Filosofi Med Einar Øverenget | S01E04 | Angst

Det var en som sa at stangen var hjemme i munnen hans. Det var en ting jeg gikk i rakk med episoden med Vedum, var jo den der med... at kommunen har satt opp den der sædcellekunstinstallasjonen, som de har betalt noen millioner for. For det er for at byen skal fronte seg som en sædcell- Brand. Ja, for de driver og selger sånn der- Jeg skulle gjerne ha sett den folkelige omtalen av det, fordi stange er sånn type sted hvor du finner mye lavkårsfolk også, opprinnelig. Hvor fin er et skjeldsord? Omdiskutert, sædsele på plass ved E6 i Stange. Den kommer til å gjøre oss veldig kjent. Det er et landemerke som kommer til å bli lagt merke til. Men hvor er kjøret den E6-en? Forferdelig mye, for jeg er mye ute på... Den her? Ja, den har jeg kanskje ikke... Jo... - Avduket ved uthuskrysset i stange. Så den fikk jeg ikke spurt ved dem om, at skattepetaleren har det. - De har en form for sånn, stange er smålokkårsfolk, du kan si at dette er jo Hedmarken, ikke Hedmark, men Hedmarken, det er to eller flere ting. Det består i utgangspunktet, av storbønder og leilendinger. Noen små, og de hadde type leilendinger til mellomkrigstida, altså. Så det er veldig mye småkårsfolk, som Pøysen er et barn av det der, som egentlig bare hadde den skarpe replikken om ironien og kvaliteten å bruke mot de på toppen, kan du si. Og litt sånn subtilt, egentlig. Prøysen er stappfull, og dette hører snilt og greit ut, men hvis du begynner å kikke, siden min mor er derfra, så er det måter å si ting på som er veldig rammende. Jeg skulle gjerne sett hvordan det ble omtalt. Den NRK-saken jeg så her nå, den var veldig snill. Ja, men på folkemundet. Ja, ikke sant? Ja. Stangeordfører er selvfølgelig kjempefornøyd. Menes symbolikken kommer perfekt fram. Ikke noe sånn at skattebetalere har vært med på det. Neida. Men det tør du ikke å skrive, for aviser er litt elitister i sammenligning med... Redd for å bli sløseriønbundsmann, gi stoff til han. Nei, så det er... De driver å selge, så jeg tror Stankommunen driver å selge sæd fra sånne okseavlgreier, som er en kjævla god rase som de driver å selge nedover i Europa. Ja, ja. Det er business det. Den businessen der kunne finansiert en sædselle. Ikke stakkars bursseføren og læreren og sykepleieren som sin skattepeng. Det er nettopp det. Det er det der som helt sikkert ... Jeg kan garantere deg at den har et helt annet navn på Folkemyndigheten enn den her, så heter den noe annet. Det er jeg ikke noe tvil om. Det må vi finne ut av. Kanskje vi får noen meldinger inn i kommentarfeltet. Du må litt nedover i kommentarfeltet, tror jeg. Alle dere i stange som hører på nå, eller som kjører forbi, gi oss noen lokalinfo. Hvis vi vil høre. Da vil du få høre. Men om denne statuen her har frembrakt noe særlig angst, det er vel kanskje litt mer tvilsomt. Da har du kanskje litt andre problemer. Ja, kanskje. Det er mye som kan frembringe angst antageligvis, men... Angstanfall langs veien mens man kjører bil, er det vanlig? Det vil antagelig passe bedre med begrepp frykt. Frykt, ja. Skal skille mellom de. Vi kommer jo til å skille mellom angst og frykt, når vi først er inne på det, så er det som når du skrev om det, og skilte fra den og tenke sånn ok, frykt det virker for meg som typisk man ser i noen kakepunst, det er frykt det som er på toppen av kaka, og så er angsten litt lengre nede, litt dypere ja, det kan være, men vanlig måten da dette kommer fra kirkegård egentlig er jo å si at frykten har et objekt, det er noe utenfor du kan peke på det mens angsten er objektløs Vi skal komme litt nærmere inn på det. Men det er en ganske interessant analyse. Men da er vi liksom inne i moderne filosofi. Det dukker opp som et begrep. Du kan si at friheten blir i veldig stor grad en tematikk. Når 14-15-16-tallet, ikke sant? Da du har antikken, det er jo da så, men så har du hele middelaldeperioden, hvor det var kirken som satt på makten, kristendommen, ikke sant? Den allmektige Gud... at mennesket var et skrøpelig vesen, syndig og skrøpelig vesen, og kunne ikke greie seg penger noe. Det antikke menneskesynet der hadde du at menneskekraften å ha en fornuft kunne strekke seg mot det evige uforhandlige ideen. Det kalte man eros, og vi er jo litt inne på erotikken her, men eros på forskjellige nivåer, men det var en åndelig erotikk da, som var den øverste formen, strekke seg mot det vakre, det som er større enn en selv, at mennesket kunne gjøre det i kraft av seg selv. Og så kommer kristendommen inn og sier at Nei, det kan mennesker bare gjøre fordi den kjærligheten til det evige, utløst av Gud, så får du et annet kjæresbygd, nemlig agape, det er Guds kjærlighet til menneskene. Så bare i kraft av Gud, at menneskene kan, Gud setter det i stand til det. Og så lever man med det begrepet der at mennesker på en måte ikke greier... stort på egenhånd, og det blir et stort diskusjonstema, denne friheten. Fordi man snakker ikke om frivillig antikken, men man snakker om at man kunne ta valg og beslutninger og sånt nå. Og så kommer kristendommen inn, og da får man en ny type Gud- De hadde guder, grekene, men de var absolutt udødelige, men de var rufsete på andre måter. De hadde ikke skapt noe. Universet var ikke skapt av noen guder, men de hadde en plass i systemet der, og de levde til levetid, og noen av dem var absolutt kritikkverdige. Så fikk vi Kristendommen, der har vi en skapende Gud som har skapt verden eksten i kilo fra ingenting, den tanken der, og som holder denne verden gående fra øyeblikk til øyeblikk. Og mennesket også da er underlagt denne autoriteten, selvfølgelig skapt av Gud, og greier ikke stort uten Gud, og så videre. Og så dukker det opp et stort problem. Og det er det ondes problemet. Jeg skal komme tilbake til det senere, men det dukker opp der. Fordi hvis Gud er Gud, så er det tre egenskaper han må ha. Ellers er han ikke Gud. Han må være allmektig. Og det betyr at ingen som er mektigere enn han, eller like mektig som han, han må være god, og han må være allvitende. Hvis ikke han er det, så er han ikke Gud. Og jeg sier han, for det var definitivt en han. Men, hva da med ondskapen? Hvor kommer den fra? Den kan ikke komme fra Gud. Det kan komme fra en annen som er like mektig som Gud, men det kan ikke skje, for da er den ikke allmektig. Du kan forsøke å påstå at den ikke finnes, men det er det amerikanerne kaller a tall order. Det skal vi til å si at ondskapet ikke finnes. Så hvor kommer den fra da? Jo, da reintroduceres friheten. Vi har frihet til å vende oss bort forud og gjennomføre det såkalt teodise, frita Gud for ansvaret for ondskapet. Men for å gjøre det, så må du reintroducere denne friden. Da må mennesket være fri da, til å synde og velse bort for Gud. Og i hvilken grad er Gud, ikke sant? Så får du den spenningen i kristendommen der mellom en fri individ som egentlig kristendommen er avhengig av, og en allmektig Gud. Og det er en spenning som ligger i kristendommen hele veien. Men i alle fall denne allmektige Gud, denne friheten, men så kommer det på i høymiddelalderen, sånn 12-13-tallet, hvor Aristoteles har blitt gjenoppdaget. Han hadde gått til grensboken, både av kristne og muslimer. Og da blir det en kamp, hvem eier Aristoteles? For det er litt viktig å eie Aristoteles, for han er så overvisende. Det er veldig vanskelig å gjøre uenig med han. Og Thomas Aquinas har en viktig skikkelse der, som greier å kristne Aristoteles, eller aristotelisere kristendommen. Men da, Aristoteles er så overvisende, så man ender opp med at Gud nesten får en plass i Aristoteles system, altså. Så Gud, må Gud også følge de reglene som Aristoteles, ikke sant? Kontradiktionsprinsippet, ikke sant? Så man føler at Gud blir litt lagt bånd på Aristoteles. Så man får fremveksten av Man får et opprør mot det i senmiddelalderen, 12-13-14-tallet, så man får en annen type Gud som, håper jeg å si, ikke er underlagt noen ting, altså Gud som virkelig ikke på noen som helst måte kan underordnes noe rasjonalitet, du kan egentlig ikke forstå han ingenting, men da blir Gud så mektig at han blir ubrukelig. Gud er jo til for å skape orden og mening, og vi kan stole på Gud, men må Gud følge naturloven og sånt? Nei, men da er han jo ok. Og da blir det faktisk et vakuum, og du får jo kirkesplittesrett hvert alt dette her, og da vokser det frem et vakuum, altså Gud blir så mektig at han blir litt ubrukelig, helt uavhengig av at, og så begynner det å vokse, det vokser frem en annen kraft der. både moderne naturvitenskap som begynner å vokse frem, men også en annen vektlegging av individets frihet. Det begynner å bli plass til det. Og dette blir jo politisk etter hvert, kommer det til opplysningstiden, ikke sant? Frigjøringsrevolusjonen og alt dette her, ikke sant? Individsautonomien og alt sånt. Og da betoningen av individets frihet kommer, men med en gang betoningen av individets frihet kommer, så dukker jo også angsten opp. Hvorfor det? Jo, og da skal jeg ta utgangspunkt i en liten fortelling fra Kirkegård. Kirkegård har noen veldig gode måter å beskrive ting på, veldig spekulativt, det er ikke sikkert det er sånn. Men jeg sier Kirkegård skiffert. Den store hendelsen i enes havet, det er vanligvis å tenke seg at den store hendelsen som skjedde med de første menneskene, det var at de forsynte seg av forbuden frukt. Det er vanlig å tenke seg at det er den store hendelsen. Men kirkegården sier at nei, den store hendelsen inntraff rett før. Den inntraff i det Gud henvendte seg til menneskene og sa følgende, dere kan forsyne deg fruktene fra alle de treene her, bortsett fra det treet som heter, første mosbok, kunnskapens tre. Det var den store hendelsen, sier kirkegården. Og hvorfor det? Jo, fordi Gud nedla et forbud. Ok, men hva førte det forbudet til? Det førte til at menneskene måtte velge. De forstod jo at jeg kan gjøre som Gud sier, men det er faktisk mulig for meg å ikke gjøre det. Selv om han har sagt at jeg ikke skal ta eple, så kan jeg gjøre det. Gud stopper deg ikke hvis du gjør det. Nei, jeg kan gjøre det. Med andre ord, valg. Mennesker blir oppmerksom på seg selv som et vesen som må velge. Og det er nettopp den opplevelsen der som er sjelsettende. Fremtiden ble åpen. Det var ikke noen, hold på å si, gudomlig orden som lå der foran dem. De måtte skape den orden selv. Vi mistet litt vår uskyld på mange måter. Det er ikke en paradisisk drømmeverden hvor alt er i orden. Vi må skape orden, og den opplevelsen der ... Han snakker om at du stivner til når du skuer ned uendeligheten av muligheter, som du kan bruke livet ditt til. Det ligger der som en mulighet. Du må ta valg, det er opp til deg. Alt dette her, sier Kirkegaard. Og det er angstopplevelsen. Han skiller jo mellom frykt og angst. Frykt, det er når det er et objekt utenfor deg som truer deg, når det er en hund som glefser mot deg, Da kan du si at du har en fysisk reaksjon. Eller bare en yttre antagonist. Det kan jo være sogen, mørke ... Huliosvondlaget. Men du kan peke på det. Det der truer min eksistens. Angst er objektløs. Det er ikke du som truer din eksistens, det er eksistensen som er truende. - Akkurat. - Den har ikke noe objekt. Og så løser vi ofte angstopplevelsen ved å gi den et objekt, for da blir den håndterbar. - Ok. - Ikke sant? Du kan si: "Jeg er redd for å ta heis." Da får du en fobi. Det er en måte å løse dette her på, ikke sant? Du kan analysere angsten ved å gi den et objekt. Men kirker vil si, og senere her også, Alle mennesker har angst. Det er en eksistensiv tilstand. Vi er der. Og det er den opplevelsen av å stå i dette her. Og det er da, dette var den store hendelsen, det er en fysisk opplevelse, det er å stivne til på en måte, angst betyr jo en slags innsnevring på en måte, og å bli stående stående og for hva livet handler om, og for kirkegård, det er jo nettopp at du må velge. Du må ta valg i livet ditt, og så videre. Det å ikke velge er også et valg. Det å ikke velge er et valg også. Men er det da man kan si at alle fobier er forbundet med en objektifisert angst, som for eksempel flyfobi? Er det sånn at det er noe annet, men at du bare... Nå er jeg ikke en verken psykolog eller psykiater, men... men, og jeg skal ikke påstå, for det er i og for seg et empirisk spørsmål, men det er i hvert fall en interessant ting at vi har et anlegg, altså vi kan frykte ting, da er det noe som faktisk... definitivt er farlig for oss, utførende noen objektive kriterier. Hvis det står noen og sikter på deg med et gevær, eller at brua du står på driver og detter sammen, det er objektivt farlig, og da har vi en reaksjon. Så er det mulig å ha den samme reaksjonen uten at det er innblandet, egentlig ikke. Det er vanskelig å si at det er farlig. Er det farlig å ta heis, liksom? Skjønner du hva jeg mener? Og da... kan man jo si at, det er jo en måte mulig å forstå det på, men for den enkelte som har angst, så skal ikke jeg si det på vegne av at det er det det er, men at vi bruker livene våre nettopp på å takle den eksistelle angst, at det at vi faktisk må ta vår valg, og at vi må ta vår valg uten noe helt kontroll, og at selv om vi tar vår valg, så kan vi ikke garantere noe utfall, at vi står i det. Og en måte å takle det på er å forsøke å ikke ta valgene. Det er jo å bare bli med. Bare følge kua. Bare drive med. Men det på settet i sitt valg, det er også fordi det er mulig at du lar andre lede deg frem, men det er jo du som sitter på konsekvensene. De tar det gjerne ikke med seg. Så vi lever i en sånn kontinuerlig engstelse, som da har en ... - Det er veldig dynamisk, engstelsen kan gå opp og ned fra dag til dag, det er ikke en konstant, det er noe som lever i oss alle, men som kommer uttrykt litt forskjellig. - Ja, nå snakker vi om eksistensialismen, det er ganske sentralt der, og poenget her hvis vi går til det, så vil jeg si at i vår daglige omgang med verden, som vi pekte på, så ser vi bokstavelig talt bort fra oss selv. Altså hvorfor gjør vi det vi gjør? Og det er to grunner til det vanligvis. Fordi vi har gjort det før, og fordi alle andre gjør det. Altså vi befinner oss i sånne mønstre, hvor vi blir med på reisen. Det har vi lært siden vi var barn, har vi ikke det? Er ikke det litt sånn at vi kopierer våre foreldre? Jo, jo, jo. Og de rundt oss på alle mulige måter, og vi skal komme tilbake til at det forbindes med konformitet og tankeløse og sånt nå. Det er sånn vi er involvert med verden på en måte. Vi går ikke rundt og velger. Det har blitt gærne. Vi kan ikke gjøre noe. Men i prinsippet, det eksistensielle ved livet vårt, er at du kunne ha gjort noe annet. Livet kunne ha vært annerledes. Vi vet ikke sikkert, vi skal komme tilbake til når vi snakker om hemmeligheter, Men vi har ikke noe annet å gjøre her i livet enn å gjøre det ene fremfor det andre. Her vi sitter nå, vi sitter ... Og da kan man si at det er jo ikke sånn at du må sitte her, eller jeg må sitte her. Det er jo et slags valg. Vi reflekterer kanskje ikke over det. Vi har satt oss et mål, og så videre. Men å være i den situasjonen der, og noen ganger så er vi veldig klare over det, når du kanskje opplever at det er noen korsveier, gifte deg eller ikke, få barn eller ikke, den eller den veien, ny jobb eller gammel jobb, og det er litt fryktig nytene, hva skjer nå? Ut av det trygge, inn i det utrygge. Samtidig så driver vi med å legge muligheter For hvert valg vi tar, så legger vi et mørke over et uendelig antall andre mulige valg vi kunne ha tatt, som vi hadde tatt oss et helt annet sted. Det gjør vi kontinuerlig. Bare den valgprosessen, tenker jeg. Er det inne på noe at jo flere valgmuligheter du har, jo mer angst får du i å velge det rette? Nei, det tror jeg mer er et personlig, psykologisk spørsmål. For jeg tror det er ikke sånn de snakker, men bare det at vi... Og vi forsøker vel egentlig å ikke være så klar over dette her, at vi lever sånn. Men... Poenget her er jo da, og dette er jo klart at dette er de som betoner friheten i seg, at vi forholder oss til oss selv. Eksistens betyr egentlig å være i et selvforhold. Men vi gjør ikke det å kikke inn i oss selv. Vi gjør det med å være helt utenfor oss selv. Vi er ikke der vi er, og vi er der vi ikke er. Vi er ute i verden, vi er absorberte, vi sitter ikke og ser inn i oss selv. Om vi gjør det, så er det ikke så mye vi ser uansett. Så vi er utenfor oss selv, allerede der ute. Men angsten vil noen ganger ... stoppe oss da og si at livet kunne vært helt annerledes du kunne ha valgt helt annerledes og ytterste der er jo at en dag så skal du ikke leve lenger en dag skal du slutte å ta valg Det å plutselig ta innover seg det, det er ikke fast skrund under føttene. Er det litt sånn at, som man sier, ekstremt begavede, intelligente mennesker sliter mye med angst for at de går så mye gjennom disse spørsmålene som litt enklere mennesker ikke gjør? Det tror jeg jeg vil være skeptisk til. Jeg tror ikke det nødvendigvis, det kan være stikk motsatt til og med, at de mennesker som har en slags karriere knyttet til en intellekt har så veldig har en så veldig klar kurs Så det er vel mer det å lage en veldig klar kurs for livet sitt, kan være en måte å håndtere å stå i dette på. Ved å ikke åpne opp egentlig for at ting kunne vært annerledes. Så jeg har lagt en veldig klar kurs for å satt mine mål, det og det, avsjekk underveis. Og det kan være veldig hensiktsmessig. Så det å forsøke å håndtere angsten kan være en god måte, kan være en måte å leve på som betaler seg, altså på jorden, ikke sant? Men det å ta inn over seg at, og Hanna Arendt vil jo si at hvis du gjør det tilstrekkelig, så går du i en sånn tilstand av tankeløshet. Det vil si at du til hvert tid ikke tenker at noe kunne vært handels. Ting må være som det er nå. Det måtte bli som det er nå, ikke sant? Det kan ikke være på noen annen måte, ikke sant? Hva er det sunneste tankesettet da? Jeg tror, for det første så er det jo litt, Nå skal jeg komme litt tilbake til, jeg mener ikke med dette å si at det finnes mennesker som sliter med angst, og det er noe annet, ikke sant? Altså jeg skal komme litt tilbake til, som sliter med forskjellige former for angst, og det er tøffe opplevelser. Så jeg romantiserer ikke det noe sånt nå, og det er fint med angst og sånt, det er ikke det jeg mener, men når eksistensialisten snakker om det, snakker om det er en slags påminnelse likevel. Det ligger noe... Jeg håper å si... Det ligger en innsikt knyttet til det, en mulig innsikt som du kan hente noe ut av, og at vi alle har anlegg for å få det, for det er et trikk ved det å være menneske, at kirkeverskjeden har sett at angsten er morgendagen, Det er det ved livene våre som vi ikke unngår, men vi har heller ikke helt kontroll på det. Den eneste måten å møte dem på er å gjøre det ene fremfor det andre. Stå opp eller ikke stå opp. Det er der vi er. En måte å håndtere det på er for eksempel å lage seg en totalkarriere. Alt er på stelt på en måte, men fortsatt hos de fleste ligger det en liten greie på lur. Hmm. Måtte det være sånn? Kan det være litt som vi snakket om i forrige episode, at hvis du prøver å forhindre angstens naturlige gang i sin eller sjel, og stagnerer den, så kanskje vil det føre til at når du først da, så vil du få et mye sterkere angstutbrudd. Ja, eller så kan jo angsten si at det er sånn snev som følger oss som en litt skyggaktig medreisen, ikke sant? Sånn at, vent litt, er det er det dette du skal? Det er andre ting, ikke sant? Men det er jo, det ville være litt uttrykt. Er det noe man kaller magefølelse? Ja, kanskje mer en slags påminnelse, en slags sånn der, det er en liten sånn, det er en sånn opplevelse kanskje vi alle har, at det er mulig at det ser ut på utsiden at ting er på stell, men på innsiden så føler vi ikke at ting er helt på stell. Altså jeg tror den der, Den mistanken vi har om at er det helt på stell livet? Det ser kanskje ut for andre, men det er ... Are you happy? Ja, are you happy? Det er noen muligheter som ligger der, noe som visker litt til oss, noe som er til stede livet vårt, som rett og slett er den ... Du kunne ha levd på en annen måte. Du kunne ha levd på en helt annen måte. Og det ligger der som en mulighet hele veien. Som en påminnelse, det måtte ikke være akkurat sånn. Problematiserer vi angst veldig annerledes nå enn for eksempel med de gamle tenkerne? Ja, altså nå var jo ikke disse her, du må jo opp til Freud og sånt før man bruker dette som en slags, går inn i diagnostisering og sånt nå. Så det er noen filosofer, spesielt Kirkegaard, men du møter allerede litt hos Hegel og definitivt Kirkegaard som har en bok som heter Begrep av angst, og Martin Heidegger som bruker disse angstanalysene i sitt hovedark Sein & Seid på 1920-tallet. Underveis så har jeg jo Og kirkegård, for han så er jo angsten, den viser frihetens tilstedeværelse, som for det meste egentlig ikke er synlig for oss, for det går på skinner, så det er liksom friheten som melder seg. For Freud, nå er jeg ikke psykolog, så er det det stikk motsatte som viser seg i angsten, mener han, det er nettopp at vi ikke er så fri som vi tror, at vi styrer seg krefter som vi ikke greier å håndtere. de ville hundene i kjelleren som gleser og som styrer oss. Vi trodde vi hadde makt og ordning i livene våre, og så er det andre krefter som... Så de får jo helt forskjellige budskap ut av det, men for kirkegårds er det denne friheten som har banket på døren hele tiden, og som er der. Men den angsten vi snakker om nå, som du beskrever til et historisk perspektiv, er det en liksom... Kan det forbindes med den angsten som vi snakker om at unge har i dag, som virker veldig mange sliter med i dagens prestasjonssamfunn og så videre? Er det paralleller, eller er det en og samme ting? Hvis man skal si at eksistensialistene, sånn som kirkehusene, er inne på noe, det kan det være at det er en utvikling her fra 14-, 15-, 16- og 1700-tallet, hvor individets frihet og selvbestemmelse og autonomi blir... vektlakke i økende grad og blir en politisk kraft også, frigjøring og fremvekst av demokrati og så videre gjennom hele middelalderen og fødda alle samfunnet og sånt nå, så var livene mer statisk. Du ble der hvor du ble født, på en måte. Det lå ikke der som reelt at det skulle tas noen valg. Du var sønn av skomakeren og fortsatte, ikke sant? Og det kunne vært et like godt liv, tror jeg absolutt. Så det historiske både sosial mobilitet og geografisk mobilitet og annen form for mobilitet det lå jo til rette for det og da begynner mulighetene å banke på døren og det er til hva tok viljen det moderne mennesket det går rundt med sånn mørk sky over hodet sitt og tenker på alle de valgene det kunne ha tatt men det ikke tok jeg kunne ha gjort sånn det var ikke en mulighet i middelaldersamfunnet på samme måte, det kunne gå inn og bli munk, så du sto ikke overfor det, det presenterte seg ikke, det lå jo der som en eksistensiell mulighet, men det er ingenting, samtidig som aktualiserte det, men det ble aktualisert, og da meldte det eksistensielle seg, man var i et samfunn hvor dette ble spørsmål, skal vi gjøre sånn eller slik, og dette har i økende grad blitt spørsmål, at du skal velge ditt liv, Det er klart at det er et eksistensielt fenomen, men budskapet nå, du kan bli alt du vil, det kan bli ganske tungt budskap, for det blir ganske uttrykt også. Jeg hører stadig om tenåringer som sier at de er snart 18, men jeg er fortsatt et barn. Det er noe skremmende ved det. Så det eksistensielle der da, det kan kanskje bli overtydelig på en måte for dagens unge, såpass at det blir utrykt. Og familiebånd har jo blitt helt annerledes, altså Det er fast grunn under føttene. Ekstensielt har vi kanskje ikke fast grunn under føttene. Det er kanskje ikke noe mening i universet. Du måtte kanskje ikke leve livet ditt. Dette her måtte kanskje ikke skje med deg. Du måtte ikke ha møtt den personen. Alt kunne egentlig vært annerledes, og det å ta innover seg at, er det ikke noe fast grunn her i hele tatt? Det er den opplevelsen her, annet enn at jeg skal ta valg. Det er ganske skremmende. - Er det ikke overflod av valg og muligheter som du eksploserte med gutten for 300-400 år siden som hadde en veldig klar løype av hva han skulle gjøre resten av livet? Med alle sannsynligheter kommer du til å gjøre dette og leve inn dette, men i dag har man alle muligheter I Vesten da, ingen begrensninger, veldig få strukturelle og sosiale hindringer for å liksom, og du får peppe opp med at du kan bli hva du vil som du sa, og når man ikke får det til da, eller på en måte... Det blir veldig ditt ansvar. Livet ditt blir ekstremt ditt ansvar, ikke sant? Og det er det som er problemet. Og dette, et samfunn som i økende grad betoner at det ikke er noe fast grunn under føttene, ikke sant? Hele, i forhold til... veldig mye, det kan være sånn, eller det kan være sånn, eller det kan være sånn, det er ganske få faste strukturer igjen. Det eneste som skal komme tilbake til faste strukturer er muligheten for sosial fordømmelse. Den er ganske stabil og kanskje økende. Og da at man sitter etter med, for når kirkegård snakker om det, så er det faktisk sånn, hva vil det si å være et menneske, og vi har disse mulighetene her. Men han var jo da i en slags opprørssituasjon mot forfaste strukturer, var kristen selv, men i opprør mot den etablerte kristendommen som han vente var tvangsmessig. Så for kirker på 1830-40-tallet var det fortsatt en frigjøring med eksistensialismen. Men nå er noe av eksistensialistisk språket blitt like som ukebladsspråket, altså reklamespråket. og velge deg selv. Og det er jo ikke det Kirkegaard egentlig tenkte på da han tok dette her, ikke sant? Det var liksom ikke å utruste handlegaten med rette slagordene, ikke sant? Men det var å være klar over sin erkjennelse av hva du vil si hver menneske. Mens i dag har vi jo dratt ut i at det eneste som gjelder hele tiden er at du skal bygge deg selv, eller velge deg selv, eller gestalte deg selv, eller merkevarebygge deg selv, på den måten der. Da blir det en ganske dyp punkt for ensomhet, tror jeg. Definitivt. Du blir veldig alene om deg selv, og det tror jeg ikke er et gode. Er det mange som spør når du ... snakke med unge og sånt, er de veldig interessert i akkurat dette aspektet her ute? Det har jeg ikke så stor erfaring med, men det er vel et faktum at det å være ung, det å være i tenårene, er jo å være i en kontinuerlig overgangssituasjon. Veldig mange overgangssituasjoner, veldig mye fra det trygge til det utrygge. Det er vel ikke så mange ganger i livet vi Det er så mye, ikke sant? Og den store er jo frigjøringen, altså fra å ha en yttre autoritet, som du på en måte skal internalisere til en indre autoritet, og du skal overta makten i ditt eget liv. Og jeg holder på å si, det er veldig mye sånt som skjer, så det er jo noe skremmende det er noe skremmende akkurat for det og det er jo litt interessant akkurat her når kirkegård sier at hva er det som forløser friheten ikke sant i den der eneste avfortellingen hans det er motstand det er en regel det er møte en regel det forløser friheten det gjør at menneskene blir klare å jeg kan ta valg og da tenker jeg fra det til barneoppdraget sitter jeg sammen er det er det jeg holder på å si hva er det som forløser vi vil at barn skal forløse deres frihet til autonomien deres opplevelse å ha makt i livet sitt mm Men hva er det som forløser den? Er det grenseløshet, eller er det grenser? Antagelig er det grenser. Jeg tror også det. De må ha noe å frigjøre seg fra. Ellers blir det som å slå i bomull. Grenseløshet er nesten umulig å frigjøre seg fra. Men motsatt side vil hevde at grenseløsheten er en gave i form av frihet. Ja, men det som er problemet i dagens samfunn, tror jeg, det er at vi ... Jeg tror den beste måten å skape at mennesker, håper jeg, blir klar over sin frihet på, er at vi har grenser, faste punkter, strukturer som er på plass. Så det unge mennesker utsettes for i dag, det er grenseløshet som gjør at de egentlig ikke møter reelt sin egen frihet. men stadig blir vi påminnet om sin ufrihet nesten, at de bare er en brikke i et spill. Det tror jeg er problemet samfunnet har så få faste punkter, så er det ikke sånn reelt sett at de har noe å frigjøre seg fra. Så du mener at frihet dukker opp når man gjør valg som står kanskje mot regler og normer? Du må ha noe å frigjøre deg fra. Hvis det ikke er noen regler og normer, eller at det er en fullstendig normpluralisme, så har du ikke noe frihet derfra. Og hvordan skal du da bli fri? Kan man ikke si at man er fri da? Jo, man har det som et potensiale, men hvordan skal du bli klar over dette her? Og det er litt interessant som samfunn, og jeg tror kanskje det unge mennesker sliter med, at det ikke reelt sett ... får anledning til å frigjøre seg. De blir druktet i valgmuligheter før de har noe å frigjøre seg fra. Å bli fortalt det. Du kan bli hva som helst, alle mulighetene dine, så sitter du og begynner å si at jeg vil at du skal oppføre deg sånn, jeg vil at du skal være sånn, og så kan de si at de vil jeg ikke. Da kan de slåss, da kan de frigjøre seg. Det er kanskje en av problemene i dagens samfunn, at de har ikke noe å friere seg fra. Da blir det veldig vanskelig å oppleve den mer genuine friheten, men underholden blir det fortalt at de skal... gestalte eller isenesette seg selv på bestemte måter, og det kan gi en suksess, ikke sant? Det virker jo litt kontraintuitivt som foreldre da, og så si at man tenker jo Man skal ikke bli som en av de her litt konservative knokene, du skal følge, du skal være i familiebedriften, du skal gå og studere på det, du skal bli dette yrket, du skal bli den fotballspilleren. Så da skal jeg heller si, jeg skal ikke blande meg opp i hva du studerer, hva du gjør, ingenting når du blir stor, skal jeg slippe alt? Jeg skal gjøre hva du vil. Men det virker jo kontraktivt. Ja, det synes jeg er interessant, jeg har tenkt på det en stund, og det er kanskje nå jeg begynner å gå tydeligere for meg. Jo, jeg tror kanskje at budskapet sier at ikke nødvendigvis at du kan være en fotballspiller og sånt, men litt sånn på noen grunnleggende normer, at de valgene du tar, at man gir motstand slik at du må faktisk frigjøre deg. at det er noe der å frigjøre seg fra. Det er noe der du gjør litt opprør imot, det var det man sa i gamle ekstremsene, hvordan skal du gjøre opprør i klesveien når foreldrene går mer rokka kledd enn deg, ikke sant? Ved å gå motsatt vei da, eventuelt. Det er vakkert, men det må være noe. For det er jo en sakte frigjøring fra navlestrengen kuttes og fremover, ikke sant? Så er det jo en Allerede ganske små barn vil jo, med en gang de får språket, nei, jeg vil ikke, jeg skal gjøre det selv. Ikke sant? Altså denne tilstedeværelsen, denne selvbestemmelsen, selv et barn på ett år, kanskje før språket, har det. Jeg sitter med en ettåring på fang og kanskje blar en bok, så plutselig blir ettåringen oppmerksom på at det er noe annet i rommet som er mer spennende. Dit vil jeg, og frier seg fysisk, skal vekk. Og hvor vil en ettåring? Jeg har funnet ut det. Den vil til det farligste punktet i rommet. Så den begynner her, og så kommer språket som et verktøy for å gi uttrykk for dette her. Og så holder vi igjen. Det er litt det, men... Og så går jeg ut alene, besøker noen alene hjem fra skolen. Og så er vi i gang. Og så driver vi på den ene siden og overvåker dem, fordi vi tør ikke å slippe det å si noe med mindre de har en mobiltelefon på seg. Så på den ene siden driver vi liksom og overvåker dem, og på den andre siden så sier vi at alt er mulig. Så det er både, i stedet for å gjøre det motsatt og si at jeg har noen regler til deg, men jeg skal ikke overvåke deg. Vi har laget noen regler, men vi er ikke i posisjon til å overvåke deg, så sier vi at nei, ingen regler, men vi overvåker deg. Det er også veldig vanskelig, og det blir blant annet overvåka hele tiden, men få høre at alt er mulig. Det er en interessant måte å se det på. Jeg kjenner for min egen del som takk til egne barn at jeg misliker den overvåkningsbiten. Det tror jeg henger litt sammen med min egen oppvekst om jeg legger inn at jeg ble ikke overvåka selv. Men det var ikke grenseløshet, men det var ikke som tidligere du er ingen som overskuldrer noe og overvåker meg. Da tenker jeg at den friheten der ... unne mine barn å ha at de kan gjøre visse ting innenfor visse rammer. Det blir til en slags grenseløst overvåkningssamfunn. Før kan du si at vi hadde ikke verktøy for å overvåke med den måten her. Det gikk ikke an. Da måtte vi ha tau på det. Da var det mer grenseorientert. ikke åpne samfunn, ikke sant? Som vi kunne gi det bestemte måttet jeg ville at du skal oppføre deg på. Kanskje bestemte måttet jeg ville at du skal kle deg på. Og så og det hadde jo jeg ikke fordi foreldrene mine var for et hjelp jeg vokste opp for en god del år siden, ikke sant? Så da var det noe jeg kunne utfordre og si at det der vil jeg ikke være med på. Jeg skal kle meg sånn, ja. Og så kunne jeg få møte hoderysting og ikke sant? Jeg husker første gang jeg hadde vært frisør og kom hjem til min far med hanekam. I en pønker altså, litt mer sånn silkepønker. Og den reaksjonen for han da liksom. Hva sa han? Nei, han bare så på meg liksom sånn. Hva er dette her for noe? Jeg tror det var tungt. Så det var et ordentlig opprør. Jeg gjorde mye sånn opprør da. Men det var noe å gjøre opprør mot da. Ikke sant? For det er den grenseløsheten her, det som man kaller fri barneoppdragelse. Var det en trend den perioden? Ja, det begynte jo på 70-tallet og sånt nå, men fri satt i kontekst sammenlignet med 50-tallet. Altså, ikke sant? Så... at barn skulle mer selv medbestemmelsesrett og alt dette her. Men det er klart at i dag har det jo, men fortsatt ville de voksne skjære gjennom. Ok, men jeg vil ikke, jo men det skal vi. Jeg vil ikke være med dem, nei, vi skal dit, så inn i bilen med deg. I dag er det sånn, nei, men ok, det er gått veldig langt å si at barna har rett da, hele tiden på en måte. Og så tenker jeg at det er nok beste intensjoner å langt på vei en god ting, men ikke hele veien kanskje. at barn blir sittende med en type autoritet i livet sitt som de ikke er skodd for enda. Så det til slutt ikke har noe frihet for. Men så tilgjengelig, nettopp fordi vi kanskje ikke har latt barn utvikle reell frihet, altså under ansvar, det er under ansvar, så velger vi å overvåke de i stedet. Følger de på mobilen og ser hvor de er og sånt nå. Slik at det er en dobbelt grunn til ikke på en måte gjort seg fri for å gi næring til den friheten, som vi går tilbake til kirkegårdsfortelling fra, denne motstanden som du må frigjøre deg fra, ok, fint, men da sitter du med livet ditt også. Det var jo den opplevelsen de første menneskene, ok, du tok det valget, ok, her's your life. Da må du fortsette å leve det. Du lever ikke et ferdig år inn av paradisen, du må lage deg ditt eget, eventuelt et helvete. Kom litt an på. Men den overvåkningsbiten, er det en angst hos foreldrene som de prøver å hedge seg mot? Ja, det er litt interessant at det er en... Det var en romersk filosof, jeg husker ikke hva han sa, men han sa at i det du har født er du så gammel nok til å dø. Ja, vi har jo et mindre robustik, så hvis vi går tre eller fire generasjoner tilbake, så var det å miste et barn for foreldre da en tragedie, men det var slett ikke uvanlig. De fikk store kull, og noen greide seg ikke. Og så i økende grad så har vi, og det er bra ting, med hjelp av kost og helse og alt mulig. Tryggere fødseler. Tryggere fødseler og så videre. Men vi fortsetter hele tiden å vil ha mer av det samme. Enda mer trygghet, enda mer trygghet. Så jeg tror kanskje det er en form for angst som tas ut, som håndteres, ved å si at da kan jeg overvåke deg. Jeg har mobilen, jeg vet hvor du er. Så jeg kan, i stedet for at jeg kjenner på ok, mine barn har en frihet som de skal ut og erfare nå, det er jo skremmende for oss foreldre. Det er jo det. Jeg har barn i strekker fra 10 til snart 10 til 20, og det er jo skummelt Og så kan man si at man kan håndtere det ved å gjøre bestemte ting, eller stå i det på en måte. Jeg tenker noen ganger på hva min foreldregenerasjon var laget av, fordi du er antageligvis ung, men vi dro på noe som heter Interrail. Jeg kjenner konseptet, aldri vurdert det selv. Og det bestod da fra du var 18, kanskje til og med 17, en måned åpen togbillett til hele Europa, pluss noe av Nordafrika og til helas. Heftig område. Hvor det dro av gårde, på den tiden fantes det selvfølgelig ikke mobiltelefoner, internett, altså ingenting. Jeg vokste opp i Elverum, og det første vi gjorde da vi dro, var å sende et postkort fra jernbanestasjonen. Da vi dro, har det bra, bare på pureff, ikke sant? Og så var det stille en måned. De er et sted i Europa. Jeg skjønner ikke hva de var laget av. Men det kan heller også se på oss at bare hvordan de ville sett på oss nå. De har ristet på huet, ikke sant? Men tenk deg at noen foreldre har sagt at jeg har sendt 17-åringen min på en sånn togrunnreise i Europa en måneds tid, men vi har gjort en avtale på at vi ikke skal gjøre kontakt hverandre. Men det er ganske angstfritt og herlig å kunne gjøre det, for den angsten jeg sitter med er jo sånn, og den er veldig sånn selvfølgelig, sentrert, at hvis det skulle skje jeg har jo to døtre, og hvis det skulle skje noe med en av de så er det sånn, så tenker jeg, kommer jeg til å greie å leve, kommer jeg til å greie å ha et kvalitetsliv videre, fordi at det er en av to av borte den ene er helt alene, og når jeg dør så kommer den til å være helt alene, og det er så få, hvis jeg hadde hatt ti unger Så hadde jeg ikke, har jeg tenkt mange ganger sånn. Det ville vært en tragedie, men jeg ville hatt ni til, og de ville også da på en måte vært en stor familie uansett. Det er veldig sårbart med få barn, og er det en angst i rett og slett volym? Ja, men nå vil jeg jo si at det er en underliggende angst som produserer en type frykt, som du beskriver. For dette her er jo et objekt. Men den underliggende angsten, det er muligheten, sannsynligheten for det usannsynlige, Black Swan og hva som helst, det ligger der som en side ved livet. Det må ikke være som det er. Du kan få et flygel i huet i morgen, du vet ikke. Det ligger der som en mulighet som følger det å eksistere. Og uansett hvor mye du har på stell, hvor alt er i orden livet ditt, hvor alt er strømlinje og sånt noe, så kan det gå sånn. Vissheten om at det ligger der som en mulighet, eller at du må ta valg, men valgene kontrollerer ikke fremtiden. Det er nettopp den lille uroen som følger oss, som en liten punkt langt ut på siden, som når det er et mørkt rom, og så greier du å se et lyspunkt. Hvis du ikke ser på det, så vil du se at det er der, ser du på det, så blir det borte, ikke sant? Men det blir ikke kvitt, det bare ligger der. Den opplevelsen der, som jeg tror man snakker om, denne påminnelsen om at, dypest sett så er det jo en påminnelse her om at en dag skal du ikke leve lenger. Ikke sant? Det er den påminnelsen der som uansett hvor mye ting er i orden rundt deg, uansett hvor rik du er, hvor mange hus du har, hvor mange biler og båter du har, hvor mye du er på sted og berømt du er, uansett hva det som en måtte være, så er det nedtelling på gang. Som egentlig er litt sånn sober og påminnelse om, er det sånn du skal leve? Er det slik du skal bruke dagene dine? Blir dette riktig? Og så skyver vi det bort, og så tenker vi, jo da, men jeg skal... Bare vask bilen. Eller noe annet. Ok, men kan vi snakke litt om hva er det positive sider ved angst? Det er jo litt interessant, og kanskje litt provoserende også. Jo, men man mener jo det hvis det går til sånne analyser hos Kirker og Heidegger, at det er en innsikt i angsten. Ja. Det ligger en frigjøring der. Det er ikke godt å ha angst. Kirkegård skiller mellom to typer perverterte angster. Han kaller for angsten for det onde og angsten for det gode. Angsten for det onde er at du forsøker å kontrollere mer enn du kan kontrollere i livet ditt. Noe galt kan skje, og jeg forsøker å kontrollere mer enn det egentlig er mulig å kontrollere for å tølle den angsten. Det vil være typen lederen på en bedrift som sier at jeg er så redd for at mine medarbeidere skal gjøre noe galt, så jeg gjør det selv. Eller jeg er så redd for at det skal skje noe galt med barna mine at jeg bare låser innen, ikke sant hva jeg mener? Og den er litt pervertert. Men så har vi en annen som kalles for angsten for det gode. Den kalles en demonisk angst. Jeg er så redd for at jeg skal velge galt, at jeg lar være å velge. Jeg har ikke gjort noe galt, for jeg har ikke gjort noen ting. Det er den totale innsnevringen, det er den angsten, for da låser det deg inne, da gjør du ingenting. Så det er to måter å møte på, som er ganske Litt som om jeg skal kjøpe TV, så ender jeg opp med ikke å kjøpe noe TV. Jeg får helt angst, det er så mange valg, og jeg er redd for å kjøpe en ny TV. Eller han som skal kjøpe en ny bil, han bare venter på den siste modellen. Det bruker du livet ditt på. Det er dumt å kjøpe en eldre modell når det kommer en ny en rett rundt hjørnet. Og da settes livet på vent, rett og slett. Det settes på vent, og du blir på vent. Men når det er sagt, så tenker man seg da at Og dette er selvfølgelig provocerende, fordi folk sliter med angst. Så det er ikke det å si at det er bra, men det Kirkegaard og Heidegger snakker om når de bruker dette begrepet. Der ligger et potensiale til frigjøring, til bevisstgjøring, til selvinsikt, og så videre, og at du til viss grad har den frekvensen, at du ikke fullstendig drukner det i gjøremålene dine, at du er åpent, for det ligger der som en mulig påminnelse, og at du tar til deg den litt, og det er liksom ... i kampen mot skråsikkerhet, ikke sant? Altså at du blir, hva er det den svenske poeten, hva er det han heter, husker jeg, han sa at disse dagene som kom og gikk, inntil visste jeg at det var livet. At du blir oppmerksom på at du lever, rett og slett. Vi kan lære masse angsten, og Både om verden utenfor og oss selv? Ja, kanskje ikke minst om oss selv. Eller få en forståelse for at ok, nå lever jeg sånn. Jeg kunne ha levd på en annen måte. Det er en måte også å kanskje øve opp både Ikke minst empati, altså evnen til å sette seg et annet sted. Ja, det kunne ha vært meg. Det der noen gjennomgår nå, det kunne ha skjedd med meg. det å ha med seg det, og passe seg for å sette seg på den moralske høye hest og alt dette der, og si at de er mennesker som er mennesker, sånn skjer med mennesker, og det kunne vært annerledes. Og det er, tenker jeg, en ganske grei innsikt å ha med seg i livet. Og det er der, kan du si at det er typisk for eksistensfilosofien, altså i det daglige så er vi ikke så oppmerksomme på disse betingelsene som gjelder for livet, men det er noen erfaringer vi har som kan synliggjøre de for oss. Mm. og vi skal være åpne for de, og så klart at det kan bli for mye noen ganger, ikke sant? Men at ting stopper litt opp, det kan vi være åpne for, og sånn sett er det dumt om vi totalt sier at angst er bare en sykdom og ikke noe annet. Det er ifra det også, men det ligger noe annet der, og det er bare noe vi skal medisinere, eller noe sånt nå. Det er noe annet også, og det er også folk som sliter med angst, og så klarer du at jo, men du har også en en veldig livsnær opplevelse. Det er noe der som har verdi. Det man kaller for sosial angst, er det egentlig mer enn frykt for ... Igjen, jeg er ikke psykolog og ikke psykiater, så nå kommer jeg til fra filosofisk hold. Da vil man jo typisk si at det er en måte ... Du gir denne angsten et objekt på. Ja, ikke sant? Ikke sant? Sosial fobi da nesten. Ja, ikke sant? At det er en måte det. Men det der å si om akkurat sosial angst, det er jo at, og jeg er jo professor ved en høyskole, det er utbredt. Det er veldig utbredt. Og det er skambelagt. Og det er veldig mange som har det. Jeg tror det er mange nyanser da. Det grader det som er så vanskelig. Det er fra ganske lette ting til ganske alvorlige ting. Jeg tror alle kan ha kjent på det på en eller annen anledning, til kanskje sånne store anledninger, fester, sammenkomster, første dag på en jobb eller skole. Det er jo grader. Ja, når det er ut av kontekst. Jeg står og holder foreleserhold og foredrag veldig mye. - Men taler er jeg ikke noe særlig glad i. Det er ikke noe så særlig langt. Og så er det for noen som vi kan si at når det begynner å begrense din autonomi, altså din selvbestemmelse, så begynner det å bli en utfordring. Utfordring med sosial angst er at det finnes en måte å bearbeide jobben den på, og det er å gjøre nettopp dem som er mest redde for noe med sosial angst, det er å eksponere. Men grader av eksponering Altså gjøre de vanskelige tingene. Det er egentlig som å trene. Hvis du skal begynne å trene vekster, så må du begynne på riktig nivå, og så trene deg opp, ellers blir du skadet. Gjør en ubehagelig ting hver dag. Er det sånn rådhørt? Ja, gjør en ubehagelig ting hver dag. Og noter seire. Ikke noe annet. Bare noter seire. Nå fikk jeg til det. Og sammenligne deg med deg selv. Men dette gjelder for alle mennesker. Men det vi skal huske på er at det er ekstremt utbredt, men det er jo ingen som snakker om det. Men det er veldig utbredt. Jeg har hørt ganske 20 prosent. Det blir alle som sliter med å være klare over, at dette er for å si allment, det er det viktigste vi kan si om det. Men hvordan skulle man snakke om det uten at det blir... for mye medynk, eller sånn at hvis man bare... For eksempel, jeg hadde litt sosial angst med dette, eller på den tiden, eller den måneden, eller den uken, eller den helgen, eller... Jeg har det hele tiden, men også... Nei, det er klart, i det man greier å snakke om det, så vil det vanligvis heller ikke bli fordømt hvis det snakkes om det, men da har du også begynt å løse problemet ditt. Det er angsten for angsten som er viktig her, altså hva kommer til å skje. Men mener du at man må snakke om det med andre mennesker, eller at det er flere i offentligheten som skal snakke om det? Begge deler egentlig. Men i det man kan si det, så har man brutt litt igjennom, tenker jeg, i det man kan uttrykke det. Men mitt poeng er at jeg, nettopp fordi jeg foreløser hvert gang, så har jeg blitt oppmerksom på hvor utbrettet det er. Og at det kan gjelde hvem som helst. Og igjen, jeg tror mennesker som sliter med det kan oppleve det som som skambelagt og kanskje tenker gjør seg på andre mennesker rundt meg, de er jo suksess, ikke sant? Men det er nok antagelig sikkert. Noe mer enn de selv er. En annen ting du skriver, som er en mulig, du har allerede snakket om og sagt det, men det er en setning som hang meg litt opp i, hvor angst representerer livets absolute grense. Hva mener du med det? Ja, det er en opplevelse av den. Vi blir litt abstrakte, man blir gjerne det i sånne filosofibøker, men jo, absolutte grense, det er erfaringen av, hold på å si, det, disse valgene man må ta, er det noe bak eller borten for det? Det vet vi ikke. Vi er i den situasjonen der, det er den opplevelsen der, at vi står i det. Og det er de eksistensielle betingelsene vi har da, hvis vi skal snakke innenfor eksistensialisme. Så er det mange som sier at alt dette er bare tull og tøy, så vi har ikke frihet til det hele tatt og alt sånt. Men jeg mener jo at det at det er en allmenn dagligdags erfaring at skal jeg velge sånn eller slik? Skal jeg gjøre dette eller dette? Altså friheten er ikke noe abstrakt fenomen. Det er jo et konkret fenomen. Vi står i valgsituasjoner stadigvæk skal jeg gjøre sånn eller skal jeg gjøre slik? Og så vanligvis ender vi opp på gjør det vi har gjort før, så det er mye greier, da går ting av seg selv. Men det å ta inn over seg det som ligger i angsten at det kanskje ikke er et fast fundament for i livet vår annet enn det vi faktisk gjør. Det er et møte med den absolutte grensen der. Altså, finnes det noen orden utover det? Det ville vært veldig vanskelig å egentlig finne ut. Selv er jo kristne og tror på Gud for eksempel, men det er jo en tro. Det er jo ikke en viten, en absolutt sikkerhet. Det er masse tvil i det å tro og sånt nå. Igjen så blir det noe av det samme. Og det skal vi huske på når vi møter hverandre, at folk baler med ting da. Vi står oppi dette her, blir aldri ferdig med det, ikke sant? Jeg tror veldig mange som ikke er religiøse, ofte møter muslimer eller kristne, kanskje spesielt også kristne som er sånn, Er det mange som spør deg, hva er ditt forhold til Gud? Hvor tett er du på Gud? Og hva gjør du til din Gud? Jeg har, altså, tro er en tro. Ikke sant? Jeg er glad i bønn. Jeg ber. Mhm. Mhm. Hvordan gjør du det da? Er det klassiske bønderåd på å si? Jeg er veldig glad i fadoer, men jeg har andre også. Improviserer du? Begge deler. Jeg ber stort enten fadoer, så ber jeg aldri for meg selv. Jeg ber ikke om noen ting. Men jeg ber for andre. Og så kan man si, hva er det derfor nå? For meg er det en fin ting. Ja. Andre får gjøre det på andre måter, men det funker greit for meg. Men det ligger jo ikke noe sikkerhet der, det ligger ikke noen garanti der. Tro er tro, og jeg tenker det er veldig vanskelig å fjerne all form for tro fra mennesker. Vi tror at... at jeg har bil på versten og jeg tror den er der når jeg skal komme vi må ha noe å tro på frem i tiden så blir vi fullstendig alt kan skje hele tiden det er håpløst men gudstro er litt annerledes men som sagt vi snakket litt om det, man kan bevise vitenskapelig og gud kan man definitivt ikke bevise vitenskapelig man kan heller ikke motbevise han vitenskapelig så det er grann det du skal forholde deg til en gud så blir det gjennom en tro Det er noe som jeg har blitt veldig påvirket av, Jordan Peterson sitt syn på å være religiøs og kristendom, som jeg synes er veldig interessant, uten at jeg har blitt mer religiøs av det selv. Men jeg synes det er veldig interessant å høre om det. Når du for eksempel ber, er det da en bønn som du taler til deg selv og ditt eget indre, eller er det utover mot en større identitet? Det er et veldig interessant spørsmål. Jeg har ikke... Hvis jeg skal svare sånn off the bat på en måte, så vil jeg si utover. Utover. Ja. Men jeg gjør det inatt. Jeg gjør det stille. Men det er utover til noe. Det er ikke til min egen syke jeg snakker. Jeg ber til Gud. Ja. Ja. Er han innimell utenfor meg? Jeg vil jo si at han er utenfor meg. De spørsmålene skal jeg kanskje stippe mer til. Jeg hadde jo Einar Gelius her for en stund tilbake. Så Da snakker vi mye mer om norske kirke og sånt, men det der med, jeg tror det er veldig individuelt også, hva man ser som Gud og hva man gjør ut av det. Du kan jo si det som, jeg har jo innfunnet en protestantisk tradisjon hvor det er mulig å ha et personlig Guds forhold. Hvis jeg går tilbake til den katolske tradisjonen, da er jeg faktisk en utdannelse fra et jesuituniversitet av alle steder i USA, det er ikke katolsk selvfølgelig. Men det personlige Guds forholdet, Og der ligger jo friheten i større grad også. Man må ikke via en kirke. Altså, nå spør jeg, tror jeg på Bibelen? Nei, Bibelen er en tekst. Jeg tror på Gud. Altså, Bibelen kan jeg lese og sånt, men der står det veldig mye forskjellig. Det er en vei. Men vi vet jo at den er skrevet og redigert og politisk, you name it, altså. Men det er da en vei. Det er så mange andre tekster selvfølgelig som... De kan gi noe, men det å si at de er et bombesikkert bevis, det er veldig vanskelig. Men det interessante spørsmålet som selvfølgelig igjen er, jakter vi på en fast grunn? Guds tro er ikke nødvendig som en veldig fast grunn, fordi tvilen ligger der, det er ikke noe vanskelig å tvile. Det er alltid mulighet, og det gjør det troende, de tviler også. Ikke tron også. Alle har sin tvil. En sånn stor greie å stå på, en sånn do-vegg, det var på filosofisk synes på Blinor, hvor det står liksom, Gud er død, Nietzsche, altså det du så det, Nietzsche er død, Gud. Men det er jo, de fleste filosofene oppe i historien, har jo vært, i hvert fall fra Augustin til i middelalder og fremover, har jo typisk vært kristne, i vår tradisjon. Den gresk-latinske tradisjonen av å ha vært kristne er helt opp til, jeg vil si, 20-30-tallet. Heidegger var oppe i den jesuiten ovise, men ble protestant, for eksempel. Så Det har jo vært en, filosofien har jo sånn sett vært påvirket av det, men hvis vi kommer til en filosof som Immanuel Kant, som ledde i opplysningene på 1712, så vil jo si at han hadde en verdslig etikk. Selv om han da selvfølgelig var en kristen, så var allerede verdsliggjøringen i gang. Sekulariseringen i gang da, så vi kan ha det. Og jeg er også tilgjengelig av en verdslig etikk. Vi må kunne bli enest på tvers av mange forskjellige livssyn. om en etikk. La oss avslutte angstkapittlet. Jeg tenkte vi kunne avslutte på en praktisk side. Du nevnte jo Heidegger her nå hadde jo et ekstremt liv og har jo da også Jeg tror også du skrev i boka at han drev og jobbet mye med sin egen angst, og så kanskje vi skulle tatt avsluttene med en slags oppsummert angst, med et praktisk råd gjennom hvordan håndterer angst, og hvordan Heidegger for eksempel gjorde det på sånn, så vi kan avslutte på det på den samme måten. Hver gang jeg skal snakke med dem vil jeg si at jeg er ikke psykiater, jeg er ikke psykolog, jeg er ikke terapeut eller noe som helst. Jeg kommer fra en filosofisk tradisjon, og der bruker man begrepene på en måte. Og så er de jo litt sammenfallende, jeg tror de kan oversettes litt og sånt nå. Og utgangspunktet kan jeg si at angst, som beskrevet å bli påminnet om sin egen eksistensielle situasjon, er allement. Det er noe som alle bærer i seg som en mulighet. Den påmiddelsen kan noen ganger bli i sterkeste lager, slik at det blir et problem av forskjellige grunner, og årsaken til det er vanskelig å finne ut av, også for psykolog og psykiater, mener jeg, for da begynner du å operere med kausalitet. Men vi kan beskrive det og si at for noen er det definitivt et problem i forhold til å være i verden, rett og slett. Og for andre så ... Vi kan si at det finnes de med for lite angst også, som burde hatt litt mer. Det tror jeg alle som sliter med et smått problem kan tenke seg at det er noe allement og eksistensielt for det, og det er jo ikke skammelig. Det er bare at det er mye av det. Så kan vi si at det skiljer fryktangst, det er ganske interessant å si at hvordan du kan håndtere en sånn type angst, og det gjør vi alle i hverdagen vår. Vi håndterer denne litt skyggaktige medreisende usikkerheten vi har ved å skape mye orden i livene våre. Masse orden. Systemer og orden og struktur og Gud vet hva, ikke sant? For da gir vi oss selv fast under føttene. Men den skyggaktige medreisende, den blir ikke helt borte likevel, ligger der som en mulighet. Da kan du si at det er hensiktsmessig, og så kan det være de som lager veldig mye struktur og ordninger i livet sitt, som ikke overhovedet er villige til å tenke at livet kan være annerledes. Det er heller ikke noe heldig. Så være klar over dette. Så er spørsmålet hvordan man håndterer det. De som har det som et problem, vil jo forsøke å løse det problemet. og vi snakket for eksempel i forbindelse med sosial angst som nok er veldig utbredt, så er det for øvrig også, det gjelder ofte de mennesker med sosial angst, ganske sosiale, altså de er sosiale. Så er det jo veldig, slik jeg har forstått det, en form for systematisk eksponering av riktig nivå, og gjøre det håndterbart, det går bra. og det er de som kan veldig mye om det, og mye mer enn meg. Men det jeg vil betone er at likevel så skal vi, hvis vi går rundt og ser alle mennesker rundt seg, alle er på vei til og fra, og alt er rådende, og det går fort, og det er traut, og alt er viktig, og mobiltelefonen på øret, og alt dette her, og tenker at her er det sånn at ting er veldig på stell, og da tenker jeg at det er kanskje sånn at innsikten er i livet våre så er ikke ting helt på stell. Det gjelder for alle. Bare ha med seg det, og også være klar over det ved seg selv, og også noen ganger hvor du skal gå fra det trygge til det utrygge, for det skal vi jo, en rekke anledninger. Det er en del av livet. Folk blir født, men folk dør. Folk er friske, men de blir syke. Store endringer kan skje, ikke sant? Sånn er livet. Og det er begrenset hvor mye vi må ta våre valg, men vi greier ikke å kontrollere utfall ved å ta valg. Men vi må likevel ta våre valg. Så det du har kastet ut i de utrygge, det er sånn der... Det er derfor jeg tror vi balsamerer oss mye med historier, for det er jo essensen av historie, er jo at du er på trygg grunn, og blir kastet ut i de utrygge og ukjente, og så må du orientere deg og kjempe gjennom krefter og motstand, og så kommer du ut på andre siden som et bedre menneske. Det er det klassiske narrativet, ikke sant? Det følger jo en helt klar oppskrift. Fra det trygge, du er vel kanskje fortrolig med filmspråk og sånt, mye mer enn meg, men... Og det er den oppbyggelige fortellingen, og vanligvis at du kommer ut som et bedre menneske. Eller verre. Det er en litt mer moderne historiefortelling, er det ikke det? Det kan godt være. Det er også faktisk noen få filmeeksempler på at ting blir helt likt. At det er status quo, men at det er en endring i... La oss si hvis du og jeg går gjennom en sånn voldsom brudulje, men vi ender opp på status quo med at jeg har et annet inntrykk eller en annen følelse av deg som person etter dette her. Livet fortsetter som før da. Livet fortsetter som før. Så det er også en sånn moderne måte å avslutte historien på. Men nå er vi på en liten side note på slutt. Ok, men neste ut, det blir hemmeligheter. Så da blir det spennende å høre hva vi skal avsløre fra våre egen hemmeligheter. Ja, ja, ja.