#62. Ukraina, verdighet og hvordan være til hjelp? Med lege Katharina Pracon.

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker. Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle. og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt. Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen. Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt! Men jeg tror det aller viktigste å huske på er dette med medmenneskelighet. Det står helt sentralt i det vi står i nå. Medmenneskelighet og akseptere at vi av og til ikke kan gjøre noe, og stole på at det er nok å være der, nok å være på tilbudssiden, vise respekt, vise omsorg og bare være mennesker. Hjertelig velkommen til podkassen Leger om livet. Jeg heter Annette og jeg jobber som lege. I dag skal vi snakke om et tema som er veldig relevant akkurat nå. Med meg har jeg Katharina Prakon som ble ferdigutdannet lege i 2009 og har jobbet i mange år som almenlege. Hun er medgrunder av Lille Lab, som er en møteplass for barn og småbarnsforeldre. Hun har også jobbet som frivillig med arbeid på Filippine, blant annet med nødhjelp og helsefremmende arbeid for ubefolkninger. Katarina brenner for å hjelpe mennesker i nød, og har nylig reist til Polen for å hjelpe flyktningene fra Ukraina. Og det var i denne sammenhengen jeg tenkte at jeg hadde veldig lyst til å ta en prat med Katarina. For i dag skal vi snakke om nettopp dette temaet. Hvordan kan man hjelpe andre? Hva møtte Katharina når hun reiste til Polen for å hjelpe? Og hvordan kan man på best mulig måte hjelpe andre i nød? Hjertelig velkommen, Katarina. Tusen takk, Anette. Jeg setter så pris på å bli invitert til den fine podcasten din. Det er jo så hyggelig, for vi har jo blitt kjent. Det er mange ting man kan si om sosiale medier, men det er masse fint med sosiale medier også. Og vi har jo blitt kjent over Instagram. Det har vi. For du driver en Instagram-konto som heter Doktordame, som er en veldig fin kanal med veldig god folkeopplysning. Takk. Så vi ble jo venner der, og så så jeg plutselig at du skrev at du trengte hjelp for du skulle reise til Polen for å hjelpe flyktningene. Og da fikk jeg jo, ja, man får jo så lyst til å være til hjelp. Og så skrev jeg litt frem og tilbake, og så tenkte jeg, kanskje du har lyst til å være med i podcasten min og snakke om dette, for at din erfaring med å hjelpe folk i nød er jo... Du har jo vært i Filippinen, du har vært i Krakow og tatt imot flyktningene fra Ukraina. Du har en bror som er en overlevende fra Uteia. Du har jo vært i mye, du har opplevd mye vondt. Og sett hva man faktisk kan være til hjelp for. Og jeg er veldig glad for at du derfor tar deg tid for å dele din kunnskap her i podcasten. Takk, Anette. Jeg... Jeg vet ikke, alle disse opplevelsene er... Man tenker liksom at man skal forberede seg og vite det når man har vært igjennom en eller to tøffe ting, og har pasienter daglig på kontoret som opplever tøffe ting. Men hver og en av disse opplevelsene er annerledes, farget med andre farger og nyanser. Så... Alle er noe man lærer, tar med seg videre, og forhåpentligvis vokser på til neste gang. Men du strekte deg jo langt for å være til hjelp, ikke sant? Du Snur deg rundt og samler inn masse penger og nødprovianter for å hjelpe flyktningene som kommer fra Ukraina og bruker ferien din på å hjelpe dem. Hva er det som motiverer deg? Hva er det som gjør at du har lyst til å bidra på den måten? Først og fremst er jeg en veldig praktisk person, tror jeg. Jeg tenker ikke så mye. Når jeg dro til Filippinene var jeg egentlig bare ferdig på medisinstudiet og hadde diplomet under armen. Så tenkte jeg «hva skal jeg bruke denne utdannelsen til?». Så kjøpte jeg enveisbillett ned til Filippinene, så tenkte jeg at jeg skal redde verden. Det var jo litt naivt. Men det ble en veldig fin opplevelse likevel. Og sånn som nå, så ... Da føltes det veldig nært med disse flyktningene som kom til Polen. Jeg har familie helt sør i Polen mot grensa til Ukraina, og det er ikke så lenge siden, jeg husker fortsatt at det var unntakstilstand i Polen, At de var veldig fattige, at det nesten ikke fantes varer i butikken. Så jeg husker mye av min barndom gikk på at vi pakket ned, vi var der hver sommer, pakket ned bæreposer for å ta med ned, for de hadde ikke bæreposer til familien i Polen. Jeg husker vi laget åtte tekopper av en tepose for å spare fordi man ikke hadde mer. Og så skal det jo sies at mine foreldre kom til Norge som flyktninger et halvt års tid før jeg ble født. Og de fikk vanvittig mye hjelp av den norske stat og tak over hodet. integrering, norskurs, og jeg fikk en god og trygg barndom på en norsk skole i Norge. For det er jo veldig takknemlig, at de fikk den muligheten, at det er et system som funker sånn, at man kan reise til et nytt land og bli varetatt på den måten. Så for meg er det nok mye av grunnen til at jeg føler stert på dette, og Jeg har et veldig stort ønske til å hjelpe, rett og slett for å gi tilbake litt av det vi har fått. Hvorfor flykta de? Det var krigstillstand i Polen. tidlig på 80-tallet, og min far var politisk aktiv. Så de flyktet faktisk over grensen, og 12 timer etterpå så kom militæret på døra til bestemor og skulle ta pappa. Å, herregud, min hatt. Å, det fikk jeg frysning i. Ja, så de rakte akkurat. Så dette må jo føles veldig nært for stedet. For særlig de. Ja. Nå ser de at det skjer med nabolandene. Ja, de kjenner nok veldig på det, og de hjelper til der de kan. De kastet seg faktisk rundt og ble med meg, for det ble så mye vekt, overvekt, som jeg skulle ha med nedover til Krakow, så jeg endte med fem kofferter. Og så sa bare mamma og pappa, vi kjøper billetter, og så tar vi noen av kofferterne dine, og du trenger litt bærehjelp. Ja, det var veldig fint. Hva er det du samlet inn? Hva var nyttig å ha med seg? Det jeg tenkte var nyttig å ha med seg, var ting man hadde lest om jeg hadde fått rapportert, at det trengs bleier, bin, engangshygieneartikler, som ikke disse flyktningene har fått med seg over grensen. Ja. tepper, sånne ting. Så jeg fikk masse sånt i tillegg til faktisk en fra som tidligere har vært i forsvaret som kontaktet meg og ga en del sånne traumebandasjer. Det var helt fantastisk, for det var jo akkurat det de trengte i Ukraina. Ja. Så det er en liten forskjell på hva de trenger i Ukraina og i Polen, men jeg klarte å samle alt dette, både medisinske utstyr, hygieneartikler, alt sånt, og reise ned. Og så litt sånn som jeg fortalte deg, kom ned dit og trodde jeg hadde stålkontroll over hva de hadde behov for, men så var det litt andre ting også som dukket opp underveis, hva de egentlig hadde behov for da, når jeg først møtte disse flyktningene på grensen. For du møtte de på grensen, og så møtte du de også i Krakow? Ja, først og fremst de største møtene var i Krakow på sentralstasjonen når de hadde kommet over Krakow, Over grensen, på selve grensen da, på daværende tidspunkt som var bare halvannen uke etter krigen hadde brutt ut, så var det fortsatt ganske kaotisk på grensen, så der stod det busser og skuffet flyktningene videre til enten Krakow eller Varsava, som var to hovedpunkter på sentralstasjonen der. Så de fleste møtte jeg på sentralstasjonen nede i Krakow, fordi da hadde jeg kommet med tog, og så kom de ut i sentralstasjonen i Krakow, og vet ikke hvor de skal videre. Ofte når man er på en togstasjon, så har man jo en billett videre og vet hvor man skal, men det visste ikke de. Så hva møtte deg der? Ja, helt sånn overveldende mye mennesker. Bare barn og mødre nesten. Masse liggeunderlag og litt slitte tepper. Masse folk i nød som fortsatt var i fluktmodus. Jeg kom ned, det er litt sånn interessant for i Krakow, den togstasjonen befinner seg under bakken, og så tar man en sånn glasheis ned til under bakken, og over bakken før man går ned, så ser man Krakow og bybildet og fin solnedgang, eller soloppgang, og så kommer man ned til sånn kaos av folk. som sitter og ikke vet hvor de skal videre. Så det var litt sånn, jeg snakket med en taxichauffør i Polen som sa det er litt som å være på Titanic, at oppe så går de rike og parkerer bilene sine og går på kjøpesenteret, og nede sitter de fattige i nød som ikke har noe sted å gå videre. Så det var en kjempekontrast. Og det som møtte meg der nede var folk som du og jeg, mammer med barn, som egentlig var, ja, jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men det rørte meg i hvert fall veldig. Dette var damer som oss. Med en sekk som hadde bare løpt ut av huset, med sine to eller tre barn, eller et spebarn, kommet seg og gårde, ikke noe annet bagasje. Og når jeg ba om å se, hva har dere med, hva trenger dere? Så var det jo bare ting til barna i disse sekkene, ingenting til seg selv, men likevel sa de at vi har fått med det mest verdifulle vi har, og det er barna. Resten kan vi ta videre. Jeg trodde veldig mange av disse kvinnene som reiste med barna kom sammen med veninner, med familie og sånne ting, men det var det ikke rom for. Disse flyalarmen hadde gått, de måtte bare ned i et bomberom, hadde prøvd å komme seg opp, måtte ned i et annet bomberom, mistet alle kjente, kanskje de ikke hadde sett det. i det helt tatt. Det var ikke noe rom for å ringe veninner eller familie eller å dra sammen. De måtte bare ta barna og løpe med dem. Og så skal man jo huske på at dette er kvinner som i utgangspunktet Og her må jeg bare hylle mødre og det mors instinkt som bare er helt vanvittig. Dette er kvinner som vanligvis, eller som ikke hadde lyst til å reise, de hadde et fint hjem, de hadde et fint liv. De hadde ikke lyst til å forlate det, de så ikke for seg et liv noe annet sted, det ville ikke være meningsfylt. Og så var de jo selvfølgelig nødt til å forlate mennene som måtte bli igjen og kjempe. Men i tillegg til det så måtte de kanskje forlate foreldre som var for syke til å reise. De måtte forlate jobben, de måtte forlate alt de hadde. Og flere av kvinnene jeg snakket med sa at jeg hadde blitt igjen og jeg hadde kjempet og jeg har ikke noe liv noe annet sted. Det eneste grunnen til at jeg måtte flykte er på grunn av barna mine. Jeg vil at de skal få et liv. Jeg vil at de skal være trygge. Jeg vil at ingenting skal skje dem. Så det var eneste motivasjonen til disse kvinnene, og det var helt utrolig hvordan man kan bare undertrykke egne behov og sånt, og bare tenke på disse barna og skulle sikre dem noe trygt. Ja, det der er så sterkt. Ja, det er... Åh, det er så tragisk. Men hva fant du ut? For du sa at du hadde tatt med deg veldig mye, men så fant du ut at det var kanskje flere ting de trengte som du ikke hadde tenkt på før. Og hva var det de møtet? Når du kom med det du hadde samlet inn, hvordan tok de imot deg? For dette er jo sterke, flotte kvinner som har jobb og står på hjemmet, og så er de plutselig blitt en flyktning over natta. Hvordan... For en ting er jo hvordan du møter dem, men hvordan møter de å få hjelp? Jeg bare tenker at hvis jeg var i den situasjonen, da hadde det vært kjempevanskelig å være en person som måtte få hjelp på det nivået der. Og sånn som du sier, over natten endre status så radikalt, og være i så behov for hjelp, jeg tror det er veldig vanskelig, og det var noe jeg ikke hadde... tenkt over egentlig jeg prøvde å forberede meg så godt jeg kunne og ta med det jeg tenker at man trenger men disse kvinnene har jo en verdighet de har jobbet kanskje hele livet for å til å kjøpe seg et hus og er stolt av det og en egen økonomi og sånt og så skal de plutselig sitte på en togstasjon og ta imot en pakke med bind og tannbørster Så de var selvfølgelig veldig, veldig takknemlige for all hjelpen de fikk, og satte selvfølgelig veldig, veldig pris på å bli godt tatt imot i Polen. Men det som gikk igjen var at disse kvinnene følte at de måtte gi noe tilbake. Jeg opplevde for eksempel at jeg hadde med bleier eller bind, eller sokkepar, jeg hadde med sokkepar, sånn trepakk sokkepar, Og så ga jeg ut disse sokkeparene, og da tok de ut, da åpnet de den trepakken, og så tok de ut ett sokkepare, og så ga de resten tilbake så jeg kunne gi til noen andre. Åh, det er så fint. Ja, for det første så hadde de ikke lyst til å ta imot mer enn det de trengte. De hadde lyst til å dele med andre, at alle som hadde behov skulle få. Og så tror jeg også det er noe i det at de... Ja, denne verdigheten da, at det ligger dypt i det. Hvorfor skal vi få dette gratis? Jeg har lyst til å gi noe tilbake. for disse sokkene du gir meg. Så ofte så måtte jeg bare tvinge de til å ta imot ting jeg hadde da. Og på det hotellet jeg bodde for eksempel, der hadde de akkurat samme erfaring, de som hjalp til fra byen. Så det de hadde gjort var at de hadde gitt rom til mødre med små spebarn, som åpenbart ikke burde sove på sentralstasjonen. Men da disse kvinnene ikke ville ta imot rommene gratis, så arrangerte de det sånn at da fikk du bo på hotellet, måtte at de vasket. Ja. Så dagen etter, og det også er sånn, dagen etter, to dager etter du har flyktet fra ditt hjem som blir bombardert, så er de allerede i gang med å organisere seg, disse ukrainske kvinnene, at noen passer barna mens andre vasker. Ja. Og sånn føler de at de får gitt tilbake... og at de ikke tar alt gratis uten å gi noe tilbake. Ja, for det handler jo om at man skal beholde verdigheten. Jeg kan jo bare forestille meg hvordan det hadde vært hvis jeg hadde blitt flyktning overnått. Man vil jo bidra selv, ikke sant? Og man vet at mannen sin er hjemme og kjemper. I min utvide familie har jeg... En ukrainsk slekting, og hun har familien sin i Ukraina. Og hennes søster bor fremdeles i Ukraina nå, selv om det er veldig farlig, fordi at sønnen hennes på 18 år må kjempe. Og hun vil ikke reise fra ham, ikke sant? Det er mors instinkt det. Og hun har også to gamle foreldre som hun må stelle med. Men så har hun også noen yngre barn. Og hva gjør man da? Den situasjonen er bare helt absurd. Hun klarer ikke å fære derifra. Det forstår jeg så godt. Det var i barnehagen til Anton, min yngste, så fikk vi en mail. Vi har tatt inn et barn og en mor. Har dere noen klær? og til både mor og barn, for de kom, sånn som du sa, med en sekk, og i sekken var det kun ting til barnet, som var på akkurat like alder som min yngste, Jeg hiver meg rundt, og jeg er jo sånn som ikke har noen ekstra klær. Men hun er akkurat som i størrelse som meg, så jeg bare tar ut klær som jeg faktisk bruker. Hun skal jo ikke gå i slitte klær. Så jeg gir henne klær som jeg synes er fine, og så ga jeg henne en konfolutt med penger. Så tenkte jeg på i ettertid når du sa at de vil jo ikke bare få uten å gi tilbake klær. jeg vet ikke om det var riktig å gi en konflikt med penger, mens jeg tenkte, det er jo så mange ting jeg ikke får gi trus og sånt, jeg har ikke lyst til å gi, jeg har jo lyst til at hun får kjøpe det selv, men jeg vil ikke at hun skal føle seg nedverdiga heller, så jeg vet ikke hva som var riktig å gjøre, men man vil jo, gjør alt man kan for å være til hjelp, men det er av og til vanskelig å vite hvordan skal vi hjelpe? Ja, den balansen der tror jeg veldig mange kjenner på. Jeg ble litt overveldet og overrasket over den, fordi i møte med pasienter så er det jo noen som er i krise på legekontoret mitt iblant også, men der kan jeg lese meg opp på symptomer, og så kan jeg lese meg opp på hvilke tester som bør tas, og Og så kan jeg finne ut av hvilke diagnoser og behandling som blir riktig. Jeg kan forberede meg i forkant og være veldig ovenpå. Men sånn som i denne situasjonen, hvor det er så stort mangfold av folk, og de kommer jo i alle klasser fra Ukraina, og det er fortsatt veldig mange fattige i Ukraina, og så har du overklassen i Ukraina. Alle har mistet alt de eier, men de kommer fra veldig forskjellige kår også. Så er det veldig, veldig vanskelig å vite, sånn som du sier, hvor mye skal man gi uten at det skal gå løs på verdighet, eller at det skal bli en sånn ubalanse. Ja. Det jeg synes er så fint, og det opplevde jeg også med det innlegget jeg la ut før jeg skulle dra, denne medmenneskeligheten og det behovet vi har og lysten vi har til å hjelpe og møte mennesker der de er. Jeg synes det er så utrolig rørende og fint. Hvordan skal man hjelpe på best mulig vis? Jeg tror nok det å ikke, litt sånn som jeg kanskje gjorde før jeg dro ned, at jeg leser meg veldig opp på krisehåndtering, leser meg veldig opp på sånn som jeg gjør på legekontoret. Jeg tror det å komme med et åpent sinn, litt sånn åpent hjerte, litt sånn som du forteller, jeg hadde lyst til å hjelpe og jeg prøvde å samle sammen det jeg hadde. Komme med og rett og slett spørre hva kan jeg gjøre for deg? Bare det å være til stede er undervurdert. Det å gjøre noe hyggelig er undervurdert. Og så trenger jo disse... Jeg tror man trenger forskjellige ting i forskjellige livsfaser man er i også. For eksempel så jeg nedi den sentralstasjonen et barn som åpenbart var med mor, som var veldig rørt av at hun måtte reise fra resten av sin familie. Og selvfølgelig hadde det veldig tøft. Så hadde jeg kjøpt inn sånne såpebobler som jeg gikk rundt og prøvde å dele ut til disse barna. Og denne moren ville heller ikke ta imot disse såpeboblene egentlig, fordi hun følte det ble så mye. Men så tok de såpeboblene, og så sa jeg, de vet jo faktisk ikke hva såpebobler er. Nei. Fordi barnet begynte å riste på det, og bare trodde det var liksom... at man skulle gå og riste på den. Så når jeg åpnet den opp og blåste disse boblene, så var det bare så mye glede hos det barnet, som igjen smittet over på mor. Hun ble jo så rørt og glad for at barnet klarte et øyeblikk å ha det fint. At hun hadde det fint hun også. Det er jo bare en sånn liten... absurd, et lite avbrekk. Jeg tror på ingen måte at jeg har reddet livet deres, eller gjort dette noe veldig mye enklere. Men det er de små øyeblikkene, det er de små tingene som kanskje gjør at det At man får en liten pause, at man får en liten glede akkurat der og da, som er så utrolig fint å kunne gi. Så jeg tenker at folk som har lyst til å hjelpe, og folk som ønsker å være til stede, det er en så fin egenskap. Bruk den, vær der, vær tilgjengelig, men litt bevisst at man ikke kan gå inn og reparere situasjonen. Man må ikke gå inn, for det er jo litt sånn vi mennesker er, at når vi ... Setter i gang en handling, så forventer vi å se resultater. Dette bør ikke være resultatbasert, men kanskje fokus på... Ja, disse små tingene og at man bare skal kunne være til stede. For vi er jo så resultatbasert, ikke sant? Ja, vi er det. Nå skal vi gjøre det vi kan sånn at de får det bra. Men det er jo ikke mulig i en sånn situasjon. Så bare det å møte dem og se dem og hva det er de trenger, og hvis de ikke har lyst til å ta imot absolutt alt du har å gi, så er ikke det vondt ment, men det er for at de vil beholde sin verdighet. akkurat som vi ville hvis vi hadde reist, vi ville vært til nytte og prøvd å hjelpe eller vaske, det er vår menneskelige psykologi og det er sånn vi fungerer og Jeg synes det er veldig gode råd. Bare være der, være til stede. Hva er det akkurat denne personen trenger? For det kan være noe helt annet enn en annen person som kommer fra samme land, som er flyktning fra samme sted. De kommer fra en kultur som er bare det å invitere på middag, eller bare å gå over med en varmrett til en mor som kanskje ikke orker å lage mat. Det er jo veldig fint og enkelt man kan gjøre. Spør om man kan handle inn litt sånne ting. Og så er det et aspekt som jeg møtte, som litt overrasket også over min egen reaksjon der nede på sentralstasjonen. Hvor mye skal man ta den sorgen dere sinner over seg? Og hvordan kan man vise medfølelse? Skal man stå og gråte sammen med dem? Er det greit? Hvordan skal man balansere det? Jeg brukte litt tid på å tenke over disse tingene når jeg sto der, fordi det ble så overveldende. Det var så mange triste skjebner, alle disse barna som løp rundt der. Så jeg måtte bare stille meg etter hjørnet og rett og slett gråte. Fordi vi er medmennesker, vi er empatiske vesener, og vi tar jo andre sorgen over oss. Og det synes jeg er veldig vanskelig, selv på legekontoret. Vi er jo veldig forskjellige, sånn som min samboer, han viser jo ikke så mye følelser som jeg. Jeg har jo mine følelser på utsida. Av og til når jeg møter andre, så speiler vi hverandre. Og hvis de har det veldig vondt, så er det vanskelig for meg å ikke kjenne på dem med smerte. Men når er det greit å gråte med det, og når bør du ikke gjøre det? For man vil jo ikke forverre situasjonen, for den er tung nok i seg selv. Det er viktig, det er noe med det, den håpløsheten, men hvis det kommer en sorg på toppen av selve problemet, så har man plutselig to problemer i stedet for det ene man står i. Sånn som disse har et tap og et reelt problem. Dine tårer oppå det, vil jo bare gi et ekstra problem, kanskje. Noen foretrekker kanskje at man sitter sammen med de og gråter, men jeg tror nok at de fleste, i hvert fall sånn som på legekontoret, hvis man gir en alvorlig diagnose til Ja, uansett hvem egentlig. Så tror jeg nok at man trenger å ha en behandler som sitter der, som er litt stødig. En hjelp som sitter og er litt stødig, som er der, og som føler med deg, som viser det. Men det å bryte ut og kaste sine følelser over på den som har det vondt, tror jeg ikke nødvendigvis hjelper situasjonen, da. Ja. Det er veldig situasjonsbetingende det der, men det å være stødig i en helt forferdelig situasjon, det tror jeg er viktig det også. Å skille mellom min smerte og din smerte, ikke sant? Ja, nettopp. Og så skal jo ikke livet mitt skjele, bli forferdelig fordi at noen andre har det forferdelig. Ja, det også tror jeg er viktig. Og det er kjempevanskelig, ikke sant? Man må distansere seg på et vis. For at hvis jeg får det dårlig, så får jeg i hvert fall ikke muligheten til å hjelpe sånn som jeg skal. Så det å opprettholde egen god helse og mental helse oppi det hele, tror jeg er kjempeviktig. Hva synes du om dette? Jeg er helt enig. Jeg var veldig bevisst på å få nok søvn når jeg var der nede, selv om dagene ble veldig intense. nettopp for å være litt mer psykisk og fysisk robust til å kunne gjøre en god jobb. Fordi, sånn som du sier, man klarer ikke å gjøre en god jobb hvis man er helt utbrent og utkjørt selv. Og det hjelper ikke å ta på seg alt de føler på, jeg har en helt annen rolle, men samtidig så er det litt rart å komme hjem da, ikke sant, og så har man disse opplevelsene, og så sitter jo disse flyktingene fortsatt, forhåpentligvis ikke på sentralstasjonen, men kanskje i en flyktingleir, eller i noen leiligheter. Og livene deres går jo ikke videre sånn som kanskje mitt liv gjør når jeg kommer tilbake. Og så kommer jeg tilbake og forteller venner og kjente om opplevelsen, og så synes de det er rørende og gripende der og da, men så fortsetter livene deres, og så sitter jeg igjen med mine inntrykk og bearbeidelser rundt alt. Så det har vært litt sånn rart at at bare fra den ene dagen man står og jobber med ting som er så meningsfulle, så store og som stikker så dypt tilbake til hvem skal levere på fotball i dag? Ja, det er en veldig stor kontrast til det her. Åh! Men det er jo mitt liv også, ikke sant? Og sånn er det bare. Vi har alle vårt å stå i. Jeg tror på en måte at man ikke skal ha dårlig samvittighet. Veldig mange har skrevet til meg på Instagram at de har dårlig samvittighet og føler de skulle ønske de gjorde mer og sånt. Men man har faktisk sitt eget liv også. Så det tror jeg er viktig å huske på. Ja. Det er som at Ingvar Willemsen sier at vi må tåle å ha det bra selv om andre har det dårlig, og det er sånn vi kan være best til hjelp. Nå var det ikke akkurat de ordene han sa, men det er noe sånt. Han har veldig mye godt å si om akkurat det der, og det har du og Katharina er så glad for at du har tatt tid til å være med i podcasten og dele dine erfaringer, for det er veldig nyttig. Jeg lærer veldig mye av å høre hvordan det er å møte de og hva er deres behov, og hvordan har de det? Dette er en vanvittig situasjon som vi håper alle ender snart, men vi vet ikke. Og det å få litt kunnskap på feltet er kjempenyttig. Ja, og litt erfaring. Jeg tror alle som står i dette føler veldig på det, og alle farger det med sine farger, som jeg sa. Men jeg håper jo at ... Kanskje mine erfaringer kan gjøre at folk er litt mer robuste eller har tenkt gjennom ting litt i forkant av et møte med noen som kanskje trenger det. Ja. Selv om jeg ikke har svar, og jeg er veldig ydmyk og føler meg veldig heldig sånn sett at jeg har fått reise ned og kan språket i hvert fall nok til å kunne kommunisere på et ganske primitivt plan, men polske og ukrainske er ikke så forskjellige. Det visste jeg ikke, så det er ganske likt. Ja, det er litt, nå er jeg jo ekstremt dårlig på dansk for eksempel, så for meg er det som norsk og dansk. Ja, ja, ja. Men man klarer å fange opp noen av de nyansene som kanskje ikke skinner helt gjennom min oversettelse på nyheten og sånt da. Så jeg føler meg veldig heldig og takknemlig som har den utdannelsen jeg har og kan bidra på den måten jeg kan. Og så kan andre bidra på helt andre måter som er minst like viktig. Ja. Ja, godt sagt. Dette var kjempefine prat, Katharina. Jeg er så glad for å kunne dele av din erfaring og din kunnskap på feltet. Har du noen siste råd eller tips du ønsker å fortelle før vi runder av? Jeg tenker man kan si veldig mye om dette med sosiale medier og alt det kjipe det kan gjøre. Ja. Men her har jeg også lyst til å bare si at det er veldig mye fint jeg kan gjøre også. Blant annet all den mobiliseringen og hjelpen og støtten underveis. Blant annet fra deg, Jonette. Når jeg dro ned og skulle ta med meg ting, hvordan folk bare kontaktet og hadde lyst til å bidra. Og på samme måte der nede... Sånn som jeg sa når jeg var i Polen, så var det halvannen uke etter krigen hadde brutt ut, så det var ikke noe veldig mye organisert. Det var litt organisert arbeid, men veldig mye var på enkelt individnivå. Og alle disse forumene var jo via Instagram eller Facebook. Både en legegruppe som jeg var med i, hvor man fordelte vakter seg mellom og diskuterte hvordan man kunne hjelpe på best mulig vis. men også taxichauffører som reiste opp og ned til grønnsen for å hente folk bare fordi de hadde lyst til å bidra. Så ... Jeg tror at vi skal huske på at vi kan bruke sosiale medier til egentlig det vi, og forme det sånn som vi har lyst. Og det er veldig, veldig stort positivt potensial i det også. Hvis man klarer å løse det på den måten. Og det er jo sant. Man ser jo det for en mobilisering som har skjedd på sosiale medier og At man kan bruke det på den måten, og kunne samles, ja, det er veldig fint. Du spurte meg om jeg har et sånt siste råd til de som har lyst til å bidra, eller i forhold til den flyktningskrisen vi står i. Og der har jeg bare lyst til å si at det er normalt, tror jeg, å bli overveldet. og rørt og lammet av maktesløshet midt i alle denne forferdeligheten som skjer i verden. Og så melder det seg en handlingstrang som vi var inne på i stad, hvor det kanskje ikke er så lett å akseptere at man ikke har et konkret... mål man jobber for men jeg tror det aller viktigste å huske på er dette med medmenneskelighet det står helt sentralt i det vi står i nå medmenneskelighet og akseptere at vi av og til ikke kan gjøre noe og stole på at det er nok å være der nok å være på tilbudssiden vise respekt vise omsorg og bare være mennesker Det var så fint sagt. Tusen takk, Annette. Tusen takk for at du kjørte hit og møtte meg her på Fornebu, her jeg har... Mitt ydmyke lille studio, og vil dele av din erfaring og kunnskap. Tusen hjertelig takk, Catharina. Takk for at jeg fikk komme an etter. Og hvis det er noen som føler at dette er en episode som er til nytte for andre, og vi står jo i mye nå, og det er mange som kanskje skal ta imot flyktninger, del denne episoden med deg, så får vi ut den gode kunnskapen. Med det så ønsker vi dere en kjempefin dag. Ha en fin dag. Ha det godt.