Lars Dehli S02E02 | Bedragersyndromet (Imposter Syndrome), Årsaker, Mestring, Selvfølelse

Og så er det en dame kort meg, og så viser jeg at hun er veldig, veldig, veldig imposter bedrager syndrom. Redd for å bli avslørt. Og så tenkte jeg, det stemmer jo ikke med mitt bilde av deg i det helt tatt. Og jeg vet du er veldig kjent. Så det spriker at folk ofte er veldig suksessfulle, virker veldig kompetente, selvsikre. Og så innad, så går det til at hun er livredd. Hun har angst. Hun overforbereder seg til forelesninger i sånn kjempestor grad. Hun er så redd for at noen skal stille et spørsmål, og så blir avslørt foran, da setter hun av 100-200 studenter, eller tilhører, eller noen har et foredrag eller noe, blir avslørt foran alle. Hun er livredd. Ja. Så er det sprik ofte du ser. Og så ble jeg litt interessert i det, så jeg gjorde litt research på det, finner det masse forskning på det. Og det er veldig utbredt. Blant akademikere er det opp til 25% som har det, som går rundt og er av. Har det, eller har du innslag av det? Jeg tror ikke 25% går ut av angst hver dag, men har innslag av det. Ja, interessant. Men jeg husker det første ganget jeg berørte meg var i NRK. Det var en god kollega av meg som kom bort og jobbet langt oppe i systemet med store TV-produksjoner. Så sa han bare sånn, jeg går hver dag på jobb, jeg er redd for at jeg skal ha møte med hele redaksjonen eller alle de som kan noe. Altså de som jobber med scener, lyd, kamera, småutdanning. Så bare venter jeg på at en skal reise seg bare sånn. Hva er det egentlig du kan for noe? Hvorfor er du her? Du kan jo ingenting. Hvorfor leder du oss? Var det Mats eller Håkon? Hva var det? Ingen av de to. Nei, det tror jeg ikke. Og ikke Mads eller Håkon. De har omvendt imposteresyndrom. Nei, det er ikke sånn. Det må si det er Håkon Morsløtt og Mads. De er flinke, de vet det. Det har vært mine nærmeste kollegaer. Det var Håkon som ansatte meg i NRK sammen med Tone Donald i 2004. Mads har vært min nærmeste kollega og sjef i 15 år. Og de to har... De som kanskje har hatt best selvtillit i jobben sin gjennom alle år. Ja, men de er jo flinke også. Ja da. Altså de jobber med kultur og musikk. Altså det er sånn... Det er ikke noe kompetanse der, tenker jeg. Alle stikker fingrene i hver og gjør sitt beste. Det er jo skills hvis du beveger deg oppover i systemet. Du faller jo fort gjennom hvis du ikke ... Er man god til å bevege seg oppover i systemet? Det her med corporate-verdenen, NRK er blitt veldig sånn new public management i ledelsesverden. Hva er det du egentlig ... Hvis du kommer deg oppover i systemet, er det fordi at du er kompetent god på noe? Eller at du er god med folk, ledelse, å posisjonere deg, at du greier, at du er flink. Jeg har bare sett... mellomledere og ledere som har steget systemet som bare er flinke til å snakke. Som er utrolig flinke til å snakke foran andre mennesker, aldri nervøs, de har en god agenda, de er rolige, de har en skjerm på møtene for folk til å le. Kan ingenting. Kan ikke en dritt. Altså ingenting. Altså substanser vi på, men er bare helt nydelig til å formidle. Jeg tenker på et par folk som jeg vet om som er nøkte i sånn. Ja. og veldig flinke folk som burde vært ledere som er veldig kompetente, men de har ikke noe interesse av å være det de har ikke noe makt men de har en interessant underliggende psykologisk mekanisme som ligger litt bak bedrager i russsyndrom nemlig alt må være 100% bra perfeksjonistisk egentlig ellers er det ræva hvis noe er 95% så er det veldig svart-hvitt tenkning som ligger til grunn enten er det 100% bra ellers er det ræva jeg tenker jo Jeg har ikke det problemet, men jeg kan ha en forelesning, så jeg har tre timers forelesning, og så stiller jeg noen spørsmål. Lars, hvilke årslag kom den kognitiv dissonanse-teorien? Så jeg bare, festinger. Jeg driter med at jeg husker det. Det må ikke være 100%. De bedragersyndromene har haft det underliggende 100%, så hun dame hadde hatt kurs og fått evalueringer, Og så tror jeg han har fått 50 volderinger nå. Og så var det 49 av de, kjempebra, tegna på smiley, vi må invitere henne tilbake og sånn. Aner du hvor det her går? Og så var det en, der så det kanskje litt kjedelig. og hun går hjem, grubler, ligger opp om natta, kanskje litt kjedelig, er jeg kjedelig, var det kjedelig? Så er det en psykologisk mekanisme som forklarer hvordan hun kan bli sett på, og som andre folk som har medarbeiderssyndrom, som så kompetente, hyggelige, flinke folk utenfor andre, og så er det inni seg, så er det livredde, føler seg mislykka, på randen av å bli avslørt, bli skandalisert, Det er den underliggende. Enten er ting 100%, eller så er det enten 100%, eller så er det dritøy. Det sykeste med at du da tar den ene av de 50, eller en av 50, er jo at du tror ikke på de 49 andre. Det legger du bare bort. Det er litt... - Det ligger bare i en skuff. - Du tror nesten at de lurer til deg for å få deg til å bli glad? - De beviser rettsaken, de bare kaster ut av vinduet. Så du har bare en aktor, du har ikke en forsvarer. Du har en rettsak, du er i en rettssal, du har riggere mot deg selv. Det er bare en aktor, og så har du ikke forsvarer. Så det er bare en egg mot deg selv. Har du hatt dette eller? - Jeg tenkte på det her nå. Jeg fikk imposter syndrom I første uken i NRK, da jeg var 22 år gammel og satt og skulle formatere ut musikk, det var en helt sånn oppgave hvem som helst egentlig kunne fått til. Så fikk jeg ikke til, og tenkte sånn, jeg får sparken. Jeg hang meg så opp i dette prøvetidaspektet i arbeidskontrakten. Du er på tre måneders... Ja, det tror jeg mange gjør. En måned eller tre måneder, og tenker sånn, fy faen, hvis ikke jeg leverer nå, så blir jeg kastet ut, og da har det gjemmelt å hive meg ut. Akkurat som de jakta på at jeg skulle gjøre en feil. Men det er jo litt sant da, når du har prøvd inn. Nei, ikke NRK, for faen. Jeg kører kanskje i et vilt meglefirma, eller et eller annet sted, Salks. I bar eller virsjål, eller noe, da kan jeg ikke anbefale det. Ja, faen, der er det kjørt ut kjørt. Der må du, hvis du ikke fakturerer eller selger opp mot... 7, 7. Ser rett ut. Der er det vel ikke NRK, hallo. Så det var helt sånn, bedragessyndromet er jo når du er redd for å bli avslørt, men du har jo sannsynligvis kvalifisert deg til å være der, så det er et eller annet, jeg tenker, Nå gikk jeg litt på kanskje en feil inngang på videre her, men ta den her da. Jeg hørte en komiker, han der, hva heter han der? Ikke Michael McIntyre, men han andre britiske som er ganske morsom. Lav, kort hår. Care? Michael Care, eller noe sånt. Samme faen. De snakker i hvert fall om komikere. Som... hvor det er veldig vanlig med imposter syndrom. Han mente at det var det beste tegnet på at du er på rette vei i karrieren, er at du har konstant imposter syndrom, for du skal hele tiden sitte i det her ubehaget av at du fighter, altså du er i en vektklasse som du ikke behersker. Du slåss med de over deg, er disse legendene, og her kommer du, hvem faen er det du tror du er, opp mot disse her da. Og hele tiden gjorde det at du strakk deg, du gjorde deg mye bedre. Litt sånn samme aspekt at hvis du har prøvd å spille fotball med noen som er veldig gode, så blir du bittelitt bedre. Hvis du har spilt fotball med noen dårlige, så blir du dårligere. Så hvis du hele tiden var det der konstant impostor-syndromet som komiker, så blir du dratt opp hele tiden. Og da var checkmarken at hvis du da på et eller annet tidspunkt følte deg komfortabel, Var sånn, faen nå er jeg god på dette her Da har du stagnert Da må du komme deg videre Men brukte han impostersyndrom om det? Jeg tror ikke jeg ville brukt den definisjonen For eksempel hvis jeg hadde vært å klatre Jeg digger å klatre med folk som er litt bedre enn meg Ikke sinnssykt mye bedre At vi ikke kan klatre sammen uten noe sånt Men litt bedre, så kan jeg strekke meg til det Men jeg føler ikke det er imposter-syndrom, for jeg tenker, jeg klarte med en kompis, han klarte den ute, jeg kan ikke klarte den så bra som han, for jeg kan det ikke, men jeg har lyst til det. Så det er en utviklingsprosess da, å hige etter noe. Så det vil jeg si, jeg er ikke det samme som hun dama, som for eksempel er veldig god til å holde forlag, alle tenker at hun er veldig kunnskapsripp, hun føler at hun er en failure. For eksempel i dag, hvis Ricky Gervais- som er ansett ganske konsensisk, at det er veldig funnig. Hvis han hadde tenkt at jeg er kjempekjedelig og dum, det hadde vært impostert sin rom. Men når det er en prosess å utvikle deg, så er det jo litt naturlig å ikke være helt trygg i deg selv på skrivelsen din, og hvilken nivå du er på. Det har aldri vært sånn der, jeg vet ikke om det er rene volymer eller erfaringer, men det er... Men akkurat her inne har jeg ikke hatt noe bedrager-syndrom, at jeg kan bli avslørt. Fordi jeg har kjørt en veldig lur inngang på det, at dette er et læringsprosjekt. Dette er en selvutviklings-podcast min, hvor jeg inviterer smarte folk, smartere meg selv, dykte folk som har erfart og kan ting, og så suger jeg deres erfaring og kunnskap til meg. Da er det aldri et press på at jeg må Jeg skal være kvalifisert for det ene eller andre. Så det har vært en sånn veldig... Men jeg hadde jo sånn typ... På politikk, for eksempel, så følte jeg at... Shit, jeg kan ikke sitte av en politisk samtale med noen. Jeg er ikke god nok på det. Jeg kan ikke nok om det. Nei, du har jo hatt masse av det. Ja, men det er fordi jeg har lært meg det. Jeg lurer på om... Jeg hadde en liten analyse av podcasten din. Mhm. Hvorfor er det så mange som hører på det? Eller det er jo obvisst, men hva er det underliggende? Jeg tror det er at du lager alltid at ting er et mysterium. Samme hva det er. Det er et mysterium. Vi må finne ut av det. Og så inventerer masse forskjellige folk. Pimp, lotion, spis, kjøtt. Det er et mysterium. Vi må tilbunne seg der. Proteiner eller politikk eller hva det er for noe. Også to uker i kjæringen, så inviterer du noen andre som har et helt annet syn, som kanskje er veganer eller noe. Det var jo ikke landet, det er aldri landet. Det forblir alltid et mysterium med deg. Så det er litt spennende. Hvis det liksom hadde landet på ting, sånn er det, ferdig to sekunder i svaret. Det tror jeg ikke folk hadde hørt på. Nei, det er godt å være her. Jeg har jo aldri gjort en selvanalyse. Takk Gud for det. Nei, psykologisk analyse fra meg. Du får det gratis. Fy faen, hyggelig da. Må fakturere altså. Jeg hadde litt impostorsyndrom da jeg begynte som psykolog, da jeg startet privatpraksis. Har jeg skills? Det skjønner jeg da. Nå snakker jeg mye engelsk, men jeg hjelper deg til å be det utsale. Selvfølgelig. Fin utskilling. Men er det ikke så med humaniora ting at det og sånn type der er moderne ledelser, den type ting. Det er jo veldig mye vagt med hele det her humaniorerledelses, humanistiske fagene. Hvis du er god i fysikk for eksempel, hvis du er god i kjemi eller hard science, så er det vanskelig å bedra noen. Psykologer har jo litt bif med sosiologer, ikke sant? Jeg vil si som psykolog, hvis en sosiolog har imposter syndrom, så er det som regel brett i gud. Nei, nei. Men jeg startet som psykolog, og så tenkte jeg, vil folk komme tilbake, de fleste? De fleste vil komme tilbake, så tenkte jeg, hvis de vil komme tilbake, så er det deres valg. Det er voksne oppegående folk, hvis de vil komme tilbake, så da må det jo... Men hvordan reflekterte du da, at de likte deg som person, eller at du fikk noe ut av det faglige? De trenger ikke like mye som person. Nei, hjelp er jo dødlig. Det trenger jeg ikke. Men å drive privat praksis som psykolog er litt markedsøkonomisk. Hvis folk ikke er fornøyde, så kommer de ikke tilbake. Hvis du går til DPS eller jobber offentlig, så har folk ventet et halvt år på psykolog, så de har ikke noe valg. Men det du sa nå, er ikke hele målet at de ikke skal komme tilbake? Mitt mål er alltid at folk ikke skal komme tilbake etter hvert. Og det skjer. Du kjører ikke full sånn, hva heter det, sånn kiropraktor, og håper at du kommer tilbake igjen en gang i måneden? At jeg driver og manipulerer skader litt? Du snekker de opp psykisk, og så funker det bra i to-tre uker, og så kommer de slenge alle sine igjen. Jeg vet nok av psykologer som er psykoanalytisk anlagt, som har gjort pasientene avhengig av seg selv, og har de gående år ut og år inn. Det skjer det. Det er det som ... Jeg skal ikke gå til bunnset, ikke grave det. Vi kan ta det en annen gang. Jeg var dum nok til å betale for en selvhjelpskurs for å støtte bakke. Tony Robbins? Nei, mye verre enn det. Mye verre? Men da var det... Hvilken var det? Men da var det litt sånn... Neil Stoss? Nei, vi kan ta det senere. Er det norsk? Jeg skal spare. Har du vinn på coke? Nei, salt. Gjør man det i salt? Nå sklir det ut her. Hva gjør du da? Spiser du? Jeg knasker det, men med fargesen. Hva faen var det jeg skulle si nå? Jo, det som burde vært dealen. For det er sånn at du ikke... Det er digg. Det er jævlig digg. Men hva skjer med nyrene dine? - Salt og kolesterol, det ser jeg litt ut. De nivåene der justerer seg fint. - Målet å kreere din nivå er å spise til en boks sånn her? - Det går fint, ja. - Hele modellen, gå til psykolog, er jo insentivert på at du skal komme tilbake. Litt som Tinder er insentivert på at du skal ikke få deg særste. Og der oppstår det et kjempeproblem. Tindra har jo algoritmer på at det ikke skal være kjæreste. Ja, ikke sant? Det kan du si at det er de psykologvennene dine som bare manipulerer alle på seg, eller bare har folk i en loop. Det er ikke venner. Det er ikke venner, nei. Det er kollegaer. Det var venner, men kollegaer. Modellen her, som ligger litt mellom linjene her, er jo at det burde vært en engangsum. Er det til kurset du tok? Ja, en engangsum hvor de har konstant tilgang på deg så lenge de vil, så ofte de vil. Ja, men det er litt vanskelig. Hvorfor er det vanskelig? Da vil jo du friskmelde dem så fort som faen. Incentiv på tid. Ja, men det kan ofte skje at folk kommer og så er bestillingen, for eksempel har jeg en pasient nå, så kommer han med et veldig konkret eksempel på hva han vil ha hjelp med, et enkelt angstproblem. La oss si en fobi eller noe da. Og da vil jeg tenke det tar 3-4 timer Det kan jeg si til han Det tar ikke mer enn det Og så kommer han til meg Og så spør jeg Hvordan går det? Greit Vil du kanskje utdype litt mer? Han er grovt deprimert Han har fobi Men hvis folk er alvorlig deprimerte Det tar ikke 3-4 timer Hvis han skrev Jeg har tunelfobi eller whatever Kan gi meg en engangssum og hvor mange timer jeg trenger. Så hadde jeg sagt, jeg vil si maks fire timer. Du kan få det for denne summen da. Så kommer han og så viser jeg. Så har jeg laget en deal, fire timers deal, mann. Han skal ha tillegg opp meg. Så viser jeg, han har en mye mer alvorlig diagnose. Så da vil ikke jeg funke heller. Kanskje abonnement da? Abonnement? Alt er jo abonnement nå. Som psykolog. 10 000 i halvåret. Kan du bruke meg som du vil. Innenfor himmelhetens grenser. - Hvorfor ikke? - Hvorfor ikke? Men jeg vet ikke hvordan du begynner med helsevesenet og støtteordninger. Jeg vet ikke, faen jeg. Kan ikke det være greia der. Men la oss hoppe tilbake til temaet. Hvem er det som har mest bedragersyndrom? Akademikere. Folk som er high achieving yrker. Blant folk som er professorer, ledere, advokater. Hvis du jobber på... - Det heter "Skivi" nå, har det blitt etablert? - Hva for noe? - At det heter "Skivi"? - Skivi? - Jeg hører på den "Losjen hos mesta". Hører du på den podcasten din? - Nei, ikke på lenge. Lenge siden det kom ut. - "Losjen hos mesta", har de gitt ut en ny episode nå? - Nei, de gir ut en episode i halvåret nå. - Ja, nettopp. - Det er det morsomste podcastet i Norge. - Ja, det er det. - Hva driver du med? Du har fått småbarn i nå, eller? - Ja, Pimplosjen lager jo en på Podimo nå. Har han en egen? Helsepodcast på Podimo. Pimp Science. Han har gått den veien, ja. Akademikere har mest bedragssyndrom. Sånn type mellomledere. Folk har blitt skufflet oppover systemet. Vil du type at det er flere med bedragssyndrom i staten enn private næringsliv? Kanskje mer private. Det er mer markedsøkonomisk. Det er lettere å få fyken. Det er farligere. Kjønnsforskjellige, da? - Jo, det er jo flere kvinner som har det, men det er også litt sånn som jeg sa med jobbintervju, grovt sett. Menn gjør seg 50% bedre enn de faktisk er i jobbintervju. Kvinner gjør seg 50% dårligere enn de faktisk er i jobbintervju. Jeg er ikke så god i statistikk eller Excel eller... Men bare, det kan jeg lære meg. Men menn har nok også oftere uberettiget hybris da. De tror de er bedre enn de er. Ligger ikke det implicit i hybris begrepet at hvis du er hybris så er du way off på alle? Hva er det for noe? Ikke prøv å ikke snakke engelsk for det blir som ikke tenk på nyspillene da tenker du mer på det. Men jeg vet jo for jeg har veiledet masse psykologer så jeg vet jo hvor flinke de er. Så spør de meg, jeg har søkt jobb kan det være referanse? Og så får de jobb og så sier jeg at jeg kan hjelpe deg med lønnsforhandlinger. Damene sier bare jo Nei, bare tok jobben da Mens mennene, ja ja, de sa 600 000 Så sa jeg 700 000 og frist telefonen Så de mennene som er psykologer De går bare rundt på samarbeidsplass og tjener mer Og så vet jeg at de er ikke noe flinkere De damene er kanskje enda flinkere De burde tjent mer Så det er nok kjønnsforskjell. Men det er ikke en diagnosefakt. Det er ikke diagnosemanualen i bedrageris syndrom. Det er kanskje en underdiagnose til sosial fobi. Hvis det er en diagnose. Men er det noen som har hatt bedrageris syndrom og har blitt avslørt? Så det var ikke syndrom, det var helt reelt. Fordi det er jo... Ja, jeg synes det er morsomt når folk er bedragere. Sånn som boka min, eller han som driver en illegal psykologpraksis, eller sånn Catch Smith i Cane, når de kaper seg og later som om han er fly. Jeg synes jo det er litt morsomt. Jeg vet ikke hvorfor jeg synes det er morsomt. Men jeg drev en lang periode og så reiste uten pass, eller visste ikke pass. Det var før det var sånn elektronisk greie. Så jeg reiste jo ganske mye, når jeg jobbet på Bale i Bodar, så reiste jeg i Norge uten å vise pass. For jeg synes det var morsomt. Bare hei, hei! Jeg har det, jeg bare... Jeg kunne reise uten pass. Som er... Det er veldig funnet, jeg synes det er en morsom tematikk. 90-tallet, eller? Kanskje 90-tallet. Men jeg har et par psykologiske... som forklarer det da. Det ene er perfeksjonisme, enten er ting 100%, eller så er det dårlig. Det andre er attribusjonsfeil. Spennende. Du er litt inn til attribusjon, er det ikke? Ja, fundamental attribusjonsfeil har jeg vært borte i. Riktig. Lee Ross, 1977. Ja, basically det jeg husker av det, er vel at kortest mulig forklart, best forklart, er at du er dum og idiot, eller uforsiktig og inkompetent, mens jeg har uflaks. - Jeg er uheldig. - Riktig. En av de viktigste, samme Kongetid-risonanse teoriene i psykologien vil jeg si. Man tillegger andre personlige egenskaper, man tillegger seg selv. Jeg hadde et uflaks, det var et ytre faktor. Alle andre er skyldige i sin egen ulykke, mens du tar ingen ansvar for din egen ulykke. Som er litt opprettholdende for å ha en all right fungerende selvfølelse. Ja, interessant. Det viser seg jo at de fleste folk har litt bedre selvfølelse enn det som er ved rettighet. Folk tror litt bedre om seg selv og sine evner, og hvor godt lik de er av andre, enn det som er tilfelle. På der jeg jobber, akademikere, 90% av akademikere tror at de gjør en litt bedre jobb enn gjennomsnittet. At de er litt flinkere professorer og førstelektorer enn gjennomsnittet. Det går jo ikke an. Så jeg tror jeg er litt flinkere. Er ikke det trafikken også? 85% av nordmenn mener at det er bedre å kjøre bil enn de fleste nordmenn. Men da, har du lappen? Ja, selvfølgelig. Det er et veldig Oslo-spørsmål å til det. Det er en sånn Ring 2-replikk det der. Jeg bor innenfor Ring 3, jeg bor innenfor Ring 2 faktisk. Ja, det gjør det. Har ikke du lappen? Jo, jeg er fra Halland da. Ja, ikke sant. Men det er veldig vanlig, det må jo bare være sånn for de som ikke bor i Oslo. Ja. Tenker sånn, hva er det for et spørsmål? Men innenfor Ring 2 og 3 i Oslo, det er nesten litt sånn løkka tredje, vi ikke har lappen. På Ila skole blant foreldre, så er det veldig legitimt, normalt spørsmål. Når folk kommer i sånne el-sykler til 70 000, så lurer du på, har du også bil? Det er litt, skal vi si, manglet av et norsk ord, turn off, og ikke ha lappen. Det er lov å si. Ja, det er jo en del folk jeg kjenner som er veldig Hva er det noen halte på siden som ikke har lappen da? Du kommer lettere unna med det hvis du er kvinne og ikke har lappen. Men hvis du er mann og ikke har lappen, da skal du ha noen helt vilt bra side hustles, så å si. Det må du ha. Da må du ha noe annet å vise til. Det må du. Men fundamental attribusjonsfeil, de som har imposter-syndrom har ofte omvendt attribusjonsfeil. Når ting går bra, så tillegger de det yttre faktor. Jeg hadde flaks, folk var veldig hyggelige, bra publikum. Når ting går bra, jeg er ytterlig faktorer. Når ting går dårlig, det var min feil, jeg er dum, jeg gjør det udyggelig. Så tilhenger det det indre. Så jeg har sånn omvendt fundamental alternativisjonsfeil. Det er jo begge de delene. Jeg tror det er sunt å gjøre litt begge deler. Men de gjør nesten unilateralt bare den omvendte alternativisjonsfeilen. Jeg er blitt helt ekstrem på den siste delen der, at hvis ting går gærent i mitt liv, så er det på et eller annet, hvis jeg går langt nok dypt eller langt nok tilbake i tid, så er det min feil. Det er litt sånn Freudiansk da. Og jeg spørte onkel om jeg ikke fikk sitte på fangen da jeg var tre år. Er det sånn det er? Nei, det er mer sånn type, hvis jeg blir påkjørt bakfra i trafikken, da legger jeg ikke på meg selv på en måte. For jeg skulle ikke satt meg i bilen den dagen, så gærent er det ikke. Det er mer sånn type, hvis jeg taper en fotballkamp, hvis podcasten går dårlig, et eller annet fucker opp maten, eller med dårlig stemning den kvelden. Hvor langt tilbake i livet går det da? Nei, det var ferskvare. Ferske ting. Det var det jeg tenkte, at hvis ting går gærent i hverdagen, eller med hva som helst, et møte, en date, eller whatever, så legger jeg det på meg selv. Her gjør du det? Men er det riktig? Men du er jo veldig susceptible, nå skal jeg prøve å ikke snakke engelsk, da snakker du mye mer engelsk, enn hvis du ikke hadde prøvd å ikke snakke engelsk. Du er jo veldig sårbar for andre menneskers gjestene som er her. Ja, altså... - Hva mener du med sårbar? Jeg tenker det sånn, for jeg har vært veldig tidlig og snar på, hvis du hadde vært sur og tverr nå, du hadde ikke lyst å være her. - Jeg kan gjøre det. - Og så er det litt sånn, du ser meg ikke i øyet. - Hvorfor har du ikke tilbytt meg headset i dag? - Se på klokka. Det er noen gjester som gjør det. - Jeg er psykolog, så jeg ser på klokka hele tiden, men du legger ikke merke til det. Da går jeg i meg selv og vet du hva jeg sier da? Da tenker jeg at jeg har bukket feil gjest. Da har jeg lest deg dårlig, da har jeg lest opplegget og da har jeg tatt feil. Men det skjer at folk er sure? Ta et jobbintervju for eksempel. Ja, men jeg tenker, det skjønner jeg, men la oss si at du har en jobb der du, la oss si at du er programmerer eller noe da, du går på jobben, sitter i åtte timer, skriver kode, du interagerer ikke så mye med andre folk, går hjem, var det en bra dag eller en rådag, veldig mye ligger jo på deg. Det er ikke så veldig avhengig av yttre faktorer da. Men du er jo avhengig av yttre faktorer, typ hvilke gjester du har, så du kan jo ikke... Jeg avhengig av yttre faktorer for å få til ting, men jeg lar ikke ditt humør eller den andre persons overraskende handling påvirke min sinnstemning. Du får ikke til å ødelegge min dag, selv om du prøver alt så mye du vil. Om du fucker opp denne episoden, eller stiller penger av meg, eller hva faen det skal være. Han glemte at vi spilte denne episoden. Gjorde det? Det må vel skje noen ganger. Ja, det er en deilig følelse da. Men det atribusjon, det som er litt... Jeg elsker den biten med å ansvarliggjøre de så mange aspekter ved livet ditt som hvor god det er mulig. Ja, absolutt. Jeg er veldig prode. Jeg tror folk kan ha mye mer handekraft enn de egentlig tror. Jeg vet ikke om du kjenner en som heter Albert Bandura, Stanford-professor. en teorisme til self-efficacy, mestringstro, som handler om hvor mye tro har du på egen mestring. For eksempel hva jeg klatrer nå, muligvært innen dette eksempelet før, jeg bruker et annet eksempel, jeg bruker det klatrer-eksempelet, for det er veldig prototypisk. Så sitter vi i en gjeng, alle er psykologer, og så skal vi gå en rute, gul bulder, og så er det en ganske langt flytt, bam, hvis jeg treffer den, så går det resten av ruta. Alle driver med den ruta, Og så er det en, skal jeg ikke si hva han heter, som prøver den ruta, og så er han oppe i krukset, det harste flyttet, og så prøver de ikke ordentlig. Han hadde ikke noe tro på det. Han hadde lav mestringstro. Og så kommer han ned igjen, Og så sier han en kompis min, det der var self-efficacy error. Alle er nerd. Det er veldig nerd-psykologer å si det, og alle ler. Jeg tror han var ganske lang hvis han hadde satt av alt, så tror jeg kanskje det hadde gått. Kanskje det hadde gått 50% av gangene, kanskje 40, kanskje 60. Får aldri vite det, for han prøvde ikke ordentlig, for han hadde ikke mestringsdro. Han prøvde ikke. Litt sånn lært hjelpesløshet, hvis du kjenner til det begrepet. Ja. Så jeg tror veldig mange folk går rundt i livene sine, og så får de ikke realisert. De har bare helt utrolig mye skills, ferdigheter, drømmer de kunne levd ut, men på grunn av lav mestengstro, jeg kaller det janteloven kulturelle ting, det trenger ikke bare være inni personen, som holder folk tilbake da, definitivt. Men hva tenker du forskjell på? Jeg tenker litt på det punktet der, For min egen del, så jeg har jo mer gjennomføringstro enn jeg har mestringstro. For eksempel når jeg skriver et manus, tenker jeg sånn, jeg aner ikke hvor bra det her blir, men jeg skal faen meg fullføre. Eller fotballtrening, jeg vet da faen meg på hvor god var jeg egentlig, men jeg skal gjøre mitt beste eller noe annet. Og her også, jeg vet med meg selv at livet og prestasjoner og resultater er veldig dynamiske, så jeg legger mye mer ære i å gjennomføre ting enn mestringsaspekt i det. Jeg vet ikke om det er to sider av samme sak her, eller om mestring handler om å gjøre det mest optimale resultatet, eller så skjønner jeg hvor jeg vil den. Eksempel var? Bokskriving, eller bare et prosjekt. At det er viktigere for meg å gjennomføre enn å, men er det kanskje det samme som å mestre? For når jeg tenker når jeg hører ordet mestre, så skal du på en måte både gjennomføre og gjøre det jævlig bra. Ja, hvis du har veldig lav mestringstro, så vil du aldri begynne på en bok. Du vil aldri tenke, nei, jeg kan ikke skrive roman. Nei, det er ikke for meg. Nei, jeg har ikke. Hvis jeg la mestringstro, så ville jeg aldri begynne på det. Jeg har møtt mange som har kjempe stor mestringstro, men veldig lite gjennomføringsevne. Som er sånn der skal. Som har veldig skal i gang med noe. Som bare sånn, ja, jeg skal pusse opp, jeg skal fikse, jeg skal bygge det, jeg skal lage det, jeg skal studere det. Jeg skal skrive, jeg skal lage musikk. Jeg skal snart. Jeg skal begynne å trene. Har du tatt Big Five-testen, eller? Nei. Men det er jo mestringstro. Jeg har en følelse at folk... Har du ikke tatt Big Five? Nei. Jeg har en gratis som jeg virker på å sende. Du kan sende det. Jeg venter på invitasjonen fra Harald og jeg, vet du. Harald! Har du ikke blitt invitert sånn, har du? Skuffende også. Det er skuffende? Nei, det er dårlig. Det hadde vært gull hvis Jodharten var der. Ja, det hadde sikkert det. Hvis de fortsetter å holde på med det, aner jeg ikke. Jo, jeg tror det er på Podmy. Er det det, ja? Ja, Kjell er bak i betalingsmøtet. Jeg gidder ikke det. Kanskje Harald er bak? Alt er på Podmy om Harald, ja. Tore Sagen på den også. Men du er jo ENTP på My Briggs Type Indicator. Ja, den ENTP-greina har jeg tatt for mange år siden. Det har vi snakket om i tidligere episoder. Det er veldig mange komikere som er ENTP. Veldig bra, det tror jeg. Kanskje optimal podcast-person litt. Kanskje det. Men en av de... - På Big Five... - Jo, men jeg kan ikke bare fullføre den første, den mestringstro. For jeg opplever jo at folk har jævlig mestringstro på at de skal komme i gang til å få til ting, men de har null gjennomføringsevne. - Ja, ja. Det er den conscientiousness... - Det begrepet er det. - Planmessighet på Big Five er en faktor. Veldig viktig faktor i livet. Faktisk, hvis du skal ansette noen, Veldig mange bedrifter gjør utrolig mye personlighetstester. Det meste er bare, det er ingen prediktiv, det er ingen forutsigbar verdi for hvordan folk kommer til å faktisk gjøre det som arbeidstager. Det er det du er interessert i. Den eneste skålen du trenger å se på er planmessighet, om folk er introverte, ekstraverte, neurotiske, det har ikke så mye å si, men kommer de til å gjøre jobben sin? Møter de opp i møter, fullfører de prosjekter, har de gjennomføringskraft? Det er den eneste faktoren du trenger å se på hvis du er arbeidsgiver da. Så per dem alle de andre testene. Men hvis du scorer høyt på testen, så får du gjennomført ting. Jeg for eksempel scorer veldig høyt på det. Jeg scorer også ikke så bra på andre ting. Alle har gode og dårlige. Hva er de dårlige av? Jeg kan si litt på, men jeg scorer høyt på det. Jeg vet når folk er på nærsjespillet, "Vi burde starte band, vi burde skrive en bok, vi burde reise til..." Så vet jeg sånn, du kommer aldri til å gjøre det. Du kommer ikke til å gjøre det. Jeg vet, det har du pratet med Soling. Du kommer aldri til å spille når du har solgjør på. Du kommer ikke til å gjøre det. Så det er en viktig faktor da. Men kan bedragesyndrome slå ut i kjærlighetslivet også? Nå slapper jeg skåret på det. Snakk mer om det Big Five-skåret. Jeg kommer til å notere det. Vi kan avslutte med det. Veldig mange pasienter jeg har, har bedragesyndrome i kjærlighetslivet. At folk skal finne ut. Det går bra med dating, men bare vent at han finner ut at jeg er kjedelig. Eller mannen tenker det. Jeg har ikke fortalt hva jeg jobber med, det kommer han ikke til. De har bedragssyndrome, bare i kjærlighetslivet. Folk skal finne ut en ting, og da skal alt rakne. Akkurat som hun som har foredrag. I løpet av tre timer får hun et spørsmål hun ikke kan svare på, da rakner alt. Så ja, definitivt. Har du hatt det selv, eller? I dating. Dating, og eller profesjonelt? Det sa du jo sted faktisk. Ja, når jeg startet som privatpraktiserende. På kjærligheten da. Ja, han har kanskje hatt det. Ikke alle det litt. Er ikke det litt av magien i starten? Ja. Du kan vel ikke tro 100% at det her kommer til å gå... Det vil være litt kjort. Men skal vi si at det er alfa-sjekkerne? Ja. De forholder seg ikke til det syndromet i det hele tatt, kanskje? Nei, det tror jeg ikke. Men har det en faktor... Den kunne du, ja. Fundamentale attribusjonsfeilen. Mestringsdro. Bandura, det er veldig viktig. Hvis folk har lav mestringsdro... Jeg kommer i jobbintervju, nei jeg kommer ikke til å få jobben, så er sjansen lavere for at du får jobben nå. Akkurat som han som ikke kastet seg etter grepet, han får aldri finne ut, hadde jeg greid å gå den ruta. Det er ikke så farlig om du går en kvart rute i livet ditt. Om du ikke får en jobb, om du ikke er fri til en dame du vil gifte seg. Det har jo mye å si for livet. Du har fået lave mestringstrå. Du kunne gjort det, du kunne fått jobben. Særlig shoutout til, jeg tror menn er bedre på det enn kvinner. Jeg tror kvinner har litt å gå på der. Bare liksom, jeg prøver så godt jeg kan. Om jeg ikke får jobben, men jeg har i hvert fall prøvd tusen prosent. Jeg tror mange tenker sånn der, dette er sånn humbugreier, sånn psykologi. Dette er sånn der. Albert Panora er ikke flyplasslitterat. Det er hard science i psykologi da. Hard science i psykologi, går det an? Det ble ikke sagt. - Kognitiv dissonans. - Kan du si det er robust da? - Kognitiv dissonans er jo hard science. Milligram studier at folk gir elektriske støt til dødelige støt til andre folk. Det er klare tall, 62,5 % gjør det. - Jeg tenkte mer på de anekdotiske bevisene jeg har i mitt eget liv med mennesker jeg har kjent som sier, hvis jeg først blir invitert på intervju, jobbintervju, så får jeg jobben. Og de personene, det møter jeg bare sammen med og venner. Hvis de får jobbintervju, så får de jobben. Og det er altså stemt nesten alle gang de har sett litt, der har jeg også vært selv da, fått veldig sånn, de få jobbene jeg har søkt på opp gjennom livet, så har jeg fått stort sett, og den jobben, jeg var som alle mest utenfor, denne jobben her, fy faen dette var ganske dårlig, jeg var dårlig forberedt, jeg var nervøs, jeg hadde alt å tape, det er ingenting å vinne, innen det narkosystemet, denne jobben fikk jeg ikke, jeg bare visste jeg sånn der, og da visste jeg på en måte at, faen, dette her får jeg ikke, det er bare sånn, Jeg visste at de som intervjuet meg, de hadde ikke trua på meg. Jeg kjente alt jobbet mot meg. Det var null selvtillit i bunnen der. Det er en del anekdotiske opplevelser som stemmer veldig med teorien her. Mestringshofen, veldig viktig. Har du lest noe Robert Greene? Jeg har kjøpt en bok som heter Mastering. Vi har ikke kommet i gang med den enda. Det er en ultimat mestringsbok. Jeg har ikke lest... Så mye sånn type psykologi som mange har lest. Eller, det høres litt rart ut da. Du burde lest Art of Seduction, det er jo rett opp din gata. Vet du hva? Art of Seduction? Men det er litt morsomt for det, jeg har alltid av meg selv da, men du har 1TP på MyBricks Type Indicator. Hvis folk ikke har testet seg på MyBricks Type Indicator, faen, det burde du en episode om, så ligger den ute gratis, den testen da, på humanmetrics.com. Ok, ok. Og så står det min type da, INTJ, som bare er masse, du har jo Jerry Seinfeldt, du har masse morsomme folk som er, I'm the cow man, som er din type da. Min type er bare gærninger. Elon Musk, Steve Zuckerberg, Steve Jobs, og så står det også, alle har styrker og fordeler da. Din type er for eksempel veldig fleksibel, Derfor kan du ha nesten hvem som helst som gjest, så går det bra. Jeg kunne vel ikke snakket om noe annet enn psykologi nesten. Pluss på min tips så står det clueless in romance. Men du er jo veldig god til å... Hva heter boka? Art of seduction. Robert Greene, jeg er i gang med, som jeg har kjøpt alle bøkene hans. Jeg fikk melding fra en lytter hos deg, for det var en jeg ikke hadde hørt om, en traumapsykolog. Som jeg nevnte? Ja. - Wow, traurig psykolog. - Jo, han der Gabor Mathé. Jeg har lest veldig mye fundamentalpsykologi, jeg kan jo alt om kognitiv dissonanse og attribusjonsfeil og Piaget og Freud og sånn, som er på pensum på psykologi, men det som selges i flyplasslitteratur og sånn, som er populærvitenskapelig, som kanskje ikke er så forankret i forskning eller sånt, nå vil kanskje noen mene at han er det, Det har jeg ikke nødvendigvis lest, så det er litt gap jeg har kanskje ikke lest. Det er psykologi som mange har lest, men jeg har lest veldig mye som folk ikke har lest, som jeg prøver å spre. Det er et interessant aspekt her som du kanskje ikke har tenkt på, men bedragesyndromet fordrer jo en sosial setting. Det er vel stort sett i det sosiale rommet hvor bedragesyndromet spiller seg ut. Hvis du sitter ... jobber alene, håndverker og bare fikser ting for deg selv, eller en hobby eller noe sånt, sitter med en modellfly, du har ikke noe bedrager-syndrom overfor deg selv, håper jeg. Men det er stort sett på en arbeidsplass, kjærestiv, arbeidsgiver, scene, publikum, hvor du er redd for å drite dødt overfor andre mennesker for at du er underkvalifisert oppi ditt eget hodet. Du kan nok, det er mye keisers nye klær, du skal bli avskjørt av andre, Det er jo nordmenns største frykt faktisk. Jeg leste i den der studien hva folk frykter mest i livet. Sosial skam. Dritsett for offentlig. Mer enn død. Døden er nummer to. Ja, det er det sant. Det er litt sånn sprøtt av det. Er det ikke det er verre enn døden da? Var du mest redd for alle typer død eller terrorisme? Så sier folk terrorisme. Jeg er mye mer redd for å dø. Jeg bryr meg ikke så mye om å dritte mest. Egentlig, men... Men så klarte jeg mye mer før å dø, enn å drite med et... Men det er faktisk... Men jeg vil si, det er veldig mye sosialt betinget, men jeg tror du kan ha bedrager-syndromet bare i din egen eksistens, at du sitter hjemme, lager en sang, et dikt eller roman, og så tenker du, det her er dritjord, jeg får det ikke til hvis jeg hadde vist det her til noen. Og så viser du det aldri til noen. Og da er bedragersyndrom som ligger under. Da er jeg redd for at folk bare synes det er dritt, eller synes at det er patetisk, eller skal du prøve å skrive dikt? Skal du prøve å male? Men da tenker man jo på andres blikk. Det er en slags sosial setting. - Alle har jo hatt opplevelsen av å komme inn i et nytt miljø. Det kan være et jobbmiljø, du kan ha flyttet til et annet sted i landet. Og så oppdager du at folk er bare så utrolig mye mer positive og interessert og mye mer høflige, eller skal vi si, har mye mer respekt for deg enn det stedet du kom fra. - Ja. Og det er jo det at folk har jo sett deg når du var, om ikke en taper da, at du var ned på gulvet en gang. De har sett deg gå alle stegene, så de vet hvilken luser du var i bunn. Eller hvilken sånn der idiot du har vært, ikke sant? Det har jeg ofte tenkt på. Er det en effekt eller noe? Nei, men det er sånn at det er derfor venner er så kraftfullt og viktig, for de ser igjennom på en måte, ok ... Jeg nevnte det for en kompis her om dagen, for mennesker som jeg har snakket med nå, etter at podcasten har blitt stor og kjent, så har folk veldig respekt da når de snakker til meg, og høflig, og tilbyr meg ting, og de har veldig lite direkte med meg, eller kritiske, mens de som kjenner meg og har sett meg som fra 20-årene eller da jeg jobbet i NRK, de har null respekt for meg og bare fyreløst. Det er litt den der, jeg så deg da du var, før du var psykolog eller et eller annet sånt. Men når du da kommer til et nytt miljø, spørs du på sånn, hva er det for folk? Der har du en ny... Der har du en ny folk som ser på deg for den du er akkurat nå. Mens på den arbeidsplassen du har vært i 15 år, så husker de at du var han kopigutten eller jobbet i kantina eller... Der har du et ubeskrevet sosiologisk fenomen. Jeg vet ikke hva det heter. Jeg tror du har noe. Dette kan være din teori. Min teori, ja. Skal vi kalle den da? Miljøskifteteori. Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Nå har jeg holdt foredrag for 200 psykologer. Så kom jeg dit, og så har de lest en bok jeg har skrevet, og at jeg har skrevet masse artikler og sånn. Kanskje du har hørt på podcasten min. Hvis jeg kommer litt så er de sånn «Åja, hei Lars!» «Hei, ja, ikke at jeg liksom gjør sånn, men...» «Selfie!» «Vil du ha noe å drikke?» «Ja, ja, ja.» Og så kommer jeg på strandene hjemme på Haraldsdalen med barna, men folk er ikke på ungdomsskolen, men jeg er sånn «Øy, der er de!» For de vet at jeg er Rikabakskur og det med herverket, sånn. De har et annet blikk på meg da. «Ja, ja, ja.» «Øh, hva faen er det?» «Det er for å verbalisere noe som jeg tenker på ofte.» «Mhm.» Du får komme opp med en annen, den fundamentale, nei ikke fundamentale kanskje, Tott. Det jeg skulle si var jo nettopp det der at de som kjenner deg fra før liker heller ikke å se at du gjør en stor livsendring. At du plutselig gjør noe helt annet, for de identifiserer deg med å være psykologen Lars. Hvis du hadde begynt å bli skuespiller nå, så er det sånn at den kjendestatusen til Lars har gått litt u på nå. Plutselig er jeg rød å spille i en gangster-rapskiva min, det blir spennende. Ja, hvis du gjør noe helt sånn diametralt annet, som er kanskje et høystatusyrke over å være psykolog igjen, Overvei psykolog, unnskyld meg. Det går ikke an. Men typ et eller annet sånn... Jeg kødder, det er mange ting som er viktigere enn å være psykolog. Det er en kirurg som har fått helikopterplass i Hagen på Nordstrand. Ja. Han er så viktig. For det er så viktig å få ham på jobb da. Det likte jeg. Det har ikke jeg. Men det var sånn, gutta sa til meg, det var jo sånne par kompiser som hadde kjent meg fra NRK, hvor jeg var litt sånn grå mus, litt sånn radioprogramleder, DJ-type, lagde musikk. Så begynte jeg med det her, ikke sant? Og så publisere trynet mitt, og sitte her og skravle med gjester, gå fullstendig Joe Rogan, så var det en som bare sånn ... "Fy faen, Wolfgang, lol, har du blitt YouTuber nå eller?" Og så gjemme seg emojier og bare "Dette her er flaut." Fordi han visste jo hvem jeg var fra gammelt da. Så du har en gjeng med gamle venner, så den ene gruppen er veldig sånn "Jævlig fett, kult å prøve dette her, jeg backer deg 100% ut." Det er den gjengen. Og så er den andre gjengen sånn "Å fy faen, dette er litt flaut og du prøver på noe du ikke kan." Så der har du to grupper som som responderer veldig forskjellig på når du gjør noe helt nytt. Men de som ikke kjenner deg, fra det punktet du blir youtuber eller begynner nye, de bare sånn, Lars er jo skuespiller han. Var han psykolog før? Just, visste jeg ikke. Men jeg kjenner bare så skuespillere, og da er det derfor du kommer på en ny arbeidsplass, og folk bare sånn der ... behandler deg helt annerledes enn på den forrige. - For moderen behandler meg som er 13 år fortsatt. Hun tror jeg trenger, hun er hjemme, skal hjelpe meg å lage mat, mamma jeg kan lage mat selv. - De har sett drittunge Lars, ikke sant? - Men jeg har opplevd det litt faktisk, det du sier der, for ofte sier folk hyggelige ting da. Jeg har sjekket, jeg har hørt på de der psykologipodkastene, og så er det en som kom til meg sånn, Halla, er det influenseren eller? - Ikke sant? - Ja, bare det. Det var ikke så hyggelig. Blir du kalt det? Influencer? Ja, det var en god... Jeg snakket med Martin Skilde, et ordentlig, jævlig god kar, slash rassørl. Det er den typen. Hvem er det? Første gjesten i podcasten. Mr. Samvika, som vi kaller han her, han driver... - Jævlig bra, Karl/Rossøl. - Han kommer til å like den beskrivelsen. - Han driver dette... Hva heter det uteplassen på i Samvika? Folkebadet. Driver og organiserer hele det artistlivet, Twos, Fairy, Lablet og hele greiene der. Det kjenner du kanskje. Han sa til meg... Hva var det jeg snakket om? Hva var det du sa før det? Faen. Nå tror jeg vi trenger litt blodsukker. Hvor lenge har vi holdt på egentlig nå? Jeg har mistet tid og rom, jeg. Vi skal snart runde av. Hva var det du sa før det? Her runder jeg har jo masse... Ja, vi skal ta det med råd, vi skal få med oss alt det her. Han... Hva sa jeg før det? Han sa jo et... Ja. Et eller annet sånn kommentar? Nei, at jeg ble kalt influencer? Ja, bra. Han kalte meg sånn der... For du er jo journalist, Wolfgang. Så jeg sa, jeg kan ikke kalle meg journalist da. Du er journalist, og faen har du trodde det? Er du influencer eller? Jeg er ingenting. Jeg identifiserer meg ikke som... Verken journalist. Jeg tror per def at du er journalist. Journalist er ikke beskyttet titel i Norge. Nei, nei. Men jeg er jo ikke en gra... Altså en journalist for meg er jo ikke nødvendigvis en sånn arbeidsforholdet at jobber for noen i redaksjon og sånt, men en gravende journalist for meg er jo en som går ut der... Jeg kan skjønne på det at jeg sitter og intervjuer folk, men for i mitt hod her, så jeg... Jeg prøver ikke å avsløre eller avdekke noe samfunnsmessig, å skape en eller annen sak. Det gjør du det. Jeg skaper det for min egen del. Journalisten skaper det for allmennheten. Det gjør du det. Det er for allmennheten. Jeg kan skjønne at dette høres litt sånn snevert ut, men jeg skaper dette for min egen del. Så forandrer du med meg hvis du vil, mens journalisten skaper en bretter ut noe fra samfunnet, fra det sivile liv, som fortjener å eksponeres. enten kritikkferdig eller en glassak, what's over. Men jeg kan skjønne at det kanskje går opp i mitt hod at det er veldig kort vei. Kanskje jeg skal innfinne meg å være en influencer-journalist. Kanskje Martin Schiller er rett. Den teorien om at du ikke er journalist er ikke helt vanntett for å si det sånn. Nei, jeg skjønte det. Du bare himla med øynene mitt, fikk på klokka og tygg salt. Fikk jeg ikke på klokka? Jeg fikk på bedragsunderhånd instant. Det blir litt avhengig av salt. Skal du si Joe Rogan er han journalist? Nei. - Han ser ikke ut som en journalist. Jeg kan skjønne med brillene her og den lekkere skjorta fra Skabo og Bygdahl som er litt sånn Finansavisen-DN-journalist. - Du har jo litt DN-vibes. - Det er litt DN-vibes i dag. - Det er mer Finansavisen enn DN-vibes. - Er Joe Rogan journalist? - Det er beskyttet titel i noen land, men ikke i Norge. - Kommentator? La oss gå videre. Hva er årsakene til bedragersynromet? Det er de mekanismene oppvekst har blitt vant til å ha omvendt. Det med attribusjonsmønster er jo litt flyktig. Hva med det med? For eksempel, hvis du skårer folk på selvtillit, så er det amerikanere har best selvtillit i verden. Og så sjekker du. Hva slags attribusjonstil har de? Jo, når ting går bra, så tenker de det indre personlig. I'm awesome. Jeg får til ting. Yeah, I'm fucking great. Når ting går dårlig, ytre. Nei, den eksamen var drittvanskelig. Nei, jeg styrer ikke på lappen, for bilen var jo... Det er ytre faktorer. Og hva skjer da? Jo, du har rigget det matematisk til alt er suksess. Alle mennesker har jo suksess og nedlag i livet. Alle har gode og dårlige dager. Hvor kan du velge det? Alle har suksess, alle har nedlag. Hvis du alltid når du opplever suksess bruker indirekte person, så lager du opp det. Nedlag, det var yttre faktorer, det kan jeg spare på. Så er du jo rigget til å få veldig bra settelig. Mange asiatiske land, Japan for eksempel, har omvendt når ting går bra. Takket være familien, yttre faktorer. Når ting går dårlig, det var min feil, jeg må begå harakiri i verste fall. Ok, så da får jo japanere de har mye lavere selvtillit. Ok, så ser du amerikanske utvekslingsstudenter som drar til Japan og er et år der. Hva skjer når det er en annen kultur? Jo, du tar til deg kulturen. Alle damene. Det er det du skulle si, ja. Det er Freudens lipp å si, ja. Du tar til deg den attribusjonstillen, så amerikanske studenter når de har vært i Japan etter et år, så har de fått dårligere selvtillit. Mens japanske studenter som drar til USA, de får bedre selvtid, for de begynner å tenke, kanskje jeg er litt bra, og er lov å si det. Etter at jeg var et år på Berkeley i USA, så har jeg aldri blitt normalen. Det er veldig da. Det er veldig da. Det er kjempefint. Men det daler, så jeg må dra tilbake til USA innimellom for å få refill. Jeg må det. Ja, jeg ser den. Så jeg må nok dit innen tre år nå. Du får en sånn soft, hvis du har vært på ferie i London i to uker, eller en uke eller noe sånt, eller hvis du kommer fra Barcelona, eller har vært på en ferie i to uker, så blir du litt sånn det landet, - Det biter litt. - Det blir litt. Hvis det er et år, så begynner det ikke å bli integrert. - Kanskje vi skal ha en lindig regel på dette, at hvis du har vært én uke på ferie et sted, så varer det en følelse... tar du med deg den greske identiteten en uke i hjemlandet. Det er som folk skal drive å lage sangria når de har vært i Spania. Skal det en uke de kommer hjem, skal de lage sangria. Så har du sangriafest en gang, og så glemmer du det. Hvis du har studert i et eller annet land, i Frankrike eller Spania, i tre måneder, seks måneder, så har du med deg det i tre-seks måneder i hjemlandet. Så kanskje det er en symmetrisk etterslepp. Men det det betyr er jo at det er flyktig. selvtillit, bedragsregjering du kan jo endre på det, hun dama som jeg hadde terapi, som har fått 49 bra evalueringer, 1 dårlig Hun kan da endre på det. Miniterapi er å endre mestringstro, få økt handelskraft, ikke tenke svart i et lære at livet er litt mer nyansert, til at det gjør feil. Hvis det var et foredrag som du var på som var 95%, hadde du tenkt det var foreleseren Bjørn Farnøy da? Ja, så klart. Man kan jo ikke svare på alt. Få et annet perspektiv da. Så det er jo en tillitsstund man kan gjøre det med. De episodene som får 100% rating på YouTube, det vil si at alle... - Hvis det er 100 tomler opp i episoden. - Eller IMDb eller noe sånt, det er ikke bra film, Jass. - Nei, men de episodene hvor det er 100% feedback på YouTube, bare tomler opp, de har ikke så veldig høyt volym. De beste episodene ligger mellom 92 og 95%, når det er en del misnøye, men mest elsk. Det må være noe misnøye der, for å få litt temperatur, at det lugger litt. Ellers så går de episodene som er perfekte ikke sånn fantastisk bra. - Hvis folk tilater seg det da, Jeg kan ha en forelesning, ikke overforbede meg, eventuelt få et spørsmål fra en student, ikke vite det med en gang. Jeg må si at jeg husker ikke det, eller jeg kan sjekke det etterpå. Og så går livet videre, så var ikke det verdens ende. Levde litt ute i praksis også da. Og så kjenner jeg på kroppen, jeg er veldig tillatt av at andre gjorde det. Det gikk jo helt greit, det er jo ikke så farlig. Jeg har liksom sperret meg inn i en sånn svart-hvit tankegjeng. For folk er veldig ofte... med psykologiske vansker så har de tunnelsyn dette er så alvorlig hvis jeg får en negativ tilbakemelding hele verden faller frem, tunnelsyn som er blandet litt med svart-hvit tenkning i bånd enten er det perfekt, veldig bra ellers er det forferdelig dårlig livet er ikke sånn livet er jo så klart veldig nyansert det er jo ikke verdens beste dag eller verdens største dag det er jo alt imellom mye terapi handler om å åpne opp for det og skjønne det da Jeg kan ha Jeg kan stå opp og kjempe til med barna i dag Jeg er dårlig på å legge meg Jeg legger meg sent Kan ha en kjempebra dag allikevel Ikke verdens beste dag Ikke verdens større dag La oss si at i dag skal jeg ha 85% Nei, i dag skal jeg ha 90% dag 90% dag Det er ikke 100%, men det er 90% At folk kan lære seg det da Ja Det er bra medisin mot bedragerisyndrome. Bli kvitt den der perfeksjonismen, svart-hvit-tenkningen, bryte opp attribusjonsstil, begynne å kunne tillegge seg. Jeg hadde 95% forelysning. Jeg fikk 49, etter denne episoden her, det er en sånn tommelgreie på YouTube-en din, så jeg kan gå inn og sjekke det. Etter denne episoden her, hvis 5% har skrevet, gjør du sånn, er det ikke beskyttet. 95% gjør du sånn. Det er sinnssykt bra. Det er jo fantastisk. Vi har ikke snakket så mye om konsekvensene av langvarig bedrager syndrom, men det er jo ganske alvorlig at jeg kan gjette meg til, litt basert på egen erfaring, at du trekker deg kanskje mer og mer unna utfordringer og muligheter fordi du nettopp har det der i boende, jeg er ikke god nok, jeg er underkvalifisert, og hvis jeg faktisk griper denne sjansen her nå, så kommer jeg til å bli avslørt, så jeg trekker meg rolig tilbake igjen, og så bare gjemmer jeg meg i myldret. Ja, for du kan si det er to levels av av bedragesyndrom i praksis. Enten du har bedragesyndrom, og så har du kommet deg gjennom just studiet, for du er intelligent, og du har fått deg jobb som advokat, men er hele tiden redd for å bli avslørt, så har du fått det en del i livet. Det er også folk som har bedragesyndromet, og så får de ikke gjort ting. De jobber på, ikke til forklæring, men de jobber kanskje på en jobb som de er helt overkvalifisert til. Det kunne vært noe helt annet, men de tør ikke. De spørte ikke ut hun dama på date, for jeg tenker ikke jeg er bra nok, jeg er for kjedelig. Så de får ikke formert seg. Så det kan ha enorme konsekvenser for livsutfoldelsen til folk da. At folk bare sitter på hendene og blir vreget til å sitte på gjerdet og ikke lever da. Kjempetrist. Dypt tragisk. Har du hatt sånn der, hun der er out of my league følelse? Vi har hatt det, ja. Og den tar jeg. Derfor går jeg etter det. Er du typen? Skal jeg ta en personal? Hva er grenseoppgangen mellom å være personlig og privat? Ja, det er vel litt sånn, det har vi diskutert så mange ganger i de siste podcastene her nå. For meg er det å være privat, det er at du snakker om sekslivet ditt, barna, tiden hjemme, familien din. Folk kan være foretrekker, doggy style, VG, det er vel sånn oppslag. Men å være personlig kan være sånn, nervositet kjenner jeg på, altså ting som, å være personlig er for meg at du avslør kanskje ting som handler om deg og ditt virke på en måte, men uten at du går inn i privatlivet. Det synes jeg er noe annet. - Ok, så da tror jeg jeg kan si det her da. Jeg var på date på en bar, der kjenner jeg litt hvem som jobber. Har du hørt det på Dungen, har du hørt det svenske bandet? Har du hørt den låta "Du er for fin for meg"? En jævlig fin låt. Jeg kan ikke si den. Og så går jeg ut, disclaimer, jeg tok en sigg. Jeg sluttet å rykke i 15-året. Ble skilt, begynte å rykke. Har du mye å rykke? Aldri, det har jeg ikke gjort i livet. Gikk til en ting, og så sto en bartender ute og sier, ja. Og så sa han, er du på date, eller? Så jeg, ja. Og så sa han, jeg synes det går veldig bra, da. Så jeg bare, hva mener du det? Ja. Så tenkte jeg bare, hun er med alt fy faen ass. Så sang jeg skråta. Så klapper jeg meg og skriller. Jeg tenkte, du er jo flott mann. Jeg følte meg litt flippet av pinnen. Jeg følte meg flippet av pinnen. Så da hadde jeg kanskje litt på gitt lag. Men det var jo sant. Men det gikk jo bra. Ja, det gjorde det. Det gikk bra. Så bra. Gikk bra. Da har vi vært litt gjennom hvordan man håndterer dette, og faktisk konsekvenser og alvore av at hvis det går for dypt og for langt. Skal vi ikke avslutte med din Big Five-skål? Jeg skal avslutte med noe annet. Folk med bedragssyndrom driver ofte og overforbereder seg. Overforbereder seg? Jeg har en mann, han jobber i staten en stilling. Han skal møte en gang i måneden innledet. Han forbereder seg fem, seks, sju timer. Jesus. Han skal holde 20 minutter, for han er redd for å bli avslørt. Jeg kan ikke så mye om det feltet han jobber med, men han virker veldig kompetent på meg da. Veldig intelligent. Så spør jeg, hvor lenge tror de andre forbereder seg til de møtene? Max halvtime kanskje. Ok, vi blir med på et eksperiment neste gang, så forbereder du deg en halvtime. Ok, kanskje en time? Nei, Ja vel, men det er bedre enn 6-7 timer. Og så gjør han det, vært i møte, så gikk det bra. Jeg tenker for mange som har bedrager-syndrom, de navigerer ut ifra det. For eksempel overforbereder, har forskjellsmekanismer. Begynner å leve som om du ikke har det, som om du ikke er en bedrager. Det er tips. Det er tips. Kognitiv terapi i praksis. Jeg har også forberedt meg for mye i episode her. Kanskje ikke så samlingbart, men... Du blir også veldig avhengig av forberedelsen din. Det er litt av kluet her. - Jeg synes det er deilig å ha noen notater. Bare sånn bullet points, akkurat som hvis man skal holde en tale, eller ikke skrive ned hele talen. Bare ha fem. Det var en vits å skulle ta den stolen også. - Og så er kluet. Men kluet med notatene er at du ikke skal glemme ting. Ikke lene deg på det. - Lol. Men ... Lull er tilbake, men du mener det har vært inne hele tiden? Jeg trodde det hadde kommet tilbake, så misforstått jeg det. Jeg lullet litt under pokerfeberen på 2000-tallet. Ja, på 2000-tallet. Jeg mener fra 2010 til nå har lullet vært borte. Ja, kanskje det. Så har det kommet tilbake igjen. Ja, har det. Revival der altså. Ja, det kan godt være. Jeg mener at det er tilbake. 2000-tallet gikk alt for fort altså. Men jeg tror ikke det var lullen da. Nei, ok. Sitter to 40-årige gamle menn og snakker om loll. Jeg var på klatterverket, skjønner du? Og da jobber hun skuespilleren Ruby Dagnall. Har du hatt hvem det er? Nei. Hun spiller verdens verste menneske og skam og... Ruby Dagnall? Svensk? Nei, norsk. Sitter på Telenor Arena, så er det jo fakenett. Hvor sykt er ikke det? Jeg vet ikke hvem det er. Ruby... Nei. Hvis du googler den, så vet jeg hvem det er. Skuespiller? Ja. Jeg tror du vinner to Amanda-priser for beste kvinnelige hovedrollen. Akkurat. Så mye vet jeg om norske skuespillere. Jeg liker én norsk skuespillere. Gjett hvem? Ja, Pia Kjelta, men... Nei, to norske skuespillere liker jeg godt. Hvis du googler henne, så kjenner jeg det. Det var ikke nett, eller? Nei, ok, jeg kan gjøre det fra mobilen da. Gjett hvilke to norske skuespillere jeg liker veldig godt. Så har vi Ruby. Dag Nall. Kom opp som alternativ under fire. Nei, jeg har ikke en film. Hva er det for en? Hæ? Hvem er det her igjen da? Hun spiller skam og verdens verste menneske og masse filmer og sånn. Var ikke hun som hadde hovedrollen i verdens verste menneske? Ja, det er Renate Reinsved. Hvem er hun her? Hvilken roll hadde hun da? Beslutten. Hun er fotograf. Hun så veldig kjent ut, ja. Hun har veldig bra prestasjoner i verdens verste menneske, for først skal hun spille at hun spiller dårlig. Mhm. Hun skal spille en skuespiller som spiller dårlig, eller en fotograf, nei, en skuespiller, og så etterpå skal hun spille en skuespiller som spiller bra. Da er det ganske bra level hvis du greier det. Men jeg tenkte med på at jeg skjønner at du luller litt når du henger med 20 år gamle skuespillere. Det er det du drømmer nå. Jeg henger ikke med henne. Hun er veldig kul. Hun er veldig god til å klatre. Veldig god til å bultere. Teknisk veldig sterk. Hun har blitt kjempegod til å klatre. Hun henger bak resepsjonen i sånne tynne lister med vekter rundt hoften og sånn. Men hun er kul! Spiller Neil-joggen på Anneg og sånn. Så jeg tenkte, hun er mye mer parameter på ting enn kule, enn meg. Så jeg bare pratet med henne om noe katteligere, så sa jeg bare et eller annet sprøyt, og så sa hun, ja, faen, det er lull. Og så sa jeg, hva sa hun da? Lull? Ja, så sa hun, mener du det er ironisk? Nei. Så sa hun, du mener det er lull? Det var morsomt. Ja, jeg pleier. Så det tror jeg er liksom... Og sånn møtte jeg moren deres unger. Nei, nei, nei. Det må kanskje vært 25 år tidligere. Jeg skulle si det med at du sa... Nå skleier det helt ut. I denne episoden sa du at vi ikke skulle snakke engelsk. Og hva er det som har skjedd? Vi har snakket mer engelsk enn noe. Hvis man prøver å ikke tenke på noe, så tenker man mer på det. Hvis man ikke hadde ikke prøvd å tenke på det. Tenker ikke du veldig sånn skittent hvis du tenker sånn, kan ikke du gi meg dine store fem, da? Det er litt støkt. Store fem. Hva er det for noe? Big five? Svære fem. Jeg tror jeg skal spare big five-testen. Da sparer vi det. Da er jeg klar for en ny vits rundt i hjørnet. Jeg tror vi trenger en pause nå. Litt kaffe og litt sukker. Da lukker vi bedragesyndromet. Og skal videre til... Det fortapte generasjonen. Nå så jeg på den grafen på den. Ja, det er ikke bra. Vi skal inn og kose oss med angst, depresjon, sosiale medier. Selvskading. Selvskading, alt det vakre livet har å tilby for. Det blir ikke gøy, ass. Er det for alle som er født etter 1995? 1995? Generation Z. Generation Z. Ikke hør på. Ikke hør på den episoden. Skrua. Det er neste episode, ja.