Du har gjort jævlig mange podcasts, og det er jo noe annet enn at du gjør det lurt, men du virker sånn at du stiller opp utrolig mye. Ja, jeg synes det er gøy også. Jeg er jo glad i det. Det er jo som å være med på ting. Det er den kjekke delen av jobben, å være rundt og snakke og holde på.
reise og være steder på en måte. Ja, men du er nå, ja forrige gang du var i Oslo, så gjorde du en haug med ting, var det på nytt på nytt altså? Ja, det tror jeg, ja. Nytt på nytt og to-tre podcaster og det er sånn, du skulle tro at det var sånn, at du var på turné liksom. Ja, ja. Men det er noe jeg så sjelden vet, så var jeg spar opp og så var jeg, det var jo sånn også at jeg skulle jo egne den der folkehøyskolen da.
Det var deilig, for jeg har vært på det to-tre år på rad. Det er meg og Asle Toyer som de har invitert. For en kombo? Ja, og så snakker vi om verden og politikk og sånn.
Og det er jo hyggelig det. Men det er klart at det som på en måte nå, nå er det jo sånn, ja, de er jo en kohort, Folkehøgskolen, så kan du jo snakke for en hundre folk. Og det er jo bare et sinnssykt rush, på en måte, for det er så lenge siden jeg har hatt det. Du snakker nesten bare i skjerm, eller toppen av seg.
Trommer de sammen 20 stykker på biblioteket? Det er det du har å gå på. Er ikke det rart at det blir mer intenst jo færre folk det blir? Og spesielt hvis du kan, du må se det i øynene også. Man må snakke med de som sitter der. Jeg husker det var en ungdom som vi dreiste rundt som skulle starte lag på små steder. Så kommer det to, og så skal du snakke med jævla klant. Og du sitter og bare...
- Det er rart samtale. - Du får jo sånn sceneherding av alle de stand-up-komikere for da, som på en måte er noe som alle egentlig har lyst til, den der tryggheten faktisk på å snakke. Det verste er jo å snakke foran kanskje ti mennesker, og at de møter om. Det er det jævligste du skal si. Men det er bedre å snakke foran hundre som måtte med en rulliske, så de slipper å se deg da. - De slipper å forholde deg til deg. Nei, men jeg hadde sånn år når jeg var sivilarbeider, da jeg jobbet i foreningen Les. Det var liksom Astleks Jarmir og Kjevta da, så var det sånn halvnepotisme, men...
Da reiste jeg mye rundt på ungdomsskolen og snakket om bøger. Det var den jobben jeg gikk ut på, anbefale bøger. Og det er jo tøff crowd altså. Snakk om lesing på skolen. Så etter det da, da jeg gjorde det klasse for klasse, dag ut, dag inn hele tiden. Etter det har jeg egentlig aldri vært nervøs for å snakke.
noen sted. Det var drept det hele. Det var massiv mengdetrening og jævlig sånn tough crowd. Det er den eneste måten du gjør det på. Jeg tror Warren Buffett sa at han i unge alder var helt
kunne ikke snakke foran folkemengder, uansett hvor stor eller små de var. Så han gikk på en kurs, og han sa at det var noe av det beste pengene han hadde brukt i hele sitt liv. Det var å stå på kurs og skrike. Kurs til å stå på bordet og skrike. Så han fullstendig slipper deg løs. På meg virker det som det verste kurset jeg kunne meldt meg på. Men kanskje jeg hadde hatt godt av det.
Det er jo... Det var en treningssak, og plutselig så kan du det. Men det med podcasting tror jeg er lurtig, for jeg vet ikke om det er litt sånn, er det som med politikere og som forskere, jeg har skjønt at som forsker skal du skrive og publisere, du skal ikke være helt apekatt i media, du skal ikke jøgle for mye, det er noen interne koder, jeg vet ikke om det er like ille blant politikere, for jeg tror du vinner veldig mye på at
og bli kjent med deg gjennom to timer lange podcaster, det er ingenting som er mer effektivt enn det. Ja, du kom jo mye tettere på folk også. Dette var veldig lite, veldig lavskalig, men meg og en rapper som heter Isabel fra Snorringen, vi hadde sånn bitte lite podcast-greier helt til starten av korona, som lagde seks episoder. Det var bare for løye, og det er sånn tusen stykker hørte på på en måte.
Men de folkene som hørte på det, de var så utrolig opptatt av det. For det er jo noe veldig det å gå og høre en time på to stykker og prate. Da er du ganske dedikert. Det er tusen stykker som har valgt å høre på det. Det er en stor forskjell fra radio. Hvis du har vært intervjuet på radio, så er det priset de som har skrudd på radioen det tidspunktet. Det er så vanskelig å skjønne forskjellen på radio og podcast. Ja, ja.
Jeg har alltid sagt at en podcast-litter er mye mer verdt enn ti på radiet. Ja, for de har det på i bakgrunnen mens de lager mat og alt det der. Du kommer veldig intens nært på folk, og så får du snakke lenge. Det er det alle politikere klarer å gjøre til vanlig, at de aldri vil snakke ut, men ligger vel. Det har vi snakket om mange ganger i podcastene tidligere, at vil egentlig politikere snakke så veldig lenge? Jeg tror på en måte hvis du har latt politikere snakke,
Hvis de har latt det snakke veldig lenge, så på en måte har det blitt nødt til å gå ut av det jeg mistenker er PR-strategien, eller det innøvde da. Ja, det er det, og så har de ikke alt. Det er jo forskjellige typer politikere, men den gruppen politikere som er veldig dominerende i Norge er jo en form for styringspolitiker, folk som er flinke til å styre sitt i møter, lese sakspapirer og forholdsutvikling. Ikke nødvendigvis så flinke til å formulere en
lang tankerekke med spennende tanker. Den gruppen er litt mer i manko på. - Tror du det er en treningssak? Det er litt sånn at man har vært lenge i en type jobb, så blir man veldig strømlinjeformet, at man blir god på den ene tingen. - Det tror jeg helt åpenbart. Jeg merker det når jeg begynte i kommunestor i Stavanger. Jeg hadde jo aldri vært på en kommunestor,
Og hverken som politiker eller som tilhører, jeg hadde jo ingen aning. Og det er så mye stammespråk og ord og begreper og greier som blir brukt, og det er bare helt sånn ...
Ja, i alle de forkortelser og innøvde ting. Men jeg merker jo bare etter ett år og noen måneder, det er jo allerede mye man vant i hele det der vokabularet. Og det gjør det jo vanskeligere og vanskeligere å bare sette seg ned om noen og forklare det noen, fordi vi er veldig opptatt av internes besvindigheter i politikkens vesen. Men sånn kommunpolitikk, det må jo være det beste og verste fra to verdener. At det må være alt for å sånn der...
skikkelig marginale ting du skal være med å diskutere i alle dager. Så jeg har fått til ting som du innelig bryr deg om i ditt lokale område eller din region. - Ja, det er jo veldig variert. Jeg tror ingen politiker på noen nivåer bryr seg om alt de holder på med. Det å være politiker, det minner litt, det å jobbe som journalist, det minner litt om det. Du blir aldri ekspert på noe, men du må gjøre mange forskjellige ting. Det er gøy med det da.
bryr deg om mye forskjellig. Men det er jo, plutselig sitter de der og diskuterer båndtvang ut på noen øyer, liksom, og jeg har jo ikke hytta på den øya, og jeg har ikke hunden der, liksom, så samme form er jeg, på en måte, og
Men for de som bor der ute er det utrolig viktig, og det er jo en veldig fin dag. Jeg tenkte hvis det var jeg som bodde på en øya der, og du ble jævlig engasjert i den bondtvangen ut på en øya, så hadde jeg tenkt sånn, nå gjør han seg bare til. Det er jo mange som gjenkjenner politikere når vi har sittet her, men politikere selv er jo veldig sånn,
kan liksom ikke innrømme en del sånne ting da blant annet at dette er kanskje bare ikke egentlig så interessert i det liksom er det mange som kommer til deg bare sånn der faen, du snakker så naturlig og det er så hårdt å høre på, jeg er ikke enig med alt du sier jeg stemmer det, og du står der men du snakker på en annen måte enn andre politikere får du den ofte? ja, det vil jeg egentlig si ja
Og for mye det der folk som ikke vil stemme på om vi ligger vel, det er jo litt sånn blandet tilbakemelding. Det er jo litt surt for det der. Tusen takk for ingenting. Du er en jævla broseller. Får ikke jeg høyt på en vaskemaskin? Ja, men det hjelper ikke meg dette. Men ja, det tror jeg. Og jeg synes det er overraskende hvor på en måte låste politikere. Bare ta en ting som meningsmålinger.
Og alle vet jo det at en meningsmåling det går opp og ned og det svinger og bla bla bla. Men alle vet jo også det at politikere er jo manisk opptatt av meningsmålinger. Og når de får en god meningsmåling så spretter de champagneen og når de får en dårlig meningsmåling så går det dårlig. Og så kommer de jo med en som gjør hele tiden. Men selvfølgelig bryr de seg. Selvfølgelig leser de det. Selvfølgelig er det interessert. Mens de har utviklet en standard måte å svare på. Og jeg arbeider på å si at jeg holder på å kollapse totalt. Og så er det sånn at nå må vi brette opp ærmene.
De som arbeider på det sier noe sånn, nei, vi er ikke i noen krise. Og det er tydeligvis en eller annen kommunikasjonsrådgiver som har innprent det på et tidspunkt, at det kan du ikke være ærlig om. Så selvfølgelig er jeg arbeider på det i krise når de har en måling med 17,5%. Og de sier jo selv alt under 30% er for dårlig, og de er 12,5% unna, og senter på det er større på mange målinger. Men nei da, det er ikke noen krise her. Og det der å lyke om sånne åpenbare ting,
Det svekker jo all troverdigheten din når du sier sanne ting i neste omgang. For du kan ikke være ærlig om helt åpenbare ting. Det er jo samme å ha tatt feil.
At vi ikke politikere kan liksom klare å innrømme, nei, vi dreit oss ut, det var helt på trynet. Det er faktisk en ting som vi snakket mye om med VD-en min det siste, fordi at Senterpartiet, de har jo stemt for disse bilfrie solene i Oslo, men så kommer han og vil være mot det da. Og da ble jeg spurt sånn, ja, dere stemte jo for dette liksom. Og jeg bare skjønner ikke hvorfor VD-en min ikke sier, ja, men det var feil. Nå har vi skiftet mening, og det var dumt, og det beklager vi, men nå mener vi dette.
Og sånn er det. I stedet for at han skal begynne å si sånn, jo, men det var noe annet, bla, bla, bla, bla, bla. Og da ødelegger du på en måte hele troverdigheten, ikke bare til seg selv og til partiet sitt, men egentlig også den politikere som gruppe da. Hvis du aldri kan være ærlig om sånne ting som for folk er helt åpenbare. Samme når politikere går på nederlag
Så for eksempel i den regjeringen, så er det jo helt åpenbart at Venstre og KrF går på noen sure nederlag. Men det er det ikke lov å si, eller det gjør de veldig sjelden. Så derfor blir de bare sittende og sier at dette var egentlig veldig bra politikk det. Men det enkleste ville jo bare vært å ha sagt, vi kjemper som løver for det, det gikk ikke, jeg er like sur som alle andre i dag. Men sånn er det.
Men det er sånne ting som man bare ikke kan være ærlig om. Så rart det er. Jeg er helt enig med deg. Det der med å innrømme nederlag. Kan man lære noe av idretten der? Er det noe bedre der? Ja.
Ja, det er jo mye svaret der prater vi. Og trenere after match prater sånn. Ja, men nå får jo, det skal jo sies at politikere får jo faktisk ofte mye bedre spørsmål enn det idrettsfolk gjør, og de får jo ofte utrolig teite spørsmål. Hva føler du nå? Sånne ting. Men de er jo ærligere på, når Norge røyker, så er det håndball...
VM nå, så de er jo mye ærligere på sånn, dette var, jeg holder på å begynne å grine liksom, dette var helt forferdelig. I stedet for å stå der og liksom glatta, øve og lata som, og så tror jeg det er så, det som er mysteriet med det for meg, det er at
folk liker ikke det der. Så hvorfor politikere gjør det er veldig uklart for meg, for det er jo en ting folk liker, så er det jo folk som går på tryen og reiser seg igjen. Så folk liker jo ikke sånne perfekte typer. Nesten alle politikere må ha et sånt nederlag som de kan reise seg fra for å bli veldig både stolten med å gå til Erna Soberg har for så vidt det. Og Støre kan jo få det nå liksom. Men nei da, de skal på en måte blankpolere den fasaden
Jeg vet ikke hvem de prøver å imponere med det, for vanlige folk la seg jo ikke imponere over den type glatt politikerapparat i det hele tatt. Men jeg tror kanskje man binder seg, la oss ta sammenlignet med idretten, etter et nedlaget match, det er jo på en måte utfallet av det. Du var jo på en måte mye nærmere status quo, og så tappte du innrømmen nedlaget, men
Foran et valg er det veldig mange indikatorer over lengre tid som tyder på hvordan dette valget kommer til å gå. Det er ikke sånn, med mindre er det presidentvalget i USA hvor det virkelig er enorme svingninger, så vi ser vel ikke på partivalg i Norge i samme grad at det svinger så mye. Vi har en viss indikasjon at SP kommer til å gjøre et ganske godt valg neste gang, og at Arbeiderpartiet kommer til å gjøre et litt dårligere. Vi vet jo ikke helt hvor det havner, men dette her vet vi allerede nå.
Og når man begynner allerede nå å ikke innrømme det kommende nedlaget, eller senke ambisjonsnivået, for eksempel nå skal vi prøve å komme til 20 prosent, da vil det jo være en seier det da faktisk, hvis man sier sånn at vi nådde målet vårt, dette er for dårlig i år, men vi greide å holde plassen i tippelig kamp. Det er vanskelig balanse hvor du må på en måte, du har masse folk som du skal prøve å oppmuntre og gire og sånn,
Og da kan du liksom ikke på kanskje innrømme nederlag så tidlig, men altså ta Jørgen Klopp i Liverpool, når de taper nå denne uka, så sier han etterpå, selvfølgelig sier han det, nå er ikke vi med i titelkampen. Fordi det er åpenbart at avstanden er for stor.
Og det er klart at det er mye uklarhet og usikkerhet i politikk, liksom. Men det er jo på en måte mulig å si, hvorfor er det ikke mulig å si, vi er i en krise, og akkurat nå ser 30% veldig langt unna ut, men vi må bare jobbe på, liksom, og sånn og sånn. Så skjønner jeg aldri heller hvorfor de ikke bruker anledning til å prøve å... Det er så rart, eller? De har jo noen faste ting de alltid vil snakke om, som er noen sånne talepunkter de har fått. Så når du spør et spørsmål, og så svarer de på noe helt annet med de talepunktene.
Og det er sånn, ja, hva skal dere gjøre da for å snu utviklingen? Nei, vi skal snakke om vår politikk, om å senke forskjellen og kutte huset. Ja, altså, mer av det samme da skal dere gjøre. Altså, burde man ikke da, hvis man var et litt tenkende menneske, prøve å bruke den krisemålingen til å melde noe nytt? Altså, si, nå går vi oss selv, og om to dager, tre dager, kommer noe nytt.
opplegg her, for vi skjønner at vi må justere kursen. I hvert fall late sånn da, nå gjør vi noe nytt, nå fornyer vi oss, men i stedet så er det sånn, nei, vi bare kjører på med samfunnet som alltid har gjort, og her er de samme talepunktene jeg har hatt hele tiden. De talepunktene tror jeg kan gå inn, øre og ut til andre, for det skjer uten innlevelse, og det er interessant å høre, for du har fullt politikken
ganske lenge, og det kan være interessant å høre når dette her begynte, men det kan jo sammenligne litt med at jeg får samme turn-off når du trenger kundeservice i sted. Så møter du på en bot, så får du bare punktene og bare sånn, jeg vil ikke ha punkter, jeg vil ha et menneske, så jeg kan på en måte snakke til og få en ordentlig redegjørelse og komme i vater på en litt menneskelig måte. De punktene her, jeg tror det går inn og ut til folk, for det er så
Det er så autonomt, og det er så lite følelse i det. I stedet for å si bare sånn, det er en ting jeg er forbannet over, så er det, vet du hva, det der irriterer meg. Hvorfor tror folk, altså det har folk sånn, oi, hva skjedde det nå her? Og det er jo hver gang noen gjør noe sånn, så blir det jo egentlig også veldig populært. Men likevel så er det så mange som slider med det da. Men det jeg tror egentlig har skjedd i norsk politikk, eller i politikk generelt, men det er jo Norge liksom følger med på da, det er at det har blitt en sånn hysterisk frykt for å gjøre feil
Og feil er det viktigste, det er det politikken dreier seg om. Sånn at mediene, de jakter på feil. Og hver gang noen glemmer munnbind, eller stører har ikke betalt billett, eller venter høye på hytta, så er det stort oppslag de har feil. Og derfor blir politikerne redde for å gjøre feil, og derfor begynner de å lukke seg inne, og så må mediene grave enda mer, og kanskje være enda mer pågående, og så får du en sånn uheldig våpenkappløp til politikerne til slutt,
inne bak en mur av kommunikasjonsrådgivere. De tør aldri vise frem noen sider ved seg selv. Og jeg husker blant annet en stolte meg, han sa en gang i et intervju, portrettintervju i Dagblad, at han var så glad i, han følte seg veldig ofte som statsminister, så følte han seg litt som Tony Soprano.
Fordi at alle kom til han med problemene, og han bare satt der og måtte ordne opp. Og det er jo en veldig morsom sammenligning, og det er jo helt fra hjertet, helt sant. Og Dagblad på nett slår selvfølgelig opp sammenlignet seg selv med morder. Og da bare er det liksom, ja, og neste gang så har Jens Stoltenberg lært at han skal ikke svare ærlig på det spørsmålet. Han kommer tvert imot å si, det er en veldig viktig jobb, og jeg står på å gjøre mitt beste. Og
Og når du får den dynamikken der, så har plutselig politikken, og dette er alle vanlige folk vet dette, at politikere svarer seg ærlig, de vrir seg unna, de har talepunkter, og snakker med hvem som helst som møter på gata, det vil si jeg orker ikke høre på det liksom. Det er gjennomgangstonen veldig ofte, jeg er så lei av de debattene, lei av den kvaruleringen, lei av alle de uvesenhetene.
Men politikere og journalistene, de bare går videre i samme spor, liksom, og fortsetter og fortsetter. Oi, Støre, nå har han brukt noen treningsklær fra Bjørn Dæli. Og så blir det sak om det, og så går Støre hjem og tenker, satan, ødelag dette også, nå må de brenne de klærne fra Bjørn Dæli, og neste gang dobbeltsjekke han om hvilke klær han har på seg, selvfølgelig, og så bruker han tid på det da, i stedet for å utvikle visjoner og ideer for landet, liksom. Ja, absolutt.
Så det der er en sånn ond sirkel. Jeg er helt enig med deg. Dette har vi hatt oppe flere ganger, og det har vært noe jeg har mistenkt, at mediene kanskje står for brorparten av det presset, hvor politikerne igjen og igjen stiller opp på intervjuer hvor de egentlig ikke har kontroll over sluttproduktet, tilbake til en podcasting. Jeg klipper jo ikke inn dritt.
Alt står jo bare. Og da får du fulle resonemanger. Du kan ikke ta ting ut av sammenhengen, og du kan ikke plastruke en podcast med en overskrift. Mimir er morder som samles med han andre i Sopranos. Men det er jo den tilliten
Politiker og media, det er jo tre ting. Er det bare mediene? Er det litt hvordan politikerne håndterer når de blir tatt med buksene nede i hermetegn? At noen håndterer det mye bedre enn andre, kanskje. Det tredje punktet smuldrer jeg bort i hodet mitt her nå, men det er jo kanskje internett. Det tredje punktet er internett.
Nå var jeg såpass ung før internett, men jeg mister jo ikke at internett og klikksaker er en sånn liten Lord of the Rings-ring. Det er umulig å holde seg unna den klikkbaiten, eller den overskriften, hvor sjefen er fornøyd, renner inn med delinger. Det er sånn at internetteffekten spiller også inn på journalistene sine valg, da.
Jeg er helt enig, og da jeg bare tar det om det politikere og journalistene først, så tror jeg at begge deler har skyld og idé. Fordi at jeg bare...
Det jeg typisk ser er at du blir tatt for noe når du er politiker. Eller det begynner kanskje hos politikerne. De er maktpersoner og de vil bortforklare noe pinlig. Så journalistene jobber for å ta det, og så klarer de kanskje det da. Og da ansetter politikerne rådgiver for å beskytte seg mot journalistene. Da blir journalistene på en måte enda mer pågående.
Så de graver i det, og så prøver politikerne å beskytte seg, og så har du dette vekselvirkningen hele veien. Når det kommer til det med internett, det mener jeg er utrolig fascinerende. Fordi det som er modus på sosiale medier, det er å reagere på ting. Det er å være opprørt over et eller annet,
Og jeg gjør jo dette selv, men det er noen som har sagt et eller annet, et sitat, så klipper du det ut, kjører det på Twitter, herregud så dumt. Noen som har gjort et eller annet på Facebook, og så er det det. På Facebook er det ofte veldig moralsk indignasjon, mens på Twitter er det litt mer sånn sarkastisk utritning som er tonen. Men begge deler er sånn plukke noens feil, og så på en måte driter de ut. Og det gjør de mot aviser, det gjør de mot politikere, og så videre.
Og da går det veldig sånn, og så i tillegg er det sånn at når du er koblet på dette her da, og dette kjenner du på selv, så føler du jo at verden bare bryr seg om det du har sagt eller skrevet, at det koker rundt deg liksom, og det likes hvert sekund, eller så er det sure kommentarer og sånn, og får du Eivind Tredal på nakken og så har du fem minutter, ikke sant? Og han er i gang, og så har han henne og koker det her liksom, og folk er rasende. Og så er det egentlig, sånn at altså min...
like av Facebook-posten noensinne tror jeg har fått, og dette er jeg egentlig ganske stolt av, men tror jeg har fått 10 000 likes.
Men Klassekampen for eksempel har over 100 000 lesere. Så det er ikke engang en tiendel av de som leser en sånn papiravis. Men det føles jo uendelig mye mer intenst for meg. Fordi alle på en måte gir meg en liten tilbakemelding.
Og nå noe sånt bygger seg opp, og så løper jo alle i flokk på sosiale medier. Det begynner jo med at du ser mange i din feed, som er folk som er enige med deg, reagere på noe. Og så reagerer du selv, du hiver deg på, så reagerer andre. Og så går det i sånne, først kommer det bølger, og så kommer det motbølger. Så det begynner med at alle reagerer, reagerer, reagerer. Og så kommer motbølgen og sier sånn, nei, det var ikke så farlig likevel. Og så kommer alle og hiver seg på den. Og så er det sånn backlash da, og så til slutt skal noen sånn smarting og sitte og analysere da det treie bølgen da.
Og jeg husker bare veldig godt når Siv Jensen, hun hadde en sånn tale, hun var blitt 50 og var på FAP-landsmøte og hadde tatt seg et par glass vin, så det ut så. Og det var jo veldig unnt, og det var lørdag kveld på en middag liksom, og hun sa, nå skal vi knuse de jævla sosialistene.
Og Dagblad skrev en klikksak basert på det. Og dagen etterpå så kokte liksom mine sosiale medier, og i alle fall av veldig mye venstreser folk, de var helt håret, sånn at det ble koblet til Breivik, og det var liksom helt, det var jo et vildt,
Og så hev politikere seg på raseri i sosiale medier, og så Hareide rykte ut mot det, og Trettebergstuen i AP ville ha svar fra statsministeren, skrev skriftlige spørsmål. Og så måtte Siv Jensen be om unnskyldning, og det var verdens minst ektefølte unnskyldning. Det var overhovedet ikke noe ektefølt, selvfølgelig. Og hun hadde jo ingenting å unnskylde for heller. Det er ikke lov å si noe.
i et slags festlig lag i FRP nå skal vi knuse de jævla sosialistene uten at folk skal mistenke at du på en måte står i ledtøy med høyre terrorisme det er egentlig helt absurd men når du er i den, jeg merker nå jeg var selv i det klart det er du som holder meg for å skrive noe selv men jeg var ganske opprørt over det først for det er jo sånn du reagerer, å herregud og det ble klippet sammen, så ser du alle reagere på dette og da reagerer du også mens når du får det litt på avstand
Så tenker du, hva var det der? Og det tok opp en sånn syklus på Twitter i 12-24 timer. Men hva var det egentlig det handlet om? Og fortsatt så ser jeg utrolig mye folk på Facebook som har den der jævla sosialist-merket. Det er så absurd, altså. Men er det politikernes eget sosiale dilemma hvor...
fordi alle kan kjenne seg enige, uansett om du går inn på YouTube, Twitter, Facebook, du skal bare inn og sjekke et eller annet. Du skal bare se på en måte i inboxen, og ender opp med å komme langt i en tråd, bare hva faen gjør jeg ned i den tråden her, som folk ikke vet, som har snakket i timesvis, og det er sånn,
Må man være veldig oppriktig og strategisk med seg selv, som på en type så mye skal være på Twitter, jeg skal ikke være på Twitter i hele tatt, eller føler du selv, kanskje spesielt, må du følge med tilfellet du blir tagget i noe, noen adresserer noe til deg, og hvis du ikke er der, da gjemmer han seg fra debatten. Jeg er helt hektet på det. Jeg er jo elendig motstå alle fristelser og ting,
Jeg er jo dårlig på det, både med å holde på å si godteri og alkohol og alt som er. Det er akkurat likt med sosiale medier. Jeg klarer ikke å begrense meg. Så jeg er selvfølgelig 100% koblet på å lese alt og følge med. Mer sånn push-varsle. Men du har veldig lett til det der at du føler at du må svare. Og det er klart at på en måte så er det et veldig stort dilemma. For det er jo en demokratisk
kjempe landevinning at en vanlig person kan tagge en sentralpolitiker og få et svar, det er jo en enorm forbedring, så det er jo ikke bare trist med sosiale medier heller.
Men samtidig så merker du jo litt etter en stund at det er en viss type sånn karalanta som du på en måte, ja, hva skal komme ut av det liksom? Skal du sitte og krangle med de, og du henger deg på en måte oppi de, og du begynner å bry deg om de, og synker liksom mer i noen sånne greier da. Og jeg tror politikere er veldig mange da, jeg skal selvfølgelig ikke generalisere for alle, men det ligger jo litt i sakens natur når du tar på deg et sånt jobb og et sånt verv, at du er jo litt...
glad i oppmerksomheten også. Det vil jo finnes politikere som er mindre glad i oppmerksomheten enn andre, men du har jo søkt en eller annen form for offentlighetens lys. Og da er jo på en måte det at folk mener noe om deg, det vil du selvfølgelig være veldig interessert i, og du vil på en måte ikke skygge helt unna det, men være liksom «Oi, oi, så spennende!»
Så jeg tror nok det er lett å la seg fange, og den mekanismen der med notifications og hele push-varslet og alt mulig, den mekanismen er sånn at du føler at nå koker det, nå skjer det. Sånn føler du hele tiden, og da er det utrolig lett å glemme at på Twitter er det nesten ingen som er, utenom politikere og andre. Hva er det, 10% av befolkningen som er der? Facebook er det mange flere som er, men de fleste som er på Facebook,
de deler jo bare bilder av familien sin og morsomme ting, de er jo ikke med i dette politiske Facebook-livet liksom. Jeg tror det er faktisk oppdaget litt i motsatte, at jeg har funnet ut at det er jo, man liksom sier alltid at det er så mye ekokamere på Facebook, og jeg er sånn, er det så ille da? Du får liksom litt av hvert, men det er så mange sånne grupper på
på Facebook som er helt enorme, men over tid som jeg aldri har hørt om. Hvis du lager en bra page eller gruppe med et eller annet produkt, eller du har en brand og har 10 000 følgere, det er sånn, oi, du har lykkes. Dette her er bra business. Men det er noen grupper jeg har sett, politikk i viken, et eller annet med diskusjonsforum, politikk i viken.
30 000 mennesker og det er full action, full pup hele tiden og jeg er jo med i mange av disse vindkraftsgrupperne der koker det liksom og jeg synes ofte det overdriver hvor aggressivt hodet der er for egentlig er 90% av det bare veldig hyggelig og greit, og det er bare som alle andre ting liksom at selvfølgelig er det noen som er litt sprø, men flere av de er ikke det
Men det var også trygdegrupper, og jeg skrev en bok om trygd, og da var jeg med i de trygdegruppene. I en av dem er det navhjelpen og uføre opprør, og der er det 100 000 folk med. Og der er det sinnssyke nyheter og poster. Jeg skjønner ikke. 100 000 mennesker? Vi er jo faen ikke så jævla mye folk i denne her. Vi er 5 millioner nå, og så er det 100 000. Nei, 100 000, da snakker vi jo...
Hjelp meg med regningen her, 2% befolkning. Ja, og de er voksne også, ikke sant? Og holder på, så det er liksom... Nei, det er noen som... Det jeg er enig i, det der, det jeg mener er en sånn boble, som det særlig er på Twitter, altså jeg er jo 100% del av det selv, så det kaster jo stein i alle mulige glasshusøringer nå, men det er bare det at der er det en sånn boble med mye journalister, en del sånne politikersynsere, ofte liksom...
litt yngre folk da, typisk. Dette er veldig talende eksempel, men Venstre har enormt mange følgere på Twitter, og Senterpartiet og FRP har ingen. Sånn er ikke befolkningen. Så det skjønner alle. Det høres litt ut som kantina i NRK. Ja, det er litt sånn.
Det er jo dette det der, det er litt sånn som på en måte kan sammenligne med idrettsverden og kjendisverden, at du kommer opp på et visst politikernivå, så eksisterer du ikke på sosiale medier i samme grad, da har du nesten luksusen at du ikke trenger å svare, at det er på en måte en slags
autoritær arroganse som er akseptert da på at nei, den personen har vel noe viktigere å gjøre enn å sitte her og svare på disse spørsmålene i denne debatten her da men samtidig så er det mange som prøver å bygge seg en karriere og du er liksom kanskje sånn, du har jo en karriere men har jo ambisjoner igjen og på en måte du er jo kanskje mer i en slags angrepsposisjon på en slags vis, det er sånn å legge seg på latset for din del vil jo være veldig rart da
Ja, og det er jo to ting. Det ene er jo at jeg synes det er gøy. Jeg tror det finnes folk som ikke liker så godt å krangle på internett, men jeg trives jo med det også. Jeg blir jo lei av det også, som alle andre, men jeg finner jo stor glede i det, liksom. Å på en måte få tømt tankene, og ha mange tanker i hovedet, liksom, som
Hoppet alle steder og som jeg på en måte ikke har prosessert nøye nok til å skrive en lang kronikk på en måte. Men jo, det er også selvfølgelig strategisk at du tenker sånn ...
må man prøve å bygge seg selv opp. Og da er vel egentlig situasjonen der at Facebook og Twitter på mange måter er tatt over for den gamle lakse pressemeldingen. Sånn at hvis du har mange journalistfølgere, så er det at du melder deg på en sak som går i media, da tenker de at de skal lage en reaksjonssak, oppfølger saker, og de skal lage en debatt kanskje på dags i natten eller hva som helst.
så ringer det liksom når du ser at du har meint det og det og det, så der er det på en måte overtatt for det at man før sendte e-post eller ringte journalister, så er det vel så mye bare å pøse ut det du mener om saken på Facebook, og så blir han tatt med. Men det er jo også et veldig stort presseproblem, for det at
En ny type sak i Norge er jo saken Twitter reagerer på XXX. Og det er jo bare helt idiotisk, for hvem er det egentlig det er representativt for? At dette skaper storm på sosiale medier, og da er det plutselig blitt en legitim måte å lage journalistikk på, at bare noen random folk med noen følgere reagerer på et eller annet inne på sosiale medier, og det...
For meg er det sånn ved mindre de folk som sier noe veldig lurt eller substansielt, eller det er en veldig viktig person, en person med mye autoritet og kunnskap, så synes jeg det er veldig rart, for det gir nok noe, så har de representert ditt bilde av en form for folkemening. Men også synes jeg det er vanskelig å balansere hva som er mimmer og hva som er rødt mimmer. Jeg kan komme tilbake til det, jeg synes du er best i klassen der, da.
blant flere, men det der med hvor mye politiker skal du være, og hvor mye skal du være med, mye mer sitter i godstolen med en øl og med ragstakkene på, og som bare er litt sånn diskusjonskåt på kvelden. Hvordan balanserer du den biten der? Ja, altså...
Jeg har på en måte alltid meint veldig fritt og møye. Jeg kommer jo fra en ganske fri situasjon. Jeg var nyhetssjef i klassen, men der kunne man jo til en viss grad mene hva man ville. Men så da du kommer inn i politikken, så blir det jo litt mer låst.
Jeg vet ikke, jeg tror ikke det hadde funket for meg hvis ikke det hadde vært veldig, veldig stort overlapp mellom de to personene på en måte. Jeg har jo noen ting som jeg skjønner at jeg ikke skal skrive på Facebook, og ofte så sprekker jeg jo på det også, og så skriver jeg det på Facebook, ikke sant?
Men jeg prøver jo for eksempel å unngå, hvis jeg er uenig med rødt-politiker av andre steder i landet, jeg synes de mener noe dumt, så prøver jeg å påmanne det. Du går ikke på tvikt til det du har tenkt deg. Nei, og hvis jeg er veldig uenig med partiet, da skal jeg i hvert fall ha tenkt meg nøye om, og liksom...
Men også det er noen sånne debatter som for så vidt, det er ikke noen fasit på hva Rødt mener om det, men alle disse endeløse woke og peker-debattene og sånn, og jeg har jo meint masse om det, og jeg klarer jo ikke å besinne meg heller, men...
Jeg prøver liksom mitt fattige evne på en måte å ikke rote meg bort i det greiene der hele tiden, fordi jeg vet at liksom, ja, jeg tror mange rødte er enige med meg, jeg tror egentlig stort flertallet rødte vil være enige med meg også, men jeg vet også at det er andre rødte eller andre på venstre siden generelt som er veldig uenige, og da blir det så splittende, og ja.
Men jeg prøver stort sett å bare mene det jeg mener, skrive det jeg synes. Men jeg har jo en plan, og det å planlegge det som en memoarbok, det er veldig tidlig i livet å planlegge, men den skal etter kampene jeg aldri tok, og det skal bare inneholde sånne tekster om ting jeg har egentlig ment hele tiden, som jeg aldri har turt å komme ut med.
Jeg er litt ferdig med å søke å være på opposisjon. Jeg gleder meg til boka der. Men det der er en viktig ting. For det der er jo interessant, fordi personlig så føler jeg at politikere som er på partiprogrammet sitt,
De stoler jeg virkelig ikke på. Fordi det er sånn, ok, og det er litt sånn som utenfor å hoppe i djupet her, men som gjerne er sånn, hvis jeg møter, det er min fordom, hvis jeg møter en veganer, så kan jeg nesten ofte gjette på en måte de andre tingene de står for ved siden av å ikke putte i seg melk eller kjøtt eller noen ting. Og det er liksom, det mennesket blir så forutsigbare at du kan ta en på en måte posisjon de har til noe politisk eller sosialt,
Da kan du gjette deg frem til alle de tingene, og spesielt om det er politikere som er partiprogrammet sitt, som er 100% programlojale, for å si. Da tenker jeg sånn at dette her er jo ikke et fritenkende menneske. Dette her er jo en
partimaskin som på en måte er lojal for enhver pris, og det er jo et sunt for partiet også å ha stressfaktorer som drar partiet fram og tilbake som en sånn dynamisk, skal vi si, maskin da, i stedet for at det alle er bare sånn helt samkjørte på politikken, helt samkjørte på kommunikasjon, tenker jeg sånn, i helvete hva slags overmenneske er det her da? Det er jo...
Sikkert derfor har jeg oppdaget tidlig og valgt å følge deg. For det føles ut som at jeg vet hvor stammpunktet ditt er, og utgangspunktet ditt, men for meg føles det mer ut som en fritenkende person, og de menneskene synes jeg det er mest interessant å følge som politisk. Ja, det synes jeg er et veldig fint kompliment, så takk for det.
Og jeg bare mener at det er veldig godt for deg det du sier med politikere som er som partiprogramsleder. Grunnen til at det fremstår litt troverdig er jo at alle skjønner at det ikke er sant. Altså det finnes jo ingen mennesker som står innenfor alt et parti mener.
Og veldig ofte er de jo også helt beviselige. De har gått på nederlaget på landsmøtet. De mente noe annet, og så tappte de. Og så må de forsvare programmet. Bjørnar Moksjøs for eksempel, han mente at det er kommunismebegrepet både ut av rødtsprinsippprogram, men han tappte slaget, så må han forsvare det på en måte. Og da vet jo alle hva han egentlig mener om det. Så det er ikke noe vits å på en måte lyge så mye om det. Og jeg tror også det der åpne...
til vanlige folk, fordi at et av de vanligste tingene jeg hører fra vanlige folk når de snakker om politikken, det er at de føler at de kanskje kan være med fordi de finner ikke en parti de er enige med alltid. Det er ekstremt vanlige ting å si. Og ingen av oss finner jo et parti vi er enige med alltid. Vi er jo enige med masse greier som vi røtter på med. Og da er jo spørsmålet, hvorfor...
Hvorfor skal vi late sånn? Og hva vil det føre til? Jo, det vil føre til at det framstår som en helt annen type mennesker, som ikke er tilgjengelige for folk der ute som skal velge seg i partiet og kanskje la være å stemme eller la være å melde seg i noen sted. Fordi at de skjønner at de kanskje lever opp til det ideal om å være enige. Og så når det kommer til det der fritenke-greiene, så tror nok jeg at
Jeg er formet av kanskje to ting, altså det der fritekket, det er bittelitt uskåret, men det er to ting som jeg tror jeg er formet av som drar meg litt i den retningen. Og det ene er egentlig den kulturen som har vært i og rundt avise- og klassekampen under Bjørg-Urs Brånen først, og så må vi skjule det nå også.
Og det er en slags vilje til å tenke gjennom tingene mest mulig fra begynnelsen av. Og prøve, er det sant da? Har de et poeng? Eller på en måte, og prøve å ikke tenke at man skal no-platforma noen, eller ikke intervjue noen, men heller tenke, ok, ta de inn og få høre hva de har å si. Ja, det var et interessant opplegg.
Og den posisjonen, og det henger sammen med det andre som jeg tror har preget meg egentlig enda lenger da. Den posisjonen er en slags versjon av vi er på venstre siden, men er kritisk til venstre siden. Så veldig trygt plassert til venstre, men samtidig med en sånn kritisk syn på følelsen av at det ikke går bra nok. Og jeg merker at
mange av de partifolkene som er mer jeg har jo vært i et parti lenge når jeg var i ungdomspolitikk og sånn, men jeg føler ikke mindre form av det og mer av journalistikken mange av de partifolkene, de er liksom fornøyde med det partiet gjør, eller de har veldig den tribalismen liksom, at partiet mitt gjør det rette, sånn er det mens jeg tror nok jeg oftere har en sånn også
Og samboen min sier jo at jeg har veldig sånn, hun kaller jo den karakteren for her motsatt. Ja, for jeg har det i meg da, og i hvert fall med sosiale medier, når jeg jo tross alt er inne i et ganske sånn venstre peke og ekokammer, så blir jeg ekstremt trigget i sånn kontrær retning hele tiden. Og jeg må ta meg selv i det, for eksempel syn på Trump, da er jeg ganske godt eksempel på det, fordi
Jeg har jo ingenting til å over for Trump, og jeg er glad for å bli kvitt han, og jeg mener det var galt at han ble valgt, og jeg synes han har gjort mye forferdelige ting, og reagerer jo på mange ting han sier.
Men jeg har nesten aldri fått prosessere ting han har sagt uten at Marie Simonsen allerede har rukket og twittret ti ganger om det. Så jeg reagerer jo på en måte vel så mye nesten litt på den der unisone fordømmelsen. Og da merker jeg at jeg må passe meg selv, for det ikke blir så kontrære at jeg ender opp med å være litt positiv til Trump likevel, som jeg jo egentlig ikke er. Men det er bare det at de jeg omgir meg med, de er så sinnssykt kritiske, og de lar aldri noe mulig.
mulighet for tvil eller spørsmål eller diskusjon hver til stede, så merker du at du går liksom i vranglås, og så sier du nei, du drar det for langt, det er ikke rasisme, han er ikke Hitler. Og så blir du plutselig mer opptatt av det, enn du blir av å kritisere hans tross alt ganske bedritende politikk, utenfor sånn enks, i hvert fall. Men den mengden med saker med Trump-saks vi har sett nå i 4-5 år, må det jo sikkert ha vært nå, og det er jo...
å se
Jeg tror folk blir jævlig forbanna av at de går inn i saken, og de går inn i saken med en skepsis om at dette her er ikke riktig skrevet. Jeg tror mange har opplevd at de går inn i det og blir fortalt hva de skal føle om denne her, og så bare sånn at dette her var jo egentlig helt motsatt. Eller at dette her var jo ingenting, det var jo Siv Jensen som var type eksempel i stedet. Og da blir folk sånn, når du ikke kan begynne å stole på visse typer oppslag, sånn som...
Jeg blir jo med en gang til å se en større sak nå, så er det sånn, ok, hva er det de skal ta nå? Så er det det skatte, eller er det formue nå igjen? Og jeg synes det er så billig på en måte, for det er sånn der, det er ikke sånn mediene selv prøver å finne et narrativ på en måte, hva er det som skjer med Arbeiderpartiet? Og jeg er jo, vi må gjerne komme tilbake til det senere tale nå, men
Det er helt åpenbart at det er noe med parti og politikken. Og så knagger man det på at Støre ikke er en tydelig nok leder, har sviktet de spørsmålene, og han kan sikkert være først til å innrømme at han har gjort noen feil opp i karrieren, men altså
Det er liksom den peggingen av alt som er et problem i USA, det er gjerne knaga til Trump, og hvis det er noe problem med Arbeiderpartiet, så er det større svake ledelse. Dette her, jeg merker jeg blir motsatt av det med den saken med en gang den kommer på trykk. Ja, og det er veldig personfokus, og så er det jo det at et problem er jo at mediene er jo veldig like. De mener veldig mye av det samme, og det er den samme type vinkelen.
sånn at Støre for eksempel alle de store mediene i Norge er jo på jakt til Støre og når noen spør om noen medier er verre enn andre så jeg kan finne eksempler nesten fra alle store medier jeg veier på at de har blåst opp bagateller om Støre
Og det samme gjelder jo Trump, hvis ikke du er ute på dokumentet ennå, så er jo alle norske medier dritkritiske til Trump, og det er jo greit, for han er jo veldig langt unna norsk politisk kultur, men er det ikke mer interessant, altså nå er liksom
han ferdig og det fenomenet men er det ikke mer interessant å prøve å finne ut mer hva består det i sånn som Thomas Seltzer har gjort i det der UXA eller sånn som Dia Khan har gjort i den der dokumentasje om amerikanske nynazister og sånn
er det ikke mer interessant, hva er det som rører seg her, hva går det i liksom, mens veldig mye bare er sånn fordømmelse, og det er liksom han er ond, og han er dum, og han er Hitler, og liksom det er bare...
Det er sånn top-down kritikk. Det er kanskje det er en sånn tommelfingerregel å passe litt på. Det er hvis man kritiserer et system eller et parti eller en politikk, å begynne på toppen og jobbe seg nedover. I stedet for å kanskje ha bottom-up kritikk. Det er litt sunnere å se på det refte, uksa eksempelet. Ja, både det og vanlige folk, men også å se på systemene bak. Jeg tror at
For jeg på en måte merker at jeg alltid nesten er i opposisjon i sånn Trump-spørsmål til særlig det sånn Marie Simonsen og Hege Ulstein og Anders Jever i VG. Altid med litt annen vri da. Jeg er jo like mye mot Trump egentlig som de, men jeg har alltid de der norske Trump-debattene som kanskje egentlig ikke handler om Trump, men noe helt andre ting da. Så havner vi alltid på ulike sider da. Og jeg tror det er to grunner til det. Det første er at jeg tror at de
fordi når Trump ble valgt så gikk liksom de strømmeland i oppløsning mens jeg har jo på en måte alltid vært mot USA sånn at jeg for meg er det sånn ja, ja, altså du skjønner jo og det, ja det kan bli det er noen ting som har blitt verre med Trump selvfølgelig er det det, men liksom jeg på en måte har ikke den der å
Åh, jeg var i en fjertebank når Obama ble valgt. Altså, jeg hadde aldri det. Eller jeg drømmer meg tilbake til Clinton, eller jeg synes Hillary er så utrolig, det hadde vært så fantastisk om hun vant. Jeg synes jo ikke disse tingene. Så derfor blir Trump-sjokket kanskje ikke så mye sjokk. Det blir kanskje litt mer sånn, ja, det er det man har sagt hele veien, de er rasister og de rike styrer liksom.
og det er jo det som har vært poenget vårt hele tiden, som vi har bare fått rett med, og nå ser vi hva det fører til, mens de andre er mer sånn genuint forferdelig og sjokkert. Og så er det andre at jeg, og dette bare skjønner ikke helt at de mener, men det virker på meg som om de norske kommentatorene har blitt
så amerikanisert at de føler at de er en del av den amerikanske debatten og det ene du ser er jo sånne ledere der man skriver som kraften på sånn nå må Trump ta seg sammen ja, men han leser ikke den avisen og han forholder seg ikke til den
Og det der, hvem ville du stemt på? Egentlig er det jo et kokospørsmål. Det er et annet land, vi har ikke stemmerett. Hvorfor skal vi ta, altså jeg har jo et svar på det, jeg heier på Bernie Sanders, men hvorfor skal jeg på en måte egentlig måtte velge mellom ulike demokratiske kandidater, eller som står langt kanskje politisk fra Norge hele gjengen også?
jeg merker det igjen når denne stormingen av kongressen var, det var jo veldig dramatisk begivenhet, og så er Pala Gretterbo ble Trump kastet ut av Twitter, og da var det mange som reagerte på det, jeg også blant annet, men også
Og så Yttringsfrihetsorganisasjonen, Norsk Penn og sånn, og det sosiale mediet stenger ut en statsleder og sånn. Og da var han andres jefer på radioen. Han hadde jo et veldig morsomt poeng, men jeg synes det er så farfetched likevel, fordi han sa sånn, nå står demokrati et fremtid på spill, og da har vi ikke tid til et sånt unge venstre-seminar om yttringsfrihet, og det er jo et veldig løye poeng, men altså...
demokratiets fremtid står ikke på spill i VG's spalter. Og heller ikke i det Dagsnytt 18-studiet. Vi er på den andre siden av jorda med. Sånn at jeg skjønner at hvis han sikkerhetsvakten i kongressen
hadde latt være å på en måte redde Nancy Pelosi, men i stedet stått stilt seg opp for å diskutere ytringsfrihet, så er jeg enig i at Anders Gjever hadde hatt et poeng. Men nå som liksom kuppet på en måte er avblåst for et par dager siden, og vi i tillegg er mange tusen kilometer unna og har ingen direkte påvirkning på hva som skjer i og rundt Capitol eller det amerikanske systemet, så må det vel være lov å diskutere prinsipielle spørsmål uten at du dermed på en måte
Det er jo mulig for oss i dag å diskutere sider ved skipeting som skjer i Russland eller Kina, uten at det eneste som skal være lov å si på en måte er dette er et grusomt regime og vi må stoppe det. Alle kan være enige nesten i Norge, men på en måte
Du kommer ikke så mye videre med å bare messe på den fordømmelsen. Og jeg så jo, da jeg ble alltid sånn, akkurat nå, som de har alltid på nettsiderne, og så var det sånn med Marie Simonsen, akkurat nå, Marie Simonsen reagerer på Trump. Og det er sånn, ja det er ikke akkurat nå, det er hver dag i fem år, og det er godt i ett, det er hakk i platen. Og
Jeg synes jo Trump er en helt jævlig fyr, men hva kan jeg få ut av å få en daglig oppdatering på Marie Simonsen at hun fortsatt hater Trump? Hva slags oppdrag er det for en avvis-kommentator å ha bare minne på at de mener det samme som i går? I dag igjen? Det må jo være en form for posering av...
virke på et eller annet nivå, for selv de personene som vet jo at vi befinner oss et hav unna en verdensdel, unna der det egentlig foregår. Hvor mye vet vi egentlig om amerikansk politikk? De færreste har på en måte bodd der, enda færre som har kanskje
inngående kjennskap til politikken, som du sier. Det å bare ta et standpunkt, måtte ta et standpunkt av amerikansk politikk, er jo bare absurd i seg selv. Ja, det er det, og det er jo noe med å forstå, i hvert fall til en viss grad, vi må jo gjerne ha mening om hva andre land gjør,
Og selvfølgelig kan noe til en viss grad, selv om det er et lite land, være med å påvirke politikk. Men jeg vil bare slå et slag for at veldig mye av både utenriksjournalistikk og utenrikspolitikk må ha et eller annet form for en slags realpolitisk islett, sånn at du er nødt til å tenke sånn
Det nytter seg å ha forhold mot Russland. Russland finnes. Sånn er det. Og da må du prøve å forstå hvordan tenker de, og hva er det som skjer, og prøve å forstå det systemet, og kunne samhandle med de, både sånn at vi ikke må gi oss på våre ting, men også sånn at vi kan samarbeide om det vi kan samarbeide om. Mens det der å bare bruke utestemme mot Russland, som utenriksminister Søred har sagt i parolen,
Det er bare, ja, og hva skal du oppnå med det? Og sånn er det litt med USA også. Vi kan gjerne sitte her, og venstre sier å gjøre det ofte, går i demonstrasjons og går hytte med neven mot USA. Jeg er jo velkjent med det. Men det er på en måte, vi bør vel kanskje heller prøve å unne oss den friheten vi har, siden vi bor i et helt annet land, til å være litt mindre
personlig involvert og klarer å se litt mer analytisk og sjølig og på ting som tross alt fremstår ganske crazy for oss da, tror jeg. Men hva handler det her om da? Vårt selvbilde og vår egen posisjon, hvordan ser vi egentlig på oss selv som en aktør i verden da? At vi sitter her og diskuterer i fullt alvor norsk politikk, vi diskuterer Biden og Trump og hele pakka, altså hva handler det her om da? Så er det
det kan jo ikke bare være signalisering at jeg står på denne siden og jeg står for denne siden, men at det må jo være noe sånn, er det et om, er det mindre verdisk kompleks vi nordmenn har for at vi har lyst til å selvleve oss
Globalt, er vi så små at vi på en måte glemmer at vi er små? Jeg vet ikke. Jeg tror det er flere andre ting, men det er i hvert fall helt tydelig at det som har skjedd de siste årene, dette begynte kanskje med Obama, men det har fortsatt veldig under Trump. Trump har jo satt virkelig fyr på det, og det er jo en vanvittig amerikanisering av norsk politisk debatt. Folk i Norge går jo rundt og forholder seg til det som skjer i USA,
På et nivå som er på en måte i mine øyne, det overkill, deluks. Jeg mener at en vanlig norsk person
skal vite hvem to personer i USA er i en presidentvalgkamp, og det er de to presidentkandidatene. Og så når presidentvalgkampen er ferdig, så kan jeg egentlig glemme han som tappte, så jeg ikke tenker mer på han. Men det at folk går rundt og vet hvem Amy Klobuchar er, og hva hun har stått for, det er en form for nerdekunnskap, irrelevant nerdekunnskap, som selvfølgelig kan være spennende hvis du er nerd,
men som det er merkelig at får slippe inn i en slags større offentlighet på Dagsrevyen, forsiden av nettsider og så videre. Og i dekningen av valgkampen så så vi det i ekstremt månn. Altså, dere det er
vicepresident-debatten blir sendt av norske medlemmer. Det er helt uvesentlig. Det er diskusjon. Skal de ha pleks i glass mellom seg når de møtes? Alt Trump-Twitter ble jo dekket real-time. Nå er det en eller annen republikansk politiker som virker helt sprød, som har mistet noe verv i kongressen. Det er en av mange hundre kongressmedlemmer i frat at noe verv...
Hvis du ikke er en delstat i USA, så er egentlig dette ikke så relevant. Og det som er problemet, tror jeg, er to ting. Det ene er at den overdekningen av USA, for det første så tror jeg det er et problem at den på en måte suger oksygen ut av andre ting. At vi bruker så mye tid, det er bare et visst andel minutter i en dagsrevyndsending, det er bare et visst andel forsikersaker på VG, altså sånne type ting, utenfor
ut av både veldig mye annen internasjonal politikk, hvor mange som kan navne på noen flande russiske politikere om Putin, det er nesten ingen, og det er nesten ingen som vet hva som foregår i EU. Mange sånne ting forsvinner i bakgrunnen, og norsk politikk også kanskje. Men det andre er jo at USA er så far-fetched
for Norge. Det er så langt unna oss at det at vi for eksempel, kanskje da, sakte men sikkert, så begynner man å akseptere mer amerikansk logikk i norsk politikk også. For eksempel at det med helsereform
kanskje framstår som et politisk betent spørsmål. At det er sagt, men sikkert sier vi inn i norsk bevissthet også, mens egentlig så har det jo egentlig aldri vært noen diskusjon om at du ikke skal ha et offentlig finansiert gratis helsevesen for alle. Det har på en måte vært konsensus om. Men at hvis vi i ti år skal sitte klistret til den spennende amerikanske debatten
om de skal ha noe slags offentlig helsevesen i det hele tatt, så er det umulig å se for seg egentlig at ikke det også vil påvirke våre holdninger i amerikansk retning over tid. Så ja, jeg mener at det der er, men jeg tror det er
Grunnen bak det tror jeg er at nordmenn synes det er stras med ting som... Altså alle disse menneskene de elsker jo å aktivere seg i en West Wing. Og amerikansk politikk er jo bare den ekte, det er bare dokumentarversjonen av West Wing det. Så det er så mye spill og det er så spennende og så gerrymandering og oi oi oi liksom. Så det er mye det der også. Men det er jo masse kultur...
å bli riktiggjord. Vi har jo suget til oss amerikansk kultur siden barndoms, altså fra min generasjon. Vi er jo fastere opp på amerikansk underholdning, musikk,
i hele pakka, og det er jo på den siden så er det naturlig at vi føler oss veldig nære amerikanerne med type verdier og sånt, men vi vet jo fryktelig lite om hva som skjer i USA, som er et enormt mye større land enn det vinduet vi får, og jeg tror vinduet vi får er jo i stor grad Kalifornia og New York. Men det sier jo også på hvor avkoblet vi er, som du sa da, til EU, hvor lite
Vi føler og vet om alt som er sør for Danmark. Vi er England litt, Norge, Sverige, Danmark en del, men vi er så påkoblet av det amerikanske at kommentatorer og mediene kan være så opptatt av det i forhold til alt det vi måtte ha nasjonale og regionale utfordringer. Så jeg burde jo være mye mer viktig. Det lokale og regionale blir jo sånn
smuldret opp i de store nyhetene der. Ja, og jeg gjorde jo en telling i det var vel i Clinton Trump-kampanjen, og da tror jeg, altså det var bare sånn A-tekst søkt da, og den måneden det var sånn valg i Iowa primærvalg var det kanskje hos demokraterne mellom Clinton og Sanders
da var AIO nevnt oftere i norske aviser enn for eksempel Møre og Romsdal. Og det er jo helt absurd, fordi at
Nå er det jo tross alt et fylke i Norge, liksom. Og dette er jo et primærvalg. Det tenker jeg ofte når jeg hører sånne analyser, så tenker jeg sånn, kan du ikke ringe meg på en måte når valget er ferdig, og så kan vi diskutere i ro og mak, og så skal vi følge dette liksom live, som om det var en fotballkamp, altså minutt for minutt-dekningen. Når vi ikke kan påvirke det, sånn at vi følger norsk politikk live på den måten, er jo veldig interessant, for det er at
da er det klart at du er jo egentlig med i det, som velger og mennesker, men i USA så er du ikke det, og jeg tror ikke det er noe annet land enn USA, heller ikke Sverige og Danmark, det er noe man opplever seg selv som aktører, på den måten som vi gjør i en amerikansk presidentvalgkamp, og det er det som er så bizarrt, at vi ikke bare følger med for å lære mest mulig om USA, men vi følger med fordi vi liksom,
På en måte en del av det, føler jeg meg da. Og så er det jo, selvfølgelig skal det være masse dekkene i USA på radio og TV og i avisene, og det er masse viktige ting som skjer, og Trump er jo en helt...
sinnssykt typisk, og det er klart at det er masse han gjør som er verdt å dekke og spennende, og vi står med Capitol, så er det ikke sånn at jeg mener at nå må det være mer informasjon om lokalvalget med Romsdal, for nå ble det for mye. Men liksom, det er, jeg tror de fleste kan tenke tilbake på minst 10-15 innslag de har sett fra amerikansk politikk som kanskje ikke har vært verdt å sende på norsk TV. Mm.
Og det tror jeg er noe mediene nødt til å gjøre noe med, for hvis det bare skal vokse og vokse og vokse, sånn som det har gjort hittil, så får du til slutt et problem. Tror du mediedeknisjelt har vært...
Går vi glipp av, la oss si at hvis det er et par store ting som spiser veldig mye av publikums oppmerksomhet, som da er en reflekteve, og hva VG, NRK, Dagbladet, Aftenposten velger å legge opp på forsida, vil for eksempel, skal vi si valget i USA, Trump og COVID-19, er det noe der også som har vært med på, er overdekt, synes du det er noen overeksponering i forhold til COVID-19 ting? Ja.
Ja, egentlig. Det er jo en kjempeviktig begynnelse selvfølgelig, og det angår oss jo alle, og det er veldig inngrepende ting, og det er jo et stort informasjonsbehov, og det er også viktig å huske, og det gjelder USA også, folk vil jo lese disse sakene. Det må vi bare understreke. Og det er jo forsvaret i mediene. De sier jo at folk klikker på disse sakene, og derfor må hver kritikk være feil, men folk klikker på saker med puppeglipp, altså jeg klikker på saker med puppeglipp.
Men jeg angrer på det på en måte etterpå. Det er ikke det jeg vil at skal stå i avisen, selv om jeg liker. Men
når det på en måte er covid-19, så synes vel jeg at noe av denne ekstreme tellingen av smittetilfeller, der er det veldig tilpasset de nye nettmediene som behov for å ha noe nytt hele tiden. Og der er det veldig mye som kan fremstå veldig dramatisk, som egentlig er udramatisk. Hele koronasituasjonen er jo vanvittig dramatisk, men et kvert lite smittebeutbrudd med ti stykker i halden, hvor
dramatisk i det, og alt for de nettmediene har jo et umettelig behov for nye overskrifter. Og du ser jo, hver gang du får disse trackene som VG og Dagbørn har med antall smittet, antall ditt og deres grafer og alt mulig, som jo er veldig stilig lagt og alt sånt, men det skaper en sånn behov for å sitte og refresh, refresh og oppdatere, og det er nettavisenes logikk, og da
blir det jo sånn at du blir på en måte hektet. Du blir sittende og følger med, ikke sant? Som om det var et slags reality show. Sånn er det med Trump også. Du blir en slags hektet, ikke sant? Kan finne han på noe? Og den medielogikken der, den er jo veldig bra hvis du skal selge annonskroner på nett, men jeg ville jo tenkt, hvis jeg skulle på en måte vært en slags psykolog for hele befolkningen, så hadde jeg tenkt å sette av en halvtime til å oppdatere deg på korona hver dag, og så kan du drite i alt som har med korona utenom å følge de reglene du har fått resten av tida.
Men å sitte levende engasjert og leve inn i det, det tror jeg er veldig slitsomt for mange. Så er det jo noen som er interessert i det og synes det er gøy, men for veldig mange tror jeg det er veldig slitsomt. Og jeg hadde i hvert fall sånn at hvis hele nyhetssendingen på NRK handler om korona, så skrur jeg av etter ti minutter. Jeg vil ikke sitte og se på... Jeg vet at det er korona i verden,
og jeg klarer å finne ut hva reglene skal følges, så jeg gidder ikke å få en ny halvtime hver dag med koronadagsrevyen. Det er rett og slett ikke å kritisere NRK for det, enn for eksempel VG og Dagblad, for det er nesten en mist business opp i 20-tiden å ikke ha de her trackernetikkerne, og da er det sånn at du kaster penger ut av vinduet hvis du ikke er med på den mølla der, men
Man kan jo kanskje spørre seg, skal NRK være med i samme grad? Ja, og det skal de jo ikke. De skal jo ikke la seg styre det, siden de ikke har annonser finansiert. Men det er klart, dette er jo veldig vanskelig, fordi veldig, veldig mye koronadekning som er, er viktig og bra. Sånn sett så har mediene helt rett i det, at dette er liksom en gullalder egentlig for mediene. For nå...
For det vokser jo alle abonnementstall, alle lesetall, alt enormt, fordi folk har et umettelig informasjonsprov, og det de informerer om er jo viktig, stort sett. Og det er jo masse viktige debatter om importsmitte, om arbeidsløshet, og for så vidt informasjon om tiltak, om mutantvirus og sånn. Men nok en gang så tror jeg liksom, det er forskjell på en måte å barbere seg og skjære seg i hovedet, altså på en måte hvis du ser på den dekningen, så tror jeg de fleste...
Kan i hvert fall ha kjent på den følelsen i løpet av det siste året at du har blitt tutet av ørene litt vel full av korona, og nå er du litt lei av å få stadige oppdateringer om et eller annet småte greier. Det tror jeg de fleste gjør. Men det må jo påvirke politikerne. Typisk når ting blir et stort mediepress og et stort mediefokus, så er det jo sånne spilleregler, og da må jo politikerne handle på de punktene hvor det er aksjon og hvor det er oppmerksomhet og eksponering. Det er jo det ... Absolutt, og det er jo ...
Og det er på en måte bra også, for hvis politikerne... Det er både bra og dårlig, for når det skjer en sånn stor mediesak, da vil politikerne være nødt til å reagere på den. Det er helt oppratt. Altså nå er det med korona da, hvis man ser bort fra det, for det er en såpass stor... Det er en helt udiskutabel, kjempestor, reell sak som ville politikerne ha reagert på, uansett hva mediene gjorde.
Men det finnes jo andre saker som er mer, man løftes opp av mediene, og så må man ta affære liksom. Så hvis VG skriver mye om gjengvold på Oslo Øst, som kan være et helt reelt problem, men så kan det veldig typisk komme tiltak akkurat den måneden, eller akkurat den uka, selv om problemet er der hele tiden. Men det er klart at det også er positivt, for politikerne skal jo ikke leve inne i et sånt elfenbøndstånd, der de bare sitter og prater med hverandre. De skal jo være koblet på litt hva folk bryr seg om, sånn at hvis
mediene skriver om noe, så er det sannsynlig at det reises en viktig debatt, og at mediene er med å korrigere politikken. Det tror jeg kan være ganske positivt. Men det er helt åpenbart sånn at
Den dagsordnen styrer hva politikerne tar tak i og bryr seg om. Jeg synes det har vært nok plass for kontrære stemmer gjennom denne kalenderen vi har vært gjennom nå snart, faktisk. Jeg synes det har vært nok plass til kritiker av tiltak, til smitte versus dødstal, på en måte hvordan man regner på ting, vaksine, skal man vaksine eller ikke, hvordan er det håndtert med fordelingen i innkjøp, og så videre.
Det virker for meg da som at ting som på ytringsfronten løser seg litt opp nå med type folk som både hever stemmen, skriver kronikker, og at det ikke bare er en random professor der, og en lege på det sykehuset der, og noen som på en måte lufter et eller annet og blir liksom
hamret så hardt ned igjen at den kritikken blir stillen av, men jeg vet ikke, synes du det har vært plass med nok kontrære stemmer under her som på en måte ødelegger covid-19-festen ditt? Det jeg er beskyldt for, det er at veldig lenge har det vært to tilgjengelige stammpunkter på en måte i offentligheten. Enten så er du med på alle tiltak, gjør det du blir fortalt, forholder deg til verden, eller så er du på en måte karrierk i sånn, du tror ikke på korona. Og
Alle sånne forsøk på å utfordre hele eller deler av koronapolitikken, og vi skal huske på, fordi man gjemmer seg ofte bak disse faglige rådene, men de er høyst usikre, de faglige rådene. Alle politikere har sett bort fra faglige råd i en eller flere anledninger, og ofte, heldig i Norge, vi har to ulike faginstanser som ofte gir ulike råd, og det er bra.
I Sverige har det jo bare en som gir råd, og det er andre som trekker ned, så vi kan se hvordan det går når alle hører på de faglige rådene, så kan det jo fort gå ganske galt. Men alle som har hatt sånne på en måte meninger, de tror jeg har risikert, eller vært redde for å umte fram på med de, fordi at de har forberedt
følt at da blir de skjema, eller sjøve ut i en slags form for vitenskapsfornekting, korona-fornekting, den type ting. Og det synes jeg er problematisk, fordi jeg føler meg ganske sikker på at en stor andel av befolkningen, og da vet jeg jo ikke hvor mange det er, men jeg vil jo i hvert fall tro det er 10-20, kanskje 30-40 prosent, har en eller annen underliggende skepsis til at tiltakene er for inngripende. Noe annet ville vært bizarrt, og det betyr jo at de er mot
Alle tiltakene av Mendesby har ingen tiltak, men de har en eller annen skepsis til myndighetene. Og noe annet ville egentlig vært utrolig rart. Du innfører de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid, og de varer jo over et år, og de går ut over enormt mange menneskers liv, ungers oppvekstvilkår, ditt og datt, og så skal ingen være mot det. Det henger ikke på greip. Selvfølgelig vil det være masse skepsis rundt det.
Og den skeptisen føler jeg har fått kommet frem. Og det bekymrer meg, fordi at når den ikke kommer frem, så er opplevelsen min at den risikerer å radikaliseres, eller at den foregår i skjul.
Så jeg skulle ønske at vi kunne hatt en mer åpen debatt om de tingene, der det var mindre sånn, holdt på å si, koronashaming. Og her vil jeg bare understreke at fagfolkene synes jeg i veldig liten grad har stått for den koronashamingen. De synes jeg har stilt opp og hatt diskusjoner de få gangene har vært, på saklig, rolig vis, og ofte åpne Nackstad og Co og Stoltenberg. De åpner for mange av uenighetene. Men det er mer sånn,
flest på sosiale medier, hvis du skjønner. Det er en sånn sosial kontroll da, at hvis du kommer der og sier sånn, er det egentlig noe vits med munnbind? Bam, da er det. Selv om det er jo stor tvil blant fagfolk om munnbind er lurt, ikke sant? Sånn at der er det et eller annet. Men så tror jeg det kom et vendepunkt nå, etter jul, fordi da kom den der sosiale pausen,
Og da følte jeg at jeg hørte et kollektivt sukk fra hele befolkningen, der folk følte at de fikk et slag i trynet, for de følte de var veldig flinke, tror jeg. Og på en måte stått på, og nå skulle det bli bedre, og det var nytt år og nye forsøk, og så var det rett inn i avsperringen på en måte. Og jeg tror at nå, fremover denne våren, uansett hva som skjer, så vil det feltet sprekke opp.
Og jeg tror at du vil få mye mer tilfeller av uenighet. Da har du allerede sett på Stortinget med at de overstyrer noen få koronatiltak og sånn, og i kommuner er det mer uenighet og sånn.
Og jeg tror det vil få mye mer folkelig stille protest mot tiltak. Når du får forbud mot å dra på besøk til folk i to uker, så er det et åpenbart at ikke alle følger det. Og når de gjør det neste gang, så vil enda færre følge det. Og sånn vil det være utover våren at folk vil begynne. Og det er bare fordi at du klarer ikke å holde hele befolkningen. Og det er egentlig bra da at det finnes noe sånn. Jeg leste en aviskommentator i Aftenblad, som sa at
skrev sånn, det farlige med at i Sandnes kommune og nabokommunen så har han oføren valgt å åpne kjenkingen mot smittevernslegensrådet litt tidligere, det var sånn kjenking til klokka ti, og så var han veldig forsiktig men han valgte noe av det da, fikk han kritikk og da var det sånn, det farlige er at dette gjør at folk kan stille spørsmål ved autoritetene
Ja, men det er jo en veldig bra ting at en journalist som skal representere på en måte det maktkritiske infrastrukturen i samfunnet får sitt å skrive at det er farlig at folk stiller spørsmål ved autoritetene. Og det er for den saks skyld at alle verdens snusfornuftige lederkommentatorer blir rasende når opposisjonen gjør politiske ting. Altså, koronatettagene, de er politikk.
Og ingen, hverken Espen Rostrup-Nakstad eller Camilla Stoltenberg eller han Gullvåg, ingen av de mener at de skal være koronatiktator i Norge. De kommer med noe faglig råd som handler om smittevern.
Og så er det opp til myndighetene, de folkevalgte, å avgjøre om kostnaden ved å innføre de tretagene er så stor at det ikke er verdt det. Og det er en kanonvanskelig diskusjon, men den pågår jo hele tiden. Hvis ikke hadde vi bare hatt portforbud og innesperring fra dag 1. Og det har vi jo ikke så. Det pågår jo hele veien en diskusjon, hva er mulig å gjøre?
Og da må det være politikk, og det må være de folkevalgte som styrer noe annet enn alt annet det finnes i skjønnsen. Når folk sier sånn, det må ikke gå politikk i kårene til dagene, så er det en helt latterlig påstand, for det er politikk. Det er politiske valg som ligger bak. Og så kan du si at det er hyggelig at man har så mye tillit til hverandre i Norge, at de fleste er enige på stort og enkelt. Det synes jeg også er bra. Men det kan ikke være illegitimt å være politisk uenig
i at det er riktig eller galt å ha skjenking den ene eller andre uka, og i hvert fall ikke noe helsedirektorat, og folk har jo synes at det har to ulike faglige råd om det. Da må det jo være hva annet skal politikerne gjøre da, enn å velge mellom de to rådene liksom. Men synes du mediene har vært overraskende snille med regjeringen og tiltakene, at ...
i forhold til å være maktkritiske, det er nesten sånn at man er mer kritisk til opposisjonen enn selve regjeringen. Og så synes du at vi har fått overraskende mye medvinner? Ja, og dette er todelt. Det har vært masse kritikk av regjeringen når det kommer til de økonomiske støttetiltakene, hele den siden der, permitteringsordninger,
kontantstøttende bedriftene utbytte. Der mener jeg mediene har gjort en veldig god jobb, og på den importsmitte-biten. Og så helt i starten, det har man helt glemt, at det var veldig etterlyst, hvor er Erna, og nå har Erna forsvunnet. Jeg husker det. Det var på en måte i februar-mars. Jeg tror jeg skrev synkronikk selv. Ja, for nå har regjeringen følget ikke med. Da var det trøkk den veien. Ja.
Og jeg, og bare så det er sagt, jeg tror egentlig det folkelig populære her er å være streng. Altså jeg tror det er et stort mindretall som vil slippe litt mer opp, men de tror jeg er et mindretall. Jeg tror flertallet vil ha strengere tiltak hvis de må velge. Så den ideen om at det er så populært å ville åpne forsjenking og sånn, det er bare tull. Det tror jeg er ganske upopulært, men det er greit nok. Det kan være riktig for det om liksom. Men
Men det jeg mener de har vært for ukritiske på er jo å gå inn i begrunnelsene for på en måte tiltagene, og om de er forholdsmessige. Og der ser vi jo i ettertiden, mye av dette har jo stått i medien etter hvert, og det er jo sånn vi vet om det, men hytteforbudet var for eksempel aldri faglig tilråd, ikke sant? Selv om det var en voldsomt...
om. Stengingen av skolene var vel i utgangspunktet ikke noe faglig tilråd, ikke sant? Så det er sånne type ting hele tiden da, og det er jo, dette er jo ikke eksakt vitenskap, man vet jo at det er nytt å begrense kontaktpunkter, men akkurat hvilke tiltak som fungerer akkurat hvordan, det er man jo litt usikker på. Så jeg mener nok det, og så har vi jo en farlig situasjon når du på en måte kommer med
uansett hvem som hadde styrt, så kommer du i en situasjon der regjeringen egentlig nærmest får åpen mikrofon, holder pressekonferanse en gang om dagen og alle følger med, og ingen stiller veldig mye kritiske spørsmål nødvendigvis, og det blir beskjed og sånn, og de blir helt apolitiske, og alt blir vitenskapelig gjort, sånn at det å stille spørsmål er på en måte tvile på vitenskapen, og det er farlig egentlig, og så begynner man å komme med å få mer inngripende tiltak, portforbud kanskje, og så videre og så videre,
Han skrev veldig bra om den som heter Øyvind Håbrekke som en gammel KrF-politiker og er den tankesminnskapet og kraften at
Mye av disse tiltakene, for eksempel besøksforbud, det strider jo mot ganske menneskerettsprinsipper. Og det er greit, det kan gå til at det er riktig å gjøre sånne inngrep, men da må i hvert fall politikerne i opposisjonen og journalistene etterlyse den menneskerettelige begrunnelsen for de tiltakene. De må jo på en måte stilte veggsregjeringen på det. Det er litt skummelt hvis ingen på en måte en gang tar seg bry om å spørre det.
Tror jeg, så ja. Ja, men det er jo sånn, for Jon Hustad, han var jo her for ikke så mye lenge siden, og han sa jo egentlig akkurat som så det er, at han inntrykket at folk flest elsker dette her. Ja, ja, ja. At de elsker tiltakene, og heller på en måte at det er mer strengt enn at det er mindre strengt da. Men sånn,
Jeg må si at jeg er overrasket, eller er man overrasket, jeg vet ikke, det er jo litt etterpåklosskap også, men at nordmenn er så føyelige og lydige, og det har vært så lite, jeg skulle tro at det ble mye mer protester å ta fra at friheten var noe vi satte så ekstremt høyt, at hvis vi helt enn rokket noen ting, så nå kommer det til å bli en helvete storm med Facebook-gruppe og alt mulig. Det er noe av det, men det er et mindre tall, som du sier, jeg tror også det er det.
Er du overrasket at vi som både nordmenn flest, hvis vi skal bare makronisere, holdt på å si her, eller generalisere at jeg er nordmenn veldig lydige og føyelige rundt disse tingene her, overfor myndighetene da? Ja, men jeg tror også mennesker generelt, altså dette er jo dårlig nytt for veldig mange av oss, men jeg tror folk generelt er mye mer opptatt av trygghet enn frihet.
Og at den jobben for ytringsfrihetsprinsipper, demokratiske, liberale prinsipper, veldig ofte er ikke det som ligger nærmest folks hjerte.
Jeg tror det som ligger nærmest folks hjerte er, har jeg et hus, et hjem, en grei jobb, og ungene mine er trygge, tar de det bra, og så videre. Og det ser du jo i en del autoritære stater også, at for eksempel, ja, det er selvfølgelig en demokratibøyelse i Kina for eksempel, men så lenge det går ganske bra med Kina økonomisk, så tror jeg at de fleste kineser tenker at dette går helt fint. Ikke noe problem å stille, for å ikke stille noen kritiske spørsmål, men å ha noen kritiske spørsmål å stille kanskje, så det er ikke noe stor behov.
Og jeg tror ikke noen er så ulike skrudd sammen. Jeg tror at hvis du leverer resultat, og staten leverer gode resultater, så ja. Og du ser det jo i sånne liberale debatter, kommer det opp et spørsmål om overvåking, personverden,
datalageringsdirektiv, og folk får følelsen av at hvis de går med på å lagre alle sine data, så kan de stoppe fem eller ti pedofile, så gjør de selvfølgelig det. Og spør du folk i Norge, vil du begrense retten til å ytre deg rasistisk, så svarer folk ja på det, på fritt ordundersøkelser. Og folk har veldig enkelt, når de hører noe de ikke liker, så vil de gjerne ikke ha det. Så den der ideen om sånn, nå er jeg så oppsatt av folk som er uenige med sin ytring, så vet jeg at den
Det er ikke helt intuitivt for folk da. Og sånn er det her også. Hvis de har tillit til at myndighetene gjør noe som holder dem trygge, så er det helt greit, tror jeg. Da er det ikke noe problem. Men dette er jo farlig, ikke sant? For problemet er jo ikke de myndighetene de har nå, nødvendigvis. De kan jo være greie og hyggelige, selv om de har noen høyrevidd politikker og det her.
Men har du innført masse lovjemler om kriseberedskap og overvåkning og sporing og portforbud, så vet du jo ikke hva myndigheter du har om 10 eller 50 eller 20 år, og da er skrittene kortere til å ta sånne grep. Og det er derfor det er en litt motbakkejobb å si nei, stopp her, det er ikke greit med portforbud. For eksempel, det skal vi ikke ha, og det kan redde noen liv, ja vel. Nei, det er uansett ikke akseptabelt.
Og det samme er jo med overvåkning, du kan selvfølgelig motverge masse kriminalitet ved å på en måte bare overvåke alle hele tiden, men det er uønsket likevel. Men jeg er ikke overrasket over det, jeg tror egentlig det er veldig frihet, det der med frihet, det tape for trygge, tror jeg i flertallets øyne hele tiden, og det er ikke noe unaturlig heller, fordi at
Sånn som meg og deg for eksempel, vi lever jo mer eller mindre og driver å ytre oss om ting. Men folk flest har jo ikke store ytringsbehovet alltid, ikke sant? Så da er det litt viktigere at de får ha det bra sammen med familien og vennene, og det er kjekt å se på TV og sånt. Det samme med, det der jeg er veldig lei meg for mye av utelivet er stengt, men jeg lurer på hvor mye folk er det som går ut egentlig, og hvor ofte går de ut? Jeg følte jo at jeg var på pub hele tiden, men...
Vi kan ikke sjalle det liksom. Når kan samfunnet åpne og ting bli normalt? Når kan vi smile og le og ta bilder sammen og klemme fremfor hvordan står det til med økonomien vår 5-10-15 år frem i tid? Det er en helt umulig oppgave for mennesker og innbygger å ta også. Der kommer vi over på en ting som jeg synes er veldig interessant. Det er
For politikeren er det en asymmetrisk måte de blir målt på. La oss gå noen år frem med tiden, og så ser vi tilbake igjen. Hvordan håndterte Erna Solberg regjeringen denne covid? La oss evaluere.
Hva er det de blir målt på? Jeg tror de kommer til å bli målt på dødsfall. Dette her blir et numbers game. Så lenge dødsfallene var få, og det var veldig gamle mennesker, og man kan si at dette er noe av det beste per folketall i EU-verdenen, så har de politikerne gjort en toppjobb, en politisk suksess i den COVID-19-perioden her.
Men som du sa i sted, har det her gått på bekostning av arbeidsplasser, økonomi, psykisk helse, alle de her lange arkene som er helt umulig å vite noe om nå, som vi vet at vi vil få en konsekvens og en gang i fremtiden. Med det numberskjema her, at dødsfallene
tromfer da alle andre aspekter, fordi at regjeringen skal jo ikke drive å håndtere økonomien og politikken kanskje om ti år, da er de ute av politikken og hele pakka der. De som er i maktposisjon nå vil jo stå igjen som veldig vinnere, og på en måte ha et veldig god legacy etter dette. Det er en ting som plager meg litt på en måte, hva politikere velger å gjøre når de for eksempel bare
pøser ut penger dit, og for oss må også sitte litt på sidelinjen og lese på, oi, hva har de svære selskapene fått der? Vi stenger ned alt nå, bare for at ingen på en måte skal ha smittet en gang. Så det er sånn, jeg vet ikke hva du tenker rundt alt det der. Ja, altså det er veldig interessant, og det føles jo litt sånn halvskummelt å snakke om, men det som jeg føler er interessant, og dette er på mange måter veldig ubehagelig å snakke om, fordi det er så alvorlige temaer, men
Helsevesenet i Norge har jo egentlig alltid hatt det sånn at de prioriterer mellom å redde liv og at samfunnet skal fungere på ulike måter. Sånn vil jo politikken alltid være. For eksempel så kunne vi jo forbudt alle biler å kjøre raskere enn 40 km i timen, og det ville reddet liv. Men det gjør jo ikke det. Det opplever vi som et inngrep, eller det hemmer bevegelsesfriheten i samfunnet, så vi gjør ikke det. Vi kunne jo forbudt alkohol. Det har vi jo prøvd.
Det vil redde mange liv og være veldig bra for folkehelsen. Men det gjør vi jo ikke. Og vi kunne jo hatt smittevernstiltak hver gang det var influensasesong. Men vi har jo ingen smittevernstiltak. Det er ikke bare at vi ikke stenger ned skolen, eller stenger byen. Men folk vasker seg jo knappe hendene i en vanlig influensasesong. Og det står derfor ikke noen offentlige plakater om det. Så på en måte, vi aksepterer noen hundre dødsfall av influenser hvert år. Gamle folk, syke folk stort sett.
fordi samfunnet skal gå som normalt, og det er julekonsert på Rockefeller likevel. Det er ingen som tar til ordet for å stenge det i en vanlig influencer-song. Mens nå er vi jo inne i en diskusjon der dødstallet, som du sier, er veldig avgjørende, og det er det vi ser mest direkte, det er det vi ser på. Men så er egentlig, uten at noen vil kommunisere det høyt, så er jo alle egentlig enige i
at det er en avveining også bak koronatiltakene. For hvis ikke hadde vi bare holdt skolen stengt hele tiden og sperret alle inne i husene sine og gjort alle de tingene der. Men det gjør vi jo ikke, så alle er enige om at vi kanskje gjør hva som helst for å stoppe korona. Det må finnes en grense.
Men den grensen er så ubehagelig å snakke om, fordi at du sitter på en måte med folks liv i hendene, og det er liksom, skal du akseptere at ok, da dør det kanskje 20 ekstra gamle folk med pårørende og alt mulig, men til gjengjeld redder du den på en måte, du redder et år av livet til alle ungdomsskoleelever liksom.
eller hva om det blir 200, eller hva om det blir 2000, altså skjønner du? Og det der er utrolig umulig, det går ikke å sette pris på liv på den måten, og likevel er det jo egentlig det politikerne og helsebyråkratene faktisk prøver å gjøre, å finne ut hva er forholdsmessigheten utifra dødsfare kontra hvor alvorlige tiltakene er for folk, liksom.
Og den diskusjonen tror jeg, selv om den er ubehagelig, at den kunne kanskje tjent på å ha mer åpenhet rundt det. Og der oppstår det noen litt rare insentiver i politikken. Og det er det der med tall, som du sier, at dødstallet det tikker og går på dagbladet hele tiden.
Mens de der langvarige psykiske effektene for barn og unge da, for eksempel, de er veldig vanskelig å måle. Og det bør ikke vite om 10-15 år om man får en hel generasjon med ungdommer som kan risikere å være litt sånn forkrøpplet da. Og så er det mye usikkerhet der også. Vi vet ikke hvor lenge det varer, men
Vi vet ikke hvor farlig det er hvis vi slipper det løst. Det vet vi helt ikke sikkert heller. Vi vet bare at det er farlig, men på en måte, hva er egentlig scenariet? Så jeg skjønner jo godt at de kaver holder på, så jeg er glad for at jeg ikke har jobben med å drive og veie opp disse tingene. Men det er riktig at vi ser direkte her og nå dødstallet, men ikke de langvarige effektene.
Og det er det ene. Og det andre, det er at når du sitter i et sånt politisk organ, og det gjør jo jeg i Stavanger kommune og skal vete og sånne ting, så er det jo, jeg vet jo det, og jeg har jo av og til det selv, det er jo større skepsis mot noen av de smittevernstiltakene i det rommet enn det som kommer til uttrykk. Men ingen vil jo finne på å være den personen som tør å si «drit i».
Jeg for eksempel må bare si at i perioder når skjenkingen var stengt, men restaurantene var åpne, så har jeg hatt vanskelig for å skjønne at de ikke kan servere vin og øl på restaurantene fram til klokka ti. Det synes jeg er vanskelig å skjønne. Jeg skjønner at folk blir litt verre å ha med å gjøre når de er fulle, og jeg skjønner at kanskje litt flere går på restauranten.
Men det fremstår for meg som en ganske liten smitteskilde, en veldig ubetydelig smitteskilde. Så jeg har egentlig vært uenig i akkurat det, selv om jeg har hatt forhold på å stenge, folk skal ikke gå på byen, det må stenges, men på en måte de tingene.
Men jeg har jo aldri turt å på en måte stå helt for den meningen. Fordi at hvis noen da kommer etterpå og sier da kom det en ny smittebøk og det døde to eller tre eller fire eller ti, så vil ikke jeg sitte med noe ansvar for det. Og det er veldig forståelig. Og på en måte er det sunt også at du er førevarer og at politikerne tar...
trusselen på alvor, men det som taper alltid da, er jo hensynet som på en måte er det daglige hensynet til folks jobber, folks liv, folks psykiske helse, og de tingene er ikke målbare, og de blir du ikke stilt ansvar for. Og det er noe ubehagelig i den beslutningsprosessen, og jeg tror at vi nå ...
Får vi bare be for at den vaksinen er sånn som vi tror den er, og at folk er gradvis vaksinert utover sommeren, og vi kan begynne forsiktig i gjennåpning og sånn. Men,
Jeg tror de fleste vil være enige med meg at hvis koronascenariet hadde vært sånn, vi kommer til å ha korona i samfunnet i ti år fremover, så tror jeg de fleste hadde blitt enige i, dette er veldig uvisst, men jeg tror de fleste hadde blitt enige i, da må vi bare akseptere at det dør et par flere. Og det er liksom ubehagelig, men du kan ikke ta fra alle ungdommer ti år av livet sitt for eksempel, det går ikke. Så det tror de fleste skjønner, men så er jo problemet at man vet jo ikke det, man vet jo ikke hva som skjer, og så videre og så videre. Men jeg synes de har klart seg
Jeg er ikke veldig uenig i de koronatiltakene vi har. Jeg blir alltid litt urolig når det er lite korona,
diskusjon og kritiske spørsmål om ting som er såpass inngripende og omfattende som det er nå, for det tyder på at det ligger noe oppmagasinert skepsis et sted som man ikke får ut. Jeg blir veldig urolig hver gang jeg hører ordet nullvisjon. Da får jeg sånn, oi, en kop som jeg sa, den er ganske bra, sånn det med COVID-19 er liksom som skadedyr i heimen. Når du først har fått det inn dit, så får du det faen ikke ut igjen på en måte, for det er nesten umulig, eller mer eller mindre umulig å bli kvitt. Og det er jo sånn det
Det store spørsmålet jeg tenker på, skal vi bare regne med at vi kommer ut og har COVID-19 i mange, mange år fremover. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Ja, og da må man finne en måte å leve med det på. Og dette gjelder jo også, jeg anmeldte en bok i fjor, en veldig god bok, skrev en journalist som heter Erik Martinussen, som jobbet i klassekampen før, som han hette
Skal huske igjen etter den kampen mot mikrobene. Den handler i alle fall om antibiotikaresistente bakterier som er en ny kjempefare. Og hans budskap er vel egentlig at du bare må akseptere at en del av de sykdommene som antibiotika skal bekjempe, de kan du rett og slett ikke løse gjennom mirakelkurvene antibiotika, fordi at bakteriene utvikles hele tiden. Sånn er det jo litt med virus også. De muterer jo hele tiden, sånn at
og influensa, vi har jo gitt opp å utrytte influensa, det er vel aldri noen som har hatt den ideen, så målet er selvfølgelig å få ting under kontroll og få smittetallene ned, og jeg er helt enig i det, og jeg er enig om vi skal ha strenge tetag og alt mulig, men det er et litt sånn åpent og veldig vanskelig filosofisk spørsmål, hva er målet i den andre enden av det, det er at det dør null, og når de som da dør eventuelt så gamle uansett, vil de ikke døde uansett i løpet av det året da,
Så dette er utrolig vanskelig og ubehagelig å snakke om, fordi det er folks liv og helse, og folk føler veldig sterkt rundt det. Men det er egentlig den type filosofiske vurderinger som ligger bak mange av de avgjørelser som blir tatt uansett. Det bare seies ikke så høyt. Det er så vanskelig å si sosialt, for det er sånn asymmetrisk i hvilket, la oss si, det er hvor du skal ha på deg maske utendørs for du skal levere ungen i barnehagen. De fleste gjør jo på en måte sånn, ok ...
Jeg tror folk flest er sånn på en måte, det er jo denne sosiale skammen er jo en side, men den der, jeg tror det folk frykter kanskje aller mest er den forklaringsbyrden som følger med at hvis noen sånn, hvorfor gjør ikke du sånn og alle andre på en tiltak? For det er jo en byrde, i stedet for hvis du velger å følge på en måte myndighetens enten tiltak, føring eller råd, så har du ikke noen forklaringsbyrde. Det er sånn, ja, men jeg bare gjør det fordi det er det tryggeste, det er forskning, vitenskapen sier det, og myndigheten sier det er det tryggeste. Ferdig forklart. Men hvis du
Men hvis du er på den andre siden, så har du en helvetes forklaringsbyrde. Du skal stå på butikken og forklare hvorfor du ikke har på munnbind, eller på vaksinebiten også, hvis du er en vaksineskeptiker og har lyst til å vente og den type ting. Så har du en helvetes forklaringsbyrde foran deg. Jeg følger stort sett alle de koronatetakene jeg klarer. Jeg er en veldig lydig person på sånt selv. Men det er litt interessant å...
Og myndighetene har jo egentlig advart ekstremt sterkt mot koronaskam. Altså det har jo egentlig vært et hovedbudskapet til Ben Tøye faktisk, at du ikke skal føle koronaskam, og til og med han har gått såpass langt og sagt at det er verre for å bekjempe smitten at folk føler koronaskam. Fordi at da tør du ikke teste seg ofte og sånne ting.
Så han har jo vært veldig tydelig på, nei, det er skadelig, men folk, akkurat den beskjeden går jo ikke ut til folk. Folk skjeler jo ikke hverandre 100% hele tiden, så det er det jeg hører det ikke på. Men jeg må bare si en ting når du sa det med null visjon, for da skal vi ta et eksempel på det som vi synes er, dette er sånn jeg hører i politikken da, og så sier noen i Rogalund fylkeskommune, så har vi vedtatt en null visjon for selvmord.
Hva er det? Og er et samfunn der null personer tar selvmord, er ikke det et totalitært samfunn? Tross alt da, jeg håper jo selvfølgelig at folk ikke tar selvmord, og håper at de får hjelp, og at de kan snakke med folk, alle de tingene som vi går rundt og håper på og vil jobbe for. Det er ikke noe problem å vete en offentlig handlingsplan mot selvmord,
Men det er noe med å innse at verden er ikke perfekt. Det er naturens gang på en sett. Ja, og menneskeheten er ikke perfekt. Sånn at en i en befolkning på mange hundre tusen eller to vil ta selvmord fordi de har det så jævlig, fordi de har opplevd så grusomme ting. Hvordan i alle dager skal staten kunne ha som ambisjon å stoppe det? Skal du si det er bare en visjon og ditt og datt? Men det er likevel noe med...
Det å gi det der inntrykket av at vi kan oppnå den type renhet, og det er litt det samme kanskje med, altså korona er jo veldig sånn, pandemien kan jo ramme veldig mange, og rammer jo egentlig veldig mange. Mobbing også er et eksempel på det. Ja, mobbing, at du skal bli kvitt sånne ting, og det, for meg minner det litt om litt sånn de der venstre ideene som jeg ikke synes er så sunne, som er sånn du skal på en måte nå et eller annet sånn klasseløst samfunn slash frihetens rike, hvor man er der
at kommunismen eksisterer og ingen motsetninger finnes lenger. Den ideen om det er skummelt på en måte, for hva er det det leder til? En annen ting som går litt i samme leie, det er at ofte presenteres det undersøkelser på hvor mange nordmenn som ikke tror på klimaendringer. Jeg synes det er rart at noen ikke tror på klimaendringer, men da er det cirka 10% som ikke tror på det.
Og da fremstilles det alltid som sånn sjokk. 10 prosent, hele 10 prosent. Og så tenker jeg sånn, ja, men 9 av 10 tror jo på klimaen vi har. Så 9 av 10 har jo rett å belegge seg. Og det må jo på en måte være ganske bra. Hva er egentlig måltallet der? Er det null? Alle må mene det samme om dette.
Hvis du har 9 av 10 med deg, så skal du jo ha all den folkelige legitimiteten du kan trenge for å på en måte gjennomføre T-tag. Da ligger jo ikke problemet der, da må jo problemet ligge at politikerne ikke gjør noe. Folk er jo med, 90% er jo med, det er jo enormt mange. Men dette gjør jo ikke Saddam Husseins Irak, så 99,75% mener ikke det samme. Derfor er alt det som er absolutt,
null visjon, det der er litt sånn, den måten å tenke på, er det sånn skummel, for det bare preger en sånn renhetstenking, som jeg tror er det sånn,
når du skal prøve å sette den i livet, vil ikke noen folk på en måte alltid ikke tro på? Ja, for i andre saker og andre spørsmål så vil jo på en måte, det er jo alltid i noen større, både sånn vitenskapelige ting, sosiale ting,
være kontrære personer som på en måte er helt borti hampen stampunkter, som faktisk kan vise seg å være rett da, i enkelte tilfeller på noen ting, og det er sånn så lenge man ikke har stressfaktorer som på en måte er der ute og mener noe motsatt som er kontrære, som egentlig bare prøver hele tiden å
og prøve å stresse og teste etablerte ideer og normer, så vil jo de på en måte, det er jo egentlig et styrketegn, at det er mennesker der ute som prøver å motbevise ting, som hele tiden prøver å si imot, eller finner huller i argumentasjonen til noe vi tror på, eller noe som er etablert. Hadde det ikke vært det, så hadde vi vært veldig blinde for, eller hatt veldig store blindesore nå, tror jeg. Ja, og du kan si selvfølgelig, ja, altså selvfølgelig er det
Hadde det vært et stort problem hvis det var sånn at flertall av nordmenn ikke trodde på klimaendringer, det ville jeg mente var et stort problem. Da har vi et stort folkopplysningsprosjekt på gang. Men hvis 9 av 10 tror på klimaendringer, så på en måte går det greit for meg. Da har jeg ikke noe veldig sterkt behov for å opplyse de siste 10 prosentene. Da kan de få holde på med sitt, og må gjerne stille kritiske spørsmål, og som du sier, prøve å utfordre sannheter, og holde oss litt på tærene om vi skal argumentere rundt dette her.
Men så må jo jobben være å mobilisere de 9 og 10 som er enige til å klare å gjøre noe med det da. Men så den ideen om at du skal liksom inn og på en måte, det er samme, jeg vet ikke om du så han der, han var jo en veldig rar karakter, men han hadde sognepresten i Vestland som ikke ville jobbe sammen med kvinner.
- Fy du mener ikke det? - Nei. - Det var et ganske ung fyr som var veldig konservativ kristne og mot kvinnelige prester. Og så ville han ikke jobbe sammen med kvinner liksom. Og jeg synes jo det er et helt merkelig standpunkt. Men det er jo et standpunkt som eksisterte i hele det norske samfunnet fram til for det er ikke mer enn 50-60 år siden, det var ganske utbredt at kvinner skal ikke være prester.
Og nå virker det som det er omtrent denne ene fyren igjen i Norge. Og da har ikke mer vunnet da, liksom. Er det så farlig at han mener akkurat det? Er det en så grusom? Må han på en måte sparkes? Altså, kan ikke han? Og det er jo selvfølgelig veldig... Det må gjerne krangle med han, selvfølgelig. Men hvor alvorlig er det, liksom? Men hvorfor er det så opprørt at noen mener noe annet enn oss selv? Nei, det er problematisk det der, altså. At folk...
de må på en måte, i hvert fall synes jeg det er rart når du representerer det som er et veldig stort flertall, så synes jeg at du på en måte må klare å forstå at mindretallet trenger en eller annen form for aksept og toleranse. Og selv om du mener at det de mener er helt forkastelig,
Og det er jo det som er så rart, at mange av de som på en måte er veldig opptatt av toleranse, da påstår de, er jo ofte veldig lite tolerante for folk som mener, og det er jo en øvelse, jeg er jo veldig ofte enig med de da, altså i sak, men jeg på en måte ser seg liksom, ja, om det er en sogneprest i den norske kirke,
som mener at han vil gjerne reservere seg for å jobbe mot kvinner, så kan jeg selvfølgelig si at de som er arbeidsgiver kan lage regler og så si at det går greit for meg. Men at han mener det, det var jo rart, men er det så opprørende? Men er det en trend at nå er det en stor bevegelse på gang, da må du kanskje opp på barrikaden, men må du liksom ned og
Det er ikke nødvendigvis det heller, for jeg tenker på en gang med at jorda er flat, der er det jo virkelig noen bevegelser, for det er masse folk, og du går over YouTube, du kan jo kose deg med dokumentarer og det der, og tester, og folk som på en måte fortsatt driver å krangle på det greiene der. Men det er jo litt sånn der til, hvis noen medier, det her er egentlig en god sånn test, synes jeg da, hvis noen mener noe annet enn deg selv, og du merker at du blir irritert, eller at du på en måte blir opprørt av det her,
Så hvis noen sier at jeg tror jorda er flat, så blir ikke du opprørt, du blir ikke sint, du kjenner at den debatten her må du ta. Men når folk reagerer sånn som de gjør på enkelte ting hvor folk er uenige, så er det gjerne fordi at man treffer noe i en usikkerhet, eller på en måte
at man har ikke den forsvarsevne eller mulighet til å argumentere, at det er noen hull i egens tro- og argumentasjonstrekket, at det pirker borti en usikkerhet i en selv. Det tror jeg er så ofte når man reagerer som man gjør. Hvis noen kaller meg...
en voldtektsmann som sier, herregud, jeg har jo ikke noe voldtekt på samvittigheten. Så det er sånn, eller at jeg kaster ut ting som på en måte man ikke kjenner seg igjen i helt tatt, men som noen sier sånn, ja, du er en litt sånn narsisistisk usikker programleder, er du ikke det, Afgang? Så er det sånn, hva faen mener du med det? Hvis det pirker noe borti, hvis noen pirker borti sannheter, eller noe som på en måte ikke resonerer fullt og helt med
med det man tror man står for, så tror jeg man får den reaksjonen der. Ja, jeg tror det er viktig. Det er jo noen type meninger som på en måte går ut i stor grad over andre, og som kan være farlige for andre selv om det er veldig få som har det. Veldig godt eksempel er jo nynazisme for eksempel. Og det vil man jo da la seg opprøre over tro i uansett, fordi det er meninger som på en måte er så...
De vil jo nekte oss og mene hva vi vil, og de vil jo på en måte frata menneskeverdet for en del folk. Selv om det bare skulle finnes 100 nynasistere i et samfunn, så kan det være ganske problematisk. Men det opprører ikke emosjonelt, gjør det? Du har lyst til å gå inn og diskutere og argumentere for det. Du greier å holde deg kjølig i en debatt med en nynasist. Ja, nå har jeg ikke hatt så mye...
møtt så mye nynazister at det gjør noe sånn i debatt liksom, men ja i teorien men kanskje det er nok ting der som jeg kan bli mer, det finnes jo ting jeg blir oppriktig veldig provosert over, og det er jo ofte sånn ting som jeg opplever sånn dehumanisering og sånn, men jeg er enig at akkurat det der med at det er så farfetched på en måte, så du kan bli skremt når du ser de gå i gatene liksom det kan du bli redd for på en måte, men det å
ja, det der å da si opp på en debatt på den måneden, ja. Hvis du hadde møtt Vigrid hos Fredrik Solvang, så ville det jo gjette meg til at du ville stått mye kaldere og på en måte nøytralt der enn hvis det for eksempel var snakk om å sette opp vindmøller eller et eller annet sånt, for det er jo en ting du har vært engasjert veldig i på en måte hvis du hadde satt opp det i nabolaget ditt da.
Ja, jeg vet ikke, det er avhengig litt hva de sier. Altså, jeg kan på en måte hisse meg opp over sånne ting også, men ja, kanskje viger det på en måte så autrert aktør da, at du føler liksom du kan beholde litt av den roen liksom, men jeg tror også det er viktig det der, det du sier med usikkerhet, jeg vet ikke nødvendigvis om det er sånn at folk liksom treffer nødvendigvis et svagt punkt, men det er jo det at vi er, føler jeg, ofte for dårlig opplagt til å argumentere for tingene man anser som selvsakte.
Sånn at ting vi er litt mer i tvil om da, de kan vi kanskje egentlig ofte ha mye mer argumentasjon rundt, så må vi diskutere det mye, men ting vi bare anser for å være helt sanne, de blir vi kanskje helt forferdede over, fordi at
Vi er ikke på en måte trent til at noen stiller spørsmål selv med det, og har egentlig ikke noen god svar. Fordi vi har bare vett at det er sånn. Så vi har ikke tatt oss det brye. Og jeg tror at du hele veien er nødt til å ta deg det brye på en måte. Og jeg merker av og til sånn at når jeg... Jeg kan så ofte skrive bare sånne...
klassiske venstre sier sannheter, at du skal dele en artikkel i klassekampen, så bare skriver sånn er det, og sånn er det. Og så kommer det av det høyre folk under deg og spør, er det virkelig sånn og sånn? Og noen ganger er jo det sånn.
Ja, er det det? Stemmer det? Og da er det jo det at du har parolegrunnlaget inne, men du har egentlig ikke tenkt så mye gjennom. Og alle har det jo til større eller mindre grad, ting du er helt sikker på, de bare gønner du på med. Du gidder ikke å
selv rannsaker de hver dag, det blir sikkert umulig å gjøre i praksis, men når du da møter motstand, så kan du ofte bli helt parkert, for at du er bare, jeg har egentlig faktisk ikke tenkt på det før, og det er jo litt sånn ubehagelig på en måte. Jeg merker det faktisk en ting når jeg
Jeg mener jo at, og dette mener jeg altså, jeg mener at Trump-bevegelsen på en måte er basert mye på rasisme, at det er mye rasisme der. Og det anser jeg for å være en ting som nesten alle mener. Men i det siste så har noen sånne folk på Twitter sagt sånn, Trump er ikke rasist. Og mener du med det? Og da merker jeg at
Nei, hva mener du? Og jeg klarer å komme opp med en begrunnelse, men jeg må faktisk sette meg ned og finne de ut. Jeg har ikke det inne, det er bare sånne ting jeg slenger ut. Fordi jeg anser det for å være så selvsagt, så det kan jeg bare hive rundt meg med.
Men så kommer noen og sier sånn, nei, jeg er ikke enig i det, jeg synes ikke han sier noe rasistisk. Og så må du jo finne frem det der Mexicans are rapists, og da er det jo mulig liksom å vise hvordan det fungerer, mener jeg, og argumentere for det. Så jeg har ikke skiftet mening om det, men jeg må jo ta meg selv i at det er en typisk påstand som jeg kan anse som så trygg, at den bare slenger ut, og så, å nei, det viser seg at det er...
kanskje jeg hadde ikke så god dekning for det i gjerningshøyeblikket, selv om jeg klarer på en måte ikke på å komme og forsvare det. Det er akkurat det samme som det der, du kan navnet på fuglen, men du vet jo ingenting om fuglen. Du kan ikke fortelle hvor den bor, hva spiser den, hvordan oppfører den. Det merker du når du har barn. Når barn spør deg om noe i naturelementene, så vet du hva det er, men hvorfor gjør den det da? Eller hvor sånn...
Spør du så jævla mye da? Du greier ikke som far, eller du utgir deg selv for å være en autoritet, eller du kan vet hvorfor månen påvirker flo og fjær, men hvorfor det? Jeg vet det bare. Ja, ja, ja.
Og sånn er jo den funksjonen der i politikken er ekstremt viktig, for du går deg veldig fort fast i sånne faste tralter i politikken. Og på en måte da sier man sånn, nei, sånn må det være liksom. Og så er jeg på spørsmålet, hvorfor må det egentlig det? Må det egentlig være sånn? Der er det sånn, det er et sånn kompleks man har i politikken i dag, det er det man sier sånn,
Venstre har til og med dette som slagord på lag med fremtiden. Så det som er fremtiden, det er veldig bra, men det på fortiden, det er veldig dårlig. Så er man ofte sånn, alt var ikke bedre før. Fremtidsoptimisme, det er litt puss i grader. Ja, men alt var ikke bedre før. Ja, jo, ok, var ikke noe bedre.
Det var ikke mange ting som var bedre før. Det var mer likhet, og var ikke det bra? Så på en måte, du har mange sånne postulator som du bare hiver ut der, som er sånn, ja...
Er det egentlig sant på en måte? Og der tror jeg ofte man har en funksjon å spille i politikken, fordi folk går seg jo inn i politikken. Spiller du noen rolle hva partiet du er fra, kommer du inn der og sitter på møter med de samme folk, og i ti år så blir det jo de folk som liker og liker hverandre. Det er ingen som er vaksinert mot det. Sånn blir det. Så da er jo nettopp det å klare å stille de spørsmålene, må vi egentlig gjøre det sånn?
Det er ganske viktig. Kan man si det samme om Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, at hvor mye Arbeiderpartiet er det lengre, og hvor mye er det et Kristelig Folkeparti som er vel som opptatt av nesten av islam som kristendom? Ja, det er veldig interessant det der på en måte hvordan partier er i endring. Jeg synes jo Arbeiderpartiet er veldig opptatt av det. Jeg tror alle nordmenn er
De er opptatt av det partiet de selv stemmer på, så de er opptatt av Arbeiderpartiet. For det er det norske partiet. Så alle i Norge på en måte føler seg ei og skapt Arbeiderpartiet. Fra øst og vest og høy og venstre. De føler at når de har sviktet meg på en eller annen måte, jeg føler jo ikke at Høyre har sviktet meg, det driter jo ikke Høyre med det på en måte. Ja.
Mens Arbeiderpartiet føler jo liksom de har bevegt seg vekk fra et eller annet i merken de burde, sånn tror jeg veldig mange har det. Så har du også bakgrunn fra AUF da, det er jo det som nevnes da. Ja, og når du er på venstre siden så står du jo på en måte litt nærmere og sånn, men jeg tror mange har det sånn altså, så må jeg ikke ha den bakgrunnen. Men det jeg opplever på en måte at har skjedd der, er jo at de er det partiet som har blitt rammet hardest av den vendingen i politikken som er liksom bort fra det folkelige og inn i den profesjonaliserte politikken.
Og alle partier har blitt rammet av det, og det er ikke sikkert Arbeiderpartiet er verst i klassen, men de var noe annet. Sånn at deres identitet var så ekstremt tett knyttet til å være en maskin for vanlige folks innflytelse i politikken. Og det ligger jo i navnet, sånn at du kaller deg jo Arbeiderpartiet, du sier «Dette er de med for, arbeiderne».
Og det er ikke bare alle partier får gode formål, det er partier for disse folk. Og når du da opplever at det skjer et skifte i hele politikken, men også i Arbeiderpartiet, av hva slags skikt med folk det er som på en måte sitter og styrer og holder på å forvalte og sånn, da blir det ekstra ille for Arbeiderpartiet, for de har egentlig lovt folk, bare det navnet er et løft om noe annet. Mens Høyre har jo aldri lovt folk ...
at de skal ha vanlige folk i ledelsen, så det er ingen som vil bebreide det, høyre for det på en måte. Og Arbeiderpartiet er en særklasse når det kommer til det, fordi at de har bygd opp en så enorm kapital ute hos folk som har vært forsvarer, som skjønner det vanlige folk mener. Og når de da ikke gjør det, så føler man
at noen har sveket deg, du har mistet noe. Er ikke det ekvivalent hvis Høyre hadde gått med eiendomsretten og med at det blir mindre konservative og sånn, så da ville jo Høyre velge, hva skjer her nå da? Dette var jo ikke det partiet ble kjent med da. Ja, jeg tror i hvert fall at Høyre ville miste, altså i 2005 så var det jo veldig mange rike mennesker som for første gang ikke i hvert fall kom støtte til Høyre, men til FRP.
Og det var jo fordi at Høyre hadde såd i regjeringen med finansminister i fire år, og ikke kuttet i formue-skatten. Og det bryter jo med de menneskenes viktigste saker i livet, nemlig å betale mindre skatt på egen formue. Og da ville de gi penger til FAP et sted, for de var tydeligere på det som var viktig for meg og min familie, som Steinar Hagen sier. Så det er noen sånne ting, men jeg tror også at det er litt forskjell. Dette høres litt slemt ut mot Høyre, for det er masse Høyre folk i Norge, og masse greie folk også, men...
Jeg tror mange av de folkene der, de aksepterer litt slingere valsen fra Høyre, mens jeg tror veldig mange av de på Venstre siden, og særlig kanskje i Arbeiderpartiet, de føler seg dypt og ekte svek i sjelen når Arbeiderpartiet går bort fra noe de tror at Arbeiderpartiet skal stå for. Mens jeg tror nok at en milliardær i en sånn milliardærfamilie som alltid har stemt Høyre, han liker kanskje ikke at Høyre...
ikke gjør ditt eller ikke gjør datt, men han kan leve med det, for det er på en måte et greit verktøy å ha i kassen. Men kanskje FRP er et bedre eksempel der, for der tror jeg veldig mange FRP-velgere har følt seg sveket av både at de har lagt seg litt på rygg med regjeringsperioden og denne her
hysteriske byttehandlene gjorde med Venstre, at de bytta flyktninger mot sprit og snuser, og så tok det som en seier. Begge to gikk ut som to seierende
Det var jo bare pinlige øyeblikk i norsk politikk. Ja, det var det. Men det som er med FAB, alle høyrepopulistiske partier, FAB er jo ikke så glad i det begrepet, men jeg mener det bare må finnes i det, men alle høyrepopulistiske partier, de suksess, det består i at de klarer å stjele venstres politikkverdier og velgere på en eller annen måte.
Sånn at FAP har jo med det der for folk flest, de har vært veldig opptatt av eldreomsorg, der har det egentlig vært et velferdsparti, ikke sant, bruke minstepensjonisten og sånn. Og Carli Hagen sa alltid at FAP, vi skal ligge midt mellom Høyre AP og
Og det er jo ikke sant, men det var hans inntrykk. Og så holder de alltid en sånn møte 1. mai. De er det eneste andre partiet som har et opplegg 1. mai utenom Venstre siden. I Drammen da, den folkeligste av alle byer på en måte. Og der skal Siv Jensen holde tale hvert år og sånn. Og da deler de ut et vers fra Internasjonalen. Det er det andre verset handler om statens lover og skatter og sånn.
Så de er opptatt av det, og Trump er opptatt av det når han snakker om the forgotten men of America, så det er bare et slag hos ministerene fra Roosevelt, og tidssvarende så holder man på sånn. Men når FAB har gått i regjering, så har de på en måte gått bort fra det og akseptert veldig mye av den mer liberalistiske delen av politikken, og det er jo den de har fått gjennomslag for, for det er jo den høyre er mest interessert i også, kutte i arveavgiften og sånn og sånn.
Og FAP-velgerne, mange av de som var i FAP før, de var egentlig på jakt til noe annet, tror jeg. De var egentlig på jakt til et slags sosialdemokratiske parti med konservative på grensen reaksjonære verdier. Og det partiet der, det har på en måte FAP, de har kanskje noen reaksjonære verdier igjen, men de har ikke noe mer å tilby, og da raker det litt, tror jeg, i tillegg til at det har gått i regjering og sånn. Så de klarer ikke lenger å spille den rollen som et
alternativ for desilusjonerte sosialdemokrater og bygdefolk som er på en måte veldig opptatt av den lille mann, fordi de sitter med makten og sitter med høyre og gir skatter til de rike og sånn skatteletter. Men det klarer jo Senterpartiet nå, ikke sant? Så de kommer jo inn i den posisjonen da. Og Arbeiderpartiet har jo den posisjonen delvis alltid da. Hvorfor er det sånn at populismebegrepet alltid blir klistret til høyresiden?
Nei, jeg har jo alltid kalt meg selv populist lenge, så jeg har vært opptatt av det. Populismebegrepet kommer jo egentlig fra venstresiden. Det er jo et venstresidebegrepp historisk, og de første populistene er jo på plebeierne siden gamle Roma og sånn. Men så er det i moderne tid knyttet veldig til noe som heter People's Party i USA, som er forsøkt på å etablere et treieparti, som var ganske vellykket på slutten av 1800-tallet, starten av 1900-tallet.
Og det er jo et venstresideparti. Og i USA så er populisme et begrep som knyttes til venstresider enda. Så da snakker Obama om seg selv som en populist candidate for eksempel.
Og da er ideen liksom mer populismens innhold da, at du skal ha politikk som er til for, som på en måte genuint gangen interessene til folk da. I samtiden, det slutter. Ja, ikke sant. Mens populisme i Europa er veldig knyttet til form, hvilken retorikk har du, på en måte konstruerer du fiendebilder og alt mulig. Men
Men jeg mener at Venstre sier å er iboende populistisk. Altså et program som handler om å ta fra de rike og gi til de fattige, er et populistisk program i mine øyne. Så en kver form for sånn utjevningspolitikk
vil være populistisk og en kver form for politikk som har som mål å styrke folkemakten på bekostning og pengemakten. Alle disse tingene her, det er populisme i mine øyne. Men så har jo populisme kommet til å bety i Norge egentlig politikere som er uærlige da, som på en måte sier noe annet, prøver å være populær, alt mulig. Men jeg mener at vi må vinne tilbake det populisme begrepet. Det er ikke så farlig kan man kalle det, men man må i alle fall akseptere å bli kalt populist. Fordi at
Hvis det er en ting jeg er sikker på, at det er et blindspor for venstresider, så er det antipopulismen. Og antipopulismen er en ekstremt farlig ideologi, vil jeg bare si, som handler om at folk er for dumme, for korttenkte, for sneversynte til å ta gode avgjørelser. Og derfor må en eller annen form for elite, som jo selvfølgelig utnevnes mest av seg selv, men gjerne på vegne av folk, de må flytte befolkningen
beslutninger vekk fra folket. Kanskje la bruke oljepenger, for da vil jo folk kreve at de brukes til alt mulig tull. Så derfor må vi innføre regler. Men mellom siden i EU så fikser EU litt for oss på hvordan det kommer direktiver derfra. Flytte makt over til domstoler, byråkrater, den type ting. Helseforetakene skal ikke styres av folkevalgte mennene, profesjonelle styre mennene. Og den antipopulismen,
den er døden for venstresiden, fordi venstresidens prosjekt alltid vil være avhengig av å mobilisere vanlige folk der ute mot kapitalkreftene, for høyre er jo det greier å stole på kapitalkreftene, det er jo færre folk med mer penger og makt i det da. Mens for oss må det jo være liksom folkerikt for at det skal gå, og
Og da er å være på lag med de antipopulistene, det tror jeg er livsfarlig da. Så Venstre sier på en måte, jeg har sagt det da, at mitt eneste valgløfte så langt, er at jeg skal bli kalt populist hver dag frem til valget 13. september. Og det går forbausende bra altså, fordi folk kaller jo alltid ikke like for populisme om dagen. Så det går ikke en dag uten at det er noen som kommer inn og mener at et eller annet jeg mener er populisme da, på Facebook eller Twitter. Det skjer for meg hver eneste dag. Det har ikke blitt tatt.
på da, det er jo en safe ting å si med tanke på hva du kaller flask og sånne ting, det er jo
begynner folk å lære av valgflesk og sånne ting nå, eller er det, jeg vet ikke? Nei, altså, folk lar seg vel lure alltid, tror jeg, men de gjennomskriver jo ting, altså det er jo det som er regjeringslittasje, at de gjennomskriver folk i løpet av perioden, og nå vil det være vanskelig for Høyre og FAP å love gull og grønn og skog, og så er FAP, prøver jo i opposisjon å på en måte reise skjæringa igjen, men det er jo umulig, for det er det også de regjeringene de er med å styre. Men jeg tror nok mange
som nå strømmer til Senterpartiet kan finne på å få sine forventninger og skuffer når Senterpartiet kommer i regjering. Det tror jeg sannsynligvis vil skje da. Så det der er jo en evig dynamikk da egentlig, for det ligger jo i politikkens natur at du
Egentlig så skal det på en måte være sånn at du lover mer enn du kan holde, for du skal jo gå til valg med et program på hva du vil, og så vil du jo ikke klare å gjennomføre det, for det er masse motkrefter i samfunnet. Men antipopulisme, jeg tenkte på i sted, er det det samme som teknokrati på en settvis? Ja, langt på vei, og det baserer seg jo på en sånn folkeforakt egentlig,
og at folk er uegne til å styre, eller i hvert fall såpass uegne til å styre at vi må prøve å på en måte holde beslutninger under de.
Og før i tiden så var jo dette veldig rett frem. Da var folk som var mot folk, holdt på å si folk som var mot folkeutstyret, de var jo bare mot demokratiet. Så nei til stemmerett. Eller kanskje mindre færre grupper skulle stemme. Og i USA er det jo litt av det med sånn voter suppression og sånt. Da er det jo mer et sånt uttalt mål for å hindre valgeteltagelsen. Men det har du jo ikke i Norge i dag, for alle aksepterer jo stemmerett, men ingen prøver å sabotere at folk skal stemme. Men det som i stedet skjer i Europa og Norge er jo at du flytter oppgaveordninger
oppgaver ut av demokratiet. Sånn at ting som før ble bestemt på Stortinget, i økende grad bestemmes for eksempel i EVVS, eller i domstolene, eller av byråkratiet, og store beslutninger
tas gjerne uten å involvere folk. Et godt eksempel på det er egentlig, dette er jo gammelt, men det er for Stoltenberg-regeringen, den første delprivatiserte de jo statene, og det hadde de jo ikke gått til valg på selvfølgelig, for det ville jo bare vært et valgnederlag. Og så tappte de jo valget rett etterpå, de ble jo straffet av velgerne for det. Men det gjorde de bare, så var det gjort. Det er jo ikke så tydelig på at folk hadde noe ønske om det, da ville de vel sannsynligvis gått til valg på det da, hvis de trodde det var populært.
Sånn at det på en måte, og det er de store breie forlikenes logikk, de er ofte å gå verne politikerne mot folket. For hvis alle politikerne går sammen om et sånt forlik, da kan jo ingen egentlig klage på det. Så det er en sånn idé om at folket er skummelt, og at folk flest vil på en måte ta feil avgjørelser. Mens jeg har motsatt tro, jeg tror at i lengden vil folk flest ta bedre avgjørelser enn ekspertene, de som kan det.
Så det er det på en måte motsatte. Men folk tar jo feil hele tiden, selvfølgelig. Men i lengden har de bedre peiling. Hvor lenge kan du holde på egentlig? Jeg lurer på om jeg må stikke nå. Jeg skal ta et fly fem. Du skal ta fly fem, ja. Jeg trodde du skulle til ytringsfrihetskommisjonen. Nei, ikke denne gangen. Jeg ble sensuvert. Nei, det er jo ikke det. Du ble kastet ut. Nei, det er jo ikke det. Det får vi få prate om det neste gang, hvis det blir en anledning for det. Men tusen takk for å prate.
Ja, jeg liker meg det. Veldig, veldig hyggelig. Det er jo best når man bare på klaren kan lene seg tilbake her og notere litt på arket, og gjesten bare kjører på med skravlekjøret. Herlig det. Vi håper vi får til mer prater. Det var gøy. Ja, så var jeg. God tur hjem igjen. Takk.