SmS #119 Tina Gran: Jeg overlevde tre voldelige forhold – Psykisk terror, kontroll og veien ut
Silje Skjevig samtaler med Tina Gran om hennes erfaringer med vold i tre nære relasjoner: psykisk terror, kontroll, isolasjon og veien ut. De diskuterer systemsvikt, voldsalarm, traumebånd og hvordan pårørende kan hjelpe. Tina startet podcasten Gaslight District for å øke forståelsen.
01:01
Podcasten diskuterer erfaringer med vold i nære relasjoner og viktigheten av å ta disse kvinnene på alvor.
05:33
Det er komplekst å forlate voldelige relasjoner, med økonomiske, psykologiske og beskyttelsesfaktorer som påvirker beslutningen.
18:46
Talen handler om erfaringer med vold i nære relasjoner, inkludert psykisk og fysisk vold, og vanskeligheten med å forlate slike forhold.
31:04
Hovedpersonen flyttet ut etter voldelige trusler, men opplevde en uventet støtte fra politiet og helsevesenet i prosessen.
36:03
Når man er i voldelige forhold, kan kjærlighet og avhengighet gjøre det vanskelig å se behovet for å forlate situasjonen.
Transkript
Nævnt i episoden
Tina Gran
Gjest og overlevende av tre voldelige forhold; deler sin historie og driver podcast om vold i nære relasjoner.
Silje Skjevig
Psykologspesialist og vert for podcasten Snakk med Silje; intervjuer Tina.
Gaslight District
Tinas egen podcast om vold i nære relasjoner og pårørendes erfaringer med systemet.
Mimosa Collective
Organisasjon som støtter voldsutsatte kvinner; stedet Silje og Tina møttes tidligere.
Rahavi-saken
Sak der en kvinne ble drept til tross for besøksforbud; brukes som eksempel på systemsvikt.
COVID-19
Karantene tvang Tina til å bo med voldsutøver; volden eskalerte under pandemien.
VG
Avis som omtalte Rahavi-saken og politiet håndtering.
Politiet
Kritisert for å ikke gi voldsalarm og for å ikke tro voldsutsatte kvinner.
Krisesenteret
Tilbud til voldsutsatte, men har ikke mandat for voldsalarm.
DNB
Bank som hjalp Tina med rådgivning til å gjenoppbygge økonomien og kjøpe leilighet.
ATV (Alternativ til Vold)
Behandlingstilbud Tina foreslo for en voldelig partner, uten resultat.
Voldsalarm
Vern Tina mener utsatte bør få; ofte nektet når volden ikke er fysisk.
Traumebånd
Begrep som forklarer hvorfor det er vanskelig å forlate voldelige relasjoner.
EMDR
Traumebehandling Tina har fått hjelp gjennom etter overgrepene.
Deltagere
host
Silje Skjevig
guest
Tina Gran
Point
Det er en risiko å forlate en voldelig relasjon – det er ikke bare å forlate.
Undergraver den vanlige kritikken «hvorfor gikk du ikke tidligere?» og peker på at brudd kan være det farligste tidspunktet.
Barna kan ende opp med å bo hos den voldelige partneren hvis du forlater – noen blir værende fordi de tror det er tryggere.
Viser at «barna først»-argumentet kan snus på hodet i voldelige relasjoner.
Det er de små dosene med godhet du får av og til, som gjør at du blir.
Kjernen i traumebånd – vekselvirkningen mellom mishandling og kjærlighet binder offeret.
Det skal ikke være forskjell på om du blir voldtatt av samboeren din eller om en fremmed bryter seg inn hos deg hver kveld.
Sterk påstand om likeverdighet av overgrep uansett relasjon.
Jeg vil at det skal hette reactive defense, ikke reactive abuse – den som reagerer er ikke abusive.
Begrepskritikk som flytter ansvaret fra reaksjonen til provoseringen.
Kontekst: Når den ene står med kameraet oppe i ansiktet ditt, er det ikke den som filmes som er den farlige.
Om hvordan videoklipp uten kontekst kan brukes til å framstille offeret som «den gale».
Du trenger ikke forstå alt for å kunne hjelpe.
Oppfordring til pårørende om å handle med kunnskap og veiledning fremfor å dømme.
Man må ikke slutte å snakke om det – vi må være den endringen vi ønsker i samfunnet.
Avsluttende oppfordring om åpenhet og å senke skammen rundt vold i nære relasjoner.
Kommentarer som «hun har sikkert gjort noe for å fortjene det» gjør at voldsutsatte tør ikke å åpne seg.
Advarer mot offerkyldige kommentarfelt-kommentarer.
Påstande
Flere personer døde under covid-19 fordi de ble tvunget til å være i karantene med en voldelig partner.
Påstand om dødsfall knyttet til karantene med voldsutøvere under pandemien.
Gjesten har opplevd vold i tre forskjellige forhold.
Gjestens egen beretning om sitt liv.
Gjesten startet podcasten «Gaslight District» på grunn av sine egne erfaringer med vold i nære relasjoner.
Bakgrunn for podcasten.
I den såkalte Rahavi-saken ble kvinnen skutt og drept til tross for besøksforbud mot gjerningspersonen.
Referanse til en sak omtalt i VG (navn kan være feiltranskribert).
Ifølge VG stod gjerningspersonen i Rahavi-saken med 41 saker knyttet til trakassering og stalking fra før.
Gjesten husker tallet 41 fra VG, men uttrykker usikkerhet.
Politiet legger ofte til grunn at volden må ha vært fysisk for å gi voldsalarm.
Gjestens forståelse av politiets praksis.
Gjesten anmeldte partneren nummer to etter å ha flyttet ut, men saken ble henlagt.
Utfall av anmeldelsen.
Gjestens fastlege dokumenterte volden i journalen over flere år.
Om bevisene i saken.
Politiet slapp den dømte partneren ut etter omtrent et døgn, hvorpå han kom hjem.
Hendelse etter politianmeldelsen.
Partneren som ble dømt fikk blant annet innreiseforbud til Skandinavia i noen år, men ingen fengselsstraff.
Om straffeutfallet.
Under karantenen i forhold nummer to fikk gjesten ikke lov til å ha mobilen med seg på badet og måtte dusje med døren åpen.
Kontrollerende atferd fra partneren.
Gjesten ble holdt innesperret i opptil nesten 14 timer på ett punkt, blant annet uten lov til å gå på do.
Beretning om en voldsepisode.
Det var satt opp besøksforbud i Rahavi-saken, men kvinnen fikk ikke voldsalarm.
Om beskyttelsestiltakene i saken.
Alle flyavganger ble kansellert under lockdown, så gjestens partner ble værende i leiligheten hennes.
Hendelser under covid-karantenen.
Gjesten var gravid og mistenkte det fordi hun ikke hadde hatt mensen i to–tre måneder.
Beretning fra forhold nummer to.
Gjesten rømte fra partneren i garasjeanlegget og ba en familiemedlem ringe politiet.
Fluktdetaljer fra flukten.
Etter forhold nummer tre var gjesten hjemløs, hadde forbrukslån og null kroner.
Økonomisk situasjon etter flukten.
Innen seks måneder hadde gjesten full jobb, kapital, nedbetalte lån og var på vei til å kjøpe egen leilighet.
Gjenoppbygging av livet.
Gjesten fikk jobb i helsevesenet og søkte på jobber døgnet rundt mens hun bodde hos moren.
Om veien tilbake til selvstendighet.
Gjesten har fått traumebehandling, inkludert EMDR, og jobber fortsatt med traumene.
Om oppfølging etter volden.
Det finnes hjelpeinstanser som Voldsofferlinjen, krisesentre, politiet og Støttesenteret for kriminelle utsatte som kan gi veiledning.
Om tilgjengelige ressurser i Norge.
Det finnes trygghetsteam i de fleste kommuner der hvem som helst kan melde inn bekymring.
Om kommunale tilbud.
Gjesten opplever at voldtekt begått av en partner ikke blir tatt like på alvor av politiet.
Gjestens erfaring med systemet.
Noen som er dømt for vold slipper ut på permisjon uten at ofrene varsles.
Om feil i systemet rundt varsling av utsatte.
Silje Skjevig er psykologspesialist og driver podcasten «Snakk med Silje».
Om vertens bakgrunn.
Podcasten kan støttes økonomisk via PayPal, bitcoin eller VIPPS til 806513.
Opplysning om støttekanaler nevnt i episoden.
Loader
Ingen var forberedt på hvordan de som var i voldelig forhold og som ble utsatt for vold skulle ha det i karantene med voldsutøveren sin. Det var flere som døde under covid fordi de ble tvunget til å være i karantene med en voldelig partner. De ble tvunget, rett og slett. Og det ble jeg også. Jeg var jo gravid. Og jeg trodde det, jeg følte det på meg. Så jeg ville kjøpe en test. Jeg spurte om
Det var greit å kjøre til apoteket. Så han isolerte deg hjemme, så du måtte spørre ham om du fikk lov til å gå på apoteket. Så han var veldig kontrollerende, det hørte ut som. Ja, jeg fikk ikke gå ut, jeg fikk ikke gjøre noen ting. Så du var helt isolert? Helt isolert, bestemt. Det var greit, men da skulle han bli med. Så da vi satt oss i bilen, det var sent i mai,
Så jeg fikk adrenalin og tenkte at jeg kjører litt, og så snur jeg. Jeg tror jeg brød fast grensen og ikke så sinnssykt. På vei tilbake, jeg kjørte ned igjen til garasjeanlegget og skulle ut. Og da holdt han meg igjen, og jeg måtte jo bryte meg løst. Og jeg la på sprang, det var en liten oppbakke fra garasjeanlegget og opp, og jeg la på sprang, og han ytter meg.
Jeg husker jeg holdt så hardt på nøkkelene, så han ikke skulle ta det ut av hånda mi og låte seg inn i leiligheten igjen. Så tok jeg tak i armen til hun ene, og så sa jeg, du må ringe politiet. Med en gang. Og da skjønte hun at... Nå var det greit. Nå kunne hun gjøre det. Jeg hadde jo bedt hun tidligere om å skjøre det. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig.
Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre. Målet med podcasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513.
Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen. Takk. Hina Grahn. Jeg har jo møtt deg tidligere på Mimosa Collective. Det er jo en organisasjon som støtter kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner.
Og så har jo jeg vært gjest i din podcast. Vil du fortelle litt om podcasten din, hvorfor du startet med den? Den heter Gaslight District. Jeg startet med den fordi jeg selv har opplevd vold i nærhet i tre forskjellige forhold. Og så tenkte jeg at det må jo snakke om. Kanskje det kan hjelpe noen andre å komme seg ut.
Det var litt skummelt, men jeg satt seg. Det virker så det går greit. Jeg har sjekke gjester, og jeg har fokus på ytterlerte som har mistet døtre, som har mistet familie generelt, og
hvordan de har blitt møtt etter det av systemet. Ja, som han mistet noen, altså som har blitt drept av partneren sin. Ja. Ja, for det er jo ganske viktig å snakke om det, fordi det er jo en del drap i Norge som kunne vært unngått hvis
systemet ivaretok disse kvinnene som levde i relasjoner hvor de rett og slett var redde for livet sitt og samtidig da ender man med drap da som kunne vært unngått hvis man faktisk tok disse kvinnene på alvor. Hva er det du tenker at folk burde vite om dette temaet bare sånn generelt overordnet? For det er
Det er jo viktig å snakke om disse tingene, og mange skjønner kanskje ikke, eller vet ikke hvor stort problem dette er i Norge. Kvinner som står i fare for å bli drept av partneren sin, når de forlater dem for eksempel. Det er derfor man skal være veldig forsiktig med å si at
Hvorfor gikk du ikke tidligere? Ja, for det er en risiko å forlate en voldelig relasjon. Det er ikke bare å forlate dem, da må man ha beskyttelse og nettverk rundt seg og trygghet for å ivareta disse damene og eventuelt også barn. Det kan jo være at de har kommet med trusler, både deg og familien din.
folk du er glad i generelt, og at dessuten så er det så sykt mange faktorer som spiller en rolle her. Det er økonomiske faktorer, det er barn. Mange blir på grunn av barna. De tenker at det er tryggere å bli på grunn av barn. Altså at det er tryggere å få barna da. Ja, for mange tenker jo det at hvis du har barn så må du komme deg langt vekk fra en voldelig partner. Men du tenker, eller
Det er jo ikke bare nødvendigvis å forlate en voldelig partner. Barna kan jo ende opp med å måtte bo hos denne voldelige uten at bordet er der til å beskytte barna, for eksempel. Ja, og det tror jeg mange, jeg snakker jo med mange som opplever det, og har gjester som forteller om nettopp det at de opplever at de har partner å manipulere barnevern og andre instanser, slik at de kan ha
Jeg holder på å si foreldrerrollen, men foreldreansvaret.
Ja, så det du gjør er å snakke med andre, både personer som har vært utsatt for vold, men også mennesker som jobber med voldsutsatte, og som jobber i dette systemet, som kanskje skal ivareta. Altså, nå er det jo selvfølgelig også kvinner som utsetter andre for vold, men samtidig så har dere kanskje hovedfokus på kvinner som blir utsatte nettopp på grunn av den kvinnen
maktubalansen det også er i at menn er sterkere enn kvinner rent fysisk da. Ja, og så tenker jeg på proporsjonsprinsippet også at jeg har hørt menn si hun slo meg i armen, og så har de boksa hun i ansiktet etterpå. Så da er prinsippet jo at hvis du absolutt må gjøre igjen, noe jeg personlig ikke synes når det er
Nå høres det ut som rettferdige at en dame kan slå deg uten at du skal gjøre igjen, men politiet har jo opplevd selv at du har hatt andre alternativer. Så hvis du har det, så bruk de. Fordi som mann er du som regel sterkere enn en dame. Det er biologi.
Men hva er det du, etter å ha snakket med veldig mange om dette, og selv har blitt utsatt for vold i parrelasjonen,
Hva er det du tenker at vi burde snakke om i dag knyttet til disse temaene? Hva er det du tenker er viktig å ha søkelys på for de som ikke har så mye erfaring eller kjennskap til dette problemet? Vi begynte jo ganske hevig her å snakke om drap, og det å forstå at det kan være en konsekvens av å forlate en voldelig partner.
Det er jo systemer som burde kanskje ivareta den som blir utsatt for vold. Hvordan fungerer det i Norge i dag? Jeg vet ikke om det fungerer i Norge i det hele tatt. Vi har jo krisesenteret som skal ivareta kvinner. Er ikke det nok da? Klarer du ikke å hjelpe disse kvinnene?
Krisesenter, det er jo for det det er. Det er jo et sted du kan få et opphold når du er utsatt for vold, eller om det er akutt fare du ikke har et sted å gå. Men krisesenter er jo ikke politi. Det er jo ikke de som har mandat som kan gi voldsalarm eller omvendt voldsalarm. De tingene som jeg tenker er forbyggende og veldig viktig at du kommer ut tidlig.
De politiene, sånn som jeg forstår det, så baserer de det ofte på at volden ikke er fysisk. Og legger det som grunnlag for å ikke gi voldsalarm. Ok, sånn at du må ha vært utsatt for fysisk vold for å få en voldsalarm? Det vet jeg ikke om du må, men jeg har forstått på den Rahavi-saken også. Så grunnen til det er jo med at hun...
At det ikke hadde vært noe fysisk. Ja. Og hva slags sak er det? Kan du fortelle litt om hva som skjedde i den saken? Hun ble jo drept. Skutt og drept. På det som jeg anser som varsletrapp. For hun sa til politiet at hun var rett for å dø. At han skulle drepe henne. Og jeg mener på at hun fikk besøksforbud. Han fikk besøksforbud? Ja, at han fikk det besøksforbudet.
Og så hadde han jo ganske mange saker fra før. Voldssaker, eller? Ja, det var 41 saker som stod i VG, med trakassering og stalking. Kan det være jeg tar feil? Kanskje noen andre ting, men i hvert fall et tall jeg husker. Og så fikk hun jo ikke mer enn det da. Hun ville jo gjerne ha voldsalarm. Det fikk hun jo ikke.
Så ble det ikke trodd på at hun faktisk kunne bli drept? Da var hennes frykten ubegrunnet tilfølge politiet? Er det vanlig at det er sånn? Jeg er veldig nysgjerrig selv på hva de har tenkt. Hans søster sa jo også at det var grov brudd på tjenesteplikt. Ja, at de faktisk ikke ga henne den måskevelen.
Og hun har også uttalt, som det stod i VG, at han trengte hjelp. At han ikke hadde en god syke, og ikke fikk den oppfølgingen han skulle. Men hva er det som gjorde at du ble så engasjert i dette? Det sier seg jo litt selv, du har jo vært i voldelige forhold selv. Vil du fortelle litt om det? Din historie og reise for å...
engasjere deg i denne viktige problemstillingen? Jeg har vært i tre voldelige forhold som jeg snakker ofte om, fordi det er ganske viktig, synes jeg, at folk skjønner at det er normalt å gå i fra et voldelig forhold til et annet, og så videre. Og at det stigma rundt det må vi også prøve å
å forbygge litt fordi jeg synes jo det var veldig flaut tredje gang å si det høyt i mitt håp måtte jeg bare oppføre det til å fungere på en eller annen måte og det var tredje gang ja, sånn at du var i et forhold og så kom du deg ut av det
Og så var neste forhold også voldig. Men hva tror du var grunnen til det? Det er jo fort gjort å tenke at da må du vel se de røde flaggene hvis noen utenfra skal prøve å skjønne hvordan det er mulig. Det er selv til røde flagg. Og mange tror det. Du skulle jo ha sett det, og du skulle jo ha sett at
Han hadde kontrollerende tendenser, eller voldelige tendenser. Nei, ikke hvis han er kjempeflink til å skjule det. Så det er det, at han ikke viste sitt sanne jeg før du allerede var så langt inn i det, at det var vanskelig å komme ut. Ja, og det kan være barn involvert som legger en tyngde på det, at kanskje de bruker det litt som skjold.
At du må bli på grunn av de, for eksempel. At man blir litt manipulert til å bli værende ved å spille på skyldfølelse eller skamfølelse, eller at man ikke gir deg noe annet valg enn å være fanget. Det har jeg opplevd. Mye skyldfølelse og
gjerne skylde eller snakke om at men alle andre forlot meg og skal du også forlate meg? Ja, at man aktivt spiller inn på din samvittighet. Det er jo ikke så uvanlig at vi kvinner, vi ønsker jo til å vare på andre. At det er litt sånn der at når man først er i en relasjon hvor den andre aktivt
hele tiden går i offerholdet, så ønsker man jo å ta vare på den andre. Og så er det jo kanskje naturlig da å la sine egne behov vike av hensyn til den andres behovet da. Var det litt sånn for deg også? Ja, altså jeg var jo selv oppoffrende. Skikkelig. Og jeg måtte jo lære meg å ikke være det. Det var vanskelig. Sånn at jeg jobber fremdeles med det. Og
og tenker at mine behov også er viktige. Og det er de. Dine behov er viktige. De skal også bli prioritert. Jeg har sett hva du har blitt lært eller opprettet. Men hvis du skal spole tilbake, kan vi snakke litt om når man begynner å legge merke til disse tingene? For det som er så fort gjort for folk å ikke forstå, er jo litt det der at
Det skjer gradvis. Altså at man kanskje begynner å finne seg mer og mer ting som kanskje går på kryss av dine verdier eller dine behov. Det er jo ikke sånn at det går fra 0 til 100. Det er noe med at noen gradvis kanskje tråkker over dine grenser. Og så...
Når man først da begynner å innse at «Åj, shit, dette her er jo ikke sunt, dette er jo ikke bra for meg, sånn skal det jo ikke være», så er det jo kommet så langt kanskje at det blir vanskelig å skulle bryte ut av et mønster som kanskje har blitt til over lengre tid. Det er det kanskje mange ikke forstår, at
selvtilliten. Man begynner å tvile på sin egen virkelighet, man begynner å tvile på seg selv, kanskje, såpass mye at når man først begynner å innse ting, så blir det vanskelig å finne ut av hvordan skal jeg komme meg ut av dette, når man er langt inn i det edderkopp-nettet. Jeg vet ikke...
Om du vil si litt om det, for de som kanskje ikke skjønner helt hvordan dette fungerer. Det er jo det som jeg tenker kalles, som jeg fant ut at det har et begrep, og det er jo traumebånd, blant annet. Og det er ofte når ting er veldig opp og ned, at de både sniller med deg og slemmer med deg samtidig, og du klarer ikke å velge. Du må jo velge. Og
Og hadde de vært stygge med deg hele tiden, så hadde du selvfølgelig idrett. Så det er jo de små dosene med godhet som du får av og til, som gjør at du blir. Og du er jo selvfølgelig glad i den personen, og så har dere kanskje felles nettverk. Det er ganske mye som gjør at du får en tyngde der det blir veldig vanskelig å dra ifra den personen. Ja, for det er jo sånn at du ...
I starten er jo ting kjempefint. Ja, og det er noen, altså han ene opplevde jeg gikk i fremvult til 100. Det gjorde han. Igjen, tre stykk som har likhetstrekk, men samtidig så var de veldig forskjellige volds utover. Måten de, nå ler jeg, måten de utvendte, ja, men det er jo
Det er jo absurd, altså jeg ler veldig mye fordi det er absurd. Jeg synes det er så absurd når jeg hører på det selv av og til at jeg må le. Men jo, de var tre forskjellige i Wall Street. Men igjen med likhetstrekk, det gikk jo fra 0 til 100. Og da tror jeg egentlig det er litt vanskelig. I hvert fall for meg så var det litt vanskelig, jeg har ikke klart å registrere det helt. Ja.
Så var det jo en, da begynte det gradvis. Og kanskje jeg burde sett det, og kanskje jeg unnskyldte det ganske mye. Ja, for det er jo likevel litt sånn at hvis dere har hatt det veldig fint, da, så har man jo et håp om at vedkommende egentlig er den snille, gode som man forelsket seg i, som man har hatt masse fine stunder med.
Og så er det jo vondt da, å innse på et eller annet tidspunkt at han er kanskje ikke den personen. Han kommer kanskje aldri tilbake til det. Og så er det jo ikke rart at man kanskje begynner å unnskylde den adferden. Nei, men det var jo bare den ene gangen. Nei, men da skjønner jeg at da var han jo veldig presset. At man lengter tilbake til den tiden hvor alt var fint og bra. Og så er det jo naturlig også...
At det går i perioder da, altså har man det kjempefint en periode, og etter at det virkelig har smelt da, og man har blitt utsatt for ting som man tenker at det burde man jo aldri akseptere, i noen sammenheng, ingen burde akseptere det, så er det jo kanskje en roligere periode da, hvor det er fint, og da har man jo ikke lyst til å skulle gjøre noe drastisk, eller ta noen beslutninger om å forlate, eller...
Jeg vet ikke, hvordan var det i dine relasjoner? Var det litt sånn, eller hvordan fungerte det? Jo, en gang var det sånn. Og så har jeg også vært i denne abuse triangle, hvor du har det som en honeymoon-basen, og så bygger det seg opp, og så er det vold, og så går det i en sånn triangel da.
Så jeg husker jo veldig godt at det kunne vært veldig fint. Vi kunne ha det kjekt og være bestevenner og gjøre kjekke ting. Og så begynte jo ting å bygge seg opp igjen. Så ble det jo anspent. Og så ble det valgsepisode. Og så var det tilbake, og så roet det seg. Og
Ofte, mange jeg har snakket med, sier at det er nesten som de ville framprovosere det litt, fordi de var så lei av å vente på hvor tid de skal bli banket opp igjen, at de nesten er irritert med vilje, med små stikk og drypp, slik at de bare kunne gjøre det og bli ferdig med det. Og det kunne jeg også gjøre av og til, mot slutten i hvert fall, når det hadde pågått i mange år.
Ja, sånn at nå har vi bare blitt ferdig med, så jeg slipper å gå og engste meg, for når neste voldsepisode kommer, så bare blir vi ferdig med det, og etter den voldsepisoden, så roer de seg ofte, at da har man en honeymoon-face.
hvor alt er fint og behagelig, og da lover de ofte bot og, nei, hva er det man kaller det? Gul og grønne skoger, bot og bedring, at jeg kan si. Nei, nei, men, og så er det jo denne, hva skal jeg si, ja, men hvordan funker liksom den, det er jo mange som sier at det verste er ikke nødvendigvis den fysiske volden,
Men mer den der psykiske biten, hvordan var det for deg i dine relasjoner? Det var forskjellig. På et punkt, den som ble i domfelt, en ganske milde dom, det var jo under covid. Det var jo psykisk og veldig mye fysisk på veldig kort tid. Tre måneder cirka, da det bare...
Eskalerte helt sinnssykt Så det psykiske var jo det presset Det konstante Det var jo Et kontrollbror Jeg hadde aldri sett maken til Jeg kunne nesten ikke Jeg fikk nesten ikke ha min egen mobil på meg Jeg måtte dusje om døren Og åpne for han mente jeg tok selfie På badet hvis jeg gikk inn på badet Med mobilen Sånn ting Så du fikk ikke lov til å ta selfie?
Jeg fikk ikke ha mobilen inn på badet. I tilfellet tok jeg selfie ifølge han skulle sende til andre menn. For sånn var det også i hans univers. Ja, så han var veldig kontrollerende. Du fikk ikke lov til å gjøre noe som kunne vittne om at du hadde noe kontakt med andre menn, sånn at han skulle passe på at du var hans.
og det er jo ikke det er ganske vanlig at man blir isolert fra andre hvordan var det for deg så de rundt deg var det noen som var bekymret skjønte de hva du ble utsatt for i de relasjonene du var i hadde du familie og venner som var bekymret for deg, eller hvordan var det? ja, altså du kan jo også spille ditt livsskuespill slik at de ikke skal bli bekymret
Men de jeg valgte å si det til etter hvert, det er jo selvfølgelig det. Og så tror jeg det er ganske vanskelig å være den som står deg nær når du blir utsatt for vold. At du står i et slags dilemma hele tiden. For hvis du ringer politiet, de kunne jo risikert at jeg ble sint på dem. Hvis ikke jeg var klar og ikke hadde lyst til å forlate henne, da
I en traumabann så kunne jeg jo blitt sur hvis jeg hadde ringt politiet da, for eksempel. Jeg tror det er veldig vanskelig akkurat det, og det er også viktig å snakke om hvis du er pårørende eller venninne eller kompis til noen som er utsatt for vold. Men det er jo veiledning å få, det er det jo. Ja, men hva er det du trengte fra de rundt deg når du var i et voldelig forhold, og når du...
Du har jo kommet ut av et voldelig forhold tre ganger. Hva er det som hjalp deg til å innse at du burde komme deg ut? Og hva var det som hjalp deg til å komme ut? Jeg husker at første gang var jeg alene hjemme i rundt ti dager, på grunn av noe vanskelig. Og det første gang på noen år at jeg sov ordentlig,
Og ikke hadde hjertebank og våkne hundre ganger på nett. For jeg pleide å våkne, jeg pleide å sette meg opp og se på han. Og bare vente. Jeg vet ikke, jeg fikk for meg at han plutselig skulle gjøre noe. Jeg vet ikke hva det var. Jeg vet anners hva det var. Nei, men det var at nervesystemet ditt var veldig på vakt da. Fordi det var noe i deg som skjønte at det var litt uforutsigbart. Altså at han kunne bli sint når som helst. Mhm.
For det er jo veldig vanlig da, at da er jo hele nervesystemet litt i helspenn og litt sånn alarmberedskapsmodus, hvor du aldri vet når du må beskytte deg selv da. Og det var nok det. Og det gjør jo mening. Akkurat den biten har jeg ikke snakket så mye om faktisk med noen. Fordi
Det er så rart, for jeg tenkte på det i natt. Jeg prøvde å sove, jeg hadde veldig mye tanke selv. Det pleier jeg å få, før jeg skal noe så helst, egentlig. Og så tenkte jeg på de ting jeg nesten har fortrengt, episoder med det mennesket, ting som skjedde. Hvordan han tok det, at jeg ikke fikk sove i seng som straff, ofte.
Hver gang vi skulle noe som innebar å bo på hotell, så fikk jeg liksom ikke sove i senga. Så jeg tror det var det. Når jeg endelig var alene over lengre tid, så sov jeg uavbrutt. Jeg gikk rundt som en zombie. Jeg var så redd. Det skjedde noe. Jeg kom sannsynligvis til å dø om ikke så lenge.
Hvis jeg ikke går. Ja, for det var det. Du merket egentlig ikke hvor ille det var før du kunne begynne å slappe av og kjenne etter og innse at skitt, når han ikke er her, så kjenner jeg meg ikke redd. Så han sa at du ikke fikk lov å sove i senga som straff.
Han sparket meg ut, han hevde meg, han brukte jo makt. Han, ja, hvis vi hadde, uansett hva det hadde vært, og ble det en diskusjon eller noe, og igjen det der proporsjonsprinsippet, jeg var jo aldri fysisk med han, men det skulle ingenting til, for han var da med meg. Og jeg kunne ta opp et eller annet, noe som jeg syntes var ugreit, som han hadde gjort, kanskje hvis han drakk, eller noe annet.
Og reaksjonen var bare eksklusivt. Og da var det det jeg husker en gang. Så var det da jeg lå på golvet ganske lenge på natt. Og jeg ble tvunget til ryggen. Og så sa jeg, eller jeg sneik meg opp på senga da. Så sa jeg noe annet. Så bare sånn, kan jeg få legge meg på hendene?
Jeg synes det er så merkelig at du kan gjøre det i søvnet, og reise deg opp sånn, og bare bli så sint, og igjenreagere den helt litt, og kaste krett ut av senga, og dytte meg ut av senga. Og så, det er helt uaktuelt. Du legger deg ikke i senga. Uansett, da hadde det gått fem timer sikkert, men nei. Så det skjedde ofte. Men da, når du var alene, så...
La du merke til at dette går ikke lenger. Da hadde du funnet deg veldig mye over tid. Du hadde ikke fått lov til å sove i senga di en gang, fordi du hadde vært ulydig, eller gjort noe som ikke passet han, høres det ut som. Hva var det du gjorde da, når du innså at det er sånn det egentlig er, så ille er det faktisk. Jeg må komme meg ut, hvis ikke så overlever jeg ikke. Jeg begynte å se etter leiligheter, og bare planla. Så ...
Det var ikke så mye annet å gjøre. Og da bare flyttet du ut? Jeg flyttet ut. Det gikk jo henholdsvis greit. Akkurat den biten der. Og det var jeg jo kanskje heldig med. At der var det ikke den samme frykten som kanskje med de andre. Av en eller annen grunn heller motsatt. Akkurat som det var høy kreit. Så når du først flyttet ut, og du hadde funnet et nytt leilighet,
så kom han ikke etter deg det var ikke noe vanskelig å bare bli værende i den nye leiligheten din alene nei, altså jeg var jo redd på grunn av tidligere trusler, men du lærte deg også å kjenne folk, altså det er jo litt det at du selvfølgelig man skal alltid ta trusler på alvor, men akkurat det tilfellet så tror jeg han hadde det litt mer i kjeften så du skjønte da at han ikke kom til å komme etter deg hvis du bare flyttet ut? det var ingen garanti
Men det var litt sånn hvordan han av grunn av jeg ikke kan si, men tok det fint. Så bra. Ja. Ja. Han hadde sikkert sine mekanismer. Ja. Ting han gjorde for å takle ting greit. Uten å gå for mye inn i det. Ja, jeg skjønner. Men denne personen ble aldri dømt for noe.
Nei, og det er det syke, for det var flere år med bevis. Og jeg husker hun tok avhøret, og hun satt med kamera på, med opptak, for det er alltid opptak. Hun sa at hun vet hun er redd for å ikke bli trodd, men bare vite at jeg tror det, og vi vil at dette skal gå gjennom. At det skal bli tatt ut, tiltale, vi vil.
Jeg fikk litt sånn, hva? Skal ikke dere være nøytrale? Sånn kan du si det. Men hun var så på min side. Det var veldig godt. Og bistandsadvokaten min også. Hun var helt sikker på at det skulle gå gjennom. Så da det ble henlagt, så fikk jeg jo sjokk. Men da var det sånn at du anmeldte deg etter at du hadde flyttet ut? Ja.
Men hva var det du hadde tatt vare på av bevis i den saken da? Fordi du skjønte at du måtte bevise ting egentlig før du skjønte at du måtte ut? Eller hvordan funket det? Det ble dokumentert, blant annet av passlegen min, i flere år. Jemlige samtaler som jeg hadde ofte.
Så fastlegen din visste om volden? Hun visste det. Hun visste det nærmest hva det skjedde. Og du ser det i journalen min, så står det jo hvordan det går i henhold til det. Nå er det bedre periode, nå er det verre. Så det var det. Ikke minst at ved et tilfelle så trodde jeg jeg skulle dø under kveldertak. Og mye annet. Mye grov vold.
Den kvelden. Og da ble jeg oppriktig redd. Sånn type redd har jeg aldri vært. Da tenkte jeg at det svarte meg helt. Jeg ringte politiet. Da hadde jeg jo kjempe dårlig samvittighet. Tror du at du skulle bli drept? Jeg trodde jeg skulle bli drept den kvelden. Jeg var helt sikker på det.
Så jeg ringte de. Det gjorde jeg faktisk. Og jeg anmeldte ikke, men de anmeldte. Og avhøret mitt, når jeg anmeldte, var jo identisk til det jeg hadde sagt til de da, når de tok avhør, når de kom hjem til oss. Men hva skjedde når de anmeldte og kom hjem til dere og du hadde et avhør? Hva gjorde politiet da?
De slapp han ut dagen etterpå, så han kom hjem. Jeg hadde jo sikkert flaks at det gikk, men med noen andre så kunne det kanskje gått gale. Men hvorfor slapp de han ut da? Var det fordi de ikke hadde nok bevis på at... Hva gjør man i sånne saker? For det er det jeg lurer på. Hvordan skal systemet ivareta de som lever i sånne forhold som det du gjorde da?
Åh, det er så vanskelig å svare på, for det er mye jeg skulle ønske de gjorde annerledes. Blant annet at folk fikk en heads up i ganske mange tilfeller, der de også er ute på parmisjon. De som har dom som er i fengsel for vold, det har jo vært tilfeller der de har vært ute på parmisjon, og så har de ikke blitt.
Ja, så de vet ikke at de som har utdødt vold mot dem er ute på permisjon. Ja, og så har de glemt det, så har det vært glipp, og så får de plutselig vite det. Og da kan jo den personen ha risikert at de kommer hjem til dem og gjør noe. Men sånn i tilfelle som ditt da, hvor politiet vet at du blir utsatt for vold, det blir et avhør,
Han var... Han var... Hvor var han, holdt jeg på å si? Altså, han... Hva er det man kaller det når han blir sittende inne i fengsel? Ja, det var jo nok i arresten da, tenker jeg, i et lite døgn. Men for meg så var det jo at jeg ville jo ikke at han skulle bli tatt med en gang. Jeg ringte jo...
Hvorfor ikke det? Traumvann. Ja, ikke sant? Du var glad i han. Du ville ikke at han skulle oppleve noe kjipt, for du brydde deg om han, selv om han utsatte deg for vold. Så ville jeg jo, og det samme skjedde under den covid-saken. Ja, den neste mannen du var sammen med. Der husker jeg han...
Den ene politimannen bare, nå må du droppe den der morsfølelsen. Du har ikke ansvar for han. Og da stod jeg jo nærmest tryggledig om å være snill. Ikke... Altså, pass på han. Pass på at han spiser, og pass på at han får det og det med seg. De bare, ja, gutt. Ja, de skjønte ikke at du kunne bry deg så mye om en mann som utsatte deg for så mye kjipt. Men hva...
Så det er litt sånn at du så på en måte ikke den biten, fordi den kjærligheten til han var så sterk, den avhengigheten av han på et eller annet vis, eller hvordan må du beskrive det? Jeg tror jeg så det, og jeg ikke så det. Jeg tror det var at jeg... Det ble en benektelse på et eller annet vis? Det kan godt være. Jeg vet ikke helt hva svaret gikk opp i hovedet mitt. Du vil jo overleve, selvfølgelig.
Jeg ville jo ikke ha det sånn. Men jeg ville jo være sammen med han. Men jeg ville ikke at han skulle være voldelig. Så det var en side av deg som ville ha den siden av han som ikke var voldelig. Og så var det vanskelig å se at den volden ikke kom til å opphøre. Det var kanskje ikke noe du kunne gjøre for å forhindre å bli utsatt for dette gjentagende ganger da.
Jeg prøvde. Jeg foreslo jo ATV og litt av hvert. Ja, sånn alternativ til vold. Alternativ til vold, syndemestring, men det ble aldri noe av. Nei, for hvis de selv ønsker hjelp for å ikke være voldelige, så kan det jo være mulig gjennom
og hjelp, og bli mindre voldelige, og også slutte. Men det forutsetter jo at vedkommende selv innser at de har et problem, for veldig ofte så blir det jo sånn at det er jo din skyld at jeg utsetter deg for vold. Fordi du er jo så vanskelig å ha med å gjøre. Du provoserer meg, eller hvis du bare hadde oppført deg, så hadde jo ikke jeg trengt å være voldelig med deg. Var det litt sånn herlig sånn? Jeg fikk jo selvfølgelig holde av det, at det er jo...
Det går ikke an å være glad i deg, eller at jeg er den eneste som vil ha deg, og noen andre, at du er stygg, eller du er sånn, eller uansett hvordan jeg har vært, så har jeg fått høre at jeg har vært gale. Trodde du på det da? Selvfølgelig. Hvis man hører noe nok ganger, så begynner man å tro på det etter hvert. Jeg forstod ikke hvorfor
Det er lenge etterpå hvor andre menn snakket med meg. Jeg er jo stygg. Da var det jo helt sånn. Nei, hva vil du med meg? Da hadde jeg fått høre at du er stygg og ekkel, og ingen vil ha deg. Sånn kommer det til å være, og man ser hva du gjør. Så vil ingen ha deg. Og ingen er glad i deg. Og så er det jo typisk også at man kanskje...
begynner å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning også av situasjoner man har vært i at ting blir bortforklart i ettertid og man begynner å lure på kanskje det var min feil eller kanskje han ikke har gjort noe galt eller hvordan var det for deg i dine forhold? Det er veldig lett å skylde på seg selv, tror jeg.
ta på seg ansvar. I mitt tilfelle så var det jo at jeg tenkte ofte, det må jo være noe galt med meg siden de behandler meg sånn. Det må jo være noe. Jeg husker jeg satt ofte på fest eller når vi var med venner og det var vi var ute på ting, om det var byen eller om det var hva en gathering det var, så så jeg meg alltid sånn. Det ble en sånn ting der jeg så på alle og bare sånn
jeg lurer på hvem andre som opplever dette er jeg virkelig den eneste og så satt jeg og sa det til meg selv at ja, jeg er den eneste her som opplever det jeg lurer på hvordan det er å være i et forhold uten vold jeg satt liksom fantasert og analysert og lurte alltid på om jeg var den eneste og hvorfor jeg var den eneste og så får man en følelse av at
Jeg er den eneste, og når jeg blir utsatt for det, så er det egentlig min egen feil. Kan jeg egentlig takke meg selv? Ikke alltid. Jeg tenkte jo at det var jo sikkert, altså i noen tilfeller, at jeg var sikker på, jeg kan sikkert være helt jævlig av og til å gi kjeften noe såkalt provocerende, men jeg tror aldri at det var til det punktet jeg fortjente noe av det de gjorde. Nei, så du skjønte det på et nivå, men samtidig så var det veldig vanskelig
å komme til den beslutningen om at jeg må komme meg ut. Og hva tenker du? Ja, altså du ble utsatt for vold.
Men det å skjønne at det er så ille at dette må jeg komme meg ut av. For det var en sånn følelse av at jeg fortjener kanskje ikke noe bedre, eller kanskje ingen andre som vil ha meg. Ja, og da er det noe viktig, for jeg tror mange, og blant annet meg selv, tenker at jeg blir bare, for jeg får jo uansett ikke noe annet ytterpå heller, eller jeg fortjener ikke noe bedre, eller jeg ...
Ja, at nå er det dette. Det er dette eller ingenting, liksom. Ja, og ofte også får du litt sånn panikk, og hvordan skal jeg leve uten det? Ja, så det er mye blandet. Men noe inni deg, jeg tror noe inni meg, visste at dette var selvfølgelig ikke greit. Men jeg tror man er veldig flink til å rettferdiggjøre ting.
å forklare og bortforklare ting for seg selv for å overleve av det. Ja, for det er jo litt sånn at hvis man opplever selv at man ikke har noe annet valg, så må man jo bare finne en måte å overleve i det på da. Finne en måte å skulle tilpasse seg den andre for å utsette seg selv for minst mulig vold og kjipe ting og være forsiktig og sånn.
Men det er jo viktig at folk skjønner den biten der, at når du er i det, så ønsker du å beskytte den som utsetter deg for ganske grove ting, som ikke behandler deg bra, fordi du er glad i den personen, og du ønsker ikke at det skal skje noe kjipt med den personen. Og så er det jo det man kaller en ambivalens her, at på den ene siden skjønner du at dette ikke er greit, på den andre siden
så er det nesten en umulighet å se for seg at dette forholdet skal bli slutt da er det litt sånn? ja, det var nok litt sånn umulig sånn som du sier at jeg kunne ikke se for meg et liv uten eller at det var noe annet og igjen kanskje på grunn av felles nettverk og felles venner at det er så mye felles og så har du jo vært med de lenge
Og så har du andre forhold også som spiller inn. Noen ganger er det økonomi, så er det barn, og sånne praktiske ting, at man har et felles nettverk. Var du redd for å ikke bli trodd av de som var i det felles nettverket? Jeg var aldri redd for å ikke bli trodd. Det var mer at i det tilfellet var jeg veldig redd for å ødelegge for han også.
Ikke sant? Fordi det var så mange som kanskje hadde godt inntrykk. Og ja, det er jo ofte den der, han er jo så snill. Jeg har aldri opplevd han sånn. Og jeg tror jeg var ganske redd for at noen skulle si de tingene der. Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min.
Hvis det gjelder deg, hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube, eller følge-knappen på Spotify. Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i PayPal, ved hjelp av Bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser, kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret.
Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte. Ja, du vil jo være sammen, så selvfølgelig ville ikke du at andre skulle vite om at han var voldelig mot deg, og du brydde deg jo om at andre ikke skulle synes at han var kjip, samtidig som du selv...
kanskje skammer deg litt over det også og tenkte at jeg er jo ikke en sånn person som blir utsatt for disse tingene eller finner meg i sånt nå legger jeg litt ord i munnen på det her men det er jo ofte litt sånne ting som kanskje spiller inn at man vil jo heller at man lever i det håpet om at han bare skal slutte å være voldelig man ønsker at han skal klare å ikke være det og tenker at han ønsker jo heller ikke det
Men så er det jo det å innse det at for at han skal endre seg så må han jo faktisk ha hjelp. Da må han ønske det selv. Hvis ikke så er det jo egentlig ikke så veldig mye håp. Men det er kanskje mange som helst ikke har lyst til å innse eller tenker at det er sånn. Jeg vet ikke, nå var det mye tolkninger inn her. Du har jo snakket med mange andre også. Men hvordan var det for deg?
På et punkt så tror jeg det var det at jeg tenkte at hvis jeg venter lenge nok, fordi hvis jeg hadde sagt det til noen også, så kan det være jeg hadde fått dårlig samvittighet ditpå når han først hadde forandret seg da. Ikke sant? Og da er det jo på en måte, da er jo alt ødelagt. Litt sånn tenkte jeg av og til. Det var jo et ganske komplisert tilfelle. Under den covid-saken holdt jeg på å si at
var det litt annerledes. Og det var nok fordi jeg allerede hadde opplevd det en gang. At jeg hadde lavere terskel for å si det. Og det var et annet tilfelle også. Men lavere terskel for å si det til en venninne, for eksempel. Så du sa det til en venninne etterhvert? Ja, og tingen er jo at ...
Vi var jo i karantene. Det var jo når alt det der nettopp hadde skjedd, da vi hadde ingen valg. Nei, så vi måtte være mest mulig hjemme. Og så var jo alle transportmidler kanslert. Man skulle egentlig hjem. Hva var det? To, tre dager etter. Og så husker jeg... Ja, for nå er vi i forhold nummer to. Og det... I volds... Ja. Og det er bare...
Forskjellen her er jo at det kom og gikk så fort. Han kom til meg, besøkte meg, og så var det lockdown. At alle avganger var kanslert til utlandet. Så han ble værende i min leilighet. Det var jo på verdensbasis. Ingen var forberedt på hvordan de som var i voldelig forhold, som ble utsatt for vold, skulle ha det.
I karantene med voldsutøveren sin. Mange døde. Det var flere som døde under covid fordi de ble tvunget til å være i karantene med en voldig partner. De ble tvunget, rett og slett. Og det ble jeg også. Jeg har ofte tenkt at hadde de flyene ikke blitt kanselert, så hadde jeg ikke blitt utsatt for de tingene der heller.
Jeg husker veldig godt når meldingen kom fra SAS at flyet var kanslert. Da var det hysteri da. Da skjønte du at da skal de bli værende her og utsette meg for mer vold. Men da hadde det jo ikke blitt så gale ennå. Det kontrollerende hadde begynt og at man får ikke gå inn på bad alene og sånn. Men den fysiske volden hadde jo ikke i den grad begynt ennå.
Jeg føler ofte det var en sånn billett for han. Nå kan jeg ikke gjøre hva jeg vil. Ja, så når han måtte være i karantene med deg, så kan han gjøre som han vil? Jeg tror det. Jeg tror at da slapp han... Ja, akkurat så han da tenkte at det var greit, og da gikk det an. Men dette forholdet, det var... Fordi det var det første forholdet hvor du først merket det når du var alene, at...
Du egentlig hadde vært redd hele tiden. Men hvordan kom du ut av forhold nummer to, der hvor du var i karantene med denne mannen? Jeg var jo gravid, og jeg trodde det, jeg følte det på meg. Så jeg ville kjøpe en test. Jeg spurte om det var greit å kjøre til apoteket og kjøpe en test.
Fordi jeg hadde ikke hatt mensen på tre måneder, eller to. Og jeg var veldig dårlig. Jeg var skikkelig dårlig.
Og så, ja, det gikk fint. Så han isolerte deg hjemme, så du måtte spørre ham om du fikk lov til å gå på apoteket. Så han var veldig kontrollerende da, hørte det ut som. Ja, jeg fikk ikke gå ut, jeg fikk ikke gjøre noen ting. Så du var helt isolert? Helt isolert, stendig. Og det var greit, men da skulle han bli med. Da skulle han bli med i bilen. Jeg kjørte, og så kjørte jeg til, det var cirka fem minutter.
Det nærmeste. Og når vi kjørte ut, hun egne visste litt om det. Men igjen, jeg beveide aldri at hun ikke har ringt politiet umiddelbart. Det var nok vanskelig å vite hva hun skulle gjøre. Jeg vet hun var preget. Og de holdt på ute i bedet. De holdt på med noen blomster og sånn. Hun og flere andre i familien. Så når vi da satt oss i bilen, dette var sent i mai,
så visste jeg så fikk jeg sånn adrenalin og jeg tenkte at jeg kjører litt og så snur jeg jeg hadde nøklerne, jeg hadde låst døra og kattene mine var inne, alt var greit så jeg kjørte og så snurte jeg, altså etter et minutt, to minutt jeg tror jeg brød fast grann sånn og ikke så sinnssykt på vei tilbake for å rekke disse naboene
Og be de ringe politiet. Jeg hadde jo ikke mobilen på meg. Og da satt han på i bilen? Så jeg hadde jo ikke mobilen på meg. Og jeg kjørte tilbake. Jeg stoppet bilen. Jeg tror han forstod. Eller jeg vet han forstod. For det ble jo nærmest en drake. Jeg kjørte ned igjen til garasjeanlegget. Og skulle ut. Og da holdt han meg igjen. Og jeg måtte jo bryte meg løst.
Og jeg la på sprang. Det var en liten oppbakke fra garasjen. Jeg går opp, og jeg la på sprang, og han ytter meg. Og jeg husker jeg holdt så hardt på nøkkelene, så han ikke skulle ta det ut av hånda mi, og låte seg inn i leiligheten igjen. Så tok jeg tak i armen til hun ene, og så sa jeg, du må ringe politiet. Med en gang. Og da skjønte hun at... Nå var det greit. Nå kunne hun gjøre det. Jeg hadde jo bedt hun tidligere om å ikke gjøre det. Så det var nok vanskelig for henne.
Ja, og skjønne hva du egentlig var utsatt for, og hvor isolert du var med denne mannen. Hun hadde hørt det også, hun var jo vittne. Da de tok avføret hun seg den natta. Da hadde hun hørt at du var utsatt for? Ja, tidligere. Flere ganger. For det er jo noe av det mange gjør, at man isolerer deg så mye at du ikke har anledning til å si til noen hva du blir utsatt for.
For da var han såpass kontrollerende at du kunne ikke snakke i telefonen alene. Du fikk ikke lov til å ha den med deg på badet, for da kunne du snakke med noen. Så han passet på deg hele tiden? Hele tiden. Og han følte seg selv. Det var veldig ekkelt. Vi kunne sitte og se film, og så endret han seg. Så så han på meg og sa at han begynte å bli paranoid.
Og det var sånn Q for at ifølge han da så satt jeg og fantaserte om andre menn og mennene som var i filmen og sånne ting. Da satt jeg liksom dypt i fantasi om andre menn og tanker om å gå fra han, forlate han og sånne ting. Ja, så han var livredd for det? Livredd. Men det virker som at du måtte da ta ansvar for hans frykt da, for disse tingene?
Jeg måtte jo overbevise han gang etter gang at dette ikke stemte, og det var kjempeslitsomt. Å sitte der og bli avhørt. Jeg husker en gang måtte jeg sitte på gulvet, for det var nesten 14 timer, jeg fikk ikke røre meg av flekken. Jeg tiste på meg på et punkt, jeg fikk ikke lov å gå på do. Jeg var så tissetreng, så jeg hadde jo ingen valg. Og da skjelte han meg jo ut og sa hvor ekkel og vemmelig jeg var som satt der og gjorde det, så jeg
så det her i 14 timer, for du holder en kniv og står over meg, og hva velk har jeg? Så det var jo den psykologiske terroren i tillegg. Og så var det jo det at han gikk gjennom mobilen min og skulle finne bevis for at jeg var utro, men det var ingen bevis. Og når det var ingen bevis, så slo han meg, fordi da hadde jeg slett av beviset. Så det var ingen rett eller galt, og ingenting kunne gjøre riktig der. Så...
Men uansett ble det feil. Uansett hva du gjorde, så var det deg det var noe galt med. Og hans vrangforestillinger på mange måter virker som, nå skal jeg være veldig forsiktig, men ut fra det du forteller meg, så var han overbevist om at du var utro, selv om han egentlig overvåket deg 24 timer i døgnet. Ja, det var jo det han sa. Det var jo det som skjedde.
Jeg husker etterpå psykologen som jeg snakket med, hun sa at dette er et ekstremt forstyrret individ. Rett ut. Han er kjempeforstyrret. Og du er heldig som sitter her nå. Det hørtes ganske ekstremt ut, ja. Men denne personen, han ble dømt? Eller hvordan var det? Det var en veldig mild dom. Han fikk jo blant annet ikke tilgang til...
inni Skandinavia for noen år. Det høres jo ut som at den personen trengte hjelp, men ikke at det var du som skulle ta ansvar for å gi han den hjelpen, for å si det sånn. Kanskje han ikke fikk det i tide. Jeg tenker at ting har jo ofte en grunn, men det er ingen unnskyldning. På ingen måte. At det er en grunn, det var nok grunner.
Ja, og det er det som er greia, ikke sant? Det er det som er problemet ofte, at man tenker at denne personen trenger hjelp, så man innskylder også adferden, ikke sant? For det er jo ikke tvil om at det ikke er ditt ansvar at den personen skal hjelpes. Det er jo profesjonelle som må hjelpe folk som har et så stort kontrollbehov, og som er så redde,
for at noen skal være utro, at man kontrollerer alt i den personens liv, det er jo helt åpenbart at det ikke er ditt ansvar som kjæreste at han ikke skal være redd for at du skal være utro. Det er på en måte helt opplagt, men når man sitter i det da, så har man jo ikke noe annet valg enn å på et eller annet vis overbevise en andre om at du trenger ikke være redd for noe. I hvert fall når du må ha vett at det er det som holder deg i livet,
Når han står der med en kniv og truer, du var jo et gissel. Ja, og at han slapp så billig unna, det er helt sykt. Jeg fikk i hvert fall noe, men det var så mildt at jeg ikke ble i fengsel en gang. Jeg synes det er kvalmt. Jeg synes det er kvalmt hva ...
hva staten kan tillate et menneske å bli utsatt for uten å kompensere. Eller kompensere så lite at det nærmest er tråden. Ja, for her har du over tid blitt utsatt for ganske alvorlig både psykisk og fysisk vold. Og selvfølgelig blir traumatisert av det. Å være fanget på den måten du var. Og så er den straffen han får bare en vits.
Men hva var det som gjorde at du... Altså, hvordan har du det nå etter de tre forholdene som har vært nok så voldelige? Har du gått i terapi etterkant av dette? Hva skjedde etter at du kom deg fri fra forholdet nummer to? Det er noen av COVID. Jeg...
Akk så vidt å komme meg ut og få avstand før jeg var i forhold nummer tre. Og det er det jeg sier med at det ikke alltid man ser røde flagg. Forhold nummer tre skulle jo redde meg ifra alt det. Han var jo...
Ja, kom til meg. Jeg skal beskytte deg. Jeg er det du trenger nå. Ja, fordi han visste hva du var utsatt for, og skulle redde deg og ta vare på deg etter alt det grusomme du hadde vært i de to første forholdene. Ja, så det var flytt inn til meg. Jeg fikser. Jeg passer på deg. Jeg har hele roen.
Jeg er akkurat det du trenger. Så da var det så oppvisende. Så når jeg sa at, og det gjorde jeg. Jeg trenger tid, jeg trenger avstand, jeg trenger å være single en periode. Så var det bare, nei, det er meg du trenger nå. Jeg vet akkurat hva du trenger. Du ser det ikke selv, men jeg vet akkurat hva du trenger. Jeg var jo så forbanna utsulta på kjærlighet, alt som gikk an. Så ok, greit, tenkte jeg.
Og i hvert fall visste tilsynelatende utenifra hva ting som tilsa at han her var ganske trygg. Uten at jeg visste om den sinnssyke fortiden hans. Hvordan var det da? Var det mer gradvis i det forholdet? At du begynte å se at «Oi, han er kanskje ikke akkurat det jeg trenger akkurat nå?» Nummer tre. Nummer tre. Det er sånn medalje. Ja, for meg.
gradvis ting kom på å høre det er så mye jeg skulle sagt ikke enda det er kanskje folk involvert som jeg prøver å beskytte litt så jeg folk som absolutt ikke fortjente eller fortjener noe av dette her sånn at hvordan jeg kan vinkle det det var, vi snakket om samvittighet vi snakket om
Det å bruke andre som middel for befolkningen til å bli. Samtidig som du skjønner, som jeg skjønte, at det er mye galt her. Det er noe som skurrer. Ja, så du ble egentlig i den relasjonen av hensyn til noen andre? Mye av det. Paradoxalt nok ble jeg jo drevet til vanvid, eller hva man skal kalle det, i ...
igjen igjen, fordi alt i kroppen min stritter jo imot og hver gang jeg endelig hadde bestemt meg
Jeg hadde jo lært litt fra de andre forholdene. Ja, du hadde jo med deg noen erfaringer. Så ble jeg overbevist. Å gjøre så lange mailer om hvorfor jeg skal forandre meg hver gang. Nå skal jeg ta tak i det og det og det. Det skal aldri skje mer, og jeg skal aldri tvinge deg til ting du ikke vil mer.
Det er jo noe man kaller sånn reactive abuse. Var det sånn at, for du sa det at du stritt deg imot inni deg, men så måtte du finne deg i veldig mye. Var det sånn at du måtte bli pushet til at det klikket for deg? Han visste å trykke på knapper, det gjorde han. Det er sånn som jeg sier til alle, det begrepet med hva jeg snakket om, det reactive abuse.
Jeg vil jo det skal hette reactive defense. Og jeg synes ikke at den som reagerer er abusive. Nei, du blir utsatt for abuse, og så reagerer du på det. Så da blir det mer defense når du tar etter å ha svelget nok kameler, og du begynner å spy ut de kamelene, så er det på en måte de kamelene er egentlig hans, og ikke dine. På et eller annet vis. Ja, jo. Ja.
Og det som skjer, når du trykker på knappene til noen lenge nok, når du utsetter dem for så mye psykisk terror, og det er en ting også, at det er ikke forskjell på om du blir voldtatt av samboeren din, eller den du gitt meldkren, enn at en random bryter seg inn hos deg hver kveld og voldtar deg. Det skal ikke være forskjell på det.
Men de forventer, som jeg ser det, at du skal oppføre deg i det ene tilfellet. Ok, men hvis noen hadde brøtet seg inn til meg nå i kveld og prøvd å voldta meg, så hadde jeg gjort absolutt alt jeg kan for å forsvare meg selv. Er det brukt det jeg har av våpen, altså det som ligger på nattbordet, mobil, eller det er min rett. Jeg har rett til å gjøre det.
Men har du automatisk ikke rett til å gjøre det hvis det er samboeren din, tenker jeg? Nei, du skal jo ha lyst til å ha sex selv når du har sex. Og hvis samboeren din har lyst til å ha sex med deg, og du ikke vil, så er du akkurat like mye en voldtekt. Men er det sånn det blir sett på av politiet? Er det sånn det blir sett på av systemet? Jeg vet ikke, det er ikke mitt inntrykk. Nei, så hvis du sier at du blir voldtatt av partneren din, så blir det ikke tilfellet?
opplever du at det ikke blir tatt på alvor av politiet da? Ja, det opplever jeg. Kanskje de tok det på alvor, men det var ikke sånn jeg oppfattet det. Og hvorfor slapp han så billig hundene? Hvorfor skal en serie voldtekstforbryter leve helt fritt uten konsekvenser? Det synes jeg er urettferdig. For i mange land så blir du drept for å voldta bare en person. Og hvis du har en som har
Som går rundt og har voldtatt flere. Det er så på trynet. Men noen folk er så forstyrret at de klarer faktisk å slippe unna med det. Så hva gjelder å trykke på knapper, så var vel det en av knappene. Hvis man kan si det på den måten. At jeg gikk rundt og var livredd hver kveld for å legge meg. Da var jeg tilbake der. Og selvfølgelig reagerer du ikke hvert.
Jeg synes jeg reagerte for mildt. Jeg synes jeg var kjempeflink i å holde meg. Det var kanskje av hensyn til andre også. Samtidig skulle jeg reagert som noen der en random bryter seg inn og gjør det samme. Da var det jo jeg som hadde fått konsekvensene. Det er jeg sikker på. For så på trynet tror jeg systemet fungerer. Ja, så du hadde trengt at noen trodde på deg og tok det på alvor.
og skjønte det at det å bli voldtatt av partneren sin dag etter dag at det er da et overgrep dag etter dag det er ikke bare snakk om en voldtekt det er snakk om veldig mange over tid hvor du vet hva konsekvensen er hvis du stritter imot og sier at du ikke vil det er på en måte ikke noe vits da du bare er nødt til å
La han få lov til å gjøre sånn som han vil for å slippe alt det negative knyttet til det. Og at man ikke ser det maktforholdet i den relasjonen og ser at dette her er jo ikke greit, dette her er overgrep. Det er kanskje vanskelig for mange å forstå. Ja, så må du bevise det også. For det som blir så vanskelig, hvordan bevise at du blir voldtatt av en partner? Det er jo nesten umulig.
Jeg setter ikke opp kamera. Og dessuten de som blir utsatt for vold, de filmer svært sjeldent. De tør ikke. Så når den som har utsatt deg for dette står med et kamera oppe i ansiktet ditt og sier, nå skal jeg vise alle hvor gal du er, så er ikke de redd deg. Jeg hadde aldri turt filme noen av de som utsatte meg for de tingene der og provoserte dem.
så mye at jeg hadde tatt mobilen min og begynt å filme dem og så det glis da er du ikke mye redd den personen nei, nei sånn at det er de som tar fram kamera og får den andre til å se ut som den gale den voldelige, den utregnelige det er kanskje motsatt
I mange tilfeller. I noen tror jeg det er helt, og jeg har jo sett, det er jo noen som har faktisk fått opp, og da ser du full kontekst, og det er jo ikke tvil, man slår løs på henne, fra start til slutt, du ser hva som skjer. Men når du har et sånt lite klipp ut av kontekst, at noen står og griner og er hysterisk, og sier ikke kom nærme meg, jeg orker ikke mer, altså,
Det er ikke det samme. Nei, da må man kanskje tenke seg om å ikke kjøpe den historien man blir fortalt, da. Ja, kontekst. Og i hvert fall med det at de står med et kameropp en meter ifra deg. Eller har lydopptak der du røler og tenk hva de har gjort frem til da. Ja.
Men det kommer jo ikke med. Nei, ikke sant? Man ser kanskje bare reaksjonen da, på noen som har funnet seg veldig mye over tid, og til slutt så er det nok, liksom. Men hvordan kom du ut av dette tredje forholdet da? I en av hensyn til andre, så er jeg ikke så mye, men det endte som det gjorde, heldigvis. Hvor enn urettferdig og brutalt det var, hvor enn jeg ble kastet under
for det som jeg opplevde at det var meg som fant ut av noe som han ikke ville jeg skulle. Og da opplevde jeg jo at han gikk inn for å ødelegge for meg. Og det endte stygt. Det var sjokkerende, men ikke overraskende at det ble hans siste stønt. Men jeg bygde opp livet mitt etterpå.
Ja, hvordan klarte du å komme deg på beina etter tre ganske grusomme forhold? Nå har du din egen podcast, hvor du snakker om disse tingene, og du har det mye bedre i livet ditt nå. Hvordan klarte du å reise deg? Hva er det som har betytt deg?
For de som ønsker å hjelpe noen, som har opplevd sånne ting, hva er det som hjelper da, når du først har kommet deg ut? Det her elsker jeg å snakke om, fordi jeg var hjemløs. Jeg hadde forbrukslån, som noen av de hadde fått meg til å ta. Så jeg hadde null kroner. Jeg hadde ikke jobb. Og innen seks måneder hadde jeg nok en kapital, full jobb.
og var på vei til å kjøpe egen leilighet. Og alle de lånene var nedbetalt. Wow. Og det var, for meg var det, det var ikke engang to valg, det var ett valg for meg. Selvfølgelig, du har alltid det andre valget. Å gi opp. Ja, absolutt det. Tanken streifer meg et lite sekund, fordi når veien er så lang, og går ikke umulig, men lang, når du går fra å ikke ha jobb til å ikke hjemme, og noen ting,
Og sitte der og dagdrømme om å kanskje være i din egen leilighet. Men alt til seg at du ikke har sjans, så er det ganske tøft. Og jeg tror ikke på tilfelligheter, fordi jeg, hun i banken, jeg traff ei. Og hun forstod meg veldig godt. Hun hadde kanskje opplevd litt ting selv. Så hun, for jeg ringte, jeg ringte DNB. Og så klarte jeg situasjonen min. Vi kom i første hos til min mor. Men jeg hadde ingenting. Eller...
Det er spørsmål hvordan man ser på det, men ingenting materialistisk i hvert fall, og ingen penger. Så jeg kom til min mor, og jeg tenkte at jeg kan gi opp, eller jeg kan ta tilbake livet mitt. Jeg kan skaffe meg, jeg kan faktisk jobbe. Jeg kan prøve i hvert fall. Jeg husker ikke hvordan det var. Det var veldig skummelt i starten, det skal jeg si deg.
Men jeg lå i en rett og åpnet opp sofaen til mamma, og alt jeg gjorde var søke og jobber. 24-7. Og så fikk jeg et tilbud, og det er helsevesenet da, og det var jo midt i blinken for meg. Og så kunne jeg parallelt begynne å ta utdanning, og så jobbet jeg veldig mye, 100% og ekstra, og så bare sparte jeg. Betalt ned lån og sparte det.
Så det var det det gikk ganske lenge. Ja, så det var bare det, ikke sant? Bare jobbe og jobbe og jobbe, sånn at man får betalt ned lånene, sånn at man skal kunne begynne å egentlig kunne leve sitt eget liv, da. Ja, og så når jeg ringte banken, da, igjen, hun strakk seg langt for meg. Så sykt også. Jeg vet ikke om andre tilfeller har det, at hun strakk seg langt, altså.
Men jeg blottla meg totalt, og jeg bare sa det akkurat som det var. Så jeg sa, hva er det som skal til for at jeg får kjøpe leilighet? Nei, du må jo da ha litt egenkapital, og så må du tjene så og så mye. Så oppfordret jeg meg faktisk å ta jobb ekstra, hvis du orker det nå, hvis du klarer, bare jobb ekstra for å få opptale og betale ned.
så mye du kan, det var så surt det var sånn halve lønnen og hver måned gikk man rett på penger, på ting du ikke hadde på ting store beløp det var surt men jeg fikk jo til å spare og jeg fikk det jo vekk og så det gjorde jeg det kult men det som reddet deg litt var jo da at da kunne du være da hadde du noen å bo hos da veldig heldig der, det er ikke alle som har det
Jeg slapp krisesenter og alt det der. Jeg kunne gå hjem til min mor. Og kattene mine, de hadde en annen lokasjon. Så jeg gikk på jobb, så gikk jeg til kattene, så det var hjemme også. Det var hverdagen. Men jeg skulle ha de tilbake, det var jeg bestemt på.
Så nå har du din egen leilighet og kattene dine. Ja. Trenger ikke mer.
Men har du gått noe i terapi etterkant av alt dette, eller har du klart deg på egen hånd? Nei, på egen hånd. Jeg tenker jo at det hadde vært veldig upoløyende, og jeg vet ikke om det hadde vært bra, for jeg tenker jo at man må jo få bearbeidet alt det du har vært igjennom. Kroppen reagerer jo, man får jo symptomer når man har blitt utsatt for alt dette her over tid. Jeg kommer nok aldri til å bli ensom. Jeg kan ikke sitte og si det. Gitt av alle de tingene der.
Så det har nok forandret meg for alltid litt, og det har nok forandret hjernen min litt. Det er greit, jeg må leie deg ikke så reite ord. Det går fint. Jeg får jo til, jeg har jo en vilje av det, vet jeg, kan jeg se om jeg skjønner. Viljen er jo, den er der, den kommer til å være der. Terapi, ja. Jeg har fått hjelp til traume og traumebehandling.
Og så synes jeg at det er viktig å ikke slutte, altså at du går hjemmelig selv etterpå, at ting kan plutselig komme som du ikke tok, altså ting som jeg sa til deg, jeg liker med tankeskjøret, og så kommer ting opp som jeg aldri har nevnt i terapi en gang. Så jeg snur jeg, shit, det bør jeg gå og få så kunne prosessere. For det kan slå ut på så mye. Og det er viktig, og det kan ta tid også, for jeg tror...
For mange kan det sitte langt inn og gå opp og blottlegge seg selv. De som har hatt EMDR kan jo si at det ikke har vært behagelig. Nei, det er jo det. Man må jo på en måte gjenoppleve traumene litt for at man skal kunne komme styrket ut på den andre siden. Det er jo en prosess, og det er jo ikke alle som har klart
for det med en gang, som trenger mer hjelp til å roe ned nervesystemet, og komme seg i trygghet, og kjenne at man er klar for det også. Sånn at man finner jo den veien som er riktig for seg, men det er jo viktig å ha profesjonelle som kan hjelpe en gjennom det, sånn at man har den støtten man trenger videre. For det er ikke bare det kroppen husker.
Og det er jo kjempebra at du får den hjelpen du trenger, og at du da har kommet til et såpass bra sted i etterkant av alt det du har vært igjennom. Det sier jo noe om det du sier, den viljestyrken, den kraften du har til å kunne klare å leve livet ditt, sånn som du vil leve det. Og så er det så bra at du forteller om det, så at andre kan forstå litt mer av
hva noen kan være igjennom, eller hva noen kan oppleve, og også mekanismene rundt det. For det er jo fort gjort for andre som ikke skjønner og ikke har vært i dine sko å dømme, tenke at det er da vel bare å komme seg ut, ta seg sammen, eller whatever. Men det er jo veldig sterke psykologiske mekanismer som er i sving, som mange kanskje ikke forstår. Og
Det er jo en reell fare når man forlater noen også. Det har vi jo sett eksempler på, hva som kan skje da. Og så må man jo ikke glemme at det er ikke bare alltid en selv man tar hensyn til, det er også andre mennesker inne i bildet som det kan gå negativt utover hvis man ikke er lydig eller oppfører seg sånn som overgriper, voldsutøver, ønsker. Og det er jo ting som du også har fokus på i din podcast.
Vil du fortelle litt om podcasten din og hva du gjør der? Jeg har jo vært gjest der. Det er jo fokus på det som skjer etterpå. Systemplikt. Det er de som har opplevd vold som forteller sine historier. De som har mistet sin kjære, eller den aller kjæreste, gjerne datter, til kjære.
vold i nærrelasjoner at de har blitt fratatt i alt for tidlig som følger av ting som sykter og jeg forteller selv mine historier det gjør jeg ganske tidlig så jeg prøver og jeg tenker for min del er jo det med veldig forskjellig at det er en del av min terapi å snakke det i hel
Det har vært en måte for meg også, ofte mer enn noe annet, å klare å bearbeide det, eller klare å overleve det etterpå. Ja, snakke høyt om det. Ikke la skammen ta deg, holdt jeg på å si. Bare stå i din kraft og si «Dette har jeg opplevd, og det er det ingen som burde oppleve i det hele tatt i Norge i dag».
Som samfunn er vi et ansvar for å beskytte og ta vare på de som blir utsatt for vold og overgrep. Og spesielt da sørge for at ingen blir drept av partneren sin eller en tidligere partner. Det er jo en risiko for at man kan bli drept.
Ingen skal dø av dette her. Nei. Hallo? Selvfølgelig ikke. Kjærplokk, ingen skal dø av dette her. Men til mine seere og lyttere som har hørt på oss i dag, er det noe mer du ønsker å si? Hva er det folk best burde tenke over? Hva er det vi kan gjøre, vi som er helt enige med deg, at ingen skal dø?
for å forhindre det, for å forebygge at sånne ting skjer i Norge? Alle har et ansvar å snakke om det mer, og ikke være redd hvis du er i et voldelig forhold, så ikke være redd for å åpne deg opp til noen du stoler på, bare du trenger ikke avgjøre noe enda, det sier jeg ofte, bare si et eller annet, og
En ting jeg spyr av, som jeg ser ofte, det er i kommentarfeltet, der folk skriver, hun har sikkert gjort noe for å fortjene det. Eller hvorfor gikk hun, hvorfor går du ikke bare, jeg hadde aldri funnet meg i det. Du må ikke si sånne ting. For det er ofte det som gjør at folk blir, at de hører, ja, men, da tror du jo at du, da går du ut ifra at du ikke blir trodd. Det er farlig. Tenk.
Veldig godt. Jeg dømmer ingen for dette. Det er ikke alt man kan alt om. Men hvis du kan litt om det, så vet du jo hva du skal spørre seg og ikke spørre seg.
Men hvis noen nå har en venn som de tror at de er utsatt for vold, eller de vet at de har en venn som blir utsatt for det, hva skal man gjøre da? For man kan jo bli maktesløse og lure på hvordan skal jeg kunne hjelpe en som blir utsatt for det, som ikke ønsker at jeg skal ringe politi for eksempel, eller som ikke ønsker at det skal skje noe med den som utøver den for vold. Hva skal man gjøre da?
Fordi det er så individuelt også, så sier jo alltid jeg ring. Du har vovinlinjen, du har krisesenter, du har også politiet, du kan ringe og be om veiledning. Forklar situasjonen. Hvis det er noen som må ta helsehjelp i kommunen og sikre det, så finnes det trygghets i de fleste kommuner, der du kan melde inn beskymring.
Og det kan du gjøre som helsepersonell også. Hvem som helst kan gjøre det. Du trenger ikke gå til lederen din en gang. Men få veiledning av de som er profesjonelle. Jeg tør ikke si hva folk skal gjøre. Nei, jeg synes du skal ringe en politi. Det sier jeg ikke. Fordi det kan...
Det kan være direkte farlig, men det er jo da du skal, men du kan ringe, altså ikke ringe politiet og be de gå opp på dør, og det er det jeg mener med å ringe og be om veiledning. Det kan du gjøre. Eller krisesenter, lokalkrisene, de er flinke. Støttesenter for kriminelle utsatte kan du også ringe og be om veiledning. Så mange man kan be om veiledning for å få
hjelp til å håndtere akkurat den situasjonen man selv er i hvis man ønsker å hjelpe noen. Sånn at man ikke gjør ting verre og sånn at man kan klare å faktisk bidra til at den personen kan komme seg ut og i trygghet. Ja, og jeg tenker at av og til her må man ta en egen vurdering. Men når situasjonen er så farlig at du tenker at noe ganske alvorlig kan skje snart
så ringer du, eller hvis de er i akutt fare. Hvis hun har stengt seg på badet, og han står ut forbi med... Ja, en akutt situasjon, så må man ringe for å avverge at det skjer noe alvorlig. Og skrive til deg, eller på Messenger, at nå skjer dette her. Men det kan være at til og med i en sånn omfattende situasjon, så kan det være at de ikke vil ringe politiet. Så...
Det er vanskelig og komplisert, for det er jo mennesker vi snakker om, og disse mekanismene kan jo utenfra virke rare, og det er vanskelig å forstå, men så er det noe med det at, ok, men selv om man ikke forstår, så må man jo prøve så godt man kan å gjøre det
man selv kan for å bidra til at ikke alvorlige ting skjer, hjelpe til at folk kan komme seg ut av ganske destruktive forårsrelasjoner som folk utenfra har vanskelig for å sette seg inn i, men man trenger faktisk ikke å forstå alt for å kunne hjelpe så det er jo så bra at vi må bare ikke slutte å snakke om det
Vi må være den endringen vi ønsker i samfunnet. Vi må på en måte starte med oss selv. Og så er det så bra at du er så tøff at du står opp for deg selv på den måten du gjør nå og gjør det du kan for å bidra til at dette samfunnsproblemet kan løses bedre enn det har blitt gjort hittil.
Og så er det jo, som du sier, vanskelig å komme med en generell regel for hvordan man skal håndtere sånne ting, men mer kunnskap, mer kompetanse hos både politi, krisesenteret, helsepersonell generelt i landet, folk som burde forstå, og folk som kan bidra på sin måte etter mer kunnskap.
mer kunnskap, kompetanse forståelse, kanskje det som er veien for å ha gjort noe med dette problemet da? Det er jeg helt enig i. Mer kunnskap det sier det noe i. Det er litt mangel på det, dessverre i visse forløp hos politiet synes jeg for eksempel at det er et annet tema, men i møte med holdshutsetter og
Det kommer seg nok etter hvert. Ja, vi får håpe det. Du er i hvert fall ditt, for at flere folk skal forstå og ha fokus på hva systemet kan gjøre bedre og annerledes. Og så er det så fint at du kunne komme hit i dag og fortelle. Takk for at jeg fikk komme. Tusen takk for at du ville komme hit og snakke med Silje. Takk.