SmS #22 Henrik Herrebrøden om idrettspsykologi og hvordan hjelpe utøvere til å prestere bedre

Per Einar Binder husker jeg sa jo sånn, vi er de nevrotiske vinnerne. At vi som er her i dag da, er jo her fordi vi har en nevrotisk side vi mennesker, og det har jo overlevd gjennom evolusjonen fordi det var sikkert veldig lurt. Og liksom de som gikk bort og klappa løven og lurt på om den var snill, de er jo ikke her. Du lytter til Snakk med Silje. Velkommen Henrik Herrebrøden. Tusen takk. Jeg har ikke snakket med deg siden vi studerte sammen i Bergen. Jeg gikk på psykologistudiet der. Nærmest vi kommer reunion for min del her. Kjempehyggelig, veldig hyggelig. Du har tatt en litt annen vei enn meg siden vi studerte og har blitt idrettspsykolog. Ja. Hva var det som gjorde at du havna der eller at det ble den retningen for deg? Jeg holder på å si det finnes et langt svar og et kort svar på det. Jeg holder på å si det kan jo gå for litt sånn bakgrunn i dybden her, og så får du hele sifra da hvis det blir for langt, men jeg kan jo skyte inn først, jeg holder på å si jeg prøvde jo å være psykolog. Jeg har vært litt kliniker. Ja, så når du sier psykolog så er det en som driver behandling? Ja, det er riktig. Det blir jo riktig å si jeg prøvde å være kliniker, for det er jo det som er det vanligste liksom, når du går profesjonstudie psykologi, så har du kanskje lyst til å være kliniker og jobbe med folk med terapi og sånn. Jeg gjorde jo det faktisk etter studiet i tre års tid på deltid. så hadde jeg en privat praksis hvor jeg jobbet med alt mulig av litt sånn lavterskel, altså mye depresjon, mye angst, folk kunne komme uten henvisning, en del forsikringskunder og litt sånn. Det jeg fant ut var at det kanskje ikke passet helt for meg av flere grunner egentlig. Jeg husker på studiet så var det noen sånne bekymringer rundt det å være psykolog, som gikk på, tar du ikke med deg jobben hjem? De tingene der. Det jeg snakker med mange om, det er sjeldent et problem. Fordi man går inn i en rolle. Så jeg føler at de fryktene man hadde om hva som er belastende som psykolog, Det er kanskje ikke de tingene, men det er mer det å stå i det tunge arbeidet som psykolog. For min del så merket jeg etter en dag med kliniske samtaler ble jeg veldig sliten. Og det er litt sånn jeg har blitt kjent med meg selv etter hvert som jeg har blitt voksen, at jeg har liksom kjent at jeg er litt introvert på visse måter. Det vil si jeg tar sånn test, så kommer jeg gjerne ut som en sånn middels- eller ekstravert, men det er liksom en fasett av personlighet som er sosialabilitet eller noe sånt, det vil si lader du batteriene best alene eller sammen med andre. Så det jeg merket var liksom det er egentlig vanvittig slitsomt å sitte og være psykolog. Du er jo sosial hele dagen du snakker med folk, så det er ganske dype samtaler, det er ganske intenst. Hvis du snakker med venner og sånn, så sporer du gjerne av litt, og du dupper av litt nesten. Men du må være så intenst fokusert som klinikere erfarte jeg. Det synes jeg ikke vi snakket så mye om på studiet, det var hvor kognitivt krevende det er å være psykolog. Samtidig som jeg var kliniker så jobbet jeg litt med forskning, og der erfarte jeg at det å sitte for seg selv og jobbe i stillhet og forske og tenke, det kunne jeg gjøre hele dager uten å bli sliten. Så det fikk meg inn på sporet at for meg er kanskje en sånn hverdag med forskning, det er gunstig da. Så jeg har jo forska mye, men det der med idrett, det tror jeg liksom bare har kommet til fra barns ben av, det er liksom det jeg alltid har likt og gjort. Jeg husker jeg, Maste på mamma da jeg var fire år, kan jeg ikke få begynne på fotball? For det var en regel tydeligvis som at du måtte vente til du var fem, det var det mamma sa da, hun vete sikkert jeg var for liten. Så jeg som alltid maste meg til å drivne idrett, eller fikk gjort det da, og som alltid drevet med idrett. Så det har egentlig bare vært sånn idrett er på en måte mitt store tema, det er det jeg liker, og det er jo et vanvittig bra utstillingsvindu for psykologi. Det er ikke så veldig mange andre arenaer, tror jeg, hvor hvis du tar en typisk fotballkamp, da, så skrur du på TV-en, og så ser du et minuttstid, så kan du se alltid fra ekstase, eufori, ikke bare hos spillerne, men hos tilskuerne, til det som nesten ser ut som dyp sorg, altså når det blir et baklengsmål, eller du taper, det er jo gråt, og det er sinne, det smeller taklinger, det er frustrasjon, masse nervositet. Så jeg tror jeg som alltid har hatt en sånn interesse for psykologi og egentlig alle arener hvor det kommer fram. Når jeg merket at jeg drev med idrett selv, så var jeg også veldig opptatt av de tingene. Jeg merket også i meg selv hvor rar man er, man blir så nervøs og sånne ting. Men jeg har jo fått det spørsmålet noen ganger, hvorfor jeg blir idrettspsykolog, og det tror jeg kanskje foreldre har en del å si også. I det her med valg, jeg tenker særlig på, jeg hadde en mor, hun er ikke blant oss lenger, men mamma hun gjorde mye rart i arbeidslivet, men hun var blant annet coach. Og hun ga meg en bok da jeg var sånn 12-13, om mentaltrening, som jeg tror den heter Sitte mellom ørene, av Egil Søby, en sånn tidligere olympismester i i padling som skrev om det mentale idrettet. Veldig sånn enkeltfaglig. Jeg må si når jeg leser det i dag så er det jo litt sånn, ok, dette var kanskje ikke helt det boka og sånne ting. Men det handler jo liksom litt om tankens kraft da. Litt det der med hvordan vi tenker at det faktisk kan ha noe å si for hvordan vi presterer. Og i dag så tar jeg det jo som en selvfølge, at selvfølgelig hvordan du tenker, visualisering, hvordan du snakker til deg selv, har jo mye å si for hvordan du har det og presterer. Men det er jo ikke noe jeg tenkte over før jeg leste den boka. Nei. Og det erfarer jeg litt med de jeg jobber med idrettsutøver også da, som kommer til meg, særlig de litt yngre. De har kanskje ikke et så bevisst forhold til tanker og følelser. Det er liksom bare noe som skjer med en. Og jeg husker jo når jeg liksom først fikk satt meg ned med den boka og skjønte tinga og fikk testet ut. Og det er jo det, det funker jo, ikke sant? Hvis du ikke er, hvis du er som meg da, en typisk, blir nervøs, er kanskje nevrotisk på visse måter, så er jo det å få noen verdtøy utrolig virkningsfullt hvis du tar de i bruk systematisk. Og det funker jo. Jeg husker jeg, det føltes litt som jeg hadde funnet juksekoden i et dataspill. Det var sånn, seriøst? Kan man endre måter man tenker på? som gjør at man føler annerledes, får det bedre og presterer bedre. Også sånn mentaltrening, sånn visualisering for eksempel av det å se for seg ting i hodet, ok, nå skal jeg se for meg at jeg spiller den kampen. Det funker jo, det finnes jo forskning på det. Og da var det litt sånn, seriøst, det vil si, kan jeg ligge på sofaen og bli bedre? Det er litt sånn, må jeg ikke ut og trene liksom? For det er jo sånn idrettsfokus, vi må ut og trene. Så det føltes litt som om jeg hadde fått en sånn juksekode, så når jeg ser tilbake så var vel kanskje mammas interesse for psykologi, coaching, det at hun ga meg den boka, kombinert med at jeg allerede elsket idrett, og kanskje alltid har vært litt nysgjerrig på tanker og sånn, førte nok til at idrettspsykologi det var noe for meg da. Så jeg har sikkert mange andre grunner også, men jeg tror det var noe av det viktigste da. Ja. Så hvordan kom du deg inn i det feltet da? Var det noen stilling som var utlyst? Det er jo litt sånn idrettspsykologi. Jeg tror ikke det var egentlig nesten en sånn… Det var ikke så mange psykologer som jobbet innen den type felt på et vis da? Nei, og det er det fremdeles ikke heller, og apropos stillinger, jeg blir jo kontaktet av studenter som lurer på marked og sånn, og da prøver jeg å være veldig ærlig, jeg tror de siste ti årene så har jeg sett én utlyst stilling som idrettspsykologisk rådgiver, og den tror jeg faktisk ble besatt av en intern, så det sier litt, men i utlandet, altså USA, England, så har jo idrettspsykologi vært ganske vanlig, det er ganske vanlig at en fotballklubb har en egen idrettspsykolog for eksempel, eller en idrettspsykologisk rådgiver. Det ble jo et litt oppsving i Norge i 70-80-tallet med Han Willi Reilo, som skrev «Best når det gjelder», eller noe sånt. Så det ble jo en sånn liten oppblomstring. Og det jeg gjorde da, det var at før jeg studerte profesjonstudiesykologi med deg, så tok jeg et sånt lite deltidsstudie på nett som heter idrettspsykologi. Men det ble liksom ikke noe mer med det, og så fant jeg ut at ok, psykologi i seg selv er så interessant, så jeg vil gå profesjon. Men underveis i studiet så kom jeg liksom i kontakt med litt sånne firmaer og sånne som tilbø, altså rådgivning for utøvere, coaching og sånne ting. Og så la jeg liksom merke til at det var mange som hadde veldig begrenset med sånn formell kunnskap og kompetanse som opererte i feltet. Sånn, de kalte seg gjerne coach, rådgiver. Jeg tror noen av de var bra. Jeg tror jeg har veldig mange gode coacher ute i markedet, men det jeg har merket det var at mange av de hadde på en måte ikke så mye formell kompetanse å slå i bord med, så da vi var på sånn år 4 av profesjonstudiet eller noe sånt, så tenkte jeg litt sånn, jeg hadde jo tenkt at det å jobbe med mennesker, det er noe du gjør når du er ferdig med studiet. Men det jeg gjorde da var at jeg så rundt meg og sa, ok vent nå litt, det finnes jo folk som har et helgekurs i psykologi, som jobber med utøvere, så jeg kontaktet noen selskapere og startet til og med mitt eget foretak, og begynte bare å jobbe litt med utøvere mens vi studerte. Så det var liksom sånn det begynte formelt, med at jeg først tok det lille studiet, og så etter hvert tenkte jeg at hvis man har lyst til å jobbe med noe, så kan man bare begynne. Man må ikke vente, man må ikke vente til jeg får det diplomet. Her er du ferdig utdannet. Ja, for det er jo egentlig ganske mange som ikke er psykologer som jobber som sånne idrettspsykologiske rådgivere på et vis, at det er ikke noen som er autoriserte som psykologer. Jeg tror at du bruker mye av den kunnskapen som kliniker inn i å veilede andre på disse tingene. Jeg tenker i hvert fall at følelsene har sinnsykt mye å si i alt dette her. Det med coaching er ofte veldig kognitivt rettet. Det er mer på å endre tankene, men jeg er jo helt litt sånn i motsatt retning. Hvis du endrer følelsene, så endrer tankene seg automatisk og går mer i dybden av det på et eller annet vis. Jeg har jobbet psykoterapeutisk med idrettsutøvere i praksisen min, hvor det har vært mye fokus på mer sånn prestasjonsangst. Da har jeg jobbet veldig emosjonsfokusert med det, hvor dette kommer fra, hvor de sperrene ligger i følelsene på en eller annen vis. Jeg tror jo man tar med seg sin faglige bakgrunn og tilnærming uansett om man har gått profesjonstudie eller en mastergrad i idrettspsykologi eller noe helt annet, eller kanskje ikke har så mye formell utdanning. Og så er det jo også interessant at du og jeg har gått samme studie, og du ender jo da opp med en, det høres ut som litt sånn, emosjonsfokusert variant, mens jeg har kanskje endt opp med mer sånn kognitivt selv da. Og det jeg husker vi lærte på studiet var jo at om du går for den eller den faglige tilnærmingen er ikke nødvendigvis så avgjørende. Det er et par ting jeg husker altså, det ene var liksom prøv å finne, jeg tror det var Per Einar Binder som sa det her til oss på studiet, at prøv å finne noe som er litt i tråd med hvem du er, litt sånn personlighetsmessig kanskje, og hva du står for av verdier og sånn, for det er jo et verdispørsmål da, hva man går for. men også litt personlig, så det er liksom det ene at jeg tror mange veier til rom kan fungere rent sånn faglig, det andre tror jeg som vi også lærte at personlige egenskaper er utrolig viktig, at om du har en master i idrettspsykologi eller et profesjonstudium så vil jeg jo tro at utøveret hjelpes jo av å bli møtt av et menneske som er kanskje god på empati, former en alliansetillit og og sånne ting, så jeg tror det kan gå bra med mange ulike retninger, og noen har kanskje til og med ingen utdanning, så å si, og gjør det likevel veldig bra. Så en studie fra noe nylig på hva som utgjør en god psykolog, så gikk jeg ikke i detalj på hvordan de hadde forsket på det, men de lander jo på at det er en del sosiale ting, evne til empati og sånne ting som kanskje ikke er så lett å trene, så enten er det kanskje medfødt, de spekulerte jo liksom mye om det kanskje kan være et slags talent da, som de beste psykologene har, eller så er det kanskje noe du må utvikle tidlig i livet, eller så er det noe helt annet, hva vet jeg, så jeg er i hvert fall sånn personlig åpen da, for at en med ulike type utdanning kan fungere helt fint som rådgiver da. Ja, absolutt. Og jeg tenker jo, det er jo sant som du sier, den forskningen som er på hva som får terapi til å funke, kan jo på en måte sikkert brukes til å forstå hvordan rådgivning generelt kan hjelpe. Fordi det er jo den arbeidsalliansen, ikke sant? Det å bygge allianser, det at man stoler på hverandre, det at man drar i samme retning, og de felles faktorene. mer enn den retningen, den terapeutiske retningen, har vi egentlig veldig lite å si når det kommer til hva som faktisk fungerer for å hjelpe folk i behandling, og jeg vil jo tro at det er det samme for idretten, at det handler om og stole på den som skal hjelpe deg, selvfølgelig. Det er jo ikke sånn at du trenger å være psykolog for å kunne hjelpe andre mennesker, men jeg tenkte mer det du tar med deg inn, men det er kanskje litt vanskelig å vite på en måte om det er noe som har hjulpet deg i å være mer sånn idlett psykologisk rådgiver på en måte. Det jeg har sett på ledelsesforskning og idrettstrenere, hva er det utover å sette pris på som god trener, så er det veldig ofte ikke faglige ting i idretten, jeg vedkommende en god lytter, og kan jeg stole på treneren min og sånne ting? Men det andre er jo, hva tar jeg med meg inn? Altså jeg, det er kanskje litt sånn vi mennesker er da, vi rettferdiggjør på en måte vår egen bakgrunn, men jeg er jo veldig glad for at jeg har profesjonstudier, fordi jeg synes det er veldig fint å ha den bredden. Det er vel sånn på overflaten mitt inntrykk er en del mer sånne spissa mastergrader da, la oss si jeg skulle tatt en master i idrettspsykologi et eller annet sted, så virker det en litt mer spissa, mens profesjonstudiet er veldig bredt. Sikkert fordeler og ulemper, men jeg ser jo mange fordeler med det. Jeg er veldig glad for at jeg har hatt den utdanningen som vi tok da, i vårt tilfelle ved Universitetet i Bergen, hvor det var så bred innføring i alt fra personlig psykologi, utviklingspsykologi og til det mer kliniske. Ja, og jeg føler jo på en måte at vår utdanning er så bred at jeg trengte å spesialisere meg veldig i noe etter det på en måte, for jeg følte jeg kunne litt om alt, men så var det ingenting jeg var skikkelig god på, sånn rent terapeutisk og sånt. Så jeg synes at den utdanningen jeg har tatt etter det, altså den spesialiseringen som vi kaller det, har vært veldig verdifull for min utvikling da. Og du har jo på en måte egentlig, men du har jo skrevet en doktorgrad også som sikkert har hjulpet deg inn videre i kompetanse og sånne ting. Hva er det du har skrevet doktorgrad om? Det ble kanskje min spesialistutdanning. Jeg har ikke noe spesialistutdanning som psykolog. Men du har spesialisert deg likevel. Ja, og når jeg så på den menuen du har blant spesialistutdanningene så så jeg på en måte ikke noe som var sånn spot on for meg. Det var helt sikkert noe som kunne vært det. Jeg tok en doktorgrad hvor jeg så på kognitive suksessfaktorer i idrett. Jeg forsket på toppiresidøvere og jeg gjorde litt litteratursøk og sånt, prøvde egentlig å finne ut mest mulig om særlig et tema som var oppmerksomhet da. Hva er det rett og slett de beste utøverne tenker på, er oppmerksom på når de presterer og hva er det som kjennetegner en god prestasjon da, ut fra oppmerksomhet, både selektiv, hva er det du tenker på, men også sånn intensitet, hvor intenst fokusert er det, og hvordan, og mye detalj selvfølgelig. Ja, ja, men hva var det du kom frem til da? Hva kan man dra ut av den første tiden der? Hva er liksom implikasjonene, tenker du, eller sånn, ja? Et hovedfunn var vel, og det har jeg vel med i titlen min også, A Case Against Automaticity, det har vært en litt sånn, jeg kaller det en myte at de beste utøverne tenker ikke, det er ikke noe som skjer oppi hodet. Og det kommer litt av en sånn tanke om at når du blir veldig god i noe, så lærer du å sykle, knyter skole i seg og sånne ting, så slutter du etter hvert å tenke på det. Så det gir jo en logisk mening, men, og det trodde jeg kanskje at jeg skulle finne også, vi mårte oppmerksomhet på ulike måter, jeg snakket med de, jeg mårte pupillstørrelsen deres, hun kan si noe om oppmerksomhetsstyrke og sånne ting, intensitet, men jeg kom liksom frem til at de beste utøverne er veldig intenst fokusert, og når jeg stiller spørsmål om hva de tenkte på, og grave litt i det, så viser det seg at det er ganske mye som skjer oppe i hodet når man driver med toppidrett. Så det var jo litt sånn hovedfunn da, at i mitt tilfelle så forsker jeg jo på rolandslaget, og jeg er ikke roer selv, og når jeg gikk inn i det forskningsprosjektet så tenkte jeg at det ser jo veldig enkelt ut. Og jeg husker jeg fikk noen kommentarer også, skulle du forske på hva de tenker på, hva er det å tenke på, er det ikke bare å dra i de forbanna årene liksom? Og sånn, det var kanskje litt sånn tanke på den tiden at, eller har vært da, at idrett er ganske sånn kognitivt enkelt, at du øver og øver og øver til du til slutt ikke tenker å tenke noe mer. Og så bare handler du med kroppen. Men mine funn og andres funn og nylig tyder på at det er ikke så enkelt. Så jeg fant jo for eksempel at de er veldig intenst fokuserte, de beste utøverne. Hvis du forstyrrer dem ved at de for eksempel må gjøre noe annet samtidig, så går det utover prestasjonen. Jeg lot for eksempel Rolandslaget og de andre løse matteoppgaver mens de brukte romaskinen, og da rodde de mye dårligere. Ikke mye, men dårlig nok til at det ble statistisk signifikant, og det var en betydelig prestasjonsforskjell. Så mitt et av hovedfunna er at hvis du skal bli en veldig god idrettsutøver, så er det en kognitiv prestasjon også. Det er ikke bare at du har øvd å bli sterk fysisk, du må også finne måter å tenke på, og det er det andre svaret på spørsmålet ditt av hva fant jeg, det er at hva som funker for en funker ikke nødvendigvis for en annen, at hva du tenker på, det vi kaller for arbeidsoppgaver i idretten, det er veldig forskjellig fra individ til individ. kunne få to helt forskjellige svar fra to olympiske medaljører for eksempel. Så det selektive varierer veldig hva de fokuserer på, men den røde tråden er intensitet, at de beste er intenst fokuserte på det de gjør, som gjør at det rundt forsvinner litt, at de kommer inn i det vi kaller for bobla. Ja, og de implikasjonene man kan dra av det er jo at hvis du har veldig mye ting å tenke på på fritida, så presterer du kanskje dårligere da, fordi du har nødt til å tenke på andre ting enn å faktisk fokusere på det du driver med da. Ja, jeg tenker det har implikasjoner med tanke på mental helse, at hvis du skal ut og prestere så hjelper det veldig hvis du ikke tar med deg veldig mye bagasje og har mye du strider med ellers. Det samstemmer jo veldig med litt sånne anekdoter. Bjørn Dæli for eksempel delte vel en erfaring hvor det var mye som skjedde privat en gang, Han kom på fjerdeplass som var veldig dårlig til han å være, men han sa for å være helt ærlig så var det ganske bra med tanke på hvor mye jeg sto i og sleit med. Så det er ikke så lett å bare fokusere hvis du ikke har de mentale ressursene. Det er mye som skjer ellers, og jeg tenker også mental hvile, det å få hvilt mentalt så du faktisk har ressursene til å gå inn og være intenst fokusert. Det tenker jeg er noen av implikasjonene. Ja, jeg har lest en bok av Trude Dybundal også, Medalliens innside, og det er også litt det jeg forteller om da, ikke sant, at når det var mye tøft i livet så påvirket det veldig, mens da på den tiden der så var det jo ikke så mye fokus på akkurat de tingene da som du har spesialisert deg i, at det har faktisk ganske mye å si hvordan du har det og hvordan du tenker og alle de tingene der da. Men bruker du mye av det inn i den rådgivning du driver med? Hvordan hjelper du folk? Det er kanskje det bedre spørsmålet. Hva er det som fungerer når du har noen foran deg som ønsker hjelp med å prestere i idrett? Det varierer, men vi kan kanskje ta noen gjenganger. For det første blir man ofte kontaktet ikke bare av toppiretsutøvere, det er jeg bare lyst til å si med en gang, fordi veldig mange forbinder idrettspsykologi med toppidrett. Tenker at en idrettspsykolog kunne jobbe med det beste. Jeg har også vært innom klubber hvor de har sagt at du virker veldig interessant Henrik, men vi har liksom ingen toppiretsutøvere her. Og jeg tenker jo at en hyrespsykolog kan jobbe med alle, så de fleste er jo ikke topp i resursutøvere. Så jeg blir kontaktet på vegne av utøvere, alltid fra 12 års alder, barnenivå og helt opp til topp da, noen er jo på topp selvfølgelig. Og jeg sier på vegne av fordi det er ofte ikke utøver selv, det er veldig ofte en mor eller far. som har snakket med sitt barn og kommet frem til at idrett er ikke like kjekt lenger, har det ikke like bra på banen, noen ganger sprer det seg utenfor banen. Ja, på fotballbanen. Fotball for eksempel. Fotball er jo en gjenganger fordi det gjenspeiler seg jo i hvilke idretter det er størst. Så jeg blir jo kontaktet av flest fotballspillere. Og det er jo rett og slett fordi det er flest som spiller fotball. Det er ikke fordi fotballspillere er svake mentalt. Nei, nei, nei. Og tema-messig så er det noen gjengangere. Det klart vanligste jeg blir kontaktet av er, jeg er kjempegod på trening, sliter i kamp. eller sliter i konkurranse. Når jeg kommer i en setting hvor jeg skal prestere gjerne foran andre, så blir det av en eller annen merkelig grunn mye vanskeligere. Å være så lugn og trygg og ha selvtillit og sånne ting, det er kanskje det vanligste. Ja, men det er jo ikke så merkelig da, egentlig. Det er jo noe med det at når man skal prestere når det virkelig gjelder, så er det jo ikke rart at det blir vanskeligere. Det er ikke rart i det hele tatt, og sånn prestasjonsangst, som kanskje er et bøssord, vanlig ord, ofte, etter min erfaring, kokler jo kanskje ned til en slags variant av sosial angst, fordi Veldig få av de jeg snakker med har sånne store problemer med det her når de er helt alene. Det er jo nesten alltid når de er foran et publikum eller bare noen de kjenner eller sånne ting, og så når jeg snakker med de så koker ofte den angsten eller frykten ned til jeg er redd for å drite meg ut. Jeg er redd for konsekvensene hvis jeg feiler. Og ofte står det jo ganske mye på spill, sant? Det er ambisjøse folk gjerne som som bryr seg veldig om hva treneren tenker. Hvis de blir satt på benken, så er jo ikke det en sånn sak for VG eller Dagblad, men for dem så er det jo som om verden raser sammen. Klart det. En annen ting som får verden til å rase sammen, som er et vanlig tema, er hvis de har møtt motgang i form av en skade eller noe sånt. Veldig vanlig. Gjerne en ambisjøs person som har fått en litt sånn alvorlig skade, er ute i flere måneder for eksempel, sliter med motivasjonen, vurderer å slutte kanskje. Snakke litt med meg, ta kontakt, fordi de har lyst til å prate med noen om hvordan de kan håndtere det best mulig. Det tenker jeg er de vanligste temaene, og når jeg da kommer i gang med samtalen, første samtalen er jo ganske lik som jeg hadde på klinikken husker jeg, med alt mulig av folk som prøver å finne ut av hva skjer tankemessig, følelsesmessig. Sånne ting. Jeg tenker også at terapeutisk er det ganske likt med tanke på intervensjon. Jeg tror faktisk jeg bruker mange av de samme verktøyene. Det er ikke så forskjellig. Jeg innser litt nå som vi snakker om at det å være en sånn idrettspsykolog eller rådgiver, det er ikke epler og pærer sammenlignet med det å jobbe klinisk. I hvert fall sånn som jeg jobber da. Med litt lavterskel, depresjon og angst og sånt, så er det sikkert annerledes hvis man jobber med tyngre ting også. Men hva er det som fungerer da? Hvordan hjelper det de som har, la oss starte med prestasjonsgangster, eller hvor de på en måte ikke klarer å få til like gode, eller er like gode når det gjelder da, på en måte? Jeg tror det er en del fellesfaktorer med hva som fungerer der og i klinisk sammenheng. Det jeg erfarer ofte som veldig vitningsfullt er normalisering, psykoedukasjon husker jeg vi kalte det på studiet, Mange føler seg jo unormale når de er nervøse. Litt sånn, det må være noe feil med meg som skal prestere foran et publikum og kjenne meg nervøs og sånne ting. Så da byr jeg jo rett og slett på psykoedukasjon. Hva er normale stressresponser, altså biopsykosocialt? Hva skjer i kropp? Hva skjer i hodet? Hva skjer med atferd? Rett og slett fryktesponsen litt, at det er det som skjer, at man ikke klarer å tenke helt klart når egentlig kroppen din er klar for å stikke av. Da kobler vi ut den fremre delen av hjernen som egentlig har det fokuset man trenger på et eller annet vis. Det er akkurat det, og det er jo litt det jeg jobber litt med, ettersom jeg jobber kognitivt, så bruker jeg jo en del tid på hvordan du tolker de særlig kroppslige tingene, for det er jo noen som tolker det som et dårlig tegn. Da kan jeg for det første dele litt informasjon om, altså det finnes jo forskning som tilsier at verdens beste utøvere er minst like nervøse når de skal inn å prestere, og jeg bruker også litt historier, sånn som Olav Tufta jo deltatt, følte seg jo ofte så nervøs at han holdt på ro feil vei, når han skulle inn i et løp, særlig i starten av karrieren. Så jeg deler litt sånne ting, så psykoedukasjon, det fungerer bra erfaringsmessig, det andre er jo aksept, bare sånn, ok, du kjenner på det, Står der og er nervøs, tenker litt sånn. For det første er det helt normalt, og da vet vi jo det. Da kan vi ta utgangspunkt i det. Ja, bare det å bli møtt på egentlig at det er litt kjipt og at det på en måte er et problem for deg, og selvfølgelig dette her må vi finne ut av sammen på et vis. Ja, og så skal det jo sies at jeg jobber jo ofte med litt yngre mennesker, og jeg vet ikke om det er noe annerledes på eldre, men det er sånne ting man ikke snakker så mye om, sant? Den der angstfølelsen og sånne ting. Kanskje litt fordi idrett fortsatt har en machokultur og sånne ting, så skal man liksom ikke si noe om det. Så jeg kan jo nesten liksom framstå som en tankeleser ved at jeg kan høre at du er sånn og sånn, betyr det at du også har en tendens til å tenke sånn eller føle sånn? Så bare, ja, det er jo meg. Du beskriver jo. Men for oss som er psykologer er det ganske selvsakte ting. Men jeg går tilbake til min erfaring da jeg fikk den boka av mamma. Helt selvsagt nå, men når du ikke har tenkt psykologi før, har ingen utdanning i psykologi, har ikke hatt noe særlig om det på skolen, så er jo det å bli møtt av et menneske som kan si «du er ikke alene». Det er helt normalt. Det er kanskje til og med en bra ting. Det pleier også å si at hvis du blir stresset eller nervøs, så er det ofte et tegn på at 1. du bryr deg, 2. du har en mulighet til å lykkes. Det er veldig få som blir veldig nervøse hvis de ikke har sjans. Så om du skal møte motstander som er 10 ganger bedre enn deg, så er det ganske uvanlig å bli veldig nervøs. Nervøsiteten kommer nesten alltid når du er i en setting hvor du har sjans. Og kanskje til og med du har mulighet til å lykkes med noe som betyr noe for deg. Ja, og det er jo derfor vi får frykt på responsen. Det er jo når noe i oss er trua som er viktig for oss. At det er et tegn på at dette vil du. Den der frykten er der egentlig for å hjelpe deg. Alle følelser er der av en grunn. De er der for å hjelpe oss å oppnå våre behov og våre mål i livet. Det er veldig naturlige ting. Det er noe jeg kan ofte ta ukantpunkt i det du sa der med at den følelsen kommer av en grunn. Hvis du går og er veldig redd for å feile, for eksempel, eller har de Symptomene blir et naturlig spørsmål for meg. Hva føler du står på spill? Da jobber vi gjerne litt med det, og da kommer det ofte fram en del tanker om at hvis jeg feiler, kan det skje og det skjer. Da jobber jeg litt kognitivt med å følge tanken helt ut. La oss si du driter deg ut. Hva skjer da? Hva er det verste som skjer egentlig? Nå bommer jeg på passningen. Hva skjer da? De andre kan score. Hva skjer da? Hva skjer da? Så koker det ofte ned til Hva med jeg blir fryst helt ut eller satt ut av lag? Så kan vi jo snakke om det og komme frem til at det ikke er helt realistisk. Men det er egentlig godt sagt at den følelsen er en grunn, og det tyder på at det er noe som står på spill, og så blir jo min samtale og rolle å nøste litt opp i hvor mye det egentlig er som står på spill. Vi jobber på en måte likt også, fordi det jeg ville gjort i en sånn situasjon var å splitte det litt opp. Den siden av deg som gjør deg redd. Hva er det den siden sier? Da splitter jeg det opp sånn at, ok, så setter jeg det over der. Hva er den siden av deg? som får deg til å bli redd. Få henne til å kjenne på den uroen, få den til å vokse vel. Du sier til deg selv. Så setter de seg over deg, og så hamrer de løs, ikke sant? Ja, vet du hva? Du kommer til å tryne, og du kommer til å gå på snøra. De kommer til å le av deg. De kommer til å stå og le av deg. De kommer til å tenke, fy faen, det er så utrolig patetisk, og dum, og teit, og udugelig dette mennesket er, liksom. Og så setter de seg over deg, og så kjenner de på det. Og så svarer de på det, ikke sant? Ok, så hvordan kjennes det å høre dette? Er det nyttig? Hjelper det deg? Nei, det gjør jo ikke det. Ikke sant? Og så kan du begynne å si mot den siden av seg da. Ikke sant? Etter hvert da, men etter hvert så er de jo enige. Ja, ok, ja. Og så er det jo litt sånn, og så prøver de da gå over til å forstå funksjonen til denne siden av deg. For som regel så kommer det frem til at denne siden av deg ønsker å hjelpe deg til å ikke drite deg ut. Problemet er at den blir litt overbeskyttende og bidrar til at du driter deg ut, fordi du klarer ikke å prestere, og det er det du er mest redd for. Da gjør vi mye av det samme, men bare via følelsene på et eller annet vis, at du prøver å få frem de følelsene når man snakker sammen på et vis, og så snakker man ut fra de følelsene på et eller annet vis. Ja, det var interessant. Dette er jo sikkert mennesker både i klinikken og på idretten som har kanskje prøvd å tenke positivt, og som ikke har tatt seg den fokuserte drittsamtalen som er å Ramp det ut med alt det negative, få det litt ut. Det må sikkert være litt befriende også. Her er alt det ferdige jeg tenker på. Så får du det litt konsentrert, og da kan man jo etter hvert begynne å ta tak i det, men mye er jo ofte ikke løst, men igangsatt ved å bare få litt ut. Her er det negative. Ja, for da får du en helt annen bevissthet rundt det, og du blir bedre kjent med deg selv, for du får ofte veldig sånne aha-opplevelser. Er det sånn jeg egentlig snakker med meg selv? Ja, det er jo det. Og så tenker man på en eller annen måte at det å kritisere seg selv og sånt er nyttig og hjelpsomt, men så får man liksom erfart at ok, men du står jo faktisk i veien for meg. Du står i veien for meg, og det å faktisk kunne prestere i denne sammenhengen. Dette her er en angstsplitt, kaller vi det, i emosjonsfokusert terapi. Det går jo på all slags angst. Det er jo ikke bare det å skulle prestere, det er jo generelt i livet, alt du er redd for, så er det jo grunnen til at du er redd for det. Det er jo en side av deg som prøver å hjelpe deg, det å beskytte deg, og så blir det så overbeskyttende at du egentlig driter deg ut mer og presterer dårligere fordi du prøver å hjelpe deg selv. Ikke prestere dårlig, ikke sant? Det er en sånn paradoksal greie som skjer der da. Jeg liker det perspektivet, og igjen, Per Einar Binder husker jeg sa jo sånn, vi er de nevrotiske vinnerne. At vi som er her i dag da er jo her fordi vi har en nevrotisk side vi mennesker, og det har jo overlevd gjennom evolusjonen fordi det var sikkert veldig lurt. Og de som gikk bort og klappa løven og lurte på om den var snill, de er jo ikke her. Så jeg har jo jobba litt sånn som du nevner der med å få, alltid er jeg på å si pasient, men utøvere og andre til å skrive. Skriv hva er det du sier til deg selv først. Da er det jo vanlig at de sier sånn, herregud, så fæle jeg liksom. Så kan du jo selvfølgelig stille det klassiske spørsmålet med, ville du sagt dette til en hvem? Nei. Som kan være et nyttig perspektiv, men uten å måtte gå videre, tenker jeg, er en veldig god start å bare få kartlagt. Her er alt det fæle som sies, og så kanskje det er der av en grunn. Jeg har ikke noe forskning på det, men jeg tror mange topp i residøret er litt selvkritiske. Og han skrev en bok som heter Elite Minds av en amerikaner som jeg ikke husker navnet på i farta, om litt topperesidøver og sånt, og han sier jo at det er antageligvis en større risiko med å synes for godt om seg selv enn å være for selvkritisk, fordi hvis du synes for godt om deg selv så blir du fornøyd og Det er jo topp i rettens fiende å være fornøyd. Du skal fortsette å forbedre. Kunsten blir å kunne leve med den mørke siden, sikkert i terapi og rommo. Ja, men samtidig så er det jo litt sånn, jeg tror folk er redde for å bli veldig selvmedlidende, og ikke ta ansvar eller tak i ting, ikke sant? Og det er jo en andre grøft da fra det å være selvkritisk. Men midt i mellom så har du jo selvmedfølelse, altså en som ønsker å, du ønsker å hjelpe deg selv og ha det bra, men at hvis ting går dårlig da, så i stedet for å sparke deg mens du ligger nede, så har du litt medfølelse av at ah, dette var kjipt. Dette her har jeg så lyst til å få til, og det er så leit at jeg ikke fikk det til. Og så trøster det seg litt, uten at du på en måte blir sånn, dette skjer alltid med meg. Dette kommer aldri til å gå, og jeg er bare generelt, det er alle andres feil. Det er mer den selvmedlidenhetssiden. Men jeg tror at de som er veldig selvkritiske, det er ikke så stor sannsynlighet for at de nødvendigvis kanskje havner i den andre grøften. Jeg vet liksom ikke, men jeg har jobbet med veldig mange selvkritiske mennesker da, og ofte så er det den kritikeren prøver å gjøre er å hjelpe dem. De tenker jo at det er nyttig og hjelpsomt å kritisere seg selv. Men det er jo ikke det, på en måte. Men det må du jo erfare ved at du igjen gjør en sånn split da, som går selvkritisk split, hvis jeg får angst split. Hvor man på en måte da forteller litt hva man egentlig hadde trengt å høre for å bli flinkere da. Hva som kunne vært mer nyttig enn å sparke seg selv mens man ligger nede da. Men da må man jo liksom kjenne litt ordentlig på hvor vondt og vanskelig det er å få den kritikken, for det får en egentlig oftere til å ønske å gi opp. Ja, sånn som jeg tolker, jeg underviser i personlighetspsykologi i det semester her, og har liksom satt meg litt inn i det med neurotisisme og sånne ting, og selvfølgelig det har en adaptiv side, men Sånn jeg tolker det, så må det i hvert fall på kort sikt føre til noe handling hvis det skal være nyttig da. Det må føre til noe konstruktivt, for det er jo litt sånn den der pisken å bare slakte av seg selv er jo ikke nødvendigvis så adaptivt, men hvis jeg kan føre til at du tar noen grep, så kan det være fint. Igjen så er det veldig god start da å få kartlagt Hva er det du går og tenker på? La oss dykke litt inn i det og se hvordan vi kan bruke det. Så er det en god start, tenker jeg. Hva andre ting er det du jobber med i å hjelpe folk? Du snakket litt om visualiseringes. Ja, jeg har for det første brukt selv. Jeg husker jo, jeg spilte jo volleyball. Det gjorde jeg jo mens jeg studerte psykologi også. Og da var det litt sånne ting som for eksempel å forberede seg på ting da. Jeg husker vi skulle spille Europacup, det var veldig stort, og jeg hadde jo aldri spilt Europacup før. Og det er litt sånn, det er litt mer trøkk, det er litt mer publikum og sånne ting. Og så er det jo litt sånn, i idretten så er jo det her med erfaring, har liksom en veldig sånn høy status da, at folk er overvist om at det hjelper veldig å ha erfaring før. Så jeg tenkte, nå har jeg på en måte et par valg, det ene er jo å bare la det stå til, så går det kanskje 6, og så kanskje jeg kan erfare eller lære, og så går det bedre neste gang. Så tenkte jeg, men jeg kan jo prøve det verktøy som er veldig støttet av forskning, la oss se om ikke jeg kan visualisere den kampen, altså jeg brukte mye tid på det selv som utøver, kan jeg forberede meg på den kampen, Hvordan kommer det til å føles når jeg går inn i arenan, kjenner litt sånn brus fra publikum, altså jeg kjenner jeg får puls bare jeg snakker om det nå. Og det som er fint da er at når du kommer til kampen så føles det litt kjent. Og vi mennesker elsker jo alt som er kjent. Så det var sånn behagelig. Og så ble det veldig i vinden jeg jobba under covid, for da var det jo nedstengning og folk kunne ikke trene fysisk. Så da lagde jeg noen sånne visualiseringsprogrammer for særlig fotballspillere og håndballspillere, som var sånne små vignetter, jeg skrev sånne små tekster, her er noe et scenario, for eksempel i dag skal du øve på det og det, så var det sånne femminuttersøkte som de kunne kjøre visualisering. Så det er noe av det jeg gjør. Men utover det så vil jeg si at jeg ikke bruker så mye mentalt trening. Det er litt med utøvere av og til, men det andre handler litt om vanlige, terapeutiske ting. Jeg husker vi lærte om en ting på studiet som var logoterapi eller paradoksalintervensjon. Litt tilbake til det med aksept da. For jeg møtte jo mange utøvere som prøver veldig hardt. Prøver veldig hardt å ikke feile. Og da kan det være litt sånn befriende noen ganger hvis jeg sier, ok, la oss si, jeg husker jeg jobbet med en keeper. Keepere er litt sånn utsatte i fotball, for de står jo helt bak høst, og hvis de feiler så får motstanderen mål. Så de er jo i en veldig sånn sårbar, viktig posisjon, og har naturlig nok en del frykt da, ofte for å feile. Og det var en keeper som var veldig nervøs ute på feltet, og da var jeg med da, for jeg jobbet med et fotballag. så så jeg at dette ikke gikk så bra, for hvis du går rundt og er veldig redd for å feile, og du blir helt forknytt, så er det ironisk at det du er mest redd for, det skjer jo. Du går rundt og er redd for å feile, og så blir det mye feil. Og han prøvde jo veldig hardt da, og ikke feilet, så jeg husker vi gikk bort og sa, og det her er et sånn typisk case som jeg har gjort mange ganger, å si at, ok, nå skal vi spille en ny kamp snart etter ca. 10 minutter. Kan du ikke bare teste da, de neste 10 minuttene, og bare slå deg litt løs, og bare drit om du gjør feil? Og hvis det går seg, så kan du skylde på meg. Da kan vi gå bort til treneren og si, eller du kan si, jeg prøvde noen greier som Henrik sa, han er en forbannet mentaltreneren, det funket ikke. Men det ironiske er at når du slipper deg løs og driter om det er feil, så går det jo ganske bra. Det var vel det han Viktor Frankl sa med de som hadde sosialangst, at når de ble klammet i håndflata så prøvde de ofte å ikke svette. Når de skulle møte andre og håndhilse og sånn, så fikk han dit og tenkte, nå skal jeg svette så mye jeg kan. Nå driter jeg i det, nå skal jeg bare la det stå til. De svetta nesten ingenting. Det er noe med det å akseptere, gå helt motsatt og bare tenke, nå får det bare stå til. Så litt sånn frigjøring er også litt sentralt i mye av det vi gjør. Kult. Det høres veldig spennende ut å jobbe med sånne ting. Men jobber du privat nå? Ja. Nå har jeg en full stilling som førsteammanensis på Høgskolen Kristiania. Så jeg jobber jo primært med forskning og undervisning. Og så har jeg bygget kjeft da, sånn eget foretak på Seaway jeg tar imot utøver og jobber en til en. Og litt sånn tilbake til hvorfor det kanskje passer for meg da, det er jo også, jeg er ikke verdens mest holdmodig. Jeg er veldig glad i litt sånn ambisjon og trekk, og det fine med å jobbe med utøvere hadde jeg ofte veldig dedikert. Ikke til forkleienelse for den typiske nordmann eller pasient eller noe sånt, men hvis du jobber med litt tyngre tilfeller og psykisk sykdom, så er min erfaring at det ofte kan ta ganske lang tid å være litt tålmodig og sånn. og hvis du gir litt lekser og oppgaver så må du gjerne gi litt slakk og det må tilpasses veldig, mens de jeg jobber med å utøvre er ofte veldig lydhøyere og hvis du ber dem om å kartlegge noe så kommer de gjerne tilbake med ti-siders rapport. Det passer jo kanskje meg bra som ikke er verdens mest tålmodige person. Jeg er veldig glad i å se litt sånn håndfaste resultater, og så er jo idrett fint fordi du får ofte et slags mål. Hvis du for eksempel jobber med angst eller noe sånn, så kan du ofte gå ut og teste ganske sånne konkrete tester i situasjoner. Så jeg tror det passer for meg på en del måter. Men jeg kjenner meg litt igjen med det der da, for jeg har jo privat praksis, men jeg er jo også ansatt, så det er jo ikke så mye. Men jeg merker jo det at de som faktisk kommer til meg er jo i utgangspunktet veldig motiverte for å jobbe med sine ting. For det første så må de betale veldig mye for å komme, og for det andre så har de jo ikke, ja det er jo veldig varierende om de har rett til hjelp i spesialisthelsetjenesten, men det er jo noe med det å faktisk selv oppsøke en person som man kanskje kan ta litt tillit til at kan hjelpe, og samtidig må betale en del for det, så er man jo motivert i utgangspunktet. Da får man jo ofte litt kjappere resultater, for da er man liksom dedikert i prosjektet på en helt annen måte kanskje enn de som som kommer til det offentlige og ikke vet hvem de kommer til, og har det kanskje også selvfølgelig mye tøffer og tyngre enn de som velger å gå privat. Jeg tenker jo det å få råd uten å ha bedt om det er vel gjerne ikke så veldig effektivt, og det har vel også vist seg å være et hav av forskjell i å faktisk oppsøke noe og utvikle seg fordi man selv har lyst. Jeg snakket med en kollega, Iver Strandheim, som er litt sånn ekspert på søvn, psykologspesialist som nå jobber i fotballforbundet faktisk, men jobbet mye med søvn og var inne om å gjesteforeleste om søvn. Og jeg snakket med han om de intervensjonstudiene på søvn, da. Og det er ganske sånn tøffe behandlingsopplegg du skal gjennom hvis du sliter med søvn ofte. Det er ofte snakk om søvndeprivasjon, der du skal helt bevisst sove ganske lite en periode. Det er litt sånn paradoksal-intervusjonen din, ikke sant? At for å få sove så må du bare prøve å holde deg våken lengst mulig, liksom? Ja, for de har jo prøvd så hardt å sove, så det er liksom nå skal vi prøve det motsatte, nå skal du prøve å holde deg våken. Og jeg fikk lagt frem det opplegget, det er ganske beintøft, altså. Jeg kjenner til det. Ja, men det som er greia er jo at de som melder seg på er veldig ofte motivert. Ja. Og det han viste til av prognoser og resultat var jo at hvis du har en gruppe som er motivert for det opplegget og som følger det, så er det ofte en suksessrate på 90 prosent. At 90 prosent kommer ut og får betydelig bedre sønn. Det er sykt høye tall til å være i psykologi i hvert fall. Det er ganske få renarbeider som vet at du får det. Det handler jo litt om at søvn er ganske konkret, men det handler også om at hvis du har en motivert gruppe, så er det bare et så utrolig mye bedre utgangspunkt hvis noen går og oppsøker noe av egen frivillig. Og sånn er det jo ikke alltid i psykisk helsevern, og sånn skal det jo eller kan det ikke være heller. Men for den enkelte der ute så vil jo det å motivere seg selv å gjøre noe fordi man selv vil være ganske kraftig da, eller vitningsfullt. Ja, absolutt. Det er en av de viktigste tingene når man går i behandling, at man selv er motivert for det. En annen er at man har tillit til det man kommer til. Der er vi ganske heldige, for det er mest sannsynlig begge deler allerede etablert før vi kommer ordentlig i gang. Da blir prognosen også bedre. Ja, og så har vel selvfølgelig en del andre ting som ressurs, hvor ressurssterk er personen, har vel også vist seg å ha litt å si, i hvert fall i kognitiv terapi som jeg har skjønt, og jeg jobber jo ganske kognitivt. Og selvfølgelig hos toppresidøver, og så møter du jo en del ganske ressurssterke folk, ikke nødvendigvis i form av sånn boksmart intelligens, men i form av, det er jo mennesker som gjerne er ganske dedikert, som tar tak i ting. Så jeg innser jo at det er en ganske takknemlig gruppe å jobbe med. Passer meg bra. Ja, og så underviser du ved siden av det, og det er jo også noe som passer deg greit. Jeg synes det er veldig fint. Jeg er veldig glad i formidling, og det er vel kanskje litt også grunnen til at jeg ikke bare trekkes mot en-til-en-jobbing da. Det å jobbe en-til-en med mennesker er jo veldig givende og sånne ting, men jeg er veldig troende på, jeg har sånne ting som den podcasten her, Du har jo podkast selv også? Jeg har podkast selv også. Det er jo fotballpodkast. Ja, fotballodet etter den. Det er jo psykologi i fotball. Det er jo egentlig det vi snakker om, og snakker om alt mulig slags temaer der og i stad. Jeg kom faktisk rett fra innspilling, så jeg merker det er rart å plutselig sitte på denne siden og ikke være verdt. Så det er en rar mental øvelse, men vi er liksom innom Helt sånne basic psykologiting, men da i en fotballkontekst. Så jeg tror jeg egentlig snakker om mye av det samme som klinikere gjør, bare i en litt spesiell, unik kontekst på en viss måte. Og så har du skrevet et bok. Ja. Vil du si litt om den, eller? Ja, jeg husker jo litt sånn om bakgrunnen, så husker jeg på studietida. Jeg vet ikke om det er med deg, men noe av det jeg likte best var når vi kunne lese caser. For det var gøy med teori, eller gøy er det jo ikke alltid, men kjekkt med teori, kjekkt med modeller, men det var særlig det å kunne lese om pasientcaser, husker jeg var nyttig. Jeg husker Ingvar Wilhelmsen hadde en bok hvor han brukte mye tid på å male bilder av caser og sånt. Jeg synes det var en veldig artig måte å lære på. Så jeg lagde jo da min egen hjemmeside da vi var ferdig utdannet, jobba som idrettspsykolog med utøver og sånn, og da skrev jeg noen sånne caser på nettsida som var sånn, her kommer Gunnar og sliter litt med å sove kvelden før kamp, angst på selve dag, noen sånne ting, og de slo ganske bra, så da kontakta jeg egentlig bare Kappelen Dam og spurte, jeg har allerede noen caser å ha begynt, så kunne dere tenke dere å gi ut bok hvor det rett og slett bare er Og jeg tror jeg valgte å kalle boka «Ti idrettsutøvere som søkte hjelp og fikk det». For jeg er så dårlig på titler. Dritkult da! Nei, men det er litt sånn rare titlene jeg ser tilbake. Jeg vet ikke om jeg har kalt noe. Jo, men du vet jo hva du får da. Det er et eller annet veldig banalt med den titelen, men det er liksom bare det det er da. Jeg skildrer ti caser som er noe av det vanligste jeg møter i min jobb. alltid fra en utøver som har blitt skadet, til noen som sliter med søvn, til noen som er engstelige og sånne ting, sliter med å ta kritikk, det er det mange som lurer på, det her må liksom få kritikk og tåle det. Også intervjuer jeg også en del toppresidøvere, så Olav Tufte har jo etterordet hvor han forteller litt om det som jeg var inne på i stedet med hvor nervøs man kan bli Og det er helt normalt. Og han har jo vunnet OL-gull, hvor han rett og slett har følt seg elendig i forkant. Og for meg er jo det fint å kunne bruke når jeg jobber med folk, for å si noe om hva man kan få til selv om man er engstelig. Så jeg prøvde å få litt sånn ekte historier også fra topp i Røstudøvre. Liv-Grethe Kjellbreid, skiskyting, Henrik Kristiansen i svømming om litt det å være Litt sånn, ikke umotivert, men det å møte motgang, det å slite med ting, og greia er jo at toppiresidøverne forteller jo om ting som alle kan kjenne igjen, så det blir en menneskeliggjøring av både toppiresidøver og problemer forhåpentligvis. Så boka handler rett og slett bare om de vanligste problemene og temaene jeg møter, og så er det da noen forslag til hvordan man kan jobbe med det. Det er sikkert nyttig for ganske mange som kan kjenne seg igjen i noen av de casene du beskriver. For det tenker jeg kan være veldig nyttig å få råd på en måte. Bare det å, ok det funket for han, og så kan man jo sjekke, er det noe som kan funke for meg på en måte? Ja, jeg har jo blitt kontaktet av utøvere som liksom, noen sier jo, det var som å se meg selv, eller jeg trodde du skrev om meg. Også er det også noen som kontakter meg og sier sånn, jeg vet hvem du skriver om her, fordi de har en utøver selv da, og da må jeg jo bare si at det er jo ikke basert på noen enkel personer, det er jo generelt, men det viser jo kanskje at vi kan jo mye psykologi og tar en del for gitt, og for et menneske som kanskje sliter med ting og som ikke er vant til å tenke i de banene, så er det ganske virkningsfullt å kanskje lese at jeg ikke er den eneste. Det er mange som erfarer det samme. Ja, for det er jo noe fellesmenneskelig her. Og så tenker jeg jo litt at en del av de problemstillingene du sier, det er jo, ja, det kunne jo vært, det hadde ikke trengt å være idrett, ikke sant? At man ikke får sove før man skal gjøre et eller annet dagen etter. Det kan jo vært hva som helst man skulle dagen etter, som er viktig for den personen da, som gjør at man ikke får sove ordentlig. Det er jo også veldig sånn. vanlige greier for mange, helt sikkert, uansett. Man kan bruke den kompetansen og forståelsen vi har for hvordan mennesker fungerer på så mange ulike områder. Det er det som er så kult med utdanningen min. Det er så gøy å høre på deg når du forteller om disse tingene, for da tenker jeg, jeg kunne jo vært ... Da føler jeg at det er det idrettspsykologi handler om, det er jo psykologi. Ja, det er det jeg sier til studentene mine også at en av gavene med å studere psykologi er jo at det er så gjenkjennelig i ulike arener. Det er jo sikkert sånn på andre studier også, men hvis du studerer til å bli ingeniør og lærer om mekanikk i å bygge en bro, da. Nå aner jeg ikke hva jeg snakker om, merker jeg, men så er det jo litt sånn, det er jo kanskje et begrenset felt, men psykologi er jo på en måte, vi er jo alle mennesker og vi har noen kjennetegn og sånne ting, så er det jo en liten sånn gave at man kan jo også jobbe litt med seg selv, da. Ved å lære mer om psykologi kan man jo bruke det i egen utvikling også. Tusen takk til alle som har støttet podcasten min til nå. Jeg setter enormt stor pris på all støtte, både ved at dere abonnerer på kanalene mine, deler episodene mine og donerer penger via VIPS. Hvis du ikke har gjort det ennå, klikk på følge- eller abonner-knappen på kanalene mine, så støtter du meg helt gratis. Og de som ønsker å donere et valgfritt beløp, kan søke opp Snakk med Silly VIPS eller bruke VIPS nummer 806513. Målen med podkassen er på ingen måte å tjene penger, men det koster litt å filme og redigere både lyd og bilde. Og donasjoner fra dere gjør at jeg kan holde podkassen åpen og tilgjengelig for alle. Takk for all støtte. Hva har du lært som har vært nyttig for deg? Jeg er veldig fasinert av personlighet. Det er jo noe jeg underviser om som sagt nå, men det er også noe jeg har brukt en del selv, og tenker det er når historiegevinstene begynner å bli litt kjent med seg selv. Jeg nevnte jo det med ekstroversjon og sosialitet. For jeg husker jo, verden er jo til en viss grad lagt opp litt for ekstrovert. Og idrett er jo litt sånn at du reiser som et lag, og det er sosialt hele tiden. Så det var jo nesten sånn, er det noe i veien med meg? Jeg blir så sliten når jeg er med andre og sånn. Og det var vel kanskje først når jeg lærte litt om meg selv, og kanskje i 20 år, at jeg kjente at jeg trenger litt alenetid. Så kan du liksom sånne små grep som må få seg litt alentid da, kan du sørge for at man bare har det veldig mye bedre. og jeg blir jo en bedre person, jeg har mye mer å gi hvis jeg får meg litt talent inn. Så personlighet vil jeg kanskje trekke frem da. Det er en sånn modell som heter talent overslag modellen eller noe sånt. Jeg husker noe av det sentrale er jo at uansett hvordan personlighet du har, så er det jo hverken bra eller dårlig, men det har antakeligvis noen fordeler, noen ting som faller deg naturlig, og så er det noen mulige ulemper. Så det er jo sånn, vi tar jo personlighetstest som en del av kurset jeg holder nå og litt sånn ting, og da tar jeg jo den testen selv, og da får du en sånn rapport, og da tenker jeg, en ting man kan gjøre er å gå gjennom trekk for trekk, eller fasett for fasett, og tenke, ok, her skår jeg. Jeg prøver å komme et eksempel, jeg skår jo ganske høyt på visse ting, på planessighet da. Jeg kan være veldig glad i å være veldig ambisjøs og planessig, at jeg setter meg et mål, og så er jeg veldig strukturert. Det har noen fordeler, og det hjelper meg antageligvis veldig når jeg skal skrive doktorgrad og sånne ting, men det har jo også noen mulige ulemper. For eksempel i teamarbeid så har det vel vist seg at de som er veldig planessige, Når de kommer sammen med folk som ikke er så kan det bli litt krasj. Det er etter min mening veldig fint å være oppspå. Ikke nødvendigvis endre hele livsførselen, men bare vite at jeg er litt sånn. Du er litt sånn, kanskje vi skal prøve å komme hverandre litt i møte da, og vite hvertfall at det er ikke sikkert alle andre matcher deg på de tingene, og det starter jo med en kjennelse av hvem er jeg. Ja. Jeg mener det er en verdi da, og det sier jeg tidligere sett over. En ting som går igjennom hos toppresidøvere er jo forberedelser og rutiner før en konkurransekamp. Altså at man har noen ting man gjør for å sette seg i en posisjon til å prestere. Og alle trenger jo forskjellige ting. Men alle de beste har ofte en rutin, og jeg mener jo at det er en veldig fordel hvis du kan bli litt kjent med deg selv. Lære deg litt hva du trenger, kanskje alenetid, forberedelser, hva som fungerer for deg. Jeg vet ikke, gir det mening at du vil bli kjent med deg selv? Absolutt. For jeg, gjennom den spesialiseringen min, måtte jeg gå veldig mange timer i terapi. Da blir du veldig godt kjent med deg selv når du går i emosjonsfokusert terapi. Det kan jeg se for meg. Da føler jeg at jeg har utviklet meg og forstår meg selv bedre, men også forstår meg selv bedre i relasjon til andre. Det er litt det du også beskriver, at det er nyttig for oss å bli bedre kjent med oss selv og hvordan vi fungerer i relasjon til andre som er annerledes enn oss, og som man kanskje ikke ville forstått hvis ikke det var for at man forsto seg selv på et eller annet vis. Så det tenker jeg at alle kan ha litt nytte av, uansett om man er psykolog eller ikke. Og jeg tenker jo at mange som har både gått i terapi og har lest opp på personlighet eller andre ting som har vært nyttig, vil kunne utvikle seg på. Ja, jeg husker jo at da vi begynte på studiet så fikk jeg høre at før var profesjonstudiet sånn at hvis du gikk det studiet så gikk du i terapi. Jeg tror at det fikk faktisk dekket en del terapi ved å gå på studiet, og det gikk de vekk fra, og det tror jeg handler om penger. Ja, det handler sikkert om penger. Jeg kan ikke skjønne noe annen grunn for det. Jeg tenker at vi som skal, for å bli gode terapeuter, så må vi jo på en måte jobbe med oss selv også. Jeg tenker at, eller i hvert fall har jeg merket det for min egen del, som jobber veldig sånn psykoterapeutisk, at ok, jeg kan jo ikke, hvis jeg ikke klarer å forholde meg til den andre sine følelser, kanskje fordi det vekker noe i meg som egentlig handler om mine ting, så vil jo det hindre meg i å kunne gi god hjelp til den som er hos meg. Og folk merker jo det om du ikke ønsker å gå inn i noe, ikke sant? Om det er bevisst eller ubevisst fra begge sider, så er det litt det at det vil jo kunne skape litt sånn, hva skal si, litt sperrer da, på en måte, i terapi. Og det verste må vel være hvis det skjer ubevisst. Fordi hvis du har noen ømmepunkter, men du er klar over det selv, så kan du vel gjerne ha et handlingsrom. Du kan gjøre noen justeringer, eller i det minste bare vite at når det tema kommer, så kan jeg bli litt sånn. Få plutselig et helt annet bevissthetsforhold til det. Det er noen blind spots, hvor det kan bli litt problematisk. Ja, sånn gjelder jo alle. I idretten har vi en modell som heter 5A-modellen, som er det første steget til endring er analysis. Først må du finne ut hva du gjør, og så er det awareness. Du kan jo veldig sjelden endre på noe hvis du ikke er bevisst. Det kan sikkert skje, men det er jo vanskelig. De neste stegene er adjustment, du må justere. Så er det automatisering, du må øve igjen og igjen. Og så til slutt er det sjørens, du skal ut og teste om det har funket. Men det begynner jo med analyse og bevissthet, at du prøver å bli kjent med deg selv, hva gjør jeg, før du i det hele tatt kan begynne å se på hva skal gjøres annerledes. Jeg vil si det å bli litt kjent med seg selv. Det er spennende. Har du gått noe i terapi? Ja, jeg har det. Jeg trodde det var en del av studiet, eller jeg fikk i hvert fall inntrykk av at det var vanlig før. Jeg husker i Bergen hadde vi via Sibb, den studentskipsnaden eller hva det heter, så fikk vi en gratistilbud. Så jeg gikk jo dit, ikke mange ganger, men jeg husker jeg tok det tilbudet da. Og så husker jeg også vi hadde jo litt på studiet hvor vi hadde mulighet til å snakke med noen, og vi fikk jo noen personlighetstester og sånt. Ja, det husker jeg. Ja, så den minnesota varianten blant annet. Så jeg følte jo vi fikk jo litt, men jeg spedde på med det, jeg tok det tilbudet da, og snakket om, jeg tror det var en blanding av litt personlige ting, men også litt sånn prestasjon da, at jeg drev jo med mye forskjellig, så jeg tenker jo de fleste ville jo ha gått av det. Ja, spesielt vi som skal hjelpe andre med sine ting, å ha kjent på hvordan det er å sitte i den andre stolen, og bare vite det, hvordan det kan oppleves og føles, så har man kanskje en bedre forståelse av de som kommer til oss også. Jeg tenker jo at det er sikkert veldig nyttig for de fleste. Ja, man kan jo nesten dra det så langt som å si det er jo litt rart at vi blir utdannet uten å få kjent på hvordan det er å sitte på andre siden. Jeg sier jo det ofte til trenere, at jeg har valgt trenerforum for idrettstrenere, og da gir jeg det som et tips at dere kan teste å bli med på en økt selv, og la noen andre coache. Jeg har vært utøver selv og gått inn i coach-rollen selv som idrettstrener, og det er ganske mange ting man kanskje ikke er klar over som trener, som man erfarer som utøver, og jeg ville tro at det samme skjer litt sånn i terapirommet. Jeg ser ikke helt hvordan det ikke kan være bra å bare prøve å sitte i den andre stolen. Kanskje man legger merke til visse ting, erfarer ting i seg selv. Tusen bra ting som kan skje, tenker jeg. Det er jo morsomt å snakke med en som har et litt annet perspektiv, men samtidig så gjør vi jo mye av det samme og tenker, på en måte litt likt. Og så er det bare ulike innfallsvinkler og ulike måter å se ting på, men så tror jeg jo at vi forstår hverandres måte å jobbe på som er litt forskjellig. Jeg synes det er veldig gøy å snakke med andre psykologer. Jeg hadde jo Peder Kjøs på besøk her, og har hatt Heidi Wittrup-Dup, og har hatt, det er liksom andre fagpersoner da, om tema som vi, og så håper jeg jo at lytterne våre, eller seerne mine, også klarer å henge med, men jeg opplever det at det er jo veldig vanlige problemstillinger også som de fleste forstår. For det første vokste jeg litt i stolen, for det der var jo sterke fagpersoner du sa der da, som har vært gjester her. Det var jo, nå følte jeg meg i celebrert selskap her. Ja, Sigurd Karterud har vært her. Ja, og hørt litt også. Det er jo utrolig spennende å høre kolleger snakke om sånt. Og så er det jo det da, du nevnte jo som emosjonsfokusert i stad, som jeg kanskje aldri har satt meg helt godt nok inn i selv, men bare observert og lest litt om her og der. Men i bunn og grunn jobber man jo ofte med litt det samme da, om man jobber litt kognitivt eller emosjonsfokusert, så da er det kanskje litt i andre sammenhenger også. Jeg har satt meg litt inn i det med ledelse da, og det finnes jo 18 ulike typer ledelse. Men når du kokler ned til praksis så handler det jo veldig ofte om mye av de samme tingene, at de beste lederne er ofte veldig flinke med mennesker, og i praksis så er kanskje ikke alltid forskjellene så store, selv om særlig i sånn fagmiljøer erfarer jeg at det kan være sånn ganske heftig debatt da, og ja, du tilhører den leieren, ja, men da tenker du helt annerledes. Så vil i praksis ofte koke ned til at vi er mennesker, og så jobber vi med mennesker, Det er ikke forskjellene så store. Det er veldig interessant at du sier det med ledelse, for jeg tror at gode ledere er folk som lytter til de ansatte, og som er gode til å prøve å forstå de på samme måte som en terapeut er god til å forstå de som kommer inn. Og samtidig så er jo relasjon ekstremt viktig, ikke sant? Hvis du føler deg hørt, du føler deg møtt, du føler deg forstått, og du opplever at du bidrar med, det blir litt annerledes for eksempel som en ansatte, at du føler at du faktisk bidrar med noe inn, og at du er nyttig og verdifull som en arbeidstaker på mange måter. Men igjen, den relasjonen til leder er jo noe av det viktigste uten at jeg er noe ekspert i. Det man kanskje har en besøk av en organisasjonspsykolog, eller arbeidspsykolog, eller hva man nå kaller de som jobber på det feltet der, for det også er jo ganske interessant. Prestasjoner hos arbeidstakere og prestasjoner hos idrettsutøvere, ikke sant? Det er jo sikkert så mange likhetstrek der også. Ja, ja, ja, det er jo det. Vi jobber jo ofte med de samme tingene vi også, men jeg tror det at de beste lederne er ofte de som er ganske gode på psykologi. Kjørte en sånn liten bokanalys av, det var ikke noen trener da, men jeg tenker en idrettstrener er jo litt leder, særlig på profesjonellt nivå hvor du skal være manager for et lag da. Da er det jo ikke bare det å sette i gang en øvelse, da er det på en måte å sette sammen en stall, håndtere mennesker, og prosesser, og da kjørte vi en sånn, jeg hang meg veldig oppe i en Netflix-serie, The Last Dance, om Chicago Bulls, liksom basketlaget Michael Jordan, som var veldig god og hadde en veldig interessant trener, som jeg løste boka til, som jeg Nesten føler jeg litt sånn psykologikjeni, fordi han levde jo for det første på 80-90-tallet, hvor det ikke var like mye kunnskap om psykologi. Visste jo en del, men han har ikke noe bakgrunn i psykologi, så vidt jeg vet, men han gjør bare så mye riktig. Det er så mye av det han gjør som er så veldig i tråd med det vi i dag vet. Og så gikk han liksom imot litt den der machokulturen som var i idretten, mye mer sånn menneskelig tilnærming. Sånn tror jeg det er at de beste lederne, enten de har lært seg det eller gjør det naturlig, er de som er gode på å danne relasjon. Det vi forbinder med alliansen i terapi, at vi former et sånt bånd om at her har vi tillit og her kan vi jobbe med ting sammen. Ja, det er jeg veldig enig med deg. Det er litt kult det du sier også, for det er så mange ting som man har gjort i alle tider, som man kanskje har forsket på i nyere tid og funnet ut at det er nyttig eller funker. Til og med hypnose. Det er jo litt sånn, den klokka som gikk frem og tilbake, sånn at øynene gikk frem og tilbake, ikke sant? Det brukte man jo hos kvinner som hadde det man kalte på det tidspunktet hysteri. Som jeg tenker, ok, det var alvorlig traumatiserte kvinner som fikk panikkanfall mest sannsynlig. Og i dag så vet vi jo at EMDR er en evidensbasert metode for traumer generelt, oppveksttraumer, alle mulige slags traumer. Og du gjør akkurat det samme, du går igjennom det du har opplevd, og du ser frem og tilbake, øynene fra side til side, du har ikke en klokke som går frem og tilbake. Men vi har jo sett at ok, det funker liksom. Det er så gøy når man har guror fra gammelt av, som Sigmund Freud for eksempel, som skjønte dette her på et eller annet. Han hadde helt andre forklaringsmekanismer, og trodde at disse damene bare drømte om at de skulle ha sex med nærme familievenner i stedet for at de faktisk hadde opplevd det. Men likevel, behandlingen funket jo. Ja, ja. Freud er jo et interessant tilfelle. Det er så lett å henge seg opp i det som på overflaten ser helt kokk ut. Det der med de Ødipus-kompleksene og elektra-kompleksene, eller hva det heter, og sånne ting. Men når du kokler ned til det han foreslo av mekanismer, så er det sånn ja, det gir mening. Ja, det ubevisste. Det ubevisste og hvor viktig barndom er. Ok, det du erfarer i tidlig barndom har faktisk en del å si da. Det er noe med det å huske den tiden han levde. Det er interessant, jeg hørte en sånn, om det var en meme eller et sitat som var sånn, Psykologi er studien av å ta ting du trodde du visste hva er, og sette fancy merkelapper på det. Det er litt sånn ting som kanskje har vært der til evig tid, som er på en måte litt sånn sunn fornuft, men så er jo psykologi sånn at du på en måte setter det litt i system da. At vi går rundt og snakker hele dagen, vi tenker hele dagen. Og så er det jo egentlig ganske fint å ha et eget fagfelt som tar for seg hva er det, kan vi kanskje kategorisere det litt så vi kan jobbe med det da. Ja, og forstå det bedre. Forstå det, ja, sette det i system. Det var det jeg mente i stedet med å bli kjent med seg selv da. Det sier jo til studentene at en personlighetstest, det er jo ikke din personlighet. Vi har jo alle det, men det er jo et språk for å sammenfatte Big Five for eksempel. Det er en måte å sammenfatte noen helt essensielle tendenser ved deg. Psykologien gir oss jo et språk. Tilbake til ledere, enten du har lært det språket gjennom kurs eller noe sånt, eller gjør det intuitivt, så tror jeg du kommer ikke utenom at det er viktig. For det er noen en gang mennesker som skal prestere. Og jeg tror i nesten alle sammenhenger, hvis ikke du sitter veldig og jobber alene og aldri må samarbeide med noen andre, så vil jo relasjonskompetanse, som man kanskje kaller det, i hvert fall i arbeidslivet, det å forstå seg selv og andre bedre, vil jo alltid være nyttig for oss mennesker, for vi trenger hverandre. Vi er flokter, det kommer vi ikke unna, sånn at den vitenskapen, den forståelsen, Enten du faktisk lærer det på et studie, eller du rett og slett bare utvikler de emnene på andre måter, så er det en viktig del av det å være menneske som gjør livene våre lettere. Ja, og det har begynt å komme litt mer jobb på å være med emosjonell intelligens, EQ, Så vidt jeg har skjønt så er det jo fortsatt en vei å gå på forskning på det og sånn, men det begynner jo å bli et etablert konsept, og sånn som jeg tolker det så handler jo emosjonell intelligens om to ting. Det ene er jo å forstå følelser hos seg selv og andre, og så er det det å kunne bruke eller regulere følelser. Men det jeg også har skjønt er jo at hvis du har steg 1 inne, Du forstår, kan sette ord på følelser og nøste litt opp i det, så det skal nesten godt gjøres å ikke gjøre steg to. Det vet kanskje du mer om med emosjonsfokusert tilnærming. Hvis du først blir kjent med følelsene dine og finner litt ut av hva som rører seg i mitt følelsesliv, så er det jo betydelig lettere å gjøre noe med det og kanskje ta noen grep eller føle bedre følelser. Det er jo noe som man ofte lærer veldig tidlig av foreldrene sine. I relasjon til foreldrene så forstår du deg selv. Det er veldig varierende hvor god støtte man har fått fra foreldrene til å forstå seg selv og følelsene sine. For at du som barn skal forstå dine egne følelser, så er foreldrene dine nødt til å forstå dine følelser. Ja, for da kommer det speiling. Ja, ikke sant? Hvis du er redd da, som et lite barn, og hvis foreldrene dine ikke da forstår at du er redd, så får ikke du hjelp med å forstå selv at du er redd. Fordi hvis du som barn er redd, og en av foreldrene sier «Oi, det var en høy lyd», eller «Å, den hunden var litt skummel», så på en måte kan du for det første benevne det som skjer, og si at «Ja, men det er ikke rart at du ble redd nå», eller «Ja, men den er ikke farlig, det går fint», og roe barnet ned. Når man er redd, så trenger man jo trygghet, og hvis man får trygghet fra foreldrene sine, man er redd, så skjønner man at man er redd, og så forstår man hvorfor man er redd. Man trenger trygghet. Man lærer seg behovet til den følelsen. Alle følelser har et behov, og det er en grunn til at du har den følelsen. Det er for å hjelpe deg. Det er veldig varierende hvor mye man lærer av det i oppveksten sin. Det mye terapi også går ut på er faktisk Forstå og kjenne etter hva det du føler nå, og hva det følelsen prøver å fortelle deg, som er viktig på en måte. Tror du tilbake til den studien jeg tenkte på i sted med, hold på å si, de beste psykologene, eller flinke psykologer, har jo ofte vist seg å kanskje være ganske gode på det vi snakker om med emosjonell intelligens, eller det å ha et språk for følelse litt sånn intuitivt. De skrev liksom at det kanskje kan være enten medfødt eller tidligutviklet, men kan det være at de beste psykologene eller flinke psykologer kanskje har vært de som har fått den hjelpen som små barn? Vi vet ikke. Nei, ikke gjerne. Men det er jo en del psykologer som har hatt ganske vonde oppvekster, men som likevel har blitt gode psykologer. Men så er jo spørsmålet, hva som har gjort at de har utviklet de ferdighetene på tross av den oppveksten man har hatt? For det kan man jo også se at det er jo en del som har utviklet de ferdighetene, men hvor man kanskje ikke helt har hatt de riktige forutsetningene for det, og der er det jo noe som sikkert også er litt nedfødt, da. Men det er der jeg er arve og miljødebatt, det er jo i seg selv bare helt krise, holdt jeg på å si. Nei, det er ikke krise, det er kjempeinteressant. Nei, men det er vanskelig. Ja. Og sånn ser vi jo i andre sammenhenger og i idrett også, det er vel en sånn kjent artikkel tror jeg som stilte spørsmålet, Do orphans rule the world? Altså de som har mista en forelder, gjerne tidlig, er ofte litt sånn overrepresentert som høytepresterende, både i politikk og ulike sammenhenger, men i idrett også da. Nå husker jeg selvfølgelig ikke i farta hvilke kjente utøvere, men det er mange kjente utøvere som har mista foreldre tidlig. Ikke nødvendigvis at det er avgjørende, men det som går igjen er ofte at man har møtt litt motgang tidlig, da. Men det kan jo hende at de likevel er ganske gode på det vi snakker om nå, da. Enten fordi de har fått hjelp fra foreldrene før de eventuelt gikk bort, eller fordi de har hatt andre, da, som har kanskje, jeg vet ikke. Jo, men det ser man jo også hos de barna som de man kaller litt de der, altså de løvetannbarna. Fordi de på tross av egentlig at ingenting rundt dem skulle tilse at de skulle klare å komme seg, fordi omstendighetene har vært så grusomme, så gjør de jo likevel det. Men en ting av det jeg har funnet ut er at det har vært hvertfall en signifikant annen som har vært viktig, om det har vært en lærer, om det har vært en nabo, om det har vært en onkel eller noe sånt, eller kanskje man har hatt en eldre søsken, eller noe sånt, som har vært der på tross av alt det kipet da. Og så har du jo den andre igjen, som er den der orkideabarna, som er mer at de er veldig skjøre i utgangspunktet, men hvis de har et veldig trygt og godt oppvekstmiljø, så blomstrer de helt fantastisk, men hvis ikke så klarer de seg ikke på samme måte som en løvetannbarn som har noe ved seg som gjør at du klarer deg på tross av, men den løvetannbarnen ville kanskje aldri blomstret så mye som den orkideen hvis det faktisk hadde hatt et bedre, tryggere, støttende miljø rundt seg. Det er en mer teoretisk greie, jeg vet ikke hvor mye forskning det er på akkurat det, men det gir jo litt mening. Nå er vi helt i kjernen av det vi diskuterer i faget jeg underviser nå, som er personlig psykologi, for da har vi jo marv og miljø og sånn, og du tørts jo innom hvorfor det er så vanskelig å si om det er det en eller annen, fordi man blir jo født med en disposisjon, men et godt miljø kan jo på en måte veie opp for en sårbar disposisjon, og kanskje motsatt en robust disposisjon kan gjøre at det går ganske bra. Men det første du sa der med en signifikant andre er veldig interessant. Slik jeg tolker feltet nå, så kjenner vi at vi har hatt veldig mye fokus på det som kalles for delt miljø, altså det vil si det du og dine søsken har felles, at du har vokst opp med dine to foreldre, sånn har rammene vært. Så har vi kanskje kjent at det er en del andre ting som er veldig viktige, som for eksempel har du en veldig god lærer, så kan det være en ganske beskyttende faktor. Venner har vi begynt å innse er utrolig viktig. Barnehage. Barnehage, og det interessante der er at det er kanskje eksempler på ikke-delt miljø, fordi du og din søsken kan i prinsippet ha forskjellige miljøer som dere vokser opp i, selv om dere er fra samme familie. Så jeg tenker det blir spennende å se videre forskning på. Hva mer enn mamma og pappa er det som er viktig? Ja, og så har jo relasjoner i familien veldig mye å si, for det er jo ikke som om søsken blir behandlet likt. Det også. Og søsken har jo også en relasjon til hverandre, og de har jo sine personligheter, så det er jo en vanskelig felt å forske på. Litt sånn er næringsfeltet også, ikke sant? Hva en person spiser, og hva en person er disponert med når det kommer til hvordan deres tarm fungerer, ikke sant? Det er så mange forskningsfelt som er så kompliserte, men det er også noe av det som gjør det så interessant. Ja, og to søsken har gjerne ulik genetisk disposisjon, og det er den transaksjonsmodellen vi snakker om i personlig psykologi. Du blir på en måte født litt med temperament eller personlighet, og så får det kanskje innvirkning på hvordan du blir behandlet av dine foreldre. Noen barn, noen små barn er veldig glad i å bli koset for eksempel, og det er kanskje litt sånn medfødt. digg du synes det er å bli klappet eller kost på og sånn. Hvis du som bittelite barn uttrykker veldig sånn «det her liker jeg», så blir du kost mer på. Hvis du derimot sier at «det her vakner særlig», så vil kanskje mamma og pappa kose mindre på deg og mer på din søsken. Det er utrolig sammensatt. Vi blir født og behandlet ulikt selv om vi er i samme familie. Det er utrolig vanskelig å være født sånn. Når det kommer til personlighetsutvikling og utvikling av personlighetsforstyrrelser, så har faktisk det første leveåret helt insane mye å si. Det skjer så mye utvikling, relasjonelt, det første året. Ikke sant? Den der tilknytningen, hvor viktig den er. Jeg hørte på en av podcast-episodene dere hadde, og da ble jeg litt sånn der, da sa du noe om det første utviklingsstadiumet i Arsenia. Ja, der skjer det ikke så mye, på en måte. Men det var jo i forbindelse med idrett da, ikke sant? Men da var jeg liksom der, jo, der alt skjer, eller liksom, men det kommer an på det fokuset man har da, men det skjer jo så mye der, men ikke så mye kanskje sånn kognitivt på den måten at de forstår det som skjer, men den opplevelsen og det ikke-språkelige, det er jo det som kan være veldig vanskelig i, eller ja, kan være litt vanskelig i i behandling av traumer, hvis de har skjedd veldig tidlig, for det er før du har fått et språk for det, og før du har klare minner av det, så fester det seg jo på en måte i kroppen. Den tar jeg. Det var gøy at du arresterte oss på det, fordi det er helt sant at vi sa jo at det skjer ikke så mye fordi de driver jo ikke så mye med idrett, og de kan ikke snakke. Men det har faktisk begynt å komme nå, forskning på hva tilknytning har å si for idrett. For noen år siden hadde Olympiatoppen et seminar hvor det var et innlegg om nettopp det. Jeg tror funnen er sånn at en god tilknytning er gunstig. Men der tar du oss egentlig på en god måte ved at det er alt for lite fokus. Det er liksom hva har de aller aller første årene å si for en som har lyst til å bli god i idrett, det vet vi ikke nok om. Nei, nei, og jeg vet jo ikke hvor mye det har å si for det, men i hvert fall for hvordan du forstår deg selv og andre har du sinnssykt mye å si. Ja, og de begynner jo å forske litt på det her med litt sånn emosjonell intelligens i idrett da, og ta fotball som et eksempel da, visse roller i fotball er jo veldig sånn sosiale av natur. Hvis du spiller i det som kalles for ti-rollen, offensiv midtbane, så er det på en måte din jobb å finne medspillerne dine med gode relasjonelle forbindelser. Det gir jo veldig mening at hvis du har med deg en god ballast på kanskje det å tolke andres følelser, oppfatte litt hva andre vil, så må det være en fordel. Så det er liksom sånne ting vi begynner å nøste opp i. Men hittil så har det ikke vært så mye fokus på Emosjonsutvikling, og særlig ikke tidlig. Det tror jeg vil komme mer og mer, at vi ser mer utforsking på hva de tidlige årene har for emosjonell utvikling inn mot idrett. Ja, veldig interessant. Ja, ja. Ja, men, ja, er det noe... Nå føler jeg vi har snakket om så mange spennende ting. Vi er litt bare... Men det er litt så gøy også, vi snakker om en ting, og så klarer vi å komme tilbake til idretten, og så snakker vi om noe nytt, og så klarer vi liksom å få det inn for å forstå de tingene der, da. Så det er jo veldig, veldig gøy å ha veldig sånn ustrukturert prat om veldig mye forskjellige spennende temaer. Og sånn blir det ofte når jeg jobber i idrettskontekst da, jeg har vært innom en del videregående skoler, topp-idrettsgymnaster og sånn, og holdt litt innlegg og foredrag, og da er vi ofte innom litt andre ting enn bare idrett, litt sånn hvordan kan du være en god medelev og back hverandre og sånn, og elevene sier at de liker det. Altså de vil ikke bare at den idrettstilværelsen skal være det, de vil ha sånn personlig utvikling. De vil at vi skal kunne snakke om utenforskap og ting, fordi de skjønner jo at hvis du skal lykkes som utøver, så må du funke som menneske. Og det er jo ikke ting som bare er idrett og bare menneske, det er jo begge. Så det er jo mennesker som driver med idrett, som har andre liv også, hvordan det går sosialt, og hvordan det går med familie, andre arener. Det har jo ganske mye å si også for hvordan du har det, som også har mye å si for hvordan du kan prestere. Har du skikkelig revva i livet, så sier seg jo selv at det er vanskelig å få til de tingene du ønsker i livet, så må man jo på en måte starte med å ta tak i de tingene da. Det er klart. Men ja, jeg synes det har vært veldig interessant å prate med deg. Er det noe mer tema som du føler er noe du bør inne med, eller noe du tenker at vi bør avslutte med? Er det noe du vil si til mine lyttere og seere før vi runder av? Du må jo fortsette å høre på denne podcasten, jeg har jo som sagt lyttet selv, jeg synes det er veldig spennende. Jeg synes det er gøy at du går for et format som er litt sånn at man får snakke litt i dybden. Jeg synes det er fint, det snakkes jo litt om den kommersielle halvtimen og at alt skal være kort og sånne ting. Jeg liker jo veldig at det går litt mot strømmen der, Jeg sier jo motstrømmen, men samtidig så opplever jeg at akkurat i psykologi er det jo litt kultur for det her å ha litt lengre samtaler. Og det er jo eksempler på det internasjonalt med podcaster som har gjort det veldig bra med litt lengre samtaler. Så jeg synes jo det her er artig da. Et bra konsept. Takk. Det var veldig hyggelig å snakke med deg. Takk for at du kom hit til Snakk med Silje. Tusen takk for at jeg fikk gå med.