Sommeren er bedre med Meny, og denne uken får du blant annet 2 180 grams Big Beef-burgere til 49,90. Stort utvakt småis fra Henning Olsen for 49,90 per pakke. 20 bokser Coca-Cola Zero til 109 kroner. Og 30% tromfbonus på Jakobs utvalgte til alle Meny-merkunder, både butikk eller levert hjem. Meny. Spiser du bedre, lever du bedre.
Hei dere, velkommen til Biohacking Girls podcast. Vi leder showet, og jeg er Alette. Og jeg er Monika. Vi er gode venner og kollegaer, og vi legger sammen våre erfaringer og kunnskap for å inspirere deg til å bli din egen biohacker og optimalisere livet ditt.
Vi følger med på ny forskning og trender og stiller de spørsmålene vi mener er nødvendige. Ja, vi deler informasjon om biohacking, life coaching og fitness, og vi håper at du vil føle deg inspirert og klar til å ta et tak for å komme i den beste helsemessige form. Velkommen til Biohacking Girls podcast.
Denne uken snakker vi om traumer og stress, og hvordan dette kan lede til uro, sykdom og forvirring.
Ja, traumer kan sitte dypt, og det kan gå så langt at de kan endre vårt DNA faktisk, uttrykke og direkte lede til sykdom. Dette er jo fordi vårt DNA fungerer på mange måter som et kart over kroppene våre. DNA gir jo beskjed til cellene på cellene våre hvordan de skal agere og også håndtere ting.
Når vi opplever traumer, endres miljøet i oss, i kroppen vår, betraktelig. Vårt DNA vil tolke dette stresset og lese kroppen din som er enda mer stresset. Det er dette vi kaller epigenetikk. Studier på hvordan gener skrues av og på, relatert til livsstilsendringer og miljøendringer. Man kan for eksempel ha gener som gjør oss disponerte for å utvikle Alzheimer,
Men om du lever et balansert liv utenfor mye stress, alkohol og ikke røyke og sånn, så er sjansen mindre for at et hygiene klikker inn og at du faktisk ikke blir syk. Traumer, stress og kriser kan man rett og slett med andre ord påvirke om man blir syk eller ikke. Dette er jo kjempespennende.
Men hva er traumer? Hvor kommer de fra? Og når dukker de opp? Er dette noe som vare alltid? Kan de behandles? Og hvilke symptomer gir traumer? Kan de erves og bringes videre fra generasjon til generasjon? Dette skal vi prate om i dag når vi har med oss traumeekspert Therese Tonning. Hun har en bachelor i pedagogikk, er utdannet EQ, altså «Emotional Intelligence»,
og er helsecoach fra Institute of Integrative Nutrition. Therese Tonning er også lærer, og hun underviser i Q-institutt. Hun hjelper mennesker gjennom traumer og stress, slik at disse forløses, og livet kan bare bli bedre. Velkommen til Biohacking Girls podcast. Kjære Therese, velkommen til podcasten vår. Det er så hyggelig å ha deg her. Kan ikke du starte med å fortelle litt om bakgrunnen din?
Ja, bakgrunnen min når det gjelder terapeutvirksomheten min, det er at jeg har en bachelor i pedagogikk fra høyskolen, og så har jeg en coachutdannelse fra Integrative Nutrition, og så har jeg gått tre år terapeututdannelse på EQ-instituttet, tidligere relasjonssenteret.
Da er jeg jo veldig spent på hva er EQ? EQ-institutt, som det heter, det er et sted hvor vi jobber med traumer og følelser. Det er et sted hvor folk kommer og utvikler sin emosjonelle intelligens. Og emosjonell intelligens, det har jo med følelser å gjøre. Og det handler om å faktisk anerkjenne, bearbeide traumer, altså relasjonstraumer jobber vi mye med.
og utvikle en god selvfølelse på bakgrunnen av det. Ja, for vi som biohackere, vi tenker jo det at dette med god helse, det handler jo faktisk ikke bare om hva vi spiser, hvordan vi sover og hva vi måler, men det er så utrolig mye som skjer inni oss,
og dette med å hjelpe kroppen å hile og forstå. Så hva er traumer? Kan du forklare oss det? Hvor kommer dette fra? Traumer handler egentlig om såret eller skaden som oppstår som konsekvens av en hendelse. Og mange mennesker tenker at traumer handler om de store katastrofale tingene som krig, overgrep, misbruk, den type ting.
Men vi ser på det også, men vi kaller det relasjonstraumer når det handler om sår og skader i følelsene som oppstår når vi for eksempel blir avvist som barn. Vi tenker jo at absolutt alle mennesker gjør så godt de kan, det er grunntanken vår. Men når det er sagt så tenker vi at når vi er barn så er vi helt prisgitt de voksne menneskene rundt oss.
og hvordan de behandler oss. Så et barn som opplever å bli avvist på følelsene sine, vil oppleve seg selv som feil. De vil ikke klare å tenke at nå var mamma eller pappa dum, eller nå sa de noe feil, og det er deres problem. Barnet tar det på seg selv, og tenker automatisk at det er de som er problemet,
og der begynner selvfølelsen å få en skade. Barnet kan jo ikke tenke at det er de voksne som tar feil, for det er jo veldig, veldig skummelt å leve sammen med noen du er avhengig av som er feil eller slemme, så derfor tar barnet det på seg selv. Og selvfølelsen vår, det handler om hvordan vi føler om oss selv. Selvtilliten handler om at vi gjør noe og føler oss gode på det, men selvfølelsen handler om om vi føler oss verdifulle som menneske.
Når den får en skade, så tar vi med oss denne følelsen opp i voksenlivet. Det er ikke sånn at selvfølelsen beder seg bare fordi vi blir voksne. Akkurat som når man tegner, hvis du slutter å tegne når du er 12 år, og begynner igjen når du er 40, så starter du på det nivået som du sluttet. Det er en evne som trenger å utvikles, det samme med selvfølelsen. Så derfor tar vi med oss denne skadede selvfølelsen, hvis vi kan kalle det det, opp i voksenlivet,
Og det påvirker absolutt alle inntrykk, reaksjoner, opplevelser av verden rundt oss. Hva er da forskjellen på en traume og sånn
Bare stressrelaterte lidelser som vi også opplever? Traume er en reaksjon i kroppen. Et sår som ikke heles. Stressreaksjon er en reaksjon som gir kroppen et signal om for eksempel at du er i fare, eller at du trenger å ro ned. Det er en impuls som gir oss en beskjed. Men et trauma er et sår som setter seg fast. Sånn som jeg ser det, så er det...
Alt er energi, alle følelser er energi, og når de blir støkk i kroppen, i nervesystemet, så sitter de fast, og kroppens beredskap bare står og henger. Tror du at alle har en eller annen form for traume? Ja, det tror jeg. Jeg tror absolutt alle vokser opp og får relasjonstraumer.
Fordi, hvertfall som jeg ser det, så har vi et litt merkelig syn på følelser i vårt samfunn. Vi er veldig dårlige på å anerkjenne og godta de negative følelsene. Vi ønsker velkommen alle de positive følelsene.
Men de negative vil vi helst ikke snakke om, eller kanskje diagnostisere, eller ikke anerkjenne på samme måte. Så jeg tror absolutt alle mennesker går med noen relasjonstraumer om de ikke har tatt veien innover og gått i terapi eller bearbeidet de på en eller annen måte.
Ok, men hvis man da går rundt med disse traumene, betyr det at man kommer til å slite med noe senere? Eller kan det hende at denne traumen ikke har noen betydning for hvordan livet mitt blir levd videre? Traumene har absolutt stor betydning. Når de sitter fast i kroppen, så vil de også kunne føre til ubalanser og sykdommer i den fysiske kroppen. Fordi, som jeg sa i sted, så er det jo energi som sitter fast i nervesystemet,
Og beredskapen er på full kjør hele tiden, og det utsondrer kortisol, adrenalin, disse stresshormonene som også påvirker kroppen veldig negativt over tid. Men da må vi litt tilbake til denne EQ-terapien som du driver med. Kan du forklare litt hva dette er? Hvordan er dette annerledes enn for eksempel kognitiv terapi, sånn som vi gjør oss vanlige psykologer?
Du kan si kognitiv terapi, det fungerer også, men i mitt syn så tar det ikke traumene. Fordi det kognitive jobber, ja nettopp med det kognitive, altså i hodet tankene våre, men så er det følelsene våre som overstyrer det. De følelsene som trykkes ned og ligger i underbevisstheten vår, de vil faktisk overstyre det kognitive.
Så kun kognitiv terapi har jeg ikke tro på kan fjerne traumene. Da trenger du gå inn i følelsene, og det er det vi gjør på EQ. Jeg vil be deg lukke øynene og puste ned i magen din. Og med en gang du lukker øynene og puster ned i magen, så vil kroppen og unbevisstheten din begynne å snakke til deg. Og det er disse tingene, disse følelsene som da kommer opp, som jeg vil veilede deg inn i,
Da vil du møte for eksempel lille deg som opplever noe skremmende, trist, vondt, et eller annet du har opplevd som førte til et relasjonstremme. Sånn som vi jobber, så er det det at vi har en tro på at du er nødt til å føle alle de følelsene som du en gang har trykket ned for at de skal slippe fri ut av nervesystemet ditt, ut av kroppen din.
Det er liksom ikke en lett måte å bare trykke det ned, og så er det borte. Nei, trykker vi det ned, så er det fremdeles i systemet, og påvirker både kropp og syke. Og kan føre til angst, depresjon, diverse personlighetsforstyrrelser, som vi kaller det der ute. Jeg tenker jo at alt dette her handler om ubearbeidet traumer og understrykte følelser. Er det derfor man kaller traumer for et psykologisk sår?
Ja, det er jo nettopp det. Det er et psykologisk sår, og det trenger jo behandling og hjelp og støtte som et fysisk sår.
Du, kunne vi ikke snakke litt om tilknytning? For det tenker jeg også kanskje er relatert til trømmer. Og da tenker jeg på de tidlige barneårene, men også i relasjoner opp gjennom livet. For eksempel, det er jo så mange forskjellige teorier på hvordan man skal oppdra barn. Skal man ta opp det gråtende barn, eller skal det trenes på å ligge der og gråte seg og finne roen selv, eller ...
Grensesetting, hvordan ser du tilknytning relatert til traumer? Jeg tenker jo tilknytning er essensen i traumer egentlig. For når vi blir født, så trenger vi jo den emosjonelle tilknytning til moren vår, spesielt først. For det første året så er vi jo en symbiose med mamma. Vi tror eller vi kjenner at vi er den samme som mamma hele det første året.
Så den tilknytningen er ekstremt viktig for at barnet kan utvikle en trygg tilknytning og også en trygg følelse av at verden der ute er trygg for meg å være i.
Hvis mor ikke er i stand til å være emosjonell tilgjengelig for barnet, det vil si at hun kobler seg på barnet sitt, tuner seg inn på behovene, følelsene, ser barnet, holder det, gir det mat, støtter det, trøster det, alle disse tingene som et barn trenger for å føle seg trygg. Hvis mor ikke gjør det, så vil det skje en tilknytningsskade.
Og det er et traume, det er det største traume. Og det er jo også grunnen til at jeg ser på bekymring med for eksempel hvordan det tidligere har vært. At nei, vi skal bare la barnet gråte, sånn som du var inne på, Monika. Nei, vi skal ikke la barnet bare gråte. For gråten til et barn, det er måten barnet kan kommunisere på. Det har ikke språk den første tiden, og gråten er en del av deres språk.
Og derfor hvis vi da bare lar det gråte, så får barnet en opplevelse av at «Oi, jeg blir ikke hørt, jeg blir ikke sett, de skjønner ikke behovene mine, jeg er helt alene i verden». Og det er veldig, veldig skremmende for et lite barn. Jeg må bare si nesten takk til at du sier det, fordi da Mikkel var nyfødt, så hadde han skikoste. Han var bare tre uker gammel og var syk veldig lenge, og det ødela jo for søvnen vår.
Og den ene eksperten som kom inn og skulle hjelpe oss med søvn på den tiden der, hun mente at han skulle bare gråte seg gjennom ting. Og det var så vanskelig for meg at jeg trosset den eksperten og gjorde ikke det som mine barn har ikke grått. Det er jeg glad for å høre, Monika. For du visste, tenker jeg, inni deg at det er ikke riktig for mitt barn. Så du fulgte heldigvis instinkten og intusjonen din.
Jeg vet ikke helt hvor den holdningen har kommet fra, at vi bare skal la et barn gråte. Jeg tror det handler om at man før tenkte at man skulle oppdra barn. Jeg tenker at vi er sammen med barn og behandler dem likeverdig.
Men dette bringer seg jo litt på dette med traumer inni generasjoner, for man blir på en måte litt det man er født inni. Man tar med seg artier fra foreldrene sine, og det som heter intergenerational trauma. Er det sånn at traumer kan passeres fra generasjon til generasjon? Ja, absolutt. Det er jo nettopp det det gjør. Fordi allerede fra vi er i magen, så er vi jo forbundet med mor.
Alt hun opplever, alle følelsene hennes, alt hun putter i seg på alle mulige måter, går over i barnet. Tilbake til det jeg sa i sted, alt er jo energi og impulser, og alt moren opplever går rett inn i barnet og preger hvordan deres DNA, deres følelser, deres nervesystem, deres alt utvikler seg. På den måten er det også en fysisk arv der. Når det er sagt, så betyr det ikke at den fysiske arven ikke kan endres.
For alt er i bevegelse, og alt påvirkes. Også DNA og følelsene i nervessystemet endres, om man endrer det som en gang var. Så du kan si det sånn at ja, vi kan arve det, men jeg liker ikke å kalle det arv, for i det så høres det ut som det er noe vi ikke kan gjøre noe med. Men det kan vi. Alt kan endres. Og så er det neste fase da, når vi blir født, ikke sant? Og så har vi disse foreldrene rundt oss, og det de gjør,
går å bære på, det er jo noe som påvirker hvordan de behandler barnet sitt. Og det er miljø, da er vi inne på miljødelen av det. Og det barnet opplever hvordan det blir behandlet, det vil jo prege selvfølelsen, som jeg sa i sted. Og hva det gjør igjen, så ja, vi viderefører det, om vi ikke tar den jobben, går innover, rydder opp i traumene våre, blir fri fra det, da kan vi også gi det til barna våre.
Keto recipes with love from Monika and Alette. Målet vårt med denne kokeboken er at det skal være en skikkelig boost for deg å leve den ketogene livsstilen. Ja, det er den eneste norske keto-kokeboken på markedet, og vi har bare lyst til å nyte hvert måltid og føle at kroppen blomstrer når vi spiser ren og deilig mat med gode ingredienser som det er lett å få tak i.
Vi vil glede oss til hvert eneste måltid, og vi vil at familie og venner skal heller ikke klage på den maten som blir servert. Det er enkelt å leke seg frem og bytte ut ingredienser og lage egne varianter, så la deg friste med gode næringsrike råvarer. Vi har Bulletproof-kaffe, tahinibrød, stekt avokado med egg, namn.
Biff-vafler var med fathead-pizza. Vi vil også lære deg å lave kraft. Eggeputting, masse keto-kuler. Ja, og så har vi til og med noen keto-vennlige drinks. Men Monika, hva er din favoritt i denne kokeboken? Jeg klarer meg ikke uten kraftpannekaken. Den spiser jeg hver eneste uke. Ja, den er kjempegod, men jeg er også veldig svak for kollagen og kaffeshaken.
Du finner boken vår på din nettbokhandel. Dette er jo veldig spennende. Jeg må bare spørre litt teknisk spørsmål. Hvis jeg for eksempel har vokst opp uten noe traumer, men likevel kjenner jeg at jeg har noe, men jeg vet jo ikke hvor det kommer fra. Hvis jeg begynner å jobbe med traumer, vil jeg da kunne se, å Gud, moren min hadde det sånn og sånn? Eller hvordan fungerer dette her? Ja, det fungerer nettopp sånn. For jeg tenker at
Altså, de aller fleste som kommer til meg i terapi, de starter med å si at «Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg har det så vanskelig, eller hvorfor jeg sliter med angst, eller hva som er grunnen til det, for jeg hadde det egentlig godt som barn». Og ja, de aller fleste heldigvis har jo hatt det godt som barn også, men det betyr ikke at man ikke eventuelt har opplevd å bli avvist på følelsene sine.
For det var jo tidligere barnesynet, var jo nettopp dette å oppdra barn, og hvordan vi gjennom det egentlig ble fortalt å avvise følelsene til barnet. For et lite barn er jo bare følelser opp til det er seks år, og tar alt personlig. Så når man begynner i terapi, så ser man jo gjerne at «Oi, ja».
Jeg ble jo faktisk avvist på følelsene mine. Og så er det jo det som er det største relasjonstraumet, å bli avvist på følelsene. Det er jo det som preger selvfølelsen vår, det er det som preger stressnivået i kroppen, det er det som preger alt. Så gjennom å gå den veien selv, begynne å jobbe med sine egne traumer, gå tilbake i barndommen, så ser man jo også gjerne foreldrene sine i et annet syn.
og forstår mer hva det er som har preget dem. Men først og fremst så trenger man å ta sine egne følelser på alvor, og det kan være vanskelig for mange når de begynner i terapi, fordi de kjenner på veldig sterk lojalitet om foreldrene sine, og synes det er vanskelig å si at «Å ja, de avviste meg», eller «De gjorde det og det på en gal måte», eller ja. Men det er faktisk helt nødvendig for å få løse traumene. Fordi da, når vi er i stand til å se det,
så er vi i stand til å få tak i våre egne følelser i den situasjonen. Og det er jo det som er så viktig å ta på alvor. Ta de følelsene som faktisk blir skapt på alvor for å få løse dem. Og det handler jo ikke om at man bebreider foreldrene sine, eller tilbake til det jeg sa i sted, alle gjør så godt de kan.
Hadde man visst bedre, så hadde man gjort annerledes. Og det gjorde foreldrene dine også. Men det betyr ikke at alt var godt nok for deg som barn for å utvikle en god selvfølelse. Så hva hvis noen som lytter her nå kanskje har foreldre som har gått bort, de blir bekjent sine traumer, og de ikke kan få lov til å uttrykke det til vedkommende. Hvordan gjør de det da? Det er det som er så fint med denne terapiformen, at i terapien, når du sitter der med lukket øynene,
så kan du se for deg, og det er jo det som skjer i terapi, at du ser for deg situasjoner, eller du ser for deg mennesker, og du kan snakke direkte til disse personene i terapien, og få ut alt det du ville si. Få ut de følelsene, levere tilbake, eller kaste de tingene du ikke vil ha. Det skjer masse spennende i terapi, og det som er så fint, er at for det indre, for følelsene våre, for nervesystemet vårt, for kroppen vårt,
Så det vi ser for oss i terapi, det er akkurat som om det skjer på ordentlig. Og derfor vil jo også resultatet bli som om vi hadde pratet med dem i levende livet.
Men er det nødvendig å konfrontere foreldrene sine hvis de da lever med ting man har opplevd i traumatarapeti, eller kan man la de få slippe det og heller tenke på de som kommer etter at man kanskje hjelper barna sine i stedet for ved at man jobber med seg selv? Det er en viktig del å si ifra, for det er en del av det å stå opp for sine egne følelser og validere dem.
Men trenger ikke akkurat bruke ordet konfrontasjon, for det høres så hardt og stygt ut, at nå skal jeg si fra. Og det kan man også gjøre, det kan være nødvendig. Men det handler egentlig bare om å stå opp for seg selv og sette ord på sine egne følelser. Hva den og den handlingen gjorde med dine egne følelser.
Så som jeg sa, mange synes det er vanskelig, for de har en ekstrem lojalitet til foreldrene sine, og føler seg slemme hvis de sier fra. Men det er en viktig terskel å komme over, for det handler ikke om å være slem. En gang du føler deg slem når du sier fra om dine egne følelser, så handler det om at du egentlig har tatt ansvar for at foreldrene dine skal ha det bra. Deres følelser er viktigere enn dine egne. Alt dette her kommer til å gi mer mening hvis du prøver å gå i terapi selv.
Men ja, det er det jeg vil svare på. Det tror jeg jeg har lettet. Det var kjempefint. Jeg skjønner at man må gjennom dette her selv for å få litt bedre forståelse for det. Men hvis du da har arvet traumer, hva slags symptomer har man? Hva er det man kan forvente seg? Er det angst? Er det depresjoner?
Hva slags tegn har man som gjør at man går for å søke hjelp? Det er veldig mange symptomer på det, og det tror jeg det er litt for lite viten om, egentlig, hva som kan være tegn på traumer. Som jeg sa i sted, jeg tror de aller fleste går med relasjonstraumer. Noen tegn, ja. Angst, depresjon, sosial angst, redd for å bli sett, redd for å bli hørt, redd for å snakke i samlinger av folk.
Det kan være utmattelse, det kan være hodepine, det kan være at kroppen begynner å bli stiv, vanskelig, altså spiseforskylser, selvskading.
utrolig, utrolig mange symptomer på at det er følelser som sitter fast i systemet. Når du snakker, Therese, så jeg tror både meg og Lette tenker veldig på Gabor Maté, fordi vi har hørt og lest mye av hans teorier, og det er jo sammenfallende. Hvordan tenker du at det du gjør ligner på det som Gabor Maté jobber med? Det er interessant at du nevner han, Monika, fordi han var jo en av de vi snakket om når jeg gikk på relasjonssenteret, når jeg startet der.
Han har jo skrevet en bok som heter Når kroppen sier nei, og han snakker veldig mye om hvordan følelser og kropp henger sammen. Så ja, det er en av bøkene jeg vil anbefale faktisk. Han sier at det å undertrykke traumer og følelser, det er å undertrykke immunsystemet. Hva tenker du om det? Jeg tenker han er helt rett, som jeg var inne på i sted. Når vi har en stressreaksjon eller traumer som sitter i kroppen,
så produserer jo kroppen kortisol blant annet, og kortisol er jo noe som over tid påvirker immunforsvaret negativt. Det vil si at immunforsvaret går ned, og vi er mer mottagelige for sykdommer, og hvordan det også bryter den fysiske kroppen ned. Så dette henger veldig, veldig tett sammen. Dette med hjernen da, for meg er jo interessert i å høre om det som kalles for hjernens immunsystem. Hvordan tror du man påvirker den?
Jeg tenker at alt henger jo sammen. Hjernen, nervesystemet, kroppen, skelettmuskler, organer. Vi har det parasympatiske, sympatiske nervesystem, somatiske, autonome nervesystem. Alt henger sammen. Så når det går galt et sted, så påvirker det absolutt alle steder. Jeg vet ikke om det var svar på det, Monika? Jo, det var det absolutt. Og så videre da. Hvis trømmene kan arves?
Kan evnen til å hiles også aves, eller hva tenker du? Jeg tenker at hvis en mor har helbredet sine traumer, så vil hun jo ikke videreføre traumene til barnet. Da er hun rem, hvis man kan kalle det det.
Så da vil jo barnet bli født uten disse traumene når det kommer til verden, ikke sant? Og moren som har helbredet sine egne ting, hun vil jo også behandle dette barnet med en helt annen holdning. Hun vil være der og kunne gi ubetinget kjærlighet i stedet for betinget kjærlighet, så det vil jo...
snu hele prosessen. Tilbake til dette med traumer, og at vi kanskje alle går rundt og sliter litt med disse traumene, men jeg føler at veldig mange ikke får symptomer, at de bare undertrykker det. Man husker ikke hva som har skjedd. Man har jo en tendens til å huske bare de gode, jeg husker bare at det var fint vær hele sommeren for eksempel. Man husker det jo ikke, og
Er det da greit å bare gå rundt med dette her, hvis man ikke tenker noe videre over det og ikke har noen symptomer? Nesten som du har hukommelsestap for noen år, kan det jo komme traumer i år. Ja, veldig fint spørsmål dere, for dette er det mange som tenker på.
Jeg tenker jo at det å gå inn i en prosess med seg selv for å få løse disse traumene og følelsene, det kan være veldig tøft. Fordi vi får jo opp alle disse traumene som er undertrykt. Og det er jo undertrykt av en grunn. Nettopp sånn som dere er inne på, folk undertrykker og tenker at alt er jo greit.
Men det er ikke greit allikevel, for så lenge det ligger i underbevisstheten, så vil det påvirke hvordan du lever livet ditt. Det vil påvirke hvordan du relaterer til andre mennesker. Det vil påvirke deg på en eller annen måte, og også på sikt gi deg fysiske symptomer.
Så jeg tenker at det er ikke mulig å unnslippe, men du kan velge å leve sånn i en form for fornektelse, som jeg kaller det, for det er det mest behagelige. Men når du undertrykker de negative tingene, så er det faktisk sånn at du også undertrykker de gode.
Du kan ikke bare underdykke det negative. Du legger på en måte lokk på følelsene dine som også påvirker din evne til å kjenne dyp glede, og alle disse gode tingene. Så jeg vil si at det å leve på den måten uten å gå inn og få løse, det blir sånn ...
det blir ikke et maksimalt liv sånn som jeg ser det altså nå har jeg lyst på en sesjon med deg, Therese tror du at meg og Alette har traumer? Veldig hyggelig å høre at dere vil komme til meg dere er hjertelig velkommen ja du tror vi har traumer ok
Det tror jeg som sagt alle, altså jeg hadde masse traumer uten å skjønne det før jeg begynte i terapi. Jeg hadde gått en lang vei allerede før jeg begynte på relasjonssenteret, hadde jobbet med meg selv mye kognitivt i 16 år og tenkte når jeg kom dit at «Åja, ja, men jeg er jo der, jeg har jo ryddet og ordnet og fikset».
Men når jeg kom på EQ-institutt, som det heter nå, relasjonssenteret, så jobbet vi jo plutselig med lille meg i terapi. Og det var den siste brikken for meg. Da endret veldig mye seg. Så jeg anbefaler alle det på det sterkeste. Og det som er interessant med deg, Therese, du er jo også på andre siden, for du underviser på EQ-institutt i tillegg. Kan du ikke fortelle hvordan det oppleves å stå der og utdanne nye terapeuter?
Det synes jeg er utrolig spennende. Jeg elsker jobben min. Det gir så mening å jobbe som nært med mennesker, få lov til å være vittne til deres såre minner, gå gjennom de, omfavne lille seg og få det mye bedre. Det er veldig inspirerende. Hvis folk har lyst til å komme til deg, hvor mange ganger må man komme? Det er jo selvfølgelig ingen quick fix, det mener vi jo også i alle, både når det gjelder trening og mat og søvn, så må man jobbe strategisk, men
blir man bedre litt fort, eller kjenner man lyst til å komme tilbake? Er det noe du kan selge inn her, slik at vi får lyst til å begynne på denne litt vanskelige reisen og gå inn i traumene? Jeg tenker at dette er en terapiform som virkelig fungerer. Det vil si at når du har jobbet med deg selv i, la oss si cirka et år, hvis jeg tenker på alle de som har gått hos meg,
så ser jeg at etter et år, halvt år allerede, men kanskje si det går et år, så har det skjedd ekstremt mye med deg. Og du vil ha verktøy, du vil ha en helt annen måte å være i verden på, som hjelper deg videre på prosessen. Prosessen er ikke over etter et år, men du vil ha det veldig, veldig mye bedre etter et år. Og det er vanskelig å si noe spesifikt antall, men jeg kan si gjennomsnitt for mine som går hos meg i terapi,
så er det gjerne sånn at de begynner å ha kanskje en terapi annenhver uke, og så har de kanskje hver tredje uke, så en gang i måneden. Noen velger å gå år etter år fordi de synes det er bare godt å kunne komme til å snakke med meg, og oppdatere meg, og hvis de lurer på noe, eller har skjedd noe mer i livet, men mye skjer på et år.
Så, og det jeg sa i stedet for en vanskelig prosess, det er ikke det at den er vanskelig, men det kan være tøft å komme i kontakt med de følelsene jeg har undertrykket. Folk kan jo bli redde hvis de kjenner mer sorg, for eksempel, og uffa meg, kommer dette til å fortsette sånn, hva betyr det at det ikke er bra for meg? Men det er egentlig bare de gamle følelsene som kommer opp og ut.
Og de fleste av dem kommer jo opp og ut i terapien, så det er jo ikke sånn at du går rundt og gråter eller føler deg sint alle de dagene imellom. Men jeg har en opplevelse at de som kommer til meg, de føler seg veldig mye lettere når de går ut, og den følelsen kan vare en stund. Men så faller de litt tilbake i det gamle, selvfølgelig, fordi det tar tid å endre disse følelsene.
Men så rett før de kommer til meg neste gang, så har de kjent på en eller annen uro eller noe. Og det er jo fordi kroppen gjør seg klar til å komme til meg dagen etter og få løse de følelsene. Så helt til slutt her nå, så lurer jeg på, som terapeuter, blir man litt sånn relasjonssliten selv? Altså å høre på deg, musikk for sjelen vår, vi har lyst på mer, men...
Men har du et overskudd, eller hvor henter du dine krefter fra? Jeg får energi av å jobbe med det her, merker jeg. Og det er litt tilbake til det jeg sa i sted, om at det er så inspirerende å se at folk faktisk får det bedre med seg selv. For det gjør de jo, ikke sant? De får det bedre med seg selv relativt raskt.
Så for meg så gir det masse energi, og jeg føler veldig mye på takknemlighet å få lov til å være med så mange mennesker inni det innerste. Så jeg kjenner at jeg er i stand til å jobbe veldig, veldig mye fordi jeg elsker jobben min og arbeider.
i det hele tatt, men jeg trenger jo også å ta vare på meg så noen ganger så trenger jeg å sette inn i kalenderen at tid for Therese det er der jeg henter energien min tilbake eller bare passe på at jeg også ser meg selv
Og selvfølgelig forbruke tid med venner og familie og den type ting. Men nei, jeg blir faktisk ikke relasjonsliten. Men jeg tror jeg hadde kunnet blitt det hvis jeg ikke så at jeg kunne hjelpe mennesker. Tusen takk, Therese. Dette var helt nydelig, Monika. Her har vi en jobb å gjøre. Vi må nok inn i litt traumer også som biohackere, og det gleder vi oss til.
Jeg tror at de traumene kan man lese på hjertevariabiliteten, på stressnivåene våre, på mangel på søvn, på cravings og økt sukkerinntak og alkohol. Jeg tror man finner veier som døver smerten. Vi må bare først og fremst takke deg, Therese, for at du kom på podcasten vår.
Tusen hjertelig takk. Veldig hyggelig å være her sammen med deg. Og så ønsker vi alle tilbake, for på torsdag kommer det en ekstra episode med Therese kommer på inn i litt sånne type strategier og biohacks for å få det bedre. Ja, vi må få vite hvordan vi jobber med dette. Da ønsker vi alle sammen en god mandag og happy biohacking!
Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forbygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander.
Sommeren er bedre med Meny, og denne uken får du blant annet 2 180 grams Big Beef-burgere til 49,90. Stort utvakt småis fra Henning Olsen for 49,90 per pakke. 20 bokse Coca-Cola Zero til 109 kroner. Og 30% tromfbonus på Jakobs utvalgte til alle Meny-merkunder. Og det blir tikk eller levert hjem. Meny. Spiser du bedre, lever du bedre.