Episode 208 - Steve Jobs og de som forandrer verden

Teksting av Nicolai Winther Velkommen til Teknisk Sett. Nok en podcast fra TV, Hvadrikard? I dag skal vi snakke litt om teknologi og opprør. Verden er i opprør. Vi har Brexit, vi har Trump, vi har Gule Vester, og her hjemme har vi plutselig et opprør mot bompenger som går fra byer til byer rundt i landet. Det blir stadig mer av sånne ting. Men hvor er vi i teknologiverden da? Fordi Det har jo blitt litt sånn konformitet, og det er en stund siden det skjedde noe virkelig nytt, noe opprørt. Det er lenge mellom de store revolusjonene. De kommer jo med lengre intervall, det gjør det. Og da tar vi et litt sånn semiteknologisk innfallsvinkel i dag. Vi har nemlig fått med oss høyskolelektor og analytiker Dag Inge Fjell. Velkommen Dag Inge. Takk for det. Jeg vet dette er et tema som opptar deg også. Ja da, tenk på det hver dag. Og da før du begynner å si noe mer så må vi bare avsløre at du er jo en av landets fremste jobsologer, altså som kan noe om Steve Jobs og er interessert i det, men også Dylan Daug. Bob Dylan? Det er likheter mellom disse to skruene. Voldsomme likheter, faktisk. Man kan jo si det sånn at Steve Jobs modellerte seg som person og som leder etter Bob Dylan. Det var en stor inspirasjon, og han gikk veldig dypt til verks. Det er vel av hun som hadde Lisa sammen med Steve Jobs, så beretter hun i sin bok at Steve Jobs satt hver kveld og leste Bob Dylan tekster og tenkte, hvor passer jeg inn i disse tekstene? Da falt hun ned på at det var «All along the watchtower» som var den teksten han så seg selv mest inn i. All around the watchtower. Men de kjente ikke hverandre? Nei, de gjorde ikke det. De møttes visst nok en gang i 2004, ifølge Walter Isaacson, biografen. Men omstendighetene rundt det møtet er bestredet litt av Dylan Lager. Vi kommer tilbake til Jobs, men du må forklare litt nå, hva er det egentlig som skjer? Nå har vi Facebook og de har vært der i 12 år og vi synes jo de unge faller fra og det skjer jo ikke så mye. Steve Jobs døde for åtte år siden snart og Nå går jo Apple bra, men vi savner litt innovasjon, vi savner at det skjer noe. Hvor er vi igjen egentlig? Hva er sammenligningen din? Jeg synes et godt bilde som jeg tror kan passe er hvis vi da tenker tilbake på «Swinging London». som var da i 66 og 67, hvor musikk, kultur, ungdomstrender, alt var ut fra London, og alt det fantastiske som skjedde der. Experimentering, avantgarde og sammenkoblinger og alt mulig. Carnegie Street. Carnegie Street, ja. Abbey Road Studios. Abbey Road. Alle artister i hele verden skulle kopiere det de hadde fått til i Abbey Road Studios. Og Beatles la lista høyere og høyere for hver nye innspilling. Det var jo til og med sånn at når Strawberry Fields og Penny Lane kom ut i januar 67, så var det imponerende at til og med Brian Wilson, altså Beach Boys- mannen, når han hørte det, så... Han gikk i depresjon, gjorde han ikke det? Han gikk i depresjon, han fallet sammen. Han vinner sånn, nå har jeg tapt. Det var avskinn på nede. Jeg har hørt rykter om at Paul McCartney forsøkte å banke på døra og si at det var ikke så gæren, men han ville ikke komme ut. Nei, han gikk ikke bare det, men til slutt da, når dette er litt senere da, når de prøver å få stablet Brian Wilson på beina igjen, så har han satt seg i et lite telt i et hjørne nede i svømbassengen. Og det var der Paul McCartney fikk lov til å snakke med han. Det er en digresjon, men poenget er jo det at etter Swinging London, hvor gikk musikk- og kulturverdenen videre? Woodstock. Altså den rake motsetningen. Bokstavlig talt i hjørnet. Helt riktig. Og avteknologifisert. Altså null tekk. i Woodstock-idealet. Der var det kassegitar, fløyter, og musikk skulle skje organisk. Det skulle spilles inn organisk. Og jeg føler at vi kan være på vei dit nå, og da tenker jeg særlig på dette med dopamin- systemene i sosiale medier. Altså at flere og flere innser at det der er egentlig ikke det beste du kan holde på med som menneske. Det er å stadig vekk få fyrt opp dopaminene og miste evnen til å være kreativ. Ja, for det tar mye plass i hjernen vår. Det tar veldig mye plass i hjernen vår, og kreativitet, hvis du da skal produsere tanker og gode ting, så må du konsentrere deg over lang tid og du må ikke ha forstyrrelser. De som virkelig er kreative, de kan altså ikke sitte og forholde seg til likes på Facebook, eller mentions on Twitter. Det går ikke. Så jeg tror vi snart nå er på vei til at det er en sånn offline-verden som vi må inn i, på samme måte som Woodstock var anti-svinging London. Det blir det nye kule. Jeg tror det blir nye kule rundt det. Og det er jo eksempler på, det er vel ikke noe hemmelighet at du er en iPhone-bruker, men at det er jo folk som du omtaler som tar en rollback på teknologien. Ja, de gjør det. Det er veldig mange av disse Apple-podcastene jeg hører på, hvor gjestene inn særlig siste halve året, kanskje det siste året, snakker om at de gjør da, iPhone såkalt døm, altså de tar bort varslinger, de tar bort til og med e-mail, De tar bort hvertfall sosiale medier, og så har de iPhone som en skrivemaskin. De har det som et fotoapparat, altså bare basisfunksjonene. Men de sier at vi må ikke komme i en situasjon hvor jeg plutselig mister ... kritisk tid til å gjøre det jeg skal gjøre som et intellektuelt skapende menneske. Med alle disse av, hva heter det, altså at du avspor ingene. Men det er primært de sosiale mediefunksjonene de tar bort da? De tar bort det, men de tar bort også faktisk e-mail. Altså de sier det at e-mail skal jeg bare gjøre to ganger om dagen, og da skal det være på en Mac, ikke sant? Ja. og det skal jo være sånn før lunsj og på slutten av arbeidsdagen før de skal begynne å lese roman og da, ikke sant, i papir og papir. Og Rikard, her er det en del utfordringer for deg da. Ja, det er det. Hvis jeg sier til deg at du nå skal da roll back på de tre helt siste telefonene du har, Du skal tilbake til en Nokia-banan. Da er det bye-bye. Men jeg har jo aldri vært noe flink på sosiale medier. Så der har jeg jo fortsatt vært en trendsetter. Jeg har ikke Jeg har vel egentlig sett på det som det motsatte. Men nå er det mer online. Men det er jo interessant også hvis vi bringer inn et gammelt klasseperspektiv i dette da. Fordi hvem er det som blir mer og mer bevisst på hvordan du må legge føringer og hindringer på deg selv? Jo, Det er jo de som har en solid utdanningsbakgrunn. Og selvrefleksjon. Selvrefleksjon, og som har vært oppvokst med foreldre som har lært jobb til å beherske seg. Det er ikke lørdag hver dag. Nei. sukkerbrus bare på lørdaget, det må vi huske. Jo, men dette har vi jo hørt, at hvis du trener deg selv til å utsette nyttelse, altså i den graden vi skal kalle det det, så kommer det lenger. Det kommer mye lenger. Så de mest kreative folka er jo ikke de som suser rundt. De mest kreative, skapende folka er jo de som har en selvkontroll, og som vet hvilke zoner de kan gå inn i. Så det betyr jo det at hvis du mangler selvkontroll, altså du drikker sukkerbrus hver dag, ja, så ender opp ikke så bra. Så det kan godt være at det nye sukkerbrus og tobakken, ja, det er Facebook, det er sosiale medier. Og barn som ikke lærer seg å sette grenser, og rett og slett ikke lærer seg at offline er verdifullt, så går det gærent for dem allerede når det kommer til ungdomsskolen. Men hvor langt har dette kommet rundt oss nå i Norge? Det er en del ungdom nå som kobler av. Det er ikke noen sånn almentrender da. Nei, det er ikke det, men jeg tror også at sånne ting, dette er mye mer en sånn type sosiologi. Ja, jeg skjønner det, men det henger jo så tett sammen. Fordi litt tilbake til Jobs da, han var jo en sta og sær fyr, og hadde jo en spesiell bakgrunn som jo ikke var teknologisk, Men å ha dette opprøret i seg, du får jo ikke det hvis du blir slav av alle disse tingene som dikterer hvordan du skal bruke tiden din, eller hva du skal mene. Og det er jo denne interessante syntesen, hvis du tenker både Abbey Road og Woodstock, der hadde han i seg. Han hadde både vokst opp i et nabolag med ingeniører og folk som jobbet med å lage spionutstyr og Intel og og alt dette, Julie Packard ikke minst, og samtidig så var han dypt, dypt inspirert av Bob Dylan og det motkulturelle, The Beatles også. Så han visste da at en datamaskin kunne være A bicycle for your mind. Og der er jeg vinnende på noe. Den metaforen han brukte var ikke a jet plane for your mind. Han brukte ikke metaforen a race car for your mind. Han sa bicycle. Veldig viktig forståelse. Du må selv tråkke, du må selv gjøre en innsats. Men når du gjør det, så vil en datamaskin kunne bringe deg enormt mye videre. Spennende steder. Spennende steder. Og dette var en metafor han holdt på og fortalte når han var 21 år, når han skulle skaffe funding for Apple II-maskinen. Han ringte rundt til folk med penger og lurte på om de ville investere etter firmaet hans. Og de investorene der, de sa «Jeg er en datamaskin». «I think I would like a bicycle for your mind». Det er en enormt precis definisjon, og det er der vi nå er på en sånn likevekten. Vi har mistet den, da. Jeg tror den neste store revolusjonen kommer når folk gjenfinner likevekten. Men det må et opprør til, må det ikke det? Er det ikke på tide at det kommer et opprør? Jeg tror absolutt vi trenger et opprør, og jeg tror dette ... har å gjøre med også da skrekvisjonene av hvor er det teknologiframskrivning kan gå. Altså Harari, denne israelske historikeren som har skrevet boken 21 Lessons for the 21st Century, han er inne på noe som er ganske skremmende, nemlig at hvis du da tenker på biometrisk hacking av mennesker, så er det veldig lett for noen å gjennom en datamaskin si «Nå smiler du falskt». Du smiler, men du mener det ikke. Fordi kroppen din avslører at det er ikke sammenheng mellom ansiktsmimikken og resten av kroppsfunksjonene. Når du smiler ekte, så skjer det ting i kroppen. Vi blir jo totalt avkledd. Og dette er jo noe som Nordkoreas leder kan ha stor nytte av. Da må han eliminere ganske stor del av befolkningen, tipper jeg. Absolutt, absolutt. Men det er jo en sånn fremskrivning som jeg tror ganske mange er dypt bekymret over, og så sier de da, la oss nå bare kutte den tråden, la oss kutte den muligheten til at det skal gå så langt. Så la oss gå helt vuttstokk. Let's go vuttstokk på dette tekkenet. Tror du ikke alle sånne muligheter som Lars her realiserer og som er til hjelp for noen tyter gjennom uansett? Ja, men de kan ta andre former, de kan ta andre retninger, tenker jeg. Og det er jo klart også at hvis du da tenker for eksempel dette med programmatisk nettannonsering, så er det jo litt sånn også at nå er det sånn at hvis du virkelig kan tune inn datamaskinen din, så kan du gjøre det sånn at det er veldig, veldig vanskelig å trekke dette. Det er veldig vanskelig å Det krever kunnskap. Det krever kunnskap, men det igjen betyr at de mest verdifulle menneskene som man kan nå gjennom for eksempel programmatisk annonsering, ikke nås gjennom programmatisk annonsering. De melder seg ut. Og så faller hele programmatisk annonsering som en verdifull greie. Men hvis du som selger tar på deg et par sånne briller som kan si om motparten responderer positivt eller negativt, klart du vil ha det. Det vil hjelpe deg enormt i en forhandling. Eller på seks klubber. Ja, overalt. Har du sett Bill Jens, ikke sant? TV-serien Bill Jens, hvor statsadvokaten har en kipp Ja, stemmer det. Han går på litt lugubre steder. Han går på litt steder, og da har han en sånn klarifisering som gjør at han kommer inn, og du vet nøyaktig hva han er ute etter. Så det er nok det som driver dette fremover, tenker jeg. Du, før vi går videre, vi må tilbake til det som har vært premisse for enkelte som har kommet opp og skapt disse type Apple og andre. Du har tidligere uttalt at de må ha litt opprør i seg. Jeg husker en gang du sa at du burde ha vært hos rektor et par ganger. Det er ikke nok å være flink. Du må ha i kroppen erindringer av opprør. Det var en studie som var gjort over gründere som hadde greit seg over tid i Sverige. Og det de fant ut som var en fellesnevne, var at alle de har blitt sendt til rektorskontor. Og det de også fant var at, men de hadde ikke stilt seg sånn at de hadde blitt politianmeldt. Altså det hadde vært sånn at de måtte til rektor og få en oppstrammer, og så skolerett der, ikke sant? Fusselgrense, fin balanse. Det betyr også at de da var opprørske overfor lærere, bråkete, og de ga seg ikke, ikke sant? Og det røs av adrenalin, det røs av følelser som skjer da, og du vet ikke helt hva som skjer i neste omgang, men du blir sendt til rektorskontor, og der får du også en ny følelsesmessig gjennomboring av ymse, redsel, stolthet, stå i det. Det er det du trenger når du da i tidlig 20-årene sier «fuck this and that», og så lager du ditt eget firma. Det er ganske interessant, Rikard. Hvor mange ganger var du hos rektoren? Jeg har vært hos rektor, jeg husker en gang på barneskolen. Jeg har vært der mer enn en gang. Det er derfor jeg er så unna det bra sjef. Det kunne jeg nesten tenke meg. Jeg hadde en fantastisk rektor på Tangen barneskole utenfor Drammen, altså i Svelvik. Da var det sånn at jeg var inne i en sånn rebelsk var til fjerde klasse, hvor jeg tenkte at «Nei, blokkfløyte, det skal jeg aldri spille. Det er å bli nedveidiget, altså. Nei, det aksepterer jeg ikke». Så jeg nekta å spille blokkfløyte i musikktimen, og da fikk jeg lov til å komme inn til rektor og sitte hos han og spille gitar. Nei, det var jo et bra bytte. Ja, det var et veldig bra bytte, for jeg var villig til å gå i krigen for det der, altså. Ingen av mine helter spilte blokkfløyte. Det var bare rockere som mine. Så rektor Enger, han var en fantastisk forståelsesfull, men streng rektor. Men det var akkurat det jeg tenkte. Kanskje han var enig med deg. Vi er nødt til å spørre deg, Dag-Inge, med denne inngående interessen for Jobs og Dylan for så vidt også, men... Dine store jobbsøyeblikk skiller seg vel ikke så mye fra våres? Nei, de er veldig kronologiske for meg også. Jeg fikk min aller første Macintosh i 1989. Da hadde jeg allerede brukt et par år på WordPerfect, som var et fint ekspandler. Jeg prøvde meg på PlanPerfect. Det var veldig vanskelig. Hva du sier snart, hva du gjør. PlanPerfect var jo et regnark, men det var veldig vanskelig å komme i gang med det. Så fikk jeg da kjøpt meg en Macintosh SE. Og da var det sånn at det å begynne med regnark var kjempeenkelt. Det å begynne med tegneprogrammer var kjempeenkelt. Det var til og med sånn at jeg var litt innom noe som heter QuarkXpress. Fantastisk spennende. Så det som jeg opplevde da, var at jeg kunne gå inn og beherske så ufattelig mange softwareløsninger. Så jeg ble jo sånn Da Vinci. Jeg ble jo en rennesansemann. Jeg kunne beherske alt, og det var denne Macintosh SE muliggjøren av. Ja, det er jo Jobs sin store visjon. Stor visjon. Ja, absolutt. Og deretter så er det sånn, jeg er jo veldig opptatt av musikk, og jeg er ekstremt opptatt av brytene på enkeltsanger, brytene på artister, og lage en frimerkesamling av musikken min. Og hvem var det som ga meg redskapen for å realisere det på en ordentlig måte? Digitalt. Digitalt, og det var jo selvsagt iTunes, altså softwareprogrammet, databaseprogrammet. Enormt imponerende. Og så da året etter iPod, hvor jeg da kunne ta med alle disse spillerlistene, jeg kunne ta med alt jeg hadde indeksert, ikke sant? Og de spillerlistene har jeg fremdeles. Altså grunnstrukturen rundt hvor mange sånne stjerner og så videre, det bygger jeg på fremdeles. Og så selvsagt Og da spoler vi fremover til iPhone. På det tidspunktet iPhone var lansert, så var jeg stor BlackBerry-bruker, og jeg var strålende fornøyd med BlackBerry. Jeg var kjempefornøyd. Jeg var litt sånn der, oi, oi. Det var jo det hotte den gangen. Det var jo det hotte, det var så bra. Det var så bra. Det var en fantastisk maskin. Men helt da jeg begynte å tenke, skal vi se nå, denne her har vært interessant å poste på Facebook, og da ble det krommelete. Eller det å sjekke noe på internett. Det var jævlig krungelig. Og da skjønte jeg jo at den iPhone, det var det som ville ta over fullstendig. Selv om jeg var kjempefornøyd med BlackBerry. Det var en stund jeg tenkte, skal jeg ha begge deler? Skal jeg få til? Ja, men det er vel det er jo sant, og det er kanskje litt den der rollbacken på teknologi. Enkelte har nå to, de går jo tilbake også til en tastetelefon. Det har blitt litt sånn vinyl av det. Får vi se hva som varer da. Ja. Men samtidig, Jan, så er det sånn at det som jeg virkelig fikk en enorm interesse for, og tenkte at det er noe mye mer enn det vi ser, det er da jeg leste et intervju med Steve Jobs i 97, etter at han reddet, nei, unnskyld, 98, etter at han reddet Apple rent økonomisk, kom ut med en iMac, så ble han spurt av et sånt forretningsmagasin. føler du ikke at du nå er blitt litt for gammel for videre innovasjon? Altså, ikke sant? Nå er det jo helt andre regler her ute, altså internett og .com og sånn. Og da begynner Steve Jobs å referere til hvordan han har finstudert Bob Dylan-historien. Akkurat. I det intervjuet. Som klarte å innovere seg selv. Og ikke minst sier at Dylan svarte bare overfor seg selv. Det er et veldig viktig utgangspunkt. Akkurat. Og i det ligger det at det Jobs sier, det er at Dylan har aldri vært markedsorientert. Dylan har bare vært produktorientert. Og da måtte jeg ut og kjøpe resten av Dylan. Da måtte jeg kjøpe komplett for å skjønne hva han mente. Og han har jo helt rett. Hvis du tenker på juli 65, hvor Dylan går elektrisk, så blir han jo buet ut. Han blir buet ut. Og det var til og med sånn at låt nummer to var en låt han akkurat hadde spilt inn som single, akkurat var ferdig med, Like a Rolling Stone. Til og med den ble han buet ut på. Og det går jo på dette som er Jobs sitt viktig poeng, det er at mennesker skal aldri, altså markedet skal aldri bli spurt om hva de vil ha, for de er ikke i stand til å forstå det før de har blitt litt vant til det. Ikke i stand til å forstå fremskuttet. Nei. Og Rikard, du også var jo tidlig, om ikke jobb så låg, så var i hvert fall Mac fantast. Ja, jeg var det. Jeg ventet jo med å kjøpe min første datamaskin til den såkalte fett-Mac'en kom. Og det var jo 85, og det var jo en revolusjon. Og like etterpå kom desktop-publishing-bølgen, ikke sant? Og det var helt fantastisk. Og jeg ble jo ypperst deprest i... Når det gjaldt Mac, så jeg preka jo det budskapet. Og så skrev jeg veldig mye om Mac i veldig mange år, og jeg var til stede i 1997 når Steve Jobs kom tilbake. Det var en spesiell opplevelse jeg har hatt, tror jeg. I San Francisco? I San Francisco, ja, på Moskåns senteret, hvor Gil Emilio, som var sjef i Apple, de hadde kjøpt Nexta. Det visste folk. Han messet i to timer. Han var en utrolig kjedelig fyr, og folk sovna i salen. Det satt 3000 i salen, og så sa han helt på slutten, «And by the way, I've hired a consultant», sa han. Og så kom Steve Jobs i. Det var spesielt altså. Så Jesus har kommet tilbake. Det var second coming. Folk sto på storene og grein. De gråt altså. Det var helt utrolig. Og så har jeg en opplevelse til som var ganske spesiell. Det var når jeg døde, så skrev jeg en sak her i TV. Og da ringte jeg til Bruce Horn, som hadde friår i Eppel når jeg jobbet i Sintef. Han jobbet da i to år, jobbet senere på universitetet i Oslo, og jeg fikk tak i at han jobbet i Kanada. Han svarte til meg på norsk, og jeg ville høre om Steve Jobs og erfaring med han. Da fortalte han at det var ikke så mange år før han hadde sendt en e-post til Steve Jobs. Og inviterte den på Bacalao. Og dette var da en fyr som var king of the world, altså. På det tidspunktet. Og så kom han. Og så hadde han en hyggelig kveld, de to, over Bacalao. Og det synes jeg var veldig spesielt å høre. For han var en sånn hotshot som da hadde gjort så mye. Han kom altså til en av sine gamle ansatte, som han knapt hadde sett siden 1984, når de drev å skreve Finder. Og så hadde de en hyggelig kveld sammen. Utvilsått til en spesiell fyr. Jeg har erfaring med å bli skjelt ut av jobs, men den trenger vi ikke ta nå. Det tenkte du sikkert også. Men fordi vi har litt andre ting vi må snakke om her også, for dette blir jo en litt lengre podcast enn vanlig. Jeg synes jo, Dag Inge, at Det finnes også en annen historie om hvem, altså Dylan var en, men Jobs var også inne på en pioner, en flypioner. Den analogien synes jeg også er ganske passende. Veldig spennende. Dette var også et intervju, det var vel i 1991, hvor Fortune som hadde en svær cover story som heter Future of the PC, hvor de hadde brakt Bill Gates og Steve Jobs sammen og intervjuet dem sammen om fremtiden til PC-en. Da bruker Jobs et bilde, en parallell fortelling om Lindberg. Han sier at for å komme over kanalen til Atlanteren, så måtte han tenke så radikalt og så annerledes, og være så nådeløs på hva han ikke skulle ha med, hva som ikke var nødvendig. at alt annet måtte strippes bort. Alt annet måtte strippes bort. Du måtte bare tenke på konstruksjonen for å komme over rekkevidde. Og vi kjenner jo Lindberg-historien, hvor det var ikke plass til å pakke med brød en gang. Det var bare fjul. Det var det som var det kritiske. og så videre. Og det bildet, det er veldig interessant med tanke på forskjellen på Newton, som da ble laget under Skølli sitt regime i Apple. Maksimalisme. Maksimalisme. Alt skulle med. Det var ikke måte på. Og Og den nådde jo ikke opp. Det var en del feil i starten av lanseringen, ikke sant? Så den greide jo ikke å komme over Atlanteren. Så den ramla i sjøen. Bortsett fra denne drikkvarten her. Jeg har to, jeg. Ja, jeg har det. Jeg bruker den ikke, da, men jeg fyrer den opp faktisk for et år siden, og alt er der enda. Men det interessante er at når de kom med den nye versjonen til Newton 2000-spenet, så hadde de puttet inn enda en slott for sånn PSMC-akkord. Så de... Ikke bare de lærte jo ikke av første forsøk, men de bomma enda mer i andre forsøk. For det er sånn iPoden, når den kom, den var veldig strippet, bortsett fra grunnfunksjonen. Og det samme med iPhone. Husk at det var ikke engang 3G i den første iPhone. Den var helt nedstrippet. Det var bare noen tre-fire ting den skulle gjøre på en imponerende måte, på en ny måte. That's it. Så Lindberg-historien, dette var typisk Jobs. Altså Jobs utdannet seg på hans, ikke sant? Han bare var svamp på de historiene som passet inn i hans liv og hans visjon, ikke sant? Og bare lærte seg alt mulig, og var fullstendig eklektisk, altså, i hvor han gikk igjen. Han var en klassisk grønne sangsemann. formaliteter, fuck it han skulle bare endre verden og suge til seg de historiene men da må vi jo spørre også nå, hvor er Apple i dag da? Nå har Jobs vært borte i åtte år snart, de har nytt hovedkvarter de har jo hatt suksess leverte gode kvartalsresultater nå sist er Noen ville tro at dette skulle gå galt tidligere, eller raskere, men hva skjer nå? Det har akkurat kommet ut en biografi om Tim Cook, som har veldig mye av disse spådommene om at nå går alt rett vest, når han tok over. Jeg tror noe av det som er mest interessant med Tim Cook og Apple i dag, er at de erkjenner at det ikke lenger er Steve Jobs som er sjefen. Det tok noen år. Ja, men Tim Cook visste det hele veien. Men samtidig så sier Tim Cook i en bok at han skjønte at han var den rette til å ta over og styre Apple videre etter Jobs, fordi han skjønte Beatles-greia. Akkurat. Det er en veldig interessant greie som dreier seg om at Jobs organiserte Apple etter modell fra The Beatles, altså hvordan de var som firma, og hvordan de var satt sammen. Det betyr at du har en ledegruppe som er veldig tett, og som har en sånn Len McCartney-Harrison-star, sin indre kjerne. Og der er det sånn at for eksempel da nå Scott Forsdell ble sparket, så var jo det fordi han plutselig begynte å utfordre geniet, og det er jo Johnny Ive. Johnny Ive må til hver pris skjermes for sånne byråkrate nazir og sånne... Kreativiteten lenger leve. Ikke sant? Uavhengig av designfilosofien. Så det er rett og slett med at Det er klart at jeg også sitter og tenker på hva er det neste, men når jeg da tenker klokka og Apple Watchen, det kan godt være at det som de nå styrer mot er det neste som dreier seg om kombinasjonen av disse AirPodsene, klokka, og at du teknologien er litt gjemt bort hardware-messig, men at det ligger så mye gjennom da på wearables, altså at det er det som er det neste. Vi vet jo at Apple hadde et research-prosjekt knyttet til biler. Ingen vet helt eksakt hva som skjedde der, men de vet at det er close-up-ned, de vet at det eksisterte. Så vi vet ikke så mye mer enn at de er fremdeles veldig, veldig, veldig, veldig sånn, altså de er ikke veldig offentlige med dette. Bortsett fra AirMAT, er det ikke denne matten som de måtte nå trekke tilbake? Det er jo det eneste eksempelet i nyere tid da, hvor et produkt ble lansert, og så ble det trukket tilbake. Så det er et eller annet der, men jeg er klar til at Apple ser jo også at det er services, tjenester som er greia videre, i den forstand at markedet har nok iPhone'er, markedet har nok... Ja, nå må det skje noe mer enn at det bare blir to millimeter breiere, eller en time mer. Og løsningen ligger på services. Det er der det ligger, og jeg tror kreditkort som de har gått inn i nå, er jo da knyttet til at det er en dyp bekymring om privacy. Det er en dyp bekymring om å bli identitetshacket. Og det er klart at Apple har en track record på det, å være solide og ha det som Apple, ikke sant? Og der blir det viktigere og viktigere ting, bare se på Microsoft sin business portefølje nå, ikke sant? Jeg ser du har en Microsoft PC, kanskje du har Google PC, Men både Google og Microsoft driver med datamining av brukerne for å selge ut igjen på annonseplass. Vi lar oss jo bruke. Og det er en bekymring. Det er en bekymring, og det er der Apple er nå, og det er der verden er nå også. Så jeg tenker at det er en del ting som er interessante Vi har gått til halvtimmen nå. Det er det lengste vi har laget igjen. Ja, vi har det. Jeg tror rett og slett at vi bare tar en closing statement og sier at her er det flere temaer vi skal tilbake til. Vi skal det, ja. Jeg kunne nevnt flere nå, men vi finner det. Dag Inge, vi må lage flere. Dette er superspennende å høre på. Takk. Takk skal dere ha.