‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

2/3/2026

Christina Vukicevic - "10.000 burpees hjelper ikke fødselen"

Christina Vukicevic, tidligere hekkeløper og nå TV-profil, deler sine tanker om overgangen fra toppidrett til morsrollen, inkludert utfordringer med foreldreskap og mangel på "plan B" for idrettsutøvere. Hun diskuterer også kulturelle forskjeller i barneoppdragelse og betydningen av autoritet, samt refleksjon rundt kjærlighet og emosjonell utfoldelse.

02:11

I dette segmentet diskuterer de oppdragelse og utfordringer med barn, inkludert sport, psykologrolle, og hvordan besvare vanskelige spørsmål.

07:56

Tidligere idrettsutøver deler erfaringer om overgangen til mediebransjen og presset med å representere landet i konkurranser.

18:29

Toppidrettslivet har formet meg, men overgangen til et nytt liv med barn har vært en spennende og utfordrende prosess.

23:48

I denne podcasten diskuterer de livserfaringer med flytting, barneoppdragelse, og utfordringer med tilpasning til nye skolesystemer.

28:56

Foreldreskap krever balanse mellom mykhet og autoritet, og barna må lære å ta hensyn til andre.

Transkript

Nevnt i episoden

Gjest

Tidligere hekkeløper og nå TV-profil som deler sine erfaringer om idrett, karriereovergang og morsrollen.

Vert

Programleder for podcasten som intervjuer Christina Vukicevic.

Christinas sønn

Christinas eldste sønn, 9,5 år. Hadde utfordringer med å starte på internasjonal skole i Spania.

Toppidrettsutøver

Nevnt som eksempel på en toppidrettsutøver som kombinerte karriere med å ha barn.

Venn

Spansk gutt som ble Demians første venn på den internasjonale skolen i Valencia.

Land

Christinas hjemland, der hun er født og oppvokst. Også referert til i forbindelse med idrett og skolestruktur.

By i Serbia

Faren til Christina er serbisk, og hennes andre besteforeldre er fra Beograd, som hun anser som verdens vakreste by.

By i Spania

Byen Christina bodde i to år med familien. Hun kaller den verdens vakreste by etter Beograd.

Podcastprodusent

Produsenten av podcasten "Er det noe liv?".

Sponsor/Butikkjede

Podcastens sponsor som feirer bursdag med tilbud på baby- og småbarnsutstyr.

Mobilapp

"Ondskapens app" for foreldre med idrettsbarn, brukt for påmelding til treninger, dugnader og konkurranser.

Søkemotor

Sammenlignet med foreldre som "orakler" i barns øyne.

Fritidsaktivitet

Et rom hvor man kan kaste og knuse gjenstander for å få ut aggresjon.

Idrettsutøver

Christinas tidligere idrettskarriere.

Yrke

Christinas nåværende yrke.

Livsstil/Yrke

Beskriver en intens livsstil uten "plan B", men som en liten del av livet.

TV-program

Populært TV-program hvor tidligere idrettsutøvere konkurrerer. Christina er blitt spurt om å delta.

Utdanningsinstitusjon

Skoletype Christinas barn gikk på i Spania og Norge, med fokus på struktur og disiplin.

Klesplagg

Diskutert i sammenheng med fordeler (mindre klespress) og ulemper ved internasjonale skoler.

Organ

Forklares som babyens "lunge" i magen.

Deltakere

Gjest

Christina Vukicevic

Vert

Harald

Sponsorer

Baby One

Poeng

Du får ondskapens app, som jeg kaller det. Det er humor altså. Men Spån, Spån, den kommer til å glede deg mye i livet, den kommer til å få peste mye, og det er en egen deltidsjobb å følge med på alt som skjer inne på Spån.

En humoristisk, men treffende beskrivelse av en populær app for administrasjon av barneidrett.

Man blir skuffet når man skjønner at foreldrene kan egentlig ikke en dritt.

En ærlig og litt brutal erkjennelse mange gjør i oppveksten, når foreldre går fra å være 'orakler' til vanlige mennesker.

Det finnes en best-før-dato i TV-bransjen, og det er ikke sånn at jeg kan lene meg tilbake på det resten av livet.

En pragmatisk og litt urovekkende observasjon om karrieremuligheter i underholdningsindustrien.

Å være idrettsutøver er så ekstremt intenst, men så er det en så utrolig liten del av livet.

En refleksjon over hvor kort en toppidrettskarriere er i et livslangt perspektiv.

Det finnes ikke noen mer egoistiske mennesker enn idrettsutøvere.

En kontroversiell, men selvreflekterende påstand fra en tidligere toppidrettsutøver.

Det er mye hardere å være en mamma eller pappa enn å være en toppidrettsutøver.

En sterk påstand som utfordrer oppfatningen av hva som krever mest, basert på personlig erfaring.

Det viktigste jeg synes vi lærer de, er at det finnes en verden hvor det er flere mennesker enn bare deg. Du er ikke alene.

Et sentralt budskap om empati og sosial bevissthet i barneoppdragelsen.

Påstander

Mitt etternavn er Vokicevic. De fleste bare kaller meg Kristina, men hvis man må, så er det Vokicevic.

Kristina korrigerer uttalen av etternavnet sitt.

Jeg har jo vokst opp i Norge. Bestfar fra Telemark, resten av besteforeldre fra Beograd.

Informasjon om Kristinas familiebakgrunn.

Jeg la opp da jeg var 29, så jeg drakk kanskje tilsammen fra 0 til 29 fem flasker vin.

Illustrerer den ekstremt strenge livsstilen som toppidrettsutøver, spesielt med tanke på alkohol.

Jeg hadde ikke Marit Bjørgen-gene i meg, eller Therese Johaug, hvor jeg kunne være toppidrettsutøver selv om jeg hadde barn.

En personlig erkjennelse om prioriteringer og evnen til å kombinere eliteidrett med morskap.

Babyen puster ikke med lungene, den får oksygen via deg. Morkaken er jo på en måte babyens lunge da, og navlestrengen er som en slange med blod frem og tilbake. Så oksygenen du puster inn går over i blodet ditt, og så i blodet til babyen.

En vitenskapelig forklaring på hvordan fosteret får oksygen i mors liv, bekreftet med AI.

Cellene våre, cellene til barnet ditt er fortsatt i kroppen vår. Og mye av de er faktisk med på å behandle for eksempel brystkreft og andre ting.

En interessant påstand fra 'Instagram science' om fysiologien mellom mor og barn, selv om kilden er usikker.

Vi er veldig behersket i Norge. Ekstremt. [...] Jeg tror oppriktig at hvis man holder følelser skjult alt for mye, at du kan bli syk.

En påstand om norsk mentalitet og de potensielle negative konsekvensene av å undertrykke følelser.

Lignende

Laster

Du hører på en podcast produsert av Simple. Happy birthday, Baby One! Baby One feiert Geburtstag, og dere får de gesjenkene. Sikret dere de beste deals av året for alt rundt baby og lillebarn. Hver uke finnes det nye rabatter, goodie-bagger og gesjenk, som for eksempel av Purelay. Bare i Baby One Store i dine neder. Ved Baby One finner dere dine første utstilling, kinderwagen, klæring eller spil, og selvfølgelig beratning,

Baby One. Her er familien hjemme.

Og streamen på RTL+.

Er det noe liv her? Ja, her er det liv, vet du. Er det noe liv? Kristina, nå må jeg holde tunga rett i munnen. Ja. Vukisevik? Nei. Ja, det var sånn delvis rett. Det gruer meg sånn til å si etternavnet ditt. Jeg tror ikke du er den eneste. Nei. Jeg har jo vokst opp med ganske mange forskjellige versjoner av det, så det...

De fleste bare kaller meg Kristina, men hvis man må, så er det Vokicevic. Det er to sånne tj-tj. Jeg snakket med noen veninner i går og spurte, skal du ha noen kule gjester? Ja, hun Kristina, ja hun pene hekkeløperen. Nei, gud! Hun med det vanskelige etternavnet. Det er ingen som egentlig vet hva det er, men hun pene hekkeløperen. Det var et veldig hyggelig kompliment. Folk vet at det er noe på V, og så aner de ikke hva resten er. Hvor er navnet fra egentlig? Det er fra Serbia. Ja.

Ja, faren min er serbisk, og moren min er halvt serbisk og halvt norsk. Men du har vokst opp her i Norge? Jeg har vokst opp i Norge. Bestfar fra Telemark, resten av bestforeldre fra Beograd. Ja, ikke sant? Spennende. Det er hvertfall veldig stas å møte deg, og jeg husker vi snakket sammen litt på Instagram, og da nevnte du en eller annen app.

app, husker jeg. Som jeg bare sånn, ja, hehehe, og så tenkte jeg, jeg vet egentlig ikke hva den er. Nei, jeg skjønte kanskje at ikke du visste, for jeg er litt, altså bare for å klare deg det, vi har jo begge barn, og jeg er litt foran deg i løypa, kan man si. Jeg har jo et barn på, han er 9,5, og så en andre på 5, snart 6. Når disse små menneskene vi har i livene våre, når de begynner med idrett, så

Så får du ondskapens app, som jeg kaller det. Det er humor altså. Men Spån, Spån, den kommer til å glede deg mye i livet, den kommer til å få peste mye, og det er en egen deltidsjobb å følge med på alt som skjer inne på Spån, for der melder du på til trening, du melder på til dugnader, du melder på til turneringer, renn, konkurranser, alt er inn på den appen, og det er

altså så mye greier. Du skjønner ikke. Ja, for du har fått idrettsbarn. Jeg har fått idrettsbarn. Så jeg tenkte bare skulle, nå har jeg i hvert fall liksom satt det frøet, eller plantet det frøet i hodet ditt. Det finnes en app. Ja. Det

Den kommer du til å forholde deg til på et tidspunkt. Du trenger ikke å tenke på det nå. Så rundt seksårsalderen? Skolalder, vil jeg si. Så kommer du inn i spåen. Det er det mye du må forholde deg til. Og så blir man privatsjåfør også, blir man ikke det? Korrekt. Du har alt mulig. Nå er vel du både sykepleier, du er alt mulig, er du ikke det? Ja.

Jo, jeg er artist på kvelden om å synge, jeg er kokk, jeg er privatsjåfør, jeg er ganske mange yrker i etterhånd. Du har vel enda mer også? Du må være lærer også, du. Jeg er lærer, fredsmegler, diktator, jeg er tekstsjåfør.

sykepleier, selv det selv er det nemt til lege. Av og til så skulle jeg tenke meg at jeg var kirurg, når de har litt sånn gnakser og så videre, men det er jeg ikke. Kokk har vi jo nevnt også, det er alt mulig. Og også på en måte en psykolog. Ja. For det kommer også når de blir litt eldre.

Nå kommer de samtale. Hva er meningen med livet? Hvorfor er jeg her? Mer at de tror du er Google. Og så skjer alt mulig. Pluss at når de blir litt større, har du gutt? Ja, du har gutt du også.

Det er så mye som skjer, og det er fantastisk å være med på den reisen. Og så må man jobbe litt med seg selv, at du må faktisk ha tid til å prate med dem. Fordi det kommer veldig mye gøy, og de har veldig mange betraktninger om ting. Relasjoner på skolen, hvorfor er det sånn, hvorfor er det ikke sånn. Og det må man sette

da faktisk ganske god tid på. Så jeg vil kanskje si psykolog og spånn er de to tingene som tar mest tid. Men jeg husker jo at jeg hadde en samtale med pappa, at han var en sånn, hva kaller man det da? En sånn orakel. Han kan jo svare på alt i livet. Så blir man skuffet når man skjønner at foreldrene kan egentlig ikke en dritt. Nei, for han løy? Ja, det var jo ikke AI eller Google han kunne sjekke den tiden der. Så da tror jeg han bare...

sa noe for å si noe. Jeg var jo veldig opptatt av stjerner og universet, og plutselig fikk jeg en eksistensiell krise, føler jeg. At jeg var sånn, hvorfor er jeg her? Hva er meningen med livet? Og litt sånn hvordan vi blir laget, og at jeg kom ut av magen til mamma. Husker jeg hadde sånn, jeg har så mange spørsmål. Ja.

Og da stilte han hvertfall om hva er evigheten og hva kommer etter evigheten. Da husker jeg at pappa hadde veldig gode svar på det. Eller han hadde det. Men når jeg spør han nå, så vet han jo ikke det. Så han har svart et eller annet. Jeg var ikke fornøyd med sånn, det vet ikke vi mennesker.

Så langt vet vi ikke, eller hva kommer etter det universet, og hva kommer videre når det stopper? Jeg hadde veldig sanne tanker. Jeg ble veldig stresset av at jeg ikke fikk ordentlig svar. Ja, men da tok han seg jo tid til å svare. Det er jo ting ingen vet. Jeg tror det er litt stressende når du skal prøve å svare en femåring.

Ja, men jeg har begynt å si det. Hva kommer etter det, etter det, og hva er evigheten, og hva er egentlig meningen med hvorfor vi er her, og sånn? Hvis jeg hadde hatt deg som barn, så hadde jeg kanskje kommet med lite tilfredsstillende svar, hører jeg jo nå. Men med mine barn så av og til må jeg bare si sånn der, vet du hva? Jeg har ikke peiling. Det kan vi juge når vi kommer hjem. Jeg svarer det av og til. Ja, ja, det gjør jeg jo. Jeg kan ha evig lange samtaler med dem, men kan jeg ikke noe, så må jeg bare innrømme at jeg ikke kan det, da. Og da sier jeg til dem bare at, vet du hva?

husk på det, og så kan vi sjekke det når vi kommer hjem. Enten på telefon eller på iPad eller etterann, så du får det svaret. Ofte er det jo bare veldig dumme

idiotiske spørsmål da, er det ikke det? Jo da, stort sett så er det jo det. For meg så kan det jo kanskje oppfattes som veldig sånne banale spørsmål, men for dem er jo det noe de virkelig liksom lurer på akkurat der og da, men det er sånn om morgenen hvis jeg står og jeg er stresset jeg skal rekke et møte på jobb, jeg holder kaffen, jeg holder hans sekk, og han skal inn i bilen, så somler han veldig, og så mens jeg liksom holder på, så er

Hvem er egentlig verdens beste skater? Det er sånn det er. Tony Hawk, vi er til en viss tid tilbake, men kan vi bare komme oss inn? Du får så mye spørsmål i en litt dårlig timing. Ja, det har jeg skjønt. Herregud, men det er greit, for nå har jeg akkurat begynt å få de spørsmålene. Ikke så veldig dype, men bare hvorfor heter katten?

Katten Spritz. Nei, for jeg synes det var et kult navn. Hvorfor det? Det har begynt å bli sånn, så jeg merker at jeg må bli et orakel etter hvert. Jeg håper ikke han blir sånn som meg, som begynner å stille de litt for dype. Det er kjempegøy. Det er så søtt. Det er rart ikke jeg har stilt meg de spørsmålene senere i hele tiden. Du fikk kanskje svaret på det da, faren din. Det er kanskje noe med det. Det er mulig.

Jeg tenkte vi har jo på en måte introdusert deg litt, har vi ikke det? Hun pene toppidress. Ja, nå har du sluttet noe, det er så hyggelig. Hekkeløp. Nå har du lagt opp. Ja, for lenge siden. Det er lenge siden da. Ja.

For nå har du begynt med å programlede jobber, og du gjør litt foredrag og litt sosiale medier. Vi så deg akkurat på Sistemann ut. Ja. Var det gøy? Det er veldig gøy. Jeg får jo lov til å lede det programmet nå. Jeg føler at jeg har fått litt eierskap til det. Det var jo helt tilfeldig at det ble meg. Det er veldig mange andre flinke mennesker der ute som kunne gjort akkurat samme jobb. Men nå følte jeg at jeg var litt heldig i livet og fikk

den jobben som jeg synes er morsom, utfordrende. Jeg jobber med utrolig mange flinke mennesker, og jeg lærer ting hele tiden. Det er ting jeg ikke kunne

Kunne fra før, ja. Alt det som skjer bak kameraet, altså. Men har du gjort mye sånn programleder-ting før? Nei, altså jeg har alltid vært veldig komfortabel med å prate eller være foran kamera. Ikke fordi at jeg liksom hadde en drøm om å jobbe i TV. Drømmen min var jo å drive med fridrett og bli best i det. Men så når jeg la på sånn, når jeg merket hva slags personlighetstype jeg var, så kjente jeg at det er i hvert fall den retningen jeg heller mot. Jeg...

generelt at jeg liksom har løyet meg til jobben, fordi jeg mener, og jeg kjenner at det er sikkert mange som kunne gjort en bedre jobb enn det jeg gjør, eller

på en annen måte, men så har jeg tatt de mulighetene jeg har fått også. Men man vet jo at det finnes en best-for-dato i TV-bransjen, og det er ikke sånn at jeg kan lene meg tilbake på det resten av livet. Nei, blir du stresset av det? Idrettsstøver har ikke alltid en plan B, føler jeg. Nei, helt riktig. Vi har egentlig ikke det. Å være idrettsstøver er så ekstremt intenst, men så er det en så utrolig liten del av livet. Hvis du ser på hele livet da,

Og de fleste av oss dessverre har egentlig ikke, som du sier der, en plan B. Og de som hadde en plan B, de er de smarteste av oss. De på en måte driver jo i det de gjør, om det er lege, psykolog eller noe helt annet, så tok de en utdannelse på siden. Det gjorde ikke jeg, så jeg henger fortsatt med, men det er jo skummelt å tenke på.

Men de fleste idretter er jo liksom sånn, da er du egentlig ferdig når du er 29 da. Det er liksom sånn, så mye lenger enn det er det ikke så mange idretter du holder på. Så det er jo veldig rart, og det er jo ganske, ja som du sier, en veldig liten del av livet å være idrettsøver, så man burde jo kanskje ha en plan B. Ja, du burde jo det. Men det er jo veldig mange som kanskje vil være en del av idretten på en eller annen måte for det da.

Ville du det, eller ville du bare helt ut og gjøre noe annet? Jeg tror det er veldig lett rett etter at du er ferdig å tenke at du skal inn i idretten, fordi det er det du kan, ikke sant? Det er jo miljøet ditt, og så ikke at det er skummelt undervis å prøve noe annet, men det er så lett tilgjengelig at man gjerne faller inn enten som trener, eller jobber som støtteapparat, eller en eller annen sånn type rolle, som jeg også var inne om, og jeg elsket det jo.

Hvorfor? Fordi jeg kunne det. Og det var fantastisk arbeidsmiljø, og så hadde du kontakt med den idretten du holdt på med, bare på en litt annen måte. Så det kan jo være at jeg ender opp med det til slutt, jeg også. Men det er en naturlig vei, ja. Det tror jeg nok for de aller fleste.

Idrettsøvere er litt kjent for å alltid svare litt sånn dårlig for seg og ikke være så glad i kamera egentlig. Fordi vi er jo veldig glad i idrettsfolk i Norge. Det er høysene våre på en måte. Det er også derfor du blir valgt, for du har alltid vært komfortabel rundt kamera, vært flink til å svare for deg. Du blir en veldig aktuell kandidat. Du er så snill! Det er kjempesnill. Jeg har liksom aldri tenkt over det.

Men du har tenkt over at idrettsutøvere er dårlige på å svare på seg. Men de får ofte kjedelige spørsmål da. Ja, men det som jeg tror at mange glemmer, altså ja, veldig kjedelige spørsmål, de er

lei av å svare på det samme hele tiden. Jeg tror nok at de fleste idrettsøere vil kanskje snakke om noe helt annet, stort sett, enn idretten sin. Men det er jo naturlig når du er en jobbsømming, du må jo svare på det. Men vi er ofte, vi er liksom, det er det her jeg holder på med. Og så er media bare en del av jobben.

Jeg tror det er sånn de tenker. Får man mye hjelp til hvordan man skal snakke i media og sånn? Man har jo pressansvarlig i de fleste forben, vil jeg tro. Nå kan ikke jeg snakke for alle, for jeg vet ikke. Men du har jo det for eksempel på Olympetoppen. Så har du pressansvarlig, og så går du gjennom hva du synes er komfortabelt å snakke om, hva slags type du er, ikke sant? Og så er det kanskje nødvendig

noen som trenger en ekstra liten dytt til å kanskje bli litt ekstra på seg selv hvis du er veldig introvert. Mange idrettsstoffere er jo introverte. Ja.

Det er jeg da. Nei, det merker jeg. Det er veldig gøy å se på sånn mesternes mester og sånt. Det har blitt laget veldig mye humor på det. Hvor det er sånn, kan ikke dere bare prate litt nå rundt middagsbordet? Og det bare er alltid så kleint. At det er et kjennsfenomen at idrettsfolk er ikke noe gode til å prate med. Nei, de er ikke noe gode på en måte idrettsmester.

samspillet, det er sånn, halla, går det bra? Ja, treningen går fint, eller løfter det litt tungt i dag? Yes, ok, snakkes. Det er sånn man på en måte gjør. Har du vært med på Mesterhøysmester? Nei. Nei, det må du være med på da. Jeg har blitt spurt om det mye, så har det aldri passet egentlig. Og

Jeg er ikke noen enn de som er veldig glad i å være deltaker på ting. Nei, du vil heller lede det. Også grusom setning. Men jeg vil heller, ja, jeg trives veldig godt med det, selv om jeg dømmer ikke, for jeg har jo vært med på ting jeg også. Jeg kommer helt sikkert til å bære meg på ting fremover. Men jeg har liksom aldri hatt det eksponeringsbehovet, egentlig. Nei. Jeg var jo med på Sistemann ut. Første episode. Røykut. Første episode. Første episode? Ja. Nei, gikk det ut så tidlig? Ja. Fader av.

Hvorfor? Jeg har ikke det konkurranseinstinktet. Nei, du har ingen konkurranseinstinkt? Nei, det er lite, altså. Jeg skulle ønske at jeg hadde mer av det, men da var det at vi skulle kaste et papirfly. Og det papirfly gikk bare bakover, ikke forover. Så da var det rett ut. Og det er veldig morsomt, det har jeg fortalt før i podcasten, men det var den dagen jeg fant ut at jeg var gravid. Så jeg var veldig sånn, vet du hva?

Det går fint, jeg må hjem og samle... Det er papirflyet en symbol på mye akkurat nå. At man går bare bakover. Det var kanskje det det var symbol for. Jeg synes det var verdt, men du har ikke noe konkurranseinstinkt. Men det synes jeg er veldig fint og charmerende, fordi finnes det egentlig noe mer uscharmerende enn sånn der voldsomt konkurranseinstinkt? Jeg føler at det er helt ok når gutter har det, men så kan man være litt sånn...

jenter som har alt for mye, som blir helt gærne i reality-tv og sånn, kan folk synes er litt uskjermere nå. Men jeg synes jo at det er en veldig styrke, da. Jeg føler du kommer mye lengre i livet av å ha konkurranseinstinkt på alt du gjør. Selvfølgelig hvis det tar over hele livet, og du kan ikke spille et kortspill. Nei, det er det jeg mener. Jeg mener litt den typen der. Du vet, den som liksom lager dårlig stemning på fest og sånn. Ja, som er skikkelig dårlig takere. Ja.

For konkurransinstinkt er jo en ting, det er jo veldig positivt, men å være dårlig taper, det er litt sånn uskjermende. Ja, veldig. Både for menn og kvinner, absolutt. Ja, det synes jeg er veldig uskjermende for begge deler, ja. Dårlig vinner er også ganske uskjermende. Ja, det er kanskje enda verre. Ja, jeg vet ikke. Jeg synes det er like med begge to, pest eller kol, føler jeg. Hvordan var du som vinner? Nei, jeg...

Jeg var kjempe... Hvordan var det som taper etterpå da? Nei, altså, jeg var... Jeg står veldig støtt i meg selv. Jeg vet hva jeg er god på, jeg vet hva jeg er dårlig på. Jeg synes det er veldig gøy med quiz, spill og sånn. Men jeg er ikke den som legger meg på bakken og begynner å grine. Men jeg kan bli en veldig dårlig vinner hvis det er noen som er veldig dårlige tapere, vet du? Ja. For da kan jeg... Og det gjør jeg med vilje.

Hvis du skjønner, da kan jeg bare, jeg er egentlig ikke sånn, men jeg bare gjør det, for jeg liker bare å poke litt ekstra i det. Hvis du skjønner hva jeg mener. Men det må jo være en helt sånn sykt selvtillit boost når du har vunnet medaljer og sånn. Når du har vunnet for Norge. Ja, og da tenker jeg at den quizen har gått fint. Men Harald, har du tenkt noen ganger over at det har vært veldig mye press på at du rapporterer,

representerer ikke bare deg selv, du har liksom representert landet ditt. Gir ikke det enormt press? Jo, men det er sånn fint press. Det er kanskje det beste med det, synes jeg. Det er en sånn idrettsstøver perspektiv. Når jeg var, spesielt første gang, når jeg var

så var jeg med å representere til Norge i utlandet. Store utlandet da, 16. Det er ganske stort da, ikke sant? Jeg skulle løpe i Paris, og så får du landslagstøyet ditt. Det er veldig fint. De norske fargene, du får en sånn ekstra ansvarsfølelse, samtidig som når du lykkes, så er det jo enda finere. Og bare det å høre nasjonalsangen er en motivasjon i seg selv. Blir det veldig kjærlighetssorg når man legger opp? Altså,

Du har sikkert fått veldig den rusen av å gjøre det. Når man er ferdig med det, så må man finne noe annet, tror jeg du mener. Ja, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg tror mange kjenner på det. Der ligner jeg veldig på moren min. Hun er enestående til å se fremover, og bli ferdig med det. Jeg kunne aldri tenkt meg å ha blitt ferdig med idretten før jeg mentalt var ferdig.

og hele tiden tenke på hva kunne ha vært. Hva kunne jeg gjort? Hva kunne jeg oppnådd? Jeg kunne egentlig løpt fortere. Jeg kunne egentlig vært bedre. Ja, kanskje. Men jeg orker ikke å leve et sånt liv hvor jeg hele tiden skal stille spørsmålstegn til hva som kunne vært bedre. Det er jo ikke noen god følelse i det hele tatt. Så da, når jeg var ferdig,

så tenkte jeg at nå skal jeg omfavne alt andre livet har å by på. Og det er veldig mye fint. Så det er liksom innstillingen jeg har generelt da. Ja, for det må jo være en slags rus å være med på det. Det er derfor noen dessverre idrettsstøver også byr det med faktisk rus når de er ferdige da. Det er kjempetrist og kjempeproblem. Men er det kanskje også fordi da er man så streng som det høres ut som med at man ikke skal drikke alkohol? Ja, det er det. Ja, du er det, faktisk.

i visse perioder i den relativt korte karrieren sett i et livslangt perspektiv men du er ganske rigid ganske streng i måten man lever på både kosthold, alkohol og festing og søvn og alt absolutt alt jeg la opp da jeg var 29 så jeg drakk kanskje tilsammen fra 0 til 29 fem flasker vin ja, ikke sant? ja

Tilsammen. Det er sykt. Ikke spør meg om mange er der nå. Ok. Ja, men det er deilig. Da må jeg ta igjen litt, da. Ja, jeg har mye å ta igjen. Ja, du har jo det. Og jeg koser meg med alt i livet. Så det er liksom sånn, når det kapittet var ferdig, det er klart at du går gjennom en voldsom, emosjonell opplevelse, da. Altså, du blir jo... Dette her er over. Det er ferdig. Jeg skal aldri mer gjøre det igjen. Jeg skal aldri...

på det nivået da. Sånn at man kan jo bli nostalgisk og trist hvis man tenker for mye på det. Men jeg ønsker egentlig å tenke tilbake på en sånn veldig fin tid i livet som bygde min karakter for det neste som skjer da. Du har nesten liksom hatt to liv, føler jeg. Ja. Mye mer enn andre mennesker. Ja, gøy at du sier det, for det tenker jeg selv også. Ja, gjør du det? Ja, idrettslivet var et annet liv. Nå har jeg et nytt liv, liksom. Jeg får sikkert flere løp av livet. Men kjenner ikke du litt det? Jo.

At du kanskje har gjort det? Ja, før og etter barn også. For eksempel. Jeg har jo to liv. Ja. Fikk du barn ganske kjapt etter du la opp? Det var derfor jeg la opp. Det var det? Ja. Jeg hadde ikke Marit Bjørgen-gene i meg, eller Therese Johaug, hvor jeg kunne være toppidrettsdøver selv om jeg hadde barn. Ikke fordi jeg ikke respekterer dem for det, men...

Det hadde ikke gått, altså. Jeg har så spengende her i Therese Joachim, med den svære gravidmagen, og trener og holder på med burpees. Det kunne jeg ikke ha trent, men jeg kunne ikke satt seg. Jeg har ikke det i meg, og jeg dømmer ingen. Jeg synes det er råkult at mamma har rappet idrettsbanen. Jeg synes det er dødsinspirerende. Og jeg heier på det så hardt. Så rå, og hun har også fått mye kritikk for at hun drar fra barnet sin for å konkurrere. Og så hadde jeg vært sønnen hennes, så tenker jeg når jeg vokser opp,

For en rå mamma jeg hadde. Eller har. Men jeg hadde ikke det i meg. Jeg hadde ikke den prioriteringsevnen i meg når jeg fikk barn. Klarte ikke. Hvordan var det sånn å være topptrent til å være gravid da? Det må ha vært en ganske god overgang. Ja, det var det. Samtidig, jeg føler at jeg er veldig politisk korrekt i dag. Det er ikke sånn at jeg vanligvis er sånn, men jeg mener det virkelig. Når du er idrettsdøver, så ser du på kroppen din som et redskap. Det tenkte jeg også.

når jeg gikk med en sånn stor mage, og så så jeg på det som et prosjekt. Hvordan blir dette her? Kjempegøy å se hvordan kroppen endrer seg, og så videre. Så kommer det en tid hvor den beben er ute, da er det et nytt prosjekt i gang. Selv om du ikke skal jage det, så synes jeg det var gøy å se hva vi får til. Var du veldig klar for barn da? Jeg har aldri vært den som har drømt om brulle på barnet, når jeg var liten. Ikke? Aldri. Har du? Nei, egentlig ikke. I hvert fall ikke barn. Nei?

Eller egentlig ikke bryllup, eller? Her sitter vi nå. Er du gift? Gift og to barn. To gutter, ikke sant? To gutter på ni og snart seks. Demian og Dominic heter de. Ja, kule nærens. De er verdens beste mennesker, de altså. Elsker de så hardt.

og brutalt. Man har jo følelsene på utsiden av kroppen, det kjenner jo sikkert du også. Det lille mennesket, eller de to små menneskene, er sånn at det går an å elske noen så høyt. Ja.

og de elsker sikkert mammaen sin veldig høyt for jeg føler sønner er ekstra glad i moren sin jeg vet det jeg liker det jeg har jo ikke døttere så jeg kan ikke uttale meg men når de sier til meg mamma du er så fin det er sann i mitt å si nå de blir nesten å grine sier de nå det bare er så hjertelig og de går rundt og koser med deg hele tiden jeg er veldig glad i

og vise affeksjon da så jeg kysser veldig mye på dem hele tiden til et punkt at det kan bli litt ille hvis jeg skal gå på dos så sier jeg sånn du får ikke gå før du gir meg et kys liksom så vi har sånn hele tiden og bare det jeg får ikke noe av det men jeg tror aldri man kan få noe av det de sier jo at det er jo aldri noe skadelig å gi for mye kjærlighet det finnes ikke liksom og

Og plutselig så nekter de å gi deg det skisse. Så du må bare tviholde på det så lenge man kan. Tviholde på det så lenge vi kan. Jeg har også tenkt litt sånn der, sønnen min er veldig sånn på munnen. Han vil ha en nuss på munnen da. Og det er jo veldig koselig, men noen ganger i barnehagen så spørs han sånn, hvor lenge kan jeg skisse ham på munnen? Lenge. Kan man det? Ja, ja, ja. Altså jeg tenker kanskje når han får kjæreste, så tenker jeg at du kan begynne å vurdere om du skal stoppe med det. Men det er jo så fint at du gjør det. Ja, det er så koselig.

Du er ju nå, da. Ja, det er lett opp det. Men det er veldig morsomt sånn, jeg skulle være litt teit, jeg skulle bli sånn viksende words, og jeg hadde krøllet håret, tatt meg en skjole og sånn, kommer ut av badet, holdt på der, styret i mange timer, og så kjæresten min er litt sånn, ja, ikke noe spesiell reaksjon, men sønnen min bare, wow, mamma fin! Og da

Åh, jeg blir tru! Jeg blir så glad liksom. Andre kan altså ikke se forskjell om jeg har sminket meg eller ikke. Han ser det med en gang, alle tallene og alt da. Så jeg gruer meg til den dagen han bare ikke ser meg lenger. Den dagen kommer ikke. Jo, den kommer ikke. Nei, for det er inni de. De kommer til å være kule ut av det, ja. Å kalle deg bro og bra og alt.

det du ikke skal bli kalt, sikkert, men de kommer alltid til å ha det inni seg. Du er deres første store...

kjærlighet, liksom. Ja, de sier jo det. Men det er vår siste, er det ikke det? Det er vår siste. Men du, jeg spurte AI her, så sa roboten at du bor i Spania, men det gjør du ikke lenger nå. Nei, jeg bodde. Jeg bodde to år i Valencia, verdens vakreste by, etter Beograd selvfølgelig, det er helt objektiv. Så jeg bodde to år i Spania. Trist.

Truddes du det? Veldig. Veldig godt. Men det ble litt for lite jobbing for min del. Og litt mye savn av på en måte Norge også. Ja, savnet du Norge? Ja, det er klart jeg gjør det. Jeg er jo født og oppvokst i Norge. Så Norge er jo mitt land, selv om jeg er ekstremt glad i Spania. Og Valencia. Og hadde jeg kanskje hatt...

en litt annen innstilling, så kunne jeg sikkert blitt værende. Men det var rett tidspunkt å dra hjem på.

Hvordan er det for barna? For det er en norsk skole og sånn der. Vet du hva? De startet faktisk på internasjonal. Det var brutalt. Da bodde vi litt utenfor Valencia. I Valencia, men det er jo sånn suburb. Altså, si Rua. Og så startet de på internasjonal skole, når han var seks. Så han skulle begynne i første klasse i Norge. Men der har de jo startet litt før. Og han kommer altså, og det

og der snakker de engelsk og spansk, og 50-50. Han kan ikke spansk, han kan ikke engelsk, og...

Nummer tre, de skriver med løkkeskrift. Ja, de gjør det, ja. Når han skulle starte på skolen, og han skrev jo sånn demian med bakgrunnt e og sånne heftige blokkbokstaver. Og når vi skulle levere da, jeg husker jeg sto og holdt han i hånda og prøvde å være tøff da. Jeg er veldig emosjonell, jeg gråter veldig lett. Jeg skal i hvert fall ikke begynne å grine da. Og jeg ser bare at han liksom krymper seg, fordi vi, jeg, foreldre, fikk ikke lov til å være med inn. Hæ?

Hæ? Nei. Så du leverer bare barnet ditt i en gruppe. Og så ser jeg han gå, og det blikket han ga meg, det kom jeg til å klemme. Det hjemsøker meg fortsatt. Der skal han inn på en skole, hvor de snakker to språk han ikke snakker, og han skriver ikke. Å, fy! Du begynte vel å grene når du... Ja, den dagen jeg var så fæl, for da leverte jeg dem klokka kvart på ni, og skulle hente dem halv fem! Å, herregud.

Ja. Tenk så små de egentlig er når de er seks år. De er så små, og da kommer det tåret mest, for jeg ler, men da husker jeg at jeg liksom, da var det en spansk familie, en liten gutt som heter Ivan, kom bort da, fordi foreldrene liksom så at jeg

og holdt på å løse mappet innvendig. Det skulle stå å være sterk, og så kommer han i van bort. Så han fikk seg på en venn. Og den vennen har han heldigvis kontakt med fortsatt, selv om vi bor i Norge. Hvordan kommuniserte de det? Nei, det aner jeg ikke. Der er barn helt rå. Jeg vet det. Da bare peker de og leker med den fotball her, eller en ball, sparker den. Et eller annet finner ut av det. Og de er jo små genier. Det går jo veldig fort før de...

for han knakk den koden først engelsk og så spansk etterpå hvor fort det egentlig gikk, et par måneder så var det jo

Så han kan også liksom... Ja, snakker spansk og engelsk. Han gjør det? Ja, de snakker seg mellom engelsk mest, og så er det spansk da, som du også har, og selvfølgelig norsk. Det er jo helt rått da. Ja, det er kjempekult. Nå har han fortsatt å gå på internasjonalskole her i Norge da. Nei, da startet han på voksen skole, hvor han slapp uniform og alt, så han lever jo sitt beste liv da. Ja, han bare sånn, det her er jo bare ferie liksom. Han lever sitt beste liv med litt mindre autoritet,

hos lærerne, tror jeg. Det er en litt annen type skole, som er også veldig fint. Det er plusser og minuser med begge to, synes jeg. Ja, det tenker jeg også. Jeg er litt sånn der på hva... For jeg har tenkt sånn, det norske skolestemmet er jo best, og så har jeg tenkt også sånn, det må sikkert være dritfyl å også ha uniform, hvor det ikke er noen klespress, og vi alle er like verdt. Og at det er jo også

også bra for mennesker å ha en veldig autoritet. Ikke sant, sånn, nå har det jo vært veldig mye kritikk for norske lærere som du har ikke lov engang liksom å ta borti en elev. Jeg sier ikke at du skal være harendt mot barna i det helt tatt, men vi har jo blitt på en måte mildere og mildere da. Ja, vi har det. Og det kan jo, jeg merker jo det for eksempel bare nå at samboeren min har vært borte en uke, og jeg ikke er like streng som han, så blir jo sønnen min mer ukomfortabel av en eller annen måte. Han må ha, det rammer, han må ha liksom

en streng far kanskje og en litt mildere mor ikke at det alltid er oppskriften på et forhold men sånn det er liksom viktig å ha litt i rollen at en bør få ta seg av å være litt streng da tror du har kjempepoenget? for jeg merker hvis jeg bare er snill så gjør det ikke livet noe lettere for han heller nei

Nei, det gjør det svar ikke det. Jeg er også en klut. Det er bare sånn at du vet det. Jeg skjønner hva du sier. Han var selvfølgelig syk også da, den uka jeg hadde han alene. Og da er jo han på lov til alt, ikke sant? Får lov til å ha smukken hele dagen, får lov til å ha kosedyr, får lov til å se på TV, får lov til å spise mumisjekks, altså sånn som alle tingene som han ikke får lov til av faren sin. Og så kommer faren hjem og liksom ingenting er lov. Så er det også veldig brutalt, men jeg synes på en måte også han trives mer med

Hvor det er litt dynamikk at en... Mamma er jo mamma. Ja. Det vil alltid være sånn. Men det er jo veldig mange, jeg kjenner også, hvor moren må være den som er streng. Det er ikke alltid, men det er viktig at en av de er det. En er litt mer streng, ja. Jeg også synes jo det. Jeg er ikke det. Hvis du skjønner, jeg klarer ikke, jeg kan jo være streng, og det er ikke det, men jeg trives ikke noe godt med det. For jeg vil gjerne at de skal ha det best og mulig hele tiden. Men...

det som er et stort menn der, det er jo ikke bra. Fordi at det viktigste jeg synes vi lærer de, er at det finnes en verden hvor det er flere mennesker enn bare deg. Hvis du skjønner, det er det viktigste ting jeg lærer barna mine, at ja, du eksisterer, du er deg, og du er helt unik, men det er også andre mennesker i verden du er nødt til å ta hensyn til. Du er ikke alene. Jeg tror bare at de må lære seg litt, for jeg tror at jo yngre man er nå, jo

Mer ego blir man jo, fordi vi som foreldre også hele tiden driver og server de konstant da. Jeg gjør det selv. Ja, vi er jo til og med den generasjonen som er mest sånn milde på det da.

Så jeg har vært litt sånn, da må ikke skolen også begynne å være milde, for da er det i hvert fall de tas av de greiene der, hvis du skjønner. Fordi at vi foreldrene har blitt så milde, så er det i hvert fall viktig at på skolen så skjønner du at her er det autoritet. Her er det autoritet, ja, som jeg må forholde meg til. Jeg tror det er veldig sunt, så det kan være at vi har skliddet ut litt på den fronten i Norge. Det var jo veldig annerledes i Spania sånn sett. Han hadde jo kvinnelige lærere. Merket du noe forskjell på han, da han var på skole der og hjemme? Ja, det var mye mer struktur.

Og som jeg sier, det er plusser og minuser med begge to. Og det er sikkert, det var veldig mye lekse for eksempel, veldig mye krav til rente faglige på skolen, og også disiplin. Så det var veldig annerledes. Så han fikk jo litt sånn aha-opplevelser når han kom hjem. Fordi, nummer en, du trenger ikke skoleuniform,

her kan de være litt frekke mot lærerne komme mye med sine egne meninger noe som for så vidt er jo bra vi lever i et demokrati hvor vi skal kunne få lov til å si meningen vår eller forhandle men det er av og til jeg tenker at det er greit at en voksen er en voksne ja det må man liksom ikke glemme da nei

og at vi skal jo lære autoriteter og så skal vi finne ut da hva vi vil, tenker jeg også selv om det er vanskelig med det skolesystemet først så skal du lære alt det er liksom, dette er fasiten men nå skal du finne ut hvordan du skal gå ut og finne din egen vei det er jo vanskelig også jeg husker veldig godt da jeg studerte er ikke det vanskelig å fortsette nå da? vi slikker jo fortsatt med det som voksne

Det er sikkert kanskje på grunn av skolesystemet, jeg vet ikke. Men jeg studerte jo foto når jeg var litt eller 23 år. Og da er det jo bare sånn, du må ta bilder på den og den måten, du må sånn og sånn, det finnes ingen unntak. Lærte vi i tre år, sånn og sånn skal du gjøre det. Da er det ferdig, da skal dere bryte alle reglene som vi har lært dere, og finne deres egen metode for å bli unike, for å bli best. Og dere må i hvert fall ikke gjøre sånn som vi har lært dere nå i tre år. Oi. Og husker jeg sånn, shit, ja det er jo det som er...

Vi lærer hvordan ting skal være, og så skal vi bryte reglene etterpå, hvis du skjønner. Ja, det er veldig sånn kontraktitorisk. Ja, det er jo det. Nå sporer jeg veldig av her. Nei, det er fint. Vi må jo gjennom alt dette her nå. Vi skal løse alle disse problemene. Ja, ikke sant?

Og streamen på RTL+.

Happy birthday, Baby One! Baby One feiert Geburtstag, und ihr bekommt die Geschenke. Sichert euch die besten Deals des Jahres für alles rund um Baby und Kleinkind. Jede Woche gibt es neue Rabatte, Goodiebags und Geschenke zum Beispiel von Purelay. Nur im Baby One Store in deiner Nähe. Bei Baby One findet ihr eure Erstausstattung, Kinderwagen, Kleidung oder Spielzeug und natürlich Beratung,

Baby One. Her er familien hjemme.

Hva synes du var harest å være toppidrettsjudover eller mamma? Harest, definitivt mamma. Jeg er jo harest på en veldig positiv måte. Det er jo en sjelsettende omveltning i livet. Det er det ingen tvil om at det er.

Og jeg skal ikke være en sånn som sier du vet ingenting før du har fått barn og så videre, men det ligger jo noe i det, fordi du forandrer jo. Mentalet er jo en stor del av det. Nå har jeg to små mennesker jeg må passe på for alt jeg har vært i livet før, var det jo bare meg. Nå har jeg liksom to stykker som hele tiden tripper rundt hjernen min da.

konstant i 24-7 jeg klarer aldri å slippe det når jeg var toppreserve så var det bare meg, det var jo latmannslivet hvis man tenker tilbake på det i forhold til det å være foreldre så egentlig det er det for meg å vite da jeg gjør noe som er hardere enn en toppreserve det er mye hardere å være en mamma eller pappa enn å være en toppreserve fordi du har nettopp det ansvaret for andre mennesker også

elsker de, som sagt, så

usigelig høyt da. At det er smertefullt til tider. Så det blir jo verdt det da, den jobben. Det gjør det, men den dimensjonen kjenner du ikke på når du driver med toppidrett. Det er jo noe helt annet. Jeg vet ikke om det blir en rar sammenligning da, men jeg har tenkt på det om toppidrettsutøvere har vært igjennom så mye sånn hard trening, om fødseler kan være enklere i gåstegn for dere enn for oss. Ja, det tror jeg ikke. Eller får man et sjokke

sjokk uansett. Idrettsløvelike kanskje tenker at de har veldig høyt smerteterskel, og det har de jo for så vidt da. Jeg har to veninner som er sånn topptrente, og de var sånn null bekymret for fødsel. Nei, jeg har trent hele livet, jeg vet hva smerte er, og de fikk jo helt bakover seg. Men tenk deg det da, hvis du går tilbake i tid da, det hadde vært litt kjipt hvis naturen hadde gjort det sånn at kun de trente kvinner skulle tåle fødsel. Vi er jo laget for å tåle det. Ja.

Du som meg, som mødrene våre, det har ikke noe å si om du har tatt 10 000 burpees i livet for å føde et barn. Det har ingenting med sakene å gjøre. Det er ingenting man kan forberede seg på, på en måte. Vi har laget for å tåle det. Det er kjempevondt. Og så skal du gjøre det så mange ganger du vil i livet, for så vidt, hvis du er heldig. Men det har ikke noe å si om du er toppreserver eller ikke, mener jeg.

Er du fornøyd med to barn, eller har du lyst på masse? Nei, jeg er ferdig. Du er ferdig? Nei, jeg er ferdig. Veldig fornøyd med de to jeg har. Og hvorfor jeg er ferdig? Fordi at jeg nå trives veldig godt i livet mitt. Barnet begynner å bli gode samtalerpartnere. De er en del av livet mitt, integrert i livet mitt, 100%. Jeg trenger å nå jobben gå fint.

Jeg har det gøy med venner, familie. Så jeg kjenner at nå er jeg på et sted i livet hvor jeg er happy, og da skal ikke jeg gjøre noe annet. For du har jo barn sammen med en som var tidligere fotballspiller. Ja. Stemmer det at du har vært mye med ... Jeg har bare vært i toppetretten, ja. Idrettsfolk finner hverandre? Ja, det blir jo ... Om det er naturlig eller ikke, jeg har aldri tenkt over det, men jeg har jo egentlig kun forholdt meg til idrettsutøvere. Og det er jo egentlig der jeg har ...

godt opp styr. Men er det ikke litt sånn krevende når man er to stykker med veldig konkurransinstinkt? Vi snakket jo litt om det i sted da. Men kan det gå utover forhold og at begge liksom driver med... Det kan det helt sikkert. Det er litt sånn frekt å si, men kan idrettsfolk være litt egoistiske også? Det skal du vite. Det finnes ikke noen mer egoistiske mennesker enn idrettsløvere. Ja.

Jeg må få sovet så mye, og jeg må få trent. Jeg må, jeg må, jeg må. Jeg sier ikke at alle er sånn. Vi blir jo bedre mennesker etter hvert. For meg var det veldig bra for barn. Hvis man er to mennesker som er sånn? Jeg tror at hvis du er lagspiller, spiller på et lag, så tror jeg ikke du er like stor egoist som hvis du driver med innenfor.

individuelle idrett, som det jeg har holdt på med, for eksempel. Så det er du som er egoisten her? Jeg har i hvert fall vært, sikkert. Jeg ser ikke på meg som en egoistisk person nå, men jeg trengte liksom barna til det, og det er egentlig kun fordi at alt handler jo om meg. Men jeg tror lagspillere er selvfølgelig mye bedre på det, for de ser jo hele laget. Veldig sånn metafor, da. Men jeg tror det har noe å si. Det er en forskjell på det, ja. Men

Men man blir jo mindre egoistisk av å få barn også, føler du ikke det? Jo, jo. Det forandrer seg på flekken. Selv om jeg synes det er slitsomt med de der som jeg sier, jeg ser på meg barnet min og går rundt på hjernen min. Er han kald? Er han varm? Er han sulten? Er han mett? Har han spist litt for mye? Har han spist hvordan er den ene sokken? Klemte skoen litt i dag morges? Og jeg sitter foran og går på toalettet med den store dressen. Hvis jeg er ute, har han gjort det før han dro ut på tur? Altså, jeg holder på sånn.

konstant, hele tiden. Men jeg blir litt bekymret når du har så voksne barn, holdt jeg på å si. Hvor lenge skal man holde på sånn? Jeg tror man holder på sånn til vi sover for resten av livet. Jeg tror det faktisk, selv om de er fordi at de går gjennom faser i livet når de blir tenåringer, så vil det være et eller annet når de er tenåringer. Når de blir vokst

voksne, så vil jeg være voksne. Står du på egne ben? Har du det godt økonomisk? Går det fint? Er han lykkelig? Var hun egentlig en god nok kjæreste for han? Jeg håper ikke jeg blir hennes viggemål, men jeg ser for meg at jeg kan kanskje bli det. Ja, jeg tenker jo på moren min også. Hun er jo fortsatt veldig bekymret for meg. Jeg er 36 år, liksom. Men ringer du mammaen din? Det er mest hun som ringer meg, men hun ringer meg jo fort hver dag, liksom. Og jeg er bekymret for et eller annet. Det er mammaen din? Ja. Og det er det vi er for noen andre nå? Ja, det er så sykt å tenke på. Ja.

For hun kan sende meg til og med sånne greier på Instagram for eksempel. Hun sendte meg i går at dette er Instagram science. Dette vet jeg ikke om det er ekte skylder, for man får jo opp mye dritt. Men det var noe med at cellene våre

selene til barnet ditt er fortsatt i kroppen vår. Og mye av de er faktisk med på å behandle for eksempel brystkreft og andre ting. Og det kan være at for eksempel hvis barnet ditt har det vondt, så kan du på ekte føle det. Fordi at noen av selene til den personen er inne i kroppen din enda. Fordi det er bodd inne i deg da. Så de har funnet det i liksom

Hvis de har tatt ut ting fra kroppen kreftsvulst, så har de funnet celler fra barnet til en 70 år gammel kvinne. Men herregud, er det sant? Det var en sånn science-sverkonto som la ut dette her. Så jeg har ikke sikreskilder, men det var i hvert fall det de sa.

Så det er jo helt sinnssykt da. Hvis det er fortsatt i moren min, så er mine celler... Og jeg tenkte jo med en gang på sønnen min og vårt forhold, så bare, ja, men det gjelder jo moren min også. Ja, det går bare nedover nå i generasjoner. Så utrolig rart. Utrolig sprøtt hvis det der stemmer, at det er sånn.

Ja, tydeligvis, de har jo bodd inni oss da. Ja da, de har jo det. Vi har laget de. Man glemmer jo litt det også faktisk, at de har vært inni kroppen. Eller jeg glemmer i hvert fall det, at han bodde faktisk inni meg. Han bodde og vokste inni deg. Han ble jo et menneske inni deg. Det er ganske sykt å tenke på. At vi bare bodde i sånn vann, liksom. Og pustet gjennom. Eller vi har jo pustet for det, har vi ikke det? Ja.

For de får jo ikke puste under vann. Herregud, nå spør jeg om det var noe. Dette er egentlig litt flaut. Har ikke du fasen på dette her? Jeg vet ikke om jeg skal bare sjekke. Jeg må ringe faren din. Vi må ringe pappa og spørre. Det tror jeg ikke han har svar på. De store spørsmålene er at de får jo oksygen.

på en eller annen måte. Ja, hvordan da? For de puster jo ikke, og de puster gjennom lungene dine. Det som skjer når du kommer ut, er jo at ofte de slår deg litt på rumpa, slik at du skal skrike for å få inn oksygen. Ja, for de må begynne å bruke pusterøret, på en måte. Ja. Så hvordan puster de før da? Da er det jo fordi at vi puster for dem. Jeg er ganske sikker på at det handler om at vi puster for dem. Ja, da gjør vi alt. Og så har de oksygen i blodet deres da, gjennom

Gjennom oss, det er jeg ganske sikker på. Burde vi spørre Aya om dette? Ja, la oss gjøre det. Hvordan puster en baby inne i magen? Babyen puster ikke med lungene, den får oksygen via deg. Ser du, hva du kan. Hva du kan. Morkaken er jo på en måte babyens lunge da.

og navlestrengen er som en slange med blod frem og tilbake. Så oksygenen du puster inn går over i blodet ditt, og så i blodet til babyen. Ja. Så det var faktisk riktig. Du, vet du hva? Her imponerte du. Ja, takk. Her imponerte du veldig. Det var jeg litt stolt av. Det tror jeg ikke alle vet. Eller man bare tenker ikke over det. Nei. Men jeg er kjempeimponert ennå da. Fordi vi alle har vært inne i vann og fått mødrene våre stå og puste for oss. Ja, og jeg føler at jeg puster fortsatt for dem.

Ja, det gjør man jo. Og at vi har da tydeligvis cellene fortsatt i vår kropp til vi dør. Det er jo selvfølgelig mødre har et sterkere bånd til barna sine. Det er klart vi har det. Ingen tvil. Jeg tror det er viktig å ta ikke mødrene våre for gitt. Det kan jeg fort gjøre. Og det er så trist også, de man er nærmest, tar man jo fort litt for gitt. Og det merker jeg jo sånn, det har jeg snakket mye om i den podcasten her, hvor mye sånn

Mødrene våre bare gjør ting, de bare er der. Mens når fedrene, så er det applaus, og jeg kan også liksom, når først, holdt jeg på å si, når først pappa gjør noe veldig sånn, så er det så, det betyr så mye. Som er sånne ting moren min alltid har gjort, hvis du skjønner. Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Og nå skal vi kanskje bli de. Ja, vi kommer nok til å kjenne på at vi blir litt urettferdig behandlet, ja. Det kommer vi helt sikkert å kjenne litt på. Og de kommer kanskje ikke til å forstå det før de selv får barn igjen. Nei, nei, nei.

Men vi har sønner da, jeg vet ikke om de noen gang kommer til å forstå det, eller hva? Jeg kjenner at jeg håper det. Jeg sier det nå, man skal jo ikke pålegge barnet til noe som helst meninger, skyld eller skam, men jeg ser for meg da, hvis de blir eldre, siden han er 30 pluss,

«Vet du hva jeg har gjort for deg?» Jeg håper ikke at jeg blir hun. Nei, jeg kan se for meg at jeg kan bli litt, er det sånn? Herregud, jeg har et annet gen inne i kroppen nå, så plutselig skal jeg gå full Serbian, liksom. Mam, eller skal jeg holde meg til denne syndige norske versjonen av meg selv? Ja, rolig behersket. Noen ganger har jeg lyst til å få ut noe, og skrike litt, jeg også. Vi er veldig behersket i Norge. Ekstremt. Ja.

Men tror du ikke noen gang vi har hatt godt av å skrike litt og knuste noen glass og sånn? Jo, jeg tror nok det. Alle har vel et visst sinne og en viss aggresjon, noen mer enn andre. Og så tenker jeg at det er smart å få utøpp for det, for jeg tror oppriktig at hvis man holder følelser skjult alt for mye, at du kan bli syk. Ja, det tror jeg er det.

Så vi bare må puste, få ting ut, og medisinere oss selv med veldig mye latter og glede. Det håper jeg folk klarer i løpet av hverdagen. Det beste som finnes, men det er veldig gøy å le.

Det forlenger livet, det. Det gjør det. Men jeg tror sånn der, jeg har tenkt noen ganger sånn, jeg skal bestille sånn der på Smash Room. Har du hørt om det? Altså, du driver og slår? Det er et rom hvor du bare kan ta masse tallerkener og drit, og bare kaste det og kuse det. Er det sant? For det er vist veldig bra, da. Ja. For... Smash Room? Jeg skal sjekke ut. Ja, faktisk. Jeg tror jeg skal dra en tur dit, og bare sånn, jeg skal kjenne at jeg har mye aggresjon for ting, sånn, spesielt etter jeg ble mormor, da. Som jeg bare ikke har kjent på før. Mhm.

At jeg tror du bare kanskje drar dit, knuser litt tallerkener og skriker litt. Så kommer du hjem helt bare sånn ladet opp og fått ut agget. Jeg prøver å lære den eldste sønnen min at bare ikke la følelsene dine bli din største fiende. Hvis du skjønner, fordi...

jeg sier ikke at man skal kontrollere følelsene hele tiden, men prøv å begynne å forstå hva du kjenner. Hvis du er sint nå, si til dem at du er sint, trenger du å skrike, så gå opp og skrik i puta di. Bare få det ut, men at det ikke blir at man blir straffet for det på skolen for eksempel, eller på idrettsbanen. At man ikke lar de følelsene bli en fiende, tror jeg er ganske lurt å prøve å lage seg en sånn strategi. Ja.

Jeg ser jo på sånn bare når man er litt syler i land, så ser man jo på en måte at jeg blir litt musunner, fordi det er hele en pakke henger med at det er mer passion, og at du får jo det også hvis du er villig til å la følelsene

Du ser de er bare sånn, de er mer forrest, de står og råklinner på gata, og plutselig så får de en smekk i bakhodet, og skriker litt til hverandre på gata, så er det bare sånn, så blir kanskje vi normalt litt sånn, oi, wow, det var voldsomt greier da. Men samtidig så blir jeg litt mye syndelig på da. Jeg tror ikke vi har kanskje like mye den passion for ting. Nei, du går hjem og må ha 60 misjonær liksom. Ja. Og svelger litt for mange kameler, og som du sier, kanskje bare blir litt, ikke søvnlig,

ikke syke, men altså at vi kanskje burde egentlig fått utløp for mye mer da. Vi sitter og holder igjen og igjen og igjen. Ja, jeg tror vi holder igjen. Vi er veldig behersket. Vi er det altså. Jeg har en familie som ikke er det. Totalt det motsatte. Høyt og lavt, når jeg snakker med faren min, broren min, eller serbisk generelt, så tror jo folk at jeg krangler. Men hvis du går på gata og du kjenner noen, så kan du rope liksom, og det er bare...

Jeg elsker det på en måte, og det er noe med det også. Jeg synes jo det er fascinerende at noen for eksempel kan gå forbi et barn

Som du ikke kjenner da. Og ikke anerkjenner det barnet litt. Ta en liten klapp på hodet, en liten high five, eller wow, kult at du er ute og går. Et eller annet da. Jeg skvetter jo når folk gjør det, for jeg synes jo det er så koselig. Det er så hyggelig, og jeg elsker å gjøre det med barn. Hvis noen vinker og smiler til sønnen min, og til og med går bort og gir en high five til henne, så bare blir jeg sånn. Jeg er sånn da. Og jeg elsker å være sånn, for jeg har ikke lyst til å forandre meg bare fordi du hadde sett på meg rart, men jeg tror du hadde syntes det hadde vært hyggelig. Ja.

Jeg tror de fleste synes det er hyggelig, men jeg tror de bare synes det er uvant, fordi ingen gjør det da. Nei, men jeg synes det er så rart. Altså, bare kommentere barn. Ikke utsend og snakke det, men bare anerkjenne at de er der. Bare gi dem et blikk, i stedet for å gå forbi som en gammel norsk person.

Norsk person med halvåpen munn. Skjønner du hva jeg mener? Jeg blir fornærmet fordi sønnen min har vært veldig smilende, spesielt når han var baby. Han smilte til alle og vinklet til alle. Når du ser folk bare se på mobilen, se oppå den og se ned igjen, så blir jeg fornærmet. Smil tilbake da, han står her og har lyst til å smile til deg. Så det er jo det han lærer, at folk ikke gir noen reaksjon tilbake.

Det er litt trist også at barn skal lære det. Når du smiler til noen, så er det ikke sikkert at de smiler tilbake til deg. Barn er det fineste vi har. Ja, for de er det virkelig ærlige da. Ja, de er så søte. Vi burde egentlig lære av de. Så søte, nydelige små mennesker. Og hvis et barn ser på deg, ja, men kom igjen da. Gi et lite smil liksom. Ja.

Det får være dagens budskap fra oss. Du, jeg tror vi må gi oss deg. Det var veldig, veldig hyggelig å snakke med deg. Veldig hyggelig å snakke med deg, ja. Jeg føler jeg kunne snakket lenge til. Vi kunne fortsatt lenge nå, Nora, med mange forskjellige temaer. Synes ikke vi får gjort det, men du får invitere meg en annen gang. Ja, absolutt. Og veldig hyggelig at du stilte opp og ville komme. Det var veldig hyggelig. Takk for meg! Takk for deg! Takk for deg!

Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!

Og streamen på RTL+.