Thomas Giertsen | Kreativitet, Hvordan Utvikle Seg, Frykt og Nervøsitet, Nesepusting, Humor Før v Nå

Jeg hørte på den episoden med hun Marit Kolby. Ja, det er kult å ha henne der. Helt topp. Ja. Men... Jeg ble veldig inspirert. Jeg ble veldig inspirert. Men... Hun sa jo det at... Eller, jeg gikk inn på bloggen hennes. Hun tar en egen blogg, var det ikke det? Hun har et annet etternavn også. Ja, det er et gammelt etternavn. Nå er det bare Mari Kolby. Men den bloggen har begge navnene, tror jeg. Jeg bare tenkte på det du sa med biffspisingen din. Hun... Hun er jo tydeligvis veldig fan av en som heter Michael Pollan, som er journalist og som har skrevet mye om mat. Og hans helt sånn destillerte outtake, der er jo «spis mat, ikke for mye, mest planter». Så tenkte jeg på den biffspissingen din. Ja, det har gått ut. Neste bekymrer jeg deg litt for det. Jeg bare tenkte, du spiser jo... Så hardt. Jeg har tenkt og tenker fortsatt at et variert kost å lavere. Det er det jeg er enig i. Jeg er veldig omnivå. Jeg får i meg veldig mye karbohydrater og har alltid gjort det. Men jeg tenker alltid at biffen er den som på en måte... balansere vekta riktig for myndighet, sånn at jeg føler det er så mye prosessert og karpo i ellers i kostholdet som sniker seg inn overalt, at den kline biffen justerer opp for alt drite jeg spiser ellers. Åja, men du vil ikke heller spise mer av råvarer, altså nettopp ikke prosessert, det har jeg også veldig tro på, men du vil ikke spise bare mer varierte råvarer da? jo det råvarene spiser jeg vel mest til middag egentlig jeg lager alltid bare bra ting til ungene som råvarer fra skrets alle og sånn når jeg sier prosessert så tenker jeg mer sånn Ikke sånn fast food, ferdig greie. Jeg tenker kanskje litt mye brød, kornting, bakst, som jeg kan kose meg med, som ikke er sånn fabrikert greie. Men baker du brød selv? Kona gjør det. Kona gjør det, ja. Så det er... I brød-sjangeren veldig bra. Ja, alt er bra. Råvarer og alt er hjemmelaget, og det er veldig lite seg ferdig. Men i min verden er det på en måte bare den... For meg justerer biffen alt i riktig retning. Der har jeg paleo-instinktene i takt. Jeg får inn akkurat nok fett, proteiner, og tyggemekanismen og hele pakka. Det føler jeg komplementerer alt. Jeg skulle gjerne spurt henne, eller jeg lurer på hva hun... tenker om... Hun var jo... Hun satte jo ikke foten ned for den biffen din. Nei, det var med på mettet fettbiten. Det er jo der man lurer på hvor farlig er rødt kjøtt og mettet fettbiten, ikke sant? Ja, det har jeg forstått går mye i forhold til kolesterol og sånn, men det som jeg... - Lurer på om det er den kreftdelen som de nå knytter rødt kjøtt, eller muligens knytter rødt kjøtt til, tarmkreft og sånn. Jeg skulle gjerne hørt hennes synspunkter og tanker rundt det. Det må du få tilbake, ellers får du ringe og spørre. Kan du gjøre begge deler? Kanskje jeg kan maile, har du mailen hennes? Ja, selvfølgelig. Da må jeg maile henne. Du kan komme og møtes i studio her, så kan du ha en Q&A med henne, så får jeg litt innhold her. Ja, det er jo gjerne for meg. Du spurte jo om, jeg lærte masse av den podcasten, jeg synes det var kjempebra, men det var noen spørsmål, og i tillegg også en ting som jeg, ærger meg over hvorfor du ikke spurte om hun sa det er en kyllingprodusent som er Sertifisert og godkjent. Og hvorfor sørger jeg? Hvilken er det? Sa hun det? Det fikk ikke jeg med meg. Nei, hun sa det. Hvis du har fått en tid for hver gang ting ikke har fått meg og gjester har sagt, så har det vært riktig. Du har en samtale på en kasse, så hører du ikke etter. Du vet jo at det er en multikultørøvelse det her. Jeg må holde ordentlig med datamaskinen at den ruller og går. Jeg må tenke ut hva er det neste spørsmålet. Og så er det siste øvelse å prøve å holde fang opp det siste som ble sagt. Og så har du to tanker i hodet, for du har noen spørsmål du vil stille, og så må du kanskje få kaste de og lage et nytt spørsmål. Så det er ganske tricky. Jeg trodde det her med podcasting var jævlig enkelt første gang jeg satt meg ned med det. Nei, det skjønner jeg faktisk at du sier, og det har du rett i, og det tenker man ikke på som lytter. Så jeg ser det. Men jeg tror også at det virker, denne podcasten, når jeg har hørt på noen episoder, så virker det veldig sånn, Ja, samtaleaktig og veldig lite planlagt da. Så dermed så tenker man, ja, men da er det vel all mulig grunn til å bare høre etter, og at det er det som genererer de nye spørsmålene. Men du har en liten plan. Ja, jeg må ha en liten plan, for det er noen ting som er vanskelig, og da vil jeg gjerne huske de gode spørsmålene og sånt. Og så er det mange ting jeg ikke kan så veldig mye om, sånn spesielt politikk, så har jeg ikke lyst til å drite meg ut heller. Og da har jeg lyst til å fremstå litt smart, men ikke for mye notater, så du drukner i det, noe jeg ofte gjør. Da blir det sånn der, hvis det blir for mye ned på denne remark-ballen her, så blir det, jeg kan se for meg holde foredrag, eller et sted hvor du har for mye notater, og du rekker ikke å kikke ned og finne det neste punkt du skal se på, så du må ha noen store ord. Så det samtalen blir for det meste til der den er, men det er jo mye lettere når du er komfortabel med emnet, sånn som musikk, så har jeg på en måte... Det faglige og erfaring og alt i bunn. Så der går alt på autopilot, og da kommer nytt spørsmål og det slapper av mye mer. Men til andre ting vil jeg prestere samtidig som jeg skal lære, så det er en vanskelig greie. Det ser jo så lett ut for de som er gode på det. Ja, men jeg er helt enig med deg, og jeg har full respekt for det, og ydmyk for problemstillingen. Det første beskjedet jeg satt meg ned og tenkte sånn, ser så lett ut Joe Rogan og alle de amerikanske gjør det, så satte jeg meg ned og sa ikke gjesten noe, for jeg var så tenkt at gjesten kom bort og plapper og skravlet, så så bare gjesten på meg, ventet på meg, og jeg fikk helt panikk. Helt panikk. Men det tror jeg også er litt sånn, altså amerikanere generelt er jo vant til å prate lett og fort og uanstrengt med ganske mange mennesker og folk de ikke kjenner. Og de har det litt mer i blodet. Så her kan du fort få nordmenn som egentlig kan og vet veldig mye og er veldig kompetente, men som ikke har den sosiale muskelen som gjør at de også omsetter det de kan og vet til en sånn type lett samtale som du har her. Så dermed kan du komme i den situasjonen. Men jeg vil bare gjette at at det skjer oftere her enn med amerikanere for eksempel. Ja. Så du den der treholdte... Har du sett treholdte... Nei, jeg har ikke det. Nei, det var masse... Jeg likte veldig godt å se på den, men... Der er jo hun, da Trenholt bodde i New York, så jobbet jo FBI, og det var en veldig liten avdeling i FBI som skulle jobbe med å spionere på Dottiralt, eller å spane på han. Så bestemmer de seg for at han har kjøpt en leilighet, og så drar de tre der man har kjøpt den leiligheten og ser oi, det er en leilighet to dører bortenfor, den må vi kjøpe og så bestemmer de seg for å kjøpe den og så har de en plan om at hun ene skal være inne i leiligheten hele tiden og bare ikke gi seg til kjenne, og han skal ikke se henne, så hun skal bare kikke på han i nøkkelhullet hele tiden. Men så, også en dag, så står hun og ser, og så, ok, der tok han heisen ned, nå går han på jobben, da kan jeg gå på jobben, da kan hun dra til FBI. Og så stiller hun seg, trykker på heiseknappen, og så kommer den opp igjen, og ut kommer han til alt. Rett i fleisen på henne. Og da... Han er jo sånn hyggelig utadvent person, så han begynner å prate med henne. Og hun, amerikaner, det samme, så responderer med masse prat i stedet for bare å... Hvis du er norsk, så kunne du bare sett ned i bakken. Og mange personer ville gjort det, men hun var sånn... Da går den høflighetskonvensjonen begge veier, og dermed så må FBI legge om strategien fullstendig, fordi de da plutselig har jo bondet, han begynner å, og så smekker døren bak henne, og da har ikke hun nøkkel, så da begynner han sånn, ja jeg skal følge deg ned, dårl meg ned, han kan låse opp for deg, og så etterpå, på ettermiddagen da, så kommer han tilbake og sier, hei du, her er kona mi, hun kjenner ingen her, kan ikke dere bli venner? Så plutselig så er det jo, plutselig så må jo FBI legge om strategien fullstendig, fordi Dels fordi Arne Trehalt er Høfløy-møtekommende, og dels fordi hun responderer med Høfløy-møtekommende. Så det lille øyeblikket, det er en storiemessig ganske interessant og artig vending i den historien. Jeg har ikke sett dokumentaren, ikke hørt den historien før, men det er jo som amerikaner, det er for at vi liker amerikaner så godt, for det er så enkelt å snakke med dem, for de tar seg av mye av samtalen. Hva er ekvivalenten til det i Norge? Er det vestlendinger, bergensere, nordlendinger kanskje, som også kan holde den der... greia i gang, som på en måte autopilot? Jeg vet ikke, men det er noe med jeg husker jeg var på løpene var på Amanda-prisen eller et eller annet sånt nå, og jeg blir fort litt stresset i sånne sammenhenger og så stod jeg i heisen, og så kom Harald Svartin, jeg kjente ikke han i det hele tatt men liksom visste jo hvem han var og han helt sånn superenkelt og lett begynner å prate sånn med største selvfølgelighet, og gjør det bare dødssykkelig inni heisen der. Og jeg tenkte bare, herregud, det der skulle jeg vært bedre på, gitt. Det gjetter meg frem til at du var ganske komfortabel med småttokk. Jeg kan være det, men jeg kan også bli motsatt. Er det veldig personavhengig? Det er litt dels det, og litt dels settingen. For eksempel, jeg er ikke noe glad i å... være på utesteder hvor det er mye støy og musikk, og du ikke kan komme noe og prate om noe ordentlig. Det kan godt være små, lette temaer, men det må være en ordentlig samtale. På byen og sånn føler jeg at det blir veldig fort sånn bare sånn utveksling av energi, nesten bare lyder og litt skumping. Det er ganske redusert hva det er du klarer å få over. Ja. Så det er mye mer kroppsspråk og lyder enn reelt substansielt innhold. Og det synes jeg er dritkjedelig, så det liker jeg ikke. Da vil jeg mye heller sitte... ved et bord og gjerne spise mat og middag og sånn, det synes jeg er en mye bedre setting. Men hvis jeg sitter ved siden av noen jeg ikke kjenner, da pleier jeg å klare å få til den samtalen. Det kan jeg få til. Men er det en aldersting? For jeg tror jeg likte bedre den hagefesten eller den sammenkomsten eller en sånn stor fest, gå rundt og mingle at du kunne forlate en samtale veldig erført, og finne noen andre mer interessante å snakke med. Det var jo sånn... dynamikk med mange mennesker i et rom, og jeg synes det var veldig jeg likte veldig godt det, og liksom var det ikke vanskelig å småtalk og snakke med damer og alt, men det var veldig enkelt, men jo eldre jeg ble, jo mer setter jeg pris på de små møtene, og jeg missliker veldig å dra et sted hvor jeg kjenner to, og de to jeg har lyst til å snakke med, de blir oppholdt av noen andre hele tiden, så jeg må hele tiden bruke hele kvelden på å bli kjent med masse nye folk som ikke har kommet til å møte igjen siden. Du må høgge deg frem i Høggebort Vilnisse, mener du? For å komme bort til de to der borte? Ja, men den nære settingen som du snakker om, den minglefesten, den synes jeg er helt jævlig. Fordi der skal du dels, da står du og prater med noen, skal du prøve å ha tilstrekkelig oppmerksomhet og tilstedeværelse i den samtalen, samtidig som hele tiden går noen bak og rundt, og som hilser deg hei, hei, hei, hei, så skal du liksom både ikke ignorere dem, og samtidig være fokusert i, det er en helt sånn umulig kombo, det synes jeg er skikkelig vrin, så da blir du bare stående, og jeg synes det er helt jævlig. Det var lenge siden jeg har vært på det selv, for nå er det tre år siden jeg har vært på noen slags fest eller sammenkomst. Men det har vært for min del en velsignelse med koronaen for meg. Virkelig. At sånne arrangementer, at ikke jeg har blitt mas på, hvorfor kommer du ikke? Vi må være der alle sammen, vi må stille opp, kom igjen, bli med. Nei, det er virus. Vi trenger ikke. Jeg har en sånn kompis som jeg prøvde å adaptere. Han er veldig knallar på det. Men jeg begynner å bli bedre på det. Han sier sin første impuls på invitasjoner. Hvis det er en eller annen ting, middag, fest, besøk, vendepar, whatever. Hvis han er på en nei-følelse med en gang, så sier han bare nei. Uten å forklare noe. Han sier bare nei. Nei, det er ikke interessert. Jeg har ikke lyst. Det høres litt fristende ut, men Det kommer bare litt an på hva slags leggning man har, tenker jeg. Litt image? Nei, ikke image. For en egen del. Jeg bare tenker at du går glipp av noe. Jeg har en venn av meg som tenker at alt blir kjedelig, eller alt blir bare dritt. Hvis han er litt fintlig anlagt, da tenker han at alt blir kjedelig. Og så kommer han, og så blir han alltid positivt overrasket. Man tror alltid at det er unntaket, men faktum er at det er at han alltid blir overrasket. Det er det som er regelen. Det blir alltid bedre enn han trodde. Så det finnes jo selvfølgelig innimellom at det blir kjedelig, og da får den vel bevis til at det er helt riktig sånn som jeg tenker, for der ser du at det var sånn i går, men du glemmer, vi husker jo helt selektivt. Jeg er litt det samme dyre skjæl der, altså det begynner med det negative, så jeg er veldig skeptisk til det, det var all right, det var gøy nok, men Jeg blir mer og mer negativ til alt som måtte skje. Jeg er veldig sjelden jeg gleder meg til sånne store sosiale ting. Er det alders ting? Nei, det vet ikke jeg, men jeg tror det er... Du spør meg siden jeg har mye alder, så jeg kan svare på det. Høy alder? Nei, jeg tenker at det... Og ti år mer enn mest, det er jo noe da. Ja, det er jo det. Nei, vet du hva? Jeg har det sånn selv, men jeg ser jo at jeg tar feil. For jeg har også, nå i helgen for eksempel, vært på to ting som, det var ikke at jeg tenkte at det ikke ble bra, men det ble mye bedre enn jeg hadde forventet. Så... I all hovedsak så er det en god del ting. Men det der med den minglefesten, den vet jeg, den kan jeg. Den funker ikke, for min del. Ja, det er litt sånn både og for min del. Men det er vel et spørsmål om tid. Jeg synes jo tid og tid bør bli mer og mer verdifull. Spesielt etter med unger, og begynte med det prosjektet her. Jo bedre jeg porsjonerer tiden min, jo mer er jeg happy. med livet og tingenes tilstand, og da blir jeg veldig gjerrig på tiden min, mye mer gjerrig på tiden på penger for eksempel. Hvis du skjønner hvor forskjellen... Ja, jeg skjønner det. Jeg er enig i at du vil gjøre de tingene du liker, og det er jo litt sånn... Jeg er enig i at av og til henger du litt sammen med penger, fordi det koster penger å ta seg fri til å gjøre det man vil. Eller pengene kan gjøre deg fri til å velge hva du vil. Men jeg ser jo, også er det sånne tidstyver som, det er jo kjedelig, og alle vet det, men det er jo allikevel, vi må jo snakke om det, sosiale medier, hvordan det bare suger tid fremfor å lese noe som gir deg en reell input. Det er noen ting på sosiale medier som jeg liker, Jeg er veldig opptatt av mat og matlaging. Det å se og bli inspirert der, det funker det kjempebra til, synes jeg. Det er, hva skal vi si? - Som en filter på en måte, at du filtrerer ut de beste tingene som du vil. - Ja, men da ser jeg, det er bra, du gjorde sånn, det lærte jeg noe. Det er matnyttig, ikke som en pønn her nå, men det har noe verdi i seg. Mens veldig mye har jo ikke det for meg. Det vil si noen ting, det kan være noen debatter, men ganske kjapt så ser du jo tegninga, så trenger du ikke å få alle detaljerte utgreininger om det ene eller det andre. Men en del blir bare en ren tidstyv. Da føler jeg, hvorfor tok jeg ikke opp den boka som ligger rett ved siden av? For jeg velger ofte mellom, jeg har ofte et par bøker og den der iPaden, velger den, den er så lett. Et eller annet følelse, jævla lite, som jeg må investere seg litt i. Det er morsomt, for vi hadde en sosiale medier, teknologifyr, psykolog her i går, vi snakket om de tingene i to og en halv time. Oi, oi, oi! Ja, så det var veldig interessant. Hva sa han? Han sa jo, han fikk jo veldig godt... Kort oppsummert. Kort oppsummert, de unge klientene han fikk igjen, var sånn rundt de 20 årene, og de var liksom, vi snakket mye om hvorfor er det så mye angst og depresjon og alt mulig sånn, blant de yngste, det henger liksom ikke helt på greip med tanke på hvor godt og enkelt og hvor mange muligheter man har i livet og så videre. Men så første han alltid gravde i med alle sine unge klienter var hva slags teknologivaner har du? Jeg tror vi at min generasjon, kanskje helst fra din generasjon oppover, har et mye sunnere på en måte, de har ikke tid til å bruke sosiale medier og teknologi ting så mye, men unge mennesker har jo en sånn skjermtid hver dag mellom hva er det da, sånn fem til femten timer hver dag, altså helt enormt da. Og bruker så mye tid på de tingene at de får hverken ting gjort, eller tenkt som hva de faktisk vil med livet, eller hva de vil bruke tiden til da. Så det er liksom det der tidskonsumet er helt sinnssykt, og så blir det på en måte en slags normal at du bare sitter med enheten hele tiden, og så er det det, et annet nøkkelpunkt av det var jo det der med Det kveler det kjedsomme, det kveler det negative, for du hele tiden kan dope deg ned med sosiale medier. Ja, og det jeg har tenkt på, jeg vet ikke om dere har snakket om det, og om det er noe riktig det, men jeg har en opplevelse av at, for jeg ser at barna veldig ofte, hvis de blir leise eller skuffet, så går de til den skjermen. Og da døver du på en måte smerten med den, men du lærer deg jo ikke å... deale med dine egne følelser eller med nedelaget eller skuffelsen. Du får ikke hverken reflektert over situasjonen eller forholdt deg til de følelsene. Det blir bare dynga, som om du har dop eller alkohol eller piller eller teknologi som du kaster på problemet. Det tenker og tror jeg er et problem da. Ja, jeg er helt overbevist over at mye ligger i teknologiene og sosiale medier, og den spillingen tenker jeg, det er jo en svær en. Sosiale medier tenker jeg også er en kjempestor en, men det er jo bare noe, jeg vet ikke hva du tenker om det, eller har du gjort noen tanker om det? Jeg lurer jo fortsatt på, hva er det? Er det teknologien? Er det mobiltelefonen, konsolen, TV-en som er problemet? Eller er det de tingene som er innpå der som stjeler energien ut? Eller er det kjedelige svar i en kombinasjon? For jeg tror at hvis du, Hvis vi hadde gått tilbake til en dum telefon som bare kan ringe og sende meldinger med, så hadde vi ikke fisket, vi hadde ikke hatt telefonene oppe og møter på kafébordet. Vi hadde jo ikke det med første noketelefonen. Ingen hadde mobilen fremme på bordet da, så det kan jeg huske. Men hvis vi hadde gjort mobilene dummere og enklere til og mindre brukelige, ville vi da ikke ikke benytter den anledningen til å fiske opp mobilen når vi kjeder oss. For eksempel når partneren din går på do og spiser middag, så fisker man alltid opp mobilen. Hvis man går på do selv, så fisker man opp mobilen. Eller sitter man i trafikken, hvis man kjeder seg i kø, fisker man opp mobilen. Det er jo 10 000 ting som er på den. Den er jo både et kamera, den kan sjekke venner, den kan sjekke leservisninger. Det er jo 10 000 ting du kan gjøre med den. Så den er jo så... Det er praktisk også. Ja, og det er jo også problemet. Også er det jo de tingene som da er designet for å få oss hukt på dem. Det kan være seg sosiale medier eller spill. Og dette er jo folk som vet hva de driver med. Og det å skape den avhengigheten, det er jo interessant å se... hvor lenge eller hvordan det skal være akseptabelt. Hvis man kommer til at dette er helseskadelig, så må det på en eller annen måte forsøke å reguleres på samme måte som man gjorde med tobakk. Det var akkurat det samme han sa, at skal det komme noen regler, eller vet, eller... noen føringer på hvordan skal vi få bokt med problemene? Det er vanskelig, det som er problemet er at du bakker så konkret, det er en plante, og så tar du dem på den måten. Men det å si hvor ligger skjæringspunktet mellom konstruktiv funksjonalitet og ting som egentlig bare gjør deg ulykkelig og skader deg. Det er jo så innmari mye mer kompleks, så det er vanskeligere sånn sett å regulere. Vil jeg tenke, dette er ikke jeg ekspert på i det hele tatt, men jeg bare... Du har i hvert fall gjort deg noen tanker rundt det, det er jo, vi sammenligner det også med tobakk, alkohol spesielt, for der tenker jeg med en gang at der finnes det en slags naturlig stressfaktor som gjør at du får en kostnad. Med alkohol blir du fyllesjuk, med tobakk får du dårlig lunge, du får dårlig ånde, du bruker masse tid på å stå ut og røyke for å holde suger, og sånn. Da får du en kostnad med det, med neddoping på sosiale medier og sånt. Så merker du ikke den effekten at du du hopper inn på mobilen uten å ha tenkt om en gang. Det er så langvarig før du merker at du blir suget inn i det og blir avhengig av mobiltelefonen. Jeg er enig med deg at de andre er mer konkrete og tydelige, men jeg mener at jeg ... opplever også en tomhetsfølelse. Hvis jeg sitter lenge på sosiale medier, jeg får sånn der, jeg sitter inne, det er sol ute, det er jo et eller annet som bare skjærer i meg hvis jeg holder på med det for lenge. Og det kjenner jeg kroppen også, jeg blir litt sånn uggen og litt sånn utilfredstilt, men reaksjonen er mye mer subtil. Så den krever en høyere grad av bevissthet, men jeg tenker at det Jeg prøver å snakke med barna mine om det, og jeg spør hvordan har du det nå? For jeg merker jo, hvis de har sittet lenge, at jeg synes jeg ser et mønster hvor jeg oppfatter at de ikke er like glad og har den, hva skal vi si for noe, indre energien som de har når de har det bra, og som de får når de gjør andre ting. Og da prøver vi liksom å snakke om det for å peke på og si at Selv om jeg mener nå kontra hvordan du hadde det da. Jeg håper og tror at det går litt og litt inn. Fordi det å bevisstgjøre på det, og også det å snakke om det vi var inne om i sted, etterpå si sånn, nå må vi forholde oss til det problemet her, vi kan ikke bare ta den smukken. For det er jo som en smukk. Og den smukken, den skal ikke løse dette problemet, for den løser det egentlig ikke, men den skal heller ikke døve det. Nå skal vi forholde oss til det. Jeg tror det begynner allerede nå med foreldrene, og det er, jeg kan se på min generasjon, som da så på en måte har tatt alle de dårlige valgene og blitt avhengig av alle ting, vært mest naive til Facebook, Twitter, men til vår generasjons forsvar da, så er det jo jeg tror ting var også veldig mye mer lukka i starten, at man visste ikke helt hva man egentlig ble med på, på Facebook spesielt og så utviklet de tingene seg til å bli noe helt annet. Instagram kommer etter hvert og vi har egentlig sånn, mobiltelefonen har vært der helt siden slutten av 10-årene mine og jeg tenker at folk ikke tenker på at det er så veldig farlig, for det har vært det hele tiden nå, det har gått greit med de har fått livet på steller og alt mulig sånn, men så Ser man jo også bare foreldre med barna sine bare ute i gatebilder eller på kjøpsedder, enten går de med mobilen selv og ignorerer barna, eller så gir de mobilen til barna som en barnevakt. Og da har det hele tiden en funksjon der. Det må begynne med foreldre som begynner å bli mer skeptiske til hva er effekten av mobiltelefon og sosiale medier. Det er der det må begynne, og så kommer kanskje de makro-tingene etter hvert. Men hvis ikke foreldrene selv ser det en gang, så er det jo helt... Det tror jeg du er helt rett i. Men jeg tror også at det handler om å anerkjenne at det er komplekst. Det er både veldig mye positivt, det er veldig mye som er helt fantastisk med det. Så hvis man fullstendig ignorerer det, så tror jeg på en måte litt som... Alkohol også, at hvis du bare prater om de negative sidene, det er masse ting man liker og opplever som positivt med det, selv om det har noen ekstremt skadelige konsekvenser også. Og det er litt det samme her også, at man på en måte ... Vi må klare å ha begge deler oppe samtidig. Det er ting som dere gjør, som jeg sier til barna mine, det er ting dere gjør der som er kjempebra, og som er viktig og nyttig. Og så er det ting som er veldig problematiske. I all hovedsak handler det om Hva er det du er slav av? Hva er det du bestemmer? Og når er det den bestemmer over deg? Vil du at denne her skal bestemme hva du skal gjøre? Eller vil du være fri? For det er jo det som i realiteten skjer. Den tar over... Den går inn i deg og gjør at du hele tiden velger ting som ikke er konstruktivt for deg i det lange bildet. - Det vi vil med den er jo at vi kan utnytte oss av teknologien, at ikke teknologien utnytter oss. Det beste med mobilen er jo parkeringsappen, mobilbank, alle ting som gjør at du slipper å ha masse skrapekort. Gjør livet veldig effektivt kjapt, og har et kart kanskje og sånne ting også. Men så er det det der, Det enkle store problemet her, tenker jeg, er jo den skjermtiden. Du kan se hvor mye skjermtid folk har på mobilen, det er jo helt ekstremt morsomt, for alle sier jo at de har mindre skjermtid enn de ikke har. Selvfølgelig. Men alle tror det er bedre sjåfør enn det er, vi ser ikke oss selv. Nei, det er ikke det. Det er veldig spesielt, men det er skjermtiden til unge da, hvor... At du sitter opp med 6-12-13 timer hver dag, det er jo helt sinnssykt å tenke på at du er så mye på enheten hele dagen, og så sikkert har du den i laderen og brukeren. Det er tidsbruk som er helt ekstremt. Det må jo begynne der. Nå kommer jeg på ... For en del av disse mekanismene som styrer valg vi tar, og hva som styrer de beslutningene og valgene vi tar, det er jo gjort en del veldig interessante studier på. Du har kanskje lest Kahneman. Men det er en norsk fyr, jeg husker ikke hva han heter, men han har skrevet en bok som heter Bedre beslutninger, som er det samme fagfeltet på norsk, han har vært med i folkeopplysningen, han har vært på TV og sånn han har akkurat skrevet den boken han er en bra gjest her det kan gå til han heter han heter Jodd O. et eller annet Ja, Norle Hesseberg? Ja. Nei, han har jeg ikke hatt det. Nei, han må du ha. Han er bra tids, ja. Ja, den skal jeg høre på den episoden. Ja, det er bra tids. Jeg har begynt å lese boken. Jeg har jo lest en del andre bøker om det samme emnet. Men han har dels oppdatert en del av det, han har kommet til en del nye studier som blant annet har avkreftet noen av de tidligere studiene på det feltet. Så det synes jeg var gøy. Som hva da for eksempel? Nei, for eksempel den med, det var flere, han har en sånn lang liste, husker ikke hele lista, men det var blant annet dette med at virksomheten Hvis du gjør noe 10 000 timer, så er du garantert til å bli god på det. Ja, den bullshiten der. Det er greit, men også flere med dette med dommere, om de var sultne eller ikke når de skulle avsitt dommere og sånn. For det de har gjort, er at de har gjort en del av de studiene som de gjorde tidligere, og en stund etter gjør de samme studien Helt likt, da skal jo i prinsippet resultatet bli det samme, og det blir det ikke. Han har en oppdatert liste over mange av de studiene på det feltet som viste seg å ikke gi samme utfall eller resultat. Det er ikke bare kjernen, humaniora, at det er det du studerer på mennesker, det er nesten umulig, for du får ikke samme resultat. Men er det bare humaniora? Når du snakker med Marit Kolby, og så snakker du om at metafett har vært usundt hele tiden, og så viser det seg, nei, det kan være sunt. Så jeg mener at det er ikke bare der, det skjer jo i vitenskapen hele tiden, er mitt inntrykk. Jeg synes det er bra. Unnskyld, bare for å si, det betyr ikke at jeg synes vitenskapen er fantastisk, og det er det beste vi har, men den er jo også en kilde til feil. Jeg var en som sa at vitenskapen er midlertidig. Jeg tror om det var Arne Nesenius faktisk som han siterte der, men jeg lurer på om det faktisk var det. Og det synes jeg også er ganske... For han er jo DNA-forsker og historiker, så sa det Sturla Ellingborg, og Det er jo et veldig godt poeng. Det er det vi anser som fakt av vitenskap i dag. Det er ikke lov til å debattere, det er ikke lov til å stille tvil rundt det. Plutselig kommer det en ny vitenskap som bare feirer den gamle vitenskapen av bordet. Vitenskapen må jo da også være midlertidig. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Det er mitt inntrykk. Det skjer jo hele tiden. Vi tror at hvis du skal bli sunn, så må du ikke være overvektig. Så leser jeg i dag, det kan godt være overvektig, men du må trenne kondisjon. Ok, helt nytt måte å se på det problemet på, eller å løse det problemet på. Så det dukker jo opp hele tiden. Men det var jo interessant da, under korona-pandemien, da viruset kom, så var jo svenskene veldig opptatt av at de var mye mer vitenskapelige enn nordmenn. Og hvis det var tilfelle, så er det jo ikke sikkert at det er den riktige Ja, men det snudde jo litt underveis det faktisk da. Hva da? Med svenskene sine tall, de hadde vel litt sånn bratt kurve i starten, og så flater det mer ut. Resten av EU tok igjen Sverige litt ut i 2021, mener jeg husker jeg. Ja, men de døde våkna vel ikke igjen? Nei, men også på en måte, de skulle si at akkumulert, så ble ikke tallene enkelte steder i Europa hvertfall noe særlig penere enn de svenskene, så det virket som hadde det egentlig så mye å si utover, Hva man gjorde i... Hvis du ser på Norge, Sverige og Danmark, så er det mye færre døde i Norge og Danmark enn i Sverige. Det er irreversibelt. Sånn sett kan man si at smittetrykket på et tidspunkt her nå helt på slutten, høyere i Norge enn i Sverige, men dødstallene er irreversible, og de var høyere i Sverige enn i Danmark og Norge. Vi låste vel mye kjappere ned i Norge enn i Sverige, så var det vel... mye mer åpent i starten av... Vi snakker om covid, så klør jeg halsen her. Nei, det klør ikke halsen. Jeg skal faktisk ha noe som... Nå føler jeg at jeg snakket mye om covid i podcasten her, så jeg skal ha et par wrap-up-episoder, føler jeg, med covid snart. Men hvis du er den norske Joe Rogan... Så da mener du at jeg må også ta den råden? Da må du passe på å ha noen godt med vaksinemotstander, og ikke noen som sitter her og snakker om at det var mange som døde i Sverige. Du må heller ha noen som sier at Sverige var best på alle mulige måter. Ja, sånn ja. Det er det som kler på en måte. Det er jo litt interessant det der med... Har du hørt på mange av de Joe Rogan-episodene om covid og alt? Nei, jeg har ikke det. Jeg synes det var sånn artig at jeg har hørt veldig lite på Joe Rogan. Jeg har ikke hørt på Joe Rogan. Men måten... Han ble omtalt på av Neil Young i forbindelse med Neil Young og Johnny Mitchell og sånn. Så hadde jeg et inntrykk, da fikk jeg et inntrykk av han, som veldig fort viste seg ikke stemme, for da begynte jeg å undersøke litt mer. Og da oppfattet jeg jo han som helt annerledes, ikke som en sånn Karri Akkeson-figur, som jeg fikk inntrykk av først ved deres utspill. Så de med sitt utspill skapte en person som jeg opplever ikke fantes. Mhm. Det var bare dynamikken i mediebildet, og hvordan det å gå ut og demonisere noen, eller gå til angrep på noen, kan skape et bilde av en person. Dette er ikke noe nytt, men det var veldig fascinerende, for det var så veldig åpenbart for meg. Det var et ganske annerledes inntrykk jeg fikk av han selv, enn jeg hadde fått av han ved at de gikk ut og sa «det er enten han eller oss». - Jeg tror ikke det er så mange av de som har kritisert det, han har prøvd på disse hit-pisten som han kaller det selv, jeg tror ikke det er så mange av de som har hørt på episodene eller podcastene hans veldig, det er jo gjerne de får referert til at han har hatt en eller annen kontroversiell gjest, og så lager man seg en bilde og story rundt det. - Ja, så tror man at han er ideologisk, og støtter den retningen. Og det fikk jeg ganske fort et inntrykk av. Det var ikke mitt inntrykk. Nei, og så kommer du rett etterpå, og kommer det ennordseilen opp også, som er sånn der dobbelt... Ja, men da har du plutselig, da er det ganske fort å ha bare et par prikker, som har liksom... Ja, men et par prikker, og så har du, oi, da ser du konturene, og så fyller du inn the blanks, ikke sant? For det gjør vi jo hele tiden. og dermed danner vi oss et bilde av en skikkelse som jeg da ikke hadde hørt noe på, men som jeg da undersøkte litt nærmere, og bare dette var veldig rart. Det var en ting med starten av COVID, når du nevnte Karriaksson her i sted, så tenkte jeg, det var en ting jeg ble på et merke i, som jeg synes var litt sånn interessant, var å se hvor mange kjendiser youtuberer, komikere spesielt, som da liksom næra veldig på Karri Okkesom som frittalende ekstremister i covid-debatten, og ble lattelgjort overalt. Men det var Det var ekstremt mange som kapitaliserte på å lage YouTube-videoer med henne, med å drite henne ut på Instagram, Facebook, og fikk veldig store, enorme virale ting, og lagde flere ting på henne for å bygge opp seg selv som en god person, eller som stod på den riktige siden. Veldig mye signaliseringsting. Så greit, Kari Okson og sine meninger og alt det borte. Men måten man bare ... konsensus og mengden og veldig store kjentpersoner som var nære på det, synes jeg var ganske spesielt. Vet ikke om du husker det? Jo, vi har jo sett... Jeg tenker at det var jo ikke spesielt originalt, fordi nettopp fordi som du sier, alle gjorde det, det var ganske åpenbart, men det har jo også noe med hennes måte å snakke på, helt uavhengig av saken. Det er ganske mye aggressjon, hun er ganske hard og... litt lite sånn forsjonende og dialogisk i måten hun snakker på, som jeg tror er kanskje det som er det allmennmenneskelige som skaper motstand. Og det må du på en måte, tenker jeg, også tåle litt. Det er jo smil til verden, og verden smiler til deg. Du må skjønne at det du sender ut, det kommer på en eller annen måte litt i retur, og den energien hennes, den ... på en måte om et svar, tenker jeg. Uavhengig av saken da. Om vi snakker om covid eller hva det er. Det er helt greit. Hun er sikkert vant til å være sånn. Hun er jo sånn. Alle har jo ulik personlighet, og det er greit. Men jeg tenker jo bare at hvis du snakker sånn, så har vel livet lært deg, det kan ikke komme som en overraskelse, at du får respons på det. Og hvis du da kjører den samme energien ut ut, hvis du distribuerer den før, hadde jo ikke alle sammen sin egen kringkastingsmulighet, men nå kan jo alle distribuere det ut på Facebook og Google, eller Facebook og YouTube, har jo gjort oss til publisister, og da må vi også være klare over at det er ganske potent materie, så hvis du blir litt hvis du fikk litt negativ respons på sider av din personlighet sånn som du var før, og du ganger opp det med ti tusener, så får du tilsvarende tilbake. Ja, det er jeg helt enig med. Også fra det perspektivet hennes, så er det sånn, vil jeg jo forvente, altså, jeg tenker som en gang du dypper tådet ut i offentligheten, hva enn det måtte være, om det er et uskyldig reality-program, så må du også tåle å ta dritten som kommer inn, for du vet at den er der, det er liksom så realist må man være hvis man skal være med i offentlighetens spill, på godt og vondt. Men jeg tenker på den andre siden, hvem er det som utnytter seg av de tingene? Du kan lage mye humor og innhold på helt andre ting, på ting som du har laget selv, eller står for dine meninger, men det var veldig på en måte sånn, jeg synes på andre siden at det var så mange som kapitaliserte på de tingene der, og så at det var så mye... energi hos publikum på å bare fore Karri Akkesson. Hvis man er uenig med at ikke budskapet hennes skal ut, så blir det litt selvmotsigende og legger ekstremt mye energi og fokus på hva hun sier og mener når hun skal være en irrelevant person i debatten. - Jo, jo, men mitt problem med det ville nok være at Jeg kunne sikkert sagt noe, og så ville det ganske fort føles som at det er ikke så originalt. Alle andre ser det også. Det handler jo også om det som komiker er å prøve å ta et originalt perspektiv og være litt mer innsiktsfull enn det alle andre kan. Nå konkurrerer du med veldig mange. Du konkurrerer med alle uttalser på Facebook og på Twitter. Så det er det ene perspektivet. Så er det to skille mellom du nevner med at hvis du er ute i offentligheten så må du tåle å få respons på det. Jeg synes også det er Det er en grunnregel, men du høyner på en måte det kravet til hva du må tåle når du fyrer hardt ut selv. En ting er å være til stede med noe, men ikke med en veldig angripende, aggressiv tone hvor du skyter veldig hardt på noen eller noe. Da synes jeg det er mindre grunn til å ... Da skal ikke vedkommende tåle så mye som hvis du går ut og skyter veldig hardt, og det gjør hun, hun mener mye, mener sterkt. Det er helt fint, jeg har ikke noe imot det, men da må du også tåle at folk kommer tilbake til deg. Det er vel det du ber om også. Jeg tror hun er her på det selv for den slags skyld. Jeg tror hun får energi av det, for hun fortsetter jo. Så det vil jeg jo anta, jeg tenker jo det, og det er helt kult, det er ikke noe gærent i det, men det er jo helt ikke noe gærent i at noen Du får også en sånn følelse av at hvis jeg sier noe til deg som er helt håreisende, som i ditt perspektiv er håreisende, så vil du få en sånn klø etter å si «Nei, men det kan du ikke si. Mener du virkelig det?» Du får et behov for respons, og det er vel ikke så mye annet enn det som skjer med henne også. Hun fyrer ut med noe som folk opplever som veldig feil eller håreisende, og da... Da kommer responsen, og så tenker jeg også at etter hvert så danner det seg en slags sånn, så vet man mer, fordi mye skjedde jo her tidligere. i denne saken, hvor folk, man visste jo lite. Og etterpå klokskapens lys så kan man jo helt sikkert se tilbake, og da vil helt sikkert de på den ene siden sitte og si, det var helt riktig det vi gjorde, se hvordan det gikk. Og Kari Akkesson vil helt sikkert sitte på sin side og si, ja, men se her, alt det jeg sa, det og det og det, så nå er plutselig alle helt enige med det. Så dette kan jo bare fortsette, og alle kan få rett, og alle kan sitte og feire med hvert sitt flagg, og med motsatt fortegn. Sånn er vi mennesker da. - Jeg kjøper det. Jeg tenkte på det med det man alltid snakker om at hvis Sånn type karriaksån, da en haug med komikere for eksempel går tilbake på henne og harslerer eller køddemenn og sånt. Så vil jeg... På et av tidspunkt er det noen som vil hevde at dette her er mobbing. Dette her husker jeg også tilbake til torsdagsklubben med Otto som alltid hadde en salve på slutten. Det kunne jo være mot et folkeslag eller en gruppe, men det kunne også være mot enkelpersoner. Mia Gunnarsen var ute med en bok, men da var det alltid... kanskje har slering med et glimt i øyet, men det var jo sånn som med Kjell Magne Bondevik, for eksempel, som vi har snakket om tidligere. På et eller annet tidspunkt er det noen som hevder at dette går over i mobbing. Er det en komikers balansegang? Eller handler det bare mer om hvem man kødder med og lager humor ut av? Hvis det er en sårbar person, så grenser det kjappere over til mobbing, selv om innholdet er mykt? Jeg tenker at du må ha en sånn Du må ha en eller annen følelse som styrer de tingene der. At magefølelsen din må gjøre en eller annen ... enten du gjør det intuitivt eller rasjonelt, men en eller annen vurdering må du gjøre av hvor havner du på riktig side av strekken til enhver tid utenfor at sånn situasjon er nå. Den vurderingen gjør man jo og gjorde vi den gangen og gjør man jo hele tiden. Og det gjelder jo også nå. Det er jo, hva skal vi si for noe? Hvis du ser på kommentarfeltene, så virker det jo ikke som alle gjør det. For der er det jo mye unødvendig. Men det er jo, jeg vet ikke hva, det kanskje funker som en sånn, kanskje det er bra for folkehelsen at man har, men spørsmålet er bare om det er bra for folkehelsen at det publiseres, så kanskje det burde være helt annet. Du tror du blir sett og hørt for dette her, men så egentlig så... Har bare alle haida derfor. Det er filtrert ut for lengst. Ja, det er filtrert ut. Det har gått i kloaken, men du har fått tømt det, og kloaken har håndtert det. Så der ligger en eller annen utfordring. Kanskje dette kan løses av Silicon Valley, der vi kan lage og gjøre sånn at folk får tømt Se, forut gøyra, vi får ventilert ut, men at klokken blir tatt hånd om som den der klokken. Sånn meningspor nå, sånn bare bli ferdig med det. Ja, det er ikke sant. Jeg har ikke visst hvor mange sånne Facebook-statuser jeg har skrevet, og så har jeg slettet det etterpå. For jeg har gitt meg sånn der... gitt meg en times pause, for jeg vet at det alltid blir noen tvil på meg å se lett på, sånn, hva er det egentlig jeg vil med den teksten her? Hvorfor skal jeg ytte meg om dette? Er ikke det en gære god øvelse? Jeg tror det er en bra ting, men det er sikkert masse gøy, så det burde kanskje vært publisert og kommet ut på trykk der, men jeg liker å være sånn, Hva er det egentlig jeg vil med dette? Det er egentlig et bra spørsmål å stille seg selv. Det tenker jeg, og det er jo litt sånn å sende mailer klokka fire om natta, så er det ikke noe lurt. Vi går inn på sosialmedia mer i sted, for jeg har jo sett deg veldig lite, jeg er ikke kjempeaktiv selv og graver rundt på alle kontra, men det virker ikke så for meg at du er så veldig aktiv i på sosialt med på Facebook og Instagram og Twitter. Jeg deler aldri noen ting. Eller jeg deler bare ren sånn hvis det er noe vi har et prosjekt eller noe sånt. Men jeg sitter aldri og skriver. Jeg brukte Twitter en liten periode for å trene litt sånn... One-liner liksom? Hva? One-liner. Ja. Hva skal vi si for noe sånn? Fra jeg holdt på med mandagsklubben og torsdagsklubben, den muskling på liksom å lage korte... kommentarer på mer samfunn og politikk og ting i tiden. Det gjorde jeg litt til den, men det har jeg ikke prioritert til det siste. Men altså til komikerne, så ser på din og all dine generasjon og over, de er ikke så veldig mye på sosiale medier, så vidt jeg kan... Jeg husker jeg har sett Ekpo, Otto Jespersen, og så hele det. Otto er ikke der med Espen, det er vel litt? Er han litt? Litt, tror jeg. Han har i hvert fall vært på Twitter litt, og jeg vet han gjør innimellom, sånn som jeg også gjør, at han promoterer prosjekter og sånn, så med Nisne nå, så var han jo... Da var det jo en del, men... sånn som Atle og Bård og sånn, de er jo litt til stede. Ja, det som Bård er jo litt mer aktiv i. Ja, de er jo absolutt der. Jeg er ikke der. Og Harald også er jo der og skriver og sånn. Jeg... Gjør ikke det, og jeg liker ingenting. Nei. Ingenting. Det er veldig brast å si, men det er jo sånn fordi du aldri har gjort det. Jeg har ikke begynt med det. For poenget er jo bare, jeg hører jo så mange som sier sånn, å, hun liket det jeg skrev i går, han liket en annen, men hun liker ikke meg når jeg gjør det. Hvorfor liker jeg? Altså, bare det der å involvere meg i... Nei, det er veldig infantilt. Det er det ene, men det andre er at det... også at du blir et gissel du blir jo en igjen hvordan tar disse grepene oss jo fordi vi får våre egne for vi plutselig får følelse av sosial gjeld eller skyldfølelse overfor en annen eller litt sånn og egentlig er det bare du tjener jo disse selskapene men jeg er ikke interessert i å bruke og bli et gissel for det, da kommer det til å suge alt for mye tid. Og energi. Ja, det tror jeg også. Men jeg tror du har en god posisjon at du ikke trenger noe vennsverdig, for det virker for meg som man kommer i klart at man må være til stede og ha en følgemasse. Hvis du ikke har et par ti tusen følgere på en eller annen sosialmedikant, så har du ikke en promoteringskanal og så videre. Og det er mange som sier at man må pleie dette her og pumpe ut humor hele tiden og Se på de som er 20-30-vårende nå. Hvis ikke de er på sosiale medier, så finnes de jo ikke. Det skjønner jeg, og det har jeg all mulig respekt for. Jeg hadde nok også gjort det hvis ... Jeg var dem. Som en del av strategien, for det er i hvert fall ganske risikabelt og skummelt, vil jeg tro, å på en måte droppe det beinet. Så det skjønner jeg. Og jeg tror mange av dem har et annet forhold til det, og håndterer det, og du trener deg sikkert opp til det, og gjør det kjapt og enkelt og alt sånt, men det er bare for min del, føles ikke som det er en investering jeg ikke har lyst til å ta. Og ikke et regime jeg har lyst til å bli... en slav av. Det tror jeg er jævlig klokt. Jævlig klokt, rett og slett. Det snakket man om i sosialmedier om at du har sånn inntrykk av at alle er på sosialmedier og er aktive og sånt, men så er det veldig mange som ikke er på sosialmedier av venner og bekjente og sånt som aldri legger ut noen ting eller ikke er noen steder. Man glemmer ofte at de er veldig mange som faktisk ikke bryr seg med noen ting av det som skjer på sosialmedier og det er litt vakker i seg selv. Ja, men det er jeg helt enig i. Men du tror, det er jo nettopp det, dette er jo så... Hva skal vi si for noe? Hvis du tenker Kahneman, så er det jo system 1-1. hele tiden, ikke sant? Og det er jo følelser og intusjon og kjappe automatiserte tanker, og dermed så føler du oi, her er det det, og nå var den der og den der og du glemmer jo alle de som ikke er der, men det er akkurat sånn som å gå på minglefest da, det er jo jævla travelt og kaos, og du får ikke noe veldig lite substans ut av det men du tenker jo ikke på de som ikke var der eller alt det, det er liksom borte. Har du vært inn på den der Four Agreements, den boka? Hva er det for noe? Det er en elgammel selvhjelpsbok. Elgammel er den ikke. Den er ganske mange ti år gammel. Jeg finner liksom diverse bokhyller hos folk du ikke ville trodde den skulle være da. Jeg fikk bare sånn tipset faktisk fra en eller annen gjest hos Joe Rogan som snakket om det. Så hadde jeg lest det og så bare sånn, du må bare lese det. Og jeg synes det var kanskje litt spirituelt, litt svevende for min del, men essensen av det likte jeg veldig godt da, som er fire leveregler sånn Det første jeg har hengt meg mest opp i, og blitt veldig god på, er å ikke ta ting personlig. Og da også... ikke ta ting personlig av negative ting er det første man tenker da at det skal være prellet at du har på en reine jakke omtrent og at det bare det biter ikke på deg men det å ikke ta positive ting personlig det har jeg også øvd meg veldig på det er en ganske rar øvelse for eksempel når podcasten her har begynt å gå bra det er veldig mye hyggelige ord og veldig mange kommentarer i inboxen og sånn så merker jeg at jeg tar det ikke personlig når folk sier hyggelige ting jeg føler meg veldig kald da når jeg gjør det Men samtidig riktig. Jeg tenker at det der er en veldig bra ting å ha bevissthet på, for nettopp at det handler om, tenker jeg, at du nettopp ikke ... skal ruse egoet ditt, samtidig som du skal være ydmyk og takknemlig for den positive responsen. Fordi du prøver jo å oppnå den, eller du prøver å nå ut, og så får du respons, ok. Og så tenker jeg, det er Da har du fått til noe, og da er man takknemlig for de som blir lytterne. For det er jo, hva skal vi si for noe? Det er det du prøver på. Så da blir du glad for det, og samtidig som du heller ikke må la det, dette er jo gode gamle ikke-gått-til-hupere her. Det er jo det. Så det er jeg helt enig i, at man skal ha en absolutt en på en måte samtidig som du skal ha den takknemligheten og den ydmykheten for at de faktisk gidder å høre på deg, for det er jo det du lever av. Så jeg, men samtidig heller ikke begynne å vise Hvis du begynner å ta det personlig på en feil måte, så kan du fort begynne å oppføre deg ganske dårlig. Sånn hybris. Ja, ja. Det er jo veldig fort gjort, og ekstremt viktig. Dette er jo klisjer, men hvorfor er det det? Fordi det er jævla viktig, og fordi det gjentar seg absolutt hele tiden. Klisjer er klisjer fordi det er sanne. Men det må du jo merke på en eller annen gang i karrieren din, at du har kjent på den følelsen at ting går jævlig bra akkurat nå. Sånn at man... Alle er utsatt for den der hybris-biten at man tar ting personlig, de gode tingene veldig personlig, og så blir man litt for høy på det. Eller har du vært veldig... Jo, men jeg blir også veldig stresset, jeg er veldig oppsatt av, dette er jo bare sånn personlighet, men for meg, jeg er også veldig opptatt av nedside, så med en gang noe går bra, så begynner jeg å tenke, du bygger bare fallhøyde. Hahaha Så det er, du vil ikke være på gulvenivå, men du vil heller, mens med en gang, så bare faller klaskene ned i bakken. Så jeg har min, i den grad jeg, altså når jeg noen ganger har tenkt sånn, hvorfor oppfører jeg meg sånn, hvorfor er jeg ikke hyggeligere, hvorfor er jeg ikke en bedre person i den situasjonen, så handler det mye mer om ofte om frykt enn om at jeg føler at jeg er så fet at jeg ikke behøver. Tvert imot, jeg føler bare at jeg er redd for et eller annet, jeg frykter et eller annet, jeg er stresset, nervøs. Så det handler mye mer om det. Det er det som ... av og til det renner over med hos meg, og som gjør meg til en person som er ikke så bra som jeg har lyst til å være. For å vinne på klisjer, prisen av suksess er at man så fort blir nervøs og usikker på om, hva skal jeg formulere, har man nådd ditt Jeg held jo at flaks og at man får litt sånn der imposter-syndrom, eller er det... Hva sa du? Imposter-syndrom, altså sånn der bedrager-syndrom, når du innerst lurer på... Du føler at du selv er en bedrager, du har kommet veldig langt, du enten er i en ledeposisjon, eller du har... funnet noe eller skapt noe, fått anseelse og har et renommé, men så føler du at det innerst er ikke fortjent. Du har lurt deg til det på en eller annen måte, du har snirklet gjennom systemet. Du venter på den dagen at noen skal komme og avsløre deg. Var sånn, hei Thomas, jeg vet jo at du ikke er best på dette, og jeg vet at du ikke var, du kan jo egentlig ikke dette her. Det er som bedragesyndrom at man føler at man egentlig ikke er god på det man er god på. Ja, og det til en viss grad, Har jeg følt på det? Jeg har følt at flere av de tingene jeg har gjort som har gått bra, har vært også en god porsjon flaks. Jeg føler at jeg har hatt noe der, og så har ting plutselig blitt større og uventet mye større enn jeg hadde trodd. Det har skjedd i flere omganger, men det jeg har tenkt er at jeg får bruke dette her enten det var ... Den første stand-up-forestillingen jeg gjorde, som ble mye, mye større enn jeg hadde drømt om noen gang, eller å lage Helt Perfekt, som ble flere sesonger enn jeg hadde trodd og drømt om. Å bruke, igjen takknemlig og ydmyk for at folk hører på, at det er nok folk som har lyst til å høre på, som liker det, og ser på det, til at du kan, og da er det igjen, hva skal vi si for noe, min glede og min plikt å jobbe og bli flinkere. Å bruke det som en læringsplattform da. Fordi du får spille deg forestilling om en omgjør. Du kan øve på å improvisere, øve på å møte publikum, øve på ok, hva skjer hvis jeg sier den vitsen litt feil, litt andres. Alle de tingene, det å spille den forestillingen om en omgjør. Jeg ble jo en veldig mye bedre stand-up komiker etter at jeg hadde spilt for over 120 000 mennesker enn jeg var da vi begynte og ikke hadde gjort det. Og på samme måte også, det å jobbe med helt perfekt, og det å jobbe med story, sånn som vi har gjort der, jeg kan nå vet mye mer om det nå enn da vi begynte. Men det jeg også vet, var at jeg jobbet med, i begge settingene, med folk som var veldig mye flinkere enn meg, og som hadde et annet perspektiv på det prosjektet. Enten det var en regissør, eller det er en manusforfatter, som var med, og som jeg skjønte kunne nok til at sammen så kan vi få dette her til, og så kan vi holde det gående, og så kan jeg også bli flinkere På de tingene som jeg ikke er god nok på enda. Det her høres ut som en vakker, perfekt historie uten... For det vanlige er ofte sånn at unge... Unnskyld, men bare for å ta det. Det er ikke perfekt, for det er masse hassle og masse struggle og masse vanskelig og masse... selvforrakt og frustrasjon over å ikke få det til og alt sånt, men det er det overordnede perspektivet. Når jeg ser tilbake og zoomer litt ut, da er det sånn, men inni der, er det hverdag inni der? Er det dritt inni der? Er det lyst til å gi opp frustrasjon, tenke dette går til helvete, alt det der, men... Men det er den overordnende, den store linjen. Det er litt som ikke å se på aksjekurser hver dag, men når du ser i det store bildet, så ser du at den grafen går oppover. Det jeg tenkte på var jo... Det går helt fint. Det ligger i både kjess og natur. Det var jo det jeg tenkte på før jeg glemmer det. Nå renner du ut her... Jo, det at gjerne den vanlige, klassisk vi er inne på story og historier, så er det sånn at den unge mannen spesielt med mye suksess i starten, vil jo da gjerne være lite samarbeidsvillig, fordi de allerede er verdensmestere. og kan alt fra før, at den der innstillingen som du sa nå, tenkte jeg at den innstillingen er nesten noe mange bruker ti år på å komme til, at man faktisk kan lære av alle disse gamle folkene som jobber på teater eller på denne scenen, som kommer veldig rare forslag og kjipe ting, og sånn er det et håndverk som må læres i bunnen der, og den der er det ikke alle som catcher med en gang, og kanskje må bruke det helt liv, og skjønne at at man faktisk er i en konstant læring, og at man ikke er den verdensmeste man er i stedet for. Det tenker jeg helt åpenbart. For meg var det veldig tydelig at jeg har et visst talent for noe, og jeg har oppdrift og energi og vilje til å få til noe, men for min del helt avhengig av de jeg har jobbet med opp igjennom. Helt fra... starten av. Det handler dels om at de kunne og kan mer enn meg, er flinkere enn meg faglig. Dels at de også har et annet perspektiv enn meg. Det er to veldig kraftfulle faktorer som jeg ikke selv innehar. Og bare et annet perspektiv, de ser meg og prosjektet utenifra på en annen måte enn jeg gjør. Bare det er jo en enorm ressurs. Hvis du ikke tar til deg det og innser Og i tillegg da, når de har et annet ståsted, og de har i tillegg kompetanse, hvis jeg ikke hadde vært ydmyk for det, så hadde det jo gått meg veldig mye dårligere. Altså veldig, veldig mye dårligere. Vi hadde ikke sittet her nå. Så det er helt sånn udiskutabelt for meg da. Mm. Kjenner du til det å være veldig målbasert, mens enkelte på en måte ikke har noen konkret mål, men er mer evighetsbasert? Jeg har forklart det systemet i podcasten et par ganger tidligere, men du slår meg ikke som det første som en person som hele tiden setter seg et mål, når det målet jager etter et nytt mål, og hele tiden skal litt så topp i det, så du nødvendigvis må jobbe for å bli best. Den perfekte analogien de alltid bruker i businessverdenen er at Microsoft skal bli bedre enn Apple. Det er målet deres. Det skal de jobbe mot hele tiden, og skal ta en Apple, mens Apple bare har lyst til å lage bra ting. Å lage bra produkter og bli bedre på det de gjør. Det er en oppdagelse for min del, er den der aldri ... feste for mye følelser. Jeg er ikke en sånn person som liker å feire så mye som milepæl, for for meg er det bare en reise som fortsetter. Ok, nå er det 10 000 som hører på, du har 20 000 der, og så blir det 30 000 en dag, og så går det litt ned, og så går det opp. Så det målbaserte synes jeg blir et stadig jag etter at du aldri blir fornøyd med å komme til det målet du har satt deg hele tiden, kontra det å bare forbedre seg litt. Du slår meg som siste. Jeg tror at det der har endret seg litt. Fordi i begynnelsen så hadde jeg... Da jeg begynte med dette her, så var dette det jeg brant for, og det eneste jeg var opptatt av, det eneste jeg virkelig ville, det var der all passion var. Men jeg hadde også... en blanding av, jeg hadde litt, jeg hadde også tro på meg selv, men jeg hadde også en sånn frykt for å feile, som vi har snakket om, ikke sant? Frykt for å ikke lykkes, frykt for at, ja for at, ja nå har jeg brukt opp det, jeg følte litt at ok, jeg er en one trick pony, som en gang jeg har gjort det trikset, så er det greit, og det er kjempebra det, men da er det over. Den forståelsen hadde jeg ikke, i større grad tidligere. Men da, etter hvert så skjønte jeg også at jeg har så mange innfallsvinkler til dette som jeg liker. Det kan være nettopp å være produsent, jeg kan få veldig mye kick av å jobbe med noen andre. Jeg begynte jo som manusforfatter og regissør, og så havna jeg tilfeldigvis på scenen og foran kamera. Men det var ikke planen. og det var ikke så viktig for meg heller. Så i begynnelsen, og så ble det da at jeg skulle foran, og da tenkte jeg nok litt mer sånn at, ok, nå er det et prosjekt, mens den tankegangen som du snakker om nå, den har nok kommet litt med tiden, og det handler bare om en litt annen type forståelse av meg selv, og av hvordan verden fungerer. Så nå tenker jeg nok mer, Sånn som du sier. Men jeg er ikke så sikker på om jeg gjorde det før. Da må du si før og etter. Hvor er du på? Et eller annet sted i livet. Jeg vet ikke akkurat når det skiftet kom. Men det var plutselig sånn, oi, der gjorde jeg noe som jeg ikke hadde trodd at det var det. Og så hadde jeg akkurat som en trangere bilde av hva som kunne være det neste. Og at det var veldig sånn, det var en endestasjon på alt da. Mens nå ser jeg det som et større prosjekt, og som du sier, og da ser jeg, ok, da kan jeg gå tilbake der, og så begynner jeg på en tegning der, og så legger jeg den litt vekk, og så kan jeg holde på med noe her oppe, og så, oi, plutselig så ble det mye, så da må jeg bruke masse tid på det, og så går det en stund, og så, oi, nå kan jeg plukke opp igjen den skissen der, det var jo noe, ikke sant? Og når jeg snakker om skisser da, så kan det enten være et prosjekt med meg, eller det kan være et prosjekt med noen andre, eller det kan være en forretningsidé, eller det kan være... Jeg tenker at nå handler det om å bruke... flere sider av seg selv da som jeg synes er gøy men jeg synes jo som sagt at den delen som handler om hvor jeg ikke selv er foran kamera også det er en hva skal jeg si for noe det er en del og en side av meg som jeg har brukt litt mindre enn jeg kanskje egentlig liker altså jeg liker å gjøre det jeg liker å ha regi jeg liker å være produsent eller å få Vi har en idé og et annet talent eller noen andre talenter. Det å få dem til å lykkes med det, og da forhåpentligvis bruke noe av min egen erfaring med at jeg har stått på den scenen før, eller jeg har stått i den posisjonen strategisk i forhold til stått foran mange av de samme valgene, og jeg har et annet perspektiv. Så da tenker jeg liksom at da Er det muligheter til å kunne bidra fra en sånn posisjon? Og jeg liker i utgangspunktet den posisjonen, og jeg har ikke noe mindre forutsetning for å kunne gjøre det, så jeg håper at jeg kan få gjøre litt mer av det også. Men det gir jo mening at et større eventyr som kanskje ikke publikum kjenner så godt til, er jo feelgood-produksjonsselskapet. som også ble det på en måte en slags organisert forlengelse av akkurat det du sier nå. Ja, det tror jeg. Hvor du også da kunne være med å bygge opp andre prosjekter under kanskje et tak hvor du også kan bestemme litt mer hvordan prosjektene blir sånn som du vil og finansieringen blir slik og slik og bygge opp et lite produksjonsselskap og et lite medieunivers hvor du også kan suge til unge mennesker. Ja, absolutt. For jeg tenker jo det at Jeg har liksom alltid tenkt det, eller ganske fort skjønte jeg det, at det å isolere og si at det forretningsmessige og det innholdsmessige er to helt sånn vanntette skotter, det er liksom kunstneren og blårussen, for å bruke litt sånn kjedelige begreper, men det er liksom de to man snakker om. For meg, alle liksom skiller av det veldig å snakke om vanntette skotter. Jeg tenker jo at det... Eller man føler at de er helt annerledes enn meg, og vice versa. Og jeg tenker at det er begrensende for begge sider i forhold til å få til det som begge vil. Hvis du vil ha en kommersiell utnyttelse, hvis du kommer fra den økonomiske siden av det, eller produsentsiden av det, og hvis du kommer fra innholdssiden, så vil du nå mange mennesker og ha kvalitativt godt innhold. Og hvis du ikke anerkjenner helheten, så vil du sannsynligvis bli begrenset. Det vil legge begrensninger på hva du kan få til å ha innhold, hva du kan lage, hvis du ikke anerkjenner den andre siden. Og du vil begrense det kommersielle og økonomiske potensialet, hvis du ikke dypt og grunnleggende anerkjenner det innholdsmessige bidraget. Så det å tenke større der, og jeg mener jo at Folk jeg snakker med som jobber enten de er finans- eller jurister, eller hva det måtte være, snakker om dere kreative. Hva er dere kreative? Kreativitet er ikke låst i noe felt. Kreativitet er en måte å tenke på som handler om å sette sammen klosser på en ny og original måte, men om du er jurist og briljerer i forhold til hvordan du tolker lovverk og forklarer og setter sammen et bilde der, eller om det er når du skal lage en ny bedrift og en forretningside og sette sammen en struktur og bygge en kultur. Det er ikke låst i et av de feltene. Jeg synes det er en veldig rar måte å tenke på. Det er et eller annet magisk og litt sånn litt konvensjonelt med det her med kreativitet. Jeg tror vel mange som tenker at de ikke er kreative personer. Jeg er litt usikker på om den debatten med er enkelpersoner mer kreative enn andre, eller har alle potensial for kreativitet? Jeg tror det kan være ulikt der. Vi tror at alle har potensial for det. Dette kan ikke jeg nok om, det er ikke mitt fagfelt, men hvis jeg skal si hva jeg intuitivt tror, så tror jeg det er forskjell og at det er personlighetstrekk. at noen liker å tenke etablert og bli tilfredsstilt av å tenke innenfor et mønster og innenfor en etablert struktur, mens andre liker å tenke, oi, hva hvis vi gjør sånn da? Og tenker noen ganger kanskje for kreativt og for lite, fordi etablerte strukturer har jo en verdi, de har jo prøvd ut, og de har jo en funksjon. Så det er jo en eller annen balanse der å skjønne noen ganger er det ene best, og noen ganger er... Noen ganger skal du være kreativ, og noen ganger skal du ikke være det. Men det som er fint er at du kan ha begge deler i en og samme enten person eller organisasjon. - Jon Pettersen hadde en ganske fin venn på det nylig, det med kreativitet. Han brukte musikk som eksempel. - Hvem var det som hadde? - Jordan Peterson. - Åja, Jordan Peterson. - Det likte jeg vel, for jeg har alltid vært inne i musikksverdenen og drevet med litt kreative ting selv og skrevet. Gjort litt musikk og sånt også, men det han sa var sånn at det er mulig å bedrive noen kreativitet til å skape noe hvis ikke det finnes rammer. Da brukte han total frihet som et eksempel. Du kan... bare finn på noe, det er din tur du kan velge hvor vi begynner så sier noen andre, ja men hvor skal vi begynne? Ja nettopp, ikke sant? med musikk så kan du også lage hva du vil du kan gå inn i hvilken rytme det er ikke før du setter en struktur på at du greier å lage en symfoni en poplåt, hvor du følger et visst strukturmønster og leker deg inn for den rammen og da kommer plutselig ideene bare på Rekk og rad da, så det er en fascinerende måte å tenke på. Jeg er helt enig, helt soleklart. La oss ta et eksempel som jeg har tenkt på, og dette vet jeg ikke, men om dette er fakta og sant, det kan gå til at det ikke er, men det kunne vært det. Hvis du tar dogmefilmen da, Som jo er de dogmereglene som oppstod i sentropa i Danmark med Lars von Trier og Petrol Bekjensen. Det er jo et uttrykk og noen filmer som har fått ekstremt høy kunstnerisk anerkjennelse. Det er noe av det mest kredible, eller er noe av det mest kredible, ikke sant? Og så hvordan oppstår det? Det kan man jo like gjerne tenke seg at det oppstod fordi de sitter her, de prøver å lage filmer, og så sier Peter Olbek Jensen, som er produsent, at du, vi har ikke sjans til å konkurrere med de store filmene, det koster alt for mye, det er dritvanskelig, de er mye bedre enn oss. Vi må tenke radikalt annerledes. Nå må vi lage filmer som koster 3,50 kroner. Det må du finne ut av hvordan vi skal gjøre. Du setter, altså økonomen setter premissene og sier, ok, Ja, faen, da kan vi bruke naturlig lys, da kutter vi en lysmann. Vi har ikke noen kjøringer med noen dyre stativer og noe dolly, vi kjører håndholdt kamera. Ok, så bare stripper ned kostnader, og så plutselig så sier du, og du gjør også vurderinger og sier, ja, men dette gir jo et autentisk uttrykk, det gir noe annet til opplevelsen. Men det er... fullt ut mulig å tenke seg at det var et premiss som ble satt av produsenten og av den økonomiske, ikke kreative siden, og så kommer det ut på den andre siden, nettopp som følge av det du sier. Jeg vet ikke om det er sånn, men det vil ikke overraske meg om det var sant. Ja, men det der gir jo mening. I en sånn verden, ekonomi styrer alt. Det var et godt eksempel, synes jeg. Det er ikke noe viktig om det er sant eller ikke, men poenget er at det kunne vært det. Ja. og at det kan oppstå noe ekstremt kvalitativt bra kunstnerisk som følger av det, og det er egentlig bare et eksempel på det som da Jordan Peterson også sier. Det er egentlig en god øvelse, hvis man sitter litt fast og har alle frie tøyler for å gjøre noe, eller har lyst til å skape noe, så er det bare sånn at man koker det ned, rammene kan hjelpe deg å tvinge deg til å tenke til det. Hvis du er talent, og du holder på sånn som jeg gjør, så har jo mange en sånn idé og en tanke om at, å, jeg har lyst til å Jeg har lyst til å gjøre mitt eget, bare noe som er bare mitt. Det er greit, jeg skjønner om mange snakker om det, men det er jo på en måte også litt sånn Alt og ingenting. Så i stedet for å si, du, her kommer det en oppgave foran meg. Ta løs den. Noen har gitt meg den oppgaven. En produsent har sagt til meg, du må lage en film som koster så lite. Og det i seg selv er jo ganske sånn, det er nok å komme på for å lage en god dogmefilm. Det er ikke noe sånn at, du må jo ha en god story. Men kravene til story blir ikke noe mindre. Kanskje tvert imot. Du har ingen andre type hjelpemidler, så du skal få brukt deg. Slapp av. Du skal få vise hva du er god for. Det er ikke noe problem det. Men den romantiske ideen om at en skal være mitt, jeg skal bare ha det selv. Det er noe som følelsene vil, men som jeg er usikker på om tar deg til det beste stedet da. Om det er det som gjør deg flinkere, at du faktisk blir bedre, at du faktisk kan bedre det faget som du har vidt livet ditt på å drive med. Robert McKee har noen vakre ord i starten av denne storyboka som han gjorde meg oppmerksom på nylig, og det var at det talentfulle forfattere eller screenwriter eller skapere har en tendens til, har et brennende ønske om å ofte glede sitt publikum og bruke det som på en måte det er utgangspunkt for at de har lyst til å gjøre noe med dine følelser, eller at du skal bli oppslukt i min historie, mens talentfulle forfattere som på en måte enten sikter for smalt eller feiler på det de gjør, er at de ofte går inn med at de skal realisere en idé eller overbevisning om det er politisk budskap, dette her er det viktigste, jeg skal poengtere dette at livet er sånn, og da blir det ofte gjerne sånn innsniver deg fra et eget ståsted at du ikke greier å få med deg folk og treffe brett med prosjektet ditt. Jeg vet ikke om det er litt malerpropå det vi snakket om nå, men jeg bare kom på det sitatet her, at det der med å lage noe for et publikum versus det å lage noe for seg selv, det er vel også noe sånn nyebegynnefeil. Du skal komme ganske langt i karrieren før du virkelig bare tar utgangspunkt i deg selv og driter i hva publikum måtte føle om deg. Jeg tenker at Det er i hvert fall et veldig takknemlig utgangspunkt i å se på eller for å bruke et enda mer, et ord som folk som driver med det som jeg liker enda mindre, markede. Hva er det markede etterspør? Det er kanskje det aller verste. Men hvis du tenker at markede, det er han eller hun som sitter på andre siden av bordet, som du skal få til å le, som første gangen du fant ut at, oi, jeg har et talent for å få til noe, jeg fikk deg til å le, og så kanskje klassen, det er markede. Mhm. Det er ikke noe mer, det er bare ganget opp. Da heter det marked, og så heter det han eller hun, og så heter det klassen, og så heter det markedet. Men bare for å starte der, anerkjenne at det var det jeg likte, og så selvfølgelig Etter det, for min del i hvert fall, ikke gå på kompromiss med meg selv, men prøve å se hvor er det jeg har noe hvor det korresponderer med det der ute. Det tenker jeg er den optimale kombinasjonen. Jeg liker i hvert fall å kunne ha at ... Det som er mitt utgangspunkt er en ressurs for å nå det, for ellers så blir det jævla tungt. Men her tror jeg folk har, jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tenker at det å bruke så mye som mulig av Mitt liv. Men for å få til det, det betyr at noen av de tingene, det betyr at du også må ha et litt uerbødig forhold til ditt eget liv, og ikke ta det... Med tillit? Ja, på en måte. Og ikke tro at alt er så viktig, og ikke tro at alt er relevant heller. For det er det heller ikke. Det er masse av det du, eller jeg... tenker og mener, og det kommer jeg sikkert til å tenke på når jeg hører på denne podcasten her også. Herregud, her sitter jeg og prater om ting som det finnes 10 000 andre som kan veldig mye mer om, som kan si mye smartere ting om, enn det jeg bare sitter og babler i vei. Du vil heller høre at vi snakker om det enn at du er ekspert. Det får vi håpe på, hvis ikke så skrur de av da. Da får de bare gjøre det, og da er det fortjent. Jeg vet, jeg tror ikke det. Jeg tror jeg skruer selv, hvis jeg synes det ikke funker eller blir kjedelig, så tror jeg jeg skruer opptaket selv med gjesterne, da runder jeg av. Det har egentlig skjedd at jeg sitter og kjeder meg faktisk med noen få gjester her, som har skjønt Dette burde jeg visst før jeg brukte gesten, at dette kommer til å bli ganske kjedelig. Og så sitter jeg sånn og haler og haler og drar og drar og tenker sånn at dette her, hvis jeg kjeder meg, så kjeder i hvert fall de som hører seg på nå. Så det er ganske vondt, men det er lærerikt å gjøre de feilene. Altså det er jo igjen tilbake til en gammel klisje, der damene lærer mest når det går gærent. Det er helt perfekt og sånt. Hvor mye... Det siste sesongen også er det, vi har snakket om før at du visste at du kom til å drive med lenge, men kanskje ikke så mange sesonger som det her, og er det her også et sånt... Ref, det vi snakket om nå nettopp, en blanding av hvor du fant den mixen at jeg vet hva jeg har fått folk til å le av og synes er morsomt før, som er en del ting med meg som person og mine ideer, og så er det et format der som er veldig spennende og som også svarer godt til, skal vi si, markedet der ute med Curb, med Cloven, at dette her er det som virkelig er et frist-take på humor på TV nå, og så en mash-up av det? For min del der var tanken litt at jeg følte at jeg hadde brukt en side av min måte å være morsom på, den jeg hadde brukt i stand-upen og i torsdagsklubben, mandagsklubben og de tingene jeg hadde gjort på TV og sånn. Og så følte jeg at det var en del av meg som jeg ikke hadde brukt der, som jeg kunne bruke, som jeg tenkte at det lå noe gøy i. Så litt av poenget var, og så hadde jeg i tillegg sett en form og en sjanger som var Cloven og Curb blant annet, som jeg tenkte at «Oi, den formen og den sjangeren, den kan jeg bruke til å ta ut det potensialet som jeg tenkte var der». Og så kan vi fylle den med vårt innhold og våre historier, den formen og den sjangeren. Det blir dels våre historier som blir andres enn deres historier, og dels vil det nok i hovedsak handle om bittelitt andre ting tematisk eller fokusmessig enn det de hadde gjort. Da tenkte jeg at det er en berettigelse for å lage noe i den sjangeren som andre har laget sine ting i. Og så var det også for min del en egen motivasjon å gjøre noe som ikke var helt likt det gamle. Jeg hadde lyst til å utfordre, jeg hadde lyst til å føles meningsfyldt, for jeg følte at det andre sporet Jeg skal ikke si jeg var ferdig med det, men jeg var litt sliten av det og litt trøtt av det og litt sånn, ah, det hadde vært gøy å gjøre noe annet. Så det er et element av begge deler her. Men jeg følte jo at vi kunne få til noe bra i den sjangeren. Det tenkte jeg jo. Og det er så viktig å si på norsk, for jeg får veldig sånn i vibet at det minner litt inngangen jeg hadde til hele det greiene her, fordi jeg hadde amerikanske og engelske podcast jeg hørte på, så sånn Men hvorfor er det ingen som gjør det? Eller det første jeg tenkte var sånn, det her hadde Thomas Helser naila i Norge så jævlig bra. Jeg tenkte han burde jo gjøre det her tre timers praten med den range og den intelligensen hans og de gjestene han kan få tak i. Det hadde jo bare vært helt sinnssykt hvis han gjorde det på et eller annet tidspunkt. Kanskje jeg skal produsere det for han. Og så var det bare sånn, Men det at det var så interessant på det andre språket, tenkte jeg, hvorfor er det ingen som gjør det i Norge? Kanskje jeg skal bare prøve å gjøre det og se hvordan det funker selv, for jeg har visst at det er noen ting jeg synes er interessant, kanskje andre gutter synes det er interessant. Det er lite podcaster for gutter der ute, og det er litt sånn der, kanskje en parallell til Curb og Clown. For det er jo et aspekt, de har mye dansk humor, amerikansk humor, mye kultur her borte som ikke funker her nødvendigvis. å gjøre en ara eller gjøre en borsomt ut av, men det er jo mye norske situasjoner, hvordan vi oppfører oss, og sånn kultur som er borsomt av på korene gjennom et sånt format. Ja, men jeg er helt enig. Poenget er at ting er på norsk språk Fra norsk virkelighet, du kjenner igjen steder, du kjenner igjen alt fra type som mange klær er jo like, men måten, det er små subtile detaljer som gjør at dette føles nærmere meg da. Og språklig også, udiskutabelt. Så er det mange ting som er likt, og sånn abstraherer du høyt nok, så blir det jo likere og likere, men når du går ned i detaljene, så blir det mer og mer forskjellig også. Og det å se noe som føles hjemlig og nært, det synes jeg er en stor verdi. Også handler det om norske personer, om norsk virkelighet og norske steder. Det synes jeg er helt relevant i ditt tilfelle, og jeg syntes også det var det i vårt tilfelle. I tillegg til at jeg så at våre historier, hvis du tenker på, Curb handler jo om Larry David, og i all hovedsak han, så det er en veldig sær historie Ganske mye eldre fyr, og de tingene syns jo ikke morsomme problemstillingene som knytter seg til det, men det er jo noe annet enn Clovenian, som er to kompiser, som er hovedsak en buddy-komedie, og så har du helt perfekt som i hovedsak handler om Ino og Thomas, som er en samlivskomedie, eller par-komedie gjennom forstand. Så de har litt forskjellige... tematisk, eller hovedtema, de tre seriene. Så er det sjangermessig, formessig, ganske likt. Musikkstilen er lik, billedstilen er... er lik og regi er ganske likt så det er formessig på samme måte som at noen lager en en de lager regg der og så gjør jeg en norsk versjon av en regglåt eller bruker litt det og så setter jeg sammen med litt derfra og litt sånn og sånn og sånn sett har vi også gjort litt annerledes kanskje noe mer sånn Litt handler det om tema, litt handler det om fortellerstruktur, også hvor mange typer historielinjer du har i hver episode, som også kan variere. Det er så mange norske humordramer på halvtimmesformatet, som har vært med unntak av side om side, som har gått jævlig bra. Førstegangstjenesten var noe for seg selv, konseptuelt alt mulig. Men så mange andre norske humordramer som du saff, som tryner på første sesong, og som spiller på kjente formater, gjerne amerikansk inspirert, at man er kjernefamilien, spiller på norske ting, gjør veldig mye av de samme tingene som vi har diskutert nå, og fått frem og sånn, men likevel så går det, det er så mange som tryner, er det bare showbiz-naturen at en av ti overlever, eller er det på så klassisk håndverksfeil her? Du er inne på noe veldig sentralt der, fordi det, er jo et veldig viktig poeng. Det er veldig, veldig mange som trynner. Derfor tenker jeg at hvis du får til en suksess, så må du bare være utrolig ydmyk og utrolig takknemlig for at noen gidder å høre på deg. Og så må du bruke det til å jobbe og bli flinkere og lære, for det er ikke noe som er bedre enn det. Selv om det er tungt, selv om det er dritt, frustrerende, vanskelig. Det er det du prøver på, og da driver vi og hopper og spretter, for alle går rundt og tror liksom at, ja, men da skal jeg igjen, da kommer man til den der, åja, men jeg skal ha mitt eget, eller jeg skal ha ditt, eller at, altså... Det er litt som å, ikke sant? Du leser, men det vi ser og husker er suksessene. Men det finnes jo i skyggen av det, og sånn er det i USA, og sånn er det i Norge. Det store, flest lykkes ikke. Ikke sant? Og det skal man huske på. Men i avisen så leser vi om de som vinner i lotto. Ja, går jeg og tipper lotto, ja. Kom igjen, hvor stor sjanse er det for at du vinner? - Dette her er jo kanemann, eller er det tale om survivorship bias? Hvor man da bare ser på vinnerne og ikke ser på den gravlunt med alle taperne som på en måte ligger. - Per vinner, ja. - Ja, sånn at man bare ser på vinnerne, hva de har gjort, og ser seg blind på det. Man kunne jo like godt sett på alle tapere, hva de har gjort feil også. Så man ser bare på de som på en måte har... Nettopp. Og det tror jeg veldig mange i min bransje gjør den feilen. Det tror jeg. Og dessverre så gjør det at veldig mange flinke folk mislykkes. Store talenter får de ikke til. Fordi de tar dårlig valg, fordi noen prater dem til å gjøre noe dumt, som gjør at de havner ut på siden. Det er ikke så stort det vinduet. I vår bransje er det sånn at du har et tidsvindu, det er en viss aldersspenn, der du har muligheten til å få det til. Så må du få det til en gang, og så må du bruke det som en byggekloss til neste mulighet, og en stepstone til neste og neste. Hvis du tar dårlige valg, enten før det første valget, så går det ikke. Eller du forvalter litt oppdrift feil, så går det gærent. Og det skjer hele tiden. Og derfor er det dessverre sånn at store talenter får aldri til det de prøvde på, og vi som publikumre går glipp av masse bra kvalitet, fordi du tok et feil valg. Men hva er de feil valgene? Kan man si noe generelt om det? Det handler om å velge... - Feil prosjekt, og hvis vi kan snakke kaneman, jeg tenker at det handler om veldig mye kortsiktig oppside. Du ser det ikke som det, du identifiserer ikke at det er det som skjer, og det er jo det som er blind spoten vår når det gjelder disse tingene, men du tar valg som føles gode i det korte bildet, helt forståelig, helt menneskelig. De føles gode i det korte bildet, men i det lange bildet så er det ikke det som er det gode valget. For eksempel sånn, jeg kan se for meg at det er forespeilet disse personene skal være i prosjektet. Her har vi trygge folk på manus. Her du får en veldig substansiell sum for å gjøre dette her første sesongen. og så videre. Du blir dratt inn i det, mer enn at du er med på å definere det. Du skjønner ikke heller hva er nøkkelfaktorene for at dette skal bli en suksess. Alt ser likt ut av deg, og da kommer det inn ... Folk som sier deg «Dette blir helt rått, nå skal du bare bli inn på dette her». Fy faen, jeg digger deg. Jeg synes du er helt rå. Du er så jævlig bra. Folk har ikke sett deg ordentlig. Folk har ikke virkelig fått se det potensialet som bor i deg. Jeg fikk faen ikke sove i går, for jeg tenkte på hvor jævlig bra du er. Ok, skjønner du? Du skal ha ganske mye fornuft til å si at vedkommende har jo ikke peiling på faget, har jo ikke peiling på hva som skal til av dramaturgisk eller manusmessig eller produsent- og kanalhåndteringsmessig. Alle de dimensjonene som handler om å dels utvikle innholdet og skape og sikre det, og forvalte dette i dag. i dette kommersielle landskapet, vis-à-vis en kanal og så videre, og lage avtaler og sånt, det er ikke peiling. Vet ikke at det er ting der som det går an å skru på i det hele tatt. Og det skal man ikke, det er ikke noe man driver med. Men poenget er jo bare at det du møter som står og snakker med deg, han eller hun som står og prater sånn til deg, kunne like gjerne solgt deg en bil. Skjønner du, det er akkurat det samme. Det er en god selger, men det er ikke det du trenger. Nødvendigvis. Det er vanskelig å skjønne når. Men derfor tenker jeg en ting du kan se på, i hvert fall tenker jeg det hvis jeg skal inn i noe, se på track record. Det var akkurat det jeg skulle spørre om. Ja, men det er det. Hvis jeg skal gjøre noe som jeg ikke kan, se på track record. Det er i hvert fall noe, noen som har fått inn noe før. I vår bransje, det er jo helt sinnssykt at folk som har... Hvis det værer seg produksjonsselskaper som prøver seg på en sjanger som de ikke driver med, og særlig humor og komedie. Bare gå og se på kassalappen. Du ser ti år bakover i tid. Hva har de solgt? Hva har de lykkes med? Å, Jøssen, du har solgt ti... ting, og da tryner i den sjangeren, og da tryner hver gang, og TV-kanalene kjøper det om igjen og om igjen. Det er jo helt absurd. Hvordan i all verden, det er jo som om jeg skal komme, eller du skal gå ut herfra nå, så går du bort på hjørnet her, og så kjøper du en pølse, og så kommer du hjem og og så får du diaré. Går du og kjøper den pølsen i morgen, eller tenker du at jeg må gå til et annet sted? Og hvis du sitter på do to dager etter at du har vært til å kjøpe pølsen der, da må jo poletten gå ned på et eller annet tidspunkt. Det gjør den ikke. Dette er jo for meg helt uforståelig. Helt uforståelig. Det må være masse fair for missing out, fomo, at hvis jeg sier nei til dette, til denne personen og så videre, så er det at man sier ja til den selleren. Du tror at fordi han eller hun er god på det, men det er kjemperom, men da skal du gjøre det. Og så har det jo vært andre sjanger som tidligere har blitt Vurderte TV2 var kjempegod på sånne shiny floor show ting, ikke sant? Alle idoler. Sånn skal vi danse og alle sånne. Den type formater og programmer. Og Det var jo et miljø i Norge som var kjempegode på å importere de ideene og lage norske versjoneringer av de. Og gjorde det kjempebra. Men det betyr jo ikke at du er dritgod på å lage humordrama. Det er en helt annen øvelse. Det er jo rett og slett som at du, nå får vi en, hun her er kjempegod, har vunnet OL-guld, skal lære oss langrenn. Hvilken OL-grenn var det du sa det var god? Kulestøtt, ja. Ok, jeg skjønner. Da er du sikkert dritgod i langrenn. Det er noen ting, men jeg tror ikke det er en vedkommende som skal eie langrennsdivisjonen vår. Dette kan synes som enkle sammenhenger, men det Det er ganske overførbart. Men brukte du det i rekruttering også? Du så track recorden til folk som du ville ha inn i, i de helt perfekte prosjektene, at det måtte være noe ... Der var det jo masse erfaring. For eksempel, jeg har jo vært så heldig å jobbe med så mange sinnssykt flinke folk, Og helt sånn fra ulike sjangere og prosjekter, altså folk som har jobbet i Cæsar, mengdetrening, kan story, kan vendepunkter, de har holdt på med det og er dødsgode på det. Og så har vi hatt folk som har jobbet på teatret, eller folk som har jobbet som er veldig kredible, flinke filmskapere, eller også senere laget andre store tv-serier, mye viktigere, mye mer dramatiske, substansielle, viktige serier, enn det vi holder på med. Men, Så er det liksom å prøve å forstå og identifisere de ulike kvalitetene. Det har vært vår jobb å prøve å putte dette inn i, omsette det til vårt prosjekt da. Men det å sørge for å få den kompetansen inn. De kan jo disse tingene, de kan de tingene som jeg ikke kunne. Både på mannesyn og på regi. Og vi har jo, du vet hva, vi har jobbet med, jeg tror jeg har jobbet med Det er mellom 30 og 50 stykker ulike personer som er dødsflinke, og som har kommet inn og bidratt og vært med på prosjektet, og som har vært helt avgjørende for å lykkes med dette her. Er det kvalitetsmessig veldig stor forskjell på sesongen? Er det en nødvendighet at det er bare sånn det blir at alt kan ikke bli like bra. Under så mange sesonger er det noen dupper og noen topper, eller fant dere en slags autonomt arbeidsmetodikk eller en struktur som gjorde at det ble solide sesonger med litt kvalitetsmessig forskjell? Jeg tenker jo at det er helt sikkert ulik opplevelsen av kvalitet på de sesongene Dels er det jo smak og behag, hva du liker, hva vi tematisk har holdt på, for det har vært litt varierende. Som seier handler det jo om hva du kjenner deg igjen i, og hva du... og sympatiserer med, som er jo viktige ting, og som vil være førende for hvilken sesong du vil like. Men i tillegg så kommer det jo for vår del, det mer faglige, storymessige og strukturelle, og hvordan vi forteller historien uavhengig av om det handler om det eller det. Og der er min opplevelse at vi har blitt flinkere og flinkere fra sesong til sesong. det opplever jeg. Jeg tror du sa det Ronny, det var jo Petra Mål en gang, han sa det til meg, du sa det på lufta der, jeg husker ikke at starten av HelpEffekt er noe helt annet enn de siste sesongene i HelpEffekt, det er nesten så to forskjellige serier. Ja, det er ganske forskjellig i hvert fall. Ja, det er det. Sånn er det med alle sånne store tv-serier som du også ser tilbake på selv, sånne der humor-serier, hvor mye de forandrer seg. Ja, og defaulten er jo litt sånn, jeg var bedre før. Og det er nok ofte sant, og noen ganger ikke sant. Jeg vil mene at vi er flinkere på historie og struktur, og at vi har... Fordelen med å være så dårlig når du starter, da er det så mye du kan bli bedre på. Sånn sett tenker jeg at vi har hatt forbedringspotensialet, og at vi har tatt ut litt og litt av det gjennom all sesongen. Så jeg opplever at vi har At vi er flinkere nå enn vi var forrige sesong, og forrige sesong, og forrige sesong, og forrige sesong. Men man kan ikke tenke sånn i starten at dette her blir sikkert jævlig middels, men det blir bra etter hvert. Nei, det er riktig, men du må være bra nok. Du må være over streken. Du må være bra nok til å komme deg videre. Du må prøve, og du føler jo at du føler blanding av at Oi, fy faen, dette blir helt rått. Og at, fy faen, det er skikkelig dritt, og vi kommer ikke til det. Du veksler jo mellom de to der. Og sannheten er vel snittet, da. Det er vel sånn det er her også, men du må bare være akkurat over streken. Det er jo på en måte det kritiske, da. Til det vi snakket om i sted. Så mange som ikke lykkes. Men det jeg tror er at vi har lykkes med å få inn folk som er flinke, og jeg sa... Folk som har drevet med veldig tilliggende ting, som har drevet med det samme, men litt annerledes, men ikke helt annerledes. Og derfor som ville vært helt merkelig å ta inn der, men altså folk som har drevet med mye av de samme mekanismene, og liksom... forstår mye av de samme grunnprinsippene som er det samme enten du holder på med, altså som er prinsipper i storytelling egentlig. Og så klarte å omsette det til å få dem til å jobbe med det som er vårt prosjekt og vårt DNA. Så forteller historier som er i tråd med det som er seriens DNA. - Var det noen ganger underveis der du tenkte at nå har jeg kommet til et mettningspunkt, at denne biten her var ikke så moro som den var i fjor? At du liksom hadde snevet tanken om å gi opp, eller at nå ligger det for mye her rett og slett? Noen sånn skikkelig downers? Jeg tror ikke jeg har følt på det, altså. Men jeg har tenkt hele tiden at nå må vi gjøre noe annet, eller nå må vi komme oss litt ut av det, eller nå må vi, ok, nå er vi ferdig der. Vi har gjort sånne tematiserte sesonger, hvor vi har gjort en sesong hvor det var slutt med Ino og meg, og hun var sammen med Hans-Olof Brenner. Der følte vi at det lå ganske mye gøy, at vi kunne lage flere episoder på den tematikken. Og så hadde vi en slags idé om hvor det skulle ende, at vi skulle bli sammen igjen da. Og det samme gjorde vi også med å få barn. Men det er klart at det å få barn og så etterpå, der malte vi oss litt opp i et hjørne, fordi at dette er ikke en serie om å ha barn. Så hvis vi skal få mye av barn, den ungen inni der, så blir det... Ja, og det skal vi ikke. Så det skal handle om det samme, så da jobber vi oss litt rundt det. Han er på skolen, han er i barnehagen, han er hos besteforeldrene. Det er mye sånt, så få det bare unna veien uten at man egentlig tenker på det. Det er to ting jeg må spørre før vi runder av. Vi har vel 20 minutter ennå her. Det er en ting som jeg har... Det har jeg tenkt på veldig lenge, for som jeg snakket med deg før, at Otto Esbjørsen var en av de første store TV-komikere for meg, da jeg begynte med NRK-sjonene sine, torsdagsklubben var så stort. Bare han som et eksempel da. Og så gikk det opp for meg hvordan mine 90-tallshelter, og det kan også være kulturelt musikk og sånt, hvordan Mange av de heltene ikke fulgte meg opp over livet som jeg hadde trodd. Jeg hadde en sånn naiv tro at komikeren er udødelig, kommer til å være morsom helt til de er 70-80 og like aktiv og driver med de samme tingene. Jeg fikk en sånn sneve at Er det noe med komikere når de nærmer seg 40, bikker 40, at den gnisten, den punchen og den, skal vi si, timingen og alt det her dabber bittelittegrann av? For det var sånn, etter torsdagsklubben så hadde jo Otto sine prosjekter, så ble det veldig mye sånn ting jeg følte at han var mer med, så komfortzone mer, ble mer en jobb, en mer TV-humorjobb, og at den der... Jeg så på flere andre norske komikere som jeg likte godt, og som ble mer vanlig. Jeg vet ikke om det er noe med komikeren og den gnistende man har som 20-30-ringer, at den er umulig å opprettholde i et voksent liv? Hvis vi svarer på det med Otto først, så vil jeg si at Otto er en av de som har hatt lengst og mest aktiv karriere av komikere. Altså, av norske komikere. Altså, den katta har jo hatt niv liv. Han har jo, jo men virkelig imponerende hvordan han har holdt på fra lenge før jeg, altså før jeg begynte. Og han var jo et forbilde for meg, og har vært der hele tiden, og er jo, nå begynner jo, nå er han jo godt voksen, men altså, det er ikke så mange som har hatt, så lenge som det Otto har. Så han er jo i så måte ganske unik. Men jeg vil jo si at, jeg tenker jo at til en viss grad, så handler ikke dette om, dette handler nok ikke bare om komikerne, men det handler om at til en viss grad, så er det å drive med komedie sånn, det er en ungmanns komedie. Er det det? Til en viss grad, fordi det handler om at du kommer, du har en utfordrerrolle til samfunnet. Du er den nye vinen eller vinnen, og du representerer nye perspektiver, og du utfordrer det etablerte. Du er ikke en del av samfunnet. Så alt som har med en sånn type rolle i offentligheten, det krever også et visst alderssegment. Så tenker jeg at en del komedier synes jeg man kan gjøre, hvis du holder på med mer domestic issues, så synes jeg det er større rom for at det ikke er så aldersbestemt da. Så det å lage mer sånn hjemlige og relasjonelle ting, det er ikke så viktig at du er, da er det kanskje mindre interessant å høre på de yngre da, hvis man skal si liksom mest og minst. Så jeg tror det handler om hva er vi interessert i også, sånn der det Ja, når jeg sier vi, så mener jeg som publikum det da. Ja, ikke sant? Jeg mistenker også litt sånn at, vi har jo snakket om det litt før også, sånn at Var humoren litt sånn som musikken var den, kvassere og litt skarpere og litt mer modere før, og gikk man litt mer til makten og sparket mer oppover. Når jeg ser tilbake på alle de Otto Despersen på 90-tallet og mye av de som torsdagsklubb inneholder, så finner jeg meg selv å le sånn med magen, sånn godt. Jeg gjør ikke det så ofte lenger av morsomme ting som jeg kan smile av og synes var godt poengtert, i dagens humor da, og da var det bedre før, eller var det bare at nå sitter jeg bare og mimmer og har nostalgi over humoren nå versus før da? Det ene, det er egentlig litt sånn to ting tenker jeg av det du sier nå, for det ene er liksom Otto spesielt, og Otto har jo, i Otto er det liksom både en sånn presens og personlige egenskaper som er hans tilstedeværelse, hans stemme, hans uttrykk og også hans slagkraft. I tillegg at han er både på personlighet og på samfunnsmessig plan, så føles han som en uavhengig, untouchable. Han er for seg selv på en måte. Og dermed så har jo han klart å være relevant, og han er jo helt unik, og har jo noe som det er ikke så ofte du ser det da. Så det er liksom han, og så har du den andre generelle betraktningen som, ja, for Jeg skjønner hva du sier. Og så tenker jeg også at komedien og humoren har en tendens til å, den er et resultat av sin tid, og den speiler sin tid, og jeg synes ikke det gir helt mening å prøve å flytte opp i forhold til å snakke om hva er lov, og er det for mye sånn, er folk redde for å bli cancelled og alt sånt. Så liksom si at det ikke finnes noen som har det oppdraget, og det er jo noen som gjør det. Jeg snakker om det, jeg synes nytt på nytt, holde på å lage Nyheter på nyhetsbilder, nei, komedier på nyhetsbilder, og det er liksom, og satire. Du har 50-80. Du har Dag Søros, er jo Helt rå på det. Så det er folk som har det oppdraget og det mandatet og som gjør det og som tør å gasse på ordentlig, synes jeg. Og ganske friskt. Og også i USA som også har overlevd South Park. Ja, det ser jeg faktisk. De er jo der nå. Så det går jo an. Og så er det noen ting som man ikke gjør lenger, og som ikke på en måte føles relevant nå, og som heller ikke skal flyttes. Det å flytte ting fra tidligere, eller hvis du sier det på en øvelse, hvorfor er ikke alt som var før, hvorfor er ikke det der i dag? vi kan ikke bare flytte det opp, nei det går ikke, og det går heller ikke å flytte det opp og si at fy faen det var helt jævlig, for det var en annen tid, så vi må bare innse at vi må se hva er det som er her og nå, hva var der og da, og hva er her og nå. Vi har jo vært litt inne på det tidligere i en annen prat, men det var jo at det er unektelig noen flere bindinger nå for komikere å mer stå på spill enn, og ikke minst konsekvenser av å Kjøre for drøy vits, som også da på en måte, det handler mye om det her byggestein også, at gjør jeg den tingen, så gjør jeg den tingen, så kan jeg få den jobben. Det er også et svært eventmarked som ligger her ute, som også er ganske viktig for komikere, og som ikke eksisterte for 20 år siden. Så man kan jo si at komikere er kanskje litt mindre fri enn den var før. Jeg synes det er et godt poeng. Det er det strukturelle, hvordan er bransjen organisert, og veldig mange av de, eller managementen og bookingbyråene, har hatt mest økonomisk insentiv for å booke komikere på bedriftsjobber. Så det har vært den store inntektskilden, fremfor at det er på klubber. For på klubb så er du uavhengig, der er du mye friere. Der kan du si... hva du vil, og du må få folk til å le. Og så må du kjenne av om du tråkker over, eller om det blir en øvelse i seg selv, eller om du på en eller annen måte treffer det publikummet. Mens en gang du er på bedriftsmarkedet, så er det plutselig bedriften og de ansvarlige bedriftene som skal stå innenfor, og dermed vil ikke de ha noe sånn der gør og guffe, eller ting som de ikke synes er appropriate for sin business. Og da smalner du inn den kunstneriske friheten, og kanskje også ytringsrommet. Når det da er organisert sånn at de som selger dette her, og som sørger for at de komikerne får melk og brød på bordet, når de orienterer seg mest mot eventbransjen og firmajobbene, så vil det påvirke innholdet. Det mener jeg er et godt poeng du har, og det tror jeg har skjedd. Men det skal sies at før ... Så var det jo ikke noe merket i det hele tatt da vi begynte. Det var ikke så mye bedriftsjobber på oss, men det var heller ikke så mye stand-up-klubber. Altså det var litt. Men det var jo nybrottsarbeid, for da vi begynte med det, jeg kunne ikke peke på noen og si jeg skal bli sånn, for ingen som var sånn. Ingen som levde av det. Det var noen få som hadde prøvd litt, men det var ikke et yrke. Jeg kunne ikke si til foreldrene mine at... Jeg skal ta oss på. Nei, nå skal dere få se, for jeg skal gjøre det som han eller hun gjør. Det var ikke noen som var det. Sånn sett ble jeg veienlig til å få min egen del, så var jo nok også det en faktor i forhold til å forstå den økonomiske delen, var jo nettopp for å ikke bli ufri og ikke bli kneblet til å ikke kunne lage det jeg hadde lyst til å lage. Så det å være en fri sjel, det tenker jeg er den viktigste i bånd av alt her. Ja, det var et flott punkt, og nå henger jeg 100% med her. Og et tilliksting, jeg har følt disse komikere som ikke ser ned på, som kanskje differensierer og synes kanskje at det er veldig mange av sine kollegaer som tyr til såkalt sånn parrykk-humor, at man går fort i karakter for å kunne være morsom, at det er mer og mer komikere som går den veien av å lage karakterer og og på en måte lage nye versjoner, skal jeg si, Espen Eck på sin måte å lage humor på 90-tallet. Er det noe som alltid har vært der? Den type parrykk-komikeren og den beinharde stand-up-komikeren som bare står på scenen naken? Jeg tenker at det er to forskjellige sjanger. Bare finn den sjangeren du er best i og gjør det bra. Vi trenger ikke å drive av... er bok bedre enn teater, er film bedre? Jeg synes det er rart å sammenligne sånne sjanger. Eller er reggae bedre enn rock, eller er rock bedre enn pop? Jeg vet ikke. Robert McKee sa det var ganske enkelt at komedie funker, og det beste måten å se på er om folk ler eller ikke. Det er så enkelt, og så brutalt. For du får kvittering fra publikum. Hvis de ikke ler, så var det ikke noe morsomt. Ferdig. Så jeg tenker, skal jeg velge mellom de to? Gjør det du er bra på, gjør det som folk gleder, og som du føler at du har mer å... Så igjen der tilbake til det vi snakket om i stedet, ikke liksom føle at du skal gjøre noe som du skal, fordi det er det som er hatt, og så har ikke du noen ressurser eller noen bensin til å gå inn i den retningen med, da må du ikke gjøre det. Du må gå inn et sted hvor du har, det blir mye lettere og mye bedre og mye morsommere å utføre jobben din hvis du kan få folk til å le på premisser som du også er. Så det er begge sider det vi snakket om i sted. Det er godt å høre at jeg skal holde meg unna stand-ups en par år til. Tror du det? Ja, nei, jeg skal ikke opp der altså. Det er vel sittet jævlig langt inn. Det er veldig artig. Kan ikke du debutere som mannlig stand-upper når du er 62 år? Eller 58? Ja, med liksom med skal vi si liksom aggressiviteten og styrken til Otto Espersen i sin prime. - Men jeg tror hvis du kommer i dette, en helt ny komiker, han har aldri vært på scenen før, han heter Wolfgang, han er 57 år, han heter Wolfgang Wih, ta han godt imot, han tror alle bare tenker, Hvorfor i hva faen? Why the fuck? Hvorfor gjør du dette? Det er fullstendig seg en midtlivskrise. Da kommer det mange spørsmål. Hva har skjedd? Det skal sies, det er en av de morsomste. Du, det er spennende å be om da. Det er litt forventning, så hvis du går ut og kan svare på det på en morsom måte, så har vi en nisje her. Det skjer ikke så ofte. Det er noe av det morsomste jeg har sett på den norske stand-up-scenen av ikke-komiker. Det var når Thomas Selster tok en sånn adlib, eller liksom han bare tok et stand-up show med bare sin egen historie på en sånn krepp opp på park eller noe sånt. Ja, men han hadde jo gjort stand-up noen ganger. Sinnssykt morsomt. Han hadde vært med oss noen ganger og gjort det, men Thomas er jo kjempe morsom. Det var jo sånn veldig lite strukturelt, håndverket var ikke finspist, men det var jævlig morsomt. Han har jo en eller annen energi og kraft som bare skinner gjennom uansett hvilken form han har. Og sjangeren der i, så der er det jo noe. Definitivt. Skikkelig tyngre av Wolf. Men det er jo et ting som er fanget opp i mange andre podcast du har snakket om. Det er litt sånn et inntrykk. Jeg kjenner jo ikke det veldig godt, men det er et inntrykk at du kanskje på et eller annet sted, eller om du har vært sånn hele livet, det vet jeg ikke, men det der med den sughet til å lære, lysten til å lære nye ting, eller bli bedre på det du kan litt om, virker som om du har en evig drive på med den serien her, så blir det en evig læringsprosjekt for deg, og det her med, som mange har skrevet og snakket om, at du gikk inn i forskjellige restauranter og vil lære deg å lage mat, vil lære deg vin. Er det en ønske om å lære, og ikke bli mettet på kunnskap og nye ting? Er det noe som du alltid har hatt, eller noe som har kommet med voksen? Nei, det tror jeg egentlig har vært sånn, gjennomgående blanding av nysgjerrig og vilje til å... Ja, at jeg har lyst til å lære. Jeg liker det veldig godt, ja. Så, ja. Men hva var det som var det... Når var det du bestemte deg, nei, faen, nå skal jeg bare ta kontakt med noen restauranter og spørre om jeg kan jobbe for dem? Nei, men jeg har alltid vært glad i å lage mat. Altid vært opptatt av... Å lage mat og opptatt av mat. Jeg er glad i god mat. Det betyr mye for meg. Hadde jeg vært en del, vi holdt på med, jeg husker ikke om det var mandagsklubben eller torsdagsklubben, men vi hadde gjort ferdig en sesong, og den sluttet med påsketider omtrent, og frem til sommeren hadde jeg ikke veldig mye jeg skulle gjøre, så tenkte jeg, skal jeg bare gå og gjøre ingenting? Det gidder jeg ikke. Så da ringte jeg til han som var kjøkkensjef på Pallas Grill, som jeg kjente, og så spurte jeg om jeg kunne få lov til å være lærling der, bare jobbe gratis. Det er der kokkene står og hører på black metal på en kassettspiller på fullguffet, ikke på kjøkkenet, er det ikke det? I hvert fall da jeg var der for noen år siden. Ja, men du må huske på at det har vært mange forskjellige kokker og grupperinger av kokker inne på denne restauranten. Så nå er det jo helt annet enn det det var da. Men fortsatt... sinnssykt bra restaurant da. Det er kanskje det som har vært gjennomgående der, at den har vært så bra i så mange år og med så mye forskjellige folk egentlig. Så da spurte jeg om jeg kunne få lov til det, og da fikk jeg lov til det da. Så da var jeg der, men jeg var ikke på kveldstid, jeg var bare på dagtid. Så jeg var jo med bare på preppingen og egentlig lærte meg sånn grunnting, sånn sløye fisk, filetere fisk ulike måter. Du må lære deg å filetere ulike fiskesorter. - Det er helt på basics. - Og poenget, når du står hjemme og gjør det, så skal du filetere en flyndre for eksempel. Da har du en flyndere, eller to, du skal lage en flyndere til middag. Her er det plutselig ti stykker, så da kan du lære deg det på ordentlig å skjønne. For du får gjort det etter hverandre, i stedet for at du gjør en, og så går det en uke til neste gang. Det går så sakte. Du lærer jo så sakte. Mens det å få lov til å gjøre mye Den mengdetreningen, den får du veldig av å jobbe sånn som det. Var det noen fordommer du fikk knust at sånn her er det på et lite kjøkken, hvordan det jobber og hvordan det var? Det er jo sinnssykt hardt. I min bransje snakker vi om når vi spiller forestillinger, jeg har spilt stand-up-forestillinger, og så kan jeg ha to forestillinger på en dag, sånn at det blir for mange med doble forestillinger på rad blir så sliten og sånn altså de som jobber der det er ikke noe, altså da jobber du fra liksom en eller annen gang litt ut på dagen. Og så går de, mange av dem jobber både det prep økta som jeg er vann på, og så åpner restauranten, da gikk jeg hjem. Da er jeg ganske sliten i beina, stått hele tiden og gjort og konsentrert og prosessert. Du blir sliten av det. Og så, da går de på en ny runde, og så er de ferdige igjen når restauranten stenger og så vasker ned. Altså... Veldig respekt for det. Men det er jo ikke så mange av de flinkeste kokkene som er så veldig gamle heller. Folk brenner litt ut av at det krever tempo. Jeg tror det krever mye. Det har heller ikke vært sånn kjempegodt betalt. Kokkeyrket har jo ikke vært. I forhold til hvor mye de jobber og hvor mye... Hva skal jeg si for noe? Glede de tilfører. Det er jo... Hvor sentralt er ikke det i livene våre? Det å gå ut og... Det å kunne velge masse bra restauranter og gå og spise der og der, og nå er det ikke så dyrt der og sånt. De som står på og gjør dette her og bærer dette her, De er ikke overbetalt. Jeg tror det er en av de mest brutale bransjene du kan finne med tanke på hvor mange restauranter som nådeløst blir luket bort fra markedet fordi de ikke fungerer eller at det er et eller annet. Og bare se på covid nå. Hvem er det som har hatt de hardeste vilkårene og virkelig prøvd å gjøre seg til lags med spilleregler og og tiltak og alt mulig. Det er restaurangbransjen som er mest sårbar av alle. Som får oss ned på toppen av det hele til at det er en ekstremt hard livsstil i utgangspunktet. De har fått så mange stressfaktorer på seg de siste årene at er det noen som har min største sympati for de som har gått dunken eller sliter veldig, så er det definitivt restaurangbransjen. - Det er jeg helt enig i. - Hvem er ikke andre restaurangvern å jobbe på? - Jeg har vært innom, Palace var på en måte den lengste perioden, så jeg har vært, det var en gang jeg skulle være en uke i Bergen og holde foredrag på dagtid der, og da var det en time hver dag. Så da snakket jeg med Kristoffer på Lysverket i Bergen, også jobbet jeg der. Han har jo veldig mye fisk, så det var jo, da var det veldig lenge siden jeg hadde holdt på med filetering av fisk på Pallas, og det var en... - Den må du friske opp alt sammen. - Ja, ja. Og så er det poenget at en sånn periode, du skal liksom tilpasse deg litt, du skal skjønne når du er i veien, når du maser for mye. Jeg er jo opptatt av å ikke gjøre feil, samtidig som du ikke må spørre og mase for mye. Så det er jo en balansegang da. Og det å liksom, Det blir du veldig sugen på. Jeg skrev et, det er en fyr som gjorde dette her, en bok som heter Kjøkkenveien, som egentlig var et veldig likt prosjekt, for han jobbet lengre. Jeg tror han jobbet på litteraturhuset, jeg husker ikke hvilken stilling han hadde der, men han var ansvarlig for et noe på litteraturhuset, tror jeg. Men han tok en sånn pause fra det og gjorde jobbet nede hos en koks som heter Tore Namstad, som er kjempeflink. Jeg kjenner han ikke, men jeg har bare sett på det han gjør. Han kan faget veldig godt. Og Han jobbet for han og skrev en bok om det. Jeg synes den boken er veldig god, for den beskriver veldig godt den rollen som jeg kjente meg igjen i. Men han har også en del litt mer refleksjoner rundt kokkeyrke og del som hvordan Kunnskapsoverføringen her. Fordi det er veldig mye som du ikke kan lære på skolen. Det er sånn taus kunnskap. Du må bare stå ved siden av. Du må bare stå og se. Det er partikulert. Mange av dem prater ikke så mye heller. Så du må bare stå og se akkurat hvordan du gjør det. Også må du prøve. Også må du kjenne. Også må du se om det blir... Man blir litt romantisk av det der. Det er jo sånn kunnskap blir overført av godt gammelt håndverk i gamle dager også, på alle måter egentlig. Etter få fag hvor virkelig en tradisjon går langt tilbake. Ja, og det synes jeg han skildrer veldig godt. Og så synes jeg han har noen sånne lønnsmessige og strukturelle beskrivelser av hvem som velger det yrke, og nettopp at det er mange som ikke... Mange menn, er det ikke det? Jo, det tror jeg. Nå har det jo kommet litt flere kvinner av inntrykk. Jeg har ikke noe tal på det, så det kan jeg ikke svare på, men det er bare et inntrykk jeg har, at det har kommet, det har jo vært, først var det jo, eller det var en lang periode veldig mye menn, men det har jo kommet en god del flinke kvinnelige profiler som har egne restauranter, og som kred og etronium. Men det har jo vært en sånn veldig hard verbal kultur, har det ikke det? Hvis Vitte bare har skjønt fra utsida at det har vært veldig sånn at tonen kan være veldig brutal, da har vi sånn kjendiskokkprogrammer og bak på kjøkkenet, at det Det kan være ganske sånn hardt og røft, og du må tåle en del tid. Ja, men det har jeg aldri... Det er litt annerledes når du kommer inn på den måten som jeg gjør. Men jeg synes ikke jeg har observert den... Jeg tror det er litt ulik stil også. Og Jeg vet ikke om det er mer gammeldags, men jeg har hørt mange historier om det. Også at det var sånn tidligere. Kokker jeg kjenner som forteller historier om ting som var ganske hardt og brutalt. Så å si at det ikke finnes, for det første så har jeg ikke så veldig godt erfaringsgrunnlag, men jeg har ikke opplevd noe av det på de stedene hvor jeg har vært, så har det vært veldig hyggelig. Jeg har også vært på Katla i Oslo. Ja. Og som sagt da på Lysverket. Vi var på Pjoltegeist før det stengte. Ja, jeg hørte det. Det var jo Atle som drev Pjoltegeist. Eller som var kjøkkensjef på Pjoltegeist, som nå er kjøkkensjef på Katla. Så ja. - Hva er topp tre ting du sitter igjen og bare sånn: "Faen dette her." Som du virkelig har fått bruk for da når du selv står på ditt eget kjøkken eller skal lage til mat til masse personer og faen dette her. Sånn direkte utbytte. Går det noe koke til det? - Men en ting som jeg ser er jo at For det første det å rydde underveis. Ja, det er kona dårlig på. Det synes jeg er veldig tegn på. Det har jeg gjort. Jeg har ikke gjort for mye av før. Det synes jeg er amateur. Det kan ikke se sånn supergriset ut når du skal sette deg. Da har du ikke noe oversikt på en måte. Så det å rydde og vaske underveis, selvfølgelig akkurat når du legger opp på tallerken og sånn, det siste. Da den gryta, den må på en måte enten stå der for du skal ha servering av runde to, eller noen skal forsyne seg mer med saus eller hva det måtte være. Men det å ha veldig mange ting, å ha ting fra du har preppet tidligere i løpet, det må være borte og vasket opp og ryddet. For å ha oversikt også da. Ja. Men fikk du sånn innsyn på hva slags utstyr, var du veldig der på det tekniske, hva slags stekepanner bruker de, hva slags... ting de hadde. Man innbiller seg alltid, det er et musikkfilm, alt mulig, så innbiller man seg at proffene har tilgang på noe som ikke vi har tilgang på, som gjør at det de gjør blir så mye bedre. Men det er jo ikke riktig. Jeg har hørt at mange som bruker IKEA-panner som de bruker bare en måned, og så kaster de blant uttrykt. Det kan godt hende. Men jeg er ikke så... Det vil smerte meg litt å kaste en pann en gang i måneden. Hvis du bruker det mye, så blir det noe slikt. Jeg bruker jernpannen. Hvis du har teflonbelegg, så tror jeg kanskje det blir dårlig. Ja, det blir fort dårlig. Det tåler ikke så veldig høy varme, eller? Nei. Så det bruker jeg ikke så mye. Omtrent aldri. Det kan hende litt, men nå tror jeg ikke vi har det. Blank stålpanna, jeg har aldri fått det å fungere. Nei, det er så vanskelig. Det er helt jævlig. Det er jeg enig i. Det er så vanskelig. Jeg lurer på om jeg må sjekke hvordan... Jeg må lage en slags hinne på det. Jeg kom tilfelligvis over en YouTube-klipp hvor man skulle ordne en jernpanna si. Jeg bare kjenner på det. Å smøre inn jernpanna si, det er litt sånn... Balsam for sjelen. Det er sånn sjelero. Nå er livet på sted. Du kan smøre en jernpanne med litt olje. Da er livet mitt bra. Jeg vet ikke om jeg har reflektert over det, men jeg ville gjøre det, eller jeg har gjort det. Jeg har en jernpanne og en støpejernpanne. I hovedsak er det jeg bruker. Skikkelig tummen av Wolf. Det var veldig mange som sendte meg melding etter å ha vært hos Linnemo. For jeg har jo snakket jævlig mye om nesepusting og alt mulig sånt i podcasten her. Så jeg sa sånn, hei nå har Thomas Gjertsen begynt med nesepusting, nå må du få han inn. For det var veldig mange som fikk med seg det. Og jeg har snakket så mye om det her at så fikk jeg mye melding fra lytterne. Men det var jo veldig gøy. Var det Linnemo sin idé å spørre om? Var det noe du tipset om? Hvordan kom det til overflaten? Jeg husker ikke, men det er jo alltid en sånn researchprat på forhånd da. Ja, det er en sånn journalist som ringer deg opp og stiller deg litt. Ja, eller bare sånn, hva kan vi lage dette intervjuet rundt? Men jeg hadde en prat med en venn av meg på forhånd også, og vi diskuterte litt sånn, hva kan være noe gøy å prate om nå? Når jeg skal prate om den nye sesongen, for da må du gjøre noe intervju. Og så, for jeg føler at jeg har gjort det, hva er nytt i denne sesongen? Det er ikke så lett å finne på noe nytt eller originalt, i den sammenhengen der. Så han var sånn, du har jo alltid en eller annen ny greie som du holder på med, du kan jo ikke finne noe sånt å prate om. Og så tenkte jeg, faen, det er... Jeg tror ikke jeg har det nå. Og så gjorde jeg et vegintervju, og så ble det ikke det noe. Jeg tenkte ikke på det. Og så kom det opp i den praten med hunden, På Lindmo så tror jeg jeg begynte å prate om, vi bare kom inn på det. Og så ble hun sånn, ja, men nei, unnskyld, jeg hadde vært på P3-målen, sånn var det. Jeg hadde vært på P3-målen, så jeg pratet om det der. Og der også dukket det bare litt sånn opp, fordi det var spørsmålet om hvor lenge jeg måtte sove. Der er det sånn, prater jo alltid om Man er trøtt på morgenen. Og soving, for da hadde jeg pratet om soving forrige gang jeg var der, at jeg var opptatt av å sove åtte timer, jeg hadde lest denne boka, eller ikke hele, men deler av boka til han Walker. Ja, Matthew Walker. Og så da kom den i forlengelsen av det, og så plutselig tekste han meg etterpå. Sånn var det. Han tekste meg etterpå, så sier han, sover du med teip på munnen? Jeg spurte deg om du hadde noe nytt som du holdt på med, som du kunne prate om, så sa du nei. Og så forteller du nå på Petremorgen at du... Men jeg hadde rett og slett ikke tenkt på at det var så spesielt. Men du har gjort det lenge nå, eller? Ikke så kjempelenge. Nei. Men jeg har jo... Men det har vært oppe en god stund, og så... har jeg på en måte bare gått litt mer inn i det og litt mer inn for det Dette må vi jo prate mer om. Hvorfor? Ja, vi må det. Det er for det dette her forventes at jeg spør om. Ok, greit. Du må bare spørre da. Jeg er ikke ekspert da. Nei, det er ikke jeg. Vi har lest de samme boka, og vi gjør sikkert akkurat samme tingene. Vi gjør det fordi vi synes det regner med på samme grunn, at det er gøy å teste ut og se hva det gjør med kroppen. Ja, men det endret også litt for meg. Det var en sånn endring i ... Altså, hvor sentral pusten er, for meg har vært en sånn litt sånn, mange vet jo dette her, de som kan det og holder på med det, for det er ikke noe nyttig det hele tatt, men jeg tror jeg har hatt en sånn idé om, hvis jeg for eksempel blir emosjonelt veldig opprørt, hvis jeg blir veldig redd for eksempel, i hvilken grad, enten veldig redd eller forbanna, i hvilken grad pusten spiller en rolle i sånne sammenhenger hvor jeg tror at jeg er helt rasjonell og at dette er helt velbegrunnet, og at det styres av fakta og informasjon, og at pusten bare følger etter det. Men jeg har hatt noen oppdagelser hvor jeg skjønner at for meg er det sånn at jeg pusten er jo liksom bassen i orkestret her, og spiller en mye viktigere rolle for min del i en del sammenhenger, og at det også kan påvirke hvordan jeg tenker og resonerer på en annen måte, som gjør at livet blir enklere nå. Du merker en bedre beslutningskvalitet da? Ja, på en måte det, men også det å få bare det å få Det å forholde meg til ting, men kanskje også bedre beslutningskvalitet kan det også føre til. Men det å i møte med ting som jeg er redd for for eksempel, så har hodet noen klare grunner, og det er litt sånn, du kommer ikke forbi det, for det er fakta. Da har jeg vært ganske låst i det, og det er veldig, Hva skal vi si for noe? Jeg kan argumentere hardt og godt for det. Men det er bare at... For meg ser det ikke ut som det finnes noen annen vei rundt. Mens når jeg skjønte... Hvis jeg bare tar en periode og tar en liten timeout med pust, for eksempel, så plutselig endrer alt seg. Og da endrer tankebanen og tankemønsterne seg også noe. Så plutselig kan... men da kan jeg jo finne andre innganger som jeg bare ikke kunne se først. For meg, dette er jo bare min erfaring. Da synes jeg at plutselig kan jeg forholde meg til noe som jeg synes var jævlig ekkelt og ubehagelig. Før kan jeg forholde meg til på en ny måte, og jeg kan argumentere godt for den nye måten, men før var min Min argumentasjon før det ville være at det er uaktuelt. Noen eksempler? Nå har jeg sagt det. Flere ganger, på mange måter, og i sirkel. Ja, hva sa du? Noen eksempler, eller? Nei, det er det helt sikkert, men ... - Det første jeg merket på med pustingen var å håndtere stress. Jeg brukte det mye før episoder. Da jeg begynte den podcasten, og var litt sånn: "Hva faen er det jeg driver med her?" Mange gjester som jeg respekterte, jeg ville være god da, å få dem til å levere bra, være fornøyd med å være her og lage en bra podcast. Så den pustingen var helt magisk for å senke det stresset før gjesten kom. Det er halvtimen før gjesten kommer, så det er sånn, ok, alt klart, det skal være smooth, det skal ikke virke jeg nervøs og hele pakka der. Og da var det den pustingen som fikk meg til å sveve litt som en sånn natural high. Hvis du gjør det i nok grunder, så er det jo helt... Jeg har fått sånn med den metoden som jeg brukte, det er Vim Hof, hvis du kjenner til den. Det er jo så mange idrettsutøver som bruker for å senke det der stresset som er rett før du skal prestere. Men vet du hva, det kan jeg kjenne meg ennå, og det er for min del er jo det... Nei, takk. Men altså for da jeg begynte med stand-up på 90-tallet, så... Da jeg skulle på scenen, syntes jeg det var helt jævlig. Hver gang? Nei, ikke hver gang. Ikke etter hvert, men særlig opp mot en premiere og en del ting hvor du fant ut at nå betyr det mye. Hvis ikke dette går bra, så får det store negative konsekvenser. Da var det jo ikke noe systematisk jobbing med den pusten, men det jeg husker at jeg gjorde da var at jeg... Før forestillinger og sånn, da så prøvde jeg å sove. Og fikk til å sove. For det også skifter på en måte hele rytmen og modusen i kroppen. Altså det å klare å komme nepp på. At ikke du går og er asap. For når du går og er nervøs og stresset, så puster du kortere og alt sånt. Så jeg tror at det, uten at jeg skjønte at det... kunne jeg gjøre mer kirurgisk presisjon ved å gå rett på pusten, så var det nok det en del av det å bare komme i en eller annen sånn type... modus og finne en annen rytme i kroppen. Jeg tror en av de sunnere metodene å gjøre, og de mest usynlige jeg har hørt, er jo at en brasiliansk fotballspiller som hadde sex før hver viktig fotballkamp for han skulle slappe av, han var så nervøs. Han følte seg jævlig slitsomt ut. Så kom jeg på at han er Per Kristians Kjellbre, Per Siljan Kjellbre, Rosenborg-spilleren og Han var jo sånn at han kastet vel opp nesten før hver eneste kamp, eller i midtsirkerne helt til starten, som en slags vane, som han visste ikke helt hva det var, og legen fått ikke ut av det. Jeg husker det var komikere som alltid spydde. Ja, det var det. Før... Det er sinnssykt. Det er ganske sånn... Få vekk fallene, liksom. Jeg vet ikke, men det er jo mye som er på spill da. Følelsom. Og du er alene om det. Ja, ja. Nervositet er veldig mange, og jeg tror veldig mange søker råd om det, hvordan man alt fra helt på sosiale interaksjoner til det å holde foredrag til å snakke foran forsamlinger. Jeg tror det er veldig mange sånne nivåer av nervositet som regel fra eget ståelse mot andre mennesker face to face. Jeg kan synes det er ganske mye mer ubehagelig å snakke til et en forsamling på 12, 15, 20 stykker enn den podcasten her som har 50 000 hører på. Det greier jeg ikke å forholde meg til, akkurat som i radioen og sånn. Du ser det ikke. Dette er en samtale mellom deg og meg, også er det noen der ute som hører på, men med en gang det er liksom... en ekte setting hvor du snakker til mennesker, så preger det kroppen din på en helt annen måte. Ja, men det er sant, og det er jo noe av det brutale med å være stand-up-komiker også. Jeg sa jo det i sted at det er ganske mye som er ubehagelig med det, og det å stå på den måten der, det er krevende, og særlig da hvis du holder på å lage nytt materiale, så må du tåle at det går vitser som faller til jorden. Det er en del av sånn det er. - Smerten er liksom ... - Ja, og det er bare så jævlig vondt da. - Ja. Men er det sånn at det var Bjørn Asgersson som bare sa det at han var så nervøs han skulle på en gang, så hadde Morten Ram satte han bare sånn: "Du, bare dropp å være nervøs, for det er ingen som orker å se på en sånn sånn asperløvelig, sånn nervøs person på scenen, så bare dropp det, ikke vær nervøs." Jeg vet ikke om Morten har det i seg på at han ikke blir nervøs lenger eller aldri har vært det. Jeg har aldri spurt han om det, men jeg tror ikke det funker for Bjørn. Nei, altså, nei. Det er lettere å si det. Nei, det er ikke sånn, hvertfall syken min funker ikke på den måten at jeg kan få beskjed om det. Men du får jo inntrykk av at de som du alltid har sett er sånn sånn, Min store komiker helt deg var, hun var i 8S-spørsning, han kan jo aldri spore et tegn til nervositet i noe han har drevet med, men hva vet jeg da? For du ser bare sluttprodukt, TV-programmet og så videre, og de små vinduene som man ser komikerne, så tenker man at den personen der blir aldri nervøs. Jeg har ikke noe sikkert tenkt det samme om deg, jeg har sett deg på 90- og 2000-tallet, jeg er sikkert en person som ikke blir nervøs der. Ja, men det er jo ikke det du skal plage publikum med. Men det i seg selv er jo også noe man kan bli nervøs av. Det er kunsten. Ja, men du blir jo nervøs av å gjøre det også. Altså bli nervøs for å bli nervøs. Ja, ikke sant? For det er jo vondt. Så det er jo riktig at det er vondt å se på. Jeg er jo helt enig i det. Men det er jo... du bare legger på et lag til, så jeg er ikke sikker på om det er det psykologen ville sagt da. Men altså, hvordan ble du introdusert for pusting og sånn da? Hvordan kom du liksom, hvordan har du gjort oppmerksom på det? Hva så gjorde deg nysgjerrig på det vi har pratet om? Nei, men dette har jo vært sånn, ja, det har jo vært tema- Noen her, noen der, plutselig en av søstrene mine som sier det til meg, eller jeg leser om det, eller hører om det, eller ser på noe. - Jeg føler ikke så mange som driver med det enda. Jeg tror jeg er ferdig med å bli en sånn grei, en allmenn greie om ikke så lenge. - Ja, men det virker jo som at det har vært ... Folk som holder på med yoga, de er jo ikke noe ... For dem er det jo bare velkommen i klubben. Og så synes jeg det var noe interessant som i hvert fall ga mening for meg, som han sa, han som har skrevet den boka Breath. James Nestor? Ja. Et av hans poenget var jo at det å puste er ikke noe som har vært så veldig... Det er ikke så veldig kommersialiserbart. Alle gjør det. Sånn at... Derfor har det kanskje ikke fått så mye fokus. Det er ikke noen legemiddelselskap som har noe interesse av å investere i det. Jeg vet ikke om det er riktig, men jeg synes det har virket fornuftig. Men ikke desto mindre vitenskapelig veldig mye av det han gjør virker jo veldig dokumentert og er jo en vitenskapsjournalist. Så jeg synes jo... Så var det jo han, sønnen til Garstøre, snakket jo om dette på... Det har du vel også fått mailere om? Ja, det var ikke det at han stort sett med narkotika og rus og sånt. Var det pusting også? Han snakket om pusting, ja. Var det det? Ja, det var først og fremst det. Eller hvor han hadde fokuset. Han snakket jo om begge deler, det er mulig det. Men de hadde et ulikt syn på narkotikapolitikk. Det sa han. Det husker jeg. Men han snakket om... om pusting også. Jeg tenkte at en del av det som han sier der virket relativt lite kontroversielt, sånn vitenskapelig. Men det er det som er så rart med det, for jeg tenker også det er sånn der lite kontroversielt ... Det er veldig lav kostnad for å prøve det ut. Hvis du ikke funker på det, eller synes det virker interessant, så bare ikke gjør det. Bare ta en reaksjon, og gjorde kanskje Linne Måns litt til noe. Puster du i noen nesen? Hva skjer Thomas? At det var litt teatralt, men publikum var også litt sånn... Respons rundt det var litt ekte. Hva slags rare greier er du holdt på med nå, Thomas? Ja. Det er litt sånn også, jeg nevner det for andre, hvorfor gjør du det? Hva skal det hjelpe mot? Og så leger også er veldig Hva kan det der hjelpe mot? I stedet for den nysgjerrigheten, det er to responser. Det er en sånn, hva faen er du drit med? Har du rablet litt for deg? Eller på en måte, yes, hvordan kan jeg prøve ut det? Mer en nysgjerrig approach til det. Hvilke bøker du leser, hva er fordelene med det? Ja, men det ligger vel også sikkert litt i potten at Hvis du er komiker og tuller med ... Jeg vet ikke om det er litt av det som gjør at man tenker at man ikke forholder seg til det helt sånn. Åja, det hørtes veldig interessant. Men at det er litt mer sånn fjollete da. Jeg vet ikke. Jeg kan skjønne at man ikke helt umiddelbart ... Det ser jo litt rart ut da. - Som teipet over kjeften, ja? - Ja, ja. - Det ser jo helt serimord ut. Det er første gang jeg gjorde det, så skremte jeg livet av damaen, for jeg sa jo ikke at jeg teipet over kjeften før jeg la meg. - Men hvor teiper du? Teiper du hele? - Jeg begynte med å rikke rett i fellet og teipet hele kjeften på kryss og tvers. - Men hvorfor er det rett i fellet? Du trenger jo ikke så mye type. Det varierer litt av min erfaring. Jeg fikk det ikke å sitte med skjegg og alt mulig sånn, så det endte med at jeg lagde en ordentlig seriemorderversjon med nesten sånn krysset vers. Det knitter jeg så helvete på natta, så damen og kona ble jo helt forfattelige faen, det er så bråkert så jævlig hver gang jeg bevegde litt på munnen da, så snudde jeg meg og da liksom Men hva slags teip brukte du? Hva var det jeg brukte? Enten var det noe sånn, jeg tror det var skorsteip som satt jævla dårlig eller så var det maskeringsteip, jeg husker ikke hva det er jeg fant Men nå bruker du bare sånn midt på, eller? Jeg kaller det bare en liten hitlebart. Det er det han James Nestor også snakker om. Han gjør det. Jeg har også snakket mye med han artisten som også har vært mye her, Thomas Trappuse, som kaller seg for Pimple Ocean. Jeg så han på VG. Du gjorde det? Ja, det er noen som viste meg det etterpå. Han har vært der mange ganger, og vi har snakket masse om det. Vi har jo en en sånn pusteprat i en gang i uka. Jeg likte, det var veldig kult å bilde han, det var gøy å bilde han i skibakken der. Ja, fordi jeg sendte deg en svensk fyrskjøtter, han er jo i James Nestor-boka, André Anders Olsson, husker du han, som gjør det eksperimentet sammen med James Nestor. Ja, og tette nesa. De tette nesebordene i det eksperimentet da. Men han har jo masse kurs i Sverige, og et bilde som er ganske legendarisk, hvor han da har gaffa teipa over kjeften, Så viste jeg det til han Pimple Horsen. Det der er jo ganske rått. Han her må jo prøve å få en prat med han. Han bare, det der så jo ganske vilt ut å teipe over kjeften hans. Jeg tror etter at han så det så begynte han å teipe over kjeften mens han gikk langreddende og løp og sånt. Så han har fått veldig mye blikk på det da. Og har gjort dette sitt varemerke. Men det er ganske krevende å gjøre det når du... Nettopp når du går langrenn eller løper? Dritt tungt. Du får liksom panikk først før du blir vant til det, så er det... Du blir litt redd. Ja, det er veldig tungt, ja. Men har du gjort noen godt turer eller løpt? Ikke teipet, men jeg prøver jo å gjøre det så ofte jeg kan. Jeg tenker at det også blir bedre. Dette har jeg bare ikke funnet ut nok om enda, så jeg er... Jeg har mye igjen å finne ut av, men jeg har inntrykk av at jo mer jeg fokuserer på det når jeg er ute og går og i de anledningene hvor jeg har muligheten til det, så blir jeg bedre til å gjøre det om natten også. Altså at det preger hele, fordi det har noe med underbevisstheten velger liksom Om natta så har jeg jo ikke kontroll på hva jeg velger, men hvis jeg har bare en sånn her, så kan jeg av og til puste gjennom munnviken. Den kan du, ja. Du har tatt deg selv og gjør det. Nei, men det har jo kjæresten min sagt. Du lurer litt løft på å si det. Ja, men skjønner ikke hvorfor jeg gjør det. Hvorfor kan ikke bare puste gjennom nesten? Det er jo... Jeg tror det er litt på den vanesaken, men da må man jo faktisk ty til den der... Hele greia. Ja, men det er ikke så lett å folde til da. Å sitte med skjegg og sånt. Mm. Ja, det er sant. Her håper vi at noen av dine lyttere kan komme med råd. Ja, det finnes. Som er foran i løpet. Det er på tid å runde. Jeg må si tusen takk for praten. Det var veldig trivelig å skravle. Det er masse vi ikke har rukket til å snakke om. Det får vi gjøre en annen gang. Da får jeg lure ut til Fornebu til en avledning. Det er hyggelig det. Det er mye alternativt vi må snakke om. Men den tiden er glede. Jeg skal lese en bok av hva du sa, The Four Agreements. Det må vi diskutere neste gang. Strålende, takk til alle som har hørt på. Det er ikke så mye mer å si. Ha det bra.