#151. Fokus- hvordan få tilbake oppmerksomheten! Med lege Ole Petter Hjelle.

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig og god kunnskap lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg med meg en gjest som jeg hadde med meg tidligere. Han var en av mine aller første gjester. Han heter Ole Petter Gjelle, også kjent som treningslegen. Han er hjerneforsker, lege og foredragsholder, kåret til en av landets beste formidlere. Han er første av manuensis ved høyskolen i innenlandet og tidligere toppidrettutøver. Han har skrevet flere bøker, blant annet bestselleren «Sterk hjerne med aktiv kropp» Og han har nå kommet ut med en bok av fokus. Få tilbake oppmerksomheten. Og det var bare litt av min rittelista til Nole-Petter, men vi kan ikke sitte her og gjeve tid og snakke om alle dine meritter. Hjertelig velkommen, Nole-Petter. Tusen takk, Anette. Ja, jeg sa det rett før vi begynte å sette på record-knappen. Hvordan får du tid til å gjøre alle de tingene du gjør i hverdagen? Jeg har jo lyst til å si at det er viktig å holde fokus på de oppgavene man skal gjøre. Jeg driver jo stort sett bare med ting jeg synes er gøy. Jeg prøver å velge det. Jeg driver med de tingene jeg synes er aller artigst, og da synes jeg ikke det er noe spesielt vanskelig. Men jeg har jo bare 24 timer i døgnet, så det er jo noen ting som går litt på halv tolv. Litt rotete hjemme og skulle gjerne fikse til hagen og en del sånne prosjekter som bare blir liggende, som jeg aldri får gjort noe med. Fordi at jeg har litt mange baller i lufta. Og det liker jeg at du sier, for jeg har et litt anstrengt forhold til det ordet balanse, for jeg liker det også, men det finnes ikke en perfekt balanse. Noe må virke. Ja, selvfølgelig er det det. Og det er jo litt sånn interessant, for når du blir introdusert til en sånn podcast, så kan man jo, man hører seg nesten ut som et supermenneske. Fordi man fokuserer på de tingene man kanskje får til å drive med. Men det er mye jeg ikke får til. Så, ja. Nei, jeg tror jeg er ganske god på å kanalisere energien min på de tingene jeg synes er gøy. Da skjer det jo ting av og til. Og det er jo det vi skal snakke om i dag. I dag skal vi snakke om fokus. For du har skrevet en egen bok, Fokus. Få tilbake oppmerksomheten. Og det synes jeg er kjempespennende. Men hvorfor skulle du få tilbake oppmerksomheten? Jo, fordi at nesten uten at vi har lagt merke til det, så har vi havnet i en oppmerksomhetskrise. Altså evnen vår til å fokusere på en oppgave før vi blir distrahert, den er blitt betydelig redusert i løpet av ganske kort tid. Blandt annet så viser forskningsstudiet at i 2004 så klarte vi å holde oppmerksomheten på en oppgave før hjernen var begynt å vandre i cirka to og et halvt minutt. I dag så er det nedi gått under 45 sekunder. Jeg tror vi kjenner oss igjen, veldig mange av oss, når vi er ute på T-banen eller treffer folk. Nesten alle sitter jo med ansiktet sitt nedi i skjermen. Det er vanskelig å få øyekontakt, vanskelig å få kontakt med mennesker. Kanskje er du som meg og mange andre som opplever at det er vanskelig å få gjennomført oppgaver fordi vi hopper fra en oppgave til en annen. Vi blir aldri ferdige. Vi blir så lett distrahert. Det er jo litt sånn ironisk. Jeg skrev i boken også at vi står på verdens høyeste fjell av informasjon. Vi har aldri hatt så mye informasjon tilgjengelig, men så er vi havnet i en dyp oppmerksomhetskryse. Oppmerksomhet er kanskje vår aller viktigste kognitiv ressurs. Du får ikke til noe som helst i hverdagen hvis oppmerksomheten er borte. Du trenger den for å holde en samtale i gang, ha en meningsfull relasjon med et annet menneske, for å lære noe nytt, handle i butikken, jobbe konsentrert med en oppgave. Og denne oppmerksomheten er ganske gradvis, men i løpet av relativt kort tid, blitt stjålet fra oss. Jeg tror det er en veldig viktig årsak. Jeg tror den aller viktigste årsaken til at vi har havnet i den oppmerksomhetskrisen, det har med mobiltelefonene å gjøre, men mest fordi den er en leverandør av informasjon. Altså hjernene våre i dag blir bombardert med impulser som hjernene våre aldri har blitt tidligere. I løpet av to dager nå, i 2024, så lager vi mer informasjon produserer også mer informasjon i samfunnet enn vi har gjort fra tidenes morgen til 2003. Altså mengden informasjon som treffer hjernene våre har økt eksponensielt. Og den informasjonen er jo tilgjengelig nesten døgnet rundt. ved hjelp av smarttelefonene. Og det er ikke bare det at mengden informasjon har økt eksponensielt, men hastigheten, den triffer oss med, har også økt. Og så pleier jeg å ta et eksempel. Jeg vokste opp på 1980-tallet, og en av de største katastrofene den gang, det var den Alexander Kjelland-ulykken. Og den er det ikke så mange av de yngre gargede som har hørt om, men det var en oljeplattform som kantrykt i 1980. Det var 123 mennesker som døde. I Norsjøen. Og informasjonen om den ulykken, den reiste du da analogt inn til fastlandet, og så skrev avisen om den, og så kunne du lese om den neste morgen. Jeg husker veldig godt at min far våknet, og da hadde du gått 12-13 timer siden ulykken, og leste om Alexander Kjelland ulykken. Da skulle du klokken fram til 2001, 9.11. Det var jo ikke sånn at du leste om dette i avisen i dagen etterpå, du så det live på Facebook. Altså folk viste jo, hadde video av flyene som treffet Twin Towers. Og det forteller noe om at, en, mengden av informasjonen har økt eksponensielt, og hastigheten den treffer oss med har økt betydelig også. Og utfordringer mener jeg, for det er jo mye positivt med informasjon også. De har godt vurderingsgrunnlag. Det er lettere å ta avgjørelser. Jeg kan nesten ikke skjønne hvordan jeg klarte å jobbe som fastleger en gang før internett. Hvordan fikk du tak i informasjonen da? Så all denne informasjonen er potensielt veldig nyttig for oss. Problemet er når det blir så mye av det, og den treffer oss hele tiden med så høy hastighet, så overgår det hjernenes kapasitet til å nyttiggjøre seg informasjonen. Du oversikrer egentlig hjernenes bondbredde. Og det er en dansk forsker som har sagt dette veldig klokt, synes jeg, det er litt som å prøve å drikke av en brannslange. Altså hjernenes bondbredde overstiger hjernenes bondbredde, sånn at vi klarer ikke å nyttiggjøre oss av informasjonen. Det gjør at vi jobber langsommere, vi blir lettere distrahert, vi gjør flere feil, og så føler vi det til kronisk stress. Så det som skjer når vi får så vanvittig mye informasjon. Vi alle kjenner oss igjen. Vi våkner til sosiale medier og VG på mobilen. Og det siste man gjør er å sjekke mobilen på kvelden. Og i løpet av den tiden har du sikkert sjekket mailen din. 140 ganger og sjekker mobilen din tre ganger så mye som det. Hva skjer med oss når vi får så mye informasjon hele tiden? Og det er jo veldig mye nyttig informasjon, men det er jo også veldig mye unyttig. Ja da, og det er mye nyttig. Og så har du gjort noen studier, for eksempel e-post da, som jeg husker da e-post kom. Jeg var jo så fascinert. Dette gjør jo hverdagen så mye enklere. Jeg tenkte jeg bare kunne skrive til folk digitalt sånn som dette. Det er helt fantastisk. I dag er for meg, og jeg tror for nordmest flest, på en sånn ukontrollerbart beist. Mesteparten av de mailene jeg får er helt unnyttige. Det er spam. Det er ting jeg har blitt kopiert på som jeg egentlig ikke trenger å være kopiert på. Poenget er at det er en sånn konstant distraksjon. Hjernen vår får aldri hvile. Det gjør noe med oss. Det gjør at oppmerksomheten blir et offer. Vi mister evnen til å fokusere og være oppmerksomme. Som sagt, det er en av de viktigste funksjonene vi har, og så fører det til en konstant stressreaksjon som ikke er bra, hverken fysisk eller mentalt. Ja, det blir sånn uro. Man gruer seg nesten til å gå inn på mailen sin, for det kan ha skjedd så mye der inne, mens du låser av. Vi snakket litt i sted her før vi begynte, om å ha balanse i livet. Tidligere var det jo sånn, og det husker jeg også, da jeg begynte å jobbe, enten var du på jobb, eller så hadde du fri. For nordmenn, flest av oss, er sånn at vi aner ikke om vi er på jobb eller har fri, vet du. For det glir over i hverandre. Fordi mye av jobben kan styres via digitale verktøy. Så du kan sitte på fotballkamp på nonsen av kveld og se sønnen din spille, og så i pausen så snikker du frem telefonen og ser at du har fått en jobbmeil, og så svarer du på den, og sender deg og går noen meldinger. Vi har aldri hvile lenger, eller fri, hjernen vår da. Og hva gjør dette med oss, Ole Petter? Nei, det gjør jo en at det er mye nyttig informasjon vi ikke får med oss, altså vi rett og slett, oppmerksomhetene våre er så dårlige at vi går byttet av viktig informasjon. Vi vet at det øker sannsynligheten for å gjøre feil på jobb for eksempel, og uansett hvilket yrke du har, vi er lettere distraherbare. Tenk deg på de som har kritisk viktige samfunnsoppgaver. Det kan være sjåfør eller det kan være lege, sykepleiere. Ved at vi så lett blir distrahert, så gjør det noe med presisjonsnivå, vi gjør flere feil. Vi får aldri hvile. Så går det utover sosiale relasjoner også. Det er jo blitt et eget begrep dette her med å bli ignorert i fordel for telefonen. Phubbing heter det. Phone snubbing. Som er faktisk en viktig årsak til dårlige relasjoner. Ja, og de har jo forsket på at barn som har foreldre som er veldig mye på telefonen, altså kalt føbbing, har mye større risiko selv for å bli avhengig av mobilen, men også for mange andre ting som kronisk stress og angst. Ja, og så er det jo noe med at det er jo et ganske nytt fenomen. tenk å det er ganske rart å bare tenke på at i dag så bruker vi 4-6 timer hver dag på noe vi ikke brukte noe tid på for 15 år siden. For disse smarttelefonene er jo ganske nye. Og mesteparten av tiden på skjerm brukes jo på smarttelefonen. Og det vi bruker smarttelefonen minst til er jo å bruke den som en telefon. Det er jo blitt en sånn Swiss Army Knife. Den har alle mulige funksjoner. Nesten alt i livet ditt kan du styre fra den mobilen. Så vi bruker fire til seks timer hver dag på noe som vi aldri har brukt tid på for inntil 15 år siden. Og hos unge er det vel enda høyere? Ja, det er enda høyere. I hvert fall en tredjedel bruker skjermen mer enn seks timer hver dag. Og det er jo helt vannbittig et tall. Og vi har fortsatt bare 24 timer i døgnet. Så det er jo helt åpenbart at bruker du fire til seks timer på skjerm, så er det noe du gjør. 4-6 timer mindre av. Og hva er det vi gjør mindre av når vi er mye på skjerm? Det vet vi jo. Det er søvn. Vi får mindre søvn. Vi beveger oss mindre. Og så er vi mindre sosiale. Og da er du inne på tre av grunnpilarene som helsa de hviler på. Fysisk og mental helse. Få nok søvn. Beveg deg og vær sosial. Og det gjør vi mindre av. Jeg synes det er interessant når du nevnte dette med sosiale relasjoner og det å ha så mye å gjøre. Så dukket det opp en hendelse som jeg hadde før jeg begynte som lege. Jeg var kjempestressa, hadde veldig mye å gjøre. Jeg hadde ikke den relasjonen til telefonen min som jeg har nå, så det var det første jeg sjekket om. Og så husker jeg at jeg var på kafé i lagervinnen min, og så fortalte hun meg at hun var gravid. Og jeg var kjempeglad, og vi syntes det var så fin nyhet at hun var blitt gravid. Men jeg hadde så mye i mitt eget liv, og hadde ikke ro. Så neste gang jeg møtte henne, så hadde jeg glemt at hun var blitt gravid. Og jeg skammer meg bare av tanken på at det der skjedde. Vi har flytt mye av det etter vi var i covid nå, men det var så mye informasjon at den informasjonen ble sånn, det var overveldigende rett og slett. Og tenk at det kan gjøre noe sånt med deg at du glemmer en så viktig nyhet til en god venninnes i min venninnes liv. Det der er nok ikke noe unikt eksempel, og det er jo akkurat det jeg snakker om. Mengden informasjon som er tilgjengelig for oss i dag, og som hjernene våre må bearbeide hver dag, er så stor at hjernenes bondeberedde overstiges. Vi bruker ofte dataanaloger for å forstå hjernenes funksjon. Og det er ikke helt tilfeldig, fordi hvis du sitter på laptopen din, du har en dyr ny datamaskin som er superrask, og du har bra internet, men du har 19 programmer åpne og 35 faner åpne, så begynner den maskinen din å jobbe kjempesaktig og funker dårlig. Og sånn er det med hjernen vår også. Og i tillegg til at vi hele tiden blir bombardert med informasjon, så prøver vi ofte å gjøre flere ting av gangen. For det er jo blitt en sånn folkesport. I dag er det veldig sjelden vi gjør bare én ting. Det vi gjør, vi tror vi multitasker, altså gjør flere ting av gangen. Når vi sitter og ser på TV, så har vi gjerne telefonen ved siden av oss og sjekker den av og til. Når vi sitter på jobben, eller på forelesning, eller i en møte, telefonen er alltid med. Så vi prøver å jonglere flere ting. Jeg tror knapt det finnes en arena i livet jeg, hvor vi ikke er i nærheten av mobilen. Jeg pleier å spørre folk om det. Når var siste gang du og mobilen ikke var på samme sted? Og da er det veldig mange som blir svarskyldige. Vi bruker den når vi kjører bil, vi bruker den når vi går, vi bruker den når vi sykler, når vi sitter og møter, når vi spiser middag, når vi treffer andre mennesker. Vi har den med på dass. Den er med oss overalt. Så det er jo blitt en sånn ekstra kroppsdel. Jeg skrev litt om det i boka, at du vet jo veldig godt hva fantomsmerter er. Det er jo når pasienter opplever smerter i en kroppsdel som ikke lenger finnes. For eksempel har du amputert et bein, og så opplever hjernen din at det er smerter der hvor beinet egentlig var. Og så er hjernen din feiltolket. Og i dag er det 50 prosent av oss som opplever fantomringinger eller fantomvibrasjoner. Altså vi tror at det er telefonen vår som er ringt eller vibrert, men det har det Poenget mitt er at vi multitasker som aldri før. Når vi multitasker, så føler vi oss veldig effektive. Det gir en belønning. Dopaminen rør seg. Jeg jonglerer flere oppgaver på en gang. Jeg er super effektiv. Men vi vet at hjernen vår klarer ikke å multitaske. Eller det er ikke helt riktig. Hvis en av oppgavene du driver med er veldig enkel og ikke krever noe kognitiv kapasitet, så kan vi få til to ting av gangen. Selv som mann så kan jeg gå og tygge tyggegummi, eller kjøre bil og høre på musikk. Men hvis minst en av oppgavene krever mye kognitiv kapasitet, så går hjernen vår helt til stå. Vi kan ikke multitaske. Så når vi tror vi multitasker, så driver vi egentlig med det vi kaller switch-tasking. som betyr at vi hopper raskt fra en oppgave til en annen. Det er vi utrolig gode på. Hvis vi for eksempel sitter og kjører bil og blir fristet til å sjekke mobilen mens vi kjører, det har de aller fleste gjort, så kjører du ikke bil og sjekker mobilen samtidig. Du switcher raskt mellom. Når du sitter på møte på jobben og sender en tekstmelding under bordet, så hører du ikke på sjefen snakke mens du sender tekstmelding. Du bytter kjapt mellom. Og den switch-taskingen er ekstremt dyr, altså den koster en del energi for hjernen din. Det kalles switch-kost, eller byttekostnad. Den kan illustreres ganske godt ved et forsøk i en stor studie du gjorde i USA, hvor de så at hvis du sitter på jobben og jobber konsentrert med et eller annet, si det er en presentasjon du skal ha neste dag på et møte på arbeidsplassen din, og så blir du distrahert av telefonen din som plinger, kanskje har du fått en tekstmelding av datteren din, og så bruker du ti sekunder på å sjekke den tekstmeldingen, Og så går du tilbake igjen til arbeidsoppgaven din. Da bruker hjernen din cirka 23-25 minutter på å gjenvinne det fokuset du hadde før du ble distrahert. Det er helt sinnssykt. Du bruker 10 sekunder på oppgaven, men hjernen din henger igjen i 23-25 minutter. Og bare jo sa, så tror man at det totale produksjonstapet, fordi arbeidslaker har med seg mobilen på jobb og blir distrahert, vi blir i snitt distrahert to ganger i løpet av en time av mobilen, så koster det det amerikanske samfunnet 650 milliarder dollar hvert eneste år. Det er byttekostnad. Og de har gjort noen morsomme studier også, hvor de har sett at du faktisk får et midlertidig IQ-tap. når du blir distrahert vekk fra det du driver med. Det er heldigvis midlertidig, altså. Som tilsvar i cirka det IQ-tapet du ville fått om du røkte en sigarett med harsj. Nei. Jo, jo. Så du blir altså dommere midlertidig, ja. Jo, men poenget er at vi gjør nesten aldri en ting av gangen lenger. Og det forsøket vårt på multitaske fungerer veldig dårlig. Altså, vi klarer faktisk ikke å multitaske. Og det ene som du oppnår når du prøver å gjøre flere ting på en gang, Du jobber langsommere, du gjør flere feil, og du blir stresa. Også kan det være farlig. Det er flere bilulykker i USA fordi man tekster mens man kjører bil, enn det er ulykker fordi man har drukket alkohol og kjører bil. Herregud. Jeg må bare tenke på at du har vært turningslege og også legger generelt, men jeg tror det er spesielt når du er turningslege at du blir kastet ut i noe nytt. Da husker jeg at jeg hadde dager der jeg hadde ansvar for kuttmottaket, hadde postsengepost, og måtte dekke poliklinikken med tima der fordi det var noen som var syk. Også hadde jeg også en mobil som hele tiden plinget og en calling. Du gjorde altså så mange ting samtidig. at hjernen går helt i spin. Man husker ingenting. Så det jeg begynte med, bare for å vite at jeg ikke gjorde noe feil, var at jeg skrev ned alle beskjed jeg fikk, og måtte gå igjennom alt jeg hadde gjort. Og da fant jeg ofte mange ting jeg hadde glemt å ha gjort. For det ble for mye for hjernekapasiteten min å følge med på. Ja, og det der har du gjort noen gode studier på både leger og sykepleiere, hvor de har sett på Det er en studie hvor du så på en gruppe leger. Det var 16 leger i hver gruppe, randomisert, og den ene gruppen hadde tre forskjellige pasienter-relaterte oppgaver, i praksis tre pasienter de skulle følge opp i løpet av en dag. Den andre gruppen hadde åtte, altså den totale arbeidsbelastningen var helt lik, de jobbet akkurat like lenge, like mange timer, men den ene gruppen leger hadde litt færre pasienter å ta seg av, brukte litt mer tid på hver pasient, mens de andre legene hadde litt flere kontaktpunkter, men akkurat samme arbeidsbelastning i løpet av dagen. Og da viste det seg jo at de legene som i større grad måtte multitaske, hoppe frem mot eller switch-taske, da hoppe mellom forskjellige pasienterelaterte oppgaver, de gjorde ca. 30% flere feil, tildelt av vårlige feil. I tillegg så følte de seg mer stressa, subjektivt, og man kunne måle det med å måle kortisol blant annet i spytt, at de var mer stressa, og de følte mindre mestring. Sånn er jo ofte hverdagen blitt i helsevesenet. New public management og alt skal drives veldig effektivt som en bedrift. Man får flere og flere oppgaver lesset på seg. Det gjør ikke noe bra med oss. Vi jobber langsommere, gjør flere feil og frar over oss vår egen helse. Jeg klarer liksom ikke å skjønne at man tenker at det er effektivisering. Du sier jo at vi har forskninger der som står der støtt bak oss og sier at dette vil ikke være mer effektivt. Man vil ikke jobbe bedre på noe helst måte. Man taper jo også veldig mange dagsverk i at folk blir syk meldt. Jeg husker så godt jeg jobbet på sykehuset og utdannet meg til å bli hudlege. Da fant jeg ut at vi hadde fire helsesekretærer som gjorde en fantastisk jobb, altså en veldig, veldig viktig jobb for oss. De kalte inn pasienter, fikk i orden alt som vi ikke hadde tid til. Helt heldig for oss. Så tok de og sparket to av dem, for de mente at dette skulle sykepleierne og legerne ta over den jobben de gjorde, i tillegg til alt vi gjorde. Og da tenker jeg sånn, da har de virkelig ikke forstått hvor utrolig viktig jobb for det første de helsesekretærene har, og for det andre at det blir en til oppgave som de ikke har mulighet til å ta. Og jeg tror dette er ikke bare i helsevesenet, det er ikke unikt for helsevesenet, jeg tror dette går over hele Fjordlandet. At man tenker bare, ja men bare ta den ene oppgaven til. Jeg tror det handler nok også litt om at de aller fleste opplever at de blir mer effektive, og man får mestringsfølelse når man driver og gjør flere ting av gangen. Men absolutt all forskning som er gjort viser det motsatte. Det går langsommere, du gjør flere feil. Det er ikke bra for deg. Og likevel så fortsetter vi. Og det er jo noen ganger all den forskningen som er gjort ved at man snakker bare til døde ører, altså tenkte jeg i arbeidslivet da, er så godt dokumentert at noe av det verste du kan gjøre for trivsel og produktivitet i et selskap, det er åpent kontorlandskap. Men det er jo det bedriftene velger. Selvfølgelig. Da sparer du penger, vet du. Det er bra for bedriftenes økonomi. Det er jo ikke det det er helt tatt. For de ansatte jobber dårligere, langsommere, gjør flere feil, trives dårligere, flere er borte, slutter. Ja, tenk det. Og dette gjør vi også. Nå skal vi gi en klage over det, men de gjør det også på barneskoler, ungdomsskoler. De har, hva er det de kaller disse skolene der de ikke har vegger mellom klasserommene? Hvor det skal være åpent landskap. Sønnen min har det. Og det er ganske fortvilende, fordi ikke bare har du det bråket fra din klasse, men du får også bråket fra andre klasser. Du ser de springe og gjøre andre ting. Jeg tror vi kommer til å gå tilbake, og jeg tror det er veldig, veldig viktig at du har fokus på dette og skriver en bok om fokus, fordi med denne forskningen du bygger på, så vil vi også klare å få til en endring. For vi ser jo at det har gått i feil retning. Ja, så moralen her da, i hvert fall når det gjelder multitasking, det er jo gjør én ting av gangen. Og hvordan gjør man det? Man har jo ofte flere oppgaver, uansett om det er privat, sosialt eller på jobb, så har vi ofte flere arbeidsoppgaver som skal dekkes i løpet av en dag. Og da viser det seg jo at det aller mest effektive, det er ikke spesielt sexy eller spennende, det er å lage en liste over de tingene du skal gjennomføre i løpet av dagen. Gjerne med det som er viktigst øverst. Og så lager du en liste, og så jobber du deg nedover. I den grad er det ikke alltid mulig. Noen ganger så må man jonglere mellom flere oppgaver, men prøv å gjøre en oppgave om gangen, gjør ferdig en oppgave før du begynner på neste. Det du opplever da er at du jobber mye mer effektivt, du kommer til å trives bedre, og du er mye mindre stressa, og du gir mer mestring. Jeg holdt på en stund og gjorde det. En liste som jeg skrev ned. Nå er det blitt mer innarbeidet og litt mer mentalt. At jeg lager mentale lister. Så du våkna og tenkte hva er det viktigste jeg gjør i dag? Ja, det der synes jeg er veldig fascinerende. Jeg kommer på en bok som jeg leste for mange, mange år siden. Det er en kjempefin bok som heter «How to Influence and Influence People» av Dale Carnegie. Titelen forklarer ikke hvor bra denne boka er i hvert fall. Da sa han i et av kapitlene akkurat dette med fokus. sa han at da, jeg tror det var en Rockefeller, men dere får lese boka hvis dere er nysgjerrig, men historien gikk hvertfall så at han prøvde å få opp produktiviteten i firmaet sitt. Og dette er jo tilbake på 1920-tallet altså. Og da fikk han et tips som han sa var det beste tipset han noengang gjorde som gjorde at han klarte å bygge opp det firmaet til å bli et av USAs største. Og det var at han lagde en liste med fire punkter. Og så tok han det viktigeste øverst, og så tok han det nest viktigeste og nedover til fire punkter hvis han klarte å gjøre de fire tingene. så gikk det bra. Bare han klarte å gjøre den øverste hver dag, så hadde han kommet framover. Vi tenker at vi har 20 ting vi må få gjort. Jeg har en tendens til å begynne nederst bare med å sjekke mail, og så tar det to timer. Sånn er det jo alle sammen. Man kan jo kjenne seg enn at man blir helt overveldet. Det hender jo alltid at jeg kommer på jobben, og så tenker jeg Jeg bare vet at det er en haug med ting jeg må få gjort, og så blir jeg så overveldet at jeg kommer meg nesten ikke i gang, ikke sant? Og da ender det opp med at jeg går hjem på Facebook i stedet, eller Insta, eller sjekker mail, like med sånn tidsrøyte. Og da er det faktisk veldig tilfeldsstillende å sette seg ned og skrive en listeprøve. Hva er det jeg må gjøre? Hva er det som er need to do? What's nice to do? Du lager en liste i prioritert tilfelle av det du skal gjennomføre, og så prøver du så godt du kan å starte øverst. Det gir en sånn utrolig mestringsfølelse. Bare det er deilig å kunne sette strek når jeg er ferdig med det. For det som ofte skjer med meg, i alle fall før jeg begynte med dette, var at jeg begynte på et eller annet. Og så gikk det bare en liten tur, og så ble jeg distrahert, og så havna jeg på noe annet. Så du starter på arbeidsoppgave B, før du vet ordet av det, så er du på arbeidsoppgave B, og før du vet ordet av det, så er du på C og D, og så kommer du aldri tilbake igjen til A. Så du ender jo opp med en haug med løse tråder, hvor ting er halvferdig. Ja, så kommer du aldri til det som er viktigast. Og ofte det viktigaste er jo det som er mest hypt å gjøre. Det er jo ofte det, ikke sant? Ja, det er sånn at du kan sitte med noe som er dritkjedelig, og så tenker du åh, nå burde jeg skrubbe badekaret. Ikke sant? Og det er jo sånt jeg aldri ville tenkt på, men det er jo forbedringen det jeg holder på med nå. Ja, men det er helt utrolig hvis jeg har noe vanskelig jeg skal gjøre, sånn som innfylling av noe som er på navla av seg. Et eller annet sånn barnebidrag eller noe sånt, som er verdens kjedeligeste oppgave. Og bare det å gå inn der og se sånn der. Man har ikke oversikt over hva man skal gjøre, og det virker så tungt. Og før du vet ordet av det, så har du gått på kjøkkenet og hentet deg en potetgullkose. For det er så tungt. Hjernen din synes det der er så tungt at du gjør noe helt underbevist som er lett for å bare gjøre det stikk motsatte. Og jeg er jo blitt veldig god på å se hvordan hjernen min klarer å frakte meg til noe som er lett oppgave i stedet for å gjøre det vanskelige. Men før så, så lot jeg jo den underbevistheten min styre meg. Så for meg så har jo det, det som har hjulpet min fokus er jo rett og slett det å begynne å meditere. Jeg tror det er ganske mange verktøy her som kan være nyttige. Det som først og fremst distraherer oss, for det er jo det som er kjernen her, vi er mye mer distraherbare enn det vi noensinne har vært. Noen ganger er det veldig fristen å bli distrahert, fordi det du holder på med, selv om du vet at det er viktig, så er det gør kjedelig. Og der er jo telefonen fiendenummer én, for det er jo det ultimate distraksjonsverktøy. At du tar tak i den før du merker at du har tenkt. Så det er helt ubevisst. Og det er jo veldig ofte sosiale medier vi tyr til da, når vi kjeder oss. Da er det inn på telefonen, og så er det noen som sjekker mail og sånn, men det er veldig ofte sosiale medier. Og de er jo designet for å distrahere oss, det er jo hele poenget. Teknologigigantene har laget teknologien slik at vi skal lett bli distrahert, vekk fra det vi holder på med, over på deres plattformer, apper, Facebook, Insta og Snap. Jo mer tid de bruker deg, jo mer penger tjener de. Så de ler jo hele veien til banken. Jo, men altså, det er jo astronomiske verdier på disse selskapene. Tenk deg Facebooka, som har en verdi på mange tusen milliarder dollar, ikke sant? Som i 2004 var en liten sånn intern chatty-gruppe på Harvard Universitetet, som nå er hvert tilsvarende brutt og nasjonalpilot til Schweiz. Nei. Og det er 3,8 milliarder unike brukere. Og så kommer det jo ny teknologi, ikke sant? Facebook er jo nå for gamlinger som oss. Ungdommene bruker jo ikke Facebook. De har jo Snap og TikTok. Som også er det, ikke sant? Det er som godteri for barnehjerne. De blir jo distrahertet. Jeg har jo ungdommer, det er jo nesten umulig å få kontakt med dem. De går rundt og ser nesten hjernedød på disse. Appene, en måte å få kontakt med barna mine på nå, setter jeg litt på spissen, det er å slå av nett-tilgangen i huset. Da kommer de ut av rommene sine og ned. Hva har skjedd med nettet, pappa? Nå er det riksdag. Det jeg synes er litt interessant er at alle de sjefene for disse selskapene nekter jo sine barn og har dem i denne fall. Så det er jo et tankekors. De sier det jo offentlig. Man styrer jobb, så sa de jo. Dette bør ikke folk. Han er til og med blitt sitert. i New York Times. Jeg vet ikke om det ble skrevet akkurat sånn, men Politically Chili sier at han ble spurt noe sånn som, your children must love the iPad. For da var iPad-en nylig lansert. Og så hadde han vel sagt noe sånn, no no no, I don't give them access to this shit. Ja. Altså underforstått. Ja, ja, ja. Dette her kommer til å stjele mye tid og energi vekk for alle. Det er litt artig at du nevner Steve Jobs, for vet du, han ga i begravelsen sin, han fikk jo planlagt sin egen begravelse fra Anna Kreft, og han ga en bok til absolutt alle som kom i begravelsen, fra en som heter autobiography av en yogi av Paramahansa Yogananda. Og den handler om, jeg har begynt å lese på den, jeg er ikke kommet igjennom hele, men den handler rett og slett. Du var ikke i begravelsen til Steve Jobs. Nei, jeg var ikke det. Men den handler jo om rett og slett ro. Og jeg synes det bare var så Morsomt at en person som har funnet opp noe som er så utrolig av engelskapene, som kan gi oss så mye ro, også på andre siden av mynten, var opptatt av dette med ro. Jeg tror jo det at mer enn noensinne så trenger vi ro. Altså hjernen vår får nesten aldri hvile. Så vi må finne noen verktøy i hverdagen, og det finnes mange forskjellige. Meditasjon er en av dem. Hvor hjernen vår får litt hvile. For den er på hele tiden. Hvordan gjør du det? Hvordan får du hvile? Jeg trømmer. Og det høres kanskje litt rart ut at trening og hvile brukes i samme, men det er jo ikke fysisk hvile jeg er ute etter, men det er mer mentalt å la hjernen vandre. Jeg er glad i å gå på ski og sykle eller løpe og egentlig ikke tenke på noe som helst. For meg er det terapi. Hva sier forskninga på det? Du har jo skrevet litt om det i vloga. Forskningen sier jo at det er veldig effektivt. Det fordeler kanskje at du ikke driver og ser på mobilen mens du trener og styrer og steller. Det er jo noen som har med seg den overalt også. Når vi er i fysisk akuitet, så skiller vi ut en rekke forskjellige kjemiske stoffer i hjernen. Noen av dem er jo viktige for å skape bedre oppmerksomhet, konsentrasjon, dopamin og endorfiner. Men vi skyller også ut en del, noe av det som heter GABA. Gamma, amin og smølser. Som er den viktigste hemmende sinnholdsstoffet i hjernen. Som bremser aktivitet. Og det er jo liksom det vi gjør med overaktivitet i hjernen vår mye av døgnet. Fordi vi blant annet hele tiden blir bombardert med impulser. Så da hjelper det å bevege seg litt. Det bremser aktiviteten i hjernen. Så trening, hvis man tillater seg å forhåpentligvis ikke trene mens man sjekker mobilen hvert sekund. Hvis man trener, så vil det være en beskyttelseffekt? Ja, absolutt. Og det vet vi jo veldig godt, at det er få ting som gir deg bedre oppmerksomhet og konsentrasjon enn det å bevege seg. Det er en veldig logisk forklaring på det, fordi da vi levde på savannen for tusenvis av år siden, så var vi helt avhengige av å kunne fange egen mat. Vi måtte flykte fra fiender. Det var mye tusle. Vi måtte være på vakt. Og med en gang vi begynner å bevege oss, så skulle du fange et vilt dyr eller flykte fra fienden. Hvilke egenskaper trenger du da? Hvilke hjernemessige funksjoner er viktige når du skal jakte på et vilt dyr, flytte fra en fiende? Jo, det er jo selvfølgelig konsentrasjon, oppmerksomhet, kreativitet, hukommelse, huske hva du gjorde feil forgang da du skulle prøve å fange dette vilde dyret. Så alle disse hjernefunksjonene blir jo naturlig styrket når vi beveger oss. Og så er det jo sånn i dag, så trenger vi jo ikke, vi kjøper maten på butikken og vi har jo ikke noen naturlige fiender lenger, men disse hjernens belønning når vi beveger oss er fortsatt der, fordi hjernen har ikke endret seg så mye siden den gang. Så med en gang vi begynner å bevege oss og får opp pulsen, så blir vi mer oppmerksomme, mer konsentrerte, får bedre lovkommelser, blir mer kreative. Det er godt dokumentert. Det er ikke uten grunn at veldig, veldig mange kreative skjeler og forfattere sier at jeg kunne ikke skrevet denne boka eller laget dette bildet hvis ikke jeg hadde gått med en tur. Når kroppen beveger seg, så beveger tankene seg også. Det er en sannhet med modifikasjoner, for det er litt avhengig av hvor hardt du trener. Vi vet veldig godt at hvis du på lang sikt har langvarige effekter, kroniske effekter, så får du bedre oppmerksomhet, konsentrasjon og hukommelse hvis du trener jævnlig. Akutte effekter er veldig avhengige av intensitet. For det er jo sånn, hvis du for eksempel går med en lydbok, og så er det noe du har lyst til å pygge og lære deg, så vil du sannsynligvis lære det bedre om du går raskt enn om du sitter. Men hvis du skal løpe intervall, altså si at du skal løpe fire ganger fire, så du ser mannen med i åen og kjører 95 prosent av makspuls, da får du sannsynligvis ikke med deg en dritt av den lydboken. For da er det plutselig en veldig stor andel av hjernenes ressurser allokert til aktiviteten du driver med. For du må bruke så mye fokus på det. Mens hvis det går rolig og ikke er noe høy intensitet, og det er enkle aktiviteter som å gå og sykle, jogge som de aller fleste får til uten å bruke noen mental energi på det, så lærer vi bedre. Så man lær faktisk bedre av å bevege seg. Ja, det er veldig godt dokumentert, og det er jo et paravoks da. Hvilke arenaer er det vi virkelig skal yte kognitivt? Skole, høyskole, jobb. Da sitter vi jo på ræva. Og det er egentlig helt tullete, men det er jo den industrielle revolusjonen som bestemte det. For det så lærte man jo, hvis du ser på skolen da. Moderne skolegang er bare 150 år gammel. Før det så lærte jo barn stort sett gjennom å være i bevegelse i naturen. Det er det beste læringsverktøyet vi har. Det er å være i aktivitet. Så kom den industrielle revolusjonen, og da ble det jo litt annerledes. Nå sitter jo barn og voksne stille bak en pult når de skal lære å prestere kognitivt best mulig. Men vi hadde prestert bedre om vi hadde vært i bevegelse. Ja, finurlig. Men der har jo du vært en veldig sterk stemme, og jeg er veldig glad for at du fortsetter å snakke om det, for du har jo et eget kapittel også i boka Fokus, der du skriver kapittelet i det, snart har vi alle ADHD. Hva mener du med det? Nei, det er jo litt sånn tabloid overskilt, så det handler nok egentlig om at I dag har vi diagnoser for utrolig mange ting som vi ikke hadde tidligere. Mengden antall av diagnoser er blitt sykt høyt. Det er dobbelt så mange diagnoser tilgjengelig i dag som for 20-30 år siden. Jeg er litt bekymret for at vi er i ferd med å sykeliggjøre en del ting som er ganske normalt. Jeg har aldri sett på det å være sliten som en sykdom, men det kommer inn i diagnoset. Asteni. Hvor går grensen mellom å være litt nedstemt, fordi du har møtt en av livets mange motbakker, og det å være deprimert. Det å være litt nervøs, versus det å ha angst. Nå har vi til og med en diagnos for Motivational Deficiency Syndrome. Det er nå en ny diagnos, altså manglende motivasjon. Jeg er litt bekymret for at vi sykler gjør en del helt normale tilstander som er en del av livet. Akkurat dette med ADHD, og bare så det jeg har sagt, ADHD er en reell tilstand. Absolutt. Det er det ingen som helst tviler om, og jeg har jobbet som fastlegg i veldig mange år, og sett at det er veldig mange, eller en del da, det er en del i vanlig tilstand, 3-5 prosent kanskje. For eksempel i en vanlig skoleklasse på 30 elever, så er det et par, tre, fire stykker kanskje som har fått den diagnosen. Og mange av de er plaget å møte mange utfordringer, privat, sosialt, og ikke minst på jobb og skole. Men det er også ganske overbevist, og det støtter forskningen også, at vi er i ferd med å overdiagnostisere, at vi stiller diagnosen for ofte. Og jeg pleier å si at veldig mange av de egenskapene som er kjennetegnere av ADHD, for eksempel mangle emne til konsentrasjon, hyperaktivitet, redusert impulskontroll, Det er et sett med en egenskap som kanskje ikke blir tilstrekkelig satt pris på i dagens samfunn, fordi jeg ikke bare trømmer dette. Men jeg tror, og det avdekker forskningen også, at samfunnet vi lever i, og spesielt kanskje skolen, er med på å skape litt problemer for en del barn og unge, blant annet med mye stillesitting. Hva er det vi forteller alle førsteklassinger når de begynner på skolen i dag? Jeg har jo en sønn som nå går i 3. klasse, men da hun begynte i 1. klasse så var en av de første tingene de hørte var jo å sitte stille, holde armer og bein for deg selv, det rekker opp hånda når du lurer på noe. Og disse barna måtte ofte sitte stille 60-90 minutter av gangen. Og det er helt unaturlig og ubiologisk for barn. Deres jobb er bevegelse. Det er gjennom lek og bevegelse de utvikler seg. Lærer utvikler seg motorisk, kognitivt, sosial kompetansutvikling. Og så tvinger vi dem til å sitte stille lenge av gangen. Og det er ikke til stikke under stol i at en del, spesielt gutter da, gjerne de som får ADHD-diagnosen først, de har fått diagnosen Eller problemene åpenbarer seg først og fremst på skolen. Fordi de ikke klarer å sitte stille. Og så blir de sendt til helsesøster, til fastleger og til bupa. Og så mener jo jeg da at vi har medisinert for mange. Og jeg mener jo ikke at vi ikke skal bruke medisiner mot ADHD. Jeg har mange pasienter som har fått helt nye liv etter at de har startet med disse medisinene. Men jeg tror at vi må gjøre noen endringer i samfunnet. For det er helt naturlig å være urolig og rastløs og slite med konsentrasjonen. i et samfunn hvor du må sitte stille veldig lenge av gangen på skolen. Og så tror jeg alle disse impulsene som treffer oss via mobiltelefonen først og fremst, det gjør at vi blir kronisk distraherbare og mer ukonsentrerte. Og da er veien kortere til å få en ADHD-diagnose. Når vi vet at ADHD er en lidelse som i sterk økning. Det er ikke noe endring i genene våre, men samfunnet vårt har endret seg veldig. Sånn som skolen er bygd opp nå, er den på mange vis ikke egnet for personer som har ADHD, og det er veldig mange som får symptomer som man skulle ha hatt ADHD, på grunn av at det er sånn som du sier, for et åtte år gammelt barn å sitte i 90 minutter i strekk, det er ikke vi evolusjonært skapt til å gjøre. Og når vi vet da at, du skriver i boka di, at det er hva det er fire ganger så mange som får ADHD-medisin de siste 15 årene, så er det jo noe som virkelig har endret seg drastisk og som ikke har endret seg i en positiv forstand. Ja, og jeg tror du har veldig godt poeng der, fordi det ene er at jeg tror det er en del av det HD-diagnoser som oppstår. Blant annet fordi skolen er veldig stillesittende. Det forverger symptombildet når du må sitte stille veldig lenge av gangen. Og så er det selvfølgelig de som har fått en ADHD-diagnose, så er jo i veldig mange tilfeller skolen ikke laget for dem. Vi har jo en skole i alle vestlige land egentlig som er laget for å utdanne universitetsprofessorer. Og hovedfokuset er på disse tunge akademiske fagene. Du skal lære deg naturvitenskap, matte, kjemi, fysikk, biologi. Og de kreative fagene, kroppsøving, fag og sånt, det er jo så nedprioritert som det holder, ikke sant? Og det mener jeg er utrolig... Jeg er jo ikke noen prinsipielle motstander av medikamentell behandling ved ADHD. Det er ingen av oss. Men hvis du ser på summen av den forskningen som er gjort på ADHD, så støtter ikke den diagnosefrekvensen vi har. Det kan være mange grunner til at det er en økning i antall ADHD-diagnoser. Jeg tror dagens teknologi er en av dem. Men jeg tror det er ganske ukontroversielt å si at vi sannsynligvis overdiagnostiserer. Så hva kan vi gjøre da? Ikke bare for barna våre, for vi vet at naturen er så viktig for barna våre. Det å komme seg ut, det å få bevegelse, er så viktig. Det er det første de kan gjøre på skolen. De kan ha mye mer læring ute i naturen. om det er vinter som sommer. Min søn gikk to år på en utebarnehage, og det var i Tromsø, det kunne vært 20 minus. De var ute, og så hadde de en lav vinter. Han elsket det. Så man kan lære ute også på vinteren, men vi må jo punktere, det er jo masse fint å lære inne også, men det å sitte i 90 minutter, det er vi kanskje ikke laget for. Men hva tenker du, Ole Plettier, når jeg først har deg her, hva kan øke konsentrasjonssenden vår? Ja, hvordan skal vi gjenvinne oppmerksomheten? Det er jo et spørsmål jeg har stilt litt elektoriske boka der. Og jeg tror noe kan vi gjøre på individnivå. Det er en del ting vi kan gjøre selv. Men jeg tror hvis vi virkelig skal gjøre noe som Monner, så må det skje noe på samfunnsnivå. Og jeg pleier å sammenligne den oppmerksomhetskrisen vi har havnet i, med to andre utfordringer vi har. Globalt, men også nasjonalt. Dette med inaktivitetsepidemi og FEDME-epidemien. Det handler mye om at vi lever i et samfunn som er trittelagt for inaktivitet. Det er inaktivitetsfrømmende. Vi trenger ikke lenger å bevege oss i hverdagen. Vi har alle mulige moderne hjelpemidler. Stillesittende skole, stillesittende arbeidsliv. Når vi ikke må bevege oss, gjør vi det heller ikke. Og det samme med at vi lever i et fedmeproviserende samfunn. Igjen, vi trenger ikke å bevege oss. Den usunne maten med flest kalorier er billigst og lettest tilgjengelig. Det er jo ingen nordmenn som ikke vet at det er viktig å bevege seg. Og det er heller ingen nordmenn som ikke vet hva som er den sunne maten. Problemet er å få det til. Og sånn tror jeg også at vi lever i et distrasjonsfremmende samfunn. hvor spesielt den teknologien vi bruker, som alle har, og som vi trenger, og som er tilgjengelig 24 timer i døgnet, det er den viktigste grunnen til at vi mister oppmerksomheten. Så jeg tror at vi kan gjøre noe på individnivå, og det er først og fremst, tror jeg, å frigjøre oss litt fra Hvordan kan vi gjøre det? Det er et utrolig godt spørsmål, og jeg har ikke noe fasitsvar på det. Du må gjøre noen avtaler med deg selv. Reflektere litt over hvor mye vi bruker mobil. Sjekk appen på mobilen. De fleste bruker mobil mye mer enn det de tror. Med dagens bruk vil gjennomsnittens nordmann, når de blir 80 år, ha brukt 8-11 år av livet sitt på telefonen. Er det det du har lyst til å bruke tiden din til? Gjør noen avtaler med deg selv. Legg telefonen fysisk bort. For eksempel at du sier at du skal være uten mobil to timer hver dag. Da må du legge den fysisk bort. Ja, og så ta av varslinger. Jeg har ikke varslinger på noe av sosiale medier, ikke på mail, ingenting, fordi at det er helt umulig å ikke bare sjekke det der mailen hvis du har fått en varsling. Ja, ja, ja. Ikke sant? Og det er det andre her. Det vi kaller nudging, så fjerner noen av disse elementene som gjør at vi ubevisst eller veldig ofte sjekker telefonen. Nudging er jo å påvirke oss til å ta gode valg uten bruk av straff eller belønning, og uten egentlig at vi vet at vi har gjort et godt valg. Så hvis du fjerner lydene fra telefonen din og bare beholder det på de mest kritiske tingene, for eksempel telefonen, så vil jo telefonen din bli mye mer stille. Da vet vi at da bruker du telefonen cirka 25 prosent mindre. Du kan for eksempel gjøre belønningen litt mindre ved å gå inn på telefonen. Disse fargerike ikonene, de er ikke tilfeldige. At Instagram har ræmbufarger, det er jo fordi at når disse fargene treffer nettinnen vår, så skyller vi ut ekstra dopamin. Så du kan gjøre telefonen din grå, da blir den dritkjedelig. Det fungerer akkurat som før, men alle ikonene på skjermen er gråe. Da bruker vi den også 20 prosent mindre. Jeg har noen pasienter som sier at de bruker Facebook for mye. Da fjerner du Facebook-appen fra hjemmesiden din på telefonen, du scroller tre ganger til venstre, lager en mappe, inni den putter du en ny mappe, og inni den mappen så putter du Facebook-appen. Og det som skjer da er jo at de få gangene hvor du har litt tid til overs, sitte på T-banen, ha et minutt til overs, og hvor du egentlig hadde tenkt å gå inn på Facebook, så bulker du 75 sekunder på å finne den jævla appen, og da gidder ikke hjernen din. Så det er noen sånne ting da. Så gjør det vanskelig for deg selv. Men jeg tror jo at skal vi virkelig gjøre noe som Monner, så må vi få litt hjelp. Vi må gjøre noe samfunnsmessig grep da. Og jeg tror vi må benytte lovverk. Vi har lover for alt mulig som er potensielt skadelig for oss, spesielt for barn og unge, som vi har lover og regler for alkohol, hvor gammel du må være, hvor mye alkohol du kan ha i produktene. Vi har det samme for tobakk, hvor mye nikotin kan du putte i snus, sigaretter. Tobaksprodusentene ville putte mest mulig, for da ble vi avhengige. Men det er reglene for det. Når det gjelder digitale verktøy og den digitale verden, så er det helt fritt vilt. Så jeg tror jo for eksempel etter meg mobilfrie skoler, så er det ingen god grunn til at barn og unge skal ha med seg mobilen på skolen. De skal selvfølgelig lære digital teknologi og digitale verktøy i klassen, men mobilen, den vet vi, den forstyrrer læring. Selv om den ligger i sekken og er avslådd, så forstyrrer den konsentrasjon og oppmerksomhet. Vi vet at den kan bidra til utenforskap ved at folk er på telefonen i stedet for å være sosiale. Noen blir utenfor gjengen, og vi vet at den brukes i digital mobbing. Det er et steg i riktig retning. Fjern mobiler fra skolen. Jeg tror vi må bruke litt lovverk også. Nå er EU-parlamentet for første gang vet at noen lover og regler som skal tvinge teknologigigantene til å lage teknologien mindre avhengighetskapende. For de gjør jo dette med viten og vilje, teknologigigantene. Og i første gang så er det noen enkle greier, blant annet at man skal få slutt på bunnløs scrolling. For det er jo det som gjør at veldig mange sitter veldig sånn, Facebook tar jo aldri slutt. Ikke Insta heller, det er ikke som en avis eller en bok. hvor du er lest ferdig. Nei, du kan fortsette i det uendelige. Så det skal være en limit på hvor lenge du kan holde på før det stopper. Videoer som begynner å spille automatisk, YouTube, TikTok, så vet vi at med en gang en video er ferdig, så begynner neste å spille automatisk. Så du ender opp med å se på masse videoer du egentlig ikke hadde tenkt å se. Og spesielt barn og unge er sårbare for det der, ikke sant? Så det skal det bli slutt på. Nei! Dette blir jo kjempebra! For eksempel, Apple har et opplegg nå hvor de har blitt tvunget litt av investorer eller aksjonærer. til å lage et oppsett sånn at, kjøper du en iPhone i dag, om du kjøper den til deg selv eller din 14 år gamle datter, spiller ingen rolle, setupen er helt lik uansett. Så nå i fremtiden så kommer det til å være sånn at du må vite hvor gammel personen er som skal ha telefonen, og avhengig av alderen på eieren av telefonen så blir den satt opp på forskjellige måter. Noen programmer er det du ikke får tilgang til, og så videre og så videre. Så det går jo virkelig i riktig retning. Langsomt, men sikkert. Og det tror jeg er nødvendig. Akkurat som jeg tror det er nødvendig å gjøre grep på samfunnsnivå for å få folk til å spise sundere, for å bevege seg mer. Vi skal ikke frata folk de individuelle ansvaret for livsstilsvalg, men samfunn bør vi legge forholdene til etter sånn at det blir lettest mulig for oss å ta de gode valgene. Vi trenger litt hjelp. Ja, for det handler ikke om viljestyrke når det kommer til at vi har flere sykdommer og veldig mange har utfordringer som er livsstilsrelatert. Det handler ikke om viljestyrke, for genene våre har jo ikke endret seg. Det handler om at samfunnet er tilrettelagt sånn at det er vanskelig å ta gode valg. Ja, og jeg pleier å si det. Hvis du sliter med å spise sunt, hvis du sliter med å få beveget deg like mye som du egentlig vet er viktig og bra for deg, så er du helt normal. I et samfunn som er fullstendig tilrettelagt for inaktivitet, og med en hjerne som i utgangspunktet velger minste motstandsvei for å spare energi, for det var viktig å spare energi på savannen for å overleve. I dag bør vi jo heller bruke mer energi. Hjernen vår er ganske lat, og når du ikke lenger må bevege deg, så gjør vi det heller ikke. Så jeg tenker det er en samfunnsutfordring mer enn en individuell utfordring. Men selvfølgelig, vi må jobbe på begge nivåer. Men vi er ikke inaktive fordi vi er late eller plutselig har mistet motivasjonen. Og det er heller ikke sånn at det er derfor du går opp i vekt. Så det er vanskelig å holde vekten, og det er vanskelig å være veldig fysisk aktiv i et samfunn som er teltelagt for overspising og inaktivitet. Hvis du skulle gi oss tre råd, hva ville det vært for å få økt fokus? Ja, det ene er å prøve å frie deg fra telefonen. Det tror jeg er noe av det viktigste. Der blir du bombardert med impulser, som er den viktigste grunnen til at oppmerksomheten vår er borte. Det andre er to ting som gjør deg bedre i stand til å takle alle informasjonen. Mobiltelefonen har du kommet for å bli, så du kan ikke fjerne den helt. Det er å passe på å få nok søvn. For de har masse å si for oppmerksomheten vår. Prioritert søvn litt høyere. Se om du kan prøve å få de åtte timene du statistisk sett skal ha som voksen. Mer som barn og ungdom. Og så er det å bevege seg. Få litt bevegelse inn i hverdagen. Gjerne litt sniktrening. Du bør ikke trene med tights eller fire ganger fire. Men prøv å bevege deg. Få 10 000 skilt hver dag. Gå en rassbasert tur. Ta trappene på jobben. Gå til T-banen. Det er mye mindre som skal til deg, og da får du bedre oppmerksomhet. Og så er det en haug og andre vinster som kommer i kjølevannet. Ja, for det har du sagt så fint i den første episoden. Det var i episode 13 at det er en uendelig forskjell fra inaktivitet til bare litt aktivitet. Det er der du hentet ut det meste av det gode. Ja, det er det absolutt. Og det er ingen som har funnet noen evige grenser for når det hjelper. Og nå har jo til og med helsedirektoratet kommet med en ny rapport, undersøkt data fra 32 millioner mennesker rundt om i verden. Forskningsstudiet viser at helsegevinstene ved å bevege seg er enda større enn det man tidligere antok. Du kan få enda flere ekstra friske elever ved å bare bevege deg litt. Det er mindre som skal til enn man skulle tro. Den største gevinsten får vi hvis vi får den store andelen av nordmenn som er nesten helt inaktive. til å gjøre litt drit i å nå myndighetens anbefaling om fysisk akvitet. Det er 150 eller 300 minutter i uka. Supert om du får til det, men det tror jeg ikke er realistisk for folk flest. Klarer du å gå 50-20 minutter hver dag, så får du 7-8 friske ekstra levår. Og bedre oppmerksomhet. Og bedre mental helse. Jeg er så glad for at du formidlet dette, og at du står i bresjen for å få ut den akkunnskapen. Tusen takk for at du gjeste podkasten. Hvor kan mine lytter av nå, da? Ja, gjerne stell podkasten. Den er jo fin. Den har jeg sammen med Mads Gagestad. Den finner du der hvor du finner alle podkaster. Også holder jeg mye foredrag og sånn, så kan du komme og høre på et foredrag hvis man vil det. Ja, og så er du på sosiale medier. Jeg er på sosiale medier som treningslegen. Treningslegen. Tusen takk for at du tok deg tid, og til deg som lyttet, hvis du føler at denne episoden var til nytte, så send den gjerne videre, det er sånn vi får ut kunnskapen. Og med det så ønsker vi dere en deilig dag uten for mange minutter på sosiale medier. Ha det godt.