SmS#126 Tanya Nysveen: Shada-saken, grooming og maktovergrep i barnevernet
Podcasten 'Snakk med Silje' tar imot Tanja Nysveen, som forteller om sin oppvekst i barnevernet, mobbing, grooming og grenseoverskridende forhold med ansatte på institusjon, samt vold fra en tidligere barnevernsansatt. Hun knytter sin historie til Shada-saken, kritiserer VGs dekning og argumenterer for ny etterforskning og kritikk av barnevernets fundament.
00:00
Tanja Nysveen deler sin sterke historie om opplevelser av overgrep i barnevernet og kritikkverdige omsorgsforhold som følger.
04:11
Tanja deler sin erfaring med barnevernet og kritiserer mediedekningen av barnevernskritiske miljøer for å mangle nyanser.
11:22
Barn bør få uttrykke seg fritt uten press fra voksne, for handlemåten kan påvirke tillit og ærlighet i forholdet.
17:17
Tania deler sin oppvekst med barnevernserfaringer, etnisitet og kampen for aksept i et lite samfunn.
25:03
Podcastsegmentet beskriver erfaringer med mobbing, gruppepsykologi, og viktigheten av selvintegritet etter en flytting til ny skole.
Transkript
Nævnt i episoden
Tanja Nysveen
Gjest; tidligere barnevernsbarn som deler egen historie om overgrep og svik.
Silje Skjevig
Programleder, psykolog, kritisk til VG.
Shada-saken
Dødsfall på barnevernsinstitusjon; gjesten stiller spørsmål ved selvmordskonklusjonen.
VG
Kritiseres for vinkling av barnevernskritikere og Shada-saken.
Rune Fardal
Barnevernskritiker; gjesten mener han dokumenterer godt og urettferdig omtalt i VG.
Marius Reikerås
Erfaren jurist i Shada-teamet.
Vigdis Bollerud
Erfaren politibetjent i Shada-teamet.
Rettssikkerhet for Alle
Forening som belyser Shada-saken.
Winsrygg
Lege kritisert i VG for manglende spesialisering; troverdig ifølge gjesten.
Rape Gang Inquiry Report
Engelsk rapport om grooming; brukes som sammenligning.
Sørumsand
Sted gjesten vokste opp og ble mobbet.
Stavanger
Byen der institusjonen og voldshendelsen fant sted.
Sole Utredningssenter
Ungdomsfengsel-lignende utredningssenter der gjesten ble tvangsplassert.
Plattform der gjesten publiserte video om sine erfaringer.
Deltagere
host
Silje Skjevig
guest
Tanja Nysveen
Point
"Ikke gjør det mer. Dette skal ikke foregå på institusjoner i Norge. Ferdig snakka."
En sterk og tydelig appell fra Tanja til ansatte på barnevernsinstitusjoner om å stoppe grenseoverskridende forhold med ungdommer.
"Det å være oppegående er jo ikke et argument for at man ikke er en kriminell eller en drapsmann eller kvinne heller."
En kontroversiell påstand som utfordrer VGs bruk av 'oppegående mennesker' som argument for å ikke stille spørsmål i Shada-saken.
"Barnevernet i Norge er bygd opp på et fundament som sier at hverken jeg eller min familie burde vært til."
En sterk påstand om barnevernets historiske røtter i raseforskning og dens betydning for Tanjas egen identitet.
"Maktforholdet er jo der uansett, enten en pasient er 16, 17, 20, 25 eller 65."
Et viktig poeng om at alder ikke opphever det asymmetriske maktforholdet mellom omsorgsperson og den som skal tas vare på.
"Vi opererer i grupper... Det er derfor vi har Robinson, Farmen, alle disse gruppebaserte TV-programmene."
Et interessant poeng om grupper hos mennesker, illustrert med referanser til populære TV-programmer.
"Angrep er det beste forsvar – jeg gikk direkte mot dronningbiene på toppen."
Tanjas strategi for å unngå mobbing på ungdomsskolen – et kreativt og modig svar på en vanskelig situasjon.
"Jeg tror det lukter vondt av denne saken, og skjønner ikke hvorfor man ikke bare åpner opp en ny etterforskning."
Et sterkt utsagn om behovet for uavhengig etterforskning av Shada-saken.
Påstande
Rapporten (Rape Gang Inquiry Report fra England) anslår at minst 250 000 unge britiske jenter er ofre for organisert grooming, gjentatte voldtekter, ofte gjengvoldtekt, trafficking, tortur og misbruk over flere tiår.
Et tall og en påstand om omfanget av seksuell utnyttelse av unge jenter i England som kan sjekkes mot rapporten.
Tanja ble født i Oslo i 1981.
Et faktum om Tanjas fødselsår og fødested som kan verifiseres.
Tanja var under barnevernets omsorg frem til hun var 23 år.
En påstand om varigheten av barnevernsoppholdet som kan sjekkes i barnevernsdokumenter.
Tanja ble plassert på en privat institusjon som kostet 1,2 millioner kroner i året.
Et konkret beløp og et faktum om kostnaden av institusjonsoppholdet.
Mannen som Tanja var sammen med ble dømt for volden mot henne gjennom en bot på 10 000 kroner.
Et faktum om utfallet av voldssaken som kan sjekkes i politidokumenter.
Institusjonen melder til kommunen at de sover med Tanja fordi hun har mye mareritt.
Et faktum om hva som er dokumentert i barnevernspapirene.
Tanja sier at hun ble plassert under barnevern til dels fordi hun ikke gikk på skolen grunnet mobbing.
En påstand om årsaken til barneverns tiltaket som kan sjekkes mot skole- og barnevernsdokumenter.
Det ikke er en anerkjent terapeutisk metode i barnevernet å dusje naken sammen med ungdommer, men det var utbredt i Sør-Vest området ifølge Tanja.
En påstand om praksis på institusjonene i Sør-Vest regionen.
Politiet tok ut tiltale mot mannen for volden, og han måtte betale bot, uten at Tanja selv ville anmelde.
Et faktum om hvordan voldssaken ble håndtert av politiet.
Shada døde på en barnevernsinstitusjon i Sør-Vest politidistrikt.
Et faktum om hvor Shada døde.
Det var fire kvinner i boligen da Shada døde – Shada selv og tre ansatte.
Et faktum om hvem som var til stede ved dødsfallet.
Shada hadde tidligere ytret ønske om å ta sitt eget liv.
Et faktum om Shadas psykiske tilstand før dødsfallet.
Dødsattesten oppgir depresjon og PTSD, samt strangulering/selvmord som dødsårsak.
Et faktum om hva som står på dødsattesten.
En AMK-logg fra alarmcentralen ble funnet syv år etter Shadas død, og den var ikke tilgjengelig for legen Vinstrygg tidligere.
Et faktum om AMK-loggens historie i saken.
Den ansatte som innledet forhold med Tanja fikk sparken, men fikk jobben tilbake etter at de gjorde slutt, og fikk senere lederstilling innen buffettat i Rogaland.
Et faktum om den ansattes karriereforløp.
Tanja deltok i et forskningsprosjekt knyttet til Universitetet i Stavanger, der hun ble fulgt opp i ti år.
Et faktum om Tanjas deltakelse i forskning.
Politiet som hadde ansvar for Shada-saken var en ung og uerfaren politibetjent, og legen som obduserte henne var nyutdannet og under spesialisering.
Et faktum om erfaringen til nøkkelpersonene i saken.
Tanja sier at barnevernspensum fortsatt bruker begreper som 'rase' og har lister over sårbarhetstrekk ved barnemishandling.
En påstand om innholdet i pensumlitteratur i barnevernsutdanningen.
Politimannen som dukket opp på døren til utredningssenteret var i sivilt og jobbet som politimann.
Et faktum om Tanjas første møte med politiet.
Hjelpetelefonen for psykisk helse i Norge er 116 123 og er åpen døgnet rundt.
Et faktum om et offentlig tilbud.
Loader
Han la deg ned på senga, tok armene dine over hodet, eller holdt de fast. Han lugget deg, så det var jo hårkjafser som var ute. Han beit deg i kinnet. Det er jo ganske brutalt å lese. Og i samme tidsrom, noe som jeg ikke husker, Silje, var at jeg var faktisk under barnevernenes omsorg. Faktisk helt fram til ett år etter denne hendelsen. Du har jo også tenkt mer gjennom...
en del andre ting, altså hva slags type behandling du fikk under barnevernet. Det var jo ting som skjedde der som var ganske kritikkverdig. Det var jo ikke bare han som var grønsoverskridende her. Man sover sammen med de ansatte, man dusjer sammen med de ansatte. Hva var rasjonalet for den type terapeutisk opplegg på avdelingen? Jeg har jo ikke snakket med de om det her i etterkant, sånn at det blir jo på en måte min opplevelse som en ungdom da. Men
Det som er bra for oss akkurat nå, er at de faktisk har dokumentert noe av dette inn til kommunen. De har blant annet rapportert inn til kommunen som hadde meg plassert under barnevernstiltak, at jeg av og til sover med ledere på institusjonen. Og da sover dere i samme seng? De skriver jo ikke at vi sover i samme seng og under samme dyne, men det var jo det som skjedde stort sett da. Men de skriver at de sover med meg. De utdyper ikke det, men de beskriver at det handler om at jeg har mye mareritt.
-Hvor gammel var du da? -17 år. Så snakket du om at man ikke bare sov sammen under samme dyne,- -men at man også dusja sammen. Hvorfor skulle man det? For oss var det vanlig å dusje sammen. Man var naken og dusja. Det er jo fort gjort at det kan bli grenseoverskridende,- -spesielt hvis ungdommene har blitt utsatt for seksuelle overgrep i sin oppvekst. Det er ikke en anerkjent terapeutisk metode i barnevernet.
Men det var ganske utbredt utenfor sånn jeg forstod det, i hvert fall i Sør-Vest i det området der. Og derfor så vet jeg at for å trekke det litt inn i den Shada-saken, Shada var jo på institusjonen i Sør-Vest politidistrikt. Har du hørt om Rape Gang Inquiry Report fra England?
Rapporten anslår at minst 250 000 unge britiske jenter er offre for organisert grooming, gjentatte voldtekter, ofte gjengvoldtekt, trafficking, tortur og misbrukt over flere ti år. Sårbare jenter ble systematisk utnyttet seksuelt, mens myndigheter og institusjoner så bort eller aktivt beskyttet overgriperne.
Flere uavhengige og statlige rapporter dokumenterer systematisk svikt fra politi, lokale myndigheter, sosialtjenester, barnevern, helsevesen, skole og drosjelisensiering. Kan det som skjedde i England også skje her i Norge? I dag skal vi snakke om nettopp det. Jeg heter Silje Skjevig, podcasten min Snakk med Silje omhandler alle slags tema, og gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det gjesten sier. I denne episoden møter jeg Tanja Nysveen. Hun deler sin egen historie fra det norske barnevernet. En historie om grooming, grensoverskridende forhold med ansatte på institusjonen, alvorlig vold og institusjonelle svik som strekker seg helt inn i voksenlivet.
Hun knytter også sin historie til Shada-saken, og stiller spørsmål ved hvordan vi som samfunn håndterer slike saker i dag. Viktig advarsel før vi begynner. Denne episoden inneholder sterke og detaljerte beskrivelser av vold, seksuell utnyttelse, grooming og selvmord. Det kan være vondt og ubehagelig å høre på. Jeg anbefaler sterkt at du lytter sammen med noen du stoler på, og at dere snakker sammen om det etterpå.
Hvis du kjenner på vonde følelser, angst eller ubehagelige tanker alene, ikke sitt med det. Ring en venn eller ta kontakt med hjelpetelefonen på 116 123. De er der for deg døgnet rundt. Dette er en alvorlig samtale om maktemissbruk, tillitssvik og hva som skjer når de som skal beskytte de mest sårbare i stedet utnytter dem. Tanja forteller sin historie åpent og ærlig.
Ikke for å bevise andre saker, men fordi hun mener det er viktig at vi våger å snakke om det som egentlig skjer bak lukkete dører i noen av våre institusjoner her i landet. Så hvis du er klar, la oss lytte til Tanjas historie. Velkommen, Tanja Nisven.
Du har jo lagt ut en video på YouTube, derfor jeg kjenner deg. Du fortalte litt om hvordan denne Shada-saken gjorde at du hadde et behov for å fortelle litt om dine erfaringer. Du ble litt provosert av måten
De som er det man kaller barnevernsaktivister blir omtalt og snakket om i sosiale medier, men også i hovedstrømsmediene. Vil du fortelle litt om hva som gjorde at du la ut den videoen? Jeg skal selvfølgelig linke til den under denne episoden, men jeg vil gjerne høre litt med deg nå. Hva gjorde at du la ut den videoen?
Nei, altså jeg har jo da... Hvorfor jeg la ut den siste videoen, var fordi at jeg har følt med på hvordan blant annet VG har vinklet og publisert rundt det såkalte barnevernkritiske miljøet i en årekke nå. Og jeg kjente at...
Hvordan de omtaler blant annet Rune Fardal, Marius Reikerås og i senere tid Bollerud og denne foreningen Rettssikkerhet for Alle og deg Silje, det synes jeg rett og slett ikke noe om. Dette er et miljø som jeg personlig opplever at ønsker å finne svar på det veldig mange bryr seg om.
Og det var en periode der aktivisten Rune Fardal, eller han kaller seg vel selv ikke noen aktivist, en hjelper da. Hjelperen Rune Fardal, som jeg har opplevd faktisk hjelper mange. Det startet for noen år siden at VG lagde en såkalt drittpakke om han. Og jeg synes ikke den belyser hvem Rune Fardal er på en god nok måte.
for meg virker det som VG og den journalistiske kollega-gjengen i den redaksjonen har et helt annet forhold og syn på de såkalte barnevernskritikerne enn det jeg har. Og jeg vet ikke hva bakgrunnen til de spesifikke personene som jobber i VG er, men min bakgrunn er at jeg har vært
en ungdom i barnevernet og i senere tid så har jeg også blitt mor og Rune Fardal, han dokumenterer arbeidet sitt veldig godt og han var en av de første som dokumenterte ganske godt rundt skjadasaken, hva som hadde blitt gjort og ikke minst hva som ikke hadde blitt gjort og i de senere tid så kom jo VG da ut med skjadasaken og da kjente jeg at noen må stanse det VG holder på med
Og nå skal ikke jeg sette meg på en pidesal eller på et høysett at jeg skal stanse VG og gå etter de som jobber med Shada-saken. Og det er heller ikke formålet. Men jeg bare tenkte at jeg kan ikke sitte og holde min egen historie... Den er ikke skjult, men jeg vil ikke...
Jeg vil komme frem med historien min, eller deleraden i hvert fall, det er jo ikke hele livet mitt, den videoen, men jeg vil fortelle ting som jeg har opplevd i barnevernet, som kanskje kan belyse skjada saken også, og i et annet perspektiv.
Fordi når jeg ser hvordan Sjada-saken er dokumentert fra Retssikkerhet for Alle blant annet, så gir det mening for meg. Det Retssikkerhet for Alle forsøker å belyse, det gir meg et håp om at noen prøver å finne svar.
Mens det VG holder på med, særlig med den artikkelrekka om Shada-saken, det gir meg en følelse og et inntrykk av at de ikke ønsker å finne svar rundt hva som skjedde med Shada. Og jeg vet ikke hva som skjedde med Shada. Jeg kjente ikke Shada. Men jeg husker veldig godt for noen år siden, så la Rune Fardal ut det første møtet til Shada med den lokale barnevernstjenesten.
Og jeg skal ikke bedømme om det var riktig eller galt å legge ut det lydopptaket, men vi har faktisk en lovgivning i Norge når det kommer til det journalistiske. Og det er sånn at hvis det finnes informasjon som er allmenn nyttig, at kommer frem, så er det viktig å lov å belyse det.
Og jeg tenker at Rune Fardal hadde kanskje rett til å legge ut den videoen, men jeg ønsker ikke å verken dømme deg den ene eller den andre veien, men jeg hørte på lydopptaket. Og jeg er glad for at jeg gjorde det. Og jeg tenker at det lydopptaket med Shada sitt første møte med barnevernstjenesten er veldig, veldig viktig dokumentasjon. Jeg husker jeg klarte nesten ikke å sove i de to neste nettene etter at jeg har hørt det. Har du hørt det, Silje? Ja. Hva tenker du om det lydopptaket?
Det er veldig vanskelig for meg å bedømme, fordi
som opplever overgrep og vold hjemme, de er jo lojale overfor foreldrene sine, og er kanskje ikke så ærlige om det som skjer hjemme. Men på en annen side, så hører jeg jo at disse som snakker med de barna, er overbevist om at de faktisk er utsatt for det, og prøver å få barna til å gå med på at de er det. Men det er litt vanskelig for meg å
å vite litt sånn... Jeg synes det er skummelt å mene for mye om det, men det er ikke sånn jeg ville snakket med barn som kanskje har blitt utsatt for overgrep. Fordi barn er også veldig... Hva skal jeg si...
tilpassningsdyktige, men gjørlige, og går kanskje med på å si ting som ikke er sant, fordi de voksne forventer det. Og det er jo fort gjort å da overbevise barn om dette er det riktige svaret, så si dette. Som kan være ganske farlig, egentlig. Fordi
Barn må få fortelle åpent selv, og man må være nysgjerrig og ikke legge ord i munnen på dem, eller være veldig tydelig på hva slags svar du vil ha, eller forventer å få, som var veldig tydelig i det lydopptaket. Jeg vet ikke, men samtidig, utenfor det lydopptaket, så kan du egentlig ikke vite noe som helst, da tenker jeg, om hva som faktisk har skjedd, hva som er sannheten. Det er jeg enig i.
Jeg tenker at jeg skal ikke mene noe om hvordan Shada og brødrene hadde det hjemme. Fordi jeg kjente jo ikke Shada, og jeg kjenner jo ikke foreldrene hennes heller. Men så klart er det ikke utenkelig at de kan ha vært utsatt for vold. Det har jo foreldrene sagt at de har gjort da. De har jo fortalt at de har gjort noe oppdrager vold i den rettssaken som var. Men
til barnevernet, og ikke bare barnevernet, men også læreren. For det var jo ikke bare barnevernet som var til stede. Læreren har jo også et ubalansert maktforhold til alle elevene sine i en klasse. Og så...
kan man jo tenke at en lærer også er en tillitsperson, så det kan jo godt være han var med på barnevernsmøte som en tillitsperson. For at barna skulle kjenne seg trygge da, så de ikke skulle snakke med en vilt fremmed person om noe som er ganske vanskelig. Men samtidig så var det vel også læreren som hadde meldt familien til barnevern også. Så det er jo mange roller og ulike maktforhold som er på vei her, og en annen ting er at det er lokale forhold,
Læreren og barnevernslederen og de fra barnevernet som er der, de skal fortsette å samarbeide etter Shada-saken også. Og det er jo heller ikke utenkelig at det kan påvirke hvordan vi samhandler. Og Shada bodde i en liten kommune, her var det veldig små forhold. Hun kom til en kommune som, eller de bodde i en kommune som ikke har et veldig stort mangfoldig, ikke en mangfoldig befolkning.
Og det kan være mange mekanismer som er aktivert her. Så hva Shada opplevde hjemme kan jeg ikke si noe om, men jeg kan si noe om, sånn som du gjør nå, hvordan er det å jobbe med mennesker, og hvordan møter vi som jobber med barn og familier, barn og familier. Og jeg kan jo bare si med en gang at mitt møte med barn og familier ligner ikke på det møte barnevernet og læreren hadde med Shada og brødrene.
Og det avviker ganske sterkt fra hva jeg tenker bør være vår barnevernspraksis. Og så har det jo vært noen... Det her med barnevern er litt komplisert, fordi at ja, de skal jobbe med å ivareta barns helse,
Samtidig er det ikke helt helse- og omsorgsarbeidere. De har også metodikk som er mer inn mot kriminologi og det juridiske, så det blir et mellomfagområde mellom helse- og omsorg og politiarbeid. Så det er jo et veldig nyansert arbeid
Der det kan sikkert være ganske enkelt å gå over grenser av helse og omsorg til politiarbeid, og det gjør de jo helt åpenbart i det første møtet med Shada og brødrene.
Ja, for det er litt det at hvis du skal drive etterforskning og avhør på den ene siden, på den andre siden så skal du også drive gi god omsorg og ivareta og møte barnas behov på den måten de trenger og samtidig både etterforske familier men også hjelpe familier
Så det er jo ikke rart at dette kan bli litt komplisert, og det er jo ikke rart at det er vanskelig med det tillitsforholdet da. Du etterforsker meg, men samtidig skal du veilede meg i hvordan være en bedre forelder. Det er jo litt vanskelig da, og det er jo ikke rart at om mange foreldre kanskje ikke samarbeider så godt med barnevernet, nettopp fordi de er skeptiske, fordi de ikke har så høy tillit til barnevernet, fordi de vet at de kan faktisk ta faen med barna mine. Selv om det ...
ikke skal skje det er liksom siste siste mulighet er jo å ta barna vekk fra foreldrene sine
Og terskelen skal være veldig høy, men det er jo mye som tyder på at den i noen saker kanskje har vært litt for lav, den terskelen. Og også det når det kommer til det biologiske prinsipp, at man skal prøve å holde, i hvert fall ha god kontakt med foreldre og søsken, også etter at barnevernet har hatt en omsorgsovertakelse. Men det blir jo kanskje en annen sak igjen. Men
Men tilbake til deg da. Hvem er du da? For at folk vet hvem som snakker her. Du har jo en historie som ungdom i barnevernet selv. Men kanskje vi skal starte med å få høre litt det. Så får vi kanskje høre litt hva som har skjedd etter det, og hvilken utdanning du har tatt, og ...
Det i andre rekke. Folk er jo nok sikkert veldig nysgjerrig på hva skjedde med deg. Hva er grunnen til at du tenker at din historie er relevant inn i dette? Nå tenker jeg ikke at alle historier rundt meg er relevant inn i dette. Men jeg har nok flere opplevelser som kanskje kan være relevant. Både i forhold til barnevernet, men også i forhold til rettssikkerhet.
Og jeg så på et intervju du gjorde med hun Barbro. Peilsen, ja. Så spurte hun deg hvor langt tilbake vil du at jeg skal starte? Og det er jo litt sånn, det er for meg også, hvor langt tilbake vil du at jeg skal starte? Men jeg kan jo oppsummere litt kort hvem jeg er da. Så du har jo sagt hva jeg heter, det heter Tania da. Og så, jeg ble født i Oslo i 1981 på sykehuset jeg nå selv jobber.
Så jeg startet mine første år i Oslo med en norsk mor, en helt norsk mor, og en pappa som hadde kommet som arbeidsinnvandrer fra Finland. Og hans foreldre igjen hadde innvandret fra Russland til Finland. Så jeg kan oppsummere og si at jeg er halvt norsk og halvt finsk-russer.
og det er min etniske bakgrunn og hvorfor jeg nevner min etniske bakgrunn er fordi at den har hatt veldig mye å si for hvordan jeg har hatt oppveksten min og mitt voksenliv i dette samfunnet og det har tatt meg litt tid på å forstå i hvilket omfang min etnisitet har påvirket min opplevelse og min tilstedeværelse her i Norge men jeg bodde noen år i hvert fall i Oslo de første årene
Så først skulle jeg begynne i barnehage, og da på grunn av...
bakgrunn. Så den første plassen jeg fikk var i det som kaltes da Oslo Sygøyner barnehage. Åja, var en egen barnehage for sygøynerne? Ja, for sygøynerne. Og jeg passet inn der tydeligvis. Men så var det at mamma hadde renholdsfirma som hun vasket for en advokat som gikk litt i nettverket så fikk jeg begynne på Skøyner terrasse private barnehage da. Så da gikk jeg på barnehage der.
Og så skulle mamma bygge seg hus, så da flyttet vi til Sørumsand, der hun hadde en mor. Så jeg gikk på barneskole og ungdomsskole på Sørumsand. Så jeg pleier av og til å si at jeg er fra Sørumsand, men jeg er jo egentlig fra Oslo da.
Men det er jo ofte der man har gått i grunneskolen, at man føler en slags, jeg vil ikke si at jeg føler tilhørighet, men jeg føler i hvert fall at store deler av barndommen min var på Søremesand. Ja, men det er litt samme opplevelse, for jeg er også født i Oslo, men har ikke vokst opp der på en måte. Jeg gikk på barneskole på Kløfta, og ungdomsskole på Rålt. Så det er jo litt sånn, det er jo det du husker best på en måte. Du husker jo ikke noe du så godt de årene før du begynte på skolen. Nei.
Kjenner du området da? Ja. Vi har jo litt geografisk samme erfaring da, i hvert fall.
Det er jo ikke sikkert det var samme opplevelser. Nei, det var nok helt sikkert ikke. For jeg har i hvert fall sluppet unna og måtte ha noe med barnevernet å gjøre. Ja. Men ja, så hva skjedde da? Hvorfor måtte du inn i barnevernet? Altså det som...
Den historien for meg endrer seg litt underveis. Det handler om modning, det handler om nye erfaringer som gjør at man ser ting fra en annen måte. Så bakgrunnen til at jeg havna i barnevernet, den offisielle grunnen var at jeg ble da på Sørensand utsatt for omsorgsvikt av min egen familie. Det var den formelle grunnen. Og det var også den historien som ble fortalt.
Men skolehverdagen min på Sørensand var jo veldig preget av mobbing. Så mye at når jeg skulle få vittnemål fra ungdomsskolen,
så måtte det være sånn krisemøte på skolen, fordi at de hadde egentlig ikke lov å gi meg noe vittnommål, for jeg hadde så vidt vært der litt i, da var det 7. og 8. og 9. klasse, i min reform som man gikk på ungdomsskole, og da hadde jeg vært der litt i 7. klasse. I 9. klasse er jeg ikke engang på klassebildet, for jeg var ikke på skolen. Så det var vel mellom 7. og 8. klasse at jeg for fullt kom inn i barnevernet, da.
Fordi du ikke var på skolen? Ja, først og fremst fordi jeg ikke var på skolen. Jeg hadde begynt å vanke et veldig dårlig miljø. Jeg hadde prøvd litt dop på fest, og jeg var i en slags negativ løpebane. Så jeg kom inn i barnevernet, men jeg var samtidig veldig aktiv.
Så jeg spar ikke av fotball, jeg hadde holdt på med dans og karate, jeg hadde holdt på med musikk, og jeg hadde startet band i sjette klasse, så jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre aktiviteter og være aktiv. Men når jeg ser på det nå i etterkant da, selv om jeg klarte ikke å reflektere så mye over det til barnevern på den tiden, med på en måte litt sånn samme hva jeg gjorde, så ble jeg på en måte ikke helt akseptert og inkludert.
Jeg husker da, Sørumsand er jo også et veldig lite miljø, sånn som Sjada, det er jo derfor kanskje jeg kan identifisere det litt. Først så kom vi innflyttet til Sørumsand, og min mor var ikke helt definert som en sørumsandling. Allerede der er hun litt fremmedgjort fra lokalsamfunnet, og i tillegg så kommer hun til det lokalsamfunnet med det som mange på Sørumsand kalte her kommer fremmedmannsblod, altså meg.
at hun kom tilbake hun hadde bodd der i oppveksten og så kom hun tilbake med en unge uten pappaen for min pappa var i Oslo, de skilte seg hun kom med et barn som for det første ikke lignet på henne for jeg var helt lik faren min og så har det kommet noen historier om at denne ungen er egentlig ikke helt norsk så
Hun fikk mye stigma. En, fordi hun hadde skilt seg. To, fordi hun kom med såkalt blandingsblå barn. Dette var noe som følte meg hele oppveksten. Mamma prøvde så godt hun kunne til å beskytte meg, men hun hadde jo selv aldri opplevd dette. Så hun tenkte at det beste var å bare late som det ikke var sant. Så hun endret navnet mitt, ikke fornavnet mitt.
Det er jo ikke så mange i Norge som heter Tanja, så allerede der begynte folk å si at det er jo noe. Og så var det at folk hadde hørt historier. Hun hadde jo gifta seg i den lokale kirka selv om hun bodde i Oslo. Folk hadde sett han fyren som hun hadde vært gift med. Han var av og til på Sørmsand, han snakket nesten ikke norsk. Så noe var det. Men når noen spurte meg om min bakgrunn, så sa jeg ingenting egentlig.
Så jeg holdt det ganske tett ved brystet helt til jeg var på ungdomsskolen. Fordi at da var det flere områder som skulle slå seg sammen til en ungdomsskole. Og det var et såkalt fint område som het Sørum Lørenfallet, der bodde de rike. Der bodde også de lærere med høyst integritet på skolen, de bodde der.
Og barna deres gikk jo på skolen. Så nå skulle vi møte finfolket fra løgnfallet, og så skulle vi gå sammen flere områder inn på en ungdomsskole. Og der begynte det jo litt sånn småprat om at, ok, det var at man definerte hverandre da. Han er sånn, og hun er sånn, og ja, og hun er jo...
som de sa da. Og da i det området da, så hadde de hatt en del skogfinner i sin tid, og da hadde det vært en del historier da, blant de der lærerne, for de hadde gått på læreskolen og lest seg opp om området og hva bakgrunnen var. Og barna deres fortalte jo litt om bakgrunnen da, og blant annet de skogfinske jentene visste nok da
Og det er godt dokumentert at de gikk og lagde merker på husene, og det var visst nok det huset de skulle ligge med noen da. Nå er det ikke akkurat så ordet som den historien er fortalt, men det var noen sånne historier da. Og da fikk jo de lokale gutta og jentene, de fikk jo beskjed av foreldrene sine at de skulle holde meg litt på lang avstand på en måte da. Åja.
Så noe av mobbingen var kanskje et resultat av det stigma der, da? Jeg tror det. Ikke bare, det var jo andre ting også, men rett og slett at vi er, vi mennesker, vi...
Vi opererer i grupper, vi har jo laget hele TV-programmer basert på gruppesykologi. Det er jo derfor vi har Robinson, Firestjerners middag til og med, vi har Farmen, vi har alle disse her gruppebaserte TV-programmene. Det er jo fordi det er jo ganske ordinært å
Det er ikke unikt fra grupper til grupper hvordan grupper opptrer. De begynner å opptre ganske likt. Jeg merker det bare på jobben. I en liten sykepleiergruppe så er det jo nesten som vi er på Paradise Hotel et par måneder etterpå. Så det er jo derfor viktig å hele tiden være bevisst på gruppedynamikk. Så det kan jo godt være det var bare så enkelt som at jeg har alltid vært litt ut av boksen
Så jeg ble litt utdefinert på bakgrunnen til det, og så hadde jeg andre sårbarhetsfaktorer rundt meg, som gjorde at mobbingen kunne eskalere til å bli ganske alvorlig da.
Og jeg hadde ikke, jeg var en liten jente, så jeg klarte ikke å reflektere over dette. Det er noe jeg har reflektert over i etterkant. Ja, man tenker jo at det er meg det er noe galt med, hvis man blir mobba, uansett nesten. Men det var såpass alvorlig og ille at, vi er jo født med ulike beskyttelsesfaktorer da, og en beskyttelsesfaktor,
Som jeg er glad for at jeg har hatt. Om jeg har født med det eller utviklet det, det vet jeg ikke. Kanskje mamma gjorde noe riktig i mine barneår. Men jeg har alltid hatt en slags selvintegritet. Så noen av de tingene de sa og gjorde, så ble jeg litt sånn, nei, jeg er faktisk ikke så illa. Nei, jeg er faktisk ikke så stygg. Nei.
Men jeg husker en episode var da hadde alle, vi skulle på slalomtur, slalom- og snobortur, og da hadde da sikkert de der privilegierte lærerne fortalt at det var så synd at noen hadde glemt å melde seg på av noen av sønnene deres. Og så hadde de sett meg på lista, så da hadde de kommet frem til at han ene skulle spørre meg om jeg kunne la være å dra på skitur.
vi skulle til Hemsedal, vi skulle sove der, og jeg har alltid, selv om jeg ikke kommer fra noe veldig sånn snowboard og slalomfamilie, så hadde jeg kommet meg i bakken noen ganger, og jeg likte det veldig godt, og jeg var faktisk veldig god til det også. Jeg er ikke sånn toppkjørt, sånn passe på meg, men jeg likte det. Og da husker jeg at en kom bort til meg og sa at de hadde sett meg på listen, og de voksne hadde sett meg på listen, og alle var jo venner.
Men jeg var jo ikke så venn med de, så de lurte på om jeg kunne da melde meg av, så kunne han dra i stedet for. Og da var jeg sånn, men du er jo ikke noe god til å stå på slaget med en gang.
Så hvorfor skal du få min plass? Det ser ikke ut som du liker det, så jeg skal gi bort min plass som faktisk liker det, til deg. Og da sa jeg, nei, det kommer faktisk ikke til å skje. Men så fikk han jo plasset likevel da. Men bare det å liksom ha såpass selvintegritet og klare å dra på turen i det hele tatt. Ja, det var jo kjempebra når du nesten ikke, de ville jo ikke ha deg med. Nei, de ville ikke det. Men etterhvert så ble det jo sånn at til slutt så
orka jeg jo ikke å forholde meg til det. Og jeg hadde ikke noen mulighet til å finne ut av hva kan jeg gjøre annerledes. Det var jo masse møter, og vi prøvde jo, skolen prøvde jo på sin måte, men det var på en måte de som hadde barn som åpenbart mobba meg, var de som skulle sitte og hjelpe meg til hvordan for det bedre på skolen. For meg, det går jo ikke. Så til slutt så bare sluttet jeg på det. Jeg ble også mobba, jeg endte jo med å slutte. Vi flyttet jo.
Det var derfor jeg begynte på Råholt ungdomsskole. Det var fordi vi flyttet fra det området hvor jeg gikk på barneskole. Mamma sier at det var mye på grunn av at jeg ble mobbet. Da fikk jeg ny mulighet til å starte på nytt. Ungdomssiden er kjempeviktig. Hvordan ble det på ny skole? Da hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ikke mobbe, og jeg skulle ikke bli mobbet.
Så jeg hadde en ganske tydelig strategi faktisk fra første skoledag. Jeg skulle ha bøffelhåndsko, og jeg skulle ha min 60-bokse. Det var veldig viktig. Jeg skulle ha meg begge deler første skoledag, fordi jeg skulle være blant de kule. Men det var jo sånn det var. Og så var det sånn at det jeg gjorde var å
Jeg fant ut at angrep er det beste forsvar. Så jeg gikk mot makta. Dronningbiene på toppen. Du gjorde det? Ja, jeg gikk direkte mot dem. Jeg tenkte at jeg skal være så tøff at de skal skjønne at det er ikke vits å kødde med meg.
Så jeg mobba ikke noen, men jeg gikk rett i strupen på de jeg skjønte at dette her er de som har mest makt her. For det er jo et hierarki. Så jeg skjønte hvem som var på toppen, og da var jeg veldig tydelig på at hvis jeg ser de mobber noen andre, så skal jeg gå de mobbeofferne i forsvar og si at «hva er det du driver med? Hvorfor holder du på sånn her? Hva har hun gjort der?»
Du har ikke gjort det en dritt, kan ikke du ta så skjerpe deg? Dette er ikke greit. Sånn at de skjønte at, ok, hun der kødde vi ikke med. Og det funket. Men det var masse drama og intriger, og masse gruppepsykologi. For å si det sånn, det var ikke mye fokus på skolen da jeg var på skolen, for å si det på den måten. Jeg gjorde jo bra på skolen likevel, men da fikk jeg en ny sjanse. Og det hadde jeg aldri kunnet gjøre hvis jeg skulle fortsette
For det var jo samme på Kløfta der vi har vokst opp. Så var det jo sånn at flere barneskoler skulle gå sammen. Og jeg kjente jo andre som ble mobbet på skolen, og det ble jo ikke noe bedre når de begynte på ungdomsskolen. Så jeg er veldig glad for at vi fikk flyttet sånn at jeg hadde muligheten til å, hva skal jeg si, stå i min integritet og
og vise at jeg er ikke noen mobboffer. Ikke kom etter meg, på en måte. Det er stert. Ja, men jeg har jo alltid hatt med meg dette.
Det skal være et ferdig. Du skal ikke gå etter de som er svakest. Folk må skjerpe seg. Men jeg skjønner jo at det handler om de på toppen, at de har noen mindreverdeskomplekser eller et eller annet, som gjør at de ikke vet noe bedre. Men det å si ifra når noen gjør deg urett, det å stå opp for seg selv, det fant jeg ut at man må gjøre det helt fra start for å få...
på et eller annet vis. Så jeg klarte jo ikke mobbe, men samtidig ikke bli mobbet. Så det funket. Men nok om meg, holdt jeg på å si. Nei, nei, for de der går jo alltid sammen. Det nevnte jeg jo ikke når du sa det, men jeg tenkte på det når du sier ikke mobbe og ikke bli mobba. For det blir jo sånn at det er jo sikkert noen som har opplevd at jeg mobba de også. Fordi at jeg kunne jo si ifra, og sikkert på ganske sånne
stygge måter. Jeg var jo ikke hyggelig mot de som var på toppen, men så tenkte jeg at de fortjener det. Vi har blitt satt litt på plass, og det er jo ikke mobbing å sette noen på plass når de er urettferdige og uredelige.
Tenkte jeg da, men det er sikkert delte meninger om det. Det høres ut som du fant din metode, fordi jeg tenker at når jeg sa at jeg hadde stått i min integritet, så tenker jeg at når du forteller din historie, så tenker jeg at nei, jeg stod faktisk ikke i min integritet. Jo, men du sa jo fra når noen sa at du får ikke lov til å være med her, liksom. Altså, det...
det er jo absolutt det og du var jo en helt annen posisjon jeg sier jo, det var jo før de begynte å jeg ble jo ikke mobbet dit jeg kom og det er jo ikke sikkert at jeg hadde blitt det heller hvis jeg ikke hadde hatt en strategi før jeg kom altså det aner man jo ikke
Så det kan gå til at det hadde gått fint, fordi rykte, det var liksom lang nok avstand til at rykte ikke nødvendigvis fulgte deg. Men det er jo det som noen ganger skjer, at hvis du blir mobbet etter seg, så blir du kanskje mobbet også et annet sted, ikke sant? Men det kan jo også handle om en sånn selvoppfyllende profeti ved at du er veldig traumatisert allerede av den mobbingen du har blitt utsatt for, og da kan det være at det også bidrar til at, åja, der har du en, hva skal jeg si, en
svak person i gåsøgnet, eller en som man kan pirke på uten at de tar igjen, for eksempel. Eller at det får ingen konsekvenser. Det er jo det jeg har tenkt på i forhold til det, at hvis du har blitt mobba et sted, så kan det følge deg, ikke bare på ulike arener. På mitt vedkommende har det jo følt meg i ulike livsperioder,
Og jeg har ikke definert det som mobbing, noe av det jeg har opplevd, men det gir mening for meg nå å definere det som mobbing. Og det er der vi kommer inn i blant annet det her med
med å forholde meg til de ulike arenaene jeg er i som en voksen, som er arbeidsplass, som er de ulike apparatene vi møter, for eksempel skole, etter hvert barnevern, etter hvert så har du også vært av utdanningsinstitusjoner,
snudd litt på hodet, for da har vi først utdanningsinstitutt, sånn det å si. Men tilbake til den der, hva skjedde når du ble mobbet, og du ikke var på skolen, da var jo barnevernet involvert, hva var det som skjedde? Nå må vi få litt inn historien her, med tanke på akkurat den biten. Nei, altså det som skjedde var at jeg bare til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, på en måte. For det å stå for meg selv, det
På den måten jeg gjorde det, så fungerte det i hvert fall ikke. Det er jo klart det var mange mot en. Du hadde jo ikke sjans. Nei, jeg hadde faktisk ikke det. Men så var det jo noen som var veldig hyggelige, og det var noen litt sånn brukne folk som gikk på videregående. Og de var veldig hyggelige. Det var både jenter og gutter. Det var en liten gjeng som var litt sånn utenfor kids på videregående. Og jeg var veldig liten. Så jeg husker det var de pleide å stå og ryke harsj bak legesenteret.
Og familien min forresten hadde flyttet til Sørensson fordi min bestfar hadde fått jobb en gang på legesenteret. Så jeg kjente de som jobbet der. Noen av de i hvert fall veldig godt. Men så tenkte jeg, oi, det var jo veldig sånn pøveløtt å stå og røyke der harslig som bak på legesenteret.
Og så tenkte jeg at det var litt kult da, på en måte. Og jeg var jo bare 14 år, jeg var jo mye yngre enn de, eller i den konteksten, ungdomsskolen og utgangene, så var jo de mye eldre enn meg, så jeg gikk bort til den ene og sa sånn «Hei, du ser kul ut, det var så barnslig, kan jeg få henge med dere?» «Jeg må vel gjøre det!» Og de bare «Herregud, nei, du er jo alt for liten, det kan du ikke gjøre». Så det sier vi nei til.
Men da visste jo jeg hvor de sto da, så jeg prøvde å gå bort til dem og hei, skal vi bli venner og sånn. Og så til slutt så ville jo noen av de være venner med meg da. Så da fikk jeg da et nytt miljø, men et litt sånn brokent miljø, og det hadde jo da skole og politi og etter hvert barnevern fanget opp.
Så de begynte å komme... De tok kontakt med familien min, rett og slett. Om det var skolen som gjorde det, eller om de gjorde det direkte, det vet jeg ikke. Men barnevernet ble i hvert fall koblet på familien min. De var mye hos oss, og vi var mye hos dem. Og det ble ganske tidlig snakk om at jeg skulle flyttes ut av familien. Og det var da til hensyn...
til mamma sin nye familie egentlig da, fordi at vi hadde jo kommet til Søvnestrand, mamma og jeg, og så hadde hun giftet seg på nytt og fått to nye barn og de var egentlig en kjernefamilie pluss meg, og så tenkte jeg, hvis vi bare på en måte tar bort henne, så er det jo kanskje det beste for de andre barna så de prøvde i lang tid å få meg på en lokal institusjon men jeg sto på midt at det ville jeg ikke
Og så sa de hele tiden, ja, men hvis du ikke skjerper deg nå, da blir det, da blir det. Hele tiden var det sånn, du skal snart på institusjon. Men jeg klarte ikke å komme meg på skolen, og jeg klarte ikke å bli noe særlig bedre. Og så... Hva slags hjelp tror du at du hadde trengt da, i stedet for å bli sendt på en institusjon? Det er et veldig bra spørsmål. Jeg tror egentlig jeg bare trengte helt sånn ordinære ting som kjærlighet,
og få lov å være meg selv, for jeg hadde mange interesser. Så jeg hadde liksom mye av det. Jeg var opptatt av ting. Jeg var god på skolen. Men jeg ble jo ikke så god etter hvert fordi jeg ikke var på skolen. Men, nei. Helt sånn. Og bli sett? Ja. Akseptert, akkurat som den du er, og ha det bra på skolen, og ikke bli mobbet og behandlet dårlig, liksom? Ja.
Jeg tror det er så enkelt, og så vet vi jo ikke om det hadde hjulpet, fordi vi kan ikke gå tilbake i tid. Men det som skjer videre er jo da at mamma sin nye samboer hadde jobbet i et modellbyrå som konsulent.
Dette er jo veldig mange år siden. Hvor gammel er du, forresten? Jeg er 38. Jeg er jo litt eldre, for jeg er 44, men du er ikke så mye med meg, eller? Nei, nei, nei. Vi er jo litt sånn i samme generasjon. På 90-tallet var du veldig inn med glamourmodell og CD-cover. Ja, ja, Sørensang var vel... Ja, Sørensang var jo... Og Tanja...
Ja, Lillestrøm og den gjengen der, og på forsiden av vi menn. Det var helt i det landskapet. Mamma sin samboer hadde tidligere jobbet som modellkonsulent, og der var det en jente som hadde så lyst til å bli modell,
Nå sier jeg fornavnet hennes, for ingen vet hvem det er. Det var Lena, hadde veldig lyst til å bli modell, men hun var ikke høy nok, for da måtte man være, jeg tror det var over 1,72. Men hun hadde gjort en relativt god karriere som CD-cover-modell rettet mot det asiatiske markedet. Men hun hadde det litt sånn dårlig. Hun trengte også litt...
En venn i livet, rett og slett da. Og da kommer jo da barnevernet og mine foreldre, altså mamma og henne samboer, på den glimrende ideen om at da vi vil jo egentlig at Tanja skal flytte fra Sørumsand. Og det hadde vært noen planer om at hun skulle flytte tilbake til Oslo.
Og så har denne Lene en leilighet der hun har plass til en til. Så da kan jo... Og Lene var i tidlig 20-året og hadde et relativt greit liv. Hun var en stabil ungdame. Så da kunne jo jeg bo hos henne.
Så ble jeg din fostermor, da? Hun var jo ikke min formelle fostermor, men for da hadde jeg akkurat bygget 16 år, så da fikk jeg da å flytte, eller om det var mellom, om barnevernet gikk med på at jeg skulle flytte før jeg var 16, det kan være, for jeg mener at det var mellom 15 og 16, kan godt være jeg tar feil der, da. Men hvertfall 16. Og da...
Jeg husker mammaen og bestemoren til henne var veldig imot det. Fordi vi var først på et møte sammen med de. Fordi at bestemoren hennes eide leiligheten. Og de var sånn, kommer ikke på tale liksom. Nei, en 16-åring og en 20-åring. Ja, hun var sånn 21 eller noe sånt. Og de visste jo min bakgrunn og bakgrunnen for at jeg skulle flytte dit. Husker hun ta vare på deg? Jeg synes jo det var en veldig merkelig løsning på...
din situasjon da? Ja, det synes barna var en knallløsning det eneste de satt som krav var at jeg da ikke skulle gå på videregående på Kalberner for da synes jeg ok, sentrum og litt utenfor jente nei, du må gå på du sa ja, men hva med Bærum da? kan du gå på videregående der?
Ja, så de kunne godkjenne at jeg bodde hos hun Lene, og da kunne jeg ta trikken og T-banen til Eikle videregående i Bærum. Så da begynte jeg med det. Men det å gå på Eikle videregående gikk jo veldig dårlig, for jeg hadde jo ikke gått på ungdomsskole. Så det gikk jo kjempedårlig. Og da var jeg jo helt neff for rett og slett, og det...
Man sier i dag at man gir barn og ungdom mange sjanser. Det gjorde ikke Eikele videregående. De hadde min bakgrunn. De visste at jeg var i barnevernet. De hadde hele historien. Så de tok meg inn på en møte og sa «Vet du hva? Dette går ikke». De hadde bare gitt deg opp før de hadde startet å hjelpe deg, kanskje? Ja, kanskje. Vi har allerede snakket med barnevernet. De tar over. Og da ville jeg jo absolutt ikke på institusjon. For da visste jeg at nå blir det institusjon. Det hadde de sagt at det kom til å bli. Så da...
flyttet jeg da til en litt eldre kjæreste i Fetsund. Og sa at da skal jeg bo her. Men da gikk det ikke veldig lang tid, for da kom plutselig en dag en onkel på døra og hentet meg med tvang, og plutselig så de hadde...
uten at jeg var til stede og lagde noen tvangsvedtak. Jeg tror barnevernet kom sammen med politiet. Jeg husker ikke akkurat hvem som kom på døra, men noen kom på døra og kjøret. De bare hentet meg rett og slett. Mamma hadde vel sagt, hvis du kommer hit, så kom og vær litt hos oss. Bare slapp litt av. Og så hadde de et opplegg rundt det da.
Da var jeg selvfølgelig veldig irritert. Men så var jeg veldig sliten også. Jeg var på en måte veldig sliten av livet. Så jeg ble tvangskjørt til noe som heter Sole Utredningssenter. Jeg vet ikke om det eksisterer lenger. Det var bygget som en ungdomsvengsel. Det var lukka dører, skuddsikre vinduer. Det var slusing.
og det var en egen leilighet egentlig for de mest kriminelle ungdommene, men siden de visste ikke helt situasjonen rundt meg, forstod jeg, så der var jeg tre uker ofte med politivakt. Den har jeg ikke helt skjønt om han politimannen var miljøarbeider der, eller om det faktisk var politiet. Det har jeg lyst til å faktisk lese om. Gå i papir og lese om. Ja.
Fordi han, jeg husker at jeg sitter og ser på TV med han, og så spør han, vet du hva jeg jobber som? Og da sa jeg, aner ikke. Og på det tidspunktet så hatet jeg også politiet. Du kommer sikkert til å bli litt overraskende. For han var i sivil, og han var veldig ordentlig. Så han er politiet da. Så det var faktisk mitt første møte, gode møte med politiet. Men jeg var der i tre uker, og så etterhvert så kom jeg opp en annen institusjon. Men var du noe voldelig da?
Var du noe vanskelig? Nei, jeg var ikke voldelig. Men jeg kunne sikkert, i den situasjonen når de hentet meg på døra, så kan det jo godt være at jeg har prøvd å komme meg ut. Jeg husker faktisk ikke når de tok meg ut døra. Jeg...
Det er jo mange år siden, men det er mye annet jeg husker veldig tydelig, men akkurat det husker jeg ikke. Men de kom jo fort frem til at jeg ikke er så farlig, og at jeg ikke er så kriminell. Men de visste jo at jeg hadde vært på gamle plat. Jeg hadde jo vært i et veldig alvorlig kriminellt miljø, og noen av kjærestene mine hadde jo vært...
Jeg hadde alltid en kjæreste som tok litt vare på meg. Det blir jo sånn halveis snakk om, jeg vil ikke si at jeg har vært en prostituert, men det blir jo på en måte at hvis du ikke klarer selv å være kriminell, så må du, hvis du skal klare en kriminell løpebane, så må du koble deg på noen som er det. For jenter er det ofte en kjæreste. Og det skal jeg komme tilbake til, for på institusjonen så kan det være de ansatte.
men i hvert fall det som skjer på det utredningssenteret er at de synes at jeg er når jeg får en måte roe meg ned og jeg blir trygg så gir de meg plutselig en del penger så jeg kan gå og kjøpe meg en del ny klær for jeg hadde jo ikke med meg noe heller og så når jeg får da kommet litt til meg selv så tenker jeg at det her er jo en helt ok ungdom og så spør de har du noen interesser og jeg hadde jo mange interesser
Da sa de at da kanskje du skal komme til et sted der du kan påfølge noen interesser. En ting som hadde vært veldig interessert i oppveksten var barnehjemsbarn.
Og jeg hadde jo aldri tenkt at jeg skulle bli et selv, men da ble jeg jo det da. Men det hadde mamma fortalt, at jeg hadde vært veldig opptatt av barnehjemsbarn i Romania. Og da sa de at de hadde en institusjon som dro på tur til et barnehjem i Romania en gang i året. Og da ville jeg dit da med en gang. Det ble en motivator da. Og da sa de det at da drar du, da fikk jeg plass der, og det var på andre siden av landet, så da skulle jeg over dit da. Og så sa de at
nå får du lov til å være der på et halvveis tvangsvedtak, men hvis du begynner å stikke av sånn da, du kommer til å være der for å si det sånn da. Så det er tydelig. Og da kom jeg på en institusjon i Stavanger. Nei, på Vestlandet. Den var ikke i Stavanger først. Etter hvert så kom jeg til Stavanger. Ja, det er barnevernshistorien da. Til meg selv. Men hvordan hadde du det på den nye institusjonen da? Hva var det som skjedde etter at du kom dit?
Jeg var jo veldig spent da, når jeg skulle dra på den institusjonen. Men da hadde jeg innstilt meg på at jeg skulle det, og de som hadde gitt meg plassen hadde sagt at jeg som ungdom kunne få følge noen interesser. Men jeg kom dit, jeg var ikke noe spesielt, jeg hadde jo holdt på med litt rus, men jeg var ikke avhengig. Jeg hadde heller ikke stor interesse av det. Min interesse var å høre til og ha venner og få kjærlighet.
Men jeg synes ikke det var noe spesielt spennende å drive og ruse seg. Så det tok veldig kort tid i det utredningsoppholdet og inn på institusjonen at jeg ikke var noe interessert i rus og den delen. Men jeg ville jo ha venner. Og hvis vi går tilbake til det der at hvis du har blitt mobba så kan det følge deg litt.
Fordi at jeg ble da sendt fra Østlandet til Vestlandet, og jeg var jo veldig spent. Først var det noen uker sammen med en annen gutt som jeg skulle komme på den institusjonen sammen med, som jeg da kaller brorsan. Vi er jo litt søskemrøtt da. Og han og jeg hadde fått et godt forhold, men vi skulle jo møte de andre, og de andre hadde jo for det første vært mye lenger i barnevernen enn det jeg hadde. Mange hadde jo vokst opp der. Mange hadde jo skikkelig ille historier altså.
Han ene forresten som jeg etter hvert bodde med på utredningssenteret, hadde knivstukket kompisen sin 15 ganger. Det var en grunn til at huset var bygget som et ungdomsfengsel, for det var et ungdomsfengsel for dem som trengte det. Jeg var ikke ungdomskriminell, jeg har aldri vært straffedømt heller, men de visste vel ikke hvor de skulle, annet sted de skulle sende meg. Men når jeg kom på den andre institusjonen, så var det en åpen institusjon.
Men de som bodde der hadde jo virkelig hevig barnevernsbakgrunn. Mye verre enn meg. Så med en gang husker jeg at den ene ansatte sa ...
at du er litt annerledes på en måte. Du har med deg litt ting i bagasjen. Sånn at det er ikke alle her som har det, bare så du er forberedt på det. Ting i bagasjen, da mente man at du hadde ressurser i bagasjen, og ikke traumer. Takk, jeg hadde nok traumer også, men takk for at du klargjorde det, Silje. De så og opplevde meg som en ungdom med ressurser i bagasjen. Ja.
I dag er det ikke sikkert at jeg hadde fått en plass på institusjonen. Det er jo ikke så mange institusjoner. Og jeg jobber jo selv nå i helse. Det er ikke enkelt å få de plassene. Plassene jeg kom til kostet da 1,2 millioner i året. Bare for meg. Så dette er kostbare institusjonsplasser. Det var en privat institusjon. Men jeg kom dit sammen med den andre gutten. Og så er de andre...
De har vært der lenge. De har hørt at det skal komme en jente fra Østlandet.
Som visste noen hadde så veldig langt hår. Det hadde jeg ikke da i det hele tatt. Men de hadde fått beskjed at det kommer en jente med veldig langt hår. Hva de så for seg, det vet jeg ikke. Men de så for seg en sånn glamourmodell fra Yes I'm Persia. Jeg var ikke det altså. Men de hadde allerede bestemt seg for at hun nye jenta, hun skal vi liksom ikke like. Så jeg ble litt mobba med en gang på den institusjonen også da. Og da endte det med at jeg fant ut at hvis jeg skulle få venner, da gjorde jeg det du gjorde. Nå skal jeg gjøre et støt for å få venner, men jeg gjorde jo noe helt
Helt det motsatte hadde jeg burde gjort. Fordi at jeg da sammen med noen som bodde der, som hadde en lang historie inn i barnevernet, hun ene jenta sa at hun ville ikke være der da. Og da lurte på om jeg ville dra fra institusjonen. Og det visste jeg var litt risikig, for jeg hadde fått beskjed at hvis du gjør det, så da kommer vi og henter deg igjen. Men da gjorde jeg det da, så da stakk vi, så var vi jo etterlyst både her og der da. Og da prøvde jeg å få med venner, og da...
Da gikk ikke det så veldig bra, men så var det en som jeg ble god venn med. Den yngste jenta som bodde der da. Teresa. Og vi er venner i dag. Så jeg fikk en venn. Og så etterhvert så fikk jeg en til, så jeg hadde kanskje to-tre venner. Og man trenger jo ikke så mye mer enn det da. Nei, det er jo det aller viktigste det. Å ha noen som
man er trygg på, som man kan lene seg på å snakke med når ting er vanskelig og sånne ting. Men du forteller jo også da i den videoen om ganske alvorlige ting som har skjedd på institusjonen.
Hva var det du opplevde? Først må jeg si at jeg har jobbet lenge i media. Jeg er sykepleier, men jeg er også TV-regissør og har regissert mange serier. Mange kjente serier. Det er bare å gå på LinkedIn og andre steder og lese om det. Men jeg har gode folk rundt meg som har god erfaring med blant annet podcast. Så jeg snakket med en veninne av meg som er manager og coach om denne barnevernshistorien som du og jeg skulle prate om i dag.
Og det hun sa til meg, at en ting som du kanskje må være litt bevisst på, er at du kanskje enda er litt manipulert av den institusjonen. Fordi det at jeg kom til den institusjonen skulle etter hvert endre mitt liv til noe enda verre enn det jeg allerede hadde hatt på ungdomsskolen. Fordi når jeg kommer dit, så er jeg enig i at jeg hadde lyst på venner, men jeg hadde jo også lyst til å bli akseptert og få kjærlighet.
og det tror jeg har vært ganske tydelig rundt meg jeg husker en av barnevernspedagogene som jobbet der sa til meg at det er akkurat som du har sjelen på utsiden du vil på en måte like meg, elske meg la meg få være med og da gjør du litt ting som ikke er så bra for deg av og til heller, for eksempel det å drive og stikke og sånn vi tror ikke du har lyst til å stikke og drive og ruse deg du gjør det for at du vil at de skal være greie mot deg etterpå
Ikke gjør det. Han er veldig ok. Han er fortsatt barnevernspedagog. Men det som skjer er at jeg begynner etter hvert på videregående, som jeg er veldig glad for at jeg klarte, med tanke på at jeg ikke hadde gått noe særlig på ungdomsskole. Og det går relativt bra, men så blir jeg på en måte litt sånn
Kanskje jeg ikke var så vant til å være i en sosial gjeng. Jeg vet ikke, jeg klarte liksom ikke å helt få innpass på videregående i Stavanger heller. Der ble jeg ikke mobba, jeg hadde det bra. Jeg gikk der i tre år. Men jeg måtte ha litt pauser under videregående. Også fordi at jeg da på institusjonen så kom jeg i et miljø som var veldig annerledes enn noe jeg hadde opplevd før. Jeg møtte voksne og ungdommer
som hadde tanker om det å leve som jeg ikke var kjent med fra før. Og de hadde et ganske utsvevende forhold til dette med kjærlighet, og ulike roller, og det her med å innlede ulike forhold. Altså, jeg var ganske enkel. Jeg var veldig svart-hvit. Det var sikkert derfor jeg ikke ble kriminell heller, fordi at
Man stjerner ikke, man lyver ikke, man slår ikke, man er ikke slem mot barna sine. For meg er det enkelt. En voksen er ikke sammen med et barn. En som jobber på en institusjon er ikke sammen med en som bor der. Helt enkelt for meg. Og så kommer jeg inn i et terapimiljø rundt denne institusjonen,
Der jeg fikk veldig fort vite for det første av de andre ungdommene at her var det ikke sånn, og at det var veldig mange som hadde vært det der. Hadde vært? Vært sammen med for eksempel en som jobbet der hadde vært sammen med
En som ikke jobbet der lenger, fordi han hadde vært ungdommen når hun hadde vært terapeut. Det var mange sånne forhold. Så jeg husker at det var veldig rart. Så de som hadde jobbet der hadde forhold til de som var på institusjonen? På institusjonen. Som egentlig barnevernsbarn? Barnevernsbarn. Og så var det sånn, mens noen hadde akkurat blitt ferdig der, og så hadde de gifta seg, men han hadde vært barnevernsbarn. Det var mange sånne forhold, og for meg så ble det veldig sånn, det er jo feil. Ja, klart det. Ja.
Det er feil. Så jeg husker jeg sa på en samling, vet du hva, jeg har hørt om sånne historier, og jeg synes det er skikkelig feil. Og da var det en av de svenske veilederne til institusjonen, for de hadde samarbeid med flere i Sverige.
som jeg trodde forresten var psykolog, og det tok meg 15 år før jeg forstod at hun ikke var psykolog. Jeg trodde jeg hadde gått til henne som psykolog i 10 år, det er også en annen ting. Så hun sier til meg at du misforstår, det er ikke sånn, du tenker på pedofili og sånn, det er ikke det. Det kan være grenseoverskridende og sånn, men det er på en måte noe annet. Men fortsatt tenker jeg, nei, det er ikke det. Det er feil. Eh...
Og så gikk jeg liksom og grublet på det, og så glemte jeg det litt. Og så skulle jeg flytte til en annen institusjon som de hadde. Hvor gammel var du da, når du var på den institusjonen? Jeg bodde der etter at jeg var 18 år, for det kunne man. Så jeg var vel...
Det må jeg se på pinene mine, om jeg var egentlig under barnevernet helt til jeg var 23 år faktisk, men jeg var der til jeg var i hvert fall på den institusjonen til jeg var 19, tror jeg. 19 eller 20. Og hvor gammel var du når du kom dit? Da var jeg 17. Og så var jeg 16 når jeg kom på det utredningssenteret da. Så jeg var på institusjonen fra jeg var 16. Så var jeg på slutten av ungdomstiden da. Eller om jeg var 16. Jeg var i hvert fall 17 på det hovedhuset der.
Jeg ser at mange av dere ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg, klikk gjerne på abonner-knappen på YouTube, eller følge knappen på podcast-plattformene. Jeg setter også pris på stjernevurderinger.
På YouTube har jeg opprøyd ut ulike spillelister hvor episoden er kategorisert inn i temaer, slik at dere kan få mer av det som oppdaterer. Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i PayPal, ved hjelp av Bitcoin eller Vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte!
Det høres ut som at de som jobbet der tenkte at dere var ikke klienter eller barn som trengte å bli tatt svare på. Det var mer en tanke om at dere er såpass store at hvis vi har seksuelle relasjoner med de, så er de på en måte å betrakte som voksne. Det asymmetriske maktforholdet virket som at man kanskje ikke hadde en så...
god forståelse av at dere er sårbare dere er barn som har vært utsatt for ulike form for omsorgsvikt eller har et veldig behov for bekreftelse og kjærlighet fra mennesker rundt dere og at det
at man kanskje ikke skjønte at det skal man ikke utnytte. Da skal man faktisk være den voksne omsorgspersonen uten at det skal blandes inn noe seksuelt eller noe kjærlighetsrelasjon der da.
Fordi da tenkte man at du er såpass stor, så da er det kanskje ikke noe problematisk. Så hvis det skjer, så var det på en måte for å takke deg selv da. Da var du med på det på en måte. Det var akkurat sånn en ting var det der at de ikke hadde, nå kan jeg ikke si om de ikke hadde et bevisst forhold rundt det, for det var kanskje noen som hadde det. For det var åpenbart, hvertfall et par stykker som tenkte at det var feil. Fordi at selv om jeg hadde reagert på sånne forhold, så ender det jo da med
Når jeg har bikket myndighetsalder, at en av de som jobber der innleder jo et forhold til meg da, på jobb. Og nå når jeg har blitt godt voksen og selv er en mor, og i tillegg nå de seneste to årene har også vært sykepleier, så begynner jeg å se ting litt annerledes. Fordi at når denne ansatte innleder et forhold til meg, så er jeg i en ganske spesiell situasjon. Jeg har...
Etter at jeg flyttet på institusjonen på Vestlandet, mistet jeg mye kontakt med familien min. Og så når jeg er hjemme, så er det jo ganske problematisk å være der. Så jeg har da, det er en jul og nyttår, og jeg feirer jul hjemme på Østlandet, men rett etterpå skal jeg komme tilbake til institusjonen, og jeg er den ene som ikke skal være sammen med noen på nyttårsaften.
Sånn at allerede der så tenker jeg at allerede der så er det et ubalansert maktforhold. Og jeg hadde droppet ut av videregående, jeg hadde det veldig dårlig, og Sørum kommune som i dag er Lillestrøm kommune som hadde plassert meg der hadde stilt ganske mange kritiske spørsmål til institusjonen, for nå hadde de tre år stått.
betalt 1,2 mil cirka i året for å ha meg der og i stedet for at jeg skulle bli bedre så har jeg da bare blitt verre og verre så de begynner å stille spørsmål, dere sier at ting går bra hva er det som egentlig går bra? hun har ikke jobb, hun har nå dumpet ut av videregående, hun svarer ikke på noen ting, og det virker som hun er litt sånn skikkelig deppa i livet, hva skjer? så vi er i en sånn periode
Jeg rusmer ikke, og det har jeg ikke gjort på flere år, og var ferdig med det, men jeg har det jo fortsatt ikke noe bra da. Men du har en seksuell relasjon til en av de som jobber der. Ja, og det startet jo når jeg rett og slett er den eneste som er der, for alle de andre er jo på ferie. Nå vet jeg ikke helt hvor alle de andre var, for det var jo ikke noen særlig gode familierelasjoner blant de som bodde der uansett. Stort sett da, det kan jo ha variert litt.
Men det skjer da at vi innleder et forhold, og bare der at vi innleder et forhold, ja, det stemmer jo, og jeg var jo over seksuell lavalder, men jeg var en jente, ung jente, som hadde møtt denne personen når jeg var under 18 år. Han hadde hatt et maktforhold til meg fra jeg kom på den institusjonen, og han var jo i starten også veldig grei,
Så jeg forstår veldig godt at jeg kunne bli forelsket i han, for jeg var sikkert forelsket i han. Men han var jo allikevel i et maktforhold. Ja, han jobbet jo der og skulle ta vare på deg. Det er jo ikke greit å innlede noe seksuelt. Nei, og han ville jo at det skulle være hemmelig. Ja, selvfølgelig, for han har jo ikke lov til å holde på sånn. Men så ble jo litt problemet da, var jo at jeg var jo da i starten litt stolt av det forholdet.
fordi at dette var en veldig populær og superkjekk han var i midten av 20-årene han var vel på vei inn i midten av 20-årene han var skikkelig populær og jeg tenkte at han var jo akkurat sånn fyr som jeg hadde hatt lyst til å være sammen med i oppveksten og nå likte han meg det var jo helt fantastisk
Så jeg kommer jo ikke til å holde kjeft om det her. Jeg skulle fortelle det til alle. Og hvis det gjorde at han fikk sparken, ja, da får du få sparken da. Det brydde jo ikke jeg meg noe om. Så jeg hadde ikke noe omtanke for han heller. Men jeg sa, nei, jeg skal si det. Og så sa han, det er ikke bra. Det går ikke. Men nå husker jeg ikke helt hvordan det kom frem til at vi skulle si det. Men det kom jo frem da. Og da...
mistet han jobben da. Så det skjedde med en gang. Og det er jo bra da. Ja, det er bra. At de tar det på alvor, at de skjønner at det her er ikke greit. Men så fikk han tilbake den når vi gjorde slutt da. Åh. For han fikk faktisk et ultimatum. Fordi jeg sa da i denne prosessen at nå hadde jeg fått så dårlig forhold til institusjonen, at da ville jeg flytte. Og da sa de, de holdt meg ikke veldig igjen for å si det sånn. Fordi at jeg ble jo et stort problem for institusjonen.
Hvis jeg tar det først da, at når oppdager så, ja han fikk ikke jobbe der mer, men han fikk et ultimatum. Hvis det er sånn, for jeg hadde sagt kanskje jeg ville flytte, for jeg ville jo flytte sammen med han. Og så sa de at hun har jo sagt at hun skal flytte, men hvis du da gjør det slutt, så kan du fortsette å jobbe her. Så kan hun flytte. Men da bestemte han seg for at han ville ikke det da, da var vi jo inne i et forhold da. Og så
Skulle vi ha et møte da med Sørum kommune? De fløy fra Østlandet til Vestlandet, og da lurte jo de veldig på hva dette var for noe. Og det er jo da, det her du er inne på å komme frem, at de tenkte at vi var store ungdommer, det var mer at vi hadde innledet et forhold. Det var ikke bra for institusjonen.
og siden jeg absolutt ville dette her og hadde til og med fortalt det selv og ikke prøvd å holde det skjult så tenkte de at på en måte dette var noe som jeg virkelig ville og da de kunne ikke tvinge meg til det og det ville de heller ikke gjøre men siden jeg sa alle de tingene jeg sa det at jeg ville det og jeg var veldig for forholdet var det sånn at jeg kunne være med på å ikke sette institusjonen i fare for drift fordi at
Det var ikke bra hvis da kommunen som hadde plassert meg der i tre år, det er jo mange millioner jeg har snakket om, fikk vite at dette hadde skjedd. Og siden jeg uansett ikke skulle være der og ikke hadde lyst til det, kunne jeg la være å si det i møtet. Og allerede her tenker jeg at jeg har ikke reagert på det. Jeg reagerte ikke på det da. Og jeg kjøpte det argumentet. Så jeg sa ingenting.
Jeg husker veldig godt at hun som var der fra kommunen, hun ble så irritert, for hun stilte mange spørsmål, men fikk ingen svar. Hun stilte spørsmål som, nå har du jo vært her i tre år. Dere hadde jo mange planer, så så hun på disse med, dere hadde jo mange planer, ingen av planene er fullført. Nå sier hun at hun skal avrunde oppholdet, når vi har sagt at hun kan være inne i barnevernetiden av 23 år, for det var lov på det på den tiden, og vi er villige til å hjelpe henne. Hvorfor skal hun flytte? Hva er grunnen her?
Men ingen kunne jo si hva grunnen var, fordi vi skulle jo holde dette skjult sammen. Så vi sa ingenting, det gikk liksom bare frem og tilbake. Og da til slutt så blir hun da så irritert, hun dame som er der, og sier noe lignende det jeg skal si nå. Det er ikke helt fulltitt, men noe lignende sånn, «Tanne, jeg må bare si noe til deg. Jeg forstår ikke hva som skjer nå, og jeg bare tror ikke det kommer til å gå bra med deg. Det er bare det.»
Og i ettergang så har jeg møtt henne, og det har hun beklaget for, og sa at hun skulle ønske at hun hadde sagt det så, jeg tror hun sa, det kommer ikke til å gå bra med. Når du har liksom sagt at du skal fullføre ting og ikke gjøre det,
Du satt jo der i dilemma om å luge og ikke være ærlig om hva som hadde skjedd. Hun visste jo ikke bedre, men hun la på en måte skylden over på deg for at dette ikke hadde gått bra. Ja, og at de hadde betalt flere millioner til denne institusjonen.
og de ønsket å se at dette skulle gå bedre og hun ville at jeg skulle fullføre det jeg hadde startet på der og i hvert fall fullføre videregående så sa jeg ok, men jeg skal fullføre videregående så nå skulle jeg ikke være under de lenger men så sa jeg jeg lover at jeg skal fullføre videregående det gjorde jeg jo da og så så jeg aldri de igjen
Men sånn i ettergang så har jeg tenkt, det var en som sluttet å jobbe på institusjonen. Og før han sluttet, og i det momentet her, så sa han noe til meg. Og han sa til Tanne, det er ikke sikkert du forstår det nå, men det er en del som burde vært voksne rundt deg i denne prosessen som ikke har vært det. Og det har vært en del samtaler rundt deg som i hvert fall jeg ikke kan stå for. Og hvorfor folk her ikke skjønner i det hele tatt hvordan en i 20-året kan synes at du er litt ok,
Det stiller jeg meg i hvert fall ikke bak. Fordi vi forstår veldig godt hvorfor det som har skjedd kunne ha skjedd, men vi har fortsatt grenser, og vi må holde de grensene. Og jeg skulle ønske at det hadde gått litt annerledes for deg her. Men da var jeg så oppsatt på at jeg skulle flytte ut med denne personen. Og det var det vi gjorde. Og da kunne vi lage en helt ny historie, og det kunne ta bort et stigma fra meg i Stavanger.
for nå trengte ikke jeg å være barnevernsbarnet Tania som hadde blitt plassert der fra Østlandet for det var jo på videregående da var hun fra barnevernet som gikk på videregående her fordi hun ikke kunne bo hjemme men da var jeg da da jeg var ganske gammel jeg hadde da etter hvert klart å fullføre videregående og så kunne jeg jo bare si at jeg var jo student så han og du flytter sammen denne
mann som jobbet på institusjonen, som du innledde, eller dere innledde et slags forhold, asymmetrisk, slik jeg ser det. Og du...
Men hva er det egentlig som skjer da? Han ble sparket, men får han noen flere konsekvenser? Hva skjer videre egentlig? Det er jo egentlig veldig problematisk. Du var jo veldig mye yngre enn han. Hva skjer videre egentlig med dere? Jeg hadde jo da gått med på å holde skjult for kommunen hva som hadde skjedd.
Så det var jo bare innad på institusjonen som visste om det forholdet og den egentlige grunnen til at han hadde fått sparken. Og jeg kan ikke huske at det var noe tilsyn eller at noen ringte meg. Det var ingen kontrollmekanisme rundt det. Han kunne ikke jobbe der mer. Men da, når jeg ville da ut av opphold på institusjonen, så hadde jo de gitt han et ultimatum. Nå ville jo ikke Tanja være her uansett. Ja, det hadde han sagt. Så hvis du da sier at du skal gjøre slutt med den, så kan jo du fortsette å jobbe her. Når da han velger å...
bli sammen med meg da så har jo han gjort et veldig stort hopp i livet sitt og det er kanskje til og med også litt sånn skamfullt men
Han prøver nå å presentere et liv, men da hadde jo jeg, jeg kom rett fra å være en veldig sårbar jente på en institusjon som ikke var en del av samfunnet i Stavanger i det hele tatt. Det var jo litt av grunnen til at kommunen som hadde plassert meg der ikke var veldig fornøyd. Det fungerte ikke i livet. Jeg hadde ikke jobb, jeg gikk ikke på skole, det var ingenting rundt meg. Og så...
Men så er jo da avtalen, eller jeg hadde jo sagt at jeg skulle fullføre videregående, så jeg begynner med det siste året, og jeg fullfører med relativt gode karakterer, med god hjelp fra noen veldig gode lærere, norsklæreren, og da bor jeg sammen med han, og det går relativt greit, men jeg er fortsatt litt sånn utenfor i livet, plasserer meg ikke helt i samfunnet helt ennå,
Men jeg prøver så godt jeg kan, og har gode lærere, og en lærer som ikke bor så langt unna oss, og hun sykler av og til forbi. Jeg husker en gang når jeg ikke klarte å gå på videregående, så sykler hun innom meg og leverer breven og godter i postkassa, og sier at jeg savner henne på første rad, for jeg satt alltid på første rad. Så hun sa liksom, du har mye borte, men du har gode karakterer, så vi skal hjelpe deg videre. Så sier hun til meg, jeg synes du skal bli, du passer inn, du dukker ikke alltid opp, men du gjør det du skal, og det er som typen universitetsstudent.
Du må søke deg inn på universitetet, og da foreslår hun språk og litteratur. Så jeg begynner å studere, og det gjør også han som jeg har blitt sammen med. For han hadde studert før, men så hadde han ikke fullført.
Og da møter vi et skifte i vårt liv, begge to. For da går jo vi fra det der skjeve maktforholdet, han har jobbet med meg, jeg er en ung barnevernsinstitusjonalisert jente, som han er litt flau over skal fullføre videregående, til at vi kan være, selv om litt skjevt aldersforhold, kan si at vi er to fra Østlandet som bor i byen fordi vi studerer og bor sammen.
Og så trengte vi ikke å si noe mer. Så vi kunne plutselig begynne å fortelle en helt annen historie om oss selv. Og det var så kort den historien vi fortalte var også. Det var ingen som stilte noen spørsmål om det. Det var mange fra Østlandet som studerte på universitetet i Stavanger. Men så skjer det noen endringer i mitt liv. Fordi jeg blir med i studentstyret på universitetet. Og da, det har jeg piller av hjemme fortsatt, for vi har laget et julekort ved studentstyret, og da får jeg en liten gjeng. Fordi studentstyret er seks stykker.
Og tilfeldigheter gjorde at akkurat det året jeg ble med i studentstyret, så har det blitt vedtatt at høyskolen i Stavanger skal bli utdannet.
universitet i Stavanger så det er masse greier rundt det vi blir invitert på etikettekurs for å møte kongen for vi skal på lunsj med kongen der vi er mye sammen og det skjer mye, det er en del politiske kampanjer vi er på og så plutselig så er jeg liksom ungdom jeg blir kjent med Stavanger jeg blir kjent med byen jeg går ut på bar
det hadde ikke jeg gjort, for jeg hadde jo bodd på institusjon, jeg hadde ikke vært gammel nok til det heller, men plutselig kan jeg, jeg bygger 20 og jeg kan gå på bar. Du begynner å leve livet ditt, som en normal ungdom, og du er del av en samfunn som en normal ungdom. Ja, det var det. Jeg fikk deltidsjobb i en institusjon, så jeg jobbet med autister. Jeg hadde da, jeg var, altså jeg var rundt veldig sånn interessante folk,
På den litteraturlinjen så var det folk med litt sånn rare hater og litt sånn spennende skjer. Altså, de var liksom veldig sånn kreative, åpne sinne mennesker som likte å, vi satt liksom time til time med noen filosofer og drådde over livet. Og så...
Plutselig så var jeg ungdom da. Men da var det jo det at han, som jeg var sammen med, hadde jo tatt det der store steget å bli sammen på institusjon. Og da på en måte lå det litt i luften at jeg skyldte han det livet som han da presenterte. Og han presenterte et helt annet liv enn det jeg var klar for. Jeg var ikke moden nok for det. Jeg var i starten av 20-året, og han ville jo nå, han var i en alder der det var normalt, eller vanlig å kanskje begynne å tenke på å etablere seg, få barn, ta
ta forholdet til det neste steg og nå hadde jo han allerede tatt et stort steg, han hadde fått sparken det var kanskje flaut i tillegg og så klarte jeg ikke å fylle den rollen og det ble en del dramatikk rundt det, jeg hadde også flørta med noen på den barn, som jeg synes var litt overleit, det var jo ikke så hyggelig gjort som en kjæreste, men jeg på en måte jeg hadde litt lyst til å komme meg ut av det forholdet, tror jeg, uten at jeg helt klarte å liksom forklare det noe særlig
Men han hadde noen forklaringer på det. Så han hadde begynt å jobbe på en ny institusjon, og han var vel alltid veldig populær der han kom. Atletisk, kjekkar, har også en del spennende ting å komme med. Så han hadde også blitt godt likt på sin nye arbeidsplass, og hadde også finnet en ny gjeng på den arbeidsplassen da.
Så var det en av hans kollegaer, om han var interessert i henne eller hun var interessert i han, det vet jeg ikke, men de var interessert i hverandre kanskje da. Og så hadde de invitert meg på en institusjonsfest, og så hadde han en veninne som studerte barnevern. Jeg tror hun drev og fullførte første året, og du vet når man begynner å studere et fag, så begynner man kanskje å se ting fra et litt annet perspektiv.
Og i løpet av den barnevernsutdanningen, jeg mener at hun var første året, en av årene var hun i hvert fall student, så hun hadde begynt kanskje også å se forholdet vårt litt annerledes. Så hun skal også være med på den festen, og da er det sånn at kanskje alle synes det var litt rart at jeg var der, for de visste bakgrunnen hvorfor vi kjente hverandre, så det var veldig rar stemning.
og han og kollegaen har liksom gått inn på et rom der og jeg sa liksom hvis det er sånn dere er interessert i hverandre så jeg blir litt lei meg men da vil jeg dra og så sier hun som har studert i barnevern at jeg synes at det er litt spesielt du og jeg kan dra sammen så bare drar vi herifra
Så han flørte med noen andre? Ja, så han var igjen der. Så sa jeg, da får du bare være der. De var på et rom der han var en person. Så hun som studerte barnevern ble da med deg? Med meg. Så sier hun, jeg foreslår bare at vi drar. Dette blir rart. Og hele opplegget rundt han og meg var jo litt rart. Og det var første gangen en av hans...
nærme på en måte da, hadde reagert på noe. Men det var for at hun hadde ikke studert før, og nå hadde hun kommet inn i et fagfelt og så det fra en annen kant. Så vi tar og drar, og det var et stykke unna til der vi bodde, så jeg skriver meldingen at da får du bare være der, og jeg vil være for meg selv. Og da har, jeg kan ikke forklare hva som har skjedd inni han, men det har skjedd noe inni han.
Så jeg har gått og lagt meg og låst døra og sagt du får ikke komme her. Eller hva jeg nå har sagt. Jeg var sikkert litt kji på da. At hvis du holder på sånn får du jo være der da. Og så ville jeg jo da ikke være sammen lenger. Det var egentlig snakk om at det skulle bli slutt da. Jeg tror at dette var litt sånn startskuddet for det. Litt sånn dramatisk break up kanskje. Men så skulle det her få en helt annen vending. Fordi da når han, jeg vet ikke når han bestemte seg for å komme tilbake eller hva som skjedde der.
Jeg hadde ikke spesielt godt forhold til politiet mens jeg bodde på institusjonen, så jeg var ikke en som nødvendigvis tok opp telefonen veldig fort for å ringe politiet. Det var ikke det første jeg kanskje tenkte på. Men han som jeg var sammen med da, eller som det var på vei til å bli slutt med, han dukker opp på døren, og det var to ytterdører. En var en sånn tjukk dør, og en hadde glass. Så det var en sånn vindgang, er det det man kaller det? Ja.
Så bare ser jeg han i ansiktet, kan jeg huske. Og jeg ser at den personen jeg kjenner er ikke der. Det er en annen person. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det, men du som er psykolog har sikkert hørt sånne historier før. Ja, han har endret seg. Ansiktet ser annerledes ut. Så det er ubehagelig å bli redd. Ja, og jeg hadde ikke vært redd den før. Men jeg så at dette er en annen person. Det er det første jeg tenker, det er en annen person.
og jeg har jo selvfølgelig nå i etterkant har jeg hørt sånne historier at da øynene blir helt sånn at du blir borte du blir sånn svarte hvis han var kanskje sint veldig og jeg hadde ikke sett han sånn før det var akkurat sånn personen var ikke der lenger og heldigvis at det skjer noe i meg da fordi at hvis det ikke hadde skjedd noe i meg jeg vet ikke hva som kan ha skjedd fordi da tar jeg opp telefonen og så ringer jeg politiet
Og vanligvis så må man jo forklare en del, men det trenger ikke jeg å gjøre da, fordi at han begynner å knuse seg inn. Ja, så han knuser den glassdøra. Så da knuser han seg, og på et tidspunkt så får han vel åpnet da. Og da er det jo glassgård overalt. Og da slår han inn ansiktet mitt først. Og det husker jeg ikke så mye av. Nå er jeg sikkert så full av adrenalin, men jeg vet jo at det skjedde da. Men det jeg husker best er at da hadde jeg...
litt kortere hår enn deg, men samme lengde, sånn rundt der. Hadde det ofte litt sånn likt, faktisk. Og så da tar han først tak i håret, sånn jeg opplevde det, sånn jeg husker det da. Det hadde vært interessant å bare se det, nå skrifter jeg derfor jeg har prøvd å få det ut.
surrer rundt, og så er det masse glass, og så den gangen vi hadde, sånn lang gang, det var et eldreflott hus i Stavanger, jeg skal ikke si hvor da, og så var det sånne store fliser, det var noen av fliser på gulv i gangen, så det var sånne, og jeg husker jeg tenkte, de er hare, de er hare,
Og så snurrer han, og jeg var en liten dame, jeg var litt mindre enn jeg var nå. Og så bare kaster meg rundt på en måte, og drar meg gjennom leiligheten. Og da er jeg jo ganske oppbanket i ansiktet, og da begynner det sikkert å blekke litt ut underveis her. Sånn drar man, så husker jeg at det drar meg langt inn av glasskårene, og da er jo politiet på tråden.
Og det vet ikke han da? Han må ha visst det, fordi jeg sa politiet er her. Men om han klarte å reflektere over at de var på lyd, det vet jeg ikke. Det er ikke sikkert han klarte å ense det. Og det tenkte jo ikke jeg på. Nei, selvfølgelig. Du tenker jo bare på å overleve. Du må være i en sånn situasjon. Du tenker kanskje ikke noe. Det eneste jeg husker bare er at jeg ble som en ragdoll, rett og slett. Bare rundt omkring. Og så, det var jo ikke vondt engang. Det er bare sånn...
Og så husker jeg bare at det kommer en partipatrulje, og det jeg vet i dag er at halvparten av patruljen har, eller de løper inn, og når han ser at de løper inn, så løper han gjennom leiligheten. Det var en ganske stor leilighet, skjønner du. De har fine, gode leiligheter i Stanger. Og så er det et vindu på soverommet som han åpner opp, og de er så raske, de politibetjentene, de bare...
Det er så raskt, så plusser jeg alle ved det vinduet. Men han klarer å hoppe ut. Det var sånn høy første etasje, så det er litt, men det er ikke veldig langt ned da. Så han hopper ut, og så ser jeg, for jeg ligger jo nede i leiligheten, men jeg vet jo at da løper halvparten ut og halvparten inn. Jeg tror det var fire, kan godt være jeg husker feil, det kan være flere også. Og da får de da arrestert han bak, og så arresterer de han, og så er det en patruller som tar med seg han,
Og han blir jo da arrestert, og så er i, det heter vel ikke varetekstfengsling, eller det heter kanskje det. Det kan være at det var noen glattseller. Ja, det var jo glattseller. Det er nok det, men han er arrestert i hvert fall, og blir på stasjonen til dagen etterpå. Men så blir de to igjen,
Og det som er at jeg husker ikke om det kommer legevakt, men det må jeg ha gjort det. Det er jo helt utrolig om det ikke gjorde det. Jeg husker ikke helt detaljene hva som skjer her når jeg kom meg opp. Men det er i hvert fall igjen to politifolk som gjør vittneforklaring der og da. Men da har jeg jo da politiet som både har vært på telefon og sett det. For de har jo sett han i aksjon. Og det som er så ille er at det første jeg tenker på er å nei, nå blir alt ødelagt. Fordi nå...
Nå kan jeg jo sikkert ikke se han igjen, da. Det er jo helt sånn at du tenker deg, jeg burde jo bare, skal aldri se deg igjen. Så jeg husker de gjør vittenavhør, vi går igjennom hva som har skjedd, og jeg forteller denne historien at vi har to studenter som bor i Stavanger og sånne ting. Er du litt oppegående absolutt politibetjent, så ser du jo hva slags attester folk har innhentet. Og jeg hadde også, når jeg var på institusjon, så hadde jo jeg vært etterlyst.
Så det trengs jo ikke veldig avansert politiarbeid. Jeg hadde... Det er ikke vanskelig å sette de to sammen når du sitter i registret. Men de kan ikke ha gjort det, fordi han fikk jo åpne poster hjem etterpå. Men i hvert fall så sier de at de vil at jeg skal anmelde. Og så vil jeg ikke det med en gang. Det er vanlig, har jeg skjønt da. Det er vanlig. Så sier de, men vi kontakter deg igjen og sånn da. Og så...
vil ikke jeg anmelde, så jeg gjør ikke noe mer med det. Men så blir jo han veldig irritert, fordi at de har jo, det er jo veldig sjeldent at politiet kan ta et tiltale selv, men så klart hvis du har bevis, og du har vært til stede, så de hadde dokumentasjon, både lyd og bilde, de hadde politivittner, og de hadde bilder i etterkant av skader.
Og det var liksom hele, altså, en av mine lillesøstre har jo nesten fortsatt, treier meg fortsatt, for jeg kom tilbake til Østlandet, hvordan jeg så ut. Det var jo, manglet jo hår her, jeg var jo helt forslått, altså, det så ikke bra ut, altså. Og vondt, og alt mulig. Men,
Ble han dømt for vold mot deg? Ja, da tar politiet ut tiltallet. Det blir ikke rettssak, for jeg vil ikke anmelde. Men da velger de at dette var såpass alvorlig, og vi har vært på stedet, så har man betalt bot. Og det er jo ikke veldig høy bot, jeg tror det var 10 000 han betalte. Men det blir ikke noe rundt meg, for jeg vil ikke ha noe med det å gjøre. Etter at vi spilte inn denne episoden, så dro vi til politiet for å få innsyn i voldsaken mot mannen Tanja var sammen med.
Da fikk jeg også verifisert opplysningene hun hadde delt. Etterpå tok vi en kort prat utenfor politihuset om det vi nettopp hadde lest. Den samtalen skal dere få høre nå, før vi går tilbake til resten av episoden. Ok Tanja, nå har vi jo sett på politidokumentene. Hva tenker du om det vi nettopp har sett? Det var jo egentlig ganske mye verre enn du husket det sist da.
Ja, det var det. Det er litt rart. Så jeg kommer sannsynligvis til å tenke på dette her en god stund. Overordnet det vi har snakket om er jo det saken var, men det var jo også en del tilleggsinformasjon der som jeg ikke husket. Blant annet at dette hadde skjedd flere ganger. Han beskriver vel selv fem ganger. Og det er han som beskriver alt, og det er han som kommer med historiene rundt oss. Jeg sier jo ingenting.
Og det står jo i avhøret også, eller politirapporten, at jeg har litt utfordringer, at jeg er litt oppskaket og at jeg har utfordringer med å komme med en kronologisk gjengjørelse av hva som har skjedd. Fordi han sier jo rett ut at han la deg ned på senga, tok armene dine over hodet, eller holdt de fast. Han
Han lugget deg, så det var jo hårkjaffser som var ute. Han beit deg i kinnet. Det er jo ganske brutalt å lese. Jeg kjente det selv når jeg leste det. Det var jo mye verre enn det du husker.
Det er veldig vanlig at det skjer. Og så sier du jo også at du har ikke vært utsatt for vold i så stor grad som i denne anledningen. Så du innrømmer jo også selv at det ikke er første gang han gjør dette her mot deg. Nei, det sier jeg jo. Også en annen ting er at jeg har jo gått hjem fra et norskbyll som han er med kollegaer. Det står i rapporten at han forteller at de er fra et bestemt
bestemt barnevern i området og de har hatt en fest, og så har de et narspill og så har jeg kommet innom, så dette er jo da folk som jeg i utgangspunktet ikke kjenner noe særlig, eller ikke i det helt tatt det var en av hans nye arbeidsplasser som han forteller om, så han sier jo eksplisitt at det er barnevern, at jeg da har lyst til å gå hjem og at jeg har da lagt meg, det er jo ikke på natt han kommer, han kommer på morgenen, og
Og det starter jo med at han knuser to ruter. Og jeg tenker at det satt noe ganske langt innenfor meg i ringpolitiet, så det må jo være ganske skremmende da, at du ligger også på morgenen som begynner noen å knuse seg inn da. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han har knust seg inn heller, for han hadde jo bostadsadresse der da. Ja, han hadde vel en egen nøkkel egentlig, men han hadde vel glemt det da. Ja, det kan det være da. Men uansett, det er ikke volden du ble utsatt for, ikke sant?
Så det synes jeg er ganske alvorlig. Du har jo også sjekket litt opp i noen barnevernspapirer. Du har jo lest litt i journalen din og sånne ting. Hva tenker du om det som kom frem der da, når du hadde fått sett litt nærmere på det? Det hadde du heller ikke fått sett så mye på før vi spilte inn episoden. Nei, det hadde jeg jo ikke. Fordi at samtidig som jeg ba om det innsynet her,
Og det har jo ikke vært lett å få med deg her. Nei, det var ikke enkelt at jeg skulle få være med. Og de vi hadde lyst til å ha med her fikk jo ikke det godkjent heller. Men heldigvis etter masse frem og tilbake så fikk du være med, og det er jeg veldig glad for. Så vi fikk sett det begge to. Men...
Samtidig så ba jeg om et innsyn i barnevernspapirer, og kanskje det jeg må dvele mest ved her er at i samme tidsperiode som den voldsendelsen skjer, og har skjedd i løpet av det siste året på videregående, sånn jeg tolker de politidokumentene,
I barnevernsdokumentene? Ja, eller her så står det at jeg går, eller det står ikke at jeg har fullført videregående, men det står at jeg i starten av mitt studieløp, og da vet jo jeg at det var jo etter at jeg hadde gått ferdig videregående. Så da vet jeg også at mens jeg gikk det siste året på videregående, dro meg gjennom det, så har jo jeg blitt under mer kanskje vold enn det jeg husker.
Og i samme tidsrom, noe som jeg ikke husker, var at jeg var under barnevernenes omsorg. Faktisk helt fram til ett år etter denne hendelsen. Og det som er veldig trist å se, er at etter mange år på institusjon, så blir hele institusjonsoppholdet beskrevet som problemer rundt meg. Jeg er ikke kriminell, jeg ruser meg ikke, det har jeg ikke gjort på flere år.
Men det står at jeg har veldig mye angst, og at jeg har blitt avhengig av å ha folk rundt meg, og at jeg ikke klarer å være alene. Jeg høres ut som en veldig stakkarslig person. Jeg husker meg ikke selv som veldig stakkarslig, men det er flere som rapporterer dette inn til barnevernet og kommunen, at utfordringen med meg nå er at jeg har blitt veldig angstpreget, og at jeg klarer ikke overgangen fra institusjon til livet utenfor. Det er kanskje ikke så rart da, når han ikke var så snill måtte jeg.
Nei, det tror jeg ikke. Og det viser seg jo også at da i det her momentet med at kommunen vil gjerne at jeg skal komme meg ut av institusjonen, så har da, og jeg er full av angst, det står at jeg er psykisk ganske nede, og i det momentet der så har da den ene ansatte som skulle passe på meg innledet et seksuelt forhold til meg. Og
Da ser det ut for meg i barnevernspapirene, satt sammen med denne hendelsen, at jeg på et tidspunkt bestemmer meg for å ta en glip og hoppe ut i det virkelige livet. Jeg skal begynne å studere. 29. juli, det samme år som valgstendelsen, sender jeg inn til ansvarsgruppen min, som var kommunen og barneverninstitusjonen, at jeg er klar for å bryte kontakt med dem. Det kommunen ikke vet er at jeg bor med en av deres tidligere ansatte.
Og det som er veldig trist å se da, på datorene på politirapporten og datorene på barnevernspapirene, er at da 17 dager etterpå så blir jeg banket på av han fyren her.
Det som skjer da er at den institusjonen sier ikke noe om hva som har skjedd, så ingen får vite den hendelsen her. Det er i samme område, stidsperiode, jeg er under vedtak på barnevernet, ingen får vite om voldshendelsen, ingen får vite hva som skjer, men institusjonen melder inn at de er veldig bekymret for meg, at det går veldig dårlig, og at de ikke tror at jeg kommer til å klare meg alene, og de sier til kommunen at de vil ha nye konkurranser,
Konkret så ber de om 81 000 i måneden for å ha meg 100% i et botiltak. Men de forteller ikke bakgrunnen eller hva som har skjedd eller noe. De får ikke gjennomslag for det. De prøver å klage til fylkeskommunen, men kommunen vil ikke være med på klagen. Men de får litt penger til å ha et barnevernstiltak rundt meg helt fram til 2004 faktisk. Og det har vært ganske sjokkerende å se at jeg er her under alt som skjedde under denne voldsendelsen.
så finnes det en gruppe i Stavanger som vet hva som skjer, og jeg er under et tiltak under deres omsorg. Og ingen sier noe. Nei, ikke sant? Og du har jo også tenkt mer gjennom en del andre ting, hva slags type behandling du fikk under barnevernet. Det var jo ting som skjedde der som var ganske kritikkverdig. Det var jo ikke bare han som var grønsoverskridende her. Det er mange av oss.
Vil du fortelle litt om det? Du snakket litt med meg, vi har snakket litt om det, det med litt sånn symbiose, man sover sammen med de ansatte, man dusjer sammen med de ansatte. Hva var rasjonalet for den type terapeutisk opplegg på avdelingen?
Altså, vi vet jo noe om det. Fortell litt, hva slags type behandling var dette her? Altså, nå blir jo det, siden jeg har jo ikke snakket med de om det her i etterkant, sånn at det blir jo på en måte min opplevelse som en ungdom da. Men,
Men det som er bra for oss akkurat nå, er at de faktisk har dokumentert noe av dette inn til kommunen. De har blant annet rapportert inn til kommunen som hadde meg plassert under barnevernstiltak, at jeg av og til sover med ledere på institusjonen. Og da sover dere i samme seng? De skrev jo ikke at vi sover i samme seng og under samme dyne, men det var jo det som skjedde stort sett. Men de skriver at de sover med meg. De utdyper ikke det, men de beskriver at det handler om at jeg har mye mareritt.
Hvor gammel var du da? Da var jeg 17 år. Og opp. Det vet jeg jo i dag, helt frem til da... Ja, de sier jo at i 2004 så mener de at de fortsatt må passe på meg dag ut og dag inn. Så det var vel i hele løpet da. Men det var jo ikke bare meg. Dette var jo en del av behandlingsopplegget. Du skulle ha mye fysisk nærhet. Du skulle...
Sånn jeg forstod ideen og det vi ble fortalt, var at vi hadde mange sår og omsorgsbehov som ikke hadde blitt møtt i barndommen. Og nå skulle vi på en måte generere oss helt tilbake til denne foreldre-barn-symbiosen. Så vi skulle gå inn i symbioser med ulike terapeuter, og så plukket de litt ut hvem som skulle prøve å gå inn i symbioser med de ulike. Jeg var jo veldig dårlig på å gå inn i symbioser.
Det funket ikke for meg i det hele tatt, så jeg ble jo som jeg nevnt tidligere sett på som en litt sånn dårlig terapeuteobjekt. For jeg klarte ikke det helt, men det jeg ser i barnevernspapirene er at jeg hadde fortsatt veldig mye angst, så jeg måtte likevel sove med dem rett og slett for at jeg ikke klarte å være alene. Og det er jo da i de her...
situasjon og scenarion der de skal forsøke å gå inn i symbioser med ungdommene og den voksne så krever jo det at den voksne parten noen kalte oss voksne men den voksne
Terapeuten må jo være veldig plassert i seg selv. Og det er jo det disse behandlingsinstitusjonene i Sør-Vest politidistrikt oppgjennom har ikke gjort så veldig bra jobb rundt. For det har vært veldig mange forhold inne på disse institusjonene. Og det er jo mange av de forholdene som allerede er kjent, både for buffettat og politiet. Så snakker du også om at man ikke bare sover sammen under samme dyne, men at man også...
dusja sammen. Hvorfor skulle man det da? Ja, det var en kultur da, det var en institusjonskultur, at man skulle liksom være åpen og fri og symbiotisk og veldig nær terapeutene, så det var veldig vanlig at man dusja sammen. I årenes løp så vet jeg at det har blitt endret lover på det, sånn at det ikke kan gjøres lenger, men for oss var det helt vanlig å dusje sammen, og man var naken, og man dusja, og det var på en måte et veldig sånn...
Det ble på en måte lagt ut at vi har ikke vært vant til nærhet, og nå skulle vi på en måte gå inn og bli en liten baby, og så skulle vi vokse opp til en mer trygg voksenperson eller stor ungdom. Men for å komme dit at vi ble den trygge ungdommen, så måtte vi gå gjennom alle de stadiene som man gjør med en baby og barnefasen. Jeg bare tror at det er veldig vanskelig å gjøre sent i ungdommen.
Det er ikke en behandlingsform jeg er kjent med som psykolog. Det høres veldig rart ut. Det er jo veldig fort gjort at det kan bli litt grensoverskridende. Spesielt hvis disse ungdommene har blitt utsatt for seksuelle overgrep i sin oppvekst. For da er man jo mye mer mottakelig for...
seksuelle ting, altså man er jo gjerne vant til at for at jeg er noe verdt, så må jeg ha sex. Ikke sant? Og da er det jo veldig fort gjort at barnet, eller ungdommen, initierer det, egentlig, fordi det er det man er vant til, at sånn skal det være. Så det er jo veldig sårbart dette her, høres det ut som da, hvis man faktisk dusjer naken sammen med andre voksenpersoner som skal ta vare på deg. Du sover under samme dyne som en terapeut. Jeg synes det her høres veldig skummelt ut, egentlig, og at det er ikke rart
om det blir innledet mange forhold i dette. For da skal de terapeutene være veldig plasserte i seg og vite veldig hva de driver med. Jeg har aldri vært borte i at man som terapeut skal ha en sånn nærhet til de man skal hjelpe på den måten. Det er selvfølgelig viktig med nære relasjoner, men
Hvordan? Ja, det der synes jeg høres... Jeg har jo hørt litt rundt i den prosessen her. Bare for å høre, var det her noe som var kjent? Det er ikke noe særlig kjent, men jeg vet at det er vanlig.
Men jeg har også forstått at det er ikke en veldig anerkjent terapeutisk metode i barnevernet dette her. Men det var ganske utbredt ut fra sånn jeg forstod det, i hvert fall i Sør-Vest i det området der. Og derfor så vet jeg at for å trekke det litt inn i den Shada-saken, Shada var jo på institusjonen i Sør-Vest politidistrikt, så jeg var jo en ungdom på institusjonen i ganske samme alder som Shada, på en lignende institusjon, og så var jeg på to ulike da, fordi at de hadde to ulike avdelinger.
Men dette her var helt vanlig, og det som gjør meg nå som en voksen person, man snakker mye om det å finne barnet sitt inne i seg og ta vare på seg selv, og jeg kjenner at jeg på en måte kanskje er på en plass i livet at jeg har funnet den omsorgspersonen inni meg selv. Og jeg kjenner veldig omtanke for den der åpenbare, lille, sårbare, yngre, stakkarslig jenta, ikke for å bruke veldig sånn
begrepet rundt meg selv, men jeg virket jo veldig sånn stakkarslig da. Du var jo sårbar. Ja. Det hadde du ikke bra. Jeg hadde ikke det. Jeg hadde åpenbart ikke bra. Det var jo mange ulike som rapporterte inn at jeg ikke hadde det bra, at jeg hadde mye angst. Og selvfølgelig hvis man da allerede har opplevd enten i det kriminelle miljøet eller i oppveksten overgrep eller utsvevende seksualitet,
så er det jo ganske enkelt å misbruke et ubalansert maktforhold. Og jeg var jo helt åpenbart i et ubalansert maktforhold, og når jeg ser hva som har blitt holdt skjult rundt meg, så var det jo ikke bare til den tidligere ansatte og meg, der maktforholdet var helt ubalansert. Det var overordnet til institusjonen, de ansatte på institusjonen. Bare det at det...
Selv om jeg ikke klarte å reflektere rundt det, bare det at lille meg da, hadde andre eldre terapeuter som åpenbart målrettet holdt informasjon tilbake for kommunen,
Selv om jeg ikke reflekterte noe særlig over det, og det vet jeg at jeg ikke reflekterte over, jeg triller om jeg tenkte kanskje at det var bra for meg å holde det tilbake, at det var noe positivt at det gjorde for meg, så tenker jeg at overgrepet er jo til og med der, på en måte. Nå vi kommer rett fra det innsynet her, så er det jo det jeg sitter igjen med nå, bare herregud, hvorfor var det ingen som sa noe? Fordi at jeg klarte åpenbart ikke å si noe, jeg holder jo helt munnen i politiavhøret. Det var jo et ubalansert maktforhold, og han var jo også mye større enn deg, fysisk.
Du er en liten dame, og han var jo ganske svær. Du har jo sett bilder av han også. Jeg husker egentlig ikke hvor stor han var. Hans senere institusjon har jo opptredd på TV, så jeg har jo gått gjennom det nå. Han var jo veldig høy, mye høyere enn meg. Veldig atletisk og sannsynligvis ganske sterk fyr. Han hadde jo bare der maktforholdet var jo...
ubalansert på alle måter i tillegg så sier jeg og jeg også til politiet at hvis han da ble sur på meg og det her må jo ha skjedd det siste året på videregående så drev han også å ødele egne dyre ting det var jo også en sånn spesiell ting å gjøre
Så jeg må jo ha levd i et veldig rart, ubalansert forhold, både til han og til en institusjon som fikk penger for å ha meg, og det ble jo bare sånn at de spurte mer og mer og mer penger, og jeg tror kanskje at jeg trodde at et par av de var venner mine, men de samme som jeg trodde var venner mine, har jeg jo sett i papirene, sier at det er nesten slitsomt for dem, at de må ha så mye kontakt med meg, og det skal de ha mer penger for, for de følte at de fikk for lite da.
Ja, det var mye av det, den journalen, i hvert fall de poengene i arken jeg leste, at det er mye diskusjon rundt hvor høy prosent oppfølging skal hun ha, liksom. Ja, og de synes jo ikke det var nok. Så de skulle ha 81.000, og da har jo jeg i måneden, og det er jo hva jeg skulle bli over en million i året, og da har jo jeg tross alt begynt på universitetet. Og jeg
Og jeg synes det er så bra faktisk at kommunen sier at jobben deres nå var jo at hun ikke skulle bo på institusjon. Jobben nå er det. Og vi tror at hun kommer til å klare det. I etterkant av denne hendelsen, på slutten av det studieåret og i ettertid så flyttet jeg til Oslo. Og det er jo her jeg bor nå.
Jeg er så glad for at jeg gjorde det, for det endte jo bra. Men jeg vil jo oppsummere her med tanke på det jeg har sett nå, at det har jo vært på tross av det norske barnevernet, og ikke på grunn av. Og det er det viktig for meg å komme frem til, at jeg får sagt noe. Fordi vi avtalte jo på forhånd til at jeg skulle gjøre innsyn og vise deg relevante dokumenter.
Men jeg var jo ikke forberedt at det skulle være verre. Jeg var forberedt på at jeg skulle dokumentere for deg at det jeg sier er sant. Men at jeg nå ser at det her faktisk... Jeg kommer til å måtte dvele litt ved det. Det skjønner jeg godt. Denne saken er ferdig for meg. Jeg tenker over det, men jeg lever godt med det. Men det er bare viktig å vise at...
Det kan være sånn. Og i tillegg, jeg bare trekker det litt inn mot Shada igjen, Shada har fortalt om et lignende forhold. Og så går de på deg og reiker også. Hun har jo faktisk sagt det, at dette har skjedd. Og jeg vet at det har skjedd andre, og jeg vet at faktisk noen som jobber i barnevernet kan ha trigger i seg som gjør at de utøver så alvorlig vold. Altså, jeg så meg selv som veldig moden og stor på den tiden, men
Jeg har en spe jente på 21 år, og så tenker jeg at noen har bare... For eksempel hvis noen hadde gjort det med en jente som jeg kjente, og så skulle jeg ha gitt den jobb på en institusjon etterpå? Det er jo rart. Jeg forstår det ikke. Men det som er så merkelig, er at før når jeg skulle hit i dag, snakket jeg med en venninne som er coach og manager,
Og hun reflekterte litt med meg over det at opp igjennom så har hun hørt meg snakke om denne institusjonen, de hendelsene. Og jeg har hørt, hun har opplevd meg som veldig manipulert. Og hun sier at fortsatt når du snakker om de historiene og de hendelsene som har skjedd, så snakker du som om noe av det på en måte er vanlig. Og selv om det er mange som opplever det, så er det ikke vanlig. Og det er så ekstremt at...
at det at man stiller spørsmål ved at en jente har opplevd dette når hun har fortalt at hun har det altså jeg synes at det er helt forferdelig men det er jo dokumentert og det er jo det her jeg prøver å få ut og han var jo også litt sånn sur for det på en måte og det blir jo et ekstra element for nå har jeg jo videre ødelagt livet hans for nå blir jo han redd for at dette skal få videre konsekvenser det blir slutt mellom oss da
Og jeg fortsetter å studere, og så etter år etterpå så flytter jeg tilbake til Østland, og det var bra. Jeg får litt avstand fra det. Men når jeg da flytter tilbake, så får han jobben tilbake. Ja, så etter at han er dømt for volden mot deg, og du har vært i et forhold med deg, så får han jobben tilbake i barnevernet? I samme institusjon. Alle vet det.
Og jeg hadde da blitt satt inn i et forskningsprosjekt da jeg var 17 år, som var knyttet opp mot universitetet i Stavanger. Jeg vet at mange som jobber rundt det er bra mennesker, jeg bare snakker nå direkte litt til dere, men det er en del ting jeg har tenkt på i etterkant. Jeg ble fulgt opp i ti år i et forskningsprosjekt, og de fortsatte jo å forske på meg etterpå. Men dette har jo ikke vært en del av forskningen.
Så det ligger jo i bakevia, og resultatet var at de hadde 80% rehabiliteringsrate. Men denne historien kom jo ikke frem i det prosjektet. Så nå når jeg selv har et studieprosjekt, så har jeg jo fått en del tanker. Det er veldig strengt, hvertfall i en helse, hvordan man forsker. Bare det at de i det hele tatt godkjente meg. Jeg har blitt forsket på to ganger faktisk.
Men det er et sidespor. Men han får jobben tilbake. Etterkant så ønsker han å starte noe eget. Så han og jeg tror det er tre eller fire andre, de kjøper et bokkompleks og starter det som kalles utvidet fosterhjem. Der de tar og tar vare på noen av de barna som absolutt ingen andre vil ta vare på. For eksempel barn som er utsatt andre for å overgrepe.
så de blir veldig eller det er jo bare spekulasjoner fra min side men sånn at han bidrar med noe som ingen andre vil bidra med da og så starter det også noe annet men det blir så spesifikt noe annet tilknyttet da
Som blir et samarbeid mellom alle buffettatene. Etter hvert får han en annen type utdanning innen dette feltet, uten at jeg sier spesifikt. Og da må noen gå litt god for han inn i det, og da er det en av de som var ledere på institusjonen, som i dag har en veldig høy stilling innen buffettat i Rogaland, som går inn og er hans referanse på det. De vet jo alt om dette her.
Og det var jo det der, du nevnte tidligere det at vi var gamle, at vi var i slutten av tennårene, at det var et argument, og det er jo det som har blitt brukt som et argument. Men for meg spiller det ikke noen rolle om en pasient hos meg er 16, 17, 20, 25 eller 65. Maktforholdet er jo der uansett. Men når det kommer til denne personen, så har ikke maktforholdet bare vært mellom han og meg.
Og det er mange andre ting som har skjedd også. Det er et system. Det har vært det miljøet på en måte. Og det er også noen andre saker rundt denne personen før og etterpå, og meg før og etterpå, som det er bare så stort. Og jeg tror nesten ikke på at det ikke foregår ennå.
Det er derfor jeg tenker at det er en ting at man kan jo, at jeg kommer fra meg selv, kan gjøre at noen faktisk kan tro på de spørsmålene flere fagpersoner stiller i Sjadasaken. Det er et perspektiv. Et annet perspektiv er at hvis ingen som faktisk har opplevd det, tør å si noe om det, så tydelig som jeg gjør, selv om her vet jo mange det, det er ikke noen hemmelige historier, men hvis ingen som faktisk har opplevd det,
sier noe om det, så fortsetter det jo bare da. Det høres sånn utenfra da, som en sånn grooming-situasjon. Det var det. Jeg ser det nå, og det har vært mange sånne situasjoner på den institusjonen, og det er et miljø. Og det er et miljø som når de ser dette, for noen kommer til å se det,
Og du lurte i starten i podcastintervjuet her, hva bakgrunnen for at jeg hadde lagt ut den videoen. Hovedbakgrunnen er for å faktisk stå opp for de som har jobbet opp Shada-saken, og at jeg synes at de har et veldig godt perspektiv, og i hvert fall er noen som tør å stille spørsmål og belyse saken.
noe jeg ikke synes VG gjør på en god måte men en annen motivasjon er jo at
Disse forholdene må bare slutte. Man må slutte å gjøre det. Og jeg snakker både som en tidligere barnevernsungdom på institusjonen, men også som en mor og en sykepleier. Dette skal ikke foregå på institusjoner i Norge. Ferdig snakka. Ikke gjør det mer. Og jeg vet at noen av dere som jobber der kommer til å se det, og jeg vil at dere slutter med det.
Og dette kan være det første til å ta tak i det, fordi at dere vet veldig godt som meg, dere som jobber der og som ser dette nå, at det der har pågått siden 1981. Startet de forholdene der. Eller startet de menneskene som gjorde det utover på 80- og 90-tallet. Og det har vært mange sånne historier rundt den terapeutgjengen der. Og det bare må bli ferdig.
Det som er viktig å forstå i sammenheng med den Shada-saken, eller det jeg ønsker å belyse i sammenheng med Shada-saken, er at VG har jo et perspektiv der de fremmer dere, inkludert deg Silje, som belyser Shada-saken og belyser spørsmål rundt om hun hadde vært utsatt for overgrep av en ansatt der, og om det kan foregå et drap på institusjonen.
Jeg vil jo veldig gjerne at det kommer frem at meg med flere tenker at det er helt tenkelig at både overgrep og drap kan skje på institusjoner. Fordi at jeg kjenner til mange overgrep, og jeg kjenner også til overgrep av mye yngre personer. Fordi at i årenes løp, når jeg har begynt å engasjere meg litt i barneværsaken, så har jo jeg også blitt kjent med andre.
og jeg har, du sa i starten at du vil at jeg skal dokumentere det jeg snakker om, og du skal få dokumenter på det, og så kan du velge selv hvor dypt du har lyst til å gå inn i det, for det er mange sider, men det skal du få, og du skal også få politirapporter, men jeg har jo også hatt møter med sånne som meg,
Jeg har hatt møter som du har nå med andre, og jeg har også sett dokumenter, jeg har til og med vært med noen i, vært støtteperson i rettssak, eller en UDI-sak, der en hel gruppe med jenter mellom 14 og 15 ble utsatt for overgrep av en barnevernsinstitusjon på Sørlandet. Dette er dokumentert, personen er dømt, dette er noe som faktisk har skjedd.
og at da VG fremmer det at dere som har fått opp Shada-saken, og fremmer dere som konspirasjonsteoretikere fordi at dere stiller spørsmål om det kan ha skjedd, det ønsker ikke jeg å bidra mer til enn at hvis ikke jeg snakker om det jeg selv har opplevd, at det faktisk kan bidra til at folk ikke tror at disse tingene kan skje, det vil ikke jeg være med på lenger.
Da vil jeg fortelle noe av min historie i hvert fall. Og så er det selvfølgelig ikke alt som er relevant. Nei, men det er så viktig at du sier det der, fordi jeg også har jo hatt en klient her hos meg som forteller at han var på en institusjon over en kort periode. Og det man beskriver at han ble banket opp helt uprovisert av en av de ansatte der.
Men det han også sier er jo at jentene prostituerer seg til nattevaktene. Ja. I flertall. Sant? Og...
Jeg vet ikke om det er en kultur på arbeidsplassen av at det er greit, her kan vi innlede forhold eller ha sex med disse unge jentene. Altså, ungdommer kan godt være de over seksuelle avvalgene, men jeg tenker det er ikke noen unnskyldning. Dette er jo sårbare barn som det er lett å groome, det er lett å manipulere, det er lett. De vil jo ha kjærlighet, alle vil ha kjærlighet, og barn i barnevernet får kanskje ikke den kjærligheten de trenger
på disse institusjonene. Og det at man da kan utnytte det, det er jo det enkleste i verden å utnytte, er jo barn som ikke har trygge foreldre som tar vare på dem. Det er jo...
disse nattvaktene er jo omsorgspersonene deres, det er på en måte foreldrene deres, eller de voksne som skal ta vare på dem, og det at man da utnytter dem på den måten her, det er så grovt og så stygt. Og så er det litt sånn at, ok, og hvis en av de som jobber der blir anklaget for å gjøre noe, ikke sant, så er jo det kollegaene til de andre som også jobber der, som man kanskje vil beskytte, som man kanskje, nei, men han er jo så over deg at vi vil jo ikke at han skal slutte her. Ja.
Og det som jeg også blir litt sånn provosert av, at jeg vet jo det at hvis du er et barn som har vokst opp i barnevernet, som ikke har...
Alle har noe normalt forhold til hvordan en forelder eller omsorgsperson skal være. Og du har ikke tillit til at de som skal ta vare på deg faktisk gjør det. Du har kanskje ikke tillit til at systemet ønsker å vareta deg. Du stoler kanskje ikke på noen. Så er det jo sånn at når du først forteller noe til noen, så sier du ikke hele sannheten.
Det du gjør er å teste ut, er det trygt å komme her og fortelle min historie? Kan jeg fortelle denne helsesykepleieren, eller denne læreren, hva som egentlig skjer i livet mitt? Da tar man en liten ting av historien gjerne. Kom med et eksempel på en ting som har skjedd, og så sjekker du ut, hva skjer nå? Hvem kan hjelpe meg? Hvem kan, ikke sant? Og hvis du da opplever å ikke helt bli trodd,
Hvis du opplever da at andre ikke tar deg på alvor, eller begynner å mistenkeliggjøre deg, har du andre motiver, hvorfor sier du dette, vil du ha oppmerksomhet, er du sur på denne personen og vil hevne deg, så trekker man deg jo tilbake selvfølgelig. Ja.
Kan gjøre det i hvert fall. Ja, ja, ja. Du kan jo også være i sted og stå opp for deg selv og si at dette er ikke greit, jeg skal fortelle hva dere gjør med meg, eller jeg skal... Jeg aner jo ikke, men det jeg vet er i hvert fall at det er ikke så uvanlig da. Spesielt ikke hvis man er i et system hvor man støtter hverandre, hvor det er en sånn kameratslik kultur, hvor det er sånn at man er buddies, og...
Så det jeg får litt inntrykk av er jo at man kanskje er kompiser, stoler på hverandre og tenker at nei, men de er jo, hva var det han politimannen sa, at dette her er jo oppegående mennesker. Noe av det jeg ønsket, eller håpet at vi kunne snakke litt om i dag da, når det kommer til Shada-saken,
er noe som jeg reagerte veldig på når jeg leste det i VG. Og det er at politimannen har uttalt at bakgrunnen for, eller sånn jeg leser i hvert fall, at bakgrunnen for at vi ikke skal stille noen kritiske spørsmål til hva som skjedde den dagen og den natta som Shada døde, er fordi at det har vi jo allerede fått fortalt av de som jobbet der. Og grunnen til at vi bare skal tro på det de forteller, er fordi at de er særlig oppegående mennesker.
Og da vil jeg jo si en ting at det å være oppegående er jo ikke et argument for at man ikke er en kriminell eller en drapskvinne eller mann heller. Det finnes jo mange oppegående folk som har vært slemme med andre og drept andre. Sånn at for meg er det overhodet ikke noe argument at det jobber tre såkalt oppegående damer på institusjonen for at vi ikke skal gå videre og stille spørsmål. Jeg vil gjerne vite, hva skjedde den dagen Shada døde?
Hvem var på jobb? Hva var aktiviteten? Hva skjedde når de stod opp og spiste de frokost? Hvem var på frokosten? Dette var tre kvinner som hadde, det var fire kvinner i boligen når Shada døde. En var en ung jente, og det var Shada, og de tre andre var ansatte her.
Hva gjorde de i løpet av den dagen? Hadde de felles møtepunkter? Hva er det som var de ansattes tanker rundt Shada sin situasjon?
Vi som alle mennesker har jo en avvergelsesplikt, men særlig vi som jobber med mennesker, vi har jo en plikt til å ta ekstra vare på de som for eksempel har yttre ønsker om å ta livet sitt. Og Sjade hadde jo yttre ønsker om å ta livet sitt. Så jeg lurer på hvorfor var hun alene i det hele tatt? Hva slags vurderinger gjorde de kvinner som var der underveis?
og hva slags relasjon hadde de til Shada, fordi Shada bodde på en institusjon, og jeg vet fra egne erfaringer at du får relasjon til de som jobber der, og hva var kvinnenes relasjon til Shada, det er relevant for den saken her, og om de er oppegående mennesker, det spiller ingen rolle for meg, så det at en av våre hovedmedier
benytter det inn i artikkelserien som et argument, er i hvert fall interessant. Hva tenker du om det? Jeg synes det er veldig merkelig, fordi jeg tenker jo at hvis man skal gjøre en etterforskning for å sjekke om det er et selvmord, så er det jo veldig logisk, tenker jeg, å spørre i hvert fall de som var der, hvordan hang hun? For angivelig så hang hun.
På bildet ser du at det er ingenting under. Så er det ikke klart om det var noe under det vinduet under den gardinstangen som hun skal ha hengt seg i. Hvis sengas du under der, så kan man jo ha føttene neddi.
Men hvis senga ikke står der, så er det jo mulig. For du kan jo ikke henge i en gardinsang, det sier seg selv. Du må ha beina eller knærne ned i. Og jeg har jo fulgt opp etter at jeg til selvmord, og jeg vet at det går an å kvele seg selv uten at du henger nødvendigvis, men at du kan ha beina ned i. Men når du mister bevisstheten, så kollapser jo kroppen, og da blir du jo også tyngre, ikke sant? Ja.
Men ja, hvordan så vedkommende ut? Det må jo være det viktigste spørsmålet du stiller potensielle eller stiller vittnene for å finne ut av hva som har skjedd. Og det har vi ingen beskrivelse av. Ingen vet akkurat hvordan hun hang. Og så er jo spørsmålet, når man sier at noen henger, jeg tror ikke jeg ville sagt at noen hang hvis du hadde beina nedi og du hadde en ladekabel rundt
nakken eller rundt halsen. Det er så rart, for jeg synes også det er rart av VG-journalister, og hvis nå de konspirasjonsteoriene er samlet om at dette her er politiet prøver å dekke over, og den obduksjonsrapporten, den er ikke troverdig. Ikke sant? Så det VG gjør er å snakke med politimannen,
og snakke med han som har skrevet obduksjonsrapporten som han mener at ikke er troverdig. Og så kommer de med bortforklaringer. Og så har vi noen eksperter som basert på obduksjonsrapporten kan vurdere om
når det står i obduksjonsrapporten at det hadde stått i obduksjonsrapporten hvis det var sånn at noen andre kunne kvele henne. Da hadde det stått. Men så er jo problemet at kan man stole på den obduksjonsrapporten? Det er jo det mye skepsisen er mot da. Når man på bilder ser at hun har et blått øye, en knekt, ser ut som om hun har en knekt tann. Den kan jo ha knekt for lenge siden, vet ikke. Det er vittneforklaringer som har sagt at
Man ikke hadde de verkene på halsen når hun ble vasket etter at kroppen hennes ble levert tilbake til foreldrene. Det er mange ting som ikke blir besvart, mange spørsmål som ikke blir stilt. Det er det jeg reagerer på. Det er masse eksperter som kommer med veldig bastante, klare «Nei, det kan ikke ha skjedd». Allerede der er det sånn «Ok».
Jeg tenker at jo, dette kunne ha skjedd, og det kunne ha skjedd at hun har blitt drept, og jeg vil gjerne vite hva som foregikk i det huset hele de siste døgnene, kanskje til og med de siste to ukene. Jeg vil vite hva samtalen har vært, hvem har vært rundt henne, hva har relasjonen vært til Shada, mellom Shada og de som har vært der. Og det er bare alt rundt den ladekabelen og den gardinstangen,
Det er bare noe, det er en x-faktor, flere x-faktorer som ikke henger sammen. Ja, og det der med neseblod også.
Ikke sant? Hun hadde sovet i sitt eget neseblod. Hvor mye omsorg får du da når du er 16 år, du blir neseblod, og så lar man blodet ligge i senga? Var det noe som slo henne? Hvorfor ble du neseblod? Var det helt tilfeldig? Ja, det kan jo være det, men det er jo veldig rart at ikke noen kommer, viser henne omsorg, skifter på senga hennes. Ja.
Ja, det... Og det kan jo være... Man snakker i medien om det her omsorgstrøtthet, blant hovedsakelig helsepersonell, da. Men i helse- og omsorgssektoren så kan man jo oppleve... Alle kan jo det til tider oppleve omsorgstrøtthet, eller at man er litt sliten av jobben akkurat den dagen. Men jeg husker både når jeg var ungdom, og også av og til...
Så kan det jo også hende at kolleger kan være litt lei av noen man jobber med, kanskje. Det er ikke uvanlig det. Man trenger å blåse ut litt. Man sier kanskje ting som man ikke hadde sagt på en god dag. Og jeg har jo opplevd, særlig når jeg var ungdom, og jeg har ikke noen tellinger på hvor mange ganger jeg har vært i situasjoner jeg skal forklare nå, men jeg har jo opplevd både å høre om meg selv og andre som ungdom og som voksen.
at omsorgsarbeider og helsepersonell blir lei av dem man jobber med. Vi har jo hatt egen opplæring på sykepleien i forhold til å hjelpe mennesker med selvmordstanker. Veldig enkelt å bli lei i det løpet, og hvis det da skjer at personen prøver å ta livet sitt, så kan det også føre til mye skam for helsepersonellet, og det er derfor vi har særlig opplæring i
på hvordan møte mennesker i selvmordsfare. Men jeg har jo opplevd at mennesker som skulle ha tatt vare på andre ikke har klart å gjøre det fordi at man rett og slett er lei. Og nå skal jeg ikke lage en sånn påstand om at de kvinnene som var i huset var det. Nei, vi aner jo ikke det, så vi må være forsiktige at vi ikke anklager de for ting som ikke er sant. Men det er veldig mange ubesvarte spørsmål, men så skjønner jo jeg også at VG ikke kan gå ut med alle mulige detaljer heller. Nei.
Men jeg synes likevel at måten ting er lagt frem på, jeg synes ikke det virker som god, kritisk journalistikk. Det kan jeg vel si. Jeg har jo snakket med to av journalistene bak den VG-artiklen. Ja, jeg så det. Jeg synes jo...
man kanskje har litt for mye tillit til de enkeltpersonene som har uttalt seg. Det er veldig mange ting som jeg ikke skjønner. Hvorfor har dere ikke utforsket dette nærmere? Hvorfor har dere ikke utforsket dette nærmere? Og
Jeg opplever at jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest den VG-artiklen enn jeg hadde i forkant nærmest. Jeg synes bare det blir litt rart. Og så er det jo det man beskytter kollegaer, man beskytter andre. Den dødsattesten også. Hvorfor skriver man depresjon og PTSD på en dødsattest? Man aner jo ikke. Da stoler man jo åpenbart bare på de som var der
som har sikkert fortalt det at hun hadde PTSD PTSD og depresjon er jo to veldig alvorlige diagnoser det har jo diagnosekoder og det er jo alvorlige diagnoser
Så det får jeg jo håpe at hvis de har uttalt det, så får jeg håpe at hun faktisk hadde det. Ja, absolutt, men det er jo ikke dødsårsak. Det er jo strangulering, ikke sant? At det er på en dødsattest, jeg vet ikke hva som er vanlig, men jeg synes det er litt rart å ha på en dødsattest at det er årsaken til dødsfallet, men det sto jo også strangulering da, at det var selvmord.
Det som er med den Shada-saken, ja, han som hadde obdusert henne har jo gått ut og uttalt seg, men utenom klinikere som har vært direkte involvert i saken selv, så er det jo ikke andre klinikere som har gått ut og vært særlig kritisk til vinstrygge, for eksempel. Og
En ting som jeg har lært de seneste årene når det kommer til det å jobbe klinisk, er at et klinisk arbeid, for eksempel på institusjonen som jeg bodde på, så fortalte jeg at de hadde ikke sykepleier som jobbet der, og deres største skrekk var at sykepleier skulle jobbe der. Da kommer vi til å bli neddopa, alt kommer til å bli kjempestrengt, og det kommer ikke til å være som et hjem, det kommer til å være mer som et sykehus. Og så klart, ja, hvis det blir veldig rigid, så kan det være negativt i en barnevernskontekst,
Men det som er positivt med det kliniske arbeidet, synes jeg, er at det er veldig prosedyr- og retningslinjebasert, og det spiller ikke noen rolle om du jobber på et sykehus i Stavanger, eller i Oslo, eller en annen sted i landet, fordi at de enkelte prosedyrene er de samme for alle, og det er veldig enkelt å se når prosedyrer ikke blir fulgt, fordi det er så tydelig.
Og det som er det Winsryd belyser, er jo det at han ser at, ok, her er det den og den og den og den proseduren skulle vært fulgt. Enten er det ikke fulgt, eller de gangene det ble fulgt rundt Sjada, så har det alvorlig avvikk.
Og som helsepersonell så er det jo for det første vår plikt å reagere på det. Når man ser såpass store avvik rundt en person som det er rundt Sjada. Og en ting er jo de her konkrete avvikene, men så er det jo også tegnet en del
Det jeg vil si er mangel på respekt. Det har jo kommet fra at hun ble obdusert i bakhodet, og så hadde de som vaska henne reagert på hvordan det så ut. Ja, for det som blir forklart i den vegeartiklen, er at grunnen til at hun hadde det såret i bakhodet, var at det var et resultat av selve obduksjonen, fordi man tar ut hjernen. Ja, og det kan det jo ha vært. Men hvis noen har reagert så sterkt på det, så for meg høres det ut som
Jeg har jo ikke sett det, så det kan jo ha vært en skade selvfølgelig. Det kan ha vært en skade. Men det kan også ha vært at noen rett og slett bare har ikke bryd som å gjøre en god jobb.
Og bare der så kan det gå i gang noen alarmer med de som jobber med det og kanskje vasker ofte like, eller de jobber i klinikken og er ofte rundt hodeskader, eller de har sett andre hodeskaller bli syd sammen. Og da hvis du ser noen som avviker veldig fra det, så er det naturlig å reagere på det da. Ja, men på den andre siden så har jo ikke VG faktisk fått tak i de menneskene, ikke sant? Og de er jo anonyme, så det er jo...
Vi kan jo ikke vite om det er sant. Det er litt av problemet her. Folk tør ikke å stå frem og si ting. Det seg selv er jo også litt... Noen mener kanskje at når folk ikke tør å stå frem, så er det sikkert ikke sant. Det er sikkert bare noe de har funnet på. Men det kan også være andre grunner for at folk ikke tør å stå frem. Nettopp fordi det er en betent sak som man ikke ønsker å...
utfordre det generelle narrativet på da, ikke sant? Så nå blir det jo til at vi sitter her og spekulerer og spørsmålet er jo om hun fikk juling, om man prøver å dekke over det, eller om hun har blitt utsatt for andre ting som man prøver å dekke over fordi hun skulle jo
Hun var jo stor nok nå til å kunne få lov til å bestemme litt selv over sin egen fremtid. Det skulle vel være en rettsak ikke lenge etter, hvor hun skulle få lov til å si hva hun ønsket for sin egen fremtid, om hun ville hjem til foreldrene sine, eller
Hvertfall, det er min forståelse av... Det er det inntrykket jeg har også, at det var det. Og hvis det har skjedd noen ting på institusjonen der som ikke var som det skulle da, så er jo det en... Og det kan jeg jo gjenkjenne fra min egen situasjon. Altså, hvis du kommer i en situasjon der du ikke lenger kanskje skal være avhengig av det maktforholdet som det er på en institusjon, så hvis det har foregått ting der som ikke skulle ha skjedd, så blir du jo en trussel da.
mot institusjonen og det blir også en direkte trussel mot de som jobber der og det blir jo spekulasjoner men jeg forstår veldig godt hvorfor mange som har jobbet i den Shada-saken reagerer og som kliniker og jeg har også et verneombud på en medisinsk klinikk i Oslo, ikke for hele klinikken men for en seksjon, og når man ser på avviktssaker
så er de ofte veldig åpenbare. Fordi at prosedyrene er så tydelige inne på klinikken, så er det også veldig tydelig når det ikke blir fulgt. Og det er en klassisk situasjon, at det er en hendelse der kanskje noen har en dårlig dag, eller det har...
Det har vært ting rundt situasjonen som har gjort at ingenting blir fulgt opp, og da ser du det fra startpunkt til slutt. At det avvik gjennom hele prosedyrelinja. Og det er litt sånn jeg føler at det er, eller sånn jeg har sett den Shada-saken, at det er så mange avvik, alt fra det første møte mellom Shada og barnevernet, til da det noen forteller at de har sett når hun skal vaskes etter at hun har død.
Ikke minst i etterkant når dette kommer frem i media, synes jeg også at det er ganske kritikkverdig av VG hvordan de nå benytter broren hennes inn i den saken. Der mener jeg ikke VG viser god forståelse av sitt maktforhold overfor han broren. Han er også i en posisjon der han kan bli manipulert. Både du og jeg er godt kjent med media nå.
og innad i media, så er det mye manipulasjon, dessverre. Og det er mye samarbeid på kryss og tvers. Ja, jeg fikk jo være med i et møte der hvor de la frem alle bevisene som de hadde funnet, som om de hadde drevet en eller annen form for drapestetterforskning, og ville høre mine syn på det. Ja.
Og det har de jo antageligvis også gjort med flere. Og når jeg satt der, så synes jeg det virket veldig overbevisende. Åja, dere er uavhengige eksperter som har sett på dette. Åja, den AMK-loggen, den finnes, den telefonsamtalen. Og så fikk jeg jo lese da
en transkripsjon av den, men jeg fikk ikke høre selve lydopptaket fra den telefonen til alarmcentralen. Og de forklarte meg også at Vinstryk hadde ikke fått ut den. Han fikk beskjed om at den ikke eksisterte. Og de mente at det var fordi hun bodde på hendelig adresse, så var det lagret et annet sted. Og det er sånn...
Ja, ok, men de sier jo at ja, sentrale ting ved denne saken har vi funnet ut at er feil. Og det er en av de sentrale tingene, at den loggen finnes. Det er jo bare sånne veldig detaljer, og feil detaljer, rett og slett da. Ja, men han fikk jo beskjed om at den ikke fantes, ikke sant? Men da får man det til å høres ut som at han har spredt løgner, indirekte, ikke sant? Ja.
Så det er jo litt manipulativt ved det, synes jeg da. Og det å kalle noen ekspert, hvem er ekspert? Vinsrygg er jo, jeg synes ekspert er så hvit begrep, og det er ikke verden, men det at de også prøver å på en måte rakke ned på hans legekompetanse på bakgrunn av at han ikke har fullført denne spesialiseringen sin, er jo ikke relevant. Vinsrygg er en veldig erfaren lege, og han ser at
her er det store prosedyr avvik, og det er jo hans plikt å reagere på det, og det er jo riktig av han å reagere på det, og Vinstrygg er selv en ekspert da, hvis vi kan bruke det begrepet, som vi bør lytte til. Ja, men jeg opplever jo at grunnen til at jeg er så opptatt av akkurat titelen hans, er jo fordi han har gitt uttrykk for at han har en spesialitet han ikke har da, for å
og det skal slekke hans troverdighet på et eller annet vis, og så trekker de også frem at han har erfaring fra barnevernet selv, og at det også er kanskje litt...
at det skal svekke litt hans troverdighet, fordi da har han kanskje andre motiver for å trekke opp den saken her, at det handler kanskje mer om hevn eller noe annet, jeg vet ikke. Men det jeg også tenker litt er jo at hvis man har personlig erfaring med barnevernet, så kan det jo også være at man da har sett det fra innsiden, hvordan systemet fungerer, eller eventuelt ikke fungerer. Nettopp, det gir meg et inntrykk av at han er enda mer troverdig.
Fordi han har faktisk sett barnevernssystemet også fra innsiden som en berørt. For han var jo berørt. Han har sett rettsvesene. For jeg har jo forstått det sånn at de var i en rettsak. Når de prøvde å trekke ned vinsrygg på bakgrunn av det han hadde sagt om legespesialiseringen sin, og det virket som de skulle...
belyse at de hadde funnet ut noe om vinsrygg som skulle trekke hans integritet ned, det her med hans egen barnevernsak. Men nå har jeg gått og sett litt inn i den barnevernsaken, så
tenker jeg at han var en pappa som prøvde å stå opp for saken sin, og vi vet at det faktisk er ganske vanlig at menn blir diskriminert i rettsaker rundt barnefordeling. Og det her er jo også en del år siden. Så jeg tenker at det er positivt at Vinsryk har hatt den personlige opplevelsen, fordi at han kan benytte den inn i hvilke perspektiver han går inn i Sjada-saken med, og at han vet at
eller jeg kan ikke vite hva han vet, men i hvert fall så har han et utgangspunkt for å kunne belyse noe for oss andre som vi kanskje ikke har tenkt på i
i den Sjada-saken. Og i tillegg så er han en kliniker som kan se at ok, her har jo vi noen prosedyrer, vi leger som vi følger. Her ser jeg at det ikke er følt. Og så er det en ting, han politibetjenten som hadde ansvar for Sjada-saken, han var jo på dette tidspunktet en veldig ung og uerfaren politibetjent. Så hadde vi da legen, den her legen, han ser jeg forresten har vært en del på mine sosiale medier. Jeg hadde ikke etternavn hans, det har jeg nå, for han har vært på mine sosiale medier. Jeg
Jeg ser at han var jo akkurat ferdig utdannet lege på dette tidspunktet, og han var under sin livsspesialisering, så han jobbet da sannsynligvis på Stavanger sykehus i sin spesialisering, så han var ikke spesialisert enda.
Og så da har vi to, en uerfaren lege og en uerfaren politibetjent får ansvaret for en alvorlig sak rundt et barnevernsjente, og så belyser da to svært, eller flere svært erfarne eksperter at her er det noe som ikke henger sammen, og det er da en veldig erfaren lege som er vinsrygg, en veldig erfaren politibetjent som er Vigdis Bollerud, en veldig erfaren jurist som er Marius Reikeraas Bollerud,
og en veldig erfaren psykologspesialist som er deg, Silje. Med flere, ikke sant? Så dette er jo en gruppe med tverrfaglig ekspertteam som har sett noe rundt en barnevernsjente som dere stiller spørsmål ved, og i stedet for å være nysgjerrig på hvorfor dere stiller disse spørsmålene, så prøver man heller å vekne
vri om i media, i VG konkret, at nei, vi skal ikke lytte til noen av dere, for dere er konspirasjonsteoretikere, mens de på den siden har fått tak i ekspertene, og så skal vi tro på deres eksperter.
Ja, disse ekspertene, de har jo sikkert også masse erfaring. Det er jo kjente personer som de har leid inn for å vurdere dette, men jeg synes jo det er litt rart å vurdere så bestandt på et så tynt grunnlag. Når du ikke engang vet hvordan vedkommende ble funnet. Altså,
Og i to sånne podcaster så sier de jo i starten, det var journalistene den ene podcasten og Aftenposten den andre, at hun ble funnet på gulvet. Ja, jeg har sett det. Og det er jo litt rart. Og så i det eneste stedet det er beskrevet hvordan hun ble funnet, var jo i den AMK-loggen som ble funnet da syv år senere. Ja. Hvor det ble sagt at hun ble tatt ned. Ja.
Det kan jo være at det ble beskrevet at hun hang når disse vittnene fortalte, men vi vet fortsatt ikke hvordan hun hang, om hva som var under som gjorde at hun fikk bort noe av vekta da.
fra den gardinstangen som kanskje ikke hadde tålt hennes fulle vekt. Altså det med den gardinstangen, jeg forstår godt at det kan skje, at man kan henge seg bare ved en tråd og legge deg ned, så kan du dø. Men det er bare alt rundt den der, det ser bare ikke troverdig ut. Og så er det sånn at jeg jobber jo med død. Jeg ser jo døde mennesker.
Selv om jeg ikke er ekspert på obduksjon, og jeg vil ikke gå inn i spekulasjoner på det, men det er bare så mange ting rundt det som er så usikkert for meg at jeg tror ikke på det. Jeg synes det er litt rart at hun ikke har kollapset, og at ikke denne stangen har rettet ned eller knekt. Fordi du trenger ikke så mye vekt nødvendigvis,
nødvendigvis for å bli bevisstløst, men når du blir bevisstløst, så er det litt sånn at da blir jo kroppen tyngre enn hvis du faktisk står oppreist eller står på knærne. Og når du dør, så skjer det mekanismer med deg, sånn at du, det kan jo variere fra person til person, men når du dør da i en sånn
og man trenger jo ikke å ta selvmord for å bli kvelt til døde vi tror jo ofte at når man ligger på sykehus så holder man sin kjær i hånden og så bare sover man rolig inn men de færreste ganger så er det så rolig det er jo vondt å si det men det er ikke uvanlig å ha det vondt når man dør og da skjer det mekanismer med oss
Og det er jo selvfølgelig sånn at hvis man da kveles til døden, selv om man gjør det selv, eller noen andre gjør det på deg, hvis du blir drept da, for hun har jo, det er jo et drap, for hun har jo, det er jo selvdrap. Altså, uansett så tenker jeg at man, det er bare noe med, jeg har sett bilder av henne, og med de beskrivelsene politiet kommer med, og det VG kommer med, i hvert fall så må vi som politiet,
stille spørsmål, få lov å stille spørsmål. Du må få lov å stille spørsmål i denne podcasten uten at de begynner å grave opp masse tull om deg selv og begynner å gå etter deg som et menneske. Etter mitt syn, du gjør rett i å stille spørsmål. Du gjør rett i å ta inn sånne som meg i podcasten din. Du gjør rett i å belyse også det Marius Reikers kommer med, det Vigdisboller kommer med, det flere andre kommer med av spørsmål rundt Shada-saken. For det er mange ting ved den saken som
Jeg håper VG ikke klarer å legge lokk på. Vi må få lov å gå inn i materiet. Det første jeg tenker at de bør gjøre er at uavhengig politietilforskere fra et annet politidistrikt burde i første omgang snakke med de tre kvinnene som var sammen med Shada. Og gå dypere inn i hva som skjedde den dagen hun døde, og da mener jeg at man går i detaljer. Hva spiste de til frokost? Hvem spiste? Hvem satt? Hvor satt du? Hvor satt de?
Hva skjedde senere? Lagde dere avtaler med henne? Hvordan skulle dagen deres foregå? Hvordan kjenner dere hverandre? Og ikke minst det små forhold i Stavanger. Hvilke forhold hadde de tre kvinnene til politibetjenten? Hvilke forhold hadde de til nattevakt og jale? Hvilke forhold hadde de til legen som skrev under dødsattesten?
Og hva er deres fagbakgrunn? Hvor har de studert? Hvem studerte de sammen med? Hvordan fikk de jobben i dette selskapet? Det er helt sånn nøkkelinformasjon som man trenger for å vurdere. Det er jo det man gjør som profilbygging. At man ser på profilene rundt personen. Og det har de ikke gjort i Shada-saken. Vi vet ikke hvilke personer hun hadde rundt seg.
Fordi at de har bare avfeid en sånn belysning med at dette er oppegående mennesker, så det skal vi ikke bry oss noe særlig om. Ja, og så er det jo faren da at alt det skal komme ut offentlig, for da kan jo folk anklage disse som jobbet der for ting de kanskje ikke har, altså for å være med og dekke til noe som de kanskje ikke har da, det er vel kanskje det som også er noe av
De tenker jo det er offentlig da. De kan gjøre det lukka etterforskning. Politiet har muligheten til det. Jeg mener jo også at dette burde bli etterforsket, ja, absolutt. Jeg mener jo at det er helt feil at det er VG og faktisk .no som skal drive drapestetterforskning. Jeg tenker jo at man bør åpne opp og se på denne saken på nytt, og at det er profesjonelle, som du sier, uavhengige etterforskere som skal gjøre det, og ikke basert på en...
mangelfull, gammel etterforskning som konkluderte med selvmord, men åpne opp en helt ny igjen og se på alt på nytt. Ja, det er helt enig med deg. Men ikke i all offentlighet, ikke sant? Vi trenger ikke å gjøre en dødse ned i det før det kommer frem til det, men de kan ta med seg kanskje noen gode spørsmål fra Shada-teamet. Det er mange gode spørsmål som de kan ta med seg videre. De kan sikkert ta med seg noen av perspektivene fra VG. VG har jo vist at de i hvert fall ikke...
De har jo ikke kvalifisert seg selv til å gå noe særlig videre inn i den saken. Mitt inntrykk er ikke at de ønsker å gå noe videre inn i Sjade-saken. Nå ønsker de å gå etter deg og de såkalte barnevernskritikerne, og også alle rundt rettssikkerhet for alle.
Det er det VG holder på med. Også når de var her i din podcast. Det er mitt inntrykk. Når VG snakker her, og det jeg har sett i VG, og alt det andre de skriver om rundt Shada, og gjengen, eller det teamet rundt Shada, så er mitt inntrykk av at de er ikke så veldig opptatt av Shada-saken, men de er veldig opptatt av dere. Ja, jeg får jo litt inntrykk, og så får jeg også litt inntrykk av at...
De prøver å male oss som respektløse, som ikke bryr seg om broren til Shada for eksempel. At hun skal få fred, at det er dårlig gjort overfor henne. Er det noen jeg faktisk bryr meg om, så er det å få frem sannheten av hensyn til henne og hennes etterlatte.
Ikke sant? Det er jo min intensjon. Men så er det som om... Det er mitt inntrykk. Ja, takk. Det er mitt inntrykk. For det er virkelig det. Det er det som er sannheten. Men... Derfor er jeg her. Ja, takk. Jeg hadde aldri vært her hvis det ikke var mitt inntrykk. Mitt inntrykk er at du og teamet som har fått opp Sjada-saken, for det er jo tross alt dere som har fått VG til å belyse saken, dere...
Mitt inntrykk er at dere ønsker virkelig å få fram sannheten rundt Shadas død, og at dere har omtanke for Shada, og at dere har omtanke for han gutten og foreldrene, og at dere er reflekterte voksne fagpersoner fra ulike faggrener som jobber sammen, og virkelig har lyst til å få belyst saken på nytt med profesjonelle som for eksempel politietforskere. Det er mitt inntrykk.
Ja, og så er det jo litt sånn, jeg føler meg jo litt utenfor, jeg er jo ikke en del av det Shada-teamet eller noe sånt, jeg har jo bare liksom fått informasjonen på sidelinjen, og jeg støtter jo ikke å vise for eksempel likebilder
og en del ting som har blitt sagt og gjort. Jeg støtter ikke alt, men jeg ønsker jo at vi skal få frem sannheten. Det er jo det jeg ønsker. Det virker som at noen tenker at jeg profiterer på dette. Men jeg opplever jo selv at jeg visste jo at det ville komme en kampanje. Jeg visste jo at folk ville...
gå etter meg og jeg synes jo ikke det er behagelig å stå i jeg gjør ikke dette fordi jeg tenker at jeg har masse å tjene på det jeg har masse å tape på det jeg kan miste autorisasjonen min fordi noen prøver å gå etter meg det kommer ikke til å skje da bare sånn du kommer ikke til å miste autorisasjonen din men jeg forstår veldig godt og det med å ha en autorisasjon
Det er det jo ikke så mange som kan kjenne seg igjen i, for det er ikke så mange som har det. Men av oss som har det da, så forstår jeg veldig godt den frykten
Fordi at den er jo reell, for da mister du jo hele, det tar jo mange år å bli psykologspesialist, så da mister du jo hele livsgrunnlaget ditt, og da mister du jo hele grunnen til at du kanskje startet denne podcasten, og du mister lønnen din, og du mister identiteten din, den profesjonelle identiteten din, nå håper jeg jo ikke det å være psykolog her hele tiden. Nei, nei, nei, og jeg klarer meg fint uansett, det er ikke noe sånn, for det tenker jeg og jeg at det,
det er litt sånn egoistisk å skulle bry seg for mye om det, for jeg tenker at det er andre ting som er viktigere enn meg og min autorisasjon. Ikke sant? Men det er jo viktig for deg, og så er det jo sånn at det kan jo bli alt omfattende for deg hvis noen prøvde det. Vi har jo et eksempel på det, han
Atle, som gikk ut med saken rundt baneheia. En ting er at du kommer ikke til å miste autorisasjonen din, men du kan jo aldri beskytte deg for at noen prøver på deg, og den prosessen, den kan jo, tror jeg, kan rive ned hvem som helst. Ikke det at du ikke lenger kan ha autorisasjonen, men at noen virkelig går etter deg og ønsker at du skal gjøre det.
Det kan du ikke beskytte deg mot, men samtidig så håper jeg jo virkelig folk forstår at det vil jo bare være veldig ondt da. Ja, nei, vi får se hva som skjer. Jeg i hvert fall må stå i min integritet. Jeg må si det jeg mener og syns. Og så kan jo folk tenke hva de vil om akkurat det.
Jeg tenker at det luktes vidd av denne saken, og skjønner ikke hvorfor i all verden det ikke bare åpner opp en ny etterforskning.
Jeg setter jo veldig pris på at du tør å komme hit, for det koster jo litt, det også. Det koster, det er ikke noe jeg gjør lett, og det er ikke noe jeg har holdt veldig lenge igjen. Jeg kjenner mange medier, jeg kjenner andre som driver podcaster også. Dette er ikke den eneste podcasten som jeg kan sitte og fortelle om meg selv i. Det var så...
Når jeg hadde lagt ut den YouTube-videoen, så sender en veldig kjent manager i Norge meg en melding at «Dette må du snakke mer om». Og så vet jo den personen at det skal veldig mye til før jeg stiller opp på noe som dette her. Når jeg jobber i media, så jobber jeg bak kamera som regissør.
Og så sa jeg, ja, den eneste podcasten som jeg eventuelt hadde snakket, jeg hadde vært til å snakke med Silje, og så går det kanskje ti minutter og sender du meg en melding. Ja. Så det var jo helt sånn... Det er kult. Ja, det var veldig kult da, uten å bli for esoterisk og menteby og sånn. Ja, ja, ja. Man kan jo begynne å lure, kanskje, om meningen. Ja, ja, ja.
Men, nei, så du gjør en veldig viktig jobb, og det er viktig at du får fortsette, og det er viktig at VG slutter å plage deg. De kan jo være kritiske til deg og stille spørsmål til deg. Ja, ja, ja, selvfølgelig. Men jeg har jo spørsmål til deg. Jobber du fortsatt med innyheter, eller?
Jeg har jo en spalte der. Men jeg skriver litt i rykk og napp når jeg føler meg inspirert, og så sender jeg bare inn hvis jeg ønsker det. Men jeg har ikke skrevet noe der i det siste. Så jeg har muligheten til å skrive der. Jeg har ikke fått beskjed om at jeg ikke får lov til å skrive der mer, men jeg er jo ikke ansatt der. Det er jo frilandsoppdrag, mener
hvor jeg kan levere inn til Silje om livet, som er spalten min der. Så vi får se hvordan samarbeidet blir i fortsettelsen. Du vet at når man plutselig blir et redaktørstyrt medium, som Ine Gjøtter nå er, og man begynner å kjenne på det å få lønna si fra statsstøtta, så blir man automatisk en del av Norges pressekorps.
Og det er jo mye snakk om de redaktørstyrte mediene litt sånn satt opp mot de frie mediene. Og jeg tenker at de frie mediene, sånn som din podcast og andre podcaster, har en veldig viktig rolle. Har en viktig journalistisk rolle. Og så vet jeg ikke helt hva alle de andre holder på med, nå i Nyheter inkludert.
men jeg håper at den saken rundt Shada kan belyse litt hva er pressen vår egentlig og hva er det deres rolle i det samfunnet vi lever nå er for før den digitale verdenen så hadde jo veldig en tydelig rolle som den fjerde statsmakten at de skulle da se maktene i kortene men det er jo ikke i hvert fall det inntrykk jeg har av norsk presse nå og så kan vi jo kanskje ta en felles debatt på det da, og det har jo du
Det har jo du startet, og det er jo det du gjør med den podcasten her også. Ja, jeg prøver jo så godt jeg kan å belyse ting som ikke får så mye plass i det offentlige ordskiftet.
Og det koster, det kan være ganske slitsomt og krevende, men samtidig så tenker jeg at noen må jo gjøre den jobben. Og jeg tenker litt sånn at hvis du savner noe i samfunnet da, hvis det er ting du mener at burde gjøres, så tenker jeg, ja, jeg får jo bare være den endringen jeg ønsker i samfunnet. Jeg ønsker at barna som vokser opp nå skal vokse opp i et bedre samfunn enn det vi har nå.
Vi må få bort ukultur. Jeg tror de fleste som jobber i barnevernet bare ønsker det beste for barna. Men jeg tror det er kanskje noe i systemet som ikke er så ivaretagende. Når søsken blir splittet, så virker det som at det kommer av økonomiske årsaker mer enn ...
at nei, nå har denne kommunen det er nok utgifter til fosterforeldre i denne kommunen så må vi putte den andre ungen i en annen kommune sånn at budsjettet vårt blir sprengt i denne kommunen eller jeg vet ikke, jeg skjønner det ikke men jeg har jo fått mange meldinger fra fosterforeldre som sier at vi har ønsket å ta en kjøskenflokk men vi får ikke lov av barnevernet ja
De skal splittes. Og det er bare sånn, men hvorfor det? Og hvor de også ønsker å samarbeide mer med foreldrene til disse barna som de er fosterforeldre for, men de får ikke lov til det heller. Sånn at det er jo noe rart her som jeg ikke skjønner, og jeg ikke forstår hva det handler om, for det kan ikke være faglige begrunnelser sånn som jeg ser det. Det må jo være noe økonomisk eller noe praktisk, eller noe annet dette handler om som ikke jeg skjønner.
Og så vet jeg jo at mange strekker seg langt for å sørge for at barn vet det.
Ja, altså jeg har jo snakket med folk som jobber i barnevernet som prøver så godt de kan, men hvor systemet ikke tillater det. Hvor de jobber i et system som ikke er rigget sånn at det er til det beste for barna nødvendigvis, men det er økonomi rett og slett. Nei, for jeg tenker ikke at ofte så snakker man om det har jo blitt laget egne sanger om sykepleiere og hvor vundelige og snille sykepleiere er, men
Jeg har ikke noe inntrykk av at det er den identiteten sykepæret går i hverdagen selv. Og jeg har jo vært rundt mange barnevernspedagoger, og jeg tenker at man snakker ofte om de som ønsker å jobbe i barnevernet, at det er fordi de ønsker å hjelpe folk, men et barnevernssystem kan jo like godt tiltrekke seg folk som ønsker å motsatte. Ja, absolutt. Det er veldig lett å utnytte et barnevernsbarn. Sånn at det at alle ønsker å gjøre det beste i barnevernet, det er jeg ikke sikker på. Nei, ikke alle.
Men mange. Men selvfølgelig, det er jo lettere å groome et barn i barnværene enn et barn som har to foreldre som passer på. Det er det. Eller det kan være kanskje du ikke er helt kjent med dine egne mekanismer heller. Det kan være at du har...
et stort behov for kontroll, at du spiller ut det på veldig negative måter. Da er jo for eksempel institusjoner et veldig god sted å spille ut det, eller andre maktforhold, terapeutiske maktforhold til andre. Sånn at det at alle som jobber i helse, omsorg og barnevern vil det beste for alle og er så gode, snille mennesker, det er veldig langt unna de utfordringene
Altså, de sitatene der som mange har kommet med, og min erfaring på innsiden av de systemene der, både som ungdom og som voksne, og det her er jo noe som man prøver å snakke om også når man jobber i de sektorene. Det er veldig vanskelig å ta tak i, for eksempel i grupper der negativ kultur fester seg.
det vet jeg som verneombud det er kjempevanskelig å tråkke inn i det skaper masse misnøy og trigger når du peker på ting som kanskje ikke er det beste for pasienten veldig ekkelt
Jeg kjenner det med meg selv. Du vil jo bare fortelle historier om deg selv når du har gjort gode ting. Men vi mennesker gjør for eksempel alt helsepersonell, og det vet jo sannsynligvis vi i Nyser i går, alle på et tidspunkt gjør feil og har mangler og gjør avvik. Så det gjelder jo oss alle. Men for eksempel, jeg hadde en situasjon på bussen her om dagen. Det var en gutt som satte dropps i halsen, og tjuvbussen var fra Ullevål, og...
Der er det jo selvfølgelig helt usannsynlig at det ikke satt en del helsepersonell og satt i halsen. Og det var ingen som ville reise seg. Men jeg har fått god opplæring på diakoniet min, så når folk roper etter en sykepleier, så reiser man seg opp. Og jeg prøvde jo i herde å få dette droppet seg opp.
med både dunke på ryggen og prøve å ha himmelsk og det her var jo en rimelig stor unge som ikke skjønte hva som skjedde og ble fikk helt sånn fysiske reaksjoner og så kom det heldigvis en som hjelpet etter hvert og vi fikk det droppet seg ned i magen men når jeg holdt på der så tenkte jeg bare at for det ble jo filmet for vi ringte en en tredje så de sto på videoen
Og jeg tenkte at dette må jo bare se så rart ut, fordi det er jo overhodet ikke forbilledelig utenfor sånn vi har lært om hvordan dette skal gjennomføres i praksis, men der og da må man jo bare prøve å gjøre det man kan. Og det er jo også sånn ofte erfaringen kan være på innsiden av helsa, at du ønsker å være noe, men så kanskje du møter deg selv på ...
på et sett som du ikke hadde sett for deg, og så setter det i gang mekanismer hos deg som du ikke helt har kontroll over, og jeg har sett dette her på barnevernsinstitusjonen, særlig mellom kvinner, særlig fra kvinnelige terapeuter, der man kanskje ikke har jobbet godt nok igjennom egne ting, og i møte med særlig jenter på de institusjonene, så kan
det trigger på en måte som gjør at sider av deg selv kommer frem som du kanskje ikke har vært klar over at du har og når de bobler frem så har du ikke noe det har ikke jobbet med det så du vet ikke hvordan du skal håndtere de sidene og da må du ha gode kolleger og da må du ha en kultur som tør å si fra som tør å veilede hverandre og si at ok, hva skjer her nå
og da hvis du allerede er på en institusjon da som har hemmeligheter tilbake til 1980 så er kanskje ikke det miljøet som har skapt en sånn kultur da og da, jeg vet ikke jeg kjenner ikke Shada sin institusjon men derfor kjenner jeg heller ikke hvordan kulturen var der derfor vil jeg vite hvordan har de hatt det på jobb, de som har vært der de tre kvinnene, og jeg vil gjerne vite hvem de er også
Trenger ikke ansikt og navn av dem, men jeg vil gjerne høre litt om dem. For eksempel, vet du hva utdannelsen dem som var der? Nei, men de skal jo også beskyttes litt, fordi de er jo ikke sikta for å være medvirkende til et drap, eller til å dekke over et drap. De har jo på en måte, sånn at man kan jo på en måte ikke gå ut med det offentlig. Ja.
Men jeg håper jo at VGO faktisk har utforsket disse tingene, men de har jo ikke sagt at de har det. Hvis Shada hadde sagt dagen før at hun ville ta livet sitt, eller samme dag at hun ville ta livet sitt, så har vi som jobber, så har de på institusjonen tydelig rammeverk rundt det, og da skulle ikke Shada vært alene. Så hvis hun har uttrykt det innen de nærmeste 48 timene, og de visste at hun ble det neseblod, ja,
Så vi har jo lover i Norge på å etterlate en person i hjelpeløst tilstand, og i tillegg er dette en person under 18 år som har gitt uttrykk for at hun ønsket å ta livet sitt, og da er det
aktualisert noen lover rundt Shada som gjør at om de ikke direkte skulle vært etterforska for drap, så skulle de hatt status mistenkt for noe. Hvordan man skulle definert hva det mistenkt som skulle vært, det er jeg usikker på, men det finnes et lovverk på det.
Ja, og hadde dette vært på et sykehus, så hadde man jo hatt et tilsyn. Det hadde man hatt. Da hadde helsetilsynet vært der og gått gjennom journalene, sett hva skjedde i forkant. Men har de ikke hatt det i Sjadasaken? Jeg vet ikke. De har ikke sagt noe om det, de har ikke skrevet noe om det.
For hvis det er sånn at de ikke har hatt et helsetilsyn, jeg bare antok at de hadde hatt det, men hvis de ikke har hatt det, så må de jo ha det. Men dette er jo en barnevernsinstitusjon, det er jo ikke en helseinstitusjon, jeg vet ikke hva reglene er, men man burde jo gå gjennom rutinene sine da. Helsetilsynene har tilsynsmyndighet på alle institusjoner, så de skal ha hatt et tilsyn. Hvis de ikke har hatt det, så må de jo ha det. Men eksisterer den institusjonen nå? Stendig eksisterer den, men jeg vet ikke om...
akkurat det huset blir brukt til en sånn institusjon. Men det er jo litt rart når de er tre stykker på jobb. Hva gjorde de tre? Spilte kort? Eller så de på TV? Var det bare hun som bodde der? Eller var det flere barn som var der som måtte ivaretas?
Alt dette er irrelevant. Hadde du noen relasjon til noen andre som bodde på institusjonen, eller var det tre stykker som bare skulle ta vare på henne? Det er jo ganske heavy om å ha tre til en. Jeg jobbet på sikkerhetspsykiatrisk avdeling, hvor det var en
Per pasient. Og på natt færre enn det også. Det er jo lite på en sånn avdeling. Men det kan jo ha vært at det var tre på en. Det er jo også spekulasjon. Men det spiller ikke noen rolle for meg om det var tre på en eller om du skulle passe på andre. Hun var jo 16. Og alle visste at hun hadde prøvd å ta til livet sitt.
og hun hadde hatt det dårlig, og om de har sett det blod eller ikke, det kan man jo ikke vite, men da har de i hvert fall ikke vært der nok til å, hvis de ikke har sett det, så er det jo fordi de ikke har vært der. De fortalte at hun blødde neseblod dagen før, og at det var derfor det var blod på senga, ettersom jeg har forstått.
Så de var klare over at hun ble neseblod i hvert fall? Ja, det bare forverrer det. Så det bare forsterker at hun skulle vært fullt opp da. Og jeg aner ikke hvem de er, så dette er jo ikke til de spesifikke. Altså jeg går ikke etter noen konkrete personer. Jeg bare ser helt sånn overordnet på saken. At hvis jeg skulle jobbe med en sånn sak da,
som jeg på en måte gjør som en enkel person med tanke på at jeg har lagt ut den youtube-videoen men da går jeg bare helt sånn jeg starter med målningen hvem var til frokost, hva spiste de og så jobber man seg gjennom den dagen det er jo det jeg tenker at en god politietilforsker burde ha gjort det kan jo hende det blir gjort da men det har vi ikke fått vite av VG faktisk i hvert fall for jeg har ikke lest alle de politidokumentene nei, vi får håpe at noen andre enn VG tar tak i det
og den VG og den gjengen rundt Shada-saken som har jobbet med den inne hos VG, det er jo en helt egen sak, for det handler jo om hva er media, hva er VG, og de journalisten som har jobbet med det burde jo kanskje ikke vært inne i denne saken i det hele tatt, med tanke på hvordan de har jobbet inn mot Rune Fardal tidligere.
så har jo de allerede vist veldig tydelig med en artikkelserie om han hva de tenker om det barnevernskritiske miljøet. Så allerede der ligger det jo en bias. Sånn at derfor er det også for meg, jeg er farget av den Rune Fardal-artikkelserien når jeg leser den nye serien om Shada-saken, fordi de har vært så veldig tydelige i hva de mener om det miljøet, uten at de
til det miljøet. For eksempel, jeg hørte noen VG-varer at de jobber så metodisk. De sier at de jobber systematisk. Men når de forteller hva de tenker er å jobbe systematisk-metodisk, så tenker jo jeg at de viser ganske dårlig forståelse av hva en metode og hvordan man jobber systematisk. Og selvfølgelig er det jo ganske forskjellig. En journalistisk metode er ganske forskjellig fra en klinisk forskermetode.
Men det er mye likt, da. Grunnmetodene er helt like. Og så jobber man seg jo ut fra grunnmetodikken. Og så har da journalistikken en mer subjektiv innfallsvinkel på det å søke etter sannhet i noe. Og det skal man jo selvfølgelig være åpen for. Men de avskriver, synes jeg...
det at man skal stille spørsmål til hva de har funnet frem. Mitt inntrykk er at vi skal avskrive spørsmål fordi at de jobber så metodisk og de vet hva de holder på med. Fordi at de snakker med eksperter og de jobber systematisk. Stol på oss, er det de sier. Stol på oss, vi har sjekket dette ut. Her er det ingenting å se. Se en annen vei. De som har prøvd å løfte denne saken er umoralske, kyniske, egoistiske,
har andre motiver de er de bryr seg ikke om broren til Shada og de er ikke ute etter sannheten, de er bare ute etter å sverte barnevernet for eksempel, altså jeg har ikke noe personlig erfaring med barnevernet sånn at det handler ikke om det det handler om at jeg har sett
via mine klienter og pasienter, hva barnevernet kan gjøre. Ikke sant? Og jeg har jobbet på institusjonen,
Og kan du se også hvordan ting kan foregå i en kollega-gruppe? Ja. Hvordan man kan få relasjoner til pasienter som kan skape problemer. Uten at det er noe seksuelt, det kan være andre typer relasjoner også. Ikke noe sånn, jeg trives veldig godt der hvor jeg jobber, jeg har ikke noe vondt å si sånn sett, men likevel, det er jo hvordan man håndterer ting, ikke sant?
Ting ble greit håndtert da vi har jobbet, men det kunne blitt håndtert på en helt annen måte som kanskje ikke hadde vært så bra. Man ser jo hvordan relasjoner mellom kollegaer og alle som jobber på institusjoner tror jeg skjønner hva jeg prøver å si mellom linjene her. Og så handler det jo også om ...
at jeg har lagt merke til hvordan mediene har fungert også i andre sammenhenger. Og det at noen har erfaring med barnevernet trenger ikke å bety at de ønsker hevn. Selvfølgelig, det vil jo alltid være noen som ikke burde ha omsorg for barna sine, som blir fratatt barna sine, som ikke nødvendigvis er ærlige og redelige, og kanskje jeg snakker om hevn, men jeg tror ikke det er flertallet for å si det på den måten. Jeg tror at de fleste som
som prøver å få frem sannheten, som prøver å løfte dette, og har gode grunner til å være kritiske, til å ønske at barnevernet blir sett litt etter i kortene, ønsker å få et bedre system enn det vi har i dag, og ikke nødvendigvis bare ønsker å være kjipe og hevne seg. Vi får jo håpe det. Jeg tror at hvis du har lyst til å hevne deg på barnevernet,
Ja, hvorfor skulle man ha lyst til det? Fordi man er sinne? Jo, det kan jo være da. Jeg har ikke så veldig lyst til å hevne meg på barnevernet. Men jeg har veldig lyst til at vi skal legge ned hele det barnevernet som er. Og jeg har jo dykket virkelig dypt inn i hvordan vi startet barnevernet i Norge, og det har ikke vi tid til å gå gjennom nå. Men barnevernet i Norge er
bygd opp på et fundament som gjør at det er ikke sånn at jeg bare ikke skulle hatt et barn jeg skulle bare selv ikke vært født og jeg kan ikke støtte bidra eller forsvare at et sånt system skal fortsette å skjevutvikle seg sånn som vi ser videre
det systemet det må avlegges nesten sånn på dagen tror jeg sånn type at vi bygger opp noe nytt samtidig og så kan man da når det er ferdig oppbygd det nye systemet så kan vi bestemme oss for nå er det ferdig og vi må ta det så fra grunnen at sånne damer som vi hørte på videoen med Shadas første møte med barnevernet sånne damer skal bort fra barnevernet og for å få de til å
For å få bort den type ukultur, så må man redefinere hva barnevern er.
Fordi at jeg har gått gjennom barnevernspensummet nå i nyere tid, for jeg ble så interessert i hva det er de lærer. Også fordi at noen av bøkene ble mitt pensum på sykepleien. Og de bruker for eksempel fortsatt begreper som rase. Og sånne bøker kan vi ikke ha. Vi må ta dem bort. Og når jeg så på hvilken liste, når man skulle raseforske på slutten av 1800-tallet i Norge, og man lagde en liste over...
hva en person som ikke tilhørte samfunnet var, og kjennetegn, så er det nesten samme som de har en liste i barnevern i dag, i pensumboka, som er en liste over sårbarhetstrekk ved noen som gjør barnemishandling.
Og en av de sårbarhetstrekkene er at du kommer fra en lite ansett ras i samfunnet. Og det står i barnevernsboken i pensum, og jeg ble spurt på mitt studie om å benytte den boka når jeg skulle skrive en oppgave. Jeg vil ikke være et samfunn som påstår at de har et system for å beskytte barn som har et fundament som sier at hverken jeg eller min familie burde vært til.
Vi kan ikke ha et sånt system. På hvilken måte er dette godt for meg som person? Og det at dette fundamentet har blitt lagt på den måten i norske barnevernet, har på mange måter bidratt til å ødelegge mye av min ungdom og voksentid, og det kan ikke jeg akseptere. Og da i tillegg at norske medier, som en av de største avisene VG, prøver å rakke ned på
viktige stemmer i samfunnet som prøver å stille spørsmål, det vil jeg ikke være med på lenger, og da vil jeg bare si at det er hovedmotivasjonen min for å være her og at du og jeg snakker sammen. Takk for det, jeg synes det er veldig bra, det er modig av deg å komme hit. Vi får nå se hvordan det blir tatt imot.
Men det er jo viktig, som du sier, at det kanskje er et fundament i bånd som kanskje ikke er helt heldig. Og noe har ikke jeg lest i bøkene du snakker om. Men det er på barnevernspensummet. Så det er de bøkene som finnes. Så det er bare å få det bort. Jeg har allerede satt i gang en prosess på det.
Så det er bare å ta vekk alle bøkene. Dette er jo ikke et ordentlig fag heller. Dette er et fag vi har utviklet selv i Norge. Det finnes gode helse- og omsorgsfag. Det finnes
svært godt fundament innen psykologiske fag og innen psykiatrien utviklingspsykologi utviklingspsykologi barnevern er i grunnen sykepleie jeg føler at vi sykepleie skal stå på barrikadene ta dette faget tilbake til oss selv få bort barnevern det har så mye lading rundt seg det begrep i Norge få det bort ta vekk bøkene
Fjern alle som jobber der. Det finnes ikke noen barnevernspedagoger. Det er ikke en faggruppe. Ferdig snakket. Du får ta en annen utdanning. Kanskje de kan overføre noe av det. Men de fleste som er barnevernspedagoger, de jeg har møtt, de har vist så lav evne til refleksjon at de får gå og ta en ny utdanning. Så får det bli noe annet. Og så...
kan vi finne på et nytt begrep som faktisk handler om å ta vare på barn og ungdom. Og det her vet jeg er veldig sterke meninger fra en som jobber i helse- og omsorgssektoren, og jeg har nøye vurdert om jeg ønsker å være så tydelig, og jeg tror noen trenger å være så tydelige. Det må bortfjernes.
Det er bare å søke raseforskning i UiO sine arkiver, og så kan alle lese om hvorfor vi startet Barnevernet Norge, og at barnevernet var blant annet basert på at sånne som meg skulle fjernes fra samfunnet.
Fordi du har typ bakgrunn fra Finland og Russland? Ja, blant annet. Det gikk også litt på høyde og forskjellige andre ting, men det var veldig spesifikt hvem som skulle bort fra samfunnet, og det var en målrettet arbeid. Og
Altså roman i folket, eller mot taterbarn? Ja, blant annet taterbarn og samer og et cetera. Det var mange ulike, men det var ganske spesifikt, og legestanden i Norge var de som utviklet denne raseforskningen, eller videreutviklet raseforskningen, etter at det hadde vært noen
hvitere på besøket fra Italia som hadde forsket på samene, og så begynte de i etterkant å utvikle raseforskning. Det som vi i dag kjenner som barnevern var en forlengelse av den raseforskningen som hadde vært utviklet. I Norge snakker vi ofte om at nazismen kom til Norge,
Det var jo ikke sånn, ja, nazistene kom til Norge, men nazistene var jo arbeiderklassefenomenene av de høyintellektuelle raseforskerne som hadde sett i Norge. Så nazistene kom egentlig til intellektuelle likesinnede når det kom til rase.
Mens forskjellen på nazistene og de norske raseforskerne var at de norske raseforskerne var ansett som hvitere akademikere, mens nazistene var ansett som arbeideklassens kampoppgjør. Så det var allerede etablert et fundament i Norge for å ta imot nazismen.
Det er litt interessant at du sier, for jeg har hatt han Åge Siversen her, hvor vi snakket litt om hvordan barna til tyskerjentene ble behandlet. Fordi her, det var det ikke kjent med ellers, men her var det litt sånn at hvor skal vi gjøre alle disse barna?
For disse barna, de kan ikke være sammen med foreldrene sine. Vi må frata de foreldrene sine, og så må vi gi det bort til noen som kan ta vare på de, og de hadde tenkt å adoptere de bort til Sverige, og til hvor var det, til de ønsket å sende de, til Australia og sånt. Altså det ble ikke noe av, men... De sendte noen tilbake til Tyskland da. Ja, det gjorde de, ikke sant? Og disse jentene ble jo ikke behandlet bra. De fikk jo...
de gjorde en slags forskning som mente at disse kvinnene som fikk barn med tyskerne, at de hadde lavere intellektuelle evner, og, ikke sant? Ja, det gir jo mening det du sier, at dette her henger jo kanskje litt sammen, da. Og
holdt jeg på å si, jeg vet ikke om man bruker det begrepet, men jeg sier det, det ble i hvert fall brukt av Taterbarn. Ja, ja. Tater ville jo gjerne blitt kalt Tatere selv. Nå er jo jeg fra en folkegruppe fra Russland som ble kalt av nordmenn Tatere, tror jeg også da. Så det er ikke noe respektløst at man bruker det begrepet? Ja, men nå er jo ikke definert som Tater, så da kan jeg, men...
så jeg er liksom tateraktig, så jeg vil ikke være noe ekspert, jeg vil ikke gi meg selv integriteten til å si noe om det, men jeg har jo hørt at de kaller seg, altså det er, jeg kan få lite om det. Men uansett da, de ble jo fratatt barna sine. Ja, det ble det. Det er jo litt av poenget her, det var jo barnevernet som tok de. Så ja, nei, dette her ble jo en lang prat om mye forskjellig, både om medier og om barnevern, og om
mye forskjellig jeg vet ikke om vi skal kanskje begynne å runde litt av er det noe mer du ønsker å si nå før vi avslutter hvordan synes du det har vært å komme hit i dag og fortelle alt dette det har vært veldig godt å være her eller det er godt å være her det er jo du Silje men du har jo også med deg en produsent som er også veldig hyggelig så det er veldig god stemning her men jeg tenker at jeg forberedte meg ikke veldig
Jeg forberedte ikke hva jeg skulle snakke med deg om. Fordi jeg er veldig opptatt av å leve i det sanne meg. Og jeg tenkte at nå er jo du blitt en erfaren podcastvertinne.
Så jeg tenkte at du fikk styre samtalen, og så fikk det som kom med, og så fikk det som ikke kom, kanskje vært en annen gang, eller aldri. Men det var viktig for meg å fortelle litt i forhold til det med Shada, hvorfor jeg hadde postet den YouTube-videoen. Og så er jo min bakgrunn i barnevernet, har et mye større bilde enn det jeg har fått fortalt i dag, eller det jeg har hatt tid til å fortelle i dag. Og det er ikke sikkert det er så viktig heller, å fortelle alle detaljene.
For det var ikke formålet med å si noe om Shada-saken. Formålet er at vi skal snakke mer om den saken der. Og at sånne som deg, Silje, og de som, de andre i VG mener jeg konspirasjonsteoretikere, at medier kan slutte å mobbe dere, og heller lytte til dere. Og så er jeg ikke sikker at jeg er riktig person til å få det til å slutte med det. Men jeg kan i hvert fall være en av de som sier at
slutt med det. Være deg på ungdomsskolen, var det det? Når du gikk til de der jentene som du sa hadde... Ja, ja, de dronningbiene på toppen. Det er min versjon av å gå til dronningbiene på toppen i VG og de andre vedene og si nei, nei, nå slutt! Slutt! Det der er ikke greit! Slutt å mobbe! Takk. Ja, nei, men tusen takk for at du ville komme hit til Snakk med Silje. Takk for at jeg fikk komme!