Espen Lervaag - "Lære barn om døden? Pinnedyr er svaret!"

00:00
Podkasten diskuterer foreldreskap, reminisenser om babyer, og erfaringer fra filmbransjen, inkludert møtet med stjerner som Emma Stone.
09:09
Truls Svensen er en snill og gøyal kjendis som deltar på realityshow og starter sin egen podcast.
14:11
Mennesker ber ofte til Gud når de står overfor utfordringer, men frykten for døden kan variere avhengig av tro.
22:10
I denne samtalen deles erfaringer om foreldreskap, aldersoppfatning, og viktigheten av å være oppdatert på barns liv og trender.
31:18
Barn stiller dype spørsmål om livet og døden, og hvordan vi håndterer deres nysgjerrighet er en viktig del av oppdragelsen.
Transkript

Nå er vi på RTL 2, og på RTL Plus streamer vi.

Er det noe liv her? Ja, her er livet dødt.

Espen Lervåg, er det noe liv? Det er liv, ja! I aller høyeste grad. Kjenner jeg lever på alle områder, så liv er det. Liv er det. Du har jo akkurat blitt pappa, så da skjønner du i hvert fall at du lever. Å, herregud, jeg hadde glemt hvor mye det barnet er avhengig av et voksent menneske. Ja. De trenger det hele tiden. Hadde du glemt det, altså? Jeg hadde glemt, ja, at det er noe hele tiden. Jeg hadde på en måte... Nå har jeg ti, åtte og null år. På de åtte årene, da, så har jeg...

på en måte fortrengt det at de trenger at du gjør noe med det nesten hele tiden. Men det er ikke en baby, de kan ikke ligge veldig mye på for seg selv da. De ligger i neste sitt, men du må følge med. Du kan ikke gå veldig langt, du kan ikke la det ligge der, for plutselig begynner det å rulle på seg. Ja, ikke sant. Det er mye som skjer, så du må følge med, og det hadde jeg fortrengt litt. Men jeg har jo en toåring, så jeg burde huske dette, men

også sånne ting jeg kommer på som du sier at man ikke kan dra for noe jeg husker at jeg tok med ungen min inn i dusjen og sånn, og jeg tenker sånn tilbake så kunne jeg ikke bare latt han ligge, hvis han lå så kunne han bare ligge i stua hva? det gjør du ikke, for da begynner du med å grine, skjønner du og det gidder du ikke når du står i dusjen da er det bedre å ha det med seg, men det er en grunn til det her har jeg lest

At du fortrenger sånne ting. For da, hvis du ikke hadde fortrengt det, hadde alle bare hatt ett barn. Ja, det er fødsel også, det er veldig deilig å fortrenger. Ja, det fortrenger man det jo, ikke sant? Man glemmer det helt. Man utser seg ikke selv for det frivillig. Nei, og så kommer man på det sikkert når man er midt i øyeblikket, og så tenker man, lov meg selv å aldri gjøre det her igjen. Skal ikke gjøre det her igjen, og så gjør man det. For det man fortrenger sånn er vi skrudd sammen. Ja, jeg husker jeg ba alle sykepleierne, så jeg på de innrøyende, sånn at dere må lov meg at jeg aldri skal se dere igjen. Mhm.

Men det kan de ikke love. Det kan de ikke love. Og jeg skulle jo ikke ha det tredje barn en gang. Det var en strek i regningen av det også. Men nå er det koselig også. Nå er det koselig. Ja, det er koselig med bebister. For det er ikke lenge siden nå, det var i august. 6. august. Ja, ikke sant? Men veldig koselig. Ja. Så det har man også glemt hvor koselig det er med beber. Ja. De lukter så fantastisk godt. Ja.

Er ikke det rart om å være hormonet våre? For det er så rart når folk sier at baby lukter godt. Men jeg er jo enig da, men jeg skjønte ikke helt det før jeg fikk barn, så jeg synes det var litt sånn ekkelt når folk sa at... Ja, for det lukter jo egentlig gulp. Ja, jeg synes det var ekkelt når folk sa at baby lukter godt, så jeg er sånn, nei, jeg klarer ikke helt å relatere med det. Så fikk jeg en baby, så lå jeg og lukta på den hele dagen. Ja, du lukte på det? Det lukter dritgott.

Han lukter ikke like godt nå når han er to. Nei, da begynner det å gå over, skjønner du. Det går over i et halvannet år. Da begynner det å bli menneske, skjønner du. Ja, jeg sniffer litt på han ennå, men det er ikke sånn at han lukter helt fantastisk hver dag. Det merker jeg noen ganger. Oi, vi må gå og ta et bad. Jeg tenkte vi kommer til å begynne å snakke med en gang, så jeg må bare introdusere deg før skravla går. Gjør det. Det var egentlig veldig gøy, for jeg bare visste at vi kom til å begynne å prate med en gang, selv om jeg egentlig aldri har møtt deg før. Nei, vi har aldri møttes live. Nei.

Det er ganske snedig. Er det ikke litt snedig? Jo, vi har ikke krysset på et eneste punkt på noe fest, ingenting. Jeg føler vi har backet hverandre litt på Instagram og sånt. Vi har det, for vi kom i samme bølge, tror jeg. Ja. Vi var vel i samme Instagram-bølge, vi begynte vel å stikke oss frem der cirka på likt, eller? Jeg tror det. Ja, da får man et bånd.

Ja, du var jo gang i 10 av meg da, men vi var samme periode. Ja, var det gamle dager, eller kan vi si det? Er det gamle dager? Jeg tror det var sånn rett før pandemien, så det er vel gamle dager. Det er gamle dager. Ja, det er vi allerede med. Ja, for du er kjent fra blant annet Instagram også, men det som du kanskje aller først ble kjent for er at du skapte og skrev og var hovedrollen i serien Maniac. Ja, det er det første. Det er det første.

Det er det første du gjorde? Ja, første jeg gjorde, hvor jeg snakket mitt eget hodet fram. Det var jo veldig stort i Norge, men så har det blitt laget enda større versjoner, en amerikansk versjon på Netflix, ikke med hvem som helst, men med Emma Stone og...

Jonah Hill, som er ganske sykt. Ja, for det klyper meg fortsatt i armen når man sier, ja, for det er ganske sinnssykt. Jeg tror det er mine to all-time favorittskusspillere også. Ja, for de er jo, de er svære, de, altså. De er svære, og de er jævlig flinke. Ja, dritflinke. Ja, så det er jo selvfølgelig, det er jo noe man må huske på når man driver og surrer rundt med andre ting i hverdagen. Men fikk du være med ned til Hollywood, holdt jeg på å si, og møte de også? Ja, da. Ja, du.

Ja, du gjorde det. Jeg fikk egen registol og skjerm, og fikk lov å se på Jonah Hill og Emma Stone spille ut dette maniac-universet. Så ja, det kommer jo ikke til å bli så stort igjen. Nei, det vil dessverre gå sånn. Nå blir jeg stalskjøk at du satt der. Og det skal jeg telle deg nå, hvis du er Emma Stone-fan, som jeg tror ganske mange er. De fleste er det. De fleste er det. Fordi når vi var på det filmsettet der borte,

så har du jo hørt om at det er noen som har en sånn x-faktor eller noe ekstra en sånn star quality som ikke er beskrivende og det har ikke jeg trodd på før hun endte av det filmsettet og det ble sånn andektig og stille og rolig

og folk bare, nå skal Emma stå og spille her, nå fucker vi ikke opp noen ting. Og så kommer hun inn som en sånn vind. Oi. Og det lukter godt når hun går forbi. Apropos lukter godt. Ja, det lukter liksom. Det lukter som en baby. Ja, som en baby. Så kommer flyene inn der, og så leverer hun greiene sine på en sånn magisk vis, og så sier regissøren, vi har det, så bare går hun, forsvinner. Borte. Oi. Det er magi der, ja. Ja, ja. Og hun

Og hun trenger ikke mange forsøk. Nei, nei, noe helt annet enn Jonna Hill som satt og surret og rallet i 20 minutter på noen replikker bare for at hun skulle ha det gøy å gjøre masse ting. Men hun bare rett inn leverte ut igjen. Ja, fordi jeg tenker sånn hvordan man må glemme mye tekst, og de har jo mye manus de må huske og sånn, men hun er sånn sylskarp. Sylskarp, dritproff, bare gjør greiene. Så utrolig gøy å se. Ja. Ja.

Og så er det din idé, liksom? Ja, så er det den blir rettet på der borte, da. Kommer du å stjele din idé? Ja, kommer du å ta det? De fikk jo lov å leke seg med så mye penger de bare ville. Så de fikk jo lov å lage det man egentlig tenkte kanskje man kunne lage den gang, men som ikke vi får lov i Norge, vi akkurat.

Vi har ikke penger nok. Nei, ikke sant. Så, nei, det var gøy alt, ja. Men du krevde ikke at du skulle få en rolle der, da? Nei, jeg gjorde ikke det, fordi det var en smart, sånn, amerikansk agent som sa, når vi drev å solte det, for da var det jo masse advokater sånn inne i bildet, sånn, hvis dere på noe som helst måte begynner å blande dere inn i det her nå, og sier at dere skal være med på et eller annet nivå, så

så blir det ikke noe av. Da skjønner jeg. Det var bare en liten lov. Det eneste vi fikk inn, som vi fikk loven av dem og kontrakt på, var at vi skulle på premierfesten. Noe mer norskt enn det finner du ikke.

Er det Tarantino som alltid klarer å snike seg inn en liten rolle? Ja, han er viktig å få være med med. Han er Tarantino. Jeg er jo vakker Tarantino, så jeg hadde på en måte ikke det kruttet med meg. Herregud. Ja, men det er veldig gøy da. Begynte du å stamme litt og sånn når du skulle hilse på Emma? Ja, man gjør det. Men de hadde tydeligvis blitt drillet veldig på hvem vi var.

For jeg tror egentlig ikke de, når de lagde, så tror jeg ikke de var så opptatt av at det var noen nordmenn bak der som hadde gjort det før. Det tror jeg de dreit i. Men de var tydeligvis drillet på at de hildes vi på, de behandler vi pent, for det er de som lagde den norske versjonen. Så det visste de. Men jeg tror det var bare fordi de hadde fått beskjed om å si det. Så de var veldig høflige og hyggelige. Men jeg tror de er hyggelige folk her på ekte. Ja.

Ja, helt sikkert. Det er det man tror at sånne folk ikke skal være hyggelige. De var ganske hyggelige. Til og med i norsk målsak så går det sånne gjetord som han er drittsekk, hun er forferdelig. Så tenker jeg, de kan jo ikke være forferdelige hvis så mange mennesker jobber med det hele tiden. Og så ofte så er det ikke sånn. De er jo hyggelige mennesker. Vet du hva det verste jeg har fått høre er drittsekk? Truls Svensen. At han er drittsekk? Det fikk jeg høre tidlig i min karriere.

Truls Svensen, fy faen det for et rasshøl fikk jeg høre. Møte Truls Svensen verdens hyggeligste mann. Ja, det kan jeg ikke sant, det er det som er så rart når man er kjendis, så får man høre det. Truls Svensen da, jeg husker jeg sendte han en mail til manageren hans om han ville være gjest, og så svarer manageren ganske fort at han har ikke mulighet. Ok, ok.

Ja, men det går bra å spørre noen andre. Og så får jeg lang melding av Truls Svensen på sms, med å bare forklare enda en gang hva som er grunnen til at han ikke kan komme, fordi han har så dårlig samvittighet. Men han har så mye å gjøre, jeg bare sånn «Det går bra!» Ja, men han er så snill, er Truls Svensen. Og samtidig som noen sier at han er et rassfølst, så da kan du... Men da kan vi avkrefte her at han er ikke en respekt. Nei, verdens hyggeligste mann. Du hørte det først her.

Men det er vel fortsatt noe av det gøyste du har gjort i din karriere, er vel dette her? Ja, det er nok, fordi det er jo noe som vi jobbet så lenge med, for Maniac var jo eksamen min på Vesterdals i 2012. Ja. Så den ble levert som en eksamensoppgave, og det ble ikke realisert før i 2015 i Norge. Så den har på en måte vært med meg ganske store deler av livet, så gikk den jo på premiere i Norge i 2016, og 2019

19 i USA. Så det er ti år av livet mitt hvor det har vært på en måte en stor del av kaka. Så ja, det er nok det om ikke det...

gøyeste, så i hvert fall det mest spektakulære jeg har vært med på. Ja, det må jo være. Det er ikke mange som har opplevd det der. Men du har kjent for mye annet. Når jeg skulle begynne å researche deg, så har du gjort mye forskjellig. I det siste har du vært med på alt av reality. Jeg prøver å få unna det før jeg går i grave. Og så har jeg en sånn inngang i det at hvis folk spør, og jeg kan, så skal jeg si ja.

Ja, hvorfor ikke? Ja, for hvorfor skal jeg ikke det? Det kommer den tiden hvor jeg ikke er aktuell på å få lov å være med på noe lenger. Da skal jeg ikke sitte og tenke sånn, hvorfor sa jeg ikke ja til det? Så jeg sier ja hvis jeg kan, og det er på en måte mantra mitt. Ja, det er helt perfekt det. For du har jo vært med på alt fra, nå er det jo Norges dummeste, sofa, far med kjendis, kompani.

så er det litt ditt yrke nå å være kjendis? Ja, det blir jo sidegeskjeften. Nå handler det mye mer om å holde deg like så lenge som mulig. At noen husker deg da.

For nå kan du krysse opp på bøkkelista, jeg skal jo bare ha en Netflix-serie med Jonah Hill. Ja, for det er ferdig. Så nå kan jeg bare være kjendis. Ja, så da kan jeg få kose meg med det da. Men det som er rart er jo det at jeg hadde jo ikke noe tanke om at man skulle bli kjendis. Nei, jeg tuller ikke ut av det. Ja, men å være kjendis i Norge, det er hyggelig.

Ja, det er ikke noe bakside av noen medalje der. Folk sier at det er så slitsomt. Nei, det er ikke slitsomt. Ikke i Norge, tror jeg. Nei, det er det ikke. I Hollywood tror jeg det er helt jævlig. I Hollywood er det slitsomt, og jeg tipper også hvis det er sånn super... I Sverige bare, til og med, tror jeg det er slitsomt. Men i Norge...

Vi har ikke en så stor stjerne i det kongeriket vårt at jeg tror det er slitsomt. Jeg tror det var et tilfelle jeg hørte om, jeg tror det var Herman Flesvik som snakket i podcasten sin, at han tok T-banen en gang, som han sa var en veldig slitsom reise. Det kan jeg tenke meg. At han ikke ville ta T-banen med. For Herman treffer...

treåringen og hundreåringen. Så han kan ikke ta T-banen, det tror jeg er det eneste. Han kan gjøre alt mulig annet enn ikke ta T-banen, kanskje. Men jeg tror fortsatt også at oppsidene er såpass store at det er å foretrekke. Det er det verdt. Og så har du spennende til å ta taxi. Han kan ta taxi, så hvis han har rotet seg inn på T-banen, så kan han takke seg selv. Men så har du jo også blitt en menneskerett for kjendiser og lage podcast. Ja. Det må man ha. Det må man ha.

Og nå har du jo begynt akkurat på andre sesongen av podcasten din, Espen er kristen. Ja! Som er et veldig spennende navn på podcast. I første sesong, jeg har jo hørt mye av første sesong, og folk trodde jo det var kødd. At det var skjulkamera. Ja, mange som trodde jeg lurte de inn i en eller annen felle. Ja. Fordi folk kunne ikke tro at du var kristen. Nei. For at, ja, men du er jo så kul. Jeg er normal. Du er normal og lettig, så er du kristen. Det kan ikke stemme. Ja.

Føler du at det har vært veldig mye fordommer? Er det derfor du laget den på den? Ja, det er nok mest derfor. Det var på en måte motivasjonen min. Og så var jeg sånn lei av at sånne gærne kristne skulle sette premisser for hva jeg var.

Så det er bare lyst til å prøve å bevise at man ikke er så gærne eller annerledes selv om. Så det var på en måte utgangspunktet. Og så blir jo folk sjokkert, for jeg går ikke rundt og flagger det. Nå har jeg flagget det, nå er det for sent. Men jeg prakker jo ikke det på noen. Så da blir folk litt sjokkerte, og de blir mest sjokkerte fordi jeg er ganske lik de fleste av de folka, tror jeg.

Jeg tror ikke det merker så stor forskjell. Og det sjokkerer folk, for folk tror det følger med mye sånn ja, da må jeg gjøre ditt. Hvis du er kristen, så er det sånn, og så gjør du sånn. Så fordommene tyter jo ut i alle bæber og kanter. Men hvor kristen er du? Er det sånn at du går i kirka på julaften og gjør de tradisjonelle tingene, eller er du mer kristen enn folk flest? Nei, jeg er nok ikke... Jeg tror ikke jeg går noe mer i kirken enn folk flest, eller det. Men jeg har... Jeg sier jo at jeg tror på det. Og jeg ber, og jeg ber...

Når jeg trenger hjelp, egentlig. Jeg tror, jeg lener meg på det i hverdagen min. Og det tror jeg folk som er, det tror jeg nok er annerledes enn ganske mange andre. For de klarer kanskje, enten så har de ikke definert det, eller så tror du de faller utenfor de som har rett til å kalle seg kristne. Jeg tror det er mange som tror på Gud, som tror på Gud, men som ikke kaller seg kristne. I min verden, hvis du sier at du tror på Gud, så er du egentlig kristen.

Men det er interessant at du sier at jeg ber når jeg trenger hjelp. Fordi jeg må jo innrømme for meg selv at jeg har jo bedt til Gud når jeg virkelig trenger hjelp. For det ligger jo i oss, ikke sant? Naturlig, tror jeg. Jeg ber jo til Gud når jeg er født da. Ja.

Dette kan du hjelpe meg å komme meg gjennom dette helvete her, vær så snill. Ja, for det er jo det som ligger der, det er det mest naturlige for deg å gjøre det. Men sånn som Emil Gukil, som ikke tror på noen ting, han er jo trist for det han har ikke, akkurat det du sier der, for han har gått og tenkt på, hvis jeg blir skutt, så har jeg sett på filmer at folk roper, Gud, hvem skal han rope på? Han har ikke noen å rope på. Så det å ha noen å rope på, det er bra. Ja. Ja.

Jeg vet ikke om hvem jeg snakker til, jeg husker også det var en sånn stor livesending på Latte Live, skulle gjøre stand-up som er ille i seg selv, og skulle filmes i tillegg, så enda verre. Og jeg fikk ikke lov til å ha jokselapp. Da husker jeg at da ba jeg til på en måte, kan noen i en eller annen der oppe, bare få meg igjennom dette her? Jeg vet ikke om jeg ber til meg selv, eller om jeg på en måte en liten del av meg tenker sånn, er det noen større jeg kan snakke til som bare får meg igjennom dette her da? Det tror jeg alle

Alle gjør. Og så forskjellen på meg er at da har jeg definert hva det er. Ikke sant? Og da faller det på Gud, for min del. Men jeg tror liksom, de fleste har jo det der, hvis du er menneske og aldri retter blikket

vekk fra oss her. Det er vel ikke så mange som ikke klarer det heller, tror jeg. Nei. Og jeg skulle ønske at jeg var enda mer religiøs, for jeg har jo hatt mye problemer i livet, vært veldig redd for å dø. Så man har gått litt sånn, tatt mye tid og energi av livet mitt å tenke på å dø. At jeg skulle ønske at jeg, på en del av meg, tenker at jeg bare fordufter og forsvinner, og det å godta den tanken der. For å panikke av det?

Om jeg får panikk, ja. Det er derfor jeg har så aldersjans da. Alle tror at det er aldersjans. Å, er du redd for å bli gammel og støk? Nei, jeg er redd for at jeg tar et steg nærmere grava, for jeg elsker å leve. Jeg vil ikke dø. Nei, og det er jo, det er for sånn, kan jeg ha det også. Jeg har det så bra at det å tenke på at jeg skal forlate dette stedet her, er jo helt forferdelig tanke. Men samtidig så har jeg plassert en tro på at det er noe bak der da.

Men fortsatt så vil jeg jo være her. Ja, jeg vil fortsatt være her, altså. Men tror du du som er kristen er mindre redd for å dø enn det jeg er? Fordi du tenker at det er noe mer? Ja, jeg tror jo det. Jeg tror det er en del av pay-offen, da. I det å kunne ha noe å tro på. Jeg tror jo at det skjer noe etter der. Og da, hvis man trekker en sånn lang tidslinje, så er det bitte lille livet vi lever her, er jo lite.

det er jo ingenting i forhold til evigheten på en måte. Så det er jo deilig å ha noe å tro på bak der. Ja, men tror du at det er et himmelrike, eller tror du bare at du bare tenker at det er noe mer? Det her har vi jo ikke 100% svaret på, men jeg tror jo det er et sted, jeg tror jo vi... Et fysisk sted? Ja, jeg tror det. Jeg tror ikke vi bare blir sånn ånderspillere,

eller sitter på en sky og spiller harpe jeg tror så kommer du av og til inn om å snakke med Lili Benderis ja, ikke sant, så er hun der da men jeg tror på ekte at man kjenner hverandre igjen og at det er en relasjon men jeg tror vi har det godt også hvordan det rigget av himmelrike ser ut det har jeg ikke tenkt så mye på men jeg er ganske trygg på at jeg møter de jeg er glad i de som har forsvunnet fra denne planeten møter du igjen? ja

Og at det er en større tanke for oss som menneskehet. Jeg hadde jo det mest religiøse jeg. Det som jeg opplevde som var veldig stert for meg, er at jeg har en beskjent. Jeg trenger ikke å nevne hvem.

hvordan vi kjenner hverandre, for jeg tror ikke hun vil at man skal si det. Men det er en jeg kjenner godt og stoler på. Hun trengte å operere hjertet, så hun var operert og selvfølgelig i full narkose. Så tok de ut hjertet hennes, fiksa noe på hjertet, og puttet det tilbake i kroppen.

Som da gjør at hun var på en måte død. Ja, var det det da? I et par minutter da. Men hun var jo narkoset, men hun husker veldig godt at hun døde. Gjorde det? Ja. Og hun er ikke religiøs, men hun sa, hun ville ikke si hva hun hadde sett. Nei. Men hun sa, jeg er ikke lenger redd for å dø. Nei. Og det sier jo ganske mange som har opplevd det. Gjør det det? Ja. For det var helt sjukt å høre fra meg, da ble jeg helt sånn.

Hva er det du har sett? Nei, det vil jeg ikke si. Jeg bare sier at jeg er ikke lenger redd for å dø. Hvorfor kan du ikke si hva det var da? Det er det ikke jeg vet. Jeg blir sånn, har noen sagt til deg at du ikke skal si det videre? Har du møtt noen? Tenker du at du er gæren hvis du forteller det du så? Ja, det kan jo hende. Det kan være litt beskyttelse i å ikke si det, for du blir fort gærning. Ikke sant?

Ikke sant? Ja, men det at de ikke er redde for å dø, det er jo, for det har jeg hørt mange som har vært døde og kommet tilbake i livet, sier de er ikke lenger redde for å dø. Fordi det bare nesten har vært en deilig følelse? Ja, de har følt sånn ultimat lykke og fred og ro, som ikke du kan beskrive på en måte. Jeg har hørt folk si at de har bare lyst til å være der.

Så det er jo en gjenganger. Det er jo noe å ta med seg, at hun ikke er redd for å dø. Det hjelper jo å høre det. Det var sikkert bare narkosen var det alt drug, liksom. Er det alt narkotika hun har i blodmakkeret nå? Men så husker hun så veldig godt fra at hun døde og kom tilbake, og så lå hun narkosig lenge til. Det husker hun ingenting om, men husker det øyeblikket hun døde da. Fordi det tok ut hjertet. Tenk at de tar ut hjertet.

Jeg skjønner ikke hvordan du kan være du, og så kan du leve igjen. Og så kickstarter de henne igjen på en måte. Ja. Det er helt utrolig. Og det her er 15 år siden, tror jeg. Men det går bra med henne nå, eller? Ja, ja, lever henne igjen. Hun har fortsatt ikke sagt noe. Nei. Hun går og skal bli gammel, og vet at hun ikke er redd for å dø. Det var utrolig deilig å være på denne planeten og ikke være redd for å dø. Ja, fordi min største frykt med å dø handler ikke om meg selv lenger. Det handler om at jeg ikke skal få lov å oppleve barna mine som store. Ja.

Det er en frykt jeg kjenner på også. Skal de begynne å få seg kjærester og gifte seg, og jeg ikke er her, det gidder jeg ikke å være med på. Så det er en større frykt. Det vil si, det er egoistisk motivert. Det er en frykt for å gå glipp av noe. Ja, men er det ikke det vi fleste vil da? Jo.

Vi vil jo oppleve, vi vil jo leve så lenge som mulig. Ja, men man vil jo det. Nå er det jo mye forskning på sånn der, det blir noe helt annet igjen, med sånn stamcelleteknologi, og de sier jo at om 100-200 år så kan vi kanskje bli 200 år gammel. Har du lyst til å bli 200 år gammel? Ja. Tror du det?

Ja, men det spørs jo hvordan hvis jeg er på en måte 90 år gammel i 200 år, det vil jeg jo ikke. Men hvis jeg kan være 30 år i 200 år, ja, det kunne jeg vært med på. Men jeg har hørt flere eldre som sier når de blir sånn 75-80 og selv om de er friske så blir man litt sånn, ja, hva mer? Er det noe mer? Nå er det ikke noe mer. Så begynner man å tenke slå seg til ro med at man skal dø da. For man er mett

Da de er mettet av dager, som det heter. Så det er det jeg, hvis de begynner å gjøre sånn at vi kan leve kjempelenge, så er det jeg er redd for, at man blir sånn, går bare litt vakuum. Men hvis jeg, jeg kan godt være, jeg er 47 nå, 48 har jeg blitt. Det kan jeg også være i 200 år, uten problemer.

48 er en grei alder. Du får barn igjen. Nå skal jeg trøste deg. Du er 30. Jeg er 35. Si fra du var 30 til 40. 45. Fra jeg var 35-40 år til nå.

Jeg føler at jeg er helt den samme personen. Ja, gjør du det? Ja, helt den samme. Jeg har ikke følt noe utvikling i noen bære og kanter. På godt og vondt? På godt og vondt. Jeg har ikke blitt mer moden. Jeg har ikke blitt gubbete eller eldre heller. Jeg føler at fra jeg var 40 til nå, åtte år da, helt likt. Men apropos det, jeg sier ikke at du er en gammel mann, men du er en litt voksten mann for å få et nytt barn nå. Tenker du at du kanskje ...

kommer til å holde mye yngre lengre enn de som fikk barn når de var 20 da. Garantert. Og erfaring også av de to andre barna jeg har. Jeg kommer til å vite om alt av trender og hva som foregår der ute. Og det er ganske behagelig, for jeg hadde ikke fått med meg alt av hva som skjer på sosiale medier, TikTok-trender, alt sånt. De blir jo foregått av barn, ikke at de er på TikTok, men de får det jo med seg. Og på musikk. Jeg hadde aldri sett på K-pop-

hvis ikke jeg hadde hatt barnet.

Nei, jeg vet ikke hva du snakker om engang. Nei, gjør du ikke det? Jo da. Men jeg har ikke sett noe av det. Jeg har jo hørt at K-pop er en greie. Ja, så alt sånt får man jo med seg. Så jeg føler at jeg kommer å holde meg yngre, og så kommer jeg til å være mer oppdatert på grunn av de barna. Men da virker det som du på en måte er litt sånn... Da virker det som du er opptatt av hva barna ser på. Det er veldig mange foreldre som ikke engang... Å, jeg har kanskje sønnen min har TikTok, det vet jeg ikke. Vet du ikke om barnet ditt har TikTok eller ikke? Nei, det må du da vite. Det må du da vite.

De må jo vite, de må jo følge med og være med. Jeg er ganske nøye på det. Det er ikke streng, men jeg er bare opptatt av å vite hva de driver med. Jeg spør for eksempel Edvin, han er 10 år nå, spør jeg hvertfall en gang i måneden, vet du hvem Oscar Westelin er? Han sier nei, men den dag han sier ja, så må jeg prate med han, ikke sant? Ja. Hahaha.

Da må vi sende oss noen fradrød. Så jeg sjekker innom hele tiden. Jeg er nøye på å følge med uten å være snokete. Men det er jo mye galskap utenfor der. Så det er greit å følge med hva de stikker huset sitt ned i. På ti år er det rett før de blir ordentlig tenåringer. Før, med datteren min, da han var 7-8 år, så har de jo iPad-situasjoner.

Edvin fikk telefonen, vi ga etter for pressen når han var ni, for da var han nesten den siste i klassen som fikk telefonen, ganske sinnssykt i seg selv. Men da i begynnelsen så fikk jeg jo loggen på hva de søkte på, da kunne jeg følge med på det. Nå er han ti, begynner å nærme seg 11-12 på et eller annet tidspunkt der, jeg kan ikke drive og se hva han søker på lenger, ikke sant?

For nå må det være noe privatliv der også. Ja, selvfølgelig. Så jeg håper det er bygd ut menneske som sier sånn, hvis han ser noe skummelt, så sier han sånn, fy fader, du vet hva jeg så på internett, eller? At du heller kan prate med deg den veien. Men jeg følger fortsatt med hva han sier.

se på oss, men jeg føler ikke at jeg kan overvåke han. Nei, jeg tror det er viktig, og så tror jeg det er viktig som du sier da, at man har en åpen dialog, at man kan være en foreldre hvor det er trygt å gå til hvis man vil snakke om noe, eller hvis man har gjort noe feil eller dritsøkt. For han skal søke på digge damer eller digge gutter, det vet jeg ikke enda, men en av de tingene kommer. Og da skal ikke det bli flaut. Så man må passe på det også. At det ikke er noe skam i det at de blir tenåringer da.

Det tror jeg vi, i hvert fall sånn millennials-generasjon, har brent seg på, at man ikke tørte å si ting til foreldrene sine, fordi de ble sinte, eller streng, og...

Og sånn orker jeg ikke å ha det. Og vi skal ikke snakke om følelser og alt sånt. Kanskje vi har blitt flinkere på det som foreldre nå. Ja, for da man tar igjen, tror jeg. Man går kanskje i den andre grøfta igjen. Og kanskje litt for langt. Det er menneskeheten i sitt nødskall. Vi klarer ikke å gå midt i veien. Vi går ikke av den ene grøfta til den andre. Så prøve å finne noe i midten der er bra. Jeg er jo vokst opp med en klassisk pappa fra sin tid.

Så kyssing og klemming og sånn, det var ikke noe dagligdags med pappa. Mamma masse, ikke med pappa, ikke sant? Det som skjer med meg da, jeg blir han idioten som kysser og klemmer hele tiden på barna mine. Men så tror jeg ikke det er farlig. Men nå merker jeg på Edvin på morgenen når jeg lever her på skolen, for eksempel.

så er det ikke noe, nå er det mer en brofist og en klapp og bak sånn, vi kan ikke ha noen nuss i panna lenger, ikke sant? Å, det er tyst, man må slutte med det da men jeg kjenner meg så igjen med det, for jeg har også foreldre som vi gaver andre i klem og sånn, men vi vakt

ikke sånn familie som sa, elsker deg, glad i deg, ga nuss på skinnet. Vi sa liksom ikke, vi visste at vi var glad i hverandre, men vi sa det ikke så mye høyt da. Men det er jo sånn, når jeg leverer sønnen min, så er det elsker deg, og nesten sånn skyss på munnen, hvor jeg bare sånn, oi, kanskje dette er rart, synes folk dette er litt rart, at jeg nusser han på munnen, og blir det for intimt liksom. Og når må jeg slutte med dette her? Han har ett og et halvt,

Han kan du nusse lenge til Ja, men det er jo mange som synes det er rart Nei, det der synes jeg Det finnes jo ikke et barn som har vondt av det

Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det er bedre at de sier sånn når det blir... Kan du stoppe med det nå? Kanskje du kliner på meg? Ja, kliner på meg før du lever med... Jeg går i 9. klasse. Ja, jeg får vel sluttet da, da. Men du, bare apropos det vi snakket litt om i sted, om kristendom også. Når snakker man med barna sine om det? Åh, det kom... Det...

Jeg har jo vært veldig bevisst på at jeg ikke skal snakke så mye om det, at jeg skal prøve å finne ut av ting selv. Samtidig så har jeg vært nøye med å fortelle dem hva jeg tror på, og tryggheten i det. Jeg har jo syngt i aftenbønnssang for dem siden de var bebiser. Mm.

Det fikk jo jeg også. Ja, så det har følt dem hele veien. Men det er vel ikke før nå, Amy er åtte da. Hun er veldig nysgjerrig på alt dette. Hun lurer på himmelen og Gud og Jesus. Edvin er en litt annen skudd sammen, så han er ikke så gravende på det. Men de vet om det. Jeg synes det er kjempeviktig, i hvert fall i tiden vi lever i, og som jeg i hvert fall, nå er det ikke jeg noe orakel på dette, men

At vi har snakket om tro og religion, det har vært ganske viktig for meg, fordi de omgås så mange forskjellige religioner hele tiden. Og bygge den respekten, og alt sies sånn som vi tror på Gud, så tror de på alle. Det er akkurat det samme greiene. Så vi har snakket mye om tro, men jeg har nok ikke sagt at dette er noe dere må ta stilling til. Det tror jeg ikke jeg har sagt.

Det er jo der igjen som du sier nå at det er så tilfellig dette med religion, at hvis du er født i India, så er du hindu. Og hvis du blir født i Egypt, så er du kanskje muslim. Og hvis du blir født i Norge, så er du mest sannsynlig kristen. Men så tror alle at sin Gud er den riktige. Det er der jeg sliter litt. Og det er jo interessant. Hvis du tenker det, så begrenser du Gud, tror jeg. For jeg tror...

Ikke det er noe forskjell på det noen kaller Allah, det noen kaller Gud. Jeg tror jo Gud er stor nok til å favne alle de religionene. Og så har det blitt forskjellige måter å utføre den troen på. Så kan man diskutere om noe er bra og noe er dårlig og alt det der. Jeg tror Gud er større enn å se litt forbi hvilket begrep man bruker på... Hvem som er rett. Hvem som er rett, ja. Det tror jeg ikke andre blir så mye om det.

Nei, men det har også skapt på en måte mye kriger da, med at min Gud er den riktige og du tror på det, derfor skal vi to lande eller to religioner. Altså det er veldig mange kriger som kunne vært unngått hvis man ikke hadde hatt religion også. Og det tror jeg ikke har noe med Gud å gjøre. Jeg tror det har noe med at kjøtthuden er som utøver den religionen. Og det er jo det triste med det. For så lenge det finnes mennesker, så vil folk utnytte seg av det der greiene der. Og det er det jeg tror man ser i alle krigene som er gjort i

Ja, med tro som bakteppe da. Så er det jo gjerne folk som utnytter den påverden som finnes i religion. Hvorfor er det så viktig for religiøse mennesker at alle andre skal tro på akkurat det samme som de, i stedet for å gå til at jeg tror på dette? Hvis man brekker ned hva den tro er, så er det jo jævla

en egoistisk og subjektiv greie. Dette tror jeg på, for det er trygt for meg. Hva du tror på, hvis det gjør deg like trygg, så skal ikke jeg blande meg i det. Sånn burde folk tenkt, men de gjør ikke det. Og de hellige steder er jo dritskummelt. Jerusalem er ikke rart, det er ikke rart, det er krig når to, tre av verdens største grunner har valgt å si at dette er vår by. Ja, ja. Stakkars sted, det får aldri bli for aldri sted. Så, så...

Jeg tror Gud er større enn hva du kaller han. Og så tror jeg det er mennesker. Så lenge det er mennesker, så kommer vi til å slite det på den jorda her. Blir du skuffet om barna dine er i helt sånn fornektelse og ikke blir religiøse? Ikke skuffet, tror jeg. Nei.

Men jeg tenker jo at jeg tenker, da kan jeg gå en runde med meg selv. Har jeg ikke gitt dem noe hyggelig rundt dette? Nei, jeg tror ikke jeg blir skuffet, men jeg merker jo på det at de har en sånn barnslig tro med seg nå. Men hvis de fornekter, nei, jeg

Jeg tror ikke jeg... Jeg kommer til å elske dem uansett. Ja. Det er fint. For det er jo en periode hvor barn skal ha... Det er mye dype spørsmål. Jeg husker jeg stilte pappa hva er meningen med livet? Hva skjer når vi dør? Og at jeg skulle miste mest sannsynlig pappa i mitt liv, og ikke at han skulle eksistere lenger. Jeg husker jeg fikk knakk helt sammen. Jeg har vært igjennom det med begge de to eldste. Mm.

hvor de klarer å sette ord på de tingene. Og det er jo en del av å bli voksen, da.

og det å skjønne ting. Når er det de spørsmålene? Når er det jeg kan forvente at de spørsmålene kommer? Det kommer han på som barn. Amy er sånn, hun er åtte år, skravlete, drømmende, veldig lik meg egentlig, sånn i nøtta. Så hun tenker en dag av gangen, ikke så mye konsekvenser, men veldig dagdrømmete. Hun stiller veldig mye sånne spørsmål. Hun kan være sånn som sier at jeg får ikke sove, for jeg har tenkt på helvete. Så sier jeg sånn, hvem er det som har fortalt deg om helvete? Da har hun hørt om helvete på skolen, for eksempel da.

Lurer på hva det er, og så må jeg si at det finnes ingen barn som kommer til helvete. Men hun kan sette seg inn i sånne ting. Hun har sånne dype spørsmål rundt det. Edvin, mer rasjonelt, klarer å tenke mer selv før han spør. Og konkludere litt mer. Det er ikke vanlig for meg. Nei, det er ikke vanlig, men han klarer det. Han sa til meg en gang at hvis du dør,

lover du å vente med den porten? For han hørte om perleporten. Så jeg måtte lovende at jeg skulle vente der til han kom etter da. For han så ikke fortsatt at han skulle klare å finne fram ditt skjærl. Så han har også tenkt på hvis jeg dør, hvor kjipt det skal bli. Og det gjør jo barn. Men så må man jo

fortelle de hvor naturlig det der greiene er. Man skal fortelle om døden, man skal fortelle om byen og blomster, det er mye man skal gjennom. Det man skal skaffe etter hvert, de kjøpte vergehamstre, de har et sånt levetid på ett år pluss minus. De får en fort og brutal opplevelse av døden.

Er det bra da? Ja, for det går også. Dverghamster, de kan kose litt på det, så må de inn i bur igjen. De knytter ikke skikkelig bånd, men de knytter nok bånd til at det er trist. Ja, ikke sant? Så de får et følelse av døden, og så må de grave det ned, og så må vi fortelle og sånne ting. Så dverghamster er bra hvis du har lyst til å bare få en kjapp introduksjon av hva døden er. Ja.

Hva med pinedyr da? Pinedyr har jeg. Du har pinedyr? Jeg har pinedyr. Fikk et pinedyr. Nå har jeg ni pinedyr. De formerer seg. Du trenger ikke et pinedyr for at det skal formere seg. De trenger ikke være to. De formerer seg selv. Pinnen ligger med seg selv. Da er det nesten at jeg begynner å tro på Gud. Hvis ikke du trenger å være to... Nei, den er mutter seg alene i et sånt bur, akvarie.

Nå har jeg åtte nye stykker, og de vokser. Fantastiske dyr. Men de parrer seg ikke? De parrer seg med seg selv. Det er det sykeste jeg har hørt. Finnes det noen andre dyr? Marken. Da kommer det bare mark ut av en mark. Det kommer mark ut av en mark. Det var så mye nytt jeg har lært i dag.

Herregud, spennende. Pinnedyr og mark. Hvis vi har mange dyr. Hvis vi har mange dyr som bare holder på å formere seg selv. Ja, og det er ikke like trist å miste et pinnedyr da. Nei, det er ikke sånn, for du vet at det alltid kommer et nyttet. Ja. Det er sånn vi lærer om døden her. Ja, ja, ja. For du har vært veldig åpen om at du er kristen, men du har også vært åpen om at du har vært alkoholiker. Ja. Den kombonen her er jo litt artig.

Jeg har to sider av samme sak. Og jeg vet ikke om det er tilfellig, men jeg vet om flere kristne som har hatt en liten del i livet sitt hvor det har skjea litt ut med alkohol. Og da har jeg tenkt litt på det, om det er fordi det er litt sånn skamfullt? En av tingene, garantert. Og at når det er så skamfullt, så nesten blir det for mye. Jeg vet ikke. Jeg har vokst opp med kristne foreldre, så alkohol har aldri vært en del av min hverdag. Jeg drakk ikke noe alkohol før jeg var 19 år, jeg.

Men det var ikke fordi jeg var kristen, det var fordi jeg var fotballspiller. Det var fotballspiller som har holdt meg unna alkoholen. Men det er jo det, når du først begynner å få problemer med alkohol, så i hvert fall den tiden jeg levde, så var det ikke noe sted å...

stille de spørsmålene, eller noen som tok tak i det, for det var ingen som skjønte det, hvertfall så lenge. Jeg var ikke noen sånn alkoholiker som bodde på gata og sånn. Jeg funket fint i hverdagen og sånne ting. Eneste forskjellen på meg og de andre var at jeg drakk hele tiden. Men folk merket ikke det, eller? Nei, ikke sånn i hverdagen min. Ikke for etter hvert, heller når det virkelig røyna på, så merket nok folk det. Men dette var lenge før kone og barn og sånn? Ja, det var det. Så jeg drakk

Jo, i begynnelsen så var det medisin, for jeg ble jo skadet som fotballspiller. Knapp beinet mitt. Og da hadde jeg jo ikke noe, det var alt jeg skulle bli. Jeg var sånn typisk fotballgutt, som levde og ånda for fotballen. Og det var det eneste jeg brydde meg om. Skole og alt var lagt vekk for at jeg skulle bli fotballspiller. Og når jeg brakk det beinet da, så satt jeg der på barbakke, og da begynte jeg å drikke. Og da var jo det deilig.

Alle som har hatt et eller annet problem i livet vet at det er ikke en myte at det er deilig å drikke nok rødvin så de skuldrene detter ned. Nei, nei. Nei, jeg har jo sånn noen kvelder, jeg. Nå blir det stresst ned i livet med barn og sånn, og tar seg et glass rødvin og bare, ah, puster litt. Ja, det er for det. Det er deilig, ikke sant? Og det funket for meg, da.

Som en slags medisin. Men var det nesten da du begynte å drikke det hele tatt, og smakte det på første gang? Første gang. Og da skjønte jeg at jeg kan slippe å forholde meg til vanskelige ting i livet, og så ble det en medisin. Og så begynte jo den ballen å rulle. Så det var ikke sånn at du begynte på fest på en måte? Da begynte du egentlig å drikke alene på første gang? Ja, jeg drakk alene, og jeg drakk på fest. Men jeg ble jo, grunnen til at jeg klarte å komme flere dager godt, er at jeg ble jo han...

På alle jobber jeg hadde, så ble jeg han primusmotoren for å arrangere fest. Ja, ikke sant? Det er det beste coveret jeg har et foredrag som heter Hvordan drikke på jobben. Og et av triksene, hvis du vil være full mye, er å være ansvarig i festkomiteen, arrangere fredagspilser og fester og sånn afterwork-drikke. For da kan du komme flere ganske fint på arbeidsplassen enn at du er mye full.

Og da ser de sånn, de ser ikke på det som noe negativt. Du tar tak i arbeidsmiljøet, du. Du har en gøye, du. Ja, du har en gøye, du, som sørger for at folk her føler seg verdsatt og at vi setter pris på dem. Så det er en fin cover, da. Men så er det jo det, når du tar med deg hjem, drakk mye hjemme, drakk mye alene, og så ble det til slutt sånn at det er mye, ja,

Det gikk utover økonomi, jobb, alt sånt. For du klarer ikke å drikke hver dag, og holder deg skjerpet, det går ikke an det. Men merke at det var en annen følelse når du drakk alene enn på fest. Hadde du hatt en bedre samvittighet når du drakk på en fest? Ja, for det er destruktivt. Det er jo så destruktivt. Sitte og drikke seg dritings alene, og sovne til Deadliest Catch på Discovery. På sofaen. Det er jo bare trist. Og så ble det jo sånn etter hvert at du hadde så mye problemer rundt dette med drikkingen,

at det første du gjorde på morgenen var å begynne å drikke igjen da, ikke sant? Og da er det jo...

Da går det en vei. Men jeg klarte å opprettholde det også en gang i et par år, tror jeg, før jeg ble lagt inn på rehab. Jeg måtte gå hele veien der, da. Jeg gikk på rehab. Ja, for det er jo mange som gjør den mindre skalavasjonen med deg, da. At man tar en sånn repareringspils, som man kaller det, som jeg høres veldig uskyldig ut. Men ikke sånn så er det for noen så går det for langt, da. Jeg drakk jo da, når det var på det verste, så startet jeg dagen med alkohol, og

drakk igjennom dagen helt til jeg enten skulle noe sosialt hvor jeg kunne drikke videre, eller dro hjem og drakk videre til jeg sovna. Og det var runden på en måte. Med flere liter på en måte? Ja, jeg hadde tre liter Amigo, pleide jeg å ha.

For det er det billigste. Men den er ganske god oppe i glass nummer 7-8 der. Ja, det kan jeg ikke mer. Så er det ganske godt, skjønner du. Og så hadde jeg alltid pils i kjøleskapet. Og det var det. Du spiser jo nesten ikke, du bare drikker jo. Og da er det jo, da stopper det seg selv til slutt, rett og slett. Men så mye liter

Rødvin i magen, det må jo være ganske... Og ikke mat, det må være mye dårlig i magen. Mye dårlig i magen, satt mye på do. Satt mye på do. Og Amigo er kanskje ikke den beste rødvinen å drikke sånn, når det kommer til garvestoffer og garvesyre. Jeg ble jo dårligere og dårligere sånn. Jeg ble sliten, og det funket jo ikke. Mistet alle leilighetene jeg hadde, fordi du ikke...

Du hadde ikke råd til å betale, for du måtte kjøpe alkohol og dekke festbehovet ditt. Så til slutt, da jeg var 27, så måtte jeg flytte hjem til fatteren.

Og da er jeg nedlaget totalt på en måte. Og da har du ikke jobb eller noen ting. Jeg er ikke nålet i veggen. Men var det det som skulle til på en måte at du skjønte at nå må jeg ta tak? Ja. Eller var det han som tvang deg til det? Han tvang meg aldri. Men når jeg sa at nå trenger jeg hjelp, så tok det to timer før jeg var på rehab. Så han hadde nok, og da veggen var ferdig pakka. Så jeg tror han ventet bare på...

At det var ditt forslag på en måte. Ja, nå gjør vi det. Og så hadde en lobbyvirksomhet av meg inn på Rehab, så jeg var inne på to timer. Jeg var fortsatt full når jeg kom inn på Rehab. Ja, for du var på en måte full nesten hele dagen. Ja, ja, ja.

Men kunne fungere også? Eller er det sånn at man ser for seg at du bare rager gater? Nei, jeg fungerte ganske bra. Tett i hvert fall et år før jeg ble lagt inn, så hadde jeg jo ganske fine jobber. Jeg var salgskjef i Haslen, det var den siste jobben jeg hadde. Så jeg funket av det. Men det handler jo om at jeg er heldig, privilegiert, kommer fra en familie som har tatt vare på meg. Så jeg har aldri manglet noe. Klær, penger eller noen ting. Og da går det. Men hadde jeg ikke hatt det, så ville jo...

Da ville du jo havnet et sted som er enda mer trist. Så da kanskje grepet hadde kommet fortere, jeg vet ikke. Det er kanskje feil å si det her, men jeg bare prøver å tenke sånn, se for meg hvor lett det kan være å begynne å drikke da. Fordi jeg husker i pandemien, jeg hadde mistet jobben, det var en skiparode, det var verdenspandemi. Og jeg husker jeg hadde alltid en sånn vinkartong inne i kjøleskapet, som bare var sånn, det var fylt

på, og så var det F-vert glass, så var det litt enklere. Og det er jo det som er det skumle. Og da var jeg jo villig til å kjøre til Bærim for å få tak i en ny kartong, fordi at Pol i Oslo var stengt. Og da skjønte jeg bare den bilturen, kanskje allerede nå, merker jeg at det begynner å gå for langt. For det er mange som spør meg, nå skal jeg begynne å bli redd. Altså, skal jeg begynne å bli redd den gangen, eller hvis du opplever

opplever at det blir løsningen i alle problemene du har da jeg tror ikke du er alkoholiker selv om du har hatt en kjip dag og drar hjem og tar deg noen glass rødvin problemet er hvis du fortsetter dagen etter jo jo, men det er jo da kan det ringe noen bjeller da ja

Men alle drikker bort noen sorger her og der. Ja, dessverre så er det ofte når man har en sånn dårlig periodeliv, som alkohol blir en redning. Ja, det gjør det. Men det blir jo bare verre, sikkert. Det blir verre. Den kommer jo tilbake ti ganger sterkere når du våkner dagen etterpå. Alle kjenner til den angsten. Jeg elsker den der filmen «Et glass til», jeg tror. Ja, dritbra.

Den forteller jo hvordan det er, men først så blir man jo misunnelig på det der i livet, hvor de drikker hver dag på jobb, og hvor faen så gøy det egentlig er å drikke. Ja, for det er jo det, og det må man aldri glemme da. At drikking i sosialt lag og lysbetont, det er ikke noe farlig.

Men vi nordmenn er de verste. Vi er de verste, vi klarer ikke. Vi er vikinger. Vi er vikinger, vi går over den streken som ingen andre går over. Jeg husker, da jeg var i USA, for der kan du jo liksom, der drar du ut og spiser på kvelden, kjører bil til restauranten,

tar noen drinker og sånn, så kjører de bil hjem igjen. Gjør de det? Ja, ja, ja. Og så stopper de med det, de to drinkene da. Ja, de gjør kanskje det, ja. Ja, det gjør ikke vi. Nei. Vi tror det. Ja, vi tror det, men vi gjør ikke det. Nei. For jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn, men jeg tror det ligger litt i arvet her fra vår side.

Ja, det må jo være det at det er det der vikingblodet. Fordi jeg tror, hvis jeg bare hadde vært på ferie nede i Spanien og Italien, så synes jeg hvertfall de gutta at de er helt usmaklige norske jenter. De kommer og bare blir dritings. De ramler gata langs og kjørtes glida og bare sånn

Og italienske kvinner gjør ikke det. De tar seg et glass rødvin og så drar de hjem. Jeg var på en rehab i Italia. Ikke jeg også, men jeg var besøkt igjen. Et rehabiliteringssenter i Italia. Og det var en vingård som hadde folk som var på rehab som jobbet der. Det er sykt. Og så var det lunsj. Og vi skulle inn og spise lunsj der med de som var på rehabilitering.

Og da, når det er lunsj i Italia, så er det ofte rødvin. Og jeg tenkte, det er det ikke her. Jo da, der er det rødvin. Og de som er på rehab får også et glass rødvin. Så jeg må jo spørre han, fyren, er det sånn at dere serverer rødvin til de som er alkoholikere? De bor i Italia. Hvordan skal de klare å komme seg ut portene her hvis ikke de klarer å omgås det ene glasset med vin?

Så det er jo litt riktig tenkt For hvis ikke de klarer å håndtere Det glass med rødvin Så er det ikke noe vits å bo i Italia Da må du sende deg til et annet land For da går det ikke an å bo i det landet Så det var en del av rehabiliteringen der Og det funket da, tydeligvis Funket, som er kule Og jeg også drikker jo nå Ja, du gjør det, det skulle jeg spørre om Og det var også en del av min Sånn fannervolskhet når jeg handlet på rehab For da holdt de på dette stedet For det sa jeg til hodama

som var sånn miljøarbeider. Så sa jeg, ja, et mål med denne rehabiliteringen her, det er at en dag så skal jeg kunne drikke igjen. Og det er stygge dom å si. Jo, men du ville at du skulle drikke igjen med måte da? Ja, jeg ville ha kontroll på det. Fordi jeg hadde en sånn følelse at hvis jeg nå, og det å bli tørrelagt, og bare slutte å drikke,

Det er det de fleste gjør, er det ikke det? Det er det de fleste gjør. Og det er sikkert noen som må det. Jeg tror noen kanskje må det. Men for meg så virket det helt... Jeg ville bare være helt normal, jeg. Jeg ville dra sammen med kompisen min på den fotballpubben og ta de øllene. Jeg ville kunne dra på en fest. Men jeg ville ikke ha med meg det vanskelig rundt det. Så da satt jeg i gang hele den prosessen. Det tok vel fra jeg var på rehab til jeg drakk min første øl igjen. Tre år, tror jeg. Og da tok jeg en øl.

Og da klarte du det? Ja. Og så møtte jeg jo kona mi rett etter jeg kom ut fra rehab. Og da, den første ørlen, da hadde jeg henne på telefonen. Ja. For å få trygghet. Så bygde jeg stein på stein og så baki. Så kjente jeg det gikk bra. Men det gikk jo bra fordi de fleste som drikker for mye alkohol i landet vårt, alt for ofte, de drikker for en grunn.

Så når jeg hadde fått ryddet opp i nøtta, så er ikke det første jeg tenkte på når jeg våknet, at nå har jeg lyst på en øl. For da var ikke problemene der. Når du får eliminert de tingene, så drikker du jo ikke for å slukke noen sorger, eller for å bli kvitt noe vanskelig. Og da var ikke alkoholen et problem lenger. Så gikk det enda litt lenger tid, for da måtte jeg jo...

bygge opp tilliten til alle folk rundt meg, så ikke de ble livredde, for nå sitter han på puben. Ja, ikke sant? Det høres jo helt sånn annerledes når han er tilbake. Ja, jeg skjønner jo det. Men det tok sånn små babysteg, og nå tenker jeg jo ikke over det.

Det virker som du har veldig sånn, at vi klarer å le av det og sånn, det synes jeg er veldig deilig. Ja. At du kan ha mye selvironi på deg, og du ler av det, tror jeg er litt viktig også. Det er nok det, for det er jo brutt alle greier. Ja, ja. Jeg er glad for at jeg tok det valget og tørte å si at jeg må kunne drikke igjen på en eller annen måte. Ja. Og det som er skummelt da, og det kan vi si til alle som hører på dette også, for når jeg har hatt foredrag om det, eller snakket om det i media eller noen ting, så får jeg ofte meldinger sånn på en

lørdags, natt til søndag, av folk som drikker mye, sånn, de vil også kunne drikke igjen, ikke sant? Ja. Hvis du sliter med alkohol, så er det den beste løsningen, å finne en måte hvor du kan drikke igjen, men det er dritskummel, så jeg tør ikke å gi, jeg råder, jeg er ikke folk, det er rådet. Nei,

Nei, det skjønner jeg. Du spør ikke hvor lenge du har vært alkoholiker. Ja, og hva som er bakgrunnen da, ikke sant? Men jeg er helt sikker på at ganske mange mennesker ruser seg og drikker fordi de har det vondt. Hvis du tar vekk det vonde, så er det ikke det behovet det. Nei, ikke sant? Nettopp. Men veldig fint og veldig bra at du er åpen om det, tror jeg. Dr. Phil heter jeg nå. Ja, ikke sant? Jeg synes det er fint. Jeg liker at du er så ærlig og åpen om både at du er kristen og alkohol og... Ja, nei.

Nei, jeg synes det er befriende å høre på deg. Det tok koselig. Men vi skal egentlig snakke om barnet min. Ja. Det tok bare en halvtime. Nå skal vi snakke om barn. Over en halvtime inn i podcasten. Ja. Du nevnte jo i sted at du ble litt tatt på senga at det kom et barn til. Ja.

Da lurer jeg på, vet dere ikke hvordan dere lager barn? Jo, dessverre så gjør vi det. Og det var jo, vi hadde jo slottet fra oss, og så er det jo latskapen som tar deg sånn, for det er jo, jeg kan dra og klippe den strengen, jeg, vi kan gå på p-pill, vi kan ta de tiltakene, men latskapen tok oss på en måte. Vi gjorde ikke nok for å hindre det. Så var det en kveld hun hadde pyntet seg litt, og tatt på seg noe levestift, og da ble det sånn da. Ja.

Den ene kvelden. Ja, den ene kvelden da smalte. Ja, da smalte. Så vi kan jo bare takke oss selv. Men vi hadde på en måte lukket den døra litt. Men du

Men du har jo en ung kjæreste. Jeg har det. Du er jo komiker, så selvfølgelig hører du det. Ja, for henne var det ikke noe problem. Nei. Men jeg hadde sagt sånn, nå begynner jeg å bli gammel, liksom. Ja, men jeg tenkte mer at hun er jo i stand til å kunne få barn. Hun, ja, ja, ja. Hun kan føde barn, hun. Og det klarte hun også. Men vi hadde på en måte tenkt noe, nå har vi de to, det er fint. Men så kom det en til på slutten her, da. Ja, ja.

Men gøy da! Herregud. Hva var reaksjonen din da? Først sjokkert. Det tror jeg gjaldt oss begge. Litt sånn, oi, for nå må... Jeg ser jo for meg alt som må til, for da hadde vi landet på noen nedskalere ved bilen, nå trenger vi ikke den store bilen lenger, for nå skal vi ikke ha en barnevogn. Det er ikke så mye greier. De på 8 og 10, det er ikke så mye greier du trenger å ha med deg når vi skal på hytta og sånn. Alt var sånn smud, men så kommer den da, da er det bare, ja, da må vi ha en ny bil da.

Ja, ny bil, ja. Ja, ny bil, og så må vi jo etter hvert nå finne... Minibus? Ja, minibus. Større hus må jeg ha. Ja, blir ikke noen Porsche på der? Det blir ikke noen Porsche. Jeg så for meg en sånn der hvit mann 50 Porsche. Ja. Den drømmen gikk i... Den gikk i tusen kras, den. Så nå er det større bil, og så må vi finne et større hus etter hvert, så alle får hvert sitt rom. Ja, exakt. Alt det der kommer, ikke sant? Ja.

Da sitter de og flytter og gjør hele en rengjøring. Jeg tenker jo, når vi først bor på landet, så kan de få hvert sitt rom. Hvor er dere bordet? Sørumsand. 600 meter fra Ordru gård.

Oi, spennende. Det er spennende. Sørensson, det er det vi er kjent for. Ja. Hvor du går. Du vil holde deg i nærheten der. Ja, ja, ja. Hva gledet du deg til da, når du var gravin? Jeg elsker jo unger. Jeg er veldig glad i unger. Jeg elsker å leke og ha det gøy. Når de blir fra ett til fem-seks, hvor de er sånn...

De er med på alt. Ja, de må jo. Og de synes alt er gøy. Og jeg fortsatt er den kuleste i verden. Det er en veldig sånn gøy tid. Så det gleder jeg meg veldig til. Og så er det jo alkosen da. Det er jo veldig gøy å ha barn, og du koser deg masse. Å lære de ting. Og den første smaken på sitron, alt det der er gøy. Ja, det er veldig gøy. Mat, alle de tingene der, kjempegøy. Så jeg...

gledet meg ganske fort. Det var ikke sjokkel av seg. Så var det mye å glede seg til. Hva gruter det til da? Hormonell dame og lite søvn og sånn? Det er jo det, skal man ikke stikke under en stol, at hun blir jo surere. Hun blir både i negativiteten og det første året. Så er det mye greier. Så er damene sure. Det må du bare bite i det. Hun ble jo veldig kvalm.

Og så er det sånn, matveien er veldig vanskelig for oss andre, for hun orker ikke indisk for eksempel. Vi er veldig glad i indisk. Fikk ikke lagd det på et års tid. Fikk ikke lagd å spise mot rømmehuset for å få deg til indisk. Så alt det der er jo slitsomt. Man må jo bare være med det da. Men jeg har lært meg en ting. Det er jo at jeg blir han fyren. Jeg stiller aldri noen spørsmål.

Jeg bare gjør. Perfekte mann, egentlig. Ja, men vi krangler vi også. Men det er mer på grunn av at jeg kjefter aldri. Jeg kan bare påminne meg at nå er det jo litt urimelig. Sånn kan jeg si. Er ikke det litt urimelig for oss andre? Da klarer den å ta det inn. Så klarer den å moderere seg. Men det...

damer, gravide damer, og den der etia bak der, det er slitsomt. Ja, det skjønner jeg egentlig. Jeg har veldig forståelse for det. Det er slitsomt for dem, og det er slitsomt for de som er nære. Det er ingen som ønsker å bli sånn. Nei, det er det ikke. Det er det ikke, ikke sant? Det er bare at du har det dritt. Du er sur. Aldri vært så sur i hele livet. For det første, gå gravid, slitsomt. Og så har du født den der ungen,

som er en påkjenning uten sidestykke. Så vi må ha litt forståelse for det også. Jeg, Edvin og Amy, vi gjør jo mye ting alene nå. Så vi bare øker aktivitetsnivå på hva vi kan finne på. Så hun sitter hjemme med babyen. Ja.

Det er jo veldig mye på mor, det forstår jeg. Ja, det er det. Vi får ikke bidra til noe. Jeg prøver å si det sånn. Det kan som hjelpe til litt å ta en bleie på natta, men det er liksom sånn... Ja, jeg kan ta den bleia. Noen av dere fikk masse å tenke sånn, men jeg er allerede våken. Jeg husker mange ganger hvor jeg vurderte å vekke kjæresten min, for jeg var sur på han, for han sov. Det var veldig irriterende at han sov. Det snakket vi om her om dagen. For da kranglet vi om et eller annet, og da sa han sånn, det er mange som vekker

mannen sin når de skal amme på natta? Ja, jeg var snill. Jeg vurderte mange ganger. Jeg gjorde det aldri da. For det lurer jeg på. Ja, men hva er poenget med det? Skal man da prøve å slite ut to? Er det det som er ideen? Eller er det... Jeg skjønner ikke ideen. Nei, jeg skjønner det. Men når du står i det, og da har hver eneste natt... Jeg var ofte sånn at jeg ammet tre ganger i løpet av en natt og sånn. Så det var cirka hver tredje time da. Ja.

Og så den tredje gangen så er du så sliten, for du kommer aldri inn i en dyp søvn, ikke sant? Så ligger du litt sånn på alerten hele tiden, og så ligger da dette mennesket og snorker så høyt, og bare koser seg i senga ved siden av, så har du lyst til å bare ta en liten hånd og bare... Ja, våkne opp nå. Våkne opp litt, og så bare ha litt mer litenhet med meg nå i et time til. Ja, for det man egentlig trenger er bare noen som er sammen med deg. Ja.

Jeg ville at han skulle strike meg i håret mens jeg ligger der og blør av tidsdene mine, for det gjør vondt til ham også. Det gjør vondt det også. Men det hjelper jo ikke, og da måtte jeg være litt sånn rasjoner og tenke sånn, men hva er vitsen med at jeg vekker ham? Han skal på jobb i morgen. Jeg har også en jobb, men jeg skal være hjemme heldigvis, og så ser det helt jævlig ut å bare amme da. Han skal på jobb, hva er vitsen egentlig med at jeg vekker ham da? Nei, for det er ikke noe vits. Men jeg skjønner at noen av dere gjør det. Ja, jeg skjønner det, men argumentet mitt er at det holder å ha ett utslitt menneske i et hus.

Jeg er enig. Da er det i hvert fall veldig viktig at den som er utvilt er jævlig tålmodig. Ja, og i hvert fall da, hvis du får flere unger inn i bildet, så skal jo de driftes på en eller annen måte også. Da orker du ikke to utslitte. Så la mannen sove, så kan han bidra mer fra år 1, cirka, utover. Men akkurat det første året der, så er det lite vi får gjort. Jeg kan vugge og rape og sånne ting på ettermiddagen der, og skifte bleier og alt sånt der, men akkurat det der er

å gi mat og sånn, får jeg ikke. Jeg får ikke gjort det. Nei. Jeg får ikke det. Nei.

Det er den harde sannheten. Man bare må svelge, så det er sånn. Men den er litt hard å godta, fordi man er ikke helt forberedt på det. Hvis man har en baby som vil ha pup, det er det beste du kan ha. Så man skal være glad for det også. Ikke sant? Så det er liksom ikke noe å gå på den flaska bare for at mannen skal kunne bidra med det. Det er ganske egoistisk det også. Egoistisk er det det da? Jeg vet ikke. Det er jo det beste for, hvis du kan amme, så er det jo det beste for babyen selvfølgelig. Er det noe kampsak? Jeg har ikke følt med nok.

I forhold til kvinnefrigjøring, amming og flaske, burde vi få det på flaske tidligere, sånn at mannen kan bidra fortere?»

Jeg føler at det er litt tabubelagt det der, for det er farlig å si at kvinner må amme, for det er det beste. Det er så mange kvinner som ikke får det til, og de føler veldig på det, skjønner jeg. Hvis jeg hadde nevnt en kjapp kommentar her i podden, så kan jeg få en melding som «Jeg prøvde alt jeg kunne å amme». Ja, det tror jeg på. Oi, det var ikke meningen å støte noen her, på en måte. Jeg tror det er ingen som får en baby og sier «Jeg gidder ikke å amme». Nei.

Det tror jeg ikke de gjør. Nei, jeg tror det finnes noen av de også. Gjør det det? Ja. Men i alle dager er det... Det er fordi de vil også ha friheten. Jeg trodde jo det. Jeg visste jo ikke. Ja, for det er friheten. Ja, jeg trodde jo det når jeg var gravid. Så hadde jeg jo buktet julebordet jeg skulle på om to uker etter fødsel. Det var jeg sikker på at jeg kom til å dra på. Gjorde ikke det, selvfølgelig. Nei. Men da så jeg for meg at jeg skulle få friheten min tilbake. Og jeg ville også at det skulle ha flaske, sånn at jeg etter et par måneder kunne gjøre noe annet gøy. Ja.

og samboen min kunne være med sønnen min alene og sånn. Men så skjønte jeg det at du vil ikke for det første, hvertfall ikke jeg. Og når jeg kunne amme, og det gikk fint, så... Ja, for amming er et svårt tema. Det er et veldig svårt tema, altså. Så jeg merker at jeg sliter litt med hva man kan si. Hvertfall jeg da, hvit mann 48, burde ikke si så mye om det. Jeg er litt redd.

Men jeg tror alle gjør det beste de kan for barna sine, ja. Det er ikke det. For jeg har bare hørt på jordemorsier. Hun sier sånn, hvis du kan amme, am. Det var det jeg fikk beskjed om også. Fordi de spurte meg jo veldig sånn forsiktig, har du tenkt å amme? Så sa de rett med fødselen, så sa jeg nei, det har jeg ikke tenkt til. Nei. Og da ble de bedrøvet i ansiktet da? Nei, for det var litt greier med sønnen min når han ble født da. Så da var det litt sånn...

tror det er litt lurt å gjøre det, hvertfall bare sånn hvis du klarer å holde ut i seks uker, for da får du den der råmelken, som er liksom gulv for det liksom. Det finnes et marked for den råmelka på internett. Gjør det det? Ja, ja, folk selger brystmelk, vet du. Men altså, det var snakk om bare fem dråper, så var de bare sånn kjempebra! Det her er liksom, altså de fem dråpene man kan få i sted, det er bare på fukt i leppene med det. Jeg har hørt også, hvis de har såre i nesa eller i øynene, så kan de også ta brystmelk og smøre på det.

Ja, ja, du kan bade i det. Du kjører for en væske. Ja, og apropos det da, man blir jo nesten litt religiøs av alt det man kan få til det, hva kroppen gjør, og at jeg bare produserer noe i kroppen min som kan gjøre så mye søvnlig. Det som jeg er mest enig på nå er at Karoline kan merke at hun produserer mer hvis babyen gråter. Så kjenner hun nå utenfor.

Uproduseres det melk her? Ja, det kan jo sprute ut bare du hører. Du kan høre masse andre barneskrik, men kroppen reagerer på din linge. Det er uforståelig. Ja, det er faktisk det. Det er

Det er sjukt, og så er man liksom ferdig med det, og så er det glemt igjen, så det er helt sånn rart det der. Men man er jo helt, ja, dyrisk. Men så når det skjer sånne store ting i livet ditt da, med at du skal bli pappa igjen, kan du bli litt sånn angstet av det, eller tar du det bare på strak arm? Nei, jeg blir angstet av det. Jeg er jo freelancer, og det er jo angstfullt i seg selv. Ja.

Når hun blir gravid da, så vet jo jeg at på et eller annet tidspunkt så må jeg skrune aktivitetsnivået mitt. Jeg kan ikke holde opp, jeg kan ikke reise rundt opp i Lofoten og ha stand-up og realisere meg selv oppi der i helg. Jeg kan ikke være med på et TV-program hvor jeg er borte

i mange uker, og ikke noen får tak i meg, det er alt sånt. Det må man kaste på båten. Og da får jeg angst, økonomisk angst, fordi du klarer jo ikke å hoppetåle det du pleier. Så man må ta de grepene. Og så får jeg angst for babyen. Mye angst. Jeg har alltid vært litt hypokonder selv. Redd for... Jeg tripper, jeg har...

Kanskje jeg har kreft en sånn fire-fem ganger i måneden. Ja, jeg kjenner meg så igjen. Men det flytter seg bare over til barnet. Så alt det kommer jo. Men jeg tenker det er bedre å følge med litt for mye enn litt for lite. Og så er jeg jo lugnere på baby 3 enn jeg var på baby 1, merker jeg. Ja, det kan jeg tenke meg. Baby 1 var mye på legevakta. Hvis han rullet rundt og dultet hodet sitt, for eksempel. Legevakta.

Ja, det er såpass da. Men nå er det jo mye lugnere da. Du skjønner hvor robuste de er, og hvor mye de tåler. Men angsten melder seg i forhold til at du vil jo at de skal være friske, og ikke at det skal være noen problemer og vanskelig. Og så kommer denne angsten flyttet seg når de begynner på skolen, for da vil du at du skal ha venner.

og håper at det går bra og at alt går fint på skolen. Så den angsten, den kommer til å være der til the bitter end. Så den tror jeg man bare må innfinne seg med. Det er jo kanskje det negative med å få barn, at hvis man er litt angstete fra før, så blir det ikke noe bedre å få. Nei, det blir ikke noe bedre. Jeg husker sånn, når Edvin begynte på skolen, første klasse, så kunne jeg sitte i bilen etter jeg hadde sluppet han, og se bare inn i skolegården. Ja, er han sammen med noen? Ja, ja, åh, nå er han sammen med noen venner, ja. Ja.

Ja, så får man si, åh, hva kan jeg kjøre på jobb? Jeg vil ikke ha at han skal stå alene i den skolegården. Tenk å oppleve å se det da. Ja, det er det. Det er det vondeste jeg kan tenke meg. Det kan jo fortsette. Det kan fortsette, og det kan jo ikke være farligere enn at du har en litt beskjeden og stille og rolig unge. Jeg var veldig genert når jeg var liten, så hvis jeg hadde gjerne en eller makt,

to venner, hvis de var syke den dagen, så fikk jeg jo helt panikk. Ja, og det er ikke noe farlig det. Nei. Men den angsten, den melder seg ganske kjapt, ja. Og

jeg hadde jo lest et sted at hvis man hadde blodkreft, så fikk man blåmerker. Har jeg lest det en gang? Ja, den har jeg lest. Så hvis jeg ser et blåmerke på en av barna mine, så føler jeg ekstra nøye med. Og de har så mye blåmerker. Og de har så mye blåmerker, og jeg blir sånn, hvor fikk du det blåmerket? Nei, jeg vet ikke. Men du må jo vite hvor du har fått det blåmerket vel? Nei, jeg vet ikke hvor jeg har fått det. Så blir jeg sånn da. Ja.

Jeg vil bare ha et svar på hvor det blåmerket kommer fra. Gjerne pappa som maser om de der blåmerkene. Alle barn har liksom. Men jeg skjønner det så godt. Jeg bare ser hvordan femtiden min bringer etter hvert da.

Men avslutningsvis da, hvordan var det å være med på en fødsel nummer tre? Føler du deg litt mer sånn ruttet da? Ja, og jeg har jo lært litt. Første fødsel, litt kokki, tenkte jeg skulle ha litt god stemning der inne, vitse litt og sånne ting. Ja, så du skjønner jo, og fikk fort skjønne at det skulle jeg ikke. Så litt mer rutine der. Nå er jeg jo bare sånn stille og rolig og bare handler på kommando. Sitter borte, jeg satt borte i den stolen min, så gjør jeg bare akkurat det jeg får beskjed om.

Ikke noe mer eller mindre, men jeg fikk nytt stand-up-material av den fødselen her. Fordi nå fødte kona mi i, ja det gjorde hun forrige gang også, i badekar, rett ut i vannet der. Og da, når hun lå i det badekarret nå, og hadde VR, så etter hvert så blir det jo glatt. For kroppen begynner jo å vri seg av sånne ting. Så hun ville holde meg i armen, så jeg kunne holde henne oppe. Og det gjør jeg da. Og

Og så drar hun da den armen, så jeg har den oppå badekar-kanten,

Og det er ganske vondt da. Det er vondt? Det kan ikke du trive å tenke på da. Og så tar hun tak i den andre armen, og i stedet for at hun holder sånn, så blir det at jeg sitter sånn, med armen i kryss, oppå den badekarikanten. Så jeg brekker jo nesten håndledda. Uansett, for hun drar så hardt ja. Men jeg kan ikke si noe. Nei. Jeg kan ikke si sånn,

Det hadde vært bedre å ikke holdt armene i kryss. Det kan jeg ikke si. For da blir jeg han fyren. Så jeg lider meg gjennom en fødsel. Nesten like vondt. Og det er det som jeg sitter i med Janne siden. Jeg kan ikke fortelle noen at jeg holdt på å brekke håndledda i den fødselen. Jeg kan ikke si det. Nei.

Det er bare skambelagt. Så alt det der, hvor vondt jeg hadde henne i fødselen, det får bare bli mellom meg og det stand-up-publikum, for jeg har en ganske morsom bit på det nå. Ja, tørte du å si det til henne etter hvert da? Jeg sa det til henne, og da bare ser hun på meg, og så ser jeg at hun tenker, er du for en idiot du er? Ja, ok. Jeg husker at jeg skulle begynne å gi et sånn lite hint om at den stolen er ganske vond å sitte i i 30 timer, og så tror jeg han stoppet.

Selv midt i, så var jeg bare sånn, fint. Du har ikke tenkt å si det, nei? Nei, fint. Og det som er at... Og det er så jævlig hardt ut av stolen. Ja, for det er jo... Og det var 30 timer å sitte. Herregud, ikke sant? Det er jo slitsomt. Det er jo slitsomt, og det der at menn skal få snakke om sine fødselsopplevelser, det foret er ikke åpnet. Nei. For det, noen burde lage det foremet. Fordi der er det, de har opplevd mye dritt. Og så er det sånn,

Grunnen til at vi ikke kan si noe om det, er fordi det blir en sånn, ja, men vi har født et barn. Ja, vi vet det. Men det betyr ikke at vi har hatt det kjempefint. Nei. Men jeg tror man da tenker sånn, nei, men det... Det får du tåle. Dette får du tåle. Og det får vi jo gjøre på en måte. Og det fortjener du litt. Ja.

Men vi gjør jo ikke det. Jo, litt, for det er så veldig mye smerte på oss. Hadde det ikke vært fint om all den smerten kunne fordeles bittelitt? Jo, hadde det vært sånn fra naturens siden, så hadde jeg tatt min del av smertene. Men det er ikke sånn. Jeg tror du hadde gjort det da. Ja, jeg hadde nok sagt hvis det hadde vært sånn. Så tar vi 50-50. 50-50, vi skal ha et barn.

Ja, hvis jeg hadde vært skrudd sammen, så skulle jeg vært 50% av smerten. Ja, eller tatt sånn, hvis menn kunne gått gravid, tror du de ville tatt sånn av hver unge da? Ja, hvis jeg hadde vært sosialakseptert, jeg ville ikke vært den første. Men det sies jo at kvinner har litt høyere smerteskild enn menn da. Det tror jeg. Det må det være.

Fordi sammenlignet fødsel med det blir jo vanskelig å si, men som å brekke fire ribbein eller noe samtidig. Jeg har sett tre fødseler nå, og jeg kan ikke forstå at det går an på en måte. Det er nok det vondeste du kan gjøre i livet, vil jeg tro, og overleve.

Jeg kan ikke skjønne noe annet. Nei, du får den adrenalinen sånn at hvis du hadde fått den smerten plutselig, så hadde du bare svimt av smertene. Men du har all den adrenalinen som gjør at du skal være våken til at du virkelig skal føle de smertene. Ja, for du kan ikke passe ut heller, for da stopper jo hele prosessen. Men jeg tror kanskje hvis en mann bare hadde fått den følelsen der, sånn, så hadde man bare svimt av det. Jeg hadde ikke tålt det, jeg lover deg. Jeg holdt på å svime av det i håndledda.

Jeg tror det er godt at vi er fordelt forskjellig. Helt klart. Det har vært veldig hyggelig å snakke med deg. Veldig hyggelig å være her. Jeg visste at denne episoden kommer til å bli helt topp. Jeg føler at jeg kjenner deg. Nå føler jeg meg slent enda bedre. Nå skal vi på ferie sammen. Nå skal vi på ferie. Det grønner jeg snart. Det var i hvert fall veldig, veldig hyggelig. Takk for at du tok deg tid til å komme hit. Tusen takk.

Og så setter vi kanskje din podcast. Det gjør vi. Det skal jeg love deg. Det blir en sesong to på Espen blir kristen. Den gleder jeg meg til å gjeste. Det blir spennende. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk.

Jeg er Charissa, og min anbefaling til alle entreprenører er å starte med Shopify. Jeg bruker Shopify siden den første dagen, og plattformen gjør meg aldri problemer. Jeg har mange problemer, men plattformen er aldri en av dem. Jeg har følelsen at Shopify optimerer kontinuerlig. Alt er superenkelt, integrert og verlinkt. Og tiden og det penger jeg sparer, kan jeg investere andre veier. Først og fremst i voksen.
Lignende

1/27/2026
Er det noe liv?
Isabelle Ringnes - «AI prøvde å få oss til å gjøre det slutt»

Vinvenn og techfluencer Isabell Ringnes er tilbake i studio! Forrige gang hun var her hadde hun en 6 mndr. gammel baby, mens nå er hun tobarnsmor til to gutter!Vi snakker om vinklubben hvor ingen av oss egentlig kan vin.. om det å aldri ville være den første som sier at man vil hjem, selv om man åpenbart vil. Om hvordan man forstår hverandre på en helt annen måte etter man har fått barn.Vi er også innom fertilitet, IVF, kjønnsvalg i USA, screening av embryoer, og hvorfor Norge er så forsiktige på fertilitetsfeltet. Hvor går grensen mellom teknologi og natur? I tillegg snakker vi om døtre vs. sønner og om AI som faktisk prøvde å få Isabell og kjæresten til å slå opp (!!)Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med kristin@snakk.asDenne podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
10/13/2025
Er det noe liv?
Siri Avlesen - "Jeg skal dø en dag.. en brutal beskjed for et barn å få"

Programleder og Journalist, Siri Avlesen kommer på besøk denne uken og snakker bla. om konkurranseinstinkt og hvordan akkurat dét spriker som mor og i livet generelt. Vi snakker om hvordan det var kjærlighet ved første blikk mellom hun og ektemannen Erik, og at de flyttet sammen etter 11 dager. Vi snakker om adopsjonen og litt om det at Siri ble født i et nonnekloster og at hun av respekt for sin biologiske mor ikke kommer til å oppsøke henne. Så snakker vi om hvordan det var å vokse opp på Hamar, rasisme og at vi som foreldre har et enormt ansvar, spesielt når det kommer til våre barns tilstedeværelse på internett.Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med kristin@snakk.asDenne podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
Laster
Espen Lervaag - "Lære barn om døden? Pinnedyr er svaret!"

Transkript

Lignende

Isabelle Ringnes - «AI prøvde å få oss til å gjøre det slutt»

Siri Avlesen - "Jeg skal dø en dag.. en brutal beskjed for et barn å få"

Isabelle Ringnes - «AI prøvde å få oss til å gjøre det slutt»

Siri Avlesen - "Jeg skal dø en dag.. en brutal beskjed for et barn å få"

Christian Mikkelsen - "Trengte terapi; gikk til Anne Lindmo"

Henrik Fladseth - "Du er syk i hodet, hvis du gir barna dine fruktposer!"

Erik Solbakken - "Jo flere barn, jo flere pils"

Øystein "Pølsa" Pettersen - "Jeg var ikke redd for å dø, men for å ikke leve"

Stian Blipp - Når du tror den du elsker holder på å dø under fødsel

Pilot: "Trodde jeg ikke kunne få barn.. nå har jeg en podcast om barn!" Med Kelly Bricen
