Hei og velkommen til helsetipspodden. Jeg heter Nettu Løno, og dette skal være podkassen for deg som ønsker bedre helse hele livet. Mitt ønske med helsetipspodden er å dele forsknings- og erfaringsbasert kunnskap om helhetlig helse. Jeg inviterer gjester som kan mye om helse, og bør de dele av sin kunnskap og beste helsetips med deg som lytter. Jeg setter stor pris på om du vil dele helsetipspodden med andre, sånn at denne kunnskapen kan nå ut til enda flere.
I denne episoden skal vi snakke om livsorg og livsglede. Jeg har invitert Janette Røset som gjest. Hun er psykologspesialist med fordypning i klinisk arbeid med barn og unge, og jobber som foredragsholder, forfatter, er aktiv i sosiale medier og driver egen praksis. Hun har skrevet bøkene «Livsorg» og «Livsorg i familien». Livsorg rammer de fleste mennesker en eller flere ganger i livet. For noen år siden ble Janettes mann alvorlig syk, og det betydde en ny hverdag for henne.
En hverdag som fremdeles går rundt med små barn, jobb, rehabiliteringen hans og usikkerhet rundt nåtid og fremtid. I denne erfaringen vokste det frem et nytt begrep, livssorg. Sorgen over alt det vonde som kan skje i oss i livet. Og hvordan kan vi leve best mulig på tross av livssorgen? For hva skjer når livet ikke blir helt slik man hadde tenkt det skulle være? Og hvordan kan vi anerkjenne og mestre livssorgen, men også kjenne på mer livsglede?
Dette synes jeg er viktig å snakke om og lære mer om. Det er derfor en stor glede at Janette har lyst til å dele dette med oss. Velkommen inn, Janette. Tusen takk, og så kjekt at jeg skal få lov til å være med og dele av dette. Ja, altså, jeg må ærlig innrømme at første gang jeg hørte det ordet, så treffte det meg veldig.
For det at vi har jo egentlig gjerne ikke hatt, jeg synes ikke jeg kjenner til noen ord som beskriver nettopp det at vi kan ha en sorg over at livet ikke ble helt som vi hadde sett for oss. Og derfor synes jeg det er så viktig å snakke om, for det har vært et litt sånn klemt eller skjult tema. Hva tenker du om det?
For min egen del, når mannen min fikk hjerneslag, så ble jeg sittende igjen med en følelse som jeg ikke helt greide å beskrive. Og så tenkte jeg, men jeg er jo psykolog, jeg har jo på en måte tilgang til alle følelsesord og alt som på en måte er der ute, hvorfor greier jeg ikke å beskrive mine egne følelser? Og det nærmeste jeg da kom i jakten på, det var jo at jeg sørger jo. Og så føltes det jo litt sånn, har jeg lov til det? Det er jo ingen som er død.
Og i det vokste det frem en sånn, jo men livet gir oss jo også sorg. Vi har masse tap i livet, ingen av oss unnslipper livets smerte. Og noen av de tingene setter såpass dype spor at det kan gi oss den samme sorgreaksjonen som om vi møtte noen. Så for meg var det mange ting som falt på plass når ordet livssorg bare sto helt tydelig for meg. Det er selvfølgelig det jeg har. Ja.
Før det har vi gjerne kalt det at vi er litt deprimerte, men så er det jo ikke deprimerte vi egentlig er, men det er det nærmeste ordet vi har funnet. Og så er det egentlig en helt normale følelse vi har, en helt vanlig reaksjon. Hva tror du også er sagen til at vi ikke har hatt noen ord for det tidligere?
Jeg tror ikke vi har annet kjent hvor mye det gjør med oss når vi mister biter av oss selv. Når tiden endrer seg, da har det vært litt sånn, det er jo typisk norsk, da bretter vi opp armene og så bare kjører vi på, dette fikser vi, og vi mestrer og vi klarer det. Og da snakker vi jo ikke om at jo, men i all denne mestringen så gjør det også vondt.
Vi skal jo være takknemlige for alt det vi har, og det kunne jo gått verre. Og det får vi jo ofte å høre. Du må jo huske på frimeningen til kusinen, til fetteren, til naboen, til et eller annet. Det er alltid noen som har det verre. Og det er det jo. Men samtidig, i det øyeblikket vi har det fokuset, så undergraver vi jo at dette gjør jo vondt for meg. Og jeg har lov å ha mine følelser. Mine følelser er legitime, de er gyldige, og de er ikke feil.
Jo mer vi undertrykker følelser og tenker at vi ikke har rett til å føle det sånn, jo ofte kan det bare bli mye vondere. Ja, det skaper støy. Vi har jo alle den der teknikken at «Åh, vond følelse, jeg legger han i en skuff». Og så bare satser jeg på at når han har låget lenge nok i den skuffen så forsvinner han jo.
Men så vet vi jo mer og mer om at det er ikke sånn følelser fungerer. Hvis vi legger de i skuffen, så ligger de og ulmer, og så vokser de. Skuffen tar større og større plass, og følelsen sprenger seg ut. Og så blir han liggende og skaper gift og støy i tilværelsen i stedet for. Og da gjør det oss jo mer vondt. Ja, det gjør jo det. Og det er jo det...
Derfor er det så viktig å ha et enkeltbeskrivelseord, så det ikke blir en lang avhandling. Det er derfor det gavs resonans hos meg også. Det er ett ord som beskriver den følelsen mange går rundt med, som gir en anerkjennelse av den følelsen.
Jeg har jo lyst til at når folk oppdager ordet livsorg, at det skal føles litt som at noen ga det i en anerkjennende klem. Så fint. Og at den skal sitte igjen med en sånn, ja, selvfølgelig, det er jo det jeg kjenner på, og jeg har lov å kjenne på det, og jeg gjør ikke feil, og jeg kan få lov å kjenne på det så mye og lite som jeg trenger. Fordi det er mine følelser. Ja, og jeg skal...
Det er ikke noe jeg snakker så mye om, men jeg har jo hatt veldig innimellom stor problematikk med migrene da jeg har i perioder. Ja, i midten av sju år, og så var jeg sengeliggende stort sett i to år. Og derfor tror jeg nok det treffet meg så mye også, fordi at min tilstand også bidra til at det mye jeg hadde gått glipp av, måtte si nei til, livet ble ikke helt som jeg hadde tenkt,
plutselig hadde han ikke en økonomi som gjorde at han hadde en frihet som andre hadde så det blir en sånn det kan bli så mye og massivt også igjen så du sier ja, ja, men så skal han sette pris på de gode dagene og alt den får til så jeg ja, rett og slett kjente en sånn takknemlighet over det ordet fordi at det kanskje for første gang ga meg en
beskrivelse og litt sånn som du sier, en sånn aksept av at det kan være vanskelig. Og det har ikke blitt sånn for seg. Og det vet jeg det er så mange som kjenner på av ulig grad. For at så har du ditt eksempel med din mann, og nå delte jeg litt av min erfaring med
noen har gjerne syke barn. Hva type livsorg ser du hos folk som går litt igjen? Et av de viktigste tingene med livsorg er at det ikke nødvendigvis er en fasit på hva som gir livsorg i de ulike livene. Fordi vi er ulikt skrudd sammen, vi har ulikt bagasje med oss, vi har
ulike måter å reagere på ting sånn at det som gir deg liv så trenger jeg ikke å gi meg som gjør at noen etter et samlivsbrudd de går videre og kjenner på at jeg er så glad for at det ble sånn
Mens andre sørger i mange år etterpå over, ikke nødvendigvis den partneren de ikke er med lenger, men de sørger over fernefamilien som gikk tapt, over det fellesskapet det var, over planene man hadde. Jeg hadde jo lyst på de, sant? Noen ganger så handler det om ensomhet, og at akkurat nå er livet mitt alene, og det var ikke det jeg hadde tenkt livet mitt skulle være.
Det ufrivillige barnløshetet når jeg alltid har drømt om en familie, så sier naturen nei. For noen er det jo den der barndommen som jeg så andre hadde det så fint, men min den var feil. Så jeg tenker at det er noen ting som vi på en måte kan tenke at ja, det kan være en naturlig kjelte til livsorg. Sykdom, pårørende rolle, alle disse eksemplene jeg akkurat lister opp, det er naturlige kjelter.
Men fordi vi er ulike, så er det ikke alltid det samme for oss. Han har også hatt hjerneslag, men han sa at det ikke er min livssorg at jeg fikk slag. Min livssorg er at jeg et par år før det, mistet jobben min. Det er min største sorg, at jeg ikke kan gå i jobb lenger.
Som er ulike i sorg. Ja, og det handler kanskje også noe med nettopp denne forventningen eller ønsket om at det skulle vært annerledes. For det hadde kanskje livet mitt vært bedre. Eller det hadde skjedd noe annet som man har sett for seg. Og det vil nok i utslag, vil jeg tro, i livssorgen et begrep på det med hvordan følelsene arter seg også.
Hva type følelser ser du inn i deg? Jeg tenker kanskje det er en typisk frustrasjon, fortvilelse. Hva andre type følelser ser du går igjen? Tapsfølelsen er jo den største. Tristhet, men også håpløshet. At den kan føle seg fanget i et liv som jeg ikke ville ha.
Noen kan også føle seg frarøvet, at noen har stjelt livet mitt, noen har stjelt fremtiden min, noen har stjelt drømmene mine. Så noen kjenner litt innimellom på at de trenger å synes litt synd på seg selv. Og så er det mange som skammer seg i det, for å synes litt synd på seg selv, det er jo ikke lov. Og så glemmer man at det er jo også en helt naturlig følelse.
Så lenge vi ikke bad igjen eller bor igjen, så er det helt lov å kjenne på en følelse av urettferdighet, eller at nå trengte jeg faktisk å synes litt synd på meg selv. Så det er liksom et sammensurium av følelser, og så kan jeg bli litt sint på at det var dette livet ga meg. Så litt sånn, her går jeg rundt og er et snilt og godt menneske, og gjør så godt jeg kan, og så er det dette jeg får. Sånn takk for det, liksom. For det er ikke noe urettferdighet i det.
Nei, og så er det jo det, livet er jo ikke rettferdigt. Noen får lite, men noen får så mye du tenker, kjære venner, nå unner hele verden dere å få fred, og så fikk de mer allikevel. Det er ikke rettferdigt fordelt. Det eneste vi kan ha fokus på, det er hvordan vi møter oss selv i det som skjer. Ja, og hvordan skal vi møte oss selv i det som skjer?
Jeg må begynne med å si hva er den vanligste reaksjonen å møte seg selv med. For det vi ofte møter oss selv med er jo den der hanehare stemmen. Den der indre pisken, den indre kritikeren som sier at du må ta det sammen. Skjerp deg, riste av deg, hva er det du holder på med? Hva er det du sytter etter? Og så er det akkurat som å ha en forventning om at når livet...
tok en usving, så skal jeg bli motivert til å fortsette på usvingen ved å si helt forferdelige ting til meg selv. Og så vet vi at vi hadde jo aldri møtt andre sånn. Treffer du naboen med postkastrative og han forteller at livet rakner, så sier du ikke til naboen, skjerp deg, slutt å syt. Da sier du jo alle disse omsorgsfulle tingene som du kommer på. Da gir du støtte og vennlighet, henter frem empatien.
Og hvis vi greier å møte oss selv sånn som vi møter naboen, så har det stor forskjell for hvordan vi har de usvingene. Hva tenker du er årstagen til at vi er så harde med oss selv? For det er jo nesten et instinkt hos veldig mange, og nesten føler menneskeheten at vi går rett inn i det først. At det er så vanskelig å behandle oss selv.
like godt som jeg egentlig klarer å møte andre da det er fort gjort å kalle det instinktivt og se med opplært for disse små tassene når de kommer ut de kommer ikke med en fiks ferdig beinhard under kritiker men de lærer vi møter med verden vi møter med foreldre bestforeldre, barnehagepersonal andre unger vi møter med kulturen vi har
så lærer vi jo også, hva er det som sier Norge har en jambloven, du skal ikke tro du er noe. Og i den der, så kan det lett også tenke at, ja, men hvis jeg ikke er noe, så fortjener jeg ikke noe heller. Da fortjener jeg i hvert fall ikke den samme rausheten som alle andre. For de er jo noe. Så jeg tror det ligger noen sånne forventninger i samfunnet om at vi
vi skal jo ikke skrøyte av oss selv, vi skal jo ikke snakke stort om oss selv, for da trør du jo i salaten i sammenheng du er i. Og så fører det til at vi lett dyrker den indre kritikeren i stedet for. For den indre kritikeren
Det er ikke sånn at vi ikke har han når vi blir født, for det er jo beskyttelsesmekanismen i oss, det er jo moralen vår, det er etikken vår, det er den som passer på at vi er høflige, spiser med kniv og gaffel, klær på oss før vi går i butikken, og da gjør på en måte den indre kritikeren den jobben han skal. Og det handler om å passe inn i flokken. Men så kan han lett bli for overbeskyttende i det prosjektet som handler om å passe inn i flokken, når flokken har som hovedregel
Du må ikke tro du er noe. Så da må jeg hele tiden dempe meg selv ned, og da demper jeg også selv mine egne følelser ned. Og så er det jo ikke alle som er opplært til at følelser er lov. Noen er opplært til at jo, det er lov å være glad, men du må ikke ha de andre. Noen er opplært til helt annerledes, at sinnet, det har man lov til. Men å springe rundt og være lykkelig og glad, nei, det må du bare tørke fort av deg.
Og det gjør det jo komplisert i møte med sorg, fordi har jeg lov til å ha den følelsen? Det er ikke sikkert at jeg har opplært det hvordan jeg skal møte den. En av de tingene jeg har opplært er at når jeg har store følelser, det er at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen for det jeg har fått beskjed om. Så da er det det den indre kritikeren henter erfaringen fra også, at husk nå, ta deg sammen, vi kjenner ikke på sånne følelser her hos oss, det er resten av oss.
Det at vi på mange måter ikke har fått lært oss til å øve oss i disse følelsene, og det ser jeg jo i barneoppdragelser. Det er ikke mer enn 15-20 år siden det var en såkalt teknikk der hvis barnet var vanskelig i hermetegn med store følelser,
så ble det anbefalt at du da skal sette barnet ditt i trappen og sitte og telle og håndtere den følelsen selv og komme tilbake når du er ferdig med den. Og så er det gjerne aller første gang det barnet har opplevd den følelsen eller har den følelsen nettopp fordi at den var i en vanskelig situasjon og ikke vet hvordan skal håndtere det. Og så blir det som barn bedt om at «Nei, gå der og sitt for deg selv. Det er ikke plass til det, eller det er en feil følelse».
og kom tilbake når du lærte som om at han ikke er der lenger så jeg er veldig glad for at vi ble klokere å lære lære mer det er jo faktisk ikke så lenge siden at når barn ble syke og ble lagt inn på sykehuset så ble de lagt inn alene sammen hvor små de var og foreldre ble anbefalt å holde seg vekke fordi at foreldre bare opprørte barnet barnet hadde det bedre uten
Fordi at det lå en sånn grunnforståelse for at barn hadde ikke noen særlige følelser. Så hvis de bare fikk være i fred inn på sykehuset, så hadde de det mye bedre. I dag vet vi jo at det er en hele haug med unger som blir kjempetraumatiserte av den oppfatningen. Jeg husker bare når hun eldste, hun skulle ta den der følgingsprøvene når de tar prøver inni foten av babyene. Og så husker jeg
Hun som tok prøven, så sier hun til meg, når babyen begynte å grine, at det bare var en refleks. Og så tenkte jeg, nei, det er det jo ikke. Denne lille babyen kommer jo med et fiksferdig nervesystem, så det gjør jo vondt å bli stukket i foten, det er jo derfor hun griner. Og det er ikke så lenge siden at hun tenkte at babyer kommer reflekser i stedet for følelser.
Og det har jo preget hvor mye rom det har vært for våre følelser, og da spesielt gjerne de følelsene som er litt forbudt. For liv kan føles litt forbudt. For du skal reise deg opp, du skal reise deg av det, og det kunne godt være. Ja, og igjen, jo mer vi putter det inn i en skuff, så vil det bare ligge å ulme og vokse.
Og så synes jeg det er fantastisk at vi faktisk har en mekanisme at når vi møter en følelse og anerkjenner den, så kan den være så mye lettere å leve med. Det er fint, altså. Det er helt nydelig. Men jeg kan jo... Jeg pleier å bruke et bilde på livssorg som...
For meg gir det veldig mening, og jeg opplever at det gir mening for andre også. Som jeg synes også forklarer litt denne randen, hvorfor vi legger det i en skuff. Men jeg pleier å sette livsord til litt som å vite at nå skal jeg ut og reise, jeg skal reise der jeg har tenkt lenge jeg har lyst til å reise til. Så du kjenner på denne randen enorme følelser av at du gleder deg, for nå er jeg på vei. Og du sitter på flyplassen, og du kjenner på masse forventninger til alle de tingene du vet du skal gjøre når du kommer frem.
Og drømmestedet for anledningen til New York. Og alle vet jo at New York det er jo en buffet. Sammen med hva du har lyst til å finne på, så har New York muligheten til det. Så det er ikke så rart du gleder deg til at du skal dit. Så er det ikke å fly og på en måte gå og gjøre noe. Alle de tingene du i hvert fall vet at jeg skal i hvert fall gjøre det. For du har en hele lista med ting du skal gjøre. Og så plutselig sier de fra kokpitten Beklager, men der skjedde en feil som jeg dessverre nødt til å nødlande. Og så nødlander du på færøyene. Et sånn
For blåst sted uten trær, og det er brunt og karrikt, og du tenker, hæ? Ok, ja, heldigvis, det var jo bare nødlanding, vi skal jo videre. Men så får du beskjed, men jeg beklager, men vi kan aldri fly til New York. Og vi kan dessverre aldri fly til hjem igjen heller. Du må leve livet ditt permanent på færøyene. Og det blir så veldig annerledes enn det du hadde tenkt. Det var jo ikke her jeg skulle bo, det var jo ikke sånn livet mitt skulle være, det var jo ikke sånn det skulle være å være med deg.
Så da stritter jeg imot. For jeg vil til New York, eller i hvert fall sende meg hjem igjen. Og så er jo det mekanismen i oss når vi havner på feil sted, å stritte imot. Jobbe oss mot å komme oss tilbake eller frem igjennom. Men når vi stritter imot, så bruker vi enormt mye krefter. Det er kjempekrevende å stritte imot. Så går noen glipp av at, jo, kanskje hvis jeg kikker litt nærmere etter, så...
Det var litt fine elementer på Færøyene også. Det er et ganske magisk sted. Naturen er egentlig ganske fin når jeg bare tør å kikke litt på den. Men da må jeg tørre å kikke. Tørre å gi slett på det som var og det som kunne ha blitt for å se det som er. Og når du sitter i et bompekrater på Færøyene så kan det føles litt tungt og skal på en måte innfinne seg med at ok, nå må jeg
Nå må jeg forholde meg til at jeg er her. Og hva nå? Det er jo ikke sånn jeg har lyst til det. Det høres jo frestandes ut, det gjør jeg. Men så er det det som skal til. For det er først når jeg på en måte kan forsone meg med at ok, nå sitter ikke dette bombekratere på færeiene. Det er først da jeg også ser stigen som jeg kan klatre på veien ut. Veldig fint bilde på det. Og så er det jo da når han klatrer opp den stigen. Hva ser han da?
Da kan det være nye gode opplevelser som kan være i vente. Jeg tror at hvis målet når du klatrer opp stigen i første omgang er at jeg skal finne tilbake en til mine tirsdager. Sånne tirsdager der jeg kjenner at her kan det være greit å være meg, så er det en god begynnelse. Litt etter litt. Fordi det som skjer når livet gjør vondt er jo at den vanlige tirsdagen forsvinner. Og så må du finne en ny en. En ny vanlige tirsdag.
Det folk ofte forventer, det er jo at når jeg kommer opp trappa, da er jeg jo på Maldivene og superlykkelig og alt er greit. Ja. Og da kan en fort bli litt skuffet. Fordi at det er jo ikke det en nødvendigvis får. Eller en har den drømme, åh, jeg blir litt sånn uvel hver gang jeg hører Kelly Clarkson har en sånn sang der hun synger, what doesn't kill you makes you stronger. Og jeg kjenner jeg blir litt irritert hver gang jeg hører den.
for jeg tenker, nei, det er ikke sånn det er vi blir ikke alltid sterkere når vi kommer opp den stigen noen ganger så er vi svakere men det betyr ikke at vi skal leve et dårligere liv det betyr bare at vi må gå en annen vei for å finne tilbake til et liv som vi kjenner at jo her var det jo ganske fint betyr det at vi ikke kan få det der maldivene livet jo, det kan vi jo, det kan godt være men det er ikke det vi får først
Du får hverdagen først. Og de er det jo flest av. Ja, og det er derfor du også, men jeg har ikke talt på hvor mange som sier, vi er sykt gode på å ha ferie. Så jeg sier, ja, men så flott. Men de 340 andre dagene da, det er jo de du skal være gode på. Ja. Mannen min før han ble syk, han pleide alltid å si tirsdagen til den mest begretelige dagen i hele uka. Da har på en måte effekten av helgen gitt seg, og det er kjempelenge til helgen igjen.
etter han ble syk så har tirsdagene fått en helt spesiell betydning hos oss for det er jo de vi vil ha igjen de der helt vanlige dagene som bare går av seg selv de får en uendelig stor verdi når livet tar ut svinger ja, og det er jo kanskje at på et vis ting blir satt i et annet perspektiv, større perspektiv og så tenker jeg at
Det er vanlig at vi kanskje trenger litt hjelp til dette her, nettopp fordi at dette har jeg aldri gjort før. Hva er det som folk strever mest med for å få tag på det å skapa gode tirsdager, som det eksempelet? Jeg tror det vanskeligste er bare det der å for det første gi seg selv lov til å sørge. Gi seg selv lov til å kjenne på
at dette gjør vondt, og kanskje skal det gjøre vondt i gode stund. Og så gi seg selv muligheten til å ha fokus på her og nå. Hvordan får vi det til? Ja, hvordan får vi det til? Det er jo en ganske krevende øvelse, fordi vi designer litt sånn at man har fokus på fremtid og fortid hele veien. Men bare det at dere nå stopper opp litt hver eneste dag. Bare sånn som nå for eksempel. Akkurat nå sitter jeg i en stol.
Og så legger jeg merke til, hvordan har jeg det her jeg sitter i denne stolen akkurat nå? Hva kjenner jeg på? Hvis jeg skal kjenne på kroppen min først, hva merker kroppen? Er jeg sliten? Er jeg opplagt? Har jeg vondt noe sted? Eller er egentlig kroppen helt på plass? Og så legger jeg merke til, her jeg sitter akkurat nå, har jeg noen følelser på gang?
Hvis jeg kjenner ordentlig ytter, er jeg lei meg, sint, glad? Eller kanskje jeg er nøytrale, for veldig ofte er vi nøytrale. Og så legger jeg merke til hva som foregår i hodet mitt akkurat nå. Er det masse tanker? Er det stilt og rolig? Eller har jeg et tanketog som flakser rundt omkring? Hva er det egentlig som foregår? Og så når du på en måte har tatt de to-tre minutter og bare kjent ytter, gi seg selv lov til å møte hver enn enn med vennlighet.
For akkurat nå er det sånn det er å være meg. Og når jeg har møtt meg selv med vennlighet i hvordan det er å være meg, så er det lettere å spørre seg selv hva jeg trenger akkurat nå. Hva hadde gjort meg godt? Men hvis vi ikke kjenner etter hvordan vi har det akkurat nå, så blir det ofte litt vanskelig å finne ut hva jeg trenger. Da famler vi litt i blinde og prøver med hundre ting og synes at ingenting virker.
Og så blir det ofte at vi egentlig ikke har tørt å kjenne etter hvordan jeg har det. Og når vi ikke tør å kjenne etter, så er det vanskeligere å finne veien. Jeg har ofte opplevd gjennom årene av flere som går til behandling hos meg, når jeg spør hva gjør deg godt, hva gjør deg glad, hvor tid føler du deg rolig?
Så det er altså jeg spør, gir de verdens vanskeligste matteoppgaver? For det er sånn, nei, vet ikke, aldri tenkt over den gang. Og så ja, det er der og, ja, det undrer meg sånn at det er faktisk så mange som nesten ikke er klare over hvor tid de har det bedre. Og det er fordi at vi er så veldig gjøremotus hele tiden.
Vi er så veldig i ta deg sammen-modus. Vi er i skulderbordet målister vår. Vi er på en måte i handling hele tiden. Og da går vi glipp av hvordan det er å være oss akkurat nå. Hvis du hadde spurt, fortell om en gang du var glad.
så kan det godt være at det har kommet minne, for fortiden er lettere å ta tag i. Eller hvis du spør, ok, ti år frem i ti år, hvis du var virkelig glad da, hva gjør du på da, hva holder du på med, hvordan er det å være deg?
Så det er ikke nødvendigvis så vanskelig å få tak i fremtidsdrømmen. Men spør hvordan du har det akkurat nå. Den er vanskelig. For da må jeg jo kjenne etter. Og så kan mange være litt redde for. Men hvis jeg virkelig kjenner etter, Annette. Da tror jeg jeg eksploderer. Da blir det akkurat som å åpne Pandoras eske. Da har jeg ingen kontroll på følelsene mine. Og da kommer jeg til å drukne. Og da vet jeg faktisk ikke om jeg orker. Så da må jeg på en måte bare holde godt fast på de følelsene som en måtte ligge der. Og bare helst ikke kjenne etter.
For det er sånn jeg overlever. Ja, og det er så overveldende for mange. Og så er det nesten sånn at han skal åpne opp skuffen og skikke litt ned i. Hva er det som gjør at det er så skummelt å kjenne etter? For hva ligger der? For det er jo litt sånn, som du sier med Usvingen også, det kan komme så mange Usvinger at den nesten blir helt svimmel av det. Ja, og så
Det er ikke kommunisert godt nok hva følelser er. Ja, hva er følelser? Følelser er jo beskjed. Det er kroppen som forteller oss om behov vi har. Og hvis vi tar beskjeden på alvor, så går beskjeden over. Noen ser på følelser som en evigvarende tilstand. Hvis jeg kjenner på sinnet min, eller kjenner på tristheten min, så kommer jeg ikke ut av den.
Men følelser de varer mye kortere enn vi tror. Jeg elsker forskning som har sitt på hvor lenge varer egentlig en følelse. Og forskningen viser jo at vi greier å være i en følelse i maks 10 minutter. Og 10 minutter det høres jo ikke lenge ut. For du er sånn, ja men jeg var lei meg hele gården. Ja, men var du like lei deg hele dagen?
Og så før en på en måte begynner å leke litt med følelsen, så kan en gjerne si, ja, det var jeg. Da bare, ja, ok, men neste gang du er lei deg, så har jeg litt lyst til at du skal begynne å legge merke til det. Sett på timeren når du kjenner deg at du blir virkelig lei deg. Og se hvor lenge du greier å være deg i den der store lei deg-følelsen. Og så kan jeg gjerne si, og jeg utfordrer deg til å greie å få til å være et kvarter. Og så kommer de tilbake igjen med en sånn...
dumme psykologen som hadde rett så er det ikke jeg som har rett det er jo forskningen som har sagt noe om at vi vil automatisk svinge og for meg er det et fint bilde på følelser at det er akkurat sånn pendel som vi går inn og ut av følelser men så er det også sånn at hvis jeg lar pendelen få lov til å gjøre jobben sin så stiller den
Så hvis jeg tør å åpne skuffen med tristhet, så vil han pendle en stund. Men jo mer jeg tør å kjenne på følelsen, jo mindre pendler han, og jo mer plutselig står han i ro. For da har jeg tatt beskjed om tristhet på alvor. Jeg har latt han få lov å ta plass. Jeg har gitt hårene den plassen de trenger. Jeg har gitt frustrasjonen plass. Jeg har til og med gjerne sluppet ut tristheten i form av litt sinne. Og så plutselig er skuffen tung.
Og det gjør enormt store forskjell på hvordan vi har det når vi tør å la følelsene få lov å ta plass. At pendelen får lov å gjøre jobben sin. Ja, fint bilde igjen. Det synes jeg. Og så er det jo litt det der med så har vi den livssorgen, men hvordan skal vi klare å få plass til livsgleden oppi alt dette? Den ene utelukker ikke den andre.
Det er ikke sånn at hvis vi har en følelse, så er det ikke plass til flere. Det vet vi jo. Hvis vi blir trist, er vi ofte litt lei av oss også. Noen ganger kommer følelsen ut som en helt annen enn den vi egentlig har, fordi det ligger følelser oppå følelsen. Men det vi vet om følelser, det er jo at jo mer vi anerkjenner den vonde, jo mer plass blir det til den gode. Det er fantastisk. At vi designer sånn, det er helt magisk. Så hvis jeg tør å la sorgen min få lov å ta plass,
så vil jeg jo mer pendelen sorgstilne ha mer plass til glede men jeg kan også være glad innimellom pendelen det er jo sånn, sørger for døden for eksempel så er det jo mange som tenker at jeg kommer aldri til å bli glad igjen
Og så blir de kjempeoverrasket fordi at i minnestunden så lo de. Og så kan de få dårlig samvittighet for at det er jo fem minutter til begravelsen, og så lo jeg. Hva er det for noe? Men det er fordi at vi går inn og ut av følelser. Og den ene utlukker ikke den andre, og det er jo utrolig fint. Så jeg tror jo på at hvis jeg gir meg selv lov til at livsdagen får lov å ta plass når jeg trenger det, så har jeg det automatisk bedre ellers. Og jeg må...
Gi meg selv lov til at livssorgen kan komme, også selv om det har gått en tid. Vi kan lett tenke at det er en sørgefrist. Nå er det jo så mange måneder siden, så da er jo det forbi. Du må være ferdig nå. Ja, sant. Og sånn som folk kan si, du ser jo helt fin ut nå. Ja, jeg har orket å kle på meg i dag. Jeg tok til og med på litt mascara. Det forteller ingenting om hvordan jeg har det på innsiden.
Men det feiltolkes fort som at, ja, jeg så den i butikken i går som helt normal ut, så da er alt greit. Men livssorg er jo en sånn, jeg pleier å si det, en sånn kontinuerlig sorg, fordi at noen tap er det kun tider som kan vise oss at man har tapt. Det er det først når vi står i en situasjon igjen om fem år at vi oppdager, å her er det også et tap.
som jeg ikke har tenkt å øve, som jeg ikke visste hva det var. Fordi at livet endrer seg jo, og det vi vil ha når vi er 20, er ikke nødvendigvis det vi vil ha når vi er 40, eller 60, eller 80. Som gjør at sorgen kan følge deg. Sånn som ufrivillig barnløshet for eksempel, så har du jo sorgen mens du er i den prosessen der du prøver å få, og så må du lande i den der med «jeg må gi slett på drømmen»,
Og så har du livssorgen som da kommer i sånne bølger etter hvert, som at de har andret liv for noen, nummer tre, nummer fire, de plutselig begynner på skolen, idrettslaget tar all plass, konfirmasjoner, røstsattid, barnebarn. Det kommer hele tiden sånne, sånn at det drypper.
Og noen ganger så kommer de, og så på en måte går de fort over, men andre ganger så kan det føles som en bølge som tar oss av, det er til og med en hele tsunami. Og så er det helt ok. Det var en som ringte til meg og sa, jeg ble skilt for ti år siden. Og det var egentlig greit, jeg var glad jeg var kvitt an. Men jeg er så full i sorg. Og jeg sa, ok, fortell, hva er det du sørger over? Og så sa jeg, nei,
Han og den nye har kjøpt hytta på nøyaktig den plassen meg og han alltid snakket om at vi skulle ha hytta. Der vi skulle ha vårt voksenliv. Og han har kjøpt den nøyaktig som vi snakket om. Og da var det på en måte den drømmen hun sørget over. Selv om det var lenge siden samlivsbruddet, men så var det likevel en drøm for hennes liv som hun plutselig fikk som en tsunami over seg igjen.
Det å gi seg selv lov til å kjenne på de der når de kommer, det er viktig. Ikke gå i den der fellet og tenke at det er lenge siden nå, så da burde du være ferdig. Fastlegen min er en kloke mann. Han sa noe utrolig viktig til meg, som cirka fire måneder etter mannen min ble syke. Jeg fikk noen kommentarer som handler litt om det, at det er lenge siden nå.
Så jeg tenkte jo, jeg må jo, hva greper jeg da? Jeg kan jo ikke sitte fast. Så jeg spurte han om råd. Og så sier han, ja, Janette, det er lenge siden. Men det er fortsatt i dag. Og det ble et sånt mantra i mitt liv, og et sånt mantra som jeg tenker bør følge livssorg. For ja, det er fortsatt i dag. Fordi at mitt liv, vår nåtid, vår fremtid, den er endret hver dag for alltid. Mhm.
Og da har vi gjerne lov å kjenne på dette i de drupper som eventuelt måtte komme. Vi trenger ikke tenke at det er regler, vi kan heller bare tenke at vi har en hel høy med normale følelser, og vi skal få lov å kjenne på dem når de er der. Det var klokt sagt. For det er jo ikke over, selv om det lenge siden noe skjedde, nødvendigvis. Nei, det er litt sånn. Jeg snakket med en som var veldig, veldig syk, når hun var cirka 18-25 år.
og så begynte hun å bli frisk igjen og så var hun jo enormt glad for det
Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg i forhold til at jeg aldri kan ta tilbake den. Jeg kan aldri være røst på nytt igjen. Jeg kan aldri få ha litt rølp etter året når jeg er 23 og bare... Skal ta noen dårlige vel, kanskje? Ja, ja, og få lov til å feste, herje, reise til Ibiza, gjøre alle disse tingene som alle de andre gjorde. Men kan på en måte aldri ta det igjen. Det er på en måte et tab som alltid vil være der.
Som når hun da samles i vennegjengen, orker å være der igjen, så er hun kjempeglad for at hun orker å være sosiale, og så stikker hun litt inn av hver gang de minner om, husker du den gangen?
Hun vet at da lå jeg på et mørkt rom. Så går det ikke an å si at nå er det lenge siden du var ferdig med det. Nei, vet du hva? De årene mine er tapt. Jeg har lov å kjenne på det når det stadig har mimres, og jeg ikke har noe å mimre over. Ja, og det var også et fint eksempel for det. Nettopp det med at det er i så mange ulike former. Ja.
Og da få lov å snakke med deg om det for å få en anerkjennelse på de følelsene. Det er vondt hver gang de sitter og mimrer, for det forsterker den vonde følelsen min på at jeg ikke lykkes så mye, selv om livet nå er bedre. Og derfor også, når han skal møte disse følelsene, når han allerede har gjort det før,
Så tenker jeg at for mange vil det være nyttig å gå og få hjelp til dette her. For det er jo ikke alt vi nødvendigvis skal kunne klare å få til selv. Nå har jo du skrevet to veldig fine bøker som gir gode innblikk i og verktøy til å kunne jobbe litt med det. Men hvis det er noen som lytter nå og tenker at dette her kjenner meg så enig, men det høres utrolig vanskelig ut. Hvor bunnen hender det da?
Noen skal begynne i nettverket sitt. Noen har noen utrolig fine mennesker rundt seg som hvis jeg tør å åpne litt mer opp om hvordan jeg har det, så kan jeg få en kjempefin samtalepartner der følelser er lov. Noen skal gjerne begynne med like personer i foreninger som passer til det jeg strever med. For der finnes det mange fine mennesker å snakke med. Andre skal gå til fastlegen sin.
og sier, du vet du hva, jeg lurer på om jeg sørger, og jeg får seg til å plassere deg. Hvor kan jeg gå for å få hjelp? Noen fastleger vidrutter meg i kognitiv terapi, så da trenger jeg ikke gå lenger enn til fastlegen.
Andre må gjerne videre. Og da begynner etter hvert å bli et ganske bra kommunalt tilbud rundt omkring. Det er ikke alle kommuner som har fått det til ennå, selv om regjeringen mener at alle kommuner skal ha ansatt psykologer. Så er vi ikke helt i mål der, men det begynner å komme seg. Og det er fine psykiatriske sykepleiere rundt omkring. Da finnes ulike tilbud. Og det er fastlegen som på en måte er den som skal ha oversikt over hva som finnes i din kommune.
For han trenger ikke å sitte alene med dette. Det finnes mange fine mennesker der ute som kan være med i prosessen din. Hvis du bor på et sted der det ikke var så lett, så kan jeg, det er mange som er godt digitalt, så det kan jeg også gjøre. Jeg er jo selv en digital psykolog, men det skjer mye bare med penne og papir.
Skriveterapi er en undervurdert terapiform som gir litt for lite plass når vi snakker om hva som er god terapi. Skriveterapi er veldig viktig. Den skal skje med penne og papir. Den skjer ikke på en PC, den skjer ikke på en mobil. Det er fordi at hjernen vår skjønner ikke helt de bevegelsene. Men når han får til den motrikken som penne og papir er, så er det ikke så mye bearbeid å sortere på en helt annen måte.
Nå når jeg ser Emil i Lønneberget med ungene, så har jeg fått en helt annen forståelse for hva mor og gjør hver eneste kveld før hun legger seg. For da sitter hun og setter seg ned med bordet, og så har hun en egen bok som heter Emils hus. Og der skriver hun av seg alt det han har funnet på den dagen som har gitt henne bekymring og engstelse. Og når hun er ferdig å skrive, så lukker hun boka og legger den i en skuffe.
Og da har hun på en måte skrevet av seg det som var vondt og vanskelig i dag. Så i stedet for å ta det med seg på pude, så ligger de i boka. Ferdig sortert. Jeg heier litt på å få tilbake den der gamle hjermet til en dagboka. For når jeg var barn og ungdom, så hadde alle en eller annen form for dagbok, eller en skoledagbok, der man kunne skrive ned litt tanker og følelser. Og nå når alt skal...
Hvis han gjør det så er det digitalt, så vil det ikke ha samme funksjon. Så det der var et skikkelig godt tips. Hvis du strever med å skrive, for det er jo noen som gjør det, så kan du bruke opptakeren på mobilen og så snakker du det inn. Og så kan det ha nesten like god effekt. Så hvis du vet at dyslektikere eller andre ting som gjør at skriving er vanskelig for meg,
Så tenker jeg at ja, men ok, da kan jeg snakke det inn på mobilen. Hvis jeg kjenner at jeg våger, så kan jeg tørre å lytte til det. For det å gjøre mye med oss å lytte til vår egen historie. Da er det akkurat litt lettere å være litt rausere med oss selv når vi enten ser det på papir eller vi lytter til det. At litt sånn, ok, kanskje jeg kan tørre å møte meg selv sånn som jeg møter naboen. For dagen min har tross alt vært ganske strevsom.
Men det er akkurat som å ikke legge merke til det, når det bare flyter litt løst rundt i hodet. Men når vi lytter til det, eller vi leser det, så skjer det noe. Ja, på et vis at vi klarer å lytte eller høre på oss på litt avstand, kanskje? Ja, det er akkurat så litt sånn. Det er litt lettere å tenke at «Åja, hvis det var naboen sin stemme som fortalte meg dette»,
Hvordan ville jeg møtt naboen da? Ja, men da ville jeg jo ha sagt det, eller jeg ville ha gjort det. Kanskje jeg til og med ville ha gitt han en klem. Så kanskje jeg skal gi meg selv en klem. Kanskje jeg skal gi meg selv noen klapp på skulderen, noen rause ord, fordi jeg har tross alt stått i det jeg har stått i i dag. Og så synes jeg det er så fint fordi at du har fokus på det med livssorg. Og så er det det andre ordet da.
som er livsglede. Og så vil kanskje noen tenke at dette her er to kontraster. Men igjen er det som du sa, her svinger det jo frem og tilbake, og vi kan jo til og med kjenne på begge deler samtidig. Hvordan skal vi kunne klare å få mer livsglede inn når vi også står i situasjoner som gir oss livssak? Jeg er veldig glad i...
Det grepet seg handler om å skrive ned hver kveld. Hvilke gyldne øyeblikk har jeg hatt i dag? For de er der. Når mannen min lå på intensiven, et av de sterkeste øyeblikkene var at han plutselig lagde vanlig sovelyd.
Jeg har det opptaket når jeg filmer den. For jeg tenkte at hvis dette går gale, så vil jeg beholde den lyden. Men det er helt vanlige lydener av at han sov. Det var så sterkt. Så i usvingene er det noen gyllene øyeblikk som er verdt å ta vare på. Som det er verdt å legge merke til. For de er der.
Som gjerne andre ikke legger merke til, eller andre tenker ingenting, men som faktisk er stort. Den følelsen av at jeg har vært utbrent lenge, men i dag er jeg ikke i dusjen uten å tenke meg om. Jeg trenger ikke kvile etter å ha dusjet en gang, jeg bare gjorde det. En sånn selvsagt som en tenker, ja, men alle gjør jo det. Men nei, alle gjør jo ikke det. Det er å ha fokus på hva har jeg fått til i dag på veien mot den vanlige tirsdag?
Jeg er veldig glad i å skrive mestringsdagbok, men mestringsdagbok skal ikke handle om sånn Thanksgiving-greier, krig og fred, det skal handle om de små selvsaktene som jeg sakte, men sikkert får tilbake. De gyldne øyeblikkene, de små mestringene, de der med ting vi ikke tenker over, men som er så viktige for at dagen på en måte skal bli det den blei.
Bare at jeg spiste, jeg husker, jeg var veldig opptatt av at jeg skulle ivareta basisbehovene mine i krisen, men mat smakte jo oppkast. Men bare den der utrolige gleden over at jeg spiste noe, og så smakte det mat. At jeg fikk igjen en følelse av solgt. At det greide å la være å tenke over at husk å puste. For det er i stedet for at jeg måtte konsentrere meg. Jeg vet jo at det ikke er viljestyrt.
Men der og da føltes det veldig veldig styrt. Jeg hadde sånne, gud jeg har glemt å puste på lenge. Men så plutselig kjente jeg bare at pusten gikk av seg selv. Det er da plutselig jeg kunne kjenne gleden over å sitte i fri og ro på kjøkkenet med en god kopp kaffe i om morgenen og bare kjenne at akkurat nå var det godt å være meg. Det å skrive ned i det rannet gjør at vi retter blikket mot det som også er godt.
For hjernen vår er så raske å bare legge merke til alt som er vondt. Men skriver du ned hva jeg er takknemlig for i dag, eller hva jeg har mestret i dag, eller hva gyllene øyeblikk av dagen min har hatt i dag, så hjelper du hjernen å bytte av briller og til å se alt det som også er godt. Ja, akkurat det. Jeg husker bare, for mange år siden jeg hørte om det der takknemlighetsdagbok, så tenkte jeg litt sånn «Det er vel litt rart, skal den bunne med det?»
Men så når jeg ser det og leser forskningen på det, så må det jo testes ut. Og det som jeg så fint opplever nå når jeg har trent på dette over så lenge tid, er at når jeg legger meg på kvelden, så bunner hjernen allerede og leider til de tingene. Og det snakker om små ting i løpet av dagen som jeg har vært takknemlige for.
Sånn at når man har trent lenge nok på det, så har hjernen evne til å hente det inn for oss uten at vi må ha så mye bevissthet på det. Bare det at du sier at man har trent lenge nok på det, gjør at en kan tenke, hvor lenge lenger orker jeg dette? Men der også vet vi at forskning sier at allerede etter 14 dager har det en effekt.
allerede etter 14 dager så begynner du morgenen med en sånn husk nå briller, jeg skal finne noe å være takknemlige for i dag, så jeg må begynne å leide allerede nå så allerede der har du gjort noe med hvordan du møter dagen din så det går ikke så lang tid som vi tror men vi er ofte litt sånn jeg virker ikke etter 3 dager, ja da funker det ikke jo det gjør det men noen ting trenger 14 dager noen ting trenger gjerne en hele måned
Men holder du ut og gjør verktøyet om igjen og om igjen i den perioden, så har det effekt. Mindfulness for eksempel, vi vet jo at det også gjør, mindfulnesspustøvelser har effekt på stress og uro og angst. Og der vet man at tidsvinduet er åtte uker. Gjør du de åtte uker, så kommer effekten.
Så noen verktøy er sånn at vi må på en måte bare holde dem litt ut. Men når vi får den tidskammen, så er det litt lettere å tenke, ok, hvor lenge er lenge? Snakker vi liksom fire år her? Eller sammen dette med å øve på raushet i møte med seg selv. Det er å kreve noen ganger øving. Vi er så vant med den der indre kritikeren, at...
at akkurat som jeg tenker at jeg har brukt 40 år på å prøve opp en indre kritiker da burde jo røysheten komme etter tre dager nei, det trenger litt mer tid ja, det er det som er oppdra da et lite barn inni oss på at nå skal du også være røys og dette her er nytt og uskjent og vet gjerne ikke helt hvordan jeg gjør det en gang hva menes med røyshet hvor røys skal jeg være jeg tror ikke helt på det for jeg er så trent på å være kritisk jeg er
Så det er litt sånn å bunne og øve, og være litt milde med seg selv også. Ja, og jeg tenker for noen, hvis den har barn for eksempel, så kan det hjelpe å tenke, ok, vil jeg ha sagt dette til barnet mitt? Og at det der bare, det å stoppe opp sin egen indre kritiker og si, ok, det jeg sier til meg selv nå, vil jeg ha sagt det til barnet mitt?
der ofte er det vi skal begynne hvis jeg ikke har barn så tenk på en person du virkelig er glad i det kan være en god venn partneren din foreldrene dine vil jeg ha sagt det til de for i det øyeblikket du begynner å stille spørsmålstegn ved den mindre kritikeren din så får han mindre kraft og så for noen så hjelper det å skrive ned ok, dette har skjedd meg akkurat nå og sånn føler jeg meg
Hvis jeg da skal late som at dette var partneren min da, ok, hva vil jeg ha sagt? Og så må jeg skrive det ned, hva jeg faktisk ville ha sagt. For det er akkurat så det er først når jeg da har det helt synlig at hjernen min kan bli med på det prosjektet som handler om at, åja, det er setningen jeg skal si til meg selv, ja. Og så må jeg begynne å pugge den inn. Og det betyr jo at i begynnelsen så tror du ikke akkurat så veldig mye på den andre setningen. Det blir en sånn, ja, ja, ja, jeg hører hva du sier. Men hvis du holder ut den perioden,
Så det er akkurat som hjernen har en trenbar valp. Noen ganger sitter jo valpen. Sånn gjør hjernen vår også. Så gjør at den oftere og oftere henter frem den der egen besetningen.
Og du henter den ikke frem fordi at du plutselig tror det er så voldsomt mye, men du henter den frem fordi at du er menneske på lik linje, og ingen mennesker unnslipper livets smerte. Og alle mennesker fortjener medfølelse i møte med det som gjør vondt. Og så begynner du å tørre å tro på din egen setning. Og en annen ting også som jeg synes er så fint, er jo det med å
Gjør ting, for noen kan det være enklere å starte med at en gjør en bevisst handling som skaper selvomsorg eller en oppmerksomhet til. Nå tar jeg den kaffekoppen, sitter og ser ut vinduet og dette gjør jeg for det skal være godt for meg kontra bare drikke den kaffen. Det er da jeg markerer ut at nå gjør jeg noe av egen omsorg.
For noen er det bare å hente inn en omsorgsbevegelse. Vi vet at hvis vi har omsorg for noen, så holder vi rundt dem, stryker på dem. Vi gjør ting veldig ofte. Det å tenke at hvis jeg merker at jeg har det vanskelig, så skal jeg ha en omsorgsbevegelse. Skal jeg holde meg selv over hjertet? Skal jeg stryke meg selv på armen? Noen holder rundt seg selv og synes det er godt.
Det å finne en sånn, kanskje jeg skal hente frem en sånn, gjøre det helt bevisst. Når jeg sitter der og vet at denne kaffen skal jeg gi meg selv i omsorg, så jeg ikke bare drikker den. Men kanskje skal jeg også trykke meg selv litt på armen mens jeg drikker denne kaffen. Fordi akkurat nå var det litt vanskelig å være meg. Så da skal jeg gi meg selv litt selvomsorg. Jeg er jo veldig opptatt av pustenseffekt for oss, og
Ofte pleier jeg å si det er hvert et bevisst rolig pust at det er kjærlighet til seg selv. Og da er det også en enkel øvelse å ha oppmerksomhet på at nå gjør jeg litt noe godt for meg selv. Og det kan til og med oppleves litt godt å puste litt roligere. Kjenne meg litt mer rolig, mindre stresset, mindre urolig.
Så det trenger ikke være sånn krevende, som du sier, å stryke litt på seg selv, eller holde seg selv på hjertet. Veldig fint at du nevner, for da er det ikke noe som er store ting, at vi må kjøpe noe, eller at det tar masse energi for å få det til. Det er så enkelt. Samtidig er det viktig å...
klare å huske på det og øve seg litt på det ja for det er veldig mange av de gode verktøyene vi har, de er jo gratis de er lett tilgjengelige men de krever litt mot jeg skal våge å gi meg selv selvomsorg, jeg skal våge å være røus i møte med meg selv jeg skal våge å gi meg selv trijupe inn og utpust med den risikoen at jeg er de innpuster og utpuster og legger merke til hvordan jeg har det
Bonusen er jo at jeg får en roligere kropp, men det kan være jeg også så noen behov, og da må jeg gjøre noe med behovet. Det kan være litt skummelt. Så mange av disse lett tilgjengelige verktøyene, vi må våge dem. For de kan jo gi tilgang til når informasjonen har prøvd å holde seg under, for det er så ubehagelig. Ja, for det ligger jo i oss å stritte imot.
Men så skjer det så enormt mye fint i øyeblikket med sluttet og strittet imot. Og hvordan sa du det i dag? Jeg hadde gått. Det betyr ikke at jeg ikke av og til skulle ønske at usvingene hadde vært litt mindre. Og noen usvinger, hvis noen hadde sagt «Jeg kan ta dem vekk i dette. Jeg tar selvfølgelig vekk klokskapen du har fått etterpå også, men jeg kan ta vekk usvingen. Hva vil du?» Så hadde jeg tatt den vekk, altså.
Men det betyr ikke at jeg ikke har funnet en god tilværelse her på færøyene, for det har jeg. Jeg har gode tirsdager, jeg har tirsdager jeg gleder meg til, jeg har hver eneste dag, hva slags dag jeg har, gode øyeblikk, gode følelser, fordi jeg er opptatt av å gi meg selv det. Så gode dager på tross av utsvinger, fordi jeg våger. Det var fint sagt.
Og så må jeg jo si det at noen av de klokeste menneskene jeg kjenner er jo nettopp de som har hatt litt mange husvinger. Så det er jo det, hvis vi skal ta vekk det, så må vi ta vekk klokskapen også. Og det er det jo mange som sier at de ikke ville vært foruten. Men da hadde det kommet gjerne en annen form. Så det er jo, det må jo jeg si for min egen del også, jeg skulle ønske at
Jeg har ikke hatt så mye smerter opp igjennom livet med migrenen og har hatt lengre perioder der jeg har vært ekstremt dårlig. Samtidig har jeg klart å si at det har gitt meg en innsikt som gjør at jeg klarer å møte andre mennesker med en forståelse og omsorg, for jeg vet litt om hvordan de har det også.
Ja, og sånn som mannen min sier at livssorg, bøkene og begrepet, det er ikke sikkert det hadde eksistert hvis ikke han ble syk. Nei. Som også er en sånn kasteprosjekt i vårt liv for tiden. Det hadde jo ikke eksistert uten. Nei. Og så takk for at du så røst å dele av de erfaringene, slik at vi også kan få, ja, rett og slett få glede av å få den kunnskapen som gjør at
med andre også kan få en større mulighet til å leve liv der vi våger igjen å kjenne på både livssorg og livsglede. Så pleier jeg å avslutte med å spørre om du vil dele tre helsetips, litt for å samle opp det vi allerede har snakket om. Gi deg selv lov til å sørge for livssorg er helt normalt.
Og husk å være rause i møte med deg selv. For alle har det vondt innimellom. Ingen unnslipper livets smerte. Og du fortjener raushet. Og skriv det av deg. Og snakk det av deg. For livet blir godt igjen når vi slipper ut. Tusen takk, Anette. Det var veldig fint å prate med deg. I like måte. Og så takker jeg deg som har lyttet. Og håper at dette er en innsikt og kunnskap som bidrar til at
Du får rett. Ja, at livet blir lettere å leve. Takk for at du har lyttet. Ha det godt. Ha det bra. Hei igjen. Jeg vil bare tipse deg om at jeg har fått gleden av å inngå avtaler som gir deg noen fordeler. Du kan få 30 dager skateslutting i Lydbok-appen Storytel, som har over 500 000 lyd- og e-bøker. Kan tipse om at boka Særlig sensitive barn blir tilgjengelig fra 5. november.
Du får 10% avslag i helsekostbutikken Superstate, der mitt absolutte favorittprodukt er magnesium L-traonat fra Symbiotica, som er eneste formen som har evnet å krysse blod-hjernebarrieren i hjernen. I tillegg får du 10% avslag i nettbutikken til Happy Hikers, der de selger produkter som skal bidra til økt turglede. Jeg kan tipse om at du blant annet tar matbokser i rustfritt stål. Link og rabattkode finner du i episodetekst.
Ønsker du lære mer om vagus, stress og bærekraftig helse, er du velkommen til å følge meg på Instagram. Takk for at du lyttet og lagde deg en fin dag.