#JP035: Fra matsvinn til matredding med Mette Nygård Havre
Transkript
Lignende
Laster
Talerens engasjement for å redusere matsvinn har skapt en folkebevegelse rundt bærekraftig matforvaltning og positivt samfunnsengasjement.
Mette diskuterer utfordringer og initiativer for å redusere matsvinn i Norge, spesielt fra husholdninger, og fremhever viktigheten av holdningsendringer.
Folk kan redde dårlig mat med enkle tips og dele kunnskap om mattrygghet i et stort forum.
Innovative apper som To Good To Go kobler folk med mat som ellers ville blitt kastet, og fremmer en bærekraftig holdning til matredning.
Podcasten diskuterer hvordan matkasser hjelper familier med riktig mengde mat og gir muligheter for bedre matlaging og mindre matsvinn.
A report by the Natural Resources Defense Council says that as much as 40% of all the food produced in the United States never gets eaten. Americans throw away 165 billion dollars worth of food every year. That's about 20 pounds per person every month. Americans throw away enough food every year to fill 730 football stadiums. I dagens episode av Bærekrafts eventyrsveinung så har vi med oss en ekte grønnfluenser. For dette er en person som har startet en folkebevegelse. En person som har skapt nye ord. For eksempel ordet matredder. Dette er selvfølgelig Mette Nygaard Havre som står bak Spis opp maten og som har fått et helt folk til å bli matreddere. Velkommen til oss, Mette. Tusen takk, det var en fin introduksjon. Har du alltid hett Havre til etterhånd, eller begynte du, kalte deg det etter at du begynte med matredding? Nei, jeg regner med at spørsmålet kommer for det oftere og oftere. Det var så kjedelig, jeg trodde jeg var drit original. Det er litt morsomt, det er jo inngift i denne Havre-familien, så jeg tenker litt sånn, det må jo ha vært menn tilbi. Og hete både Nygaard, og så hette Havre, og så på toppen av det hele har jeg en datasett der, Matilde. Så det er noe her som bare stammer. Det er jo han der BA-desken på Instagram, han samler på sånne, så jeg er litt sånn dårlig inspirert av han. Alle sånne leger og folk som jobber som rørlegger og hva enn det er, hvis han treffer deg både på etternavn, navn og det du driver med, så er han veldig, veldig hjertelig. Så jeg skulle gjerne ønsket å skru tilbake tiden der, men jeg fikk det avslutt med en dårlig humor med en gang. Men når vi først traff deg, Mette, da var du vel kommunikasjonssjef i BIR, renovasjonsselskapet her i Bergen. Du har også vært journalist i TV2. Du har vært, og er du fortsatt, jeg er ikke helt opptatt av det, du har vært bare kraftsjef i Fjordkraft. Jeg jobber som konsulent inne i fjordkraft, så jeg har den tittelen, men jeg jobber bare et par dager i uken med fjordkraft nå, så jeg håper de kanskje har en annen bærekraftsjef på plass etter hvert. Ja, men det er godt. Vi trenger jo at de folkene som har drive og lidenskap for å løse store bærekraftsproblemer, at de setter alle kluta inn for å gjøre det, og det er jo nettopp det du har gjort. Du gikk jo til slutt til slutt, men du gikk jo den gangen ut av stillingen i byen nettopp for å få følge dette prosjektet her, og det har jo ført til mange ting. Jeg brukte begrepet grønnfluenser her i stedet. Siste jeg sjekket har du nesten 100 000 følgere på Instagram på Spis opp maten. Du har skrevet en bok om samme tema, hvor du også har hatt samarbeid med og bidrag fra sentrale bergenskokker som både Kristoffer H. Tuft og Petter Lidahl. Og viktigst av alt, du mobiliserer folk til å bry seg om dette viktige temaet, hvordan kutte matsvinn. Det er jo virkelighet. En kan jo gå bak SDG 12 og finne matsvinn som et av indikatorene på ansvarlig forbruk og og produksjon, så dette er jo et stort og viktig bare kraftsproblem. Og jeg må jo bare spørre, hvor er det dine, for så vidt både driven og dette fokuset på nettopp matsvinn kommer fra? Nei, og da er vi jo tilbake til der, så jeg faktisk møter dere første gangen. Det er jo tilbake til avfallsbransjen, så jeg synes det er en ekstremt spennende bransje. Jeg jobbet som kommunikasjonssjef i Bir i syv år, og og ble egentlig sjokkert når jeg var med på plukkanalyser og gikk gjennom avfallet. Jeg mener jo at alle burde vært med på sånne plukkanalyser. Det er ganske griset og ekkelt. Da går du rett og slett gjennom og ser hva det er folk har kastet på hjemmebane, og hva har gått i bossbilen eller renovasjonsbilen, og så heller vi det ut på gulvet og så åpner vi posen igjen og ser. Det var sånne sinnssyke mengder med mat, spiselig mat. Det var liksom poser med brød som var oppskåret, det var helt fine. Det var laksepakker, det var kjøtt som ikke var åpnet, som fortsatt var vakumpakket. Det var så sinnssykt store mengder med mat. Og da ble jeg Jeg ble egentlig litt blåst av banen, og hadde blitt veldig miljøengasjert. Jeg var 14 år totalt i byer, og tenkte hvordan kan jeg være med og gjøre en enda større forskjell enn jeg klarer å gjøre her i Bergens selskapet. Og den gangen sier ikke til sjefen i byen og spør om om det er greit at jeg starter å spise opp maten på Facebook bare med familien min. Det kommer jo til å bli litt blandet inn med det som jeg gjør i byen. Og han sa, ja, ja, kjør på hvis du vil bruke din fritid til det. Så er jo det helt topp for oss. Men så tok det av ganske fort, for det viste seg, og dette var tilbake i 2016, og det viste seg egentlig at det var et stort kunnskapshull der ute. Folk likte når de så jeg som har ingen matfaglig bakgrunn, når jeg begynte å koke lere på kjøkkenet med mine enkle ting, så var det bare sånn sug etter å få mer kunnskap. Så derfor sluttet jeg i Bir i 2017 og startet selskapet mitt Grønne Verdier, der jeg da har denne her folkebevegelsen Spis opp maten, og det har liksom bare rullet på seg da, de siste fire årene. Og det Det jeg har sett med å være med på disse plukkanalysene, det er jo, kan vi gi folk, jeg prøver ikke å gi folk dårlig samvittighet, jeg prøver egentlig å kommunisere det med glede og kommunisere positivt. Men det blir litt sånn, ok, hele bransjen handler jo om matsvinn, hvordan skal vi redusere matsvinn? Altså det finnes jo nesten ikke noe mer useks i ord enn matsvinn. taksonomi er kanskje enda verre. Men matsvinn, det er litt sånn negativt ladet. Og derfor begynte jeg å prøve å snu litt. Altså som kommunikatør i mange års tenkte jeg, hvordan kan vi få folk med? Jo, da må det jo være positivt. Og dermed så kom jo matreddere ord opp. Vi begynte å snakke om singlebananer, snakke om restetorsdag, snakke om datastrekk. Altså prøve faktisk å gjøre det litt morsomt. Og det tror jeg har truffet ganske bra hos mange. Jeg... Jeg har en historie hvor jeg virkelig har spist opp maten. Ja, det vil jeg høre. Jeg tok ansvar sånn, jeg fikk jo barn i 1998, så frem til sånn ca. 2018, det var vel 20 år der, hvor jeg ikke bare spiste opp min egen mat, men jeg spiste opp alle andres mat også. Så jeg gikk jo opp, og jeg tror jeg lå på rundt 100 kilo der, på det allermeste. Så jeg har levd liksom som en sånn levende laborator i mange år, og bare tatt tatt for meg alt det som var på alle de andres tallerkener. Men det der bunner jo i at vi kanskje ikke var flinke nok til å lage riktig mengdemat, men også alt av rester. Så fant jeg rester i kjøleskapet. Jeg har virkelig tatt ansvar for å spise opp maten. Jeg har litt bedre vekt i disse dager. Det er ikke så tungt å gå opp trappa som den gang da. Men mat, ikke sant? Det var noe som grua seg til jula, sa jeg nå. For nå kommer all maten. For oss da som sliter med å ikke spise opp maten. Vi går inn i en tid med store utfordringer. Neida, og det der har jeg, jeg fikk det en gang jeg hadde et foredrag med Nava på høyskole på Vestland, og da var det faktisk en som kom bort og sa det, at det er kanskje ikke så veldig lurt å si at man skal spise opp all maten, for man må jo begrense seg litt. Men det er litt sånn jeg er veldig tydelig på, at jeg er ingen ernæringsfysiolog, jeg er ingen kokk, sånn her handler det på en måte om at du skal klare å redusere da matsvinnet, så det du handler inn, det skal du faktisk klare å planlegge og spise opp. Og Egentlig så burde jo det være verdens enkleste ting. Fordi at kanskje ikke først og fremst fordi at folk tenker nok forst. Altså de fleste tenker dessverre ikke på klimafotavtrykket til mat enda. Det er ikke der det ligger. Men de aller fleste tenker på lommeboken. Og du kan spare så vanvittig mye penger da på å være en matredder. Så noen ganger blir jeg litt overrasket over at folk i Norge har så god råd, at de kan kjøpe så mye og glemme det og kaste så vanvittig mye bra mat. mye viktigere historier du drar opp der og jeg beklager igjen at jeg skjener ut av du legger jo opp en autostrada her og vi skal snakke mye mer om det sånn at jeg har problemer å si nei det er jo absolutt mitt problem og jeg tror også i de 20 årene at vi jogger og kaster mye mat og hvis vi skal liksom ta opp alvorligheten på en annen måte rundt dette her så kjenner jeg meg igjen i det å kjøpe mat for sent, alt for tett opp til jeg skal spise. Så det blir aldri ting... Hvis jeg hadde bestemt, så hadde vi ikke laget ting som skulle koke lenge. Jeg hadde ikke klart å planlegge for hele uka. Det blir igjen mat, og jeg er ikke noe glad i å gå i kjøleskapet og se selv melkeprodukter, andre typer produkter som begynner å nærme seg, selv om det er på den positive siden av en utløpsdato, så kjenner jeg at det begynner å si stopp. I de siste årene med deg og andre har vi lært at vi må slutte å se på denne slutt. som en slags sluttdato. Best før har vi til og med du og andre fått påvirket sånn at det har kommet på de ulike produktene. Men Det er jo det som er mitt hovedproblem. Ikke at jeg spiste opp all maten som var på bordet. Mitt hovedproblem er at jeg har planlagt for dårlig. Jeg har for lite kunnskap om disse tingene. Og at jeg har mye å lære. Og at jeg nok har et stort svinn også i dag. Fordi at jeg ikke har nok kunnskap. Eller at jeg kanskje mangler de verdiene som ligger i bånd der. Nå kaster jeg meg bare ut under bussen selv og sier at det er flott å ha deg på besøk, for her har jeg, bare for å snakke helt personlig fra meg selv, fremdeles mye å lære og mye å gå på. Vi inviterte deg terapautisk. Men dette er veldig typisk. Og uten at jeg har gjort forskning på det, så er det dessverre mer typisk menn enn kvinner. Slenger ut av en brandfakkel. Ja, herlig. Men det riker vi. Men du kan jo stille her, Mette, også armert med empiri. Og som Sveinung er inne på, du har jo hatt påvirkning blant annet gjennom dine kumaerier, du fikk inn dine ofte goette, og du er i kontakt med mange av deg som er viktige beslutningstakere, både i næringsliv på den måten, men også i... i myndighetene. Og i forrige uke så kunne vi lese i mediene blant annet på NRK at du hadde vært i Oslo, går jeg ut fra Altemarveldt, sammen med klima- og miljøvernminister Espen Bartheide. Og der var det jo noen data eller noen empiri på utviklingsdrekkene knyttet til matsvinn, og de var vel ikke bare oppløftende. Nei, altså der er jo satt et mål. Og det er jo egentlig målet som du viser til i sted. Bergkraftsmål nummer 12 og 12.3 som sier at vi skal halvere matsvinnet innen 2030. Så det er jo det som har blitt gjort. Det gjøres veldig mye bra i Norge nå for å redusere matsvinnet. Blant annet er det jo en bransjeavtale som Matvett, organisasjon til næringslivet, står bak. Der de gjør ganske mange gode tiltak for å redusere matsvinnet. Men så har vi også vært inne og sett på organisasjoner oss forbrukere. Og dessverre så viser jo talet det at det alle, altså 48% av matsvinnene i Norge, det kommer fra dere og fra meg, altså det kommer fra oss som privatperson i husholdningene, så kan det være at det går litt ned, for det er nok en del mørketall i en del bransjer i forhold til de tall som blir levert inn. Men Nå er det jo satt mål frem at man skal klare å redusere matsvinnet med 50% innen 2030. Egentlig nå skulle vi ha redusert matsvinnet med 15%, men hjemme i husholdningene har vi bare redusert det med 6% de siste fem årene. Og totalt nå har vi redusert matsvinnet med 10%. Så det er klart at det går jo egentlig for sakte, men som jeg sier, vi har et helt annet fokus på matredding i dag enn vi hadde for fem år siden. Det skjer ekstremt mye bra. Jeg har jo til og med vært i ledergrupper i banker å snakke om matredding. Her vil alle på en måte være med og gjøre en forskjell. Så jeg tror jo at selv om denne snøballen går litt sakte nå, så har vi satt den i gang. Så jeg tror jo at nå bare vi klarer å rikke den, at den begynner å gå litt fortere, så tror jeg at vi kan begynne å klare å nærme oss det der 50% reduksjonstallet mye raskere enn det vi har klart de siste fem årene. Det er interessant at det skiller mellom husholdningene og næringsmatsvinnet. Det er jo stadig vekk historier som jeg leser. Sist var det sykehuset på Inlandet jeg leste om som hadde kuttet matsvinnet med 30 tonn. Du ser hele tiden at ikke bare det virker som et næringsmatsvinn. som jobber i restauranter, hoteller, serveringsnæringer, men også i mer generelt historievirksomheter som har mye matproduksjon og matservering. Og det er klart at der er det et veldig tydelig økonomisk insentiv for å gjøre det. Klarer du å kutte 30 tonn matsvinn på et sykehus, så finner du igjen det i regnskapet et eller annet sted, ikke bare i bærekraftsregnskapet, men også i det finansielle regnskapet. Er det det at vi opplever husholdningene at Altså har vi på god råd? Hva er det som bremser, tror du, til at vi ender opp i usoldningene med å kaste så mye, og bremse den kastingen så lite? Vi har jo ikke den samme respekten for mat lenger som det de hadde tidligere. Jeg har jo en mormor som ble 104 år gammel før hun døde her for en del år siden, så hadde hun lenge livet mitt. Hun vokste opp en gård inne i Gullisong. De var syvsøsken, og mange ganger la hun seg om kvelden og var sulten. Her bor jeg i 2021 med to barn, og de er alle aldri opplevd å legge seg sulten om kvelden. Så det er klart at fordi er mat en selvfølge, det var det ikke for min bestemor. Men det betyr jo ikke at vi kan dra tilbake i tid og leve sånn som de gjorde. Det skal vi jo ikke heller. Men vi mangler respekt for mat helt klart når vi til og med kan gå og handle inn laksfilet og så blir det bare liggende i kjøleskapet, for det er kanskje ikke det du har lyst på denne uken likevel, og så passerer en dator, og så bare kaster du den. Så jeg pleier jo, når jeg er rundt av foredrag, så kaster jeg ut denne råd og sier, nei, men kanskje maten er for billig i Norge, eller kanskje vi rett og slett har alt for god råd, og da blir folk fort sure, og det er klart over at vi blir, for det er ingen som vil at vi skal si at maten er for billig, og akkurat nå i disse dager, så går jo faktisk prisen på mat opp, og på en del av råvarene, Så det er vanskelig, men vi har jo et skille i Norge da. Vi har en utrolig stor mengde mennesker som har veldig god råd, og som kan kjøpe og spise det de vil. Og litt sånn som Sveinung sier, du vil egentlig ikke planlegge denne uken, for du har faktisk råd til at du kan gå og kjøpe den maten som du har lyst på der og da. Og hvorfor skal ikke du gjøre det da? Men samtidig da, så har vi jo en større og større mengde i Norge som lever under fattigdomsgrensen. Det begynner å bli ganske mange i Norge etter hvert som stiller seg om noen når vi nærmer oss jul. Så ser du jo at køene til både fattighus og til blåkors og til kirkens bymisjon er mye lengre enn før. Matcentrale som er rundt omkring i hele Norge, de har aldri hatt så stor etterspørsel. Så det er jo et eller annet som feiler hele verdikjeden her, tenker jeg. Så det er vanskelig å si akkurat hvorfor, men vi har det ganske godt, de aller fleste av oss. Og det trenger vi liksom ikke helt å bry oss om. Kunnskap kan være en komponent også, nå tenker jeg på meg selv. Altså sånn, jeg jobber litt på kjøkkenet, jeg jobber på tyrelig kollektiv, tyrelig truene i sin tid, så var det en husholdning på 2030, jeg jobber på kjøkkenet et par år. Så jeg kan liksom håndtere litt sånn, jeg kan lage lasagne til 40 stykker, og litt sånn streite gjerne med oppskrift, ikke sant? Men de siste 20 årene så har det ikke akkurat vært der. Det er en liten husholdning. Men når jeg er sammen med kokkevenner for eksempel, så kan jo de bare gå inn i et skap, et kjøleskap, og så ser de ingredienser, og så kommer det mat ut. Og da tenker jeg, hvis jeg hadde kunnet hatt enda en form for... et verktøy da, noe AI eller lignende som jeg kunne bare skanne av kjøleskapet mitt i enhver tid, og så kunne jeg fått opp liksom en 4-5 gode oppskrifter, så skulle jeg kunne lagde det etter oppskriften. Men jeg ser ikke en paprika som ligger igjen alene, eller noen grønnsaker og tenker, åja, dette kan jeg bare putte i ovnen med litt sånn og sånn type krydder, og så kan jeg gjøre ditt, og så kan jeg gjøre datt. Det er sånn som, jeg må bare skjære det seg nå, det er sånn som Homer Simpson i The Simpsons åpnet kjøkkenskap, og så sier han, oh no, there's no food only ingredients. Det er jo en av de tingene, derfor teknologien er så viktig nå. Vi kommer der, og du etter hvert kan åpne kjøleskapet, og så kan du faktisk skanne på det du har, og så kommer det opp. Hopp, du kan lage det. Hvis ikke vi bare kommer der at folk ikke vil lage mat lenger, men det tror jeg ikke. Men jeg tror dessverre at vi da, som er i den generasjonen som er pluss 40, akkurat så skjedde noe med oss. Altså, vi er, jeg vet ikke hva som har skjedd, men jeg tror de som er yngre enn oss, de som går på skole i dag, jeg er masse ute i, spesielt på ungdomsskolen nå på 9. trinn, både 6. trinn og 9. trinn, de har jo mat og helse på skolen. Altså, Altså, de er helt annerledes enn hvordan jeg kan huske at jeg og mine medelever var. Så jeg tror jo at de er faktisk sånn at det har vært som de er 15 år og de kan faktisk åpne kjøleskapet, og så kan de si, wow, her kan vi trylle om og lage et eller annet. Men det handler mye om kunnskap, og så handler det om at mange har datastrekk. Sånn som du sa, at når du åpner kjøleskapet, så ser du faktisk bevisst på datoen. Dato ble jo innført på 70-tallet på mat i Norge, så tidligere brydde vi oss ikke om det. I dag er det mange som bryr seg om datoen. Dette er jo veldig spennende, og i det som du er inne på her, du drar jo litt fra kunnskapen til det litt sånn kallet kulturelle, og vi står jo i et interessant kulturelt skift som ikke bare handler om mat, men handler om mange andre ting som har med bærekraft å gjøre også. Jeg gikk forbi ei bok i går som Jenny Skavlan og to-tre andre damer har skrevet om, kaller det seg for fabric, kan du hente det? Liksom å sy om klær og den biten. Vi lever jo i en sånn tid hvor ombruk har begynt å bli en ting som er attraktivt for unge, kanskje spesielt unge kvinner. Og så er dette med mat, det har vi jo hatt i en periode. For eksempel sånne fenomen som, du har jo dumpsterpizzaen på Bergen, en kaffebrenneri nede på Møllenpris, der klarte vi jo ikke å ta unna etterspørselen. Og det var jo pizza som var laget av av ingredienser som var på vei til å gå ut på dato. Jeg selv og Sveinung jobber med et selskap nedi i Rio som lager trerettersmiddager til hjemløse på gata, basert på mat som er i ferd med å gå ut på dato. Gastromotiva heter det. Så vi lever jo i en tid hvor det er en del kulturelle strømninger, og som du sa, så er det kanskje de 30-20 årene og til og med 10 årene som virkelig omfavner det særlig mest, og det kan jo sånn sett være håp for fremtiden. Ja, og her skjer det mye da. Men det som jeg pleier å si nå når jeg får spørsmål, ja, men hvorfor har vi ikke redusert matsvinnet mer enn nå? Det er så mye fokus. Jeg tror vi er klare til å endre holdninger veldig mange steder, men vi har ikke klart å endre adferden. Og i hvert fall ikke endret adferden på hjemmebane. Men det skjer sinnssykt mye. Sånn som du snakker om nå, den der fabric-gjengen, med Jenny Skavlan i spissen. Altså nå begynner det å poppe opp restauranter i Norge også. Vi har rest borte i Oslo, som er... fine dining, som har fantastisk god mat, så da har råvarer som ellers ville gått i spillet. Da redder de også en del råvarer som aldri ville kommet på matbordet i det hele tatt. Så det er jo, vi begynner å snu det til at det begynner faktisk å bli ganske kult da, både å gjenbruke noe som jeg har jobbet mye med i min tid i avfallsbransjen også, hvordan i alle dager skal du faktisk få det til å bli mer vanlig da, å gjenbruke. Men også det der med å være en matredder da, at det begynner faktisk å bli ganske kult å være en matredder. Tidligere så var det faktisk litt flaut å gå på butikken og leite denne nedprisete hyll, for du var litt sånn redd for at naboen skulle se deg og tenke at, oh, de har kanskje litt ålder i rådene i måneden. Men nå er det helt annerledes. Nå handler det liksom bare om å håpe nesten det klistremerket på, som viser at maten er nedpriset. Du legger det opp på båndet med glede og egentlig bare Jeg håper nesten at noen ser det. For her er jeg faktisk med å gjøre noe positivt. Og den endringen tror jeg er kjempeviktig. Så det blir mer positivt å bidra. Og akkurat dette med mat, det er jo noe som alle faktisk kan gjøre. Alle spiser mat. Har du noen data på... En ting er hvem som er synder. Nå har jeg gjort meg selv til syndebuk, det liker jeg veldig godt. Men hvem er synder? Du nevnte litt med menn. Men hvilke ressurser, hva slags type mat er det vi kaster mest av? Har du noe inntrykk av det? Ja, og det helt ferske resultatet fra den undersøkelsen som jeg har gjort, så det siste som kommer opp nå, det er at det vi kaster aller mest av, det er middagsrester. Og middagsrester burde jo egentlig være en sånn ting som man egentlig kan, du kan ta det med deg dagen etter på skole eller på kontor og spise restene, eller du kan lage noe nytt ut av det. Og så er det frukt og grønt. Det er på en måte de to største kategoriene. Og så den tredje, det er brød og bakavarer. Så det er på hjemmebane da, det vi kaster aller meste av det. Og jeg tenker at alle de tre er jo egentlig sånne tre kategorier som burde være mulig å gjøre noe med. Vi har en italiensk eksekutiv, en deltaker på eksekutivkurset vårt som heter Miriam, og hun fortalte at brødavfall, det er nesten ikke et fenomen i det hele tatt i Italia, fordi at jeg er så vant til å bruke brød til gratinering. Så etter hvert brød som er hardt, eller hva det måtte være for bein å gå på. Skulle du tenke at frukt og grønt kanskje var i samme kategori i en verden med smoothie-maskiner og tilsvarende overalt? Jeg vet at du, Mette, har løftet fram bananbrød som en sånn... En måte å få de brune bananene til å få nytt liv. Er det andre sånne? Instagram-kontoen som er der ført til i stad, den kan jo dels lese som en inspirasjonsreise i hvordan gi maten nytt liv. Er det andre overraskende eller nytenkende måter å utnytte disse matresterne på som du har med deg? Ja, og det er jo kanskje det enkleste stedet å begynne, sant? Det er jo faktisk å se inn i sitt eget kjøleskap, og hva kan man faktisk klare å gjøre noen ting med. Og så er det da, når middagsresten er liksom det som er det som Det er en sånn typisk middag i et hjem da, det er jo kanskje å spise spaghetti og kjøttdeig og grønnsaker, veldig sånn standard norsk rett. Og ja, jeg er noen av de som alltid koker litt for mye spaghetti, og da er det helt kanon, da kan du lage for eksempel spaghetti muffins dagen etter. Så det handler jo liksom om denne lille sånn kreativiteten da, eller at du, hvis du har litt vask i grønnsaker, det er jo kanskje det jeg, Altså, alle har opplevd at salaten blir litt stygg, eller gullrøttene blir litt bløte. Da er det bare å finne fram en skål med kaldt vann og legge det oppi et par timer oppi der, og så er faktisk salaten helt knasende sprø og fin igjen. og dette er jo det jeg prøver å formidle på Spis opp maten de der enkle tipsene også er det klart her er det ikke sånn at jeg oppkom alltid av alle gode ideer og det er jo det som er det fine nå med Spis opp maten for det er så utrolig mange som vi jo deler Folk har så mye gode ideer, eller de har gamle oppskrifter, eller forslag til noe du kan gjøre. Så det har blitt et stort forum etter hvert, der man faktisk kan både dele kunnskap, og man kan få ny kunnskap. Og det tror jeg er viktig. Jeg pleier å si at det ikke finnes noen statlig opplysningskontor for mat, redding, men de har jo meg da, så gjør dette på en måte gratis. Så det funker altså. Folk trenger å lære, og de ønsker å lære. Men Men en annen ting er jo også, så er det veldig mange som er usikre på dette med dato. Så jeg får mye spørsmål hver dag. Folk sender bilder der, og så er det sånn, du, jeg fant i går, jeg hadde en kjøttdeig i kjøleskapet, og jeg ser han har gått ut på dato for to dager siden. Tror du jeg kan spise han? Det er jo vanskelig for meg selvfølgelig også. Og det er sånn dommer å si at, ja, du får nå bare se lukt og smake, og så får du teste. Så jeg passer meg veldig på hva jeg sier, men de får alltid et svar. Det gjør de også også. Holder du kurs, eventuelt rådgir venner. Jeg tror et produkt vi bruker mye i Norge, hvert en gjenganger her i Jusoppe gjennom året, er kyllingbryst. De kan jo være nesten to uker før utløpsdato, men når du åpner den, så må du ha den nesukkerdypet. Hvis du da begynner å nærme deg den datoen, og eventuelt går over, og den der lille laken den ligger i, begynner å skille seg litt opp i den der boksen, Men det er ganske usikkert, for jeg er jo fristet til å kaste den lenge før. Jeg har bare åpnet opp før jeg skal ut og spise de greiene her. Ok, jeg vil ha et enkelt tips da. Jeg trenger jo... mye mer enn et enkeltips. Du trenger en lips coach, da. Og du, Lars Jacob, du sitter bare og holder kjeft. Jeg blir svartepæret. Vi skal prate om deg etterpå. Fortell meg om dette. Åh, veldig bra. Et enkeltips, da, både på skyllinger og på kjøtt generelt, det er jo når du åpner, det er jo stort sett vakumpakket, eller det ligger nedi. Så åp pakken, men sett en klippe på nesen først. Og så la heller pakken av for å være, ikke stikk nesen ned i med en gang og kjent på lukten. La den forlufte seg et par minutter på kjøkkenbenken, så kan du lukte på den. Og da kjenner du faktisk om man lukter greit. For det lukter alltid dårlig. Det er et eller annet som de fyller ned i denne vakumpakken, så lukter den kjempedårlig. Så det vil han gjøre uansett. Og det er et sånt kokketips som jeg har fått. Ja, for kokken også vil jo lete etter det kjøttet som har gått langt over dato, som har hengt. Da kommer de gode smakene frem. Ja, og her er det litt forskjell på, du gjør ikke det med en kylling, men har du rødt kjøtt så gjør du det, for det kan gjerne ligge å modne seg og bli mye bedre etter hvert. Men igjen da, så er det litt sånn, se litt på datamerkingen. Vi har siste forbruksdagen, så egentlig betyr at du skal være veldig forsiktig med å spise dette, for også har vi da denne best før, men ikke dårlig etter, som gjør at du faktisk skal bruke sansen din og se lukt og smake. Jeg tenker på samvirket mellom det som du holder på med gjennom Spis opp maten-nettet og så på en måte den innovasjonen som skjer i store og små bedrifter. Det kan være hotellkjeder som er prosjekt for dette, det kan være supermarkedkjeder, så er det jo også sånne nyere apper av type en too good to go og sånn, som på en måte fungerer som en liten smulning i hjulene for å få mat som kan spises transportert til folk som, eller kobler sammen folk som trenger mat med mat som fortsatt kan spises, men er på vei til å bli til avfall. Men det er jo sagt, jeg vet ikke helt hvor spørsmålet er på vei her, men jeg kjenner en her er liksom en innovasjon som kanskje dytter oss i retning her, altså fra bedriftene sin side også. Ser du det at disse tingene her får fotveste også inn i alt fra små start-ups til de store gigantene i matbransjen? Å, Og her har det skjedd mye, og det skjer mye hele tiden. Og jeg har jobbet med mange av de store aktørene, både i dagligvarerbransjen og har jobbet med hoteller. Og mye på en måte er jo satt i sving, og ikke minst fordi vi er på denne bransjeavtalen. Men det som er gøy nå, det er jo å se at det er mange start-ups som har fokus på matredding. En av de som jeg jobber litt med nå, det er jo en helt ny app som er utviklet sammen med en kokkens etter Trondmøy, som heter Food. Og da går vi litt tilbake i verdikjeden. For da er det litt sånn, hvordan kan vi prøve å redde mat før han faktisk kommer på kjøkkenet til meg? Og da snakker vi mer fra bøndene, eller hvis du har et app, eller plommetre i hagen, altså bygner, så kan du faktisk legge ut i denne appen og si at du, nå er det liksom sesong for epler, selv om det ikke er nå det hadde vært tidligere. Kom gjerne i min hage og plukk. Men også det at vi da kan få, for det er jo en av de tingene som vi ser at hvis folk skal ha respekt for maten, en ting som mange har respekt for, det er jo hvis de handler mer lokalprodusert mat. Da tar folk vare på det på en litt annen måte. Og så har To Good To Go egentlig vært revolusjonerende, for de har reddet så mange millioner poser med mat, så de sier. Da kjøper du forundringsposer. Vi har Toe No More. Det popper egentlig opp med apper som man kan bruke. Men den utviklingen trenger vi, og vi trenger nok enda mer. Men det er veldig mange som tenker i samme bane, så vi trenger jo noen som gjerne tenker Litt annerledes, at det har vært. Jeg vet jo det at, når jeg ser på sånne programmer på TV også, hvor utrolig ryddig man kan ha det i boden. Bare man begynner å rydde der. Og loftet kan jo se ut som en drøm, ikke sant? Ja. Og så er det så mange ting som hvis man bare hadde brukt litt mer tid på det, hvis man bare hadde gjort slik, jeg liker jo ekstremt godt at du og dere kommuniserer at det er positivt. Disse positive begrepene. Jeg tror det er veldig lurt med kunnskapen, og jeg tror det er lurt med disse enkle tipsene, og jeg tror det er lurt med disse holdningsendringene knyttet til at det blir en sånn absolutt dato på best før. Det har gjort mange, mange, mange gode grep. Nå sitter jeg med unger som er nesten ut av redet og ut av redet. Og i dag så har jeg jo mer tid til å bruke til dette her. Men jeg må innrømme at de årene der med barnehage, bussing, vått, og surt og kaldt, han har sagt, og dårlig tid før man skulle på en eller annen type aktivitet. Man visste ikke helt hvem som kom hjem fra jobb, når og hvor man var i den tiden der. Så tenker jeg at jeg skulle gjerne hatt noen som båda det i boden, for å si det sånn, og som hadde gjort disse veldig, veldig smarte grepene i hagen, hvor man kunne dyrka ditt og datt selv og gjort alt mulig rart. Men jeg må si at jeg, å være ærlig nok igjen, at jeg tenker at det lukter litt au pair Ja, men altså sånn... Ja da, du skulle gjerne hatt noen ekstra hender der. Ja, i en periode i livet så var det jo helt avgjørende. Jeg vet ikke om det gikk på at man ikke hadde respekt. Man skulle sikkert ha planlagt bedre, handlet inn på søndager, og vi snakket om i alle år. Nå handler vi inn for, ikke søndag, men når vi lager den ukesplanen med mat og sånn, og da lager man mat sånn at man har restene. Men det ligger ikke på. alle den planleggingen. Det gjør det ikke. Og det jeg kan si da, det er jo det vi ser fra tale som er gjort nå, det er jo at det faktisk av de forbrukerne som kaster mest på hjemmebane, hvem tror dere det er? Det er vel kanskje de som har unger som har flyttet ut av reda, eller? Nei, du skal begynne å bli bedre du nå, nemlig. Småbarnsfamiliene. Det er småbarnsfamiliene som kaster mest. Det skjønner jeg så forbannet godt. Det eneste jeg drømte om på den tiden var at han kokkekompisen at jeg kunne svingt innom og bare plukket opp den maten og hatt det på altså hatt det som abonnement en 3-4 dager i uka hvor du bare dro innom og hentet ferdig mat i riktig porsjoner gjerne da sånn at alle i familien likte det sånn at vi kunne ha 3-4 forskjeller etter jeg tenker på matkassene som jo Altså enten Adams matkasse eller andre tilsvarende modeller. De dytter jo kanskje i riktig retning. Nå vet jeg ikke, jeg har ikke prøvd disse matkasseløsningene selv, så jeg vet ikke hvor godt rusta de er. For eksempel her har du en småbarnsfabrik, hvor spesielle behov hos de små og hva det måtte være. Men her er vel også i den enden noen kallte innovasjoner som kanskje hjelper, og som du sikkert vil komme mer av. Men det er jo også noen barnehager som er veldig smart her. I barnehagene, du kan til og med gå helt ned til de der minste og gjøre de til matredere. Men de som er smartere og gjerne jobber på kjøkkenet i en del større barnehager, de lager jo middagsretter som... familien kan kjøpe, tenk på det da og kom i barnehagen, og så henter du ungene dine, og så henter du middagen dine til deg, det er et bra konsept det er det jeg elsker selv ja, men da jeg vinner på det akkurat i den tiden i livet så hadde det vært helt fantastisk, og jeg har all omsorg for barn jeg håper å si, jeg sa barn, jeg mente foreldre med småbarn som ikke har tid og ikke får det der til å gå opp helt. Vi har jo matkasse nå, begynte med det for kanskje et år siden, fordi det er mye vegetarianer i huset. Og så... Det er jo ikke bare derfor. Men vi begynte med Adams matkasse vegetar. Og har tre retter i uka. Jeg og kona nå. Og da også datteren og hun er hjemme. Men... Det har gjort veldig mye for oss å få riktig mengde mat. Jeg blir alltid så overrasket når jeg åter en matkasse og hvor lite mat det er oppi der. Hvis jeg skulle hatt tomater og laget noe, så ville jeg kjøpt ikke én tomat, jeg ville kjøpt fire. Men her får du én tomat, for den skal brukes i den middagsretten. Og så er det en lime. De har delt opp på en helt annen måte. Da ligger de dagene der med en mye mer riktig viktig mengde på mat, og jeg ser også at man lager akkurat det vi trenger, og det er derfor jeg har begynt å tenke på den kunnskapskomponenten, da får jeg hjelp til å lage god mat, apropos vegetar. Jeg er ikke vegetarianer, men kan gjerne spise vegetar hele uka, så lenge det er godt, men jeg har ikke kompetanse nok, jeg hadde i hvert fall ikke det før, til å lage ting som gjorde at den vegetarmaten smakte godt nok, da. Så der har det vært veldig god hjelp, både på å få mer variasjon rundt rettene, men også det å ha riktig mengde mat. Det har vært en stor endring. Ja, og jeg tror det der er vanskelig. Riktig mengde mat. Og det er jo en av de tingene som vi ser nå når vi går inn i julehøytiden. For folk vil liksom det skal bugne, sant? Og greit at nå kanskje vi har så mye besøk på grunn av tiden vi er oppe i. Men noen besøk kan man jo faktisk ha da. Men man må ikke kjøpe inn et kilo med tomater for det er et eller annet du skal lage, sant? Så det er jo en av de tingene som du lærer på på en viss måte. Å ha en matkasse at du ser at, ok, jeg trenger faktisk ikke så store mengder. Vi vil sikkert få hjelp. Innbilde meg av teknologi over tid her, fordi nå er det jo vært nesten til det skjedsomlige over mange, mange år at denne snakket om disse her smarte kjøleskapene, som oppdager at du ikke har nok øl igjen, så de bestiller det på hjemlevering i tide til fredag ettermiddag og hva det nå enn måtte være. Men det er jo litt seriøst i det også. Jeg så på en av de siste Instagram-posterne dine, så skrev du at... Et av de største kildene til vatsvinn er at vi glemmer hva vi har i kjøleskapet, og det kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Jeg står inne på butikken, og for the life of me så kunne ikke jeg klart å tenke meg fram til om det er egg eller melk eller hva det nå enn måtte være. Jeg har ikke peiling. Så det at vi over tid nok vil komme til å ha, og disse produktene finnes vel allerede, men det vil vel bli allmenn gjort etter hvert, disse kjøleskaper som kan fortelle deg via en app hva er det du har hjemme, og da vil jo etter hvert også disse appene samtidig kunne si, visste du, Lars Jakob, at hjemme har du faktisk både egg og melk og skinke, så hvis du kjøper et par ting til, så kan du lage noe med det. Altså at dinne kunnskapen som Sveinung snakket om, jeg tror det er helt riktig, altså at vi står der, vi er sultne, vi er på butikken, vi avgjør Jeg aner ikke hva vi har i kjøleskapet. Jeg er ikke noen flink til å drømme om hva retta jeg eventuelt skulle lage selv om jeg visste hva jeg hadde. Disse teknologiske løsningene som kan både fortelle oss hva vi har, fortelle oss hva vi burde kjøpe og i hvilket omfang, og i tillegg gi oss tips om hvordan vi bruker det. Jeg tror det er det alfa og omega, for vi skal nå måle om å halvere matsvinnet. Jeg tror ikke vi klarer det uten, for det er det mange som trenger den hjelpen. Så egentlig er jeg litt skuffet over at ikke dette har kommet raskere, for dette hørte jeg om for mange år siden. Jeg var sikker på at ok, dette kommer på markedet, sånn at den dagen du trenger et nytt kjøleskap, så er det det du kjøper. Så der må vi faktisk få litt fortgang, da. For det kan hjelpe deg mye. Det finnes masse apper i dag der du selv kan legge inn hva du har. Men Svein, du vil jo aldri bruke tid hjemme på å skrive inn det, eller at du må skanne en QR-kode på matvaren. Det må være enklere. Det må være superenkelt. Ellers gjør vi det ikke. Postbatt her før i dag, sånn AR- Sånn hjelp hvor ting popper opp foran deg. Åtmented reality. Tusen takk. Hvor etterlyset er nettopp på kjøkkenet, og så er det jo ikke noe hjelp å få den oppskriften på en pad på veggen, men jeg må ha den oppskriften foran meg, og jeg må kunne se ingrediensene, og så må det dukke opp i affærheten vår. Det kan jeg prøve å tenke litt på. Men poenget er jo der uansett hvor jeg har sett det, hvordan få mer hjelp i den situasjonen til å kunne se da, som vi begynte på her i stad, kanskje derfor jeg var inspirert av det også, det å kunne se inn i kjøleskapet, og at det popper opp sånn som det gjør da med Adams matkasse, og jeg er jo såpass enkelt som jeg har forklart, at hvis jeg får en oppskrift så kan jeg gjøre ganske mye. Og når jeg da åpner etter heften og ser en sånn fire-fem-sekspunktsliste, og plukker opp den ene tomaten og den ene av ditt og den andre datten, ja, så kan jeg lage ting som er helt streit og godt, hvis jeg har den hjelpen. Så det blir jo spennende å se at ikke dette her bare blir framtidshistorier om hva som skal komme, men at det faktisk da kommer ting som kan hjelpe oss på kjøkkenet på den måten. Ja, som sagt, det går egentlig bare å vente på det, for jeg tror det er nok sånn at veldig mange nordmenn er akkurat sånn som du beskriver, Sveinung, så dette betyr at man må ha denne lille ekstra hjelpen. Men det er så fint, kanskje en av de få positive tingene med pandemien, det er jo at flere folk har begynt å bruke mer tid på kjøkkenet. Altså, mange fikk faktisk tid til å lage mer mat, og så plutselig at «Oi, dette er jo faktisk ganske kjekt». Og jeg tror vi må liksom inn der også, at folk må tørre, de må like det, de må se at dette her er kjekt å gjøre, og da kan de kanskje begynne å eksperimentere litt mer med hva de faktisk har. Jeg må spørre deg, Nette, for jeg vet at du har tatt med deg barna dine inn i ditt matredder-universet, og de er jo nesten som en slags medgründer med deg. Jeg får en inntrykk av når jeg ser både i bøkene, og hvis jeg husker rett og slett dere var på tysk TV sammen, og vi har hatt mange forskjellige hjemme her hos oss. og det har ungen vært med på. Ja, og jeg tenker sånn i et kunde-adferdsperspektiv da, vi har noen gode kollegaer her borte som er opptatt av det som jeg kaller for kundepraksiser, altså det at det er ikke bare et kundevalg skal jeg ha det produktet, skal jeg ha det, men det er liksom det praksisene rundt hvordan du lever, altså det kan være bildeling, det kan være valg om å ta buss eller å kjøre bil, det kan være massevis av forskjellige ting, bli vegetarfamilie, svein om sin familie. Og det krever jo en onboarding av hele familien og hele utholdningen. Så som utgangspunkt i din egen opplevelse, hva viktig tror du det er for deg som ønsker å lykkes med å bli matreddere og kutte sitt eget private matsvinn, og liksom onboarde hele familien og gjøre et slags kollektivt prosjekt ut av det? Jeg tror det er veldig viktig, og så tenker jeg at det er et fint nyttårsforsett. Å sette seg ned i romhjul eller på nyår og bestemme seg for noen ting som man skal ta tak i sammen som familie, eller om du bor i kollektiv, eller hvordan du bor der. For noe man kan ha fokus på sammen. Hos oss ble det jo i hvert fall en sånn, når jeg begynte med dette prosjektspis opp maten, så var det første jeg gjorde var å snakke med barna og si at hva var det vi så at vi kastet? Og de syntes jo veldig raskt at dette var gøy. Men vi gjorde litt konkurranse av det hjemme. Så å lage litt sånn der, hvem er den beste faktisk matrederen i familien, det er ikke så dumt. Men jeg ser jo, klart nå har vi holdt på med det her i fem år hos oss. Mine barn er nå blitt 13. og snart 16 år, de begynner jo å bli store, altså for de er det helt indoktrinert hos de, de er liksom matreddere på sin hals, og det er klart sånn blir det jo, vi påvirker det jo mye men de påvirker sine igjen De kommer på skole med matbokser med restemat og påvirker på en måte sine skole- og klassevenner. Og jeg tror jo det her er kjempeviktig. Men dette går også andre veien, og det er litt viktig å si. For vi som voksne kan påvirke barna, men jeg tror det er veldig mange voksne som blir påvirket av barna sine. For de kommer gjerne hjem, og enten så har de hatt et foredrag om matredding, eller de har lært om plast i havet, så går de rett hjem, og så lærer de opp foreldrene sine, og faktisk arresterer foreldrene. Men da snakker vi jo gjerne barn som er ungdommer som gjerne gjør det. Så dette går begge veier, men for min del så har det vært kjempeviktig at det er et familieprosjekt, fordi at dette er jo alt oppslukende, dette er living the brand for meg. Så hvis ikke de hadde vært med, så hadde det ikke vært like vellykket som det har vært hittil. Det drar seg mot 1. januar 2022, og det betyr at det drar seg sakte men sikkert mot år 2030. Og du har jo allerede mettet pusha oss langt her til lands i retning av å kutte dette matsvinnet, og så er det en lang vei å gå igjen, som du sier. Og du har gjort det på mange måter. Du forteller at du holder foredrag, vi snakker om boka, vi snakker om Instagram, kontonforedraget og så videre. Hva er de neste ambisjonene her nå, da? Hva er de neste trappetrinnene på din... din reise her i å få oss til å kutte matsvin enda mer betydelig. For min del nå så er det jo litt større på verdikjeden til matsvin, så jeg kommer til å fortsette med å spise opp maten og prøve å få med forbrukeren på hjemmebane. Men det er også noe å jobbe med en del gründere rundt omkring som prøver å redde mat som ellers gjerne hadde blitt kastet av. Så nå er det på en måte både ny etterkastning som kommer, og ikke minst å holde på med grunndagsselskap her i Bergen, søter mer enn. Så rett og slett lager pizzabunner og rundstukker og focaccia av grønnsaker som ellers ville blitt kastet. Og så er jo liksom en ting å starte sånne ting, men en annen ting er å klare å få det ut i de store dagligvarerbransjene, og det er jammen ikke lett for de der små grunndene å og få innpass om det er Coop, eller Rema 1000, eller Norgesgruppen, eller hvem de skal inn til. Så der kan jo jeg være litt som døråpner også. Så det er liksom det neste å gjøre. Dette skal egentlig være helt vanlig, det å være en matredder. Vi har pratet mye om sluttbrukeren, kjøkkenbenken. Men nå begynte du åpne dørene litt til bedriftene også. Og det er vel en ganske stor andel av maten som forsvinner i det leddet også, at det er matsvinn, at det kreves matreddere der også. Og det høres ut på deg som det begynner å skje ting. Hvis du skulle ønsket deg noe, hva ville det vært? Altså, ønsket deg noe på veien videre? Nei, altså, for For min del så er det sånn dagligvarerbransjen er jo begynt å gjøre mange gode tiltak for å redusere matsvinn her, men jeg hadde liksom ønsket at de hadde steppet opp enda mer da. Fortsatt så kastes det sinnssykt store mengder med frukt og grønt og brød og diverse mat fra dagligvarerbransjen, så jeg tenker vi må på en måte klare å snu det hos de også da. Så mitt største ønske er vel at de skal faktisk ta enda større ansvar, så tror jeg de må være med og motivere på brukeren også. Så... Der ligger nok veldig mye av det hvis vi skal klare å halvere matsvinnene. Så det er ikke bare oss forbrukere, det er faktisk produsentene også. Men det skjer utrolig mye spennende. Det er produsenter av fiskeoppdrett som bruker alt før det blir mye kastet. Så det begynner å skje en kjempepositiv endring. Så det er nesten litt som kamp om å være den som klarer å bruke råvaren det beste mulig. Men det ligger fortsatt mye igjen på jordet hos bøndene. Fortsatt er det veldig mye som må inn i en EU-standard i hvordan skal en gullerot se ut. Så det er jo min store drøm, det er jo å få snåle grønnsaker i butikkene. Det er liksom virkelig det jeg jobber for nå. Ja, det skriver vi jo mye i boka vår. Jeg har også en ung «Enter marché» er vel den omtrentlige uttalelsen på dette franske... kjeden som populariserte støggfrukt der nede. Og vi har jo ikke brukt ord enda, men det som vi i økende grad her snakker om nå, det er jo sirkulær økonomi. Og det er jo en sirkulær bevegelse, det vi snakker om her, helt fra vi var med på et forskningsprosjektsøknad, vi sa noe som heter «from farm to fork», hvordan både identifisere og track å følge og forhindre matsvinnet helt fra, som du sa, det som skjer på jorda, det som skjer på farmen, på bondegården, hvor enn i verden det måtte være, og så i hele kjeden via i bølkledde, i logistikkledde, og så etter hvert som du er inne på i butikkene, og så til slutt er det noe her som ender ved kjøkkenbanken vår, og dessverre da også der blir det søppel. Så det er jo en egentlig et enormt sirkulært skifte, det vi snakket om her, i hele verdikjeden tilbake igjen til der maten dyrkes, og helt fram til byer og det andre, renovasjonsselskapet, hvor du... Og her er det jo et godt samarbeid, bare her i Bergen, med disse her mereren som lager pizzabunner for eksempel, av gullrøtter som ellers ville blitt kastet. De må kappe av noen ting på disse gullrøttene som de ikke kan bruke i mat. Det kan man byre bedrift og hente av, kjøre det til Voss, til Imerta Pro, så gir det til larvene der, så spiser larvene da gullrøttene, og larvene blir igjen til mel, så kommer det tilbake igjen til bakeriet ute i Eidsvåg, som mer enn har, og så kan de lage rundstykker av det. Og da er du liksom helt på denne sirkulære. Og det er jo et sånn godt eksempel, og det ser jo flere og flere av matprodusentene, de tenker sirkulært, og det må de. For det kommer krav som gjør at de er nødt til å være på på en annen måte. Så den dagen vi selvfølgelig klarer å ha en mye mer sirkulær matbransje enn det vi har i dag, eller matproduksjon, så nærmer vi oss jo helt klart målet. Jeg synes jo synd på matprodusentene som har kunder som meg. Ja, men sånn svartmaler jeg igjen da fra mitt eget stål. Så jeg prøver jo å være en bedre person enn det jeg gir uttrykk for. Men jeg går jo i butikken og skal kjøpe salaten. Og den skal jo være fin når jeg kjøper den. Og selv om jeg skal spise den i dag, så synes jeg det er ordentlig at den er blitt produsert i god tid i forkant. Og sånn kunne vi bare ha fortsatt. Så det er en atferden til kunder, til forbrukere her, og disse butikkene som du nevner her, som da skal legge til rette. for det. Jeg synes jo litt rann syn på dem også, altså selv om de hadde klart å lakke den frukten av de grønnsakene som jeg skjønte var en av de Det er hvor det syndes en del. Du skal ikke ha mange brune prikker på en banan før jeg vet at den har jeg ikke lyst til å ha med meg, og jeg har ikke lyst til å ha den i treningsbaggen. Når jeg tar den opp etter treningen, og jeg må grave den utomtrent av det skallet, og jeg vet at det burde jeg spist. Det er sundere, den plukker opp energien mye raskere. Men likevel er det jo... Det er mye holdningsproblemer der, som er ganske tungt å jobbe med, og gjøre noe med. Men det er derfor jeg sier også at nå når vi ser på taler, ok, vi har redusert matsvinnet med 10 prosent da, så kan det være skuffende lite. Men det er ting som er på gang, for det tar tid å endre de holdningene. Det tar faktisk ikke bare et år eller to, heller ikke fem år. Det tar lengre tid. Så det er derfor vi må bruke de momentene vi har nå, hvis vi skal klare å endre adferden. Og så tror jeg aldri vi vil få deg til å spise en sånn brun, skipet banan i treningsbegging til slutt. Men kanskje hvis du hadde gått på butikken, og du finner mye av den skipefrukten som er redusert i pris, så er det mange som vil kjøpe den og eventuelt ta den med seg hjem og lage noe godt av den hjemme. Så der er det mange i dagligvarerbransjen som må bli mye, mye tøffere, for mange bare sier at «Nei, vi selger faktisk ikke skip for ut, det kaster vi eller det går til dyrefor». Men der er det mange muligheter. Det er flere og flere folk der ute, det er flere og flere kunder som faktisk er villige til å kjøpe det til en redusert pris og så å lage noe godt ut av det. Synes du at butikker burde være såpass tøffe at de sier at nei, etter en viss tid på døgnet så har vi faktisk ikke brød? At ikke det bare er en enkeltbutikksjobb, men at butikkene sammen burde gjøre det. For igjen, så snakker vi mer generelt om kunder da, enn meg selv. Men hvis kunder går inn i en butikk etter et visst tidspunkt og ikke finner brød, vil da den kunden komme tilbake til en butikken i morgen selv i åpningstiden, eller vil den velge et annet sted for at det har en liten usikkerhet på at det ikke er varer igjen? Altså butikken er livredd for dette da, og de er fryktelig redd for at, og jeg tenker bare her ser jeg bort, så er det ganske mange butikker i nærheten, så hvis jeg går inn på den ene og de ikke har mitt favorittbrød, så er jo den butikken redd for at jeg bare går rett til naboen og så kjøper jeg brødet der i stedet for. Og det mener jeg egentlig helt feil, for så lenge du informerer, og her har vi ny faktisk laget en kampanje som er veldig, veldig fint, Der står det bakast, hvis det er tomt i brødhøylet, så står det «Beklager, vi er utsolgt for ditt favorittbrød». Men enten så kan du velge et annet brød, eller så har vi fritebakevarer, vi har knekkebrød, eller vi har til og med halvsteikte brød som du kan ta med deg hjemme og varme selv. Her må butikken bare være tøffere. Men det var litt morsomt at du nevnet det for akkurat hvert ditt møte i dag, for nå skal vi være med i et større forskningsprosjekt på akkurat dette her med brød. Ok. Hvordan skal man klare å få hele verdikjeden med til å redusere brødsvinnet? Brødsvinn i Norge går litt ned, men det er fortsatt alt for stort. Vi kaster jo over syv kilo med brød hver og en av oss i året, og det er vanvittig mengde brød som blir kastet hos dagligvarerskjedene. Så ja, de må bli tøffere der. Hvis du har for mye brød, så er det en liten oppfordring her, da kan du sende det hjem til Lars Jakob Tynes Pedersen. Jeg skal begynne å gratinere alt. Han har lært det av italienere, at alt kan gratineres. Det synes jeg er en veldig fin ordning, at Lars Jakob tar fra nå av imot gammelt brød. Det er en stor utfordring vi diskuterer her, og som vi er inne på, så krever det innovasjoner langs en lang kjede. Det krever adferdsendring, både som dere er inne på nå, fra bedriftsbeslutter, altså det butikkene og det andre som må endre seg, og så er det vi da som tøft som det enn er, også må bli flinkere. Og du har gjort og fortsetter å gjøre en kjempejobb for å pushe dette viktige bærekraftsområdet her, og hjelpe folk til å tenke annerledes, tenke mer positivt. la seg inspirere rundt det, og det er vi veldig glad for, Mette. Så tusen takk for at du ville komme hit til oss i dag på et lite før-jules bærekraftseventyr. Så håper vi at det er mange av våre lytter som lar seg inspirere inn i jula til å spise opp maten, til å planlegge godt rundt maten. Inviter så mange du kan hjem som kan hjelpe deg å spise opp maten. Ikke mer enn 20, det står at du ikke kunne invitere mer enn 20 stykker En gang. En gang uten problemer. Det var noen som skrev om det. Hvis du er så heldig at du kjenner 20 stykker uten problemer, da er du heldig. Jeg er i hvert fall inspirert, Mette. Tusen, tusen takk for at du har delt med oss og for jobben du gjør ellers. Så skulle du ikke overraske meg om vi inviterer deg tilbake til å ta en ny prat en gang i fremtiden. Tusen takk for nå, og så håper jeg vi kan fortsette dialogen senere. Veldig hyggelig. Tusen takk for meg. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.
Leger om livet
Susann Stave har master i samfunnsernæring og er svært engasjert i hvordan maten påvirker oss og hvordan vi kan bli mer bevisst på aktørene som påvirker matvalgene vi tar. Hun har nå kommet ut med boken “Hva skjedde med maten?” en bok om matindustrien og hvordan maten vi spiser radikalt har endret seg de siste årene. I episoden snakker vi om ultraprosessert mat, matindustrien, matvalg, faktorer som påvirker oss og hvordan vi kan bli mer bevisst. For mer fra Susann Stave: https://www.instagram.com/susann.stave/Bok: https://www.friskforlag.no/produkt/hva-skjedde-med-maten/Ønsker deg en nydelig uke!AnnetteFølg meg gjerne på:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #378: Anders Nordstad Se hele episoden her: https://youtu.be/xca6YgxBRrs 0:00 Er maten dyr i Norge? 2:15 Dyr energi, dyr mat 6:00 Overfladisk konkurranse mellom de tre...
Se mer
Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen
Matsvinn er et gigantisk bærekraftsproblem, og vi tar en prat med Charlotte Aschim, gründer og CEO i TotalCtrl. Vi snakker om skalaen på matsvinn og matkastingsproblemet, fra gårdbrukeren via logistikk og salg og servering, og helt frem til sluttbrukerens søppelbøtte. Charlotte forteller om TotalCtrl sin teknologiske løsning for hoteller, sykehjem, barnehager og andre som forsøker å kutte matsvinnet. Sveinung krasjer en drone i et tre før han drukner den, vi snakker om Charlottes overraskende faglige bakgrunn, vi forteller om hotelldirektører med vilje til å kutte matsvinnet, og vi snakker sirkulærøkonomi - til ingens overraskelse. Vi trekker linjer fra TotalCtrl sin forebyggende løsning til andre aktører i økosystemet for matsvinnløsninger, slik som Kezzler, Farmforce, Too Good to Go og Invertapro. Sveinung snakker ned kokkekunstene sine, Lars Jacob mistenkes for å ha sovet i timen, vi kikker inn i både den forretningsmessige og teknologiske spåkulen, og vi drømmer om eksperimentering med matsvinnsdata. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer
Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen
Vi reposter en episode av Greenpod-serien, hvor vi var gjester hos vår gamle venn Liv Hege Seglsten, som er sjef for forretningsutvikling i Greenstat. Episoden var del av en trilogi av episoder om bærekraftige forretningsmodeller, så vi følte oss hjemme fra første stund. Vi snakker om bærekraftige og ubærekraftige forretningsmodeller, vi tar en langt tilbakeblikk på veien fra ansvarlige forretningsmodeller til bærekraftige forretningsmodeller, og vi går inn i dette med like deler optimisme og pessimisme. Liv Hege og Sveinung diskuterer hvorvidt det er sært å være veganer og ta bussen, Lars Jacob gir et dystert blikk på slaveøkonomien, vi snakker om hvorfor forretningsmodellblikket er så viktig for bærekraftsfolk, og vi diskuterer lederens rolle i bærekraftig forretningsmodellinnovasjon. Liv Hege har nærlest vår gamle bok "Ansvarlig og lønnsom", vi snakker problemformulering, toget fra London til Paris, etikkens plass i bærekraften, leter etter lysglimt i nåtidens økonomi, og Lars Jacob gir fjelltips i Møre og Romsdal. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Se mer