Du hører på bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Ok. Ok.
I dagens episode av Bærekraftseventyrsveien, så har vi besøk av Cecilie Jonassen, som er administrerende direktør i VAU Green Metals. Velkommen til oss, Cecilie. Tusen takk.
Hvor er det denne podcasten finner deg hen? Den finner meg i dag på hjemmekontor i Sørsbøl. Åh, så deilig. Er du østfolding? Jeg er østfolding. Det kommer til å dukke opp i mellomslaget her, så det kommer frem. Eventuelt fra Søndreviken, men det er kanskje ikke så attraktivt som å si Østfold. Nei, Østfold og Fredrikstad, det må være...
dialekten kommer til å komme frem. Det er nok blitt litt avslepet, vi har både lett i Trondheim og litt i Tyskland og litt sånt. Den drevne lytteren for å høre etter om Sveinung sin avslepende mossedialekt gradvis bobler over i løpet av dine samtaler, det vil tiden vise.
Vi har jo fulgt dere siden før dere ble født, med det mener jeg at VAU Green Metals er et selskap som ble skilt ut av selskapet VAU, V-O-W-V, Valorization of Waste. VAU enda tidligere heter Scanship, og den gangen, vel sånn fra 2017-2018, tenker jeg, så...
begynte jo vi å jobbe med Scanship på ulike måter, og nå finnes det jo ikke en podcastings hver varsom plakat, men hvis det fantes en sånn, så burde vi vel her full disclosure si at den gangen investerte jeg og Sveinung i vårt felles selskap i
Scanship, ikke store summer det jeg snakker om, og senere har vi investert i både VAU og VAU Green Metals også, så er det sagt høyt en gang og for alle. Så vi har jo fått lov til å være med og følge denne reisen fra Scanship via VAU og nå også VAU Green Metals ganske tett. Og noen av lyttere våre kjenner kanskje til begge selskapene, men kanskje Cecilie, kan du begynne med
uten at du skal trenge å fortelle hele verdens historien, og fortelle litt om VAU-universet og VAU Green Metals sin plass i det. Det er en ganske viktig forskjell på VAU Green Metals og VAU. Den veldig korte versjonen er at VAU er en teknologileverandør og en prosjektleverandør, mens vi er industri, og vi er prosessindustri.
og skal levere biokarbon og en pyrolysegass. Så vi blir to veldig forskjellige selskap. Samtidig er vi bygd på samme lest. Det at vi skal håndtere avfallssystemer og bystrømmer fra industrien i dag, er sånn at vi skaper merverdi.
Så det var den enkle biten av det, men hvis man skal gå litt tilbake, så handler det jo litt om at man har en, når WOW da har jobbet med pyrolyse og en prosess for å lage biokarbon, så hvordan skal man egentlig klare å få denne teknologien satt ut i livet, altså hvordan skal man kunne begynne å bruke den her, og hvordan skal det skje raskt?
Da å klare å ta ansvar for den etableringen selv, da skaper vi et eget industriselskap som gjør det.
Og det spennende med det er jo at det er klart at da får du en kjempegod link til en teknologileverandør, som når vi da bygger en prosess, drifter en prosess, og kan gi de tilbakemeldingen tilbake for hele tiden, og ha en sånn kontinuerlig forbedring av prosessene, det er jo kjempegøy. Men i tillegg så skaper man jo en trygghet også for etablering av industri, og redusere risiko ved å ta i bruk ny teknologi.
For om de har oss som kunde, så er det den samme kunden igjen og igjen og igjen.
Men også for at vi skal kunne gjøre det lettere for annen industri å gå inn i pyrolyseuniverset, om man vil kalle det. For man kan jo gjøre mer enn å pyrolysere rivningsvirket sånn som vi skal gjøre på Follum. Det er uvante muligheter, men vi skal nok snakke mest om rivningsvirket og trepasset pyrolyse i dag.
For her er det en historie fra scanship, som vi sier, og så over disse tekniske begrepene som jeg tror vi er nødt til å oversette sånn at jeg også forstår det. Jeg er litt bevandret etter hvert i både pyrolyse og at det kan komme noe gass ut, og at det er noe prosessindustri og så videre. Men jeg tror vi skal bygge noen byggeklosser her. Men dette scanship som vi møtte først for noen år siden etter at Reiten & Co. kjøpte opp en annen
andel av det, og de kom og ba oss om å gi selskapet en restart. Vi hadde nettopp gitt ut restart, og de ønsket noen redesign og dette der. Og vi begynte å diskutere med Henrik Vadin, og så på det Scanship hadde levert til krusindustrien, som var rensesystemer på vann, og også avfallssystemer ombord. Og ut fra det hadde de jo da utviklet en sånn pyrolysemaskin, mikrobølgedrevet pyrolysemaskin, det har jeg øvd mange ganger på å si høyt. Jeg kan til og med nesten si det på engelsk.
Og det er altså en eller annen form for maskinreaktor, hvis jeg forstår det rett, hvor man kan brenne
organisk avfall med lite oksygen, så får man enda få biokull ut av det. Er det riktig, Cecilie? Det er riktig. Og nå prøver vi å si, ja, jeg prøver å si biokarbon. Kan jeg altså prøve å få etablert biokarbon, eller i hvert fall biokarbon, i stedet for biokull, med takk på det at biokull blir ofte ansett som et energiprodukt.
Mens mye av det vi jobber med er jo faktisk å lage et materiale som er et reduksjonsmiddel inni metallurgisk industri. Da blir vi gjerne misforstått at vi skal produsere mye energi i form av en gass som blir brukt inn i blant annet fjernvarmannlegg og så videre.
Men vi lager et materiale, og det er kjempeviktig, fordi vi gir muligheten til materialgjenvinning av materialer i dag som bare kan bli til energi. Da er det slutt på livet for MDF og DF-plater i dag. De blir energi i stor grad. For da brennes det sammen med mye annet, som om det skulle vært restavfall. Ja, mens vi skal ta det i bruk.
Ok, så jeg skal begynne å si biokarbon, og så skal jeg skjønne at det er et materiale. Og så sier du at det skal være et reduksjonsmiddel i metallurgisk industri. Ja.
Er du populær i selskaper? Det er mange som setter seg nede ved siden av deg. Kan ikke du snakke litt om bioboen og hvordan det kan bli et reduksjonsmiddel i metallurgisk industri? Er det sånn, pleier du å bli the center of the party? Nei, jeg er fullstendig klar over at jeg er av og til for spesielt interessert, og det er jo noen ganger at man sier at du kan kanskje få en
det der litt, Cecilie, og så tenker jeg, det er jo det som er spennende. Alle de små duppetingsdetaljene, og så ser jeg meg, nei, det er ikke det for alle, men at det er viktig, fordi hvis ikke så blir det ikke selisium, og hvis ikke så blir det ikke solceller, og da blir det ikke mer fornybar energi. Du må ha det karbonet inn, for å fjerne oksygen, og så får du selisium ut.
Det var veldig enkelt forklart. Kan jeg bare spørre for å breie ut dette litt? Du sa biokarbon som en ressurs, og så er vi inne på det vi skal snakke mer om, hvordan dette kan brukes inn i metallurgisk industri. Men jeg går ut ifra at når du har et såpass generisk produkt, altså i positiv forstand generisk, at det kan brukes til veldig mange ting. Hva er spennende av, jeg kaller det mulighetsrom,
jeg kan bruke en sekk med biokarbon til da, hvis jeg sitter på det. Du kan jo også bruke det inn til jordforbedring, man kan aktivere det og så videre, så det finnes flere produkter enn det som er vårt hovedsatsningsområde, så jeg gleder meg til at vi har etablert fabrikk og det faktisk begynner å bli så store volymer at man også kan jobbe med andre
alternative produkter. For det er noe med det å få skalene store nok til at man kan levere relevante volymer for å kunne levere inn i nye forretningsområder også. For tiden viser hvor raskt det skal gå, og hvor stort det blir etterhvert. Men det spennende med det er jo tross alt at
Om vi lager karboner eller blir prolyset av materialer som ikke kan brukes i metallurgisk industri, men man da kan bruke det som et typ etter karbonlagring i form av at man da har et produkt som er kjøpt.
fritt for giftstoffer og som har bruttende hormoner og så videre. Så vi prøvde å dra historien og vi har gjort det i fellesskap fra Skenship med det arbeidet de gjorde på cruise ship til å utvikle denne pyrolyseteknologien i relativt små skala egentlig lagd for selve cruise shipet til at det har vært en utvikling de siste årene hvor dette har blitt industrialisert og man har skalert det opp og kjøpt opp franske etia som har tilgang på
en sånn komplementær teknologi, hvis jeg skjønner det riktig, som kan da gjøre om alle former for biologisk organisk avfall til biokarbon, og dette biokarbonet kan brukes på ulike måter. Og det er kanskje det sirkulære her, er det det? At man skal kunne ta og gjenbruke
sånn organisk materiale av ulik art, framfor å brenne det på et fjernvarumanlegg, eller bare brenne det og få varme en gang, som kan være positivt, men her er ideen at det skal kunne brukes på nytt, og at det kunne brukes på ulike typer måter, både inni industrien, men også det å kunne brukes til jordforbedring, for eksempel, sånn som man har gjort da med dette biokullproduktet i mange, mange, mange, mange år, ikke sant?
Er det riktig forstått? Det er riktig forstått. Jeg tenker det er viktig å få med seg at man hadde utviklet den mikromulgedrevet pyrolysen og den reaktoren, og så kjøper man opp etia som da leverer reaktorer til oss som er drevet med elektrisitet.
Man jobber hele tiden med å sørge for å få reaktorer som er relevante for å skalere opp, og sørge for en god energibalanse, for det er jo kjempeviktig at det faktisk blir et energieffektivt produkt som vi lager. Det er en interessant historiefortellingsutfordring rundt dette som mange ledere vil kjenne seg igjen i, fordi
både VAU og VAU Green Metals har jo lykkes med å bli en slags, liksom et av eksemplene som popper opp når folk skal snakke om sirkulær økonomi i Norge. Men samtidig så er jo det en betydelig historiefortelling rundt, altså liksom
Det å få kommunisert narrativer rundt sin plass i det grønne skiftet og i det sirkulære skiftet, det er veldig lett for den veganske hjørnerestaurantjenen. Men hvor lett er det å fortelle disse historiene til alle dere hører? Interessant er det kunder, eller det er journalister fra dagens næringsliv, eller de nærmeste om markedet, eller hva det måtte være. Det enkle bit med det må jo være det at
at jeg kan si at jeg tar inn et materiale som blir 100% energi, og i stedet for at det blir det, så blir det 30% materialgjenvinning. Så det er veldig enkelt forklart, men jeg har jo den følelsen at jeg liker å tegne og forklare, og litt sånn, så det er av og til den rene historiefortellingen, så blir jeg jo fort en veldig, det å støtte seg med en sånn tegning som viser hvor vi hopper,
er ganske viktig for at det er da du ser hvilken effekt det er å ta i bruk ny teknologi for å på en måte øke både verdiskapningen, men også forlenge livsløpet til et fornybart materiale som blant annet tre er. Så når da VGM ble etablert, så hoppet dere inn i verdikjeden til trevirke først?
Ja, til hele skogsnæringen på mange måter. Nå kommer jeg jo fra treforeningsindustrien, så det er på mange måter ingen overraskelse at jeg liker at man bruker de materialene på en fornuftig måte.
Men det vi gjør er på mange måter å både muliggjøre, men også å øke verdien på treet fra det blir hugget i skogen til det blir...
Plank til bygninger, hvor det faktisk bindes ganske mye CO2 over lang tid når det blir stående der. Men når du først skal gjøre det, så blir det en god del bistrømmer. Det blir laget, når man tar ut skog til plank, så blir det også skog til å lage papir og tremasse, som jeg har gjort i mange, mange år. Og det blir også biprodukter som da blir
ren energi. Men etter det så har det på mange måter tatt litt sånn slutt, da brennes det. Og så kan vi hoppe inn og ta de bistrømmene og sørge for at dette her får enda
enda større relevans fremover. Så det betyr at hvis jeg var bærekraftsansvarlig i Norske Skog, eller var den som hadde ansvaret for å skrive bærekraftsrapporten til Norske Skog, eller en tilsvarende virksomhet, så ville jeg være glad for at VGM fantes fordi at dere kunne hjelpe meg å ta ned fotavtrykket til produksjonen og alle disse byene
bistrømmene som kommer ut av det. Er det riktig forstått? Altså at dere på et vis, på samme måte som Scanship i sin tid kunne hjelpe krusselskaper å ta ned fotavtrykket til skipet, så er dere i realiteten en slags grønn hjelp her for... Ja, altså for treforeningen, men hele skogsnæringen egentlig, så at man tar med seg det som både er tremekanisk industri og treforeningsindustri. Ja.
For det andre er jo også det at hvis man går bort fra det at vi lager et materiale, så er det også at vi vil produsere en gass som igjen da, om man ikke er i Norge, men tar seg en tur til fabrikker som bruker mye varme på kontinentet, og som bruker mye naturgass i dag, og det å kunne være med og erstatte deler av den gassen med pyrolysegass, det er en ganske relevant fremhold. Så vi
Vi ser jo da at vi kan være med å bidra til mer enn å utøke sirkulariteten, men faktisk muliggjøre en overgang fra rent fossil energi til å i hvert fall ha deler av den erstattende grønn energi. Klarte du å se dette for deg for fem-ti år siden, altså sånn at denne teknologien
ville kunne brukes på denne måten? 5-10 år siden? Ja, nok ikke helt. Jeg tror det er noe med det at det er ganske spennende hvis man går på R&D-kontoret til WOW så drar han som er spesialist på det og drar frem en bok fra 1800-tallet hvor Pyrrolyse er beskrevet.
Det er jo noe med det at det egentlig er en kjent gammelteknologi, og så har vi nok vært bortskjemt i ganske mange år med at det har vært enklere å bruke fossilt. Men når vi skal gjøre en slik endring, så kan det ikke være så enkelt, og når det da har blitt mer og mer aktuelt igjen, fordi det er en av de...
få løsningen, men det er en av de løsningene som er nødt til å brukes. Jeg vet ikke helt om jeg hadde klart å forestille meg det. Det er derfor det er viktig at det finnes miljøer som hele tiden tar opp dette, og at man får en plass og en stemme å vise frem hva det er.
Når jeg sitter og setter ut på biokarbon, da under overskriften biochar, og setter på de gamle alinka-indianerne som gjorde dette først, og skjønte at de kunne grave det ned i bakken og på den måten ha en positiv betydning for jordsmålene. Og som du sier, 1800-tallet og så i dag. Vi snakket litt før programmet om
før vi gikk på luftdalen, har sagt om teknologiutvikling og det behovet for det. Vi møter ofte sluttproduktene som kunde, enten det er avisa eller om det er telefonen med disse silisium eller hva noe den er i dem. Men så er det så mye som skjer i det skjulte, og så skulle vi ønske at ting gikk litt raskere, at dette kunne blitt utviklet og skalert opp, og at disse produktene
var renere, at de bandt opp korbon, sånn som jeg hører du sier, og at det også kunne blitt gjenbrukt på ulike måter. Men så hører jeg, du beskriver det, for jeg spørte litt om fem-ti år siden, kontra i dag, og denne teknologiutviklingen og de investeringene som skal til, og alle testingene for å se, og så tenker jeg også på de markedene som må etableres hvis du har en metallurgisk industri som har blitt vant til å bruke brunkull
hvis jeg forstår det rett, i de prosessene fra før for å få ut disse metallene av malmen eller hva noe det enn er. Så skal dere også bryte inn i en del verdisider og skape en del markeder. Så det er både markeder som skal dannes, og så er det organisasjonen som skal formes, og så er det teknologi som både må investeres i og utvikles. Kan du ikke beskrive litt det der arbeidet inni denne utviklingen av den sirkulære økonomien?
Det er jo flere av de som driver metallurgisk industri som ønsker den utviklingen, så det er helt nødvendig for at man skal klare å etablere det.
Det har man jo sett, hva slags mål de forskjellige selskapene setter seg. Vi opplever også at det er en sterk interesse for det vi holder på med. Vi har flere interessenter i produktene våre. Det er klart at det er kjempeviktig. Jeg tror nok at den lovgivningen som ...
man nå etablerer med Fit for 55 og så videre, den er helt essensiell for at vi skal gjøre dette her. Og det tror jeg ikke vi klarer uten at noen tør å sette litt stramme linjer fremover.
For å drive det og gjøre det så aktuelt. For ellers er det jo, det med endring er jo, noen synes jo det er kjempegøy. Men jeg har forståelse for at det ikke, eller jeg har forstått at ikke alle synes det er like behagelig eller spennende. Og selvfølgelig kan være ganske skremmende også. Men akkurat det at man får litt hjelp til å drive endring, det er kjempeviktig.
Teksting av Nicolai Winther
For å trekke linja til, for som du sa litt, en fordrag hjelper reguleringen, her er det en oppvåkning på gang, og problemet, for eksempel knyttet til CO2, som selvfølgelig er veldig stort, og det er oppløst, og vet at det trenger ikke debattere lenger. Hvis jeg husker rett som jeg har lest at i Norge er det 7% av CO2-utbrudningen
utslippene som er knyttet til metallurgisk industri, er det riktig? Ja. Nå er jeg nok i den luren. Og hun har sagt at
Kanskje du kan snakke litt om problemet her? Om omfanget og skalaen av utfordringer for den industrien, og både responsen regulatorisk og alt som skjer rundt her. For dere kommer jo inn og prøver å ta ned... I Norge i dag bruker metallurgisk industri opp mot en million tonner fossilt kull årlig.
Og skal man erstatte 40 prosent av dette, så er det 400 000 tonn. Og det igjen blir, så kan man gange dette med 3,6, og så får man CO2-utslippet og så videre. Så det er ganske enorme tall det er snakk om. Men det er også ganske...
mye biomasse som skal til for å løse dette. Så det er jo en viktig del av det, så vi kan bidra til å redusere deler av dette. Og så er vi egentlig den eneste løsningen på enkelte deler av denne industrien, som må benytte karbon og som ikke kan bruke hydrogen for eksempel i kjøkkenet.
i sin produksjon som reduksjonsmiddel for å få lov til å gjenta et kjemisk uttrykk her.
Ja, jeg setter veldig pris på voksenutdanningen i dette her, for jeg og Lars-Jakob, vi møter stadig ting vi ikke kan, og dette er jo en av de tingene. Vi prøver å sette ord på det, vi prøver å forstå det, og det er jo stas for oss og lytterne våre å få eksperter på det, som kan ta oss inn i dette som skjer på bakrommet. For det er jo et digert bakrom her i den sirkulære økonomien. Skal vi få gjenvinning til, skal vi få byttet ut dette fossile...
kullet, eller karbonet, med et fornybar biokarbon, så er det mye som skal skje, og det er så mye som skjer da på bakrommet, og dette digre bakrommet, det har jo dere nå etablert på Follum, ikke sant?
Nå kunne du fortelle litt om foldum helt sånn konkret, praktisk. Hva er det dere prosjekterer der? Der skal vi sette opp vår første fabrikk. Den skal produsere 10 000 tonn med biokarbon, og så nevnte jeg jo i stedet 1 million tonn, så jeg er lov til å si at det er nok å ta av. Og det er klart at det...
Det setter vi pris på. Det viser hvor relevant vår løsning er. Men det vi gjør der er å ta imot rivningsvirket, og blant annet av materialer som bare kan bli energi. Tidligere ble rivningsvirket benyttet rett til energi i en biomassakjelle som ligger rett til siden av.
Og de lagde da varme til Hønefoss by i et fjernvarmeanlegg. Og det vi nå da gjør er at vi bygger en fabrikk. Vi tar dette rivningsvirket, og litt til selvfølgelig, for nå skal ikke alt bli gass og energi til fjernvarmeanlegget. Noe skal bli biokarbon. Så tørker vi dette og prolyserer dette, og til slutt sitter vi igjen med et biokarbon.
Og en pyrolysegass. Denne pyrolysegassen går da tilbake inn i denne kjelen som før fikk fast materiale. Nå får den gass. Så brenner vi den der. Og så leverer Vardar fjernvarme til Hønefoss by. Og så tar vi biokarbone og sender det til varekunder som skal bruke det i sin prosess. For å fjerne oksygen fra malen. Kan du si noe om hvem disse kundene er allerede nå?
Det er jo først og fremst metallurgisk industri her i Norge. Vi har letter of intent med Elkem på et mulig avtak. Det er klart at det er kjempeviktig for oss, og de har jo en fremoverlent holdning til dette, og ser at dette er et viktig prosjekt for dem også. Så der ser jeg at vi
Vi har gode relasjoner. Hvor nasjonal kontra internasjonal er en sånn type operasjon som dette? Jeg tenker det er veldig store kvanter inn og det er store kvanter ut. Og så finnes det selvfølgelig både skognæring, treforedling og det finnes metallurgisk industri i veldig mange steder i verden. Er det sånn at en kan se på seg en VGM-
tilstedeværelse i andre marked og er det slik at det vil være nødvendig fordi at det må være tett på flyten av de store massene at hvis du skulle betjene et annet marked at du da vil kreve en tilsvarende tilstedeværelse det blir kjempeviktig for oss og det er litt hvis man begynner å gå og se på hva råstoffet vårt er på foldum som er rivningsvirket
Det er ikke drevet av hvor mye skog som er i landet, men hvor mange mennesker som bor der. Så dette er enda mer aktuelt i Europa, hvor befolkningstettheten er høyere og feedstock er tilgjengelig langt sørre kvanta enn her i Europa.
Men det er klart at det å produsere i nærheten av avtak av gass er kjempeviktig, og den energien vi lager. Men også selvfølgelig må vi ha feedstock til lignende. Feedstock, så rivningsvirke er en form for feedstock, og det kunne vært andre typer feedstock også som kunne vært brukt der. Kan på en måte alt brukes som feedstock?
Ja, altså nei, jeg kunne sagt råstoff det er jo det norske flott ordet så da blir man jo fort Ja, det er det Det er klart at vi kan både benytte sagbruksfris for eksempel for å sikre at man har et konstant avtak i det man produserer plank og tømmer Det er et mulig råstoff Man ser på
Hvis man ikke bare skal lage biokarbon, men at vi allerede har en fabrikk som er etablert og benytter bark som i dag bare blir energi og eventuelt nesten må destrueres kun. Da kan man lage biochar, som vi velger å kalle det som går til jordbruk.
Man kan også destruere, og jeg velger å si destruere dersom det bruker utlignelse i energi når vi tar slamm fra rensanlegg og så videre. Det er nesten alt som kan pluraliseres, og det handler litt om hva slags sluttprodukt man får ut.
Apropos dette sluttproduktet ut, nå snakker vi jo om mange ressurser her både på input og output siden, men disse grønne metallene som ligger i navnet til selskapet i dag, for å stille spørsmålet på en måte som avslører at jeg absolutt ikke er noen ingeniør, hvor grønt er det grønne metallet sammenlignet med det metallet som en konkurrerer med, hvis en ser på seg at det er en
en entreprenør som skal bygge masse bygg, og så skal jeg velge mellom ulike typer stål, men det kan jo måtte være. Hvor stor er forbedringen på klimaavtrykket, eller på en bærekraftsvurdering av disse materialene? For hvert fossile tonn som erstattes med mye biokarbon, og det er faktisk ganske utrolig
helt uavhengig av hva slags energimiks som er benyttet til å lage biokarbonene, så erstatter man opp mot 3,6 tonn med fossilt CO2. Så om man tar det som blir produsert av selisium, eller at man bruker om 3400-1000 tonn i Norge i dag, og melker mye av det med fossilt kull, og skulle erstatte
100 000 tonn med det, så da blir det det enkle regnestykket, da blir det 3,6 ganger 100 000 tonn, så det blir 360 000 tonn med CO2 som fjernes. Hvis vi erstatter 25 prosent av det fossile kullet som de benytter i dag.
Det er ganske enorme mengder med CO2 som blir borte. Det spennende med dette er at vi har gjort noen kalkyler og sett på hva energimiksen gjør på innputten, i og med at vi bruker elektrisitet i reaktorene våre.
Så er det som å putte på en femmer og få ut en hundrelapp i energi, og nettopp derfor blir ikke nødvendigvis den miksen på energien inn. Om det er noe fossilt i denne energimiksen, så får ikke det så store konsekvenser som man kanskje først skulle tro, da.
Så det er litt spennende, for vi var veldig spente på hvilke effekter det fikk, litt avhengig av om man skal plassere seg i land med mye kullkraft, for eksempel. Dette biokarbonet som kommer ut, du nevnte elke, men jeg skjønner jo mer og mer at det er mer wow green materialer enn metals, for det skal jo ikke produsere metall, og disse materialene kan jo potensielt over tid brukes til i mange forskjellige funksjoner.
er det andre som har vært interessert, er det andre som har snakket med Trenko-nemnden, en elkem, er det andre industrier som er nysgjerrig på dette her, og som ser på sitt fotavtrykk, og hvordan de kan redusere dette her på ny måte? Det er nok flere, uten å si for mye, men det er flere som er interessert i å se på hva det her kan bety for dem, om de kan bruke det i sin...
lager forretningsområde som gjør hele selskapet mer bærekraftig, som er basert på biochar. Det er nok litt tidlig ennå, og det handler også om at produksjonen av biokarbon og biochar
egentlig er så lav at den på mange måter ikke er på et, hva man kanskje kan kalle et industrielt nivå, og ikke for å si at de som produserer i dag har selvfølgelig også en produksjon, men når man ser på at når vi er etablert, så har vi omtrent 25% av den kapasiteten som da er tilgjengelig i Europa.
Det er klart at det må jo være et produkt der for at noen skal kunne begynne å tenke på dette som en del av sin strategi. Så det henger jo litt sammen med, det er en tilbudet etterspørsel her som man må få en balanse i også.
Apropos tilbud og etterspørsel, da tenker jeg på etterspørselen etter råstoffet som går inn. Er det slik at i en tid hvor verden skal bli og blir mer og mer sirkulær, og det dermed er flere og flere løsninger i ulike bransjer hvor en ønsker å bruke ulike typer ressurser som innsatsfaktor, er det slik at dere
er bekymret for konkurranse om råstoffet, for å si det på den måten, når du kikker litt fremover i spåkula. Ja og nei. Hvis man tar og ser, nå er det innført en forbrenningsavgift i Norge, som innebærer at det blir en avgift på å forbrenne avfall. Jeg nevnte tidligere at vi er en av de teknologiene som kan materialgjenvinne MDF og HDF.
Det er klart at det gjør at vi blir veldig aktuelle. Om ikke så er alternativet å brenne det, som det da er innført en forbrenningsavgift på, så på mange måter begynner det å bli biomasser og den type strømmer tilgjengelige for oss som ...
ikke har vært i omløp tidligere, og som noen på mange måter må finne nye eier, er vel feil å si. Men samtidig så leter man etter noen teknologier og en industri som kan bruke dem, rett og slett. Og det er klart at vi er en av dem. Du snakker her om at det har vært...
liten skala der den gamle teknologi så, jeg nevnte det på en annen episode, så på Kiss the Ground, den filmen til DiCaprio på dokumentar på Netflix. Jeg vet ikke om du har sett den her, Cecilie, med biodiversitet og jordsmålene vårt og hvordan vi, ja, det er jo
kunne snakket mye om det, men der lanseres det en del forslag på løsning, og den første løsningen som kommer, det er jo fra skogene i et sted i Kalifornia, hvor de har bygd en sånn liten pyrolysemaskin inni skjeven, og da tar de kvister og ting som de ikke har brukt, og så bruker dette her for å forbedre jorda og binde opp karbon, og det er jo noen tall der som er ganske enorme, jeg husker de er ganske mye fart av, jeg skal ikke begynne å begi meg ut på det, men det er ganske stor
mye karbon de kan lagre bare ved et sånt lite anlegg inne i skogen da
Og her snakker du om det som et forløp i et ganske lite anlegg. Selv om folden blir stort, så er det 10 000 tonn, så vidt jeg hører deg, ikke sant? Mot en million tonn som blir brukt i dag, bare i Norge. Jeg kan bare tenke meg hva det blir brukt i Europa og globalt. Og hvis det er det vi har klart å utnytte, eller klart å bygge av teknologi og skalere opp til nå, at disse her små skogsmaskinene eller noen prosjekter her og der...
Så virker det som det er en slags dragning om at denne typen teknologi, denne typen utnyttelse av denne feedstocken, denne råmaterialene på andre måter, at det kan ha en stor effekt. Derfor er det jo å fiske litt på hvem andre er det som er nysgjerrig
det, og for å snur litt på det. Hvem er det som burde være nysgjerrig på dette her? Hvem er det som burde ringe til Cecilie etter å ha hørt på dette programmet og si, vet du hva? Dette her var kjempespennende. Jeg skjønner at det er 10 000 tonn som skal produseres her i fremtiden. Det er jo ikke nok til å dekke mitt behov. Men...
Kunne vi? Altså hvem er det, hvilken typ av industri generelt, ikke på navn og ikke på akkurat bedrift den, men hvem er det som virkelig burde ta tak i dette her hvis dette har et så stort potensiale som det påstås da? En ting er metallurgisk industri hvor man ikke har noen, altså den delen av dem som ikke har andre muligheter, også det er blant annet...
ferroselysium, selisyumproduksjon, ferromangan og mangan. Nå ble det veldig kjem mye her, så da skal vi slutte med det med en gang. Så er det jo selvfølgelig det med jordforbedring. Det er klart at når vi får et industrielt anlegg som kan produsere store nok mengder til at man kan
legge en plan for å bruke dette her, og det blir leveransekapasitet og så videre, så vil jeg jo tro at de som jobber med
med å få avlinger til å bli større og skulle ta en telefon. Det vil jeg jo tro. Det er ganske aktuelt. Når du først etablerer en fabrikk, så vil det også være enklere å utøke med flere typer feedstock eller råstoff inn, om du vil. Da kan man lage flere typer produkter.
Ja, så det var på bedriftssiden. Hva med myndighetene? Vi bruker ganske mye penger i Norge på å binde opp karbon. Det er noen svære månedlandingsprosjekter som har blitt lansert det siste året. Kunne Pyrolyse i industriell form konkurrert med disse prosjektene og bør og har allerede myndighetene tatt kontakt, sånn sett og sagt.
her er det en tredje vei, eller en fjerde vei, femte vei som kunne vært attraktivt. At de har ikke tatt kontakt med oss direkte, men at de burde, ja, det mener jeg at de bør også se på
se på flere typer teknologier for karbonlagring og se på hele jeg var inn på det at vi er med på å sørge for å gjøre hele skogindustrien enda mer aktuell og at tre som fornybart materiale blir mer aktuelt og det å sørge for at
Det blir synlig, og at vi er relevante, det skulle jeg ønske at myndighetene så enda mer på, og se at en teknologi som er godt kjent, og menn at man har jobbet mye i mindre skala til nå, faktisk kan etableres, for man jobber ganske mye med utvikling.
Og så kommer man til det å sette det i gang og faktisk gjøre det. Det ønsker jeg meg litt mer på, hvis man ønsker seg noe til. Nå har jeg akkurat vært i jorda, så det er kanskje litt sent. Men at man bruker en god del på å få alt det som skal til for å få industrien til å etableres på landet.
lage strukturer som gjør at man faktisk møter et byråkrati som kan håndtere det vi kommer med, raskt nok til at vi kan sette i gang.
å etablere. Det blir kjempeviktig. Og apropos det, Cecilie, kanskje kan jeg følge opp og spørre hva er den største risikoen her da? For at dette her ikke går. Hva er det som vil ha skjedd hvis en ser seg tilbake? Det skal ikke være pessimisten her altså. Men det er jo snubletråd i enhver forretningsmodell og i en
Hva er det som vil kunne være det viktigste snubletrånet? Det er at det tar for lang tid å få lov til å etablere industri. Ikke å sette opp fabrikken rent fysisk, men det å få lov til det. Det at det er en anerkjent teknologi, en anerkjent prosess som gjør at vi faktisk kan begynne å bruke den.
Da snakker jeg mest om tidsaspektet. Skal vi gjøre det, så må det være mulig å gjennomføre det råst. Hva er de største barrierene for det nå? De største barrierene er at det er ganske store forskjeller bare i Norge, hvor råst det vil kunne være mulig å etablere for eksempel ny industri.
Vi er heldige, eller heldige er man vel egentlig ikke, for det er jo ikke helt uten grunn at vi bygger på Follum. Men at de er fremoverlente og har på plass de ressursene som skal til for å håndtere søknader og møter oss og får dette til å gå raskt.
Ikke bare innenfor lovens rammer. Jo, du skal få et svar i løpet av 12 uker, men hos dem er det en forventning om å få det i tre uker, men er vi plassert et helt annet sted, så kan det bli 12 uker. Hvor du får et svar, ja, og så kan du begynne å jobbe med det etterpå. Det er klart at den type...
vilkår å jobbe under, det gjør at man blir veldig, det å få etablert noe på rett sted og rett sted avhenger blant annet av det.
Et lite gearskift på vei inn i siste delen av samtalen vår, Cecilie. Jeg har sett på LinkedIn i det siste at det har vært både en og to ansettelser i VGM. Og dere er jo selvfølgelig spunnet ut av et selskap som har en lang historie og som dere selvsagt allerede
Sånn sett støtter dere på, men det er vel likevel litt en startup-følelse. Du sitter i noe som sjef for butikken her. Kan ikke du fortelle litt om hvordan det er å bygge en sirkulær business av denne typen her, og hva dere står i, og hva som er den neste skritta i den prosessen? Den neste skritta er en prosess som hvis man går på rent hva vi skal gjøre, og hvordan vi skal bygge vårt team, så handler det om å...
Nå skal vi samles, ta den strategien vi legger og jobbe med den i vår gruppe. Og så er jeg veldig opptatt av at vi skal klare å ta med oss den strategien
den vavånden inn i Vagri Metals, samtidig som at vi skal bli et industriselskap. Så vi står jo på trappene til det å ha våre strategisamlinger. Det er noe med det at når man blir noen flere, og hva slags energi det gir. Det har vært snart nå to uker med en dobling av antall ansatte i Vagri Metals.
som gjør at det som man så for seg skulle skje, ser man at nå skjer det. Nå er vi i gang. Og den strategien som vi har lagt fremover, den
Den understøttes bare de to siste ukene, da man er trygge på at dette her får vi til. Veldig spennende å høre på, og som du hører så har vi mange spørsmål, og vi har jo egentlig enda flere, så du må nok komme tilbake en annen gang når dette her har blitt enda mer et prosjekt, og det har kommet enda flere folk, og vi får se og høre enda mer om hva som rører seg. Er det noe du brenner inne med her nå på tampen?
Det er egentlig ikke så mye jeg brenner inne med. Jeg tror jeg har dekket det minste, men bare det at vi får etablert den teknologien som man vet fungerer, det er kjempeviktig at man tør å ta i bruk anerkjent teknologi.
Det blir kjempeviktig fremover. Cecilie Jonasen, tusen takk for at du var med oss på Bærekraftseventyr, og lykke til med den videre reisen og veksten til Vagogreenmetals. Tusen takk.
Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.