4/24/2024
Tomas Myklebust snakker om viktigheten av hvile og hvordan man kan våkne uthvilt. Han diskuterer skjermavhengighet og hvordan teknologi påvirker vår søvn. Han gir også tips om å starte dagen tidlig og å ta sunne pauser ved å unngå mobil og TV. Det handler om å utfordre vaner og ta bedre vare på sin mentale helse.
Hvile handler om mer enn fysisk inaktivitet - aktive hvileaktiviteter fremheves for bedre restitusjon og kroppslig velvære.
Effektiv trening krever balanse mellom intensitet og hvile, reflektert i verdensmesterens suksess på Norseman-triatlon og 10 000-timersregelen.
Manglende bevissthet om behov for hvile og posttraumatisk vekst gjennom motgang og læring fra livskriser.
Fokusér på det som fungerer og styrk ressursene for bedre bærekraftig bedring og livskvalitet.
Å legge seg tidlig og benytte morgentimene til kreativt arbeid kan være en effektiv strategi for produktivitet og velvære.
- Jeg penset jo innom hvile med Torkel Færø, da han var her. Så han bare sånn, "Jeg skal ha Thomas her snart som gjest." Han bare, "Kult." Så skrev han på en bok som heter "Hvilekoden". Han er veldig opptatt av disse pulsklokkene. Kort sagt var det jo det å finne, han skulle skrive litt om det der med hva er det klokken og teknologien kan hjelpe oss med å finne hva som er hvilesonene. Så han tenker kanskje veldig sånn, pulsfokusert, når er det kroppen hviler, og når er det vi stresser, så jeg tror det er veldig den binære. Og da var det veldig sånn at hans oppdagelse var at hans definisjon for hvile kunne være at han kunne sitte og jobbe på PC-en med et manus, hvis det var lystbetont og moro, og han kjente og så at bare sånn, jeg stresser ikke noe, så tok han det under kontoen for hvile. Så det var litt interessant hvordan han så på at hvile kan være spiller sjakk hvis det liksom får deg til å slappe og alt sånt så han hadde et litt annet inngang på det. Det skriver jo ganske mye om i boka at det er flest av oss gjør jo faktisk ganske mange gode kvileaktiviteter gjennom dagen men bare med å være litt mer bevisst på det, altså bare det å gå på er vi begynt nå, eller? Ja. Jeg blir alltid så usikker når det er om vi er begynt eller om vi... Skikkelig spennende hver gang. Ja, det er det. Nei, men dette med hvile, det er jo en sånn... Jeg snakker jo om bevisst hvile i denne boka mi, og det er jo fordi at veldig mange av oss gjør hvileaktiviteter gjennom dagen, men vi tenker ikke på det som hvile, bare det husarbeidet, som et eksempel. Det er jo masse husarbeid som må gjøres til løpet av en dag. Men for det at han går inn i det med innstilling om at dette er stress og masse, så blir det slitsomt å bare enda en ting man må gjøre. Men jeg tenker jo at mange av de husarbeidsaktiviteter vi gjør gjennom en dag, de representerer egentlig en ganske god form for å hvile. Altså bare det å henge opp klær eller sette på en vaskmaskine eller legge sammen klær, som mange gjerne forbinder med noe negativt. Gi beskjed til de andre i huset at du nå går opp på vaskrommet og blir der til å ha lagt sammen klærne. Så kan du stå der og meditere, reflektere gjennom, tenke gjennom dagen din. eller bare det å støvsuge denne monotone lyden og den tilfredsstillelsen du får når du hører at det forsvinner ting inn i røret. Det er egentlig en ganske meditativ aktivitet hvis man bare er bevisst på at det er det og prøver å bruke det til det. Jeg tror veldig mange gjør ganske gode kvileaktiviteter gjennom dagen, men er ikke bevisst på at det representerer hvile. - Jeg tror mange tenker på hvile som TV-serie, sofaen, koble ut, komme seg bort fra mobiltelefon, møte jobb, unger. Jeg tror definisjonen på hvile er å sette seg ned i sofaen på en hverdag og se på en tv-serie, eller komme seg på hytta. De to tingene er kanskje sånn, jeg tror første folk ville svart da. Og da tenker man veldig på å hvile i at kroppen, jeg tror veldig mange tenker at kroppen, nå hviler kroppen, for den er ikke fysisk aktiv, så nå hviler jeg. Men du kan jo være jævlig stresset i hodet. Så det er sånn der, kanskje det mange lurer på er, skal man hvile hodet eller kroppen, eller henger det sammen? Ja, og det er jo en veldig interessant greie, fordi at Det å hvile kroppen, det kan jo bidra til å gjøre oss mer slitne faktisk. Og dette er jo et paradoks som de fleste kanskje ikke er klare over, men det er jo sånn at med en gang vi røyser oss fra stolen, eller kommer oss opp av sofaen, eller om det så er for å hente seg, fyller opp røvingsklass eller hva det nå er, så skiller kroppen ut en rekke stoff, kortisol, adrenalin, som aktiverer kroppen. Når vi har for lite av disse stoffene i kroppen, for vi trenger det, det er jo negativt i store mengder over lang tid, da blir vi jo stresset og får stressrelaterte sykdommer naturligvis. En liten sprut som du får hvis du bare skulle røyst oss fra pulten, så ville du fått en liten dysj av adrenalin og kortisol. Det vekker oss, det gjør at hjernen våkner litt, vi kikker til, tenker raskere, tenker klarere, og vi får litt mer energi. Hvis vi har en hel dag der vi bare ligger rett ut, veldig mange opplever etter sånne dager at det blir enda mer slapp og slitne. Dette er en av grunnene til det. Vi trenger bevegelse for å aktivere kroppen. En god form for hvile kan være det å gå en tur, det å bruke kroppen, husarbeid var vi inne på. Men hvile kan være veldig aktivt, og det er ikke sikkert at de hvileaktiviteterne som du viser til noe, og som folk flest gjerne forbinder med hvile, er det som gir den beste hvilen. Nettopp. Hvem er det som er best på hvile, tenker du? Er det sånn automatisk tankeminnet går til idrettsutøvere som har funnet, knekt koden med å sitte og game, eller bare sånn. For de har jo et krav for egne prestasjoner, om at hvis ikke de greier å hvile og restituere, så går du direkte ut på resultatene. De ser det jo med en gang, når de har gått til å restituere og hvile, og bruker fryktelig mye tid på det. Er det liksom de som er idolene her, eller finnes det... Hvem ser du til som er god på å hvile? Jeg tror det spenner like bredt blant toppidrettsutøvere som det er blant folk flest. Det er jo at jeg gleder av å jobbe med en del toppidrettsutøvere. De er jo bevisst på at de skal gjøre noe annet enn å trene hele tiden. Men veldig mange praktiserer formen for å hvile som ikke nødvendigvis gjør deg bedre. Sånn at det å ligge på sofaen og game eller scrolle på mobilen og drikke cola, det er ikke nødvendigvis god hvile for kroppen. Så jeg har jo flere av de utøverne jeg jobber med, der er det jo veldig lite å hente på trening, innstilling, altså der er vinner-skalla, og jeg hørte jo på episode med Thor Gotthaus der han snakket om boka si, Petter Nordtug, altså der er på en måte alt etter det da. Der er ikke så veldig mye å hente på, det å bli enda mer offensiv, men det mange av de skal ofte på er jo nettopp det med hvilen, og det å faktisk kanskje prioritere bort deg treningsøkten en dag, eller redusere intensiteten du trener med, og ikke minst være litt bevisst på hva du gjør mellom øktene. Nå legger du det om kvelden. Og det å gjøre noen grep, ofte veldig små justeringer, anser du jo som du sier veldig tydelig med ditt oppgitt til resultatet, men disse små justeringene der, knyttet til hvile, ser han det ofte nesten med en gang på resultatet. Så det er ganske fascinerende. - Alle kjenner jo arbeidsinnsatsen mandag formiddag etter å ha vært på fylda hele helgen. - Ja. - Ikke da du skinner på kontoret. - Ja. Nei, men det er ganske fascinerende. Jeg ser jo det også i andre enden av skalaen med de som kanskje er syke eller har det tungt. Så er det jo veldig sånn naturlig å tenke at da må man begynne å jobbe med det som er galt. Men ofte så kan det å begynne å jobbe med å skape bevisst hvile, Kanskje utfordrer litt hvilevanene der, at det er ikke nødvendigvis å ligge på sofaen, selv om du føler deg sliten, så er det ikke nødvendigvis det å ligge på sofaen i tre timer for dag som skal til for at du skal få tilbake overskuddet. Kanskje det er motsatte. Og da ser han også at når overskuddet kommer tilbake igjen, så begynner man også å klare å feste grepet litt hardere i sitt eget liv, og ta noen grep som gjør at man kanskje beveger seg litt ut av den situasjonen eller tilstanden man er i. - Hvilke ydre støtteøver har du jobbet med, og hvem som har imponert deg litt på akkurat dette emnet her? - Ja, jeg er jo ikke, jeg er jo litt sånn hemmelig kundelist her da, fordi at jeg er ikke, jeg er jo litt psykolog og sånn, men jeg kan jo bruke et veldig konkret eksempel, det kommer jo for så vidt en artikkel i VG nå snart, med en som jeg jobbet med som var veldig bevisst på dette her, en som heter Kari Flotthorp-Lingsom, som er - er Norges mester i svømming og toppidrettsutøver. Jeg fikk lede av å jobbe sammen med henne i forkant av Norseman, som er verdens hardeste triathlon. Hun kom på mitt kontor med en ambisjon om å vinne Norseman. Det synes jeg var kult. Da hadde jeg faktisk allerede gjennomført norsk med en selv. Jeg var langt ifra noen vinner, men jeg hadde i hvert fall kommet meg gjennom i mitt tempo. - Men det er veldig relevant da, at du vet hva man skal gjennom. - Ja, og det er jo... Men nøkkelen for meg var jo ikke nødvendigvis det som var nøkkelen for henne. Men det er jo klart at det å ha vært gjennom det var jo ikke unyttig å ha kjent på det selv. For jeg visste jo hva det kostet og hva det krevde. Selv om det å vinne det er jo et helt annet nivå da. Men da kom vi inn, og hun er jo ekstremt rå. Altså hun trente knallhardt, var flink til å pushe inn alt hun trengte i i forhold til trening og pushe seg og trente godt, spiste riktig. Det var veldig lite å ta ned på, for å si det sånn. Men så begynte vi å jobbe litt med dette med hvile og bevisstheten omkring at det er ikke når du trener, det er ikke når du pusher deg, det er ikke da du blir sterkere. Da svekker du muskulaturen din, men også hodet. Og hodet det trenger når man skal gjennomføre en sånn konkurranse. Fordi at når du trekker deg tilbake mellom øktene, Da bygger du muskulaturen din, det er da du blir sterkere, som et resultat av treningsøktene. Så restitusjon er helt avgjærende for at man skal klare å yte. Hun sa vel det at hun hadde en alarm på klokka 8 på kvelden, som fortalte at det nå begynner den viktigste treningsøkten, når det hviler. Hun vant jo Norseman da. Men hun har jo sagt at de grepene hun tok i forhold til å hvile var helt avgjørende for at hun skulle få til det. Så det er jo ganske inspirerende. Det er jo en sånn berømt studie av en svensk psykolog som heter Eriksson, som forsker på fiolinister ved Musikkkonservatoriet i Berlin, for å se hva er det som skiller de flinkeste fra de som er litt mindre flinke og de dårligeste. Så han kartlet jo deg opp og ned i mente og ga ut en artikkel og som ble senere popularisert i en populærvitenskapelig bok da, som tar for seg noen av de høyeste punktene av forskningen. Men den studien den ligger jo til grunn for denne etter hvert så berømte 10 000 timers regelen. Jeg vet ikke om du har hørt den? - Jo jo. - Det er jo den som sier at hvis du skal bli skikkelig god i noe, hvis du skal bli verdensmester, så må du liksom trene i 10 000 timer. Det er et ganske mye større antall enn det høres ut altså. Det krever årevis. Hvis du bruker en For så vidt ikke så ille, hvis du bruker tilsvarende arbeidsuke, 37,5 timer, er det ikke det som er normen nå, så får du klokka ca. 10 000 timer etter fem måneder. - Så du kan sette deg et mål om OL-guld i Los Angeles, ikke det, i 28? - Klokke setter i kalenderen. - Men det som var litt interessant med den studien, det er at dette ble jo veldig kommunisert, at du må ha disse 10 000 timene med fokusert trening eller øving eller målrettet arbeid. Men det er Erik som har blitt lagt litt mindre vekt på det, Det er ikke 10 000 timer alene som er avgjørende. Det er 10 000 timer med trening, 13 500 timer med hvile og 30 000 timer med søvn. Og disse hviletallene og sovetallene, Det var de som skilte det beste fra det dårligeste. Det som var helt tydelig hos de aller beste violinistene i denne studien, var at de sov en time på dagen. Og de sov en time lengre enn sine svakere konkurrenter, for å kalle det det. Så søvn og hvile, var vel så viktig som de 10 000 timene. Det han så var at det var violinister som begynte med å ha et treningsantal som lå galt til å gi 10 000 timer. Men hvis de ikke kombinerte det med hvile, så var de utsatt for, de ble demotiverte, motivasjonen forsvant, de syntes ikke det var gøy lenger, de ble leie, de ble til og med skadet, filonister kan tydeligvis også bli skadet. Så de var mer sårbare for den type ting, som sparket bein under suksessen der. Det er interessant. Jeg tenker på at det er 10 000 timer, jeg har hørt mange diskutere denne prøv- og debunker, for det er jo... Helt åpenbart også kvaliteten, det skal vi ikke gå så hardt inn på, men kvaliteten på både hvilen, søvn og disse treningstimene er jo også helt essensielt. Hvis du går inn med en 50%-innsats på å lære å spille piano i 10 000 timer, så vil du få ganske dårlig avputt og hele pakka der, så det er jo ganske mye. Jeg vet ikke hvordan det har kommet frem til 10 000-tallet, om det egentlig er for mange variabler til at man egentlig kan si Jeg vet ikke om det er bare et morsomt tall for å forholde seg til, for å si noe om hvor lang tid det faktisk tar å bli god i nå. Ja, det er jo et mistenkelig nøyaktig tall. Sånn at... Så verden er jo ikke sånn, men det er jo et snitt. Sånn at det var jo sikkert noen av de beste som trente mer enn 10 000, og noen som lå litt under det igjen. Men det er jo... Det er jo likevel, sier jo litt om at du må bruke en del energi på å øve deg på det du vil bli god i naturligvis, men du må bruke vesentlig mer tid på å hvile og sove hvis du skal komme noen vei her i verden. Tim Ferriss la ut en video nå her om dagen, hvordan lære et språk på fire uker, fire måneder, fire uker. Han har jo så funnet sånn der metodikk i hvordan lese flere bøker veldig fort, og fange opp faktisk hva som er skrevet, og veldig sånn En fascinerende type, som også har kommet frem at han har jævlig mye issues. Jævlig mye greier. Kjenner du til han? Han skaller, jeg tror han er i 40-årene? Nei, jeg kjenner ikke til han. Han var ganske tidlig ute, han og Joe Logan var de store i en periode. Han intervjuet bare de beste av de beste innenfor business, idrett, Alt da. Og tappet på de for informasjonen medlemmer. Han skrev masse bøker selv på hvordan bygge bedrifter, hvordan lære ting fortere og mer effektivt. Jeg likte veldig godt hans materiale. Han finner bedre måter på, spesielt bare bli bedre og lære. - Men snakker han nå om hvile? - Det gjør han helt sikkert. Ta kjapp søk på det. - Det er litt interessant i og med at han har spesialisert seg litt på de som er beste. Men hva var oppskriften på å lære seg et språk på kortyra? - Skal vi se her, faktisk på den. Bare et kjapt Google-søk her. Nei, han har ikke snakket så mye om dette her. Kanskje du skulle vært gjest hos ham da? - Det hadde vært genialt. - Ja, det hadde vært spennende. Men det er også noe som slår meg i den jobben med idrettsutøvere, det er at mange av de som er veldig gode i utgangspunktet, de gjør jo veldig mye rett uten egentlig å tenke over at det er rett. Sånn at veldig mange av de jeg har jobbet med er jo ekstremt gode på å hvile. og gjøre alt rett, men jeg tenker ikke over det. Jeg bare gjør det på en måte. Jeg tipper jeg går inn i kategorien litt sånn soft livsløgn, at jeg sover mye mer, og at jeg hviler mye mer enn jeg faktisk gjør. Jeg tror ikke det er mange som gjør det, som skryter opp egenheter når du faktisk ser på, litt sånn som etter epidemiologiske studier, hva du faktisk spiser, så juger du litt. Det er ikke så bra som det kommer, som du sier til deg selv. Ja, det er noe sikkert. Jeg har jo den motsatte opplevelsen jeg prater med folk, men det er jo sikkert fordi jeg er psykolog, og jeg føler at jeg må komme med alt som er galt til meg. Men jeg opplever at veldig mange kommer og er misfornøyd med hvor mye de hviler, eller de føler de ikke får til å hvile nok, og de vet ikke hvordan de skal klare å hvile bedre. - Det er et veldig bra sted å være at du faktisk er bevisst på hvor, at det står ille til. At du da går til en sånn som deg eller en annen person, og snakker om det. Jeg tror folk flest er jo i en hverdag om boble og autonomi som gjør at bare sånn, nei, jeg får sikkert gi meg riktig mat, jeg får sikkert gi meg nok søvn, for jeg fungerer jo helt til den dagen de ikke gjør det. Ja, og av og til så kan det faktisk være en bra ting å gå på en liten smell, på en eller annen måte, fordi det er jo bevisstgjerende at, oi, Da blir vi eksponert for hvordan vi lever livet vårt, eller hvordan vi prioriterer ting, enten det er kosthold, trening eller søvn. Det kan jo føre til at man gjør noen endringer. Vi kaller det for posttraumatisk vekst vi psykologer, når det skjer et traume som gjør at du endrer livsstilen til noe som er bedre. Man har sett også på krigs... altså på barn som har vokst opp i krig, og som har vokst på disse tingene her, at det ikke alltid er den negative veien det går, men at man kan vokse på traumer, det er litt underkommunisert. Også sånn der som kanskje mange kunne hatt nytte av å vite at det faktisk, det traume du har, er noe du kan vokse på, og bli veldig sterk på i forhold til traumer, befolkningen generelt. - Ja, og det er ikke sånn at alle skal gå rundt og oppsøke traume for å bli sterke, men fordi at motgang, det er jo ikke sånn som Mordtak sier at motgang gjør deg sterk, altså motgang kan jo slå deg i bakken. Men det er jo måten du møter den motgangen på, måten du takler den på som kan styrke deg, fordi at da lærer du at hei, dette her var tøft, dette her var vanskelig. Men jeg kommer gjennom det. Og når han kjenner på noe liknende senere i livet, så vet han det at det der har jeg vært før. Og det kommer jeg meg gjennom. Og det bygger jo det vi kaller for resiliens da. På fagspråket som er rett og slett motstandskraft mot dramatiske livshendelser eller vanskelige situasjoner. Utrolig mange som sier at de har vært gjennom noe dramatisk eller en livskrise at de skulle ikke vært det foruten heller. I etterkant at det bare er sånn dette her. Jeg er glad jeg er ute av det, men jeg er glad jeg har opplevd det også. Ja, utenfor Det hører jeg stadig, for det ligger veldig mye lærdom i det. For det første når man blir tvinget ut til noe som er veldig ukomfortabelt, enten det er et dramatisk dødsfall eller sykdom, eller en frivillig valgt versjon av Erik Bertha og Larsens Helvetsuke, så er det jo en måte der du virkelig får utfordret deg selv på, en situasjon der du må løse ting selv om det er vanskelig. Og hvis du kommer igjennom det, hvis du klarer liksom å bygge deg ut av det igjen, så ligger jo det utrolig mye lærdom der. Og det er jo også, tror jeg, det har jo gått nesten litt sånn inflasjon i kjendiser som er ute og snakker om hvor tungt og vanskelig det er at det, men de kommer seg igjennom det, eller klarer å håndtere livet sitt, eller får et bra liv til tross for ting. Mhm. Og det tror jeg også er et behov som gjerne oppstår når man har kommet seg ut av en bølgedal. At man får et behov for å fortelle om erfaringen sin og hjelpe andre. Man har lyst til at det går. Jeg ser at det er mange som har det sånn rundt meg. Jeg klarte det. Her er hvordan jeg klarer det. Klarte det. Og det er jo en fin ting. Ja. Og så tenker jeg da, men det er jo nesten litt for mye av det gode inni mellom, synes jeg da, men med folk som har hatt kriser på de ene og andre enden, og liksom hvor tungt og vanskelig livet skal være av og til, men det ligger kraft i det å ha hatt det tøft, eller opplevd noe vanskelig, og så kommet seg gjennom det, men det er jo det som er viktig å være oppmerksom på, at det er jo ikke hendelsen i seg selv som gjør at du blir sterk, det er jo Den evnen du har til å mobilisere og faktisk komme deg gjennom kriser. Jeg synes det er to veldig forskjellige innganger på det her, spesielt når du nevner til snakker ute i intervju om personlige kriser, Hva er det man sier igjen? Snakker ut med den tunge tiden. Så er det forbausende ofte, og det er jo den største turn-offen, og det synes jeg er greit å huske på også, at hvis dette kommer fram i et intervju fordi de er aktuelle med et eller annet, et TV-program, en bok, en film, så er det sånn, er det et eller annet sånn der, ok, har journalisten gjort et godt stykke arbeid her, altså bare hvorfor hvorfor tar jeg med dette til å selge noe, enn å bare faktisk si det uten å ha noe sånn, du skal ikke ha noe output av det, du skal ikke ha noe tilbake for deg i form av salg eller oppmerksomhet, det er ikke så viktig, det føles bare riktig å si det, formidle det, og at du ikke forventer noe tilbake igjen. Det er en mye edlere og mer, skal vi si, synes jeg da, sunner de inngang på det? Er det noe av denne aktualitets... Ja, men dette har jeg faktisk fascinert meg på fra mitt eget perspektiv også når jeg har... Jeg jobber jo en del opp imot media og sånn, og da vil jeg ha... ekspertkommentarer på forskjellige ting som går på hjern- eller psykisk helse og sånn. Og jeg synes veldig ofte så er vinklingen at det må liksom være noe, ja men det er jo farlig å sove for lite, eller blir ikke vi demente, eller hvor farlig er det egentlig? Altså, hvor syk kan man bli hvis man ikke trener? Altså, det er veldig sånn, man skal liksom ha det negativ da, og så farlig er det å ikke gjøre det. Når jeg nå satt med det å skrive bok, det er ikke så lett å skrive bok altså, det vet du jo også litt om, men det er liksom noe med den øvelsen å sette seg ned, men jeg måtte jo ta et bevisst forhold til min egen penne og hva slags følelse ville jeg at folk skulle sitte igjen med den boka. Og det er jo veldig lett å gå i denne fellet der, for jeg merket jo det selv at Nå må du ta hvile på alvor, eller så kommer det til å gå skikkelig dårlig. Jeg begynte å referere til undersøkelser, så visste jeg hvor farlig dette var. Men dette var en øvelse jeg ble ganske tidlig bevisst på, heldigvis. Og så tenkte jeg at det er jo ikke sant jeg jobber med mennesker når jeg jobber med mennesker. Jeg jobber jo med å skape styrke gjennom de styrkene som allerede er der, og liksom forvalte heller enn å prøve å endre noe. Så jeg spiller på det positive. Så når jeg skrev boka nå, så var jeg veldig bevisst på det. Jeg har hatt veldig fokus på hva du kan oppnå ved å fokusere mer på dette her, i stedet for hva som kan gå galt hvis du ikke gjør det da, om du skjønner. Men jeg merket veldig fort at når jeg snakket med andre om dette her, eller spesielt media, så er det en sånn, de har veldig lyst til å dra det over på dette her katastrofale da. Og det vet jeg ikke om det er fordi at folk egentlig vil ha det, om det er det som gir klikk, eller... Det er nok så enkelt som det, at det selger mer det vi frykter enn det vi har lyst på, er jo sykt mye sterkere. Jeg tenkte når du snakket nå, du kunne for eksempel trening, kan du si sånn, skal du fokusere på frykten for å bli feit og få kreft eller et eller annet sånt type ting, eller skal du fokusere på at jeg får det til å bli lystbetont noe som faktisk gjør jeg sterkere, at du kan bli sterk når du blir gammel da. For eksempel. Så det er sånn der hvilken inngang går, skal du gå inn med en fryktingang, skal du motivere noen med frykt, eller skal du motivere noen med at du kan finne en lystbetont modell her som du faktisk kan få langsiktig gevinster da. Og det siste er jo Det er jo mindre salgbart, det er mindre klikkebart når vi bare scroller, vi kommer ut og scroller, vi skal snakke om det etterpå, så er det jo de alarmerende tingene, nå er det krig, bombe, et eller annet, mord, Vi oppsøker jo og begynner å skjære på det der som kan være trusler og som er frykt i oss. Det er det vi sjekker. Vi må bare, for alt som kan true oss, vil vi jo gjerne få ut av banen først. Så det er et eller annet i den tankegangen der med nettaviser at vi tar jo fryktposten før selvbyggingsposten. Ja, for å rydde unna truslene før vi kan fokusere på. Det er jo Maslovs behovspiramide, det er på mange måter. Ja. få på plass de basale trygghetstingene først, før du kan begynne å fokusere på selvrealisering. Så det er nok, det er nok, gamle Maslov hadde sikkert rett i mye annet, men jeg tenkte jo på det, at det kan ha gått til at vi helsevesen også må ta på oss litt av skylda for dette her, fordi at alle som er, altså når du får en helseutdannelse, i dag er det mulig det endrer seg, det har jeg syntes jeg tok utdannelse med da, men Da var jo fokus på det som vi kaller for patogenesen, altså sykdomslære, klare å sette sammen en gruppe symptom til et syndrom, og forstå et menneske gjennom alle skavankene det har, på mange måter. Og så prøver vi da å fikse det. Jeg tror mange helsevesenet har den tilnærmingen i ryggraden at vi må skape oss et problem som vi skal løse før jeg kan hjelpe deg. Hvis du ikke er tilstrekkelig med symptom eller problem, så har jeg ikke noe å hjelpe deg med, så da får du ringe meg når symptomtrykket blir større. Men nå er det jo i ferd med å se litt av endring, spesielt innenfor den delen av psykologien som jeg jobber en del med som kommunesykolog, som handler om det man kaller for primærforbygging, altså det å hjelpe folk til å ta tak i livet sitt og få det bedre før de blir syke, i stedet for å stå og prøve å fange opp alle de som, når det på en måte er for sent da. Ja. Og da handler det i stor grad om å fokusere på det motsatte, det vi kaller for patogenese, som vi kaller for salutogenese, som handler rett og slett om å ta utgangspunkt i ressursene, styrkene, hva er det som er bra her i livet ditt, hva er det som fungerer, hva er det du er flink til, hva er det du kan her i livet da? Alle har jo noen sånne ting, men det drukner så fort i det negative. Men ved å styrke det positive og jobbe fra et ressursorientert perspektiv, så opplever jeg at bedringen kommer mye bedre, og det er mer bærekraftig også, fordi da spiller du på ressurser som individuallreier har. Så Nå var det jo dette her en helsedebate også, men det er jo det som er så gøy med å være i studioet ditt, at vi aner ikke hva retningsamtal å teke. Før vi går inn i bokens dype aspekter og materie her, så må vi jo snakke litt om terapeuten også. Jeg synes jo det er litt gøy å høre hva... du selv gjør når det kommer til daglige rutiner hvis vi snakker om hvile og dernest søvn. Hva vil du si noe om det, eller? Ja, det kan jeg godt. Jeg er jo et litt sånn - Neurotisk, jeg har en neurotisk forhold til å snakke om meg selv, men jeg blir bedre på det. - Skal jeg holde boka din mens du snakker om det? Så du får maks nå i hvert fall? - Nei, men det er jo faktisk vårt en god bevisstgjærende, altså jeg vil jo, hvis du har noe i livet ditt du har lyst til å bli bedre på, så anbefaler jeg å skrive en bok om det. Ganske bevisstgjærende øvelse. - Det er jo veldig sånn, er det en siering nå, at veien i livet ditt er det du frykter. Altså hvis det er noe du frykter, så er det det du skal oppsøke, og få det ut av verden. Ja, det er jo, Søren Kirkegaard har ment jo at det er det som gir oss vår indre uro hele tiden, at vi går rundt og er så urolige hele tiden, er fordi at vi egentlig frykter det vi ønsker oss. Ja. Vi må utfordre frykten vår for å få det vi ønsker oss, men dette dilemmaet gjør oss urolige. Men det var jo et sidesprang. Du spurte om mitt forhold til hvile. - Jeg har innsett to ting. Når jeg skrev den boka og fordypet meg litt inn i materien, det er at jeg på mange måter, litt som mange av disse toppidrettsutøverne jeg snakket om i stad, uten sammenligninger for øvrig, egentlig har vært ganske god på å hvile. Jeg har et veldig bevisst forhold til mobiltelefonen min, eller smarttelefonen min, og sosiale medier, til å lage mitt store fortvilelse om hvordan jeg skal prøve å selge bøker, er omtrent usynlig på sosiale medier. Så jeg har et veldig bevisst forhold til det. Men det er rett og slett fordi at jeg innsetter at det er ganske analoggjerne. Jeg får ikke til frisillelse av likes og alt dette her. Jeg klarer liksom ikke å juble av det, og da har jeg på en måte ikke noen insentiver. Selvfølgelig setter jeg pris på rosa tilbakemeldinger, men det er den ene tingen da. Dette her med... mobilbruk, at jeg er egentlig ganske bevisst på det jeg har vært det. Og så har jeg fordypet meg litt inn i forskning og sett at det er i hvert fall en av de faktorene som kanskje kan lønne seg å være mest bevisst på her i livet, hvis du ønsker å få mer overskudd, å få mer glede i livet. Og så er det jo dette her med Med pause da. Tar du pause gjennom dagen? Og når tar du deg? Og hva er det du vil oppnå med pausen? Bare det siste der. Hvordan ønsker jeg å føle meg etter at pausen er over? Det stiller meg ofte spørsmål. Det kan være nyttig å reflektere på. Da blir pausen ofte noe annet enn det å legge seg på sofaen eller skrolle på mobilen. Jeg ønsker å få bort tankene. Jeg ønsker ikke å få flere tanker. Da prøver jeg å skjerme meg. Jeg er blitt ganske god til å sove. Det er nøkkelen for min delhandel. I stor grad er det om å legge meg litt tidligere. Da mener du klokka ti? - Gjerne før det, også. - Åja, klokka ni? - Når jeg skrev boka da, den ble utelukkende skrevet i tidsrommet mellom klokka fire og klokka åtte på morgenen. - Oi, du er en del av fire-AM-klubben altså? - Ja, ikke lenge før jeg visste noe, jeg har fått vite at det er en klubb da, men for meg var det noe som tvang seg fram, fordi jeg har jo et par-tre-fire jobber og et par barn, og jeg har mye i livet mitt hjemme, sånn som alle andre. Jeg begynte å sette meg ned etter at ungene var lagt seg på kvelden og skulle prøve å skrive, men det var helt umulig. - Hvor gamle er barna dine? - 8 og 5. - De byr bare oppe lenger og lenger, og så skal de skrable på sengkanten. Jeg har opplevd det også, jeg har 8 og 10 nå. De vil ikke snakke med meg på dagtid lenger, for det er så kjedelig. Og det de skal legges, det ligger på sengkanten og jeg stryker litt på det. da skal det faen meg diskuteres filosofi og historie jeg skal forklare regn og Gud og familiehistorie og det er bare sånn Nei, da kan du aldri ta slutt. Men det er jo så fine øyeblikk da. Absolutt. Så hvis man på en måte skal stresse seg gjennom det for at man har noe andre å gjøre med enn man skal, så går man glipp av veldig mye, tenker jeg. Ja, det er det ene. Man må være et sett i de øyeblikkene, for det er så fort over. Og så begynner du å sitte, alle vet jo, å sitte på den senkanten der, ligge med barna ved siden av deg, og så blir det sånn, i det mørke, så kommer du ut derfra, så er det sånn, ok, nå! Ja. Nå kan jeg egentlig bare gå og legge meg, for nå er jeg, du er i en by som søvner, du vet hva heter det, er søvndøsig av det som ligger der inne, så det er en god idé å egentlig bare legge seg samtidig med barna sine, egentlig, fordi de to timene etterpå, tror jeg de fleste fyller med to episoder av sin favorittserie. Tror jeg. - Ja, og det samme opplever jo jeg, vi har jo barn i nesten samme alder, så da er vi jo litt i samme situasjon der, Det er nok blitt etter at jeg bestemte meg for at jeg skal legge meg litt tidligere. Vi skal ikke utrette så mye etter at ungen er lagt seg. Da skal jeg prøve å egentlig bare samle kreftet og forberede meg til søvn egentlig. Og da er egentlig kvelden blitt mye finere enn når jeg skulle liksom skvise inn alt og kanskje få se en episode eller to av favorittserien og i tillegg ha litt tid til voksen prate med den han bor sammen med. Så blir det på en måte mye som skal inn i disse få timene og det å få plass til å skrive der når hodet er alldeles utslitt og du er helt fylt opp etter dagen. Det var helt umulig prosjekt. Så det var litt sånn tilfeldig selv om jeg alltid var glad i å legge meg tidlig og stå opp tidlig for så vidt. Var det egentlig nok så tvang å se frem for de at de innså at dette her blir ikke boka dette her? Nei. Så jeg bare la igjen laptopen, så gikk jeg og la meg klokka ni en kveld, og da våkna jeg naturligvis tidlig da, jeg våkna klokka fire, men følte meg utvilt og klar for dagen, og så tenkte jeg, det hadde ikke noe plan noe, men det er jo fortsatt fire timer til jeg skal begynne på jobb liksom, så hva skal jeg finne på? Nei, jeg har nå faktisk en bok her jeg kan. Så begynte jeg å skrive, og ordet bare fosset ut av meg. Så jeg skrev mer på de fire timene på morgenkvisten der, enn jeg hadde gjort de siste to månedene. Oi. Til inspirasjon. Nå ble jeg giret, kjente jeg. Og så begynte jeg å forske litt i dette fenomenet. Så jeg skriver jo litt om de boka, fordi at dette her var, jeg skal ikke si det var, altså det var ikke nytt, men det var en haplevelse, opplevere selv, at den kraften var så sterk. Så la seg at Urake Murakami, japansk forfatter, han Han gjør det på samme måte. Han skriver sjeldent. Han er dagen fri, han. Men han begynner å skrive klokka fire på morgenen, og da skriver han. Og så skriver han til han ikke klarer mer, og så har han hele dagen til disposisjon. Han selger jo litt mer bøker enn meg i dag, så han kan leve av det, men jeg må jo gå på jobb klokka åtte da, men... Men det var en sånn åpenbæring for meg, at det er vel hvor annerleis hodet mitt kjennes ut på morgenen når jeg våkner opp etter søvn, enn før jeg skal legge meg om kvelden. - Super interessant. Her er det mange ting som dukker opp en gang. Jeg tror veldig mange som har drevet med hobbyprosjekter er vant med at man har en dagtidig jobb, og så bygger man det berømte slottet på kveldstid. Jeg tenkte også den jeg skal bygge podcasten her, satt fra klokka seks på kvelden til tolv på kvelden, og bare mikka med dette her, og skulle få det til å funke. Når jeg skrev i 20-årene, begynte å skrive og like det, så var det også bare, da var det ikke noen barn, det var ikke noen forpliktelser, du hadde en partner, du kunne sitte og skrive, du kunne sitte og skrive fra sju på kvelden til langt på natt. Så kunne du sove langt på, det funket fint, men så kommer de her forpliktelsene inn i livet senere, og det er sånn der, den energien du hadde på kvelden før, 20-årene gir deg alt gratis også, i tillegg, når du kommer i 40-årene, så har du ikke den energien på kvelden lenger, du har mye mer byrder, forpliktelser, økonomi, barn, familie, jobb, og mye mer ansvar enn du har i 20 årene. Det er mye mer ansvar, mye mer stå på spill. Så det er helt klart, og det er sånn der, jeg har også hatt det samme, skal jeg bruke de to timene på kvelden til å sette seg ned og åpne PC-en, nå skal du være kreativ og gjøre ditt beste arbeid. Men jeg har aldri slått med at, jeg har jo tenkt sånn selv mellom sju og ti har jeg sittet på kaffebrenneriet og jobbet en del. Det funker bra, men det faktisk også, faktisk legge seg samtidig med barna, blir jeg jævlig giret på å teste ut selv nå. Du legger deg 9-10 på kvelden, har du alarm da, eller står du oppe av deg selv klokka 4? Nei, da våkner jeg selv. Du våkner av deg selv klokka 4 på natta? Ja, jeg satt aldri på alarmen. Hender det at du sover til 6-7 hvis du er sliten, eller? - Nå må jeg tenke, ja det har jo helt sikkert skjedd. Det er jo ikke sånn at jeg hadde et veldig tvangsneurotisk forhold til å stå på klokka klokka fire, men det var liksom i det tidsrommet jeg våknet av og til, så kjente jeg at ok, nå er ikke hodet mitt helt klart til å begynne å skrive, så da tok jeg meg en løptur eller en treningsøkt, eller rett og slett litt yoga ned på matta i kjelleren. Bare for å liksom, og så kjente jeg at ok, nå rekker jeg kanskje tre kvarters skriving før ungene våkner da likevel. Men det som slo meg da, når jeg begynte å dykke litt ned i dette her, det er jo det at det er veldig mange store tenkere som har gjort akkurat dette her, og egentlig har gjort fra seg dagen. Mange av de store tenkerne tidligere, de var litt mer fristilt fra 8-4 jobber, de kunne gå rundt og tenke når de ville, og når de var mest kreative. Men veldig mange av disse her beskriver i memoarene sine og dagbøkene sine at det som skjedde på morgenen, det var på en måte det de fikk utrettet på dagen. Og så gjorde de ting som de hadde glede av, eller hadde lyst til, eller selvfølgelig også de hadde plikt til det med. Det brukte de dagen til. Men de gjorde fra seg det viktigste arbeidet først. Det som trengte tilgang på hjernen, det som trengte kreative evne, det som trengte overskudd og motivasjon, det gjorde de fra seg først. Da hadde de dagen til å gjøre andre ting. Av og til var overskudd og motivasjon til stede gjennom større del av dagen også. Da fikk de utrettet veldig mye før naboen hadde kommet ut av senga. - Superfascinerende, jeg ble veldig nysgjerrig på å teste ut selv, og det er jo inspirasjon til andre småbarnsforeldre der ute, er jo å snu på den der, ta PC-en for eksempel, det er mange som jobber med kveld, hjemmekontor på kvelden, tar opp PC-en for å gjøre de tingene man ikke fikk gjort før man dro fra kontoret, tenk å ta det på morgenen. før ungene står opp da? Det er så mange grunner til å snupe etter det, fordi at på kvelden når du er sliten, så er du mye mer defensiv. Da er du preget av at du er utmattet, du gjør fra deg jobben fort og haster deg gjennom. Motivasjonen er lav, fordi at du egentlig har jobbet ganske mye gjennom dagen. Og Og det du produserer når hjernen allerede er utmatta, er jo som sagt ganske dårlig. Og så ender vi kanskje opp med å haste fra oss, og så skrur vi på TV-en, og så blir vi liggende der og scroller og drikker rødvin og ser på TV samtidig. Og alt det, altså både den jobbingen, den scrollingen, og ikke minst den rødvin, den gjør jo også at vi får problemer med å falle i søvn. Og så får vi for lite søvn, og så våkner vi opp på helene igjen, og så starter vi dagen på etterskudd, og må bruke resten av dagen på å prøve å henge med i svingene, rett og slett. Så det å gi seg selv en god start på dagen, det å komme barna i forkjøpet, og ikke minst resten av verden, det gir en nesten sånn ... Ja, det gir merkelig nok en ganske avhengighetsskapende følelse. Det forspranget du har på verden. Ja, og jeg tenker også den der, jeg er veldig utsatt for, det er kanskje flere med meg, at går du inn, de siste tingene jeg gjør før søvn, hvis det er av negativ karakter, kan være krangling, en eller annen du har en disput med venn, eller noe på kontoret, eller at det er et type arbeid som bare plager meg litt sånn, De fleste tar opp denne PC-en på slutten av dagen. Det er ikke lyst på noen oppgaver, det er kanskje tunge Excel-ting, kanskje det er vanskelig med det du har spart på, kanskje du skal svare sjefen på noe, kanskje du skal si opp noen, eller presentasjon. Og så sitter du og så kommer det, og for meg da, jeg er veldig utsatt for at de siste timene, hvis det er noe negativt i det, og spesielt en sosial greie, altså en krangel, så går det veldig utover søvn. At jeg sliter med å sovne, jeg bruker lenge tid på å sovne, for da havner jeg inn i en tankekvern. Så jeg er veldig avhengig av å rydde hodet og rydde krangler, rydde ut det negative før jeg legger meg, ellers blir jeg liggende og kvernet, og det går sinnssykt ut av søvn, våkner opp midt på natta og den type ting. Så det er også fordelen du sier, at hvis du bare legger ungene inn i tidtida og går direkte i søvn selv, tar alle de her, skal vi si, de negative tingene som ligger i mailboxen, prestasjoner, så har du et helt frisk take på det klokka fire om morgenen. Ja, det er veldig, veldig lurt, og det Det krever nok litt tilvending, og det er jo ikke sånn at du er nødt til å gjøre dette hver eneste dag resten av livet. Men ta et par tredje dager i uka da, der du faktisk går og legger deg litt sånn som den erfaringen du har med når du ligger sammen med barna og kjenner at nå blir jeg trøtt. Ta den trøttheten på alvor, og bruk den til å faktisk få deg en god natt til søvn. Og så kommer du nok til å våkne litt tidligere enn du vant med, men da kan du bruke den tiden til å få utrettet mye mer enn du ville gjort de få timene du har etter at barnet har sovnet. Så jeg tror det ligger veldig mye kraft i dette der. Det du sier om søvn, det er veldig mange som tror jeg har skrevet en bok om søvn, men det er jo bare fått et lite kapittel bak herst. Det er jo en bok om veldig mye mer enn søvn, men Men det er jo en, altså det er veldig mange som går rundt og føler at det er ikke for hvilt nok og ikke for sove nok. Og hovedgrunnen til at folk ikke faller til søvn om kvelden er jo nettopp det du beskriver, at vi aktiverer oss selv. Vi girer oss opp, vi skal liksom krangle fra oss, vi skal skrive fra oss, jobbe fra oss, vi skal planlegge presentasjoner som vi gruer oss til. Da klart du ligger og tenker på den da når du legger hodet på puta hvis det er det siste du gjør før du legger deg. Da aktiverer vi gjerne, og da... da bruker hjernen ganske lang tid på å falle til ro og falle i søvn. Så blir det en stressfaktor fordi da kikker man på klokka, og klokka gjerne blir to, og så vet man at man får for lite søvn, og så blir det en defensiv vond sirkel. - Så vet du når du skal opp, og så er det sånn oppvasken er ikke tatt, og faen så kommer du på at ungene skal de. Men hvordan håndterer du da, som jeg er sånn, for alle som prøver å legge om rutiner og gjøre litt mer egider, teste ut, altså alt fra fasting, har vi snakket mye om mat og sånt i podcasten tidligere, kommer i sosiale settinger, så oi, hva faen gjør man da? Hvordan gjør du det hvis du er ute med gutta eller en stor middag, midt i uka eller en helg, og så har du stått og fire den morgenen, du er jo jævla trøtt på kvelden, hvordan håndterer du å komme tilbake inn i rytmen da? Jeg prøver å bruke hjernen sin naturlige rytme, fordi vi tåler veldig fint en ruske natt eller to eller tre rytmer, innimellom. Det er mye som tyder på at det kan være sunt også, fordi at vi Vi rykker oss selv ut av en døs og tenker annerledes når vi er slitne i hodet. Forskning viser at det å søve deprivasjonsbehandling, altså å hindre folk i å sove, kan lett depressive symptom. Men det sier seg selv at det ikke er behandling du kan holde på med i lang løp. Sånn at jeg har jo den bevisstheten at hvis det blir litt rangling i kvelden, og jeg får litt for lite søvn den natta, så vet jeg at jeg kommer til å være litt trøtt dagen etterpå. Men da prøver jeg å være oppmerksom på at jeg skal ta vare på den trøttheten helt til kvelden. Og den kvelden legger jeg gjerne til rette for at jeg skal legge meg litt tidligere. Og da prøver jeg å ikke... Eller jeg prøver ikke, jeg gjør det. Jeg begynner ikke å styre med ting som jeg vet aktiverer hodet mitt av. Da gjør jeg heller. Og da kan jeg gjerne bruke litt det som vi var inne på, husarbeid. Legge fram treningsklærne til dagen etterpå, pakke jobbsekken, legge fram altså gjør rolige aktiviteter som en slags forberedelse til dagen etterpå, da blir jeg ofte veldig trøtt. Og så vet jeg at hvis jeg går og legger meg noe, så sover jeg sannsynligvis ganske godt, men av og til kan jeg bruke en dag eller to på å komme i rytme igjen. Men det gjør ikke så mye, for det vet jeg at jeg tåler hvis jeg har en, to, tre, fire gode netter med søvn i uka. Det er en ting som alltid slår meg, at den følelsen av å gå og legge seg uten å ta til oppvasken, eller rydde av kjøkkenet, tenker sånn, jeg spiller ikke så råd, jeg tar det morgen tidlig. Men den følelsen av å stå på morgenen, at kjøkkenet er bare helt strøkent, alt er baklagt, fy faen, hva en god følelse det er, versus den der, de har sett noen av de bollene, og det er litt gugge som ligger nede i vaskekommen der. Altså det er bare hvor dårlig startet er på dagen, det er helt fascinerende, du skjønner ikke på kvelden før du står på morgenen der, så den investeringen der, altså bare tømme opp vaskemaskinen for å legge deg, det er bare... De små hverdagskledene der, det har mye å si for meg. - Dette kan faktisk ha større effekt enn man kanskje tror det. Jeg husker spesielt en, jeg jobbet på Ulvål sykehus på noe som heter Poliklinikk for traumatisk hjerneskade en periode. Det var en klinikk for de som hadde vært utsatt for en hodeskade som ikke var alvorlig nok til at det var påvirket store skader i hjernene, men som hadde vedvarende symptom. Et av de vanligste symptomet etter en hodeskade er utmattelse, eller at man ikke kommer seg over på hjernen energimessig. Man går og føler seg sliten og utmattet. og mye av behandlingen handler jo om å gradvis bygge opp igjen kapasiteten, så det er jo mange av de elementene jeg bruker i boka også, men en ting som var utrolig effektivt, det er akkurat det du er inne på der, fordi jeg husker spesielt en pasient som hun var alene med noen barn, og Når hun sto opp om morgenen og laget skolemat, pakket sekk og fikk lett på deg og styret med alt hun skulle gjøre, og fikk sendt deg og gårde, hun var sykemeldt, men da var hun så sliten at hun bare måtte gå og legge seg igjen. Og så fikk hun et råd, og det kom ikke fra meg, det kom fra ergoterapeuten vår der oppe, og sa at kanskje du prøver å kvelden før, smør skulematen, legg frem klærne, gjør akkurat disse ryddkjøkken, akkurat disse tingene som du er inne på. Gjør fra det kvelden før du går og legger deg. Det gir en tilfredsstillelse og en ro i seg selv, som du kan dra med deg inn i når du legger deg, for du vet at det er gjort. Og så blir morgenene mye mer smidige. Og det grepet... Hun fikk en sånn utrolig å ha opplevelse fordi hun kom og fortalte om erfaringene sine. Hun fnyste litt av det rådet til å begynne med, det som skal være kuren mot dine hodeskader med. Så det kan hun forstå. Men så prøvde hun det. Og så kom hun tilbake igjen og sa helt fantastisk. Første dagen jeg gjorde det, noen ganger var jeg fått av gårde og jeg kjente at nå... Og der var jeg ute, så kjente jeg at «Hei, jeg er jo ikke trøtt». Så tok hun seg en kaffe, leste aviser, klarte liksom å få litt alene tid, og ja, hadde lest aviser, så kanskje jeg skal ta meg en spasertur. Altså hun fikk bare et helt annet utgangspunkt da, på dagen. Og når hun startet dagen bra, så dro hun også med seg den energien inn i dagen. Og det var starten på hennes reise tilbake igjen da. - Det som jeg skulle sette ord på, det er nesten, jeg vil siste å si at man gjør seg selv en tjeneste. For man gjør jo tjeneste for andre hele tiden. Skal jeg gå i butikken for deg, skal jeg gjøre det, Forhåpentligvis gjør du tjenester for andre, som gjør at de sparer tid og slipper å gjøre det. Men det å gjøre seg selv en tjeneste, jeg kom på et annet eksempel. Du kjører bil, og du ser at for oss som kjører bensinbil, så skal du gidde å fylle opp tanken på vei hjem. Du vet at du kan fylle opp tanken når du kjører ut neste gang. Du vet jo ikke neste gang hva slags stressnivå du har i kroppen, eller om du har dårlig tid. Når du da, faen meg, får sovet deg, eller er for sent ute til noe annet, Og så er det kø, det er kaos, det er en helt annen trafikkbilde, så bare sånn, oi fuck, tanken på bilen er tom. Nå må jeg fylle opp bensin mens jeg egentlig har dårlig tid. Så det å gjøre seg selv de her tjenestene, det er klisje sikkert, men det er helt klart noe i disse tingene her. Fra de små tingene at du investerer litt i morgendagen, at du gjør det mye lettere for deg selv senere. Det er et kjempepoeng. Det høres nesten litt banalt ut når vi sitter og prater om det her, men Men det er jo det det handler om i forhold til når man skal bygge opp litt overskudd igjen da, så er det jo alle disse her små greper. Og hvis man klarer å være litt mer bevisst på det her gjennom hverdagen, så kommer man egentlig ganske langt i det lange løpet da. Det er mange eksempel, så ukeshandling også er å gjøre seg selv en tjeneste, at du ikke sånn, hvem er det som ikke er ferdig med arbeidsdagen, bare fuck, hva skal vi ha til middag? Og så går du på menyen, altså hvor mange ganger har ikke jeg gått på kiwi og menyen bare på Fornebo her, bare faen altså. Og du bare stirrer inn i kjøtthylla på, på frysedisken og bare sånn, hva er det folk spiser til middag? Det er jo ingenting å spise her. Det er jo ikke noe middager her. Og så blir det pølserpotetstapp igjen. Det er jo gjerne godt. Jeg har sånn der, det blir biff da. Jeg lager biff til ungene. Jeg måtte sende deg en tekstmelding her, for jeg drev å teste ut litt denne biffdietten, nemlig, og så fikk jeg ikke det helt til da. Eller jeg måtte sende en melding og be om eksperthjelp til hvordan jeg skulle steike biffen min. Så jeg prøvde jo å... Jo, jeg hadde en periode der jeg prøvde å spise min biff og sånn. Det jeg opplevde var at det var sånn umiddelbart første uke eller to, så merket jeg at jeg fikk mer energi og det ga meg, altså første dagene var at du er dårlig, da funket ikke jeg. Og så var det akkurat som jeg kom over en knek, og så begynte det å fungere bedre igjen. Spiste du bare kjøtt? Neida, jeg spiste grønnsaker og hvis jeg trente sånn, så fylte jeg på med karbohydrater og proteiner og var liksom bevisst på det da, men Men jeg prøvde å spise biff til middag, og så spiste jeg ikke noe etter det før jeg gikk og la meg om kvelden. Jeg var jo stuprøt. Det er jo i stort sett av kvelden. Men det gikk nok en uke, og så syntes jeg egentlig at det begynte å fungere litt dårligere igjen. Magen ville ikke helt spille på lag, så gikk jeg over til litt større variasjon igjen. Ja. - Men er du veldig hard core på det fortsatt? - Jeg spiser biff så ofte jeg kan og har hatt litt dårlig tilgang på de favorittbiffene mine. Nå har den gjengen som står bak disse herlige attrakottstykkene fra Jern, de har åpnet en liten butikk nå. Så nå er det business as usual. Det er litt sånn nedtur, menybiffene er fine de, men det er et steg ned når du er vant til, jeg vil si Norges beste biffer. Da blir alt annet litt sånn, Det blir en tredjeklasse hylle. Men på restaurant og sånn bestiller jeg aldri biff, aldri entrecote. Nei. Aldri. For jeg har tilgang på det samme kjøttmateriale som restaurantet, og da er det noe restaurantet får til dritbra bøk. som ikke jeg får til som regel, eller som krever frykt mye tid, så er det fisk. Altså vildfiskretter. Med sauser og tilbør. Der er restaurantene helt, i hvert fall de gode, helt sinnssyke. Det er det som alltid fiskenesene utenfor spiser. Pigvar, breiflab. Ja, det er favorittene. Så det er kjøtt jeg går i jævnlig, så det er noe jentene ikke har fått. De ikke har noe middag klart til det, så er det biff, eller skal det være raus og kjøre... kyllingvinger, kyllingklubber, kyllinglår. Jeg mistenker at det er hjernby dritt. Det er mye sånn dårlig fett, selv om det er et veldig klint måltid. Jeg vet ikke, det var litt interessant å høre. Dette med kost, det er noe som jeg begynner å bli litt mer bevisst på. Men nå er jeg mer i andre enden. Nå prøver jeg å spise minst mulig. Jeg er ikke vegetarian her, men ... Men jeg prøver liksom å få i meg vesentlig mer av det, og være litt mer bevisst på akkurat det da, enn tidligere. Men typen på redden, ikke nødvendigvis om det er grønt eller rødt, men at du styrer unna den der sekken i midten, det ultraprosesserte... - Ja, det er det det handler om. Jeg er ikke fanatisk, men jeg prøver å være litt bevisst på det. Jeg opplever det er vanskelig å vurdere effekten av det, hva som er placebo og hva som skyldes det. Men jeg opplever at det er en diet som jeg personlig responderer bedre på. Dette med ultraprosessering er jo for så vidt våre, en het potet ganske lenge nå. Alle er fryktmange som tror at de er carnivore og spiser kun kjøtt hver dag, men det er jo fint, hyggelig image det. Men det jeg synes er interessant, det er jo bare, du hører på vegetarianere, veganere, eller hvis det går carnivore, alle får det bedre. Så hva sier det? Det er jo ok, det betyr at vi har styrt unna noe som ligger i midten her, som sannsynligvis er fellesnevneren her, som er ferdigprodukter, frostmat, ultraprosessert og med masse tilsetningsstoffer. I det du beveger deg bort fra det, enten det grønne, eller karnivåer, eller som jeg faktisk gjør alle sammen, det er å blande disse to. Det er lovlig det også. Du må ikke velge side. Jeg vil anbefale å blande. Det gir resultater for de aller fleste. Så da gikk vi ut på mat. Det er jo hyggelig med digresjoner. Det er alltid mye koselig digresjon med deg, Thomas. Jeg er ikke ekspert på så mye annet enn det jeg er ekspert på, men jeg liker å ha mening om det meste. Vi kan da hoppe inn på det som du faktisk er ekspert på. Nå skal vi inn i villeboka di. Du begynner med en kort tekst om som jeg synes var en interessant titel på, kunsten å hvile. Jeg tenker sånn, er det blitt? Det er en sannhet at det er en kunst å hvile. At det er vanskelig å hvile, at vi sliter med å gjøre det, at det er en kunst som må mestres nå. Så jeg tenker sånn, er det et resultat av det moderne liv, at vi nå faktisk ikke vet Eller autonomt hviler. For en eller annen gang i tiden, sånn forhistorisk, urmenneskes, vil jeg tro at vi hvilte på autonomi. Vi måtte ikke aktivt oppsøke hvilen, vi bare gjorde det. Men nå lever vi helt andre liv, og nå må vi faktisk tilbake igjen til kunsten og hvile. Nå er det blitt en kunst, for nå faller det ikke naturlig lenger. Ja, jeg tror det er mange elementer her, og det å se litt tilbake på... Jeg tror nok, selv om det ikke snakkes om det som hvile, så tror jeg nok at for et par-tre generasjoner siden, det var mye hardere fysisk arbeid, og det var på mange måter mye hardere å leve i den tiden. Men jeg tror nok at de likevel var bevisst på at de trengte ikke å jobbe så fort og så effektivt hele tiden. Men det å stå på marka og hesje, eller det å være på hav og fiske, det kan jo på mange måter være en utrolig meditativ øvelse, og en meditativ form for arbeid. Og jeg tror nok de var... uten at jeg gått inngående og snakket med folk som levde for så lenge siden. Men jeg kan bare forestille meg at det å sitte og fiske, det skulle ikke skje så fort nødvendigvis hele tiden. Så jeg tror nok at det snakkes ikke om det som hvile, at nå trenger jeg å hvile. Jeg tror ikke det var et ord som ble brukt veldig mye da. Jeg tror nok at hvilen da var Litt sånn som den er i dag, at den tvinger seg fram når du er så utslitt at du bare må kollapse på sofaen. For det er kanskje forskjellen da, at god eller bevisst hvile den tar du fordi du har planlagt den og fordi du vet at du trenger den. Mens den ubevisste hvilen er den som trenger seg fram fordi du er så utgjørst at du må ha deg to timer på sofaen eller du må sykemelde deg i 14 dager. Men den titelen der, kunsten av hvile, den oppstod jo egentlig som et svar på et lite paradoks i dagens samfunn. Og det er jo det at vi heder jo, de aller aller fleste av oss heder jo bedre enn nok en gang. Jeg tror ikke vi vet hvor godt vi heder en gang. Vi har varme hus, vi har gode senga, vi har velferdsstat, ikke minst. Vi har trygg demokrati, vi har Vi har jo hjelpemiddel, mobiltelefoner, og vi trenger ikke gå ut av huset lenger. Vi kan få matvarer på døra, vi kan ha heimekontor. Vi har gode barnehager og skoler som vi vet at vareteker ungerne våre. Vi lever lengre slik at bestforeldre kan steppe inn og hjelpe til å avlaste. Vi har kulturtilbud opp og ned i mente som vi kan sende ungerne våre på. Vi har rulletrapp og heise og biler og busser og fly. Så vi har det egentlig helt vanvittig bra. Men så satt jeg og kikket litt på tallene, og så ser jeg at i arbeidslivsundersøkelser så rapporterer nesten halvparten av alle yrkesaktive at de går rundt og føler seg slitne hele tiden. Og dette er jo et ganske fascinerende paradoks, det må jeg si. Og det er jo noe av det som kanskje gjorde meg litt nysgjerrig i utgangspunktet på... og se litt på henger dette her sammen med hvile. Jeg begynte å dykke litt ned i hvordan vi har organisert oss, og det jeg innsett er at vi lever i et overstimuleringssamfunn. Hjernet vår blir bombardert hele døgnet med stimuli, enten fra smarttelefonen eller media, eller 55% av oss bor jo i byer. Det er over halvparten av jordas befolkning. Så vi er folk tettere på oss enn noen gang. Vi lever tettere, vi får verden. Verden er blitt mindre fordi vi får nyheter og inn fra alle kanter til enhver tid. Vi må på en måte forholde oss til kriger både her og der, og det oppleves som mye nærmere. Jeg tror nok hadde det vært krig i Ukraina for 200 år siden, så hadde ikke vi følt, hvis vi i det hele tatt hadde vært klar over det, så hadde ikke vi følt det så tydelig på kroppen. Men nå føles det ut som det er rett utenfor studiøra vår, og det er det jo på mange måter. Men alt dette her gjør jo at hjernen vår må forholde seg til alt dette her. Jeg tror at det er en av hovedgrunnene til at vi kanskje går rundt og kjenner at vi er slitne hele tiden. Det er også andelen av barn med ADHD øker og går rett i taket. Det er mange voksne nå som begynner plutselig å renne ned psykologkontoret over hele verden med spørsmål om de plutselig har fått ADHD. ADHD er ikke noe du får, det er ikke smittsomt sånn som influensa. Men det som er interessant er jo det at symptomer på overbelastning og overstimulering av hjernene er akkurat det samme som symptomer på ADHD. Så jeg tror det er veldig mange sammenhenger her med hvordan vi har organisert oss og det samfunnet vi lever i med der vi blir stimulert hele tiden. Det er ikke nødvendigvis jobbene våre som sliter oss ut. Kanskje til og med tvert imot. Men det er alt den andre støynene. - Du er født på 70-tallet, ikke sant? Det er mange unge her som kanskje er født helt opp på 2000-tallet. For å ta en veldig kort historie, internett ble oppfunnet en gang på begynnelsen av 90-tallet, kan vi si, og tilgjengelig for allmennheten i rundt 94-95. Tok av i Norge på begynnelsen av 2000-tallet, eller millenniumskiftet, når vi begynte å få bredbånd av det selv, da gikk det an å bruke internett uten å betale 14 000 kroner i telefonregning. Kan du huske på 80-90-tallet? Hvordan var dette her? For helt åpenbart, vi skjønner jo at smarttelefonene, sosiale medier og internett har gjort åpenbart noe med hele verdens samfunn og hjernen vår. Men hvordan var vi på å hvile og stresse på 80- og 90-tallet, som er det tetteste epoket, ti året før denne revolusjonen? Det var nok mye stress da med ... Jeg tror nok at, nå skal jeg ikke være veldig påståelig, dette er jo mer personlige oppfatninger, men jeg tror nok at før den digitale revolusjonen, så tror jeg nok at stresset var av en annen art. Man var kanskje stresset fordi man hadde mye å gjøre på jobb og sånn, men vi hadde mye flere hvileskjer. Altså vi snakket mer med hverandre. Vi gikk mer. Vi praktiserte det som jeg kaller for aktiv hvile da. Og det er en mye, mye bedre form for å hvile enn å legge seg på sofaen med pleddet sitt og scrolle. Og den digitale revolusjonen da førte jo til at det hjerne våre som er slitne, ikke nødvendigvis kroppene, Men en sliten hjerne gir jo også en følelse av en sliten kropp. Men jeg tror nok at kanskje før dette her da, altså på 70-tallet og sånn, så var vi nok sikkert mer fysisk slitne på mange måter. Mens nå er vi rett og slett mentalt slitne. Og jeg tenker at det er nesten skummelere enn å være fysisk utslittet, på mange måter, fordi det gir grobund for depresjon, angstgidelser, psykisk lidelse, og ikke minst hva det koster samfunnet i dårlig produktivitet. Fysisk utmattelse er jo på mange måter også litt sånn deilig, fordi du blir sendt litt, du blir liksom trøtt, og søvnlyst, og du blir veldig klar for å legge deg og bare hente deg inn. Det er som å ha en maraton, treningsøkt, fotballtrening, et eller annet, så er det sånn, ah, så deilig skal det bli, og så sover jeg så godt av den fysiske utmattelsen. Og mens det psykiske er mye mer... drevet også av at vi vil ha mer. Mer av det som faktisk gjør oss slitne. Det er et avhengighetsaspekt der som ikke er med det fysiske. Det er jo rett og slett et fenomen med overstimulering, hvordan hjernen vår responderer på det. Det gir jo en såkalt paradoksal reaksjon, det gir den motsatte effekten av det man egentlig skulle tro. Så en sliten hjerne fungerer jo dårligere på alle måter, men det kan gi en form for tilfredsstillelse som vi i psykiatrien kaller for hypomani. Altså der man blir mer ukritisk, angsten og uroen får ikke så mye plass, man blir snakkesalig, man deler mer av seg selv, man blir nesten litt sånn giret av det. Og det er jo det man ser med over 30 barn. Det er jo akkurat det samme som skjer med oss voksne også. At vi blir på en måte maniske. Og det gir jo en form for tilfredsstillelse, men det bidrar ikke til å gjøre verden til et bedre sted. Ja, og det er et eller annet med hvordan vi er oppe med skjermen da spesielt, scroller så er det et eller annet som bare slipper i oss som er litt deilig. Det er som et lite skudd. Det er sånn at en gang jeg går inn på Instagram eller bare scroller inn på VG, det er mine to guilty da, så er det bare sånn det er skuddet mitt. - Ja, det er jo forskning som viser at det gir den samme jernorganisk utløsning av belønningssenter i hjernen som når du snurter i stripe cola. Det gir den samme belønnings... Og en del av det er jo rett og slett det at vi ser ut til å ha en sånn iboende nysgjerrighet og et behov for informasjon som det spiller på. Men kanskje først og fremst det handler om vana, litt det samme som kaffekoppen som jeg sitter med her da. Når jeg drikker nikotin, Koffein? Oi, wow, nikotin? Ja, jeg drikker ren nikotin. Fortell oss om det da. Når jeg drikker koffein, så blir kroppen stresset. Det øker kortisolnivået, det øker adrenalinnivået, blodtrykket går opp, blodsukkeret øker. Du blir på en måte i kampmodus. Men likevel føler jeg at jeg slapper av når jeg setter meg ned med kaffen. Ja. og det er jo akkurat det samme som gjelder med det digitale dopera for å bruke Ole Petter Gjelle sin titel på det det er jo det at Det gir en slags ro og en tilfredsstillelse, men det er den psykologiske effekten. På grunn av det det representerer. Kaffen her, den representerer for meg en pause. Nå er jeg tid til å sette meg ned med en kaffe. Men for kroppen, så aktiverer det. Så det er på en måte to motsatte effekter, men den psykologiske effekten, den overvinner på mange måter den fysiologiske her da. Og sånn er det med mobiltelefonskrollingen, eller det å sette seg ned. Du sitter jo stort sett ikke og scroller når du har masse annet å gjøre, eller av og til gjør jo det også. Men det er jo liksom at nå har jeg tid til å lese VG. Nå setter vi ned med laptopen. Så det er faktisk den psykologiske avhengigheten som slår inn her. Den fysiologiske, altså den stressreaksjonen egentlig, alle de skrollingene og alt det den overstimuleringen representerer, den er negativ. Men vi lager oss en sånn vane og en slags belønningsfølelse av at nå slapper jeg av, for nå har jeg liksom tid til å scrolle sosiale medier. Ja, så det. Så det handler jo egentlig om hvis man ønsker å gjøre noe med dette her da. Så handler det om å begynne med å utfordre deg i vanen å bytte ut den pausen med noe annet som kanskje er sunnere for både hjernen og kroppen. - Du kaller det for distraksjonsavhengighet i boka. Det kan jeg kjenne, det var et eksempel jeg hadde i sted. Det som er sprøtt er at dette går så på autopilot, jeg skal ikke si at jeg er skammet over det, men jeg blir fascinert over hvor Svak er at jeg bare åpner opp laptopen eller mobilen og bare går inn på nettleseren, så går det på automatikk i fingrene, vg.no. Jeg leser aldri noe på VG. Det er ingen av sakene, selv om det er mest juicy titler, jeg klikker aldri på noe. Jeg bare scroller. Så er jeg ferdig med det, og så går jeg inn på mailen. Hvorfor gjør jeg det? Hva er det med automatikken? Er det bare at jeg er så tilfredsstillende og trykker VGN-årskortadresse? - Det er jo avhengigheter som slår inn. - Det er helt åpenbart. - Det er jo vanlig, og mange av oss har jo tatt seg selv i å flippe opp telefonen og bare skrolle. Det var jo egentlig ikke noe jeg skulle sjekke. Det bare går på autopilot, og det er jo avhengigheter som slår inn. Til og med midt i en samtale kan den trangen komme. Det er jo helt forferdelig, men det sier jo litt om hvor sterkt dette dopet her virker. Og hvor avhengighetskapende det er. Jeg tenker på noen av de fremste ekspertene på hjernen og hvordan oppmerksomheten vår fungerer. De jobber jo i denne industrien med milliarder av dollar i budsjettene sine. Og det eneste vi har å kjempe mot er viljestyrket vår. Så det er jo ikke til å undre oss over at dette er vanskelig for oss. Har du opplevd at hvis du sitter fast det her, oppskjemmer meg hele tiden, jeg prøver å være bevisst på det offline, derfor er det på kaffebrenneri, det er fint å sitte og skrive. Jeg møter på et problem i teksten, eller med det jeg jobber med, så er det en distraksjonsavhengighet, den kikker inn så fort som faen, da er det inn på VG bare for å scrolle, fordi jeg har ikke lyst til å deale med problemet. og jeg bare sånn, det er så slitsomt jeg må ha bare, så går jeg inn på VG og bare, faen gjør jeg inn på VG nå eller at du går sånn der, hvorfor er jeg inn på Instagram hvorfor skal jeg sjekke lyttetallene på YouTube jeg går inn på YouTube for å sjekke om det går bra med videoen og sånt hvorfor bare for å unngå det problemet her og den distraksjonsavhengigheten der er jeg jævlig bevisst på men den er der hele tiden og det er fordi denne megang wifien er på så jeg vet at det er Det er tusen andre ting. Det er folk som skal lese på eksamen, de sier akkurat det samme. De rydder huset, vasker klær og støvsinger, alt for å slippe å lese denne eksamen. Men det er produktivt på flere måter enn det å sitte og skrolle. Det er bra å få de distraksjonsavhengighetene. Jeg tok meg selv i en eksamensperiode, jeg bodde på Hype litt rundt der, Jeg skulle sitte og skrive lengre oppgaver, og tok meg selv i absurditeten av at jeg sto og tørka støy i sikringskapet. Alt for å slippe å jobbe med noen oppgaver. Men det er jo litt sånn... Altså det er jo gjerne noe som trenger, altså prokrastinering er jo et sånt ord som jeg aldri har klart helt, og jeg synes det er så vanskelig å si, tror jeg det er derfor jeg sjelden bruker det, men nå tror jeg jeg fikk det riktig da. Men det er jo det at vi utsetter ting som vi egentlig burde gjøre, eller skal gjøre da. Ja. Den er vi alle i større eller mindre grad, og i perioder gjør vi ikke hva vi føler. Men det er jo blitt veldig lett. Når noe stresser oss, når vi har veldig mye å gjøre, så vil vi helst ikke tenke på det. Men for å få gjort noe med det, så må vi tenke på det. Vi må være til stede i det ubehaget, det stresset gir oss, for å klare å gjøre noe med det. Ja. Og det er jo ubehagelig, og derfor utsetter vi det, fordi «Åh nei, jeg er ikke klar til å tenke på alt jeg skal gjøre på jobben enda, jeg tenker i kveld». Og så kommer kvelden og så «Åh nei, nå orker jeg i hvert fall ikke», og så blir han for sent ute hele tiden. Mm. Og så kan man finne på andre aktiviteter som man kan forsvare med at dette her er viktigere. Ja, men det trenger jo faktisk å vaske huset også. Og så får man gjort en del ting som man kanskje ikke fikk gjort ellers på grunn av det. Så det kan jo ha noen positive krefter også. Men den avledningen er blitt så tilgjengelig for oss, for vi har den i lomma. Når vi begynner å tenke på alt vi egentlig skulle gjøre, så er det bare å ta fram mobiltelefonen og begynne å scrolle. Ja, ja, ja. tankene slipper, da slipper jeg å tenke på det. Men vi får jo ikke gjort noe med det, så vi kommer ikke oss ut av vellinga med den måten, men det er blitt så tilgjengelig for oss. Så vi er blitt avhengig av å distrahere oss selv vekk fra det vi egentlig burde gjøre, som gjør oss mer stresset. Og så er det et annet element, og det er jo det at vi er i ferd med å distrahere oss bort fra oss selv også, fordi vi bruker den på samme måte når det dukker opp andre ubehagelige følelser i oss, som uro, engstelse, dårlig samvittighet. så får vi fram mobilen, "Ah, der, nå er jeg på Instagram og nå slipper jeg å kjenne på dette." Så får vi det i fleisen når vi legger hodet på puttankvelden. Vi bruker det som en avledning, og det kan være greit av og til, for det er ikke alltid man skal sitte og grave seg ned i hjørnet, men vi er nødt til å gjøre det av og til. - Det er så lett å se det på andre. Jeg reflekterte veldig mye akkurat det du sa nå over å se mine egne barn, som dessverre i Bærum kommune har tilgang på skole-iPad'er. De har ikke noen mobiltelefon, det må jeg legge en liten snikskryt på. Mine barn har ikke mobiltelefon, jeg er jævlig fornøyd med det. De får ikke mobiltelefon, det bare glemmer jeg. Da fikk jeg presse inn den signaliseringen der. Men de har disse skole-iPad'ene. - Der har vi visst kontroll, men når vi har en krangel, det oppstår noe ubehagelig i livet deres, de har noen følelser av noe negativt, de har kranglet med naboen, nabovennina, litt uvenner, første som skjer da, som de har lært seg til med disse iPadene, at de flykter inn i iPaden fra det ubehagelige. Hvis vi kranger om et eller annet, om det er mat, ekster, whatever, stikker de, og så blir det bare sånn å tenke, de sitter bare på rommet og furter litt. Nei, de sitter seg ned og har greid å lirke med seg den iPaden inn på sovrommet og døver problemene, uroen, ubehaget, med Minecraft, et eller annet spill. Da er det stresset borte, da har de fått koblet hjernen på natt. Og vi er jo akkurat det samme. Vi gjør akkurat de samme tingene. Jeg tror også TV-serien er litt den der flukten fra alt vi skulle ha gjort. - Ja, og så sitter vi da om noen år, og dette gjelder ikke bare dine unger, det gjelder veldig mange, men så sitter vi da når de blir 10-åringer og klør oss i hodet og lurer på hvorfor de ikke tåler seg selv eller tåler motgang. Fordi at de er vant til å ikke kjenne på det. - De flykter i det. - Ja. Så dette er jo, og jeg tenker jo, jeg er jo så diplomatisk anlagt, så jeg bruker å være litt forsiktig med å kaste inn brandfakler, men en debatt som er gått nå er jo den nye anbefalingen fra regjeringen om bilfrie skoler. Fantastisk. Helt fantastisk. Eller bare så vi sier det, kan du så si sånn, når det endelig kom det, på tide kan man også si. Ja, og jeg tenker det burde vært mer, jeg tenker det burde ikke vært en anbefaling, det burde vært et pålegg. Men det var en anbefaling, ja. Ja, men fordi at... Altså vi vet jo, vi har jo så mye forskning på skadevirkningene av mobilbruk i skolen, både i forhold til konsentrasjon, oppmerksomhet, læreevne, trivsel, humør. Vi har mobbing på sosiale medier. Det er så mange negative effekter her. Og så har vi på den andre siden avhengighetsforskninger som viser hvor avhengighetsskapene dette her er. Og så tenker jeg på andre rusmidler da, som er veldig regulert. Narkotika og alkohol for eksempel. Der har vi dokumentert skadevirkningene og avhengighetsfaktoren. Vi vet at skadevirkningene på mange måter er større for mobiltelefonen fordi det er så tilgjengelig. Det er minst like avhengighetskapende. Jeg mener at vi burde regulere bruken av mobiltelefonen på samme måte som andre rusmiddel. Jeg så Lieve Nelvik var i KK, og på en reportasje om at hun har startet, altså hun er foreldreansvarlig utvalg, eller hun holdt foreldremøter for foreldrene i klassen. Og da hadde hun greid å få i gang et initiativ, og at ingen i klassen skulle få mobiltelefon, ingen barn. Ingen barn, jeg tror de her var åtteåringer, har mobiltelefon i den klassen som har barn sammen med Liv og Nelvik. Det var en ganske interessant, morsomt positivt kartellvirksomhet av å holde mobiltelefon. For hvis ett barn fikk mobiltelefon, var det jævlig fort at andre barn begynte å maste sine foreldre, og de aller fleste foreldre bikker for dette presset her veldig fort. Jeg synes det er supertrist, og jeg har mine prinsipper og poenger og argumenter, hvorfor mine barn ikke skal ha mobiltelefon. Merker det presset? Det er utenforskapet som foreldre frykter, at de skal ikke få venner, at de skal bli mobboffere, at de ikke skal få med seg ting, at de skal føle det er skikkelig kjipt. Den frykten der styrer, nedsidene for å gi dem mobiltelefon. At de heller skal være inkludert og ha kontakt med vennene sine, og heller tar nedsidene med avhengighet, og kanskje tenker at det er ikke så, effekten er ikke så negativ, man kanskje justerer litt på nedsidene at det ikke er så farlig, etter å si man har gjort det. Så det er sånn til alle som skal ha barn der ute, 20-30-åringer, eller som har veldig, veldig små barn. Den kraften der, jeg har sett det selv, en gjeng med jenter som leker, åtte barn som lekte, en der hadde fått mobiltelefon, hun var åtte år, tok fra mobiltelefonen sin, og alle de andre jentene avbrøt leken og flokket seg rundt i mobiltelefonen. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Det er kraften i for at andre barn blir suget inn i det. Jeg digger det initiativet til Livin Elvvik, men foreldre burde også ha selvintegritet at hva nabofamilien gjør og hva naboungen gjør, kan ikke påvirke dine egne beslutninger. Problemet er at foreldre også er junker. Så vi som foreldre sitter og scroller på mobilen og sier "Nå får du legge vekk den iPaden." - Absolutt. - Det er jo et paradoks, vi er jo like avhengige selv. - Nettopp. - Hvis vi tar fra deg noe, må vi gjerne erstatte det med noe annet. Da må vi leke med barna våre, da Gud forbi. Eller finne på noe sammen med deg. Det er jo også veldig mange som går rundt og føler at de ikke har overskudd til det. Så det å være litt mer bevisst på og faktisk ta vare på litt overskudd til å være litt sammen med barna dine i stedet for å kaste mobiltelefonen i fanget på deg. Jeg kom til å tenke på at vi gjorde et pilotprosjekt. Jeg er kommune, der jeg jobber som kommunesykolog på en skyndeklasse. Det var knyttet til søvn da. Eleverne fikk selv være med på å påvirke, litt styrt av oss voksne, da vi laget noen regler som de skulle leve etter fire uker. Hovedfokuset var at de skulle få bedre og mer søvn. Et av grepene var å droppe mobiltelefonen på kveldstid. Og dette var jo, vi måtte gå noen runder, vi hadde jo foreldremøte, og det ble jo problematisert opp og ned i vente, men det ble overraskende godt mottatt, også blant eleverne. Men det som var så fantastisk å se etter at dette her prosjektet var ferdig, det var det at når eleverne skulle rapportere tilbake erfaringene sine, så var det nesten unisomt at et av de grepene jeg syntes var deilig, det var at de visste at alle andre i klassen ikke hadde mobiltelefon, så de gikk ikke glipp av noe. Så det at vi voksne kom inn og sa det at sånn er det, sånn er det for hele klassen, sånn er det for alle klasser, og sånn skal det være for deg også. De syntes det var godt, og de syntes det var befriende. Det var en sånn opplevelse for meg. Det ser ut til at ungene ønsker å bli regulert på det selv. Motstanden vil nå komme, naturligvis. Det er jo det sosiale aspektet. For mange av de ungdommer og barna som vekser opp i dag, de lever livet sine gjennom sosiale medier. Det er der det skjer. Sånn at når alle dagens gjerd mål er ferdig, da begynner jo livet for deg. For da kan det sette seg ned med mobilen. Og veldig mange foreldre er jo redde for hva som vil skje hvis de tar fra deg den delen av livet. Og det er jo at man kan jo forstå den. Men det blir styrt av frykt da. Det er den frykten for at det var utenforskap og hele den pakken her, i stedet for å se på kostnadene. Fordelen av. Og jeg kan love alle som er barn nå, Hvis man greier å holde mobiltelefonen og sosiale medier unna til de i hvert fall er 13, 14, 15, det er vanskelig å styre det etter det, så kommer de til å takke foreldrenesgjender. De kommer til å takke deg og si takk for at du holdt mobiltelefonen unna så lenge som mulig. Det skjønner jeg nå. Det er jeg helt 100% sikker på, på samme måte som barn blir eksponert via foreldrenesgjender, kontoret, sosiale medier og alt mulig sånt nå, Komte å komme mye dritt, mye oppvask av det, og mye skryt til de som faktisk ikke har eksponert barna sine på sosialmedier. Barn kom til å takke for det. De kom til å kjefte på de foreldrene som har lagt ut nakenbilder, familiebilder, helt ukritisk. Og så er det jo en annen kraft han slipper løs ved å være litt mer restriktiv på det, og det er jo den helt formidable effekten av barns evne til dagdrømming. Altså den tilstanden du går inn i når du dagdrømmer, det skjer gjerne å jobbe på en helt annen måte, som har til og med fått et navn, altså default mode network, eller hvile nettverk i hjerna. For da ser jeg at når du ikke gjør noe, når hjerna ikke gjør noe, du er våken, men du gjør ingenting, så begynner hjerna å jobbe og organisere seg på en helt annen måte. Det ser ut til at det har veldig mye å si for den psykiske helsen. Altså barn som dagdrømmer mye, det er mye større forutsetninger for å være kreative. Det sier seg kanskje litt selv da, fordi da bruker de fantasien sin. Men det er også sett at det er mindre risiko for å få psykiske vansker når de blir større. Det er mindre risiko for å bli stresset, for stressrelaterte utfordringer. Så det å dagdrømme, det var jo lenge assosiert med noe ubrukelig, altså å drømme seg vekk, men Men det er en fantastisk måte for hjernen å jobbe med den kunnskapen du har. Knytte erfaringene dine til ny kunnskap. Hvis jeg fikk bestemme, så hadde jeg sagt at to av skuldetimene i løpet av en skuldag skal handle om å sitte og dagdrømme. Fordi det handler om å gi hjernen, spesielt til små barn, tid til å absorbere alle disse inntrykkene. Og det er jo bare en skuldag, det er jo nok for å lita hjernen. Men når du i tillegg kjører med all TV-underholdning, mobiltelefoner, iPad og alt det, Så er ikke det rart derfor ADHD-symptom? Jeg tror foreldre på 90-tallet skjønte dette her, i større grad enn nå. Fordi de hadde vokst opp uten, datamaskinen var på full vei. TV-spillene og datamaskinene kom på 90-tallet, i store grad til allmennheten. Jeg husker også, og dette ble minnet på, jeg hadde Magnus Carlsen av alle personer her inne, han snakket om å spille, han spilte sjakk på PC-en sin. Så sa han bare, jeg hadde jo en eller to timer datatid, av faren sin da. Og jeg tenkte sånn, fy faen, det husker jeg sånn. Det hadde liksom, man snakket om datatid, man hadde en eller to timer, man fikk litt å sitte for skjermen, fordi sitter du for lenge foran skjermen, får du firkantet øyne, du blir helt sånn paralysert. Skulle ikke se for lenge på TV. Nei, dette med firkantet øyne, det var en sånn populær trussel på 80-tallet. Hvorfor sånn? Jeg husker jeg var redd for å få firkant øyne. Jeg tenkte bare sånn at jeg går rent overfladisk, at har du lyst på firkant øyne? Nei, jeg tenkte det. Men TV-tid og datatid var jo helt reelt på 80- og 90-tallet. For å begrense, jeg tror foreldre skjønte et eller annet da, at det hadde noe med syn å gjøre, men at det er både den stillsittenheten, at du var veldig passifisert, satt på en skjerm, du var asosial. Det var en fullstendig motsetning til deres egen barndom, hvor de, jeg husker mine foreldre forteller at de fikk ikke være hjemme. De ble sendt ut, måtte leke, kom hjem og spise middag, sendt ut igjen, ut og leke og gjøre faenskap, og kom inn igjen og overlatte seg selv. Mens vår barndom var så utrolig annerledes, hvor vi egentlig søkte å være inne. Ja, og dette er jo, altså dette du sier, gå ut og gjøre faenskap, det å gå ut og gjøre noen bøl, altså det er jo ikke den Alf Preussen-låten Tango for TV, eller noe sånt som handler om dette der, at ungene trenger å gå ut og kjede seg litt sånn at de kan finne på noen bøl. Altså nå er vi jo så redde for det også, alt er jo så overregulert, så vi har jo snart ikke noen alternativ til å sette deg for mobiltelefon snart, fordi at vi... - Jeg må svartmale litt, men jeg tror nok at det å være bevisst på det, og ikke bare bevisst, men faktisk gjøre noe med det også, men det starter med bevisstheten omkring det. Det å være bevisst på hva dette faktisk gjør. For det er veldig lett å tenke at i dag er jeg sliten, og boden får lov å sitte to timer ekstra, bare sånn at jeg kan få sitte og scrolle selv eller hva det er du har behov for. Og så kommer neste dag og sier sliten og det gikk jo bra i går. Og så blir dette her en del av hverdagen og til slutt så er alle barna våre gått vekk i scrolling. Fordi at man ikke tar noen bevisste valg eller gjør noen bevisste grep i forhold til det. Og jeg tror det er to veier. En er jo å begynne litt i det små, og hvis man har problemer med å regulere dette her da, på barna sine vegne, så er det jo å begynne i det små, og et sånt konkret grep som kanskje kan være, som vil gi motstand, men som kanskje kan være en grei plass å starte, er å si at når du er på soverommet ditt, så bruker du ikke skjerm. Hvis du skal scrolle, så må du sitte sammen med oss. Men når du er på rommet ditt, da får du ikke lov å bruke skjerm. Da får du litt hjelp av omgivelsene til å sette litt grenser. Det vil nok generere mye motstand det også, men det kan jo være et sted å starte. Men det å begynne litt i det små, og så begynne å bytte ut disse aktiviteterne med med det å faktisk tilbringe litt tid med barna og barna som vokser opp i dag de trenger faktisk kanskje litt trening på å finne på ting det er ikke sånn som du refererer til når vi vokser opp at det vi Ja, vi ble kastet ut og måtte kjede oss til vi klarte å finne på noe. Jeg tror nok at dette tilgangen på stimuli har gjort oss litt fantasiløse. Ja, det er åpenbart. Så her må man kanskje hjelpe til i litt større grad. Det er ikke bare å sparke barna ut på gata. Jeg tror nok det kan være en fin øvelse det også. Men han kan jo tenke at han kan hjelpe til litt. Sett deg ned og tegne litt sammen med barna ditt. Hvor lenge har du tegnet for eksempel? Du tegnet vel kanskje litt da, men... Eller bygge Lego. For det er jo også et kjempe grep du kan ta i forhold til å få kvilt litt i ditt eget liv. Det å gjøre sånne aktiviteter. Ikke tenk på det som noe negativt og noe slitsomt, men tenk på det som å, nå har jeg muligheten til å faktisk få brukt hjernen min på noe som ikke krever veldig mye av meg, men som er en fin aktivitet, og som jeg har gjort til å la med barna mine. - Tenk på dette pusset her, at alle som er født før 1990 har en erfaring eller idé av konseptet husarrest. - Ja, er du usatt i husarrest eller? Jeg vet ikke, fordi jeg satt så mye med datamaskin. Dette er jo poenget da. Jeg fikk jo datamaskin da jeg var åtte, og liksom lærte, og da var det ikke sånn TV-spill hvor du bare setter i, da var det sånn, du måtte gå inn i datamaskinen fysisk, og bygge den, og skjønne hvordan operativsystemet, MS-DOS og hele det. Det ble jo en hundrevektal i PC. Programmer i Basic og sånn. Ja, all den skjermen der. Men poenget er jo at husarrest en dag i dag, Det har jo ingen funksjon, for det var jo det største frykten av sanksjonen med husarrest, var jo at du ikke fikk være med vennene dine. At du måtte være hjemme for en straff og et eller annet faenskap du hadde gjort. Ja. husarrest nå vil jo sånn synligvis bli møtt. Jeg tror jeg kødda med det med døtteren min. Ja, det blir husarrest etter ikke gjøre det. Sånn, yippie! Da kommer de inn, da slipper de gå ut i kulla, eller driv å leke etter, så finner vi en. Så husarrest nå er jo basically akkurat det de vil. De vil være inne og sitte på skjerm, eller ikke finner på. Så det er litt sånn pusset i det, at husarrestaspekten er snudd litt. Vi ville ha de ut. Ja, utarrest. Og så bare så ut og leke litt, gå til noen veninner eller noe sånt. Så husarrest er nesten mot sin hesting. Det er en anti-husarrest, og du må få være hjemme. Det skal vi faktisk teste ut. Hahaha. - Ja, det er jo litt interessant at vi har blitt sånn stuegriser da. - Kanskje voksne skal ha det vi også? - Ja, det tror jeg absolutt. Det er lett å sitte og moralisere på barna sine vegne, men vi er jo ikke noe bedre selv, de fleste av oss. Vi er jo offer for de samme mekanismene, og vi ønsker jo å dra oss selv inn i denne verden vi er også. Det er jo det som gjør det ekstra vanskelig. Det er jo det samme som å bli Be to alkoholikere om å hjelpe hverandre til å slutte å drikke. Det blir jo fest av det. Kunne du sagt litt sånn, for jeg vet ikke om kapittel tre er dette det det handler om, men kunne du litt teknisk i stedet for ... Hjernen går faglig inn, sånn, nevrosykologisk. Hva er det som skjer med hjernen når vi hviler og når vi ikke hviler? Jeg tror du toucher inn noe sånt med jerneksplasjon, hjernen endrer seg selv, intelligensens undergang skriver du om, og send hjernen på intervalltrening. Hva er det som skjer med hjernen med tilstrekkelig og for lite hvile? Ja, her er du jo inne på veldig mange temaer, men jeg kan jo ta litt utgangspunkt i dette her med ... Hva er det som faktisk skjer inne i NRN når vi ikke gjør noe som helst? Det er et fenomen som merkelig nok har tatt veldig lang tid for forskerne å bli nysgjerrig på. Det er mange grunner til det, men man trodde tidligere at når hjernen ikke gjorde noe som helst, så skjedde ikke det noe som helst. Men etter hvert som vi utviklet verktøy og hjelpemidler for å faktisk skanne hjernen og måle aktiviteten, så så vi at det er minst like mye som skjer her når vi ikke gjør noe som helst som når vi gjør noe som helst. Så begynte man etter hvert å forske litt på hva er det faktisk som skjer oppi der. Da kom begrepet default mode network som dukket opp. Det som skjer er i bunn og grunn at alle delene av hjernen plutselig begynner å snakke med hverandre. I motsetning til når vi jobber fokusert eller fokuserer på noe, da er det jo sjåførene i hjernen, som jeg liker å kalle det, prefrontalkorteks, det som sitter fra ørene og fremover, som er den delen av hjernen som hjelper oss til å holde fokus og sørge for at vi gjør ting i riktig rekkefølge, og sørger for at vi holder oss innenfor de sosiale rammene og de akademiske reglene og alt dette her. Det er den som blir deaktivert når vi drikker alkohol? Ja. Ja. Den funker dårlig da. Men da funker jo resten av hjernen også dårlig, så det er ikke noen løsning for å oppnå dymmetilstanden. Men det som skjer da når den tar pause, for den har jo litt ansvar i å koordinere hjernen, sånn at du bruker de delene av hjernen og kun deg som du trenger for å løse en spesifikk oppgave. Men når den tar pause, og den tar jo pause når du ikke er fokusert, når du hviler, når du går en tur, når du ligger og slapper av, eller når du gjør andre aktiviteter enn det du kanskje bruker fokus på, da tar den delen pause, og da begynner plutselig andre deler av hjernen å snakke med hverandre på helt nye måter. Forbindelsene blir styrket. Det som skjer da, rent subjektivt, er at plutselig får man tilgang på nye ideer, nye løsninger, erfaringer som man trodde man hadde glemt, kunnskap som ligger gjemt nede der et sted. Det er litt interessant å se det opp imot en veldig kjent gjerne, Albert Einstein. Hass i hjernen, han var jo ikke akkurat noe intellektuelt synke, så hjernen av Hass ble jo donert til vitenskapen og ble dissekert til slutt når de fant den igjen, for den forsvant i noen år, men de fant den igjen, og så kjerte de den opp og prøvde å finne ut hva var det som skapte den genialiteten. Det er nok en avvik som kvar å få se kanskje, eller ikke kan forklare genialiteten hans, men en av de ledende hypotesene var at han hadde et svært aktivt hvile nettverk. Fordi det som var kilden til genialiteten hans, han var jo en god matematiker, han var ikke eminent, han måtte ha hjulpet utregningene sine og streve med en del ting. Han kom ikke inn på den skolen han ville, han hadde tre forsøk og kom ikke klart de to opptaksprøvene, så han måtte begynne på lærerskolen i stedet. Men det som stod bak genialiteten hans, det var jo at han klarte å tenke så ukonvensjonelt, altså ut av, han klarte å, ideene hans er jo så geniale at det har blitt sagt at hvis ikke han hadde kommet frem til deg, så hadde vi ventet på deg fortsatt. Den generelle relativitetsteorien for eksempel. som er så kontraintuitiv da. Men det man tror er jo det at Gjerna Hass han gikk mye tur. Han sov mye og gikk mye tur. Og han holdt seg alltid med en notatblokk. Så mye av jobbingen av Hass den skjedde jo ikke når han satt og liksom leste bøkene eller sånn. Den kunnskapen tilleggna jo han seg og det var jo en del av den prosessen. Men han brukte Gjernas hvilenettverk mye og det betyr da i praksis at Gjerne til Einstein fungerte ikke som en enkelt beslutningstaker, den fungerte som en komitee. Den diskuterte og fikk innspill fra alle kriker, kroker og kanter. Og det førte til at han klarte å tenke mye mer originalt enn mange av sine samtidige fysikerkollegaer. Dette er kjempeinteressant, for å få til dette er vi nødt til å hvile gjerne og ikke ligge på sofaen og se på TV, for da stimulerer du gjerne. Da er frontallappen på jobb igjen. Men når du går en tur, bygger lego med poden, sitter og dagdrømmer, visualiserer, fantaserer, er til stede i deg selv eller der du er, praktiserer mindfulness eller husarbeid eller alt dette her, Da begynner dette nettverket å jobbe. Og det er derfor veldig mange av de gode ideene tømer når vi nettopp gjør noe helt annet enn det vi, når vi sitter og jobber med problemstillinger. Jeg tror jeg har nevnt det før at gåtur er jo en kjent forfattergreie. Veldig mange som skriver går jo en timetur for å få i gang hjernen, og så for å løse floker, det er jo... kjentriks, om du sliter med på jobben, eller på hva skal jeg gjøre her, skal jeg velge en ny jobb, bla bla bla. Utfordring med skriving og så videre, kreative utfordringer. De turene der har veldig god effekt. Men noe som jeg også oppdaget, det er ikke ofte jeg gjør dette her, og det er kanskje litt dyrt å gjøre disse dager, men det er å dusje 20-40 minutter. Det er også sånn, da er effekten av drennevann og sånt, og det er bare når det skjer noe, du må bare prøve det, det er vanskelig å forklare det, men du prøver det, jeg tror de fleste vil oppdage etter 20 minutter ca, når du er ferdig med å skal hår og gjøre alle de greiene dine, så bare stå der og se hva som skjer. Etter 20, 30, 40 minutter så har jeg fått så mange, jeg har fått plott ideer, jeg har fått løst de verste ting, og tiden bare flyr av å stå der, fordi du har ikke tilgang på noe, kanskje det er en symbolisk at du er naken, det renner vann, det er noe som er veldig organisk, naturlig, Der har jeg fått helt sinnssyke opplevelser etter å ha stått så absurd lenge i dusjen. Det er et lite triks som bør testes ut hvis man har lyst til å kjenne på den effekten, både hvis man trenger noen ny idéer eller hva man skal gjøre. Trenger noen ny input og trenger noen friske takes fra en selv, eller rydde opp i inboxen i hjernen. Dusjen er kanskje en av de få arenaene vi ikke har masse mobiltelefoner lenger. Men det handler, altså man trenger jo ikke å, dysjen er jo et kjempe eksempel, for der, man vil jo i hvert fall ikke få ødelagt mobiltelefonen sin av vann, så der må jo man legge den bort, og da får jo man sånne innsikter. Nå beskriver jo du akkurat en sånn situasjon der, ditt vilje nettverk begynner å jobbe, og gi deg løsninger og ideer og innsikter som som er utrolig tilfredsstillende. Men det går jo ofte i litt sånn stadier, fordi at dette å være til stede i seg selv, det er jo noe man gjerne må øve på. Altså i dysjen så kan jo man, hvis det kommer, for det var litt det jeg snakket om i forhold til, det vi diskuterte i forhold til distraksjoner og hvordan, åh, nå kommer disse tankene igjen. Men i dysjen så kan man vaske seg litt hvis det kommer noen tanker, eller man kan liksom avlede seg med andre ting enn mobiltelefon. Men det er jo, Det er jo en veldig fin arena. På samme måte som hvis man går på trening uten å ha noe i øret, fokusere på å gjøre øvelsene riktig. Hvis tankene blir vanskelig å hantere, så fokusere litt på at du gjør ting riktig. Bruk arena der du går en tur, for eksempel, i skogen, og kik på naturen. Bruk naturen heller som en avledning, enn hvis det blir ubehagelig. Men man må ofte øve litt på dette her, fordi det kan være ... Det kan være faktisk ganske brutalt for mange, så man må kanskje beregne å ta det litt stegvis og bygge opp den styrken til å tåle seg selv. Jeg så jo en studie som viste at da tok studenter og satt dem i et skjermarom, de skulle ikke gjøre noe som helst. Men de fikk med seg et apparat som gjorde at de kunne gi seg selv elektriske støt hvis de syntes det var for ubehagelig å bare være stille. Og langt over halvparten valgte å gi seg selv støt heller enn å bare sitte der og være. Det var til og med en som ga seg selv 190 støter. i løpet av det kvarteret. Litt masse kvister. Han hadde sikkert litt andre kjuser, men det er jo litt interessant, fordi det er blitt så vanskelig for oss å ikke gjøre noe. Så man må rett og slett trene på det. Man må det. Han er investor og businessmann Naval Ravikant. Elsker å høre podcaster. Han gjør veldig få medieopptredende, men han er jævlig interessant og Veldig filosofisk, har masse gode ideer. Han, som en del av sin rutine, det er åpenbart at han enten har voksne barn, ingen barn, at han på morgenen, og det har jeg prøvd en gang, det var ganske intenst. Dette her er litt mer hardcore utgave av dusjen, som jeg synes er sånn, du skal gjøre det uansett, bare stå og kose deg. Mye mer lystbetont, men prøv denne her, den er ganske hardcore. Tidlig på morgenen, du er alene, du er i sengen, eller kanskje jeg vil anbefale sengen, men sett opp i sengen, eller hvis du har en veldig minimalistisk stue, så finner du et punkt på veggen, og så skal du sitte og se på det punktet i 60 minutter. Du skal ikke prøve å meditere, du skal ikke prøve å tenke på pusten din, du skal bare sitte og se på dette punktet, og så se hva som skjer. Det som han gjorde med dette her, det var jo en litt røffere typ, du går i naturen så får du noen vakre distraksjoner, jeg ser på enkårene, jeg ser på, han nyter livet. Men det var rett og slett han hadde såpass heavy mental inbox av alle bryddene sine å være investor og business man, så han rydde av den mental inboxen ved å sitte og se en time på en prikk i veggen. Det som skjer da, det første 10-15 minutter er helt grusomme, Det er jo vondt. Jeg synes det var kjempevondt. Og så kommer du over i en sånn zone, bare sånn, nå begynner det å skje ting. Du skal ikke prøve å stoppe noe, ikke prøve å fremprovisere noe, bare se hvor i hodet vil den, og la det flyte den veien. Og så etter 30-40 minutter, så begynte jeg å bli jævlig utålmodig. Jeg kunne ikke kikke på klokka, jeg hadde jo nedtelling etter noe, så jeg skrev, hvor lenge er det nå? Hva, hvor lenge har jeg sittet? Og jeg bare skjønte, de siste 20 minutteren i og med at jeg satt og ventet på det, det var det gikk utrolig sakte. Da greide jeg ikke å tenke på noe som er fornuftig, men Det var en zone inni der jeg kom inn i denne tømmeinboksen som var interessant. Men jeg synes den delen, apropos å trene seg opp dette her, den delen måtte jeg ha gjort mange, mange ganger før jeg mestret det. For jeg synes det var utrolig slitsomt å bare ikke gjøre noe en time. Men ga det deg noe? Ja, det burde kanskje, det er jo den der... av å ha, når har du den timen der, vil du heller ha fysisk styrketrening, kan du skrive en time på manuset, det er en ganske sånn høy kostnad å sitte og se inn i veggen en time, men jeg synes jo det var påkjenningen og den lille lommen der hvor jeg faktisk tømte Parisius, synes jeg var interessant, så det var jo åpenbart noe der, men jeg greide ikke å prioritere det og implementere det i hverdagen. Nei. Nei, nei, men jeg tenker jo at dette her gir deg noen effekter som kanskje er vanskelig å se umiddelbart. Men det at du tvinger deg til å gjøre den øvelsen, det gjør jo det. Jeg vil tro at den øvelsen... Også kanskje bidro til at du dro med deg litt mer tålmodighet inn i din neste aktivitet for eksempel. Fordi at du hadde trent opp rett og slett viljen din til å tåle det. Og det er jo til og med en terapiform ditt da, som blir brukt overfor psykiske lidelser, som heter Restricted Environmental Stimulation Therapy. Hvis du får kort av det, hva får du da? Rest? Rest, ja. Nesten irriterende velfunderte akronym. Det var ikke sånn som 10 000 timer. Men det den terapiformen handler om, er jo at du skal sitte i et omgivelse uten noen stimuli i 24 timer. Du trener deg opp til å tåle det da. Så det tar jo litt lengre tid, for du må trene deg opp, og du har jo tilgang på mat og drikke og toalett og sånn. Men poenget er at du skal være i helt skjerm av omgivelser. Det gir jo umiddelbart en stor forløs. Folk begynner bare å gråte fordi endelig er det liksom. Men det viser seg at det er brukt mye mot røyke for å hjelpe folk å slutte å røyke. Og nå ser jeg at det er 5% av deg som bruker den terapiformen - Til å slutte å røyke som ikke klarer det. Som 95 prosent, altså jeg tror ikke vi har noen terapi i hele verden som er mer effektiv enn akkurat det. Men det er jo klart det er vanskelig å gjøre det selv, man må jo ha omgivelser og hjelp til å klare å tåle det. Men den hjelper jo også mot depresjon, den er brukt mot en rekke tilstander som viser at den formen for skjerming, som kanskje høres veldig ekstrem ut, har gode effekter. Men det er også vist at Halden Fengsel, leste jeg faktisk, de hadde jo et sånt program som de kjørte, de tilbydde noen av de innsatte et slags sånn munketilværelse med preg av meditasjon, ro, mindfulness. Og så så man at det reduserte risikoen for tilbakefall til en kriminelle handling. Så det ligger mye kraft i dette der, men det er jo... Og litt om isolasjon er jo praktisert opp igjennom, altså munker og spesielt i religioner, men asiatiske religioner spesielt da. Dette her med å trekke seg unna og å holde seg for seg selv og reflektere og introspeksjon og disse vitenskapelige metodene som ikke er så ettertraktet lenger, men som kan gi innsikter for din egen del som kan være veldig verdifulle. Så jeg tror det er en øvelse som man trenger ikke å stenge seg selv inn i 24 timer, men sånn som du sier, kanskje ikke en time heller i første unge, men fem minutter, ti minutter. og øve seg opp til å tåle det, så tror jeg at det kan gi, det kan representere en veldig fin form for hvile, men også være en øvelse som gjør at det blir lettere å deale med seg selv da, og sine egne bekymringer. Vim Hof-metoden er jo sånn, den er veldig stressende, men den har også et element av hvile, at du ligger der og holder pusten i to-tre minutter, så det er også en sånn, jeg skal vi se en, litt sånn hvileøvelse på steroider, om du gir mening. Ja, ja, ja, absolutt. Jeg vet ikke om det faller inn under dette her, men. Men bruker, vi har jo snakket litt om pust og sånt tidligere, er det noe du bruker bevisst nå, eller? Du, det har jo falt litt ut da, men jeg bruker fire inn, fire ut, fire hold, fire ut, fire hold, den firkantpustingen. - Jeg merket jeg trakk pusten litt ekstra, noe spontant for det vi snakket om. - Ja, alltid når gjestene snakker om pusting, så er det sånn det, men det gjør jeg ofte. Jeg kan finne på å gjøre det under når gjester snakker, at jeg kjenner at pulsen er høy, eller jeg kan finne på å gjøre det i bil og sånt, og så faller jeg inn litt oftere naturlig enn tidligere og bare gjøre denne et par runder. Og så hvis jeg hører at andre puster litt som og kortpustet, så prøver jeg å komme ned på hva det er det snakker om. Det var noen som snakker om at vi før pustet inn og ut bare 6-7 ganger i minuttet. Vi nesten hadde 10 sekunders inn- og utdrag. Så Wim Hof begynte å leke litt med noe. Jeg synes den er så kort og effektiv. Den er veldig, det er kanskje litt sånn, den er veldig, hva heter det, rewarding, hva sier du på norsk? Veldig... - Men hva gjør du da? Du har sikkert snakket om dette før med littrandin, men er det en konkret øvelse? - Ja, den er veldig konkret, og den er jo i sammenheng med å tåle varme og kulde, og balansere kroppen og gjøre seg klar for ekstreme påkjenninger, så er de pusteteknikkene starten på disse tingene. Den pusteteknikken som jeg selv kan gjøre for å, det gjorde jeg jo i starten, jeg var veldig nervøs i podcasten her i 2019-2020, så det er alltid Vim Hof session, så at det er 15 minutter før gjesten kom. Men en gangen så holdt jeg pusten så, eller da var det så intenst at jeg besvimte. Så jeg våkna i den stolen her, opp ned, og så skrivebordet opp ned, og jeg skjønte ikke hvor er jeg, hvorfor er jeg opp ned, ok, ja, her har jeg besvimt, ja. Jeg hadde faktisk virkelig, hvorfor det kommer en gjest nå? Ok, jeg hadde, ok, det er så jeg bare tok på meg sånn, shit, hva skjedde der? Men var du redd, eller? Nei, nei, jeg synes da, du får en sånn eufori i følelsen av det. I hvert fall hvis du gjør tre-fire runder, og kan gjøre det flere også, det er jo basically 30... innpust du puster ikke helt ut, du puster maks inn du begynner å puste inn i magen du henter pust fra mellomgulvet du henter pust fra brystet, så halsen og så sender du på en måte pusten opp det siste draget tar du gjennom munnen du puster fra magen og oppover og det gjør du ganske hurtig, og så slipper du ut kanskje halvparten, og så gjør du det her 30 ganger og så slipper du ut halvparten, den tredjefte gangen, og så er det bare å ligge helt stille, kjenne på hjertepulsen, kjenne på pulsen, kjenne på fingertuppene dine, kjenne på kroppen og huden, og ikke tenke på alt for mye, og så ser du hvor lenge du kan ligge. Og da tar det ... De første gangene kanskje på ett og et halvt minutt greier du å holde pusten, og så går du veldig fort opp i tre minutter. Du bare holder pusten og ikke gjør noe, og du blir helt sjokkert av hvor fort. Du kan komme opp i fire minutter, veldig, veldig fort. Helt fascinerende. Når du ikke greier å holde pusten mer, så trekker du maks inn, holder 15 sekunder, og presser, akkurat som du presser hjernen din, og bare trykker, trykker bare kroppen. Jeg vet ikke om du skal forklare det, men ... Vi må klare det bedre med at du tar et fullt innpust, akkurat som du presser ting gjennom pannen din i de 15 sekundene, og så er det pån igjen. I det du har pustet ut den 15 sekunderen, den siste delen, så får du en helt euforisk release som er Ubeskrivelig, du må oppleve det. Jeg med noen opplever da, jeg hører lyden av en blomstring ute der, det er helt merkelig. - Du har nesten noe psykoseutløsende ute på grensen. - Det er ganske intenst, du blir veldig seriøs, du skal ligge, alle gjør det bak rattet, helst ikke sitte ned, eller ligge nær det beste, for du kan passe ut. Pimple Ocean gjorde jo dette selvfølgelig mye mer ekstremt enn jeg gjorde. Jeg får en fort sånn, kvelnings/druknings fornemmelse hvis jeg holder pusten og ikke kjenner at nå må jeg puste. Han greide da når han var tom for det man tror er O2 med at du får et CO2 overskudd, Så begynte han å riste. Han greide å holde et minutt. Selv om han måtte kjente at nå må jeg puste inn, så greide han å holde et minutt til, og han lå og riste. Så han greide å tyne den greina der, så han hadde det. Så han greide å holde fire-fem minutter. Dette var jo tilbake i 2019-2020. Det var jo veldig opptatt av det her. Men nå har jeg begynt å gjøre litt igjen nå. Det er så givende. Så det er også anbefale. Hva skal man prioritere på målingene sine? Det er det som er, skal man gå tur, skal man ta pusting, skal man meditere? Alt man har lyst til å gjøre kan fort gå opp i to timer. - Ja, men man kan spre det litt utover da. Man trenger ikke å gjøre hele pakka hver morgen. Men dette med pust, det er jo... Det aller fleste opplever jo bare det å trekke pusten, litt sånn som jeg gjorde spontant nå når du begynte å snakke om det. så kjenner man at dette var digg, og kjenner at man slapper av. Jeg har jo en veldig kort øvelse som egentlig er litt der man kan prøve noe nesten uavhengig av hvor det sitter. Ja, kjør. Det er jo rett og slett å trekke pusten inn gjennom munnen, og da skal du trekke pusten djupt, og når du tror du har nått bunnen, så skal du trekke pusten enda et hakk til. Sånn at du fyller lungene helt ned, og så slipper du pusten rolig ut gjennom nesen. Så det er rett og slett bare, prøv å gjøre det uten at det blir anstrengende. Det skal føles naturlig, og du skal gjøre det med litt lave skuldre. Altså inn gjennom munnen i to trekk, og rolig ut gjennom nesen. Og så prøver du det fem ganger, gjerne med lukka øyne. Du kan gjerne stå, men du kan gjerne sitte eller ligge også. Og så kjenner du bare hvordan du føler deg etterpå. Det er... Jeg kjenner at nå gjorde jeg det bare en gang. Jeg kjenner at jeg snakker roligere. Jeg kjenner at jeg bare tenker litt klarere. Så det er utrolig effektiv øvelse. Det ligger veldig mye vil i det. Jeg fanger ikke opp, hvor lenge skal man holde pusten? Nei, du skal ikke holde den. Ikke holde? Du skal bare trekke det. Pfff. godt inn, og så skal du gjøre det i to drag, og det er fordi at når vi tror vi har fylt lungene, så har vi egentlig litt til å gå på. Så det er bare å få trekt ordentlig, og det skal liksom rive litt, og så skal du slippe rolig ut gjennom nesen, og det er fordi at nesen gir litt naturlig motstand, så du bruker litt lengre tid på å slippe ut lufta, så at lungene får det bedre tid til å ta opp oksygenet. Men den kan jo også gi en litt sånn wow, svimmelig følelse, eller noen, jeg til og med hadde en som jeg gjorde den med. Jeg bruker den ofte faktisk i behandling av angstanfall. Pusten er ofte en nøkkel der. Det var faktisk en idrettsutøver som vi jobbet litt med pust, han var så nervøs for konkurranser. Det hjalp han veldig for å få kontroll på seg selv igjen. Men han sa det at, oi, nå begynte jeg plutselig å se farga igjen. Han hadde tydeligvis gått rundt og sett verden i svart-hvit helt til han begynte å puste. Men det kan gi sånne opplevelser da, men som egentlig er bare et uttrykk for at hjernen din får nok oksygen for første gang på en stund. Så det er Det ligger veldig stressreducerende effekt i det, og du får tilgang på tankene dine igjen hvis du føler deg litt stresset. Den metodikken her er jo også helt i sammenheng med når hybemønnen, og det her sa Torkel Fære når han var her sist, at når du trekker pusten så faller pulsen. Du får lavere puls når du trekker. Så åpner du opp, var det blodtilførsten eller noe? - Det her er hjertet, jeg vet ikke hvordan, men faktum er at pulsen går ned når du trekker pusten inn. Når du puster ut, så går pulsen opp. Det gir veldig mening med det du sa nå, at du trekker pusten inn hardt og dypt, og et ekstra et, og så sakte ut igjen. Det vil si at når du trekker inn pusten og får et ekstra pust, så senker du pulsen, Og så går pulsen veldig sakte opp igjen fordi du puster sakte ut gjennom nese. Og det er jo naturlig fordi hjertet må jo jobbe hardere for å få ut oksygen hvis det er litt oksygen i lungene. Men hvis du får mye oksygen i lungene så får du jo mer oksygen rundt med å jobbe litt mindre hardt. Og høy puls er jo en stressaktivator og kan være angstanfallutløsende i seg selv. hvis man går rundt og kjenner pulsen. Det er jo en av de ... - Jeg kjenner roler jeg også. - Hæ? - Jeg kjenner roler jeg også. - Det er utrolig effektivt. - Det er sinnssykt effektivt. Nesten mer effektivt enn den fire-fire-firkantpustingen. - Ja, så er den så enkel at alle klarer den. Man trenger nesten ikke øve på den. Og du kan gjøre den i alle situasjoner, sånn som du bruker den før du skal på lufta med podcasten din, eller før man skal inn i et viktig møte, eller før man henter barna i barnehagen. Så det er en veldig fin og enkel øvelse. Du får umiddelbare effekter av den. Nå ble jeg som en ny mann, ja. Det er utrolig deilig. Du kan føle deg nesten ny dysja, vet du. Når vi er inne på det, så du skriver her i kapittel 4 om å tåle seg selv og angstens kraft. Er dette her ... relevant i forhold til det vi snakker om nå? - Det jeg skriver litt om der er egentlig et forsøk på å ruste folk litt i forhold til det å stoppe opp da, fordi at mye av grunnen til at vi synes det er så vanskelig å ta pause er jo fordi at det er smertefullt ofte å stoppe opp, for da blir man eksponert for seg selv. Man får dårlig samvittighet, alle disse følelsene som vi var litt innom i stad da. Så det handler jo i stor grad om å akseptere de følelsene i større grad enn å prøve å rømme fra deg. At både melankoli og uro, som jeg liker å kalle det da, nå er det jo blitt sånn at uro er blitt langst og en diagnose, og bekymringen er blitt til en depresjon nesten. Så vi har en tendens til å patologisere vanlige følelser, reaksjoner som er en del av oss, og alle disse følelsene er en del av oss. Jeg prøver å framskrive litt disse følelsene, at de kan faktisk tilføre oss noe. Uro er jo avhengig, og hvis vi ikke bekymrer oss for om folk liker oss, eller om vi får en god karakter, eller at vi i det hele tatt skal klare å holde på jobben vår for å få inntekten vår, så vil vi heller ikke anstrenge oss for å gjør en god jobb eller får en god karakter. Sånn at det ligger mye motivasjon i uroen. Bare det og bekymringen for hva som vil skje med barna hvis man skiller seg gjør at vi kanskje anstrenger oss litt ekstra for å ivareta ekteskapet og partneren vår. Sånn at den uroen mobiliserer en positiv kraft som gjør at vi anstrenger oss mer i stedet for å oss tilbake, så vi trenger den, vi trenger den som en push, og det å lytte litt til den, det kan faktisk være nyttig av og til, for det kan være bevisstgjerrende i forhold til, ok, hva er det jeg trenger å prioritere nå? Nå har jeg jobbet veldig mye, så der kan jeg faktisk ha litt god samvittighet, men det er kanskje gått litt utover livet på heimbane. Og det kjenner jeg på. Det er ubehagelig. Da kan man enten skrolle seg vekk fra det, eller så kan man ta det på alvor. Ok, da skal jeg faktisk ta noen grep da, så kanskje jeg skal prioritere barna og kona litt nå en periode. Og samme er det jo med melankolin, fordi når vi har det bra, når livet går på skinne, så ser ikke vi like tydelig de nære tingene, de viktige tingene. Fordi det er jo først når vi er fortvilet, føler oss ensomme, føler at kanskje Livet er litt meningsløst. Det er da vi kanskje får litt øye på hva det er vi må kjempe for, og hva er det som er viktig for oss her i livet. Hva er det viktigste tingene i livet mitt? Det ser vi tydeligere når vi faktisk har det litt kjipt. Så det er noen av de tingene, og i tillegg er det en rekke andre ting. Melankolin var jo i middelalderen, eller litt senere, i Victoria-tida, og kanskje litt før det med 1600-tallet. Så var jo det et ideal det å kjenne på melankoli. Og mange av disse her aristokraterne som hadde råd til å la seg portrette, de ville gjerne bli portrettert i en litt sånn melankolsk, der de sto for seg selv utenfor en gruppe, eller i en litt sånn trist positur. Fordi at det var et ideal. Det ga et signal om at de hadde liksom styrken til å bære sin egen dysterhet da som var liksom et tenk på styrke og det var jo det var nok sikkert ikke alltid like trivelig å henge rundt disse her dystre aristokraterne men Men det var på en måte et ideal da. Og jeg tenker at vi kan ha litt godt av å ta litt tilbake det. Du er ikke nødvendigvis syk selv om du føler deg fortvilende, for og deprimert, og ting ser kålsvart ut. Det er egentlig ganske naturlig det i perioder. Har du sett Pixar sin innside ut? Nei. Animationfilm? Ja, jeg hørte om den. Den vant jo masse priser for nettopp ditt da, i utsiden av det. Ja. Kortfatt, dette er jo veldig sånn inn på akkurat det vi snakker om nå. For den filmen der, altså plotten der, er jo mye hvordan han håndterer tristhet. Du var inne på, Stian, at det er en kommitté i hjernen vår. Der er det jo en fysisk insidut. Det er kommittéen oppe i hjernen vår som tar beslutningene vi gjør. Og... Det er gjennom fire karakterer. Det er den gule som er glede og lykkelige og positive minner. Så er det den blå som er triste, negative minner. Den grønne som er erfaringer, dyrebare erfaringer, holder seg unna at du ikke skal slå deg og styrer en del sånn typ frykt. Og så er det den røde som styrer sinnet. Og så var det faktisk en femte, jeg tror faktisk det er fem er det, en som var på forfengelighet. på hvordan ting så ut, at klærne skulle være bra og sånt også. De har et veldig morsomt samspill her, med hele plotten. Hver gang de har en opplevelse av å ha lært noe, for eksempel spise brokkoli, så kommer det en grønn kule. Hvis de er sint, så kommer det en rød kule inn i dette svære kontrollpanelet inne i hjernen. På slutten av dagen så fløsjer de alle disse kulene inn i systemet og arkiverer det i et enormt kabinett med kuler. Og så har de noen kjerneminner. Det kan være gule kuler, det kan være grønne, for eksempel den grønne at du må passe på disse ting. Og så er det kanskje barndomsminner, de fineste tingene i livet, det er kjerneminner. De definerer hvem du er. Og så er alle de andre kulene alle opplevelser du har hatt gjennom livet. Så hvis det er en negativ opplevelse, er det sint, så kommer det rød kul i systemet og så videre. Men de prøver da å holde hun blå unna kontrollpanelet, for når hun skal svare foreldrene sine, så må den gule ta kontroll og bare si sånn, nei nå svarer du positivt og sånt. Hvis foreldrene er urimelige, så kommer han rød inn og tar over. Så hvis hun blå plutselig begynner å fikle med knappene, så blir hun først veldig lei seg, hun blir stille, og foreldrene er sånn, hva er det som er gærent? Så hun blå får ikke lov til å styre følelseslivet hennes, så de holder henne unna, de får henne til å gjøre andre ting, og får ikke lov til å involvere seg i hennes liv. Og det som viser seg i hele plotten med filmen er jo at hun jenta blir jo veldig Hun dør jo sakte, men sikkert innvendig, fordi de bare holder alle de triste, negative følelsene borte, for de tror det er det som gjør henne lykkelig. Så i det de begynner å bake inn de blå kulene i mixen, så blir alt bra igjen. Så det er en jævlig fin historie. Fantastisk! Jævlig fin historie. Nesten så får gås i hudet. Den må jeg se, altså. Ja, femåringer har glede, skjønner det, og åtteåringer, altså den er dritbra. Ja. Jeg har faktisk hørt om den, og den fikk jo en god del oppmerksomhet, nettopp på grunn av at den tørte å framsnakke litt det negative i hermetegn. Det er som vi ofte... som negativ følelse. Nå oppfølger filmen så jeg kommer nå i år faktisk. Hvis du ser den nå så har du oppfølgeren på kino hvert øyeblikk. Ja, så bra. Det var et veldig godt tips. Videre da skal vi gå til litt sånn type løsninger og tiltak, liksom konkrete praktiske ting. - Er du på kapittel 6, hvor du kanskje fokuserer mest på det her? Hvordan man skal hvile seg sterk, er jo et kapittel her. - Ja, for der ligger jo en del av kjernen i boka. Jeg har jo prøvd å ha en litt sånn optimistisk pen, som sagt at det skal liksom føles ut som dette her er noe du kan gjøre og du kan få til. Men der er det jo litt mer konkrete grep i forhold til hvilke grep man kan ta i livet sitt for å bygge overskudd. Og en av de tingene er jo det som jeg kaller for pausekunst da. Som vi jo for så vidt var litt inne på da, men det å bruke... pausene, det å lage seg pause i dagen i stedet for at pausene kommer som et resultat av at du utmatte, så få det inn i agendaen din. Legg det inn i timeplanen, pausene dine. Og hvis man tar korte, hyppige pause, så vil man ta vare på overskuddet sitt og motivasjonen sin i mye større grad enn når man venter til man er så sliten at man ikke har noen valg. Ernest Hemingway, han skriver det at han tok alltid pause midt i en setning. Grunnen til det var jo fordi at da visste han hva han skulle gå tilbake igjen til, altså det var mye lettere å komme i gang igjen etter pausen, for da skulle han bare fullføre den setningen, og så var han liksom i gang igjen da. Og Og så var det også litt det samme grepet som du kan bruke hvis du synes det er vanskelig å legge deg om kvelden tidsnok fordi at du må se ferdig serieepisoden og alle serier slutter jo med en cliffhanger sånn at du må bare se en episode til. Men det å trykke på stopp-knappen når det henger litt, når det er litt lav tempo, det kan være et triks. Men det var akkurat det samme trikset som Hemingway brukte lenge før Netflix, men når han skrev romaner. For det er veldig lett å bli fanget av denne flyten. Men han var jo veldig bevisst på at hvis han... skrive til flyten "dabab", da har han på en måte brukt seg opp. Da er det ikke mer å hente, da er det tungt å komme tilbake igjen. Så han stoppet midt i flowen. Så tok han seg pause og så kriblet han nesten i hendene etter å komme tilbake igjen og fortsette. - Bra tips. Det må testes ut en gang. Det er et tilfredsstil å sette punktet og gjøre seg ferdig. Vi har en veldig kategorisk struktur. Vi liker tilfredsstillelsen å sette et måte fullføre noe. Så det var en interessant måte å motivere seg selv og - Ta pause før du trenger deg. - Midt i en arbeidsoppgave da, sånn som du står på kontoret også. - Ja, absolutt. For det er forferdelig tungt å begynne på en oppgave når du allerede er drittlei og sliten av den. - Det er morsomt bare å gå midt i et møte, midt i en setning. Jeg har en del tanker rundt dette. Nå skal jeg bare ut. - Jo, men kanskje man kunne innføre... Jeg snakket med en journalist i TV 2 i stad, jeg skal på "God morgen Norge i morgen" og snakke litt om pausekunst og sånn. Da sa de at de har innført i "God morgen Norge"-redaksjonen en time kommunikasjonsfri tid midt på dagen. Da er det ikke lov å sende mailer og kommunisere med hverandre. Og så har det utløst en god del motstand til å begynne med, men nå synes alle det er kjempedeilig. Og det tenker jeg, altså av og til så må vi tvingast på en del sånne grep da, for det er så vanskelig å ta deg selv, sant? Vi er jo så offer av så mange krefter, både det at vi liker å bli ferdig med ting, og ikke minst mobiltelefonen, hvordan henger jeg skapene denne, og det er så mye krefter som kjemper imot da. Så det å bruke Det å bruke tid med planen sin, å planlegge pausene, det er jo et element det er også å skrive litt om hvordan man kan bruke tidsstyring til å ta bedre vare på overskuddet sitt. Ja. Og vi snakket litt om morgenene her, men det kan jo være en fin aktivitet å bruke del av morgenen på. Det er jo faktisk å sette seg ned og planlegge dagen. Se for deg dagen, visualisere, bruk dagdrøm litt. Dagdrøm deg gjennom dagens aktiviteter. Det gir en trygghet og en forutsigbarhet på dagen som vil føre til at du går inn i dagen med mye større trygghet og ro. Men husk også når du da planlegger dagen din, å legge en gode pause så du kan se frem til, så du gleder deg til. Gled deg til at, åh, før lunsjen og før jeg går inn i lunsjen og den kakofonien av et cocktailparty dere representerer, så skal jeg ta med et kvarter helt for meg selv. og du kommer til å gå inn i de lunsjantalene med mye større entusiasme og mye mer å dele enn om du ikke gjør det. Vi er veldig gode til å belønne oss selv etter trening, selv med type mat og bastur, restitusjon, der har man en sånn naturlig belønningskreier, men det å belønne sitt eget kontorarbeid eller de pausene der, det er en fin måte å se på. Ja, se på det som en belønning til deg selv når du har gjort noe bra eller stått på en, at det er skikkelig god økt. Gå og kjøp deg en is. Hvis jeg hadde en eller annen sånn spennende, skal vi se, nå må jeg bare tenke litt her. Hva var det jeg hadde for å snakke om her borte? Hva var det vi snakket om før det? Det var... - Kontor, ja. Nå kommer det. God morgen Norge. Jo, nå har jeg det. - Bra jobba. - Jeg gikk tilbake til god morgen Norge, fordi de hadde en time uten kommunikasjon. Da gjør man dette her til en slags dyd. Dette her er en ... Nå er vi på et annet nivå enn vi er ellers på dagen. Man skryter litt av det. Det er en positiv greie. Du har implementert noe som er et kognitivt mentalt nivå over de andre i drømmen. Det minter meg på en ting. Vi snakket om skjermavhengighet for første gang i podcasten, jeg tror alt tilbake 2021. Så tenkte jeg sånn der ... kommer vi på et eller annet tidspunkt en sånn motoreaksjon. Jeg tror vi snakket om at jeg setter alltid mobilen i flymodus når jeg legger meg, som er sånn morsom. Det er litt sånn, hvis du sier at jeg er i flymodus, eller jeg er utilgjengelig, det er litt sånn skryt at det nå er egen tid. Du viser andre at du er utilgjengelig, du er ikke på skjermen og sånt. Kan det være at på et tidspunkt ... at vi faktisk, hvis vi dyrker dette her til det positive, liksom som i Godmor-Norge der, bare et enda større skala, at det å sitte med mobiltelefonen fremme på bordet, eller ha den i hånda, eller liksom være tilgjengelig hele tiden, at det er en sånn litt devaluerende ting, sånn typ at du er et menneske som ikke, at du blir sett litt ned på. At det faktisk, at det at du har mobiltelefonen din bare med deg, er sånn, åja du, fff. Du har ikke greid å vende deg av det. Du har sagt at det blir faktisk en motreaksjon, at det blir nesten skryteting at du ikke har mobilen på deg. Du er ikke tilgjengelig. At det blir den nye normen, eller det alle etterstreber. For nå er det den der å være på alle appene, være tilgjengelig, være oppdatert, er jo det man vil være og søker. Men kanskje det motsatte vil bli en sånn en trend da, at du ikke er tilgjengelig, at du ikke har mobiltelefoner, at det er sånn, se på deg da. Jeg ser det faktisk av og til i noen av de møtene jeg er inne i, at det enkelte som, men nå er jeg kanskje litt mer bevisst på det enn andre da, men hvis det går inn i et møte, jeg ser liksom bordet, det er ingen mobiltelefoner, men så ser jeg en som har den liksom framme, og sitter liksom og kaster og tenker, åh, der er det en misbruker. Yes. Det er gøy å se på hvilke gjester som har mobiltelefon fremme, og hvor de har den, og at de kikker på klokka. Noen sitter jo til med nesten å svare på meldinger, mens de er der. Mens noen er veldig hjemme bort i veska eller jakka og sånt. Jeg er veldig observant på det, og hvem som har mobiltelefonen fremme når jeg har en samtale med dem, en middag med dem, eller en hyggestund, eller et eller annet. Og fisker det opp. Det var en som sa ... Det var en dame som sa at hvis jeg går på do og kommer tilbake igjen og ser at hun eller han jeg er ute med å spise med, ikke sitter på mobilen når jeg kommer tilbake igjen, tenker jeg sånn, wow, catch! Jævlig bra, en person som bare sitter og ser ut i lufta. Det er ikke mobilen rett opp ved første anledning. Godt tegn, godt tegn. Jeg husker en gang jeg holdt et foredrag i Ålesund og så Jeg bor i Ulseavik, så jeg må ta en hurtig båt fra Ålesund til Ulseavik for å komme hjem. Etter foredraget hadde jeg snakket litt om dette, bevissthet i forhold til mobilbruk og sånn. Så ventet jeg på hurtigbåtene og satte og scrollet. Jeg husker jeg kom og andre borte og sa: Jeg var på foredraget ditt etterpå, nå følte jeg at jeg tok det på fersken. Men det er jo litt sånn, og jeg kjente på det selv med det, fordi jeg fikk litt sånn dårlig følelse, og jeg følte på et behov for å rasjonalisere, ja, men det var en viktig mail, altså, jeg følte liksom på et behov for å rasjonalisere min egen avhengighet, men jeg satt jo bare og scrollet. Så det var jo ikke, så tok hun meg på fersken, hun gjorde det. Det er jævlig gøy når lyttere, du blir tatt på fersken med de tingene når du sitter. Det er jo litt sånn at jeg sitter sånn her, det høres ut som vi er sånn ubermennesker, som har bare sånn sitt, vi skal liksom spise ren mat, og vi står klokka fire, vi er jo helt sånn, vi har alt på stell da. Så sitter du og skryter av egne vaner og sånt. Jeg hadde jo en periode her hvor jeg satt, jeg snakket ikke om noe annet enn hjemmelagde is, da hadde jeg kjøpt meg en ismaskin, skal faen ikke ha noe butikk, så ultraprosessert og var jo så jævlig signaliserende på det greiene der. Så var jeg kragere, hadde kjøpt meg en is, da satt jeg på kaja der, eller på brygga, og spiste den isen, så er det en fyr som brøler bare Den der er ikke hjemmelaget. Hadde hørt det jeg sitter og skryter av den jævla ismaskinen i podcasten. Det blir tatt på fersken. Butikk-is, liksom. Det var jævlig funnig. Vi danser oss videre her. Vi kan begynne rolig å gå inn for landing også. Vi nærmer oss to og en halv time her. Tid å flyre her med det. Men jeg tenkte på denne kommingen her, så det føles ... Nå har jeg vært her nok en gang, men ... Det er utrolig koselig atmosfære her. Jeg føler liksom jeg er hjemme hos en kompis. Så det er koselig? Ja, så det har du fått. Men det tror jeg lytter da nok som merker da, at det blir en veldig sånn hyggelig... Det blir fort en veldig hyggelig atmosfære, og så er det jo noe med det lange formatet, at det gir meg som gjest i hvert fall en ro. Altså jeg er ikke så stresset som jeg vet at jeg får tre minutter i en nyhetssending på TV2 for eksempel. Det er jo så mye jeg har lyst til å fortelle, og hvor kort det er ned, og - Med lyskastere i trynet. - Ja, men her kan jeg gå inn og jeg kan liksom vite at vi har god tid og vi skal sitte og prate sammen lenge. - Det er noe av det hyggeligste jeg kan høre, med å si tusen takk. Og så begynner vi å utskjære i dag, tidsformatet er jo helt åpenbart at det er behagelig å kunne fordype seg i sine egne ideer og diskutere dette her, Hva tenker du når du kommer inn her? Er det interiøret, eller er det typen at det er deg og meg, kjemien vår, velkomsten, eller er det fargene? Hva tenker du er det? Det kalles et settstudio her, det er ikke noe spesielt lekkert bord her, det er plastikplanter nede i hjørnet her, noen røde gardiner bak deg, og litt bøker og interiør. Ja, altså, dette er jo litt sånn fascinerende. Jeg tror først og fremst så handler det om deg. Nå føler jeg at jeg kjenner deg litt da, selv om vi stort sett har hatt podcaster, så blir vi litt kjent med hverandre da, men Så det gir meg en trygghet i seg selv. Jeg vet at dette blir fint. Jeg har noen positive opplevelser som jeg har delt med deg fra før. Det hjelper jo alltid. Og så er det jo det at jeg husker ikke hva jeg tenkte første gang jeg kom hit. Det husker jeg ikke. Men nå visste jeg hvordan det så ut her. Jeg visste at du har ikke endret så mye på deg. år av det siden første gang jeg var her. Det ser jo ganske likt ut. Og det gir jo også en form for trygghet da. Så det er jo en øvelse jeg gjorde på bussen på vei hit. Jeg tok buss fra sentrum og utover hit. Da prøver jeg å være litt bevisst på å ikke sitte og scrolle. Jeg bruker å kikke ut og tenke litt gjennom hva vi skulle prate om. Og jeg brukte ganske lang tid på å sitte og forestille meg at vi satt akkurat her. Rommet, mikrofonene, jeg var forberedt på at du skulle mase litt om at jeg må ha mikrofonen nærmere, for det bruker du alltid. Og alle disse tingene som, og det gjorde at når jeg kom inn her så følte jeg meg ganske trygg i utgangspunktet, og det kan man bruke selv om man ikke har vært et sted også. Man kan bruke den øvelsen, og det er jo der dagdrømmene kommer inn. Altså, barn som gruer seg til noe, for eksempel hvis man skal bruke barn som et eksempel, så hjelp deg til å visualisere situasjonen. Mange foreldre er jo flinke til det og er ganske bevisste på det, ubevisst bevisste på det, at det snakker om hva som skal skje hos tannlegen før man skal dit. Men jeg tror det de fleste undervurderer er hvor verdifullt det er å bruke litt mer tid på det. Og spør gjerne sånn at han tvinger barna til å tenke, altså Husker du hvor du så ut hos den legen? Var det en sofa eller var det en stol? For bare den kraften i det å sitte og forestille seg en situasjon man skal inn i før man har vært i den, det gir en utrolig trygghet. Så det er jo et element her. Men det handler jo først og fremst om deg, tenker jeg da, den følelsen jeg har, at du er en veldig behagelig og fin fyr å prate med. Og en kjærlig til minst, altså. Alle mennesker elsker jo folk som er nysgjerrig på det de har å fortelle. Så det er jo et sånt triks hvis du gruer deg til en sosial setting, enten det er et bryllup eller noe, så ikke tenk at du skal inn og være premissleverandør for alle samtale. Bare gå inn med nysgjerrighet. Spør. Ja, hva driver du med? Bare vær nysgjerrig på andre. Folk kommer til å elske deg. Det gjør det veldig lettere. Folk spør mye om research og forarbeid, men det er jo, du får så mye gratis av egeninteressen i kjærlighet. Spørsmålet kommer seg basically veldig av seg selv, ofte. Så er det mer sånn type, jeg skriver ofte mer ned det jeg ikke vil glemme, enn det jeg skal huske. Fordi det er visse ting, hvis det er sånn type, ok, jeg må huske å nevne det da, det temaet kan jeg ikke glemme, for det kan jo ikke gå i glemmeboka, men Så det er mer å skrive ned de tingene som skal være med, mer enn alt som bør være med. For alt som bør være med, tenker jeg, kommer av seg selv ofte. Og det er jo kanskje sånn der, når du jobber i NRK eller er journalist, og ikke velger dine egne gjester, du har bookingansvarlige, du har researchere, så er det ikke alltid at det er en nysgjerrighet der. De som jobber i Dags 18, eller med diverse intervjuprogrammer, de velger jo ikke gjestene sine alltid selv, og da er det jo ikke alltid at nysgjerrigheten er at du ikke har oppriktig nysgjerrighet, du kanskje vet ikke hvem gjesten er, du kanskje driter i gjesten, du er ikke interessert engang, og da er det ganske mye tyngre, og da krever det veldig mye forberedelse ofte, for å holde ting i gang en hel time for eksempel. Ja, klart det. Og det hører man. Ja, ja. Men forberedelse er jo, det er en nøkkel til veldig mye god hvile, det å være forberedt på ting, sånn at du ikke er på helene, og forberedelse handler ikke nødvendigvis om om å overbelaste hjerna med alt du skal prøve å huske. Veldig ofte er det en bedre form for forberedelse, fordi å bare sitte og tenke og reflektere, heller enn å tenke at jeg tok meg selv, jeg gjør veldig mye forskjellig, hopper veldig fra det ene til det andre i hverdagen min, fordi jeg gjør så mye forskjellig. Det krever en enorm evne til omstilling fra det ene til det andre. Ja. Og jeg merker at det som genererer stress hos meg, det er når jeg setter meg ned og skal forberede meg til noe, med at nå må jeg huske alt dette her, og jeg må sitte og lese meg opp om kisofreni, eller søvnvansker, eller hvordan jeg skal vinne verdenskuppen i langrenn. Da blir jeg bare mer stresset, da går jeg inn i det møtet og gjør en mye dårligere jobb, enn om jeg bare legger det vekk og sitter bare og forestiller meg, tenker hva er det jeg kan om dette her fra før? Kan jeg egentlig noe om det? Ja, jeg kan masse. Og så prøver jeg å hente fram den kunnskapen og erfaringene jeg allerede har. Det gir en mye større ro og en mye større trygghet, fordi da er det ditt, da er det jeg som eier det. Og det er ikke noe som jeg må huske som noen andre satt og skrevet, og som jeg må prøve å huske og få med alt omkring. Så forberedelse, jeg vil si det at det er Den beste måten å forberede seg på er faktisk å ikke sitte og lese eller pygge, men bare å være til stede i seg selv og lete etter løsningene inn i seg selv før du går inn i et møte. - Gode tips. En annen ting som jeg var veldig heldig med, for det var jo sånn hvordan ta imot gjester. Jeg tenkte veldig lite over disse tingene her, annet enn at jeg ville jo at en gjest, det jeg skjønte tidlig var jo at jeg må få gjestene til å slappe av Men jeg måtte bruke veldig mye kreft på å få meg selv til å slappe av. Hvis jeg kan slappe av, så kan gjesten slappe av, så må vi glemme kameraene, og så må vi bare kose oss. Det var veldig intuitivt. Skjønte det fort, men et par andre ting, at samtalen begynner allerede ute i gangen her, eller bort ved heisen som regel. Samtalen begynner veldig mye før podcasten begynner, før episoden, før jeg tar på opptaksknappen her. I starten av podcasten var jeg Jævlig heldig at jeg hadde han så tidlig. Her er episode 8, helt tilbake i 2019. Det var med en fantastisk herremann som heter Dominic Gorham. Han har jo en helt vild historie med alt fra uteliv i Frankrike, Norge og en veldig lang og spennende bakgrunn. Men det viktigste som jeg fikk en output av som jeg kunne bruke direkte var jo at han har vært med å bygge opp The Thief og jobber nå på Sommero. Og er jo den, jeg vet ikke helt hva den funksjonstillingen heter, men han er jo da den første personen du ser da du kommer inn på The Thief eller på Sommero nå, så er det han som Du møter, det er smile hans, og det er de første tingene han sier. Og det er hvis det kommer høyverdig gjester, kjendiser, statsoverhoder, president Obama bodde vel på The Thief, Rihanna, Jay-Z, hele denne vanvittige A-klikken. Han tok imot disse menneskene her. Det var interessant å høre, er han nervøs? Hva snakker han om? Dette er helt vanlige mennesker. Men det viktigste når folk kommer, Hva er det? Hva er det første du skal gjøre? Og jeg bare sånn, ta de hånda, eller hjelpe dem, eller spørre hva de trenger. Kan du gjette hva det første du må gjøre? Smile. Jeg tror jeg sa så smile. Men hva er det første du skal si? Velkommen. Yes! Det var riktig! Jeg tok ikke det. Han sa bare sånn, først du skal si, du skal smile, og så skal du si velkommen. Og da er det så enkelt som det. Og når du gjør det, og har riktig kroppsspråk, så kjenner folk bare sånn, ok, her er jeg velkommen, slapp litt mer av enn de kanskje gjorde, og det er det jeg prøver alltid å huske hver gang gjester kommer inn her, smile, si velkommen, velkommen tilbake. Åh, jeg får jo så mange assoziasjoner, jeg har jo et helt kapittel via til smilets kraft, altså, Bare det å smile, det gir jo deg selv en så ro og en sånn trygghet hvis du er nervøs. Det har vist at det øker idrettsprestasjonen mot 12% bare ved å smile. Så dette å smile, Arthur Arntzen, et sitat jeg har med i boka som jeg synes var veldig fint, han sier noe sånn som at fremdeles er det sånn at det er bare en ting som er helt universelt på tvers av religioner, meninger, landegrenser, etnisitet. Og det er et stort, åpent og vennlig smil. Det er sant. Veldig, veldig sant. Det er utrolig kraftfullt, altså. Vær litt bevisst på det. Smil litt mer. Det var en interessant studie som jeg kom over her også. Det var jo, jeg tror det var en skotsk forsker i meg som hadde av en eller annen grunn funnet ut at dere skulle se på folk som hadde hatt så mye botox-injeksjoner at ikke de var i stand til å se sint ut. Trynet var så stramt at de klarte ikke å kjære en negativ grimase. Det som viste seg var at de så til å være et knepp lykkeligere enn folk som klarte å gå rundt og se sint ut. Bare ved å hindre trynet ditt i å se surt ut, får du det bedre på utsiden. De gikk så langt å anbefale det som en behandling mot depresjon. Det er så hyggelig at det er noen positive ting med å ta botox. Det burde alle som botox-reklamer og leger si, du kommer til å se veldig mye mer smilende ut, for du kan ikke se sur ut med botox hvis du gjør det på rett måte. Dette vil du ha. Det kommer mye lenger i livet. Det er for Jan Thomas her som er med da. Ja. Men med botox, det er jo, dette har jeg hørt fra flere kvinner, også diskutert med dine, dette med bekymringsrynken, har du vært borte i det? Kvinner og bekymringsrynken, det er jo den her - Mellom øynbrynet er det vel snakk om. Av en eller annen grunn, jeg vet ikke om det er kjendisdrevet eller hva faen slags trend dette her er, men at det er så mange kvinner som skal botoksifisere vekk den bekymringsrynken, og å ta botoks er jo bare å pasifisere den muskelen i nerven som gjør at du får ikke brukt den, så den aktiverer seg ikke. Og jeg er bare sånn, ok, men hva er det? Jeg kan skjønne intensjonen, ok, bekymringsrynke, eller sinnerynken heter den også. Det er en sinnerynke. Man har ikke lyst til å se sint og forbanna ut, eller bekymret. Og det er jo sånn, jeg kan skjønne at det gir jo en del sånn, litt sånn som den botox-referansen du hadde nå, at det er ok, det skjønner jeg, for da ser du jo mer positiv og glad ut, og du blir, samtidig så er det, det er vanskelig for meg overfor den personen å riktig kunne lese det, Hvis du vil bli forstått av den, hvis det er en god venn eller en partner, hvordan skal du greie å se at den partneren uttrykker enten bevisst eller ubevisst følelse? Hvordan de faktisk har det, og det er mye Jo mer botox du har i trynet, tenker jeg, jo vanskelig er det å lese den andre personen og prøve å gjette til hvordan de har det. For det er jo i ansiktstrykket, gjør du etterpå sånn, oi, er du sint på meg? Er det noe gærent? Er du deppa? Er du sur? Er du bli? Og jo mer du negligerer de naturlige ansiktstrekkene, så blir det mye vanskeligere for meg å forholde deg til deg som person. Så er det sånn, pluss at du kan... Jeg kan ta med hele heterofile siden av menn. Jeg tror dette har null effekt på hvor vakker du ser ut, og ta vekk den siden av dine krefter. Null effekt, virkelig. Jo mindre du fucker med trynet og kødder med trynet, jo mer positivt, tror jeg, de aller fleste normale menn Vi liker ikke så godt folk som vi ikke forstår oss på. Eller den enkleste måten å Å forholde seg til folk som vi ikke forstår oss på for å skjerme hjernen er jo rett og slett å bestemme oss for å ikke like det da. Det er jo det enkelte å slippe å forholde oss til det. Men det å kunne lese hvordan mennesker oppfatter det gjennom ansiktsuttrykk, det er jo en øvelse vi gjennom evolusjonen blitt ganske god til. og vi har en tendens til å bli tiltrukket av folk som vi klarer å lese. Fordi at det gir oss en form for usikkerhet. Nå ser jeg at det er noe jeg er på feilspor, så nå må jeg liksom smiske meg inn igjen. Eller det er en person som oppriktig smiler av det seg og som liker meg. Til og med... ok, nå ser jeg at du er uenig, eller ser at du til og med blir irritert på meg, men vi liker det da, for det gir oss en trygghet, en forutsikkerhet i hvem vi står overfor. Folk som har lav integritet da, som ikke, som tenker ting, inni her det sitter jeg og vi alle, men som ikke gir uttrykk for det, eller vi vet ikke helt hvordan vi har det. Sånne folk blir vi litt sånn mistenksomme overfor. Mm. Det er oppfordring. Ikke ta vekk den sinnerynken. Bruk penger på noe annet. Jeg ville tenkt, hvis jeg var på en date, og så spør jeg bare sånn, hva synes du om den sinnerynke-greien? Har du tatt sånn botox i sinnerynken? Hvis noen har ballert og spør om det, så er det sånn, det synes jeg har vært en liten turn-off. Men det er kanskje bare meg da. Kanskje det er bare meg. Det er noen som synes det er fint også. Man kan jo faktisk øve seg til å bli bedre til å smile. Det handler jo bare om å Jeg begynner det små der også da. Men rett og slett å være litt mer bevisst på det da. Bruk smil og det gjør ikke noe om det ser litt falskt ut eller det ser ut som et lite grin til å begynne med, men begynn å øve det. Hvis man øver seg litt på å smile til andre, så får man gjerne et smil tilbake som igjen vil gi en positiv forsterkning. Sånn at det mer du smiler til lettere vil det være å smile enda mer. Det er fint å trene opp på et fullt smil også. Det var en som sa til meg at hver varsomme menneske som har et halvt smil, som ikke greier å smile. Du har jo et fantastisk smil. Du må så smile litt sånn. Litt sånn som en litt Harvey Dent-smil. Et halvveis smil. Pass på det, Grene. Jeg vet ikke om det er noe i det, men ha det bakkøy. Det kan nok hende det er noe i det. Smil, det er sterk. Det er vel en ny bok. Når kommer den? Ja, det blir ved neste. Nei, faktisk ... Det har gitt litt mer smak da, så jeg begynte å pludre litt med neste bok. Jeg har masse ideer da, men jeg har faktisk tenkt litt på den forrige samtalen jeg og du hadde om samtalen. Kommunikasjon og samtaler og dialog. Ta samtalen tilbake igjen, og verdien av, og hvordan man kan ha forskjellige samtaler, og hvor viktig samtalen er, hva det gjør med oss, og hvordan vi kan bli bedre til å snakke med hverandre og Det ligger veldig mye der da. - Det tror jeg definitivt. Mange synes jo samtalen er slitsom, og vi lever i en tid hvor vi ikke besøker hverandre lenger, vi ringer jo ikke på døren til hverandre og kommer på uoppfordret besøk. Og dette er morsomt, hvis de ringer på døren, så er det sånn morsomt at alle bare sånn, hvem faen er det? Nå er det trøbbel. Når de ringer på døren, så blir alle liksom, nesten. Pluss at vi ringer jo ikke hverandre lenger heller. De aller fleste av oss skriver meldinger, og hvis de ringer seg, er det krise. Da er det viktig, eller da er det noe alvorlig. Så det er den evnen til å Holde samtalen i gang, jeg er veldig fascinert av det greiene der selv, og har jo knekt mye kone, har jo hatt 400 episoder her, og du får jo en sånn mye erfaring og tanker og lærdom rundt det med å holde en samtale i gang, når er samtalen ferdig, hvordan holder ting i, hvordan stiller riktig spørsmål, og ikke minst den der Vanskeligste biten er jo at du må bare slappe av. Hvis du ikke slapper av, og er selvbevisst under samtalen, så kan jeg love deg å gå til helvete. Det er bare sånn om du er i middag, date, et intervju, og lurer på hvordan håret ditt ser ut, hvordan stemmen din er, øh, at kanskje du ser litt dum ut, tenker lytterne at jeg ikke er flink til å snakke, jeg er egentlig flink til dette her. Jo mer selvbevisst du er, jo mindre får du med hva gjesten sier, og du blir avhengig av veldig mye notater og research, og du høres. Det er litt sånn som folk som er nervøse på en scene gjør jo publikum nervøse. Og det er den der, det er både sånn, det neurologiske og neuropsykiske, jeg skal få kalle det, rundt samtalen og kommunikasjon. Superspennende, og jeg tror veldig mange har hatt glede av praktiske råd til hvordan man holder faktisk en å snakke i telefonen i to-tre timer, det har jeg gjort mange, mange ganger, det er en fantastisk opplevelse, og si til den andre, bare du, nå har vi snakket i tre timer. Det er helt sinnssykt. Man blir så dradd inn i det, det er jo en fantastisk følelse, det er jo en slags flyt det også. Man blir liksom, oi, vi snakket så lenge, det er jo fantastisk, det er jo den opplevelsen jeg har hver gang jeg er her da. Jeg blir alltid overrasket over hvor lenge vi egentlig har satt det. Vi har alltid gått tegn når tiden flyr også, det er jo dessutom, andre vei nå, veldig interessant, De samtalene som virkelig går seikt, da merker jeg at jeg kan kikke bort på skjermen her, og ser sånn, vi snakket i 22 minutter. Og vi er bare sånn, fy faen, dette føltes mer ut som en time. Det er også litt vondt, og da kjenner jeg at jeg leverer ikke godt nok, og gjesten er tydeligvis ikke liksom, jeg har ikke fått samtalen dit jeg vil ha den. Hva gjør du da? Finnes det noen grep, eller hva? Nei, noen ganger er det bare at du har valgt feil gjest, og det er jo min egen feil. Kjøl på noen andre, eller det er løsningen. Jeg er ikke interessert i tematikken. Kanskje ikke var så interessert i gjesten. Jeg legger det ofte tilbake på meg selv. Det er veldig fort å legge det på gjesten som ikke... Er interessant, eller ikke er nervøs, eller ikke greier å formidle stoffet godt nok. Det er veldig fort gjort å legge det på gjesten, og det er det enkleste. Men jeg legger det alltid tilbake på meg selv at enten har ikke jeg gjort gjesten god nok, eller så har jeg valgt feil gjest. Så det bunner bare tilbake til meg selv. Men går det an å snu det? Har du klart å snutte en sånn følelse noen gang? Det er med at det kanskje har løsnet etter en time og to. Ja, det er jo det fine med å ha god tid. Jeg er jo sånn, når jeg snakker med folk, så må jeg alltid sette av 90 minutter eller en og en halv time, for det tradisjonelle er jo 45 minutter. Men det er alt for kort, fordi at hvis han da får en skjev start, så har han veldig begrenset tid å snu det, for veldig ofte er det tålmodighet. Det er jo Plutselig så kommer det et eller annet der som, oi, dette her var jo kjempespennende. Veldig. Det er noen gjester som jeg skal si har gjort mye intervjuer. De går ikke inn her som du gjør, med en sånn typ helt åpenhet at dette her blir bra, dette blir gøy. Veldig mange går inn i intervju på hva er det en andre vil ha av meg her. De har... De går inn med piggen ute, for de har vært i intervjuesettinger før, de har forsnakket seg, de har veldig mye å tape på at det kommer noe ut feil, eller at noen tar det, det skal komme et kritisk spørsmål. Og det er folk som er veldig profilerte, for eksempel. En jeg brukte ganske lang tid på, som ble en jævlig bra episode til slutt, men vi satt og følte litt på hverandre, det var Shirak. Det var første gang vi møtte hverandre, det var her. Og så tok vi litt alkohol, og så pratet vi, og så kom vi forbi kiraket, Jeg kjente at han måtte akseptere meg litt. Det var feelingen jeg satt med, at han måtte kjenne på meg, akseptere situasjonen og praten. Og så etter en halvtime, tre kvarter, så merker jeg at ting går ... lettere og lettere jeg slipper å stille så mye spørsmål. Det er det første gode tegnet på at en samtale går bra, at jeg slipper å stille spørsmål, jeg kan bare si noe, så fortsetter du å snakke. Så snakker jeg, og så snakker du. Det er det beste hvis du har vært i en date eller en middag med noen du ikke kjenner så godt. Hvis du slipper å stille spørsmål, Du kan sette punktet, og den andre fortsetter. Da kan du banne på at da går praten ganske bra. - Det er forskjellen på et intervju og en samtale på mange måter. En samtale er jo alltid gøyere å høre på enn et intervju. Det er jo gøyere å være en del av, ikke minst for deg. Jeg har jo mye samtale med folk, og av og til føles mine samtaler som et intervju. Men som regel, gir han det nok tid å klare å mobilisere? Jeg tror det ligger mye i den nysgjerrigheten som du er inne på. Hvis han klarer å... Jeg tror hvis man spør lenge nok da, selv om man havner i den... jeg vet ikke om vi skal kalle det fellet, men hvis man stiller nok spørsmål, så vil det alltid være noe som skaper en felles interesse og som skaper groben for en god samtale. Så ikke gi opp og gi deg selv tid og spørre og grave, tenker jeg, er en sånn grunnregel hvis man ønsker å skape en relasjon eller en god samtale. Det er det verste, bare sånn ta et middagsselskap, at det verste folk som er sånn go-to spørsmål. Hva jobber du med? Eller hvordan går det på jobben? Det er sånn å si hva man jobber med til en andre. Det er en veldig A-B øvelse. Det er litt sånn spørsmål small talk, smartness. Det er det kjipeste spørsmålet, ikke gjør det i en date, ikke gjør det. Styr unna det til langt ute der. Et triks er at hvis man har kommet seg litt inn i noe, at den andre sier noe, du har fått kanskje, hvis du har så dum og snakker om jobben, så sier den andre noe om jobben, i stedet for å stille et nytt spørsmål da, hvor lenge har du tenkt å jobbe der, hvordan utdannelse har du, det beste trikset for å få i gang samtalen som jeg ofte bruker, er jo parafrasere det forrige de sa. Hvis du snakker om jobben din, så er det sånn, jeg er nevlig psykolog og tar imot pasienter og har en lang dag og trives med det. Så kan jeg parafrasere og lage, jeg vet ikke hvordan det er å jobbe som deg, men når jeg jobber sånn type dager som jeg har, og har noe som på en måte minner om pasienter, men har podcast-gjester, kan det føles litt ut som dette, at de kommer inn, og så bruker du kanskje 20 minutter på varmedjøp, og sånn, ja, akkurat sånn er det. Der er du i gang. Da er det common ground, sant? Da skaper man en felles plattform som man plutselig kan prate om lenge. Og det er også sånn at du relaterer til ... jeg vet ingenting om din jobb, og det kan være sånn at jeg vet ingenting om å være kvinne, men føles mensen ut litt som dette her? Det er en dum greie, men det er sånn, du prøver å sette bilder på med din egen historie og din egen erfaring, så du avslutter litt av deg selv, pluss at du er interessert i hva en andre gjør. Du kan gjøre det til det dumme mensen-eksempelet, det er faktisk, jeg skal prøve en gang, men til liksom bare sånn, ja, og det er en sånn fin måte på å bringe samtalt til et nytt steg da. Ja. Men det krever jo, skal trekke det tilbake igjen til hvile, så krever det faktisk en viss grad av overskudd å lytte til andre. Fordi at når vi er slitne, og det merker jeg spesielt når jeg holder foredrag, fordi at når vi er slitne så har vi en tendens til å prate om oss selv. Fordi det er så lett, det er bare å gulpe opp, man slipper å tenke. Og da er det gjerne, hvis man ikke er sliten, så er det gjerne alt dritten som kommer. Ja. og jeg merker det når jeg holder foredrag hvis det er sliten så forsvinner fokuset på fagkunnskapet min, så begynner jeg plutselig å prate om meg selv selv om jeg gjør det veldig, veldig sjeldent jeg prøver å være fokusert på, men av og til så tar jeg meg selv i at, oi, nå står jeg faktisk og prater om meg selv og da slår det meg at da må jeg hente meg inn igjen, men det å Det å klare å ta inn over seg andre, lytte godt på en god måte, høre hva som faktisk blir sagt, det krever faktisk et overskudd. Jeg bruker ofte igjen, det høres ut som jeg ikke gjør annet enn å visualisere, men jeg bruker ofte å visualisere samtalen. Hvis jeg vet jeg skal inn i en samtale som betyr mye for meg, så visualiserer jeg. meg selv at jeg sitter og lytter, og prøver å øve meg på det inni mitt eget hode, på at jeg skal lytte og stille spørsmål og være lite redd for hva skjer hvis det blir stille, det snakket vi om i forrige samtale, stillhet da. Så vi trenger ikke gå så inngripen på det, men jeg øver meg også før samtalen på å være stille. Jeg tenkte på det i stad faktisk, når du satt og prøvde å komme på, det var et eller annet du skulle prøve å komme på, i stedet for å bombardere deg med forslag, så slå den inn. Tenkte, nå skal jeg ikke si noe. Nå skal du få lov å komme på det, og så kom det. - Ja, gjorde det. Andre gjester når jeg kommer der og tenker, så pleier de å bombe. Som regel må den andre snart begynne å snakke om noe annet, og så kommer det med en gang tilbake igjen. Så var det, var det jeg hadde på tungen nå? Glemte jeg hva jeg skulle si nå. Jo, et tips. er jo den hvis du kan håndtere selvbevisstheten. For eksempel når du sitter og snakker med et nytt menneske for første gang, så er det den der hvordan ser jeg ut? Hvordan har jeg skjegget mitt? Hvordan har jeg håret mitt? Hva er klærne mine? Dømmer den andre, har jeg fete nok klær? Er jeg for mye eller for lite? Er det kule nok klær? Ser de på meg at jeg er sliten? Har jeg nok sminke på meg? Har jeg for mye sminke på meg? Alle disse tingene her, hvis du Og det er litt sånn der, hvis man vet at man er selvbevisst, og man greier ikke å håndtere det helt, så er det en grunn, synes jeg da, til man greier å lære seg å håndtere det, så er det ofte lurt å ta et glass sjampanje. Ja, men det var et godt konkret tips. Fordi det senker selvbevisstheten et par dager, du slapper litt mer av, og et glass sjampanje gjør ikke at du snøvler, det senker deg, det... Det ødelegger ikke kvaliteten på de andre ferdighetene dine. Fire glass champagne gjør det, men ett glass gjør at du blir litt mindre selvbevisst, du er ikke så stresset over. Er skjorten min fin? Er vi på dette stedet? Hva skal jeg snakke om? Så den senker den selvbevissthetsgraden hvis du kan gjøre det. Et glass champagne fungerer. Jeg tror pusteteknikker fungerer veldig godt. Da er det så mye lettere den der... og få i gang en trivelig samtale. Men han kan jo få til den, altså det champagne gjør, er jo det at, fordi når man først henger seg opp i sånne ting her, da får man et type fokus. Da klarer ikke man, man bare går og tenker på dette her. Ja. Og så tar du litt champagne og slår ut frontallappen. Og så blir det lettere å nullstille seg, å komme tilbake igjen i vaten. Men man kan jo få det til uten champagne også, ved å bevisst flytte fokuset. Altså, ok, nå skal jeg fokusere på Nå skal fokuset 100% være på den jeg prater med. Eller hvis den skal ha en presentasjon, budskapet mitt. Hva er de to viktigste tingene jeg skal formidle i dag? Eller... - Ja, rett og slett bare flytte fokuset og konsentrere seg intenst om noe helt annet som kanskje er mer fruktbart for presentasjonen eller samtalen. Som er den andre. Nå merker jeg for eksempel at nå står jeg og tenker på meg selv og hvordan jeg ser ut eller hva jeg sier. Ok, men da skal jeg lønne samtalen når det handler om han jeg prater med. Da skal jeg flytte fokus, da skal jeg stille deg hvorfor gang et spørsmål for eksempel. Og så skal jeg lytte til det svaret, og så skal jeg bruke det til å gå videre i samtalen. Det vil også bidra ofte til å bryte litt opp til seg her, men det er godt med Shampis også. Shampis kan du ikke kjimse av, det er noe av beste stundene. Kom en halvtime før den andre, Ta et glass, hør på en podcast, slapp litt av, se litt på livet rundt deg. Det er fantastisk, det er noen beste stunder jeg har. Jeg kom en halvtime for tidlig, sette seg i en bar eller en kafé, bare sikker rundt seg, høre på en podcast. Jeg hører ofte på Theo Vaan og Joe Rogan, for de er så morsomme sammen, så jeg sitter og skrattler i barn. Får det glass, og så er det bare sånn, så har du fått senket reisestresse det jeg har bort, og når den andre kommer inn, så er det bare å smile. gi en klem og så lad det stå til. - Ja. - Mye bra tips der da. - Vi skal gå inn for landingen her. Skal vi runde av, ta en liten oppsummering rundt din bok "Vil deg sterk". Hvordan skal vi oppsummere episoden og pense folk inn på boka? Er det den berømte heispitchen du er på jakt etter nå? Det er helt opp til deg. Jeg tror vi har pitchet godt nå i to timer og tre kvarter her. Jeg tror ikke du trenger noen sånn saftig pitch her, men ja. Nei, jeg vil jo si da ... - Jeg føler jo at den boka har tvinget seg litt fram på bakgrunn av fagkunnskapen min, det er jo en ting. Jeg snakket jo gjennom den, men jeg føler kanskje først og fremst den har trengt seg litt fram som et resultat av det jeg selv er kjent på i det samfunnet vi lever i, og ikke minst det jeg har sett hos andre. Og kanskje først og fremst gjennom det positive krafta som oppstår ved å være litt mer bevisst på hvile rett og slett. Det går sikkert greit med det aller fleste, selv om du ikke er bevisst på det, men du vil få et rikere liv, og du vil få til mer av de tingene du ønsker å få til, hvis du er mer bevisst på det. Jeg tror dette blir det neste, jeg fikk sånn feeling, jeg sa det til venninne, at jeg tror hvile blir en nye greie. Nå har det vært pulskoden i fjor, og så var det ernæring med Marit, og så er det fasting, det var jo en heftig periode. Dette med hvile, jeg har på en måte følelsen av at nå kommer Torkel Fære også med en bok som heter Hvilekoden senere i år, tror jeg. Det blir spennende å lese. Han har jo lest litt av din, og likte den veldig godt. Det sa han da han var her sist. Så jeg tror hvile blir litt sånn, En sånn trendgreie som det neste året nå, det er min magefølelse. Og så håper jeg at to-tre år, så da har jeg vært tidlig ute med å si det, at det er sånn, gå rundt med mobiltelefonen i lomma, eller ha det fremme, det blir sånn tabu. Det blir litt sånn der, litt lav status. Det er sånn, du har ikke redd å vende deg en mobil, du har med deg mobilen ute, ja, du er der. Det er det du må gjøre litt, men at det kanskje blir noe, Være mobilfri blir noe positivt, litt trendy. - Det håper jeg virkelig. Det er jo litt sånn av og til at vi må på en måte gå helt i kjelleren for at vi skal klare å ta et grep for å bevege oss ut av det igjen og bli litt mer bevisste. Nå er mobilen så dominerende i dagens samfunn at det kan godt hende vi er på vei mot en slags rock bottom som fører til at vi blir litt mer bevisste forbrukere. Det håper jeg i hvert fall. Da skal vi til den egentlige grunnen til at du er her, nemlig Comfy Balls bokser. Yes, så trenger jeg nytt på å fylle nå. Ja, du gjør det. Du skal få en Pitch Black Performance longbokser, eller vil du ha bomull? Dette er vel sånn treningskrær? Ja, jeg tar gjerne bomull. Jeg har en del sånne performance, så hvis du har en i bomull, så... Da kjører vi Navy Vintage Red Comfy Cell Regular Boxer. Det høres ikke feil ut. Det er fine nå på disse komføyere-greiene. Det er veldig bra. Tusen hjertelig takk. Da har jeg fått bok, og du har fått bokser, og da handshaker vi og sier igjen tusen takk for en nesten tre timer lang fantastisk prate, Thomas. Tusen hjertelig takk for at jeg fikk komme tilbake, Wolfgang. Det er alltid jeg ære. I like måte. Og så, folkens, husk å sjekke ut Hvil det er sterk ute i alle bokhandler nå. Har du lest en lille bok her selv? Nei. Nei. Den kommer vel, det er noen andre, jeg vet ikke hvem som har lest den inn, men den er på vei, som lydbok. Spennende. Ok, så da gleder vi oss til neste korsvei da, da blir det enten kommuniser deg sterk, eller smil deg sterk, er neste boka i serien.
10/4/2020
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #71: Tomas Myklebust er psykolog og spesialist i klinisk nevropsykologi. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside: https://pod-cast.no | http://www.wolfgangweeuncut.com Nyhetsbrev...
See more
8/7/2022
Wolfgang Wee Uncut
► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt på Wolfgang Wee Uncut, setter jeg stor pris på alle som ønsker å støtte arbeidet bak podden. Det gjør at jeg kan holde den...
See more
2/13/2023
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #350: Linnea Myhre er TV-skaper, forfatter, podcaster og blogger. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt på Wolfgang Wee Uncut, setter jeg stor pris...
See more
3/21/2021
Biohacking Girls
Vi begynte å biohacke fordi begge hadde søvn utfordringer. Vi var nysgjerrige på å forstå hva vi kunne gjøre for å optimalisere søvnen. Vi prater om vår indre døgnklokke, the circadian rythm, hva søvn er og hva som skjer med kroppen når vi ikke sover tilstrekkelig. Vi står overfor mange utfordringer i samfunnet, stress, jag, altfor mye tid bak skjermer, lite sollys og uregelmessigheter. Få med deg gode hacks - hvilke supplementer som er smarte, hvordan hormonene virker og hva som skjer med oss når vi Biohacker CBD olje. Blir søvnen bedre? Vi håper du finner gode hacks for å optimalisere søvnen din. Shownotes: Boken "Why we sleep" av søvnforsker Matthew Walker Boken "The power of when" av Dr. Michael Breus Sjekk din kronotype: www.thepowerofwhenquiz.com CBD - Melissa Thelwall www.melspremium.com instagram: melissa_spania Magnesium - www.superstate.no instagram: superstate.me See omnystudio.com/listener for privacy information.
See more