Hei, Annette her. Før jeg går i gang med ukens episode vil jeg tipse deg om to ting. Det første er at jeg har et samarbeid med Recharge Health som selger det bærbare rødlysterapi-apparatet Flexbin som gjør at du kan få rabatt. Rødlysterapi kan blant annet brukes ved lite energi, søvnplager, magetarmplager, inflammasjonstillstander, idrettsskader og smerteproblematikk. Rabattkoden er helsetipspodden.
Det andre jeg vil informere om er at Helsetipspoddens aller første live podcast har fått ny dato 17. november. Det er en kjæreste på Solastrandhotell rett utenfor Stavanger. Og for anledningen flys det inn fra selveste hovedstaden lege og mindfulnesslærer Ragnhild Skare-Juhl. Tema for episoden er nervesystemet, toleransevinduet og motstandskraft. Og det blir muligheter for å spørre spørsmål.
Vi har et fantastisk lag med samarbeidspartnere som har gjort arrangementet mulig, og du vil få anledningen til å bli bedre kjent med dem. Og ikke minst kan du stikke av med fantastiske premier. Ragnhildsbok, naturlig friskere. Opphold for to, inkludert spa på Sola Strandhotell. Flexbeam fra Recharge Health. Og Innfra Rød Sauna fra Radiant Health.
Link til mer informasjon og påmelding finner du i episodeteksten. Håper du har muligheten for å bli med. Nå skal jeg sette deg over til episoden. Hei og velkommen til helsehipspodden. Mitt navn er Nette Løno, og denne podcasten er jeg laget for å gjøre god kunnskap om hva som bidrar til å leve friskere liv med mer livsglede, lett tilgjengelig for alle. Episodens tema synes jeg er veldig viktig. For hva skal til for å kjenne på glede?
Og hva skjer egentlig i kroppen vår når vi får disse gode følelsene? Og hvorfor føles det egentlig så godt? Og hva kan vi gjøre for å formerre dem? Og er noen født med mer tilgang på glede enn andre? Ja, som alltid har jeg mye jeg lurer på. Jeg som har satt seg godt inn i dette temaet er dagens gjest, nemlig psykologspesialist Janette Røset. Hun har vært gjest tidligere i episode 31, der hun snakker om livssorg.
Og denne gangen skal vi lære oss om det som på mange måter kan være det motsatte, nemlig livsglede. Glade mennesker lever sunnere, har lavere blodtrykk og sterkere immunforsvar enn mindre glade mennesker. Janette har akkurat gitt ut boken «Prosjekt Glede. En guide til de gode følelsene». Jeg har vært så heldig med å få lov til å være testleser, og jeg koster meg med å lese boka.
Og jeg tenkte at denne burde absolutt vært pensum for alle. Og kombinasjonen av kunnskap, personlige historier og konkrete oppgaver gjorde at jeg umiddelbart ville sette i gang. Når jeg spurte Janette om hun kunne sende meg bio til introduksjon, så fikk jeg følgende. Mamma, kona, hårørende, kronisk syk, psykologspesialist og forfatter. Et kinderegg som inneholder litt av alt.
I dag gleder jeg meg til å få åpne opp litt av dette kinderegget, skikke litt inn, få tatt ut litt av den klokskapen Janette har, og dele det med deg som lytter. Denne episoden er for deg som søker mer glede i livet, og som trenger mer kunnskap og forståelse for hva som kan være til hjelp for deg. Det er en sann glede, og ønsker velkommen til Janette. Tusen takk, Janette. Jeg har gledet meg sånn til å komme og besøke deg.
Det er så gøy at du har lyst til å være med igjen. Litt som jeg sa i introduksjonen, så blir det nesten det motsatte. Jeg tenker ofte at det motsatte av sorg er glede. Men er det det? Hva tenker du? Jeg tenker de henger sammen.
De er jo følelser, og følelser utfolder hverandre. De kan være i et kaos, de kan være om og nær, og de kan komme veldig tett inn på hverandre, der en tenker at kanskje i det svarteste, mest sorgfølte, så kan jeg aldri bli glad igjen. Men så forteller jeg en eller annen festlig historie, og så greide du ikke la være, så du plutselig lo, selv om du står midt i noe helt forferdelig.
Ja, og der sier du litt om det der med hvis det er en begravelse som eksempel, som ofte er noe av det tristeste situasjonen mange av oss er i, og så sier noen noe løye, og så føler man at «Nei, det er ikke lov å le nå, for nå skal vi bare være triste».
Ja, sant. Og så lo man likevel, for det var jo en fin historie om den man har mistet. Og så var han så tatt på kornet, som gjør at gleden er rett rundt svingen selv i det svarteste. Ja, og hva er det som har fått deg til å skrive denne her boken, som du kaller for prosjektglede? Det begynte jo med at mannen min ble alvorlig syk.
Vi har tiårsjubileum i år. Vi velger å kalle det jubileum fordi vi er fortsatt her. I stedet for å ha en sørgedag over at livet endrer seg og blir noe annet, så har vi en feiringsdag 1. september hvert år over at vi fortsatt er her og at vi fortsatt på veldig mange vis har det gått.
Men i dette når han ble syke, så kjente jeg mye på sorg. Sorg over situasjonen vi var i. Sorg over at vi mistet hverdagen vår. Han fikk hjerneslag, så det gjorde veldig mye med hvordan vi kunne leve livene våre. Men oppi alt dette, når det var så vondt at jeg nesten ikke fikk til å puste, så var det allikevel øyeblikk som var så fine.
Sånn magiske, sterke, fantastiske øyeblikk. Bare når jeg forteller det til deg nå, så får jeg noen frysninger. Fordi hele nervesystemet mitt husker så godt disse sterke opplevelsene. Og så har jeg vært veldig fascinert av det etterpå. Hvordan kan jeg være i en situasjon der jeg har så vondt at jeg nesten, jeg må liksom si til meg selv, husk å puste da du har sånne ...
Og så likevel er det der jeg har mine sterkeste, fineste øyeblikk. Hva er denne reaksjonen som gjør at jeg kan kjenne på så fine følelser? Så da tenkte jeg at ok, nå har jeg sett ord på sorgen. Nå må jeg sette ord på det andre, på denne gleden som også var der, og som fortsatt er der. Og hva, altså de fleste har jo gjerne kjent på når de er glade, og hvor godt det kjennes ut. Men hva er egentlig glede?
Det er jo et sånn vanskelig spørsmål for Bølge. Vil du ha kjemien? Vil du ha følelsen? Fordi at følelsene våre er jo satt sammen av forskjellige ting. Det er en hel høy med kjemiske prosesser som settes i gang i kroppen. Det er hjernen som produserer masse deilige stoffer som gjør at det føles godt. Det er alle handlingene som følelsen får oss til å gi.
Alt det som er rundt omkring i kroppen, som er kribling, som er at du bare får lyst til å smile, som gjør at du kjenner på ro, som gjør at du kjenner på tilfredshet, at du er fornøyd. Når du skal beskrive glede, så er det enormt mange ord for det.
For det er ikke en søgjening av det å være glad. Nei, det er også å være fornøyd. Det er å være tilfreds. Og så er det de der gangene du bare er kjempelykkelig. Den der euforien, det er jo også et nivå av glede. Det fikk meg faktisk til å tenke på føle, er det bare med mennesker som føler glede? Å nei!
Det tror jeg hele dyreriket kjenner på. Og der er jo faktisk sosiale medier ganske fine i forhold til å vise det frem. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn så synes Instagram at det å vise meg kuer som blir klappet, det er tingen. Algoritmer. Følg med på hva som gleder deg. Og det er jo ikke vanskelig å se gleden. Vi har hund.
Og hunden, det ser ut som hun smiler fra øyret til øyret, vet du, når hun ser oss, så gleder det en universell greie, tror jeg. Ja, og på hunden er det jo så enkelt å se, for da ser du den der halen som bare logger i en enorm kraft og virvel vind. Ja, hele kroppen logger jo, det er jo magisk. Og hvis man tenker at kroppen vår, at alle funksjoner
er det for en grunn hvorfor har vi da glede? det er masse drivkraft i glede og den drivkraften den trenger vi
Den har jo vært viktig for overlevelse. Hvis følelsene våre bare skulle vært negative, å være redd for ting, passe deg, skam deg hvis du gjør noe galt, for det er jo skummel. Hvis det hadde vært det vi trengte, så hadde vi jo bare hatt det. Men det er jo ingen drivkraft i skam, for eksempel. Det gjør jo bare at du har lyst til å krype deg inn under sofaen, innerst inne i en krog og bare la ingen se deg.
Vi trenger jo noe som gjør at vi får lyst til å være med andre mennesker, som gjør at vi får lyst til å være sosiale, som gjør at vi får lyst til å gjøre ting som gjør oss godt, som gjør at vi får lyst til å spise. Glede er jo en drivkraft for å søke de tingene vi trenger. Og så er glede på en måte belønningen vi får når kroppen har fått det vi trenger. Følelsene våre er jo bare et signal om et behov vi har. Fint sagt, for det er
veldig godt forklart enkelt for noe som kunne vært en lenge avhandling for det er jo nettopp det det er og det, hva skjer i kroppen da, sånn hva hormoner produseres hva skjer når vi føler for det, det er noe som jeg tenkte når jeg leste boken var å herre meg, altså disse her hormonene, disse her superkreftene som du kaller dem for
dette burde absolutt alle vite om for i en travel hverdag for mange nå så er det veldig mange som synes det er vanskelig å prioritere det som gjør oss glade for de tenker at det har jeg ikke tid til for jeg må gjøre alt det viktige i hermetegn så hva skjer i kroppen?
Jo, vi har fire sånne superkrefter, som du sier. Og jeg kaller det superkrefter fordi de gjør så enormt mye med oss. Det er egentlig ganske fantastisk hvordan kroppen vår er designet. Og det er hjernen som står for produksjonen av disse. Så jeg kaller prosjektet Glede litt å leke i hjernens laboratorium. Og de fire superkreftene er dopamin, serotonin, oksytosin og endorfin.
Og dopamin, det er den som på en måte er motivasjonen vår. Det er den som døtter seg i gang mot det vi trenger. Så hvis du er solgt, så er det dopaminet som gjør at det er løpest kohert noe. Hva hadde vært godt? Nå går du og søker etter det. Og når du da har spist, og du føler deg god og mettet, så kommer serotoninet som et sånt tog inn og bare sier «Åh, det var godt!»
Så da føler du deg tilfreds, og kan bare slappe helt av, for nå er på en måte behovene mine dekt. Og så når du blir sulten igjen, så sier dopaminet, hei, du, nå har vi glemt noe her. Og så hjelper de hverandre til at vi leiter etter det vi trenger, og passer på at vi er tilfreds der vi er. Så jeg pleier å si at serotonin er litt sånn grunngleden. Den er veldig god å ha. Og så dopamin, det er akkurat et lite sånn rush.
som dytter seg gårde og som føles kjempegodt når vi får til. Oksytosin er det hormonet som gjør at vi søker andre folk, som gjør at det å være med andre folk er utrolig godt. Det er også det som gjør at vi liker babyene våre ganske raskt etter de er kommet ut, eller vi i hvert fall tåler de, selv om de krever oss med hud og hår fra første sekund.
Så du kan ha gått i 14 dager og ikke ha sovet, du kan ha brystbetennelse og ha det helt forferdelig. Men så kikker babyen på deg med sånn bitte liten smil, og så sier han Åh, heldigdussen! Og så kommer det en bombe av oksytosin, og så bare Elsker du den lille bulten som har stjelt søvlen de siste 14 dagene?
Ja, og det blir jo ofte kalt et sånt kjærlighetshormone det. Og det kjærlighetshormone det bruker vi jo i kontakt med alle, som er jo også, når du er i postkassen og treffer naboen, og sier hallo, hvordan går det? Bare et bittelite møte gjør at man får en dash med oksytosin.
Slå av en liten prat med den i kassen på arena. En liten dose oksytosin. Fordi det hjelper oss å føle oss koblet på verden og koblet på andre. Og det å gi en egen glede. Så de tre, dopamin, serotonin og oksytosin, det er sånne stoffer som vi jakter litt på. Fordi det handler om overlevelse, det handler om hva vi trenger for å ha det bra. Så de driver oss i forhold til det.
Så de er litt sånn, jeg pleier å si at vi jager de litt. Endorfine, den er litt annerledes, for den jager vi ikke etter, ikke i utgangspunktet. Endorfine er laget for å være vår naturlige smertestillende, som skal hjelpe oss i en krise. Hvis du skjer deg for eksempel, så er det endorfine som gjør at smerten ikke tar helt av, og som gjør at jeg kan komme meg i sikkerhet og få den hjelpen jeg trenger. Men så vet vi jo også at endorfine er
er den ene av de fire som kan gi oss en sånn eufori følelse som er liksom snarvei til lykke og vi kan fremprovisere og ikke ved selvskading men ja det er alltid til hvem du er da noen synes jo det er selvskading da men en joggetur for eksempel det er jo en veldig effektiv inngangsport til litt endorfin så det er jo derfor jeg snakker om dette med runners high
Det er fordi at en vet at når en har vært i fiskaktivitet over en viss periode, og pulsen har vært over en viss intensitet, så får du en sånn bombe med endorfin som gjør at du føler deg kjempebra etterpå. Et sånn høge på livet. Ja, sant.
Og så finnes det jo heldigvis for de som ikke er joggere, andre metoder til å få denne endorfinfølelsen. Men må han ofte opp i puls, altså i bevegelser for å få den? Kan han få den i ro også? Endorfin er faktisk veldig knyttet til bevegelsen når jeg tenker meg om. For vi vet jo for eksempel at hjernen vår er designet for å reagere på musikk. Musikk skal gjøre oss godt.
Og da finnes jo egen musikk vi blir glad av. Det er forsket på Spotify-katalogen, sånn at det er oppskriften på glad musikk. Og så vet man at musikk i utgangspunktet gir oss litt dopamin og litt serotonin, og vi bare føler oss bra. Men hvis du tar deg selv i å synge litt, kanskje til og med bevege deg litt i musikken, så kommer endorfine også som en sånn ekstra presang.
Så det er nok knyttet til bevegelse, eller til ting som gjerne gir et litt sånn sjokk opplevelse. For eksempel hvis du står i dusjen om morgenen, en god, delig, varm dusj, og så bestemmer du deg for, jeg var litt trøtt i dag, jeg skal gi meg selv en liten oppvåkning. Så siste minuttet så skrur jeg over på kaldt, og så tar jeg en kald dusj. Og da får du jo den der, når det er litt kaldt, vannet kommer sånn, og så når du da har kommet over den, og bare får pøste litt,
så kommer endorfine flommende seg. Så det er derfor også dette med heilåsbading, også gjør oss så himla godt, fordi det gir oss en svær dose med endorfin. Men endorfin er nok den av de som er mest storforlangende i forhold til innsats. De andre er lettere å få, men den smaker godt når vi finner de der verktøyene som gir oss litt av alle.
Ja, det undrer meg så mye. Jeg har jo holdt på mye med kuldedysjing, og der har jeg jo tenkt mye mer sånn rent nervesystemet, men den der, åh, for det er så ubehagelig, og så liker jeg vel å gjøre det godt, og så er det en litt sånn underlig følelse. Hvorfor liker jeg dette her ubehagelige? Men nå gir det meg jo forklaringen på det.
Ja, men det sier jo seg selv. Alle som har prøvd jogging når de ikke var en jogger fra før vet at det er jo grusomt. Du tar på deg joggeskoene og så har du en tenke om at andre jogger jo på milavis. Så et par kilometer, det må jo gå fint. Og så fikk du 300 meter, så kjenner du at du vil dø. Men det er jo fordi at
Kroppen er ikke vant til bevegelsen som gjør at du får den følelsen. Men når du har jogget noen ganger, og du kommer deg av gården noen meter, så oppdager du at det føles jo faktisk ganske godt. Og fordi det føles så godt, så får du lyst til å gjøre det mer, og enda litt mer, og enda litt mer. Så ja, det er ubehagelig i begynnelsen, fordi da er det andre mekanismer som kommer inn, som skjelettet som gjerne ikke har vært i bruk, så lenge det knirker, musklene knirker,
Og når du da blir vant til det, så kommer endorfine. Og da blir du giret av å ha lyst på mer. Så det er jo derfor folk som jogger bare gjør mer og mer av det. For det smaker godt. God følelse. Ja, altså det er... Og noe av det beste i dette her er jo det at vi kan være på jakt etter disse hormonene. Ja, en skattejakt, rett og slett.
Ja, for vi kan gjøre aktive grep for å få disse, men vi kan også gå på noe som kalles glimmerskattejakt. Og glimmerskattejakt det handler jo om, ikke nødvendigvis at ok, nå må jeg få en joggesko, det handler om sånne bitte, bitte små ting. For vi vet at nervesystemet vårt det blir farget av all inputet det får.
Og hvis vi er inne i en depressiv periode, så farger vi nervesystemet litt depressivt. Er vi inne i en periode der vi er veldig mye redd og angstfyllt, så blir nervesystemet i en sånn uro-modus. Men hvis vi går på glimmerskatt i akt, så leider vi etter alle disse tingene som gir oss disse gode hormonene, men som også gir oss ro. Som gjør at nervesystemet også går inn i en litt sånn glad modus.
Og det synes jeg er utrolig fascinerende, at vi på en måte gjennom å gå på skattegjerning til de små tingene i hverdagen, så endrer vi nervesystemet sitt modus. Det kan ha så stor effekt bare det å, når du går deg en tur til butikken, legg merke til hva som er i omgivelsene dine. I mitt litt røskete bed nå.
så står det en blomst og den bare er nekt å gi seg så når jeg går forbi den så blir jeg litt ekstra glad for jeg bare, oh, han er en kjemper han kommer til å bruke under men han er en kjemper og dette lille i det jeg går forbi det glimmer det er følelsen av, spesielt vi som bor på Vestland jeg kan jo kjenne på den når det har regnet litt og du går ut og den der luften som er den er jo helt magisk å pøste av
Så bare det å ta seg et åndedrag og legge merke til det, det er jo ikke noe som krever veldig stor innsats, men det har allikevel stor effekt for at det glimmer. Så det er en oppmerksomhet vi må ha med oss da?
Rett og slett. Og det betyr ikke at du skal gå fra at du står opp til at du legger deg og leier deg etter alle de små tingene her som på en måte gjør godt å se på. Men at du innimellom skal ta deg selv i. Hvis jeg kikker på himmelen, så ser jeg noen festlige figurer. Hvis jeg har opp blikket rundt meg på kontoret, ja, men ok, hva jeg glimmer i denne settingen som gjør at jeg kjenner på at det var litt fint.
Ja, og så hvis vi får øvd oss litt på det, så kanskje det kommer mye mer naturlig. Altså hvis vi ikke er så i hermetegn gode på det da, så det der å gå ut på denne skattejekten da, gjør jo at vi får trent opp kanskje en oppmerksomhet til å legge lettere merke til det etter hvert da.
Absolutt. Jeg så et bilde av en venninne den ene dagen som hun hadde lagt ut. Og så ble jeg kjempeglad med en gang som jeg måtte sende en melding til henne. For de jordbærsokkene dine, de var helt magiske. Og hun bare, hæ? Jordbærsokker? Hvor så du det henne? Se bare på bildet du har lagt ut. Og hun bare, la du merke til hva sokker jeg hadde på meg? Og jeg bare, ja, ja, de lyste jo opp. Jeg ble jo så glad bare for å se på dem.
Ja, og så gjør du huoppmerksomhet også, og det er jo noe av det fineste jeg synes med glede, er jo at det smitter. Absolutt! Det er jo ikke på en måte en følelse som jeg bare eier alene, men jeg kan dele den, og jeg kan få den. Det er jo helt magisk, egentlig. Og så er det jo det at når jeg ga henne beskjed om dette glimaret som jeg fant med disse jordbærsokkene, så valgte jeg jo å dele gleden.
Men jeg valgte også å koble meg på et annet menneske. Ikke nødvendigvis noe som krevde med hud og hår, men bare en bitteliten konversasjon på Instagram faktisk, som gjorde at det var jeg koblet på, og det gjorde utrolig godt. Og hva er det som gjør da at hvis jeg smiler eller ler, eller du smiler eller ler, så skjønner jeg bare at jeg klarer bare ikke å la være, for jeg må også smile tilbake igjen.
Det er fordi at hjernen vår er utstyrt med noe som heter speilnevroner. Og speilnevronene de hjelper oss jo til å tune oss inn på andre mennesker. Som gjør at hvis du ser leidegud, så vil jeg også på en måte, ansiktet mitt vil tune seg inn. Jeg kan nesten bli litt leimig på dine fegner fordi at jeg kjenner sånn på de følelsene du utstråler.
Og på samme måte når du da er glad, så lyser jo du opp. Og da lyser mine speilnevroner seg opp og tenker, ah, så fint! Og så er det noe med også måten vi smiler på, påvirker også hvordan vi har det. Smil er faktisk et av de enkleste grepene for glede, synes jeg i hvert fall, å øve på, fordi at det koster oss ingenting, og det er lett tilgjengelig. Og vi kan smile når vi sitter alene i mørket, og så virker det likevel. For
Hjernen vår er designet for å reagere på smil, så den fyrer av både dopamin og serotonin når vi smiler. Men da må vi smile et ekte smil. Ikke et hyggelig og fint flyvertenesmil som gjør seg veldig fint på pelter, men et krøll fjesesmil. Der kråkethetene rundt øynene vises, og der hele ansiktet krøller seg nesten.
Da har du aktivert alle ansiktsmusklene dine. Vi har faktisk 80 stykker, 80 ansiktsmuskler som er med i et ordentlig smil. Og da sender det masse signaler til hjernen med en gang, som fyrer av disse gode stoffene, og som gjør at vi blir glad. Og et sånt smil, det kan vi jo øve på. Vi kan jo sjekke på bilder og sånn, hva slags smil har jeg egentlig? Ser jeg seg selv i speilet når jeg smiler? Er fjeset min, eller er det liksom munnen min? Og så kan du øve på å få med deg hele fjeset.
Jeg leste en studie på at det, jeg lurer på om det var i Japan, men der hadde de i hvert fall testet med å gå med en blyant og tygge biter på den for å tvinge opp noen av smilemusklene. Og da så de faktisk at det ga resultat på å senke stress. Så selv ikke ekte smil, for de skulle jo bare gå med den blyanten mellom tennene, så hadde det en effekt på humøret. Det er skikkelig kult, altså.
Jeg har en teori om at det kan gi glede på mange vis, fordi hvordan tullete føler du deg ikke da du går og byr på den der blyhanten? Ja, hvis alle på kontoret skal gå rundt sånn, så blir det lettere bare av det. Ja, det blir jo det, for da leker du jo i samme slengen, og leke er jo kjeldet til glede. Ja, det er det også. Hvordan skal vi klare å leke mer?
Vi må tulle oss litt mer, sant? Arne Næss, han var så opptatt av at når vi mennesker blir 30, så vil vi kjedelig, vi setter oss ned i en stol, og så bare sitter vi der og bekymrer oss over regninger og alt annet, enn hvordan skal vi ha det kjekt? Ja.
Så han var jo opptatt av at du skulle jo bare tenke og gjøre noe. Når du går, bare se på unger, hva gjør de? Da er det sånn, ikke tråk på strekene, eller det er golvet lave, eller sånn. De lager seg jo masse lek, nesten overalt. Og hva av det kan vi gjøre når vi er blitt voksne? Er det lov å hoppe i en putt etter det har regnet, selv om du er voksen? Og hvordan føles det egentlig? Føler du deg litt teite, litt usikker, likevel litt festlikt også?
Bare liksom å utforske hva gjorde jeg før når jeg lekte? Han hadde jo, han hadde bamser stående så rundt i stua si, som han hadde jævnlige samtaler med. Selv om han var blitt 90. Og inspirert av det så fikk jeg til jul av en venninne, hun har hekla en sånn frosk til meg. Så den står nå på en av mine hyller, som en sånn påminner om, husk å leke litt også. Ja.
Ja, og det, hva så gjør at vi, eller en del av oss i hvert fall, mister litt grep på den leken? Sånn som du sa at etter 30 så blir livet alvorlig, og ja, det får meg liksom litt over i hva som gjør oss den der antigleden da. Hva bremser tilgangen på den gleden? Ja.
Voksenlivet inneholder mange bekymringer. En kan jo forstå at lek gjerne ikke blir det som blir mest prioritert, fordi du skal ha taget for hovedet, og du skal ha penger til mat, og du skal følge opp unger hvis du har det. Har du en partner, skal den ha oppmerksomhet.
jobben krever det jobben krever, og så skal du jo helst drive på med noe på fritid, og trene bør du jo også, og så må du jo huske å være sosial, og så må du jo huske sånn. Det er så mange ting som stjeler fokuset. Og så trenger du ikke det å gjøre noe hvis det du holder på med er det du brenner for. Men ofte så lager man hverdager som inneholder veldig mye stress.
Mye tempo, mye krav, mye forventninger. Og så vet vi jo at stress er jo gift i forhold til glede. Det er vanskelig å kjenne på masse glede når en også er superstresset. Nærmest er det en som står og dirrer, og du går og legger deg og våkner dagen etterpå og tenker «Hm, traff jeg egentlig madrassen i natt?» Så noen ganger må du jo se på «Hva er mine hinder for glede?» For hvis jeg har en kalender som egentlig sakte, men sikkert tar liv av meg, så må jeg gjerne gjøre noe med kalenderen min først.
Gjør det mening? Jeg fikk et bilde av en hinderleipe med hesten og så hoppe over og bare hoppe over disse her hindene.
For der ligger gleden, sant? Ja, sant. Og søvn er jo også et sånt hint der, sant? Du vet jo hvordan du føler deg når du har sovet dårlig nok i nett, da, sant? Du blir jo ikke akkurat den lykkelige, glade, smilende versjonen. Da kommer jo den der kjipe. Jeg hadde en sånn dag i går, og da var ikke jeg en god samboer, for å si det sånn. Og det er så vanskelig, men det er så fint, det er jo at
Ja, så la jeg meg tidligere i går bare sørge for å lette rette for en god nettsøvn, og i dag føler jeg meg litt mer som meg selv igjen. Ja, det er så fint, men da må man på en måte også gi seg selv den muligheten til å ta tak i det. Så hvis en vet at søvn er vanskelig for meg, da må jeg gjerne jobbe litt med søvnen for å se om jeg kan få den på et bedre sted. Et
Et vanlig hinder for glede, det er gjerne ikke et med å tenke og øve. Men det er at veldig mange tenker at de ikke fortjener det. Som tenker at jo, glede det er noe jeg kan få når jeg har nådd et mål. Når jeg har gjort hele skulderbordet mållister mi, den som aldri tar slutt, sånn at jeg faktisk aldri kommer i mål. Eller når jeg ble pensjonist.
det er liksom en sånn utsatt greie når jeg er opptatt av alle andre i glas så kan jeg også kanskje fortjene å være glad gjerne ikke det en gang når alle andre er glad, da er jeg glad det er ikke det at da kan jeg få lov til å gjøre noe for meg selv som gir meg, nei nei når alle andre har det bra, da har jeg det bra også er jo det veldig generøst og fint når en er opptatt av å gjøre andre glad bidragsevne er jo en kjelte til glede
Men av og til trenger man også å tenke på hva som gjør meg glad, og hvorfor fortjener jeg glede? Det som minner seg selv på at en menneske på like linje, og hvis jeg unner andre være glad, hvordan skal jeg få til å unne meg selv det samme? Hvorfor er det så vanskelig for mange? Mange er jo vokst opp med at sette ble du kun når du presterte. Og da blir det jo koblet til glede at når jeg er flink,
Da kan jeg få lov til å få ros og skrøyt og bli sett av den gode følelsen som barn som handler om glede. Og så tar vi det med oss inn i voksenlivet. At det er først når jeg har vært flink, når jeg har prestert nok, da kanskje jeg kan få lov til å fortjene glede. Men så er vi jo skrødt sammen sånn at den der lista for hva tider vi har vært flinke nok, den legger vi alltid veldig høyt, i hvert fall i møte med oss selv.
Da blir det vanskelig å noe annet. Det blir vanskelig å si til seg selv om kvelden: "I dag har jeg virkelig hatt en god dag. Jeg har stått på det jeg har gjort det jeg skal." "Nå lurer jeg på om jeg skal gi meg selv en dose glede." Det er ikke det folk tenker når dagens gjøremål føles ferdig. Da setter du deg ned i sofaen og kikker rundt i stua og tenker: "Jeg har ikke støvsugt, det glemte jeg jo." "Jeg burde jo satt på en maskin med klær." "Har jeg egentlig gjort klare matpakker til i morgen?" "Hvordan legger jeg an med dette her?"
Og så til slutt så bare kollapser du i sofaen, og så beider litt Netflix bare for å slå i hele tiden før jeg skal få lov til å legge meg. Så da forsvinner gleden på en måte at jeg ikke fortjener det, jeg har ikke vært flink nok, jeg har ikke gjort alt jeg burde, og så blir gleden sånn en fjern en eller annen gangsting. Det skjønner jeg meg igjen i. Så det vet jeg jo mange gjør også, og jeg ser mange av de som kommer til behandling hos meg er jo ofte
Hvis jeg spør hva som gjør deg glad, så ser jeg hvor mange er i blikket, og de er så slitne. De har ikke tak på det, de har ikke peiling. Og det viser gjerne hvor lenge siden en kjente på det. Og gjerne noen ganger har jeg spurt hva tid var du sist glad, eller hvor tid lo du sist? Jeg vet ikke. Det må vi jo gjøre noe med. Det er derfor jeg synes det er viktig å prate om, for det er et glede, det som også er med og gir oss
Et godt liv. Det er jo det som gir oss kraft. Glede er jo kjelten til livsglede. En kan gjerne tenke at, hvorfor skriver du ikke bare i boken om livsglede? Jo, fordi livsgleden må på en måte gjøre oss fortjente på en vis. Vi må gjøre ting som gjør oss godt. For når vi gjør det, så bygger vi livsglede. Og glede er på en måte byggesteinene i det.
Så når jeg gjør ting som gir meg gode følelser, som gjør at jeg har det bra, som gjør at jeg føler meg bra, så bygger jeg også et godt liv for meg selv. Og så vet man jo også at de som våger det, de som våger å tenke prosjektlede, de som våger å tenke «Åja, jeg skal få lov til å ha mitt prosjekt», de blir rausere mennesker. En tenker gjerne at «Nei, nei, men hvis jeg bare har fokus på hverandre glad, at det er da jeg virkelig er rauset».
Men så vet man at nei, hvis du har lyst å bli enda røsere, så må du faktisk begynne med deg selv først. For det er bivirkningen av å gjøre deg selv glad og bygge din egen livsglede til at du blir et bedre medmenneske. Her er det et argument som er godt, som vil funke for mange som tenker at de ikke fortjener det selv. For det er jo hvordan hjernene skrudd sammen, hva er det som treffes og gjør at det
Dette har jeg lyst til å være med på. Det har jeg også lyst til å være med på prosjekt glede. Så er dette her tilgangen på glede, er det medfødt? Hva påvirker det som gjør det helt tydelig å se at noen har mer tilgang på glede enn andre? Hva gjør at det er en forskjell her?
Positiv psykologi har laget en formel for glede, på hvordan vi skal forstå hva det består av. Første punkt i formelen er biologi. Det vi vet er at det ligger noe i arvet. Vi får med oss litt humøret til foreldrene våre. Hvis vi har foreldre som går rundt og er jevnt over mye glad, så har vi akkurat et litt gladere nervesystem fra begynnelsen av.
Hvis du har litt mollefunkne foreldre, så ok, da kommer du med et litt mer mollefunkent biologisk utgangspunkt, så det heter så fint. Men det betyr jo ikke at du da på en måte bare kan gi opp, fordi at foreldrene mine var mollefunkne, besteforeldrene mine, oldeforeldre, så da er jo mitt liv skapt for å være det samme, sant? Fordi at det er to faktorer til, og de er påvirkbare. Mhm.
Det første er livsbetingelsene våre. Ja, de er påvirkbare, men de føles av og til som om de ikke er det. For der ligger de store tingene, der ligger rammene våre, der er tak over hovedet, der er økonomi, der er jobb, der er helse. Sånne ting som de gjerne føler som at vi ikke kan gjøre noe med. Men så vet vi jo at hvis jeg bor et sted som vi ikke har det bra, skal vi da bo her eller skal vi flytte?
Hvis økonomien min halter, hvis jeg gjør en grunnig gjennomgang i økonomien, er jeg helt sikker på at det ikke er noe jeg kan gjøre for å gjøre justeringer. Hvis jeg er i en jobb som suger livet ut av meg, hvor lenge skal jeg bli i håpet om at jobben kommer til å endre seg før jeg tenker «skal jeg sjekke stillingsannonsen på Finn?» Blir du kronisk syk, for eksempel, så kan du føle at «det kan jeg jo ikke gjøre noe med».
Men du kan gjøre noe med hvordan du skal velge å leve med at du har blitt kronisk syk. Så vi kan drukne i sykdom, eller vi kan leve med sykdom. Men det betyr ikke at det er lett. Det krever ganske mye innsats hvis en skal gjøre noe med livsbetingelsene, for dette er så store ting. Men de er påvirkbare. Det letteste punktet i formelen er det siste, som heter valgfri aktiviteter.
Så vi er alle de ytrene valgene vi kan ta for oss selv hver eneste dag som fører oss mot mer glede.
Og jeg elsker den delen av formelen. Jeg elsker at vi kan ta et aktivt valg for å skape oss selv mer glede. Vi kan bestemme oss for at i dag skal jeg gi meg en nydelig cocktail av disse superkreftene. Fordi at i dag så våkner jeg opp og synes at natter har vært pyt og når dagen kommer til å bli drit og det er høst og det er pøsregn og det er mørkt, så jeg skal jammen gi meg en god dose glede.
Hvis man våkner opp en morgen og bare tenker at dette blir en drittdag, hva kan vi gjøre for å snutte? Gi meg noen eksempler. Da ville jeg begynt med det der smilet der du ligger for deg selv. Jeg ville tvunget meg selv til å smile til denne dumme taket, dumme seng og bare begynne allerede der.
og så vil jeg ha tenkt å gjøre noe ok, når jeg har en sånn dag hva klær skal jeg ha på meg er det liksom sleten joggebukse dag, er det morgenkåpe dag eller skal jeg kle på meg litt glede skal jeg tenke, ok, hva er de gladeste plaggene jeg har
Og glad i plagg, det kan være noe av det fineste jeg har, som gjør at det var en onsdag, jeg skulle gjerne ha ingenting i dag, men den der ballkjolen fra 9. klasse, den skal jeg trø meg opp igjen. Den er glad jeg aldri har holdt, for den ble jeg mobba for en år. Så nå lover jeg.
eller jeg skulle hatt den, det hadde vært moro ja, sant eller er det på en måte å ta på seg det mest fargerike en har, for vi vet at farger gjør jo noe med hvordan vi har det og vi vet at måten vi kler oss på kan gi oss en dopaminbombe som gjør at vi blir glad i det øyeblikket vi ser oss selv i speilet så bare der kan vi starte med å gjøre enkle grep for mer glede
Og så kan du jo rigge stua di, slik at du vet at når du kommer inn i stua, så blir du litt glad også. Til min store fortvilse oppdaget jeg at jeg har en grå og hvide stua. Han er fin, altså jeg liker han, det er ikke det. Men der er jo ingen glede i grått og hvitt. For hjernen vår er ikke designet for å reagere på det. Han kan synes det er pent, men du får ingen cocktail av superkrefter.
De fargene som gir oss det, det er gult, oransje, rosa og rødt. Og de gir det bare kraft av å se på de. Så det jeg måtte gjøre da når jeg oppdaget denne grå stuen min, det var at jeg freste på IKEA, og så fant jeg altså de mest fargerige putene som var, gul og rosa og oransje, og har fylt opp sofaen med dette. Åh, så bra! Og det endret hele stemningen i stuen min.
Ja, det var en engangsinvestering, men så gjør de jobben bare i kraft av at putene står der. Og det er ganske fantastisk at hjernen vår på en måte er designet til å reagere sånn. I Albania, det synes jeg er så fascinerende. I Tirana, det er et veldig fattig land, og det var veldig nedslitt, dårlig stemning, folk tok veldig lite vare på byen, søppel fløyt, og det var mye greier.
Også fikk de en ny ordfører, og han ordføren var veldig opptatt av dette med farger. Så han begynte i den mest nedslitte bydelen med at kommunarbeiderne malte husene i disse fargene. Og det de da så, det var at gata for gata så begynte folk å bry seg mer, de tok mer vare på områdene sine, de begynte å rydde, da ble det mye bedre stemning, og utflytningstallene fra Tirana endret seg til å bli innflytningstall.
Så hvis du reiser der på besøk, bare googla, det er altså de tøffeste husene og veggene, og det er fargere for alt. Du blir liksom bare glad av å se på det. Fantastisk! Farger i praksis. Jeg hadde kommet inn en inleskjel i dette her, og tenkt, la oss teste ut det. Så jeg er ekstra glad i farger da. Og så har det den effekten at det ender seg fra utflyttet tall til innflyttet tall. Ja.
Ja, det må vi jo bruke mer av. Tenk på i skoler og på sykehus, det der at det er helt hvide vegger. Jeg skjønner at det skal være skaper ro og sånn, men når vi vet også at når kroppen er i en tilstand av glede, så har vi jo også mer tilgang på det parasympatiske delen av nervesystemet der
Bedre munnforsvar, mer ro, bedre fordøyelse, alt dette som kommer inn i det. Og at det kan brukes så enkelt som farger, det er helt fantastisk. Borte i USA har de begynt å dekorere skolene på innsiden av disse fargene. Til nå har de endret 400 skoler, og de ser at læringsmiljøet blir helt annerledes.
Så det har vi litt å gå på, altså. Der vi er litt vel grå og hvite, så skal vi hente inn farger. Og spesielt nå om høsten, når fargene litt forsvinner på utsiden, og vi har en tendens til å trekke oss inn i vår lille hule og inn i isolasjonen, så er det i hvert fall ekstra viktig at vi omgir oss med farger i vår egen hule. Ja, og da...
Litt som du sier, det trenger ikke være at du må gå nå og male hele stua rød. Og det er det ikke gjerne alle som har lyst til. Men jeg puter med et eller annet som bare gjør at vi av synene oppfatter gjerne og ser oss tilgang på noe. Vi er så fantastisk sammensatt. Og nå nevner du jo høsten, sant? Og det er jo akkurat de fargene som kommer på trærne nå på høsten før løvefallet fra er jo disse fargene.
Ja, og jeg vet jo selv, når jeg ser et gult tre, jeg vet ikke hvor mange tusen bilder jeg har på mobilen av de der gule treene, for jeg bare, å, de er så fine! Og det er jo fordi vi automatisk trekker mot det, og gul er jo den fargen vi blir mest glad av. Ja, det er den mest kraftfulle av disse, den bør vi ha ekstra mye av rundt oss.
Og det er jo forsker på dette med farger også, fordi at en vet at det lønner seg, så det er jo derfor McDonalds har gule M for eksempel. Det er jo fordi at hjernen dras mot den fargen, for den fargen gjør oss glad. Jeg skjønner at du har skrevet en bok som gjør at du har lyst til å spre glede i nettet, og det synes jeg er så fantastisk å bare...
Ja, du så lytte nå. Start med å se rundt. Jeg ser det nå i de fergene. For det er litt sånn det der bunnet oppdager. Og den skattejekten som du snakker om. Og der sa jeg i introduksjonen at glade mennesker, de er ofte sunnere, tar bedre valg, til og med har lavere blodtrykk.
Hvordan påvirker dette med glede helse vår på andre måter? Det var et vanskelig spørsmål når du allerede hadde ramst opp en del av det. Hvorfor gjør det det da? På ett vis sier du seg selv at hvis jeg har det bedre, så har jeg det bedre. Jeg blir rausere, jeg blir mer medfølgende, jeg blir lettere sosial, kommer mer i kontakt med andre mennesker.
Jeg følges av opplevelser, fordi når jeg går ut og jakter på glede, så gjør jeg gjerne ting som jeg gjerne vanligvis ikke ville gjort. Som også gjør noe med hvordan jeg har det. Vi vet jo at nysgjerrige mennesker lever lenger fordi de bruker hjernen mer. Nysgjerrighet fremmer glede. Det å gjøre nye ting er jo spennende, nettopp fordi det gir oss glede. Da holder vi både nervesystemet og hjernen i gang.
Og så vet man at glade mennesker ofte er mer sosiale, og vi vet at hva er den enkeltfaktoren som påvirker levetid mest? Jo, det er relasjonene våre. Så det er mange gode bieffekter i det. Vi vet jo at jogging også gir oss bedre helse. Ikke nødvendigvis lengre levetid, men bedre helse mens vi er her. Så den der euforien den får, den har jo en effekt utover akkurat at du blir glad der og da.
Så det er mange sånne positive helseeffekter ved det. Men vet du at naturen er kjeld til glede. Og naturen er kjeld til glede bare i kraft av at den er der. Den stiller ingen krav. Du må ikke springe ultramarathon i fjellene for at fjellene skal virke. Du kan bare gå rett ut forbi, sette deg ned på en grønn plen, og så er du der. Det er å sette seg på terassen og høre på foklene som synger.
Det er å ta en tur i skogen og bare sitte på en stupe inne blant tre nå. Eller det er å ta en tur til havet. Havet har en egen effekt på oss som gjør at når vi sitter med havet så kjenner vi på glede, men vi kjenner også på en egen ro i havet. Det er liksom hele systemet vårt finner en egen ro i havets bevegelser.
Og når man måler aktivitet på innsiden, så ser vi at det tilsvarer det samme som de som sitter i dyp meditasjon. Så rolig blir man av havet. Så noen ting gir oss utrolig mye godt bare i kraft av at det er der. Vi må bare oppsøke det. Ja, og da tenker jeg at det som gjerne blokkerer mest tilgang på det er jo stress. Som er en av de største utfordringene for mange mennesker.
Så det å gjøre ting som du sier, gå i naturen, senke stress, som da også lettere gjørs tilgang på disse her deilige hormonene som gjørs tilgang på de gode følelsene. Så natur, lytte til natur, oppmerksomhet, være til stede, hva andre ting?
Akkurat når jeg var dredd med, skal jeg fortelle om fotballsupporterne, eller skal jeg si at folk må ha sex? Hva vil du ha, Anette? Vil du ha både og? Først tenkte jeg, nei takk, ingen av delene. Jeg har akkurat operert Anette, så jeg må vente en stund. Så det var der mine tanker var når jeg delte. Alt for mye følte jeg.
Men begynn med disse fotballsupporterne du. Jo, fordi at jeg var på en tur i Hamar, og så skulle vi holde oss foran om kvelden, så tenkte jeg ok, da legger jeg og slapper av litt på hotellrommet i forkant. Finner roen liksom. Og så var det et sykt leven ut forbi. Og jeg bare, hva er det som skjer?
Og da var det jo da Vålrenga-bussen som var kommet med spillerne, og da sto mange hundre mennesker på torget i Hamar og sang og hoppet opp og ned, og det var pyro og fyrverkeri og det ene og det andre. Og de sto i to timer! Og jeg greide jo ikke å hvile, jeg ble siddende og siddende under vinduet, jeg var helt fascinert, jeg følte bare, hva er dette for noe? Det var jo magisk å se på, for det smittet jo.
Og så når de reiste opp til stadion, så tenkte jeg ok, nå blir det litt ro. Det ble ikke det, for fire sekunder etterpå så kom det et 17. mai-tog, og da var det hamkamsupporterne som skulle opp til stadion. Så da var det en ny runde med jubling i fellesskap og pyro og alt, ja det var så mye fektere greier.
Og så ble jeg så fascinert over dette, for jeg har aldri vært en sånn. Jeg er ikke en sånn som besvimer foran artister, og ikke står og jubler når vikings spiller. Det kunne jeg legger etterpå noe annet. Så jeg tenkte på, er de født med en sånn biologisk greie som gjør at de bare får til dette, eller hva er det for noe? Og er det bra for dem, eller er det en sekt som det ikke er så bra for? Og så viser jo forskning at
De er litt gladere enn oss andre. Ikke biologisk, men fordi de lar seg rive med. Fordi de tillater seg å bare gå inn i jubelen og heie og leve seg inn og bare være i det. Så egentlig har vi godt av å være litt fotballsupporter i alle. Finne noe som «hva kan jeg heie på?» «Hva kan jeg bli engasjert i?» Og så rett og slett hive seg litt med.
Fordi at, sånn som vi snakket om tidligere, ting smitter. Speilnevronene våre er aktive, gledesmitte, engasjementsmitte. Så bare det å stå inn i den der flokken som står og hopper opp og ned og synger på disse vålringarsangene, så hadde du blitt glad av det. Selvfølgelig vil andre brandsupporter og sånn ikke være enige, men 12. mann har det veldig fint der de står til også.
Og jeg har jo merket selv etter hun yngste begynte på håndball, at jeg tar meg selv i å bli veldig engasjert. Og jeg blir sånn, heia, heia, heia! Og det er kjempegøy å la seg gripe med. Så enten det er på en sporslig arena, eller det er på en annen arena. Øv på å la deg gripe med. Jeg var på stand-up med Are Kalve, han er en av de beste, synes jeg.
Så hadde jeg bestemt meg for at nå skal jeg la meg rive av med. Så jeg skal le altså så høyt og fritt som kroppen min har lyst til. Og det gjorde jeg. Det var en helt magisk time. Og så sier man etterpå, så sier han, jeg skjønner at du har kost deg, men neste gang kanskje vi ikke skal sitte på sider hverandre. Ja, og da kommer du litt inn på det også med at vi føler at vi ikke skal rives med
For å ikke være så engasjert. Den eldste min har begynt på fotball nå, og var med på første turnering. Og jeg gleder meg til å drive med i en sånn heiing. Det har jeg grevet mye på fra håndballen selv.
og synes det er litt sånn boble litt. Og så er det ingen andre som er sånn, å nei, de har ikke lov å heie når de er så små. Altså så har vi bunnet sånne regler med, vi skal sikkert heie på begge lag nå når de er så små, sånn at de skal ikke telle. Så bunnte jeg sånn, jeg må prøve å skjerpe meg, og så var jeg sånn, egentlig inni meg. Men ingen andre gjorde det, sant? Så det er jo noe som blokkerer gleden vår, er jo det der med
At vi har et sett med samfunnsregler gjennom oss som kanskje er sagt høyt eller usagt. At ikke gjør så mye ut av deg, eller ikke tar så mye plass, eller må ikke lov å glede deg så mye, for her skal vi sitte og oppføre oss litt.
Og da ligger jo alltid sånne forventninger i lufta. Men som du sier, vi vet jo ikke om de er avklart eller ikke. Vi vet jo ikke om de andre også står og jubler på innsiden. Det er bare ingen som tør, fordi hvem skal være den første som våger? Hvem skal være den som bryter det der tredjevårsmønsteret, den der slapp i lenestolen, der jeg bare liksom jubler likevel? Og det smitter jo, så hvis du tør å være den første, tør å slippe deg litt løst, så lover jeg at de andre kommer etter.
For det er viktig å tørre å slippe seg litt løs. Du har det mye kjekkere da. Og så er det det at det var ingen andre konserthus som klagde på meg. Det var bare mann som var litt festlige på mine vegne. Som gjør at jeg hadde en mye kjekkere opplevelse. Og forhåpentligvis kanskje lettere min smitta over på noen andre. Som gjorde at Are Kalve hadde titenes kveld. For det er aldri noen som har lett så nøye, så da.
Åh, deilig. Ja, slett det litt løst. Ikke hold det inne. Jeg er veldig fan av den, sånn er du i podcasten med Harald Eier og Nils Brenna, de har jo sånne personlighetstyper, og der går de litt inn på sånn, om du er en person som lett klapper og hopper av glede, eller om du er den som humrer litt inni deg. For vi har litt ulike måter å kjenne på og vise glede også.
Og det synes jeg også er interessant, for jeg er nok i visse situasjoner lett lar meg grive meg, men så ser du andre som har litt sånn, du ser de bare sitte og humre, og så kan nok de ha en like god opplevelse av glede som jeg, bare at vi har ulikt kroppslig uttrykk også. Ja, og så har vi jo ulike bakgrunner, sant? Noen kommer gjerne fra et hjem der glede var lov, og fikk lov å ta stor plass, mens andre kommer fra et sted der
følelser, det var ikke noe vi brukte tid på vi fikk gjerne beskjed om at vi måtte roe oss ned og må ikke ta så mye plass og må ikke være så mye glad det er jo ikke alle som kommer fra et sted der følelser er tålt og da kan det i hvert fall i begynnelsen føles litt vanskelig å skal slippe følelser løs og hva skjer hvis jeg slipper de løs tar de helt av da, eller hva skjer, plutselig så hvis jeg heier pytter litt så blir hudet rann rabiat av mor og så springer jeg rundt og rundt banen og tar helt av, sant
Vi kan av og til ha noen katastrofetanker knyttet til hva hvis jeg slipper følelsene mine løs? Og så vet vi at følelser pendler. Det er ikke sånne som er i evigheter. De er innom de. Så det å tillate seg å svinge innom glede, det er kjempelurt. For pendelen vil svinge. Man har et helt hav av andre følelser som også skal få lov til å ta plass. Så det å la oss selv få lov til å nyte av gleden når han er der, og gjerne ta han litt ekstra ut av og til også.
og så vil det jo være enklere å ha de vonde følelsene når vi får lov å svinge ut av det og inn i noe glede før hjernen skal tilbake igjen i noe som er krevende det vil hjelpe å bare klare å leve livet mer på et vis da
Jeg synes det er en veldig fin trøst når ting gjør vondt og er vanskelig. At jeg vet at jeg ikke skal være i denne følelsen for alltid. At følelser er mye mer kortvarige enn vi tror. Men det betyr ikke at de minutter vi er innom gjør ekstremt vondt, for det kan de gjøre. Men det betyr også at de minutter vi er innom gode følelser kan gjøre ekstremt godt.
Så det å tillate seg selv at pendelen vil svinge, og noen ganger er vi lengre innom, noen ganger bare så vidt innom. Men at vi tar med oss alle de gode svingningene som er. Men apropos det å tillate seg, for vi er jo litt forsiktige i Norge. Vi skal ikke være til bry, vi skal ikke ta plass, vi har jenteloven, vi skal ikke tro du er noe. Men det gjør jo også at vi av og til kan bli litt forknutt. Og da hindrer vi jo vår egen glede.
Så det å jobbe med fokus på pust, fokus på avspenning, på å finne ro, er jo også lurt hvis du skal jobbe med prosjektlede. Sånn at du får hele kroppen med på det. Jeg regner med du er enig i det. Ja, ja, jeg er kjempeenig. Og det er så fint at du sier det, for det er vanskeligere å få tak i disse gode følelsene
i en for travel hverdag i for høyt stress det er ikke som bare går glipp av det da selv om det kanskje er noen ja ja, et barn da som står og er kjempeløyen men når jeg er så travel at jeg også må lage mat og matpakke og var det tøy og glemte å sette på en maskin så går jeg glipp av disse øyeblikkene også så bare det å
gjør ting i et roligere tempo, senker rytmen litt, så plutselig, oi, der var det noe skikkelig fint som skjedde. Ja, og vi snakker jo ofte om det å ha gode relasjoner, å være sosiale, at mennesker er medisin, men vi skal også huske på at det å være alene, det er også kjeldet til glede. Og nå mener jeg ikke den der den ensomme er alene, for den er ikke kjeldet til glede, den er giftig, ikke?
Men noen ganger skal vi gi oss selv tid til å bare være alene med oss selv, med våre egne tanker, i fred og ro. For ofte er det så mye gjøremål og så mye greier at det ikke er plass til vårt eget hodet og våre egne følelser. Så vi går glipp av viktig informasjon. Så det er også viktig å gi seg selv litt tid til å være alene. Det er fint at du påpeker fordi at
Vi har snakket om hvor viktig sosiale relasjoner er i podcasten mange ganger, og det er noen som sitter bagmelding på det at det ble jeg så sliten av. For meg er det så viktig å være alene. Hvorfor snakker dere så mye om det? Derfor er jeg glad for at du tar det opp. Det er litt som du sier, ensomheten er det største risiko for tidlig død.
Men det er ensomheten. Det å være i sitt eget selskap, det kan gi masse ro og glede det. Det er det det kan. Og så må en på en måte tenke, snakker jeg om forskjellen på introvert og ekstrovert, eller snakker jeg om viktigheten av å være alene?
For når noen kjenner på at folk snakker så mye om dette med andre mennesker, men jeg trenger jo også alenetid for å lade. Det er jo helt rett. En introvert blir på en måte, det sosiale batteriet blir fortere brukt opp. Så en ekstrovert kan være i det sosiale i time til time til time. Og da må man på en måte ta hensyn til hva er min passe dose sosial mengde. Men både den introverte og den ekstroverte trenger alenetid.
Som også på en måte skiller på ladetid og alenetid. For ofte har jeg vært sosialstreng og ladet, men det er ikke nødvendigvis det samme som nå skal jeg bare være med meg selv litt. Nei, og jeg liker litt det der ordet om å rekalibrere, altså rekalibrere nervesystemet litt, og bare finjustere det litt inn, og bare sjekke med seg selv at hva trenger jeg nå? For blant folk så er det lett å koble seg på andres behov, men bare være litt sånn
hva trenger jeg? Jeg trenger å være litt her. Nei, nå ønsker jeg å være med noen andre. Det er der å gi tilgang på å kjenne etter hva er godt for meg akkurat nå. Og så vet jeg at mange synes det er skummelt, for hvis jeg kjenner etter hvordan jeg egentlig har det, kan det jo være jeg oppdager mye som jeg faktisk må ta tak i, og det har jeg ikke tid til. Det går jo ikke. Det kan være ubehagelig og overveldende. Som gjør at jeg tror jeg hopper over det grepet der.
Men samtidig er det jo sånn at hvis vi ikke kjenner etter, så får vi heller aldri gitt oss selv det vi trenger. For kroppens signaler er jo veivisere. Vi må bare huske å se hva vei de peger. Ja, og nå så får jeg meg en pinne med masse skilt på som viser i alle slags retninger. Men hvis en da har et større skilt overordnet, så er det stort glede på å skikke litt ut den veien
Og tenker, hva gir meg glede? Hva kan jeg gjøre for å skape mer glede i mitt liv? Jeg anbefaler jo alle å lage en sånn oversikt over hva er mitt gledelige påfølg som jeg skal gjøre litt av hver eneste dag. Sånn at en vet at før jeg legger meg så skal jeg ha gått innom den liste og sjekket hva har jeg egentlig gjort?
Hvis jeg oppdager at jeg ikke har gjort noe i dag som handler om glede, hva av det på listet min er sånn som er raskt, lett tilgjengelig, krever ikke så mange kalorier, så det kan jeg gjøre før jeg legger meg nå. For da skjer noe med hele nervesystemet og hvordan vi har det når vi gir oss selv litt gledelig påfyll hver eneste dag.
Så selv om ikke du rakk mer enn favorittsangen din før du gikk og la deg, det var tre og et halvt minutt der du gjorde noe med ditt eget nervesystem, der du ga deg selv et gledelig påfølg før du gikk og la deg. Og det forandrer hvordan du går inn i søvnen, det gjør noe med natteri, og det gjør noe med dagen etterpå. Ja, avslutter dagen med det, og så må jeg tenke litt på hva jeg kan gjøre som gjør meg glad i dag. Og det begynner jo i kleskapet. Ja,
Og der er det litt sånn, hvis de ikke ønsker å gå med et fullt rødt, oransje eller gult antrek, litt sånn suveninner de da. Har på noen sånne festlige sokker. Eller kanskje to ulike til og med. Eller et eller annet som ingen ser, men bare du ser, som bare er litt sånn lekent da. Jeg har en kollega, ei kollega heter det, og hun hver morgen lir meg sånne lide gullstjerner på kinnet. Ja.
og jeg blir like glad hver gang jeg ser henne og du går med det hele dagen? ja, ja, ja, det er fantastisk det er ikke noe som tar masse fokus og som lyser fra fire mils av, det er en bittelite gullstjerne, så når du kommer nær så er det bare sånn, gøy, gøy så det er ikke alltid de styrte tingene jeg har litt sånn jentelove Norge at vi skal ikke skille oss ut ikke ta noen plass, jeg tror da jeg har bodd et år i USA, en grunn for at jeg likte å bo der var jo for det at
Der var det sånn du så noen stå opp og hadde lyst på lilla hår og en klovne bukser og noen boots og en skinnvest. Hadde du lyst til å ha på deg den dagen så gjorde du det. Og så var det helt topp det. Og hadde noen kommet her så hadde vi tenkt åja du må jo legges inn for at du skiller deg alt for mye ut i de grå, brune og svarte klærne. Så litt det der å leke seg litt mer da.
Og så gir det seg selv litt variasjon. For glede, som alle andre ting, er jo vanedyr. Så hvis du gjør det samme grepet om igjen og om igjen, så vender hjernen seg til det. Og da har det ikke like stor effekt. Så derfor trenger vi å lage oss et utvalg av ting som jeg har lyst til å gjøre. Sånn at jeg kan bytte litt på det. Ja, og kanskje gå en annen vei til jobb en dag, eller gå baglengs eller sylengs, eller et eller annet.
Ja, og så tenker jeg at hvis jeg har en glad genser, ja, men ok, kanskje jeg skal ha en glad genser til, slik at jeg kan veksle litt mellom de. Veksle med hva jeg gjør for å gi meg selv gledelig påfølg. Tenk at, ok, i dag skal jeg tenne et sted rinlys til morgenkaffe igjen, og skal bare sitte helt i ro her. Eller nei, i dag skal jeg ta med meg morgenkaffe igjen ut på terassen, selv om det er litt kaldt, jeg tar med meg en god jakke, og så skal jeg sitte ute litt i friske luft mens jeg drikker kaffe igjen.
Eller kanskje i dag skal jeg drikke kaffe innenfor om det mest fargerige bildet jeg har i huset. Som gjør at det bare små variasjoner med kaffekoppen gjør at hjernen ikke på en måte mister gleden av morgenkaffe igjen. Ja, og en gøy kopp eller noe annet. Da ser jeg at jeg ofte tar den samme koppen og sier at jeg ikke har lyst på en av de andre. Så legger jeg merke til en blerf av en gledig del av kaffen.
Det er faktisk et veldig lurt grep det, Anette, å velge den fineste koppen eller det fineste glasset. Veldig mange har et skap med de fineste tingene i, som er svaret til spesielle anledninger. Som er da, hva er det? Det er en gang i år du drar fram finservice og de fine glassene. Men hvis du flytter de inn på kjøkkenet, og så blir det hverdagsglassene, fordi hvorfor skal jeg ikke drikke...
t-en min i den fineste koppen? Hvorfor skal jeg ikke ha cola i et sjampanjeglass? Hvorfor skal jeg ikke spise med den fineste tallerkenen jeg har? For det er jo en måte å skape glede rundt seg på, for da lager jeg en helt annen stemning enn standard melkeglasset og den vanlige svarte kaffekoppen som jeg alltid drar med meg. Den gir lite i forhold til det å velge det fineste jeg har. Det gir en egen...
Det gir en helt egen følelse. Ja, du som lytter nå, så gjør det. Ta frem det fineste du har, og bruk det innimellom. Og så synes jeg en ting som også er så fantastisk med glede, det er at for eksempel hvis jeg har lagt meg å skjønne hva dag har vært en krevende dag, så kan jeg tenke på noe som har gjort meg glad en annen gang, og så kan det være med å gjøre meg glad nå.
vi kan minne på det det er kjempefint fint ord jeg har ikke hørt sånn sagt høyt før det likte jeg
Jeg synes det er et nyttelikt ord. Jeg vet ikke om det finnes, men jeg bruker det i foredragen min også. Viktigheten av å minne på det. Ja, for å være litt i de gode minnene. Ja, for når du har en svart dag, så er hjernen farget av et mørkt filter, og da tror han jo at han vet at livet bare er miserabelt alt det har vært. Men hvis du minner på det da ...
Så hjelper du gjerne ut av filteret. Hjelper gjerne til å si at, nei, jeg hadde jo en kjempefin opplevelse i går. Og for ikke snakke om den opplevelsen jeg hadde for to uker siden, den var fin den. Og så bare i det du er i disse minnene, så har du skrudd av det negative filteret, og det blir lettere også å se dagens glimmer. Jeg tenker at det er også hårdere. Og jeg har en sånn drøm nå, Janette, at
Nå har jeg barn i barnehage og på skole nå, og da er det ulike prosjekter med kroppen vår, familien min. Men jeg vil at de skal gå inn og ha prosjektglede inn i skole og barnehage. Og så ønsker jeg også ut på arbeidsplasser, for vi vet jo at når mennesker kjenner på mer glede, så har de bedre konstruksjon, hukommelse, styrke kognitiv ferdigheter.
bedre arbeidsmiljø økt kapasitet for arbeid så mye bra som kommer med dette her så er du en arbeidsgiver nå som bryr deg om de ansatte eller bryr deg mest om økonomiske resultater så sett meg i gang et sånt prosjekt ja for glede skaper enormt mye og vi kraft og energi i glede det er det
Og så er det viktig å huske på at vi skal gi oss selv lov til det, for da går vi frem som gode eksempler. Når ungene våre er litt usikre på om de har lov å slippe seg løst, og om de har lov å kjenne på glede, ja, tillate. Og hjelp dem til å se at glede er et valg. Det er ikke noe som noen fikk masse av, og du fikk ingenting av. Du kan velge glede hver eneste dag. Og du kan hjelpe dem rundt deg til å se at det kan de også. Ja, ja.
Nå har vi snakket om mye, og vi kunne snakket om mye, mye mer. Jeg blir så glad av denne boken fordi jeg håper at den kunnskapen med å skjønne hvorfor dette er viktig for helse vår, for livet vårt, for alle rundt oss som vi bryr oss om, så det er lettere å ta valg som gjør at vi skaper mer glede.
For hver og en av oss fortjener så mye glede i livene våre. Jeg kom til å tenke på, for jeg har jo en del testlesere av denne boka. En god gjeng fagfolk, og også en god gjeng med folk som bare er litt nysgjerrige på dette her med glede. Og den ene tilbakemeldingen jeg fikk, den ble jeg altså så glad av. Kan jeg få lov til å lese den nå? Ja, takk.
Jeg møtte meg selv i dør og her altså. Hilsen pessimisten med arbeidstitel, ekstremt seriøs realist, som nok har gått av å høre at glede ikke bare er tull og fjas for de som tar lett på ting, men at glede er livsnødvendige greier. Ståpels. Var ikke den fin? Den var skikkelig fin. For det er at det er mange som tenker at
slutt å tull at livet er så alvorlig og seriøst vi må prestere så den beskrivelsen der det er akkurat det som er fordi at de som har det lett tilgjengelig der er det nesten bare sånn så skaper han glede men den der pessimisten som skal prestere at den også forstår at dette her er viktig det er så godt for deg det er ikke bare tull og fjass det er så mye mye mer enn det
Så kanskje den personen også begynner da å slippe opp disse her og gjøre tilgang på det og vil skjønne da at livet er litt lettere å leve når man gjør mer ting som gjør oss glad. Jeg tror at alle som tør å hive seg på prosjektleder vil oppleve akkurat det som du sier. For at du vil dele og den bogen er i salg så
Den er selvfølgelig i de fargene som gir oss glede. Orange og gul og rød. Og noe drus av gul også. Absolutt. Det må jo være noen glimmer med her og der. Nettopp. Og du er god. Og så pleier jeg å avslutte med å spørre om du har tre helsetips? Ja, og jeg tenkte på det for jeg visste at jeg kommer til å bli utfordret på det. Og så har jeg egentlig bare ett.
Deilig, ja. Og det er velg glede hver eneste dag. Og da avslutter vi med det. Hjertelig takk for at du hadde lyst til å være gjest igjen, og så takk til deg som lyttet, og så håper jeg når du går videre i dagen din å skape litt glede. Ha det!