260. Balanse i hverdagen: Tilstedeværelse, lange tanker og overskudd med Sara Lossius
Biohacking Girls podcasten intervjuet forfatter og livscoach Sara Lossius om hennes nye bok, "Overskudd." Lossius diskuterer sin personlige reise fra utbrenthet til å finne balanse og overskudd i hverdagen, og gir tips om stressmestring, mobilbruk og å sette grenser. Hun fremhever viktigheten av å prioritere og å være oppmerksom på egne tankemønstre.
00:04
Biohacking Girls-podcasten utforsker helse og livsstil med fokus på stressmestring, balanse, og inspirasjon fra Sara Lossius' erfaringer.
08:21
Folk strever med stress og utmattelse, og vi må lære å prioritere og forstå våre egne behov bedre.
13:15
Taleren diskuterer stress, kreativitet og teknologiens påvirkning på livskvalitet, og fremhever viktigheten av balanse og bevisst mobilbruk.
21:14
Talen tar for seg utfordringene med mobilbruk, multitasking og viktigheten av å bevare barns kreativitet og fokus.
36:54
Våre tanker og indre dialog påvirker stress og utmattethet, og det er viktig å være oppmerksom på dem.
Transkript
Nevnt i episoden
Sara Lossius
Forfatter og livscoach, intervjuobjekt. Hennes erfaringer med utbrenthet og reise til et mer balansert liv er sentralt i episoden.
Overskudd
Tittelen på Saras nye bok, tema for intervjuet. Boken handler om å finne balanse og overskudd i hverdagen.
Utbrenthet
Et sentralt tema. Lossius deler sine erfaringer og gir råd om hvordan å unngå og håndtere utbrenthet.
Paleolivstil
En livsstil Lossius testet tidlig i Norge. Nevnt som en del av hennes erfaring med helse og velvære.
Ingefær (podcast)
Podcast hvor Sara Lossius hadde en av sine første podcastepisoder. Nevnt som en referanse til Saras tidligere arbeid.
Oslo Skin Lab
Sponsor for podcasten. Selskapet produserer kollagentilskuddet "The Solution."
The Solution
Kollagenpulver fra Oslo Skin Lab, sponset produkt.
Hydro Bump
Ansiktsmaske fra Oslo Skin Lab, gitt som gave til lyttere.
Sea Soaps
Sponsor for podcasten. Selger økologiske vaskemidler og såper.
Karl-Ove Knausgaard
Forfatter nevnt i et intervju Sara hørte på. Hans synspunkt på skriving som en tenkeprosess er diskutert.
Drivkraft (podcast)
Podcast hvor intervjuet med Karl-Ove Knausgaard ble nevnt.
4,000 Weeks
Bok av Oliver Burkeman, nevnt som inspirasjon for Saras bok.
Oliver Burkeman
Forfatter av boken "4,000 Weeks", nevnt som inspirasjon.
Spond
Aktivitetsapp for barn, nevnt i sammenheng med mobilbruk og stress.
MyKid
App for barnehage, nevnt i sammenheng med mobilbruk og stress.
ChatGPT
Kunstig intelligens verktøy, diskutert i forhold til kreativitet og skriving.
LinkedIn
Sosiale medier plattform, nevnt i sammenheng med stress og sammenligning med andre.
Instagram
Sosiale medier plattform, nevnt i sammenheng med stress og sammenligning med andre.
Facebook
Sosiale medier plattform, nevnt i sammenheng med stress og sammenligning med andre.
TikTok
Sosiale medier plattform, diskutert i forhold til barns mobilbruk.
Snapchat
Sosiale medier plattform, diskutert i forhold til barns mobilbruk.
Pomodoro-metoden
Teknikk for tidsstyring, nevnt i sammenheng med å forbedre fokus og produktivitet.
Cecilie Ystnes Myhre
Person Sara søkte råd fra angående negative kommentarer.
Grittpodcast
Podcast drevet av Cecilie Ystnes Myhre.
Hedvig Montgomery
Nevnt i forbindelse med tilbakemeldinger og feedbackkultur.
Aura-ringen
En måleenhet nevnt i sammenheng med biohacking og måling av kroppens tilstand.
Core Balance
Treningssenter nevnt av Monika.
Deltakere
Host
Aletta
Host
Monika
Guest
Sara Lossius
Sponsorer
Oslo Skin Lab
Sea Soaps
Poeng
Tenkingen foregår i skrivingen.
Et sitat fra Karl-Ove Knausgaard, som understreker viktigheten av å konkretisere tanker og erfaringer gjennom skriving.
Vi ønsker overskudd, energi til å gjøre de tingene vi har mest lyst til.
En treffende beskrivelse av hva mange søker etter i livet.
Samfunnet er på mange måter ikke rigget for suksess.
Et kontroversielt utsagn som peker på samfunnsmessige faktorer som bidrar til stress og utbrenthet.
Å akseptere "sånn er det nå", i stedet for "det burde ikke være sånn", er viktig for å se løsninger.
Et viktig poeng om å akseptere situasjoner for å kunne håndtere dem effektivt.
Mange flere kvinner enn menn har opplevd misbruk og overgrep.
Et faktum som kan bidra til å forklare hvorfor kvinner oftere opplever utbrenthet.
Påstander
Sara Lossius var en av de første i Norge som testet ut paleolivstil.
En påstand som kan verifiseres gjennom research.
Utbrenthet er et samfunnsproblem.
En generell påstand som støttes av mye forskning.
Teknologi, som mobiltelefoner og sosiale medier, bidrar til økt stress og utbrenthet.
En påstand som støttes av diskusjonen i podcasten og forskning på emnet.
Multitasking er ineffektivt og stressende for hjernen.
En påstand støttet av forskning på kognitive prosesser.
Å være oppmerksom på egne tankemønstre og indre dialog kan bidra til å redusere stress.
En påstand støttet av diskusjonen i podcasten og forskning på mental helse.
Lignende
Laster
They're waking up with the sunrise love Bulletproof coffee
Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer, alt for å bli en hel helse.
for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv. For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta steg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.
Du, du vet hun Sara Lossius, hun var en av de første i Norge som testet ut paleolivstil. Aletta, visste du det? Det visste jeg, for jeg fulgte Sara Lossius fra hennes første podcastepisode på Ingefær. Det tror jeg var en av hennes første lyttere. Det snakket vi om forrige gang vi også hadde henne på besøk.
Ja, og siste gang var Sara veldig åpen om at hun har opplevd utbrenthet. Hun har snakket om det både hos oss og i andre intervjuer, hvor hun deler erfaringene sine rundt stress, å finne balans i livet og hvordan hun har jobbet seg tilbake til bedre helse. Dette er jo historier vi er veldig glad for å få, fordi alle oss og lytterne våre er interessert i å finne gode verktøy.
Helt klart, for det er et samfunnsproblem, dette med stress, dette med utbrenthet, det å være sliten. Dette snakket vi jo masse med Sara om, og det er et år siden, så det skal bli veldig spennende nå å høre noe om en ny bok, og hvordan hun da har det i dag, og om hun har greid å snu litt på ting. Dette skal bli en veldig spennende samtale med deg, Sara.
Ja, så hun fokuserer mye på restitusjon og stressmestring og betydningen av små og sånne enkle grep for å bygge opp energien igjen. Så la oss se om underskudd blir til overskudd. Velkommen til ukens podd. Kjære Sara, gratulerer med ny bok. Den har vi lest, og den var veldig fin og utrolig at du har klart å skrive denne siden sist vi var sammen. Takk.
Ja, takk. Takk for å være her igjen. Det var veldig hyggelig sist, så jeg er veldig gledet av denne samtalen. Men ja, jeg har skrevet en noen til siden sist vi snakket sammen, så det har vært travelt. Ja, det er helt utrolig, for nå har vi også drevet å skreve et bok, og det er litt av en jobb. Og du gikk da fra å være utbrent når vi snakket med deg sist, og så går du rett inn i boken Overskudd. Hvordan har du det nå?
Nå har jeg det ganske bra. Jeg må bare si, fordi jeg var jo ikke sånn utbrent som mange tenker med utbrent, med at... Altså...
Jeg var veldig sliten, men jeg tok jo syv uker helt fri etter det. Det er vel to år siden. Men siden sist vi pratet så har jeg jo begynt å trene for eksempel mye mer, mye lenger økter. Så jeg er jo på et sted nå jeg tenker at jeg er på plass igjen sånn som jeg skal være. Dog med at jeg er mer oppspått, jeg kanskje trenger mer hvile, men det kan gå til at jeg har trengt det før også.
uten at jeg tok hensyn til det. Jeg tror det er mer det enn at jeg er på et annet sted, på en måte. Men hvordan jeg har klart å skrive denne og vært medforfatter på den til, det er rett og slett egne verktøy. Og at det er en jobb som alle andres. Noen jobber som lege, andre er barnehagelærer. Jeg har skrevet bok. Det er jo bare en jobb. Og så må jeg si at
De to bøkene jeg har skrevet nå, eller denne boken her, er min fjerde egne. Når jeg har skrevet syv bøker, da begynner det å bli litt rutin i det. Og det hjelper. Det hjelper på måten jeg skriver på. Det hjelper på hvordan jeg legger opp tiden. Og jeg har også tatt med lærdom fra tidligere bøker, hvor jeg pleier å gå ut fra bokskriving som en sånn dårlig kondis og litt sånn biggovenneløs. Og det er ikke et godt sted å være på når boken er ferdig. Så jeg har vært tatt inn
Det er mye mer i denne bokprosessen her at jeg har vært flinkere til å se helheten i livet utenom boken. Selv om barna mine, jeg har tre jenter, de synes jo fremdeles ikke det er fett at jeg skriver bøker. Når jeg sa jeg skulle skrive en ny bok, så var deres første reaksjon å nei. For de vet at mora blir opptatt, og det blir man jo. Det er jo deadline som er krevende.
Men så kommer man gjennom det da. Og det er jo alltid verdt det med den ekstra innsatsen på prosjekter som er meningsfulle.
Kan du kjenne at det hjelper deg der du er i livet? For du må jo gjøre masse research, snakke med spennende folk og gjøre litt analyser. Blir det en bedre versjon selv når du skriver den type bøker? Ja, det tror jeg faktisk. Jeg hørte på et intervju med Karl-Ove Knausgaard forleden i Drivkraft, hvor han sa så fint at «tenkingen foregår i skrivingen».
For ofte har man en tanke om løsninger, eller om at man har en egen kunnskap, men en gang du skal sette den ned på papiret eller på Mac'en, så må du konkretisere kunnskapen eller erfaringen på en helt annen måte enn hvis du bare går og baler med deg eller tenker på ting. Så jeg tror absolutt at det å gå fra å ha kunnskapen eller tanken opp i hodet til å konkretisere det ned
er en viktig prosess for ...
For egen kunnskap, for eksempel tilfristning, er skriving brukes en del i terapi. Mine bøker er jo, jeg ser jo en sånn tråd i det, at det er jo jeg som har lært noe og ønsker å formidle det videre. Og så bruker jeg meg selv som mine erfaringer som eksempler. Men det er jo ikke på en måte meg det handler om, for selv om vi alle er veldig unike og ulike, så er vi også innmari like i det vi erfarer.
Så jeg bruker jo mer min historie som noe som kan skape gjenklang hos leseren og økt forståelse i hans egen situasjon.
Men at det lærer meg noe, absolutt. Og jeg har jo hatt nytte av overskudd selv, både prosessen og innholdet i den. Det var det jeg skulle til å snakke litt om, den der overgangen fra å da være sliten, for å si det sånn, med underskudd, og da tenke, å nei, nå må jeg få overskudd, jeg går i gang med en ny bok, var det liksom sånn det skjedde? For da tenker du at da kan du jobbe med deg selv, samtidig som du også formidler dette til oss.
Jeg tenkte vel egentlig ikke så mye å jobbe med meg selv, men det er kanskje litt underbevist. Men arbeidstitelen på boken var faktisk jakten på balansen. Det som skjedde var at når jeg åpnet opp om hvordan jeg hadde det, hvor sliten jeg hadde vært, jeg snakket jo med, jeg bare tenkte sånn, her må det prates, dette vil jeg dele med alle. Og så oppdaget jeg at, som du sa innledningsvis, at folkehelsprogram, alle jeg snakket med om det, var deltaker.
«Det her trenger jeg. Jeg er sliten, jeg har vært utbrent, jeg har noen veninner som er utbrent, noen ganger sover jeg ikke på natten». Jeg ble helt overrasket over hvor mange ... Og så tenker jeg, er det min omgangskrets? Men jeg prater jo med veldig mange ulike mennesker, men det var så gjengst at så innmari mange følte at den balansen i livet overhovedet ikke fantes.
Så arbeidsstilten var også jakten på balansen, for jeg tenkte sånn, er det mulig å faktisk ha balanse i livet i dagens samfunn? Og så var egentlig svaret på min tese nei, men det ble jo en litt trist bok da. Gidder folk å lese jakten på balansen? Den finnes ikke. Så tenkte jeg, hva er det egentlig man ønsker i livet sitt? Man ønsker jo en form for balanse, men hvorfor det? Jo, fordi vi ønsker jo overskudd.
Vi ønsker jo energi til å gjøre de tingene vi har mest lyst til, til å prestere på jobb, til å være til stede med de vi er glad i, til å ta vare på oss selv, til å våkne om morgenen og glede oss til dagen. Det er vel det når vi søker balanse i livet, så tenker jeg at ...
Vi har lyst på det overskuddet til å ta fatt i livet på en måte, og ikke bare la livet skje med oss, men at vi selv sitter i føresettet og styrer skuta selv og har det bra underveis. Jeg synes det er så fint når du skriver om det og definerer hva dette med overskudd faktisk er, for jeg tror ...
Tror du har rett? Jeg tror ikke folk egentlig vet hva det er, for vi bare jager på. Og jeg er så enig, alle er slitne, alle går rundt og klager, og det er et stort problem. Så det at du definerer det liker jeg veldig, veldig godt, fordi da kan man også kjenne seg igjen, og Gud, det er jo en følelse jeg vil ha, for du skriver om det flere steder i boken. Hva det vil si da, det der å sprette opp på morgenen og sove godt, så
Så det er veldig, veldig inspirerende akkurat det der. Men hva gjør vi med samfunnet, eller med oss selv i samfunnet, for å bli kvitt dette stresset? Det vet jeg ikke. Kanskje må man områkere alt sammen, og det er litt umulig. Og det er det jeg prøver å fokusere på litt i del 1, at ...
At vi tar veldig mye ansvar på individnivå, når kanskje noe av problemet ligger på samfunnsnivå, og så tar vi selv personlig skyld fordi vi ikke fikser det. Og jeg tror det er en del av grunnen til at man føler seg maktesløs eller stresset, fordi man tenker jo, hvis man kikker gjennom sosiale medier eller LinkedIn eller Facebook,
at alle får til biffen, og så er man så sliten selv. Så jeg tror at mye kanskje ligger at samfunnet på mange måter ikke er rigget for suksess. De fleste, eller veldig mange par, jobber jo 100% begge to, kjører barna hit og dit, skal rekke å lage okomat, man
skal prøve å trene, og så er det husvasken og klesvasken, hvertfall klesvasken hos oss med tre barn. Jeg synes jeg tømmer den hele tiden, og så er den full igjen på to sekunder. Så det er som en evig hamstjul. Og for min del så har det hjulpet meg veldig å tenke at
Og sånn er det faktisk. Dette er ikke rigget for at jeg skal klare dette her. Jeg klarer ikke å være en skikkelig god husmor samtidig som jeg er en skikkelig god forfatter og verdens beste kjæreste. Noe går ikke opp da.
og når man aksepterer det så tror jeg at litt av det stress og presset forsvinner og så får man heller ikke finne ut å jobbe med hvor i området hvilke områder livet er viktig å prestere på, eller ha det bra på og hva må du la like for alt er jo ikke like viktig men det som er litt farlig med det er at når man er stresset så
er det jo innmari vanskelig å skille klimten fra veten. Hvor er det jeg skal legge lista inn, eller hva skal jeg fokusere på? Når jeg er skikkelig overveldet, så blir jeg like stresset av at oppvaskmaskinen sier at den er ferdig og må tømmes, som en deadline. Og det er jo helt klart veldig forskjell på de i viktighet. En oppvaskmaskine kan stå en stund, eller barna kan ta den. Men deadline må jo...
leveres på, men jeg kan få like høyt stressnivå eller utslag av den og ha vanskeligheten med å prioritere når man er for stresset fordi man tenker sånn i sort-hvitt
Det er så interessant, for du ble jo sykemeldt før du tok din slitenhet på alvor. Hva kan du da bidra med boken og lære andre i forhold til å kjenne tegnet litt tidligere før det smeller? For det er jo tilbake til alle typer livsstilssykdommer. De ligger jo luske i mange år før det smeller til. Det gjelder jo også med utbrannthet og slitenhet.
Jeg beskriver jo i boken den situasjonen med en venninne av meg, som sa kanskje hun bare «Ok, nå er jeg løft i boken, men jeg har jo analysert det, så det er jo ikke mulig å gjette hvem hun er». Men uansett, hun sto jo på dørkarmen og begynte å gråte og bare «Jeg er så sliten, Sara. Jeg tror kanskje du skal ta meg».
En pause nå, for nå gråter du at du er så sliten, og jeg ser at du er på randen. Nei, nei. Jeg skal bare levere noen prosjekter snart, og jeg kan hvile om tre måneder. Jeg kjente jo igjen tegnet selv, og hun ville jo ikke, og følte at hun ikke kunne ta råd, for disse deadline var jo viktig for henne, men de tok jo ikke lang tid før
Hun ble sykemeldt. Det som er litt vanskelig med det er at man ofte må ha en ekstern som sier at nå er det nok, som jeg hadde med legen min. Jeg tror at hun tok meg på et ganske tidlig tidspunkt, rett og slett fordi hun er en veldig god lege.
myndig trebarnsmor som så at jeg hadde bare spurta videre, og da tror jeg nok tilfristingsprosessen min hadde blitt vesentlig lengre enn det den var, for jeg kom jo fort på beina igjen og klarte å jobbe delvis underveis. Men hvordan man tar... Altså, sover man dårlig? Våker man for mye med høy hjertebank? Er man for mye stresset hele tiden? Føler man at man aldri får pauser? Så er jo det...
Et faresignal på at man løper for fort over for lang tid. Jeg tror en del av verktøyene mine i boken, både med å finne verdiene sine, hva som er viktigst i livet, men også de enkle verktøyene med å få disse mellomromene, gjør at man faktisk har tid til å kjenne etter. Fordi når du driver og sputter av gårde i et hamstuel, så rekker man jo ikke kjenne etter heller. Og man blir jo vant til å være i stress også. Det er jo normalen, ikke sant? Ja.
Det kjenner jo jeg på. Jeg er vant til å være i stress, og det kommer fort tilbake dit. Det er akkurat som kroppen min er der jeg skal være. Det er ikke bra. Hente meg inn igjen. Vi fortsetter samarbeidet med Oslo Skin Lab og tar kollagenpulveret The Solution hver dag.
The solution er hydrolysert kollagen, altså kollagen som er bruttende til en helt bestemt peptidlengde. Hydrolysering ser ut til å være det som må til for å få effekt på hudens glatthet og spenst. Kollagen er i vinden som aldri før. På helsekongresser over hele verden snakkes det mye om forskning på kollagen. Og det gjennomblitt snakkes i Norge også nå.
Som biohackere optimaliserer vi kroppen innfra og ut, og kollagen det er en nøkkelspiller. For når vi eldes avtar kroppens naturlige kollagenproduksjon noe som gir slappere hud og rynker. Akkurat nå får du The Solution med 60% rabatt og du får også Oslo Skinlabs en helt ny Hydro Bump med på kjøpet. Det er en skikkelig fuktbombe av en ansiktsmaske. Den vintertørre huden din kommer til å takke deg. Vil du styrke hud
hår og negler, gjør The Solution til en del av din biohacking rutine. Rabattkoden biohacking60 pluss gave gir deg da 60% på første kjøp. Du er jo også på mange måter en trendsetter. Du er tidlig ute med ting du ser som beveger seg rundt. Du var først ute med paleodieten, altså cross
du var sikkert en av de første i landet, så hold på med det også. Roingen din, og alt det du snakker om, det er jo podcasten, you name it, det er jo også litt slitsomt å ha den energien, for du drives jo av deg selv på en eller annen måte. Så hvordan skal du klare å stoppe helt opp, eller hvordan gjør du det fysisk når alle ideene kommer, og du bare blir kreativ og høy på alt du gjør?
Nei, kreativiteten er jo en veldig deilig følelse. Da er jeg der jeg skal være, for jeg opplever at hvis jeg, et faresignal for meg da, er at ideene ikke kommer. For hodet mitt er et ideklekkeri, og når jeg ikke får ideer, eller ikke ler,
Da er jeg på et sted jeg ikke vil være. For eksempel i Mamma Per, men da tok jeg livet med ro og ammet og slapp av. Da er jeg katalysator for ideer. Hva kommer det? Selve ideene er deilig å være i. Utfordringen er å ha tid til å sette alle i livet. Det synes jeg er vanskelig. Å sette ut ideer i livet når jeg føler at jeg ikke har tid til det.
Men det å være... Det er jo ikke lett å bare jobbe for seg selv, nei. Fordi det er jo jeg som må sette i gang alt. Og det kjenner jeg på er utfordrende. Men da er det viktig å ha en motbalanse i form av venner som ikke driver med det samme som meg, og en mann som er veldig stødig. Og barn som ikke kunne brydde seg mindre om hva mammaen driver med, og vi har lyst til at jeg skal lese høyt for dem.
Men Sara, vi scroller oss gjennom livet. Er det teknologien som har ført oss inn i alt dette stresset? Ja, jeg vet ikke om det... Men jeg tror mye av det er...
Jeg tror det er så sammensatt med det at vi har jo fått en helt ny verden etter at vi fikk mobilen, og det som er så vanskelig med det også, altså en ting er at man kan jo sette på, sånn som jeg har tidsgrenser på Instagram og Facebook og LinkedIn på mobilen, eller du kan gjøre ganske mange tiltak for å være mindre på mobilen, men samtidig så er vi jo helt avhengig av det nå, skriver jeg om det der med at
Vi har Spond, aktivitetsapp for kidsa. Det er jo yr, veldig fint å sjekke vær i forhold til barnehag og sånn. Og så er det jo transponde på skolen og MyKid på barnehagen og messengergrupper for foreldrene og i det hele tatt. Og til og med Katten vår, men den er ikke veldig aktiv den appen, men bare det at Katten vår har en app ble jeg litt overrasket over. Fantis.
Så det å skulle være helt uten mobil er skikkelig vanskelig. Og det som også mange sliter med, og inkludert meg selv, er når mobilen rister på kvelden, og det er en spond som sier at treningen i morgen er flyttet. Så er det jo sykt lett, og nesten umulig, å bare sjekke vei eller innstramme samtidig.
Det krever så innmari stor villestyrke, og villestyrken vår er jo ikke utømmelig, så vi må kjempe mot teknologien så innmari mye. Man kan sammenligne det litt med ultraprosessert mat i hodet vårt. Mye av det er jo blanding av, det er som en smers, som er kjempegodt å spise innimellom, men det er ikke bra å spise det hver dag, og det tenker jeg er mye av det innholdet vi ser på sosiale medier og til dels også på
Det gjør oss ikke noe godt i det hele tatt. Det er det ene. Det andre er jo hva vi kunne brukt hvis man har skjermtid på to-tre timer på mobilen. Hva kunne vi brukt den tiden på? Mange av oss sier at vi ikke har tid til å lese bok, meditere, høre på en lengre lydbok eller kline med kjæresten. Så bruker vi 14 timer i uka på mobilen.
Så jeg tror det å være opps på egen mobilbruk og tenke på hva vil jeg heller bruke den tiden på, er et veldig enkelt men immer effektivt tiltak.
Jeg elsket starten på boken din, for den setter meg rett inn i. Når jeg leste det, tok jeg inn diskusjon her hjemme. Kan du fortelle hva du startet med disse helgene? Jeg kan lese litt fra boken, hvis det er greit, fra begynnelsen. Jeg leste en bok som heter «4,000 weeks, time management for mortals» av Oliver Berkman, som jeg bare elsket.
Han har regnet ut av hvor mange helger vi har i et liv hvis vi er så heldige å bli 90. Det er vel overformentet levende, tror jeg. Da har vi 4700 helger. Om mine 44 år har jeg 2350 helger igjen.
Det kan kanskje høres mye ut, men hvis jeg teller antall helger til min eldste datter på 12 år flytter ut hvis hun forlater redd som 19-åring, er tallet langt lavere, 364. Og da har ikke jeg trukket fra alle helgene etter at hun blir 40, og slutter å være særlig kin på å henge med den treige mora si.
Det setter litt i perspektiv. Hvor mange julaftener har vi med foreldrene våre igjen? Hvor mange sommerferier har vi med barna før de nekter å være med oss på hytta? Hvor mange vinterferier har vi hvor de gidder som vi var nå å dra på badeland? Det er så få. Og så scroller vi oss forbi
Det er noe med at dagene går sakte, men årene går fort, som jeg vil få fram der. For noen dager er jo lydelig lange, og likevel var det nyttårsaften nesten rett etter, når vi feirer nyttårsaften på nytt. Jeg synes dette var en veldig kraftig reminder til når du alltid bare må et eller annet om for familien eller for de du er nærmest. At det er
Tiden forsvinner jo. Det går og går. Her og nå likte jeg veldig godt det perspektivet. Jeg tror kanskje mange som lytter på podcast nå kan få litt å jobbe med hjemme da, når man alltid dobbelt arbeider og gjør så mye. Men du, konkrete råd på å redusere mobilbruk. For det er jo helt klart at det blir en avhengighet. Det kikker jo opp i hjernen ditt. Så det å bruke viljestyrke, som du sa,
Hva gjør dere hjemme med barn? Det er jo mange som sjekker telefonen mens de ser på en film at det blir dobbeltarbeid og hjernen får overload.
Ja, nei, altså helt ærlig så kan jeg si at den største kilden til krangel her hjemme er jo nettopp mobil, og det er jo helt krig, altså jeg er så lei meg for det, fordi jeg tenkte jeg har noen venner som har fått barn før meg, og jeg tenkte sånn, sånn skal ikke jeg bli, som krangler over mobil, eller la barna være på mobil og sånn, jeg bare, de har ikke skjønt det, liksom. Eh...
Og så får man barn selv, og så skjønner man hvor utfordrende det er. Og jeg skulle ønske at jeg bare, nei, vi har 20 minutter skjermtid, og barna krangler ikke på det helt tatt. Jo, de krangler på det. Og vi har jo mer, ikke sant? De får mer. Jeg synes at det, for eksempel med barn og mobil, er kjempevanskelig, men det jeg prøver å
Når jeg setter grenser, er det to superkrefter for barn i fremtiden, i arbeidsliv og alt. Det er evnen til å holde fokus over lengre tid. Det er en superkraft som måtte komme masse når KI kommer inn. Det må kunne holde fokus lenge. Og så tror jeg også det med kreativitet er en av fremtidens superkrefter.
Og mye av det med mobil opplever jeg ødelegger nettopp det. I Zoomerang, en app som de yngre barna kan få, som dansevideoer og sånn, så kan man lage egne maler. Man bruker jo ofte andres maler. Og så skjer jo ting som 30 sekunders videoer. Så det tuller jo helt med evnen til å holde fokus lenge, og egentlig finne opp ting selv. Så jeg opplever at det ...
Det snakker jeg veldig mye med jentene om. Du bare konsumerer, du skaper ikke mer. Og barn er jo skapende vesener helt til de plutselig ikke er det mer. Og det er så synd at mobilen ofte tar fra at de bare blir passive konsumenter av underholdning.
Så jeg prøver å øke bevisstheten på det. Og så sier jeg også at jeg er veldig streng. De kommer ikke til å få TikTok og Snapchat selv etter aldersgrensen. Det blir nok månedlyst, vil jeg tro, for jeg har jenter med sterke viljer. Men der sier jeg bare «Sorry, dere har en mamma som leser mye forskning. Jeg slipper dere ikke ut på Karl Johan klokka 12 midnatt. Jeg kan ikke slippe dere ut på dette nå. Det er ikke dere moden nok til».
Men vi har jo også regler om at det aldri er lov å være på mobil når man spiser, så klart. Vi har tidsinnstillinger på iPhone som ikke funker alltid. Jeg leser gruppechatter til hun eldste, ikke personlige meldinger mellom venner, men jeg sjekker gjennom. Jeg ser også hva de ser på og følger med der.
og vi hadde en iPad som var ti år gammel men så ble den lurt litt unna av noen av jentene og da ble konsekvensen at jeg gjemte den og det var tydeligvis under deadline for jeg husker ikke hvor jeg gjemte den
så nå har vi ikke iPad mer og det er jo ganske deilig for nå har du sluttet å ha sammen den for du har jo glemt at den eksisterer og jeg har gjemt den så godt jeg har lettet til meg selv du har med chat-GTP hva tenker du om det da? når vi har skrevet boken som snart kommer ut så er vi veldig glad for at vi ikke hadde så mye fokus på chat-GTP for vi har gjort noen kilderettelser og søk etterpå
Men hvis du begynner å bruke den, kan du ødelegge din egen kreativitet. De synapsene i hjernen som har natur, og det å bruke sånne type KI, kunstig intelligenshjelpemidler, det må jo bare drepe all form for kreativitet, tenker jeg. Jeg tror det spørs litt hvordan man bruker den, så jeg tror det er veldig greit med kunnskap om det, for å vise og vite ...
Hva har du lyst til å få ut av dette? Jeg tror det er nyttig støtteverktøy for eksempel å teste ideer, få input, skrive tid, gi meg tid, input til et LinkedIn-legg på det. Man kan bruke det som en kollega, men man må fortsatt bruke hodet sitt på «er dette en god idé for meg?». Det første man skal gjøre er å gå inn på KI for eksempel, tror jeg er dumt, for jeg tror det er fint å sjekke sitt eget hode først,
Så jeg tror det å være opps på hvordan man bruker den, men jeg tenker at for eksempel chat er ganske gøy og hensiktsmessig, eller kan være da, hvis du skriver såkalt gode prompts og lærer deg det. Men hvis man bruker det uten å stole på ditt eget hod og kreativitet, så kommer det jo for eksempel i tekst, så kommer det jo ut bare sånne platte tekster fulle av håreisende rakett-emojis.
Du ser jo helt tydelig hvem på LinkedIn som bruker litt for mye Tragedy B og hvem som bruker sin egen tone og voice. Men jeg tenker at for barn så er det nok greit å ikke bruke det for mye, slik at de kan lære å finne sin egen stemme. Også, som jeg sa, Karlova Knausgaard sa at det med å sette ord på papiret er en avansert form for tenking. Jeg tror det er så viktig.
Det er jo så klart, og det er sikkert dere er fullstendig mot skjerm fra første klasse på skolen, eller nettbrett. For det er noe med hodet, hånd, skriving, som er essensielt for utvikling.
Så så lenge mine barn har skrivet forhånd og lese bøker, så tenker jeg at det er en god motvekk til mobilbruk. Ja, det tror jeg også helt klart. Men kan vi ikke også snakke litt om det? Ikke bare det at mobilbruken gjør noe med hodet vårt, men det er også det at...
det å gjøre to ting på en gang funker jo heller ikke vi sitter jo med den mobilen og skal gjøre alt mulig annet og jeg har halvveis merket det jeg er voksne barn og jeg har tatt meg selv i det så mange ganger og jeg hater det tips
Jeg er glad du også opplever det, for jeg er skikkelig god på å prate med veninner og lese VG-nett samtidig. Da er man jo ikke særlig til stede. Nei? Nei, det er jo det med multitasking. Man tror jo at man kan jo multitaske noen ting du kan prate når du har lært å kjøre bil, så kan du jo prate eller høre på radio samtidig som du kjører bil. Men hvis jeg skal sitte og prate med dere samtidig som jeg er på VG, så skifter jeg fokus fra A
til B, fra A til B. Det som skjer der er at du bruker litt tid på somin i A når du har vært hos B, og så bruker du litt tid på B en sted, er stress for hjernen.
Samtidig som du fokuserer inn og ut, så blir det at sjansen for feil øker, pluss at oppgavene du gjør tar lengre tid, nettopp på grunn av at du driver og avbryter deg selv, selv om du ikke tror det når du jobber parallelt. Man tror man er så effektiv når man har 100 faner oppe og jobber med to ting samtidig, men så jobber man mye tregere, og så hindrer det også...
kan hindre å komme inn i den flytsonen. Og det er jo den deiligste, det er en kjempedeilig zone når du vet, når du jobber med noe du er interessert i, når du tegner, strikker, skriver...
og du glemmer at tiden går, for det er akkurat som det kiler inn i pannebrasken din, fordi man har det så bra. Flytsonen er jo stressreducerende, i tillegg til at vi er utrolig effektive når vi er i flytsonen, og det med multitasking, det bare dreper flytsonen helt. Vi burde være i flytsonen på jobb flere ganger om dagen, for å få gjort unna ting, for vi er så produktive, men også fordi det er godt for oss. Barn er jo i flytsonen når de
når de leker, jeg ser på femåringen hun driver og leker med duppel og bygger de rareste tingene om dagen og da sitter hun jo helt fordypet i egenverden og da er hodet hennes bare en dopaminfabrikk for hun koser seg sånn
Og sånn opplever jeg jo når jeg skriver bok, for eksempel, når jeg bruker den Pomodoro-metoden, det er vel pomodoro.ie, tror jeg, hvor Mac-en teller ned for meg, 25 minutter, 5 minutter pause. Og de 25 minuttene raser forbi, og jeg har det altså så bra, og jeg måler jo også.
Og jeg ser at når jeg er dypt nedi tekstarbeid, for eksempel, så er jeg helt på hvilepuls, selv om jeg produserer en bok, for eksempel. Nettopp fordi jeg ikke multitasker, men gjør én ting av gangen.
Så tips til det er jo når man er sammen med venner, du spør konkrete tips, er å legge vekk mobilen. Ha mobilen mye mer i flymodus. Det er dumt å ha den med siden av til og med, sånn som jeg har nå. Nå har jeg den i flymodus da. Men da bruker litt av hjernen min sånn, har det skjedd noe? Så i stedet for 5G så har jeg kanskje 3G, eller i verste fall modemot. Fordi noen tenker sånn, har det skjedd noe? Har Trump sagt noe dumt? Dette burde jeg sjekke ut først.
Så har den vekk. Og så er det det med å tilrettelegge for flyt og øve seg opp. Det tror jeg mange må nå. Vi må øve oss på å gjøre en ting av gangen. For vi er så innmari vant til å multitaske at det er blitt vår nynormal, selv om det er det vi ikke er skapt for. Så det er jo trening. Og da er jo meditasjon, være til stedeværende med venner uten mobil, trene uten musikk for eksempel, en måte å trene opp
evnen til stedværelse som også er bra for oss når vi er på jobb. Det er nydelig. Jeg synes jo bare den distraksjonen der som kommer seg ut i naturen og trener og får barn ut hjelper jo også veldig. Flere timer du får gjort med det
Men du, i boken din snakker du jo også litt om, ikke direkte om traumer, men gamle sår og ting som stjeler energien vår, for vi bærer jo på historier hele tiden. Hva har du selv måttet grave fram fra din emosjonelle bagasje for å få mer overskudd?
Jeg kjente mange folk, pratet med mange folk, og jeg opplever at noen har en liten Gucci-bagg av bagasje, og da er det ganske lett å for eksempel ta store kjangster, eller stole på at verden mottar deg med åpne armer, fordi du har ikke noen sår, og du har ikke noe...
Du er tillitsfull til verden at ting vil deg vel, mens andre har innmari hevige ryggsekker. Det skaper noe med hvordan man ser verden, hvilke muligheter man ser at man har, og hvor mye stress man tåler. Hvis man baler med gamle sår, så kan det hende det gjelder ikke for alle, for vi tolererer stress og traumer ulikt, men hvor mye stress vi tåler før
Vi knekker. Så det er liksom ikke likt, og det har jeg ikke skrevet om sykemeldingsdebatten i boken, men jeg tenker litt på at man klager over at kvinner, vi er helt sykemeldt og bladdi-bladdi,
Men faktum er at mange flere kvinner enn menn har opplevd misbruk og overgrep enn menn. Så kan det hende at menn har opplevd mer vold enn kvinner. Det kan jeg ikke så mye om, men jeg bare tenker at vi drar med oss sår fra barndom og ungdomsliv. Kanskje ting som har skjedd i voksenlivet, og at det har en konsekvens for hvordan vi takler stress nå.
Det er vel det jeg vil løfte frem litt, fordi man har så lett for å sammenligne seg med for eksempel noen som klarer alt, eller at noen med ryggsekk sammenligner seg med noen med denne Gucci-baggen, og at det blir feil. Så det var grunn til å ha med det i boken, sånn for oss og for
for egen skyld at det er derfor jeg kanskje ikke eller derfor skjønner jeg hvorfor venninnen min ikke for å øke forståelse om man er på Gucci bag eller tung ryggsekk eller som de fleste er kanskje litt mer midt i mellom for det er jo ikke så mange som bærer den tyngste og det er ikke så mange som bærer den letteste men jeg tenker at mange av oss er litt sånn midt i mellom og har litt men ikke for mye
Men at det spiller inn. Seasopes er en norsk gjeng med grønne vaskemidler og såper som er laget for å ta vare både på deg og miljøet. Her finner du alt fra produkter til hus, hutter og tøy, til hud, hår og til og med til hunder.
Det hele startet med Karoline, som drømte om å lave såper som var minst like gode som de i butikkhildene, bare uten unødvendige kjemikalier eller tilsetningsstoffer. Resultatet? En serie produkter som er super effektive, miljøvennlige og dufte av natur.
Duftene kommer fra utspreidet mark og er dyrket i Europa, og produktene er designet for å se så fine ut at de kan stå fremme både på kjøkkenbenken og på badet ditt. Kan såpe være trygt, grønt og til og med litt skjønt? Svaret er ja. Du finner Sea Soaps på seasoaps.com. Bli kjent med dem i dag og gi hjemmet ditt en naturlig oppfriskning. Bruk rabattkoden BIOHACKING20 for 20% rabatt.
Hva er dette? Det du kaller for metastress? Kan du forklare det? Stress over at man er stresset. Ja, men det må vel være mer enn meg som er det. Og angst for å få angst. Ja, man blir redd for å være redd, for eksempel. Og det er jo litt sånn, herregud nå er jeg stresset, det er så dårlig, jeg må ikke være stresset nå.
Og det er vel litt med den aksepten som jeg skriver om, som er kjempevanskelig, men også innmari viktig. For når man er i en stresset situasjon, eller er i en livssituasjon man ikke ønsker,
eller man har barn som ikke vil gå på skolen, eller man er en jobb man ikke trives i, eller alle sånne ting som kan dukke opp i alles liv, for ingens liv er jo helt perfekt hele tiden. Alle møter jo motstand, det er en del av livet. Men det å akseptere eller øve med å akseptere «sånn er det nå», i stedet for «det burde ikke være sånn», for det første, det burde ikke være sånn, skaper jo mer stress, men det hinder også å se løsninger.
Fordi hvis vi sier det burde ikke være sånn, så ser man jo ingen løsninger. Men hvis man sier ok, nå er jeg faktisk i et innmari dårlig forhold. Hva kan jeg gjøre for å komme ut av det? Så ser man jo muligheter og løsninger og kan ta aktivt eierskap til situasjonen for å få det bedre. Det var kanskje litt sånn utskling av stress over stress, men jeg tror det henger sammen.
Hvor mye tror du våre egne tanker om å selv skape mer eller mindre stress i forhold til negativt selvsnakk, gamle ord du har vokst opp med, definisjoner av deg selv, hvordan virker det på utbrenthet og utmattethet og slitenheten vår? Jeg tror det varierer kjempe mye fra person til person. Fordi noen er jo født
mye mer glade, ikke robuste, men glade på solsiden, så andre har født litt mer grublete. Og så er det jo påvirkning så klart også, men jeg tror personlighet spiller en del inn her faktisk. Men jeg tror for de som er på grubleren, litt sånn grublete, så tror jeg at veldig mye av det indre dialogen, hvis det er negativt, er det som bidrar til
og gjøre oss mer slitne. Når man er sliten, har man kanskje enda mer negativt selvsnakk, fordi man er sur på seg selv, for man er sliten eller ikke får til ting, så det blir en nedadgående spiral. Så det med å være opps på hvordan man prater til seg selv i hvilke situasjoner, og kanskje skrive det ned, eller si det til noen du stoler på, er jo litt som troll i eventyr på. Det hjelper litt for å få...
Kanskje perspektiv eller at det ikke er sant. Jeg har en god venninne som er mentaltrener, og hun snakker hele tiden til meg sånn «Nå hekter du en følelse på tanken». Og en tanke er jo ikke en sannhet, det er bare en tanke. Men vi tror ofte på det vi tenker, i stedet for å sette spørsmålstegn på «Er det jeg tenkte nå sant?». Og hvis denne tanken gir meg en dårlig følelse,
er det en alternativ mulighet? Det er ikke sånn at vi skal snakke positivt til oss selv hele tiden, for det kan være innom året vanskelig. Men er det en alternativ sannhet? Da skriver jeg i boken om at jeg har en kjempenest til å komme hjem når det er rotete, og det er det med tre barn. Så det første jeg tenker da, jeg får ikke til noe, kan jeg tenke når jeg kommer hjem til rotete huset.
Og da må jeg ta meg sånn, er det sant? Nei, det er jo ikke det, men jeg har ikke fått til å rydde. Eller barna mine har ikke ryddet, liksom. Så det er noe med å arrestere seg selv jævnlig. Det første er jo å bli klar over hva man tenker, faktisk. Men så etter hvert arrestere seg, kan jeg snu denne tanken? Og jeg trenger ikke gå fra «jeg får ikke til noe» til «jeg får til absolutt alt», men mer sånn «jeg har ikke fått til å rydde».
Så jeg tror det må være opps på egne tankemønstre. Jeg er sikker på at det kan gi oss veldig mye mer overskudd og mindre underskudd når man er opps på egne tanker og jobber med det. Fint svar, Sara. Men hva tenker du når andres definisjon av deg da kan trigge deg i en negativ retning? For det er jo mange som duer å komme med pekefinger om du er sånn, du er sånn, og vi gjør det til barna våre, vi gjør det til de vi er glad i. Hvordan påvirker dette stresset vårt og
Jeg tror det er et spørsmål om hvor trygg man er på seg selv og selvfølelsen sin, og hvor trygg man er på sine verdier, rett og slett. Og hvor man henter bekreftelse fra. Henter man bekreftelse på at man er et godt menneske ut fra prestasjoner eller hva andre syns om seg selv? Eller henter man bekreftelse på seg selv ut fra hvilke målekriterier jeg har satt i eget liv? Og det er jo ikke lett bare, ikke sant? Men jeg tror det er en modenhetsgreie.
og så tror jeg det er noe man må jobbe med sånn som når det gjelder bok for eksempel, jeg aner jo ikke hvordan den blir mottatt om folk vil lese den, om den får slakt men det er ikke der jeg måler hvorvidt jeg er fornøyd med boken på, det måler jeg på prosess, innhold hvorvidt jeg er glad i å prate om den, det er viktig og så har ikke jeg kontroll over hva andre syns om det
og overfor mitt eget liv hvis jeg skal bruke meg som eksempel det er sikkert mange som kjenner seg igjen i det så er det sånn jeg vet jo hva som er viktigst for meg og det er det jeg vil leve livet etter og måle meg selv på og hvis andre mener at det er feil så har ikke de noe med det fordi de lever ikke mitt liv
Men det er jo en jobb å komme dit, tror jeg. Men det er derfor jeg tenker at det med verdier er så viktig. Hva er viktig for meg? Hva vil jeg bruke tiden på? Og hvilke mennesker skal komme og kunne si noe om deg? For noen hører jeg jo på. Mannen min, hvis han sier at dette er ikke så bra, så kan jeg godt tenne at jeg blir litt sur først. Men han er en av de jeg søker råd fra. Men veldig få andre.
Så det prøver jeg å lære jenten min nå, hvis de kommer hjem og er sur over at den og den sa noe slemt og sånn, så jeg bare, ja, men vil du bett den og den om råd? Nei, nei, men da tels ikke den personens mening.
Som Norges første og på den tiden største podcaster, er vi ganske sikre på at du har fått en del tilbakemeldinger som ikke alltid er like hyggeligere i kommentarfeltet eller hvor enn det måtte være. Hva gjør du med den type kommentarer? Vi spør også for det vi av og til får det selv. Vi er i et landskap hvor vi må navigere det som gir oss noe og det som virkelig er helt unødvendig å lese. Ja.
Jo, jeg husker en av de kjipeste kommentarene jeg har fått, og da var jeg faktisk kjellende et par dager. Jeg synes det var nådeløst. Skikkelig, skikkelig vanskelig. Da gikk jeg til mener at jeg snakket med Cecilie Ystnes Myhre, hun som har Grittpodcast, og ba om noen råd for å få meg ut av grublingen. Og da var jo det, altså, der er den, hvem ber du om råd fra? Og
Nei, jeg synes jo det er en vanskelig balansegang, for jeg synes jo for eksempel ikke det er gøy å bli arrestert, eller at folk ikke liker meg og sånn, men når man har en stemme som er semi-offentlig, som jeg tenker at jeg har, så er det jo alltid noen som ikke liker meg. Så...
Og man er ikke for alle. Hvis man for eksempel leser på anmeldelsen på min forre bok litt lykkeligere, eller det var min andre bok litt lykkeligere på Storytel, så er det masse femmer, og hun har så fin stemme og sånn, og så er det noen som har sånn skingrende stemme, grøss og gru, en stjerne. Og det er jo hennes opplevelse av min stemme. Det får jo ikke jeg gjort noe med. Så jeg tror vel jeg er tilbake til det...
Du vil jo mest sannsynlig, de som sier at dere produserer noe ræl for eksempel, dere vil mest sannsynlig ikke ringe den personen og bett om råd i kjærlighetslivet, eller i personlig valg. Så da tels det på en måte ikke. Men mindre det er saklig god konstruktiv kritikk som gjør at dere kan prestere bedre, så kan man kanskje velge å ta noe til seg. Men hvis ikke, så er det... Men det er litt sånn...
Jeg tenker på det litt som å tape meg i et skjold noen ganger, hvis du skal lese kommentarfeltet, at du omtrent fysisk pakker meg inn for å være klar. For det er det samme hvis jeg for eksempel skal på sykehus, hvor jeg bare tar inn så mye, så er det liksom, ok, nå pakker jeg meg inn, så beskytter jeg meg selv. Så trenger man jo ikke lese kommentarfeltet heller da.
Så synes jeg også det er en liten oppfordring til lytterne våre og til alle som følger både deg og oss at er det nødvendig da å legge en sånn terning 1 og at du har skingrende stemmer, for det
Det har jo ikke noe poeng. Man kan jo kanskje bare tenke seg om før man kjeller ut eller kritiserer eller gjør noe dumt. Vi er jo mennesker, vi som leverer innhold også, ikke sant? Ja, absolutt. Jeg tenker ofte at hvis man ikke har noe fint å si, så kan man være stille. Men mindre man har spurt vedkommende «Har du lyst på et godt råd?» Og vedkommende har sagt «Ja». Og så kan man pakke det inn. Hvis du gjør sånn og sånn, så vil resultatet kanskje bli bedre.
Så jeg er helt enig. Men det er veldig lett å gi en stjerne og sånt på når man ikke må logge inn med bankidjet, og kan gjemme seg bak en anonym person. Og jeg tenker også at kanskje
Noen ganger kan jeg tenke at det sier noe om de som gjør det også, og mer medfølelse tilbake. Veldig godt svar. Jeg leste jo at Hedvig Montgomery hadde en liten kommentar på
Tilbakemeldinger, og vi lever jo i et samfunn hvor vi hele tiden får feedback og likes. Så når barnet ditt kommer hjem og skal vise hva de har gjort på skolen, en historie for eksempel de har skrevet, så i stedet som foreldre bare kommer inn og korrigerer alt som er feil, bare prøv å være til stede i det kreative som har skjedd, og lytt til barnet ditt.
Og det tenker jeg så mye på at noen ganger det første vi gjør er liksom å gi råd i stedet for bare å være og lytte. Ha noen innspill, ha noen ideer og fra boken din kanskje også hvor man kan overvises på å ta imot og tenke at det du hører og ser og får nå er en gave.
Jeg lurer noen gang på om det er litt kjønnet også, fordi jeg trenger ofte, hvis jeg er lei meg for eksempel, bare omsorg, mens mannen min er rett i løsningsmodus, og det er hans måte å vise kjærlighet på, mens jeg vil bare ha en kos, liksom. Og jeg tror vi er litt der som foreldre også, det der med
gi råd eller søke løsning særlig kanskje hvis barn har det vanskelig eller venner har det vanskelig i stedet for å bare være og det har vel noe med at vi synes det er vanskelig selv å føle følelsene våre så jeg tror kanskje det å øve seg på å føle følelser og øve seg på å være til stede men det tar jo kanskje lengre tid da å høre på en kreativ utlending fra en åtteåring enn å bare gi råd om at det der var ikke dobbelt konsonant sant? det er noe med tid å gjøre også tror du ikke det?
Jeg tenker at den feedback-kulturen vår ikke er utelukkende positiv. Hvorfor skal barn på skolen evaluere seg selv fra 4. klasse? Jeg synes det er håreisende. Kan det ikke bare få lov til å være og skape og lære? I stedet for å si at jeg er veldig god på det, men jeg sliter litt med SKJ-lyden. Det sier jo ikke noe om vedkommetsverdi som menneske. Så akkurat det der sliter jeg litt med. Og den feedback-kulturen om likes og alt sånt der, det er jo...
Det må være vanskelig å være ung og se at venninna di får 200 mer likes på profilbildet enn en selv, for eksempel. Når jeg var 14 år var jeg bestvennende med Tønsbars heiteste dame, eller jente. Hun er veldig vakker ennå, og fremdeles en av mine beste venner. Men jeg var jo ikke det, så jeg hadde fått en halv like på Facebook-bildet mitt, mens hun hadde fått 230 likes.
minst og jeg vil jo si at det trolig hadde vært ganske røft for Sara 14 år altså
Det er klart det hadde vært røft. Den kulturen er jo helt grusom. Jeg er så glad jeg ikke hadde det sånn da jeg var ung, akkurat som du beskriver det her. Men litt med venner også. Hvordan kan disse vennene våre både gi oss noe, men også at de tar ting fra oss? Hvordan skal vi håndtere vennskap som kanskje ikke er så gode?
Vennene er jo vår selvvalgte familie, sant? Når barna velger venner, så er det første valget de tar som vi ikke er med på, selv om vi kanskje bytter i feil eller riktig retning. Jeg tenker at veldig mange venner er jo før man møter sin store kjærlighet, de som blir skilt av venner etter det. Det er den selvvalgte familien. Og så er...
noen mennesker jeg ser på det som alle mennesker i livet mitt er jo på lengre eller kortere besøk noen er på korte, som kanskje har lært meg noe noen har vært på korte og kipe noen har vært på korte og gode noen er lengre men jeg tror at
Mener er viktig, men det er også vanskelig hvis man har vampyrer i livet sitt, som jeg kaller det. Og så er vi sikkert selv vampyrer for andre. Det er vanskelig å tenke på, men det kan gå til at jeg er vampyr i noens liv. Og der er det det med å sette grenser og bruke mest tid på de som gir deg mest. Og det er jo ikke så lett.
For jeg tror grensesetting er veldig vanskelig for mange av oss. Lærte vi det som unge, liksom? Lærte vi damene som unge det med å sette grenser for egen kropp, for egen tid?
Så, ja. Jeg vet ikke om det var svar på deg, men det om å se på kalenderen sin og gi deg energi og henge med Eva, eller er du faktisk innmari sliten etterpå? Og hvis du føler at du må henge med Eva likevel, så gå en tur på 20 minutter i stedet for at hun skal komme hjem til deg, for du vet at hun aldri går. Så det er noe med å...
justere måten å henge på for eksempel hvis du vet at Ole alltid vil drikke ti pils og du vil ikke drikke alkohol om dagen eller har lyst på bare to så foreslå at man møtes for to og så late som du har en avtale etterpå eller si helt ærlig men det er noe med å legge til rette for at at vennskapet blir gode og jeg tror også
Jeg vil jo at mine venner skal være ærlige og åpne med meg, for da blir jo relasjonen mye bedre. Og da må det være rom for det tilbake, og hvis det ikke er det, så kanskje man ikke trenger å være så close med det.
Og så er det andre indikasjoner på misnøye fra venner, som da kan være å ligge og ulme der, som en sånn følelse at det er ingenting som blir sagt, og det er et stort smil, men du kan føle noe likevel. Har du opplevd det? Det tenker jeg kan handle om magefølelse i relasjoner, og så kan man kjenne at her er det noe, og så er man jo, jeg tror at veldig mange er som meg, at man tenker godt om alle, og så er det ikke nødvendigvis sånn. Men det kan jo også være nyttig lærdom, da.
og har møtt noen som ikke er bra for deg, slik at du vet kanskje faresignalene med et senere møte for eksempel.
Men jeg tror jo alle møter jo folk i livet sitt, enten det er samarbeidspartnere, eller sjefer, eller kolleger, eller venner, eller kjærester, eller hva som helst, som virkelig ikke har vært bra. Og så gjelder det å ta lærdom fra det. Fordi man lærer jo selv av de negative møtene, eller venner, eller kjæresten, eller sånn, i livet. Ja.
På godt og vondt. På godt og vondt, helt klart. Men tilbake litt til boken din, for den er jo tredelt. Nå er vi jo gått inn i del to med gode råd, med noe som vi gjerne vil ha litt råd om, som jobber for oss selv og fint kan jobbe døgnet rundt. Hvordan gjør vi skille mellom jobb og privatliv når du har en sånn type jobb som du har med deg på mobilen hele tiden?
Og som veldig mange har, ikke sant? Fordi vi har jo fleksibelt arbeidsliv, og det er jo som jeg skriver om, et tvegetsverd. Det er jo kjempebra at du kan ta hjemmekontor eller jobbe hjemme og være fleksibel. Samtidig så kan du alltid være på jobb. Jeg ser, nå sitter jeg på kontoret i kjelleren, men det er vanligvis mannen min. Dere ser at det er sånne rosa vegger her, så jeg malte det til meg selv. Mannen min befalde. For her er han plass til skjermen og alt sånt. Han har også en del på hjemmekontoret. Så jeg sitter oppe,
Og det betyr at det er der vi spiser middag også. Så jeg ser jo det samme bordet hele dagen og rydder vekk Mac-en på kvelden og kan alltid jobbe. Jeg synes det er kjempemanskelig å sette grenser for jobbing. Men jeg tror at man blir mer kreativ og produktiv på jobb og mer tilstedeværende på hjemmebane om man skaper disse skillene faktisk.
Så det å ikke sjekke mail etter klokken fem, for eksempel. Det å fysisk legge vekk Mac-en, eller PC-en, vekk i en skuff i helgene. Det å etter en arbeidsdag på hjemmekontor gå seg en tur rundt kvartalet for å få frisk luft. Det er litt sånne ting som man må...
Det krever litt innsats, men jeg tror det er veldig viktig for å få til det skille mellom jobb og hjemmeliv, fordi når det visker så innmari ut, så er man på en måte... Man småjobber hele tiden, samtidig som man er småfri. Og det tror jeg...
er stressende for oss, for da er man jo egentlig aldri til stede der man er. Og jeg tenker også på ferier. Nå er det blitt så vanlig at man sjekker mail når man er på ferier, sånn at man har litt inboxen, ikke så full ned, komme hjem og alt sånt her. Og noen får en veldig ro av det, mens for andre så er det kjempestress.
Så der er det å kjenne seg selv litt hva funker best. Men jeg skriver jo i boken da pappa var leder, og så var vi på seiltur inn i en av Norges dype fjorer, og så hadde han fått en mobil med sånn svært batteri. Og så drev han og var på dekk og bare «hello, hello», og vi bare for dust liksom. Hvorfor er han på jobb når vi er inne i denne fjorden her?
Det var det teiteste. Mens nå er jo det helt vanlig. Jeg sitter ofte og må legge ut ting på Instagram på kvelden, selv om jeg har forhåndspublisert som er godkjennende. Og da sa senest femåringen i går kveld, nå er det på mobilen, det er dumt. Så det er noe med å sette regler for seg selv og være opps på det. Jeg tror det er skikkelig bra å ta ferie når man har ferie.
for å kunne tenke de lange tankene, for å kunne ro ned, for å være mer med de viktigste folkene i livet, og for å lade batteriet til når man er på jobb senere. Jeg tror ikke på småjobbing og småfri. Jeg tror på jobb og fri.
Jeg er helt enig med deg. Som type jeg også er, så blir det stress at du hele tiden har det lille du må gjøre, og føler at du ikke kan legge bort, så det er veldig bra. Men en annen ting som du skriver om med å skape mer overskudd, det er å avstå fra noe som for eksempel mobil, kold, sukker. Hvordan skaper dette overskudd for oss?
Nei, jeg tror på det med faste, jeg skriver om det er faste, shopping, sex, alkohol, sukker,
godteri, jeg tror det er en grunn til at de aller fleste kulturer har en eller annen form for faste i løpet av årsjule. Fordi det får oss til å være opps på hva er det vi egentlig savner, og hva har vi lyst til å ta inn i livet vårt senere, ikke sant? Man hører om folk som har hatt shoppestopp som bare, herregud, jeg visste ikke hvor mye penger jeg brukte på klær. Jeg har fått så mye penger, jeg har brukt mye tid på det, og nå har jeg begynt å bruke de klærne jeg har hatt, for eksempel. Eh,
eller når man avstår fra alkohol. Det er jo sikkert dere hele tiden, men jeg hadde tre måneder i høst. Det var også på grunn av at jeg skrev to bøker parallelt, så jeg måtte bare ha alle energiene jeg kunne ha. Men det fikk meg til å reflektere litt over, for det er jo kvinner i byer
med høy utdannelse, som er blant de som drikker, altså vi drikker mye mer enn kvinner i mitt samvalg som bor mer ruralt og kanskje ikke har mastergrad, sant? Og man vet jo effekten av alkohol, hva det kan gjøre. Så for meg ble det klart å vare hvor mye vi gjør som inkluderer et glass eller to vin, liksom.
som jeg bare måtte gjøre om på vaner på det. Det samme hvis man er avstå fra mobil i tre uker, så skjønner du hvor mye du har vært på mobilen,
som du kunne brukt på andre ting så jeg tror bare det å være uten noen stund gjør at du ser på livet ditt med litt nye øynene at du kanskje opplever at du bruker tiden annerledes hvis du har shoppestopp så kanskje du får mye mer på kontoen din at det gir perspektiv på en eller annen måte i stedet for at alt bare går i samme tralten og så tror jeg også det er en skikkelig bra måte å starte nye vaner på
som kan vare da særlig hvis det foregår over lengre tid det er et interessant eksperiment men det er kanskje ikke noe man setter i gang med når man er mest sliten for meg var det å ta denne helseøsten som jeg kaller det for det var jo andre ting enn alkohol det var liksom jevnlig trening jeg kuttet sukker jeg spiste lite melkprodukter
Gjorde en del sånne ting. Og det krever jo litt. Så det var ikke det første skrittet mot overskudd jeg gjorde, men det kickstartet, eller ikke kickstartet, det fikk meg opp et veldig godt nivå etter de tre månedene.
Flott, Sara. Hvordan kan man nå sette dette i system slik at man klarer å få til de gode vanene og endringene som gjør at det blir mer overskudd? Hvor skal man begynne? Hvor begynner man? Jeg tror det er veldig mange veier til rom, men jeg tenker på at
at man må vite de viktigste tingene i livet, hva er viktigst, og når du vet det, så fyller du kalenderen din med det. Jeg bruker det norgesklasse som bilde. Hvis du har et norgesklasse, så har du steiner ved siden av, grus og sand,
Hvis du tar på sand først, så er det halvfullt, og så tar du på grus, og da er det kanskje tre fjerdedels fullt. Når du tar opp de store steinene, så får ikke alle plass. Men hvis man gjør det omvendt, tar opp i steinene først, alle får plass, grus, de singler mellom, og så sand, og så finner det sin plass også. Jeg vil at vi skal se sånn på kalenderen. De store steinene kan være deadline på jobb,
den ukentlige løpeturen med en veninne, se på fotballkamp for kidden din på torsdag. Så alle de tingene som er absolutt viktigste i livet som du må gjøre. Vi må ha lønna vår, vi må følge opp de viktigste folkene i livet.
Og så tar man grus, det er de tingene som man bør gjøre, men som kanskje ikke brenner på dass. Du kan faktisk støvsuge neste tirsdag, som oftest kan man vente en dag med klesvasken. Sånne ting. Og så er det grusen til slutt, nei, sanden til slutt. Og det er jo for eksempel mobilbruk, altså alle de tingene der som vi bruker sykt mye tid på, i stedet for de store steinene. Så jeg vil at når vi ser på kalenderen vår og planlegger kalenderen, så sørg for at de store steinene er plassert først,
som er de viktigste tingene i livet som du har lyst til når du er gammel, se tilbake og tenke på, jeg er så glad jeg brukte tiden på det. For ingen av oss vil jo være, jeg er i hvert fall veldig glad når jeg har brukt en dag på meningsfulle aktiviteter, og jeg er ikke så glad på kveld når jeg tenker, i dag har jeg faktisk brukt halvannen time på Instagram og sett på Tante og Fjas.
Og så synes jeg også i tillegg til kalenderstyring, for det er så klinisk på en måte, så har jeg blitt mer og mer fan av energistyring i tillegg. Ikke bare hvilken oppgave man har på jobb for eksempel, eller på hjemmebane, men hva den oppgaven krever av deg.
Selv om den tar en time, så kan den mentalt kreve mye mer. Og hvis man har mulighet, det er ikke alle som har mulighet til det på jobb, men kanskje man har mulighet på hjemmebane til å legge inn noe som gir energi etter noe som har tatt energi, sånn at i løpet av en uke eller en måned eller en dag at man er litt balansert i energikrevende aktiviteter og det som gir energi.
Det å tenke på seg selv litt som en elbil, at du aldri kjører av gårde med helt tung batteri, det tenker jeg er essensielt. Hvis man tenker på det litt sånn nå, så er det ikke hvile noe man bare gjør til sommerferien. Man snakker ofte om det, jeg skal hvile til ferien, eller jeg skal sove til helgen. Men du må...
sørge for jævnlig energi-input i løpet av dagen og i løpet av uken, for hvis ikke så går batteriet tomt. Du får ikke kjørt en Tesla, selv om nå vil vi jo ikke ha Tesla, du får ikke kjørt en elbilen,
hvis den er tung for batteri, og det er det vi mye driver med. Så det å fylle på med energigivende aktiviteter, og det er jo ulike former for å hvile, aktiv hvile, kreativ hvile, nok søvn, sånne ting, og som jeg slår et slag for, det med aktiviteter som kan sammenlignes med lek, hvor du har det gøy,
Og det kan jo være ulike ting, å leke med barna, jeg føler at jeg leker når jeg trener, men at det som gir godfølelse i kroppen, og så sørge for det jevnlig. Og så tenker jeg at noen tenker at du har så sykt mye tid for å jobbe for deg selv og sånne ting, men de fleste av oss føler oss tidsfattige, vi har blakket på tid,
og det med å når vi fyller på med om det så bare er fem minutter, ti minutter med noe som er godt, så gjør det at vi føler at vi har mer tid også og jeg tenker at i perioder av min hverdag så føles det som om jeg knapt får puste med tre barn og
egen business, men det er de små mellomromene å bruke det nøye i stedet for mobil eller noe som krever energi av dem, at du sørger for å fylle opp det med noe som er bra, det tror jeg er viktig. Så kalenderstyring, og jeg er veldig fan av å
Se hva du bruker tiden på. Være nøye på kalenderstyring, selv om du kanskje ikke kan styre kalenderen på jobb, men på fritiden og i helgene. Og sørge for å gjøre noe godt for deg selv jævlig, om så bare noen minutter. Kan du legge deg et kvarter tidligere å lese bok, eller på samme tid å lese et kvarter, selv om du kanskje sover et kvarter mindre, men du elsker å lese for eksempel. Så er det å lete til muligheter. Jeg tror vi har...
litt mer tid enn det vi kanskje tror hvis vi analyserer den og bruker den til vår fordel. Og så føler vi jo at vi har bedre tid når vi gjør gode ting også.
Og mange biohackere er opptatt av å bruke målinger, sånn som Aura-ringen da, og i det siste, sånn som du og Karthara, og i det siste så har jeg i alle fall hatt at «something is draining your body», fordi at denne symptomradaren har begynt å komme veldig opp på overflaten hos meg da. Og det kan være bra i perioder å få en liten reminder, for nå i det siste er jeg liksom «Åj, ok, nå må jeg ikke vette hva er det som skjer». For meg er det positivt, ikke for alle. Hva tenker du?
Jeg tenker, for jeg skriver jo om vi må måle. Jeg er veldig glad i ordhalingen min selv. Jeg hadde også en norsk app som målte kondist min. Den var superbra for at jeg begynte å trene mer kondisjonsbasert. Plutselig var jeg ikke 44 år i alder, jeg var liksom 28 i at det var en lykkeblikk.
Så jeg tror måling kan være veldig bra. Noen synes det er skikkelig bra å veie seg selv for å holde kontroll på vekta, som det kanskje kalles, mens det kan ikke jeg. Jeg får helt snærket å vite om jeg veier sånn eller slik, liksom.
Så jeg tror det med måling er veldig personlig, at man må teste det ut og vite hvorfor man måler. Jeg synes ordhæringen gir meg verdifull innput. Den har gitt meg tilatelse til å roe ned. Det er kanskje det den primært har gjort, og det tror jeg mange kjenner seg igjen i. At mange som måler er prestasjonsorienterte mennesker.
og når ordharingen min har for lav readiness score, så har jeg blitt bedre på, jeg kjenner det jo i kroppen min, at den har lav readiness score, men tidligere så har jeg kanskje ikke godtatt det, nei nei, sånn skal det ikke være, men nå den gir meg litt mer tilatelse, men den definerer heller ikke, fordi jeg kan godt ha høy score tidligere,
som jeg hadde i går, overraskende første dagen av mensen, kjempehøyskår men var altså så sliten og da satt jeg ikke i gang med treningsøkt selv om oranen min sa gå og grip dagen for jeg var sliten, så det er noe med å
Jeg tror kanskje at vi er så travle at vi glemmer å lytte inn, og at ordene kan være noe som hjelper oss i å tørre å lytte inn og godta at alle dager er vi ikke på overskudd, og at vi kanskje kan bli sparket bak til å kreve litt ekstra hos de periodene vi faktisk har overskudd.
Det tenker jeg. Men for meg, overall, så er jeg veldig glad i ordavringen min. Men jeg er jo opptatt av sånt. Veldig mange som, når jeg snakker om det, sier sånn at de aldri kunne tenkt meg. Det er bare stress. Mens den stresser ikke meg i det hele tatt. Den er min venn, og jeg ble så fortvilt. For den første uken av helseøsten, så paia den for ordavringen min.
og da er en del av prosjektet var jo målet, ikke sant? Kondis, hvordan var det der? Og så var jeg en målent utenordaring før jeg fikk erstatningsring. Det var triste greier. For jeg synes det var interessant, det med liksom punklet denne hackingen. Men ja, jeg tror ikke det er for alle. Blir man nevrotisk, kanskje ikke ha det. Synes man det er gøy, da er det overlegt.
Men jeg gir deg overskudd, det er jo spørsmålet, ikke sant? Bare ærlig på det. Sara, tusen takk. Dette har vært en glede å snakke med deg igjen. Vi forbereder ikke å gå ett år til neste gang du skal besøke poddmål. Det er veldig hyggelig å være her. Dere stiller så gode spørsmål. Det er bra. Men du har boken din ute i butikkene, så vi skal legge link til kjøp på nettstedet der du kan få tak i overskudd.
så den er faktisk ute i dag, Sara. Hvordan føles det? Det er veldig rart, altså. Det er så rart å gå fra Word-dokument til hardcover i bokhandel. Veldig stas.
Gratulerer med en knallbok. Vi har vært så heldige å få lese den litt på forskudd. Så kjære lyttere, da må dere kjøpe boken til Sara og kose dere med den. Tusen takk for at du kom, Sara. Tusen takk for at du var her. Oi, oi, oi. Nei, dette var spennende. Sara er en fin formidler og overskudd. Det her.
heier vi virkelig på. Men Monika, har du noen ting du gjør hver dag som gir deg overskudd? Jeg vet ikke om jeg gjør det hver dag, men jeg tror jeg tenker på det hver dag, og det er dette med skjerm og mobil. Og blant annet så har jeg kuttet en av jobbmailene mine bort fra telefonen, som du vet er lett, så hvis du skal ha tak i meg som har kutt, så sender du på den andre mailen som jeg har på telefonen. Og det er veldig få som har akkurat den mailen som jeg har på telefonen, for jeg kan ikke ha kontoret mitt rundt hele tiden, og
Sånn som Sara sier også, det er jo veldig mange fordeler med å være selvstendig næringsdrivende og ha kontoret sitt hjemme, sånn som vi har til stor grad. Vi har jo også treningsklasser på Core Balance, men likevel, det er mange fordeler med det, men det er også
Jeg kjenner at det er vanskelig å sette de grensene mellom jobb og privat. Hvis det piper i telefonen, så er det så lett at jeg bare går inn og ser på den mailen, så svarer jeg på den i stedet for å ha den kvalitetssiden. Så for meg øver jeg meg på å skru av kontoret når klokken er syv på kvelden, slik at jeg får fri de tre timene før jeg skal sove. Så det er det ene. Og det andre er å ikke ha på notifications. Jeg har ikke sånn piping på telefonen min.
Nei, jeg slenger meg på den, for jeg blir rett og slett gal av telefonen, så det jeg gjør er at jeg har den på lydløs. Jeg klarer ikke. Den eneste lyden jeg har er når du sender meg meldinger, Monika, ellers er det ingen andre lyder, så det er veldig gøy. Og det er en av mine strategier, og så
har jeg treningen min. Den gir meg ekstremt overskudd. Den er heldig for meg nesten hver eneste dag å få en treningstime. Da er hodet mitt helt tomt. Jeg gjør det mer for det mentale enn kroppslig. Det er en skikkelig overskuddsbegivenhet i mitt liv. Det merker jeg også på megaformat-trening. Det er såpass teknisk og
kontrollert at jeg har ikke telefon, tanker eller jobb eller deadlines, og hvis det er en dårlig dag eller noe som har plaget meg, så er den treningen for meg også at da er jeg i midtsen, det er der jeg er og det er jo litt sånn, hvis det er du som lytter på podcasten, sliter med å komme ut på trening og kjenne at det er så tungt for kroppen, så kan det hende at hvis man begynner å se på det som en sånn frisone som ingen andre kan ta tiden den, så kan det gi deg en annen type inngang til trening
og jeg trenger ikke ta meg helt ut, jeg har blitt mye flinkere til å gå på kneplanker, til å engasjere magen min, og se at muskulaturen står i planker som ikke skader meg, så litt små ting, men jeg har en ting til, og det er, i det siste så har jeg vært inne på å gjøre denne biohacking-sengen med sånne binaural sounds,
de stimulerer de forskjellige frekvensene igjen da, sånn at du får ro. Så det har vært utrolig digg. Det er bare 20 minutter, men det kan man ikke holde på å gjøre på et sted hele tiden. Og vi skriver om dette i boken vår som kommer om noen uker eller etter, om
den flow-staten som Sara snakket om og man har linker eller QR-koder til hvor du kan finne sånne type binaural sounds så det er også egentlig en ganske enkel og fin måte for de som ikke liker å meditere for eksempel, men trenger å få litt ro og balanse Ja, det er kjempefint
Og så er det et annet hack som jeg bruker veldig mye, særlig på morgenen når jeg står tidlig opp, og nå når det er mørkt, så er det jo dette med blålysbriller. Jeg er veldig nøye på at det første lyset jeg får inn i øynene mine er dagslyt. Da får jeg
overskudd med en gang. Så det er litt slitsomt i Norge, for det er jo ikke likt fra dag til dag. Man må hele tiden se på når det er, men nå er det helt perfekt, for nå er det litt før åtte. Gå ut da bare et par minutter og bare se opp mot himmelen. Det gir skikkelig overskudd.
Kjære Lister, tusen takk for at du er med oss uke etter uke. Vi var veldig inspirert og glad for denne rørende og varme og gode og klokke samtalen med Sara Lossius. Sjekk ut boken hennes Overskudd. Vi synes det var mange gode historier der inne, mange gode tips til hvor vi skal få det bedre og mer overskudd. Takk for å følge Happy Biohacking!
Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander.