#JP150: Sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap med Lise Arvesen

Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Det er jo en fantastisk ting, Sveinung, at du har klart deg så langt i livet som du har. Du er her fortsatt blant oss. Jeg har lurt mange. Det viktigste... Fint at jeg har dratt noen ganger er jo overbevist til kona mi, og tydelig at jeg ikke var pasient, men at jeg faktisk jobbet der. Det er jo ikke så verst. Nå får nye lytter, altså tydelig rusrehabiliteringskollektiv. Hvor sveinung tilbrakte sine unge år, og hvor han også traff kona sin? Og du kom deg ut derfra også, selv om du er jo fortsatt styreleder i Tyrelik klatresystemer. Jeg har hørt rykt om at du skal på klatrehall senere i dag også, men en helt annen klatrehall enn den. Jo, jo, men temaet for i dag er jo sosiale problemer og sosialt entreprenørskap, og de store problemene som er der ute av sosial karakter, og der er det nok problemer til alle. Altså det er dessverre nok å ta, og jeg har jo dykket ned i da rusproblematikken i hele mitt liv, hele mitt liv, og er fremdeles der som du vet, og som mange lytter jeg vet, og sitter i styret nå, i Tyren i klatring, som er et klatresenter på Lilla, bedrevet av folk som er i rehabilitering, pasienter i rehabilitering, sammen med... alle ansatte medarbeidere og det er jo en form for sosialt entreprenørskap selv om det ikke er privat eid det er jo eid av en stiftelse men det er jo ikke det offentlige som står for dette her og det var jo noe innovasjon utover på 70-tallet inn mot 80-tallet og en ny måte å tenke omkring noen store sosiale problemer der ute som ikke det offentlige hadde i sitt reportoir selv, men som noen måtte fighte frem og noen måtte finne en annen måte å finansiere. Og det er jo et stort problem for de som skal komme inn og yte noen tjenester eller løse noen sosiale problemer. Det er jo ofte at disse... kundene eller brukerne av disse tjenester, de har jo ikke pengene selv til å betale, så vi trenger jo noen som skal betale for dette her, og så er det en annen problemstilling. Noen som da skal betale for dette her, må jo også vite og være trygge på at det de betaler for, faktisk har effekt. Dette temaet her i det vi er, sosial innovasjon, sosialt entreprenørskap, alle disse forretningsmodellene som skal bygge, enten vi har et for-profit eller ikke formål som skal være med på å løse disse store kompleksene, for det er det jo stort sett, disse sosiale problemer som vi snakker om her. Det er jo et tema som veldig mange av lytterne våre bryr seg om, og som veldig mange av lytterne våre ber oss om å dykke enda dypere ned. Vi har jo hatt tidligere episoder med Katinka Leiner fra Farns sosiale entreprenører, vi har hatt vår gamle venninne Silje Holms Indahl til å snakke om impact-investeringer. Så dette er jo et tema som vi titter ofte dykker ned i, og i dag skal vi hoppe enda, eller kanskje hoppe dypere i basengen, vi skal svømme dypere ned i basengen. Og for å gjøre det så har vi fått med oss en gjest inn i Berkavs Eventyrstudio som har lang erfaring med å jobbe med sosialt entreprenørskap. Hun har bakgrunn fra privat sektor i mange avskygninger før hun har jobbet i mange år med sosialt entreprenørskap. Sågar skrevet en homebok på temaet sammen med Chris Klemmerthold. I nyere tid har hun samarbeidet veldig mye med kommunene. og nå også startet sitt eget selskap, Effektland, som skal jobbe med disse problemstillingene her. Så vi gleder oss til å danse rundt i den sosiale innovasjonen og det sosiale entreprenørskapet sammen med Lise Arvesen. Velkommen til Berka Segerthi og Lise. Tusen takk. Skal vi starte med et enkelt spørsmål? Hvorfor i all verden er sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap så fryktelig vanskelig? Det er vrient fordi vi fort går inn i politikk. Og da tennes det følelser og retorikk og forutinpatet som gjør at vi beveger oss bort fra fakta og mye inn i følelser. Og det vanskeliggjør den type innovasjon og entreprenørskap som de sosiale entreprenørene står midt oppi. Veldig få av de jeg har møtt av de sosiale entreprenørene ønsker å være politiske. De ønsker å løse det sosiale problemet, men oppdager fort at de skal inn i en kommune og et kommunestyre som har en farge. Vi som borgere har jo valgt hvilken farge vi vil ha inni vår kommune. Så det blir med en gang mer komplekst enn det vi opplever i privat sektor, og det pleier jeg å si til de sosiale entreprenørene jeg jobber med. Hvis du kan teste ut tjenesten din mot privat, så sparer du deg selv for utrolig mye tid. For der får du svar veldig raskt om noen er villige til å betale for tjenesten. Går du inn i det offentlige, så skal du gjennom mange lag, også det politiske. Kan ikke du hjelpe oss å definere dette begrepet, og tenker ikke sånn etter boka definere, men sosialt entreprenørskap, hvordan tenker du om det? Det som kjennetegner alle grunnerne jeg har møtt de siste seks årene gjennom ferdig sosiale entreprenører og akseleratorprogrammet Impact Startup, hvor vi har hatt hundre selskaper inne de siste fem årene, Alle de grunnerne har opplevd et problem veldig tett på, sett seg rundt etter løsninger og oppdaget at det var et hull, eller det var svagt den tjenesten eller produktet som var der fra før. Og i stedet for å klage og syte som vi andre hadde gjort, så startet de sitt eget selskap. Så det er altså drevet først og fremst av å løse den sosiale eller miljømessige utfordringen, og dernest tjene penger. Til forskjell fra det vi kjenner fra vanlig grunnerskap, hvor du tenker her er det mulig å tjene penger, kanskje raskt. Og så har vi kanskje begynt å tenke på fotavtrykk. Er selskapsformen da viktig? Jeg nevnte innledningsvis at det er tyrelig som nok ikke ble en stiftelse med en gang, men som har utviklet seg til en stiftelse, og som da selger jo sånn sett tjenester til de helseforetak i Norge. Er de da en sosialentreprenør, eller må det være et aksjeselskap for at man skal kunne falle innenfor en sånn definisjon? Nei, nå uttaler jeg meg på... Den erfaringen jeg sitter med og de selskapene jeg har møtt, og jeg jobber både med stiftelser og lag, men også ideelle AS, som er den selskapsformen de sosiale entreprenørene stort sett velger. Så jeg vil si at det er ikke selskapsformen som avgjør, det er drivkraften din. Altså hva du vil si du har lykkes med når året er over. Og det er derfor dette å måle den sosiale eller samfunnseffekten, det blir et regnskap for disse sosiale entreprenørene som nesten blir det viktigste. Og jeg sier nesten, for de må ha en økonomisk bunnlinje samtidig, så de skal styre to grupper. Og det er dobbelt så krevende, vil jeg si, som en vanlig grunner. Så de er ganske gærne, de folkene, som ønsker å bruke så mye tid og ressurser i et så vanskelig marked. Er det sånn at de fleste av disse, kanskje et dårligstilt spørsmål, men du får jasse over det sånn som du vil. Du kan se for deg to... To typer her da, altså deg som går inn og prøver å løse et problem som kanskje det per i dag ikke finnes løsninger for, kontra deg som går inn og, misforstå uttrykket rett da, men konkurrerer med de offentlige løsningene som allerede finnes, fordi at deg kanskje er utilstrekkelig, eller er for dårlig, eller at du ser at han kan gjøre dette på andre måter. Jeg går ut ifra at denne klassen av virksomhet faller i begge disse leirene. Er det noe av dette som er mer fremtredende? Er det forskjeller på disse? Eller er det mer eller mindre samme greier uavhengig av hvor i dette landskapet vi befinner oss? Jeg tror det er nesten like vrient, uansett hvilken vei og hvilken tjeneste, hvor langt den har kommet og hva den skal fylle. Fordi egentlig så banker du på en dør hvis jeg tenker at disse sosiale entreprenørene skal inn i offentlig sektor, og jeg tror det er der vi må skille samtalen vår. For de som velger å gå mot privatmarked, de opplever jo at de kommer lettere til bors og får et svar, og kan selge og sende faktura til den private kunden. Men de som går inn i offentlig sektor skal jo komme inn en dør, som jeg sa når jeg traff dere sist, oppleves som særslukka. Og det har jeg stor forståelse for at den er. Bare så det jeg har sagt, etter å ha jobbet mye med både å ta sosiale entreprenører inn i flere kommuner, men også satt meg inn i hvordan kommunen jobber. De står igjen utrolig skviss der ute i norske kommuner, hvor de skal levere på lovpålagte tjenester og har færre midler, mindre penger. Det er mange kommuner som skal spare hundrevis av millioner nå, og så forventer de at de skal åpne døren og si «hei, er det noen der ute som kan hjelpe oss?» Du skal ha mye overskudd, du skal ha en god leder, du skal ha en som kjenner et privat marked inni den kommunen for at den døra skal åpnes for vi gav. Og der opplever jo vi som har jobbet med mange av disse løsningene at det mangler en dør åpner. Og så har jeg utfordret og sagt skal vi på utsiden rive opp døra eller skal vi på innsiden åpne? Og da snakker vi om ansvar, ikke sant? Ansvar for å til rettelegge for innovasjon. Vi blir ofte spurt og utfordret på å fortelle flere historier som ikke går bra. Det er så ofte at det blir fortellinger om det som går bra, og her er det jo dypt inn i problembildet. Her er det noen lukka dører. Du trenger jo ikke nevne navn akkurat på selskapet, men kommer du på noen eksempler på noen sosiale entreprenører som har hatt definert et problem som har en god løsning som kunne skalert dette opp og hjulpet enda flere men som da har kommet i kort, skjønner du hva jeg mener? Ja, det spørs hva du legger i kommet til kort. Jeg tenker da opp mot finansiering spesielt, altså at man sitter der og ikke klarer å åpne denne døra, både for å gi oss en historie om en ting som ikke funker, og et praktisk eksempel på det du har beskrevet her. Nei, vi bør inn på pengene veldig raskt her, fordi det ser vi jo uten penger tilgjengelig for innovasjonsprosjekter, så kommer aldri dette i gang. Det blir kanskje en pilot til under 100 000 kroner. Det er en flom av pilotverket vi bruker. Skikkelig kjerpe oss og si at vi sløser med pilotpenger i Norge. Men jeg har lyst til å ta et eksempel på sosialhjelp i Nør, som jeg fulgte inn i en kommune, som sitter til bors med oss, med både ordfører og kommunedirektør. De pumper ut informasjon fra løsningen og selskapet jeg bistår, sier at de har en intensjon om å starte opp, og så går det seks måneder, så har de snudd hele greia og starter et kommunalt selskap. Og tar rubbel og bit fra det som er presentert, og presenterer det til kommunestyret som sin egen løsning. Det skaper en usikkerhet og frykt blant grunnerne på hvor mye de kan gå i dialog, hvor mye de kan dele, hvor pågående de kan være i den samtalen, når du har en frykt for at det du har utviklet stjæles. Det må være helt tydelig. Og det kan man si skjer i privatsektor også, men det er klart her er det sårbare. Jeg har lyst til å bare si noe om størrelsen på disse sosiale entreprenørene. Det er jo ofte små selskap, ikke sant? Så hvis vi er enige om at, jeg tror det er her vi må ha diskusjonen, vi må ha en dialog som handler om om det offentlige mener at vi trenger den type løsninger og selskaper for å skape bærekraftig sosiale løsninger i fremtiden. Altså at virkelig vi bestemmer oss for ja, vi vil og vi trenger hverandre. Hvis ikke den er på plass, så blir det hele tiden de der små forsøkene som stoppes av penger, som stoppes av kulturmangel på kompetanse også inne hos kommunene, som gjør at de står og spinner disse som har løsningene. Det som skjer her, det at vi sitter og prater om dette, og det er naturlig at det skjer, det blir på en måte en slags barriereprat, fordi her er det flust av barriere. Det er jo det som på en måte har lagt mellomlinjene og pålinjene siden vi begynte å snakke. Sveinung startet som god økonom med den første av deg, altså den kalde finansielle økonomen. barriere krytta til de finansielle dimensjonene ved dette her. Det aller første du begynte med, Riese, som du... Og jeg tror til og med det var kommunen som ble nevnt først. Det var jo liksom dørene som er lukket, og kanskje må åpnes fra en side. Og jeg går ut ifra at her er det både regulatoriske utfordringer, altså jeg kan forestille meg at her er sosiale problemstillinger, hvor det ikke er liksom... gjort i et knips å slippe inn private aktører, altså kanskje finnes her regler for hvem som kan levere visse typer tjenester for eksempel og så var du da inne på det at noe er på kommunalt nivå og så er det jo andre forvaltningsnivåer også jeg går ut ifra at av og til så må også høyere forvaltningsnivå inn for å muliggjøre eller kanskje da til og med stimulere hvis vi skal snure til det positive fordi her er det jo ikke kun bremserklosser her det kan jo også være at at et departement for eksempel velger å si at nå må vi få flere private aktører eller sosiale entreprenører inn her. Og det er jo liksom naturlig å tenke litt, eller blikke litt til parallellen til sånne ting som private barnehager for eksempel. Og det er jo et annet område der det er massevis av følelser. Noen er veldig, veldig glad for at de private barnehagene finnes, fordi det var det som gjorde at de fikk en barnehageplass. Og så er det veldig mange som sier fra der rundt munnen bare høre ordet privat sagt rett foran ordet barnehage. Og det er vel noe av disse en tredje klasse av barriere her da, knyttet til alle disse følelsene som jeg sier. Det var vel omtrent det første du sa, at det kommer veldig mye følelser i spill med en gang. Og det er jo knyttet også til sånne ting som Kan vi leve med at noen skal ha til og med profittsøkende motiv for eksempel for å løse disse typerne av problemer? Så har jeg nok vært styremedlem i mange år i et selskap som havnet på forsiden av Finansavisen og det store hvis jeg husker, parafrasere en litt, det stod vel, hover inn penger på bistandsproblemet, var det omtrent det? Dette er jo gode gamle bright products, som leverte jo et fantastisk produkt som FN valgte å kjøpe inn i kjempe store mengder. Og fremdeles gjør. Ja, og fremdeles gjør, men så er det jo da, til og med i Blårussens Høyborg Finansavisen, så er jo retorikken nesten litt sånn, hjelpe meg å tjene deg penger på å løse bistandsrelaterte problemer. Der ligger det også en sånn type begrensning, eller en barriere, om du vil. Og så er det dette siste som jeg vet at vi skal komme inn på i samtalen her, som er sånn, har folk, hvem noen folk er, enten det er deg som får problemløst for seg, eller det er deg offentlige aktørene som forvalter et eller annet område som vi snakket om, har de tiltro til at resultatene er gode nok, at de er like gode som det er offentlig, kan tilby at de for så vidt løser problemet som de er meint å løse, og ikke bare gjør at din virksomheten får det som de ønsker seg. Så her er det et helt sett av barriere, og jeg har jo nå for lengst forvildet meg ut av forsøket på å stirre et spørsmål, men det er jo kontinente religion for oss, men du hører jo hva jeg oppfordrer til, Lise, hvilket er å danse litt rundt i dette komplekse barrierelandskapet, og hvilke av deg er det som er de største? de største utfordringene, og hvordan vi allerede skal få tatt en bit av den kaka her. Godt formulert, om en langt. Så skal jeg forsøke å svare ut det vi kan hekte denne type samarbeid på, altså hvor en sosial leverandør går inn i offentlig sektor, så snakker vi ofte om juridiske hindre, men vi snakker også om kulturelle hindre, og også en ledelsesproblem eller utfordring. Mange har trodd at det var juridisk hindre som var de viktigste. Det har vi egentlig nå ryddet opp i. I de prosjektene jeg har jobbet med har vi fått på juridisk diskompetanse på offentlige anskaffelser som gjør at kommunen blir sikret i sitt samarbeid med de små. Det så vi var helt avgjørende, å få det på plass. Så nå er det en mal der ute. Vi skal kanskje inn på dette med effektkontrakter og brofinansiering jeg har jobbet mye med. Men vi så at når kommunene skulle inn og avgjøre om de skulle starte samarbeidet, så trengte anskaffelsesavdelingen å være sikker på at de ikke gjorde noe feil. Ikke sant? i den. Og den kompetansen sitter ikke de små aktørene på. Det er jo grunnen til at så få av SMB-ene vinner. Vi kommer til bors på de offentlige anskaffelsene og den kompetansen sitter ikke de på. Den har vi gjennomferd og ferdig sosiale internører fikk vi bistand til den i et av de største, mest veldig fleste prosjektene jeg har jobbet i. Så den juridiske må være avklart, det så vi, men den er avklarbar, bare så det er sagt. Men så er det jo om ledelsen i kommunen er klar. Altså at de ønsker at det har kommet en politisk bestilling etter at vi glemmer å snakke om de politikerne vi har valgt inn, om de har evnen og kompetansen og nettverket til å initiere innovasjon. For de er egentlig bestillerne, våre politikere. Og i et sånt barometer som KS kjørte her, innovasjonsbarometer, så svarte 70 prosent av de folkevalgte at de manglet kompetanse for å i gang sette innovasjonsprosjekter. Og jo mindre kommuner, jo større andel sier det. Så da er det også kompetansen din og nettverket ditt som står i veien. Og så kan du si at vi skal inn på kultur. Og igjen, hvis vi har ryddet opp i det politiske, så kan vi få med oss kommunedirektører og det administrative. Og det er det at vi skal jobbe på alle disse her. Vi skal både ha pengene på plass, vi skal skjønne politikk, og vi skal snakke blårusspråket til en kommunedirektør. Ser dere kompleksiteten for en liten aktør som egentlig bare har sett et sosialt problem og vil levere på det? Vi skal kunne stille opp i et kommunestyremøte og forklare hva de driver med. På en sånn måte at vi skaper tillit og forankring. Vi er jo glad i forretningsmodeller, og der snakker vi ofte om verdiforslag, ikke sant? Og uten noen sånn value proposition, hva er det du tar kunden i hånda på? Det er jo så lett, ikke sant? Det er jo vanskelig nok å selge snikkers. Det er vanskelig nok å selge sjokolade og iskrem og turistopplevelse for den saks skyld, ikke sant? Men det blir jo ofte enda vanskeligere hvis det er en tredjepart som skal betale. Og det er jo ofte sånn, ikke sant? Du har fått en ulike på ferie, og så er det forsikringsselskapet som skal betale, så skal du oppvise dem, ikke sant? Ofte så er det jo, må man ha et verdiforslag til eiere og investorer, ikke sant? Jeg sitter her på toppen av Norges Handelsskole, og det er jo etasje på etasje på etasje på folk her som sier jo, men penger finnes! Altså, gründere kan ikke klage på at penger ikke finnes, for penger finnes! Bare ideen er god nok, og det du beskriver her er jo en fryktelig, usikkerhet utfordrende problemformulering og en løsningsformulering, for det er jo ikke bare for brukerne. Om det er noen som føler seg utenfor, om det er eldre på et sykehjem, eller om det er narkomaner som jeg begynte med i dag, så er jo disse problemene så komplekse i seg selv, og det er jo vanskelig for disse små grunnerne å komme fram til en løsning. Men i tillegg da, i den formuleringen av dette verdiforslaget, så må den verdiforslaget jo det må jo oppleves at det løser et problem for kommunen. Det må oppleves at det løser et problem for de pårørende, det må oppleves at det løser kanskje også et problem for noen investorer, sånn som du har jobbet i ferd og Impact Start i dette her miljøet der, så skal man jo også da overvise investorer, private eller andre, om at dette det er en god idé, og det er et fryktelig vanskelig innsalg. Jeg kjenner jo litt i meg at hele høyblokket her dirrer jo litt på, ja, men er ikke disse grunnerne for dårlige til å selge inn sin løsning til de ulike problemeierne, på en måte? Nå har jeg bare leket litt med ideen, og jeg har Ja, og det her egentlig... modellen til det nystartet selskapet dere nevnte som ble lansert i går i TechLab hvor det å være den nøytrale tredjeparten altså den som kan tolke kommunalt språk både på politikk og administrasjon men som også evner å forstå grunderhode. Altså det er ingenting som krasjer egentlig mer enn en liten grunder som har lite tid og grådig dårlig ro med en kommune som har mye tid med all respekt Og så har ikke de sånn kjempe mye penger lenger heller. Men det er den kulturkrasjen, ser dere. Og det å tro at de små kan lede den type innovasjonsprosjekter, ikke sant, viser seg å være relativt feilslått. Dere på Norge Sandhøyskole og Superasteria og Universitetet i Oslo hadde en Mind the Gap-rapport, utrolig interessant, som ble lansert i 2021, som hadde intervjuet 122 ledere i oppstartsbedrifter og 31 store virksomheter. Og den konkluderte med grunnen til at den type innovasjonsprosjekter går åt skogen på hvert fall halvparten av de. Det var tre elementer. Mangeren på felles mål, mangeren på prosessledelse og ikke nok forståelse for kultur på tvers. Og det er egentlig de tre områdene som jeg har jobbet med ved å være den mentoren for sosiale intervenører inni kommunene, så jeg har vært den tredje parten som passer på at målene er tydelige. kjøre prosjektledelse eller prosessledelse, og hele tiden minne begge parter når de synes at den andre er litt rar, eller ikke forstår, så tolker jeg språket mellom de. Det er jo en spennende rolle du maler opp her for Effektlab, som vi nå har fått brakt inn i. Jeg nevnte det jo på vei inn i samtalen, og nå har vi fått brakt det inn i samtalen også. Og jeg tenker litt på I flere episoder i nyere tid, og senest den som akkurat er blitt sluppet i det ryttespillet sin, så diskuterer Sveinung og jeg forskjellen på forretningsmodellperspektivet og økosystemperspektivet. Og sånn jeg hører deg her, så er det litt sånn, for du beskrev visst da disse sosiale entreprenørene som litt sånn små og at de står litt alene da, og de skal kjempe ned noen ganske store vegger for å åpne denne døra, den famøse døra som vi snakket om, og det kan være vanskelig å få til alene, og så beskriver du her da som du sa, en tredje part i dette tilfellet effektblad, og det finnes jo andre sånne type økosystemaktører av ulike art, enten de er på kapitalsiden, vi har nevnt fag- og sosialentreprenører her for eksempel, er Er det kanskje sånn at for å få fart i disse sosiale entreprenørene så trengs det flere, for det trengs overenbart gode forretningsmodeller som Sveinong var inne på, for å overbevise deg som du skal overbevise. Men trengs det i realiteten også her et økosystem av aktører som sammen drar opp den der store døra til velvet? Ja. Så absolutt. Og jeg tror at grunnen til at jeg fikk mote til å starte Nocket Selskap... Jeg vil ikke si på mine gamle dager, men også langt ut i karrieren. Her har du godt selskap på gamle dager, så vær så god. Så er det nettopp fordi jeg har jobbet så tett med KS, og KS som driver sin egen KS Radikal Innovasjon, som er så tydelig på bestilling at de ønsker å sette i gang den type prosesser. Det er det at på høyeste nivå i KS at denne type samarbeid ønsker de skal bre seg. Det samme sier NAV. I 2022 la de ut en beskrivelse som sier kom igjen, begynn å jobbe. NAV, lokale kontorer, start og test ut mindre aktører. Tanken er at det innovative anskaffelser skal bli et verktøy i innovasjonsprosessen. Så bestillingene fra høyeste hold er definitivt i stedet. Men det å gå fra ord til aksjon, Altså, det er jo det som er vanskelig. Og det er her erfaringen med å jobbe med hundre løsninger de siste fem årene gjennom impact startup har gitt meg det bildet på hvem kan egentlig levere på hva og hvordan. Da er det egentlig koblingene med pengene som definerer ansvar og roller som mangler. Det å ha erfaring med at det har fungert, og jeg ville snakke om det som ikke har fungert, men vi har jo også gode eksempler på at det har fungert. Og jeg så hvor viktig det var etter 3-4 piloter i 3-4 forskjellige kommuner, samme løsning, men 4 forskjellige kommuner, så åpner det seg. Da trenger du ikke å kjøre pilot 5, 6, 7, 8, 9. Da kan du si, nå er dette noe vi kan ta inn i vår kommune, fordi det allerede har blitt testet. Og det er den spredningen av innovasjon som vi også mangler i Norge. Altså vi er helt utrolig dårlige på å dele når det har funket. Da sitter nesten alle og feirer. Nå setter jeg deg på spisen natten, det gjør jeg også. Vi sitter litt sånn og feirer hver for oss, ikke sant? Og blir klappet frem på en scene, mens vi egentlig burde si og klappe for hvor mange har du delt dette med og lært i jobb, så dette kan gå mye raskere. Og det er den Følelsen at folk har så god tid som skremmer meg mest. At vi kan bare fortsette i det tempo og sosiale innovasjon som vi har hatt. Nei, vi kan ikke det. Altså, vi snakker om kommunalkollaps. Vi snakker om at Det regnestykket her går ikke opp. Hvis ikke vi tør nå å klinke til og ha skyhøye ambisjoner på hva vi skal få til, så kommer dette til å gå ut på kanten og bli sørgelig. Og det er grunnen til at jeg har revet garasjen hjemme hos meg og bygget mitt eget kameram. Back to. Men dette er veldig spennende, Lise, med tanke på For du beskriver jo da at her er noen problem her som du haster veldig mye, og det kjenner vi oss godt igjen i på bærekraftsfelt generelt. Men også er det vel noen områder hvor en kanskje har flere, for det som du beskriver er jo på en måte en sånn ringa i vann greie, ikke sant? Altså at de som får det til, de kan muliggjøre at andre får det til på samme område. Så her er det kanskje noen kallet problemkompleks, hvor de sosiale entreprenørene har lykkes med å komme lengre, og noen områder hvor en er litt mindre. Og så vet vi at her er noen områder hvor problemer er økende. Det kan ha med utenforskap å gjøre, det kan ha med en kommende eldrebølge å gjøre, så vi kommer til å ha mange interessante utfordringer for et samfunn. Hvis du skulle forsøke, nå skjønner jeg at det er grovkornet stilt spørsmål, men hvis du skulle prøve å sette ord på hvilket område du på en måte er mest bekymret for, enten fordi at liksom problemer er så store og det er gjort så lite med det eller at at du ser at her kommer ikke den sosiale entreprenøren inn døra, eller her lykkes det i mindre grad med å komme seg inn sammen med de andre områdene hvor det ikke kommer til lenger. Det er ikke et svar eller et enkelt svar, men det vi har i hvert fall avgjort i Effektlab nå, er at vi går inn i prosjekter hvor utenforskapet står i sentrum, og ofte det unge utenforskapet. Som mor til tre, selv om to av dem er helt voksne, en blir helt voksen nå, så tenker jeg at disse unge her som vi ikke har evnen til å få med oss inn i samfunnet, for det første er det en ressurs vi så innmari trenger, vi kommer til å mangle fagpersoner overalt, og det andre er den økonomiske bomba som ligger der fremme, som vi heller ikke snakker så mye om egentlig, bort. koster en ungdom som ikke er i jobb, utdanning eller under trening. Vi har fritt hatt mange kommuner når vi har sittet og jobbet med det kallte innsalget. Vi kommer fort til en million per år per ungdom. Og da er ikke kriminalitet eller rus et tema. Da snakker flere om 34 millioner per ungdom, per år. Så det å sette den økonomiske, hva skal jeg si, hva som kommer til å skje hvis vi ikke lykkes, opp mot det å investere i tidlig tiltak, det er jo der vi sliter nå, fordi de lovpålagt utgjensene er så mange for kommunene, og de har ikke frie midler. Så det er egentlig ikke penger til å begynne å ta forebyggende arbeid. Og det er der jeg ramlet over, eller ikke ramlet over, men ble kjent med stiftelser. stiftelsene sin mulighetsrom jeg har lyst til å bare gå inn på den og si at det er håp, ellers blir dette sånn nørk i hodet, og det er jeg ikke mener jeg er full av lys og på kanskje en del så hadde jeg ikke startet, men disse stiftelsene, spesielt sparebankstiftelsene, jeg vet ikke hvor godt dere kjenner dem de gjør jo en fenomenal jobb lokalt, og Og de går så de griner. Og stiftelsene som eier disse sparebankene sitter med kapital som de igjen gir, ikke sant? til almennyttige formål lokalt. Og det er de stiftelsene vi oppdaget, hvis jeg kan si det, som vi koblet på nede i Østfold, vet du, beste stedet. Ja, absolutt. Og fikk med oss lokal sparebandstiftelse der nede, som gjorde at generasjonen som ansetter ungdom på sykehjem i helgene, det ble med inn ikke bare i Moss, men i Indre Østfold og i Våler kommune og Øreskog Hørland, ikke sant? Og nå er det over 250 ungdommer i sving. Nordre Pollo har 48 av dem nå på helgene. De kom i gang fordi den lokale sparebankstiftelsen risikoavlaster kommunene økonomisk med 80 prosent det første året, 50 prosent år to, og så fases da pengene fra stiftelsen ut år tre, dersom vi kan bevise at effekten på ungdommene er sånn forventet. Det er det som er det spennende i den innovasjonsprosessen. Så biten her som vi kaller effektkontrakter eller brofinansiering, og bare så det jeg har sagt, brofinansiering, fordi disse pengene gis fra stiftelsene. De skal ikke ha tilbake pengene hvis det fungerer. Det skal de i en effektkontrakt. Der er det private investorer som er villige til å gå inn og russike av laste, men som også skal tilbake til å ha pengene, helst med renter, hvis det fungerer. Så denne brofinansieringen vi jobber med er jo veldig mye lettere å komme til en kommune og si at får vi det til, så vil dere oppleve en positiv effekt på ungdommene, positiv effekt på de eldre. Det er også malinger som viser at de som jobber på sykehjem i herder hos generasjonen, får gjort det de aldri i Kånsøyen får gjort når ungdommen ikke er der og driver aktivitet til foreldre. Så det er det her å klare å måle på den effekten disse sosiale tjenestene gir. Og jeg kan ta et business case. Vi lagde faktisk et business case med Moss kommune i sin tid, hvor vi satt opp følgende regnestykke. Også Moss kommune måtte investere 1 million for å få 24 ungdommer i jobb på lørdager. Hvis vi bare klarte å følge en av de, at de ikke ble en dropout som statistisk skulle ha skjedd, så var dette i break-even første året. Fordi husk, en ungdom koster en million i etterkant. Og det er det når vi evner å snakke penger sammen med sosial effekt, det er da dette blir spennende. Og det er da vi når igjennom både til politikere og til administrasjon, hvor vi igjen kan fokusere på hvilken verdi vi skaper for ungdommer og foreldre. Så det er mange forslag, ser dere. Igjen inne i kjernen av det jeg drodde av meg i stad, dette her verdiforslaget, det å få hjelp for disse grunnerne til å definere problemer for ulike typer brukere. For brukere ja, men også for de som skal betale for gildet. Noen må betale noen for noe. Og ofte, Lars-Jakob sa jeg, satt i styr i Bright Products i flere år og fikk lov til å være med på den reisen fra så stygge røde tall som spist av den kapitalen som den stiftelsen jeg leder av hadde vært med å finansiere til å gå med veldig blå tall og positive tall og klart å gjøre det over en lang periode med sitt portefølje av bedrifter som vi har investert i via den lille stiftelsen vår. Og der er det jo absolutt mistet mye penger. Et selskap som hadde et kjempeprodukt med flotte samarbeidspartnere, et økosystem som var oppe å gå og henta inn 60 millioner omtrent etter at vi gikk inn fra private equity-aktøret. Det gikk dunderende underskudd under covid, ikke sant? Skulle inn på det amerikanske markedet, og så ble det plutselig stengt, og så var det ikke mer penger igjen, og ingen som tørte å putte mer penger inn i det. Og da, i en grunn av det reiset, er jeg jo sittet der med mange, mange grunnere, både sosiale og mer miljøorienterte, for det er jo det vi da går inn med noe kapital i, og sittet og hørt dem dra opp dette her. Og sånn som du sier, det å klare å overvise ulike typer finansieringskilder, stiftelser som du sier, private aktører, oppåsinnelsen sponsorer, eller kommuner da, ofte i ditt og deres tilfelle, hvor det er noen som skal betale for å gilde, det å få hjelp til å sette opp et godt verdiforslag. Ja da, vi hjelper de ungdommene som du sier, som da ikke får noen andre muligheter. Vi kan ta dem inn på helg, og de kan få jobbe på sykehjem, og de kan gjøre en kjempeviktig jobb for ensomme eldre som har for lite stimuli. Det er jo sånn der, hallelujah, praise the lord, men det er jo noen som skal betale for dette. og man skal sitte ved forkant og si ja, dette er en kjempegod idé det kan skaleres opp det finnes ungdommer med problemer i fleng som er villige til å bruke helgenesyn til dette her og det vil ikke bare være 4-5 ganger og effekten av det, det vil være det og det og det så de har jo en kjempeutfordring på disse grunnene da på å definere og sette ord på og tall på også ofte hypotetisk i forkant og som du sier også underveis så det virker som om du har kommet inn her i en sånn kjerne på det å hjelpe grunndørene, men også hjelpe alle de med de ulike problemene som skal løses da, med å formulere dette på en bedre måte. Ja, og så har jo jeg da vært sammen med grunndørene de siste seks årene, har jeg jo sånn sett hjulpet bare grunndørene på en måte, men det jeg forstod veldig tidlig i den fasen og jeg har blitt kjent med sosiale entreprenører og det markedet som det offentlig representerer, så forstod jeg at hvis ikke det markedet ønsker, eller er klar og er moden, så kan vi jo fortsette å profesjonalisere grunderne, og det gjøres på en forbilledlig måte med ferd, sosiale entreprenører og impact startup. Men nå trenger vi å gjøre samme jobben i kommunene og vise kommunene at dette ikke trenger å være høy risiko. finnes penger, vi har juridisk avtale klare, vi kan hjelpe deg, det går bra her og med. Og jeg tror det er den vi har undervurdert, og når jeg sier at det er stengt dør, så høres det ut som en kritikk av offentlig sektor. Nei, det er en konstatering at de har så mye å gjøre på innsida av den døra, at de har ikke åpen å bli forstyrret hele tiden av noen som sier, du, vi har sett et sånt hull innen oss dere, som vi har tenkt å sette, og dere må jobbe med oss, dere kjenner ikke oss, og vi snakker helt annet annerledes enn dere, vi har dårlig tid, og vi vil helst at dere bestemmer dere i morgen. Det er vel en del orklare og Coca-Cola og Ringnes og whatever der ute av private selskaper som har mange grunnere som banker på døra og som bare sier «Bare hør på meg!» Hvis dere bare hadde distribuert på den måten eller kommunisert med kundene på den måten eller sånn eller slik, bare hør på meg! Jeg kunne løst dette problemet! Og så sitter du der med egne digerorganisasjoner, med egne interne innovasjonsavdelinger, altså så skal du liksom være «Ja, kom inn!» Det skjer ikke, det er det jeg tror vi må bare konstatere, for det skjer hvertfall ikke av seg selv, og det er bra nesten, for da får du ikke tid til å gjøre jobben din. Så det jeg jakter på nå er jo en systematikk, ikke sant, i det samarbeidet, og samle dette i en innovasjonsbank er liksom den store drømmen, ikke sant? Sånn at vi mye raskere kan dele erfaringene, altså at kommunene kan gå inn og hente den erfaringen og bli trygge, ikke sant? Og gjerne få med en guide på veien da, som jo er det vi tilbyr, ikke sant? Denne tredje korten. Det er så viktig for meg å si at når vi går inn i de samarbeidene som vi skal i gang med i Fredrikstad oppe i Kjørdalen, skal vi i gang med NAV-kontoret der og en sosialentreprenør, og også Bydel Søndre Nordstrand med en sosialentreprenør urbant verksted der, så er det jo for å si at vi må begynne å samle data på tvers, at ikke dette blir tre prosjekter som er hver for seg, men at vi ser hva som er likt. Og det har forundret meg underveis, hvor spesielle alle føler seg. Altså, det som virker hos nadlen, virker ikke hos meg. Fordi vi er litt annerledes. Og da mener jeg, nei, 80-20-regelen funker der. 80% av problemene er de samme, og så kan du tilpasse 20%. Så vi må bli mye flinkere til å tenke at vi ikke er så spesielle, at vi trenger særbehandling i vår kommune, men at vi faktisk kan lære skulder ved skulder med andre. For her skal det jobbes med samme utfordring som er det unge utenforskapet hos samtidig, men også familier. Hvis dere trenger frivillighet til prosjektet på Søndre Nordstrand, så melder jeg meg frivillig, for jeg tilbrak den siste uka der ute i Mortensru på Norway Cup, sovende på en luftmadrass og løpende rundt i den vakre bydelen. Så på kryss og tvers, så jeg føler jeg har sett omtrent hver lille kroke av Søndre Nordstrand. Så et herlig sted, men selvfølgelig med utfordringer akkurat som veldig mange andre kommuner og veldig mange andre bydeler rundt omkring i landet. Så det blir spennende å følge det prosjektet. Men jeg har en liten sist, men ikke minst her, og som vi vet med alle sånne sist, men ikke minst, så er jo de ofte veldig, veldig viktige. Og det har jo kommet opp nå i samtalen flere ganger. Og apropos det her å skulle rope til disse travle folka på innsida av døra, at de bør snu hodet i din retning og høre på hva du har å si, så vet vi at det som ofte kan fungere er, når sagt, bevisst. altså data, det å kunne vise til at en har et resultat som er påviselig, og som kanskje til og med er bedre enn resultatene til alternative løsninger, hvis det er alternative løsninger det finnes, eller da eventuelt til løsninger som ikke finnes, at vi i alle fall kan forbedre relativt til status quo. Så jeg Så jeg går ut ifra at det er en utfordring som veldig mange sosiale entreprenører er opptatt av, og jeg vet at du er veldig opptatt av det. Så kanskje du tar oss litt mer inn i effektmålingens verden her. Vi som forskere er jo særlig glad i det temaet. Hvordan påviser resultat for det første, men også hvordan sannsynliggjør det at en løsning har bedre resultat enn andre løsninger, så jeg Følg deg fri til å dra oss inn i den enden av problemkompleksene. Takk! Jeg har lyst til å begynne med grunnen til at vi må ha målbare mål. Altså, jeg nevnte Mind the Gap-rapporten. Hvis vi ikke tar oss tid til å sette oss ned med alle aktører og definere målbare mål, så vil vi starte et prosjekt uten å egentlig vite hva som er suksess, eller hva vi jakter på. Så det å forankre og bruke all data, for eksempel Skjørdal kommune sitter på, oppsitt utenforskap, der har jo NAV og statistikken og kunnskapsavdelingen mengder som vi benytter som et startpunkt for målinger. Og så vil vi inn og ikke bare... telle hvor mange ungdommer som er med, for ofte er det det som vi møter i offentlig sektor, så telles det. Det telles hvor mange som har vært med, det telles timer på norsk opplæring. Men det å måle på den subjektive delen av det, opplevelsen av endring for den sårbare målgruppa, Den oppleves jo som ikke så forskningsaktig på en måte. Men vi ser at ved å bygge inn både kvantitative data og det som vi har i bånd, ungdataundersøkelser, NAV-statistikk, alt vi kan sitte på, starter vi. Og så bygger vi opp indikatorer sammen med NAV i Skjøldalen og den sosiale internøren og sier at når prosjektet er ferdig, her har de fått midler gjennom avgiv i tre år for å jobbe med disse ungdommene. Så skal vi måle på både hvordan opplevelsen er for de unge som da går fra inaktivitet til en aktivitet. Vi måler på om de opplever større optimisme for fremtiden sin. Vi måler på om de har fått nye venner. Det er helt subjektive ting som man kan si, nei, men holder det? Nei, det holder ikke å måle fem eller ti stykk. Men det er her å måle på mange prosjekter og samle disse dataene på tvers og si, En ting er målingene for den sårbare gruppa som vi har trent alle våre sosiale internører i, men så ser jeg underveis i de prosjektene jeg skal gå inn at jeg også må måle på tjenesteinnovasjonsdimensjonen. Altså om det kommer ut en bedre tjeneste, som hjelper NAV lokalt til å serve en målgruppe de ellers synes det er vanskeligere nå. Så målingene og effektmålingene vi skal inn i nå på de tre prosjektene, Den vil være basert på både kvantitative og kvalitative undersøkelser for målgruppa det gjelder, men parallelt måler vi også på endringen som oppleves hos tjenestaktørene. Så det er et utrolig nytt og spennende felt. Vi har ikke to streker under svarene, det er jeg kjempe tydelig på når vi går inn her. Og mange sier til meg hvorfor vi kan vel egentlig ikke måle på denne kvalitative delen, og det har gjort at mange aldri har startet. Men jeg mener jo vi må starte, og det er det generasjonen en som jeg har nå erfart gjennom fem år, hvordan vi lykkes med de ungdommene, ikke sant, å følge dem over fem år. og helst ti år hvis de skal lytte til KS, så skal du følge 14-åringene til de er 24-25. Først da kan vi si med sikkerhet at det å få den muligheten du fikk der, den var avgjørende, den gjorde at jeg ikke ble sittende hjemme. Det var da jeg fikk muligheten til å starte på ny skole eller med trening. Så det er krevende fordi tidsperspektiv for målinger bør være langt, men alle penger og alle prosjekter vi jobber med med disse sårbare grupperne er utrolig korte. Her får vi tre år på oss til å måle. Egentlig burde vi ha tid. Og det krasjer igjen med hvordan vi har bygd opp finansiering, altså budsjettene i kommunene. Dette krasjer egentlig med hvordan pengene er satt opp i forhold til problemene. Dette er kjempespennende, og jeg tenker litt på den der, for jeg kjenner meg veldig igjen i den problemstillingen med at noen, eller veldig mange av de store problemer har jo langsiktige konsekvenser, og det er egentlig de langsiktige konsekvensene du er mest opptatt av, ikke sant? Samtidig så må en, og det er jo det du tar oss med inn i, samtidig så må en kunne ha noen sånne milepel målinger som sannsynlig gjør at vi er på vei rett sted her, så la oss bare fortsette å gå ned dine veien her, så gi oss et år, fem år, ti år, femten år, så vil vi ha kommet til et mye bedre sted. Og det innbiller meg med å være en spesielt grevende øvelse her, og ikke falle for fristelsen da, og ta grep som gjør at en får noen quick wins, som gjør at en kan vise resultat på kort sikt, kanskje plukke ned alt den lavtengende frukten hjelpe alle deg som var lettest å hjelpe og så styre unna alle deg som er krevende å hjelpe for at den klarer å vise på 6 måneder eller på 1 år at så her kan vi få til men egentlig så går vi litt i feil retning hvis vi ønsker å komme oss bort der om 10 år og ha hjulpet alle disse her som har det vanskeligste og få de virkelig store ringvirkningene av tiltakene samtidig så vil en vel ikke kunne Jeg vil ikke få tilliten til å gå ti år fremover hvis ikke en underveis klarer å vise at her er noen av effektene vi ser på kortere sikt. Så det der må jo være en veldig krevende øvelse innbyr jeg meg. Det er en veldig krevende øvelse, og derfor er innsiktsfasen, altså den oppstartsfasen, jeg tror det er der vi har bommet veldig mye på den type innovasjonsprosjekter, så blir vi så ivre, vi blir så glad, fordi det foreligger penger, vi har bestemt oss for å samarbeide, og vi vet sånn cirka, Hva målet er? Men vi har ikke brukt nok tid til å virkelig gå igjennom målbildet, både kvantitative og kvalitative mål. Sett fra det kommunale perspektivet eller offentlig sektor og den sosiale internett, ser dere hvor mange ambisjoner som skal forenes. Og de har både det økonomiske og det sosiale, og noen ganger også miljømessige, ikke sant? Så det å ta seg tid til å forstå hvor disse befinner seg, hvor de skal, og så bruke erfaringen jeg har hatt gjennom disse årene til å si at ofte viser disse målingene negativ effekt en størrelse. en stund, ikke sant? Og det må vi tåle. Det er ikke sånn at da er vi på feil vei, men vi må justere da ofte det tjenesten tilbyr. Så det er jo et beslutningsgrunnlag som skal være mest mulig nøytralt det vi kommer til bors med. At det ikke er den som utfører tjenesten som måler på seg selv. motsatt. Det er ikke hele kommunen som måler på det som skjer. Så det er vårt håp og ønske at vi står nok på siden til å være nøytrale, og ikke minst kobler oss på sånne som dere, ikke sant? Som kan validere også og få informasjon om hva vi driver med, slik at dette læres bredt og på tvers. Her må vi fort opp og dele det som skjer, også det som ikke fungerer. Stengt, skjønner jeg. Og semester har nesten ikke begynt engang. Studentene begynner jo å komme til universitetene og høyskolen i det ganske lange landet, og vi forskere har jo hatt en hel sommer nå på NT og på jobba litt, så Jeg er veldig glad i studentarbeid og alt det som følger med, men jeg har en god del forskningsarbeid som gjøres på sommeren, men jeg kjenner at det bobler litt her, for her er det jo sånne ambisjoner som lukter veldig forskning. Og det å holde seg nøytral her, det å virkelig skulle organisere orke å tåle å teste de hypotesene, for jeg kan jo tenke meg at man ønsker at dette skal gå bra. Man ønsker jo at dette skal ha bedre resultater enn noe andre, samtidig utfordre de dataene like mye som man vil utfordre andre dataer. Det er jo en akademisk øvelse på en måte, men det er også en øvelse for å få den tilliten som er nødvendig for å få til denne type innovasjoner. Tusen takk for at du kom til oss i dag og fortalte litt om dette arbeidet. Gå inn på effektlab.no folkens og kikk på dette arbeidet og bli med oss og si lykke til og heia. Tusen, tusen takk for at dere kom med og lykke til med semesterstart for dere. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyrkrøllalfa jørgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jørgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder. Teksting av Nicolai Winther