SmS #122 Sturla Ellingvåg: Mister vi demokratiet uten å merke det?
Silje samtaler med historiker og økonom Sturla Ellingvåg om demokrati under press, svakheter i norsk forvaltning, medier, ytringsfrihet, korona, kriser og polarisering. Ellingvåg argumenterer for å se likheter fremfor forskjeller, dele fagfolk som er dårlige, og avslutter med takknemlighet over motgang og posttraumatisk vekst.
00:00
Problemet med dårlige ledere i norske institusjoner skaper en fryktkultur som svekker både arbeid og ansvarlighet.
00:38
Podcasten utforsker kritikk av barnevernet, forvaltningens ansvar og demokratiets fremtid i Norge med spennende gjester.
07:17
Vi må se på likhetene framfor forskjellene for å overvinne samfunnets fragmentering og gjenoppbygge tillit.
25:56
Diskusjonen fokuserer på nødvendigheten av å fremme debatt og forståelse i et fungerende liberalt demokrati.
31:59
Talen kritiserer samfunnets overregulering og konformitet, og viser behovet for handling og balansert styring i demokratiet.
Transkript
Nævnt i episoden
Sturla Ellingvåg
Gjest i podkasten; økonom, historiker og forfatter, omtalt som modig stemme.
Silje Skjevig
Vert og psykologspesialist som leder samtalen.
Torbjørn Røe Isaksen
Politiker og podkaster; Ellingvåg var gjest hos ham og de diskuterer hans kronikk om demokratiets røde linje.
Janne Haaland Matlary
Professor og medieprofile; kritisert for utsagn om at folk ikke bør ha stemmerett om EU.
Fredrik Gressvik
Medieprofile nevnt i sammenheng med tidligere podkastgjester.
Wolfgang W.
Medforfatter av boken '12 000 år med norsk historie'.
Norwegian forvaltning/embedsmannstaten
Kritisert for uansvarlighet, fryktkultur og at inkompetente forfremmes til ledere.
Barnevernet
Kritisert for dårlig kvalitet; begge nevner at inkompetente ansatte blir ledere, og Ellingvåg fikk barnevernsak.
Kjell Magne Bondevik
Tidligere statsminister; omtalt for smart valg av finansminister fra samarbeidspartner.
Kristin Halvorsen
Tidligere finansminister; gjorde god jobb under finanskrisen.
Jens Stoltenberg
Nevnt som statsminister som kopierte Bondeviks finansministergrep.
Donald Trump
Kritisert for hybris ved invasjonen av Iran og autoritære tendenser.
Elon Musk
Nevnt for 'first principles thinking' og idéer om å bygge opp byråkrati på nytt.
Mathias Desmet
Forfatter; begrepet 'free-floating anxiety' tilskrives ham.
Ingvar Kamprad
IKEA-gründer; nevnt for prinsipper mot byråkrati (tavle kalt 'Yngve Kamprad' i transkriptet).
IKEA
Nevnt i sammenheng med Kamprads prinsipper for drift og prøving og feiling.
Meta/Facebook
Kritisert for algoritmer, polarisering og å utnytte boomers og digitale skapere.
Thorbjørn Jagland
Nevnt kritisk i forbindelse med EU-debatt og ' Epstein'-saken.
Aristoteles
Filosof; omtalt for sin skepsis til demokrati og forslag om aristokrati.
Magna Carta
Nevnt som levende dokument som beskytter rettssikkerhet.
Norway
Landet i fokus; kritiseres for ensretting og byråkrati, men verdsettes for tillitssamfunn.
Volda
Sted der Ellingvåg studerte historie og observerte journaliststudenter.
Silicon Valley
Nevnt som eksempel på innovasjonskultur med rom for å feile.
Iran
Diskutert i forbindelse med Trumps påståtte invasjon og feilvurdering.
England/Keir Starmer
Diskutert i forbindelse med sensur på sosiale medier og grooming-gang-avsløringer.
Annina Kjærhulf
Jurist rost for å kritisere Høyesterett og forhåndssensurering.
Cecilie Hellestvedt
Jurist nevnt for kronikk om utfrysning av kvinner.
Benedikte Maltemør Høgberg
Jurist som tidligere har vært gjest i podkasten.
Arild Høybak
Oberstløytnant; intervjuet av Ellingvåg om ytringsfrihet i forsvaret.
PayPal/Bitcoin/Vipps
Betalingsmåter for økonomisk støtte til podkasten.
Deltagere
host
Silje Skjevig
guest
Sturla Ellingvåg
Point
De som er for dårlige i faget sitt, som ikke kan jobbe lenger med mennesker, de blir satt til å være ledere.
En kontroversiell påstand om systemfeil i offentlig sektor som gjentas flere ganger i samtalen.
Vi burde ha et eget departement for alle de typene mennesker hvor det bare er store titler og høye lønninger og som flytter papirer hele tiden.
Sarkastisk forslag om et 'departement' for talentløse byråkrater.
Jeg velger å se likhetene mer enn forskjellene.
Gjestens sentrale prinsipp for heling og mindre polarisering.
Ytre frykt skaper indre motivasjon. Vi går vekk fra det overfladiske, søker mer dybde og røtter.
Om hvordan kriser kan gi kollektiv indre vekst.
Hvis det lukter fisk, så er det fisk. Stol på magefølelsen.
Om sund fornuft og magefølelse som verktøy mot bs.
Takk til alle dere som har prøvd å ta livet av meg, fordi det har gjort meg både sterkere og til et bedre menneske.
Avsluttende uttalelse om posttraumatisk vekst og takknemlighet.
Innovasjon handler om prøving og feiling – du må ha takhøyde for å feile, for det er da man lærer.
Om kulturell forskjell på amerikansk innovasjon og kinesisk kopiering.
Når formålet med kritikken bare er å skape så mye røyk, må det være ill – ingen røyk uten ild.
Om hvordan kritikere skaper persepsjoner uten å lese det de kritiserer.
Påstande
Gjesten har gitt ut en bok med Wolfgang W. (Wolfgang) med tittelen «12 000 år med norsk historie».
Kan sjekkes mot bokutgivelser.
Gjesten er økonom og historiker.
Bakgrunnsopplysning om gjesten.
Verten Silje Skjevig er psykologspesialist og driver podcasten «Snakk med Silje».
Presentert i introen.
Janne Haaland Matlary har uttalt at folk i Norge ikke bør ha stemmerett om EU-medlemskap, fordi det bør avgjøres av spesialister.
Gjestens gjengivelse av en uttalelse; kan sjekkes mot kilder.
Halvparten av menn under 30 mener at alternative medier og podcaster er viktige sannhetsbærere/kilder til viktig informasjon.
Henviser til en nyhetssak; kan sjekkes mot undersøkelser.
Arbeiderbladet ble før hvert valg delt ut gratis til hver husstand, styrt fra Arbeiderpartiet.
Historisk påstand om mediedeling før EU/EF-avstemningen i 1994.
Gjesten opplevde i 2024 tre ganger at folk ringte samarbeidspartnere med voldsomme påstander og beskyldninger om ham.
Gjestens egne erfaringer.
Statsministeren og finansministerposten var tradisjonelt fra samme parti frem til Kjell Magne Bondevik ga finansministerposten til største samarbeidspartner.
Historisk påstand om norsk politikk; praksisen ble senere kopiert av Jens Stoltenberg med bl.a. Kristin Halvorsen.
Kristin Halvorsen var finansminister under finanskrisen i Jens Stoltenbergs regjering.
Kan sjekkes mot historiske fakta.
Gjesten studerte i Volda og tok bachelor i historie der.
Biografisk opplysning.
Det finnes vittnesbyrd fra 1400-tallet fra Røst i Nord-Norge, bl.a. fra italienere, om samarbeids- og delingskultur.
Historisk påstand fremført av gjesten.
Trump og hans administrasjon invaderte Iran i første halvår 2026.
Påstand om geopolitisk hendelse som gjesten fremsetter; kan sjekkes mot nyheter.
Norge har hatt finanskriser/økonomiske kriser i 1987, 1992, 1998–2000 og 2007.
Historisk påstand om økonomiske kriser.
Magnus Carlsen studerte sjakkåpninger som normalt regnes som ulovlige/dårlige ifølge etablerte regler.
Gjestens gjengivelse; noe upresis gjengivelse av datamaskin-sjakk (Leela/AlphaZero) som fant nye løsninger.
Yngve Kamprad, IKEA-gründeren, skrev et testamente/manifest med prinsipper som IKEA fortsatt styres etter, og som er tilgjengelig på nett.
Om IKEAs ledelsesprinsipper ('Et møbelhandels-testament' av Ingvar Kamprad).
Høyesterett har nylig gått ut og sagt noe som kan åpne for forhåndssensurering av folk på sosiale medier.
Gjestens tolkning av Annine Kjærhulfs kritikk av Høyesterett.
Keith Starmer har gått av som britisk statsminister.
Påstand fremført i samtalen; kan sjekkes mot nyheter.
Utdanningsministeren i Norge har gått ut og sagt at hun vil ha flere bøker i skolen.
Påstand om politisk utspill.
Cecilie Hellestvedt skrev en kronikk om hvordan kvinner driver med utfrysning, som starter allerede på barneskolen og fortsetter i arbeidslivet.
Henviser til en kronikk; kan sjekkes mot kilder.
Gjesten ble utsatt for utfrysning på barneskolen.
Gjestens egne erfaringer.
Gjesten opplevde at barnevernet banket på døra to uker etter at han sa noe ærlig i en annen podcast.
Gjestens egne erfaringer.
En Oberstløytnant (Arild Høybak/tilsvarende) fortalte at han kan si hva han vil, men aldri stiger i gradene som pris for sin frie stemme.
Gjestens gjengivelse av et intervju.
Barnevernet ble kontaktet etter at gjesten uttalte noe i en podcast, to uker senere.
Gjentas som personlig erfaring.
Gjesten har jobbet i næringslivet i mange år og vært høyt oppe blant både demokrater og republikanere i USA.
Biografisk opplysning om gjesten.
Gjesten var gjest i podcasten til Torbjørn Røe Isaksen, der han ble kritisert.
Henviser til en eksisterende podcastepisode.
Verten har fått kritikk for å slippe til kontroversielle gjester, bl.a. Fredrik Gressvik.
Om tidligere episoder av podkasten.
Mange unge mennesker i Norge har mistet troen på demokratiet, ifølge en nylig nyhetssak.
Henvisning til nyhetsdekning; kan sjekkes mot undersøkelser.
Loader
En kamerat min som jobber i et fengsel i Norge, han sier at der er det så mange dårlige ledere, og han ser det, han har jobbet der flere år, og de som er for dårlige i faget sitt, som ikke kan jobbe lenger med mennesker, de blir satt til å være ledere. Og det har pågått i så mange år, at ledelsen er bare helt...
Det er bare for dårlig. Og så er det en sånn fryktkultur hos ledelsen selvfølgelig. For å bli tatt for at det er egentlig for dårlig. Talentløse mennesker. Vi burde ha et eget departement for alle de type menneskene hvor det er for store titler og høye lønninger og kan flytte papirer hele tiden. Og så er det sånn...
som egentlig ikke gjør noe, men de tror de har en veldig viktig posisjon i samfunnet vårt. Og der putter vi alle de som ikke duger, som ikke kan sparke. Barnevernet. Jeg har sett at du har vært litt ute med kritikk av barnevernet, eller fått kritikk for kritikk av barnevernet. Og det kan jeg selv skrive noe på. Jeg har personlig sett hvordan enkelte er alt for dårlig til å gjøre jobben sin. Plutselig et par år senere sitter du som leder.
Og hele lokalsoffen puster lett ut. Å herregud, så bra. Man kan ikke jobbe med barn lenger. Eller foreldre. Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.
Målet med podkasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513.
Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen, Styrla Ellingvåg. Tusen takk. Kan ikke du bare si litt om deg selv? Du har jo forskerbakgrunn og historiker og har gjort mye spennende opp igjennom og engasjerer deg i mange forskjellige ting i dag. Ja, jeg har vært litt i noen podcaster, så en del folk kjenner meg derfra. Jeg føler jeg har hatt en
Modig og fri stemme, som også er basert på litt erfaringer, som jeg føler er overlappende med veldig mange mennesker. Jeg er økonom og historiker, og har gitt et bok med Wolfgang W., 12 000 år med norsk historie. Det er mange som liker det lange perspektivet som jeg hele tiden liker, og har mange perspektiver samtidig. Det er litt sånn hodet mitt fungerer, mange tusen tanker i hodet sin hvertid.
Og det er morsomt å se systemer og struktur på den måten der. Men i den boka så snakker vi om nyere historier også. Og der synes jeg jeg har vært veldig modig, og det er vel av de som har kommet så langt at jeg har lest slutten av boka. Når jeg kritiserer forvaltningen, og de kaller seg selv forvaltningen, altså embedsmannstaten fra 1800-tallet som har vært til det ble ettpartistarten på 50- og 60-tallet,
Med etterkommere, akkurat som norske fotballanslaget, etterkommere, barn og barnebarn som fortsatt styrer i dag. Og de som aldri blir valgt. Og vi har et land hvor folk sjelden blir sparket heller. Man blir heller forfremmet hvis man er for dårlig i faget sitt for eksempel. Så blir man forfremmet til å være leder i veldig mange forskjellige sektorer. Det kan jeg si mye om.
Men vi er da ikke villige å kritisere forvaltningen eller de som sitter i departementene eller byråkratene i Academia for eksempel. Jeg ønsker ikke å kritisere dem bare for å kritisere, men gjøre dem klare over sitt eget ansvar, og ikke minst de folkene rundt. Hva vi skal finne oss i, og hva vi ikke skal finne oss i. Og så er det noe med det taktiske.
Fordi vi beveger oss i forskjellige perioder frem og tilbake, og det er kanskje en av mine styrker som historiker. Jeg jobber en del med arkeologer, jeg jobber med genetikere og DNA og RNA, og også epigentikk. Og mer og mer faktisk skizofreni og psykiske lidelser i vikingtiden, som ikke var det, men er det i dag.
Og alt det der gir meg noen interessante perspektiver, føler jeg, som når jeg snakker om det, så virker det som at andre også synes det er interessant.
Det blir spennende å se hva vi skal snakke om. Ja, jeg tenkte i dag så tenkte jeg vi kunne snakke litt om demokratiet. Det norske demokratiet. Ja, det er gøy. Og neste gang så vil jeg gjerne snakke med deg om litt det du snakket om, det med genetikk, skistepreni, kanskje tarmhelse, altså historisk. Ja, det kan vi godt gjøre, det er gøy. Jeg synes det er litt artig, for du har hatt noen interessante gjester her i podcastene de siste tida.
Jeg bit meg litt sånn merke, stusset litt, som du hadde, Fredrik Gressvik. Han var i medien noen nylig, og Janne Haaland-Mattlari, og sa helt seriøst at folk i Norge ikke bør ha stemmerett om EU. Det er noe som spesialistene bør stemme over, de som kan nok stemme.
Det minner meg om min egen mor, som i 1994 da hun var sånn EU-tilhenger, fordi hun hadde sittet her i middag med Gerhard Heiberg og visste så mye, så hun mente jo da at veldig mange i Norge ikke burde ha stemmerett i EU-valget, eller EF-valget som det heter da.
Og så så vi hva som skjedde med Jagland og flere utover 90-tallet, og spesielt Jagland, husker jeg, i 96-97, han skulle bygge et norske hus, og han hadde en uttalelse, hvis jeg husker rett, så var det noe sånt som, selvfølgelig skal vi inn i EU, det er bare et spørsmål om tid, det må være for folk til å forstå hvor bra det er inne i EU.
Også kom jeg da som historiker, og det er ført til at hun tok veldig avstand over tid, da har jeg blitt helt motsatt og ristet litt på huet hva man tenkte da. Men da har du seriøse og respekterte medieprofiler i sine leire, eller sånne som Janne Holland, Matt Laeri, som jeg har veldig respekt på på en del områder.
Jeg har veldig respekt for henne, men akkurat når hun sier sånne ting, du og jeg skal ikke ha stemmerett hvis vi er EU-motstandere. Fordi vi vet best. Fordi, ja, og her er det, da er vi tilbake til Aristoteles, egentlig, for han snakket om at demokrati ikke var den beste formen å styre for.
nettopp på grunn av litt sånne ting. Han mente at det burde være en lite aristokrati, som er en bedre måte å styre på, sånn som den brittiske overklassen var frem til 1999, hvor den bestod i stor grad av nordmannerfamilier fra 1066, som hjalp vilje med Robren, med Robren England. Poenget er, skal du ha en elite som vet best på vegne av befolkningen, eller skal vi ha parlamentarisme som vi har i dag? Skal vi komme med sånne utsagn
Som åpenbart, om det er ment som det, eller ikke, det vet jeg ikke, men resultatet av det er å skape mer polarisering og mer mistro. Og spesielt mot demokratiet. Og akkurat nå er vi i en tid hvor folk er så opphitt, så jeg skjønner at en del som ønsker, ja vi skal jo ha demokrati, men vi må se litt bort fra det mange oppfatter som demokrati, at vi skal kunne stemme overalt for eksempel. Spesielt viktige ting da, som EU-medlemskap.
Hvor enkelt mener at det bør vi ikke ha rett til å gjøre engang? Hva gir det beskjed til når du har unge menn og unge mennesker som lytter med et... Var det ikke sånn det var? Halvparten av unge menn under 30, eller halvparten av menn under 30, mener at alternative medier og podcaster er viktige...
hva skal vi si, sannhetsbærere, eller viktig informasjon. Ja, at du tilfører noe mer og bra som gjør deg mer opplyst, da, kanskje. Ja, men i nyhetssaken så blir det presentert som et problem. Fordi man skal bare høre på hovedmediene. Fordi vi vet best. Fordi vi vet best. Og jeg nevnte 94, altså, på den tiden der, så var det noe som heter Arbeiderbladet,
Og før hvert valg ble Arbeiderpartiet levert ut gratis til hver husstand, styrt fra Arbeiderpartiet, ikke sant? Og sånn var det da. Og de fleste er enige om at vi skal ikke ha det sånn, hvor det blir fullstendig styrt og dominert. Og så er det et internasjonalt aspekt her også. Og jeg skjønner jo hvorfor mange er redde for alternative medier, eller Zoom-i. Sosiale medier? Ja, for det...
Instagram og Meta har jo de samme eierne, og de eierne til de eierne, de eier jo også legemiddelselskap og sukkerprodusenter i alle mulige former. Og de er jo helt klart veldig bevisste og kyniske, og de har algoritmer som hjelper dem, og noe av det som hjelper dem, er med å rendyrke profiler i målgrupper, akkurat sånn som vi har sett i underholdningsindustrien de siste 20-30 årene, hvor det er så forutsigbart oppskriftsmessig.
hva vi skal få se og hvordan vi skal bli underholdt utenfor hvilken demografi vi er eller hva slags målgrupper som de velger å kjøre mot. Jeg ser at dette ikke kommer til å holde ganske mye lenger. Spørsmålet er bare hvor lenge det holder. Jeg var jo i podcasten til Torbjørn Rød Isaksen og jeg har jo vært litt sånn at
Jeg er litt kritisk sånn som deg da, og tenker at jo, men legemiddelindustrien, matvarieindustrien, medier og myndigheter, det er jo, det kommer veldig tydelig frem hva som er riktig å mene og synes om ulike ting, basert på, i hvert fall tenker jeg litt sånn da, at det
Man bruker litt sånn, dette er riktig og dette er feil, dette er konspiratorisk, nå er det anti-vaxxer, nå er det det ene og det andre. Og han kritiserer meg jo litt for det da, i podcasten hvor jeg var gjest hos han. Men jeg tenker jo litt sånn, ja, men er det et problem? For det er jo som om det er farlig, og da ...
legge frem den muligheten om at jo, men kanskje de ikke er så uavhengige, disse store konsernmediene da. Det blir liksom konspiratorisk og farlig å si noe sånt, fordi da ødelegger vi tilliten til mediene. Er ikke det viktig? Hva tenker du om det? Som en del av demokratiet også, ikke sant? Torbjørn hadde jo, altså jeg har litt sansen for han, han har lært mye, han vet hvordan spillet fungerer.
og har vært smart nok til å holde seg under Høyre de siste årene, for vi kan se hvordan det er, og spesielt lederne i Høyre nå, det er jo i fritt fall, ikke sant? Så det blir veldig spennende neste valg. Og den splitt og hersk mentaliteten som har rådet i norsk politikk ved å få småpartiene til å slåss mot hverandre, det blir kanskje best utført i siste valg. På sett og vis, sånn som du snakker nå, jeg er...
Det var ikke noe hyggelig med korona, og den kollektive evnen vi har som samfunn til å glemme, er veldig interessant. Korona var interessant, men det er også den evnen til å glemme, at like etter korona så virker det som om det var tre, fire eller fem år siden, og nå virker det som om det var i foråret nesten. Men vi må ikke glemme, og korona var egentlig veldig bra på i hvert fall en måte,
Det er at det fikk folk til å tenke. Det skilte litt klinten fra veten i form av hvor motig du skal være, hvor opplyst du skal være. Hvis du merker at noe er bullshit, hva gjør du da? Vil du konfrontere det?
Eller vil du bare, nei, jeg orker ikke tenke på det, for det er den norske måten, det er å lulle oss inn i sånne der dynputer og dynere og bommel og enorme og alt mulig. Det er litt den norske måten, fordi samfunnet har hatt alt for mye penger egentlig i veldig mange år. Så det er lett også bare å kjøpe folk, rett og slett, og da blir vi korrumperte hele gjengen. Og jeg tenker at når det gjelder korona, så kan man
Det var ganske mange ting der som var ubehagelige, som var viktig at vi kom gjennom. For dette kommer til å skje igjen. Noen har gitt seg seg litt fullmakter, virker det som. Som vi ikke helt vet omfanget av enda. Så hva vil skje da, hvis du skal være modig? Jeg er litt bekymret for det. For de som tjente mye penger på korona, de har jo siden korona sluttet tjent veldig mye penger på krig.
Det er de samme eierne av legemiddelselskapene som tjener penger på krig nå. Og jeg lurer litt på hvor lenge det skal gå å blåse opp ballonger. Det er der denne magefølelsen kommer inn. Hvor du må kunne se gjennom bullshit. Som du sier oppe på Nordpå. Hvis det lukter fisk, så er det fisk. Og det er ganske viktig, altså. Stol på magefølelsen.
Og i det så ligger et gammelt prinsipp som jurister og alt, håper jeg, fortsatt appellerer. Og det er å bruke sund fornuft. Reason, som de skrev om på 1700-tallet i USA blant annet. Altså, bruke sund fornuft, stort på magefølelsen. For da er vi inne på noe, da kobler vi oss på noe som vi kan kjenne igjen av mønstret tidligere. Og vi er langt mot nord. Vi har levd gjennom utallige kriser.
og lever fortsatt. Og da er det lurt å spørre oss selv, ok, kan noe av det som har fungert for oss før, fungere igjen? Vi hadde finanskrise i 87, vi hadde en stor krise i 92, vi hadde denne internetbobla som sprakk i 98-99, frem til 2000. Vi hadde finanskrise i 2007, altså 87-92-99-2007. Det skulle vært en ny krise.
Og jeg som liker makroøkonomi veldig godt, og har jobbet en del år i næringslivet, og vært også en del høyt oppe blant både demokrater og republikanere i USA, for jeg har vært med i USA og jobbet. Jeg ser jo kynismen som råder her på toppen, og jeg synes det er helt reelt hvor mange som er skremte, for det er at dette er frykt av hva vi føler folk driver og...
Kanskje vi alle vil det samme, vi vil ha en bedre verden. Problemet er at vi er på vei til å bli 9 milliarder mennesker. Noen mener vi kan bli 12 milliarder mennesker, det går helt fint, vi må bare finne bedre måter å leve på. Men hvordan skal vi komme dit? Og det er her vi har litt dårlig track record, spesielt i Vesten, men egentlig overalt. Og hvor lenge kan man fortsette å blåse opp ballonger før den krisen kommer? For meg er det mer som en strikk, som man bare drar og drar og drar,
Og når man slipper, så ja. Og det er der jeg er inne på da, at vi er helt heldige her i Norge, for vi lever i en rannzone. Vi er litt langt nord, vi er litt langt vekk. Det er ikke så mye som er viktig her for utlendinger, bortsett fra ressursene våre. Og der har vi jo åpenbart vært veldig flinke til å gi mer enn å få. Nå er jo EU-S-avtalen også under ganske stor press, og det strømgreiene vi har holdt på med, vi sier, det er jo...
lobbyistene og pengemaktene og politikere og byråkrater, det er mange av de har holdt på med, det er så uansvarlig. Det er der jeg kommer inn og prøver å sette fingeren der det er vondt for å si, kjenn etter og kjenn etter, stå på magefølelsen. Vi sitter egentlig godt i det i en krise, hvis vi bruker det som har fungert for oss før. Så langt nord og overlet, det sitter i oss, dette er epigenetisk, i oss også kollektivt,
Det som har vært helt essensielt for vår overlevelse tidligere tider gjennom alle store kriser, det er blant annet vår samarbeids- og delingskultur med et tillitssamfunn som må være der. Men jeg er viktigere enn demokratiet. Vi har hatt en ekstrem utholdenhet, eller grit, eller tal, som det heter. Vi har også hatt veldig fokus på teknologi i alle tider. Gjennom tilbake til steinalderen, den såkalte steinalderen,
Absolutt. Fokus på teknologi. Og så er vi tilpassningsdyktige. Og de fire tingene der, og spesielt det med å være tilpassningsdyktige, det bør få oss til å senke skuldrene og si, vi klarer oss. Så lenge vi greier å snakke sammen, og ikke går på den der, når noen greier å få grupper av gode mennesker til å slåss mot hverandre, i stedet for å forenes.
Vi har levd gjennom en tid nå med fragmentering og alienation. Hva blir det på? Fremmedgjøring? Ja, det kan man si kanskje. Jo, jo, jo. Fragmentering, separasjon, fremmedgjøring. Mer og mer. Og jeg ser mønstret her, jeg ser at dette her er jo en pågående prosess hele tiden, som fjerner oss mer og mer fra noe som betyr noe.
Og som gjør at vi skuler mot naboen, eller mot søsken, eller mot foreldre, eller mot boomers, eller alt blir sånn der i alle retninger. Og til slutt så blir vi bare så alene at vi blir sånne lette mål å plukke for de som skal tjene penger. Ja, det er noe som han, Mathias Desmet, kaller sånn free-floating anxiety. Ja.
Det kan være en konsekvens av det samfunnet vi lever i nå, fordi vi blir så splittet fra hverandre. Vi sitter ensomme på hver vår tue i stedet for å forenes. Ja, da blir det Ola Dunk på sitt verste. Ja, og da blir vi redde for hverandre. Han bruker jo da koronaperioden som eksempel da.
på måten man isolerte mennesker, sånn at man ikke fikk snakket sammen, og alle var redde, og da må vi ha en fiende, som vi skal skyve ut, en scapegoat, eller hva man kaller det. Ja, noen som dytter ned bussen, eller alt mulig, ikke sant? Sånn som Jaglan og Epstein, og alt det der greiene der, ikke sant? Vi visste jo alle at de skulle dytte noen under bussen,
Og så skal de bare vente, og så går det over, ikke sant? Og det har jo skjedd. Det var jo helt klart det helt fra alt dette sprakk i februar, ikke sant? Med terroret Larsen og Jagland. Det er helt for jævlig å se det. Det er ikke noe hyggelig, men det er der. Og vi må våge å tenke på det. Og det du sier der, Silje, jeg tenker at hvis vi greier å... Altså, en vei vekk fra denne, vi kan fortsette med...
fremmedgjøring, separasjon, og bli med på den fragmenteringen som pågår mer og mer. Eller vi kan droppe det, vi kan stoppe det. Og hvis vi slutter å se øye mot øye, og tann mot tann, og heller ser hjerter der hvor hjerter er, så kan vi begynne å hele. Og jeg har en sånn prosess nå, som jeg bruker mer og mer, og det funker for meg i hvert fall. Jeg velger å se likhetene mer enn forskjellene i deg selv.
eller de andre folk jeg har med å gjøre. Jeg ser folk jeg er steike uenig med, eller folk som provoserer så mye, men så har de jo positive kvaliteter. Janne Håland-Matlari, eller Torbjørn Isaksen kan vi dra for ham som eksempel. Jeg ser jo positive ting, og så er det andre ting som trigger meg, ikke sant? Og så tar jeg den beslutningen selv. Jeg velger å se likhetene mer enn forskjellene. Og hvis man går inn på det sporet der, så er det så mye lettere å akseptere
og samtidig kan en sånn hele prosess begynne. Vi kan begynne å hele. Det tror jeg vi kan gjøre individuelt, men også kollektivt. Altså vi må se hjerte der, hjerte der. Vi må se likheter mer enn forskjeller. Hvis vi greier å gjøre det som samfunn, så kan vi greie alle mulige kriser. Fordi det er tillitssamfunnet vårt, og samarbeidsavdelingens kulturen sitter så dypt rotet i oss. Den ser jeg som historiker i alle tidsalderer, og spesielt i kriststider,
Vi har vittenspyr fra 1400-tallet oppe på Røst i Nord-Norge, fantastiske historier fra italienere, som forteller om denne samarbeidsavdelingskulturen og tillitssamfunnet. Vi har det i vikingtida, vi har det før vikingtida, vi ser det i nordisk brannsalder og tilbake. Hvordan hele samfunnet, til og med i den såkalte steinalderen, hvor alle måtte samarbeide,
å være med. Vi er så for folk som vi aldri kan ha store hierarkier, og vi må ha mer likhet mellom kjønnene, altså mellom menn og kvinner, i alle tider. Det er det som har fungert for oss før, og det vil alltid fungere for oss igjen, for det er dypt rotet i oss. Så det er liksom en sånn fin beskjed i disse dager, synes jeg, for det er så mye som skjer nå, og jeg elsker
å måle verden og disse store tannhjulene som beveger jeg er historiker og økonom og jeg ser mye på makroøkonomi og jeg snakker med mange smarte mennesker som gir meg mye de har mye å by på, by på seg selv om hvordan de leser verden og forstår verden så man vekter det selvfølgelig og jeg opplever at ting beveger seg bare fortere og fortere og fortere
Det er altså klart at 2027 kommer til å bli et spennende år. Og det er flere ting, men sånn som demokrati da. Og det er helt utrolig når første halvåret i 2026, Trump og gjengen hans har gjort antakeligvis en av de absolutt største feilene i amerikansk utenrikspolitikk noensinne ved å invadere Iran.
Det er helt sykt egentlig at de hadde så mye hybris, at de trodde det skulle være så enkelt. Når de visste og vet, alle vet jo det, man kan ikke gå inn med bakkestykker i Iran, fordi Iran ligger over den fruktbare halvmåned. Det er da en slags fjellkjede som går som en halvmåned, hvor jordbruk oppstod, fordi solen skinner den veien hele dagen. Det har den alltid gjort.
Men over denne helveggen, der ligger jo Iran, og nord ligger Tyrkia, og kurderne og fjellområder, ikke sant? Men det er fjellområder, og Armenia har det der, men du har jo det iranske fjellpatrolet. Det er helt sinnssykt. Afghanistan er ingenting. De vil ikke ha sjans hvis amerikanerne gikk inn i kjerneområdet til iranerne. Det vet jo alle, ikke minst iranerne selv.
Så den feilvurderingen der er helt utrolig at de gjorde det. Snakk om å male seg opp i et hjørne. Og mannen som skrev The Art of the Deal er nå så avkledd i keiserens nye klær når det gjelder forhandlinger med Iran at hans etterfølger i neste presidentvalg har ikke sjans til å vinne. Og nå ser man hvordan demokraterne holder på og skal ha fram en ny kandidat. Og de har to-tre ganske gode kandidater til å se.
Og enda viktigere, de har greid å distansere seg fra Våk og alt det der yttre-venstre-greiene og nærme seg sentrum. Det er det smarteste de gjør. Og de snakker noe mer sammen og ser lik etter mer enn forskjeller på venstre siden i USA. Det pågår en enorm prosess der nå som skulle ha skjedd da Joe Biden var for gammel. Men han valgte jo å stille til valgen, så det var jo ikke så smart. Poenget mitt er bare at
Det er mye å lære av dette her. Og for å ta Torbjørn da. Vi snakket om det. Skal jeg lese opp? Jeg synes det var litt borsomt. Den røde linjen. Ja, for du hadde jo han som gjest her. Nei, Torbjørn. Jeg var gjest hos han. Du var gjest hos han, ja. Og det var litt sånn vitte da han kritiserte deg. Det tror han ikke det. Han er jo litt slu. Men han er smart. Og han skjønner mye. Og så skriver han godt.
Han skrev en kronikk her for litt siden om hvordan røde linjen går. Da kritiserer han, det virker som han snakker om Trump og det som skjer bort i USA, med tanke på autoritære ledere. Når så mange mennesker mister troen på demokrati, og det er jo egentlig det vi snakker om her i dag, for har vi troen på demokrati eller ikke? Og så snakker han om her hva et liberalt demokrati skal ha.
som konservativ snakker han om det. Og da er det ingen kompromisser. Vi må kunne diskutere alt. Vi må kunne diskutere innvandringspolitikk eller pride uten at du blir høvla ned. Det er et liberalt demokrati. Vi må kunne ha et samfunn hvor du kan kritisere ting eller ha en motestemme eller stille opp i podcaster uten at barnevernet skal komme bakpå døra eller at du opplever at folk skal aktivister ringer til dine samarbeidspartner for å få kuttekontakt med deg.
Jeg har opplevd det en del tidligere. Men det var før. Vi er i nye tider nå. Nå kan man ikke gjøre det. Nå kommer man ingen vei lenger. Det er vel to år siden jeg opplevde. I 2024 var det tre ganger jeg opplevde at folk prøver å ringe med voldsomme påstander og beskyldninger. Men selv da, for to år siden, så er den ene gangen som jeg opplevde som verst med skikkelig uttenging, så er responsen fra de som har hyret meg inn,
trussel om politianmeldelse for skikane. Og det er bra. Ja, det er veldig bra. Min arbeidsgiver har også fått noen mail. Ja, det håper jeg det har du også. Men de har jo støttet meg, og det har gått fint. Og det er kommunalt, ikke sant? Ja, ja. Så mine ledere har vært overalt til der. Men tenk deg, vi må være utrolig avhengig av hva ordrelasjoner er. Jeg hadde jo en samarbeidspartner som jeg dro på sånne turer med og sånn.
og familiebedrift, men han som er leder der nå, han er ikke på skole med han, han har kjent meg i mange, mange år. Han fikk jo telefoner.
Og to telefoner tror jeg, og liksom sånn, dette er Øyke Strulle. Hva er det? Og ringer meg og forteller om det, ikke sant? Det er litt av en tidlig levering. Folk lager seg liksom fantasier om hvem folk andre er da, basert på kanskje sine egne fordommer innimellom. Fordi det er jo mange som tror og tenker masse ting om meg, som er sånn, det er jo helt fjern. Men det der også å se likheter mer enn forskjeller, det er også om å lese folk i beste mening, eller i hvert fall ikke lese folk i verste mening.
Nå ute på internett er det så mange digitale skapere som egentlig fungerer som internettkriger og er social justice warriors. Meta har tappet inn på et helt nytt segment. Det startet for tre-fire år siden med å prøve å utvide, som man alltid må gjøre når man er i en stor kooperasjon som skal tjene penger.
skal øke aksjekursen hvert tredje måned, så må de hele tiden finne på noe nytt. Og det mest radikale meta Facebook har gjort de siste årene, er å satse mer på etterkrigsgenerasjonen, disse såkalte boomers. Og det er så mange som får litt dopaminrasj og anilaline til og med, av å føle at de har en megafon, og kan rope ut med hva de tenker og føler.
Det er egentlig det vi sitter og gjør nå da, i podcast da, men så lenge folk hører på oss da. Men poenget er at det er ikke alle som når så langt og blir litt frustrert, at hvorfor hører du ikke på meg, og jeg har jo så mye å si. Og det er fint det. Vi må ha et samfunn hvor vi kan si, men skal det være sånn at man skal kjøre clickbait da? Og det er jo noen sånne Facebook-
digitale skapere som har en del følgere, og for å få flere følgere så blir du fanget en algoritme, sånn som mange youtuber opplever, hvis du prøver en ny retning, sånn som i podcasten her, hvis du finner en ny retning å snakke om som treffer en kjerne, så får du kanskje plutselig går det fra 200 000 lyttere til 500, men så har du plutselig
60 eller 70% som bare vil høre det. Og så blir fanget algoritmen. Det er en kjent problemstilling fra så mange youtuber som sliter med. Skal prøve å vokse, ikke sant? I stedet for å holde deg til det du er god på. Og så er det jo litt sånn irriterende noen ganger også, fordi
Jeg har masse temaer som jeg tenker er kjempeviktige. Som handler om psykisk helse, det å forstå hverandre bedre, det å... Det som fremmer et veldig positivt budskap som du kommer med her i dag. Men de revealsene som har det som fokus, de får jo ikke like mye views og blir jo ikke delt på samme måte som...
de få reelsene fra de få episodene som kanskje er litt kontroversielle, som har en litt sånn sterk mening, det er jo de som går viralt, ikke sant? Og da får jo også folk et inntrykk av at jeg er så kontrær og så kontroversiell og har bare sprø folk i podcasten min som kommer med litt sånn andre syn på ting. Og da blir jo jeg også litt sånn
farget litt som en sånn person som bare... Og da vil det være ganske mange som leser deg i verste mening. Ikke sant? Og så ingen røker ut en ill, og så bla bla, og så er det farlig, og så skaper det da en persepsjon av frykt som blir til til hele frykt. Og da må man ta hensyn på vegne av fellesskapet, så må man gjøre noe.
Da skaper man sånne aktivister. Jeg husker jeg studerte på BE for mange år siden, så hadde vi en sånn kar som stod alltid nederst, kledde i dress, men var student. Og han lurte på noe, og det var ofte veldig dumme spørsmål. Og jeg var en av de som satt litt langt bak da, og liksom, nå skal han reise seg igjen da. Og når han reiste seg med spørsmål, så snudde han seg alltid sånn halvveis til forsamlingen, og så sa han,
Det er sikkert mange som lurer på det her. Eller, på vegne av alle, så er det kanskje en ting du har glemt, kunne ha si til en professor, ikke sant? Og det er sånn, hva er det greiene der med at du skal på vegne av andre? Du projesserer da din frykt, at den gjelder da for så, så mange, og det er irrasjonelt kanskje til og med. Så her må du gjøre noe, ikke sant? Det er en call to action.
Og det er litt skummelt. Og det er klart, et velfungerende demokrati skal ta hånd om dette her, ikke sant? Det var litt kritikken som vi hadde til forvaltningen i den boka vår, hvor vi snakker om at det må være litt skjønn, sånn som politiet for eksempel, hvis samfunnet blir så gjennomregulert,
at den firkanten som vi alle skal passe inn i er et konformt samfunn, og Norge er et konformt samfunn, og det har med den samarbeidsutdelingskulturen, det kan bli for mye samarbeid også, det er en balanse der også. Og hvis det blir for gjennomregulert, da blir den firkanten vi skal passe inn i for liten, og så dukker flere og flere av oss opp på siden her, ikke sant? Og hva gjør vi da, når noen liker best å være midt i, og ikke være til bry?
da blir vi veldig lett å ha med å gjøre, men da blir vi sauer, og da får vi politikere som er mer opptatt av å stå på scenen, uten å faktisk få til noe, for alt er bare kompromisser uansett.
Og vi får byråkrater som sitter bak, og departementer som styrer. Og jeg hadde en samtale, jeg hadde faktisk stått i rysaksen i en podcast selv. Vi snakket om ledelse, men vi kom inn på det. Hvor mye er det departementene styrer? Hvordan kan du lede et departement som en politiker? Han var ikke helt enig med meg da, for jeg prøvde å ta handen ditt da, og si liksom, men der du var, der du satt liksom, altså, sånn som
Vi har noen eksempler i nyere norske historier som er litt interessante. Bondevik, han har vært litt nær i forskjellige perioder. Og han skjønner også spillet, for å si det sånn. Og han var den første som fant på noe utrolig smart i norsk politikk, som har blitt kopiert gang og gang og gang igjen, og som jeg ikke tror blir kopiert igjen.
Det neste valget, men det er å, frem til han ble statsminister, så hadde statsministeren hatt finansministerposten. Det var en tradisjon. Statsministeren og finansministeren, det var samme parti. Bonevik, han tok den, ikke opposisjonen, men samarbeidspartneren i regjering, største samarbeidspartneren, fikk tilbud om å ta finansministeren.
Det var dritsmart, og det kopierte Sotterdik grader Jens Stoltenberg i sine to regjeringer med å sette Kristin Halvorsen blant annet til å være vår finansminister, som egentlig er helt utrolig, og da kommer finanskrisen også, men hun gjorde en kjempejobb, for hun hadde jo hele departementet i ryggen, og de visste jo alt, så selvfølgelig. Og det er det der, hvor mye skal du styre som politiker, og hvor mye er du bare en kallionsfigur?
og er fornøyd med å være en graduansfugge som bare er på skjermen. Jeg har ikke hoppet for mye, men jeg studerte i Volda en periode, og var en god del i periode, en god del i perioder i Volda med journaliststudenter. Og i Volda var det litt interessant, for det er veldig fint å studere der. Det er også veldig hyggelig studiemiljø, men det er litt delt opp. Du har lærerstudentene, du har journaliststudentene, og så har du litt imellom, veldig mye friluftsliv.
Så det er veldig sunt og flott og fint. Det er skikkelig ryktebygd, men det er kanskje rart med masse journalist-studenter. Og jeg tok bachelor i historie da jeg var i Volda. Men jeg synes det var interessant, for jeg leste opp tre typer studenter som har lyst til å bli journalister. Dette er litt relevant for medier en dag, for mange av de som jeg gikk på skole med, de jobber i...
Pressens Hus, eller... Nei, ikke... Jo, jo, og VG og NRK og... Skipsted-konsernet og NRK. Ja, overalt egentlig. Men jeg ser dem hele tiden her og der, da.
Og jeg fant liksom at det var liksom, jeg har jobbet i psykiatrien også, jeg er litt paralleller her også, uten at jeg skal ta den for langt da, men det var liksom tre typer studenter som ville bli journalister, og dette har jeg prøvd å snakke med, nei, jeg har prøvd ut, mener jeg, og jeg har snakket med flere journalister om dette her som har gått på andre journalisterskoler, og de jeg har snakket med, de bekrefter at dette stemmer. Og det er at
Jo, den første typen er den som kan bli den der erkesjornalisten, den som NRK elsker å gjøre narra. De som lever åndeliv for journalisten. De som bør bli journalister. Og så har du gruppen nummer to, det er de som bare har fått god karakter. Og sånn, ja, hva skal jeg bli da? Jeg kan bli leker, eller jeg velger journalist, ja. Så dem er en del av. Og de kan bli dyktige byrådekrater, de kan bli papirflyttere, de kan gjøre mye rart i det.
Men de er dyktige, og de lever en korrekthetskultur, og er veldig opptatt av å ikke feile. Så de er også veldig til å styre. Den tredje varianten, journalister, og hvis det er noen av dere som hører på nå som er journalister og er den varianten, så er det ikke dere jeg snakker om. Ikke bli siden av meg. Men jeg synes det er morsomt, for det er de som overalt ønsker å stå på en scene, eller sitte foran en mikrofon, ha en plass i etren,
men som ikke eier talent de, en del av dem blir journalister for da kan de være på en scene på en måte det er en romantisering akkurat som at du har lyst til å bli flyvertinne som ung og så finner du at det var kanskje ikke sånn det var men du har lyst til å stå på scenen og være med for du har en aha-opplevelse av barndommen det er mye psykologisk der tror jeg men de tre var fascinerende å se og jeg kan legge til i Volda jeg var i en gruppe studenter som vi aldri festet med
For de var så ville. De var så gjerne. Og de var så fucka i huet, mange av dem. Det var helt sinnssykt. Jeg husker jeg var på et par av de sånne forspill, og det var liksom selvmordsforsøk, og kutting av armer, og kjemisk dop, og det var så helt vilt. Det var de som størte barnevern.
og jeg husker vi diskuterte at skal de sitte og jobbe i barnevernet om noen år og ha så mye makt over familier det er jo helt sykt
Og vi prøvde å forstå det der da, eneste forklaringen vi hadde, og nå kan jeg spørre deg da, siden du er psykolog, det var for veldig mange psykologer som begynner på psykologi i studiet, når du snakker med noen, og jeg snakket med en kvinne her for litt siden, som liksom, jeg er i stedet for psykologi, men det er ikke noe gærent med meg altså. Jeg sier det fordi poenget er at du har opplevd så mye traumer og lettlatt i barndommen, at det er hovedmotivasjonen for å begynne på psykologi i studiet. Kan det stemme for mange? Ja.
Jeg vet ikke. Jeg opplever jo at det er like stor forskjell på psykologistudenter som folk flest. Sikkert, det var det helt sikkert. Men man må jo ha gode karakterer da. Ja, og det var poenget mitt da. De som ikke kommer inn på psykologistudet, men har behov for å finne av travene sine, de begynner på barnevern.
Ja, det er en interessant hypotese. Jeg kan ikke merke bekreftet eller avkreftet den. Så det med journalister, det jeg har fått bekreftet av andre journalister som går på andre journalisterskole, det er litt morsomt. Det med barnevern har jeg ikke tatt videre. Det har jeg aldri sagt til noen, tror jeg. I hvert fall ikke på podcast. Men det var ganske sykt, altså. Hvor vilt det var. De var jo åpenbart skadet. Når du sitter på forspråk, det er selvmordsforsøk, og det er liksom...
Du blir bare mer med edre jo mer du henger sammen en løpet av en kveld. Og samtidig så er du mer ut på en sånn spesa reise. Hva faen er det som skjer her? Du blir dratt inn i folks traumer. Og de større barnevern.
Ok. Vi skal ikke inn på det nå. Jeg var veldig forsiktig å si noe om det. Jeg prøver å gi deg trøbbel i podcasten din, sånn at du får enda mer kritikk av sånne internettkrigere. Det er koselig. Tilbake til det vi snakket om i stedet for den røde linjen til Torbjørn. Torbjørn Røysaksen. Det er litt morsomt, fordi han snakker om det som vi sa. Vi må kunne snakke om alt i demokrati, ikke sant? Og så kommer han til den røde linjen.
Dette flertallets demokratiske makt må kombineres med beskyttelse av mindretallet gjennom rettsstat og rettigheter. Han mener også at vi skal ha frie domstoler. Han mener også at vi skal ha en armlengdes avstand til å avhenge institusjoner. Han mener også at vi må ha en fri presse. Har vi det? Han mener at det er et skille mellom statsmakten og partiene som til hvert tid styrer. Har vi det?
For å nevne noe, dette er den røde linjen til Torbjørn Røde i saksen. Han mener at når motstandere demoniseres, eller fratas legitimitet, når pressen trues eller underkues, når uavhengige institusjoner korrumperes eller kveles, og parti og stat går opp i en høyere enhet, da må varselklokkene begynne å ringe. Og jeg tror han skriver om USA og Trump her, og autoritære krefter, men herregud Torbjørn, dette gjelder jo for Norge.
Gjør du ikke det? Eller, nå snakker jeg til dine lyttere da. Jeg tenker jo litt sånn, nei, men han er jo veldig uenig med meg i det. Det kommer veldig tydelig frem i den podcastepisoden hvor jeg var gjest hos han. Og det er arrogansen i det da. Her er jo Torbjørn veldig ryddig og fin, synes jeg. Han skaper en rød linje. Men samtidig så viser han en viss arrogance, for han forutsetter nesten at dette har vi i Norge.
Og så vet jeg så veldig godt fra folk som har hatt mye med barnehørene å gjøre, for eksempel, og jeg kjenner så mange rundt om i Norges land som har opplevd hvor lite rettigheter de har som fedre, men også noen mødre, når de først begynner å få trøbbel med for eksempel barnehørene, eller andre tatter. Og det der når motstandere demoniseres, det har vi allerede snakket litt om, ikke sant? Eller fratast legitimitet,
Når pressen trues, men også når pressen er for like, ikke sant? Når alle stemmer på, ja, ganske langt til venstre, da. Og vi er et samfunn hvor egentlig så er det ikke så mye høyre og venstre lenger, ikke sant? Det har liksom gått en sirkel, og vi er liksom forbi der, men så sitter det da en del igjen i institusjonen våre. Og jeg har ikke snakket om akademia, som jeg har mye erfaring med, men, ikke sant?
Der er det helt syke tilstander hos mange dessverre. Jeg synes synd på mange som ikke kan snakke fritt. Jeg hadde et intervju med Oberstleutnant, å herregud hva heter han da? Arald Høybak. Fantastisk fin type, han har så skarp penn. Og han er i, jeg tror Heimefrontsmuseet sitter han da, som Oberstleutnant. Og da snakket jeg med han, så sa han, skjønner du, jeg kan si hva jeg vil, ja.
Men jeg får ikke noen flere stjerner. Men det er helt greit da. For da kan jeg ha den stemmen jeg ønsker å ha. Jeg kan være så skarp som jeg bare vil. Men jeg stiger ikke gradene. Det er prisen jeg må betale for det. Men det er greit. Og vi har ganske mange som meg, sier han. Som setter mer pris på den frie stemmen. Men det er ganske sjukt da. Når vi snakker om Norge. Og den røde linjen til Torbjørn og Isaksen.
Jeg håper han er klar over at det sitter et ganske stort prosentavtal av både velgere og folk som velger å ikke stemme, som mener at de der som jeg har lest opp nå, om den røde linjen, at det er... Jeg har jo ikke det i Norge. Varselampene har ringt for lenge siden, og det gjør det jo for mange. Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube eller følge-knappen på Spotify.
Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i PayPal, ved hjelp av Bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte.
Jeg tror at mange som sitter i sine posisjoner i de store konsernmediene, på Stortinget, og jeg vet ikke, jeg får litt inntrykk av at, jeg tror ikke dårlig om de personene, men jeg tror kanskje de er fanget i et system, de som er en del av forvaltningen også, at her...
at man er kanskje litt sånn, jeg liker ikke å bruke det ordet, men jeg sier det likevel, indoktrinert inn i
en sånn tillits... Det blir litt for mye tillit til systemene, det blir litt for mye tillit til journalistene. Jeg hadde jo to journalister her som mente at de går metodisk til verks når de skal grave i ting. Og så blir jeg litt sånn, hva slags metode bruker man? Har dere litt for mye tillit til de ekspertene dere snakker med, eller til de...
menneskene som dere egentlig skal grave i tingene til? Prøver dere å bekrefte hypotesene deres om at vi kan stole på forvaltningen? Eller prøver dere aktivt å gå inn for å avkrefte den hypotesen om at forvaltningen hele veien er til å stole på, at systemen er til å stole på? Det er jo de spørsmålene jeg sitter litt igjen med. For jeg tror jo at veldig mange journalister opplever jo at de
har helt frie tøyler. Men så er spørsmålet, ja, får du de nye oppdragene hvis du er for kritisk? Får du muligheter? Fordi en ting er jo at, ja, du har kanskje ikke en sjef som står der med pekefingeren og sier at dette får du ikke lov til. Men man merker jo hvor langt man kan bevege seg. Ja, ikke bare det. Det stopper ikke der, vet du. Fordi man blir hengt ut som eksempler for andre som skaper mer ensretting. Og
veldig bra dette her, synes jeg. For da kan vi snakke litt om systemet, eller kanskje om feilene. Det er en strukturell svakhet i det norske demokratiet. Men egentlig i det norske samfunnet, og det går litt på dette tillits- og samarbeidskulturen, tillitssamfunnet vårt, hvor det fordrer at det er en viss balanse, og ikke for mye hierarki. Og det mange glemmer er at
Vi beveger oss frem og tilbake. Det er en pendel som svinger. Det er forskjellige tider. Det er bølger som går opp og ned. Jeg prøver å si at vi har dekadente tider hvor vi blir late. Vi blir feite. Vi blir mer avhengige. Vi bryr oss mindre om seriøse ting og mer om overfladiske ting. Men dekadente tider går over.
Og du er jo 38? Ja. Du er midt i den alderen der, hvor det ikke er oppdelt noe annet enn 30 år med dekadense. Men de siste tre årene har det snudd. De siste fire, fem. Pendelen har snudd. Og vi er på vei inn i noe nytt. Som for meg er trygghet. For jeg husker 70- og 80-tallet.
Jeg husker atomfrykten, og det er ganske ille nå, men det var mye, mye verre med Gorbachev og Reagan og hele denne gjengen. Det husker jeg godt, for det er mine barndomstraumer. Det var kollektive traumer og frykt for at verden skulle gå under. Ikke på grunn av grønne ting eller andre ting, men atombomber og krig og faenskap og Gulag og Mao og alt det der var så nærme på oss.
Og det var så spisse fronter, hvis man setter seg litt inn i historiene av AKP-ML og hvordan de opererte på 70-80-tallet. Ja, det er jo et helt enkelt tema kanskje, men poenget er bare at vi må ta oss litt i akt og fokusere på den balansegangen. Hva er konsekvensen av å varsle? Og ofte i Norge så er det ikke verdt det. Hva er konsekvensen av å ha en modig stemme? Eller å sette fingeren på noe som er ømt?
Ofte er det ikke verdt det i Norge, fordi vi har ensretting, og folk er nærmest indoktrinert, som du sier, eller programmert til å beskytte om det som er ment å overleve, selv om det går mot det rasjonelle. Ja, jeg vet at det du sier er riktig, men vi kan ikke gjøre noe med det, fordi vi frykter det ukjente mer enn det kjente, da blir det kjente trygt.
Det kan utnyttes, og det blir utnyttes av noen veldig kyniske maktmennesker som vi har i Norge, og jeg har møtt mange av dem. Og det er en strukturell feil. Vi har et system, et demokratiske system også, som har oppbart mange svakheter. Og akkurat nå er demokratiet under voldsom press, det har vært det i flere år. Og i veldig mange demokrat- og halvdemokratiske land,
så har de en tradisjon for å hylle en sterk leder. Og i mer urolige tider, som vi er på vei inn i nå, så setter pris folk på, eller vil omfavne, sterke ledere. De vil heller ha en sterk leder som gjør feil, enn ha usikkerheten og frykten for å dø. Og her kan vi snakke om traumer som arves også. Det er jo da folk som har...
oldefedre eller besteforeldre som har sittet i gulagleir eller vært med i krig og Vietnamkrig og alt mulig. Dette er helt og hele Østeuropa på en settvis også. Det er helt fucked up det mange har hvordan det var på 1900-tallet. Jeg ser en stor krise hvert 1500 år og det var en for 1500 år siden
Det var en for 3000 år siden, og det var en før der også. Og settvis skal det som skjer, ut i verden nå, skje. Og egentlig bør det være beroligende, fordi vi takler det, hvis vi stoler på det som har fungert for oss før. Yttre frykt skaper indre motivasjon. Vi går vekk fra det overfladiske, søker mer dybde, søker røtter, flere begynner å lese bøker, for eksempel.
flere må gå på lesekurs for å lære seg å lese og så lese bøker det er en jeg så det er mange som har mistet troen på demokrati blant unge mennesker i Norge det var nå nettopp i nyhetene og utdanningsministeren vår går ut og sier at jeg vil ha flere bøker i skolen og på en sett har hun rett da, men hun snakker jo om symptomene egentlig da
Vi skal en vei helt åpenbart, og vi har ikke noe valg. Og vi kan bare henge oss på, i stedet for å stritte imot, sånn som utdanningsmesteren gjør med hennes løsninger, og si vi går mot en mer rolig verden. Men det bør forene oss, og yttre frykt skaper yndre motivasjon. Det virker kollektivt. I Norge har vi noen veldig dyktige og vokale kvinnelige jurister.
Du har hatt en i podden her, hun benedikte... Benedikte Maltemør Høgberg. Ja, og Annine Kjærhulf og Cecilie Hellestvedt. Cecilie Hellestvedt hadde vel i fjor, eller var det forfør, en utrolig fin kronikk om hvordan kvinner driver med utfrysning. Og det starter allerede på barneskolen. Ja, det ble jeg utsatt for på barneskolen. Ja, og det poenget hennes var at dette fortsetter inn i arbeidslivet.
Det å stikke hodet ut, det å være litt annerledes, det å si fra om noe ubehagelig, fører til utfrysning veldig ofte. Det var ikke det hun skrev da, men det handlet om det. Og hun peker på det som et alvorlig problem som vi har, som vi må kunne snakke om. Poenget er at dette her i oss er en slags form for beskyttelsesmekanisme, fordi det handler om overlevelse som samfunn.
Men vi må ha takhøyde for det, akkurat som vi må ha takhøyde for å prøve å feile. En emtig fokus på teknologi, i det så ligger det innovasjon. Vi har alltid hatt behov for å ha det, fordi vi er så langt nord og lever i det klimaet vi lever i. Men da må vi ha rom for prøving og feiling. En investorvenn av meg i USA, som har jobbet mye med kinesere og innovasjon, han fortalte meg en gang at, du skjønner, i Kina så er de veldig flinke til å kopiere.
Men de kan aldri ha innovasjon. For innovasjon for amerikanere, sånn som i Silicon Valley, og han kommer ut av Stanford og Silicon Valley, for amerikanere så handler det om prøving og feiling. Du må ha takhøyde for å prøve å feile. Det må være positivt å feile. For det er da man lærer. Men i Kina så har du for det første, han var der i flere år og jobbet, de kan ikke ta på ansikt. Det er en kultur for det i stor del av Asia.
Så hvis det er gjort en feil et sted, så er det ingen som vil si hvor feilen er gjort. Det blir ikke tatt på ansikt. Og så forstår de ikke konseptet at det er positivt å feile. Og hva slags innovasjon får du da hvis du bare fortsetter i en retning uten å stressteste så mye at du faktisk feiler? Da vet du jo ikke om det er rett vei du går, hvis du skjønner. Så det han sier da er at du må kunne prøve å feile. En annen som har vært veldig vokal om det tidligere er
Yngve Kamprad, IKEA-gründeren, han har jo flere sånne, han skrev det som et testamentet, som fortsatt brukes i bedriften i dag, det finnes tilgjengelig på nett, kan man lese. Og det er smålandske, altså fra Småland i Sverige, ting som har fungert før, som han har vokst opp med, som han har brukt og implementert i IKEA, som IKEA fortsatt styres etter i dag.
Og det er utrolig mange fine vanligners. Det er så bra. Men blant annet er det at han snakker om byråkrati. Vær forsiktig, for i Sverige har du også et problem med byråkrati, og det kan bli for mye samarbeid. I Sverige handler det om at man må bli enige. Man må tykke av tilsammans før man går videre. Og det blir så mye kjating. Sluta kjate før man går videre.
og på en settvis, altså dette er et litt sånn skanavisk problem vi har sterke sosialdemokratier, vi har sterke fagforeninger, fordi vi er flinke til samarbeidet og det har vært vår overlevelses evner langt tilbake i alle tider, men så kan det bli for mye og i dekadente perioder så kan det bli for mye av det men som vi ser nå i det norske forsvaret for eksempel eller i det nordiske forsvaret så er det nye tider har jeg bud, som også krever tøffere
og forholde seg til tøffe ting. Så jeg tror vi er på vei inn i en ny tid, hvor det er mer ok å være modig. Disse kvinnelige journalistene, jeg så Annine Kjærhulf var ute nå og snakket om høyestrett, og der har vi også et demokratisk problem, altså. Det var et av de punktene til den røde linjen til Torbjørn Risaksen. Og det at Annine Kjærhulf, som er så respektert, går ut og kritiserer høyestrett, for da nydelig noe sånn TikTok-dom, hvor mye kan du gå inn
å forhåndssensurere folk på sosiale medier. Og Høystrett har nylig gått ut og sagt ganske mye. Og da får vi engelske tilstander, hvor folk banker på døra de er hjemme, og skadet ikke sønnen din eller datteren din som sitter på rommet og har sagt noe på nett. Og det kan vi ikke ha. Det er helt feil vei. Og det ser jeg, Keith Starmer, han har jo gått av nå, og det er jo en greie grunn til det. Han kan ikke holde på sånn. Og...
Men det handler vel kanskje også om den der rape-gang-avsløringen da? Jo, jo, jo. Men det henger jo kanskje litt sammen da? Det henger litt sammen da, fordi de turte ikke å varsle.
De lot det heller, ikke bare lot det heller fortsette, men de beskyttet det, fordi de var redde for at det skulle bli rasisme av det. Og så drar man den strikken for langt, og når den sprekker, så skjer det som skjer nå, bort til England, ikke sant? Ja, det er jo helt drøyt. Og så blir det mer og mer polarisert og spisset, selvfølgelig, som en følge av det. Og det at Annina Kjærhult kritiserer dette her, og kaller det at nå åpner høyestreds en Pandoras-eske,
Vi har ingen anelse om hvordan dette kan bli tolket nedover rettssystemene og videre til politiet. Og det blir mindre og mindre skjønn på politiet også. Og plutselig så blir det helt absurde problemstillinger som kommer frem i mediene neste årene som følger av det. Antakeligvis. Men det at hun stikker ut og varsler nærmest om det,
Er det sunt at hun kan gjøre det? Ja, kjempesunt. Er det bra? Det er nok noen som vil si det er ikke bra at hun gjør det. Vi må beskytte om kjernen i demokratiet vårt. Norske verdier. Det er jo vestlige verdier. Så jeg tror vi skal, når vi snakker om demokrati, jeg tror vi skal heller være med på reisen og
Bruke litt sånn vikingnist Som er Så alle de som skryter av vikinger Og ror bort i USA nå Glimt i øyet Uredd inni fremtiden Vi har stålet på det som har virket for oss før Det som gjør at vi Kan snakke sammen Se forskjeller Nei, se likheter Se likheter mellom forskjeller Ja
For å ikke søke mer polarisering, men heller mindre polarisering. Og de som ikke skjønner det, greit. Men dere må få være her ute. Dere får bare bli marginaliserte. Så får vi heller høre på de som har noe vettrykt å komme med. Å gå mer i takt kan føre til en mindre firkant. Vi må ha takhøyde og rom for forskjellige mennesker. Og
Vi kommer litt uansett. Men skal vi være bakstreberske som vi ofte er i Norge, eller skal vi bare snu oss sammen og se fremover sammen, da tror jeg vi får det bedre. Men at demokratiet vårt antagelig blir, altså demokrati er jo en løpende prosess, det er jo en endring hele tiden, ikke sant? Magna Carta er et levende dokument.
som har levd i århundre i England, som skal beskytte enkeltmenneskers rettssikkerhet. Det er jo litt sånn demokrati her, med høyhetsrettsjusteringer hele veien. Sånn er det også i USA nå. Trump taper en rekke dommer borti USA nå, fordi han prøver seg hele tiden å pushe grensene for hva som er demokrati og ikke-demokrati. Og man må kunne stressteste et demokrati på den måten. Helt innenfor det.
Men det må være solidt å tåle det, men det må også være modent for endring og bevegelse videre. Og så må vi slutte med norske naviteten og blåhøyheten, da. Fordi det er så mange som har så mange tanker om hvordan verden bør være. Og sånn er det hvertfall dekadente tider. Jeg husker for 10, 15, 20 år siden var det så mange som tenkte, og 90-tallet var helt jævlig på den måten, da var hele Vesten Tone Bler og Jagland og Stoltenberg og
Clinton, alle de var med på at da skulle verden bli et bedre sted, og vi snakket om hvordan det skal bli. Det er for mye, for mange idealer, og for lite realisme. Som styres mer av ideologi, og en slags sånn
Ideologi og aktivisme. Det er dekadente tider, men det er ferdig nå. Så må vi snu oss rundt. Sånn som Putin har vist, helt siden han gikk inn i Georgia, vist at power politics fortsatt er en greie. Hvis du går rundt og skal bruke norske bistandspenger her og der og tror at verden er så fin, at vi gir bistand til Kina er helt sinnssykt.
Men at vi tror at vi skal kunne endre verden uten å tenke at, eller for å si det på en annen måte, jeg har møtt på så mange både diplomater og andre maktpersoner som har vært mye ute i verden, og som har skjønt at, å fy faen, jeg trodde verden skulle være fin og var snill og sånn, men den er ikke snill, skjønner jeg.
Det er bare snill om vi tar vare på hverandre, for i alle land er det masse flotte mennesker. I Russland er det masse flotte russere. Tjenia har vært så mange steder og møter bare flotte folk. Men det er de som tør å se deg i øya, og de som ser hjertet ditt, og de som snakker ærlig, selv om det er brutalt ærlighet. Da får du bra folk. Det er den verden vi er på vei inn i nå, men vi må være moden for det. Vi må gå sammen den veien, og ikke stritte imot det gamle eller noe annet.
ideologi, eller å holde på noen sånne greier som man sier. Det er ønsketankninger. Det er ikke ærele lenger. Ja, det er jo litt det jeg prøver med podcasten min, da. Å snakke litt åpent om ting, og la folk snakke ferdig, så andre kan gjøre seg opp en egen mening. Men jeg blir jo anklaget litt for å bidra til mer polarisering også, ved å la folk slippe til, og ved at jeg kanskje
kan være litt kategorisk innimellom.
Ja, men vi har alvorlige kjepphester da. Jeg må jo ha lov å ha det. Du kan ikke være neutral. Jeg må jo være ærlig. Jeg må jo si hva jeg mener. Og det at andre prøver å definere deg vil jo til slutt føre til at folk i hvert fall får et bilde av hvem du er når du er ærlig. Og så vil de kanskje lytte på det du har å si. Men problemet er jo at de kanskje lytter på de andre og ikke lytter på... Det har jeg opplevd flere ganger når jeg har blitt kritisert. Og jeg hadde noen professorer som var ute til meg i forbindelse med boka til Wolfgang og meg, og
Og så snakker jeg med en forlegger etterpå, som er det skepteste, som gir ut en ny bok med oss. Og så sier han, nei, du skjønner, jeg så den kritikken og sånn, og sånn, ja, jeg leste det tilsvarende våre, da. Kritikken var helt syk. Nei, nei, jeg leste bare kritikken. Ja, ikke sant? Hva skulle du da? Når formålet for kritikkerne er bare å skape så mye røyk, at det må være ill, ikke sant? Ingen røyk uten ill. Men du har jo vært litt innom det nå, det med akademia. Altså, hvordan er det med tanke på...
ytringsfrihet og kansleringskultur og sånn i akte MIA. Jeg synes det er en systemfeil. I form av at ledere, det er to ting, ledere har rom for å bruke og implementere en fryktkultur. Jeg har personlig sett på nært hold. Jeg har sett anstendige, flotte professorer bli hudflettet og nedverdiget foran tribunaler. Det er helt syke tilstammet i tider. Som
De selv i dag er redde for å gå ut og fortelle om fryktkultur helt uten sidestykke. Det er helt groteskt og jævlig bestialske egentlig. Det er min erfaring. Problemet er at systemet tillater det. Og så er det et annet problem som jeg har vært inne på, og det er at hvis du er for dårlig til å jobbe med fagrett, så får du ikke sparken. Vi har gode fagforeninger, og det skal vi ha i landet vårt, men det er noe med balansen da. Så veldig mange steder så blir de som er for dårlige promotert til å være ledere.
Og hvis det skjer over flere ti år, så blir det som det blir da. En kamerat av meg som jobber i et fengsel i Norge, han sier at der er det så mange dårlige ledere, og han ser da han har jobbet der flere år, at de som er for dårlige i faget sitt, som ikke kan jobbe lenger med mennesker, de blir satt til å være ledere.
Og det har pågått i så mange år at ledelsen er bare helt for dårlig. Og så er det en sånn fryktkultur hos ledelsen selvfølgelig. For å bli tatt for at det er egentlig for dårlig. Talentløse mennesker. Vi burde ha et eget departement for alle de type menneskene hvor det bare er for store titler og høye lønninger og kan flytte papirer hele tiden. Og så er det sånn departement som egentlig ikke gjør noe men de tror de har en veldig viktig posisjon i samfunnet vårt. Og der putter vi alle de som ikke duger, som ikke kan sparke.
Barnevernet. Jeg har sett, du har jo vært litt ute med kritikk av barnevernet, eller fått kritikk for kritikk av barnevernet, og det kan jeg selv skrive under på. Jeg har personlig sett hvordan enkelte er alt for dårlig til å gjøre jobben sin. Plutselig et par år senere sitter det som leder, og hele lokalsamfunnet puster lett ut. Å, herregud, så bra. Nå kan du ikke jobbe med barn lenger. Eller foreldre.
Jeg tror kanskje i kommunal sektor så kan det skje litt sånne ting, ja. Fordi du er ganske beskyttet hvis du er kommunalt ansatt. Det skal godt gjøres. Jeg tror nok at
Sånn typ reorganisering av tjenester noen ganger kan være fordi man er nødt til å flytte noen personer. Jeg tror her må man forstå, altså dette er internasjonalt det jeg snakker om nå, det er systemfeilen. Og den vil alltid være der i varierende grad, så vi må ha noen som greier å fokusere på hvordan vi gjør systemet bedre hele veien. Og i USA er dette et kjempeproblem, det jeg snakker om her.
Og det er derfor Elon Musk og Trump hadde en sånn greie for tre år siden, eller når det var, med å bare rive enhet heller, og så bygge opp på nytt. Med first principles thinking, som er liksom Elon Musks greie da. Du kan bruke AI til hjelp til å lage strukturen, og så gjør du det mye, mye bedre. Og da blir det litt sånn, når Magnus Carlsen virkelig blir god i sjakk, så studerte han masse ting som ikke var lov å gjøre i sjakk.
Men så går det likevel. Fordi AI, eller det var noe som het en big, nei, blu, det var en sjakk-computer som var en slags AI da, tidlig, og den plutselig fant nye løsninger da, som til seg, og du kan faktisk åpne med den, du kan ha en hest på randen, og så skal du egentlig ikke gjøre det, for det er uskrevne regler som kan være 100 år gamle. Men så viser det at det funker som bare det da, det kan faktisk være en styrke.
Jeg har drept med grappling, lastelandskuts i mange, mange år, og akkurat samme der. Det er så mange regler om ting du ikke kan gjøre. Så da jeg kom litt opp på nivå, så begynte jeg å gjøre ting som du absolutt ikke får lov til å gjøre, fordi motstanderen blir så sjokkert. Jeg gjør det sånn, snur ryggen til, og kom igjen, da. Og så følger jeg en del sånne som er kjempeflinke internasjonalt. Det er dritkult å se at de bare gjør det du ikke skal gjøre, liksom, og så går det bra. Det handler litt om å ha den der glimte øya, se modig rett frem, gå nye retninger,
ha rom for å feile, altså sånne positive ting, ikke sant, og nå kopierer jeg det tilbake til, det er jo sånn vi burde ha i samfunnet vårt, men... Litt sånn kreative løsninger. Ja, men kreativ løsning kan jo være mange ting også da, i en økonomi er jo kreativ løsning helt forferdelig, ikke sant, da får du fengselsstraff. Men spørsmålet er om det går.
Og det er der det blir veldig svart-hvitt mellom høyre og venstre siden politisk, tradisjonelt, hvor det sier at vi må ha mindre stat, da fikser vi det. Vi må bare innskrenke byråkratiet. Mens venstre siden snakker om at vi bare skal holde folk i arbeid. Mer byråkrati. Men det trenger ikke å være det. Hvis man greier å ha noen sunne prinsipper
I bunn så er det lett å se hvilken vei man skal gå, eller hvilken vei man skal vokse. Jeg kjenner en kar som leverer løsninger til det offentlige innenfor data. Og han kan ikke bruke effektivisere. Det er ikke lov det. Nei, når han gjør innsalg, vil de forskjellige kommunale eller statlige etatene, kan han ikke bruke ordet innsalg. Fordi
Nei, effektivisere. Han kan ikke si effektivisere i innstallet sitt. Fordi da tenker de at da får de færre penger fra staten. De vil ikke miste pengene sine, men de vil ha hjelp til å ha data. Bedre systemer, ja. Men hvis resultatet er at det effektiviserer så mye at de får mindre penger, så går det ikke. Så han må vise, siden han er private aktør, han må vise at han skjønner gamet.
Nei, det er ikke effektivisere, det er allokere midler til andre ting. Det er en spøk i Norge når vi kommer i november-desember på penger som er til overs på budsjetter som skal brukes opp. Hva er det for noe liksom? Det er en sånn systemsfeil som kunne fikses. Hvordan snu dette rundt til å... Det lønner seg ikke å bruke like penger, lite penger, for da får du mindre neste år. Ja, ja, og det...
Og det vet jo de som deler ut pengene også, ikke sant? Men hva skal de gjøre? Det er kjempevanskelig. Så problemet er nok også at det er veldig dypt rotet. På sett og vis har jo Elon Musk litt rett da. Det er blitt så avsindig og bloated for å bruke det engelske ordet at det er nesten umulig å fikse. Du kan bare prøve å styre i en form for ansvarlighet eller modighet eller noe annet, men kan du virkelig det?
Spesielt når flere og flere ledere er de som er for dårlige til å jobbe med faget sitt i forskjellige sektorer. Så det er litt sånn problemer her da, som ikke er så enkle å løse. Og så er det kommet en sånn greie med first principles thinking som er veldig sånn populært stadig mer i Europa også nå, ikke bare i USA.
Fordi vi har AI. Fordi vi har quantum computing, som en greie også hvis man vet hvordan det fungerer sammenlignet med vanlig computing. Så er det revolusjonerende. Det åpner for så mye løsninger. Men det er jo egentlig en form for effektivisering. Så i bunn og grunn kan vi spørre oss, er det mulig å fikse demokratiet? Og kanskje det ikke er det. Men vi er i en tidevannspølge på vei inn i et helt nytt landskap.
Og for mange er det uttrykt, for mange som aldri har opplevd noen annen dekadense. Men dette har skjedd før. Og hvis vi tar med oss noe av det som har funket før, og det kan være at det nye landskapet vi skal inn i vil føre til en del av ødeleggere uansett. Men vi overlever det hvis vi fokuserer på likheter mer enn forskjeller.
Kjempebra. Jeg tenker kanskje det kan være siste ord i denne episoden her. Jeg snakker alt for mye, så jeg håper det var greit. Jeg synes det har vært veldig interessant å høre på dine
dine refleksjoner, dine tanker og ikke minst følelser. Er det noe mer du vil si nå før vi runder av? Kanskje hvis noen fortsatt lytter eller ser på da. Jeg må jo si at det jeg har opplevd og litt sånn som det du opplever med folk som bringer og aktivister og folk som skaper trøbbel og usikkerhet og frykt og tvinger deg inn i et hjørne eller inn i et mørkt hull hvor du føler deg fallet hele tiden.
Alle tingene du kan oppleve som gjør at du føler du holder på å knekke, eller være i ting. Hvis du kan komme dit hvor du faktisk setter pris på det du har opplevd, så vil du også sette pris på de menneskene som har prøvd å gjøre deg vondt. Og det gjør jeg. Det har tatt litt jobbing. Men når jeg snur på det, i stedet for å stritte imot, i stedet for å være bitter for at det ble som det ble,
heller la seg fylle av å gi slipp, rett og slett, og la seg fylle av det å ha ydmykhet og aknemmelighet for det man har vokst, der man er, det man har fått, det man har hver dag, de nære ting, som det heter. Hvis man kommer dit, at man kjenner at man vokser som menneske basert på det riktig ille man har opplevd, om det er selvpåført eller hva,
Så er det en veldig fin måte for å lage takk og traume på. Altså gi slipp, sette pris på takknemlighet, ydmyghet og aksept. Og det har tatt litt tid, men jeg har vært der en stund nå. Og jeg merker at for min egen del, det er fire år siden, at jeg får fysisk vonde følelser av å være nær personer, eller se personer, eller være på steder. Og jeg har opplevd dramatiske ting.
eller digitale bånd i hodet mitt basert på angrep og social justice warriors, internettkriger og alt det der som skaper ansmenthet, ikke sant? Nå er jeg bare så uendelig takknemlig jeg vil si takk til alle dere som har prøvd å ta liv av meg fordi det har gjort meg både sterkere det har vist meg styrke som jeg ikke visste jeg hadde det har gjort meg til et bedre menneske et bedre far, bedre på så mange måter og det er nesten så jeg blir redd
Hvis jeg tenker på, hadde jeg ikke vært for at jeg hadde opplevd alt det her, og det er masse jeg ikke kan si, men hvor fattig hadde ikke jeg vært nå i dag, sammenlignet med det jeg føler jeg har nå av rikdom. Og det er en erkjennelse som er veldig, veldig fin å ha med. Så nå når jeg er på de stedene, eller møter de folka, eller tenker på dem, inne i hodet, eller har tankekjør et eller annet,
Jeg fyller seg gode følelser av takknemlighet, fordi jeg har aksepten, og jeg har ydmykheten. Og det er en veldig fin måte å gå videre på. Herregud, du skal langt ned i kjelleren også. Ja, men det du beskriver nå er jo noe som passer litt til begrepet posttraumatisk vekst. Ja, er det et begrep? Ja, det høres jo veldig ut som et fint begrep. Ja, fordi posttraumatisk stress kan...
gjøre at man kommer inn i en prosess hvis man faktisk bearbeider det på en god måte da at man vokser på den erfaringen at man utvikler seg da litt sånn mindfulness type ja, at hvis du faktisk
å møte traumene dine, hvis du faktisk klarer å bearbeide det på en hensiktsmessig måte, så vil du komme styrket ut på den andre siden, og ikke bli svakere av det da. Men da føler jeg virkelig at for å komme dit så må du greie slipp. Ja.
Ja, det er jo en viktig del av traumabehandling, akkurat den biten der. Å gi slipp, ja. Å komme seg videre, ikke la traumene definere deg. Det hjelper meg videre også, ikke sant? Jeg var i en annen podcast og sa noe feil antakeligvis, eller jeg var ærlig da, jeg hadde ikke lyst til å lyve.
Jeg har litt problemer med livet, og så sier jeg en feil ting, og to uker senere banker barnevern på døra. Men da er det sånn, ja, nå skjedde det. Ikke noe bitterhet, ikke noe anspenthet, bare jeg er chill på det. Velkommen inn, så koselig. Ny runde. Men altså, det er ikke noe stress. Jeg skulle kanskje ikke sagt det, eller den slemme podcastverden skulle kanskje ikke spurt om det han spurte om, men det er ikke så farlig. Det skjedde.
Jeg er ikke bitter, og jeg bare aksepterer. Jeg opplever at denne versjonen av meg, den mye mer modne versjonen, har lettere for å gå videre og takle ting. Jeg går ikke rundt og er redd for nye ting som skjer, for jeg vet at det var et bilkrasj oppå Davet, så langt fra Davet, for jeg hadde hodet der og ikke der. Men da skjedde det. Og så er det noe læring der.
Og den læringen får jeg kanskje ikke nå, men den kommer. Og det gjør den jo. Også med ydmyghet og takknemlighet og alt det der, det er fint. Men jeg tror dette som heter litt sånn dragdreper og sånn i eldre tider. Hvordan gå videre? Styrket. Bedre. Mer moden. Og kanskje mer reflektert, men også mer rotet. Rotet. Nei, så ja. Takk til alle som har prøvd å
drepe min karriere eller meg, eller mine tanker det har vært en fin reise Ja, så bra Tusen takk for at du ville komme hit til Snakk med Silje Ja, takk, takk Silje Veldig hyggelig