Podcast Insights
Automatic transcription
Sign in
Start here
‹ Back to podcasts
‹ Snakk med Silje
3/6/2024
SmS #18 Peder Kjøs om psykoterapi og hvordan våre egne emosjonelle sår påvirker relasjoner i dag
Transcript
Similar
Loading
Egentlig handler det om å ta seg selv på alvor og bruke tid, krefter og interesse på seg selv. At du kjenner noe, og så bare skyver du det bort. Men det å ikke skyve det bort, det er starten på å prøve å skjønne mer. Og det er vondt, det er slitsomt og ubehagelig, og folk veier seg for det, og det skjønner jeg godt. Stort sett fungerer det ganske bra også. Noen ganger så kommer det til at det på en måte topper seg eller blir et problem. Sånn som jeg synes det ble i forhold til det med mora mi. Det føltes så dritt at jeg ikke fikk til å være en sånn sønn som jeg synes jeg burde være. Du lytter til Snakk med Silje. Velkommen, Peder Kjøs. Takk for det, ja. Kjekt at du kunne komme ut i dag. Det var hyggelig, det. Du har jo blitt en kjendispsykolog, vil jeg jo kalle det. Som i hvert fall veldig mange vet dem er. Ja, det har blitt litt synlig, ja. Ja, som du, siden du har vært så mye i samfunnsdebatten, men også har jo hatt en serie på NRK, «Jeg mot meg», det var vel kanskje da jeg først begynte å legge merke til deg? Ja, ja da, den var jo, den fikk jo et veldig gjennomslag på en måte, det var jo veldig mange som så og sånn, så det var vel der at en del ble oppmerksom på meg, ja. Jeg husker veldig godt at jeg tenkte, oi shit, der var du modig at du turte å vise alle siden av deg som terapeut til hele Norge. Jeg husker selv da jeg gikk på utdanningen så var det jo litt sånn skummelt å bare Filme at jeg hadde en i terapi og at mine medstudenter skulle se på, og at en trent psykologspesialist skulle se på. Men hvordan var det for deg? Hvordan kom du inn i det? Hvordan klarte du å manøvrere deg på en sånn måte at det ble greit? Ja, jeg kjenner jo veldig godt igjen den der med at veldig mange psykologer og studenter synes det er vanskelig å skulle bli sett på, for det er jo et litt sånn rart yrke dette her, ikke sant? Og det er veldig personlig, og man er veldig til stede som seg selv egentlig, ikke sant? Og det er ikke så lett å vite hva som er bra og dårlig på en måte, sånn at det blir jo vurdert da, det du gjør, og det blir vurdert når du liksom er veldig personlig et sted å vise frem deg selv og sånn, det er jo litt skummelt det, ikke sant? Hadde jeg tenkt litt, hvis du skulle vise frem en eller annen type ferdighet da, som har en målbar type standard, ikke sant? Men det var litt sånn, på en måte så er det litt samlingbart med kanskje å skulle spille eller synge eller noe sånt, som jo også er veldig skummelt å gjøre offentlig. Og det har jeg på en måte kanskje alltid holdt på med. Helt fra jeg var ganske liten så likte jeg det med å lage ting og vise frem og få tilbakemelding og spilte i band og holdt på. Man må holde på med sånne ting hele tiden. For meg var ikke det en så veldig stor terskel egentlig. Så det å være i en rampelys er noe du alltid har likt? Ja, egentlig. Det har ikke vært noe sånn ordentlig rampelys, men noe sånn jeg er veldig seneskrekk, eller redd for å vise frem det jeg driver med, det har jeg grunn til ikke. Det er så bra, for jeg synes den serien var ganske interessant, men hvordan var det for deg når det først ble sendt på TV da? For det var jo en del som var litt kritiske til å skulle utlevere andres personlige liv på TV på den måten. Ja, det var jo det, men der følte jeg jo at jeg var jo ikke alene da. Vi var jo en redaksjon med en produksjonsenhet og med NRK i ryggen og sånt, så jeg følte ikke at jeg var så alene. Og dessutten så følte jeg ikke det var så mange som var så veldig kritiske heller. De ble jo egentlig tatt veldig godt imot, den serien. Så jeg var ikke noe sånn veldig redd for det egentlig. Jeg følte at det vi hadde laget var solid og fint, og vi hadde tatt mange etiske vurderinger og hensyn. Så jeg følte at det var ganske trygt egentlig. Men det er klart, det blir jo alltid forskjellige meninger, det er klart vi gjør det. Men det synes jeg egentlig var rimelig greit egentlig. Jeg ble imponert over måten du klarte å la grupper hjelpe hverandre gjennom ting. Du kunne til synlig at den er virkelig passiv på en måte. Hvertfall for folk flest som ikke vet helt hvordan biopsykologer jobber. Jeg vet ikke helt, for jeg synes du følte og leda på en veldig sånn, hva skal jeg si, du danset veldig fint med de som var der. Ikke at jeg er noen ekspert til å skulle ta det sånn utenfor av vurdering. Du er jo en fagperson og du ser det du ser, og det er veldig riktig det. Det er j