Helena Wilde | Nytelse, Livsglede, Frykt, Selvmord, Sykeliggjøring av Graviditet og Fødsler

- Som jeg har skjønt, ditt prosjekt og din reise, både privat og personlig, er en ting, og så er det den andre biten som også at du eksponerer deg i sosiale medier, Instagram, som er måten om jeg oppdaget deg eller du oppdaget meg, jeg vet ikke hvilken vei det gikk, det husker jeg faktisk ikke. - Det husker jeg, og jeg tror nok det var jeg som oppdaget deg. - Det skjedde organisk. - Det er de beste tingene som skjedde organisk. Så hvis jeg har skjønt at prosjektet ditt handler om livsglede og nytelse, er det en veldig forenklet og god måte å si det på? Ja, for det som ligger bak det er jo at jeg er veldig opptatt av helse. Men å ha god helse er jo et fundament for å... ha mer livsklede og nyttelse i livet. Så ja, det tror jeg. Og så selvfølgelig så kan man... Jeg er jo all over the place. Fordi at jeg mener at vi er multidimensjonelle, multifasiterte vesener. Så vi har mest nytte av å utforske alle områder, hva det vil si å være menneske. For det er litt av vitsen som jeg har kommet frem til, å gjøre noen ting her i livet. Og jeg mener noen ting her i livet. er at det skal være digg å gjøre det. Det at det skal være kjekt å gjøre det. Lystbetont. Lystbetont. Vi mennesker gjør så mye vi ikke har lyst til å gjøre. Og jeg vet at det har vært min livshistorie. Så jeg er mer sånn, jeg har alle disse gamle programmene og gamle usikkerhetene og fryktene og sånn, men jeg vet at min mission her er å, jeg har lyst til at det skal være mer nytelse og mer livsglede for oss alle sammen. Halleluja! Halleluja! Er det sånn du sier all over the place, tenker du da litt sånn at det er et forslitt uttrykk, alt vi vet er feil? Litt sånn, utfordrer alle type dogmer og sannheter som er ute, bare er det egentlig sant? Ja, altså jeg liker jo, når jeg begynte å gjøre det, så har jo verden åpnet seg veldig for meg. Det å stille seg spørsmålet, hvorfor gjør vi det vi gjør? Og hvorfor tror vi det vi tror på? Hvorfor er vi den vi er? Hvem er vi da? Har du funnet ut hvem du er? Hahaha. Nei, jeg har ikke peiling på hvem jeg er. Nei? Nei. Jeg kan bare ta utgangspunkt i hva jeg liker og hvordan jeg har det akkurat nå. Men det er mer og mer et spørsmål jeg stiller meg hver dag. Hvem er jeg egentlig? Du husker filmen Yes? Har du sett Yes med Jim Carrey? Husker du at du var på? Jeg husker ikke så veldig, men jeg husker jo at han sier ja til veldig mye. Jeg husker at det var plått da. Gikk det bra, eller... Jeg tror det gikk bra med å slutte i alle sånne Jim Carrey-filmer, men det er sånn der, hele poenget der var jo egentlig ganske bra sånn der, han tvinges til å si ja til alle ting for at han skal få en endring i livet, og det skal skje noe positivt, for han sier nei til alt, sånn som vi egentlig mennesker også sier nei til alle de nye tingene som dukker etter, da. Kan det være litt sånn med nytelse også, i stedet for å basere på et pur ja, så kanskje det er sånn, når du blir spurt om noe, eller må ta stilling til noe, så er det sånn, kjenner jeg noen nytelse i det her? Hvis ikke, så gidder jeg ikke gjøre det. Hvis det er det, leser du ut. Ja, og så må den komme med en nyanse da. Fordi at de fleste av oss er så begrenset i våre trosystemer og narrativer og programmer og livserfaringer. At når du blir foreslått noe, akkurat som jeg sa med å komme på podcasten, dette gir meg jo masse nytelse å faktisk være her. Men når du spurte meg, så var det jo fryktene som kommer opp på samme tid. Så da er det å være nysgjerrig på hva fryktene handler om. Og den er litt interessant, fordi hvis du går inn i hva fryktet gjør med kroppen din, hvis du kjenner på kroppen din når du blir redd, så får du gjerne litt raskere hjertebank, du begynner kanskje å bli litt varm og svette, begynner å skille litt i magen, og hva høres det ut som? Hvis du bare tar vekk frykt som fortein. Ja, altså elsker du liksom? Ja. Så det er det sånn, men mange mistolker sensasjoner av frykt, for det er nesten utelukkende det samme som skjer når du er redd, som skjer når du nyter. Det er det samme som skjer fysiologisk i kroppen, så kan du oppleve akkurat de samme sensasjonene, men det er hodet vårt som tolker de ulikt. Så vi oppfatter de samme sensasjonene egentlig, men hjernen vår tolker det ene som «Å, dette var skummelt», og det andre som «Å, dette føltes bra». Og da er det igjen programmer, fordi at når vi kommer sammen med partneren vår i sengen, det er som regel en ramme for at disse sensasjonene føles bra i denne settingen, konteksten her. Men når jeg sitter hjemme og og tenker hva jeg skal gjøre med livet, og så kommer du og foreslår podcast, ikke at jeg ikke har noe å gjøre med livet. Jeg likte hvordan du kom igjen i reka nest på podcast. Yes, meningen med livet. Yes, and Endelig noe å gjøre. Og du foreslår det, og jeg sitter hjemme i stuen og bare, hva kan jeg finne på nå? For jeg har jo alltid, jeg kjeder meg aldri, så jeg kan finne på, og når man har spørsmålet, hvem er jeg, og hva er dette livet, så kan man jo ha alt. Men når du foreslår det, så kjenner jeg de sensasjonene og hjernen min tolker det som at jeg er litt redd. Jeg er redd fordi at jeg er redd for å se dum ut, jeg er redd for å bli sett, jeg er redd for hva folk skal synes om meg, mest sannsynlig alle de tingene. Og så kommer det da at det er faktisk litt kinky. Fordi Jeg får de samme fysiologiske reaksjonene som jeg får med partneren min. - Wow, håper ikke det blir noe sjalossi mellom deg og partneren din med tanke på nyttelsesaspektet. - Og at jeg sitter her med deg, tenkte du på? - Ja, podcast gir deg samme nyttelseffekt som... - Nei, men sant, dette her... - Tre kanter rammer. Nei, for han er veldig inne på disse tingene sammen med meg, og det er nytelse. Det burde ikke, men vi mennesker har gjort det nå i disse tider, burde ikke være redusert til sex. Nytelse er jo det å være bare veldig, veldig til stede med livet. Det jeg tenkte på når du sa det, er at nytelse er et litt annerledes ord på norsk enn på engelsk. Jeg vet ikke når, men det er et halverotisk påkobling på nytelse. På ordet nytelse? Ja, nytelse. Det beste jeg vet er at jeg spiser nybakprøve med brunost og smør på. Det er jo nytelse, men jeg vil ikke bruke det ordet, for det er sånn ... Av en eller annen grunn. Oppe i mitt hodet er det seksuelt ladet. Hvordan er det nyttelse? Jeg vet ikke om det er linguistikkeproblemer her. Eller det er bare et narrativproblem, eller en bevissthetsbegrensning. Fordi at alt liv blir skapt ut av nyttelse. Riktig. Ja, sant. Så da er det bare spørsmålet, hva er egentlig dette livet? Hva er eksistensen? Og det trenger ikke være redusert til sex mellom mann og kvinne, men det er også derfor vi har alle disse her konnotasjonene og programmene og narrativene når det kommer til sex mellom mann og kvinne, som kommer fra religion og alle mulige andre typer doktriner, som reduserer det til noe som er noe man bare gjør i sengen, og så er det gjerne litt skittent og gjerne litt ulovlig, og det er bare noe du gjør uten å egentlig snakke om det. Men hva om den baserer seg i det vi gjør i sengen, hva om det er bare mye mer multifasettert enn å bare boinke, bare for å si det. - Boinke, er det så i verden? Boinke litt. - Boinke litt, nei vi sier ikke det. - Boinka i går. Kjempemessig. - Kjempemessig, jeg har aldri sagt kjempemessig i hele mitt liv. - Det må vi kanskje gå på fana litt, ha litt farge av fra. Men sorry, nå var vi avdrette, jeg går i flowen her. - Ja, altså, Nytelse for meg er å være påkoblet livet. Det er noe jeg fortsatt arbeider med, for jeg er ikke alltid påkoblet livet. Med en gang stress og tankekjør og gjøre mål og ting du må gjøre og ting du føler du må gjøre for å fortjene å leve, da er du vekk fra nyttelse. Men liker du å gjøre det du gjør, gir deg glede og tilfritt stillelse. Igjen ordet tilfritt stillelse kan du både bruke for å ha klart noe på jobb, men du kan også bruke det i sengen. Sånn at, og det er det spørsmålet, hva er dette livet? Og hva er de fundamentale prinsippene for det å leve? Og da vil jeg påstå at det er egentlig nytelse, men så er vi mennesker kommet så langt unna det å nyte å leve. For det er at nå lever vi for å fortjene å leve. Nå må vi gjøre A, B, C, D, E, F, G for å kanskje nyte helgene våre og feriene våre og Ja, illusion av nyttelse med alkohol på fredag og lørdag. Sånn som jeg skal nå etterpå, når du er på hyttetur med karer og drikker meg full og spiser kjøtt. For eksempel. Du har gjort oss fortjent av det. Hva har gjort dere fortjent av det? Jeg har spilt inn mange podcaster en uke her, men jeg har gjort meg fortjent av det. Dette er fint, men det føles ikke som arbeid. Dette er jo litt nyttelig, så det er faktisk bare å få smarte mennesker inn her, med helt unike erfaringer og ideer og alt mulig, og så kan jeg bare ta. inn. Så dette her er jo ikke en jobb. Det føles ikke ut som en jobb. Og det jeg personlig kunne ønske vi alle hadde sånne jobber, der det ikke føltes som jobb. Hadde verden gått rundt da, eller? Hadde klokken gått rundt, og hadde søppelen blitt tømt, og hadde Altså på en måte lysbær blir byttet og veier asfaltert. I hvert fall hvis man hadde, dette kan jo bli en hel god samtale om andre prinsipper, men jeg tror de fleste mennesker hadde de fått mulighet. Nå blir vi fortalt hva vi skal gjøre. og de fleste av oss tror at andre mennesker er helt udugelige og må bli fortalt hva de skal gjøre som infantile, som barn så derfor må vi ha alle disse lovene og reglene i verden også må folk tvinges til å gjøre ting men jeg tror at de aller fleste mennesker hadde vi vokst opp med nytelse og kjærlighet og en sånn wow, hva er dette livet for noe hva kan vi bruke det til hvem kan vi være, hvordan vil vi ha det men så hadde de aller fleste mennesker hatt lyst til å bidra med sånne samfunn, ikke sånn kjempegøye ting som kloak og skruper og sånt, men de fleste hadde hatt lyst til å bidra til det. Det er det jeg tror er helt og fullt på. Men da må man også våge å tørre å diskutere det. Hadde vi stolt litt mer på hverandre, hadde vi stolt på menneskeheten, nå går vi rundt og blir programmert både via hverandre og gjennom media at mennesker er som en pandemi på planeten, basically. Vi er kriminelle, og vi er voldelige, og vi kan ikke stole oss på. Og Og vi må rett og slett ha alle disse reglene, og flere og flere, by the way. Flere og flere regler. Jeg tror det var noe sånn bare de siste to årene, så det kom 600 nye lover, eller pluss pluss, her i Norge. Vi burde hatt noen nytelseslover. Ja, nei, helt uenig. For dette er jo igjen da. Nei, nei, nei, det er sant. Hva med uskrevne lover da? For nå gikk jeg rett i bare her, men hva med uskrevne nytelseslover? Folk liker lover. Folk liker lover fordi de ikke stoler på seg selv. Og de stoler ikke på naboen sin, derfor liker folk lover. Eiendomsretten og... Og derfor liker folk lover. Men hvis mennesker hadde fra de ble unnfanget, og da mener jeg fra de ble unnfanget. Hvis alle stoler på hverandre, så hadde vi ikke trengt lover. Men er det ikke noe i oss, vi menn elsker jo krig og slåss og drep? Gjør dere det? Eller har dere mistet veien gjennom så mange tusenvis av år med tvang og lover, og dere slåss for mennene på toppen. Dere slåss ikke for dere selv. Så kunne man brukt den energien for å slåss for seg selv og familien sin kanskje på andre måter, for det finnes andre måter å slåss på. brukt samme testosteron, samme aggressjon, men på mer nyttige ting, fordi at man bestemmer seg for at krig, uansett hva vi påvåper in the name of, er Ja, ja, ja. Men vi er familie og vi har noen unger her, og så er vi på Savannen, og så er det en liten skokk med noen foreldre og noen unger der, og så er det en liten klump med mat som ligger midt mellom oss. Og jeg vet at det er akkurat nok for min kone og unge for en uke. Det er meg, eller det er oss, eller dem? Da må jeg i kamp med han der andre faren der. I det scenarioet, ja. Men der har jeg også masse kunne snakket om potensialet til mennesker med å for eksempel... ikke spise og klare å overleve uten å spise. Ok, så ikke ta fighten og holde på å faste og gå videre og se om du finner mat et annet sted? Ja, eller nå er jeg på en hel samtale her, men eller fordi litt av det som er min styrke, det er å stille spørsmål. og alltid stille spørsmål med å utvide horisonten min for hva potensialet dette livet har og hva potensialet har du og hva potensialet har jeg for et bedre lettere mer lykkeligere liv som ikke må få tjenes men som kan bare leves og nytes og om det i det hele tatt er mulig de fleste av oss er jo ikke enige at det er mulig i det hele tatt de fleste av oss tror at vi må stresse og vi må lide, det er litt av det det handler om å skulle leve Men da har du for eksempel, hvis du har hørt om source feeding, og breatharians. Nei. Det finnes mennesker her, og det kan jo man velge å tro på eller ikke, eller bare undersøke det, men jeg vil jo oppfordre alle til å holde seg åpen for ideen. Bare orke å holde seg åpen for ideen, og hvis ikke du er åpen i det hele tatt, så vil jeg ha vært veldig nysgjerrig for hvorfor du har så mye motstand med å være åpen for det. Det finnes mennesker her på denne jorden som har gått årevis uten å spise noen ting. Ja, det er jeg lyst til å si. Og de sourcefeeder fordi at de har skjønt at vi er rent potensiale. Hantefysikken sier at vi er rent potensiale. Subatomiske partikler eksisterer som rent potensiale. Et atom har 99% ingenting. Og hva er ingenting? kanskje det er bare rent potensial, ren energi. Man kan skape hva som helst. Og så er det sinnet vårt som driver og programmerer. - Så vi sulter oss selv ut. Hvis vi dør av sult, så har vi sultet oss kjærlig gjerd, med andre ord. - Ja, for vi tror at vi dør av å ikke spise. Og dette sier jeg med den at jeg, det er sånn jeg funker. Jeg hører podcast og leser om source feeding. og blir helt amazed, og blir skikkelig sånn, jeg kjenner skikkelig nytelse i kroppen min når jeg hører på det. Så han har et veldig problem med partneren min, hvis han skal bli sjalu for alt det jeg føler nytelse med. Jeg har følelsen at han er veldig trygg i seg selv. Det trenger ikke å være trygg i deg selv når han ser virkeligheten på samme måte. Vi er på samme nivå bevissthetsmessig, så han er enig. Coacher dere hverandre, trener dere hverandre på disse tingene her? Nei. Vi snakker jo en del med hverandre om det, og driver og utveksler ideer og sånt. For derfor er det veldig fint at selv om vi ikke nødvendigvis gjør de samme tingene, de samme modalitetene, og er interessert i akkurat det samme, så funker vi begge to på den måten at alt kan være mulig. Spennende. Men så med source feeders, selv om jeg blir skikkelig... og høre om det og jeg 100% tror på det det er ingenting i meg som sier at dette ikke skal være sant lenger av alt jeg har vært igjennom og alt jeg har opplevd selv Men samtidig er ikke jeg interessert i å være en source feeder. Jeg liker å spise, jeg har lyst til å spise. Det er litt av det som gir meg nyttelse, som selvfølgelig kan være nyansert for de aller fleste, for de aller fleste av oss i dag har skyldfølelsen av å komme til spising. Men hvis du får ordnet opp i hvorfor du føler skyld, så kan mat være veldig, veldig mye nyttelse i. Men, for eksempel, det å være åpen for at mennesker har kunnet lære seg å source feede et, og vært åpen for at du faktisk egentlig kanskje ikke trenger mat for å overleve eller å ha det bra du kan faktisk ha det bra være et orgasmisk happy vesen uten så hadde veldig mye blitt løst på denne jorden veldig mye frykt hadde bare pjopp Fordi at folk hadde ikke følt at vi måtte drepe hverandre eller hate på hverandre. Eller sånn som under pandemien når vi ikke tålte at naboen vår kjøpte dopapir på butikken. Fordi at du vet at jeg har så enorm potensial som menneske at jeg kan finne andre muligheter. Jeg kan velge annerledes. Det er bare det at vi må være åpen for å For å velge annerledes, vi må være åpne for å utforske at dette livet kan kanskje være bare uendelig mye mer enn hva vi tror det er. Når vi spiser ren mat, så blir vi jo estetisk veldig pene. Vi får veldig flotte kropper av å spise sunn mat. Ting smaker kjøtt for en grunn, ting smaker sånn, og ting ser flott ut for en grunn. Jeg tror ikke mennesker ser så flott ut når de er aktive og sunne og spiser god mat, og blir estetisk fine for en grunn. Ja, gjør alle det. Gjør alle det. Det tror jeg. Er du sikker på det? Hvis de er aktive og spiser ren mat, jeg tror ikke du trenger å gjøre så mye med alt det. Og der også er det litt spennende, for jeg vet jo for eksempel, av mine egne observasjoner så ser jeg jo veldig, sånn som for eksempel jeg har vært veganer og nå ikke er jeg veganer mer. Men jeg ser jo fortsatt veganere som ser veldig friske og flotte ut, selv om jeg ikke gjør det mer. Men igjen, det er fordi at når jeg ble møtt med et annet narrativ, det å spise kjøtt versus det å være veganer, så resonerte det kjøttspisingen med meg. Den resonerte med meg. Jeg følte jeg manglet noe. Og jeg tar da den avgjørelsen med å spise kjøtt, fordi jeg mener at det kommer til å gjøre meg bedre og friskere. Men jeg er fortsatt 100% sikker på at mennesker kan gjøre nesten utelukkende. Mennesker kan også spise drit og bare spise skikkelig usynt og fortsatt se flott ut. Fordi det er bevisstheten, det er den man tror man er, det er det man tror man er, man blir. Men driten er jo ganske ny oppfinnelse da. Det er jo en slags på at vi har funnet en biohacking at vi kan spise drit og trene på visse spesifikke måter og fortsatt se bra ut. Så vi cheater jo litt på... skal vi si, naturens metode eller metodikk. Ja, eller er det det som skjer, eller er det det vi tror skjer så det at det skjer? Altså jeg mener placebo, placebo er det mest kvot-on-kvot vitenskapelige fenomenet vi har, det er placebo. Det er veldig rart for meg at mennesker i dag bare, men det er placebo. Ja, men placebo beviser jo at mennesker er magiske. For det er det mest håndfastelige beviset vitenskapen har å bidra med nå, per dags dato, det er at placebo, når folk tror at de blir friske av noe, så blir de friske av noe. Når folk tror de blir pene av noe, så blir de pene av noe. Når folk tror de blir syke av noe, så blir de syke av noe. Det kommer barn på hvor mye de tror. Så når jeg skal på hyttetur nå, og så står jeg på denne dumme afterscreen, så tror jeg hardt nok at jeg er ung og pen og kjekk, så blir jeg enda mer. Så bare utstråler jeg, og alle bare sånn, helvete er det med han der borte, han beamer jo. Denne Adonisen bare, hva skjer? Det er en energi i rommet her, hva foregår? Svaret mitt er ja og nei. Kan du trene deg til det, eller? Fordi vi vet også at det meste parten av sånn mennesker tror om seg selv skjer underbevisst. Her har du også masse man kan gå inn i i forhold til bevissthet og ubevissthet. Og ifølge vitenskapen er det meste av vår bevissthet underbevist. Below consciousness, subconsciousness. 95% av hjernen vår opererer på subconscious level. Så da er spørsmålet, det er derfor jeg ikke tror på Hvis jeg er en spirituell person, men jeg tror ikke på affirmasjoner, jeg tror ikke at du kan bare si «Åh, jeg er vakker og deilig og frisk og...» Og rik, og så bare blir du det. Fordi at hvis ikke du kjenner deg selv, så opererer du på nesten, altså på 95%, så opererer du på ubevisst nivå, og du driver og tror ting ubevisst. Så jeg kan ikke identifisere meg som rik og ung, ja. Jo, i disse tider kan du tydeligvis identifisere deg med akkurat det du vil, og så må alle bare godta det. Jeg krever klopping, at hvis jeg identifiserer meg som noe, som ungerik viking, så vil jeg at undervisningsmidlet mitt skal jobbe for å få dette til å skje. Vi var inn på nytelse her i sted, og det er noen tabuer med nytelse, spesielt i kvinneverden og sånne ting. Det er noe vi må snakke om her, som er også litt relatert til Instagram-bildet ditt, som vi hintet litt av meg i sted. Jeg er jo sånn på Instagram, så jeg er all over the place. Jeg har så mye interesse. Det er liksom helse og... og plantemedisin og politikk og Du har den beste Instagram-fiden av alle, det skal bare sies. Det er en av de første jeg sjekker ut hele tiden. Det er interessant, morsomt for deg å tenke og du gjør et grunnig arbeid med det. Det er ganske mye drøyt og det er ganske mye spennende ting. Hva synes du er drøyt? Er ikke det ganske opplagt hva jeg synes er drøyt? Jeg vet jo ikke, jeg mister jo litt sånn konseptet etter hvert, fordi jeg legger bare ut det jeg interesserer meg for. Er ikke profilbildet litt, er det mensblod du har i ansiktet? Er det, ikke sant? På profilbildet. Det synes jeg er spennende. Ja, det er jo kanskje det. Men det er jo en tanke bak det, eller? Håper jeg. Eller er det bare for faen? Nei, jeg gjør ingenting for faen. Nei. Og det kan virke sånn, men alt fra meg kommer herfra. Jeg har følelsene utenpå kroppen, så jeg har alltid gode grunner for å gjøre det. Det med mensenblodet, Det er det jeg mener, jeg mister litt sånne konsepter over hva som er kontroversielt og rart, fordi at når jeg først har vært igjennom et en modalitet da, eller en hobby, eller et emne, og kommer ut på andre siden, så er det sånn, ja, dette, this makes sense to me. Og så er jeg bare sånn, ok, jeg gir det videre. Sjekk hvor mye mening dette her gjør, og det med menstruasjonsblod, så mye... Det er veldig tabu, gjennom spesielt religion og sånt, eller? Ja, det er jo ikke bare religion, altså noe, ja, det følger jo, det samfunnet vi sitter med nå, selv om vi i Norge ikke anser noe sånn religiøse, så... så følger jo de tradisjonene og narrativene fra religionen gjerne ut i dette landet som vi kanskje allermest anser som et artistisk land etter hvert, selv om vi fortsetter med å skrive oss inn i kirken. Men da følger jo narrativene som at menstruasjon er noe som vi bare ikke snakker om, og som kvinner går gjennom og jenter går gjennom. Det er bare noe som skjer. Og så blir vi fortalt at det er ukomfortabelt, det er vondt og det er flaut. Og det må du bare deale med. Og i min egen reise så har jo jeg slitt veldig mye med blødning og hormoner. Altså mye smerter, lange blødninger. og bestemte meg for når jeg tok ut spiral i fjor, så det er bare faktisk et år siden jeg tok ut hormonspiral, og da hadde jeg bare en sånn spontan følelse av, jeg vil ikke ha det der inne i kroppen min lenger. Så når jeg da tok den ut, så bestemte jeg meg for, grunnen til at jeg fikk hormonspiral, var jo ikke for å ikke bli gravid, det var jo for å fikse kvote om kvote, fikse mine hormonelle problemer. Ja vel? Ja, sant? Så de putter inn en hormonspiral som disrupter, som forstyrrer hele systemet, for at du, i stedet for å ta av og skjønne hvor de forstyrrelsene dine kommer fra i roten. Bare oversett årsaken og bare behandle det med moderne oppdagelser? Ja, og det er jo fordi at allopati i dag og medisin i dag er veldig mye sånn, ok, vi fortsetter de samme narrativene uten noen nysgjerrighet eller åpenhet for om det finnes andre måter å fikse det på. Og så har det der at mensen skal gjøre vondt. Eller mensen bare er vondt og skipt og ukomfortabelt. Det er et narrativ som vi alle sammen bare godtar. Når du går til legen så er det bare sånn, nei, men det er normalt. Det er sånn det er det, fordi hormoner er sånn og det er ingenting vi kan gjøre med det. Og det har jeg bare... Jeg har kommet i det. Jeg bare nekter å tro på det. Jeg tror alt kan fikses. Jeg tror alt kan gjøres noe med. Så menstruasjon kan bli en positiv finting? Det kan bli... Ok, nå skal jeg si noe veldig kontroversielt igjen. Menstruasjon kan være orgasmisk for kvinner. Og likevel ramløst, han gikk i halsen. Og så har jeg vært nede i et nytt kaninhullet det siste året også, og det er at både fødsler og menstruasjon kan være orgasmisk for kvinner. Det har jeg hørt om kvinner som får orgasme når de føder opp til flere ganger, og det skammer veldig mange seg over også. Ok, de skammer seg over det. Og hvor sprøtt er ikke det? Ja, det er ganske sprøtt. Jeg spurte kona om hun fikk ikke det. Men jeg har hørt veldig mange historier, og mange som har sagt det, og hørt at andre også har det. Og det er bare sånn, fordi det er feil timing, feil sted, at man skal ha egen nytelse når det egentlig handler om noe annet, og mange som får dårlig samvittighet. Og det forteller jo oss veldig mye om hvor splittet vi er i sykehverden når det kommer til vår egen kropp. og hva seksualitet er, og hva orgasmer er. Og der har jo jeg utvidet bevisstheten min veldig på hva orgasmer og seksualitet er. Og det er ingen sted at det er feil som et vokst menneske, og det kan vi jo gå inn på, men alt handler om hva det brukes til. Og bare det at Folk skammer seg over å få orgasme i stedet for... For igjen, vi blir fortalt at fødsler skal være smertefullt og skummelt og farlig, og du kan egentlig ikke stole på din egen kropp, og du skal helst gjøre det på sykehus. Og så skal det helst være veldig vondt, og du skal helst krike, og det skal være blod, og det skal være veldig dramatisk. Men hva hvis... Det kan føles skikkelig deilig å føle det, hva hvis? - Så du tror man kan skru om hjernen på en sett og vis, reprogrammere hjernen sånn at det faktisk ved fødsel og menstruasjon hver eneste gang blir noe vakkert og deilig? - Ja. - Har du gjort det? Har du fått det til? - Nei! Nei, men det var jo det jeg skulle frem til akkurat med menstruasjonen min. For der har jeg hatt menstruasjonen, når jeg fikk den da jeg var rett før 15, så hadde det vært en veldig smertefull opplevelse. Smertefullt og kjipt og ubehagelig og voldsomt. Og da har jeg, når jeg tok ut den spiralen, og fikk litt kjente på den panikken, og det skulle komme tilbake, for det var jo vekk i når jeg hadde spiral. Ute av syn, ute av sinn, typ. Men jeg visste jo også når jeg tok den ut, så tar man ut det som dekker over roten til problemet. Og sånn som jeg funker, så sitter jeg og leser og leser, og researcher og researcher og lytter og lytter på podcast og prøver å finne det som resonerer med meg om hvordan man kan løse opp i det. Hva som kanskje er rotorsaken og hvordan jeg kan løse opp i det. Og da er en av tingene som umiddelbart for mange sikkert høres litt wo-wo ut det er at menstruasjon gjør vondt fordi at vi kvinner er så disossiert fra underlivet og fra vår egen kropp og vi bærer på så mye skam når det kommer til vår egen kropp. Her er det masse spennende å gå ned i fra historier som vi ikke lærer på skolen om pre-religiøse livmordsreligioner eller trosystemer som man hadde før kristendommen og alt dette her kom på barn som er mer... patriarkisk, eller hva man skal kalle det. Det kan vi jo snakke om, jeg er ikke helt enig om det. Men så hadde man sånn livmosreligioner der kvinnelige menstruasjonsblodet var heldig, og både menn og kvinner både brukte det på kroppen eller brukte det i ritualer for å tilbe livmoren. Fordi at det er i livmoren vi skaper liv. og der igjen i dag som verden er nå så bare alle kvinner kan for barn det er bare en naturlig ting det er bare noe som skjer og det er ingen som stopper opp og bare ok, hvor crazy er det ikke at en kvinne kan skape et helt menneske inni kroppen sin Og at den livmoren burde bli tatt godt vare på, og den burde bli beskyttet, og vi burde snakke om hva menstruasjon betyr i forhold til å skape nytt liv, og hva kvinners menstruasjonshelse betyr. Så det er bare for å prøve å holde denne røde tråden tilbake til hvorfor jeg tar det i fjeset. Det er jo fordi at jeg har lyst å bli helt uredd av mitt eget menstruasjonsblod, min egen livmor og min egen kropp. Fordi jeg har jo vært redd. Jeg har jo liksom, som så veldig mange når man opplever mye smerte, så er man liksom, åh hvorfor gjør du dette mot meg? Hvorfor? Jeg er et lite offer og jeg gjør mitt beste i livet, men hvorfor fortsetter jeg å lide? Så det er en måte å vise for kroppen min og vise for meg selv at det er ikke noe å være redd for. Og at jeg faktisk synes det er... Jeg gikk jo fra å synes det var kanskje litt voldsomt og rart, til å nå synes det er veldig koselig. Og så er det veldig, veldig koselig at når man først tør å dele det på Instagram, så får man masse reaksjoner. Så får man en del som er, det var disgusting, og hvorfor gjør du det, og du vil bare ha oppmerksomhet. Men så har jeg jo også... fått masse kvinner som sender meg eller tagger meg som også tør å legge det på sin story som har også tatt blod i ansiktet og jeg er ikke den første som gjør det det er jo, jeg har jo sett det et sted Men du merker i denne feltet når du har gjort det selv at det frigjør deg på et eller annet vis Ja Du tar jo fysisk, når du menstruerer, og sånn som vi har gjort det hittil i dette livet her, de fleste av oss kvinner, det er å gjemme det vekk. Det skjer nedentil, det renner ut, vi stapper inn en tampong eller en mensenkopp eller bruker bind og kaster det og tenker, så irriterende gleder jeg meg til det over. Hva burde man gjøre i stedet? Hva er den optimale måten å leve best mulig med seg selv med mest mulig livsglede og menstruasjon samtidig? Har du knekt den? Jo, knekt og knekt. Alt dette her er jo for meg en stadig reise. Har du forsket deg fram til riktig verb? At jeg har forsket meg frem til det. Ja, for du eksperimenterer jo veldig mye. Jeg eksperimenterer veldig mye. Du sier at du er liksom en svamp, hører på podcast, leser bøker, sukker til det, alt mulig, og så tester du ut på egen kropp, egen helse, og forkaster det som ikke funker, og beholder det som virker interessant og spennende, ikke sant? Så det er jo sånn, har du funnet en vei til det vi snakker om nå, som funker for deg da? Ja, og det er jo blant annet å gjøre sånne ting. Nå gjør jeg det som anses så langt mer ekstreme ting. Jeg la jo ut og så at jeg drikker det. Har du drakt det? Ja. Hva smakte det? Som vanlig blod? Ok, nå har jeg bare lyst til å si. For dette her, jeg skjønner alle sin, nå når folk hører på det, så skjønner jeg alle sin sine følelser. Jeg har hatt det selv, jeg har vært det selv. Så jeg er helt med på det. Og da har jeg bare lyst til å si at menstruasjonsblod i seg selv, man tenker på det som avfall, og veldig mange driver å sammenligne det med urin og Beklager å si dette ordet høyt på radio, men hvorfor egentlig? Eller på podcast, hvorfor egentlig? Men bash, sant? Alle disse her tingene som vi mennesker skammer oss for, som er det mest intime og mørkeste og ekleste vi vet om, det er de tingene. Så sammenligner vi menstruasjon med det, men det er jo ikke det samme. Det kommer fra et annet sted, og så består det av andre ting. Menstruasjonsblod for eksempel består av over tusen ulike bioaktive proteiner. Så det er levende. Det er ikke bare avfall, det er ikke bare dødt. Det er mer mettet og mer rikt på proteiner og andre ting enn vanlig blod? Det vet jeg faktisk ikke, men jeg... Nå skal jeg ta det og påstå at det er det. En vanlig blod. Det er fiskt blod også. Nesten som det har vært innom en kilde, som ikke det blodet i armen har vært innom. Ja, altså, igjen da. Jeg blir jo ansett for hoho for mange, som jeg synes er litt rart, fordi at Men jeg har jo vært der selv, så jeg har vært veldig prefrontal, korteks, venstre hjerne person selv. Analytisk og logisk. Analytisk og logisk, og ansett meg selv som en intellektuell person. Og så hadde jeg noen voldsomme opplevelser under pandemien og i fjor, som har gjort at jeg har utvidet bevisstheten min litt. Og da er det liksom, når du kommer på andre siden av det, så er man liksom sånn, Det er så rart at jeg ikke har stilt disse spørsmålene før. For livomålen, hva er det liksom? Hva er det organet? Det er ikke sånn at kvinner blir født med det, og så betyr det ingenting, og så er det bare en irriterende faktor å være menstruasjon en gang i måneden, og så plutselig kan de skape liv, og det var fint. Da var det fint at vi hadde livomål. Men det er jo sånn naturen gjør, så never mind. Er det fint, men... Men jeg er blitt litt sånn, hva er livmorden? Hva potensialet er det? Hva er det egentlig? Det blir ansett som et tomt organ, som et hult organ. Og da er også spørsmålet, er det? Sånn at det er ingenting. Når noe er hult eller tomt, så er det rommet mellom meg og deg. Det virker som om det ikke er noe her. Vi må ha det slik at vi kan oppfatte rom i det hele tatt. Ellers hadde det vært kaos i universet. Da hadde det bare vært materie i en ball, og da hadde det blitt kaos. Vi må ha tom rom for å skape rom. Da er spørsmålet hva er dette her mellom oss? Er det ingenting, eller er det ting vi ikke ser? Er det ren energi? Er det rent potensiale for et eller annet? Er det kanaler for kommunikasjon mellom meg og deg og resten av verden? Hva er det for noe? Noe mer enn det naturvitenskapelige at det er nitrogen og oksygen som svirrer mellom oss her nå? Ja, altså vi sier jo eteren, sant? Og der har vi også, ja, hva inneholder eteren? Og så er det sånn, det som er så fascinerende med oss i dag, det er jo at vi mennesker i dag, veldig fascinerende tid, at vi... Det er nesten som det fløter å diskutere eller filosofere utover det som nå vitenskapen, det er vitenskapen, forteller oss. Da er du automatisk wo-wo, eller en hippie, eller såkalt spirituell. Fordi at du underholder tanker om hva er dette her livet for noe? Hva er det vi ikke vet? Det som er kjel med de som er så dogmatisk på det vitenskapelige, som alt er falsifisert, og alt vi ikke vet er ... bare yet to be oppdaget av vitenskapen, og da snakker vi ikke om det til vi har funnet ut av det, enn å drive og teoretisere, og bare snakke om det, og lage teorier, ideer, tanker rundt det, og det er litt sånn, jeg sliter litt med å komme igjennom det til de som har hatt et veldig klassisk, afiredogmatisk, vitenskapelig approach til ting, og den er litt vanskelig, og det er også sånn, I hvert fall i de miljøene der, da begynner vi å snakke om åndelighet, spirituelle ting, ting som er hinsidig det vi vet som hard science. Og den biten der er Jeg tror det er rett og slett for veldig mange som også kanskje er interessert og kan veldig mye om begge deler, så er det veldig diskrediterende å hele tatt bevege seg ut på det feltet der. Det er det det er, og ikke det er veldig trist. Det er veldig trist. Det gjør alt så veldig snevart og grått. Men vi ser vel en dreining på dette her nå, at det kommer mer og mer inn i mainstreamen, fordi jeg tror kanskje gjennom... De største personlighetene til enhver tid, som for eksempel det kanskje var idrettshelter, som begynner å meditere. Og så funker det for visse idrettshelter, og så er det da sånn, ok, er det noe der? Mange andre begynner å meditere. Du kan ikke forklare disse tingene her med naturvitenskapen, altså foregår i en meditasjon, og så vet vi veldig lite, vi vet en del om hjernen, vi vet ganske lite også om hjernen, og ganske mye om kroppen også. Så disse tingene her, sånn, som er de uoppdagelige tingene som man ikke vil snakke om, kan være andre ting som vi ikke helt forstår enda. Den biten er veldig interessant. Jeg må erinnrømme at jeg kommer fra et superateistisk naturvitenskapelig ståsted uten noe slengeringsmål, til å bli mer og mer åpen for andre type ideer, og folks reiser og opplevelser, og at rett og slett det er veldig mye mer vi ikke vet enn hva vi vet. Og egentlig ikke det bare den beste følelsen, egentlig. Det er det jeg også synes er så rart når jeg husker hvor jeg kommer fra bare for tre år siden. hvor snever virkeligheten min var, hvor dogmatisk den var, hvor fengselig den var. Bare huske hvor jeg kommer fra der, og hvordan det føles når jeg snakker med andre som er i det jeg anser som et fengsel, som et bevissthetsfengsel rett og slett, og et kroppslivfengsel for den del. Å komme fra denne snevere virkeligheten min, hvis alle bare var voknet opp om morgenen og bare stilte seg selv spørsmålet, Hvem er jeg egentlig? Og hva er dette her egentlig? Altså så utrolig mye mer spennende å leve da. For dette kan man også snakke om ganske mye. Og det jeg føler nå veldig mye, det er at At man går på sånne her programmer, og man treffer hverandre, trykk play, vi snakker om det som står i avisen, eller vi snakker om den nye vitenskapen som har kommet ut, så sier det om det, og kaffe skipt, eller nei, kaffe sunt i morgen, og så kaffe gift dagen etterpå der. Det er bare det vi snakker om. Vi gjentar det vi leser, og det vi får høre fra store medier. Og så er det ingen som stopper opp og bare... ok, hva er dette her for noe? Hva er det vi holder på med? Det er rart hvordan vi blir vant til den støyen som er av informasjon. Det er så vanskelig å finne de riktige signalene. De signalene vi burde legge merke til, som er veldig viktige for livene våre, er ikke så lett å få oppdage og verdsette og sortere ut i forhold til all den annen støyen som fyller livet. Det er veldig vanskelig når det blir så stort volym av det, spesielt på hva du tar inn fra mobiltelefonen og PC-en løpet av dagen. Det gjør at den støyen blir et eller annet, ikke meditativt, men kanskje litt som et sedat. Det fyller et tommerom som er der, og du kan fylle hjernen din med noe som skjer der et par sekunder før du går videre på arbeidsplikaten din. Det blir et eller annet stimuli. Det er stimuli. Det er små dopaminhits. Og det er jo interessant at du kaller det tomrommet. Jeg tror jo ingenting er tilfeldig i denne virkeligheten her. Alt man sier betyr noe, alt man gjør betyr noe. Og det tomrommet, siden vi nå kommer inn på, hoppet litt frem og tilbake fra mensenblod til åndelighet. For det er også... fordi nettopp fordi at jeg kommer også som deg fra en veldig dogmatisk snever naturvitenskapelig hjerne som har vært veldig hjelpsomt for meg. Men så hadde jeg da, etter noen runder med plantemedisin, så hadde jeg etter det, ikke under det, men etter det, noen måneder etter det, så hadde jeg en sånn spontan, spirituell oppvåkning. Og det er jo bare i fjor. Og da er det sånn, Da gikk jeg gjennom det som sikkert mange som har hatt noe lignende, eller opplevd noe lignende, der man tenker, å nå er jeg blitt gal. Dette her er jo motsatt av det jeg har blitt fortalt virkeligheten skal være. Altså det er det stikke motsatte. Så nå har jeg sikkert, ja, nå kommer de å bure meg inn etter hva jeg sier lenger. Men når man kommer litt forbi den, og man begynner å se at... at det er innover man må se det er der man slutter å fylle det tomrommet for det at man skjønner at man allerede er hel men da må man snu det der blikket fra den eksterne verden til den indre verden og begynne å utforske den og det er der det åndelige skjer Og det er noe man ikke kan sitte sånn som dette og prøve å intellektualisere det gjennom fremstegjernen. For det kan man gjøre, og det er jo spennende det. Men åndelighet er noe fordi det er noe som du ikke håndfastlig kan bevise. så er det noe som alle må oppleve inni seg selv. Og det er noe jeg kan sitte her og prøve å forklare hvordan det var for meg, og hvordan det har vært for meg, og er for meg fortsatt, og den reisen er for meg, for den begynte jo i fjor bare, men har vært ganske intens siden. Men det er rett og slett... noe som man bare må oppleve selv og i forhold til hvordan jeg var når jeg hadde diskusjoner og samtaler med folk, når jeg var veldig snever, da var jeg også identifisert med veldig mye med hva jeg mener om ting og hvordan jeg ser på verden. Så da hadde jeg veldig høyte debatter og kanskje litt sinne som dukker opp og skal forsvare ståstedet ditt. Men nå når jeg snakker om åndelighet til de rundt meg, og spesielt til familien min som ikke er spesielt åndelig, i hvert fall ikke de fleste familiemedlemmene, så merker jeg jo de sånn, «Åh, nei, please ikke gå dit. Det er så tullete. Du er så rar. Du er så merkelig.» Det er noe litt heksete med det, ikke sant? Hvis du setter deg fra utsida da. Altså disse tingene her, hvis du setter deg på det motsatte ståstedet, det er litt sånn typ... de indre, meditasjon, og dette er jo veldig hinsidige ting, det der med noen som spiller mye med på det emosjonelle, på det spirituelle, det er mye som kan gjennom populærkulturen minne om som heksekunst, tror jeg da, og folk får liksom den der, oi, Og da tror jeg ganske mange også ser på det, og det er derfor det er så tabu å gå inn på det, og prøve å snakke med intellektuelt for det. For du kan veldig fort bli latterliggjort, og du kommer oppfattet som gal. Og da er det sånn... Det er ikke noe gøy. Jo, for dette var det jeg skulle komme frem til, for jo mer man går innover, og man dypdykker i den åndeligheten, jo mindre har man behov... for å identifisere seg, man identifiserer seg med hele virkeligheten, og man ser hele virkeligheten tydeligere og tydeligere, og man klarer å holde alle nyansene, og det vil si at man identifiserer seg mye mindre med hva det er man mener og tror på. Skjønner du? Sånn at det er ikke noen, hvis du nå forteller meg, ja, men det der høres ut som hippie-snakk eller hekse-snakk for meg, så blir jeg bare sånn, ja, den skjønner jeg, fordi at bare... Bare for et par år siden hadde jeg ikke vært åpen for det en gang selv. Så jeg vet hvordan det føles. Jeg kjenner det fortsatt i systemet mitt, hvordan det føles. Men hvorfor tror du vi lever i en verden nå hvor man synes dette her er fryktelig, veldig, veldig, veldig fremmed? For det er jo mye som tyder på at kanskje vi har vært i kontakt med disse innover... tidligere i menneskeheten og tidligere tider, i gamle tider, enn mye mer enn i disse tider. Men, kan du ikke vite for sikkert, men hvorfor er vi så fremmede for å helt klart utforske dette her? Hvorfor synes vi det er skummelt? Er det for å oppdage at det går så på tvers av de komfortable livene vi har? Hvorfor er vi så redde for å sjekke ut dette her? Det er jo som alltid jeg tror jeg er veldig multifasettert mange grunner til det og da kan jeg sitte og prøve å synse litt med det jeg har jo resonert meg frem til selv men Det som er interessant er at vi sannsynligvis når vi ser på moderne jegersankere samfunnedag og ur-samfunnedag, så er de mye mer åndelige enn hva vi er her. De er åndelige med at de tror på naturen og de tror på moder jord. og snakker med naturen og snakker med når de skal på jakt så møter de dyrene de skal jakte på i åndeverden når de sover de er veldig sånn religionen gir seg naturen da og så rundt 2000 år siden så begynte vi å få en annen type religion som handler litt mindre om dette livet her på jorden og mer om å rømme jorden denne jorden er så skip liv er så brutalt og vondt så vi driver å og jager etter døden egentlig. Så egentlig nesten et dødsønsker religionen kristendommen og alle disse religionene som springer ut fra... Guds religioner? Ja. For det å få prisen for å orke å leve dette livet, så skal du få den prisen i etterlivet. Som er jo skikkelig nyttig for de som da sitter og styrer for... kongene og presidentene for en måte å få folk til å innrette seg under et trosystem og få dem til å oppføre seg og være gode, lydige borgere og det som jeg synes er interessant det er at religion når du ser på religion så har de veldig mye fint i seg De har å be for maten, og takke for maten, de har veldig mye sang, de har kommet sammen i kirken og vært sammen. Så har religion også bidratt til så mye vondt, og det narrativet har vi kjøpt, at de har bidratt til så mye vondt, det har de jo. Men igjen, det å ikke kunne se nyansene er dumt. Men når vi kjøper et narrativ, så er det ofte et unyansert narrativ. Så i disse nyere tider nå opp imot 2000 og nå forbi, så har vi lært å se alt det skipet, religion er homofobisk og transfobisk og undertrykkende mot kvinner og tralalala. Så nå skal vi bare kutte religion, skal vi bli artister i stedet for. som er en pendelumsving, som er det motsatte. Er ni? Så nå tror vi bare på håndfastlige ting, for nå er vi helt allergisk mot ordet Gud, fordi at religionen står for så mye vondt. Og så kutter vi alt det gode som religion kommer, som er samfunn, sang, takknemlighet, be for maten, Og så har vi svinget over på andre siden. Atheisme er der vi ikke tror på noen ting annet enn akkurat det som skjer akkurat nå, akkurat bare det vi kan se. Og jeg vil jo påstå at nå er vitenskapen, og ikke vitenskapen som i et verktøy, men vitenskapen som en dogme, altså it's science, nå er det blitt en ny religion. Det bare kalles noe annet. Og så samme som skjedde med Konstantin når han tilpasset jegasankere og druide og hedenske religioner, naturreligioner og fikk det inn under et system katalysismen kristendommen For å få folk under samme, for at folk skulle innrette seg under samme narrativ og følge samme doktriner, og det skulle bli mer fredfullt, så gjør vi det samme nå med vitenskapen. Vitenskapen er egentlig et verktøy. Før pandemien var det ansett som et verktøy for å prøve å finne ut av hva denne virkeligheten er, og hvordan kan vi vite mer om virkeligheten, så vi kan få det bedre. Det som jeg synes var interessant under pandemien, så ble det sånn, du skal ikke bruke det som et verktøy. Det ble et trosystem. Det ble sånn, nei, vitenskapen sier dette. Selv om premisset til vitenskapen som et verktøy skal egentlig være å stille spørsmål. Så under pandemien var jeg en av de som stilte spørsmål med det som kom fra vitenskapen. Men jeg fikk beskjed på: "Nei, det skal du ikke stille spørsmål med. Du må stole på ekspertene. Ikke stole på din egen intusjon, ikke stole på dine egne følelser, ikke stole på dine egne øyne og ditt eget hjerte. Du må stole på de ekspertene fra vitenskapens sider." Så det har bare blitt byttet ut, akkurat som vi sa for bare 100 år siden og hele veien fra Jesus tid. Du må stole på presten. Hør på presten. Be om presten hva du skal gjøre med livet ditt, og be om tilgivelse for presten, og hør på kristendommen. Det som er interessant, det er at vitenskapen og denne dogmatikken som vi har begynt med, må bare tro på det vi kan se akkurat nå, og ikke stille spørsmålet, men hva hvis det er annerledes? og samtidig da har blitt frarøvet alle disse tingene som religion var egentlig bra. Sånn, igjen, komme sammen og synge. Tro på noe større enn deg selv. Det har gjort at vi mennesker, nå det moderne mennesket, ateistmennesket, føler seg, sånn som jeg opplever det, føler seg veldig isolert og alene. Og det ser vi spille seg ut på veldig mange måter. Vi er en gjeng med sociopater, for vi er bare så opptatt av å klamre oss til det vi kan se og ta på, og forholde oss til av dogmer og trosystemer som vi har bestemt oss for. Og så føler vi oss veldig alene i det. Vi lever i boksene våre, vi bor i en boks, og vi kjører til jobb i en boks, og vi sitter på jobb i en boks, altså. går vi og drikker litt alkohol i helgene, henger sammen og synger litt uten å huske hva vi gjorde på oss. Og så fortsetter det sånn. Nå er dette veldig grim, men det er sånn jeg nå opplever det moderne mennesket. Så når man da kommer tilbake med sånne ting, når jeg for eksempel begynner å snakke om Gud, og jeg bruker ordet Gud, da har folk det narrativet om at det er det er noe wo-wo jeg kanskje får det bevist jeg ser dum ut hvis jeg i det hele tatt underholder tanken og jeg er dette er livet mitt nå dette er sånn vi gjør samfunnet nå og det er ikke så veldig rart for vi også lærer, vi får gjennom media hele tiden at dette er en god ting dette artistiske samfunnet det er en god ting, for vi har aldri vært så siviliserte og vi har aldri vært så så fredfulle Og er det egentlig sant? Eller bare ser uroen litt annerledes ut enn hva det gjorde for noen hundre år siden? Fordi vi har fortsatt krig i verden. Det er bare det at vi kriger ikke akkurat her i de mest siviliserte landene, men det er de siviliserte landene som kriger allikevel. I the name of science eller politics eller hva det nå skulle være. Menneskerettigheter for eksempel. Eller såkalte menneskerettigheter. Det er jo veldig merkelig å bombe sivile i the name of human rights. Men, sant? Jeg har noe mye å si til deg litt her. Ja, men vi var inne på... Ja, altså hvorfor de blir truet? Hvorfor man blir truet i dag? Det er jo... Altså pandemien synes jeg var et veldig godt eksempel på at vitenskapen ble brukt som... som et bevis at for eksempel, jeg regner med at du hintet til både maskebruk og vaksiner og hele pakka, hvor alt ble presentert som at dette her er vitenskapelig bevis at disse tingene her er 100% sikkert og det kommer til å stoppe smitte og så videre. Jeg hadde en lang episode med Mette Karl Lager om dette her, hvor vi gikk gjennom. Tusen takk for det. Og nyheden som faktisk kommer nå, hvor vi går gjennom alt egentlig sånn i ettertid da. Så vi kan gjøre enda mer nøyre vurdering på hva som har funket og ikke funket. Det blir konspiratorisk å bruke ordet løgner, men samtidig er det sånn, det jeg spurte og lurte på henne om, som ikke hun er heller kvinne, som hun ikke har gått så hardt på, hvor hvor er det den vitenskapelige sannheten oppstår at vi får presentert for at for eksempel hvis vi tar vaksinen da, jeg tror ikke vi lager vaksinebålken her, men at det skal være 100% effektivt. Det skulle være en gang, så var vi kvitt det, og så er det også bare at det stopper smittet, og det skal åpne opp samfunnet igjen. Og så viser det seg at alt dette her stemmer ikke. Og den forskningen som har blitt gjort, det har blitt hurtig forskning for å få det ut på markedet. Vaksinen er klar utrolig fort i forhold til hvor fort disse variasjonene også, variantene utvikler seg. Hvor i kjeden er dette vitenskapelig sannhet at dette er utveien fra en pandemi i stedet for gjennom naturlig immunitet? Hvis du stilte spørsmål med det, da ble den store dragkraften at hvis ikke alle blir inn på vaksinen og ideen av vaksinen, så vil det ikke funke. Hvis bare 50-60 % av befolkningen er med, så vil det ikke funke. med den strategien som var der, så man må ha med alle også, og da kommer det også sånn, det der ubehagelige presset oppstår, at folk tok vaksinen fordi de ville dra på ferie, de ville ikke skamme seg på jobb, de orket ikke å forklare seg, hvis de var litt skeptiske, tenkte de, nei, jeg har ikke egentlig lyst til å ta den, men jeg tar den fordi det gjør livet mitt utrolig mye enklere. Og de tingene der, altså, Hvis man da helt satt gjorde sånn som du er god på med livet generelt og alle store spørsmål, hvorfor det? Hvorfor skal vi gjøre dette? Hvorfor gjør vi dette? Så blir det spørsmål som sier ting, og da er det sånn der hvis du da benekter eller ikke tror, hvis du tar stil spørsmålet der, så er det sånn, men du tror ikke på vitenskapen. Er du klar over hva vitenskapen har gjort for menneskeheten? Så er det sånn, du begynner der og får labelen, og da må du ta valget, skal du fortsette å bare pløye på og bare melde deg ut av samfunnet? Eller skal du bare, ok, ja, Det er jo en av kanskje de dypeste behovene vi mennesker har, det er å passe inn. Sånn at det kollektivet gjør, det gruppen gjør, Det hadde jo flest av eksempler og veldig gøy eksempler som man kunne jo nevnt, men det er liksom det som det er sånn dødsfrykt vi har for å skille oss ut fra mengden. Så jeg forstår jo det veldig godt Det er jo derfor man bruker disse veldig lite produktive og ikke så veldig hyggelige memesene og kaller det for søveflokken. Men det er på en måte litt av den mentaliteten det blir. Der resten av flokken går, der går de litt mer usikre individen også, fordi det er der hele flokken går, så da må jo det være den riktige veien, selv om det er rett utenfor en stup. Så det er jo sånn, og da er det sånn, når pandemien skjedde, hadde ikke jeg allerede, jeg har jo vært mange år veldig, veldig syk. Når du begynte det, var det rundt 23 års alder, var det da du sa i en annen podcast? Ja. Vil du si noe om det, eller? Ja, jeg kan jo ikke opp det. Jeg er egentlig veldig ferdig med å snakke om hvor kjipt jeg har hatt det. Nå har jeg bestemt meg. Jeg skal bare lage livet bedre og bedre, skjønner du. Men jo, når jeg var 23 så begynte jeg å få veldig masse forskjellig. Jeg hadde jo allerede slitt, som vi har vært litt inne på med hormonelle problemer og menstruasjonsproblemer. Og roten til det er alltid multifasitert. For vi er multifasiterte vesener, selv om ikke alle er enige i det. Så når jeg var 23 så begynte jeg å få veldig mye merkelig smerter i kroppen. Veldig intense smerter. Jeg fikk ikke sove. Jeg måtte slutte å jobbe. Jeg hadde det veldig, veldig kjipt. Både emosjonelt og mentalt og fysisk. Jeg trenger egentlig ikke si så mye mer, annet enn at det var åtte år med veldig mye smerte, og veldig mye lidelse, og veldig mye mørke. Til det punktet at jeg vurderte veldig intenst og ikke skulle fortsette mer. Du prøvde til selvmord? Ja. Jeg skrev faktisk til Dignitas i Sveits. Fordi at så voldsom var lidelsen min at jeg trodde at "Ah, men lege min kommer til å skrive en erklæring så jeg kan gå og ta assistert selvmord i Schweiz." Sånn, nå ler jeg jo, for det er jo helt sprøtt. Men jeg satt der i min... Følte meg helt alene i verden og var full i lidelse og skjønte ikke hvorfor jeg ikke kunne ha det bra og hvorfor ikke systemet ville hjelpe meg. For det var jo det som var litt av problemet. Jeg gikk inn i systemet, det medisinske, det allepartiske systemet, Spurt om å få hjelp. Jeg ble møtt med veldig mye stigma. Motstand? Ja, motstand og stigma. Fordi jeg var ung, og litt av greia min er at jeg har alltid kunnet ta meg sammen. Det er ikke naturlig for meg å bare... Møtte opp på legen og grine og miste hodet helt. Jeg tar meg sammen. Jeg er en sånn flink pike. Så man kunne ikke nødvendigvis se hvor vondt jeg hadde det. Som er sannheten for veldig mange. Man kan ikke se hvor vondt man skal ha det herne. For vi er så flinke å ta oss sammen. Og litt sånn her ble jeg ikke trodd på. Og var så ung. Det så ikke ut som det skulle være noe i vei med meg. Nei. Men jeg hadde det veldig, veldig vondt. Og da opplever jeg, ja for motstand, men også bare, her tar disse ulike medisiner, skikkelig intense medisiner, nervemedisiner og alt mulig rart. Bare ta disse, akkurat som en spiral. Bare ta dette. Dekk over de verste symptomene på lidelse. Og dette er dessverre noe du må ha. Dette må du bare finne deg i. Og når jeg da kom så langt at jeg skrev til Dignitas og så gikk til lege min og helt sånn oppriktig trodde at hun skulle skrive en erklæring til meg hvis det er en forhold, så hun ba «Nei, du må inn på DPS». - Dette her går ikke. Det beste er jo sånn, det psykiske, både et sånt dagssykehus tror jeg, typisk psykisk sykehus. - Blir du innlagt altså? - Nei, jeg blir ikke innlagt, jeg bare gikk én gang i uken, så det var ikke... Men jeg tror hun ble litt sånn her, for jeg kom og sa det som en selvfølge, at hun skulle skrive en legeerklæring for meg, så jeg kunne dra til Sveitsen, få en lege til å ta livet av meg. - Det at du var så nærme på det, det er helt vilt å tenke på. Ja, og så har jeg vært nærmere på egen hånd også. Når jeg ikke fikk muligheten til det, så var det sånn at jeg ikke fikk sove om natten uten at jeg hadde fantasert i hodet mitt, men i morgen... For det er det der å føle at du ikke har noe vei ut, at du må bli i den lidelsen, at du må bli inn i. Det å liksom føle at kroppen gjør så vondt, og da trodde jeg at kroppen var imot meg, for det er sånn man føler seg. Man føler seg bare sånn skikkelig offer, veldig uheldig i livet, og det er ingenting å gjøre med det. Og medisin, medisin far jo også forteller deg, det er ingenting å gjøre med dette. Det er ikke noe akutt lidelse, du har ikke skadet en arm, eller eller fått kreft, så det er ingenting vi kan gjøre med det. Du er nødt til å bare finne ut av det selv, eller ta disse medisiner og se om du holder ut. Sånn at når pandemien kom, da hadde jeg brukt de tre årene før pandemien, to-tre år, når jeg kom veldig, veldig nærme på å ende livet mitt, så hadde jeg noe i meg som bare, nei, dette er, Dette vil jeg ikke. Nå var du liksom der, så close. Det er mer her. Jeg pleier å si at min spontane, spirituelle oppvåkning begynte i fjor, men den begynte egentlig der. For det er et eller annet som man ikke kan bevise. Det er en eller annen stemme som kommer. Det var ikke frykt, for jeg var helt klar til å gjøre det. Det var ikke frykt. Det var ikke sånn at jeg fikk kalle føtter for å ta livet mitt. Det var en sånn dyp, dyp, dyp viten som bare... nei, det er mer å gjøre her og da var det sånn, ok da sitter man der, ok jeg kan ikke ta livet mitt jeg får ikke hjelpe alle på tiden hva skal jeg da gjøre? nei, da må jeg nødt til å fikse det selv da er jeg nødt til å redde meg selv Så da var det det der å ta tak og bli den svampen og bare inhalere alt deg. Og det var også da jeg begynte å se til litt alternative ting, fordi da har jeg vært innenfor medisinfaget, innenfor allopati. Og ikke fått hjelp der. Så da tenkte jeg jo, da må jeg bare utvide horisonten min. For de mener jo at det er ingenting der å hente, så da må jeg utvide. Så det var da jeg begynte med pust og yoga og meditasjon og sånne ting. Det var det første tingene du utforsket for å komme i gang? Hvordan visste du at du skulle gå i de retningene? At det ville være... at det ville være noen løsninger eller salvation i den retningen der? Akkurat fordi jeg fikk ingen hjelp av denne "it's science". De kunne ikke hjelpe meg, så da var min naturlige tanke at kanskje jeg skal utforske litt i denne "woo-woo"-banen. De sier jo at yoga skal være bra. så kanskje jeg skal prøve det. De sier jo at det å puste og meditere skal være bra, så kanskje jeg skal prøve det. Det dummeste vi gjør vi mennesker, er jo ikke å være åpen for ting igjen. Vi stiller ikke spørsmålet igjen. Hva mer er det? Hva mer kan jeg gjøre? Hvor godt kan jeg egentlig ha det? Hvor bra kan jeg egentlig ha det? Sånn at når du identifiserer deg med den it-science-verden, eller den snevre verden og den dogmatiske verden, så er det det du har av verktøy. Og du har ikke flere verktøy å spille på før du er villig til å spørre, hva mer er det? Og da var jo det for meg, wo-wo-hippie-søren, Så jeg var litt mer sånn, vi får se om det funker. Jeg testet det fordi jeg må i hvert fall gjøre noe, for jeg kan ikke ta livet mitt, og jeg får ikke hjelpe med medisin. Hvordan funket det i starten da, med pusting og meditasjon spesielt? Kom du fort inn i det? Ja, for meg var det veldig, veldig vanskelig. En av tingene jeg gjorde var å si sånn, ok, nå bruker du fem minutter. For en av greiene med meg er at jeg skal være så flink peak og perfeksjonist, så skal jeg bare gå all in, og da blir du utslitt. Så jeg var sånn, gjør det heller litt mindre. Jeg tar fem minutter. Det tror jeg ble tipset om etter de mange stedene jeg driver og utforsker ting som kan hjelpe. Hvis du har motstand mot å gjøre noe, så sette på en timer. Bare gjør det i tre-fem minutter. Gjør det i noen uker. Det viser seg da, det at når du har gjort det i noen uker og systemet ditt har begynt å bare allerede merke en sånn liten lettelse, dette egentlig var litt deilig, så har du lyst til å gjøre mer. Og det er en sånn fin måte å lure sitt eget system på, det er jo ikke til at det er seg selv å gjøre mer. Så du holder de fem minuttene, tre-fem minuttene, en uke, to uker til, sånn at du bare har skikkelig lyst til å gjøre mer når du kommer ut på andre siden av deg. Så det er en veldig fin måte å lure sitt eget system på da. Jeg tror mange menn, jeg kan kjenne meg inn, det er det med å gå inn i meditasjon og sånt, og det er noe som jeg har begynt med nå i det siste. Det er veldig frustrerende i starten. Jeg begynte å kjefte på dem, det funker jo ikke, det er jo sånn, hva skjer hos deg? Det skjer jo, når jeg får beskjed om å slappe av muskelen i ansiktet da, så ligger jeg der og bare ok, nå er kjeven, og så har jeg nes og øynene, og så sover jeg sånn nå er det nakken og skuldrene, så faen jeg er ikke ferdig med ansiktet, og så begynner jeg sånn nå er kjevet stram igjen, og så nå er jeg sånn, men jeg kan ikke slappe av på en gang her, altså må du ta litt piano liksom, og så blir jeg bare sånn ligget irritert på at jeg ikke får det til, og det er litt sånn der De som liker å få til ting, jeg er sånn som får til ting med en gang. Det er sånn at Legoen bare setter seg sammen med en gang, og alt av dataproblemet ordner jeg med en gang. Det er en av få ting jeg virkelig klikker på og blir sur på i verden. Ikke unger, men det er dataproblemer som ting legger, at ikke jeg får, og da eksploderer jeg. Så det er sånn at jeg ikke får til, jeg får litt frustrerende med meditasjon, men den tålmodighetsbiten kommer seg litt og litt da. Ja, men det er sant. Dette livet hadde vært veldig kjedelig, egentlig, hvis man sitter og tenker litt på det og mediterer litt på det, hvis vi bare kunne alt vi ville med en gang. Litt av det som er reisende her i livet, det som er tilfredsstillende for oss mennesker in the long term, altså langtids tilfredsstillelse, det er ikke de små dopamiene. Det er en grunn til at det er å gå og trene skikkelig hardt en dag. løper skikkelig lenge eller blir skikkelig svett og sliten i kroppen at det er mer tilfredsstillende enn å sitte og scrolle på telefonen for du får sånn små dopaminhits på telefonen men når du har virkelig gjort noe, utrettet noe og liksom måtte slåss litt for noe og ta i et tak, så er det til fritt stille. Du får en lengre dopamin utskilelse i hele systemet ditt over lengre tid. Og det er sånn, derfor er det det å gjøre noen ting i denne verden, i dette livet der du må faktisk jobbe litt for det. Det er så utrolig til fritt stille. Det er der vi får denne ekte selvtilliten. Det er der vi slutter å føle det er tomrommet. Det er der vi faktisk føler at vi får utrettet noe. Og litt av grunnen til at meditasjon er vanskelig, det er akkurat på grunn av det du sier der. Det er fordi at vi er så igjen, vi er så lært og programmert til å bry oss om den eksterne verden. Vi er så Vi er litt vant til å være overstimulert. Vi er overstimulert. Vi er vant til å være opptatt av den eksterne verden. Det å ta seg tid til å kjenne på sin egen kropp. Virkelig ta seg tid til det. Det er da du også begynner å merke hvor mye du spenner deg. Hvor alle vondtene du ellers bare overser. Som du spiser for å dekke over de vondtene for å gjøre det litt roligere i systemet. Eller hva det skulle være. Så det er derfor det er viktig Det er også det der med at jeg merker at det store feilen jeg gjorde med det var at jeg krevde jo resultater med en gang. Jeg ville se et utfall i stedet for å skjønne at det er en veldig lang... Det er som å gå på treningsstudio to-tre første gangen og så venter du på at du skal se tegn til sixpack eller en liten biceps. Du vil ha utfall med en gang da. Men på en eller annen grunn, i treningsstudio så skjønner vi at det er... at det er en prosess som tar tre til seks til ni måneder for å få resultater. Men med en eller annen grunn, så bare når det kom til meditasjon, så bare koblet jeg ut alt det jeg allerede visste om at det kommer ikke til å få resultat med en gang. Det var jo ikke så veldig mye effekt av dette første gang. Jeg fikk ikke noen utfall, så jeg så for meg at jeg bare skulle se ting og tenke ting og føle ting. Da ble det rettskudd. Jeg tror det var en annen ting at eksterne verden er en ting. Det er at vi er programmert for å søke utfallet med en gang, at vi vil ha et utfall når vi har gjort noe. Hvis du har gjort noe hjemme, så vil du kanskje ha skryt, du vil skru utfallet i stedet for at det kan være på en prosess på å gjøre det bedre på samarbeidet i en relasjon for eksempel, eller at arbeidslivet også er veldig utfallsorientert. vi skal nå dette målet, dette resultatet, og da feirer vi. Mens alt vi, og det var en som sa til meg sånn, spør hva folk har gjort i løpet av dagen, så kommer de til å si, jeg har handlet, jeg har gjort dette ferdig, dette ferdig, dette ferdig, i stedet for, det er veldig få som snakker om hva de har gjort av prosesser da, at de har forbedret seg på den tingen, jeg har gjort litt bedre der, jeg blir litt dårligere der. Eller jeg hadde denne gode opplevelsen her. Alt er veldig utfallsbasert. Å gjøre mål, og det å gjøre, gjøre, gjøre. Å få de der små, tjekk, tjekk. Det tror jeg har ganske mye med også smarttelefonene våre og TV-en, og du kan bare klikke det videre, og vi har liksom denne konsentrasjons... Kapasiteten vår er jo bare alt. Det er derfor meditasjonen i dag, å begynne med det i dag, er veldig tungt for veldig mange. Du har kommet veldig dypt i denne verdenen. Det må vi grave litt i. Du har eksperimentert med veldig mange forskjellige former for meditering. Det første fra en idiotståsted er hvor lang tid det tar før man begynner å oppdage de virkelig wow-messene. med meditering og de nivåene du har nådd da med typ alt fra psykedeliske orgasmer til alt mer sånn som du har snakket om som bare virker sånn her er det mulig å gjøre meditering så det må du fortelle litt om Ja, og det blir jo også et ikke veldig gøyt svar. For igjen, vi har lyst på to strekker under svaret. Gi oss utfallet! Ja, nettopp. Vi har lyst på denne quick fixen. Vi er alle så unike. Vi har alle våre programmer og historier og narrativer og trosystemer og opplevelser. Så det er liksom sånn, for min del... Man må gå alle stegene. Jeg begynte å meditere, og så der var jeg. Dette har jeg jobbet med nå i fem-seks år siden. Jeg begynte å skulle redde meg selv, som jeg sa. Jeg måtte redde meg selv, så jeg begynte å utforske masse forskjellig. Da begynte jeg å skrelle av disse basic-lagene, for jeg hadde det jo så vondt. Kroppen min var jo helt i ubalanse forhåpentligvis. Og sinnet mitt er også emosjonelt ustabil og deprimert og angst og alle mulige ting om en annen. Og da var det for meg, som er der min intellektuelle hjerne kom godt med, det å gjøre såkalt vitenskapsbaserte ting for å skrelle av lagene. Og da tenkte jeg, ok, hierarkisk. Hva er mine basic needs? Hva er mine fundamentale behov? Og hvordan ser de ut i dag? Jeg sov ikke. Jeg bevegde meg veldig lite. Jeg hadde dårlig forhold til mat, for jeg spiste også masse tull for å slappe av i systemet mitt, for jeg var anspent og alt var smertefullt og livet var kjipt. Så da tok jeg tak i det helt fundamentale. Det var der jeg også begynte med å puste. Yogapraksisen min begynte veldig mye med bare det å puste lengre ned i kroppen, i stedet for å hyperventilere oppi brystet. Puste mye med munnen og sånt. Det er alle som hører på nå som sitter og puster med magen. Ja, det er det. Det er alle også. Å, jeg puster bare med halsen og brystet. Ja, og det er det de fleste av oss gjør i dag. Og den er også multifastert. Det er også denne kjappe dopamin, alltid gjøre noe, aldri stoppe opp og kjenne hvordan man faktisk puster. Veldig mange i dag puster med munn, som er et tegn på sykdom. Hos alle dyre utenom hunder som svetter gjennom tungen, så er munnpusting et tegn på sykdom. Det er kjelser også, det er på noen språk din munnpuster. Ja, og det skjedde veldig, så da begynte jeg med sånn, pusten, ok, da tenkte jeg, Jeg klarer meg lenge uten mat, ifølge vitenskapen. Vi klarer oss lenge uten mat. Vi klarer oss noen dager uten vann. Vi klarer oss faktisk noen døgn uten å sove, selv om det er veldig lite lurt. Men vi klarer oss veldig lite uten pusten. Så pusten må jo være viktigst. Det var liksom min deduksjon på hvor jeg skulle begynne. Så da begynte jeg med pusten. Det var det viktigste. Og den jobber jeg fortsatt med i dag, for den var jo helt... Den var jo alt annet enn optimal. Du var en munnpuster, eller? Jeg var ikke så mye en munnpuster, men jeg pustet veldig mye. Jeg kan jo bare anbefale det med en gang til alle som hører. Det finnes en fantastisk bok som heter Breath. The New Science of the Lost Art, tror jeg det heter. James Nestor. Fantastisk bok, og fantastisk å høre James Nestor snakke. Og der har du på en måte alle disse gamle, den østlige visdommen om pusten. For der er det jo også interessant, for 30 år siden i medisinbøkene, så var en normal respirasjonssyklus hos hvileperson, var mellom 8 og 12 pust i minuttet. Og nå i medisinbøkene, så er det normal respirasjonssyklus, altså hvor mange ganger du puster inn og ut i løpet av et minutt, den er 12 til 18. Så denne bare flytter seg akkurat sånn normal, såkalt normal vekt i dag, vi bare flytter det. For 30 år siden var det normal BMI rundt K21. Nå er vi bare, vi flytter den opp til K26. Den er normal nå, fordi vi er jo i utvikling. Det er ingen som stopper opp og bare, hva utvikling er dette? Hva vil det si? Bruker vi bare ordet utvikling som en måte å dekke over symptomene på? Det er så morsomt å se kommentarfeltene på fotografier fra 20, 30 og 40-årene, så sortviser vi fotografier og videoer, så er det alltid bare sånn «Where's the fat people?» Alle er bare sånn «Hvor er de med the fat jeans?» For det er jo det vi bruker. Hvor er de med det? Fedde med gene. Blutselig, de bare begynte å dukke opp etter 2000-tallet. Hvorfor er det alltid sånne eventyr og sånne legendariske historier? Adler og kongene, de er bærefeite. De er ofte sånn svære, tunge. De sitter bare og gjør ingenting. De spiser og mesker. De har tilgang til all maten og alle ressursene, men de gjør ingenting. De beveger ikke kroppen sine og blir veldig store. Det eneste jeg kan huske som er ganske svære med overvekt er jo «De rike». Ja, som har jo blitt en sånn at det å være tjukk er et tegn på rikdom. Igjen et sånn narrativ som vi har skapt, som vi kjøper. Så da begynte jeg med en normal respirasjonssyklus, men ifølge Østlig Visdom, som jeg nå er mer fan av, så er Østlig Visdom en optimal respirasjonssyklus, som er 5,5 pust i minuttet. Det er ganske lite. Det er ganske lite, for da må du regne litt på, da er det ut og inn på ti sekunder, da. Cirka. Cirka. Du rekker en innpust, fem minutter er godt, og så kommer utpusten på neste minutt. På neste minutt? Ja, altså... Jeg vil ikke... Hvis det er 5,5 og det er 6... 5,5, så du rekker 5,5 pust innenfor det minuttet. Så du må jo utpusten komme i neste. 6 blir vel... Du rekker vel 10... 1 inn- og utpust 10 ganger, gjør du ikke det? Er ikke det 1-1-pust hvis det er... Men ta matematikken her nå. Det er 60 sekunder. Det er 60 sekunder. Hva kalte du ordet? Respirasjonssyklus. Og en respirasjonssyklus er inn og ut. Det er inn og ut. Så hvis du har da ti stykker, så må du bruke seks sekunder på hver inn og ut, totalt. Så hvis du er nede på 5,5, så må du ha ti sekunder inn og ut for å nå cirka ... 5,5 inn respirasjonssykler. Altså nå blir det jo veldig sant, nå er jeg en sånn her, denne dog dogmen igjen. Nå, folkens, nå må dere huske å puste inn og ut. Det er så turn-off med matte live i podcast. Og matte er faktisk noe hjernen min funker ikke. Her er fasten, alle sammen. Ta det helt med råd. Ikke kjør bilen til side, bare fortsett å kjøre. Her er fasiten. Hvis vi tar 5,5 og bare setter det til 6 for å gjøre det enkelt. Da er det 6 inn og ut. Så altså seks inn- og utpust i minuttet, og da må denne inn- og utpusten enkelt isolert sett vare i ti sekunder. Skal seks stykker av det, og det skal nå utpust, så må inn- og utpusten da vare i ti sekunder av gangen. Vi har også lyst på en pause. Vi har lyst på en pause på toppen og på bunnen. Men nå blir du jo veldig... Nå blir du veldig sånn her er oppskriften for å puste. Det som er fint å vite er jo ok, så cirka 5,5. Hvordan du bruker de pustene er Det er ikke nødvendigvis så viktig utenom at vi har lyst å helst puste optimalt 5,5 eller 6 respirasjonssykluser i minuttet. Og så har vi helst lyst til at det skal være rolig og avslappet. Så det vil si, hvis du puster da, da puster du veldig bråket, og det krever for kroppen veldig, veldig mye energi. Det er alltid Wim Hof-drag på det, Grenne, det du hadde på gang der. Ja, det er sant. Og Wim Hof-drag, Jeg holder jo på med breathwork. Der har du også ulike måter å puste på, men det som er så fantastisk med pusten, fordi det er det du trenger, hierarkisk av alle dine fundamentale behov, så er det pusten du trenger først og fremst. Når du slutter å puste, så er du død. Alle dør egentlig av oksygenmangel til hjernen. Uansett hva vi dør av, så er det oksygenmangel til hjernen vi faktisk dør av. Sånn at pusten er også dermed både det man bør se først på hvis man har lyst til å optimalisere helsen sin. Og så er det også det når man gjør breathwork at man kan bruke den pusten for hva er egentlig pusten? Å gjøre han bare sånn at han er bare der for å holde seg i livet og så er det ingen som stiller mer spørsmål ved det. Men gjennom breathwork, jeg har jo hatt fantastiske opplevelser gjennom ulike breathwork Og det er som Wim Hof for eksempel, den liker jeg veldig godt, hans teknikk, den er basert på tumo, pusting, fire breath fra Taoismen. Og den er sånn, den er fint for å gjøre, sette av en tid i løpet av en dag, og gjøre den. Hvis det ikke du liker å meditere, hvis det er for voldsomt å begynne med, så anbefaler jeg å gjøre noe sånt. Og den er jo veldig voldsom, sånn som jeg nettopp viste. Veldig sånn ... Hvor mye puss kan du få inn? Og det er rett og slett for å... En veldig fin måte å bare trigge hele systemet på. Det er en veldig sympatisk aktivering i hele systemet. Og så gjør jeg det i 20 minutter i leppet av en dag. For å rett og slett... Hvis noen trenger noe motivasjon, så er det for å komme ut av denne vanlige daglige tralten. Bare gjøre noe radikalt annerledes. Det er å kjenne hvordan det føles, og puste med hele kroppen sin. Puste med intensjon, og puste så mye, både inn og ut, og bli veldig bevisst på hvordan det er. påvirker kroppen. Her er det til og med en liten perk til de som er veldig utfallorientert og liker tall og resultater og prestasjoner. For oppi dette her kan man også ta tiden på hvor lenge man skal holde pusten. Det er ikke vesentlig, det er ikke viktig, men jeg merket at jeg hadde lyst til å holde pusten litt lengre hver gang. Det er jo gøy, så det blir en liten motivasjon oppi det hele, til den snur jo smertefullt. Det blir vondt å prøve å ikke trekke inn pusten, for du vil dra ut klokka litt. Du får to ting i en sekk der. Ja, og du får en ganske, for du har jo gjort det en del, Wim Hof. Ja. Og du får jo egentlig en ganske umiddelbar virkning av den pustøvelsen. Du blir skikkelig, du blir sånn lett, nå har ikke jeg gjort min reise inn i psykedelia eller drugs, men jeg blir lett høy. Det er veldig deilig, veldig deilig å møte gjester der, sånn, hui! Ja, nettopp. Så man får også denne umiddelbare faktisk, ja, kroppen føles, etterpå når du er ferdig, så føles jo kroppen helt fantastisk, og man føler seg så avslappet, og man får denne lille rusen der, og flere opplever jo å få psykedeliske opplevelser, og jeg opplevde ikke det under tumorpusting, under Wim Hof-pusting, før etter jeg hadde prøvd psykedelika. men etter jeg hadde allerede vært der og fått my mind blown open så får jeg veldig fort psykedeliske opplevelser med andre ting som blant annet orgasme meditasjon i alle dager du var etter psykedelia var du forberedt på at det kom til å skje eller prøvde du på det? En orgasm? Nei, det var noe som skjedde egentlig naturlig. Og det er rett og slett, alle kan oppleve psykedeliske, vi har DMC i lungene våre, og i pioneerorganene i kongelig kjertel, i det treie øyet, som man sier i den spirituelle verdenen. Mellom oppi Ja, der skiller vi ut DMT. Og en av de beste måtene å skille ut DMT er at du trenger ikke psykedelika, du trenger ikke stoffer, du trenger ikke innta noen din, du trenger faktisk bare å legge det ned og utforske pusten din. Ja. og du kan få psykedeliske opplevelser av å holde pusten, og du kan få psykedeliske opplevelser av å gjøre Wim Hof overpuste, og masse forskjellig. Så det er noe som vi har, så det er jo litt sånn ironisk at DMT er forbudt, for vi er laget av DMT, det er en av stoffene som vi har er født med. Det er en del av mennesket, fordi at det meste av DMT-stoffer, som for eksempel psilosebin og øyevasker, det kommer fra naturen. Og vi er naturen, selv om vi liker å tro at vi er. Vi har domestisert naturen. Vi er bedre enn naturen. Jeg har ikke fått noen orgasmer av Wim Hof-følgemeditering enda, men jeg greide å besvime en gang før en gjest kom hit, hvor jeg da kjørte Wim Hof i den stolen her, hvor jeg sitter nå. Og så plutselig bare åpnet øynene og var sånn, hvorfor er bordet opp ned? Det hang jeg sånn. Vet! - Men vet du ikke at du helst skal gjøre det der liggende? - Men jeg tenker sånn bare, noen mennesker må sikkert ta det liggende, men jeg trenger jo ikke det. Dette her har folk kontroll på oss bare. - Det er noe du skal si, bare folkens, ikke gjør dette mens dere kjører. Riktig, det har jeg sagt mange ganger. Jeg håper at folk, jeg hater å undervurdere seriøse lyttere, så jeg vet at de tar ansvar selv. Vet du hva, det er så fint. Du ser jo hva jeg deler på min Instagram og hvor mye kommentarer jeg får om hvor farlig jeg er. Men jeg har jo samme innstilling. Vi er voksne mennesker, og vi er nødt til å lære å ta ansvar for oss selv, og tenke litt selv her. Det er så farlig å ta på visse gjester. Det kan være farlig, for det kan inspirere folk til å gjøre ditt. Det er bare sånn, Det var så greilt hvordan man undervurderer det gjennom hovedstrømsmedier, hvordan man undervurderer seerne og leserne og lytterne kapasitet til å gjøre egne vurderinger. Det er jo fordi at mennesker gjør dumme ting. Vi gjør jo ganske mye rarere dumme ting og utsetter oss selv for veldig mye rart. Men det skjer uavhengig om en sitter og deler det på en podcast eller ikke. Det vet vi jo. Hvis vi tenker oss litt om så vet vi at mennesker gjør sånn som de gjør. Egentlig også uavhengig av andre mennesker til syvende og sist. Men jeg tror også veldig på det der å faktisk snakke til voksne mennesker som de er voksne mennesker. Så det er jo sånn jeg forholder meg til når folk mener at det jeg deler er farlig. Er det mange som sier det? Ja, det er faktisk en god del som sier det. Og det begynte jo under pandemien, for jeg var jo en av de få i Norge som brukte stemmen min på sosiale medier, som jeg opplevde selv at jeg var en av de få, da i hvert fall, av influensere som bare sa rett ut at det gir ingen mening for meg. jeg tar ikke den sprøyten og da fikk jeg jo, det var der det begynte å du er så farlig, folk følger deg og de vil også høre på deg og så har jo jeg alltid sagt og fortsetter å si, alle hvis det er noen ting du trenger å vite om meg så er det at jeg mener at du vet alltid hva som er best for deg. Og du er ikke noe jeg har funnet denne åndeligheten med din, så jeg mener at vi er det samme, men vi er også avskilt fra hverandre, og vi er vår eget lille univers. Og så lenge du føler inn på hva som er riktig for deg, så er det det som er sannheten, uavhengig av hva jeg skulle si. Så når jeg deler med mine ting og mine lidenskaper, og pust og psykedelika og orgasmer, eller hva det skulle være, så er det bare en idé. Take it or leave it. Det er alt. Jeg har ingen behov for at du skal høre på meg. Jeg har aller størst behov for at mennesker lærer å høre på seg selv. For det var det også jeg opplevde under pandemien, at alle de vennene hadde som bare tok den sprøyten, fordi at de følte at de måtte det. De hadde egentlig ikke lyst, de skjønte egentlig heller ikke hvorfor de måtte det. Men de gjorde det fordi at det var sånn de passet inn. Da er det sånn, men hvorfor trakker du over dine egne grenser? For det var jo det jeg ikke, vi hopper jo litt frem og tilbake her, så det blir mye gøyere å ta tak i. Men frem til når jeg begynte med den historien min med at jeg var syk i åtte år, når pandemien da skjedde, da hadde jeg jo allerede gått så mye i meg selv. og fått meg selv ut av alle disse sykdommene de påstod at jeg aldri kom til å komme meg ut av og sluttet på alle medisiner jeg gikk på en hel haug kokteil deilig kokteil av medisiner og klarte alt det der på egen hånd og det klarte jeg kun med å lytte til meg selv og der også satt jeg og leste faktiske vitenskapspapirer jeg leste ikke bare overskrifter eller leste en bok her og der jeg satt meg ned med faktisk vitenskapelige papirer som er grønne kjedelig og leste hvordan er det de kommer frem til tingene de kommer frem til. Det var også der jeg lærte at det er veldig vanskelig for vitenskapen å si at dette er sant. Alt er bare et verktøy. Vi tenker at dette kan være nyttig å vite. Do with it what you will. Men det kan også være dette. For det er sånn ekte vitenskap fungerer. For den har alltid måttet ha premisser på noe spesifikt, og de premissene er kanskje ikke levedyktige i lengden og vi skjønner mer og mer av hva virkeligheten vi lever i. Så når pandemien skjedde så var jeg litt sånn at jeg kjente umiddelbart at dette ga ingen mening for meg. Det er fordi jeg har gjort mange år opp til det med å kjenne på min egen kropp, sitte i meditasjon, kjenne de der spenningene overalt, kjenne hva jeg trengte og ikke trengte, kjente hvordan jeg faktisk hadde det, og hva jeg faktisk ikke likte, og hva jeg faktisk likte. Du kan ikke gjøre så mye i denne verden hvis ikke du kjenner deg selv. Det er det som er problemet nå, vi moderne mennesker har ikke tid til å kjenne oss selv. Vi er på jobb hele dagen, og vi har masse ansvar, og vi har unger, og vi skal gjøre ditt og datt, og vi driver til og med å gjøre hobbyer og trening som egentlig skal være gøy, gjør vi for det at vi får beskjed om at vi må for å ikke dø, og for å være frisk, og for å få ned bøyen vår, eller hva det skulle være. Vi gjør ikke de tingene for gøy engang. Vi gjør det for det vi må. Alle disse historiene om folk som bare: "Åh, jeg har glemt å gå skrittene mine i dag, så jeg går rundt i stuen." 50 sirkler rundt i stuen bare for å få inn de der 10 000 skrittene. Bare går og går og går rundt i stuen. Hvor skipte ikke det? Bare fordi at jeg har hørt at dette er bra for meg. Sånn at når pandemien skjedde, så hadde jeg allerede begynt å kjenne meg selv så mye. Og nå har jeg kjent det hele systemet mitt og øynene mine og alt bare: "Nei, dette her forstår de meg ikke på." Det var eneste måten jeg klarte å motstå alt det jeg presset på. Det var fordi jeg har brukt så mange år på å slåss meg ut av alt dette her, som jeg ikke fikk hjelp til fra noen. Jeg gjorde det helt på egen hånd, med de midlene som de sier er bare hippie, eller som er alternativ, quote on quote. Det var det som funket. Og samtidig vet jeg at det var det som funket for meg. Det er ikke nødvendigvis det som funker for deg. Men når pandemien skjedde, tenkte jeg, men det er dette som funker for meg. Hvorfor får jeg lov å gjøre det som ... føles best for meg. Og når dere sier at det er en trussel for den ene eller den andre, så gir det ingen mening, for jeg ser ikke den trusselen. Jeg kjenner ikke hvordan det er annerledes fra alle andre risikoer vi tar for å leve dette livet, for livet er en risiko. Så hvor mye skal man drive opp og prøve å rømme fra døden og fra sykdom hele tiden? I stedet for å være fri akkurat nå. Hva er frykten ligger i der? At folk skal finne på å gjøre... at de ikke er kapablet til å gjøre den samme reisen som du har gått gjennom for eksempel. At de skal finne på å miste konseptene og teste ut ting og leve en en hedonistisk livsstil. Ja, og det er jo veldig forståelig, for vi blir programmert hele veien. De store mediene forteller deg «Nå må du spise dette for å spare miljøet, og du må ikke gjøre dette. Og hvis du gjør dette, så er du en dårlig person, for du skal ikke få miljøet du, den ene personen som er deg». Og alt dette her er begrunnet av denne vitenskap, disse vitenskapspapirene, disse forskningene vi har gjort, som hvis alle hadde bare hatt overskudd og tid, og det har vi ikke, til å gå inn og lese hva ting er, disse såkalte vitenskapene er, hva fundamentet de er, så hadde alle begynt å stille seg spørsmålet, ja, men hvor... Hvor viktig er dette? Hvor mye skal jeg la være å leve for å beholde livet mitt og for å gjøre det som er riktig i forhold til samfunnet? Det er jo det som blir problemet. For vi føler at det som skjer nå er at vi kjenner oss selv så lite av våre egne behover og våre egne ønsker og våre egne lidenskaper så lite fordi vi blir fortalt hva vi skal gjøre hele veien. Hva som er lurt å gjøre og hva vi må gjøre for å ta en del i samfunnet. Og da er det jo veldig vanskelig å skulle plutselig si og tåle å høre sånn som jeg har måttet få høre en del. Ikke bare av samfunnet, men fra min egen familie. At jeg er egoistisk. Fordi jeg er opptatt av min egen helse og min egen frihet. Og det har du fått slengt etter deg? Ja, veldig mye. Veldig mye faktisk. Ja, veldig mye. Og det å faktisk stå i det, for det er også der jeg har empati for det, fordi vi blir fortalt det helt fra skolen, hva man bør gjøre for å ta del i et samfunn. Og så er det igjen da, det er veldig bra at vi blir fortalt det, men du kommer også ut av skolesystemet, og så er det ingen som stiller seg selv spørsmålet, men er det dette vi vil? Er dette faktisk bra for oss? Sånn som jeg husker også, som jeg bare igjen vil si takk for, fordi du hadde jo folk på her, ganske tidlig i pandemien med andre stemmer enn det vi hørte fra alle andre steder. Da husker jeg uten å kunne sitere det, men da husker jeg at Mette Karlagav snakket om det der hva verden vi vil leve i. Skal vi sette alle disse begrensningene og måtte Måtte gjøre alle disse tingene for å bare fortsette å escape risiko. For å rømme fra noen som helst risiko. Det å leve, skal vi prøve å få det ned til 0% risiko. Så da kanskje jeg for eksempel liker å fridykke, da kanskje jeg går fridykke da. Så da må jeg ha en helsepass i fremtiden, eller jeg må fridykke i et bassen, eller jeg må avtale en tid så jeg kan stå og vakte der og passe på meg, fordi det å fridykke er en risiko. Og det koster samfunnet penger hvis det skulle skje en ulike. Skjønner du? Altså, er det samfunnet, da er det bare sånn, og det eneste er at jeg egentlig stiller det spørsmålet. Jeg sier ikke til noen, nå må du gjøre det og det og det, fordi jeg gjør det. Jeg bare er sånn, stiller spørsmålet, dette er et samfunn jeg ikke har lyst til å leve i. Jeg tror ikke noen har lyst til å leve i det, men jeg tror veldig mange greier ikke å koble samfunnet realiteten til hvordan det faktisk kommer til å bli hvis vi gjør det sånn som det her, i forhold til å høre tallene, vil du ha det sikre rundt deg? Ja, det høres bra ut. Jeg liker å leve sikker på. For eksempel, kunne tenkt deg å bo på et sted hvor det var en null prosent sjanse for at du blir rana, blir drept, ulykker. Ja, det høres jo fornuftig ut. Ja, jeg vil gjerne ha det. Minst mulig sykdommer. minst mulig bakterier, minst mulig virus. Ja, det har vært jævlig viktig, sluppet å bli syk og sånn. Så jeg sa, ok, da kjører vi inn på isolat da. Så da er du supertrygg. Men hvis du slipper deg ut ennå for det, så kommer du til å bli kjempesyk, for da har du liksom ikke, du har ikke bakteriefloran, du vet ikke hvordan du skal snakke med mennesker, du har kanskje ikke sett noe dagslys, så du kommer til å være et frakt da. Og det er sånn der... Å leve uten risiko, det er ikke bare det åpenbare at det blir et kjedeliv, men du kommer jo til å degenerere. Hvis du ikke har noen slags motstand, risiko, eller at du har noen stressfaktorer eller noen sjokk i livet, så degenererer kroppen seg sakten sikkert. Du har et spørsmål mitt til deg. Ser ikke du at det allerede har skjedd? Det er Det er ikke noe vi er på vei inn i, det skjer nå. Kroppene våre og sine er allerede for lenge siden, i flere år nå, begynt å degenerere seg. Fordi at vi allerede driver og prøver hele tiden å minimere risiko for alt mulig rart. Og alle skal være så forsiktige, og alle skal passe på, og du må ikke gjøre det, og du må ikke gjøre det. Og alle, sånn som jeg ser på det, vi er så infantile. Vi lytter til mamma allopati og pappa myndigheter for å vite hvordan vi skal leve livene våre. Fordi vi kjenner oss selv. Vi er ikke noe vant til å sjekke innom oss selv hva vi egentlig vil. Fordi det er i industriland, i disse her såkalte rike, siviliserte lande, det er ingen steder i verden det er mer depresjon og overvekt og kroniske lidelser som det er her. Så jeg vil nå si at vi allerede er i det der på det der isolatet som du snakker om. Bare det er ikke helt der enda, men vi er i den fasen imellom. Og der var jeg når jeg var syk. Og der har jeg kommet meg ut av, og jeg har veldig lyst til å beholde, som jeg sa, det var et fengsel. Det var, ok, jeg gjorde alt jeg trodde jeg skulle gjøre. Jeg var flink pike. Jeg offret tiden og energien min for andre. Jeg gjorde det samfunnet sa jeg skulle gjøre. Jeg lyttet til vitenskapen, og jeg gikk til legen og hørte på de og tok de ekspertise for god fisk. Og så kom jeg ingen steder. Jeg var i fengsel. Så da når pandemien skjedde, så var jeg veldig sånn, dette her virker som en enda større innsnevring. Dette virker som vi alle sammen snart skal inn på det isolate. Jeg kan ikke skjønne noe annet, for vi er så redde, og vi er så lite stå stødig i vår egen intuisjon og egen følelse, og hva vi egentlig har lyst til, og hva som egentlig er verdt det. - Jeg tror du har rett i det. Jeg tror mange har kjent på det også, den følelsen av å ikke komme noen steder, ikke gå noen steder. Men er det litt sånn gjennomgående med oss at vi må innom, vi må skrape på bunnen eller nå en krise før vi gjør noen endringer? Det er jo den klassiske. Jeg er jo veldig klisjé. Og det er ikke alle som trenger å ha det like vondt som meg, men det er sånn jeg ser på smerte nå, av alle den smerten jeg har vært igjennom, all smerte, all motstand, all lidelse. Det er egentlig bare beskjed fra systemet. Når jeg snakker om systemet, så snakker jeg om det kroppslige systemet, men også det store eksistensielle systemet. Det er bare beskjed fra systemet om at noe er nødt til å gjøres annerledes. Det er alt det er. Det er kommunikasjon. Hvis man klarer å ta det, og sitte og puste og kjenne igjen, ok, hvorfor har jeg vondt? Om jeg har vondt fordi jeg er ulykkelig på jobb, eller om jeg har vondt fordi jeg har vondt i kroppen, eller om jeg har vondt fordi jeg føler meg isolert fra alle andre. Men ok, hva kan jeg gjøre med det? For det er du egentlig som er hele problemet, og du er hele løsningen. Det der å begynne med å skal fikse problemet selv, hvorfor er ikke det mer nærliggende for oss? Vi vokser opp med at vi får hjelp med alt i livet, fra foreldrene våre til staten kikker inn med pass på hvis du ikke har jobb, så får du penger, et velferdssystem, det er et helsevesen, det er psykologer, det er, altså, man kan... bli dyttet ut i diverse køer. Hvis det skjer noe med deg, så skal man på vår fire få hjelp av noen andre for å komme tilbake på ... Jeg vet ikke om det er logikken i at helsevesenet spesielt ... Vi tenker når vi brekker beinene, så må vi ha hjelp av helsevesenet for å fikse de beinene. Og det gjelder også med alle andre aspekter av vår egen syke og helse. Hvis jeg er deprimert eller angst, da må vi gå til helsevesenet og få noe der. De kan jo fikse det. Akkurat som de kan fikse beinet mitt. Det ligger en sånn automatikk i det at ... at hvis du og jeg krangler for eksempel, da må staten komme inn og megle med oss. Da trenger vi at staten skal komme og hjelpe oss. Vi makter ikke å bli enige i vår konflikt. Vi er barn. Så staten må komme inn og megle med oss. Jeg blir ofte misforstått for at når jeg snakker så mye negativt om allopati, Så tror alle at jeg bare ikke vil ha det i det hele tatt. Men allopati har sin plass. Allopati? Allopati. Hva er det? Altså, det er bare vestlig medisin. Ok. Ja, i forhold til homeopati. Som er alternativ medisin. Akkurat. for eksempel akuttmedisin veldig bra at vi har folk som kan fikse et skade, et bein eller en knivskade eller hva det skulle være helt klart men så er det alle disse her dypere tingene som man kanskje kan begynne å komme tilbake inn litt til det åndelige og hvem er vi og hva er jeg og hva er potensialet for mennesket å klare å redde seg selv, fikse seg selv og være glad i seg selv. - Hva med traumer og sånt, har du gått gjennom noen sånne prosesser? - Ja, jeg har jo en del traumer jeg, vet du. For alt igjen er multifasettert, sånn at jeg plutselig var 23 år og fikk masse smerter. - Kom fra barndommen eller? - Ja, altså det... Det begynner jo gjerne der, og så er det sånn at man gjerne går og fortsetter å spille ut det man kjenner igjen. Og jeg vil jo påstå, selv om det er ganske kontroversielt, at de fleste mennesker som lever i dag er traumatisert på et eller annet vis. Fordi at vi lever så... Vi lever så... Bare igjen, det er der med... Nå kan jeg gå... Off-pist. Kjør på. Det blir jo så lange runder med forskjellige ting, for alt igjen er multifasittert. Men nå, som for eksempel bare det å... Måten kvinner går gravid på i dag. Og mer og mer. Så lenge ingen stiller spørsmål med det vi holder på med. Så når kvinner går gravid i dag, så er det... så patologiserer vi det patologiserer? ja, patologiserer det prøver jeg ikke å snakke så mye norsk-engelsk vi sykelig gjør det den prosessen som er fra naturen som alle andre dyr i denne verden her klarer å gjøre på egen hånd som egentlig handler om å skape nytt liv som er helt mirakuløst igjen vi stopper ikke opp og bare wow, hvordan går det an hvordan er dette mulig Hvordan blir dette lille egget til et helt menneske? Det er jo helt amazing. Men vi sykelig gjør det. Kvinner skal i dag inn, og så skal de få sjekk opp, og fingre opp, og metall opp i vaginen, og gjekkes åpen, og ta tester for det, og ta tester for dette, og ta tester for dette, og spemme det fosteret med ultralyd. Men er det en uting, eller? Jeg mener det er en kjempeuting. Men det er jo masse å gå inn i der, for at det ikke skal bare bli sånn kjempe kontroversielt. Men så skal vi ha alle disse sjekkene, og så har vi bestemt i vestlig medisin så har vi bestemt oss for en sånn graf om hva som er normalt og hver gang et foster, en baby og en mor viker utenfor det normale så er det noe å dramatisere og skulle henge seg oppi og skulle gjøre videre tester og videre penetrering av hud med å trekke blod eller til og med enda verre som å ta fostervannsveske og alle sånne ting sånn at det begynner der Fordi at vi kommer også, kvinner har kunnet føde helt alene, uten noe av disse tingene, i tusenvis av tusenvis av 200.000 barn, avhengig av hva du tror hvor vi kommer fra og så videre. Men vi har jo minimalisert dødfødte barn og ulykke med møter som dør også. Men i forhold til hva? I forhold til hvilke premisser, i forhold til hvilke sammenligninger? For det er der det er interessant. Og så begynner, og dette er sånn, for her begynner folk å kalle meg konspirasjonsteoretiker. Men det å gjøre litt research på hvilke under hvilke forhold, hvilken tid i historien, og hvilken forhold er det vi tar utgangspunkt i når vi mener at vi redder så mange. Og da sammenligner vi i dag for eksempel med kvinner i ulike land i Afrika, som by the way blir både unnfanget, og de gravide mødrene lever i veldig, veldig dårlige skittende vilkår. og lever i halvsiviliserte områder. Så de er hverken i naturen eller med full teknologisk sivilisasjon. Så sammenligner vi det med det, for der har de masse ulykker og masse infeksjoner og høye dødsrater på fødseler. Jeg vil tenke opp mot samlingene, altså 17-18-tallet og kanskje 19-tallet opp mot... Ja, og ikke det er kjempeproblematisk. 1700-tallet som er de mest forrensede skittene periodene i historien, så vidt vi vet i hvert fall. Der man levde oppå på avfallet, altså kroppsavfallet til hverandre og der kan vi også snakke om ulike sykdommer som kom ut av det og kloakken i gatene og igjen så levde vi i bokser og igjen så var man 12-13-14 timer på jobb og ikke hjemme og igjen så var det mye ikke kjærlighetsbaserte relasjoner og igjen så var det mye trauma der og alt dette her spiller inn for det at igjen vi er multifaserte vesener Så hva er utgangspunktet for at vi mener at vi redder så mange barn? Hvis utgangspunktet er å sammenligne med hvordan man fikk barn på 1700, 1800 og 1900-tallet, sure. - Så du mener at det er ingen, altså sånn type, altså ta noe sånn setefødseler da, altså sånne ting som man kan oppdage for fødsel, som vil være mulig å faktisk spare mor og eller barnet? Er det, altså vil du ikke si at det er noen som vitenskapelig fremskritt rundt det her med barnfødsel som faktisk har gitt noen oppsider da? - Igen sammenlignet med visse ting ja, men sant, der også har jeg, der også finner du Hvis man er åpen for det, så finner man Instagram-kontoer og jordmødre for eksempel, og doler og sånn, og mødre som er aller viktigst, som har blogger og nettsider og businesser, der de hjelper med å dele et annet narrativ. Der for eksempel, det er en grunn til at barnet ligger i setet, og det trenger ikke å være vanskeligere å føde i setet, hvis kvinnen får gjort det under ordentlige forhold. hva da jeg må ordentlig få det. Det vil si igjen, for vi sykeliggjør graviditet. Jeg er jo her og bor hos min venninne, mens jeg er her i Oslo. Hun fortalte meg i går, vi satt og snakket om hun er gravid igjen, og hennes førsteføtte, da kom hun på sykehuset, for hun tror hun må på sykehuset for å føde. Så kommer hun på sykehuset, og så sier har ikke hun fått lært av sin mor eller av samfunnet å puste gjennom riene så hun blir redd for smertene og da er hun allerede på sykehuset og da får hun en epidural for hun har aldri lært det hun kommer ikke fra generasjoner av kvinner som har lært hun at kroppen hennes er et mirakel kroppen hennes vet hva den skal gjøre hvis hun bare tillater det og hvis hun står stødig i det hvis hun bruker pusten sin og tilstedeværelsen sin så hadde det gått bra. Men så får hun en epidural. Og dette her er ingen konspirasjonsteori, dette kan man finne litteratur på, og ganske konsensus på til og med, at epidural gjør fødseler vanskeligere, det stopper opp riene, de naturlige riene, de naturlige prosessene i kroppen. Så får hun epidural, og det stopper riene, så da får hun sånn riveske, som skal ha syntetisk fremkalle rier, inn i armen, inn i blodet, Og så blir hun dårlig av det, og så får hun et eller annet drypp på andre siden, så lå det fullt i ledninger. Hadde egentlig lyst å stå, ble fortalt at hun måtte ligge. Og så har hun så mye greier i systemet at hun er helt vekke. Hun er helt fullstendig disossiert fra babyen sin og fra kroppen sin, så får hun beskjed om å presse. Og så kjenner hun selv at hun må presse. Og så får hun beskjed «hvis ikke du presser nå», så er han så stor, ungen din, at da må vi ta keisesnitt som en trussel. For det var det siste hun ville. Så bare igjen, hvis du er åpen for at alt betyr noe, at disse tingene her betyr noe, og driver å komme inn og forstyrre naturlige prosesser på den måten, betyr mer enn vi kanskje til nå har trodd at det gjør. Og her har du en mor som da er helt neddopet, og helt disosiert fra sin egen kropp. fra det som hun egentlig er skapt for å gjøre, for å klare å gjøre. Og så får hun disse truslene opp av alt i sammenslengen. Kommer ungen heldigvis ut, får hun klart å presse, men så har denne her morkaken, den har begynt å hemorrhage meg og den norske engelsen. Løser det opp, eller ... Ja, det er vel en sånn prosess at det begynner å blø innvendig, at du begynner å ha sånne indre blødninger. Jeg kan jo ikke alle disse ordene for hva det er som faktisk skjer. Da holdt hun på å dø av å miste så mye blod. Hun kom ut av det og tenkte «Åh, så bra jeg har sykehuset her». som tok vare på meg, så jeg ikke døde i fødsel, for wow, fødsel kan være dramatisk. Men hva er det som er dramatisk? Er det fødsel, eller er det alle disse tingene hun ble fortalt at hun måtte ha og gjøre for at dette skulle gå bra? Så du har full tiltro til at kvinnekroppen og naturen på laget skal kunne spille med nedarvet kunnskapsmateriale fra generasjoner før, at det er vil spille bedre enn den moderne fødeløsningen per i dagstatu. Helt klart. Ja. 100 prosent. Og det sier jeg, selv om jeg sier det så selvsikkert, så igjen da, så må man ta utgangspunkt i hvilken tid man lever i. Sånn at er jeg optimalt når jeg føder, så har jeg lyst til å så optimalt Nå snakker jeg for at jeg velger å tro på potensialet til mennesket og til naturen mer enn jeg er redd. Men nå skal jeg bare si big disclaimer. Jeg er veldig mye redd, fortsatt. Men jeg velger å tro på potensialet til mennesket og den opplevelsen jeg har av naturen og hva som er logisk for meg at naturen skal kunne klare. For den har klart det i millioner av år har naturen klassisk selv uten menneskelig påvirkning. Jeg sa jo det når vi skulle få barn, så er det fødselskurs og hva skal man gjøre når barnet kommer? De fikk jo faen meg til det greiene her. Før Kristus i 10 000 vis og 100 000 vis, så må faen meg jeg også få til dette her i moderne verden. Vi har tilgang til alle ting. Så jeg stresser aldri helt med det, selv om det er veldig sånn. Det er jo kaos når du plutselig står i det, men Det er kanskje styrket til ditt poeng, at man sto, da vi kom hjem fra sykehuset, med førstebarn spesielt, så var det litt sånn der, er det noen som har gitt oss lov til å ta, ingen skal følge med på oss at vi skal håndtere den babyen her, ingen skal sjekke at vi gjør det riktig, og hva skal vi gjøre, og alt blir sånn. Og da er det sånn, sannsynligvis fra urtider, så har det vært... en landsby, en familie, en store familie som måtte vår generasjon over komme med sin kunnskap og vet hva som skal gjøres og vise det til de yngre som føder sannsynligvis i tennene. Oi, nå stakk det hjertet. Fikk sånn nål hjerte. Da fødde man sikkert såpass tidlig at da var det gamle, hadde en naturlig plass at de skulle vise hvordan man gjorde med nyfødte barn erfaringsmessig. I det moderne livet så kommer du bare hjem fra sykehuset Så er det babyen hos to, og så er det sånn, ja, ok, nå skal vi, det kommer jo ikke noe melk fra puppene, og sånn, å faen, ja, ok, vi får bare, så hadde en gråtende baby der, og en gråtende mor der, i hver sin arm, og sånn, ja, dette skal vi få til. Kom igjen, nå må du holde deg, nå må du få, du... - "Jeg må holde båten oppe her." - Ja, og det gikk. Du klarte det. - Det er ikke jeg som har holdt båten oppe. Det høres jo helt feil ut. Men man finner jo ut av det, da. Av og fra amming til... Plutselig måtte man inn med litt morsmørkereinsatning, og det var sånn det ble. - Det er det som skal være poenget mitt. Hvis jeg får gå helt etter det jeg... noe å tro på som jeg kunne brukt noen timer på å forsvare rent vitenskapelig men det har vi ikke tid til, men jeg kunne gjort det men nå bruker jeg ordet tro på som er jo triggende nok for de aller fleste men dette er min sannhet dette kjenner jeg så optimalt så har jeg lyst til å gå gravid uten noe som helst lege Ingen ultralyd, ingen sjekk, ingen blodprøve, ingen hormonnivå, ingenting. Fordi, hvorfor skal jeg det? Er det for å sjekke at noe er galt, og så skal jeg ta den bort? Men hva hvis jeg ikke ville ta den bort? Jeg har lyst... og bærer det frem uansett, må jeg da inn og sjekke? Nei, jeg må ikke det. Hva skal man utale disse sjekkene for? Hva hvis hormonnivået mitt ikke er bra? Hva skal jeg da gjøre med det? Skal legen si, her tar vi og setter deg på syntetiske hormoner, eller det kan hende at babyen din ikke klarer det, fordi at hormonene dine er off. Ok, det kan hende. Hva betyr det? Jo, det kan også hende at det går helt fint. Så da velger jeg å bare, nei, jeg vil ikke ha noe av det. Hvis jeg kan unngå det, så har ikke jeg tenkt det. Ikke jordemor, ikke sykehus, ingenting? Nei, da har jeg lyst å føde hjemme, ikke si til noen at jeg skal føde, føde med meg og partneren min, ha lav belysning, ha helt fred og ro, få lov å gjøre det helt alene, kunne lage de lydene jeg er komfortabel med, kunne stå hvis jeg har lyst å føde storene, eller føde i skuatt, eller hva det skulle være. Men du mangler jo storfamilien og lokalsamfunnet og kunnskapen deres da, i forhold til det vi har snakket om. Ja, og det er det som skal være hele poenget mitt nå, fordi at dette optimalt jeg har lyst til, hadde jeg da bodd i enda mer optimalt, hadde jo vært hvis jeg hadde en kjempegod kontakt med familien min. og jeg følte meg veldig trygg og avslappet med de, og jeg kunne stole helt på de og kvinnene der, så hadde jeg hatt lyst til å invitere de, og de kunne vært der og støtte meg, men det gjør jeg ikke. Akkurat her i dag, så tenker jeg at det er et større stressmoment for meg, å ha de der, enn å ikke ha de der. Dette er ikke for å klandre familien min på noe som helst vis, det er igjen fordi at jeg mener vi alle i dag er litt traumatiserte, og vi lever så enormt utenfor unaturlige liv i de der boksene våre. Og vi kjenner oss selv. Sånn at det er problemer, altså mine problemer med min familie kommer kun av at det er de stressede, traumatiserte smertekropper som jeg har, som jeg ikke er avslappet rundt. Det er ikke de som individer. Det er ikke de som levende mennesker. Det er smertekroppene deres jeg har. Som jeg da føler meg ikke trygg nok med. Så optimalt hvis vi nå hadde levd sånn som jeg mener, og tror vi mennesker egentlig er skapt for å leve, så ville jeg gjort dette i en landsby og ville gjort det med kvinner rundt meg. Og helst da, hvis da hadde jeg hatt en mormor eller en bestemor som jeg hadde kjempegodt forhold med, som var liksom the wise elder in the tribe og sånt. Det er optimalt, yes. Men nå er jeg født i denne tiden her. Jeg har også levd mesteparten av livet mitt med en smertefull kropp som jeg ikke har følt jeg kunne stole på eller samarbeide med. Så dette er bare mitt drømmescenario, og så vet jeg også, ok, jeg bor i denne tiden jeg bor i, og jeg har den historien jeg har. Mhm. Så jeg også må gi meg selv nåde og tilgi meg selv og kunne synes at det er bra at jeg har mamma-allopati her i tilfelle det ikke skulle gå helt sånn som jeg kunne ønske det skulle gå. Fordi at nervesystemet mitt er fortsatt ikke tilpasset og skulle nødvendigvis ha en sånn fødsel. Men tror jeg at det er mulig? Ja. Og tror jeg at man må tørre å faktisk gå ut i verden og si dette tror jeg er potensialet til en kvinne graviditet og en fødsel og det fremtidige generasjonet dette tror jeg er potensialet. I stedet for det som skjer simultant med at det er mange kvinner, det er ikke bare meg, men det er flere og flere kvinner i dag som våkner opp til dette. At dette er mulig. Orgasmiske fødseler, orgasmisk menstruasjon. hjemmefødseler helt alene med mannen sin fullt mulig, og det kan faktisk være en nydelig prosess og ikke en traumatisk enn alt dette her er mulig dette våkner vi opp til, og samtidig med det så er de nettopp stengt av BC-enigheten her i Oslo som er ABC for fødsler, en mer som fremmer mer ro og har jordmødre og mindre sykeliggjøring av graviditeter hos ABC enn på Ullevål for eksempel. Men nå har de stengt den. Så det som har skjedd er jo at seks stykker av de jordmødrene tror jeg har nå gått sammen for å gjøre en privat klinikk sånn at de fortsatt har det å tilby, for mye dyrere penger så klart, men har det å tilby mødre i dag, sånn at de skal slippe at mødre faktisk har et alternativ til sykehus, for det er flere og flere kvinner i dag som vokner opp til hvor sykelig gjort vår naturlig er kropper og det begynner med for eksempel menstruasjoner litt Jeg liker sirkeltankerhånden der. Jeg tror det spekulerer folk i at ABC-klinger kan bli lagt ned fordi at den ser annerledes på dette her enn andre psykos og leger. Ja, uten å være sikker på det, så antar jeg at dette handler om profit, sånn som det meste i dag gjør. At det er ikke nok penger i det. Det er ikke nok profit i å opprettholde der man tar hensyn til det levende mennesket, og ikke ha det sånn som med venninnen min, og sånn som jeg har opplevd nå, de siste 12 månedene med både min søster og to venninner, hvor samlebånd alt dette er. Det er sånn, sette inn alle disse grafene, drive å sykliggjøre, og fortelle at ungen din er mest kanskje ikke normal, og kanskje han har en genfeil, og så kommer de ut helt... velfødt, så bare det. Altså det, ja. Det er masse historier på det, vel, jeg tror det er... Det som er tingen, at jeg føler vi, som jeg sa i sted, vi kunne snakket i hvert fall i tre timer til. Og så er det sånn... det er så tørn av å si det, men jeg skal bli plukket opp for jeg skal på en hyttetur. Ja, det er super tørn av. Ja, det er jævlig tørn av. Hvertfall at du skal bli plukket opp og at du ikke kommer dit selv, det er i hvertfall tørn av. Jeg er litt enig der. Hvor er det maskulin? Hvor er det maskulin? Kjøre sin egen bil? Ja, eller gå dit. Gå dit med ski-baggen på ryggen der. Nei, så dette er jo kanskje det nye med feminin mann da, vi kjører sammen i bil og prater sammen og deler ting, det er ikke den maskuline solo-reisten til fjellet lenger, nå er det Nå er det sparemiljø og... Nei, det er det ene og det andre. Drikker dere noe sånt oatly-melk og bil? Ja, havremelk. Det var styrte havremelk. Gå på rundgang i seten her. Det er en morsom filmstene, faktisk. Men... Hva skal vi runde av med her? Vi må jo ta en prat til, en eller annen gang. helt åpenbart. Nå er vi i gang, føler jeg. Nå føler jeg vi er i gang. Nå har vi hoppet litt frem og tilbake. Jeg synes jo det er veldig interessant at vi endte opp med graviditet og sånn. Hvordan skjedde det? Men det var det som skjedde. Det var dit vi kom, liksom. Men hva skal vi runde opp med? Noen oppfordringer? Hva tenker du? Litt sånn noen med en high note? Ja, altså... Hvis det er noe som jeg har lyst til skal være mitt budskap, det er at mennesker, mennesket, er fantastisk. Og potensialet vårt, bare i mennesket, i seg selv, uten noen behov fra eksterne verden, er infinitt, det er uendelig. Og jeg har så lyst til at folk skal begynne å stille seg selv spørsmålet, hvem er jeg? Og hva er jeg? Klarer jeg å få til i livet? Og hva er dette livet? Det er liksom det som egentlig av alt jeg kan snakke om, om orgasme og plantemedisin, helse og pust og lalala, så er det det at du er hele problemet og hele løsningen. Så hvem er du? Hvordan vil du ha det? Hvem vil du være? Og så skjønne at potensialet er der. Men du må tørre å stille deg selv de spørsmålene. Og slutt å identifisere deg med hvordan du tror du er. Og hvordan du tror verden er. Og så må du våkne opp i dag og si sånn, hva er det store i mening med den dagen her? Jo, kanskje ta på seg et klesplag som sponsorer denne podcasten her, nemlig Comfy Boss. Det var akkurat det jeg skulle frem til. Det var det du skulle frem til? Det var det jeg skulle frem til. Dette var jo en beste overgang vi kunne gjøre til podcasten sponsor. Det var jo en veldig smidig måte å gjøre det på, synes jeg. Tusen takk for oppsparket. Bare kast alle andre modaliteter ut av vinduet. Bare ta på deg den t-skjorten. It's a quick fix. Denne comfy t-skjorten her. Nå har vi comfy truser da. Det er jo kvinneprodukter og comfy båser. Jeg bruker ikke truser. Oi, oi, oi. Tema 2 i neste podcast. Det er kommando hele tiden. Det er kanskje noe menn også burde... Er det noe du oppfordrer menn også til å gjøre med? Helt klart. Helvete. Vi må la det dingle, liksom. Free the stuff. It's holy, det er heldig. Dere må begynne å ta... Kilt, kjole. Stramme bukser, kutte. Stramme bukser, shorts, kutte. Jeg liker at du ser ned. Hva er det jeg bruker? Å, fuck. You're screwed. Heldigvis har du fått de ungene du skal ha, kanskje? To veldig pene døtre, så det er sånn noe riktig har vel gjort, gikk mye med å løse boksere på 2000-tallet og 2000-tallet, så kanskje det er så redd av det. Jeg tror det er det som er dette. Alle gjester får i hvert fall med seg noen godsaker fra studio her, fra Coffee Boss, så det skulle du også få. Tusen takk. Så får du gjøre hva du vil. T-shirtet jeg bruker er jo... T-shirtet er bra. Ja, bare t-shirtet bruker jeg. Det var veldig bra at jeg hadde noen t-shirt overstått. Dette var så jævlig dritt at her kunne vi bare kjørt på i time siste videre. Men da får vi spare det. Jeg tror det blir mange som må henge på helt hit. Har lyst til å høre mer. Og jeg tror du er i hvert fall hjertelig for å komme tilbake hit, og jeg tror veldig mange har lyst til å høre mer. Tusen takk, jeg har lyst til å komme tilbake. Stråle. Det var skikkelig kjekt. Jeg liker dem både. Og så må vi alle oppfordre alle til å stikke inn på Instagramen din, og så... og sjekke ut profilbildet litt, ikke minst. Ikke minst. Ikke minst. Og jeg har faktisk en video der jeg drikker det også, hvis folk har lyst til å gjøre sånn som søsteren min gjorde, og gagge på det. Velkommen. Kan du sende meg det klippet? Ja, det kan jeg gjøre. Ja, ja. Hei, konge. Ok, det er strålende. Men supert, da ses vi snart da. Ja, det gjør vi vel. Du bor jo på Vestlandet, så neste gang du er her, gi meg lyd. Det skal jeg gjøre.