363. Grenser, relasjoner og veien tilbake til deg selv, med Therese Tonning og Tore Petterson
Episoden utforsker selvbevissthet, grensesetting og sunne relasjoner, utover tradisjonell biohacking. Therese Tonning og Tore Pettersson diskuterer EQ-terapi, bearbeiding av barndomstraumer og viktigheten av å forstå egne behov for indre ro og et balansert liv. De deler også praktiske tips for personlig vekst.
02:10
Lær hvordan du setter grenser, finner indre ro, og blir mer i kontakt med deg selv for et bedre liv.
05:28
Lær hvordan grensesetting og egne behov bidrar til indre ro og et bedre liv.
12:35
Kroppens signaler og grensesetting med familie er sentrale temaer for å unngå utmattelse og stress.
23:12
Traumer påvirker alle, og selvinnsikt gjennom skriving og enkle teknikker kan hjelpe oss i bearbeidingen av disse.
35:19
Kjærlighet til seg selv er essensiell for å sette sunne grenser og dele kjærlighet med andre.
Transcript
Mentioned in the episode
Nettbil
Online plattform for bilsalg og budgivning, nevnt som sponsor.
Biohacking Girls
Tittel på podcasten og vertenes plattform for helseoptimalisering.
Therese Tonning
EQ-terapeut og gjest, deler innsikt om traumer og grenser, samt sin personlige historie.
Tore Pettersson
EQ-terapeut og gjest, snakker om grensesetting og selvbevissthet.
Syke tilstander
Podcast av Therese Tonning og Tore Pettersson, anbefalt av vertene.
Relasjonskraftkonferansen
Konferanse med tema 'Dine grenser, din kraft', hvor vertene og gjestene skal holde foredrag.
Monika
Medvert for Biohacking Girls podcast.
Alette
Medvert for Biohacking Girls podcast, kjent for sin direkte stil.
EQ-terapi
Terapeutisk tilnærming som fokuserer på emosjonell intelligens og bearbeiding av traumer.
Traumer
Opplevelser som skaper undertrykte følelser, som EQ-terapi jobber med å løse.
Grenser
Sentralt tema i episoden, viktig for selvomsorg, sunne relasjoner og personlig styrke.
Relasjoner
Fokuserer på forholdet til seg selv og andre mennesker som en nøkkel til et godt liv.
Epigenetikk
Vitenskapelig felt som undersøker hvordan traumer kan påvirke gener og vår biologi.
Jesper Juhl
Forfatter av boken 'Kunsten å si nei uten å ha dårlig samvittighet'.
Dr. Oetker Suprema
Pizzamerke omtalt som sponsor, med fokus på premium smak.
C3
Kjeksprodukt nevnt i en assosiasjon med biltur.
Biohacking
Opprinnelig fokus for podcasten, utvides til å omfatte mental og emosjonell helse.
Selvutvikling
Bredt begrep for personlig vekst og egenomsorg, et mål for EQ-terapi.
Carnivore
En diett vertene tidligere har eksperimentert med.
ADHD
Nevnt i et eksempel om en mor som utfordres av barns behov.
Participants
Host
Alette
Host
Monika
Guest, EQ-terapeut, podcaster
Therese Tonning
Guest, EQ-terapeut, podcaster
Tore Pettersson
Sponsors
Nettbil
Dr. Oetker Suprema
Points
Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer, alt for å bli en helhetlig helse.
Beskriver podcastens filosofi om en helhetlig tilnærming til helse.
For det handler kanskje ikke om å bare få mer, kanskje det dreier seg om å komme litt nærmere til det du faktisk allerede har.
En tankevekkende uttalelse om hva et godt liv kan handle om.
Kanskje noen av de største helsefaktorene er relasjonene våre. Vi må ikke glemme det. Ikke bare relasjonene vi har til andre mennesker, men også til oss selv.
Fremhever en sentral innsikt om viktigheten av relasjoner for helse, inkludert selvrelasjonen.
Bli den voksenpersonen som du trengte da du var barn. Vær den voksenpersonen.
Et kraftfullt råd for selvomsorg og å møte egne behov.
Dårlig samvittighet er alltid et tegn på at du tar ansvar for andres følelser.
En direkte og utfordrende definisjon av dårlig samvittighet.
Alt jeg gjør, gjør jeg i ønske om å ha overskudd for de menneskene som er rundt meg. Hvis jeg skal fortsette å være en livskraftig type som inviterer til middag, og er sosial og tuller og tøyser, da trenger jeg at den koppen er full.
Forklarer at selvomsorg og grensesetting ikke er egoistisk, men nødvendig for å ha overskudd til å gi til andre.
Claims
Kanskje noen av de største helsefaktorene er relasjonene våre.
En sentral påstand som utfordrer det tradisjonelle biohackingfokuset på kun fysiske aspekter.
Det er jo egentlig det største traumet som vi snakker om, det er avvisningen som vi ofte opplever i barndommen, uten at det er de store tingene.
En sterk påstand om avvisning som et primært og ofte oversett traume fra barndommen.
Traumer er jo da ikke hendelsen. Det er de følelsene som hendelsen skaper, som vi gjerne trykker ned og ikke får ut av nervesystemet.
Definisjon av traume som skiller seg fra vanlig forståelse og fremhever den emosjonelle fastlåste energien.
EQ-terapi jobber jo direkte i traumene. For de sitter jo i nervesystemet, og for å kunne få løst det som en gang kom inn der, så trenger du å gå tilbake til hendelsen for å få løst følelsen. Du trenger å føle ut den følelsen som en gang ble undertrykt.
Beskriver EQ-terapiens unike tilnærming til traumebearbeiding, som går utover kognitiv terapi.
Vi kan dra det til mange generasjoner tilbake... det begynner vi allerede i magen til mor å registrere hennes følelser.
Påstand om hvor tidlig traumer kan starte, med referanse til epigenetikk og følelser i mors livmor.
Når et barn er tre måneder gammelt, så er den fremdeles i symbiose med mor. Det vil si at barnet opplever ikke at det er en egen person. Den er helt avhengig av mamma for å kjenne trygghet og tilknytning.
Beskriver den symbiotiske fasen i spedbarnsalder og dens avgjørende betydning for trygg tilknytning.
Parterapi er ikke skapt for å redde [forhold]. Parterapi er jo skapt for at to mennesker skal ha det godt, og at vi skal finne ut av disse svarene sammen.
En kontroversiell påstand om det egentlige formålet med parterapi, som impliserer at det også kan føre til brudd hvis det er det beste for begge parter.
Similar
Loading
Når du skal selge bilen og det kommer en fyr og han sparker i dekket som et vilt jævla dyr. Brud, nettbil og slappa litt kris. Da selger vi bilen og du får et pris. Vi har samlet over 2000 forhandlere som er klare for å by på bilene på netpil.no.
Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer, alt for å bli en hel helse.
for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv. For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta steg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.
Hvorfor er det slik at noen mennesker virker som de lever og har en sånn ordentlig indre ro, en tydelighet og også en glede, men så mange andre føler seg slitne, de føler seg tomme, litt sånn på avstand fra seg selv, selv om alt kanskje ser veldig bra ut på utsiden?
Jeg tror mange kjenner seg igjen i akkurat dette, og så kan vi da stille et spørsmål med hva det gode livet egentlig er. For det handler kanskje ikke om å bare få mer, kanskje det dreier seg om å komme litt nærmere til det du faktisk allerede har.
For vi snakker jo så mye, Monika, om posthold, trening, hormoner, biohacking. Men vi har vel kommet et steg videre nå, og kanskje noen av de største helsefaktorene er relasjonene våre. Vi må ikke glemme det. Ikke bare relasjonene vi har til andre mennesker, men også til oss selv.
Ja, fordi i dette travelivet kan det fortsette at man viser kontakten med vår egen stemme, og det kan også bli vanskelig å sette grenser. Vi kan si ja når vi egentlig mener nei,
Hvordan kan man klare å finne tilbake til den følelsen av å være hel? I dag har vi et spennende besøk i studio. Vi har Therese Tonning og Tore Pettersson. De har denne fantastiske podcasten, så du må høre om du ikke har gjort allerede. Syke tilstander. De står også bak Relasjonskraftkonferansen, hvor årets tema handler om grenser. Dine grenser, din kraft. Her skal vi to holde foredrag.
I dag tar vi et dypere dykk inn i relasjoner, inn i selvinsikt og hvordan vi kan få mer ut av livet vårt. Ikke om vi gjør mer, men kanskje om vi blir mer oss selv. Velkommen til oss, Tore og Therese. Tusen hjertelig takk. Tusen hjertelig takk. Så fint å være her. Hvordan har sommeren vært for dere?
Jeg kan gjerne starte, Tore. Jeg synes det har vært helt fantastisk å ha ferie. Det har vært venner, sol, familie, ro. Jeg har brukt et par uker bare for meg selv. Så jeg kjenner at jeg møter høsten med mer energi og mer glede. Hva med deg, Tore? Jeg har hatt en så fin sommer. Jeg har vært sammen med
mennesker som jeg kan sette grenser sammen med. Og jeg har vært sammen med masse barn, så jeg har lært meg å sette grenser til barn. Jeg har jo ikke barn selv. Men også det å få lov å oppleve et barns kjærlighet, som jeg synes har vært utrolig sterkt. Og det tror jeg er første gangen hvor jeg har vært sammen med så mye mennesker over så lang tid, hvor jeg faktisk har energi hjemme når jeg kommer hjem.
og kan fortsette å ønske mer sosialt liv. Vanligvis er ferie for meg at jeg ligger rett ut og er utslitt. Så her kommer jo grensen inn også da. Jeg tror jeg har vært god på grenser denne sommeren.
Dette er veldig interessant, for når vi snakker om biohacking, så er det jo så mye mer enn optimalisering med kosttilskudd og trening og mat og faste. For mange ganger trenger man hjelp til å kunne regulere følelsen sine. Og jeg har jo apposeteret gjort det, eller at du da særlig nå, Tore, i ferien din, å regulere og si nei og sette grenser. Men hva skjedde? Hvorfor ble det lettere nå enn det pleier å være for deg? Jeg tror det handler om at jeg har vært...
åpen med mine venner om at jeg trenger tid for meg selv. Jeg merker ofte i terapirommet når folk går til meg at hvis jeg sier at jeg trenger tid, så tenker de at de ikke liker meg. Det blir en sånn at vi tar så mye ansvar for andres følelser.
Mens de venner jeg har vært sammen med nå, de tåler hele meg. De tåler også at jeg trenger tid for meg selv. At jeg sier du, jeg går og finner en du. Så skjønner de automatisk at ja, han har noen motorutisse, men han trenger også litt tid for seg selv. For nå har han vært klatresatt i et døgn eller to, ikke sant? Og barna har vært ivrig.
Og så får jeg den tiden for meg selv, hvor jeg tar og kjenner etter hvor jeg er, setter meg ned, bare er i naturen, og så kan jeg komme tilbake, og da er jeg på en måte på igjen. Så jeg tror det handler om det at jeg har vært modig nok til å fortelle de menneskene rundt meg hva jeg har behov for, og de har vært gode nok til å møte meg på det, og unne meg det.
Så det har ikke vært noen kriser, ingen sure miner eller noen som har gjort det slutt med deg, eller at du har ikke fått konsekvenser i den retningen der, som er faktisk fryktet? Ja, nei, det er jo akkurat det. Det har jo vært mye følelser rundt omkring. Det har jo handlet også om at jeg plutselig ble han veldig kule som alle barna ville være med, som gjorde at kanskje noen foreldre følte seg litt ukule og ikke fikk lov å være med. Så det har vært mye greier rundt det, men det er etter alt med at fordi jeg alltid tar på alvor og fordi jeg alltid
setter av tid til meg selv til å kjenne på hva gjør dette meg, og er dette mitt ansvar? Det er et viktig spørsmål. Og det aller meste er jo ikke mitt ansvar. Og det å la voksne folk få være voksne folk og ta ansvar for sitt eget, tenker jeg, er en stor gave, både for dem, men ikke minst den beste gaven jeg kan gi til meg selv. Ja, for dette er jo noe som gjør at man kanskje får litt mer ut av livet, at man klarer de tingene der. Så hvor...
Hvor starter man på den reisen? Ja, hvor starter man? Det er jo en lang prosess, vil jeg si, å klare å sette disse grensene. For de aller fleste synes at det å sette grenser er vanskelig. Redd for å såre, redd for å bli avvist tilbake. Redd for å avvise andre, fordi de aller fleste er kjent på hva avvisning gjør. Det er jo egentlig det største traumet som vi snakker om, det er avvisningen som vi ofte opplever i barndommen, uten at det er de store tingene.
Så det er en prosess å lære seg å sette disse grensene, og når vi begynner å gjøre det,
så vil jo de vanskelige følelsene komme opp. Da vil vi bli redde, vi vil kjenne at vi er slem, hva tenker den andre, hva føler den andre. Alle disse tingene vil komme opp når vi begynner å sette grenser. Men da er det så viktig at vi bare står i det og bearbeider de følelsene som kommer opp, for det er jo gamle følelser. Det er jo de følelsene som barnet en gang fikk,
og undertrykte og begynte å tilpasse seg, det vil si det sluttet å sette grenser. Sånn at når vi som voksne begynner å gjøre det, så vil de vanskelige, vonde følelsene komme opp, og vi vil bli redde, vi vil føle at vi er slemme, men det er gamle følelser. Det vil jeg si som først, Tore. Vil du legge til noe der? Ja, jeg sitter jo ofte
i terapier eller i klasserommet. Det kan bli frustrerende for meg at ikke mennesker ser sin eget mønster. For meg er det så immare tydelig. Den frykten vi hadde som barn, vi pleier å si, bli den voksenpersonen som du trengte da du var barn. Vær den voksenpersonen. Hvis du har barn rundt deg, så
Hvertfall jeg er veldig påkoblet. Er de på vei til å bli overstimulerte? Har det skjedd veldig mye nå? En del av disse tingene kan vi jo forutse med barn. Nå skjer det mye, barnet kommer til å bli sliten.
Og så er det av og til litt rart for meg, men også veldig forståelig at det er vanskelig å gjøre for oss selv, det å se oss selv utenifra, og det å våge å lytte etter og ta oss selv på alvor i den graden. Så jeg tenker at hvis vi skal starte, så er det jo det som Therese sier, «Sett deg ned, kjenn på den følelsen, hva gjør den med meg, og hvor kommer den ifra?»
Vi lever med så mye sannheter om at jeg kan ikke legge meg tidlig, for da er jeg kjedelig. Hvem har lært deg det? Hvor lærte du at det å legge seg tidlig når du er sliten er å være kjedelig? Jeg kan bli ganske sneppig, jeg kan bli ganske ufin å ha med å gjøre hvis jeg er sulten eller veldig trøtt. Og det vil jeg jo ikke være. Det er jo ikke den personen jeg ønsker å være fordi jeg er glad i.
Så derfor så for min del og for deres del så er det jo noe med å sette seg ned og tillate seg bare å være menneske og være ærlig om det, tenker jeg, er første regel da. Informere de rundt at nå driver jeg og gjør litt, det blir litt endringer nå, og alt gjør jeg for meg, ikke mot deg. Det er ingenting som handler om at jeg vil gjøre deg noe vondt, men jeg trenger å gjøre dette for at jeg skal kunne være et så godt menneske for deg som jeg ønsker det.
Ja, dette kjenner jeg meg jo veldig godt igjen i. Men jeg går litt i surr i hva som er ekte og hva som er påtatt. Så hvordan vet man at man lever et godt liv? Hvordan vet jeg at jeg gjør det beste for meg selv? Hvilke tegn kan jeg se etter? For jeg har jo særlig den å legge meg tidlig, jeg har så dårlig svikthet at jeg har fått dø. Ja.
Altså, jeg tenker jo det å vite at du har et godt liv for deg selv, altså jeg tenker det er den indre roen som på en måte er en sånn, hva skal jeg si, målestokk på det. Og det å få den indre roen, det handler jo om å ta vare på behovene dine. Kjenne behovene dine, som for eksempel du og Tore er inne på, ikke sant, legge seg når man er trøtt. Det er jo et behov.
Sånn at det å bli kjent med de behovene, og det kan også ta tid. Fordi litt tilbake til det vi snakket om i sted, når vi som barn blir avvist, så lærer vi å tilpasse oss. Det vil si at vi mister også kontakten med de behovene som er naturlige for oss. Så det å leve et godt liv, vil jeg si, handler om å kjenne behovene dine, sette de grensene som er nødvendige for deg, møte følelsene dine,
Og gjennom dette få en god relasjon til deg selv og dermed også til andre. Og der kommer også den indre roen som jeg snakker om. Og så har jeg lyst til å bare legge til, for det eneste måten vi kan lære på er jo å gjøre feil. Ikke sant? Vi trenger å si jeg går og legger meg nå. Og det er klart at hvis du skal gå og legge deg, også
Og så ligger du med dårlig samvittighet, så øker kortisolnivået i kroppen din, og så blir jo ikke det noe god hvile for deg. Så ok, da var ikke det riktig måte å gjøre det på. Men for å finne ut av hva jeg har behov for, og kunne lande i det, så trenger jeg feil. Jeg tror det er liksom at vi tenker at nå skal jeg ta gode valg fra nå. Det innebærer ingen feil.
Da har du feilet litt. For du trenger jo å bli kjent med deg selv, og når vi har levd på andres premisser, eller på litt sånne akkord på dine egne behov, så er det klart at da feiler vi kjempe masse for å finne ut av det, og så finner vi en balansegang i det. Og så tenker jeg, hvordan kjenner vi at vi ikke lever et godt liv? Det handler jo om hvor sliten du er etter å ha gjort noe. Så det er jo det etterarbeidet. Jeg har et valg,
Jeg går og legger meg tidlig, eller jeg blir lenge oppe på denne festen eller denne middagen, og så går det en dag eller to, og så kjenner jeg at jeg er helt utmatta, eller kan jeg fortsette nå i det daglige livet mitt? Jobben på måndag blir ikke så tung. Åja, jeg gjorde noen gode valg i helgen. Fantastisk. Hva vil jeg ta med meg videre fra dette? Hva gjorde jeg nå som jeg kanskje ikke har gjort tidligere? Og så begynner du å se et
en rød tråd igjennom det etter hvert. Jeg trenger kanskje ikke legge meg så tidlig, men jeg trenger å være klar på behovene mine. Jeg tror der ligger hovedgreia vår. Vi blir slitne av å gå på akkord med våre egentlige autentiske behov. Så hvis vi hele tiden sier ok, det jeg har behov for nå er dette, men jeg velger å gjøre dette for det viktige er at venninna mi har bursdag.
Jeg har lyst til å være med på bursdagen hennes, og så lenge jeg kan leve godt med det, og det kjennes godt ut til meg, da kommer jeg ikke til å bli sliten. Men hvis jeg blir oppe, men sitter og tenker at jeg vil gå og legge meg, da kommer stressnivået opp igjen, og da kommer jeg til å være mye mer sliten mandag, tirsdag og onsdag. Så dette er på en måte et litt sånn langtidsarbeid, så det å notere kan jo være veldig fint, for det kan være litt sånn vanskelig å få på den oversikten i begynnelsen. Jeg har
har en kropp som snakker så klart til meg nå, at hvis noen går over grensene på onsdag, så har jeg kjempevont i ryggen på torsdag. Så for meg har det blitt veldig klart, men kroppen reagerer jo forskjellig fra menneske til menneske, men kroppen blir ganske klar etter hvert når vi tilater oss å lytte til den da.
Det er interessant at det kommer i ryggen hos deg, Tore, og jeg tror mange kan kjenne det på forskjellige måter, med similhet eller trøtthet, som du sier, eller en sånn uveldig følelse. Nå har vi akkurat hatt en lengre ferie, vi har vært mye sammen med nære relasjoner, og vi kommer veldig tett inn på hverandre. Når du er et vanlig liv, så kan du stikke av litt på jobben. Hva er spesielt med ferien, tenker du, når vi er så mye sammen? For da må man jo som familie gjøre mange ting som du ikke kanskje helt alene ville gjort.
Jeg tror hovedproblemet er at vi tolker veldig mye, og vi har jo sett kroppsspråket til familien vår og vennene våre, de som er nær oss, veldig ofte. Og så har vi jo ikke bare den familien vi har rundt oss, men vi har også en familie vi har vokst opp sammen med da vi var barn, med foreldrene våre og tanter og unker. Og barn sitter jo på en måte og forsker og tolker alt som er rundt seg hele tiden. Men veldig ofte tolker vi feil. Så vi legger veldig mye mer
i et svar, eller i en skulderbevegelse, eller i måten du snur ryggen til når du skal gå, for eksempel, åja, nå har jeg vært sur nå. Og dette er jo ekstremt uheldig for kroppen vår, det å sitte der og hele tiden være usikker, for det betyr at da blir det ikke plass og rom til å kjenne på våre egne behov. For vi er jo så påskrudd, alle vi har rundt oss hele tiden. Så dette er egentlig et sånt
spebarns fenomen, mener jeg da, at vi ligger på stellebord og ikke har språk, så lærer vi oss kroppsspråk. Det er det eneste språket vi kan. Vi er avhengig av at våre voksne personer leser vårt kroppsspråk, og vi lærer oss å lese mammas og pappas. Hvis ikke voksne personer rundt oss er gode nok til å møte våre behov når vi blir
eldre, altså når vi får språk, så fortsetter vi å tolke. Vi blir ikke avlært den tolkingen på en måte. Så da tar vi med oss det, og så fortsetter vi å tro at de samme bevegelsene og de samme signalene vi får, betyr det samme fra alle mennesker vi møter, og så blir vi utslitt av det, fordi alle sansene er påskrudd hele tiden.
Men det er jo ikke bare det at vi tolker, fordi nå kommer vi jo som sagt fra en sammeferie med mye familie og
Jeg vil jo si at det er utrolig mye kommentarer også, utrolig mye korrekser fra andre mennesker som du skal forholde deg til hele tiden. På små ting, egentlig. På små ting, ja. Kan du ikke komme med en sånn «skulle du rydde?» «Ja, men jeg har jo sagt at jeg skulle rydde!» Så er det tonen som sier det, ikke sant? Ja, det er helt veldig mening, og så er det...
Hvordan forholder vi oss til det? For det er jo så lett å gå i angrep og bli sint, eller skal man bare avfeie det? Hvordan gjør man dette? For det er jo bare en fjelleting. Ikke sant. Nei, altså det er jo ikke en fjelleting. Så jeg tenker at det er viktig i sånne situasjoner, for det er jo nettopp med gjerne familie, hvor disse gamle mønstrene som du var inne på, Tore, de dukker opp. For da er vi sammen med de samme menneskene, og da er vi på alerten.
Så jeg tenker at det er utrolig viktig å på forhånd sette seg ned. Nå skal jeg være sammen med familien så og så lenge. Hva ønsker jeg å gjøre med disse kommentarene som jeg vet kommer? For det er jo gjerne et mønster. Sånn at man forbereder seg litt på forhånd og har noen setninger klare. For eksempel, jeg liker ikke at du snakker til meg på den måten. For dette handler om grenser igjen.
Sette grenser for hvordan det er greit å snakke med deg, eller kommentere ting, eller øve deg på å si hva du gjør med deg når disse kommentarene kommer. For eksempel når de kommentarene kommer, så kjenner jeg at jeg føler meg liten, eller jeg føler at du ikke ser meg ordentlig for det jeg gjør, eller hva enn det er for noe.
Så det å forberede seg litt på disse tingene før neste ferie med familie, for eksempel, er et veldig godt tips. For da er det akkurat som du er litt klar til å ta imot og si fra om hva du gjør med deg, og hva du synes er greit og ikke. Så her kommer vi inn på grenser igjen.
Og dette med at mange mennesker mister kontakt med seg selv i løpet av livet, det er jo ord som man kan tolke. Men jeg tror kanskje også det er en viktig følelse som mange bærer, fordi livet går så fort, og man gjør mange ting man egentlig ikke ønsker. Hvordan skal man klare å komme tilbake til den indre kjernen? Det barnet du snakket om, Tore, drømmene våre, den som man egentlig føler man er hvis man var helt naken og helt alene, og bare fikk lov til å velge uten å tenke på andre. Vil du starte, Tori?
Ja, jeg kom på noe, jeg så en sånn historisk, jeg følger en sånn artig historie fra virkeligheten, og der stod det at i gamle dager så sov mennesker alltid i to puller. De sov på dagen, og så sov de i tre-fire timer på natta. Og når de våknet av i sånn tre-fire tiden, så satt de og brødert og fikk skrevet brev og gjorde disse tingene. Og det er også det som skjer når mennesker blir fratatt klokka.
sånn at når vi går tilbake til det gamle, så har vi jo en del sånne inn, hva skal jeg si, helt sånne naturlige deler i oss da. Og jeg tenker, de tingene der,
Det er en prosess. Det viktigste er ikke å stresse det og tenke at jeg skal gjøre det i morgen. Men jeg vil bli kjempet med over tid om jeg er en person som trenger det, eller om jeg trenger mine åtte timer. At vi
tilater oss å kjenne etter bli kjennelig etter i kroppen vår stopper opp i løpet av dagen og kjenner sånn, hva gjør dette med meg når sønnen eller mannen snur seg rundt, ja jeg har sagt at jeg skal gjøre det når det kommer, ok, hva er det som skjer med meg nå, dette her er kjempevondt for meg og når vi klarer å søke den følelsen innover, i stedet for å si du, ikke sant, at vi svarer med den sammenhengen i myten, men at bare, oi dette gjorde noe med meg
så kommer du jo litt til det som Therese sier, og der er det lettere å kunne si sånn, det som skjedde i stad, var det sånn du håpet å svare på en måte, eller har du lyst til å ta en rerun på det, og svare på en annen måte nå, for jeg kjente at jeg synes ikke det var noe om deg, men det handler
handler det om å få seg selv ut av det der når vi er i frontallappen på en måte, når vi er i den delen av hjernen hvor det skjer litt konstruktivt, og få roa seg selv ned. For meg i hvert fall så hjelper det veldig godt at jeg hele tiden søker inn i meg, finner svar. Var dette greit for meg? Og er det noe jeg kunne gjort annerledes i denne situasjonen? Og det er gjennom det jeg i hvert fall har funnet svaret.
nei, denne gangen så var det de som gikk over mine grenser. Men da er jeg helt klar på det, og det er ikke noe vanskelig å stå i den fighten, det er ikke noe vanskelig for meg å gi beskjed, og heller ikke gi beskjed på en måte som jeg opplever som konflikthemmende da, ikke sant? I stedet for konfliktskapende, som er, ja, jeg har sagt at jeg skal gjøre det, er jo en konfliktskapende måte å snakke på. Så det å vise de rundt deg også, måter å løse ting på, tror jeg er
skaper i hvert fall det miljøet du har lyst til å være trygg i, vil jeg tro. Og utrolig viktig å huske på at når du starter å si frem ting, så vil det være vanskelig fordi automatikken er at du bare blir stum, eller at du blir satt ut, eller ikke finner ordene dine, går i frys på en måte.
Eller i fight, altså hva enn. Men for min del så husker jeg det var sånn som du var inne på. Etter en situasjon setter jeg meg ned og kjenner hva gjorde det egentlig med meg? Hva er det egentlig ville sagt? Og etter hvert som jeg gjorde det, så ble jeg også raskere med å si det der og da. Det tar tid å komme fra situasjonen til å finne de ordene du vil si. Så det er gjennom øving dere. Øve, øve, øve.
Jeg hadde nemlig akkurat en sånn episode i sommer, hvor jeg fikk helt sjokk av et svar jeg fikk av min mann, på noe som jeg gledet meg til å fortelle om. Men da tok jeg den strategien her, så bare pustet jeg litt, og så sa jeg, jeg tror vi skal starte denne samfunnet på nytt, for dette her
Du kan ikke mene at det er sånn du vil reagere på det jeg snakker om nå. Og da tok han det veldig fint. Og så klarte vi å komme oss ut av det. Så jeg skjønner det med å øve litt og virkelig bare stå i det og puste litt og ikke agere med en gang. Så fint. Der tok du konflikten hemmelig.
hemmene var du da. Når du sa det på den måten, og da kunne han ta det mot. Sånn høres det hvertfall ut. Men så lever vi jo også i en verden hvor vi er, det skjer noe hele tiden, vi føler at vi er så på og på og på, men så er det veldig mange av oss som føler at vi kanskje har det litt tomt i livet oppi alle disse relasjonene våre, og
hvor kommer dette fra? Er vi overstimulert? Hvordan kan vi jobbe litt mer med det å finne tilbake til oss selv og ikke den der tomheten?
Jeg tenker at den tomheten egentlig handler om at det er en stor avstand til deg selv. Du har beveget deg ganske langt bort fra deg selv og tilpasset deg hele livet, og du er vant til å tenke på alle andre først. Alle andres behover, alle andres følelser, alle andres ditt og datt. At du pliser andre, for eksempel. Det er jo en overlevelsesstrategi som vi lærer som barn. For å få mest mulig kjærlighet, det er jo det et barn er opptatt av.
Så jeg tenker at den tomheten handler om at det er en stor avstand til deg selv, og jeg tenker at veldig mange mennesker trenger å ha mer stillhet med seg selv. Stillhet til å gå innover, og virkelig kjenne etter hva er mine behover, mine grenser, hva er mine drømmer, hva er mine følelser. Bli kjent med seg selv, og begynn å ta det på alvor.
Og vi går jo alle rundt med traumer som vi driver å hjelpe folk med å få løse, ikke sant? For det skjer i barndommen, og jeg vet ikke om et menneske som ikke har kjent på en avvisning, for eksempel, som barn. Og det er jo der disse overlevelsesmekanismene starter. Så det å...
Å bruke tid på å komme inn til deg selv. Skriving er et veldig godt verktøy for å virkelig bli kjent med det som er her inne. Fordi når du blir kjent med deg selv, så kommer den tryggheten. Det er akkurat som du fyller opp din egen kopp, hvis det er i mening. Hvis du hele tiden fyller på til andre, så er det ikke noe igjen til deg selv, og der kommer den tomheten. Ja, ja.
Jeg snakket med en venn i går, for jeg hadde vært litt sliten. Så fortalte jeg at min måte å lade på er å bare legge meg i resten ute, eller på noen steiner, bare legge meg rett ned. Og så kan du si at biohacket her er positive og negative i underbalansen, men likevel er det noe med å være ute, bare nullstille seg, og ha den stillheten. Så det er også en fin måte, for vi vil jo på en måte ha de konkrete teknikkene. Det er akkurat det.
jording er jo helt fantastisk og viktig å få med seg og det er jo på mange måter det som også skjer gjennom den stillheten skrivningen, bli kjent med deg selv så fyller du på så alle bør egentlig ha en dagbok absolutt
Så skrivende tankene, tenker jeg, er kjempeviktige. Og så er det bare et lite behov for det. Det kan jo sitte en mor her som er alene med tre barn med ADHD, som sier sånn, gjør det, legg deg ned i gresset, det er flott for deg, det kommer ikke jeg til å få til. Eller som forteller veldig rast en historie med en ryggleg jeg var hos, som også var kognitiv terapeut.
Hun var god på å lese kroppsspråk, skjønte jeg fort. For hun sier til meg, du skal gjøre sånn og sånn, og så ga hun meg masse oppgaver.
Og da begynner hjernen min å si, ja, det skriver jeg. Og så begynner stemmen min, ja, det kommer jeg aldri til å høre. Når skal jeg få tid til dette? Jeg kommer til å gjøre det til en uke, og så er det... Og det ser hun i ansiktet mitt at nå er Tore på vei ut. Nå dette her kommer til å skje, så sier hun, ok, nå ser jeg hvordan du fungerer. Hjernen din er i gang hele tiden. Det er alltid et eller annet som foregår og gjør det. Glem alt jeg har sagt. Jeg skal gi deg en oppgave. Du skal puste inn, og så skal du puste ut mens du sier slippe.
så sier hun, hvis du kan gjøre det en gang i uka, så gir du deg selv flere hvilesekunder enn det du har gjort på over 40 år så det var noe med at hun tok det ned til noe så enkelt som at jeg skulle puste ned og så sa hun, etter hvert så legger du på sånn stramme muskulatur nå
Ja, jeg strammer settemusklerne mine. Da er det ikke så rart at jeg har vondt ryggen. Jeg går hele tiden og strammer settemusklerne mine. Skullerne mine er ganske, ikke sant? Så etter hvert så begynte jeg å kjenne min egen kropp. Begynte å kjenne, å jeg er litt urolig i magen i dag faktisk. Jeg kjenner at jeg er et eller annet jeg gruer meg til. Følelser som jeg ledde oppå. Jeg bare hadde et sånt tempo som gjorde at jeg ikke... Så jeg har en liten gulapp hengende på badet mitt, inni skapet mitt, og der står det slipp. Så hver gang jeg ser den, så...
Slipp, sier jeg. Og akkurat i de få sekundene der, så har jeg ingen tanker, ingenting. Så det handler om å gjøre ting så lite,
Fordi at jeg kan si som terapeut, du trenger å finne tid i ditt liv, dette er ditt viktigste fremkomstmiddel, kroppen din er viktig og sånn, men når livet står på så er ikke det mulig. Men vi trenger først å på en måte begynne det små, så vil vi automatisk også finne den tiden, fordi vi vet hva den gjør for oss, og så er vi ikke på en måte i krisealert hele tiden, og da ser vi plutselig muligheter.
Dette var fantastisk, og det er akkurat sånn et tips vi trenger. Men dere, vi hoppet jo rett inn i dagens tema, og vi har jo ikke engang snakket om EQ-terapi. Og jeg tror kanskje vi skal gå inn litt i det, og for begge to er terapeuter, og se litt hvordan den skiller seg fra tradisjonell terapi og coaching, eller dette vi kaller for selvutvikling. Kan dere ikke fortelle litt hva EQ-terapi er, og hvorfor dere tenker det?
denne veien i forhold til selvutvikling og egen omsorg. Jeg starter, Tore, så kan du fylle inn. Ekoterapi, det handler jo om å bearbeide disse traumene som vi allerede har vært inne på, som vi mener at absolutt alle går å bære på.
Mange tenker at traumer handler om krig, overfall, misbruk og de store tingene. Men traumer er jo da ikke hendelsen. Det er de følelsene som hendelsen skaper, som vi gjerne trykker ned og ikke får ut av nervesystemet. Så det er de undertrykte følelsene som fører til disse overlevelsesmekanismene.
Så ekoterapi jobber jo direkte i traumene. For de sitter jo i nervesystemet, og for å kunne få løse det som en gang kom inn der, så trenger du å gå tilbake til hendelsen for å få løse følelsen. Du trenger å føle ut den følelsen som en gang ble undertrykt. Så det er vel egentlig det som skiller ekoterapi, fordi mange jobber kun kognitivt,
og det holder ikke å bare snakke om ting. Du trenger å snakke om ting også,
for å begynne å se mønstre, for å begynne å forstå mer av deg selv, men du trenger å fjerne den emosjonelle fastlåste energien. Kan du ikke bare forklare hva EQ står for? Det er emosjonell intelligens, og det handler om å bli kjent med følelsene dine, kunne bearbeide følelsene dine, og kunne motivere deg selv videre, og dermed også da bli kjent med deg selv, og ha en god relasjon til deg selv, og også andre. Det er emosjonell intelligens.
Hallo, ja. Hei, jeg lurte på om det var mulig å få et bord i kveld klokka seks? Ja, det spørs hvor mange dere er. Det blir to stykker. To, det skal vi nok få til. Skal jeg handle da, eller? Greit, jeg setter på oven. Suprema. Premium pizza som smaker like godt som på italiensk restaurant. Suprema. Pizzaperfeksjon fra Dr. Øtker.
Når du skal selge bil og prosessen bytter, kan du se hva den er verdt på bare to minutter. Bruk nettbil og slapp av litt kris, da selger du bil når du får et pris. Vi har samlet over 2000 forhandlere som er klare for å by på bilene på netpi.no
Når du snakker om traumer, hvis de ofte kan være små, og vi kan tenke at de er ubetydelige, når starter de, og hvor langt tilbake må man tenke at man er preget? Er det fra før man ble født, eller er det mange generasjoner tilbake? Er det fremgang på skolen? Hvor er dette landskapet?
Altså, vi kan dra det til mange generasjoner tilbake. Det kan vi, ikke sant? Men hvis vi skal ta det litt nærmere da, så begynner vi allerede i magen til mor å registrere hennes følelser.
Sånn at det starter jo tidlig, og dette er et kjempestort tema, og heldigvis er det forsket veldig mye på dette også nå, epigenetikk blant annet, hvordan disse traumene setter seg, og hvordan de får gener til å slå seg av eller på. Så det starter tidlig, dere, og det å kunne bearbeide det du får tak i, for min del har det vært det beste jeg har gjort for meg selv.
for det har gjort at jeg har kommet ut av de overlevelsesmekanismene som jeg var på som gjorde for eksempel at jeg pliset andre og forlot meg selv at jeg ikke klarte å sette grenser at jeg unngikk avvisning for alt det var verdt at jeg var redd for å for eksempel snakke høyt offentlig for jeg var redd for å bli bedrømt alt dette her det var jo mine overlevelsesstrategier og det er veldig deilig å leve uten dem
Og det kunne jeg ikke klart å endre på hvis jeg ikke hadde bearbeidet de traunene som lå der i bunnen.
Kanskje du deler litt av din personlige historie? Du har jo gjort det på Biohacking Weekend, og du har vært gjest hos oss før, men kanskje det er noen nye lyttere som vet mindre om deg, Therese? Siden det kanskje startet i mor's liv, så er det jo interessant å høre hvordan du har blitt mer hel. Ja, jeg kan godt kort fortelle. Det startet jo med at jeg som tre måneder gammel baby ble forlatt og kom på spevanshjem.
Da jeg var ett år kom jeg på barnehjem. Da møtte jeg broren min igjen. Så var jeg der til jeg var nesten tre år.
Rett før jeg fylte tre, så kom mamma og pappa på det barnehjemmet og hentet oss. Da levde vi der trygt og godt i alle de årene etter. Dette var da nye mamma og pappa? Nei, ikke mine biologiske. De var jo våre fosterforeldre, og etter hvert som jeg ble gammel nok til å bestemme selv, så adopterte de oss.
Og i og med at jeg hadde det så godt hos mamma og pappa, så tenkte jeg hele livet at det at jeg har vært på barnehjem og spebarnshjem, det har jo ikke gjort noen ting med meg, fordi jeg har hatt det så godt. Jeg visste jo ikke da at de tre årene før jeg kom til vannpappa, det er jo egentlig de aller viktigste årene i forhold til å knytte en trygg tilknytning til andre mennesker.
Når jeg da ikke hadde noen trygge omsorgspersoner rundt meg i de tre årene, så gjorde det noe med min trygghet i forhold til om det er noen mennesker her for meg. De tre årene er jo ganske essensielle, men det visste ikke jeg. Det var ingen kunnskap om det på den tiden, så det var ingen som snakket med meg om det heller. Jeg visste ikke at dette var følelser som bare var trygt ned.
Og så var det da jeg var 21 og fikk min første datter, og hun var tre måneder. Det var da jeg skjønte hva jeg selv hadde vært igjennom. Så det var starten på min reise innover, egentlig.
Kan ikke du si noe om det med tre måneder? For jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i å være mamma og ha de der spedbarn som man ikke egentlig kan snakke med enda, men man har jo kontakt. Hva er det som skjer i den relasjonen som du da har mistet? Når et barn er tre måneder gammel, så er den fremdeles i symbiose med mor. Det vil si at barnet opplever ikke at det er en egen person. Den er helt avhengig av mamma for å kjenne trygghet og tilknytning.
Og når den omsorgspersonen forsvinner, så skjer det noe med den tilknytningen. Så det jeg tydeligvis lærte på et dypt plan var at jeg var helt alene. Og den tilknytningen som ikke foregår på den måten den skal i den alderen, det gjør jo at det blir vanskelig med tilknytning til andre mennesker senere. Så...
Det som er så bra med det, er jo at det går an å gjøre noe med, når vi begynner å gå innover, og spesielt da jobbe med å få løse disse traumene, det er helt essensielt for å få til den tilknytningen, så får vi den tilknytningen til oss selv, og dermed også klare å skape den til andre. Tusen takk for at du deler, Therese. Det er mange som tenker på de samme tingene som deg. Men
Litt tilbake til konferansen nå, som ikke er så lenge til, relasjonskraftkonferansen. Der skal vi holde foredrag, og temaet i år er jo da «Dine grenser, din kraft». Og da lurer vi på, hvor går grensen egentlig for kjærlighet både til oss selv og til andre?
Jeg tenker at når du har kjærligheten til deg selv, altså ubetinget kjærlighet til deg selv, som handler om at du egentlig er din aller beste venn, det er sånn jeg vil beskrive det, og at du støtter deg selv og backer deg selv i det du gjør og ikke gjør. Når du har den kjærligheten til deg selv, så vil du også ha den kjærligheten til andre. Det er...
Ikke mulig, tror jeg, hvis du ikke kjenner den ubetingende kjærligheten til deg selv, og har den rene, ubetingende kjærligheten til andre heller.
Så jeg vet ikke om det var svaret, Aletta? Jo, det var et helt nydelig svar. Hva sier du, Toha? Jeg tenker jo at det var et interessant spørsmål som jeg fikk, som handlet om at vi gjør så godt vi kan utenfor de forutsetningene vi har, og gjennom ekoterapien så finner vi forutsetningene våre.
hvordan var det å være meg som barn? Hvilken liv har jeg hatt? Hvordan var denne måningen for meg i dag? Det er også en forutsetning. Det å kunne tenke at, jo, men jeg gjør så godt jeg kan utifra de forutsetningene jeg har akkurat nå. Så skal vi tenke at andre også gjør det. Så spørsmålet var, jo, men jeg skal jo tenke at de har en historie, men hvor går den grensa til at nå
nå er jeg bare en fillery og så de bare går over meg jeg forstår og forstår og forstår og da sa jeg bare jo men det er der grensene kommer inn du trenger å kjenne etter hvor går mine grenser hva er det som er greit for meg, ikke greit for meg hva er mine grunnverdier hva er det som er viktig for meg i mitt liv og måten jeg blir behandlet på
Så der går det på en måte to greiser samtidig. På den ene siden skal du lære deg at alle gjør så godt du kan, men på den andre siden skal du også vite at jeg har fortsatt lov til å sette grenser. Så jeg tenker der starter på en måte de grensene vi trenger å sette til den kjærligheten vi har til andre. Ja, jeg skal være glad i de menneskene rundt meg, men det betyr ikke at det ikke er kjærlighet i å sette grenser. Og at jeg, som jeg sier til min ...
kollega som jeg har en sånn mannsgruppe sammen med, han er introvert, jeg er introvert, så sier jeg, jeg velger å ikke dømpe lyset mitt for deg, for da tar jeg fra deg muligheten til å vokse og finne ditt eget lys. Så der setter jeg en grense, men jeg gjør det i kjærlighet også til han, for jeg unner han å finne en måte å kunne ta det rommet på som han har behov for, og det samme unner han
meg, ikke sant? At han demper ikke sine ting, han setter veldig klare grenser, og jeg som er redd på avvisning kan gjøre det litt vondt inni mellom. Men det øver vi på sammen, og han sier, jeg vil ikke tjene
slutt å sette grenser om for deg selv, men jeg ser at du har vondt hos deg, for jeg vil ikke frata deg muligheten til å vokse som menneske. Så jeg synes det er en sånn godt utgangspunkt til en relasjon. Jesper Juhl skrev i denne boken «Kunsten å si nei uten å ha dårlig samvittighet». Vi trenger på en måte samvittighet, men vi var jo inne på det, for vi trenger å navigere utifra et sted som føles både inkluderende, men også grensesettende. Men hvor er balansen med dette med samvittigheten?
Jeg tenker at dårlig samvittighet er alltid et tegn på at du tar ansvar for andres følelser. Fordi da er du redd for at nå ble den andre lei seg, eller nå følte jeg meg slem. Så dårlig samvittighet
er et tegn på at du tar ansvar, rett og slett. Men tenk om du gjør noe som du burde ha dårlig samvittighet for, men som du ikke har dårlig samvittighet for. Ja, jeg tenker at da vil du også kjenne at det er det det handler om. Nå har jeg gjort noe jeg ikke vil gjøre. Og da handler det om å si noe om det. Jeg er så lei meg for at jeg gjorde det. Men du har lyst til å gjøre det da? At du har lyst til å gjøre det som ikke er bra? Ja.
Ja, jeg tenker hvis du har lyst til å gjøre det som ikke er bra for en annen, så har du kanskje ikke den empatien og den samvittigheten som du trenger å ha som er sunn. Det er det jo mange mennesker som ikke har. Det er den klassiske situasjonen nesten Nora i et oppgjem av Ibsen, at det blir så mye at det bare går rundt. At man gjør så mye for andre at plutselig begynner du å gjøre for mye for deg selv, og så har du ikke kontakt med samvittigheten din.
Og det kan jo også føles sånn i starten av en prosess, at du øver deg så mye at det blir veldig mye. Du har jo fortalt en historie om det, Tore, hvor det handlet om i starten å si nei, nei, nei til alt, nesten med vilje for å øve seg på å si nei. Men det er jo en prosess som gjerne starter i den ene enden og ender i den andre i balanse. Sånn at ...
og det å komme til et punkt hvor du bare går for eksempel eller bare har fått nok det tyder jo gjerne på at du har unngått å sette disse grensene du trenger å gjøre underveis og jeg tenker jo det er et veldig sundt tegn at det ligger naturlig i oss at vi kommer til et punkt hvor vi drar og det er vanskelig i parterapi for eksempel for de fleste kommer jo til meg for å bli redda så når jeg introduserer jo men kanskje du skal gå
Kanskje det er svaret, for jeg mener at parterapi er ikke skapt for å redde. Parterapi er jo skapt for at to mennesker skal ha det godt, og at vi skal finne ut av disse svarene sammen, og det gjør jo, det blir jo en reality check i det, ikke sant? Det der, åja,
Det er også en mulighet, ja. Men det er jo ikke det jeg vil. Nei, så fint, men da fant du ut det da. Da fant du ut hva du hadde lyst til. Men da trenger vi å jobbe, og da trenger vi å jobbe på en litt annen måte. Da trenger du å være med på noen ting som kanskje går litt over dine grenser innimellom. Holde litt tilbake på de tingene som du vet at ikke kanskje er bra.
Jeg tenker at jeg også kan gjøre ting inni mellom som jeg vet ikke er bra, men fordi det går en effe i meg, eller fordi jeg vil. Men da er jo jeg avhengig av at den personen jeg er sammen med setter grenser for meg.
Ikke sant? Dette blir læringsprosess igjen. Så jeg gjør tulle ting hele tiden, men da er jeg også avhengig av at de sier at det der synes jeg ikke var noe ordentlig. Jeg vet det. Takk. Det var bare deilig. Jeg hadde lyst til å bare større litt opp i dette her nå. Jeg har muligheten til partneren min til å få lov å øve på selvkontakt.
å sette grenser. Så jeg ønsker ikke å sette grenser for andre. Det er det det handler om. Jeg lever ut ifra det jeg føler er viktig for meg på det nåværende tidspunkt, og jeg bomber hele tiden. Det er sånn jeg lærer, som jeg sa i sted. Men da er jeg også avhengig av at de menneskene du nødvendigvis har respekt nok for meg, og sier at det der synes jeg ikke var noe ordentlig.
«Fuck, jeg tar det med meg videre». Jeg vet jo egentlig at det var greit. Men problemet ofte er jo at når vi vet vi gjør noe gærent, så blir vi sinte. Fordi vi er fullstendig klare over det. Vi blir ikke sinte for noe folk sier, hvis vi ikke tror på det de sier. Så hvis noen sier til meg «Tore, det der var dårlig gjort», og så vet jeg inni meg at «Nei, det der var gjort av kjærlighet, og det er til det beste for deg», da vil ikke kroppen min reagere, da vil jeg ikke gå inn i disse store følelsene. Da vil jeg ikke kunne klare å holde roen og si «Tore,
Det er jeg ikke enig i. Men om det treffer et stort punkt i meg, ja, jeg vet at jeg egentlig ikke skulle gjøre det. Om jeg drikker for mye, eller begynner å røyke igjen, eller noen kommer og kjemper på meg for det, jeg vet at det ikke er greit. Og så sier de, ja, skal du ryme i den regningen? Så vil jo jeg bli kjempesint, for jeg vet jo
Ikke si de oppgiftsdingene, ikke legg regler på meg, jeg trenger å finne ut hva dette sier. Og der kan vi øve og leke, det er det jeg håper at Pari spesielt kan gjøre, at vi kan leke sammen i denne grensesetningen og si...
Bra jobba. Fy faen, du satt bra grenser i den krangeren vi hadde i sted. Det er kjempebra. Jeg er ikke enig i det du sa, men shit, du sto for din egen ting. Det er veldig bra. Og så kan du ta den praten etterpå som er lunn, men det klarer vi kun hvis vi leker i samme samkasse, og ikke hvis den ene har lyst til å sitte på huskaden, og den andre har lyst til å sitte i samkassa, for da blir det vanskelig.
Ja, og så vil jeg bare legge til, når du begynner å lære deg å sette disse grensene og stå opp for deg selv og si for alt mulig, så er det jo ofte sånn at andre mennesker kan reagere. Skal reagere. Skal reagere. Så det er viktig å huske på at du har kun ansvar for hvordan du selv sier ting, ikke hvordan andre reagerer. Det er en viktig huskeregel på reisen.
Og det er det stikk motsatte av egoisme, det jeg har lyst til å understreke. Det er så mange som sier, men blir du ikke veldig egoistisk og holder på med det du gjør? Nei, nei, nei. Alt jeg gjør, gjør jeg i ønske om å ha overskudd for de menneskene som er rundt meg. Hvis jeg skal fortsette å være en livskraft type som inviterer til middag,
og er sosial og tuller og tøyser har det gøy, da trenger jeg at det karret, eller den koppen som Therese nevnte i sted, er full. For det som renner over der, det skal jeg gi til andre. Så det jeg gjør, er at jeg sørger for at jeg fyller på ladebanken min, sånn at jeg har masse å gi til de menneskene som er ute med meg. Det er det stikk motsatte egoisme, men det kan
oppleves egoistisk fordi jeg plutselig setter noen grenser nå som jeg ikke gjorde før. Eller finne ut at du har noen drømmer. La oss ta et scenario her. Den klassiske kvinnen moren har hatt hjemme i flere år med barn og fulgt opp hus og hjem og de begynner å bli større
Og så kjenner han at kanskje jeg skal ut i arbeidslivet. Kanskje jeg skal studere. Begynner å studere, begynner å jobbe, og begynner å kreve mer av tiden. Og så begynner konfliktene i parforholdet, fordi et mann vant til å ha henne innenfor sin trygge ramme. Hvordan ser dere på det? Så naturlig at det skjer noen, hva skal jeg si, at det blir noe
Uro når den ene endrer på et mønster som et parforhold er vant til å ha.
Det handler ofte om at den andre parten egentlig kjenner på frykt. Hva skjer nå? Jeg kjenner ikke igjen dette mennesket. Tenk om den kommer til å forlate meg. Alt dette foregår nedi dypet uten at partneren skjønner at det er det som skjer. Det kan gjerne komme fram i motstand. Nei, det synes jeg ikke er noe lurt. Hvordan skal det gå? Du vil komme motstand. Motstand handler om frykt.
Så jeg tenker det er ekstremt viktig at denne mammaen som du snakker om fortsetter å følge sin drøm. Fortsetter å gjøre det hun vil, og også tar opp med partneren at du behandler den reaksjonen din om. Jeg opplever at det er motstand, jeg opplever at det skjer noe i deg når jeg sier at jeg skal gjøre dette. Vil du fortelle om det?
For motstanden er ofte pakket inn på den måten som man føler for å forsvare seg, og da mister man synet av hva som egentlig skjer her.
Så har vi en veldig særen norsk greie, og det er jo at vi venter for lenge med å si fra. Vi venter til det øyeblikket vi eksploderer inni oss, at nå går det ikke et sekund lenger. Så det å komme til noen og si sånn, jeg vil begynne å jobbe. Vi er jo vanedyr, så det er klart at vi reagerer på det. Jeg vil også reagere på det her. Vi begynner å forandre på ting nå. Så jeg tenker vi er barn, og vi trenger å behandle hverandre som de barna.
Når det kommer til sånne ting som dette, så går vi rett i barnedelen vår. Vi oppfører oss som det barnet vi var den gangen det slåret ble skapt. Sånn at det å stille et spørsmål, for eksempel, og si sånn, hva tenker du om at jeg skal ut og jobbe igjen? Det blir jo veldig feil. For da gir du på en måte mannen din en tanke om at han har et valg.
Og det er jo det samme med barn, ikke sant? Ikke si hva vil du ha til middag, og så er det fisk dere skal ha. Da er det mye bedre å si vi skal ha fisk i dag, hva vil du ha? Det finnes noen måter der. Og sånn er vi jo litt som voksne, fordi vi reagerer fra barnedelen. Og til vi er voksne, voksne og trygge, så trenger vi å være litt klare over at det finnes bedre måter å si fra på enn å gå til rekte. Så det jeg tenker kanskje, jeg vet ikke om jeg hadde gjort det, men det jeg ønsker at jeg skulle gjort, er å si jeg vil bare si at
at jeg tenker på å begynne å jobbe igjen om et halvt års tid at det på en måte jeg sier fra nå er god tid for det jeg har bestemt meg for jeg trenger det for at jeg skal kunne leve det livet som er viktig for meg nå har det vært deg i fokus kjempe lenge så jeg vil bare si at det ligger i planen min og så finner jeg ut av dette hvert hva kjenner du rundt det?
for da gir du beskjed og da setter du en grense da gir du beskjed, dette er det jeg trenger dette er det jeg vil, og så kan de rundt få litt tid til å få noen måte å få lov til å lande der, og reaksjonen kan kanskje være den samme men måten du har sagt det på gjør at det er ikke noe spørsmål, du har ikke noe å si her, for jeg bestemmer over mitt liv selv om vi er gift, så er det jeg som er ansvarlig for at jeg er en god mamma og en god kone så jeg vil bare fortelle deg det at jeg er i en prosess nå hvor det er dit jeg vil
Og så får vi se når det passer inn. Men begynn å tenke litt på det. Hallo, ja? Hei, jeg lurte på om det var mulig å få et bord i kveld klokka seks? Ja, det spørs hvor mange dere er. Det blir to stykker. To? Det skal vi nok få til. Skal jeg handle det, eller? Greit. Jeg setter på oven. Suprema. Premium pizza som smaker like godt som på italiensk restaurant. Suprema. Pizzaperfeksjon fra Dr. Øtker.
Oi, her var det jo fullstendig kork. Ja, selvfølgelig. Kjeks, kjeks, kjeks. Jeg fikk veldig lyst på... Kjeks? Ja, kjeks, ja. Ja, ikke sant? Kjeks! Ja, det var veldig rart. Det var veldig rart. Ja, men finn fra den pakken med safari. Fra... C3. Kjeks å ha til bilturen.
Dette her, jeg sitter og smiler, fordi jeg har bare lyst til å begynne å jobbe med dette her og snakke om det overalt, for det er altså så spennende. Det er den dynamikken du skaper og alt dette rundt det. Hvor enkelt er det å forstå når dere snakker om det? Og så tenker jeg litt på lytterne våre nå. De sitter slik litt sammen med tingene. Og hvis dere kunne komme hver og dere nå med tre enkle ting, vaner et eller annet som vil gjøre livet bedre for alle,
den som sitter og lytter, hva ville det vært? Jeg vil starte med å si skriving, det nevnte jeg et sted, hvor viktig verktøy det er for å bli kjent med seg selv, kjent med grensene sine, behovene sine, følelsene sine. Det er nummer en. Og så vil jeg øve på å snakke personlig språk, det vil si snakke utifra meg selv.
Det er jo det konflikthemmene som vi snakker om. Da blir du tydeligere ovenfor andre mennesker. Du snakker om deg selv, for deg selv, sånn at det blir vanskeligere å si noe mot det, fordi du snakker ut fra deg selv. Og så vil jeg jo si det, å begynne å øve på å sette grenser. Rett og slett. Grenser er nøkkel til veldig mye.
Vi tre. Jeg vet ikke om jeg klarer å komme på tre sånn prappen, men det viktigste for meg, som jeg har brukt mye tid på nå, det er at jeg begynner å se hva er de forskjellige tingene for meg. Hva er familieidyll for meg?
Jeg har et familieidyllbilde fra julefilm i USA, hvor alle er glad, og så er det noe som skjer som ikke er bra, men det lever jeg, fordi det er så morsomt alt det som foregår. Inni hjernen min tror jeg at det er sånn ting skal se ut. Jeg hadde noen i terapi som sto i en konflikt med unnskyldning. En kone som forventet en unnskyldning, og denne personen hadde en far som han ønsket unnskyldning ifra.
Så sa jeg, ok, for han sa jo unnskyld, men det hørte ikke ut som han mente det. Og så snakker vi da en time, og så sier hun, jeg har jo sagt unnskyld hundre ganger, men hun mener at jeg ikke mener det. Interessant. Nå står vi i den samme settingen med to forskjellige mennesker, hvor du i den ene skal si det, mens den andre vil ha. Hvordan ser en unnskyldning ut for deg? Hvordan ser kjærlighet ut for deg? Hvordan ser grenser ut for deg? Hvordan ser et godt liv ut for deg? For det tror jeg er veldig...
forskjellig fra menneske til menneske at det er skapt et bilde av hvordan idyll og hvordan et godt liv skal se ut så er det kanskje ikke det som er foreldre med det livet det tenker jeg, begynne å tenke kanskje skrive litt ned hvordan vil jeg at dette skal være, har du ikke vokst opp i et hjem med kjærlighet, har du ikke vokst opp i et hjem med trygghet, så er det kanskje en liten sjanse for at du klarer å skape det også for du vet ikke hvordan det ser ut, det er ingen som har vist deg hvordan det ser ut
skap definisjonen på hva er disse tingene for meg i mitt liv det er kanskje det som det ja, for det er så deilig for det kan bare du jobbe med, det handler ikke om masse andre folk, men å se hvordan kan jeg få dette til i mitt liv nå
Dette var veldig inspirerende, og vi, Arlette og meg, vi er jo kongressdamer. Vi elsker å dra på kongress, og vi leder jo kongress, og vi gleder oss om det kommer til relasjonsdagen også. Og jeg tror når vi møtes sammen, så skjer det noe magisk, for man går down, man kan prate i pausene, man kan stille spørsmål, og vi er veldig spent på vårt foredrag også, så vi er veldig fremme til å samarbeide med dere. Jeg gleder meg.
at noen så inn i gratiskeven til å høre dere. Jeg er så glad og stolt av at vi har fått dere med. Nå har jeg lyst til å snu spørsmålsrunda litt. Jeg har lyst til å høre litt. Kan dere tease folk litt? Hva skal vi få høre? Dere har jo en viktig, stort område dere jobber på. Biohacking, det er jo alt det. Men hva kommer vi til å få høre?
Altså, hvis vi starter med Alette, for Alette er jo den strengeste av oss to. Det er jo alltid veldig morsomt med som et gammelt ektepar, ofte når vi har foredrag. Jeg pakker ikke ting inn, jeg sier ting ganske direkte, og så driver Monika og hjelper meg å kompensere litt. Men du, hallo, synes du at jeg pakker ting inn? Nei, ikke pakker inn, men du demper meg litt. Jeg demper ikke, sant? Men du er litt for sjant, eller litt for general. Ja, sånn.
Jeg buser ut med ting, dessverre. Så sier jeg veldig ofte sånn, ta deg sammen, i stedet for å, dette må vi jobbe med. Det skaper en dynamikk, fordi at noen relaterer seg til meg, og noen relaterer seg til Arlette, og i dette spørsmålet,
språket vårt så har jo vi også lært sammen å sette grenser. Vi har overkjørt hverandre, vi har kranglet, vi har grått, vi har vært fortvilet, og jeg har dratt deg ut på kulteparty når du ikke ville og var dritsur som en trossig liten jente, og så begynte du å like det, og du har tatt meg med på andre sånne ekstreme reiser som har liksom hele tiden måttet kjenne på hvorfor vi har vært så tett på hverandre. Og mye av det har vi lyst til å dele, at det er ikke
et svar, det er ikke to streker under svaret, det er mange veier til å få bedre helse, for det er jo det vi egentlig jobber, selvfølgelig det mentale også, men den fysiske helsen er jo med oss også, å gi den energien du trenger når du skal sove på morgenen, og ha lyst på livet, og ha lyst på å ha gleden din, og inspirasjonen din. Ja, og så har vi jo lyst til å dele det at det begynte jo med biohacking, og alle disse konkrete heksene og tingene, og alt du kan gjøre utenpå,
Og så tenkte vi, nå har vi jo nailet dette, men er vi kommet så mye lenger? Er det dette som betyr noe? Og den dynamikken vi har hatt og alt det vi har lært av hverandre i forhold til grensesettinger og arbeidskapasitet, alle disse tingene,
det er så mye større og det er så mye viktigere i denne biohacking-sammenhengen enn alle kosttilskuddene du tar. Og det er dette vi har lyst til å snakke om. Den tøffe veien å ta den kampen
Det er litt sånn mission vi er inne på nå, så den ønsker vi å dele. Det er jo litt når vi snakker om grenser, å velge seg selv. Å velge min tid, og velge et fokus som gjør at jeg blir en bedre utgave av meg selv. Så man skal touche litt innom både det fysiske, det mentale, hvordan man måler ting, hvordan man overgir seg litt også, og ikke miste litt kontrollen. For det er jo også en del av reisen. Vi skal jo være harmoniske vesener til syvende og siste.
Så spennende. Åh, Gud, jeg gleder meg skikkelig. Jeg er også litt nysgjerrig på hvor deres reise startet. Hva var det som fikk dere til å starte med Biobacking Girls?
Det var jo en søken etter noe mer. Jeg følte en sånn mangel. Og jeg har jo gått og båret på den alene i veldig, veldig mange år. For jeg har jo hatt mine traumer og aldri turt å snakke med noen. Sånn at når da Monika åpnes der for meg og sier at hun også tenker sånn, men det er ingen av oss som har turt å dele det, så begynte jo vi to å, herregud, dette var jo kjempespennende. Dette må vi jo bare...
gå videre, og sånn startet jo biohacking girls reisen. Det var jo så deilig å møte en som forstod, og ikke bare, jeg har hørt hele mitt liv, Alette, du er så ekstrem. Hva betyr det? Hvorfor sier alle det hele tiden? Og her møter jeg bare forståelse og nysgjerrighet.
Og hvis verset det var, halleluja! Husker du når vi startet med Carnivore, som nå har blitt populært? Det er jo seks år siden vi startet med Carnivore. Og vi holdt på å tekste hverandre frem og tilbake at jeg synes du også lukter litt okseskjøtt. Du lukter litt fjøs. Det var litt sånn skaljent at du sletter. Ja, ja.
så vi har lyst til å dele litt av den reisen vår og også selvfølgelig gi konkrete tips på hva vi jobber med når det kommer til det mentale og relasjoner og disse tingene fantastisk jeg tenker dere har inspirert dere siteres mye
nesten uansett hvor jeg kommer, så sitteres dere, og jeg har jo prøvd det de har gjort, så dere gjør jo en livsforandrende ting, og jeg synes det er interessant, for jeg mener jo at alt selvarbeid er overskuddsarbeid, og så det å skulle gi til andre, og det å skulle jobbe med seg selv, da trenger du jo ha litt overs, og jeg har også tenkt, jeg vet ikke om dere har tenkt, men jeg tenker jo at den reisen dere har gjort er helt naturlig for meg,
også at dere valgte å sørge for energi, en god kropp, at fremkomstmidlene deres har det godt.
og da vil jeg automatisk også tanken gå over på men nå vil jeg jo begynne over så jeg tenker at det er en god greie det der at dere har endt opp med, og ja, men det handler jo faktisk litt om grenser også, det handler jo litt om hvilken valg vi har tatt, hva vi har valgt å si nei til valgt å stå i, hva gjør det med oss og ikke gjøre det som er bra for oss det tenker jeg dere to er eksperter på på alle områder Tusen takk for at du sier det, og mer et
er bedre, er det så mange som tenker vi har jo prøvd å drepe den myten igjen og igjen at du trenger ikke bruke 20 peptider, det holder kanskje med en eller to, du trenger ikke å faste i syv dager, det holder kanskje med 16 timer at du fastner når du sover
og du trenger kanskje ikke trene så ekstremt som Valette hun må bare likevel for det gjør tanken hennes roligere men kanskje en halv time hver dag eller hva du vil ikke sant at man tar vare på kroppen sin men at man ikke trenger å fly og du trenger ikke være lik noen andre du må være lik deg og finne deg ja
finne dine egne behov og grenser, rett og slett. Dette var herlig, Deren. Vi gleder oss utrolig. Vi også. Tydelig at vi har mye å prate om. Veldig. Det er alltid spennende å prate med dere to. Tusen, tusen takk. Tusen takk selv. Takk for at vi fikk lov å komme. Så herlig så til deg hjemme i stuen som hører på, eller kanskje du er ute på tur, kanskje du ligger på gresset og jordet, eller sitter klar med dagboken din,
Så må vi bare si at syketilstander er en fantastisk podcast. Vi hører hvordan uken blir. Og hvis du vil komme på relasjonssagen, så er vi der den 13. september. Du er hjertelig velkommen, for vi har så lyst til å prate litt i korridorene. Og husk nå å komme opp og si hei til oss da, for det er jo det vi ofte oppdager. At folk kommer, så skriver vi etterpå. Jeg var jo der, men du kom ikke og sa hei.
Ja, det er veldig viktig at dere gjør, og nå skal jo vi være foredragsholdere, så vi har mye tid til overs også, så det blir spennende å møte deg som litter nå.
Så takk for at du fulgte oss, og husk på dette spørsmålet, at det er ikke sikkert at man skal bare fylle på mer og mer, men kanskje gå litt innover og finne ut mer av hvem du er, hvordan du kan være med til stede i det livet du allerede har. Takk for at du fulgte oss, og takk for at du hørte på Hack i relasjonen vår.
Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander. Hallo, ja? Hei, jeg lurte på om det var mulig å få et bord i kveld klokka seks? Ja, det spørs hvor mange dere er. Vi blir to stykker. To? Det skal vi nok få til.
Skal jeg handle da, eller? Greit. Jeg setter på oven. Suprema. Premium pizza som smaker like godt som på italiensk restaurant. Suprema. Pizzaperfeksjon fra Dr. Øtker.