‹ Back to podcasts ‹ Er det noe liv?

2/10/2026

Henriette Lien - "Får kritikk for at jeg ser eldre ut.."

Henriette Lien, skuespiller og yogainstruktør, deler om sitt liv med pendling til Kenya, sin deltakelse i Farmen kjendis, og kritikk for utseendet. Hun diskuterer frykt, autoritet, medias påvirkning og sin unike tilnærming til yoga som livsstil. Fokus er på å være bevisst i egne valg og leve i nuet.

00:00

Podkasten diskuterer tatovørens personlige uttrykk, samfunnets forventninger og følelsen av å kjenne kjente ansikter.

04:09

I denne episoden diskuteres viktigheten av klemmer, relasjoner og foreldreskap, inkludert utfordringer med autoritet i oppdragelsen.

08:23

Respekt for lærere er viktig, men oppførsel er nøkkelen, uavhengig av rolle eller tittel.

25:15

Kvinnen beskriver sin spontane beslutning om å kjøpe jungel i Kenya og de utfordringer og opplevelser hun har der.

35:23

Yoga er mer enn fysisk trening; det handler om livsstil, tanker og hvordan vi lever med kjærlighet og bevissthet.

Transcript

Mentioned in the episode

Henriette Lien

Gjesten i podcasten, kjent skuespiller, foredragsholder og yogainstruktør. Hun deler personlige tanker om sitt liv og erfaringer.

Kenya

Landet der Henriette Lien eier 6 mål jungel og har et enklere liv. Hun pendler dit og finner ro i naturen.

Norge

Henriette Liens hjemland og utgangspunkt for hennes pendling. Podcasten produseres her.

Hotel Cæsar

TV-serie der Henriette Lien spilte en rolle og gjorde et sterkt inntrykk på seerne.

Dansfeber

TV-program, også kjent som 'So You Think You Can Dance', der Henriette Lien var programleder.

So You Think You Can Dance

Internasjonal tittel på TV-programmet 'Dansfeber', der Henriette Lien var programleder.

Farmen kjendis

Realityserie Henriette Lien deltok i. Hun opplevde matutfordringer og et testosteronstyrt miljø som problematisk.

Kronprinsen

Mannen som verten ga en klem til på Kaffebrenneriet. Beskrives som jordnær og åpen.

Heidi

Meddeltaker i Farmen kjendis, veganer, som opplevde matutfordringer sammen med Henriette.

Jefferson

Henriette Liens 'shamba boy' i Kenya, som hjelper med hus og tomt og har blitt en nær venn.

Oslo

Norsk hovedstad, nevnt i forbindelse med urbant liv og 'Grunneløkka'.

London

By Henriette Lien tidligere har bodd i, nevnt som eksempel på urbant miljø.

Paris

By Henriette Lien tidligere har bodd i, nevnt som eksempel på urbant miljø.

Lamehøyenøy

Et lite område på kysten av Kenya der Henriette Lien kjøpte jungel for å bygge et enklere liv.

Grunneløkka

Område i Oslo, brukt som en sammenligning for mørke og trygghet i urbane omgivelser.

Hellas

Land der Henriette Lien har arrangert yoga-turer og retreats.

New York

By nevnt som et eksempel på et sted hvor man tar forholdsregler i mørke parker.

Yoga

En livsstil for Henriette Lien, ikke bare fysisk trening. Hun underviser andre, men praktiserer ikke selv den fysiske delen lenger.

Meditasjon

Praksis Henriette Lien utførte på jordet under Farmen kjendis, som en måte å finne ro på.

Tatoveringer

Verten uttrykker ønske om tatoveringer, inspirert av Henriette Liens egne.

Sosiale medier

Plattform for kritikk av utseende og en kilde til avhengighet. Henriette bruker det for refleksjoner.

TV 2

TV-kanal som sender Farmen kjendis, kritisert av Henriette Lien for klipping av scener.

VG

Avis, nevnt som en kilde til nyheter som kan skape unødvendig frykt og bekymring.

Kaffebrenneriet på Sankt Hanshaugen

Kafé der verten møtte Kronprinsen og ga ham en spontan klem.

Mokromafia

TV-serie nevnt i reklamen for RTL Plus.

House of the Dragon

HBO Original-serie nevnt i reklamen for HBO Max.

Frykt

Et sentralt tema i samtalen, der Henriette Lien snakker om å ikke frykte livet, i motsetning til vertens bekymringer.

Autoritet

Diskuteres i forbindelse med oppdragelse, respekt for mennesker fremfor titler, og Henriettes datters syn på autoritære personer.

Participants

Gjest

Henriette Lien

Vert

Ukjent

Sponsors

Simple

RTL Plus

HBO Max

Points

Om det så ser rart ut når du er 40-50, gjør det noe? Jeg er glad du blir 40-50.

Om tatoveringer og aldring, et perspektiv på å omfavne livet og kroppens forandringer.

Jeg er det du ser. Det er ikke så veldig mye mystisk ved meg, egentlig.

Henriette Liens syn på sin egen offentlige personlighet.

At vi kan smile til hverandre og nikke til hverandre og anerkjenne at vi står i heisen sammen med et annet menneske. At vi går forbi hverandre.

Et savn etter mer grunnleggende menneskelig interaksjon og vennlighet i samfunnet.

Jeg har ledd av så mye dårlige vitser med gutter. Den kvoten er full, for å si det sånn.

Refleksjon over å ha tolerert upassende oppførsel tidligere i livet, og ikke lenger gidde det.

Hvis du har det bra, da lar du andre få lov til å leve sine liv i fred.

Henriette Liens teori om hvorfor folk kritiserer andre, spesielt på sosiale medier.

Alternativet er å se eldre ut, eller alternativet er å være død, liksom.

En pragmatisk tilnærming til kritikken om aldring og utseende.

En maskulin kvalitet er jo mer å være trygg, autoritær, å være ledende, å være klar, saklig. Men en del av det som fortsatt henger på oss kvinner, er jo skjønnhet.

En observasjon om samfunnets ulike forventninger til menn og kvinner.

Man kan ikke frykte livet. Fordi da går man glipp av livet. Man må omfavne det, og manøvrere det til beste evne.

En livsfilosofi om å møte livet med åpenhet fremfor frykt.

Yoga for meg er ikke trening. Det er en livsstil.

Henriette Liens definisjon av yoga, som strekker seg langt utover den fysiske praksisen.

Hvis du ikke har en time til deg selv hver dag som er din, så har du ikke et liv.

En provoserende påstand om viktigheten av egentid og selvprioritering.

Man er ikke intim eller nær bare fordi man fysisk er sammen.

Om viktigheten av mental tilstedeværelse i mellommenneskelige forhold, ikke bare fysisk nærhet.

Alle foreldre fucker opp på en eller annen måte.

En ærlig og beroligende erkjennelse om foreldreskapets ufullkommenhet.

Vi ber barna våre sakte, men sikkert file vekk den indre sikkerheten de har om hva de har behov for, hva de trenger og ønsker.

En kritisk betraktning av hvordan samfunnet og oppdragelse kan undertrykke barns selvfølelse og egne behov, spesielt for jenter.

Claims

Jeg er født uten sultfølelse.

Henriette Lien beskriver sin unike, og for mange uvanlige, relasjon til mat.

Jeg har ikke sett nyheter på 12 år.

En bevisst beslutning om å unngå tradisjonelle nyhetsmedier for å styre eget narrativ og energifokus.

Jeg praktiserer ikke yoga eller meditasjon.

Til tross for å være yogalærer, forklarer hun at hennes yoga er en livsstil, ikke en fysisk praksis hun selv lenger utfører.

Det du tenker skaper de følelsene du går rundt med, og de følelsene du går rundt med er det som skaper realiteten din.

En sentral filosofi om tankenes kraft og deres direkte innvirkning på ens virkelighetsoppfatning.

De fleste vil jeg kanskje nesten si har en indre dialog med seg selv hele dagen uten at de er klare over at den er der.

En påstand om den ubevisste, men styrende, indre stemmen som påvirker våre livsvalg og følelser.

Det er et helt umenneskelig trøkk på utseende til unge jenter.

En kritisk kommentar om det enorme presset unge jenter opplever med hensyn til utseende i dagens samfunn, særlig via sosiale medier.

Similar

Loading

Du hører på en podcast produsert av Simple.

Er det noe liv her? Ja, her er det livet, du. Du har så kult tatueringer. Åja, takk. Vi fortsetter oppover. Jeg har tenkt sånn der alltid at jeg, nei, det tør jeg ikke. Jeg har så lyst på sånn begge armene, sånn full sleeve. Hvorfor tør du ikke det? Nei, jeg tenkte liksom, å, blir det rart? Jeg tenkte i hvert fall når jeg var 20, altså, å, ser det rart ut når jeg er 40-50, men det ser bare dritfett ut. Å!

om det så ser rart ut når du er 40-50, gjør det noe. Jeg er glad du blir 40-50. Jeg fikk jo tidligere, da jeg begynte da jeg var 16, og jeg har så fått den der, åh, hva når du kommer på gamlehjem, og hele buddhene henger, og svalen, så tenker jeg, vet du hva? For det første er det ikke så veldig stor sjanse for at jeg går litt av singlet, når jeg er 90 år på gamlehjem, og kanskje jeg gjør det, men

de tatoverene skal få være akkurat der de er, og de har jo da levd det livet jeg har levd. Så hva er det som greier med at ting skal... Nei. Nei. Vi er litt i gang, vi tenker. Ja. Er det noe liv, Henriette Lien? Du vet da, her er det altså så mye liv at det kan bli litt i overkant. Ok. Både for meg og omgivelsene mine til tider. Ja. Så det er ikke det det skal stoppe. Først til jeg så når jeg møtte deg nå, du er jo så brun og fin og ser så fresk ut. Takk, takk. Det er

Det er jo å hjelpe med litt brunnfarge, da. Det gjør jo det. Man må være der solen er, vet du. Ja, jeg skjønte det. Og det er ikke Norge. Du pendler litt her og der, det gleder jeg meg til å høre litt om. Nesten at jeg blir sånn starstruck av det. Jeg vet ikke om det er fordi at når man har sett folk på TV når man var barn, så er det en annen måte...

å bli Star Trek på. Det er en del av en eller annen historie. Ja, det er sikkert det. At jeg føler litt at jeg kjenner deg. Ja, kanskje du gjør det også. Selv om ikke jeg kjenner deg i det hele tatt, egentlig. Det er et ganske åpent bok. Jeg tror nok det er litt det du ser. Jeg er det du ser. Det er ikke så veldig mye mystisk ved meg, egentlig. Men er det mange som sier det, at de føler at de kjenner deg? Fordi de både har sett deg på TV, og at du er en person som bare

man føler at man har møtt deg før. Ja, kanskje jeg har møtt deg tidligere i livet. Jo, det er nok. Jeg ser jo ut som jeg gjør, og det er klart at det er mange som sier hei til meg, og etterpå tenker, å Gud, nei,

Sorry, men hei. Jeg synes bare det er superglad at folk sier hei til meg. Det er noe av det jeg både snakker mye om i sosiale medier og savner i samfunnet. At vi kan smile til hverandre og nikke til hverandre og anerkjenne at vi står i heisen sammen med et annet menneske. At vi går forbi hverandre. Og om noen kjenner meg igjen. Ja, men si hei da. Du kjenner meg ikke på det private, men noe er jo kjent på en eller annen måte. Og hvis det er naturlig å si hei og et smil, altså ikke noe hyggeligere enn å få et smil, liksom.

Det er sikkert mange som har møtt deg, og så har de sagt hei, og så har du svart hei, og så går du videre med ditt liv, og så har de tenkt sånn, å herregud, jeg kjenner jo ikke henne nå, så hei, hva tenker hun om meg? Og så har de gått og grublet på dette hele dagen, å, så flaut at jeg sa hei til henne. Og så tenker du bare at det er kjempehyggelig at du sier hei. Ja, det er ikke flaut helt, det er supergodt. Jeg tror jeg har fortalt det før i podcast, men jeg har jo også tenkt at jeg kjenner alle, så jeg ga jo en klem til kronprinsen på kaffebrenneriet på Sankt Hanshaugen. Fordi at det var...

Vi møtte jo ikke kronprinsen på kaffebrenneri, så det var bare sånn, å, hei, ga en klem. Og han ga en klem tilbake? Ja, og i klemmen så bare, å, fader, det her er jo kronprinsen her. Han skjønner ikke jeg. Det er helt fantastisk. Og så er jo han, altså jeg kjenner han ikke, men han er jo en veldig personlig mann. Han er jo veldig sånn...

ser folk i øya og snakker med respekt og er åpen, og selv om det blåser litt, så er han jo en veldig sånn mann som...

Litt sånn boy next door type da. Så jeg skjønner jo at du tror du kjenner han. Og det er jo bare kjempemorsomt at du tror du kjenner han så godt at du gjør denne klemmen. Han gikk klemme tilbake. Men nå virker jo, nå kommer jo du og Crossman klemme type på da, for du ga jo meg klemme i døra her også. Sånn at jeg er også en klemme type, så jeg tenker ikke på det. Det er deilig å klemme, men det er jo ikke alle som er det. Nei, det er sant. Så det første man da gjør er å klemme noen. En som ikke er klemmete vil kanskje bare...

stått litt mer på avstand nå. Ja, det vet man jo aldri om du møter en klemperson eller ikke da. Merker du det ikke da? Ikke alltid. Jeg har nok noen ganger gitt en klem og så bare, åja, nå føler jeg at du er ikke en klemperson. Da er det litt sånn stiv stokk. Man bare møter det kinnet liksom. Skalle mot skalle. Men kanskje vi skal ta en liten refresh om hvem du egentlig er. Jeg pleier å introdusere gjesten min. Kanskje mest kjent for folk som skuespiller. Nevnte jo i sted at du har vært på TV når jeg også var liten.

med alt fra Hotel Cæsar, selvfølgelig. Da gjorde du tydeligvis veldig stert inntrykk på folk. Tydeligvis. Selv om du har ledd av det, at du var jo ikke så mange år med, egentlig. Men vi husker deg veldig, veldig godt derfra. Det er brent inn i hjernen på folk. Ja, jeg husker også veldig godt hos Martin, og så var jeg veldig fan av Dansfeber, så i Think You Can Dance, da var du programleder. Og så har du vært mye på radio, men så har du vært mange år i mediebransjen, men de siste årene så har du jo

gjort noe helt annet. Du har blitt yogalærer, coach, stemmer det? Forfatter, foredragsholder, og så er du jo mamma til to tenåringsbarn, eller er de voksne barn? Nei, han er 25, så han er vel ute av tenåringsfasen. Datteren min blir 18 nå i februar. Hun var født 30-åring, så jeg har aldri opplevd hun som tenåring egentlig. Hun var klar da hun kom ut, og jeg har aldri trengt å lære henne noe. Jeg har bare vært der, så jeg har aldri opplevd sånn at hun har vært tenåring på den måten.

Nei, så deilig. Men det er jo mange som har gruet seg veldig, i hvert fall når man har jenter og har tenneringsdøtre, at det er så grusomt. Jeg var helt forferdelig. Ja, jeg var også helt forferdelig. Helt virkelig. Ja, var du det? Alt annet enn det man ønsker seg. Altså, jeg kjenner meg veldig igjen igjen. Hun har problemer med autoritet, eller autoritære personer i den forstanden at hun har aldri sett på seg selv. Altså, hvorfor? Bare fordi du er eldre enn meg skal du bestemme. Hvorfor? Bare fordi du har en titel skal du bestemme. Og sånn har jeg vært selv også. Jeg er...

Jeg har ikke sett helt logikken, det opplagt, at bare fordi noen er i noe, så skal jeg liksom innrette meg etter det. Så jeg har aldri innrettet meg etter noe som helst. Og det ser jeg jo litt i henne også. Det er klart at det hjelper henne kanskje litt, at jeg har vært sånn selv. Og så er det noe med at jeg i hvert fall kan huske fra min egen tid, da jeg var ganske liten av vekst. Det er ikke det at jeg skimmer i høy nå, men jeg var liksom veldig liten av vekst. Jeg gikk ut til noen vokselege for å se om jeg helt at skulle vokse. Oi! Og...

når man da er liten av vekst, og lyskrølte hår, og litt sånn søt liten jente, men inni deg er man klar for å ta verden, så er det en veldig komplisert, det er en sånn indre kontrast til det yttre, som gjør at man blir ikke tatt på alvor på utsiden, men inni deg er det veldig alvorlig da. Og det gjelder litt henne også, selv om jeg snakker litt på vegne av henne nå, det er jo ikke meningen. Så jeg tror kanskje det at jeg har sett det,

det gjør at det har ikke vært så mye å opponere mot nei i det der å få den plassen bli tatt på alvor ikke at det er en veldig autoritær far eller en streng far men er det viktig å lære seg at det finnes autoritet eller tror du ikke det er så viktig?

Det at det trenger å være så veldig autoritært, det synes ikke jeg smaker så veldig godt av. Nei. For det er mange måter å lede på, det er mange måter å skape et fellesskap, et samarbeid, en opplevelse av at man står sammen om noe, uten å skulle fremstå autoritær. Og det er det jeg i hvert fall tenker som foreldre, at jeg gjør bare mitt beste. Jeg har ikke noe svar på hvordan...

en god mor er, eller et godt menn. Jeg bare gjør det jeg har blitt lært, eller det jeg har sett av samfunnet, og prøver det. Men jeg trenger ikke være autoritær for å liksom punche gjennom min, mitt valg, eller så det ordet, ja, autoritær, jeg vet ikke. Hvordan hadde du vært på kompani Lauritsen da? Jeg hadde aldri vært der. Du kunne ikke vært med i militær og sånn? Nei. Nei.

Men du tenker at det er viktig å respektere lærere, at det er voksne folk som ber deg om å gjøre det du skal, eller tenker du at det skal være mer fritt? Nei, jeg tenker at det er viktig å respektere mennesker. Og noen mennesker har en posisjon som gjør at de skal lære, men det er mennesker jeg respekterer, uavhengig av titel. Jeg tenker at alle mennesker skal man respektere, men mennesker skal også oppføre seg ordentlig. Så selv om du har en posisjon, så betyr ikke det at du skal ikke oppføre deg ordentlig. Nei, det er viktig.

Og sånn sett så tenker jeg at som elev så skal man selvfølgelig respektere en lærer, men det er jo menneske, og den jobben den personen er der for å gjøre, man skal respektere. Ikke nødvendigvis en titel, hvis du skjønner. Du ble jo storbonde, det er jo en titel hvor du skulle på en måte være sjef. Trivdes du i den rollen da? Ja, men hvis du hører hva jeg sier, så sier jeg sjefen har eget ansvar, så lenge folk tar ansvar. Nå ble det jo nevnt at du er jo med i Farmen kjendes, vet

Jeg vet ikke om du er lei av å snakke om det nå, men vi må innom det litt. Ja, det er det, exakt. Du har kommet veldig langt, da. Grattis med det, for det første. Det så beinhardt ut, egentlig. Det så ikke sånn ut i begynnelsen. Hva var det som så beinhardt ut? Jeg synes bare, å ikke spise. Det synes jeg så ut som det verste, at du ikke kan ha fargerik mat og variert mat. Det så ut som om dere spiste veldig mye grå mat. Det hadde vært det tøffeste for meg, tror jeg.

Ja, vi spiste mye gråmat. Jeg husker da de der tomatene kom fra det markedet, så var det sånn rart å se på noe som var knallrødt. For meg, jeg er ikke veldig opptatt av mat. Jeg kan jo godt leve uten mat. Altså, jeg har ikke noe forhold til mat. Jeg spiser mat for å ikke bli for tynn. For å leve? Ja, omtrent. Jeg kunne hatt en pille også. Når det er sagt, så betyr det ikke at jeg ikke har nyttet godt måltid, men mat står liksom, jeg tror, nesten nederst på listen av alt jeg...

prioritere da. For jeg tenker jo med deg at du ser så veldig sunn ut at du sikkert er sånn som bare er supernøye på hva du spiser og du drikker sånn, starter morgenen med en grønn smoothie og spiser bare sånn masse varier, sånn smoothie balls er for meg du spiser. Men du er ikke noe tatt av mat.

Nei, men når jeg først spiser, så spiser jeg sunt. Ja, du gjør det. Når du først spiser, ja, men du har sånn, synes det bare er tungviktig. Jeg har ikke sultfølelse, jeg er født uten sultfølelse. Sånn at jeg må huske å spise. Og så har jeg så mye annet gøy å gjøre, at det der å lage mat tar så lang tid. Ja, det tar mye tid i livet. Ja, altså liksom.

Både at lagmaten å rydde dette på, det er litt styret. Jeg har spist, og jeg vet at jeg har provosert folk veldig med dette før. Og jeg vet ikke om det er fordi andre kanskje sliter med å begrense seg, eller at det er en utfordring. Ja, til og med at jeg er for sulten igjen. Ja, det er så mye godt.

og som jeg velger å bruke disciplinen for ikke å spise for mye eller fei, jeg vet ikke. Men jeg har aldri vært opptatt av mat. Jeg skal være konkurransuturnet som barn og mamma, så du må spise, du må spise. Ja, ja, så da pirker jeg maten. Så jeg er bare ikke opptatt av det, rett og slett. Men på farmen så var faktisk ikke maten

Det var et problem de første to ukene, for da fikk Heidi og jeg så ekstremt lite, fordi vi er veganere. Og da var det jo, vi melket jo 30 liter melk hver dag, og hentet 20 egg, og alt dette gikk jo til de andre. Men de hadde regnet ut hva et menneske levde på for 100 år siden, og det var da blant annet 2,5 dl melk hver dag. Plantemelk, som ikke har det fettet som kumelken har. Og

Det hadde vært helt greit å leve på 2,5 dl melk hver dag, i tillegg til noe annet selvfølgelig. Hvis de andre også fikk 2,5 dl melk hver dag, men de fikk 30 dl melk hver dag, og lagde fløtegratner til poteter og kjerner til smør, og de rullet av stolen i hva som etter at de ikke visste hvor de skulle gjøre seg. Da måtte vi jo si, skal vi gå i fysiske konkurranser her nå, så er det ikke sidestilt. Dette er på en måte et problem. Så gikk vel Heidi og sa ...

til produksjonen også at de synes jeg ble tynn, for jeg har ikke så mye å gå på. Men når det på en måte justerte seg, så var ikke maten et problem for meg på farmen, det er helt klart. Det som kanskje var den største utfordringen, var det at jeg har jobbet i TV. Jeg har jobbet også som programleder i reality. Jeg vet hva en produksjon vil ha. Så det hadde jeg bestemt meg for ikke å gi til de. For jeg er en frittalende person, og det vet produksjonen, og hadde kanskje regnet med å få mer salver,

ut av meg. Men det er mange som får det i bakoversvei som må være med på farmen, fordi det er ganske strategisk klippet. Man føler at man kan bli klippet veldig feil. Men det blir man jo. Jeg føler vel på mange måter at jeg har kommet helt greit ut av det. Men det som jeg reagerte på der var mer det at det var jo en ekstrem utfordring med...

mye testosteron. Men også det at jeg tenker på de der gutta også, det er sånn som kan være gøy i TV, men jeg kan se for meg at det er noe annet å leve med det. Ja, det er helt utholdelig. Og det handler jo ikke om at, altså jeg tar en spøk, og jeg kan høre på masse skitbrek, uten at det plager meg i det hele tatt. Det som ble problemet, synes jeg da, er jo det at produksjonen har tatt med våre reaksjoner

Men de har ikke tatt med hva vi reagerer på. Åja! For det var så drøyt og så grovt at kamerafolkene kunne ikke filme. Ja, ikke sant? Og derfor så blir de jo helt sånn skrudd. Da ser det jo ut som man reagerer på at noen sa...

et ord en gang. Eller var litt bråkete i fem minutter. Så blir dere de teite. Så blir vi sånne, men fader, da må dere tåle når du har sagt ja til å være med på det. Ikke noe problem. Ikke noe problem. Jeg kan tåle vanvittig mye. Så det er kanskje den rare klippingen når du tar med

reaksjonen, men ikke hva som blir reagert på, og det er jo gutter som har blitt spurt om disse tingene i media, ikke vi jentene. Og det er helt greit, altså jeg har vært i dette gamet lenge nok til å vite at sånn er det. Jeg synes bare det er trist at det fortsatt er sånn, for det er jo litt sånn samfunnet er også, ikke sant? At gutter får lov på en eller annen måte til å

brøle ut siste ordet og hvis en jente sier ifra så blir det litt sånn vær en på spøkene, ikke vær så kjip og det handler ikke om å ikke være en på spøkene når du er kjip men det handler også litt om å ta hensyn til grenser, kunne si ifra hva som man synes er ok uten at man skal bli fremstilt på en måte men altså TV er TV jeg visste jo det, så det er ikke noe å bombe men er det også fordi at du ikke er en 20 år gammel jente som hadde sagt ifra?

Hadde det vært annerledes da? En 20 år gammel jente hadde jeg aldri sagt det fra. Ja, det er det som er poenget. Jeg har vært en 20 år gammel jente. Og da hadde du bare stått i det? Jeg har ledd av så mye dårlige vitser med gutter. Den kvoten er full, for å si det sånn. Og jeg skjønner det. Det er tid for alt i livet. Og det er jo sånn, man har levd så lenge som meg, og kan se tilbake på...

Så jeg prøver jo å si til datteren min, ikke smell ut i enhver tid, men det er viktig å si ifra allikevel. For å si ifra hva som er OK oppførsel, hva som ikke er OK, hva man aksepterer og ikke aksepterer, hvordan man er rådlig å bli snakket til og ikke. Det er veldig lite av sånt jeg gidder lenger. Men jeg tok meg jo et...

Jeg tok det vel mest med produksjonen, akkurat disse tingene her. Jeg tok det ikke så mye med gutta. Jeg tok det med produksjonen. Bare hva har dere tenkt? Skal dette få lov til å fortsette i fri flyt, så tror jeg kanskje at jeg drar hjem, liksom. Fordi at jeg er borte fra barna mine, og jeg gidder ikke å bruke seks uker av livet og høre om kukofitte, og være borte fra barna mine. Den prioriteringen, da prioriterer jeg annerledes. For det var ikke bare å unngå det og være et annet sted. Hvor da? Hvor skal jeg være? Ja.

Ja, nei, dere er helt tett opp av hverandre. Hvor skal jeg være, liksom?

Vi har jo ikke lov til å være andre steder enn der vi er, der produksjonen er. Sånn at jeg gikk på jordet, jeg og jordene mine meditasjoner, og jeg har ikke noe problem med at folk prater og har det gøy. Men det var det ekskluderende over det. Når hvert måltid vi har, hvor det er den tiden vi har til å bli kjent. Dette er jo tretten mennesker som ikke kjenner hverandre, som trenger tid til å bli kjent. Og når hvert måltid da ble styrt av

testosteron, så gjør det jo at resten bare trekker seg. Fordi du kan ikke legge deg over det. Og det som er litt synd med det er jo da at man går på en måte glipp av å bli kjent med hverandre. Og derfor har jeg jo sagt også at jeg har vært sammen med disse menneskene nå og da. Ja, forløpig vi går inn i femte uka nå. Så kan du jo regne deg fremover. Men jeg føler ikke at jeg kjenner noen av dem.

Oi! Jeg trodde virkelig du ble kjent på et sånn skikkelig dypt nivå med folk på en sånn sted. Ja, i utgangspunktet så trodde jeg jo det som jeg også trodde. Men når det er

testosteron og alfahander som styrer og som ikke ser at det ekskluderer og at folk trekker seg ut av det da ødelegger det muligheten til å bli kjent så det er jeg litt lei meg for at vi gikk glipp av men så var det kanskje en gjeng som egentlig ikke har så mye interesse av å bli bedre kjent med hverandre men realtid det falt ikke mer smak eller er det første og siste du skal være med på nå?

Ja, jeg har tenkt, det spørsmålet får jeg mye. Ble dette det? Da har jeg tenkt, hva er det med reality som egentlig appellerer? Og det er ingenting. Fordi jeg synes jo farmen var spennende, fordi jeg lever jo litt sånn i Kenya. Og da tenkte jeg at det er gøy, jeg liker det enkle, jeg liker det som er tungvind, jeg liker å koble ut fra telefon, jeg liker gode samtaler, jeg liker alle de tingene som jeg så for meg at farmen var. Sånn.

superglad dyr og tenkte at det er en fin opplevelse. Men all annen reality i mine øyne er bare eksponering. Og det har jeg ikke behov for. Jeg fikk jo med meg også at du har fått litt kritikk at det har vært mye greier i kommentarfeltet. Nei, og det har jeg også blitt blåst litt ut av proporsjoner hvor mye kritikk jeg har fått. Det var ganske tidlig

kanskje første uka eller noe sånt nå, så begynte jeg å se en tråd om at folk reagerte på at jeg hadde blitt eldre. Ja, så man kan få kritikk for å bli eldre? Å ja, det er bare å vente. Du er for ung til det fortsatt, men hvis man er, eller tydeligvis da, så får man kritikk for det.

Men man får jo kritikk også hvis man fikser på seg når man blir eldre, så blir det på en måte kritikk, og så blir det kritikk hvis man da ikke fikser på, fordi da ser man, å det er så gammel hun, herregud, å så tynn hun ser ut som et skjelett, hun ser slutt trøtt ut, hun ser sliten ut. Jeg vet veldig godt hvordan jeg ser ut, og jeg vet godt at jeg er tynn. Jeg tenker jo at folk kanskje er litt for tjukke.

at det ikke er et problem at jeg er for tynn så man kan jo se det fra forskjellige sider men så jeg skrev bare en greie om det og for meg så var det bare en sånn jeg skriver mye refleksjoner i sosiale medier fra eget skråblikk på samfunnet, så jeg skrev litt annet jeg hadde bare glemt hvor mye sinte folk som sitter der ute og venter på å få lov til å hamre løs så jeg får jo bare beklage hvis jeg har blitt litt eldre eller jeg er for tynn for deg for meg var det en sånn liten sånn og så har jo da

pressen løpt av gårde med dette her. Og det høres ut som jeg har blitt slaktet for hvordan jeg ser ut, men det er jo ikke tilfellet. Jeg synes det er rart i det hele tatt at du skulle kommentere utsendet ditt, eller bli krenka av at du ikke ser ditt. Så må du ha noe til å se seg for 26 år siden. Og det er jo veldig rart også, for det første tenker jeg at jeg er her. Alternativet er å se eldre ut, eller alternativet er å være død, liksom. Og jeg tenker også den eneste det er interessant for,

Hvordan jeg ser ut, det er meg. Jo, men en ting er å bli kritisert med at du, hvis man er et kjipt menneske, eller du har gjort en tabbe, eller du har dritt deg ut på TV, å bli kritisert for det, så må man kanskje liksom stå i det, for du har valgt å være på TV og sånn, men å bli kritisert for bare hvordan man ser ut,

Ja, jeg synes det er helt... Jeg husker det også når Sex og Single Liv kom med en sånn ny sesong hvor de skuespillere hadde blitt eldre. Så er det jo at du blir kritisert for om du hadde fikset på deg. Eller du blir kritisert for de som på en måte hvorfor har hun så mye rynker og hun ser jo helt annerledes ut. Ja, selvfølgelig. Det har jo gått sju år og skuespillere har jo blitt eldre. Ideen om at du passer ikke lenger i den bilden eller den ideen som folk hadde om deg da.

Jeg vet ikke om folk blir stresset av at de føler seg eldre ved å se at de som de alltid har kjent også blir eldre. Jeg tror mennesker som pepprer løs på andre, så er det et eller annet i eget liv generelt som ikke er kjempefint. Jeg tror at hvis du har det bra, da lar du andre få lov til å leve sine liv i fred. Vet du om de gutta har fått like mye kritikk som deg? Det vet du vel at gutta ikke får.

får det ingenting. Og så er det, tror jeg, også det at det sier ganske mye fortsatt om synet på jenter, kvinner, at vi skal på en måte være pene. Vi skal være attraktive. Det er en del av vår kvalitet. En maskulin kvalitet er jo mer å være trygg, autoritær, å være ledende, å være klar, saklig. Men en del av det som fortsatt henger på oss kvinner,

er jo skjønnhet for min del spiller det overhovedet ingen rolle jeg tar meg ikke nær en halv kommentar en gang ja, det er bra da ja, men jeg har vært i dette så lenge jeg har vært i produksjoner jeg ikke fikk lov til å lese kommentarfeltet selv og jeg vet veldig godt hvem jeg er og det handler jo om å vite å være trygg i seg selv jeg er glad i meg selv hvis man skal gå på det utsendemessig så tror jeg kanskje ikke det er noen mennesker som syns det er veldig gøy

å se trøtt ut eller kjenne at man blir eldre eller det tar lengre tid på en måte. Alle har jo lyst til å se freshe ut og energiske og vitale. Men vi vet jo også at den kampen taper vi alle på et eller annet sted. Når man ser på influenser og de unge jentene og sminke, jeg synes virkelig symponi. Fordi jeg er gammel i den situasjonen og

slipper å forholde meg til det men det er et helt umenneskelig trøkk på utseende til unge jenter det er bra vi har programmer som Farben nå hvor du ser litt ekte mennesker tenker jeg ja, for det er det som er problemet med sosiale medier det er mye problem med sosiale medier men i hvert fall det også at du ser veldig lite normale folk på normale dager ikke på dårlige dager men på normale dager ja men la oss snakke om noe litt hyggeligere det var ikke noe hyggelig det var ikke noe hyggelig det var ikke noe hyggelig

Doppelte underholdning, en prinsess med RTL Plus og HBO Max i bundling. Kampen om droger går videre. Du skal dø. Med den nye stafelen Mokromafia på RTL Plus. Kampen om drachen begynner bare nå. Med HBO Original House of the Dragon på HBO Max. Kjøp deg bundling nå på RTL Plus.

Du klarte deg veldig bra på farmen blant annet fordi du også har bygget et litt mer enklere liv i Kenya, har jeg forstått. Jeg vet ikke så mye om det, men hvorfor Kenya, og stemmer det at du pendler litt sånn frem og tilbake Norge-Kenya? Ja, jeg har pendlet to uker, to uker i fire år, som er egentlig helt galskap. Nå

Det er en reise. Ja, det er døgn å komme ned og døgn å komme opp. Nå pendler jeg ikke, nå er jeg litt mer hjemme i Norge. Men nei, hvorfor Kenya? Nei, guden vet altså. Var det tilfellig? Ja, jeg tror ikke på tilfelligheter. Men det var under covid så reiste jeg, jeg jobbet ut av som yogalærer og hadde retreats rundt i verden, og så måtte jeg jo stenge det som alle andre måtte stenge sine greier.

Men jeg fortsatte nå å reise, selv om folk trodde det var umulig, så var det jo på ingen måte det. Så da dro jeg ned dit for å besøke en som jeg visste var nede til dette lille området som heter Lamehøyenøy på kysten. Det falt ikke sånn veldig for stedet umiddelbart. Jeg har vært heldig å være i veldig mange eksotiske, nydelige steder, så det var litt sånn, ja, ja.

Men så hadde jeg en veldig skjelig, sterk opplevelse på en seiltur, hvor vi gikk på en sandbank, fordi vi bomma på høyvann-lavvann, og så måtte vi sove da på denne seilbåten, for jeg ventet på høyvannet. Så da lå hun, venninna mi, og så snorket hun helt trygt, så jeg lå våkne en natten, og bare så på stjernene på denne gamle dauen, som heter en sånn trebåt, så kom vi jo etter hvert høyvannet, og vi seilte videre innover disse mangrovene, og tente bål, og lagde kaffe, og det var høner og geiter som flaks,

plaksa rundt der, og et eller annet traff meg helt ut av intet, for jeg har sett på meg selv som en veldig urban jente, både i Oslo, London, Paris. Det kunne liksom ikke blitt større og mer urbant, men det var et eller annet som bare

dette vil jeg ha mer av. Det helt kutta til beinet enkelt. Og så var det jo, så kjøpte jeg meg seks mål med jungel, rett og slett. Og det var jo en ganske vanskelig lang prosess. Det er jo et land med mye korrupsjon og bestikkelser, og det var jo ikke en, den kan vi ta en annen gang. Det var en lang prosess, men

Alene eller med noen? Ja, alene. Og datteren min sa jo etterpå at du kunne kanskje sagt ifra, at du kjøper deg seks mål med jungel på en måte i en bisetning her eller der. Men jeg tror ikke jeg nevnte det for noen, for jeg ville ikke at noen skulle snakke meg ut av det. Og så er jeg veldig spontan. Jeg har alltid vært veldig spontan. Så da kjøpte jeg meg da jungel på denne øya, som ikke har vann og ikke har strøm, og det er ikke biler, det er ikke veier, det er ikke... Det er en...

Det føles helt sinnssykt ut. Og så var det å begynne å organisere og få hugget trær, for det var jo burs da, ikke sant? Jeg måtte ha manskete for å sette en fot foran den andre. Lære meg litt svahili, og nå, ja, så fem år etter da, så har jeg nå et hus som er mitt, og så har jeg et hus, litt hus ved siden av meg, til en som heter Jefferson, som er min sjamboboy, som

Som alle har, de kaller det for sjamba-boy, jeg hater det ordet, men det er da, sjamba er på en måte et hus, eller en slags bondegård tomt da. Så han bor egentlig med sin familie på fastlandet, men der er det jo sånn at de mennene må reise der hvor det er jobber. Så han jobber da hos meg, har blitt en god nær venn,

Så han er jo der når jeg ikke er der, og så er han jeg av og til når jeg er der. Eller så sender jeg han hjem, så han kan komme seg hjem til barnet. For å bare holde kone? Ja, for det er jo da... Jeg har tre hunder og høner, og det er jo en...

et område i verden hvor det er ekstremt tørke, og så i og med at det ikke er vann på øya, så må vann fraktes fra naboøya og med esler og opp, så for liksom å holde tomten, og ikke at alt som er plantet dør, det tar han ansvar for, og dyrene og huset. Det er jo helt syndig, for det er liksom ikke noe sånn, ja, jeg ville flytte til en bondegård utenfor Oslo på matte og begynne litt der, men liksom rett i Kenya, altså uten strøm og uten vann,

Men strøm er jo ikke noe problem. Jeg har solceller da. Men strøm er jo ikke noe problem der nede, fordi måten man lever på, kan sola stå opp halv seks, og da har alle haner og esler skreket så lenge likevel at da er man våken. Så må man våkne med sola, og så går vi jo ut, jeg har utkjøkken, alt er ute, er det for varmt, så sover jeg på taket, så da er jeg ute hele dagen, altså

absolutt hele dagen sitter rundt bålet på kvelden og skravler med Jefferson og koser med hundene og ser på stjerner og månefasen som liksom begynner med ny måneden bak og så går den hele veien over til fullmåneden og så tilbake igjen så det er jo et univers som er så tett på øhm

Og så går jeg inn og legger meg når det er litt strøm. Det er for å lade en telefon, jeg trenger jo ikke strøm, men vann er en utfordring. Sånn som nå, nå kommer jeg derfra for en uke siden, og nå er det tørktid. Det var grei i regntid, det er jo regntid der når det er sommer her.

Men det er jo en del som har dyr, og nå er det så lite vann at før så kunne jeg bestille, og så fikk jeg det jeg trengte kanskje for en måned, men nå får jeg fire gjerrigkanner, og så må jeg vente noen dager, og så får jeg tre gjerrigkanner. Så nå er det faktisk en utfordring. Akkurat sånn som det er nå, har jeg aldri opplevd at det er så vanskelig å få tak i vann. Men du er aldri redd når du er der at du er alene der? Hva skal jeg være redd for? Nei, jeg vet ikke. Jeg er så redd for alt mulig. Er du det? Ja, jeg

Hvorfor er du det? Nei, jeg vet ikke. Jeg er angstet av meg. Jeg er bare husredd. Bare å være alene i et hus. Hva er det som kan skje da? Jeg skal komme borti deg. Om jeg skulle blitt plassert i en jungel helt alene på en øy uten strøm og vann. Jeg vet ikke egentlig hva det er som hadde fryktet meg, men bare...

Nei, jeg vet ikke. Hvis du hadde latt den indre dialogen løpe løpsk, da, hva som kunne skje. Ja, det hadde nok det. Og så tror jeg ikke jeg er realistisk på hva som hadde skjedd, men er det ikke mye som kan skje midt i jungeren i Kenya? Det kan ikke være dyr, det kan ikke være folk som prøver å rane deg, det kan ikke være... Men det er det da på grunneløkka i Oslo også. Når det først er mørkt, så er det så veldig mørkt. Når det er mørkt, så er det mørkt overalt. Ja.

Vi har jo strøm og lys, og jeg sover med alle lysene på meg i stua. Du sier kanskje mer om deg enn om meg. Ja, hundre prosent. Men du er aldri redd? Nei, jeg er ikke noe redd av meg egentlig. Jeg er ikke noe redd, og jeg tror jo det at når man setter seg... Jeg tror du undervurderer deg selv, for jeg tenker at hvis du hadde vært nede hos meg, og du plutselig hadde opplevd et eller annet, så må du bare håndtere det.

Ja. Det er forskjellen. Det er kanskje der jeg ikke tror på meg selv, at jeg hadde klart å håndtere det. Du hadde klart å håndtere det. Det er der jeg sier at jeg tror du undervurderer deg selv, for du har ikke noe valg. Nei. Du har ikke noe valg. Ja, ja. Du bare må. Og da er det utrolig hva man kan håndtere. Sånn at... Har du aldri vært sånn at du ble redd når du fikk barn, for eksempel? Hva skal jeg være redd for? Ikke spørre så direkte. Jeg vet ikke hva du er redd for. Jeg vet ikke. Jeg bare føler at...

Det er ikke bare meg, det er flere også som blir redde når de får barn, for alt mulig at det skal skje noe, at barna ikke skal trives, at jeg skal forsvinne sånn at sønnen min ikke har noen mor. Det er helt sånn syke tanker jeg har. Ja, men da har du beveget deg inn i en fremtid som ikke noen av oss kan kontrollere. 100%. Og der er det jo ikke noe sted å være. Du må vente til vi kommer dit, da. Ja, ja. Men jeg går jo og tenker på alt, alle beskjedene på alt som kan skje. Når jeg setter meg inn i en bil også, så er jeg redd for at det skal...

at det skal skje noen hindring på veien, at det skal være... Men føler du ikke da at du går glipp av her og nå, hvis du hele tiden er foran deg, liksom? Om jeg gjør det. Det er jo her og nå vi har. Ja, ja. Men jeg kan bekymre meg at jeg ikke finner parkeringsplass, eller at jeg tenker om det er noe veiarbeid, og jeg må kjøre en omvei, eller tenker om det skjer noe, og jeg krasjer i bilen. Kun bedre. Ja, det er et slitsomt liv. Det hørtes veldig unødvendig bruk av energi. Ja.

Veldig. Jeg ville jo heller hatt sånn som deg. Litt mer bekymringsløs. Men greit det

Sånn jeg ser det da, så er det 100% bortkastet, fordi at ja, kanskje du ikke finner denne parkeringsplassen, men du må løse det på en eller annen måte, og du kommer til å løse det på en eller annen måte. Kanskje du kom for sent? Ja vel, verden går videre. Ja, det er nettopp det. Så det er jo noe med at alt det du bekymrer deg for, mulig du møter det, mulig du ikke møter det, men du møter det ikke før du møter det, og du kan heller ikke fikse det før du møter det. Nei, jeg kan få sitte og grue meg og bruke energi på det.

Men jeg føler at jeg er ekstremversjonen på den siden, og så er du litt ekstremversjonen på andre siden, at du er veldig trygg og veldig lite redd da. Jeg skjønner ikke hva jeg skal være redd for. Nei, jeg har ikke noe godt svar på det. Livet, verden, verden er skummel, jeg vet ikke. Men verden er kjempefin. Ja.

Og det er en veldig liten parallell til når man tenker, hvis vi spoler tilbake til farmen, og hvordan narrativet settes ut der, at jenter tåler ikke å høre ordet

fordi TV 2 valgte å vise vår reaksjon, men ikke hva som ble sagt. Så er narrativet helt vrengt. Tenk da hva nyhetene holder på med i forhold til hvilken narrativ som settes ut, og hvem de er, vil at vi skal føle, mene, tro, frykte.

Absolutt, det er jo det. Hadde ikke jeg valgt å sette på nyhetene og sett sosiale medier og fått opp dritt hele tiden, så hadde jeg sikkert ikke følt meg så dritt heller. Men når du vet det, hvorfor fortsetter du å gjøre det? Fordi det er en avhengighetsskapende ting, liksom. Og nyhetene føler at jeg må få med meg for å være med i samtaler med andre folk. Men er det samtaler du har interesse av å være med i?

Jeg er jo interessert i hva som skjer i verden, men jeg tror nok det kan bli litt for mye for meg at jeg leser litt for mye nyheter og får med meg litt for mye. At det blir en sånn skremselpropaganda som ikke hadde trengt å være der da. Ja, så hvis man ser på, ok, du har lyst til å se hva som skjer i verden, være med i samtalen. Det er tre redaktører som har bestemt hva som skjer i verden.

Det er veldig mye annet som skjer i verden enn det som står i VG og på TV 2. Ja, ja, det er jeg fullstendig klar over. Helt drøyt, mye fantastiske ting som skjer i verden. Og det er det narrativet da, som jeg har ikke sett nyheter på 12 år. Nei. Og jeg har ikke noe interesse av å se nyheter. Jeg vet akkurat hva som skjer i verden, selv om jeg ikke ser nyhetene. Fordi hvis ikke så må jeg grave meg ned i et hull. Det går ikke an å unngå å få med seg hva som skjer i verden, selv om man ikke leser nyhetene. Men det er jo noe med å velge

hva man vil ta inn, ikke sant? For det man gir oppmerksomhet til, det blir det mer av. Så hvis man gir masse oppmerksomhet til at nå går verden til helvete, så går verden til helvete, for det er den følelsen man har skapt i seg selv. Hvis man velger å finne og har kanaler andre steder om alt det fantastiske veldig mange mennesker gjør med denne verden, hvordan det bygges opp og skapes og støttes og frontes, så ser man jo at da er det det det blir mer av.

Så jeg tenker, i dagens samfunn er det viktigere enn noensinne hvor man legger energien sin og oppmerksomheten sin. Fordi det er det livet blir også. Prøv en uke uten. Ja, virkelig. Nei, så tilbake til spørsmålet. Det er ingenting der å være redd for annet enn at det er street codes der også som det ville være. Du går ikke gjennom en mørk park i New York midt på natta. Jeg går ikke ute når det er mørkt uten at Jefferson henter meg på stranden og går hjem. Jeg har mine forhåndsregler. Så det har du.

Jeg er ikke tjukk i huet. Jeg vet ikke. Jeg er ikke tjukk i huet. Jeg er ikke ansvarsløs. Jeg er mor, og jeg er ekstremt glad i livet. Sånn at jeg har ikke noe inntro, eller ønsker at noe galt skal skje i det hele tatt. Men man kan ikke frykte livet. Fordi da går man glipp av livet. Man må omfavne det, og manøvrere det til beste evne. Men igjen,

være ekstremt bevisst på hvor man ligger oppmerksomheten sin. Men tror du du også er veldig flink på å være til stede fordi du også praktiserer yoga og meditasjon, at du øver deg hele tiden på å være veldig til stede? Jeg praktiserer ikke yoga eller meditasjon. Hæ? Igjen? Gjør du ikke det? Nei.

Men du underviser andre? Hvorfor ikke? Fordi, jeg har gjort det. Fordi hva yoga er for folk er noe helt annet enn hva yoga ofte er. Fordi veldig mange i Vesten ser på yoga som en fysisk praksis. Armer og bein overalt. Mens yoga har åtte grener. En av de grenene er fysisk praksis.

Men yoga er også hvilke tanker du tenker. Yoga er også hvilke ord du bruker, hvordan du lever, hva du spiser. Det er liksom som de ti bud på mange måter. Hvor et av budene er asana, som er den fysiske praksisen. Jeg praktiserer ikke den fysiske praksisen lenger, for jeg trenger det ikke. For yoga for meg er ikke trening.

Det er en livsstil, men jeg gjør alt det andre. Jeg har aldri dårlig tid. Jeg har ganske rene tanker. Jeg prøver å være bevisst på hvordan jeg uttrykker meg, og ikke være dømmende overfor folk. Jeg er jo bare en menneske, så jeg klarer det ikke alltid, men jeg streber etter det. Jeg passer på å være til stede der jeg faktisk er. Prøver å utøve så mye kjærlighet jeg kan. Det er yoga også. Men jeg gjør ikke den yogaen du henviser til. Nei, for den er den eneste jeg kjenner til. Og det er veldig...

en veldig vanlig måte å se på yoga her, fordi det blir jo presentert som en treningsform mer. Men hvis jeg er nysgjerrig på den verden, som jeg kaller det, jeg har ikke noen annet ord for det, er det å praktisere yoga først, og trene det først, for å komme litt inn i det? Eller hvor skal jeg begynne? Slutt å se på nyheter. Ja, det er ok. Nummer en. Nummer to, begrens sosiale medier. Gi deg selv en halvtime hver dag. Sett en timer. Begrens

begynn med hva som foregår inni hodet ditt. Fordi det som foregår inni hodet ditt, det er det som blir realiteten din. Fordi det du tenker skaper de følelsene du går rundt med, og de følelsene du går rundt med er det som skaper realiteten din. Jeg føler jo at jeg, når jeg har gjort yoga, at jeg føler meg veldig bra etterpå da, men det er sikkert fordi jeg har så bare fått en time til å ikke tenke på så mye annet enn akkurat det. Men det er jo det. Ja.

Men du kan gjøre det uten å gjøre yogaen, fordi man kan også fysisk praktisk, og jeg tar ikke vekk viktigheten av å bevege på kroppen på noen som helst måte, men du må ikke begynne der. Det er mange andre, det er sånne quotes der ute om at det hjelper ikke om du skyller nesa og du gjør yogaen din og du mediterer og du gjør liksom alt sammen, du har...

hele smørbristen din, men likevel så har du en indre dialog som tar deg til helvete og tilbake før klokka syv. Og når du forteller meg at du er mye redd, og at du frykter alt som kan skje, det

Det er der, yogaen skal jo få deg til å bli et mer harmonisk, balansert menneske. Ikke nødvendigvis få spretter om på myk. Nei. Du kan se på det som en bonus av å praktisere yoga. Men når du har kurs, er det da kun det fysiske, eller tar du gjennom hele? Nei, jeg underviser fysisk yoga, for det er det folk kommer til meg for. Men...

Men min glede av å undervise yoga og min purpose i det er jo alt jeg sier mens jeg får de til å stå i sårbare posisjoner. Fordi det er jo også noe med det å...

Når man praktiserer yoga, så man er sårbar, får det ikke til, mestringsfølelsen er ikke der, kroppen skjelver, og når fysisk man opplever alt det, så vil den indre dialogen øke til, den nesten roper til deg. Du får det ikke til, alle andre er mye bedre, dette er helt håpløst.

Du er feit og tjukk og stiv og størl og bare dra hjem med deg, liksom. Det er helt utrolig hvordan den indre dialogen, og du ser til høyre og venstre, alle andre får til å stå på et bein, mens du står og kaver som en gal. Og det er den indre dialogen må vi jo først bli bevisst på at er der. Mm.

før vi kan jobbe med å prøve å få roten ned. De fleste vil jeg kanskje nesten si har en indre dialog med seg selv hele dagen uten at de er klare over at den er der. Men det er den som styrer, det er den som snakker deg ut av drømmene dine. Det er den som stopper deg å leve det liv du kanskje egentlig har lyst til å gjøre. Så man må jo først vite hva som er blokken før man kan begynne å forandre på noe.

Tror jeg hadde trengt et lite kurs med deg, altså. Jeg så det var noen turer til Hellas og sånn, var det ikke det? Jo, bare det. Så jeg tror at hvis du føler deg utbrent, hvis du føler at livet bare henger som et slips,

for å komme i mål med alt mulig rart, så se på livet ditt. Har du ikke en time til deg selv hver dag som er din, så har du ikke et liv. Og da er du en slava av alle andres ønsker om hva du skal bidra med hele tiden. Og det er veldig, jeg provoserer jo mange ved å si det, ja, men herregud da, liksom. Jo, men oppriktig talt, du lever ditt liv, du er født til denne jorda,

og skal leve ditt liv. Og hvis ditt liv er organisert på en måte, eller er så økonomisk styrt, eller fryktstyrt, eller hva enn det er, at du ikke har

en av de 24 timene vi får hver dag som er din? Jo, jeg har sikkert en time på å sitte og scrolle seg på TV da. Det har jeg jo. Og da velger du det. Ja. Den har jeg faktisk. Men det er sikkert, man tenker vel at når man har blitt mor, så er man, slave blir jo feil ord å si, men man er jo, kan man si at man egentlig er litt det, når man får barn, fordi det er på hans premisser nå, alt sammen. Er det det? Ja, eller han bestemmer ikke det, men jeg gir han det vel to år.

Ja, men er det riktig at en toåring skal styre skjøyta? Nei, det er jo ikke det, men han er jo helt avhengig av meg da. Og jeg er jo han som på en måte også styrer livet hans, og han styrer mitt. Men må han ha deg rundt fingeren hele tiden?

Nei, men man klarer det hvertfall. Ja, det er noe annet. Da velger du det. Da tillater du det. Det er jo noe annet at man tillater det, enn å tenke at et barn er to år, og at et barn på to år kan sitte og tegne alene. Og at en mamma kan si, nå sitter jeg her, og du sitter der. Sånn at du skaper deg den tiden til deg selv.

Det føler jeg ikke er helt mulig, altså. Hvorfor er ikke det mulig? Det er sikkert mulig, men jeg har i hvert fall en toåring som da vil at jeg skal sitte med han og tegne, eller at jeg skal være med, eller at han begynner å gråte hvis jeg ikke gir han oppmerksomheten hele tiden, da. Hva gjør du da?

Nei, da gir jeg vel etter da. Svak som en liten klut. Nei, jeg har gjort det selv. Jeg tror også det handler om at jeg vil bare gi han den beste barndommen. Når jeg fikk barn selv, så har jeg kanskje blitt mynt om ting jeg, hvordan jeg ikke vil ha det. Så jeg skal liksom bare gi han virkelig det beste livet, liksom, hele tiden. Og så sliter man seg jo litt ut da. Men hvis man trekker den linjen litt lenger frem, hvis du tenker når han er eldre da, vi

Hvis han også har da opplevd at mamma er der like mye, selv om mamma trenger et kvarter til å bare få lov til å sitte i den stolen, at han har opplevd det, at det betyr ikke at mamma blir borte, så er det også, jeg i hvert fall prøver å igjen, jeg kåler like mye selv, jeg har bare større barn, og ser liksom i retrospektiv forhold til

Hvor viktig jeg tror det er da også å vise hva det er rom for med handling. Jeg har jo fått kritikk for, men du reiser som jeg, har ikke du barn? Jo, jeg har barn, men barna har en far, det er noe en ting. Og jeg har jo også lyst til å vise barna at det er mange måter å leve på. Og at hver og en må på en måte definere hva slags liv man vil ha.

Selv om jeg ikke er sammen med barnepappaen, så er jeg 100% mamma. Jeg er ikke halvtidsmamma for det. Jeg er en telefon unna, jeg er et kafébesøk unna, jeg er en biltur unna. Så jeg tror at den ideen om at når vi skal gi hverandre så mye vi bare kan,

den er ikke nødvendigvis alltid den mest bærekraftige måten å oppdra barn på. Fordi du skal overleve veldig mye mer enn to år. Og da kommer du sannsynligvis til å trenge noen pustelommer innimellom. Så hvis han da skjønner det at jeg sitter her og tegner, mamma sitter der, og over tid merker jeg at vi er sammen,

selv om det er to meter mellom oss. Fordi mamma trenger, eller at du tar deg et bad, hva enn det er man liksom. Og at den grensesetningen og den måten å øve på, hva vil det egentlig si å være til stede for hverandre? Og så mange foreldre sitter jo sofaen ved siden av, men med telefonen. Man er ikke intim eller nær bare fordi man fysisk er sammen. Nei. Ikke sant? Det handler om å være til stede. Så jeg tror...

at skulle jeg gjort noe annerledes da, og det skulle jeg sikkert på mange måter gjort. Jeg hadde diskusjonen med datteren min her for en dag om at vi gjør vårt beste, men det er ingen som, altså alle foreldre fucker opp på en eller annen måte. Men så er det kanskje nettopp akkurat det vi snakker om nå, det der å tåle det rommet, og vite at du er ikke noe mindre dedikert mor, selv om du sier

nå må jeg ha ett kvarter, og så skal jeg se på alt du har gjort om ett kvarter. For det første så hjelper vi barna våre til å vente litt, som er en veldig evne som er forfall i dagens samfunn, hvor ikke de venter på noen ting. Og det er noe man kan glede seg til, så skaper man en god greie ut av det. Og så lærer han også at mamma går ikke bort,

Hun bare trenger noe for seg. For det er i hvert fall det jeg har lyst til å lære mine barn, og kanskje spesielt datter. Jeg vet ikke om mennene, sønnerne er flinkere til å ta. Om de er flinkere, da. Ikke sant? Men med tanke på at dagens samfunn er jo at vi på mange områder skal sidestilles. For eksempel da med at vi skal jobbe, begge to skal ta inn inntekt. Men allikevel så kanskje har kvinner mer enn sånn biologisk dragning til omsorg, da. Så...

så får vi heller ta det til inspirasjon fra disse mennene og se at det er ikke noe mindre gode fedre selv om de drar på en hyttetur med gutta, eller tar seg en skitur på en tirsdag kveld. Det er ikke der nærvær stopper på en måte. Men så tror jeg også at det er litt sånn å gjøre seg opp en mening om hvordan livet man vil leve, fordi det jeg opplever i hvert fall er at det er veldig mye som

som mange opplever som ferdig, det er en sånn blueprint som alle bare skal passe inn i. Utdannelse og partner, og så skal du ha deg en søbo og en barn, og dette bare ruller. Og har du noensinne stoppet opp og tenkt, hva vil jeg av alle de tingene som ligger her? Vil jeg være gift, men jeg vil være særboende? Vil jeg egentlig gifte meg? Eller ligger det bare en forventning der til at jeg skal gjøre det? Og jeg sier ikke at man ikke skal gjøre noe av de tingene, men at det er...

Jeg tror veldig mange bare blir med på det draget, og så plutselig så sitter du der, kanskje sånn 40 år enn tenker, men i alle dager, hva skjedde nå? Plutselig så er man et sted, livet er veldig sånn hugget ut i stein. Når bestemte jeg meg for dette her egentlig? Og det kan godt være at livet er fint, det er ikke det at det ikke er fint, men at vi må være mer våken i at det er bevisste valget vi tar.

Sånn at vi er med underveis, og jeg tror veldig mye fra programmering, vi har jo snakket om det før, og så husker jeg med datteren min når hun gikk i førsteklasse, så var det en greie med noen sosiale mål på skolen, hvor hvis noen kom bort i skolegården og spurte om de ville leke, så skulle man si ja, være inkluderende og si ja.

Og datteren min hadde behov for å tuttle litt rundt alene i friminuttet. Hun hadde ikke alltid lyst til å leke, så hun sa jo, og jeg har vært ærlig på at man kan si det meste, men man skal si det med en god intensjon og et godt hjerte. Man skal aldri såre noen bevisst. Så hun sa jo da, nei, vil ikke leke. Og så ble jo dette en sak på nesten rektors kontor, liksom. Fordi

Man måtte liksom være med på disse sosiale målene, og jeg prøvde å formidle da til læreren, jeg husker at, men kjære vene, min datter er seks år, du mener da at din alder er seks år, så skal hun allerede nå lære seg å ignorere sitt eget behov om at hun skal

I løpet av en skoledag som hun er tvunget til å være på, så må hun leke når noen spør henne. Du ber henne om å legge lokk på det hun egentlig har behov for, sånn at ikke turi skal bli lei seg. Det kan du bare drite i. Jeg synes det beskriver veldig mye av hvordan verden er i dag. Jo, og det er det som er utfordringen, fordi disse jentene på seks år, det er de jeg får i yogasalen som 40-åringer, det er de jeg coacher, som ...

ikke helt skjønner hvorfor det ble sånn. At det ble så utrolig mange hensyn som ble tatt hele veien. Men det ble bare hensyn til alt annet enn dem selv. Og hvis de først har hensyn til noen behov som de har, så får de dårlig samvittighet for at det er egoistisk.

det kommer jo fra sånne nettopp sånne små programmeringer, sånne små beskjed, nei, men si ja da, så blir det så hyggelig, nei, men kan du ikke bare gjøre det da, ikke sant? Vi ber barna våre sakte, men sikkert file vekk den indre sikkerheten de har om hva de har behov for, hva de trenger og ønsker, og der tror jeg mye av problemet ligger for oss jenter, at vi får ting inn når vi er så små, og er søte og små, og er i hvert fall sin snill og flink du da, når han er i bråkebøtten i bakgrunnen, ikke sant? Og

og så følger dette oss som en sånn mareritt av en rød tråd. Og så er vi 40 og begynner å se litt tilbake og kanskje kjenne at det rommet er blitt litt trangt. Og så må man begynne å skrelle den løken. Ja, jeg kjenner meg litt igjen. Jeg vet ikke om jeg kunne snakket om dette her i timesvis til, men jeg tror vi må runde av. Det har vært veldig, veldig hyggelig og veldig interessant å snakke med deg. Liger med det. Takk for at du ville være gjest.

Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!

HBOMax