7/19/2019

Episode 206 - Vi gjenopplever månelandingen med Erik Tandberg

Denne episoden av Teknisk Sett feirer 50-årsjubileumet for månelandingen med en samtale med romfartsingeniør Erik Tandberg. De diskuterer utfordringene med landing på Månen, inkludert det uforutsigbare Månestøvet og det dramatiske møtet med Columbia i bane. Tandberg deler sine minner om å se landingen på TV og hevder at den største bragden var ingenjørkunstverket bak hele prosjektet.

00:00

Podkasten diskuterer månelandingen 1969 og gjester rocket scientist Erik Tamberg for å reflektere over denne historiske hendelsen.

04:57

Armstrong ble førstemann på månen, men Aldrins erfaring og følelser om status som nummer to er fortsatt diskutert.

21:12

Astronautene møtte utfordringer med månestøvet, men klarte til slutt å returnere med prøver og utstyr etter månelandingen.

31:47

Den største bragden fra månelandingen for 50 år siden var ingenjørbragden bak prosjektet og koordineringen av alle involverte.

Transkript

Velkommen til Teknisk Sett, en podcast fra TU. Jeg sitter her som sædvanlig med Odd-Rikard Valmått. Hei Jan! Hei, og mitt navn er Jan Moberg. Du, Odd-Rikard, jeg har hatt mistanke noen ganger om at du ofte har hatt lyst til å skutte meg ut i rommet.

Ja, mer enn en gang. I banen? Mer enn en gang. Enda lenger. Enda lenger. Men du har ikke vært fremmed for å være litt ute i rommet selv? Nei da, altså det var jo... Og det tror jeg har tilfelles med veldig mange i min generasjon. Vi var veldig interessert i det som skjedde i lufta og utenfor lufta, altså i rommet. Og det har jo vært snakk om...

Vi skal snakke litt om månen i dag, ikke overraskelse. Selvfølgelig skal vi snakke om månen i dag. Men det har jo vært snakk om å komme til månen både ved bruk av seilski på kanon og sånn i gammeltid. Ja, ja, ja. Jeg var jo fascinert av Gylveien som ville skyte mennesker til månen. Jeg tenker på en G-belastning av det det ville vært i det skuddet gikk av. Det hadde ikke blitt mye enn av de menneskene der. Men i og med at i dag er 20. juli, hadde ikke vært...

Hvor var du 20. juli 1969? Da så jeg på TV, Jan, og i sort-hvit. Men det var en direkte sending. Hvem hørte du på da? Da hørte jeg på to stykker som brente seg inn i mange norske ingeniørskjell. Det var Herik Landberg og Jan P. Olsen.

I dag har vi fått besøk av selve Rocket Scientist-sivilingeniør Erik Tamberg. Velkommen, Erik. Tusen takk. Velkommen til oss. Vi satt begge og så og hørte på deg og Jan Piansen og det hele for 50 år siden. Hvordan var det der egentlig? Eventyrlig. Det var jo for den som var interessert i utforskning av rommet.

så var dette her med at mennesket for første gang setter sin fot på et annet timelenge med. Det var jo en så viktig hendelse at jeg kommer aldri til å oppleve noe lignende. Og det samme var for eksempel Apollo 8. Det var jo menneskehetens første ferd til et annet timelenge med. Og disse to tingene, første ferd til et annet timelenge, første landing på et annet timelenge, de skjer jo bare...

En gang for første gang. Ja, og det var jo ikke lang tid imellom heller. Neida, den ene var i slutten av 68 med Apollo 8, og den andre altså sommeren 69 med Apollo 11. Nå har jo du mye kunnskap om hva som skjedde 20. juli for 50 år siden. La oss komme litt inn i bane, Rikard. Der var de tre mann.

i det som het Eagle, som var kommandoskipet som gikk i baner rundt månen. Og så hadde de en månelander. Hva gjorde de? De dro til månen. 16. juli ble de skutt opp i den kolossale Saturn V-raketten. I kretsløp rundt månen skilte da Eagle lag med Columbia og serviceseksjonen.

Og så landet da Eagle på Måns overflate med to av de tre besetningsmedlemmerne, altså Armstrong og Aldrin, mens Collins var igjen i Columbia i kretsløp rundt Måns. Så da satt han igjen alene der oppe mens de to andre dro ned til overflaten?

Vi har skjønt det i ettertid, at de var ikke helt sånn på bølgelengde. Bøs, Aldrin og Nylandstund. Det der var noe du fortalte nylig, at det var ikke helt... Det var rett og slett litt kniving om hvem som skulle gå ut på måneoverflaten først. Ja, det var det. Og det var jo Aldrin som mente at han hadde med presidens fra Gemini-programmet, hvor det bestandig var piloten

som var utenfor, og fartøysjefen som ble igjen inni, så skulle han være den som først krabbet ned, eller klatret ned de ni trinnene på Igel og ned på Månes overflate, mens Armstrong skulle være igjen inni. Men det ville jo ikke hverken Arnstrøm eller flere andre, og det gikk helt i topps i NASA-delesen, og

Så lenge Armstrong så gjerne mente at han skulle være førstmann, så var det også slik det ble. Men de var begge ute? Begge var utenfor, ja. Oldin fulgte vel 10-12 minutter etter Armstrong. Han klatret ned i de ni trinnene. Det første Armstrong gjorde da han var nede i landingsfoten,

Det var å bevise at de gikk an å hoppe opp til nederste trinn. De ble jo klemt sammen, disse leggene, under møte med Månes og Offlatte. Hvis de hadde landet for mykt, så var det kanskje fare for at sammenklemmingen av landingsfoten med trinnene ikke var det nok til at de klarte å hoppe opp til nederste trinn. Men

Det gikk veldig bra. Både Armstrong og Aldrin viste at de ikke hadde noen problemer med å hoppe til nederste stedet. Jeg skjønner jo at det var litt bittert for Aldrin. Hvis du ber folk i dag om hvem var Aldrin og hvem var Armstrong, så husker de Armstrong. Det er det first mover som får mestepartene her inn. Ja.

Altså det å være førstemann er naturligvis symbolisk mye større verdi. Og Ålveren har vel aldri helt kommet seg over skuffelsen over at han måtte være nummer to. Og han lever fortsatt? Han lever fortsatt. Han er vel ikke i så veldig god form. Men Armstrong døde jo i 2014 var det vel. Men du må fortelle Erik om da de hadde

Da de var i månedlandet og skulle finne et sted å lande, så var ikke det rett frem heller? Nei, altså det ble koblet fra Columbia og Collinstad, og bremset opp og gikk inn i en spesiell såkalt homoanbane rundt månen. Og der svevet de med leggene foran og ansiktet ned.

Og de hadde jo fått grunnig orientering om hva de ville se. Og da de begynte å nærme seg Månesåflaten i 150 meter omtrent, så overtok Armstrong med manuell kontroll. Og da var de dreiet slik at ansiktet pekte oppover, og så rettet de seg opp slik at ansiktet pekte oppover og fremover, slik at han hadde god oversikt over terrenget foran seg.

Og der styrte han ned mot det som skulle være landingsstedet, men dit datamaskinen ville dirigere fartøyet, så viste det seg at det var for mye store stein, rett og slett. Og som den prøveflyver som Armstrong var, så ville han gjerne ha bedre forhold.

Og ventet da ganske lenge med å fly rundt og finne et noenlunde gjensted. Et bedre sted å lande. Det er ganske utrolig at du ikke har til handa, altså computer-controlled flight. Ja, computer og computer, det var ikke rarere greiene i forhold til det folk tenker på i dag. Computer varslet jo til og med når de ikke klarte mer.

Ja, de hadde et varselssystem da, og det var jo en av de tingene som vakte noen bekymring under siste del av landingfasen, at det kom på varsellys, såkalt 1202 og 1201 lys. Og Armstrong spurte øyeblikkelig hva dette her var, og etter en viss tid så kom da bakken tilbake, og der var det to dataspesialister, Steve Bayes og Jack Garman,

som hadde funnet ut at dette her var noe de kunne leve med. Hadde det vært lys som stadig lyste, men disse her gikk av og på, og det øket troen på at dette her var noe de kunne ta med seg.

Det var da også riktig. De landet, men det var jo ganske mange rundt omkring, inklusive Jan P. Jansson og undertegnete, som var litt bekymret for dette her. For varselys i en kritisk fase av feilen, det er noe man ikke lyker. Men det du fortalte for skjønning var at det var rett og slett skvalping i brennstoffkablet? Det var...

Det er ikke vår skyld, men vi får for mye data å arbeide med. De tror ut av å slå seg av og begynne på en vilt igjen. Det å risikere å gå opp igjen med en datamaskin som ikke virket som det skulle,

var det et større problem enn å fortsette med det man trodde var årsaken til det, og det visste seg å være riktig. Men det var et litt spennende øyeblikk, husker jeg. Men da fløy altså Armstrong manuelt inn og fant en passende landingsplass og fikk satt månedlanderen ned.

Men det må ha vært ganske, selv om gravitasjonen og tyndekraften er lavere der oppe, så må det ha vært en ganske betydelig landing. Ja da, det var en landing. Og jeg glemmer jo aldri øyeblikket da det kom over etteren at tranquility base her, the eagle has landed. Og det var utløsende for masse bekymring og innestengt lede.

Jeg husker Capsule Communicator, han som holdt samtalen i gang med astronautene, som sa at vi hadde et par mennesker som var i behov av å vende blå. Vi hadde sittet og holdt pusten i påvente av at vi skulle finne det rekte landingsstedet. Nå kunne vi begynne å puste igjen. Det var mange som var glad for. Men historien sier at da de hadde landet,

Så skulle de spise og hvile litt, og så skulle de ut på månedsoverflate. Slik gikk det ikke. Nei, men hvem kan lande på et annet himmelegme for første gang? Og så ta en hvile. Og så legge seg ned og sove. Det var jo helt oppløst. De ba om å få fremskyndet utstigningstidspunkten, og det fikk de. Og dermed tok de på seg draktene, de spiste noen kultigraner,

og hvilte seg litt, men det var mange ting de ikke gjorde for å komme seg ned på overflaten. Da skulle de ha på seg disse draktene med kjølesystem og surstoff og alt sammen, og inn i den lille modulen, egentlig. Ja, og den er trang. Det er ikke noe for oss, hadde det ikke vært. Nei, jeg tror ikke vi hadde gått gjennom NASA, hvis du spekker eller gjennom.

Denne drakten med kjøl- og ventilasjonssystem den veier på bakken over 100 kg. Oi! Og den er ganske klumpete, for å si det sånn, med denne ryggbåleren som stikker ut bak, og denne ryggbåleren den inneholder da blant annet dette vannsirkulasjonssystemet som

gjør at vann med regulerbar temperatur strømmer gjennom noe som ligner en norsk hesetrøy og holder kroppen avkjølt. Men de fikk det å om si det på seg traktene. Men det var i denne virksomheten at Armstrong snurret seg

kom borti en sikring til armeringssystemet for startmotoren og knekket den. Det var ikke noe stort problem, visste det seg, for Aldrin kikket litt på det, og så brukte han en penn, og fant ut at den kunne trykkes ned, slik at man oppnådde samme effekten som...

som en hel sikring. Så de slapp å bli der på måneds oppflate? Ja, de hadde vel ikke nødvendigvis blitt der, for det finnes måter å gjøre den armeringen på, men det hadde krevet en hel masse både på pakken og i rommet. Litt drama. Jeg har sett litt av de her landingsfartøyene og kapslene på museer i USA og i

London, og når du titter inn i den sånn, så ser det ut som et bombefly fra 2. verdenskrig. Det er jo sånn, det bryter du, du tenker på at det er virkelig gammelt, altså. Det første som slår en er at man tenker på ting som

brukes i rommet, så er det strømlinjeformet fra Hollywoodposten nede. Men her ser det ut som i hvert fall ikke et romfortøy. Men det er fordi at for det første så hadde Grummen fabrikken som bygget Måndalanden de hadde

vektproblemer. Målland skulle veie ca. 11,5 tonn, men den veide 13-14 tonn. Så man hadde svare strev for å redusere vekten til det den skulle. Og etter at man hadde gjort det, så ble den både usymmetrisk i form, fordi at forskjellige drift-off tankene, de behøvde ikke være like store. Forbruket er litt forskjellig.

Og det var jo rent praktiske årsaker til både at vinduer der de var, og landingslegger og form, det hadde jo med seg uter og sånn opp, og så skulle det plasseres på månen. Så pent var det ikke. Ikke strømlinjeformet, men det var et fullgått romfartøy, altså det gjorde jobben sin. Funksjonelt. Men da

Nå vet vi at Armstrong var først, det har vi jo visst i 50 år, men så var de begge to på målforlaten. Hva var det de gjorde der? De var jo ikke der så lenge. Neida, de var ikke der så lenge, men det var visse ting de hadde med seg. Ja, først skulle Armstrong samle det de kallte for en contingency sample. Akkurat. Han hadde i lungen en liten pose for å samle såpass mye månemateriale at

Om de måtte dra av en eller annen teknisk eller annen årsak tilbake til jorden før de fikk samlet virkelige prøver, så hadde de i hvert fall noe med seg. Det ble tatt bilder. De aller fleste ble tatt av Aldrin med det kamera han hadde foran seg på brystet, av Armstrong.

Og det var bare fem bilder tatt av Armstrong, en hel masse av Aldrin, uten at vi dermed vet akkurat hva som var årsaken til det. Det sto ikke i hvert fall noe spesielt om fordelingen av fotografering på flyplanen. Men de gjorde jo forskjellige ting da. De hadde med seg masse instrumenter som var i Ålandaen,

og fikk satt opp på Måns oppflate en solvindgardin, en liten gardinlignende sak som ventet på at solen samlet opp partikler fra solen. Slik at før avreise så rullte den sammen og tok den med seg og hadde da et innblikk i hva solvind bestod av.

De hadde med seg 16 meter som holdt rysselse på månedsoverflatet. Det har vært veldig interessant i bruk når ting har truffet månedsoverflatet. Veldig finfølgende.

De hadde med seg en kristallreflektor, altså en laserreflektor, som reflekterte lasersignaler fra jorden, og som har vært i bruk veldig lenge, og som har vist at månen fjernes fra jorden 3,6 centimeter per år.

Det er ganske nøyaktig. Ja, det er det. De har kunnet måle bevegelsen til kontinenter og andre ting. Og det har virkelig vært et interessant... Ja, det er vel faktisk i bruk enda, er det ikke da? Ja, det har det. Det visste jeg faktisk ikke. De har satt opp et flagg, og vi hadde litt problemer med det, for at månen har jo en skorpus, så de måtte bruke en del krefter.

stangen fikk de om 15 cm ned i åflaten og de folget da ut etter flagget hadde litt problemer med tverrgående avstiver for den fikk de til skopemannet fikk de den ikke helt ut

og dermed så blir flagget hengende med skrukker. Så det ser ut som det veier i vinden. Det har vært opphav til litt spekulasjon. Ja, vi stopper den diskusjonen her og nå. Aliens.

Ja, det flagget blåste over enden da de startet forresten. Ja, riktig. Og om de var i riktig farge da de ble satt opp, så er det mulig at ultrafløde stråling har fått dem til å miste fargen. Men de tok også med seg en del last hjem? Ja, de tok med seg en god del prøver. De hadde fått geologiutdannelse.

Arnstrongs utdannelse var for eksempel tilsvarende mastergrad i geologi, så han visste hva han skulle se etter og finne de mest interessante prøvene. Det ble samlet i poser og brakt inn i kabinseksjonen og der lagt i aluminiumsbokser.

og tatt med tilbake til jordnivåen. De prøvene finnes i dag stort sett alle sammen. Noe er fordelt til forskningsinstitutter og museer, men de aller fleste befinner seg i Lunar Receiving Lab.

Deltopp i veldig mange enkeltprøver, og bare en liten del av det er ferdig undersøkt. Så kommer det jo mer materiale fra andre ferder siden. Ja, altså Apollo 17 for eksempel hadde vi 100 kilo. Men de fikk også med seg veldig spesielt støv. De fikk med seg... Støv? Åja, ja, altså...

holdt jeg på å si, ufrivillig. Altså, månens overflate består jo veldig stor grad av støv, fordi at det slår ting ned og knuser ting, og dette støvet, det henger veldig ved. Det er veldig finkornet, og når man beveger seg for månens overflate, så sparkes det opp og faller på en bestemt egenartet måte tilbake på overflaten. Men det er...

I motsetning til støv her på jorden som er avrundet av vær og vind, så er støvet på Måns overflate skarpkornet. Det gjør at det fester seg godt til draktene. Hvor mye de enn børstet og prøvde å få før de var tilbake inne i kabinen og stengte den, så fulgte det med støv. Var det en overraskelse?

Jeg tror nok at mengden av det og vanskeligheten med å få det fjernet var en overraskelse, fordi at

For det første var det noen som mente at på svar av rent oksygen at det kunne selge antenne. Det var det en ting. En annen ting er at hvis det svevet da inn i kabinen, så var det jo naturlig at astronautene pustet det inn, og at man kunne ved at det var så skarpskonet, få noe som kunne minne om en silikose eller en annen type...

Det binder seg i lungevevet, ja. Og dessuten så er det klart at det var ikke bra for bevegelig utstyr. Der hvor toleransen var små, så skapte det slitasjen. Dette er noe man må være oppmerksom på når man skal begynne å etablere seg på månen. Det er å ha et system som gjør at man ikke trekker dette skarpkone støvet inn i oppholdsseksjoner og der hvor det er fint utstyr.

Jeg tror andre fortalte seg av denne flyktingen til månen, ja. Vi blir det vi. Ja, vi kan være det. Vi kan sitte på tranquility base. Men Erik Tandberg, de kom seg da etter hvert inn. De la inn en del utstyr. Det ligger blant annet et Hasselblad kamera på månen, og det ligger et flagg, og det ligger diverse målutstyr. Og så fikk de Stein og en del annet ombord, og så skulle de da

fly opp igjen fra Månes overflate opp til Collins som gikk i bane. Hvordan gikk det? Ja, det gikk styrt fra bakken. Man holdt øye med Kolumbias bane. Man skulle opp da i samme baneplan.

og hadde et drivstofssystem uten pumper. For det første måtte man ha vekten så lav som mulig, og for det andre måtte man ha det så enkelt som mulig. Så sjansen for at en feil skulle oppstå var liten. Da man startet å fløye opp uten noen særlige problemer, og nærmet seg da Columbia og serviceseksjonen,

De skulle koble disse to fartøyene sammen i målebåndet. De hadde problemer ved første forsøket. De treffet hverandre. Ja, de treffet hverandre. Men da de skulle trekke disse to tingene sammen, så låste det seg. Og Collins, som var sjefen for akkurat denne operasjonen, han måtte da stoppe, skille i lag og begynne på nytt. Og da gikk det greit.

Men det var enda en grunn til å bli litt nervøse da.

Ja, altså. For dere som satt og så på i hvert fall. Ja, men det var godt at de kom seg av månen og opp i en viss høyde, for Kovins hadde jo kunnet komme seg noe ned, men han kunne jo ikke hente det på månens overflate. Så hadde de ikke greid å komme av månens overflate, så var hun rett ute. Når vi snakker om jordbane, så er jo det delvis definert av at atmosfæren, vi må være over atmosfæren.

Men månebane har ikke sånne problemer? Det er jo ikke noen atmosfære som bremser. Det er bare en månebane rundt månen, selv om det ikke er noen atmosfære. Den styrer jo gravitasjonen. Hvor høyt lå skipet og ventet på? Det er cirka 100 kilometer. Det er begynnende med en lav jordbane.

Men da hadde altså Månelanderen selve kapselen og serviceleksjonen. Og så fikk de med seg stein og det de skulle ha tilbake til jorden. Det er jo bare kapselen som kom tilbake til jorden. Ja, altså jeg nevnte vel at noen ble jo stående igjen på Månelanderen. Jeg nevnte laserreflektoren om 16 meter. Kamera. Ja, og en litt annen tusser også. Og så hadde de prøvene med seg. Ja.

Det var i henhold til planen. De var godt fornøyd. Da de startet servicesteksjonens motor, kom de seg ut av månebanen og begynte ferden tilbake til jorden. Med alle enhetene? Ja, altså månelandet. Spikel? Landingsdelen sto igjen på månesåflatet. Startdelen ble koblet fra.

før service-seksjonens motor ble tent, og de kunne begynne ferden tilbake til jorden. Så betyr det at den ligger i baner rundt månen, eller krasjer den? Ja, jeg er ikke helt sikker på i farten om den ble lagt slik at den kunne kollidere med månen for å gi utslag på seg som bedre. Men andre har gjort det. Ja.

Og da var jo dere som hadde sittet og fulgt dette her, det må jo ha vært en prestasjon, for selv du måtte vel ha hatt en eller annen kjent på en risiko for at dette kunne gått galt, at man ikke lykkes. Ja, men...

på papiret så det jo greit ut, men i virkeligheten med de mulighetene man hadde for at dette skulle oppstå, så var man jo ikke helt sikker da. Det var mye som kunne gå galt. Det var en del ting som kunne gå galt. Jeg husker altså, det var ikke bare dette her med med disse varslelysene og

Og ventingen, bruk av drivstoff for å finne det beste landingsstedet. Men det var naturligvis andre ting som kunne gå galt. Og de kom ned til landet i Stillehavet og gikk i isolat. Hvorfor det?

Ja, la meg først si at det kom ned, og jeg vil gjerne føie til her at når man er ute på månen, som Apollo 8, så kommer man tilbake til jorden med omtrent samme utgangshastighet som man hadde for å komme til månen. Det vil si at man er borte mot unnslippningshastigheten altså.

Man er fremdeles under krysset av månens gravitasjonsfelt, men akselerer ut av den og kommer ned til møte med jordatmosfæren med ca. 11,2 km i sekund, altså ca. 40 000 km i timen. Det ble gjennomført for første gang på Apollo 8 med godt resultat.

Og så gjennomførte de det igjen med Apollo-ferdene, men med en spesiell teknikk. Den går ut på at kommandosteksjonen har en butt-underskyder, varmebeskyttet, slik at den tåler høye temperaturer, men på en slik måte at den møter atmosfæren med den butte siden foran,

og så kan man da oppnå en viss mengde løft. Man må ikke komme for bratt inn, for da breder man opp. Kommer man for bratt inn, så prøver man av på jordatmosfæren, og forsvinner ut i rom igjen. Så man har funnet ut at et sted mellom 5,5 og 7,5 grader, så er den med horisonten, så er det den vinkel man kommer inn med i atmosfæren. Men i tillegg til det,

så er kommandosteksjonen konstruert slik at tyngdepunktet ikke ligger på leggdaksen. Det vil da si at når man møter atmosfæren,

så vil den kunne utvikle større og mindre mengder løft. Og ved at man dreier på kapsen, så kan man svinge til høyre og venstre. Så man har manøvreringsmuligheter, men alt skjer med en kolossal hastighet. Og så dempes det da etter hvert av varmeskjolda, som blir varmet opp til en temperatur på det meste av 2700 grader omtrent. Og så dempes hastigheten enda mer, så kommer fallskjemer ut,

Og tre hovedskjerm til slutt som demper støtet mot havflaten.

Det gikk jo greit. Riktig nok var det såpass mye sjø at kapsene tippet rundt og lå med nesen ned. Kara og Inni hang i seler med ansiktet ned. De fikk ganske fort hjelp av tre ballonger som rettet opp romfortøyet. Så kom mannskapene fra Hornet, hangarskipet som var i nærheten, per helikopter.

og åpnet luken og ga dem biologiske isolasjonsdrakter som de påforstet seg, tok av de drakene de hadde og de ble senket i havet. Men

Sjansen for at de skulle bringe med seg noen bakterier eller slike ting fra månen var jo veldig lav da. Nå må den ikke ha noen atmosfære og ekstreme temperaturer, men man turtok ikke ta noen sjanser. Så dermed så måtte de ha på seg disse traktene. De var de iført til de kom ombord på Hornet og måtte inn

På hornet ventet sjefen for NASA, president Nixon og utenriksminister Rogers. Så de vel inn i denne svære... Vi husker jo det bildet bak glasset der og enker ut. Der ble de ønsket til å komme. Fikk vel en forsmak på...

på det livet som nå ventet dem. De blir jo behandlet med erbødighet og med stor begeistring. Fra engasjeple fløy de med helikopter til Hawaii. Derfra fløy de med transportfly til Texas. Alt inni denne isolasjonsbeholdningen.

Og så var de der en annen viste antall dager før de slapp ut. Og da begynte det å gjøre alvor i denne ferden å melde seg. De ble jo tatt imot kolossal begeistering. Jeg husker vi kom til New York hvor det var ticket tape parade gjennom Brooklyn og finansdistriktet og

amerikanerne var rett og slett stolte og veldig begeistret. Men de var jo, selv om vi har snakket nå om individer som Armstrong og Aldrin som var litt sjalu og sånn, og Collins som var der oppe, amerikanerne tok jo imot hele teamet. Ja. De gjorde jo det. De ble jo helter alle tre. Ja, det skulle det være i mange. Ja.

Men Erik, vi må avslutte denne. Men før vi gjør det, vi må jo spørre deg da. Hva tenker du er den største bragden med dette for 50 år siden?

Jeg tenker at den største bragden er ingenjørbragden. Ja, hele prosjektet altså. Å få satt sammen disse elementene, og sende av gårde et fartøy til en annen klode, og få det tilbake igjen med mannskapet i god behold, sammen med prøver og bilder og masse inntrykk.

Det var overveldende. Altså, i en kappestrid med Sovjetunionen, som helt til det siste jobbet hardt for å slå amerikanene også når det gjaldt å lansere til mennesker på månen. Det var altså bare Saturn 5-rakettene hadde jo fem og en halv million deler. Du har nevnt det var 20 000 industribedrifter som var leverandører. Alt dette skulle koordineres. Ja, ja.

200 universiteter og høyskoler og disse 20 000 industribudgetene. 370 000 mennesker, de aller fleste da fra industrien. Og dette skulle sørge for at alle de delene var på plass med den kvaliteten som de skulle ha til rett tid. Og biprodukten her er veldig mange.

De går alt mulig fra pakking, emballasje, til kvalitetssikring og en hel masse spesielle produkter. Men som jeg har sagt, og fortsatt mener, det at man får gjennomført dette her med dette kompliserte

Men leveransesystemet og den kvaliteten som var nødvendig, det skyldtes at NASA fikk hjelp av forsvaret av de amerikanske flyvåpene. Og spesielt det mann, general Samuel Phillips, som hadde vært sjef for Myrthman-programmet. Myrthman var en langdistanse-missil.

Og han kunne dette med innkjøp. Det kunne ikke tidligere flyensnur i NASA. Så det er mange som sier, og det mener jeg i stor grad er riktig, at uten general Phillips og hans stab så hadde ikke dette gått. I hvert fall ikke så enkelt på så kort tid. Men, Odd Rikardt, uten Erik Tannberg og Jan Piansen,

Så har vi ikke mange norske ingeniører sitt her. Det er det vi husker. Jeg husker det så indelig godt. Og Erik, på vegne av de her ingeniørene, nå har vi med en blomst her, mange faktisk,

Den skal du ha fra oss. Tusen takk. Og da representerer vi norske ingeniører som du har inspirert. Tusen takk. Takk skal du ha. Dette her er bare superspennende og gratulerer til alle for 50-årsjubileet for mållandinge. Takk for at jeg fikk komme.

Nämnd i episoden

Teknisk Sett

Navnet på podcasten

Teknisk Ukeblad - podcastens sponsor

Odd-Rikard Valmått

En av programlederne for podcasten

Jan Moberg

En av programlederne for podcasten

Apollo 11

Romferden som landet på Månen

Neil Armstrong

Første mennesket til å gå på Månen

Buzz Aldrin

Andre mennesket til å gå på Månen

Månen

Planeten som ble landet på

Gylveien

En person som mente at man kunne skyte mennesker til Månen

Saturn V-raketten

Romraketten som ble brukt til å sende Apollo 11 til Månen

Eagle

Kommandoskipet som gikk i bane rundt Månen

Columbia

Serviceseksjonen til Apollo 11

NASA

Den amerikanske romfartsorganisasjonen

Gemini-programmet

Et tidligere romprogram av NASA

Hasselblad kamera

Et kamera som ble etterlatt på Månen

Lunar Receiving Lab

Et laboratorium som holder prøver fra Månen

Apollo 17

En annen romferd til Månen

Stillehavet

Havet hvor Apollo 11 landet

Hornet

Hangarskipet som hentet astronautene fra Stillehavet

President Nixon

Presidenten i USA da Apollo 11 landet

Utenriksminister Rogers

Utenriksministeren i USA da Apollo 11 landet

Sovjetunionen

Konkurrenten til USA i romkappløpet

Saturn 5

En rakettype som ble brukt av NASA

Myrthman

Et missilprogram fra det amerikanske flyvåpenet

General Samuel Phillips

Sjefen for Myrthman-programmet

Jan Piansen

En annen norsk romfartsingeniør

Deltagare

Host

Odd-Rikard Valmått

Host

Jan Moberg

Guest

Erik Tandberg

Sponsorer

Lignende

12/9/2021

Teknisk sett

Episode 400 - Vi ser inn i fremtiden

Hvordan ser framtiden ut? Det er det mange som lurer på, men det er mye som tyder på at klimatiltakene vil spille en veldig stor rolle i mange land. I vårt også. Astrofysiker Eirik Newth er en gammel kjenning med veldig mange meninger om teknologi. I denne episoden kommer vi inn på energi, global oppvarming, elektrisk luftfart, småsatellitter og mye annet.

Se mer

8/21/2022

Teknisk sett

Langt nede i havet og veldig høyt til værs

En forrykende samtale om verdensrom og havrom med astrofysiker Eirik Newth og Teknas egen visepresident Elisabet Haugsbø.

Se mer

6/16/2022

Teknisk sett

Episode 432 – Romsøppel i stadig større mengder er en fare for de operative satellittene

Vi snakker med stipendiat Rannveig Færgestad ved NTNUs institutt for konstruksjonsteknikk om utfordringer i. verdensrommet.

Se mer

3/3/2016

Teknisk sett

Episode 9 - Erik Tandberg om Elon Musk og SpaceX

Denne gangen har vi fått besøk av selveste Erik Tandberg, sivilingeniør og Ridder av 1. klasse i Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, som i sin tid kommenterte månelandingen for NRK. Temaet er fortsatt romfart, nærmere bestemt Elon Musk og hans SpaceX. Hvordan skal menneskeheten bli et flerplanetsamfunn, sikret mot jordklodens undergang? Elon Musk og SpaceX har en plan for å bosette Mars, og nå gjelder det å få rakettene til å lande skikkelig. Dessuten: Hva var egentlig logisk feil i den oscarnominerte filmen The Martian?

Se mer

9/27/2018

Teknisk sett

Episode 147 - Norske robotdroner i luft og vann

Historien om Maritime Robotics er et lite industrieventyr. Fra en sped begynnelse i 2005 har selskapet bygget opp en portefølje av ubemannede farkoster for datainnhenting både i luften og på havet. Nå omsetter de for nesten 25 millioner kroner, og markedet vokser raskt. De ulike plattformene kan bære en rekke ulike sensorer. Noen har elmotor, noen er fossildrevne og noen henter fremdrift og strøm fra bølger og sol. Vi snakker med styreformannen i selskapet, Geir Olav Kjøsnes, som vi traff på Arctic Drone Event i Longyearbyen.

Se mer

7/18/2019

Teknisk sett

Episode 205 - 50 år siden månelandingen

Det er nesten underlig at det er hele 50 år siden mennesket for første gang satte foten på månen. Et gigantisk prosjekt, som vi har vanskelig med å gjennomføre i dag, gjorde president Kennedys drømmer til en formidabel suksess. Godt hjulpet av den tyske rakettforskningen fra 2. verdenskrig. I denne halvtimelange podcasten snakker vi med Norges kanskje største rakettentusiast og Saturn 5-elsker, astrofysiker Eirik Newth.

Se mer

9/10/2018

Teknisk sett

Episode 142 - SPESIAL: Hvordan håndtere tenåringer på Mars?

Vi er på vei til Mars, men fortsatt mangler vi en del grunnleggende forutsetninger for å bosette oss på den røde planeten. Hvordan fungerer for eksempel svangerskap og fødsel når tyngdekraften bare er en tredjedel av jordas? Hvordan i all verden skal vi takle tenåringer som er født og oppvokst på Mars? Dette er det forsket lite på. I denne spesialpodcasten møter vi igjen Eirik Newth, som faktisk er litt mer skeptisk til Marsreiser etter å ha vært på Marskongress i USA. For hvordan skal han trives på en planet som ikke tillater kattehold?

Se mer

11/27/2018

Teknisk sett

Episode 159 - Norsk radar skal bli med på neste ferd til Mars

Norsk radarkompetanse er av de fremste i verden. Det er demonstrert ved at en norskutviklet radar skal bli med NASA på den neste ferden til Mars, der den skal se opptil 100 meter ned i bakken. Vi snakker med mannen som har ledet prosjektet ved FFI - Forsvarets Forskningsinstitutt, Svein Erik Hamran. Han skal også fortsette med dette etter hvert som data tikker inn i 2021, etter at Mars 2020 Rover skytes opp våren om under to år.

Se mer

Laddar