SmS#43 Elias Omberg om maskulinitet, hook-up kultur, mental helse og emosjonelle sår
Elias Omberg, psykologistudent og influenser, diskuterer maskulinitet, hook-up kultur, mental helse og emosjonelle sår blant unge menn i Norge med Silje Skjevik. De drøfter den mørke triaden (narsissisme, psykopati, machiavellisme og sadisme), datingkultur, og hvordan samfunnet påvirker unges psykiske helse. Omberg understreker viktigheten av trygghet, emosjonell intelligens og ansvar.
00:00
Polariseringen mellom gutter og jenter skyldes forskjellsbehandling og misforståelser om maskulinitet i dagens samfunn.
04:42
Datingkulturen oppmuntrer til narsistiske og makiavelliske tendenser, som kan skade langvarige relasjoner og individuell utvikling.
09:14
For å leke sammen i et forhold, må man inngå kompromiss og forstå hverandres perspektiver, særlig ved narsisisme og makiavellisme.
15:20
Podcastsegmentet diskuterer hvordan makiavelliske og sadistiske trekk påvirker moderne datingkultur og relasjonelle dynamikker.
20:33
Fokus på fellesskapet og selvoppofrelse er viktigere enn narsissisme i dagens samfunn, ifølge taleren.
Transkript
Nevnt i episoden
Mørk Triade
Narsissisme, psykopati, machiavellisme og sadisme diskuteres som trender i datingkulturen og samfunnet.
Hook-up kultur
Beskrives som ikke bærekraftig og potensielt skadelig for langsiktig mental helse.
Andrew Tate
Nevnes som et eksempel på en figur som fremmer en feilaktig oppfatning av maskulinitet.
David Goggins
Nevnes som et eksempel på en mann som viser ekte maskulinitet gjennom sårbarhet og familiefokus.
Jordan Peterson
Nevnes som en inspirerende figur med gode poenger, men ikke uten kontroverser.
Niccolò Machiavelli
Hans verk "The Prince" diskuteres i sammenheng med machiavellisme.
Sun Tzu
Hans sitat om muligheter i kaos nevnes i kontekst av å snu utfordringer til fordeler.
TikTok
Plattform hvor Elias Omberg deler sine synspunkter.
Instagram
Sosial medieplattform nevnt i sammenheng med å følge podcasten.
YouTube
Sosial medieplattform nevnt i sammenheng med å følge podcasten.
Spotify
Strømmeplattform nevnt i sammenheng med å følge podcasten.
Apple Podcast
Strømmeplattform nevnt i sammenheng med å følge podcasten.
Vipps
Betalingstjeneste nevnt for å støtte podcasten.
Kolumbia
Elias Ombergs fødeland.
Norge
Landet hvor podcasten og samtalen finner sted.
Fredrikstad
Sted hvor Elias gikk på Vang Toppedrett.
Vang Toppedrett
Videregående skole i Fredrikstad.
Deltakere
Host
Silje Skjevik
Guest
Elias Omberg
Sponsorer
Vipps
Poeng
Dagens generasjon av kvinner klager over at dagens gutter ikke er maskuline lenger.
Dette skyldes en misforståelse av hva maskulinitet egentlig er.
Maskulinitet handler om trygghet, evnen til å ta vare på de rundt seg, og evnen til å lede på en god måte.
En alternativ definisjon av maskulinitet.
One night stands byr kun opp til mørketriadetendenser.
En kontroversiell påstand om sammenhengen mellom one night stands og personlighetstrekk.
I midten av kaos så hviler det også mulighet.
Et sitat fra Sun Tzu om å snu utfordringer til sin fordel.
Din virkelighet blir til det du fokuserer på.
En påstand om hvordan fokus påvirker ens opplevelse av virkeligheten.
Påstander
Vesten skårer verst i verden når det gjelder narsissisme.
En påstand basert på psykologisk litteratur.
Kvinners nervesystem er designet for å være uselvisk og rette fokuset utover.
En hypotese om kvinners evne til å være mer tolerante.
Å gråte er ikke et tegn på svakhet, men et tegn på styrke og tillit.
En utfordring til tradisjonelle oppfatninger av maskulinitet.
De største grunnene til at kvinner går fra menn i skilsmisser er manglende emosjonell tilfredsstillelse.
En påstand basert på statistikk fra selvedivorst.com.
Sosiale medier byr opp til ufortjent oppmerksomhet og skaper en illusjon om hvor bra alle andre har det.
En analyse av sosiale mediers påvirkning på selvbilde og psykisk helse.
Lignende
Laster
Hvorfor er det så stor polarisering politisk sett mellom gutter og jenter i dag? Jo, det er jo kanskje fordi at guttene ønsker å delta i et parti som ikke hater dem og banker dem opp for å være gutter.
Ok, hva legger jeg i det? Jo, det jeg legger i det er at den blir hele tiden fortalt at alle instinktene dine er feil. Hvis du utagerer på en måte som er veldig typisk gutter å gjøre, så må du bare være mer som jentene. Jentene løftes opp for hvordan de oppfører seg.
Og de skal bare få masse forståelse. Mens på den andre siden, gutter blir straffet for å oppføre seg som gutter. Så det er ikke rart at dagens generasjon, altså kvinner i dag klager jo veldig mye på at dagens gutter ikke er maskuline lenger. Ok, men hvorfor det? Jo, men altså da er det jo også en veldig stor misforståelse akkurat som du sier på hva maskulinitet egentlig er. Du lytter til Snakk med Silje. Jeg heter Silje Skjevik og er utdannet psykologspesialist.
Podcasten min Snakk med Silje omhandler mange forskjellige temaer hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.
Målet med podcasten min er å utvide ytringsrommet slik at vi skal forstå hverandre bedre, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen faktisk sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling.
Jeg setter stor pris på alle som ønsker å støtte podcasten min ved å følge kanalene mine, dele innholdet mitt eller donere valgfritt beløp ved å søke opp Snakk med Silje i Vips eller bruke Vips nummer 806513. Tusen takk for all støtte!
Velkommen Elias Omberg. Hyggelig, veldig hyggelig å være her. Jeg har jo blitt kjent på deg via TikTok. Ja. Hvor mange følgere har du der nå? Nå har vi 61 000. Wow. Så det er veldig moro. Ja, og du snakker jo om mye forskjellig, men du snakker jo en del om psykisk helse, hvordan det er å være ung mann i det norske samfunnet, litt om politiske ting, litt opptatt av deltaker,
Dating-kultur, ja, maskulinitet og feminitet kanskje. Snakke litt om ulike ting. Så jeg vil jo snakke litt med deg om egentlig de tingene som du tiktokker om, kan man si det. Og vil høre litt med deg hvordan det er å være ung mann i Norge i dag, og hvorfor...
Egentlig, du har kanskje litt mer konservative holdninger enn det mange hadde da jeg var ung. Hva var det som gjorde at du startet den TikTok-kontoen, og hvorfor er du opptatt av de tingene du er opptatt av?
Hvorfor jeg startet den, det er det første spørsmålet der. Hvorfor jeg startet den. Jeg hadde egentlig aldri noe interesse av å bli kjent. Hadde aldri noe interesse av å ytre meg så veldig mye i media. Men så befant jeg meg i militæret. Skjeda meg, rett og slett. Og så så jeg en debatt som gikk litt rundt på TikTok om datingkulturen og hook-up-kulturen. Og jeg tenkte at, ok, her har jeg litt som jeg kanskje kan...
sparke i gang debatten litt mer med, og fyre opp litt, så hvorfor ikke? Så jeg tok å ytre av min mening, og så tenkte jeg ikke egentlig noe mer over det, la ut videoen, la frem av telefonen, våknet dagen etterpå til 250 000 visninger på den, og veldig mye positiv respons. Og da tenkte jeg, ok, da får vi grønne på. Så da prøvde jeg en video til, også den 350, og da begynte jeg å klø meg litt i bakhugget, og så ringte jeg mutteren og sa,
Jeg skal bli kjendis. Nei, jeg kødder, jeg sa ikke det. Neida, jeg var tuller. Men jo, det stemmer det at de visningstallene begynte bare plutselig å gå veldig opp. 250, 350, og så fortsatte egentlig barnet sånn, og da tenkte jeg, ok, kanskje det er noe vettukt i det jeg sier, kanskje det er savnet litt mer den hare retorikken, og ikke bare slag girl, du er flott som du er. Så ok, la oss prøve oss fram, og så venter vi her vi er i dag.
Men hva var det du sa om hukupkulturen i de, husker du det? Ja, altså... Eller hva mener du om hukupkulturen? Det hører...
det høres jo litt idyllisk ut når du kaller det hykk opp kultur, egentlig, den datingen vi... Ja, altså, jeg tenker jo at den ikke har noen form for bærekraftig hensikt. Det er jo min vinkling på det. Jeg tenker at ideen om at man skal kunne møte et menneske, og så dele det mest intime man har på veldig sånn kortsiktig, hva skal man si, kortsiktig tidsperiode, det er
Det gir deg ingenting i det lange løpet. Det gir deg selvfølgelig midlertidig nytelse og tilfredsstilse, men i det lange løpet tror jeg det kun vil gjøre deg dårlig. Og jeg studerer jo også psykologi, og du er jo psykologisk spesialist, så dette blir jo en veldig morsom samtale i sånn sted. Ja, ja. Men
En ting som jeg også har sett, som jeg har lagt merke til, er jo det som vi kaller den mørke triaden. Den er sikkert du veldig godt kjent med. Nei? Narsisisme, psykopatisk, makrovisme og sadisme. Og da har jeg på en måte tittet på hva disse begrepene her betyr, og hva de...
hvilke tendenser som også blomstrer disse tendensene her igjen. Ja, for det er jo personlighetsforstyrrelser, ikke sant? Riktig. Narsisisme og psykopati, det vet vel kanskje de fleste hva er. Ja, altså jeg har inntrykk av at de ikke gjør det. Nei, da kanskje vi skal snakke litt om det. Ja, det kan vi gjøre. Hva er det liksom? Hva er psykopati? Hva er narsisisme? Hva er det som kjennetegner de ulike i denne triaden da? Mm.
Min vinkling på det er jo det at veldig mange misforstår hva narsisisme egentlig er. Vi ser ofte på det bare som en grusom person som liksom ikke bryr seg om våre følelser og villeder oss, manipulerer oss og så og hei. Men da har du egentlig misforstått det. For når mennesker tar og beskriver sånne type mennesker som rett og slett manipulerer deg, gjør deg vondt, ikke har noe til overs for dine følelser,
utdager det kun på sin egen vinning, og så videre. Da er ikke det en narsisist, tenker jeg. Det er en person som har mørke triadetendenser, fordi hvis man skal være veldig konkret og spesifikt på alle disse ulike områdene, så vil jeg si at det er litt mer spesifikt og kompleksende enn som så. For når jeg ser på narsisisme, så ser jeg på det som
En som føler han har krav på ufortjent ommerksomhet. Og hvis du føler du har krav på ufortjent ommerksomhet, så vil du gå inn i et forhold, eksempelvis, eller gå inn i en jobb og tenke at du har krav på en viss type behandling uten å egentlig gjøre noen ting for det. Vi ser også den samme
Så tankemåten i dag, for eksempel innenfor da hukoppkultur som vi snakket om, eller for eksempel den radikale feminismen, hvor vi går inn da og så ser vi jenter som tenker at jeg fortjener, det er det ordet jeg hater, fortjener, jeg fortjener å bli behandlet som en dronning og som en prinsesse kun ved å være meg. Ok, hvorfor? Hvorfor?
Hvorfor skal du fortjene å bli behandlet som en dronning dersom du ikke bringer noe til bordet selv? Hvis du mener at du er berettiget en viss behandling uten å gjøre deg fortjent til det, det er på samme måte som jeg skal si at jeg fortjener å være skandinavisk mester i grappling uten å ha trent grappling.
Nei, da jeg konkurrerte i Skandinavien, konkurransen der i 2019, da kunne ikke jeg gå inn der uten trening. Da hadde jeg blitt drept. Så det er så enkelt som at hvis du skal være berettiget til en viss form for behandling, eller pris, eller en premie, om du vil kalle det, så må du legge inn et arbeid, og du må gjøre deg fortjent til det. Jeg har ikke tro på at vi bare er fortjent til noe som helst. Så vi ser oss ofte de som sier sånn, ok,
Jeg fortjener en eller annen som behandler meg bra. Ok, jeg synes det er feil, Vinkling. Du fortjener ikke en dritt, liker jeg å si. Jeg mener det. Du fortjener ikke en dritt, men du...
Men du er kanskje verdig og kapabel til å kunne opparbeide et slikt forhold. Fordi vi ser ofte det også i dagens generasjon som savner tilbake til gammeldags kjærlighet. Det er sånn, ok, jeg ønsker den og den type behandlinger som man ser på filmer at skjedde for mange, mange år siden. For eksempel at du får masse gaver og blomster og sånne type ting. Og de sier, ok, vet du hva? Jeg fortjener denne behandlingen her. Vel,
Ideen om at du kun skal finne den perfekte partneren din, det er jo bare delusion, som jeg liker å kalle det. Du bygger et forhold, du tar ikke og finner et. Det er ikke sånn at du kan gå på butikken og si «Det er det forholdet jeg vil ha, jeg tar den». Det er jo en relasjon, og en relasjon er jo et resultat av, og en god relasjon er et resultat av «Ok,
Du og jeg skal nå leke en lek sammen, og hvis vi skal leke en lek sammen, så må vi inngå et kompromiss, vi må skape et rammeverk. Hvordan ønsker jeg at denne leken skal foregå? Hvordan ønsker du at denne leken skal foregå? Vi kan ikke leke ved siden av hverandre, vi må leke sammen. Det handler om ensidighet, ensidig respekt, at man må gi og ta i et forhold. Man kan ikke bare forvente at man skal bli behandlet bra hvis ikke man har gjort seg fortjent til å bli behandlet bra på et eller annet vis. Riktig.
Så når vi da snakker om narsisisme, så liker jeg å se på det som ufortjent oppmerksomhet, krav på ufortjent oppmerksomhet, men jeg liker også å se på narsisisme som sosial kompetanse like en toåring. Og det jeg legger i det er, du evner ikke å se noen annen virkelighetsoppfatning enn din egen. La oss si at du og jeg er et parforhold, og vi nå har en krangel. Hvis vi har en krangel, og du sier at jeg har gjort noe som har såret følelsene dine, i stedet for å prøve å sette
meg inn i, ok, har jeg såre følelsene dine, hvordan er det jeg har gjort det, hvilken følelse er det du sitter med, prøver å sette meg inn i dine sko for å kunne se meg selv utenifra, for å se så hvordan mine handlinger påvirker deg, i stedet da en narkosist da vil ta alt som et angrep, fordi
Hvis du har sosialkompetanse like en toåring, så evner du ikke å leke sammen med noen, men du leker ved siden av. Og hvis du leker ved siden av, så er det sånn, ok, du kommer med kritikk til meg, du. Du sier at jeg ikke er god nok. Du sier at jeg gjør deg vondt og maler meg som dette monstre. Og da tenker du om hver person som har vært borte i en narsisist, det her høres jo veldig kjent ut. Fordi hvis du ikke evner å sette deg inn i andres sine sko, så kan du heller ikke ta ansvar for
at du har såret noen andre med et uheld. Jeg tenker det at alle mennesker er gode i sin egen verden. De er snille i sin egen verden. Selv onde mennesker, Hitler for eksempel, han rasjonaliserte jo hvorfor han gjorde som han gjorde. Ok, så hvis vi vet at til og med han trodde han gjorde godt,
Da sier vi seg selv at en narsisist som sårer deg, kanskje ikke skjønner at han gjør det godt, men han gjør det kanskje av egen vinning. Og da beveger vi oss over på noe annet igjen i den triaden, og det er makiavelisme. Og makiavelisme er jo gjerne det at hvis du er en Machiavellian, som vi kaller det, så er du utspekulert og resultatorientert med fravær fra moral. Hvis du skal drive business, så må du være enormt
Er noe makrovelistisk. I den forstanden at, ok, hvis jeg går inn i et verterom jeg går inn i, så må jeg tenke, hva kan jeg vinne her? Og hvem kan jeg bruke i mitt sjaksspill for å vinne oppnå det jeg ønsker å oppnå? Det er du makrovelist, og du er villig til å manipulere deg. Her kommer manipulasjonsbiten din. Du er villig til å manipulere, villig til å bruke andre mennesker til å ønske om
å oppnå ditt ønsket resultat da, på sett og vis. Så når du da igjen da, folk sier, ja, exen min var veldig manipulerende, fordi han ønsket å få meg til å gjøre XYZ,
Nei, da var han makiavelisk. Så han har fraveg fra moral, men siden han har fraveg fra moral, og han driter i hvordan det påvirker deg igjen, så kan han heller ikke ha empati for deg. Og hvis han ikke har empati for deg, da går vi på psykopatisk. Ok, så hvis du ikke har empati eller medfølelse for andre mennesker, sympati, empati, alle ting her, da er du kanskje psykopatisk. For du ser jo også det hjernen på mennesker som er psykopater, og de har ikke...
like mye aktivitet inni den biten av hjernen der som det skal være følelser, generelt noe mer flate. Og da klarer de ikke å føle en empati. Men samtidig så forstår de nok om andres følelser til at de kan manipulere. Så de har jo en forståelse for det, men kanskje opplever de ikke så mye i sine egne følelser, den der dårlige sannvittigheten som man kan få når man utsetter noen andre for noe man selv ikke ønsker å bli utsatt for, da. Men ikke...
Men jeg har ikke hørt om den triaden faktisk, men jeg kjenner jo til diagnosekriteriene for antisocial eller dyssosial personlighetsforstyrrelse, som er liksom ekstremversjonen av den blir jo psykopati, for du trenger jo ikke ha alle de psykopatiske trekkene for å tilføye sille kriteriene for det, og så har du jo narsisisme, og en...
Jeg tror nok at en del som tilfredsstiller kriteriene for narkosisme har litt den der Machia, hva var det du kalte det? Ja, altså det kommer jo fra forfatteren og politikeren Niccolo Machiavelli. Ok. Og han er jo en veldig, veldig kul figur. Så han er til og med så grusom som det høres ut da. Jeg har tatovert logoen hans, for han har en bok som heter The Prince. Ok. Jeg har tatovert logoen hans under bicepsen min, fordi jeg synes det er noe...
Det er en dybde der, som jeg synes er veldig interessant.
Av flere grunner. Altså, den første grunnen er jo det at det er så grusomt at jeg kan ikke kjenne meg inn i min relasjonelle jeg. Jeg kan ikke kjenne meg inn i at sånn vil ikke jeg behandle andre mennesker. Men samtidig, det å studere det er veldig interessant. Så når du for eksempel leser boka The Prince eller noe av pensumbøkene på høyskolen innenfor personlig psykologi, så er det flere sider om Niccolo Machiavelli der. Og når du leser om på en måte hans tankegang, da han er veldig sånn, hva skal man si, han er veldig rasjonell, han er veldig logisk, han er
realistisk. Han er ikke idealistisk i det hele tatt, og han har veldig, veldig mange gode sitater, og han tenker på et sånt nivå som, jeg vil si at majoriteten av mennesker i dag ikke evner å tenke på, og hadde de sett det sånn, de hadde ikke skjønt hva han mente. Og det er noe jeg synes er veldig interessant, fordi hvis du er Machiavellisken, så tilsvarer ikke det at du må være en grusom person, for du kan ha empati, og jeg kan selv ta meg det at for eksempel da,
Jeg deltok på noe for ikke så lenge siden som jeg ikke har lov til å snakke høyt om, da det handler om noen mediegreier som jeg ikke kan snakke enda om. Og jeg deltok i det, og der så måtte vi gå gjennom en rekke tester. Og når vi går gjennom disse testene her, så er det sånn at, ok, her, for at jeg skal kunne vinne disse testene her og utmerke meg, som var ønsket mitt,
Da måtte jeg se på mitt eget lag, og jeg måtte tenke hvordan kan jeg bruke dere som sjakkbrikker i mitt eget spill for å oppnå det resultatet jeg ønsker. Det betyr ikke at jeg ikke synes synd på dem, for etter vi var ferdig og jeg hadde kommet da, Karl det på førsteplass og utmerket meg så det sang,
Så snur jeg meg tilbake og jeg leier meg. Jeg leier for at jeg måtte gjøre på en måte det jeg måtte gjøre. Men på samme måte da, når du ser for eksempel TV-serien Peaky Blinders, Tommy Shelby, han er jo en karakter som virkelig bryr seg dypt om familien sin. Men han er makiavellisk som du får det. For han er utspekulert, han er strategisk, han tenker langt, mange steg frem da. Så jeg liker å si det at i møte med alle disse ordene her, narsisistisk, psykopatisk, makiavellisk, så er det sånn
Vi misforstår hva begrepene betyr, og vi kaster alt på narsisisten, mens narsisisten er vel kanskje så slem som det høres ut, kanskje den dummeste av dem alle, vil jeg si. Jeg vil si at den smarteste av dem alle sammen er han som er Machiavellisk, for han
Han gjør det bevisst, og han er utspekulert med det. Og så har du spørsmålet om du er helt sadistisk i samme slengen. Hvis du er sadistisk, så nyter du jo smerten av andre mennesker, og du nyter på en måte å se folk under deg. Så det er på en måte det som er den mørke triaden, det er de fire elementene. Men hva er det å si for datingkultur? Er det litt sånn at ... Hvor er det du snakker om? Ja, at det ligger ... Man har disse egenskapene, eller noen av disse egenskapene,
i datingkulturen i dag, på en måte? Det jeg tenker der, det var det jeg egentlig skulle fram til helt i begynnelsen, men jeg skriger jo fort ut, så det er bra du drar meg inn igjen. Det sitter jeg veldig pris på.
Jo, når vi ser på de som for eksempel, hvis vi ser gutter da, drar ut på byen, de finner seg en jente, så må de være strategiske med det. Ok, hvorfor? Jo, de er strategiske fordi de ønsker å oppnå et visst mål for sin egen vinning, og det er fordi de skal få seg noe, ikke sant? Da er det jo litt av noe makiavellisk i min bok, fordi du har en plan, du er utspekler, du er blanke i hvordan du egentlig påvirker de andre, så lenge du får det du vil ha, og det du vil ha, det er å ha med deg noen hjem i kveld.
Ok, så du går opp på byen og du har makiavelisk en forstand at du skjarmerer, forfører en eller annen stakkars jente som må bli med deg hjem til den skittende rommet ditt og utføre den akten. Ok.
kanskje du i tillegg er den typen som liker å være litt dominant på soverommet, liker å se, kjøre den Fifty Shades-stilen, hvor de kanskje er bunnet opp, hvor du holder dem hardt, hva enn det måtte være. Ok, da er du litt sånn sadistisk igjen. For hvis du er sadistisk, så nyter du makten av å se andre under deg. Det er også et av tegnene på sadisme. Ok, så tenker jeg også det at hvis for å kunne gjøre det her, og for å kunne ha en sånn type one-night-stand, så må du
dehumanisere mennesket helt, for du kan ikke bry deg om deres liv, verdier, personlighet, noen ting. Du ser bare kroppen døm, så døm skal du ha, så drar du med en gang du er ferdig. For å kunne gjøre det, så kan du heller ikke ha så mye empati for mennesket, så det grenser også mot da psykopatisk igjen.
Og igjen da så tenker jeg at det grenser mot narkotisk, for det er av ufortjent oppmerksomhet. Du har ikke egentlig gjort deg fortjent på en god måte, morals god måte, til å kunne være med dette mennesket og dele noe så intimt. Du har ikke gjort deg fortjent til det, så det er av ufortjent oppmerksomhet. Og på den andre siden igjen da, så tenker jeg at for å ikke kunne
evne å sette deg inn i motparten sine sko og skjønne at det du gjør her er da ikke en Nobelakt, så kan du heller ikke ha så veldig høy sosialkompetanse, så derfor tenker jeg at one night stands, det byr kun opp til mørketriade tendenser. Og så kan du si det at, ok, så hvis jeg har one night stands, så tilsvarer det at jeg er en som er psykopatisk, narsisistisk, som har ikke vært veldig selvstendig statistisk? Nei. Jeg tenker ikke det er umiddelbart, men
Du trenger ikke ha de tendensene for å ikke blomstre dem. Og jeg tenker at hvis du ikke starter ved å være helt ute i spektret, så vil det absolutt komme dit hvis du gjør det nok ganger, for hvem gjennom verdenshistorien har ikke blitt den meste på det du øver på?
Ja, så du tenker det at den kulturen vi har skaper disse tendensene i samfunnet da, og gjør at flere og flere menn får egentlig dårligere personlige egenskaper. Ja, men kvinner også. Så det er jo uavhengig skjønn. Og jeg tenker at absolutt, det byr opp til narsistiske holdninger. Og hvis vi ser også litteraturen på narsisme, så ser vi det at vesten skårer verst.
av hele verden. Ok, så de sier det at på internasjonal basis, så 1-2% av befolkningen har diagnosen narsisisme. Ikke det at de kanskje har fått diagnosen, men de har den. Ok, hvis vi vet det, så går vi da til Vesten. Hvor er det verst? Jo, det er i Vesten. Med 10-70% av befolkningen er det psykologer er uenige om, og sier at hvis du er i Vesten, så er det 10-70% av befolkningen kommer til å være narsisister. Ok.
Men de er litt uenige, så 15 vil være en ganske bra estimat på å si at befolkningen er det. Og da kan man begynne å drolle lenge på hvorfor er det sånn. Ja, har narsisistiske tendenser, for det er vel ikke så mange som tilfester likriterende for å ha en narsistisk person. Psykologen mener det. Den litteraturen jeg leste på det. Surrounded by narcissists. Ja. Veldig interessant.
Ja, fordi i mer kollektivistiske kulturer så er man vel mer opptatt av hele familiesystemet, og man er ikke så opptatt av sin egen egocentrisitet. Man er ikke så opptatt av at enkeltpersonen skal oppnå ting for sin egen del. Det er egentlig...
noe man oppnår for sitt fellesskap eller sin familie. Og det er jo også det som jeg tar opp i alle foredrager mine. For nå de siste årene har jeg holdt foredrag rundt om hele Norge, på ungdom. Og budskapet mitt der er, venn fokuset utover deg selv. Slutt å tenke meg, meg, meg. Hva kan
jeg vinner her, hva kunne tilfredse til meg her og nå, legg fra deg de tankene, for de har ingenting for seg i det lange løpet, rett fokuset utover, se hva kan jeg gjøre for å hjelpe de rundt meg i dag, for å få det litt bedre, det er budskapet, for det er akkurat som du sier nå, at når vi ser på dette med narsisisme i dagens kultur her i Vesten,
Alt vi tenker på, det er meg, meg, meg, meg, meg. Hva skal jeg bli? Jeg må jage karrieren min. Jeg må få mine ting i orden før jeg kan få en partner. Jeg tenker det er helt feil fremtoning. Fokuset burde heller ligge på det. Det er også det vi mennesker er skapt for, helt biologisk sett også. Det er å få barn og familie, så evolusjonen kan gå videre. Det er det vi til syvende og siste er bygd for å gjøre. For å kunne ivareta en familie, så må vi også kunne rette fokuset utover oss selv.
Og jeg mistenker også at det er derfor kvinner skårer gjennom sitt høyere på for eksempel toleranse, at de er mer i møtekommende, blant annet det gjør jo at de gjør det dårligere gjennom sitt i forhandlinger, men jeg tror at nervessystemet deres er designet på denne måten,
fordi når de har barn i de første ni månedene, la oss si at barnet er fra null år til ni måneder gammel, så kan ikke du si til barnet når den gråter klokka tre på natta, «Drit i det, nå har jeg lyst til å sove». Nei, du har nødt til å sprette opp, og du har nødt til å ta vare på den ungen. Og jeg tror kvinners nervesystem er designet på en slik måte at de må rett og slett være uselviske, rette fokuset utover, og derfor er mer tolerante, uten å klage for det. Og
Jeg mistenker også at det er derfor enkelte bedrifter rundt om i verden er utrolig stygge med det, veldig kyniske og ansetter veldig mange damer i middelårene, for da er gjerne dette på sitt høyeste.
Ja, men så skal de jo da ha mamma-permisjon, altså det er jo ikke alltid så gunstig for bedriften. Nei, nei, selvfølgelig, men da er jo spørsmålet om de har partner eller ikke, og det er jo gjerne noe bedrifter gjør en sjekk på, og det er en grusom tilnærming, tenker jeg. Ja, og så er det jo litt sånn, det tenker jeg også, vi kvinner i forhandlinger, vi er jo mye mer beskjedne,
enn menn. Det er mange grunner til det. Ja, ja, og det er jo kanskje litt sånn feminintrekk da, og kanskje noe av grunnen til at vi også tjener dårligere i snitt. Men det er jo også en interessant problemstilling, det med feminitet og maskulinitet, at, og det er også noe du har snakket litt om, at kvinner og menn er forskjellige, og det er en grunn til det, og at man
Og det jeg har tenkt litt også, knyttet til det med maskulinitet og femininitet, er jo at man ser på maskulinitet som noe toksisk, på et eller annet vis. At
Og det er litt sånn, neimen, maskulinitet i seg selv er jo ikke toksisk på noes mest vis. Ja, du har, aggresjon er jo toksisk, men det er jo ikke et maskulint trekk. Vi kvinner kan være like aggressive, men man er det på ulike måter. Så det der også synes jeg er litt en interessant problemstilling, som jeg tenker vi kan snakke litt om også, fordi vi har en feminin kraft, vi har en maskulin kraft, som
utfylle hverandre, og vi trenger det maskuline, og vi trenger det femmene. Absolutt. Og jeg synes det er synd på unge menn som nesten får det
mot seg at det er noe toksisk ved deg. Jeg tror folk misforstår disse begrepene litt. Ja, det tror jeg absolutt også. Men så kan man også spørre da, hvorfor er det så stor polarisering politisk sett mellom gutter og jenter i dag? Jo, det er jo kanskje fordi at guttene ønsker å delta i et parti som ikke hater dem og banker dem opp for å være gutter.
tenker jeg. Ok, hva legger jeg i det? Jo, det jeg legger i det er at den blir hele tiden fortalt til at alle instinktene dine er feil. Hvis du utagerer på en måte som er veldig typisk gutter å gjøre, så må du bare være mer som jentene. Jentene løftes opp for hvordan de oppfører seg,
Og de skal bare få masse forståelse, mens på den andre siden gutter blir straffet for å oppføre seg som gutter. Så det er ikke rart at dagens generasjon, altså jenter klager på det her hele tiden også, at dagens generasjon av jenter klager på at, unnskyld, nå ble det veldig feil, kvinner i dag klager jo veldig mye på at dagens gutter ikke er maskuline lenger.
Ok, men hvorfor det? Jo, men altså da er det jo også en veldig stor misforståelse akkurat som du sier på hva maskulinitet egentlig er. Og jeg så jo også det i kommentarfeltet mine nå, jeg la en video her om dagen hvor jeg spør «Er det ok at menn gråter?» og «Er det ok at menn gråter foran dama si?»
Jeg skjorte også en sånn poll på det, så folk kan ta stemme. Det er veldig morsomt å se at jeg tror 100% av kvinnene svarte ja. Det går helt fint, og det er et tegn på tillit dersom mannen våger å gråte foran meg. Mens de eneste som svarte på at nei, det er ikke greit, for da er du svak, det var menn selv. Så når du spør, er det ok at menn gråter foran dama dem, gjør det menn svake i kvinnens øynene.
Og så er det menn som argumenterer for at ja, det stemmer at vi blir svake, men som spør ikke den du egentlig trenger å spørre. Og jeg tenker at du kan ikke
hvilken rett har du da som mann til å komme inn og si at du vet bedre enn kvinnen selv om hva kvinnen ønsker? Det blir litt sånn for dumt da, på en sett og vis. Men så tenker jeg også det at maskulinitet, det handler om trygghet. Og det har jeg sagt flere ganger også. Maskulinitet handler om trygghet, evnen til å ta vare på de rundt seg, evnen til å passe på mennesker, og evnen til å lede en god vei som gjør at de menneskene som kommer etter deg kan få
slappe av, egentlig, og føle seg trygge. I mitt parforhold så er min største prioritering det at damen min skal bare føle seg trygg. Det er at hun skal føle seg trygg, at dersom hun møter på en problemstilling, så skal jeg validere dritten ut av de følelsene hennes, så hun kan føle seg hørt. For hvis hun kan føle seg hørt, så vil det også tilsvare at det blir tryggere for henne å dele flere problemstillinger, men også tryggere å motta potensielle løsninger. Og det er der veldig mange menn misforstår, for de håper rett til den løsningen,
Mens ofte da, når kvinner tar og legger frem en problemstilling, så vet de ikke egentlig hva problemet er. De kommer bare med masse ulike problemer, men hvis du lytter lenge nok, så vil de gå litt og litt og litt i sirkel til de til slutt finner problemer, og da har de som regel løst det selv også.
Vi menn skår jo ikke like høyt på alle disse emosjonene som kvinner gjør i gjennomsnitt, så det er ikke så rart at menn hopper til den konklusjonen om at vi må bare løse problemet, men da skyter de seg selv i foten. Og kvinner blir irriterte for at menn ikke har den emosjonelle intelligensen. Men hvis vi ser på historien, så er det ikke så rart at
menn henger etter på emosjonell intelligens. Jo, det er jo fordi det at opp igjennom historien så har jo kvinner vært undertrykt, og alt menn har trengt å gjøre for å åpne makt har vært å vifte med et sverd og skrike. Ok, så ser vi da at det eneste våpenet kvinner hadde før, siden det ikke var å kunne ha rettigheter, de hadde ikke noe stemme, de hadde ikke noe fysisk overleggende til å kunne konkurrere fysisk. Ok, så hva skal de bruke da? Jo, de bruker jo emosjonell intelligens for å manipulere. Vil jeg det? Eller så bruker de sex.
for å kunne også igjen manipulere og vilje det. Så de har den emosjonelle intelligensen så de kan føle energier i rommet. Så jeg tror det er også en av grunnene til at kvinner er mer emosjonellt intelligente i dag enn det menn er.
Og ikke bare det, men at du blir jo det barnet du får da, ikke sant? At selvfølgelig det at man er der og beskytter og ivaretar både deg og barnet er jo viktig, men du er jo også nødt til å ivareta barnet, og da trenger du jo også litt emosjonell intelligens og holde familien samlet, og du trenger jo
beskyttelse, vi trenger en flokk da. Og så er det også gøy da, når vi ser det at når du kommer til skilsmisse, det som er, altså ifølge selvedivorst.com eller et eller annet, den nettsida der sier jo også det at grunnene, de største grunnene til at kvinner går fra menn i skilsmisse, det er jo det at de er, vet du hva, jeg tar den på nytt, for å på en måte bare få det helt klart,
De største grunnene til at kvinner går fra menn når du kommer til skilsmisse, det er jo på grunn av enten manglende emosjonell tilfredsstilse, at de ikke føler seg sett, de føler seg ikke møtt emosjonellt, og de føler seg ikke hørt. Hvis vi vet det her da,
Det er ingenting der som klager på at de ikke er mannlige nok. Det er heller det motsatte. Det er for lite dybde. Det er for lite omsorg. Det er for lite tid. Men det er jo maskuline trekk. Det er det folk ikke skjønner. Og i dag så tror unge gutter og menn at maskulinitet tilsvarer at de skal være selviske, løpe rundt i skogen som David Goggins og rope stay hard. Og jeg har ingenting imot David Goggins. Jeg synes han er super. Men folk misforstår det.
budskapet, for er det noe til syvende og sist David Goggins er, så er det en ekte mann, hvis man ser også på det han står og griner opp på en scene fordi han snakker om moren sin, han står og skryter av at han har ikke noe bil kona hans har bil, men han har ikke bil selv om han er så så mange millionær han vil bare ta vare på familien sin, og han gir blanke i alle pengene han måtte tjene, for han tjener masse penger, men alt går bare til familien
Så det er på en måte, det er David Goggins da, det er han mannen som folk kaller maskulin. Ja, han er maskulin, men dere tar ut feil ting ut av det. Ja, for det er litt sånn når man ser på Andrew Tate og sånne ting, og en del sånne podcaster
hvor man snakker om alfahan og sånn, og da er det liksom flasjeman med fine klokker, fine biler, fine damer og sånne ting, og det er jo ikke maskulint, ikke sant? Maskulinitet handler jo om, ja, jo, det kan jo være et tegn på dominans, et eller annet vis, som kanskje er litt... Sosiøkonomisk status, tenker jeg. Ja, jo, ikke sant? Men, men
Men igjen så er det det å være flashy er ikke maskulint. Det er mer maskulint å være trygg i seg selv med det man er og har. Og så tror jeg jo
også en del menn kanskje noen ganger føler seg litt overflødig i familien, fordi de ikke tar den rollen de burde ha. Fordi en mann er også en organisator, en problemløser. Kanskje den som burde ha mer ansvar for logistikk i familien, fordi man er god på det. Men det er en rolle som kvinner av en eller annen grunn
har tatt, eller liksom har blitt tilrettet, jeg vet ikke jeg tror en del menn kanskje vil føle seg mer ikke så overflødig i en familie også, for jeg tror en del fedre er litt sånn, ja, nå trenger hun meg i det hele tatt liksom, er jeg verdt noe i denne familien? I hvert fall så har jeg en liksom følelse av at det kan være litt sånn også da
Men det handler kanskje ikke så mye om unge menn som blir sett ned på for å
på en side ikke være maskulin nok for han. Jeg skjønner hva du mener, men jeg tror også veldig mange unge i dag misforstår det her med maskulinitet i den forstanden. Det er veldig enkelt egentlig å ta tilbake maskulinitet i seg selv i dag. Det er veldig enkelt i dag å være maskulin. Det er veldig enkelt å utkonkurrere majoriteten av andre mannfolk i dag, fordi alle er så late, og ingen gjør en dritt.
Ja, men det er sant. Så det unge gutter og menn misforstår da, er det at de tror at de må være Andrew Tate for å kunne være maskulin. De tror at de må være rike og kjøre rundt i en Lamborghini for å kunne være maskulin. De tror at de må veie 100 kilo full av muskler for å kunne være maskulin. Nei, det du kan gjøre for å være maskulin, det er få noe gående for deg, få en karriere, ha en passion i det minste. Og hvis du har en passion, jo ok, da kommer veien til å
hvilket ord jeg utetter, veien kommer til å falle foran deg, egentlig på en sett og vis, mens du går. Og jeg tenker at jo lenger du går på den veien, jo mer dører kommer til å åpne seg også. Og når du går den veien, så er det også enklere å få resultater. Når du får resultater, så igjen kan du bli litt tryggere på deg selv, at dette er noe jeg mestrer, og når du får de resultatene stekket opp på sikt, så blir det enklere igjen å være selvsikker. Men jeg tror også at
Det er enklere i dag å være maskulin, fordi ok, så har vi ikke det ansvaret lenger da, for å kanskje forsørge for familien sånn som vi hadde før, fordi kvinner kan nå i dag jobbe og tjene penger selv. Ok, da er det bare enklere da, sier jeg det sånn, å være maskulin, fordi du kan heller jobbe deg opp til det at du kan tilby jobb.
forslaget om at kvinnen skal få lov til å jobbe eller ikke, så du kan jobbe opp forslaget. Så det er muligheten. Det er en mulighet til å kunne være maskulin, men det er også bare det å igjen, som du sier, være trygg. Være emosjonelt til stede. Passe på å skape trygghet, for igjen, maskulinitet handler om trygghet. Jeg får ikke sagt det nok. Maskulinitet handler om trygghet. Skap trygghet hjemme. Ikke være en som gjør deg utrygg. Det er ikke maskulin. Å stå og brøle, slå i veggen og utagere, det er ikke maskulinitet. Det er...
Det er vold. Ja, og det er toksisk uansett om det er en kvinne eller en mann som holder på sånn. Og så tenker jeg at det også er viktig det der å ja, du trenger ikke ha en forsørgerrolle med det økonomiske. Du kan være trygg i deg selv og stå opp for din familie og deg selv. Men også, jeg så en sånn podcast-episode
eller jeg vet ikke om det i hvert fall det var et intervju med en mann som var pedofil som hadde forgrepet seg på barn vet du hvem du skal frem til ja, og der liksom denne mannen sa det at hvis det var en trygg far til stede
så gikk han ikke etter den ungen. Ikke sant? Fordi det er uttrykt da, for han. Du går etter alenemødre, folk hvor det ikke er noen fedre til stede til å beskytte det barna, ikke sant?
Så jeg tenker litt sånn, det å være en tilstedeværende far, en som stiller opp på ulike ting praktisk, og er emosjonell tilstede, det er jo et maskulint trekk som alle kvinner ønsker, uansett hvor mye penger de har. Altså, jeg tjener nok penger selv, jeg trenger ikke at en mann forsørger meg økonomisk, jeg trenger at en mann er der for meg, og eventuelt baby, og
kanskje jeg også kan slippe å jobbe så mye selv, for at jeg kan være mer til stede med ungen min. En som jeg kan lene meg på når ting blir vanskelig. En som kan stå stødig ved siden av meg. Tre.
trenger ikke at en mann har masse muskler eller masse penger. Det er ikke det jeg har behov for. Jeg tror det er veldig mange kvinner som opplever det sånn. Han kan godt grine. Det er jo en form for trygghet også. At en mann kan
klare å vise følelser, ikke sant? Det er en tillitserklæring. Og så er det også veldig mange misforståel av veldig mange unge gutter og menn, spesielt misforståel, når det kommer til det her med sårbarhet. De tror at ved å gråte så er de svake, men ok, hvis du ikke skal gråte,
Og hvis du ikke klarer å gråte, så tilsvarer det kun en ting, og det er det at hvis du ikke klarer å vise primærfølelsen din som er tristhet, da kommer det til å komme i uttrykk for sinne og aggresjon i stedet, og det er aldri bra. Det er ødeleggende, og det kommer til å skremme jenter. Det kommer til å få dem vekk. Er det noe som er kanskje minst ødeleggende?
useksy her i hele verden, så er det jo en mann som ikke klarer å holde seg selv i sjakk, for da kan han en trygghetshavn lenger. Så hvis han slår i veggen, utagerer, hva skal jeg si, skjefter og smeller, og så etterpå, «Sorry, jeg var bare litt lei meg», eller «Sorry, jeg bare hadde mye følelser»,
det er ikke trygt, for hva skjer neste gang? Hvis han kan slå i veggen, kan han slå i meg også da. Så det er ikke trygghet, det er ikke maskulinitet. Nei, men det er litt trist, for det er jo en del menn som også vokser opp med litt mantra at store gutter gråter ikke, på et eller annet vis. Det tror jeg endrer seg litt i dagens samfunn også, forhåpentligvis. Men det er jo litt typisk at menn, når de er triste, så
så uttrykker de sinne. Mens kvinner også, når de egentlig er sinte, så uttrykker de tristhet. Og da er det vanskeligere å være selvhevnende, stå opp for seg selv og sine behov, og si ifra når noen gjør en urett, at vi kan være veldig pleasing. Og det også kan ødelegge for oss, som gjør at menn ikke varetar våre behov, fordi de vet egentlig ikke hva vi trenger, fordi vi klarer ikke å formidle det på en god måte. Det er
Det er også det veldig mange sliter med i dag, som jeg tror kanskje er det største savnet når det kommer til maskulinitet. Det er den tryggheten som handler om emosjonell intelligens. Og det handler om å kunne være, kommunisere på en sunn måte. Tar du opp en problemstilling med meg, så svarer jeg «Å, vet du hva, det sitter veldig pris på at du sier, for jeg vil ikke at du skal føle deg sånn. Hvis jeg har gjort deg galt, hvis jeg har gjort så du får det vondt, så er det selvfølgelig ikke det med vilje».
Og da kan du velge to veier å gå. En, så går du i forsvar og sier «Nei, det var ikke det jeg gjorde!» Og så blir du helt vrang på det og skaper en større konflikt. Eller på den andre siden... Som en typisk narkotisk vil gjort. Ja, riktig. Eller på den andre siden så kan du jo si «Å, vet du hva? Det var ikke meningen i hele tatt. Og sånn vil ikke jeg at du skal føle deg». Så validerer de følelsene «Sånn vil ikke jeg at du skal...» eller «Sånn vil ikke jeg få deg til å føle deg» er en bedre ting å si.
For da viser du det at du har ikke lyst til å såre dem, og så kan du til og med argumentere for du forstår hvordan den setningen eventuelt du sa, kom ut på en måte som kan tolkes at den var vond, og hadde en vond intent. Ok, det er igjen veldig validerende, men da er det tryggere også for motparten også, og da kan du selv si etterpå, men det var ikke det jeg mente. Det jeg mente var faktisk det her, og det hadde en veldig god hensikt.
Du avvepner det da. Men da igjen må jo partneren være villig til å ta det svaret for det det er, og så si, ok, takk. I stedet for å igjen gå på rundgang og si, ja, men jeg føler at du gjør noe. Kommunikasjon er veldig viktig da. Og det er samme i dag.
Det tror jeg er sannhet i dag. At vi kondiserer dårlig, rett og slett. Ja, vi kondiserer ræva. Alle går i forsvar. Alle går i forsvar og tror at alle vil om vondt, og når de tror de vil om vondt, så er det piggen ut i stedet for å lytte. De hører, men de lytter ikke. Nei, og det er jo også litt sånn at man...
identifiserer seg veldig med meningene sine. Det ser man jo i samfunnsdebatten. Det er jo ikke bare en og en, man snakker fysisk med hverandre, men at man tar seg nær av at noen er uenige på et eller annet vis. At man tar det som personlig kritikk hvis noen er uenige i mine meninger på et eller annet vis. Men jeg lurer på...
Hvor er det vi går nå? Jeg bare tenkte å holde tråden litt. Vi snakket om hukoppkultur. Ja, det var det vi begynte med. Men jeg tenker jo at dette her er veldig viktig med unge menns psykiske helse. Det er jo også ting du har snakket om. Hva slags tilbakemeldinger får du på de videoene hvor du sier noe om hvordan det er å være ung mann i dag?
Jeg vil si at de beste tilbakemeldingene jeg får, får jeg etter alt foredrag. Fordi da kommer ofte unge gutter og jenter, og voksne folk også for så vidt, kommer opp til meg etterpå, så gråter de, og så bretter de ut en eller annen trist historie.
Og det er en veldig sårbar ting, så det er på en måte litt vondt, den biten av det, med å holde foredrag. For jeg er full empati, dessverre, for min egen del. Det er en fin ting, men det er også veldig vondt. Men samtidig så setter jeg pris på tilliten. Så da står vi ofte og snakker litt, men det som er en gjenganger av de kommentarene som enten får i inboxen, eller guttene og jentene som kommer opp til meg, det er det at
De sier det at jeg har åpnet en litt sånn dør for dem, inni hodet deres, som tilsier det at de er ikke en gjeng med offre. Og det er et narrativ som jeg er dritt lei av å se i dagens samfunn, at vi lager en gjeng med offre. Har du opplevd det og det? Åh, stakkars, det er synd på deg. Ok, hva gjorde du for å komme deg ut av det? Ikke bli liggende nede i den der forbannet pytten, fordi det er et uheld å falle. Det er et
Det er uheldig å eventuelt bli overfalt. Altså, all slags drit kan oppstå, men det er et valg å bli liggende nede. Og det er det veldig mange synes er veldig vondt, triggende å høre. Fordi da tenker de «Ja, men du skjønner ikke hva jeg har gått igjennom». Nei, det gjør jeg sikkert ikke, men jeg skjønner nok til å forstå det at du velger nå å ligge deg fortsatt, for det er ingen som banker deg opp per akkurat nå.
Du ligger der nede og banker deg opp, så reis deg heller opp. Du er kapabel til det, du har kraften. Jeg tror veldig på det der, at mennesket har kraften til å møte hver problemstilling de er satt til å møte i livet, og snu det om til sin fordel. Sun Tzu, forfatteren, han har også tatuert over hele armen, Sun Tzu har et sitat som jeg er veldig glad i, og det er «I midten av kaos så hviler det også mulighet». Og det er en veldig fin svar.
Det er et veldig fint sitat, fordi det forklarer deg på en måte det at uansett hva jeg møter, så kan jeg snu dem til min fordel. Og hvis jeg kan snu dem til min fordel, altså, din virkelighet blir til det du fokuserer på. Så hvis du kan komme og si til meg det at «Vet du hva, Elias?»
jeg har ikke lyst til å være sammen med deg lenger. La oss si vi er i parforhold, og du kommer og slår opp med meg og sier jeg har ikke lyst til å være sammen med deg lenger. Selvfølgelig, det er vondt på en side, men jeg kan se på det som, å nei, jeg har mistet kjærligheten i mitt liv, å nei, å nei, å nei. Eller så kan jeg se det som, takk for at du sier det, for jeg ønsker å være med noen som ønsker å være med meg. Så det at du sier det gjør det mye enklere for meg å finne min riktige person. Altså,
hvor du legger fokuset ditt kommer til å skape din virkelighet. Og jeg tror veldig mange i dag forstår ikke, spesielt unge mennesker, de forstår ikke at de selv er kapable til å snu om livet sitt til det de måtte ønske at det skal bli til. Og det snakker faktisk jeg og Torkel Færu litt om også. Han er jo lege. Sier jo også det at, han kaller det posttraumatisk vekst, at når du opplever noe fælt, og du klarer å komme deg over det hindret, så vokser du veldig mye på det da. Ja.
Men selvfølgelig, man må jo anerkjenne at folk har det vondt. Men tror du at, for det er jo faktisk sånn at unge mennesker sliter mer i dag. Tror du det har noe med at man går mer i offerrollen? Jeg tror at majoriteten av unge har det veldig vondt i dag, fordi de gjør ikke annet enn å tenke på hvor er det de har det.
Så enkelt og greit. At det er såpass mye fokus på lidelse. Det er fokus på en med lav sosialkompetanse, hvis du går bort til vedkommende og emosjonell intelligens. En med alt for lav emosjonell intelligens vil motta spørsmålet «hvordan føler du deg egentlig?» og tenke at dersom jeg svarer «det går bra», det tross at det kanskje går helt bra,
det vil kun resultere i en ting, og det er avvisning. Fordi hvis du kommer og spør meg nå, hvordan føler du deg? Og jeg svarer, det går bra. Så kommer du til å svare, ok, så bra. Så snur du deg, og så går du. Hvis jeg da heller byrer opp til en samtale og sier, vel...
«Mutteren, låt ikke meg ta og spille Playstation klokka tre på natten i natt, så kanskje jeg blir misshandlet hjemme.» Da har du en problemstilling. Og hvis du har en problemstilling, så er du plutselig spesiell. Og hvis du er spesiell, så får du oppmerksomhet. Det er igjen litt sånn ufortjent oppmerksomhet, en narsisistisk holdning som vi da byrer opp til. Så det er sånn, jeg tror veldig mange unge i dag...
mangler formål, og hvis du mangler formål, så kommer du til å søke ekstern bekreftelse. Og hvis du søker ekstern bekreftelse, så er det ofte veldig usynt, fordi det vil ikke fylle det tomrommet som er internt, det interne bekreftelset som du egentlig trenger å romme og fikse. Så jeg tror veldig mange i dag
gjør seg selv til et offer for å få oppmerksomhet, men de forstår ikke selv at de gjør det. De syner synd på seg selv, og håper at ekstern validering kommer til å bringe dem opp i et slags lys, men det gjør ikke det. Men hva tror du det kommer av da? At ungdom strever på den måten? For jeg opplever at foreldregenerasjonen nå er veldig varetagende. Det er jo problemet, tror jeg. Jeg tror at...
at dagens foreldre også syr for mye puter under armene til barna. Alt for mye fokus på å validere enn hver ting som måtte komme, og problemet med det igjen blir jo det at alt blir så alvorlig. Ok, du føler deg litt neffer i dag, la oss si du er en gutt da, og det her er kanskje der veldig mange gutter og menn misforstår det her med å gråte og vise seg sårbar foran damer og si å for så vidt, at hvis...
En gutt faller sammen og ligger nede i en klump på gulvet og griner og griner og griner og griner i flere uker i strekk. Klarer ikke å komme seg opp igjen. Han har kanskje et firma, og la oss si at firmaen skal gå konkurs. Går han ut for å fikse det? Nei, han ligger på sofaen og spiser potetgulv og bare gir opp. Det er usexy. Og på samme måte da, så ser vi de...
ungene i dag som eventuelt kanskje er lei seg, men de har ikke møtt på noe så farlig eller så traumatisk til at det kan tilsvare en dyp sorg over lang periode, men likevel da,
så blir de møtt på den måten som at det er det, av foreldrene sine. Så la oss si at du er litt lei deg, la oss si at du fikk en dårlig karakter på skolen, så er du lei deg. Hvis foreldrene dine blåser det opp til å bli et ekstremt stort problem, og snakker om hvorfor disse følelsene er kjempeviktige, og ja, men nå må du ikke huske at det gikk veldig dårlig på den prøven, så jeg skjønner at du er veldig lei deg fortsatt,
fortsetter med den der, mater følelsene og gjør følelsene for store. Fordi vi ser også det at statistisk sett så er det ikke noe særlig stor forskjell mellom selvbevissthet og depresjon. De er nesten identiske, de to grafene. Og det det betyr, det er at jo mer du graver i deg selv på hvordan føler jeg meg egentlig, han som søker problemer kommer til å finne dem.
Så i stedet, det er jo hele budskapet mitt igjen da jeg holder foredrag, i stedet da for å tenke meg, meg, meg, hvordan har jeg det egentlig? Å jo, men jeg har det egentlig vondt der, og la, la, la, la, la. I stedet rett fokus utover hva kan jeg gjøre med det? Hva kan jeg gjøre for å fikse livet mitt? Og det er veldig maskulint, ikke sant? Problemløsning. Det er jo mannfolk gode på. Det har jo vi kvinnfolk også blitt.
Men det er jo ikke nødvendigvis et maskulin trekk, ikke sant? Men dagens ungdom har ikke noen drager å bekjempe. Det er problemet. De har ikke utfordringer, de har ikke problemstillinger, så da kommer de til å finne andre inni seg i stedet. Hvis de hadde stått over for en ekstrem krise, da hadde de mest sannsynlig fått fordeling
formål til å kunne løse det, for da kan vi ikke ha det. Da hadde de fått formål, da hadde de fått en passion, og da hadde de fått driv. Og hvis de hadde fått driv, da hadde de ikke tenkt på at de egentlig hadde vondt inni seg. Da hadde de tenkt på å drepe den dragen som står foran dem. Det er forskjellen. Mens i dag så har de det alt for bra, som tilsvarer at de vil finne dritt. Så de har det for bra, og dermed så sliter de mer psykisk? Jeg tror det.
Ja, det er jo en interessant problemstilling. Fordi jeg har jo lurt litt på det, og jeg har jo også mange andre tanker om hvorfor det kan være sånn. Det snakket jeg også med Torkel Færu om, at det også handler om sosiale medier, om...
som vi ikke vokste opp med, men også en sånn komfortkrise, det nevner han jo også, at det i seg selv er et problem. Gode tider skaper svake menn, var det ikke det Joe Rogan sa? Ja, det kan være. Jeg tror han sa det, at hare tider skaper hare menn, mens gode tider skaper svake menn. Og det ligger jo på en måte noe i det. Men du tar opp sosiale medier, og det er jo morsomt. Jeg tenker det at
Når det kommer til sosiale medier også, så byr jo det også veldig opp til ufortjent oppmerksomhet. En jente i dag kan ta og riste litt på rumpa på TikTok og få ekstremt mye oppmerksomhet for det. Kulturer
kun ved å bare eksistere, omtrent, kun ved å bare være, men det har ikke egentlig gjort seg fortjent til noen ting. Hadde du vært en profesjonell danser, gått dansing i mange, mange, mange år, og så tatt og gjort noen syke moves, ja, da hadde det vært litt mer fortjent. Og da hadde du heller ikke fått den ekstreme...
ufortjente ego-boosten som tilsier det at du er berettiget masse oppmerksomhet fra noe av. Du hadde ikke fått den hvis du har masse trening bak deg, men hvis du er bare en helt vanlig person som bare rister litt rande på stjerten eller bare eksisterer, og så får du masse oppmerksomhet for deg, ja da kommer det selvfølgelig til å by opp til en... Du setter en ny standard for deg selv da, over hvilken oppmerksomhet du er berettiget. Og det er det som er litt av problemet da. Så har du jo only fans også som bare mater på de tingene der da. Ja.
Men jeg tenker også at det jeg tror også kan påvirke litt, er at du får også en illusion om hvor bra alle andre har det gjennom sosiale medier. Du tror at alle har det så fint og flott, fordi det er det folk viser. Før så gikk du i en klasse, og så sammenlignet du deg med de andre i klassen. Du hadde liksom ikke hele verden med alle mulige slags mennesker, og så ikke hvordan det gikk med alle mulige andre. Du så på TV, ja, da var det noen
programmer der, og da så du hvordan det gikk med andre mennesker som du ikke kjente i din lokale krets. Men du sammenlignet det med andre som gikk i klassen din, hvor den ene var god på dansing, den andre var god på baking, den tredje var god på å synge. Men det var ikke den samme personen som kunne alt. Men nå får du nesten en illusion om at alle andre er så flinke og får til alt mulig rart. Men du ser jo ikke alt det folk ikke får til. Du ser bare hva alle får til. Det er jo det som publiseres og løftes.
Ikke sant? Men så får du også den andre siden, at folk sliter, og så snakker de om hvor grusomt de har det, og så identifiserer du deg også med alle de grusomme følelsene som egentlig i mange sammenhenger er normale reaksjoner på livet.
Men så tenker man at, åja, da har du angst. Eller da har du depresjon. Det er også morsomt at du sier, for det er en sånn ekstrem tankefeil som dagens foreldre og samfunn byr opp til. Vi gjør sånne type lidelser som angst og depresjon, vi gjør det verre, og vi bidrar til å gjøre det verre.
Fordi hvis du skal hele tiden tolerere, validere og akseptere enhver følelse til det grader som måtte oppstå, la oss si da at en jente kommer til deg og sier at hun sliter med angst. Ok, da trenger du ikke være med ut i dag. Hvis du har det vondt, hvis du kjenner på en angst inni deg nå, ja, men da må du lytte til den. Kanskje det er bedre at du blir hjemme. Det er totalt feil tilnærming til hvordan kurere det. Altså,
Og litteraturen på angst er jo krystallklar på det, og det her vet sikkert du kjempegodt. Og det er jo det at for å kunne kurere angst, så handler det om å gradvis eksponere den til å kunne til slutt gå vekk. Eller bare lære seg å tåle å ha kjipe følelser. Følelser er ikke farlige. Det er farligere å unngå å kjenne på disse følelsene. Det er et sånt sitat som jeg er veldig glad i, og den sier det at «hulen du frykter å entre holder som regel skatten du søker som mest».
Og den er veldig vakker. Og jeg tenker også det at når du kommer til dagens generasjon, så blir de igjen lært opp til at nei, de må lytte til følelsene sine, de må bli værende utenfor hulen. Fordi den hulen er mørk. Den hulen er helt svårt. Du aner ikke hva som er inni hver krik og krok der inne. Det kan være draget der inne, det kan være bjørn der inne, du aner ikke. Så de skal ikke entre den. Fordi hva om det?
men i stedet så handler det om å konfrontere den dragen, gå inn og så ta med deg lommeløkta og så lyse rundt i hver krig og krog, da vil det faktisk bli bedre og det er ofte det jeg gjør i terapi at jeg hjelper folk til å bare være med de følelsene som er der tåle å ha de og så er jo ikke målet at man skal føle mindre, man skal bare bli flinkere til å faktisk føle, og så vil jo følelsen da bli mindre jeg har hele livet slitt med engselig tilknytningsstil
Og det har vært liksom min største killer. Overtenke som helvete, ikke sant? Se for meg verst tenkelige scenarier og basere hele mitt velvære på eksterne faktorer. I den forstanden at, ok,
Har damen min det vondt? Er parforholdet dårlig? Eller er det et problem her? Er hun sur på meg? Hvis ikke det her er ok, da kan ikke jeg ha det ok. Men hvis, er du sikker på at det går bra? Sikker på at det går bra? Ok, det går bra. Da kan jeg ha det bra. Jeg kommer i siste rekke. Så jeg har brukt det liv på nå å skjønne hvordan jeg skal angripe det der, fordi det blir ikke lært. Folk skjønner ikke at da må du kanskje vende om fokuset. Og så gå inn i den hula som du frykter å entre.
Så det jeg har begynt med nå, i en alder av 21 år, det jeg har begynt med først nå, jeg begynner å bli gammel igjen nå. Kjempegammel. Jeg har jo jobbet med det samme du har jobbet med, og er ganske veldig eldre da. Det jeg har begynt med først nå, det er jo å ta vennfokus innover. Så hver gang jeg da opplever overtenking eller engstelighet, og kjenner på den skikkelig engstelige følelsen. For det er en sånn frykt for å bli forlatt? Riktig. Og det kommer jo trolig fra at jeg har blitt adoptert, og en rekke andre ting fra ungdomstida.
Når jeg merker den engstelsen, og den angsten kikker skikkelig inn, for den kan bli stor, det jeg merker på da, og det jeg gjør nå i stedet, i stedet for å gå og søke og mate det nervesystemet som hele tiden belager seg på eksterne faktorer, så gjør jeg det motsatte. Det har vært kjempeskummelt i starten, men nå begynner det å bli mye bedre. Fordi når jeg retter fokuset innover, begynner jeg å betrygge meg selv,
at jeg går til meg for å da søke den betryggelsen og bekreftelsen som jeg trenger for å få det bra, og så begynner jeg å finne logiske grunner og bevis, logiske bevis fra hverdagen som forklarer at jo, du er faktisk trygg. For hvis jeg kan nå da reprogrammere nervesystemet mitt og gå til meg i stedet for å gå til eksterne faktorer,
for å få det bra, som ofte bare er piss, det er ikke en ekte trussel der, så kan jeg avvepne det. Så jeg tror veldig på at hvis ungdommen våger å snu seg rundt og møte det som skremmer dem i dag, så kommer de til å få det mye bedre selv.
Sjansen for at livet deres vil forbedre seg betraktelig er ekstremt mye større dersom de våger å gå imot dragen. Tilbake litt til denne engstelige tilknytningsstilen du har, fordi det er jo veldig mange, tror jeg, som strever litt med utrygg tilknytning.
Som også gjør det vanskeligere med dating, blant annet. Og med den datingkulturen som er nå, med disse appene, den der hook-up-kulturen. Jeg tror jo veldig mange egentlig ønsker seg en kjæreste. Og det er jo en del unge menn som synes dating er spesielt vanskelig, fordi vi kvinner er så utrolig kresende og vanskelig å ha med å gjøre. As you should. More power to you. Ja, ikke sant? Nei, for det er jo som om vi får skylda for...
hvor vanskelig det er i dating også. Jeg tror nok absolutt at kvinner har mye skyld i at dating blir vanskelig, utvilsomt. Jeg tenker at både menn og kvinner har et ansvar der. Men jeg bare lurer litt på hva tenker du om
Hvordan datingkulturen påvirker en sånn uttrykt tilknytning, og hva handler den uttrykket tilknytningen om for deg? For du snakket jo litt om at du hadde noen erfaringer med deg, og du er adoptert, og det er jo så vanlig blant mange adopterte, det kommer litt an på hvor gammel man er når man
til en ny familie. Men det er jo ofte i barndommen at man utvikler denne utrygge tilknytningsstilen. Men det her er gøy. Kan ikke du leke litt psykolog for meg nå? Det trenger jeg. Ikke leke, du gjør jo det. Ja, jeg er jo psykolog. Så du er ikke helt sikker selv på en måte? Du har ikke helt klart for deg hvorfor det blir vanskelig for deg? Jo, jeg har ganske god innsikt på hvorfor. Det jeg leter etter mer konkrete strategier og svar på er
hva nå, på en måte. For, hvorfor? Jo, jeg er adoptert, og jeg ble adoptert da jeg var tre måneder gammel. Øhm,
så adopterte vi fødsel da fra Kolumbia til Norge og veldig fin familie og hatt en veldig fin oppvekst sånn sett men en veldig, hva skal man si kanskje litt i overkant også for så vidt familien min i dag i form av hvor mye de følger opp har vært veldig på hele livet mitt da så jeg har vært veldig heldig men jeg merker jo på det at det har vært en overgang da å flytte ut og plutselig ta den selvstendigheten men det har gått veldig fint jo for så vidt men jeg merker at det var en kontrast det merker jeg
Men ja, jeg hadde noen erfaringer på ungdomsskolen, og på ungdomsskolen som jeg snakket om et par ganger i medier, så var det at jeg var jo ikke som alle andre i den forstanden at jeg var bedre enn alle andre. Jeg er ikke helt nødvendig. Jeg var adoptert, så jeg var ikke hvit som alle andre, selv om jeg vil si at jeg er ganske...
Norwegian looking, uansett. Det er ikke det eneste norske DNA i meg. Men uansett. Jeg spilte ikke fotball, så det er med kampsport. Og så var den bygda vi vokste opp i veldig preget av jantelov. Og siden vi var preget av jantelov, så var det liksom ikke... Det skulle ikke være noe annerledes da. Men jeg var annerledes på alle måter. Så kampsport og utlending, det var ikke populært. Så lærerne og elevene stemplet meg ganske fort som voldelig utlending. Uten at jeg aldri har vært til slåskamp i hele mitt liv. Men likevel da. Så det er jo en ting. Men den andre tingen var jo...
var den at jeg ville være venn med alle. Så jeg var veldig naiv. Jeg var en veldig, veldig sosial ekstrovert gutt før, til jeg ikke ble det lenger. Fordi jeg ville være venn med alle, og jeg tror at i den bygda så var det veldig sånn gjengmentalitet. Alle ville på en måte kjempe om toppen av et slags sosialt hierarki.
Og jeg var veldig naiv da, til å tro at jeg kunne være med alle, for jeg ble jo da en kvisling i møte med alle disse her da. Så folk ser meg som en trussel, som liksom spiller på alle lag, som resulterte fort i at majoriteten av elevene vender seg mot meg, og lærerne likte meg ikke så godt heller, grunnen til dette. Så
Jeg levde med dårlige drapshusler og hets. Jeg skulle knivstikkes, jeg skulle slå seg ihjel, og det var mye greier. Så hver gang jeg gikk til bussen, så hørte jeg «Fakka kolumbianer, reise hjem til hjemlandet ditt. Det er ikke rart din biologiske mor ikke ville ha deg». Så det var en fin kommentar å få
Som en 14-gammel gutt hver eneste dag, da det her også var noe jeg bærte mye på, lurte faktisk på, er jeg egentlig verdt å elske? Er jeg mulig å ønske å ivareta? Og det er der den engsteligheten kommer fra, fra før, siden jeg er adoptert. Er jeg egentlig verdt å ønske å ta vare på? Så det at hele tiden fikk på en måte høre at, nei, jeg er ikke ønsket her, den hjelper ikke, for å si det sånn. Så jeg kom meg vekk fra ungdomsskolen til slutt,
etter vi var ferdig med ungdomsskolen, naturligvis, etter 10. klasse, kom jeg til Vang Toppedrett i Fredrikstad, og var veldig fin skole der, men veldig sånn hjerteskjærende historie der, som jeg tar opp i alle foredrager. Jeg gledet meg skikkelig til første skoledag, gledet meg skikkelig masse, jeg skulle nå sosialisere meg, jeg skulle få venner, det her skulle bli kjempebra. Jeg møter opp 06.30 utenfor skolen, vi startet ikke før 09.30, ok? Så jeg var gira, og jeg gjorde det med vilje. Jeg var gira, det var kaldt som et helvete, men det var litt sol også, så det var greit.
Så kommer vi inn, vi har første time, og så når spisefri kommer, som jeg gleder meg mest til, jeg hadde glemt å si for så vidt, spol tilbake, ungdomsskolen, vi var dritt lei, jeg og familien min, så i tiende klasse, første dagen i tiende klasse, så drar jeg og familien min til ungdomsskolen og spør rektor, hva kan vi gjøre nå for at dette skal endre seg? Fordi vi har prøvd alt, politiet, lærere, rektor, fungerer ikke. Hva skal vi gjøre? Beste er, svarer rektor, og vi vil søke endring, endring fikk vi. Rektor,
Rektor svarer, det beste er om Elias bare ikke eksisterer. Vær et spøkelse. Ikke rekke opp hånda i timen. Når det er spisfri, sett deg i gangen alene og spis i gangen. Fordi hvis du ikke eksisterer og bare er usynlig, så er det ingen som kan ta deg på noe. Så det var det jeg gjorde i hele 10. klasse. Alene der. Hold kjeft.
Så når jeg da kommer til Vangtopperet i Fredrikstad, så gleder jeg meg skikkelig til spisefri. For jeg skulle nå sosialisere meg. Ja, da skulle du få lov til å eksistere. Det er veldig merkelig. Det var en rar tilnærming. Han jobber ikke lenger da. Takk utenfor det. Men noensinne, jeg kommer til Vang, og jeg gleder meg skikkelig til spisefri. Så jeg husker veldig godt at når læreren la sier noe, kan dere gå til fellesarealet der, hvor det er en sånn stort, langt bord med masse sånne fine vinduer som vegger, så vi kan se ut til vann og så videre, som er et fint område.
Nå kan du gå ut der, sette deg ombord og mingle, sier læreren. Alle reiser seg opp og sprinter ut. Jeg er litt treg som vanlig, jeg er alltid treg. Så jeg tar av matpakka mi, reiser meg opp, så går jeg mot døra, der jeg er ut mot fellesarealet. Går mot døra, en, to, bam. Så stopper jeg, for jeg er stivner. Det føles som jeg krasjer i en murvegg, men jeg krasjer bare i lufta. Det er ingenting der, så jeg stopper opp.
Så ser jeg på matpakka mi, og så er det en stemme i hodet som sier med Elias. Tre år! Og du har ikke lært noen ting. Det er ingen som vil deg noe godt. Så frivillig, i stedet for å gå ut med de andre og spise, så frivillig setter jeg meg i gangen for meg selv, hele VG1, og spiser alene. Jeg repeterer historien da. Jeg ble min egen mobber.
Så den tiden var veldig hard, og jeg vil si at tiden etter ungdomsskolen var verst, for da hadde jeg vært med meg selv, men det var en veldig, veldig offermentalitet. Jeg syntes bare å synpe meg selv og se hei, liksom som vi har snakket om. Men det her er på en måte der min engstelige tilknytningsstil kommer fra. Og sånn, nå utroder jeg ikke kjærester, og det er ikke hyggelig. Så alt på en måte har bevist for meg gang på gang på gang at jeg ikke er ønsket til å ta vare på. Ok, så kommer jeg nå i...
Nå plutselig har jeg fått en karriere foran meg. Jeg har psykologi i studiet, markedsføringsansvarlig for noen rekke bedrifter, jeg har mitt eget firma, holder foredrag, plutselig har jeg jævlig mye følgere. Så nå bygger jeg meg selv veldig opp, da. Mye mer trygg i meg selv. Så kommunikasjonstilen min er veldig secure, den er veldig sikker. Men nervesystemet er fortsatt engstelig. Den har jeg ikke klart å rytte med. Ok, sånn.
Hva skal jeg gjøre nå da? For nå har jeg kommet til en nytt parforhold, ikke sant? Og merker jo det at hun har ikke tenkt å være utro. Takk Gud for det. Ok, hva skal jeg gjøre nå da? Fordi til tross for at hun sier hun ikke skal være det, så tror jeg for det hun skal det. Ser etter bevis på at, jo da, hun har egentlig tenkt det, ikke sant? Ser etter bevis på at hun skal forlate, og så videre. Selv saboterer der. Ok.
Så vi har hatt en god del samtaler om det her, jeg og hun. Og da har det gått til det punktet at, ok, vet du hva, nå må jeg ta takk. Så jeg prøver da, som jeg sa litt tidligere i samtalen, å vende fokus innover meg selv, og begynne å reprogrammere det nervesystemet. Så jeg leser meg opp på litt sånn, hva må til? Jo, nervesystemet er jo basert på det at, hvis alt rundt meg er ok, da kan jeg ha det ok. Så i stedet som jeg skifter det, hvis jeg kan ha det ok, så kan jeg ha det ok. Hvis jeg er ok, så kan jeg ha det ok. Det er det jeg må, ikke sant? Så,
Det, og det å prøve å puste når jeg skjønner at angsten kikker inn, liksom bare sakte, liksom. Sånn 4-4-8 eller et eller annet, det har jeg hørt noe om. Det er på en måte de tiltakene jeg har tatt nå da. Også det å skape et fremtidig jeg har jeg gjort. Så det jeg har gjort er at jeg har laget en fiktiv modell som er en fiktiv jeg da, som skal være meg som sikker tilknytningsstil. Secure. Og denne secure Elias her, han
gjør X når den problemstillingen oppstår, han gjør Y når den andre problemstillingen oppstår, kontra hva jeg gjør i dag, ikke sant? Så jeg tar opp alle ulike standarder. Du visualiserer hva du egentlig burde. Jeg laver en alternativ sti, laver en alternativ vei på hvordan den sikrer meg ville håndtert problemstillinger som kan oppstå på daglig basis, som ofte kan trigge den engelskheten da, som er gjerne motsatt da, fra hva den vil gjøre, ikke sant?
Så jeg prøver da å få litt sånn oversikt på hva er det denne vil gjøre, og så prøver jeg å handle som han i stedet for å reprogrammere det. Det er de tiltakene jeg prøver å gjøre nå. Men hvis du har noe innspill på hva jeg kan gjøre, kom med det! Dette jobber jeg mye med i terapi. Dette var verdt det. Ja, fordi ...
Det høres ut som at det er en side av deg som hele tiden forteller deg de samme tingene som mobberne fortalte deg. At du har med deg en slags indre kritiker som er veldig redd. Som prøver å beskytte deg mot alt det grusomme som kan oppstå. Ikke sant?
Det er også der den lille makiaveliske jævlen kommer fra, for han skal helt til å tenke strategi langt frem for å kunne skåne meg fra potensielle farer før de oppstår. Det er som kontrollbehov hele tiden, ikke sant? Men det også er jo bare en engstelig tendens, tenker jeg. Så det er litt det å stole på at livet går fint uansett, stole på at jeg er kapabel til å møte en hver problemstilling som måtte komme og overkomme det.
Og en måte å jobbe med det på er jo via at man spiller ut disse ulike sidene av seg selv i terapi. Men det man også kan gjøre er å faktisk skrive det ned, ha en dialog med den siden av deg. Det er ulike øvelser på følelseskompasset, som vi har snakket om tidligere da jeg var gjest hos deg. Jeg er litt trengd på å publisere ting. Ja, ja, ja. Men sånn at ...
Sånn at der så kan man ha en dialog med seg selv, hvor man utfordrer den siden av seg selv som kritiserer deg, og som også er overbeskyttende, som forteller deg alt det grusomme som kommer til å skje. For det er litt sånn, når jeg gjør dette i stolearbeid da, så sier jeg jo til den som sitter der og er veldig engstelig for noe, ok, så sett deg over her, vær den siden av deg som er engstelig, og fortell han hva som kommer til å skje. Ikke sant?
Og dette kan man også skrive ned, ikke sant? Man trenger ikke å spille det ut, men det blir ofte mer kraftfullt, fordi man føler det mer i følelsene sine. Sånn at det som du trenger å gjøre, er å overbevise den siden av deg, som er livredd, om at jeg er faktisk voksen nå. Ikke sant? Vi er i en annen situasjon. For det som skjer, er at den yngre versjonen av deg, sitter og forteller deg,
at du skal beskytte deg. Ikke sant? Og det som skjer er jo at den siden som sier disse tingene beskytter deg jo ikke. Den saboterer. Men det har ikke den siden av deg innsett enda. For det er den litt yngre versjonen av deg som er livredd for å bli behandlet sånn som du har blitt før. Så dette her er jo et emosjonelt sår som trigges i alle situasjoner, så den kan minne om den perioden hvor det såret
lett til da, ikke sant? Det må fortsette. Nei, men de ser jo at det traff noe i deg, at jeg sa det. Det må fortsette. Det er fint. For da er det jo et stort traume som du har opplevd, ikke sant? Som blir trygget i nåtid. Og når dine følelser blir mye sterkere enn det situasjonen skulle tilsi,
Du har en line-up, du visste at dette skulle skje, du. Din jævel. Det kunne ikke jeg vite, men jeg ser jo at det blir det. Det er bra det. Jeg tenker også for de som ser på, fint ting. Fortsett. Jo, jo, men det gir jo veldig mening, ikke sant? Utifra et sånt perspektiv da. Og da er det jo litt sånn at
Det man også da trenger å jobbe litt med er å gi seg selv omsorg for det. Og det kan virke litt fremmed for deg kanskje, å gi seg selv omsorg når noe er vanskelig, fordi du har opparbeidet en strategi hvor man bare skal ture på litt og ikke stoppe opp og kjenne etter hvordan man egentlig har det. Ikke sant?
Det samtale som jeg har hatt veldig mye med familien min, men også dama, det er det at jeg liker å beskrive meg selv som to personer. Og det er profesjonelle meg, og så er det den relasjonelle meg. Vi kaller han Teddybjørnen, og han har veldig mange andre rare navn da, men vi kan kalle han Jobb-meg.
jobbe meg, jeg er jo på en måte designet, akkurat som du sier for å beskytte meg selv så hver gang ting har gått i dass enten om det var på ungdomsskolen eller om det var på videregående eller om det var da jeg for eksempel eksen slo opp så har jeg alltid hatt den samme strategien jeg liker å si at jeg kjører en Tommy Shelby som jeg pleier å kalle det
Og det identifiserer meg da med en karakter som han da, Tommy Shelby, som er iskall, går på uavhengig hvor vondt det gjør. Og de resultatene jeg har fått av det har vært veldig bra, men det er jo bare en mur som sperrer alt det vonde inne, så
når jeg holder foredrag og så videre, så er det bare den jobbhatten som er på. Da er det ikke Teddy Bjørn slipper ikke til. Men problemet med det er jo det at når de to er så langt fra hverandre, relasjonelle med å jobbe meg, jobbe meg liksom iskall i debatter og er så slem som du får det, mens den andre med en kjempesør liten Teddy Bjørn. Problemet med det at de er så langt fra hverandre er jo det at alle prestasjoner jeg får til, får fått til mye nå i de siste årene, det er det at
Jeg klarer ikke å gi meg selv kredden for det jeg får til. Den eneste som får kredden er jo denne jobbhatten. Så det blir så fiktivt, for det blir sånn, ok, fikk du det? Ja, men det er ingenting å si, for når jeg kommer hjem da og tar av meg den jobbhatten, så er det Teddybjørn og han har ikke fått noen ting av den. Så han er fortsatt like liten og redd. Ok, hvordan løser vi det? Fordi når jeg da kom inn i det parforholdet her, så merket jeg det at, jeg husker det så veldig godt, det var så ydmykende det,
Første daten min med Emeline, da jeg var med henne, det er snart et år siden nå. Vi gikk en tur ute, og så går vi litt rundt. Det har tatt på meg jobbhaten for nå skal jeg prestere. Så jeg tar på meg jobbhaten og er veldig karismatisk og veldig tilbakelent og rett i ryggen og hendene her. Kledd meg fint og sjov og hei.
Så går vi rundt og skrever litt, og så stopper hun opp litt, og så ser hun på meg, så ser hun meg sånn opp og ned, og så sier hun, hvorfor er du så stiv? Slapp av! Det verste var at, ok, jeg har ikke ment å være, inni hodet mitt, det første jeg tenker er, jeg har ikke ment å være stiv, eller å ikke slappe av, for jeg slapper av. Men jeg skjønner hva du mener, tenker jeg. Ok.
Fordi hun sier det at jeg vil heller at vi liksom skal le og ha det morsomt og at du bare, hvis du har en kødde til side med deg selv, så vis den på en måte enn å prøve å være så ordentlig. Da var det veldig mykende, tenkte jeg, men kjør på. Så ta av den maska da. Gjør en skikkelig sjans der med å da vise den Teddy Bjørn siden som kan kødde, si syke dumme vitser og så videre. Og med en gang etter det så gikk det veldig bra. Og da ble det jo oss til slutt. Så det som...
Jeg har lagt merke til da, som har vært i det påholdet her, er at for første gang så er det jo på en måte ikke prestasjonsjobbsiden som er ønsket, men det er den relasjonelle jeg. Ok, hvis den relasjonelle jeg er den som ønskes nå da, og plutselig må han prestere, på sett og vis, ja, fuck, nå må jeg jo sette inn støtet der da, for jeg har brukt nå flere år på å bare gi fokus til jobbhatten.
Men ingenting til den andre. Ok, så det har vært en veldig kontrast og en overgang. Så det er jo noe jeg jobber med nå, å prøve å forene de to, og skjønne at det er begge to av meg, på en sett og vis. Nettopp. Og så er det litt sånn at det blir veldig skummelt da, å skulle lytte mindre til den siden av deg som prøver å beskytte deg, fordi du tilskriver egentlig den siden alle prestasjonene dine. Mhm.
Så da er det som om, hva er jeg uten? Så det er vanskelig å legge bort den siden av deg. Så det du må gjøre er å spille mer på lag med den siden av deg, og hjelpe den siden av deg til å innse at jo, men dette her er også meg. Og ikke la den ta overhånd da. Så når du merker at den siden begynner å snakke,
så kan du be den siden om å bli litt mildere i fremtoningen. For jeg vil jo tro det er ganske hardt mot deg selv. Det står der med pekefingeren. Det er en slags streng coach. Men du trenger jo ikke nødvendigvis en streng coach. Du trenger kanskje en mer omsorgsfull pappa eller mamma. Eller bestefar. Eller noen som kan pushe deg, men på en vennligere måte. Ja.
Ja, det er kanskje det som er problemet da. Det er ikke jeg kjent med. Og det vet jeg ikke helt hvordan det skal se ut, rett og slett. Det verste er at det er så teit, fordi jeg har ingen problem med å være sånn, for eksempel overfor partneren min. Jeg kan være kjempemyk og støtte på en sånn måte der, men med meg selv, nei. Da er det bare piske deg opp på en måte, og prestere. Men en ting du kan gjøre da, er
å stoppe litt opp når du merker at du er kjempestreng med deg selv. Stoppe litt opp og si, hva vil jeg ha sagt til en annen jeg bryr meg om som har det akkurat sånn som jeg har det nå? Og så kan du prøve å si det til deg selv. Det er en øvelse som ikke er enkel. Men der igjen da. Det blir veldig fremmed, ikke sant? Men der igjen så blir jeg så jævla mann fordi jeg skal lete til løsninger med en gang. Ja, ja, men du gjør jo ikke det med kjæresten din. Nei, det gjør jeg ikke. Hvordan vil du snakke ut med henne? Nei, jeg er ikke...
Nei, men da blir det bare sånn pustekatt, omtrent. Og for meg så har ikke det noe effekt. Tror jeg, da. Det er en fantastiske side her, ikke sant? Du har aldri prøvd å vise deg selv sånn type omsorg, da, kanskje? Nei, sikkert ikke. Fordi det er jo ofte mer motiverende, ikke sant? Å sparke seg selv mens man ligger nede,
I lengden så er jo ikke det så hensiktsmessig. Det er jo faktisk å anerkjenne den smerten du har. De tingene du er redd for og de tingene der. Og så er det jo mer motiverende at noen bare er
Det kommer litt an på hva... På engelsk sier man compassion. Omsorg, det blir litt sånn pusete, på en eller annen måte. Selvmedfølelse, liksom. Selvmedfølelse, da, kaller man det på norsk, men self-compassion er det man kaller det på engelsk, og det er en evne man kan trene opp. Og det at du er selvmedfølende trenger ikke å bety at du ikke krever en dritt av deg selv. Det er ikke motsetningen, folk tenker kanskje det, men du kan både være omsorgsfull og
være litt sånn kom deg opp i ringa liksom og det er kanskje lettere å komme seg opp i ringa når man er god med seg selv i utgangspunktet da men det er nesten sånn at vi skulle vi skulle komme tilbake hit og så skulle vi hatt en terapitime hvor vi hadde prøvd å utfordre disse tingene, ikke sant? nei da, du skal forstippe det men det kunne folk ha lært masse av da, ikke sant? vi kan det, vi kan det nei da, du skal forstippe det men
Men det er i hvert fall en måte å jobbe med disse tingene på, da. Og ofte så er det jo mye mer, hva skal jeg si, virkningsfullt, da, hvis man faktisk spiller det ordentlig ut, enn om man skriver det ned, eller bare jobber med seg selv inni seg, da. At man faktisk utfordrer seg selv ved å faktisk tillate de følelsene som dukker opp når
du prøver å behandle deg selv annerledes. Eller når du virkelig lar den kritikeren din som er livredd, få fritt spillerom. Og så kan du kanskje kjenne på kroppen din hva det egentlig gjør med deg også. For man blir ofte veldig sliten av det. Det er ikke så lenge siden jeg har vært en periode hvor jeg var veldig sliten. Det stemmer fint det. Så vi sier at i oktober så hadde jeg et foredrag, og etter et foredrag så var jeg ganske knekt. Så
Jeg liker å si det at jeg traff veggen ganske greit i oktober, og så slet jeg til å hente meg inn siden. Jeg begynner å komme litt opp igjen nå, først nå, men etter nyttårsaften, så var jeg fortsatt helt knekt. Og da slet jeg ganske med å øppe det energinivået igjen. Men så er jo også det som er litt typisk på SETOviso, er jo det at jeg har veldig mange baller i lufta, så jeg må, uavhengig av hvordan jeg føler meg, så da er det litt sånn
Men ja. Man kan fort bli utbrent da, når man er så presterende og har en sånn coach som pisker deg veldig hardt da, ikke sant? Så du er jo ung enda.
Og jeg tenker jo det at det er jo bra da, at du er motivert for å ta tak i det, sånn at du ikke blir helt ut på månen, liksom. At du kan på et eller annet vis finne en balanse her da. Jeg skrev et dikt, eller jeg skrev to dikt. Det ene er et arbeidsnarkoman, og det andre er Teddy Bjørn. Og en av linjene i arbeidsnarkomanen er jo det at vis meg veggen, for den veggen du liksom skal...
Jeg sier, vis meg veggen, for jeg skal knuse meg gjennom. Jeg skal være den eneste som signerer min egen dødsdom. Og jeg vil fortsette til jeg finner noe som tar knekken på meg, for jeg skal være umulig å få gitt av seg.
Og så, for ikke så lenge siden, så skrev jeg det der Teddy Bjørn-dikte. Og det var på en måte en helt kontrast til det igjen. Så første halvdel av diktet er Arbeidsnarkomanen. Vet du hva jeg skal lese det for da? Fordi første halvdel er kritikeren som
og er sur for at jeg har gitt mindre tid og energi til han i det siste, men nå har jeg gitt mer tid til Teddy Bjørnen da, på en sett og vis. Men halvveis da jeg gikk det, så skifter det og leser fra Teddy Bjørnens sitt perspektiv. Veldig metaforisk, jeg, for mange av de som følger meg. Men jeg sier...
Din jævla arbeidsnarkoman. Du traff veggen til slutt. Du gikk fra å være ustoppelig til en helt normal gutt. Hva skjedde med deg? Hva skjedde med drivet ditt? Du som tente lys i alle andre, men omsider slukket midt. For nå er vi slitne. Det har blitt vanskelig å stå opp. Vi ønsker bare å bli ligge nå og egentlig bare gi opp.
Men ansvaret kaller. Alle ballene du har satt i gang. Alt du har ignorert faller nå ned i ditt fang. Du har grodd ut håret. Du har blitt soft og myk. Kjærligheten tok liv av han som var kald og psykisk syk. For det var det som drev han. Og flyktet fra en smerte stor. Men nå rømmer du hjem til henne hvor hjertet ditt plutselig bor.
Hva er vitsen? Må utslette selve for en sum med penger når det til syvende og siste er kjærlighet vi trenger. Og du har innsett det nå, og hatet har forlatt øynene dine. Du gjør det ikke lenger fordi du må, fordi nå så vil du bare være til stede for dine fine. Og så sletter jeg meg å finne han. Han som har styrt skuta lenge nå. Han som tok på seg alle oppgavene han omsider kunne få.
Han som barberte hodet og fremstod kall, beveger seg mot varmen der han mener at han skal. Hat i øynene hans er borte vekk. Alarmsystemet krever ikke lenger alle mann på dekk. Så hvem er du nå, når arbeidsnarkomanen ikke lenger kreves? Og for første gang er det Teddybjørn inni deg som heves. Når du er vant til å gjemme fargene bak en mur, mens nå vises de utenpå som en fargerik glasur. For å være ærlig, så er det litt skummelt. Veldig fint. Takk, takk.
Jeg er glad i å skrive. Ja, ja. Nei, men ikke sant? Det er jo ikke rart at det er skummelt. Nei. Uskjent, det er det jeg sier, det er en jævla drag igjen. Det er en kule vi frykter å entre. Det er nettopp det. Nå har jeg begynt å entre litt. Da har det vært jævla skummelt. Ikke sant? Og det å anerkjenne det da, det er jo ikke rart at du er redd. Nei. Men her for lørdag til søndag, den natta der, så hadde jeg jo partneren min jubileum.
Og det var en veldig fin dag, så jeg la en full video om det. Og en veldig, veldig koselig ettermiddag og kveld. Og vi skal så legge oss og sove. Hun somner, tvert av. Men jeg klarer ikke å sove. Så jeg somner ikke for sånn halv fem, tror jeg, på natten. Og da skulle vi opp litt tidlig etterpå, så det var dritt. Men uansett...
Jeg sitter oppe hele natten og jeg prøver å skrive. For jeg prøver liksom å sette fingeren på noe. For jeg husker at midt på natten der så sitter jeg og føler på en veldig rar følelse. Men jeg sliter med å plassere den. Fordi først så følte jeg meg veldig engstelig. Etter en så fin dag. Følte jeg meg veldig engstelig. Men jeg skjønte ikke hvorfor. Men jeg klarte å roe det ned. Så jeg klarte å holde det i sjakk. Ok, det var fint. Litt mestring der, tenkte jeg. Men så har jeg en rar følelse som jeg sliter med å plassere. Så jeg jobber litt rundt da for å prøve liksom å...
skjønne hvordan den er, og hvordan skal den. Det føltes som sorg. Litt sånn farvelsorg. Det var en veldig rar ting, for det føltes fysisk som et skift inni meg, som jeg ikke klarte helt å sette fingeren på. Men så fikk jeg et bilde oppi hodet. Og det bildet var meg selv, hvor jeg skinnet rundt huet. Det er gjerne der jeg var mest arbeidsnarkoman. Og jeg så meg selv ta han i hånda, med sånn veikille, og sånn
si farvel. Og samlet det, der har vi galt. Og så det jeg synes var rart med den følelsen, var det at det føltes riktig, og det føltes godt å på en måte si farvel til han, som en vei i skille, samtidig som det føltes vondt vedmodig da. Det er jo riktig ord for det. Og så spørte jeg meg selv hvorfor. Jo, det er jo fordi denne
arbeidsnarkomanen har vært til lenge nå for å beskytte meg, så jeg har vært glad i han, for å ha fått det masse. Alt på en måte som jeg har i dag er jo på grunn av den jævla hatten der, så jeg er veldig fornøyd med den og glad i den, men kan ikke på en måte være nødt til å slå opp, det funker ikke lenger, kan ikke ha dette forholdet lenger da.
Så det føltes riktig, men vemodig. Og da klarte jeg å plassere den. Så jeg fikk endelig plassert den, men da husker jeg at jeg satt der og var veldig emosjonell. Så jeg sitter der og tuter litt for meg selv ute i stua. Frem til på en måte å få ro av det vekk. Men jeg våkner og er veldig glad da. Så det var en veldig fin opplevelse, samtidig som det var veldig sårt. Og...
Jeg tror på, og jeg håper at det er en indikasjon på at jeg beveger meg i noe lunde riktig retning i form av den tilknytningsstilen at jeg er på vei til å bli mer sikkert. Og kunne i stedet for å belage meg på han, en ekstern presterende faktor, så kan jeg lene meg på bare meg selv, og at det skal være nok. Det er veldig fint. Du har jo kommet en lang påvei i din prosess. Ja.
Noen andre tips, Kort? Nei, men altså du... Du har jo begynt å i hvert fall ikke lytte så mye til den arbeidsnarkomane siden av deg, da. Ikke sant? Men det er jo ikke sånn at selv om du på et eller annet vis har tatt litt forvel med den siden av deg,
så vil den jo fortsatt være der, ikke sant? Så det er jo det å finne da en måte å balansere det på. Men den bevisstheten du har rundt det er jo første skritt for den prosessen videre med å forsone Tedderbjørnen og arbeidsnarkomanen da. For begge er jo deler av deg, ikke sant? Det er jo sider av deg som begge kan hjelpe deg videre i livet da.
Du har jo allerede kommet langt, og det er jo vanskelig å gi noen veldig tydelige råd om hvordan den prosessen skal være videre. Jeg gir stort sett aldri råd. Noen ganger kan man jo gi det, selvfølgelig. Men det er jo... Det kan ikke være for konkret. Jeg elsker det konkret, ja. Det er kanskje det, at det...
Det er trygt da. Når det er konkret. Gjør det, gjør det, gjør det. Party. Ikke sant? Quick fix. Men det her er jo en quick fix på det her. Ikke sant? Men det er et veldig godt utgangspunkt da. Ikke sant? Å fortsette på den samme måten. Ja.
Og så finnes det jo øvelser som man kan gjøre for sin egen del, på følelseskomplasset, så finnes det jo måter å øve opp selvmedfølelsen. Det finnes ulike måter å jobbe med sin egen kritiker, eller sin egen angstskaper. Det er jo oppgaver som man kan gjøre gjennom skriving. Ja.
Også kan man jo gå i terapi da. Ikke sant? Det er jo derfor jeg kom hit i dag. Ja, du skulle gjerne fått litt terapi her. Skulle gjerne ha på tartona. Ikke sant? Neida. Men jeg tenker jo det at det, altså jeg tenker jo hvis du skal bli psykolog
Var det et spørsmål? Har du tenkt å bli psykolog? Jeg trodde det var sånn, dersom du skal bli psykolog, så jeg trodde det var det. Uansett så er det jo lurt å gå en del i terapi hvis man selv skal bli psykolog. Jeg har jo gått masse i terapi egentlig for å bli en bedre terapeut. Ikke sant? At man har gått av å jobbe med sine egne emosjonelle sår for at de ikke skal bli for trigget også i møte med andre. For dine sår er annerledes enn andres sår. Men
Har du først gått igjennom og bearbeidet dine egne emosjonelle sår, så vil du for det første forstå bedre hvordan det er å sitte i den andre stolen. Men også lettere kunne klare å møte andres følelser, og kunne romme de følelsene, fordi det ikke trigger alt for mye i deg selv, å kunne skille mellom hva er mitt og hva er den andres. For vi blir jo påvirket av andres følelser, og vi tør kanskje ikke å gå dit hvor det gjør veldig vondt.
Vi kan ikke gå lenger emosjonelt med den andre enn der vi har vært selv, hvis det gir litt mening. Så hvis du ikke har turt å utfordre dine egne sår, så klarer du ikke å være med andre i sin prosess på samme måte som om du faktisk har bearbeidet alt ditt eget. Og selvfølgelig, vi har jo aldri ferdig...
vi hadde jo helt ferdig med å bearbeide vårt eget på et eller annet vis, men det å komme et stykke på vei da, sånn at du bedre også kan hjelpe andre da, ikke sant? Du har jo kommet kjempelangt, for da jeg var på din alder, så hadde ikke jeg bearbeidet såpass mye som du har, ikke sant? Da var jeg jo litt sånn lost, og var jo kjemperedd for å bli forlatt, ikke sant? Og
Og har jo fortsatt ikke funnet min trygge havn, ikke sant? Så jeg er fortsatt på leting etter det. Men nå er jeg i hvert fall mye tryggere selv, og da er det lettere også å kaste seg uti det. Kan vi ikke lage en tv-serie som heter Silly på date? Jo. Er det noe sånt? Ja. Sånn dating-shop? Nei, ikke det. Må ikke gjøre det.
Jo, du spørte om jeg ville bli psykolog. Jeg tenker ja, det hadde jo vært veldig gøy. Jeg driver jo nå først med fullførerbacheloren for å så kunne gå videre. Og det er jo sånn for alle, så...
Ja, i Norge så tror jeg ikke du kan du kan du kan komme inn på profesjonstudiet fra en bachelor vet du det? Ja, så man må jo fullføre de tre årene først for å så kvalifisere seg til profesjon men jeg tenker at nå går ikke jeg den du tenker på nei, så jeg må eventuelt til Danmark Ja, ja, det var det jeg tenkte for i Norge så går ikke det Så eventuelt så drar jeg til Danmark eller så tar jeg en master og går den veien i form av doktorat og show eye men vi får se
jeg har såpass mye å drive med at også ideen om Danmark er sånn vel, det kunne vært gøy, men har jeg tid til det? Det er jo så litt av tanken i hodet. Ja, og hvis du ikke skal jobbe som terapeut, altså ha pasienter i behandling, så er jo en masse grad nyttig hvis det du skal gjøre er å holde foredrag og
jobbe mer ut via sosiale medier og ha en sånn profil, så trenger du ikke det. Og du kan fint jobbe som psykoterapeut uten å være psykolog også. Kan man det? Ja, men du kan ikke kalle deg psykolog da. Men du kan jo kalle deg coach. Man kan jo hjelpe folk uten å ha den titelen. Du kan jo ha folk i terapi som
Som sykepleier eller... Ja, altså da kan vi ta opp et annet kontroversielt tema, og så utforske det litt. Og det er jo at min største drøm, det er jo egentlig først og fremst bare å være en tilstedeværende far, og ekte mann, det er jo det jeg ønsker mest. Men karrieremessig så ønsker jeg å være en liten Jordan Peterson junior, og det tror jeg skinner veldig igjennom i mye av innlegget mine, men også måten jeg snakker på. Men da er det så å spørre deg, hva synes du om Jordan Peterson?
Prøver å få konsulert meg, ikke? Ja, ikke sant? Nei, jeg synes at han har veldig mye bra å komme med. Så...
Vi har en med hjerne her. Han har hatt noen utdannelser som jeg ikke støtter. Det kan jeg si veldig tydelig. Men sånn jevnt over, så synes jeg at han har veldig mange gode poenger og legger det frem på en forståelig måte for folk flest. Og han har ganske stor integritet. Altså sånn, ja...
Så han sier mye bra, men jeg støtter ikke alt han sier. Men det er jo det som er problemet i dag, ikke sant? At med en gang man sier at man støtter noe, og man er enig i noe noen sier, så er det jo selvfølgelig ikke sånn at jeg er enig i alt det Jordan Peterson sier, og jeg er heller ikke enig i...
Det er jo aldri noen i verden jeg er enig med alt de kommer med. Når Andrew Tate, som jeg ikke vil identifisere meg med, allikevel han også kan glimte til enig mellom å si noe som er av vettukt, og da er man sånn, ja, jeg støtter hans av der, men det betyr ikke at man støtter hele figuren. Man får fort en merkelappen, dersom man applauderer en liten ting, for eksempel. Jeg synes jo Tate sin retorikk grenser veldig mot psykopatisk,
og har veldig mange dårlige tendenser, og absolutt ikke er et godt forbilde for unge. Flash, liksom, det har med røyhilder. Ikke sant? Ja, ja, ja. Jeg gillar ikke det. Nei. Jeg kan ikke svenske, men jeg vet ikke om det var riktig. Men...
Samtidig så tenker jeg at når han snakker om at du må være en god versjon av deg selv for å kunne ta vare på de rundt deg, altså i det om selvansvar, det tenker jeg man kan ikke være uenig i. Og det er en fin ting, men helhetlig som figur, det vil jeg ikke si jeg støtter. Men det er akkurat det som du sier, man blir fort stemplet som en eller andre der som man
sier man liker noe. Og jeg synes at Peterson var vel på sitt beste da han fokuserte mest på bare psykologi. Og så ble det litt mer politikk etter hvert, og så ble det litt mer religion.
Og da, for min del, så blir det litt mer grøt i hodet til slutt. Det hadde vært veldig gøy om han kunne komme i podcasten din, men jeg tror nok ikke at det er så stor sannsynlighet, men det skader jo ikke å høre. Jeg har sendt en mail, spørt om han vil komme i min. Jeg har ikke noe podcast enda. Nei, ikke sant? Du har jo lagret podcast fordi han kommer. Ja, det hadde vært kult da. Ja, absolutt. Nei, men jeg tenker jo at... Nå snakker vi... Jeg snakker...
Når vi snakket om det med din tilknytningsstil og sånn, så var jeg også innom, jeg stilte jo mange spørsmål på en gang, og du kunne bare svare på et av de gangene, men også da hvordan datakulturen egentlig også kanskje
For oss da, som er litt sånn uttrykt tilknyttet, eller har en tilknytningsstil som er litt engstelig, så er jo den datingkulturen i dag ikke akkurat den beste da, i og med at man dater flere samtidig. På disse appene så får du på en måte hele tiden ulike, hvertfall som mann, så får du veldig mange slags avvisninger bare ved at du ikke får noen matcher. Mens
Det er jo noe som er ødelagt, føler jeg, i den måten vi deiter på, rett og slett. Dagens samfunn byr jo veldig opp til en unnvikende tilknytningsstil, tenker jeg, men den applauderer det også, siden vi på en måte hele tiden skal være så karrierefokuserte og «mei, nei, nei, nei, nei». Så den byr jo opp til en unnvikende en, og det er ikke bra det heller. Det er vel en av de mer selvsaboterende unnvikende. Men...
Jeg forstår hva du mener, men jeg tenker også at dagens sykehåppkultur er veldig feig i den forstand at vi liksom skal kunne date mange på en gang. Det krever liksom ingen nobelhet i det hele tatt. Det er feigt å ikke kunne være direkte, konkret og si det man mener og føler og være ærlig da.
Vi trener også hjernen opp på å godkjenne den type adferd både fra andre, men også oss selv. Og jeg tenker det setter standarden langt ned i gulvet. Og det er ikke noe bra heller. Vi lærer oss overaktivt på at vi kan bruke mennesker til vår egen tilfredsstilse og som brikker til å igjen finne hva som bare er best for oss, i stedet for å faktisk se mennesker som
virkelig unike, og for når du ser på mennesker for det de faktisk er, så er jo enhver person veldig, veldig unik og veldig, veldig spennende. Mennesker er interessante, hvorfor de gjør som de gjør. Alle har egne sår, alle har egne traumer, alle har egne erfaringer, så det er veldig dehumaniserende, som vi holder på i dag, og likevel så klager vi over at dagens psykokultur er som den er, mens alle vil ha endring, men ingen vil være endringen, og det er en dum ting.
Ja, så det hadde vært bedre da om flere faktisk da var ærlige på at ja, jeg ønsker noe seriøst, ja. Ikke sant? Fordi jeg tror de fleste egentlig innersidene ønsker det. Det er umodet å ønske noe annet. Ja, ikke sant? Er det ikke litt det? Men så er det nesten litt sånn at man er redd for å si at man ønsker noe seriøst, fordi... Nei, det tror jeg ikke. Tror du ikke det? Jeg håper ikke det i hvert fall. Nei, men det er litt sånn...
Fordi gutta er litt sånn, nei, jeg vil ikke definere noe, jeg er litt sånn, ønsker ikke noe seriøst nå, ikke sant? Og det er jo kanskje et tegn på at han er ikke interessert i deg. Og så blir det litt sånn at en del jenter da tar til takke med at, ok, men da bare
holder vi på da. Da hukker vi opp litt, og så er det ikke sånn definert at vi er kjærester og sånne ting, mens han kanskje da, eller hun, altså det her tror jeg går begge veier, egentlig ikke er interessert nok i den personen, og bare venter på at den riktige skal dukke opp. Men det er veldig convenient å ha deg her nå, mens jeg venter på den rette. Og det er jo liksom...
det er egoistisk da, og dårlig gjort. Og så er det også ganske, så har vi også ganske liten respekt for oss selv, hvis vi faktisk
tar til takke med noe sånt. Ikke sant? Vi har jo sett flere som bare, nei, nei, han er ikke ute etter noe seriøst, men vi får noe å se. Og så er du selv egentlig interessert i noe seriøst, og så gidder du å henge med en bare fordi at, nei, nei, men det er jo bedre enn ikke noe. Ikke sant? Og dette tror jeg er veldig skadelig da. Fordi da får du jo egentlig ikke det du trenger. Nei.
Og du viser ikke deg selv respekt, og den andre viser deg på en eller annen måte ikke helt respekt heller ved å bruke deg da, ved å være sammen med deg når du, nei, jeg ser egentlig etter noe annet. Eller, jeg har egentlig ikke lyst på kjæreste nå. Nei, så slutt å liksom ha han eller henne på siden. Ja, bare sånn, fordi det er convenient og det er behagelig å ha noen der, liksom. Nei, jeg er helt enig. Jeg synes da at det er en forkastelig fremgangsmåte sånn sett, og det er en
byr jo opp til nok en gang det sånn ufortjentet merksomhet og jeg tenker at hvis man lever i en tanke om at man kan, eller hvis man lever i en sånn tanke om at man kan gjøre hva man vil, når man vil, med hvem man vil så misforstår du hensikten med livet og så kan du kanskje spørre, ja, men
Hva er hensikten med livet da, og hvem er du til å fortelle meg at dette er måten jeg skal leve livet mitt på? Vel, jeg tenker det at hvis du ser tilbake på hele verdenshistorien, så er det ingenting som... Med mindre du har en ekstremt god grunn, så tenker jeg at du burde prøve å leve så likt som mulig som alle dine tidligere forfedre. Fordi det ligger noe i det, og det er en grunn til at verdenshistorien er kanskje sånn den er. Og...
ideen om at du på en måte skal være så eksepsjonell at du skal kunne gjøre noe stikk motsatt spesielt når det involverer andre mennesker det blomstrer en veldig sånn selvhøytillig tankegang om seg selv tenker jeg da og det er feikt som jeg sa i sted det er feikt og det er ansvarsløst å tro at du kan bruke andre mennesker for din egen tilfredsstilse og at det er et edelt liv og at det er et liv med mening mens
formålet med livet, mener jeg, handler om ansvar, og det handler om å kunne ta vare på noen rundt seg. Til syvende og siste kommer du bare til å ende opp alene, hvis det er den andre veien du velger å gå, da. Og ingen vil det. Nei, ikke sant? Men det er litt sånn interessant, fordi det har jeg snakket med en annen gjest om, hun er seksolog, Åles, da. Hun snakket om det med også hormonell prevensjon, da.
Og at det påvirker også dating. Det påvirker ønsket om å få barn og stifte familie, ikke sant? Mest sannsynlig da, at vi ser etter andre ting når vi går på hormonell prevensjon enn når vi ikke gjør det, ikke sant? At disse feromonene, ikke sant, disse instinktene våre blir jo påvirket av å
gi kunstige hormoner til kroppen vår, fordi vi blir styrt av hormoner. Vi er jo biologiske dyr, og det at vi endrer hormonene våre, så endrer vi også instinktene våre, som gjør at kanskje dette her er jo, vi har ikke hatt hormonel prevensjon i veldig, veldig mange år, ikke sant? Sånn at det at vi i Vesten er så mange kvinner som ikke ønsker å få barn,
Jeg lurer på om det kan ha noe med at vi er stapper i oss med disse hormonene. Fordi når du ikke har eggløsning, og du ikke kan få barn, hvorfor skal du... Det gjør jo noe med oss psykisk også. Jeg sluttet jo på P-pille for to år siden, har ikke tenkt å begynne igjen. Og inntil for et års tiden kanskje, jeg vet ikke helt, så var jeg veldig sånn, nei, det virker litt stress med barn, liksom. Men nå så er jeg jo sånn, nei, men...
Og nå tenker jeg jo at hvis jeg møter en mann som faktisk har lyst på barn, jeg vil ikke få barn alene, det er helt uaktuelt for meg. Jeg skal ha en stabil far for det barnet. For jeg tenker det er faktisk nesten litt egoistisk å skulle ha barn bare for sin egen del, og ikke sørge for at det barnet har en trygg, stabil farsfigur. Og
Det tror jeg kanskje kan være fordi jeg har gått på PP-leder, at jeg ikke har følt det behovet før nå, inntil nylig. Det er interessant at du sier det. Det er jo en veldig ny type teknologi som ikke har vært gjennom historien før, og vi vet jo ikke konsekvensen av det helt ennå.
Og så er det jo sånne spekulasjoner rundt om det også er grunnen til at menn er mindre maskuline i dag og så videre, er jo fordi at kvinner går på prevensjoner, så siden de går på prevensjoner og tisser i do og spyler ned, så kommer jo det ut i på en måte havet og så videre, og vi lar jo drikke vann ut av havet, så det er noe som spekulerer om det. Men en annen viktig spekulasjon som jeg tror kan ha litt å si er at menn får høyere testosteronnivå når vi kvinner har eggløsning.
For dere lukter at vi har eggløsning. Dere merker at vi har eggløsning på et ubevisst nivå gjerne. Sånn at når da nesten ingen kvinner har eggløsning, fordi vi går på hormonell prevensjon som gjør at vi ikke får eggløsning, så vil jo færre menn være utsatt for mange kvinner som har eggløsning. Sånn at da kan jo det påvirke mennstestosteronnivå indirekte. Fordi vi er kjemisk sterilisert.
Og da får du masse soyboys overalt. Neida. Jeg skjønner tanken, og det er en spennende vinkling også. Vi er jo alle koblet sammen på en eller annen måte. Selv om veldig mange vil argumentere for noe annet. Men jeg tror på det, at vi biologisk sett, vi er koblet til hverandre. Alle sammen på sånn... Det er litt sånn yin og yang. Jeg tror vi henger sammen på en slags biologisk wifi-bluetooth-connection alle sammen. Jeg tror det.
Og jeg husker, jeg snakket med noen som studerte biologi og var veldig inn i det her, og de også var veldig faststått på det her. Men jeg kan ikke nok om det til å kunne uttale meg på en god måte om akkurat det. Jeg tror det ligger noe i det. Jeg tror også det ligger noe i det. Tone Ålestad som var her, hun snakket jo om det og har jo lest opp på disse tingene, og jeg synes det er veldig interessant. Og så vet vi jo ikke nok om det, vi trenger mer forskning på det. Men feromoner, det
Det skal vi ikke undervurdere. Det er jo en slags lukt som ikke er på et bevisst nivå, men som instinktivt gjør at vi tiltrekker seg visse typer parter som passer for oss. Også da når det kommer til å produsere barn. Sånn at når vi går på P-pillene, så kan vi jo da
Det har vært mange tilfeller av det. Du går på p-piller, du har funnet en mann, så slutter du på p-piller, så liker du ikke lukten av mannen din. Ikke sant? Og det kan du ha noe med disse p-pillene å gjøre da.
Jeg sier ikke det at når du går på pepiler, så vil du ikke like ham når du slutter på det, men det kan skje, ikke sant? Og det er også litt interessant da, ikke sant? Det er jo høyst skilsmissstatistikk, det er mange ting som påvirker da. Jeg er også veldig lite fan av ideen om skilsmisse. Det er kanskje en veldig kontrær mening da. Men jeg mener jo også det at
Hvis vi også ser på statistikken innenfor utviklingspsykologi, så ser vi også det at de barna som gjør det verst på alle områder, sosialt sett, i skolen, altså alt,
det er de som ikke har en stabil husholdning med foreldre som er forblir gifte og er sammen på en måte så skilsmisse er absolutt skadelig for barna, og jeg tror på det at når du får barn så handler ikke livet lenger om deg og din egen lykke da handler det om barnet, og du må ta det ansvaret på en måte, men jeg tror også at du må ta det ansvaret til å pleie forholdet og passe på at forholdet er intakt, og at
når barnet da omsider flytter ut, så har dere jo fortsatt ingen diss mellom dere, og at det ikke blir sånn, ja, da var det oss da, men at dere faktisk har noe gående der. Så jeg tror veldig på det å sette av tid til å behandle hverandre bra, sette av tid til date nights og så videre, uavhengig om man er kjæreste eller gift, eller har barn eller hva enn det måtte være. Det er viktig, men jeg tror, altså nå er jeg kristen da, så det er kanskje litt derfor også, men jeg tror på det at skilsmisse er en
Det skal ikke skje, fordi når du først har gifta deg, så er det et løfte for Gud, det er et løfte foran pressen, det er et løfte foran alle du er glad i, at jeg kommer til å bli. Altså, dette er hele poenget med ekteskap, det er at jeg kommer til å bli gjennom gode og onde dager, uavhengig av hva som skjer. Så det tilsvarer det at du kan nå vise dine verste sider til meg, og jeg kommer til å bli uavhengig. Og så kan man si det at, ja, men hva om
Og hva om man møter mennesker som er helt onde da, og viser seg til å være voldelige, eller hva enn det måtte være. Ja, selvfølgelig i noen tilfeller så må det være lov å gå dersom din egen helse og din egen fysiske trygghet og psykiske trygghet er truet. Ja, da selvfølgelig må du kanskje ut, men så handler det ikke hele livet med deg om lykke.
Ditt liv handler ikke om lykke, at du skal være tilfreds til enhver tid. Livet handler om ansvar, og livet handler om faktisk det å stå for de valgene du tar. Og jeg tenker at dersom du velger å gifte deg, og gjøre det, ta det steget der da, foran alle du er glad i, foran Gud og hva enn det måtte være, så må man stå for det som ekteskapet innebærer, og det er gjennom gode og onde dager. Jeg kommer til å bli uansett.
Jeg kommer ikke til å gå da. Og det er også litt derfor at i minneparforhold, jeg har bremt meg på det før, men jeg kommer til å fortsette allikevel. Og det er det at jeg liker ikke det noen må slå opp. Så nå så tenker jeg litt sånn, ok, det forholdet her, det eneste som kommer til å gjøre at jeg slår opp, det er at hun er utro. Hvis ikke så kommer jeg til å bli. Uavhengig om hvor miserabel jeg så måtte bli. For jeg har tatt et valg om å bli sammen med henne. Og da får jeg stå for det. Men du er jo fortsatt ganske ung, og du har ikke giftet deg med henne. Nei.
Jeg tenker jo at man må bli veldig godt kjent med noen før man gifter seg. Selvfølgelig, absolutt. Men jeg tror på at man må stå for de valgene man tar, for hvem er man hvis man ikke gjør det?
Ikke alle valg er like viktige, tenker jeg. Det er et såpass viktig valg at hvis du tar feil og du finner ut av det tidlig, så har man fortsatt mulighet til å korrigere det før man får barn, og før man faktisk har gått inn i ekteskap. For å si det sånn, da jeg var 21 år, det jeg så etter da er noe helt annet enn det jeg ser etter nå. Så jeg har jo utviklet meg siden da. Ja, ja, ja.
Jeg skjønner vinklingen din, men jeg tror prinsippet i at man må stå for de valgene man tar, og være ærlig med å møte en situasjon med ærlighet, det er den beste ruta du kan gå, uavhengig av hvordan konsekvensen måtte se ut for deg. La oss si at jeg er ulykkelig med et eller annet som du gjør. Enten kan jeg velge å unngå det, bare for å ikke skape noe konflikt, men jeg har mye større tro på at
til tross for da, at jeg er veldig konfliktsky. Jeg er en veldig konfliktsky person, sånn egentlig, og det kommer sikkert veldig overraskende på veldig mange, siden jeg står og peker med fingeren og argumenterer med andre mennesker, men jeg tror på det at
midlertidig konflikt som er unngått skaper kun langsiktige problemer, og jeg tror på at det er mye bedre med kortsiktig konflikt for å skape langsiktig harmoni. Så jeg vil mye delta i en krangel og i en konflikt, dersom det kan løsne opp i en problemstilling eller belyse og hjelpe noen til det bedre, her og nå, men også fremtidig. For hvis vi bare skyver under teppet, så kommer det bare til å vokse. Det er litt som at vi sier at
er det lite frø da? Hvis du ignorerer lite frø, til slutt kommer det til å vokse deg til et veldig stort tre. Og når det har blitt et stort tre, så er det veldig vanskelig å hugge det ned. Når det først har blitt, det var kanskje en lite frø da, og du kunne tatt det da. Ja, og det er jeg helt enig med deg, at det å løse konflikter før de blir for store, er jo kjempeviktig, og det er jo veldig bra å ville reparere det forholdet man har, og skulle jobbe med kommunikasjonen, og ikke gi opp før man har prøvd da, ikke sant? Ja.
Så det er jeg helt enig med deg. Og jeg er sikker, hvis du har barn, så det beste du kan gjøre for barna dine er å jobbe med relasjonen til parten din. Altså to foreldre bør jobbe med sin relasjon uansett. Uansett om man til slutt går fra hverandre. Så er det veldig viktig med et godt samarbeid. Sånn at ...
Men det er ikke alle, det er jo unntak her, ikke sant? Hvis det er snakk om psykisk og fysisk vold i relasjonen, så er det vanskeligere. Selvfølgelig.
Ja, men jeg tenker jo det at jeg er helt enig med deg. At det å faktisk ikke gi opp med en gang før man har helt tatt en prøve, det er jo helt idiotisk. Men jeg tror det er et sånn veldig feil fokus veldig mange mennesker har i dag. At de tror livet handler om lykke og komfort. Og der tror jeg veldig mange brenner seg. For når virkeligheten da kikker inn, så er ikke det tilfellig deltatt. Altså, livet handler om formål. Å ha...
ansvar å ha noe gående for deg, det er ingen større ansvar enn det å få barn, og det å passe på at det barnet utvikler seg til du dever. Så det er sånn, ideen om at du skal være lykkelig til en hvert tid, det er absurd, altså
Finn heller en veldig, veldig tung stein å løfte og flytte på, og så på veien mens du ruller den steinen bortover, så kanskje du finner noe lykke på veien, og da skal du være glad for det, og da tar du den lykken som kommer, og det tenker jeg er en fin ting. Men du skal ikke belage deg på at lykke er meningen med livet, for hva gjør du når da livet stormer litt, og lykke går til helvete?
Da står du der uten noen ting da. Hva gjør du da? Så jeg tenker lykke er et veldig lavt mål. Ja, jeg er helt enig med deg. Jeg tenker jo det å ha noen ambisjoner her i livet, ha noen prosjekter gående, sånn at man klarer å leve livet sitt med et, som du sier, et formål
ha noen mening og innhold, føle at man bidrar da, på et eller annet nivå. Det er jo veldig viktig for oss mennesker, å føle at man bidrar til samfunnet, eller i et lokalsamfunn, eller på sin måte sørge for at man er nyttig på et eller annet vis da.
Jeg tror på at vi mennesker er ment for å handle. At vi er ment for å presse oss. Vi er ikke ment for komfort og konsumere ting på sosiale medier og bare leve i lykke. Bare brød og sirkus, liksom. Se på fotball og spise popcorn. Jeg tror vi er ment for det. Jeg tror vi er ment for noe mer enn det.
Fint. Takk. Jeg vet ikke om det er noe mer vi burde snakke om nå. Nå har vi vært igjennom mye, og mange interessante temaer, og ting som er interessant å diskutere. Men nå har vi snakket sammen i to timer. Det er nesten hele Avengers-filmen, det. Ikke sant? Så, ja. Nei, jeg er veldig fornøyd. I hvert fall. Tusen takk for tiden din, og tusen takk for at jeg fikk komme. Takk.
Takk for at du kom til Snakk med Silje. Så må dere huske å abonner på Snakk med Silje, dersom det er på YouTube. Lagre det i spillelista på Spotify. Det er viktig. Ja, ja. Og følg meg overalt på sosiale medier og på YouTube og på Spotify og på Apple Podcast og hvor enn du hører eller ser på. Sørg dere for å følge Snakk med Silje, for det er sånn
Dere gjør det, så får dere endelig følge noen som har litt vett i skallen. Litter han gjerne, og det er mangelvare i dagens samfunn. Så følg de med litt vett i skallen. Det vil vi ikke angre. Takk.