‹ Tilbage til podcasts ‹ Leger om livet

4/22/2025

#197. Sykeliggjøring av barn, ADHD, skjerm og barns mentale helse. Med lege Henriette Kirkaune Sandven.

Leger om livet podcast diskuterer økningen i psykiatriske diagnoser hos barn. Overlege Henriette Kirkaune Sandven kritiserer sykeliggjøring og overmedisinering, særlig med ADHD-medisin (amfetamin). De drøfter diagnosesystemet (DSM), søvnproblemer, skjermbruk og foreldrerollenes betydning. Sandven fremhever viktigheten av å fokusere på barnets utviklingspotensial og miljøet.

00:03

Anette Dragland deler sin nye bok om helse og forståelse av kropp og sinn, mens Henriette diskuterer sykeliggjøringen av barn i dagens samfunn.

11:09

Psykiatrien har utviklet seg mot en sykdomsmodell med flere diagnoser, men mangler vitenskapelig grunnlag og fører til overbehandling av friske.

16:49

Vi bør fokusere mer på barns styrker enn på problemer, for tidlig diagnostisering kan hemme deres utvikling.

23:08

Bruken av ADHD-medisin kan gi kortsiktige effekter, men langtidseffektene på barn er usikre og potensielt problematiske.

27:33

Legemiddelbruk blant ungdom øker, noe som skaper bekymringer for vekst, avhengighet og langtidseffekter på hjernen.

Transkript

Nævnt i episoden

ADHD

Økt bruk av ADHD-medisin er et sentralt tema, kritisert for overmedisinering og potensielle bivirkninger.

DSM-5

Det amerikanske diagnosesystemet for psykiatriske lidelser diskuteres kritisk for sine løse kriterier.

Amfetamin

Brukes som ADHD-medisin, men har avhengighetsskapende egenskaper og potensielt alvorlige bivirkninger.

Skjermbruk

Diskusjon om negative effekter på søvn, sosial utvikling og mental helse.

Sosiale medier

Bidrar til økt mobbing og press blant barn og unge.

Overmedisinering

Kritikk av økt bruk av psykiatriske legemidler hos barn uten tilstrekkelig begrunnelse.

Sykeliggjøring av barn

Sentralt tema, med kritikk av overdiagnostisering og fokus på feil problemstillinger.

Henriette Kirkaune Sandven

Overlege i barn- og ungdomspsykiatri, forfatter av boken "Diagnosefellen".

Anette Dragland

Utdannet lege og vert for podcasten "Leger om livet".

Diagnosefellen

Boken til Henriette Kirkaune Sandven om sykeliggjøring av norske barn.

Hele deg

Anette Draglands bok om helse og velvære.

BUP

Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, hvor Sandven arbeider.

ICD-10

Europeisk diagnosesystem for psykiatriske lidelser, nevnt i sammenheng med DSM-5.

Alan Francis

Amerikansk psykiater, forfatter av "Saving Normal", nevnt i diskusjonen om DSM.

Snarøya skole

Skole i Bærum hvor foreldre har tatt initiativ til å begrense mobilbruk.

Netflix

Dokumentar "Take Your Pills" nevnt, som omhandler ADHD-medisin og dens effekter.

Keith Connors

Nevnt i dokumentaren "Take Your Pills", en av grunnleggerne av ADHD-diagnosen.

Søren Hertz

Dansk barnesykkiater, nevnt i sammenheng med barnets utviklingspotensial.

Hein (forfatter fra Nederland)

Nevnt med sitatet om å endre miljøet, ikke blomsten.

Deltagere

Host

Anette Dragland

Guest

Henriette Kirkaune Sandven

Sponsorer

Nordlig.no

Point

Barn har uante utviklingsmuligheter.

Et optimistisk perspektiv på barns potensial for vekst og utvikling.

Når en blomst ikke blomstrer, prøver du ikke å endre blomsten, du endrer miljøet.

Et sitat som understreker viktigheten av å fokusere på omgivelsene og systemene rundt barn, heller enn å fokusere utelukkende på barnet selv.

Vi er i ferd med å overbehandle de bekymrede friske og underbehandle de alvorlige syke.

Et kontroversielt utsagn om hvordan ressursene i helsevesenet fordeles.

Bruken av psykiatriske legemidler for barn og unge er firedoblet de siste 20 årene.

En bekymringsfull statistikk som illustrerer en økende trend.

Påstande

Vi sykeliggjør barn i økende grad.

En påstand støttet av økte henvisninger til BUP og økt medisinering av barn.

ADHD-medisin er ofte amfetamin-derivater, et A-preparat klassifisert som et narkotisk stoff.

En påstand som understreker den potensielt alvorlige naturen av medisineringen.

Tidlig oppdagelse av psykiske lidelser hos barn fører ikke nødvendigvis til bedre utfall.

En påstand støttet av studier som viser at diagnoser og behandling ikke alltid hjelper.

Skolen kan være en helsetrussel for mange barn.

En påstand som understreker skolens potensial til å bidra til stress og mistrivsel.

Lignende

Loader

Hei! Før vi går i gang med ukens episode har jeg noe helt spesielt å dele med deg i dag. Jeg har skrevet bok, og den heter Hele deg, og jeg har lagt hele hjertet mitt i den. Dette er boka jeg selv savnet da jeg begynte på min egen reise mot bedre helse, og mot en større forståelse av hvordan kroppen, tankene og sinnet vårt henger sammen.

I boka snakker vi alltid fra immunforsvaret, selvhelse og informasjon, til søvnstress og hvordan tankene våre kan endre kroppen vår helt ned på selvnivå. Boka er skrevet for deg som en skjerri på hvordan kroppen din faktisk fungerer, og hvordan du selv kan påvirke helsa di.

Du kan nå forhåndsbestille boka hele deg hos nordlig.no, og det betyr enormt mye for meg å få være med på denne helsereisen med deg. Så om du ønsker en signert utgave, så er det bare å bestille den på nordlig.no, søk hele deg, så får den tilsendt i posten.

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. Med meg i dag har jeg en rete kirkeune Sandvén, og hun er overlege i barn- og ungdomspsykiatri og har jobbet i BUP i over 15 år.

Hun er opptatt av hvordan samfunnsutviklingen påvirker våre barn og unges helse, og har gjort seg bemerket i debatten rundt temaer som ADHD, skole, barnevernsbarn og enslige mindreårige flyktninger. Hun har nå kommet ut med boka Diagnosefellen om sykeliggjøring av norske barn, og den har jeg lest gjennom de siste dagene, og det er så interessant, alltid fra hvordan man har diagnostisert, hvordan diagnosesystemet fungerer, til...

Hvordan utviklingen har gått de siste 15 årene, og det er jo litt urovekkende. Hjertelig velkommen, Henriette. Tusen takk.

Du mener at vi sykliggjør barn i økende skrat? Ja, vi gjør det, vil jeg si da. Jeg jobber jo i BUP, og vi har jo hatt veldig mange steder i landet en dobling av henvisninger siden før pandemien. Det betyr jo at vi også må ta flere inn, og hos oss stiller vi jo diagnoser.

Så det betyr jo at vi stiller diagnoser på flere barn, og vi har også helt klare statistikker på at vi medisinerer flere og flere barn. Hvordan kan dette bety at flere og flere bare har oppstått i seg selv? Vi har jo ikke noen holdepunkter for det, så det er jo et eller annet som jeg tenker skjer i samfunnet vårt, som vi må begynne å snakke litt mer om.

For sånn som det er nå, så blir jo barn sikkert gjort. Ja, for vi har jo et sett med gener som vi er utstyrt med, og de endres jo ikke på fem år. Det skjer over ganske mange hundre tusen år. Så det kan ikke være gener som gjør at vi plutselig har fått

flere mentale lidelser også våre barn det er jo et eller annet som skjer i samfunnet og det er jeg så utrolig glad for at du adresserer og for at du engasjerer deg for det er kjempe kjempe viktig det her og vi trenger en debatt rundt det fordi at hva skjer med et barn når de får en diagnose hva skjer med de når de får vite at du er ikke helt frisk det er noe galt med deg ja

Det er jo hele grunnen til at jeg har skrevet den boka, da. Det er en økende bekymring for nettopp det. Og i den debatten som oppstår, så mangler det jo en stemme, og det er jo barnets. Og det er jo ikke barnet som ber om å få komme til oss på VUP for å bli utredet, eller få hjelp for den saks skyld. Så...

Så det må vi ta mye mer på alvor om enn vi gjør da. Og nettopp som du sier, hva gjør det med et barn? Å få vite på en måte at noe er feil med barnet. Det tenker jeg vi nok ikke har snakket nok om, og vi er ikke nok bekymret for det. For et barn er i endring. Det er hele prosjektet til barnet å utvikle seg og endre seg.

Og det å få en diagnose mens man er i utvikling og endring, kan jo gjøre noe med den utviklingen. Og hvordan barnet ser seg selv, ikke minst.

Og det kan bli en del av identitet og personlighet, rett og slett. Og det er jo ikke gunstig. Det jeg også ser med bekymring på når vi først er der at vi tenker at her er det et eller annet dette barnet som er feil med det barnet, så er det noe med hvordan vi voksne ser på det barnet, rett og slett. Hvis vi har på en måte dette barnet utagerer hele tiden, eller her er det ...

Et eller annet som jeg ikke liker ved at barnet oppfører seg dårlig. Og dette barnet skal på en måte speile seg i oss. Hvordan vi oppfatter dem, adferden deres. Og det integreres i hvem de er da. Så vi stiller feil spørsmål. Vi spør oss hva er feil med barnet når det er et eller annet som ikke er enten ønsket eller vanskelig.

hvor vi heller burde stille spørsmålet og være nysgjerrig på hva er det som har skjedd med dette barnet, og hvordan kan jeg hjelpe det? Ja, for du skriver noen historier som jeg bare synes er så sterke om barn som, nå husker jeg ikke helt, men barn som på en måte stiller deg spørsmålet, er

er det noe galt med meg? De rundt seg i det. At de blir utrygda på sin egen identitet. Og du sa et ord før vi startet innspilling. Neuroplastisitet, hva er det? Det handler jo om hjernen vår og hvordan den er

hvordan den kan formes gjennom erfaringer. Det er ikke et statisk organ, ikke sant? Vi kan si sånne ting som at hjernen er bruksavhengig, så vi blir gode på det vi øver på. Og det er en utvikling som kanskje er gjennom livet. Alle hjerner er plastiske. Men

før cirka 25 års alder, så vil den være ekstra plastisk. Det er en ekstra liksom, det kan man øve, ja, ekstra formelig da. Ja. Ja.

Den tiden der er jo så utrolig viktig for deres selvfølelse og identitet. Du skriver på baksiden av boka at omtrent en av fem barn og unge har nå en diagnose. Og bruken av psykiatriske legemidler for barn og unge er fire topplet de siste 20 årene.

I gruppet unge voksne rapporterte 40% av jentene og 25% av guttene om så store vansker at de kunne fått en psykiatrisk diagnose. Og jeg blir skikkelig lei meg og bekymret når jeg leser det. Det er jo helt vanvittige tall. En av fem har en diagnose. Hva ser du i din jobb? Hvorfor har du skrevet denne boka?

Det er jo en enorm bekymring, både for de der ute, men også den måten vi velger å løse dette på. Jeg sitter jo på kontoret mitt og treffer barn og familier som har det vanskelig. Det er ikke det det handler om. Jeg mener ikke at noen kommer til meg og skaper seg eller finner på. Når de først kommer til meg eller oss på BUP, så har de det vanskelig og trenger hjelp med et eller annet. Ja.

Men vi er jo på en måte endestasjonen i den prosessen, ikke sant? Så hvis det er ting der ute, noe jeg mener det er, så har vi fokus på feil sted. Vi må gjøre noe med samfunnet, heller enn å ende opp der at flere og flere barn henvises til oss.

Og vi stiller diagnoser på dem da. Det er ikke en heldig utvikling, og jeg får en dårligere og dårligere magefølelse. Jeg tror jeg, når jeg begynte i BUP for, nå er det vel 16 år siden, så var jeg jo liksom legen. Og er det noe vi er opplært i, så er det jo diagnostisering, medisinering. Og vi er liksom den folk kommer til med litt sånn tillit til at nå skal vi løse opp.

problemet deres da. Det var liksom litt av min identitet. Og så har jeg kjent da de siste årene at egentlig så blir jeg mer og mer usikker, eller at jeg blir trygg da. Og der jeg før, det er kanskje satt litt på spissen, men der jeg før kanskje nøt å ha litt sånn definisjonsmakt ved å liksom stille en diagnose da. Når noen kommer og her er det jeg som definerer deg på en måte, så begynner det ansvaret å føles utrolig tungt.

Det føles ikke riktig, og spesielt når jeg diagnostiserer et barn. Jeg vet det er så usikkert det vi holder på med. Du beskriver litt hvordan diagnosen i det hele tatt har oppstått, hvordan man har laget diagnosen. Det er jo et system som ... Kan du forklare litt om DSM? Ja.

Det er jo det amerikanske diagnosesystemet for psykiatriske lidelser, og i helsevesenet i Norge så bruker vi jo et europeisk, dobbelt WHO sitt som heter ICD-10, men akkurat når det gjelder psykiatri så lener vi oss stort sett på DSM-5, fordi at i USA så ligger det litt foran oss i utviklingen, og

Og det er dermed også der de fleste kartleggingsverktøy og utredningsverktøy vi bruker i bupp eller i psykiatrien kommer fra. Så derfor er det på en måte det systemet vi forholder oss til. Det er en manual som man har, den første manualen kom i 1952.

Og intensjonen der har jo vært at man skal gjøre ting litt likt de som jobber i psykiatrien. At man må kategorisere. Vi kategoriserer jo veldig mye. Veldig mye samfunn kategoriserer jo musikk, dyr. Det er jo en del av måten vi gjør ting på. Men akkurat da må vi i hvert fall bli enige om noen kategorier og hvordan det skal behandles.

Og så har det da med jevne mellomrom så blir det den manualen revidert. Og den største endringen, nå er vi på manual nummer 5 som kom i 2013, og den største endringen kom i 1980.

Da hadde psykiatrien tapt litt sånn anseelse i USA og trengte å liksom reise seg litt, få litt status igjen. Og dermed så fant man ut at nå blir det en sykdomsmodell da. Der de første to manualene hadde vært litt mer sånn knyttet til utviklingspsykologi og litt mer sånn helhetlige tanker. Og også hadde mer av en normalitetsaspekt i seg.

Så gikk det helt i motsatt retning i 1980. Og mye av det var også med gode intensjoner at man gjorde psykiatriske lidelser til en diagnose og til sykdommer på linje med somatikken da.

Og intensjonen var jo, hvis man grupperte litt mer strengt, så kunne man forske litt enklere. Og det var jo et veldig ønske om å finne årsaker til de ulike psykiatriske lidelsene. Det var jo alle interessert i. For finner man årsaker, så kan man jo også finne behandling. Så starten på det var jo veldig god, men det var jo en helt sånn uvitenskapelig

for å finne disse kategoriene. For på det tidspunktet så hadde man jo ikke noen årsak, man hadde jo egentlig ikke noe vitenskap å basere diagnosene på. Så dermed oppstod det ved at en arbeidsgruppe med 15 amerikanske fagfolk, litt klinikere, litt forskere, veldig homogen gruppe med stort sett menn, stort sett hvite menn i en viss alder,

Som ble enige om hvilke kategorier av diagnoser vi skal ha. Og de var jo heller ikke alltid enige og da rakk de egentlig stempe de. Ja, rett og slett. Og det er liksom det systemet vi fortsatt bruker med noen liksom revisjoner da. Og dessverre har jo ikke den forskningen man håpet som skulle komme opp med svar, det har jo ikke ført frem. Vi har ikke klart å finne biologiske årsaker til psykisk lidelse. Det er jo egentlig ikke så...

syken er jo fantastisk på en måte, men man kan liksom ikke definere den. Det er dimensjoner og variasjoner, og det gir jo ikke helt mening å kategorisere alt det. Så det har egentlig gått litt i feil retning. Den diagnosemanualen har bare vokst og vokst. Vi har fått flere og flere diagnoser, og virer og virer kategorier da. Så det i seg selv vil jo gjøre

gjøre at flere har vansker som er forenlige med en diagnose. Og det er jo ikke bare barn som blir sykeliggjort, men veldig mye av befolkningen. Og jeg pleier å referere til en helt fantastisk amerikansk psykiater som heter Alan Francis. Han har skrevet en bok som heter Saving Normal, og den er virkelig verdt å lese. Han hadde regien på den diagnosemanualen som kom i 1994, nummer 4.

Og den manualen, der løsnet man opp i kriteriene for autisme, spekterforstyrrelse og ADHD, og noe som førte til en egen eksplosjon i de diagnosen i etterkant. Og han har liksom tatt et personlig ansvar for det. Han har liksom angret seg skikkelig. Og når den siste versjonen vi har fått skulle komme i 2013, så drev han

en sånn massiv lobbyvirksomhet for å få litt mer restriksjoner i diagnosen igjen. Men den gangen ble ikke hørt, og det motsatte skjedde, så diagnosekriteriene ble ytterligere løsnet opp. Vi fikk flere diagnoser.

Og tanken var, tidlig oppdagelse er fornuftig. Med tidlig oppdagelse så kan vi hjelpe folk til de kan få hjelp før. Men nå var det en lang digresjon, så bare før jeg avslutter så vil jeg bare si det. Han er om fremst utrolig mange fine sitater, men han sier det at vi er i feil med å overbehandle de bekymrede friske og underbehandle de alvorlige syke. Og det synes jeg er sånn til ettertanke, ikke sant? Fordi vi setter et vanvittig

trykk på hjelpeapparatet ved at vi har så mange diagnoser og så mange skal ha hjelp. Og det er min aller største bekymring at vi ikke får gitt god hjelp til de som trenger oss mest. Ja, og hadde vi visst at ved å diagnostisere en psykiatrisk lidelse tidlig, så ville vi ha hjelpt de, og de ville få det bedre utover barndommen og inn i voksenalderen, så er det jo en ting. Men det tyder jo ikke på at det hjelper.

Det hjelper ikke å få en diagnose. Det er kanskje helt tvert imot. Og nå sier ikke jeg at noen får god hjelp.

Absolutt. Og noen trenger absolutt å få behandling. Men det er jo veldig mange av dette viser studier som faktisk ikke får noe hjelp av den behandlingen eller den diagnosen de får. Og da står vi jo der og har gitt et barn en diagnose som de kanskje ikke har og fortalt til hele sin barndom at det er noe galt med dem. Og det er det jeg synes er skikkelig, skikkelig bekymringsverdig og problematisk. For da gjør vi jo ikke det vi er lært til å gjøre.

hjelpe, lindre, helbrede. Vi gjør kanskje skade. Ja, det er jeg veldig enig. Og det er jo, når du sier det sånn, så kniper det litt i magen min, kjenner jeg. Jeg tror mange deler av tjenesteapparatet nå, så har man jo det begrepet tidlig innsats, som vi også har jo ment å forebygge og sånn. Det er en kollega av meg som sier at vi må passe oss for å ikke kalle det tidlig identifisering og avvik, da.

Nettopp som jeg har vært inne på, at hvis vi får bare det problemfokuset i møte med barn, at vi legger merke til det de ikke får til, så bygger vi ikke opp det vi trenger mest å bygge opp, altså ressursene og det barnet får til. Det er jo det som er et viktig utgangspunkt. Så jeg tror samfunnet er litt for mye opptatt av det. Vi tror vi hjelper hvis vi finner ut av ting tidligere.

Men jeg er helt enig. Hvis vi skal stille en diagnose, så må vi i hvert fall være sikre på at den vil være nyttig. Og det kan vi ikke være sikre på sånn som det er nå i dag. Og så når vi også vet at det er så store geografiske forskjeller på, bare fra kommune til kommune, om hvor mange barn som får ADHD for eksempel i den kommunen mot den kommunen. Når vi vet at det er så store forskjeller på

bare et lite kommuneskilt, liksom. Så tenker jeg jo at det er jo helt...

Hvor er vi på vei hen da? Og du skriver så mange fine ting i boka. Men du sier, dersom jeg skulle ha favnet alle psykiatriske diagnoser som benyttes på et barn i ett ord, ville jeg brukt ordet umodenhet. For meg er det et positivt ladet ord. Umodenhet gir et potensial for modning, og alle barn fortjener at vi ser potensialet i dem. Åh, jeg blir litt rørt. Men det er så viktig det du sier der. Ja.

Jeg tenker det er det barn fortjener. Og det er jo hele barnets livsprosjekt å utvikle seg. Så jeg frykter da ved å diagnostisere og kategorisere de på et tidlig tidspunkt av livet, så hemmer vi utviklingen og skader dem faktisk, sånn som du sier da. Det er i hvert fall en fare for at vi gjør det. Og det er klart de som har det største strevet må få hjelp og skal få hjelp. Men

trenger vi egentlig diagnoser for å få gitt hjelp, er jo mitt egentlig et stort spørsmål jeg baler litt med. Fordi jeg er jo en del av helsevesenet, og vi er jo et system, og vi har jo fått et helt tjenesteapparat som er avhengig av at vi diagnostiserer. Så en diagnose har på en måte blitt litt vesentlig for å få hjelp, for å få tilgang på hjelp, men i seg selv...

navnet og i seg selv, så er jo den diagnosen ganske uvesentlig. En psykiatrisk diagnose sier ingenting om årsak. Altså, vi vet at PTSD er jo sånn, da skal du ha til traume. Men det kan jo ha vært all verdens traumer som har gitt PTSD. Men andre diagnoser som depresjon, for eksempel, altså, jeg vet ikke, det er utallige grunner til at man kan bli deprimert og nedstemt. Og det er jo det som er viktig. Vi må jo huske, vi må finne oppgifter

årsakene vi må prøve å forstå. Og da blir det utrolig reduksjonistisk å koke det sammen til en diagnose. Og det her kjenner jeg liksom

Det er kjempemasse dyktige folk som brenner for jobben sin. Vi bruker god tid på utredning av barn. Mange møter. Det er ikke sånn at vi kaster oss over en diagnose første gang vi ser dem. Så vi har stort sett utrolig masse informasjon når vi møter dem. Eller når vi skal konkludere, så har vi funnet ut masse informasjon.

Og så er vi likevel forpliktet å sette et navn på det. Kan vi sitte med familier, ikke sant, og melde tilbake en time med «dette tenker vi, og dette tenker vi er litt av årsaken», ikke sant, og så sier vi «ja, så har vi konkludert med ADHD». Og da er det jo det de får med seg, stort sett. Fokuset blir der, da. Og det synes jeg er utrolig trist.

Og hvis vi tar av det diagnosen litt som eksempel, og det som har skjedd med den, så er det jo noe med samfunnet som gjør at barn er mer urolige og uoppmerksomme. Vi voksne er jo også mer uoppmerksomme. Når vi samtidig har fått det diagnosesystemet som er så ekstremt utvidet, nærmest alle kan passe inn i å få en diagnose, så vil det føre til, og det tror jeg er en ganske bred enighet hos oss som jobber i BUP nå, at vi

Vi bar det med en kjempe stor gruppe med det vi kaller gråsone barn. Det kan være en diagnose, ikke diagnose. Og selv etter lang utredning så er vi akkurat like kloke. Og så skal vi enda opp på syk eller frisk. Det er ganske absurdt, og det her tror jeg ikke folk...

Man tenker jo at jeg har fått den diagnosen, da har jeg den liksom, da har jeg puttet i den kategorien, men det er den store gråsonen, som jeg mener er den største andelen av de barna vi tar imot som ønsker utredning for ADOD. Det er et kjempestort ansvar, og det har kanskje blitt den vanskeligste diagnosen for oss å bli stilt over for, vi som jobber i BUP.

Du skriver på forsida av boka di at bruken av ADHD-medisin for barn og unge har økt med 60% på fem år. Det er ganske vanvittig. Hva er egentlig ADHD-medisin? Hvordan fungerer det for barn? ADHD-medisiner er jo sentralstimulerende midler, som vi kaller det. Det har på en måte likhetstrekk med kaffe, energidrikker. Det er preparater som gir oss mer fokus, men

Også egentlig kan dempe litt sånn indre uro i lave doser. De fleste medisiner er amfetaminderivater. De nyeste medisiner som har kommet er jo egentlig mer eller mindre rene amfetaminer. Det heter listexamfetamin. Det er amfetamin? Det er amfetamin, ja. Og det er jo mange som blir ganske oppskjørte når jeg snakker om det. Men det er jo det vi kaller et A-preparat.

som klassifiseres som et narkotisk stoff. I felleskatalogen som vi lege bruker, så er det et strengt regulert stoff, som har et misbrukspotensial. Det står på Vadas dopingliste,

Så for meg er det jo ekstremt pussy egentlig at vi endte opp med at dette er legemiddel av choice til barn. Og det har jo, barn får lettere bivirkninger enn voksne også. Men en sentral stimulant har den effekten også at de fjerner matlyst. Det er så, jeg vil ikke kalle det en bivirkning, det er en av effektene av medisinen. Så det er akkurat som de aller fleste av oss har effekt.

av sentralstimulanter. Det er jo derfor vi drikker kaffe, blant annet. Så det er jo ikke sånn at det utelukkende virker for de som har ADHD. Det virker på de fleste av oss. Men hvordan virker det på hjernen? Hva er det som skjer med hjernen når man tar amfetamin eller ADHD? Vi er jo ganske usikre på psykofarmaka og hjernen, akkurat hvordan det virker.

Men det er jo på en måte anpasset at det øker dopamin i dervennet, sånn at man får mer av det dopaminet, som jo er det som ofte er forbundet med avhengighet. Ikke nødvendigvis rusmidler, men all type avhengighet, skjermavhengighet. Så er det liksom dopaminet som jo er et hormon som gir glede blant annet.

Det er en kjempeinteressant dokumentar som ligger på Netflix, som jeg anbefaler mye her, som heter Take Your Pills, som er kjempespennende. En liten digresjon, så intervjuer de en som heter Keith Connors på slutten av den. Han er A-D-diagnosens gudfar. Han døde for et par år siden, men han var også en av de som var en angrene fagmann mot slutten, at han hadde skapt et monster.

Men den dokumentaren er veldig, veldig interessant, og da forteller de blant annet det at det ser jo ikke ut til at man egentlig får noen bedre skoleresultater. Sentralstimuleringene virker på kort sikt, det virker her og da, men barn som bruker det lengre ser ikke ut som at de får det noe bedre etter hvert imot. Det har jeg også lest. Flere studier viser at man tror at når man gir en...

et barn ADHD-diagnosen og så gir de ADHD-medisin som er amfetamin da så vil det gjøre at de får det bedre med seg selv på skolen, prestasjon og alt det der men det virker som at den effekten er veldig kortvarig og at det ikke er noe bedre å stå på det enn å ikke stå på det kanskje tvert imot ja, ja og det de blant annet sier i den filmen er jo at

at det øker på at det selter litt den din. Du føler deg flinkere, men du presterer ikke nødvendigvis bedre, i hvert fall i skolesammenheng. Men det er nok litt usikkert akkurat hvordan det virker, men det er som sagt medisiner som har et misbrukspotensiale. Jeg blir da ofte bøtt med at «Ja, men dette er så små doser, det er jo ikke sånn at man blir avhengig av det».

Og det tenker jeg er en sannhet med modifikasjoner, både fordi at man rast får en psykologisk avhengighet, tror jeg. Jeg har aldri forsøkt, men jeg har også en sånn uro i meg, jeg kan sove dårlig. Jeg vet at jeg ville hatt effekt, jeg er ganske sikker på det, og det er litt derfor jeg ikke tør å bruke det også. For det hadde jo fort blitt...

fort blir det en sånn negativ spiral også for meg, at jeg trenger ikke sove så mye, jeg kan ta en sånn medisin, så føler jeg meg kvikkere, mer fokusert, kanskje gjort mer på jobb, på kort sikt i hvert fall da. Så hadde jeg hatt lyst til å ha flere sånne dager, ikke sant? Og da hadde jeg jo vært i en slags loop, det er i hvert fall det jeg tenker om meg, og så er det, det andre er jo at det er jo et misbrukspotensial i at du kan bruke mye av det for rus da.

Så det at vi skriver ut mer og mer av det her, det vet vi også fører til mer beslag av de samme stoffene av politiet. Så vi vet jo at dette er attraktive medisiner å selge, blant annet. Ja, for at du fortalte meg at det er ikke sånn at flere og flere får diagnosen, flere og flere får utskrevet ADHD-medisin, ampetamin, og

Hvis de da ikke bruker en dag for eksempel, så kan de selge en pille for 200 kroner. Så stor kjøkken.

Etter spørsel, er det etter de som hadde hodemedisiner? Og du sa at på binderen så har de... Universitetsstudenter vil jo veldig gjerne ha det der i eksamensperioden, naturlig nok da. For det gjør deg mer fokusert i en periode. Og jeg snakker jo med ungdom om andre rusmidler. Det er jo blant annet tarsbruk har økt veldig. Det er nesten normalt i noen deler av samfunnet vårt.

De forteller at det er ekstremt lett å få tak i rusmidler nå gjennom sosiale medier og sånn. Du kan få noen på døra som leverer til det. Og som sagt, det er jo ikke en av de tablettene rusmiddel, men det er et attraktivt tablett å ta, fordi ikke nødvendigvis for å ruse, men det har en effekt på kroppen din da, som du ønsker å få. Oi, og så gjør det at du ikke spiser, du mister matlysten. Ja.

Hva gjør det med utviklingen av barna som står på det fast? Ja, det er kjempe... Det er et veldig godt spørsmål. Jeg er veldig bekymret for det. Det er jo kanskje den utfordringen vi leger i PUP kjenner på mest. At vi møter barn som ikke går opp i vekt, og som vi strever veldig med å få til å spise nok. Så vi drøfter jo masse på jobbet hos oss. Skulle vi ha ventet når de allerede er under vekt? Hvor burde vi ha latt være? Hvor går grensen?

Det er kjempevanskelig. Og det er studier nå som viser at det jo går utover lengdevekst på sikt hvis du bruker det over lang tid. Cirka fire centimeter er det noens studier som viser. Det er ganske mye som tar av slutthøyden, som vi kaller det.

Og jeg, altså, når det påvirker på en måte vekst, altså den fysiske kroppslig veksten på den måten, så undres jo jeg hvordan påvirker det den hjerneutviklingen, altså hjerne, det er jo en del av kroppen det også. Så jeg får, ja, nei, det er nok mye vi ikke vet helt ennå, men at vi har fått en legemiddelindustri som, dette er jo liksom å ha skutt gullfuglen for dem på en måte, fordi de har jo da

fått lov til å både markedsføre og selge på blå resept et legebild som virker på de aller fleste av oss. Og som en av de diagnoserne så har du en livslang kunde. Så dette er jo et legebild de tjener ekstremt mye penger på. Og de oppsøker jo markeder hvor det er lite i bruk. Så det nyeste nå i Finland blant annet er at der har bruken eksplodert.

I Finland har de hatt få ADOD-diagnoser og lite bruk av medisiner, så der har leggmiddelfirmaen kjørt veldig hardt på. Så det er ett område i Finland nå, nå husker jeg ikke helt hvor, men der er det 20 prosent av unge gutter som bruker ADOD-medisiner. Det er ikke sant! Så det øker skikkelig på.

Jeg blir litt sjokkert, det høres jo sjokkerende ut, så tenker man, er det sant? Ja, det er jo sånn, dette er bekymringer jeg har, det er det som skjer. Og så når vi vet at amfetamin er avhengighetsskapende, det er jo derfor de selges på gata, og alle har hørt om amfetamin. Ja.

Og så nå blir det delt ut i stor skala til barna våre, og så sier man at det er helt trygt fordi det er en mikrodose, og vi har godt regulert systemet, men det er jo ikke det.

Vi vet jo ikke langtidseffektene ordentlig. Hvordan påvirker det hjernen å bli stimulert med amfetamin den hver tid? Og hva skjer med søvn og DMS? Det er jo sentralstimulerende. Hva skjer med søvn og DMS? Det er jo en av de bivirkningene man kan få. Nå er jo de fleste såpass korttidsvirkende at hvis du tar det på morgenen skal du ikke ha igjen så mye av det på kvelden. Men jeg opplever jo at en del...

Hvis man tenker at man er utstyrt med et batteri, en veldig urolig gutt, som nå får dempet av den uroen veldig mye av dagen, den vil jo kompensere å ha mer uro på kvelden nødvendigvis. Og da kan det jo også bli veldig vanskelig å sove. Men ja, vi vet nok ikke helt nok. Jeg

Vi har kanskje ikke snakket så mye om diagnostisering av det, men måten vi har løst dette problemet i samfunnet på, at det urolige barn vil ha effekt av en medisin sittestill i klasserommet,

Vi bør være skikkelig bekymret for måten vi håndterer det på nå. At det er en elev eller to etter hvert i hver klasse som skal ha amfetaminer for å sitte i ro. Jeg tenker det er ikke riktig å løse dette problemet på. Tendensen ser jo ikke ut til å snu. Det ser jo ut til å bare øke på, øke på, øke på.

Vi har ikke, altså tallene det går, det er ikke sånn at det er en jevn økning heller, det øker år for år, og det har ikke sett noen tegn til at det flater ut. Så, nei, da er jeg rope varsko.

For at det er flere barn som sliter. Det merker dere. Det er flere som trenger henvisning til dere. Det er flere barn som mistrives på et eller annet vis, eller sliter med et eller annet. Og jeg synes det er så fint det en forfatter, nå husker jeg ikke hva han heter, han er fra Nederland, han Hein, tror jeg han heter, som sier «When a flower doesn't bloom, you don't try to change the flower, you change the environment». Og det er jo det...

Vi må se på hva er det som gjør at flere og flere rundt oss sliter. Og det er ikke bare barna, det er voksne også. Og når voksne sliter i større grad, så vil jo barna deres slite i større grad. De er selvfølgelig påvirket av det. Så vi er nødt til å se hva er det som har endret seg i vårt samfunn de siste 20 årene, som har skapt en så stor bølge av mennesker som ikke har det bra. Og

Vi tenker at det å gi diagnoser kanskje kunne hjelpe, men nå ser vi at det hjelper jo kanskje ikke. Det blir jo faktisk bare flere og flere syke. Så da må vi kanskje

Gå helt, helt bak igjen og se, ok, den veien vi har gått på nå, har den ført til bedring? Nei, da må vi kanskje hoppe av og gå og følge et annet spor da, og se hvor leder det oss? Og hva tenker du i samfunnet har endret seg som gjør det vanskeligere for barna?

Det er jo alt det her jeg prøver å komme med noen sånn, hvertfall hypoteser om da, i den boka. Det er jo et kjempeparadox som du sier, at her lever vi kanskje liksom det beste velferdssamfunnet i verden. Vi er jo altså helt materiellt tilfredsstilt, vi har det jo, det ytre rammene er jo veldig bra da.

Jeg tror det er veldig komplekst det som har skjedd, men det har, som du sier, det har vært store endringer på veldig mange områder av livene våre, og spesielt da barna som har vokst opp i det her. Ja.

Det er jo en ramsopp, vi kan snakke om hvert tema lenge. Men det handler jo en god del om kultur. Det er et mye mer individualisert samfunn. Jeg vil gjerne snakke mer om prestasjonssamfunn, for det er en stor del av dette, og det griper inn i alle områder barn er på. Så det må jeg gjerne komme tilbake til. Men så er det jo teknologien, ikke sant? Skjermbruk.

sosiale medier. Vi har kunnskap for hånden til enhver tid. Vi slipper å tenke selv. Vi sover jo mye mindre. Det er jo en så bekymringsfull faktor. 25 prosent mindre på de siste 100 årene. To timer mindre. Ja, er det sant? I snitt sover norske ungdommer i seks timer hver natt, og de skal jo ha åtte til ni timers søvn.

Forskning viser jo at hvis du frarøver et menneskes søvn i tre dager, så blir det psykotiske. Det er en veldig sterk sammenheng mellom psykisk lidelse og lite søvn. Så det gir seg selv et kjempeproblem. Vi skriver jo ut masse melatonin nå. Det skrev jeg ikke ut for ti år siden. Nå er det blitt så vanlig å bruke. Det er 20 prosent av befolkningen som har diagnosen insomni 1 av 5. Ja, ok.

Ok, nå blir jeg informert her. Det blir så enda mer skremmende. I møtet med ungdom nå, så er det jo alle ligger jo, og de bruker jo skjermen i senga rett før de skal sove. Det er jo en skjerm, for det første er det jo innholdet der som skaper en kroppslig aktivering. Ja.

Og det er jo en skjerm som lyser opp. Så jeg prøver jo å si sånn, ja, men du kan jo ikke få melatonin hvis ikke du liksom samarbeider og legger bort den skjermen noen timer før du skal legge det. Det er også et helt umulig prosjekt for dagens ungdom, for de må jo liksom være på til enhver tid. Så det er det, og så er det jo foreldrerollen som jeg tror har endret seg ganske mye. Jeg er jo foreldre selv, så jeg kjenner jo på det her, ikke sant? At vi lever i en tidsklemme, vi haster hjem fra jobb og

Vi skal liksom følge opp fritidsaktiviteter, vi er veldig bekymret for barna våre, vi er tett på dem, vi kan gå i litt en fella og drive overomsorg som jeg kaller det, som er på en måte en form for overbeskyttelse mer sånn emosjonelt da.

Og mer enn noen gang så trenger jo barn å ha en robusthet i seg, for de lever i en veldig krevende hverdag. Og det at vi foreldre kanskje i mange tilfeller tar kampene deres, og går inn og løser problemene deres for dem, gjør at de får lite trening i den nødvendige robustheten og troen på seg selv som en som kan løse noe. Så det er en del av det.

Og så er det jo oss i helsevesenet, og nå har vi snakket om det litt allerede, at vi er jo organisert som en bedrift. Det er jo alle sykehus nå, ikke sant? Hvor vi skal produsere. Og satt på spissen her, så er jo produksjon, pasienter og psykisk lidelse da, i den verden jeg jobber i. Og vi har dette diagnosesystemet som nå har blitt helt sånn,

Ja, det har blitt liksom alt for stort. Det har fått alt for stor plass og sånn, dette er min mening. Og så har jeg utlatt å snakke om det som er på en måte det

aller viktigste temaet er skole. For jeg tenker når det gjelder barn så er dette mer skolepolitikk enn helsepolitikk på mange måter. Skolen er alle barns arena. Og vi vet nå at flere og flere barn mistrives i skolen. Mobbetallene øker. De rapporterer om mer stress.

Og det er jo bekymringsfullt i seg selv, og jeg tror i noen tilfeller har jeg kalt skolen en helsetrussel, fordi at den er organisert på en sånn måte som gjør at mange ikke føler de mestrer skolen. Og et barn som føler de ikke mestrer skolen vil kjenne på stress, vil kjenne på ubehag, og vil kunne utvikle psykisk lidelse. Og når man har det ubehagelig, så er det jo en helt naturlig menneskelig reaksjon å prøve å unngå det.

Og det tror jeg ligger bak noe av de økende tallene med ufrivillig skolefravær, blant annet, som er bare en naturlig respons når du ikke har det bra, å unngå den situasjonen. Det er jo derfor vi voksne blir sykemeldte. Mens barn kan jo ikke sykemeldes fra skolen i den forstanden. Så

Så for mange så vil skolen være det som måtte skape problemer i dem, men uavhengig av det, uavhengig av hva det er som er årsaken til at barn har det vanskelig, kan jo leve i omsorgsvikt og så videre, så er skolen nøkkelen til å få det bra.

Skolen er som sagt Alves arena, og trivsel og mestring i skolen er så viktig for psykisk helse. Så den har et enormt potensial til å hjelpe alle barn. Og det er der utgangspunktet burde ligge. Det er en samfunnsinstitusjon som myndighetene på en måte har full kontroll over, som de kan justere og gjøre noe med. Så jeg tror veldig mye av nøklen til hvordan vi kan begynne å snu den tendensen vi ser ligger i skolen.

Det er så mange spørsmål som du har på, og så mange ting jeg får lyst til å si her. Men hvis vi tar skolen da, hvis du kunne endre på noen ting der, hva ville du ha gjort? Nummer en for meg er jo å få de femåringene ut av skolen da. Jeg skulle ønske skolen, jeg mener det har, der har vi gjort en ganske grov feil rundt barn og unge. Det skulle jo være et barnehageår i skolen, litt sånn tilvenningsår. Ja.

Men det har gått veldig ut over den frileken. Det som henger sammen er at de har begynt tidlig, og de får leke mye mindre fritt.

Og frilek er ekstremt viktig i utviklingen. Det er der man får øvd seg på å utfordre sin egen angst eller engstelighet. Man får utviklet sosial kompetanse, samarbeidsevner. Det er så mye som er viktig ballast å ha med seg gjennom frilek. Hva mener du med å utvikle sin egen engstelighet?

Engstelighet. Ja, det er noe veldig spennende forskning fra NTNU, hvor de forsker på risikolek faktisk. Og det er jo...

Det er jo noe som barn nærmest er frarøvd nå, ikke sant? Lekeplasser er polstret, skal man sykle så er det hjelm, skater så er det knebeskytter, og alt det der er veldig bra. Vi skal jo ikke legge opp til at barna våre blir skadet. Men barn søker risiko, og det at barn...

De setter seg i situasjoner som skaper litt engstelse, og så justerer de igjen. Balansere på noe som blir litt ustød, og så trekker de seg kanskje igjen. Så aktiverer de sitt eget nervesystem og regulerer det selv. Så vi skaper en sånn selvregulering. Begynner å klatre opp i et tre, og så kommer du litt for høyt, så bare kjenner du stresset øke. Men så klatrer du kanskje ned igjen, eller bare sitter der og merker at det går over.

så er det en biologisk respons det er veldig bra å ha god trening i så den forskningen til en sansetere heter hun som har gjort veldig god for en til men den er verdt å sjekke ut de ser at barn som har fått lekt med risiko det kan være barnehager som tilrettelegger for å være mer ute i naturen for eksempel

Det er barn som har mindre angstdiagnoser blant annet. Oi, det er superinteressant! Ja, det er veldig interessant. Hva andre ting sa du på skolen? Jeg ser jo litt med bekymring på dette med skjerm. Hva tror du

det gjør med barna. Jeg kunne ikke lage en episode bare om det. Nei, klart det er en ekstrem inngripen i barnas liv. Det vi skal kanskje være aller mest bekymret for er jo hva det erstatter og hva barna da ikke får gjort som er viktig for utviklingen når det er snakk om så mange timer. Ja.

Det er også et paradoks at her beskytter vi barna fysisk på alle andre arener, mens når de sitter inne i skjermen, så er det en som sa at det er som å vandre, at vi slipper barna vandrende ut i Las Vegas på egenhånd. Vi klarer jo ikke å følge med vi som foreldre på hva de gjør, og hva de eksponeres for av veldig mye skadelig innhold.

Men så er jeg jo kjempebekymret for den bruken av skjerm også i ung alder, av hva det gjør med den sosiale utviklingen, ikke sant? At vi er ekstremt avhengige av å lære sosial kompetanse, sosialt samspill gjennom kontakt, gjennom å se på hverandre i non-verbale kurs, se at vi liksom følger med når vi snakker sammen.

Jeg pleier å bruke et eksempel, for jeg har jo ungdommer hjemme i huset selv, og de har jo vokst opp med skjermene, så klart. Og det jeg kan ofte merke meg er at jeg ...

Hvis jeg står med mobilen i hånden og ser ned på dem, så kan de komme bort og bare føre en samtale med meg. De er ikke avhengig av at jeg stopper opp og kikker på dem, er klar for samtalen på en måte. De bare fortsetter å snakke med meg. Mens når du og jeg sitter her og snakker, det er jo en litt rar setting med en podcast, men hvis vi hadde sittet her og hatt en vanlig samtale, og du plutselig plukket opp telefonen, så hadde det for meg vært et brudd.

i vår kommunikasjon. For jeg vokste opp en annen måte, så da hadde jeg bare, åja, nå ble jeg nettopp opptatt med det. Da venter jeg til du er ferdig, for jeg er avhengig av at jeg ser at vi har kontakt for å fortsette å holde en dialog, blant annet da.

Så jeg frykter jo at vi fratar barn og unge den type kompetanse til å justere seg hvis man sier eller gjør noe som skaper en slags reaksjon i den andre, enten det er frykt, eller at vi lærer oss å tolke kroppsspråk, ansiktsuttrykk. Det er en kjempeviktig del av utviklingen. Og det...

tror jeg veldig mange barn sliter mer med nå. Og jeg frykter uten at jeg har statistikk på det. Den økningen blant annet i adferdsvansker i skolen, kriminalitetsstatistikk, altså vi har en god del sånne tegn på at det er barn som kanskje ikke klarer å regulere de tingene da. Det er jo sikkert feil å skylle alt på skjermen, men skjermen

Det har vært et sånt sosialt eksperiment som vi bare har tillatt under dekka av de trenger å lære seg teknologi. Og nå ser vi konsekvensene av det. Og det blir en slags omvendt bevisbyrde. Nå må vi for å begrense skjermen, så er det akkurat som vi må ha forskning. Vi må vite at det er skadelig på en måte. Vi driver og venter på forskning for å få bekreftet at det er skadelig. Så sunn fornuft spiller ingen rolle. I stedet for at det burde vært sånn,

Nå har det kommet noen skjermer her, skal vi sjekke først? Skulle vi ha på en måte, er dette lurt å gjøre en slags frislipp på det? Ja, for man ser også at de psykiatriske diagnosene og mentale lidelsene har økt, samtidig som den økte bruken har økt.

Litt mer og mer av blant unge. Og det skjer jo noen, det er jo en del motstander som jeg er veldig glad for. Blant annet vet jeg at nå på en skoleset i Snarøya skole og flere andre skoler i Bærum, har nå FAU gått inn og ønsket at alle barn som går på de skolene ikke skal få

skjermmobiler før de går ut av barneskolen. At de ikke er på skjerm, på hvert fall mobiler, før de begynner på ungdomsskolen. Og jeg tenker, herre min, hvis de får det til, nå må forsker på disse barna for å se, skjer det noen endring? Har de mindre lidelse? Trenger de mindre medikamenter? Fordi

Den der mobilen der, jeg ser jo bare det blant, det er jo sånne chatter som min sønn har på sin mobil. Og så ser jeg hvordan klassen chatter med hverandre på meldingen. Og det er jo en helt annen form for kommunikasjon enn det de egentlig er klar for. Så det blir veldig sånn, vi voksne klarer å nyansere kanskje litt mer, i større grad, med meldingen. Men der blir det veldig hardt. Det blir sånn,

Vil du leke? Nei. Det er ikke noe mimikk der. Du vil ikke forstå. Hvorfor vil du ikke leke med meg? Hvorfor skriver du bare nei? Det blir så den vanskelige arenaen har utviklet seg i da. Og jeg sliter med å se noe positivt med at en barneskoleelev skal ha mobil. Ja, jeg er helt enig. Og jeg blir veldig, veldig glad av de sakene. For jeg tror det er flere steder i landet det er sånn opprørende

Ja.

at man trenger hjelp på en måte. Man kan godt si at det er vi som ikke er strenge nok, men det er veldig vanskelig når det er sånn alle andre. Jeg har holdt igjen på det å få lov til å være på sosiale medier før 13 år. Den yngste datteren min, hun er 16 nå, hun fikk ikke lov til det før hun gikk over på ungdomsskolen. Og hun var jo da til slutt, det var to i klassen som ikke var der.

Og hun, jeg tenkte at det var greit, for hun var liksom robust og en tøff type som tår til å stå i det. Men det har også ført til en form for utenforskap for henne. Hun kom så sent i gang, så var ikke hun like opplært i jargong og bruk. Hun var liksom en nybund som hun har liksom ikke hengt med, da. Og da skjønner jeg at foreldre, liksom, man er fryktelig redd for at barnet skal havne utenfor. Kanskje spesielt hvis du sitter med et allerede sårbart barn, da. Og de som kanskje er

absolutt ikke burde være der, er der. Og du viser jo til det selv, det er jo en

det å mobbe på sosialt, det er mye enklere å mobbe på skjermmeldinger enn du ville klare å gjøre face to face, ikke sant? Selv om det foregår mobbing helt sikkert på den måten også, og den er jo på mange måter grovere sikkert, men hvis du hele tiden blir eksponert for type nei, vil ikke, ja, stygge meldinger da, så er jo klart det er jo mobbing. Ja.

Sånne type initiativ, det er jeg bare så glad for. Og det burde være ganske enkelt. Foreldre går sammen, blir enige rett og slett på en barneskole,

vi holder igjen på mobilen liksom, da blir det sånn at de skiller seg ut, de som slipper barnet sitt ut da. Ja, at det heller ja, for det er akkurat som du sier det, da er det ikke individet lenger som det går ut over det, eller går ut over som får da er det heller da samfunnet som endrer seg man prøver ikke å endre blomsten, man prøver å endre samfunnet og

Og de her tiltakene trenger vi. Og det er så nødvendig akkurat nå at det vil nok skje en endring. Jeg bare håper det skjer så fort som overhodet mulig, og da er vi avhengig av foreldreopprøver, rett og slett. Ja, det virker sånn altså. Men det har jo ført litt fram. Og det siste nå er jo at kunnskapsministeren vår fjerner disse skjermene i små skoene, eller

og inn med lærebøker. Alt sånt skaper jo opprør, for det blir en endring som ikke er til det bedre for noen, men hvis man ser for barn, for alle, så er det gode endringer. Man må se på gruppenivå, ikke bare på individnivå. Du sier også at mange foreldre føler seg maktesløse når vi snakker om dette med foreldre. Hva tenker du foreldre trenger å høre i møte med foreldre?

Men når de har barn som sliter på et eller annet vis, om det er utenforskap, eller at de er redde for at de har en diagnos, eller at de er annerledes enn andre barn, hva sier du til foreldrene som kommer til deg for å støtte dem? Det er jo kjempetøft å ha barn som strever.

Så det er jo flere ting jeg tenker, jeg vil si litt mer om foreldre etterpå, men det er jo noe med den der landsbytankegangen jeg skulle ønske kom litt tilbake.

At det vil være sårbare barn der ute. Det er barn som har store strev og har sikkert mange årsaker. De kan leve i, ha det vanskelig hjemme, være utsatt for mobbing, bare i sin konstitusjon ha mye temperament for eksempel.

Og i stedet for å peke på foreldre, for foreldre gjør jo så godt de kan. Jeg tror vi er i et samfunn hvor alle vi andre kan ikke oppdra ungen sin helhet. Han oppfører seg dårlig.

Jeg mener med sårbare barn så burde vi alle ta et ansvar. Det tror jeg ikke vi gjør nå. Vi vil ikke at barna våre skal leke med PR som brukerstigord. Så den delen av samfunnet har gått tapt på en måte, og den vil jeg gjerne kjempe for at vi får inn igjen, at vi alle begynner å bry oss litt om de ekstra sårbare barna. Så gjelder det foreldre.

I seg selv tror jeg vi er mer bekymret som generasjon, tror jeg, enn våre foreldre var. Vi er tettere på barna. Vi leser mye, ikke sant? Er det et symptom, eller er det noe som skjer med barna, så er vi raskt inne og søker opp på Google. Og der kan vi jo få bekreftet våre verste bekymringer også, liksom. Hodepinn kan være hjernesvulst, på en måte. Ja.

Og den bekymringen kan nok gjøre at vi tenker at vi ikke strekker til, eller at dette, her har jeg ikke kompetanse, her må jeg ha profesjonell hjelp. Jeg tror mange kan kjenne på det litt tidlig da. Og derfor også blant annet tenke at vi må, for eksempel til BUP da. Og de familien som kommer til oss, så vil jeg nesten,

Det er ganske få tilfeller hvor det er sånn at fokus bør være på barnet, men heller å støtte foreldrene da. Jeg har veldig mye mer tro på. For det første er det jo foreldre som er eksperter på sine barn. De kjenner jo barnet på en helt annen måte enn jeg gjør. Og de er de viktigste hjelperne til barnet, vil jeg alltid.

det være. Det hjelper ikke å ta med syvåringen til meg på BUP 45 minutter i uka, så skal jeg snakke med Per da, om hvorfor han utdagerte på skolen for tre dager siden. Det er liksom ikke sånn det fungerer. Det er nettverk og relasjoner rundt barnet som er det som vil hele og hjelpe. Så det at vi på BUP må bruke mest tid på dem, tenker jeg da. Å redde foreldre

som vil slite med sin omsorgskapasitet, altså foreldre som har det vanskelig, kanskje strever med egen psykisk vilje, eller har i seg selv sårbarheter, må vi styrke sånn at de kan klare å være en god støtte for barnet, spesielt når de strever? Det er så mange ting du sier der som er så viktig, men det du sier der at når du får et barn inn, så er det egentlig ...

ikke så mye fokus på barnet, men heller å støtte foreldrene. Og det er så, jeg synes det er så fint hvordan du legger det frem, for det er jo de rundt som trenger å få støtte i det. For barnet ønsker, det er jo ingen barn som ønsker å være vanskelig, det er ingen barn som ønsker å være annerledes eller utagerende. De barnene

ønsker jo bare å ha det godt i og heldigvis vil de aller aller fleste foreldrene også bære det beste for sine barn så det blir ingen sin feil dette systemet som de har havnet i men hvis det er noen som hører på nå som har barn som sliter på skolen eller som har fått en diagnose

Hva er det du tenker du har lyst til å fortelle dem? Vi var jo inne på det da, barn har uante utviklingsmuligheter, som en dansk barnesykiater pleier å si, Søren Hertz, etter han. Ja, det var fint. Barn har uante utviklingsmuligheter. Så jeg vil si at det som er et problem nå, det trenger virkelig ikke være det senere. For det barnet skal og vil komme til å endre seg da.

Modnes. Modnes, hvis vi legger til rette for det da. Og for et barn, for å bli møtt med reuset og forståelse, det er så mye mer helende da. Jeg ser meg litt sånn bekymring på noen av de henvisningene jeg får leste, for jeg tar imot henvisninger hos oss.

Og utenfor å utlevere for mye, så var det bare en setning, eller to setninger i går, som jeg bare ble så trist av å lese. Da var det en lærer som beskrev, for dette var en gutt som ble henvist, for han hadde veldig krevende adferd på skolen, at jeg prøver å snakke med han om dette hver dag, men det går ikke inn. Og derfor blir det veldig mange sånne prater.

Men det ser jo ikke ut som det virker. Og det for et barn at de stadig skal få kjeftkorreksjonsprater. Beskjed om at det er noe galt med dem. Ja, det blir jo litt sånn. Og da har vi på en måte ikke det fokuset på hva tror vi akkurat det barnet her trenger. Barn trenger jo litt ulike ting. Og barn trenger å bli sett.

for å være trygge, og det gjelder jo spesielt i skolen, og det er jo nok en ting med femåringer inne i skolen, at det trenger ganske mye voksenstøtte for å føle seg trygge, og for å være i stand til å lære, og det er ikke nok hender i norsk skole i dag. Det er jo sånn...

Er det noen som blir opprørt over at jeg sier at vi ikke skal ha mer ressurser til psykiatrien? Og det er jo ikke det jeg mener. Men jeg mener i en sånn, i et offentlig helsetjeneste, eller ikke bare tjeneste, men offentlige tjenester, er jo under stert press alle. Det er jo kutt i alle sektorer. Og den sektoren det kuttes mest i, som jeg er erfarer det nå, er jo skolen.

Så der vi får flere stillinger, så skal skolen kutte. I den kommunen jeg bor i nå, så er det et sånt effektiviseringsprosjekt, men det handler jo egentlig om hvordan vi skal spare penger i skolen. Og jeg ser at det er jo ganske sterke krav til skolen med sånn type lærertettet og sånn, så det man ofte kan kutte i,

de er mer sånn spesialundervisning da, for de som trenger mer, så kan man liksom avvente å ha spesialpedagoger. Vi ser jo at veldig mange av de mest sårbare barna som trenger assistent, de har ofte en 19-åring som venter på førstegangstjeneste på en måte, som skal være der et halvt år, og det er jo barn som kanskje trenger en trygg relasjon, som blir på en måte avspist med

Det er jo kjempe mange fine ungdommer som jobber i skolen, men de er jo ikke utdannet i det, de er ikke foreldre selv. Det er ikke det vi ønsker for barna våre. Med en lang avledning tror jeg ikke jeg har svart på spørsmålet ditt. Liksom engasjert. Men det er viktig for at tenk deg, hvis vi hadde satt inn mye ressurser på skolen, tenk hvis alle skoler hadde hatt en trygg

Kanskje ikke psykolog, men en trygg noen som er utdannet innenfor pedagogikk da, som de kunne gå til, som de visste døra sto alltid på gløtt, fordi det var alltid ledig tid for de å gå og snakke om alle disse vanskelige følelsene som vi alle har.

Tenk om den personen også gikk inn og underviste foreldrene om viktigheten av søvn, hvordan skjerm påvirket dem, hvordan maten påvirket, barnas helse og konsentrasjon og selvfølelse og empati og alle disse aspektene vi har vært menneske. Tenk om man hadde

noen ressurser på skolen som også hjelper barna med å

Få mer tid til å være aktiv i skolen. At de slapper å sitte så mye. For det er så mange barn som sitter alt for mye. Og vi vet jo at det er så mange studier som viser at barn som er mer aktiv får sjeldnere mentale lidelser, får sjeldnere ADHD-diagnosen, trenger mindre medikamenter. Aktivitet er jo så enormt viktig for våre barn. Så om...

det var noen på hver skole også høyer opp i systemet som kjemper for barns rettigheter på den måten der, så ville vi hele samfunnet ville gagne av dette. Jeg er så enig. Når vi snakker om søvn, men fysisk aktivitet er jo så ekstremt viktig. Og jeg vet at en god del småskoler rundt i landet har 90 minutter søkter for barn, altså fem-seksåringer skal sitte, altså 90

Det klarer ikke voksne engang. Det er altså helt absurd. Og så skal vi klage på en som løper inn og ut, på en måte. Så, nei, det er ganske vondt.

og det er en veldig god beskrivelse du kom med, og nå kom du meg litt i forkjøpet her i forhold til tiltak som jeg tenker er, ja, men jeg synes du var inne på noe som er så viktig når jeg når jeg nå blir spurt hva skal vi gjøre, så tror jeg et grep som vi kunne ha fått ganske raskt var jo at vi på BUP går ut av kontorene våre

I stedet for å være endestasjon, at vi er med i det løpet litt tidligere. Og vi sitter jo på en kompetanse som vi ikke kan forvente at lærere har. De skal jo undervise, og de skal jo på en måte ha den. Og de er jo nå så eksponert for barn som strever, om ikke psykisk, så mye følelsesmessige vansker, reguleringsvansker. Det er veldig mye de blir eksponert for i skolen. For det er mange som ikke mestrer skolen og trives i skolen.

Og det, både veiledning til lærere, som du nevnte, det å være der ute, og både drøfte elever som har det vanskelig bygge opp mer sånn utviklingspsykologisk kompetanse hos de lærere, at de får noen å lene seg på da. Fordi

For de gjør jo virkelig, jeg har jo så mange venner som er lærere, og herregud for en viktig jobb de gjør. Hverdagshelter. Hverdagshelter, og hvor krevende hverdag de har nå. Så er jeg så imponert over de, og så masse fine folk som ønsker å gjøre alt godt. Ja, de skulle fått høyere lønn, det er helt klart. De skal jo være...

litt foreldre, mye pedagog med foreldre, sosialarbeider, miljøterapaut, psykolog, altså det har jeg fått veldig mange hatter etter hvert da. Men det synes jeg var veldig fint, det tiltaket der, det du nevnte. For at vi trenger noen å støtte oss på i de krevende arbeidshverdagene og diskutere barna, så kanskje de slipper å bli henvist og sett på som et problem videre ute i systemet. Hva anbefaler

andre tiltak vil du ha kommet med? Jeg tror det er et veldig viktig tiltak som vi kan gjøre litt sånn her og nå. Og så er det jo en del ting jeg er opptatt av med hvordan vi som jobber innad, da.

Hva vi kan gjøre for å bidra nå, det er jo veldig mye av det vi har snakket om nå, at vi er mye tydeligere på gråsoner, utviklingspotensialer, normalisering, forståelse heller enn diagnoser. Hvordan vi formidler oss da innad. Jeg tror det er en endring, jeg tror vi til dels gjør det, men det vil jo gjøre at de som kommer til oss får kanskje en annen type forståelse av hva dette handler om, at det ikke bare handler om å få en diagnose nødvendigvis da.

Så det er jo noen grep som vi kunne ha gjort her og nå, men det trengs jo mye mer drastiske endringer enn det. Vi trenger ikke minst skolepolitiske endringer. Det er liksom min nummer én.

Vi har vært innom femåringer og lek, men det er jo veldig mye annet som også ikke fungerer i dag. At alle skal inn i den samme malen, ikke sant? Og er du litt utenfor, så fungerer det jo ikke. Det er misforstått å tenke ensretting i skolen, for barn er så ulike. Det er jo mye større klasser, flere timer, færre voksne.

og ikke minst en sånn veldig akademisering av skolen, målinger hele veien selv de praktiske fagene har blitt teoretiske du skal reflektere og evaluere ditt eget arbeid så de som har en mer sånn konstitusjonell uro eller er bygget på en annen måte, de har egentlig ikke så store muligheter for å mestre dagens skole da, det er veldig trist den burde vært mye mer variert og ikke minst fysisk aktivitet som du nevner som er

Det er alt for alt for lite av. Så vi trenger store endringer der, og jeg sa jo at vi må snakke mer om prestasjonssamfunnet. For der er jo skolen en viktig del, ikke sant? At det

Nå er det liksom ikke bra nok å prestere på gjennomsnitt. Og det viser seg altså, nå er det jo så mange flere som får femmer og seksere, det er noe en ting. Og det er jo ikke reelt sett sånn at flere har blitt veldig mye flinkere nødvendigvis. Det er jo noe med de kravene man setter på seg selv da. Og der tror jeg liksom, vi må bare kjenne at de aller fleste av oss er gjennomsnittlige. 80 prosent er gjennomsnittlige, enten vi liker det eller ikke. Det er flott å være

å være gjennomsnittlig. Men nå er det akkurat som vi skal presse, hvis man tenker normal fordelingskurve, men like jeg har vist til da. Sikkert fordi jeg er medisiner og vi bruker den til mye. Men der har du en liten andel som er lavt fungerende, og så har du også en liten andel som er høyt fungerende på den andre. Så da ligger den store bolken her på midten, som er gjennomsnittlig. Nå er det akkurat som vi i hele den generasjonen skal pushes opp

I den høyt fungerende lille bolken, ikke sant? Og hva skjer da? Du vil jo få en hel generasjon som blir stilt over for krav de ikke har mulighet til å mestre.

Ja, og forventninger som er, og du skriver det så godt, du skriver, du skal bygge karrieren din, du oppmuntres til å bli den beste versjonen av deg selv, hvis du ikke lykkes er det din egen feil, den beste versjonen av deg selv ligger alltid foran deg, du kan aldri bli god nok, skriver du. Og jeg får gåshud av det, fordi akkurat det, det er akkurat det, så

Så hvordan kan vi endre dette da, Henriette? Ja, hvordan skal vi endre det? Nei, altså, det høres jo ut som en stor oppgave, men vi som er foreldre, det er jo noe med

At vi også jages i det her, og vi er jo rollemodeller for barna våre. Vi vil at barna skal lykkes, så vi kan jo være veldig sånn, selv om vi ikke sier sånn, at vi alltid pusler dem på den måten, så tror jeg vi gir ganske mye indirekte kus på at vi er veldig fornøyde når de presterer. Så de kan jo begynne å legge det presset litt på seg selv.

Men vi bør gå foran vi også. Vi stiller lavere krav til oss selv. Hjemmet trenger ikke alltid se helt perfekt ut. Vi får ikke til ting som foreldre. 60 prosent er bra nok. Er det en...

En barnesykolog som pleier å si, vi kan bare få, hvis vi selv viser at vi ikke er perfekte, hvis vi ler mer av oss selv,

fortelle om ting vi ikke får til. Vi kan være litt flinkere til å dele det med hverandre som foreldre også. Da tror jeg liksom hvis vi kan senke vårt eget prestasjonsfokus da, så kanskje vil det pipple litt over i de barna våre også. Jeg tror virkelig vi må liksom ta opp den kampen og gjennomsnittlig er bra nok liksom. Det er jo det vi, det er jo det de fleste av oss er. Ja. Ja.

Hva er det som gjør deg håpefull i alt dette her? Jo, de her barna da. Det er jo fantastiske små vesener som vi alle ønsker det beste for. Bare det å sitte her og kunne snakke om de tingene. Bare det at disse temaene blir tatt opp i samfunnsdebatt, eller vi snakker om det ved middagsbord.

Og det føler jeg virkelig vi gjør. Jeg føler det er en endring da. Jeg føler vi på jobben også snakker vi mye mer om det her. Det er akkurat som det er en bevegelse i et eller annet. Selv om kanskje mange kjenner på mye bekymring, så er det jo også i den bekymringen et ønske om å gjøre ting annerledes. Vi begynner å se mer politisk vilje. Vi har snakket om det med

skjermbruk og sosiale medier. Ønsker jo politikerne nå å ta tak i skolen. Ser flere nå at der er det behov for endringer. Så jeg er jo håpefull, jeg må jo si det. Og egentlig litt sånn

Ja, glad for å bli hørt på noen av de tingene her. Jeg har jo ikke alle svarene, så klart. Og det er jo kanskje først og fremst en debattbok jeg har skrevet, men det er jo det jeg tror det er første skritt, da. På veien til endring, å snakke om det. Jeg er så glad for at du har skrevet denne boka, Henriette. Takk.

Jeg bruker å stille et stiste spørsmål til mine gjester. Og den tenkte jeg skulle endre litt. Jeg pleier å stille et spørsmål. Hvis du måtte forlate planeten i dag, og du fikk lov til å fortelle alle mennesker på planeten et råd eller et sitat eller noen ting som du tenker er viktig. Men jeg fikk lyst til å spørre deg om

Hvis du måtte forlate planeten i dag og fikk lov å fortelle hvert eneste barn på denne kloden noe, hva ville du sagt til dem? Ja, da blir det jo et klisje da, men du er bra nok. Du er bra nok, og det tror jeg.

Alle voksne trenger å høre. Ja, vi kan si det til alle. Tusen takk. Er det noe mer du har lyst til å dele? Nei, det er alt for mye til at vi kan fortsette. Vi får ta flere prater, tror jeg. Vi får ta en del to. Det var så mye jeg bare ble sittende og tenkte på. Så vi klarer nok ikke å dekke alt. Det er ikke noe spesifikt jeg kom på nå. Jeg synes vi har snakket om mye. Takk for at du har fått ballen til å begynne å rulle.

håper noen politikere der ute hører det nå. Og så tenker jeg, det er som litt av til å tenke at denne episoden måtte nytte.

så del den, det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Er det noen plasser man kan nå det, Henriette? Kjøper du boka di, eller? Ja, ja, ja, jeg kjøper boka. Den er å finne på nett i de fleste bokhandler, og snakke sammen om boka. Jeg finnes jo for så vidt på sosiale medier, og jeg vil gjerne drøfte, så man kan bare ta kontakt med meg. Hittet du Henriette i sammenlignet der, da? Ja. Ja.

Supert! Enkelt og greit. Kjempebra om meg. Nå er dere på doktorannettedragland på Instagram, og på nettsiden min, annettedragland.no.

Håper jeg jo kommer ut med bokene. Jeg håper den kan også bidra til at vi får litt endringer. For jeg ser vi er engasjert i veldig mye av det samme. Min bok heter Hele deg. Veldig glad for å ha deg i studioen, vet du. Og med det ser vi takk for i dag. Ha en kjempefin dag. Ha det godt.