SmS #77 Baard Jakobsen om Ytringsforum, mediene, koronanarrativet, følelser og kjønnsroller
Silje Skjevig samtaler med Bård Jakobsen, lærer og programleder for Ytringsforum, om ytringsfrihet, mediekritikk, propaganda, koronanarrativet, psykologiske operasjoner, digital sentralbankpenger, kjønnsroller og sorg. Bård deler personlig om farens død, og Silje om jobben med etterlatte etter selvmord.
00:44
Snakk om viktigheten av å dele følelser og bryte tabuer rundt psykisk helse og selvmordstanker med venner.
04:22
For å skape endring er det nødvendig å delta aktivt i politiske diskusjoner og inkludere ulike perspektiver.
11:48
Podcasten belyser utfordringer med ytringsfrihet og propaganada, spesielt i konteksten av krigen i Ukraina og norsk mediedekning.
18:38
Podcasten tar opp hvordan statseide medier i Russland og Norge påvirker oppfatningen av sannhet og ytringsfrihet i debatten om Russland og Ukraina.
30:35
Taleren diskuterer hvordan maktkonsentrasjon og manipulasjon i demokratiet skaper en plutokrati der de rike beskytter sine interesser.
Transkript
Nämnd i episoden
Bård Jakobsen
Gjest i episoden; lærer og grunnlegger av Ytringsforum.
Ytringsforum
Bårds podcast/fellesskap som tar opp saker mediene ikke dekker; nær 100 episoder.
Snakk med Silje
Siljes egen podcast, vert for samtalen.
NRK
Kritiseres som statsstøttet og narrativstyrt medium.
VG
Kritiseres for karakterdrap mot Glenn Diesen og narrativ styring.
Glenn Diesen
Professor; omtalt som urettmessig hengt ut som russervennlig.
Paul Stegen (Pål Steigan)
Omtalt som urettferdig ekskludert; mener flertall av ukrainere vil forhandle fred.
Helsingforskomiteen
Beskyldes for narrativ styring og meningspåvirkning rundt Russland/Ukraina.
Dan Birsjø (Danby)
Redaktør omtalt for å mene redaktørstyrte medier skal redde demokratiet.
Geir Uldal Jakobsen (Norgesdemokratene)
Politiker nevnt som eksempel på ekskludering fra debatt.
Operation Mockingbird
CIA-operasjon som kapret medier; avslørt av Church-kommisjonen.
USAID
Beskyldes for å finansiere meningspåvirkning i Europa.
National Endowment for Democracy
Amerikansk institusjon omtalt som støtte til regimendring og påvirkning.
Murray Rothbard
Forfatter av «Anatomy of the State», Bårds gave til Silje.
Hans-Hermann Hoppe
Tenker nevnt om demokrati som plutokrati.
Rune Østgård
Snakker om digitale sentralbankpenger (CBDC).
Ola Thunander
Fagperson om psykologiske operasjoner, gjest hos Bård.
Trucker-demonstrasjonen i Canada
Eksempel på myndighetssanksjoner: frosne bankkontoer.
Fred og Rettferdighet
Parti Glenn Diesen ble politisk aktiv i.
Norges demokrater
Parti nevnt i sammenheng med Geir og ekskludering.
Silje Skjevig
Vert, psykologspesialist som jobber med etterlatte etter selvmord.
Bærum kommune
Kutter selvmordsforebyggende team; Silje slutter i jobben.
Gaute Grøtta Grave
Tidligere gjest, tema maskulinitet.
Martin Taulow
Tidligere gjest hos Bård; snakket om bistandspenger.
Jens Stoltenberg
Omtalt for å forsvare bombing av Libya i 2011.
116 123 / Mental Helse
Hjelpetelefon nevnt for folk med selvmordstanker.
Kaja Kallas
EU-politiker omtalt for å ønske Russland splittet.
Daniel Larsen Skjevig
Eidsvollsmann og slektning; tema familienavnets historie.
Subjekt
Nettavis der student fortalte om bekymringsmelding for Bibel-sitat.
Pfizer
Nevnt om interessekonflikter i styreknytninger med Reuters.
Deltagare
host
Silje Skjevig
guest
Bård Jakobsen
Poäng
Den mest effektive propagandaen er den du ikke ser.
Bård refererer til en norsk litteraturprofessor som skrev at den mest skjulte propagandaen er den vi ikke legger merke til.
Propaganda funker aller best hvis du ikke vet at du blir utsatt for det.
Silje poengterer at russere vet at deres medier er statseid, mens nordmenn tror NRK er nøytral.
Utdanning og indoktrinering er en glidende overgang.
Bård argumenterer for at det er en tynn linje mellom å gi informasjon slik at man kan danne egen mening, og å presse på bestemte meninger.
Følelser er ikke problemet. Problemet er hvordan vi forholder oss til våre egne og andres følelser.
En sentral psykologisk innsikt som både Bård og Silje er enige om i samtalen.
Hvis du vil ha endring, nytter det nesten ikke å stemme på et parti. Du er nødt til å være en del av endringen.
Bård oppfordrer folk til aktiv deltakelse fremfor passiv politisk avhengighet.
Hvis de hadde dårlige argumenter, kunne man kommet med motargumenter i stedet for å si at du får ikke lov til å snakke.
Om hvorfor ekskludering av stemmer fra debatten er problematisk.
Det å være sint er ikke noe galt. Det er hva du gjør med sinnet som betyr noe.
Bård forteller om en episode med en elev i trafikken hvor han viste hvordan man kan være åpen om følelsene sine.
En vond følelse føles ut som den aldri går over. Men den gjør det alltid.
Bård refererer til en psykolog som fortalte ham dette, som en trøst i vanskelige perioder.
Det er ikke nødvendigvis det som skjer rett før noen tar livet sitt som er årsaken til et selvmord. Et selvmord må forklare seg hele livet til den personen.
Silje forklarer sin profesjonelle forståelse av selvmord basert på sitt arbeid med etterlatte.
Vi er ikke like stilt, men vi er like mye verdt.
Bård om kjønnsforskjeller – at menn og kvinner har ulike roller og biologiske forutsetninger, men like stor betydning.
Den sunne måten å være i sorg på er å gå inn og ut av den – gi plass til den og så ta seg pause fra den.
Silje om at man ikke trenger å være i sorgen konstant, og at det er greit å ta pauser.
Påståenden
Norge deltok i bombing av Libya i 2011.
Bård nevner dette som et eksempel på norsk utenrikspolitikk.
Jens Stoltenberg har sagt i ettertid at han ville bombet Libya igjen.
Bård refererer til en uttalelse fra Stoltenberg.
Operation Mockingbird var en CIA-operasjon der agenter ble posisjonert i nyhetsbyråer i USA etter andre verdenskrig.
Bård hevder dette ble avslørt på 70-tallet gjennom Church-kommisjonen.
MKUltra var et CIA-program der man eksperimenterte på uvitende mennesker, inkludert pasienter i psykiatriske institusjoner.
Bård nevner dette som et historisk faktum avslørt på 70-tallet.
Under trucker-demonstrasjonene i Canada fikk demonstrantenes bankkontoer fryst av myndighetene.
Bård beskriver dette som en form for statskontroll mot demonstranter.
Helsingforskomiteen får støtte fra blant annet National Endowment for Democracy, som får penger fra USAID.
Bårds påstand om finansieringskjeden bak organisasjonen.
Internews Network utdannet tusenvis av journalister i Europa og Ukraina.
Bård hevder dette som del av en større påvirkningsoperasjon.
Daniel Larsen Skjevig levde fra 1786 til 1833 og var en av de 112 eidsvollsmennene som signerte Norges grunnlov.
Bård forteller om sin slektshistorie. Grunnloven ble signert i 1814, ikke 1831 som Bård sier i transkriptet.
Daniel Larsen Skjevig deltok i Napoleonskrigene som sersjant i 1. Trondheimske infanteriregiment.
Bårds slektshistorie om forfedrenes militærtjeneste.
Norske soldater ble sendt sørover i tre perioder: 30-årskrigen, Store Nordiske Krig og Napoleonskrigene.
Bård refererer til pappas historiefortelling om navnets opprinnelse.
116 123 er telefonnummeret for hjelpelinjen for mennesker med selvmordstanker i Norge.
Silje nevner dette som en ressurs for lyttere.
Rundt 70 prosent av norske journalister befinner seg politisk på venstresiden.
Bård er usikker på det nøyaktige tallet og presiserer at han ikke husker det eksakt.
Regjeringen har som mål å kutte 70 prosent av Norges utslipp innen 2035.
Bård refererer til klimamål som han mener er urealistiske.
Norge brukte nesten åtte milliarder på klimakvoter i Sambia.
Bård nevner dette som eksempel på det han mener er bortkastede penger.
EU har besluttet å bremse sine klimakutt fordi de ikke klarer å konkurrere med Kina og USA.
Bård hevder dette som en kontrast til Norges mer aggressive klimamål.
Barn med enslige foreldre eller skilte foreldre gjør det dårligere generelt sett i livet enn barn med to foreldre som lever sammen.
Bård refererer til statistikk om psykisk helse og familiestruktur.
I de mest likestilte samfunnene øker kjønnsforskjellene i yrkesvalg.
Bård refererer til forskning som viser at friere yrkesvalg fører til mer tradisjonelle valg.
I Norge får man lik lønn for likt arbeid uavhengig av kjønn.
Bård sier at lønnsforskjellen handler om hvilke yrker man velger, ikke ulik betaling for samme jobb.
Man kan være hjemme med barn i seks år og fortsatt opparbeide seg pensjonspoeng i Norge.
Silje sier dette som et motargument til at hjemmeværende ikke får pensjonsopptjening.
En kvinne kan opparbeide seg pensjonspoeng ved å være hjemme med barn.
Silje argumenterer mot at permisjon gir null pensjonsopptjening.
Bærum kommune legger ned det selvmordsforebyggende teamet som en del av sparetiltak.
Silje forteller at hun slutter i jobben og at stillingen vil forsvinne.
Silje Skjevig er utdannet psykolog og jobber som psykologspesialist.
Presentasjon av podcastverten i introduksjonen.
Ytringsforum har produsert nær 100 episoder.
Bård forteller om omfanget av sin podcast.
Murray Rothbard skrev boken 'Anatomy of the State'.
Bård gir boken som gave til Silje og anbefaler den.
Glenn Diesen er professor med Russland som spesialfelt og snakker russisk.
Bård beskriver Diesens bakgrunn i konteksten av mediekritikken.
Statistisk sett er det større sannsynlighet for at etterlatte etter selvmord havner utenfor arbeidslivet, får psykiske problemer eller utvikler avhengighet.
Silje om hvorfor systematisk oppfølging av etterlatte er viktig.
Laddar
Jeg husker en gang, det var en gruppe for flere år siden, vi var ute i trafikken med dem, vi skulle fra et sted til et annet på tur. Og så var det en elev som tilfeldigvis steppet ut i veien, og så ble jeg så redd. Jeg ble dritforbannet, jeg ropte, jeg køyka, jeg kjøpte meg ut på den eleven, for jeg ble redd for at han skulle bli påkjørt av en bil.
Så fikk jeg samlet oss sammen, og da vi kom tilbake på skolen, så sa jeg foran alle at jeg ville bare si unnskyld til deg for at jeg ropte på deg med trafikken, men jeg vil si hvorfor. Jeg ble kjemperedd, og etter at jeg ble redd, så ble jeg veldig sint, for jeg ville ikke at du skulle bli skadet av trafikken. Sånn at det å kunne være åpen, om det er med elever, eller om det er med partneren din, eller hva det måtte være, det er også veldig til hjelp med hvordan du forholder deg
Men det er selv, og hvilken også sånn når det gjelder hvis man har negative tanker om seg selv, eller nå er vi jo inn på sånn vonde temaer som selvmordstanker og sånne type ting. Ring en bestevenn liksom, eller et eller annet sånn sånn at du slipper å sitte med deg alene. For jeg merker i hvert fall personlig av egen erfaring at
Med en gang jeg får sagt det, så smider samtalen når vi snakker om faren min og dødsfaren, jeg føler meg mye bedre allerede. Det trenger ikke å være så vondt der og da. Det som er så vanskelig når du har en vond følelse, enten det er at du er trist eller sint, det føles ut som følelsen ikke går over. Men det gjør den alltid uansett. På et eller annet tidspunkt så går det over, og så føler du deg i det minste noe bedre. Jeg hadde ikke forventet at vi skulle gå den veien i dag, men jeg synes det er veldig interessant.
Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre. Målet med podcasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike tema innen helse, politikk, psykologi og samfunn.
Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med.
Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen, Bård Jakobsen. Tusen takk skal du ha. Du har jo en podcast du også, som heter Ytringsforum. Ja.
Vil du fortelle litt om hva som gjorde at du startet podcasten din? Ja, altså det er jo egentlig veldig likt det som vi har pratet litt på telefon og sånne type ting, og hva som har vært ditt formål med å snakke med Silje og sånn. Og en ting som jeg synes er veldig kult som du driver med er jo hele det med ytringsrommet. Så hvem skal få lov til å prate? Og du prater jo en del med folk som kanskje ikke er så, hva skal man si, fremme i mediebildet, hvis du skjønner hva jeg mener.
Mye av det Ytringsforum handler om som podcast er å ta opp ting som kanskje mediene ikke snakker om, og bryte ned mediesaker på et annet vis enn det mediene presenterer. For meg, når jeg begynte det, så syntes jeg det var veldig interessant å se hvor vi går i perioder. Man tar et steg tilbake, og så får du et fugleperspektiv over hele situasjonen, og så ser du at alle er enige her.
Det er så utrolig rart at alle, nesten så å si samtlige medier, er av den samme oppfatningen om spesielt de store ting. Når det skjer en stor hendelse, eller det skjer, sånn som vi så tilbake under hele koronapandemien, så ser du at alle som måtte ha en mening som avviker fra det generelle narrativet, er stemplet som nesten spedalske. Du er et helt forferdelig menneske hvis du måtte møte noen.
Så det var kanskje spesielt etter det hvor det ble sånn folk er nødt til, altså hvis man vil skape endring så må man på en måte være med på å gjøre noe selv. Og det er derfor jeg setter så sykt stor pris på det du gjør også, som har med mennesker som kanskje ikke er så allment kjent da, men som samtidig kan ha ekspertise eller innsikt på sin spesifikke måte eller sitt felt liksom, som kanskje ikke kommer til i NRK eller Osveig og sånne type ting. Så ytringsformen ble på en måte født ut av et sånt behov
Både for å få lov til å være med og bidra i det politiske landskapet, men også som et personlig behov. Jeg er veldig glad i å snakke om politikk, jeg er veldig glad i å snakke om samfunn. Jeg bryr meg veldig mye, veldig, veldig, veldig dypt. Selvfølgelig, det betyr noe for oss alle sammen. Også er det kanskje veldig slitsomt å prate om det i flere timer hjemme i løpet av uka. Så det jeg gjør er at
Jeg livestreamer ytringsforum med chat og prater med chat og sånne type ting, og så får jeg utløp fra alle de politiske diskusjonene som jeg tror de hjemme setter litt pris på. Sitter og hører på meg og skal snakke om hva det måtte være. Så der har du det.
Det er egentlig ytringsforum i seg selv. Ja, for du har jo ganske mange episoder nå. Hvor langt har du kommet? Nå nærmer vi oss 100 episoder. Så det begynner å bli en del. Så har vi jo, som vi nevnte litt før sendingen, at det også produserer ekstra innhold for dem som abonnerer via nettsida og sånne type ting. Så det er en del innhold. Og så er det klart at du må jo da, jeg synes det er så fascinerende, fordi
For dem som kjenner meg veldig personlig og sånne type ting, så vet de at jeg er en person som er veldig glad i å prate, og det merker jeg når jeg snakker med deg også, at jeg synes det er veldig gøy å prate med deg. Men man må jo liksom, både når man har en chat for eksempel, og er live og sånne type ting, så må du fokusere litt på den og prøve å følge med på hva folk snakker om. Så snakker jeg jo gjerne i to timer i strekk, ikke sant? Som oftest er det jo på egenhånd helt alene med chatten, liksom. Sånn som når du var med
jeg husker ikke hvilken episode det var, men det var veldig koselig, vi satt og pratet om ulike ting, og da sa jeg til deg at formen på formatet er at vi har fire-fem saker som vi skal gjennom, og dette hadde jeg ikke gjort før, jeg hadde bare gjort det med broren min. Og da hadde Martin Taulow innom også, som forstod at det var en veldig interessant fyr. Og da la jeg merke til at det var helt annerledes å sitte og prate med en som jeg for det første ikke kjenner, som jeg måtte modenne et forhold til på veldig kort tid, liksom.
Men også da ikke prøve å forholde meg så mye til de her sakene som jeg har tenkt. For det som var gøy med den samtalen som vi hadde, var jo selve diskusjonen. At vi gikk i masse sånne elver utover i et sånt interessant landskap da. Så vi hadde vist nærmere 100 episoder. Det er veldig, veldig gøy altså. Og
En ting som er superkult med Ytringsforum, som ikke er min fortjeneste i det hele tatt, det er jo det at det har blitt et slags politisk fellesskap med folk som er sosialister, kommunister, folk som er veldig på høyresiden og sånne type ting. Så det blir et veldig bredt politisk landskap, som er veldig, veldig gøy. Og vi har et eget forum også hvor vi driver og prater sammen. Ja, for det er det jeg også ønsker da, at vi skal snakke mer sammen og
Utveksle ideer, ha diskusjoner, debatter, sånn at alle perspektiver kommer frem. For da er det så mye lettere også å gjøre seg opp en egen mening.
at vi ikke bare er enige med disse politiske kommentatorene i statsstøttemediene. For da får du ikke hele bredden i alt, for å kunne gjøre seg opp en egen mening. Det hovedproblemet her er jo egentlig det at vi har blitt fanget i en slags boks av hva er det som er, la oss si, de...
de riktige mediene å stole på. Det ser du veldig tydelig da, når Dan Birsjøy også snakker for eksempel om at de her redaktørene
Redaktørene står på foredrag og sier at redaktørstyrte medier skal redde demokratiet. Da får du et veldig sånn inntrykk at vi er den garden som skal stå forrest i bresjen for å beskytte befolkningen mot å tro feil ting. Og så tenker jeg at det er jo selvfølgelig for det første der jeg er enig med Danby at det er en helt feil holdning å ha til mennesker. Det de egentlig sier da er at du er for dum til å forstå eller til å sifte igjennom informasjonen her.
Du er ikke klok nok, vis nok, du har ikke nok intelligens til å forstå hva som er sant og hva som er usant. Så derfor må vi ta den avgjørelsen for deg. For det første, fornedringene er ikke det. Altså bare som en tanke om mennesker. Og hva sier ikke det også om dem, hvilke tanker de har om seg selv? Veldig merkelig holdning å ha til andre mennesker da. Så jeg er helt enig med deg om det.
at det som burde være mer fokuset her burde jo være at vi alle skal få lov til å kunne delta i en slags debatt. At det skal åpnes for alle, at ikke folk skal ekskluderes bare fordi at de har en mening som ikke passer inn i det som er narrativet. Og det ser du også veldig tydelig når du leser på kommentarfeltet og sånt. På en ting så ser du at disse narrativemediene som VG, Dagbladet, KTV2,
De har en stor effekt. Du kan se det at de skaper en slags... Når de snakker selv om at, la oss si, sånn som når du hadde Paul Stegen med, så kommer, jeg husker ikke om han heter Åge, fra Helsingforskningskommittéen, og sier at det her er helt forferdelig, og gir en plass til en fyr som har feil mening, så er det jo de selv, de narrativemediene, som er med på å skape polariseringer. Fordi det de sier er at du passer ikke inn i det offentlige narrativet som vi vil ha. For eksempel Paul Stegen. Han er feil, han.
Så derfor burde de ikke vil lytte på han. Så når de i samme øye blir klar til å si at påstegene av andre aktører, dokument.no, enigheter, whatever, de er polariserende, så er det de selv som er med på å drive det fremover, i stedet for å ta folk inn i varmen og si, ok, får jeg høre hva du har å si, liksom. Hva er din mening om den saken her? I stedet for så blir det, du er dum, din mening er feil, og så videre, og så videre. Og da tenker jeg sånn, det er jo en veldig dårlig situasjon, og det er derfor jeg har så stor...
fan av, blant annet Snakk med Silje da, ikke sant? Som heller tar med, sånn som når du hadde jeg synes det var så kult når du hadde med Geir Uglan Jakobsen, den heter fra Norgesdemokraterne, så synes jeg det var så tøft av deg å ikke bare la han liksom ja, vi skal ha remigrasjon eller hva det måtte være, men hva er det da? Og det som er så kult for dine seere og lytter er at da får de gjøre sin egen mening, sånn som du sier, ok, liker jeg Geir, eller synes jeg det her var litt sånn jeg er ikke fan av det personlig, jeg synes at det er litt for langt, liksom
Men da er du med på den positive endringen, mens når de ekskluderer Geir helt og vil si at han skal ikke være med på TV, han skal ikke være med på noen ting, så fører de til at de folkene som er faner av Geir og Norgesdemokraterne, de blir mer innbytt, fordi at de får ammunition til å si at vi får ikke lov til å være med i diskusjonen, derfor må vi slåss hardere, liksom. Så jeg synes det er en litt sånn skummel tendens generelt sett da, hvis vi ikke åpner opp mer, som jeg synes det her er det vi burde gjøre da.
Ja, det er jo det jeg ønsker. Jeg synes også det er litt skummelt, ja. Ikke bare det at noen ekskluderes totalt, men måten det blir gjort på. Sånn som de reelsene som får mye traksjon i sosiale medier med påstegene, for eksempel. Så er det litt sånn at veldig mye av kommentarene er bare «han er klingern».
Det er jo ingen som går ordentlig inn og argumenterer imot det han faktisk sier på en
en saklig måte. Det er jo en usaklig måte. Han er talerød for Putin etter at han sprer propaganda og masse. Det er ikke argumenter. Det er egentlig bare en måte å avskrive alt som blir sagt fordi du støtter feil side her på et eller annet vis. Egentlig er det jo ikke en støtte heller til
Han støtter jo ikke Russland heller, men alle får det til å høres ut som at det er det han gjør, fordi han har et annet perspektiv på den krigen i Ukraina. Ja, og jeg kaller det for kontranarrativ tenking. Og så mener jeg ikke personlig at man alltid skal være kontranarrativ, for det er jo ikke hensiktsmessig det heller. Men det er klart at, jeg synes det var veldig morsomt, jeg klarer aldri å huske etter antiloget, så beklager jeg også hvis du ser på det rett til.
Men når han kommenterer på det klippet som du snakker om da, påstegene våre, Paul sier egentlig rett ut at 80% av ukrainere vil ha slutt på krigen, de vil forhandle seg til fred. Det er det han vil. Og så presterer, og så sier jo Paul videre i intervjuet da at vi har sendt 85 milliarder, og den pengen her går basically inn i et slags sort hull som går til mange ulike aktører av ulike årsaker og ulike positive og negative ting, hva det måtte være da.
Og så sier Åge, så er det bare sånn, her, fronte, eller bli fremme igjen, som er Putins tallere, eller hva det måtte være. Og så er det videre diskusjon, men Åge, hva er det som er feil her? Hva er det påliver om, liksom? Og så påstår han, det synes jeg var så morsomt i den, for vi var jo den tråden. Det var noen vekstrå, ja. Og så påstår han sånn lenke til sånn meningsmålengreie. Superoffisiell greie. Det er akkurat samme som pål sier. Og så klipper han greia, så her er det pål sier.
Han argumenterer nesten mot seg selv i hele tråden, men han ser ikke selv at han er så låst inn i det samme narrativet om at alt skal, altså, koste hva det koster vil. Det spiller ingen rolle hva ukrainerne selv vil. Det har ikke noe å si. Og det er jo det Paul snakker om også, at han sier at det er jo merkelig det her at vi i Norge sitter og mener noe om...
noe som skjer langt ned i Europa, hvor det dør tittals tusen av mennesker, det er sånn, ja, så skal vi overkjøre dem da. Jeg tror det er over hundre tusen. Ja, eksakt. Jeg har ment en sånn type årlighet eller hva det måtte være. Men så jeg synes hele den her, og litt tilbake til det der med hvorfor ytringsforum og hvorfor sette i gang med det, det her er jo da en informasjonskrig vi egentlig lever i. Det som er at folk fatter ikke omfanget. Skjønner du hva jeg mener? Sånn at når du er
får hets på en reel eller hva det måtte være, så ser du veldig tydelig at de menneskene her, de har kjøpt hele historien. Og det er greit, hvis de vil det, så er det helt greit. Men når du, eller jeg, eller Paul, eller hvem det måtte være, kommer med noe som er for eksempel helt faktuelt i en reel eller hva det måtte være, om for eksempel ekspansasjon av NATO utover Europa, det er sant. Selv de som har noe NATO-folk er enige i det. Men det er ikke lov å være kritisk til det.
Er ikke det så rart? Da får du den her sånn, hvorfor er det den meningen? Og da igjen da, sånn som jeg liker Glenn Dysen. Jeg synes han er en fin fyr, og jeg opplever ikke han som en type som farer med løgn, med vilje. Han er i hvert fall ikke noen spion, i mitt inntrykk da. Men hvis du skal tro liksom, jeg vet ikke om du så det noe før, et par måneder siden, så er det jo karakterdrap, direkte karakterdrap av Glenn Dysen i stor vege snakk om at
Han da er på en... Jeg leste jo, han skrev senere at han var på en konferanse om Immanuel Kant. En konferanse som handler om filosofi, liksom.
Og så snur VG det om til, altså her snakker du om en avis som går myndighetenes vei, rett og slett, at de skal drepe karakteren til Jøn Dysen. Hvorfor det? Det kan jo ikke være noe annet enn at det her er et samkjørt løp, og det så du spesielt med hele kjøret mot fred og rettferdighet. Jeg sier ikke at jeg er fan av den personlige
Men det skulle rett og slett ned i grøft av det partiet her. Det var et russerparti, det var det det var. Så poenget mitt med det er at vi er nødt til å åpne opp øynene for at vi er 100% i en situasjon hvor propaganda eksisterer i Norge også. Det var en norsk litteraturprofessor som skrev en artikkel i, jeg husker ikke hva det heter, jeg tror det heter Blabla.no eller noe sånt, som er sånn litteraturgreier, hvor han sier at det folk ikke skjønner er at den mest...
Den mest skjulte propagandaen, den mest effektive propagandaen, det er jo den du ikke ser. Det er jo den du ikke legger merke til. Og det er jo den vi lever i. Ikke sant? For det er lett for oss å se propaganda om Russland, Kina, Iran, India, hva det måtte være. For da vi ser det, oi, det der er feil, de er kjipt, de er dumme, whatever. Men når det gjelder oss selv, og sånn som han skriver i en artikkel som jeg synes er så interessant, at vi er de gode.
Vi er alltid de gode. Norge er med på å bombe Libya søndere sammen i 2011. Jens Stoltenberg ettertid sier at han hadde gjort det igjen. Hvorfor det? På hvilken måte kan vi være de gode når vi bomber et land søndere sammen? Ja, vi skal spre demokrati. Ble det demokrati? Nei. Ingen av disse intervensjonskrigene har blitt noe bedre. På hvilken måte er vi de gode da? Da ser du den effekten at vi lever i en illusion med at vi er alltid de gode. Da må vi følge narrativet.
Vi er nødt til å følge narrativet. I tillegg til at du ser veldig tydelig at de tegnene som VG og andre medier gir når de henger ut glendysen eller sier at han er en russervennlig eller venn av Putin eller taler i forkremelse og sånn nemlig, så sier de egentlig at ikke gjør det her. Dette er feiltanke, og hvis du gjør det, så blir du dyttet ut av samfunnet til syvende og sist. Og det ser vi en trend av nå, 100%.
Ja, det er jo interessant fordi propaganda funker jo aller best hvis du ikke vet at du blir utsatt for det.
Og russere, de vet jo at dette her er statseid medie, da må man ta alt som står der med en klippesalt, for vi vet at dette her er myndighetenes meninger, og ting blir vinklet i favør av myndighetene. Mens nordmenn, når noe er statsstøttet, når vi har en statskanal som vi vet at staten eier, så ...
tenker vi at det er den mest politelige kilden til informasjon. Veldig mange tenker at NRK er redakterstyrte, og de har på en måte sannheten, og de bruker mange kilder og filtrerer informasjonen på en måte som gjør at vi kan stole på det som blir sagt.
Da ser man jo ikke at, ja, men da må man jo ta med at de også er en politisk aktør. Når andre da får med andre perspektiver, sånn som Glenn Diesen. Det var jo også en artikkel om han som prøvde å henge han ut, og det var jo han samme, jeg må finne navnet til han, fordi vi snakker en del om
Åge Borgrevinck, jeg vet ikke hvordan man uttaler det, men det var ikke han som hadde skrevet det i nettavisen som jeg snakker om, for det var det Tormod Malvin Sæter, og Helle Lyngsvensen,
som lager en sak ut av at Glenn Wiesen er på en konferanse og sitter på første rad når Putin skal tale. Og det blir jo lagt frem som om da støtter han alt Putin sier og gjør og er farlig. Og så tenker jeg litt sånn, men er det ikke bra at en professor med dette som spesialfelt faktisk er der statsledere taler for å få med seg hva som blir sagt frem?
Jeg tenker jo at utenriksjournalister burde også gå og se på statsledere som taler på den måten, nettopp fordi det er viktig. Det trenger ikke å bety at du støtter alt Putin sier eller gjør. Det er at du faktisk får med deg hva som skjer og er der det skjer. Jeg synes det er så fascinerende måten man tenker om disse tingene på.
I stedet med han og Borker i vink, det kan jeg jo si at der overdrev jo på oss litt med tallene, for jeg tror det var i rundt 70 prosent eller noe sånt som ønsket å fremfordre fred. Men likevel så
hadde jo på rett i resonemanget sitt at flertallet av ukrainere ønsker jo faktisk å få en fredelig løsning og fremforhandle
en avslutning på den krigen. Ja, selvfølgelig vil de det. De har jo levd i det her i flere år. En ting som jeg synes er litt interessant, det er jo det at uavhengig om det er Åge eller hva det måtte være i Spillingrøll, det er ikke nødvendigvis så behov for å snakke om han. Jeg bare synes det var en interessant observasjon. Bare et eksempel, egentlig. Og så er det sånn, for Åge sin del, så synes jeg han burde få lov til å mene akkurat hva han vil. For jeg er personlig for total ytringsfrihet. Det er derfor det er et ytringsforum også.
Men, tilbake til det som jeg synes er interessant, det er at Åge jobber for Helsingforskomiteen, som er en komitee som driver og kommenterer på alle mulige saker når det gjelder utenrikspolitikk, spesifikt når det gjelder Russland og Ukraina i den perioden som vi er i nå. Og det er jo definitivt en organisasjon som blir brukt for narrativ styring og meningspåvirkning. Sånn at
At det eksisterer sånne type organisasjoner som får støtt av blant annet National Endowment for Democracy, som er en stor institusjon i USA som får penger videre fra USAID, som vi hørte masse om for flere måneder tilbake. Dette er prosjekter som amerikanerne har brukt siden slutten av 2. verdenskrig til å påvirke opinion og meninger i Europa. Det er det som har vært formålet, og folk vet ikke det her.
Helsingfors kommittéen, blant annet med Internews Network, var også en stor organisasjon i Europa som utdannet tusenvis av journalister, ikke bare i Ukraina, men også i hele Europa, for å pushe en spesifikk type agenda. Sånn at
Det er tilbake til den informasjonskrigen som Åge og flere av de her aktørene er med. De er deltaker, akkurat som vi egentlig er det. Så hva må vi velge da? Om vi vil være en passiv deltaker, at vi bare mottar, eller om vi vil være en aktiv deltaker som er med på å si at ok, jeg skjønner at du mener det, men her er det som jeg mener rent historisk, faktuelt er den ting som har skjedd. Det kan i hvert fall være en i det. Og så er det veldig interessant også hvordan Helsingforskommittéen da også
åpenbart har en rolle til å pushe en agenda i den grad av at de var veldig hardt ute på å ta Glendisen. Sånn som du nevner den artikkel som i stedet var klart at det var ikke Åge eller Helsingforskningskommittent som skrev den, men når Glendisen ble politisk aktiv i partiet Fred og Rettferdighet, da var Helsingforskningskommittent ute og skulle skrive artikler i Aftenposten om hvor ille Glendisen var. Og sånn som du har nevnt tidligere også, så er det sånn
Det er så åpenbart at her er det en agenda for å stempe en person, og det er jo yrket hans. Glenn Dysen jobber som professor i Russland. Det er jobben hans. Han snakker russisk, han har vært masse i Russland før konflikten også. Sånn at da han skal stempe, som du sier, han sitter på første rad, da er han Putins bestevenn. Eller at han får stille et spørsmål til Putin som en hvilken som helst annen journalist eller akademiker.
Det som har skjedd etter, spesielt etter 2014 også, når russene tok Krim, det er at alt når det gjelder diplomati, eller å forholde seg til russene på en diplomatisk måte, for Amerika og de salgerte er ut av vinduet. Det er totalt uaktuelt. Det ser du også når du ser intervjuer med, jeg tror det heter Kaya Kalas, eller noen EU-politikere,
hvor du sier at det beste hadde vært å bare splitte opp hele Russland. Og det blir sånn, men det folk ikke skjønner da er jo at vi skal få et sånt bilde at alt handler om Putin. Men hvis vi hadde vært i samme situasjon som russere generelt sett, og fått høre at vår største erkefiende
som nå egentlig hele Europa også samler med USA, de vil at vi skal splitte opp hele landet deres, da hadde vi også blitt aggressiv, skjønner du hva jeg mener? Så jeg sier ikke at vi skal ha forståelse for ukrainekringen, for det har jeg ikke personlig selv. Jeg synes at det var totalt idiotisk, og selvfølgelig er mot invasjon og krig generelt sett, for det er antikrig.
Men det du ser veldig tydelig i mange av de diskusjonene er en god del historieløshet, at man vet ikke hva som er årsaken til ting. Og så er det veldig mye de her aktørene som stikker seg frem og sier at Glenn Disney er sånn og sånn, Paul Stegen er sånn og sånn, du er en dårlig aktør fordi du fremmer en typ. Det er noe jeg har tenkt veldig mye på, er at
Hvorfor er de så redde for påstegene? Hvorfor er de så redde for de her aktørene, mediehusene og sånne type ting? De har så sinnssykt mye makt. Hvis du ser det i perspektiv av to bittesmå aktører som Glenn Disen og påstegene. Så ikke en av meg selv tenkte sånn her, hva er det du er egentlig redd for? Ofte når vi snakker om politikk og sånne type ting, når de sier at det er spesifikke stemmer vi ikke kan ha med,
Så blir det en sånn, da tenker jeg stille inn i meg selv. Da har du så svake argumenter for det du snakker om, at ikke du tør å slippe til de stemmer som du er redd for. Så det er ofte det jeg kommer personlig selv tilbake til, er at når vi skal ekskludere de stemmene her, da er det noe feil, synes jeg personlig. Ja, fordi hvis de hadde hatt dårlige argumenter, og det bare var fjas og tull, så kunne man jo komme mot argumenter, og så hadde man kunnet...
knøble de på den måten, i stedet for å bare si at du får ikke lov til å snakke, fordi det du mener er bare propaganda, mens det vi mener er ikke propaganda. Det er jo ganske interessant, og det her snakket jeg med Ola Thunander om også. Han har jo også masse erfaring, fagperson, som har egentlig spesialisert seg på psykologiske operasjoner.
som forteller om psykologiske operasjoner i min podcast. Og argumentene mot er jo at det der er bare propaganda, ikke sant? Og så er det sånn, nei, men i alle dager, vi må jo kunne anerkjenne at også Vesten driver med propaganda.
Det er jo helt åpenbart. Du trenger ikke å være veldig oppegående for å skjønne akkurat det. Og det er det jeg synes er så fascinerende. For hver gang man poengterer sånne ting, så er det sånn, nei, du har blitt lurt, du, av propaganda. For å anerkjenne det. Og så veldig sånn, du nevnte også ordet usaklighet. Jeg ser det veldig mye, spesielt i kommentarfeltet. Så lite snakk om sak.
og veldig mye personangrep. Altså det er den debattteknikken som mange kommer med på internett, synes jeg er flaut, liksom. Det direkte flaut er sånn, ja, du er sånn og sånn, kan du, det minste svaret på det vi snakker om, at vi kan ha en rasjonell diskusjon her, til det med psykologiske operasjoner da, igjen da,
Det snakkes så sykt mye i samfunnet om at vi må lære elevene i skolen om kildekritikk, og de skal forsvares mot farlige ting på internett, mot desinformasjon, ikke sant?
Men det som vi for guds skyld ikke skal lære dem, at deres egen stat, myndighet, valgmåttvær har også interesser som de vil beskytte. Og de er ikke fremmed i det hele tatt for å bruke nettopp psykologiske operasjoner for å påvirke folk i en spesifikk retning. Og det vet vi 100%. Vi 100% vet det fordi at, bare se på det på denne måten, hvis jeg var i den posisjonen, at jeg hadde fått som oppgave å beskytte riket, da må jeg gjøre det.
Fordi hvis jeg får en tilstand i mitt land som jeg har ansvar for, hvor flertallet av befolkningen begynner å gå mot meg, og mot min ideologi og mot mine tanker, da er jeg uføre. Da er det ikke greit, liksom. Sånn at hvis jeg sitter i den rollen, så vet jeg at jeg er nødt til å kjøre informasjonsoperasjoner, psykologiske operasjoner, fordi jeg er nødt til å holde landet her sammen. Jeg har faktisk med en gave til deg som du skal få av meg etterpå, som er en av mine favorittbøker.
som heter Anatomy of the State, skrevet av en dude som heter Murray Rothbard. Så shoutout til alle liberalisterne der ute og anarkisterne, fordi Murray Rothbard er forsovet på noen områder en veldig kontroversiell fyr, men Anatomy of the State er en veldig kjent bok hvor han går gjennom og analyserer hva er en stat og hva er en stat ikke. Ikke sant? Og han fokuserer jo veldig mye på aspektene når det gjelder skatt, ikke sant? At det
I hans perspektiv er det en skatteform for han. Du blir skattet under tvang, dermed er det han i hans perspektiv. Men i løpet av boka kommer han også inn på det her med at for eksempel, hvorfor psykologiske operasjoner? Jo, fordi at dem som til enhver tid skulle måtte regjere om det i Arbeiderpartiet, det spiller ingen rolle.
Til syvende og siste i en stat og en myndighet så danner det seg en slags dypstat. Det er byråkratiet. De er de evige. De er der til de dør, rett og slett. Til de pensjonerer seg. Og de har som jobb å beskytte myndigheten og staten, ikke sant? Og det han poengterer i denne boka er at da er alt legitimt.
Altså det å for eksempel kalle meg for en konspirasjonsteoretiker som skjer igjen og igjen, for så vidt, fordi jeg påpikker ting som jeg synes er merkelig, det hører jeg på som er legitimt. Det å gjennomføre karakterdrap, og til syvende og siste også justismord, er legitimt, så lenge du beholder den makten som du ønsker å ha. Så anbefaler jeg alle å lese her natt, men jeg har sett en veldig interessant bok om
Han snakker mye om det økonomiske ved det også, at det her handler om at de som ender opp med å styre til søvn og søst, de blir en klasse i seg selv, og dermed ønsker de å beskytte den klassen. Og så snakker han også om, og han og en annen som heter Hans-Hermann Hoppe, snakker om at en av delene av utfordringene som vi har, og grunnen til at det systemet her vil beskytte seg selv til evig tid,
Og så for eksempel når du og andre migrasjonspartier kommer og utfordrer deg, så blir du ikke kritisert. Generasjonspartiet? Ja, at det blir hengt ut på noe vis. Det blir sånn totalt usakelig ting igjen da. Det er ofte for å beskytte, ikke sant? Stortingspartiet og sånne type ting da. Og så som Hans Herman Hoppe sier at det som skjer i et sånt type demokrati som vi har, er at det ender opp med å bli et slags plutokrati.
hvor myndighetene, staten ønsker å opprettholde seg selv, og så utenfor der så eksisterer det de aller aller rikeste i samfunnet vårt, som hele tiden påvirker systemet i sin favor. Enten det gjelder EU, Norge, eller hva det måtte være. Og de folkene her er også helt, de er 100% villige til å lyve, eller hva det måtte være, for å fortsette å kunne få subsidier, for å fortsette å kunne
dra penger ut av kassa, sørge for at det er reguleringer som går i deres favor. Det er et vanvittig komplekst system blitt. Og da skjønner jeg at folk til syvende og sist når Helsingfors kommer til en eller nettavisen eller NRK sier at
Den personen der, det er en desinformant. Det må du holde deg unna. Da blir man sånn, jeg bare stoler på det. For det er poenget at det er så komplekst. Det er så sykt mye informasjon, og det er så sykt mye forhold til at de aller fleste, sånn som meg også, som har barn, blir man sånn der, jeg har ikke tid til det. Jeg har ikke tid til å forholde meg til hele systemet, sånn at man er en
Ja, for det er jo veldig behagelig da å bare lene seg tilbake og tenke at ja, nei, men jeg blir informert hvis jeg ser på nyhetene på NRK. Da vet jeg hva som skjer i verden. Og så ikke tenke over at dette er en filtrert versjon, og en versjon hvor det er noen journalister som har analysert informasjonen for meg, og så forteller meg egentlig hva som er riktig å mene om den saken.
Fordi det trenger ikke å være løgn for at det er en form for psykologisk operasjon eller propaganda. For det handler jo om måten man vinkler ting på, og hva man velger å fokusere på, for eksempel i en tale som kan vare kjempelenge, og så tar man ut en liten del, og så skal det illustrere hva egentlig hele talen handlet om,
Og så tillegger man den som holder talen meninger og intensjoner basert på sine egne analyser. Og det er jo det folk da blir servert. Så jeg har jo i mye større grad begynt å gå inn og se på hele talene, og sett at det jeg har blitt presentert, at den talen inneholdt, er egentlig noe helt annet enn det talen faktisk inneholder, sånn som jeg ser det ut fra mitt perspektiv, ikke sant? Og det synes jeg har vært veldig interessant, fordi ...
Jeg har jo alltid stolt på at NRK og Aftenposten har vært troverdige kilder til informasjon, men så ser jeg jo mer og mer at det er jo en filtrert versjon man får servert. Men det er vanskelig for folk å ta seg tiden til å gå inn og sjekke kildene, for det er det jeg ser på som kildekritisk. Det er jo, ok, hvem er det som presenterer informasjonen for meg?
Og hva er egentlig, hvor kan jeg finne originalkilden til alt det som blir presentert? Det er jo det som jeg ser på som kildekritikk, å gå tilbake og se hva er det NRK viser til her? Er det Reuters? Er
Er det Associated Press? Hvem er det, og hva slags interesser har de? For de har jo sine interesser. Der er det jo folk som sitter som satt i både styret til Reuters og i styret til Pfizer. Og selvfølgelig når Reuters da... De gikk gjennom problemene helt tatt, selvfølgelig. Ingen interessekonflikter. Når Reuters da sier noe om at for eksempel hvor trygg og effektiv vaksinen er, så er det litt sånn
Ja, ok, men vedkommende også interesser i...
det vaksinselskapet som selger disse vaksinene, så er det litt sånn det er jo dessverre å være kildekritisk og faktisk anerkjenne det da, tenker jeg. Men jeg har visst mistforstått det, ifølge mange, at jeg aldri kan være kildekritiker når jeg har på segene på besøk. Han kan jo ikke være kildekritisk, han vet det. Det er jo på ingen måte mulig. Det er flere ting som er veldig interessante, og jeg er helt enig med deg. Men det er flere ting som er interessante. Før jeg begynte på det, så tenkte jeg en hel uke nå, jeg tenkte sånn her, hva skal jeg snakke med Silje om?
Og så er det så gøy at vi kommer inn på alle de tingene jeg har tenkt på, så det var så gøy å prate med dem. Akkurat når det gjelder med journalistikk og sånn, jeg ville lagt til en ting. Jeg ville lagt til hva er det den personen jeg vil at jeg skal føle nå? Hvilken følelse? Og hvis du legger meg til den, i hele den koronaperioden og sånne type ting, så var det veldig tydelig at vi skulle alle være redde alle sammen. Det var hovedtroen som gikk gjennom
Men ellers også. Så det er sånn, du kan legge merke til at her er det en person som diskuterer sin artikkel, og så er det av og til så leser en person, den vil jo åpenbart at jeg skal hate den personen der. Ikke sant? Det skjer. Det andre som jeg også vil gjøre folk oppmerksom på er jo det at, nå skal jeg ikke gjøre en post-egang-feil eller si prosenten, men jeg lurer på hvis jeg husker riktig om det er rundt 70 prosent av norske journalister befinner seg på venstre siden.
Og da er man nødt til å, jeg sier ikke at vi skal gjøre noe med det, jeg sier bare at når du da leser en artikkel så må du bare være bevisst på at den personen her har et ideologisk perspektiv som du ikke nødvendigvis har. Og nå er jeg ikke en forkjemper for å være høyrekonservativ eller noe annet mot å være, jeg er ikke høyrekonservativ personlig. Jeg bare sier at selvfølgelig, hvis dette stemmer at en så høy, om det var bare over 50%, liksom,
av journalister som befinner seg på den sosialistiske vestesiden, så har det en effekt. Og da ser vi, jeg diskuterte i podcasten også da, når syriske flyktninger som forgriper seg på en jente, jeg husker ikke hvilke kommuner det var, to stykker, som åpenbart ikke er nordmenn, de har ikke status som nordmenn engang, på det tidspunktet, blir beskrevet som nordfjoringer.
Da er det noe galt her. Da er det åpenbart at den personen som har skrevet den artikken, og flere av dem, har et perspektiv som vi kan ikke si hvor de menneskene kommer fra, fordi det vil skape et dårlig bilde av mennesker som kommer fra Syrien. Og så er det veldig interessant da, når
Det var en, jeg husker ikke navnet på hun, men det var en journalist som skrev en kronikk i Nettavisen, som sa at hun jobber i aviser i 30 år, liksom, og sa at dette er flaut. Det er dumt, fordi det som egentlig skjer, det er at folk mister tilliten til norske medier. Da går de heller til i nyheter og dokumenter og sånne type ting, og så burde det ikke være det. Sånn at
Til syvende og sist så skyter jo de selvfølgelig de sosialisterne selv i foten ved at de egentlig ikke er journalister lenger. De er aktivister for en slags sosialistisk tankegang om innvandring og integrering, som er veldig dumt. Det blir ikke bedre av det. Den andre tingen jeg har lyst til å bemerke også er at du nevnte Associated Press for eksempel. Nå snakker vi fakta om.
I USA, etter 2. verdenskrig, begynte CIA med noe som heter Operation Mockingbird, som gikk ut på at de posisjonerte agenter eller affilierte CIA-folk inn i ulike nyhetsbyråer, til å begynne med journalister,
Og så så de at vi trenger ikke ha så mange heller, vet du. For å flytte meningen til, du snakket om psykologiske operasjoner, for å flytte meningen til befolkningen, så kan vi bare poste ut i avisene spesifikke historier, som går i en spesifikk tilberetning. Dette ble avslørt 20 år etterpå, jeg husker ikke, på 70-tallet en eller annen gang, under, hvis jeg husker riktig, etter noe som heter Church Commission, hvor det kom frem at jeg hadde holdt på med flere forferdelige ting, blant annet
Operation Mockingbird, som handler om å kapre aviser og medier. Og så hadde vi selvfølgelig MKUltra, som også viste seg at de holdt på å eksperimentere og forske på folk som uvitende ble rett og slett misbrukt. Altså folk som bodde inne i psykiatriske institusjoner. De var historien om en dame som ledde av depresjon, så kommer hun inn og blir lagt inn i en såkalt sensory deprivation tank. Samtidig som at
De forsker på hvordan å bruke ulike narkotiske stoffer og påvirke sinnsvirksomheten som må ha det i hodet. På 70-tallet dukket det opp flere forferdelige ting som man må holde på med i USA. Bare sånn spesifikt når det gjelder Operation Mockingbird da, vi skal jo tro at sier amerikanene sluttet med det på 70-80-tallet. Det som egentlig skjedde etter min mening var at de flyttet operasjonen fra å være spesifikt en sånn type Operation Mockingbird til å være mer en sånn
la oss kalle det bistandsgreier, i form av at de da, Danne USA og de, og National Diamond for Democracy, spesifikke organisasjoner som er ment til å gjennomføre blant annet regimendringsprosjekter. Og da blir jo det, poengen mitt her er at når vi da leser historier fra Associated Press, eller hva det måtte være, så må vi være oppmerksom på at det er spesifikke krefter i sving her som har vært det
i minst 70 år som har tanker om hvordan de skal påvirke befolkningen. USAID, folk tror jo at det er en veldedig organisasjon
For det høres jo som det er aid, men hva er det det står for igjen? Jeg husker ikke direkte noe, men det er noe sånn United States International, jeg husker ikke hva det er. Men det er klart at inntrykket vi får er at det skal være en sånn bistandsorganisasjon, akkurat som Nord-AD i Norge. Her fant jeg hva USAID står for. Det er USAgency for International Development.
Ja, så det handler jo om mye mer da, enn kanskje bare det folk flest associerer med det. Ja, nei, men det er veldig interessant det du sier, for det å si disse tingene, da er du konspirasjonsteoretiker i manges øyne da. Og det synes jeg...
Jeg synes det blir så dumt, for det å bare diskutere dette, tenker jeg er viktig. Å reflektere litt rundt, ja, vi blir påvirket fra alle kanter, og så er det jo vanskelig å orientere seg, og da skjønner jeg at det er behagelig å bare ikke forholde seg til det. Ja.
Men jeg vil gjerne bli litt vedkjent med hvem du er, fordi hva slags bakgrunn har du, jobb- og karrieremessig, utdanningsmessig? Hvem er det du driver med utenfor den ytringsforum-engasjementen du har? Hvem er Bård Heim Jakobsen? Veldig morsomt. Nei.
Nei, her i dag så jobber jeg som lærer. Jobber på barneskole som lærer. Og så er det litt artig da, fordi at jeg synes det er så artig når vi diskuterer litt sånn det må være litt sånn kontranarrativ, eller ikke passe helt inn i den fyrkant av boksen da.
Og så synes jeg det er artig hvordan folk av og til, som jeg har nevnt i sendingen, så sender jeg jo live, og så kommer det folk inn i chatten. Så stusser jeg over folk som sier sånn der, ja, du burde ikke få lov til å være lærer. Og da blir det sånn, hvorfor det? Fordi at jeg har en mening som er kontra narrativ din. Eller folk som begynte å søke opp mitt arbeidssted, og så blir det sånn, ja, det er jo en skjult trussel du gjør her. Skal du ringe dem da? Heldigvis er det et veldig godt arbeidstid som jeg er veldig fornøyd med, og de er fornøyde med meg, liksom.
Så jeg synes det er sånn interessant det der, hvordan, åja, så er jeg et sånn spesielt yrke som ikke kan få lov til å ha spesifikke meninger, da. Whatever, liksom. Men jeg jobber som lærer. Jeg er utdannet som lærer og som barnehagelærer, faktisk. Og tidligere så har jeg jobbet veldig mye med musikk. Så jeg begynte jo da tidligere når jeg var i 8-9 år siden med å spille musikk, og så spilte jeg slagverk til jeg var sånn 25 år, og så spilte jeg en god del år i band og sånne type ting.
Og så studerte jeg et år religion på Universitetet i Oslo, og da fikk jeg veldig innblikk i, nå har jeg vært på flere utdanningsinstitusjoner, men spesielt det året jeg studerte, da fikk jeg veldig innblikk i hvordan mye av den slags konsensusdanningen foregår. For det foregår veldig, etter min mening, så foregår det veldig mye på de institusjonene,
På universitetene? Blant annet, men også allerede fra barneskolen av seg. Det er jo åpenbart at du ser på læreplanen, så ser du at myndighetene våre har spesifikke ønsker på hva det er mennesker at vi skal lære barn. Som jeg forstår at de ikke nødvendigvis har noe imot. Men da må vi være enige at det er en form for indoktrinering. Det er jo akkurat det som er definisjonen av det. At du har spesifikke tanker om hvordan barn skal være da. Ja, for det er det. For utdanning og indoktrinering, det er en glidende overgang der, fordi...
utdanning er jo egentlig sånn at man skal få informasjon og så gjøre seg opp en egen mening, og man skal vite hvor man kan finne informasjon og sånne ting, mens
I indoktrinering er jo at dette her er riktig å mene og synes om ting, og dette er de holdningene vi ønsker at du skal ha indirekte da, ikke sant? At det er en direkte påvirkning til at man skal ha spesifikke tanker og meninger om noe. Det ser vi jo, for vi var litt, jeg tror ikke du og jeg diskuterte, gjorde vi det når, jeg husker ikke når vi hadde en sending av samme ytringsforum,
Men i den perioden når vi sendte den sendingen, så var det jo, jeg lurer på om det var like etter Pride eller noe sånt, og så var det jo diskusjon da om hvorvidt lærere som er kristen konservative burde få lov til å nekte å dra på jobb når det er Pride-markering og sånne type ting.
Og så synes jeg jo at jeg er veldig enig med deg om at når det gjelder utdanning, så er det en sånn glidende overgang mellom det å lære noe og gjøre opp sin egen mening, og det å lære noe, du har sagt, det her er den riktige meningen, liksom. Og så er det jo litt sånn tydelig da, når du kommer inn i det skiftet, når det er spesifikke temaer som for eksempel Pride og LGBT, jeg husker ikke hva det er bokstavene, men den retningen der, at
her er det en sånn spesifikk mening som alle må eller bør ha, og at det eksisterer en slags form for sosial sanksjon mot dem som ikke har den meningen. Og det ser du veldig tydelig spesielt på internett også, at folk er veldig opptatt av at dem som har slike type meninger burde ikke jobbe med barn, for eksempel. Og så blir jeg sånn, men hvem er du til å bestemme det for det første da? Det andre er at, og da kan jeg si sånn, personlig som lærer, så har jeg ikke noe behov for å overbevise barn.
Det eksisterer ikke med natur. Og så for eksempel når du og jeg sitter her, så har jeg ikke noe behov for å overbestemme noe som helst. Jeg har behov for at vi skal ha en god relasjon, og at når vi er ferdige her etterpå, så skal vi gå ut som to personer som hadde en fin prat, liksom.
Så når jeg går inn i klasserommet, så er det absolutt viktigste ting at vi skal ha det bra sammen, som en gjeng, liksom. At jeg skal se hver enkelt elev, fordi at jeg har et veldig dypt hjerte når det gjelder, jeg skal jobbe med barn så lenge, liksom. Veldig dypt hjerte for dem, så vi er vel. Og at vi spesifikt skal fokusere selvfølgelig på matte og norsk og sånne type ting. Og i samfunnsfag og hver elev av de andre fagene, at vi skal være åpne og snakke om noe som helst, men at jeg skal ikke pushe på at noen skal mene noe som helst.
Men det som du ser i, for eksempel, hvis vi går opp i systemene opp mot universitet og sånne type ting, så ser du jo at flere, altså, jeg husker ikke spesifikt hva det var, men det ble opprettet en sånn linje som handler om kvinnelig feministisk perspektiv på desinformasjon. Så det er sånn, men på hvilken måte er det her...
For det første er det relevant. Vi har jo alle et perspektiv på desinformasjon. Men da er det tydelig, og det husker jeg også fra når jeg gikk på universitet, at det er tydelig at det er en rådende mening om noe, gjennom den indoktrineringen, at alle burde ha den meningen. Og det ser du også nå, jeg husker ikke hva han heter, en norsk professor ved NTNU,
som sa at hans råd til hans studenter er at de ikke burde si meningene sine offentlig hvis de er av en konservativ mening eller hva det måtte være. Og så var det en annen student som utdannet seg ferdig som lektor nå i fjor, eller hva det måtte være, som skrev en artikkel i Subjekt om at han hadde da, altså det her er jo, det kommenterte jeg i podcasten, det blir sånn tåpelig til slutt. Det blir sånn latterlig hele greia.
Han sitter i lunsjen mens han studerer og prater med noen andre studenter. Så sitter noen som ikke er med i samtalen i det hele tatt og lytter. Og så får han beskjed om at du må komme opp til administrasjonen, vi må prate med deg. Og han skjønner jo ingenting, og så sier de at det er en annen student som har meldt inn bekymringsmelding på deg. Og hvorfor det, sier han? Nei, fordi at du har snakket om ting fra Bibelen. Og han blir jo selvfølgelig helt sjokkert. Og så viser det seg det hele at det sitter en student og lytter på, og når han sier at
Jeg husker ikke spesifikt hva det var, men la oss si at han er mot abort da. Ja, det er fordi det står i Bibelen det og det og det. Det blir rapportert inn. Altså skjønner du, da lever vi et sånt perspektiv der hvor for det første så er det jo en angiverkultur hvor det individet her føler som sin plikt å drive og melde. Og det mener du ser også jevnt over
og nå mener jeg ikke primært at mange lærere er sånn, det er ikke det jeg prøver å si, men du ser jevnt over så ser du en sånn trend av at vi skal alle passe inn i den samme boksen, og det, som for å skyve diskusjonen i en litt annen retning, det som jeg bekymrer meg veldig, veldig, veldig for, er at vi skal komme på et punkt hvor meninger som ikke, altså vi nesten skal ha sånn statsgodkjente meninger til syvende og sist, myndighetsgodkjente meninger, hvor hvis du eksisterer utenfor den boksen så får du en form for sanksjon, og det ser vi blant annet
For eksempel, du var jo litt inne på hele den koronagreiaen, så så vi jo det, jeg er sikker på årstallet, men når du hadde hele denne trucker-demonstrasjonen, jeg vet ikke om folk har fått med seg det. Ja, i Kanada, hvor de ble jo tvangsvaksinerte, eller de fikk ikke lov til å jobbe, disse...
Disse truck-driverne, hva er det man kaller det? De fikk ikke lov til å jobbe hvis ikke de tok vaksinen. Det var store demonstrasjoner over lang tid, og myndighetene gikk jo inn og frøs bankkontoene deres, fordi de demonstrerte imot den tvangstvaksineringen som fant sted.
Og det var det veldig lite om i norske medier. Veldig lite om det. Og det tenker jeg, det burde jo egentlig vært på NRK hver dag. Ja, og fordi at det er en urett. Altså det er en direkte form for urett. Tenk, og her er det jeg vil gjøre folk oppmerksom på, for jeg skjønner at det er mye i livet som skjer. For jeg har selv veldig mye i livet som skjer. Jeg har mine ting som er vanskelig, jeg har mine ting som er helt fantastiske, så for eksempel jeg elsker samarbeidet med en sønn, men jeg er fornøyd med livet mitt. Men det som jeg sier er at det er
Vi lever i en slags illusion om at det ville aldri skjedd her. Jeg skal fortelle deg, det kommer til å skje her. Jeg er helt, 100% overbevist om at det kommer til å skje her, fordi at på et tidspunkt så vil myndighetene ønske å gjennomføre en ting som vil være upopulært, og da er du nødt til å gjøre sånn som de gjorde i Kanada. Så det som skjer der da, er jo sånn som du nevner at
De lastbilchaufførene mister tilgang til kontoene sine. De står uten penger og lønn. Ja, de har ikke penger til mat. Nei, og hva er det da? For det første er det jo en skjult trussel om at vi tar fra deg alt hvis ikke du følger det vi sier. Og det er derfor jeg personlig er mot myndigheter i det perspektivet. Men det andre som skjedde også, som flere ikke fikk med seg, var jo det at
Det var ikke bare lastebilsjåførene som ble sanksjonert. Det som skjedde var at folk begynte å lage sånne givereaksjoner som gives and go, sånne type ting. De som ble givere ble også sanksjonert. Så det her er jo rett ut fra den kinesiske håndboka når det gjelder sosial kontroll. At du sanksjonerer individet, og hvis det ikke stopper, så sanksjonerer du ut i familien. Vi snakker nesten Sovjetunionen her. Jeg er dypt bekymret over...
Den retningen som vi som samfunn går i, og det så vi også veldig tydelig under den koronapandemien, så får man jo mene hva man vil. Jeg mener jo det. Jeg synes man skal få mene hva man vil. Men det vi må være noenlunde enige om her, er jo det at folk var klar for å kippe ut dem som ikke fulgte...
narrativet da. Eller de som ikke fulgte, ikke tok medisin, ikke brukte maske, folk uglyst av hverandre, det var angiverkultur. Det som jeg ser er at folk er sosiale dyr, men sånn som han du den var, som han var innom med psykologiske operasjoner. Ola Thunander. Det er to episoder med han, dere må se på de. Men her er det klart at det vet han.
Han vet det for det jobben hans. Og det vet de som han jobber for også. Hvis vi spiller på de riktige trådene, så vil befolkningen gjøre sånn som vi vil. Så jeg synes at generelt sett så er det mange ting jeg er bekymret for i samfunnet. Men jeg synes at det er viktig at vi våkner opp til at dette er en realitet. Myndighetene har makt til å frata oss pengene våre. De definerer hva som... Til syvende og siste så mener jeg personlig at på et eller annet tidspunkt så kommer vi til å komme til et sted hvor
Det å bruke penger også, nå er de på vei til å fokusere mot digitale sentralbankpenger, som jeg vet at Rune Østgård også snakker en del om.
Da er vi ferdige, rett og slett. Fordi da vil de kunne programmere pengene på en måte til å si at «Nei, men du Silje, du har kjøpt kjøttet til taco fire fredager på rad, så nå må du i det minste betale dobbelt pris for den kjøttet jeg har». Det er ikke tull. Folk tenker at det er tull. Men bare se på hva de selv ønsker. Når de sier for eksempel litt over til klima og sånne ting, så sier jo regjeringen at de skal kutte inn 20-30 eller 20-35, skal de kutte 70 prosent av utslippet i Norge.
Vi har jo ikke så mye mer å kutte i. Nei, og vi er en av verdens grønneste land når det gjelder hvilken energi vi bruker. Vi har så mye vannkraft. Ja, greit, vi eksporterer olje og gass, men det er helt insane. Og da ser jeg at når de skal gjennomføre de prosjektene her, så er det spesifikke brikker som må på plass, og det er blant annet digital sentralbankpenger som må til for å kunne styre hva du kan bruke penger på, hvilken retning du skal gå klimamessig. Ja, det er litt skremmende.
Og så har de jo den, hva var det, sivilbeskyttelsesloven. Ja.
som han fra INP han kalte det hvertfall for sivil overgrepsloven hvor myndighetene Kjell Erik Eilertsen heter han hvor myndighetene har gitt seg selv fullmakter de har gitt regjeringen fullmakter til å bare definere en krise uten at det er noen veldig tydelige kriterier for hva som er en krise
Og hvis de definerer en krise, så kan de egentlig nesten gjøre hva de vil. Så det er jo veldig skremmende da, hvis de sier at nå er det klimakrise, så nå er det ikke lov til å kjøpe kjøtt, for eksempel.
Så da funker ikke pengene dine på kjøtt. Det blir jo en veldig hypotetisk scenario selvfølgelig, men vi må jo være forberedt på at sånne type ting kan jo komme til å skje. Kanskje ikke det er kjøtt, kanskje det er noe annet som man ikke får lov til å bruke penger på. Men det får man jo mulighet til hvis det er myndighetene som
ha full kontroll over hva du bruker penger på. Og det vil de ha. Jeg visste ikke at du var en konspirasjonsteoretiker, forresten. Det er veldig gøy å lære. Jeg er bare tull med det, sier jeg. Jeg sier potensielt, jeg sier ikke at jeg ikke har lakket på at det kommer til å skje akkurat det eller det, men det kan faktisk skje, for myndighetene har jo faktisk den makten. Ja, og det som er så interessant da, er jo at du, det er en sånn, grunnen til at jeg sa det, jeg tenkte jo inn med sånn, det er sånn typisk kommentar man får
Hvis man sier en ting som er hypotetisk for å prøve å skape en diskusjon, du sier jo ikke det for at du nødvendigvis mener det. Men sånn rent, bare personlig, hva jeg tenker kommer til å skje, er det at det er ikke nødvendigvis det at vi kommer til å bli forhindret av å gjøre spesifikke ting. Men ofte på podcastene så snakker jeg om at vi blir, altså, middelklassen blir prisa ut.
Og det som vil skje er at over tid vil vi få type klima, karbonkreditter eller avgifter som vi sier at det digitale sentralbankssystemet er blitt registrert i butikken også, så hver vare som du kjøper registreres. Og da vil jo rett og slett prisen på varen øke. Fordi at du vil bli sanksjonert for at du bruker for mye karbon.
Du forurenser for mye. Og så kan du se allerede tegn på det nå. Du ser for eksempel på finn.no så står det, nå har du spart så og så mye CO2. Tommel opp, liksom. Kjempebra. Nordea tidligere også, så sto det per kjøp hvor mye
CO2 du har brukt per kjøp, altså hvis du kjøper i butikken, eller hvis du kjøper en vare på nett, og så blir det sånn, hvordan har du regnet ut det liksom? Sånn hele systemet vil bli satt opp mot, i mitt perspektiv, mot deg og dine vaner og hva du handler, og så blir du på en måte sanksjonert per vare som er, og alt koster jo selvfølgelig i det regnestykket her, så vil det koste for at ting må transporteres, så alt vil koste på en eller annen sånn type klimaavgifter. Så det er interessant det, og
altså grunnen til at jeg tar det opp også er jo det at når det gjelder det budsjettet som de har for å tenke hvordan skal vi kutte eller slippe den siste 70%
EU har allerede bestemt seg for at det funker ikke. Fordi de klarer ikke å konkurrere med kineserne og amerikanerne. Altså økonomisk i vekst. Så mens Norge pusher på og sier at innen 2035 skal vi kutte 70%, så begynner EU å si at vi setter på bremsen, vi kan ikke kutte så mye likevel, vi klarer ikke å konkurrere med resten av verden. Så blir vi sittende her med en økonomi som skal bli grønn.
Og så kan jeg skjønne det fra naturvernens hjerte, som vi skal ta vare på naturen, men så bare sier jeg til deg, kompis, at på hvilken måte er det å ta vare på naturen ved at jeg betaler mer penger? På hvilken måte er det å betale, det å kjøpe kvoter hos andre land som du ikke kan garantere for at har noe effekt i det hele tatt? Altså en av de tingene som vi gjør ved vårt kutt, er kvotekjøp. Som rett og slett er bare, det er som å kaste penger i dass, unnskyld, ikke? Sånn at jeg,
Ja, det brukte vel nesten åtte milliarder til klimakvoter i Sambia, tror jeg det var. Ja, og da blir jo nesten det som Martin Tølle har snakket en del om også når det gjelder bistandspenger, ikke sant? Altså, jeg lurer på om det er av ti kroner så er det hver krona som faktisk går til noe som helst. Sånn at hele poenget her er jo da, la oss bare si at hele klimagreia er ekte, for jeg har ikke nødvendigvis noen formening om det.
Det som politikerne ikke vil, er at de vil ikke snakke om den menneskelige kostnaden. Når, jeg husker ikke hva han heter, han klimavenn i Stjernøy, men han ble spurt av en sånn samfunnsøkonom, jeg heller ikke husker navnet på. Hva vil regnskapet på dette være, og hva vil det koste for den menneskelige, la oss si den gjengse familien liksom. Så sier han at ja, vi har et tall, men vi vil ikke komme ut med de tallene. Samme når de hadde klimarapport for 2014 eller 2015,
Så stod det, gikk jeg inn i rapporten der, så ser jeg at de vil ikke skrive hva den kostnaden gjør, altså rent økonomisk også. Det er fordi at de vet at når vi skal omstille oss, så blir det pisk og ikke gulerot. Det er det det blir da. Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube eller følge-knappen på Spotify. Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk.
Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte.
Når jeg var med i podcasten din, så spurte du hvordan man uttaler navnet mitt. For det skrives jo med G til slutt, og en del sier jo K til slutt. Og jeg sa at nei, man sier K selv om det er G. Men det fikk jeg litt kjeft av pappa etterpå, fordi det er jo et familienavn faktisk, så alle som heter Skjeving med G til slutt og SCH først,
Det er jo faktisk etterkommere av min oldefar. Så alle de er i slekt med meg, så det er ikke så mange som heter det. Så jeg er faktisk den eneste i hele verden som skriver navnet mitt akkurat sånn som jeg gjør, eller som har det navnet jeg har. Og det var i forbindelse med en sånn fornorskingsprosess, så fjernet de jo den genen.
Men min oldefar, han sørget for at vi fikk G-en tilbake. For han ville at han var faktisk sånn, jeg hørte en historie om det, jeg vet ikke om det er sant da, men hvor han sa det at jeg skal hente gravstøtta til min, det var også da en av hans beste fedre, oldefedre, vet ikke, for å bevise at vi skrev det med G. Og han ville ha tilbake den G-en. Så det fikk han til da. Ja.
Men litt sånn historie da, som pappa har lært meg, så hadde jeg ville at jeg skulle fortelle om, var at norske soldater, som var en del av den dansk-norske herren, ble tidligst sendt til grensområdene i Skjelvig-Holsten for å støtte operasjoner mot tyske eller svenske styrker.
Og noen soldater som het Skjevik, fra en skjeformet vik i Beitstad, nordtøndelag, valgte å stave om navnet sitt på den dansk-tyske måten. For det var jo litt sånn fancy det da, med G, ikke sant? For da var det mer sånn som de danskene og tyskene...
Da var det vel også sånn at man kanskje hadde et dansk skriftspråk i Norge. Jeg er litt usikker på akkurat hvilken periode det var, men vi hadde jo den periode. Navnet mitt er jo fra Trøndelag. Faren min er trønder, og den siden av familien er trønderskipt.
Og så var det Daniel Larsen Skjevig, som levde fra 1786 til 1833. Han var jo en av de, og han var også en av de 112 eidsvollsmennene som signerte Norges grunnlov i 1831. Ja, det var kult det. Og han delte også i Napoleonskrigene, som sersant i 1. Trondheimske infanteringsregiment, eller regiment.
Han var med i krigen mot Sverige i 1808-1809, som var en del av de bredere Napoleonskrigene. Norske soldater ble flyttet sørover, spesielt i tre perioder. Det var 30-årskrigen, Store Nordiske Krig og Napoleonskrigene.
Men Daniel er vist ikke vår stamfar. Vi tilhører en parallell slektslinje, trolig fra en annen soldat eller offiser, som endret skrivemåten da, sånn som Daniel gjorde da.
Så det var pappas historiefortelling om vårt navn og vår forfjeder. Jeg synes det er litt gøy akkurat det der. Jeg må bare si til alle sammen da, sjekk ut avdekt.no. Veldig kul nettside. Jeg er jo veldig fan av det han skriver om. Jeg synes han har veldig mye kule perspektiver på ting. Og så synes jeg han er veldig tøff da, sammen med deg også, som tør å
snakke litt imot, som ikke er redd for å danne seg en egen mening, selv om den måtte være utenfor det som er det narrativet. Jeg tenkte å spørre deg også, når du var på utsiktsforholdet, så snakket vi jo litt om ditt yrke, for du er jo utdannet psykolog og jobber som psykolog, og da nevnte du også for meg at hvis jeg husker riktig at du jobber da
med etterlatte etter selvmord. Og så ser jeg her, for dere som ikke vet, det er et kjempefint studio her, men jeg ser jo at du har masse bøker bak her og sånne type ting. Så for det første er det sikkert veldig lang utdanning og sånne type ting, men når vi var inne i den diskusjonen, så tenkte jeg i ettertid at jeg skulle spørre deg om... Fordi at selv om jeg kan selv være veldig sånn der...
energisk, engasjert og sånn som i podcasten så kan jeg være litt hissig og sånne type ting så har jeg lagt merke til at jeg er et veldig sånn når vi begynte å snakke om det så ble jeg veldig følsom altså jeg kjente veldig på det når jeg begynte å liksom se langt inn i fremtiden for min sønn og vi snakket litt om at motsakelig det er menn som begår selvmord og sånne type ting men så tenkte jeg på det ettertid så tenkte jeg sånn, men hvordan er det som psykolog å stå, for du snakker med veldig mange av de folkene her
som nettopp har opplevd kanskje det verste man kan oppleve nettopp at en sønn har gått bort eller en datter har gått bort til selvmord, ja så hvordan er det å stå for det? det er jo jobben din apropos, det var jo litt annerledes enn det var en psykisk beredskapsdag men det her er jo på en form for nesten beredskap også for du må på en måte være beredt på å møte alle de her skjebne hele tiden jeg vet ikke om du har noen tanker om det ja, du lurer på hvordan det er for meg å stå i jobben min ja, som forinnene
Jeg er egentlig ganske komfortabel, holdt jeg på å si, med andres følelser av sorg og smerte. Det høres kanskje litt rart ut, men jeg opplever hvertfall det at jeg har en såpass avklart
opplevelse av mitt eget følelsesliv, for jeg har gått mye terapi selv, sånn at jeg blir ikke trigget følelsesmessig i møte med andre smerte på en måte. Jeg klarer liksom å skille min smerte fra andre smerte. Jeg vet ikke om det er meningen for deg. Ja, det er veldig meningen. Altså,
Men det er jo slitsomt selvfølgelig med masse følelser og mye smerte. Men det jeg faktisk personlig synes er vanskeligere er når folk ikke er i kontakt med smerten sin. Ja.
hvor jeg må hjelpe dem litt i kontakt med den, fordi det blir litt avskrudd. For det er også en helt naturlig del av det å være i sorg, er jo at det blir for voldsomt, så dette klarer jeg ikke å være i kontakt med. Det er sånn at man velger ikke å forholde seg til det, eller å avlukke seg fra det på en måte. Jeg tror ikke det er et valg. Jeg tror noen ganger så prøver kroppen vår å beskytte oss mot å kjenne på det, hvis det gir litt mening. Ja, ja.
Og det er helt naturlig, det er ikke noe feil i det. Det er veldig forskjellig hvordan folk forholder seg til sin egen smerte, og det er også veldig forskjellig hvor mye man klarer å invitere andre inn i sin smerte også. Så der er vi forskjellige, og det er jo ikke sånn at når man opplever noe så grusomt, så skal man være en helt annen person enn det man alltid har vært. Men
Jeg opplever også selv at det er veldig meningsfullt å hjelpe andre gjennom noe av det verste man kan oppleve, og være en støtteperson i det, og hjelpe folk til å forstå. For mye av det jeg gjør i den jobben er jo å hjelpe folk til å se helheten i hva som gjør at noen går det skrittet og tar livet sitt. Ja.
For det er jo ikke nødvendigvis bare det som skjer rett før noen tar livet sitt som er årsaken til et selvmord. Et selvmord må forklare seg hele livet til den personen og måten den personen håndterte problemene sine på, de mestringsstrategiene den personen
ervervet seg gjennom livet, og det er jo basert på både det du har med deg inn i livet når du blir født, men også måten det blir møtt av omgivelsene på. Så det er arv og miljø på en måte, at det er sammensuriene med dem to, liksom. Ja, så det jeg ofte gjør sammen med etterlatte er jo å gå gjennom hele livet, til
til den som er død. Herregud, nå er det tungt for dem. Ja, men det er jo også veldig meningsfullt for dem, ikke sant? Fordi da analyserer vi på en måte i ettertid hvem denne personen var, og hva som gjorde at akkurat denne personen gikk det skrittet. Sånn at man får en mer helhetlig forståelse som man kan leve videre med.
For det er jo ofte mye skyldfølelse. Man tenker at hva kunne jeg gjort for å forhindre dette? Det er jo også en del av det som vi jobber mye med, de følelsene knyttet til det. For man har jo selvfølgelig et ansvar, men man tillegger seg selv en for stor byrdeofte, et for stort ansvar for den andres liv.
Så jeg synes jo det er krevende, og jeg slutter i den jobben nå. Hun som hadde jobben før meg, hun er jo første episode av podkasten her, forteller jo om den jobben vi gjør. Jeg gjorde, holdt jeg på å si. Hun pensjonerte seg jo, så tok jeg over jobben hennes, men hun hadde en 100%-stilling. Jeg fikk en 50% og skulle gjøre den samme jobben i 50%. Og det, og skulle ha en annen jobb da ved siden av for å tjene nok penger,
Summen av det blir for mye. Så når jeg slutter den jobben, så vil jo den stillingen bli borte. For Bærum kommune skal jo spare veldig, veldig mye penger. Så det blir jo en del av sparetiltaket også i kommunen. Så det er veldig synd for Bærums modellen.
som blir forklart hva er i første episode, den vil nok ikke bestå på den måten den har vært. Vi kommer ikke til å ha et selvmordsforebyggende team som vi har hatt i Bærum. Det er jo helt tragisk, det er jo så fordavret, men det er jo helt forferdelig. Sånn i det store av det hele, selvfølgelig. Ja.
Så de oppgavene vil jo da legges over eller omdisponeres til andre tjenester, så får vi håpe at de oppgavene blir ivaretatt, men de etterlatte vil nok ikke få et like godt tilbud, og de som har forsøkt å ta livet sitt og blitt innlagt på sykehus i etterkant av et forsøk, vil heller ikke få kanskje like tett oppfølging som de har fått da, via da selvmordsforebyggende team og bæremodsmodellen dessverre.
Så det snakker jeg med Andersli Brenna om også, for han har jo opplevd å miste sønnen sin til selvmord, og forteller om det i podcasten min. Så har vi jo en helstykkepleier som var i forrige episode, som også forteller om hun mistet broren sin til selvmord, og hjelper jo da lærere til hvordan snakke med barn og ungdom om de vanskelige temene, for å ivareta de bedre tingene.
På skolen, da. Så det er en episode du burde få med deg. Kanskje de lærer noe, eller tar med deg noe der. Så selvfølgelig, det er krevende, men det er veldig givende også, og jeg har trivd det så godt i den jobben, og det er veldig leit at jeg går videre og kommer til å jobbe med andre ting, men jeg kommer nok til å prøve å jobbe for...
og politisk sørge for at etterlattet til selvmord har en rett på systematisk oppfølging av kompetente fagpersoner i etterkant av å miste noen til selvmord, for det vil være veldig forebyggende i og med at disse menneskene får jo ofte kompliserte sorgereaksjoner som gjør at statistisk er det ganske mye større sannsynlighet for at du hamner utenfor arbeidslivet, for at du ikke vil fungere og for at
Du vil få psykiske problemer selv. Eller avhengighet for eksempel. For å behandle problemer. Jeg synes det er veldig sånn en liten digresjon da. Men det ble en stor kritikk fra meg for vi skal leve i verdens beste land. Og
På mange måter så er vi jo et velferdssamfunn. Samtidig så er det jo ganske åpenbart at det er ting som ikke fungerer i samfunnet vårt. Så før jeg går inn på det da, så vil jeg bare si at flere ganger har jeg snakket også i podcasten om det her med menn. Jeg har fått en kjempegod kollega nå, sånn Haris, hvis du ser på deg ettertid, jeg digger deg, dude, liksom. Men en ting som jeg lærte merke til med for eksempel når jeg og Haris pratet sammen, er at
Det er så godt å være ærlig, liksom. Og så er det godt å finne noen som man kan bare si sånn, «Det her synes jeg er vanskelig». Og så trenger det ikke bli en lang diskusjon, liksom. Men akkurat til det så kjemper jeg veldig når det dukker opp sånne type ting i podcastene, for at samfunnet har et ansvar. Det er en myndighetsperspektiv. Men vi menn har også et ansvar for å ta vare på hverandre, liksom. At vi må... For man ser på folk når det ikke går bra. Du ser det over tid også.
at her er det noe som skjer med en karen her. Jeg må i hvert fall våge å spørre hvordan det går i det minste. Så jeg er veldig forkjempet for det, at menn skal også kunne fokusere på å ta litt vare på hverandre, og det er ikke noe feil å snakke om følelser. Også når du var inne på det her med
med sånn komplekse sorgreaksjoner og at for jeg selv som jeg mistet faren min når jeg var 14 år og definitivt hadde en veldig kompleks sorg til det liksom så ettertid så ble det veldig åpenbart for meg at det går bra liksom uansett hvilken reaksjon du har men at det å ha noen å snakke med om det er en psykolog eller om det er din beste venn er utrolig viktig for
Om det er læreren din, kanskje? Ja, læreren din er faktisk et veldig godt eksempel. Og det mener jeg også som lærer også, at når man er i situasjoner hvor barn har det vanskelig, så er det en del av rollen din også, ikke bare å være underviser, men det er også å være en person som kan være tilgjengelig for å ta en prat. Og så er faktisk omsorg en del av læreriket også, det å vise omsorg for barn, for det er faktisk ikke alle barn som...
Som vokser opp, alle skjønner jo det, som en tidligere selvfølgelig, at ikke alle har det like bra hjemme. Men det som er poenget er at det kan virke som at alt går bra hjemme.
Ikke sant? Og det at jeg som lærer da tar på meg en rolle å være ordreit, være streng, men rettferdig, og omsorgsfull, det kan bety så sykt mye for ett barn. Og det er ikke sikkert at jeg får vite det før jeg legger meg i penale og eventuelt reiser opp til vår herre og finner ut at «Ja, nei, der var du god, Bård, den ene gangen». Men vi kan ikke vite det. Og jeg har tenkt mye også på at vi har en enormt stor påvirkningskraft
Altså, jeg er jo personlig så er jeg mot hatspråklover, og jeg er mot å kneble ytringsfriheten på noe som helst vis. Men jeg er sånn som hvis det er en ting jeg skal lære min sønn, så er det å være høflig. Og du merker jo det, sånn som for eksempel når jeg kommer inn i studiet, sånn som min samboer
Jeg sa til meg et kjempegodt kompliment her tidligere i uka, bare sånn her, en av tingene jeg la merke til det er, Bård, først og fremst, at du er så høflig mot alle du møter. Ja, det er fordi jeg har lært det hjemme. Pluss at jeg liker å være høflig. Det er godt å være snill, liksom. Det er godt å være grei. Jeg merker det i hvert fall når jeg tenker på min sønn, så hvis det er en ting som jeg vil overrekke til han, så er det det eneste du trenger, kompis, det er å være høflig og være grei. Og så vet du ikke da
når det gjelder språk og sånne ting, så vet du ikke at kanskje det var det den personen trengte den gangen. En person som var høflig og grei og var litt ordentlig, som skapte en god dag. Så til det med selvmord, så må jeg ta en siste ting når det gjelder det med helsevesen, så synes jeg det er, jeg skjønner veldig mange der ute har utfordringer med det systemet generelt sett, og jeg synes at en ting som vi snakket litt om, jeg vet ikke om det var i podcasten eller om det var per telefon,
Men det er så rart at det, sånn som for eksempel, la oss si, gransjonspartiet kommer, og så mindrepartiet, men kommer tydelig saken, vi vil fikse en spesifikk ting. Så er det sånn at det er nesten ikke lov å klage en gang, for vi har liksom det beste. Jo, men det er jo folk som ikke har det bra her. Jeg nevnte flere ganger i podcasten også, det var en dame som var over 90 år og gikk
jeg tror det var over 12-15 timer i samme bleie. Det er forferdelig. Det betyr jo bare at det betyr ikke at ting er helt forferdelige, at alt er forferdelig. Det er ikke det vi sier, men det vi sier er at sånn som det her med også at kutte havnet i det psykiske, hårdt på å si beredskapene, eller den psykiske delen av helsevesenet, det gir jo ikke mening.
Det er jo i byråkratiet man burde kutte. Ikke vi som jobber på gulvet og møter folk hver dag og er på mange måter en omsorgsperson, en støtte som hjelper folk gjennom kriser og livssituasjoner som er
forferdelig grusom for å hjelpe de egentlig til å forebygge at de skal gå i behandling i spesialisthelsetjenesten. For hvis man får jobbet med det tapet her og nå med en gang, så slipper man å få den kompliserte sorgen over tid. Ja.
Men hva var det som hjalp deg da, etter at du mistet faren din? Hva er det som har hatt betydning for deg i etterkant av det? Sykt bra spørsmål. Og veldig bra psykologspørsmål. Bror min er, min halvbror er psykolog. Så hei, Olav. Jeg ser på deg, kompis. Det er et veldig bra og godt og sunt spørsmål. Jeg skal være veldig ærlig med deg, faktisk.
Jeg var jo da 14 år, og så var det faktisk ikke noen sånn type... Det var ikke noen ordning, eller hva det måtte være. Det var selvfølgelig stor sorg i familien. Faren min var en veldig komplisert fyr. Han var, som man kan si, narsisist. Han var en type som satt seg selv over alle andre, dessverre. Når det er sagt sånn, uavhengig av hvilket forhold man måtte ha til sin foreldre, så er det en person du har sett i så og så mange år, og du får en sorgreaksjon. Og selv for meg, så...
Så var det ufattelig surrealistisk. Jeg husker det veldig godt, for jeg tror det var 21. november 2001, og så våkna jeg opp at mamma vekket meg. Det første hun sier er at du skal ikke på skole i dag. Sånn som nå, så er jo min reaksjon bare sånn, det er så surrealistisk, det er derfor jeg ler. For det er sånn, selvfølgelig skal jeg på skolen, og det var jo det jeg sa til henne også.
Nei, du søker på skolen fordi faren din er død. Og da husker jeg det at jeg går ut av sovrommet mitt, og så går vi inn i stuen, og der satt han i sofaen, liksom. Og det var helt sånn der jeg, jeg tenkte på det i ettertid også, og det var det jeg skulle nevne til deg i sted, at en reaksjon som man kan få er en slags sånn avstumpethet. For jeg husker, altså sånn som død for meg mange år etterpå, altså her var jeg jo ubehandlet for meg, så det var litt sånn sånn,
Altså jeg var så avstumpet til det hele. Og det var nok som en reaksjon på det å se et tidligere levende vesen være helt blått og blekt, liksom, sittende i sofaen da.
Så han satt død i sofaen hjemme hos dere, og hun tok deg med inn i stua hvor han var død? Ja, men hun hadde sine egne utfordringer som jeg ikke nødvendigvis hadde lyst til å gå så veldig inn på. Men det var liksom sånn, for hennes del var det ikke nødvendigvis at hun gjorde noe feil, for jeg måtte ha gått der uansett i forhold til hvordan romdelingen var. Så det hadde ikke kommet unna for henne. Og hun hadde definitivt ikke klart å flytte han, for han var en stor mann.
For å gjøre det litt kortfattet, så husker jeg at ambulansepersonen kom, og her, som du var litt inne på, for jeg husker det var en kampanje for masse år siden som var sånn, du kan være den ene, og jeg tror på det helt seriøst. Hun kom bort til den ene yngre mannen, og der og da tenkte jeg ikke så mye på det, men så sier han til meg at jeg vet at dette er helt forferdelig, men jeg hadde bare lyst til at du skulle vite at jeg også mistet faren min da jeg var 14-15 år, så du er ikke alene nå.
Og da så var det jo selvfølgelig helt ubetydelig. Men nå som voksen, så har jeg tenkt mer og mer på det at jeg var takknemlig for det nå. For det betydde mer enn jeg kunne forstå der og da. Og så husker jeg selvfølgelig på en måte allerede dramatisk det her med å få ned og ut av hus og sånne type ting. Og så begynner jo hele sorgeprosessen med familie. Massa gråt og en stor...
greier med, ikke sant? Arv og ting og masse greier. Og så selvfølgelig da begravelsen hvor jeg ble sjokkert over hvor mange folk som dukket opp, liksom. Så det var veldig fantastisk. Så at sorg er komplekst. Og akkurat sånn som du sier, så er det ikke noe sånn... Det er ikke et fasitsvar på hvordan du skal håndtere sorgen. Men det som jeg er veldig enig med deg i, og det tok meg veldig lang tid, det var ikke før jeg var sånn...
25, hvor jeg skjønte selv at det her er en god del ting som er ubehandlet, som jeg måtte, blant annet gjennom terapi da, og prate med psykologer, som jeg er ufattelig takknemlig for. Jeg føler meg utrolig heldig på å ha møtt de riktige folkene, liksom, og få kjemi med et menneske som skal være med på, for det er sånn som du har nevnt på telefonen tidligere, du kan ikke fikse noen, selv om du er psykolog, men du kan være med på å bistå i den reisen, for det er jo det vi er på uansett, selv om det er
beklagelig, så er det noen som tar livet sitt, og jeg synes det er helt forferdelig og trist. Men det skjer. Og så må vi jo da som menneske på en måte finne ut av hvordan skal vi håndtere det her nå. Vi skal jo fortsette på den reisen, vi kan jo ikke gi opp allikevel. Det samme også når det gjelder det med hele den selvmordsgreia, så blir jeg veldig motivert på å prøve å si til folk at det er ikke noe poeng å gi opp. Det blir ikke noe bedre av å gi opp, liksom. Og i forhold til det der med den sorgen også, så
Så siden jeg var ubehandlet så lenge, så havnet jeg også i en veldig negativ holdning til, nesten en nihilistisk holdning til livet. Jeg sluttet å være kristen, som jeg kom tilbake til senere i livet. Jeg tenkte at «who cares?» Bare kjør på, vi skal alle dø uansett, ikke sant?
Men så blir det også feil. Fordi når du blir eldre, så skjønner du, i hvert fall jeg, jeg skal ikke si fordakker der ute, men når jeg ble eldre så skjønte jeg at det er faktisk en mening med livet. Og den kan jeg bestemme selv. Og jeg kan bruke det livet jeg har, kan jeg bruke til å gjøre det bedre for andre. Og sånn sett, sånn som du nevner med det at du har hjulpet andre gjennom sorg, den følelsen man sitter igjen med der, å være til noe som helst hjelp, er mye, mye bedre enn å på en måte føle på at, ja, men
Det finnes ingen mening. Alt er ubetydelig. Det er ikke ubetydelig. Du kan skape dette til å bli noe helt vanvittig bra, uansett om det er snakk med Silje, podcast, eller om det er noen lyttere der ute som, som jeg bruker å si i podcasten også, hvis du vil ha endring, så nytter det nesten ikke å stemme på et parti. Du er nødt til å være en del av endring. Martin Tøylo sa det også på podcasten, at ok, kanskje du ikke liker Norge-demokraterne, er ikke noe feil personlig,
av Norge sammen med kreativiteten, men gjør noe da. Vær med. Bli med, så kan du i det minste gjøre noe som helst. Så jeg tenker at det var en veldig lang måte å forklare. Jeg sa at jeg skulle ha kortfattet, så bare sitte og prate videre. Men det går bra. Men i hvert fall, til alle der ute også som har mistet en foreldre eller hva det måtte være, så det er kjipt altså. Og det er sånn,
Ta det kort. Nå skal jeg være kort på ekte. Jeg har to ting da. Jeg har jo da besøkt gravene mange ganger. Jeg har pratet med han, liksom. Om det hjelper eller ikke, jeg vet ikke. Og så, jeg synes det er merkelig fordi at noen som sier det går aldri over, eller hva det måtte være. Men det er mer sånn at, jeg tenker at vi mennesker er veldig gode på å tilpasse oss. Og det ser du i krigssituasjoner også. At mennesker er veldig tilpasselige. Vi endrer oss, og vi klarer å være i flyt.
Så hvis vi kan få hjelp på en måte å være villige til å snakke om ting som som nå, jeg var ikke forberedt på å snakke om det her, men jeg er villig til å snakke om det, både for min egen del, men også fordi jeg tenker at kanskje det kan være til nytt for andre. Ja, men det er veldig fint at du kan være åpen om det, og jeg vil bare si til dere som ser på og hører på at hvis du nå kjenner at det er litt triggerende at vi snakker om det med selvmord, og du selv har tanker om
at du kanskje ikke vil leve mer eller noe sånt, så kan du ringe 116 123 eller gå inn på side med ord.no for du skal ikke gå alene med sånne tanker.
Sånn at vi har snakket om det også. For det er jo en del, det er ikke så uvanlig dessverre å ha tanker om det. Og da er det jo så viktig å snakke med noen om det som du stoler på. Og sorg er jo som du sier komplisert å
Og spesielt når man går inn mot juletider eller tider av året hvor man har en del tradisjoner, så blir det ofte ekstra vanskelig å ikke ha en person som man er glad i med seg.
Hvertfall jula tror jeg er et sånt forstørrelsesglass inn mot følelsene. Hvis du har masse gode følelser knyttet til jul, så kan de bli sterkere og de gode følelsene blir bedre. Men hvis du har masse dårlig erfaring med jul, eller hvis du savner noen i jula som ikke er med oss lenger,
så kan de følelsene bli også ekstra sterke i den tiden. Så det blir en forstørrelsesglass inn mot følelsene våre, både de positive, gode, og de litt mer vonde, ubehagelige følelsene. Da pleier jeg å si at det kan være fint å minnes den personen på en god måte.
Og så kan det jo være noen man har et veldig komplisert forhold til før de døde også, og det kan jo være vanskelig. Men hvis det er noen man savner og skulle ønske at var her, så det å gjøre noe symbolisk for å minnes den personen kan være veldig godt, for da vet man at da har man gitt plass til den personen,
Og så kan man ta pause fra den personen også, ikke sant? Være til sted og ha det godt og være glad uten å ha dårlig samvittighet for det. For noen kan også ha litt sånn dårlig samvittighet for det. Fordi, nei, nå burde jeg jo egentlig savne den andre. Og det kan man gjøre selv om man gjør hyggelige ting. Og hvis man hadde en god relasjon, den personen som er død vil jo ikke...
at den de er glad i skal gå rundt og ha det vondt heller, og man ønsker jo at man skal kose seg i jula eller i den situasjonen man er i da så det er litt sånn, jeg bare kom på det nå at det kan hende at noen trenger å høre det at det er helt greit å ta seg pause fra sorgen også, den sunne måten å være i sorg på er jo å gå inn og ut av den gi plass til den og så ta seg litt pause fra den ja
Og det tror jeg generelt når det gjelder følelser også, en ting som hjelper opp gjennom, nå er jeg jo snart 40, herregud, men i 20-årene så lærte jeg av en pedagog faktisk,
Og da var det når jeg skulle jobbe med små barn og sånne type ting, at følelser er ikke problemet. Følelser er helt supert. Vi trenger følelsene våre. Jeg hadde ikke lært det å kjenne hvis ikke du hadde et følelsesliv som jeg kunne respondere på. Det å være sint, for eksempel, eller lignende forbønner, det er ikke det som er problemet. Problemet er jo egentlig hvordan vi forholder oss til både hverandres følelser, men spesifikt kanskje også våre egne. Og sorg også, som du sier, er jeg veldig enig i det at
det er noe som man ikke det er ikke noe vits i å bli der hvis du er der så blir det hele identiteten din og det tror jeg også skjedde ganske mye i løpet av når det ble 16, 17, 18 så ble det den hele nihilismen og hele greia, det ble en del identiteten min, ikke sant, at det
jeg er bare trist og whatever, liksom. Men det var ikke noe bra det. Men det er sånn som du sier, at man kan stige inn eller ut av det, og det er det som er hele funksjonen av følelsen også, er at nå skjer det noe som jeg ikke klarer å forholde meg til. Sånn som for eksempel, jeg tenker mye selv også, at nå er jeg sykt forbannet, liksom. Ok, det er bra. Det er helt sykt. Det er sikkert masse, kanskje jeg har en god grunn til å være forbannet nå. Og sånn som med elevene mine også, så har jeg alltid sånn,
Jeg tenkte at, vet du hva, for eksempel, jeg husker en gang, det var en gruppe for flere år siden, vi var ute i trafikken med dem, vi skulle fra et sted til et annet på tur, og så var det en elev som tilfeldigvis steppet ut i veien, og så ble jeg så redd. Jeg ble dritforbannet, jeg ropte, jeg køyka seg ut på den eleven, for jeg ble redd for at han skulle bli påkjørt av en bil, liksom.
Så fikk jeg samlet dem sammen, og da vi kom tilbake på skolen, så sa jeg foran alle at jeg ville bare si unnskyld til deg for at jeg ropte på deg med trafikken, men jeg ville si hvorfor. Jeg ble kjemperedd, og etter at jeg ble redd, så ble jeg veldig sint, for jeg ville ikke at du skulle bli skadet av trafikken. Sånn at det å kunne være åpen, om det er med elever, eller om det er med partneren din, det er også veldig til hjelp med hvordan du forholder deg
Men det er selv, og hvilken også når det gjelder hvis man har negative tanker om seg selv, eller nå er vi jo inn på sånn vonde temaer som selvmordstanker og sånne type ting, så er det seriøst det med å kunne ha noen å prate med, sånn som det er med telefonene og sånne type ting,
Det er så mye bedre å ikke være alene med det, uavhengig om det er noe når det gjelder selvmordstanker, eller om det er andre vonde følelser som du har. Om du ikke kan betro deg til din partner, så er det ingen bestevenn, liksom. Du slipper å sitte med deg alene. For jeg merker i hvert fall personlig av egen erfaring at
Men en gang jeg får sagt det, så smider samtalen når vi snakker om faren min og dødsfaren min, jeg føler meg mye bedre allerede. Det trenger ikke å være så vondt der og da. Og så er det sånn, jeg liker også den tanken, jeg husker ikke hvem det var, det var en psykolog som snakket med meg om at det som er så vanskelig når du har en vond følelse, enten det er at du er trist eller sint eller hva det måtte være, det føles ut som følelsen ikke går over. Men det gjør den alltid uansett. På et eller annet tidspunkt så går det over, og så føler du deg i det minste noe bedre da.
Jeg hadde ikke forventet at vi skulle gå den veien i dag, men jeg synes det er veldig interessant. Ja, det var du som begynte å spørre om hjelpemidler. Ja, det er kjempegøy. Da må man inn på... Da begynte det å handle litt om deg også. Jeg håper at du synes at det går greit. Det synes jeg er gøy, for jeg får ikke snakke om det på podcasten. Det blir mye annet.
Nei, men det er så viktig det du sier, og jeg tenker jo også at det er viktig for gutter å ha rollemodeller i skolen, at det er menn i skolen som ivaretar de som er tilgjengelige for de, for jeg snakket jo med Gaute Grøtta Grave om det også, det med maskulinitet, og at vi trenger det også, som en motvekt til femininitet, at det er sånn ging
Jing og yang er det man kaller det. Og at det ikke er, ja, det er ikke toksisk det med maskulinitet. Og at man har ulike måter å være på, menn og kvinner, og det er helt greit at vi er forskjellige. Men at menn og gutter
snakke mer om følelser sammen også ja, det synes jeg er så viktig og bra å snakke om og at man da har lærere som er åpne om sine følelser og hjelper ungdom gjennom å bare være der for det er jo det vi trenger ofte at vi slipper å være helt alene med følelsene våre, så at det er noen som kan ta imot at det er noen som er der
uten at man trenger å nødvendigvis si så mye, men bare være støttende og lytte og være til stede hvor viktig det er det snakket vi om i forrige episode også, det at vi ikke nødvendigvis trenger å fikse eller gjøre så mye alltid men bare være til stede og
Hvor stor betydning det kan ha for et barn som du ikke vet egentlig at har det vondt og vanskelig, men likevel bare viser at jeg liker det. Jeg bryr meg om deg. Jeg ønsker å være. At det kan ha så sykt stor betydning for et barn som ikke har det bra hjemme.
Hvor det barnet ikke engang har noen refleksjon rundt at man har det ganske tøft og vanskelig, og ikke nødvendigvis har ordene for det, så er det så viktig med den ene som ser de. Så det er undervurdert, tror jeg, hva slags betydning man kan ha som en lærer eller vokal.
Som en i lokalsamfunnet som bare er der. Om det er en trener eller whatever. Å, da må jeg bare skyte inn veldig kjapt da, apropos trener og det med maskulinitet da. Så man tenker sånn, det har vært litt sånn krig mot det maskuline. Det ser du i mediene, og du ser det i akademia også. At... Jeg skal ikke være så streng og si at likestillingen har gått for langt. Det tror jeg ikke er nødvendigvis. Men at den...
du snakker om sånn toksistisk mannskultur og sånne type ting, det eksisterer jo, men det er kanskje 1% av menn som er sånn, og så er resten sånn som Gauta, resten er bare mannfolk som liker å gjøre et hardt arbeid, men som også på en måte, som jeg tror, som jeg prøver å komme tilbake til, at jeg mener ikke nødvendigvis at vi må åpne oss om alt hele tiden, for det tror jeg ikke nødvendigvis er sunt, men jeg tror at det å være maskuline, det å være mann, det er ikke noe fasitsvar på det, men så tror jeg også at
At det er, uavhengig om man er mann eller kvinne, og det å ha et forhold til følelsen sin er veldig viktig. Å vite noe om hvordan jeg har det selv. Og det å også kunne sette grenser. Å si for eksempel at jeg har det ikke bra nå,
Jeg trenger å, for eksempel, om det er et parforhold man måtte være, eller vennskap, jeg trenger en pause. Ikke fra forholdet nødvendigvis, men jeg må ha et par timer og bare koke ned litt, liksom. Jeg tror det er viktig at, uavhengig om man er mann eller kvinn, at man selv også har et forhold til hva er det jeg egentlig trenger? Er mitt behov, fordi for noen så er behovet bare å snakke, og
Og sånn som du sier at man trenger en løsning, men man fikk det ut. Andre, en god del menn som jeg kjenner meg selv inkludert også, har et behov for å ta tid. Ikke sant? At jeg har ikke nødvendigvis noen svar akkurat nå, jeg vet ikke helt hva min mening er, men la meg liksom sitte og koke litt i det, så går det alltid over, eller så kommer det en dag etter hvor jeg går til samarbeid med en seriøsen, ok, her var det og det som jeg synes var vanskelig.
Og så må man øve på det sammen. Så jeg tror, og så som du nevner det med maskulinitet og feminitet, så er det sånn, jeg synes det er så rart at vi ikke skal tenke at vi er avhengig av hverandre. Det er sånn, selvfølgelig er vi det. Altså, jeg er totalt avhengig av min samboer som er helt fantastisk, omsaksfull og varm. Når hun fødte vår sønn, så fikk jeg et helt annet perspektiv på hva det vil si å være kvinne. Selvfølgelig hvor enormt
accomplishment det å gjøre noe sånt det er jo veldig hverdagslige, men samtidig når du først er der og det skjer så blir det sånn ok, nå er jeg avhengig av det for resten av livet så det kommer ikke unna det, og så er det sånn jeg skulle ønske vi feire det mer, jeg skulle ønske det var mye diskusjoner rundt mødre og de her tradwivesene som er så forferdelige hvor jeg diskuterte på en gang sånn, men hvis de har råd til det så why not
Det er supert for et barn å ha masse tid med mor, og det er sånn vi har vært siden tidens morgen, at mor er med barnet nesten hele tiden. Jeg sier ikke at far ikke skal være med barnet, fordi jeg elsker å være med guttene mine, men at det er et spesielt bånd mellom mor og barn, selvfølgelig, alle skjønner det. Og det å skulle ønske å prioritere det, det synes jeg bare er 100% riktig, hvis det er det man vil da.
Ja, og noe argumentet som jeg reagerte litt på i den debatten var jo at jo, men da får vi dårligere pensjonspoeng og vi får dårligere råd hvis vi skulle bryte opp da. Men så tenker jeg, da må vi jo heller kanskje som feminister
tilrettelegge for at en kvinne som har vært hjemme med barna sine ikke blir økonomisk lastet om man skal gå fra hverandre. Og det er jo faktisk sånn, det er jo ikke helt sant en gang at du ikke får pensjonspoeng, fordi du kan faktisk være hjemme med barn i seks år og fortsatt opparbeide deg pensjonspoeng. Sånn at det er jo, da tenker jeg at det er jo et litt sånn dårlig argument for at man ikke skal være mer hjemme med barna sine. Det at
kvinner kan få problemer om ikke forholdet skulle gå etter planen. Da tenker jeg at da må vi forebygge at kvinner ikke får problemer om de har vært for mye i gårsørene hjemme med barna sine. For det er jo ikke snakk om at
Jeg tenker jo at hvis vi ønsker et likestilt samfunn, så bør jo også den som er hjemme med barna, uavhengig om det er mann eller kvinne, ikke bli lite økonomisk som resultat av at man faktisk bidrar til husholdningen sånn at den andre kan være ute i jobb.
Men det jeg tenker er litt problematisk her, er jo nettopp det at man ofte ikke klarer seg på en inntekt lenger. Før så klarte man seg på en inntekt, før kvinnen var ute i arbeidslivet på lik linje som mannen.
Jeg synes det er bra at kvinnene har anledning til å være ute i arbeidslivet på lik linje som menn. Det er en kjempeviktig greie. Men samtidig lurer jeg på om det er noe av årsaken til at man ikke kan klare seg på en inntekt lenger. At det egentlig gir mindre frihet at vi kvinner skal være akkurat like menn når det kommer til å fungere i arbeidslivet på lik linje som menn. I og med at vi har en syklus sammen
som går over rundt 28 dager, hvor vi i perioder av syklusen takler mindre stress og fungerer dårligere. Og i perioder av syklusen hvor vi faktisk er superwoman og har masse energi og overskudd og gjør en fantastisk bra jobb på jobb, kanskje også bedre enn menn, og vi er maskiner liksom. Så det er jo...
arbeidslivet er jo tilpasset syklusen til menn, altså hormonsyklus som går over 24 timer, mens vår hormonsyklus går over 28 dager. Jeg synes det er et litt interessant perspektiv også, fordi vi biologisk sett er forskjellige, og så er spørsmålet, skal vi da behandles helt likt? Er det det som er likestilling? Eller er det likestilling å tilpasse syklusen
hverdagen til de forskjellighetene som allerede er der. Jeg synes det er et interessant problemstilling. Jeg har ingen løsninger på hvordan man skal gjøre det i praksis eller noe som helst. Jeg bare tenker at historisk sett så har det vært vanlig at man har en litt ulik arbeidsfordeling hjemme, og at kvinnen tar mer av ...
opphusarbeid, og så man kan tilpasse litt hvor man er i syklusen, og at man kan planlegge litt utifra hvordan man fungerer. Og menn er liksom 8-4 på jobb, og bidrar på sin måte inn i familien. Jeg sier ikke at vi skal tilbake til sånn som det var. Det ønsker jeg jo på ingen måte. Men jeg tenker at...
Om jeg får barn, som jeg har lyst på, hvis jeg rekker det før det er for sent, så har jeg lyst til å være hjemme med det barnet så lenge som mulig. Cirka at jeg skal være hjemme 24-7 og bare drive med husarbeid og sånt, det har jeg ikke lyst til. Men samtidig tenker jeg at det hadde vært fint å være...
At barna mitt ikke trenger å ha full dag i barnehag i hver dag, hele uka i hvert fall. At man kan jobbe litt redusert, og at jeg ikke skal belastes økonomisk for det. Fordi jeg velger den veien, da. Men jeg synes det er bra at Fedre og Sam blir liksom tvunget litt til å være hjemme med barna sitt. Men, eller ikke tvunget, jeg ønsker jo at man skal ha den
hvis man selv ønsker det. Men så ser jeg også den andre siden, at hvis man blir litt tvunget til det, så gjør man noe med strukturen i samfunnet og arbeidslivet, som gjør at arbeidsgiver ikke kan egentlig tvinge deg til å være på jobb når du har lyst til å være hjemme med barnet ditt. Så det er komplisert. Det er veldig vanskelig. Det er en ting som er veldig...
Heter hele denne debatten er jo da permisjon. Skal familien få lov til å bestemme selv over permisjonen etter fødsel? Og det er interessant, og dette er bare mitt personlige inntrykk av samtaler jeg har hatt med mine kollegaer og sånne type ting. De aller, aller fleste, spesielt kvinner også, skulle ønske at man kunne bestemme det helt selv. Fordi at, du legger merke til når jeg prater med mine tidligere kvinnelige kollegaer, jeg jobbet jo her i Bærum også før, for jeg bodde her før.
Og da var jo den tanken at jeg skulle ønske hver de tre siste månedene så hadde jeg en kvinnelig kollega min med mitt barn. Og han skulle ønske det samme, han også. Han er jo hjemme med barnet hele ettermiddagen, og det er jo ikke snakk om at far ikke er med barn. Sånn at personlig så mener jeg selv at det burde være opp til hver familie å bestemme hva er vårt. Fordi at her kommer, her er jo liksom sånn, for å gå litt, nå har vi jo hatt en lang samtale her, som jeg synes var veldig gøy da.
Men litt tilbake til mye av de tingene som jeg snakket om tidligere, og årsaken til at jeg mener at jeg synes myndighetene blander seg alt for mye inn i hvordan mitt liv skal struktureres, gjennom regulering for eksempel, men også her det tilfellet av det at myndighetene skal bestemme over familielivet, som er problematisk. For at noen, det er klart at selvfølgelig
det er ikke lett å nødvendigvis time når du skal få barn, sånn at du da er nødt til å, en del kvinner som ble nevnt i hele denne diskusjonen, er da nødt til å ta ulønnet permisjon i månedsvis, som betyr at de aktivt da, gjerne med samboer, må spare opp penger for å ha nok penger til den måneden. Det er jo ikke likestilling, ikke sant? Det hadde vært mye mer likestilling hvis de som foreldre kunne bestemme at, ok, du jobber, og så tar mor hele permisjonen. I stedet for at det skal være en sånn påtvungen
form for nesten sånn kvoteringsgreier som skal si at menn skal være hjemme. Men så er det sånn, på mange av de tingene når det gjelder, for jeg er mot generelt sett veldig mye regulering, fordi at jeg mener at det her burde vi kunne finne til oss selv, personlig. Men så er det sånn at jeg tenker, og du har jo også blitt...
en del av politikken, gjennom generasjonspartiet, polister og sånne type ting. Og en ting som jeg argumenterer personlig for, er at når vi ønsker å gjøre endring på denne tingene, det er kulturell endring det er snakk om. Vi klarer ikke å regulere oss til at fedre skal bli mer hjemme. Det vi gjør, er at
Man skaper gode rollemodeller gjennom å være en god rollemodell. Å si at jeg elsker barnet mitt, jeg vil være mest mulig med han, og det er han som er min prioritering her. Og så skjer det, som du sier, bare av personlig erfaring, at man får ulike roller hjemme. Mor gjør dem og dem tingene, og far gjør sånn og sånn. Vi er jo et samfunn som bidrar veldig mye hjemme, fordi jeg ser det som min plikt til å bidra overfor min samboer og vårt barn. Og så tenker jeg sånn,
Jeg synes det er unødvendig personlig at vi må regulere oss til en verden hvor alle skal være perfekt. Etter hvem da, sin mening? Ja, og det at menn og kvinner skal være helt like og gjøre akkurat like mye av akkurat det samme, jeg vet ikke, ønsker vi det? Det er det jeg lurer på. Er det naturlig for oss at vi skal gjøre akkurat det samme hele tiden og ha alt helt likt? Være like mye med barnet
jobber akkurat like mye. Kvinner skal jobbe 100%, og så blir de utbrente, og så har de masse sykemeldinger. Hos kvinner, vi er med sykemeldte, og spørsmålet er, hvorfor er vi det? Og handler det om noe biologisk, eller handler det noe om forventninger til kvinner? Handler det om at vi er svakere? Eller handler det bare om at vi ikke tar hensyn til at
Vi har en kropp som er annerledes fordi vi faktisk føder barn og er gravide og har en hormonssyklus som er der for at vi skal bære fram barn. Hvorfor skal vi behandles helt likt som noen som ikke bærer fram barn? Det er jo her likestillingen går feil. Fordi det blir like forventninger til begge kjønn som det ikke burde være.
mener jeg personlig da. Og det andre, og det var en veldig fin artikkel, jeg husker ikke hva hun heter, jeg beklager hvis hun ser det her ettertid, men hun skriver superbra som kronikk om akkurat det du sier, at kvinner har høyere andel sykemeldinger og sånne type ting, spesielt etter at de får barn. For det er stress å ha barn. Så det andre som jeg bare vil punkte veldig, veldig kjapt da, er at likestillingen i seg selv kan man forstå. Ikke sant? Man ønsker like mye lønn, selvfølgelig er det ingen som er uenig i det. Men når det gjelder for eksempel
du har ulike kvoteringssystemer innpå studier eller hva det måtte være, så slår det seg feil til slutt. Så for eksempel, hvorfor er det ingen kvinner som vil kvoteres inn i et klassisk mannsyrke som å være rørlegger? Det er jo fordi det er et lavstatusyrke i forhold til det å være for eksempel psykolog eller hva det måtte være. Men det kan også være at det å være rørlegger, det passer kanskje ikke oss så bra? Vi har kanskje ikke lyst til det? Men på en eller annen grunn så skal vi liksom ikke kunne
Jeg har alltid stuss over det der sånn, det er jo så åpenbart at vi er så like, men så forskjellige. Og vi er jo selvfølgelig like mye verdt alle sammen. Ja, det har vi kommet med. Men er vi like stilt egentlig? Vi er jo ikke det. Jeg kan ikke føde et barn. Jeg kan aldri gjøre det. Og når jeg ser på min samboer og vårt barn, det blir rørt av å tenke på det. Når jeg ser på, sånn som når jeg var hjemme i permisjon med han,
Når hun kommer med bilen og kjører inn der, og jeg står i kjøkkenvinden med henne, så står han og hopper. Han er klar for å se mammaen sin. Og så er det sånn her, så tenkte jeg sånn, jeg husker jeg funderte over lenge, for jeg så på den vakre greia, det båndet som de to har, som jeg kommer aldri til å kunne oppleve sånn type ting. Aldri, liksom. Så tenkte jeg sånn, er det urettferdig?
Nei, det er ikke hurtig for det. Det er en del av nesten jobben av det å være kvinne for ho, er å være den superstødige relasjonen for han. Han har en kjærlighet for ho som du kan ikke måle den kjærligheten. Så da er vi jo egentlig ikke like stilt. Ho har en
mye større rolle i hans liv, men det gjør jo ikke min rolle ubetydelig. Tvert imot så gjør min rolle desto viktigere det å være til rettelegger, det å bidra, det å være en som er stødig i familien, som er med på å, når det virkelig blåser, og det er skikkelig sjø, vi er bare ulike. Men vi er like mye verdt, og vi har like mye betydning på våre ulike vis, og det er det som jeg savner litt i hele denne botten, at på et eller annet vis skal vi være så like, det er et sånt
Men så er det sånn som du er inne på, må vi det? Og er vi det egentlig i det hele tatt? Det blir veldig merkelig. Ja, og jeg tenker også at en far...
har så stor betydning i et barns liv, det ser vi jo forskning også bekrefter, at en far har en funksjon i familien som er superviktig. Og så er det litt den der småbarnsfasen, når barna er veldig lite, så kan man jo oppleve at man har litt mindre betydning enn mor tidligere.
Men det snus! Når barnet blir eldre, så er pappa superviktig. Som en stødig person som har en litt annen rolle enn mor, kanskje. For det ser man i forskning. Er det en tilstedevarende far der, så har det...
enorm effekt på den psykiske helsen til barnet. Det var akkurat det jeg skulle si. Og du ser det også hos barn som beklagerligvis har foreldre som går fra hverandre. Det er også en diskusjon som vi snakker for lite om. Jeg har en kjempestor forståelse for at folk går fra hverandre
Men det er litt lett altså. Og så er det så synd også fordi at den vanskeligste årene, åpenbart for meg i hvert fall nå som jeg har en liten gutt hjemme, er når barna er små. Det er tungt. Det er vanskelig å være to og tre og fire stykker skal få til liksom. Men det er, når du ser også apropos statistikk og psykisk helse så ser du det at det er
Barn som enten har enslige foreldre, altså mor eller far som kun lever med barnet, eller har skilte foreldre, gjør det dårligere generelt sett i livet. Og da har du noe med at den psykiske stabiliteten som to foreldre gir et hjem ikke er der lenger. Men også i familier hvor foreldrene er skilt, så hvis jeg husker riktig, så har det veldig mye å si om barnet har god kontakt med far.
fortsatt, ikke sant? Eller ha god kontakt med begge foreldrene, så begge foreldrene er viktig også når man har skilte foreldre. Det jeg også tenker på er at far er så viktig også i de første leveårene til barnet, men kanskje mer som en stabilitet til barnet
mor på mange måter. For hvis mor er
har god støtte og har alt hun trenger, så vil hun være en bedre mor. Og far er jo også viktig direkte i barnestiv. Jeg sier ikke at far bare skal være en støtte for mor, men likevel er det en veldig krevende periode hvor det er mye amming og mye greier. Det å ha en stødig pappa som står på siden og sørger for at
At man har økonomisk trygghet, man har et familieliv som fungerer, at hverdagen går opp. Så er det jo ikke, det er feil å tenke at far bare er en provider av penger også, men det er også en del av bildet, at man står stødig og har den hjelpen man trenger rundt seg, for det å være alene med en baby,
Det høres vanvittig kreven ut. Og så er jo far og mor like viktig i et barns liv, men at man har forskjellige roller gjennom barnets liv. Det er litt sånn jeg tenker det. Og så er ikke det feil at man har forskjellige roller gjennom livet til barnet, nødvendigvis. Ja, helt enig.
Du snakket om det med yrker kvinner og menn har. Så ser man jo at i de mest likestilte samfunnet hvor menn og kvinner har like muligheter når det kommer til hva slags type jobb man ønsker seg og hva slags type jobb og stillinger man søker på, så er faktisk kjønnsforskjellene, de øker jo etter hvert som du har
mer likestilling når det kommer til hva slags yrke man velger. Så vi velger tradisjonelle yrker når vi får den friheten til å velge helt fritt. Veldig rart det der. Jeg skulle nesten tro at vi var litt forskjellige. Ja, det er litt det. Vi velger omsorgsyrker, og så er det jo beklagelig at de yrkene har lavere lønn. Men det er jo faktisk sånn at hvis du har likt arbeid i Norge i dag,
så er det ikke sånn at en mann eller kvinne får forskjellig lønn. Det er jo på en måte summen når man ser på hele. Så er det et lønnskap der, men så er spørsmålet om det handler om diskriminering, eller om det handler om hva slags type yrke man velger, og også da
Ja, det er en egen diskusjon. Vi trenger ikke å ta den nå, for det tror jeg vi rekker. Men det er også en interessant diskusjon å ta. Men nå har vi jo snakket ganske lenge. Ja, vi kan gå til runde av her. Jeg må bare si for det første at jeg tusen takk for at jeg fikk komme på besøk. Det har vært veldig, veldig hyggelig. Og jeg satt også kjempesorpris på når du var med på ytringsforum. Det var veldig, veldig gøy. Jeg følte også at vi hadde en veldig fin samtale. Så dette har vært en veldig...
interessant og givende opplevelse, så jeg hadde veldig fint å ha, rett og slett. Ja, så bra. Men er det noe mer du føler du brenner inne med? Vi har vært innom så mange temaer nå, så beveger man seg videre, og så har man kanskje noe mer man ønsker å si om noe som vi har vært innom? Nei, jeg er 100% klar for å rinne av her også, men
Bare en sånn shameless plug, selvfølgelig sjekk ut Ytringsforum, ytringsforum.no, da finner du podcasten og det ligger jo i Spotify og på YouTube også. Og hvis du vil se Ytringsforum live, så gjør du det enten på YouTube, Twitch eller på X også.
Jeg anbefaler alle å sjekke det ut. Og vi, apropos bare for å rinne av, jeg er alltid veldig glad i en samtale som blir en sånn sirkel. Slutt der hvor du startet. Men vi har et veldig kult fellesskap som hvis du går inn på ytringsformen, trykker på lenker, trykker på Discord, så er det en åpen Discord for alle som vil være med. Og der er det egentlig et slags fellesskap man...
publiserer lenker til VG, Nettavisen, og så blir det diskusjoner, ulike temaer, innriks, utenriks, krig og fred og sånn. Så anbefaler jeg å sjekke ut ytringsformen ditt nå, og så utenom det, så jeg setter pris på å få lov til å være her. Det har vært veldig, veldig gøy.
Jeg håper også vi sees igjen en gang, så vi kan fortsette. Det er så morsomt, jeg kjenner nå at jeg kunne trengt en tissepause, så det er veldig bra at vi runder av nå. Men det er så morsomt når man treffer folk hvor, og det merker jeg når vi snakker på telefon også for flere måneder siden, at her kan vi håpe på lenge. Ja, ja. Vi kunne jo gjort sånn som hvert gang vi har bare snakket i fem-seks timer, bare ha noen tissepauser, runde veldig om. Nei, men det har vært veldig gøy å få lov til å bli kjent med deg. Det har vært kjempekult, ja.
Takk det samme. Det var veldig hyggelig å snakke med deg. Og jeg må jo bare si da, tusen takk for at du ville komme hit til Snakk med Silje. Bare enkelt. Takk.
I denne episoden snakker jeg med menneskerettighetsforkjemper og advokat Barbro Paulsen om hvordan det er for henne å stadig gå til sak mot offentlige institusjoner, hvorfor det er så viktig...