‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

3/2/2026

Triana Iglesias - “En bit av oss dør under fødsel”

Triana Iglesias snakker om sin spirituelle reise, morsrollen og samfunnets forventninger til kvinner. Hun deler personlige erfaringer fra hjemmefødselen som ble komplisert, livet med en datter under Covid-19 og viktigheten av tilstedeværelse, selvutvikling og spirituell hygiene i en hektisk hverdag.

02:57

Taleren reflekterer over selvkjærlighet, foreldreskap og viktigheten av tilstedeværelse i relasjoner for å føle seg trygg.

09:09

Podkasten diskuterer arbeidserfaring, liv som småbarnsmor under covid, og personlige refleksjoner rundt å være TV-profil.

12:19

Hun elsker å reise og reflekterer over det å få barn senere i livet, samt kvinners rolle i samfunnet.

20:30

Følelser er viktige for alle, men samfunnets forventninger kan skade, spesielt hos gutter og unge menn.

33:20

Alle kan koble på sin indre kraft og kjærlighet, og erfaringer ved fødsel kan være både fantastiske og utfordrende.

Transkript

Nevnt i episoden

Triana Iglesias

Gjest i podcasten, programleder, modell, skuespiller og TV-profil. Deler sine personlige erfaringer.

Juliette

Triana Iglesias' venninne og medprogramleder for hennes egen podcast.

Samaya

En av Triana Iglesias' største spirituelle lærere og grunnlegger av I Awakening.

Bruce Lippen

Forsker hvis arbeid om hjertet og bevissthet ble referert til av Triana.

Greg Braden

Forsker hvis arbeid om hjertet og bevissthet ble referert til av Triana.

Mikael

Triana Iglesias' partner og far til datteren deres. Hadde en traumatisk opplevelse under fødselen.

Oldemor (Triana Iglesias')

Triana Iglesias' oldemor, som sa hun var en heks, noe som indikerer spirituelle røtter i familien.

Iselin Guttormsen

Podcastvert der Triana Iglesias tidligere snakket om å spise morkaken sin.

Norge

Land hvor Triana Iglesias har leilighet og pendler til.

Finland

Landet hvor Triana Iglesias fødte sin datter og bodde under Covid-19.

USA

Land Triana Iglesias pendler til og fra.

Loia

En liten kvinneklinikk hvor Triana Iglesias fødte sin datter, nesten to timer unna hjemmet.

HBO Max

En strømmetjeneste som er sponsor for podcasten.

Simpel

Produksjonsselskapet bak podcasten.

Paradise Hotel

Et TV-program som Triana Iglesias har ledet i mange år.

I Awakening

En spirituell organisasjon grunnlagt av Samaya, som Triana Iglesias er en del av.

Hartman Institute

Et forskningsinstitutt som forsker på hjertets bevissthet, nevnt av Triana.

Covid-19

Global pandemi som sammenfalt med Triana Iglesias' graviditet og første år som mor, opplevd som en fin 'boble'.

Placenta kreta

En komplikasjon der morkaken sitter fast i arvevev, som Triana Iglesias opplevde under fødselen.

Hjemmefødsel

Fødselsmetoden Triana Iglesias ønsket seg, men som ble endret på grunn av komplikasjoner.

Kundalinekraften

En livskraft som stammer fra det nederste senteret, nevnt i en spirituell kontekst.

Yoni

Sanskrit-ord for vulva/vagina, brukt i en spirituell kontekst som en livsportal.

Generasjonstraumer

Et tema Triana Iglesias har diskutert i sin podcast, om traumer som går i arv.

Spirituell hygiene

Praksiser som pusteteknikker og meditasjon, som Triana Iglesias utfører daglig.

Kvinnesirkler

Samlinger der kvinner kan dele og forløse følelser, som Triana Iglesias holder.

Playboy-kontrakten

Kontrakt Triana Iglesias hadde som modell, som førte til en hektisk periode i livet hennes.

Deltakere

Gjest

Triana Iglesias

Vert

Ukjent

Sponsorer

HBO Max

Simpel

Poeng

Påstander

Lignende

Laster

Du hører på en podcast produsert av Simpel.

Du kan i avgjøret søke for den riktige filmen eller den riktige serien. Eller vi forteller deg en historie om en jungen. Vi sier at han lever under en treppe. Han kan kjøpe og går til en skole for heksere og kjøpere. Der kjemper han mot en mann med ingen nase. Det skjer der iallefall vilde ting. Først tror han ingen, før alle gjør det. Spill din tid sann. Med HBO Max. Stream historier som Harry Potter, A Night of the Seven Kingdoms, Superman og mye mer. Nå!

Er du liv her? Ja, her er livet død. Er du liv her?

Er det noe liv, Triana Iglesias? Å, det er så mye liv. Det kommer litt an på hva slags liv du er ute etter, men jeg føler at alt er liv. Det er jo livet. Vi har jo litt liv rundt oss nå. Du har med din datter på jobb i dag. Ja, det var jo litt logistikkproblemer i dag tidlig, så da sto jeg fem minutter før jeg skulle dra med et barn i pysj som jeg ikke hadde barnemag til, så da ble hun med. Ja.

Jeg har en podcast hvor jeg intervjuer de kuleste foreldrene jeg kjenner, og da må man regne med at man må ha med barn av og til. Å, det er hyggelig. Vi er veldig takknemlige for at vi fikk komme med begge to. Jeg gleder meg veldig til å møte deg. Jeg føler jo litt at jeg kjenner deg, egentlig, fra før. Men det gjør vi ikke. Nei, jeg synes du er en veldig spennende person. Jeg gleder meg til å snakke med deg. Man ser så nye sider av deg hele tiden. Ja, synes du det? Så hyggelig. Men man er jo aldri den samme personen, og dette synes jeg er veldig interessant. Fordi folk er liksom sånn, sånn er jeg, eller så kan du høre...

Jeg hadde blant annet en venninne som fortalte at hun hadde vært på en fest, og da hadde noen sittet og pratet med meg. Fordi de visste at hun var min venninne, og hun bare, åja, men hun er jo sånn. Ok, når var det du... Jeg kjenner henne, liksom. Når var det du kjente henne, da? Nei, vi pleide å feste sammen i 20-årene. Og da tenker jeg sånn, oi, det er veldig rart hvis folk tror at jeg fortsatt er den samme som jeg var når jeg var 20. Ja, det er litt farlig også. Jeg er jo ikke den samme som jeg var i går en gang. Nei, nei. Jeg er jo hver dag...

forhåpentligvis så evolverer man jo litt

Så noe man følte veldig stert enda, kan man jo føle helt motsatt om dagen etter. Der holder jo også folk veldig fast ved prinsippene. Nei, nå har jeg sagt det, jeg kan ikke gå tilbake igjen på det. Jo, du kan det. Man kan angre på så mye jeg har sagt og gjort, og det gjør ingenting, tenker jeg. Og så er det lov å gå og kjenne litt på en ting, og være sånn, du, jeg vet, jeg sa at jeg følte veldig dette, men nå mener jeg litt mer sånn. Og jeg tror det er litt det å kjenne på, at man tør å utvikle seg og lære det, og stå mer sant, at vi faktisk...

aldri er ferdig med å være i livet. Og hele tiden lære noe nytt. Så det er masse liv. Men er det litt skummelt når man er profilert person? At man kan ha gjort ting for ti år siden, og så er det det folk...

Husker det at det er liksom? Jeg vet ikke helt om det er skummelt, men det har jo vært en ting jeg har tenkt mye på tidligere. Og det har jo vært en lang reise det å komme dit hvor man er såpass trygg i seg selv at man egentlig ikke bryr seg så mye om hva andre syns lenger. Og da mener jeg ikke sånn at man sier sånn, jeg bryr meg ikke. Men at man faktisk kjenner at man er sånn, jeg bryr meg faktisk ikke. Fordi du har kommet der hvor du føler deg

Du kan alltid gå inn i hjertet ditt og kjenne, men hva er sant for meg? Og det jeg pleier å si, og dette er jo noe jeg har snakket om masse i podcasten, at det finnes så mange oppfatninger der ute om hvem jeg er. Men det er jo kun en av de oppfatningene som faktisk er min, eller som er reelt meg da. Og det er meg. Og hvem er det viktig for meg da? Hvem er det viktig for å gjøre et godt inntrykk på? Det viktigste er at jeg er en god mor, det kommer foran alt for meg. Og så meg selv.

og så deg selv? nei, og meg selv jeg vil jo si at jeg må ha det bra for at jeg skal klare å være en god mor men det er vanskelig å si sånn jeg setter meg selv først for jeg vet jo det at som mor så gjør man ikke det man klarer det ikke

For det går litt sammen at hvis hun har det bra, har jeg det bra. Hvis jeg har det bra, har hun det bra. Men jeg synes jo det at møter generelt burde bli flinkere til å sette, altså feed the feminine first. Jeg tenker liksom at man må gi seg selv den nærheten og kjærligheten som man også føler at man har lyst til å gi til barnet sitt. Hvis ikke så er det ikke overskudd. Og jeg husker jo det fra når man fikk

småbarn i småbarnsperioden at det er sånn, nå skal jeg ha litt alenetid jeg skal gå på butikken og handle, eller nå skal jeg ta meg en dusj det er ikke alenetid det er, hva skal man kalle det? det er nødvendigheter man må dusje, man må handle smatter du inn i mikrofonen? var det god kjeks? har du fått en deilig kjeks? det er ikke Tiana som smatter altså

Vi kan begrepe det. Men det var jo virkelig en ferie å ta seg en dusj før, husker jeg. Jeg husker jeg kunne bli sittende litt i hvilen på parkeggingsplassen og være sånn, det var veldig mye folk på butikken i dag. Det tok nesten to timer i dag å handle. Hvis det er forståelse, fordi det er i memesen om sånn fedre som sitter alt for lenge på do. Ja, hva er det? For det er liksom alle menn gjør det. Ja, det er det.

Og det er spesielt etter de får barn, da. Det er for å få den pausen, tror jeg. Ja, det er kanskje det. Det er rolig der inne. Jeg bare, hva er det du driver med? Men nå skjønner jeg det. Det er deres sted å bare koble helt, da. Jeg tror det er så viktig, og jeg husker vi snakket mye om det før Uma kom, da, når jeg var gravid. Hva kan mannen gjøre for å få det til å bli lettere for meg? Og når hun ble født, jeg full av meg jo.

Og det blir jo vanskelig for en mann å gjøre... Det er ikke han som skal sitte oppe på natta, fordi hun tok ikke flaske. Og han bare, ok, men hvis du holder henne, holder jeg deg. Så det ble et mantra for oss. At jeg holder deg, hva trenger du? Så han...

Jeg gjorde alt med henne, og han gjaldt til. Men hans måte å hjelpe til også var veldig mye det å passe på. Har du spist? Har du fått hvile? Trenger du at jeg holder deg litt? Og jeg tror det er litt viktig i et forhold, at

kvinnen trenger også å bli holdt, hva trenger en kvinne for å føle at hun virkelig kan surrender inn i familielivet hun trenger at nervesystemene slapper av, og hvordan slapper en kvinne sitt nervesystem av det er jo oksytosin som ofte får oss til å bli veldig kjenne at vi slapper av og føle oss forstått og holdt, og menn blir ofte sånn jeg føler at jeg bare får kjøpt og jeg gjør aldri nok

nok. Hun vil bare ha mer, og hun vil ha mer, men det vi ofte vil ha mer av er jo ikke det at de skal gjøre mer. Det er jo tilstedeværelsen. Det at de bare er der og holder oss.

Det er ikke sånn at du trenger ikke at du legger nye lister og bærer og holder på og hogger ved. Selvfølgelig, det er hyggelig med den hjelpen også. Det mental load må deles. Men det er den tilstedeværelsen. At vi blir sett av og holdt. Du er en bra mamma, du er en bra kone, du er en bra partner. Og så får man den tiden hvor man connecter litt. Det er veldig fint at du snakket om det før, sånn til å bare forbedre litt på det. Ja.

Det er en tøff periode. Det er jo det, men man skjønner jo ikke hvor tøft det er. Man bør jo forberede seg, men man kan jo egentlig aldri forberede seg helt på det. Men det er veldig fint det du sa, kanskje han skal holde deg da, i stedet for at man tenker at du må hjelpe til med barnet vårt. Så kanskje det er ikke så mye man kan hjelpe til, men kanskje du kan bare hjelpe meg, i stedet for å tenke at vi begge to skal hjelpe barnet da. Det er litt det, og så kjente jeg ganske fort på det der med

Kontroll som er en av mine største forsvarsmekanismer som jeg jobber veldig mye med. At du har kontrollbehov? Det sitter igjen litt fra når jeg var yngre, og er en mekanisme jeg jobber mye med, som jeg er fullstendig klar over.

og det liksom å stå over en mann som skifter bleiere han hjelper deg, og så står du sånn ja, nei, det er kjempefint, bare fortsett og så er det sånn, men hvorfor står du og følger med da spørs det, nei, du det går kjempefra det er ikke sånn jeg pleier å gjøre det, men du gjør det helt riktig altså, for sånn, du blir jo ikke fornøyd uansett, du kjenner sånn, jeg vil ha hjelp men jeg vil ha hjelp på min måte ja, ja

Og der er ikke kvinner så gode på det der. Nei, jeg tror ikke det. Vi liker at det skal høres akkurat litt sånn som vi gjør det. Så da tror jeg det er best å beholde seg unna og la det gå fint. Bare ikke se på det, tror jeg. Nei, for det er vanskelig. Ja, det er det. Ja, altså hele den der energien mellom det maskuline og det feminine, og hvordan vi går inn i det maskuline, og...

Men jeg kan jo, jeg vet ikke om du trenger så mye introduksjon, men jeg pleier å introdusere gjesten min litt. Å, det er hyggelig. Ja, jeg føler jo at du er liksom hele Norges, kan man si det. Ja, det må du gjerne si. Det føles veldig rart, men det er jo koselig. Jo, jeg tenkte bare først at du er liksom hele Norges på en eller annen måte. Du har jo vært kjent siden 2000-tallet.

Det er liksom helt starten av det, er det ikke det? Jeg tror det er tidligere. Det var en journalist som sa til meg på en presslansering i år at jeg hadde 30-årsjubileum. Og da måtte jeg gå inn og begynne å telle, og så tenkte jeg sånn, å shit, føler meg plutselig veldig gammel. Men jeg begynte jo å jobbe midt i Smørøya når jeg var 14. Og så har jeg jo vært i TV-synet. Det er jo helt sjukt. Det er helt sjukt, faktisk. Jeg var jo et barn.

Så du kan nesten kalle deg legende, liksom? Nei, det... Nå er det noe... No pressure. Nei, det føles veldig rart, altså. Men du har jo gjort masse. Du har jobbet som modell, glamourmodell, programleder, TV-profil. Du har ledet masse TV-programmer. Blant annet Paradise Hotel, som du har ledet i årets vis. Fortsatt leder. Ja, det er helt crazy at det fortsatt er der. Ja.

Men det er gøy jobb da, ikke det? Det er kjempegøy, jeg er så takknemlig for at jeg får lov til å gjøre det. Jeg føler det går liksom ikke med Anna Paradise uten deg. Men det er hyggelig, takk. Jeg synes det er veldig hyggelig at folk ikke blir drittlei. Det er sikkert mange som er drittlei, men du vet, det er jo et kompliment det at man gjør en jobb, og så vil folk fortsette å jobbe med deg. Jo, du nevnte jo i sted også at du har en podcast sammen med en venninne, Juliette.

Hvor du snakker om alt fra seksualitet, selvutvikling, det å være litt spirituell snakker dere om. Det vil jeg også høre mer om etterpå. Og så er det jo mamma, det har vi jo fått bekreftet her. For du fikk en datter da i 2022? Nei, 2021? Nei, 2020. Altså hun er født på nyttersaften to timer før 2021. Ja, på nyttersaften, ja. På nyttersaften, ja. Men det som er veldig interessant er at jeg har to gudbarn, og begge er født på nyttersaften. Er det så?

Er det sånn? Vet du om det betyr noe spesielt når man er født? Nei, jeg tror bare det er noen tall som går ofte veldig igjen. Jeg ser jo det at det er noen... To av mine bestevenner er født på samme dag. Pappa er født samme dag som en annen veldig god venninne. Så det er noen tall som går igjen. Så jeg var gravid under covid-19.

Og hadde første året med henne under covid. Som var veldig, veldig fint. For da var man jo bare hjemme og satt i denne bobla. Perfekt tid å ha på barn. Ja, og så er mannen min veldig mye borte. Han er på turné masse av tiden. Men det var han jo ikke da. For da var det jo ikke noen konserter. Så jeg var veldig mye hjemme i studio og jobbet også. Så var han med meg. Så det føltes veldig fint. Så den første tiden var egentlig veldig bra da? Ja, det var kjempedeilig.

Og pluss at jeg fikk ikke med meg det der folk snakker om den dystopiske covid-følelsen av at ingenting var lov. Jeg gikk jo ikke ut. Nei, nei. Det var ikke noe forskjell for deg? Nei, det var så deilig. Men selvfølgelig, det er jo nitrist, den perioden der. Det er vel krise. Men jeg kjente ikke det på kroppene der jeg er, som folk snakker om den ensomheten, den tomheten av å ikke kunne treffe andre. Jeg satt jo hjemme med en baby.

Det er jo begrenset hva man kan i starten. Det er jo det. Men var du da i Finland eller i Norge? Jeg fikk faktisk ikke reise tilbake til Norge på grunn av at det ikke var noe fly før hun var nesten tre måneder. Så første gangen jeg kom hjem, for jeg hadde jo leiligheten min her i Norge, da var hun ganske stor. Hun er jo fortsatt en liten baby, men mine nærmeste venner så ikke henne når hun var nyfødt da.

Så det var jo litt trist. Så du fødte i Finland? Ja. Du pendler litt frem og tilbake, eller bor du i USA? Jeg pendler, ja. Ja, mye. Ja, jeg synes egentlig det går veldig greit nå. Men vi må jo finne en ordning på det nå snart, ja. Ja. Ta et valg. Men tar du alltid med henne? Ja. Ja, du gjør det, ja. Som regel.

Hun har blitt vant til å fly. Ja, hun elsker det. Og hvis vi er for lenge et sted, så blir det sånn, nå må vi reise til videre. Men hun er sånn som elsker å reise. Hun er sånn som sitter og, hun leker at hun flyr. Hun leker at hun sitter og tar opp seg sikkerhetsbelt og sitter

stille på en stol og flyr. Det er kjempegøy. Jeg elsker å fly når jeg var liten. De har ikke så mye mot det som vi. De har ikke noe ansvar for ting. De kan bare æme. Da er det deilig. I likhet med meg fikk du barn i ganske voksen alder. Har du

Har du tenkt på om det er noe du er glad for, eller om du synes at du angrer deg for at du begynte tidligere? Nei, på ingen måte. Det var jo ikke riktig for meg å få barn før, fordi jeg ikke var på et sted hvor jeg følte at jeg... Altså, klar blir man på en måte aldri, men det er jo greit å ha en partner du kjenner at du vil gjøre det med. Og at du er ferdig med å...

søke alt for mye etter hvem du er og hvor du... og identitetskriser og alle sånne ting. Jeg var jo på en veldig dyp spirituelle reise i veldig mange år før jeg ble gravid, da. Ja. Eneste jeg føler på er jo det at jeg sikkert hadde hatt veldig mange flere barn hvis jeg hadde begynt tidligere. Ja, tror du det? Ja, det tror jeg. Jeg var jo mamma lenge før jeg fikk barn. Jeg kjente jo det. Jeg bare, herregud, jeg har veldig sånn mothering archetype, liksom, i meg. Men...

Jeg er veldig lykkelig også med at jeg fikk barn så sent. Det har jo vært veldig smud. Jeg er nesten 20 år eldre enn det mamma var når hun fikk meg. Og det har vært veldig mye lære i det, for jeg har jo hatt ting som jeg har tenkt sånn, dette var ikke greit, og dette var ikke greit. Og når du får barn selv, så klarer du på en måte å forstå hvorfor de tingene var som de var. Fordi, herregud, hvis jeg hadde fått barn for 20 år siden,

Eller 20 år tidligere. Og det hadde ikke vært helt bra. Nei, det er sånn jeg tenker på. Så jeg er kjempeimponert faktisk over hvordan foreldrene til veldig mange i vår generasjon klarte å gjøre det beste ut av det de hadde. Men det er jo både økonomien er kanskje ikke på plass, og som du sier, man har ikke funnet ut helt selv hvem man er. Mange fikk nok barn med en partner de kanskje egentlig ikke burde få barn med. Det er litt de tingene der. Jeg synes liksom...

alder skal ikke ha så veldig mye å si hvis du kan få barn, så få barna når du føler at det er riktig når de kommer, og igjen, hvem er du til å stå veien for Gud da? Det er ikke opp til deg alltid. Det eneste jeg kjenner litt på er liksom tidspress og den biologiske klokken da at det er jo begrenset hvor mye tid jeg har hvis jeg har lyst på et barn til da som veldig mange maser om som jeg ikke vet om jeg vil ha eller ikke Hvor gammel er du? Jeg er 36 Herregud Ja da

Jeg har jo litt tid, men jeg skulle gjerne hatt fem år til da. Men da er folk sånn, jo det kan hende, ikke sant? Og det er det jeg lener meg på, at det kan gå, men det kan også ikke gå. Så den risikoen må man jo ta da. Sånn er det for folk i kjorene da. Ja da, det er det. Men risikoen blir jo mindre og mindre, og jeg er jo på en måte klar over det.

Jeg tenker at det er litt viktig at man, og dette er sikkert veldig lett for meg å si, som har et sunt, friskt barn og hatt en fin fødsel og alt det, men det er ikke alltid opp til oss.

Vi er tilbake til å kontrollere. Spesielt vi kvinner, vi har så lyst til å lage et manus på livet. Vi skal lage sånn, og så skjer det, og så gjør jeg det, og så skjer det, og når det ikke blir sånn, så blir vi sånn, herregud, nå gikk jo, nei, nå raser alt, jeg har jo sett for meg hvordan det skal være. Men kvinner i dag, de venter jo mye lenger. Hva tenker du om det? Tror du det er mer at vi er mer frigjørende nå?

Ja, absolutt, og så tror jeg ikke samfunnet helt har lagt opp for at vi skal få barn tidligere, selv om det blir mast om at vi skal det, men dette her er noe jeg synes er veldig interessant, det der med, for jeg er jo

Jeg synes det er helt fantastisk at vi kvinner kan være der ute og jobbe og ha en karriere. Men en del av meg er litt gammeldags, for jeg kjenner veldig på det der med å være hjemme med barn. Jeg elsker at jeg kan være der ute og jobbe, men jeg kunne lett trives med å være hjemme med masse barn, for det er jo også en av de viktigste jobbene. Tenk deg, alle menneskene her på jorda kommer ut av en kvinne. De kommer alle fra en kvinne. Og den jobben, å oppdra et barn som skal

holde verden videre. Det er jo en helt sinnssyk jobb. Så det ikke blir sett på som mer heldig. Hun er bare hjemme med barn. Og så skal kvinnen jobbe og få en innkom, og så skal hun hjem og amme i pausen, for det er barselstiden og alt det her. Dette vet jeg dere sikkert har snakket masse om, så jeg trenger ikke å gå langt inn i det. Men så skal hun ha det mental, og huske bursdagsgaver og julegaver, og når tante kommer på besøk, og på sykebarn, og så skal hun i tillegg passe på seg selv, og

Å se bra ut, for det vil jo samfunnet at vi skal gjøre. Å få inn litt trening der, og lage litt sunn middag, og holde seg oppdatert på hva som skjer i samfunnet. Betale sin del av regningene, for vi deler 50-50, vi gjør jo det. Vi er jo noen lille kvinner. Ja, og så...

lurer vi på hvorfor det er så mange kvinner som blir utbrent. Og så i tillegg så er det sånn, dere må føde flere barn. Ja, vi skal ikke tilrettelegge det litt. Men jeg synes jo også at dette er veldig interessant når man begynner å se litt på hvordan det var før kvinner begynte å skattebetale. Så klarte man seg jo på en lønn.

Og man hadde liksom kanskje to biler og en hytte, og det dro på ferie en gang i året med fire barn eller tre barn. Og det gikk helt fint, men så fikk man en en skattebetaler til da. Kvinnen begynte å jobbe, som er helt fantastisk. Elsker det. Er så for at kvinner skal få jobbe. Er så stolt av disse kvinner som har gått foran og sparket ned dører for oss kvinner som kommer etter. De hyller jeg liksom. Men alt ble dyrere. Ja.

To betalte skatt, og plutselig klarte man seg ikke på de to lønningene nesten en gang. Så noe her har skjedd som ikke er helt bra. Og jeg synes jo det der også, at vi ikke hyller kvinnen mer. Jeg så en helt fantastisk podcastklipp av en kvinne som sitter og snakker om denne fantastiske livsportalen. Altså, Jonin, vaginene våre, som er der alt kommer ut, hvis man ikke har et keisertitt. Uansett, vi har skapt dette barnet inn i kroppen våres.

Og denne livskraften kommer jo fra det nedeste senteret, det som kalles kundalinekraften, som er the force of life, liksom. Som man også amplifier ut i hele verden, ikke sant? Det er denne kraften som også gjør at man har kjærlighet, at man kan holde, at man har forståelse, som kobles inn i hjertet også. Og hvis det hadde vært det

en maskin da som hadde laget mennesker dette er menneskemaskinen, her kommer alle mennesker ut dette er maskinen som lager liv så hadde man jo hyllet denne maskinen oh my god man hadde jo stått der og liksom jeg vet ikke, lagt blomster for lia men vi har det her liksom den er her it's holy

Det er sjukt. Hvorfor er det ikke mer snakk om hvor holy det er? Jeg synes det er mer som å gå tilbake til det du sa i start. Å, det er så rart. Hvorfor er kvinner så utbrent? Det er jo ikke rart i det hele tatt. Nei, og det er jo en veldig skjev... Den feminine kraften i dag, den feminine energien, de fleste er jo maskuline energi.

også kvinner. Det er hvor man skal gjøre fort, og man skal få til mye, og man skal pushe på, og alle trenger den kraften. Når jeg snakker om feminin-maskelin-energi, så snakker jeg liksom ikke om at kvinner skal være i det feminin, og menn skal være i det masklin, menn skal også ha feminin-energi. Det masklin er jo det å få til, gjøre, skape, ordne, den driven, da.

Man kan ikke bare være der, man må også kunne hvile, sitte, holde kjærlighet, kreativitet, morsinstinkt, alt dette. Følsomhet. Så mennene har jo blitt undertryktet i år, for de har ikke fått lov til å føle på dette. De skal holde, holde, holde, holde. Tenk deg alle, altså de mennene som har så mye inni seg, som de ikke har lært å snakke om følelser. Nei.

Det er kjempevoldt. Jeg føler at vi kanskje har blitt flinkere på den generasjonen her, men tidligere så har vi jo ikke det. Vi har jo helt fra starten, når de er bittesmå barn, så har vi jo lært at menn, de kaller dem, til og med partneren min kan si sånn, gutter gråter ikke, du må ikke gråte. Han er to år gammel, han må få liksom... De sier til og med at guttebarn kan være enda mer kjøre på det, og ikke få nok kjærlighet. Fordi det også har vært mye at man håper...

Man holder dem nede. Du skal ikke vise følelse. Du skal være tøff på deg og ta deg sammen. Man bruker sånne ord til gutter mye mer enn til jenter. Det er kjempeskadelig. Det er helt å starte. Når de begynner å prate, får du beskjed om at de skal ta seg sammen. Det er helt...

Wow, jeg tror hvis man hadde forstått hvor store konsekvenser den stemmen og det å si det til et barn kan ha videre i livet, så hadde man vært veldig forsiktig med det. Alle følelser er lov, og alle følelser er like viktige. Det er ikke sånn at man kan velge at den følelsen er bra og den er dårlig. Du skal ikke definere hvilke følelser som er viktige. Alle følelser er viktige. Du skal gjennom hele spektra. Jeg håper jo mens sin psykiske helse blir litt bedre, når vi får mer og mer lov til det da.

Men de sier jo at det også mange ganger blir verre og verre enn nå. Så jeg vet ikke hva som skal stilles. Det er jo et helt sinnssykt press der ute da, i samfunnet nå. Med at man skal gjøre og få til å... Ja, både på menn og på kvinner da. Ja.

Du kan i avgjøringen søke for den riktige filmen eller den riktige serien. Eller vi forteller deg en historie om en helge. Han forlover seg i en kvinne. Vi døter henne. Da døter vi henne. Da kommer han tilbake. Han forlover seg igjen. Dette gangen til hans tante. Han blir kjønner. Da ikke mer. Vi bringer ham til en veldig kald sted. Slik at han frier og tenker på livet hans.

For det er jo noen ganger sånn, du sier ja, jeg er gammeldags, men jeg har litt samme tankegang sånn, selvfølgelig var det ikke lettere før, men noen ganger så kan jeg tenke liksom, hvis det var din ene jobb å være mamma, så hadde jeg jo nailet det mye bedre enn jeg føler jeg noen ganger gjør nå, fordi at nå føler jeg ikke at jeg strekker til alle steder sånn 100%.

blir man egentlig burde svart på den mailen mens jeg leker med sønnen min om å lage middag, om å passe på fikse håret for jeg må se bra ut da går man tilbake igjen til tilstedeværelse hvis man skal gjøre alle de tingene på en gang da klarer man ikke å være tilstede i alt, da er man halvveis i alt, og det går ikke det er liksom det du snakker om prioritering min, det å kjenne ordentlig etter hvor er det det er sant for deg å være akkurat nå

Og så hører jeg jo at folk sier sånn, men jeg har ikke tid, da kan jeg få se på skjermtiden din, liksom. Ja, ja.

Fordi at det synes jeg er interessant da Hvordan ingen har tid Og så blir jeg litt sånn Jeg er ikke helt sikker på det liksom Fordi at jeg ser hvor mye tid folk bruker på skjerm Og jeg er ikke Jeg bruker skjerm masse Jeg jobber jo mye gjennom skjerm Men jeg vil jo si det at For meg så har det å kutte skjerm Og ha veldig strenge regler på det Det har vært helt Det må til For hvis ikke så funker ikke livet mitt Sånn som jeg vil at livet mitt skal funke

Men jeg tror det er en måte for folk å slappe av på det å se på TV og scrolle og gjerne samtidig. Men hvorfor kan ikke folk sitte i stillhet da? For det er kjempeviktig. Det er fordi det er spirituell hygiene. Jeg tror nok folk er klare over at det er det beste. Men samfunnet er jo det røsje hele tiden. Og det er fordi det hele tiden er distraksjoner. Du distraherer deg for det. I det du sitter i stillhet, i det du går inn og sitter, så begynner alle disse tankene. Og det kan føles veldig ubehagelig.

Men selv om det er ubehagelig, så betyr ikke det at det ikke er optimalt. Man skal kjenne på det. Man skal kjenne på det som kommer. Nå kommer det noe fra... Hvorfor tenker jeg på det som skjedde for ti år siden? Og jeg får panikk, liksom. Ja, ok, da må du jobbe deg gjennom det, og det gjør litt vondt, og så

det handler liksom om det å klare å transformere det til noe bra i det man liksom kommer seg gjennom på andre siden og dette tror jeg er kjempeviktig det å sitte i stillhet, begynn med fem minutter så ti, så tolv hvorfor må du ha på bakgrunnsstøy hele tiden hvorfor med en gang noe folk klarer ikke liksom, de tar opp noe med en gang, enten om det er å skru på TV eller begynner å scrolle det går ikke altså, dette her er du diskonnekter folk fra seg selv fra hverandre

Det er kjempetrist, og jeg ser jo det mye når jeg holder kvinnesirkler og sånn at dette er en ting som går igjen. Jeg spør sånn, når kjente du selv sist på hjertet ditt da? Når gikk du inn og bare liksom virkelig følte på hjertet ditt? For mye av den følelsen som spesielt kvinner kan kjenne litt på som er sånn, jeg er ikke lei meg, men jeg er heller ikke glad, og jeg har egentlig et veldig bra liv, så hvorfor føler jeg på en sånn tomhet? Jo, det er hjertet ditt som faktisk har kjærlighetssorg for at ikke du fyller deg selv med deg selv. For når du tepper inn

kjepper inn i hjertet ditt, så har du uendelig tilgang med en sånn helt sinnssyk kjærlighet. Og det her er ikke tull, altså nå høres jeg ut som en glad kristen hippie, men det der å være i det sånn total surrender, sånn state av kjærlighet når du går inn i hjertet ditt, det er en sånn vanvittig kjærlighet som bare...

du blir helt blown away så uansett hvor jævlig dag du har så kan du gå inn der og kjenne at du bare omg, jeg er så takknemlig jeg er så lykkelig ting betyr ikke noe det er litt den euforiske følelsen du får når du ser på denne lille babyen etter at du har født den har du i deg, den kjærligheten du må bare ta tak i den det er her liksom men jobber du med dette hver dag? ja, det gjør jeg

Jeg jobber med hver dag med å ha liksom... Setter du av tid til å ikke gjøre noen ting? Før så måtte jeg sette av tid for å gjøre liksom... Jeg bruker veldig mye pusteteknikker og øvelser, som er mye av mine verktøy da. Som jeg gjør for å styrke nervesystemet mitt, og reprogrammere synapser i hjernen, og det finnes masse verktøy man kan bruke. Og jeg måtte sette av tid i starten, men nå har jeg gjort dette her i liksom...

over ti år, mer. Det begynner å bli mye unngjent. 2010 begynte jeg å jobbe med dette. Sånn ordentlig, liksom. Selv om jeg var inne og holdt på med det litt før, men da begynte jeg den ordentlige dype reisen og bare, shit, jeg skal virkelig, jeg skal lære å gjøre det at jeg vil utdanne meg innfor det. Så jeg kan hjelpe andre å gjøre det også, liksom. Men da, etter hvert så

Trenger du ikke å sette av tid til det lenger, for det blir en ting du bare gjør hver dag. Så det er like vanlig som å dusje for meg. Det er derfor jeg kaller det spirituelle hygiene. Det er litt sånn, hvis du er møkt og dusjer, når du trenger, kjenner at det... Du må rense deg, på en måte. Ja, og så har jeg på en måte, jeg kaller det ritualer, som jeg gjør på kvelden. Setter meg ned og har på en måte en liten space der jeg puster og sånn. Ja.

Hvordan fant du denne veien? Eller hva fikk deg til å begynne å se på det?

Det var jo det at jeg allerede fra barndommen kjente at noe var større enn det her. Ja, du har kjent det så lenge. Ja, absolutt. Og da er jeg på ungdomsskolen og sånn, da gikk jeg opp på biblioteket og leide bøker, og da hadde det horoskope og gresk mytologi, liksom, men da ble det det jeg liksom dykte ned i. Så la jeg det litt fra meg og jobbet masse, veldig mye, spesielt når jeg jobbet rundt, da jeg fikk denne playbook-kontrakten og begynte å jobbe som modell og reiste rundt. Da...

ble det en veldig litt sånn heftig periode for meg. Jeg festa veldig mye, ja, det var veldig mye greier, og jeg kjente liksom at jeg begynte å pushe inn på en, begynte å gå over en grense som ikke var helt bra. Så jeg husker jeg satt hjemme i senga mi og bare, hvis det her er sånn livet er, hvis dette her er det der, da orker jeg faktisk ikke mer, liksom. Det var dark, da. Så tenkte jeg sånn, jeg må begynne å finne svar. Ja.

Det er mer, jeg kjenner at det er mer. Så begynte jeg å bevege meg inn i forskjellige spirituelle praksiser, og da fant jeg veldig mye rart. Det er veldig mye rart, så hvis folk er nysgjerrig, så vær litt forsiktig. For det er mye som til og med er litt for sært for deg. Det er ikke det at det er for sært, men det spirituelle ego er ...

veldig, veldig stort, hvis man kan si det. Det er liksom mye messias-kompleks, også mye greier der folk liksom omtrent går inn og mye...

A lot of preaching and not that much practicing. Og veldig mye folk som står og snakker store ord, og så er det kanskje bare, wow. Jeg vet ikke, det er mye rart da. Men det er også veldig mye vakkert, og veldig mye fantastisk. Jeg har møtt så mye fantastiske mennesker. Jeg møtte på denne veien veldig tidlig en kvinne som heter Samaya, som har noe som heter I Awakening.

Og hun er nå, hun har vært en av mine største lærere. Og hun var vel den som på en måte, jeg kan nesten si reddet livet mitt, fordi jeg, når jeg begynte å jobbe med metodene hun har, så var det sånn, omg dette her funker, og det funket ganske fort. Jeg ville fordype meg i dette, og bestemte meg for at dette skal jeg studere. Og på den veien så begynte jeg å møte andre lærere, andre mennesker, og har liksom vært innom veldig mye. Og det har vært helt fantastisk.

Men man trenger ikke det. Man trenger ikke å gå all in der, for det som er veldig fint med veldig mye av dette, med pusteteknikker og med øvelser og meditasjon og chakra cleansing og alt det, det er at det egentlig ikke er så mambo-jumbo. Man trenger ikke å bare gi opp hele livet og gå fullt inn i spiritualitet. For det det egentlig skal, er jo bare å være et lite verktøy du kan bruke i det livet du allerede har. Du skal ikke trenge å sette deg en

etter en time, du skal bare implementere det i det livet du har. Så det er ikke sånn at sølvhuset flyttet inn i skogen, jeg har gjort det, fordi det var en ting jeg ønsket. Man har kanskje fordomme med at det virker sånn at når du først oppdager en verden, så går du helt all in. Mange kan gjøre det, fordi det er litt sånn med alkohol, folk spør hvorfor jeg har sluttet å drikke, jeg bestemte meg ikke for å slutte å drikke alkohol, det bare skjedde en dag, så satt jeg der og bare, herregud, jeg har ikke drukket alkohol på to år, så gikk det tre år, så gikk det fire år, så gikk det fem år, fordi det bare liksom,

du kjenner at du er en sånn flyt hvor du begynner å velge mer mindful utifra et sted i kroppen din som bare du kjenner bare hva du skal og hva du ikke skal og derfor så kan det nok hende at mange bare plutselig går inn i alt men det der med at du må gå i batikk og skytte og barbere deg under armene for å være spirituell for jeg hører at folk er sånn, du kan jo ikke være spirituell du er veldig opptatt av klær spiritualitet handler om

hvor sann du kan være i hjertet ditt hvor til stede du kan være i livet ditt hvor koblet på du kan være med det som er litt større da ditt høyre selv, Gud, hva enn du ønsker å kalle deg det har så mange navn det handler ikke om at du må se sånn og sånn ut til å være sånn og sånn for da putter du jo det også inn i en da identifiserer du det mennesker har så immer behov for at alt skal kunne labels ja ja, absolutt, sånn er vi det handler om det å være sånn i hjertet sitt

Men tror du ikke også det er mye, som vi snakket litt om, at det er mye forstyrrelser i samfunnet, at mange kanskje er mye mer spirituelle enn det de vet? Men så er det... Jeg følte hvertfall sånn meg før, når jeg var yngre, at jeg var mye mer på søken etter det, for jeg også var mer fri, og jeg jobbet ikke så mye, jeg reiste mye, og da var jeg mye mer interessert i den verden. Men nå, som det der i Røsjegård, og jeg...

Mye på sosiale medier, mye på TV, mye forstyrrelser. At det føles ut som at den verden er helt lukket for meg nå. Men hvorfor tror du det da? Nei, jeg har ikke tenkt litt på det nå. Det kan være det at man lukker

lukker seg, at det er for mye forstyrrelser da. Men du tror ikke mye av disse forstyrrelsene er laget for at man skal gå ut altså at man ikke skal være i kontakt med det som er sant. Men husk da at hvis hele verden var i kontakt med hjertet sitt og ikke brukte disse distraksjonene og løp rundt og var fri da, sånn som du sier det er veldig vanskelig å kontrollere folk som er i hjertet sitt og som er fri. Fordi de føler seg fri og de føler kraften sin. Mhm.

Ja, det er interessant det der. Men følte du at du ble mer spirituell etter du var gravid og fikk barn? Det å være gravid er en av de mest spirituelle tingene du kan oppleve. Og sånn som du sier at du ikke tror mange mennesker er spirituelle, jeg tror alle mennesker har dette i seg. Så når folk er sånn, herregud, kan du koble deg på andres frekvens, alle kan det. Ja.

Alle kan det. Vi har den helt fantastiske hjernen og hjertet, som alle tenker bare pumper blod, men det har faktisk sin egen bevissthet, og dette er forsket på. Hartman Institute med Bruce Lippen og Greg Braden skrev masse om det, hvis folk er interessert i å se, at hjertet har nevroner som kan plukke opp ting før hjernen, og vi har et elektromagnetisk felt som kan plukke opp ting før.

fire-fem sekunder før hjernen gjør det. Så tenkte jeg da, og vi er nesten bare vann, vann som er den eneste tingen i hele verden som ikke har en vibrasjon, men som kan programmeres. Også forsket masse på hvordan vann frakteliserer seg utifra hvordan du prater i det, omgivelsen du er i. Så vi kan programmeres utifra hvem vi er rundt. Så

Hvis man begynner å tenke på det, og så tar man liksom mennesket sitt, mennesket man er da, ut av det miljøet man er i. Og så tenker sånn, herregud, jeg begynner å bruke mer av hjernen min, begynner å bruke mer av hjertet mitt, begynner å liksom kjenne på feltet mitt. Alle kan det. Da kobler du på på en helt, det er jo ikke spesielt, altså man hører sånn, ja, jeg er intuitiv. Ja, alle er det hvis de bare

begynner å bruke det hvis man kan koble på absolutt alle jeg er ikke noe mer spesiell enn du du er ikke noe mer spesiell enn meg alle er ett vi er alle kjærlighet absolutt alle jeg er 100% sikker på at alle vi er innkoda med divine love men sånn som når du var gravid og sånn gjør du liksom mange ritualer for jeg har hørt at du planer egentlig en hjemmefødsel men det ble ikke helt som forventet nei det gjør du jo nesten aldri nei sånn det har man ja

Jeg har også planlagt fødselen min, men det ble ikke sånn. Jeg hadde en helt fantastisk fødsel, altså. Jeg elsket å føde, det er så big energy. Herregud, for det er sånn når folk spør om jeg skulle ta flere barn, så tenker jeg sånn, jeg vil jo føde igjen, liksom. Ja, du vil, ja. Ja, det er rått, altså. Ja, det er kult. Nei, for jeg hadde placenta kreta.

En morkaken satt fast i arvet. Jeg har veldig mye arve i kroppen min etter den ulykke jeg var i. Og jeg ble gravid ganske fort etter den ulykken også, så det var liksom sånn, herregud, det var veldig rart at det...

kunne bli gravid så fort etter en sånn ulike. Så da måtte jeg etter at jeg hadde født, jeg hadde en føtte uten noe, ikke noe, ingenting. Da hadde jeg bestemt meg veldig for. For jeg var sånn, nei, det skal jeg ikke, jeg skal ikke ha noe sånt. Men så måtte jeg uansett legge seg i narkose. Så da var det jo full medisin og alt for å for de måtte operere uten bordkaken. Så i første timen av livet sitt så var hun med pappaen sin. Det eneste jeg rakk liksom å pumpe melk før de tok den. Ja. Ja.

Men er det fordi du var redd for epidural, eller ville du bare at det skulle være helt rent og ikke noe ekstra? Ja, jeg kan jo si det her. Jeg har sagt det i en podcast før, men jeg fikk så sykt mye tynne. Jeg hadde lyst til å spise morkaken min. Åja, det er spennende. Og da må den være ren. Ja. For hvis det er epidural, er det ikke sikkert det? Ja, eller jeg hadde hvertfall hun som var sånn placenta-medicin-woman som jeg snakket med, hun sa at da skal den helst være ren.

Så vi kapslet den etterpå Jeg fikk jo en pose i 14 biter For den var jo blitt skjert ut av meg Så partneren min var så imot det Han synes at hun er så spesial Så han fikk jo den posen Han bare leverte den til henne Hun tok den med seg hjem og kapslet den Så du har spist den? I kapsler, ja

Og hele Norge var kjempesinte på meg. Jeg vet ikke, jeg snakket om dette i en podcast hos Yslin, før det skjedde at jeg skulle gjøre det. Og det ble så mye overskrifter, og de fikk til og med en ekspert som snakket om hvor farlig det var. Og jeg bare, oh my god.

Det er jo din egen kroppsstil. Det er jo rene stamceller. Jeg må jo si at jeg hadde veldig mye energi. Ja, det kan jeg tenke meg. Og hun sa jo det til meg. Ikke spis dette til klokken seks. Og man ble jo nesten gæren. For jeg kan jo ikke at det er placebo. Det vet jeg ikke. Men jeg var jo helt sånn, når det var tomt, jeg bare, det er ikke mer! Det er ikke mer! Ja, for hvor mange kapsler blir det, sier du? Det var en så stor boks, da. Med mange kapsler som du tok, da? Ja, to måneder nesten. Oi! Og hva var effektene? Du hadde masse energi. Veldig mye energi. Og jeg følte liksom...

mer i liv da og dette er veldig tryggende merker jeg for folk når jeg snakker om for det jeg synes ikke det er tryggest nei men ikke bare det men det jeg skal si nå jeg følte meg helt fantastisk etter fødsel jeg følte meg så feminin og som en sånn vakker mor som bare satt og ammet med denne babyen og håret mitt var fint og jeg var bare sånn

Jeg føler meg som en gudinne. Og jeg vet ikke om det kan ha vært i karslet, for alle sa sånn, nå kommer du til å være så sliten, nå kommer du til å føle deg så utslitt. Jeg bare husker at jeg satt der og bare, oh my god, I'm a mom, I'm so beautiful, I'm a queen. Det må jo du få lov til å kjenne på og føle, selv om det er noen som ikke føler på det. Og jeg skjønner at dette kan være, det er alltid vanskelig når man tenker sånn, å nå skal det bli så fantastisk, og så blir det ikke det. For det er jo tøft, herregud, du har født et barn, liksom. Mm.

Det har vi snakket alt for mye om, hvor mange som føler seg dritt etter fødsel. Det er jo veldig fint å høre at noen føler seg helt fantastisk. For det er jo det vi alle søker etter, og så blir man sur når du gjør det. Ja, og da får man høre at det er ikke det som er vanlig. Jeg vet, men det skal sies at jeg hadde følt meg helt jævlig i nesten et år etter ulykken, ikke sant? Så det å få denne perioden etterpå, hvor jeg bare følte at endelig kroppen min begynte å hile, at jeg bare, wow, jeg er på så riktig sted. Ja.

For jeg hadde jo hatt en ganske alvorlig ulykke som hadde gjort at jeg ikke kunne trene, at jeg ikke kunne nesten gå. Og så ble jeg gravid og elsket det, og var bare sånn, ja, det var litt grann utfordringer, fordi jeg hadde fortsatt en del vondt. Men jeg tenker bare sånn, det var helt fantastisk, og det må jeg få lov til å si uten at folk blir sinte. Og så har det jo, men altså småbærsperioden har jo vært opp og ned, som for alle andre mødre. Ja.

Så du er et menneske, alt er passivt. Herregud, ja. Og jeg har veldig lang vei å gå. Jeg driver fortsatt og lærer og jobber meg ut av mine blind spots. Jeg har masse blind spots. Jeg synes det er helt fantastisk å høre at du hadde det fint. Jeg tenker at det er det som er målet for alle. Hvordan hadde du det etterfølgelig? Når jeg ser bilder av meg fra starten, så synes jeg at jeg ser ganske freds ut.

Men det skal også sies at jeg bodde på sykehus en måned, for det var mye komplikasjoner med stemmen min, så jeg fikk ikke gått hjem, dratt hjem før etter en måned.

Men jeg ser til og med på sykehus I full sykehusdrakt Håret mitt er helt amazing Huden min gløder Så jeg var jo også veldig lykkelig Selv om det var veldig trist At det var ikke sånn jeg hadde sett for meg Så er ikke det en tid jeg tenker tilbake på Å det var en helt forferdelig tid Jeg hadde blitt mamma Og jeg hadde mye gode hormoner også Jeg synes det er vanskeligere nå Jeg føler at nå er jeg i den vanskeligste perioden Hva synes du er vanskelig?

Nei, jeg tror, det kan også være at jeg ikke har behandlet helt, for det var sikkert lite traume da, å få en fødsel, og det ble ambulanse og nye figurer, så det var mye greier da, som ikke jeg har tatt helt tak i. Fordi jeg også følte at sånn, jeg

Jeg gråt ikke, jeg var veldig lykkelig. Jeg følte at jeg aldri hadde følt meg så sterk som da jeg sto i det. Jeg klarte å takle det også. Være gravid, føde. Så får du vite at du vet ikke hvordan det går med sønnen din. Så går det bra, så opereres han. Så kom jeg meg hjem, og vi kom gjennom det. Så syntes jeg at jeg taklet det så jævlig bra. Men nå etter to år, så kjenner jeg nok litt på at jeg ikke har bearbeidet det helt. Ja, 100%. Så det har nå kommet sånn at jeg litt står der i livet nå. Ja.

Pluss at jeg synes det er krevende i forholdet. Det har forandret seg litt. Rutiner, jeg er ikke så glad i det livet der. Jeg har vært veldig vant til å være veldig fri. Reise masse. Jeg er mye mer begrenset på det nå. Så jeg synes at nå...

er det vanskeligste, men jeg synes jo sønnen min er på sitt mest fantastiske nå også. Så det er en sånn rar kombinasjon. Jeg synes jo han er den beste alderen han noensinne har vært nå. Han har to? Ja. Det er veldig fin alder. Så kan vi jo ha sånne lange samtaler, og jeg ler masse av han. Ja, det er så fint. Så jeg synes det er mye enklere å være mamma til han også. Nei, det er det.

Det er jo selvfølgelig å gå gjennom en sånn ting. Det er veldig sterkt å høre at du deler det. Tusen takk for at du deler det med meg. Jeg skjønner at det er mye følelser når jeg prater om det. Det skjønner jeg. Jeg kan ikke forestille meg det. Det at du akkurat har født det viktigste i livet ditt, og så sier noen til deg at vi vet ikke hvordan det går. Jeg har ikke ord. Men samtidig, når jeg sto i det, så...

Følte jeg meg veldig sterk, og jeg var veldig praktisk av meg. Ok, men hvordan løser vi det? Hva skal jeg gjøre? Det er veldig typisk vinner da. Ja. Vi blir liksom praktiske og skal inn og løse, men så setter det seg jo ofte som med traumes, og som du sier, i kroppen. Så det å løse, forløse det, og liksom slippe det ut, og det trenger jo ikke være noe du skal gå veldig lenge og gjøre, men nå skulle du kanskje hatt en ordentlig lang breathwork, fått pustet det ut. Ja, jeg har hatt en psykologtime nå, det er sånn,

Men jeg forventet kanskje for mye av en psykolog. Jeg bare sånn, fiks meg, bare hjelp meg. Og så betalte jeg 3000 kroner i en time for at noen sa at det må være veldig vanskelig for deg, det må være tøft for deg. Og så gikk jeg ut derfra bare, ja, men hva nå? Men tenk at ting sitter jo ofte i kroppen, ikke sant? Veldig ofte i underlivet også. Det setter seg liksom i kroppen. Så det å kunne liksom puste og kjenne at man kommer inn og får løsne av det. Og så gråter du, og så kjenner du etterpå bare sånn at

at det blir fylt med kjærlighet. For ofte så er det jo liksom, jeg pleier å si at kroppen er, rommene i kroppen er, vi har jo mange lag, det er liksom en kjeller med masse rot, når du rydder ut rotet, så må du fylle på med noe nytt, for at det ikke skal komme tilbake. Så i en kvinnesirkel, så kunne du jo fått liksom forløst det, og fylt på med masse kjærlighet i stedet. Ja. Ja, det skal vi gjøre, vi snakker sammen etter podcasten. Ja. Ja, man taper jo ikke noe på det, liksom.

Nei, jeg tror det, men det er jo gamle fordommer, ikke sant? Men jeg er jo fra en veldig spirituell familie da, jeg har jo både tanten min og kusinen min som har varme hender, og er veldig opptatt av det, så jeg har det jo sikkert i meg altså. Det har du nok. Oldemoren min sa jo selv at hun var en heks, og så har jeg bare vært veldig lukket på det da, og tenkt, ikke sant, hatt sikkert mine fordommer mot det og sånt.

Du kan i avgjøringen søke for den riktige filmen eller den riktige serien. Eller vi forteller deg en historie om en helge. Han forlover seg i en kvinne. Vi døter henne. Da døter vi henne. Da kommer han tilbake. Han forlover seg igjen. Dette gangen til hans tante. Han blir kjønner. Da ikke mer. Vi bringer ham til en veldig kald sted. Slik at han frier og tenker på livet hans.

HBOMax

Men du gjør jo en jobb bare med å sitte her og snakke om disse tingene. Så det er jo et eller annet i deg som føler at du vil holde en liten brandfakkel der da. Og det er jo noe med den der lineageen man har, at hadde du sittet for 100 år siden og snakket om disse tingene, så hadde du jo blitt brent på bolle. Det er jo noe med disse kvinnene som tenker at dette skal jeg snakke om. Ingen skal tro at de er alene i disse tingene. Jeg skal sørge for at dette kommer ut. Men opplever du mye fordomme, eller føler du de fleste er veldig åpne til det?

På dag. Jeg tenker liksom, jeg prøver å liksom...

ikke, som jeg snakket om i sted hører alt for mye på hva altså de som kjenner meg og er glad i meg, kjenner meg jo og der har jeg også møtt litt sånn, herregud men de er jo glad i meg for det, og så ser man jo mer og mer når man er rundt meg at, åja, det funker jo faktisk når man er glad i noe, så vil man jo bare at den personen skal til bra, så folk ser jo hvor lykkelig jeg er, og så er det ofte de som er mest negative og kanskje mest skeptiske som ofte kommer først der, skjønte du?

Og er noe kjærlig da Men ja, selvfølgelig litt Jeg merker det jo Når man er i TV-bransjen Der er det kanskje noen som synes at jeg er litt crazy Når jeg står og puster Før jeg skal inn på set Men jeg føler ikke at jeg får noe sånn At folk Synes det er noe feil med det Bare annerledes

Det er helt greit, det. Ja, det med at du ville ha en hjemmefødsel også, sikkert. Det er jo veldig mange som hadde sterke fordomme mot det, og det ble jo en stor debatt om hele greiene der. Vet ikke om du kjente det på kroppen? Egentlig ikke, ja. Jeg synes at det er veldig, veldig vakkert hvis man velger å gjøre det, og man vet at man er trygg når man gjør det. Og...

Jeg føler at man må få lov til å gjøre det man ønsker å gjøre. Så lenge man vet at barnet og moren er trygge, så må de få lov til å ta valg. Jeg skal ikke gå så langt inn på den debatten den har vært. Det er litt spesielt at alle skal legge seg oppi hva alle andre gjør hele tiden, er det ikke det? Jo, jo. Man kan ikke få lov til å gjøre det man ønsker å gjøre lenger uten at noen mener noe om det. Går ikke dette utover noen andre...

På en negativ måte? Nei. Hvorfor skal man lage så mye styr rundt det da? Altså, folk mente jo veldig mye om det, og at hjemmefødseler har blitt liksom...

snakket mye om i det siste. Det er både bra og dårlig, tenker jeg. Men... Det har blitt mer og mer vanlig, så det er tydeligvis noe vi åpner opp for da. Jeg tror nok det som er det som mange søker etter når de vil ha en hjemmefødsel, det er jo det litt der man sier å eie fødselen sin, hvis du skjønner hva jeg mener. Det å få lov til å ha litt mer kontroll og bestemme, liksom dempe et belysning, mannen min til stede, kanskje hele familien skal være der. At man prøver å søke etter noe som er litt mer sånn, litt mindre

Kan man kalle det klinisk, eller blir det litt rart? Forstår du hva jeg mener? Men kanskje også gå litt tilbake til sånn som det var før også, da? Ja. Det var jo veldig vanlig. Og man kan gjøre en hjemmefødsel helt trygg. Det finnes masse jordmødre som gjør hjemmefødsler, og det er klart at du skal jo være frisk, da. Og så skal du jo ha en back-up-plan, sånn som vi hadde, hvis i tilfelle. Men ble du skuffet over at det ikke ble en hjemmefødsel, eller er du uansett glad for hvordan fødselen er? Jeg synes fødselen min var helt fantastisk, men det var jo heftig. Ja.

Jeg skulle veldig gjerne født hjemme, men jeg hadde med meg min dola og fødte i vann sånn som jeg ville. Jeg hadde ikke en sånn sykehusfødsel, nei. Jeg fikk den opplevelsen jeg ville. Vi kjørte til et sted som heter Loia, som er en sånn liten kvinneklinikk som ligger nesten to timer unna

Jeg er litt forsiktig med å snakke for mye om det, for igjen, folk mener så mye, ikke sant? Hun satte barn i fare, eller hun satte seg i fare, men jeg var med en jordmor som er dola, som er veldig, veldig klar over hvor lang tid har vi på oss? Grekker vi dette? Så det var ingen som var i fare. Jeg var trygg.

Barnet var trygt. Så den eneste som tydeligvis ikke var helt trygg var mannen min, tror jeg. Han hadde det verst. Han ser tilbake på dette her som en av de... Vi gjorde akkurat et intervju sammen i et finsk magasin, og han snakker om det som om det var liksom...

traumatisert? Ja, han har vært kjempetraumatisert etter dette, og han sa etterpå, for han ble jo sittende igjen med henne, ikke sant? Han bare, jeg følte at det var min skyld hvis du skulle, hvis du kom til å dø, for jeg mistet jo halvparten av blodet i kroppen når de drev å skulle dra ut morkaken, og dette skjedde når vi kom til Løya.

Så uansett da, så hadde han sagt at jeg hadde bedt, jeg ba og ba og ba om at det skulle gå bra med babyen, men jeg glemte helt å be for at det skulle gå bra med deg. Så han var sånn 100% sikker på at nå var han alene pappa, liksom. Han hadde sett den filmen, at liksom moren dør og han blir sittende igjen med babyen.

Så vi har gått mange runder på det etterpå. Jeg husker tilbake at det var helt fantastisk, og han husker det som det verste, Marit. It was like a horror movie. Men når du var på sykehuset og mistet så mye blod, var det noen gang veldig... Men det skjedde liksom, for det gikk nesten en halvtime etter at det... Vi ventet lenge med å ta navlstrengen, og da plutselig sier hun jordmonen, nå er det sånn at morkakken må ut, liksom. Mhm.

Da begynte det å dra, og da begynte det å komme masse blod. Ja, men det husker jeg med meg også. Jeg må jo innrømme at når dette skjer, så er du så fjern, ikke sant? Du får ikke helt med deg hva som skjer. Jeg husker det. Jeg tenkte litt sånn, åh, nå er fødselen ferdig.

Og så begynte de med den morskaken, jeg husker det, og klemte opp på magen min. Ja, for det gjorde de på meg også. Og dro, og så kom den ikke ut. Og jo mer de dro, jo mer blod kom det. Jeg husker veldig godt det sånne øyeblikk, for da drar de ut den morskaken, og så husker jeg hun tok lampa for å få mer lys, og så...

Det var en blodig merke på lampa, hvor det var litt sånn, oi! Og så fikk man et stikk i hver lår, husker jeg, for å stoppe blødninger. Så det er tydeligvis veldig vanlig. Men det var veldig sånn, jeg trodde jeg var ferdig, jeg er ungen her ute, nå har jeg gjort alt jeg skal. Men jo da, mor, du skal føde egentlig på nytt. Ja, ja, dette fantastiske organet, liksom, sånn bare...

la, skape, livets tre. Men jeg må jo si det, jeg husker også en episode hvor jeg står i badekarret, og bare stod berølet, og jeg var så sliten at jeg kjente at det var rett før jeg fallet inn, og så drukket jeg, og da tenkte jeg, nå dør jeg. Nå dør jeg. At jeg følte liksom bare sånn, nå skal jeg dø, jeg klarer ikke mer, det er så jævlig vondt at nå skal jeg dø. Og så kjente jeg veldig på sånn der, ok, men du må bare liksom...

Du er ikke sånn at du kan gå ut av badekarret og bare, nei, nå gidder jeg ikke mer. Du må jo gjennom det. Den følelsen av, og jeg hadde lest en del om det, at man skal gjennom denne dødsprosessen, for en del av deg skal dø.

Din identitet skal jo dø. Du dør jo som den du er, og så blir du født igjen som mor, da. Så jeg prøvde liksom å finne tilbake til den følelsen, bare ok, ok, ok. Du skal dø, du skal dø, men du skal fødes på nytt, du skal fødes på nytt. Så jeg prøvde liksom å stå der og puste, og liksom komme meg gjennom det, men det var hevig, altså for jeg tenkte sånn, nei, jeg kan ikke gjøre det her, jeg dør. Jeg klarer det ikke. Men det er vel da mange på en måte...

roper om at de agrer seg på at de ikke vil ha epidural, og skriker etter den epiduralen. Ja, nei, det gjorde jeg faktisk aldri. Fordi de tror oppriktet at de skal dø. Ja, og jeg tror vi dør. Jeg tror en liten del av oss dør. En liten del av identiteten vår dør der, og så fødes den på nytt som mor.

Å, det må ha vært deilig for deg å ha vært litt sånn spirituell oppi det hele, for jeg føler du har vært mye mer til stede sikkert. Jeg har jobbet veldig gjennom hele graviditeten med liksom hvordan jeg skulle være til stede i alt. Og det også var en av grunnen til at jeg ikke ville ha noen medisiner, for jeg har hørt at hvis man får veldig sånn lystkasse eller sånne ting, at man kan bli litt fjern, og kanskje ikke helt være 100% til stede, og det ville jeg ikke.

Men det var flere ganger jeg gikk litt ut av bevissthet der, tror jeg. På grunn av smertene. Og så husker jeg spesielt at jeg stod og skrek, og så sier Mikael til meg, baby you need to chill. Baby you need to chill. Jeg bare, få han ut herfra! Hvem er det som sier det til en fødende kvinne? Jeg vil du dør, liksom. Har du lyst til å dø? Jeg klarer ikke å forestille deg hvor mye smerte

Det gjør han jo, for han har jo vært forkjølet mange ganger. Ja, ja. Det er som å brekke inn ny ribbein samtidig. Det er samme type smerte. Og det kan jeg faktisk bekrefte at det er mye verre. For jeg brakk jo alle ribbeina mine i denne ulykken. Og fikk indre blødninger, for jeg punkterte tre organer. Nei, jeg punkterte lungen og fikk rupture, er det helt for noe, revnet tre organer. Og føde er mye verre. Det er det, ja. Ja, ja. Ja, elsking.

Jeg blir mye syndelig på det. Jeg føler du er veldig god på... Jeg er jævlig dårlig på veldig mye også. Det må jeg bare si, sånn at ikke folk sitter og tenker sånn Å herre, men jeg liker jo å snakke om de tingene jeg er bra på. Men jeg har veldig mye ting jeg er dårlig på. Har du noe du ikke vil at hun skal arve?

Jeg er veldig distre. Jeg legger ting overalt og surrer sånn helt ekstremt mye. Jeg tror jeg leter etter, jeg har aldri lyd på telefonen min, for jeg er ikke så veldig glad i å være tilgjengelig alltid. Det er kanskje ikke så bra det heller, jeg vet ikke. Men jeg tror jeg leter etter den telefonen minst fem eller seks ganger om dagen, og den kan være borte en hel dag. Så jeg bare legger den bort, og da er jeg vanskelig å få tak i, så jeg er hun som sier sånn, jeg er alt det jeg vil trenger meg på. Nei, men du er jo ikke det, for du har jo aldri telefonen.

Nei, men så tilgjengelig trenger man ikke å være. Det handler jo om at når man først er sammen, så er man tilgjengelig. Jeg mister alltid. Jeg mister en bilnøkkel, så jeg plutselig er to dager uten bil. Jeg er mamma dårlig på å finne ting. Nei, nei. Du hjelper meg. Du er veldig god på å finne ting. Jeg har masse ting som jeg må jobbe med, og det er jo veldig mye disse sårene, det som går tilbake til barndommen, den der følelsen, det å liksom tro at alltid ting

om deg hvis det er noe vondt. Herregud, har jeg gjort noe? Hva kan jeg gjøre for å fikse? Så det har tatt meg veldig lang tid å komme dit i forholdet mitt. Hvor hvis han...

Og hans sår er jo det motsatte. Hans sår går på det at han ikke er nok. Så han lukker seg og blir veldig sånn, ok, men da stenger jeg meg inn og vil ikke snakke om det, blir avoident. Og da blir jeg med en gang sånn, herregud, nå har jeg gjort noe, hvorfor, og da blir jeg mer enn nidi. Så dette er en sånn dynamikk vi hele tiden trener på. Så vi har blitt flinkere på å se når det er en diskusjon som kommer opp, og sånn, shit, nå er vi ikke Mikael og Triana som diskuterer, nå er vi

eller nå er vi ikke Mikael og Triana som voksne. Vi er liksom to barn på åtte år som står og krangler. Og han går inn og bare, jeg er aldri bra nok for deg. Og jeg er jo sånn der, jeg får ikke nok, jeg får ikke nok. Se meg, se meg. Men det handler jo noe om hvordan du ble oppdrett, hvordan du var som barn, og miljøet, og hvordan foreldrene dine var. Ja, og ofte så tiltrekker man seg mennesker i livet som skal trigge akkurat de sårene, fordi du skal få en mulighet til å gå inn og kunne jobbe med og bli kvittig. Ja.

Så en kvinne med et farsår for eksempel finner seg jo ofte en avoidant mann. Eller en mann med mother wounds der hvor det handler om at man aldri ble akseptert finner ofte en kvinne som hele tiden pusher og trenger mer. Det er ofte en dynamikk der som man søker og finner. Men veldig mange gir opp når det blir vanskelig i stedet for å sette seg ned og bare «ok, hva i meg»

Er det som blir trigget? Hvorfor føler jeg meg trigget nå? For det handler ofte ikke om hva den andre gjør, det handler ofte om hvordan man oppfatter det selv. Hva er det i meg som kjenner på dette? Man går rett inn i skam og rett inn i vond, da. Og der jobber jeg hele tiden. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli ferdig å jobbe. Det skal jeg gjøre resten av livet, ja. For hver gang jeg føler at nå er jeg gjennom på andre siden, nå har jeg klart å komme over en egomekanisme, så kommer den jo bare i en annen form. Ja.

Jeg tror ikke jeg har møtt et menneske som ikke sitter med et eller annet slags form for å trene meg. Og igjen om vi skal ha. Vi skal ha trening. Ja, alle foreldre skal påføre barnet sine noen treninger. Det er jo det vi er her for å gjøre. Det er jo det vi må prøve å unngå. I den troen jeg har i hvert fall da, så er det det at så kommer vi hit for å få løse og brenne karma. Så da er jo treningene det vi er her for å jobbe for å brenne ut da. Det er det vi ofte må prøve å jobbe med at vi

Det er det som ofte blir kritisert, at vi får traumene til foreldrene våre bli påført på oss, og så må vi prøve å stoppe det et eller annet sted. Absolutt, det er kjempeviktig. For det går jo bare i arv, sånne traumer. Så et eller annet sted må jo en person stoppe det. Er du ikke enig? Det er jo det vi jobber med nå. Vi har faktisk en hel episode i podcasten min som handler om akkurat dette, generasjonstraumer, og det at «it ends here». «Nok er nok», liksom. Ja.

Men da er det noe annet vi gjør, vet du, som kommer til å... Det er alltid noe. Ja, målet er ikke nødvendigvis å være perfekt, men å... Ingen er perfekt. Men hva er perfekt? Hvem definerer hva som er perfekt? Det finnes ikke noe feil. Men det som er litt morsomt, det er faktisk det ene smarte tingene psykologen min sa, da. Den timen. Ja, du selger henne. Den psykologen er veldig, veldig bra nå, da. Jo, akkurat det var litt smart, fordi hun... Jeg sa liksom at...

Og jeg føler ikke at jeg er bra nok på det og på det. Og jeg snakker om det høyt her i podcasten også, at jeg synes det er slitsomt, og jeg tror mange kan føle at jeg klager mye enn å snakke om hvor positivt det er å ha barn. Men hun sa at det er veldig morsomt, for det er de mødrene som tror at de gjør alt riktig, de er perfekt, og de bare elsker å være mor hele tiden, det er aldri noe som er feil. Det er de barna som kommer hit hos meg, vet du. Det kan jeg se for meg. Ja.

Og så er det viktig å snakke om disse tingene. Det er derfor jeg sa at du gjør en veldig viktig jobb med å sitte og snakke om disse tingene. Vi trenger det. Du holder en fakkel for veldig mange kvinner. Og jeg vil tørre å si at det er en form for lysarbeid da. Å skinne lys på

og jeg tenker jo innimellom på det hva som strømmer på for henne noe blir det jo liksom men kanskje man skal slå seg til ro med det også at noe blir det uansett alle skal ha det, for hvis ikke så hadde vi ikke hatt noe å jobbe med Rana, din datter har vært veldig tålmodig hun er helt rå det har vært så fint å snakke med deg jeg gleder meg til å snakke mer med deg vi skal jo skrike sammen i sirkel vi må skrike litt sammen, skjønner jeg

Tusen takk for at du ble med. Takk for at jeg fikk komme. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel. Takk!