Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker.
Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle.
og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt.
Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen.
Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no skråstrekk live. Det skrives n-e-x-t-o-r-y dot n-o skråstrekk live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene vil du få 45 dager gratis litt. God litt!
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Annette og jeg jobber som lege. Denne podkasten har blitt til fordi at jeg brenner for forebyggende medisin og det passer perfekt i dag for at jeg har en overlege her som jobber under forebyggende medisin på Oslo Universitetssykehus, Aker sykehus.
Hjertelig velkommen, Andreas Engvik. Tusen takk, Anette. Hyggelig å få komme hit. Du er spesialist i geriatri med sideutdanning i nyresykdommet. Og du har en doktorgrad om hjernetrening og hukommelse fra Universitetet i Oslo. Og så har du skrevet en bok som jeg har pløyd igjennom nå. Den heter Demensbrems. God hukommelse hele livet. Det er en ganske catchy bok.
Headliner det her. Takk. Det er kjempebra, og det er skikkelig spennende. Som du ser så har jeg liksom gula ut masse greier. Herlig. For at det er masse spennende jeg ser. Og det som slo meg, for vi skal ikke bare snakke om demens i dag, vi skal jo snakke om kompelser også, og det er kjempespennende. Men det som slo meg når jeg leste boka di var at det er jo
Risikofaktorer for å få dårlig ukommelse, de risikofaktorene er også der for å få hjertekarlsykdom eller mageplager. Det er mange likhetstrekk her. Så det å gi små men veldig gode råd om hva man kan gjøre for å få god ukommelse resten av livet. Og man får jo god helse generelt av det.
Hvorfor er du så interessert i forebyggende medisin? Jeg ble veldig engasjert og nysgjerrig på det gjennom doktorgradsarbeidet mitt. Og da jeg begynte i starten å jobbe som lege, kan jo ta legearbeid først. Jeg begynte å jobbe som turnuslege da, på en hjerneslagsavdeling. Det var første jobben. Og jeg så mange av pasientene som kom inn og hadde slag, og det rammet jo kommelsen deres og livskvaliteten deres veldig.
I tillegg så fikk Gud, mora mi, tante mi hjerteinfarkt og død faktisk. Akkurat samtidig, den våren hvor jeg jobbet som turneslege. Hvor gammel ble hun? Hun ble i 3-4-6, kanskje. Hun hadde jo for så vidt et godt og ganske langt liv, men vi synes jo det kom veldig brått. Og så hadde jeg med hjertekar sykdom i familien, og jeg ble jo
Begynte å tenke mye på hvordan jeg kan forebygge litt av egne personlige årsaker. Og så synes jeg det var veldig givende å jobbe med det forebyggende perspektivet og kanskje sette i gang med tiltak før symptomer oppstår. Og så hadde jeg den bakgrunnen med at jeg hadde studert og forsket på hukommelse. Så har jeg alltid vært opptatt av å huske selv. Jeg har vært en liten skjerri siden barneskolen.
Var med på sånn fem påspørreprogram på NRK også. Altså du har med deg erfaring. Ja, hadde jeg da. Jeg synes det har vært logget for meg å huske ting, og være nysgjerrig på å lære nye ting. Så jeg er kanskje litt opptatt av å bevare det selv da. Ja, gøy. Har du gode i kommelse? Kommer an på hvem du spør.
Ja, men er det enkelte ting som fester seg bedre hos deg enn andre ting? Ja, så er det nok kanskje litt distriert i tider. Ja, det er jeg også. Jeg hadde vært og besøkt foreldrene mine her i slutten av august, for jeg hadde hatt sommerferie. Og da var det så hyggelig å være hjemme og ha gjort masse og sånn. Så kom jeg selvfølgelig litt sent til flyplassen.
Så jeg sprang inn på flyplassen og la igjen mobiltelefonen i bilen til broren min, som kjørte av gårde, så jeg fikk jo ikke sjekket. Nei, nei, nei. Så det er noe typisk som har skjedd egentlig, jeg tror jeg skriver om det i boka, jeg har liksom glemt mange ting mange ganger, fordi jeg er så opptatt av noe, eller distrahert, som vi kommer tilbake til, at jeg glemmer å hente frem det jeg skal huske når jeg trenger det. Jeg gleder meg til du skal lære oss hvordan sånne ting ikke skal skje. Hahaha.
Men jeg er akkurat like der på det. Jeg er så distret, og mine barndomsvenner, de vet at jeg er det. Så når jeg ikke svarer på en melding, så vet de at det ikke er vondt med en, det er bare en sånn distret type. Jeg har lest den, og hvis jeg ikke svarer med en gang, så glemmer jeg det. Men folk som ikke kjenner meg så godt,
Jeg tenker jo ikke at... Man må nesten kjenne det fra barndommen, for jeg har vært sånn hele livet. Jeg glemte skolesekken om og hver dag, og måtte gå hele den kilometer for å hente den hjemme. Det var jo ingen som hentet den for meg. Det måtte jeg lære, men jeg klarte liksom aldri å lære med det. Det er bare det jeg setter igjennom, tror jeg. Ja, samme her. Jeg skulle jo på God Morgen Norge, jeg skulle jo promotere boka Demensbrems. Ja.
Og da fikk jeg en oppgave å ha med en modellhjerne, så jeg kunne vise frem hvor hukommelsen lå. Men da tenkte jeg så mye på det intervjuet og hvordan det skulle være å være på TV, at den hjernen ble jo ligget der hjemme. Men altså, er det en risikofaktor å være distret for å få dårlig hukommelse i sin alder? Jeg tror ikke det er noe sikkert sammenheng, heldigvis. Å, tusen takk for at du sa det. Det var veldig bra. Men, ok, nå skal vi gå inn på dette med hukommelse, men da må jeg jo spørre deg, hva er egentlig...
de sånn forskjellige typerne hukommelser som vi har. Hukommelse er jo på en måte det indre oppbevaringsstedet vi har i hjernen for å lage informasjon og erfaringer da. Og det de fleste tenker på når de tenker på hukommelse er kanskje episodehukommelsen. Hukommelse for ting som har skjedd i tid og på et bestemt sted. For eksempel så skriver jeg om den gangen jeg lærte meg å sykkele.
Jeg husker fortsatt, ikke sånn kjempegodt, men det var nok på høsten da pappa var med, jeg hadde en sånn DBS 3-gearsykkel. Jeg husker hvor det var. Du kommer til å la oss huske hvor vi var på bestemte tidspunkt. Det var på en tennisbane, en asfaltert, dårlig tennisbane. På en øye der, der jeg vokste opp på Nordvestlandet. Og pappa må ha slått bagasjebrettet på et tidspunkt, for plutselig så syklet jeg da. Så hadde jeg jo syklet for første gang i mitt liv.
Så det er en episodehukommelse som har oss huske personlige minner gjennom livet. Den dagen du fødte barnet ditt, eller da du ble gift, eller ble konfirmert. Mens hjernen har jo andre hukommelsesystem. Men hvorfor husker man noen episoder så mye bedre? Du husker det, så klart, men du husker jo ikke hva du hadde til middag den dagen.
Det er en veldig godt eksempel av den distinsjonen mellom den middagen og den sykkelopplevelsen. Vi har jo hukommelse fordi den har blitt utviklet gjennom evolusjonen for at vi skal ha en overlevelsesfordel. Så vi kan huske hvor fara har vært eller hvor viktige erfaringer har skjedd, slik at vi kan gjøre bedre valg i fremtiden for eksempel. Og ofte har ting som har vært følelsesmessig sterkt for oss vært ting som har vært vektlagt av hukommelsesystemene i hjernen.
Jeg ville jo tro at det å lære seg å sykkele for meg den gangen, det var veldig emosjonelt sterkt da. Plutselig så oppdaget jeg at pappa hadde sluppet taket, og jeg har opplevd sterk mestring, og det var noe som jeg aldri har opplevd før. Hmm.
Så det skilte seg jo også veldig ut fra middagen, som jeg hadde spist mange ganger før. Så det var også noe nytt ved det. Det er noe nytt, og det følelse, det sterke følelse, det er de to tingene som er viktigast for å klare å huske et minne, eller? De tenker jeg at står veldig sentralt, ja. Nyhetsverdi og emosjonelle verdier, da.
Du har jo det her hukommelsesenteret som vi skal snakke mer om, Hippocampus, inni Tidningelappen. Det ligger jo nesten vegg i vegg med Amygdala, det her fryktsenteret som du har hørt om. De ligger jo rett etter hverandre, sikkert ikke tilfeldig. For de ting som er veldig skummelt, eller fryktinngytene, har jo kanskje vært viktige også for overlevelse. For eksempel hvor det er farer, farlige dyr, sånne ting. Ja, nettopp.
Jeg liker å ta inn evolusjon når jeg snakker i podkastene, for det gjør det så mye mer forståelig. Hvorfor er vi skrudd sammen sånn? Det synes jeg også er litt fascinerende med hvordan vi lever nå, er at før i tiden...
snakket vi sikkert med barna våre om den farlige tiggigeren, eller den farlige slangen, og vi må huske på å passe. Men nå er det sånn, det er så mye fare da. Vi vakner, vi tar opp laptopen, vi leser om alle farene som skjer rundt om i verden. Og det trigger jo de sentrene og mygdala, og det blir kanskje for mye frykt.
påvirker det oss i stor grad. Det gjør det helt sikkert. Når det gjelder frykt og hukommelse, så er det noen studier som viser at et fryktinngitende hendelse kan gjøre at vi lager minner bedre. Men vedvarende frykt hever stressresponsen og utskillelsen av kortisol, og det har en mer ugunstig effekt på hukommelsen over tid. Hvordan da?
Det har nok en direkte negativ... Det er jo veldig mange reseptorer for kortisol i hippocampus hvor episodeminner dannes og lagres. Og for stor mengde av kortisolfrigjøring har nok kanskje en overbelastende effekt som gjør at minnene ikke fester seg. Vi vet jo ikke helt hvorfor det er sånn. En innvirkning kan jo være at det påvirker denne langtidspotensieringen som trengs for å styrke minnesporene.
synapsene, kontaktpunktene mellom nervecellene trenger å bli styrket for at et minne skal sette seg. Og en vedvarende stressrespons kanskje påvirker det her ugunstig. Så hvis du er i en vedvarende stress, stressende situasjon, så husker du dårligere? Over tid vil minnene feste dårlig. Det er kanskje derfor veldig mange som har hatt traumatiske barndom og sliter med ukommelsen. Det kan være en hypotese, ja. Og det gjør det også...
Selv om du er veldig stresset på eksamen, typisk, så er det også vanskeligere, selv om du har lagret et minne, så er det også vanskeligere for Hippocampus å hente frem igjen. Det blir på en måte en overload. Åh.
Hjernteppe? Jeg har opplevd det tusen ganger selv. Det å komme i kontakt med ressursene sine. Jeg skulle ønske at før jeg startet medisinstudiet, at jeg lærte meg hvordan jeg kunne få ned stressresponsen, slik at jeg faktisk fikk tilgang til disse ressursene. Blant annet pusteteknikker. Bare det å holde pusten i litt øyeblikk, og så puste saktere ut enn du puster inn.
Vil jo med en gang fortelle deg, ok, det er ikke farlig det. Det er ikke en tiger her. Jeg har tid til å puste. Og da opplever jeg jo nå at jeg får mye raskere tilgang til ressursene mine. Så jeg hadde jo lært barn allerede i barneskolen det her. Helt klart. Kjempenyttig for læring også hos barn og unge, tenker jeg. Ja, og ikke være en sånn fryktrespons når man skal lære. Det er interessant.
Men ok, så vi har episodehukommelsen, og vi husker episoder. Men har vi flere forskjellige hukommelser? Ja, og det er veldig kult, for hjernen har jo fordelt hukommelsessystemene rundt omkring. Sånn at episodehukommelsen, den snakker vi om, den er særlig knyttet til indre delen av tinningelappen, innenfor tinningen, på campusen.
Og så har vi prosedyrehukommelsen. Det er det å kunne sykkel. Det er å kunne kløtsje og styre en bil. Speiltegning. Sånne ting. Strikking. Bestemor at en kompis hun strikker jo fortsatt bunadsøm, da. Hun er jo 95. Det er en veldig godt, belikeholdt hukommelsesfunksjon også med alder, da. Altså det er prosedyrehukommelse? Jeg har kalt det det. Det heter vel...
non-deklarativ prosedural hukommelse. Så prosedurhukommelse er et godt ord. Men det skjer ofte underbevisst da? Ja, det er en non-deklarativ som psykologen kaller det. Det er uttrykk for at det er ubevisst. Så du kan faktisk drive på med en strikke
samtidig som du får festet en ny episodiukommelse, for eksempel. Det kan du, så lenge det ikke stiger for mye oppmerksomhetsressurser. Men hvor er prosedyrukkommelsen festet i hjernen? Hvor er det man henter ut den? Mye av dette er jo fortsatt...
ukjent, sant? Forkommelsen er fortsatt et mysterium. Men vi vet at de her dype kjernene, dypte hjernen, basalgangelene og lillehjernen er nok involvert i det da. Åh, i prosedyre i kommelsen? Ja, det tror jeg. Men det skjønner jeg jo. Det er jo, hvis man tenker evolusjonsmessig, så er jo det noe av det viktigste vi måtte kunne. Vi måtte vite hvordan vi svømte over vannet hvis vi var en frosk, eller ja, jeg kan ikke skjønne. Så vi mennesker er skuffet
skrudd sammen sånn at og for å forstå det der, André, så må vi faktisk forklare at hvordan ble jern utviklet? For det var jo de delene som var utviklet først. Det er jo dype gamle områder da, som vi har delt med gnager og lavere stående dyr da. Ja, nettopp. Så der har vi alle på en måte lik
kjerne, kan man si. Ja, vi har en slags grunnlag som er likt, og så har vi også limbiske strukturer, som noen kaller det, hvor hippocampus, det her hukommelsesenteret sitt, for også for eksempel mus, andre lavere stående dyr, de er også avhengig av å huske veien hvor de finter dem til mat og sånne ting. Så de har jo også de her strukturerne, likt med oss da, bare mye mindre selvfølgelig.
Ok, har vi flere langtidsukommelser? Ja, etter hvert som minnet fester seg veldig godt om saker og ting, så lages det et slags system slik at enkelstående minnespor blir til fakta. Så når jeg lærte meg å sykkele en gang igjen, så var det et veldig personlig minne for meg. Men etter hvert har jeg gjerne kategorisert deler av minnet, sånn at sykkel for eksempel,
Det har jeg nå lært meg at det er et fremkomstmiddel på to hjul. Så det er et faktaminne. Om den sykkelen? Ja. Eller etter hvert har jeg hørt veldig mye om president Trump, så lærte jeg meg at jo, president Trump er en av USAs tidligere presidenter. Det har jeg hørt så mange ganger, så det kan jeg bare, og det er fakta.
Så hvis man spoler tilbake til når du husker at du lærte deg å sykle, så har du faktisk både fakta i kommelse om sykkelen, du har prosedyr i kommelse om hvordan man sykler, og du har en episode i kommelse om selve den, nei, så har du episode i kommelse om selve episoden.
episoden. Ja, og det er jo personlig for meg. For det er bare jeg som har opplevd akkurat det, å lære meg å sykle for første gang der og da. Mens du også vet du kan sykle. Og jeg antar at du også kan sykle, for du nevnte at du hadde hyppet før vi startet her. Heldigvis kan jeg sykle. Ja, ok, så episodekommelser, det er kun for, det er personlig for meg. Mens faktukommelser er jo fakta for alle. Men sitter alle disse tre i hypokompus?
Fakta er man litt usikker på, men man tror at den er mindre avhengig av hippocampus. Etter hvert som minner som fester seg skikkelig godt, så er nok de minnene spredt mer utover i hjernebarken. Det som jeg synes er så fascinerende, det er at når du tar frem et minne,
så henter hjernen ut forskjellige deler av det minnet fra forskjellige deler av hjernen, og setter det sammen til en hendelse. Og da, når man skjønner det, så skjønner man også hvor utrolig mange minner som blir fordreid med tida. For du liksom henter det frem hver gang, og så legger du det tilbake, og så henter du det frem. Det er jo ikke akkurat sånn, men da blir det veldig lett at man dreier det litt,
med tida, og så blir det kanskje noe annet til slutt. Jeg tror at det er sånn som du beskriver det, ganske presist i forhold til det som man tenker om hukommelse. Noen kaller det også en konstruktiv hukommelse, episodehukommelsen, for den blir egentlig konstruert. Som du sier, man plukker litt elementer fra ulike deler av hjernebarken og setter sammen. Men du skriver i boka di, og det synes jeg er skikkelig artig, så skriver du om det her med at
Hvis det er noe du ikke har husket fra den opplevelsen, henter den inn falske minner for å få et komplett minne? Hippocampus truman, denne hjernestrukturen som vi snakket om, er kanskje den som driver og setter sammen de her elementene til et komplett sammenhengende minne. Den liker at det er komplett. Den liker ikke at det er bruddstykket.
Så hvis det er et puslebit som mangler i puslespillet, så setter den bare inn, dere. Fyller inn. Så vi har veldig mange falske minner? Vi har minner som ikke stemmer overens med virkeligheten, ja. Det er ganske vilt å tenke på. Men hvordan kan man få vite at det er et falsk minne? Kan man klare selv å skjønne at det er et falsk minne? Eller må noen fysisk fortelle at når du syklet, så var ikke sykkelen din rød, den var grønn?
Du kan jo snakke med andre som opplevde det samme. Hør om de kan bekrefte det du har opplevd. Men de har jo sikkert da et litt fordreit minne. Ja, og derfor er det jo ofte at hvis man snakker med andre, for eksempel i en rettssal, og for eksempel en forsvarer sier «Ja, men var det ikke sånn og sånn og sånn?» eller man blir presset, så kan man fort, fordi hvis man er usikker og hippocampus ikke klarer å sette sammen det komplette minnet, så kan man under press sette inn elementer som kanskje ikke faktisk har skjedd da.
Så derfor er jo det med vitnespsykologi et veldig viktig fagområde som det forskes mye på. Ja, det er jo kjempeviktig, for det har jo skjedd at veldig mange har kommet inn i fengsel av begrunnet falske minner, rett og slett. Men, ok, så dette var langtidsukommelsen våres, men så har vi jo korttidsukommelse. Lagres korttidsukommelsen på samme sted som langtidsukommelsen? Jeg må si på at
Hvis vi snakker med hukommelsesykologene, så er de veldig streng på at langtidshukommelse er egentlig alt vi husker over mer enn noen minutter. Så korttidshukommelse er egentlig bare ting du husker her og nå over sekunder til noen minutter, så lenge du klarer å holde oppmerksomheten på det.
Og den korttidsukommelsen, som psykologene kanskje mer og mer kaller arbeidsukommelsen, for du husker bare så lenge du arbeider med det, den sitter kanskje litt mer i fremre hjernområder, og særlig de her prefrontale hjernebarksområdene er jo veldig viktige der. Det kan man jo si at lyset opp på sånne fMRI-studier, hvor man ser på hjerneaktivering under sånne oppgaver, da.
Ja, det er gøy. Vi kan jo gjøre en sånn oppgave etterpå. Ja, det vil jeg gjerne gjøre. Jeg synes dette er kjempeartig. Men, ok, så vi har korttidsukommelse, men hvordan får man den korttidsukommelsen inn i langtidsukommelsen? Da må du jo informere Hippocampus da om at dette er kanskje viktig for deg. Så,
For eksempel hvis vi hadde møttes da og du sa navnet ditt, og så hørte jeg litt dårlig og så sa jeg Anne. Og så sier du, nei jeg heter ikke Anne. Og så skvettet jeg til å føle litt skam fordi jeg sa feil navn. Da husker du navnet. Da fyrer jo amygdala, ikke sant? Og sier, oi nå husker du feil, det her var pinlig, det må du ikke gjøre igjen. Så det kan man jo tenke seg, at jeg hadde Annette i arbeidsukommelsen og så for meg det.
Og så kom det en følelsesmessig respons inn fordi jeg sa feil. Kanskje det kan bidra til lagring. Ting som du kan knytte til ting du kan fra før vil jo lette sorteringsarbeidet og gjøre at det fester seg lettere. For da kan jo minnesporet lettere gås opp. Så det er noe nyttig. Det prøver jeg ofte å gjøre hvis jeg kan knytte til noe kjent.
Jeg husker jeg skal prøve å huske navnet på han. Peter Moj Babresko. Han er programleder på TV2. Så det var så vanskelig. Da bare knyttet jeg Peter til en annen jeg kjente som het Peter. For det var jo kjent. Så bare sovet jeg for meg han. Og Moj, det var en foreleser på universitetet. En sånn venrolog. Så bare sovet jeg for meg en sko. En brei sko. Mange synes det er vanskelig å huske ting jeg har lest. Og skrift.
språk har jo ikke vært tilgjengelig så lenge for oss. Men sykommelsen er jo mange millioner år gammel, ikke sant? Den har jo utviklet seg gjennom evolusjonen. Og den har jo særlig vært flink til å huske ting vi kan se for oss, bilder og sånt noe. Så hvis du kan se et bilde, eller se for deg hvor du var når du husket noe, så vil jo det kunne hjelpe deg å overføre ting fra det korttidslagere, arbeidssykommelsen, til det mer permanente lagret. En annen ting er at når du har fått over i langtidssykommelsen, så er du ikke sikker på at det kommer til å sitte der for alltid.
Du må jo på en måte sementere det der, eller liksom banke det inn da. Og hvordan gjør man det? Da er det jo en grunn til at man har drevet med pugging for mange år i grunnskolen og sånn da. Jeg husker jo fortsatt de her...
Grammatiske leksene vi lærte om tysk på skolen. Jeg kan ikke snakke tysk, men jeg pugget jo de her grammatiske reglene. De husker jeg fortsatt. Og det er jo fordi at etter hvert som du repeterer, så styrkes jo minnesporet da. Forbindelse mellom hippocampus og hjernebarken. Ja, for det er jo feil. Når jeg hadde min yngste sønn i mamma og pær, så hadde han en tendens til å våkne halv fem.
Og hva gjør man halv fem? Man er jo i halssvime. Så jeg tenkte at jeg må utnytte denne tiden til noe fornuftig. Og så tenkte jeg at jeg skulle lære meg alle verdens hovedstader. Og så hadde jeg jo lært meg det her at man skal feste ting til noe man kan fra før. Så jeg klarte ved den teknikken å lære meg alle verdens hovedstader. Men etter to måneder,
Så hadde jeg ikke gitt å følge dette opp. Så nå er jo nesten alle forsvunnet. Ogadogo sitter veldig godt for etter. For jeg synes det er så kult navn. Så jeg måtte for å huske de for alltid, så måtte jeg tenke på de igjen og igjen. Sannsynligvis, med mindre det var ekstremt viktig for deg. Så kanskje de hovedstederne ikke var viktig nok. Nei, kanskje ikke. Men er det lett da?
Ja, hvordan er dette da? Er det lettere for meg å lære dem på nytt enn når jeg en gang har kunnet det? Eller er de viska ut for alltid og så begynner jeg på blanke ark? Sannsynligvis så har du jo noen fragmenter der. Gamle minnespor som kan styrkes. Så jeg vil tenke at det er lettere enn neste gang da. Ok,
Ok, men det er bra. Kanskje jeg skal lære meg de på nytt igjen. For det er veldig artig når jeg møter folk som bor i et land som man nesten ikke har hørt om. Og så kan jeg hovedstaden. Da blir man mye nærmere med en gang. Ja, gir deg en kontakt da, på en måte. Ja, det er veldig hyggelig faktisk. Så jeg skal prøve å pygge de igjen. Ok, så da har vi kortet til kommelse. Men
Men hvordan kan man teste sin egen hukommelse? Hvordan kan man vite om man er god eller dårlig? Vi er jo veldig forskjellige. De fleste jeg møter sier «Åh, jeg skulle ønske jeg hadde bedre hukommelse».
Men hva er den standardbekommelse? Altså så mye burde du kunne når du er 35? Ja, sånn ja. Da er det jo egne standardiserte tester vi har da, som man kan bruke. Ok. Den vanligste måten som jeg skriver om i Demensbrems, som du kan prøve selv i boka, som kommer på lydbok, er jo at man leser opp en liste med ord som du skal prøve å lære deg over fem forsøk da. Ja. For eksempel så leser jeg opp ost,
kake, sykkel, banan og så får du muligheten til å gjenta så mange du husker da og hvis du fester de til hverandre så husker man det fortere ja, eller skjer det for deg langs en rute kanskje eller noe sånt da
Så nei, man bør jo kanskje huske minst syv ord når man får prøve det et par ganger da. Men du, kan ikke vi prøve noe nå over podcast? Går det an å finne en test som vi kan gjøre her og nå? Det vi kan gjøre er å teste, bare for å få et inntrykk av hvordan man tester korttids og arbeidsutkommelse da, kan vi bruke en sånn tallspenntest. Det er den aller enkleste måten da. Ok, fint.
Da er det jo kjent siden tidlig 1900-tallet at arbeidsutkommelsen har jo en kapasitet på sånn
rundt sju da. Du klarer å huske sju enhet av gangen over et kort tidsintervall da. Jeg kjenner for prestasjonsangst med en gang. Og det er jo veldig kult, fordi man har jo gjort studier på det, hvor man stresser studenter da, som har vært forsøkspersoner, og dem gjør det jo litt dårligere. Fordi stresset virker jo litt distraherende på oppmerksomheten. Kortisolet fungerer på et eller annet vis på hjernen. Ja, adrenalin sikkert er noen greier da. Ja. Ok, nå skal jeg prøve å være helt rolig, og så skal du ta den testen. Vi starter veldig lett da.
Du skal bare gjenta etter meg når jeg er ferdig å lese Å herre min Starte med 3 enn etter da 249 Skal jeg svare deg nå? Bare gjenta etter meg 249 4629 87195 87195 5639218 563928
Var det feil? Jeg hoppet over et etter. Skal få prøve en gang til, nå var jeg ganske vanskelig, for nå er det på det som er gjennomsnittet. Åh, ok, nå må jeg konstruere meg. 8, 2, 1, 9, 3, 7, 4. 8, 2, 1, 9, 3, 7, 4. Yes! Du klarte det. Var det 6? Det var 7. Det var 7? Ja. Så det var en test av bare oppmerksomhet. Vi må ta en til de lytterne mine også, ok? Ja. Så skal jeg ikke si noe, så skal de prøve å gjette det.
2, 9, 5, 4, 9, 6, 8. Hvis dere klarte det, så er jeg klappa. Og hvis du ikke klarte det, så betyr det ikke at du er begynt å bli dement. Det betyr prestasjonsangst. Det som er blitt vanligere og vanligere nå er å teste litt mer enn bare å følge med på en enkelt tallrakke.
Og da ber vi deg, og mange psykologer vil gjøre det, om å gjenta lista i baklengs rekkefølge. Å, fytti, Rakel! Det er det som er den egentlige testen, da. Så nå var det bare oppvarming, det vi gjorde nå. Ok, med syv tall? Da er det vanligere å huske rundt fem, da. Men jeg synes jeg husker mye bedre hvis jeg ser det visuelt. Er det forskjell på det? Ja, ehm...
Noen er mer visuelle og føler at de klarer å følge med bedre da. Men denne testen ble jo utviklet for å leses opp da. Ok. Skal vi prøve en baklengs? Ja, bare for å prøve. Ok, ok, greit. Kanskje du vil merke at det er litt vanskelig her. Å herre min hatt. 3, 7, 4, 9, 1, 6. 6, 1, 9, 4, 7, 3. Perfekt. Skal vi prøve 7? Ok. Ok.
8-7-5-2-6-3-9. 9-3-6-3-5-9-8, var det? Nesten. Jeg synes du gjorde det kjempebra da. Det er jo sånn at mens man prøver å huske tallene, så tenker man om deg, tenk hvis jeg ikke får det til. Det er jo to tanker i hodet nesten samtidig, men det har jeg skjønt at man ikke kan ha.
Ja, det er i hvert fall vanskeligere, for da må du jo dele oppmerksomheten. Sånn som nå når vi sitter på direkten og du har litt press på deg, så vil stresshormoner og oppmerksomhetstyver beviselig påvirke resultatet. Men hvordan klarer man å huske de tallene bedre? For man rekker jo ikke å feste de til noe annet.
Nei, nå festet du ikke et, så det var bare en test på arbeidsukommelse. Ja, så det er ikke noen huskeregler der. Nå forsvinner jeg. Huskeregelen her er å senke skuldrene før du begynner, redusere stress, ikke ha distraksjoner til stede, ikke være lav på blodsukker. Har du sovet mindre enn fem timer natta før, så vil du gjøre det dårligere enn om du har hatt en god nattsøvn. Den type ting. Smerter, hvis du har vondt i ankelen for eksempel, under en sånn oppgave, så gjør du det dårligere.
Så alle de tingene vil jo påvirke evnen din til å få informasjon inn i det her korttidslagret som vi snakker om. Men vil det påvirke også hvordan du får det inn i langtidslagret? Nettopp. Så personer med kroniske smerter for eksempel, alvorlig søvnmangel, vil jo også ha problemer med langtidsutkommelsen. For det er jo neste steg, ikke sant? Få ting inn og så putte det videre inn i langtidslagret. Det blir da også ytterligere forstyrret.
Så det er jo mange som opplever med sånne kroniske smertetilstander, for eksempel at de har en sånn hjernetåk, eller føler at de husker dårligere da. Ja, ja, ja. Og man kan jo merke det, jeg kan jo føle at jeg har sånn hjernetåk hvis jeg sover for lite, eller har vært syk, så kan man bli helt sånn, ja. Så hele prosessen, ikke sant, fra å få ting inn i systemet, være oppmerksom på det, og så...
prøve å trykke det videre da, inn i langtidsutkommelsen. Alt det henger jo sammen i en prosess, og trengs for at man skal huske noe. Så hvis man er student, eller har en jobb der du bør huske ting, så bør du helst ikke ha vondt, du bør helst søv godt, du bør ikke ha lavt blodsukker, altså,
Er det lavt blodsukker, eller er det bare store svingninger i blodsukker? Det er ikke veldig store svingninger. Det er typisk beviselig hos de som får føling og har insulinavhengig diabetes. Folk flest har jo ikke veldig lavt blodsukker. Nei, nettopp. Og så er det det at man bør være litt mer i senn. Ikke stresse så mye. For det kan jeg føle. Jeg lager jo en podcast hver uke.
Og så liker jeg å forberede meg godt til de ulike gjestene. Av respekt for gjesten, så føler jeg jo at jeg skal kunne litt om det de snakker om. Men av og til når jeg må skynde meg til neste, hvis jeg har to for eksempel intervjuer med to dagers mellomrom, så må jeg stresse litt med å huske noe. Så merker jeg at jeg husker det dårligere enn hvis jeg bare sier sånn, ok, slapp av, liksom, nå utenfor.
du lærer det du trenger å lære. Og sånn var det jo også på studiet. Hvis jeg hadde veldig hastverk med å lære noe, så var det vanskelig å få det inn. Så det har med kortisol og adrenalin sannsynligvis det. Det er ganske beviselig. Man har jo gjort studier på 90-tallet hvor man ga folk hydrokortison, som er tabletter som ligner på kortisol, og hvor man ser at forsøkspersoner gjør det dårligere på hukommelsetesten etterpå da.
De induserer jo stress ved å gi et stresshormon i en tablett. Så det er jo ganske godt bevist da. Men hvordan er det med kaffe? Har kaffe noen påvirkning? Jeg tror kanskje i moderate mengder at det har en positiv effekt. Ja, for det er noen som sier at de føler seg veldig sharp med kaffe. Jeg tror nok jeg er vist sånn greit på sånne enklere tester da. Men mindre du får overdose, så drikker jeg mye kaffe selv liksom.
Men du har forsket på dette, du har jobbet med dette, du har familiemedlem som har hatt forskjellige ting som vi alle har. Hva gjør du selv for å forebygge sånn at du skal ha god ukommelse hele livet? Nei, jeg synes det kuleste jeg har gjort er å komme over den redselen for å
gjøre meg sårbar og bli sammen med en person. Så jeg har fått med samboer. Å, gratulerer! Og det er bra for hukommelsen. Vi ble ikke sammen av den grunn, men... Nei, det håper jeg ikke. Det er faktisk en av de tingene jeg skriver opp. Du skrev om det, så tenkte du, faen, det er nume av meg kjæreste. Nei, men det var liksom sånn... Ikke at...
Det har jo noe med timing å gjøre det når man er klar for å møte noen da. Men jeg husker, det var jo en av de tingene jeg tenkte veldig mye på når jeg så på dokumentasjonen på forskjellene mellom det å være alene og leve sammen med noen. Det var en litt morsom greie. Så det er veldig bra å leve sammen med noen? Det er jo en professor i Sverige som heter Lars Nyberg, er jo veldig kjent på det med studier av hukommelsesforskjeller mellom folk da.
Og en av de tydeligste tingene de finner i de sammenliggende mange tusen personer er jo at de som lever i samboerskap eller som er gift, har litt bedre ukommelse enn de som lever alene. Og det er også en forskjellig demensrisiko 20 år frem med 10 da. Og han...
Han sa jo det at vi vet ikke helt hvorfor det er sånn. Det kan jo være at det er noe med dem som velger å bo sammen som er annerledes. At de ikke har noe med hukommelsesstimulering å gjøre. Men jeg spekulerer jo i boka at det har noe med positiv stimulering av hjernen å gjøre. Det blir helt til å utfordre deg. Hva var det den heter? Kanskje man snakker med hverandre om ting man kanskje har opplevd og
blir liksom satt litt på å prøve da. I hvert fall et godt forhold vil jo ofte innebære at man utfordrer hverandre litt, eller snakker om ting som man synes er interessant, eller mimrer, eller utfordrer seg selv litt på da.
Så han så på det som en mulig teori at det var en positiv stimulans å få seg for hjernen og bo i samboerskap. Og så kanskje hvis man er i gode forhold da, selvfølgelig, at man har litt lavere stresshormoner generelt, for man har noen å lene seg på. Kjempeinteressant teori. Det er også viktig det også.
Så er vi ikke skapt for å være alene. Nei, men jeg synes jo det er veldig bra at dette er en tilleggseffekt, at det faktisk gir beviselig bedre ukommelse. Ok, men du har masse gode råd i boka «Demensbrems».
Men før vi kommer dit, så jeg har skrevet så mange spørsmål til deg, for jeg synes dette er kjempeartig. Men du skriver om hukommelsesbibliotekaren. Og det var så morsomt, for når du skrev det, så hadde jeg satt på kaféet hjemme i kontoren en dag før jeg leste det kapittlet.
Så han som satt at med meg, så utrolig herlig fyr, ville bare snakke med meg om et eller annet, og så begynte vi å snakke. Så fortalte han meg en historie, og så kom han ikke på navnet til den kjente personen i den historien.
Og så sa han «Men bare vent litt, bibliotekaren min trenger å bare få tid til å finne fram det navnet». Så jeg «Ja, bibliotekaren, jeg har en veldig søt mann, han går i tøffler og flanellskjorte, og han er bibliotekaren i hodet mitt».
og han trenger bare tid av og til, for jeg er blitt såpass gammel at av og til trenger han litt ekstra tid for å finne informasjon. Og så synes jeg det var en veldig morsom måte å tenke på hvordan man hentet frem hukommelses, altså ressursene sine. Og så skriver du jo om dette med bibliotekaren. Men
Er det noen vei vi kan hjelpe bibliotekaren vår? Forklare først, hva mener du med ukommelsesbibliotekaren? Det er jo ikke jeg som har kommet på det opprinnelig. Jeg tror det var en professor som egentlig var veldig sentral i å gjøre oppdagelser i neurokjemien i Hippocampus, Per Andersen på Universitetet i Oslo på 1900-tallet, som først brukte kalde navnene på Hippocampus og indre deler av tidningelappen.
Tanken var vel at Hippocampus har en slags funksjon i å systematisere og etablere for det første nye minnespor rundt omkring hjernebarken, og så holde orden på det, ikke sant? Og så hente frem fra biblioteket, altså hjernebarken, informasjon og sette sammen når vi trenger det. Være seg når du skal hente frem informasjon.
minne du trenger til eksamen eller andre ting. Så det er på en måte en bibliotekar som holder oversikt og henter frem informasjon fra hukommelsesbiblioteket
når vi trenger å bruke det. Det var liksom det jeg mente med bilotekar, da. Men hvordan kan vi hjelpe han eller hun på vei? Sånn som mannen på kaféet som jeg møtte, han sa at han hjalp ham på vei, han måtte ikke stikke ham, for noen ganger prøvde han å stikke ham, for at han skulle skynde seg, og da ble han sur, og da satt han seg ned, og da kallet han ikke å hjelpe til. Ja, noe av det. Det er jo veldig mye kortisolreceptor her på campus, da.
Så hvis du flodder på campus med masse kortisol og stresshormoner, så blir du på campus satt ut av spill. Så bare gi litt tid, senke skuldrene, puste, sånn som du gjør, vil jo være et første steg. Og så er det jo ofte sånn, eller man tenker seg vel at mine spor og deler av mine ligger i strukturer, eller i teoriarki, gjernebarken.
Sånn at kanskje sykkel ligger sammen med bil og tog. Det er en struktur i det da, ikke sant? Så hvis du ikke kommer på akkurat det du skal huske, er det noe som minner om det? Eller kan du prøve å tenke tilbake til settingen du var i? Hvor var du hen, ikke sant? Hvis du klarer å hente ut stedsinformasjon av minnesporet, kan stedet minne deg om det?
hvem du var sammen med for eksempel, eller når det var. Skjønner du? Du prøver å sette sammen ved å lete av det sammenhengende. Det er kjempeartig. Så hvis du skal prøve å huske på et navn for eksempel, så er det greit å prøve å tenke over når du sist for eksempel møtte den personen, som vil kanskje området eller stedet minne deg på. Og det jeg pleier å gjøre for at
Hvis jeg glemmer navn, så går jeg ned i alfabetet, så begynner jeg på A-nær, B, C, og så hvis han heter Hans, kommer jeg på H, så plutselig kommer Hans opp. Det synes jeg er så fascinerende, at en bokstav kan gjøre at du husker et navn. Hvor kompleks den hjernen vår egentlig er. Det er et artig tema du har gått dypt ned i, Andreas. Ok, men...
Du hadde en historie i boka di, om en som var, en historie om en mann som var mistenkt for gifta. Ja, det var et eksempel på hva sjør og lite perfekt hukommelsen er. Mange tenker at hvis du husker noe, så er det som å filme hendelsen, og så er det lagret der, og så husker du det perfekt senere. Men sånn er det ikke. Hukommelsen er jo veldig opptatt av å huske nye ting, ting som skiller seg ut, ting som skiljer seg ut,
og svekkes over tid, med mindre du repeterer. Vi snakket om det med repetisjon og sånn. Så når jeg jobbet som lege i akuttmottaket for noen år siden, så kom det inn en person som hadde vært bevisstløs, og man mistenkte en rusforgiftning da. Og det var mange andre pasienter i natta, og det var jo på natta, så jeg var jo våken, søvndeprivert, manglet på søvn. Og ja, tok imot pasienten, la den på en sånn medisinsk overvåkingsavdeling da,
Man mistenkte at det var en GHB-overdose. GHB er et narkotisk stoff som ofte kroppen håndterer selv, men kan være farlig for det kan gi pustestans. Så vi må bare monitorere og passe på at vi ikke får pustestans. Så når jeg var ferdig med vakten min, så hadde det gått bra. Han hadde fått hjelp til å puste og sånn. Og jeg bare gikk hjem. Og noen andre tok over, sånn som det er på sykehus. Man jobber jo i vaktskift. Ja.
Og så tror jeg det var nesten et år senere, så ringte jeg meg fra politiadvokaten i Oslo, og sa at jeg ville bli kalt inn som vittne til en drapsak. Og jeg hoppet jo i stolen selvfølgelig. Og da var det da denne hendelsen med den personen som hadde blitt innlagt i akuttmottaket, som var mistenkt forsøkt forgiftet. Jeg hadde ikke visst det på det tidspunktet det året før den kom inn.
Og så var det andre i denne etterforskningen som hadde faktisk blitt drept. En mistenkte mann. Så jeg skulle ha vittnet i en av en ganske stor sak. Og rettssaken etter at jeg vittnet skjedde vel et år etter det. Jeg tror det var to år mellom denne hendelsen som jeg ikke tenkte over, særlig den natta. Og da jeg skulle vittne med forsvarer og aktor til stede. Om jeg mente det kunne skjedd noe kriminelt.
Men da jeg kom de to årene etterpå, så hadde jeg jo, jeg husker jo basically ingenting fra den hendelsen, for det var så lenge siden. Jeg hadde ikke sovet, jeg hadde ikke tenkt på at jeg skulle huske hendelsen. Jeg ble presset på ganske spesifikke detaljer om ting som hadde skjedd, og sånn da. Og da skriver jeg i boka at hukommelsen er ikke konstruert for å ta opp en film som du kan hente frem to år senere. Det er ikke det hukommelsen er laget for.
Så det var så mange ting der som gjorde at jeg måtte si rettsaken at det her har jeg ikke gode forutsetninger for å kunne huske. Og jeg måtte lene meg i stor grad på journalen da, som hadde skrevet den gangen. Ja. Så...
Så hvis man ikke hadde kjent de begrensningene med hukommelsen, nå vet jo selvfølgelig også domstolen mer om hvor sør hukommelsen er, så kunne man jo kanskje vært fristet til å si at jo, men jo, jeg tror det var sånn. Ja, nettopp. Og de forsvarerene, de var veldig harde. Men hvorfor gjorde du det, eller tenkte du på det? Ja, ja, ja, og siden du har så mye kunnskap om det, så føler du deg trygg nok til å si, nei, dette har jeg ikke forutsetninger for å huske. Mens andre vil tenke,
Å, herregud, jeg husker så dårlig. Jeg må bare komme på noe eller prøve. Av og til så sier man jo falske minner. Eller ofte sier man falske minner som man tror er reelle. Man kan i hvert fall løpe risiko for det. Men jeg vil jo tro at domstolene i Norge er
velkjent med vitnespsykologi og de begrensningene vi har. Vi tar ikke dine rød. Det meste går jo bra. Det var en skikkelig avhav opplevelse for hvor utrolig litt jeg husker av det. Selv om det var veldig mye som stod på spill tydeligvis da. Når vi sover alvorlig, det kanskje kunne ha vært. Men det gjør, jeg tenker at vi blir litt mer tullivende mot oss selv når vi hører på deg nå Andreas, fordi at
Veldig mange tenker at det burde jeg huske, særlig hvis en venn sier at de ikke husker det. Hvorfor husker du ikke det? Vi har ikke plass i hjernen vår til å huske absolutt alt, så noe berører andre mer enn en selv. Man vil huske andre hendelser, det betyr ikke at man har en dårlig ukommelse for det.
Veldig bra. Jeg håper jeg kan formidle det, at man kanskje skal ha litt lavere forventninger til egen hukommelse av og til. Du skriver jo også om de som
Du skriver flere historier om blant annet en som ikke har korttidsukommelse. Alle som har lest ned sitt boka Finding Nemo, har jo sett Odori som ikke husker noe fra minutt til minutt nesten. Ja, en gullfiskeukommelse. Men det finnes ekte mennesker som ikke har episodiukommelse. Det var sånn vi lærte oss at hippocampus er så viktig for episodiukommelsen.
Det var på 50-tallet at det var en som het Henry Molaison, eller H.M. Han er verdens mest kjente forsøksperson i hukommelsesforskninger. Han hadde sannsynligvis en tynningelapsepilepsi som var ekstremt behandlingsresistent. Ja.
Det var jo veldig populært med psykokirurgi på den tiden, 50-60-tallet. Den drev med lobotomi blant annet. Så da var det en kirurg, en neurokirurg, som i beste hensikt foreslo at man skulle skjære bort hippocampus på hver side. For man vet at et tinningelapseepilepsi er jo noe reelt. Så det kan jo være aktiviteter som skaper lidelse.
Så det gjorde man, og han ble da fra han våkna fotfølt av hukommelsesykologer resten av livet, for han klarte ikke å danne nye episodeminner. Så hvis han kom inn i et rom og hilset på deg, og du sa navnet ditt, og han sa sitt, og han gikk ut, og han kom inn et minutt etterpå, så ville han ikke huske at han hadde møtt deg. Hvordan livskvalitet tror du han der hadde?
Det som man vet er jo at han var jo selv ikke oppmerksom på den erverva svikten sin, for det fikk han jo aldri lært seg. Han husket jo ikke at han ikke husket. Og det ga oss også kunnskap om det her med, som vi snakket om i sted, prosedyrukkommelsen. For man testet nemlig om man kunne lære seg nye prosedyrer. Man testet for eksempel det her med speiltengning, som jeg har en oppgave på i boka. Ja.
Og det lærte han seg og ble skikkelig god på det. Åh. Fordi at det er sikkert andre plasser i hjernen, sikkert i basalgangelene og sånt som vi snakket om. Ja. Og så etter at han hadde gjort det her veldig mange ganger, så hadde han sagt da, oi, så flink jeg var på det her. Kan aldri huske at han hadde lært det da. Nei. Og det husker han jo ikke. Men han hadde lært seg det, for han hadde jo andre systemer i hjernen til å huske en prosedyre da, spiltegning. Ja, ja.
Så han bidro jo veldig mye til hukommelsesvitenskapen, men han hadde nok et til tider tungt og frustrerende liv da, når han stadigvæk ikke kunne huske nye ting. Ja, han trodde det var 1985, og så var det 1995, liksom. Herre min hatt. Men, ok. For nå har vi snakket mye om dette med hukommelse. Men du skriver jo også om hvordan vi kan hukommelse utlivet. Nå er jo vi i 30-årene. Men
Vi har jo lyst til å ha kjempegod ukommelse når vi er 90. Jeg fortalte det før vi
møttes, så har jo jeg en farfar som gikk bort i januar, og han døde 96 år. Og han spilte bridge til den siste slutt. Og jeg så jo at hans kommelsen svikta de siste to årene, at det var vanskeligere for han å huske på ting. Men han husker jo absolutt bridgeen sin. Og
Jeg tenker, jeg vil jo ha denne kommelsen han hadde. Jeg har lyst til å ha den kvaliteten han hadde på livet sitt, langt ut i 90-årene, bodde hjemme. Det er jo fantastisk. Og jeg har fortalt deg det at vi sitter i et studio nå, som er i 8. etasje, og han ville ha revet seg i håret hvis han fikk vite at jeg tok heisen opp, for man skulle alltid gå trappen, sa han. Altid bruke kroppen, selv om han ikke trente noe aktivt, men han brukte kroppen sin.
Det var en digresjon. Vi skal komme tilbake til hvorfor trening er viktig og alt det der, eller om det er viktig. Men hvorfor får vi dårligere kommelse? Hva er det som skjer? Det vi vet er at for gjennomsnittet blir episoderkommelsen dårligere fra kanskje 50-60 års alder av. Normalt i befolkningen hos undersøkelser kommer de å ha tatt bort de som har demens. Ja, så det er helt vanlig. Det er normalt, men ikke alle får dårligere kommelse. Ok, sånn.
Du ser at noen 80-90-åringer husker like godt som folk i starten av 30-årene. Tenk det. Enorm variasjon, selv om det er normalt eller vanlig å huske dårligere, så er det ikke alle som gjør det. Har man forsket på hva de gjør? Ja, det er akkurat det. Det er det som er...
fundamentet i denne modellen jeg viser til i boka for man har liksom sett at denne personen er kjennetegnet av visse ting da og det har jeg prøvd å oppsummere i tre vaner og felles for dem alle også er det typisk at du gjør de her vanene gjennom hele livet da
Det første er at det er typiske folk som stimulerer hjernen positivt. De er nysgjerrig, og de er typisk kjennetegnet med at de har høy utdannelse. De trenger ikke ha høy utdannelse, men de har i hvert fall hatt aktiviteter eller jobb som har satt hjernen deres på prøve. Sånn som min farfar, han hadde ikke høy utdannelse. Nei. Men han har vært gründer hele livet. Nettopp, han var nysgjerrig. Så det er også veldig interessant, fordi høy utdannelse er jo en risiko...
Nei, en beskyttende faktor for å utvikle demens. Men man tenker seg at grunnen til det er at man gjennom høytalelse stimulerer hjernen og setter den på prøve, sånn at man bygger opp en reservekapasitet som man har mer å spille på, dersom en dag man utvikler sykdomsforandringer i hjernen, for eksempel Alzheimer. Så det er det man kaller reservekapasitet.
Så det å være nysgjerrig og grunder, eller professor, eller podcastintervjuer, eller hva man skal bli da. Men hvor man bruker hjernen aktivt, så forhindrer ikke det sykdom i hjernen. Det stopper jo ikke Alzheimer-sykdom liksom. Men det gjør at hjernen er mer velutviklet, og har flere nettverk å spille på da. Hvis det skulle skje. Nettopp. Ah.
I tillegg til det man må være mentalt aktiv, sånn som det høres ut som din bestefar var, så er jo også det med sosial aktivitet. Vi var jo inn på det med at samboende husker bedre enn dem som bodde alene. Man tenker seg også denne sosiale stimulansen hos folk som enten bor sammen eller som har rike nettverk. Også stimulere hjernen til å bygge en sånn reserve da.
Ja, og da tenker jeg at man skal ikke fortvile om man har valgt å bo alene. Fordi at man kan jo, som du sier, sånn som min farfar han bodde jo alene de siste 30 årene, i hvert fall tror jeg det var. Men han gikk hver dag på kafé, sammen med kaféen, og så var jo han en av de som gikk til naboborene og spurte om han kunne sette seg ned og prate med de, og alle på Svartlandet kjente jo han, farfar. Ja.
Og da fikk han jo mye sosial omgang, og så spilte han bridge, og så hadde han oss som naboer. Så selv om man bor alene, så kan man jo da heller, da må man kanskje gjøre litt ekstra for å få den sosiale interaksjonen. Men all er snart lost, selv om man er alene i huset. Jeg synes det var utrolig kult at du sa det, for jeg skriver jo med en studie i boka under kapittlet om sånn sosial stimulans da.
hvor de gjorde nettopp det han gjorde, bare at det er et eksperiment. De lot en gruppe eldre voksne være med i en sånn samtalegruppe, hvor oppgaven var å møtes på en kaffé hans, tre dager i uka gjennom et år. Så tok de en hjernebilde MR før og etter det året, og så sammenligget de med en kontrollgruppe. Da hadde de som var med i denne samtalen
kaffe-klubben, kan du kalle det da. Mindre gjerne svinn å ha et år enn dem som ikke var med. Tenk det! Så det er absolutt ikke nødvendig å bo sammen, men man kan jo stimulere seg på andre måter da. Men sosial isolasjon, altså både bo alene og ikke være oppsøkende eller ikke være på et sånt senter for eksempel, det er nok ugunstig. Det er ganske godt dokumentert. Det er
Både hos mennesker og hos andre dyr. Det er kanskje en ganske universell mekanisme. Og det er jo risikofaktorer for veldig mange andre sykdommer også, det å bo alene og være isolert. Jeg må bare spørre deg, for det er mange som spør meg om det.
Hvordan er det med demens og Alzheimer? Hva er forskjellen på det? Vi trenger ikke gå dypt inn i det, men bare sånn at vi har en liten oversikt. Ja, det er et veldig viktig spørsmål. Noe som har vært i enstand for en del misforståelse, så det var fint at du spurte om det. Demens er jo en sekkebetegnelse på former for kognitiv svikt, altså
sviktende hukommelse og andre funksjoner, for eksempel språk, som er så alvorlige at det går utover evne til å fungere i hverdagen.
Det er demens. Altså et syndrom, en samling med symptomer som er så alvorlige at vi ikke kan fungere godt i hverdagen. Du vet jo mange som lever med demens, de er nødt til å ha hjelp til handling eller betale fakturer i nettbanken. Og ved mer alvorlig demens må mange bo på institusjon, fordi de heller ikke er i stand til å ta vare på seg selv og huske på å spise og sånt. Ja, og det er mange store skrekk. Men det er forskjellige typer demens. Altså for at...
Når jeg jobbet som fastlege så jeg ganske stor forskjell på hvordan type demens de hadde. Noen hadde frontallapp demens, noen hadde... Forklar meg. Ja, det er kjempebra. Det var jo demens det vi snakket om med de symptomerne der. Alvorlig kognitiv svikt. Og så har demens alltid en årsak.
Det er ikke bare at man har blitt eldre, det skyldes sykdom og de ulike sykdommene. Hva du er inn på, det er noen som kan ha sykdom i hjernens fremre område, eller frontalapsdemens. Alzheimersykdom er kanskje den vanligste, i tillegg til sykdom i hjernens blodåre. Vaskulær demens eller vaskulær kognitiv svikt. Men alzheimers, hvor det påvirker? Er det hele hjernen, eller? Også et veldig godt spørsmål. Det klassiske, da.
og som gjør at den klassiske Alzheimer-pasienten har episodehukommelsesproblemer, er jo atrofi av hippocampus. Du vet typisk en Alzheimer-pasient kommer og presenterer med at kona mener at han har så problemer med å huske nye ting, husker ikke nye navn, husker ikke at de har...
Skal kjøpe inn mat, sånne ting. Men andre områder er også rammet av Alzheimer-forandringer som skyldes opphopning av skadelige proteiner inni hjernen. Så det er mange ulike typer. Når vi snakker om min farfar, så tenker jeg på min farmor. For hun fikk jo Alzheimer veldig tidlig. Tidlig Alzheimer. Kanskje allerede i 50-årene.
Og fikk jo en helt annen alderdom enn min farfar. Og døde jo av det da. Og de hadde jo levd i lag. De spiste det samme. De hadde jo levd livet i lag, men ene fikk en god alderdom og den andre fikk ikke. Hva kan vi gjøre for at man får en god alderdom med god ukommelse? Du har vært inne på relasjonene nå.
Men er det andre livsstilstiltak som er viktig, som man ser en klar korrelasjon mellom hukommelse i sin alder og hvordan man har levd tidligere? Altid leit å høre om personer som har hatt familiemedlemmer med demens. Aspekten ved å utvikle demens er relatert genetisk variasjon.
som vi ikke kan gjøre noe med. Men det som er positivt er at selv de med høy genetisk risiko viser seg å kunne senke risiko litt ved de samme livsstilstiltakene som er vist å være effektive hos de med lav risiko. Så det er potensialet der, selv om man har familiemedlemmer med demens.
Hvis vi ser på de andre tingene vi ikke har snakket om, så er det med risikofaktorer for hjertekarsykdom også veldig viktig for hjernen. For hjernen er et av de mest blodsirkulerte organene vi har. Så det er ting man kan påvirke. Skjører du på risikoskårene for demens, for eksempel en som er utviklet i Finland som heter Kaide, eller en som er utviklet i Nederland, Libra.
så inneholder alle dem demensrisikoskåringssystemene sånne ting som høyt blodtrykk, type 2 diabetes, røyking, fedme, og noen av de inneholder nyresykdom. Ok, så metaboliske, ja. Så man bør passe på blodtrykket sitt? Blodtrykket bør alle hvitkaie. Ja, hvor?
Du skriver i boka at alle burde ha tatt det en gang i sin voksen alder. Var det ikke det du sa? Det er det aller minste fallet. Personlig så vil jeg nok, hvis jeg har et normalt blodtrykk og har passert 30, så vil jeg kanskje ha sjekket det en gang i året, eller hvert andre år hvis det er helt normalt da.
Og det ville jeg sjekket så ofte. Ja, en gang i året eller hvert andre ville jeg gjort det. Ja, ok. For blodtrykket er kjempeviktig. Det koster jo ingenting, og det er jo en non-invasiv undersøkelse, en marsjett du har rundt armene. Å gjøre det en gang i året, det tror jeg ikke koster så veldig mye. Nei.
Nei, nettopp. Og så er det jo så viktig at den er normal. Og jeg har hatt masse pasienter som har fått seg en liten skrekk ved å komme til meg. Så viste jeg også at du begynner å få for høy blodtrykk, det vil ikke folk høre. Tar og gjør livstilsendringer.
og får normalt blodtrykk igjen. Så det er noe man kan gjøre noe med også ved livsstil. Det er jo en virkelig modifiserbar risikofaktor da. Ja, virkelig. Så kjempebra, Andreas. Blodtrykk, men du sa mange andre ting der som jeg har glemt. Vi ser jo at de som lever med sykelig overvekt, eller fedme,
nok står i risiko for å huske dårligere i midten av livet enn de som har normal kroppsvekt. Det har ikke noe med vektet i seg selv, men det er nok fordi at ved særlig sykelig overvekt, så er graden av fettceller både økt, og de endrer seg litt, og skaper jo en tendens til betennelse i kroppen. Ja, nettopp. Som bidrar til insulinresistens, økt blodtrykk og endring i blodkolesterolet. Ja.
som er ugunstig, og de her risikofaktorene klomper seg jo sammen, og kan også være associert med redusert søvn, som vi allerede har snakket om. Og igjen, det kan modifiseres, det kan påvirkes og behandles gjennom livsstilsendring.
Det er kjempeinteressant det her med betennelse og inflammasjon og hvordan det påvirker. Men du sa noe annet der. Insulinresistens, har det noen innvirkning på hukommelsen vår? Det er mange hypoteser om det. Det tror ikke man helt vet det, men vi ser helt klart at særlig type 2-diabetes er forbundet med en økt risiko for at man utvikler kognitiv svikt senere i livet. Ja.
insulinresistens driver jo du har sikkert sett hos pasientene dine som lever med insulinresistens og avansert diabetes at de kanskje har høy CRP, det her betennelsesproteinet vi kan måle i blodet det skal jo bare være høyt hvis du har en lungebetennelse eller en virusinfeksjon
Mange av mine pasienter har forhøyet CRP på 15, 16 eller 11. Det skal jo normalt være lavere enn 4. Så det er nok noe av det som påvirker immunsystemet. Det var veldig mange hypoteser rundt utvikling av Alzheimers sykdom som dreier seg om det med neuroinflammasjon. Rett og slett. Betennelse på hjernen.
Ja, det er ikke gjerne betennelse. Det er ikke gjerne betennelse. Det er ikke som at man har fått en infeksjon, men kanskje et lavgradig betennelse. Det er så spennende dette. Og vi ser at det har sannsynligvis noe med livsstilen
Det henger sammen, ja. Ja, det henger sammen. For å flytte noen fra et ikke vestlig kosthold, for eksempel, eller et ikke vestlig livsstil, til USA, for eksempel, så har de plutselig for å gjøre risiko med mange sykdommer.
Og det synes jeg er ganske fascinerende. Men når vi snakker om insulinresistens og overvekt, er det noe kosthold som har vist seg å være beskyttende, eller være overlegen til andre kosthold? Det er et veldig godt spørsmål. Spør du noe om utvikling av kognitiv svikt? Ja. Da er det jo, jeg liker jo helst å vise kosthold som er studert i sånne randomiserte, kontrollerte studier da.
Kanskje de største studiene som er gjort går på kosthold som ofte inneholder elementer av middelhavskosthold. Det trenger ikke være at man spiser akkurat det de gjør rundt middelhavsområdene, men de elementene der som du vet. Mykje fet fisk, olivenolje, nøtter, altså
Kosttår med ganske mye fett, egentlig. Jeg tror 35 prosent fett er det som er oppgitt i for eksempel predimedstudien eller kardioprevstudien, som har vist veldig gunstig effekt på utvikling av hjertesykdom. Så egentlig ganske mye fett, men fettstoffene er av god kvalitet. Typisk fleremettet fett, enemettet fett, hasselnøtter, valnøtter,
Var jo en av elementene i den ene studien da. Masse grønnsaker. Jeg tror det var sånn type sju om dagen i gjennomsnitt i den predimedstudien som jeg skriver i boka. Grønnsaker, ikke frukt, men bergen? Frukt var vel også fremheva, ja. Men kanskje mest grønnsaker da.
Og det er litt artig, og jeg er jo kanskje litt spesielt interessert i sånn her, men jeg har begynt å gå i butikken og lete etter nye typer grønnsaker og frykt. For det er så morsomt å prøve nye ting, og så tenker jeg at det er bra for meg å utforske nye...
nye grønnsaker som jeg ikke bruker å spise for at det gir meg jo forskjellige typer fiber og så får jeg kanskje lyst til å, jeg gidder ikke spise syv gullrøtter om dagen det blir så kjedelig men jeg kan kanskje gidde å spise syv forskjellige grønnsaker
Så middelhavskosten virker å være overlegen i veldig mange sammenhenger, men hjertekarssykdom er det jo forsket mye på. Jeg tror at de store studiene på middelhavskosten, Predimed og Kordioprev, ble publisert i sommer i Lenset.
Begge har vel vært designet for å forebygge hjertekarresykdom. Så er det vel det at i og med at hjertekarresykdom deler så mange risikofaktorer og mekanismer, så tenker man seg at det sannsynligvis også er gunstig for hjernen. Men det er jo riktig at det er hjertekarre som kanskje var utgangspunktet for at de studiene ble gjort. Så hva spiste du selv?
Jeg må si at jeg ikke er like flink som tilhørerne i den studien. Jeg klarer ikke å spise sju om dagen. Det er ikke alltid jeg klarer å spise fem om dagen. Men jeg prøver jo å fokusere på det, men jeg lever ikke helt perfekt. Jeg må innrømme det. Men du sa jo at du sykler til jobb og sånn. Ja, det gjør jeg. Så du er veldig aktiv. Ja, god vann, det går på. Men fortell meg det. Hva viser trening? Har aktivitet effekt på hjernen?
Det er jo veldig mange studier som viser at fysisk aktive mennesker har lavere demensrisiko og som har en bedre hjernehelse. Vi kan nok ikke si at det å være fysisk aktiv forebygger demens. Det er ikke gjort noen eksperiment som viser at det er utsette tidspunkter for demens på en god måte. Men det virker jo som det virker inn på veldig mange av risikofaktorene. Det senker jo blodtrykket å være fysisk aktiv. Det bedrer jo blodkolesterolverdiene.
Du kan gå ned i vekt. Du søver jo helt opplagt mye bedre. Du gjør kanskje fysisk aktivitet sammen med andre. Vi begge har jo Aura Ring. Og hver gang jeg nevner det i podcasten, så spør folk hva det er. Aura Ring, O-U-R-A-R-I-N-G, bare søk det opp. Det er en ring som trekker for eksempel søvner. Og der, man kan ikke basere noe på en enkelts erfaring.
Men jeg synes det er veldig fascinerende å se at de dagene jeg trener ganske bra, ikke for hardt, men der jeg har en treningsøkt med intervall eller joggmentor,
så er søvnene mine bedre. I snitt har jeg sett det hos meg selv. Jeg synes det er så fascinerende at det lille der kan ha så mye å si for søvnene mine. Nå vil ikke det si at det kanskje har effekt for din søvn, men for meg har det det. Det har vært veldig artig å lære seg hva som påvirker søvnene mine. Jeg ser også at hvis jeg spiser for sent, så får jeg mindre dyp søvn.
Det er kjempeartig. Det er veldig artig. Har du drukket alkohol på kvelden? Ja, ja, ja. Jeg er jo blitt avholdsmenneske nesten etter de siste fem årene. Jeg er jo veldig, veldig glad i søvn. Også er jeg veldig glad i å lese om forskningen på søvn. Også ser jeg jo nå at hvis jeg drikker ett eneste glass vin, så er pulsen min, snittpulsen min, på mange flere slag hele natta. Jeg synes også det har vært veldig fascinerende som...
Alkohol er også en av de mest undervurderte risikofaktorene for å få hukommelsesvikt senere i livet. Alt henger jo sammen. Søvn, alkohol, det er veldig komplekst. Man kan bruke et verktøy for å si at dette er ikke bra for kroppen min, det påvirker søvn.
Det kan jo være nyttig da. Ja, og at pulsen er høyere gjennom hele natta, det betyr jo at kroppen er litt mer stresset enn vanlig. Og det er ikke bare i starten, det er hele natta. Det er kjempeinteressant. Og du sier jo det at søvn er så viktig. Er det del av søvn som er viktigere enn andre? Vet du det?
Det er veldig omdiskutert hvor sterk innvirkning søvn har på fremtidig demensrisiko. Vi vet jo at å være våkne hele natten er veldig dårlig for korttidsukommelsen dagen etterpå. Men det er nok litt usikkert om det faktisk gir en økt demensrisiko lenger ned. Men det vi ser er at det er noen søvnssykdommer som vi må påvise.
Søvnapene er jo meget ugunstige, og det er jo veldig underdiagnostisert. Veldig underdiagnostisert, og bare for å forstå hvordan søvnapene påvirker. Søvnapene er jo at man får apneeperioder, at man får pustes opp gjennom natta. Men under remsøvn og drømmesøvn blir vi mennesker, jeg kan si at vi blir paralysert, vi blir lam, sånn at man ikke skal...
Hoppe ut av brua hvis du drømmer det. Så vi kan ikke bevege på musklerne under drømmesøvner. Men de som har søvnnappnet, får ikke muligheten til å gå inn i drømmesøvneren sin. Hvis de trenger disse musklerne for å klare å hente seg igjen med å puste. De mister jo pusten hele tiden.
Og det synes jeg er kjempespennende, men jeg synes det er også litt kjempeskummelt, for det er så mange som går rundt med pustestopp på natta og tenker, ja, ja, det er ikke så farlig. Men det er en så stor risiko for så mange sykdommer. Så jeg er ganske nøye med de rundt meg, og hører om de puster godt på natta, for det er kjempeviktig.
Og igjen så henger jo det samme med smang. Så kommer vi inn på søvnapne. Jeg tror halvparten med søvnapne er jo utsatt for å få høyt blodtrykk. Det henger jo sammen med så mange andre av risikofaktorene også. Så jeg tror det er kjempeviktig som du sier å fange opp det. Det er jo noen som vet at hvis de får søvnapne så er det nødt til å bruke en sånn pustemaske og noen kvirs av for det. Men jeg må også huske på at du spurte om fysisk aktivitet. Det er jo også en
En behandling som ikke kurerer søvnapene, men det har i hvert fall visst å ha bedring av symptomene, og vektreduksjon vil hjelpe. Så det er jo utrolig mye man kan gjøre med det også. Og potensielt hukommelsen kan bedres da.
tenk deg. Ja, så du kan faktisk få bedre hukommelse. Det er i hvert fall vist. Harald Hubro Strøm tror jeg han heter. Han har jo nesten halslege på AUS. Han har jo visst i sin doktorat blant annet at de med søvnapne har jo litt redusert hukommelse, eller episoderhukommelse enn normalbefolkningen. Ja, veldig interessant. Ok, ok. Så nå har vi vært inne på mange ting.
Men jeg likte veldig godt det der bildet du hadde på at jern var på en måte som en plante, du måtte pleie og vannet, fortell litt om det. Ja, jeg tenkte jo for det var litt vanskelig å huske på alle denne levevanene, hvordan man skal gjøre det da.
Og så tenkte jeg på det med hjernen som en plante. For en plante, den trenger jo særlig lys, ikke sant? Den trenger jo å bli stimulert. Og hukommelsen vår, den trenger jo også stimulans for å holde seg god hele livet. Vi snakket jo om farfaren din som drev med bridge. Så den trenger jo sollys, ikke sant? Eller vi trenger jo å bli stimulert mentalt da, sosialt, gjennom sansene våre. Ja.
Men uten gode årer, så vil jo en plante visse nesten med en gang. Så kroppen sine årer er jo blodårene.
Så friske blodårene er jo helt sentralt for en god hjernehelse. Så hvis ikke planten får vann, så vil jo den visne, og hvis ikke vi får oksygenrikt blod til hjernen, så vil jo hjernen våres visne, ikke sant? Som er så veldig tydelig ved hjerneslagspasienter for eksempel. Så friske blodårene er jo sentralt.
Men vi kan ikke bare stimulere hjernen, vi kan ikke bare sørge for at blodårene er friske. Vi må også pleie hjernen, slik som en plante trenger å få tatt bort litt ugress og sånt. For hjernes del, eller hjernepleie, vil være typisk å legge til rette for restitusjon, god søvn, finne en stressmestringsstrategi, slik at du ikke sliter ut.
Jeg må bare si, jeg flirte så godt når du skriver i boka di at du skal begynne på yoga, og så synes vennene dine det var så morsomt at de kjøpte rosa matte.
Å, det flirte jeg så godt. Men det var jo bra, for du prøvde å finne en stressmestringsstrategi, men jeg skjønte at yoga ble ikke din vei. Jeg prøvde, men jeg var for ukomfortabel med det, så det ble faktisk mer stress da, enn det var stressreduserende for meg. Men yoga er jo stressreduserende, men hva har du gjort? For du sier jo at du kan være en litt stresset type. Ja, jeg har jo jobbet med det, fordi...
Jeg tror kanskje stress og vedvarende stress var en av mine store utfordringer når det kom til hukommelse. Snakket om det å være distrahert og glemme ting i sted. Så jeg har jo gjort ganske drastiske grep på for eksempel begynte en jobb uten vaktturnus og nattverksarbeid. Så det er jo en ekstrem endring for min del. Å forlate den typiske legejobben hvor man skal være våken om natta og
ta imot syke pasienter og liksom, ja, stå på og jobbe 24 timer i strekk og sånn, til en jobb som er mer 8-4 og kanskje ikke så prestisjefull, men som er veldig mye bedre stressmessig for meg. Ja, for vi er forskjellige. Noen tåler det stresset bedre, og jeg er så imponert over de venner mine som har blitt for eksempel ansesileger. Det er helt rått. Jeg kunne aldri gjort det. Altså, jeg var en sånn type som
Jeg føler veldig ansvar, og jeg klarer ikke å legge fra meg ansvaret. Hadde jeg sett at en pasient holdt på å dø framfor meg, så hadde dette satt seg veldig hos meg i lang tid. Jeg husker under turen hvordan jeg kverna, kverna, hva kunne jeg gjøre for å ringe dem, og følte dem opp et år etterpå. Det ga så mye stress i mitt liv.
Så det å finne et yrke som gjør at du er i vater, er kjempeviktig. For det er jo noe du gjør hver dag nesten.
Så all kreds til deg som har tatt det. Og så synes jeg jo det er kjempegøy at du faktisk jobber med forebyggende medisin, for det er noe av det som er spennende å se og vite om. Det er det, jeg synes det er kjempekult. Ja, det gleder meg. Om ett år skal jeg kalle deg tilbake, og så skal vi prate om det, for det er så mye, og det er så mye ny forskning på feltet også. Kjempe masse. Det er så artig. Men har vi gått gjennom de aller viktigste tingene nå med hva vi kan gjøre?
Luftforurensning? Ja, jeg skulle til å nevne det, fordi når jeg holdt på å skrive den boka, så blir man jo nesten litt overfokusert på risikofaktorer og sånn. Og jeg bor jo rett ved Ring 2 da,
Og så leste jeg i studien hvor mye det er bedst risiko avhengig av hvor mange meter du bor fra store hovedveier. Selvfølgelig er jo luftforurensing veldig ugunstig. Det står jo for veldig stor andel av antall hjerneslag i verden. Sånn som i store byer som Beijing og New Delhi, så er jo luftforurensingen så stor at det bidrar til åre for kalkning. Tenkte jeg, men hva er det i lufta?
Det er mange stoffer, og du kan tenke litt på det som tobaksrøyk. Det er jo stoffer som bidrar til oksidering av LDL, kolesterol og andre ting som direkte gir årefarkalkning. Og så er det en liten fraksjon i luftforurensninger som heter fin fraksjon, eller bare PM2,5.
Det er noen mikroskopiske nedbrytingsprodukt fra eksos og bildekk og sånne ting, som er så små at de trenger inn, uansett om du bruker et munnbind eller sånt, du må ha en spesialmaske for å filtrere ut det, som sannsynligvis også bidrar til åreforkalkning og forstyrrelse av blod-hjernebarrieren. Det har jeg gjort mange studier av det hos folk som bor i områder med tette forurensninger.
Men hvordan er lufta her i Osloområdet? Det er det som er så skummelt, for jeg begynte å gå inn på luftkvalitet.info, som er Oslo kommune sin monitorering av luftkvaliteten langs de store veiene, som ringer 3 og 18. Og til tider er det jo elendig, luftkvaliteten rydder. I helseskadelig nivå av fin fraksjon, den er det 2,5 fraksjonen,
Jeg tror ikke man kan gå og tenke på det i detalj, for da blir man jo stresset nesten. Men det har gjort undersøkelser som viser hvorfor for eksempel helsepolitikk er så viktig. En studie som kom senest i år, hvor man så på mennesker over en tiårsperiode i bydeler i USA, hvor luftkvaliteten hadde blitt bedre. I tillegg hadde de deltatt i en hukommelsesstudie, hvor de hadde blitt testet.
Og man så at de som fikk bedre luftkvaliteten hadde mindre risiko for verre hukommelse over 10 års periode. Tenk! Det er et sånn utrolig kul forskningsdesign. Vilt! At de hadde klart å koble luftkvalitetsmål i et område over 10 år med hukommelse. Så det å bedre luftkvalitet i store byer har tydeligvis effekt da.
Men du har byttet jobb, skal ikke du flytte også nå? Jo, da skal jeg flytte opp i skogen. Rundt Maridalsvannet der er det god luft. Ja, det er kjeppeluft. Jeg tror ikke man kan bli helt hysterisk, det vil ikke bety at du får det mens. Men det er jo liksom det aspektet ved å prøve å forbli litt nøkteren til det, at du ikke tar helt av. Men samtidig huske på indikasjoner på at
At vi bør stemme grønt og kanskje sykle hvis vi kan i stedet for å kjøre. Hvis du er superhysterisk, kanskje ikke bo rett ved Ring 3 eller E18. Men det må jo ha mye å si at man får elbiler og mer kollektivtrafikk. Har ikke det hatt en effekt på Oslo Luft? Garantert. Det har jo vært gjort masse for Oslo Luft allerede. Takk og lov for det. Ja.
Ja, det var interessant. Og så har vi jo snakket om alkohol og stress, og så skriver du jo også det om depresjon, at det kan også være en risikofaktor. Ja, mange med depresjon opplever kommelsesvansker, og det er jo vist at...
av personer med alvorlig depresjon husker særlig positive minner dårligere og kanskje har en tendens til å kanskje huske ting, men at negativt ladde minner kanskje fester seg bedre. Så det er ikke nødvendigvis at hele ukommelsen i seg selv blir dårligere, men det er kanskje en opplevelse av et fokus mot ting som er mer negativt ladd. Og
Og så stjerner du en del oppmerksomhet med en depressiv tankeinhold, som gjør at denne oppmerksomheten, som er så viktig for arbeidsutkommelsen, kan bli påvirket. Så det er viktig å søke behandling dersom man har depressiv tankeinhold. Nå har vi snakket om det fæle med risikofaktorer.
Men du skriver sånn beskyttende faktorer. La oss avslutte med det positive. Hva er de beskyttende faktorene? Det ser jo ut som folk som lever sosiale, mentalt aktive liv er veldig beskyttet, da. Og at sosialt engasjement sammen med mentalt engasjement, folk som er enten om det er jobb eller om det er frivillige personister, de ser jo ut å leve godt med god kommelse i snitt bedre enn de som ikke gjør det, da. Så det er jo veldig flott. Og...
fysisk aktivitet legger jo til rette for mye av det her. Så hvis du kan være
gå til åttende etasje hvis du kan det i stedet for å ta heisen så vil det også være gunstig innvirkning på alt vi har snakket om så det er jo kanskje det hverdagsaktivitet det trenger ikke være et maraton det er ingen dokumentasjon for at maraton forebygger demens men folk som er aktiv versus dem som er inaktiv det virker det å være en forskjell så det må man ta med seg ja
Bra. Nå har vi fått kjempe mange gode råd av deg, Andreas. Det er egentlig små ting. Sjekk deg før søvnnatten er. Hvis du har dårlig søvn, finn ut hvorfor. Det er alltid noe man kan gjøre for å få bedre søvn. Det har jeg i hvert fall sett. Mine pasienter får bedre søvn når vi angriper et område med tanke på flere faktorer.
En dårlig søvn kan jo være begrenset av søvnnattene, eller stress, eller et kostas som gjør at man har vondt i magen. Det er så mange ting som påvirker oss, men det å prøve å finne en viss... Jeg pleier å si at vi mennesker er robuste mennesker. Så vi skal ikke gå rundt og være redde for alle ting vi gjør galt. Man må spise kake med god samvittighet av og til. Jeg tror det blir så mye stress av å prøve å leve perfekt at det vil virke mot sin hensikt.
Men du gir veldig mange gode livsstilsråd som jeg ikke tror vil påvirke stressnivået hvis man ikke blir for opphengt i det. Du lever fremdeles rundt ring 2 der, selv om du vet det. For kroppen vår er robust, og vi tåler mye, men vi tåler ikke at veldig mange av disse faktorene blir påvirket. Da blir det litt domino-brikket som faller.
Så det å ha fokus på noen områder, kostholdet sitt, søvnene sitt, gode relasjoner, stresse, og være litt fysisk aktiv. Det har man gjort mye godt ifølge forsker Andreas Engvik. Takk. Det var så fint oppsummert, Anette. Det var veldig bra. Tusen takk for at vi kom hit i dag. Det var veldig inspirerende. Det var kjempeartig at du kom. Jeg bruker avsluttet med et siste spørsmål.
For du har jo lært veldig mye om helse og gjort endringer selv. Hva føler du er viktig for å leve et godt liv? For meg så var det å gjøre noen aktive greper for å senke vedvarende stress i hverdagen. Klare å si nei, eller kjenne etter hva som man virkelig har lyst til, og hva som slits på. Og ta valget som er god for deg. Tørre å gjøre det, selv om det kanskje ikke er det mest prestisjefulle, eller det
hyppeste liksom, men at det føles godt for deg. Det er mye god lærdom i å klare å si nei til ting. Ja, ikke sant? Det var vanskelig da. Det var kjempevanskelig. Det er liksom en sånn ting jeg prøver å
Ta med meg og jobbe med det. Du har skrevet boka Demensbrenn som snart kommer ut på Lydbok også. Kjempegod bok, anbefales varmt. Men hvor kan lytterne mine, er det et sted man kan nå deg? Jeg har jo en sånn Twitter-konto, jeg er ikke så aktiv, men kan sende meg melding eller legge en beskjed på Twitter. Aengvig. A-N-G-V-I-G. Perfekt. Yes.
Ok, tusen takk for at du tok deg tid, Andreas. Kjempehyggelig. Og til lytterne mine, hvis du synes denne episoden var nyttig, send den til noen du tenker har nytte av den. Og hvis du ønsker å kommentere eller gi noe tilbakemelding på episoden, kan du skrive under på episoden på Instagram eller Facebook. Og jeg får så mange hundrevis av meldinger nå etter hver episode at det rekker ikke å svare. Jeg har måttet
Som man andre gjør, så er det nødt til å lære meg å si nei til enkelte ting. Og for at jeg skal klare å komme ut med gode episoder hver uke, så må jeg rett og slett begrense tiden jeg bruker på sosiale medier. Men jeg leser alt, og jeg setter kjempe stor pris på alle tilbakemeldingene. Sammen kan vi få til veldig mye. Og så tusen takk til alle som abonnerer. Det er til stor hjelp.
Og med det så ønsker jeg deg en kjempefin dag. Ha det godt!