Wolfgang Wee Uncut #593 - Øde Nerdrum & Einar Duenger Bøhn
Wolfgang Wee intervjuer kunstneren Øde Nerdrum og filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn. De diskuterer Nerdrums NRK-serie, som nærmer seg en million visninger. Suksessen tilskrives familiedrama og nysgjerrighet rundt familien Nerdrum. De diskuterer også meningen med livet, kreativitet, og forskjeller mellom menn og kvinner.
00:00
Podcastsegmentet diskuterer ambivalensen rundt en ny realityserie om familien Eidrum og hvordan den skiller seg fra dokumentarer.
06:46
Talen utforsker betydningen av familieverdier, identitet og bekreftelse i dagens samfunn gjennom personlige erfaringer.
10:37
Taler om reisen mot å gjenvinne relasjonen til far, det å være et renesansmenneske og endringer i venners liv.
14:10
Alt kan forbedres; selv de enkleste aktiviteter har potensial for meningsfull forbedring i livet.
20:43
Forfatteren reflekterer over viktigheten av å bevare et barnlig perspektiv i skriving, selv som voksen.
Transkript
Nævnt i episoden
Øde Nerdrum
Kunstner, hovedperson i NRK-serien. Serien hans er hovedtema for diskusjonen.
Einar Duenger Bøhn
Filosofiprofessor, deltar i diskusjonen og deler sine synspunkter.
NRK
Norsk rikskringkasting, Nerdrums serie sendes på NRK
Wolfgang Wee Uncut
Podcastens navn
Keeping Up with the Nerdrums
Navn som er foreslått til Nerdrums serie, inspirert av Kardashian-familien.
Team Ingebrigtsen
Et produksjonsselskap som har laget programmer tidligere
Oppfinneren
Et tidligere program som nevnes i sammenheng med Nerdrums serie
Memorós-gruppen
Malergruppe Nerdrums bror lagde en dokumentar om
Mark Rothko
Kunstner som nevnes i sammenheng med abstrakt maleri
American Psycho
Film som nevnes i sammenheng med forbedringspotensial
Patrick Bateman
Karakter fra American Psycho
TBS Gallery
Sted hvor Wee og Bøhn møttes for første gang
Civilisasjon
Magasin som nevnes i sammenheng med en debatt
Sokrates
Filosof, nevnes i sammenheng med Einars filosofi og livsstil
Protagoras
Sofist som nevnes
Pythagoras
Filosof som nevnes
Emil Jonsson
Person som har sett serien
Ebbe Stahansen
Person som nevnes i sammenheng med Nerdrum-fenomenet
Morgenbladet
Avis som nevnes i sammenheng med kritikk av serien
Robert McKee
Forfatter og dramaturg nevnt i diskusjonen om komedie
Quentin Tarantino
Regissør nevnt i sammenheng med McKee
Bret Easton Ellis
Forfatter nevnt i sammenheng med McKee
Ricky Gervais
Komiker nevnt i diskusjonen om humor
Gaute Grøtta Grav
Komiker nevnt i diskusjonen om humor
Otto Jespersen
Komiker nevnt i diskusjonen om humor
Hamlet
Teaterstykke nevnt i diskusjonen om humor
Michelle Wellbeck
Forfatter nevnt i diskusjonen om humor
Henrik Ibsen
Forfatter, hovedtema for en del av diskusjonen
Carl Jung
Psykolog og psykiater nevnt i diskusjonen
Thomas Mann
Forfatter nevnt i diskusjonen
Heinrich Mann
Forfatter, bror til Thomas Mann
Den blå engel
Film basert på en bok av Heinrich Mann
Lola Lola
Karakter fra filmen Den blå engel
Faust
Teaterstykke nevnt i diskusjonen
Nietzsche
Filosof nevnt i diskusjonen
Tim Ferriss
Forfatter og podcaster nevnt i diskusjonen
Idiocracy
Film nevnt i diskusjonen
H.C. Andersen
Forfatter nevnt i diskusjonen
Stig Larsson
Forfatter nevnt i diskusjonen
Dan Brown
Forfatter nevnt i diskusjonen
Picasso
Kunstner nevnt i diskusjonen
William Heimdall
Kunstner nevnt i diskusjonen
Arne Scheie
Person nevnt i diskusjonen
Arnauds
Restaurant
Shopnau
Bok nevnt i diskusjonen
Schopenhauer
Filosof nevnt i diskusjonen
Kristoffer Skau
Person som har laget en podcast om Nietzsche
Ole Martin Moen
Person som har laget en podcast om Bibelen
Lars Berrum
Person som har laget en podcast om Kierkegaard
Dr. Stockmann
Karakter fra et Ibsen-stykke
Nora
Karakter fra et Ibsen-stykke
Per Gynt
Karakter fra et Ibsen-stykke
Jeremy Irons
Skuespiller
Ola Spines
Person nevnt i diskusjonen
Nassim Taleb
Forfatter og essayist nevnt i diskusjonen
Hilary Putnam
Filosof nevnt i diskusjonen
ChatGPT
AI språkmodell
Stalin
Sovjetisk diktator
Hitler
Tysk diktator
Chet Chitipi
Person som blir referert til i en diskusjon
Terje Vigen
Ibsen-stykke
Rosemersholm
Ibsen-stykke
Konsul Bernick
Karakter fra et Ibsen-stykke
Jørgen HV
Forfatter nevnt i diskusjonen
Art School Confidential
Film nevnt i diskusjonen
Navad Bakale
Komiker nevnt i diskusjonen
Amadeus
Film nevnt i diskusjonen
Salieri
Karakter fra filmen Amadeus
Mozart
Komponist nevnt i diskusjonen
Oscar Wilde
Forfatter nevnt i diskusjonen
Bjørvika
Område i Oslo
Churchill
Britisk statsmann nevnt i diskusjonen
Abel
Bibelsk figur
Kain
Bibelsk figur
Jim Carrey
Skuespiller
Axel Ross
Person nevnt i diskusjonen
Shakespeare
Forfatter nevnt i diskusjonen
Beethoven
Komponist nevnt i diskusjonen
Haydn
Komponist nevnt i diskusjonen
Rembrandt
Kunstner nevnt i diskusjonen
Del Sarto
Kunstner nevnt i diskusjonen
Caravaggio
Kunstner nevnt i diskusjonen
Sverre Bjertnes
Kunstner nevnt i diskusjonen
Bjørnstjerne Bjørnson
Forfatter nevnt i diskusjonen
Paulus
Bibelsk figur
Stanley Kubrick
Regissør
Ole Asbjørn Ness
Person nevnt i diskusjonen
Ibsen Studies
Tidsskrift nevnt i diskusjonen
Vildanden
Ibsen-stykke
Hedda Gabler
Ibsen-stykke
Deltagere
Host
Wolfgang Wee
Guest
Øde Nerdrum
Guest
Einar Duenger Bøhn
Sponsorer
Vipps
Paypal
Lignende
Loader
Skal vi åpne ølen samtidig da? Skal vi gjøre det? 3, 2, 1 Åh! Åh fy faen, den ølen skvørta utover hele bordet her Deilig Fikk vi litt fatøllukt Skål! Skål! For 1 million serier på familien Eidrum snart Takk! Fy faen, det går så det griner etter da Ja, det er litt spesielt Er du fornøyd med resultatet? Ja, altså det er litt sånn ambivalent men jeg er ganske fornøyd, men
Jeg tror ingen hadde forutsett sånne tall. Jeg kan ikke uttale meg om innholdet, fordi jeg er innabil når det gjelder innholdet. Jeg er litt sånn neutral til det, litt sånn småmisfornøyd kanskje. Kan du si noe om hva dere ble forespeilet? Hva var pitchen, og hvordan skal dette se ut? Og så sier dere ja til hva? Det var jo hva de hadde laget tidligere. Det var jo...
De som la dette her, det de hadde laget tidligere, var Team Ingebrigtsen. Og den siste jeg er mer eller vant til i forhold til hva som programmet skulle bli, var Oppfinneren. Om en oppfinner i Agder. Ja. Programmet minner kanskje litt mer om Sistnemte. Ok.
Det er også litt sånn koseprogram om en fyr som lever et merkelig liv og litt sånn. Tror du inngangen var at de ville lage en dokumentar om dere? For jeg leste jo det at NRK måtte ta en vurdering, og det er jo sånn egentlig en helt meningsløs vurdering, men at skulle det være en dokumentar eller reality-serie, og så satt liksom et eller annet styremøte i NRK bare sånn ja, det er en reality-serie. Vi setter reality på som tag. Ok. Ja, så det er blitt bestemt så vidt jeg har lest da. Ja, jeg skjønner. Hahaha.
-Jeg skjønner. -Så gratis med reality-serien. Jeg har spørsmålet: Hvorfor er det reality-serier, ikke dokumentar? Min mistanke er at det er så vanlig at dokumentar skal være kritisk. Jeg tror kanskje at dette ikke er kritisk nok til at det blir dokumentar. Det er et eksempel på hvordan ord får en viss konnotasjon en tid,
Blir du styrt derefter? Min bror lavde en dokumentarfilm om den malergruppen jeg har vært med i, Memoros-gruppen, for en del år tilbake. Og den ble jo kritisert sønderlig sammen fordi den ikke var kritisk. Fordi man er blitt så vant til at dokumentarfilm skal være kritisk. Hvis den hadde blitt kjøpt på NRK, så ville det kanskje... Ikke reality da, for det er jo ikke en serie, det er bare en film. Men det ville jo kanskje...
Det har vært vanskelig for dem å plassere det i dokumentarkategorien. Hva innebærer det? For det er så uten samling for øvrig at det er sånn der, for å høre her, det er klassiske kritisk. Du må være mer kritisk til det ene og andre. Men i dokumentarsetting, hva innebærer det? Er det som en gang du gjør et eller annet, så er det sånn, hvorfor gjør du det? Hva er tanken bak det? Ja, hva det innebærer, altså det...
Det er et helhetsbilde, men jeg tenker sånn, du har jo nettopp lavet en dokumentar, så vidt jeg skjønner, om Sveits og skatteflyktninger og så videre. Åh, ja. Og det vil jo da bli anerkjent som en slags, mer som en dokumentar, fordi hele premisse for serien er, det er noe galt her. Det skal ikke være sånn at alle verdiskaperne i Norge drar ut. Men premissen her er ikke det samme, her er det bare sånn,
Hvem er denne merkelige gjengen? Det er ikke det samme kritiske premisset. De har jo forsøkt å lave det litt med dette, er det en sekt? Hørru, er det en sekt? Altså det du vet, ikke sant? Ord og betydning, hva selv betyr det, ikke sant? I mitt hodet så er sekt en religiøs konnotasjon. Hva med deg? Jeg tenker mye en gang at det er en negativ, lukka spiral av...
sosiale forbindelser som ikke er sunne. Det er definitivt en negativ konsentrasjon. Men også en neutral. Jeg tror den også, det er litt sånn, det tipper litt over det negative, men det er ikke sånn, det er ikke sånn nazisme. Det er ikke så negativt. Det er litt nærmere midten. Men sekt er jo...
Alle som har spurt meg, er det insekt? Til alle har jeg sagt, nei, det er ikke insekt, det er en kult. Da høres det ut som jeg bare kvarulerer, at jeg sier at det er ikke en tomato, det er en tomato. Fordi de ordene blir jo veldig ofte brukt om hverandre. Nei, vi bare fortsetter på å spise det litt opp, er det ikke det? Det er sånn...
Og det jeg tenkte litt over, sånn populariteten av de episoden, serien, når vi snakker nå, så er det jo, den har jo nettopp kommet ut, nærmer seg en million serier og sånt, så hva er det som resonerer sånn med serien og dere hos norske folka, tror du? Ja, så for det første så tror jeg at programmet om familie slår godt. Det vet vi jo. Kardashian-familien og alt sånt. Det har jo vært en sånn spøk som folk har kommet med da. Keeping Up with the Nerdrums er det det programmet skal hete.
Folk er opp til det av familier, og i dramatikken også. Mange forfatter har vært innom det at de beste teaterstykkene eller de beste filmene, det er familiedramer. Så folk er interessert i familier. Alle har en familie selv, og det er alltid litt drama i en familie. Om ikke drama, så er det...
Det er litt spesielle relasjoner. Det er noe helt annet enn venner. Venner er jo litt sånn som du kan møtes og treffes når du vil, og du kan ta pause fra en venn. Det moderne individualistiske mennesket kan håndtere vennskap mye lettere enn familie. Men familie er et evig problem, så det er evig appellerende, tror jeg. Og hvorfor dette går så veldig bra med oss, er jo kanskje fordi folk er nysgjerrige på denne familien.
Ja, det er jo sånn nysgjerrighetsaspektet helt oppvart, og nærdrøm og hele den historien deres. Men jeg tror det er et eller annet, og dette er bare sånn av og sett bittelitt av første episode, jeg vet ikke, men noe sier meg at den konservative delen av dere og familien deres, at dere minner om slik en familie var i gamle dager. Dette her er...
skal vi si et ord som kanskje ikke mange vil ta i smuden, men det er at du får noe liksom, dette er et ideal over en familie som er samlet, og som jobber sammen, holder sammen, er lojale, følger opp hverandre, følger opp en arv, og er kritisk til hverandre. Det er noen sånn, skal vi si, familieverdier der, som kanskje resonerer veldig dypt i mennesker som er tapt i dagens samfunn. Det er mitt sånn helt impulsive take på suksessen, da. Ja.
Ja, det kan stemme. Det er jo litt morsomt. Min ene søster, hun sa jo da serien var kommet ut, så sa hun at hun var ganske fornøyd med responsen og sånn, og så sa hun sånn, jeg kjenner på en takknemlighet over at jeg tilhører denne familien plutselig. Efter at serien hadde kommet ut. Fordi hun hadde fått tilbakemelding, lignende som det du sier da. Hun var ikke, altså hun er jo et søkende menneske, ikke sant? Så det er jo
Min søster har et motto, gresset er alltid grønnere på den andre siden. Men det er faktisk grønnere på den andre siden, prøver hun å legge til. Jeg er enig i det. Men det er ikke noe undervisst at en plen er noe spesielt bedre, selv om det er grønn. Det kan være spraymålt, det kan være kunstgress, det kan være jævla mye rart. Jo, jo, men det er jo den vanlige tolkningen, det har jeg gjort tak i. Men min søsters take on det, det er faktisk grønnere.
Vi tror det for hennes del, hvis du skulle gå inn i hennes oda, at i og med at hun vokste opp i en familie som åpenbart er veldig mye rarere og annerledes enn alle andres familie. Jeg tror veldig mange barn også ser på
sine egne foreldre som veldig rare, mens andre foreldre er liksom normale, gjør liksom normale ting, og har normal humor. Jeg kan også huske det at mange andre foreldre føltes mer normale enn mine egne i barndommen, og at det kanskje er en bekreftelse hun får nå, at «Fan, den familien min var jo ganske bra, og det er kult at det er annerledes». Ja, det er nok det. Det er jo...
Du vet, mennesker er jo livredde. De er jo på søken etter bekreftelse fra et samfunn hele tiden. Og det er jo
Derfor hvis man er ganske rar, så bør man finne andre mennesker som er ganske rare, så at man kan få bekreftelse gjennom en eller annen form for samfunn. Trenger du også det, den bekreftelsen? Alle mennesker trenger det. Men jeg tror at jeg kanskje trenger det mindre enn mange andre. Det tror jeg. Men det er forskjellige ting man... Jeg kan også kjenne at jeg trenger bekreftelse på visse ting, men andre ting ikke. For eksempel hvis det er på familie og kunst, det er to veldig sentrale arenaer i livet deres, men det er jo...
Jeg vet ikke hvor viktig det er den der bekreftelsen for det man lager og skaper versus bekreftelsen for at vi er en bra familie. Det er to veldig forskjellige ting da. Ja, det er sant. Det er to forskjellige ting. Og hva man søker bekreftelse for, det kan endre seg veldig mye i løpet av et liv også. Det kan være ens arbeid i mange år, og så plutselig så blir det...
blir det bekreftelse på seg selv som en person, som et godt menneske plutselig. Nå har du unngått bekreftelse, altså det er jaget å få bekreftelse av faren din, som ikke er hvem som helst? Nei, jeg har jo selvfølgelig ikke unngått det. Jeg er jo ikke et overnaturlig vesen. Jeg har hatt det periodevis, og...
Når jeg sier periodevis, så høres det ut som om jeg er en periodedranker. Så det er ikke sånn jeg er sånn med. Det er jo i en tidlig voksenliv, særlig kjente jeg på det.
Men det å komme seg over den knerken har selvfølgelig vært en reise som mange tar, som jeg også har tatt. Og for min del så føler jeg at jeg har kommet litt tilbake til hvordan det var for meg i tenårene med min far. At jeg blir mer og mer kompis med ham igjen. Så ja, det er ikke så mye å si om det, tror jeg. Når du maler så blir det jo sånn her...
Du kunne jo valgt veldig mange andre ting da, du kunne tegne, skreve ut, lage musikk. Ja, jeg gjør jo det også. Jeg er jo helt... Du er jo renesansmenneske. Ja, altså jeg er renesansmenneske i den neutrale betydningen av at jeg liker å gjøre mange ting. Jeg elsker livet, jeg elsker verden, og det er sånn...
Jeg greier ikke å bestemme meg for én ting som jeg skal dedikere resten av livet mitt til å gå i dybden på, for det er jo bare å råkke med en menneske. Det er jo Newton, som låser seg inne på et kammer som bare skriver. Så i neutral betydning er jeg et renesansmenneske. Men her kommer man på konnotasjonen igjen, at renesansmenneske har en veldig positiv konnotasjon. Ja, det er veldig problematisk.
Da blir det sånn veldig fort at folk kan protestere. Hvordan kan du si om deg selv at du er renesansmenneske? Det er så arrogant og sånn. Bare fordi det er en poser-kommentasjon. Jeg vil si at denne neutral betydningen er en til renesansmenneske. Men jeg ville egentlig sagt at det blir vanligere og vanligere for moderne mennesker å bli det. Fordi vi lever i en verden i dag hvor man har gått veldig mye vekk fra det der med at man skal spesialisere seg på en ting. Det ser man jo. Altså sånn...
Du treffer en venn for første gang på fem år. Han gjør i hvert fall ikke det samme som han gjorde sist. Men det er interessant. Historien går jo i bølger. Har du andre typer venner nå? Vi skal jo hente, nå er Einar kommet forresten, skal vi si noe gøy om Einar før han kommer? Før han smetter inn døren? Ja, altså Einar er jo...
En filosof og professor som jeg har blitt kjent med. Og hva skal jeg si meg? Jeg ble kjent med han første gang på en debatt, faktisk. Første gang jeg traff han var på en scene hvor vi skulle debattere. Da husker jeg at jeg var ganske kranglete. Filmen ligger ute etter hans scene. Så det var Civilisasjons første magasinslipp.
Og da skulle vi debattere rundt, hva var det igjen? Han hadde nettopp sluppet ut boken om meningen med livet, så vi snakket litt om det. Og da var det vi diskuterte oppe på scenen, hvorvidt det å lave modernistiske malerier, altså kunst, abstraksjoner, alt mulig sånn, om det var en meningsfull gesjeft. Og han mente da at det var det, mens jeg mente at det ikke var det. Det er meningsløst, sier han.
Så det var det uenigheten gikk ut på der oppe. Greia nå over, er det hans standpunkt, det kan høre man etterpå, men det er jo bare det at du gjør noe som er kreativt, og at du samler fokus på et sted, er det kanskje det som er budskapet, at hvis du evner å gjøre det, så får du et litt roligere sinn? Jeg tror at Einars inngang der er at han har en veldig åpen holdning til det, at...
at all type menneskelig aktivitet kan forbedres på noen måte. Det finnes alltid et rom for forbedring uansett hva du gjør. Hvis du gjør noe helt elementært, som å vaske hendene dine, du kan bli flinkere på å vaske hendene dine. Det er noe med mengde, med såpe og
Du kan kanskje treffe bedre på forhold mellom varmt og kaldt. Du kan kanskje perfeksjonere den ristingen, hvor du rister av vannet før du tar håndkløy. Mange sånne små ting. Så da er påstanden at det finnes rom for forbedring i alt, og siden Hansen-teori er at meningen med livet handler om forbedring, så kan det finnes meningsfullhet i alle typer aktiviteter.
Første filmsitat som kom til meg nå, det er jo American Psycho, Patrick Bateman sier jo det, du kan alltid bli bedre. Jeg egner av Patrick Bateman. Det er hva han sier, you can always do better, you can always look better, er det ikke det? Ja, det er noe sånt, ja. Og der dro Wolfgang ut for å hente Einar. Alt.
Nei, altså vi snakket om dette her med Wolfgangs teori om at man må ta kvinnen med inn i sin verden. Man kan ikke gå inn i hennes verden når man starter å få en kjæreste.
Hun må bli med inn i din verden og like den. Du kan ikke gå inn i hennes. Det har jeg gjort feil i alle år, da. Ja, du har prøvd å dra inn i kvinnenes land. Jeg har prøvd å forstå dem, ja. Dere sier at de skal forstå oss. Nei, det er ikke snakk om forståelse, men det er snakk om at de skal gå inn i din verden, ikke sant? Og det er jo det jeg skulle si at kvinner er... Vi er off-mark, ikke sant? Vi er off-mark. Jeg har lyst til å fortsette. Fordi kvinner er mer som svamper, ikke sant? Ja.
De er mer som svampe på samfunnet. De er livredde. Det er mer konformitet blant kvinner enn menn. Det er jo helt tydelig. Sånn. Sånn sitter jeg sikkert. Ja.
Den er... Å herregud, her er kamera her, ja. Jeg kan snu det skjermet slik at du ikke vil se det. Forrige gang jeg var her så tror jeg jeg glemte at jeg ble filmet. Jeg visste ikke at jeg ble filmet. Det høres jo ikke helt bra ut. Så jeg skal prøve å unngå det i dag. Jeg skal vite at jeg ble filmet. Alle setninger som begynner sånn, jeg visste ikke at jeg ble filmet, det er litt lugubelt.
Men det er to tråder å begynne med nå da. Hvis vi kjustarter litt før du kom her, Einar, så er det jo før vi glemmer det da. Vi kan snakke om det andre etterpå, som er min idé. Vi kan diskutere det. Kvinnen må komme inn i mannens verden. Vi tar det som en cliffhanger. Du starter med den mest kontroversielle temaen. Så tar vi den andre spennende cliffhangeren. Det var jo at Øde sa noe sånn at
Kan du hjelpe meg litt her? Du sa at... Altså da vi traff hverandre første gang? Ja. Jeg kan jo avslutte den tråden da, at vi traff hverandre først og fremst på en debatt, jeg og Einar, men vi traff hverandre siden senere, fordi vi var litt i sammiljø og sånn. Men det er litt vittig at først da vi traff hverandre var jeg opp på en slags retorisk duell da. Det var en IQ-gladiator kokkfar. Var det på TBS Gallery? Ja.
Det jeg husker var vår sentrale uenighet var at du mente at det å male abstrakt bilder kunne betegnes som en meningsfull aktivitet i den grad at det finnes forbedringspotensial i alt, og det gjør de der også. Men jeg mente at det var meningsløst. Men det mener jeg fortsatt var med deg. Jeg står også fortsatt på det. Så vi har ikke rikket oss. Det er jo bedre og dårligere abstrakte malerier, jeg er ikke nødvendig på det.
Ja. Altså jeg tror at... Altså Mark Rothko når inntil noe og treffer noe som på en måte jeg ikke hadde gjort hvis jeg ikke var Martin Absagt Maler i Nå med en gang på 10 minutter. Skal du begynne å ligge flate for disse store jødiske modernistene igjen? Nei, men altså det er jo ganske opplagt. Han treffer noe litt sånn menneskelig psykologi. Det ligger i fargesykologien, tror jeg. Altså i fargene han bruker, formene. Så treffer han noe...
Men det er jo ikke... Kan vi ikke gå til dette? Kan vi ikke gå til det her skjelete? Det er ikke perfekt det her. Nå måtte jeg skulle ha til et sukker. Jeg kjente bare at du skulle på jødisk fargebruk i maleriet. Nei, jeg sa ikke det. Var det ikke det? Nei, du sa det jo. Jeg sa ikke noe jødisk. Det var det du sa. Jeg sa bare at det er jo forberedingspotensialer. Mark Rothko sine malerier er jo bedre enn hva jeg ville fått til på 10 minutter nå. Riktig.
Og så lenge du er enig i det, så er det et forbedringspotensial, og da er det meningsfullt. Det er jeg helt enig i. Og jeg er ikke uenig med Einar om at det finnes forbedringspotensial i alt. Men jeg er uenig i at det alene kan betegne en aktivitet som meningsfull. Så jeg ville sagt at...
Altså at det må en større grad av forbedringspotensial før noe blir meningsfullt. Det er ikke sånn av sort og hvitt, og jeg mener at det er såpass lite forbedringspotensial i abstrakte malerier at jeg tror det var argumentet mitt da, og det er fortsatt min holdning nå, at da
kan det ikke betegnes som meningsfullt. Og jeg tror ofte at slike ting er vikarierende. Altså i den grad at det oppleves som meningsfullt for den som gjør det, så er det vikarierende for noe annet som egentlig er meningsfullt. Altså jeg tror du må balansere aksene av mening. Altså det er meningsfullt å male et bilde som er bedre enn noe annet, isolert sett. Så gir du meg mening om alle det som er bra enn dårlig, ikke sant?
Men det er også mange andre aksjer, sånn som hvor mye potensialet er det i abstrakt maleri, i forhold til klassisk figurativt, for eksempel. Og da mener jeg mye større potensial i klassisk figurativt, til å nå frem til dypere innsikter. Og da er det jo mer meningsfullt som prosjekt å gjøre det enn abstrakt, dette er min mening. Men er det ikke hver som setter seg med en penn eller en malekost, går jo for å lage et eller annet som er bra, eller...
Er ikke det et tilfelle? Jo, altså kan det jo bli bedre så lenge du... I hvert fall når man er barn, så gjør man jo det. Da har man jo denne barnslige, uskyldige trangen til å gjøre noe man har sett noe av, og det har jeg lyst til å få til, og litt sånn. Og så blir man litt eldre, og da blir man kanskje mer klar over... Man blir mer selvbevisst, liksom.
Når vi sitter der, hvor er kameraet? Jeg prøver ikke å tenke på det. Det er så ærlig. Jeg har jo det første enda. Jeg husker jeg var 27 og leste Stig Larsson rett etter å ha lest alt av Dan Brown. Så tenkte jeg, wow, jeg får lyst til å skrive sånn som Stig Larsson og Dan Brown. Satt meg ned og skrev en pokerroman. Men det var gøy da. Det samme jeg har nå, at jeg blir oftere inspirert
Og det kan være inspirert av ofte veldig dårlige norske filmer, blir jeg veldig inspirert av at jeg har lyst til å lage noe bedre, eller at jeg blir inspirert av veldig bra bøker, så jeg har lyst til å på en måte, ok, dette her er det for gøy å skrive noe som ligner seg selv bare fra min egen ståsted. Ja, ikke sant, men dette her er jo ikke bare barnet, det er jo også amatøren, så vokse mennesker kan jo oppleve dette her, at
hvis de ikke har holdt på med noe veldig lenge så har de bare den barnslige jeg får nesten lyst til å si barnlig barnslige og barnlig betyr akkurat samme konnotasjonen er annerledes ordmessig så er det det eneste forskningen er at den S-en der inne i barnslige det er en sånn gammel genitiv S
som forsvinner mer og mer fra språket vårt. Men i konnotasjonen, så har barnelige med positiv konnotasjon enn barnslig. Barnslig er jo umoden, mens barnelig er frisk, stå nytt og uskyldig. Det er mye mer positivt. Hvis du ser det med et barnelig blikk, så ser du det med et frisk blikk, som ikke er fordomsfullt. Ser du det med et barnslig blikk, så er du bare umoden. Men her har vi jo det problemet da, at når du...
plutselig bli litt fascinert av noe og interessert i noe som voksemann for eksempel bøker da at du er ikke en etablert forfatter og da blir du litt sånn da får du denne barnlig litt sånn naiv jeg har bare lyst til å skrive en sånn bok og sånn men så går du lengre inn i det og så blir du mer og mer selvbevisst ok, nå er jeg en forfatter folk vurderer meg som en forfatter og så kommer mange av disse greiene inn og så mister du det kanskje og begynner å nei, jeg må utarbeide en litt sånn eksakt filosofi som kan rettferdige det jeg holder på med mange sånne ting kommer opp og det ødeligger litt jeg tror
Jeg tror man skal forsøke å beholde det barnelige. Det kommer til å dø litt, men du skal liksom... Nei, det er filosofen som skal beholde det barnelige blikket på tiden. Men det er jo litt sånn... Jeg kan bare føre på en ting før jeg glemmer det. Det er et forbedringspotensial. Det er mer det når du begynner med noe du ikke ordentlig kan.
Som amatør er det ofte nesten litt sånn ironisk at det er mer meningsfullt å jobbe med når du skal lære deg å tegne og male, for eksempel, enn når du har blitt ganske god. Når du når et visst nivå, så er det vanskeligere å bli mye bedre. Men når du begynner, så er det ganske lett å bli ganske god. Så meningskruven er brattere i begynnelsen av prosjektet. Det er 80-20-reglene. 80% er det å ta 20% tid. Det er derfor jeg tror også i abstrakt maleri,
så er det mindre potensial. Det er lett å komme seg kjapt opp, og så er det ikke så mye mer å hente. Mens i klassisk figurativ maleri så er det mye mer å hente, jevnere, mye lenger. Og det er meningskurven jeg liker mye bedre i klassisk figurativ tradisjon enn i en abstrakt. Du kan ikke holde to rett og maleri ved siden av meg best, men du kan det med to klassisk figurativ. Men er det ikke gøy med et abstrakt maleri at det er egentlig ferdig på noe som helst tidspunkt? Jo, men det er litt barnslig da.
Ikke barnlig, men barnslig. Jeg har bare lyst til å legge til noe før vi går videre. Dette er med at jeg er veldig for i denne barnlige begeisteringen og sånn. Du er jo et barn, det vet du jo. Så at folk ikke misforstår at jeg er plutselig blitt Picasso-fantast eller noe sånt. For han snakket jo om det, at jeg brukte et hel liv på å lære meg å tegne som et barn. Men da forvrenger man budskapet, fordi
Det han holdt på med var at han prøvde å tegne mer og mer elementært. Han prøvde å tegne mer og mer som et barn. Men det er ikke poenget som jeg snakker om. Det er at barnet forsøker virkelig med stor kjærlighet å gjenskape det. Og hvis det ikke kommer lenger enn som så, så er det jo ikke et bevisst valg at de har lyst til å la opp inni mennesker. Det er bare fraværet av kunnskap som gjør det. Så det er veldig viktig å skille mellom de to tingene. Jeg rekker...
reklamerer ikke for å male som et barn, men jeg reklamerer for den begeisteringen. Du skal jo se det som et barn, men male det som en voksen, som en klok mann en gang sa. Ja, det sa en klok mann.
Hvem er den klokke mannen? Nei, det er et aforisme fra Odd Neidrum sin aforismebok i 290 Åja, det burde jeg visst Jeg har ikke gjort viser som det her Kan du ikke din litteratur her nå? Du sa jo at vi var inne på at du tørte seg inn i det og før du kom også at du mener at vi har sånn forberingspotensial i bokstaten nesten bortimot alt vi gjør Og det er en annen spennende filmkarakter som også mener det samme
Han sa da Nå har jeg funnet sitatet Det er jo konspirert det nå Det er masse likhet mellom dere to Han sier Jeg håper det er Batman Well, you can always be thinner and look better Det er jo ikke Batman Hvem er det som sa det? Det er nesten Batman Det er jo Patrick Bateman You can always look thinner You can always look better
Men det han fucker opp da, i det sitatet, det er jo at han har ikke konkretisert hva han mener med forbedring da. Hva som faktisk er forbedring. Så hvis du sier at alt kan forbedres, så vil jo de overfladiske menneskene tenke sånn, åja, jeg kan se enda bedre ut på Instagram. Jeg kan perfeksjonere livet mitt enda mer, se bra ut, uttatt.
Det er bare å overflate. Det er ikke sikkert det er en faktisk forbedring. I mitt hod er det ikke en forbedring, det er bare tull og tøys. Men det er ikke bare å overflate, det er også, som vi snakket om i går, det er basert på skam.
Det er ikke basert på denne barnlige nysgjerrigheten. Ja, det kan være, men det er ikke på en måte en substansiell forbedring. Det er bare noe man tror. Hvis jeg sier meningsfullt å drive forbedring, så sier folk at det høres veldig sånn amerikansk ut. Det skal bare vokse og bli større. Det skal bare ta over. Men det er ikke sikkert det er en forbedring heller. Vi må tenke hva er faktisk en forbedring?
Det kan godt være at en forbedring er å forbruke mindre. Det kan godt være en forbedring er å ikke la bedriften din vokse, men stabilisere seg på et stabilt nivå. Det er forbedringen i et større perspektiv. Da kommer alle disse aksene som Øde var inne på. Du må balansere alle forbedringspotensialene. Det kan være at det å forbedre IQ-en min er lurt, det er meningsfullt, men det er ikke sikkert det er meningsfullt når du kombinerer det med ikke forbedre moralen.
Du blir bare mye smartere enn det moralen tilhater, og så kan du gå fra å bli psykopater etter en sånn. Så du må balansere, tenke alltid, hvis jeg forbedrer her, forverder jeg det her da? Og til et nullsumspill? Ja, det er mer sånn det er alltid noe som må balanseres mot noe da. Det er aldri sånn, dette er mensfullt, punktum. Så det som er mensfullt for meg, kan gå til at den ikke er så mensfullt i familien. Det som er mensfullt i familien, kan være litt mindre mensfullt for meg, men i sum kan det gjøre at det er mensfullt for meg også. Og så må du frem og tilbake med deler og helhet, balansere allerede.
Men hvor kommer skammen din der da? Husker du du sa i tv-serien som er utenåd den... Ja, det er en sånn komplisert modell og så gikk det rett tilbake til skammen i tv-serien på P3. Nei, rett tilbake til skammen. Det er det som får meg opp på morgenen. Det er skam, tror jeg du sa. Er det for å forbedre deg eller er det for at du ikke har gjort det du skal gjøre?
Nei, altså det var jo i den perioden da det ble filmet at jeg sa det. I fjor? Jeg står ikke for det nå. Var det i fjor? Ja, det var i fjor. Det var morsomt da. Ja, det er veldig morsomt. Men akkurat det som får meg opp om morgenen er at jeg våkner opp.
Akkurat nå er det bare det at jeg våkner opp så får jeg meg opp. Er det det? Ikke noe metaforisk talt? Nei, det er bare det jeg våkner. Sover du med alarm eller sover du til du våkner? Det er nettopp det, jeg sover uten alarm. Hvis jeg bruker alarm så er det jo noe annet. Er du et vanlig menneske? Ikke nødvendigvis. Det finnes mennesker som ikke bruker alarm som er vanlige også. Jeg har ikke noe å legge til det. Nei.
Hvor skal vi Står du opp etter alarm? Kommer an på hva jeg skal den dagen da Men optimalt menneskemessig sett For å si det på legemannspråk Så Sovetid man våkner er vel det sunneste Men det er jo sånn Hvis du legger deg klokka to som jeg gjorde i natt Så våkner du opp klokka elve Jeg liker de der folkene som står klokka fem-seks Det er et eller annet jeg liker der Tror du ikke det?
Jeg virker så veldig tidlig. Men jeg bruker aldri alarm. Det tar livet av meg. Da er jeg hele dagen nødt til å se. Men har du unger og... Ja, men de er store dine. De er store, ja. Men du har brukt noe alarm? Nei, for da var det små barn, så våkna du av små barn. Du våkna ikke av alarm. De våkna før deg. Og så nå er de jo store, så nå våkner alle når de vil. Men på
Poeng er at alarm er jo som en sjokk på kroppen, når du våkner opp, en pipealarm. Du må i hvert fall ha noen myke NRK-klassiske retter, han skal gå an og våkne til det. Men hvis du har sånn forferdelig alarm, da er hele dagen nødvendig. Jeg tror du kan vende seg til det, sånn som i går var vi ute, og det ble litt senere planlagt. I dag våkner jeg likevel halv åtte. Våkner stort sett halv åtte hver dag. Da trenger du ikke alarm.
Hvis du kan klare å holde det, så må du bare boke møtene inn etter halv åtta. Fy faen, du våkner halv åtta, og så er du så sent til podcasten her i dag. Fy faen! Jeg håper du våkner etter litt sånn. Nei, altså, men ulempen med det å legge til en sånn vann er jo at hvis du legger deg sent, så våkner du tidligere likevel, så er dagen ødelagt. Du sover ikke ut tidligere.
Så det er veldig sjeldent jeg sover lenger enn halv åtte, og da må du bare passe på å legge deg tidsnok, så du får liksom 28 timer kjøl. Nei, altså jeg, uansett når jeg legger meg, så sover jeg ni timer sikkert, stort sett. Ni, ja, det er en time mer enn du måtte.
Er det det, eller er det åtte timen bare vetatt som en sånn byråkratisk stemplet? Jeg tror ikke det er byråkrati rundt det. Hvis byråkratiet skal bestemme, så sover vi mellom 6 og 7 timer for optimal samfunnsjeneste. Det er vel det sunneste, ikke? Det er vel et punkt hvor du bikker 10 timer at det er usynt, faktisk. Jeg tror det blir for mye.
Ja, det er noen som mener det, men det varierer. Du sover ti timer hver dag, så bør du gå og sjekke om du er deprimert, spør du meg. Ja, det ene. Da begynner du å bygge over i depresjon, kanskje. Men dere høyintelligente, tenkende vesener, som utmatter dere selv med ikke-indre nemoner, kanskje det er det også, vi kommer inn på det, men kverner dere mye på natta? Eller er det så sliten i huet at dere bare sover tvert gjennom, sånn babysøvn?
Jeg pleide å gjøre det Jeg pleide å kverne Jeg fant en teknikk som fikk det Jeg er veldig interessert i det Hva kverna du av? Det husker jeg ikke engang Det var bare alt mulig rart Så jeg slet med søvn i mange år Men jeg kurerte meg selv Det var litt flere ting Det var blant annet ved å lese drømmetydninger Så jeg begynte å tyne mine egne drømmninger Og forsvunnet meg med dem Og sånn
Men en av disse teknikkene for innsåving, som jeg lærte meg selv, det var jo at i stedet for å kverne på tanker, så kvernet jeg på bilder. Så jeg bare erstatte tankene med bilder som dukte opp i hodet mitt. Så jeg gikk inn i bildene.
og dyrket dem, og da med den teknikken så så jeg løpet av et minutt noen favorittbilder der, eller? nei, jeg bare plukker opp noe som allerede er oppe i hodet mitt mye abstrakt rotko, mye sånn abstrakt maleri og sånn nei, altså det er en liten flekk som jeg drar ut, og så viser det seg at det er et gjære med en have, så går jeg inn i den haven altså bare finne på bilder
Jeg tror du er satt og står på malerier. Nei, jeg gjør ikke det. Det jeg skjønte da, det var at det er litt sånn som når du ligger ned, så kommer bare tankene til deg. Og vi er visuelle vesener. Det kommer bilder også. Litt sånn løsrevede bilder. Og det jeg tenkte var bare at tanker, det er for mye arbeid for hjernen. Da får du ikke sove. Da er du i et krigsmodus. Du må løse disse flokene og sånn. Og bilder, det er noe ganske annet.
Det blir litt som at man forteller historier til barn før de sover, og så får de bilder i hodene sine og så sovner de. Da kan de bare hvile på disse bildene, så basert på det at jeg la den teknikken.
Jeg begynte å telle, men det funket jo ikke. Å, det prøvde jeg. Det fungerte ikke. Jeg teller baklengs. Du tog gangetabeller. Det er ganske god huregning av alt verdt det. Så det er veldig gøy. Hoppe sånn 7 og 7 og sånn. Og så se hvor langt jeg klarer det og hvor fort jeg klarer det. 17 ganger 17. Men da ble jeg bare giret, ikke sant? Det gikk ikke. Og så begynte jeg å telle sånn langt over 1000, og det gikk ikke. Nei, jeg gjorde også det. Og så begynte jeg å se for meg tallene. I forskjellige gotisk skrifter, i forskjellige farger. Men det funket ikke.
Du vet at Einar, han er jo, han har jo vært Sokrates i sitt tidligere liv. Akkurat som Sokrates, så roter han seg bort i tanker og logiske systemer og sånn, og så glemmer han å drikke. Har du sett at han har ikke åpnet bølgen sin ene? Nei, det er skuffende, altså. Det skjer alltid når jeg er ute med Einar. Skal du ikke åpne giftbegre, eller begge vel å flytte utenom? Dere var jo konspirerte før jeg kom, så den er jo åpnet.
Jeg hørte ganske bra han der som var med å starte. Han var gjest av geologi, en sånn tech-miljardær, Mark Streisen. Fil, hva han heter for noe, han sammenlignet
Våkkulturen med det der med at du det er ikke noe redemption det er ingen tilgivelse i våkkulturen og da Sokrates var på en måte sånn tidlig at våkkulturen har skjønt, hva grekeren også skjønte at hvis du først liksom ble forbannet, forvist fra byen så var det ikke bare å dra og flytte og etablere et annet sted hvis du kom til nabobyen da så ble du drept så det var egentlig bare drikkegiftbegre eller drept naboer
Det ble ikke nødvendigvis drept i nabobyen. Ja, det mente han da. At det var mulig å etablere seg. Det synes jeg er veldig rart, for du har jo historier sånn som han, er det ikke Protagoras? En av disse sofistene. Nei, nei, nei, ikke Protagoras. Jeg tror det er Protagoras, eller det er en av disse store sofistene som var den rikeste mannen i Grekenland.
som gikk rundt og holdt foredrag og alt sånt. Og han ble Grekenlands rikeste mann fordi han aldri registrerte seg i en by, så han betalte aldri skatt. Så han gikk bare fra by til by og holdt foredrag. Litt sånn som jeg der, men nei, han var like betalt skatt. Øh...
Var det ikke Pythagoras? Nei. Kan ikke du søke på Pythagoras? Men så var det selv den fortellingen når han drakk gifsbegre, så var det at byen hadde spredt rykter om han lenge nok, som er vanskelig å forsvare seg mot. Det er to anklager han får. En er rykter om at han driver for å korrumpere ungdommen, og det andre er at han driver med vranglære.
og det er noen konkrete som har sagt og var og sånn, og så den første er bare ryktig som har pågått i årevis så må han forsvare seg mot det her, og så er det jo egentlig bare at han er en urokrokke og et uromoment på byen, han er en klegg som han sier, som sitter og klør på den sovende hesten for at han skal holde seg våken, og han kan ikke gå inn i systemet i politikken eller militæret og sånt for da passer han ikke inn, da tilpasser han seg og det er ikke hans virke i livet, ikke sant? Hans kall er å være individualist og liksom stille spørsmål og rote ved ting, men
Og det tåler ikke samfunnet, for han ødelegger ro og orden. Selv om han søker sannhet og godhet, så er det så pinlig å bli avslørt som maktperson hele tiden av Sokratus. Så han blir jo dømt, og han vet jo det innenfor at han blir dømt. Ikke sant?
Og så er han jo 70 år da, husk på det. Han hadde ikke veldig mange år igjen. Nei. Jo da. Han hadde kanskje 20-gående år igjen. Da gjør han jo det riktige, ikke sant? Han går ned med flagget til topp som et symbol og et ikon, heller enn å flykte med handen mellom beina som 70-åring. Han skjønte at det liksom, hva var det beste måten å gå ut her på? Tror du han skjønte at han kom til å bli legendarisk? Ja, det tror jeg. Vet. På sin måte liksom. Han skjønte ikke at han kom til å hende opp på nettet liksom. Nei, han skjønte at han var berømt liksom. Mm.
Tror du Odd skjønner det, eller? At han kommer til å bli husket på linje med Munch og... Det vet vi jo ikke. Vi er jo simple mennesker i tiden, så vi kan ikke vite det. Tror han det? Jeg tror han tror det. Jeg tror han er litt innerskinnig, ikke sant? Jeg vet ikke. Jeg har ikke spurt ham. Men hva tror du? Vi snakket om det før du kom. Jeg har faktisk spurt ham. Har du det? Jeg spurte ham. Jeg sa, er det du som kommer til å le til slutt? Han sa, ja, men det får jeg ikke gavne glede av.
Jeg tror veldig mange vet innersiden at det er et kunstverk som står seg, inkludert han. Men før du kom her så snakket vi om Emil Jonsson snart har sett serien sånn, og så snakket vi litt om dette familieaspektet. Hva tror du er at denne tiltrekkelsen, det er jo et med det her med
nysgjerrigheten og innblikket i familie-reality-formatet, som det har blitt definert som. Men også det her, mitt første take var, her får vi innsyn i en familie som opererer på litt gamle verdier, på en litt konservativ måte, og holder sammen på en veldig fin, lojal, kanskje litt sånn erkenorsk måte, og som ikke er redd for å skilte seg ut, at det er et eller annet der som resonerer veldig dypt i folk som lever veldig moderne liv. Ja, jeg
Jeg tror det er ganske mange faktorer som gjør at den serien slår an nå. Fordi det er litt sånn tegnet i tiden nå at vindene snur. Så det er innenfor å si ting som på en måte Odd har stått for siden 1964.
Så det er litt sånn tegn i tiden som snur samtidig, som gjør at det her passer veldig bra timing nå. Men jeg tror sånn innholdsmessig at det er veldig, jeg tror folk, de jeg snakker med, og jeg ser alle oppmerksomhetene som kommer ut nå, så er det det at de blir veldig inspirert av å se at det går an å bo og leve annerledes enn det alle andre gjør. Det er veldig inspirerende, for det er frisk luft, ikke sant? Også i tillegg så ser du at det er på en måte litt av det som mange ønsker
innerskinnet tenker er jo bra kvaliteter å bo i generasjoner, bo på samme gård, hjelpe hverandre, sånn som han gjorde, har gjort hele historien helt opp til 1950. Så det er jo en del sånne ting som kommer inn, og så har du det fenomenet som er veldig interessant med Odd Nøydrum, at det er jo det Ebbe Stahansen kalte fenomenet Nøydrum, altså det er det at han vekker så mye følelser. Går du på en utstilling med han, så går du ikke an å være like gyldig. Du ser at folk enten så hater du det, så elsker du det.
Det går ikke an å gå der og ikke føle noe og gå ut igjen. Det er ingen som gjør. Det er veldig interessant. Hvis du går på en modern utstilling, så er det veldig lett å gå inn og ikke føle noe og gå ut igjen og ha glemt det dagen etter. Men det skjer ikke her. Så det er et eller annet. Han treffer noe veldig sånn... Jeg har skrevet en bok om det her, så det kommer til å komme veldig mye om det her nå. Om Onn-Erin? Ja, om kunsten hans. Men jeg tror det er hele den serien akkurat nå, veldig bra timet tidsmessig, tidsånden, men jeg tror det også...
en del det er en litt sånn blanding av at folk de blir litt sånn inspirert av å se det samtidig som de blir litt misunnelige fordi de ikke har fått det til selv samtidig som de vil det litt men så må de offre så mye hvis de skal prøve å gjøre det og så gjør de det ikke og så er det mange sånne ting som er veldig sånn
Jeg vet ikke hva best ordet er, men det er for frisken og inspirerende å se da. Og så ser du det nå som skjer i går og i dag. Nå er det veldig ferskt, jeg vet ikke når dette her sendes og høres på, men det som skjer nå i disse dager er jo at det har fått veldig mye oppmerksomhet denne serien. Og så ser du nå begynner det å komme noen artikler som skal ta dem. Ja. Ja.
Nå begynner det å komme noen artikler som skal ta dem. For dette her, nå er det for mye ros. Og da skal de tas. Hvilke er det som har kommet til nå? Nei, altså det var vel en i Morgenblad som var ganske aggressiv, og så var det noen Facebook-posts og sånn. Jeg orker ikke å nevne navn, for jeg orker ikke i konflikter. Men poenget er at det har vært noen poster på sosiale medier og sånn, men også aviser som nå skal liksom ta. Nå skal det tas. Og det er veldig sånn
Det tror jeg er ganske vanlig. Altså når det kommer noen som får veldig mye positiv omtale, så skal det tas. Du kan ikke bare fortsette å rose. Da skal det tas. Og så er det jo veldig interessant da, fordi jeg ser og opplever en ganske sterk grad av misunnelse her, tror jeg, på et ganske dypt psykologisk plan. At folk ser at, oi shit, jeg kunne ha bodd med foreldrene mine
Eller jeg kunne ha hatt barna mine hjemme, ikke sant? Og så ser du det at de lever ut, det er jo en sånn romantisk idyll, ikke sant? De dyrker mens geitene som går rundt dem i sånne flotte horn, og så legger de noen steiner og dyrker egen mat. Det er jo veldig romantisk. Så det er på en måte litt sånn sukkerskjøtt, samtidig som det er litt provoserende, fordi det
peker jo litt nese til alle de som bor i disse ferde blokkene rundt i Oslo, ikke sant? Ja, ja. Så det er en sånn veldig interessant sånn sosiologisk-psykologisk mix av ting det toucher på. Og dette er noe jeg tror Neidrum har gjort opp gjennom hele karrieren sin. Han har jo vært en suksess blant publikum, han har alltid solgt bilder, men han har ikke vært noe særlig godt likt blant kritikere.
Ikke sant? Det er jo den beste, skal vi si, ration. Ja, sånn at han treffer noe veldig, og så irriterer han noe veldig, noen.
Og det er jo en helt sånn magisk blanding som gjør at det er alltid interessant. En drømmemiks da. Så det er veldig morsomt å følge med på det. Jeg sitter med popcorn og liksom følger med daglig på hvordan det her skal ende. Så jeg tror det er mye der som forklarer hvorfor det her treffer så godt nå. Og så er det jo miksa klippet ganske godt da. Jeg har bare sett de to første, jeg skal være helt ærlig. Jeg skal se resten, men den er veldig sånn, det er jo koseteve.
og koselig miksa NRK prøver ikke å ta han og da blir det så hyggelig å se på og det er så hyggelig å se noe hyggelig og det liker folk
Ja, men ja, ikke sant? Og det er jo... Og så er jo Øde sånn som... Øde er morsom, det er også en triks, ikke sant? Han sier sånne ting, det eneste som får meg opp på morgenen er jo skam. Og så slutter episoden. Og det er helt sånn magisk cliffhanger, ikke sant? Jeg lurer på om du vet at han er veldig morsom, eller om han spiller han på deg? Han vet det. Ja, jeg vet at jeg kan være det. Men det er ikke apropos bekreftelse, det er ikke alltid jeg får bekreftelse på det. På latter? På humoren min. Det er jo noen ganger den treffer feil.
Men Odd er også ganske morsom, ikke sant? Med selironi, og man sitter og ser på bildene sine, og gud så vakkert, ikke sant? Det er jo veldig morsomt. Og han mener det, men det er også morsomt. Og han er jo en meget oppegående mann, han skjønner jo når han er morsom. Men det er jo det jeg tenker med god humor, det kan ikke bare være en spøk, det kan ikke bare være løgn. Det må være noe veldig sant her. I bunn. Hva da? I bunn.
Ja, eller du må treffe noe. Du må treffe en kjerne av noe. Ja, og så handler det om å leke. Det handler veldig mye om lek. Du leker med verden. Det merket jeg, jeg har jo truffet med humoristisk utsangen før veldig mange ganger, og det jeg merket som jeg mørte flest av var sånn, vi vet ikke om du mener det, eller om det er tull på veldig mange ting.
Og det er jo fordi de ikke har skjønt dette med lek. For lek er jo sånn at du mener det, men du mener det ikke sånn kjempe, kjempe alvorlig. Du vil ikke gi det opp. Men det er ikke sånn at du ikke mener det. Mm.
Dette er jo Øde veldig lik faren sin på, ikke sant? Det har alltid vært det som kalles quotable i media. Det sier en one-liner som er veldig overskriftsaktig, som får en klikk, og veldig god på det. Han har skrevet en aforismebok som er en treffende formulering på enkeltsetninger, som er sånn, er det sant eller ikke? Det er inne på noe alltid. Selv om det er overdrivelse, selv om det er idealisert, så er det alltid en kjerne der.
og da treffer du noe som på en måte og det tror jeg den ser inn og mye av det de sier og gjør, den treffer noe som er litt sant og så stikker ganske dypt i verdier samtidig som det er litt sånn overdrevet idealisert og til tider litt karikert men det treffer ja, men verden er jo karikert ja, ja, men da blir folk litt sånn forvirret men engasjert og da klarer det ikke å være like yldig fordi det treffer noe som sier noe om deg hvis du tar det alvorlig
Og det er ikke sikkert det er så flaterende hvis du tar det alvorlig, det de sier om deg, ikke sant? Samtidig som det er morsomt, samtidig som du mener at det er noe i det, og da har du det spillet i går. Det er ganske flink faktisk, de sånne one-linere, sånne der
Dette minner meg om Robert McKee-biten hvor han skriver om komedie. Dette er jo en dramaturg som story-fyr, som man også kan elske og hate. Det er jo Tarantino og Brett Ellis, amerikansk psykoforfatteren.
Brett Easton Ellis. De er jo veldig anti han, mens han er jo en veldig sånn på det klassiske historiefortellingen. Han er jo stort sett politikken. Og det er jo det man sier om komedien, at det er the angry art, at du må for... Og det jeg merker når han skrev det, at det er den humor som resonerer mest med meg, er når det er
Du trenger ikke være tydelig. Altså, på et eller annet nivå under vitsen eller humoren, så må det jo ligge et lite sinne. Et sinne på seg selv, på samfunnet, på familien sin, på whatever man... Noe kritikk der, som er pakket inn i en humoristisk kontekst. Og hvis det ikke er noe
som også er påfallet med dagens humor som er veldig sånn drite seg selv ut humor på TV med parrykker og bare gjøre dumme ting og flaue ting og ikke le av de type tingene her der er det ikke noe kritikk, det er ikke noe sinne i bunn og der merker jeg bare sånn dette er det humoren er nå, det er ufarlig drite seg ut humor, mens denne her som resonerer veldig dypt med meg er jo av Ricky Gervais og liksom de absolutt beste som jeg bare skommer gjennom
der er det alltid det her, det er det angry art, det er noe i bunn der som er en kritikk og sinne, men de får det fram på en. Det er jo litt sånn stor kunst, det er samme greie, at du har noe å si. Du føler du har noe du vil si, du vil kommunisere noe, og hvis du ikke har det, så blir det lett veldig off-lase, da blir det bare sånn, i dag gjorde jeg det som var pinlig. Du har egentlig ikke noe å si til verden, du bare kan avsløre noe som vi kan lede til, men det er egentlig ikke relevant for resten av verden.
Men hvis du har noe du vil kommunisere, så er det mye lettere å få det budskapet ut. Det er sånn stor humor og kunst som oppstår. Du har noe å si. Det er kommunikasjon liksom. Jeg ler mer av ting på internett nå, som memes og videoer og den jevne manns observasjonshumor enn noe av norske komiker. Hva synes du om Gaute Showa? Det er på en måte for meg et sånt ufarlig overfladisk morsomme plumpevitser.
For problemet mitt med Gaute er at de mener ikke. Det er masse drøye vitser. Dette her kaster vi ut, og så ser vi rasjonen, og det blir sånn... Dette skal vi ikke le av. Jeg tror ikke konseptet kan ha noe med å si. Men de to gutta mener jo ikke det de sier der. Det er bare å kaste ut drøye ting, og så ser vi hvordan dette hopper, og så blir det en litt morsom, klein stemning, og det er humor. Og den er jeg med på. Men at det er et drøyt humorprogram er...
100% uenig. Fordi de mener seg ikke. Det er ikke noe... Men tror du ikke de kan mene det på en mer sånn konseptnivå? At de mener å pushe grensene for den type døgn? Nei, jeg mener det er humor uten skinnende game. At du bare kaster ut drøye vitser, og så på en måte er det ingenting... Han sa jo det selv her også, at det er masse ting som bare blir skrevet. Han sier at man kanskje er litt uenig, men de bare hiver det ut der, og så er det en morsom greie, men de blir jo veldig lei av det. Fordi det er jo ikke...
Det er nettopp det du sier, det er ikke noe du formidler der som er ekte eller sant. Du har ikke lyst, det kribler ikke i deg å komme med masse dvergevitser som bare du faktisk mener. Hva med hellere svingen?
Jeg synes det var lovende start. To første episoder? De har fire vel? Ja, men de to første var jo veldig morsomme. Ja, jeg synes de får jo veldig tilgjengelig til å skape der. De to første hadde jo veldig budskap og de ville frem til noe. Har du sett det? Nei, jeg har ikke sett det. Samene tar over Oslo.
Samene tar jo for oss da. Med militærmakt. Hvordan er de militærkledd? Er det med sånne sko med spisser? Jeg skal ikke spoile deg, det er veldig morsomt. Men det er jo så samene er litt sånn, ok, de kan man ta nå, det er litt farligere å kødde med muslimer og islam. Så det er jo litt sånn, men... Men det er jo litt bakgrunn for alt dette her da, at det har vært en sånn bølge av...
Det har vært veldig populært med tabubrudd de siste årene. Sånn som med Gator Show, da handler det bare om at da la oss samle sammen alle tabuene vi har hatt de siste 20 årene, og så la oss bare komme ut med det. Jeg tror det var derfor til og med jeg synes det var litt sånn morsomt. Jeg så en episode, og da var det litt sånn forfriskende og sånn. Men samtidig, det å bare spille på tabubrudd er jo litt sånn
Du blir jo fort ferdig med det. Ja, men jeg er enig at det var morsomt å begynne med. For det hadde litt sånn sjokkeffekten. Og det dabba litt av det, sa de jo selv. Og de orket ikke med en-to-sesonger, for det ble ikke så veldig morsomt i tredje sesong, tror jeg. Jeg tror det var veldig lurt å avslutte det. Så de burde kanskje til og med slutte etter en, ikke sant? Men i begynnelsen var det, jeg synes det var ganske morsomt. For jeg tok det som å ha et lite budskap. De hadde det at de skulle bli en venn. Jo, men det er jo et tabubrydd. Ja, men også friske opp litt sånn døll norsk humor, liksom. Ja.
Det var store forskjellene, det er jo til det kjessomlige jeg snakket om, at når Otto Espersen hadde sine rants i torsdagsklubben, så mente han 95% alt som kom ut der. Det var jo en dybde og en forakt og kritikk og misnøye, og han var bare så jævlig fedd opp. Og det er når komikeren er fedd opp med omgivelsene sine, og greier å formulere det på sin karakteristiske måte, da er det da det smeller.
ikke når det er skript da og liksom det her tabu da virker det jo sånn det er jo humoren integrert i noe annet også jeg synes jo at humor er egentlig ikke noe man skal humor skal egentlig integreres i alt i livet eller i en historie og det er kjærlighet også kjærlighet skal integreres i livet og i et teaterstykke en film som bare handler om kjærlighet er kjedelig
det er som en romantisk komedie eller noe sånt, kjedelig en film som bare er morsom, kjedelig Hamlet har jo både humor og kjærlighet, ikke sant? og da er det da du når de største høyder veldig bra, for nå penser vi oss inn på cliffhanger nummer to
kvinnen som skal inn i mannens verden, som vi snakket om litt her, men det fikk jeg ikke lov til å ta med. Du kom med en påstand, kan du ikke gjenta den påstanden da? Jeg kan gjenta påstanden, det er at vi snakket jo om ditt kjærlighetsliv, og du skal ikke gå i detalj på det, det må du bare utbloddere så mye du vil om, så kan du se og høre alle de her klikkbeite det til helvete, hvis de vil lett på, men om sider du skulle få deg kjæreste eller et eller annet
en dame skal komme inn i livet til en mann, så er det nettopp det. Jeg tror det fra et manns perspektiv, at det er viktig at hvis du møter en jente du liker veldig godt, så må du ta med henne inn i din verden. Og vise henne alt av din verden. Dette er sånn, dette er det jeg liker, her er det sånn jeg gjør, dette er slik jeg bor, dette er sånn interessene mine. Bli med inn i mitt univers, og lover deg du kommer ikke til å angre. Det tror jeg er litt sånn...
litt sånn dynamikken som ligger litt dypt i oss da er min filosofi ja, altså og da kommer vi inn på humor jeg skriver humor her, fortsett, sorry det er humor, dette her det er bare noe viktig av humor for det er vel jasymmetrisk du vet apropos apropos gautershow, ikke sant apropos tabubryd, ikke sant
Tross alt da, når du bruker humor, så er det mer tillivelig å bryte tabuer. Fordi det er alltid en liten sjanse for at de ikke mener det. Men når du spør meg en sånn seriøs spørsmål om forandrerende kvinner og menn... Stiller. Stiller. Det er bra. Endelig fikk jeg... Og vet du hva? Det er så mange feil i språket mitt. Og grunnen til at det er så mange feil, er fordi jeg får ikke nok hjelp av folk rundt meg. Ja. Så du må bare hjelpe meg. Vær så god. Takk. Jo, her er det virkelig tabu.
å snakke seriøst om sånne ting som dette. Om kjærlighetsrelasjoner? Ja, hvis jeg skal bekrefte det du sier, at det er sånn kvinnen må gå inn i mannsverden, det er kommet, ikke sant? Så enda ble det veldig stille her. Det hadde vært mye lettere å spøke det bort. Men dette er jo det som ofte kalles litt sånn, det Wolfgang sier nå er jo, sånn er kvinner og sånn er menn, sånn er forholdet mellom de. Og så kan man tolke det veldig sånn,
og strengt og sier ja, men det er ikke sånn for alle. Det er en dølle måte å avbryte debatten på, fordi det finnes unntak. Det gjør det alltid. Men så kan du si, ja, men det tenderer til å være sånn. Det er en slags tendens, eller en slags generisk påstand at det er litt sånn det er, uten å oppgi noe særlig presentantal om hvor mange det er. Så du kan si for eksempel, haier angriper mennesker, sier man. Men det er jo mindre tall av haiene som gjør det. Men det er likevel sant.
Det er noe med essensen til en haj, som gjør at den er sånn av typen som angriper. Da kan man si litt mer alvorlig uten å overgeneralisere. Da har jeg begynt å få litt sannsyn for senere året, at man kan generalisere litt ordentlig, så lenge man er klar over de fallgruvene. Ikke tenke at sånn må det være, eller essensialisere det for hver, at du må være sånn fordi du er kvinne og du er mann.
Men heller bare si sånn, det tenderer litt til å være sånn. Det er en sånn type ting som det tenderer å være, men det må kanskje ikke være sånn. Om 500 år kanskje det er helt annerledes. For da har ting forandret seg. Men akkurat nå tenderer det til å være litt sånn. Og så sier du en eller annen tese sånn som din. Det er også det fine det er, men jeg husker det. Det går an å ha en ganske interessant diskusjon om utenom å tulle bort, tror jeg. Og det tror jeg er litt undervurdert, for i våre dager så skal det være litt sånn fetisj på alt som er av mindre tall.
Det er litt sånn at alle unntakene skal diskuteres opp av dagen, men ikke majoriteten. Men det er majoritetstendenser som vi ikke må glemme. Og det er en liten kommentar på det, som jeg kan si. Det virker som for meg, og det har blitt kommentert av flere, at
at menn liker mer å generalisere enn kvinner. - Liker mer, ja. - Generalisere generelt, men er veldig glade i å generalisere, er mitt inntrykk. Og det er ofte kvinner som sier: "Jo, men det er ikke sånn for alle." Kvinner er veldig omsorgsfulle når det kommer til... Ja, altså at vi må ikke glemme den ene eller den andre. De er veldig subjektive da, veldig ofte. Nettopp fordi de har mye mer omsorgsgene enn menn.
er inntrykk mitt. Men til spørsmålet ditt med verden, inntrykket mitt er at det er litt sånn, men hvis vi kan ta bare det fenomenet, at når to mennesker blir sammen, at den ene må gå inn i den andres verden. Det kan ikke bli helt jevnbyrdig, det tror jeg veldig på. En sånn dynamikk må jo nesten være til stede. Det er nesten premisse for at det skal være en interessant dynamikk i en relasjon.
Asle og Toye går litt mer inn enn andre. Det er en mer moderat påstand, for da kan det gå begge veier. Da kan det finnes caser hvor... I forhold til den kjønnsdebatten, så er det jo det. Men jeg ville bare kommentere på det først. Jeg tror det er nesten en nødvendig forutsetning for en relasjon. At den ene går litt mer inn i den andres verden. Den store filosofen Asle og Toye sa jo at...
Kvinner i tilgang til... Det var ikke meningen. Det var jo humor fra meg. Den trappet bra, da. Det er så kjedelig å si statsvis. Nå tenker alle vi vet at Oslo Toy er smart. Så det er gøy å si det stort for det så funnt. Det er faktisk veldig morsomt, for du bryter et tabu der også. Ikke sant? Det er en kødde med en god venn. Han sier jo det at kvinner...
Det er også morsomt at du sier det før du skal si noe veldig kontroversielt. Man har ikke krav på titelen storfilosofisk, man er mannslovenist, ikke sant? Kvinner tilbyr sex, menn tilbyr forhold.
Ref, det vi snakker om nå, er det enige at mannen velger til syvende og sist hvem han vil ha og tar henne med inn i sin verden? Nei, jeg er ikke helt enig. Jeg tror veldig ofte at kvinnen bare velger akkurat den hun vil ha. Og så er mannen bare en slav av det. Og så her, jeg tror du tar ganske feil. Hvis du først skal være på karikerte generiske påstander, så har jeg en påstand på forskjell mellom menn og kvinner. Jeg burde kanskje ikke si det, men nå skal jeg si det. Ok.
Jeg tror en veldig humoristisk måte å formulere det på er at, og ikke ta det for bokstavlig, det bør jeg kanskje ikke si for. Det er at en kvinne tenker sånn, jeg tolererer kroppen hans på grunn av alt annet ved han. Mens en mann sier, jeg tolererer alt annet ved henne på grunn av kroppen hans. Og nå må du ikke ta det for bokstavlig, men jeg tror det er noe i det at mannen kanskje er mer...
Vi blir kjempeforelsket. I kroppen? Nei, nå tar du det bokstavlig. Nå tok jeg bokstav, sorry. Det er vanskelig det. I det sensuelle skjønnet. Vi blir mye mer forelsket i det vi ser og det vi omgås. Og så glemmer vi litt av konteksten. Mens kvinner tror jeg er flinkere til å tenke på konteksten rundt.
Og så heller glemmer litt av detaljene på det domseret den der. Hvis jeg kan legge til, altså dette med det som Jung snakker om med anima animus, er jo at anima kvinnen for mann, en sånn symbolsk skikkelig som det er, det er en modus, en stemning. Det er sånn sett litt mer overfladisk, at det er mens kvinnens animus er mer en overbevisning. Så...
Sånn sett så er den litt tyngre. Det er en overbevisning, det er litt kraft og stabilitet bak den, mens man faller for et modus. Ja, det er det litt jeg sier. Det kan være en måte hun går på, ikke sant? Man faller på en måte for en kvinne, mens kvinnen kan være mer sånn, hun faller litt for helhetspakka, i større grad. Hvis jeg skulle sette penger på noen generiske påstander, så ville jeg gjort det. Altså, hvor ofte tenker du liksom sånn,
Jeg gifter meg med henne fordi det blir en bra deal. Hun blir en bra mor, hun har alt hun trenger, hun har alt på plass. Det går jeg for. Veldig få menn som tenker det. Hva er det? Hvis jeg skulle vedde litt generiske statistikk på det her, så vil jeg tenke at kvinnen tenker mer kontekst.
Ja, det var jo den der rakmålseffelen som akkurat stod på... Nå kommer folk til å si at det finnes masse unntak, og det er ikke sånn. Det finnes masse unntak, men poenget er om sånne påstander kan... Finnes det noen sånne påstander som kan treffe noe som det er noe i, som vi kjenner oss litt igjen i? Jeg tror de kompisene her som er bevandret blant mye kvinnefolk, de kommer til et punkt hvor de gjør sånn, dette her
hvor de kan velge å vrake litt at de går ofte bort fra det promiskuøse voldsomme, det kule og går mot det trygge, modelige jeg vet ikke om det er en sånn men det er jo flertallet da har du disse fire anima-nivåene til jung kvinne for mann det første er dette pu-seksuelle det er stripperen, det er pornosternen det er hun som er deilig som du så
forbygående. Og så andre stadiet er modeskikkelsen. Nei, unnskyld, det er tredje stadiet. Andre stadiet er den store romansen. Den er ikke seksuell i samme grad. Så når du tenker på henne, du tenker ikke på sex. Du tenker bare på henne som et tredje sted. Åh, jeg elsker henne og sånn. Det er orfjus. Orfjus er jo det du liker.
Det er mer ansikt, måten hun sa en ting på. Det er som i Disputino-operaene. "Åh, da hun sa mitt navn er meg nå, men jeg glemmer aldri da hun sa det." Det er ikke seksuelt, det er den store forelskelsen. Det tredje anima stadiet er modeskikkelsen. Det er når du ser på henne som en mor til hennes og dine barn. Fjerdeskikkelsen er at det heveler seg helt over det seksuelle. Det er den vise kvinnen.
Det er Athena. Det er når du ser kvinnen som en vis skikkelig psykolog, og det nivået kommer ganske få menn til. Men vi vet jo at alle fire nivåene er like viktige. Nei, nei, nei. Det er det der. Seksuelle kvinner er laveste. Da har du denne filmen som er laget etter en bok av han broren til Thomas Mann. Hva var det han het igjen? Heinrich Mann. Den blå engel.
som handler om en professor. Dette kan skje meg, nei. Fantastisk film fra 30-tallet som handler om en professor som er litt... Han har på en måte alltid levd et regelrett liv. Og han kjenner på et savn, ikke sant?
Og så har han noen elever som ikke oppfører seg i timen og mobber en gutt som minner litt om ham selv som gjør alle leksene og sånn. Og så kommer de for sent i timen og det er masse sånn styr da, så finner han ut at grunnen til at det er masse styr med dem er fordi de drar ut på et sted og ser på en kabaredanser på kveldene, på et sted som heter Den Blå Engel. Så han drar dit for å avsløre dem, men ved et uheld så forelsker han seg, forelsker han selv i
I denne damen som heter Lola Lola Som står der med Sånn synlig lår og synger Jeg er lavet fra hodet til tærne Kun for å elskes med Hun er pur Den seksuelle kvinnen
Og han går jo da fra akademia, disse strenge akademiske ordentlige livet, helt ned dit. Så han frier jo til henne, han blir med dit, og filmen ender med at de gjør ham til en klovn. Dette forbigående sirkuset hun er en del av, eller hva det er for noe. Så han sitter der og blir kledd opp i dette klovnsystemet, og han blir mer og mer frustrert, for han skjønner mer og mer det gale valget han tok. Det minner jo veldig om Faust, da.
Gøtesfest. Ja, men den er andre nivå, ikke sant? Det er den store forelskelsen. Ja. Men altså, vi må skille et par ting her da, i disse altid generiske påstandene, fordi det ene er jo liksom dette begjær og forelskelsen, hva som får deg til å gjøre dumme ting og sånn. Mm.
Og det andre er jo en type mer overordnet kjærlighet til et annet menneske, som er noe litt annet. Når du kommer opp i disse høyere stadiene som Øde snakket om oss, så er det den som kommer inn i spillet. Det er kvinnen for mannen. Så noe helt annet er et annet menneske som et medmenneske. Det er et vennskap. I en kjæresterelasjon kan du utvikle et vennskap som er uavhengig av kjønnene.
Til en stor grad, vil jeg ha sagt. Men dette her beskriver litt nivåen man er for som modenhet for en mann. Og det finnes tilsvarende på kvinnesiden, animus. Men i og med at vi lever så hinsides forskjellige liv fra etter 2. verdenskrig opp til nå, hvor mye relevans har egentlig den der kjærlighets
romantiske litteraturen og historien og verdiene, fungerer de dynamikken i det hele tatt med sånn vi lever nå? Altså spør du om den fortsatt er virkningsfull? Ja, vi dyrker det kanskje i visse kostymedramer og sånt, men nå er det jo et helt annet type spill mellom kjønnene og tilgang og en helt annen type...
Tror du ikke at innerstiden kanskje er bare det samme? Litt annen drakt bare? Ja. Det er disse nivåene til Jung da. Hvis du kan se litt på dem da, så er det jo klart at 1800-tallet var helt besatt av denne romansen. De satt jo veldig fast på dette andre nivået.
Med alle disse store romantiske romanene og stormfulle høyder og alt det der. Romantikken med de store følelsene. Og så kan man si at Rokokoen var litt mer på det første nivået. Det var bare sex. Det var bare å ligge sammen bak gardinen og sånn. Og så hvilken stadie er man på nå? Er ikke det veldig seksifisert nå? Jo, vi er tilbake på Rokokoen på en måte. Som vulgært.
Men bare enda mer sånn, nå er det sånn type volym at ja, hva er det det egentlig handler om? Men jeg tror det er forskjell på det som er tidsånden med det er en pupp på en reklamplakat og det er sånn veldig mye seksifisert alt, men og alt skal snakkes om, det er dildoreklamer i alle aviser, og det er liksom ikke en måte på hva som ikke skal kunne snakkes om. Men
Jeg tror det er viktig å si at det er det som dominerer nå, men på et dypere plan så tror jeg ikke det er det som dominerer. Jeg tror akkurat det samme dominerer nå som for tusen år siden. Det er liksom bare det at du vil ha en person som bryr seg om deg, du vil sikre din fremtid, du vil sørge for at du får noen barn som får det bra, du vil bli elsket av andre rundt deg. Det er bare det samme ganske enkle ting som står seg over tid.
Og det er liksom derfor disse klassiske store verkene fra 1000 og 2000 år siden står seg i dag, fordi det er det samme. Det er liksom en skjønn kropp og kjærlighet mellom mennesker og omsorg og det å liksom være på hverandre, og det tror jeg står seg om 1000 år også. Selv om det liksom i perioder er romantikken som dominerer kunst og kultur, og så er det rokokken, og så er det vulgariteten, vil jeg kalle det i dag.
Så går de der bølgetoppene forskjellig, men under vannoverflaten så svømmer de samme fiskene. Det er en fin metafor. Er det noe mønstremessig, hva som kommer etter denne epoken her, hvis vi ser tilbake historien på at vi får en ny type romantisk bølge? Jeg tror nok det er nettestemmeret med kokon og romantikken etterpå. Der ser du den tendensen at du går opp
et stadie, og så senere på 1900-tallet går det opp til familiestadien. 1900-tallet til 1900-tallet dyrker jo familiet helt ekstremt. Ja, men begynner du å se ut til det? Kulminerte på 50-tallet. Ja, ikke det er liksom litt grine nå?
Altså hvis du skal tro at dette går sånn i trappet din, da så er jo neste stadiet det romantiske, hvis jeg er tilbake på å begynne igjen. Ja, men jeg tror det kommer, nå har det vært veldig sånn, hele modernismen fra 1800-1900-tallet, er jo nettopp å bryte dogmer, bryte rammettingelsene for de forskjellige artene, gjøre nye ting og originale ting. Og når du har holdt på med det lenge nok, så blir folk lei. For da hopper du bare fra topp til topp på tærne, og så treffer du aldri noe ordentlig dypt noe, ikke sant? Ja.
Og du lager en nytt bilde og skal lage noe helt annet. Du lager ny musikk og skal lage helt annen musikk. Altså, da er kjedelig i lengden, for du får ikke noe substans. Og det er det jeg tror er tegnetiden, som du også kanskje hintet til nå, at du ser litt den der folk lengter litt etter litt mer substans, litt mer stabilitet og litt mer tryggere identitet og kultur, og ikke at alt bare vannes ut, alt flyter ut, og alt bare skal utforskes på nytt, og alt som er annerledes er mest spennende. Og
Og derfor tror jeg også for eksempel at nærdrundokumentaren treffer ganske godt, fordi det er det mange nå lengter etter. Litt mer stabile, tradisjonelle familieforhold for eksempel. Og der har vi nøkkelen til fødselsforrettene. Skal komme oss opp på 2,2 igjen. Ja, altså jeg vil synes, ja, jeg mener det er bare lag barn i hytt og pinne. Men det er litt sånn dilemma da, fordi hvis du tenker at vi må ha rammer på familien før vi lager barn, så går det ikke bra. Nå burde du heller bare begynne å tenke, lag barn, og så sørg for at det blir bra rammer etterpå. Ok, ok.
Ja, bare for nå er vi så... Ja, lag masse barn. Jeg har sagt dette til mine sønner. Ikke noe krise, så jeg bare kjører på. Flere kone. Det er jo det interessante paradokset at sånn som Norge i dag, det er mer ufarlig å få barn enn noensinne nesten. Både når det gjelder selve fødselen, men også når det gjelder
for å kunne gi dem en god levekår når de er unge og så videre. Men da liker jeg det lavest noensinne. Så det peker jo på, det peker jo mot at materialismen er på en måte, det materialistiske argumentet er på en måte feil, at når ting ligger til rett for noe, så blomstrer det. Det er ikke sånn. Det er noe psykologisk som er årsaken. Du er jo i din prime nå, Øde. Jo, takk. Ja.
Så du kunne jo ha to barn og sånne i klassisk forstand? Ja, jeg kunne det, og det er en av de tingene jeg skammer meg mest over. At jeg er så veldig barn av min tid når det kommer til å ikke få barn. Jeg har vært med i farmen, men ikke barn. Hvor mange barn har du nå? To. Jeg vil ha flere.
Jeg gikk fra en veldig klassisk 82-årig gang, hvor det å tenke på barn, og egentlig prate med barn, være i nærheten av barn, helt null interesse, helt til første barnet lå der. Så var det sånn, oi, wow, den opplevelsen. Til sånn, to barn, det holder vel det. Det er jo ikke dette som er meningen med alt. Og så...
Går årene, livet kompliserer seg på utallige forskjellige planer. Og så kommer det et sted i slutten av 30-årene, bare sånn, faen, det er jo flere barn man skal ha, for faen. Hva faen, man har fire kunder av fem kunder av 60. Så det er jo den store oppdagelsen min. Ikke intellektuell oppdagelse min, det er jo flere barn. Ja, takk. Jeg tror også folk tenker at barn er så problematisk, det er så vanskelig å stresse når folk ikke har gjort noe mer. Jeg bare tuller.
Du må bare ta med barna på alt. Det interessante er at du bygger jo et imperium når man får barn. Og det er jo ikke... Det må ikke bli sånn som nærmere familien. Det må ikke nødvendigvis bli sånn, men det er som et tre som spreder sine grener. Og på en merkelig måte er det selvutslettende, fordi du offrer egne ting for dem. Men på en annen side så vinner du ting. For det er litt sånn som vi snakket i går med nyttårsforsetter.
Skal nyttårsforskjellet være reparerende, eller skal de være utvidende? Og det må få barn er jo at du utvider deg selv. Og på en merkelig måte så blir du enda større.
Men jeg tror det er veldig meningsfullt å få barn. Jeg tror folk henger seg opp i feil verdi. De tenker at det er stressende dyrt. Det er alt mulig som er gærent med å få barn. Men det er fordi du har en greie om at det skal passe inn i en eller annen mal. Barn er jo noe av det mest tilpassningsdyktige som finnes. De er som gummiball, hvor du bare kan forme som du vil. Og du kan ta dem overalt. Dette er et tegn i tiden jeg irriterer meg over. Voksne folk da.
de tilpasser seg barnas verden og skal ligge på gulvet med de og prate med de og de må liksom jeg kan ikke gå dit på det foredraget fordi jeg har barn i kveld så i stedet for å ta med barna inn i sin verden så går de inn i barnas verden ja
Og det er et kulturelt forfall, ikke sant? For da ender du opp med å sitte med legoklossene hjemme da, i stedet for å gå på det foredraget. Så hvorfor kan jeg ikke ta med kvinner inn i din verden, ta med barn? Ja, men du skal ta med barna, det var jo sånn det alltid har vært. Du tar med barna inn i din verden, og så er du med far på jobb eller mor på jobb. Og så er du med de voksne, og da lærer du deg å snakke som voksen, du lærer deg å tenke som voksen, du lærer deg å bli oppdratt. Men hvis du som voksen går hjem til barna, den ligger på gulvet og snakker i babyspråk,
Da lærer du for det første ikke ordentlig språk. De lærer seg ikke å være en voksen. Da blir voksne barn i stedet for barn voksne. Og det er en veldig rar greie. Jeg synes det er for mye av
Og så bare ta med barna på ting. Det er ikke noe problem å ha med barn. Så skriker de litt, og så bare sier du liksom, hold kjeft nå skal jeg hjelpe deg. Du må være bestemt da, du må være en voksen i rommet, ikke sant? Og det er det veldig få av. Nå føler jeg liksom, barnas betingelser rår. Og da er det klart det er slitsomt å få barn. Fordi du må ydmyke deg selv som voksen person. Men hvis du tenker motsatt, så tenker du liksom,
Barn er bare fantastiske blomster vi skal ta med og få til å gro, og ta dem inn i vår verden. Det er nøkkelen. Derfor hadde jeg ikke hatt noe problem med å ha tre, jeg skal en gang. Jeg har sju, åtte barn. Hæ? En gang? Nei, altså bare kjøre på med flere barn. Er dette en brageskål? Nei, altså jeg har jo tre barn. Jeg kan jo tenke meg flere, det er bare hyggelig. Så bare få masse barn, fordi jeg ser ikke på det som et stort problem. Å få barn, det er ikke noe som hindrer meg, det er noe jeg kan...
Det er heller noe som gjør at sånn som Ødesa, det er heller noe som liksom gror og vokser og sprer seg, og det er jo kjempebra. Og jeg tror de fokuserer på feilverdi da, var det jeg skulle si, fordi de tenker sånn, det er stressende, det er dyrt, ikke sant? Og så vet du jo fra forskning i psykologi at småbarnsforeldre er ikke noe lykkelig. De er ulykkelige. Altså, de er lykkeligere når de ikke har barn.
Det er en del sånne ting, men det er feil verdi. Det er ikke lykke man søker med barn. Det er ikke betinget skal være så topp og alt skal være så bra. Det er ikke det man søker med barn. Det er slitsomt og fælt og irriterende og maset og alt. Det er veldig meningsfullt. Det oppleves veldig meningsfullt, og det gir en sånn poeng med å stå på morgenen som ikke har noe med lykke å gjøre. Jeg kjenner ikke den der ulykken å ha barn. Men jeg kan ærlig innrømme at det er litt den frykten for å bli gammel og ikke ha noe
andre enn en kompis fra gamle dager av folk rundt deg da som er et slags blodsbånd, altså foreldrene dine dør og fetter og kusiner, det er ikke nødvendigvis noen måte man har tett på seg og søsken og den type ting er det ikke så veldig mange av lengre, så det er jo litt den frykten for hva 70-80-90-årene å finne mening der, det er det jeg ofte ser veldig langt frem i kula da for den ulykkelighetsbiten har jeg ikke kjent så mye på
Det er bare statistikk da. Er det kjedelig for Øde å sitte og høre på det? Jeg tror Øde har så mye folk på gården hjemme hos ham at han bor i et kollektiv, så han føler ikke det presset for ensomheten. Hvis du hadde bodd i en liten hybel på Grønlandkast, hadde du følt mer på det. Jeg føler absolutt... Jeg bor jo alene i et hus med hele minnet på gården. Akkurat nå. Så jeg er kjent på det. Jeg ville sagt at personlig, min største...
Det som hindrer meg mest i å få barn, er frykten for å få barn med feil person. Og den tror jeg er ganske vanlig. Den tror jeg går igjen. Men ville du da sagt deg en dag at den skal bare legge frem meg? Ja, du må ta det mindre alvorlig. Du driver med barn nå, ikke sånn du driver med maleri. Du driver med å forvente perfeksjon. Du må liksom bare lage sju barn og satse på at en av dem blir bra.
Ja, det er jo det biologene også sier er manns beste strategi. Ja, du må bare spre det, mens du går og venter på den perfekte partneren. Til slutt sitter du der som Wolfgang sa da, med 70 år uten barn. Men frykten for å få barn med feil person, jeg synes jo det er en veldig
sunn tanke da, fordi det er jo et helvete. Men hvis han mener ferdigperson så mener han 99,9% av hele befolkningen. Ja, det er sant. Men mener du da at å få barn med personen hvor det potensielt er stor sjanse for at det blir brudd når det er som når det mest står på spill? Skilsmisse, liksom? Det er jo tusen ting. Det er hvordan barnet blir som person. Det er jo ikke bare...
Tabler raser. Man henter jo inn litt genetisk. Det er hvordan de blir som person, og så er det hvordan forholdet er til samme person. At det blir brudd fort. Hvordan blir bruddet? Det er veldig mange ting. Hvis man har samarbeid med mennesker, så vet man jo at å samarbeide med en kjiperson er ufattelig i det. Har du sett den filmen som heter Idiocracy? Ja. Har du sett den? Ja. Har du sett den?
Det er en film som er veldig morsom. Det er en dårlig amerikansk B-komedie. Det er veldig morsom. Fordi det er jo hele poenget at der er det intervju med et par som skal liksom planlegge for barn. Og så sier de sånn, ja vi skal bare få oss utdanning først, sier de. Så er det nabofylen, intervju med han da.
Og han er sånn skikkelig rølpøtte og drikker og hvit sånn wifebeater t-skjort og liksom drikker røl og ligger med alle nabodamene så han får masse lause unger. Og så hver gang vi intervjuer han så har han fått en ny unge i nabolaget. Og så intervjuer vi den nye paren så er det som vi skal bare få, ja nå har vi fått oss utdannet vi må bare skaffe oss et jobb først. Og så driver han og får flere unger og så kommer det neste intervjuer så er det som vi må bare skaffe oss et hus og fast bo på vi vil ha trygg om i huset før vi får barn liksom. Og så til slutt så er den der da jobb og utdanning og hus og alt og så er den 45 år så får hun ikke barn. Ja.
Ja, vi sliter litt nå. Det ble ikke noe. Han har masse unger nede på hele nabolaget han er siden av. Altså, de er mye smartere. Han er mye dummere. Han har masse unger. Og så er det en middelmodig fyr som blir fryset ned ved et UL. Så våkner han et par hundre år etterpå. Eller han skal vel våkne et år senere? Ja, så våkner han opp alt for sent da, for han blir borte. Og så våkner han flere hundre år etterpå. Og da er jo verden populert med idioter, ikke sant?
Fordi alle de smarte, de dreier vi bare å vente på å få barn. Og så ble det bare dummere og dummere, så evolutionært var befolkningen bare falt, de gikk jo, og alle de idiotene fikk unger, og de fikk flere unger, og så falt hele standarden. Og så kommer han som er en middelmådig fyr i vår tid da, inn i denne nye tiden, og da er han jo et geni. Ja.
Og så de sliter med å få grodd mat og sånn, og dommeren er bare sånn full i kått. Det er helt kaos. Og så sier han, hva med å vanne litt? Og så bare, ja, det er helt skjønn i strek, og så bare blir det mat og sånn. Og det er en veldig morsom idé. At hvis du driver og venter og venter på det perfekte tilveisen, så blir det ingenting. Du må bare få ut fingeren og gjøre det. Du vet, H.C. Andersen har et størrelse
et slags eventyr eller en fabel om det om en sommerfugl som det er vår og det blomstrer og sommerfuglen flyr rundt og så ser den å, her er så mye fantastiske blomster og så på den blomsten der og kanskje jeg skal sette meg der og hente litt pålen og nei, den blomsten der var enda flottere og så flyr den dit nei, den der og så bestemmer den seg aldri
Og til slutt visst ned alle blomstene. Jeg refererte til Ida Korsi, han refererte til Asbjørnsen. Andersen. Men det er jo... Hva faen skal jeg si nå? Det er noe i det, ikke få ut fingeren. For eksempel, jeg er alltid litt råd med Julie mye bedre enn Hemlet. Fordi Hemlet, han går rundt og bare tenker og tenker og får ikke ut fingeren.
Mens Romeo han handler jo som bare det Det er jo full aksjon med en gang i løpet av en døgn Så er alt over Så Romeo er jo på en måte mye mer Han virker mye bedre Mens Hamlet han går bare og tenker Og får ikke ut fingeren Og det er en fare for at du blir for mye Hamlet da Fordi da visner blomsten Før du får satt deg ned på en vakker blomst
Så ja, det er det. Vi var ute i gård, det går bra der. Ja, dette går bra. Det er travelt. Travelt på progner.
Jeg fant det veldig sånn, det var på det stadiet her nå hvor jeg selvfølgelig hadde noe briljant jeg skulle følge opp med rundt... Men har du noen nyttårsforsetter? Det synes jeg er veldig opptatt av for tiden. Du er veldig opptatt av nyttårsforsetter? Ok, nei, jeg har ikke det. Hvorfor ikke det? Nei, det går så jævla bra. Ja, men dette her er jo det vi snakket om. At nesten alle behandler nyttårsforsetter som at de skal reparere seg selv. Men på det ene har vi forsøkt å...
skape oss forsetter som handler om å utvide. Det er litt som å få barn. At du reparerer ikke deg selv, for det er et forferdelig dårlig premiss. Jeg er feil. Nei, ikke sånn. Jeg synes vårt kalenderdikterende event i livet er, det styrer unna spesielt dette her, vi må jo møtes før
vi må jo møtes før nyttår. Vi må runde av året. Hvor faen skal du møtes i desember da? Mest trable er det sånn der veldig kalenderen dikterer møter i stedet for at det er lystbetont. Det blir det sånn der forsett
det blir mer sånn et sånt tøysete ting det er litt som det er for folk det er stemmendt folk skal jo tre noen i form av ja, men det er sånn reparasjons eller du skal lese tre bøker altså det blir en slags lovnad til en selv det er sånn tomme vi snakket mye om sånne substansielle nyttårsløter det er viktig å ha for å ha et mål med året så du ikke går inn i et nytt år som hemmelighet jeg var helt på din side før vi traff hverandre i gang å nei
Altså nå har du begynt å målebasere på det? Nei, altså jeg har jo alltid vært det litt, men jeg er veldig imot nyttår. Jeg synes det er at man teller årene, og hele verden er blitt enig om denne dagen har gjort en godt en rundt rundt solen, og det er ikke noe substans i feiringen.
Det er bare at du feirer at jorden har gått rundt solen et år. Det er ikke noe mysterietradisjon, det er ikke noe lokal forankring. Så skal man bli et bedre menneske fordi jorden har... Ikke sant? Jeg er veldig imot det. Men så kom Einar med noen gode forsetter.
som handlet da... Ikke sant? Det er bare et sånt mål at dette er lyst til å få til, og det har jeg mer respekt for. Ja, ok. Respekt for, eller tilbøyelighet for å bli med på? Han var jo med på det i går. Tilbøyelighet for å bli med på. Vi hadde jo overraskende like idéer da. Er det veldig konkrete mål? Ja, altså det er mer sånn blomstrommål. Sånn som eksemplene mine var vel at jeg skulle... Jeg har veldig mange da, så jeg er veldig besatt av nyttårsforsetter. Nei, altså jeg skal...
Men som mest konkret da, som nesten er på grensen til at jeg skal fikse noe, det er sånn, jeg skal lære meg logic, det er et innspillingssystem på nett, som er sånn at jeg kan lage musikk og spille den selv. Nei, det er ikke reparasjon, det er utfyllelse. Jeg skal lage det, for jeg kjøpte meg det, så jeg skal lære meg det, og så skal jeg lære meg å spille munnspill, og så skal jeg ut i en skive med egne viser. Så det er veldig sånn konkrete ting. Og så skal jeg ut i de to bøkene jeg burde ha utgitt for et år siden, som står og venter, og redaktøren ringer meg og...
Hvorfor gjorde du ikke i fjor? Ikke sant? Men du husker jo to bøker i fjor. Fem bøker i fjor. To bøker, altså tre etterord. Jeg var med på fem bøker. Nei, men poenget er at jeg rakk ikke. Så det er litt mer sånne ting som jeg har som gullerot jeg bare må få gjort. Men så er det mer sånne større ting. Og det er viktig å ha de også for å vite hva det er jeg skal gjøre. Men så er det mer sånne substansielle ting som er sånn jeg skal 2025 skal bli kjærlighetens år.
Og med det så mener jeg at da skal jeg gjøre alt med kjærlighet i større grad. Jeg skal legge ned en større innsats for, for dette er veldig interessant, altså fordi kjærlighet er jo det at du vil det andre eller den andre vel. Det er følelsesmessige aspekter av kjærlighet. Så når jeg har kjærlighet til deg, så vil jeg deg vel.
Da vil jeg ikke deg velge så jeg skal føle meg bra. Da er det ikke kjærlighet. Men jeg vil at du skal ha det bra. Da er det kjærlighet. Ikke betinget? Ja, litt sånn ubetinget kjærlighet er at jeg bare vil du skal ha det bra. Det er den følelsesmessige komponenten at jeg føler det behovet for at du skal få det bra. Da har du kjærlighet til noen. Eller et prosjekt.
Jeg vil at dette bildet skal bli bra, så jeg skal tegne dette skikkelig. Det er et følelsemessig aspekt. Da tenker jeg ikke på meg, at jeg skal bli kjent, eller at jeg skal få penger. Jeg bare tenker at det bildet skal bli bra, og jeg legger ned en innsats på det. Det er kjærlighet til en ting, eller prosjekt, eller en person. Det vil jeg ha mye mer av, i større grad. For det handler liksom om å blomst være autentisk og ekte, og gjøre det du faktisk står for og vil. Så det vil jeg ha mer av.
Men så er det en handlingskomponent også til kjærlighet som er veldig vanskelig og viktig. Og det er at når du har den følelsen for noe, så må du slå ut i handling. Så da er det som er handlingsaspektet ved kjærlighet, som jeg ser det, er jo at det du offrer for noe. Så hvis du har kjærlighet til et prosjekt eller en person, så skal du i handling vises det ved at du er villig til å offre noe for den andre.
Så veldig enkle ting er sånn hvis du liksom sa, jeg kan ikke spille en podcast i dag, for jeg må hente unger, det betyr veldig at jeg er på avslutningen til barna mine. Da offrer du en podcast for barna dine, da viser du i handling større kjærlighet for barna dine enn podcasten din. Og så kan du gjøre andre ting, offre unga dine av og til for podcasten, for det var ikke så viktig det unga drev med, ikke sant? Da viser du større kjærlighet andre veien. Og det å prioritere den ganske riktig,
Det er viktig, men det handler om offer. At du er villig til å offre noe når du snakker om handlinger i kjærlighet. Og det er derfor i Bibelen for eksempel, Abraham blir sagt av Gud at han må offre Isak, sin eneste sønn, så er han villig til det. Da viser han det ultimate offer, ikke sant? Det han elsker høyest, det er en villig til å offre for Gud. Da viser han det ultimate offer i handling. Han blir heldigvis stoppet da, men da viser han det ultimate offer i handling. Det er en kjærlighetsakt omfor Gud. Og det...
Den type ting er veldig viktig, og det tror jeg er nyttårsløst, hvis du klarer å tenke på det gjennom året, at jeg skal prøve, for jeg vil faktisk at livet og verden og mennesker skal være mer sånn. Jeg vil at det skal vise mer kjærlighet, handle mer ut fra kjærlighet, prioritere riktig kjærlighetsmessig,
Det er sånn substantielt nyttårsråd, det skal jeg prøve å gjøre mer i 2025. Og så vet jeg at jeg kommer jo til å, selvfølgelig ikke oppnå idealet mitt, men jeg kommer til å tenke på det av og til, og så legge ned en liten innsats av til for å oppfylle det. Ja.
For meg høres det ut som at dette er jo ikke målbasert ting i det hele tatt. Det er jo ikke noe kalenderbasert, det er jo ikke tenkt til å hente noe. Ikke akkurat det siste, men det der med å spille inn en plat og sånn er jo målbasert. Jeg er uenig, for det høres for meg ut som at dette er den klassiske prosess versus mål-debatten, er det ikke det? For meg høres det ut som at du skal legge all energi i nettopp prosessen fram mot det endelige produktet. Hvis du har et målbasert...
Nyttårsforskjett så er det sånn jeg skal lage musikk og du kan kvantifisere suksessen, du kan kvantifisere målet, du kan kvantifisere en mengde av utbyttet ditt eller at du skal nå den her målelinjen da. Jeg skal løpe maraton
Men å gi ut en plate er jo mål Han gjør jo ikke det Med et mål om suksess Et mål om penger Han gjør det fordi han har lyst Det er jo suksess å lave en god plate Men Det om du faktisk får gitt ut den platen Eller ikke om den blir helt ferdig For meg høres det ut som bare det å lære deg Å spille munnspill, å lære deg logic Eller hva det er for noe
er jo hele, det er det som er driven og målet. Ikke det at du sitter igjen med et endelig produkt. Jeg er litt enig med begge her. Det som driver er jo ikke sluttproduktet. Det som driver er liksom det der altså
skape det og få det til å være ganske fornøyd med hva du får til til slutt og jobbe med det om skiva kommer i august eller i 1. januar 26, det er ikke så viktig men det er et forsett det er en slags gullerot som 2025 kommer til å ligge i min bevissthet at jeg skal prøve nå og det er veldig i hvert fall for meg er det veldig nyttig og fint og gir veldig mening og grunn til å stå opp at jeg har disse tingene, mange ting
Og jeg gjør det på daglig basis, ukendelig basis, månedlig basis, halvårsbasis, årsbasis. Det kan høres litt sykt ut, men jeg gjør det, og så justerer jeg det. Så jeg har liksom en plan for dagen, plan for uka, plan for månen. Så justerer jeg det litt hele tiden. Du loggfører dette her og sånt? Bare i hodet. Jeg har liksom bøkene liggende fremme i bunken, så begynner jeg på den øverste, for jeg vet jeg må gjennom alle. Og så legger jeg den vekk, og så pakker jeg meg nedover, ikke sant? Og da har du, så jeg har disse planene, og det gjør at jeg virker mye mer effektivt da.
for mitt vedkommende i hvert fall. Enn om jeg bare sa, å nei, jeg er imot alle nysgjørseler, for det blir ikke oppfylt allikevel. Det virker så passivt. Og så er det sånne gode ting, jeg husker ikke om jeg har noe flere, men det er sånne gode ting, sånn som, det å være et kjærlig menneske er jo et ideal, som jeg synes folk burde ha mer av. Altså de burde tenke liksom sånn, er dette noe jeg har virkelig
vil vel, eller er det bare noe jeg gjør for å få penger, så jeg kan gjøre noe annet vel? Hvis folk tenkte litt mer sånn, la litt mer kjærlighet ned i ting, heller enn bare være sånn hamster i et hjul, så tror jeg de hadde fått det mye bedre. Det er en jævlig vanskelig avhengig, det er for at det er mye sånn med en ekstraønner innsats på noe som gir mye penger, som gir deg enorm frihet etterpå til å ta noen. Du ender opp med å jobbe for å få masse penger, og så ender du opp med å jobbe med en ny prosess for å få enda mer penger, og så blir det sånn hamsterhjul, heller enn at det er veldig få som tar seg den friheten etterpå.
Jeg leste om noe som heter Tim Ferriss, produktivitetsbossen, som hadde skrevet en bok som heter Fire arbeidstimer uke. Og et av de viktigste punktene i denne boka, som har vært bestsellet i mange år, er det punktet som folk flest ikke leser, som er den viktigste delen av boken, er hvordan «fill the void», hva er det du fyller tomrommet med når du ikke jobber
eller skal skape ting eller nyte. Hva er det du fyller det med? Og han sa at hvis du ikke har
hele sensen der, hvis du ikke har en base, et ståsted, et fast fundament i livet, så kommer den voiden alltid til å fylle seg opp med mer jobb. Uungåelig. Eller bare sånn tom underholdning? Altså, han som er heldig har nesten mer tom underholdning, men du kommer til å jobbe, du kommer til å fylle tommerommet med jobb, så mye du kan, så det er sånn der...
sikkert han kunne artikulert bedre enn meg, men det er et eller annet med hva er det du fyller tomrommet med mellom det produktive og nytelsen. Og det hvis du ikke har et slags fundament at du går ut og møter venner eller har familie, et eller annet sånt, er på et sted i en by hvor du ikke kjenner noen, så kommer du garantert til å fylle det med mer jobb. Ja, for du ville sagt at det er det man...
alle helsebølger fylt opp med? Vennskap og familie og sånt. Ja, det tror jeg, men det er så enkelt å fylle liv med jobb, fordi det er alltid noen som ligger og venter og at det føles godt. Men jeg tror veldig mange også bare fyller det med tom underholdning, ikke jobb. De går inn for å jobbe, altså, hva fyller du det tomrommet med som er resten av dagen? Sitter og ser på TV, liksom de bare gjør underholdende ting, skroller litt videoer og ser sånne dumme kattevideoer og reels, altså, har dagen gått, og så er det ny dag. Det er det som er skrekket min.
å sitte og liksom bare fordrive tida med underholdning heller enn noe som på en måte har noe skapende blomstøyende ved seg ikke noe driv for å gjøre noe som er forbedrende du bare liksom sitter og går på tomgang egentlig det er det verste og det er jo derfor også nyttårsretter er så viktig og ikke bare sånne reparerende smøde nevnte men hva venter du med da? hva slags nyttårsretter? det er jo de vanlige jeg skal slutte å snuse jeg skal begynne å trene og sånn hva var dine? mine og hva som var mine forsøkter ja
Nei, det var jo litt forskjellig Men de som lignet på dine var jo blant annet at jeg skal skrive en pianosonate Det er kanskje det mest konkrete Han kan ikke begynne å trene? Eksersere Eksersere? Poppehjern?
100 kilo 20-bender, nå hadde du vunnet med det. Det ble en sånn gresk ideal der hvor du bare... Jeg bryr meg ikke nok om det. Du er veldig høy, du hadde jo fått en veldig atletisk... Ja, men jeg bryr meg ikke nok om det. Men altså, stort sett da, jeg er åpen for at det kan være en sånn prosjekt, men stort sett når folk snakker om å trene mer og sånn rundt nyttår, så er det for å reparere det.
Det er ikke fordi de har et ideal og sånt. Det er fordi, nei, nå må jeg skjerpe meg. Det er skamdrevet da. Og det er det jeg reagerer litt på. Men du sa det var dine var? Jo, men jeg holdt på. Det er jo å skrive en pianosanate. Det er kanskje mest konkrete. Altså, jeg har jo litt den samme som Einar, litt med kjærlighet. Det har jo vi snakket veldig mye om når vi har hatt den podcasten vår sammen og sånn, så har vi kommet frem til at kjærlighet er ganske sånn.
Kjærlighet er ganske sentralt i alt egentlig. Så det å utvikle seg som et kjærlighetsvesen, utvikle sine evner på det området, er veldig viktig. Det kreves øving da. Det er ikke bare å begynne liksom. Du må øve deg på å legge ned kjærlighetsting. Hvordan gjør man det? Du må forplikte deg på at det skal bli bra. Du må offre noe.
Du kan ikke bare føle det og si det liksom. Du må faktisk handle og virke for at, og det forsterker det. Hvis du er nødig å jobbe med et bilde, så blir det bra. Da forsterker det følelsen at man har lyst til å jobbe mer med det bildet, for det skal være enda bedre. Det er en god sirkel når du kommer inn i en kjærlighetsøvelse. Hvordan håndterer du det? Det er vel mange kvinner som liker ord bedre enn handlinger? Dør det på kvinner i dag? Hahaha!
Du lurte meg inn på sånne generiske påstander om kvinner og sånn, altså nå driver du igjen. Jeg prøver da, vi skal ikke på humor igjen her, skjønner du. Men det er jo et eller annet, jeg synes det er veldig nyttig i veldig mange sammenhenger å bare se, og så se bort fra ord og bare se hva folk gjør, og se behandlingene. Men det er jo veldig mye sånn du kan gjøre for
og den type ting, men det er vel så effektivt å bruke ord, å snakke og si ting. Jo, men jeg tror jeg er litt begge deler på det faktisk. Jeg tror veldig mange kvinner for eksempel kan gå i retning av litt sånn selvoppofferende kjærlighet. De vil barna og familien så vel at de utsletter seg selv. De glemmer å ta med seg selv i kalkuleringen. Det er en litt sånn fallgruvi, ikke sant? Det kan være litt mye, for da kan det i det lange løpet kanskje ikke være det beste bruken av kjærlighet i løpet av et helt liv da.
Du klarer det ikke helt ut, kanskje. Det er et problem. Men jeg tror også mange menn, den mannlige måten å vise kjærlighet på, er litt mer handlingsbasert av og til. Slik at du kan vise kjærlighet ved å klippe plen og sørge for at ting er i orden og har betalt alle regningene. Du legger alt til rette. Det er veldig klassisk standard mannlig kjærlighet. Og så er det kanskje ikke sagt i ord, men alt han har gjort er egentlig bare for å tilrettelegge
Og så blir det gærent at den ikke har sagt det, ikke sant? Mens omvendt kan du få noen som bare går og prater, og så handler det aldri. Så det er mange måter man kan avsløre kjærlighet på, da. Det verste er jo de som bare prater og aldri handler. Det blir aldri noe ut av det. Du stoler ikke på det til slutt. Mens det beste er jo de som, jeg synes er mest romantiske, er jo de som på en måte har sagt veldig lite, men så plutselig en dag så oppdager de at faen, alt denne personen har gjort er jo ut av kjærlighet til oss. Det er en stor form for kjærlighet. Han har ikke krevet noe
kredd for det. Det er bare gjort det, fordi han mener det. Den er større, synes jeg, enn den som bare går og... Hvis vi går tilbake til disse generaliserende forestillene om kvinner og menn, så skriver jo... Du har aldri fikk fullført din kjøs. Så skriver jo i denne kvinner fra Venus, menn fra Mars, så skriver forfatteren der at
at, litt inn på det du sier der, at menn er mer på handlinger, kvinner er mer på ord og sånne små gester og sånn. At menn er nesten sånn... Så jeg vil ha sagt ut fra deg at det du sier der er ganske maskulint, at man skal studere handlingene. Det aller mest romantiske er hvis handlingene går opp, men man har egentlig ikke sagt noe eller noe sånt. Og jeg tror nok det er ganske edelt ut fra et maskulint perspektiv. Det er sånn konkret og
Jeg har objektivt sett stått opp for dette. Men jeg vet ikke om jeg er sikker på at... Jeg tror ikke jeg er enig i at kvinner bare prater. Tvert imot... Det er ikke det jeg sier, men poenget til forfatteren der, det er jo at det er mye mer disse små gestene. De har mye mer... Det er mye mer kvantitet, da. At alle disse handlingene fordeles over hver eneste dag, over lang tid. Ja, men jeg kjenner så mange damer som på en måte...
vi i livet sitt til at folk rundt skal få det så bra. Ikke sant? De gjør alt for at alle rundt skal ha det bra. Og det er på en måte en veldig handlingsbasert form for kjærlighet.
Så jeg vet ikke om jeg liker den ideen om at kvinner bare prater om kjærlighet, men ikke gjør det. Hva er det du er kabelig for? Hvis man skal se veldig ingeniørmessig på det, nesten som en siviløkonom, da. Hva er det du får mest bang for the buck på kjærlighet tilbake? Eller i kjærlighet, så er det sånn bake noen greier versus skrive en søt lapp før hun drar på jobb. Siste. Så det er jo tidsbruket til og med mindre, men jeg tror du får mye mer igjen for enn å
Nå lager jeg mat litt sommerbakkebrød, og dette må jeg sette pris på. Men jeg tror kanskje den lappen er mer effektiv. Vi får litt mer bang for the buck på kjærlighetsratjonen der. Jeg vet ikke. Jeg er helt enig med deg, at det er noen kvinner som har det. Det er en kjærlighetshandling. Men jeg tror også at menn er dårligere generelt på...
De kaller det på engelsk da I disse kjærlighetsspråkene Words of affirmation Altså sånne komplementerende ord Har du tatt sånn kjærlighetsspråktest? Ja, jeg har tatt en Hva er det? Definitivt øverst, det er fysisk
La oss gå gjennom det først. Det er fysisk, words of affirmation. Kjærlighetsspråk er hva slags kjærlighet du liker å vise. Eller er det å få? Å få, tror jeg. Det er å få. Så da er det fysisk, og så er det komplimenter og bekreftende ord og sånn. Gaver, kvalitetstid.
henge sammen og sånn. Jeg vet ikke hvor jeg ler av det. Jeg ler av det, for det er det jeg liker best. Og så det siste, det er at de gjør ting for deg. Jeg vil åpenbart ta det fysisk. Ja, fysisk, jeg har jo tatt testen. Fysisk er på toppen. Det som er nederst på min, mener jeg, er gaver. Jeg er ikke så interessert i å få gaver.
Har du tatt den? Ja, både mentalt og sånn software-messig. Men det var sånn... Hva hadde du øverst? Da kom det kvalitetstid, øverst. Det er mye ikke sier det, hvorfor kan det være mye? Men det var faktisk sånn, da jeg tok det software-testen ut på nettet, så var det sånn, det veldig mange mener, fysisk så er det sånn, yes, smakk, få den inn, sex, god stemning, nærhet, hud mot hud.
Men det som var tingen i testen, når det kom til fysisk, var sånn, de setter to ting opp mot hverandre da. Vil du at hun vasker leiligheten din, eller at hun tar hånden din mens dere går tur i parken? Sånn, ja, det var det.
Veldig hyggelig at du vasker leiligheten. Det er lovbart å ha hånda. Da går tjenestene over hånda. Eller sånn, er du brydd av å leie hender i offentlig rom? Sånne type ting da, som ikke vi får begynne med fysisk, som var veldig mye. Så det kom litt ned på lista faktisk. Men på fysisk så tenkte jeg mye mer, jeg tenkte ikke sånn bare å putte den inn, jeg tenkte mer sånn litt sånn ømhet og omsorg. Ja, men det er det da. Ja, så liksom ta hånda i parken og liksom, det er det mest romantiske tegnet jeg vet om, det er hvis du sitter og driver med et eller annet,
Så kommer hun gående forbi. Det er veldig... Tar en myk kvinne og stryker den forsiktig over nakken. Uoppfordret. Den type fysisk ømhet og omsorg er mye viktigere enn å få en gave eller at man sier noe tull.
Det er en type handling som viser at det er uoppfordret og ikke påtatt. Jeg tror vi kommer til å få ganske like resultater der. Nederst var det gaver, og nesten nederst var det komplementer. Tjeneste nummer tre.
Kvalitetstid synes jeg på en måte er nesten... Tjenester og kvalitetstid var andre og tredje. Jeg husker ikke hvordan det var, men fysisk var det en definitiv tørr. Jeg tror fysisk kvalitetstid har vært meg. Det at det heter kvalitetstid, det gjør hele greia for meg. For det betyr jo ikke at det trenger å være mye tid, det må være kvalitet i tiden. Ja, men inkluderer det sånn å gå på et museum sammen? Ja. Eller spille jazzy. Ja, men du slipper å sitte og se på uendelig mange dårlige filmer og sånn? Nei.
Ja, eller bare sånn være sammen hele tiden. Det tror jeg også blir det sånn der du kanskje vanner litt ut kvalitetstiden da. Det blir vel lik tid. Det er koselig å være sammen over lengre tid, men kvalitetstid blir jo mer av jo mindre tid du har tilgjengelig i rådestokk.
Kvalitetsstid kan også fort bli en sånn krykke for å slippe å bruke for mye tid på det. Du sier sånn, jeg ser unga mine en gang i et par ganger i året, men det er skikkelig kvalitetsstid. Det kan fort bli litt sånn etterrasjonalisering. Ja, eksen min, hun har kvalitetsstid. Jeg har kvalitetsstid, ja. Jeg ser henne en gang i måneden, liksom. Hvis jeg skulle lage noen kjærlighetsspråk for kvinner da, nå blir jeg veldig sånn på kjønn her i dag, så får jeg bare ha meg unnskyld, men jeg vil lage til et sjettelement som er humor.
som er veldig viktig du har sett Rickard Gervais du har sett Rickard Gervais når han snakker om at det ikke finnes noen kvinnelige komikere det har jeg sett det er jo litt sant hva er det du sa det lik så godt jo, det synes jeg er morsomt men det er jo bare det der hvor mye viktigere det er hvor mye mer effektivt det er å være en morsom mann enn det er å være en morsom kvinne
Fordi det resonerer så utrolig hos kvinner at du er morsom, og hvorfor er det en sånn tidløs komponett som kvinner alltid har likt, og som Elin Ørja sa til Samuel Vara, at en mann kan få meg til å le meg på rygg. Hun sa det, ja. Det er jo et eller annet mye i humor at
Det har alltid vært den stygge mannens redning. Apropos at det er en som imiterer den andre i sin verden. Det er aldri helt likt. Det er noen som skaper oss, og noen som vurderer. Noen som er flinke på humor, så er det noen som vurderer humoren. Det spillet ser du her. Kvinnene vil oppdre som dommere hvor morsom er han.
Er det ikke litt sånn som i naturen når alle disse fuglene gjør klart redene sine og alt dette her sinnssyke opplegg hvor du gjør klart for å vise seg fram mot kvinner? Er ikke det bare sånn? Altså hvis du skal tenke sånn strengt evolutionært på det, ikke sant? Hvis det er noe i det her da, jeg sitter nå og bare tenker på hvorfor du har slått av deg kjønn i dag. Jeg har en veldig sånn analytisk forhold til det. Jeg har mange teorier om hvorfor du har slått av deg kjønn. Poenget er at
Hvis du skal tenke litt snemlig snart på det, så er det jo kanskje litt sånn som påfugleren flagger med fjerdet, ikke sant? Flagger, vifter med fjerdet. Fordi når du står og er morsom, ikke sant, så er det en måte å imponere på. Og hva er det i kjønnskampen foregår? Jo, det er at du skal imponere damene, så du får spredt genene dine. Og da er jo humor en viktig element, fordi folk lever av det, det er gøy. Og da imponerer du på mange måter. Så hvis du ikke har den der greske kroppen å vise til, så har du noen gode vitser.
og da kan du kompensere, ikke sant? Men det er det å ha god humor er veldig sånn underholdende og skjermenig, ikke sant? Det gjør at du blir tiltrykt av den personen som vil være litt mer sammen med deg hvis den er veldig døll. Samtidig som hvis du har humor så er det ofte korrelert med intelligens. Så de som er små barn og sånn som har høy grad av humor, de har også høy grad av intelligens.
slik at det er korrelert hvis du er veldig morsom og har en ganske god form for humor så tenderer du til å være ganske intelligent og det kan være kanskje en tilfeldig korrelasjon men det er også en korrelasjon de som er morsomme og sånn de er også ganske smarte det er fryktløse i det hele tiden hvis du kommer inn i et rom
med mange mennesker, og du kan slenge av en spøk her og der, så viser det at du ikke er redd for de andre i rommet. Fordi hvis du skal vitse, så må du heve deg over saken du vitser om. Det er en slags arrogans i det å slå en vits. Fordi du hever deg over det, og da kan du ironisere eller tulle eller slå en vits. Hvis du er rett inne i noe, helt på innsiden, så er det veldig vanskelig å være morsom på den sveinene. Og noe av det aller fremste som jeg har sett folk liker, og
som jeg har sett kvinneliker også, det er hvis man klarer å spøke om seg selv. Det er jo da en ultimat maktdemonstrasjon. Du har ikke noe imot å, du har ikke noe, du har selvhumor. Det kan gå for langt da, hvis du bare... Det kan tippe over, det kan bli sånn at det blir latterlig, og liksom, hva er det som får jo her? Det som er interessant med en god vits da, det er jo at det er veldig strukturelt likt som en tragedie. Altså når du har en god vits, så begynner du på en fortelling,
så skaper den fortellingen forventninger, så brytes de forventningene kjapt, og så ler du. For eksempel, hvis du er Monty Python-vitser, han kommer inn og skal kjøpe et argument, setter seg ned, så begynner han å argumentere, og så brytes forventningene om hva det er han har kjøpt seg, og så ler vi. Det er en god vits. Det er såkalt punchline i en vits. Det er når forventningene brytes overraskende, som gjør at vi ler. En tragedie er jo egentlig helt likt.
Når et lite barn for eksempel dør i en bilulykke, så har det noen forventninger om hvordan verden skal gå, og så bare brutts det. Så blir det en tragedie. Men da gråter vi. Og den er strukturelt ganske likt. Og det som skjer i tragedier, teatermessig og sånn, er jo også at det er en helten. Det går dårlig med helten, men det går dårlig av en tilfeldighet som ikke var ment. Det var ingen mening at det skulle gå sånn det gikk. Så går det dårligere likevel. Og så føler vi med han fordi det er helten.
Og den helten er jo på en måte bedre og større enn oss. Og da gråter vi. Mens i en komedie så er det nettopp at vi gjør den nære av noen som er litt dårligere enn oss. Litt dummere enn oss. Og så lever vi.
Men det bryter seg også forventninger. Det kan også være ganske litt, og så ofte så tror jeg det handler litt om avstand, at du har enda mer avstand til det. Ja, for det er mindre farlig, det er derfor du ler. Men hvis du kan fortelle akkurat samme historie, og du er helt oppi det, så blir det tragisk. Men strukturen er at det bryter forventninger, og i det ene tilfellet ler du, fordi du har avstand, det er ikke så farlig, det er ikke så mye på spill, og i det andre så gråter du, fordi det er veldig alvorlig, og mye står på spill, og mye gikk tapt. Men begge deler skjer ved en litt sånn
uforventet tilfeldighet det er punchline i både komedien og serien din da. Og det er jo også litt sånn fordi da må du på en måte skal du gjøre en god vits med en god punchline som har et poeng så må du jo skjønne på en måte
når du skal bryte og hvorfor du skal bryte forventningene i den punchline. Og det er det som er sånn triks, og det er antagelig derfor også de som er veldig morsomme og ordkjapp og ser situasjoner og kan vitse på gode måter, de er intelligente, for de skjønner å lese rommet mye bedre.
Hvis du bare har sånne vitser som er sånn, og i dag så snubler jeg på trappa, så er det ikke noe morsomt. For dere leste rommet, det er ikke noe interessant, det er ikke noe mer å si. Og da er det ikke en... Hønslein har ikke det bruddet med de store forventningene som var så interessante. Hva med folk som alltid er morsomme på andres bekostning? Det er... Det er valutaen. Jeg har alltid tenkt sånn, det er... Drit ut bare, liksom. Ja, bare sånn som bare...
Og da kan du ikke ta til motmelde, for da begynner forsvaret å se litt opptutt, og denne personen vil alt. Når det er valutaen i seg selv. På festpsykologer så tenker jeg alltid at de er sånn. De bare styrker eget ego. De er usikre, ikke sant? Så de bygger seg opp og dytter andre ned. Det er også en sånn intimitetssak, fordi jo nærere relasjonen man har, jo mer kan man gjøre det.
Gjøre det med hverandre Vi erter jo hverandre litt, ikke sant? Jo da, vi gjør det Så det er jo et uttrykk for intimitet Hvis man kan gjøre nar av hverandre Og spøke litt på andres bekostning og sånn Men hvis man gjør det med fremmede Så blir det smakløst Så jeg tror det er et intimitetsspørsmål Det er nesten opp det Det er jo også sånn der Du opplever også noen som bare hele tiden dritter ut andre Det er veldig lite sympatisk trekk
Og på sikt, når du skjønner at det er trenden i denne personens mål, så er det ikke noe gøy lenger. Ja. Den eneste måten det kan være som mener på er hvis det bare er en del av versjonen hans, av humor. At han også kan le av seg selv. Ja.
Jeg synes den kan godt være en del av repertoaret, men man må bare passe på at man har alt andre også. Hva synes du om den der litt sånn absurde humoren til, litt sånn sofistikert absurd humor som Michelle Welbeck? Jeg ga jo deg lekser i å lese Michelle Welbeck i Kart og Terrenget. Fikk jo fullstendig slakt her av deg og Tuv, tror jeg. Synes du humoren hans var, tok du deg og le gjennom boken hans på et eller annet tidspunkt? Nei.
Nei, jeg gjorde ikke det. Altså, hva er humoren? Er det det der med at han sitter i bilen og så ser han på en sånn lomme? Ja, denne bilen er denne modellen fra dette året. Den ble lavet i 1040 utgaver i Japan, og den kom med en sånn askebeger. Og det askebegeret er lavet av tin og en stål, en legering som bare eksisterte fra 1940-1960 i Koyabata, en liten by i Japan, hvor jeg var i 1955 og blablabla.
Er det det du mener er humoren? Jeg kan ikke huske at det var faktisk en helt spesifikk, men... Jeg husker noe, at du fortalte på Hølsukker, veldig morsomt. Det var ikke morsomt. Men det var litt sånn... Jeg vet ikke hva, det var litt morsomt å tenke på. At det går an å skrive sånn. Men det var ikke morsomt å lese den. Nei, riktig. Du kjenner ikke han, eller? Han rotet seg bort i uvesentligheter hele tiden. Ja, han har rotet seg bort i mye rart. Pornofilmer og det med andre, han er jo...
Ja, han har vel vært med i en pornofilm som han angrer på å være med i, men som de som har produsert det kommer til å gi det ut uansett. Hva heter han? Michelle Welbeck, forfatter. Jeg tenkte på Holbeck. Ja.
Uttaler du det Wellbeck? Jeg sier Michelle Wellbeck. Hvorfor sier man det, egentlig? Hållbeck, tror jeg. Er det ikke Hollebeck? Hollebeck. På fransk er det jo Hållbecken og sånt. Ja, det er godt med det. Ja, da vet jeg om det er. Jeg kjører min egen sånn Arne Scheier-tale på... Ja, da vet jeg om det er. Jeg har lest flere av de bøkene hans, ja. Har du det? Ja, ja. Altså, du kjenner igjen dette, alle disse...
Uvesentlighetene? Hvor han plutselig går i dynen på en ting, så forsvinner han helt? Jeg har lest flere, så det er helt ok. Det er kanskje kjempe morsomt. Hvilke husker du da? Jeg husker spesielt den der hvor han kapitulerer til slutt og blir muslim, han franske mann. Underkastelse? Synes ikke det er morsomt når han skritter over like for å plukke opp en sånn kapp? Det er noen sånne, men jeg synes ikke han er morsommere enn mange andre sånne folk. Vet du hva som er litt morsomt? Jeg får høre.
Einar? Ja, Einar er morsom. Einar er litt morsom. Skal vi snakke litt om bøker? Sånn som er inne, hvor han skriver at hvis jeg skal finne ut... Det er veldig hyggelig å gi bøker til høyre, for han leser de. Og så kommer han tilbake med masse kommentarer og er uenig. Jeg synes nesten toppen her inne er når Einar skriver at hvis du skal finne ut om du er et menneske, må du foreta en rekke videnskapelige undersøkelser. Først. For å være sikker på at du er et menneske.
Og da er det Derfor jeg sa til Erna At denne boken burde jo hete Autistens manifest Nei, det er gladt du leser den da Ja Er det en av de spørsmålene Du gav til kjole der? Nei, altså Det er strengt tatt Den eneste jeg ga Jeg som sånn egenforfatter Ja Og så ga jeg jo Sokrates forsvarssal Som du var inne på tidligere Ja
Vi ga ut den på nytt, og så skrev jeg et langt etterord, som er like langt som talen, så det er 50-50 av boka, så jeg er faktisk medforfatter, jeg er ikke bare etterordforfatter. Du har skrevet mer enn Platon? Ja, slik at jeg mener at Platon har skrevet et forord til meg. Efterordet mener du? Ja, forelaget mener jeg har skrevet etterord til han, men jeg mener han skrev et forord til meg, for han er foran meg. Ah, ok, så du fikk etterordet? Nei, han fikk et forord til meg. Ja, ja, ja, jeg skjønner.
Så det med den Sografs forsvarsdag er helt fantastisk, ikke sant? Så den ga vi ut på nytt, og så var det den som jeg skrev. Og så er det tre bøker på Spartacus som er sånne klassiske romerske tenkere som jeg har skrevet etterord til. Vi får høre litt om den der kunsten å tenke sammen. Det kunne jo også vært kunsten å tenke, men hva... Ja, det er å tenke sammen, fordi det er jo det som er veldig poenget der, veldig viktig da, at du tenker mye bedre i samtale med andre.
enn når du bare sitter alene. Det er en veldig unorsk hypotese, dette her. Jeg har en metafor jeg er veldig fornøyd med, som er at du er i en mørk rom, og så står du der med en lommelykt, alene. Så lyser du rundt deg og ser ting, ikke sant? Og så kan du se ting. Men du ser veldig ganske begrenset hva det er du ser, og hva du får med deg når det lyser rundt deg. Og så kan du ha med deg noen flere, da, som har hver sin lommelykt. Da kan det lyse opp mer. Men det er ganske kaotisk hvem som lyser hvor og sånn.
Hvis du har noen styreregler for hvordan dere skal lyse opp dette rommet sammen for å se mest mulig og skjønne mest mulig hva som er i dette rommet, så blir det systematisk mye lettere å se hva som foregår i dette rommet. Hvis alle lyser på like linje bortover, eller alle lyser i rekkebølge, ikke driver lyser over hverandre på samme sted, så er det mye mer systematisk måte å gå frem på. Da kan du se mye mer i rommet.
Og sånn er litt en god diskusjon, så vidt jeg kan skjønne, en god debatt, en god samtale. Det handler jo om at du skal sammen prøve å forstå en sak bedre. Og det gjør du ofte fordi folk kommer med forskjellige lommelykter, det vil si forskjellige perspektiver, og så kan de gi hverandre det. Og hvis du da har en god og velvillig holdning til det de andre sier, du prøver å tolke de i beste mening, du prøver ikke å vrangtolke de, også kan du opplyse mer av sakens kjerne sammen enn det du gjør for deg alene.
For du ser ikke alltid alene like godt dine egne innvendinger mot deg selv, for eksempel. Men det gjør du når du snakker med andre. Så det er veldig lurt å snakke med andre om tema. Og ikke bare folk som er uenige med deg, for da er det veldig ofte at det ikke kommer noen vei. Men det er heller ikke lurt å bare snakke med folk som er helt enige med deg. Så man må finne en god balanse, sånn at man får en god flyt
Og da er det veldig viktig for eksempel å være saklig, at man holder seg til saken. Så jeg diskuterer sånne feilgrep, veldig mange går jo for personer, ikke sak, ikke sant? Du sier noe, så angriper du deg med en gang. Du ser det jo overalt hele tiden. Så jeg går for sånne klassiske feilgrep, og så diskuterer jeg hva er god argumentasjon for eksempel.
En godt argument bør være med i en god diskusjon, og så bør man diskutere det argumentet. Er det godt? Så er det litt sånn ryddig i orden da. Så det er litt sånn mitt forsøk på å skrive en sånn, som Arne Neskre på 70-tallet, en del elementære logiske emner som var en sånn klassiker på 70-tallet. Og utover 80, tror du?
Det er liksom mitt forsøk på å skrive en nyere versjon av det. Det kanskje mest ræva diskusjonen jeg ser der ute, som man ofte ser, er hvor det er null samtale, og det er hvor man nettopp gjør de tingene, at man tar alltid det man misliker mest med den andre sin tekst, er kronikker som går frem og tilbake. En skriver kronikk, en svarer, en svarer på kronikken til kronikken, og så videre. Det er null! For meg er det null verdi, og de går aldri inn på liksom...
inn på kjernepunktene eller prøve å forstå hverandre og så blir det å prøve å drite hverandre ut i kronikkform det er veldig lett å gå for mannen og ikke ballen det er det letteste å gjøre det er ofte sånn at man har debatt i stedet for å møte hverandre og prate om det så skal man ha kronikkrig men også en veldig vanlig feilslutning jeg går for person ikke sak men en annen veldig feilslutning er jo det som jeg kaller argumentation by association
Du hører noe, og så bare sånn, det minner meg om, og så begynner du å snakke noe annet. Så du får aldri holdt deg til saken. Og så svarer de på noe annet. Og så begynner du å ta på tema, og så begynner du å svare på noe annet som du minter dem om. Politikerne, liksom? Ja, men det er veldig vanlig, og det er veldig frustrerende, fordi du kommer aldri inn i det du egentlig hadde skulle si. Så det du minter om nå, så begynner du på noe annet. Da kommer man heller aldri noen ordentlig vei. Det handler vel veldig mye om at man må...
Man må bli skikkelig investert i samtalen på ordentlig. Altså man må faktisk være interessert i samtalen. Og det kommer jo litt tilbake til kjærlighet som vi snakket om. Fordi det er jo veldig lett å tenke da, ok, da synes jo ikke de menneskene er interessante, da burde du henge med andre og sånn. Men det er ikke alltid det som er tilfelle. Av og til så er det...
en evne man må trene opp. Man må øve seg i å delta i samtaler og kunne finne ting interessante. Alt er jo egentlig interessant hvis du tenker etter. Alt er interessant. Si en ting som ikke er interessant, så skal jeg gjøre det interessant.
en ting som ikke er interessant du sliter av å gjøre det jeg tror hvis man legger ned hvorfor er det sånn, hva er dette sånn som vi var inne på til begynnelsen det er en barnlig glede ved å utforske noe fordi det er spennende vi vet ikke hvorfor vi er her en gang i det hele tatt, det er bare det gjør jo alt interessant altså hvorfor er vi her ikke sant, så alt er interessant hvis du vil, og da må du få opp den gleden vi to vet hvorfor vi er her men vi kan ta deg med til hospitalet på vi er her
Har du greid å komme på noe som er uinteressant?
Nei, altså jeg har tenkt mye på det, for personlig synes jeg det er veldig uninteressant med sånne... Fotball? Nei, det synes jeg kan være interessant, for det er så vakkert av og til. Men jeg synes det er ganske uninteressant med sånne der, alle disse underholdningsprogrammene med sånne kjendiser som bare er der uten at jeg vet ordentlig hvem de er. Og så driver de. Ja, men det synes jeg er veldig kjedelig og uninteressant, og jeg føler meg misbrukt og dum, og jeg føler kulturelt forfallet, og jeg føler mennesket ikke har vært noen ting, når jeg ser på disse programmene. Men, da går jeg med da.
Og så ble jeg sittende og sier sånn, ja, hva er det som driver dem inn i denne drakta for å stå her og danse? Altså, jeg skjønner ingenting. Og da blir det interessant. Men da blir du han arrogante, irriterende fyren i stua som sitter og reflekterer og programmer, og alle bare sitter og ler og underholdes. Så det er jo ikke hyggelig for de andre, men på den måten kan det også bli interessant. Kan være noe som er interessant, men på metanivå er det uinteressant. Ja.
Ja, jeg tror faktisk det. Jeg tror en del sånne
Sånn der når du blir stormende forelsket av en jente, for eksempel. Veldig interessert. Det er ganske interessant på konkret og bedt nivå, men det er ganske interessant å begynne å... Ikke bare interessant, det er drepende. Ja, det er ganske... Og jeg tror det er også ting som gjør deg lykkelig, eller ting som gir mening. Hvis du begynner å meta-reflekter over deg, så ødelegger du deg. Ja, det er helt enig. Så hvis du driver sånn og tegner, og står på loftet og tegner, og så er det sånn, du kommer i flytsonen, ikke sant? Og så går det timer, og du glemmer alt og sånn.
Hvis du da plutselig begynner å tenke, nå gjør jeg noe veldig meningsfullt som jeg liker veldig godt, da er jo alt dødt. Da er du ute av flytsånden. Kanskje visse følelser er uinteressante på begge. Hvis vi har en sånn firkant her nå, som er delt i fire igjen, så har du sånn interessant, du har interessant, uinteressant på meta, og så har du fire kombinasjoner, interessant, uinteressant, interessant, interessant, uinteressant, uinteressant, interessant. Men hva vil man kalle det som er i det, som ikke er meta?
Skjønte begge Det motsatte av metoden Når du ikke er veldig til en annen nivå Sånn som når vi går inn i en dansesal Einar Vi blir jo ikke med på dansen Vi står og diskuterer det og danser Vi er tilskådere Ikke deltaker Ja
Så du kan jo kalle det det da. Men hvem skulle du sette i de radene? Jeg følte du skulle sette noen merkelapper på de kombinasjonene. Det var fire forskjellige kombinasjoner da. Så finnes det noe som da er uinteressant, uinteressant?
For nå har vi vært inne på de tre andre tilfellene. Som bare er uinteressant. Jo, men det var jo hele universitetet, så det finnes ikke. Kjede seg? Eller er det interessant? Nei, det er kjempeinteressant. Det er jo det folk mangler, ikke sant? Altså, vi må jo kjede oss. Men råking, det er jo uinteressant, uinteressant. Nei, det er vel interessant på objektnivå, men uinteressant på metanivå. Du vil ikke snakke om det overfor gangen.
Nei, jeg er jo ikke en men det er ganske interessant jeg synes mye sånn sex synes jeg er ganske interessant på metanivå jeg synes det bare blir ødelagt av å drive og snakke om det og jeg synes det blir vulgært og jeg synes det blir det tar mye av spenningen av det når du skal snakke siden men det er jo litt fordi det er over man har snakket for mye om det de siste 40 gangene ja, det er alt for oversnakket og alt for overdramatisert og man bør liksom bare hvis man har problemer med det snakk om det med noen du er tro...
Trofast? Nei, noen du er fortrolig med? Ja. Men hvis vi ikke prater om det på sånn at jeg diskuterer det, det synes jeg blir kjedelig. Jeg tror... Hvis du velger min sekssnakk, så begynner jeg å kjede meg. Ja. Som oss menn imellom, så er det vel ingenting som blir gjort mer og pratet mindre om enn mannlig onani.
For det er ingen andre menn som har lyst til å høre andre menn runke historier, på en måte. Så det er jo sånn, det kvalifiserer til en uinteressant, uinteressant, spør du meg da. Det er kanskje nærmest jeg kommer ut av dette nå. Ja, men du synes det er interessant når du holder på? Nei, jeg synes det er interessant at folk runker før jeg har sluttet selv. Så det er jo... Ja, jeg er jo en nofapper jeg nå. Så det er ikke interessant. Det er det jeg føler jeg ikke kjenner til. Med sånne her sider, det gjør det faster for seg, det er jo ikke du tuller med det da.
Ja, gjør det innimellom. Tøys litt med det. Nei, jeg vet ikke. Men jeg synes det er interessant ditt forhold til, sånn som i dag da, så har du vært veldig opptatt av kvinner versus menn, og nå tar du brunking. Ja.
Nå begynner jeg, filosofen i meg eller psykologen i meg begynner å tenke at dette er interessant. Dette er interessant, tenker jeg. Jeg har tenkt det et par ganger i løpet av samtalen i dag. Hvorfor er jeg så opptatt av det for tiden? En annen ting jeg er veldig opptatt av er at hver gang man snakker om antikken og sånt, så kommer jeg utenfor og sier
all disse store tenkerne og alle historietene i romer, rik og grektiden som bare sånn, alle drev å fikla med stramme tolvåringer liksom gutter og det er altså sånn der hva er greia der? for det er jo ikke noe sånn det er jo ikke, hva er det for noe? er det interessant, uinteressant? det er kjempeinteressant
Altså der tror jeg det er Altså i dag er det jo på en måte ikke interessant Å drive med det Men det er interessant som fenomen Altså jeg er enig med deg at det er interessant Hvorfor det var akseptert på en annen måte Enn det er i dag den gang enn nå Det er interessant
Det blir viktig med milliardæren og eliten er veldig på å holde på med unge gutter fortsatt. Men altså, for å komme tilbake til det med sex og sånn og meta-greier som du nevnte, Einar, at det er jo interessant. Det gjørs veldig mye i vår tid, ikke sant? Og det er jo et forhold der. Det er jo det vi har snakket om med tilskådere og deltaker her. At hvis vi kan kalle det for meta og ikke meta, da, så er det jo sånn at
Der hvor vi blir veldig metafysiske, der hvor vi blir veldig tilskådde, så er vi ikke deltaker. Og det har man jo sett fra statistikken, at vi lever i en tid hvor man snakker mer om sex noensinne, men det er lavere deltakelse, seksuell deltakelse noensinne.
De debuterer senere, vi får færre barn. Alt gjør rundt, ikke bare selve sex, men alt gjør rundt. Det der med barn, alt sammen blir det mindre av, men man snakker mer om det. Så man snakker egentlig om et spøkelse, egentlig. Nå er det på å fordufte. Men da støtter du egentlig det jeg sa, at du bare snakker litt mindre om det. Ja, altså jeg er helt enig på det. Du har ikke hørt meg snakke så mye om det i dag. Nei, ikke meg heller. Ja.
Men er det den over eksponeringen av seksualiteten som gjør at folk bare mister lysten at ingenting blir? Se for deg på i 1850. Første gang du fikk lov til å ta på en kvinnekropp under jakka, liksom i 1850. Under jakka? Eller under buksa, under skjørte. Eller i 1990, for det er så sjovt. Men tenk deg hvor spennende det var. Ja.
Det må jo vært helt hinsidig spennende Var det mer spennende enn det var for meg i 1990? Nei, kanskje 1990 helt opp til da Før vi hadde blitt eksponert for det så mye Kidsa i dag, da har jo sett dette på nettet Lenge før de har debutert Og da er det noe som går litt tapt Du blir på en måte instruert Og informert lenge før du får oppleve det Så du har masse ideer om det Før du opplever det Det er litt sånn som å reise og se pyramidene
Du har sett det på nett og på bilder så mye at når du kommer dit så er det sånn ja, det var så stort ja. Mens i 1830 før du hadde sett det eneste bildet av det da du kanskje hadde sett en tegning så ble det litt sånn wow å se verden den gangen.
var jo mye mer spennende og det tenker jeg sånn, den tiden er forbi dette er ikke nostalgi for meg, den tiden er forbi så nå må vi utforske det på en annen måte for nå har vi tilgang til alt overalt via Google men kanskje det kan være noe som kanskje vi, i hvert fall på individuelt nivå da jeg velger å gjøre det
ikke fokusere på det. Jeg er ikke veldig opptatt av sex. Jeg oppsøker det ikke. Jeg sitter ikke og surfer på porno. Og litt bevisst også, jeg synes det er uinteressant. Fordi jeg vil heller oppleve det når jeg opplever det, enn å drive og liksom bare søke etter noe som bare jeg føler er litt sånn meningsløst og tomt. Men jeg tror de fleste innerskine tenker at det er uinteressant, men veldig mange er hekt da. Det skjønner du ikke. Men jeg tror bare at det er mye
Jeg tror det bare er mer spennende og det blir mer givende og meningsfullt hvis man ikke overeksponerer ting. Det er en fare for at man oversnakker ting da. Og det synes jeg er så slitsomt. Og det gjelder litt sånn generelt med sånn helter og idealer i samfunnet også, som politikere og sånn. Altså når de
overutleverer seg selv, så mister jeg all respekt for dem, for da blir det bare som alle andre. Jeg vil ikke ha det, jeg vil ikke se hvor rotete ærene har det hjemme. Jeg vil se en statskvinne som leder han. Du vil bevare mystikken litt. Jeg vil ikke vite at Churchill hadde noen lugubre holdninger, jeg vil bare vite at han redde Europa, liksom. Det er det samme med konghuset nå, at det er noe som mystikker med konghuset, eller mindre bort, så er det sånn, da vakler det og sånn, det blir litt sånn.
Og det synes jeg er ganske trist. Jeg synes det er noe av det der med idealene, og det å ha begrenset kunnskap til noen idealer, er en bra ting på et samfunnsnivå. Vi vet jo at konger driver med mye rart opp i historien. Det er ikke noe å bombe det. Eller kongefamilier. Men det er kanskje like så greit at vi ikke tar det opp og snakker om det og skriver det ut og debatterer det i evigheter og analyserer det og
skal liksom gifte inn Gud og være mann i kongehuset, og kanskje det er litt så greit å ha noen idealer som vi vet veldig litt om, som vi bare har som sånne institusjoner. Det er noe forvitterende, synes jeg, da, når liksom kongehuset er i fritt fall, Arbeiderpartiet er i fritt fall, Norske Kirke er i fritt fall. Alle disse bærende institusjonene bare forvitterer foran oss, så er det jo noe som skjer.
Og det kanskje vi ikke bør vite så mye om all den dritten som foregår bak vegga. Kanskje vi heller bare kan leve litt i uvitenhet. Transparensen er giftig. Ja, altså jeg vil ikke vite for mye om en dames
mens problemer, for å si det på en veldig konkret måte, fordi det kan ta noe av mystikken ut. Det kan damene snakke seg imellom. Jeg er litt fan av det, jeg er blitt mer fan av det ettersom jeg ble eldre. Jeg vil ikke vite for mye. Jeg vil ha noe av mystikken, og det samme tror jeg gjør det andre veien. Jeg er litt sånn fan av å ikke vise for mye
sårbarhet omfor barna mine for eksempel jeg viser ingen nå men jeg vil ikke vise sårbarhet omfor barna mine fordi det er en asymmetri der som jeg tror er sunn jeg tar mine problemer med å øve og så ser ikke barna mine problemene mine og det tror jeg er veldig fint
Det er noe rart når foreldre begynner å dele problemet sine med barna og bli venner med dem. Jeg er ikke venn med mine barn. Nei, jeg er helt enig. Jeg skal være helten deres, jeg skal ikke være vennen deres. Det kan jo oppleves groteskt fra barnes side også. Som min far har fortalt om det, da hans mor gråt sammen med ham, altså brøt ut i gråt og sånn,
Odd opplevde ikke det som vakkert, han opplevde det som groteskt, fordi det var veldig ofte i en situasjon hvor Odd følte seg dårlig behandlet, kanskje hun kommer hjem og er sur,
og da har hun ikke fått noe mat, og så plutselig bryter hun ut i grått, for hun har sine egne problemer, og det er fullstendig irrelevant for ham, hennes problemer. Og det å kunne ta inn over seg andre menneskers problemer på toppen av sine egne, det kreves ganske mye modenhet, og det er ikke barn klare for. Og så er det generasjonsgreier, ikke sant? Sånn som jeg bor på en gård, og mora min bor i huset ved siden av. Og jeg vil ikke vite om hennes problemer, men jeg vil fortelle henne om mine. Og så har hun masse veninner hun kan ta problemer sine med. Og så tenker jeg, det er veldig sunt, tenker jeg.
med en viss grense her da, viss grad. Men det er veldig sunt. Og så det samme bør det gjelde om for mine barn. Så kan jeg ta mine problemer med mine generasjoner med mora mi, og så kan mora mi ta sine problemer med venninne sine, og så kan mine barn ta sine problemer med meg. Og da har du en orden i den rekkefølgen som jeg tror er ganske sunn, som blir brutt hvis alle disse hierarkiene skal flates ut
og alle skal dele intime detaljer og vise at de er folkelige vise at de har alle mulige sider og alle relasjoner skal være ensidige alt skal være ensidig, alt skal være like bra alt er jo ikke like bra noen mennesker er bare bedre enn andre og noen er bare kulere enn andre det er jo ikke like bra det er ikke noe at alle går rundt og er like bra det er det ingen som mener inni skinnet, tror jeg da
Den der føler jeg forvitrer litt. Det er en metadiskusjon. Man har overbevist om at når man mener at noe er bra, så er det bare fordi man er et menneske som har vokst opp der og der, og man har de verdiene og sånn. Det er jo ingen som føler at alt er like bra, men man har tatt det metastandpunktet.
Jeg tror også mange bare er det som misforståelse av toleranse da. De tror det er tolerange når de sier at ja, men det er bra, alt er bra. Det er ikke tolerang da, det er bare indifferent. Du bare viser en holdning om at du egentlig ikke bryr deg om hva som er best og hva som er dårligst. Det er ikke å være tolerang. Tolerang er å akseptere det du synes er dårlig.
eller feil, da er du tolerant. Ikke når du bare mener at alt er like bra, da er du bare dum da, eller likegyldig. Slik at det er noe med den der forvittringen der, jeg synes går for langt. Samtidig som det er en ekstrem sånn der...
forventning om at de som liksom skal sitte i ledende posisjoner og være helter og sånn, de skal være moralsk perfekte som mennesker. På hjembanen. På hjembanen i sin helhet. Og det er jo helt lattelig krav, ikke sant? Det er jo ingen som er perfekte mennesker, og det vet jo alle. Vi må bare late som noen er det. Det er det som er trikset. Så om man har en fetisj som er litt luguber, men som ikke har noe med jobben å gjøre, og ikke går utover jobben, så må vi bare ignorere det. Men det er jo sånn protestant
holdning da, at man skal være perfekt på privaten, fordi der er det en sanne menneske. Mens i Frankrike så er det jo litt motsatt. I Frankrike var det Holland som måtte nesten gå av som president, fordi de hadde ikke funnet nok skandaler på privatlivet hans. Så det syntes de virket litt falskt. Dette har jo tørt seg også inn om det her evinnelige maset med at menn skal vise følelser.
Som min sønn sa til meg, følelse er tid for å føles, pappa har ikke snakkes om. Så jeg vet ikke. Nå kom han med bok. Nei, det er ganske mye. Han er 17 nå. Det er veldig morsomt, men det er noe i det. Det kan oversnakkes. Jeg liker en sånn mime jeg så, som er en mann som går i vann til livet, som går og bærer datteren sin på skuldra i vannet,
Og så smiler han og ler til henne, og hun sier noe til han og sånn. Og så ser du at under vannet så driver Piranha her og biter i beina hans. Og så bare går han bortover her likevel, ikke sant? Og later som ingenting. Det er noe herverdig over det. Dere synes det var litt kult, ikke sant? Ja, ja, ja. De spiser ganske fort, som han ville jo. Jo, men han holdt ut til han kom til land da.
Jeg synes det er noe sånn arbeid å bære den byrden og ikke snakke så mye om det. Bære byrden fordi du vet at det er riktig og bra, og det viser en form for handlingskjærlighet til den du har på skuldra.
For å gi den andre parten et litt poeng her, for jeg merker at dere er veldig enige om dette. Det er bra at du tar den rollen. Men du er jo enig du også. Ja, jeg er ganske enig, men jeg har bare lyst til å gi den andre siden et poeng, og det er jo det jeg tror veldig mange kvinner reagerer på som er opptatt av dette. Det de har reagert på er en typisk menn som helt tydelig holder et sinne inne. Som er parten
passivt aggressive det ulmer noe og det jeg ville sagt om det er at de har helt rett han bør snakke, men kanskje ikke med dem det er ikke sikkert han skal snakke med dem og kanskje skal han ikke snakke engang kanskje må han gjøre noe for å få det ut jeg tror at den påstanden det er riktig symptomer, det er galt konklusjon
Du er jo noe fornuftens stemme, ikke sant? Det er alt med måte. Du må jo snakke om noe hvis du går og er passivt agressiv og får magesår og sånn, så er det kanskje på tide å ta en prat. Vi er jo enige om det, ikke sant? Men at det er kanskje mer en sånn
til at det er en sånn default position at alt skal snakkes og modelles og vise forbarhet. Ja, det er jo dagens forholdning. Ja, og den er jeg litt mot. Ja, og du kan snakke ting i stykker. Absolutt, og det er det som vi snakket om i natt, det er det som har skjedd med sex og alt rundt, ikke bare selve handlingen, men barn og alt sånt. Man har snakket det bort. Ja, og det tror jeg kanskje vi kan tenke at vi setter litt mer pris på de som på en måte
mer, snakke mindre, de som gjør disse kjærlighetshandlingene uten å sette ord på det for eksempel da, og uten å snakke om det så mye, og kanskje går og bærer på sine problemer, men deler ikke med sine nærmeste for å skåne dem. Det er noe erverdig i det også, at du kan sette litt mer pris på det, og ikke tenke at det er et symptom på sykdom. Det er kanskje et symptom på en sterk form for kjærlighetshandling. Men så er det jo også bare det å innse at
Veldig ofte når man har sånne teorier om hvordan ting bør være, så er det adoptert fra samfunnet og verden man lever i i dag. Og det å påføre et sånt ideal på et annet menneske, det er jo mangel på kjærlighet til det mennesket. Men på sosiale medier er det en helt enorm belønning for å gå ut med akkurat disse tingene her. Altså med å snakke ut om følelser og legge ut om sykdommen sin og alt mulig sånt. Du får en helt umiddelbar oppmerksomhet og belønning.
i form av bekreftelser og sympati da. For det er liksom det man skal gjøre nå, ikke sant? Og det er også en måte å rette opp et ganske dårlig inntrykk i mediene kanskje for politikere eller kjendiser også, og så slippe ut noe privat som gjør at du får så det er vanskelig å ikke sympatisere med den historien du har da. Ja, eller hvis programministeren har tatt av plakaten og det er liksom du må gjøre nå,
Del en historie. Del den månedtiden, ikke sant? Det er fordi man elsker jo sterke følelser, og man elsker jo helten som lider, og man elsker den angrene synder, og det er mange forskjellige karakterer man elsker som brukes i mediene. Jeg ville jo sagt at hvis man på alvor lar seg rive med av de tingene i mediene, så mangler man de figurene i eget liv, ville jeg tenkt. Hmm.
det er et uttrykk for den moderne ensomheten at man har ikke en interessant nok bekjennskapskrets eller kanskje man har det, men man har rett og slett ikke blitt intime nok på det ikke på det fysiske planen, men på det åndelige planen. Fyller det tomme rollen liksom?
Ja, det blir en erstatning, det blir morsmelkeerstatningen da. Få et åndelig savn til ekte deler av sommen. Men tror du det er derfor også for eksempel hvis du leser disse store følelsene og dramatiske fortellingene og du leser deg godt inn i Romeo og Julie og du bruker de store typene så trenger du, er det ikke så interessant å høre liksom om en lignende drama på stovner mellom en som blir kjendis?
ikke sant, altså fordi du har rom og jule som er mye større ja, men det er en appell ved at du vet at det er virkelig mennesker, det er jo det man har vunnet på i modern tid men jeg får hand om at det er ekte ja, det er en appell
Han har levet mye mer likere liv enn meg på en tid hvor jeg også lever, så jeg vet ikke om det er en sånn type connection der. Nei, det jeg tror er at det er et virkelig menneske som lever nå. Det er det du gjør med dem. Se og høre effekten, liksom. Ja, og det hjelper jo selvfølgelig at det er en fyr som bor i Oslo eller i omveien sånn som deg, at det kanskje blir enda mer interessant for deg enn en fyr som bor i Bangladesh, men alt som kommer nærmere og...
hva var det jeg stod til å snakke om? Gjenkjennelse. Men jeg er ikke helt overbevist om at det kanskje bare fordi det var en fyr på Kjeldshås som jeg hørte om, som lever nå, så synes ikke jeg det derfor er mer interessant. Tvert imot. Jeg kjenner meg ikke mer igjen i den da enn jeg
Ville gjort de fortalte fortellingene. Da vil jeg arrestere deg litt, for du er en veldig idebasert person, og veldig opptatt av å finne kjern i ting, hva er kjernen i den fortellingen og sånn. Og jeg er jo også der i ganske stor grad, og jeg har sett rundt meg sånne som ser på reality-programmer for eksempel, og det jeg har skjønt er at 90% av appellen er at de vet at dette er virkelig mennesker, som de kan treffe på gaten en dag. Og da...
blir det mer fascinerende enn fiksjon. Men det er jo bare objektivt sett mer interessant. Virkelig mennesker er jo som regel mer interessante enn de fiktive som er laget for å være interessante. Det er det som er problemet ditt. Når jeg får høre en historie fra en konkret person som lever nå som er som meg, så er det mer interessant enn når jeg leser Ibsen. Men det fiksjonen gjør at du kjenner jo karakterene og personene i fiksjonen mye, mye dypere og bedre enn du gjør i fiksjonen.
Hipporality seriøst Ja, men det er fortsatt For noen mennesker så er det poenget Det stikker veldig dypt Det er et virkelig menneske som bor der borte Og jeg kan treffe dem der Jeg kan gå forbi dem, de er faktisk virkelige Det som skjer her er faktisk virkelig Det fascinerer folk Men du vet at han blir gjenkjent på gata Ja, du blir jo også gjenkjent Blir jeg en av gjenkjentene? Er han filosofkjendis? Oi, oi, oi
Ikke på nærheten, men på en sånn type øde nivå. Øde nivå, ja. Øde feber, vet du. Jeg er ikke helt sikker på det. Fikk du tid til fred i går da, når du var på Frogner? Alle fikk du på en dag. Alle. Ja. Nå klokka er nok det. Blir du lei, eller? Nei, jeg er ikke lei. Skal vi se, 16...
Jeg er ikke det, du kommer jo Vi har jo på hold på i to timer Hva snakket dere om før jeg kom egentlig? Vi snakket litt om serien og sånt Ja, vi snakket litt om William Heimdall Det som Øde sa sånn Men har du en øl til før vi går inn på det? Åja, gjerne Da kan vi ta et opphaust da Maler et vakkert maleri Og malet et virkelig godt maleri Du har jo malt mye bra, du har det ikke? Ja, vi kan se på profilen din Profilen? Nå skal du male meg? Nei, jeg kunne jo kanskje gjort det Det er vel jævlig gøy
Det er jo... Må du ikke klippe henge på William Heimdall her? Jeg har jo vært hjemme hos William Heimdall et par ganger nå. Han står litt fast i et maleri av meg, så jeg vet ikke hvor godt... God profil jeg egentlig har. Ok, for det er profilen han går for. Nei, han lager et slags sånn... Et sånt... Jeg ser ut som en sånn litt missliket kriger.
Hvor jeg ser ut som om jeg er veldig brutal Umenneskelig på den siden Og veldig sårbar og trist på den siden Nei, det er med arm opp der Et eller annet Og så noe bandasje Sitter på en stol Om det er en slags Fallende konge eller et eller annet Så jeg får se om vi er ferdige med en Ja
Hittekad skulle være av meg, så jeg tenkte mer som et bakgrunnsbilde på veggen her. Jeg synes det kan være litt relevant. Jeg er litt opptatt av det. Hvis man skal tenke seg et bilde til et sted, så bør det være litt relevant. Jeg skjønner jo alt klær den smukker, som han sier. Vakre bilder kan alltid være matplasserte, og det går greit, men...
Det er litt morsommere hvis det er tenkt til et sted. At det er en tanke bak det. Ja. Jeg kommer til stav her nede. Kan vi lage podd der? Tar vi med Einar? Tar vi et sjøslag der nede? Rødde malte meg hjemme hos meg en gang. Jeg begynte. Ble aldri ordentlig ferdig. Hva skjedde da? Det var bare det at vi begynte. Det var en helg. Åja. Det står noe der. Jeg hadde i stua en periode, og så tok jeg det opp. Fordi du kom på besøk, og så tenkte jeg at jeg ikke hadde i stua når du kommer. Og så tok jeg det opp, men jeg skal ta det ned igjen.
Men William Heimdala, det var liksom noe subjekt legger opp til en liten sånn kunstbif nå. Altså nå har jo hiphopen, hiphopbifsen er jo død. Hele sjangeren er død. Nå er det kunst, det figurative kunstnivået. Nå er det bare shooting lenger, nå er det liksom kommentarer i subjekt nå. Ja, nå spruter oljemålingen. Hva er det som skjer her da? Er det full splid i figurative miljøene nå?
Å, herregud. Nei, jeg har ikke lyst til at dette skal bli sånn. Nei, altså, han hadde et intervju, og han sa noen ting, og så blir jeg ringt opp, og så skal jeg kommentere på det. Så det er jo min opplevelse av det. Jeg tror inntrykket mitt er at andres opplevelse er at det er en sånn
Nesten sånn som du sier da, at jeg er sånn rapper på 80-tallet, eller... Men dere er venner, for jeg håper jo sånn at William, han var vel en del av det miljøet på et eller annet vis, men så fant han seg ikke helt rett til å gjøre sin greie, men liker det dere gjør, eller? Ja, altså, da kommer jeg inn på hele vennedefinisjonen, ikke sant? Altså, jeg og William har vært venner, vi har ikke pleid vennskap så veldig mye de siste to årene. Jeg har ikke sett ham noe særlig rart, så jeg vil jo
Sånn objektivt har jeg sagt at vi er bekjente, men jeg har stor respekt for William, og ja, jeg antar at han kanskje har det motsatt vei også. Ja, det tror jeg. Ja, det tror jeg. Men at han, altså det som er inntrykk mitt da, er at han kanskje snakket litt for frivolt med journalistene. Det skal man være litt forsiktig med. Ja, hva mener du at han dro på? Jo, fordi journalister liker å bruke ting på den måten. Altså hvis du kan... Han var litt naiv, ja.
i møte med journalisten. Nå ble jeg litt redd for overskrift til deg. Han var fortrolig med journalisten, ikke sant? Det er en viss fare. Ja, det er en viss fare. Og særlig når det gjelder kritikk og sånt. Hvis du skal kritisere ting til journalister og sånt, det er litt sånn skummelt. Fordi
Det vil alltid tiddoble seg, den kritikken, og bli sett på som noe veldig ille i avisene. Og så vet man egentlig aldri hvor viktig det var for ham det han sa, eller noe som helst. Og det er derfor jeg har lært av min far at når du er i media, alltid vær generøs med mennesker. Altid vær generøs.
Det er jo det poenget, for hvis du begynner å kritisere sånn, så kan det blåses opp veldig. Du mister kontrollet forstendig på hva journalisten også skylder på desk og hele den der runddansen der. Ja, så jeg tror det at det er, at min personlige mening om det med Vilhelm der er jo at, altså jeg har jo ikke noe problem med det, men altså for hans egen del så kunne det vært lurt hvis han tenkte seg ut en liten strategi når han møtte journalister. Mhm.
Og så er det også noen ting som jeg tenker på Jeg har tenkt litt på det Siden vi snakket om Holbeck Fordi jeg sa bare negative ting om Holbeck Og det er ganske fælt Som det heter på norsk Men jeg kan stå for det litt Fordi det er en Holbeck-fan her Så det er balanse Men hvis jeg hadde vært helt alene Så ville jeg kanskje ikke gjort det Fordi det blir bare stygt Ja
Fordi jeg vil jo si, jeg kjenner ikke Vilhelm veldig godt, jeg har møtt ham en par ganger, men jeg kjenner ham ikke veldig godt. Og jeg forstår jo litt greia, fordi han er trolig maletalent, som kommer opp og springer frem ung og frisk, veldig flink til å male. Og alle er litt sånn spent på hvor skal dette gå, hvor ender dette kunstnervirket. Og så må han jo på et tidspunkt på en måte, han er jo litt sånn, han har jo blitt kalt og litt sånn naudrum junior-talent,
En ny nøydrum. Og det er klart, det er jo på et tidspunkt så må du jo finne deg selv, ikke sant? Så du må identifisere hva du vil og hvor du skal og hvem du er og sånn. Og da kan det jo være vanskelig å bli plassert i skyggen til kanskje verdens beste måler da. Sånn at det er jo et problem. Og da må du på et tidspunkt distansere deg litt. Og da er det jo lett å kanskje at det oppstår noen sånne klincher da. Ja.
Han er sinnssykt ambisjøs Han skal jo lage tidløse klassikere På høyde med Absolutt, men så er det litt sånn Problematisk hvis du skal det Samtidig som du på en måte Vil ut av skyggen til Den du kanskje ligner veldig på da Malerisk og utseende og til og med Altså, da er det jo vanskelig å
Du vil jo på en måte etablere selvstendig kunstvirke. Jeg skjønner jo det veldig godt. Det er jo litt sånn som tenåringen som er bryteløs fra faren sin. Du må gjøre noe annet, ikke sant? Så spørsmålet er hvordan skal man ta det malerkunstnevirket for å finne sin egen greie? Det er sånn jeg ser for det fra utsiden. Jeg kjenner de begge litt, følger med i kunstdebattene, og så ser du fra utsiden at det er veldig ung, frisk talent
som prøver å finne sin plass da, om å bryte ut av den skyggen han kanskje kom ut av. Og det kan jo gjøres på mange måter, og det er jo vanskelig, og jeg har jo diskutert med andre også, så det er kanskje noen måter å gjøre det på som er bedre enn andre. Du kan jo velge å finne et formspråk for eksempel, som er ditt eget innenfor samme sjanger, klassisk figurativ, uten at du må bli, nei,
neidrumsjangeren, innenfor den sjangeren. Eller så kan man helhjertet omfanne og si at jeg vil male sånn mann. Ja, så kan du gå all in og si bare nei, dette er Rembrandt og neidrum som er det jeg vil oppnå, jeg skal bli bedre enn de innenfor den sjangeren, og det skal jeg gjøre. Det kan du gjøre. Eller så kan du prøve å finne litt sånn moderat formspråk som er litt annerledes, men ditt
Men det er vanskelig hvis du mener at det er forenspråk som jeg tror da, det er min hypotese, helt sånn spekulativt. Det er det han mener inni skinnet, at det er det beste. Rembrandt og Neidrum er det beste. Og da er det jævlig vanskelig å bryte ut til et annet forenspråk når det du mener er best, er det. Hahaha.
Men du kan også gå all in motsatt vei og bare bli modernist. Begynne å male abstrakt og gjøre masse konseptart og sånn. Jeg tror William ville tjent bøttevis med penger hvis han gikk inn i modernismen. Fordi han er så attraktiv fyr å ha i avvisningen. Han er så attraktiv fyr å ha på TV og bli intervjuet av. Han er en spennende fyr, ikke sant? Og flink. Så hvis han gikk modernistisk, da hadde pengene kommet inn, ikke sant? Slik at det er også en alternativ. Da bryter han helt ut. Litt sånn som Sverre Bjertnes gjorde da. Ja.
Da bryter han helt ut. Og da kan du jo ikke noe kjempesuksess, men da må du på en måte omfavne det da. Og jeg tror problemet er at han har skjønt at den klassiske figuratøretradisjonen er det ultimate. Men altså hvis jeg skal være en voksen i rommet fra utsiden da, så er det jo... Som om ikke jeg var voksen. Så bygger det seg jo opp litt sånn... Hvis du skal være en sånn metakritiker fra utsiden, så ser man jo at det er liksom...
En kunstner som prøver å finne en plass da Og da er det jo mange ting som kan brukes som litt sånn brekkstang til det da Hva mener du med det? Nei, altså det er mange hendelser som kan, altså man må Du snakker om en sånn løsrivelsesgreie her Ja, jeg har tolka hele den litt sånn Når du følger det fra utsiden, litt den der Ja, jeg har tolka det siste par årene liksom Som en sånn sakte form for løsrivelse fra hans side da Og det er helt naturlig og forståelig Om veldig mange måter
hvis du vil etablere deg som en kunstner. Men det går vi jo alle gjennom. Og har høye ambisjoner og sånn, og det gjøres på veldig mange forskjellige måter. Det er som et tenåringsopprør, og en tenåring kan gjøre det på veldig mange forskjellige måter. Men det er jo interessant at du må ikke på en måte, det tror jeg du sa en gang i går, eller når vi var ute, at du må jo ikke bryte med noe for å utvikle deg.
Det er ikke sånn at man må bryte av for å gjøre noe nytt eller noe videre. Det var mitt svar på den subjektartiklen til William. At selv om man har oppdaget nye horisonter, så bør man ikke uttrykke av seg hvor man var før. Det går litt på dette med reparasjon og sånn. At man kan utvide seg selv. Man kan bli et større menneske. Men er ikke hele nøkkelen til å...
til å løfte seg selv til nye nivåer og bryte med først, så vi skal ta oss som menn da, at vi bryter med vår første mentor som er forhåpentligvis i de fleste tilfeller vår far, og så møter vi kanskje mentor i arbeidslivet eller akademi. Nei, du skal ikke bryte med far.
Du skal utvikle deg. Du skal få nye mentorer og utvikle dine horisonter, dine kunnskaper, slik at du former en ny identitet som er din. Du bør ikke bryte deg.
Det skjer av seg selv at når du legger til nye ting at noen gamle ting forsvinner. Så utvikle seg ut av skyggen enn å bryte? Dette er jo egentlig veldig interessant for dette er jo på en måte modernismen versus klassismen i et nødskall. Det som skjer er at du vil det er mange måter du utvikler seg på. Du kan gå for nye horisonter så du går for noe nytt. Det er veldig moderne tankene. Du skal gå for noe nytt, originalt.
Det er en dyd ved en utstilling hvis det er noe nytt, hvis det er noe originalt, noe som ikke har vært sett før. Da er det bra. Det er en sånn moderne tankegang. Så du kan søke nye horisonter. Skal du gjøre det, så må du ofte bryte med de gamle. Men du kan også utvikle deg ved å for eksempel moderere en horisont du allerede har. Og jobbe med å perfeksjonere den og gjøre den bedre innenfor den horisonten som er. Det er også en form for utvikling som er ganske interessant.
Og hvis du skal ha noen sånne sitat på det her, så er det et av mine favorittsitat fra Nietzsche, er jo det at du må ha flere kunstnere over flere tidsperioder, må lage samme motiv mange ganger, sier han på et tidspunkt i «Menneske all for menneskelig».
Jeg tror det er paragraf 156, hvis jeg ikke husker feil. Og poenget er at det er et veldig interessant sitat, fordi det han sier er jo at hvis du bare lager et motiv en gang, og så søker du noe nytt, et nytt motiv, en ny stil, så hopper du bare fra toppene på ternene hele tiden, så når du aldri noe dybde det ene motivet.
Men hvis du har mange kunstnere over mange epoker som lager samme motiv mange ganger på sine måter, så får du en mye mer dybde forståelse og nyansert forståelse av det du da har utforsket i de kunstverkene. Så for eksempel, Abraham Offer Isak er det mange store kunstnere som har laget motiv av i klassisk figurativ tradisjon. Rembrandt har gjort det.
Delsartu har gjort det. Det er mange som har gjort det motivet. Da kan du se det motivet, hvordan de har tolka fortellingen, hvordan han holder kniven, hvem som er offer, hva, hvor. Du kan diskutere og se den på en mye mer dybde nivå. Det kan du gjøre i din egen stil, selv om du ikke bryter med den fortellingen og den tradisjonen og det motivet. Det er litt av dilemmaet. Hvis du skal gjøre et opprør, så må du ikke bryte og forkaste det forrige.
Du kan fordype og videreutvikle det nye og bli bedre. Og det er liksom den der tankegangen som er veldig spekulativt. Men jeg føler kanskje at han driver og bryter litt da. Ikke sant? Jo, men du vet, det er jo nok en vanlig misforståelse med Freud og sånn, fademordet og sånn. At folk i dag tror at man må drepe farer og sånn. Men Freud beskrever det som et kompleks, opprinnelig. Det at man føler for et behov for å drepe far, betyr ikke noen lønnvis at man skal gjøre det da.
Det er to vidt forskjellige ting. Axel Ross hadde en testo der det stod kill your idols. Så er det bildet av Jesus. Og det er jo en sånn greie med at du liksom, for Nietzsche sier også et annet sted at du må den gode eleven
er jo den som lærer av læreren sin, og så bryter han. Men da mener ikke Nietzsche at han skal nødvendigvis gjøre noe helt nytt og rart. Han mener bare at han skal overgå læreren, ikke sant? Han skal ikke bare sitte og høre på det samme om igjen. Du skal overgå det, bli bedre, gjøre noe bedre, og så bryte i den forstand. Og det er jo et godt ideal. Et annet spørsmål er jo om han forsøkte å bryte, eller om det var unngåelig.
Hva mener du? Nei, om den gode eleven, at bryddet skjer organisk, fordi han nødvendigvis oppdager nye sider ved verden, eller om han forsøker å bryte. Det er to vitsforskjellige. Og den første nønte kan jeg stå for, men den siste nønte oppfatter jeg som overfladisk. Ja,
Ja, det å bare bryte for å bryte. Det er sånn overflatsmoderne, mytologisk. Det er jeg enig i. Altså du jobber og jobber, altså naturlig så innser du at du kanskje må gjøre det på en litt annen måte for å få til det du skal få til, altså blir det en naturlig brydd. Altså det er en helt sånn naturlig organisk modenhetsprosess, at når du blir eldre for eksempel, så er det visst ting du synes ikke er så gøy å være på et danssykkel hele natten med masse alkohol, med masse lys, ikke sant? Du bryter med det.
Men det skjer ikke fordi du tenker, jeg har lyst til å være en sånn person som bryter med klubblivet. Det skjer helt av seg selv. Ja, det er sant det. Men jeg vet ikke, jeg henger meg opp i det klassiske dementor-aspektet, at man bryter, utvikler seg forbi det der. Jeg vet ikke om det er...
Jeg vet ikke, men jeg forstår det helt, hva som er den klassiske tradisjonen. Det kan gjerne gå i dybden av det, men at det er at utviklingen, at det å bryte mementoen sin, om det er en far eller en lærer eller en eller annen foregangsfigur i livet,
er nødvendig for å kunne løfte seg til neste nivå. Det er noen moderne forestillinger om geni og sånt. Jeg tror det er det å leve i skyggen av sin far, av en mentor. Dette er noe veldig viktig. Dette er veldig viktig, det jeg skal si nå, og det er at veldig mange store personligheter fra verdenshistorien, som vi ser på som store i dag, i sin tid levde de i skyggen av noen, men vi vet ikke i dag. Platon levde i skyggen til Sokrates.
Og så han brukte et helt liv på å dyrke Sokrates. Han skrev bare om Sokrates. Hvis han levde i dag, så ville du jo sagt, hallo,
Legg fra det Sokrates da Finn på noe eget snart Har du du kommet ut til å huske Han gjorde Sokrates i sin etterhvert Ja det skrev jeg etterhvert Fordi han klarte ikke å la være Men i dag så vil vi jo snakke om Du må finne deg selv Platon Slutt å dyke Sokrates Men det er et eksempel på det du sa Platon han begynte jo bare med å diktere Sokrates taler Og så begynte han å skrive Bruke Sokrates som eget talerør etterhvert
for sin egen filosofi. Og det er jo det eksempelet du ga, ikke sant? Altså at du naturlig brydd, du kan tenke på platen da som har gjort et naturlig brydd, de har begynt å bruke Sokrates eget tallegger. Et organisk brydd. Ja, et organisk brydd, i stedet for at han da skulle si etter
etter Sokals forsvarssal så sier han sånn nei, nå skal jeg gjøre noe helt annen type filosofi da bryter du det er det som jeg tenker på modernisme som da det er den trenden i kulturen som skjedde på slutten av 1800-tallet, begynnelsen av 1900-tallet hvor man begynte å si nå skal vi ikke gjøre sånn som tradisjonen har lært oss nå skal vi gjøre noe nytt så Skjønberg begynte å lage musikk som var liksom ikke i vanlige komposisjoner og toner og sånn, og så Picasso begynte å male liksom ikke i tredimensional dybde på samme måte han begynte å male liksom kubistisk en helt annen stil
De begynte å dyrke den to-dimensjonale for at man ikke skulle feike tre-dimensjonal. De utfordret på en måte rammebetingelsene for sin sjanger. James Joyce skrev Lyssis, som var sånn stream- og consciousness. Det var ikke en klassisk roman. Da utforsker du noe nytt. Det kan være spennende.
men det kan bli litt mye og litt barnslig i lengden når du bare skal bryte med alt hele tiden for å gjøre noe nytt. Det er litt sånn gullfiskmentalitet at hver gang du kommer rundt planta så er den like spennende. Du må ha noe nytt hver gang. Og det er jo ikke noe gøy. Når du blir voksen person så modner du fra det. Det er ikke noe gøy å bare se nye ting hele tiden. Og det tror jeg er litt...
Den tankegangen at det klassiske er jo det at du perfeksjonerer en tradisjon og tar med deg et håndverk og jobber videre for å gjøre det bedre, og også tilpasse sin tid, men gjøre det bra sånn at det står seg også i vår tid, også i fremtiden, og så jobbe med det.
og det handler ikke alltid om å bare bryte og gjøre noe nytt. Det handler bare om å liksom, sånn som hvis du har både Rembrandt og Del Sarto og Caravaggio da, som har malt Abraham som har frisak. Det er tre forskjellige motiver, det er malt i tre forskjellige stiler egentlig, for sine egne stiler, ikke sant? Men alle tre er i klassisk figurativ tradisjon. Da
Da kan du henge opp de tre ved siden av hverandre, og så kan du se på hvordan de har tolka fortellingen forskjellig. Du kan se på hva det er de har lagt vekt på i fortellingene. Du kan se på hva slags, også mer sånn teknisk, hvordan har de malt det, malfargene de bruker, komposisjonen, strukturen, hvem som står hvor, hvor er denne engelen, hvordan får de beskjed om at han ikke skal gjøre det likevel. I Rembrandt er det en engel, mens i Caravaggio er det egentlig ikke noe overtroist, det er bare en hånd på siden, så du ser ikke om det er en engel engang. Så er
så er det forskjellige tolkninger, og det åpner opp veldig mange rom for refleksjon på samme fortelling.
Da får du en dybdeforståelse av den fortellingen og budskapet i den, som du ikke får hvis du bare maler den en gang og sier at det er dødt, det er gammelt, da må vi gå videre og male noe nytt. Da skal vi ikke male den fortellingen mer. For den er evig aktuell. Det handler om å offre noe, og hva du er villig til å offre for hva, og hvordan du gjør det. Det er en kjærlighetsoffring som vi snakket om innledningsvis. Det er den klassiske tradisjonen, som jeg ser det, og verdien av den. Den blir borte hvis du skal bryte hele tiden.
Men du kan naturlig bryte, eller organisk bryte som smøde sa, ikke sant? Det blir slik at du utvikler deg i en retning hvor du naturlig begynner å gjøre noe litt annet, fordi det er nå dit vi tar denne fortellingen nå. Men det er ikke sånn bevisst trass i tenneringsopprøver hvor du bare skal ut. Strengt tatt så er det ikke bryt, det er en utvikling.
du utvikler en autonomitet. Ja, så kan den utviklingen gå så langt at du til slutt vil si ja, nå er det ikke det samme lenger. Og det er fair enough, det kan gå liksom lang tid. Men kan folk kjenne igjen det her i moderne arkitektur og den type ting? At man helt til skal sjokkere og gjøre noe nytt, eller man skal være original? Ja, der har det vært brudd, ikke sant? Man skal bygge et hus som bryter momgivelsen, det har vært en dyd. Men det er jo en last. Ikke sant? Det er kult, sånn som Bjørvika har jeg blitt litt mildere innstilt for, fordi der er det blitt litt sånn, det er en
Det er på en måte blitt en helhet i kaoset rundt Bjørvika. Men det verste er jo sånne gamle bygårdssteder hvor de plutselig setter opp en fuglekasse midt i mellom de gamle bygårdene. For da bryter og ødelegger hele gata. Det er bedre å lage en egen gate med masse stygge kasser, og så kan du gå og titte på det, men ikke ødelegge den gamle stilen i den gata. Altså tenke litt mer helhetlig da. Men det har jo vært en dyd å tenke brudd originalitet
Og det tror jeg tiden kanskje viser nå at det har gått litt langt da. Fordi du blir sliten av å ikke ha noe håndfast og konkret å vare i. Det ser man jo i alle mulige filmer om periodedramer og alt sånt, så er det jo alltid denne dynen er å bryte, som du nevnte. At helten i filmen er han som bryter med
samfunnets normer og regler. Alt det gjennom hele historien. Hvis man begynner å studere historien litt seriøst, litt alvorlig og sånn, så vil man jo se at det ikke alltid stemmer. Det er jo særlig bevart, dette er jo særlig bevart i skapende virksomhet som poesi og maleri og skulpturer og alt sånt, så er det de store brøtt, sier man. Beethoven, han revolusjonerte musikken og alt mulig sånn, og så studerer man nærmere så finner man ut at det er faktisk bare tull.
Det var aldri noe brydd. Det var tvert imot at Beethoven dedikerer alle de første kvartettene sin til sin lærmester Haydn, bygger videre på ham. Så du vil kalle det et organisk utvikling egentlig? Ja, at når han bryter i den graden han bryter, så er det det skjer av seg selv, fordi han er genuint interessert i det han holder på med. Men til og med denne 9. symfonien som er så kjent, dette hovedtemaet i
Alle verden bryder i siste sats, det er jo en kopi av et stykke av Mozart. Og det brukes jo ofte som et eksempel på at det er bare en Beethoven. Nei, det er ikke det. Den melodien er en kopi av Mozart. Det er også interessant med det vi helt begynte med, eller hva jeg har kommet hit, det var jo at du ser hvorfor appellere for eksempel den dokumentaren nå, som vi har vært med i, eller hva skjer i samtiden nå, litt sånn nå. Det er jo at...
at nå er det på en måte det revolusjonære eller originale nå er jo ikke prøve å være original. Det å bygge klassisk igjen er jo nå mer originalt enn å bygge modernistisk.
Det å male klassisk figurativ kunst, sånn som Øde og William driver med nå, det er jo det originale hos Benzino. Det er jo rebellene opprørerne. Det er jo ikke de som driver og skal sjokkere med en ståtisse i et glass hengt opp på en vegg. Det er jo ikke sjokkeren lenger. Det er bare utmattene den nå. Det er liksom brukt opp sin funksjon, den sjokkeffekten.
Det er ikke noe mer å sjokere med. Nå vil du bare ha noe vakkert og stabilt som har noen verdier vi kan stå for over lenge tid. Det er et slags forsøk på å finne tilbake til seg selv. Hvis du skal se historisk på det, så er det sluttet av 1800-tallet, så brøt tenåringen ut, og nå ser vi at nå har den blitt 30 år.
Nå er han på vei hjem igjen og tar over gården igjen. Og begynner å si, ok, fattene, det var ikke så ille som jeg skulle ha det til. Kan jeg få flytte hjem igjen? Det er litt sånn som i Bibelen om bortkomne sønnen, som vi har diskutert mye. Nå har han vært ute og brukt opp arven sin. Og så nå kommer han hjem igjen. Og så står faren og blir glad av omfavneren. Og så sier han sånn som har vært på gården hele tiden, hvorfor gir du han et lam nå og offrer han et lam nå du aldri har gjort det for meg? Så sier faren, ja, men jeg har ikke behøvd å gjøre det, for det er for det har alltid vært her. Ja.
Nei, det er jo sånn at den klassiske maleren, eller forfatteren også, måtte ha blitt rebell, sånn som det er nå. Hvilken forfatter? Nei, altså forfatteren var bare sånn generelt, sånn at maleren, altså den klassiske, måtte ha blitt rebellen, at det er der
Det å være kjempeprogressiv og kjempeoriginal og søke noe nytt hele tiden og bryte ned tradisjoner og sånn, det er jo det vanlige nå. Det er jo ikke på en måte ... Det er vanlig på en måte, det er ikke det originale rebelske lenger. Det rebelske er nå å søke tilbake til noe. Det er sånn jeg tolker samtidig i hvert fall. Men jeg tror også at majoriteten av folket er jo på de som er rebellene nå sin side.
altså majoriteten liker jo det mer klassiske det er en grunn til at romantiske komedier fortsatt selger bra, det er en grunn til at vanlige romaner som har en klassisk fortellestruktur selger bra ikke sant? Ture Erik Lund er jo liksom ikke en bestseller mens mer sånne klassiske fortellinger er jo det slik at, ikke sant? det er jo ganske god pluss, det er ganske interessant det er også veldig viktig å huske på at
Altså sånne moderne idealer, sånn som at vi lever i et veldig individualistisk samfunn. Også det med brydde handler jo om å fullføre frigjøringen av individet. Vi lever i en tid som har de siste hundre årene dyrkt individet veldig stor grad. Og det er jo ikke det at det er feil. Det er ikke det. Det er veldig viktig å huske på. Det er bare det at enhver tid overdriver noe. Og så er det oppgaven til...
til smarte folk i tiden å få redusert den overdrivelsen. Det er som følgerne til Sokrates, at du har kynikerne som skulle strippe seg for alt eierskap og leve som hunder, du har skeptikerne som skulle være skeptiske til alt, og så har du platonikerne som blir helt besatt av teoretiske modeller og slutter å stå i virkeligheten. Alle er overdrivelser, men ingen tar i regel et feil. Ja.
Fokus på individet er jo veldig viktig. Kanskje er vi da nærmere slutten på det individfokuserte samfunnet, som er sånn, hvor selve drømmen er et individ som frigjør seg og blir et rent individ. Det har jo akkumulert med kjønnsskifte og alt sammen, at hvis du til og med kan styre ditt eget kjønn,
Gud skal ikke bestemme hva slags kjønn du er. Du skal bli et helt fritt individ og bestemme helt selv hva du føler deg som. Er det noe som er avslørt nå til den individualismen? Det er ingenting i den andre enden der. Det er ikke noe lykke, det er ingenting. Hva tenker du på? Når vi har gjort den reisen at vi har satt oss selv før kollektive
Hvis jeg forstod det riktig? At vi har avslørt... Det er ikke nødvendig så veldig fundert at man har satt seg selv foran. Det er bare fokuset. Fokuset på individet. Mitt individ skal være mitt fremste fokus. Og så er det mange mulige forskjellige holdninger til hva man bør gjøre og sånn. Men vil du dette? Er dette deg? Det er helt inn dette. Er det din overbevisning? Det er helt inn dette det er snakk om. Og et hvert forslag om at man kanskje skal...
offre noe for. Det blir sett på som at du må ikke offre deg, du må gjøre det du vil. Problemet med det, ikke sant, er jo at dette handler om identitet. Problemet med det er jo at du klarer egentlig ikke å identifisere deg i et vakuum. Så hvis du ikke har en kontrast, hvis du ikke har noe du kan si er ikke sånn, så vet du ikke hva du er. Det er veldig vanskelig å tenke at jeg er mann, hvis du ikke vet hva det motsatte av en mann er. Så hvis alt flyter over i hverandre, så er det veldig vanskelig å finne en identitet, da. Og når du
Så hvis alt jeg føler skal ha forrang, så er det veldig vanskelig å tenke seg at du får definert det veldig godt, fordi det er ingenting som kan motsi deg på det. Du får ikke den kontrasten du kanskje trenger for å bygge en identitet på samme måte. Så det er veldig viktig at man har kontraster som krasjer opp mot noe for å kunne si hva du er og ikke er.
Det er derfor det kan være litt sånn problematisk hvis det blir for mye individualism, ikke sant? Fordi da blir alt opp til meg. Hva jeg skal være, og hvordan jeg skal være, og alt sånt. Og hva som er rett og galt, og bra og dårlig og sånt. Og da er det veldig vanskelig for meg å egentlig vite hva det er jeg skal feste knaggen min, hvilke knagger jeg skal feste meg på.
fordi det er bare opp til meg. Og da får du eksistensiell angst, for du får for mange valg. Og så vet du ikke ordentlig hva du skal velge, og så kan du velge hva du vil. Hva skal rettlede meg da, hvis det ikke er noen andre yttre autoriteter som sier du kan ikke gjøre sånn, du bør ikke gjøre sånn, som jeg kan kjempe med eller mot. Så du må ha en klinsj for å bygge en identitet, tror jeg.
Når du får for mye frihet til å velge mellom for mye, så blir det veldig vanskelig å velge. Det er en annen form for frihet som jeg synes er like så interessant, som er at du får mye mindre valgfrihet. Hvis den er begrenset riktig, så du får begrenset valgmuligheter, men de er gode, så har du mye større frihet til å bruke og fokusere tid på noen av dem, eller den ene. Du har mindre å velge mellom.
Det handler om grensesetting da, egentlig. Altså individet trenger grenser, det er også. Ja, så du trenger en grensesetting, og du kjemper mot eller med, og hvis du sier det at du kan ikke gjøre sånn, men du kan gjøre sånn og sånn, så gir det en form for frihet, for du slipper å forholde deg til det du ikke kan gjøre. Så gir det en annen form for frihet. Jeg tror vi snakket om det forrige gang jeg var her, det er det med at du setter grenser for barn, og sier sånn, du får ikke lov til å sitte på telefonen etter klokka sju. Da setter du en negativ frihet, du sier det er helt uaktuelt, den
Den er absolutt. Da har de større frihet til å drive med andre ting på kvelden. Men hvis du sier du kan få lov til å gjøre det, du kan få lov til å sitte på telefon, se på TV, så har de på en måte mindre frihet til å fokusere på noe, men de kan velge, har større frihet i form av at de kan velge mye mer. Og vi trenger begge deler. Vi trenger litt valgmuligheter, men vi trenger også begrensninger på hva vi kan slippe å forholde oss til. Vi kan ikke måtte velge alt til hvertid, hele tiden. Det er så deilig å gå inn på restauranter hvor det ikke er for mange valgalternativer. Ja.
Men hvis du bor i en by hvor det er bare en restaurant som har bare to halvteier, så blir det for mye lite. Så du må ha litt begge deler da. Og det tror jeg er litt sånn der, også litt sånn i litt sånn modernistisk ånd, at vi skal kunne fritt velge veldig mye. Det er automatisk sett på som den største dyden. Bare velg hva du vil, alt er greit, alt er opp til deg.
Da er vi på den falske toleransen, litt den for mange valg, litt den, vi får ikke noe bump opp mot, vi får ikke den kontrasten for å bygge en sterk identitet. Mens hvis du kunne ha litt mindre velgemeldene, men at det var riktig da, for det kan jo gå gærent hvis du bare får tre dårlige valg, liksom. Men det er jo sånn,
det er sånn fellesskapsfornektende hvis man dyrker individet for mye, ikke sant? Og skal selvutvikling, man skal utvikle seg selv. Men hva med å utvikle fellesskapet, som man er en del av? Utvikle seg selv i fellesskapet. Det er også to forskjellige ting. Og da mener jeg ikke sånn arbeiderparti-fellesskap.
billige argumentasjon for å øke skattene. Jeg mener skikkelig fellesskap, at man lever i et miljø hvor man får til ting sammen, hvor man er genuint interessert i hva den andre driver med, at man sparer, og så videre. Det er jo liksom, enhver biolog som har studert menneske vil jo si deg det, at menneske er et sosialt vesen. Det er ingen som vil si at menneske er et
av sosialt vesen. Hvilke av de politiske partiene synes du resonerer mest når det kommer til å dyrke et norsk fellesskap da? Altså jeg ville sagt at det er ikke nødvendigvis politikernes rolle å gjøre det. Så i hvert fall ikke i det politiske klimaet vi har i dag, så jeg ville sagt ingen, heldigvis. Men
Nei, det er i hvert fall ikke opp til politikerne. Man må passe på at du har et meningsfullt fellesskap. Det er opp til deg også. I og med at du tror inn i Arbeiderpartiet og liksom... Nei, altså fordi de misbruker det begrepet. De misbruker begrepet fellesskap. Fordi det fellesskapet de snakker om, det er så stort at det kan ikke oppleves som et fellesskap av noen. Det er bare statistikk. Det er også en sånn clinch i moralstenkning, ikke sant? Er du universalist eller ikke? Altså type sånn...
Mener du at du har like store moralske forpliktelser overfor alle på hele kloden? Eller mener du at du har sterkere overfor noen som står deg nærmere, for eksempel? Så tenker du sånn, moralsk skal gjelde for den største sirkelen, likt, eller er det sånn at jeg har sterkere og bedre moralske forpliktelser lokalt?
Evolusjonært må det vel være det siste som er svaret. Jeg tenker det da. Jeg mener også det er moralsk riktig å prioritere den innerskidssirkeren først. Slik at jeg prioriterer mine barn fremfor naboens, men jeg er moralsk helt riktig av meg. Mens det er noen som mener at nei, alle er like mye verdt, og det er bare psykologiske mekanismer som gjør at jeg foretrekker den ene, men det skal strengt tatt ikke behøve gjøre det. Altså,
Men jeg tror samfunnet bare blir varmere og bedre av at vi har nære relasjoner. Det er ulike muligheter. Jeg er enig med deg at man bør dyrke det i nærheten, men det er også mye mer praktisk. Selv om du mener at alle på kloden har helt lik verdi,
så kan du ikke hjelpe folk på den andre siden av kloden. Du kan ikke gi dem det de trenger. Du er mye bedre i stand til å se hva folk rundt deg trenger. Så uavhengig av hva som er riktig, er det det mest praktiske. Men jeg vil fortere å glemme at du har jo ikke et ansvar for mennesker på andre siden av kloden. Det er noen som mener det. Det er noen som mener det. De er borte på blinde. Hvem er man egentlig har et ansvar for?
Jeg mener at ansvar begynner innerst. Du har ansvar for deg og dine nærmeste først. Det er ofte barn og familie og nærmeste familie og nære venner. Så kan du utvide sirkelen litt. Så er det litt lokalsamfunn og jobbsted og litt sånn B-sirkelen litt utenfor. Ja.
Og så forvittrer det ansvaret sagt med stikker utover det blir svakere og svakere. Så jeg mener at jeg har ingen morals forpliktelse overfor australere på samme måte som jeg har overfor mine egne barn. Jeg kjenner dem ikke noe mer langt unna, men jeg mener akkurat det samme for dem. De har en mye mer sterkere forpliktelse overfor sine barn enn de har overfor meg og mine barn. Og det mener jeg er viktig for den type identitetsbygging som vi har snakket om nå. Det som du også var inne på, at hvis cirkaen blir for stor,
så blir forskjellen også for store, og da får du ikke den tilhørigheten og identitetsbyggingen. Det er ikke fellesskap. Nei, du klarer ikke å leve i det fellesskapet. Det er som sosiale medier, fellesskapet ditt på Facebook. Det er ikke et fellesskap. Det er det kun i ord.
Jeg tror det er noe i det. Men folk som bruker så mye tid, fritid, spalteplass på å snakke om Palestina for eksempel, er det en del av gruppe 1 her? Det blir jo da politikk. Det er jo relevant for statsledere. Det er folk som ligger søvnløse, som bruker all sin politikk
Er du sikker på at det liker sånn? Ja, men det er virkelig. Men det er et stort problem i norsk samfunn, folk som sliter med søvn. Forresten, så det er et eget tema. Det kan alltid være at de ser det. Men bare se på sånn, det går en kulevarn da, når det kommer til innholdsprodusenter, for å bare legge det på rapply over influensere, youtuberer, journalister, hvor mye det preger alt fra det de skriver, sier, skaper.
Hvor mye, akkurat nå da, disse to årene her, hvor stor plass Palestina tar i livene deres, er de da en del av gruppe 1 her, som vi snakker om nå? De er en del av en mye verre gruppe. Det er mye verre enn du kan ane.
Nå tar Røde over, nå trekker jeg meg tilbake. Jeg skal si noe annet etter Røde nå. Det jeg er redd for med de menneskene, man kan ha forskjellige interesser. Det kan hende at dette ikke gjelder alle, men veldig mange av de som er veldig opptatt av palessina har aldri hatt noen tilknytning til det, har ingen grunn til å bry seg om det, og har hoppet på den bølgen. Veldig mange av dem gjør det nok fordi det er
veldig mange moralske poeng å hente for veldig lite innsats.
Det kreves jo ikke noe innsats, så veldig stor innsats å si hver dag på Instagram, nå må vi gjøre noe for å stoppe krigen mot palestinerne og sånt. Det tar fem minutter, ikke sant? Og kanskje være med på et møte en gang i morgen og skrike litt og sånt. Så du får veldig mye mening, og det blir ansett som å være veldig jevt og moralsk og sånt, men det er veldig liten innsats. Og
Og ikke bare det, men det kan også være at en del av de menneskene gjør det fordi de føler på et savn. De føler på et savn av noe, og dette med å kjempe for noe ekte og noe betydningsfullt, og ikke bare tenke på seg selv hele tiden. Men hvis de skulle virkelig fått noe igjen for det, så skulle de kanskje dyrket noe i sine miljøer, sine små miljøer. Jeg svarer på det. Nei, altså, jeg vet ikke, jeg prøver å holde meg unna sånn politikk, ja. Men...
Mer generelt er psykologen i meg tenker at hvis du brenner veldig for en sak, så er det ofte noe, og du står for det, du ikke bare er tull, og jeg skal skåre noen poeng på Instagram blant noen venner om at jeg er på riktig side, men det er mange som brenner mye mer for det, og da tenker jeg det ofte er ting som er på spill for dem. Det er noen prinsipper som de virkelig står for som de mener blir brutt her,
eller det er en slags identitetsbygging. Du tilhører en gruppe, du får veldig mening av å være med i en motstandsbevegelse som støtter noe. Så du bygger deg opp en identitet ved å være veldig aktiv i noe. Det kan jo være at du for eksempel har familie som er innovert, så da er det jo på en måte innerste sirkelen du begynner å stå på spill for. Og da skjønner jeg det veldig godt, for da er du i den innerste sirkelen, det er det det handler om. Men mange som ikke har den innerste sirkelen der og likevel brenner for det,
Så kan det være en type gruppetilhørighet i den testbygging som er veldig viktig, og da ser du samme mekanismer i andre prosjekter du brenner for. Du kan gå all in og brenne for at barnehjemsbarn skal få det bedre. Du kan gå all in og brenne for at kommunen skal få bygd opp en svømmehall.
Da har vi brand som skal være omvendt i bygda og bygge kirken. Du har et prosjekt du går all in for og brenner for og kjemper for. Du vil få mer mening ut av det hvis du gjør prosjekter litt mer lokalt og litt mer virkelighetsbasert. Det kan godt være, men jeg tror mange også kan gjøre det mer globalt. Jeg skulle ha globale prosjekter fordi det gir mening og bygger opp en identitet. Du står for noen prinsipper og du mener det.
Og de prinsippene kan jo være gode, altså jeg sier ikke at de ikke er det, det kan være kjempegod prinsipp, det kan være kjempedårlig prinsipp, det kommer an på, hvis du går all in og kjemper for IS, så er det en måte å gjøre det på. Går du all in og kjemper for liksom Sømmehallen i en lokal kommune, så er det en annen måte å gjøre det på. Men noen av mekanismene er jo at du bygger opp en identitet og en samhørighet og et fellesskap, og du er med på noe, og det er med å gi mening i et liv.
Og det gjør vi alle på forskjellige måter. Det gjør vi alle på forskjellige måter. Og så er det noen som skorper billigpoeng som ønsker å bare bytte flaggprofil på Facebook, og så er de fornøyde til å være på riktig side. Det er billigpoeng, ikke sant? Det vet jo alle innerskinn at det er bare tull og tøys. De vet ikke engang hvor palesina ligger. Jeg tror ikke alle vet innerskinn. Mange av dem vet ikke hvor det ligger engang. Det ble bare tull. Det er jo grader her, men jeg tror det psykologisk er det liksom samme mekanisme som kikker inn da.
Jeg tror hvis du er veldig opptatt av generelle, store sånne prosjekter,
så har vi begrenset ressurser og tid og energi og sånn, og da er det fort gjort at det går på bekostning av de mer lokale og nære. Og det kan ofte være at det er veldig lett, og det er ofte litt emosjonelt bedre å brenne for noe som er litt fjernt. For du blir ikke konfrontert på samme måte som du blir av din egne barn, for eksempel. Men det er jo det som Øde sa, altså denne kostnaden er ganske interessant og viktig her, fordi hvis vi tar Ukraina og Russland, som du ser ofte
kommer opp er spytte mer midler, spytte mer våpen, pushe mer av motstandskampen for Ukraina mot Russland. Så er det det punktet som veldig mange av oss som refererer til dem. Hvis du virkelig mener det du mener, så burde du også være villig til å kunne sende inn dine egne barn for å slåss i konflikten. Er du villig til det, så er det at da er argumentasjonsrekken din...
Moralskriktig eller korrekt da Men på en måte så lenge du bare Tar beslutninger Og støtter standpunkter hvor det ikke koster deg Noe som helst, det koster deg ikke blod Det koster deg ikke noe liv Så er det sånn Det er en veldig lett måte Det er litt den sirkelen, min eldste søn er ferdig militær Hun har begynt å studere, er ferdig militær i fjor Og så er det en som nå blir 18 Som sa pluss han har lyst til å dra i militær igjen Ikke igjen, men etter videregående Riktig Og da tenker jeg sånn
To sønner i militæret, og så angriper. Er jeg villig til å sende dem inn i krigen for å støtte ukraina? Overhodet ikke. Altså, jeg er ikke villig til det i det hele tatt. Hadde jeg vært villig til det hvis Russland angrep Norge? I mye større grad, ja. Ikke sant? Altså, der kommer sirkelen. Hadde jeg sendt mine to sønner til et eller annet land i Asia jeg aldri har vært? Aldri i verden.
Da måtte det være noen veldig generelle store prinsipper om fred og frihet det sto om. Så hvis det ble verdenskrig og du plutselig måtte velge side, så kanskje, da er situasjonen annerledes. Men bare å løse en konflikt et sted som på en måte ikke har noe direkte innvikling her og nå, du er ikke villig til å satse det. Og det er veldig interessant, for det handler nettopp om den liten der vi har snakket om hele dagen, den kjærlighetsakten. Var du villig til å offre for hva? Hva var Abraham villig til å offre Isak for? Og hvor viktig var det? Han hadde ikke offret Isak for nabofyren for tre sauer.
Så det måtte være noe mer som stod på spill. Det handler jo selvfølgelig om verdier, men et annet aspekt også er dette med, man pleier å si man må ikke ta ting for gitt. Det blir ofte brytt som et argument, at hvis man ikke bryr seg om palestinerne, og hvis man ikke bryr seg om ukrainerne, så tar man det vi har i Norge for gitt freden og sånn. Men det er faktisk, det er jo et poeng med å ta det for gitt også. Det kalles jo leve i fred.
Du kan ikke leve hundrevis av år og aldri ta freden for gitt, for da får du jo ikke utnytte freden. Da tenker du jo hele tiden på krigen da. Da er du som han fyren som er fra Første verdenskrig, som har traumer fra granater fra skyttegraven og sånn, og hele tiden gjenlever krigen. Så jeg tenker jo også at det er et poeng ved å glemme noen av disse store spørsmålene, og få virkelig levd seg inn i sitt eget liv og sin egen krets.
Det er muligheten som dyd. Tror du det kunne vært mer fred hvis flere tenkte sånn? At de tok freden for gitt? Ja, det tror jeg kanskje. Men det er altså alt med måter da, for å være sånn ordentlig moderat. Det kommer til et punkt hvor du bare må gå inn i krigen, ikke sant? Men det er noe i det der at...
Hvor lett og for hvem er vi villige til å gå i krig? Det synes jeg er et godt poeng, det du tok opp. Når er du villig til å offre noe? Det er da du egentlig mener det. I filosofi sier man ofte at oppfatningen dine, vi kan høre med deg hva du mener om en ting, men vi finner ut hva du mener når vi ser hvordan du oppfører deg. Du ser mer på handlingene, hva folk egentlig mener, hva de egentlig liker og hva det egentlig står for. Når du blir satt på prøve,
Så hvis du aldri blir satt på å prøve, så er det veldig vanskelig å sjekke hvordan en person egentlig er. Og når du blir satt på å prøve, så kan du sjekke det. Dette er en diskusjon med Ole Martin. Det kan bli det også med dramaturgi, og du må sette karakteren på den tøffeste. I Bibelen er det veldig mye av det her. Kain og Abel for eksempel. Jeg var sånn, Kain er kul.
Han startet sivilisasjonen og brøt ut og sånn. Han drepte broren sin, men det var liksom det han hadde sin grunner. Ole Martin var mer sånn, ah, han visste ikke det. Og da sa Ole Martin til meg at, ja, men vi vet jo ikke hvordan det ville vært hvis Gud hadde favorisert Cain og ikke Abel. Han favoriserte jo Abel, og da ble Cain sjalu. Men hvis han hadde favorisert Cain, da, hadde Abel blitt sjalu og drept Cain.
Vi vet ikke det før det har blitt satt på ordentlig prøve. Og det tror jeg er ganske litt sånn test da. Det blir mye sånn billige poenger og skårer mye oralske poenger før det blir satt på prøve. Og kanskje hvis man brydde seg litt mindre, kanskje det ville blitt litt mindre konflikter. Men alt med måte, alt har en grad her. Ja, det er den der brennebilen. Hvem er det som...
som er villige til å påta seg en brandskade eller risikere livet sitt for å redde de som er på innsiden av, det er jo en ultimate et helt banalt eksempel på hva du er besatt på å prøve og du vet ikke helt med deg selv heller før du faktisk er der, det er det som
gjør liksom, jeg vet ikke om det er det som gjør seg så forlokkende med hele dette krigsaspektet med unge gutter som ikke har opplevd krig, men elsker liksom gevær, skyting, taktikk, strategi, krig, som de fleste av de unge gutter elsker. Det er jo det at ting, altså at
Det er jo det meningsfulle i det selvfølgelig, at nå står ting på spill. Og det er jo mange i dag som lengter etter en krisesituasjon. For det er jo ingenting som står på spill lenger. Og det er ganske kjipt. Jeg tenker det er akkurat det du sa der nå, er roten til den sinnssykke interessen for zombiefilmer og apokalypsefilmer som vi har sett i de 20-30 årene nå.
Og det virker som om det er helt umettelig på at vi fantaserer litt om et post-akopelyptisk verden hvor vi skal greie oss selv. Men det er litt sånn tøff i pyjamas, ikke sant? Ja, men det er jo en av fantasietiltrekningene med det. Det er det siste moderne livet. Jeg er enig i det, men det er også det som kalles bystandereffekten, ikke sant? Som er mennesker har en tendens til at du står i ring og så skjer det noe.
og så tenker du bare at alle andre fikser det og så fikser du det ikke, og så tenker alle det og så er det ingen som fikser det og dette er en sånn kjent case fra psykologien på 70-tallet i New York tror jeg, eller kanskje tidligere at det var noen som ble drept og det var skrik og det var mye sånn, og så satt alle i vinduene rundt og hørte det, alle hadde hørt det men alle tenkte at noen andre går og fikser det Brann og larme i det samme eiet er jo akkurat det samme og det er en fare ingen tar det taket
Så det er noe heltemodig med de som går inn og fikser det. Men så er det også noe dumdristig med de som går inn og fikser ting som de egentlig ikke har noe med i, eller som er langt utenfor den sirkelen de egentlig burde bry seg om. Det smuger med det rane som du blander eller ikke. Så det er, jeg vet ikke. Og så er det selvfølgelig veldig mange av de som skal hive seg på å gjøre noe fint.
å være med på det gode som kommer i andre rekker da. Sånn da? Her om dagen så jeg, da var det veldig is i Oslo, så så jeg en fyr som sto sånn, og jeg skjønte at han skulle bevege seg over til drosjen, og det så ut som han slet veldig da.
Med stokk og sånn, så jeg gikk bort og tilbyd meg å hjelpe ham. Da ble han veldig glad for det. Men han hadde en lam arm, så jeg ikke måtte røre. Den bare lå og hang slang, så jeg måtte holde av min andre arm. Så hjelper jeg ham bort, og plutselig da kommer den kvinnen bort
og begynner å holde ham i den lamme armen, og så begynner hun å smilig anerkjenne til meg, ja, nå er vi med på noe bra her. Og så sier jeg til henne, unnskyld, men du må nesten gå, fordi det er noe galt med den armen. Og først da ser han henne, og han sier, nei, nei, nei, du må ikke røre armen, vær snill. Det kunne være farlig for armen hans, det hun holdt på med. Og da bare forsvant hun da.
Men det var jo et, jeg bare så på det blikket, ja, nå må jeg være litt usikker, så jeg henger ut folk her, men altså, fordi det er jo velmennende, hun føler seg med på noe positivt, men det er jo, det er fordi noen startet noe, ikke sant, og så hiver man seg på, og så faren er jo at man har jo ikke helt satt seg inn i hva det er man er med på. Ja, det er i hvert fall noe jeg har lært av min mor, som min mor lærte meg veldig ille, er at hvis du skal hjelpe noen, så spør dem. Mm.
og spørre dem om de vil ha hjelp. Hun bare kom bort og begynte å bære sammen med meg. Jim Curry har en morsom scene hvor det er en som hjelper når han ikke vil ha hjelp, som avslører en. Så sier han bare, «Thank you, Mr. Helpy Helper.» Han var så overhjelpt som ikke han ville ikke ha hjelpet, men han hjelper meg likevel. Du må gå bort og spørre, «Unskyld, men vil du ha hjelp?» Ja, men tenk om du vet hva vi sier, «Jeg vil ikke ha hjelpet noen, men jeg vil jo kanskje din skinne.» Hva gjør du da, Edde?
Det er åpning for det, men da er det folk som kjenner deg. Det er ikke fremmede. Da må du bli kjent med deg. Da sier du "hjelp", så sier jeg "det går bra". -Sier du det? -Ja, hvis jeg hadde vært fremmede.
Eller sier du da, kanskje du trenger litt hjelp? Det er sånne små nyanser som man lærer seg når man blir kjent på noe. Men i utgangspunktet fremmede, hvis du spør dem om noen vil ha hjelp, de sier nei, så ikke gjør det. Du lever situasjonen, når du er 92 og ligger på Fornebu S og kaver der i det glatte gulvet der, og så trenger du hjelp. Oi, til faen! Og du sklir og kommer opp på krykken, det funker ikke, så klart du skal ha hjelp. Man leser jo den situasjonen der, man kan jo lese litt stoltheten i...
Det er personen som faktisk trenger hjelp. Jeg er litt tilbake til den mannlige, ikke snakke om det, bare gjøre det. Si at du ikke trenger hjelp. Kanskje de trenger litt hjelp allikevel. Never explain, never complain. Det kommer du ganske langsomt an. Aldri forklare deg, bare gjør det. Og ikke klag. Ikke klag, ikke syt.
og ikke forklare hvorfor du har gjort det du har gjort, eller skapt det du har skapt nesten som en artist da musiker, du kan ikke forklare teksten din en klok person jeg kjenner hun sa at hvis du fortrenger noe veldig lenge da begynner du å klage til slutt
begynne å klage. Det kan være lurt å prate om det litt jentrutt. Når faren min sitter og klager på nyheten, han kommenterer jo nyhetene live når vi sitter og ser på nyhetene hjemme, så er det sånn der, å herregud, og så kommenterer han alt fra utseende til idioter til religion, ikke sant? Så det er...
Han er bygget over. Ja, men kanskje han ikke har noen å prate med ordentlig om? Nei, det har han i hvert fall ikke. Det er meg. Så hvis man har noen å prate med ting om litt da, jevn i mellomrom, så er det lettere å unngå den klagingen da. Men hvis man bare ikke har noen å prate med. Det er jo morsomt at når våre foreldre blir eldre, og spesielt med våre fedre da, så tenker vi sånn,
Ah, de er blitt eldre, de... Men man tenker ikke... Man greier ikke å sette seg inn i at man kanskje blir faktisk helt lik selv om 30-40 år. At man kanskje også... Den sosiale sirkelen er krympeint, den liten... Jo, men det har jo du tenkt på, helt opplagt. Siden du nevner det. Ok, men jeg har jo tenkt på det, også. At jeg kommer til å bli som din far, liksom. Sånn gretten, gryntene foran TV-en og sitter og kommenterer...
og finne gleden med spill. Ja, det er jo alltid positivt å være med. Man kommer nok til å bli det, i stor grad. Ja. Jeg tror ikke jeg blir det. Du tror ikke jeg? Jeg tror ikke jeg blir som deg. Ikke? Du blir en hjelp som firant. Altså, Oscar Wilde, han sa jo at alle kvinner blir som deres mødre. Det er deres tragedie. Ingen menn blir som deres fedre. Det er deres tragedie. Åja. Ja, men da har jeg valgt en bransjerstid da. Idealet er jo som Tamsa, det beste unngået verst, ikke sant? Ja.
fra sine foreldre. Så du vil liksom forbedre i neste ledd det du mente var dårlig, og så vil du ta med deg det du mente var bra. Men da kommer jeg tilbake til den diskusjonen om å reparere eller utvide. Da synes jeg også at utvidelsesmotivet er mye bedre enn reparasjonsmotivet. Fordi du kan sitte fast i en familie og du er misfornøyd med familien, og så begynner du å reparere et reparasjonsprosjekt, og det er helt håpløst. Og grunnen til at reparasjonsprosjektet er håpløst er fordi det er for små vyr
Fordi du når aldri målet ditt, så hvis du har et så lavt nivå at familien min er ødelagt, vi må få den frisk igjen og vanlig igjen, så når du ikke det engang. Men hvis du har store divider, det skal bli en helt fantastisk familie, det skal utvikle seg og sånn, så når du litt lenger. Ja, men også det med at du ikke behøver å bryte med å ha mer organisk utvikling. Du tar med deg det beste. Hvis du hele tiden tenker at jeg må ikke bli som mine foreldre, så gjør du hele tiden det motsatte. Ja.
Da er du på en måte veldig umodent, ikke sant? Du må bare tenke liksom at jeg er sånn jeg er, vi er sånn vi er, og nå skal jeg prøve å forbedre det og ta med meg det.
Det er den modne versjonen av det. Da har du en slags... Og så lager du dine egne barn, og så har du dine skavanker som de da må gjøre det samme med, ikke sant? Men hvis du bare motarbeider alt dine foreldre gjorde av riktige ting, det er jo aldri sånn at noen bare har gjort gale ting. Det er jo klassisk. Du prøver å gjøre det motsatt, så gjør du akkurat det samme. Ja, så du må liksom bare tenke litt sånn... Litt sånn som i klassiske tradisjoner innenfor kunst og sånn, du må tenke på sånn...
Ta med oss det som er bra, det er derfor det har funket, det er derfor det har vært bra, det er derfor det er en tradisjon, fordi det funker til en viss grad. Ta med oss det som er bra i det, fiks på den delen av tradisjonen som ikke passer lenger, som ikke går lenger, som ikke er bra. Og så justerer du, i stedet for å hele tiden tenke at du skal bryte. Det er den modne versjonen av det. Ja, og også at du ...
Du gjør det gode, du utvikler det gode, du blir en del av det gode, og så spekulerer du ikke hva som blir historiens dom. For det vet du ikke. Det er ufattelig mange historier som trodde at de var det noe store navnet som kom til å bli husket, men så ble det ikke det. Den filmen om Mozart og Salieri er jo et klassisk eksempel på det.
Ja, Amadeus-filmen. Ja, Salieri var jo så gigantisk. Han kommer til å bli husket for all evighet. Og det eneste grunnen til at han kjente deg er på grunn av den filmen. Det er morsomt du nevner den, for det er faktisk på filmlista i kveld. Så vi skal faktisk se Amadeus, tenkte jeg. Fint film. Ja, det er en classic. Jeg husker jeg sånn som barn. Det var en skolepensumfilm, tror jeg, på en sånn VHS-kassett.
Så ser du vel like av han til slutt, ikke sant? Men han er helt bleik. Ja. En skummeltusk, altså. Hvordan da? Kanskje ikke sånn bra date-film. Kanskje jeg burde gå for noe annet sted. Har du date i dag? Nei, date og date. Det er kjæreste, da. Kjæreste kveld. Er det date? Nå er jeg veldig amerikansk av meg nå, så kaller jeg det date. Kjæreste kveld. Er det date? Ja. Hvor lenge har du vært kjæreste?
Ja, det får du spørre henne om. Hun vil nok si kortere tid enn meg. Jeg vil si et år da. Et år? Da er det kanskje ikke en date lenger. Jo da. Men hva er norske ord for date? Stevnemøte. Stevnemøte, ja. Premissen ligger litt i at man avtaler en tid. Det er på en måte det som er definisjonen. Ja.
Hvis det er avtalt så er det et stemme. Men så tror jeg også at hvis det skjer hjemme, om man bor hjemme sammen, så er det på en måte ikke et stemme. For det er ikke et stevne. Man avtaler ikke å møtes et sted. Er ikke det et ganske bra norsk ord? Jo, det er et veldig bra norsk ord. Alt for lite brukt.
Stevnemøte? Hva skal dere kvelde, boys? Men det er derfor du har den interesse for kvinner og menn. Du har jo en ganske forsjærelse. Bare ett år. Skryter på seg at han gikk oss. Hyggelig det å bli analysert her på tappen der brikkene faller på plass. Det er derfor, vet du.
Nei, men nyforelsket, det er ikke dumt det altså. Det er derfor du har sluttet med det her også, ikke sant? Det er en sammenheng der. Den perioden har vært lengre. Jeg trenger ikke å svare på det. Du trenger ikke, ikke sant? Nei, men det er ja, den perioden har vært lengre faktisk. Ikke for skruttet.
Hva skal dere kvelde? Dere var ute i går. Nå merker jeg at vi begynner kanskje på tid å gå inn for landing her. Ja. Og du hadde manaken din. Ja. Vi skrev inn ting i manaken til deg i går. I kveld skal jeg kjøpe spenol. Spenol? Ja, for å tørre hendene. Åja. Av vinteren. Du vet at spenolen er fullt av dritt. Det er veldig blandet som en klassisk godt fuktighetsprodukt. Men det er rimelig.
Jeg kan anbefale, hvis jeg kan komme noe... Spenol har vi oppfattet. Morfar min smørte jura på kua med spenol. Jo, men det var en annen spenol. Jeg vil kjøre talg. Det er rent dyrefett, rett på hender og skinsko. Har du en grise jeg kan slagse? Nei, det må være storføfett, ja. Du bruker grisefett på hendene, det lukter jo helt jævlig. Men jeg har begge deler, så det er bare å bli med hjemme etterpå. Har du kjøpt noen bokser, eller? Jeg har masse.
Jeg har talg, jeg har vilt, jeg har regnkraft, elgefett, grisefett.
Det er kalvefett. Men det at du driver med sånne prosjekter som du gjør, ikke sant? Sånn at du har sånne alternative fettgreier, og så faster du, og så har du sluttet å runke, og så har du alle disse prosjektene dine. Det er jo litt sånn samme, tenker jeg, det er litt sånn samme meningskapen, identitetsbyggende, det gir hverdagen et prosjekt på en måte da. Som er litt sånn, du engasjerer deg i palestinene, eller du engasjerer deg i
slanka konflikt, du engasjerer deg i ting, og så får du noe på en måte å holde på med.
Ja, det er nok mye mer autonomt enn det høres ut som. Også er det ganske mye mer robust. Det er morsomt at alle de jeg kjenner som er litt sånn kjøttkonsumerende, søvnhungrige, badstubadende og veldig bevisst på hva de har av rutiner, er de som tar seg minst nær av og blir aldri provosert, eller blir aldri satt på plass. De har ingen...
de tar ingenting personlig av det som måtte skje der ute av kritikk da, mot det systemet de en gang har, og det er sånn, den immuniteten synes jeg bare er veldig, kjenner en selv og ser på andre, at de kan lese hva som helst, men de blir ikke trigget av en eneste ting. Det er jo litt sånn typisk at man har bestemt seg for hva man tror på. En rekke med
rutineritualer og sånt, og da kan man ikke løse noe. Men det tror jeg handler om at dette er litt sånn, igjen bare for å flagge noen nisje sitater her som er veldig gode, det er jo at det er en form for sterk kultur. Altså en kultur er en stil eller væremåte. Slik at hvis du er veldig opptatt av, du har din stil og væremåte med disse fastene og bastu og alt mulig, du har en greie gående i hverdagen din som gir deg en struktur og orden og mening og sånn, da er du mindre trua.
Fordi du har en sterk form for kultur, en sterk form for stil som du lever etter, og
og du deler med andre og kan snakke med dem om det, så hvis du har den, så blir du mindre trua når det kommer fremmede innslag inn i hverdagen din. Hvis du ikke har noe sånn sterkt prosjekt... Det er definert altså. Du har fått definert hvem du er. Ja, du har identifisert deg litt med noen væremåter som gjør at du på en måte er etablert på et nivå. Mens hvis du ikke har noe sånn sterkt kultur eller prosjekt gående...
så er det mye mer trussel når det kommer noen innslag utenifra. Og dette sier Nysje ganske kort og presist, altså jeg legger litt mye i det nå, men det er en ganske interessant tankegang da, at en sterk kultur er et stil hos et folk. Det bør ikke være geografisk lokalisert, det kan være spredt, så sjakk-kulturen er global, ikke sant? Men det er hos et folk, nemlig sjakkspillere. De har en stil, de har en kultur, som de værer måte, som de lever på da.
Og så kan du ha bunadskultur som er mer geografisk lokalisert, og så kan du ha mange kulturer. Så kan du delta i mange krysskulturer. Men hvis du har en sterk kultur som du lever i, på en eller annen måte, så er det ikke noe trussel når det kommer noen. Da blir du ikke provosert til at det kommer et alternativt innslag. Men hvis du ikke har noen sterk kultur, noen sterk væremåte i hverdagen din,
så er det mye mer trusler for identiteten innen hvem du er og hva du skal og sånn. Hvis noen kommer og plutselig tar over den hverdagen. Fordi det var en svag kultur til å begynne med. Du hadde ikke noen kultur i dreven, og så kommer det noen som bare blir dagen din sånn. Og så var det ikke det du mente, og så vet du ikke hvem du er. Da er det lettere å bli provosert. Det er bare menneskelig psykologi, tror jeg. Slik at det er ganske interessant. Jeg støtter deg å ha alle de rare reglene dine, fordi det bygger en trygghet da.
Det er veldig spottende du sier noe der. Du kan egentlig dele, hvis du møter sånne lignende typer da, som har de samme, det kan virke som ritualene er mye det samme, men det er to forskjellige typer på det. Det er de som har erfaringsbaserte som gjerne har funnet ut av ting selv, gjennom praksis, gjennom kanskje ett, to, tre år, prøvd og feil på ting. Og så er det de som kanskje hører på denne type podcaster som det her, og så får en aha-idee. De får en nyreligius opplevelse at nå skal de forandre livet sitt, dette er noe som fungerer for dem.
og får også sånn automatisk messiakompleks, at nesten skal gå for alle ditt møter, skal du liksom overvinne og snakke om, for dette har jeg hørt og lært i podcaster og på Instagram og så videre, og da blir det sånn eksempelisert med en meme jeg så nå, en norsk komiker som, jeg vet ikke om jeg har hørt om han, er en utlending-meme, jeg husker jo, han har vært gjest her en gang, Navad Bakale, jeg husker aldri navnet hans, men han la ut en
som på en måte nesten var sånn interessant i seg selv, bare sånn for å se reaksjonen, og det var at han la ut
Her er en startepack for de som tror de kan mer om leger. Dette er amatører som kan mer om kost, dollar, næring enn leger. Og så var det et par bilder av kjøtt og alt mulig sånt. Og da var det en veldig triggete del av kommentarfeltet som var sånn, helsetrykker tror at du tar feil, og du bommer her, og kjøtt er det beste. Masse folk som blir trigget, og det er mistenkt at dette her er nettopp den kolonien med mennesker som har blitt nyfrelst, men som er usikre på det de driver med. De har ikke lang nok erfaringstid i det.
og blir da provosert og sitter og roper i kommentarfeltene for at det er ikke en del av identiteten deres. Og det tror jeg gjelder også helt på den motsatte veganersiden også, at hvis du er trygg i det du driver med og føler at du har helsemessige effekter og livsgevinst ut av det, så er du akkurat den samme trygg utenfor prosjektet ditt. Men det er altså det...
Det er også et bevis på at det ikke er nok at man selv... Det er ikke nok dette med at man er overbevist om noe. Du må kultivere det over tid. Så dette individet som får en oppenbaring, du må statt feste det i ditt liv. Det må manifesteres i ditt liv og gjerne i et miljø før du selv tar det helt over. Og det tar veldig lang tid, og det er jo den der...
som skiller hvem er villig til å legge ned den innsatsen. Og da er det sånn utrolig lett å skille folk fra folk som har lagt ned tiden og erfaringen i det.
Nå ser det ut som en spørsmålstegn. Alle søker jo litt det her. Det er jo det alle søker. Det er jo vanskelig å finne det. Finne din greie, finne hva det er. Det er jo dette folk alltid har søkt i alle tider. Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Hvor rører jeg hjem? Du vil ha den tilhørigheten. Den er vanskelig å finne hvis det ikke er en kultur du kan på en måte feste deg på og identifisere deg med. Det er kanskje litt sånn rotløshetsproblemer.
Problemet i vår tid Hva spiser dere? Det er ikke et sånn fyllspørsmål Jeg har spist utrolig dårlig i dag Jeg har bare spist to karbonader på noen kvartal Det er ikke noe kjøttklede Det høres ut som en skikkelig veskende kutt Men jeg har spist et reksmøbri til friokost På kafé? Ikke gærlig da Nei, det er det eneste Så det er ikke noe sånn biffspisende Jeg spiser biff Å jo da Ja
Jeg spiste mye valbiff det siste året. Jeg kjøpte en sånn kartong med valbiff. Mye proteiner der. Så gikk den ut 31. desember, så vi hadde den siste valbiffen 30. desember. Ja, vi får finne en eller annen forbindelse med...
med moral og kosthold, ernæring filosofi neste gang da vi må ta en time til for vi må snakke om Ibsen-podden jeg tenkte på det det var derfor jeg så spørsmålet men jeg var litt usikker på om du skal klippe ut alle de gangene du sier nå skal vi snart runde av eller noe sånt du må nevne det så det får litt ytterligere
Jeg hadde faktisk hørt det på deg tidlig på den podden der. Jo, selvfølgelig. Det må vi gjøre. Men jeg synes det er morsomt for at jeg gjør ofte det i podcast vi går inn for landing. Det er litt for å teste om gjesten også har hyppet og rundet. Så nå vet alle det. Når jeg sier det så er det min sånn jeg hater når gjesten gjør sånn. Se på klokka. Jeg blir litt stresset over at du ville rundet for jeg er litt sånn F-tiden der. Hahaha.
Ja, men det er jeg veldig glad for å høre. Vi har gått rundt snart, jeg begynner å bli sulten. Vi må jo snakke om Ibsen. Men yes, lytteren, de som ser på, de ser jo hvor lenge det er i denne episoden. De vet jo bare at når vi begynner å gå for landing, så ser de at det er en time igjen. Så er det sånn, her er det mer snacks, her er det mer gull. Men, ja, hvor begynner vi? Dere har laget en hel sesong med...
at dere har lest det gjennom hele holdt på å si diskografien til Ibsen hørte jeg samlet det der alle teaterstykken til Henrik Ibsen ja, teaterstykken da hvor vi har lest dem da og hatt programmer hvor vi har snakket om det
En episode per teaterstykke I kronologisk rekkefølge Bortsett fra at ett teaterstykke har to episoder Hæ? Hvor godt kjente du andre følger? Kajser og Galer også har to Ja, men den er jo delt opp i to Men det var i prinsippet en snakk om hvert teaterstykke I kronologisk rekkefølge Begynner med det første og slutter med det siste Hvor langt inn i dette relativt ferske vennskapet Fant dere den Ibsen-forbindelsen? Det var ganske langt inn egentlig Jeg husker godt, jeg foreslå det Det var på en middag i Arndal
Vi var på Arnaud's uke, hadde vært med på et trann sammen, og så spiste vi middag, og så sa jeg bare, skal vi lage en podcast? For han hadde vært med i min filosofipodcast. Så sa jeg, du må lage en til. Ja, vi skal lage en til. Vi skal lage en på Shopnau, skal vi ikke det? Jo. Og så bare sa jeg, altså jeg har godt tenkt at jeg har lyst til å lage en podcast om Ibsen da. Vet du hva, den Shopnau-boken, den er så corny. Altså den åpningen, verden er min forestilling. Altså det er noe...
Det er jo bare, han har funnet en skikkelig kul setning. Det er jo en bra åpningslinje. Ja, men den er så teit. Men du hadde jo skulle være med på denne episoden med den boka, Verdens vilje og forestilling, med Schopenhauer, og så sa jeg liksom bare, kanskje vi skulle gjøre noe større, kanskje vi skulle lese Ibsen samleder, eller noe sånt, så sa jeg. Ja. Så det var det.
Ja. Prøver. Han var med meg en gang. Så tenkte jeg, det var gøy. Og så sa jeg, vi har mye å gjøre. Kanskje vi tar det i januar, sa jeg. For dette var i august på andre halvsukka. Så gikk det vel en uke, og så ringer jeg og spør sånn, skal vi begynne med en gang? Var det for å komplementere det dere visste om Ipsen i utgangspunktet, eller visste dere litt om teaterteknene hans? Nei, det var litt av greia. Vi hadde jo lest masse. Jeg hadde jo kjent masse Ipsen. Vi hadde lest på skolen. Jeg hadde lest en del Ipsen. Men jeg hadde ikke lest alt, og ikke rekkefølge. Jeg hadde lest cirka halvparten. Ja.
Ja, det kjente liksom. Men jeg hadde ikke lest Rekkeføl og sånn, så det var et prosjekt bare om å gå gjennom alt. Jeg liker sånne ideer da, sånne samlede verker. Gjort med Nietzsche, gjort med Bibelen, Kirkegård og sånn. Nietzsche var med Skau? Kristoffer Skau på Nietzsche, Ole Martin Mohen på Bibelen, og så Lars Berrum på Kirkegård. Og så har jeg gjort Ibsen Møde nå. Ja.
Gøy da. Jeg satt og hørte litt på oppsummeringsepisoden deres, hvor dere gikk rundt i Henrik Ibsens gate og kjørte en liten quiz på hverandre og sånt. Hva sitter dere igjennom etter prosjektet? Skal vi begynne der kanskje?
For det første er det litt om Ibsen og hans teatersky. Jeg har forstått det mye bedre. Forstått mye bedre hva som er hele prosjektet hans. Som han selv sa, mitt livsverk havner om konflikten mellom evne og vilje. Så det er ganske sentralt. Noe jeg har lært av teaterskykene, det er jo
Veldig mye av det vi var inne på i stedet, dette med å manifestere noe, hva tror jeg på? Det er et stort spørsmål. Hva tror jeg på? Jeg ville legge ned som regler for meg selv, litt sånn som jødene gjorde for mange tusen år siden. Det ser man jo. Jo, men jeg tenker også på IPSen. Fordi den investigeringen, hva tror jeg på, hva skal jeg gjøre, den er veldig sterk i IPSens figure.
Det er ikke bare sånn som jeg var inne med et Bjørnstor stykke nylig. Jeg så litt av det. Og da er det jo typisk sånn at forfatteren snakker veldig tydelig. Forfatteren snakker veldig med egen stemme om dette er det riktige å mene og dette er det gale å mene. Så alt skrepser seg rundt et tema. Dette er det riktige å mene, dette er det gale å mene. Altså du kunne lavet et teaterskikk om
som den gjør da, den nye vinden, når den nye vinden blomstrer, det blir litt sånn at ja, de firkantede kirkegårdene, de er litt teite, og de som skjønner at Paulus og alt det der er litt overdrevet og sånn, og vi må ha frigjort kvinner og sånt, de er smarte. Det blir litt den fornøyningen, mens hos Ibsen så er det jo mennesker som i oppriktighet sliter med å finne en plass i verden, så det er mye mer eksistensielt enn hos veldig mange andre forfattere da.
Jeg ble imponert av Ibsen når jeg leste i rekkefølge. Det er en kurve i forfatterskapet hans. Det begynner med et ungdomsverk hvor jeg må og jeg må og jeg er åpningslinja. Det er ambisjoner og vilje og evne og den konflikten at du får ikke til det du vil, men du vil så mye og du skal gjenopprette et stort Roma. Det er store dramaene han begynner med, den veldig ambisjøse.
Og så er midtperioden den hvor han begynner å reflektere over familieliv og borgerlig situasjon og gift med feil søster. Det er mye mer borgerlig. Og så dårlig kommunikasjon mellom ektefeller og incest, og da tar det litt av på mer hverdagslig ting. Og så kommer det mot slutten hvor det blir en gammel mann som reflekterer om han har valgt riktig i de siste teaterskykkene. Slik at det er en sånn naturlig kurve i forfatterskapet hans som reflekterer et helt liv.
Det er en unge du skal frem, og så er det den der, nå er jeg her, er dette riktig? Eller dette blir feil, her er det konflikter. Og så er det den, gjorde jeg egentlig riktig ut av livet mitt? Og den første linjen, jeg må, jeg må, og den siste, når vi døde våkner, er jo, nå er jeg fri, fred være med deg. Og da har han liksom forsjonet seg med livet. Så du kan lese hele forfatterskapet som en kurve gjennom Ibsens liv,
som en hel menneskes liv, som tar opp de forskjellige relevante problemstillingene i forskjellige tidsepoker av et helt liv. Og det synes jeg er veldig filosofisk og eksistensielt helhetlig interessant. Han gir deg et livsverk som du ikke finner i for eksempel Shakespeare. Da finner du enkeltverker som skinner som diamanter, men du ser ikke den kurven i et forfatterskap som reflekterer et helt liv, et manns utvikling fra begynnels til slutt.
Og det finner du i Ibsen. Er det vanskelig å lese det? Nei, kjempe lett. Noen vil kanskje synes at disse stykkene han har skrevet som er på rim vil være litt vanskelig. Det er litt uvant med den arkaiske formen. Men når du kommer til graven til Ibsen på Felskirks gravlund, så ser det ut som det er graven til en veldig viktig arbeidsparti i fyr. Det er nesten som en obelisk, og så er det en sverd hammer på graven.
Det ser ut som en formann for LO, men det er Ibsen. Denne hamren er inspirert av det dikte Ibsen sier, som heter Bergmannen. Det handler om en fyr som graver seg inn i berget. Det er et bilde på Ibsens prosjekt. Det handler om at han graver i mennesket. Alle teaterskykkene handler tillitlig om det.
om et menneske på det punktet i livet deres hvor de gjør den gravingen. Så det er jo derfor han er veldig viktig for psykoanalytikerne som kommer efterpå. Og som Ibsen selv sa, å dikte er å holde dommedag over seg selv. Jeg er veldig psykologisk glad av å lese også. Det snakker vi litt om også i podden. Når du leser Ibsen, så er det litt som å gå til psykolog, hvis du leser ordentlig.
Fordi du sitter og tenker, han avslør så mye ved menneskelig syke som er så relevant for alle den dag i dag. Så du sitter og leser, og det er sånn, faen, jeg er Dr. Stockmann, eller, off, jeg er jo Nora. Du ser deg selv i disse karakterene. Det synes jeg er magisk. Jeg gjør ikke helt det samme med Shakespeare, for eksempel. Jeg har lest veldig mye Shakespeare, og da er det ikke sånn, jeg får ikke den der personlige identifiseringen med Hamlet eller Romeo. Det er for vakkert og abstrakt for meg.
Mens med disse karakterene til Ibsen så er det så konkret av kjøtt og blom trend at du får den der Fanny Auden
Og så likevel er det arketypet så abstrakt nok til at alle kan gjenkjenne seg på tvers av tid og sted, og jeg synes det er helt magisk. Og sånn spenner vi den i kvalitet og sånt, da er det veldig konsistent fra... Altså de vi ga dårlig skår var jo vi fortsatt sånn, oi, det her var ganske interessant. Altså det var fortsatt bra. Så det er ingen du vet, vi tenkte sånn her, dette var ræva. Det var det ingen, det var noen som var litt sånn sukkersøtt slutt og sånt, vi tenker ofte det var litt moraliserende og sånn, men...
Vi var ganske imponert. Det er mange arbeidere han ikke har gitt ut, eller som på en måte ikke har blitt kjente, som er inne i porteføljen. Har du ikke to-tre han ikke vil ha med? Tre-fire stykk som han ikke har inkludert i sin opus. Som han har bare sagt at disse vet kjenner jeg meg. Ja, Olav Lillekran, Sankt Hansnatten, og så er det en til huskingen. Men det er veldig mye psykologi i verkene, og hvis jeg skal nevne noen eksempler, du har Per Gunn for eksempel,
hvor Per Gunt det er vel i tredje akt at han ser en fyr som kutter av seg fingeren fordi han ikke vil verves til militæret fordi de verver ikke folk med legemlige skader og det var en liten detalj men så reflekterer han litt over det da å tenke det, å ville det men å gjøre det, det forstår jeg ikke
Og så er det selvsagt veldig mange ting som skjer, men så kommer Per Gunn tilbake til Norge i en sånn stormfull natt mange år senere. Og det første som skjer når han kommer inn til byen er at han ser en begravelse, og det er begravelse til akkurat den fyren han så for mange år siden.
Og det er noe sånn fantastisk realistisk over det, at det er veldig tilfeldig å ha en fyr du så, det er først du ser når du kommer hjem, men egentlig er det ikke det, det er noe psykologisk, for det handler om de tingene du legger merke til. Det er ipsenskjønt at når du legger merke til noe som skjedde for mange år siden, så betyr det at det rørte ved noe veldig sentralt hos deg. Dette snakker jo Jung også om, at det er ikke snakk om tilfeldigheter, men det er snakk om at du legger merke til det.
Det du legger merke til avslører noe dypere om din syke. Og det er jo selvfølgelig etter det møte igjen i den kirken, da han blir påminnet om det gamle offret han gjorde. Per Gynt har jo aldri gjort noen offre. Han har bare rømt unna dette offret hele tiden. Når han blir påminnet om den, så begynner den granskningen. Og så treffer han denne knappestøperen på veien som konfronterer Per og spør hvorfor er det egentlig du har levd
Du kunne liksom godt vært en knapp, ikke sant? Dette skjer med karakterene, men det skjedde jo også med oss når vi leste, ikke sant? Det er det som er Ibsen. Altså du begynner å reflektere, du legger merke til at du begynner å reflektere over deg selv som leser, når du leser det. Så psykologien er intern blant karakterene, men det er litt sånn de filmene som du skjønner at du har vært en del av plottet som ser. Det er litt sånn når du leser Ibsen. Og vi endte opp å snakke veldig mye om liksom
oss selv i pausen og sånt til hverandre. Eina sluttet å gå til psykolog. Det var utviklet visselenger, vi hadde Ibsen. Så det er noe veldig magisk med dette med Ibsen, og det er det som gjør at jeg sitter her høyest på sånn drama-
dramaforfattere, fordi det er det der helhetsverket. Det er så gjennomført og gjennomtenkt og utviklet over tid at det er veldig imponerende. Det er litt sånn som Bibelen sier at når du leser Bibelen, så leser Bibelen deg like mye som du leser Bibelen. Det samme skjer med Ibsen. Når du leser Ibsen, så leser egentlig Ibsen deg. Han avslører deg like mye som du avslører det du leser Ibsen.
Og det har Bibelen, det har Ibsen, og det er veldig få forfatter jeg har kommet på som har det i så stor grad. Nietzsche har det til en viss grad, for meg i hvert fall. Men det er omtrent de tre vi stopper på. Er det sånn gudsbenådda slash utviklet talent, eller er det tilsiktet, tror dere, at de treffer så... Jeg tror det er litt begge deler, men jeg tror det er noen som bare har den x-faktoren. Han spiller på veldig menneskelige, psykologiske temaer, og særlig det som går igjen,
Det som, men de tingene jeg sier nå, man kan jo finne det i veldig mange teaterstykker, selvfølgelig, men det er bare sånn at det er spesielt hos Ibsen. Så kan du se at i alle teaterstykkerne så handler det om at fortiden, det er et eller annet av fortiden som kommer tilbake. Sånn at du har Hermene på Helgeland, det er den gamle historien med isbjørnen, som det var en såpass viktig hendelse, den ble aldri forløst, den må komme tilbake.
Du har Nora av dette gjeldsbrevet i et uke hjem. Du har samfunnets støtter, da har du han Konsul Bernik, er det vel, og denne gamle historien. Og det er jo derfor han har vært så viktig for psykoanalytikerne, for det han beskriver, det er sånne veldig viktige hendelser i vårt liv som vi har fortrengt, som kommer opp til overflaten igjen. Er det historien som blir fortalt tidlig i historien, eller som bare kommer opp som ...
Det kommer opp i løpet av handlingen. Sånn som i samfunnsstøtte, så er jo alt presens. Konsulæren ikke er der, han planlegger å bygge en jernbanelinje, og så er det litt motstand, men de fleste er positive. Det kommer sånne små hint opp i samtalen. "Ja, din bror har jo vært lenge bortreist." Så slutter akten med at de kommer hjem fra Amerika.
Men det er skrevet på en sånn måte at du skjønner at dette kommer nok opp ofte i samtalen. Det er disse små tingene som kommer opp i samtalen, men det blir aldri helt vedkjent. Så er det mange lag også. Du kan lese og finne sånne enkelting, og så leser du det noen år senere, så ser du andre enkelting som du ikke tenkte på når du var ung, men som du tenkte på når du er middelalder, som du ikke tenkte på når du var middelalder, men som du tenkte på når du var gammel. Så når du leser Ipsen om igjen,
så ser du nye lag hver gang det tror jeg er mestre greia han legger inn sånne små ting men han legger også inn sånne ting som kan bety flere ting som du kanskje ikke har merket først, men som du legger merke til andre runder det går aldri tomt det er det som er imponerende jeg er sikker på at hvis vi gjorde en ny runde nå
Så at vi oppdaget nye ting som var akkurat like spennende som det vi oppdaget i første runde. Og det er et kvalitetsstempel, synes jeg. At stykket går ikke tomt. Det er som en låt, du hører på, så vokser den på deg. I stedet for at du bare blir lei av den. Mens disse Ibsen-stykkene gjelder omtrent alle. De vokser på deg jo mer du leser i dem. Du blir ikke lei av dem.
Og det er helt magisk at han har fått til det over et helt liv. Ikke bare ha noen sånne to-tre wonderhits, men hele skiten er bare bra. Finns, har du gjort mye adaptjoner til film og tv-serier, altså til skjerm? Jeg har ikke gjort noe, men jeg har ikke sett så mye på det. Det var veldig mye av det på 40-50-60-tallet, så var det jo fjernsynsteater og alt. Men jeg synes de alle sammen er litt stive. Jeg synes de...
Jeg synes ikke det yderligere inneholder rettferdighet helt. Ja, for det er vel ikke noen helt nye filmer som er Ibsen-stykker? Nei. Hva kommer det på tilbake til å bare bruke essensen av det for å sette opp konflikter og karakterer? Altså, det er jo litt sånn underliv hvis man har det kjellematerial som, man skal si, utlandet Hollywood ikke har rørt, og så har man det for hånd som en norsk skaper. På samme måte som man kan si om jernalderen og vikingtiden, at det er veldig sånn uberørt av oss selv, da.
Det var den filmen du viste meg i Sverige med Jeremy Irons. Det er filmen jeg hadde sett av Villanen fra 80-tallet. De hadde jo droppet masse greier. De hadde jo droppet hele den delen med kamertjenerne. Den episoden vaktet jo litt oppmerksomhet, det med Villanen. Da oppdaget vi at den hadde veldig mange lag. Særlig Einar oppdaget det. Min nærmeste artikkel om det, blant annet. Om de seksuelle teoriene til Einar. Hahaha.
Ja, det fant jeg, det leste jeg. Nei, det var ikke bare minnet, men det var... Ja, jeg hadde også litt av skyld. Det var noen trender i midten der, som på en måte vi mener har blitt litt oversett i Ibsen-litteraturen, da. Og da har det vært litt reaksjoner, og det er jo gøy, da, som akademikerne blir jo glad av når du får andre akademikere hissa opp. Men hva var vår...
vi hadde noen mildere og noen drøyere teorier men vi hadde jo at det var mye mer det har jo vært litt oppe at gjengangere for eksempel at det er en incest greie i gjengangere er en velkjent greie men vi fant jo mye mer ikke sant, altså
Så vi fant jo spesielt i villene at det var jo helt spinnvilt, det var tilnærmet en svingersklubb. Altså jeg tror, jeg gikk litt vekk fra, men jeg tror det er en svingersklubb. Men for å lave litt bakgrunn, Ibsen er litt sånn underkjent når det kommer til å lave titler, synes jeg. Han laver veldig gode titler.
Og til og med litt sånn kjedelige titler, sånn som Kongsemnerne. Det høres ut som du tygger på et gammelt dopapir når du sier det, Kongsemnerne. Men det er egentlig en veldig god titel, fordi det er et tema for stykket. Kongsemnerne. Spørsmålet til atstrykkestiller er, hva vil det si å være et kongsemne? Det vil si, hva vil det si å være en god kandidat for det å bli konge? Og den stiller jo to mennesker opp mot hverandre, som er motsetninger og sånn.
Hvor den ene da har det, han har it, som man kaller det på engelsk. Han andre har ikke it. Og hva er dette it? Og han skjønner ikke hva det er, ikke sant? Og så har du andre titler, sånn som en folkefinne for eksempel, er jo, hva er en folkefinne? Samfunnet støtter, er en annen veldig god titel, som handler om Konsul Bernik, hvor han er en feiret mann og oppfattes som samfunnet støtter. Og så er spørsmålet i stykket da, hvem er egentlig samfunnet støtter? Hmm.
Er det Arbeiderpartiet, kirken? Hva er titelen Villanen da? I Villanen har du fortalt en til gjengangere. Gjengangere er jo veldig kjent, det er veldig viktig. Den handler om ting som gjentar seg gjennom generasjoner og sånn, som vi ikke kan noe for. Apropos det vi var inne på tidligere. Vi prøver å unngå å gjøre som foreldrene sine, men vi gjør det likevel. Og så har du Villanen, og
Villanen, det betyr jo selvfølgelig en løseunge. Han kunne liksom gått kald til aterskykket sitt for løseungen, men det er ikke særlig elegant da. Men da må man ta den titlen og forstå den litt mer i sin helhet, hva det handler om. Og en villan, en løseunge, det er på en måte den som er utenfor samfunnet. Det er et offer da. Det blir litt sånn som Abraham og Isak-historien.
og jeg synes at akkurat når det gjelder villanen dette her med at det handler om en løsunge det handler om på en måte dette skrapet skapt av samfunnet og litt nøyaktigere da det vi har snakket om dette er resultatet av et samfunn som driver med sex i fri dressur men snakket ikke vi før vi gikk på her at Ole Asbjørn Ness var ikke så begeistret for denne analysen her av villanen
Nei, han mente jo at vi var i hendene på Våk og sånt. Hva var kritikken? Jeg skjønte ikke hva han mente. Han gisde seg opp bare at vi hadde trekt frem liksom seks ting i Ibsen da. Besuddlet Ibsen? Ja, også fordi vi hadde jo noen teorier om at det er sånn som Rosemarsholm er jo en homofil...
Det handler om homofili, som jeg leser, ikke sant? Hvorfor kan ikke de to leve sammen? Jo, fordi han er homofil, eller er det fordi han lever sammen? Det er svaret på det stykket. Så vi hadde jo en del andre stykker, to-tre stykker i midten av, vi tok opp en del sånne seksuelle frigjorte til en debatt om seksuell frigjøring og ekskravaganse, ikke sant? Som kom opp under den tiden Ibsen skrev det her, og
Det likte han ikke, da. Han likte ikke at det skulle seksifisere Ibsen. Han er jo en nasjonalhelt, og besuddele han med litt sexting, det er kanskje ikke innenfor i noen kretser, ikke sant? Og det var en del Ibsen-forskere også som syntes dette var drøyt. Men det som var interessant, fra en akademikers ståsted, det er at folk reagerer på at vi tar feil, er jo interessant. Og det er bare gøy. Men de må jo påpeke hvorfor vi tar feil.
Vi må jo vite hva det er vi sa feil, for vi satt jo to timer og diskuterte og begrunnet hvorfor vi mente det vi mente. Det kom ikke opp i de kommentarene vi fikk. Og jeg har ettergått i ettertid og sett liksom sånn, har jeg dritt meg ut her? Er det bare gull? Er jo ikke det. Altså når du leser hos meg sånn etter å ha sett det vi har sett, så går det ikke an å lese den andre høst. Så det er en greie her som
til å komme opp. Så jeg tror vi bare har sett noe veldig interessant i dybder her som kanskje kom litt som en slagspark fra utsida, ikke sant? Av Ipsen-miljøet og av det liksom i litt sånn mangel på respekt for den nasjonale ikonene og sånn.
Og det kan være ganske friskt at miljøer får noen sånne spark fra utsida av og til, av folk som ikke er eksperter på det. Riktig. Fordi de har et annet blikk. Og da har du ikke låst deg i noe. Så jeg tror det var ganske interessant den reaksjonen vi fikk. Det har ikke gjort at jeg tror mindre på det jeg sa, fordi de påpekte jo ikke hvorfor vi tok feil, de bare sa at dette er bare tull.
akkurat som når jeg skal ta det på en autoritet, det går ikke. - Men tråkker dere inn på en plen og domene her hvor det ikke hører helt hjemme? - Åpenbart at du tråkker inn på et domene som ikke er vårt. Jeg kommer fra filosofi, Øde kommer fra kunst, og så kommer de inn og sier noe om litteraturfeltet til Ibsen-forskere, det er jo et eget senter i Ibsen-forskning. Så kommer vi og sier: "Her har dere tatt feil om Ibsen i 100 år, det handler om homofili."
Det er klart de reagerer på det, men jeg tror tiden, nå skal jeg si noe som ikke er arrogant i det hele tatt, jeg tror tiden vil gi oss rett. Kult-kompligens for avgjøret. Jeg tror med tiden så vil folk se at denne tolkningen her er faktisk ganske interessant. Men vi hadde jo, ja, så det var flere stykker vi hadde litt sånne alternative tolkninger på, men det interessante var at vi leitet jo ikke etter det.
Vi var jo ikke på en måte ute etter å finne en queer-tolkning av Ibsen. Tvert imot, det hadde ikke slått meg engang. Men det kom opp når vi leste det. Det er jo interessant at vi oppdaget det ikke som et følge av at vi så etter det. Så jeg synes det var veldig gøy. Vi skal skrive en artikkel om det. Kan du ikke dra og diskutere med Nessa? Det hadde vært jævlig interessant å høre dere tre
Jeg har aldri møtt henne, jeg visste ikke hvem hun var Men jeg hørte at det liksom var den Han ble hisset på det Ola Spines er kjernekar han Han har vært der masse ganger Og han er en...
brutal faen på eks og på sosiale medier, og et snill bamse i virkeligheten. Jeg skulle gjerne likt å vite hvorfor han mente at dette, du viste meg han sa vel at vi var idioter eller noe, han var ganske hard. Det var ganske noe sånt. Du hørte sosiale medier neste. Jeg skulle likt å vite hvorfor han mente jeg var en idiot. Det synes jeg er kjempeinteressant.
Men jeg skal gjerne like å vite begrunnelsen da. Hvorfor Rosmer ikke er homofil? Og hvorfor disse grossererne ikke driver og har seg med Gina og disse folka i villanen?
Bare jeg måtte gjøre det på. Enten inviterer neste deg, eller så får han invitere dere. Men det hadde jo vært fruktbart, det. Absolutt, jeg er kjempegod for at han er så mye... Han er veldig mye triveligere i podcast-settingen på sosiale medier, kan jeg si mye om. Folk er jo ofte mye yglere når de møter ham. Ja, det er sånn trolling. Ja, det er litt sånn...
som jeg har skjønt nesten går sportig, altså en sånn sportsfiskere ut på sosiale medier, sånn som han der min store mann, Nassim Taleb, han er jo en versting, eller var det i hvert fall på Twitter. Virkelig, han brukte jo de her lommene mellom settene sine i treningsstudiet til å bare sende kvalm på Twitter for å underholde seg selv. Og det er jo litt det som jeg har skjønt med jo kortere og kjappere sosiale medier er, jo mer bruker folk det med en slags sånn
provokasjonskøpp hvor mye liksom kan du lire av deg for å hisse opp noen andre i på en måte en ekstremt lite fruktbar debattarena så jeg tror folk har det som en veldig sånn egen underholdning tror jeg da
Men jeg tror også at det var en veldig interessant reaksjon vi fikk på sånn at folk gidder å skrive om det, ikke sant? Ja, ja, men det er jo hva de i seg sier. Det er jo litt det jeg tror... Det er kompliment. Jeg tror kanskje det var det... Jeg tror kanskje Øde sa det til meg en gang, at det er jo litt... Hva ble det jeg skulle si?
Bare det at han faktisk responderer på det, skriver på at også forskere og litteratureksperter responderer på det og velger å bruke liksom, for man vet jo med en gang man responderer på det så øker jo det som en måte kreabiliteten og eksponeringen av deres sak da. Så at de tar seg tiden til å gjøre det er jo en slags
skal vi si, invitasjon på seg. Det er jo en respektidé. Min nerve fulgte det jo litt opp da du tok det ut og fikk kommentarer og sånn. Og han Jørgen HV som har skrevet en bok om familien Ibsen som vi møtte i skjøn. Han var kjempehyggelig. Han syntes det var kjempegøy med podcast og sånn. Så en ting er skrift og sosiale medier, en annen ting er når du møter og skal snakke og sånn, selvfølgelig. Men det var det jeg skulle si. Jeg tror det du påpekte en gang til meg, at det er jo interessant å se at de reagerer så stert når vi tolker inn litt sånn
homofili i et stykke da reagerer de akkurat som det var noe farlig hva er det som er galt med det? akkurat som jeg er litt homofobe nei, det kan vi ikke ha i Ibsen det er bare litt avhengig av hvordan man definerer det det er mellom 2 og 7% som er homofile hele tiden til hver tid i hele historien det er jo ikke noe uvanlig det
Så hva er problemet? Og at Ibsen hadde tenkt disse tankene, og at det var debatter om seksuelle frigjøringer, som den gang er helt opplagt, det vet jo alle historikere. Så dette ser ut som en lag man ikke har tatt opp ordentlig. Så det er så kjempeinteressant. En oppfordring det til foregang Ibsen-debatten, kanskje subjektiver seg på å være forsiktig med hva dere sier til journalistene, og så videre. Ja, for det ble jo litt sånn, ja, det var flere...
Nei, jeg tror det er veldig interessant, det med VIPSen. Men hva skal dere gjøre fremover nå? Har dere noe sammen? Skal vi gå og spise etterpå, eller? Ja, det kan vi gjøre.
Vet ikke hva vi skal det. Det der vinner meg om... Mente du i kveld, eller mente du i fremover? Det kan dere ta veldig selv. Det vinner meg om den filmen Art School Confidential. Det er en veldig morsom film. Det er en fyr som har lyst til å male klass figurativt på en kunstskole. Alle er modernister. Men der er han på et stevnemøte med en muse. En potensiell muse. Så sier han, what do you want to do now? Eller, what is you want to do?
Og da legger han ut om at han skal bli en ny Picasso og sånn. Og så sier han, jeg vet det, hva skal vi gjøre nå? Det er som vi har drukket kaffe liksom. Ja, men det er ikke noe prosjektet verdt å nevne her nå da. Det er ikke en ny podcast eller en bok. Vi mangler en episode. Vi skulle gjøre Terje Vigen. Ja, det stemmer. Så vi må gjøre en episode til. Og så skal vi skrive litt. Skrive litt. Sammen? Ja, blant annet om viljene da. Lave en litt god tekst om de teoriene og om... Det er jo ganske mange ting som...
Jeg husker rett før vi skulle ha den første samtalen med Vildanden, da hadde du mye mer å vise til enn meg. Men jeg husker allerede da at jeg stusset over den blinde bokken i slutten av første akt. Da var det noe som, unnskyld meg, men er ikke blinde bokken en sekslekk? Det var det første jeg tenkte. Og så spør jeg andre, og alle sier sånn, nei, blinde bokken er ikke en sekslekk. Så ser jeg på malerihistorien, alle maleriene om blinde bokk handler om det.
Det handler om det som en sexlekk. Det er en lek hvor du har begynt fra øya, så skal du ta og kjenne etter hvem det er. Sexlekk? Ja, eksakt. Bildene er jo at menn har begynt fra øya og står og klår på en dame og skal kjenne hvem dette er, og da må du ta på, ikke sant? Wow. Og det leker de i villanen, da. Ja, i siste akt. Det er ikke tilfeldig at det er det de leker, ikke sant? Nei. Og det er også noe vi har snakket om i den teksten. Jeg har ikke funnet noe litterært bevis på det. Jeg har bare funnet masse maleribevis. Mm.
Så en slags frivillig, litt normal, ice white kjøtt, vil han? Ja, det var den filmen jeg tenkte på da jeg leste vil han. Var det det? Det er veldig lennesøvn. Sønnen sier jo til sin far at når man holder slike middagselskaper som du, så kan man vel våve litt av hvert. Når du har en sånn setting, dette er veldig mye med Ibsen, det er veldig mange krydderede settinger der, så kan man si at den settingen betyr ingenting.
Men jeg nekter i hvert fall å tenke sånn at settingene ikke betyr noe. Det betyr noe. Og det er jo sånt som man måtte ha svart på da når man kritiserer oss. Ok, greit, det er ikke en svingersklubb eller noe i den duren da. Men hva er det da? Det er tydeligvis noe spesielt med de middagsselskapene. Siden han sier at man kan holde slike middagsselskap som du, så våver man nok litt av hvert.
Er det basert på en roman, eller er det at Stanley Kubrick har skrevet det? Jeg tror det er basert på en bok. Det er veldig gøy å google opp og se om det er en bok som sannsynligvis kom... Jeg har gjort litt research på denne vilanen, om det er noen forskning på det, og det er ingen artikler som tolker vilanen som vi sa, det er ikke Ibsen studies, det er et tidsskrift som er et internasjonalt Ibsen tidsskrift, det er veldig lite, ingenting på det.
Så jeg har ikke finnet noe i mine akademiske kanaler på at den tolkningen her er der, så jeg tviler på at den filmen har da finnet det på noen måte, men det som er veldig interessant er at når du finner en sånn tolkning da, innen et miljø, Ibsenforskning er veldig stort, ikke sant? Det er jo et eget felt. Og det som er interessant er å se da hvordan folk reagerer på noe nytt. Fordi de burde jo ta imot det med jubel. Oi, så spennende, en ny tolkning.
Du rikker jo ved helt liv med forskning og dogmer, så det er ikke så rart at folk klamrer seg fast til... Ja, det er det som er kanskje litt problemet. Åpenbart. At det krasjer med det som står mye på spill, for det er visst det er sant. Ja, det kunne jo vært forsket på noe i 40 år, så måtte det jo vært helt dead end. Det er jo litt hardt. Jeg tror ikke det bør være så ekstremt, men ja, det er kanskje det som er problemet. Men det er jo sånn rent objektivt sett, det er jo en filosof som heter Hilary Putnam, som er død nå, men han var veldig sånn
Han startet et forskningsfelt, funksjonalisme for eksempel, og så ble folk veldig giret, og så oppdaget han hva som var feil med det, så skrev han kritikken av det, og så begynte han på noe annet. Så skiftet han mening veldig ofte. Så han startet nå også med beste kritikeren av det, og så startet han et nytt område, og så skiftet han mening hele tiden, og så er det noen som sier han bare vingler. Men det er noe dydig over det også. Han følger der hvor han tenker at fornuften styrer han. Ja.
og det vil jeg tro er veldig bra når du ser noe nytt i Ipsen så er det kjempekult, det må jo liksom utforskes, det må ikke bare si nei, dette her er liksom idioter man må bare si ok, men hva ligger i det hvorfor er det sånn har du prøvd å bare mate inn i chatkpt og få en lettvind vurdering av det da ser jeg liksom om det resonerer deg tror du det er en smart tank til det da
Faktisk Jeg spurte deg nydelig Noen spørsmål om Stalin og Hitler Stilte Jeg er helt lovløs Men jeg spurte hvor mange Fordi det er nektet å skrive en tale for meg Som om Hitler hadde skrevet den En nyttårs tale Fordi Hitler var så slem Så jeg skrev sånn Hvor mange russeres død var Stalin skyldig Se borti fra krig og sånn Hva jeg ser i Russland
Det er ca 20 millioner, mente Chet Chitipi. Så spurte jeg: Hvor mange tyskere er Hitler skyld sin død? Siville tyskere. Og ikke noen kriger eller noe sånt. Nei, det var ca 200 000. Ok, så spurte jeg Chet Chitipi: Det vil altså si at Stalin da står bak 20 millioner drap på Siville, Hitler står bak 200 000. Og likevel vil ikke du skrive en tale for meg hitlersk stil, men du skriver gledelig en tale i Stalins stil.
Hvorfor det? Og så svarer Tjertsitipi, det er et veldig interessant spørsmål, bla bla bla. Og så skrev han at selv om Stalins virke førte til masse lidelse og masse død, så hadde han gode intensjoner. Om rettferdighet og likhet og sånn. Mens Hitler hadde negative, dårlige intensjoner. Hans filosofi handlet om ødeleggelse og ditt og datten. Jeg må innrømme, jeg synes det var et veldig dumt svar. Jeg spør igjen, er Tjertsitipi intelligent nok?
Ja, vi får la den stå for seg selv. Min erfaring med det er at hvis du mater inn tekst, og da gjerne fiksjon, for alt som er med fakta, og kanskje også sånne historiske ting, og sette ting opp mot hverandre, er veldig komplisert. Men det å mate inn fiksjon har jeg testet å leke litt med frem og tilbake.
er den utrolig god på å spotte kontinuitetsfeil, den er på manglende overganger, ting som ikke gir mening, ting hvor språket ditt er litt dårlig, og det samlingene er kanskje opp mot hvordan du gjorde det tidligere. Så når det kommer til en analyse at hvis du putter noe av ditt eget inn som er originalt, eller du har en fiksjon, så får du en forbausende god analyse tilbake igjen.
til tider. Så det er sånn der, når det kommer til faktabaserte, så alle de flausene der og alt det som er fikset, det er ganske mye, men når det kommer til analyser av visse ting, spesielt tekster, så synes jeg den er overraskende bra, faktisk. Altså, i 2022, når dette kom på markedet, så skjedde noe veldig magisk på universitetet. Plutselig fikk vi masse eksaminer og svar som hadde perfekt engelsk. Nettopp.
Før 2022 var eksamensbesvaret helt ræva engelsk. Nå er det kjempebra, helt perfekt engelsk. Det begynner med flotte setninger å bruke, så det er ikke måte på hvor bra det er. Men innholdet er helt gjennomsnittlig. Den er bygd opp som maskinlæring på gjennomsnittet, hva er sannsynligheten for neste ord etter at du skriver dette. Det er en språkmodell, ikke en faktamodell. Det som skjer er at
Vi får masse besvarelser nå, som alle er utrolig dølle å sitte og lese, fordi det er veldig bra engelsk, og veldig godt strukturert oppgaven, og den er helt etter oppskriften, men det er jo ikke tegn til liv. Det er som en maskin, det er bare en byråkratisk svar. Så alt ligger bare på en C, liksom.
Og det føler du med en gang, fordi det er... Du føler det med en gang. Og så av og til er det et tegn til liv, hvor det er masse feil og dårlig språk og sånn, og da skjønner du, oi, det er et menneske som har skrevet det. Ja, ja, ja. Og da får du lyst til å gi den dårlig karakter, fordi det er så mye dårligere språk og alt enn den forrige. Men så må du begynne å tenke etter det, som at, ja, men det her sier han jo faktisk når han har tenkt noe selv. Så det er veldig vanskelig. Det er egentlig døden for en sånn type...
hjemmeeksamene og oppgaver du skal skrive hjemme og sånn, så er dette døden. Fordi den er blitt for god. Og den gjør at folk blir avhengig av det, og studentene bruker det, og det går hele tiden på ungdomsskole og barneskole og ungdomsskole videregående nivå. Så de bruker det, og de kommer til å bruke det på søndagskveld når de skal leve i leksa på mandag, ikke sant? Alle vet jo det. Så det er på en måte...
Jeg frykter ikke så mye at den blir smart da. Jeg frykter bare at alle andre rundt blir dumme. For du blir avhengig av hans. Du blir veldig avhengig, for det er en veldig kort vei fra analysen, hva som er gærent. Så kan du også bare stille en stedsetning. Har du et forslag på hvordan jeg skal fikse det? Så får du forslaget. Og da får du nettopp det du sier nå. Da får du en sebeskrivelse som ser perfekt ut. Så får du sånn, dette gir jo mye mer mening enn det jeg skrev.
og da er det veldig fristende å putte den teksten inn i stedet for å ta den face value analysen du får at her er det noe som mangler prøv liksom å fikse dette, dette, dette men gjør det på egen hånd altså i andre fag som er litt mer sånn som ikke er sånn filosofi da så er jo det jeg har kalt en C-besvarelse det blir ofte en B og en A
For den skal bare gjøre en ting, og det er et riktig svar. Og da er den blitt veldig god. Og de nyeste modellene er også delvis faktasjekka. Slik at det blir bare bedre og bedre, ikke sant? Så i andre fag så er jo hjemmeoppgaven helt oppløst, fordi det blir på en måte den gir deg en avbesvars til slutt. Slik at det er egentlig døden, og du blir helt avhengig av det, og da lærer du hvordan det er å tenke selv. Jeg kan mate deg inn i chat-klippet, det får dere. Så kan jeg gi deg en tilbakemelding, så slipper du å besudle arbeidet deres. Ja, gjør det. Det er en god plan. Ja.
Ok, men nå er vi på fire timers merke, er vi ikke det? Nå må vi være det. Ja. Så respekta. Takk for i dag, Wolfgang. Tusen takk for at dere dukket opp igjen på Fornebu. Fire timer solid økt. Lykke til med alt i 2025. Og velkommen tilbake any fucking day. I like måte. Takk.