SmS #81 Marisol Acosta om utroskap, tilknytningsmønstre, dating og singelliv. Del 1
Silje Skjevig snakker med Marisol Acosta, eksteriørapheterapeut og parterapeut, om utroskap, tillitsbrudd, tilknytningsmønstre, sjalusi, selvfølelse, dating og singelliv. De svarer på innsendte lytterspørsmål og diskuterer også psykisk vold, P-piller og monogami.
04:58
I dette segmentet diskuteres utfordringer med tilgivelse av utroskap, tillitsbrudd i relasjoner og hvordan man definerer grensene for utroskap.
14:15
Terapienseansen belyser hvordan barndommens tilknytningsmønstre former våre forhold og behov for bekreftelse som voksne.
18:06
Folk trekker mot det kjente i parforhold, selv om det kan være destruktivt, og frykt for avvisning påvirker relasjoner dypt.
24:58
Sårbarhet i dating og hvordan den påvirker relasjoner er viktig, spesielt for unge mennesker som trenger støtte og forståelse.
29:02
Følelser som sinne er essensielle, men må håndteres riktig for å unngå masking av sårbare følelser.
Transkript
Nævnt i episoden
Marisol Acosta
Gjest; sykepleier og ekterapaut/parterapeut spesialisert i emosjonell intelligens.
Silje Skjevig
Vert; psykologspesialist med emosjonsfokusert terapi som spesialisering.
Snakk med Silje
Podcasten der samtalen finner sted.
VG
Marisol har hatt artikkel om utroskap der.
Elias Omberg
Tidligere gjest som viste sårbarhet om emosjonelle sår.
Tone Olles
Tidligere gjest som snakket om kvinners syklus og kvinnehelse.
Ola Spurnes
Gjest Marisol snakket med om lignende temaer i annen podcast.
My Brain on Birth Control
Bok om P-pillers hormonelle påvirkning som Silje leste.
PayPal
Betalingsmåte for å støtte podcasten.
Bitcoin
Betalingsmåte for å støtte podcasten.
Marisols bok
Kommer ut i mars; utdyper temaene i episoden.
Foreningen mot psykisk vold
Marisol har begynt et lite samarbeid med dem.
Deltagere
host
Silje Skjevig
guest
Marisol Acosta
Point
Den som minner om en av foreldrene dine er gjerne den du finner som en partner, fordi det er det du er vant med.
Om tilknytningsmønstre og partnervalg basert på barndomserfaringer.
Vi trekkes mot det kjente, selv om vi vet med hodene våre at det ikke er bra for oss.
Om konflikten mellom rasjonalitet og følelser/nervesystem.
Det finnes grunner til alt, og de trenger å forstås.
Marisol om terapeutisk tilnærming til utroskap og annen vanskelig atferd.
Hvis det er du som er sjalu, så er det en ting du trenger å jobbe med, fordi det handler om din usikkerhet.
Marisol om sjalusi som et 'deg-problem' snarere enn partnerens problem.
Jeg tror noe av det vi er mest redde for som menneske er å bli forlatt eller avvist.
Om eksistensiell frykt som driver mye av vårt atferd i relasjoner.
Min erfaring er at menn kan bli sinte når de egentlig er redde eller lei seg. Mens vi kvinner kan ofte begynne å gråte når vi egentlig er sinte.
Om kjønnsforskjeller i uttrykk av følelser og sekundærfølelser.
Det er like vondt å bli ghostet via at noen bare aldri svarer deg, som om noen bare hadde ignorert deg fysisk.
Om digital avvisning og dens like store emosjonelle påvirkning.
Fellesnevneren for psykisk vold er at du bryter ned den andres selvfølelse.
Marisol om kjerneelementet i psykisk vold.
Hvis du kjenner på at det brer seg varme i brystet ditt, er det kanskje en trygg og god relasjon som er på gang. Sommerfuglene i magen kan være frykt.
Om å skille mellom ekte forelskelse og angst basert på kroppslige signaler.
Jeg klarer meg fint alene, men jeg har ikke lyst til å være alene.
Silje om ambivalensen mellom frihet og lengsel etter tosomhet.
Det var en veldig god mann, men så ønsket han ikke barn. Da kan jeg ikke være sammen med deg.
Silje om å være dønn ærlig med seg selv om egne behov og verdier i dating.
Jeg tror den skjermen er roten til mye vondt når det gjelder relasjoner.
Om digitaliseringens negative effekt på menneskelige møter og tilhørighet.
Påstande
Marisol Acosta er sykepleier og videreutdannet ekoterapeut og parterapeut.
Om gjestens bakgrunn og kvalifikasjoner.
Silje Skjevig er psykologspesialist med spesialisering i emosjonsfokusert terapi.
Om vertens bakgrunn.
Marisol Acosta har skrevet en artikkel om utroskap som sto på VG.
Om publisering i norske medier.
Silje har vært sammen med sin mann i 22 år.
Om varigheten av vertens parforhold.
Marisol Acosta skriver en bok som kommer ut i mars.
Om kommende bokutgivelse.
Silje måtte gå 100 timer i egen terapi som del av sin spesialisering.
Om krav til egenbehandling i psykologspesialisering.
Forskning viser at menn blir mer sjalu ved fysisk utroskap, mens kvinner blir mer sjalu ved psykisk utroskap.
Om kjønnsforskjeller i reaksjon på utroskap basert på evolusjonspsykologisk forskning.
Marisol Acosta har en datter på 15 år.
Om gjestens familiestatus.
Silje er 38 år gammel.
Om vertens alder, nevnt i forbindelse med dating.
Silje sluttet på P-piller for cirka to og et halvt år siden.
Om vertens personlige erfaring med hormonell prevensjon.
Silje har en datter på 15 år.
Om vertens barn.
Det finnes en bok med tittelen 'My Brain on Birth Control' om hvordan P-piller påvirker hjernen.
Om faglitteratur innen kvinnehelse og hormoner.
Marisol Acosta har jobbet som parterapeut og har en client case der en mann ringte sin kjæreste 17 ganger på en kveld av sjalusi.
Om et konkret tilfelle fra terapirommet.
Marisol Acosta har vært gjest i podcasten 'Ness' og snakket om vold i parrelasjoner.
Om gjestens tidligere medieopptredener.
Marisol Acosta har inngått et samarbeid med foreningen mot psykisk vold.
Om gjestens profesjonelle engasjement.
Silje kan støtte podcasten økonomisk via PayPal, Bitcoin eller Vipps til nummer 806513.
Om donasjonsmuligheter for lyttere.
Man kan ta DNA-test for å fastslå farskap i dag, noe som ikke var mulig tidligere.
Om teknologisk utvikling innen genetikk.
Det er flere ufrivillige single og ufrivillig barnløse i dagens samfunn.
Om en demografisk trend diskutert i episoden.
Loader
Den som minner om en av foreldrene dine er gjerne den du finner da også som en partner, fordi det er det du er vant med. Så hvis du har kanskje ikke fått så mye bekreftelse
fra faren din da du var barn, så finner du kanskje en mann som heller ikke gir deg akkurat den bekreftelsen du egentlig hadde hatt behov for, den ubetingede kjærligheten som vi alle egentlig har gått av å ha i barndommen vår. De parrene som kommer inn til meg, eller en og en som kommer til meg, så kommer jo ofte spørsmålene opp, hvem minner han eller hun deg om? Er det noe likestrek til mamma eller pappa?
ofte er svaret "Oi".
Vi trekkes jo mot det kjente, selv om vi vet med hodene våre, vi vet med tankene våre, det har vi skjønt at det her er ikke bra for oss, den måten her, og kanskje bli avvist på, eller jeg vet at jeg trenger noe annet, jeg ønsker noe annet, jeg drømmer om noe annet. Og så er det som hele nervesystemet, hele kroppen, hele følelsesaspekten vårt, vi trekkes mot det kjente, og det er der vi også trekker oss mot kanskje det destruktive, og det litt vonde i livet vårt, hvis det er det vi har opplevd.
Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre. Målet med podcasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike tema innen helse, politikk, psykologi og samfunn.
Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med.
Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen, Marisol Acosta.
Tusen takk. Du er jo sykepleier i bånd, men du er også en samtaleterapaut, parterapaut, og har jo spesialisert deg innen følelser, emosjonell intelligens, som man kaller det.
Så hvis vi bare kan få høre litt med deg om hva du driver med. Hva er det du er opptatt av som terapeut og parterapeut? Ja, det er jo en grunn til at jeg sitter her hos deg i dag, Silje. Det handler jo om dette her med parrelasjon og at jeg er parterapeut.
Og ja, jeg er sykepleier i bunn, men så har jo jeg da videreutdannet meg til å bli en ekoterapeut. Som handler om dette med emosjonell intelligens, og emosjonell intelligens er jo et stort ord. Samtidig som det handler om følelser, det handler om relasjoner, det handler om selvfølelse, selvbilde. Og det er klart, som parterapeut da,
så er jo det en utrolig spennende og givende måte å hjelpe mennesker på, samtidig som det kan være ganske utfordrende, fordi det er jo ofte i disse relasjonene at problemene dukker opp. Og jeg tenker at det er noe vi to skal dyptykke litt inn i i dag, og det gleder jeg meg veldig til. Ja, men hva er emosjonell intelligens da, hvis man skal definere det begrepet?
Jeg er ikke så glad i disse her definisjonene, men det er jo hvis man kan tenke at det handler om graden av smarthet på egne følelser, det å forstå dine egne følelser, det å forstå triggerene dine, det å kunne se på mønstrene dine, dette her med selvbevissthet.
Hva er grunnen til at jeg reagerer på den og den måten? Hva er det som skjer der ute som gjør at jeg kjenner på det jeg kjenner på? Er det egentlig sinnet jeg kjenner på nå, eller ligger det noe bak? Der har du på en måte den emosjonelle intelligensen som kommer inn. Jeg tenker at vi alle innehar den emosjonelle intelligensen, samtidig som jeg tenker at vi også kan
bli bedre på det. Ja, men det er jo veldig tråd med den spesialiseringen jeg har tatt, som er emosjonsfokusert terapi. Så jeg hører jo det at det overlapper veldig. Jeg har jo nå vært gjest i podcasten Ness, og så faktisk snakket allerede om da var det om
vold i parrelasjoner som var hovedtema der og der snakket vi jo litt om det det med hvordan gamle sår trygges i nåtid og hvordan en del aggresjon egentlig er følelser som legger seg over noe annet sånn at man kommer liksom ikke til hva dette egentlig nødvendigvis handler om for den som er voldelig da
Men ja, vi har jo masse vi kan snakke om i dag. Dette her blir kjempespennende, det hører jeg allerede. For vi har jo nå i forkant fått en del, hva skal jeg si, de som følger oss i sosiale medier har jo kommet litt tilbakemeldinger om hva de ønsker at vi skal snakke om, problemstillinger vi skal ta opp,
Så jeg tenker kanskje bare vi skulle starte på toppen. Nå har jeg masse ting som vi kunne gått gjennom her. Men det første spørsmålet jeg har satt opp her er hvorfor er det så vanskelig å tilgi utroskap? Og skal man egentlig tilgi det? Vi går jo rett inn i noe av det vanskeligste kanskje.
Som jeg møter mye på mitt terapirom, er jo dette her med den utroskapen. Og det er klart, skal man tilgi, og hva er det som er så vanskelig? Det jeg tror utroskap på en måte bunner mye i, er at det er jo en tillitsbrudd.
mellom to mennesker på mange måter. Men jeg hadde jo en artikkel liggende ute på VG, blant annet nå i sommer, der jeg også skriver at det er grunner bak den utroskapen.
Ofte så ser man jo utroskap som en situasjon, dette her har skjedd, uten å kanskje gå baken for det her med hva er det som er grunn til at det har skjedd. For jeg mener jo som terapeut og som menneske at det finnes grunner til alt, og de trenger å forstås, de grunnene, og det kan være uvant mange grunner bak det. Og om utroskap skal tilgis, det er nok et veldig personlig valg,
Men for å kunne tilgi deg så tror jeg det trengs en del ting.
for å kunne gå videre med det. Ellers kan det skape mye bittret, det kan skape mye konflikter i etterkant, hvis den relasjonen vedvarer. Ja, for det er jo vanskelig å stole på noen som har brutt tilliten. Er det mulig å komme dit, at man kan klare å stole på den andre? Da må man forstå hva som ligger bak, hva er årsaken til at den andre faktisk
hva er utro? Men det er jo forskjellig hvordan man definerer hva utro er. Hvor går grensen egentlig for hva man skal definere som utroskap? Det er vel kanskje individuelle forskjeller der også
hvor man liksom, når har du gått over den grensen for hva som er greit å gjøre når du er i en relasjon med meg? Jeg tenker det er to viktige aspekter her. Det du sa først, men vi kan prate litt om for det er her jeg tror vi trenger å begynne når det gjelder dette her med utroskap, er jo i forhold til hvor går grensene. Og
Og det er jo noe som trenger å prates om ganske tidlig inni en parrelasjon. Hva er grensa mi på hva utroskap er for meg? Og hva er grensa de på det? For de kan være ganske forskjellige. Noen har grenser på at et blikk nesten kan skape en form for nesten utroskap, og har du bryttet tillit, og da kan vi begynne å prate om helt andre ting i den sammenhengen.
Andre tenker at et kyss er kanskje greit, andre tenker at det ikke er greit, og det er så viktig å gi en parrelasjon og definere de tingene der så tidlig som mulig, sånn at det ikke skaper en form for forhold.
vanskeligheter allerede da for det er vanskelig når du først står i det og så tenker den kanskje den ene parten at ja, men jeg tenker jo ikke på det som utroskap, mens den andre tenker nå gikk det over en grense, det er jo allerede skaden skjedd. Ja, fordi det er jo sårt og vondt å oppleve at den andre gir noen andre den oppmerksomheten som du tenker at den er det jo bare jeg som skal ha når vi er kjærester
Men har du vært borte i noen som har helt ulike forståelser av hva utroskap er? Hvor den ene tenker at, nei, dette her, jeg har ikke vært utro, og den andre liksom, jo, jo, det har du vært. Ja da, jeg har hatt noen par på terapirommet der de har vært ganske ulike på det.
Og da den ene partneren føler at det har vært uttrykkelseskap, mens den andre sitter og sier, ja, men det var jo ikke det. Ikke sånn som jeg ser det. Og det er klart at, igjen, jeg kan ikke definere hvilken grense som går her, sånn at det er der terapeuten kommer inn som en viktig...
der man er litt på det nøytrale og prøver å forstå, sånn som du sa litt i sted, Silje, det og hvordan skal man kunne tilgi, eller skal man i utgangspunktet tilgi det, så trenger man å begynne å forstå grunnene bak, og der kan jeg være god og hjelpe til. Å forstå både den ene og den andre partneren i forhold til, ok, du har den grensa, mens du har den andre grensa her. Hva er det som samsvarer, hva er det som ikke samsvarer i det her? Og hva handler dette her om?
Så kanskje gå videre da? Eller er det noe mer du vil si om det? Det er klart, ja, vi kan jo fort gå videre, men har du noen tanker rundt det med utroskap da, Silje? Ja, jeg tenker jo at jeg ønsker jo at den personen som er sammen med meg ikke har lyst til å være med noen andre enn meg. Men samtidig så er det jo litt sånn, er det greit med litt flirting kanskje? Altså det er jo litt sånn
Men jeg har jo ikke behov for å flørte med noen andre hvis jeg har en kjæreste, opplever jeg. Altså det er litt sånn, og hvor går glansen for flørting? Fordi, men jeg tenker jo det at, ja, hvis min kjæreste har behov for bekreftelse fra andre, da er det jo et eller annet som ikke er sunt eller bra i bånd, som man kanskje må jobbe med.
Men hvis noen kysser noen andre, så tenker jeg, nei, det er ikke greit. For meg. I det hele tatt. Og hvorfor skulle man det? Hva er vitsen med det? Hvis man har en kjæreste, hvorfor skal man ha behov for å kysse noen andre? Men så er det jo noen som har åpne forhold, og som synes det er helt greit at partneren har liksom, altså det å ha sex er greit, men hvis man får følelse for andre, så blir det vanskelig.
som skiller veldig på de tingene. For meg så er det litt annerledes, så jeg ville jo ikke ha hatt det.
Altså hvis man skulle hatt et åpent forhold så skulle jeg vært den som fikk lov til å... Men hvis jeg ordentlig forelsker noen så har jeg ikke det behovet, jeg har jo ikke lyst til det. Så da skal jeg ikke være i det forholdet uansett. Hvis jeg kjenner et behov for å ha meg med andre så skal ikke jeg være i den kjærestrelasjonen for da betyr jo ikke det nok for meg, tenker jeg da. Akkurat det. Så det er vel kanskje det det handler om. Og så handler det jo om trygghet i seg selv også da.
Fordi jeg kan jo ikke, hvis jeg er redd for at min kjæreste skal drive og flørte med andre, og jeg ikke tåler at kjæresten min snakker med andre, da handler jo det om en usikkerhet i meg. For hvis jeg er trygg i meg, så er det jo helt greit at han går rundt overalt og snakker med de damene han vil, uten at jeg trenger å kjenne på sånn utrygghet om at han skal drive og flørte med alle andre. Det er akkurat det.
Så her er vi jo også inne på andre type tematikker som har med sjalusi å gjøre og kontroll å gjøre. Jeg tror det er noen spørsmål i forhold til det også. Litt nedover på lista vår. Og det er klart det er et viktig aspekt ved det. Fordi igjen da, det handler jo også om en utrygghet i deg. Hvis man kjenner mye på dette her med sjalusi, det jeg liker å...
si når det gjelder sjalusi da, du var jo inne på det, det er jo at det handler, det er et deg-problem i utgangspunktet, ikke sant? Hvis det er du som er sjalu, så er det en ting du trenger å jobbe med, fordi det handler om din usikkerhet. Jeg føler meg ikke god nok, derfor blir jeg usikker, derfor så kjenner jeg på sjalusi, og derfor trenger jeg å kanskje begynne å kontrollere. Jeg hadde, når vi prater i forhold til den tematikken der, så hadde jeg et ungt par hos meg,
der de har gått sammen til meg begge to, men så har det jo også gått vei for seg, så jeg har fått liksom hver dems historie. Jeg kjenner dem godt nå, kjenner til bakgrunnshistoren dems og mye ting. Og så hadde det skjedd noe i denne her relasjonen, der det endte med at han, den mannlige partneren i denne relasjonen her, han hadde da kjent veldig på sjalusi, og begynte å ringe kjæresten sin. Jeg tror han hadde ringt 17.
den ene kvelden Var han redd for at hun skulle være utråd? Han var redd Fordi hun da skulle på en eller annen fest eller var en der, så begynte det enorme kontrollbehovet hans, og så kommer han jo til meg Han kjenner jo da på veldig mye skam og at han dømte seg selv hardt for det
Og heldigvis for det, ikke sant? For hvis han hadde kommet inn på terapirommet til meg og sagt «Dette her er sånn jeg er, og hun sånn og sånn og sånn og sånn». Ja, hun må tilpasse seg mine mål. Fordi jeg sa det jo rett ut til henne at hvis ikke jeg hadde kjent deg her nå, så hadde jeg jo sagt rett ut til deg at «Du har et kjempeproblem, og nå begynner du å gå langt over en del grenser i denne parrelasjonen her».
Men han tok det fint, og han jobber med ting, og det er det som er så fint, for han forstår hva det kommer fra, og det kommer fra en usikkerhet. Det kommer fra et enormt behov for bekreftelse som har noe med han tilknytningsmønstre å gjøre. Ja, for det er jo det med tilknytningsmønstre, at du kan jo ha en utrygg tilknytning, en ambivalent tilknytning, en unnvikende tilknytning. Det er jo sånn som man egentlig
har fra relasjon til sine egne foreldre på mange måter. Og det er jo noe jeg er veldig opptatt av i måten jeg gir terapi på. Og som ekoterapeut, vi jobber jo veldig ut fra barndom, og hvordan tilknytninga til foreldrene dine har vært opp igjennom, og hva du har med deg i historien.
Og det er det jeg også synes er utrolig spennende og givende å jobbe med par, er jo at man begynner å se disse to forskjellige historiene, de forskjellige ryggsekkene, som plutselig da skal inn sammen, og så skal det bli noe fint av det. Ofte blir det andre ting også, ikke bare fine gode ting. Og det er jo det som er spennende, å se disse her ryggsekkene og begynne å forstå dem.
For vi har med oss veldig mye fra barndom, fra det indre barnet ditt, og ikke bare det, men hvordan foreldrene dine har hatt en parrelasjon, hvordan har det ekteskapet vært, har det vært skilskapet, altså det er så mange ting som kan påvirke hvordan du har en parrelasjon.
Fordi det er jo litt sånn typisk at den som minner om en av foreldrene dine er gjerne den du finner da også som en partner, fordi det er det du er vant med. Det er jo uttrykt hvis det blir noe ukjent, så hvis du har kanskje ikke fått så mye bekreftelse før,
fra faren din da du var barn, så finner du kanskje en mann som heller ikke gir deg akkurat den bekreftelsen du egentlig hadde hatt behov for, den ubetingede kjærligheten som vi alle egentlig har gått av å ha i barndommen vår. Så
så blir det nesten litt sånn skummelt, der man føler at man ikke fortjener det helt, hvis noen blir for god med oss, som gjør at vi kanskje også trekker oss litt unna da, når det egentlig hadde vært en relasjon som kunne vært trygg for oss, og så finner vi en eller annen...
som kanskje er litt mer avvisende og ikke så tilgjengelig for eksempel, som kanskje er det på grunn av sin egen oppvekst, fordi noen har jo da den strategien om å ikke slippe alle helt inn, for hvis
Hvis du ikke slipper helt inn, så er det ikke så skummelt, for da kan det heller ikke avvise deg eller forlate deg for den du er som ekte person på innsiden. Åh, jeg elsker å høre det du sier nå, Asile, for det er jo mitt språk du prater nå. Jeg synes det er så fint å høre. Fordi ja, det er jo sånn det henger sammen, mener jeg. Mye av det du sier, og det er klart jeg kan kjenne meg veldig igjen i det, i forhold til mitt eget parforhold, også min egen relasjon til min far.
og det er klart ikke for å sammenligne det helt og fullt for nei, de er ikke helt like de er veldig ulike på mange måter men samtidig så er det noe med mine sår og hva jeg har opplevd i min barndom som har gjort at jeg trekker da mot kanskje et menneske som ikke er så åpen da som jeg egentlig trenger fordi jeg er vant til det fra min barndom uten at jeg skal gå så veldig mye mer inn på det jeg kjenner jeg kjenner jeg blir litt rørt når jeg sier det men
Men det ligger så mye mer i alle de tingene her, og det er ganske komplisert, det vi sitter og snakker om. Og det er ofte sånn at når de parrene som kommer inn til meg, eller en og en menneske også kommer til meg, så kommer jo ofte spørsmålene opp, hvem minner han eller hun deg om? Er det noe like strekk til mamma eller pappa? Ofte er svaret, oi, det stemmer der, ser jeg jo at det er ganske likt.
Og så er det noe, det andre du også sa, er at vi trekkes jo mot det kjente, selv om vi vet med hodene våre, vi vet med tankene våre, det har vi skjønt at det her er ikke bra for oss, den måten her, og kanskje bli avvis på, eller jeg vet at jeg trenger noe annet, jeg ønsker noe annet, jeg drømmer om noe annet.
Men så er det som hele nervesystemet, hele kroppen, hele følelsesaspektet vårt, vi trekkes mot det kjente. Og det er der vi også trekker oss mot kanskje det destruktive og det litt vonde i livet vårt, hvis det er det vi har opplevd. Og det er litt sånn ...
At det går an. Og så til og med jeg som har jobbet med dette her i ganske mange år, og jobbet med meg selv, jeg har jobbet i prosess med meg selv i kjempe mange år, fortsatt kommer disse mønstrene her opp, og jeg må jobbe med de hele tiden. Fordi jeg merker at jeg trekkes mot det som egentlig ikke er bra for meg. Fordi det er så kjent. Ja, det gjør jo det spørsmålet her ganske relevant. For en av følgerne våre har stilt et spørsmål her,
Hvor det står at jeg er så redd for at kjæresten min skal forlate meg. At jeg går på bekostning av meg selv. Og jeg føler meg så nidig og avhengig. Og der tror jeg det er mange mennesker som kanskje kan kjenne seg igjen i akkurat det spørsmålet der. Det her med å være i en parrelasjon. Og på en måte begynne kanskje, hvor går grensene mine? Hva er det jeg tråkker over her? Fordi det ligger en frykt for å bli forlatt. Og det er nok...
Ja, det har noe med tilknyttningsstil å gjøre, men det har også noe med menneske å gjøre. Fordi jeg tror noe av det vi er mest redde for som menneske er å bli forlatt eller avvisning. Fordi det her med avvisning er jo noe som virkelig skremmer oss, og som virkelig gjør noe med vårt indre. Og kanskje i den casen her ved hun som sender inn,
Eller han? Det mennesket som sendte inn det spørsmålet, for det kan gjelde begge kjønn, det handler kanskje mye om at det mennesket har følt seg mye avvist opp gjennom i barndommen, på følelser eller på, altså for all del, det kan også være at det har følt seg forlatt, at det fysisk har blitt forlatt,
Kanskje det går rundt å ha en følelse av at de er for mye, de krever for mye, det kan være så mange ting til at den føler på de tingene her og er redd. Den frykten for å bli forlatt kommer. Så begynner man å gå på bekostning av seg selv. Det jeg handler om er at du tråkker om noen grenser i deg selv for å plise. Da kommer den pliseren inn. At man gjør sånn og sånn fordi man vil så gjerne bli elsket.
Og da dykker det jo opp et behov som kanskje handler om at det mennesket har kanskje ikke følt seg helt elsket, og da kommer det behovet inn, ikke sant? Det er udekket behov som gjør at du da prøver å gjøre og gjøre og gjøre, løper litt i den og den retningen for å kjenne at «Oi, bare jeg gjør det her, så blir jeg elsket».
Jeg tror det er veldig mange rundt omkring som kjenner på de tingene her. Den følelsen av ikke å være god nok, det å ikke føle seg elsket, det er udektebo, ofte igjen da fra barndommen, som kommer opp i en voksen-voksenrelasjon, og særlig da i parrelasjoner. For det er jo de tingene her som blir trigget fram når man kommer inn i en parrelasjon. Ja, det er det. Og det er jo litt vanskelig å stå i det og kjenne på det, men ...
Altså, jeg har kjent en del på det selv, men det har vært mer knyttet til dating. At man blir litt sånn nidig når man merker kanskje at den andre trekker seg litt unna, eller litt sånn. Og at det ikke er noe den jeg har forelsket, men at jeg blir litt sånn hekta.
at det er mer et sånt håp om at dette kan jo bli noe og da blir man litt sånn der desperat etter å liksom nei, men du skal jo, ikke sant da må du svare på meldingen med en gang så ikke jeg blir så stresset og det er jo en angst, ikke sant da blir du helt sånn sprø og vil bare kaste deg av mobilen og liksom bare hva skjer nå, ikke sant
Men jeg har også gått mye terapi, for i spesialiseringen min måtte jeg gå 100 timer i egen terapi. Så man har på en måte gått igjennom mye av sine egne emosjonelle sår. Men det jeg da tenker at kan være lurt, hvis man strever med det, uten at man ønsker å gå i parterapi eller sånne ting, det kan jo være det å prøve å se for seg det lille barnet du var
når du kjente på den følelsen sist. I stedet for å unngå den følelsen ved å gjøre alt mulig annet rart, sånne desperate forsøk på å få den bekreftelsen, så er det det å forse den yngre versjonen av deg selv, og kjenne litt etter hva er det jeg hadde trengt av da jeg var liten, da. Og så kan du kanskje klare å gi deg litt den samme omsorgen som du ikke fikk. Altså sånn,
Være god med deg selv, fordi man kan fort bli veldig selvkritisk, og bare, herregud, så utrolig patetisk jeg er, som holder på sånn her, og som har disse følelsene, så utrolig teit og svak jeg er, og man kan liksom være veldig sånn, fordi jeg er jo voksen, jeg er jo til og med psykolog, og så skal jeg drive og bli nydig, liksom. Men da, det å bare kjenne litt etter, ah, ja...
Og det man kaller selvmedfølelse, å prøve å være god med seg selv, at det er ikke rart jeg kjenner det her. Lille Silje er redd nå. Og nå er jeg voksen, jeg trenger ikke være redd, men lille Silje er fortsatt redd. Og så bare vite at det er det det handler om. Det kan faktisk hjelpe ganske mye, å bare tåle å ha den følelsen, og vente til den går over, og tenke at, jo, men herregud, jeg er jo voksen, jeg trenger da vel ikke å bli så desperat for dette her.
Jeg er helt enig med deg, og igjen, det er litt sånn musikk i mine ører, Silje, det du sier nå, fordi det er jo de tingene her det handler om, og det å kunne se, det å begynne å forstå hvor kommer dette her fra, det å forstå at, oi, nå kjenner jeg på en sånn der desperasjon i meg, eller en sånn nidig følelse, hva handler dette her om?
men var det bak i historien min som kanskje begynte å kjenne på det her hvilket udekt behov er det dette her handler om mest sannsynlig, altså med hånda på hjertet i en datingfase hvis du begynner å kjenne på den følelsen der så tror jeg nok ikke nødvendigvis at den du dater er svaret på drømmemannen og det kunne jeg jo vite i hodet mitt men jeg visste ikke følelsen min det er noe med det å bare tåle å kjenne på den og så bare la han gå
Jeg trenger ikke han jeg, jeg må jo finne en som faktisk jeg slipper å kjenne på sånne utrygghet knyttet til. En som jeg kjenner at han er faktisk interessert. Og det er ikke alltid like lett. Så det er dype mønstre som du snakker om nå. Men jeg er glad for at du har kommet såpass langt Silje og skjønner disse her tingene her.
Fordi det er mange mennesker som ikke forstår det her, så jeg tenker at det vi sitter og prater om nå er utrolig viktig å få ut der ute. Og særlig også når det gjelder unge mennesker. Jeg har en del unge mennesker på terapirommet som sitter med mye av de samme spørsmålene. De forstår det ikke.
Så det er utrolig viktig det vi sitter og prater om nå. Ja, for jeg snakket litt med Elias Omberg her, og vi snakket litt om de tingene, så det var en veldig fin prat. Så ja, kanskje han vil komme tilbake, og så kan vi...
snakke mer om hans emosjonelle sår, eller andre som tør å kaste seg litt ut i det, slik at man kan være et forbilde. For jeg tror at en del menn, både kvinner og menn selvfølgelig, men synes det er vanskelig å vise sårbarhet. Og han er jo så modig, han tør det på min podcast. Virkelig. Ja.
Elias Ombarger er en veldig fin mann, som jeg også setter stor pris på. Den sårbarheten han viser, den trenger vi mer av der ute. Jeg heier veldig på det. Jeg har en del unge menn og menn på mitt terapirom som tør å vise sårbarhet. Jeg ser mange av dem, men jeg ser også at det er mange som ikke gjør det.
som det er vanskelig for. Nå er vi over på et litt annet tematikk. Dette her med å tørre å vise sårbarhet. Og
Det er ikke alltid like lett det heller, og det kommer jo helt an på hvordan du ble møtt når du var sårbar som liten og opp igjennom i historien. Og det er klart, nå er vi inne på litt sånn, ok, kvinner, menn, det maskuline og det feminine, og det er en stor diskusjon og en tematikk det vi er inne på nå. Ikke noe av det som ligger litt sånn i hverken feminismen eller maskuliniteten, men
Det med sårbarhet er kanskje litt enklere for oss kvinner å vise enn det det er for menn. Men jeg mener jo at vi som mennesker kan fint alle være sårbare. Min erfaring er at menn kan bli sinte når de egentlig er redde eller leise. Mens vi kvinner kan ofte begynne å gråte når vi egentlig er sinte.
Og det handler jo, kanskje det er noe biologisk, men det kan også handle om forventninger i miljøet til kvinner og menn, eller gutter og jenter da egentlig, for det handler jo om det gjerne. At det er mer akseptert at gutter er sinte, men kanskje ikke så akseptert at de blir lei seg og liksom ikke er tøffe gutter, store gutter gråter ikke, typ.
Og at jenter, når de blir sinte, så er det liksom hysterisk, og det er ikke akseptert, men det å gråte, det er litt mer akseptert. Så da demper man kanskje det sinne med å begynne å gråte i stedet. Det er jo i hvert fall jeg. Jeg er sånn, jeg egentlig er sint. Det har egentlig endret seg litt. Jeg har jo gått mange timer i terapi, vet du. Men tidligere da, når jeg ble sint, så kom tårene. Og det var...
utrolig irriterende. Fordi når du har sint sånn ekte sinne, sånn primært sinne som er et sunt sinne, da skal man jo stå opp og si ifra når noen begår deg urett, og liksom kunne slå i bordet og si at, hei, sånn kan du ikke behandle meg, dette er ikke greit, nå er det jeg som snakker, ikke sant? Og før, så kunne jeg begynne å gråte i stedet, og da får du ikke den styrken, du bare kverder den der
det behovet for å si fra nei, vent nå litt, støtt er ikke greit. Og det er jo dritfløyt. Det er skamfullt, det er klart det er det. Og det er klart her er du også igjen over på en litt annen tematikk, for nå handler det om følelser igjen. Og som du sier at dette her med sinne da, som en grunnfølelse og som en sekundærfølelse, så er det jo som du sier at
sinne som den grunnfølelsen som man er, det handler jo om urettferdighet egentlig, ikke sant? Kjenner du på at noen har tråkket over grenser i deg, eller hos andre, eller at du har blitt, ikke sant, det har blitt gjort noe mot deg som ikke er greit, alle de tingene der, så skal altså sinne som en følelse er jo en utrolig kraftfull og viktig følelse, men den trenger å være den grunnfølelsen sinne. Ikke nødvendigvis den sekundær følelsen som vi ofte kanskje ser da, hos menn, som handler om at
Du ser en sint mann, men samtidig bak det sinnet ligger det mest sannsynlig frykt eller sorg eller mange andre typer ting, men de tør du ikke å vise, eller de har ikke muligheten til å dele de andre følelsene, fordi de vet ikke. De har ikke fått lov til å gjøre det tidligere opp igjennom. Så dette her handler om generasjoner på generasjoner bakover av hvordan følelser har blitt
sett og møtt og forstått fra, altså, ikke sant? Det er jo ja, dette her ligger altså det sitter i veggene, det sitter på innsida vår, og det er jo derfor jeg gjør den jobben jeg gjør, for å prøve å endre dette her, og få inn den emosjonelle intelligensen som jeg er så opptatt av for det er jo det det handler om, ikke sant? Det å tørre å ha et sinne på en god måte, det å tørre å vise sårbarhet, være redd, altså alle våre følelser. Ja, fordi
Når vi da har det sekundære sinnet, det sinnet som legger seg over de sårbare følelsene som man egentlig ikke vedkjenner seg, det er ikke nødvendigvis sånn at man gjør det med vilje. Det er ikke alltid man vet det en gang. En del blir jo bare sint, og så skjønner man ikke at det kanskje ligger noe bak. Så det er jo den emosjonelle intelligensen som du snakker om, at hvis man vet det, så er det også litt lettere å være litt mer nysgjerrig. Hva var det som egentlig skjedde her nå? Var det dette her egentlig handlet om? Hvorfor blir jeg så sint?
for en sånn ting. Og hvis de følelsene man har i situasjonen er mye sterkere enn det situasjonen skulle tilse, så handler det ofte om gamle følelser. Så da kan det være lurt å være litt nysgjerrig på, hvorfor reagerte jeg så sterkt på en sånn ting? Det er ikke nødvendigvis alltid at det handler om det som skjer her og nå. Nei, og det er så sant det du sier. Og superviktig når vi prater om parrelasjon og datingrelasjon, ikke minst.
Fordi det er jo det det handler om, ikke sant? Det ligger så mye bak alt dette her. Og når man reagerer, man reagerer jo ofte ubevisst på ting, og da, sånn som jeg...
prater mye om, det er at det kan ligge sår, det kan ligge traumer bak der, som gjør at du i voksen alder eller i en situasjon her og nå, så reagerer du på en sånn måte som du skjønner ikke helt at du blir verken sint eller lei deg i den situasjonen, forstår det ikke, i forhold til at den situasjonen er jo ikke så heftig eller vond som man egentlig får deg til å føle.
Men så handler det om ting som kanskje ligger ubevisst i deg, som du ikke helt er klar over. Det er da det begynner å bli vanskelig, og særlig i en parrelasjon, for det er jo disse tingene som dukker opp. Når man da er ferdig med den nye forelskelsesfasen, og plutselig skal virkelig begynne å leve livet sammen, så dukker disse tingene opp. Det er her vi blir trigget.
Så egentlig så handler mye problemer i dating om at man egentlig ikke forstår seg selv og følelsene sine så godt, at man ikke klarer å kommunisere så godt i parforholdet, og en ofte frykt eller usikkerhet fra langt tilbake, og sekundære følelser som liksom spiller seg ut.
Tilknytningsmønstre. Så det er ganske komplisert det her. Det er det. Men ja, kanskje vi skal gå litt videre. Vi gjør det. Her er et annet spørsmål. Jeg gjorde slutt med kjæresten min for over ett år siden, fordi han gjorde meg vondt og var utro. Men jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på han.
Å tenke at han var den rette for meg. Jeg tør ikke begynne å date igjen, da det er kun han jeg vil ha. Selv om jeg aldri følte meg god nok eller fin nok for han. Hva er galt med meg?
Et dypt spørsmål, et sårbart spørsmål, ikke minst. Det høres for meg ut som det er ganske tøft å stå i, når man har vært i en parrelasjon. Og så skjer dette her, for eksempel en utroskap som gjør at man går fra hverandre, og så går det over et år. Det går lang tid, og så klarer man ikke å gi slipp.
Det er et aspekt som jeg har delt av mye med i mitt eget liv også, men dette her med å gi slipp, hva som er grunnen til at det er så vanskelig å gi slipp, selv om vi vet at det ikke er godt for oss. Sånn som hun skriver, er det at selv om jeg aldri følte meg god nok, så er det fortsatt det jeg vil ha.
Det er et sånt... Og jeg undrer meg fortsatt på hva som ligger bak alt det her. Men jeg tror det igjen er mange grunner til det. Hva tenker du om det her, Silje? Nei, det er jo ikke noe galt med henne, tenker jeg. Først og fremst. Det er ingenting galt ved å ha de følelsene. For det at hun ikke klarer å slutte å tenke på han, og tenke at han var den rette for meg, det er jo...
Ja, jeg tør ikke å begynne å date igjen. Det er kun han jeg vil ha. Selv om jeg aldri følte meg god nok eller fin nok. Jeg vet ikke, jeg blir jo litt nysgjerrig på litt sånn, hvordan har det vært opp igjennom? Hva...
Det høres ut som at det er en del behov som ikke har blitt dekket før. Han dekket jo noen av behovene. Det var jo noe han ga som var fint. Det var akkurat det. Men så var det et eller annet som hun ikke fikk, som hun også trengte. Så det er jo kanskje den lengselen etter den delen av han som ga henne noe.
noe bekreftelse og noe som var fint ved det, men samtidig så klarte han jo ikke å dekke det behovet helt. Og det er jo ikke sånn at en kjæreste skal dekke alvorbehovet, men at man får nok bekreftelse og kjenner at man får denne ubetingede kjærligheten.
At man føler seg god nok. Hvis man er sammen med noen og ikke føler seg god nok for den andre, så er det jo noe som ikke er så bra, da.
Det er akkurat det. Men det kan være flere aspekter ved dette. Hvis hun har en grunnfølelse, jeg føler meg ikke god nok, som kanskje mange av oss går og kjenner litt på innimellom, som også kommer fra forskjellige ting opp igjennom i livet, at man har en følelse av at jeg føler meg ikke god nok, så kan det være små ting som han har trigget henne, som gjør at hun sitter med følelsen av at hun ikke er god nok. Men det handler egentlig om henne igjen.
Men jeg er helt enig. Det kan jo være at hun i enhver relasjon kanskje ikke ville følt seg god nok, fordi det er en grunnfølelse i henne, fordi hun aldri har følt seg god nok, kanskje. Det blir jo bare spekulasjoner fra vår side, for jeg aner jo ikke noe om hennes liv, men det kan jo være at det er noe med selvfølelsen hennes også som kan bidra her.
Dette bærer jo preget av en litt lav selvfølelse, som handler om at du ikke helt den ubetinget kjærligheten i deg selv, som gjør at du fortsatt vedvarer i det håpet, kanskje du klarer ikke helt å gå videre, du vil så gjerne ha kanskje det som ikke var godt nok for deg egentlig. Fordi
Når man kanskje ikke føler seg verdifull, man føler seg ikke god nok, man har en lav indre selvfølelse,
Jeg tenker at vi kan skille litt på det med selvfølelse og selvtillit også. Det er sikkert greit å bare få gjort det i denne episoden her også. Selvfølelse, tenker jeg, det handler om ditt indre. Dette her må rett og slett være glad i seg selv, elske seg selv. Selvtillit handler ofte om det yttre styrte, som handler om hva jeg gjør. Hvis man klarer å skille litt på de to tingene der. Ja.
det tror jeg er viktig. Fordi man kan ha selvtillit på enkelte ting, at dette er jeg flink til, dette får jeg til, men du kan fortsatt ha en sånn sjør grunnmur i bånd og tenke at jeg er ikke verdt noe, men akkurat dette er jeg flink til, så da kan du ha selvtillit på det du er flink i, men fortsatt ha en la selvfølelse.
Og også sikkert motsatt, man kan ha en god selvfølelse i bånd, og så kan det være en ting man føler at man ikke er så flink til, og da har man lav selvtillit i akkurat det man gjør da. Jeg tror det er sjelden, hvis man har en god selvfølelse, så tror jeg ikke man er så opptatt. Selvtilliten vil da bare komme naturlig, tenker jeg da. Jo, jo, men jeg ville ikke hatt god selvtillit hvis jeg skulle prøve å løpe maraton liksom, til å løpe.
Fordi de vet at det får jeg ikke til. Jeg hører hva du mener. Men samtidig så tenker jeg at det kommer av kanskje jeg vil løpe halvmaraton og gjøre det fordi det er gøy. Jeg har ikke noe behov for det. Det skal jeg aldri gjøre. Det er et godt poeng. Du prøver deg jo ikke på ting du bare egentlig ikke har lyst til. Det får jeg ikke til uansett. For da sitter man trygt i seg selv. Så jeg tenker at det er nok en kombinasjon med tanke på det spørsmålet vi akkurat tok opp nå. Det er en
innsendte spørsmålet, det er nok litt sånn en grunnleggende lav selvfølelse i dette mennesket, som gjør at man ikke helt klarer å komme seg videre heller. Man dveler da i fortiden. Man dveler i det som kanskje er vondt, tør ikke helt å ta sjansen på noe nytt, fordi man kanskje ikke føler seg verdifull nok, ikke god nok til å prøve. Og det kan nok være litt sånn, jeg vet ikke om det er litt en del av kanskje det
Mange går å kjenne på det. Dette med å tørre å gi slipp, som jeg sa litt før. Det å tenke at jeg er god nok til å prøve meg der ute igjen. Når man har blitt skikkelig såret, så er det jo vanskelig å tørre å begi seg ut på noe hvor man kan bli såret igjen. Det er akkurat det.
Vi er sårbare vi mennesker for disse her litt vonde følelsene av det å bli såret, det at tillitsbrudd skjer. Nå var det vel utroskap snakk om. Det er tøffe tak, for det gjør noe med
Det som kanskje er summen av alt dette her, er at mange av de tingene vi kanskje gjør med hverandre i for eksempel parrelasjoner, er jo at vi går inn og så vrir vi litt inn, altså inni der, og vrir om litt på selvfølelsen din, kanskje det du har igjen da, som gjør at du føler deg liten, du føler deg ikke god nok, du føler deg ikke spesiell nok, eller føler deg ikke elsket da. Og det, ikke sant, da
Det er jo sår som skapes inni deg, og de trenger å hiles, de trenger å leges på en eller annen måte. Og her er det jo litt sånn...
Det samme, et annet spørsmål. Når jeg går på date, så har jeg så mange vonde tanker om at jeg sikkert ikke er pen nok, fin nok, smart nok, tjener nok. Det blir skikkelig vondt å være meg, så da lar jeg heller være. Men da føler jeg at jeg ikke får til noen ting. Hva kan dette skylles?
Ja, hva kan dette, ikke sant? Igjen så er vi inne på dette her med den blant annet både lav selvtillit, men også lav selvfølelse. Den tryggheten i deg selv er ikke helt på plass. Og det jo på en måte skulle gå inn igjen, nå er det lenge siden jeg har drivd med dating. Jeg har jo vært sammen med min mann nå i, her er vi på 22. året.
Så jeg skal ikke, ikke sant? Men dette her med å gå på date, du er jo i utgangspunktet sårbar da, fordi du ønsker så innmari gjerne å bli likt. Og hvis man da har en litt sånn, kanskje lav selvfølelse, en lav selvtillit da, på ting, så blir du utrolig sårbart.
Og da kommer jo den indre kritikeren, han som sitter på skulderen, eller hvor enn han sitter, den som er en del av oss, han blir jo ekstrem i sånne situasjoner, fordi vi er så redde. Det er jo frykten, dette er jo veldig fryktstyrt, det vi snakker om her nå. Frykten kommer, frykten for å bli avvist, frykten for å ikke bli likt, frykten for å ikke være god nok. Det er jo den som kommer og tuller det til. Og så begynner disse her tankene. Og en måte som kan være viktig,
håndtere det på, hvis man også skal gi noen tips her. Det kan jo være litt å prøve å legge merke til de tingene man sier til seg selv, og så kan man jo spørre seg selv om, er dette noe jeg vil ha sagt til noen andre jeg brydde meg om? Og så kan man prøve å snu litt på det. Ok, men hvis jeg skulle sagt noe til noen andre som har det akkurat sånn som jeg har det nå, hva vil jeg ha sagt til den personen? Da vil du mest sannsynlig ikke vært så frekk og
og ufinn og ekkel. Og så prøve å snu det litt om, og si noe av det samtidig til seg selv. Det er veldig lett for meg å sitte her og si det, men bare det å øve seg litt på det innimellom, kan jo hjelpe litt, i hvert fall. Sånn at man får litt mer omsorg for seg selv i det. For jeg vil jo si noe om det med datingkulturen. Jeg tror jo den kan være med på å gjøre at man kjenner mer på de der vanskelige følelsene der,
For hvis man tenker sånn tilbake når du datet da, for 22 år siden, eller før du fant mannen din, da hadde vi ikke disse dating-appene. Og...
For det tror jeg er veldig ødeleggende, fordi før så var det sånn at du møtte noen, og så var det litt sånn, man kjente en form for kjemi, eller noe som var litt sånn, ok. Sånn at da hadde man lyst til å møte seg igjen, og da er man allerede før man går på første date, så er man egentlig litt enig om at vi liker hverandre litt. Her er det noe som vi ønsker å finne litt ut av, utforske litt videre. Så det er utgangspunktet for daten en helt annen enn når man er på disse dating-appene. For
For det er første date sånn at da skal du begynne på første date å finne ut av om man har den lille gnisten eller kjemien i bånd. Og det som skjer da er at da får du mange flere avvisninger.
for det skal veldig mye mer til at det da er match på første date når det er to som aldri har møtt hverandre de har ikke sett hverandres hvordan utstråling de har, hvordan de lukter hvordan de beveger seg du har liksom bare et bilde av noen som kanskje, de er ikke sånn som du så for deg og du har liksom det er så mange ting som du mister før første date og da vil alle oppleve mye mer avvisning
Så det blir mange flere vonde følelser, for det er like vondt å bli avvist om du gjør det fra en som du har møtt på en dating-app, eller om du hadde gjort det hvis utgangspunktet var et annet.
Og samtidig så er det den der greia med at du kan alltid svepe deg videre. For det er alltid en annen som står og venter på deg, som du kan date, ikke sant? Du har snakket med kanskje flere i denne appen som du er litt nysgjerrig på, og så var det liksom, nei, det var ikke helt det jeg ville ha. Og så bare prøver du ikke, du gidder ikke å ta deg tid til å bli kjent en gang for å finne ut av om dette kan bli noe mer. Eller den andre vil kanskje ikke det, kanskje du vil det, så vil ikke den andre det. Og det er jo mye vanskeligere å finne noen da, når det blir sånn.
Jeg er helt enig med deg. Jeg satt og tenkte på det nå når vi prater om det. For jeg tenkte på hvordan jeg datet da for 23 år siden liksom. Og
Vi hadde jo ikke mobil med kamera en gang. Vi hadde nesten på det tidspunktet, vi hadde hustelefon, vi hadde kanskje en mobil. Men det var tekstmeldinger og snakk. Det var tekstmeldinger, ikke sant? Og mye rikk husker jeg, men det var jo ikke noe skjerm. Det var jo eventuelt at man ringte og hørte stemmen. Men det er en sånn innvare til, hva skal jeg si?
tilgjengelighet der ute nå som er helt spinnvill på så mange måter, mener jeg og jeg tror ikke vi har gått av det som mennesker på noen som helst måte, dette her med swipe hit det er en ukultur og en veldig vanskelig kultur, tror jeg, å leve i nå, og hvor fokusert enda mer fokusert vi er på det ytre
som egentlig ikke har noen ting om det jeg brenner for, som er ditt indre og selvfølelse. Ja, vi har fokus på selvtillit og det ytre, altså hvordan du ser ut, hvordan du oppfører deg, men vi glemmer jo det som er menneskelig, det vi egentlig trenger. Det er jo å bli forstått og møtt og lyttet til på den måten vi trenger det. Og den blir liksom borte i denne her swipingen. Ja, så jeg har ikke brukt...
De der dating-appene på flere år nå, fordi det er så destruktivt. Og så er det jo litt sånn at det virker som at det er egne regler når man har møttes via en sånn app, enn når man har møttes via felles venner eller kollegaer eller noe sånt. Fordi det er mye lettere da å bare ghoste noen som du har møtt på den måten da.
Og det med ghosting, det er jo akkurat like vondt å bli ghostet via at noen bare aldri svarer deg på et spørsmål på en annen chat eller på sms, som om noen bare hadde ignorert deg fysisk. Det er jo akkurat like vondt. Klart det.
Jeg er helt enig. Og det er klart at, ja, jeg kan jo huske fra ungdommen at jeg sitter liksom og venter på at den telefonen skal komme da, og så kommer jo den aldri-telefonen. Og det er klart, da sitter du liksom og venter på fasttelefonen, og jeg var kanskje 14-15 år. Og det er klart, ja, det gjorde vondt det.
Men jeg tror igjen den tilgjengeligheten, vi blir så innmari trygget på avvisning nå. Vi blir så innmari, så skjønner du, mye mer enn kanskje før. Da var det, ja, du kikket litt på den ene gutten i klassen kanskje, og så skjedde det, skjønner du, men nå kan jo dette skje fire-fem ganger i løpet av en dag, hvis du sitter på en datingapp. Så jeg tror vi blir så veldig mye mer avviset
utsatt for de tingene her, sånn at det går så fort i alle følelsene våre, i avvisninger, i opptører, i nedtører, at vi klarer ikke å følge med på alt dette her. Så vi blir jo helt koko, unnskyld at jeg sier det, det er jo til å bli gala på innsida, det kan jeg jo tenke meg.
Jeg er veldig takknemlig for at vi ikke er med på den datingverdenen som finnes der ute nå. Det er klart jeg har en datter på 15, så det blir veldig spennende å følge henne framover. Så det skal jeg ærlig innrømme. At det blir spennende å følge. Da går vi videre, tenker jeg, til neste spørsmål. Veldig bra refleksjoner her. Men her er det mann, 42 år.
Jeg føler kun at jeg er en slags pengemaskin for kona, og føler meg aldri god nok i hennes øyne. Dette gjør meg deprimert, og jeg får vondt i magen av det. Hva gjør jeg? Jeg lurer på hvor mange kvinner, men det gjelder kanskje mest menn. Jeg tror vi skal være enige der, Silje. Hvor mange som egentlig kjenner på det, ja?
Og i hvert fall kanskje i den verden vi begynner å leve i nå også, der vi kvinner er mer og mer karrierepreget, men det å føle seg som den pengemaskinen, og det å gi og gi, og kanskje ikke få noe særlig tilbake. Og her hører jeg jo det er fysiske utfordringer i kroppen, det er for vondt i magen. Så kroppen begynner å si fra deg at her er det udekte behov. Det å få vondt i magen er jo ofte ...
uttrykk for en litt sånn følelse av skam? Det kan være det. Det kan være skam, det kan være frykt. Det er mye som setter seg i magen når det gjelder følelsene våre. Så det høres frustrerende ut for denne mannen, og det er klart det er viktig å begynne å ta tak da, når det har gått så langt at man begynner å få fysiske symptomer på ting. Men kanskje det kunne vært ok å snakke litt med dama si om det da? Altså det er jo et eller annet som...
Han føler jo at hun ikke trenger han, virker det som, annet enn pengene hans. Det er som om hun ikke trenger en mann å lene seg på, eller at han føler seg litt sånn ubrukelig i den relasjonen. At det virker som om hun bare er her for pengene mine.
Så det er jo et eller annet som gjør det da, at han trenger kanskje å føle seg litt viktig. Litt mer sett, kanskje. Litt mer sett. At han har litt mer en annen rolle enn bare å være provider. At det er noe med det at, ja, hva kunne han ha bidratt med som gjør at hun...
sette litt mer pris på han. Det er jo litt vanskelig å vite om hun egentlig er litt sånn utaknemmelig, eller om det handler om at han kanskje ikke bidrar hjemme på den måten hun ønsker. Jeg aner jo ikke. Nei, nei, og dette igjen blir det litt sånn synsing fra vår del, Silje. Men jeg tenker jo i utgangspunktet først og fremst, når man går og kjenner på sånne følelser, nå føler jeg meg som en pengemaskin. Hva?
Hva er første pri da? Mitt råd er å sette deg ned på kjøkkenbordet og si, vet du hva, hei, nå kjenner jeg at jeg bare fungerer som en pengemaskin. Ja, det tenker jeg. Rett og slett å tørre å gjøre det. Kommunisere med hun. Og hvis hun egentlig da er, hvis han bare er en pengemaskin, ja, jeg trenger ikke tid noe mer. Du bidrar jo ingenting, og hvorfor skal jeg ha behov for noe annet enn pengene dine, når du er så ubrukelig? Ja.
Altså det kan jo være det han får til svar, og da er det kanskje greit å komme seg ut. Men hvis hun har noe annet hun sier, og sier at hva, gjør du det? Oi, ja, men det ønsker jeg jo ikke. Hva er det du trenger fra meg, og hva er det jeg kan gjøre for at du skal kjenne at du betyr mer for meg enn det, og kanskje ikke det er sant i det hele tatt, og
og hun er egentlig, kanskje det er noe som plager henne som ikke handler om han i det hele tatt, kanskje hun har det stressende på jobben, kanskje hun har, kanskje hvis de har barn, kanskje hun opplever at det er litt overveldende, og
Trenger han egentlig kanskje til å bidra med mer enn bare penger i den familien, kanskje? Igjen så tenker jeg det kan være så mange grunner bak alt det her, men det å gå og kjenne på, ikke sant? Sånn som det her da, mest sannsynlig så har kanskje dette mennesket gått og kjent på de her følelsene lenge, gått og tenkt disse tankene, så kommer den yndre kritikeren, og så
baller det på seg med tankevirksomhet, at jeg er bare en pengemaskine, jeg har ikke vært noen ting mer enn det at jeg bidrar pengemessig, bla bla bla.
Det trenger jo ikke være litt sant, ikke sant? Nei, det trenger ikke være litt sant. Det kan være en fantasi han har. Men jo mer du forer disse tingene her uten å tørre å sette ord på det der ute, så får du faktisk fysiske symptomer på magesmerter for eksempel, som man beskriver. Det er så viktig å tørre å begynne å sette ord på
Men jeg vet at det er vanskelig. Det er jo vanskelig å begynne å sette ord på hva er det som skjer på innsiden min? Hva er det jeg kjenner på? Hva er det jeg har behov for? Hva er det jeg trenger å fortelle? Det er utfordrende for mennesker der ute. Det er derfor vi sitter her nå, Silje, for å hjelpe mennesker der ute. For det er jo noe med det. Hva er det han hadde trengt fra henne? Kanskje han kan be om det? Ja.
Ja, og da trenger man faktisk å sjekke inn med seg selv. Jeg trenger, jeg har behov for. Og de setningene der, det er det ikke mange som bruker. Selv om det er noe jeg virkelig hjelper mine klienter med, er jo å begynne å benytte seg av den type kommunikasjonen som er det personlige språket ditt, som handler om «jeg trenger, jeg har behov for, jeg vil».
å begynne å sette ord på dette her med «jeg» ditt. Fordi med en gang du setter «jeg» foran i en setning, så må du inn og sjekke med deg selv. Ja.
Og også da være litt nysgjerrig på, hva trenger du fra meg for at jeg skal kunne være mer for deg enn en pengemaskin? Ja. Hvis det faktisk er sånn at man er en pengemaskin. For da kan man jo løse opp i det. Ok, men kanskje det er noe mer jeg kan bidra med her, som gjør at jeg også føler meg litt mer brukbar, eller at du trenger meg. Fordi det kan jo skje litt en del, jeg tror det kan skje en del situasjoner at
nå generaliserer jeg veldig, men at dama opplever at han ikke bidrar. At hun...
tenker at han får ikke til uansett, så jeg får bare gjøre det selv, så vet jeg at det blir gjort riktig. Det er mye logistikk i et familieliv. Mannfolk er egentlig ganske gode på det med logistikk, og det å lage planer og ta litt ansvar, men jeg tror at veldig ofte så tar mødrene den rollen. Men hvis fedre kunne være litt flinkere til å ta den rollen, og være litt mer den som holder litt styr og ordnings på ting,
Jeg er med å planlegge litt. Jeg vet ikke. Jo, man kanskje følte seg litt mer sånn...
brukbar da i familien at man trengs litt mer, jeg vet ikke jo jo, jeg er helt enig, og dette er jo en evigvarende diskusjon, med tanke på at det hamstyrer som vi så å si alle lever i det går bare kjappere og kjappere og fortere og fortere men jeg hører, ikke sant, jeg hørte det du sa Silje, i forhold til at kan ikke bare mannen ta litt mer initiativ men, kan ikke vi kvinner bare, yes kan ikke vi kvinner bare slippe litt mer kontroll da nei
Så det er begge har et ansvar her? Ja, det er det det handler om. Og hvor kommer dette her fra? Mest sannsynlig fra foreldregenerasjonen. For hva er det vi har sett da? Generasjoner og generasjoner bakover.
Det er mye av det samme. Men det er ikke bærekraftig lenger dette her med å fungere kanskje sånn som det våre foreldre eller våre besteforeldre gjorde, fordi vi lever i en verden som går så utrolig mye fortere. Vi trenger å finne en mer balanse i det maskuline, det feminine, hvordan ting fungerer. Så
Ikke sant? Igjen da, det er så individuelle ting her også, men vi trenger å prate om det. Ja, det er det. Vi må kommunisere bedre, vi må snakke om hva du trenger fra meg, og også si hva du trenger fra den andre. Og også det du sier der, ikke sant? Tilbake i tid så var det jo mange mødre som ikke jobbet så mye. Og så skal man nå som kvinne både jobbe 100%, og så samtidig ta hovedansvar for det som skjer hjemme.
Det er jo... I mange familier er det sånn. Ja, jeg er der. Vært der, er der. Og det er klart det har nok veldig mye med hvordan jeg også har blitt oppdratt, for det er sånn jeg har sett mine foreldre har fått det til å fungere, så jeg har jo bare tatt meg den rollen. Vært en som har tatt meg ekstremt mye ansvar. Sånn at det var sånn det fungerte tidligere i min parrelasjon og i mitt ekteskap, der har jeg blitt veldig mye bedre. Men...
så overrasket som jeg ble over at hvor vanskelig det er for meg å slippe kontrollen. For det var jo egentlig et meg-problem.
Fordi jeg var så vant til å ta ansvar og ha den kontrollen at jeg nesten ikke tillot at den andre skulle komme inn og ta ansvar. Men så ble jeg så bevisst på det, jeg ble så selvbevisst på det opp igjennom i min historie at jeg klarte å legge det fra meg, men fy faen, jeg måtte jobbe med det. Enda har jeg jo mønster der jeg bare gjør det selv, for da har jeg kontroll på det. Ja.
Jeg klarer det mye bedre enn jeg. Det er noen stemmer opp i hodet som bare ikke er bra. Og så sitter jeg på motsatt side, og så sier jeg at han bidrar aldri. Det går jo ikke an. Jeg skjønner jo hvor... Ja, for det er vanskelig for han å bidra når du bare gjør det, og ikke tillater eller stole på at han kan faktisk gjøre det skikkelig. Og jeg tror kanskje en del damer trenger...
og bare gi litt slipp, og la han få lov til å fikse og styre, og så gjør han det kanskje ikke akkurat som du ville gjort det, men det får da være godt nok, da. Sånn at han også føler at han kan få mulighet til å bidra i familien, og han blir jo også godt vant, da. Hvis
Hvis du har tatt alt fra start, så ser han heller ikke alt hvor mye det er snakk om, eller til at la han få kjenne på det ansvaret og alle de oppgavene man trenger å gjøre, og la han få lov til å bidra, sånn at man ikke føler seg bare som en pengemaskin da.
Helt enig. Og jeg bare kjenner at når vi prater om det så bare spilles hele karusellen bakover i forhold til min historie sammen med min mann. Fordi det er som du sier, jeg var jo ikke bevisst på dette her når jeg var gammel, var jeg 19-20 år når jeg møtte han. Jeg gikk jo bare rett inn i en slags mors rolle for han. Jeg skal ærlig innrømme at jeg gjorde det, fordi det var helt naturlig for meg å gjøre det.
Men det å skulle begynne å bryte de mønstrene etter å ha vært sammen i 15-17 år, det er ganske heftig. Det blir jo veldig uvant for han også. Ja, det er klart det gjør. Så han har jo blitt en litt annen ny mann. Han har blitt presset til å begynne å ta mer ansvar, som er veldig bra. Men igjen, det er dette her som er så viktig å vite om. Disse her ubevisste tingene vi går og bærer på, denne ubevisste historien vår, før vi egentlig går inn i en parrelasjon,
Eller at man, altså det jeg drømmer om er jo et samfunn der sånn, ok, første daten tar vi oss terapeuten. Ja, ikke sant? Jeg tenkte det hadde vært helt nydelig. Eller i hvert fall ganske tidlig i prosessene i parrelasjonen, at bare, vet du hva, vi går til en parterapeuten og bare for å finne litt ut av hva er din historie, hva er min, hvordan kan vi få dette her til å fungere best mulig. Ja, nei da. Det er lov til å leve i en drømmeverden innimellom.
Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube eller følge-knappen på Spotify. Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i PayPal, ved hjelp av Bitcoin eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed.
Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte.
Ja, jeg tror mange har gått av å få hjelp til å kommunisere litt bedre, og forstå seg selv bedre, og forstå hverandre bedre. For man blir jo trigget her og der, og det å vite om historien til den andre, så kan man også ta mer hensyn til den historien, og ikke ta ting så personlig heller. For når den andre reagerer, så kan du, hvis du forstår at det handler om noe i hennes historie, det handler ikke direkte om meg, så kanskje man ikke blir så
hva skal jeg si, tar det så personlig og reagerer ikke så følelsen. Nei, ikke sant? Oi, shit, ja, det må man liksom, ja, da kommuniserer man med det også. Men ja, vi kan gå videre her. Et spørsmål. Jeg vil gå fra mannen min fordi han ikke er god mot meg. Vi har to barn sammen, men han lar meg ikke gå.
Jeg har prøvd å prate med han mange ganger, men det kommer alltid unnskyldninger for han om det ene og det andre som gjør at vi ikke kan gå fra hverandre. Han bruker barna mot meg og forteller meg ofte hvor dårlig mor jeg er. Oi, oi, oi.
Jeg kjenner jeg får vondt inn i meg da. For her ligger det nok noen dynamikker og mønstre som er ganske vonde. Og det er klart vi har jo ikke hele historien her. Men jeg har hatt mennesker i parterapi, men også...
kvinner eller menn, for den saks skyld, hos meg som sitter i litt lignende situasjoner som det der. Og de er vanskelige. De er kjempevanskelige, særlig når det da kommer til barna som også er involvert, så blir det veldig komplisert og vanskelig.
Og det kan være igjen mange grunner til de tingene her, men jeg kjenner jeg får en litt sånn dårlig vibe av det spørsmålet, og at vi er litt sånn inne på, er det litt sånn psykisk valg bak dette her? Hvordan har det mennesket det egentlig? Og hvor vanskelig det kanskje er å gå fra også?
Ja, for hvis det er snakk om psykisk vold her, så har jo hun kanskje fått nedbrutt den selvfølelsen ganske mye av denne partneren. Nå er det en hypotese, vi vet jo ikke, men for hun sier jo at han ikke er god mot henne, og han lar henne ikke gå. Akkurat det. Altså, hvis du faktisk er sammen med noen som ikke ønsker å være sammen med deg, så er det jo litt spesielt å ikke la den personen få lov til å komme seg ut av det da.
Jeg hadde et par hos meg som jeg fulgte over en ganske, sikkert en grunn til at jeg kommer på dette her nå, fordi det minner meg litt om akkurat det. Der det var i utgangspunktet mannen som tok kontakt med meg for å starte parterapi.
Så kom han først og hadde noen samtaler med meg først. Jeg tenkte at jeg virket som om han hadde en god emosjonell intelligens. Hvertfall når det gjaldt hva som kom ut av munnen. Men så opplevde jeg ikke helt å klare å konnekte sånn emosjonelt sett, påkoble seg. Men så kom hun og var med i parterapi og så begynte jeg å tenke hva som egentlig skjer her. Jeg som terapeut ble veldig forvirret i det.
Og så ender det med at hun også kommer til meg alene, og da skjønner jeg jo historien. Der hun egentlig levde i et ganske destruktivt parrelasjon, og hun hadde kjempevanskeligheter, og jeg prøvde å hjelpe så godt jeg kunne.
Der hun også begynte å snakke om både narsisisme og psykopati. Som terapeuter er jeg ikke så veldig opptatt av alle disse diagnosene, men bare for å gi et bilde til lytterne våre nå. Det var en del psykisk valg, det var også litt fysisk valg. Det var vanskelig, de hadde barn sammen.
det det endte med var at jeg som terapeut var ganske modig og prøvde virkelig å
hjelpe de sammen og ba dem egentlig gå fra hverandre. Altså jeg satt sånn til der, fordi det var så destruktivt, det var ikke bra. Så jeg sa, nå trenger dere, det ender med at de da ikke kommer tilbake til meg igjen. Så der dro jeg den litt for langt. Hun ville jo gjerne komme tilbake, hun fikk ikke lov, hun hadde ikke penger, så det var en del ting i den historien der som gjorde at det ble litt sånn stygt. Og jeg fikk dessverre ikke hjelpet til å
På den måten jeg kanskje egentlig ønsker å hjelpe til på. Men, ja, hva skal man si? Det er vanskelige caser der ute, virkelig, når det kommer til det her. Ja, for det vittner jo om noe, det at han kommer først. Alene. Det handler jo noe om kanskje å skulle ha litt kontroll, og sjekke deg litt ut, og komme henne i forkjøpet, sånn at du er på hans side, da.
Og det var det jeg tok den på, ikke sant? Under den siste samtalen også. Jeg direkte mot han og sa jo litt i tingene her til han, og da endte det jo faktisk da med at det ikke kom tilbake, ikke sant? Og da får du ikke gjort så veldig mye mer som terapeut. Men jeg håper jo med hånda på hjertet at den dama fikk kommet seg ut av det, og særlig også med tanke på barna. Så jeg var jo faktisk da, jeg skal ærlig innrømme at jeg var jo på nipe til å ta en telefon til barnevernet. Men kan du...
Hva er psykisk vold? Bare sånn at de som hører på nå forstår litt. Hva snakker vi om da? Hva er det? Åh, hva er psykisk vold? Vet du hva, jeg har jo gått inn i en form for et lite samarbeid med foreningen mot psykisk vold. Og vet du hva, jeg...
Jeg synes fortsatt det er vanskelig å ha psykisk vold, for det kan være så innmari mye egentlig, men det er jo gjentagelser av ting som enten blir sagt, eller om det er blikk, eller om det er ...
krenkelser, eller om det er kritikk, eller om det er latteliggjøring, men ikke at det bare skjer en gang, men at det skjer litt sånn jævnlig. At det er en form for en psykisk vold, men det finnes utallige muligheter til å utøve psykisk vold på, og det er en litt sånn vanskelig måte å... Jeg vet ikke. Jeg tenker jo det at hvis du har til hensikt å skade noen andre...
Selv om du ikke gjør det fysisk, men du bidrar til at den andre får gjentagende psykiske sår, så er jo det en slags... Ja, men det kan være så ubevisst, Silje. Akkurat det også, skjønner du? Selv om det er til hensikt, så...
Jeg hører hva du sier. Jeg er enig at det er en del mennesker der ute som gjør det for å virkelig skade, eller for å skape frykt, eller for å på en måte ødelegge det. At de gjør det bevisst. Men jeg tror også det er en del ubevisst der ute, og at man egentlig ikke helt skjønner hva jeg mener. At man utsetter noen andre for emosjonell vold uten å ønske det. At den andre får masse emosjonelle sår uten at det er bevisst fra den som utøver det. Og det er fortsatt psykisk vold. Ja, det er sant.
Og så er det kombinasjon av alt dette her også. Fordi når et menneske kanskje blir utsatt for krenkelser, for eksempel i voksenalder, hvor kommer grensene dine opp og sier at hei, ikke behandle meg sånn, eller gå da. Igjen, dette er en veldig komplisert tematikk, og det merkes der ute i forhold til
Vi har jo nå begynt å prate litt sånn høyt om psykisk vold, men jeg tror vi har en veldig lang vei å gå når det gjelder å forstå dette her på en dyp plan. Ja, fordi det er jo noe man kaller traumebinding. Ja, traumebånd. Ja, traumebånd, at
at når du da prøver å gå, så kan man bli utsatt for det man kaller «gaslighting», eller at man begynner å tvile på sin egen virkelighet. Kanskje er jeg som er den vanskelige? Nei, men det er jo jeg som ... Jeg må jo bare skjerpe meg. Det er jo meg det er noe galt med. Og så begynner man å tro på det. Når man blir utsatt for mye negative ting, altså mye psykisk vold, så begynner man å si ifra kanskje litt, forsøke i hvert fall,
Og så kommer det en periode hvor det ikke blir så mye av det, og så begynner man å ha et håp om at nå blir det bra, nå blir det bedre, nå skal han endre seg, eller nå skal hun endre seg.
Og så kommer man i en runddans hvor man hele tiden sitter fast og aldri kan klare å bryte ut av det. Også fordi selvfølelsen blir veldig nedbrutt av den psykiske volden, så man tror kanskje man ikke fortjener bedre, eller man har ikke troen på at man skal kunne klare seg på egen hånd, man tenker at man kanskje trenger den andre.
Selv om man kanskje ikke gjør det. Så det er mange ting som spiller inn, og det kan være økonomi, det kan være barn, det kan være så mange kompliserende faktorer som vi ikke kanskje er så bevisst eller skjønner. Så for utsiden kan det se så lett ut å bare forlate. Og det er jo ikke bare bare. Nei, nei. Og jeg tror det som er så viktig å få fram akkurat når det gjelder psykisk vold, er at fellesnønnen for det med psykisk vold er at du bryter ned den andres selvfølelse.
At du rett og slett mister troen på deg selv, du føler deg verdiløs, alle de tingene der som gjør at du blir enda svakere da, hvis du skjønner. Og du trenger å være ganske sterk i en situasjon der du faktisk kanskje skal gå, i en destruktiv relasjon også. Sånn at det er...
Ja, og det er viktig å påpeke også at dette gjelder både menn og kvinner. Ja, ja, ja. For en mann kan bli sett på som en tøffelhelt som blir utsatt for psykisk vold. Og da ser andre litt ned på deg. Fordi at, herregud, du er jo mann, da må du da skjerpe deg og forlate den kjæringen der. Ikke sant? Fra kompiser eller andre. Og så ser man det at det er jo ikke bare-bare. Nei.
Jeg er så enig, og jeg har hatt en del menn opp igjennom på terapirommet der dette her har vært casen, og det er vanskelig, det er kjempesårbart. Og det er som du sier, den fordømmelsen man møter der ute også, i forhold til litt dette som ligger litt sånn i ...
Jeg vet ikke om jeg skal si janteloven, men generasjoner bakover i forhold til bare skjerp deg. Kan du ikke bare ta deg sammen også? Du kan ikke la damene de snakker sånn til deg. Uten at man klarer det ikke helt. Fordi det er en syke... Det skjer jo på like linje. Det går jo inn der også og vrir om i forhold til selvfølelsen din i den mannen. Sånn at man blir svak, og man blir mindre, og man føler seg utrygg og...
Så det er vondt, og dette gjelder i aller høyeste grad, altså det er menneske, det gjelder ikke kjønn her, det gjelder et menneske, og det er ikke for å snakke bare når det gjelder parrelasjonen, men det gjelder jo i forhold til foreldre og barn, begge veier, ikke sant, kan jo være, sånn at det gjelder jo egentlig i alle relasjoner. Ja.
Ja, for barn som blir utsatt for vold hjemme, de er jo veldig trofaste overfor foreldrene sine. Loyale. Loyale. De sier jo ikke til barnevernene som kommer inn og spør hvordan har du det hjemme. Det er jo ikke sånn at de er ærlige om hvordan det er hjemme alltid. Noen er det, men en del selvfølgelig vil jo ikke det.
Det er den, ikke sant, og dette her, jeg har også skrevet litt om det, og jeg skriver mye om dette her i boka mi. Jeg har vel kanskje ikke nevnt den, Silje, men jeg driver og skriver bok nå, som kommer ut i mars. Det er veldig mye av det vi snakker om nå, er også utdypet mye bedre, eller altså enda mer. Så den gleder jeg meg til kommer ut. Men hvertfall når det gjelder dette her med den lojalitetskonflikten som vi dukker litt opp i her nå, det handler mye om at
Jeg tror jo at når vi blir født, så er vi så totalt avhengig av kjærlighet for å overleve. Vi er bare mennesker, og vi trenger kjærlighet for å overleve. Så om den kjærligheten da kommer i form av ubetinget kjærligheting, eller om det kommer av et slag, for å si det så satt det helt på spissen, så trekker vi kjærlighet ut fra det for å rett og slett overleve.
Og der kommer den lojaliteten. Jeg tror vi bare er født med en form for en lojalitet der, i hvert fall over til omsorgspersonene våre og foreldrene våre, som gjør at vi på en måte egentlig aksepterer at vi vet ikke om noe mer heller. Vi vet ikke om noe annet når vi er små, og er derfor veldig sårbare og utsatte for vonde ting. Ja, og hvis man har opplevd både psykisk og fysisk vold i oppveksten sin...
så ser man jo gjerne på det som en form for kjærlighet. Fordi hvis du da snakker med noen andre, og mannen din blir sjalu, og så slår han deg, så tenker man at det er fordi han elsker meg. Han kan jo ikke la meg snakke med andre uten å slå meg, fordi da hadde han jo ikke elsket meg. Så for noen kan det faktisk være litt paradoksalt at
at det at han faktisk slår meg er et tegn på at han vil være med meg, og at han har masse følelser for meg, og ikke vil miste meg, og det er en form for kjærlighet da. Og jeg vil jo si at det er jo ikke det. Nei, selvfølgelig ikke. Selvfølgelig så er det jo ikke det, men jeg forstår tankegangen bak det, og så undrer jeg meg da på historien til det mennesket, hvordan var det hun hadde det i sin barndom, som gjør at hun ser på slag som en kjærlighetsgjest da.
Tilbake til det med utroskap da. Skal man si til partneren sin om man har vært utro? Og så spør du terapeuten om det. Det er det mange som har spurt meg om på terapirommet. Og det jeg ofte gjør da, fordi da slenger jeg det spørsmålet tilbake. Vil du fortelle om det? Og hva er grunnen til at du ønsker å dele det med partneren din? Hva er hensikten bak det? For jeg...
Ja, det kan være at jeg er litt kontroversiell nå, men jeg tenker at det trenger man absolutt å dele absolutt alt, hvis det egentlig ikke har hatt noen betydning. Hva vil det så skape? Men igjen så har du den andre siden da. Da er du bare sånn, ja, men da holder du ting hemmelig, da holder du ting skjult. Så igjen, et veldig vanskelig spørsmål. Men jeg er usikker. Jeg har ikke et ja eller et nei svar på det, og det vil jeg ikke ha heller. Fordi jeg tenker at det
Det kommer litt an på, kan man si det. Det er litt individuelt det her. Og som grunntone her har jeg jo at ærlighet varer lengst. Ikke sant? Det er noe med det. Men har du på en måte, unnskyld ordet, men fucka det til på byen, der du egentlig nesten ikke husker noen ting.
så vet jeg ikke helt om hensikten er... Hva er hensikten bak det da? Ønsker du å såre, eller ønsker du å få en tilgivelse? Kanskje du egentlig trenger å tilgi deg selv først og fremst, før du egentlig trenger en tilgivelse der ute? Jeg vet ikke. Hva tenker du, Silje? Hvor er du hen i det? Hvis du har en sånn dårlig samvittighet som gnager...
Så kanskje man har behov for å si det egentlig for å slippe
å fortsette å bære på den hemmeligheten. For det kan jo være veldig vanskelig å bære på en hemmelighet. Ja, jeg hører hva du sier der, men samtidig hvis du jobber med dette her på indre plan da, og tenker, altså det er ikke det jeg sier, for at, ikke sant, igjen, jeg vet jeg kan bli tatt på de tingene jeg sier her, og jeg tror det er derfor jeg også gjør det litt, for dette er komplisert, og det er det jeg prøver å få fram også i dette her med utroskap, er at det ligger så mye bak alt dette her. Sånn at det er,
Hvis du har en gnagende og dårlig samvittighet, og egentlig bare da skal lette på samvittigheten, er det egentlig helt riktig? Jeg vil jo at det skal komme fra en form for en anger, ikke nødvendigvis kanskje den der... Og så kan man jo begynne å diskutere, ja, er dårlig samvittighet anger? Det kan jo være det. Det er klart det, for all del. Det kan jo være det. Og ja, fortell det gjerne da, men vit også at...
Du trenger å ta konsekvensen av det. Det er jo det som er viktig i en sånn setting. Men man har vært utro, litt tilbake til det du snakket om tidligere, så kanskje man skal gå inn i seg selv og prøve å forstå hvorfor var jeg det? Hva var det som skjedde? Hva skjedde i meg, og hvorfor hadde jeg det behovet der og da? Og når man har fått gått litt inn i det, så kan man jo kanskje være litt ærlig og åpen om det med partneren sin. Hva var det som egentlig skjedde?
Sånn at man kan forstå det. Sånn at den andre, kanskje hvis den personen, hvis det ikke handler om den andre, det handler om noe i deg, så er det kanskje lettere å tilgi også. Og jeg tenker utgangspunktet at det handler jo om noe i deg hvis du først velger å være utro. Så er det jo egentlig at deg greier. Og så begynne å se litt på det og bli litt selvbevisst på det. Men kan det ikke også være sånn at
Det handler om at man ikke får det man trenger fra partneren sin? Ja, men igjen så handler det om deg, for da har du ikke uttrykk for hva du egentlig har behov for, og hva er grunnen til at du da sitter i den parallasjonen når du ikke får det du trenger? Det er så enkelt og så vanskelig som det. For der kan jeg bli litt sånn hard. Sånn at det, igjen, dette her er en sånn,
Det er mange perspektiver på akkurat det her, og så er det jo noen som også velger å være utro for å komme seg ut av relasjonen, ikke glemme bort det aspektet, og da har det man mest sannsynlig kanskje sagt allerede. Sånn at det er det jo også noen som velger å gjøre. Så har du disse her menneskene som kanskje er litt sånn...
notoriske utros, altså de som gjør mye av dette her, da er det nok kanskje et mønster inni der som man trenger å dyptykke litt i. Men det er vanskelig, jeg skal ærlig innrømme at når de casene kommer på mitt terapirom, så er det å bruke tid. Det er å, jeg dømmer aldri. Kommer man til meg, så sitter ikke jeg med en dømmende pekefinger og sier at fy deg, tenk at du gjorde det. Fordi det er å begynne å forstå hva er det som ligger bak der.
Et annet spørsmål. Jeg er godt gift på tiende året, men har alltid følt meg ensom i parrelasjonen min. Hva kan dette tyde på? Åh, kjente jeg det gikk litt sånn rett inn i meg. Ja, det har nok, jeg kjenner meg veldig igjen i den der, for jeg har nok også gått rundt og følt mye på ensomhet i min parrelasjon, eller i tosomheten da.
Og det jeg har forstått utifra det er jo at, hva skal man si uten å gjøre det for komplisert, jeg har nok en litt sånn grunntone i meg som handler om ensomhet. Det er et dypt sår i meg. Så jeg tror det er uavhengig av hvem jeg hadde vært sammen med, så hadde jeg nok alltid kanskje kjent på den ensomheten. Sånn at, i hvert fall i mitt tilfelle, så har jeg trengt å jobbe med den ensomheten for meg selv for å kunne kjenne på en mindre ensomhet i en parrelasjon.
For ensomhet, det handler jo kanskje litt om at man ikke tør å slippe noen helt inn. At det blir en avstand mellom deg og andre mennesker, fordi du ikke tør å... Beskyttelse. Det kan jo være et beskyttelsesmønster, og det har det nok vært i meg. Beskytte meg for eventuelt å bli avvist, for å bli forlatt, ikke sant? Sånn som vi var inne på litt før, tidligere i samtalen. Sånn at det, når man går...
Sånn som det innsendte spørsmålet da.
hva handler det om, eller hva kan jeg gjøre, eller, ikke sant, dette med å føle seg ensom, da, så begynn med deg selv, ikke nødvendigvis gå og skyld på kanskje partneren din, det kan handle om det også, ikke sant, at du ikke blir møtt på behovet dine, du blir ikke emosjonelt møtt, kanskje, du blir ikke helt hørt, du blir ikke forstått, ja, det kan ha noe med det å gjøre, men da stiller jeg jo spørsmålet, hva i alle dager gjør du i den parrelasjonen etter så lang tid? Men
Men hva skal man gjøre da hvis man kjenner seg ensom? Skal man da jobbe med seg selv, eller skal man være åpen med en andre om det? Ja, hva er tips og råd da? Jeg tenker en kombinasjon av det. Tørre å begynne å åpne, men også tørre å begynne å kjenne etter. Hva er det disse tingene her egentlig handler om? Begynn å lese litt om det. Finne mer ut av seg selv. Og det er det som er ...
Så som jeg ser på par, da, Silje, det er litt sånn... Jeg tenker som så at vi mennesker, i utgangspunktet, ikke sant? I det at vi er et menneske, så...
tror jeg vi hele tiden ønsker utvikling på en eller annen måte. Vi ønsker å utvikle oss selv på det indre planet. Det er jo det jeg er opptatt av. Så klart det ytre planet, det er jo det vi driver med. Jo større vi blir, jo mer gjør vi også. Men også når det gjelder det indre planet. Og jeg tenker at i en parrelasjon, det er ingen som kanskje trigger deg mer
på ting udekte behov eller sår eller traumer inni deg som kanskje en parrelasjon vil gjøre og barn så nå tenker jeg i hvert fall i forhold til parrelasjon det trigges mye i deg
Sånn at det som ofte kan skje er at det kan skje en utvikling hvis du tør å begynne å kjenne etter på alle de tingene her, eller så kan man jo stå i den krigen som kanskje ofte skjer i en parrelasjon. Det er mange som står og kriger, eller man resignerer, eller sånn og sånn. Men se på det som en form for en utvikling, at den og den partneren man møter, da er det ofte sånn at det er noe i deg som også trenger å hiles. Det er også noe som trenger å ses på.
Så hele veien, ta øynene tilbake på deg selv. En annen ting, hvordan føles egentlig forelskelse? Hvor sitter det i kroppen, og hva er det som egentlig skjer? Å, den fikk jeg lyst til å bare gi rett over til deg, Silje. Fordi jeg skal være innrømme at jeg ikke kan huske siste jeg følte meg forelsket. Jeg har litt problemer med det selv.
Men jo, jeg kjente bare du sa ordet forelskelse, så ser du nå i kroppen. Ja, det er det. Den kribler litt. Litt sånn brennevarm følelse, kanskje. Så smiler vi litt ekstra, sånn som du ser nå. Det er jo biologisk, det er nervesystemet vårt, det er hormoner, det er så mye ting som skjer i kroppen i den forelskelsesfasen. Du har oksytosin, kjærlighetshormoner blant annet.
som fores, som gjør at man får gode følelser inni seg. Men, jeg har lyst til å dele en ting der, fordi ofte så prater man om disse her deilige sommerfuglene i magen,
Men, jeg vet ikke om jeg leste det, eller om det var noen som, i hvert fall i løpet av min prosess, i forhold til at jeg er med forelskelse, så skal man ikke helt ta de der sommerfuglene som et godt tegn, de som sitter i magen. Ofte setter det seg jo litt frykt og litt sånne andre ting i magen. Så det kan være litt sånn, forsiktig her, men hvis du kjenner på at det brer seg varme i brystet ditt,
Da er det litt annerledes. Da er det kanskje en trygg og god relasjon som er på gang. Jeg vet ikke hva du tenker om det. Jo, jeg er helt enig med deg. Fordi det er fort gjort å misoppfatte egentlig en frykt for at det er en kjærlighet. Fordi hvis det er mer en frykt for å bli forlatt, så er det jo angst man egentlig kjenner på. Ja.
Og det kan minne litt om kjærlighet, og man kan mistolke eller missoppfatte det litt, og tenke at nå er jeg forelsket, når du egentlig bare er redd for at han skal forlate deg. Akkurat det. Så det kommer litt an på hva er denne en trygg relasjon som du stoler på at kan være god for deg, eller kan det være et rødt flagg? Yes, det er akkurat det. Så kanskje tips og råd her er at ikke gå etter de samme følgende, men kjenn heller etter den varme i brystet.
For kroppen vil ofte gi svar. Og intuisjon og mangefølelsen kobler på den. Nå har vi gått litt over til kanskje det med singelliv. Kanskje vi skal snakke litt mer om det? Eller skal vi snakke litt om sex, kanskje? Så kan vi snakke litt om singelliv etterpå. Ja, vi kan begge deler, egentlig. For jeg tenker, nå var vi jo innenfor dette her med forelskelse, ikke sant? Og det kroppens...
Og så forut for en forelskelse er jo ofte singellivet. Så kanskje vi skal begynne med singellivet. Og så kan vi gå over i det som kanskje skjer da. Og det gøye. I en parrelasjon etter det. Ja, for her er det en som er uføretrygdet og single. Men vegre veldig til å date en som også er uføretrygdet. Og så lurer vedkommende på, er jeg fæl da? Oi.
Det er en som er uføretrygdet, og så vegrer den personen seg for å deite en som også er uføretrygdet. Lurer på noen. Den er litt sånn kinky, den der. Det kommer litt an på hvorfor man er uføretrygdet da, kanskje. Men spørsmålet er hvorfor vegrer seg for å deite noen som er uføretrygdet når man selv er det? Fordi
Da er man jo litt i samme båt og kan kanskje forstå hverandre litt. Ja, samtidig forstå utfordringene. Ser man kanskje ned på den andre? Eller kan det være at man tenker at nå har vi begge to alt for mye issues, så blir det for vanskelig? For det kommer jo an på hvorfor vedkommende har uføretrygdøtt. For det kan jo være av mange ulike årsaker, både fysiske og psykiske grunner til det. Jeg er helt enig. Igjen, litt sånn kinkig spørsmål, for at det med en gang man hørte det der, så tenkte jeg, her er det noe
dømmende greier ut og går, men samtidig så, ja, det er nok utfordrende å kanskje havne i det, ikke sant? Det å bli uføretrygda, ja, det er mange grunner til det, men så kommer den der, jeg vil ikke deite en som også er uføretrygda. Hva handler det om? Hvilken frykt handler det om? Er det fordi det er vanskelig det livet man lever i? Er det økonomiske aspekter rundt det? Er det
fysiske utfordringer. Jeg kan skjønne at det er spørsmål som kommer også. Men igjen, kan vi ikke bare kutte ut alt dette med disse firkantede boksene? Det er jo noen merkelapper. En som er uføretrygg, det er jo helt annerledes enn en annen som kanskje har en uføretrygg. Hva er grunnen til det? Er det smerteproblematikk? Er det
Er det psykisk problematikk? Er det noe rheumatisme? Det er mange grunner til at det kan være vanskelig å jobbe. Men ja, det økonomiske vil jo kunne være en belastning hvis begge to har hver sin tryggd, fordi man får jo ofte ikke like godt betalt som om man jobber da.
Men er det nok til å ikke skulle være sammen med noen? Bare byr seg om penger? Ja, igjen, hva er grunnen til at man definerer seg som den uføretrygda? Skjønner du? Igjen, jeg er så lite fan av disse her boksen og merkelappene vi setter. Så bort med det, hvis du skal finne drømmemannen eller drømmekvinnen, der liker jeg å tenke litt sånn at du er jo i flere relasjoner, ikke?
Ikke sant? Å lære noe i hver eneste relasjon, tenker jeg, hvis man er bevisst på det. Og så tenker jeg, gå opp den trappa da, gå opp noen skritt. Ikke sant? Det er lov til å ha litt krav, det er lov til å ha litt forventninger om at jeg ønsker meg det her, jeg vil ha det sånn, jeg trenger det, jeg har behov for det.
det må jo kunne være lov, ikke sant? Så uavhengig om det er noe som er uføretrygda eller ikke, det er jo ikke det det helt handler om, tror jeg. Jeg tror heller det handler om det indre planet, da. Ja, kanskje den personen må gå litt inn i seg selv og prøve å finne ut av hva det egentlig er redd for. Hvorfor er akkurat det vanskelig, og hva handler det egentlig om? Helt enig.
Jeg er en kvinne på 42 år som faktisk føler meg forelsket i singellivet og friheten. Hva er galt med meg? Fordi jeg ønsker egentlig å møte drømmemannen. Oi, oi, oi. Ja, litt ambivalenser. Kan du kjenne deg litt igjen i den? Er du nært? Jo, litt, for jeg synes det er ok å være single. Det er masse positive ting ved det som jeg er veldig glad i. Men jeg ønsker også å møte drømmemannen.
Men så tenker jeg at når jeg møter drømmen, da vil jeg tro at jeg ikke har lyst til å være single. Ja, så det er egentlig litt sånn, ja, ja. Jeg synes det er en ordentlig situasjon å være i, og være litt sånn, ok, men det er ok, jeg har det greit som single, men jeg ønsker jo egentlig å finne drømmen. Men jeg merker jo det at jeg jobber ikke så hardt for å finne han, fordi jeg orker ikke de der dating-appene. Nå.
Jeg tenker han kommer når han skal, tror du ikke det? Ja.
Jo, men er dette en liten trend blant, altså hvis vi begynner å se litt på tall da, i forhold til single, hvis vi begynner å se litt på avisoverskrifter og hva som rører seg ute i samfunnet vårt nå, i forhold til både feminisme og den kampen der, så er det jo dette her med at kanskje kvinner begynner å bli utilgjengelige, det er ikke så lett for en mann å date en kvinne, det er jo mye greier der ute nå, er det ikke det Silje? Ja.
Jo, men det jeg synes er litt sånn vanskelig da, det er jo at jeg får jo veldig mange meldinger i inboxen min. Ja. Men det er veldig få som faktisk ber meg ut på date. Oi! Ikke sant? Det er mer sånn, hei, hva gjorde du i kveld?
Hei, du var søt. Sånne ting som var sånn, hva skal jeg med dette her? Hvem er du, og hvorfor skriver du dette til meg? Jeg skjønner litt hva jeg mener. Jeg merker at jeg blir litt sånn, hva skjer? Hvorfor er det ikke noe tak i det? Det er noen som har spurt meg på date, og så har jeg takket ja, og så er det noen som har invitert meg på date, hvor jeg liksom følte at, nei, jeg tror kanskje ikke du er helt det jeg ser etter. Og så avviser jeg på en høflig måte. Og det tenker jeg jo, det kan være vondt for den andre, men samtidig,
tenker jeg jo at det er jo noe man risikerer. Man blir jo i hvert fall avvist hvis man kommer med sånn
hei, du var søt og fin, hvor man ikke introduserer seg selv, hvorfor skulle jeg ha interesse av å skrive med deg? For det er jo så mange som skriver bare som fjas, og når du spør hvordan er kvelden din, så er det sånn, hvorfor skal jeg dele det med deg? Du må jo på en måte invitere til noe, du må si hvorfor sender du meg en melding, hva er det med meg som opptar deg, og som gjør at du kan tenke deg å skrive sammen med meg, og bli kjent med meg,
Og så må du si litt, hvem er du? Og hvorfor skulle jeg ha interesse av å skrive med deg? Introdusere deg selv, ikke sant? Jeg skjønner. Du trenger litt mer ansvar der ute, er det det jeg hører? At du trenger litt mer initiativ, og at de tar litt mer ansvar for hva intensjonen er, kanskje? Litt mer ærlighet? Ja, litt sånn, hvorfor skal jeg gidde å skrive med deg?
Gi meg noe, hvem er du? Hvorfor skriver du til meg? Hvorfor bryr du deg om hvordan jeg har det i kveld? Jeg synes jo det er litt sånn tafatt noen ganger, at det er litt sånn, kan ikke du bare tørre å introdusere deg selv? Hvem er du? Hvorfor?
hvorfor vil du skrive med meg? Kanskje du skal invitere meg med på noe hvis du faktisk ønsker å være seriøs, da? For jeg gidder jo ikke sånn der useriøst fjas nå. Nei, og det er... Nå ble jeg litt hard her, innskyld! Nei, men jeg tenker at det er fint at du får lov til å sette ord på det, for det er nok mange som kjenner på mye av det samme som det du gjør. Men så tror jeg motsatsen her, kanskje de... Altså...
mannfolka da, som kanskje egentlig har lyst til å gå på date med deg, hva er det som skjer i de, når du på en måte egentlig ikke helt kanskje tar det ansvaret? Jeg vet ikke, jeg skjønner ikke helt hva som skjer der ute. Vi svarer høflig tilbake og sier, ja, jeg har en fin kveld, håper du også har det, liksom, bare sånn. Ja, hva er det som, altså det er ikke det at vi skal finne ut hva som egentlig skjer der ute samfunnsmessig, men jeg tror jo det er noe,
Jeg vet ikke hva helt som har skjedd der ute. Datingmessig, i forhold til dette med å møte nye relasjoner. Dette med at vi kvinner kanskje har blitt sterkere. Med tanke på det innsendte spørsmålet der. Med å bli forelsket i følelsene av frihet og singellivet.
Det tyder jo ikke veldig bra med tanke på at vår verden trenger å gå videre i tosomheter for å skape barn. Det er jo det for vi er det. Ja, og så spørsmålet om frihet. Det høres jo ut som at man kanskje har vært i en relasjon hvor man ikke føler seg så fri, at man føler seg fanget.
Jeg ville jo ikke tenkt at jeg ikke var fri hvis jeg hadde en mann. Jeg kunne jo kanskje følt meg enda mer fri til å gjøre ting jeg vil, fordi da har jeg tryggheten der at det er noen der for meg hvis jeg skulle trenge det. Når jeg trenger det egentlig? For alle trenger jo noen. Ja, ja. Ikke sant? Igjen...
Hva er det du drømmer om? Hva er det du ønsker deg i en parrelasjon? Det er viktig å definere det for deg selv. For det tror jeg også er veldig individuelt. Hva er frihet i en tosomhet for deg? Det er nok helt annerledes for deg enn det det er for meg. Så vi trenger å bli litt mer selvbevisste på de tingene her. Det samme når det gjelder menn som er i datingfasen. Hva er det de ønsker? Hva er det de trenger?
Å være ærlig og tydelig på det. Jeg heier på det. Og så nesten i første dating-seanse i den mailen, bare cut the crap. Bare fortell hva du trenger. Hvorfor skriver du til meg? Har du lyst på en kjæreste? Har du lyst til å få barn med noen? Og vær ærlig om det. For min del, jeg møtte jo en fantastisk bra mann som jeg tenkte, han kan jo se for meg noe med.
Men så ønsket de ikke en barn. Nei. Og jeg hadde jo ikke egentlig reflektert over om jeg liksom hadde ikke tenkt over det. For det har ikke vært aktuelt for at jeg skal få et barn, så må jeg finne en jeg har lyst til å få barn med. Og hvis jeg ikke har funnet det, så er det ikke noe alternativ. Jeg skal ikke få barn alene. Nei. Det er det jeg ønsker for meg, for jeg ønsker at barnet mitt skal ha en pappa.
Uansett om vi er sammen eller ikke. Men jeg ønsker jo selvfølgelig å ha en pappa som jeg er sammen med. Og da ble det veldig tydelig for meg at ok, men jeg er ikke villig til å gi opp den muligheten nå, så da kan ikke jeg være sammen med deg. Det er ikke sikkert jeg kommer til å få barn, det er ikke sikkert jeg ender opp med det, men samtidig så vil jo ikke jeg nå ta valg om at nå skal jeg ikke ha barn, for hvis jeg velger å da være sammen med noen som ikke vil ha det, så blir det til at da skal ikke jeg ha barn. Så det er jo litt det at...
Og det må man jo være ærlig om. Altså, i hvert fall når man dater noen i min alder, 38 år, det er jo ikke så mange år igjen man har muligheten heller. Sånn at det er jo litt sånn, det er ikke noe vits å be meg på date, hvis ikke du har tenkt til å, eller har lyst til å få barn. Men det er bare å spørre, liksom. Og så kan jeg ta en vurdering på om jeg tenker at det er noen som kunne ha passet sammen med meg, da.
Jeg tror det er så viktig det du gjør, ved å være dønn ærlig med deg selv. Hva er det jeg trenger igjen? Hva er det jeg har behov for? Det virker som du har en grunnverdi med at du ønsker å bli mamma. Det er klart det er en del av den pakka i den tosomheten. Det heier på at du er ærlig på det fra starten.
Sånn er det. Det er mange fisker der ute. Jeg har ikke helt tro på at det bare finnes den ene retten. Nei, det tror ikke jeg. Det finnes mennesker der ute som tror på det for all del. Men jeg tror det finnes mange, men så er det noe med å finne de rette kombinasjonene til den rette tiden.
Man må ha en som tåler at jeg er en litt sprø, da. Som stikker hodet ut og ikke er redd for å gjøre det jeg tenker at det er riktig. Ikke sant? Men jeg har veldig lyst til å ha en mann jeg kan lede meg på, og som kan støtte meg i de tingene jeg gjør, og som jeg også kan være der for når han trenger meg. Så det er jo noe med det. Det er litt sånn...
Ja, jeg klarer meg fint alene, men jeg har ikke lyst til å være alene. Nei. Jeg har ikke lyst til å være alene resten av livet. Det er fint å være fri, og det er praktisk å være single på mange måter, men samtidig så hadde det jo vært fint å være to. Og det her, jeg tror kanskje historisk sett, hvis du ser bakover også, da var vi nok mye mer avhengig av tosomheten, ikke sant, av parrelasjonen enn det vi er i dag. Jeg tror det er derfor også vi ser ganske mye mer single, og vi ser litt at det her er kaos rundt, at det er vanskelig å
Det er veldig mange som er ufrivillige single, og det er litt urovekkende. Når det er folk som faktisk ønsker en kjæreste, og det er mange som er ufrivillige barnløse, både menn og kvinner,
Det er heller ikke et sunnhetstegn, tenker jeg, når det er mange som lever livet de ikke ønsker å ha. Som egentlig kunne tenke seg å være i sambordskap eller ekteskap. Og hvordan skal vi klare å endre det? For det har jo tydeligvis ikke endret så mye med disse dating-appene da. Jeg tror ikke de hjelper overhovedet. Og så er det noe med samfunnet vårt også, forventninger og planer og
Jeg snakket jo litt med Ness om det da jeg var hos han, at det er lagt opp til at vi skal ha en utdanning og en karriere alle sammen, og så skal jo da barn komme etter det, og da er det ofte ikke så mye tid igjen, fordi det er lange utdanninger og ting tar tid.
så kanskje det hadde vært bedre å få barn først, og så starte på en utdanning. Altså man kunne fått barn litt tidligere. Men der igjen da, så er det det med frihet. Man har lyst til å være ung og single og feste og ha det gøy, og så plutselig kommer tiden hvor, oi!
Har jeg blitt så gammel da, uten å fortsatt få barn? Fordi klokka vår går jo som kvinner, der er det jo litt enklere for menn. Så det er viktige perspektiver, tror jeg, i en debatt som jeg tror kommer til å pågå lang tid fremover også. Så hvis vi fortsetter litt på det dating-sporet da. Hvordan kan jeg gå frem på dating-sider når jeg ønsker meg noe seriøst?
Hva må skrive det da? Hei, jeg ønsker noe seriøst, og så må man jo definere hva det seriøse er. Det tenker jeg også, at man må være ærlig, man må si hva man ser etter. Sånn at man får luka ut de som bare vil ha seg et ligg, eller som bare vil ha seg litt gøy, eller sånne ting. Og så er det ikke alle som er ærlige om det, selvfølgelig. Noen vil vel kanskje late som at man vil noe mer, egentlig, men...
tenker jo at hvis man er veldig tydelig på det, så kanskje man får luka ut disse, hva skal jeg si, hva kaller man, de som bare er ute etter gøy. Ja, ja, og det er klart, altså, kan ikke de bare melde seg inn på en app da, den gøye appen på en måte da, for jeg tror man trenger altså,
Jeg hørte om et nytt konsept, nå var det inne i Oslo da, i forhold til en ny måte å date på, er at det var litt mer seriøst, og du delte en del informasjon om det, så det var en del spørsmål og sånn, og så ble det jo da fysiske møter, der man på en måte gikk rundt og date et eller annet sånt. Jeg husker ikke helt hva det heter, det konseptet. Men jeg har mer tro på sånne ting, og det fysiske også. Ja, sånn smingle, er det noe som heter? Ja, kanskje det er det. Ja, sånn smingle-event. Jeg har en venninne som er mye på sånne
arrangementer for single, hvor man kan møte andre single. Hvordan fungerer det for henne, hvis jeg kan spørre om det? Uten at vi utlever henne. Hun er fortsatt single. Hun er fortsatt single. Hva er det som er vanskelig der ute? Hva er det som skjer? Jeg vet ikke. Jeg undrer meg litt. Hva er det som skjer? Er det det at vi begynner å ha for høye krav og for høye forventninger? Eller er det...
Ja, nei, jeg stiller meg noen sånne undrende spørsmål. Det har jeg gjort lenge, egentlig. Samtidig så er jeg jo ikke ute i det livet, på en måte. Jeg er ikke på dating, sånn. Men, nei, jeg synes det er litt rart dette her. Ja, jeg også. Med så mange som skriker etter at jeg ønsker meg det og det og det, og så...
Jeg tror det digitale livet ødelegger en del for oss, fordi vi møtes ikke nok fysisk, kanskje. De tilfeldige møtene hvor man blir kjent med folk, det er et godt spørsmål. Med tanke på det vi snakket litt om i sted også, dette med forelskelse, hvor viktig det er med den fysiske delen, energimessig, biologisk, hormonelt, hvor viktig det er med den fysiske connectionen.
Men samtidig, jeg kan jo prate utifra meg selv, og mitt sår som handler om ensomhet, for ja, det handler ikke om parrelasjon, men det handler om ensomhet og det å ha relasjoner.
Å skape relasjoner, det er utrolig vondt når man setter seg på tog innover til Oslo og prøver å smile kanskje til noen, ukjente mennesker, og alle sitter enten med lukka øyne med propper i øra eller foran den skjermen. Det trigger jo veldig den der utilhørighetsforskningen. Det er noe som skjer, og jeg er helt enig med deg. Jeg tror den skjermen er roten til mye vondt. Også bra, så klart, men når det gjelder dette her med relasjoner, har ikke så tro på at den er så veldig god.
Nei, og så er det noe, det var vel når det begynte å bli veldig vanlig at alle gikk på P-pillere, men det skjer jo noe hormonelt også som føkker opp tilknytningen med den biologiske tiltrekningskraften. Fordi når vi kvinner ikke har eggløsning, så har vi ikke den der iboende biologiske driven.
På samme måte, og det kan jo også påvirke hormonene til mennene, det at kvinner ikke har eggløsning kan påvirke testosteronproduksjon hos menn, teoretisk sett. Det her har vi ikke nok forskning på, men jeg synes det er veldig interessant, fordi det er jo et stort eksperiment at så mange går på P-piller. Jeg tror ikke det var så vanlig før som det er nå, jeg tror det er vanligere enn noen gang.
At nesten alle går på P-piller, ikke sant? Og det tror jeg kan ha litt å si. Jeg leste en bok om det. Oi, spennende. Det var et eller annet, My Brain on Birth Control, fordi hormoner påvirker jo alltid kroppen vår. Det gjør det virkelig. Du er nok inne på noe som er veldig, veldig viktig der, som trenger å utforskes mye mer. Men ja, som du sier, aldri tenkt på det på den måten.
Men det gir jo mening, og hvor viktig det er med kvinners sykluser, hvor lite vi egentlig vet om syklusene våre, i forhold til det du sier da. Også en gang i måneden, eller et par uker i måneden, så uten P-piller da, eller andre hormontilskudd, så har man jo veldig lyst på denne mannen. Mens de to andre ukene, så er det bare sånn opp, nå, etter eggløsning. Så daler jo det veldig, ikke sant? Så det...
Ja, men et forhold handler jo ikke bare om sex. Nei, det gjør det ikke. Så man trenger jo ikke nødvendigvis å være kåt på hverandre hele tiden for å ville ha en god kjæresterelasjon. Men det har jeg merket i hvert fall, for jeg har jo aldri sett etter en mann jeg skal ha barn med før etter jeg sluttet på P-piller. Hvis jeg hadde sluttet på P-piller før, kanskje jeg ville ha funnet mannen i mitt liv mye tidligere.
For jeg oppdaget ikke det før jeg sluttet på det, og det er vel sånn to og et halvt år siden at jeg sluttet på det, og det tok jo litt tid før den. Fordi det har endret litt hva jeg ser etter i en mann. Så jeg har kanskje sett etter litt feil menn i forhold til hva jeg egentlig gjør nå, og hvem jeg er uten PPL. For jeg er en annen person nå på mange måter enn da jeg gikk på PPL-er.
Jeg har fått mye mer kontakt med følelsene mine. Jeg har egentlig gått rundt og vært litt sånn flat. Men etter jeg sluttet på P-piller så har jeg hatt en syklus, og da har jeg hatt perioder hvor jeg har hatt mye mer energi, og kjent på mye mer følelser når det kommer til mer interesse for menn og sånt også. Og så har jeg perioder hvor jeg er litt mer sliten da. Og det hadde jeg jo ikke før. Så på godt og vondt selvfølgelig. Men det er jo litt sånn, da jeg gikk på P-piller, så var ting mer svart-hvit. Nå er det mye mer farger.
Så det er en vesentlig forskjell. Og det her tror jeg mange ikke er bevisst på og klar over, hvor mye P-piller påvirker. Jeg, altså i forhold til min historie på det, er at jeg har jo også gått på P-piller, men jeg ble så mørk av det, så jeg måtte kutte ut. Jeg reagerte veldig negativt på det. Så
Sånn at jeg har ikke en kropp som reagerer veldig godt på sånne ekstra hormoner. Så jeg har brukt veldig lite av det, heldigvis. Men det er som du sier, vi vet så lite om denne syklusen, og vi trenger mer informasjon. Heldigvis er det litt sånn på trappene nå, dette her med kvinnehelse. Jeg heier veldig på det. Og jeg heier på at også menn begynner å forstå denne kvinnehelsen vår enda bedre også.
For det snakket jeg med Tone Olles da, var det den utenfor kvinnemanualen? Hun snakker jo om det med syklus, og at menn kanskje kan ha godt av å forstå vår syklus bedre, så tar man kanskje ting litt mindre personlig hvis man får litt avvisning innimellom, og kanskje ikke er like interessert i sex, mens...
At det ikke handler om han nødvendigvis, men at du er i den fasen. At vår sykehus har mye å si, og hvis han er klar over hvor vi er i sykehusen, så kan det gjøre parrelasjonen mye enklere også for han. Klart det. Så den episoden bør dere se på hvis dere er interessert i det, for det har mye å si. Hun snakker om sykehusen som årstider da.
Ikke sant? Sommerfasen, det er jo da du har eggløsning, eller rett for eggløsning, og når du har det, og så er det litt sånn
så kommer jo da høstfasen, og så kommer vinterfasen, og så kommer vårfasen. Da kan du se for deg hva det betyr da, i hvordan man har det, og hvordan man er i relasjon til partneren sin og sånn. Og den tror jeg min mann skal få lov til å lytte til den episoden her. Jeg tror mange har gått av det. Ja, det tror jeg også. Jeg snakket faktisk også med Ola Spurnes om det i en av episodene jeg har vært hos, ikke den forrige, men den før der igjen. Eller nei, før der igjen. Veldig bra.
veldig viktig å få enda flere perspektiv på dette her, men det er litt sånn spennende også med tanke på dating situasjoner, da hadde det vært dette her med hvor er man i syklusen når burde man kanskje gå på date altså hvis man drar det litt lenger det er jo litt sånn morsomt å tenke på faktisk. Ja, det er sant
Man blir jo også mer attraktiv når man har egløsning. Vi er jo dyriske. Da blir du mer... Men samtidig, da må man være litt forsiktig. Fordi man selv også kan bli litt mer ukritisk i hvem man kanskje kunne tenke seg å ha seg med. Når man har egløsning, så er man kanskje litt mindre
hva skal vi si, litt mindre kressen. Eller mer åpen. Det er akkurat det. Men det er jo litt interessant her, et annet spørsmål. Er vi mennesker egentlig monogame? Er det egentlig slik at det er oss to for evig og alltid? Ja, dyptykket litt i det der. Om vi er monogame.
Jeg er litt usikker på om vi egentlig er det. Det er i hvert fall mitt ståsted i det, uten at det er noe mer man skal si om det. Historisk sett, så levde vi mennesker mye kortere tid. Vi ble ikke så gamle som det vi kanskje gjør nå, men det å se for seg at du er ment til å leve med ett menneske, en mann i 60-70 år,
80 år da, hvis vi setter det helt på kanten. Altså, om det er en mening med at vi har skapt flere, jeg er litt usikker. Men er det monogami at du er sammen med en hele livet? Fordi du kan jo være monogam, men at du har en kjæreste over tid, og så har du en annen kjæreste over tid. Det er jo sant. Fordi polygami er jo egentlig å ha flere samtidig, er det ikke det? Ja, det er jo sånn. Ja, når vi ser på det på den måten, ja, nå er jeg med. Og jeg tenker i utgangspunktet da at ...
Polygami er jo liksom flerkoneri, når man bestiller å ha seg med mange samtidig. At man egentlig ikke har bare en partner, men har mange partnerer på en og samme tid. Jeg tror jo egentlig ikke det. Fordi det er jo noe med det å få et barn, og ha en mamma og en pappa som tar vare på det barnet.
Jeg har vel kanskje det som er nesten, jeg tenker sånn evolusjonsmessig også har vært mest naturlig. Jeg sier ikke at det er alltid det som skjer, men at hensikten er vel at en mann, sitt testosteron eller sin maskulinitet er jo å ta vare på babyen sin og kona si som har den babyen, eller man trenger ikke være gift selvfølgelig, men partneren sin da.
For at det barnet skal vokse opp, så trenger man en pappa som beskytter. Hvis man skal tenke evolutionsmessig, så er det jo det at barna faktisk vokser opp og overlever. Da trenger man i hvert fall mer enn kanskje bare en mamma.
Man kan klare seg en mamma alene, men det skal ganske mye til hvis du tenker sånn evolusjonsmessig. Du må jo i hvert fall ha noen familier rundt deg som tar vare på... Men man kan jo kanskje bare være en flokk hvor alle har sex med alle, og alle tar vare på hverandre, men jeg vet ikke helt hvor naturlig det er. Nei, for det er det, ikke sant? Igjen, vi begynner å snakke om dette her med hva som er naturlig og ikke naturlig. Ja, hva som på en måte har vært, og hvor mye som ligger i både tradisjoner og...
Ting bakover? Jeg vet ikke helt, men hvertfall for min del, hvis jeg kan prate utifra meg selv, jeg har nok med en mann. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle håndtert den til. Det er jo spørsmålet om man da er i en seriøs relasjon med flere på en gang, eller om det bare er snakk om sex. Men hvis du tenker sånn...
Familie-messig, tenker du? Ja, altså en del menn vil jo vite med sikkerhet at det er sitt barn han investerer i. Så hvis han faktisk investerer energi og krefter i et barn, så vil han jo at det skal være sitt eget. Og for at han skal være sikker på at det er sitt, så må han jo egentlig vite med sikkerhet om denne partneren har hatt andre partnere også.
Men nå i dag er ting litt annerledes. Da kan man ta en DNA-test. Det kunne man ikke før. Da var det viktigere å vite at min dame er ikke med noen andre. Før ble sex ofte til babyer, i og med at man ikke hadde kondomer. Hvis man skal tenke langt tilbake. Hvis vi ser på forskning, så blir menn mye mer sjalu hvis en dame har vært fysisk utråd enn psykisk utråd.
Mens hos kvinner er det motsatt. Fordi vi vil jo at han skal være der for oss. Og vi trenger jo ikke være usikre på, altså vi vet at vår baby er vår baby uansett, sånn at vi blir jo mer redd for at han skal stikke av med en annen dame, og bli forelsket til noen andre, enn å ha sex med noen andre. Hvis man, ok, det var bare sex, da er det ikke like skummelt. Mens en mann tåler veldig mye dårligere at noen har vært fysisk utro.
Hvis man har flørtet litt med noen andre, da kan man bli redd for at noen andre skal bli fysisk utro selvfølgelig, men hvis det er mer nært vennskap til noen andre, men ikke interessert i å ha sex med noen andre, så er det mindre truende for en mann. Det har nok noe med maskulinitet og femininitet å gjøre. Rett og slett igjen er det den biologien vi har. Så jeg er nok helt enig med deg der. Tilbake til spørsmålet om vi er...
monogame som vesner eller som dyr? Ja... I og med at vi får så få barn. Altså at vi bare plopper ut med masse egg som blir liksom tusenvis av barn. Trenger jo ikke tenke på det da. Men når du liksom...
Det krever en del. Noe av det viktigste vi gjør er å oppdra disse barna å være der for dem, slik at de blir voksne, trygge, gode mennesker. Ja, men samtidig, hvis man er... Jeg dømmer ingen hvis man ønsker å ha mange partnere, eller å leve med flere partnere samtidig, og man kjenner seg trygg og synes det er ok for seg. Så selvfølgelig, men...
Personlig så ville jeg nok også ha vært mer komfortabel å bare ha én. Og hvis ikke så er det viktig å definere. Man må være enig om at ikke den ene synes det er veldig fint å ha mange partnere, og den andre egentlig ikke skulle ønske å ha den personen for seg selv. Og hele tiden må gå på akkorden med sine egne behov og ønsker.
For å få lov til å være sammen med den andre, det er jo veldig, veldig vondt. Og jeg tror jo...
Det vil kanskje oppstå litt sjalusi. Det trenger ikke det. Da må begge være veldig trygge, både på seg selv og hverandre, for at det skal kunne fungere. Og skulle være sammen med mange samtidig, hvis man tenker at man har en kjæreste, og så har man kanskje flere kjærester. Begge to. Men jeg vet at det er mange som... Det finnes mange forskjellige typer kjærester.
parrelasjoner, eller hva man skal kalle det. Men kommunikasjon er nok det viktigste. Alfa og omega. Hvis man har en mer åpen relasjon, at man har et åpent forhold, som man kaller det noen ganger. Ja, og så er det noen som ber om datingråd. Ja, datingråd, ja. Hva kan vi se fra... Har vi noen datingråd? Noen datingråd. Ja, jeg tenker jo i utgangspunktet at...
Være ærlig så fort du på en måte får til... Altså, ja, hva er det du har å tape da? Hvis den relasjonen i utgangspunktet nesten ikke har startet, så er det ikke så mye å tape heller. Du er hverken for mye eller for lite, du bare er. Tillatt deg å være. Det er superviktig i en ny relasjon. Ikke legg noe lokk på deg selv, eller kjenne at du må gjøre så mye mer for å egentlig...
Vær ærlig med deg selv, først og fremst. Og tør å være ærlig der ute. Ja, det tror jeg også er lurt. Og det, og i datingfasen da, så tenker jeg at da må du vise hvem du er. Litt sånn, jeg for eksempel er på yoga en fast dag i uka. Da
må jeg gjøre det også når jeg deiter noen, slik at den andre skjønner at jeg er på yoga den dagen i uka. Slik at ikke jeg da lar alt i mitt liv som betyr noe for meg bare passere og legge det til siden for den andre, for da vil jo den andre bli godt vant med det.
Sånn at, og hvis jeg er en person som liker å gjøre det ene eller andre, jeg skal ikke slutte å gjøre det av hensyn til en ny partner. Da må jo den partneren på en måte vende seg litt til at ja, men dette er viktig for Silje. Så da...
Da tilpasser man seg det da. Sånn at man ikke... Men synes du det er greit motsatt også da? Tenker du det? Ja, selvfølgelig. Man må jo det. Hvis han har en eller annen ting han liker å gjøre, så skal jo ikke jeg kreve at nå skal du heller være med meg. Det er jo kjempeviktig. Men så er det jo også noe man skal inn i en form for en tosomhet, en parrelasjon. Da er det jo viktig å skape tid og rom for hverandre også. Ja.
Veldig viktig. Og kanskje den yoga-teamen utgår da. Jeg hører hva du sier. Ja, men jeg skal ikke slutte å drive med de tingene jeg liker å gjøre. Nei, det er superviktig. Jeg er helt enig med deg. Men jeg kunne valgt en annen dag i uka hvis det ikke passet med hans timeplan selvfølgelig. Men da handler det jo om at man må gi og ta. Finne en gyllen middelvei slik at begge kan være seg selv i den relasjonen.
Jeg tror også, altså, vær ærlig med deg selv også, ikke sant, i det, hva er det du ønsker i en parrelasjon? Tørr å stille litt spørsmål rundt deg, undre deg litt.
Prat med noen venner eller veninner. Oppsøk en terapeut. Spør. Hva er det jeg har med meg i denne ryggsøkken min som jeg kanskje ikke har lyst til å ha med meg inn i en parrelasjon? Superviktig. Og også hvis du har hatt en eller kanskje litt vonde opplevelser eller har noen vonde parrelasjoner bak deg også. Superviktig å ta tak i de før du går inn i en ny parrelasjon. Ellers så vil du dra det med deg inn. Ja. For det er ikke noe ordentlig. Nissen er med på lasset, vet du.
Men også det å...
Være ærlig med seg selv om hva du har lyst på. Hva slags type mennesker du har lyst til å bli sammen med, sånn at du er litt klar på det i forkant. Men også at du kanskje prøver å være på de arenene hvor du møter den type menn eller kvinner som du har lyst til å være sammen med. Research, med andre ord. Hvis du er en person som elsker å gå på tur i fjellet, så er det ikke sikkert du finner ham på byen. Nei.
Da kanskje du bør gå mer i fjellet. Der hvor du kan møte de andre som også liker å gå i fjellet. Eller hvor skal man lete da? Det er kanskje ikke bare på de dating-appene. Det er kanskje at man skal melde seg inn et sted hvor det er mer sannsynlig at man møter andre som har de samme verdiene, de samme
de samme tingene som er viktig for deg, da. Ja, men jeg tenker også utfordre litt på det her, og så åpne opp de øyene dine litt også, da, når du sitter på det toget. Ja. Og så tør å gjøre det, hvis du er inne i singlelivet, for det kan være ekstremt mange andre single på. Så hvis alle single der ute, som egentlig ønsker seg en ny partner, hadde bare på en måte gått bort, altså gått vekk, da, fra de dating-appene på toget, og
om ikke annet, eller hvor enn det er du kan faktisk treffe mennesker, og tørre å se noen andre inn i øynene deg, og kanskje gi et smil. Jeg tror mye hadde løst seg bare der også. Ja, du vet aldri hvor du møter dem, hvis du bare løfter blikket, ser deg litt rundt, eller henne da. Andre tips der, tør å være sårbar.
Nå har vi snakket veldig lenge om mange ulike temaer, men det er mange flere spørsmål her vi må gå igjennom. Litt om sex blant annet, og en del spørsmål til om parrelasjoner og sånne ting, så
Men vi kan runde av derfor nå, og så kan vi fortsette litt. Vi tar en liten pause, så er dette første episode av vår podcast, og så kommer det en episode til hvor vi snakker mer om ulike temaer som opptar våre følgere. Har vi. Er du sikker det er greit? Veldig. Jeg gleder meg.