4/11/2023

#104. Er uro veien til alt vi lengter etter? Med urolærer Caspar Seip.

I denne episoden av "Leger om livet" snakker Annette Dragland med Kaspar Seip, en terapeut som har jobbet med uro i over 40 år. Seip argumenterer for at uro er en naturlig del av livet og at vi ikke skal bekjempe den, men heller lære å omfavne og håndtere den. Han deler sin uro-metode og gir råd om hvordan man kan håndtere urolige relasjoner og indre uro. Seip understreker at det er viktig å ta ansvar for sine egne følelser og ikke legge ansvaret på andre. Han oppfordrer lytterne til å være oppmerksomme på sin egen uro og praktisere mindfulness for å øke sin kapasitet til å håndtere den.

Transkript

Kan jeg romme den følelsen av skyld jeg kommer i kontakt med når jeg tar ansvar for meg selv? I stedet for at jeg går rundt og er sur. I stedet for at jeg går rundt og føler meg dårlig behandlet. Og den følelsen av skyld er dypt meningsfull, og den kommer til å gjøre deg mer tilfreds i livet hvis du bare sier «jeg inkluderer det i livet mitt». Å øve på å romme følelsen av skyld for å ikke være sånn som jeg tror jeg burde være, nemlig en som er uten grenser. Musikk

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette Dragland, jeg er utdannet lege, og jeg lager denne podkasten for å dele nyttig og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn. I dag har jeg med meg en gjest som har vært i podkasten før. Han er en av mine ynglingsgjester og som har lært meg veldig mye. Han heter Kasper Seip.

Kasper har i over 40 år jobbet som terapeut, med bakgrunn som fysioterapeut og psykoterapeut med egen praksis. Han har skrevet boka Kampen mot uroen med sin tidligere kollega Bernhard Bømer, og også kjent fra podkasten Guru og Guru, som han hadde sammen med Guru Foster-Voldtveten. Det var jo en av Norges største podkaster i flere år.

Han har også egen podcast nå som heter Samtaler med Kaspar, og det er vel en til Uro-skolen. Den hører til Uro-skolens podcaststrøm, kan vi si. Ja, ja. Og så driver du, Kaspar, Uro-skolen i Oslo, hvor du lærer bort Uro-metoden til de som ønsker. Og den driver du sammen med masse andre dyktige folk. Ja. Hjertelig velkommen, Kaspar. Ja, tusen takk av dette. Takk.

Veldig, veldig hyggelig at vi fikk til det. Nå sitter vi her i mitt studio på Fornebu. Og her er det flyelsgardiner rundt for å dempe lyden så det skal bli best mulig lyd. Du har fått satt deg i sofaen, og jeg sitter her i stolen min. Og vi skal ha en prat om uro. Så veldig hyggelig. Fantastisk fint kontor da. Og utsikter. Ja, det er så utrolig fint å sitte her og skrive.

Nå har du akkurat sagt til meg, Kasper, at du står opp klokka fem før du skriver bok. Ja, det er riktig. Og så står du opp tidlig, og så skriver du det, for du føler at ordene kommer lettere så tidlig på morgenen. Og da fikk jeg veldig lyst til å prøve, for soloppgangen er veldig fin herifra. Ja, jeg har dobbelt gevinst ved å være her på morgenen. Hva er det du skriver bok om?

Nei, jeg skriver jo bok om mitt favoritttema, som er uro. Jeg har skrevet en bok før, som du sa, og det begynner å være 8-9 år siden. Den kom ut i slutten av 2014. Og jeg skriver den boken sammen med en venn av meg som heter Aril Bjørndal. Og vi har diskutert, ja, men Kampen mot uroen, det er jo en bra bok. Er det nødvendig å skrive en ny bok da, liksom? Og så har vi kontentet at det har skjedd ganske mye på de 9 årene, så vi har lyst til å skrive en bok om

om uro og dens betydning for menneskene. Og en av de viktige tingene som kanskje da kommer til er et mer politisk perspektiv. Hva betyr uro i forhold til de samfunnsproblemene vi står overfor i dag? Kanskje så store samfunnsproblemer, at vi kaller for verdens samfunnsproblemer, slike ting som krig og krigstilfell,

Hva skal vi si? Naturtap, klimakrise, sånne ting. Ja, for det er ikke tvil i at det er mye uro i samfunnet vårt. Og da tenker jeg at vi nesten må gå inn på hva er egentlig uro? Hva betegner du som uro? Uro er jo en ... Det er noe vi har i kroppen, sånn som jeg ser det. Så er det den primære uroen vår, den ligger i kroppen vår.

Den er en sanserfaring fra kroppen. Akkurat som følelser er sanserfaring fra kroppen. Det er ikke tanker som er oppe i hodet vårt. Det er noe vi sanser i kroppen vår. Når vi retter oppmerksomheten mot bolen, altså brystet, mellomgulv og magen, så vil vi alltid kunne kjenne uro. Kanskje avbryt av korte øyeblikk av total ro. Men de fleste mennesker

vil kunne kjenne grader av uro til enhver tid. Det er menneskets normalt tilstand. Når jeg sier de fleste mennesker, så er det egentlig alle mennesker, minus noen veldig, veldig få som kanskje har helt, helt spesiell livserfaring. Men du har jo jobbet som terapeut i 40 år, og hjelpet utallige folk med å leve bedre med uroen sin.

Så det du sier at vi alle har en uro, men vi kan leve gode liv til tross for den uroen. Ja, og jeg vil jo dra det lenger enn det. Jeg vil jo si at vi lever i en kultur, og vi har et sinn som bekjemper uro. Det er ikke at det virker, men vi gjør det. Vi er veldig opptatt av å gjøre det. Og vi tror, på en måte den medisinske kulturen også, tror på at

uro er noe vi skal bekjempe. Og vi har medisiner som gjør det, og vi har kurser, og vi har masse greier som prøver å få kontroll på uroen. Ja, bli kvitt uroen. Bli kvitt uroen, ja. Bli et rolig menneske. Og jeg har jo drevet veldig mye med det i mitt liv, og prøvd å bli et rolig menneske. Ikke bare rolig, men også alle andre kvaliteter som jeg trodde jeg burde ha, har jeg drevet veldig mye med. Og så uroskolen.

og uroperspektivet er egentlig akkurat det motsatte, at det er uro vi må ha. Og at uroen er veien til alt vi lengter etter. Og den boken jeg skriver på nå, den

Tar det som utgangspunkt. Hva legger du i det at uro er alt vi lengter etter? Uroen er veien til alt vi lengter etter. Det betyr i motsetning til å prøve å bli kvitt uroen, skal vi undersøke og gå inn i uroen og gjennom uroen, og det vil føre til at vi får kontakt med ressurser

som gjør oss rikere, som gjør at vi ekspanderer, som gjør at det som ikke har vært mulig, blir mulig igjen, blir mulig for oss.

Ok, men jeg tror de fleste bare tenker når de hører denne episoden, jeg vil lære meg hvordan jeg blir kvitt uroen min. Jeg har sittet med utrolig mye uro, og jeg tror ikke det er normalt å ha så mye uro som jeg har. Og har ikke vi lært at vi skal ha det bra i livet? Hvorfor skal jeg sitte med denne uroen? Det er utrolig ukomfortabelt. Ja, ja, og du er sikkert sånn som meg, du som tenker det er sikkert sånn som meg, og jeg ønsker deg lykke til med å bli kvitt uroen din.

Og jeg fortsetter med det. For det er vanskelig. Ja, jeg har ikke klart det. Og jeg er 72 år snart. Så jeg...

Jeg tror at uroen blir borte når vi dør. Det kan jeg jo ikke vite engang, men jeg tror det. For den er jo knyttet til tanker og følelser og kroppen vår. Og kroppen og tankene og sinnet vårt blir borte når vi dør. Så da tror jeg kanskje uroen blir borte, men jeg har ikke tenkt å dø, jeg har tenkt å leve. Og da må jeg anerkjenne uro som en viktig del av livet, og kanskje en mer viktig og mer sentral del av livet enn det vi lever.

Og sinnet vårt liker å tro. Fordi at uro er jo så ubehagelig. Og det å skulle bruke det ubehaget til noe, det er en ganske fremmed tanke. Men det er til noe. Jeg skrev til mine følgere om de hadde noen spørsmål til deg. Og det skal vi komme til. Men en av de spørsmålene som går igjen er hvordan kan jeg bli ubehagelig?

kvitt uroen min, hvordan kan jeg få det bedre i livet, hvordan kan jeg bli lykkeligere, hvordan kan jeg få bedre selvfølelse. Det er mange som prøver å finne denne veien, og jeg kjenner meg så godt igjen i det, for at jeg har selv vært på den stien der. Og

Jeg hadde lest utallige bøker i psykologi og lykkeforskning. Jeg var helt overvist om at jeg skulle klare å bli kvitt min uro. Men for meg var det bare en utrolig stor befrielse når jeg skjønte at dette er noe som er helt normalt.

og som jeg ikke trenger å bli kvitt. For da ble den der uren på toppen av at jeg hadde uro, altså jeg hadde uro over at jeg hadde uro, den ble borte. Så man kan jo fint leve, gå liv, til tross for at man har mye uro. For jeg har jo mye uro i livet mitt, selv om jeg lever godt i dag. Ja, du vet, jeg tror jo det der med lykke, det er jo en veldig vanskelig håndterbar størrelse egentlig.

Men noe som ikke er vanskelig å håndtere, det er tilfredshet. Og at jeg vet at lykke, det kommer og går veldig mye i livet vårt. De fleste mennesker har øyeblikk av lykke, og så har vi også øyeblikk av ulykke.

Men hvis du tenkte at det var mulig å velge, hva vil du velge? Vil du velge å satse alt på å bli lykkelig, eller vil du anerkjenne at ulykke, altså smerte,

Og følelse av tap, for eksempel, er en del av menneskelivet. For hvis du anerkjenner at det er det, og når du ser nærmere til det, så er du nødt til å anerkjenne det, for du ser at, for eksempel, man mister noe man er glad i, det er jo noe som gjør veldig vondt, og som kjennes ut som en stor ulykke.

Men det er likevel en helt normal del av livet. Det skjer hele tiden. Men hvis du kunne velge tilfredssett og si «Er det noe jeg kan gjøre slik at jeg har en grunnleggende tilfredssett til og med når livet er ganske vilt?» Det er mitt forslag da. Jeg tror det er en bedre vei å gå, så det er større sjanse for å lykkes i.

Da jeg begynte å gjøre det, så har jeg oppdaget at jeg har en helt annen tilfredshet med livet nå etter at jeg sluttet å prøve å bli lykkelig. Jeg mener ikke å resignere, ikke det hele tatt. Å resignere er jo ikke å bli tilfreds. Det handler om å akseptere og være takknemlig for det livet vi har, også i oppoverbakkene, for det kommer oppoverbakker.

Det kommer smertefulle erfaringer, det er helt sikkert. Selv de aller mest suksessrike mennesker opplever det. Selv de aller vakreste, selv de aller rikeste, selv de aller klokeste opplever det. Jeg fikk et spørsmål om hvordan man kan skille indre uro og angst. Jeg fikk faktisk to spørsmål om det. Hvordan kan man skille på det? Hvorfor skal man skille på det?

Nei, nå har du svart på spørsmålet. Men det er helt umulig å skille det.

Men sånn er menneskesynet, at det tror at det å ha differensierte kategorier vil være nyttig i denne sammenhengen. Men angst og uro og frykt og skam og skyld og ensomhet er ubehag i kroppen vår. Og det der med å skille på ting, det handler mye mer om hvilke tanker som følger med disse følelsesmessige tilstandene, disse kroppsleie tilstandene som vi sanser. Og

Og det er kanskje nyttig i forskningssammenheng, det vet jeg ikke riktig. Det er derfor jeg liker så godt å bruke ordet uro, for det tar opp i seg alle disse underkategoriene. Vi er så heldige i Norge at vi har et ord som uro, som er egentlig et annet, det nærmeste ordet til uro, sånn som jeg kan se det, det er faktisk ubehag. Og det tar opp i seg for eksempel angst. Og så ser vi også at

Men uro eller angst eller skyld er følelser som hører hjemme hos menneskene og som kommer og går i livet vårt og som svinger på en måte i bølger i livet vårt avhengig av ytre omstendigheter. Avhengig av både ytre og ytre omstendigheter egentlig.

Men jeg tenker at de som hører på, som ikke har tenkt på dette, sånn som meg, jeg hadde jo aldri kjent etter hvordan jeg har det i kroppen min. Det var veldig rart og nytt. Jeg begynte å meditere for ti år siden, eller det er vel tolv år siden, og plutselig skulle jeg kjenne etter følelsen jeg hadde i kroppen, og det var så utrolig ubehagelig. Hvordan kan man gå ...

inn for å kjenne etter. Hvor begynner man hvis man ønsker å forstå hva uro er og hva du mener med dette? Jeg tror at det man begynner med er egentlig når du bruker ordet meditasjon, så hvertfall inkluderer det ordet å stoppe opp. Det inkluderer det å stoppe opp i verden. Å ta en pause og rette oppmerksomheten innover. For de fleste mennesker vil inkludere det, tror jeg.

Det å ta oppmerksomheten innover, men innover til kroppen, til det sansbare. Det er ganske lett for deg. Jeg ser at du sitter og holder på tekoppen din. Du kan ta oppmerksomheten til fingrene dine som holder rundt tekoppen din og kjenne hvordan du kjenner, hvordan du erfarer, hvordan du føler kontakten med den tekoppen.

Det er en meditativ bevegelse i sinnet og med oppmerksomheten som dveler ved et inntrykk. Når du spør på den måten, så vil jeg si at det er veldig nyttig å øve seg på å ta pauser i livet hvor du blir stille og retter oppmerksomheten mot kroppen din og sanser kroppen din som det er kneet ditt, sanser baken din, sanser pusten din, sanser

Alt som skjer i kroppen din, og at du gir det oppmerksomhet, interessert, vennlig, tålmodig, fritt for agenda som er av typen «jeg vil ikke ha det sånn». At du i stedet for å ha den agendaen sier «jeg lar alt være som det er». «Jeg øver meg alt jeg kan på å tillate at det er sånn som det er». «Det som er ubehagelig».

og det som er behagelig, jeg gir det plass og tid i min oppmerksomhet. Så ser vi at sinnet vårt har masse preferanser, det er noe som kjennetegner menneskesinnet, det er at det har preferanser, det synes noe er bedre enn noe annet. Og det er det samme som kjennetegner en kultur, det er det som er en kultur, det er at den foretrekker noe fremfor noe annet. Så det vi snakker om nå er å gå utenfor det som sinnet egentlig naturlig gjør,

For sinne sier, jeg vil ikke at det skal kjennes sånn i ryggen min, eller jeg vil ikke at det skal være så mye uro i magen min. Men det viser deg, kan du vende deg mot den uroen og være sammen med den? Gi den oppmerksomhet, gi den tid, la den få være sånn som den er, og erfare den i sin bredde og sin lengde og sin intensitet og sitt omfang slik den er hos deg akkurat nå. Og hvis du kan det i ett sekund, så kan du det jo.

Og så kan du kanskje klare to sekunder også, men hensikten med dette er ikke å klare det som en slags øvelse som strekker seg over minutter eller timer. Det er mer, kan jeg gjennomrette kontakten med kroppen min? Du må huske på at en gang har du hatt den. Da du ble født, så hadde du full kontakt med kroppen din. Du kjente hver ting, og du ga uttrykk for hva alle de tingene du følte og alt du sanset.

Og på grunn av sosialiseringen du har vært igjennom, og som alle mennesker må igjennom, så er kontakten med kroppen redusert. Det er nødvendig for oss å gjøre det for å bli samfunnsdeltakere, familiedeltakere, akseptable. Og nå er tiden kommet for den som spør, å ta oppmerksomheten til det og øve opp den igjen. Evnen til å møte uro, ubehag,

Alle signalene og inntrykkene fra kroppen. Det kunne jo være fordi det er et innhold i seg selv, men det er også fordi det er så nyttig for oss. Fordi det er veien til å utvide seg som menneske. Til å få mer glede og engasjement i det livet du har fått. Skal vi ta noen eksempler, kanskje? Ja. For å liksom konkretisere det litt. Ja.

Jeg fikk et lytterbrev. Ja. Og jeg tenkte at det var en fin måte å prøve å se på hvordan man kan kjenne etter uroen. For vi blir jo trigget på forskjellig vis. Jeg kan jo få uro for noe som rot, og så trenger ikke du ha noe uro for det. Så vi får jo uro for ulike ting utifra hvem vi er som personer.

Og så var det en mann som skrev oss et lyttebrev når han hørte at du skulle komme på podcasten. Jeg tenkte jeg skulle lese det opp. Hei, jeg er oppvokst med en far og en farfar som er dominerende i sosiale settinger. Det vil si det er alltid de som prater høyest og snakker mest i sosiale settinger om de samme tingene enten det er elbil eller krig.

Det oppleves som om de overhodet ikke er interessert i det hele tatt hvordan de andre i familien har det. Jeg er oppvokst med dette. De siste årene har det gått opp for meg at det alltid har vært slik. Jeg er snart 40 år og har en sønn på 10 år, og jeg ser tydelig at når sønnen min prøver å komme til ordet, henvender seg til min far, blir også han snakket i munnen på avbrutt og ikke lyttet til i den grad jeg selv setter pris på at andre lytter til meg når jeg har noe å fortelle. Dette trigger en uro i meg.

Bare er jeg i samme rom som min far eller farfar blir jeg urolig. Jeg vet veldig godt at samtalen, eller monologen som det egentlig er, kommer til å fylle rommet resten av den tiden vi er sammen den dagen. Etter å ha hørt podcasten og lært av dere, prøver jeg hele tiden å romme uroen som trigges hos meg i forskjellige settinger, og aksepter det sånn som det er. Men akkurat denne uroen er ekstra vanskelig for meg å håndtere.

Det jeg egentlig vil si til min fare, denne historien har jeg hørt mange ganger før, nå er det vår tur til å bli sett og komme til ordet. Jeg prater med søskene mine som opplever det samme på samme måte, og det er stadig et samtaleemne oss imellom uten at noen tør å si noe.

Kan dere prate litt om dette? Om dominerende familiemedlemmer som prater høyest, avbryter alt de skal fortelle om de samme tingene hver eneste gang man treffes, og aldri gir andre ordet. Det var jo en kjent erfaring for meg også. Var det det for deg også? Ja, min far gir ordet til meg mye, men alle har jo en eller annen person som tar mye rom. Ja.

Om det er en far, eller om det er en onkel, eller om det er en lærer. Hvordan følte du det? Jeg kjenner meg veldig igjen i den sterke lengselen etter å bli sett og hørt, etter å få plass hos faren min. Og jeg kjenner også igjen mange dette temaet fra mange, mange mennesker jeg har snakket med. Hvor sterkt det er i veldig mange mennesker. Jeg tror egentlig det er en veldig vanlig, kanskje det er helt standard løsning,

standarderfaring som vi har vi mennesker, nemlig at selv om vi har fått ganske mye sånn som du sier du har fått, så har vi likevel den lengselen i oss etter å få plass hos mor og far. Og det er jo en smerte der inne, ikke sant? Når vi går inn i det og ser på det, sånn som brevskriveren der skriver, så vil det være en

Eller så er det en uro, et ubehag som han som har skrevet møter når han er sammen med faren sin. Og så blir det jo egentlig, jeg tror det er veldig bra det han har gjort, og jeg synes brevet egentlig vittner om det, at han har prøvet å være sammen med den følelsen

Og kanskje han til og med har prøvet noen ting som er enda vanskeligere, nemlig å være for den og si jeg går i møte med faren min for å få den følelsen, og for å være sammen med følelsen. Og hvis faren min ikke kan leve opp til det og gi meg den følelsen, så har jeg jo ikke fått det jeg kom for. Så det vil være veldig fremoverlent. Og en sånn ting kan man egentlig bare si hvis man virkelig tar ansvar for seg selv og sier at det som

Det er sånn at det å være barn og bli såret og dominert, det er normalt for menneskene. Det er sånn det er å bli sosialisert inn i en familie egentlig. Og det setter sine spor i oss. Og det er bare vi selv som kan ta ansvar for det. Og det er eventuelt bare vi selv som kan gjøre noe med det hvis vi føler at det trengs å gjøres noe med det.

Det er ikke slik at far, gjennom å gi deg mer plass nå, vil lege det såret. Hvis det såret ville være der, om faren din lever eller om faren din dør. Sånn er menneskesinne, at de tar den typen sår og gjør de, eller de finnes i oss selv, og vi må selv ta ansvar for det. Og ansvar for det betyr ikke

Å føle den følelsen, og se, for det går an å bruke faren sin til noe her, nemlig utover å vekke følelsen, og det er å si til far, det er å uttrykke overfor far at lengselen, jeg har alltid hatt en stor lengsel, eller at du skulle se meg og høre meg, og stadig har jeg den lengselen.

Og det jeg møter igjen og igjen i meg selv er en følelse av at jeg blir ikke tilfreds, jeg blir ikke tilfredsstilt, jeg får ikke det jeg lengter etter. Og jeg har gått rundt og trodd at det er din oppgave å gi meg det. Og nå ser jeg at det ikke er din oppgave, men det er min oppgave å gi meg det, og ta meg på alvor, og gjøre det som kan gjøre meg indelig tilfreds. Jeg tror det vil være veldig godt for faren din,

At du fritok han fra den jobben, og jeg tror det var veldig godt for deg at du tar ansvar for den selv. Det er slik vi vokser. Men jeg bare tenker, hvis jeg var han, så hadde jeg kanskje tenkt, ja, men da bare...

utsetter meg selv for mindre tid med han, for det er han som er så irriterende. Det er han som er problemet, jeg har det bra ellers, men når jeg er med han, da er det så slitsomt, og alle andre synes jo det er slitsomt, og det er veldig lett å tenke at det er noen andre sin. Ja, det er riktig det. Det gjør vi. Det er jo på en måte utvei nummer en for sinnet, at det er noen andre det er noe galt med, og hvis de fikser seg, så vil det bli bra for meg også. Ja.

Sånn det er like sinne vårt å tro på. Men kan man ikke bare være litt mindre dominerende? Ja, men det er jo ikke godt å vite. Det som er spørsmålet er om kan du gjøre det som trengs for å gjøre deg lykkelig, eller deg selv tilfreds? Fordi det er bare ditt ansvar, og du ser at, eller sånn som du ser det for meg, og det kan være at du er enig i det, at denne følelsen i deg har vi ikke fått plass. Denne følelsen...

I deg av å ikke bli sett av og bli dominert, den følelsen er din, og den er i deg til og med hvis faren din dør. Og det betyr at du har en selvstendig ansvar for dette. Det er ikke faren din sitt ansvar. Faren din har bare gjort så godt han kan, og kanskje han gjør så godt han kan.

I hvert fall er det sånn for meg at jeg tror ikke jeg har møtt mennesker som ikke gjør så godt de kan. Nei, jeg tror de fleste gjør så godt de kan. Og derfor så det å be andre om å gjøre mer enn de kan, det kommer ofte ikke noe godt ut av. Det som kommer noe godt ut av, det er å gjøre noe med seg selv. Kan jeg ta ansvar for de følelsene jeg har? Og det handler om å romme de følelsene, og det handler om å være ydmyk i livet da. At jeg, ja men...

Det jeg har fått, det har jeg fått for å ta ansvar for selv, i stedet for å forlange at andre skal ta ansvar for mine følelser. Jeg tror alle mennesker har en relasjon som de synes er vanskelig.

der de kjenner på en uro når de er i laget av en person, tenker kanskje hadde de bare skjerpet seg eller kan ikke de bare ta seg sammen og være mer hyggelige eller påtelle mer eller så jeg slipper å bekymre meg for de, eller så jeg slipper å bli dominert av de man har jo så veldig lyst til å bare finne jeg kjenner hvertfall det at man får så lyst til å bare finne løsninger sånn at man slipper å hate sånn det er veldig fint, men du ser

Det uroperspektivet er at det er gjennom uro du utvikler deg. Hvis faren din tok ansvar for din uro, så fratok han din mulighet til å utvikle deg. Det er å gå gjennom din uro og ta helt ansvar for den selv, og utforske den selv, gjerne ved hjelp av en annen person, en veileder eller noe sånt. En som skjønner dette, en som har egen erfaring med dette.

Men i det øyeblikk, det du egentlig ber om da i brevet ditt, eller som du problematiserer, det er, ja, men kan jeg ikke la han ta ansvar for min euro? Men når vi lar andre mennesker, enten det er far eller det er en behandler, ta ansvar for, for eksempel en behandler som gjerne vil ta fra deg euroen med å gi deg en medisin, da fratas du samtidig muligheten for din egen vekst.

Så hva er en annen måte han kan gjøre? Neste gang han er i selskap med far, og han synes at han dominerer hele samtalen, han føler at hele festen blir rødlagt, for faren prater så høyt og dominerer han det som krigen eller elbiler. Og han føler også et ansvar for sin ti år gamle sønn, som han ikke har lyst til skal bli dominert. Hva anbefaler du han å gjøre da?

Sånn rent konkret. Jeg tror det første som faller meg inn når du spør sånn, det er veldig nyttig at vi som er barna til noen, tar ansvar for hvor mye vi er sammen med de vi er barna til. Og for veldig mange mennesker overvurderer langt sin evne til den tiden og intensiteten de klarer å være konstruktive sammen med sine egne foreldre. Det er vanskelig å reise på hyttetur i påska sammen med foreldrene sine.

Og det å si, å ta ansvar for sine egne behov, det er jo egentlig det vi snakker om. Jeg vil gjerne være sammen med mor og far på hytta i påsken, men jeg merker at når jeg har vært sammen med de mer enn en dag, så begynner jeg langsomt å forfalle til en stadig større grad av barnslighet selv. Og jeg blir aggressiv, og jeg blir påståelig, og jeg blir diskuterende, og jeg blir alle de tingene som jeg hater å være.

Og det finnes ingen andre enn jeg som kan ta ansvar for det og si at det er rett og slett for mye for meg å være sammen med foreldrene mine lang tid av gangen. Selv om normen er at man skal ha det veldig hyggelig som familie, gjerne i tre uker sammenhengen i sommerferien. Så det første man må gjøre er at jeg er i stand til å ta på alvor at jeg synes det er vanskelig, i stedet for å legge ansvar på at jeg synes det er vanskelig på noen andre.

Men trekker man seg ikke bare unna da? Jo, men man må trekke seg unna så mye at man ikke henfaller til reaktive mønstre, som jeg nevnte i sted. Fordi når du først er trigget, så faller vi inn i reaktive mønstre, enten de er pågående eller tilbaketrekkende mønstre, så er det bare automatiske mønstre for å beskytte oss mot den smerten vi opplever i det øyeblikket.

Men det blir vel ikke bedre av å si «Jeg skal aldri møte min far igjen». Men det var ikke det jeg sa, vet du. Nei. Jeg sa ikke aldri, jeg sa «Se grunnig på hvor mye er det godt for deg».

å være sammen med dine foreldre av gangen. Og det betyr jo ikke, det kunne jo for noen også bety, ja, det kanskje skal ta et ganske langt opphold i å være sammen med foreldrene mine. For noen mennesker betyr det det. Det er mennesker som er utsatt for overgrep, for det kan være veldig nyttig.

Men det som er utfordringen, det er å ta ansvar for det selv, i stedet for å gå rundt og leve i en drømmeverden som er at faren min skal være annerledes enn han er. Det er ikke sikkert at han har forutsetninger for å være annerledes enn han er, eller han har ikke det. Det er ingen mennesker som har forutsetninger for å være annerledes enn de er. Da må vi som arbeider med oss selv, vi må se, kan jeg bli annerledes enn jeg er? Kan jeg gjøre annerledes enn jeg vanligvis pleier å gjøre det?

Se hvor lett det er, for det er ikke lett å endre seg. Hovedbudskapet mitt i en sånn problemstilling er jo at det er jeg som må ta ansvar for om jeg har det bra eller ikke, og det er jeg som må gjøre det som er nødvendig for at jeg skal få det bra. Dette er jo veldig aktuelt også innenfor parforhold, hvor mennesker går ut og tror at partneren har et ansvar for at jeg skal få det bra. Det er jeg totalt uenig i. Det er meningsløs forståelse av virkeligheten.

Man er jo indoktrinert med at man skal finne den ene spesielle som skal befri deg fra all din lidelse. Ja, drømmeprinsen eller drømmeprinsessen. Ja. Det er man indoktrinert med. Det er mange som tror det. Og de går fra hverandre fordi de var ikke rette allikevel, for eksempel. Ja.

Sånn som jeg ser det, så finnes ikke den drømmeprins og drømmeprinsessen. Parforhold er ganske hardt arbeid. Og det å være barna til noen er også ganske hardt arbeid, fordi man blir veldig såret som barn. Og de sårene bærer man med seg inn i voksenalderen. Forstår du det, du? At man blir såret som barn? Absolutt. Det å bli sosialisert betyr å bli såret. Det betyr å bli avvist og kneblet og presset og mange veldig ubehagelige ting.

Men sånn er det bare. Sånn er det å være menneske. Vi mennesker lever et liv som er å bli sosialisert inn i familier og samfunn, og det er ingen smertefri prosess. Og den prosessen bærer vi med oss resultatet av resten av livet. Og vi må arbeide med oss selv for å bli fri fra det, slik at vi ikke går rundt hele livet vårt og tror at det er noen andres feil at jeg ikke har det bra.

Ja, for det er veldig lett å tenke det at hadde jeg hatt en annen barndom, hadde jeg hatt en annen mann, hadde bare barna mine gjort som jeg sa, så hadde livet vært så mye bedre. Og

Hvordan klarer man å komme seg ut av den tankegangen? For jeg har syntes at det var veldig vanskelig, og jeg fremdeles kommer opp i at han framfor meg irriterer hans i køen. Man har sånne ting hele tiden, og man tenker at hadde de bare skjerpet seg, eller behandlet folk bedre, eller gjort noe bedre, så hadde jeg hatt det bedre. Sånn som han som skrev dette innlegget,

Hvis han velger å holde litt mer avstand til faren sin, for han merker at han blir urasjonell, kanskje barnslig, kanskje veldig irritert. Han går inn i de reaktive mønstrene. Men at han ønsker å ha litt kontakt, og møtes på søndagsmiddag for eksempel. Hva kan man konkret gjøre når han kjenner denne uroen bygger seg opp?

Hvis vi skal være veldig konkret, så heter det hold kjeft. Vær stille, flytt oppmerksomheten inn i deg selv og kjenn etter hvordan det er å være deg når virkeligheten er sånn som den er, når faren din er sånn som den er, når alt er sånn som det er. Og så kan du være oppmerksom innover i deg selv i stedet for utover mot det som du tror er problemet.

Det er starten, og dette er jo ikke noe lette ting. Nei, det er kjempevanskelig. Det er en øvelse som trengs å øve og øve på, og som man trenger gode veiledere på. Og det er sikkert mye å hente i bøker og media, men det er også veldig mye i bøker og media som er sånn

At det er fullt av råd som handler om hvordan du burde være, og at du skal få til å være på en bestemt måte, selv om du ikke er sånn. Det er ikke sånn at du kan bestemme deg for å være rolig. Ja, jeg har jo prøvd å bestemme meg for det i femtår, jeg klarte ikke det i hvert fall. Du kan ikke bestemme deg for å være tålmodig, du kan ikke bestemme deg for å være annerledes enn du er. Spørsmålet er om du kan tåle å være det og ta ansvar for det selv. Kan du tåle å ha det sånn som du har det, og ta ansvar for det selv, i stedet for å legge det ansvaret over på andre?

Men la oss si at han kjenner på den uroen. Så det du ofte spør er, er det ubehagelig eller behagelig å være deg da? Og da vil han sikkert svare at dette er veldig ubehagelig. Og så kan man stille seg spørsmålet, hvor er det jeg kjenner det i kroppen min? Du har begynt å lære deg uro. Metoden, ja. Jeg har hørt så mye på det nå at jeg ...

Og så kjenne etter hvor er det. Sånn som min uro, jeg kjenner den veldig ofte i brystet. Eller i halsen. Noen kjenner det i ryggen. Noen kjenner det i hofta. Men veldig mange kjenner det i mellomgolvet. Så la oss si at han kjenner det da i brystet. Det knytter seg i brystet. Han sitter og ser på faren sin som dominerer hele samtalen. Han hadde lyst til å snakke med morsi eller søstra si, men han får ikke ordet fordi at faren dominerer.

Du skal se innover og kjenne etter hvordan det er. Kan du være sammen med den følelsen? Det betyr å holde den i oppmerksomheten din et sekund. Ikke et halvt minutt, eller et minutt, eller ti minutter, eller resten av dagen, eller resten av ferien, men i et sekund. Jeg har ikke truffet noen mennesker, selv mennesker som har det veldig, veldig kritisk vanskelig, har sagt til meg at de ikke kan klare det. De har sagt at de kan ikke klare det resten av livet, eller de kan ikke klare det etterpå.

For det er sånn man forstår det spørsmålet. Hvis jeg sier, kan du klare å være sammen med den følelsen, så sier folk nei. Men hvis jeg sier, kan du klare å være sammen med den følelsen akkurat nå, så sier folk ja.

Jeg kan klare det akkurat nå, men jeg kan ikke klare det videre. Men det er slik menneskesinnet fungerer, at det setter opp tanker om fremtiden, i stedet for å holde seg til her og nå. Og det er her og nå jeg har den følelsen, kan jeg klare det nå? Hvis jeg kan klare det nå, så kan jeg kanskje klare det nå også. Og nå kanskje. Men nå har jeg i seg selv ingen utstrekning. Nå er det ingen tid.

Kan jeg klare det akkurat nå? Og gjennom å øve på det, vil vi øke kapasiteten til å være sammen med uro. Og jeg ser ingen annen vei å gå. Enten det er akkurat denne personen, eller deg eller meg, eller samfunnet vårt, eller menneskene. Hvis menneskene skal overleve, så trenger de å gjøre det. Romme sin uro.

være stille rett oppmerksomheten innover og si jeg blir her sammen med det som er så vanskelig inni meg ikke sammen med tankene om at faren min er en dust eller fordominerende men sammen med hvordan er det å være meg når faren min er sånn som han er hva vil det føre til tenker du? det vil føre til at du finner det du lengter etter

Det vil føre til at du får kontakt med ressurser som gjør at du vil kunne opptre annerledes over forfaren din. Og når du opptrer annerledes over forfaren din, så vil det ha konsekvenser også for faren din. Det er veldig mye som forandrer seg gjennom at du forandrer deg. Så jeg vet at det fører til det. Jeg har holdt på med dette så lenge at jeg vet det. Det fører til det. Du må bare være villig til å gi opp din egen agenda om at du skal ha det på en bestemt måte.

Du har det som du har det, og du må ta utgangspunkt i det, i stedet for å tro at du er en slags mekanikk, en bryter som du kan skru på for å få det annerledes. Dette er jo på en måte et mysterium, hvordan sånne ting forandrer seg, gjennom at vi våger å være sammen med virkeligheten slik den er.

For det handler om det og hvordan faren din er, det er virkeligheten det. Han er som han er. Og du ser det som dominerende, men det er en slags adjektiv, eller er det ikke det? Det er en slags egenskap som du knytter på det da. Han er som han er. Og du gjør alt du kan for å være sammen med det som er sånn som det er. Og hvis du klarer det i et sekund, så klarer du det. Eller hvis du klarer det nå, så klarer du det.

Jeg er helt sikker på at for deg, sånn som for meg, så har det vært sånn at det å strekke det ut over lang tid, det er helt umulig. Det blir for mye for deg. Og da henfaller du ut.

igjen til de reaktive mønstre som er å være sur, tilbaketrukket, kritisk, aggressiv, lei deg, deprimert, whatever. Det er det som skjer, det er det som utspiller seg, så blir det akkurat som en reaksjonsmønster som utspiller seg hver gang du for eksempel møter far din. Og hvis du da klarer å håndtere eller kjenne på dine følelser, så vil du med tiden kanskje også

håndtere situasjonen annerledes som igjen kan endre situasjonen. Det er det du tenker. Ja, ja. Altså når du forandrer deg så forandrer du situasjonen. Det er jo helt opplagt. Men du vet ikke hvordan. Men den eneste tingen du kan forandre det er deg selv. Det skal jeg love deg at det du kan forandre i livet ditt det er bare deg. Uansett hvor mye du ønsker å forandre andre.

Og kanskje du til og med i liten grad kan forandre deg, for det er ganske vanskelig å forandre mønstre som har ligget der i 10, 20, 30, 40, 50 år. Men det er noe magisk som skjer der da. Hvis man klarer å i stedet for å reagere, stoppe opp om det så i et halvt sekund før man har tenkt til å svare irritert tilbake til faren sin for eksempel. Man bare stopper opp i et lite halvt sekund og kjenner hvordan man har det. Ja.

Med tiden så endrer det på mye. Jeg merker det selv sånn som jeg har barn. Barn er en... De trykker mye uro hos foreldrene sine. Akkurat som foreldre trykker uro hos barn. Og det er ikke alltid jeg klarer det, men av og til klarer jeg å kjenne på uroen min før barnet.

Jeg sier noe til han Ola, for eksempel, han eldste. Og han har jo begynt å si sånn, tuller med meg, så sier han, mamma, kjenner du på følelsene dine nå? Fordi at jeg stopper opp. Og ikke reagerer. Og jeg synes at ordet reagere, så koste ikke sånn at du re-

agerer. Du gjør noe som du har gjort igjen og igjen og igjen. Det er et fast mønster som ikke du bruker en kalorit på å tenke på. Det bare skjer. Så kan man endre det mønstret, og det synes jeg er ganske fascinerende, Kasper. Det er det du jobber med med de som er på uroskolen. At man kommer ut av disse reaktive mønstrene, og da kan magiske ting skje. Ja.

De reaktive mønstene er jo neurofysiologisk forankret. Det er dype, strukturelle ting i hjernen vår, i nervesystemet vårt. Det å forandre på det, det er ikke sånn som vi bestemmer. Vi bestemmer like lite over det som vi bestemmer over hårreiserne som reiser hår på armene når du hører en sånn skarpskingrende lyd. Eller at pupillen,

øker og minker i radius, ikke sant? Avhengig av lyset. Eller at det utskilles et eller annet hormon inn i kroppen. Det er ikke ting vi bestemmer over.

Det er ting som nervesystemet og organismen bestemmer helt utenfor vår kontroll. Sånn er det vi snakker om. Derfor kan vi ikke bare bestemme oss for å bli bedre mennesker, men vi kan påvirke det gjennom å klare å romme smerte, romme uro, romme ...

Det ubehag vi får i kroppen når virkeligheten er sånn som den er. Derfor er det at faren din er irriterende en stor gave. Hvis jeg har skikkelig uro, Kasper, i kroppen, så kan jeg heller si velkommen. Takk for at du er her med meg. Nå uro, eller irritasjon, eller sjalusi, eller frustrasjon.

så kan jeg på en måte vel komme med den følelsen som jeg får inni kroppen når det skjer. Ja, ikke sant? Jeg tror jo at dette kan sammenlignes med urolige barn. At barn som skriker er urolige eller har det vanskelig, hva er det de trenger? Jo, de trenger en voksen som tåler det. En voksen som sier «Du kan få være hos meg sånn som du er».

Og sånn er de følelsene. De følelsene er på en måte vant til å bli avvist. De er vant til å bli avvist av oss selv. Å si, nei, jeg vil ikke ha deg, jeg vil ha en annen følelse. Gå vekk uro. Og det uroen trenger er at jeg sier til den, åja, er det deg, ja? Nå kjenner jeg deg. Du skal få være hos meg. Jeg har tid til deg, jeg har plass til deg, jeg har kapasitet til deg.

Det er ganske stor forskjell å gjøre det enn å si, å nei, det er en uro jeg har fått bort. Jeg må tenke på noe annet. Ja, det er det. Men det er også slik at vi har begrensninger for hvor mye smerte vi klarer å ta imot. Hvis jeg er et voksen menneske, så er det jo jeg som har ansvar for det. Å si det er for mye for meg å være på hytta så mange dager. Men jeg kan være på hytta en dag. Det vil jeg veldig gjerne. Ja. Ikke sant?

Kanskje jeg kan reise meg til frokost dagen etter. I stedet for å gjøre det til de andres problem,

Men jeg kjenner jo veldig mange mennesker som har store problemer med å stå opp for det, og si det som det er da. Nei, det er for mye for meg med mer enn en dag, eller to dager, eller tre, eller hva det er. De aller fleste mennesker sier, nei, jeg klarer det fint en uke. Og så vet de inni seg at etter to dager så begynner det å bli fryktelig vanskelig. Da blir det en annen bestemming, og det som hjelper da, det er mat og vin og mange ting som egentlig bare skaper avstand mellom oss da, som

Det funker ikke noe godt som medisiner. For man tenker at noen må jo bare ta seg sammen. Herregud, jeg klarer jo i uka på hytta med familien. Det er jo det vi bruker aller mest, det er det å ta oss sammen. Det er den mest brukte psykologiske teknikken som finnes. Det er å forsøke å få til noe man ikke får til. Det er dypt menneskelig, men det funker jo ikke.

Jeg kjenner den følelsen da, å si nei, jeg klarer ikke å være på hyttetur i hele uka med dere. Eller, mamma og pappa er kjempeglade i dere, men jeg må begrense det til to dager. For meg er det nok tid, og hvis det blir over det, så blir jeg veldig urolig, for eksempel. Og hvilke følelser får du når du skulle si det? Da får jeg en veldig stor uro, ikke sant? Vil du det da?

Nei, det kommer han så voldsomt imot. Der er det igjen. Det at du våger å stå opp for deg selv, det setter deg i ublikkelig kontakt med en uro som du har ansvar for, og som du kan si, «Åja, jeg vil jo kalle den uronen for skyld og utilstrekkelighet, og den skylden og utilstrekkeligheten må jeg ta ansvar for selv.» I stedet for å gå rundt med drømmeforestillinger om hvordan familien din burde være. Ja.

For familien min er som den er. Faren min er som den er. Kan jeg romme den følelsen av skyld jeg kommer i kontakt med når jeg tar ansvar for meg selv? I stedet for at jeg går rundt og er sur. I stedet for at jeg går rundt og føler meg dårlig behandlet. Og den følelsen av skyld er dypt meningsfull, og den kommer til å gjøre deg mer tilfreds i livet hvis du bare sier «jeg inkluderer det i livet mitt».

Å øve på å romme følelsen av skyld for å ikke være sånn som jeg tror jeg burde være, nemlig en som er uten grenser. Og det er helt å holde den mitt problem. Det er jeg som har det problemet, og ikke faren min. Jeg vil bare takke han lytteren som skrev det brevet. Jeg synes det var veldig fint. Ja, det var det. Nyttig altså. Og jeg håper at du klarer å kjenne litt på uroene, og at du får det bedre med de verktøyene han Kasper gir her.

Og så kan han jo kontakte uroskolen, delta på kurser, lese boken. Kanskje lese den nye boken når den kommer. Det kommer en ny urobok. Det er en stund til da, men vi holder på å skrive. Ja, dere har jo sånne vandringer på uroskolen, som man synes det høres så utrolig fint og nyttig ut. Ja, det er veldig bra. Da er vi i naturen i en hel uke og lever i naturen.

Og det er akkurat som det å være i naturen, det gir veldig mye hjelp til å arbeide med disse tingene her. Det der med å gjenkjenne hva som skjer inni oss, og være sammen med det og gi det plass og tid. Klare rom og uro da. For meg så er det at naturen er et laboratorium som er helt enestående for akkurat det.

Så derfor har vi mange vandringer, og til sommeren har vi flere. Og det er enda noen plasser, det er ikke så mange dessverre, men det er enda noen plasser. De fyller seg nok fort opp etter denne episoden. Ja, kanskje det. Men du, Kasper, jeg har noen flere lytterspørsmål før vi skal legge på for dagen. Jeg tenker vi må få tid til det før du skal videre. Og et sånt veldig konkret spørsmål var en som skrev, hvis du skulle gi et råd til et menneske med sterk indre uro, hva ville det vært?

Bestem deg for å prøve å beholde den. Der er du igjen. Takk for at du er med meg i dag. Ja, der er du, ja. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å være sammen med deg. Du skal få være her. Jeg har bestemt meg for det. Du skal få være her. Jeg synes det er innmari vanskelig, men jeg begynner nå. Igjen og igjen og igjen gjør jeg alt jeg kan for å være sammen med deg.

Jeg tror det er veldig, det var egentlig et veldig fint spørsmål da, fordi at du ser i det øyeblikket du tar den beslutningen og sier, ja, men jeg skal gjøre alt jeg kan for å beholde denne følelsen.

Da gjør du noe som du aldri har gjort før. Hittil i livet har du gjort alt du kunne for å bli kvitten. Ja, og det har ikke hjulpet. Det har ikke hjulpet. Så da snur vi 180 grader, og så gjør vi alt vi kan for å beholde den. Og så ser man hva som skjer da. Jeg har jo sett det noen ganger, så jeg vet at det er et godt råd da.

Jeg fikk også et spørsmål fra en mor som skrev at hun kjente på så utrolig sterk uro som hun ikke følte hun klarte å romme. Hver gang sønnen kjørte av gårde med bilen for hun hadde natt og fått lappen, og hun var så redd for å miste han. Hva sier du til hun? Nei, jeg har hørt det før. Vi er jo redde for barna våre.

Og det er ingenting du kan gjøre med det som kommer til å være konstruktivt annet enn å vende deg inn mot deg selv og din egen uro og ta ansvar for den, i stedet for å være en mamma som ikke slipper en 18-åring. For en 18-åring er ferdig med å bli oppdrett av moren sin og må ut i livet. Og det du ikke har gitt han før, det klarer du ikke igjen ved å forsøke å oppdragne etter han er 18. Det er ikke noen god idé.

Det er en god idé å si, ja, men jeg blir veldig urolig, for jeg synes det er så mye skummelt der ute i verden. Det er jo ikke bare bilkjøring, men jeg synes også det. Jeg har både barn og barnebarn, jeg synes det er veldig skummelt der ute i verden. Jeg vil at de skal ha det bra, men jeg vet at de kommer til å få det vondt også. Og det er vanskelig å akseptere det. Og det er vanskelig å gi ansvaret til dem.

Hvis jeg skal klare det, så må jeg romme min egen uro. Jeg må si at det er ikke min jobb. De har livet foran seg. Jeg har det bak meg. De må lære seg å ta ansvar for sitt eget liv, og det må de finne ut av selv. Det hjelper ikke å ha en veldig smart mor eller en veldig smart far som forteller ungdommen hva de skal gjøre.

Åh, man har så lyst til å bare si de kjempe kloke ordene disse kunde guttene drar ut på kjøretur. Ja, at han kjørte sånn som mamma ville kjørt. Kjørte du sånn som mamma ville kjørt? Hadde hun fått lappen? Nei. Nei, ikke jeg heller.

Åh, ja. Det er vanskelig å romme sånn uro, Kasper. Ja, det er det. Men da kan man jo få hjelp. Man kan ta kontakt på uroskolen. Ja, man kan det. Det er fint. Vi har noen flere spørsmål før vi skal legge på for dagen. Jeg har generalisert angstlidelse og er veldig ofte i fremtiden. Jeg uroer meg for ting som kan skje eller kommer til å skje. Hvordan kan jeg få en her og nå følelse i livet? Ja.

Det første jeg har lyst til å si er, det går ikke an å være i fremtiden. Du er alltid her nå. Så det du snakker om, du som har skrevet inn, det er, jeg synes det er vanskelig å ha oppmerksomheten min på her og nå. Det betyr ikke at jeg ikke er her og nå. Jeg går ikke an å være noe annet sted enn her og nå.

Så hvordan trener vi oppmerksomheten? Og da er vi over på noe som er konkret, og det heter mindfulness, eller det heter oppmerksomhetstrening, og det finnes masse fin opplæring i oppmerksomhetstrening. Og da må man ville det da. Og det er et veldig fint sted å begynne i vår tid, det er å legge bort telefonen, og si hva kommer jeg i kontakt med når jeg slutter å dytte forskjellige slags angstdempende medisiner, sånn som mobiltelefon, inn i ansiktet mitt.

Jo, da kommer jeg i kontakt med angst eller uro. Ok, er du klar? Og så sier jo hun, denne personen som har skrevet denne her, nå kjenner jo ikke jeg henne, men hun sier jo at hun har en lidelse og at dette er en slags sykdom som ligger underforstått i brevet. Og det er jeg helt uenig i. Det er ikke en sykdom.

Det er et drama som utspiller seg i ditt sinn, og alt som trengs er at du lærer deg å håndtere angst. Og det kan du begynne med her og nå. Og hvis du klarer det i ett sekund, så klarer du det jo.

Og hører du det, Anette, at når jeg snakker om det, så blir jeg litt streng? Ja, du blir litt streng, det er jo kastbart. Fordi, og det er jo, det kan gå for at jeg er streng, men her er det, hvis du vil noe annet enn å gå rundt i ditt eget lille drama, så må du gjøre en innsats. Og det krever et arbeid, og det er veldig krevende. Og vi lever i en kultur, og vi har et sinn som ikke er villige til å gjøre et arbeid. Ja.

Vi lever i en kultur som sier «hvis du har angst, så skal du få en pille som tar bort den angsten». Jeg mener at det er en veldig dårlig løsning. Det er ikke en løsning. Det funker ikke over tid. Det som funker over tid er at jeg tar ansvar for den angsten jeg har inni meg, og lærer meg å håndtere den. Jeg har ikke sett et eneste eksempel på at det ikke går an. Men man må ville det.

Og der ligger ingen kritikk fra min side av den personen, fordi at vi alle sammen har vokst opp i den samme kulturen som har angst for angst, og som prøver å fjerne angst. Så det vi snakker om er å gå ut over en kultur som gjennomsyrer vårt samfunn, og som gjennomsyrer sinnet vårt. Og denne angsten er helt ufarlig. Det eneste som trengs er å møte den. Og da kommer den til å...

sprekke og bli til akkurat det samme som et troll i eventyrer blir til når det får solen på seg. Det blir til gråstein. Ja, det er vanskelig da. Det er mange som sliter med angst, Kasper.

Ja, jeg vet det. Det er jo veldig mange som sliter med angst. Det er jo også paradoksalt i et samfunn som har så mange virkemidler mot angst. Hvis de hadde funket, så hadde det jo ikke vært det, men saken er at det blir flere og flere. Det sier jo litt om at de verktøyene vi bruker er dårlige.

Men jeg har lyst til å si en ting, og det er at når det sitter et menneske med meg som har angst sammen med meg, så tar det aldri lang tid før det mennesket har klart å demonstrere for meg og seg selv at det er i stand til å håndtere angsten sin. Det tar ikke mange minutter det. Så sier det mennesket, ja, men jeg klarer det jo. Og så trenger man, det er liksom som å trene kroppen til noe, eller lære seg å spille piano, eller lære seg noe.

Man må trene, og man må ha trening sammen med folk som kan lære enn det, i stedet for folk som er redde for angst selv. Og vi har et helsevesen som er redde for angst, og de kan ikke lære noen å håndtere angst. Jeg gleder meg til den boka de kommer ut, Kasper. Ja, jeg også. Jeg håper jeg rekker det før jeg dør. Du skal jo leve i mange år til. Men jeg håper indelig at den boka kommer snarere enn senere, fordi den trengs i samfunnet. Ja.

Jeg skal spørre deg et siste spørsmål før du skal flyge av gårde, Kasper. Jeg er veldig, veldig glad for at du tar deg tid til å være med i podcasten min og tar deg tid til å dele av den kunnskapen du sitter på. Og her er det en som har et siste spørsmål. Hun spør etter en konkret øvelse hun kan gjøre for å tåle uroen i kroppen sin. Vi har vært innom ganske mye nå, men kanskje vi skal avslutte med det. Ja.

Da vil jeg foreslå følgende. Følg med, vær oppmerksom på pusten din, en hel innpust og en hel utpust. Ikke prøv å forandre pusten din, og la den være som den er. Vær oppmerksom på pusten din, hele innpusten og hele utpusten. Når du klarer det, så kan du øke til to.

Det du sier, Kasper, er forskningsbasert. Det viser seg å ha stor effekt. Jeg er veldig glad for at forskningen tar igjen det å flere snakker om det med å kjenne på følelsene og det å kjenne på pusten, at det kan ha noe å si. Jeg er veldig for at det skal forskes på det.

Men det er sånn enten man klarer å bevise det i forskning eller ikke. Og vi må passe på at vi undersøker ting selv, at vi forsker og utforsker ting selv, i stedet for at vi venter på at noen skal fortelle oss hva som virker. Og da må vi ta noen sjanser. Og det er veldig trygt å gjøre det som er forskningsbasert, men det er veldig dumt å gå og vente på at forskningen skal ...

hjelpe meg til å få det bra i livet. Jeg kan gjøre det før forskningen har bekreftet noe som helst. Jeg er litt sånn nysgjerrig, Kasper. Etter 40 år som terapeut, så har du jo sett ganske mange mennesker, ganske mange sine liv, og sin uro, og sine drama som du ser i utspilte seg. Du har jo sett livet på godt og vondt, både hos deg selv og hos andre.

Hva tenker du er viktig for å ha et godt liv? For til tross for alle denne uroen vi sitter med, så kan vi jo ha det veldig bra, og du sier jo det at du har jo aldri hatt det så bra. Hva tenker du er viktig for oss å tenke på hvis vi ønsker å ha det godt?

Det har jo med det vi har snakket om nå, nemlig det du må øve på, det er å vende deg mot virkeligheten sånn som den er, i stedet for mot tankene du har om virkeligheten. Du må vende deg mot virkeligheten som den er, og si, kan jeg klare å være her sammen med virkeligheten sånn som den er? Da vil du få et godt liv.

Du vil ikke få et smertefritt liv, men du vil få et liv som gjør deg dypt tilfreds, og da vil du dø lykkelig og tilfreds. Og det må jo være veldig fint. Ja. Tusen hjertelig takk for at du ble med i dag, Kasper. Hvor kan mine lytter nå deg?

De kan nå meg på uroskolen.no, det er hjemmesiden til uroskolen. Og der er det kontaktinformasjon hvis man vil snakke med en urolærer. Og det er min kontaktinformasjon. Jeg har flere urolærere på uroskolen, og det blir smått om send flere urolærere. Og det er kurser, og det er vandringer, og det er...

viste du det, Annette? Ja, nå har jeg fått med meg dansen. Jeg håper du kommer neste gang. Du prøvde jo å rekruttere meg. Ja. Nei, det ble for mye uro for min del. Urodans er helt fabelaktig, for det er jo å bevege seg til musikk sammen med mange andre mennesker, og det er ikke noe disco eller noe sånt, det er liksom...

Det tar ganske lang tid, men det er nettopp å være sammen med virkeligheten som den er. Så kan jeg la kroppen min finne ut hvordan den vil bevege seg til denne musikken. Det finnes ingen fasit, og det er ingenting som er riktig, og det er ingenting som er galt. Vi har jo podcaster som vi lager på Ureskolen, og vi har blogger som ligger på den hjemmesiden, som jeg synes er veldig fine og interessante å lese.

Og det kommer stadig nye ting, så følg med på ureskolen.no. Supert! Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid, Kasper. Og hvis du tenker at denne episoden var til nytte, så send den til den du tenker den er til nytte før. Og har vi glemt å si noe, Kasper? Vi har glemt å si noe? Ja.

Det må være riktig god påske til alle sammen. Ja, men den kommer etter påsken. Den kommer etter påsken. Da håper vi at man har kjent mye på uroen i påsken, og at man har overlevd denne turen. Ja, det vil jo være en veldig fin beskjed til folk. Bruk påskeferien og møte med familien på påskhytta som en inngang til din egen uro. Og det er ingen skam å snu. Hahaha.

Åh, det er så bra. Ok, tusen takk. Og hvis dere ønsker å skrive til meg, så kan dere skrive til meg under kommentarfeltet på Instagram. Der er jeg tilgjengelig for å svare. Og takk til alle dere som abonnerer. Og hvis dere ønsker å gi en rating, så er dette stor hjelp. Da kan man gjøre det der man lytter til podcast. Ha en kjempefin dag. Ha det godt.

Nævnt i episoden

Leger om livet

Podcasten hvor episoden finner sted

Caspar Seip

Gjesten i episoden, en terapeut som jobber med uro

Kampen mot uroen

Boken skrevet av Seip og Bernhard Bømer om uro

Guru og Guru

Podkasten Seip hadde sammen med Guru Foster-Voldtveten

Samtaler med Kaspar

Seips egen podcast

Uro-skolen

Seips skole som lærer bort Uro-metoden

Uro-metoden

En metode for å håndtere uro utviklet av Seip

Aril Bjørndal

Seips samarbeidspartner på den nye boka om uro

krig og krigstilfell

Et samfunnsproblem som blir nevnt i sammenheng med uro

naturtap

Et samfunnsproblem som blir nevnt i sammenheng med uro

klimakrise

Et samfunnsproblem som blir nevnt i sammenheng med uro

angst