Line Warholm | Foreldrerollen, Tidsklemma, Grensesetting, Utenforskap, Familiekonflikter, Ensomhet

Nå har jeg satt på rekt da. Jeg begynte å vite. Nå har jeg satt på opptak. Det var et av de mest juicy intro-pratene jeg har hatt før en podcast noengang. Jeg var til det lytteren, og var sånn, hva faen vil jeg prate om? Det var, dette her var, jeg tror vi. Nå skulle dere visst. Du kom hit klokka 12, og nå er klokka halv ett. Så det var en halvtime med off-mic podcast. Ja. Hva skal vi snakke om nå da? Nå har vi jo snakket om alt det som er spennende å snakke om. Det er det som er problemet. Nå har vi begynt så høyt på at vi har snakket om alle de gøye tingene i livet, og så skal vi inn på seriøse greier nå. Så spørsmålet er om vi klarer det. Hvordan skal vi gjøre en glidende overgang på det der? Nå er det jo, hvor lenge siden var det egentlig? Det var det vi skulle finne ut av. Skal vi se. Kanskje det var mars... Det står bare et år siden. 22? Et år siden 12 000 har sett denne episoden, det var ganske bra. Tre år siden første gang? 2020. Det stemmer jo, det husker jeg. Da var jeg på et godt sted. Neida. Men det har jo skjedd mye. Du har jo blitt, du var vel det sist også, men enda mer profilert og mer sånn go-to-psykologen for TV, radio og og fast på alt i Aftenposten, og ordnet deg bra nå. Ja, ikke sant? Jeg er jo veldig takknemlig, rett og slett. For å få lov til det, da. For å få lov til å ut... Altså, det å tenke og skrive og uttale meg, at det er mange som hører det, det er jo veldig verdifullt. Men til de som ikke har blitt kjent med deg i forrige episode, altså, hva... Hva er det som er ditt spesialområde? Nå har vi jo snakket mye god saker og alt på siden av podcasten her. Hva er det som er det du bruker mest av tiden din på som psykolog? Ja, nå for tida så er det jo å skrive og holde foredrag om foreldrerollen. Det er jo opptatt av at vi må gjøre barna våre mer robuste og ikke beskytte dem mot alt av motstand og ubehag og erfaringer, men å bruke de mulighetene som byr seg i livet til utvikling og vekst. Det er kort fortalt. Foreldre-barn-relasjon. Ja. Så hadde du foredrag, og så har jeg spalt med en i Aftenposten, og så har jeg skrevet to bøker. Den siste heter Foreldre-revolusjonen, fire veier til robuste barn. Lekker titel og får en lekker bok. Ja, det er et utrolig fint omslag. Det er det da. Det er en veldig vakker bok. Med en halvkommunistisk knyttneve på frontsiden. Men du ser at det er en barnehånd. Er det det, da? Det burde jeg sett, da. Du sier selvfølgelig at det er et robustt sosialistisk-kommunistisk barn. Det er et veldig robustt barn med en knyttneve. Det høres veldig våsomt ut med revolusjon, men helt seriøst faktisk, så handler det om at jeg tenker at vi trenger paradigmeskiftet, i og med at vi snakker om barn og foreldrerollet på, at det er en ordentlig snuoperasjon som skal til, hvor vi må våge å tenke litt mer over hva det er barnet vårt egentlig trenger, og ikke bare sette det i en sånn offerrolle hele tiden. Sånn at Ja, det er ikke på tøys, den titelen. Vi trenger en revolusjon. Men har vi noen data, noen undersøkelser, som beviser at både foreldrene er blitt feigere og mer pusete, og barna har blitt mer overbeskyttet og pusete og sliten? Er det mye fakta på det? Ja, ja. De mest omfattende undersøkelsene av barn og unge er NOVA's ungdataundersøkelser, som undersøker 13-19-åringer med jevne mellomrom og stiller dem haue og spørsmål, slik at man kan følge utviklingen over tid, sammenligne hvordan det var før og hvordan de svarer nå. Så gjøres det andre undersøkelser også. Nå hadde vi studentenes helse- og trivselsundersøkelse, og så er det flere mindre undersøkelser. Voksne for barn gjorde jo en undersøkelse i fjor høst om foreldrerollen. Der var de intervjuet og hadde en del spørreundersøkelser om hvordan foreldre opplever det å være foreldre i dag. Hva er det som er utfordringene? Hva er det man synes er vanskelig? Hva som går igjen nå? Tidsklemmer, eller? Ja, faktisk. Jeg skulle tro du hadde lest undersøkelsen. Men det er det de oppgir som det største utfordringen, er tidsklemme og det der å få livet med barn og jobb til å gå opp. At det er det man opplever som det største hindret for å være gode foreldre. Det hadde du en bra rant om det var i en annen podcast, eller det var et Instagram-klipp, hvor du også da fikk litt, det høres ut som du hadde litt puls, det var litt gøy å høre på. Og da var det, altså det er sånn det er tidsklemmer, hadde du liksom en liten høne å plukke med? Er det da sånn at i stor grad at tidsklemmer for foreldre er veldig selvpåført, eller? Kanskje ikke riktige ord, men det finnes gode måter å komme seg ut av den eventuelle tidsklemma. At det er ikke en unnskyldning. Jeg tenker jo at de fleste av, eller i hvert fall veldig mange av oss som lever i Norge i dag, har valgmuligheter. Man kan velge hvordan man skal legge opp livet. Ja. Må man ha tre barn, og alle de tre barna må ha en hev av aktiviteter hver dag? Da får man jo et travelt liv. Går man å bestemme seg for hvordan man vil at livet skal se ut? Der synes jeg at mange foreldre... liksom tillater seg å legge seg mer bakpå og si sånn, ja, men sånn er jo samfunnet, og det er jo så travelt, ikke sant? I stedet for at man da klarer å si sånn, nei, men denne helgen skal vi ikke ha noe besøk. Og dere kan bare ha så og så mange aktiviteter, og hvis du skal ha flere enn det, eller hvis du skal gjøre noe nytt nå, må du klare å komme deg til og fra selv og ordne opp selv, liksom. Altså det er veldig vanskelig å si det da, og sette de grensene, ikke sant? Som jo er liksom mye av det jeg snakker om da, med at at vi som foreldre i dag tror at det er så bra for barna våre når vi hjelper dem så veldig mye. At vi er så på tilbudssiden, at vi strekker oss og kjører hit og dit og stresser livet oss for å rekke alt mulig. At det er det beste for barna. Men så er det jo noe med at nettopp det, å måtte ta litt ansvar selv. Hvis du absolutt vil på en fritidsaktivitet for å ta det, Og foreldrene dine sier: "Ja, det er greit, men du må ordne opp selv. Kanskje du til og med må ha noen oppgaver hjemme for å tjene inn de pengene, for nå får du allerede så mange, ikke sant? Og du må komme deg ditt selv. Men hvis du klarer å ordne opp i deg selv, greit, da gjør som du vil." Ikke sant? Altså du får et helt annet eierskap til det prosjektet da, enn hvis foreldrene dine liksom kjører deg rundt og ligger i forkant hele tiden da. Sånn som vi holder på i dag, hvor vi hele tiden er i forkant, hele tiden koster og hele tiden hjelper barna innmari, så er jo spørsmålet om de får rom til å utvikle eierskap til livet sitt selv. I det ligger også at jeg tenker at Kanskje vi er litt feige at vi ikke tør å ta ordentlig valg. At vi kan skylle på tidsklam, eller skylle på noen faktorer rundt oss, i stedet for å si at jeg orker ikke å stå i det på noen annen måte, sånn at jeg velger å prøve å tilfredsstille alle rundt meg. Er det ofte kvinner som har den tilbøyeligheten og skal gjøre alle til lags rundt seg, at alle har det bra? Jeg vet ikke... Jeg synes vel ikke at det er noen stor forskjell på møter og fedre i dag. Hvis du ser på kjønn, så kan man jo diskutere det om det er liksom sånn at kvinner kanskje har liksom... noen tendenser i den retningen, kanskje mer enn menn da, ikke sant? - Det er ikke sånn ofte at daglige leder i familien ofte er kvinnen. Litt sånn, påhold og stell på alle foreldremøter, tidspunkter. Mannen går og henter møbler og ting på Finn Brukting. Han kjører og henter og bringer, mens mor er mer sånn daglig leder. - Jo, man snakker jo om hva man kaller det, det tredje og fjerde skift og sånn. At alle de administrative oppgavene fortsatt ligger på mor. Sånn at mor ikke jobber to skift lenger, men tre og fire. - Å ja, jeg vet ikke hva. Ikke sant? Men når det gjelder i foreldrerollen, så tenker jeg at der man kanskje før hadde mer, fedrene hadde sin rolle, mødrene hadde sin rolle, og mødrene kanskje sto mer for det der... omsorg og stille opp og pakke inn og pusle og sånn, mens fedrene var mer den grensesettende autoriteten da, tenker jeg jo at det mangler i dag at vi hverken kvinner eller menn, klarer å ha noen særlige grenser og autoritet. Det er et problem for mange. Og veldig mange som jeg snakker med, ønsker jo å kunne sette mer grenser for barna sine, men at de føler at man da blir uglesett. At det riktige har blitt at man skal... gjøre alt på barnas premisser. Mens man kanskje egentlig har lyst til å stille mer krav til barna, og sette mer grenser, og tenker at det er sunnere, men så tør man ikke, fordi man føler at da er man en dårlig forelder. Så man kan jo si at den der... for det fadelige, er litt borte. Det har vi snakket om mange ganger i podcast tidligere, hvis man på et eller annet måte kan være enig i at samfunnet er blitt mer og mer feminisert, men også har blitt mykere oppfordret til å Senke aggresjon, skal være meddelaktig, mindre maskuline arbeidsoppgaver, den type ting. Kan det være at farsrollen har endret seg fryktelig mye mer enn morsrollen med årene? At fedre har blitt mer geme, snille, kule papper enn den litt mer old school-varianten? Det er jo helt klart skjedd mye med farsrollen. Men jeg vet ikke om jeg er enig. For det er noe med den morsrollen. Hvis du ser på hele samfunnet nå, så er det veldig prestasjonsrettet og skolesystemet. Før, både når det gjaldt barn og helsevesenet og overalt, så snakket man mye mer om omsorg. Det heter jo fortsatt sykepleier, men det... går sikkert snart ut, ikke sant? For man produserer jo helse, og barna skal jo prestere, de skal liksom utvikle seg og lære. Altså vi har et veldig sånn produksjonsspråk når vi snakker om barn, da. Ikke sant? Sånn at i mors rollen også, så ligger det jo på en måte mye av det der liksom som bare var å få lov å gi omsorg, er kanskje litt bort også. At det er altså, ikke sant? Det er ikke bare det at vi er samme barna våre lenger, men at vi ... Vi lager liv for barna da, hvor de først er på skolen kanskje, eller i barnehagen, og så er de på SFO, og så har de masse aktiviteter, og så skal de gjøre lekser, og så går, helt fra at jeg er bittesmå, så er det inni en sånn mølle, hvor det hele tiden handler om å bli bedre, og utvikle seg. Som jo er på en måte bare et sånt, det er et helt annet språk, liksom, enn enn det man kanskje egentlig før ville sagt at relasjoner mellom barn og foreldre handler om. Nå står vi på siden av coacher og skal ha de opp og fram. - Ja, og er det med god intensjon at vi vil bare forberede ungene best mulig når de skal ut av reda, at de skal kunne mest mulig, kunne alt av idrettsgrenene, at de er veldig versatile på å kunne handske med verden der ute når de skal ut av rede, men at vi er for tett på det. Det kommer sikkert det senere at de aldri rekker å løserive seg ordentlig, for vi skal forberede dem så utrolig godt på den virkelige verden. Ja, det tror jeg er godt sagt. Vi tror at vi forbereder dem så godt. Vi er opptatt av at de skal utvikle seg og I det forsøket på å få dem til å utvikle seg, så er det det motsatte som skjer. De får jo ikke noe rom til å utvikle seg, fordi vi bare pusher på og stimulerer. Det blir sikkert god i langrenn. Men de vet ikke hvordan de skal smøre skia sin, eller pakke en sekk, eller stå på morgenen, eller smøre en matpakke, eller Eller bare finne på noe selv. Det er vel også det der når alt blir organisert, det er så mange frisøraktiviteter og at vi rigger opp playdates og alt dette her, så er det jo også det der evnen å finne på noe selv med en venn, uten at vi har sagt nå må du gå ut og leke med noen. De bare sånn, nei, nå skal jeg møte han eller henne og så skal vi bare gjøre noe. Der er det vel også sånn typ at mange barn, kanskje urbane barn spesielt, som venter på at foreldrene skal gjøre noe for å sette i gang dagen deres. Ja, og vi ser jo litt resultatet av det da. Hver høst når studentene begynner, så er det det å snakke om fadderuke, viktigheten av fadderuke, og hva skal de gjøre, de som ikke liker å drikke seg dritings. De blir jo ikke kjent med noe nå. Og nå med studentenes helse- og trivselsundersøkelse også, så kommer det jo frem dette her, at det er så dårlig tilrettelagt for at man skal få venner når man begynner på universitetet. Og da tenker jeg sånn, ja her ser vi jo konsekvensene av at vi har hjulpet barna med det sosiale, så mye at når de da begynner å studere, og de er på et område med tusenvis av andre studenter, så synes de det er vanskelig å komme i snakk med andre. Og det er jo vanskelig å gjøre det, og da må du jo strekke deg ut, og du risikerer å bli avvist og sånn. Men det som er det fascinerende er jo at de har en forventning om at noen system skal ordne det, ikke sant? Og vi som er voksne, vi tenker sånn, ja, det er sant, stakkars studenter, vi må jo lage et opplegg sånn at de blir kjent med hverandre. Ikke sant? Så det er jo noe med det der. Men for vår generasjon så var det kanskje litt mer sånn, ok, nå er jeg voksen, ut i verden. Jeg har fått denne muligheten til å gå på et universitet. I Norge er det faktisk gratis. Det er jo helt fantastisk. Jeg har fått denne muligheten. Nå er det opp til meg å gjøre noe ut av denne situasjonen. Skolesystemet også, på barneskolen og noen skolen, for min 82-årig gang, det var jo stort sett å møte opp og finne ut ting i friminuttene, mens nå er det merkelig sånn, her på Fornebu og sikkert på alle fleste skoler, så er det veldig systematisert. Man rullerer på at alle skal bli kjent med alle, at ingen blir stående alene, at man grupperer sammen flest mulig barn sånn at alle skal føle seg inkludert. Det er den der inkluderingsbiten, og det er nesten blitt hvor det er igjen, som alle mulige ting som foregår nå for tiden, så er det jo gode intensjoner, men det er jo sånne her Jeg kan nesten si at det er inkluderingssyke, kanskje også på arbeidsplasser og samfunn generelt. Vi snakker også om forskjellige etnisitet og kultur og sånt, og så er det en inkluderingsgreie som går til det sykle at vi skal systematisere, og vi er livredde for at noen skal bestå noe utenfor. Det er noe du skriver om, vi kommer sikkert etter hvert av utenforskap, som er kanskje den tingen vi... frykter for våre egne barn, fordi det kanskje er en frykt i oss selv, at vi skal bestå utenfor nabolaget eller arbeidsplassen. Ja, og så er vi jo ofte mest opptatt av at barna våre ikke skal falle utenfor. Kanskje ikke så opptatt av at de skal inkludere. Det er jo noe med det at vi, når vi snakker om utenforskap, så snakker vi ofte veldig rettighetsbasert, eller vi snakker om offrene. Vi snakker veldig lite om hvordan skal vi som samfunn bli mer inkluderende, og legge det ned på... individnivå da, jeg tenker det handler veldig mye om empati og mot fordi hvis du skal dette ligger jo i gruppedynamikk det er jo derfor folk holdes utenfor det er jo fordi det er trygt å være inne i gruppen hvis du inviterer den som står utenfor inn risikerer du jo selv å falle utenfor sånn at hvis vi skal oppdra barn som er modige nok til å invitere de som står utenfor inn, så må jo de selv risikere å havne utenfor, ikke sant? Det krever et mot da øhm Det må jo være basert på medfølelse og noen verdier. At man ønsker å gjøre ting bra for andre. Ellers så får du jo sånn som vi ser mye på skolene, at barna leker med hverandre. Og det ser helt fint ut på overflaten. Barna gjør som de voksne sier, men barna vet jo selv hvem som egentlig er med og ikke er med. Men fordi de gjør som de voksne sier, så ser jo ikke de voksne. Da får de jo barn som føler seg veldig utenfor. Men de står kanskje ikke nødvendigvis i et hjørne alene og gråter. Sånn at alt blir veldig på liksom, eller som om at det blir en slags ... Barna merker jo helt klart det. De vet jo det. Tenk også hvis du vet at du er utenfor, og du vet at grunnen til at du er med nå er fordi at de voksne er tvunget de andre barna til å leke med deg. Det er jo noe der som ... som du ikke kan ta bort med den type regler, og som handler om å bygge noen helt andre kvaliteter i barna. Hva tenker du da, at alle barn bør kjenne på denne følelsen av å kjenne på ubehaget? Er det det at ikke man permanent kronologisk skal stå i ubehag å være ensom, men at man gjennom barndommen og ungdommen må kunne kjenne på en frykt og den ubehaget av å stå utenfor, ikke alltid være inkludert, og ikke skåne for de tingene der hele veien? Ja, for det første så tenker jeg at det er helt umulig da, at man ikke innimellom i løpet av livet føler seg både ensom og utenfor, og at det ikke er noe big deal i det, og det er jo forskjell på det der med som jeg kaller mer forbigående følelser, og det som er vedvarende utenforskap, som for eksempel å komme til et nytt land og ikke kunne språk, og ikke ha jobb, og som er sånn ordentlig utenforskap, eller de som alltid faller utenfor. Det som jeg tenker er sånn ordentlig, virkelig å stå utenfor. Vi blander jo det i dag med det å ikke være med å leke i en dag, eller at du ikke får... Ikke få henge med den kuleste gjengen, så føler du deg utenfor. Så vi blander jo alt det sammen til en stor øre. Og så tenker jeg at vi snakker veldig lite om den eksistensielle ensomheten. Den innsikten at vi alle egentlig står alene i den erfaringen vi har. At det er ingen som kan dele den helt fullt og helt. Man har... Man kan ha en slags fullstendig opplevelse av sammensmelting, kanskje, eller å være veldig tett på hverandre i helt det tidlige mor-barn-samspillet. Før babyen innser at mor også har andre mennesker i sitt liv, og andre aktiviteter. Og kanskje når man er veldig forelsket, så kan man ha den type opplevelser. Men så kommer man jo alltid tilbake til den innsikten at du står der tilbake med deg selv. Det er bare du som kan se ut gjennom dine øyne. Det er bare deg. At det også er en kvalitet ved livet som ikke trenger å være grusom, men det å på en måte tåle å hvile i det og ikke hele tiden jakte på noe annet å komme vekk fra det, men å innse at det også er en realitet. Der tenker jeg at vi snakker om ensomhet og utenforskap på en sånn måte som ikke har noe særlig rot i virkeligheten, tenker jeg, rett og slett. Men ensomhet og utenforskap, det er jo en grunn til at vi frykter, det er jo det siste vi ønsker for å finne opp for oss selv, men er det en litt moderne frykt dette her, gitt at hvis vi tenker menneskeheten i et veldig stort tidsperspektiv, så er det jo denne landsbyen og et mye større familienettverk tradisjonelt sett har jo vært en slags grunnpilar for nesten alle generasjoner, at det har vært en enorm familie og et nabo og et familie som er naboer og det er et stort nettverk av trygghet rundt deg med folk som er i slekt med deg selv. Mens nå er det jo mye mer satellittaktig. Vi bor jo stort sett med foreldrene våre, det er den omgangskressen. Vi har ikke den landsbyen vi har, kanskje hvis vi er heldige så har vi det beste foreldre enn Biltorunna, men det er Er det den ekstensielle biten, er det et produkt av at vi er veldig moderne og lever i leiligheter og lever mer isolert, kjernefamilien? Det er jo noe med at det bildet du ser av landsbyen og storfamilien gir jo en tilhørighet, som har en plass i en sammenheng, som kan gi mye uttrykk. i hverdagen. Du betyr noe for noen andre, kanskje du må stå på noen avhengig av at du gjør jobben din, du er til for andre også, du har kanskje et bidrag inn i en sammenheng da, som jo kan være en veldig fin opplevelse. Men jeg tror ikke opplevelsen av ensomhet nødvendigvis er blitt noe større. Se tilbake på alt det som er skrevet i verdenslitteraturen om ensomhet. Og mange opplever jo det å At man kan være utrolig ensom selv om man har masse venner og stort nettverk og kanskje høy status og alt man ønsker seg, så kan man likevel ha en veldig eksistensiell ensomhet eller føle at ingen forstår deg eller føle seg veldig alene eller At man ikke tør å vise hvem man er egentlig til noen, sånn at man blir veldig alene. Så ensomhet er ikke ensomhet heller. Så jeg tenker jo mer at det er noe med forventningene våre, altså det at vi tenker at man skal kunne leve et liv og ikke være ensom. Jeg tenker jo at det er mer det som er det merkelige i dag. Jeg har alltid vært sånn at jeg har alltid vært komfortabel alene, men alltid fryktet av en ensomhet. Men aldri hatt noen eksistensiell angst som jeg har kjent på sånn. For min egen del er jeg veldig nysgjerrig på, for det er jo veldig mange som snakker om å kjenne på at man kjenner seg ensom. Det er også interessant at mange som snakker om at de føler seg ensom i forholdet. De har familie, partner, så de er ensom i forholdet. Hva er det som skjer der når man er ensom i et forhold? Det handler vel ofte om at man opplever at det er en veldig stor avstand. Formelt sett så er man et par, men så føler man at det ikke er en nærhet likevel, og at det kanskje kan være... Veldig så ensomt som å være alene. På samme måte som man kan føle seg veldig ensom i en stor folkmengde, eller på en fest. Det har jeg faktisk følt på. Det er den følelsen av hva faen gjør jeg her? Ja, og ikke høre sammen at du ikke forstår helt de andre, eller de andre ikke forstår deg. Det er ikke noe kontakt. Kanskje det er fraværet av kontakt som gjør at man kan bli veldig ensom, uansett hvor mye folk man har rundt seg. Ja, det er interessant. Den sosiale settingen tilsier at du nå skal du føle deg, altså nå er du en del av et miljø eller en enhet, men så bare sånn at dette her føles jo helt fremmed. Og det er det når du virkelig begynner å skli fra partene, at det er da den ensomheten kikker inn, for man er så tett på hverandre, men likevel så mentalt langt fra hverandre. - Ja, og at det kan være veldig vondt, selv hvis man fortsatt er der at man egentlig vil ha kontakt med den andre. Ikke sant? Så er jo det veldig svårt. Hvis man prøver å nå fram og vil egentlig komme nærmere, og så klarer man ikke det. Man blir avvist, eller man bare får ikke til å lage den kontakten. Så det er veldig vondt. - Det verste i livet er fysisk nærhet, men mental distanse. Mens det beste i livet er fysisk distanse, men mental nærhet. Du bare kjenner tiltrukken din, men det er fysisk avstand. Det føles utrolig mye bedre. - Jeg har skrevet et vakkert dikt om det, sånn er det det går. "Næraste er du når du er borte, nok å bli borte når du er nær." "Det er dette jeg kaller kjærleik, jeg vet ikke hva det er." Før var kveldene fylde av lyden fra skog og fost. Nå legger jeg bort gjøyntone og dirrer imellom oss. Det var ikke helt ordet, det var veldig frit etter ukommelsen der. Jeg tror det første verset var riktig. Veldig tidløst observasjon da. Ja, men er det ikke fint? For det er jo noe i det at det som kan oppstå når man er langt unna hverandre, savne og lengsel, kanskje særlig lengsel, og lengte etter noen du egentlig er nær, men den fysiske avstanden er stor. Det er jo nesten... Det kan være veldig så bra det, som å være sammen. Mange morsomme grunner har vi snakket veldig mye om datingkultur, og dating i podcasten er det siste. Og det er jo nettopp den der som går igjen, er jo det der hvordan avlive en romans eller forelskelse fortest mulig, er å være sammen hele tiden. Ja, ikke sant? For på film, i populærkulturen, så er det sånn type, jo mer tid sammen, jo mer blomstrer kjærligheten i den kollasjen midt i filmen, hvor det ikke er noe stemmer, bare musikk, gjerne. Men de fleste har vel kjent på at overeksponering til en du på en måte er veldig giret på og litt interessert i, kan fort bare føle seg eblet ut. Det er jo sånn at dette dating-spill-kjemien, utilgjengelighet, kanskje ikke mystikk, men den her å være bortover lenger i tid, bare styrker den lengst tilfølelsen som du snakker om. Ja, men det er kort vei over til hekt da. Hekt? Ja, som Sissel Grahn snakker om, at du blir hektet, at det som trigges er den partielle forsterkningen som vi kjenner fra læringsteorien. Typisk sånn, rotter som dunker på en spak, dette er en god bit. Hvis det kommer en god bit hver gang, så trenger de ikke å trykke så ofte, for de vet når god biten kommer. Men hvis god biten bare kommer innimellom, og ikke med... ikke med jevn avstand, ikke med jevne intervaller. Det er helt uforutsigbart. Da blir de helt frenetiske og bare dunker og dunker og dunker uansett. For man blir helt... hektet, fordi denne responsen, gleden over å få blir så sterk. Så det er jo det som skjer da når man spiller sånne spill med hverandre. Egentlig er det bare å hekte på den mekanismen i oss da, i hjernen. Det har jo ingenting med forelskelse å gjøre. - Det er veldig mange forbindelser med angst og forelskelse, det er veldig mange fellesnevner der, er det ikke det? Det kan jo kjemmes på en samme måte, du får litt angst av å tenke på at du ikke har fått en melding fra han fyren som nettopp er så uforutsigbar at det kan komme 14 meldinger på døgn, og så går det nesten 14 dager før du hører noe igjen, at du blir helt, som du sa, frenetisk. Men der er folk så forskjellige også, ikke sant? Fordi at det Kanskje for mange er det sånn at i en innledende fase hvor det er helt tydelig at man driver å vurdere hverandre, så er det jo mye redsel for å bli avvist. På et eller annet punkt merker man jo kanskje at dette her er jo noe, dette er jo sterkt. Da blir man kanskje tryggere. Da tåler man kanskje nettopp det at man ikke får en melding på en stund, da tenker man «Oi, nå gikk den andre tom for batteri» eller «Sitter sikkert i et møte» eller et eller annet sånt. Ikke sant? Mhm. Men så er vi også forskjellige, for du har jo noen mennesker som kan bli ganske grunnig avvist, og likevel fortsatt tenker sånn ... Da finner den vel ikke laderen sin. - Ja, og lage en unnskyldning på det. - Ja, og som bare er helt rolig, som ikke ser det som en reell trussel å bli avvist. Man forventer ikke. Men så har du andre som kan være i et parforhold i 20 år, som aldri har blitt sviktet. eller bedratt, og fortsatt er like overbevist om at partneren kommer til å svikte rett rundt neste sving. Jeg kan si at vi er veldig forskjellige der. Jeg var i et bryllup i fjor, jeg skal ikke si at de er to litt kjente personer, men det var veldig gøy når hun holdt talen sin, og det er jo sånn der, de er et veldig, veldig fint par, og hun sa bare sånn, - Nå som vi er gift, så vet jeg i hvert fall at det blir litt vanskeligere for deg å bli kvitt meg. Nå vet jeg at du må gjennom papirarbeid, vi må gjennom masse terapi og sånn, så nå vet jeg at nå kan du faktisk ikke stikke av på dagen. Så nå føler jeg litt tryggere på at du ikke svikter meg. Og han fyren er en sånn fyr som på en måte er den heleste veien du finner på markedet på en måte. Så bare sånn, han kommer aldri til å stikke noen sted. Og likevel så er han bare sånn, nei, han kommer til å svikte. Ja, ikke sant. Så mitt med... Med den fyren som, og det er den der, men hvorfor er det så attraktivt når du møter noen som bare utstråler at de frykter ikke avvisning i det hele tatt? Altså det er bare sånn, hvis du ikke gidder det her med, helt fint. Og så blir det sånn, fy faen, det er sånn, du merker det, for det er det motsatte veien også, at hvis du merker at noen er så redd for avvisningen, at du skal, altså så blir det en sånn, man senser en desperation i det, som er veldig lite attraktivt igjen. Ja. Hvorfor er det sånn? Jeg vet ikke. Hva sier Freud? Også vet jeg ikke helt om det nødvendigvis er det. Altså, er det alltid sånn da? For det er jo noen også som alltid knytter til seg de som er usikre. Ikke sant? Jo, jo. Sånn fluepapir. Ja, fordi at de er det jo mye lettere å håndtere. Eller sånn, de kan man jo... Det er jo noe med at noen plukker opp mennesker med sårbarheter hele tiden. Noen er jo mer sårbare for å bli hekta, eller for å - Tåle mer da? - Heter det noe? - Hva da? - Altså når man er en person som driver og holder på sånn. - Hva vil du at jeg skal bruke psykopatordet nå? - Er du psykopat? Det er jo litt helt samvittighetsløst, men er du litt sånn narsisistisk over det? Eller sånn type er det? Eller hvis man hele tiden oppsøker en part mens man vet liksom man utnytte. Ja, men en ting er hva vi gjør bevisst, ikke sant? Men hvem vi faller for, hvem vi tiltrekker seg, det skjer jo ofte helt ubevisst. Og så kan man jo kanskje, hvis man ser bakover i sin egen historie, så kanskje man kan identifisere noen mønstre i etterkant. Men hver gang man faller for noen, eller i hvert fall hver gang jeg faller for noen, da tenker jeg sånn, det Det er helt annerledes enn alt annet jeg har vært borte i. Det er helt spesielt. Og så ser man kanskje likhetene mer når man ser tilbake på det. Og det er jo fordi at det er så veldig komplisert. I dag snakker vi jo om mennesker og personlighet og sykehjelp. og parreforhold og relasjoner som om det var veldig enkelt, og vi prøvde å finne en regel, sånn er det, sånne mennesker blir sånn, og sånne gjør sånn. Vi er jo utrolig komplekse individer, og det aller meste av det vi gjør foregår helt ubevisst. Sånn at det er vanskelig å forstå, og vi må kanskje slå oss litt i rom, at vi forstår ting mest i ettertid. Men det tror jeg også er veldig lurt, å prøve å se litt på seg selv. Ok. Hva skjedde nå? Og det selvfølgelig i noe til å prøve å tenke hva driver jeg med nå? Men det å kanskje vite at det jeg tror jeg driver med nå er antagelig noe annet enn det jeg egentlig driver med. Fordi jeg har jo ikke oversikt over alt som skjer. Og det tror jeg er veldig viktig. Og også i et parforhold. Man står jo i en diskusjon på en annen måte hvis man vet det med seg selv at Ok, jeg tror at jeg reagerer på det og det og det ved deg nå, men så vet jeg jo at det er mye som koker under overflaten her. Så det kan hende at jeg sender ut noe som jeg ikke har helt kontroll over. At det er å ha den ydmykheten med seg, kanskje da. Eller gjort i... Møte med alle mennesker liksom. Det der ubevisst, det er som han snakket om før podcasten her, som hadde møtt sju og åtte, hvor de damene han møtte hadde daddyshus. Så sa du, Bård Sandheim, det er godt mulig at han faktisk tiltrekker seg de på et eller annet nivå da. Ja, ikke sant? At han faller jo for dem også. Så det er jo noe med hva vi setter i sving da. Hva er egentlig daddyshus? Det er jo et sånt gatebegrep, som sikkert har et psykologisk term som er litt mer korrekt. Ja... Og så er det noe med at de fleste av oss har et ganske komplisert forhold til foreldrene våre. Har de det? De fleste har jo det. Hvordan kan du si at de fleste har det? Hvordan vet du det? Det er så betydningsfullt. Uansett om du har et dårlig eller godt forhold til foreldrene dine, så er det veldig betydningsfullt. At det fort kan bli komplisert. For eksempel hvis, for det vi snakket om før podcasten begynte, var jo også det der om det er et dårlig, er det noe med de menneskene som har et veldig dårlig forhold til foreldrene sine, eller de kvinner som har et dårlig forhold til faren sin. Og så kan det jo være vel så vanskelig hvis det er for godt. For det er jo en problemstilling også mange par står i, at man er egentlig fortsatt bunnet opp i foreldrene, altså i relasjonene til ens egne foreldre. At man har kanskje fått sin egen familie og kone og barn, Men så er man fortsatt mest bunnet til morenskinn. Gjør fortsatt som mamma sier. Ikke sant? Så man er fortsatt egentlig bare gutt i oppvekstfamilien, og ikke mann og far i sin nye familie. Som ikke er helt løsrevet ennå. Ikke helt løsrevet. Mamma fikser fortsatt litt ting. Ja. Og man gjør alt man kan for at mamma ikke skal bli lei seg. Da må egne barn og egen kone bare bli med på det. Fordi at, ikke sant? Ja. Her er det mammas følelser som styrer alt. Men hvis du hadde spurt han, har du et komplisert forhold til mammaen din? Så ville han jo sagt, å nei, hun er verdens nydeligste. Vi har så nært og godt forhold. Eller som jeg opplever det ofte i terapi, at jeg kan spørre litt sånn, ja, fortell om foreldrene dine, hvordan du vokste opp. Så sier man kanskje, Jeg hadde verdens fineste oppvekst. Jeg har så mange goer fra barndommen min. Mamma var så snill og god. Godt forhold til faren min. Etter hvert som man begynner å fortelle om den barndommen, så kommer det bare frem til en helt annen historie. Men at man har fortalt seg selv den historien som man ganger. At det var veldig fint, men så er det kanskje en slags... Det må jo kunne skje motsatt vei også. Ja, ja. At man bare sånn, fy faen, det bare ble sviktet så foreldre mine. Og så bare sånn, du hadde egentlig ganske fin oppvekst da. Ja, og jeg jobber jo med mange konflikter i familier hvor barna er voksne. Gjerne sånn barn i 40-50 års alderen liksom. Og relasjon til søsken og foreldre da. Og da kan jeg jo liksom, da ser jeg jo veldig tydelig hvor Hvor lett det er å bli sittende igjen i det barneperspektivet som voksen, og at det kan skje ganske mye med deg i det du begynner å prøve å sette deg inn i. Hvordan var det egentlig for foreldrene mine å være foreldre da på den tiden? Med de forutsetningene, hvordan var det å få meg inn i den situasjonen? Hvordan var det å håndtere meg da jeg var liten? Ja. og begynner rett og slett å ta foreldrenes perspektiv på en annen måte, så kan det gjøre ganske mye med den dommen du følger over dine egne foreldre. Yes. Jeg tror mange forfattere snakker om meg, og jeg liker å skrive selv også, at det er å skrive om ting. Det er ikke bare dagbordmessig, men når du skriver, hvis du bruker mor, far eller familie som karakterer, så er det den øvelse du må gjøre. Hvordan Du må sette deg inn i hvordan mor og far, hva de ville tenkt å ha gjort i den situasjonen. Derfor tror jeg at skriving er en veldig god terapiform, for du tvinges til å se ting fra forskjellige sider, enn å bare skrive nødvendigvis bare i første person. Ja, det er sant. Jeg har tenkt på at det er så ... Det skjer jo når man leser skjønnlitteratur. Men selvfølgelig, når man skriver også, da blir det jo enda sterkere å tvinges til å formulere tankene til en annen person i en annen situasjon. Jeg hadde den der American Psycho-forfatteren, han Brett Easton Ellis, og han sa at etter sin fars død, så skrev han, han tilgjør han gjennom skrivingen, når han satte punktet med den ene boka si. Så det var sånn, ok... "Nå forsto jeg endelig faren min." Jeg var sånn gåsete og bare snakket om det. Han bare sa det sånn: "Nå forsto jeg hvordan han hadde og var en måte å gjennom, for jeg har satt meg inn og prøvd å være han og beskrive det." Da fikk han bare sånn: "Det der var ikke så jævlig enkelt. Jeg kan skjønne at jeg var en pain in the ass, at jeg ikke kom et barn på rett tidspunkt, eller at alt bare gikk imot." Så ble det en dobbelt samvittighet at du vet at du har en sønn du ikke følger opp, osv. Det er veldig kraftfullt, så vakkert. Ja, veldig. Det går til i noen etter at en annen person er død, igjen opp mot ... så introspeksjon da, går i deg selv. Jeg har sprøttet evner å gjøre det. Men altså så viktig, jeg tenker det at han forteller den historien, og du forteller den historien nå, jeg tenker det er så viktig også, det å løfte frem det perspektivet da, særlig i dag hvor jeg synes mye samfunn er veldig rettighetsbasert, og firkantet, og alle skal stå på sitt, nå er det mye krig i verden nå, liksom, altså, Konflikt har ofte de samme mekanismene uansett hvilket nivå det er på, om det er i parforholdet, eller mellom foreldre og barn, eller om det er mellom nasjoner. Så det handler jo om om man skal holde på sin egen opplevelse av å være krenka, eller om man skal prøve å se det fra en andres side. Det er jo det det handler om ofte. Jeg har jo også hatt mye samtale med folk som alt fra narkomane til... noe med daddy issues, eller på en måte sånn typ, altså hele spektret. Jeg har ikke noe problematisk forhold til mine foreldre, noen gang. Det er jo alltid masse snacks i familiehistorien. Du tør ikke å si det nå etter at jeg har kommet på den lista. Jeg skal si, så fint Bård, nå skal du faen meg høre her. Jeg har jo noen romanmateriale på egen familie, men det er jo sånn førstefølelsen hvor jeg bærer ikke noe som helst nag. Jeg merker at til denne omvendt greia at man sier at man har en veldig flott familieoppvekst, og så kommer det fram det ene og det andre, mens motsatt vei at jeg har et veldig problem med mor, eller et veldig problem med far. Så greier jeg ikke helt å forlate den tanken, og det er sikkert veldig individuelt og forskjellig fra tilfelle til tilfelle, men det er sånn, hvis du ikke, spesielt kanskje slutten av 20-årene, du begynner å se, det er noe med slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene, når venner begynner å få barn, voksenlivet, du er ferdig med partilivet, ungdomslivet begynner å avsluttes, og du ikke henger helt med på notene, hvis du samlinger deg med andre, så er det sånn, hvorfor er jeg ikke lykkeligere? Hvorfor har jeg ikke en parter? Hvorfor har jeg ikke mer suksess? Hvorfor er jeg støkk i arbeidslivet? Hvorfor har jeg ikke bedre økonomi? Det er veldig mange, og noen som bare, jeg er narkoman, og jeg vet nøyaktig hvorfor jeg er narkoman, fordi faren min, eller moren min, bla bla bla. Det er en tilbehøyelighet å fort gjort tenke ofte å skylde på en foreldre for at man ikke har kommet dit man ønsker å være. At man lager et narrativ rundt det, og så er det en fin ting å hvile på at hvis man skal forklare det, nei, du skal vite at jeg har en veldig problematisk, og jeg sier ikke at det kan ha en kjempestor rolle hvorfor ting har blitt så blitt så, men det er jo sånn å eksternalisere til hvor man er, det er en tilbøyelighet vi mange har. Ja, og at det kan være veldig viktig å identifisere det å få ryddet opp i hvor kommer smerten min fra, hva handler det om? og få nøstet litt opp i det, og laget en livshistorie som kanskje frigjør en litt fra så mye skyldfølelse og skamfølelse over hvem man har blitt. Det er jo noe helt annet enn, en ting er jo det, noe annet er jo å ta ansvaret for det livet man faktisk har. Selv om du kan plassere skylden et annet sted, så sitter du jo fortsatt igjen med ansvaret for ditt eget liv. Så det å klare å holde de to tankene i hodet på en gang, du kan godt skylle på foreldrene dine, men hvis ikke du tar ansvar for der du er, så kommer du jo ikke noe vei. Det er jo en realitet. Er det et typisk ting som dukker opp i terapirommet hos deg, at det er den der, her, livet mitt føles ikke... Jeg føler meg misslykka, og så videre. Så er det den lille ansvarsbiten som mangler. Ja, men det vi ofte tenker, ikke sant? Sånn som når vi sitter her og snakker om det, så kan vi snakke om at folk må jo skjønne at de skal ta ansvar for sitt eget liv, kan vi tenke. Og så er det jo sånn at nettopp for at du skal slippe tak i kanskje den bitterheten og frustrasjonen, man kan jo bli helt opphengt i å anklage foreldrene sine og hate foreldrene sine og legge skyld, ikke sant? Mange bare snakker og snakker og snakker om foreldrene sine og blir helt sånn sugd opp i det. Mm. Og for at du skal slippe tak i det, så må du ofte da ha opplevd å bli virkelig forstått. Det er jo det vi driver med i terapi, og særlig i intensiv psykoterapi, som psykoanalys og sånn, så er det jo nettopp det at du virkelig får tygd ferdig, og du sitter med en terapeut som virkelig forsøker å forstå. Sånn at du til slutt liksom bare bare er igjennom det på en måte, og det at du har fått så mye forståelse at det ligger der som en sånn sannhet, ja, sånn var det. Akkurat så smertefullt var det å være der, det var ingenting du kunne gjort da, den gangen da du var liten, så ble det sånn, ikke sant, man snakker og snakker om det, sånn at man kommer seg ut av den der frustrasjonen. For jeg tenker det er jo det som er prosjektet når man fortsetter å snakke om barndommen sin. Så er det jo det at man sier sånn, ja, man sier kanskje det var sånn, og det var sånn, og det var sånn, men det man egentlig holder på med er jo at man spør, det var sånn, var det ikke? Ikke sant? Ja. Men på overflaten så ser det ut som man snakker veldig bestandt om det. Men at det handler om at man fortsatt ikke er helt sikker på sin egen opplevelse. Sånn at det er først når du har fått snakket ordentlig om det, at du kan slippe taket. At du kan gå ut i verden og si sånn, greit, det var fælt, men det var da. Nå skal jeg gå ut og gjøre noe annet. Nå skal jeg gå ut og leve livet mitt. Men det kan du ikke bare bestemme deg for. Du må ha fått det du trenger. for å bearbeide før du kan slippe i taket og gå videre. Men det er jo ikke noe prosjekt du gjør på 10 eller 20 timer i det offentlige. Det kreves jo lange prosesser for å tygge det ordentlig. Gjør det da? Ja, ofte. Bra for business. Det er ikke min business. Jeg var den som sa, og jeg husker ikke at... Hvorfor kan man ikke bare være sin egen terapeut, sammenlignet med det med å gå gjennom, ta et traume eller noe kifra barndommen, et forhold eller hva sånt. Hvis du gjenspiller den episoden eller episodene på nytt igjen i hodet, så blir det at du gjenopplever det subjektivt, altså fra første person. Du piner deg selv litt på å gå gjennom den samme smerten om igjen og om igjen, mens det å faktisk snakke om det til en annen, var at da på en eller annen merkelig måte mentalt, da setter man seg som en slags forteller-posisjon, som tredjeperson, alt vitt i en bok, at du bare tar et steg ut og ser på deg selv og den personen jeg snakker om, og da får du en slags, du får mye mer objektiv distanse til det. At du kan se situasjonen mye mer utenfra når jeg skal fortelle til deg hvordan det var, enn hvis jeg går og tenker på det, så opplever jeg det bare på nytt. Mens hvis jeg forteller til deg, så ser jeg det mye mer fra en tredje person eller fra objektivt, og det er derfor det er så effektivt med denne her Så den klisjeen hjelper å snakke om det. Ja, det å sette ord på det, formulere ordene, si setninger, at det gjør noe med opplevelsen av det som har skjedd også. Og i psykoanalysen er vi opptatt av det arbeidet som terapeuten gjør ved å ta imot det som blir sagt. og romme det da, ikke sant? Det som man jo bruker ordet å containe, men det brukes egentlig litt feil, sånn som mange bruker det i dag, men altså det handler om å ta imot det som blir sagt, og på en måte fordøye det, og gi det tilbake i en form som pasienten kan ta inn. Hvis du tenker det liksom i sånn ... det blir jo en fordøyelsesystemsbilde, men det at det er for voldsomt til å kunne håndtere på egenhånd, så man trenger noen andre som håndterer det for en og hjelper en med å bryte det ned, sånn at det blir håndterbart, og det å stå i den støtten, så da tenker man seg at det er et arbeid som terapeuten gjør. Fordi i den fortellerposisjonen som du sier, det kunne man jo også gjort. Da kunne man jo... snakket til telefonen sin, eller en robot. Men at det også er noe med det emosjonelle arbeidet som den andre gjør, som gjør at man kan håndtere det selv. Og som handler om det at det er en annen som forstår og setter igjen sammenheng som ikke blir revet i filler av det du forteller, men som klarer å tenke omkring det. Holde en samlelse. Jeg har en motsatt opplevelse. Det er det drøyeste jeg har opplevd i hele mitt liv. Det er det jeg skal fortelle deg etterpå. Da jeg fortalte det til en kompis, så var jeg ferdig med det. Så så... sa jeg til han, så sa han bare sånn, faen, ikke jeg har tenkt på det resten av dagen igjen. Nå har jeg faktisk lagt litt bak der. At er det noe sånn type, og det fikk meg til å tenke på, jeg snakket med faren min om sånn type krigstraumer, altså hvordan noen av oss veteraner har håndtert ting sånn der type, Mange har fortrengt, valgt å ikke snakke om noe, og sitter og sliter med det hele livet. Mange har håndtert det rett og slett på at jeg orker ikke å hente dette opp i en hel tid, jeg er ferdig med det. Jeg vil leve livet mitt videre og fungere best sånn sett. Jeg fikk en snev av det siste perspektivet der. Jeg nevnte det på nytt fra en kompis, så var det sånn, ok, det er litt sånn. Det ebba bort sakte, men sikkert. Men så hentet jeg det opp igjen, og så ble det så jævlig sterke bilder. Men det kommer kanskje litt an på hvordan, for da blir jo jeg veldig nysgjerrig på hvordan kompisen din tok det imot. Fordi at i mange situasjoner kan man jo tenke at man er liksom Han sa, å fy faen, sa han. Det er det jævligste jeg har hørt. Ja, så da fikk du jo en god støtte da. Så da var det kanskje, da ville jo jeg tenke at det ville kommet opp igjen uansett. Den natten hvis, ok, du hadde kanskje ikke fortalt det til han, men du hadde blitt liggende og grublet om kvelden, og så hadde du ikke fått sove, eller du hadde hatt mareritt, eller ikke sant, at du kan ikke, man kan ikke, jeg tror ikke på det, at det nytter å bare skyve ting bort. Men, jeg tenker jo at, Det som ble min fantasi, var jo at kompisen din da hadde liksom sagt noe, føyset det litt bort da. Altså hvis du kommer og fortaler til et eller annet, og han sier sånn, men det er sånn man må tåle. Ikke sant? For da kan man jo begynne den diskusjonen inni seg igjen. Det var ikke sånn, for det ble ikke sagt på den måten, det ble sagt på en helt spesiell, og jeg skjønte egentlig hva som var, og så begynner man med å forklare det inni seg selv, ikke sant? Sånn at det kommer jo Og ofte er det jo sånn vi reagerer når noen kommer til oss med et eller annet, så får vi behov for å dempe det. Litt sånn, ja ja, men det går bra, det tåler du. Ikke sant? Vi vil ikke at det skal gå helt i oppløsning. Men det som skjer da er jo at da starter jo den mølla igjen, for da får man jo behov for å rettferdiggjøre sin egen reaksjon, eller det man egentlig holder på med er jo å prøve å forstå sin egen reaksjon, og få det til å henge på greip da. Ja. Hvorfor ble jeg så opprørt? Hvorfor ble jeg så lei meg? Hvorfor følte jeg meg så avis? Hva var det som egentlig skjedde? Det er det vi går og maler på. Hvis noen prøver å fortelle deg at de følelsene du har, de henger ikke på greip med virkeligheten, så klarer vi jo ikke å slippe det, ofte. Hva er ditt syn på det å snakke med en nær venn? For det... Det er mange som har diskutert dette med meg, at det er deilig å snakke med nesten perfere mennesker, som ikke er tett på livet ditt, og at tidligere i livet, som har vært inne i kriser eller vanskelige stunder, så ofte er det sånn, Du har forskjell på venner, at det er noen venner som støtter deg uansett. De er bare sånn der 100% på din side, uansett hva det er. Men det er noen venner som kanskje er balansert litt mer objektivt, bare hører på, tar ikke noen stilling til hvis du er på et ustabilt sted, og bare rante løs. og ikke nødvendigvis får denne fullstendige sympatien. Det er kanskje det jeg tenker på. Veldig nære venner er jo til nesten å programmert skal være for å sympatisere med deg og støtte deg. Av og til er det ikke nødvendigvis den støtten du trenger, men kanskje bare et slags korrektiv eller en objektiv part som faktisk også bare ... kan pirke i bare sånn, men hva var det du egentlig, er det der egentlig feil, sier du det for at du er sint, eller sur, eller lei deg, som kan pirke litt i uten at, for den sympati-biten kan Skjønner du hvor jeg vil da? Ja, men jeg tenker jo ofte at det er lettere, eller jeg tror det er for min egen del i hvert fall, at det er lettere for meg, hvis jeg snakker med noen jeg ikke kjenner så godt, så er det mye lettere for meg å legge frem en eller annen ting. På en eller annen måte, hvor det er veldig tydelig. Altså jeg klarer å lage en historie som gjør at de kommer til å svare det jeg vil at de skal svare. Mens jeg har opplevd det selv da, jeg har stått i noen situasjoner i livet, hvor jeg måtte ta noen valg, og jeg tenkte at ... Jeg har hatt noen nærvenner som har sagt noe annet enn det jeg ville høre. De har ikke svart på bestillingen min. De har ikke støttet avgjørelsene mine. Og jeg har tenkt at det er å gidde å være en skikkelig god venn. Du gidder å stå i det fordi du bryr deg. Det er ikke så farlig om... De har ikke vært så redde for om jeg skulle bli sur, eller at det skulle bli en kjip situasjon der og da. De har gjort det fordi de... kjenner meg godt og er engasjert i meg og livet mitt. Så jeg har tenkt om det som en ordentlig god omsorg. Som psykoanalytiker har jeg gått i psykoanalyse selv, det er en del av utdanningen vår, og jeg har også tenkt i den pasientrollen at de gangene jeg virkelig har følt at den trapeuten har brydd seg på ordentlig, er jo... når han har giddet å gi meg motstand. For det enkleste, og det vet jeg jo som terapeut selv, det enkleste er jo bare å skri med og støtte folk, da blir de hyggelige. Det er jo minst slitsomt for oss i alle situasjoner. Men det å gi folk motstand er jo ofte mer krevende. Da må du bry deg. Du har venner som kan støtte deg. Uansett hvis du har problemer med partner for eksempel, så er det sånn at vennen er på din side. Han er akkurat sånn, fy faen. Til den andre typen av venn som bare sier noe, det høres kjipt ut, men kan det være at du overreagerer? - Og som tør å si for eksempel... - Akkurat den formuleringen vil ikke jeg bruke. For det er jo den som snakker med deg, det er jo nødt til å føle seg misforstått. - Kanskje et dårlig siste eksempel, men en sånn type som kanskje stiller spørsmål med noe sånt. - Jeg ender med deg i prinsippet. - For eksempel, hvordan har du havnet i situasjonen der, eller hva har skjedd i forkant, og hva er det som har spilt opp til dette? av rene kjærlighet bare for å prøve å tvinge det til å lage en større tidslinje på det, eller noe sånt. Ja, og så jeg mente ikke egentlig noe å si at man ikke skal tørre å ta i folk, for jeg tenker jo det å si det litt ut, at jo, men Nå gjorde jo du det og det og det. Det kan jo hende at han eller hun har følt at det var ganske... Det kan hende du undervurderer også litt hvordan det føltes for han eller henne når du gjorde det, og at den reaksjonen kom i lyset. At man tør å gå inn og være litt tydelig på, ok, men se litt på hva du gjorde selv her da. Det er morsomt å bare være en person som bare, uansett hva som dukker opp der, sier på at du ikke overreagerer litt nå. Hahaha! bare på autopilot ja, jeg hører jo at du overreager litt men det er en veldig god setning å ha med seg hvis man er i en fase av livet hvor man synes at folk betror seg for mye at det blir for mye intime samtaler rundt omkring da kan man bare, hvis man bruker den setningen mange noen ganger, så slutter folk å snakke med deg ja, da slipper du hvis du synes du er slitsom i de samtalene enda en overreaksjon akkurat, ja Nå overreager du litt. Det er vel kanskje... Det er vel noen gang på sin plass også. Sånn type... Jeg har jo sagt å overtenke noen ganger, at bare sånn, nå overtenker du litt her. Jeg skjønner ikke helt det. Eller det synes jeg er et skikkelig dårlig begrep, faktisk. Å overtenke? Å overtenke, ja. Fordi at det impliserer på en måte at... At ting blir lettere hvis man ikke tenker. Men ofte er det jo, det man egentlig mener, er jo grubling. Man kan gruble på den negative måten hvor man bare går i ring, man klarer ikke egentlig å tenke. Og det betyr jo bare at man lar seg selv bombarderes av de samme tankene om og om og om igjen. Det er jo noe helt annet enn å tenke. Så overtenke, det lager på en måte en forestilling om at hvis du tenker for mye på ting, så blir du deprimert. Litt sånn i TikTok-instaverden, ikke sant? Hvordan slutter å overtenke, sånn at du ikke blir så deprimert. Mens det er jo tenkningen som gjør at vi kan kjenne følelser og impulser, og så velge å forholde oss på en eller annen måte. Det er jo tankene som gjør at vi kan sette følelsene våre inn i en samling som gjør at vi kan forstå dem, og at de gir mening til. Og som gjør at vi kan planlegge og legge strategier og velge hvordan vi skal forholde oss. Det er jo, ta en telefon- samtale. To venner, det er så ofte sånn der, hvem er det som legger på først? Jeg synes det er fascinerende, jeg har ikke noen problemer når folk velger å legge på, men jeg synes det er interessant med noen som bare er nesten så du høres ut at du går sporty, at du bare sånn, ja, vi snakkes da, og så bare legger du på med en gang, før liksom, skal vi være så jævlig kjappe, jeg har veldig mye å gjøre, jeg er veldig travle. Ja, og så snakkes du, ja, bup, bup, bup, ikke sant, så bare, mens noen er sånn der, legger ikke på, venter på nesten at jeg skal legge på først type ting. Og hvis du kan se for deg, hvis du er en overtenker, hvis jeg hadde vært en overtenker da, så er det sånn, faen, hvordan personen la på så jævlig fort. Hva ligger i det? Det er vel jeg tenker sånn typisk overtenkingsgreie, at du legger for mye inn i små detaljer i hverdagen, eller med andre mennesker, som du bare overkoker helt. Ja, du er var for å ha visst ting da. I det tilfellet. Ja. Sårbar for andres reaksjoner og tilbakemeldinger, det er det jo mange som er. Men ikke det overtenking, hvis man gjør en sånn type ting etterpå da? Jo, gitt at man synes at overtenking er et begrep det er meningsfullt å bruke. Overgrubling? Jo, for hvis man skal tenke på det, da kan man jo også tenke over. Hva er det som foregår inni den andre? Handler dette om meg? Tror jeg at dette bare har... Var det noe som skjedde i denne samtalen nå som gjør at jeg får grunn til å tro at han gjorde det fordi han er sur på meg? Eller handler det om at han er veldig redd for å bli avvist? Eller handler det om at han synes det er veldig ubehagelig å legge på? Og at man da kan komme frem til at dette her handler mest sannsynlig om han. Det handler jo ikke så mye om meg. Det var jo ikke noe annet i denne situasjonen som skulle tilse at han er sur på meg eller at jeg har gjort noe galt i hvert fall. Mm. Så da er det noe med han. Det er jo ikke noe skummelt å tenke på det. Akkurat den der øvelsen her har jeg gjort veldig mye for at jeg tar ting personlig. Sånn er det spesielt hvis du får et dritt slengt i trynet, enten på et kommentarfelt, på nettet, - Leser du kommentarfelt? - Nei, men du blir sånn eksponert for det, som du skal oppdatere et eller annet. Jeg er veldig heldig sånn at det... - Slenger det innom i øyekroken. - Ja, akkurat sånn typen. Du får det opp i trynet noen kontrollpaneler du må innom med distribusjon av podcasten. Men så på Twitter og sånt også er det mye sånn. Jeg merker at det preller veldig av meg. Et tidspunkt jeg husker, nå begynner podcasten å bli litt kjent, tenkte jeg. Det var da jeg satt på kaffebrenneriet, et eller to år siden. Så går det en fyr forbi og kjører en 15 sekunders fuck you i vinduet. Han går opp til vinduet og gjør sånn her. Han drar av fingeren over vinduet sånn her. Mens jeg sitter der og er bare sånn. "Hei, helvete!" Og da tenkte jeg bare sånn: "Hva slags dag er det?" Og da gikk jeg automatisk bare sånn: "Hva er han så sint på meg? Hva har de gjort i det siste?" Jeg tenkte jo ikke det i det hele tatt. Og da tenkte jeg bare sånn: "Hva er det han bærer i innerskjær som er så jævlig forbanna på meg for?" Det var det første liksom... Så det er den der "ta ting personlig"-pitten som er en av de her... Den her selgersbokaen, jeg likte veldig godt akkurat det punktet, det med hvordan øve seg ikke på å ta ting personlig. Det er noe av de gøyeste tingene jeg har fått til og gjort. Hva er det som får den andre til å si det? Hva er det som får dem til å mene det? Hvor er det det kommer fra? Og dermed ikke ta det innover seg selv, at shit, var den siste episoden ganske dårlig? Er det noe som er på vei ned, eller? begynne å problematisere seg selv da, når de øyeblikket før var egentlig ganske fornøyde med seg. Ja, og det å si at liksom, det var han som viste fingeren, det er noe med han. Det er hans adfett, det er ikke noe du har noe ansvar for. Det er han som gjorde det. Så kommer alle de gode ideene på, skal jeg vise fingeren tilbake? Ja. Man blir bare satt ute. Ja, man blir jo det. Når det er sånn helt ut av... Men du klarte å vride deg til at du tenkte sånn, yes, nå begynner podcasten å bli svær. Nå blir jeg gjenkjent. Og folk har liksom følelser og mening. Folk er ikke like gyldige til meg heller. For det er jo enda bedre. Altså det verste er jo at folk bare er like gyldige. Så man ikke får oppmerksomhet. Jeg skulle ønske at han hadde på seg litt finere klær. Eller ikke etterpå? Da hadde jeg tenkt sånn, da er den fucken bare enda sterkere hvis det er en sånn finansdud på 20-årene som går med fingeren sånn. Det er liksom, å shit, han hører på liksom, men han fyrer med, han gikk i joggebokse. Øh, og da ble jeg sånn, det devaluerte kanskje fuck under par hak da, når du går på en joggebukse klokka 12.30 på en tirsdag. Jeg stokker høyt i kurset med det. Men fikk du noen fantasi om hvilken episode han hadde hørt på, siden han var så sint? For det er jo veldig spennende. Dette var personlig. Dette var trynet mitt. At han ikke liker deg, liksom? Ja, det må jo være det. Det kan ikke være sånn, du kan jo gå og spurt ham, det er ikke sånn, du, det var episode 340. Det var den som var fucken. Det er jo mer sånn, det jævla trynet ditt. Det er jo den som får fingeren. Hvis noen roper noe til deg, du er ute på byen en lørdag, og så roper noen et eller annet jævla stygt til deg, så er det ikke den ene spalten i afteposten, det er jo deg, din karakter, eller den du fremstår i media, som man sender fucken til. Tror jeg da. Ja. Ikke tema, men hele fremtoningen. Dette blir litt så snikskryt. Jeg har tatt bastøy i dag tidlig, og drukket sånn omtrent 80 liter vann. Så nå skal jeg ta meg dødo besøk, og så fortsetter vi etterpå her. Fylle på litt i flaskene. Ok, hvor var vi? Det er jo det vi ikke kan si på VAT-tips, men det er det morsomste her. Vi må sette litt tid til det etterpå da. Jeg må jo fortelle deg det. Herregud. Hvor var vi da? Hvor var vi? Vi var jo på bastu. Du driver og lever et sånt liv hvor du virkelig... Hvor sykt er ikke det? Ja, men virkelig du bare makser ut livet. Føler du det? Jo, men trening og kosthold og bastu og det liksom bare... Gjør den beste versjonen. Lever livet til det fulle? Jeg må si at det ikke må være på en arbeidsplass mellom 9 og 4 hver dag. Er ikke det deilig? Er ikke det fantastisk? Det er et privilegium. Er ditt liv også sånn, er du veldig free? Ja, jeg gjør jo akkurat som jeg vil. Gjør du det? Ja. Så du har fri mye på dagen og kan ta bastu. Var ikke du på bastun da? Jeg har ikke sett deg der enda. Nei. Ja, jeg har jo en sånn hverdag hvor jeg gjør, altså jeg har jo noen avtaler, sånn som å komme hit, og så har jeg jo noen pasienter og sånn, men ellers så bruker jeg mye tid på å skrive. Og jeg legger jo opp mine egne dager. Så deilig. Ja, også tenker jeg, nå er det jo en sånn tid på året hvor det er, altså det er veldig deilig tid på året nå, fordi det er jo lett å finne arbeidsråd, men det er jo deler av året der jeg tenker at det, Man må være ute når det er sol, og så kan man jobbe når det regner. Det er liksom... - Ute når det er sol og inne når det regner. - Ja, man kan sitte inne og jobbe når det regner, og så kan man være ute når det er sol. Det å ha sånne dager da, det kan man jo. - Jeg føler jeg er en sånn privilegiert boble, jeg bare lurer på hvor lenge det varer, at man kan holde på sånn. Å ta bastu midt på dagen og gå på butikken uten at det er mennesker der. - Hvorfor skulle det ende da? - Jeg vet ikke. Det er bare pessimistene i meg da, som passer på hele tiden. "Pass på å forny deg litt, du må ikke falle ned i komfortspor." Ja, det er en greia der. Ja, at du føler at det stilles noen krav til deg. Det kan ta slutt. Ja, det kan du plutselig høre at plutselig kommer en 25 år gammel hot versjon av meg som er enda smartere og enda flinkere på podcast og så bare danker meg i hua og revva ut av GM-et. Så plutselig sitter jeg, faen, det blir helt irrelevant. Ja. Det vet jeg aldri, så nå garderer jeg seg litt i livet. Men for å gjøre den beste versjonen av seg selv, hva er det Line gjør da? Hvis jeg tar Bastus, så tar du? Nei, altså, det viktigste grepet jeg gjør er vel kanskje nettopp det, å ikke prøve å være den beste versjonen av meg selv, men... Å leve livet sånn som jeg har lyst til å leve det, det er forskjell på det. Jeg er jo ikke sånn spesielt glad i det uttrykket, bli den beste versjonen av seg selv. Jeg synes det er forferdelig sånn som vi snakker om barna våre. Vi må legge til rette så de kan bli den beste versjonen av seg selv. Forferdelig press. Men tenk det bare sånn, hvis du kommer til et punkt i livet hvor du er den beste versjonen av deg selv, så er det sånn, å fy faen, får en hybris. Hvordan går det? Er du akkurat nå? Hahaha. Det er sjukt. Jeg føler at det piker. Jeg skal være helt ærlig med deg, så er jeg faktisk akkurat nå på den beste versjonen av meg selv. Jeg tror jeg har sett makene til å ha vært på et bedre sted i livet. Det er så pikk i alle mulige kanaler. Men det er kært å si, men det blir ikke noe bedre enn det her. Det er en sjuk ting. Hva er det du gjør for å leve livet? Eh... Jeg trenger å ikke løpe fra meg selv, altså ikke gjøre for mange ting. Ikke for mange prosjekter. Jeg trenger å være mye alene, og ha nok tid. Særlig når jeg skriver, så føler jeg at hvis jeg har det for travelt, så klarer jeg ikke å tenke noe nytt eller friskt på en måte. Da blir det bare... Da blir det bare tull, irrelevant. Man må ha tid til å tenke, og det å ta den tiden til å tenke er kanskje den største luksusen under meg også. lav tempo i livet, både da når jeg har barna mine hos meg og når jeg ikke har det. At jeg alltid liksom passer på det. Men jeg er veldig bevisst i det da. Ellers så blir det jo fort for mange avtaler og for mye ting jeg skal rekke over. Men da, ja. Men når du ikke har barna da, og da har du jo helt kalpt plansj. Altså får du ikke litt sånn, shit, jeg må jo bruke dagen til å bli fornuftig. Kan ikke bare ligge her og meditere og ta bastu med hos deg? Nei. Ja, det som jeg bruker veldig lite tid på er jo sosiale medier. Det er et arbeidsverktøy. Men er du på det? Er du på Instagram nå? Jeg er på Instagram og Facebook og LinkedIn, men jeg prøver å være de som poster og som ikke leser andres poster. Post and ghost? Er det det du heter? Jeg tror det er det. Jeg følger med på tidsbruken på telefonen. Jeg er veldig nøye på å ikke... Jeg har lagt de appene i sine egne mapper. Det har jeg også gjort. Og prøver å sjekke dem ikke mer enn en gang i døgnet. Og så går man jo glipp av noen av tingene hvis man ikke er der en gang i døgnet. Så jeg prøver å ha en sånn. Men jeg er ganske veldig bevisst til det. Ellers så tar det jo helt av. Ja, ja. Så bruk ikke tid på sosiale medier. Men jeg synes jo at å gå i fjellet, gå i skogen, eller meditere, eller hvis jeg hadde tatt bastu, eller svømme i sjøen. Så du tar bastu og svømmer i sjøen også? Nei, men hvis jeg hadde gjort det, så hadde det vært god bruk av tid. Om sommeren svømmer jeg. Men jeg er ikke sånn isbader, nei. Nei. Men om sommeren, eller det å være ute i naturen, uansett hva det er, så vil jeg tenke at det er god bruk av tid. Hvis jeg leser bøker, så er det god bruk av tid. Og så er jeg jo så heldig at jeg liker jo å skrive. Så det faller meg liksom helt naturlig. Så det er ikke noe sånn... Jeg har ikke noe skarpt skille mellom hva som er å skrive som en hobby, og hva som er å skrive fordi det er en del av jobben min. Det er ikke noe skille mellom det, og det trives jeg veldig godt med. Jeg elsker å gjøre det, og den der følelsen når jeg har skrevet noe som jeg synes er bra, den er helt... Det er så digg, liksom. Men for å komme dit, så må jeg ofte da ha brukt litt tid på å ikke skrive først, på å tenke og... at det er en prosess, at det trengs, at det kan ta tid. Dette er parallelt til filmresursjører, som er morsomt, for de tenker jo dramaturgi i fag hele tiden med det de jobber med og alt mulig sånt. Men det som pusser nok når filmresursjører, de har snakket med de få, og jeg tror det sikkert er veldig vanlig, at når de først ser en veldig god film, så forsvinner alle tanker om håndverket. Dette er akt 1, dette er akt 3, nå skjer dette. Det er bare sånn at de forsvinner inn i filmen og glemmer sin egen fageekspertise. De kan gå i analysemål og bare gjette seg frem til hva som skjer, men de henger seg til filmen. Og det er sånn der, som psykolog og psykoanalytiker, hvis ting handler om deg selv, Kan det være sånn at alt det du kan og alle verktøyene har, alt du har lært og erfaring, som plutselig bare blir en vanlig person i møte med dine egne problemer? Ja, det tror jeg nok. Det gjør man jo. Når vi får forsterke følelser, så tenker vi jo ikke så klart. Og det gjelder jo oss alle. Så i møte med kjærlighet eller flørt, er det mulig å prøve, går det an å være psykolog oppi det der, bare lage noe fornuft ut av det, eller være litt ekstra smart i sånne situasjoner, eller er det bare... Ja, for da er det jo ikke sikkert man er helt overveldet hele tiden. Så det går an å tenke rundt det, men når folk blir opptatt av hvordan tenker en psykolog... Og hvordan tenker en psykolog i møte med andre mennesker når man ikke er på jobb? Så tenker jeg at, hvertfall for min del, så er det noe med at jeg vet så mye om hva som rører seg under overflaten og bak fasaden hos folk. Så det lar meg ikke så lett vippe av pinne av folks fasader, eller det de sier eller gjør. For jeg vet at bak det er så... Hvor mye sårbarhet hos de fleste, liksom. Og så tror jeg at jeg... Gjennom det å ha vært terapeut i mange år. Jeg er så vant til å leve meg inn i andres liv at det faller litt mye naturlig for meg å dømme folk. For jeg tror mange forestiller seg, og psykologer analyserer og pirker og dømmer alle de møter da. Mens jeg opplever at jeg har, og det handler kanskje om den psykoanalytiske bakgrunnen min nå da, at At jeg tar det som en selvfølgelig, og så alle bærer vi med oss driften mot det gode og varme og tilknytning, og så bærer vi oss krefter som vil ødelegge og rive fra hverandre, og det gjør vi alle sammen når vi spiller ut i forskjellige sidene våre, bevisst og ubevisst her og der. Så tenker jeg, sånn er alle mennesker. Så det blir ikke så overrasket eller provosert da, når noen gjør noe som virker veldig teit. Da tenker jeg sånn, ja, sånn er folk. Gjennomskurer folk fort da? Det vet jeg jo ikke da. Kan det hende at jeg tror at jeg gjennomskurer uten at jeg gjennomskurer? Ja. Sånn som det er før podcasten her nå, så merker jeg sånn der, der andre vil liksom... tatt ordet eller sagt noe, så satt du bare helt stille. Ja, det blir man litt god på. Ja, det gjør jeg ofte også. Det er sånn for de tvinger andre til å snakke videre. Det er ganske utspekulert ting å gjøre i visse situasjoner, men det er jo en bra metode. Jeg husker første gang jeg var her, da hadde jo podcasten begynt uten at du sa sånn «Ok, nå begynner vi». Det trikset har du sluttet med. Nei, egentlig ikke. Du gjør det av og til. Det kommer an på hva slags stemning som er i forkant. Hvis det er en en gjest som er offisielt æren, typ en sånn politiker da, så er jeg veldig nøye med å si det. Sånn at de i hvert fall ikke føler seg at jeg fucker det, eller gjør et eller annet som, mens det er noe som har vært her før, så kjenner seg når det er en triviel samtale, så bare sier vi, nå snakker vi oss inn i det, et eller annet sånt. Ikke den forplaten vi hadde, nei. Nei, i dag så måtte vi... I dag måtte vi ta det helt ut. Vi hadde mye å snakke om gitt. Jo, men jeg har tenkt over hver gang jeg har vært her, at du rigger jo situasjonen og starten med en tank, altså med en bevissthet om hva du gjør. Du legger veldig godt merke til... Ja, du la jo merke til det ved meg, at jeg lar det være stille. Førre gang jeg var der så kommenterte du på at jeg gikk opp alle fem etasjene. Ja, det legger jeg merke til. Og så siden den podcasten din er så populær, og jeg jo sa da i forlengelsen av det, at jeg aldri står i rulletrapper, for det er jeg ikke tålmodig til. Så etter den podcasten, så føler jeg meg forpliktet til å gå i alle rulletrapper ute i det offentlige rom. Eller så er du en løgner. Ja, ja. Så hvis jeg ikke gjorde det før, så gjør jeg det i hvert fall nå. Men det er jo fascinerende, ikke sant? Det blikket du ser meg med, det du setter ord på, det jeg sier, og hvordan det liksom former. Altså hvordan bare sånne små ting, det kan liksom... Så får noe utspille seg, liksom. Jeg synes det å gå trapper er bare sånn, det er det første inntrykk jeg får av veldig mange gjester også. Og jeg gjetter meg nesten alltid riktig til, går de, tar de trappa, eller kommer de, tar de til heisen? - Hva tror du jeg gjorde i dag? For i dag så jo ikke du der og så at jeg kom. Da sto jeg der når du kom ut, så du vet jo ikke. Hva gjetter du da? - Her er vi i en 50/50 situasjon, her er min analyse av det. For du var to minutter forsinket tror jeg, så kanskje det tok heisen for at du ikke skulle være mer forsinket. Hvis du er veldig opptatt av tid, jeg tror ikke du er sånn som vanligvis er sånn at noen møter opp 15-20 minutter for sent, men kanskje mer fem minutter for tidlig. Men så tenkte jeg også sånn, kanskje det er jo alltid en god treningsøktelig som å gå trappa, så jeg tror fortsatt tok trappa, og det gikk litt fortere enn vanlig. Det var veldig godt analysert, men det var feil da. Men det som var riktig var at jeg var to minutter for sent ute, det liker jeg veldig dårlig. Og det var ikke kø ved heisen, sånn at heisen da ville gå raskere siden det er fem etasjer opp. Men det aller viktigste... Vet du hva det aller viktigste begrunnelsen var faktisk? Det var at fordi jeg gikk sist, så ville du gjetta, du ville forvente at jeg gikk i dag også. Og derfor fikk jeg et behov for å ta heisen. For å gjøre deg selv uforutsigbar? Ja. Mysterie, Lina. For ikke å bli plassert i en boks. Åja, herregud. Ikke sant? For det sa jeg jo sist da, at det er ikke noen sånn utpreget, sporty eller liksom sånn flink person. For å ikke bli plassert. Jeg tenkte at hvis du tar meg og går opp den trappa to ganger på rad, da blir jeg plassert inne i den flinke jern, den trappa. Det vil jeg ikke være. Veldig selvbevisst psykolog på vei i podcast i dag. Jo, men det er jo ikke uten grunn. Jeg legger merke til at du legger merke til hva folk gjør. Da gikk du utenfor at jeg husker ... Om du tok trappen eller heisen foregang du var her? Ja, det var kanskje veldig egocentrisk. Er det noe Wolfgang husker, så er det i hvert fall om jeg tok heisen eller trappa. Det må ha gjort inntrykk. Jeg husker ikke det, for helt ærlig. Før du sa det nå. Det er så mange som tar trappa og heisen, så det blir inflasjon i informasjonspengene. Jeg trodde det var det du kategoriserte alle gjestene dine etter, om de var trappegåere eller... Heistakere. Jeg glemmer, jeg gjetter som regel riktig, men jeg tror man tenker på hvem som er hvem igjen da. Men du er en trappegård, med unntak med heis. Jeg kan ta heis hvis ikke jeg skal bli svett. Ja, ikke sant? Da kan jeg tillate meg selv en heis. Eller hvis jeg ser en gjesten også, sånn type, hvis gjesten har lyst til å ta heis, så tar vi heis. Noen gjester blir jævla anpustende å gå opp de trappene. Hahaha. Det er slemt å sende masse underarmsvette inn her. Hva er det setter inn grunn av armene? Hvordan kom vi inn på det? Trappa, selvbevissthet. Ja, forrige gang det var her. Det er jo en annen ting om det var... Jo, vi snakket om det med hvordan man ser andre mennesker og legger merke til ting ved andre mennesker. Fordi du sa at jeg hadde evne til å holde ut spenningen som oppstår i en situasjon når det blir stille. Ja, risikoen er at man bare blir sittende og ser på hverandre og får et pinlig øyeblikk at ingen sier noe. Det har jo skjedd i podcasten at jeg har tatt sjansen på å ikke si noe, så sier gjesten bare sånn, ja. Jeg bare, faen, det funker ikke. Men for min egen del så går det veldig på autopilot- Det er liksom å registrere og legge merke til ting. Det er sånn der, nå sitter du med fingrene, hva heter det da? Foldet sammen, og du ligger litt sånn ganske laid back, sidelengs i stolen. Men hvis en gjest sitter med armene i kryss, så er det som regel ikke for å slappe armene, men da er det ofte sånn, ok, her, nå merker jeg at gjesten er litt låst. Så da må jeg enten pøse meg med mer vin, eller så må vi snakke om noe annet. Eller begge deler. Så det er sånn at jeg prøver å se an gjestene om de er. Det er så nytt for meg at jeg er alltid nervøs i podcasten i starten. Innimellom merker jeg at faktisk at nå er det innimellom at gjester er litt nervøse. Er ikke de fleste det? Jeg, da skjuler folk det jævlig godt. Fordi jeg ser ikke det på... Men du lager en veldig avslappet stemning, så folk slapper veldig fort av. Jeg synes ikke det er rart hvis du blir litt nervøs, fordi du sitter jo med regien og ansvaret. Så nå tenker jeg at du har mye vanskeligere jobb enn meg. Å komme og være gjest, synes ikke jeg er noe... Hvor vanskelig er du som har ansvaret? Ja, det er som hvis du kommer til, hvis jeg er gjest i en podcast, så går det kjempefint, men hvis du er gjest i NRK, så merker jeg at det er litt høyere stressnivå. Selv om de som lager podcasten og styrer kameraene og alt mulig sånn, så er det bare å være på bortebane hvis en sånn setting kan være mer intens da. Ja, fordi du ikke har kontrollen. Du kommer an på tidsperspektivet da. Altså hvis du skal på direkte TV eller radio og du har fire minutter på å få sagt noe viktig, så er jo det du må jo være tydeligere i hodet. Hva er det mest intense mediesituasjonen du har vært i? Har du vært i sånne der hvor du har vært litt stresset eller nervøs, eller er det stort sett alt hyggelige god morgen-arge-settinger? Jeg synes jo alt Jeg har ikke noen skikkelig dårlige erfaringer, synes jeg. Men første gang jeg var på TV, etter at jeg ga ut den første boka, var jo den verste. Det hadde ikke noe med den situasjonen å gjøre, men det var første gang for meg. Jeg var så nervøs. Jeg hadde jo ikke ansiktsmimikk. Jeg var så nervøs. Ja. Men det er jo som vi snakket om i sted, det var jo før, kanskje før vi skrudde på mikrofonen, man venner seg til det meste. Man blir vant til ting. Hvis jeg hadde ting å spørre om, jeg har jo hatt han Lars Deli, kjenner du sånn? Ja, jeg tror jeg, ja, fordi at jeg har... Morsom type. Han snakker mye om kognitiv terapi. Og du snakket i stedet om psykoterapi, jeg vet ikke om det er riktig betegnelse. Ja, psykoterapi er jo kanskje en slags samlebetegnelse for all sånn type samtaleterapi da. Ok, så det er paraplybetegnelse? Ja, jeg tror det brukes mye sånn. Ok. Men psykoanalytisk psykoterapi, eller psykodynamisk psykoterapi, det er vi over i Freudland, som jo er andre enden av kognitiv terapi. Hva er forskjellen på de to-tre tingene der? Tradisjonelt var det større forskjell. I dag tenker man kanskje at hvis man er opptatt av psykoanalyse, er man mer opptatt av følelser. Hvis man er mer opptatt av kognitiv terapi, så handler det om tanker. Så er det ikke så enkelt. Den store forskjellen er at i psykoanalytisk terapi forholder man seg til alt det som foregår ubevisst i oss. I kognitiv terapi snakker man om det som foregår bevisst. Men de som driver med kognitiv terapi i dag har jo på en måte et mye mer sånn ... Jeg tror alle, altså de fleste terapeuter i dag, forholder seg ganske åpent og bruker litt de metodene som man synes er fornuftige. Alle kan ganske mye. Alle har ganske mye kunnskap på at man tilpasser metoden til pasienten. Ikke pasienten til metoden. Riktig, ja. Men ellers er jo forskjellen det ubevisste. Og at i en typisk kognitiv terapi så kommer man med et problem. Man setter seg et mål da. Og så lager man en vei til det målet. Når målet løser terapien over på en måte. Eller man kan også sette en ramme at man har så mange timer. På disse timene skal vi komme oss dit. I en psykoanalytisk terapi så vil det være mye mer åpent. Og ofte så tenker man at Man kommer jo gjerne i terapi fordi man har et eller annet problem, eller noe man trenger å jobbe med. Men mange kan jo ha en opplevelse av at de klarer ikke å sette helt fingeren på hva det er. Sånn at i en mer psykoanalytisk forståelse, så er det kanskje det at når man endelig har forstått hva problemet er, så er man kanskje egentlig ved målet også. Og at det handler om å nettopp få tak i det du ikke bare kan tenke deg til selv. Ja. Som handler om å få tak i det som skjer ubevisst, og det er derfor i en sånn full psykoanalys da, hvor man ligger på benk og går mange ganger i uken og sånn, så ofte på film og sånn, så harslerer man jo litt med den metoden med den terapeuten som sitter tilbake trukket, baki der og ikke sier noen ting og sånn. Og spiser litt lunsj og... Ja, ikke sant? Og som på en måte, ikke sant, som... Det kan se ut som man ikke bryr seg, men det handler egentlig om at man lytter utrolig intenst, at man prøver å lytte, ikke bare til ordene pasienten sier, men at man prøver å lytte litt under der. Hva er det det egentlig går om nå? Hva er det du egentlig holder på med? Hva er det du egentlig prøver å si? Man prøver å lytte litt bak det pasienten egentlig selv vet at han sier. Og på en måte prøver å tenke og kanskje si noe om det for nettopp å få tak i, det som foregår ubevisst. Så jobber man mye i relasjonen, mellom pasient og terapeut er også kanskje en av de store forskjellene, at man bruker relasjonen. Nettopp fordi terapeuten ikke forteller så mye om seg selv, og er ganske nøytral, så vil jo pasienten få masse fantasier om terapeuten. Og i de fantasiene, i det vi spiller ut på den andre, gitt at vi ikke har så mye informasjon, så kommer jo våre forestillinger, våre fantasier, vårt bilde av hvordan verden og folk og relasjoner er, blir da synlig. Og det er kanskje noe du ikke klarer å sette ord på selv, men du viser det til terapeutene i hvordan du møter nettopp den litt sånn holdtet tilbaketrukne. Hvis du da er veldig sårbar for avvisning for eksempel, så vil man jo føle at den terapeutene terapeuten er veldig kald og ikke bryr seg. Skal du ikke si noe? Skal du ikke si noe, ikke sant? Det er et eksempel som jeg har gjentatt, Kjetil Sommel, at hvor ofte det ikke handler om det man krangler om eller det man sier, men det er under. Det er et morsomt eksempel, det med å ta søpla-eksempelet. Jeg husker ikke hvor jeg har det fra, men et par, hun sier til han: "Kan du ta søpla?" Så gjør han ikke det. Så tar hun søpla selv og begynner å krangle om det. Så sier hun: "Hva er problemet? Det var bare søppel." "Nei, jeg har bedt deg å gjøre det tre-fire ganger." "Du gjør det fortsatt ikke, og dette har skjedd så mange ganger nå." "OK, da skal vi fikse det neste gang." "Nei, men det sa du forrige gang også." Og så er det lengre du kommer ned i materien der, så handler det ikke om søppelen, det handler om at hun ikke blir hørt, at han ikke hører etter, at han på en måte ikke synes det er noe viktig å gjøre det hun sier, og kan du dra det enda lenger, kan jeg virkelig stole på han, er han den rette personen hvis du virkelig går enda lenger ned i materien? Det virker som et godt eksempel på at det man krangler om er sjelden det som er problematikken, mens i et godt forhold og en god relasjon så vil det være nettopp akkurat problemet som er at man er jævlig uenig om noe og prøver å komme til bunns i problemstillingen, enn at det handler om noe underliggende, kanskje. Ja, - Jeg er veldig enig i måten du ser det på. Det handler om nettopp alle de tingene du sier. Jeg er usikker på om man kan si at et godt forhold ikke skjer, men kanskje det er mer at i et godt forhold så ... - Jeg er bare slank på det på slutten. Kan vi ikke bare stryke det? - Jeg synes det er veldig interessant, for i et godt forhold blir ikke den søppelposen viktig. Ja, ikke sant? Fordi at han da gjør så mange andre ting, og viser på så mange andre måter, at han lytter til henne, at han ser henne, at han vil at hun skal ha det bra, at han i andre situasjoner strekker seg. Kanskje han børster snø av bilen hennes, og skraper i ruten hennes for is hver morgen, eller gjør masse andre ting for at dagen hennes skal bli lett. Ja. Og det vet hun. Og da blir det ikke så farlig med den ene søppelposen, for hun vet at det var bare fordi at han glemte det. Og ikke fordi at han ikke gidder, eller ikke bryr seg. Som jo, og hvorvidt man tenker det ene eller det andre, handler jo både om hvordan det parforholdet er, og hvordan han er, og ikke minst om hva hun ser, og hva hun legger merke til. Ikke sant? Ja. - Er det et råd til par som krangler mye, prøver å gå i dybden av krangen, hva det egentlig handler om? Hvis det er en sånn type hermetegn, en fileting da? - Ja, det skjønner jeg jobber når jeg er oppe i parterapi. Jeg prøver alltid å komme ned til hva det handler om. For det handler alltid om noe annet enn søpla. Hvis man krangler om en søplepose, så handler det om noe annet enn søpla. Men det betyr ikke at ikke den søpleposen er veldig viktig. Men nettopp fordi det blir et tegn på noe annet, så er det ikke en dum krangel å ha. Det er jo veldig nyttig, for da kan man jo nettopp komme ned til den kjernen. Hva er det det egentlig handler om? Det å føle at man blir oversett og ikke lyttet til, eller at den andre konsekvent unngår å gjøre ting som ville gledet den. Det er jo... Det går jo rett inn i kjernen i oss og i parforholdet, så det er jo veldig viktig å snakke om. Hva er de typiske eksemplene du ser i sånne parterapautiske settinger da? Alle dette søpple eksemplene. Det er alle sånne hverdagslige ting, og det er ganske likt. De tingene som det... som blir helt i konkrete, om det er kaffekopper som alltid står igjen på bord, eller sokker på gulvet, eller at den ene har ansvar for alle avtaler, eller alle de tingene, alle de oppgavene som skal fordeles i et hus. Så det kan være alt mulig. Og så under der så handler det jo veldig ofte om opplevelsen av å bli tatt for gitt, eller å bli avvist, og ikke bli ønsket. På oversplaten kan det ta form av at man sier sånn: "Du er aldri hjemme, og du er alltid ute, og du prioriterer alt mulig annet foran meg." Så kan man høre det en maler på, og det kan høres veldig akressivt ut. Da kommer det med å lytte litt. Jeg som terapeut har lyttet til På en måte det såret, den opplevelsen av å ikke være ønsket. Du ønsker ikke å være her hjemme sammen med meg. Du velger andre foran meg. Det ligger jo et skrik om, hallo, elsker du meg ikke? Ja, ja, ja. Så ofte er jo den jobben jeg gjør å oversette det, sånn at de kan høre det hos hverandre. Når det man på overflaten hører, altså på overflaten hører man bare en kritikk. Du er sånn, du gjør ikke sånn. Mens det å trene deg litt opp til å høre under det, at der er det egentlig et skrik etter nærhet og kjærlighet. Det er det som egentlig skjer. Jeg ser mange som er opptatt av, er det fem kjærlighetsspråkene? Hvordan forholder du deg til det? For det høres for meg som en simplifisering, at det er enkelt å snakke om psykologi og kjærlighet bare å leble det. Jeg vet ikke om det er fem engang, ja. Nei, jeg vet ikke. Gaver tid fysisk. Gjør ting for hverandre, ja. Hva tenker du om det? Er det en måte å mappe, kartlegge forholdet på hva man trenger og si hva man trenger til den andre, eller er det bare noe sånn trendy greier? Jeg hører jo at mange refererer til det, så jeg tror det gir mening for mange. Jeg synes jo ofte at det er også meningsfullt å snakke om det der at man kan føle at man gir masse, men om man gir det den andre ønsker seg, eller om man gir det man selv hadde ønsket seg i den situasjonen. Ikke sant? Ja. Fordi ofte så gir vi jo det vi selv setter pris på, men vi er ikke standt til å se de behovene den andre har, som vi ikke kan kjenne oss igjen i. Som kan handle om tidsbruk for eksempel. For noen kan det være veldig viktig å få lov til å gå ut og gjøre andre ting, enten det er å trene utenfor huset, eller møte venner, eller gå på byen. Noen har veldig behov for de pausene fra familielivet. Og hvis du da klarer å gi det, så blir det jo den gave du gir til den andre. Ikke sant? Ja. Men det å godta at det ikke trenger å være likt. Hvis du selv egentlig bare trenger å få lov å være hjemme, og det beste du vet er å være hjemme sammen med familien. Det å forstå at da trenger du det, og så trenger jeg noe annet, og så kan jeg gi deg det, og når jeg skal få noe, så er det på en annen konto. Mens man ofte tenker sånn, at jo, men jeg er jo aldri ute, og du er jo ute hele tiden, så du får jo åpenbart mer enn meg. Ikke sant? Men så blir det sånn, ja, men det er jo ikke det du ønsker deg. Og hvis du vil, så kan du jo også gå ut, men det vil du jo ikke. Så blir man stående ofte der i masse sånne diskusjoner. Så litt det der, å klare å se det ordentlig da, ikke sant? Og veldig ofte så gir vi jo andre gaver de ikke vil ha. Altså vi gjør ting for dem, ikke sant? Ja, sånn som du ikke gjør. For eksempel at man kan stå i to timer og lage mat på fredag ettermiddag, og så bli dritsur fordi ikke folk setter pris på det. Og så er det sånn, alle dere. Men vi ønsket oss egentlig å gjøre noe helt annet enn å spise en skikkelig fin middag i dag. Og sånn er det jo mange som holder på, kanskje særlig med barna våre. Vi gjør masse greier for dem, og så forventer vi at de skal være takknemlige, men så har de... gjør vi kanskje noe som vi egentlig, kanskje gjør vi det meste for oss selv, for at vi vil føle oss snille, eller det er egentlig det vi ønsker oss at partneren vår skal gjøre for oss. Det er en stor forskjell på å spørre barna hva de faktisk ønsker seg, for da kan du ofte få banale svar, vi har lyst på mer godteri, mer kino, mer skjerm. Men er det sånn at man spør partneren sin hva de faktisk vil ha? Får man egentlig de riktige svarene, tror du? Det er et godt spørsmål. Det er jo det. Ofte tenker jeg at vi ikke vet helt. Vi vet kanskje ikke helt hva vi ønsker oss selv heller. Det er jo vanskelig å sette ordentlige ord på det. Jeg kan se for meg at veldig mange menn, jeg bare gjette for meg at veldig mange menn, det savner på det fysiske planet. Vi har flitt sex. Da kan det også være at det kanskje ikke handler om den Det er ikke noe nødvendigvis det fysiske, det er ikke sexbiten det handler om, det er noe under der, på en måte. Altså bare sånn... Hun vil ikke ha meg, eller et eller annet sånt. Hun straffer meg, eller et eller annet. At det er en anklage, eller en missnøye under der ennå. Ja, og ofte, selv når man snakker om sex, så tenker jeg at det man ønsker seg veldig ofte, er jo at... Inch, 50-50? Hva mente du? Var det ikke det du skulle si? Nei. Å nei, jeg glemte. At det man egentlig ønsker å si... er at jeg vil så gjerne kjenne på ditt begjær, jeg ønsker å kjenne at du bare må ha meg, at du vil ha meg, ikke sant? At du elsker meg, at det er en lidenskap mellom oss, det er det man ønsker seg. Og så blir det diskusjon på sånn, vi har jo aldri sex. Vi snakker jo mye om at vi skal snakke om alt, men det er jo noen ting som jeg tenker er veldig vanskelig å snakke om på en god måte, og det er for eksempel hvis du sier til partneren din at jeg synes vi har for lite sex, jeg synes vi skal ha mer sex, ja. Det er veldig vanskelig å få noe godt ut av det. Hvis den andre da blir med på mer sex, så vil du jo ikke vite om det er for å bli gjøre deg, eller om den andre ønsker det. Og da får du jo hvertfall ikke mer av den følelsen av at nå... Nå kjenner jeg at det bruser her. Åja, hva er det? Hvem er det jeg er med? Ikke sant? Hvordan løser du det da? Jeg? I parterapier, mener du? Ikke privat. Det må du ta et på. Ofte snakker jeg om nettopp, det der med å snakke om de mekanismene. At det er dette som skjer. Nå blir det vanskelig. Eller dette blir vanskelig for de. Sånn og sånn. Og prøver å oversette det. Er det sånn at det du... egentlig ønsker deg her, eller det du er usikker på, er du egentlig usikker på, men fortsatt liksom vil ha deg? Er det det det egentlig handler om? Eller at du egentlig savner den kontakten og nærheten og bekreftelsen på at det er dere to liksom der dere står. Det er det ofte. Små barn og ikke sant? Så handler det jo ofte om det, og jeg trenger det at det er bare oss to og det rommet og den nærheten vi kan kjenne da. Ofte så er det jo sånn at hvis det er masse som er vanskelig å sette ord på og snakke godt om, så kan jo den delen av samlivet kan jo være en sånn fin måte å finne en lønn som hører nærhet på. - Kanskje vi skal ta en parterapi spesial? Jeg er veldig utenfor at det var suksess i at det var parterapi egentlig, vet man noe om det? Har du noen feeling på det? Du vet jo ikke alltid hvordan det går med parene etter at du aldri ser dem mer? - Nei, det vet jeg ikke. Og så tenker jeg at det er jo ikke alltid et mål at man skal fortsette sammen. Sånn at målet er jo, tenker jeg, at hvis Hvis de begge forstår mer av hva som foregår, og kan forholde seg mer til det som egentlig beveger seg, så tenker jeg at det har vært en god terapi. Hvis jeg føler at jeg klarer å formidle noe åpnet for flere perspektiver og flere måter å se det på... At det ikke skal ligge så mye misforståelser, at det skal komme seg ut av søppelposekranglene. At man må få det ned på det det egentlig handler om. Så kan det jo, når man kommer ned dit, så kan det jo hende at det ikke... Det er ikke sikkert man fortsetter sammen likevel, men da fortsetter man i hvert fall sammen av en grunn man kan forstå og tenke om. Vi får ta en parterapi spesial, for nå skal vi begynne å runde her snart, så da tenkte vi vi kunne hente oss litt tilbake til der vi begynte med nye boka di, Foreldrevolusjonen. Vi kan prøve å ta tre punkter Det ene punktet vi kan ta litt generelt, og så er det podcastet skraper på overflaten, så hvis man blir interessert, må kjøpe boka. Da må man kjøpe boka. Da må man kjøpe boka. Du begynner med å si at det ikke er så enkelt å bestemme seg for hva slags foreldre man skal være. Hva mener du med det? For jeg føler min egen foreldrerolle. Jeg trodde jeg skulle bli en gm-morsom pappa, så ble jeg en veldig streng pappa. Ja, ikke sant? Kan man bestemme seg for det, eller bare blir man det? Jeg tenker jo at det er lurt å ha noen tanker om hva slags foreldrerolle man vil ha, og noen tanker om hvordan man vil være som forelder. Og så må vi huske på at man får en relasjon til barna sine, og den er jo veldig tett og nær, og i det så vekkes det så mye i oss av våre egne ubevisste dramer, av ting vi har med fra vår egen barndom og våre egne foreldre. våre fantasier og drømmer for barna våre, som jo handler om at vi er så engasjert og investert og vil så godt for dem, så er det jo fort gjort at vi invaderer dem med våre ønsker for dem. Eller jeg tenker at det kan vi gå ut fra at vi gjør, på en måte. Og at uansett ... hvor godt vi prøver å løse enkeltstående situasjoner, så er det på en måte det vi gjør over tid, det som repeteres og repeteres og repeteres. Barna plukker jo opp, uansett om vi prøver å være pedagogiske eller ikke, så barna blir jo veldig, veldig godt kjente med oss. Så til syvende og siste er det jo på en måte hva slags person du er som spiller noen rolle, og man kan jo prøve å oppdra ungene sine på en fornuftig måte, men til syvende og siste er det jo deg som person barna blir kjent med. Mm. Så du kommer jo ikke vekk fra deg selv. Selv om du blir foreldre, så er du fortsatt deg selv. Og der tenker jeg vi overdriver i dag hvor mye vi kan påvirke det med forskjellige strategier. Da glir du rett inn i mitt punkt nummer to her. Det var bra tankelesing. For det er jo et spørsmål jeg har tenkt på, som jeg har hørt veldig mange gode argumenter for på denne siden, at ... Vi overdriver veldig vår påvirkningsfaktor eller evne på barna. Og en som har et veldig spennende argument som ikke har hørt snakket så mye om, at bare for simplicitetens eller for enkelhetens skyld, sa han bare foreldres påvirkning på barna er ca. 20%. Resten er... 80% er den tiden de faktisk også tilbringer borte fra foreldrene, som er nesten all tiden. Det som definerer på hva slags personer de blir, miljøpåvirket, er nærområdet, nabolaget, skolene, vennene. Hvis du bor på et sted med ressurssterke naboer, med synes det er ikke barn, så kan det tiltrekke veldig gode lærere, du har en god skole, så du kommer inn i en sånn type, du er mye på besøk hos andre foreldre, du ser hjemmene deres, det er kanskje möbleret ordentlig, og vice versa, at hvis du vokser opp et sted, uansett hvor mye du påvirker barna dine positivt, når du vokser opp et sted hvor det er mye gjennomtrekk, det er lite samhold, det er farlig bevegelse rundt der, det er ikke noe god kvalitet på skolene, nabolaget er pulverisert og så videre, så vil det ha en veldig negativ effekt uansett hvor mye du prøver å gjøre barnet ditt robust eller omgjengelig og så videre. Så hva tenker du? Overdriver vi foreldrenes påvirkning på barnas utvikling? Ja, så er jeg veldig enig i det du sier der, eller som han har sagt. Men det kommer an på hvilke deler av en person man måler. For når det gjelder de nære relasjonene, så er det jo de første nære relasjonene, som man kan tenke, det andre slags briller, eller et kart, på en måte en mal, for hvordan du ser verden. Så mange av de andre tingene rundt i nærmere spiller jo stor rolle, men akkurat for på en måte det der helt sånn tilliten til de helt nære menneskene, Det å kunne føle seg elsket, eller det å alltid tvile på andres kjærlighet, de helt grunnleggende tingene. Der tenker jeg at foreldrene spiller en helt avgjørende rolle. De helt tidlige nærrelasjonene spiller en helt avgjørende rolle i hvordan vi blir. I samspill med barnets biologi selvfølgelig. To søsken kan jo bli helt forskjellige. Du har jo biologien oppi det også. Og så er det morsomt. Paradoxet er at på den ene siden vet vi, hvis vi tenker tilbake til vår egen barndom, og hvis du ser på alle oppvekstromaner, så er det ingen som er like gyldig til foreldrene sine. Vi har et sterkt forhold til foreldrene våre, uansett om det er godt eller dårlig. så blir det veldig betydningsfullt for oss. Det betyr masse. Og samtidig, som foreldre, så kan vi ikke, selv om vi er helt avgjørende for barna våre, så kan vi ikke bestemme hvordan vi påvirker barna. Nettopp fordi vi har vår personlighet, som vi ikke har fullstendig oversikt og kontroll over. Barna er født inn i verden med sitt temperament og utvikler sin personlighet. Og så virker dette her sammen på forskjellige måter, og det virker sammen i en familie med mange relasjoner, ikke sant? Alle familier har jo sin familiedynamikk. Så det er så utrolig komplekst. Ikke sant? Sånn at den feilslutningen vi gjør, er jo at vi tenker at fordi vi vet at foreldre og god nok omsorg er helt avgjørende for at barn skal utvikle seg, så gjør vi den feilslutningen. At vi tenker at hvis... Hvis vi bruker de og de foreldrestrategiene, så blir barnet vårt sånn og sånn og sånn og sånn. Og at vi kan lese noen bøker om drakelse, og så kan vi bestemme oss for hvordan vi skal forme barnet vårt. Det er helt feil. Og så er det jo, ikke sant, det som også er en tegn i tiden nå, er at vi tar strategier fra spesialpedagogikken, og så bruker vi dem på vanlige barn, og det er også en måte å forenkle hvor avanserte, helt vanlig, normalt utviklede barn er. At man bruker veldig strenge læringsprinsipper og yttre belønning bruker man veldig mye i skolen, som vi vet, og med veldig vekt på ros og ikke straff, fordi det vet vi fungerer veldig godt på barn med ADHD for eksempel. Og så innfører man de prinsippene På alle barn, ikke sant? Men det at de virker spesielt godt på, eller at det er nødvendig for en del barn med ADHD, betyr jo ikke at det er fornuftig å innføre det for alle barn. Og det samme gjør vi jo med når barn skal lære om følelser. Der finnes noen sånne plansjer som er veldig fine med folk med autismespekter, lidelse, ikke sant? Hvor du da har bilder av forskjellige ansiktsuttrykk, og så står det hva navnet på de ansiktsuttrykkene er. Fordi det å lese ansiktet er vanskelig for en del med autismspektrallidelse, så når de kan pugge disse fjesene, så kan de gå ut i livet, i den sosiale verden, og kunne delta i det sosiale på en helt annen måte, fordi de har pugget. Så tar vi med oss de plansjene inn i barnehagen, og så lærer vi barn om følelser. Ved å se på de plansjene. Men de barna som er i barnehagen, de vet jo allerede for lenge siden at voksne fint kan smile og være dødsure samtidig. Barna plukker jo opp alt det. De er mye, mye mer avanserte enn de plansjene. Så det er også en del av det som jeg er opptatt av i Foreldrerevolusjonen, er jo det der å... skrille vekk alt det der surre som vi holder på. Vi snakker jo om foreldrerollen og barneoppdragelse, som om det var en pedagogisk øvelse, og man må si det på den måten, ikke den måten. Så vet vi jo at foreldre blir jo bare mer og mer usikre på seg selv, og føler, altså dest mer de leser, dest mer føler de at de bør lese, og at man blir usikker. Så det er jo det jeg ønsker at vi kan oppleve, Skrille ved ikke alle det bullshittet, og at foreldre kan bli tryggere på hva det er som faktisk er viktig å tenke over, og det å stole på seg selv og sine egne avgjørelser i det. Tørre å tenke litt mer selv og gjøre det på sin måte. Jeg fikk sånn tanke i går at det kan være en fordel å kanskje i større grad facilitere for barnas utvikling og livene deres enn å organisere barna utenfor. til punkt og prikke. Man legger opp, her er samboksen og lekegrinna, gjør hva enn du vil, bruk tiden på det du har lyst til å utfolde, enn å sette det i en spesifikt test. Du skal på dette, du skal leke med de, du skal teste denne tingen, dette tror vi er best for deg. Ja, det tenker jeg er en fin måte å se det på. At man åpner for mulighetene, vær så god, så er det opp til deg hva du gjør med det. Om du velger å benytte deg av det eller ikke, er... At man ikke går inn og syrer så veldig mye. Da får man jo det der, som mange barn føler i dag, at de presses og dras i at alt, det er så mye de skal få til det. I stedet for det å kunne føle at, hei, her ligger det masse ting til dette, jeg har mange muligheter. Det er ikke det de føler. Det er jo det vi vil at de skal føle, kanskje. Det er en ting jeg tror vi skal ha litt mer tid på, det er den mobil skjermgreia. greia. Bruk av sosiale medier og biltelefoner og liksom alle nedsidene av det. Men der tror jeg vi kanskje skal spare det. Kanskje lese boka i stedet. For jeg har så mye jeg skulle sagt deg selv. Det er mye opplagt da, men det er jo sånn å bore seg ned i det, men det er jo også en vesentlig del av boka, er det ikke det? Jo, og så tenker jeg at hvis vi skal oppsummere det i en setning, så vil jo det være som jeg tenker er sånn grunntanken, fordi at Jeg skriver jo en del om en del av de konsekvensene vi ikke snakker så mye om da. Ikke sant? For vi er opptatt av noen ting i media og sånn, og som det snakkes mye om, og så er det mange sider som vi ikke snakkes så mye om, som jeg skriver om. Men det som forundrer meg er hvordan vi som er voksne i dag har klart å bli enige på en måte om at dette med skjerm, det er så vanskelig at det klarer vi ikke å sette grenser for. Her er ungene våre i lomma på IT-giganten og det er ingenting vi kan gjøre for de blir jo avhengige. Vi hadde ikke tenkt sånn hvis det var kokain eller heroin det var snakk om. Da hadde vi jo bare gått inn og tatt grep. Så der tenker jeg, det kan vi snakke om en annen gang rett og slett. Og tilleggsaspekter er sånn at man også fullstendig mister ryggrad og prinsipper i lyset av hva andre naboer og foreldre gjør. Ok, men nå har jo de gjort det, kanskje ikke det er så riktig. Og det er bare å stå på, hvis man har en grunntakelig prinsipp at vi skal ikke ha vi skal så så mye skjerm, dette her skal ikke vi gjøre i vårt team, det skal ikke mobiltelefonen, det skal ikke bla bla bla, det er bare sånn, det har vi bestemt oss for å bli enige om. Og så skjer liksom ting i nabolaget, oi faen, nå har jo... Simen og Kristian og alle har jo de, de er jo gamer sammen med mobiltelefonen. Nå blir det utenforskap her. Derfor er det mange som svikter sine egne stammpunkter, og bare bøyer av hva andre måtte gjøre. Her er vi ved et av de kjernene i boka som jeg er veldig opptatt av. Det er hvordan vi for det første blander utenforskap med misunnelse. Fordi det barna våre kjenner på er jo mye sunnelse. Fordi andre har noe jeg ikke har. Og det at vi som voksne må holde ut, altså vi må stå i den situasjonen og se på at barna våre har følelser som er ubehagelige. Enten det er å føle seg litt utenfor, eller å være mye sunnelig da. Som jo er fryktelig vondt, men som er veldig viktig å øve seg på. og som vi ikke skal beskytte dem mot. Men der kommer jo det der med hvordan vi ikke klarer å være voksne i dag, og tilbake til det vi snakket om med mors og fars funksjon, og at nettopp det der fadelige, det å si nei, sånn blir det, det har vi bestemt. Her går grensen. At det er så vanskelig for oss, og at vi tror at det er vår oppgave å gjøre det sånn at barna har det komfortabelt hele tiden, og ikke minst at barna skal like oss. Som om det er en popularitetskonkurranse å være foreldre. Og vi spør jo barna veldig mye i dag om de er fornøyde med oss. Vi spør dem, i stedet for å bare ta avhelser og stå i den voksenrollen det er, å være den kjipe som ... som står for det negative liksom. Medarbeiderundersøkelse bare i familien bare sånn, er du fornøyd med foreldrenes særlighet? At det blir sånn at du får sånn skår, oi faen, barnet er ikke fornøyd med, faen, ikke sant? Ja, det der er veldig, veldig interessant. Hvorfor vi, ja, vi vil gjøre oss populære, og vi vil ikke skille oss ut fra de andre foreldrene, og det er jo Også det der med at barna synes det er flaut at vi er litt annerledes enn de andre foreldrene rundt der. Så det er den integriteten tror jeg flere kan holde på hvis man virkelig har sterke mening om ting. Også bare mister man det fordi - Ja, og at vi klarer å stå i at barna blir flaue. Ikke sant? Vi synes det er så forferdelig. - Synes det er gøy, ja. - Ja, jeg også. - For å gjøre meg mest politett. - Jeg tenker det er veldig sunt for barna å se at vi kan være duster. - Vi kunne gjort en senere anledning, at vi kunne gått gjennom, så det er veldig sånn at vi har ikke gått gjennom kapitlet, det kunne vært interessant. Gått litt nøyere gjennom boka, når den har solgt 350 000 eksemperier. Ja. Da blir det kanskje litt få nyttes da. Vi har masse annet vi kunne prate om også, selvfølgelig. Mye gøy. Det har vi. Nå skulle du få lov til å komme deg hjem, sånn at du slår røsttrafikken her. Oi, må ikke glemme deg for å komme hit. Hvorfor kom du hit? Selvfølgelig, for vet du hva som kommer? Nei. Podcastens sponsor. Du har ikke hørt på noe podcast de siste årene, du har ikke hørt på slutten, men det er jo Comfy Boss som er sponsoren her. Akkurat. Og de har jo også kvinneprodukter, folkens, så det er ikke bare ballevarmer, men også noen lekkere truser. Så vi skal sende Line hjem med litt undertøy, sånn at vi kan runde av podcasten med stil. Vi har forskjellige farger, altså, så det skal du få lov til å blare litt. Du må bare si tusen takk for praten. Tusen takk for meg.