Line Marie Warholm - Oppdragelse, vennskap med barna, aktivitetsfikserte foreldre, diagnose-syken

Wolfgang Wee snakker med Line Marie Warholm, psykolog og forfatter, om hennes bok "Kule Kids - og foreldre som strever med å slippe tak". De diskuterer oppdragelse, vennskap med barna, aktivitetsfikserte foreldre, diagnose-syken og hvordan dagens ungdom er påvirket av sosiale medier og et press på å prestere. De snakker også om å sette grenser, minste motstandsvei, viktigheten av å kjede seg og hvordan foreldre kan være mer avslappet og mindre pedagogiske.

Transcript

Ja, for hva er det som skjedde liksom? Jeg vet ikke, hvilken årganger er du? For det er jo hele generasjonen, jeg er 81 da. Du er 81, ja? Ja. Ja. Er vi i gang da? Ble du usikker på det? Ja. Jeg pleier ikke å gjøre sånne introduksjoner. Nei. For jeg tok bare de på meg, så var vi i gang. Jeg pleier faktisk ikke. Det har blitt gjort så sportig å ikke si at vi er i gang. Bare for å se hva noen andre sier nå. Men da var det sånn, er vi i gang? Så jeg kan godt si at vi er i gang. Men velkommen da. Takk. Hva synes du om starten? Jo, det var litt sånn... I psykologien bruker vi projektive tester av og til. Man skaper en situasjon uten rammer for å se hvordan personens indre struktur strenter frem i en... i en situasjon hvor det ikke er lagt føringer på hvordan man skal være. Det var jo litt sånn. Ja, jeg testet det her nå, bare for å se hvordan du reagerte. Er hun påkoblet? Er du rett inne i materien med en gang? Men det som alltid er sånn gøy med podcaster, Det er jo at mye av det beste av samtalen starter allerede i heisen på veien hit. Og det er jo ofte sånn, du er en andre person som har snakket om kort tid, og så har vært i Dags 18 før de har vært her. Det høres ut som det er sånn løype nå. Først tar man Dags 18, og så er man her i podcast. Jeg liker egentlig denne løypen. Ja, det sier jo litt om podcasten da. At det kommer etter Dagsned 18. Det er liksom det prioritetet. Det er greit at Dags 18 kan komme foran, men det er greit at jeg ligger godt i løpet etter det. Det setter jeg veldig pris på. Det er jo veldig sånn det presset da. Det snakker vi jo ikke helt ferdig, men det der å sitte i Dags 18, jeg har jo ikke gjort det selv. Men bare innbyr meg, det syns ikke... prestasjonspresse da, nå var ikke du i en politisk diskusjon regnet jeg med, det var kanskje mer i lyset av boka og tematikken du var der? Ja, og så hadde de funnet en som liksom skulle debattere litt, men vi var litt enige, så det var ikke sånn veldig vanskelig. Så det ble jo ikke så veldig vanskelig sånn sett. Hva vinkling var det de kjørte på boka dine? Da handlet det jo om, for da hadde jeg skrevet en kronikk i Aftenposten, Hvor jeg sa at vi behandler tenåringene våre som om de var babyer. Og så ville de få noen til å snakke litt imot det og sånn. Så ble det ikke en veldig debatt. Nei, og jeg tror de ville at han skulle si noe om at vi fortsatt må være tett på. Jeg har jo argumentert for at vi er for tett på tenåringene. Hvordan står det til med norsk ungdomsforskning? i dag, 2020, sånn veldig generelt? Jeg tenker at det er en veldig tilpasset generasjon som klarer seg veldig godt på veldig mange områder. Og de oppgir jo, nå tenker jeg på de NOVA-undersøkelsene, som er kanskje det mest solide datagrunnlaget vi har på det. De har det jo bra, de liker foreldrene sine, er gode venner med foreldrene sine, og føler at de kan snakke med dem om ting, og trives ganske godt på skolen, og De fleste har gode venner, så det er liksom jevnt over ganske bra. Og derfor er det jo litt sånn rart at de på tross av det også rapporterer mye psykiske helseplager. Og det er det jeg har blitt litt opptatt av. Hva er det det handler om? Mm. Det kommer vi sikkert tilbake igjen etter hvert her også, for det er jo det mye av den boka de handler om, og du prøver å komme til bunns i, og når du ramser opp her nå, tenker jeg at dette her høres jo ikke bra ut. Det er så langt unna sånn vi var. Ja, det er akkurat sånn du skrev innlengs i boka. Da begynner mitt første bias å kikke inn, ser vi på dagens ungdom gjennom vår egen oppvekst, gjennom de brillene der, og så dømmer vi hele situasjonen utifra boka, vår sent 80-tall, 90-talls oppvekst. Ja, ikke sant? Jeg tenker at de er litt kjedelige, rett og slett, de ungdommene. Det er jo fort gjort at vi romantiserer over den ungdomstida vi hadde. At det var mye som skjedde som ikke var så veldig bra. Og det er kanskje en generasjon som er litt bedre enn oss. Og noen må sette pris på det. Det kan man fort bli litt dårlig til da. Og så tenker jeg at det er mange som faller i den andre gropa også, at man blir så redd for at barna skal oppleve noe som er i nærheten av det man havna i selv, eller det man vet at noen venner havna i. At man vet hvor farlig det er å være ungdom, og så skal man beskytte sine barn mot det. Så noen blir jo på en måte nettopp fordi man kanskje hadde en litt sånn utdageende ungdomstid selv, veldig opptatt av at barna ikke skal ha det sånn da. Jeg ble veldig nysgjerrig på din ungdomstid, merker jeg. Hvor var du vokst opp i? Slemmestad, i det som var Røyken kommune før da. Hvordan var det når transene kikket inn i Slemmestad i 1997-98 da? Jeg var absolutt ikke av de kule, eller av de som var mest på fest og rave-partier, sånn i det hele tatt. Jeg blomstret nok litt senere, så jeg hadde det mye moro når jeg var student. Ja, da er vi to altså. Jeg var på sånne hyperstate og sånne trans-party og sånt også, men jeg var liksom... Jeg har jo aldri brukt noe narko i hele mitt liv. Jeg har jo venner og folk som er på besøk her, de nekter jo å tro det. For jeg er jo veldig sånn klubbmusikk-menneske, men jeg har jo aldri touchet det greiene der. Det er jo mange som er så vanskelig for å tro det, liksom, da. Bare fordi du var i miljøet? Ja, bare fordi. Men jeg husker jo å være mye på sånne Oslo-klubber og sånt, og i begynnelsen av 20-årene, synes jo det var gøy, men jeg var jo sannsynligvis den eneste som bare drakk alkohol, for det var liksom sprengte pupiler overalt, og det var mye vann som ble handlet av i de bardiskene der, så det var jo... Jeg som musikk interessert hans, så synes jeg det var en veldig spennende tid, for jeg gikk akkurat glipp av denne klubbreivkulturen som hadde herjet fra 94-95. Du hørte mye om klubbkvarten og alle disse ville 90-tallspartiene som døde litt ut når vi ble sånn 1920-ish. Så akkurat litt for ung? Ikke akkurat litt for moro, det var kanskje like greit. Som du nevnte, jeg husker også spesielt, jeg vokste opp i Bærum, og der var det både de mest nydusjede, sturegne guttene til å de som virkelig havner på å kjøre. Det er sikkert sånn som det er overalt, på en måte. Men det er kanskje det som ligger i bakhud til veldig mange foreldre. Det verste som kan skje er at ungene blir avhengig av drugs. Jeg tenker bare sånn som å være redd for at de skal begynne å røyke. Det er jo ikke så mange som røyker lenger. Det er jo helt andre problemstillinger. Det er jo litt hardere, er det ikke det? Ja, ikke sant? De er jo mer opptatt av hva de spiser, så jeg tenker man må jo være mer redd for at de... Det er for mye proteinpulver. Ja, det er det som er bekymringen. Men det kommer vi sikkert inn på etter hvert. Jeg har jo to døtre som er fire år sju, og min største bekymring oppi det hele nå er jo bare sosiale medier og internett. By far, liksom. Den største bekymringen i forhold til... Alt det der med syken og alt mulig sånn. Og samtidig så har jeg også gått med en sånn tanke som egentlig du bare ekstrapoliserer veldig godt med hele boka di. Nå har jeg jo lest første halvdel, kan vi si da, veldig fort i dag, og Og der er det også et nytt element som jeg synes også spiller inn, som er vanskelig å sette ordet på, men du merker på andre foreldre, det er mye anekdotiske bevis, følelser at sånn her er veldig mange andre foreldre, og så tenker du at den kanskje bare er med de, men det er noe gjennomgående, veldig lite strengt over norsk oppdragelse, med hedelig unntak i vennekretsen, så det er litt sånn at Det er mye, jeg bruker ordet tafatt, for jeg tror det er mer sånn, alle foreldre vil jo barna sine det beste, men det er noen som nesten frykter, de er redde for barna sine. De er redde for å såre barna sine og lage dårlig stemning, som du toucher innpå flere ganger. Jeg synes du sa det fint med at de faktisk er redde for ungene sine. Jo, men man er det. Jeg fikk bare et merkelig billig hund nå til den. Jeg er livredd for å lage dårlig stemning, spesielt når det er parresøndag med barn. Man er redd for å hisse seg opp på sitt eget barn, for det er flaut å bli kjeftende foreldre. Ja, det er veldig flaut, og da kan du tenke deg hvis du hadde skrevet en bok om det. Da er det i hvert fall flaut. Men har du vært veldig streng mor selv, eller? Jeg har to barn, altså to bonusbarn, men... Jeg har en sønn på 14,5 år og en datter på 5,5 år. Jeg ble jo mor når jeg var 24 år og psykologistønt. Da skulle jeg selvfølgelig gjøre alt helt perfekt. Det er vel litt derfor jeg har blitt så opptatt av dette temaet med å tørre å sette grenser for barna. Jeg var så innmari opptatt av at han skulle føle seg elsket, være trygg og ha det bra. Ja. Og så så jeg etter hvert at det ble en rar relasjon mellom oss, for det ble så vanskelig for meg å sette de grensene jeg trengte å sette. Fordi jeg ville jo at han skulle ha det bra hele tiden. Så det gjorde at jeg måtte jobbe mye med det i meg selv da. Så det har vært en lang reise på det. Nå vil nok barna mine si at jeg er veldig streng. Og hvis det spør de bonusbarna mine også, så vil nok de si at de har fått en ganske streng pappa. Når går det å komme inn i livet deres da? vi flyttet sammen for en drøyt halvt år siden. Da kommer prinsippene dine bare sånn, hva var det du oppdaget jo eldre du ble, mor som 24, hvor gammel var du når du stod tilbake på her har jeg kalibrert meg kanskje litt for snilt i forhold til hva kanskje ideen og prinsippene mine sier nå da, var du sånn rundt 30 i Ja, det tror jeg kanskje litt eldre. Det har vært en litt lang prosess. Og en lang periode hvor jeg følte at jeg måtte sette grenser, og så fikk jeg mye dårlig samvittighet. Så jeg har tenkt mye rundt det. Men det har vært en veldig gradvis prosess. Og så ble det veldig mye klarere for meg, også gjennom jobben min. Fordi jeg har sett... Da ser man noen andre enn seg selv, og ser hvordan barn og foreldre forholder seg til hverandre, og hva som foregår i familier. Som gjorde det lettere å se prinsippene bak. Ja. Det er jo litt sånn kjent sak at det er jo veldig mye lettere å se andre i sine problemer enn sine egne. Jeg snakker med masse psykologer og terapeuter og sånt, og jeg spør alltid sånn, men er du sånn Sånn som du råder klienter og kunder, gjør du akkurat de samme tingene hjemme selv? Er du like beherska på det som du er rådgiver? Det er helt sjanslig. Det skrur alltid ut på en måte. Ja, det gjør det. Og det gjør det for meg også. Jeg tenker kanskje at det er derfor jeg også kunne skrive en bok som gir mening for folk. Fordi hvis man skriver om noe som man er kjempegod på og synes er lett, så klarer man kanskje heller ikke å skrive om det på en måte som er til hjelp for folk som strøver med det. Det blir som et rettesnor for deg selv også, at du nesten må minne det. Det er jo litt sånn med intuisjoner også, det er jo litt interessant hvorfor vi oppdrar barna våre på denne måten i forhold til hvordan foreldrene våre gjorde det. Ikke at det ene eller andre er feil eller mer riktig, men det er jo litt sånn Hvis vi ikke tenker oss nøye om å bare følge følelsene våre, så går vi kanskje i den her «være for snill», «minste motstandsvei»-fella hele tiden som foreldre. Mens før var det på en måte at man måtte passe på at man ikke slo ungene for mye. Ja, ikke sant? At den impulsen eller det som faller oss naturlig er helt annerledes. Ja. At det handler kanskje litt om noen verdier og barnets plass i samfunnet, og at det er i alle sammenhenger, så er jo på en måte barnets beste det som vi styrer etter. Jeg synes det var litt morsomt også, når var det? Var det våren 2019 kanskje? Hvor det begynte de der demonstrasjonene, ungdommene skulle ha fri fra skolen for å demonstrere klimastreik. Ja. Og så ble det jo en diskusjon som gikk litt i media, hvor de voksne diskuterte om man kan gi dem fri fra skolen for å demonstrere. Hva lærer vi dem da? Det pedagogiske i det. Er det bra pedagogisk for dem, eller er det ikke bra? Og så tenkte jeg at hele diskusjonen ødelegger jo hele prosjektet. For det første, hvis du får fri fra skolen, så er det ikke noe streik. Ikke sant? Ja. Og at de voksne gikk inn i det vakken og sa, det er skoledag, sånn er reglene. Hele diskusjonen dreide seg om hva er det beste for ungdommene? Hvordan kan vi best bruke denne situasjonen pedagogisk? Sånn er det jo i veldig mange situasjoner. At det handler om hva som er det beste for ungdommene hele tiden. Og jeg tenker at det ikke er til det beste for ungdommene. Det å være så midtpunkt, at det skaper jo også noen forventninger om hvordan verden skal tilpasse seg rundt den. Som jo på et eller annet tidspunkt krasjer litt. Det er jo ikke sånn når man blir voksen. Det har jeg tenkt mange ganger på. Og det blir et veldig brutalt møte med med virkeligheten og arbeidslivet, kanskje et av de første stedene. Det er jo det som man skjønner nå i voksenhallen, det å gå gjennom militæret som en litt sånn spoilt bærumsunge som knapt har møtt motstand og fått de pengene til klær og aldri har hatt så mye stress med ting annet enn å vinne i counterstrike på PC. Det er de store utfordringene i livet. Da å komme til militæret er jo Det er jo en grunn til at man ser tilbake på det som sånn, det var faktisk ganske bra. Selv om de fleste som ikke vil litt, synes det er helt pyton et år, og bortkastet år og la det da. Men det er jo også noe som forbereder deg litt på den virkeligheten som er, bare på en ekstrem måte da. Og det som er litt rart da, er sånn at det er Man burde kanskje bli forberedt på arbeidslivet sånn som det kanskje var. Arbeidslivet var kanskje litt mer brutalt før, i hermetegn. Nå er arbeidslivet nesten tilrettelagt, og et mykt sted å komme. Du møter nesten ikke motstand der heller. Jeg har en følelse av at før, når du fikk en ny jobb, så var det ikke sånn ... bare sklei rett inn i miljøet og var akseptert og var stjerne i firma med en gang. Du måtte jobbe litt for oppmerksomheten der, du måtte stå på litt for å få din plass der. Men nå er det veldig sånn at vi skal ikke, det er sånn ekstrem inkludering som gjør at du nesten har gjort deg fortjent til oppmerksomhet uten å ha gjort noe som helst. Ja. Og at alt må ligge til rette hvis du skal løfte en finger. Og alle gode initiativer som handler om at du må løfte personer, hjelpe dem, løfte dem opp på stolen og få dem til å gjøre oppgaven på en sett og vis. Ja, og jeg tenker mange har veldig høye krav til det å bli sett av lederen sin. Ofte tenker jeg litt sånn at man forholder seg til lederen sin som om man var en liten unge da. Og ønsker at mamma skal si, åh, hva så flink du var, liksom. Det er noe med det å finne glede i det å gjøre jobben sin bra. At det å bli anerkjent for at du gjør en bra jobb, å kjenne det innenfor også, at det er veldig viktig. At man ikke kan forvente det utenfra hele tiden. For å gå enda dypere inn i boka di, så korrigerer jeg meg hvis det ikke blir helt nyaktig, men jeg vil si at hovedtesten i boka di handler om som ikke vil gi slipp på gullungene sine i tide. For det er jo et visst punkt, også når de er barn, så er det jo veldig lite som tilsier at du skal gi dem... øse over dem av kjærlighet og så videre det er jo veldig lite feil i det, men altså på et eller annet stadie der også i barntida så handler det også om det der med å gi dem motstand da og ikke få dem til å ligge og hyle på gulvet på kiwi fordi de ikke får det de vil ha type ting, det er jo et eller annet sted det er jo ikke noe definert punkt men et eller annet sted der begynner jo den oppdragelsen som jo for meg virker som veldig opp og ned hos foreldre, hvor strenge de er da ja Og jeg har vært veldig opptatt av de aller minste barna, og at der er vi jo liksom, at det er et paradoks da, at da er vi liksom så veldig raske med å skyve de fra oss. Mange barn begynner jo veldig tidlig i barnehag, og det liksom handler om å få kroppen på plass, og livet skal være som før, og at det skal liksom... ikke få ta så stor plass når de er veldig små. Det handler mye om at det er helt alt oppslukende det en baby trenger fra en, at det er fryktelig slitsomt. Men det er jo da de trenger at vi er der hele tiden. Så skal det jo være noe som skal skje litt gradvis der, hvor man setter mer grenser og stiller mer krav og Vi tenker jo ikke at en baby skal vente på nye bleier eller vente på pupen, men når man er eldre så kan man kanskje vente til det er middag. Når man gjør det, er det veldig forskjellig. Det er nok mange som synes at det er vanskelig å skyve det veldig langt opp. Det er jo det jeg synes at jeg ser. Det forskyves langt opp i tenårene og Og noen får nesten ikke lov å flytte hjemmefra heller. Kan du ikke studere i Oslo, så trenger du ikke å flytte. Skrev du at barn burde flytte hjemmefra når de er 16 år? Nei, skal vi se, jeg lurer på... Hvor var det jeg fanget opp det igjen? Var det en parallell diskusjon, kanskje? Det var kanskje den her navn i nyheten i Dagsavisen, kanskje, for jeg kom inn på det, for at det handlet jo om... Nå er det jo mange som begynner å studere nå, i august, og det er mye som flytter hjemmefra og sånn, og så... Var det en sånn bisetning egentlig, hvor jeg bare, altså noen av de forventningene da, som man har i dag, og som er så annerledes enn når vi vokste opp, altså det var jo ikke noe snakk om, når jeg flyttet hjemmefra, at jeg skulle kjøpe leilighet, liksom. Altså det var snakk om studenthyvel, eller kollektiv, eller prøve å leie noe sammen med kjæresten, liksom. Man kunne bo sånn som man hadde råd til å bo. Det kommer an på hvor mye man kan jobbe ved siden av. Sånn at det er noe sånn at man sier at folk flytter ikke hjemmefra fordi det er så vanskelig å komme inn på boligmarkedet. Det synes jeg er litt rart. Det handler jo om forventningene da. Hvis man tenker sånn at det er så bortkastet hvis de skal bruke penger på å leie leilighet, er det mye bedre at de bor hjemme. Ja, det er det. Det koster jo mer å bo borte, men det er jo ganske viktig å gjøre det. Og at det handler om de her forventningene og at ... Kanskje noen foreldre synes det er vanskelig, skal du bo i det kollektivet, og hvordan er de andre der, og er ikke en god mann? Det er en blandet case, det er både med foreldre som sikkert synes det er koselig å ha det hjemme, og ha litt kontroll på hva de driver med, og så videre, og at det er et utvidet kontroll, både for at det overhovedet ikke er sunt, som du skriver mye om, og så er det det der med Jeg synes det er en føkk av sannhet. Du kan spørre hvem som helst. Skal man leie eller eie en leilighet? Nei, hvis du leier det og hiver penger ut av vinduet. Det er bare å hive det rett ut av vinduet. Det er det dummeste du kan gjøre. Som du sier, alle de her sosiale fordelene av å bo alene, prøve seg selv. Jeg husker først da jeg leide i Trondheim var det et skikkelig skittig sted. Skikkelig skittig sted. Det gikk på oppfordringen. Jeg har sagt at vi bodde der, men det var sånn det var. Så betalte jeg noen penger der og hadde min første jobb, og det var sånn på en måte da måtte du lære meg å lage middag, måtte lære meg å fikse kåken med å skjønne hva det var å drifte sitt eget liv. Og det er jo, det har jo ingenting å si i den formaliteten om du leier kåken eller om du eier kåken, noen visse forskjeller er det selvfølgelig, men altså i det Det ironiske er jo at det er mye mer enkelt å leie en leilighet. Du er mer fleksibel. Blir det noe ødelagt, så kan du ringe utleie, så fikser de det for deg. Så det er nesten mer en slags serviceanstalt å leie enn å eie også. Så det er jo et litt paradoks. Ja, ikke sant? Og så tenker jeg at Det å nettopp bo litt sånn dårlig, for veldig mange i dag har jo veldig høy stand der hjemme. Vi hadde jo en diskusjon i sommer, fordi vi var jo da med hele gjengen på en hytte, Da er vi to voksne og fire barn på en hytte. Da går det om hvem som skal få eget rom. Går det an å putte tenåringer på samme rom? Kan man kreve at tenåringene deler rom? Det er der vi er i dag, som var det hos oss i sommer. En diskusjon om det. Og da tenker jeg jo at da har man jo veldig godt, altså når det er sånne forhold man vokser opp under, så har man jo godt av å leie et skitt i sted, og kjenne på hva det koster faktisk, og irritere seg over at det såpekoster, og at man må betale husleie og sin egen mat, og at det blir dyrt hvis du Hvis du kaster mye mat. Sånn er viktige erfaringer. Hva tror du er helt spesifikt om at hvis man har normalisert at barn skal flytte ut når barn sier at ungdommen er 16 år, vil du synes det i ukasspunktet er litt for tidlig? Eller er det noe for enkelt individuelle... behov, så vil det funke. Det er veldig vanskelig å si noe om. Fordi at ungdommer er så forskjellig modnet også. Det er noe av det problemet som kanskje mange foreldre møter i dag når barna er ferdige på videregående. De føler jo at barna ikke er... eller modne nok til å bo for seg selv. Og det har du kanskje helt rett i. Og det er jo fordi at hvis ikke du stiller noen krav til ungen din før han er 18, så blir det jo tøft å flytte hjemmefra. Så det blir jo en sånn... Når er det du ser at problemer begynner å oppstå mellom foreldre og barn i et slags usynlig problem? Som du peker på, når barn og foreldre blir venner, som du ser som en kjern til hele problematikken her. Når er det en gradvis greie som ... begynner allerede i 5-6 års alder og bare vedvarer, eller er det helt greit opp mot en viss alder, sånn at man kan fase det ut? Jeg tror at det handler mye om noe i foreldren, og at for de fleste er det gjennomgående at ikke det inntreffer på et eller annet tidspunkt. Samtidig så tror jeg at for mange så blir det satt veldig på spissen hvis det er et samlivsbrudd. At man kan ha vært flink til å sette grenser til et punkt, og så kanskje barna, og så får man sånn, ja, men når de er 12 år så kan de bestemme hvor de skal bo. Altså de kan jo ikke det. Foreldrene må jo være enige i det. Men noen foreldre blir veldig redde for det. Og bli veldig redd for å ikke være den kule foreldren, og redd for at ikke barna skal ville bo hos dem. Så det kan jo være noe som markerer en sånn endring, fordi betingelsene endrer seg. Men ellers ligger det jo veldig i oss. Det er mange som har vansker med å sette noen grønser som gjør at andre blir triste, skuffet eller sinte. Og de som har store problemer med det å få barna sine, har det jo ofte på andre områder i livet. Og det møter jeg mye i terapirommet hos meg. Det er mange som synes det er vanskelig på mange områder. Ikke bare for barna, men det som kanskje gjelder på jobb og for partner, eller storfamilie, eller venner. Å være tydelig på å sette krav? Ja, stille krav og sette grenser. Kanskje særlig det å skuffe folk. At man kan si litt sånn, ja, men så synd for deg, da ble det ikke sånn. Så tåle at noen får det kjipt. Ja. Jeg er ekstremt fan av Jordan Petersens oppdragelseregel, som jeg har gjentatt Kjedd Sommel i den podcasten flere ganger nå, så jeg får unnskyld til dere som har hørt dette for en til gang nå, men det kan være interessant å høre hva du synes når du tenker om det. Han mener allerede fra barnet er små at hvis det er noe du personlig selv irriterer deg med barnet ditt, som for eksempel at de skriker til deg eller noe du kjenner at dette her liker jeg ikke med barnet mitt, så må du sørge for å få det bort så fort som mulig. For hvis du irriterer over det, så er det stort sannsynlig at noen andre ute i det virkelige livet også kommer til å irritere seg over det. Det er noe som gjør at kanskje sjansene i det sosiale spillet der ute i virkeligheten gjør at de vil møte på hindre i form av at de sutter veldig fort, ikke får vilja si, og at de reagerer, altså de måtene de reagerer på til foreldrene kommer bare til å falle helt fullstendig sammen når de kommer ut i det virkelige livet da. Så nå er det sånn, hvis det er noe du irriterer over barnet din, så fiks det med en gang, for da er det sannsynlig for at det kommer til å irritere andre voksne også på et senere sted i livet da. Ja. Det har jeg veldig lyst til å si, rungende ja, at det må man gjøre. For det er jo fryktelig mye irriterende unger der ute. Man tenker at de foreldrene bare oppdra dem litt. Er det noe som er ... at vi liker egentlig ikke andres unger. Jeg har tenkt litt sånn, er det lov å si det? Det kan være sånn helt innerst inne at vi er bare veldig glad for egen unge, og så alle andres unger er litt irriterende. Noen av oss er sånn, jeg synes jo mine egne årene kan være ganske irriterende. Jo, det er sant. Mine er bare søtte. Men samtidig så tenker jeg jo at... At man må jo gå litt i seg selv også, fordi ofte kan det jo være noe ved barna som irriterer oss spesielt, og som ikke irriterer andre. Og at det handler om noe i vår egen oppvekst, kanskje. Noen kan jo ha veldig problemer med barn som blir sinte. Det går ikke an, det er liksom ikke godtatt. Så klarer man å formidle til barna på en eller annen måte at her hever vi ikke stemmen. Mens... Andre kan jo ha det overfor mer sårhet eller svakhet, at man blir irritert, at man kjenner irritasjon hvis barna ikke tar igjen, hvis noen overkjører dem litt. Så det er jo ikke alle de impulsene vi skal følge oss selv. Men jeg tenker at hvis man synes at sitt eget barn kanskje tar for stor plass, eller bråker litt for mye, så tenker jeg at sannsynligheten for at de andre synes det samme er jo ganske stor. Ja, det tror jeg. Så jeg tenker at det i hvert fall er et veldig viktig signal på at nå er det på tide å stoppe opp og se litt på hva er det som foregår. Hvorfor blir jeg så irritert nå? Er dette noe som jeg må ta med til barnet? Er det noe som jeg må fikse? Eller handler dette om meg? Og er det da noe jeg skal tåle? Og det er jo ikke sikkert, for selv om det ikke er noe galt med barna, så tenker jeg det er også en viktig erfaring for barna å få at vi er jo mennesker som ikke er perfekte. Så kanskje kommer man hjem fra jobb og er ekstra sliten og har kort lønte, og at det også er at det ikke er noe galt, men at det er en fin erfaring for barna å si at ok, Da må vi dempe oss litt. Nå må vi faktisk ta hensyn til noen andre. Det er også en god erfaring å ha. Jeg la jo det bebreide meg, men jeg selv er bare sånn der igjen når jeg vet med meg selv at det var urimelig, og det her kjenner sikkert alle folk seg inn i, når du har overreagert og vet at du har kortlunt. Da går jeg mer sånn, ok, nå må jeg bare gjøre. Da må jeg ta meg sammen på mine egne områder, tenker jeg, for jeg må kunne være litt mer ice cold overfor de, tenker jeg. Det er vel de gangene jeg tar meg selv litt i skinn og... eller svikte litt, eller tålmodighet, mener jeg, svikte litt, så kan jo den lille eksplosjonen eller imploderingen som gjerne skjer, da bebreider jeg meg kanskje mest selv over det. Men ellers så er det sånn, tenker jeg at jeg vil... Jeg har prøvd å legge mest mulig energi i å gjøre at jeg må mase minst mulig på de senere. At jeg er streng fra dag en, sånn at de ikke skal adlyde, men at det er... Jeg har aldri hatt problemer med at unge har for eksempel stått og skrekete de godter i butikken. De bare står og ser på det med store øyne og går rett forbi. For det har alltid bare vært et krystallklart nei, og aldri vært noen forhandlinger på det. Det var kanskje det jeg tenkte på, det der med å forhandle med barna sine, det skjønner ikke jeg en dritt av. Når jeg hører andre mødre stå og diskutere det, spesielt mødre, jeg vet ikke hvorfor jeg sa mødre, men det er i hvert fall de jeg har hørt sånn, jeg måtte forhandle med unge mine for å gjøre dette her, for å komme oss ut av huset med det og det. Herregud, det der vil jeg aldri funne meg selv av. Nei, og det er det nok jeg er litt også. Og så må jeg bare si at det finnes jo noen barn som vannmå det. Men da snakker vi jo ikke om liksom de fleste barn. Det finnes jo noen unger som trenger noe annet. Men for helt vanlige, litt vanskelige barn, så er jeg helt enig med deg der. At man må tørre å sette seg i respekt som forelder, og at man vet at det er Det er jeg som bestemmer, og at hvis jeg velger å gå i en forhandling, så er det fordi at jeg mener at det er rom for forhandling, og at kanskje barna har noen gode argumenter. Og da kan jeg til og med snu og si, ja, nå sa jeg først nei, men nå sier jeg ja likevel, for det var jo gode argumenter du hadde, det hadde jeg ikke tenkt på. At man trenger ikke å være så rigid, men jeg tenker at det handler om at man selv vet at hvis det er nei, så er det jo nei, og det er det jeg som bestemmer. at det er ganske viktig, og det tror jeg at man kan ha en litt sånn naturlig autoritet i det for barna sine, at det er litt sunt. Hvis man vet det med seg selv, så snakker man litt annerledes med barna også. Jeg synes du sa det så fint i stemmen, at mange er litt sånn redde for ungene sine, og vi er redde for følelser og følelsesutbrudd, og at det handler om å unngå det. Men så jeg tenker jo at ... at det er veldig viktig, og særlig hvis man har et barn med mye temperament, at det er viktig at man får sånne situasjoner hvor det blir satt litt på spissen, og de må på en måte... forholde seg til det nei da. At det er viktig å gjøre det fra tidligere. Og som jeg sier, mange er jo glad i avledning, sånn at man slipper unna de vanskelige situasjonene. Ikke sant? Og det tenker jeg er veldig uheldig, for på et eller annet tidspunkt så blir jo ungen stor og smart nok til å ikke la seg avlede, og da har du et problem hvis det er strategien din. Nettopp. Eller bestikkelser da. Ja, og det er jo sånn, alt det der går inn i den der sekken med minste motstandsvei da. Og mitt sånn favoritteksempel på minste motstandsvei er jo en iPad i bilen. Det har jeg kranglet med mange om egentlig også. For jeg mener jo, det er jo liksom første tegnet på at du bare sånn, for å få bokt med et problem du vet oppstår i bilen, fordi du alltid har liksom... Jeg har følt ungenes frustrasjon for å bakse at det ikke skjer noe, så har du stoppet kjeften med en iPad. Så sørger jeg, og hele problemet der, tenker jeg, er at Når unger sier at de kjeder seg eller lager bråk når de skal konsentrere seg og kjøre, og så kveler det problemer med å bare gi dem en iPad fordi det er minste motstandsvei og da slipper du å ta noe kamp der. Oppskriften her er jo hva gjorde man før man hadde iPad eller noe som helst. Da satt man jo bare baksettet der. Gjerne uten setebelte til og med, men det er det som skjer. Men da satt man jo bare og stirret ut av vinduet, og det var vel egentlig sånn, når du og jeg også vokste opp, nå skal vi ikke romantisere for mye om det, men det er sånn, vi satt jo bare og stod, det var ikke noen ting vi kunne leke med der, i hvert fall ikke hvis man... følende Gameboy og alt det greiene der kom. For min egen del, jeg ble jo bilsjuk, bare jeg så en bokstav mens vi reiste oss. Det var jo bare å titte ut av vinduet. Og det der å lære seg som barn å kjede seg, er en ting. Og det andre tror jeg er bare det at når barn setter seg inn i bilen og aldri har hatt noen underholdning bak det, så er det sånn at da er de på kjøretur. Jeg tror det gjelder ekstremt mange ting. Hvis du tar kampene tidlig, så tror jeg du får så jævlig mye igjen for det senere. At det går mye med automatikk i det, for sånn er det bare å Ting glir mye bedre da, enn at du hele tiden finner den der minste motstandsveien. Det er i hvert fall min hovedtanke bak oppdragelsen. Ja, og så er det noe med minste motstandsvei for hvem egentlig? For at Vi får foreldrene sånn at de kan få bokt med problemer midlertidig, tenker jeg. Ja, vi er jo sånn... Fortell det deg, jeg er jo så veldig flink også. Jeg tenker at hvis han kommer hjem og er dødsliten og kjenner at i dag... Nå sier meg jeg mot noen, så klikker jeg liksom. Så tenker jeg at kanskje ikke det er den dagen man skal tenke at nå skal vi alle rydde rommet sitt, eller nå skal vi gjøre noe sånn superflinkt hobbyprosjekt, eller nå skal vi lage pizza sammen liksom, som involverer masse styr, for det går ikke bra. Og at man da kan tenke litt sånn, jeg fader heller nå, for de bare ser på en film, eller nå for de sitter på den iPaden, for jeg orker ikke. Og at det også kan være, ok, ikke hver dag, men noen ganger fordi man trenger det selv. Det er jeg litt opptatt av. Ikke sant? Men så er det også, og jeg tenker at det er noe litt annet enn det du sier med at man bare bruker det som en sånn, altså det er akkurat som man gjør med, først så gir man de smukene hele tiden, og så bare er det iPaden hele tiden. Ja, en godt eksempel. Og jeg er opptatt av det med ungene mine, at hvis de sitter med liksom, altså jeg snakker ikke med noen som ser på en iPad samtidig. Altså sønnen min som er 14-tallet, hvis han holder på på mobilen her på Snapchat og snakker med meg, så sier jeg på det sånn, da går jeg og gjør noe annet. For dette gidder jeg ikke. Mm. Eller det å kreve at man ikke... Ja, man er på ferie og ser fine ting og sånn, at man deltar ikke i familien hvis man samtidig ser på skjermen. Altså, man klarer ikke å være til stede to steder. Og det å kreve da... at man legger bort mobilen da. Og tørrer å gjøre det, selv om det kanskje er da ble det ganske dårlig stemning da. Ikke sant? Men da må man tåle det da. En bra benchmark på at det der er et stort problem i dine familier, er at hvis du gruer deg til å ta mobilen eller iPaden fra ungen når du flyer letter, da tror jeg du har et problem. Da er det da for langt. Da er det da er det da har man, da tror jeg man har gjort nesten iPaden til en liten au pair altså. Ja, og så er det det ikke sant at at for mange vil jo liksom gjøre noe med barn eller sånn ofte kan man si sånn jo jo, men nå må du tenke på alt det andre fine vi skal gjøre så man vil på en måte det er en slags nesten manipulering at man prøver å få overbevist barn om at dette er ikke kjipt dette er ikke noe kjipt i det hele tatt ja Og det tenker jeg man skal være ganske forsiktig med, for da forvirrer det jo barnet på dets opplevelse. Men det som vi må tåle er jo at den ungen var inne i et eller annet akkurat da som er kjempekjipt å avslutte. Og selvfølgelig så skaper det noen negative følelser. Og det må de jo få lov å ha. Men de må legge fra til den iPaden likevel. Og så må vi tåle at det var kjipt for dem. som pappa sier alltid, at de forslagene vi kommer med foreldre overhører alltid hva jeg og kona gjør. Nå skal vi heller gjøre det som du sa nå. Det er alltid et dårlig alternativ, eller en dårlig mat. Alt det som er på andre siden er jo bare dritt uansett. Du skjønner jo det at vi overskryter det som er alternativet. Så er det jo bare noe trusselig i så blikke det at de må ete opp de jævla potetene som er kjempegode, så ljuger vi jo bare som faen. Ja, i stedet for å stå i det og være ærlig og si at ja, det er kjipt, men sånn er det. Ikke sant? Men det er jo litt pussy her også, nå blir det jo veldig anekdotisk igjen, men jeg tenker jo det er jo Jeg vet ikke om du også, siden du er 1,80 og jeg er 2,80, vi har vokst opp på Østlandet med G2. Jeg kan ikke huske at mine foreldre på noe som helst tidspunkt var veldig opptatt av hva vi skulle gjøre, eller hva jeg skulle gjøre. Hjemmefra skolen, så lenge jeg gjorde lekser, spiste middag, så gav jeg i lange faner hva jeg drev med. Nesten så jeg kunne gått ut og tatt meg en røyk. Så hadde det ikke blitt så mye, men det var jeg ikke interessert i. Det gikk enten på fotball, eller spilte data timesvis, og det var liksom ikke noe forventninger og mått fra deres side eller fra type av annet annet jeg har holdt rommet rydde. Jeg kan ikke huske at det var mer sånn i forhold til min egen foreldrerolle virker det veldig mye mer veldig mye mer aktig og jeg virker liksom jeg kan ikke skjønne at det som mamma også påpeker overfor meg den blir jo veldig sånn lokal for min egen del men at jeg oppdrar mine barn veldig forskjellig fra min mor og far altså nesten sånn kontrært det er veldig rart og så skal du tro at man lærte det og det av moren og faren sin, det gjør jeg på samme måte som de gjør det men det gjør jeg jo på en måte ikke da det er litt sånn rart hvorfor er det sånn? Jeg tenker at det handler om at vi fikk jo veldig mye godt, og så fikk vi noen ting som vi kanskje savnet. Jeg tenker det er en del voksne menn i dag som har spilt fotball og tenkt at kunne ikke pappa kommet på en kamp da? Ja, pappa har jo nesten ikke vært på mine kamper. Så er det litt svårt, og så blir man pappa selv, og så tenker man at En sånn pappa skal ikke jeg være. Og så gjør man det så godt man kan, og da ender man med å være med på alle treningene og stå og heie og juble som om det var en kamp. Og jeg tenker at det at vi er så involvert i barna våre skaper jo et ganske stort press på dem. For eksempel tenk på den friheten vi hadde da når vi kom hjem fra skolen, eller i hvert fall jeg synes ikke alltid det var så kult å være der. Jeg synes det var kjempedeilig å komme hjem, lukke døra på rommet mitt og gjøre mine ting. Mm. Mens nå har jo barna, har jo liksom foreldrene helt inne i det hele tiden. Og ikke minst så er man jo sosiale medier, så som tenåring i dag, så er man jo, man kan aldri lukke den døra. For hvis du lukker den døra, da får du det der «fair or missing out», og da er du liksom ute. Så du går liksom glipp av noe. Du må passe på den telefonen da. Jeg tenker at hele det der med både sosiale medier, men også hvordan vi er som foreldre og er så tett på, at det gjør noe med at barna i dag, alt blir så alvorlig, alt blir så viktig. Hva bruker du de timene mellom fem og syv på ettermiddagen? Hva gjør du da? Vi har så store forventninger til kvalitetstid med barna, og hva de skal bruke tiden sin på, og hva vi skal bruke tiden vår på, og Jeg møter jo ungdommer som går i terapi hos meg som kan si sånne ting som at jo, men altså jeg må jo være god fordi at mamma og pappa har alltid stilt opp på de skitreningene liksom, og så mye tid som de har brukt på det, så kan jeg ikke bare slutte nå. Ikke sant? Selv om vi bare mener godt da, så ser jo barna skjønner hvor mye ressurs man har gått inn i det der. De ser det, og det gruer seg til å til å si den dagen jeg tror ikke jeg er så interessert i lenger det er mange av de som ikke gleder seg til å bli voksne heller For da skal de gjøre sånn som sine foreldre gjør. De ser på livene og bare sånn nitriste greier. Livene våre er bare å følge med på de. Stort sett. Og drikke et glass rødvin på kvelden og se dårlig serier. Det er livet vårt. Og så er det mange som har et morsommere liv enn det, men jeg tror mange beskytter barna litt mot det. De lar barna tro at de er det eneste meningsfulle i livet. Og snakke kanskje ikke så høyt om bare herregud hvor deilig det var med den venninneturen eller den jakta eller de pauser man har fra familielivet og særlig foreldre som ikke bor sammen med barna sine hele tiden hvis man har barn som bor annen hver uke så vet jeg at det er mange ungdommer som er bekymret for hva gjør mamma når ikke vi er der liksom da er det jo ingen da ikke sant og da kommer det å, du skulle bare visst og det er det jeg tenker også du skulle bare visst det er dagfylla og det er shopping i utlandet jeg har ikke noe lenger med det Det er jo mye gøy. Ja, ikke sant? Noen synes jo det bare er grusomt å ikke ha barna sine hele tiden, men andre bruker jo den tiden til noe annet. Men blir det sånn dobbelt intenst da, at da skal mor ha ekstremt mye kvalitetstid den uka si, og så kommer pappa og sier, nå skal vi være ekstremt mye sammen den kvalitetsuka vår, og så blir det bare sånn, to intense uker på rotasjon da. Ja, de stakkars ungene får jo aldri fred. Det er alltid en intens kvalitet til det. Jeg kjente på det selv. Jeg har barn som bor andre uker, og hvis de plutselig skal være hos noen venner hele sin våkne tid på ettermiddagen, så blir jeg sånn... Det er bare poenget med at dere bor. Ja, men jeg da, tenker jeg da. Så tar jeg meg i det, for nå er jeg bevisst det, men det gjør litt vondt. Jeg vil jo være sammen med dem, ikke sant? Kan ikke du henge med de neste uka? Kjøpslålet ditt. Ja, og også det at når du har ungene dine hele tiden, så må man ha en måte å leve på i familien hvor det er rom for alle. Men hvis man har barna bare annenhver uke, så har man jo masse tid når de ikke er der til å ta vare på seg selv og gjøre de andre tingene. Noen vasker jo ikke huset når barna er der, for det kan de gjøre når barna er borte. Jeg vet jo også om familier hvor man ikke rydder etter middagen før barna har lagt seg, for ikke å bruke av tiden. Ikke sant? Da er du ganske obsesst på tidsutnyttelsen. Det er litt sånn som, jeg skal ikke sammenligne noe, men det kommer jo fra et godt sted, og meningen er god, men det blir jo en obsesjon, eller en obsession på en sett og vis, at man skal... utnytter en tid så ekstremt nesten som det er siste dagen man skal være sammen med det. Ja, og det at barna står så i sentrum også, at det skal være så tilpasset barna, at man vil ikke at barna skal kjede seg mens man rydder. Men jeg tenker at det er veldig viktig, om man ikke får dem med på å rydde levaske, at de ser at det er en del av livet, det er mye tid man må bruke på kjedelige ting. Ja. som er viktige erfaringer. Og at hvis man lever livet mye sånn, at alt er sentrert rundt en selv, også i ferier. Det er mange foreldre som er tilbake på jobb nå og puster lett av litt, fordi de er så slitne av å underholde barna sine. Ja, det må jo være noe lærdom i det. Men tenker man ikke sånn, hvorfor er jeg... Det er ganske nytt det her også, at foreldre er slitne, barn og ungdom er slitne. Det er sånne ord jeg reagerer på. Dette er et svært tema. Du har skrevet et kapittel om det, som var veldig bra. Det er et stort, stort emne. Det jeg tenker med en gang, vi er jo, man bruker tidsaksen fra år 0 til nå, så er vi jo Er det noen som har lite press på seg med tanke på å overleve og få mat på bordet og leve fra dag til dag, så er det jo vår generasjon. Det er ingenting som står på spill. Det er ingenting som står på spill. Men man føler det som om alt står på spill. Ikke sant? Vi er bedre stilt enn alle våre forfedre når det kommer til å overleve og greie seg og snakke om press for å få familien til å gå rundt og ha flere jobber og drive en business eller en bondegård, eller rett og slett bare få hverdagen til å gå rundt og få økonomien til å gå opp i opp. Det er jo sånn, for de aller fleste norske skandinaviske familier er jo det Ikke den store, sentrale bekymringen overhovedet. Og likevel er det så jævlig mye bekymringer og stress. Og før så tenker jeg, det var ingen som snakket om press. Før, da hadde man jo muligheter. Hvis man kunne gjøre noe spesielt ut av livet sitt, eller velge noe, så var det å ha en mulighet. Mens nå er jo alt det, eller mange opplever det jo sånn, at man ikke har muligheter, men at det er et press på å utnytte de mulighetene. Sånn som vi har holdt på i vår generasjon med å sitte i barna våre, at du har alle muligheter, og du kan bli hva du vil, og du er helt fantastisk. Ikke sant? I stedet for at utgangspunktet er at man har et ganske kjipt liv, og så kan det hende at du får noen muligheter som du kan gripe, hvis du får til det. Ja. Menyen er for stor. Det har vi jo snakket om i podcasten her før. Det er en dårlig analogi. Når du går på en restaurantjakt i utlandet på en bare gate, kommer du til en meny som er bare 100 hovedretter. Det er for mye å velge mellom. Du bare går inn der og tar kanskje 4-5. Ja. Og det er jo nøkkelen til en god restaurant. Men det er litt halvslappe analogi der. Men det er et eller annet med både den der projekteringen fra foreldre, at du har alle muligheter, du er den beste, du kan bli hva du vil. Holy shit! Og når du da ikke får det til, og ikke merker at du faktisk er flink på noe, eller har noen spesielle talenter, at du ser... Litt som det virkelige livet, at du kommer inn på et universitet eller en bare videregående, og så bare sånn «Å, fy faen, her var alle flinkere enn meg». «Her er jo alle mye bedre enn meg», liksom. Og jeg var liksom ikke den beste allikevel. Og det er så viktig å tåle det, å være middelmådig. Altså, de fleste av oss er jo ganske midt på tre, på det meste. Statistisk sett så må det være sånn. Ja, det er jo bellkurvene. De færreste var i ytterkantene. Ja. Det er en realitet. Hvis du har en forventning om at det skal være annerledes, så er det jo dømt å bli skuffet. Det synes jeg at jeg ser mye veldig mange ungdommer som har innmariøye forventninger til seg selv, og så blir skuffelsen så stor. Hvis man ikke når de målene man har. Det kan være sånn, jeg fikk ikke bare sexere. Jeg er jo helt misslykka. Hva skal man si da? Ja, du er det. Du er ganske misslykka. Du får en latte på det. Det er bare sånn, som du sa i stedet, vi har jo ungdommer som er inne hos meg og snakker, og jeg tenker sånn, holy shit, ting. Altså, Det kan godt være at det er ekstreme tilfeller med folk som hadde, eller ungdommer på ungdomsskolen videregående, som hadde foreldre med sine problemer, eller hadde noen virkelig alvorlige problemer i familien sin, selvfølgelig. At det er et apparat rundt der, men at man går til en psykolog som ungdom, det er jo også ganske nytt. Det må jo være ganske nytt det. Det var jo en sånn uhørt på 92-tallet, hvis det var noen som drev med det, liksom for skal vi si hverdagsproblemer da? Ja, at det er... Karriereproblemer? Ja, og at det handler om hvordan vi ja, en av de forventningene vi har til liv og hva vi ser på som store problemer da, og også at du tror At foreldre er litt redde for å snakke med ungene sine. Det er som om det er omsorgsvikt hvis ikke du får ungen din til psykolog fort nok. Og at mange er redde for å bruke seg selv og nettverk som støtte. At akkurat når man har det vanskelig så trenger man noen å snakke med. Men det er jo ikke sikkert at det trenger å være en profesjonell. At ofte så har de jo mye... Det er jo mye å hente i gode relasjoner. Så jeg synes jo at det er mange som kommer for andre ting enn man kanskje gjorde før. Kanskje en quick fix er det man kanskje er på utkikker til, at man finner det svaret man ikke ser, og som kan snu ting rundt fort. Ja, og så er det jo noe med å Hvis man har mye grå dager da, når man er tenåring, er det pubertet eller er det depresjon? At både ungdommene selv og foreldrene reagerer veldig fort når noen har det kjipt. Jeg tenker på bare det vokabularet vi bruker i dag, hvor det å være deppa, det er et ord som kommer fort, uansett om det er en klinisk depresjon eller ikke. Ja. Og sånn som i skolen nå, så er det jo mye større krav til å holde presentasjoner. De gjør mye flere ting foran klassen enn da jeg gikk på skolen. Men samtidig så er det sånn at det er veldig mange som slipper det. Forventningen er at du skal holde veldig mye presentasjoner og bli god på det, men samtidig hvis du synes det er vanskelig, så slipper du. Og da kaller man det jo ikke for å være nervøs, men man kaller det åja, men hun har en sånn sosial angst, så da kan du holde det bare for læreren. Ikke sant? Men så jeg tenker at Det vi kjente på da, jeg hatet det da jeg gikk på skolen, og hadde hjertebank og var kjempenervøs og syntes det var et helvete. Så har man lettet når det er over, og så kjente man at det var fælt, men jeg døde ikke av det. Det vokser på. Ja, og det at livet er ... er fullt av sånne kjipe ting som man må da, uten at det skal ha en diagnose. Jeg tenker det er noen ord som vi ikke bruker så mye lenger, som det å si at noen er genert, eller litt nervøs, eller at man kan si at man er urolig, at vi bruker ikke de ordene så mye da. At det liksom er lov, at det er en del av normal variasjon. Nå er det jo litt sånn at hvis du ikke klarer å holde en presentasjon foran klassen, så må du jo på BUP. Og BUP, hva er det her? Barn og ungdomspsykiatrisk. Eller til en psykolog eller noe, da har du et angstproblem liksom. Jeg tenker at kan det ikke være sånn, da må alle kunne holde et foredrag i en forsamling. Kan det ikke være sånn at noen ikke liker det da? Og så må de gjøre det noen ganger på skolen, og så er det greit at ikke alle får til det liksom. Det der er superinteressant. Det der er jo flere voksne som har det der greia med å holde foredrag, stå foran mange mennesker, så lite som ti mennesker til å oppover. Warren Buffet, verdenskjente i Vestdalen, han hadde jo et sånt problem langt oppe i voksen alder, og han sa at det som løste det for han, var å gå på et sånt, han gikk på et sånt voksenkurs, hvor du egentlig bare lærte deg å hoppe på bord og brøle og sånt. Det er det beste investeringen han har gjort i hele sitt liv, bare å gå på et sånt utritningskurs, hvor han bare slapp seg løs og bare var helt bias, og etter det har han aldri hatt den der problemen å stå foran andre mennesker. Det er jo... mange konkrete måter man kan gå inn på og takle det der med liksom, i stedet for du trenger bare å sitte der for deg finne deg minste motstandsveien igjen, men det finnes jo mange metoder for å prøve å triggere den den genertheten og så videre, det er jo Når Jordan Peterson sa det, eller var en annen, husker jeg ikke, men det var jo bare som et annet eksempel. Hvis du kan holde et foredrag foran to personer, kan du holde det foran tre, kan du holde det foran fire, kan du holde det foran fem, og så videre. Og liksom bygge opp toleransen på den måten og sånt. Så det er jo... Det å bare erkjenne og si at man er en genert person, det tror jeg er veldig lurt. I stedet for å gå rett til en psykolog, da lager man jo også et kjævelig stort problem. Det å gå til psykolog, det er ikke så kult å gå rundt og si det heller. Det gir jo en sosial angst av å bli oppdaget at du går til psykolog, vil jeg tro da. I vennekretser og sånn? Ja, det er jo det som kanskje er litt annerledes nå. Det er ikke så kjipt lenger. Det er normalisert. Og det er jo mye bra med det. Men den forventningen om at alle skal... Også den forventningen om at du skal kunne stå foran en forsamling og ikke for hjertebank. Ikke sant? Ja. Sånn som nå når jeg kommer hit i dag, så er jeg nervøs for at jeg skal hit. Og så får jeg et kick av når det legger seg i åden. Og det er hyggelig å være her. Det er hyggelig å høre. Håper du synes det er hyggelig å være her. Ja, det er hyggelig å være her. Ikke sant? Og jeg gjør dette om og om og om igjen. Det er ingen som har tvunget meg til å skrive en bok og prate om den. Og kanskje et tema som er litt kontroversielt til og med. Ja. og jeg er jo ikke sånn jeg gjør jo ikke det helt Jeg er like nervøs nå lenger, men jeg er nervøs hver gang. Jeg må roe ned litt hjertebank og få kontroll på stemmen. Men jeg synes det er litt spennende. Jeg synes det er litt gøy. Og der er jo folk veldig forskjellige også, og man er noe interessert i å utfordre seg selv på det. Andre kan være veldig gode på å elske å utfordre seg selv på smerteterskelig trening. Noen liker det, andre synes det er fælt å få vondt på den måten. Og der er vi forskjellige, og jeg tenker at veldig mange unge i dag har en forventning om at man skal få til alt. Du må være god på å holde presentasjoner, du må være god på trening, du må holde deg i form, du må være flink på skolen, du må være en god venn, du må være god i senga. Hvis ikke du er en kjæreste, må du i hvert fall finne noen å ligge med. Det er så mange skaler hvor man må være... Skikkelig gode. Kompetent. Ja, kompetent. Og så tenker jeg sånn der, det er jo fryktelig slitsomt hvis ikke du synes det er noe gøy. Ja, absolutt. At det kunne vært litt lov å bare gjøre de tingene man er interessert i og synes er morsomt da. Som alt dette er det, så tenker du kobling til at man slipper unna mye av de Den motstand og lærdomen ved at man er for tett på foreldrene sine, og da automatisk får færre arener, færre sosiale møter, færre kjipe opplevelser, eller hva skal jeg kalle det, sosiale ting hvor du møter motstand. Du møter fæle mennesker. Du møter fæle folk på skolen. La oss si at du har blitt skånet for det også. Det er jo sånn interessant det med... At man har null visjon normalt. Ingen er for mobbing, ingen er for erting, men vi vet jo at det alltid kommer til å eksistere der. Det kommer alltid til å være noen på skolen som er jævlig enn andre. Noen som grupperer seg, noen som går sammen mot, og som kommer til å trykke deg ned, gjøre meg fysisk eller psykisk. Alle kommer til å kjenne på den dritten her en eller annen gang i livet. Og jo lengre du utsetter deg, Og vi skåner for det, jo verre er det sannsynligvis når det skjer da. Ja, det er jo en ting. Også det at hvis du som forelder går helt opp i det, liksom, jorda, det er jo stakkars, nå skal jeg ringe læreren og lage masse bråk rundt det, så plasserer du jo barna ditt i en veldig offerposisjon. I stedet for å si sånn, oi, det må ha vært fælt for deg, det skjønner jeg. Jeg viser forståelse for at det har vært kjipt da. Men også litt sånn, ok, hva skal du gjøre neste gang du kommer ut fra en sånn person? Skal gi deg noen triks? Fordi at sånne mennesker finnes. De finnes i barnehagen, og de finnes på skolen, og de finnes i arbeidslivet. Ikke sant? Du blir utsatt for folk som manipulerer, og som trykker deg ned, og som prøver å vippe deg av pinnen, eller prøver å være kjip. Sånn er livet. Og hva skal du gjøre da? Og noen ganger så skjer det bare, og så får man ikke gjort noe med det heller. Noen ganger så er det bare sånn livet er. Uten at det formidler til barna om at det er en katastrofe. Litt mer sånn, ja, vi lever i en uperfekt verden, og det skjer, og de skulle ikke gjort det, og det var kjipt for deg. Til en grense selvfølgelig. Da snakker jeg jo ikke om systematisk mobbing og sånn. Men det er jo noen ytterkanter her da. Jeg tenker at vi kanskje beskytter barna litt raskt. Og så som jeg hørte... Ta mikrofonen bare enda litt nærmere. Bare dra den til deg og behandle den som en beste venn. Bare ha den i nærheten. Jeg bare vil ikke rive sånn. Blåsiden. Denne mikrofonen her elsker jeg alt. Den plukker ikke opp så mange sånne... Den er helt fint å ha nærmest. Du får ikke noen spyttelyder eller noen snufselyder inn der. Det går helt fint. Nei, det er fint. Jo, jeg hørte en mor fortelle fra, jeg tror det var første skoledag på ungdomsskolen, at det var en gruppe med mammaer som hadde en gruppe på Messenger. Og så første skoledag begynte mammaene å å organisere at disse barna skulle sykle sammen, slik at de slapp å komme alene på skolen første skoledag, for da kunne jo noen føle seg utenfor. Dette var jeg da på ungdomsskolen, vi snakker ikke førsteklasse på barneskolen. Jeg tenker det også sier noe om... Laget en sånn borg rundt følelseslivet deres da. Ja, at man beskytter disse veldig godt. Og så hadde denne mammaen da skrevet noe om at det der klarte vel de å organisere selv, hvis de vil sykle sammen. Åh, åh. Og da hadde det blitt litt stille i den gruppa, og det var ingen som sa noe mer. Men da var det mange som hadde kommet bort til henne i ettertid, ikke på sosiale medier, men når de hadde sett henne, kommet bort og sagt at du var helt enig. Men det er ingen som tør å si det høyt. Ikke sant? Og det er det jeg på en måte har kommet med begrepet mitt foreldre-mafian, som jeg kaller det i boka mi. At man har en sånn følelse av at det er noen ting som ikke kan sies, det er en måte å gjøre det på, og det er sånn det er. Det er noen politisk korrekthet-eim over det der. Det er jo å tørre å si noe, si det høyt i et forum. Både det å heve stemmen sin er litt skummelt, eller være enig med noen. For da må du, kanskje du krever at du må forklare standpunktet ditt. Hvis du er enig med noen, hvorfor det da? Da må du begynne å bygge videre for at folk ikke tør å bli utfordret da. Og så tror jeg det er det å på en måte skulle være den strenge som stiller noen krav, eller som ikke er omsorgsfull nok, eller som ikke er med på å passe på ungene. At det er nesten som en konkurranse i å være den mammaen som passer best på barna sine. At her skal vi være på, vi skal være engasjerte. Jeg kjente veldig på det selv når jeg var på foreldremøte og Det var snakk om at de skulle på den polenturen som jo mange gjør. Og den kostet masse, og vi kunne ha noe sånn dugnadsarbeid for å få inn litt penger til det. Og så var det snakk om, er det sånn typisk hele doruller og forskjellige prosjekter man kan gjøre for å få inn penger da. Og så rekker jeg opp hånden og sier, ja, men altså, det er vel ikke vi som skal selge doruller. Det er vel ungdommene selv som skal selge doruller. De kan velge disse prosjektene og lage de avtalene. Det må jo bli opp til dem å få inn de pengene. Da vil du også få mye større eierskap til hele turen, hvis du har et ansvar for å få inn pengene. Da ble det liksom bare helt sånn helt stille. Og vi er ganske mange, det er ganske sånn stort kull, det var mange foreldre der, og da er det jo ofte sånn når noen sier noe at det kremtes, eller nikkes, eller ummes, eller sånn, det var helt stille. Og så til slutt sa de bare sånn, buss eller fly da dere? det er sånn tv-seriemål ja, så det var liksom så jeg tenkte, nei, dette kan vi ikke snakke om det går ikke an, det ble liksom for vanskelig er det sånn veldig mødretungt sånne type sånne grupper foreldregrupper og samtaler og sånt, er det gjerne mødrene som er korrigerende for å stille opp på sånne ting, er det? Jeg tror at når man grupperer seg, at for kvinner kanskje er lettere at man snakker og deler og holder på og ordner og styrer, men når den voksne står der med barnet sitt, så er ikke fedrene noe bedre. Og i mange familier også, så er det jo kvinner som har mer det der administrative overblikk og passer på alle avtaler og at alt utstyr er i orden og liksom alt det. Og at At mange møter oss derfor blir den litt sånn strenge, og så må passe på, og så må ordne opp. Og jeg synes det er mange pappaer som er litt sånn softe. Og så er det jo veldig mange... I plenum tenker du på sånne diskusjoner og sånt? Jeg synes det er vanskelig å si nei til barna sine. Det å være en sånn oppdrager, eller være streng. Og jeg tenker det er jo kanskje noe med den mannsrollen i dag også, at det er... Det er ikke så lett å være en autoritær mann i dag, eller å ta den plassen. Jeg tror mange menn strever litt med det, særlig hjemme. At det er så viktig å være omsorgsfull pappa. Man vil ikke være en streng pappa. Ja. Og at det gjør at kanskje noen går litt langt, at det blir for vanskelig. Så det er rart at det skal gå på bekostning av det ene, skal gå på bekostning av det andre, tenker jeg. Ja, for det går an å gjøre begge deler. Jeg tror det kommer til å bli verdens kuleste, morsomste, bekymringsløse pappa. Hun blir den strenge kontroll... Kontrolløren som bare holder oss i skinne, og vi bare gjør alt det. Jeg blir bare en forlengelse av mine 20 år, Litt sånn som han der i Modern Family, han der Phil Dunphy. Hvis du kjente serien. En liten digresjon. Men jeg endte opp med å bli fra nesten dag 1 stikk motsatte. Ekstremt streng, merket jeg på alt. På kosthold, oppdragelse, hele pakka. Men også fylt med humor selvfølgelig, og fantasieuniverser og sånt. Jeg leker kanskje litt. mye med barna enn jeg kanskje burde gjøre, føler jeg innimellom. Men for dem er det bare sånne hyggelige greiene når de er små, men samtidig så er jeg jo sånn ekstremt streng på veldig mange ting da, og er egentlig veldig lite redd for å være streng foran andre voksne også. Ja, og det er bra, for det er et veldig godt forbilde for andre, som ikke tør å være så strenge, så det er jo kjempebra. Men du sa at du tror at du leker for mye med barna. Ja. Hvordan da? Jeg setter meg ikke så mye ned å leke på gulvet med dem. Jeg hadde jo en diskusjon med søsteren min, og vi var sånn enige at vi to er ikke sånn som leker så veldig mye med barna våre, sånn som våre foreldre. Den generasjonen var ikke sånn sette seg ned på gulvet og leke masse med ungene. Men så merker jeg jo inni meg at det er at når de kjeder seg litt, så kan jeg finne på å slippe det å ha renne for å underholde litt, eller få det til å ha noe å gjøre, eller være en sparringslekepartner. Jeg er usikker på hvor lurt det alltid er. Jeg har alltid funnet gleden i min egen kreativitet, vokst opp. veldig få lekkamerater avsidsliggende til og alltid funnet på noe for meg selv som kanskje bunner ned i en kreativ drive i voksen alder. Jeg vet ikke om det kan være en sammenheng, kanskje ikke. Men jeg tror at det med å kjede seg er, som vel du også sa i sted, stimulerer kreative ting i hodet vårt. For vi må komme i gang med et eller annet. Når det ikke skjer noe, så finner du på noe. Ja. Og at det er veldig viktig å få tid til å kjede seg. Og så tenker jeg jo at hvis man som forelder får veldig lyst til å leke med barna sine, at da skal man jo gjøre det. Det jeg har ønsket å formidle med boka mi er jo på en måte nettopp det å være litt mindre pedagogisk. At man tør å være litt mer seg selv og være litt mer avslappet. Og at hvis man har lyst til å leke, så leker man liksom. Og hvis man tenker at nå burde jeg kanskje leke, men ikke har lyst, så ikke gjør det. At det å tilby en mer sånn genuin relasjon, at det er bra, og at de fleste av oss kan senke skuldrene og ikke være så flinke og nøye. Og at vi er litt sånn dårlige rollemodeller for barna når det blir for flink da. For da ... Det er mange tenåringer som ikke får se foreldrene. De får ikke se at foreldrene strever. Foreldrene snakker ikke med dem om det som skjer i livet deres. De tror at det fungerer bra hele tiden. Og mange foreldre er veldig opptatt av å ha nok energi og bli hyggelig når man er hjemme. Det stiller jo helt koko krav til de ungdommene at de skal føle seg så bra hele tiden. Når de voksne skjuler det, når det ikke fungerer, så ... Jeg er jo litt slitt på at, jeg har litt sånn mentalitet på at det der med å klage, er jo det verste jeg vet. Sånn sytingklaging, og det kommer være for at du har vondt i en negl til at du tenker på, eller det er et eller annet Du irriterer av det, du går ut og klager på det. Det er noen sånne ting som, det var en turkammerat av meg som sa at i hans turlag var det en regel, og det er at hvis du Det eneste du ikke kan gjøre når du er på tur, det er å klage. For det er en slags virus som sprer seg utrolig fort i en gjeng og en flokk og et følge og en familie. Den klagingen lager en slags negativ klang som ikke skaper noen ting. Det er jeg veldig forsiktig med, selv om jeg har... slite med en eller annen skade, fotballskade, eller noe som bare irriterer dritt uten meg, eller hva som helst. Da prøver jeg i hvert fall ikke å lufte så mye klaging i et familierom, på en måte. Å liksom lufte det så veldig mye. Ja, jeg tenker at det er viktig å få klage litt da. Få ventilere. Ja, og så, det er forskjellige måter å gjøre det på, men også det der... For hvis vi går rundt og later som at det ikke er noen problemer, så hjelper ikke det barna våre. Men noe med det der at, ja, da har du vondt i den neglen, liksom. Og det er jo synd for deg. Og jeg tenker at ofte det som gjør at vi synes det er så fælt når noen klager, er jo at man kan føle at det er en... et slags krav om at du skal fikse det. Altså hvis noen klager til deg, så kan det kanskje bli ubehagelig for deg, fordi man blir sånn tung, fordi man føler at jeg har ikke noe svar på det, jeg kan ikke hjelpe deg med det, liksom. Og at det skaper en håpløshet og en tyngde i oss da. Så det er ikke så vondt å høre på klaging hvis man tenker at ja, da har du det kjipt, liksom, og da kan du få litt medfølelse, så er det jo ingen som får gjort noe med det. At da blir man ikke så påvirket av den klagingen heller. Og så er det også noe med hvordan man møter det, for hvis du møter noen som har vondt i en nail, med at det kan ikke være så vondt, og du prøver å si sånn, jo, jo, men det går over og sånn, da vil jo den andre fortsette å klage, fordi da føler den at du har ikke skjønt hvor vondt det gjør. Mm. Men hvis du sier, oi, er det sant? Få se, ja. Tror du det går over? Er det noe jeg kan gjøre? Er det noe jeg kan hjelpe deg med? Hvis du sier det, så sier jo den andre sånn, nei, nei, nei, nei. Det er bare sånn ubehagelig. Gå fint. Skal vi spille kort? Ikke sant? Hvis du klarer å gjøre det, og gi den andre en følelse av at, ja, nei, jeg skjønner hvordan du har det, da er jo beskjeden gitt. Da er kommunikasjonen ferdig. Da trenger man jo ikke holde på med det mer. Jeg tenker at de som klager og klager og klager, de... føler seg jo ikke forstått. Ikke sant? Og så er det mange typer klaging, sånn at jeg er også helt enig at det er en god regel på tur å ikke gå og klage, liksom. Men så er det, ikke sant, den andre siden av det er at det Hvis man kan dele, og en ting er jo de som går og klager på kroppslige ting og sånn, men hvis man har en bekymring eller noen tanker som er vanskelige, så er det ofte sånn at det å bare si det høyt og vite at noen andre vet det, gjør det så mye lettere. Det er en stor sekt med klaging, og det er kanskje siktet du aller mest til, er jo den helt verdiløse klagingen av ting du ikke kan gjøre noe med, og og det er litt tilbake i det der, hvis du blir en person som bare til liksom, hvordan går det spørsmålet, så begynner du med noen klaging nei, ffff altså begynner med noe negativt der da eller at du det første du kommer og sier på jobben å fy faen så jævlig kaldt det er der, å fy faen så jævlig varmt det er, altså det er alltid en sånn klagende startmoment på hva enn du gjør det er veldig slitsomt det er jo sånne folk, folk misliker jo sånne folk, og jeg bare sånn åh, jeg kan ikke handle med dette her, dette her personen du prøver å unnvike litt fra da, og det er den liksom klagingen jeg tror liksom vi til livs med med unge som syter over det minste ting. Da sender jeg det bare rett på rommet. Det orker jeg ikke å høre på. Jo, men ikke sant? Det er jo noe med det at ofte når man klager sånn, så er det jo fordi det er noe annet som plager enn egentlig. Ja. Det er jo helt annerledes hvis man kommer på jobb og sier at jeg har det tøft for tid. Nå kjenner jeg at jeg ikke orker å være her. Man har en tøft dag, rett og slett. Og sånn har de vært. Da får du jo medfølelse. Da får du lyst til å høre mer om det. Mens hvis man kommer inn og bare «Hva er det ingen som har ryddet? Det er så kaldt!» Sånn neking. Da får man jo ikke noen empati. Så jeg er helt enig. Klaging er liksom vitsig på en måte, fordi som regel så får man jo ikke det man ønsker seg heller. Men hvis man klarer å si det det egentlig handler om, så får man jo ofte ganske mye medfølelse og omsorg, og det er det man ofte ønsker seg. Altså, misnøye med livet generelt, den kan være greit å lufte til riktige tidspunkter. Det er helt klart. Men apropos det, det er jo... du har jo en gutt som er, hva er det, 13, 14? 14 og et halvt. Jeg vet ikke, jeg kan bare se for meg når min jente kommer opp i en alder der, når pappa skal stikke hodet inn på oss over om bare, ja, hvordan, går det bra heller? Er det jo alt fint liksom? Er det noe vi skal, nei, ok, da må vi snakkes da. komme inn på noe som helst der. Jeg synes det er vrient å få noe som helst ut av det nå, men det er jo kanskje noe man bør gjekke litt ned på også, og bare la 14-åringer være 14-åringer, og heller lete noen andre signaler på om det går bra eller dårlig, eller hva tenker du? Ja, altså... Er det veldig store individuelle forskjeller da? Barn er jo veldig forskjellige, og ungdommer er veldig forskjellige. Generelt så er det jo kanskje en generasjon som snakker mye mer med de voksne enn det vi gjorde. Vi snakket jo med hverandre, vi hadde jo venner. Jeg har jo noen ungdommer i terapi som ikke forteller til sine nærmeste venner at de går i terapi. Det var det jeg lurte litt på, at det er litt sånn mafia-folk. Skal ikke folk snakke om at du er psykolog? Nei, noen har jo det, at alt vennskap og alt som skjer på sosiale medier handler om å posere på en eller annen måte, eller å fremstille seg selv på en eller annen måte. Så det er bare psykologen de kan fortelle hvordan det egentlig er. Og jeg tenker jo at når vi vokste opp, så var det jo mer sånn, det var jo det du hadde venner til, å snakke ordentlig om ting da. Ja, for det gjorde du da du var i, men er det fortsatt, og kanskje alltid vært mye med jentete greier, for det er sånn, jeg tror veldig sjelden om veldig få at gutter snakker noe som helst om følelser og hvordan de hadde det, og den type ting. Nei, gutter gjør det jo... Kanskje mer nå? Ja, og så tror jeg at menn, i hvert fall da, snakker kanskje ikke så høyt om det hvis det er mer enn to, men at mange menn har jo dype vennskap med bestekompisen sin. Mm. Men det er jo ikke sånn at alle kvinner har så veldig dype vennskap heller. Det er jo mange som ikke snakker med bestevennene om at det går dårlig i ekteskap en gang. At det blir så viktig å fremstå som et perfekt par. Så det er mange forskjeller der. Men det jeg også tenker er annerledes med oss som foreldre, i forhold til våre foreldre, er at vi ... vi blir jo bekymret når vi ikke får til en dialog med barna våre om hvordan de egentlig har det. Men så våre foreldre prøver jo ikke engang. Ikke sant? Så det er jo noe med den forventningen at vi blir bekymret hvis ikke, tenk om ikke vi får en god dialog med tenåringen og at de ikke kan føle at de kan komme til oss med alt. Og det er jo en litt sånn underlig forventning. Og at jeg tenker at, ja, hvis du kommer inn til datteren din og hun bare ser dumt på deg og bare sånn, var det noe du ville liksom? Jeg har ryddet opp. Så er det ganske sunt. At det skal skje en løsrivelse, de skal vende seg ut mot venner og verden der ute da. Og at det er ganske sunt. Og så betyr ikke det at man skal bli kjempebekymret hvis man har en god dialog heller. Men kanskje mer bekymret hvis man er for tett da, enn at man ikke er det. At det er i hvert fall helt sånn ... Helt naturlig. En ting er jo på en måte det å kunne ha en sånn, som jeg tenker er fint da, at hvis man kan ha en sånn tørre, at man tørre å snakke om de vanskelige tingene, man tørre å snakke med barna om sex og prevensjon og rusmidler og grenser og alt det som man bør snakke med dem om, så er det kjempefint. Men at den samtalen må beholde en sånn karakter av barnforelder. At man ikke blir for kompis liksom. Ja, helt enig. Ja. Det er også det respektnivået som du nevner inn i boka, at hvis du er forkompis med tenåringen også, så er det et eller annet med det styrkeforholdet, eller på en måte den respekten til en foreldre synker jo nesten sånn linært jo mer venner dere er, for da kan de tøyse og herje litt med det. Reft den der Stina som smalte et egg på pappaen sin på en sånn YouTube-video, og han står der som et jævla nek, og ikke bare spiller med, og bare rundt pipa til ungene og sånt. Det er som om du har fått helt vondt av hva er det? Det er null ryggrad i foreldrene der, som bare lar seg kua av de barna. Det var en sånn dokumentar som gikk på NRK, og Ja, og ikke sant, sånne foreldre, da er det jo vanskelig, og det dokumentaren viser også, at de foreldrene synes det er veldig vanskelig å sette grenser for barna sine, fordi de har ikke... Aldri gjort det. Nei, de har ikke gjort det, ikke sant? Det er vanskelig. Og at det, hvis man blir for opptatt av det kameratlige, altså hvis man har den tonen, så er det jo vanskelig neste øyeblikk å si sånn, nei, du er litt holdt nå, nå holder du det, liksom. Ikke sant? Ja. - For det er jo ganske nytt det der, og det er jo annet sånn der, det var vel en stor artikkel på det også, første gang jeg så det, og kanskje du også ble oppmerksom på det, var jo det her at russen fra og med et par år tilbake begynte å ha med foreldrene sine på sånne russebussrulling, for det er veldig gamle smøre på nå, russebussrulling, det er jo da når russen har skaffa seg en liten van eller en buss og kjører rundt i april og mai med full guff og drikker og bare rett bokstavlig bare rulle rundt i lokalmiljø og drikke seg fulle og ha det moro. Der har det jo vært null tradisjon for at foreldrene hele tiden skal vite noe. Så lenge jeg kan huske på 90-tallet og 2000-tallet, foreldre hadde null med russetiden å gjøre. På alle områder. De var ikke involvert i noen som helst måte, annet enn kanskje på en økonomisk støtteordning for noen privilegierte. Eller så var det null involvering av foreldre og russ. Ja, det er helt snålt. Det er helt horny. Det at man skal drikke øl og danse sammen med foreldrene sine i bussen, det er veldig rart. Det er jo å si at det er litt perverst. Ja, både det. Og en ting er jo at de 40-åringene kan synes det er kult å være unge igjen. Og at mange 40-åringer og 45-åringer er opptatt av å ikke bli forsatt av å være for gamle og sånn. Så kan jeg på en måte skjønne det. Men de der ungdommene, og de vi har med oss, det er det som er så snålt. Ja, det er jævlig rart. nesten på grens til skuffene. Ja, men det er jo også fordi at vi er jo en ganske kul generasjon da. Vi er faktisk mye kulere enn dem. Ja, det er litt sånn der med sånn bismak, kule foreldre som ja, det der er vel jo mye heller velge mine sånn ignorante foreldre som ikke, altså mye heller enn, ja, hvis jeg skulle valgt noe i senere tid da, men det er Jeg synes det der er veldig interessant og nytt. Husker jeg så og tenkte sånn, shit, hva som er skjedd her nå? Altså er det... For det var jo en slags hellig grall i tenårene, sent tenårene. Det var den første utblåsningen, nesten før man dro til syden og drakk seg full der og gjorde all den moderne frigjøringen man gjør i syden, som 1920-åring, i en stygg norsk tradisjon blitt. Men det har vært som russetida, Som det også er blitt en greie at man planlegger og gleder seg til i to år, tre år. Når de begynner, så er det jo helt ekstremt. Da begynner de å lage de gruppene og planlegge. Ja, og det er fortsatt et ganske spesielt ungdomsprosjekt hvor de faktisk gjør nesten alt selv. Fikser ting, ordner buss, økonomi, organiserer seg, og så inviterer foreldrene med på det der. Det er litt absurd. Det er litt absurd. Ja. Og... Litt sånn incestuøst nesten, om man skal drive med det der. Men er det det uhelle utbredt, eller er det kanskje noen case som har gjort at vi tror det er normalt? Den foreldrerullingen? Ja. Den tror jeg er ganske vanlig. Ja? Ja. Fem år så står du der selv, bak i stin, russebuss og samme sønn din. Ja, det er spesialt. Det er jo også sånn et tegn på at foreldrene og barna er helt annen kaliber vennskapsmessig, som du problematiserer også. Hva tenker du, hva foreldre som mistenker selv nå, som leser boka dine og hører på det, at jeg er veldig god venn med barna mine, de er over ti år gammel, kanskje jeg bør se meg etter speil, eller tenke distansering, eller ta en liten reality-sjekk, hvor går det her hen? Er det på en måte noen råd, eller noe du vil si rundt det? Jeg tenker at man kan kjenne litt igjen i seg selv, hvor er jeg i forhold til barnet mitt? Og teste litt, hvem er det som bestemmer her egentlig? Og kjenne på det da, hvis vi er uenige, Blir det sånn som jeg vil ha det, eller ikke? Og at nøkkelen, tenker jeg, handler om nettopp det å holde ut det ubehaget. Det som kommer når det blir dårlig stemning, eller man føler at man skuffer barna, eller det blir mye følelser. At hvis man kan ha høy temperatur hjemme, og stå ganske godt i det, da er det noe ganske greit. Og jeg tenker at man kjenner det jo igjen i seg selv også, om har jeg kontroll i denne situasjonen, eller har jeg ikke det? Og der liker jeg jo godt å ha en strategi hvor man avgrenser seg litt fra barna, og i stedet for at man får masse følelser hele tiden, at man lar det heller oppstå konsekvenser. Sånn som hvis du har en tenåring som hele tiden mister eller ødelegger tingene sine, Ja, så har den knust mobilen sin igjen, liksom. Og så da tenker jeg at mange foreldre blir oppgitt. Tenker de, åh, du må ta bedre vare på tingene dine, så holder vi en liten kjennepreken, liksom. Og så sier de, ja da. Og så lukker de egentlig ørene, og så kjøper du ny telefon til dem, og så skjer det samme igjen, liksom. Ikke sant? Ja. For å få den følelsen at man har litt kontroll, for det er vondt å bli så opprørt hele tiden, og så skjer det jo ingenting. At det å heller la ting få litt mer konsekvenser. At man sier noe at liksom, ja, ok, da har du ikke mobil. Hva skal du gjøre med det? Og så sier de kanskje, ja, men jeg må jo ha mobil liksom. Ja, da får du kjøpe deg en ny mobil da. Ja, men jeg har jo ikke noen penger. Nei, hvordan skal du tjene de da? Nei, jeg vet ikke. At man da kan si litt sånn, ok, men hvis du vasker huset hver uke og holder kjøkkenet ryddig til en hvertid, så kan du få så så mye penger. Og i løpet av en stund da, så vil du jo ha tjent opp penger til å kjøpe deg en ny mobil. Mhm. Og så hvis man som foreldre da tenker at, ja, men jeg trenger jo å få tak i den ungen min, så kan man kjøpe en sånn liten sånn, det koster nesten ingenting, sånn som ikke er en sånn smarttelefon. Sånn som en nødtelefon. En narkotelefon med kontantkort. Ja, som man bare kan ringe og sende teit sms med. Så det dekker jo det viktigste behovet, da får man jo kontakt med dem. Og så gjør litt sånne strategier da. For da blir man liksom ikke så, man trenger ikke å bli så liksom, følelsesmessig engasjert eller opprørt eller noe, men liksom ha en litt sånn tørr holdning til det, bare liksom sånn ok, da får du fikse det liksom Og at det også gir mye respekt. Jeg synes det fungerer bra med barna mine, at noen ganger må du vise at noe får noen konsekvenser, og det trenger man ikke å gjøre så veldig mange ganger. For de skjønner at når jeg pusher den her, eller som sønnen min sier til meg, av og til er han bare «Å, det verste er at du mener det også!» Hvis jeg er så trulitt med noe, så vet han at han gidder ikke å pushe det, for han vet at det er ikke noen tomme trusler hjemme hos oss. Ja. - Interessant, ja. Men et annet ting jeg lurte på, når du var inne på mobiltelefon, så kom jeg til å tenke på at nå har du noen sterke meninger rundt det med når barn bør få mobiltelefon, for det er jo sånn, i alle fall den fasen vi er nå, så merker jeg at vi nærmer seg 7-8 år, og hører at andre tredje klasse er et sted hvor mobiltelefonene begynner å dukke opp hos barn og sånn, og så er det en evig diskusjon i nabolag, klasser, Man vil holde igjen, og så er det alltid noen unger som får, og da skjer røsje at alle ungene må få det likt. Jeg er en sinnssyk motstander av at vi skal få det jævelskapet før nødvendig. Så er det sannsynligvis blitt sånn at det vil skje før eller siden, selv jeg innser. Men har du noen sterke meninger rundt det når mobiltelefonen bør senest inn? Nei, det har jeg ikke. Men det jeg har ganske sterk mening om er at på alle sånne ting, at man som foreldre må gjøre seg opp en mening. Dette funker for oss i vår familie, for mitt barn. Kanskje man tenker, mitt barn kan få telefonen ganske tydelig fordi vi har en grense for det, og den skal ligge der, og den får ikke være med dit. Man kan Ha noen sånne ting, og derfor kan man tenke at jo, men så går de jo alene til ditt og ditt, eller de går på håndballtrening, og akkurat da synes jeg det var ok å kunne få tak i de. Man kan ha noen sånne ting som er spesifikt for ens egen familie, som kan være gode grunner for det ene eller det andre. Eller man kan tenke at man har et barn som blir veldig vanskelig, som det er vanskelig å sette grenser for, og som vil ha vanskelig med å styre seg i forhold til den telefonen. Og kanskje man tenker at det også er et barn som alltid bare skal ha det alle andre har, og som trenger å øve litt på å ikke få. Så man kan ha mange grunner for å tenke det man gjør i sin egen familie. Men det jeg er opptatt av er at man må gjøre seg opp sin egen mening, og tørre å stå i den. Og nettopp tørre å bryte med det presset som man føler når de andre barna får, og at det er så viktig. For ofte snakker vi om ... Det presset som man føler da, som om det er et fenomen der ute i samfunnet. Men det er jo vi som skaper det presset hele tiden. Når alle gjør det de andre gjør. Det er det som skaper presset. Hvis du har mange nok foreldre som kjører sitt eget løp, da blir det ikke noe stort press da. Så man må tørre å være den kipen, man må tørre å være de som ikke følger strømmen. Og det er kanskje det jeg blir aller mest opptatt av. Det er et stort poeng for meg med den boka, og måten jeg har skrevet den boka på også. Jeg kommer jo med en del konkrete tips til hvordan man kan snakke med barna, og jeg kommer med mange eksempler og sånn. Men jeg mener jo ikke så mye om sånne konkrete ting. Fordi det jeg ønsker er jo at foreldre skal... skal vende seg til å tenke over hvorfor gjør jeg det jeg gjør nå? Hva handler det om? Er det mitt ubehag? Er det barns ubehag? Er det at jeg ikke orker å sette den grensa? Hva er det som foregår, og hvorfor gjør jeg det? Fordi da kan man jo kanskje av og til også velge noe annet. At man kjenner at jo, men nå er det bare for at jeg synes at dette er veldig ubehagelig, eller jeg orker ikke at hun skal bli så skuffa. Og da kan man kanskje tenke at ok, det trenger hun faktisk å øve litt på. Så da må jeg gjøre det litt annerledes. Så det synes jeg er viktig å høre historier av foreldre som, det er jo veldig vanskelig og være den som for eksempel ikke vil kjøre på aktiviteter. Jeg hørte noen foreldre nå som syntes det var vanskelig fordi at det De sa til sine barn at dere må komme dere på trening selv, hva tar dere i bussen? Og de andre foreldrene til vennene synes jo ikke at det gikk an. De måtte jo kjøre barna, og de ville gjerne ha med dem på en samkjøring, så de kunne bytte på å kjøre. Og da ble det jo veldig vanskelig, fordi hvis de ikke ville være med å kjøre, så ble det jo de andre som kjørte på tur, og så fikk jo deres barn sitte på likevel. Så da fikk du problem for de andre foreldrene, for de ble jo da de foreldrene som ikke bidro. Det er veldig mange vanskelige situasjoner da. Det er mye trøbbelig event her, hører jeg altså. Ja. Jeg liker også den tanken av å holde igjen med sine egne prinsipper og vente til man selv synes det er riktig. Det er en annen interessant ting også, det der med ... til at vi kan få tak i barna våre hele tiden også. Og det er jo et sånt sikkerhetsnett, skal vi kalle det, eller en buffer vi liker å ha, at vi alltid kan vite hvor ungene våre er. Det er det mest verdifulle vi har, og det er bare stengelig. Hvis de blir tatt eller dette, eller ikke får tak i det, så kan vi løse problemet veldig fort. Men foreldrene våre levde jo veldig fint uten å vite hvor vi var til enhver tid. Ja, det er veldig sprøtt det der... Ja, den inngripen som det er at man alltid vet alt om barnet sitt, og det å følge opp hele tiden, at man alltid ser på barnet. Vi og barnet føler oss av å bli vurdert. Jeg tenker det er veldig lite rom for å gjøre ting som ikke foreldre vet, eller prøve seg ut, eller... Ja, og ofte er det liksom ditt barn, du som hører på nå, ditt barn er ut av synet, bortsett fra når de er på skolen selv da, får man jo lyst til å stå utenfor skolegården og følge med og sånn. Og det er fri arenene der, og ikke vite hva barnet driver med til enhver tid, det er jo sunt for foreldre også, tror jeg. Og jeg merker også at det er farget av av tid at vi har ikke begynt å track ungene med noen klokker eller noe sånt enda, men enda siden har jeg ikke tenkt å gjøre det heller. Slapp helt. Men det er det mange som gjør. Jeg vet det, og jeg synes ikke noe om det, men selv om det sikkert er gode grunner i enkelfamilien hvor de har sine greier, men det der med å ha instant kontakt med ungene, jeg tenker at sånn er det Det er jo en Black Mirror episode på det, faktisk. Kjenner du serien? Den her serien som tar for seg teknologiske utfordringer i fremme tid, ganske nær fremtid. Det er en kjempebra serie som tar for seg alle mulige teknologiske nyvinninger som kommer til å fucke med oss mennesker i fremtiden. Vi anbefaler på varmeste. Det er en episode som egentlig er skremmende nærme der vi er nå. Hvor mor kan få et implantat på barnet, så hun kan se på sin mobiltelefon hva ungen ser. Så når ungen går til... Jeg kan skru på sånn, hun går forbi huset, da skal hun gå på skolen, da skrur jeg den av, for jeg skal ikke følge på henne hele dagen. Hun har muligheten til å følge med henne konstant, og ungen vet ikke at hun er tippet. Og så... så faser jo det greiene ut jo eldre du blir, og så finner hun moren igjen, finner den kontrollen igjen når hun er i 14-15 årene. Og den er jo ikke deaktivert. Og så har de hatt en krangel, og hun har stormet ut, og hun vet ikke hvor datteren er, så hun faller for fristelse for å sjekke datteren sin monitor, som fortsatt kan tracke inn hvor hun er, når hun er 14-15 år, så skruer hun på den monitoren i det datteren har sex med en av de fyrene som ser på seg, og får helt sånn nøye, og datteren finner ut at hun har følt med henne og sporet henne og holdt henne oppsyn. Så det er en måte teknologi kan være på. Vi har muligheten til å spore ungene våre nå, hvor lenge vil man gjøre det, og hvor mye informasjon vil man ha, og hva synes andre foreldre om at plutselig er ungen din på besøk hos dem, og du kan plutselig skru på telefonen og høre hva alle de voksne der plutselig sier og snakker om. Og ta blyden i det rommet der, og det er ganske mange utfordringer knyttet til det greia der. Jeg liker det ikke, og det er... En viktig øvelse der tror jeg er å faktisk tørre å slippe å selge små barn i korte perioder, ikke være den her hauken som kanskje det instinktet vårt sier at vi skal være. Ja, og jeg tenker at når du kommer med det eksempelet nå, så er det lett for oss å ta avstand, fordi det ligger akkurat litt for langt unna. Vi synes det er litt crazy. Men problemet er jo at utviklingen går såpass sakte at det blir jo bare helt naturlig. Nå gjør vi jo mange ting som ville vært helt unaturlige. For 20 år siden. For 20 år siden, ikke sant? Prøv å selge en klokke til våre foreldre. Det kan du putte på ungen din, så kan du ringe dem når du vil og prate med dem. Bare sånn, skal jeg orke det? Eller sånn. Skal man ha poenget med det? Ja, jeg synes jo bare den overgangen når man kunne... Det der at du ser på Messenger og kan se om den du har sendt en beskjed til har lest beskjeden. Sånne ting, det er jo så... At man kan se om noen har lest en mail, eller du kan se om noen skriver, skriver og stopper. Ikke sant? Ja, det er ganske corny. Ja, og ungdommene tolker jo det her skikkelig. At du kan ikke begynne å skrive og så stoppe, for da betyr det ting også, ikke sant? Det er noe som er veldig transparant i det. Det er ingen steder å gjemme seg. Alt du gjør blir så big deal. Ja. Så det er kanskje noen av problemene, at den går akkurat sakte nok, den utviklingen, til at vi godtærner. Det er ganske kål den måten vi kommuniserer på tvers av generasjonen, som våre foreldre og tanter, de er jo ikke vant med å skrive tekstmeldinger og gjøre det med masse punktum og mellomrom og enten med ingen som smileys eller en haug med smileys, mens for min egen del har jeg snakket om i podcastene tidligere, jeg har jo sluttet å bruke smileys, for jeg synes det er for barnslig og det er for dummende for språket da, og Og at vi hele tiden er så redde for hva mottakeren føler om det vi sier. Hvis jeg skriver bare ok.punktum, så er jeg en sur fane. Eller hvis du skriver ok uten punktum, det er enda verre. Ja, det er kanskje enda verre. Det er liksom, ok, hva er det som er gærent her nå? Er han sur på meg? Eller et eller annet sånt. Og at man må føle at man må slenge på det her smilin, eller et bekreftningskom for å vise at det er god stemning. Jeg prøvde en stund, for jeg synes at det er veldig infantilt og ubehagelig med de der smiley-greiene jeg har bare gitt. Du måtte bare gjøre det. Det er så ubehagelig. Nå kan jeg synes det er vanskelig i mer formelle e-poster. Jeg synes alltid det er veldig vanskelig å kunne Hvor formell må tonen være? Vi er ganske langt unna det formelle brevet vi lærte å skrive på skolen. Ja, for faen. Da er det jo nesten virkelig, du skal saksøke noe nå. Hvis du skriver det formelle brevet nå, så er det virkelig trøbbel. Da er det business. Mens de bruker jo sikkert bare smiley til å kommunisere. Det er i stor grad uttrykk i følelser og Det er jo de som kommer til å definere kommunikasjonsformen som skjer på arbeidsplassen om 10-20 år. Alt er blitt veldig smiley, emotikonbasert. Sitter nå på jobben med vokste mennesker på 50, sitter og tomler opp og smiler på poster som yngre kollegaer har gjort. Det er så ekstremt banalt. De tomler opp positivitetsopplegg Ja, og i tillegg så kan jo ikke folk skrive lenger. Nei, man glemmer jo hele den der, og man skriver forkortninger, forkortelser og en bokstav for hele ordet og så videre. Jo, men også når man prøver å skrive vanlig, så er det jo på skolen til barna mine at de kan jo ikke skrive, de lærerne. Det er jo orddelingsfeil og helt vanlig norsk rettskrivning som man ikke kan. Fra lærerne? Ja, fra lærerne. Uff. Jeg tenker at det er jo ikke fordi de er en spesiell dårlig gruppe, det er fordi det er veldig mange som ikke kan å skrive. Jeg tenker at det kanskje handler litt om at så mye av den skriftlige kommunikasjonen vår er jo ikke i et vanlig norsk korrekt skriftspråk. Så det er litt sånn, ja... lover jo litt dårlig for jeg blir bare kalt han sure på jobben for jeg svarer bare sånne der korte mailer og punktummer og bare sånn konsekvent, jeg ikke bruker noen smiler i noen sammenheng, så folk tror jeg at jeg bare har blitt den gamle sure fanen i han som ikke liksom har noe humør eller noen ting helt klart jeg kom bort da, men det er jo ingen som kom bort til meg lenger så det er kanskje det som er kjent for deg alt foregår jo der ja, ikke sant Kan du begynne å runde her nå? Vi har jo faen meg snart snakket i to timer her. Oi, det gikk veldig fort. Det er godt ennå. Vi har... Jeg tror jeg har vært gjennom, jeg pleier alltid å lage en liten notatliste, så pleier jeg å sjekke gjennom på slutten, har jeg vært gjennom alt her? Jeg så at du hadde en liste med råd på slutten av hvert kapittel, eller jeg så bare at du hadde på første kapittel, så tenkte jeg det var dine oppsummerte råd for hele boka, men jeg så det var for hvert eneste kapittel, jeg tenkte jeg skulle gå gjennom de, men det var så mange av de, så tenkte jeg det var mestelaget, så jeg tror folk får heller bare kaste seg over boka. Ja. Og jeg må kikke litt over, for Kule Kids husker jeg også er det en subtitel, Kule Kids og foreldre som strever med å slippe taket. Ja. Alle som føler seg troffet her nå, vet hva dere har å gjøre. Det er snart jul. Kjøp en julgave til deg selv. Kjøp en moka, ja. Og så skriver jeg jo nå også i Aftenposten. Er du beskrevent i Aftenposten? Ja, spaltist i Aftenposten. Så der går det også an å... Hvor lenge har du vært der? Siden kanskje mars. Ja, rett inn i korona. Rett inn i korona. Perfekt. Hva gjør du der? Svarer du på lyttere- eller lesere-envendelser, eller kommer du bare med kronikker om aktualiteter og betraktninger? Akkurat under den verste koronakrisen svarte jeg på sånne spørsmål, for da satt jeg som en del ekspertpanel som Aftenposten hadde. Ja. Men nå skriver jeg en sånn spalte som ligger på det som heter aftenposten.no slash familie og oppvekst, som er en sånn satsning de har. Akkurat. Hvor det ligger masse familiestoff. Det var jævlig mye snakk om i det korona brøyte, tusker jeg bare sånn nå, for det hadde sammen statistikk på tidligere, med sånne lockdowns og... Nå må familien være veldig tett på hverandre og lenger i tid. Nå kommer vi til å se en skred av skilsmisser og sånne ting. Har det egentlig skjedd statistisk sett? Vet du noe om det? Jeg vet ikke, men det er veldig spennende. Det er nok den psykologstatistikeren. For det er jo sånn, Hvorfor kunne det dukke opp i at familien var så tett på hverandre? Det ser vi alltid etter sommerferier og etter jul. Spesielt i de to periodene? Ja, fordi man er mye sammen. Også får man ofte en forventning om at nå er det så travelt i hverdagen, men når jula kommer eller når vi har ferie, skal vi få tid sammen? Så ser man at det hjelper ikke. Og da havner man ofte i terapi etterpå. Så det er en høy sesong for start av parterapier etter jula og sommerferie. Og det er vel derfor man har tenkt at etter koronaen så blir det ganske likt. Men så er det jo det som har vært vanskelig nå. Det har vært vanskelig å møte folk i terapier, men det har vært mye usikkerhet om når er det lov og når er det ikke lov. Men en sånn situasjon gjør kanskje at mange får tenke mer over relasjonene sine. Jeg tenker det at alt stoppet opp gir jo mange en anledning til å reflektere over hvordan man lever livet sitt. Kanskje man skal ta noen andre livsvalg, og det at alt går saktere. Det er jo mange som synes at det har vært deilig. Det har vært mye fokus på ... Alt det man taper i det sosiale. Men jeg har hatt mange ungdommer i terapi som synes at det er helt fantastisk at det er presse på at man må gjøre spennende og kule ting hele tiden jeg er borte. Alle sitter hjemme liksom. Det er kjempedeilig. Ja, det er en motsatt forestilling av hva man kanskje trodde. For det blir en mindre intens periode. Men jeg har jo snakket med veldig mange som synes det er kanskje mest folk med små barn som synes det har vært en veldig intens periode. Fordi det er i hvert fall når man har unger under seks år, så er det jo det er det jo Bare jobb, stort sett nesten. Det er jo helt utrolig, jeg skjønner hvordan folk har kommet seg gjennom det. Men hvis du har en toåring, og så en som du skal ha hjemmeskole med, og så kanskje prøve å jobbe litt selv, det er jo helt... Det er jo en helt utrolig situasjon som mange har vært i. Ja, det kan jeg skrive inn på. Jeg har litt kort lunt på det. Hvis du blir avbrutt i en tankerekke eller en slags prosess, så kjenner jeg at det begynner med irritasjon. Det er noe jeg tror ikke hjernen min er veldig god på å avbryte det du holder på med der og da. Hvis du har investert i den oppgaven, så flytter tankene rett opp på noe annet. spesielt når barna kommer, kunne løse det selv med litt innsats. Der tror jeg det ble mye... Men folk har tilpasset seg på det og virkelig sånn. Det blir interessant å se da om folk går i en terapi nå. Du skulle jo tro at sommerferie og jul var da folk fiksa forholdene sine. At da hadde de fri, lå litt sammen, koste seg litt, var med barna og så var det liksom Har man bygd opp en buffer som kan brukes utover våren eller høsten, men det er tvert imot. Det er hverdagen som redder oss. Siden du er så overrasket over det, så høres det ut som du er i et fint parforhold. Hvis du ikke kan skjønne hvordan mer tid sammen kan gjøre at det blir dårligere, da er du i et ganske godt forhold antagelig. Ja, kanskje det. Det var godt å vite det. For noen er mer tid sammen det som gjør at man bare tenker at nå går det ikke lenger. Det er jo kanskje et sundhetstegn også da, hvis man faktisk føler det. Man jobber jo for å ha fri. Det er bare absurd hele greia, liksom sånn Det er jo forholdet vi har til jobb. Nå er vi på en ganske annen diskusjon her, på tampen. Vi får bare ta den her da. Men det at vi er så inne i jobbene våre, at vi ofte synes det er en sånn relief å komme på jobb i forhold til familielivet, der er det et eller annet veldig rart, synes jeg. Ja, og det tenker jeg handler mye om at vi har så høye forventninger til oss selv i familielivet. Før var det jo... Det er jo mange fortsatt som blir utbrent av arbeidslivet sitt, men nå er det mange som også blir utbrent av familielivet sitt. Og at de kravene vi stiller, det er jo ganske sprøtt at man lever familieliv som gjør at det blir avslappende å gå på jobb. Det sier jo noe om at da setter du ikke så mye grenser hjemme. Nei, og det der... Tenk også når du var på 50-tallet, å være mann, komme hjem, legge seg på sofaen og lese avisen og få servert middag. Og så slapper du, og så går du på jobb dagen etter. Det høres ut som en nydelig tid. Lina, det høres ut som en nydelig tid. Jeg er født i feil århundre. Jeg kunne godt vært mann på 50-tallet. Jeg tror veldig mange tenker seg å være en mad mann på 50-tallet. Helt supert. Jeg tenkte på all det røyking og drikking. Det høres ut som en nydelig tid. Med visse ulemper, kanskje. Det var jo en del ulemper, men akkurat det der. Ja, du sier noe der, det er litt rart det der. Det burde jo i hvert fall være skrudd på en sånn måte at man, jeg vet ikke hva det er, det er kanskje en ny podcast, en ny samtale. Er det fordi man stekker opp fritiden så sinnssykt med planer? Jeg mistenker litt at man teppebomber kalenderen sin med med parremøter og playdates og middager og hva faen da. At det blir liksom en sånn konstant mare av ting som henger over det. Og så tror jeg at når vi har fri, så har vi en forventning til at det skal være hyggelig. Mens når du går på jobb, så føler du deg flink, for da gjør du noe nyttig antagelig. Og mange av oss liker jo det, å gå på jobb og få unna ting. Du kan fordype deg kanskje i noe. Hvis man har en sånn type arbeidshverdag, da er det ikke alle som har det, men det å kunne sette seg ned med en oppgave og gjøre den ferdig. Eller det å gjøre noe som syns, ikke bare ta klesvasken om igjen og om igjen og om igjen. Det er jo tilfredsstillende. Jeg tenker det er jo en grunn til at ... kvinnene gjennom mange år har krevd å få delta i arbeidsliv og ikke bare holde på med hjemmelivet. Det er fordi at det er stimulerende på mange måter. Og deilig. Og at for mange så er de emosjonelle kravene som stilles i et familieliv og relasjoner er fryktelig slitsomt. Og det er det som er så vanskelig, fordi vi vil ikke være alene. Vi vil ha den nærheten. Men så har vi også et behov for autonomi og for å være oss selv og Det å regulere nærhet og avstand er veldig vanskelig. I en familie vil folk være på forskjellige ... Man trenger forskjellige ting til forskjellig tid. Hva er det som får folk til å gå for andre? Er det et visst volym av krangling som koker det over til slutt? Er det det som ... er en generell utløsende faktor at diskusjonen og kranglingen blir hyppigere at til slutt er det ok, men vi kan ikke ha det sånn Det er jo veldig forskjellig hvordan, det synes jeg har vært veldig gøy med å jobbe med par at man tror at det finnes så ofte er det normalt å ha sex og det er normalt å gjøre det på den måten Folk er veldig opptatt av det å sammenligne seg med andre hvor ofte de har sex Ja Og folk er så forskjellige. Så det er veldig fint med å ha møtt mange par, og det å vite at det er så innmari stor forskjell på hvordan man lever i parforholdene sine. Men jeg synes nok ofte at i de parforholdene som er skikkelig fastlåste, så synes jeg nok at nøkkelen ofte er å krangle mer og ikke mindre. Fordi at så lenge man krangler og blir sinte, så er det i hvert fall noe leven igjen. Det verste er at man gidder ikke å prate, man gidder ikke å prøve. Man gidder ikke å prøve, og man orker ikke å hisse seg opp. Man er så vant til at man ikke kommer noe vei, man er så vant til at man da, for da har man gitt opp den andre, da har man gitt opp Du har ikke forventninger til den andre mer. Og da er det dødt på en måte som kanskje er vanskelig å få i gang igjen. Hvis det blir for mange år med for mye skuffelse, og hvis jeg skulle trekke frem en ting som kanskje er døden for parforholdet, eller som gjør at folk går, er det kanskje den følelsen av ensomhet. Og avvisning. At det blir for vondt over tid. Og mangelen på nærhet. At det er det som Ja, som gjør at man går. At man kan ha et sånt litt sånn desperat behov for muligheten til nærhet. Og da må man ut for å finne det. Jeg elsker å være alene, men jeg frykter jo å være ensom. Ja, det er det. Det er jo stor forskjell på det. Det er veldig stor forskjell. Når du er alene så vet du at du ikke er ensom, men du har alene tid. Ensom tid, den er ikke helt det samme. Det er jo ingen menneske som føler seg veldig alene, eller som føler seg ensomme, som vil ha alene tid. Alene tid er jo noe du ønsker deg når du egentlig har det ganske bra, når du har folk rundt deg. Det er jo en luksus. Og da er det jo heldig hvis du har en partner som er litt lik, for det blir jo ofte veldig vanskelig i parforhold hvis den ene føler seg avvist så fort den andre skal gjøre noe, altså vil dra på butikken utenom, liksom. Mm. Mens andre kanskje synes det er litt behov for å gjøre litt ting alene og få surre rundt i sine egne tanker ifra. Det gjør det jo mye enklere hvis man er litt like på det. Hører på den kurven her, det er nesten sånn at, se for deg en slags sånn y-akse hvor x er tid og y er ensomheten, eller? hvor mye man setter pris på å være alene. Og så er det sånn at i 20-årene er det ikke så gøy å være alene eller ensom, mens den tingen der setter man veldig pris på et sted, liksom i 30-årsskiftet når det kommer barn og familie, så blir den alenetiden kjempehøy, og det er bare sånn «Åh, dyrker det!» Og så kommer det en periode kanskje senere igjen når barnet har flyttet ut, man har bare en partner eller en håndfull med venner, så er det liksom det å være alene og ensom. Det er noe vondt igjen, da søker man mye mer. Det er ikke en fast tilstanden gjennom livet det der, at du ønsker å dyrke det der alene-tiden. Jo eldre du blir, det tristeste du hører er jo folk som er alene på julaften når de er 70-80 år, har ingen rundsel lenger. Det er liksom... Altså typen 30-40 ringer som er alene på julaften, eller folk som er helt ensomme. Det er kanskje den kjipeste historien. Men det er et fint bilde du hadde, for det sier noe om så mye krav som stilles til oss midt i livet. At når man er 30-40 opp mot 50 og har fullt familieliv og kanskje mye å gjøre på jobb, det er ganske strevsomme liv. Ja. Ja, definitivt. Kjenner du til Kahnemanns parforholdsformel? Nei. Den har jeg også gjentatt i podcastene flere ganger. Unnskyld til dere som får den igjen her, men det var så langt ut i. Han er jo en sosialøkonom og sannsynligvis forsker. Han sa ... hadde bare funnet en form som stemte godt overens med hans statistikk på hvilke parforhold som holdt og ikke. Det var 6 minus krangler, sørg for at det tallet er over 0. Det med at han var den beste enkle indikatoren du kunne finne i et parforhold. Jeg vet ikke om det er noe hold i den eller ikke, hva du tenker om det, men det høres logisk ut. Hvis det tallet er over 0, så er ting på stell, eller? Jeg tenker at det begynner å bli ordentlig alvorlig hvis det verken er sex eller grangling. Ja, for det er det kanskje verste 0 pluss 0. Så 0 pluss 0 er kanskje den verste tingen du vil ha. Så du er jo heldig å ha... For i et forhold med både litt krangling og litt sex, så er det jo hvertfall lidenskap da. Og da er det fortsatt håp. For det er ganske stor forskjell fra 10 samleier og 10 kranglinger som da tilsvarer 0, en 0 og 0 også. Så det er jo litt skjevet med den formelen der. Kanskje det må tweakes bittelitt. Men ja... Men det er jo ikke sant, det er kanskje et godt bilde på er det at det må bli veldig slitsomt i et parforhold hvis det er mer vanskelig enn det er godt da. At det må være noe nærhet og noe godt å hente. Og da er vi over på en helt nydelig samlivsdebatt her. Podcasten her viser nye sider hele tiden. Men da har vi jo en liten cliffhanger til en fremtidig episode, har vi ikke det? Jo, det synes jeg. Jeg kommer gjerne tilbake, det var veldig fint å være her. Jo, så hyggelig, selv om du var litt spent og nervøs når du kom inn. Jeg merket ikke det i det hele tatt. Jeg synes du var veldig selvsikker når du kom inn. Jeg var veldig god til å skylde det. Jeg har ikke merket noen gjester som jeg er ganske spent og nervøs nesten foran alle podcaster i øreinet. Er du det? Du virket jo helt avslappet. Jeg snakker bare for å få det bort. Det er liksom sånn... Det var en sånn samling her, at jeg stadig er på en slags første date. For det er første gang jeg møter mennesker. Og da er det sånn, hva gjør du? Du bare skrabler, fast på at de ikke bestiller. Og i og med at det er her hos meg, så må jeg bare holde praten i gang og myke opp. Men tingen var jo at jeg er jo alltid sånn... jeg skal ikke kalle det meditasjonsøvelse, men jeg har en sånn pustøvelse som får meg til å som veldig enkelt fortalt girer meg opp, men senker meg ned på sett og vis. Altså jeg blir veldig rolig, men veldig gira samtidig. At du får mye energi, men det er en samlet og god energi. Riktig. Og den pusteknikken gjør at du skal først ta et par hyppentleringer, som jeg gjør alltid fast, og så holder du pusten i så lenge du greier det. Og du ringte akkurat i det jeg holdt pusten i den ene der. Og det er jo sånn at da er du ganske... Du er ganske sånn kokohud. Du er litt høy. Du er ganske som et stein. I et par sekunder, du er litt høy. Så når jeg tok opp telefonen, så var jeg sånn... Jeg satt og stod og sånn... Jeg må bare ta nå. Og så skjønte jeg over deg, og så tok jeg en... Ja, du er her, jeg kommer. Og så måtte jeg bare si, nå må jeg passe på ikke tryne øyet på stolen, for du er helt sånn dissy i hodet. Så jeg var jo egentlig ganske høy da jeg kom ned og møtte deg. Det hjelper jo også. Men hvordan gjør du det? Du puster sånn overfladisk fort inn og ut. Det er jo en helt klingær nedlender som har utviklet en sånn metode som er, først og fremst han konnekter med kullet da. og har jo vitenskapelig til og med bevist at han har satt sånne ville kullerekorder, han har løpt maraton i tøffler og truse i minus 20 grader, han har gått opp de tøffeste fjellene i hele verden uten noe klær, uten trening, uten surstofftilskudd. Han har greid å lære andre mennesker som du ikke kunne tro kunne gå til butikken en gang, har han fått opp Kilimanjaro og masse store fjell med i teknikken sin. At du skal omfavne kulla er jo liksom hele ... At du skal tåle for eksempel å isbade i mange, mange minutter uten å kjenne ... noe tegn til at du fryser med deg gjerdelig i første sekunde. Så da er det en veldig sånn, han har et sånt lite opplegg hvor du først triggerer systemet ditt gjennom det her puste-greiene, som også funker som en slags gearing av systemet, som jeg bruker mest her. Og så er det da, i det du er ferdig med de pusteøvelsene, så gjør det at du kan holde pusten ekstremt lenge. Så hvis du hadde gjort det her nå, jeg vet ikke hvor lenge du kan holde pusten sånn i utgangspunktet, kanskje et minutt, Halvminutt, minutt. Så hadde du uten problemer greid å holde pusten i et totalt to minutter. Fordi man fyller opp kroppen med oksygen på forhånd. Yes. Så veldig enkelt forklart rundt det. Det er en metode som flere som folk skal på scenen, kampsportutøvere, visst nok bruker da. og folk var liksom det som er sånn tingen med hele det Vim Hof-metoden som han nederliggjennom hette, det er jo, han har jo greid å påvirke sin egen kroppstemperatur mens han setter isbad, han er helt klingjern på det, og han svømmer under is og har har satt noe helt sinnssyk rekord på det. Og så mener forskeren at han er en one case, han er en weirdo som får til det her alene, og så har han lært andre mennesker til å gjøre det samme. Så det er ikke bare han, det er metoden. Når du prøver det ut, så blir du hektet, fordi du får en utenom opplevelse av de, plutselig holder pusten i tre og et halvt minutt, så ligger du og svever i senga di, og det er en ganske sinnssyk opplevelse da. Så det gjør jeg før gjestene kommer her. Jeg besvimte jo en gang faktisk på gulvet her. og våkne opp, og at jeg hang over stolen skjønte jo ingenting hvor jeg var det var skult det var jævlig deilig faktisk så man skal være forsiktig med det, man skal helst ligge i en seng og gjøre det så da så du meg i en ganske ruset tilstand den gikk jo heldigvis fort over så det er noe å teste ut hvis du blir nysgjerrig på noe sånt det tror jeg skal gjøre Vim Hof-metoden, det er en ganske grei app som jeg har vist deg på vennerhåndtå den er veldig sånn Hvis du liker det, så blir du tryggret med en gang på det. Så bygg og guide deg gjennom det. Så hvis du vil ta det veldig langt videre, så kan du begynne å meditere i tillegg til de her legge deg et isbad. Det er en del å opplegge. Jeg pleier å ta kalddusj i stedet. Det er jo det fattige mann som ikke har råd til å bade i kar med isbiter, så tar du kalddusj i stedet. Så det er en veldig spennende greie rundt med trening og sånt også, hvis du liker å eksperimentere med det. Så spennende. Så da har vi samliv og... og ekteskap på meny neste gang, og Wim Hof-metoden. Da har du lest det opp, så da tar vi en liten dual breathing her. Jeg hadde det med en fyr her hvor vi lå på gulvet og pustet som gjerninger. Det var en jævlig rar episode, egentlig. Da gikk det litt av den. Men du, tusen takk for praten her. Det var veldig gøy. Ja, det var veldig fint. Takk for at jeg fikk komme hit. Bare hyggelig. Og så håper jeg boksalget går seg i grine fortsatt videre. Ja, jeg håper at noen får lyst til å lese den. Det tror jeg helt klart. Vi skal selvfølgelig linke til det her i kommentarfeltet, så det er bare å hive det inn i juletrær. Lydbok, finnes det kanskje også? Det finnes. Veldig fin innlesning på lydbok. Hvem er det som leser da? Åh, nå husker jeg ikke det. Det kan vi klippe bort. Det klipper vi bort. Men strålende, takk for besøket. Så snakkes snart. Takk for meg.

Mentioned in the episode

Kule Kids

Boken til Line Marie Warholm, som handler om oppdragelse og foreldre som strever med å slippe tak i barna sine.

Line Marie Warholm

Psykolog og forfatter, aktuell med boken "Kule Kids - og foreldre som strever med å slippe tak".

Dags 18

Et program på NRK, som Line Marie Warholm har vært gjest i.

Aftenposten

En norsk avis hvor Line Marie Warholm har skrevet en kronikk og nå er spaltist.

NOVA-undersøkelsene

En undersøkelse som gir data om norsk ungdomsforskning og hvordan de har det.

Jordan Peterson

En forfatter og psykolog som har en oppdragelseregel som Wolfgang Wee er fan av. Han mener at man bør ta tak i ting som irriterer en med barnet sitt med en gang.

Kjedd Sommel

En podcast, som Wolfgang Wee driver.

Counterstrike

Et dataspill som Wolfgang Wee nevner som eksempel på noe ungdommer driver med.

Militæret

Wolfgang Wee nevner det som et eksempel på en arena hvor man blir konfrontert med motstand og utfordringer.

Gameboy

En håndholdt spillkonsoll, som Wolfgang Wee nevner som eksempel på noe man kunne leke med i bilen før.

Modern Family

En TV-serie som Wolfgang Wee nevner som eksempel på en far som leker mye med barna sine.

Phil Dunphy

En fiktiv karakter i TV-serien "Modern Family", som Wolfgang Wee nevner som eksempel på en far som leker mye med barna sine.

Messenger

En applikasjon for å kommunisere med andre, som Wolfgang Wee nevner som eksempel på hvordan foreldre kan organisere seg for å beskytte barna sine.

YouTube

En plattform for å dele videoer, som Wolfgang Wee nevner som eksempel på en video hvor en jente smalt et egg på sin far.

NRK

Norsk rikskringkasting, en offentlig kringkaster som har vist en dokumentar om foreldre som har problemer med å sette grenser for barna sine.

Russebussrulling

En tradisjon i Norge hvor elever i siste året på videregående skole kjører rundt i busser og drikker alkohol.

Warren Buffet

En kjent investor som Wolfgang Wee nevner som eksempel på noen som har hatt problemer med å stå foran andre mennesker.

BUP

Barn og ungdomspsykiatrisk, en tjeneste for barn og ungdom med psykiske helseproblemer.

Black Mirror

En TV-serie som tar for seg teknologiske utfordringer i fremtiden.

Wim Hof

En nederlandsk eventyrer som har utviklet en metode for å tåle kulde og holde pusten lenge. Wolfgang Wee bruker metoden for å bli rolig og gira samtidig.

Kilimanjaro

Et fjell i Tanzania, som Wim Hof har fått folk til å bestige med sin metode.

Kahneman

En sosialøkonom og forsker som har en formel for parforhold som sier at 6 minus antall krangler må være over 0 for at forholdet skal holde.

Snapchat

En app for å kommunisere med andre, som Wolfgang Wee nevner som eksempel på at hans sønn bruker mobilen mens han snakker med ham.

Aftenposten.no

En nettside hvor Line Marie Warholm skriver en spalte om familie og oppvekst.

Participants

Host

Wolfgang Wee

Guest

Line Marie Warholm

Similar

Wolfgang Wee Uncut

Johanne Rogndal | Moderne Foreldre, Oppdragelse, Når Psykolog og Klient Blir Betatt av Hverandre

Wolfgang Wee Uncut #68 - Johanne Rogndal er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "For deg skal alt bli bedre" hos @CappelenDamm. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside: https://pod-cast.no...

Wolfgang Wee Uncut

Johanne Rogndal | Moderne Foreldre, Oppdragelse, Når Psykolog og Klient Blir Betatt av Hverandre

Wolfgang Wee Uncut #68 - Johanne Rogndal er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "For deg skal alt bli bedre" hos @CappelenDamm. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside: https://pod-cast.no...

Wolfgang Wee Uncut

Line Warholm | Foreldrerollen, Kropp, Markedsverdi, Tinder vs IRL, Skilsmisser, Monogami, Russetiden

Wolfgang Wee Uncut #263: Line Marie Warholm er psykolog med bred erfaring fra offentlig psykisk helsevern, fra familievernet, fra privat praksis og fra rettsvesenet. ► WWU KLIPPKANAL https://www...

Wolfgang Wee Uncut

Johanne Rogndal | Moderne Foreldre, Oppdragelse, Når Psykolog og Klient Blir Betatt av Hverandre

Wolfgang Wee Uncut #68 - Johanne Rogndal er psykolog og forfatter, og aktuell med boken "For deg skal alt bli bedre" hos @CappelenDamm. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside: https://pod-cast.no...