‹ Tilbage til podcasts ‹ Er det noe liv?

1/13/2026

Per Kjerstad - "Kona mi sa: du er så hissig at du blir svart i øya"

Skuespiller Per Kjerstad diskuterer sin karriere, inkludert suksessen med "Psykodrama" og "Ølhunden Berit," samt tidligere utfordringer som "Trivagomannen." Han deler ærlig om familieliv, frykten for døden, og kampen med temperament og alkohol. Per reflekterer også over sinnemestring og viktigheten av å være ærlig.

03:12

Foreldrerollen er utfordrende i en tid med konstant underholdning, og barn trenger å lære seg å kjede seg for å bli kreative.

09:35

Skuespilleren reflekterer over karrierevalg, anerkjennelse, og sine erfaringer med Trivago-reklamen, som påvirket livet hans.

14:43

I denne episoden diskuterer de hvordan åpenhet om følelser har styrket vennskapet og samarbeidet mellom to skuespillere.

21:31

Talen omhandler hvordan tvangstanker og ritualer påvirker prestasjon, samt balansen mellom avhengighet og livsstil.

26:35

Talen handler om å håndtere forventninger til seg selv, glede seg over livet, og utfordringer med sinne og følelser.

Transkript

Nævnt i episoden

Per Kjerstad

Hovedgjesten i episoden, aktuell med "Psykodrama" og "Ølhunden Berit". Deler ærlig om karriere, familieliv og personlige utfordringer.

Olek Soffer Ertvåg

Per Kjerstads venn og skuespillerkollega, medskaper av "Psykodrama". Åpen om å møte veggen og utfordringer.

Fjordkraft

Ukens annonsør. Et strømselskap som tilbyr fordelspoeng via en vervekampanje.

HBO Max

Strømmetjeneste nevnt i annonseblokken, tilbyr serier og filmer som 'Game of Thrones' og 'Superman'.

Trivago

Hotellsøkemotor. Per Kjerstad var ansiktet utad i en reklamekampanje, noe han opplevde som et karrieremessig mareritt.

Psykodrama

Aktuell podcast og TV-serie skapt av Per Kjerstad og Olek Soffer Ertvåg, basert på deres vennskap og personlige utfordringer.

Ølhunden Berit

TV-serie på NRK som Per Kjerstad er aktuell med.

Stavanger

Byen Per Kjerstad flyttet til, hvor han møtte sin kone og Olek. Stedet hvor barna hans vokste opp med dialekt.

Nord-Norge

Regionen Per Kjerstad og hans kone opprinnelig er fra. Nevnt i forbindelse med tidlig familieliv.

Kvinneguiden

Nettforum der Per Kjerstad ble diskutert som "Trivagomannen", noe verten fant morsomt og overraskende.

Hotel Cæsar

TV-serie. Per Kjerstads første skuespillerjobb, der han spilte karakteren Jerry.

Familievernkontoret

Offentlig tjeneste som arrangerte sinnemestringskurset Per Kjerstad deltok på. Han var engstelig for deres innblanding.

Ari Behn

Avdød forfatter og kunstner. Per Kjerstad utviklet et nært vennskap med ham, og han introduserte Per for hans kone.

Sinnemestringskurs

Kurs Per Kjerstad deltok på etter konas bekymring for hans sinne. Han fant det klisjé og lite hjelpsomt.

NAV

Offentlig etat. Per Kjerstad gikk på NAV da han flyttet til Stavanger uten jobb og inntekt.

Lykkeland

TV-serie hvor Per Kjerstad og Olek Soffer Ertvåg spilte sammen.

Kristoffer Joner

Skuespiller. Nevnt av verten som en hun 'tror på' når han spiller en karakter som drikker mye alkohol.

Mekkeren

Uformelt navn for McDonald's i Oslo. Nevnt som et sted Per Kjerstad vanket som ung.

Deltagere

Host

Vert

Gjest

Per Kjerstad

Sponsorer

Fjordkraft

Point

Man er aldri bedre enn det siste man gjør.

En slående kommentar om presset og usikkerheten i skuespillerbransjen.

Jeg er sånn konstant uvenn med mitt eget hode.

Beskriver den intense mentale kampen mange artister opplever med prestasjonsangst.

20 prosent av befolkningen er idioter.

En provoserende, men humoristisk observasjon om menneskelig atferd i hverdagen.

Jeg er jo veldig, veldig sint, og veldig, veldig glad. Det er sjeldent at det er noe midt i mellom.

Beskriver en intens følelsesmessig skala som kjennetegner Per Kjærstads personlighet.

Døden er kanskje min største drivkraft. Fordi jeg er så redd for det. Jeg har aldri akseptert at jeg skal dø.

En overraskende og dypt personlig refleksjon over frykt og motivasjon.

Det som skiller en kul person fra et rævhøl, det er jo hvordan du takler din egen usikkerhet.

En skarp observasjon om selvtillit og menneskelig karakter.

Det er kanskje første menneske man møter som man blir mer glad i enn seg selv.

En rørende beskrivelse av foreldrekjærlighet.

Påstande

Fjordkraft har en vervekampanje der både den som verver og den som blir vervet får 1000 fordelspoeng, og ett poeng er verdt én krone som kan brukes til å betale strømregningen.

En sentral del av annonsørens tilbud.

Skuespiller Olek Soffer Ertvåg fikk et fullstendig sammenbrudd på scenen i Stavanger, glemte teksten og måtte gå av.

En personlig og dramatisk hendelse som startet Per Kjærstads og Oleks vennskap og samarbeid.

Per Kjærstad fikk et angstanfall og følte karrieren var over under innspillingen av en Trivago-reklame i 2016, til tross for god betaling.

En ærlig innrømmelse om presset og følelsen av å 'selge sjelen' i kommersielle roller.

Per Kjærstad har en 'avhengighetsgen' og sliter med å regulere alkoholinntaket sitt, selv om han aktivt jobber med å ta 'uker og måneder av'.

En åpenhjertig innrømmelse om personlige utfordringer.

Per Kjærstad deltok på et sinnemestringskurs via Familievernkontoret som han opplevde som 'koko-klisjé' og lite treffende for hans egne utfordringer.

En kritisk, men humoristisk, beskrivelse av en formell hjelpeinstans.

Per Kjærstad ble brutalt banket opp av tre dørvakter i 2004 og var 'veldig nært på å dø', noe som ga ham dødsangst og endret hans perspektiv på livet.

En dramatisk personlig hendelse som hadde stor innvirkning på ham.

Ari Behn var et 'verdens varmeste, fineste, mest omgjengelige, inkluderende menneske' og var den som introduserte Per Kjærstad for hans kone.

En sterk og positiv karakteristikk av en offentlig person, basert på personlig erfaring, som utfordrer fordommer.

Per Kjærstads barndomsvenninne, som han reiste på ferie med, endte opp som rusavhengig og bor på gata, mens flere andre fra hans 'drittgjeng' fra ungdomstiden døde eller fikk alvorlige psykiske problemer.

En gripende og alvorlig historie om farene ved dårlig miljø og rus.

Lignende

Loader

Du hører på en podcast produsert av Simple.

...

HBOMax

Ukens annonsør er Fjordkraft. Jeg kan ingenting om strøm, altså null virkelig. Men selv jeg har skjønt at dette her er faktisk en bra deal, fordi Fjordkraft har nå nemlig en verbekampanje hvor både du og den du verver får 1000 fordelspoeng. Og ett poeng i dag er verdt én krone. Og som en person som ikke forstår helt strøm, så skjønner jeg at dette her er en bra greie.

Fordi poengene kan brukes til å betale ned strømregningen, og nå vurderer jeg seriøst å verve alle jeg kjenner. Fordi du kan altså verve så mange du vil, og det er perfekt nå som strømregninger som regel stiger ekstra mye i desember og januar. Og så har jo Fjordkraft Europas aller største strømmapp, som gjør at man kan ha litt kontroll på sakene, og på min side skal man også følge med på poengene dine. Så kommer litt juridiske greier her. For å få fordelspoengene som har både du og den du verver være kun i minst 14 dager,

Og den du verver kan ikke ha vært kund hos Fjordkraft de siste tre månedene, eller blitt vervet av noen andre de siste tolv månedene. Sånn, da var det på stell. Så hvis du vil gå i gang med vervinga, så går du inn på fjordkraft.no slash verve. Det skal i hvert fall jeg gjøre. Kampanjen varer frem til 18. januar, så da kan du kanskje kose deg i jula med god samvittighet. Takk til min annonsør, Fjordkraft. Er det livet her? Ja, her er det livet, du. Er det livet her?

Da vi starter, jeg må bare ta en slurk med vin her. Klokka er seks, fordi jeg skal på julebordet på, så vi under oss et glass hvitvin. Ja, det gjør vi. Sånn er det med sånne travle skuespillere, da...

Det må vi unna oss det vi kan når vi kan. Jeg føler at jeg egentlig er en småbarnsmor som bare lukter på vin, så kommer jeg til å bli litt full. Men vi får se. Men du virker jo pigg og sliten etter en lang dag. Nei, jeg er ikke sliten. Jeg er pigg. Du blir mer sliten av å være med en liten småbarn? Ja, det er galt. Men unga mine...

10, 13 og 24. Ja, da er det ikke så slitsomt. Nei, ja, men på en annen måte, mer sånn mentalt utfordret. Det er så mye greier. Men ikke den der, nå kan vi ligge i helgen på

Og de kan bare ordne seg selv, de ordner seg frokost og går ned og ser på TV og dreker kaffe på senga og sånn. Jeg har jo en toåring, så jeg er jo sånn, bare å være med han en halvdag, så blir jeg ganske sliten på en helt annen måte. I hvert fall når det er gutter og det er så mye energi, og det skal unnholdes hele tiden. De suger jo livet ut av det. Men den har vi jo gått i vår egen felle.

De må underholdes hele tiden. Sånn var det ikke før i tiden. Jeg har selv vært og klovnet og ned på gulvet og lekt og styret og skal gjøre det verdens beste barndom. Så blir man jo helt fullstendig skakkjørt av det selv. Jeg er sånn der, jeg skal ikke være sånn 90's kids som jeg var som bare satt og så på TV og spiste sånn her honeycorn. Det skal være sunn mat, det skal ikke være noe skjermtid og sånn, men det er jo jævlig vanskelig da. Det er

er vanskelig. Det har ikke vi klart, så å si det sånn. Men jeg merker jo det nå når de har blitt 10-13, og så 24 da, hun fikk jeg med på kjøpet for 14 år siden. Men de to andre guttene, de er sånn, hvis de får begrenset telefontid og gametid, som de jo av og til gjør, når vi prøver å være ordentlig foreldre, så er de sånn, ikke er det meg. Jeg bor i Stavanger, de snakker sånn.

Jeg kjeder meg. Etter tre sekunder. Gjør noe. Finn på noe. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre? Jeg bare, nei, men når jeg var liten, så f... Det var ingen jeg fikk være med på noen ting. Jeg måtte aktivisere meg selv. Ja, men det er det som er farlig da, med alt med skjerm og alt sånn konstant underholdning. Ja. Jeg skjønner jo veldig godt at unger trenger det dopet der. Ja, fordi de har jo aldri kjent på det der å kjede seg sånn som vi hadde. Nei, sant. Vi som måtte spole tilbake...

Videokassetten etter vi hadde leid den. Ja, ja, ja. Og satt og ventet på at den ble spolt tilbake. Det tenker vi ikke. Sånne små ting. Jo, men da hadde du kanskje, jeg tror det er litt bra å skjede seg litt i gang også da. Jeg tror vi blir mer kreative av det. Det tror jeg også. Jeg må jo introdusere deg, ja. Det har jeg glemt. Vi har skuespiller Per Kjærstad her. Er det noe liv? Ja, det.

Det er mye liv. Ja, det er bra. Men jeg vil også ta deg der i hvert fall. Du er jo hyperaktuell for tiden. Du har jo podcast, blant annet. Psykodrama, som også har blitt en tv-serie. Ja. Den samme navn. Også har du på Ølhunden Berit på NRK. Og som vi snakket om i sted, du har et eget slags soloshow, som er en stand-up-monolog. Ja, et soloshow. Ja. Som handler om...

Det handler om ganske mye, men det er litt vanskelig å definere en sjanger, for det er ikke ren stand-up, det er ikke den klassiske set-up-punchline, det er ikke gapskratting hele tiden. Det er veldig gøy, det er først og fremst gøy, men så har jeg gått inn i en del alvor, og prøvd å være så ærlig som jeg tør å være, på ting som har formet meg til å bli det jeg har blitt. Ikke det at jeg nødvendigvis...

Det er så mange som lurer på det, hvorfor jeg har blitt sånn som jeg har blitt. Men for meg så gjør det... Altså, jeg foretrekker jo komedier som bunner i et eller annet alvor, et eller annet gjenkjennbart, som er litt... Jeg liker jo mer det tragikomiske. Så det tester jeg ut noen ting som funker veldig bra, da. Og takk og lov for det, for det er jo faen det skumleste jeg noensinne har gjort. Ja, er det det? Ja. Ja.

Jeg har jo stått på scenen i 25 år og gjort filmer og tv-serier, men i hovedsak har jeg hatt det. Jeg har alltid blitt nervøs. Jeg blir alltid nervøs for ting jeg skal gjøre. Så deilig å høre det. Ja, så bra. At du også blir det. Ja, ja, ja. Men alltid. Jeg må virkelig jobbe meg selv for å...

Ikke få den klassiske sjelven, eller stemmen skal briste, eller jeg skal miste. Jeg er sånn konstant uvenn med mitt eget hode. Jeg føler aldri at hodet og kroppen er på parti. Er du redd for å få blackout, eller har det skjedd? Vet du, jeg er egentlig redd for alt. Nei, ja, jo, jeg har jo mistet det. Men ikke noe som har ødelagt noen forestilling. Det har ikke vært så ille som jeg har...

Trudde at det kunne bli det. Nettopp fordi jeg er såpass redd for det. Jeg er redd for å prestere dårlig. Jeg er redd for å være dårlig. Så jeg jobber veldig mye med ting, og forbereder meg veldig godt.

egentlig før jeg skal på en scene men likevel så kommer de der tankene som tar over alt det er så forskjell på det hvis jeg driver litt med stand-up og hvis jeg skal stå på latteren så kommer jeg kanskje en og en halv time før sitter i backstage og bare pines og går rundt i ring så kommer det noen sånne der idioter som skal på som står hele tiden kommer fem minutter før åja, er det meg nå? åja, skal jeg være komfidag? åja, ok så bare går de på scenen og så bare dreper de det liksom de tøffer seg

Det er noen som bare ikke eier nerver. Men da blir jeg sånn, men er det like viktig for deg da? For det virker jo som det betyr noe for deg når du blir nervøs. Da er det jo viktig for deg. Ja, det gjør det åpenbart. Og så har den viktigheten forandret seg litt opp igjennom. Jeg har jo vært en sånn søkker hele livet mitt for å bli likt. Så jeg tenker mye av det før, så var det for at, å Gud, jeg håper alle liker meg.

uansett om jeg skulle gjøre bad ass-roller eller hva jeg skulle gjøre, så håper jeg de liker meg. Jeg var veldig opptatt av det, at jeg skulle bli likt, og opptatt av turningkast. Men når det slapp etter en vess alder, litt opp i 40-årene for min del,

Så er det andre ting, jeg er redd for å drite meg ut, men jeg er redd for at folk skal tenke at jeg tar ting på her. Ja. Og at det skal liksom, så lett det å være skuespiller, eller være stand-up-komiker. Jeg er ikke så opptatt av at folk skal like meg. Det er jo selvfølgelig en bonus. Jeg er veldig glad for at folk liker meg og det jeg gjør. Men nå går det mer på hva jeg har skrevet, og måten jeg har tolket ting på, enn om de skal like meg som person.

Jeg synes det er helt forferdelig å være nervøs. Jeg piner seg også. Får du sånne tanker at dette her kan jeg ikke drive med lenger? Ja, ja, ja. Jeg tenker på hvorfor i Guds navn utsetter jeg meg for det her gang på gang. Men jeg kan jo ikke noe annet, liksom. Så jeg har jo ikke noe, liksom...

Jeg har jo ikke et yrke, et annet yrke å falle tilbake på. Eller jo, jeg kunne jo ha blitt bartender eller noe sånt igjen som jeg var før i tiden. Sånn bagasjegutt på flyplassen. Men jeg har ikke løst det. Så du må stå i det? Jeg må stå i det. Men i de tingene som har betydd mest, så har det jo gått bra. Og da er den følelsen helt uverdelig og usamlingbar med noe annet. Blir du kokke da? Nei. Nei? Nei.

De må ikke ut på byen og få enda mer oppmerksomhet da? Jo, det gjør jeg gjerne. Jeg er veldig glad i å gå på byen og nikke. Og fansen sitter og gir deg et lite nikk og sånn? Ja, jeg er veldig glad i det. Veldig, veldig glad i anerkjennelse. Ja, men det står kanskje litt i kontrast til det jeg sa tidligere, at jeg ikke er så opptatt av at folk skal like meg. Men jeg kan godt gå ut etterpå og liksom Åh, ser du det? Ja.

Oi, jeg synes du... Var du der også? Ja, men så koselig at du likte det. Og jeg blir ordentlig glad av å skryte. Så jo, gjerne det, men jeg blir ikke kokkig. Ja, men gøy. Jeg liker at du er veldig ærlig på dette her. Det er det gøye jeg tenkte på i sted, så du har gjort så mye rart, så skulle jeg liksom bare google deg litt i sted. Og da kom det opp et sånn stort forum på kvinneguiden. Oi. Hvem er Trivagomanen?

Og jeg bare, hæ, hvorfor kommer ditt navn opp her? Du spilte tidligvis en Trivago-reklame i 2016 eller noe sånt. Og det er så mange damer som bare, har vi sjans, er han gift. Å, er det sant? Jeg synes det var så gøy at folk på kvinnegarden tenker at, ja, men hvis han er single, så har sikkert jeg sjans på ham. Ja, ja, ja.

Hadde dette vært før 2011, så kanskje de hadde hatt sjans. Men jeg er alt for lite inne på kvinneguiden. Ja, jeg også merker det. Men du må være den eneste som har kommet godt ut av en sånn trivago-reklame, tenker jeg. Det der var et kapittel i seg selv. Jeg har gjort noen ting som har...

stått ut da, på en måte. Nå var det første skuespillerjobben jeg gjorde, var i Hotel Cæsar, før jeg gikk på teaterskolen. Og så ble jeg han Cæsar Per, eller Jerry, som heter det der i serien. Jerry Per. Jerry Per? Ja. Og så gikk det noen år, og så ble jeg Trivago Per. Og så, nå er jeg vel, jeg vet ikke hva, psykodrama Per. Men det er alltid...

For det er så enkelt å si et navn med PR etterpå. Det blir ofte litt gøy. I mange år, litt for mange år, Trivago PR. Og da hadde de sånn audition i hele Europa i 15. eller 16. Så skulle de finne ett menneske som skulle representere Trivago. Og det var ganske mye penger. Ja, det kan jeg se for meg. Ja.

Det er et stort bedrift. De har tusenvis av ansatte i Tyskland, og omsetter for masse milliarder. Jeg skjønner, jeg fatter ikke hvordan det går an. Du skulle sikkert hatt enda mer enn det de hadde. Helt sikkert, mye mer. Og jeg ble rundlurt av noen agenter i København som jeg hadde. Og den, jeg husker jeg sto, og da måtte jeg fly ned til Mallorca. Og jeg sto i en sånn svær hangar, og det var det danske produsentene og regissørene, og så var det tyske...

Trivago var tysk, og de hadde ikke spart på noe. Svær hangar. Det var sikkert 60 stykker som jobbet der. Og så skulle jeg inn der og jobbe i uke og lage sånne ulike... Og så var det sånn der science fiction, eller sånn minority report, at jeg måtte inn og hente noe sånn der...

bilder og hotellrom som de lengt på etterpå. Ja, sånn greenscreen liksom. Ja, bare greenscreen. Og når jeg står der, jeg takker jo ja til de pengene her, for jeg hadde jo allerede fått barn og

og ville ha hus og alt det. Jeg tenkte liksom, nå har jeg sjansen. Men jeg står der nede, og svetten siler, og det sprenger masse spanjoler rundt, og det er sett sånn at de tyske kunderne fra Trivago, sett i en sånn hvit skinnsofa, og roper,

oppe inn på setet sånn, «Can you ask him to smile a bit more when he says the word trivial?» Å, herregud. Og så kjente jeg, vet du, nå har jeg selv skjælet det djevel, og nå er karrieren min over. Og da fikk jeg så angstanfall, og så svettetokt at jeg måtte ut og kjøpe nytt kostyme. Jeg klarte ikke å hente meg inn igjen. Er det sant? Ja. Jeg bare, jeg mistet det, for jeg tenkte, nå har jeg ødela alt jeg har jobbet før. Det var så penger, vet du.

så pengene, så kofferten og bare dro ned i buksa på meg selv lukket øynene just put the money on the table and get out det var ikke meningen å ta opp denne såre historien nei, det er helt greit for det gikk jo ja, du er jo en trivago-film nei, men som sagt, jeg husker ikke det engang så du har sluppet unna ja, ja

Fordi det folk forbinder med deg nå, det er at du er kul. De manlige kollegaene mine, jeg sa at du skulle komme i dag, så var de sånn, åh, han er sjekk. Nei, er det sant? Han vi har bytt utstendig med. Så det er veldig poppens blant gutta.

Ikke noe sånn, men det er sjeldent jeg hører streite menn er sånn, åh, han er sjekk. Åh, det er delig å høre at noen setter pris på utseendet mitt. Ja, ikke sant? Ja, men faktisk. Nei, jeg vet ikke hva spørsmålet mitt er, men hvordan føles det? Det synes jeg er helt nydelig. Ja, men jeg synes det er en ting jeg er sånn, ja, ja, damer synes du er høy, men det tenker jeg er enda mer kompliment. Ja, det er nesten det. Ja, er det ikke det? Jo, det er sjeldent jeg hører det, så det var jo koselig. Er det det? Ja. Eller, eller.

litt av og til dere har jo til og med litt sånn med i serien at det er noen damer som synes de ser litt ekstra på deg og sånn jeg husker det, det var en scene der

Jeg vet, av en eller annen grunn så har jeg veldig draget på de, spesielt de mellom 40 og 60. Ja? Ja. Det er din målgruppe, det? Ja, det er helt topp det. Vi skal snakke om barn og sånn, men jeg tenkte vi må snakke litt mer om psykodrama da. Jeg synes det er en veldig gøy serie, veldig relaterbar, og egentlig en veldig sånn ny måte å lage en serie på. Fordi det er jo deg og kompisen og skuespillekollegaen,

Olykke Soffer Ertvåg, som man sier. Dere har også spilt sammen i Lykkeland. Var det sånn dere ble kjent? Nei, vet du hva? Vi ble kjent fordi han ble kalt for Olekk. For faren heter også Olekk.

Og jeg trodde alltid han var en polsk skuespiller. Ja, det høres sånn ut. Men så flyttet jeg til Stavanger da uten å ha noe jobb. Kona mi, det var ikke kona mi da, men ble gravid veldig fort. Jeg møtte på byen i Stavanger i 2011. Og så måtte jeg jo ta ansvar og flytte dit. Ja, så hun er fra Stavanger? Nei, hun er fra Lofoten. Ja, for hun har en nordlendingstemmel, en nordlendingdelikt. Men hun hadde vært med når hun var 17.

så flyttet hun ned med en annen kar som hun fikk barn med. Ja, hun fikk barn da hun var 17? Ja. Oi, wow. Ja, det er sånn de gjør det oppe i Nord-Norge. Jeg begynte da jeg var 35, så det er noen som gjør det. Jeg anbefaler å vente litt da. Jeg var også 35. Ja, perfekt alder. Jeg synes det. Menn kan jo vente til de er 50 og det da. Jo, men det der å gå rundt.

Sånn som man har Arved Tellefsen og alt det liksom. Åh, så koselig at bestefaren har hentet deg i dag i barndagen. Ja, så du ble jo bonuspappa da med en gang? Jeg ble bonuspappa når hovedjentet var ni år. Og det var jo helt topp det. Og så ble jo som sagt kona meg gravid veldig fort.

Kjempefort. Ja. Og så måtte jeg flytte tilbake dit, og så hadde jeg ikke noe jobb. Jeg gikk på NAV, jeg hadde ingenting, og jeg visste ikke om noen hadde lyst til å bruke meg. Jeg var liksom...

Det jeg var avhengig av var at de ville bruke meg på teatret. Men der hadde de jo fulgt opp, og de trengte ingen der, og jeg satt og snudde på krona i månedsvis og ante ikke hvordan jeg skulle få ting til å gå rundt. Og så skulle jo skjebnen ha det til at han Olek fikk. Der har han vært helt åpen med seg selv, og vi har jo laget tv-serie og en episode om akkurat det.

At han møtte veggen, gikk på en skikkelig smell. Han er jo et nervevrak. Men så gikk han på en ordentlig smell. Fullsatt hovedscene på...

i Stavanger og glemte teksten, anet ikke hva det var fikk fullstendig sammenbrudd og begynte å gråte og måtte gå av Største mareritt Ja, sant, det er jo det vi ligger og har mareritt om Så man tenker, det skjer jo ikke det er mann som er redd for at det skal skje, men det skjer jo aldri Nei, sant Men det kan skje altså Og det vet vi jo nå, så da gjør det ikke det noe mindre skummelt Nei

Kjøtt at han har klart å komme seg opp etter det der. Ja, han er en fantastisk fin fyr, og sterk på sin måte, selv om han er veldig åpen om sine svakheter. Men han har kommet seg veldig godt tilbake. Men i hvert fall, så da ringte teatersjefen meg og spurte om jeg kunne ta over. Åja, for han? Ja, det var en hovedråde på et Shakespeare-stykke som heter Når endene er gode, så var det på blankvers, helt insane, mye tekst.

Så tenkte jeg ok, denne muligheten kan ikke jeg la gå frem med. Så jeg satt opp i 48 timer og pugget, pugget, pugget, pugget. Og gikk på teater to dager nærmere på. Og når jeg var på vei opp til teater så møtte jeg Olek. Ironisk nok på vei ut av apoteket med to sånne bærenett med medisiner.

og måtte ta fri. Og den enes død, den andres brød, i hvert fall i dette tilfellet, etter det møtet så ble vi kjente. Og så er jo vi to støkker som har vært ganske åpen, i hvert fall innenfor husets fire vegger, om hva vi har slet med og sånn. Og plager kone våre kanskje litt vel mye. Så sa de, dere har jo en del isjø. Kan ikke dere snakke med hverandre? Vi var dritlei å snakke med dere. Ja, de var dritlei. Så sa vi, jo,

Det var en god idé, men som de selvsenserte skuespilleren vi er, så tenkte vi at hvis vi skal snakke sammen, så må jo noen høre på. Så det var liksom podcasten sin begynnelse, og samarbeidet med Olek, og et vennskap som har inneholdt at vi har vært liksom, han er gufaren til ungen min, og kone våre er forlovere i hverandres et bryllup, og

Videre på ferie sammen. Er ikke det så fantastisk for en historie? Ja, det er veldig koselig. Og man skulle jo tenkt kanskje at det møtet deg, da ville du på en måte vært fienden som tok over jobben. Ja, nei, tvert imot. Vi avtalte jo etter hvert at for at han skulle komme seg opp av hesten igjen, så måtte han gjøre de siste forestillingene.

Så jeg gjorde kanskje ti, og så kom han inn og tok de to siste for å se om han mestret det igjen. Gjorde han det da? Ja, ja, virkelig. Og da var jeg og så på han der, og det ble en sånn felles feiring av det. Men jeg tenkte sånn, det er kanskje veldig generaliserende da, men man tenker jo at menn ikke er så gode på å snakke om følelser og sine feil, da, i godstein.

Men dere var åpne med det på en gang, eller? Altså, vi er jo veldig privilegierte som er i et miljø der sånne ting nødvendigvis ikke er så farlige. Skuespillere, kunstnere, musikere, det er jo noen, veldig mange av oss som har følelsene på utsiden av kroppen, og

og tørre å snakke om det, for det er så på stor del av livet. Jeg er jo veldig, veldig sint, og veldig, veldig glad. Det er sjeldent at det er noe midt i mellom. Og Ole er ikke veldig, veldig redd, og veldig, veldig glad. Tror du du hadde vært lykkeligere hvis du ikke var skuespiller, for eksempel? Nei, kanskje i perioder. Fordi at

Man måler seg selv i hvert fall hele tiden utenfor det siste man gjør. Men det er liksom aldri bedre enn det siste man gjør. Så det kan jo bli ganske slitsomt. Men det er jo noen av de der tvangstankene, for jeg tenker at det må jo komme at man gir seg selv nerver hele tiden. Det er vel jo få jobber hvor du må ha så mye nerver hele tiden.

At da kan du jo bygge opp litt sånne tvangstanker, og at hvis ikke jeg gjør denne tingen her, så går det dårlig i kveld på show, eller et eller annet sånt. Jeg kan jo kjenne igjen sånne ting. Ja, men altså, de her tvangstankene, nå kaller vi det for tvangstanker, eller OCD, men jeg vokste jo opp i bygda. Jeg husker jo feskerne sa sånn at du må faen ikke komme ombord her med en ryggsekk. Det betyr ulykke, og du må ikke kveile tøyet.

mot sola sin retning og du får faen ikke snu båten mot sola sin retning og ikke kvinnfolk ombord i båten før vi skal ut ja men sant det er jo tvangstanker men jeg tror det tilhører folk som skal og må prestere du ser på fotballspilleren som springer ut på banen hva de gjør å korser seg og kysse opp og bestemmer seg for feiring jeg tror det er masse sånne ritualer uansett hva man gjør men det blir kanskje tydelig med det vi gjør

Ja, det er et godt poeng.

HBOMax

Ja, så et spørsmål du sikkert er litt lei av å få da, men hele psykodrama handler jo om dere, og dere spiller jo dere selv. Man skjønner jo at mye er lagt på for å få litt sånn underholdning, men hvor mye som cirka er ekte? Ja, det her har vi både fått spørsmål om og diskutert internt. Ideen var at vi skulle løfte karakterene 10-15 prosent. Han skulle være enda mer nevrotisk, ha enda mer OCD,

Jeg skulle være enda mer alkis, og være enda hissigere. Men så ser vi på det, og herregud, vi har jo...

Her har vi jo vært forsiktige. Ok. Ja, faktisk. Og Oleg sier jo det også at, nei, jeg har jo tatt ti prosent av i den scenen, jeg er jo mye gammelere i virkeligheten. Ja, ok. For du sier jo, jeg tror liksom på det meste, jeg tror ikke helt på at du drikker så mye som du gjør i serien. Nei, det kan du se. Ja, for det, samtidig så sa du jo veldig kjapt ja til et glass vin nå, da. Mhm.

Men jeg tenker da må du se litt sånn Kristoffer Joner, han tror jeg på drikker. Der ser du resultater. Du ser jo veldig, som sagt, som jeg sa tidligere, du ser jo veldig litt for hønke til å være alkoholisert. Ja, takk. Vi fant et veldig fint ord som passet godt, som var lett alkoholisert. Jeg har ikke funnet helt, det er en ting som jeg må være veldig bevisst på.

og veldig klar over at jeg har et sånt type avhengighetsgen. Det kan være det, og det kan være trening, og det kan være rus, det kan være røyk og alt mulig. Ja, du blir fort avhengig av... Ja, veldig, veldig. Sånn nesespray og røyk? Nesespray har jeg i lomma konstant. Jeg blir koko hvis jeg ikke har det.

Jeg har ikke det der i meg Jeg tror jeg blir veldig avhengig av noe Jeg røyker, men jeg kunne slutte på dagen Så jeg tror jeg egentlig røyker i mange år Bare for Å, gjorde du det? Ja, for at det så fett ut Dritfett ut Men når man slutter så var det sånn Det var ikke noe ille å slutte Det kan ikke ha vært så veldig avhengig Kver dag, før jeg går på sånn

etterdels slakk og av og til stram line, for at jeg må justere hva som er, og da er det jo, altså på den ene siden, ene halvdelen av kroppen min har sånn ønske om å være bodybuilder, og sånn fitnessfyr, og den andre har bæreløst å være sånn bohem, og sette å drekke, og røyke, og kose meg, og prate drit, og la humla suse,

Og på den andre siden, den sunne siden, så er det jo med familie og alt som jeg må ta ansvar for. Men det er hårfin balanse. Og jeg føler hele tiden jeg er ferdig med å veppe over. Og jeg er alt for glad i å drikke. Og jeg drikker alt for mye, så jeg må ta meg sånn her uke og måned av. Og det eneste jeg tenker på da, hva kan jeg ta meg? Jeg er så glad i det. Og jeg er ikke stolt av det. Jeg synes det er vanskelig, egentlig. Men...

Jeg ler fordi jeg kjenner meg veldig godt igjen, men hvertfall det du sa om det der, på ene siden har jeg veldig lyst til å bare spise sånn supersunt og alt økologisk, og bare være skikkelig flink, og trene og bare være god i alt, og lære meg masse ting, være verdens beste mamma og alt det der. Men så mange perioder i livet mitt hvor jeg har hatt det aller aller best, er når jeg bare har gitt faen. Ja.

og jeg bare har liksom kost meg i pandemien, det var helt nydelig tid for meg, hadde noen kartong i kjøleskapet, tok meg, vasket aldri glasset, bare fylte på med nytt, og jeg bare levde livet, og

Jeg hadde jo ikke så mye forplikt til det så den tiden. Jeg synes det var helt nydelig. Jeg dro bare til Bali. Bare surfa, bare var skikkelig på hem. Det er fantastisk. Det surklet greit i rødvinstunken under pandemien hos oss. Men bare meg og kona min drekk ikke. Ikke det hele tatt? Nei, en sjelden, sjelden gang. Men hun slutta med det for noen år siden. På grunn av deg, eller? Kanskje, ja.

Jeg tror det er for å justere. For da blir det automatisk mindre. Ja, det gjør det. Hvis begge holder på sånn. Jeg kan ikke bare sette en flaske vin på bordet og drikke alt selv. Nei, da skjønner du selv at det blir flest. Så da må jeg gå ut i garasjen og gjøre det. Ja, det blir enda flestere da. Jeg klarer å justere meg. Jeg har på seg et bank i bordet, men det der er en ting. Og jeg skjønner godt at folk ramler ut på det. Jeg har null problem å forstå folk som...

opprektig sympati med folk som ikke klarer å beherske det. Men tror du det er kombinasjon med det å drikke og de som du har vært veldig åpen om at du sliter med sinne? Jeg tror det har en sammenheng. Men jeg tror det er mer hele følelsesregisteret. Jeg har aldri vært noe plink å takle følelsene mine. Fra jeg var liten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal... Jeg har ikke lært meg det. Kjenner jeg nå at jeg har...

Det er vanskelig for å regulere følelsene mine, både om det er sinn eller tristhet. Men jeg relaterer jo veldig til karakteren din, men det er jo deg da. Jeg husker det var en scen du gikk hvor du bare møter på så mange idioter på vei hit til jobb, så møter jeg jo på

I hvert fall tre idioter. Når jeg skulle sette meg på T-banen, så var det ingen ledig seter. Da er det en som sitter der og ser meg inn i øynene, mens sekken må ha et eget sete som ikke jeg kan få sitte i. Prøver å gi hint. Og så er det jo, når jeg skal av T-banen, så skal noen på og dytte meg lenger inn i T-banen. Så skal jeg ha en kaffe, og den er kald. Så klager jeg på kaffen. Og så får jeg bare sånn blikk, sånn, ja, ok.

svarmerker, bare lager en ny, men sier ingenting. Alle de tre tingene. En havrelatte til 62 kroner, kan jeg være så sild. Det er den eneste lykken jeg har i livet akkurat i dag. Kan ikke den i hvert fall være varm? Men folk må gjøre jobben sin. Folk

Det er en ting. Folk må gjøre jobben sin, og folk må faen meg være mer observant på folk rundt seg. Ja, altså når jeg var gravid da, sto på trikken, holdt meg fast høygravid. Jeg skulle føde om to uker. Ingen som regnskap. Du tuller! Og tilbyr setet til meg. Hva er det som skjer med folk? Ja, men da er det mange idioter. Men at det er så mange. Ja, i Oslo hvertfall. Jeg har en teori om at uansett hvordan bakgrunn, etnisitet, hvordan du har vokst opp, eller hva det måtte være,

20 prosent av befolkningen er idioter. Og det går ikke an å gjøre noe med de heller. Nei, jeg tror ikke det. Nei, de er bare idioter, og det er det vi må slåss mot hele tiden.

Ja, men jeg fikk sånn sympati for det. Jeg så for meg at jeg kunne oppleve akkurat det samme. Så er det alltid den som på en måte ikke klarer å regulere temperamentet sitt. Det er du som er problemet i samfunnet. Men sånn som den dagen, du møter jo på jævlig mange noter. Jeg blir jo sur på de. Så er det jo sånn at jeg blir sur på at det er du som skal være problemet. Ja, sant. For det er jo de som er problemet egentlig. Jeg er helt enig.

Og den var jo skrevet utifra, den er jo satt i en slags teatralsk eller filmatisk situasjon, at det popper opp hvem som er idioter, hvem som er i fettkjæring, og hva det måtte være. Og av og til er alle det, men av og til, det kan jo være i enkelte tilfeller at du møter på en litt for stor del av de 20 prosentene. Plutselig kommer de sammen, og

Og da er det nesten utholdelig. Da er vi rasende. Og så er det jo litt sånn, hvis du først begynner å møte noen, kanskje, eller du er i litt dårlig møte den dagen, så er det gjerne da de dukker opp over. Ja, du må kanskje også leite litt. Gi den noen trekken, og ja. Ja, men du dro på ekte på sinnemestringskurs. Ja. Var det så klisjé? Ja, vet du, det var helt koko-klisjé. Du må sitte i ring, og så er det en som sitter og er sånn rolig stemme. Fy faen, altså.

Unge damer, jeg dømmer ikke kun ut fra utseende og aller og alt. Ja, gjør det. Men som så ikke ut som de har vært oppe etter klokka 11, en kveld i sitt liv. Akademikere, trivelige folk, men jeg tror ikke de anter hva de holder på med. De har jo aldri sett et voksent menneske ordentlig inn i øya før. I hvert fall ikke et sint menneske.

Og så skal de belære deg hvordan du skal oppnå det. Så jeg kommer jo, det her har vi jo filmet en til en i serien vår, men så kommer jeg på første møte der, og jeg kjenner det er faen ingenting som har gjort meg så

irritabel å forbannes når jeg begynte på det kurset der. Og så gikk det jo gjennom familievernkontoret, noe som jeg synes var dritskummelt, for jeg er kjempeflink og opptatt og en flink pappa. Men jeg tenkte, når jeg kommer til en sånn institusjon som familievernkontoret og skal anerkjenne at jeg har et problem, så synes jeg det er

var jævlig skummelt. For jeg tenkte, å herregud, kommer de til å ta ungene fram, eller kommer de til å få noen slags vurdering, eller må ha en sånn pappkanin hjemme i stua, som skal sitte og vurdere hvordan det er med ungene mine. For da hadde jo det gått galt. Det hadde jo ikke jeg klart å vært normal. Men i hvert fall, det skjedde ikke. Nei, nei, men bare ordet familievern ble skummelt da. Ja, sant. Hvorfor meldte du deg på da? Fordi at kona mi sa at...

Hun sa at du er så hissig og du blir svart i øynene og av og til så er du skummelt. Jeg har aldri vært voldelig og aldri gjort noe sånt, men

Men at jeg liksom bare klikket rullegardinen og gikk ned for ting som jeg ikke... Jeg klarer ikke å kontrollere. Når skattemeldingen kom, så heivet jeg meg ned på sofaen og hylte i puta. Jeg klarer ikke å kontrollere det. Det gjør jeg også, det kan jeg drømme. Og det så begynte jeg å google, så fant jeg noe gjennom familievernkontoret. Sinne meg synes kul. Å, det er venn. Så begynte jeg der, altså seks eller åtte kvelder, så du må finne tid til. Og det første som møtte meg, da var det bare mannfolk.

Alt fra de som har tatuering i hele trynet til han lille spretten, så du bare liksom, kan du bli sint, tenkte jeg. Og så setter de deg i ring, og så presenterer de deg, og så så overhead. Overhead, hvordan da? Nei, det er jo sånn, du, hva heter det nå, PowerPoint. Så kom de inn med en sånn, og så visste de bilder av åtte ulike, ja, det var det skuespillere som hadde fått de oppdaget, og så ser sinte ut.

Og jeg knakk jo sammen. Fordi at her er det liksom Ellen Horn, Janne Heltberg. Og du har kjent skuespillere? Jeg har kjent alle skuespillere. Jeg har jobbet med mange av dem. Og de var sånn overdrevent sinte. Så tenkte jeg, ok, her kommer jeg inn i et rom og blir undervurderet med en gang. Ikke?

Ikke bare for at jeg skulle spille. Men jeg tenker jo at hver idiot hadde jo gjenkjent det som overspill. De fikk sånn trivago-penger for å gjøre dette opplegget. Hei, sikkert. Men ikke til forkledelse for de skulle spille. For alltid må vi ta på oss noen dumme ting for å få ting til å gå rundt. Men de som hadde det opplegget tenkte at vi skulle synes at det var gjenkjennbart. Og da ble jeg så provosert og lattet med at jeg klarte ikke å ta det på alvor. Men så endte jeg opp med å være den eneste som satt og grein.

Ja, for det skjedde på ektefølge. Ja da, det gjorde det. Men det var ektefølge og ikke skuespilleren som bare måtte få det overstøtt? Nei, det var... Ja, hvor går... Hvor går grensa? Jeg vet ikke. Hvem er du egentlig? Ja, jeg vet ikke. Nei. Ja, for det har jeg tenkt på noen ganger når man er skuespiller og har jobbet med det i så mange år. Kan du ta deg selv litt sånn, er dette meg, eller spiller jeg litt nå? Jeg tror jo jeg...

at det er bedre å både lyge og... Det må jo være det. Ja, det tror jeg absolutt at det er. Man har jo noen teknikker for å... Jeg lyger jo hele tiden, altså på scenen. Selv om jeg har vært ganske ærlig på både showet mitt og Psykodama, så har jeg vært med på mye som jeg stod og løg om. Ikke mye oppdragelse, sånn hvordan det har vært med barna dine også? At du har blitt frustrert og veldig lei deg for noe de har gjort, og så er du kanskje ikke så lei deg?

Ja, det kan hende, men jeg er faktisk ikke bevisst på det. Jeg er jo en veldig, altså det går opp og ned hele tiden, og jeg blir sint, og jeg begynner å gråte, og jeg flyrer. Det er en del av oppdragelsen nå, for jeg prøver å være meg selv, og prøver å ha mitt eget moralske kompass i forhold til hva jeg har gjort.

ser på som gode og dårlige verdier og hva jeg har lært og tatt med meg da. Men jeg gjør jo så mye feil i forhold til folk som tror de har rett i hvert fall. Eller som har skrevet bøker og psykologer som har snakket om barneomdragelser. Jeg aner ikke hva jeg holder på med. Gjør ikke alle det? Jeg håper jo det. Jeg tenker at så lenge den opprektige, grunnleggende kjærligheten ligger til bunn, så kommer du veldig langt.

Og det kjenner jeg. Jeg var jo veldig mye forelsket, ble fort forelsket, og hadde masse damer som var oppe igjennom, og aldri klarte å bestemme. Altså, du har det, ja? Ja, da. Tenkte meg det. Hæ, jeg? Sjekk, nei, det har jeg aldri gjort. Ja, jo, jo, ja, jo, jo, da. Før i tiden. Ja. Så jeg utsendt prins. Men det er forbi. Men i hvert fall, da har jeg vært sånn, åh, hva er det for forelske? Jeg kunne ha dødd for det mennesket. Nei, nei. Det er det.

hadde jo selvfølgelig aldri skjedd. Jeg hadde jo hoppet unna den bussen. Men med unga så vet jeg det. Er ikke det rart? Jeg vet det sånn 100% at jeg hadde gjort det.

Jeg synes det er veldig teit å si at jeg hadde kastet meg foran et tog for å bli. Og det er sånn som jeg synes var så teit, spesielt før jeg fikk barn. Men nå skjønner jeg så godt hva man mener. Og jeg skjønte det ikke før. Det ekstra rommet med kjærlighet som åpner seg, og den oppoffrende selvfølgeligheten. Det er kanskje første menneske man møter som man blir mer glad i enn seg selv. Ja. Og det skal faen godt gjøres. Det skal jo det. Man kan jo være veldig glad i kjæresten sin og sånt, men i barna sine så er det sånn,

Man blir sånn teit opp. Jeg kunne tatt et skudd for støvnen min. Men jeg kunne oppriktet det. Jeg hadde kastet meg foran den kula der. Og jeg ligger også og fantaserer litt om det. Døden er kanskje min største drivkraft. Fordi jeg er så redd for det. Jeg har aldri akseptert at jeg skal dø. Jeg kan nesten ikke forholde meg til det.

tanken på fantasien om å enten ligge i jord eller bli brent. At jeg skal være borte, at jeg ikke skal få med noen ting. Hvordan skal det gå med alle? At jeg er borte?

Det kan også bety at du synes det er veldig gøy å leve. Ja, jeg elsker å leve. Ikke sant? Så det er en positiv ting å være redd for døden, tenker jeg også. Og det tenker jeg også er en ting til å hjelpe meg, når jeg snakker om det her med avhengighet, som jeg har veldig lett for å henge meg til. Og farlige ting. Jeg tar ikke så mange sjanser, sånne dumme sjanser som jeg kanskje gjorde før, sånn.

Jeg hoppet ut for kaja i fylla og sånne ting. Du var sånn eller har aldri vært sånn? Jo, jeg var sånn før. Men før jeg skjønte at jeg var udødelig. Jeg følte jeg var udødelig frem til jeg holdt på å bli drept en gang for mange år siden. Da jeg fikk juling.

Så jeg var veldig nært på å dø. På ekte? Ja, på ekte. Og da snudde det der. For jeg har alltid følt meg så fri og uovervinnelig, eller udødelig. Eller jeg har aldri tenkt på døden. Nei. Før da. Er det lenge siden? Ja, det her var i... Siste gang jeg fikk juling var i 2004. Var det din egen feil da? Nei, faktisk ikke. Eller både og. Jo, jeg var nok...

Det som skjedde, jeg var i Narvik, og så var det noen som kastet et glass mot trynet mitt og traff det rett ved siden av det. Så tenkte jeg, hva er det som kan gjøre for noe? Så når jeg skulle gå ut i køen for å hente jakken etter at festen var ferdig på det utsted, så var det noen som slo til meg. Helt ut av det blå? Ja, men de var provosert. Jeg hadde vært med på hotell Cæsar. Mulig jeg gikk rundt og sier, Klyse, jeg aner ikke. Men jeg hadde i hvert fall ikke gjort noe. Jeg hadde ikke prøvd å provosere noen. Og så...

snudde jeg meg rundt, og så spurte jeg hvem i faen var det, og så tok jeg tak i en fyr som jeg trodde det var, og da så dørvaktene det her, og så kom de borte med og la meg ned i bakken. Og så så broren min at jeg var lagt ned i bakken. Jeg tror ikke han så at det var dørvaktene. Så han gikk og tuppa denne fyren i nesen med laktskoen, og da var jo helvete i gang. Så vi fikk, altså så grisehjulinget her, broren min, av tre dørvakter. Og jeg var blå i hele trynet, og

og hadde liksom, de presset seg rundt halsen, at jeg hadde sånn, jeg fikk utslett over hele kroppen, for jeg hadde mistet oksygenintak, på sykehus. Det kan ikke ha vært lov da? Nei, det var ikke lov. Politiet kom og så da, saken ble henlagt, og det var bare tullinger. Så du kan se, jeg var med,

jeg var ikke helt uskyldig, men den gangen, jeg tar ikke på meg mest skyld av det. Og jeg fikk så dødsangst av det. Ja, det gjorde jeg. Ja, og det har hengt igjen hele veien. Jeg prøver oppi alle de her fristelsene på veien, så prøver jeg opprektig å ta godt vare på meg selv. Det er kanskje derfor du ikke ser det på meg, for at jeg er ganske flink å spise sunt og trene og gjøre de tingene som skal holde meg i livet litt lenger. Ja,

Og så drikker du alkohol, så det går i null, da? Jeg tenker det går i null. Men følte du at du ble mer redd etter du ble far, eller hadde ikke det noe sammenheng? Jo, jo. Jo, absolutt. Jeg følte jo at jeg alltid hadde lyst til å bli far. Så jeg var veldig klar for det, samtidig som jeg var en fjott og ville være med på alt. Så var jeg egentlig

kroppen og hodet mitt var på en måte klar for det. Ja, for du venter jo på en måte en stund da, eller 35, det er snittet kanskje, men det er ikke veldig tidlig. Nei, det er ikke veldig tidlig, og spesielt sånn i Nord-Norge, der får de unger fra de er 6. Ja, men de gjør det, ikke sant? Ja, det er mange, de gjør det. De gjør det. Liksom, jeg er bestemor på 37 her. Det er ikke uvanlig. Hvorfor det? Fordi de kjeder seg? Nei, sikkert. Men de har gjerne vært sammen med kjæresten sin siden...

videregående da. Ja, eller tidligere enn det. Det skjønner jeg ikke, for da føler jeg at da må du jo komme i en slags 40-50-årskrise. Det gjør du jo av og til. Og du gjør kanskje det også? Ja, men det gjør du jo. Det er jo julebord der oppe også. Ja, ok. Der er det kanskje litt lov å være litt sånn halvveis utro på julebordet. Jeg vet ikke om det er lov, men det er... Hadde jeg vært samme fyr siden jeg var 14 uten å ha fått liksom... Ja, kan du tenke deg det? Det hadde jo ikke vært sunt. Jeg hadde jo kommet til sånn skikkelig...

40-årskris, tror jeg. Jeg er jo veldig glad for at jeg har fått

rase rundt og vært en kronidiot. Men jeg tror det er viktig. Ja, det tror jeg også. Absolutt. Og for oss å skjønne at den du er med nå er et bra menneske da. Hvis du hadde vært sammen med samme person siden du var 14 så vet du egentlig ikke om det mennesket er så veldig bra da. Nei, da tror jeg du blir helt blind på veien. Har jeg funnet meg det beste av det beste? Eller har jeg bare godtatt noe sånn ræl i mange år? Jeg tror ofte har du det. Eller har man det? Hvorfor snakket du om det her? Var det noe jeg skulle spørre om det?

Det er farlig å ta seg i klassen min, i hvert fall for meg. Du nevnte jo at du hadde veldig lyst på barn. Ja. Og så snakket du jo litt om det med at du ble mer redd etter du fikk barn. Ja, det var det. Men du vil jo så gjerne at det skal gå bra for barna dine, og ikke med tanke på at det skal gå i arv, og de skal hedre mor og far. Men du vil...

At de skal klare seg. Og så ser du jo, jeg gjør mange feil ting, men jeg gjør også veldig mange bra ting med ungene. Men du kan liksom aldri være sikker på om de ikke får den jointen som er rullet i kokain når de er 14, og så tenker, å dæven.

det var godt, og så er det ute på. Du må liksom hele tiden være, samtidig som du skal gi dem frihet etter hvert som årene går, og du må gi dem mer selvstendighet og tillit. Jeg samlinger jo fort med meg selv, jeg havnet jo i et sånt miljø, hvor jeg var den eneste gjengen som klarte å komme meg ut av det. Hun som jeg var bestvenninnen med, som ble med på masse ferieturer med foreldrene mine, og var en veldig stor del av barndommen min, hun møtte

det på jernbanetorget. Nei. Og hun er liksom full narkoman. Nei. Ja, tenkte jeg. Hun spurte om penger og sånn, jeg var sånn, nei. Kjente hun deg igjen? Ja, hun gjorde det altså. Spurte bare om penger da. Så jævlig trist. Men sant, det kan jo skje, hvem som helst, egentlig. Ja, for da var vi en gjeng på ti stykker, altså tre.

Tre av de lever ikke lenger. Hun ene bor på gata, liksom. Hun som jeg var mest venn med. Mange av de. En har blitt sånn som tok så mye sopp at han fortsatt er i psykose, liksom. Sånn er det, ja. Altså, det var en skikkelig drittgjeng jeg var med. Å, fy faen. Og jeg var egentlig den eneste som kom meg ut av det. Hvordan kom du deg ut av det? Nei, jeg tror jeg bare våkna en dag og bare... Hva slags taper er det jeg henger med, egentlig? Hvor snakker vi? Er det Oslo? Ja.

vanka på, jeg bodde midt i Majorstad vanka midt i byen utenfor Mekkeren og jeg har ikke vært så nysgjerrig, jeg hadde liksom en grense sånn, ja det er gøy med alkohol og det er gøy å prøve SIG tidlig og alt sånne ting, men så når de begynte med andre sterkere ting, så skjønte jeg at det her er ikke noe for meg. Nei.

Jeg er litt pyset av meg. Det tror jeg også har berget meg. Ok, den pillen her, vi får ta den og se hva som skjer. Det har aldri tørt. Men det tørte de. Så det vet man ikke hva slags barn man får, om det er en person som pyser eller ikke. Vi har jo den pysete sønnen heller da. Ja, mye heller. Hvordan skal man takle det første gangen man opplever at du begynner i det lille da, når de stjeler sigget og

og alkohol, og kanskje ta seg en joint. Så hvor rasende skal det bli? For den føler jeg man må gjennom, eller man må ikke da, men jeg snakker veldig sikkert fra Oslo-hjertet, for da er det veldig sånn... Jo, men jeg er jo oppvokst i bygd, både jeg og broren min hadde jo etter hvert tilgang på sånne ting. Jeg gikk alene fra første til sjette klasse på barneskolen, og utgangspunktet mitt var jo at

jeg kommer til å være både trygg og jeg skal bosette meg der resten av livet, men sånn ble det jo ikke. Men jeg ble jo veldig nysgjerrig på sånne ting etter hvert. Uten at noen oppdaget det. Men jeg hadde aldri tort, og jeg kunne aldri liksom ha satt i sprøyta med heroin. Ikke sant? Selv om jeg skjønner jo at det må være helt insane godt, siden det er så mange som faktisk går utenfor

unnhet av det, og som tar det, og tar den avgjørelsen om å gjøre det igjen. Nei, det var en komiker som tullet om det der, som ikke vil ha barn da. Som sier sånn, ja, men det er den mest fantastiske følelsen. Ja, men jeg tror heroin også er en ganske god følelse. Men jeg velger å ikke ta det også. Og jeg har sett foreldre som tar heroin, og de etterlater barna sine bak i bilen, fordi heroin er nok bedre enn å få barn. Jeg har liksom sagt det sånn fjåsatt, hvis jeg blir gammel, tenker jeg, jeg må jo prøve det hvis jeg er 85 år.

og prøv litt heroin da, og jeg får se hvordan det var. Så kan jo ikke jeg begynne med det, nei, 85, men nei. Det er et litt morsomt mål da. Ja, jeg mener det litt. Ja, men hoppe i fallsterm kan jeg gjøre nå også, jeg er 85. For da kan jeg dø liksom. Ja, ok, men det er ikke sikkert du tenker sånn når du er 85. Nei, da er jeg sikkert bare... Men tenk før, altså før 200 år siden.

Så var det jo sånn, når du var 28, og du levde et langt, godt liv. Nå er det sånn, 28, du har ikke begynt å snuse, du skal fortsatt ut og date, og liksom finne deg selv, som vi var litt inne på her. Ja, når jeg var 28, jeg skulle fortsatt, jeg visste ikke hva jeg drev, men jeg er fortsatt 35, jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg skal jobbe med og drive med i livet. Når du blir våpen. Ja, ja. Men det som frister meg, det er sånn psykedelika.

Ja, det er det jeg mener, sånn ekstasi Ja, men da tenker jeg mer sånn Iowaska og sånn Irregulerte form med noen Som setter passe på Ut i en jungle eller noe sånt, eller? Ja, gjerne Ja, med en sånn sjaman Kanskje ikke han En annen sjaman Men han irriterer meg litt

Ja, han irriterer meg, så det svarer jeg. Han er jo en lurendreier. Ja. Herregud. Det må han ikke si noe mer til deg. Nei, nei, nei. Men han er sikkert snill. Han er sikkert snill. Det er jo sånn de fleste her prater dritt om. Alle som har snakket dritt om er som regel snille. Så møter jeg de, og så er de verdens snilleste. Ja, de er jo det. Ja, sant. Må huske på det.

Jo, men så mange kjendiser som jeg tenker sånn, Gud, som er helt jævlig, og som er et par sånn, ja, nei, det er jo verdens beste menneske da. Ja, jeg vet. Vet du hva, jeg var for mange, mange år siden, så var jeg jo også, jeg var veldig skeptisk til han Ari Behn. Ja, men den der, jeg skjønte ikke det, jeg kom fra Nord-Norge og var litt sånn, hva han gjør så mye ut av seg selv. Og så møtte jeg han, og så ble vi ganske gode venner. Ja, jeg ble det det. Ja, det var han som introduserte, eller gjorde, meg og kona mi.

Er det sant? Ja, og han skylder at jeg har verdens fineste barn. Og det her fikk jeg muligheten til å fortelle han. Og da fikk jeg et langt kjærlighetsbrev tilbake. Og det var det samme når jeg begynte å tenke sånn, du skal være forsiktig hva jeg sier, for at jeg hadde

Ikke snakket sånn skit, men vært litt sånn, ja, hva har han holdt på med? Fyren, verdens varmeste, fineste, mest omgjengelige, inkluderende menneske som jeg noen ganger har møtt. Grunnen til at man har fordommer mot folk er jo for at de gjør en usikker, for at man er en usikker person selv.

Ja, kanskje det? Ja, men jeg tror det, for alle folk går jo rundt og har en viss usikkerhet. Og jeg mener det som skiller en kul person fra et revhold, det er jo hvordan du takler din egen usikkerhet. Og anerkjenn at alle går jo egentlig og leter litt. Så er det noen som går og later som at de har veldig god selvtillit, men alle har jo en eller annen slags usikkerhet som de bærer på.

...

Forbring deg en tid sinnfull med HBO Max. Streame geschichten vi Game of Thrones, A Knight of the Seven Kingdoms, Superman og filen mer. Ab jetzt, HBO Max. Jeg hadde jo noen spørsmål om at du ble først bonuspappa. Om du fikk øve deg litt før du fikk to egne barn. Det er litt annerledes å være bonuspappa enn å være...

pappa og sånn en til en. Hva er største forskjellen da? Det at jeg kan aldri bli like sint på henne som jeg blir på mine. For jeg føler at det er en slags uskreven kontrakt vi har om at jeg er mer et forbilde enn en far. Men også...

En trygg person i livet, men samtidig også litt mer venn enn jeg kan være med ungene mine. Og så har det må ha vært i livet mitt siden jeg var ni, og at jeg virkelig prøver å ikke gjøre forskjell på dem. Hvis jeg er ute og reiser og kjøper ting, eller alt for de små materialistiske tingene til. Ja.

så inkluderer jeg jo i alt. Jeg kaller for jeg sier jeg har tre barn. Og en sånn utrolig positiv kraft i familien da. Kanskje fordi vi har litt annen relasjon enn det ville vært hvis det hadde vært

hennes biologiske far. Jeg fikk ikke øvd meg i den forstanden, nei. For det ble noe nytt uansett. Et nytt menneske. Jeg føler ikke jeg fikk øvd meg med han først en gang. Sånn andre kommer ut, støpt i akkurat samme form, men har total annen personlighet. Jeg har det. I alle, på alle mulige måter. Det er så sjukt, for jeg har hørt det hundre ganger, men jeg tenker jo at hvis jeg skal få barn igjen, at det blir jo på en måte en sønn. Det blir jo Matteo bare en gang til. Ja, nei, merkelig nok så...

Så det var veldig stor forskjell mellom meg og storebroren min også om det er tre år forskjell på. Og jeg ser de to i oss.

Var dere venner når dere var små, eller hvem var dere med? Vi sloss fra vi sto opp til vi gikk og la oss. Altså, virkelig sloss. Jeg er litt sånn der på det argumentet der, sånn du må få et barn til, for da kan de bli venner. Men det er ikke sikkert at de blir det. Nei, det blir det etter hvert. Jo, men sånn, det er så hyggelig at dere blir venner når dere blir 24 da, og flytter ut på en måte. Det har jeg ikke noe å si for meg, hvis jeg skal få litt mer fred hjemme, for at de skal leke med hverandre, så bare må jeg være fredsmegler i 18 år. Ja, det er sant.

Det må du. Men de slåss de? Ja. Ja, ok. Det er ikke så mye nu. Det var en periode på to-tre år hvor de virkelig delger løs på kroner. Synes du det var mer krevende å få to barn da? Ja. Ja? Mye mer enn en. Men det er jo ingen som har to barn som tør å si ja, men hold deg til en, du. Det er jo ingen som mener det på en måte, men jeg tenker jo det må jo være... Nei, men jeg mener ikke. Jeg mener helt opprektig. To eller tre. Ok. Og vi... Men hvorfor?

Fordi at familiekonstellasjonen blir, får en annen dynamikk. Så det er mye lek, og de lærer hverandre hele tiden. Og det gjør de fortsatt. Han spør han om råd, selv om han, han spør ikke om råd, men han sier, hva du gjør, din idiot. Og så forklarer han, jeg gjør det bare sånn, din idiot. Men så lærer de noe av det. Og så fordeles

Kjærligheten. Det er noe med å være ene barn, og det er sikkert veldig fint. Og det er sikkert også litt trist. Men er man nesten mer glad i søsknene sine enn foreldrene sine? Veldig rart spørsmål, men hvordan er da søsken? Det er nesten... Kanskje veldig individuelt da? Ja, det er det nok. Men det er nesten der som det er med barna dine.

Ja, er det det? Ja. Ok, hva skal være mitt siste spørsmål nå da, liksom? Hvordan skal vi avslutte dette her? Jeg vet ikke. Jeg kan jo snakke en time til med deg, jeg bare føler at vi må liksom avslutte. Ja, du må på julebord. Jeg må på julebord, og jeg må la deg gå. Du skal jo også ut. Nei, jeg vet ikke. Jeg tar det som det kommer. Ja, det er vanskelig å avslutte denne episoden her, men jeg kan ta en sånn klassikk da, om du har noen råd til andre foreldre. Ja, ok. Dette må bli mitt råd. Slutt

og følg alle sånne folk som tror de vet hva det handler om å være foreldre. Jeg har opplevd det så mange ganger. Nå er jeg på skolen med ungene mine, så leverer jeg dem, og så er vi på foreldremøter og sånne ting. Så er det alltid noen der ute som later som det er gjort det her, hundre ganger før, som har svaret på hva det vil si å være far og mor. Vi stiller helt likt der ute. Og vi gjør det på våres måte, du gjør det på din måte. Ha sund fornuft i bunn. Ikke vær...

kjip med unga, det kjenner dere jo i magen ikke ta det personlig av den dritten du får av unga sønne dine har jo kommet til en alder hvor de kanskje ikke synes at du er så kul lenger nei, de synes ikke, og jeg har tenkt alltid at jeg skal bli den kule faren som forstod unga og sånn, og jeg går i akkurat samme fell, jeg sier sånn hey what's up kiddos, og de bare hold kjæft, slutt å se på de der influenserene

som skal fortelle dere hvordan dere skal være mor og far slutt og jeg sluker de rådene og så får jeg et råd den ene dagen og så får jeg det motsatte rådet den andre dagen sant

Så telefonen min er lagret med bare tusenvis av råd som bare strider imot hverandre. Men for fedre, sånn som mødre, kan jo få veldig fort dårlig samvittighet, eller føle seg som en dårlig mor. Åja, jeg har bare gitt en brødskjum med gråbrød eller øl i steinmatpakka, mens hun andre er moren. Hun har laget pannekaker, og hjemmelaget jordbødsultetøy, og laget smiley-fjes på alt. Og så får du litt sånn blikk for at du er hun.

Nei, men får du de blikkene? Eller bare tenker du at du kanskje kan få de blikkene? Du skaper de nok selv i ditt eget hodet. Og så er det noen drittskjæringer der ute da. Ja, ja. 20-20 prosent. Og de er jo sånne mammapolitikk som gjerne vil ta deg og vise at de er bedre mødre enn deg da. Det finnes det altså. At det gjør? Ja, ja. Og vet du hva de kan gjøre?

De kan ta seg en kanelbolle, for det liker de å bake, og legge ut at de har bakt, og hvor mye surkel de har på den kanelbollen sin. Men når det er sagt, så er det jo ikke noe svar, det er jo ikke noe fasit på det her. Så hjemme i familien, altså unger mine av og til banner, og sier ok, pass på språkbruket, og det er greit her nå hjemme. Men det har de fra deg?

Ja, det har de jo fra meg. Men så gjør de ikke det her ute. Snakker de ikke sånn til andre folk. Jeg synes det kan være litt gøy. Men, ja. Og hvis de tilliter å ikke behandle de som idioter, selv om de er små, så får de med seg veldig mye. De skjønner mer enn hva du tror. Har de nordlendingendialekt, eller snakker de sånn stavangerdialekt? Nei, hva av stavangersk? Herregud, to foreldre med nordlendingendialekt, snakker de sånn full stavanger? Ja.

Det må være litt rart. Andre synes det er rart. For meg føles det jo helt naturlig, siden jeg alltid har gjort det, men det var jo en periode sånn... Men det viser jo igjen hvor mye barnehage, venner og skole og sånn, betyr og preger et menneske. Ja, ja. Hvor mye vi har køket på nordnorsk, så alle tre unger snakker jo...

Kavsidis. Kavsidis, altså det er stavanger. Stavanger. Skikkelig stavanger. Ja. Nei, det klarer jeg nesten ikke å se for meg. Nei, det skjønner jeg. Det er mange som synes det er rart når vi kommer to nordlendinger med unger. Ja, er det deres barn liksom? Ja. Du, det har vært, jeg føler at du sitter på en bar og har blitt kjent med noen glasvin, så det var veldig hyggelig pratet der. Jeg synes også det var veldig hyggelig. Ja, gjorde det det? Ja, skikkelig.

Skal vi gå på bar og fortsette praten der? Ja, det kan vi godt. Jeg har som sagt ikke lagd noen antall med tanke på hva som kan skje. Ja, ikke sant. I hvert fall veldig hyggelig å møte deg. Takk for at du kom. Veldig takk for at du kom, faktisk. Nå må jeg slutte å drikke. Veldig takk for at du ville ha meg. Jeg begynner å bli veldig finissete, så nå må vi avslutte. Skål da. Skål.

Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk.