Bankkort, det er noe annet. Vipsebarn, da blir du minibanken. Nå står jeg i kassa, jeg trenger de pengene nå. Jeg har slått inn summen på kassa allerede, så nå. Jeg er heldigvis ikke ennå så fritt leide på de, jeg som er så ung, men det er sånn at jeg prøver jo, jeg vil ikke den bankkort-biten, det er vanskelig å forstå for de, så jeg vil heller ikke bruke cash. Jeg vil egentlig gjerne det. Jeg vil egentlig selv også bruke cash oftere, men jeg tar meg selv og
Være dårlig til det. Cash er bare sånn, den mentale biten med cash vi ikke greier å forstå gevinsten av, som vi mister når vi går over til digitale betalinger, er at det er kjempesmertefullt å levere fra seg masse tusenlapper til du kjenner tyngden av tusenlapper. Hva var det jeg bruker penger på nå? Jeg husker i gamle dager når det mest var cash, men det var fortsatt mulig å betale på en annen måte, så var det sånn at parkeringsbøter, de betalte jeg på en annen måte.
Det var mindre smertefullt, for det er så håpløse penger. Ja, ja, ja. Da husker jeg alltid da, man regnet alltid om i øl, ikke sant? Ja. Mye øl kostet den her. Og gambling også er mye lettere, når du vet at dette er de penger, du ser penger, du husker da jeg spilte nettpoker da jeg var yngre, at
at jeg kunne spinke og spare og ha en 3000 kroner på en bøffekonto klar for en lang guttetur så kunne jeg sitte på nettet og spille poker og da var det kun ryk skal jeg se den hånden hans da det koster meg 120 dollar for å kåle dette her som han har gitt ut et bett jeg bare syner jeg må se hva han har og jeg tappte, ja selvfølgelig tappte jeg og så er det neste hånd, helt skjønnsløst når du kommer til digitale penger hvis du hadde sittet med ditt penger der så hadde jeg bare faen, det er jo jævlig mye penger da
Jeg har ikke anlegg for sånt spill, så det har jeg aldri... Men jeg kan skjønne at hvis det kan gjøres ordentlig digitalt, at plutselig så begynner du å tenke i sånne rare summer. Det er bare 100 000, liksom. Du er litt sånn som når du kjøper bolig, at du har ikke koffert med penger der. Jeg har vært med på noen budrunder. Der har jeg kjent litt på det. Stort sett kommet godt ut av det. Men budrunder hvor du sier, ja, vi skal gå opp...
200 eller 400? Altså, vi har jo hvert enn hatt en ramme, så jeg har greid å gi meg noen ganger i budrundere også. Og jeg har hatt lyst til å gå videre, men jeg har sett at jeg og min kone, vi ble enige om en limit her. Yes.
For du blir så fanget at når du er i budruen, så blir det ene objektet så viktig til slutt, selv om det er et av mange du kanskje kunne tenkt deg å bygge på. Så går det konkurrans i det, vet du. Så du skal få dødelig vinne denne,
Jeg hadde en budrunde som vi heldigvis tappte med en leilighet som så flott ut, men det var masse usikkerhet. Jeg visste ingenting om den egentlig. Doblet trikkeskiner utenfor og var borte. Jeg ringte foreldrene og var sånn, nå er vi i budkrig her. Har dere 100 000 så vi kan legge på toppen her? Ja, kjør på, kom igjen. Vi la på 100 000 og fikk 100 000 mot igjen. Så er det sånn,
vet du hva det er vi holder på med nå? Nå roter vi oss inn i noe som, vi har ikke peil med at dette her er følelsesstyrt. Det er veldig følelsesstyrt. Budrunder er jo, det er jo rett og slett en invitasjon til å slutte å tenke. Men hva er det som ikke, hva er det som ikke er egentlig følelsesstyrt med våre vaner, beslutninger, spesielt når det kommer til økonomi, valg, politikk, valg av partner, altså bare...
Hva er det som ikke er følstyrt? Er ikke alt følstyrt? Ja, vi har jo en teori om... Vi tufter mye av det vi gjør på et menneskesyn, hvor vi tenker at følelser er en side av det. Men at vi, når det gjelder følelsene våre, altså jeg har jo nevnt tidligere denne, som jeg er opptatt av, denne Aristoteles' om sjelen, det er han av meg, som sier at vi er...
Vi har noe til felles med planter, noe til felles med dyr, og så er det noe som er særinget for mennesker. Til felles med planter er jo ikke følelse, men vi kan oppdage næring og vokse opp av planter, så det er kroppen som gjør det. Men i likhet med dyr, så kan vi føle behov, og disse behovene tar vi ut i adferd, altså nesten instinktivt. Og at følelsene styrer, det kan vi si med
med dyr er at det er jo ikke refleksjonen som styrer jeg tenkte nemt det før, men vi har en isk setter i en av de morsomste historiene med han
Det var at han etter båndtvangen for et par år tilbake, jeg husker han tok seg en liten tur i marka, og så kom tilbake med et ostesmøbbre i munnen. Det er litt sånn ugunn følelse. Konen er utdannet i psykologi, så hun er en klok person, så vi avventer situasjonen litt sånn, vi stiller oss bak det treet der borte. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd. Bange anelser. Hadde lyst på mat, fant mat. Muligens i hånda på en annen person, men allikevel...
Og jeg tenkte i mitt stille sin, Philip ikke, var dette nødvendig? Det burde du ha skjønt at. Det skjønte han selvfølgelig ikke, han drevet av instinkter. Var sulten, fant mat, ble glad. Men det var ingen anger å spore hos ham. Det var ingen grubling over det han hadde gjort. Det var ingen tanker, var det noe dette egentlig min måte, hva føler de nå? Ikke noe av det slaget. Det er mennesker som kan stille. Så vi er i stand
til å styre oss selv, tenker vi. Dette er Aristoteles, det er det særegne hos mennesker, at vi kan overstyre behov ved hjelp av valg. Vi driver mye med det også. Du snakker om kosthold, det handler om å overstyre behov ved hjelp av valg. Jeg har kanskje lyst på den brusende potetgulmen, jeg tror ikke det er sunt for meg, så jeg gjør det ikke. Vi driver med det hele tiden, overstyre behov ved hjelp av å ta valg.
Det er vi så vidt vi vet de eneste som kan. Så vidt vi vet er vi det eneste stedet i universet hvor endring skjer på grunnlag av valg. Alt annet enn på evolutionsen. Da hadde det tatt 10-70 år å gå i kasse. - De behovene vi har også, det er jo ...
Vi har jo skapt et behov etter ting som ikke faller oss naturlig, eller som er bra for oss også. Det er jo litt unikt med oss. Vi har jo behov i dag som folk for 40 år siden ikke skjønte kunne være et behov, nemlig å skikke fiden på sosiale medier. Det var jo et behov som høres rart ut for en del år, ikke så veldig lenge siden. At vi har behov for det. Ja.
Det er et utstrakt behov i dag, tror jeg. Hvis folk har en bitteliten åpning, så sjekker du feeden. - Hva gjør du da? Sjekker du inboxer eller sjekker du feed? - Jeg sjekker inbox. - Når vi hadde dop-pauser, så sjekket jeg om det kom noen viktige meldinger. - Jeg har to inboxer, det er mailen og meldingene. - Du har mailen og meldingene? - Mail og melding. - Det er veldig ryddig, jeg har fryktelig mange inboxer nå etter hvert. - Og da har du det?
- Skal vi ta det da? Instagram har en egen meldingsboks, Facebook har sin egen, selv om det er samme selskap. Og så er det da tre mailkontor til hvert sitt bruk, og så er det tekstmeldinger, og så er det, jeg tror ikke det er så mange sosiale medier, men jeg synes det har fått flest også. Veldig mange bruker det som heter Snapchat til de korteste meldingene.
Nei, jeg er ikke der. Der er jeg ikke. Der er jeg ikke heller. Og så er det jo også andre typer, så er det jo faktisk dating-tjenestene, sånn som Tinder og disse tingene her, har sin egen chat-funksjon. Men du er ikke der. Nei, jeg er ikke der. Helt viss ikke der. Så der er det jo også en chat-funksjon, som også bare holder hvor man er samtaler, som går i gang så masse. Og det lager jo en sirkel på mobiltelefonen din, hvor du kan egentlig gå i sirkel, altså du bruker så lang tid. Så nå kan du gå tilbake til begynnelsen igjen, ikke sant? Så kan du gå tilbake til begynnelsen, og da kan det ha skjedd ting.
for da har du kanskje fått svar på de meldingene du sendte på Instagram jeg har helt bevisst holdt det på de to e-post og tekst
Messenger er nesten ingen bruker av det. Jeg er ingen bruker av sosiale medier. Messenger merker jeg har blitt de voksnes telefonboken. Det er der man begynner å ringe og skrive meldinger. Er det noen som insisterer på å bruke Messenger i stedet for SMS? Jeg er egentlig ganske glad i SMS. Det er gammeldags. Da forventer man svar. Det er veldig uhøflig å ikke svare på SMS. Du har litt.
- Kan ha litt tid. Hvor lang tid har man egentlig? - Det var en som sa i promoteringsøyemed at hvis du kan promotere noe via SMS, så vil SMS-en bli åpnet i 99,9% av tilfellene.
Mens det gjelder ikke mails og sosiale medier, så er det mye lavere åpningsrate. Veldig mye lavere. Det ligger en tillit til SMS-en som går på at noen henvender seg til meg fordi de tenker at det er relevant for meg at det ikke er bare spam. Har du vært i en sportsbutikk, klesbutikk eller skobutikk i det siste? Nei, unngår sånne steder. Ja, det skjønner jeg godt. Da, uten unntak ...
Når du skal kjøpe et produkt da, så skjer det to ting. Det er, er du medlem? Ja. Jeg svarer alltid nei uansett hvor jeg er. Så sier han nei, og så er det ikke alltid, de er ikke så veldig pusher på det, så kan det også være sånn, hvis det er en veldig betydelig rabatt på det, kan du si at hvis du er medlem, så får du denne skoen her, og det er et reelt tilfelle, får du til 4,99, fullpris er 12,99. Oi, ja.
Da er det en vesentlig prisforskjell. Hva innebærer det å være medlem? Da må jeg få telefonnummeret ditt og mailen din. Det er en veldig god grunn til at dette med telefonnummeret er superessensielt. Det er ikke bare det å tracke forbruksvalgene dine. Det er også det prinsippet at de vet at så lenge du er på SMS, så kommer SMS-en til å bli åpnet. Du kommer til å reagere på den. Det krever en liten innsats å komme seg av den SMS-listen.
Så det er utrolig effektiv markedsføring, så det er det jeg skal høre på nå, at det er tre, fire, fem, seks, sju leverandører som sender deg jevn. Det skal ofte, for de er veldig flinke på, de plager deg ikke, det er kanskje en i måneden, men nok til å triggere deg til at du husker kjeden, de har et tilbud, og de er der for deg hvis du trenger en vare neste gang. Så bare komme seg av de tjenestene en gang, for SMS er liksom ...
Det skjønner jeg, fordi SMS er jo det som vi tenker på som skikkeligst på en måte. Ja, og privat. Og eksempelvis det telefonnummeret mitt, ikke sant? Yes. Det er det færreste som når inn dit, uten at de har fått det. Så, ja...
Men igjen, markedsføring, det er jo også på følelsene, vet du. På følelsenesløs. Ja, og dette er det store spørsmålet. Vi skal snakke om retorikk litt senere, en senere episode, som også handler om det, ikke sant? Men det er ikke bare... Nei, så vår fortelling om mennesket, altså vår historie om mennesket, altså vårt menneskesyn, er jeg tenker på at vi...
er et rasjonelt dyr, vi har jo stått til å si, vi har tilbøyeligheter som har forankret de følelser, altså handlingssymposium, men ankeinstansen er vår fornuft, at jeg kan si, ok, nå skjønner jeg at jeg har lyst på det der, men bør jeg gjøre dette her? Og så kan du si at veldig mange krefter rundt oss ønsker at vi skal være
At vi skal tone ned det rasjonelle, og at vi i stedet skal respondere på følelser. Hvorfor det? For da er vi jo lettere å
i alle mulige retninger selvfølgelig. Se på reklamen, det er ingen reklame som kommer opp med prosenter, data. Dette produktet er 50% mer effektivt, og her er bevisene. Selger de inn med humor, historier, og ting vi kommer til å huske, de spiller på følelsene våre. Det gjør jo også politisk salg nå. Politisk salg i større og større grad handler jo om å se
Det er mer sånn...
bruk av pay-offs fra reklamebransjen, ikke sant? Veldig enkle, korte budskap. Det er nok til å se på politiske debatter, det har vi jo ikke lenger. Det er ikke så lenge siden vi hadde faste politiske debatter i Norge, at det var en sånn lysløype du tok hvis du kom med et utspill som type NRK hadde sin debatt, og så hadde du Dagsnytt 18, og så hadde du TV 2, og hadde Holmgang og den andre greia. Så du hadde noen sånne runder, kan du si. Ja, det var ikke all verden det, men det var jo noe da, hvor man debatterte det avviklet, så å si, alle bortsett fra Dagsnytt 18 vel egentlig, og så NRK en liten stunt en gang i uka, eller to, eller hva det er.
Men hvis du går tilbake og ser på politiske debatter på 70-tallet, det ligger på YouTube-sida,
Så det var lange, veldig rasjonelle resonemanger som ble servert. Så så røyken sive inn fra siden, og den andre satt med pipa sin, og syklet litt på den, og blåste ut røyken, og reflekterte over det. Så lange ting, og så var det din tur, og så sa kanskje programlederen, jeg har ringt programdirektøren, vi får lov til å drive på en halv time til, for dette er så morsomt. Ja, en helt annen nivå og innholds... Jeg vil jo si at...
nivået på analysene og evnen til å formulere seg og sånt nå, var jo et helt annet sted. Nå kan politikere si det er dritbra, nå er de der liksom. Eller ingenting.
- Eller så kommer de rett fra kommunikasjonsbransjen, altså med talking points. Det er helt åpenbart at nå er det de tre tingene skal vi snakke om. Det er alt, om noen hører på eller reflekterer over, eller tar ballen og løper med den og diskuterer, hun skal bare si de tingene her. - Det er det fleste politikere også har skjønt sammen med kommunikasjonsbyråene,
i de aller fleste formatene er veldig korte. Så det er litt sånn Pep Guardiola-taktikk, at så lenge du holder ballen og ikke slipper til bostaderen, så får du ingen baklengs. Og det er jo som en måte kunst. Det er et par sånne politikerkunstner, der er den innprefikset med respekt og melde, som betyr at jeg har overhovedet ikke noe respekt for deg i det hele tatt. Jeg ønsker å fylle tid med ord, bare så det tar litt tid, så du ikke får den tilbake.
Og når det er sagt, så begynner de på et nytt tema inni der. Det er en ståling, ikke sant? Søgne for at den andre ikke kommer til. Og så kan du si, var det politikerne
Jeg tror ikke de er ute etter medlemmer lenger, de er ute etter stemmer. Medlemmer er bare bråk, for da begynner de å besøke møtene våre, så lager de rot i systemet vårt og sånt, ikke medlemsmøter, ikke medlemmer. Vi vil ha stemmer, og så vi får folk til å stemme på oss, det er en annen grunn til å stemme på oss. Og så er spørsmålet om vi står for noe da. Og så kan du si, ja, hva står norske politiske partier for...
finnes det noen som har lyst partiprogrammet deres? Handler partiprogrammet om noe de driver med? Og da kan du si at det er en helt annen transaksjon som foregår. Ja, det er det. Hvordan politikk også selges, det er etterbake til den biten at det
at det kommunikasjonsbiten av at, jeg tenker det hadde vært en parti der som, vi er jo veldig tilbøyelige for historier og følelser og ting som relaterer opp på egne, som vi kan relatere til og som går inn på oss,
og det gjør igjen at vi tar de beslutningene vi gjør, kanskje stemmer på partiet vi gjør, men hvor ryddig og tørt ville ikke vært hvis det var en parti som sier vi skal få bensinprisen ned på dette nivået, arbeidsledigheten kan vi garantere å komme på dette prosentnivået, vi skal si nei til dette, ja til dette. Helt konkret, tørt data, analysestatistikk, og brukt det som sin valgkapital, som sannsynlig fungert fryktelig dårlig.
Folk kjenner seg ikke igjen i det, forstår ikke hva det betyr. Men med en gang du sier sånn, et eller annet sånn typ, når Arbeiderpartiet prøver seg på et eller annet veldig inkluderende som alle skal med, så er det en fin tanke. Jeg kan kjenne meg igjen i det. Men jeg tror også politikken gjennomgår en sånn instagramifisering, det vil si at vi fjerner oss snart fra ordene, fra teksten.
Så det er mer og mer visuelt? Ja. The messenger is the message. Sånn som SAS og NSB har gjort på siden av reklamen, at det er sånn quasi-poesi over vakre bilder av tog gjennom landskapet. Ja, altså du får bare bilder av politikeren. Det er ikke noe tekst knyttet til det. Ikke sant? Ja.
Og i den graden at politikeren skal bare virke på den følelsen du skal på en måte ha investert nå. Jeg er stolt av Norge. Ja, eller bare at vi tenker at når du ser denne politikeren der, så skal du ha en lyst til å stemme på politikeren. Det er bare den rene følelsesmessige bindingen der som de forsøker å bygge opp. Politisk influenser. Ja, ikke sant? De må bare fjerse. Jeg tror det er bare at vi skal... Og da sitter du igjen med...
I Norge har du i prinsippet to valg da. Enten vil du ha Jonas Gahr Størrelsen som statsminister, eller så vil du ha Erna Solberg som statsminister. Det er de to valgene du har i Norge i dag. Og de behøver egentlig ikke å si noe.
Det vil jeg fange de på. Snakker om å bekrefte allerede eksisterende forventninger og fordommer, sier vi her med teknikk. Da kan de bare synes. De behøver egentlig ikke å si noe, for det bare ødelegger det. For med en gang du begynner å si noe, så begynner du å ekskludere. Så bare at de er visuelt til stede, kan du begynne å si ja.
Så til slutt så tror jeg valgplakatet bare blir et bilde av dem, uten tekst i det helt tak, som enten bekrefter ditt ønske om å stemme på den personen. Det er ikke noe budskap lenger. Fordi budskap funker ikke. Hvorfor funker ikke budskap? Når det ekskluderer. Budskap inkluderer og ekskluderer. Men det er jo ikke enig. Men de vil jo ikke ha uenige mennesker. Så da blir det bare å bygge opp en slags
skikkelse, altså det blir å bygge opp en logo. Altså politikeren blir en logo som du interesserer deg eller identifiserer deg med i sterkere grad, tenker jeg. Og derfor blir visuelle
veldig, veldig viktig. Derfor er debatten egentlig bare et sted å synes, for du er der som person. Det du kan si kan være mest mulig inntetssigende, mest mulig innholdsløst. Ikke fordi du er dum, nei, fordi du skal ikke ekskludere noen. Du skal bare lage lyder. Så folk synes at det er en person du lager lyder, hører at det er en person, ikke sant?
Og det er der vi havner til slutt, og da er det bare på det følelsesmessige planet, og ikke bare fremmes følelse som et argument, men det spilles på dine følelser. Det er den identifiseringen der som du skal ha...
I USA hadde de alltid før i tiden en by som heter likability. Det er en politikers likability. Det er dumt som et brød, men det er likable. Da var det noen som sa at Bush hadde en veldig sterk fordel i det politiske landskapet. Det var ingen som følte seg dum når det var sammen med han. Det var problemet med Obama, at han følte seg dum når det var sammen med han, men det gjorde de aldri med Bush. Det elementet der i demokratiet,
Det trenger bare forsterkes. Men
demokrati, vi har ikke egentlig definert noe sattelikt. Det er klart at vi var igjennom forskjellige kreatier, og det er jo ikke, det er jo ikke, det finnes noen sånne kreatier som er definerte som demokratier, som vi definerte. Demokrati er jo ikke det. Det er et begrep, ikke sant? Det er et begrep, og det er et morsomt begrep for å bare fjerne en del fra demokratiet som sitter med demokrati. Men det man peker på er jo en utvikling i økende grad av
som alle transaksjoner spiller på følelser og umiddelbare følelsesopplevelser i rasjonale ting, snarere en refleksjon, deliberasjon, diskusjon, rasjonalitet og alt sånt nå. Mens vi sier at hvis vi går tilbake til politikk opprinnelig, så var jo politikk i særdeles sett det som handlet om
Ikke følelser, som handler om rasjonelle argumenter. Da vi pekte 70-tallet norske politiske debatter, så er det utrolig høytravende språk, vanskelig språk, nøye uttenkt argumenter, fiffige henvisninger, leking med ord og alt sånt nå.
Nå er det litt sånn typen ingenting. Det som foregår i disse dager er et veldig godt eksempel på den ...
demokratiet som også kikker inn rundt for eksempel Pride. Og der er det sånn, en side vil diskutere politikk, mens en side vil diskutere menneskerettigheter og følelser og homokamp og hele den biten der. Og så er det kommersielle krefter som ligger og lurer på utsiden og har lyst til å være med og pinkwash seg selv litt. Men det er et interessant debatt at det
Den ene siden er fullstendig emosjonelt orientert i at rett til å elske og veldig mye slags slagelse og setninger som det er umulig å være uenig i isolert sett. Det er ikke noen argumenter i det nødvendigvis. Også er det en veldig sånn
skjønnemaling av Pride i seg selv uten å gå i dybden av det som er problematisk at det er en noen mener at det er en politisk paradigme
og noen mener at det er en kjærlighetsparade. Og så er det da noen som eier denne festivalen, som er en organisasjonsetterfri, som har da helt klare ideologiske retninger og mener at disse tingene her skal gjøres. Dette her er politiske vilje som de vil ha, som de driver aktivisme rundt for å oppnå de tingene de mener er riktige, og bruker da Pride som et sånt instrument på en sett og vis. Og det er litt problematisk at jeg har skjønt at Pride er mye mer
I andre land tror jeg, men forbereder meg til at jeg har helt feil her nå, Pride er da fristilt som en sånn uavhengig parade som står for seg selv, mens dette her i Norge er det som, her er det som, og det gjør at den der, og nå skal vi snakke om disse tingene her også,
at for eksempel to notellene tar, vil ikke flagge, og snakker da om politikk, og så blir det da møtt med emosjonelle argumenter, og at man snakker veldig forbi hverandre her, og det er det som er kanskje problemet med demokratisk, at den ene siden snakker rasjonelt og politisk, fullstendig følelsesløs, og glemmer det emosjonelle aspektet, og så har du den andre siden som gjør det stikk motsatt. Så kan du si at, når jeg pekte på, men Pride er jo også...
Det vi ser er symbolet. Det er ikke tekst en gang. Det er et symbol, et flagg. Så det er den samme greia. Vi presenteres ikke for en høve med argumenter eller noe sånt. Du skal vise en flagge. Det er blitt symbolifisert. Hva står det flagget for? Det er ikke diskusjonen.
Og det er litt interessant at man igjen fjerner seg fra argumenter. Men en gang du kommer argumenter, så åpner du for motargumenter, ikke sant? Så du fjerner deg fra argumenter. Så skal du spille på følelser, så må du i økende grad også fjerne deg fra tekst og argument, alt dette her. Og rent umiddelbart, altså identifisering.
med noe følelsesmessige direkte der som ikke tar veien om argumentet til alt dette her, for da blir det litt usikkert, jeg er enig i det, men ikke i det og sånt. Det kan man gjøre ganske bevisst, og det er jo det som kalles merkebare bygging. Altså i ytterste konsekvens, du merkebare bygger noe. Det vil si at det er ikke noen rasjonelle grunner til at den jakka er bedre enn den jakka, selv om den jakka koster 10 000 kroner mer enn den jakka. Det er identifiseringen din med logoen.
som gjør at du er villig til å ta den jakka, selv om den er mye høyere pris ved den. Det er ikke noe annet, og det vet du. Du vet at den er like dårlig eller like god, kanskje dårligere for alltid. Du vet at det har ikke noe med sakene å gjøre, identifiseringen. Og det er den der brandifiseringen av ytterste ord, politikk, hvor alt blir brands on the market på en måte, og poenget er det du vil med brands, du skal ikke diskutere med et brand. Ikke sant? Det er feil. Du skal gi det en tilslutning.
og det meste kan jo blandes, du kan jo blande en krig for den saks skyld, ikke sant? Og det er den måten, og det er den type kommunikasjonsformen som gir inn overalt, og dette er jo selvfølgelig kommunikasjonsfolk som vet hva masse kommunikasjon handler om, ikke sant? Altså hvilke virkemidler du spiller på, for du vil nettopp ikke ha diskusjon, ja, vi er enige om noe, vi er enige om at vi skal ha dette her, for det er mindre effektivt, rett og slett, ikke sant? Og det er noe av det
Så du reduseres da til et rent følelsesentitet som er i stand til å føle noe, men ikke skjønne hvorfor du føler det, og ikke skjønne at jeg føler det, men kanskje jeg skal utfordre de følelsene, eller noe sånt? Nei.
Det du føler nå, that's it. Det er problemet med, og det stempelet som de fleste, ingen har lyst til å identifisere seg med å ikke være en empatisk person som kan sette seg inn i følelsesrekkene til en annen menneske, og når du da prøver å problematisere noe som da kommer med gode intensjoner og med sterk følelser, og du ikke da
eller vise forståelse, men vil heller diskutere saken kjerne på et mer analytisk, rasjonelt nivå, så oppfatter man det veldig fort gjort å bli en kald person. Det er de fleste som ønsker å ta den posisjonen der også. Men det er jo det samme, ikke sant? La oss si at du har laget et produkt, en jakke og noe sånt nå, som du ønsker å ta veldig godt betalt for. Ja.
Men det er ingen rasjonelle grunn til at du skal ta godt betalt for den. At den er varer lengre, er bedre, er bedre kvalitet og sånt. Nei, det er akkurat den samme jakken som en som tar tidligere prisen for. Du ønsker å ta en sånn høy pris for den. Da ønsker du jo ikke en diskusjon om jakkens kvaliteter. Du ønsker å hoppe over hele denne biten. Du ønsker å skape et identifikasjon. Det er det samme med biler også. Biler har generiske produkter i alt vesentlig. Det er ganske like. Ja.
Men det er ikke så stor forskjell på Skoda og Audi. Prismessig er det det. Vi glemte egentlig det demokratiske problemet, tilbake til partileder, hvor mye frontfiguren har å si.
Så det er en fullstendig demokratisk greie. Og derfor trenger ikke partiene medlemmer lenger. De lager bare rot. De kommer til å være uenige i saken av ting, og ødelegge møtene, og ødelegge kommunikasjonsprosesser og alt mulig sånt. De kan noen som stemmer på det, og de trenger ikke medlemskontingent lenger, for de kan få statsstøtte som de vil til sitt eget parti. Og så er det forgrunnsfiguren
logoen til partiet, den dingsen du ser, du skal bare se den, og den skal skape relasjonen din til dette partiet, og derfor så gir folk sånn, norsk politikk består av tre personer eller noe sånt nå, som er formet
som den type skikkelser som du kan se når det dukker opp noen stemninger eller følelser der, når du ser bildet av de. I råeste er det sikkert at markedsundersøkelser av typen, når du ser bildet av denne personen, hva føler du da? Når du ser bildet av denne personen, hva føler du da? Etter hvert vil noen kanskje begynne å velge politiske skikkelser utenfor hva slags følelser de skaper hos de som ser de.
Og at de plukker ut, kanskje ikke er det noe, men der havner vi, plukker ut mennesker som gjennom sin fremtoning er flinke, ikke det de sier, bare gjennom sin visuelle fremtoning skaper bestemte følelser. Og at politikken, de skal ikke si noen ting, i det hele tatt. De skal ikke ytte noe, for da kan folk være uenige og sånt, de skal jo ikke ha noe.
og at det er det slik at de neste gang de som har interesse har et mandat for å drive politikk men da er vi jo innenfor systemet, da har ikke du som velger noen påvirkning igjen da er du gitt fra det der og jeg tror vi havner der politisk og vi er jo i
Og det er pussy nok, Johan Skarstøre har noen helt utrolig merkelige bilder tatt av seg selv i forvalgkampen. Der tødde jeg på meg litt, men det ligner ikke på han i hvert fall. Men noen hadde tenkt at vi må gjøre et eller annet som skal... Det finnes masse vitenskap og kommunikasjonsvitenskap om dette her selvfølgelig, hvordan bilder virker på oss. Veldig. Og så er det, det er det Arbeiderpartiet og Skarstøre som sliter med, er det en mismatch mellom han og partiet og...
og den der lederfiguren som Erna har greid å skape over seg selv, og det pusser nå. For dere som hører på, så er dette spilt inn i juni 2023, og da er det jo et arbeiderparti på sitt historisk nesten laveste, og et høyre som fosser frem, gitt, og ironien her er jo at
ville ikke sett så veldig, veldig annerledes ut om det var Erna Solberg som var partileder akkurat nå. Men det er noe med den historien, jeg tenkte på det du sa nå med Brand, å se hvordan de politikerne som nå har omfavnet sosiale medier og mestrer det, så der er Erna Solberg, hun gjør oppdateringer med privatperson Erna Solberg, hun snakker aldri politikk, det har aldri touchet nedpå, og det er ikke noe sånn, nå ser vi at Garstøre og regjeringen har løst det på den måten her, og
Vi mener motsatt. Hun blander seg selv og viser seg som en ekstremt folkelig person. Det er helt klart knyttet følelse til at hun kunne vært mor min, kunne vært svigermor min, dette kunne vært naboen min, dette er et menneske. Jeg føler at jeg kan stole på Erna Solberg når hun da kommer med seg politiske budskap omsidere på TV når det blir valgkamp. Så vet jeg allerede at jeg kan stole på henne. Men på sikt kan hun da droppe det politiske budskapet? Du trenger ikke lenger.
For en gang hun begynner å mene noe, så vil hun ekskludere noen. Så hvis du skal omfavne virkelig alle, så må du slutte å mene noe. Bare være visuell. Bare skape den tilknytningen der. Og selvfølgelig ikke komme med kritikk og sånn surmaga greier, for da blir folk sur på deg. De sitter jo helt stille i båten, sier jo ingenting. Kommenterer jo i prinsippet ikke noe.
Det er jo ikke en opposisjon. Opposisjonen har en ekstremt viktig rolle i demokratiet. Det er å kritisere posisjonen. Men det har hun ikke noe interesse av, for hun vet at hun skal straks bli posisjon selv, og dette er en utgjeng vi ikke har noe av det der. Og så når man kommer i posisjon, så kan man drive og ta beslutninger i noen lønn i fred. Man har fått det mandat man skal ha, og da slår alle disse andre tingene. Så
Folket, og da kan det gå til å si at den er rasjonell for å nå målen, alt dette her og sånt nå, men da har vi parkert folket. Så du kan si at den utviklingen vi snakket om, at det bygger avstand til folket, den forsterkes nå at du egentlig bygger avstand til folket gjennom å undergrave den rasjonelle relasjonen mellom den som er til valg og den som skal velge. At du som i hvert fall fremmer argumenter og meninger, så tar vi bort den der, du spiller bare på
dine følelser, og ikke på din. Vi krefter ikke som et rasjonelt vesen, ikke sant? Og da skaper det en tilknytning også som du i mindre grad velger. Vi har ikke den styringen på følelsene våre som vi har på meningen vår, ikke sant? Mm.
Det beste tegnet på at du stemmer partiet, at hvis du mislikker partilederen med stemmepartiet likevel, da er du veldig enig i partipolitikken, eller er det et godt tegn? Ja, ikke sant? Men det er jo interessant at du gjør det, og i gamle dager så ville det jo være en ting, men vi kjenner jo, dette er jo som alt annet i verden, fra fotball til hva som helst, at det blir færre og færre, og større og større aktører.
og mer og mer blenda aktører, som preger og som stikker av med alt. Og det er jo fordi følelsene våre er jo ikke...
de greier jo ikke på samme måte som vår rasjonalitet å veie litt i den og si at det er litt enig, men det er litt uenig, følelsen vår er jo da med tilslutning, identifisering eller ikke. Følelsen vår er liksom ungdomsskoleeleven inni oss, elsker-hater. At vi er mer der. Og da er det lettere å spille på det. Og sånn sett, sosiale medier er fullstendig hånd i handske på det, og særlig de som går i retning av det
mer og mer visuelle. Er det en idé å utsette, for jeg tenker litt på utøya, pandemien, Ukraina, veldig følelsesdrevende, hvor det er fullstendig inhumant å se bort fra det emosjonelle aspektet som kikker inn på disse forskjellige tingene her på ulike nivåer, så er det sånn
Er det en idé å vente med politiske diskusjoner til følelser har lagt seg? Det er ikke alltid man kan tillate seg det heller, for noen ting må skje nå. Men det som selvfølgelig er problematisk, vi kan si for eksempel Utøya, som var det det var da, men så skulle det lages politikk kanskje på det, eller man skulle ta beslutninger, man skulle evoluere, og da var vi på det rasjonelle.
Da fikk man evalueringer som kritiserte for eksempel, hvorfor gjorde du ikke sånn og ikke sånn, den type. Pandemien akkurat det samme, men det blir jo ... Ute var det veldig mye følelse med en gang, men det er veldig lett å forstå. Det ville vært veldig rart om det ikke var veldig sterke følelser med en gang. Det ville vært veldig merkelig. Det ville vært en konstruert situasjon. Selv om måten det skjedde på rammet noe.
Men dette er en stund siden også, utøya var fortsatt før sosiale medier i virkeligheten, ikke sant?
Det var mer den klassiske virkeligheten, hvor man etter hvert begynte å diskutere, og så kommer rettssaken, jeg var selv sakskyndig vittne i den rettssaken, og da var det store diskusjoner knyttet til regnlighet, utiregnlighet, alt dette her, og da må man være veldig opptatt av at man skal tåle å ha en rettssak hvor dette diskuteres rasjonelt, uten at vi reagerer følelsesmessig inn i rettssalen. Og det greide folk.
Så da var, for prosessen inni rettssalen var ganske rasjonell og ordnet og skikkelig, og veldig lite følelser. For vi skal ikke ha så mye følelser i rettssalen. Ja, for følelser blir folk ganske urettferdig, og det greide man. Og det var en, ikke sant? Og så pandemien, den spilte jo mye mer på frykt og sterke følelser og så videre, hvor
ikke minst regjeringen selv spilte hardt på sterke følelser, som fikk en funksjon i å legitimere ekstremt inngripende politikk. Da var vi over på det følelsen av unavansert, for man sier at noe er farlig. Den rasjonelle biten i meg når jeg hører at noe er farlig, vil forsøke å definere farlig. Hvor farlig?
Det er den rasjonelle meg. Altså, farlig Ebola-farlig? Det er farlig. Eller farlig sesong-influensa-farlig? Hvor er vi? Nei, nei, nei, nei. Det er farlig. Det blir en sånn singularitet. Ikke spør om hvor farlig det er. Nei, nei, det er farlig. Det blir budskapet. Mens 15 år tidligere så ville folk si, ja, men...
Det interessante epidemiologiske spørsmålet er hvor farlig? Og for hvem? Og så videre og så videre. Dette har vi diskutert før. Men det var det ganske rankt tidlig ute å være short-cut til. Nei, det er en ikke-diskusjon. Det var en diskusjon kanskje i mars 2020, men ganske fort ble det farlig. Så det er farlig.
Da fjerner vi igjen det rasjonale mennesket som forsøker å få rasjonaliteten. Det handler om å sammenligne og veie og sånt. Pandemien ble mye mer demokratisk kjør, og så fikk du symbolene. Tre-fire ansikter, at best kanskje færre, som gikk hjem. Personen er budskapet. Nackstad er et budskap. Gullvåg var et budskap. Helseministeren Høie. De burde ikke si noe.
Det bare var der. Formalene spilte på følelsene våre. I Sverige kjørte det litt på at vi anbefaler å gjøre så, men mennesker må ta sine egne beslutninger. Jeg tror langt unna at Tegnell var en folketspris, mens her i Norge ga VG folketspris til Nestlederen i et offentlig samfunn.
Hva heter det? Helsedirektøret. Det er veldig pussig. Det er fryktelig pussig for dem. Det er sånn journalistisk latskap også. Du labber til den samme fyren hver gang for å gi dem det du ønsker å få. Ja, og du kan si at i økende grad...
Det kjøres jo potensielt politiske diskusjoner i alvorlige situasjoner over det sporet, enten når det er innenfor eller ikke. Og det spilles bare på følelser, med oss, mot oss, ingen nyanser. Jeg vil hoppe tilbake til 2013, for det var interessant det du sa med domstolene og Breivik-saken. 2012. 2012, beklager. Ja.
Og det var interessant å høre for det at man faktisk mestret å holde, skal vi si ...
demokratiet, i mangel av bedre ord, ut av domstolen til en ganske utstrakt retning, så synes jeg det er veldig interessant på hvordan da politikerne ikke evner det samme i det som da skulle ende opp med å bli prosessen bak det nye regjeringskvartalet. Og det er også interessant, for jeg har jo ikke hatt så mange politiske gjester, det er ikke de mest spennende episoden av politiske gjester her, for det er mange som er bunnet.
Men noen av dere som har vært statsrådere og vanlige politikere, jeg tror jeg har stilt spørsmål til samtlige. Hva tenker du og synes du om prosessen bak regjeringskvartalet? Hva?
Veldig mange er lydhøret til at det er helt klart at prosessen bak har vært at det er kostbart, jeg hevder det har vært tvil, men de har landet på hver gang at det er rett at regjeringskvartalet skal ligge der det skal ligge, selv om det er veldig mye kritikk bak prosessen og prislappen. Mens de som ikke er bunnet til dette her, som hadde en som hadde en veldig sterke mening, som har jobbet mye med sikkerhet rundt Oslo by og den type ting,
Alle som står utenfor og har litt fri stemmer kritiserer jo dette her helt åpenbart. Prislappen er spinnebill, og det er helt åpenbart på beslutningen. Hvorfor bedrøver du å trykke det sammen
inn i Oslo sentrum, ikke sant? Hele beslutningen bak regjeringskvartalet åser jo da et demokratisk... Anders Berin Bævik skal ikke lykkes. Terror skal ikke vinne, det onde skal ikke vinne, vi skal reise i en storheten der den stod, og vi skal ta den seieren, og det blir en fullstendig opplagt symbolprosess. Jeg kan se for meg, hvis du er kritisk til den biten der, spesielt i et parti hvor partilinje er, vi er enige om at regjeringskvartalet skal, og vi skal spytte inn de midlene der,
og du da må bøye nakken og kjenne at dette er feil, men du har ikke, det ene er at argumentene dine blir veldig ugyldige opp mot følelsesaspekter og den grusomheten at det har blitt utbomba, og det andre er at du bryter med egen partilinje, og så er problemet helt kritikkeløst. - Ja, og da trener det veldig fort så kan det havne om å si at det er ufølsomt av deg, og med noe annet fordi vi hadde terror her.
Og det er jo sant at det har vært terror her, men poenget er at de kobles jo, og det brukes jo selvfølgelig for det det har vært retorisk, og så videre. Men det er jo for å...
antallvis er det ikke de mennesker som ønsker regjeringskvartal der, de gjør kanskje ikke det av følelsesmessige grunner, de kan ha noen gode strategiske grunner for det, men de spiller på følelser for å slippe å bli motsatt på det, eller de har noe å ønske, det er noe de ønsker å oppnå ved å ha det der, så kan jeg være enig eller uenig i det, men at de er rasjonelle i det, men
men det legger opp en måte å argumentere og fremme saken på, og det er å fremme saken på en måte som ikke inviterer motargumenter. Hvis vi skal begynne å se hva et demokrati er, så er det å fremme
politiske synspunkter på en måte som ikke inviterer til motargumenter, eller som i verset for motargumenter, det blir skammelig at det at du helt tatt motargumenterer, er skammelig. Og det er kanskje kjernedemokrati, og sånn sett så passer jo en kjernemokrati veldig godt opp til hvordan sosiale medier fungerer. For det er jo følelsesarena, det er skammens arena, det er ekokammens arena, enten er du med oss og innenfor, eller så er du utenfor, men da er du utenfor, mens det rasjonelle biten av det, ikke sant,
Den som ideelt sett, og kanskje aldri, men ideelt sett var en del av det gammeldags redaksjonelle medier, som redaktøren skulle ivareta. Balanse, motargumenter, alt dette her som har med rasjonalitet å gjøre, jeg vet ikke om noen gang har praktisert det, men ideelt sett skulle de praktisere det. Det er utdøra også. Det puster det der. Når det gjelder regjeringskvartalet, så skulle man tro også at de krit...
De kritikere som kanskje ikke har tur til å komme på banen som er av Stortingspolitikkrettene, jeg tror ingen som nødvendigvis sitter med løsningen selv, men det er bare at man ikke sitter der med ok, la oss utrede tre alternativer. Det kan godt være at dette blir gjort da, men det virker som den offentlige debatten på at skal det ligge her eller ikke, har samfunnsdebatantene, har presspartimentet, prøvd å sette den første spaden. Det interessante er at hvis vi skulle bygge et regjeringskvartal i dag og at det ikke hadde skjedd, ville vi hatt
der kunne vi ikke hatt det ute på jordet et eller annet sted. Det er veldig mye. Litt det samme med det man gjorde med amerikanske ambassaden. Man tok det ut av sentrum, plasserte det der nær. Har de mer kontroll på alt mulig, og en helt annen pris opp vil jeg tro. Ikke sant?
Jeg kan jo være fullt med på argumentasjonen at noen symbol, vi må ha kanskje de folkevalgte stortinget, for det er som Oslo og den historien vi har, at stortinget skal ligge der, slottet skal ligge der. Det gjør noe med byen og folket, men et regjeringskvartal som da er et sånt... Fordi regjeringen, lederne av regjeringen, mange som sitter i regjeringen er jo ikke folkevalgte. Nei.
Så det er jo en helt annen, de drifter jo Norge fra dag til dag, og de driver på den måten der. Det er jo ikke regjeringen som er et symbol for det norske demokratiet. Det er jo parlamentet vårt som er et symbol for det norske demokratiet. Ikke sant? Øh...
så nå får vi tre symboler da hvis vi går tilbake til det gamle vi får det monarkiske symbolet som har slått det demokratiske symbolet som er stortinget men så får vi det siste symbolet
Mer sånn aristokratiske symboler da. På sett og vis, ikke sant? Det er hvor det er håndplukket, som er regjeringen. Men det er de som sitter på det heftigste lokalet, som sier litt om hvor makten after all befinner seg. Og av den, men at de økende gjør, så jobber de politisk på en måte som ikke bekrefter oss som rasjonelle individer. Det er litt av det som skulle være selve
kjernearenene for det rasjonelle individet.
i den greske tradisjonen, altså Agora-torget, der vi diskuterer politikk og er uenige, fremmer argumenter, er opptatt av gyldige argumenter, ikke er usakelig og driver personangrep, hvor mennesket skulle tre frem i sin fulle frihet. Den arenaen der forsvinner sakte og sikkert. Det er vi at vi reduseres på alle områder til konsumenter og folk som forholder oss til varer
om det være seg politisk eller andre kommersielle varer. Og det er den utviklingen. Så demokrati er jo en begrep som er en kritikk. Det er jo veldig få emokrater som vi sier at vi er. Jeg er ikke demokrat, jeg er emokrat. Det er kanskje noen i kommunikasjonsbransjen, jeg vet ikke. Så det er jo et kritikkbegrep, ikke sant? Og det betegner en bestemt type utvikling, og den mener jeg er helt reell. Og jeg mener at det er...
I hvert fall rådgivningsapparatet er ekstremt bevisst på hva det rommer av mulighet til å vinne frem med sine politiske interesser.
og mulighet til å vinne frem fra NGO-er og ditt også. Det er så morsomt at et sted hvor demokratiet, hvor det emosjonelle ikke har vært mulig å bake inn i det politiske håndverket, er jo rundt energikrisen. For det du snakker om vann, energi og...
vitenskapelige størrelser, eller skal vi si fysiske størrelser, i form av liter, kilo, man har forsøkt å demokratisere det. Ja, til viss grad sier at vi må ta vare på Europa. Ja, jo, faktisk det er sant. Vi kan ikke sitte her og være hovene nordmenn, vi må ta vare, så man har forsøkt å
demokratisere debatten. Vi kan ikke sitte på all den energien selv. Da forsøker vi å demokratisere den for å slippe at folk til ansvar for politiske beslutninger er tatt som kanskje ikke var så smarte. Eller som kanskje var helt bevisste. Nå må vi hjelpe Europa. Ja, nå må vi hjelpe Europa. Det er krig, det er Putin. Ja, ikke sant? Så det er en demokratisering av debatten. Men det er jo et saksområde hvor det finnes noen som kan forferdelig mye. Og de bruker også sosiale medier, legger frem
Og plutselig har mennesker blitt interessert i dette her. Jo, fordi strømprisen har gått til himmels. Folk har plutselig blitt interessert i pengepolitikk og inflasjonspolitikk og hva det er for noe. Hvorfor det? Fordi det er stor inflasjon. Så da blir plutselig folk interessert. Og da er det jo også selvfølgelig en side i sosiale medier at du kan gå og søke informasjon.
for å forstå dette her. Så for tre år siden var jo hele Norge epidemiologer, og nå er det jo pengeanalytikere og energispesialister. Og til viss del så er det det. Plutselig kan de veldig mye mer om det enn de kunne. Hvem bryr seg? Når var det du begynte å se på strømprisen? Jeg har levd noen år, jeg kan ikke huske at jeg reflektivt
over strømprisen i mitt liv for et halvannet år siden. Jeg har virkelig ikke gjort det. Det er noe jeg fikk i postkassa, og det kostet omtrent det samme om vinteren, men det var helt forutsigbart og greit og enkelt. Reflekterte, det var jo en regning selvfølgelig. Leieavtaler, strøm inkludert, er standard for mange da?
Ja, det er veldig vanskelig på en annen måte også å skrive leie til deg, for da må du jo lage egen... Men ikke sant, hvis du er helt leilig så er det grei nok. Ja, ikke sant? Det var helt forutsigbart. 30 kWh, koster 12, og så selger du for 30, og så er det en oppside der likevel. Jeg husker det var en dag, det var altså en dag i...
Det var i november og sånt, hvor laveste... Nå har jeg en app, ikke sant? Laveste pris var tre øre, og høyeste var tre kroner. På en sånn 24-timers... Hva er det for noe? Ja.
Det gir jo ikke mening. - Det er interessant at det var en demokratisk tilbøyning til at hvordan kan vi legitimere dette her, disse prisen og disse kablene, og at det sakte med sikkert gikk opp for... - Prisen har selvfølgelig ingenting med kablene, det gjør det ikke for å ha noe med prisingen å gjøre, men prisingen er resultatet av kablene. I Bodø koster den 23 øre,
Og hvorfor det? Og da fikk vi sånne fantastiske forklaringer. Nei, altså, ikke sant? Men det var det som var poenget, at det var jo et type et demokratisk grep som, eller skal vi si, et følelsesaspekt som ble kikket inn at, ok, vi må tenke på vårt felles folk i Europa, men så biter ikke folk på deg, både for at du merker at det går så hardt utover egenhånd, i egen situasjon, samtidig som man stiller seg kritisk på sånn, men
Det er ikke bare europæersk slitet, men nå sliter jo jeg også. Jeg sliter virkelig med økonomien her nå, og jeg lever sparsomlig og jobber to år og jobber. Hvor mye veldedighet skal det gi meg? Og så ble det vanskelig etter hvert, så var det en god del kunnskap det var mulig å ha. For eksempel å si at europæerne er ikke ute etter vannkraft, da var de ute etter gassen vår. Den kan vi jo bare selge, for det har vi alltid gjort. Vi bruker ikke gass. Vi bruker vannkraft. Det er det fortsatt. Skulle det ikke vært mulig å verne den vannkraften?
- La oss si at det hadde vært politisk vanskelig å gjøre det, men er det ikke mulig? Vi sitter med gassen, så vi må ha litt leverage i den diskusjonen der. Så verner vi vår egen vannkraft som utgjør hva halvannen prosent av europeerne trenger, og så selger vi gassen vår.
Er ikke det en mulig diskusjon? Selvfølgelig, vi er de som selger nå, så vi burde ha mulighet til å fremme noen tungtvegn og argumenter. Jeg tror vi skal undervurdere publikum og folk. Vi er lett manipulerbare, og vi er lett å påvirke, men vi er også veldig gode bullshit-detektorer når det kommer til stykker. Jeg tror en avgjørende ting som jeg er inne på er at
Mange problemstillinger er litt abstrakte, men i det, strømregningen din, og du opplever det, og du ikke skjønner, og du forsøker, problem for mange folk, så vet du rett og slett at hvorfor er strømregningen min så mye dyrere nå enn den var for to år siden. Er det sånn at det er noen norske demninger som har...
gått under? Er det fordi Norge må ha mer strøm? Er det, ikke sant? Fordi da kan jeg være, synes jeg er ubehagelig, men forstå det. Men problemet her er at det er rett og slett hva har endret seg? Og så ja, men da Putin, jo, men det begynte jo å gå opp før det, ja.
Det er selvfølgelig for at strøm har blitt en vare. Det var ikke en vare i Norge i dag, det var opprinnelig infrastruktur. Det har blitt en vare. Det er en smerte du merker på ditt eget liv, men jeg synes også både pressen og det norske folk har en god bullshit-detekt når det kommer til politikk. De har jo introdusert et emografisk begrepp, strømnasjonalister.
Det er demokrati. Strømnasjonalister må ikke bli en strømnasjonalist. Da lager det, å nei, hvem vil være nasjonalist? Eller strømfasist, det har sikkert vært brukt også, vil jeg tro. Hvis det blir...
Og hvis det blir ille nok, så blir det sammenlignet med Hitler. Det er liksom siste punktet i alle sånne sammenligninger, det er sammenlignet med Hitler. Ja, ikke sant? Når politikerne fucker opp selv, med alle disse her frynsegodene ordninger de har hatt selv, så er det sånn den der...
Den automatiske sponsen å legge seg flat og si at man er veldig lei seg, og at man visste ikke om at det var så alvorlig, eller hvordan systemet fungerte. Men det er også en bullshit. Man prøver seg med en emosjonell ting, og da gjerne også en avledningsmanøver, at man kanskje dukker opp i mediene hvis man har vært i en sånn kjip...
halvkorrupt greie at du har hatt en pendlebolig eller ikke, som har misbrukt ordningene, så kan du fort gjort at kommunikasjonsbyrået vet jo at hvis du kommer opp med en sånn emosjonell historie, at det har vært et hardt liv. Du må angre først, den må du ta, lenger flott.
Og så kommer det opp en historie som spiller på følelsene, så at du har vært mye motgang og jobbet seg opp igjen nå, og gleder seg til å ha tatt av til denne historien der. Ja, nå legger jeg det bak meg, jeg har gjort feil, og da spiller det også på følelsene, ikke sånn der...
jeg vil fortsatt dette her er fortsatt viktig, dette er mitt privatliv her har jeg jo misbrukt litt tidligere, men jeg er fortsatt bare beina av dette her er mitt politiske prosjekt det er ikke det, du hører aldri det jeg vil fortsatt det beste for Norge jeg har funket privat jeg mener fortsatt at det grepet jeg tok på pendlebåen var riktig det var derfor jeg opprinnelig tok det men
Nå var det en av disse her som sa at det var veldig leit det som hadde skjedd rundt pendleboliger. Så tenker jeg spesifikt, hva ved det som har skjedd er leit? Er det at du har gjort det du har gjort, for da kunne du bare droppe og gjøre det, eller at du har oppdaget? Ja, nettopp. Vil du da ha oppdaget det selv? Vil du ha rapportert deg en selv og krøpet til med deg og sagt, ja, det viser seg nå at jeg har jukset på en pendleboliger. Det er ingen som har oppdaget det, men jeg har lyst til å si fra likevel. Så det er jo bare det evige spinnet, og det er det som er problemet her. Og det er klart at til slutt forventer vi jo ikke noe mer. Ja.
annet enn rent spinn, ikke sant? Og det er ikke sikkert... Da glir vi jo inn i noe annet. Vi snakket jo om en sentral del av demokratiet er jo da diskusjonene, og derfor så kobler man jo ytringsfrihet ganske tett opp til et demokrati, gi uttrykk for oppfatninger, men det skal være saklig, du skal altså ikke gå med personangrep. Og
Og i demokratiet, i den grad det er ytringer, så er det enten persontilbedelse eller personangrep. Det er det som er igjen. Enten er du
med oss eller mot oss, vi er ikke ute etter det. Det er ikke noe annet som er spesielt interessant, vi må bare plassere deg. Og det er jo utviklingen og igjen da bekreftelse eller sementering av at det rasjonelle individet, altså vi trenger, demokratiet trenger ikke det lenger, eller demokratiet trenger det ikke. Og så vil du se alle disse store tingene som skjer, så vil du se alle disse forsøkene på å emokratifisere, ikke sant?
Det er noe til når de kaller Putin for puttler, ikke sant? Det er en sånn kjennskjerning. Alle kriger, så kriger man mot Hitler. Putin, og dette har ikke noe forsvar for hans angrep på Ukraina å gjøre. Du kan godt ha en rasjonell og saklig beskrivelse, men det er en sånn emokratifisering av det. Så det må være mulig å kritisere saklig, og det er ikke så veldig vanskelig heller. Men det er den stemplingen
Og den blir jo veldig sånn infantil også, ikke sant? Hva er vitsen med det? Det er vel åpenbart nok til å bare ta for seg de handlingene som er utført og se på de. Jeg bemerker det veldig på demokratiet på, ikke på ykenkropp, men på dypet på podcastens vegne. Hvis jeg har gjester som mente ting om
forholdet NATO, Russland, Ukraina, Russland og krigen og det bakomliggende, altså det historiske teppet, bakteppet, som gir meg, altså, jeg sitter jo ikke dypt nok inne til det, at jeg verken sitter på den ene eller andre siden, og jeg får det jeg får gjennom nyheten og vet at det er
veldig biased, men når jeg tar deg gjester i en som har andre perspektiver og andre meninger, og kanskje også bare refererer til andre typer kilder, så er det på en måte, det er plattforming, det er helt håreisende at du gjør dette her, og da merker jeg at det er helt sånn at du bryter med det følelsesaspektet, at det er jo helt at
diskutere eller tenke tanken at det er flere aspekter med Ukraina-Russland-krigen enn det vi får servert at det er jævlig synd på det ukrainske folk, hvilket det åpenbart er. Det er ikke særlig mye tvil om. Ved å hele tiden touche innom alternative eller andre stemmer, andre perspektiver, så er det implisitt at du har null empati eller forståelse for det ukrainske folk, eller på det lidelsen som blir påført. Det er sånn, ok, hvor...
Hvor gikk den koblingen der, at kan man ikke ha to tanker samtidig? Det som er problemet, fordi man skal jo finne løsninger på en problemstilling på et eller annet tidspunkt, og det er klart at det er det apparatet som setter i gang, i økende grad, knyttet til de fleste store ting som skjer, og det er jo fordi det er mulig i dag, ved hjelp av de sosiale mediene også.
For sosiale medier er vi på kontinuerlig, vi tar det inn hele tiden, så du får rett og slett bare fremvekst av en rekke sånne ekokamere som ikke kan tåle hverandre. Det er intoleransen satt i system, og det er det man får.
Men det man også gjør da, at man egentlig kommer enda lengre unna å skjønne hva beslutningsprosessen er. Det er beslutningsprosesser i en krig også. Det er argumenter, det er pro et con og alt mulig. Det er noen som driver med det. Men man kommer enda lengre unna ved enda et belegg mellom det og deg som en
som i opplandet opprinnelig skulle ha rettigheter fordi de var interesserte i å forsvare borgen. Vi må hoppe videre til neste episode. Kan ikke du ta en liten avrunding av denne emokratipraten? Ja, nå har vi jo sett på og utforsket emokratibegrepet, og vi har introdusert kanskje nye begreper, emokratifisering, og hvordan emokratiet er et grensebegrep som representerer en slags kritikk
av hvor demokratiet kan havne, og det er jo viktig å ha med seg, og hvordan egentlig de nye mediene spiller veldig på lag med det som bekrefter oss som ikke primært rasjonelle, men primært følelsesdrevne, mens vår fortelling om mennesket og demokrati historisk sett er jo tuftet på oss som primært
Så neste episode så skal vi jo ta det i en annen retning av motsatt retning egentlig, som er teknokratiet, det vil si at det at mennesker gjør feil hele tiden, så kanskje vi skal ikke bare fjerne følelsene, vi fjerner hele mennesket, avpersonalisere hele greia, og til slutt, teknologi i dag, det betyr jo ting som driver seg algoritmer,
og ta politikken i den retningen og la den styre seg selv. Og deretter skal vi gå inn på forskjellige aspekter ved det vi også har snakket om, retorikk. Hva retorikk handler om. I gamle dager var det en annen som overtalelseskunst. I dag er det noe som heter at det er ikke noe du driver med i visse tilfeller, du driver alltid med retorikk.
Alt er etorekt. Og i ytterste konsekvens så går det over i propaganda. Og hvordan den også former oss. Da har vi vært igjennom en rekke av politiske temaer. Ok, da hopper vi videre til teknokrati i neste episode.