12/31/2024

#180. Uro, ubegrensede ressurser og veien til ro. Med Caspar Seip.

Podkasten "Leger om livet" intervjuer Caspar Seip, en urolærer med 40 års erfaring som terapeut. De diskuterer eksistensiell uro, og hvordan å akseptere uroen kan føre til ro og økte ressurser. Seip forklarer at samfunnets fokus på optimalisering ofte forsterker uro, og at eksponeringsterapi kan hjelpe.

00:00

I denne episoden diskuterer Anette Dragland og Kasper Scheib hvordan vi kan håndtere eksistensiell smerte og uro for å oppnå et mer meningsfylt liv.

02:47

Smerten vi opplever er ofte eksistensiell uro, ikke et tegn på at noe er galt.

30:55

Vi må lære å anerkjenne og håndtere smertefulle følelser for å redusere mobbing og forbedre vår kultur.

36:26

Legg bort telefonen, fokusér på sansning, og begynn å føle for å oppleve livet mer fullt.

Transcript

Jeg pleier alltid å gjøre det sånn jeg, at jeg bare, da vi bare setter i gang så ser vi. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag har jeg min gode venn Kasper Scheib på besøk. Han har vært hos meg flere ganger før.

For dere som har hørt de episoderne, han har også to podkaster. En podkast heter Uro-skolen, og en tidligere podkast som heter Guru og Guru, med Guru Fossvald Tveten.

Han har i over 40 år jobbet som terapeut, med bakgrunn som fysioterapeut og psykoterapeut med egen praksis, men har nå gått over til å bli det han kaller urolærer. Hjertelig velkommen, Kasper. Tusen takk. Så hyggelig å være hos deg igjen. Urolærer? Ja. Da jeg passerte pensjonsalderen, så slo det meg at det der med å drive med terapi,

Når det gjelder sinnet vårt, at det er en veldig både kostbar og veldig lite effektiv prosess på en måte. Det tar veldig lang tid. Det er på en måte regnet for å være veldig vanskelig. Og etter hvert så har det kommet til meg at ja, men det er det ikke. Ok, det er ikke det. Nei. Ok, det skal vi snakke litt mer om. Det er en misforståelse. Ok. Ja.

På hvordan måte da? Grunnen til at vi er så vanskelig er at vi ikke skjønner hvordan menneskesidene egentlig fungerer. Altså vår konvensjonelle oppfatning av hvordan menneskesidene fungerer er tåpelig. Hvordan da? Hva tenker du om det? Den er på en måte etablert for veldig lenge siden med utgangspunkt i at når sinnet tenker om seg selv

For det er jo det som skjer at menneskesinne tenker om seg selv. Er du ikke enig i det? Det er ikke menneskesinne så innmari god til. For eksempel så er det sånn at når jeg har vondt, altså når jeg har sjelig eller emosjonelt vondt da, når jeg har en vond følelse, så er det slik at nervesystemet mitt oppfatter det som at det er fare på fære. Mhm.

Og vil komme seg unna det. Ja, det vil komme seg unna det, det vil få slutt på det. Og det betyr at i det øyeblikket jeg har vondt, så ser mitt kropp sin seg om i verden etter hva årsaken kan være. Og da leter den der ute. Og så har jeg, det som er grunnen til at, dette er jo også, nå høres jeg jo litt kjekk ut, som om jeg vet hvordan ting egentlig henger sammen. Og det gjør jeg ikke, men jeg har fått en helt annen,

grunnypoteser for å forstå hva som foregår. For når jeg har vondt, så er det ikke fordi det er noe galt noen sted. Det er aldri fordi det er noe galt et sted. Det er fordi jeg får kontakt med min grunnleggende eller menneskelige uro. Den smerten, vi kan kalle det for eksistensiell smerte. Det er smerte som følger med det å være menneske.

Og dette er vanskelig for sinnet vårt å akseptere. At det liksom skal ligge en smerte inni meg som følger med det å bli født inn i en menneskelig form. Ja, for at man tenker at hvis alt hadde vært perfekt rundt meg, jeg lå på en sånn

seng av en ski da, og livet var perfekt på alle måter, barna hadde det bra, alle rundt meg hadde det bra, så skulle jeg bare kjenne på gode følelser og aldri ha det vondt. Samfunnet vårt er et speil av den tenkningen du viste meg nå, du fortalte om nå. Samfunnet er jo sånn, det prøver å, samfunnet og menneske, altså samfunnet er jo laget av menneskesinne,

Og menneskesynet er en optimaliseringsmekanisme. Det forsøker å optimalisere livet.

Og det tror jeg at det kan lykkes i det. Og samfunnet forsøker å optimalisere livet, og det tror jeg at det kan lykkes i det. Bare vi gjør det og det og det, så får vi det kjempebra, og så slipper vi å kjenne på denne smerten som ligger der for oss alle. Ja, jeg gliser jo når jeg ser det, for du har sånn pulsklokke på armen din. Det er en sånn optimaliseringsgrep. Ja.

Ja, men det synes jeg er kjempeartig. Ja, det er veldig mange optimal segenskrep som er artige, men det er ganske mange, og noen av dem skal vi snakke om i dag, optimal segenskrep som ikke er noe artig deltatt. Ja, nettopp. For eksempel et optimal segenskrep som alle er enige om at ikke er noe artig, bortsett fra noe. Jeg kan nevne optimal segenskrepet, det er krig.

Det er et optimaliseringsgrep som menneskesidene tyr til. Og vanlige mennesker synes ikke det er artig. Noen få, ganske få kyniske toppledere synes det er artig. For de merker ikke smerten ved det. De er så avstumpet.

Men optimalisering, det er jo ingenting gærent med optimalisering. Det som er problemet med det er at det funker ikke. For eksempel det er det sine vårt. Fordi at smerten kommer tilbake. Du vet selv om du lever, sånn som du sa da, du lever livet ditt på en rosa ski. Du har all verdens av alt. Allikevel sånn som vi har i Norge.

For det er jo det vi på en måte i menneskelig sammenheng har oppnådd i dette samfunnet, at vi har alt. Vi har altså milliarder på milliarder i banken, og likevel så prøver vi å få mer penger. Og likevel så har vi det så vondt. Og likevel så kommer smerten tilbake igjen og igjen. Og når smerten kommer tilbake, så går vi i løsningsmodus, og vi ser oss rundt ut av hva årsaken kan være.

Og uroperspektivet, det vi driver med på uroskolen, det som gjør at jeg kaller meg urolærer, er at jeg lærer bort hvordan skal jeg kunne lære meg å håndtere den smerten jeg har inni meg uten alltid å tro på at det er noe galt her som jeg skal fikse. Rett og slett bare romme smertet. Det er rå uroperspektiv, rå urokunst, det er å romme smertet. For meg er det også sånn,

Det er på en måte kommet til meg i høy alder etter alle de årene med optimalisering som jeg har holdt på med, både på meg selv og andre. Å forsøke å bli sånn som jeg tror jeg burde være, og forsøke å gjøre sånn som jeg tror jeg burde gjøre. Og likevel kommer smerten tilbake. Og så opplever jeg nå i denne jobben da, i denne posisjonen med en skole som lærer bort kunsten og rom og uro, urokunsten, jeg opplever at det er en økende mengde mennesker

som kommer til oss og sier, dette vil jeg også lære, for jeg har strevd så lenge med å lave alt optimalt. For eksempel har jeg strevd så lenge med å prøve å få

partneren min og ekteskapen mitt til å bli sånn som jeg tror at det burde være. Og jeg har ikke lykkes, og jeg har gått i så mye terapi, både for meg selv og jeg har gått i parterapi, og det har ikke lykkes, det er fortsatt vondt. Og nå er jeg kanskje skilt, eller kanskje separert, eller kanskje jeg lever i en konflikt. Og sinnet mitt tror fortsatt på at hvis partneren min bare hadde vært annerledes, så ville vi hatt det fint. Mhm.

Men skal man bare på en måte slappe alt da? Og bare si akseptere alt? Altså, her er det veldig mye å si om dette som er. Her er begrensningens kunst da. I hvert fall, det aller enkleste svar er nei. Du skal ikke akseptere noen ting.

Og du kan ikke akseptere noen ting, fordi at du har et menneskesinn, og det betyr at sinnet ditt er reaktivt på livet. Mhm.

Det vil si at det går inn i automatiske modi. Det går inn i automatiske mønstre. Når livet er vanskelig, for eksempel når min kone ser på meg med en bestemt uttrykk i øynene sine, så går jeg automatisk inn i det som skjer i meg da, det er at jeg føler meg skyldig. Og før så visste jeg jo ikke noe om det. Ja.

Men det er jo det jeg har oppdaget, at hun har en veldig, veldig sterk evne. De menneskene som er nærmest meg, mine barn og min kone, og mine foreldre, den gang de levde, de har en veldig sterk evne til å aktivere smertefulle følelser i meg. Hvorfor er det sånn?

Det er jo det samme som punkt 1. Det er sånn at det er smerte i meg. Også er det sånn at det er noen mennesker som mer aktiverer. Det er ikke noen folk på gata som kan få deg til å føle deg skyldig så veldig lett. De kan det hvis du først begynner å ha noe med de å gjøre. Men

Når du passerer noen på gaten, så er det stort sett helt rolig inni deg, ikke sant? Hvis du er rolig, så er det på noe helt annet grunn enn at det gikk et menneske forbi deg på gaten, eller så på deg med noen øyne, som du ikke engang tolker som bebreidende. Mens partneren din ser på deg med bestemte øyne, så tolker du den bebreidende veldig raskt. Og da går du også inn i automatiske mønstre, reaktive mønstre, strategier,

som du ikke har laget med vilje, men som lager seg i mennesket for å komme bort fra den smertefulle følelsen. Så vi har en ...

det du kaller eksistensiell smerte og jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at selv når ting når de fikk den jobben eller det gikk bra med barna eller de fikk det huset så forsvant ikke den smerten som man trodde kanskje man skulle få litt ro her da det skulle bli så fint og jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i det at det er en smerte der eller det er en uro det vonde følelse der

Den er jo borte mange ganger. Jeg har bare lyst til å si noe om det, hvis jeg kan få lov. Den er egentlig ikke borte noen ganger i det hele tatt. Det er bare at den er utenfor oppmerksomheten. Hvis vi tenker oss oppmerksomheten som et felt, nesten som en tv-skjerm eller mobilskjerm, og det jeg er oppmerksom på, det er innenfor den skjermen. Men denne mobilskjermen som vi kaller vår oppmerksomhet, den er tredimensional, og det betyr at den har en dybde.

Og innover i oppmerksomhetsfeltet vårt blir det mørkere og mørkere. Vi ser veldig dårlig det som er der. Og når du kommer enda lengre inn, så er det helt mørkt, og vi ser det ikke. Det betyr ikke at det ikke er der. Det betyr bare at vi ikke ser det. Og ut mot kantene, det er veldig lett for alle mennesker å undersøke selv, det er at hvis jeg tar og holder pekefingrene ut til siden for hodet mitt,

Sånn at når jeg fører fingrene bakover, så ser jeg dem, men jeg ser dem dårligere og dårligere. Jeg ser dem veldig langt bakover, og jeg må se rett frem for å se dem langt bakover når begge fingrene er der samtidig, ikke sant? En på hver side. Og jeg vet at de er der, og jeg aner dem, men jeg klarer ikke å være noe særlig fokusert på dem. Ja.

Så smerten, altså menneskesinnet er en mekanisme som prøver å holde denne smerten, eksistensiell smerte, eksistensiell uro, utenfor oppmerksomhetsfeltet. Og vi lærer veldig mange forskjellige mekanismer, og det er også veldig mange mekanismer som er genetiske, det vil si at de kommer gjennom evolusjon, har kommet til å menneske gjennom evolusjon.

for å holde den smerten ute, fordi at den smerten er så sterk, og så overveldende, og så lammende, og så skremmende, at menneskelivet bruker veldig mye krefter på å holde smerten utenfor feltet. Et veldig godt eksempel på at det er noe i det jeg sier, det er at om natten er vi ubeskyttet fra den smerten, og da drømmer vi den smerten.

Og du vet hvordan det føles. Og jeg vet hvordan det føles. Og når vi våkner, så bruker vi veldig kort tid på å komme ut av den smerten, for det meste. Så er den inne i dypet, inne i mørket, inne i bakgrunnen. Og det gjør vi jo. Det er det som er så gøy, at mekanismen er, hvis jeg får noe annet inn i forgrunnen, som er veldig interessant og veldig viktig å være oppmerksom på, da er det jo ikke plass til smerten.

Og da ser du mekanismen med problemløsning, altså menneskets automatiske løsningsmodus, det er at hvis jeg har nok problemer i verden som jeg kan ha i forgrunnen, og som virker helt vitale, altså helt eksistensielle problemer på en måte. Ikke eksistens, jeg ser det føles som eksistensielle problemer. Klimakrise er et eksempel på det, krig er et eksempel på det, ekteskapskonflikt er et eksempel på det.

Hvis jeg bare har sånne problemer, så holder jeg smerten i bakgrunnen. Men det er jo veldig smertefullt. Ja, men da har jeg skiftet ut en type smerte som ikke har noen løsning med en type smerte som har en løsning. Og sinnet mitt elsker det. Altså foretrekker langt det fremfor en eksistensiell smerte som hører til selve livet og som det ikke finnes noen løsning på. Det finnes ikke noen forklaring på den en gang.

Vi kan godt lage oss teorier om hva som kommer, men det er jo bare gjettinger. Så det du prøver å si er at det er veldig lett å finne andre grunner til hvorfor man har den smerten. For det er jo 10 000 grunner til å ha uro i livet. Men så kan man på en måte gå litt bak speilet og se at

Kanskje det er en uro der som ikke hører til noe av grunnen, men som er der. Men det kan jo også høres litt mørkt ut da. Men på andre siden av uro så har man jo ro. Ja, ikke sant? Det finnes ikke uro uten ro. Det finnes ikke ro uten uro. Så det er ikke sånn at hele livet er mørkt? Helt rett. Et annet navn på uro er på en måte liv.

Ikke sant? Og jeg tror ikke at mennesker klarer å skille mellom livsenerskin og denne uroen. Selve livsenerskin var jo uroen. Så når vi får veldig mye livsenerskin, så blir vi ofte veldig redde samtidig. Fordi vi går for langt, liksom.

Hvordan da? Hvis du begynte å danse på gaten, da ble du jo redd. Nå går du og jeg ned på Karleianen, og så danser vi tango nedover midt i gata på Karleianen. En gang var jeg med på et eksperiment som var veldig morsomt. Vi gikk på Egertorget, og så skrev vi gratis klemmer på et skilt, og så hadde vi det rundt halsen. Så sto vi der, og så strakte vi ut armene mot folk som kom forbi. Vil du ha en klem?

Ikke sant? Det var jo veldig få mennesker som ville ha en klem. Altså det var mange mennesker som ville ha en klem, det var veldig få som tok tilbudet. Men det var en del som tok tilbudet. Og noen tørte å gi en god varm klem på Egertorget. Ikke sant? Men når jeg sier tørte, så mener jeg jo, ja, men det er langt utenfor komfortzonen å drive og klemme fremmede mennesker på gata bare fordi de tilbyr det, liksom. Ja. Og i kontakt med uro. Ja.

Men hvorfor skal man kjenne på denne uroen? Hvorfor skal man bruke tiden sin på å kjenne på uro? For det er så mye uro der uansett. Vi har noen ting å kjenne uro for. Fordi det er uroen vi er redde for. Dette her er det som kalles eksponeringsterapi.

Det er uroen vi er redd for. Og gjennom å møte uroen og lære seg å være sammen med uroen, så blir du mindre og mindre redd for uroen. Du lærer deg rett og slett at du tåler den. Ja. Du er ikke redd for edderkopper eller høyder eller sinnekoner. Det du er redd for ...

Det er frykten som er inni deg. At den skal lamme deg og frata deg i ressursene dine. For det er jo det den gjør når den kommer. Og du ikke er vant til den, så fratar den deg i ressursene dine. Den begrenser deg. Ja, gjør deg liten, hjelpeløs, uintelligent, stiv, ikke noe morsom i det hele tatt. Alle de tingene. Ja. Derfor skal man kjenne på den, fordi det er eksponeringsterapi. Men når jeg sier det, så betyr jo det også at

At det å være sammen med uroen sin, det å føle uroen sin, det å bli kjent med uroen sin, er veien til ressursene. Og da begynner vi å snakke om noe interessant, ikke sant? At mennesket har, du vet at det finnes ikke grenser for intelligens. Kan du vise meg grensen for intelligens? Nei. Kan du vise meg grensen for humor da? Nei, ikke sant? En dag har vi fortalt alle vitser som finnes, så du kan jo finne på noen ting mer som er morsomt. Nei.

grensen for musikalitet. Saken er at det finnes ressursene som vi mennesker kan få tilgang til, uten grenser. Og det som hindrer oss å få tilgang til alle disse ressursene, stadig flere, stadig dypere og stadig mer givende ressurser, er angsten som sitter inni oss. Det er det. Den begrenser oss. Den gjør at vi ikke tør. Ja.

Så det at hvis menneskene skal fortsette å eksistere i verden, så må mennesker lære seg å håndtere sinnet sitt, i stedet for å løpe rundt og stå og branner, som vi gjør nå. Det betyr jo egentlig å sette seg ned mens det brenner en del, og si at «Nei, men har vi prøvd nok?». Og det er derfor folk kommer til uroskolen, for de ser at det virker jo ikke. Det jeg holder på med i all den terapien, det virker veldig dårlig. Jeg har ikke fått det bra.

Jeg har blitt skilt, jeg har blitt ensom, jeg har brukt veldig mange penger og veldig masse tid på å prøve å få livet til å bli sånn som jeg trodde at det burde være. Og det funket ikke. Så klarte de det. Fikk den jobben. Og så var det fremdeles en smerten. Men smerten var det likevel. Det er det jeg mener. For det er jo mange ting vi har fått. Hvis du tenker på hvordan vi har det i dette samfunnet, altså hvilke...

hvor mye som er tilrettelagt for oss, optimalisert for oss. Hvor utrolig mye greier vi har, som er helt fantastisk. Helt fantastisk. Og likevel har vi den dype smerten, som vi tror er fordi det er noe gærent et sted, og så prøver vi å feste, så løper vi rundt, og så finner vi noe gærent. For eksempel med partneren vår. Og det heter en projeksjon.

Så du tenker at vi finner noe feil med andre, for man prøver å finne grunn til hvorfor man har det så vanskelig. Eller hvorfor for eksempel du føler på skyld når du får det blikket. Da er det noe galt med den personen. I stedet for å si innover da. Ja.

Da er vi tilbake til det du spurte, hvorfor er det sånn at de som er nærmest oss vekker det? Det kan du jo ikke svare på, men vi kan si at det er jo helt klart at det er sånn at de menneskene vi har nære bond til, kjærlighetsbond, de vekker sterke følelser i oss. Hvorfor er det sånn? Det kan jeg ikke svare på, men det har sikkert med, jeg tror det har med tilhørighet til overlevelse å gjøre, alle sånne ting. Jeg tror at behovet for å høre til er det sterkeste av alle menneskelige behov. Ja, ja.

Det er det. Trygghet. Og at den følelsen av skyld som jeg føler når kona mi ser på meg med et bestemt blikk, eller når kona mi er misfornøyd da, kanskje du ikke ser på meg med et bestemt blikk, jeg bare aner at du er misfornøyd, den følelsen jeg får da, den handler om min rett til å høre til hos henne. Høre til i vår lille flokk da. Mm.

Og det er sånn jeg forstår skyldfølelse, at det handler om det. Det handler om at jeg føler at min rett til å høre til er truet, da føler jeg skyld.

Og vi har veldig mange, vi har litt ulike måter vi kjenner den uroen. Du føler skyld. Jeg får et dårlig samvittighet veldig fort. Andre føler på et sinne, eller på skam, eller på rettsel. Det er litt ulikt hva den følelsen er, men hvis man går bak den følelsen, så

er det kanskje ganske universelt at det er smerte da, uro. Ja, hvis man går inn i følelsene, vil man i hvert fall være enig med en ting, og det er at det er en sanserfaring fra kroppen. Det er en ubehagelig sanserfaring fra kroppen. Det er ikke en tanke. Nei. Det sitter ikke oppi hodet, det sitter i brystet, mellomgulvet eller magen. Følelser er sansopplevelser fra ubehagelige, altså det er både gode og vonde, ikke sant? Men vonde følelser er vonde sanserfaringer fra kroppen.

Og kroppsinabratet går i automatisk løsningsmodus når det oppstår. Og en av løsningene er jo at jeg modifiserer meg selv. Jeg korrigerer meg selv og blir sånn som jeg tror jeg burde være for at hun skal være fornøyd. Det er jo en del av dynamikken i alle parforhold. Eller

At jeg for eksempel går i angrep. Når du ser sånn ut, så blir jeg så jævlig forbanna. Og nå skal du virkelig få høre det, liksom. Hvis ikke du har blid, så skiller jeg meg. Eller trekker meg unna. Det er mange strategier. Jeg blir sur selv. Hvis du er sur, så blir jeg sur. Og så har vi den kampen gående, den balansen, hvem som har mest... Hvor sur kan du være uten at du mister retten til å være sur, liksom? Hahaha.

Men for de som hører på, for det kan jo virke litt vanskelig å forstå helt hvordan man skal få tilgang til denne uroen, og hvorfor man skal gidde å gjøre det. Men det du sier, at for å

Hvis man tør å gå bak alle disse følelsene som man har, og de tankene man har om hvorfor man har de følelsene, og så ser helt innerst, kjenner på hvor den smerten er, så er det ved en tett friere liv. Ja, et mer tilfredsstillende liv. Hvor frihet er en av de tingene du kan få oppleve i livet ditt, og det er ikke så dumt. Det jeg har opplevd selv er at jeg har ikke vært mindre uro.

Men jeg har tilgang til mange flere, jeg har også tilgang til ro, jeg har også tilgang til å tørre å utfolde meg, og tørre å gå ut av den der trange frakken som du snakket om. At man tørre å leve, for min del så har det vært det at jeg tørre å leve etter mine egne verdier.

det jeg står for, og tør å ta valg som kanskje ikke alltid er populære, eller som er ikke det andre forventer meg. Ja. Og det må jo kunne kalles frihet. Ja. At jeg våger å finne ut hva det egentlig betyr noe for meg, og så leve etter det. Ja. Ja.

For det er vanskelig. Ja, det er veldig vanskelig. Det er en livsoppgave egentlig, ikke sant? Fordi at når vi kommer inn i barndommen, altså blir født inn i livet, så er det jo ikke egentlig... Vi er jo født med veldig klare følelser av hva som er viktig for oss selv. Ja. Veldig klare. Vi har ingen begrensninger på det på en måte. Men det å bli sosialisert inn i familien betyr jo at...

våre egne oppfatninger av hva som er viktig blir erstattet av familiens og samfunns oppfatninger. Og sånn må det være å være menneske. Ja. Altså det er alle barn, den smertefulle siden av sosialisering er jo det. Det er at du blir tatt ned til en passelig størrelse, liksom. Noe som passer inn. Mhm.

Det skjer fordi at i dine gener som veldig lite barn finnes denne dype, dype frykten for ikke å få høre til. Hvis ikke de fantes der, så ville du bare sagt «Fuck jo mor og far, jeg gjør som jeg vil». Som femåring og går ut i skogen. Ja, i veldig stor grad. Da ville vi ikke kunne danne samfunn. Det er jo dette som gjør at vi kan danne samfunn. Og overleve som art. Ja, overleve som art.

Fordi vi trenger hverandre. Men prisen det har, er at vi kommer til den perioden i livet hvor du er nå, som er midt i livet omtrent, hvor vi egentlig ikke vet så veldig mye om hva som er viktig for meg. Vi oppdager at vi har kompromisset med ting som er veldig viktige for oss. Jeg har oppdaget det. Du oppdager det. Jeg har jo levd hele livet mitt

på premisser som er noen andres enn mine egne. Og så tror jeg jo, det er på en måte noe av det vi driver med i Europerspektiv også, også god terapi tror jeg, det er å hjelpe folk til å få kontakt med, ja, men hva er det som er viktig for meg? Hva er det som kommer fra meg genuint? Du ikke bare er en slags fossil som blir levert fra generasjon til generasjon. Ja. Dette er, jeg tror at

Om flere hadde tatt det i bruk, så tror jeg at vi som samfunn hadde hatt det bedre. Fordi at vi får også tilgang til så utrolig mye godt når vi tillater oss å kjenne på det vonde og si til oss selv at vi tåler det da. Ja.

Og vi har fått et litter brev Kasper, jeg tenkte vi bare skulle Har vi det? Ja, og det synes jeg var så fint Og jeg tenkte jeg bare skulle lese det opp for deg Du har vært hos meg før Og jeg synes det bare var så klokt skrevet Det står Hei Anette, i dag har jeg hørt deg og Kasper Scheip snakke om ro og uro Tusen takk for en flott prat

Det var så fint å høre på dere, og den gode tonen mellom dere kunne merkes helt til Trondheim. Måten dere snakket om livet på kjentes langt inni meg. Dette handlet om meg. Har lyst til å dele litt. For 18 år siden ble jeg i en alder av 47 enke med tre barn. Min mann havnet på sykehus med det de trodde var en prolaps. Det gikk ett døgn, han fikk diagnose og dødsdom samtidig, full av kreft.

De kunne ikke si hvor lang tid han fikk. Det ble fem måneder. Han brukte tre døgn på å innfinne seg med sin skjebne, deretter systematisk organisering av sin avgang. Alt fra info til meg om hvordan olje det skulle være på plenklipperen, til å skrive tale til siste manns konfirmasjon etter et halvt år senere. Han kalte inn venner, familie og kollegaer og ga klar beskjed om at han...

Forbeholdt seg retten til å være både glad og trist selv om han skulle dø. Det hørtes kanskje rart ut, men disse fem månedene ble fantastiske for oss alle. Bagatellet var skrelet bort, og det handlet om der vi var nå. Fra alle kanter fikk jeg høre at nå måtte jeg være sterk for ungenes skyld. Men han som skulle dø var mye klokere. Han sa «Lov meg at du hver dag tør å kjenne etter. Blir du trist, så la tårene bare komme».

Som bølgene mot land, de skyller innover, men trekker seg så tilbake. Skyver du det vonde under teppet, vil det på et tidspunkt bli for lavt under taket. Det var mye humor hos oss. Det var godt, artig da. Så jeg fortsetter med å kjenne etter hver dag. Beste råd jeg kunne få. Mistet mann i mitt liv, men det han sto for, er med oss videre. Har nylig oppdaget podkasten, og gleder meg til å høre mer. Hilsen lytter. Og det var bare så...

Det var så fint og klokt, og man blir jo rørt. Ja, veldig. Ja, det var vakkert. Tror du mange mennesker som kommer nær døden får... Jeg vet ikke at alle disse lagene de har rundt oss skrelles bort. Jeg bare ser at jeg kommer i kontakt med mange som skal dø, og jeg ser at det er akkurat som noe åpner seg. Det at han sa til kona si...

Kjenn etter. La tårene renne når de kommer. Vær glad hvis du vil. Det er jo det vi begrenser oss for. Vi skal være neutral eller glad. Det er de to følelsene vi skal ha.

Hun sier jo ikke noe om hvordan han var før, men han var sikkert fin da også. Altså før han ble syk. Men det høres ut som den sykdommen og den dødsdommen har ført til en slags oppvåkning da. Hos han. At han plutselig ser så klart hva følelsene, de smertefulle følelsene, har en plass i livet. Ja.

Og det er jo det som er greia, at smertefulle følelser, smerte har ingen plass i livet, fordi at sinnet vårt automatisk avviser det. Vi må bruke viljen vår på å gi den plass i livet. Da kommer de smertefulle følelsene til å gjøre oss rike.

Men vi har ikke en kultur, for kulturen er lavet av menneskesynet, og menneskesynet avskyr smerte. Vi har ikke en kultur som sier det er veldig viktig at vi føler smerte. Det er veldig viktig at barna føler smerte. Det er veldig viktig at man har konflikter og ubehag og smerte i skolegangen og i barnehagen. Det er akkurat det motsatte av det vi lærer. Kan vi hende med det? La oss ta mobbing da.

Altså erting og mobbing og utestengelse, for mobbing er på en måte, det er jo en greie som sosial lek som forsøker å få noen til å bli utenfor.

Og grunnen til at man forsøker å få noen til å bli utenfor er jo veldig enkel. Den er at da blir noen andre innenfor. Hvis jeg får deg til å være utenfor, så blir jeg innenfor, ikke sant? Så blir jeg den som får høre til. Og vår holdning til mobbing er jo at det er såkalt null visjon. Det er menneskesinnes holdning til mobbing, det at vi skal ikke drive med mobbing. Har det ført til at vi ikke driver med mobbing?

Det har de jo ikke. Vi fortsetter med mobbing, både voksne og barn fortsetter med mobbing. Men jeg tror at mobbingen, hvis vi kunne forholde oss til det på en annen måte, si at mobbing er egentlig et uttrykk for smerte. Det er et uttrykk for uro. Og at jeg føler meg urolig, da mobber jeg deg, for da vil jeg føle meg rolig. Fordi det fører til at du blir ekskludert, da vil jeg føle meg inkludert. Mhm.

Jeg har det vondt derfor jeg gjør vonde ting mot andre. Og det som kan få meg til å slutte å mobbe, det er ikke at noen forteller meg at jeg er galt å mobbe. Det har ikke funket. Det som kan få meg til å slutte å mobbe, det er at jeg får hjelp til å føle den smerten jeg har i meg som setter i gang det reaktive mønstret som det er å dytte andre ned. Og det trenger jeg hjelp til, for vi lever i en kultur hvor man kan det.

Så når jeg sier det til lærerne, så føler jo lærerne seg hjelpeløse, for de vet heller ikke hvordan de skal gjøre det. Hvis jeg sier til helsepersoner, de vet heller ikke hvordan de skal gjøre det. Hvis jeg sier til terapeuter, så vet de heller ikke hvordan de skal gjøre det. Så vi har en jobb å gjøre. Vi har en jobb å gjøre, og jeg tror at det beste stedet man kan gjøre den jobben er i skoleverket. Men det er lærerne som må begynne, og de må begynne med seg selv. Hva skjer med meg når jeg blir vittnet til mobbing? Jo, jeg blir moralistisk, eller i rettesettet, eller korrigerende, for det er det jeg har lært.

Hva kan man gjøre i stedet? Man kan ta folk til side og si Hvordan er det å være deg? Jeg ser du mobber Hvordan er det å være deg? Og jeg har ikke tenkt å slippe deg Jeg har ikke tenkt å dømme deg Men jeg har tenkt å finne ut hva som foregår her Hvordan har du det gutten min? Det er jo like mye jenter som mobber Hvordan har du det jenta min? Hva var det som skjedde? Å klare å ta tak i folk Å lære seg å finne frem til den smerten Som er bak den handlingen Hvordan har de det?

Hvordan har du det? Det er det som er grunnen til at jeg er utdannet urolærere. Det er det som er grunnen til at jeg kaller det for undervisning, og at det er noe man skal lære. Vi skal lære å forholde oss til en virkelighet som vi har inni oss selv.

Hvis vi skal lære barna det, så må vi jo kunne det selv. Så det er jo veldig vanskelig, for vi kan det ikke. Vi kan ikke si at barna skal klare det hvis man ikke klarer det selv. Jeg vet hvor vanskelig det er å kjenne på det. Men du pleier å si at hvis du klarer det i ett sekund, så klarer du det. Bare kjenn på det i ett sekund. Når noe veldig vondt har skjedd mot deg, for eksempel.

Og kjent på det, og kjent hvor sitter kroppen. Og så får vi jo en enorm motstand mot det. Man har lyst til å bare finne en grunn til det. Finne noe man kan skylle på. Eller noe utenfor. Mobbing som det heter. Finne noe man kan skylle på. Og så trenger man ikke å kjenne mer på det på den måten. Men hvis man bare kan se innover i ett sekund. Hvordan kjentes dette hos meg nå? Så har man begynt. Ja.

Det er jo ikke lett dette her. Men det å få mobbing til å slutte ved å fortelle folk hva som er forskjellen på riktig og galt, er en ting at det er ikke lett det heller, men det funker jo heller ikke. Vi har visst det i tusen av år, hva forskjellen på riktig og galt er. Man kan bygge et samfunn, men man kan ikke bygge frie mennesker, man kan ikke bygge ressurssterke mennesker på den måten. Man kan bygge mennesker som innordner seg.

Og det har ført oss dit vi er i dag. Så hvis det er en ting du ønsker å si at vi kan begynne med, den personen som hører på nå som tenker «Dette rørte noe inn i meg. Jeg føler at det er noe i dette. Hvordan kan jeg selv begynne?»

Da har jeg et forslag. Har du sett den filmen som heter Avlogga, eller den serien på TV? Jeg elsker den. Den er altså så bra. Jeg har lyst til å sende den til alle mennesker. Så da har du svaret på det spørsmålet, hvordan skal man begynne? Jo, man skal begynne med vilje å legge bort telefonen, og så skal man gjøre en ting til, og det er å flytte oppmerksomheten inn til det sansbare.

Ser du at oppmerksomheten vanemessig går til det tenkende, til tankesfæren, og man må vel vilje, dit mennesket har kommet utviklingsmessig nå, så må man vel vilje flytte oppmerksomheten bort fra tankesfæren, for alle de problemløsninggreiene vi holder på med i livet vårt, det er tenkning. Og vi må vel vilje flytte oppmerksomheten over til det sansbare, så det er det vi begynner med. Vi legger bort mobiltelefonen, og det er virkelig en viljeshandling,

Du får jo se hvor lenge du klarer det. Hvis du klarer det i ett sekund, så klarer du det. Og så flytte oppmerksomheten til det sansbare, til solen mot ansiktet ditt, eller føttene mot bakken, eller maten i munnen din, eller alt det du kan oppleve gjennom sansning. Du kan nemlig ikke oppleve noen ting annet enn tanker, altså kommentarer til virkeligheten, gjennom tenkning. Du kan ikke oppleve virkeligheten gjennom tenkning. Du kan bare oppleve tanker om virkeligheten gjennom tenkning.

Vi må lære oss igjen sånn som vi kunne da vi var naturfolk, og flytte oppmerksomheten vår til sansningen. Hvis ikke vi bruker viljen til det, så er vi fortapt i en stadig høyere grad av abstraksjon i forhold til livet selv. Det er jo vanskelig, men det er også veldig gøy. Så det å legge bort mobilen og bare kjenne hvordan det er å være meg, det gjør at det ...

Man blir bedre på å tåle å ha det sånn som man har det. Når vi begynner med sansningen, jeg kan ikke råde folk til å begynne med å føle på uro. Det er noen som kan klare det, men det er jo det vanskeligste av alt. Hele livet har du trent på å ikke føle uro, så skal du begynne å føle uro. Du må begynne å føle i det hele tatt, vil jeg si. Begynne å føle, eller begynne å sanse

For eksempel hvordan hønnen er rundt kaffekoppen, eller føttene er plantet på jorda. Eller hva du føler i kroppen din når du hører denne samtalen som vi har nå. For noen mennesker kommer til å bli berørt av denne samtalen vi har nå. Det er helt sikkert. For dette her er noe som rører menneskene.

Og det vil føre til at noen mennesker starter en prosess, og derfor er det noe vits i å holde på med det du og jeg gjør. Og dette her er jo egentlig ikke kunnskap, ser du det? Det er ikke sånn hodekunnskap. Det er mye mer at man blir berørt av noe. Og så skjer det en dreining, en kursskifte da. Det har ingenting med hva du, altså det har ingenting med de illusionene du har om hvor fint livet skal bli. Det er noe mye dypere enn det. Ja.

Det illustrerte jo det brevet som du leste opp i sted også. Denne mannen som fikk beskjed om at nå skal du snart dø. Det var jo ikke fordi at livet skulle bli så fint for ham. Det var fordi han så hva som var viktig i livet. Hva er det som gir dyp mening? Jo, det er å la følelsene komme, og så smerten komme, som bølgen som slår mot stranden og trekker seg tilbake igjen.

For det er jo helt sant at det finnes ingen smertefulle følelser som vil vare heller ikke eksistensiell smerte. Hvis du våger å føle den, da vil den trekke seg tilbake. Og så vil den besøke deg av og til, men hvis du er godt kjent med den, så vil du bare si hei, er det deg? Ja, det er deg. Nå skal jeg være sammen med deg litt. Du kan få være her med meg. Ja. Kanskje du klarer det et sekund da. Da klarer du jo. Ja. Jeg tror vi er

La det ligge akkurat der. Og så tror jeg vi må ha en ny episode når man har hørt denne episoden. Og prøv det litt selv. Så skal vi snakke om litt vanskelige tema neste gang jeg og du ses i Kasper. Sånn at vi kan gå inn i det fra flere vinkler for å få en større forståelse av hvordan man kan bruke det. Ja.

Det er gjerne. Tusen takk. Kasper, det er veldig, veldig godt å snakke med deg. For meg så treffer det. Det rører noe hos meg. Det føles sant for meg. Hvis mine lyttere ønsker å nå deg, hvor kan de nå deg? De kan gå på Uroskolen sin hjemmeside, som heter uroskolen.no.

Og der er det masse, der er det jo kontaktinformasjoner, også masse presentasjoner av hva vi holder på med. Og så er det podcasten deres, Uro-skolen. Ja, den kan man søke opp på Spotify for eksempel.

Og på hjemmesiden vår også så ser du alle podcastene, for jeg har vært så heldig at jeg har vært gjest i mange podcaster, og de ligger da på vår hjemmeside, ikke sant? Linker til de. Ja, så fint. For eksempel til Leger om Livet, eller forskjellige. Jeg har vært på mange podcaster opp igjennom årene. Ja, det er så bra. Tusen takk for at du tok deg tid til å være med i dag, Kasper.

Og til de som lytter, hvis du kjenner at det traff noe i deg, så anbefaler jeg å søke opp litt flere episoder med Kasper. Han har vært mange ganger hos meg. Og hvis du tenker at denne episoden er til nytte for noen andre, det gjelder enda sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og meg når dere på, doktor Annette Dragland rundt omkring. Da ønsker vi dere en kjempefin dag. Håper at du får brukt ett sekund på å kjenne på uroen. Ha det godt!

Mentioned in the episode

Caspar Seip

Gjest i podkasten, urolærer med 40 års erfaring som terapeut.

Uro-skolen

Seips skole som lærer bort å håndtere uro.

Guru og Guru

Tidligere podkast av Caspar Seip.

Guru Fossvald Tveten

Medvert i Caspar Seips tidligere podkast.

Anette Dragland

Vert for podkasten "Leger om livet", utdannet lege.

Leger om livet

Tittel på podkasten.

Eksistensiell uro

En grunnleggende uro som følger med det å være menneske.

Eksponeringsterapi

Metode for å håndtere uro ved å bli kjent med den.

Mobbing

Et eksempel på et reaktivt mønster for å håndtere uro.

Avlogga

TV-serie nevnt som et eksempel på å fokusere på sansning.

Karleianen

Gate i Oslo nevnt i et eksempel.

Egertorget

Torg i Oslo nevnt i et eksempel.

Participants

Host

Anette Dragland

Guest

Caspar Seip

Similar

5/14/2024

Leger om livet

#152. Å få det bra uten å måtte bli en bedre versjon av seg selv. Mindfulness, meditasjon og stressmestring. Med lege Morten Finckenhagen

Mindfulness, meditasjon, stressmestring og en vei mot ro uten å måtte bli en bedre versjon av seg selv.Lege Morten Finckenhagen opplevde alle foreldres mareritt, to ganger. Han mistet begge sønnene sine på under et år. I alt det vanskelige fant han en vei mot et godt liv igjen, og i dag snakker vi om en av faktorene som hjalp- mindfulness. Vi går inn på:Hva er mindfulness?Hva skiller metoden fra andre veier til stressmestring og selvutvikling?Hvilken effekter har det?Er mindfulness en mirakelkur mot alle slags plager og problemer? Hva skjer når man praktiserer mindfulness over tid?Hvilke effekter ser Morten hos sine kursdeltakere? Hvordan komme i gang?Morten Finckenhagen er overlege i Direktoratet for medisinske produkter og Enhet for riktig legemiddelbruk, han er spesialist i allmennmedisin og har tidligere jobbet som fastlege på Bekkestua i Bærum i 30 år. Han har tidligere jobbet som universitetslektor ved Universitet i Oslo samt jobbet som lege for leger gjennom Legeforeningen, han er også videreutdannet som Idrettslege og mindfulness-instruktør. En av Mortens kursdeltakere kom med følgende tilbakemelding som oppsummerer denne episoden veldig godt: “Jeg opplever at det er veldig befriende at mindfulness ikke handler om at jeg må bli en bedre versjon av meg selv, men at jeg bare skal legge merke til det som er.”Ønsker deg en fin og meningsfull uke,AnnetteFølg mer fra meg:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

3/12/2024

Leger om livet

#143. Uro, tankekjør, hjelpebehov, søvnløshet og tilfredshet. Med Caspar Seip.

Tusen takk til ukens sponsor CSOAPS.COM. Med koden legeromlivet10, sparer du 10% på hele nettsiden deres https://www.csoaps.com/.For boken Vaskehjelpen trykk her"Den som søker ro vil finne uro."Dagens gjest er Caspar Seip. Caspar har i over 40 år jobbet som terapeut, med bakgrunn som fysioterapeut og psykoterapeut med egen praksis.I dagens episode snakker vi blant annet om:Hvordan finne mer ro?Er vi våre tanker? Hva er hjelpebehov, og hjelper vi for å døyve uro? Hvordan hjelpe fra et godt sted?Søvnløshet.Hvordan finne mer ro og tilfredshet i livet?Følelser, nåtid og tankekjør.Mer fra Caspar:https://www.uroskolen.no/Uroskolen podcastØnsker deg en nydelig uke!AnnetteFor mer:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

5/14/2024

Wolfgang Wee Uncut

Caspar Seip | Uro, Eksistensiell Angst, Menn & Følelser, Parterapi, Hvem Er Jeg, Diagnoser, Ensomhet

Wolfgang Wee Uncut #502: Caspar Seip er urolærer, psykoterapeut og fysioterapeut, og har 35 års erfaring som terapeut og veileder. 0:00 Terapi og sykeliggjøring 2:06 Vi sykeliggjør...

4/11/2023

Leger om livet

#104. Er uro veien til alt vi lengter etter? Med urolærer Caspar Seip.

I dag skal vi snakke om URO.Hvorfor?Vi vil jo helst ha det motsatte, nemlig ro og fred fra alt som er ubehagelig. Men hva hvis dagens gjest sa til deg at veien til ro er gjennom uro? Eller at veien til det du lengter etter, er gjennom å stoppe opp og kjenne på uroen din? Caspar Seip har jobbet som terapeut i over 40 år. Han har skrevet boken Kampen mot uroen med kollega Bernhard Bøhmer og er en av grunnleggerne bak Uroskolen. I dag snakker vi om temaet og går inn på smerte, glede, følelser, dominerende fedre, angst, familiepress, det gode liv og mye mer. God lytt!Kontaktinfo Caspar Seip og Uroskolen: www.uroskolen.noAnnetteFølg meg gjerne på:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Nyhetsbrev: https://www.annettedragland.no/Få bonusepisoder og støtt podcasten på https://podcasts.apple.com/no/podcast/leger-om-livet/id1539212619 eller https://www.annettedragland.no/offers/wzwt7oTe/checkout.Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

5/16/2023

Leger om livet

#109. Press, uro, om å ikke strekke til og nærhet. Med urolærer Helge og sønn Fridtjof.

Press. Uro. Trykk i brystet. Forventninger som skal innfris.Du kjenner det kanskje før eksamen, eller et jobbintervju. Kanskje ved morgenmøte på jobben, på foreldremøter, når du skal hjelpe barnet ditt med leksene, eller rundt middagsbordet.Press og forventning må vi kanskje leve med- men kan vi bruke det til noe bra? Hvordan leve med denne uroen som sier at vi ikke gjør nok, ikke får til, ikke strekker til? Jeg har tatt en prat med to kloke hoder, urolærer Helge og student Fridtjof- som holder foredrag om nettopp dette temaet rundt om på skolene til lands. Denne samtalen fikk i alle fall meg til å tenke. God lytt!Kontaktinfo Helge og Fridtjof på Uroskolen: https://www.uroskolen.no/TAKK til ukens sponsor: www.csoaps.com/https://www.instagram.com/csoaps_com/Alt godt,AnnetteFølg meg gjerne på:instagram.com/dr.annettedragland facebook.com/legeromlivet. Nyhetsbrev: https://www.annettedragland.no/Få bonusepisoder og støtt podcasten på https://podcasts.apple.com/no/podcast/leger-om-livet/id1539212619 eller https://www.annettedragland.no/offers/wzwt7oTe/checkout.Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

2/22/2022

Leger om livet

#56 Uro, tilbaketrekning og hvordan få det bedre. Med urolærer Caspar Seip.

Uro. Noe som angår oss alle, men som mange av oss prøver å bli kvitt. Dagens episode handler om uro, hva det er og hva som hjelper. Og med meg har jeg urolærer Caspar Seip, psykoterapeut, fysioterapeut, forfatter og podcaster, blant annet kjent fra den populære podcasten Guro & Guru. Vi går inn på mange tema i ukens episode, send meg gjerne spørsmål eller tilbakemeldinger på dagens episode på instagram.com/legeromlivet eller facebook.com/legeromlivet.Du finner Caspar på uroskolen.no og podcastene til uroskolen ved å søke på uroskolen der hvor du finner podcast. :) Ha en kjempe fin uke! Alt godt,Annette Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

6/14/2022

Leger om livet

#72. Lykke, uro, tanker og følelser. Med urolærer Caspar Seip og lege Carina Lie Haug.

I denne episoden snakker jeg med urolærer Caspar Seip og lege Carina Lie Haug om lykke, uro, tanker, følelser og frihet. Ha en kjempe fin uke! Alt godt,AnnettePs. om du har noen tilbakemeldinger på episoden, skriv til meg på instagram.com/dr.annettedragland eller facebook.com/legeromlivet. Disclaimer: Innholdet i podcasten og på nettsiden er ikke ment å utgjøre eller erstatte profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

9/7/2024

Helsetipspodden

72. UT AV UTBRENTHET. Stressmestring, mønstre, forståelse, autentisk liv, styrke og egensomsorg. Gjest: Maren Kvalvaag-Toven

Gjest: Familieterapeut og coach Maren Kvalvaag-Toven Har du kjent på at livet byr på for mye? Med en økende følelsesmessig press og slitasje? En følelse av å ikke strekke til? Der du blir utslitt av livet du lever? Dagens episode skal handle om utbrenthet. Som jeg syns er et viktig tema å snakke om. Fordi det rammer stadig flere. I en artikkel fra 2024 på psykologisk.no står det at et nytt verktøy som måler risikoen for utbrenthet, har blitt testet i Norge. Her kommer det frem at 13 prosent av norske arbeidstakere er i faresonen. Tall fra 2023 viser til at nesten 8 av 10 unge arbeidstakere sier de har opplevd å bli utbrent eller vært nære ved å oppleve utbrenthet. Når man først blir utbrent kan det for mange ta lang tid for å komme seg igjen. Viktige spørsmål er hva er årsaken til utbrenthet, hva kan man gjøre for å unngå å bli utbrent, hva skal man gjøre om man først har blitt utbrent og hvordan kan man unngå å bli utbrent igjen? Dette er et tema som jeg brenner sterkt for. For vi må få ut kunnskap som kan bidra til at flere kan leve mer bærekraftige liv. Selv om utbrenthet ikke er betegnet som en sykdom, er det ikke tvil om at de som blir utbrent føler seg syke med sterkt redusert livskvalitet. Episodens gjest har selv vært utbrent og hennes erfaringer ga henne en livskraft i å ville hjelpe andre i samme situasjon. Etter hun ble frisk ble hun online-grunder og startet Det lille pusterommet der hun coacher utbrente kvinner til å skape den versjonen av seg selv som de er ment å være. Nå er hun også nybakt forfatter med boken 'Ut av utbrenthet'. Denne boken gir deg verktøy til å:- forstå deg selv og dine mønstre- oppdage dine styrker og gaver - skape deg en givende hverdag med mer energi og glede- unngå å møte veggen igjen Takk for at du lytter. Maren finner du her: www.instagram.com/marenkvalvaagtovenwww.detlillepusterommet.no Annette finner du her: www.instagram.com/annette_loeno www.helsetipspodden.no * Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell. Vil du hjelpe meg til å at enda flere oppdager Helsetipspodden? Da kan du abbonere på Helsetipspodden, legge igjen en god omtale i din podcastapp og dele når du lytter til episoden på sosiale medier. Har du et helserelatert produkt eller et firma du ønsker å annonsere for i Helsetipspodden? Send mail til [email protected]