‹ Tilbake till podcasts ‹ Snakk med Silje

2026-10-27

SmS #143 Hannah Arendt del 2: Hvordan kan vi elske i en verden full av ondskap? | Grethe Bøe

Andre episode i serien om Hannah Arendt med Grethe Bøe. De diskuterer Arendts kjærlighetsliv: affæren med Heidegger, forholdet til Günther Anders og Heinrich Blücher, hennes doktoravhandling om Augustins kjærlighetsbegrep, flukten til Paris og vennskapet med Walter Benjamin. Silje deler egne erfaringer med overgrep og barnehjem i Romania.

00:00

I denne episoden av Snakk med Silje diskuteres Hannah Arendts syn på kjærlighet mot bakteppet av hennes opplevelser med ondskap.

09:29

I denne episoden utforsker vi kjærlighetsbegrepet gjennom Augustins skrifter og Hanna Arendts heroiske valg i en turbulent tid.

13:33

Å anerkjenne ondskap kan åpne for å oppleve kjærlighet, der kjærlighetens ulike former er essensielle i menneskelivet.

31:37

Taleren deler sine hjerteskjærende erfaringer med rumenske barnehjem som tenåring, og avdekker ondskap og systematisk forsømmelse av barn.

37:42

Livet i Romania og opplevelsen av kjærlighetens kraft, samt utfordringer med skam og forbindelser, står sentralt i samtalen.

Transkript

Nämnd i episoden

Hannah Arendt

Tysk-jødisk filosof, episodens hovedtema; hennes liv, kjærlighet og integritet.

Grethe Bøe

Gjest og Arendt-ekspert som forteller om Arendts liv.

Silje Skjevig

Programleder og psykologspesialist; deler egne erfaringer med overgrep.

Martin Heidegger

Arendts professor og hemmelige elsker, senere nazist; kritisk omtalt.

Günther Anders

Arendts første ektemann, jevnaldrende og politisk engasjert.

Heinrich Blücher

Arendts store kjærlighet og livspartner, møttes i Paris.

Augustin

Filosof Arendt skrev doktoravhandling om; kjærlighetsbegreper og Confessiones.

Walter Benjamin

Jødisk intellektuell og Arendts venn; hun reddet hans livsverk fra Nazi-Tyskland.

Rosa Luxemburg

Politiker Arendt skrev om; drept og kastet i kanal.

Adolf Hitler

Nevnt i kontekst av nazismens fremvekst i mellomkrigstiden.

Epstein

Nevnt som eksempel på ondskap folk ikke klarer å forholde seg til.

Ceaușescu

Romanias diktator; barnehjemmenes katastrofe kom frem etter hans fall.

Romania

Silje besøkte rumenske barnehjem som tenåring og så grov omsorgssvikt.

Paris

Arendt flyktet til Paris som flyktning, møtte Blücher og Benjamin.

New York

Arendt landet i New York som flyktning; tema for neste episode.

Palestina

Arendt hjalp jødiske ungdommer til kibbutz; ønsket arabisk-jødisk union.

Amor Mundi

Arendts kjærlighetsbegrep: kjærlighet til verden.

Angelus Novus

Paul Klees maleri omtalt i Benjamins tese om historiens engel.

Eichmann i Jerusalem

Arendts berømte verk om ondskapens banalitet; Grethes første møte med henne.

Confessiones

Augustins selvbiografi om kjærlighet, begjær og tro.

Deltagare

host

Silje Skjevig

guest

Grethe Bøe

Poäng

Du tar et valg. Du er et voksent menneske med agens, så du velger. Og hvis du velger å gjøre noe, om så i embedsmedfølelse, som skader andre, så er du personlig ansvarlig.

Talernes knallharde standpunkt om at det aldri er nok å skjule seg bak systemet eller jobben.

Hvis du klarer å anerkjenne ondskapen, så klarer du også, kanskje etter hvert, å gi plass til kjærlighet.

En personlig reflektert sammenheng mellom å konfrontere det mørke og åpne seg for kjærlighet.

Ondskapens banalitet er mest der, at det er bare folk som gjør jobben sin.

Siterer/tillegger Arendt: ondskapen ligger i at vanlige folk bare følger rutiner og ignorerer lidelsen.

Jeg har tatt innover meg skammen som andre burde hatt. Jeg har tatt ansvaret for det jeg har blitt utsatt for.

Et sterkt personlig utsagn om hvordan overlevende_internaliserer skyld for overgrep.

Amor Mundi – jeg elsker verden. Det er den kjærlighetstypen vi har for lite av i verden.

Arendts (via Augustin) kjærlighet til verden løftes frem som den mest undervurderte kjærlighetsformen.

Det er ofte prisen du må betale for å kjempe for det gode. Det er ikke sikkert at du får applaus – det kan være at du blir drept og kastet i kanalen, som Rosa Luxemburg.

Om kostnaden ved heroisk kamp for rettigheter, med Rosa Luxemburg som eksempel.

Det er ikke sikkert det er trygt å ta imot kjærlighet – det er der man kan bli såret. Men det er ikke verdt å gå rundt og ikke tørre å elske og bli elsket.

Om sårbarheten i nære relasjoner etter svik.

Påståenden

Taleren reiste som tenåring/18-åring rundt til mange rumenske barnehjem etter Ceaușescus fall.

Personlig biografisk opplysning.

Hannah Arendt hadde en skjult affære med sin professor Martin Heidegger som ung student (ca. 18–19 år gammel).

Veldokumentert i Arendt-biografier.

Arendt skrev et dikt kalt «Skyggen» der hun konfronterer sin posisjon i skyggen av Heidegger.

Diktet finnes i Arendts ungdomsdiktning.

Arendts doktoravhandling handlet om Augustin og hans kjærlighetsbegrep.

Riktig; avhandlingen «Der Liebesbegriff bei Augustin» fra 1929.

Arendt var gift med Günther Anders, som var på hennes egen alder og politisk engasjert, og de ble skilt.

Riktig; ekteskapet varte 1929–1937.

Arendt flyktet til Paris og tok med seg moren sin.

Hun flyktet fra Tyskland i 1933 og dro til Paris, moren fulgte senere.

I Paris jobbet Arendt med å hjelpe jødiske tenåringsflyktninger til kibbutser i Palestina.

Riktig; hun arbeidet for Youth Aliyah.

Arendt møtte Heinrich Blücher i Paris, og han var hennes livspartner frem til hans død i 1970.

Riktig; Blücher døde i 1970.

Walter Benjamin ga sitt manuskript («Om begrepet historie»/tesen om historiens engel) til Arendt før han forsøkte å flykte over til Spania.

Riktig; han overleverte manuskriptet til henne i Portbou.

Walter Benjamin tok sitt eget liv etter å blitt stoppet ved den spanske grensen.

Riktig; han døde i Portbou i 1940.

Benjamins malerireferanse er Paul Klees maleri «Angelus Novus», omtalt i hans historieteologiske tese.

Riktig (transkripsjonen skriver «Paul Keyes»).

Arendt beskrev i boka «Eichmann i Jerusalem» ondskapens banalitet.

Riktig.

Augustins «Confessiones» regnes som den første store selvbiografien, og åpner med «Urolig er vårt hjerte, før det finner hvile i deg».

Riktig sitat/parafrase av innledningen.

Rosa Luxemburg ble drept og kastet i en kanal.

Riktig; hun ble myrdet i Berlin i 1919 og kastet i Landwehrkanalen.

Heidegger var medlem av nazistpartiet.

Riktig; han ble nazist i 1933.

Under Ceaușescu ble rom-, sinti- og funksjonshemmede barn plassert på barnehjem i Romania.

Dokumentert i rapporter om det rumenske barnehjemssystemet.

Barn i noen rumenske barnehjem ble lenket til senger og utsatt for mishandling.

Talerevitnesbyrd; dokumentert i lignende rapporter fra perioden.

Hjelpeorganisasjonen taleren var med på å starte i Kristiansund adopterte et barnehjem i Poiana Sibiului (Poiana Marului-området) i Karpatene.

Stedsnavnet er usikkert gjengitt i transkripsjonen («Pona Serata»).

Arendts mor noterte ned detaljer om Hannahs barndom, inkludert farens død.

Moren skal ha ført dagbok/notater om datteren.

Arendts mor giftet seg på nytt med en enkemann som hadde to døtre.

Gjengitt i litteraturen om Arendt.

Podcasten støttes via PayPal, Bitcoin eller Vipps til nummer 65100.

Opplysning fra episoden selv.

Laddar

Jeg hadde disse rundene i rumenske barnehjem, da var jeg tenåring. Første gangen reiste jeg rundt i mange forskjellige barnehjem, jeg så mange barnehjem. Og hvordan forholder seg til at et helt land går med på? Det er så mange voksne som har vært med på. Snakk om Epstein-fyr, altså. Nå får vi Epstein-godt selskap her. Det som skjer på rumenske barnehjem under Francesco er helt avsindig. En komplett umenneskelig rapport. For det er jo ikke mennesker. Og mange barnehjem. Men jeg så så stor forskjell på de barnehjemmene hvor fattigdom og mangel på ressurser var et problem. Der følte jeg at vi kan hjelpe. Der kan vi gjøre noe. Ressurser kan du hjelpe folk med. Ondskapens banalitet som Anna Arendt skriver om, så er mest der, skal vi si det sånn, at det er bare folk som gjør jobben sin. Det er ikke mitt ansvar, jeg gjør jobben min. Jeg bare gjør jobben min. Ja, men jeg gjør jo bare jobben min. Jeg synes systemet er sånn. Hvis du skal trigge meg og få meg sint, så si det. Jeg gjør bare jobben min, eller systemet er sånn. Da blir det sånn, nei. Du tar et valg. Du er et voksent menneske med agen, så du velger. Og hvis du velger å gjøre noe, omsorg, embedsmedfølelse, som skader andre, så er du personlig ansvarlig. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig, og velkommen til Snakk med Silje, hvor jeg inviterer gjester med perspektiver, erfaringer og kunnskap som jeg ønsker å forstå bedre. Som psykologspesialist er jeg spesielt interessert i hva som påvirker måten vi mennesker tenker, føler og handler. Jeg ønsker også å gi mer plass til stemmer som ikke alltid slipper til i den offentlige samtalen. Målet mitt er ikke å fortelle deg hva du skal mene, men å få inn flere nyanser. Jeg vil heller at du skal få høre hva ulike mennesker faktisk har å si, bli kjent med ulike perspektiver, stille dine egne spørsmål og gjøre det opp din egen mening. Jeg startet denne podcasten fordi jeg ønsker å bidra til et bedre samfunn. Derfor vil jeg undersøke hvordan systemene og institusjonene som påvirker livene våre faktisk fungerer. Jeg er særlig opptatt av legemiddelindustrien, matvarerbransjen, barnevernet, helsevesenet og mediene. For selv om disse systemene i utgangspunktet skal hjelpe og beskytte oss, betyr ikke det at de alltid fungerer slik de skal. Økonomiske interesser, interessekonflikter og korrupsjon kan påvirke beslutninger som tas. Og noen ganger kan mennesker og institusjoner ha sterke interesser av å beskytte hverandre eller opprettholde et system som ikke fungerer. Det kan få alvorlige konsekvenser, ikke minst for barna. Jeg er utrolig takknemlig for alle dere som følger, deler og bidrar til at jeg kan fortsette å lage Snakk med Silje. Hvis du ønsker å leie meg inn som konferansier, foredragsholder, debattmoderator, intervjuer eller annet, så send meg gjerne en mail. Og hvis du ønsker å støtte podcasten økonomisk, kan du bidra via Paypal, Bitcoin eller Vips til 65100, altså 65100. Du finner mer informasjon i episodebeskrivelsen. Tusen takk for at du lytter, og takk for at du støtter Snakk med Silje. Ja, da er vi videre på vår podkastserie om Hanne Arendt. Velkommen tilbake, Grete Bø. Ja, takk. Nå har vi jo hatt en episode hvor vi har snakket om Hanne Arendts tidlige liv, altså hennes barndom, og litt om hva som gjorde at du ble inspirert av henne. Ja. Men denne episoden skal vel handle litt om kjærlighet, og da tenker jeg at vi kan begynne litt med din kjærlighet til Anna Arendt. Hva som gjorde at du virkelig lot deg fascinere av henne, og begynte å engasjere deg litt i hennes liv, og hennes tanker og følelser egentlig? Ja. Ja. Jeg har jo snakket litt om det, at hun vekker litt følelser hos oss begge to. Og jeg tror en essens i henne for meg er jo det at hun er flink pike, som gjør alt hun kan for å gjøre det riktige. Og hun er superflink pike, faktisk. Flink pike på steroider, men som opplever at verden allikevel skyver henne vekk og gjør henne til jødinn, eller gjør henne til ditt, gjør henne til datt. Når hun oppsøker som ung studine, 18-19 år, og vil studere med Heidegger, som er en store stjerne som professor, og blir elskerinnene hans i skjul som blir holdt i mørket, og skriver diktet Skyggen, hvor hun konfronterer Nå må du huske at dette er jo Jung sin tid også, altså skyggarbeid og jobbe med skyggen, det mørke, det jævlig i deg selv, det er det du ikke anerkjenner i deg selv, det mørke, altså det diktet er så stort, det er det egentlig stort, hvor hun anerkjenner at hennes store intellektuelle ideal og elsker har satt henne i skyggen, og hun konfronterer dette eksistensielle at, ja, en, at hun føler seg veldig i skyggen selv, hun er en skygge, Men på mange måter også at Heidegger har en skyggene på ingen måte jeg klarer over, som er mørk. Hun har sett ondskap, hun ble en gang flyktet, og det var bare kort, til Berlin. Hun og mora på grunn av opptøyer, for hun lever jo i Første verdenskrig for å møte seg, og Andre verdenskrig. Nå er vi på vei mot, nå er vi på i mellomkrigstida. Hun har hatt en affære med Heidegger, sin professor. Hun bryter, hun flytter til et nytt sted. Hun treffer en ny mann, Günther Anders, som er på hennes egen alder, og som er en helt annen type. Jeg føler at nå står vi overfor det jeg synes er imponerende med henne, i at hun fortsatt superung, klarer å ta noen folk, som er ærevere ho for det. Og der startet min identifikasjon, for jeg leste hos ganske ung, ikke helt sånn kjent på ung, men jeg var i helt tidlig 20-årene, det var liksom da jeg begynte helt tidlig filosofistudiet, så da leste jeg først Eichmann i Jerusalem, for det er noe kjent for, eller ble infamøs for. Men det jeg forelsket meg i var kjærlighetsevnen hennes. Empatien hennes. Når hun nå studerer med Heidegger, han er jo kjent for design. Jeg mener han driver med kulturell appropriasjon, for han var interessert i japansk buddhisme. Orientalismen var veldig stor i det filosofiske miljøet der, og han rappet veldig mange ideer derfra. Europifiserer det, setter vanskelige europeiske ord og lager vanskelige begrep. uten å kreditere hvor han har de ideene fra. Heidegger kan jeg godt snakke litt stygt om. Han er brillant, men det er mye problematisk med han, og det gjennomskuer. Hun gjennomskuer det. Hun ser at design, som er essensen til design, er ego. Det er jævla ego. Det er mi og vær og min eksistens og jeg og meg. Vi blir tilmøte med hverandre. Vi er... interdependent, altså kirkegård var hun opptatt av, og hun skriver da, hun flytter, studerer videre et annet sted, finner en ny mann, Gunther Anders, som er en engasjert mann han også, men han er mer sånn ut i verden, ikke sant, bidrar til verden, engasjerer seg politisk, så du har tokefyrsten Heidegger, nå føler jeg det er mange Heidegger-eksperter som kommer og tar meg, men det er... Han har mye bra, og så er han komplisert. Han er komplisert. Hun forlater tokefyrsten Heidegger, som driver med Dasein og holder elsker Lerunnes i skyggen, til at hun bestemmer seg for å skrive sin doktoravhandling om Augustin og hans kjærlighetsbegreper. Så det er litt motvekt der, da. Å bli sammen med en mann som er på hennes egen alder og mer idealist og til stede i verden. Han handler i verden. De lever i en brytningstid. De er nå på vei som jøder i æren og Europa rett før 2. verdenskrig. Vi bygger oss opp mot vår Hitler som kommer inn her nå. De lever i en hevig tid. Hun er fortsatt veldig ung og hun bestemmer seg for å skrive om Augustin. Hans kjærlighetsbegrep. Augustin ble jeg betatt av før. Jeg ble liksom interessert i Hanna Arendt, og det var rett og slett konfirmasjonsundervisningen min. Han sto i en bisetning der. Jeg lurte på om jeg skulle ha kirkelig eller borgerlig. Jeg er kristen, men jeg var imot mange av de tingene kirka gjorde, skjønner du. Så jeg var glad i å ha kristent barn, som har hatt mange runder med den, men Augustin. Så jeg leste Augustin ganske ung. Confessiones, som er hans første... hans store verk, som regnes som den første selvbiografien, den store selvbiografien. Confesiones er jo tilståelsene om det der å være revet mellom å vite hva som er riktig, hva som er den opphevde, gode, fromme kjærlighetsformen, og begjær, for han hadde jo, han gjorde mye gjernt da. Han var en liten rampekutt. Så han skriver, åpningen i Confesiones er «Inquitum est corinostrum ton crescuit scat te». Og da skriver han til Gud at «Urolig er våre hjerter, men i deg finner vi hvile». Og det han snakker om er at å være menneske er jævlig kaos. Vi gjør oss bort ganske ofte, og vi drives mellom drifter og lyster og begjær, og bare sånn affiliering og... Så han søkte jo da, han fant jo det trøsten i Gud, men han fortsatte å gjøre mye gærent, han og Augustin, og han er ærlig om det i Confusiones. Og han og Arendt velger å skrive sin pj-dj om kjærlighetsbegrepet med Augustin. Og det er veldig vakkert, synes jeg. Tenk på de tingene hun står i, og det hun går gjennom. Hun kunne jo fort Hun bare gifta seg litt borgerlig og blitt forsørget og levd liv ut. Hun tar så mange valg fremover nå som er heroisk, som er ganske store, og hun har en integritert resten av livet som jeg føler vi ser sterkest i det bruddet med Heidegger. Det at hun liksom klarer å gjennomsku en så karismatisk, mektig person, bryter jeg. Og som vi snakket litt om off-screen, at vi kan snakke om trømmebånd fremover når vi skal diskutere de to. Her, i denne episoden, skal vi snakke om kjærlighet. Og gitt at vi er nå på oppløpssida til 2. verdenskrig og hun er jøde, så er det en veldig sterk ting. Hun skriver om kjærlighet. Hva er kjærlighet? Ja, hva er det? Jeg er på grunn av mye i min oppvekst, så Har ikke jeg til nå klart å ta imot kjærlighet? Altså, det har vært veldig vanskelig for meg. Sånn at det treffer meg veldig. Men jeg har begynt å åpne hjertet mitt. Men det er litt sånn at når du har sett og opplevd mye ondskap, så er det jo på en måte føles det ikke trygt da å ta den imot. Men det er så viktig å... Hva skal jeg si? Hvis du klarer å anerkjenne ondskapen, så klarer du også, kanskje etter hvert, håper jeg, å gi plass til kjærlighet. Og jeg vil jo tro at det er en del som nesten ikke føler at kjærligheten er trygg å ta imot, eller å kjenne på, som om fordi... Da må man også på et eller annet nivå anerkjenne det onde. Jeg vet ikke. Men det er liksom det som er menneskelig på et eller annet vis. Og det er jo utrolig sterkt at hun har helt sikkert opplevd mye ondskap i sitt liv. Og det å på en måte bare bryte med noe som er mørkt. Og så bare bestemme seg for at fader nå skal ha fokus på kjærlighet. Det er sterkt. Du opplever ondskapet. Hun skrev vakkert om Rosa Luxemburg som ble drept og kastet i kanalen. Hun så jo hva prisen for å være denne heroiske kvinnen som brøt med alt og kjempet for menneskerettigheter, som kjempet for arbeidernes rettigheter, Hun snakket om kvinner som mennesker, som vi tar lett på i dag. Vi tar lett på at vi har hatt de rettigheter vi har, og vi lever jo kanskje i det frieste samfunnet som noensinne har vært for kvinner. Vi har litt igjen, men faktisk opplever jeg at, eller det er et faktum at det har ikke vært så mange andre, da var man før sivilisasjonssamfunnet eventuelt, men så ser du at denne Rosa Luxemburg altså blir drept og kastet i kanalen. Ja. Da ser du litt av prisen. Det er ofte prisen du må betale for å kjempe for det gode. Det er ikke sikkert at du får applaus og klapp på skulderen og du har flink pike. Det kan være at du blir slempike i andres oppsikter. Ja, ja. Og farlig. Og farlig pike. Du er jo farlig. I love it. I love it når de sier, er Silje farlig? Har du fått med det? Jeg ble bare sånn, I know her. Det er bra. Det synes jeg er bra, for det det handler om for meg da er at Hun har opplevd veldig kompliserte forhold til sin mor, som er både den som gjør hun sterk, men hun er også en person som gjør hans liv veldig vanskelig. Og så har hun sett sin far, du har syflis, og den skammen det har påført familien. Og så ser hun liksom, nazismen vokser frem, og hun er jødisk, hun er ikke engang og bryr seg ikke om det jødiske egentlig, men hun blir tvunget inn i det. Nå begynner hun å se ondskap, fordi Heidegger bryter med, og han går over i nazismen, han var nazist. Og nazismen, og du ser brunskjortene begynner å komme, hun ser forskjell på, som hun beskriver, forskjell på de to typene jøder, de som bare bøyer nakna, ja, ja, vi tar noe på en jødestjerne, ja, ja, vi kan jo gå til flyen inn i en ghetto, ja, ja, vi kan liksom... Jeg ble nok ikke helt lært til å stå opp for meg selv. Jeg ble lært at jeg skal være snill og grei, og se min rolle, for jeg har sikkert også bidratt hvis ting er vanskelig. Så for meg er det å stå opp for meg selv noe som er det vanskeligste jeg vet. Jeg kan stå opp for andre, men ikke meg selv. Og jeg tror Hannah Arendt i så ung alder stod opp for seg selv. Ved å bryte med Heidegger skriver det diktet Skyggen som så tydelig viser at hun anerkjenner skyggen i seg selv. Hun anerkjenner at hun står i skyggen av denne mannen som er et ideal for henne, men han er jo ikke bra. Hun er ikke bra. Hun bryter, flytter, studerer videre et annet sted, får seg en ny mann som er en mann som er i hennes egen alder, som er idealist, og de er jo politisk engasjert, og det tror jeg ikke du kan unngå å være hvis du skal være et intelligent menneske på den tiden, fordi du må ta stilling. At fascismen vokser frem i et voldsomt tempo, at du tilhører den mest marginaliserte gruppen. Men allikevel skal hun skrive om kjærlighet i sin hovedoppgave. Og Augustin er jo en fin mann å gå til. Fordi han var jo opptatt av kjærlighet. Han var opptatt av alt fra begjæret, som er en begjær, er jo egentlig enten noe man bare har inni seg selv, eller med en annen. Det er et veldig lukket rom. Det er en lukket kjærlighet. Og den handler egentlig om å tilfredsstille seg selv også. Så den er der. Vi har det. Det er en grunnleggende drift i oss mennesker. Den er livsbegreftende, men den er der. Og så har man det man kaller Agape, som er en altruistisk kjærlighet. Morskjærligheten, ikke sant? Eller ikke alle mødre, men mange mødre kjærlighet. Den idealiserte morskjærligheten. Den der jomfru Maria morskjærligheten. Den kjærligheten man dypest sett alltid lengter til. Skulle jeg tro. Den kjærligheten som er der uansett. Som holder deg uansett. Og det er... Eros og Agape er jo satt opp som to dualiteter. Den ene vil ha det, den andre vil bare holde. Så gi deg friheten og rommet. Ja, den mer ubetingede, kanskje? Ja, den ubetingede, men som fortsatte hendelen til deg. Selvutslettende kan være også. Agape kan være at jeg kan gi deg alt, jeg kan tilgi deg alt. Agape er en veldig idealistisk kjærlighet også. Og så har man Caritas, som er broderlig kjærlighet. Man passer på flokken sin, passer på sine, og passer på folkene rundt seg. Det er reelt. Det er veldig reelt. Det er kult. Og så har vi det hun kommer frem til. Det har vært Amor Mundi. Ikke Anima Mundi, det er verdens sjel, men Amor Mundi. Jeg elsker verden. Bare elsker verden. både i Augustin og i Hanne Arendt så er det liksom jeg vet ikke hvordan du har det Silje men da jeg vokste opp så gikk jeg rundt og kunne bli helt sånn ekstatisk forelsket i verden bare det at vi finnes bare at det finnes en mus og at det finnes edderkopper og at det bølger på havet og at under der er det krabber og at det finnes mennesker og alle menneskene alle dyrene altså den der kjærligheten til verden den som Den er vakker da. Ja, nei, jeg har ikke kjent så mye på det. Nei, nei. Men jeg har vært litt sånn lukket, ikke sant? Altså, jeg har ikke... Kjærlighet for meg er nesten et litt sånn fremmed begrep, på en måte. Men, for jeg tror jeg hadde nok med å overleve, og ikke klarte å være til stede i verden, her og nå. Den der, om man liksom kan, ja, ha fokus... på livet. Men det gleder jeg meg til, å kunne ta inn verden på en måte som er mer åpen, og kjenne på en kjærlighet til verden, til mennesker, til dyr og jorden. Ikke minst til meg selv, for jeg har ikke vært så glad i meg selv, men jeg begynner å bli mer glad i meg selv. Så det er jeg veldig glad for. Det er veldig fint. Det er lettere å stå opp for andre enn for seg selv. Der er jeg liket den. Men jeg blir veldig nysgjerrig på den relasjonen Hanna hadde til sin mor du begynte å snakke litt om det vet du noe mye om det? eller har det blitt beskrevet? ja, det blir det hun skriver om det, og mor er vel altså fordi hun, ok mor har jo da en sykt litt syk mann som driver og dør hjemme og hun tar ansvar og hun er en bra dame på mange måter og hun beskriver jo Hannas barndom, det vet vi jo mye om for at hun skrev ned alt Hanna gjorde øh Du skriver moren hennes ned alt her i bordet? Ja, ja, ja. Vår datter heter den. Så du vet, når hun tar sitt første skritt og sånn, men hun beskriver da også farens død samtidig, for at på det andre rommet så skjer sånn og sånn. Det er veldig dramatisk at hun har et liv som det er sånn, det er faktisk mulig å gå inn og vite noe om tidlig barndom. Men det er jo gjennom mors øyne da. Det er mors blikk. Mor som da stå opp for deg selv og hvordan hun skulle håndtere antisemitisme og en veldig bestemt og dominerende kraft. Jeg tror kanskje det må ha vært vanskelig for Hanna å individuere fra. Hvem er jeg? Å bryte med mor er vanskelig for noen åndver, og jeg tror det er veldig vanskelig for Hanna Arendt, for hun har jo da vært veldig symbiotisk med sin mor. Hun kan takke sin mor for mye av sin evne til å stå opp for seg selv. Men denne moren skal henge det jo, fordi de er jo ikke riktig enda i historien vår, men de blir jo flyktninger etter hvert, hvor hun da må ta vare på sin mor og dra sin mor med seg, flykte med sin mor og sånn. Så denne moren er dominerende, og det som skjer i denne perioden her, eller rett før med mora, er at hun gifter seg på ny med en enkemann som hadde to døtre. Og dette ble et lite sår i hennes liv. Jeg tror hun har følt seg veldig sviktet. Hvor gammel var hun da? Jeg husker ikke akkurat når mor har gifta seg. Faren var jo sju, så hun var litt eldre enn det. Men det skjer i løpet av 10 år. Hvor mor kanskje overidentifiserer seg med den nye familien sin. Og hvor hun kanskje, jeg tror Anne Arendt har følt seg litt instrumentalisert og sviktet på noen områder. Vi snakker om at det må føles kjærlighet. kjærlighet, mors kjærlighet som den eksistensielle som en eksistensiell kraft den tror jeg kanskje ikke hun har følt at hun har fått og den er Det er faktisk den kjærlighetstypen jeg synes vi har for lite av i verden. Bjerg har vi mye av. Eros er rimelig godt i varetatt. Mye bjerg, altså. Folk skal ha og skal ha. Enten de skal ha hytter eller elsker, eller hva de skal ha. De skal ha så mye rart. Karriere er også en slags eros. Det er sånn, hei meg, jeg skal ditt og datt. Karitas kanskje er den der broderskapet, men det er jo fortsatt en affiliering med Agape er en vanskelig kjærlighet å stå i, for da blir du veldig transparent og veldig sårbar. Den er associert med det kvinnelige, yin-energi hvis man går i det østlige. Veldig undervurdert i vår kultur, vil jeg si. Vestlige kulturer har nesten forsøkt å kastrere den. Vi har mistet evnen til å holde den kvinnelige. Det samme synes jeg med anima mundi, som er det hun hentet fra Augustin. Disse begrepene hentet hun fra Augustin, og han skriver godt om det, for han utleverer seg selv, privat, i skrifter om Gud. I sin kamp for å leve den ideelle kjærligheten til Gud, så bare feiler han og feiler han og feiler han. Han og Arendt har ikke den type idealisme i seg. Hun er mer «Jeg er menneske, jeg lever i verden». verden rundt meg har blitt totalitær. Den har gjort meg til jøde, den andre. Nå bygger det seg opp mot liksom andre verdenskrig, tysk, brunskjorter, det høytyske og Heidegger og alt det som har digget blir liksom vendt mot henne. Og hun skriver om kjærlighetsbegreper i sin PHD. Og hun er en briljant, analytisk filosof. Så det at hun velger det, det er noe sånn Det er sånn, jeg må bare gå og se ut. Det å velge det, det sette opp, det spenner lærhet for hennes fremtidige tenkning, og evnen til å handle med integritet i så mange situasjoner. Men det bygger opp mot 2. verdenskrig, og Tyskland blir uttrykt. Hun må til slutt flykte, han mannen hennes flykte litt før Han drar litt før. Den ble jo skilt også, forresten. Han var en fin fyr, men de ble skilt. Det var bare kaos. Han var politisk engasjert, og han var mye mer engasjert. Men hun velger da å ta med seg sin mor, flykte med sin mor, så de drar til Paris. Og det var en dramatisk flykt. Og her begynner hun å skrive om de flyktningene. Det er noe hun har skrevet om. Og det beskriver hun igjen, så kommer vi til dermed å være de andre Du har ikke valgt å være de andre, du har ikke valgt å være flyktningen. Flyktningen har ikke valgt å komme og være flyktningen. Som har forlatet sin kultur, sitt språk, sin identitet. Nå er du som statsløs. Dette opplever hun så tidlig. Hun bryter frivillig med sin filosofiske åndelige tilhørighet. Og den mannen der, så blir hun støtt ut ufrivillig fra sitt land. og sin kultur, og så skriver hun om kjærlighet. Og lander på, i hennes tilfelle, som skal bli et verk hun kommer frem til senere, Amor Mundi, som er kjærlighet til verden. Og den evnen til å se det onde, for hun snur seg aldri vekk fra det onde han har endt. noen kan være sånn polyana sånn, å kjærlighet og håp og sånn, liksom spiritualitet og kjærlighet og håp og sånn, men jeg vil ikke høre om du er onde jeg vil ikke orke å ta stilling til deg, du må liksom beskytte energien min, det er mange som kjører det enn sånt og God bless hvis det er det du trenger kjør på, men Anna Arendt, i likhet med meg da løper mot flammene. Å, det er jo... Vi lukker ikke øynene for det onde. For det er veldig mange som ikke klarer å forholde seg til det. Det blir en sånn unnvikelse. At man hadde verdenvisst Hvor mye dritt og jævelskap som skjer. Det er en grunn til at Epstein-filsen så vidt har åpnet. Hvis du virkelig ønsker å dypdykke, så kan du se ondskapen, men man kan liksom ikke slå opp det i hovedstrømsmediene. Fordi det klarer ikke folk å forholde seg til, for det blir umulig for mange å forholde seg til. Og det er helt greit. Eller er det det? Jeg tenker jo at flere burde åpne øynene for ondskapen. Absolutt. Men jeg tenker ikke nødvendigvis at man trenger at alle gjør det. Fordi det blir jo veldig... Jeg tror ikke alle tåler det, kanskje. Jeg vet ikke. Skal vi utforske den? Den synes jeg er litt interessant. Fordi Jeg tror veldig mange ikke klarer å forholde seg til det. Man bare tenker, nei, dette er bare en konspirasjonsteori, fordi du tror ikke på at verden kan være så ond. La oss utforske det, for jeg opplevde overgrep i barndommen som jeg ikke snakket om, som jeg fikk... symptomer da, som gjør meg litt til det vanskelige barnet, for plutselig hadde jeg raseriutbrudd og masse underlivsinfeksjoner og de stav meg ut om natta plutselig. Jeg ble vanskelig, det var et barn med styr, hvor det ble styr med. Så jeg skammer meg veldig over det, og så prøver jeg så å være flink til ikke å vise hva som skjer, og så Jeg husker det, jeg vet at det er der, men jeg lager det som en liten svart stein som jeg bare har inni meg, som jeg ikke oppsøker frivillig. Men jeg blir hyperbar på andres lidelse. Jeg blir så merket, så enhver urettferdighet mot andre, enhver lidelse i verden, føler jeg er mitt personlige ansvar. Jeg føler det jo med, fordi jeg har følt det, så jeg Jeg hadde disse rundene i rumenske barnehjem, og da var jeg tenåring. Første gangen reiste jeg rundt i mange forskjellige barnehjem. Jeg så mange barnehjem. Og hvordan forholder seg til at et helt land går med på? Det er så mange voksne som har vært med på. Snakk om Epstein-file, altså. Nå får vi Epstein-godt selskap her. Det som skjer på rumenske barnehjem under Trachesco er helt avsindig. Ondskapen? Jeg husker jeg var på flere barnehjem hvor jeg snakket med de der, for min jobb var da, jeg var jo bare tenåring, men jobben min var kartlegg. For jeg hadde vært med å starte en hjelpeorganisasjon i Kristiansund, som var bitteliten. Vi da, vi hadde jo penger skapt, og det var flinke folk med oss, men vi var så liten, så vi tenkte, akkurat da var det i media, hvis du sender pengene til Røde Kors, så forsvinner de i administrasjonen. Så det var folk som var uenige at vi skulle bare sende de pengene fra oss. Så var det min friske idé at vi kan dra ned dit og finne et barnehjem og adoptere. Så vi liksom bare passer på det ene barnehjemmet hjelper de, så vet vi at det kommer fram pengene. Så det var en organisasjon med bare veldig voksne folk, og jeg var 18. Men fordelen med å være et hyperaktivt menneske med lav impulskontroll er at jeg sa, ja, men jeg kan gjøre det. Jeg kan dra. Så jeg dro jo da som 18-åring til et land som folk ikke visste så mye om. Anten at det var helt skrekkelig det som kom frem etter Ceausescus fall. Og reiste rundt til en rekke barnhjem. Det er sånn rett into the heart of darkness. Hva var det du så da? Åh, ja. Nå begynner jeg å grine. Dette blir en podcast hvor alle griner. En komplett umenneskelig rød barn. Ikke menneskelig. Og mange barnehjem. Men jeg så så stor forskjell på de barnehjemmene hvor fattigdom og mangel på ressurser var et problem. Der følte jeg at vi kan hjelpe. Der kan vi gjøre noe. Ressurser kan du hjelpe folk med. Men jeg møtte en god del mennesker der som disse barnehjemmene ønsket at jeg skulle komme. Det var en lokal tolk vi hadde fått gjennom Håkon Vefald og Grenland Stiftelsen som heter Kathleen, som var rumensk, som kunne veldig godt engelsk, som var den som fulgte meg rundt. Han hadde lagt opp løyper for meg. Akkurat da kom det opp mange barnehjem som trengte hjelp. De hadde skjønt at dette er en katastrofe i vårt land. Så når vi kom som en liten hjelpeorganisasjon som ønsker å bare hjelpe et sted, og at jeg skulle prøve å finne forskjellige forslag til mine hjemme, så hadde han lagt opp en løype for meg. Så alle stedene du kommer, har de lyst til at du skal hjelpe dem. Fordi Men jeg skjønte jo allerede da at det er noen av disse barnehjemmene hvor hjelpen kommer, og så selger de det på svarte børs. Det kommer jo ikke til barna i det hele tatt. Forstå at det finnes, altså barn er lenket til sengen så de sulte gjør det, altså barn er lenket ute til de fryste gjør det. Misshandling, grov misshandling av barn. Tortur av barn. Francesco utviklet en idé, han har skjønt noe viktig, ikke sant? For det første var han opptatt av en sånn rene ras og sånn. Så engasjke barn, gypsys, altså sygøyndere, barn med funksjonshemning, ble tatt fra familien. Og puttet på barnehjem? Ja, og det var helt nødt til røymatisme. Jeg var på et barnehjem som var sånn tidligere, ikke akkurat slått, men det lå hvertfall oppe i fjellene der det var kaldt sånn. Med røymatiske barn som i iskalle, trekkfulle, ting som blir gjort mot barn er sånn som 18-året gikk rett inn i Epsteinfields det Så det er ikke noe problem å tro på? Nei. Hvor jævlig mennesker kan være, og hva man kan utsette barn for. Jeg opplevde det som barn selv, og allerede som 18-åring går inn i det og ser det, og ser at det er så enorm forskjell på om det er fattigdom og mangel på ressurser. Eller mangel på kjærlighet. Mangel på kjærlighet, men når det er den der ondskapen, Ja, for det er ikke bare mangel. Nei, det er ikke bare mangel, altså. Det er ikke bare likegyldighet som jo er Eichmann-problemet. Jeg vil si... ondskapens banalitet som Anna Arendt skriver om, så er mest der, skal vi si det sånn, at det er bare folk som gjør jobben sin. Og bare ignorerer lidelsene på en måte, og bare ikke forholder seg til det. Ja, det er ikke mitt ansvar, jeg gjør jo jobben min. Jeg bare gjør jobben min. Ja, men jeg gjør jo bare jobben min. Systemet er sånn. Hvis du skal trigge meg og få meg sint, så si det. Jeg gjør bare jobben min. Eller systemet er sånn. Da blir det sånn, nei, du tar et valg du vet ikke. voksent menneske med agen, så du velger. Og hvis du velger å gjøre noe, om så i embedsmedfølelse, som skader andre, så er du personlig ansvarlig. Og der er jeg knallhard. Og der kan det være litt uforsonelig. Men det tror jeg kanskje kommer av at jeg så det jeg så der. At fascismen og nazismen var mulig, fordi til strekkel mange bare gjør jobben sin. Det man har sett i Stalin og det kommunistiske, like så Mao, Kina. Og da fikk jeg da se det og lukte det og holde det og erfare det. Romania. Og vi endte jo opp med da å adoptere et barnehjem i Pona Serata i Karpaten oppe i fjellet der, som var en bitte liten landsby. Og der var problemet bare fattigdom. Men der var det jo liksom... fantastisk rektor og sånn hvor det var litt kjærlighet ja, det var kjærlighet og god vilje jeg fikk veldig hjertet fra presten og hans kone, og hans kone snakket fransk så vi kunne kommunisere litt og jeg reiste jo tilbake dit og ble glad i de barna og fikk liksom kontakt og fikk glede av å være der jeg ser at mange av dere ikke abonnerer eller følger kanalen min hvis det gjelder deg, klikk gjerne på abonner-knappen på youtube eller følge-knappen på podcast-plattformene Jeg setter også pris på stjernevurderinger. På YouTube har jeg opprettet ulike spillelister hvor episodene er kategorisert inn i temaer, slik at dere kan få høre mer av det som opptar dere. Og jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Det kan du gjøre både via PayPal, Bitcoin eller Vipse til 65100. Altså 65100. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Kjærlighet skal vi ikke undervurdere som kraft. Vi trenger den nå, mer enn noen gang. Og den kjærligheten til verden, den ubetinget kjærligheten, som vi må lære å vende mot oss selv, også kjære deg. Gi til oss selv. Det er på god vei. Det er mye skam som ligger i veien. Hva er det du skammer deg over? Hva er det ting du har opplevd? Av å ha vært sårbar? Nei, mer at jeg har tatt innom meg skammen som andre burde hatt. Jeg har tatt ansvaret for det jeg har blitt utsatt for, og skammet meg over hva de som burde skammet seg har gjort. Den der er vanlig. Så jeg må jo etter hvert begynne å rette sinnet utover mot de som burde skamme seg. Ja. Og da blir jo jeg mer fri til å tørre å vise meg selv kjærlighet, eller oppleve egen kjærlighet, og også da ta imot kjærlighet fra andre. Det er jo det vakreste som finnes. Ja. Jeg har jo evne til å føle kjærlighet for andre, men den kjærligheten blir jo ikke... ekte før jeg også kan ta imot den kjærligheten de ønsker å gi tilbake. Vi har noe til å felle seg. Jeg kan kjenne igjen at man har opplevd ting, og så skammer man seg og perer ansvaret, og så klarer man ikke å ta imot hjelp eller kjærlighet. Det er som om man føler at man ikke fortjener det på et eller annet nivå. Som at det er ikke for meg. Jeg lurer på om vår venninne, Arendt, har det også sånn. Hun er en kvinne som Jeg snakket jo om at hun aldri taler etter at hun er kvinne i femininitet. Og hennes relasjoner er veldig drevet av hjernen. Veldig hjerneselebral. Så jeg lurer på om hun har vært litt i samme greie at den sårbare vare-empetidelen kjennes farlig. Det er det det gjerne handler om i meg, at det er som om det ikke er trygt med det nære og ekte i relasjon til en annen. Som om det er noe farlig ved det. Det er farlig. Det er farlig. Det er der man kan bli såret. Hvis man har opplevd mye svik, så er det en forventning om at det sviket kommer uansett. Og så er det jo ikke sikkert det da, når ting endrer seg. Men det er jo alltid noe man kan risikere da, selvfølgelig. Å bli sveket, å bli skuffet. Men samtidig så er det jo ikke verdt å gå rundt og ikke tørre å elske og bli elsket. Dette er så konfliktfullt, fordi jeg kjenner meg igjen i problemstillingen veldig. Jeg tror jeg gjør en sånn ... kjærlighetsmessig bypass hvor jeg blir sånn idealistisk kjærlig, men jeg tør likevel ikke binde meg helt. Jeg tør ikke helt å stole på i tosomhet for eksempel. Jeg tror det er mange som er der kanskje uten å ha en bevissthet rundt det. Ja, det krever mot. Skal vi gå til Hanna? Vi kan hive oss rundt og finne Hanna igjen. Hun er flyktet til Paris. Hun kommer til Paris. Hun gjør det kvinner gjør. Eller hun gjør det Hanna gjør. Hun er sånn som å si at hvis man blir angripet som jøde, så får hun forsvare seg som jøde. Hun hadde ikke lyst til det. Hun hadde lyst til å være en intellektuell filosof. som i Kant-tradisjonen, som tenker på det å tenke, men hun ble kastet inn i livet, og det ble bare død og pinnelag og skrinne, så da bare gikk hun inn i det. Hun løper mot flammene, hun ser ikke vekk, hun stikker ikke hodet i sanda, og det er bare sånn systemet, hun er ikke handa. Så i Paris er det jo fryktelig mange fryktninger nå, og hun er blant de, Hun skaffer seg straks jobb med å jobbe på et sånt kontor hvor hun hjelper å få flyktninger, jødiske tenåringsflyktninger til kibbutz i Palestina, for at Israel eksisterer jo ikke enda. Allerede der begynner hun å engasjere seg i at hvis jødene skal ha mulighet til å dra tilbake, for de opplever jo det området i Palestina som sitt også, eller at det er en tilknytning, og det er jo jøder der allerede, men at da må det være en slags arabisk-jødisk union. Hun var veldig opptatt av det. allerede her, så skjer hun det der. Det her kommer til å bli noe, fordi hun jobber for at disse ungdommene skal dra til kibbutz, så hun har en idé om at det er et område hvor jøder kan dra til, og det er mange som har hatt som en tanke, men nå skjer problemer som kan komme, så hun foregriper det, og det kommer hun veldig inn på senere. Men hun blir... mer opptatt av det jødiske her, fordi hun har fratatt alle andre identiteter. Hun har faktisk ingen annen identitet igjen. Og Rølte Gunther tar slutt, og det er bare livet, livet, livet. Han er mer politisk aktiv, han er aktiv og er en fyr som ordner og fikser, og han flykter før hun. Ja, kjærligheten da, og flyktning i Paris. Der skal hun treffe to viktige mennesker, som blir veldig viktig for henne. To menn som er veldig ulike, men som utfyller hverandre, og som utfyller henne på en veldig fin måte. Hun møter jo Heinrich Blicher, som er selvlært intellektuell og tidligere kommunist, som blir livspartneren hennes, den store kjærligheten. Han er jo en... Altså, han er en mann knyttet til verden, annerledes. Han er Heideggers motsats. Hun valgte den motsatte av Heidegger til slutt, og det var Blycher. Han ble mannen hennes livet ut, og jeg tror de hadde en veldig fruktbar og god dialog. Heftig, tror jeg, tidligvis. Men ja, han fulgte jo livet ut. Det er i hvert fall frem til han døde da i 1970. Men hun møtte en annen som... som jeg tror hun introduserte vi snakket litt om de følsomme aspektene ved Liv og Tom hun møtte og ble venn med veldig viktig å presisere at jeg er ikke kjent med at de hadde noe affære men Walter Benjamin han var jo også jødisk og flyktning og intellektuell og de spilte sjakk i Paris og skrev han skrev jo på en stor tese om historiens sens hvor han både tar et slags oppgjør med fremskritt, idefremskritt, det med teknologi og masseproduksjon. Han skriver jo veldig mye om kunst og kunsthistorie. Et bilde han trekker frem, som jeg synes er veldig vakkert, er Paul Keyes... Det er et maleri som heter Angelus Novelus, som er liksom denne vårtids engel nå som skuer tilbake hele tiden på alt som... For nå, masse produseres kunst. Alt blir liksom... De lever jo i det bruddet helt konkret at de ser en industrialisering av både... masseutryddelse på industrielt nivå i Holocaust, men også kunsten, alt blir masseprodusert. Nå ser det jo vårt til, blir jo intelligens masseprodusert, som er vel siste skanse for oss da. Men denne Walter Benjamin var en veldig finstemt, følsom sjel, som jo skriver om kunsten og historiens essens, og dette verket er hans store opus. Han prøver å flykte over til Spania. Myndighetene stopper han. De vil gå gjennom papirene hans. Før han flykter, så gir han hele verket sitt til Hanne Arendt. Til å passe på hans livsverk. Han flykter og skal over til Spania. Blir stoppet på grensen. De vil gå gjennom papirene hans. Han mister mot å ta livet sitt. Så hun har hans når hun er på flykt fra Spania. Paris og ned og over til USA, så er det med disse papirene i kofferten. Og hun tar de med seg og sørger for at de blir utgitt da. I Amerika. Da er det en stor fremtid. Da kan vi jo runde av denne episoden. Så gleder jeg meg veldig til neste episode, som da blir ikke det om totalitarisme. Jo, da skal vi til Amerika, og så skal hun begynne å... Da skal hun begynne å... metabolisere dette året opplevd. Hun har jo egentlig bare blitt banka på livet så langt. Hun har fått juling fra dagen. Vi forlater henne på stranda, eller når hun lander i New York, som kan ikke språke. Hun har bare flyktning nederst i hierarkiet. Forferdelig alt som har skjedd. Blyker som var egentlig kanskje en skjønn ånd som hun følte kjærlighet for å ta livet sitt, for dette er forferdelig. Og Hun har sett at kjærligheten har dårlige kår i verden. Tusen takk for episode 2, og så gleder jeg meg til episode 3.