Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Det er flere aspekter her som spiller på lag. I motsetning til en medisin som ofte er veldig målrett, så er fysisk aktivitet hele apoteket, som du bare tar inn. Så det er mange gode synergieffekter som spiller på lag.
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette Dragland og jeg jobber som lege. Jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god, spennende og bra kunnskap lett tilgjengelig for oss alle. Jeg har trua på at kropp og syng henger tett sammen og at alt henger sammen med alt. Det prøver jeg å formidle i denne podkasten så godt jeg kan.
Derfor har jeg ulike temaer hver uke, og i dag skal vi snakke om trening. I dag har jeg forsker ved Institutt for fysisk prestasjonsevne ved Norges idrettsøyskole på besøk. Han heter Tormod Skogstad-Nilsen, en fantastisk fyr som flere har ettersport som gjest, og jeg skjønner godt hvorfor. Tormod fikk en god prat fra første stund, og
og han formidler så godt om hvorfor trening betyr noe for oss, hvordan vi kan trene på en enkel måte, hvordan vi kan bli motivert og bevege oss mer i hverdagen, og hvordan trening kan forebygge og beskytte mot sykdom, og hvorfor trening kan være en viktig brykke under behandling av kreftsykdom. Jeg tror du kommer til å synes denne episoden er både interessant og morsom, forhåpentligvis.
Men da tenker jeg at vi bare setter over, men før det så vil jeg bare fortelle at podcasten vokst, og det er jo kjempeartig. Det betyr også at det er mer og mer jobb for nesten hver eneste uke, så jeg har fått inn hjelp nå.
Og derfor trenger jeg å ha flere annonser nå fremover, for å få muligheten til å lønne andre som skal hjelpe til med podcasten. Og jeg vil også bare takke til deg som abonnerer. Det betyr virkelig alt for at jeg skal ha muligheten til å legge ut en ny episode hver uke. Så tusen takk til deg. Det kommer ut en ny episode om noen dager. Og nå tenker jeg at det har blitt nok prat fra min side. Nå synes jeg vi setter over. Godt litt!
Ja, for det er vanskelig å endre vana. Ja, det er fryktelig. I alle år har tannlegen min mast på om tantråd. Og det har bare ikke blitt noe. Jeg tror jeg har kjøpt tantråd
hvert år i ti år. Sånn, ja, fint, skal jeg kjøpe det. På et anleggkontoret hennes. Men i fjor så tenkte jeg at hvis jeg skal få folk til å begynne å trene, så må jo jeg kunne klare å få til en sånn liten endring, altså få til de minutterne med flushing hver kveld. Så jeg måtte gå inn for det, jeg måtte skape den motivasjonen for å få det til, og få det inn i rutinerne, så nå funker det.
Så nå bruker du tantra hver dag? Nå er jeg en tantra bruker. Ikke hver dag, for det hender at det fortsetter. Men i alle fall flere ganger i uka. Wow. Så du har faktisk fått til en varig endring? Jeg har fått til en varig endring. I alle fall som jeg har holdt på med et år nå. Så får vi se...
Det blir litt spennende om hun klarer å se det. Ja! Nå må du bestille deg en ny time. Jo, jo. Det går sånn årlig da. Det er en lang gang på høsten. Det var kanskje det også som var litt av motivasjonen min, tror jeg. At
Nå skal vi se hva hun sier. Dette blir spennende, så jeg gleder meg til å høre hva hun sier. Men Tormod, som jeg sa i introen, du er ansatt som forsker ved Institutt for fysiske prestasjonsevne ved Norges idrettshøyskole, og er forsker på effekten av trening under og etter behandling for kreft. Hva var det som gjorde at du ble så interessert i akkurat dette temaet? Du er veldig interessert i trening.
og nå også sammenhengen mellom trening og kreft. Hva er det som er så fascinerende som et tema? Jeg tror alltid jeg har vært, altså treningsbiten har på en måte alltid vært med meg. Jeg tror jeg begynte med fridrett da jeg var tre. Jeg snek med meg et år for tidlig sammen med storebror. Og det holdt jeg på med opp igjennom. Da jeg skulle begynne på videregående så gikk jeg på idrettslinje, og da jeg skulle begynne å studere så valgte jeg å studere idrett, fordi det var kjent.
Så jeg tror treningsbyten har vært en del av meg i lang, lang tid. Kanskje med noen opphold, sånn som det er hos de fleste, men treningsbyten har liksom alltid vært der.
Da jeg begynte på idrettshøyskolen, så gikk jeg en bachelorretning som i sin tid het fysisk aktivitet og helse, hvor vi studerte sammenhengen mellom det å være aktiv, det å bevege seg, det å trene på ulike måter, og hvordan det kunne påvirke helse. Da fikk jeg en fascinasjon for ...
for hva vi kan få til det å bevege seg det å ja, holdt på å si noe så enkelt men noe så vanskelig som det å være regelmessig fysisk aktiv hvor stor innvirkning det kan ha på livene våre så jeg tror det ble en sånn fascinasjon rundt det også hvorfor vi handla innenfor kreft, det var nok litt mer tilfeldig tror jeg, i alle fall i starten fordi jeg hadde et lite sånn sidespor innenfor cellobiologien på master
Da undersøkte jeg hvordan musklene vokser, altså noen bestemmende faktorer for hvordan vi skal oppnå muskelvekst. Da tror jeg jeg var litt mer rettet mot prestasjonsbiten av treninger. Hvordan vi kunne trene for å bli størst mulig, og hva som skjer inni muskelcellene våre når vi trener.
Så jeg så vel egentlig for meg på et tidspunkt at jeg skulle være en av de forskerne som fortsetter innenfor muskelfysiologien og på en måte forstå hvordan og hvorfor muskelen responderer som man gjør når vi enten trener eller la være å trene eller hva vi spiser og så videre. Skikkelig på nørdennivå det der. Ja, ordentlig på nørdennivå. Tilbrakt en del time i mikroskop, kan jeg si, bare for å studere muskelceller og hvordan de da responderer på trening. Ja.
Men så dukket det opp en mulighet. Jeg jobbet som undervist litt, var litt forskningsassistent og så videre, sånn som rekrutteringsbegge er inne i akademia. Og så dukket det opp en stipendiatstilling der vi skulle undersøke effekt av trening for menn som ble behandlet for prostatakreft.
Men i mitt hode var det også en slags modell for å forstå hvordan testosteron påvirker muskulaturen. Hormonbehandling for prostatakreft er jo at man enten tar bort testosteron eller fjerner effekten av testosteronet.
I mitt nørdehode var det litt for muskelfysiologien. Men der igjen så jeg hvor stort utbytte disse mennene hadde av det å trene. Da var jeg fortsatt trener for en del av dem. Jeg følte dem opp regelmessig og gjennom den progresjonen de fikk mens de trente.
Da klikket det noen brikker på plass, selv hos en enkel fysiolog. Når vi begynte å se de ringvirkningene dette fikk, og jeg husker det veldig godt, det var en av disse karrene som hadde trent en stund hos oss, og så hadde han vært på hytta og sjøa med noen arbeider på utsida, så de hadde flyttet stein og holdt på han og svigersøn blant annet.
Og Svigersen hadde blitt så sliten, og han kunne bare kjøre på som barnhjuling. Og jeg så på en måte den gleden han hadde, den enorme mestringsfølelsen han hadde hatt av å sende Svigersen sin på plass. Og da skjønte jeg virkelig hvor stor potensial det er i det her. Altså hvilke mestringsopplevelser vi kan legge til rette for. Hvis vi klarer å få til en varihendring og holde på sånne vaner.
Så du forsker på hvordan prostatapasienter, hvordan de responderte på trening?
Ja, det gjorde vi. Vi vet at muskulaturen svekkes når de går på sånn type behandling, så målet her var å se om vi kunne motvirke noen av de effektene med styrketrening. Fikk man det til? Ja, de var superflinke til å trene, men vi ser likevel at responsen på muskelmassen er annerledes enn det vi ville fått ellers.
det er kanskje mer snakk om å likeholde muskelmassen mens man er under sånn type handling heller enn å øke mye som man ser hos stort sett alle andre menn i samme aldersklasse som begynner å trene
For de står samtidig da på behandling som gjør at testosteronet går ned? Ja, det som kalles for hormonbehandling, det gjør at man rett og slett får den type behandling vi undersøkte, da får de testosteronverdier som ofte er under det man klarer å måle i en blodprøve.
Så de har rett og slett ikke testosteron på noe fungerende nivå. Og det gjør jo at vedlikeholdsprosessen av muskulaturen blir svekka. Men vi da ser at trening kan bidra til å vedlikeholde den muskulaturen man har.
Men hva var konklusjonen i studien? Tok dere det å sammenligne med pasienter som ikke fikk behandling eller trening? Nei, dette var tilbake i 2010, og som vi kanskje kommer tilbake til senere, eller er beansatt i 2009, som vi kanskje kommer tilbake til senere, så er jo forskningsfeltet trening og kreft forholdsvis nytt. Så det vi gjorde da, at vi randomiserte menn som sto på kreft,
på hormonbehandling. Så randomisering vil si at de blir da trukket tilfeldig ut i enten en treningsgruppe som fikk oppfølging på trening tre ganger i uka, eller en kontrollgruppe som ikke fikk noe oppfølging. Og sammenlignet med de mennene som ikke fikk noe oppfølging, så så vi da at de vil likeholde muskelmassen sin i større grad. De ble sterkere. De som trente styrke ble sterkere. De presterte bedre i de styrkeøvelsene vi testet de. Men muskelmassen, der skjedde det
Og hvis vi sammenligner de resultatene vi har med andre studier som har inkludert, la oss kalle de friske eldre melden, men i hvert fall menn som ikke står på behandling for noe, så ser vi at de oppnår om lag en tredjedel av den effekten man ellers ville forventet. Ok,
Så det er en betydelig reduksjon i effekt, men allikevel en veldig klinisk relevant effekt. Fordi normalen er at du taper muskelmassen. Så her kan du vel likeholde mer av det du har. Og sånn sett blir en eventuell rehabilitering i etterkant enklere. Men så man også på responsen på behandlingen i seg selv? Nei, i den studien gjorde vi ikke det. Da var det primære endepunktet å påvirke muskelmassen, og så hadde vi en del andre endepunkter knyttet til det.
Vi undersøkte også psykologiske aspekter ved dette, som for eksempel endring i livskvalitet, endring i fatig eller denne kreftletrettheten.
Men der så vi ingen effekt, og det så vi egentlig på som ganske bra, fordi at de mennene vi fikk inn i studien ved utgangspunktet så hadde de det ganske fint. De var ikke noe særlig trøtte, de hadde bra livskvalitet, så det vi var bekymret for var jo at når vi da legger på trening tre ganger i uka, om det kunne være med å gjøre de trettere. Men de tålte treninga i seg selv veldig godt. Det var ikke noe sånn at de ble superslitne av det her mer enn det som er normalt ved trening, kan du si. Ok, ja.
Vi skal komme tilbake til forskningen innenfor trening og kreft. Men før det, Tormod, så tenker jeg at det er viktig at vi snakker generelt. Du kan veldig mye om trening og hvordan det påvirker oss. Du har forsket på det, du har undervist, du underviser jo studenter i dette. Hvorfor er trening så viktig for oss, uansett om vi står på en behandling for kreft eller ikke?
Da kan vi svare på dette på to forskjellige måter. Vi kan gå rett til forskningen på epidemiologien, og så kan vi se på forskjellen mellom de som er fysisk aktive og de som ikke er fysisk aktive.
Da samlinger man ofte de aller mest aktive med de aller minst aktive, altså kanskje en gruppe i midten der også. Og da ser vi store helsefordeler av å være fysisk aktiv. Og faktisk de største fordelene ser vi fra de som på en måte ikke beveger seg noen ting til de som beveger seg bittelitt. Og så er det kanskje en tilleggseffekt av noe mer, og så går det kanskje litt ned i de høyeste grupperne. Så helsemessig så handler det om
og redusere risiko for å utvikle ulike sykdommer eller tilstander. Og kanskje i det lange løpet er det en klar sammenheng mellom vårt fysisk aktivitetsnivå eller vår fysiske form og overlevelse, rett og slett, hvis vi måtte dra linja helt ut. Da handler det jo ofte om om vi er friske nok til å trene, eller om vi er friske fordi vi trener. Det er jo klart, det er et spørsmål vi ikke får svar på med å se på...
på den type litteratur. Men for enkeltpersoner så tror jeg det handler mer om hva vi kan få ut av det på kortere sikt. Det er ikke nødvendigvis det som er mest motiverende for en 20-åring eller en 30-åring eller en 40-åring at du på en måte skal klare hverdagen bedre når du blir 80-åring.
Men da handler det om kanskje følelsen du får når du er ferdig med å trene. Kanskje, sånn som jeg ser på treningen min som en friminutt. Jeg får sortert tankene litt, jeg får litt tid alene ofte, eller sammen med venner som jeg løper eller trener sammen med.
Så det blir litt avbrekk fra min stillesittende kontorhverdag. Også er det kanskje en fin følelse i etterkant som vi liker, og også rett og slett følelsen av å være i god form. Mestringsomplevelsen med å klare litt mer på økta i dag enn vi kanskje gjorde forrige uke, og så videre. Ja.
Så det er veldig mange gode argumenter for å trene, men hvis jeg skal treffe noen, så tror jeg det handler om den følelsen du har når du enten er i god form, eller når du har gjort noe som du vet er bra for deg selv. Ja, og hva vil det si å være i god form? For det er jo mange som blir devmotivert bare av tanken på det, fordi de føler at de er så langt derifra. Det er et veldig godt spørsmål, og det er nok knyttet veldig til det selv.
Hvis du har vært i veldig god form, så er det demotiverende å prøve å komme tilbake dit. Min treningserfaring er litt todelt. Tidligere hadde jeg ikke løpsko. Da trente jeg bare med styrke. Nå er det nesten pendelen går til over på andre siden. Nå løper jeg bare. Jeg trener nesten ikke styrke av tidssendt synd. Så for meg å gå tilbake til å trene styrke nå, det er ganske demotiverende. For der føler jeg meg i ganske dårlig form.
Men når jeg er ute og løper nå, så løper jeg jo kanskje lettere nå enn jeg gjorde for ti år siden. Så der opplever jeg mye mestring. Der opplever jeg motivasjon for å holde på.
Så det å føle seg i god form handler jo veldig mye om hvilke erfaringer vi har, hvilket utgangspunkt vi har og så videre. Hvis vi ikke har vært veldig aktive på lang tid, så vil jo bare det å trene litt, det å løfte seg bittelitt, gjøre at vi opplever det som mye bedre form enn det vi har vært i før. Ja, jeg tenker også at ...
Det er jo mange som blir motivert av å høre at det er så god effekt på helsa vår fra å være stillesittende til bare å trene litt, som de sier. Det er veldig godt å høre det. Jeg er veldig glad for at du tar det opp. For det er jo...
Mange tenker at før de skal få helseeffekten av å trene, så skal de løpe en maraton eller være sværinger på treningssenteret som trener heavy lifting. Men det er jo ikke det det handler om. Bevegelse kan man jo gjøre
Også utenom et treningsstudio. Ja, absolutt. Og det er jo som, det er litt flåsete å si, men det enkleste er ofte det beste. Men her er det litt sant. Det som er enklest for deg å få til, det som du synes er gøyest å holde på med, det er jo kanskje det som er enklest å fortsette med.
Og hvis trening skal være veldig vanskelig, at du er nødt til å gå inn på et treningssenter, eller at du må opp på et visst nivå for at det skal være trening for at du på en måte skal få noe ut av det, så blir det veldig vanskelig å opprettholde en sånn type aktivitet. Du må i hvert fall ha en veldig sterk motivasjon for å holde på. Så det å få til noe
har absolutt en verdi. Den aller største helseffekten, igjen når vi sammenligner disse her grupperne på befolkningsnivå, den ser vi ved å gå ifra å gjøre ingenting til å gjøre litt. Så hvis vi kan få til det, så er det en supergevinst.
Jeg synes det er så fascinerende hvordan trening påvirker oss. Man ser studie etter studie hvor god effekt det har på vår mentale helse, vår fysiske helse, på kreativiteten vår, hvor glad vi føler oss.
hvordan de håndteres i hverdagen. Det å være i bevegelse, det påvirker oss i så mange forskjellige ledd i livet vårt. Og det gjør oss mer robuste til å takle livet. Og det som jeg synes er så artig er jo at det handler ikke om hvordan type trening, det er bare uansett hvordan
type bevegelse, om du rir eller du danser samba eller du løper som du liker å gjøre eller du ror uansett hvordan bevegelse så vil det ha så mye å si for hvordan du har det i livet så det handler ikke om hvor mye muskler du klarer å bygge men det handler om den der følelsen som du sier, den mestringsfølelsen og det at du føler vel med deg selv
bevegelse er jo fundamentalt for oss. Vi er, holdt på å si, skapt for å bevege oss, men vi er jo det, det er der vi kommer ifra. Så det er noe veldig primitivt i oss, det å bevege oss. Det å på en måte sette den ene foten foran den andre. Så for meg så finner jeg mye mestring og mye ro og mye
stressmestring da når jeg er ute og løper. Jeg får sortert litt og vekk fra andre stimuli som kanskje lager kjase og mas, men dette er veldig individuelt. Så hvis ikke du liker å løpe, så er det på
på ingen måte noe feil i å trene musklerne heller, eller trene styrke. Så du må på en måte prøve å enten finne en aktivitet man trives med, eller holde på lenge nok til du lærer å like den aktiviteten som er enklest for deg å få til. For det er ikke nødvendigvis det at hvis du går ut og løper den turen og at det skal oppleves som veldig behagelig underveis, men du kan være fornøyd når du er ferdig. Men hvis du klarer å holde på litt til, holde på lenge nok til at du opplever den fremgangen.
Der ligger mestringen. Så vær veldig, hvis du vurderer om du skal ut og løpe, eller kanskje du er ute og løper mens du hører for det her, vær veldig fornøyd med det du har klart å få til, og så prøv å finne den motivasjonen til å få inn en øk til, og så kanskje en øk til, og så kanskje en øk til. Så kommer fremgangen etter hvert. Men begynn i det små, og så kan du bygge på litt og litt og litt. Sånn du motiverer dine...
Det heter vel ikke pasienter det du holder på med, men de du jobber med? Hos oss så gjør vi rene forskningsstudier. Hadde jeg kunnet sitte og snakke med våre potensielle deltaker, så hadde jeg kanskje begynt noe der. Forskning foregår litt annerledes, da må vi på en måte henvende oss til deltakerne våre veldig korrekt, så de får tilsendt et informasjonsskrive.
Så først må de da ha en motivasjon til å lese disse to-tre siderne som vi har skrevet, hvor det på en måte står veldig nøkternt forklart det vi skal gjøre. Og så oppfordrer vi dem til å ringe tilbake til oss. Så det er nok en seleksjon der, ikke sant? Fordi de som kanskje hadde trengt den samtalen for å bli med, hvis vi hadde hatt et klinisk tilbud for eksempel, som er noe annet,
Da hadde vi kanskje nådd ut til de som nødvendigvis ikke hadde motivasjon til å synes at det å få et sånt tresiders brev i posten er stas. Så da må vi treffe de på en litt annen måte. Men hvis vi har muligheten, hvis dette hadde vært mer en sånn klinisk praksis at vi skulle motivere folk til å bli mer fysisk aktive, så kunne det vært en inngang. Gjort en sånn
litt sånn refleksjonslek gjennom intervjuteknikker med å skape den motivasjonen som vi vet må til for å få til en endring.
Og da tror jeg det er viktig at en selv setter premissene, mer enn at en forsker som jeg skal drive og forklare hvor fornuftig det er å trene. Så du må på en måte komme i den som skal gjøre det her, den som skal gjøre jobben. Og det er hver enkelt. Ja, og da må man finne sin egen motivasjon for å orke det. Sånn som for min del kan jeg si at jeg vet, jeg har lest så mye nå om at
intervalltrening eller hittrening er bra for meg. Så da, det er ikke noe jeg naturlig liker. De fleste liker jo ikke å presse så hardt. Men for at jeg skal motivere meg selv til å gjøre det, så har jeg funnet en bakke som jeg klarer å løpe opp, og så løper jeg den ti ganger.
En liten bakke. Men jeg gidder jo ikke gjøre det alene. Så jeg får med meg en venninne, så jeg har en fast venninne som jeg trener den intervalløkta med en gang i uka. Og det er litt sånn, når du gjør det sammen med noen, så får du veldig dårlig samvittighet når du ikke blir med på en økt, bare for at du er så sliten den dagen. Så du blir jo faktisk med. Og det...
Det tar bare 25 minutter. Jeg føler meg så bra etter en økta. Hadde jeg ikke hatt å synge det, hadde jeg ikke orket å ha gjort det. Det å finne en som gidder å gå. Bare finne en bitte liten bakke. Og så kan du begynne med å bare gå. Det gjorde jeg. Jeg begynte med å gå opp den bakken, og så går jeg ned. Etter hvert blir det jogging, så blir det litt fortere. Det er
den lille økta der har veldig mye å si for hvertfall min selvfølelse og hvordan jeg føler meg så jeg tror at man skal prøve å tenke jeg må ikke begynne på treningsstudio for det er mange som synes det er klent jeg synes selv det er vanskelig å gå ferdig på treningsstudio alene, jeg øver meg
Det er en øvingssak, så begynner vi små med å gå en tur ut i skogen bare. Det er en veldig, veldig godt tips. Og det å ha den sosiale støttespilleren, den er veldig, veldig viktig. Fordi vi snakker om ulike barrierer for fysiske aktiviteter. Det er vanskelig å få til, og det er ikke enkelt det her. Men man må snu litt på det. Man må skape barrierer for å skippe nøkt.
Og det at du vet at det står noen og venter på deg, det er helt klart et sånt virkemiddel vi kan bruke. Da har dere en fast treningsavtale, det er bra, vi har fått inn i kalenderen, vi har holdt av tid. Og i tillegg så er det noen som står og venter på meg. Hvis ikke jeg kommer, så må den personen gjøre dette alene. Så da spiller vi litt på vår samvittighet også. Så det å få til en sånn forpliktelse rundt dette her, det tror jeg er superviktig.
Men det å trene intervalltrening og det å få til mer avansert trening, det krever en viss kompetanse.
det er ikke fryktelig vanskelig, men hvis du hadde angripet den bakken litt for hardt de første gangene, sånn at du på en måte hadde kommet halvveis opp, og så hadde du gått det pinstiv av at musklerne liksom ikke funker lenger, veldig anpustende, en fryktelig dårlig opplevelse, ikke sant? Da hadde ikke du gått tilbake og gjort dette en gang til. Nei. Men fordi at du kan litt om trening, du kan på en måte styre intensiteten litt, så klarer du dette på en god måte. Så
Det er helt riktig som du sier at du trenger på ingen måte det treningssenteret. Da klarer du helt fint å trene på egenhånd, men noen sånne verktøy kan være lurt å kjenne til. En veldig greit tilbakemelding er pusten din. Hvis du finner den bakken, så må den være litt lang.
For hvis den bakken er veldig kort, så må du løpe veldig fort, og det er slitsomt. Men finn en litt lang bakke. Hvor lang? Ja, vanskelig. Det kommer helt an på hvor langt du kommer. Så her i Oslo som vi bor, så skal du i Nordmark, så er det motbakker uansett. Fra parkeringsplassen og uansett hvor du skal, så er det motbakker. De er fine. Men det er jo mange som bor i byen, jeg bor på Forneby, superflatt.
Superflat. Det er litt utfordrende. Utfordringen der er at da må vi fort løpe for å bli anpustende.
I hvert fall hvis vi har holdt på litt, for det første trinnet, det tenker jeg å komme seg ut og gå tur. Da er Fornebu helt supert. Terskelen er lav, det er flatt, flyplass, så der klarer alle å gå seg en tur. Men hvis vi blir litt mer avanserte, så vil vi gjerne ha opp pulsen litt, eller bli mer anpustende, som er et symptom på pulsen.
pulsen stiger. Så da kan det være lurt å finne en motbakke. Hvor lang og hvor bratt den skal være, det er ikke noe fasitsvar på det. Men det som er viktig er at du kjenner litt etterpå pusten din. Og da har vi noe som vi kaller for snakketerskel. Fordi etterhvert så blir vi så anpustne at det er vanskelig å snakke. Ja.
Hvis det blir så vanskelig å snakke at du kun klarer å si ja, nei, vet ikke, eller sånne korte stavelser, da er intensiteten litt høy. Men intensiteten kan godt være så høy at det er vanskelig å snakke lange setninger, slik at du kanskje må ta noen sånne pustepauser imellom hvert ord. Da begynner det å bli litt, men du klarer fortsatt å uttrykke det, men det blir vanskelig å snakke. Det er en veldig fin intervall-
intensitet. Ja! Og da tar det ofte et par minutter for å komme opp der, men hvis du da klarer å holde den i to, tre, fire minutter, så er det supert. Så kan du være superfornøyd mens du tusler ned igjen. Og så...
må du jobbe opp motivasjonen til å løpe opp igjen et par ganger til. Ja, ja, ja, nettopp. Så finn et sted som egner seg, bruk pusten din, finn snakketerskelen, så er det gode verktøy å bruke. Veldig bra, Tormo. Det er greit å bare kunne litt om det der når man kommer i gang.
Det er jo en av de tingene vi ser skild. Altså vi snakker om å nå myndighetene sine aktivitetsanbefalinger.
Det som kjennetegner den relativt lille gruppa i Norge som når aktivitetsanbefalingene, det er at de kan litt om trening. De føler kompetanse rundt det å trene. Da er det mye lettere å få til trening. Så hvis man har litt begrepet om intensitetstyring, som for eksempel snakketerskel, eller har en pulsklokke, så gjør det det lettere. Men man får dette til uten utstyr også.
Når vi snakker om trening og kreft, så er det jo litt sånn intuitivt tenker man, under en kreftbehandling bør man ta det med ro, de bør ikke presse seg for de er under en veldig hard behandling. Men hva har dere funnet ut av det her?
Det tror jeg er en tanke veldig mange kan kjenne seg igjen i. Jeg tror denne perioden hvor man er under utredning og kanskje starten av behandling, så har man uendelig mange spørsmål. Og man er usikker på fryktelig mye. Og det er riktig som du sier, mange av de behandlingene som tilbys i dag er jo krevende for pasienten å stå i. Og derfor skal du ikke så veldig mange år tilbake før anbefalingene var det å ta det med ro.
hvile og samle energi for å tåle den belastningen du nå skal gjennom i kreftforløpet. Hvis vi sammenligner oss med andre
og andre store forskningsfelt innen trening og helse, for eksempel trening og hjertekarsykdom og sånne ting, så kom jo der de første studiene på 1950-tallet, hvor man begynte å se sammenheng mellom fysisk aktiv hverdag og mindre sjans for å utvikle hjertekarsykdom. Så de kom jo på en måte tidlig på 1950-tallet. Til sammenligning så kom de første studiene der kreftpasienter trente sent på 80-tallet.
Da var det et par kreftsykepleiere som hadde erfaring fra hjerterehabilitering, som undersøkte effekten av å trene mens, jeg tror dette var kvinner som hadde brystkreft, så de undersøkte effekten av å trene mens de stod på behandling. Og da så de jo det stikk motsatte.
at den gjengen som da drev med rett og slett intervalltrening i sykehuskorridorene opplevde mindre kvalme, de var mindre plaget av fatig, og jeg tror til og med de hadde noe kortere sykehusopphold sammenlignet med kontrollgrupper som ikke fikk tilbud om trening. Så resultatene fra disse pionerstudiene viste at trening hadde motsett effekt av det man trodde. De ble ikke mer slitne, men de ble faktisk mindre slitne.
av å trene mens de stod på sånn type handling.
Så det er litt sånn kontraintuitivt kanskje, at ved å bruke energi så får du mer energi, men det handler kanskje litt om denne restitusjonskurva som vi ofte bruker innen treningslæret, at underveis når du trener, så blir du rett og slett litt dårligere form. Hvis vi går tilbake til styrketrening, så er du kanskje 10-15% svakere på slutten av en styrketreningsøkt enn du var før. Men så er det jo restitusjonen som gjør at vi henter oss inn igjen.
Og det som er kanskje det viktigste aspektet ved trening generelt, men kanskje spesielt i en kreftsetning, at en ting er å kommunisere at det er fornuftig å være fysisk aktiv, eller fornuftig å trene mens man er under behandling. Men det er vel så viktig også å sette av tid til den restitusjonsfasen. Så det at vi trener og har en gradvis tilnærming til trening, en veldig rolig progresjon underveis, progresjon altså at vi legger på
Kanskje mindre motstand fra økt til økt enn vi kanskje ville gjort ellers. Prøve å se forsiktig frem gjør at vi rett og slett håndterer dette bedre enn vi hadde gjort ellers. Men da tenker jeg at mange lytter og tenker «Åh, men hvor mye skal jeg restituere da?» «Hvor hardt skal jeg trene?»
Og det er veldig, veldig gode spørsmål, og fryktelig vanskelig å svare på. Fordi at dette er nok veldig individuelt. Kreft og kreftbehandling kan være så mangt. Alt ifra å fjerne et hudområde til full rulle med stråling og selvgiftbehandling og immunterapi og så videre. Så
Kreftbehandling er så mye, og trening er så mye på toppen av det her. Så det å gi sånne generelle råd om trening under behandling, det er fryktelig vanskelig. Men det de skal vite, det lytterne dine skal vite, er at rundt forbi på norske kreftsykehus som har et visst volym av kreftpasienter, så er det mange steder etablert såkalt pusterom.
som er rett og slett treningssenteret, hvor personer som er under og rett etter kreftbehandling kan gå og få hjelp.
Der møter de hustapauter eller idrettsutdannet med god kompetanse på både treningsbiten og onkologibiten. Og den kunnskapen er veldig, veldig nyttig for å skredde og sy trening. Vi snakker ofte om persontilpasset behandling i moderne kreftbehandling, men vi kan på samme måte snakke om persontilpasset trening. For det skal passe til den som skal gjøre treninger, og det skal passe til den behandlingstypen som
som denne personen skal gjennom. Hvordan skal man motivere seg selv til å trene når man er under en så hevig fysisk og mental utfordring som det er? Hvordan skal man finne ut at dette er nok for deg? Hva viser forskningen? Hvorfor er dette bra?
Da er vi tilbake igjen til litt av de helsefordelene som vi snakket om i sted. Det å kommunisere et vel av helsegevinster av trening tror jeg kanskje ikke har all verdens effekt. Men på de sykehusene hvor det er pusterom, så gå og ta den første samtalen. Fordi
trening på et pusterom, nå skryter jeg felt av pusterommene og det er vel fortjent ros men det finnes helt sikkert lignende tilbud på andre sykehus altså det finnes jo fysioterapiavdelinger og mange steder hvor du kan få treffe folk med kunnskap om trening jeg snakker om pusterommene fordi at det er på en måte spesialisert til å legge til rette for trening mens de er under kreftbehandling derfor snakker jeg mye om det nå, jeg måtte, ja
Jeg måtte bare oppklare det litt. Men det foregår så mye annet enn bare den treningsbiten. For meg som er fysiolog, så er det veldig enkelt å tenke på det som skjer med kroppen vår når vi trener. Men oppsøker du
fagfolk, så kan de ofte svare det på spørsmål du har rundt andre ting, andre spekter også. Altså de ansatte i pusterommene har jo peiling på alt fra himmel og jord når det kommer til kreft og kreftbehandling. Så de kan på en måte trygge deg på alt dette andre også. Og i tillegg så er det ofte gruppebasert trening, så du trener sammen med like personer. Kanskje du møter folk som har vært gjennom mye av det du skal gjennom snart. De kan fortelle om sine erfaringer, du
du kan spørre om det du er urolig for, så er det på en måte det aspektet i tillegg til disse gunstige helseffektene du kunne få av trening, sånn fysiologisk. Ja, men da tenker jeg, for det er fantastisk at det finnes sånne tilbud, men for de som hører på nå og tenker, ja,
Hvorfor bør jeg trene? Viser det at man får mer ut av behandlingen? Blir man fortere frisk? Har man større sjanse for å overleve kreft? Er det noen sånne studier? Ja, det var ganske mange spørsmål i ett. Jeg skal prøve å ta det litt i rekkefølge. Hvis de lurer på hva de kan få ut av å trene først,
Så handler det litt om disse plagene vi snakker om i sted. Den kreftrelaterte trøttheten er kanskje en av de hyppigste, mest plagsomme bivirkningene man kan få mens man står under behandling. Fatigen. Fatigen, ja. Jeg tror de aller fleste pasienter som går gjennom en kreftbehandling av en viss intensitet vil føle på det på et tidspunkt.
Der har vi ganske god dokumentasjon på at fysisk aktivitet kan være med å redusere risikoen for å utvikle fatig i alvorlig grad. Sånn at du demper de plagene som måtte komme. Jeg sier ikke at trening vil gjøre at du aldri opplever å være trøtt, men sjansen er på at du kommer ut av det bedre enn du ellers ville gjort.
I tillegg er det jo sånn at mange av de kreftbehandlingene som tilbys i dag, de er på en måte effektive for å behandle våre svulster og de cellene som er unormale, men de påvirker jo i stor grad våre friske vev også. Så du kan finne bivirkninger på hjertet, på andre steder i sirkulasjonssystemet, på muskulatur og så videre. Så det er ganske vanlig at vår fysiske form reduseres.
Vi snakker om biologisk aldring, jeg er ikke noen fan av det, men hvis vi sammenligner vår fysiske form, så kan vi dele det inn i alderskategorier. Vi vet jo at med alderen blir vi i dårligere form. Det vi ofte ser gjennom en ganske vanlig selvgivkur for brystkreft for eksempel, da ser man at de ofte eldre stager om lag 10 år.
Så i løpet av de 6-12 månedene man står på sånn type handling, så får man da en fysiologisk aldring omkring 10 år.
Så det å trene, det å være fysisk akt underveis, kan være med å redusere noe av den effekten man ser. Så i start snakker vi om det å føle at du er i god form. Det er ikke sikkert opplevelsen av å være i god form er det du kjenner mest på, selv om du trener under sånn type handling. Men kan hende at den fysiske formen din hadde vært vesentlig dårligere hvis ikke du hadde trent.
Dette må vi bare stoppe litt på, for dette synes jeg var utrolig spennende. Så det man ser den biologiske aldringen kan gjøre at du faktisk eldes med ti år under en behandling som tar 6-12 måneder. Og det er jo mye forskning på dette med aging og sånn, men det å trene under behandlinger kan...
motvirker det til en viss grad i alle fall, så kroppen ikke eldes så fort gjennom en behandling. Er det det du sier? Det er det jeg sier. Når vi snakker om fysisk kropp, så snakker vi ofte om det maksimale oksygenopptaket.
som rett og slett er i hvor stor grad du klarer å utnytte den oksygenen som finnes i lufta. Det handler om å transporte den i lungene, og så handler det om å få oksygenen fra lungene over i blodbanen, og så handler det om å få det ut til muskulaturen via hjertet, og så handler det om hvordan musklene kan utnytte den oksygenen som er tilgjengelig. Så utholdenhetsidretter, der finner man jo typisk veldig høyt oksygenopptak.
Hos oss vanlig dødelige finner vi selvfølgelig lavere oksygenopptak. Og så vet vi at oksygenopptaket, i alle fall fra vi har fylt 40 år utover, så synker oksygenopptaket vårt med cirka 1 prosent hvert år. Og når vi måler det maksimale oksygenopptaket før og etter en selvgiftkur, så er det typisk det man ser. I litteraturen ser vi at oksygenopptaket reduseres med omlag fra 10 opp mot 25 prosent.
Og sånn sett er ti års aldring, fysiologisk aldring, en øvre del av det vi kan forvente oss på å si. Det finnes ned mot 25% og sånne ting også. Det som er der er ofte at det er oksygenets transportkapasitet som er redusert, og det kan fikse seg ganske kjapt etter vi er ferdig med behandling.
Men man ser, det er noen studier fra USA blant annet, hvor man har undersøkt brystkreftspasienter som har vært ferdigbehandlet for flere år tilbake. Og da ser man fortsatt en sånn avstand mellom det som er forventet i den aldersgruppa som de tilhører. Og da er det normalt at man ser en sånn ti års forskjell. Ok, ok.
Pasienter i USA blir behandlet med litt andre selvgifttyper enn det de gjør i Norge. Jeg kan ikke i dag komme på studier som har undersøkt dette her i Norge. Nei. Det kan jeg ikke. Men det der er veldig interessant uansett. Så det er jo noe man virkelig, jeg tenker at det kan gi motivasjon.
Helt klart, altså, fordi der igjen er det ikke sikkert det er så mye som skal til. Men hvis du klarer å enten gå tur mens du er under behandling, få det en intervallveninne, eller en turkompis, det å komme seg ut, det å være litt fysisk aktiv, har mye å si. Og det å være, altså, jeg liker å være ute, så jeg bruker naturen en del, men det å være ute har andre
har andre effekter også. Vi blir lettere til sinns. Det blir litt enklere hvis vi bare kommer oss ut. Så prøv det. Og der kan det være en regel. Det er ikke det at du skal trene for en værpris, men prøv. Ta på deg skoene, gå ut, og hvis ikke du liker det du holder på med, når det har gått ti minutter, så bare snu og gå hjem igjen.
Fordi det skal være lystbetont da. Og ikke minst, da har du allerede vært på tur i 20 minutter, så da har du fått økt av de. Så noen sånne, jeg må bruke det litt av og til for at jeg skal finne motivasjon til å trene. Ta på deg skoene og gå ut og prøv. Her er det ikke snudd, fordi når du bare kommer ut og kommer i gang og blir varm, så går ting ganske greit. Men jeg har alltid den oppsyn at hvis jeg ikke liker det jeg holder på med, så finner jeg på noe annet.
Men så liker jeg det jeg holder på med da. Ja. Ok. Hva mer viser studiet at trening gir under en kreftbehandling av positive fordeler? Når det kommer til det å håndtere behandling, det å
eventuelt være på sykehus kortere tid eller raskere tilbake i jobb og sånne ting, så er det ikke all verdens av dokumentasjon, men det finnes noen studier som er verdt å nevne. Blant annet en studie fra Sverige, igjen innenfor brystkreft. Det er kanskje en ganske stor svakhet med litteraturen på trening og kreft, fordi at sikkert 80% av studiene som er gjort, er gjort på
på kvinner som er under kreftbehandling for brystkreft, eller som har tidligere mottatt brystkreftbehandling. Så vi vet ganske mye om kvinner som står på behandling for brystkreft, men mindre om disse andre kreftformene. Så mye av det jeg sier da er påvirket av det. Og det er viktig å huske på, fordi det kan være helt andre utfordringer du står i hvis du har et lymfom, eller hva det måtte være.
Men det finnes en studie fra Sverige igjen på brystkreftpasienter. Det som er fint med Sverige er at kvinnerne der behandles likt som i Norge, ganske likt i alle fall. Lignende de samme selvgiftkurerne som gis. Og der igjen kvinner ble randomisert til enten trening, og da var det innslag av intervalltrening blant annet, eller en kontrollgruppe.
Da så man at kontrollgruppen reduserte sitt oksygenopptak med om lag 10%, og at dette ble motvirket i den gjengen som trente. I den studien så man at kvinner som var i treningsgruppen hadde kortere sykemelding enn kvinner i kontrollgruppen.
så er det ikke all verdens med dokumentasjon på akkurat sånne ting. Men det finnes enkelstudier som har undersøkt det. Når jeg sier at det ikke finnes dokumentasjon på det, så er det ikke det at det nødvendigvis ikke er en effekt, men det er ikke mange nok som har forskning på det. Det er ikke nok forskning til å på en måte
står på barrikaden og sier at dette er en klar effekt av å trene. Nå kommer det til det å håndtere behandlinger i dag, sånn som vi snakket om de første studiene på 80-tallet. Da var det det som var reelt. De ble mindre kvalme, og de sto i behandlingsforløpet bedre med at de kunne motta mer medisin. Ut fra den medisindosen de var tenkt at de skulle få, så fikk de mer medisin sammenlignet med kontrollgruppa.
Men som det er i dag, så har det kommet mange gode medikamenter for å behandle kvalme, blant annet. Så i dag har vi kanskje ikke den effekten, fordi man rett og slett får mer kvalmestillende medisiner underveis. Så hvorfor man skal trene i dag, så handler det kanskje om å redusere noe av den effekten som går på fysiologien vår, den som går på disse...
som vi snakket om i sted. Mindre grad av fatig, og ikke minst det som vi kanskje underseller, eller jeg som fysiolog har en tendens til å underselle, men mestringsopplevelsen i det her. Det å klare å gå på trening, altså du slår jo alle de som ligger på sofaen, med å ta det ned nøkta. Så det å på en måte gjøre noen sånne triks for å overdrive mestringsopplevelsen med det du holder på med, tror jeg kan være...
en god måte å spille opp endorfinerne på. Ja, også man skal ikke kjimse av hvor viktig den mentale delen er når man står i en tøff tid, altså.
Absolutt ikke. Og det er jo en av de tingene man ofte ser, at det er færre som rapporterer symptomer på angst og depresjon og sånne ting. Så den biten kan du jo oppleve. Der igjen så tror jeg samspillet med andre er viktig. Altså det at du kanskje, du møter fagpersoner, du møter like personer og så videre, utenfor
Ute i naturen er angstempene i seg selv, så det er flere aspekter som spiller på lag. I motsetning til en medisin som ofte er veldig målrett, så er fysisk aktivitet hele apoteket, som du bare tar inn. Så det er mange gode synergieffekter som spiller på lag. Vet man om det å trene under behandlingen kan gjøre at man
blir fortere frisk eller har større sjanse for å bli frisk? Er det forsket på det? Ikke... Der igjen er det ikke god nok dokumentasjon i dag for å si det. Sånn som jeg leser litteraturen. Det finnes enkelstudier, en sånn som den svenske som vi snakket om i starten, kortere sykemeldingsperioder
i treningsgrupper og så videre. Så det finnes enkeltstudier som indikerer at forløpet skal gå raskere, eller man kommer bedre ut av det. Men jeg tror ikke dokumentasjonen er der i dag at vi kan si at det er sånn for alle. Det er spennende å se. Helt klart, helt klart.
Men det å ha en robust fysisk og mental helse er jo kjempeviktig for veldig mange prosesser. Så jeg tenker at det må jo være positivt når man står i det, men
Tenk at det er greit å bare nevne at det er ikke sånn at han Tormod eller jeg sier at du må trene når du er midt i en behandling og føler deg kjempedårlig. Det handler ikke heller om å trene kjempehardt. Det du sier er bare det å gå sin tur kan ha effekt for at
Det er jo forskjellige stadier under en behandling, og jeg har jo fulgt mange pasienter under en kreppbehandling, og jeg ser jo at under noen stadier så får de seg ikke ut av senga, ikke sant? Alt tar sin tid. Det er veldig viktige aspekter du trekker frem her, fordi jeg prøver å være litt nøkter når jeg kommuniserer det her, men det hender jeg blir litt engasjert, men det er veldig viktig poeng å få frem at det er
Min misjon er ikke at alle skal trene til enhver tid for enhver pris. På ingen måte. Det handler om en tolererbar treningsmengde. Også er det selvsagt helt frivillig. Mange som får en diagnos eller som er under utredning blir veldig opptatt av hva de kan gjøre selv. Og da er det typisk...
livsstilsvanene våre noe som blir gjennomgått. Det er en ting vi kan påvirke selv, og et verktøy, verktøykasser, vi kan bruke. Men på samme måte som jeg må oppleve
jeg må synes det er gøy mens jeg holder på for at jeg skal fortsette, så tror jeg det blir viktig her også. Hvis trening blir en sånn pliktsfølelse eller tvang på et vis, så tror jeg det blir vanskelig. Og da mister vi mye av disse psykologiske aspektene ved det her. Men hvis du er åpen og nysgjerrig og du vil prøve,
så vit at det finnes flere arenaer hvor du kan få hjelp. Det finnes pusterom, vi på idrettshøyskolen sammen med Oslo Universitetssykehus utdanner aktivinstruktører som finnes rundt forbi i Norge. Det finnes rehabiliteringsopphold, Montebello-senter, kartosenter og så videre. Flere steder hvor man kan gå og få hjelp. Hvis du er nysgjerrig på det her, så prøv det som en start.
Jeg bare tenkte på det, de som har blitt frisk fra kreft, har du noe du ønsker å si til de som kanskje ikke har fått trent under behandlingen, men som man vet jo at etter kreftbehandling så er det mange som sliter både med mentale og fysiske problemstillinger, og mange opplever fatig, magetarmplager, det er mange ting man kan slite med etterkant av en så stor behandling.
Har trening en innvirkning her? Det er jo et veldig vanskelig spørsmål. Dette med fatig er en sak som går igjen når vi snakker om trening og kreft.
Og mange har en opplevelse av at hvis du får fatig, så er det bare å trene. Jeg tror ikke det er så enkelt. Vi har mest dokumentasjon på at trening kan bidra til å forebygge fatig under behandling. Og så vet vi faktisk veldig lite om effekter av trening når dette har satt seg. Hvis du har utviklet kronisk fatig for eksempel.
Sjansen er jo at det er litt andre mekanismer som spiller inn da. Altså at den fatigen er annerledes enn den fatigen du opplever under behandlingen, selv om du kan oppleve slikt. Men hvis dette har satt seg og blitt kronisk på et vis, så tror jeg ikke at det er så enkelt som at det er bare å trene. Nå er det satt i gang en studie
initiert av Oslo Universitetssykehus og Lene Thorsen som jobber der, hvor vi skal undersøke effekt av veldig tilrettelagt trening hos personer som har utviklet kronisk fatig. Så det blir en veldig, veldig viktig studie, fordi at i dag finnes det bare en studie fra Trondheim i sin tid, tror jeg, publisert tidlig på 2000-tallet. Den er ikke veldig stor, det er en håndfull deltakere, et
rundt 15-20 stykker. Sånn at det er på en måte den kunnskapen vi har i verden om trening med kronisk fatig i dag. Det kan hende det er et par andre studier, men det er veldig, veldig få. Så studien som er nå underveis, det blir veldig, veldig spennende å se hva som kommer ut av den.
Da er det en mer tverrfaglig tilnærming til fatigeproblematikken også. Fysisk aktivitet er en bit, men det er også kostholdsveiledning, det er kognitiv trening og så videre. Så det er flere aspekter som inngår som behandlinger for kronisk fatig. Kjempespennende, så det blir veldig spennende å følge.
Du sa også noe som jeg synes var veldig bra, og det handler ikke om å prakke på noen, men det å gi verktøy. Jeg får avtalt tilbakemelding på podcasten om at tips som kommer kan gjøre at enkeltmennesker får dårlig samvittighet for at de ikke får det til. Jeg må si at
Jeg har jobbet som lege i ti år, og jeg ser at når mine pasienter får verktøy, og jeg snakker med dem om det på en empatisk måte, og ikke prøver å prakke på dem noe, og ikke prøver å gi dem dårlig snittet hvis man ikke får det til, så opplever jeg at mine pasienter får utrolig mye mestring av å kunne få litt mer.
verktøy som de selv har kontroll på. For det er så mye helsevesenet har kontroll på når man får en sykdom eller en lidelse. Men det å kunne gi de verktøy som de selv kan få muligheten til å gjøre for å styrke sin egen helse, opplever jeg at veldig mange synes er utrolig deilig. Fordi det at alle andre skal bestemme hvordan livet ditt er under en sånn behandlingsform, er ganske
mentalt krevende. Og når man da får verktøy der man får vite at kanskje litt trening for eksempel, det at jeg går med en tur ut kan hjelpe meg i denne vanskelige tida, vil de aller fleste synes det er veldig deilig. For det å vite at man selv kan gjøre tiltak, det er
Vi mennesker er selvstendige individer, og vi ønsker å kunne gjøre det som er bra for oss. Og så må man velge ut av alle de rådene og verktøyene man får, hva som passer for en i sitt liv. Og det er jeg kjempeopptatt av, og jeg er kjempeglad for at du forsker på dette, Tormod, for dette er
håndfast og veldig nyttig. Det er sånne små verktøy som kan bety enormt mye for kvaliteten på et persons liv. Så jeg synes du har forklart dette veldig godt, og jeg er veldig takknemlig for at du tok deg tid til å bli med. Er det noe vi har glemt å gå gjennom mens vi har pratet?
Jeg tror vi har dekket ganske mye. Det viktigste er jo å få fram hvor du eventuelt kan få hjelp. Og det har vi jo nevnt både pusterommet, aktive instruktører og rehabiliteringsinstitusjoner rundt forbi. Snakk med fagslegen din om tilbud eventuelt i kommunene, du har frisklivssentraler og så videre. For hver og enkelt så handler det kanskje om å finne ut av hvorfor
Hvorfor er trening viktig? Hva er det du ønsker å oppnå med trening? Hva er det du tenker at trening kan gjøre for deg? Og så gjør en liten refleksjonsøvelse rundt det med å virkelig grave det ned i hva du ønsker å få ut av det her. Hvorfor er det viktig for deg? Og kanskje også hva er konsekvensene av ikke gjøre det? Hva er det du går glipp av med å ikke være fysisk aktivt?
For da kan kanskje denne snøballen begynne å rulle litt, og så finne ut av hva det er det enkleste kan få til. Er det noe du kan gjøre akkurat nå? Er det en bevegelsesform du kan gjøre nå? Kan du bryte ut i spontan dans? Kan du trene litt bevegelighet hvis det er det som ...
deg når du skal ut og gå? Kan du gjøre noen styrkeøvelser der du er nå? Kan du ta den tur ut? Hvilke små tiltak kan du gjøre? Og hvordan kan du flette det inn i dine rutiner? Og ikke minst få gjerne en sånn sosial forpliktelse. Eller bedre.
venner, som de heter. Sosial forpliktelse eller venner. Som du kan gjøre det her sammen med. Fordi da øker vi rett og slett terskelen for å ikke få det til. Veldig bra.
Jeg har et siste spørsmål til deg, Tormod. Gjennom lang erfaring og mye forskning, og du har jo undervist studenter i mange år, hva har du lært? Hva tenker du er viktig å få fram? Et siste tips som du tenker at det er nyttig for de fleste av oss å vite? Jeg tror det er viktig at vi som snakker om dette, i motsetning til det det kanskje har vært
i en dag prøver ikke å være så himla naiv og tro at trening er lett. Det å være fysisk aktiv er jo dødsvanskelig. I seg selv det å gå er ikke så vanskelig, men det å gjøre dette regelmessig er fryktelig vanskelig å få til. Så vi må være litt ærlige når vi kommuniserer det her. For mange vil det oppleves som en veldig forpliktelse å skal i gang med noe sånn som dette her.
Så det å begynne å trene er ikke enkelt. Men ja, det blir litt sånn gjentagelse, men begynne det små. Gjør noe
For det er der gevinsten ligger, tror jeg. Det å begynne med noe, og så kanskje det baller på seg, eller kanskje det forblir akkurat der. Men gjør noe som du opplever som så enkelt at du kan tenke deg å gjøre noe til. Og så har jeg en kollega, en professor også, som sier trene i dag så du får lyst til å trene i morgen. Og det er noe med det. Trening skal ikke være vondt.
Jeg tror det er Marit Bjørgen som har sagt at hun aldri har hatt en dårlig harøkt, men det er jo fordi hun har trent rolig til hun skal ha de harøktene. Så begynn med noe som er veldig overkommelig. Kjenn etter hvordan det føles, kjenn etter hvordan dette er underveis, kjenn etter hvordan det er etterpå, og så kan du, hvis du er klar for det, øke på litt. Gå litt lenger, ta en lyktestolpe til, og så begynn der.
Veldig fint. Det minner meg på min far, for han gikk akkurat bort da han ble 96 år, og han
Han var ikke en sånn som trente. Han gikk ikke opp på fjellet. Men han elsket å spille fotball med oss når vi var små. Når han var 85 så driver han og spiller fotball med oss. Han sa alltid til meg at du lover meg at du aldri skal ta heisen. Du går de trappen. Så han fikk mikrotrening. Selv om han ikke var en sånn typisk trener. Han var kjempevital hele livet. Jeg
Prøv å tenke på det hver gang jeg ser den der trappa, og så ser jeg husen opp, så skal jeg ta den trappa, for det lille der har faktisk litt å si. Faktisk masse å si. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, helt klart. Så de små tingene vi kan gjøre i hverdagen vår for å gjøre ting litt mer vanskelig,
Ikke velge å ta heisen. Ikke stå stille på det rullebåndet. Beveg det. Gjør noe. Jeg går rundt med en ring som forteller meg at nå har du suttet litt for mye. Så sier den at du må bevege deg. Det har jeg aldri gjort. Men nå leste jeg i en bok at jeg hadde sett på en studie at bare det å bevege seg noen sekunder
sekunder, hvis du sitter stille i mange timer, bare beveger deg bittelitt for litt sirkulasjon, så hadde det faktisk en god del å si. Og da gidder jeg å gjøre det. Jeg gidder ikke når det bare ringer en og forteller meg, men når jeg får vite hvorfor jeg får bedre blodsirkulasjon og det er bra for meg, da gidder man. Og da er vi tilbake til kompetanse. Sånn som vi snakket om i start, at de som faktisk møter aktivitetsanbefalingene føler en form for kompetanse på å være aktiv.
Så her igjen, det å få den irriterende påmindringen på at nå har du sittet stille, jeg vet det, men å vite hvorfor. Sånn er det med trening, å finne ut av hvordan og hvorfor. Så er vi der.
Veldig bra. Tusen hjertelig takk for at du ble med i podcasten, Tormod. Tusen takk for invitasjonen. Er det et sted mine lytter kan nå deg? Ja, min kontaktinformasjon er vel ikke så hemmelig, så enten kan de bare søke på Tormod Skogstad Nilsen, da finner de typisk min kontaktinformasjon på nettsiderne til NIH, eller si mailadressen min, tormodsn1nih.no.
Jeg hørte en veldig god underviser fra flere studenter som har hatt deg. Det var veldig hyggelig å høre. Må få litt fremsnakk her. Tusen takk for at du tok deg tid. Tusen takk for at jeg fikk komme.
Og synes du denne episoden var nyttig, så send den til noen. Det er sånn vi får frem den gode kunnskapen. Og hvis du har noen spørsmål til meg, eller kommentarer til denne episoden, så bare skriv under på Instagram eller Facebook. Og med det så ønsker jeg deg en kjempefin dag. Ha det godt!