#59. Øystein «Pølsa» Pettersen om suksess, verdier og hvordan skape en hverdag med mening.

Hei kjære lytter, før vi starter dagens episode så vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke ukens sponsor som gjør det mulig for meg å drive denne podcasten. For de som har lyttet til podcasten en stund har kanskje fått med seg at jeg elsker bøker. Jeg har en bok med meg hvor enn jeg går, og har også lydbøker som jeg har lyttet til når jeg er ute på tur eller sitter i bilen på vei til innspilling. Og her kommer Nextory inn. Nextory er en utrolig god strømmetjeneste for nettopp bøker. Ved å melde meg inn har jeg fått tilgang til hundre tusenvis av lydbøker og e-bøker, og jeg elsker at det er så lett tilgjengelig. Historien bak Nextory gjør det også lett for meg å anbefale akkurat de, fordi grunnleggere Anshadi og Ninos har som mål å gjøre bøker tilgjengelige for alle. De vokste opp i Syria, der de så hvordan diktaturen begrenset tilgangen til bøker, så da de flyttet til Sverige gjorde de det til sin livsoppgave å sørge for at bøker ble tilgjengelige for alle. og den livsoppgaven støtter jeg fullt ut. Akkurat nå lytter jeg til boka «Morgon og kveld» av Jon Fosse, og det er en bok jeg lenge har fått anbefalt av min gode venn Kasper, og som jeg er glad for å endelig være i gang med. En annen bok jeg varmt vil anbefale nå i ferie er boka «Alkemisten» av Paulo Coelho. Det er en av de få bøkene som jeg kan lese om og om igjen, da den gir meg en ny mening hver eneste gang jeg leser den. Så den anbefales varmt. Og et annet godt tips, nå når sommeren er i gang, er å skru på en lydbok i bilen. Jeg vet ikke om det, men bilturene med guttene går veldig mye fortere hvis vi har på en lydbok. Inne på Nextory er det huvudvis med barnebøker tilgjengelig, alltid fra Harry Potter til min yngste søns yndlingsserie, Dinosaur-gjengen. Så hvis du ønsker å prøve ut Nextory, så får du nå seks uker helt gratis ved å trykke deg på linken i episodeinfo, eller gå inn på nextory.no-live. Det skrives N-E-X-T-O-R-Y.no-live for å melde deg inn. Meld deg inn i løpet av de neste ukene, vil du få 45 dager gratis litt. Gå litt! Begynn med hvem du er og hva du har lyst til å stå for. Begynn med det små. Men ikke i det små som i det uviktige, men som i det aller viktigste. Men det er små, små mekanismer. Og hvis du begynner med det, anerkjenner det, så er du på vei der. Jeg mener jo helt alvor at man har ett valg og en handling unna å føle seg helt konge. Men det valget, det må være verdibasert, og den handlingen, det må gjenspeile det. Det kan ikke være forskjell på det vi sier at vi skal gjøre og det vi faktisk gjør. Og så kommer det til å komme negative tanker. Det kommer til å komme styggen på ryggen. Altså dørstokkmiddelen kommer til å ligge der, og den er der for alle. Men jo bedre du kjenner den styggen på ryggen, desto lettere er det å si, jeg skjønner det her, men det driter jeg i. Jeg er ikke det jeg tenker, jeg er det jeg gjør. Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Jeg heter Anette og jeg jobber som lege. I dag har jeg en veldig spennende gjest med meg i studio. Han heter Øystein Pettersen og dere kjenner han som langrennsløper og olympiskmester. Men han er jo også podcaster, forfatter, han er TV-personlighet og foredragsholder. Og akkurat nå er han å se på møsternes møster. Hjertelig velkommen, Øystein. Takk. Veldig hyggelig å være her. Kan jeg få lov til å starte med en gang, eller? Ja, start. Jeg synes det der er spennende det du sier, for det du sier handler jo om hva jeg har gjort, eventuelt hvilke titler jeg har. Men du sa jo ikke hvem jeg var, eller hvem jeg er. Du sa at jeg... De tingene jeg gjorde eller gjør. Men jeg er jo pappa. Jeg er jo ektemann. Jeg er jo en enkel gutt fra grupperen som er glad i folk, og som bryr meg om alle fasettene som ligger bak det, og som skaper liksom hverdagsklød, da. Det er jo det jeg er. Og så har jeg gått mye på ski, og jeg har vunnet til Olympisk gull, men jeg er jo ikke tidligere det ene eller det andre. Akkurat som du. Jeg pleier å si det, da, at i begravelsen, liksom, I min begravelse så håper jeg jo ikke at man står på talestolen og så er det en som skal holde en tale og så sier ja, pappa gikk bort nå, han var jo en tidligere skiløper. Det er jo ikke det jeg egentlig er. Men det er veldig vanlig å på en måte introdusere sånn, og jeg synes det er spennende. Jeg var veldig spennt på hvordan du skulle introdusere meg. Ja, så neste gang jeg skal introdusere deg i neste sesong, jeg inviterer deg herved allerede tilbake, så skal jeg introdusere deg som pappa og ektemann, eller hvordan vil du egentlig bli introdusert? Nei, jeg spiller i en podkassere selv nå som heter Helkonge, og der pleier jeg å spørre folk hvem de er. Så de kan introdusere seg selv Ikke hva gjør du, eller hva driver du, men hvem er du Men den viktigste titelen er pappa Så Og så er Ja, ok Så du har laget en ny podcast Akkurat nå Ja Forløpig null lytter jeg Men det er også null episoder ute på veven, så vi får håpe at det... Jeg er ganske sikker på at mora mi kommer til å høre, så jeg har nok én lytter. Det var veldig deilig. Jeg hadde min mor og min far som lyttere i starten. De har hørt på hver episode. Og jeg lytter, og jeg koser meg med episoden. Det setter jeg så pris på at du sier. Jeg kommer til å ha en... En veldig, veldig glad nevø når han får høre det. For at min nevø, han er jo, han heter Sander, og han er din aller, aller største fan. Ja, men det er jo hyggelig. Han er faktisk ikke bare fan, det er faktisk en underdrivelse. Han, Øystein, han ser på hver episode av Mesterens Mester og skriver ned alle tider du har på alle øvelsene og hvor du kom blant de andre, og hvor lang tid du har brukt på rekordene, for at han har begynt å gå tilbake til skolen etter skoletiden og spist middag. Og så driver han og øver på dine øvelser, sånn at han skal bli like god som deg. Ja, altså det er jo veldig hyggelig. Det er jo veldig, altså det er utrolig hvor mye anerkjennelse man får av oss å være med på programmet. Det er veldig hyggelig, samtidig som ... Det aller viktigste, og det er litt av grunnen til at jeg måtte poengtere hvem jeg er, ikke hva jeg nødvendigvis driver med. Hvis jeg blir husket for å ha stått lenge i 90-graderen, for eksempel, så mener jeg at jeg har misslykkes på veldig mange andre områder av livet som er veldig mye viktigere enn hvor god det er til å sitte inntil en vegg uten en stol under rumpa. Ja. Ja, jeg mener det. Men du har jo en personlighet som gjør at man blir fort glad i deg da. Man heier jo på deg fordi du gjør så mye bra, og det må jeg si, da har jo du gjort mye rett når du får oppmerksomhet, ikke bare for prestasjonene dine, men fordi at folk liker deg som den personen du er. Og det er jo et ordentlig hyggelig skussmål. De tingene der er jo veldig mye viktigere enn de resultatene man faktisk skaper. Så jeg takker jo for det, og dette kommer til å høres kanskje litt sånn flåst ut, og litt sånn arrogant ut kanskje, men jeg tenker jo at jeg har jo lyst til å være en fyr som folk kjenner. synes er en bra fyr da. Fordi at det avtrykket, det bidraget, det er veldig mye viktigere både for meg, men også for de rundt meg, enn hvor fort jeg løper i Skeven i tights, eller hvor lenge jeg er med i Vestlandets mester, eller hvilke resultater generelt man skaper da. Og dette tror jeg er viktig for, ikke bare for mine egne, men for folk å reflektere litt rundt, for vi har en tendens til å se på hverandre og måle hverandre i et slags hierarki utenfor hva slags titel vi har, eller utenfor farteløypa, eller eller tomler opp, eller ditten eller datten, og så glemmer vi kanskje litt det aller viktigste. Hva slags påvirkning har vi på meg? Hva er det du bringer til bord? Hvilken inflytelse har du? Hvordan er det du bruker den posisjonen du har til? Gjøre de rundt deg bedre. Men det er lett at det drukner litt i lett at det drukner litt i denne prestisjejagen. Jeg har vært heldig å vunne til et olympisk gull, og det er fantastisk gøy. Og så har jeg kjent på forskjellsbehandlinger man får i samfunnet gjennom å vinne en olympisk medalje. Noen ganger har jeg lurt på om det er Øystein som fyr, eller om det er medaljen i seg selv som får denne behandlingen jeg får nå. Ja. Hva synes du om det å bli behandlet annerledes? Nei, altså... Forstående, det er alltid hyggelig å få anerkjennelse. Det er alltid hyggelig å få god behandling, ikke sant? Men... Hvis premissen for god behandling, eller at man behandler hverandre vel, er at man vinner et olympisk guld, så utelukker man jo veldig, veldig, veldig mange fra det gode. Og det synes jeg er feil premiss. Hvis premissen for å lykkes er at man er best i noe, eller tjener mest, eller sånn, så vil jo de aller fleste være dømt til å være tapere, og inkludert meg selv herfra ut. Jeg har aldri vært best i, og kommer aldri til å bli best i noe. Men jeg har fryktelig lyst til å lykkes, jeg har fryktelig lyst til å få den behandlingen jeg fortjener. Og så håper jeg jo at jeg fortjener å bli behandlet skikkelig. Men det vil jo gjenspeile mine egne handlinger da. Jeg synes det er veldig fine tanker, og jeg ser det på legekontoret. Dette er noe jeg også er veldig opptatt av, at Man skal ikke behandle en person ut fra hva de har mestret i livet eller fått til av Bragta. Det å møte en person og faktisk se dem for den de er, det kan være, i hvert fall når jeg jobber som lege og har pasienter inne, så kan bare det at jeg ser dem gjøre en enorm endring i deres liv. Ja, absolutt. Vi har jo alle blitt født med forskjellige, ja, hva skal man si? Vi er født med forskjellige muligheter her i livet, og man kan jo få til det mest utrolige med små midler, men jeg tror også det at hvis vi klarer å behandle hverandre på de prinsippene, bare det at vi er mennesker, så får vi til å få et utrolig godt samfunn. Ja, og så er det sånn i... felles for alle da, er at vi påvirker hverandre altså det går ikke an å ikke ha en påvirkningskraft på hverandre uansett om du løper fort eller sakte eller tjener mye eller lite eller sånn eller sånn, så påvirker hverandre og så er det på en måte den effekten vi har på hverandre som vi bør anerkjenne mer enn hvor du er på rangstigen altså her i oktober så hang jeg på sykehus og mens jeg lå der så den som gjorde aller mest inntrykk på meg og gjorde aller størst forskjell Når jeg lå da på akuttintensiv overvåkning der, det var vedkommende som kom og vaska. Fordi at for fem minutter da, så skiftet det rommet karaktert totalt. Fra å være et overvåkningsrom med lukt av sykehus og alt det som hører til det, så lukta det bare såpe. De fem minutterne av den som i det rommet sannsynligvis ble ansett som å være nederst på rangstigen av hierarkiet, gjorde størst forskjell. Jeg husker jeg takket dem så mye. Du skjønner sikkert ikke hva jeg mener nå, men tusen takk. Dette her, jeg gleder meg til du kommer tilbake i morgen, og nå skal jeg nyte de neste fem minutterne. Ja, og det, du snakker jo mye om dette med suksess, men for meg så er jo det å kunne gjøre en sånn forskjell, det er jo suksess. Og jeg husker veldig godt på sykehuset der jeg jobbet i Turnus, så var det faktisk en renholdsarbeider som også ga meg veldig mye. Hun heter Kari, og hun hadde en vasketralla der hun hadde skrevet med stort skilt på fremsiden «Her er Karis tralla». Hun gikk rundt og gjorde hverdagen til de på sykehuset så mye bedre. Jeg hadde så stor respekt for henne. Det var så godt å se hvor stolt hun selv var over den jobben hun gjør, for den var jo kjempeviktig. Men ofte kan man glemme for en forskjell, så jeg er veldig glad for at du tar opp akkurat det. Ja, jeg mener virkelig det at det er viktig å se på effekten vi har på hverandre i stedet for å putte hverandre i en slags hierarki. For det er det vi implicit gjør. Vi spør «hva jobber du med?» spør vi. Og så i svaret så putter vi hverandre i en slags rangstige. Og det er det ofte som noen kan til og med si, jeg er bare. Og så et eller annet. Jeg vet. Jeg er bare. Ok. Men jeg kjenner jo inget som er jobben sin. Du kan godt være glad i å være lege, men du er jo ikke lege. Du jobber som lege, men du er jo noe helt annet. Og igjen da, tilbake til den begravelsen, ingen vil noen gang være veldig bekvem med at noen sier, ja, her ligger Bjørn, han var lastebilsjåfør. Han var veldig glad i å kjøre lastebil, men det er ikke det han var, eller det ene eller det andre. Så det er hvertfall slik jeg ser på det. Jeg synes det er veldig fint. Hvordan er det, du ble jo lagt inn med en alvorlig gjernehinderkrisis, Og det er jo veldig alvorlig. Det kunne jo ha tatt livet ditt. Ja, det er sånt som jeg ikke kan så mye om, men som sikkert du kan fortelle meg. Det er sånn jeg lurer på selv også. Jeg vet jo ikke hvor alvorlig det er. For det er noe jeg ikke kan noe om eller forholder meg noe til. Men plutselig så ble det veldig reelt. Og jo mer jeg hører om det, desto mer skjønner jeg at det var ok. Ikke bare hadde jeg drit av flaksen kommet til sykehuset, ikke bare hadde jeg flaksen kommet ut, men jeg hadde drit av flaksen i forhold til hvor fort det hadde gått til jeg kom tilbake. Ja, for er du helt tilbake? Det skjedde 7. oktober. Samme dagen som jeg hadde akkurat skrevet ferdig en bok, sendte den trykken, og så satt jeg meg på sykkelen, og på den sykkelturen så kom det en smerte. Først kjente jeg stiv i nakken og varm i nakken, og så fikk jeg vondt i hodet, sånn type øl. Hjernen passer ikke inn i hodet, type smerte. Og så var det sånn ordentlig... Jeg trodde jo helt alvorlig at jeg hadde fått influensa, type tidnes influensa, veldig fort. Og det var så... Jeg begynte å skru på hjelmen, husker jeg, for å liksom prøve å øke størrelsen på hjelmen. For det var sånn følelsen... Hodet passer ikke i hodet, og jeg må i hvert fall fjerne hjelmen litt. Ja, ja. Så var jeg fort, jeg var sikkert 25 kilometer unna hjemme også, så på et eller annet vis klarte jeg å komme meg hjem da, men jeg husker at jeg syklet liksom på, jeg vet ikke om det var på automatikk, eller på instinkt, eller på vilje, jeg vet ikke, men jeg husker at jeg liksom hadde fokus på å ta ett og ett rock. Og jeg har sett på Strava etterpå, som er sånn der treningsapp, ikke sant, at jeg jobbet nok mer enn jeg husker på den turen. Ja. Og så gikk det jo gjerne fort da, når jeg kom hjem, så begynte jeg å kaste opp, ikke sant? Alle de der, det som jeg nå har lært, det var helt vanlig tegn på en hjernblødning. Jeg kastet opp av lys, klarte ikke å kaste opp av bevegelse, kastet opp av lyd, lå opp i senga, husker jeg, liksom rørte på føttene for å flytte fokus fra noe jeg kunne kontrollere da. Altså jeg hadde altså så vondt i hodet at jeg måtte finne et eller annet å gjøre, så jeg fortsatt liksom å sykle med beina, mens jeg lå opp i senga og kastet opp. Og så kom jeg meg ned på akutten, Og så, og da gikk det jo, jeg er veldig glad for at jeg traff mye fine folk, og at de, jeg tror jeg hadde litt flaks også, for jeg tror de hadde hatt et fatalt tilfelle av hjerneblødning den samme dagen, på sykehuset. Så de var veldig på alerten. Så jeg ble dyttet rett i setemaskinen, og før jeg hadde fått smertestillende, så hadde jeg fått beskjed om at jeg hadde en blødning god om å komme meg til Rikshospitalet. Men lang historiekort, så... Dette skjedde 7. oktober og 12. november så så sto jeg på scenen i elverum og fortalte om hva som hadde skjedd. Oi! Så... Folk har spurt meg om jeg har blitt 100 prosent, og jeg sier at det har jeg nok ikke blitt. Men det er fordi at jeg aldri har vært det. Jeg har blitt puttet tilbake inn i båsen der hvor jeg var. Så jeg blir slur på 82-83 prosent på det. Ja, men det er bra. Jeg trives godt der. Ja, men så bra. Har det endret perspektivet ditt litt, eller har det ikke gjort noen stor endring i livet ditt? Ja, det spørsmålet får jeg veldig ofte, og det er et spørsmål som ... Du egentlig vet svaret på, tror jeg. Og jeg tror alle som stiller spørsmål på det vet svaret, og det overrasker meg litt, samtidig som det bare bekrefter litt at vi er litt sånn bevisstløse, fordi at svaret på det er nei, og det kan jeg bekrefte ved å... Jeg har akkurat skrevet en bok, og den boka den handler om hva jeg mener skal til for å få til det jeg har lyst til å få til. Og den skrev jeg før det skjedde. Men et av de siste spørsmålene, jeg liker å stille spørsmål fordi jeg mener at verdien i gode spørsmål, verdien i å tørre å stille seg selv spørsmål og være autentisk i svarene, kan være ganske stor. Og et av de siste spørsmålene der er liksom hvis alt hadde vært over i morgen, har du vært fornøyd med hvordan du har brukt dagen i dag? Så det har ikke endret perspektiven mitt på noe, men jeg har fått syretestet hvor viktig det er å stille de spørsmålene, jeg har fått syretestet alt jeg skriver i boka, hvor reelt det faktisk er, kall det klisjé, kall det hva du vil. Men det har ikke endret perspektivet mitt på noe, det har bare fått bekreftet det vi alle sammen vet. Og jeg synes det er rart at vi stiller disse spørsmålene til folk som har opplevd nesten katastrofer, overlevd kreft, overlevd hjerneinnebødning, overlevd en kollisjon, eller vært gjennom en slags livskrise. Og så stiller vi de spørsmålene som vi forventer at svaret skal være ja på. Men selv du som vet, eller du som stiller spørsmålet, har jo egentlig svaret. Du også vet jo at tid ikke er noe vi har ubegrens av. Du også vet jo at det handler om å leve i nuet. Du også vet jo at det handler om å gripe de mulighetene du har, for du vet aldri når du ikke får muligheten igjen. Men likevel så skusler vi vekk disse mulighetene, inntil vi får en slags eureka på at «Åjøs, det kan jo gå til å hende at det er over i morgen da». Jeg mener at det ikke er mangel på kunnskap om disse tingene, men det er mangel på at vi faktisk gjør det, som er utfordringen. Men hvorfor er det så vanskelig, og hvorfor trenger man et eureka i et blikk for å komme seg ut av det der råttereset man er i, og bli bevisst hva man gjør? Nei, jeg tror ikke man trenger noe eureka, men jeg tror man bare trenger å stille seg selv spørsmålene, tror jeg trenger å stoppe opp i det hamsture som jeg mener veldig mange er opptatt i. Jeg tror man må gå ut av det og se på hvor i all verden er det jeg legger tid, energi og ressurser. Det kan godt hende at det høres litt provoserende ut, men jeg mener at det er ikke hjerteinfarkt i seg selv som kommer med noe eureka, men det er da man på en måte får det så syretest at det er noen skjerpere. Dette gjelder, og nå er det bare å Men det ligger jo noen ting der og skurer, ikke sant? I boka har jeg puttet alle sammen inn i dørstokkmiddel. Dørstokkmiddel er jo noe som jeg tror alle sammen har et forhold til. Og innholdet i dørstokkmiddelen av den er nok ulik veldig mange. Men jeg tror det handler om å bli kjent med hva som ligger faktisk og skurer for en selv. Hva er det som gjør at alt for mange er i livet og alt for få faktisk lever? Og jeg skjønner at det er en provoseret setning å si, men jeg mener det. Jeg er helt sikker på at veldig mye av det ligger på ligge i elementene i dørstokkmiddelen. Eller det kan være styggen på ryggen. Alle sammen har styggen på ryggen. Styggen på ryggen er der for absolutt alle, og styggen på ryggen snakker til deg på en måte du ikke ville tillatt deg selv å snakke til noen andre. Og likevel så hører vi på styggen til ryggen. Men gjennom å bli kjent med styggen på ryggen, gjennom å kartlegge dørstokkmiddelen på forhånd, så tror du det er veldig mye lettere trosten å faktisk gjøre det som klisjene sier da leve nu, altså jeg vet at du har hatt Jonas Bergland på podcasten, en veldig god venn av meg, et super smart fyr, og han sa noe smart når vi hadde han på vi hadde han som gjest i podcast, og så snakket vi om klisjer og så sa han noe drit av smart, for han sa at klisjer, det er ting vi sier som er dritaviktig, men som vi ikke gjør. Og hver gang vi sier det uten å gjøre det, så tappes det på verdi. Det var sterkt. Smakk på den. Ja, den ... Jeg fikk syretester om hvor viktig det er å gripe dagen, leve i nød. For jeg lå i det helikopteret og reflekterte over. Jeg visste jo ikke hvordan dette kom til å gå. Det eneste jeg visste var at jeg lå i et ambulansehelikopter på vei til Rikshospitalet, og at de på Lillhammer hadde bedt meg om å ringe hodene, for det var ikke sikkert at jeg fikk muligheten til å gjøre det igjen. Da skjønner du at du ikke er på vei til Riksen for å kjøpe parasett. Og det man ligger og reflekterer over da, det er de tingene som jeg definerer som det aller viktigste. Og jeg var veldig spent på om det var det jeg hadde skrevet. For det jeg hadde skrevet er jo, og sånn som jeg definerer suksess, det er jo egenadferd. Det er relasjoner du har skapt sammen med folk du er glad i. Det er tid du har brukt med de folkene du er glad i. Og det er øyeblikk skapt sammen med folk som har krysset din vei. Og det var akkurat det jeg lovte å tenke på. Og jeg er jo stolt av å kunne si at jeg har ikke tatt noen retningsskift etter det, men jeg har bare fått bevist at det er det jeg går og messer om, og som folk lar seg kanskje provosere av, forhåpentligvis inspirerer også, for det er jo intensjonen min. Det er faen meg drita viktig, ass. Lag en god dag, sier jeg, og det er det mange som henger seg oppi, og det blir ikke noe mindre messing om det, fremover. Og det er jeg veldig glad for. Men det jeg ser da, er at det er veldig mange som skriver til meg og spør, hvordan kan jeg få et godt liv? Hva kan jeg gjøre? Hvordan vet jeg hva som er meningen for meg? Det er mange spørsmål, og det er mange vi vet at det er veldig, veldig mange i Norge som sliter. Hvorfor tror du det er sånn? Det er et kjempegodt og vanskelig spørsmål som igjen jeg ikke har noe svar på. Det er veldig lett. Når man er gjest i en podcast for eksempel, eller når man står på en scene, jeg står veldig mye på en scene, så får man litt sånn allvite rolle. Og det har jeg hverken fortjent eller har jeg lyst på, men det jeg er god til er å stille spørsmål. Og så opplever jeg veldig ofte at hvis jeg stiller spørsmål og folk tør å svare på det selv, autentisk, så finner de de svarene de vil ha. Så hvis du spør meg for eksempel i spørsmålene du stiller, hva er det som skal til for at folk skal få det sånn som de har lyst til å ha det, så er jo spørsmålet en, hva er det du har lyst til å gjøre? Hva er det du har lyst til å få til da? Det å få til noe, det er jo mange ting rundt det, men det starter hvertfall med å vite hva det er du har lyst til å få til. Om det er i livet, eller om det er i det ene eller det andre, altså det er dritaviktig å ha et bevisst forhold til hva man har lyst til å få til. Og så tror jeg at dette blir vanskeligere fordi at det er veldig mange bygner i andre enden. Veldig mange bygner i hva er det jeg tror at de rundt meg vil at jeg skal få til. Vi er mer opptatt av hva andre syns om oss og hva andre forventer av oss, enn hva vi syns om oss selv eller forventer av oss selv. Og allerede der er vi ute på sviktende grunnlag, og hva vi som at det er som at det er. som er forventet av deg, de rundt deg, ikke er det du har lyst til. Det kan godt hende, og dette er min oppfatning, men det kan godt hende at, for jeg tror nemlig at veldig mange jager disse yttre tingene, som samfunnet forventer av oss. Men jeg tror at man kan godt nå disse resultatene, men jeg tror ikke at man opplever suksess. Fordi at resultater alene er ikke det samme som suksess. Jeg mener at suksess er en følelse. Følelsen du har når du står opp på morgenen og legger deg om kvelden, og det er litt uavhengig av de resultatene du skaper, men den er 110% avhengig av den adferden du har, og det du gjør er faktisk viktig for deg. Hvis du ikke gjør de tingene som er viktige for deg, så vil du aldri lykkes uavhengig av resultater. Men da må man være ærlig, og da må det være. For det første må det være autentisk og ekte, men så kan det heller ikke være forskjell på det du gjør og det du burde gjøre. Da kan det ikke være sånn at den du er står i veien for den du har lyst til å bli. Da kan det ikke være sånn at man løper rundt sin egen hal i et hamstyr for å tilfredsstille alt og alle, men da må man faktisk tilfredsstille seg selv. og sine egne verdier og sine egne krav. Men ikke betydningen kjører over de rundt deg, men i betydningen hva jeg tror til dine egne verdier. Definier hvem du har lyst til å være, hva du har lyst til å stå for, og hvordan den du har lyst til å være har tenkt å gjøre det du er ferdig med å gjøre. Og hvis du gjør det, så tror jeg at du i stor grad kommer til å finne deg selv og føle deg ganske bra. Og i tillegg så vet jeg at hvis du gjør de tingene du har lyst å gjøre på den måten som du egentlig har lyst å gjøre det, så kommer du til å prestere så godt at resultatene dine over tid kommer til å være ganske gode. Og da må man gjøre den jobben da. For det er veldig lett. Det er jo kanskje derfor at flere er i hamsterhjulet enn ikke, fordi det er så mye lettere å være i hamsterhjulet. Du slipper å stille de vanskelige spørsmålene til deg selv. Og du slipper å tenke over hvem er jeg egentlig, og hva er mine verdier og prinsipper her i livet. Men jeg tror at når du først har tatt den samtalen med deg selv, sånn som jeg har jo, Jeg gikk gjennom dette for en del år siden og skrev ned hva mine verdier er, hva mine grunnprinsipper er. Og da er det mye lettere når du står og overfører valg etter valg. Vi har jo veldig mange valg i løpet av et år og en dag. Men da kan du se tilbake, ok, men er dette valget, hvordan ser mine verdier og prinsipper ut? Følger jeg de nå? Nei, det gjør jeg ikke hvis jeg sier ja til det. Ok, ja, men da takker jeg nei der. Da er det veldig enkelt å ta det neste steget. I hvert fall føler jeg det. Men det tar jo litt tid å se igjennom hva er egentlig viktig for meg, og hva er det egentlig jeg vil. Da må man jo bli bevisst. Jeg mener å pirke bort i kjernen av alt sammen. Og det der høres litt sånn... Det høres ut som en klisje. Dette er flåset du har sagt, Annette. Her sitter du og har podcast, men det er ikke så lett for meg. Annette, jeg har masse unger og masse jobb, og det er ikke så lett for meg. Jeg er opptatt med å være opptatt, og jeg har ikke tid til det der fjaset ditt. Men akkurat det er nerven. Jeg tror man må faktisk sette seg ned slik at man kan spille seg selv god gjennom å vite hvilke rammer jeg må forholde meg til for å lykkes. Ikke for å skape resultater alene, men for å lykkes. Hva er det som skal til for å lykkes? Og da må man definere hvem er jeg? Hva er det jeg føler? Hva er det jeg må gjøre for å føle at jeg lykkes da? Da er det så mye lettere, jeg mener at det er veldig mye lettere å velge riktig hvis man på forhånd har bestemt seg for hvordan man skal agere. Hvis man har bestemt seg på forhånd på hvordan man skal agere, så er det drit mye lettere å velge riktig når situasjonen, utfordringen, krisen, muligheten oppstår. For eksempel, mange sier at kriser skaper gode ledere. Og jeg mener ikke det. Jeg mener at kriser avslører hvem som har bestemt seg for hvordan de skal håndtere kriser lenge før krisen oppstår. Og så ser vi det som gode ledere. Men det er bare for at de er forberedt når det kommer. Fordi at når krisene kommer, når utfordringene oppstår, så kommer følelsene. Og hvis du lar følelsene styre avferden din, så er det på tynnis. Men hvis du har bestemt deg for at verdiene dine, eller styresettet ditt, skal styre avferden din, På forhånd så er det jævlig mye lettere å rasjonalisere det du står oppi og velge riktig. Men da må man bestemme seg på forhånd. Når føler du at du tok den veien og begynte å se på hvem er jeg egentlig? Hva er det jeg vil? Er ikke dette tidlig i livet ditt? Eller er det noe som har kommet med tida? Ja, igjen da med å fare for liksom å bare minne lytterne om da at At jeg er ikke noe bedre enn noen andre. Men jeg er ganske bevisst på disse tingene. Jeg bar dem med akkurat de samme tingene som alle andre. Men jeg drev med idrett, har drevet med idrett veldig mye. Og så i 2012 så ble jeg pappa. Pappa til Oda. Og det er jeg som alle andre foreldre sier at det å være pappa er min viktigste titel. Jeg har altså så lyst til å være en god pappa. Det er gøy å gå på ski, men jeg er aller viktigst med å være pappa. Det første året til ODA så reiste jeg rundt i verden, gikk på ski, jaga medaljer, mens jeg sa at jeg var pappa. Og det var det viktigste. Og så var jeg jo ikke pappa, for jeg var jo ikke til stede. Det året så ladet vi opp til OL i Sochi, som var da 2014. Vi var mye borte, så jeg var borte over 200 døgn det første året til ODA. Mhm. Da husker jeg at jeg hadde vært i prøveolig Sochi og VM-ivalget for hjemme i 2013. Oda hadde akkurat lært seg å gå. Så mens jeg var borte, så lærte Oda seg å gå. Og så gledet jeg meg så mye til å reise hjem, ringe på døra, og så få Oda til å komme mot meg med en stabbende småskritt og gi meg en klem, ikke sant? Jeg hadde laget en sånn fantastisk bilde av det. Og når jeg da kom hjem og ringte på døra, så ringte jeg jo på for at hun skulle komme, så jeg lokket opp døra selv, selv om jeg ringte på henne. Men hun kom jo ikke gående, for hun sto jo hjemme bak kona mi i enda gangen, fordi hun kjente ikke han fyren som satt i døråpningen. For han hadde vært borte over 200 døgn av hennes ettårige liv. For henne var jeg bare en fyr, og hun er skeptisk til fyrer. Så det var det knyttende beslaget. Det vonde her er jo at jeg gjorde ikke noe endring i adfeid. Jeg tok ikke noe retningsskifte før døgnet. Jeg ble tvunget i det, og da er vi jo rett inne på hvorfor er det så vanskelig å få til det, så hvorfor trenger vi en eureka? For jeg også trengte en eureka, men min eureka kom i form av at jeg mistet plassen mitt på landslaget, og da ble jeg kastet ut av hamstyrlet mitt, som jeg løper i. Jeg eier den historien, selv om den er drit av vondt, så jeg eier den at jeg løper rundt og jagter resultater i skiløpet. Men uansett hva slags resultater jeg skapte, så følte jeg meg aldri helt konge, fordi jeg lyktes ikke med det som var viktigst for meg. Så når jeg da i 2014 mistet plassen min på landslaget, så var det lett å ta et valg. Da stod jeg og kikket meg selv i speilet, bokstavelig talt. Hvem i all verden er du? Hva er det du står for? Hva er det du bringer til bordet? Hva er det aller viktigste for meg? Og da lagde jeg meg tre suksesskriterier. Fordi at jeg skjønte og hadde hele tiden kjent at det å være pappa var det viktigste for meg. Men jeg hadde en klumpen i magen for jeg visste at jeg var jo ikke noen pappa. Så tid til familie var det viktigste. Og så var det tid til å trene, for jeg hadde lyst til å gå fort på ski, og så var det tid til å hvile. Og det var de tre tingene som jeg skulle styre alle mine valgene til. Hvis de gikk på bekostning av noen av de tre, så var svaret nei. Og det er dritegoistisk. Men familien min tjente på det, jeg tjente på det, og resultatene mine ble dritgode, fordi jeg hadde ikke noe klump i magen. Jeg følte meg stort sett helt konge, og gjorde så godt jeg kunne innenfor de ramene jeg hadde, og ble en bedre skiløper. Og bedre pappa. Så 2014 tok jeg det valget. Jeg skulle ønske at jeg gjorde det 2012, men det gjorde jeg ikke. Var dette en prat du tok med kona di da? Nå ser jeg hva jeg trenger å gjøre, og jeg har vært i et hamsterhjul. Eller så plutselig bare at du har prioritert det annerledes? Men vi hadde nok ikke den der typiske praten. Jeg vet jo at hun merket forskjell. For det er veldig stor forskjell på en fyr som reiser 200 døgn i året, som plutselig bestemmer seg for at nå er jeg ferdig med å reise. Jeg må gå skiren, men jeg skal gå ferdig skiren. Jeg er ferdig med å trene to ganger om dagen. Jeg trener når du er på jobb og Oda er i barnehagen. Og så er jeg pappa fra klokka tre og utover. En av mine suksesskriterier er å hente kids av klokka tre på skolen. Og det er det fortsatt. Og jeg skjønner at jeg taper penger på det i form av at jeg ikke kan være hos kunder hele tiden, men hva skal jeg med de pengene? Jeg føler meg helt kongen. Jeg kan stikke ned og hente Sigurd klokka tre på SFO etterpå, og så skal vi ha fredagskveld. Kanskje vi rekker en skitur før han skal se på far fjase rundt på mesternes mester. Så vi hadde nok ikke den praten, men jeg vet at hun setter pris på det. Men enda viktigere, jeg setter pris på det. For det å være egoist, I veldig mange øyne negativt. Folk sa til meg når jeg reiste rundt at du må være egoist som skal lykkes som toppinstituttør. Jeg mener at du må være egoistisk som skal lykkes over hodet. Men det å være egoist betyr ikke at du kjører over de rundt deg. Jeg var jo absolutt ikke egoistisk når jeg i to år fra 2012 til 2014 reiste rundt og sa at det viktigste må være å være pappa. Men ikke var det. Men fra 2014 så sa jeg at det viktigste må være å være pappa. Og jeg driter ved hva alle andre mener. Jeg skal være pappa. Så da var jeg super egoistisk. Jeg tror ikke familien har angret på det. Det er veldig lett da å si sånn, ja, men du måtte jo reise de 200 timene, ellers så hadde ikke du kunne vært på landslaget. Det er veldig mange, jeg kan jo se det der at man kan si, jeg er nødt til å ta de valgene på tross for, på tross av at jeg ønsker å være en god mor, så er jeg nødt til å gjøre dette og dette og dette og dette. Hva tror du skal til for å endre den mentaliteten da? Det er et veldig godt spørsmål. Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet skjer. Hvorfor turte jeg ikke å gjøre de valgene jeg visste jeg måtte gjøre? Hvorfor klarte jeg ikke å utfordre det etablerte? Hvorfor tok jeg ikke de valgene? Og jeg tror veldig mye av svaret ligger i denne dørstokkmiddelen. Og der er det mye forskjellig som ligger. Blant annet kultur kan legge der. Og jo sterkere kultur det er du skal utfordre, desto verre kan det være. Men jeg tror at det handler om bevisstgjøring, ikke bare for den selv, men også for de rundt deg. Hva er det jeg trenger for å skinne? Hva er det jeg trenger for å være, om det er en god skiløper, om det er en god fyr, en god pappa, eller for deg, hva er det du trenger for å være en god podcaster, eller mamma, eller ditten, eller noe sånt. De også har en forventningsavklaring rundt hva hver enkelt trenger for å få det bra, og til og med prestere godt. tror jeg er dritaviktig. Så jeg tror det er et veldig godt utgangspunkt, og så er det selvfølgelig lettere sagt enn gjort det, men grunnen til at det er lettere sagt enn gjort, er jo denne dørsoppmila. Det er veldig lett å bli løpnes i hamsturet, selv om vi vet eller kjenner at dette er feil, men det er tryggere å bli der hvor det er feil, fordi det er i hvert fall det jeg kjenner, og det er det folk forventer av meg, og da slipper jeg å stikke meg ut, enn å ta det skritt ut og si «Åh». Fordi vi har en tendens til å se fremtiden med ukommelsen. Vi har en tendens til å identifisere oss selv med den vi har vært. Og det er derfor jeg sier at den du har vært står ofte i veien for den du kan bli. Og hvis vi er helt ærlige, så har vi mer kontroll over tiden vår enn vi liker å innrømme. Men det er bare så lett å bli revet i alle ender, fordi vi har ikke noen klar strategi på hvordan vi skal håndtere det som kommer. Vi har ikke noen definert retning, vi har ikke noen definerte rammer. Jeg sa det i sted. Så det er lettere å velge riktig hvis du på forhånd har bestemt deg for hvordan du skal håndtere det. Der ligger nerven. Og så er det... Veldig lett å ta valg som ikke er riktig for deg, begrunnet også at kanskje du merket det når du var skiløper og reiste 200 døgn i året. Du fikk jo sikkert masse positiv tilbakemelding. Tenk at du er på landslaget, det er helt rått det du får til, det er klart du må offre tida med Oda. Samfunnet rundt bekker jo at du er kanskje en person du egentlig ikke er, men som gir mer status. Ja, og da er vi inne på suksessspørsmålet, ikke sant? For det er sånn, hva er det vi, ja der kommer du og du er skiløper på landslaget, nei jeg er ikke skiløper på landslaget, men jeg går på ski på landslaget, det stemmer, men jeg er egentlig pappa, men dessverre så er jeg en jævla dårlig pappa, for jeg flyr rundt her med reklame på dressen min og og jager rundt skrevene, og uansett hva slags resultater jeg får, så vil jeg fortsatt vite innersidene til en dårlig pappa. Og de vi ser på som suksessrike, det er ikke alltid det, men de har gode resultater, veldig mange av de. Verdens morsomste mann, Robin Williams, tok livet sitt. Ari Behn tok livet sitt. Det er drittrist. Simona Biles, kanskje sommerholdets største stjerne, hun var altså så deppa. at du gadde ikke å stille opp. Men alle som ser henne rundt, ser på henne som en strålende suksess. Men dama har altså en sånn klump i magen, at hun ikke engang gidder å gjøre det hun liker å gjøre aller best. Og da kan man da godt si at hun har gode resultater, men hvis du spør henne om hun har lykkes, så er jeg ganske sikker på at hun svarer akkurat nå, føles ikke sånn ut. Fordi suksess er en følelse. Jeg pleier å si at resultatene dine, de kan jeg finne på internett. Men graden av suksess, det ser jeg i øynene, merker det på energien min, jeg ser det på fargen i kinnene mine, og det er noe helt annet. Men jeg er glad i gode resultater, jeg har høye ambisjoner, og det er ikke det. Men suksessen, den måler jeg på den følelsen jeg har i magen når jeg legger meg om kvelden. Og den er alltid basert på atferd. Jeg synes du har så veldig gode verdier i stedet, og det er derfor jeg har hadde ønsket om å ha deg med i podcasten lenge, for det du står for, det resonerer veldig hos meg, og det tror jeg også lytterne mine vil sette pris på, for det er veldig viktige verdier, og du tar valg som er riktig for deg. Og jeg tror det at når du tar valg som er riktig for deg, og du har det bra, så får de rundt deg, å det er bra, du kan ikke styre hvordan din bror skal... slite eller ikke, men du kan styre hvordan innflytelse du har på han. Og det er den store forskjellen, og det tok meg lang tid å skjønne, for jeg gikk jo rundt i mitt eget lille hamsterhjul i veldig, veldig mange år. Jeg hadde satt meg mål at jeg skulle bli lege når jeg var syv år, og jobbet mot det målet hele livet. Så var jeg 25 år, gikk femte året på medisin, og bare møtte meg selv i døra. Og Da måtte jeg virkelig gå igjennom hva som har skjedd her. Jeg er jo en suksess i andres øye. Jeg får jo gode karakterer på studiet. Jeg er jo snart lege. Jeg er godt likt. Jeg har masse venner. Jeg er godt trent. Men jeg la meg hver kveld og var livredd for å sovne. For jeg hadde mareritt hver eneste natt. Og jeg våknet hver morgen med en klump i magen som sa- Det følte akkurat an at du ikke får til livet. Og da har jo ikke jeg, selv om jeg er en suksessuttatt, og jeg trodde selv jeg gjorde alt rett, så når jeg måtte gå igjennom hva jeg egentlig driver med, så skjønte jeg jo at jeg hadde gått på akkord med meg selv i veldig lang tid. Jeg gjorde jo alt det andre sa som skulle til for at jeg skulle være en suksess, men jeg gjorde jo ikke de tingene jeg selv hadde lyst til å gjøre. Jeg synes det er så synd at vi må komme dit. Jeg var jo veldig langt ute når jeg ble hentet inn. Jeg synes det er synd at man må komme dit for at man skal snu i livet. Jeg har veldig lyst til at man kan snakke med som har det bra og kan hjelpe dem på rett vei videre enn at man hele tiden må gå til de som virkelig har det dårlig og prøve å få snudd en skuta for det er mye, mye vanskeligere det og det er det du gjør Øystein du skriver en fantastisk bok om hva suksess egentlig er og hvordan man kan få det bra og det er jo forebyggende arbeid det du driver med selv om du kanskje ikke har tenkt på det men det er jo det du gjør og det er det jeg brenner så utrolig for for at Får vi til den forbyggende delen i samfunnet, og bruker ressurser der, så kan vi få det så mye bedre, alle oss her i livet vårt. Jeg synes vi gjør en kjempejobb der i sted. Det er hyggelig. Jeg tror du er inne på, for det er veldig lett å tenke at, for å bruke meg selv som eksempel, at veldig mange sier at du er positiv hele tiden, Pølse eller ditt eller dattene. Det er jo bare fjas. Jeg også har dager som er strulete, ikke sant? Men det jeg er veldig opptatt av er å anerkjenne at jeg faktisk kjenner det. Åja, men jeg kjenner jo på kroppen når jeg har det bra og når jeg ikke har det bra. Og så er jeg veldig opptatt av å, når jeg kjenner på disse negative følelsene, stille spørsmål. Hva er årsaken til disse følelsene? Hvorfor har jeg denne klumpen i magen? Hva er det som ligger her sånn og hindrer meg i og føle meg bra, uavhengig av hvilke resultater jeg skaper. For hvis jeg får svar på det, så vet jeg hva jeg kan ta tak i for å snu følelsen. Om det er denne klumpen i magen, som jeg kjenner veldig godt igjen. Når jeg ga meg på ski, var ikke det fordi jeg ikke var noe glad i å gå på ski lenger, men fordi jeg ikke lenger brydde meg nok om målet. Jeg manglet de gode grunnene til å fortsette å gjøre jobben. Og det tryggeste hadde vært, for jeg var ganske god på ski når jeg ga meg, Og det tryggeste hadde vært å bare fortsette å løpe. Og det kan godt ha skapt fantastiske resultater, men jeg hadde jo ikke lykkes, for jeg kjente den klumpen i magen, og den var reell. Så jeg måtte bare stille spørsmål, ok, hva er denne klumpen? Og så fant jeg ut at jeg bryr meg ikke så mye om det. Om jeg går og blir noe med 1, 5 eller 15, spiller ingen rolle. Ok, man kanskje skal finne noe annet da, som er gøy, for jeg har jo lyst til å stå opp hver dag og legge en tid, energi og ressurser på noe jeg virkelig brenner for. Ja, så det er jo Så sa jeg til gutta på laget at det kommer til å legge opp, jeg er ferdig, så nå går jeg ut sesongen og så gir jeg meg. Klompen, den forsvant meg en neste gang. Det var ikke noe stress det. Og så, på en måte sånn er jeg, så jeg tror ikke man skal være på en måte redd for å kjenne, man skal være glad for at man kjenner på de følelsene av at ting er litt sånn ikke helt bra, om det er umotivert, om det depper eller en eller annen, for da får du egentlig en mulighet til å stille spørsmål som kan gi deg nøkkelen. Den dagen du skal være bekymret er jo når det er likegyldig, ikke sant? Den dagen du ikke lenger bryr deg om at du føler deg dårlig, da må du være på vakt. Det er skummelt. Men frem til da, så er det bare å stille seg selv disse spørsmålene hele tiden. Og grunnen til at jeg skrev boka er jo veldig hyggelig at du synes at boka er god, men det var jo fordi at jeg etter at jeg ga meg på sky, så har jeg jo jobbet med formidling, og synes formidling er fantastisk moro, ikke fordi at jeg kan alt, men fordi jeg synes det er dritig gøy å både stå på scenen, men også lære. Hver gang jeg står der, så lærer jeg masse av andres perspektiver på de tingene som jeg prater om. Og så opplevde jeg at veldig mange resonerte med det jeg fortalte om, og veldig mange, for jeg prøver også å bryte ned disse mekanismene til veldig enkle prinsipper som alle kan fylle med sitt innhold, slik at det Det er like gyldig for deg som det er for de som driver med idrett, som de som er 80, som de som er 20. Men så hadde jeg ikke muligheten til å treffe alle, så derfor tenkte jeg, men skriver jeg bok? Og så håper jeg at noen vil lese den, og tilbakemeldingene har vært liksom... Det blir feil å si langt over drømmen, for jeg drømte jo om at folk skulle si «Fader, dette treffer meg midt i magen når jeg begynner å stille meg selv spørsmål». Men samtidig er det langt over det jeg kunne forventet. Og det er dritgøy. Så at du som lege sier at det er forebyggende arbeid, det setter jeg drit av pris på. Jeg har fått melding fra psykologer som har sagt at pasientene deres har lest boka og føler at de har litt bedre forutsetninger for å stokke kortene sine og spille rett. Og jeg har ikke noe akademisk utdanning. Virkelig ikke. Jeg har bare jogget rundt i skavene i tides, og reflektert over og stilt spørsmål til meg selv. Og så har jeg fått lov til å lære en hev av dyktige folk på veien. Jeg er veldig glad for at du bruker de ressursene du har på å hjelpe andre. Det er en av mine egne suksessfaktorer, at hvis jeg klarer å være et positivt bidrag for noen andre, så har jeg gjort mye rett. Jeg skrev jo en liten post på Instagram der jeg spurte lytterene mine om de hadde noen spørsmål til deg i stedet. Og det har jo bare rent inn spørsmål. Jeg har ikke råd å leste alle, for det er så mange. Men det som jeg så gå igjen var... Han Øystein sier det med at man skal finne sin måte og sin mening med livet. Men jeg har ikke peiling på hvor jeg skal begynne. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg vet ikke hva målet mitt er. Det er mange som skriver at jeg ligger deppa og utbrent og sykemeldt. Hvordan skal jeg ha suksess? Så det blir jo kanskje ofte... Hva tenker du? Vi kan ta det ene spørsmålet fra en dame som skrev at hun var utbrent og sykemeldt. Og hun beundret den holdningen du hadde til livet. Så hun skrev, hvordan kan jeg få en sånn holdning? Hvordan kan jeg endre meg så jeg kan få det bra i livet mitt? Og det er jo et enormt spørsmål. Men hva ville du svart til henne? For det første så er det vondt da. Det er vondt spørsmål. Men det er veldig modig spørsmål. Fordi at hun i... spørsmålet, så blåtlegger hun seg totalt. Og igjen, jeg har ikke noe fasit, men hva er suksess? Jeg vil begynne der ennå. Hva er det du mener som suksess? Og jeg har erfaring både fra det at jeg har vunnet til Olympisk gull, det er drit av gøy, men jeg har også holdt på å miste livet. Og det er ikke så gøy, men det får syretestet om det er de yttre tingene som teller eller ikke. Når folk spør meg om «Ja, men jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg vil», Så sier jeg, ikke begynn i den enden. Begynn med hvem du er. Hva er det du har lyst til å stå for? Og så skal du definere verdiene dine. Definere hvem du har lyst til å være da. Det trenger ikke å være noe voldsomme greier, men liksom list opp. Hvordan vil du at folk skal snakke om deg? Om det er i begravelsen eller om det er det ene eller det andre. Hvilke adferd er det du har hatt som skal gjøre at folk står på den talestolen og forteller noe til deg? Og hvis du da på en måte får definert det da, om det er reus, eller om det er tålmodig, eller om det er kjærlig, eller om det er autentisk. Det vet jo folk selv best. Så skal du definere hvordan den personen du har lyst til å være faktisk handler. Hvordan du gjør, hvordan du er, hvordan du møter livets små og store utfordringer. Og når du gjør det, så skal du anerkjenne at du gjør det. At du er sånn som du har lyst til å være. Så må du anerkjenne det. Ikke vent på at noen andre skal gjøre det, for da er du litt sånn sårbar for om de andre er opptatt med andre ting og ikke ser det. Men du skal anerkjenne det. Og så vet jeg at over tid, hvis du er sånn som du har lyst til å være over tid, så kommer de andre til å se det, bli positivt påvirket av det, og du kommer til å få en flytelse på de du har rundt deg. Og da mener jeg at du har en fantastisk grunnmord til å få til hva som helst. Men det må alltid bygge på adferd. For hvis ikke, så er vi så sårbare for hva andre syns om oss, og hva andre legger merke til, og folk er opptatt med å være akkurat det. Opptatt. Vi løper rundt i hamstuel og har ikke tid til å holde på med. Så mitt beste tips til hun som ligger og er utbrent og sykkemeldt, og som jeg håper kommer seg på beina, begynn med hvem du er og hva du har lyst til å stå for. Begynn med det små. Men ikke i det små som er det uviktige, men som er det aller viktigste. Men det er små, små mekanismer. Og hvis du begynner med det, anerkjenner det, så er du på vei der. Jeg mener jo helt alvor at man har ett valg og en handling unna å føle seg helt konge. Men det valget, det må være verdibasert, og den handlingen, det må gjenspeile det. Det kan ikke være forskjell på det vi sier at vi skal gjøre og det vi faktisk gjør. Og så kommer det til å komme negative tanker. Det kommer til å komme styggen på ryggen. Altså dørstokkmiddelen kommer til å ligge der. Og den er der for alle. Men jo bedre du kjenner den styggen på ryggen, desto lettere er det å si, jeg skjønner det her, men det driter jeg. Jeg er ikke det jeg tenker. Jeg er det jeg gjør. Det tror jeg var til hjelp for henne. Jeg håper hvertfall det. Jeg håper det. Jeg skal ikke prakke boka mi på henne. Det skal jeg ikke. Men jeg har hvertfall forstått... Jeg har forsøkt å skrive en bok som jeg håper treffer alle, uansett. Og så håper jeg at de leser boka og bruker den selv. Altså verdien i boka er like null. Men hvis man svarer på spørsmålene som står der, hvis man på en måte ser på rammeverket der sånn, og faktisk setter seg ned og sier «ok, dette får jeg til», så tror jeg at verdien kan være ganske stor. Eller bare i hvert fall intensjonen. Det tror jeg du har fått til. Jeg har noen få spørsmål til deg, Stine. Og det var mange som spurte hvordan bli motivert til å gjøre, og så var det mange, mange ting. Trening, gjør det bra på skolen, spesialiserer seg, var noen som skrev. Hvordan motiverer seg generelt? Og det blir vel kanskje litt av det samme svaret. Ja, både ja og nei da. Jeg mener jo at grunnmulen, det er hvor du skal ta sats fra hver eneste dag. Den må være verdibasert, og den må være bunnsolid gjennom at du faktisk er sånn som du har lyst til å være. Men for eksempel motivasjon, det er veldig mange som spør meg om hvordan skal jeg bli motivert, og så sier jeg at det tror jeg du må svare på selv. Motivasjon er en følelse. Du kjenner at du er motivert, så det er en følelse. Akkurat samme som om du er umotivert. Jeg ser på motivasjon, og dette er min oppfattelse av det, dette er mitt svar på det spørsmålet, hva er det du må gjøre for å bli motivert? Ikke nødvendigvis at det er lytterens svar, men jeg ser på motivasjon som en konsekvens av å gjøre jobben, mer enn en faktor for å starte. Altså, inspirasjon, det kan være en faktor for å starte. Jeg håper at folk blir inspirert av å høre en praten, eller lese boka, eller at de får inspirasjon fra andre steder. Så håper jeg også at de inspirerer de rundt seg. Men motivasjon mener jeg må skapes gjennom å gjøre det du har bestemt deg for å gjøre, for å komme dit du har lyst til å komme, eller for å være den du har lyst til å være. Hun som stilte forrige spørsmål Hver gang hun handler basert på det hun har bestemt seg for å være, stå for Så mener jeg at hun skaper moment Moment, det er følelsen mot Eller følelsen av å være på vei dit man har lyst til å komme Og det momentet der sånn Det må alltid være gjøres, altså det er en handling som ligger bak til å skape et moment, men det heller bensin ned i blant annet motivasjonsbordet mitt. Altså hvis du spør meg hva er det som motiverer meg, så svarer jeg at det er å jobbe daglig mot å være sånn som jeg har lyst til å være. Og hver gang jeg gjør det, og anerkjenner det, så heller jeg bensin ned i det bålet hvor motivasjonen min brenner, og så lenge jeg har moment og ivaretar det daglig, så er motivasjonen det minste problemet. Ikke fordi at jeg skaper fantastiske resultater hele tiden, det gjør jeg absolutt ikke. Men fordi at jeg hele tiden handler i tråd med det jeg bestemmer meg for å gjøre. Moment er altså det selve katalysatoren i de følelsene vi har i bålet. Når folk er, for eksempel, forrige var utbrent. Og hun er ikke utbrent fordi hun har hvilt seg til det. Hun er utbrent fordi hun har stått på sikkert og brukt masse viljestyrke og jobba, jobba, jobba. Men jeg tipper at hun har jobbet uten en spesiell retning. Jeg tipper at hun har jobbet uten å ha noen mål med jobbingen, altså innsats alene. Det er ikke noe momentsfaktor. Men innsats med en retning som du bryr deg om, er noe helt annet. Moment må skapes gjennom å jobbe mot de tingene som du har lyst til å få til, basert på det du har bestemt deg for å stå for. Og så igjen, det er lettere å velge riktig hvis du har bestemt deg hvordan du skal agere i første omgang. Moment er greia. Hvis du skal bli motivert, så ville jeg satt meg ned på tegnebrettet og si, ok, greit, hva er det jeg må gjøre for å bli motivert? Og da får du svaret. Og hvis du gjør det og anerkjenner det, så blir du motivert. Hvis du er umotivert, så kan du stille deg disse spørsmålene, sette ned ved tegnebrettet, få svaret, begynn å gjøre. Slik jeg ser det. Jeg mener at det å være umotivert, Det handler om å ikke være på vei noen sted. Jeg mener at man har mistet momentet, og når momentet blir borte, så dovner motivasjonsbordet ut av seg, så slukner det. Men det betyr ... Ikke betydning at noen helgene skal jage noe. For moment, det kan skapes gjennom å sette av hele fredagen med familien. Taco, mesternes mester og Lego. Det er ingenting. Men jeg gjør det jeg har bestemt meg for å gjøre, uten at mobilen eller noe annet river i meg og sliter i meg. Jeg gjør det jeg har bestemt meg for å gjøre. Og jeg er den pappaen jeg har lyst til å være, og jeg er til stede. I stedet for å være opptatt med mye. Så det er det ene. Og det andre er at jeg opplever at ... De som er best til å få til disse mekanismene, de som er best til å ha litt ro, det er ikke de som ikke står på, men det er de som står på med en retning. Jeg mener at jeg har skissert en strategi for hvordan jeg i hvert fall angriper hverdagens små og store utfordringer, mål jeg har, drømmer eller det ene eller andre. Men jeg mener at den modellen sikrer deg at du gjør innmari mye av bittelitt, men som mener jeg til alle fleste gjør litt motsatt. De gjør bittelitt av innmari mye, og bittelitt av innmari mye, det er oppskriften på å bli sliten. Mens innmari mye av bittelitt, direkte knyttet på det du har lyst til å få til, det er oppskriften på både å få det til, men også bli motivert, bli inspirert, bli engasjert, kjenne på mestring, mening, glød. Jeg mener at veldig mye er konsekvenser. Det henger sammen med alt, men det starter med bevisstgjøring. Jeg kjenner ikke på mestring, for eksempel. Hva er det du skal mestre? Hva er det du legger mestring i? Hvis man skal kjenne på mestring, så må man jo kjenne på framgang. Hvis man ikke vet hvor man skal, hvordan i all verden skal du måle framgang, så start med bevisstgjøringen. Men Men før du begynner å jage dette målet, så definer hvordan du skal handle, hvordan du skal fremstå, hva du skal handle basert på. For det er verdiene dine som vi dømmer deg på, ikke resultatene alene. Veldig bra, Estin. Jeg synes det er så gøy å snakke med deg, og nå har du sikkert masse du skal få gjort, og jeg har skjønt at du trener hver dag. Gjør du det fremdeles? Ja. Ja, altså jeg prøver også å gå på ski hver dag, men det er ikke alltid jeg får, for det er litt dårlig i føret, men jeg trener hver eneste dag. Ikke så yngre mye, en times tid, men jeg gjør jo det fordi at jeg har definert det som noe av det aller viktigste for meg for å føle meg konge. Og det har jeg ikke bare sagt til meg selv, jeg har sagt til omgivelsene, jeg trenger en time trening. hver dag. Og så spør jeg da veldig tydelig hva det er dere trenger, og når er det jeg kan gjøre dette, slik at det ikke går utover dere. For det vil jeg ikke. Og jeg gjør jo det fordi at jeg på den timen henter energi, får energi, får reflektert, får stilt meg spørsmål, får svart på spørsmål, og så når jeg kommer tilbake da, så kan jeg få lov til å være den pappaen som jeg har lyst til å være. Men hvis jeg ikke har noe å gi, så er jeg en dårlig pappa. Men gjennom å ha den ene timen, så har jeg masse å gi de 23 årene neste time. Trener du uten musikk på å gjøre det da, eller? Nei, jeg har nesten alltid trent med musikk, men nå de siste fem årene, så har jeg stort sett hørt på podcaster eller lydbøker hvor jeg enten lærer noe, eller blir inspirert til å reflektere. Så for eksempel deg da, har jeg hørt på mye mens jeg har jogget rundt i skavene i tids på lilla mi. Og det gjør jeg bare fordi at jeg er nok ikke den som ved første øyekast tenker sånn, han der tenker sikkert mye. Men jeg har en samarbeidskollega som heter Hans-Ola Vingholm, og han sier at jeg er en filosof. Og jeg vet ikke om det er noe beskyttet av titel, men jeg synes det er veldig hyggelig å bli kalt det. Ja, men du gjør jo det hvis du filosoferer mye i livet ditt, så er man ikke en filosof da? Jo, kanskje. Altså igjen da, jeg er så litt skolert at jeg vet egentlig ikke hva en filosof er, men det jeg vet er at jeg er ganske bevisst på de valgene jeg gjør og hvordan jeg bruker tid og energi og ressurser, og så liker jeg å stille spørsmål som utfordrer meg og som svarer på det. Det er egentlig det jeg gjør på jobb også. Det er så artig å utvikle seg, og det er så artig å lære nye ting. Så jeg kjenner meg veldig godt igjen i det da. Ja, samtidig som vi har laget det som en slags straff. Vi har laget det å drive med utvikling som en slags straff. Word on the street sier at det er det å drive med utvikling. Det er røffe saker, det er tøft. Det er et TV-program som heter 16 ukers helvete, som går på akkurat det. Folk skal få til det de har lyst til å få til, og de folka de sier at de har lyst til å få bedre helse. Og innpakningen er at det er et helvete. Jeg ser ikke sånn på det. Konseptet har jobbing, skjønner jeg. Men hvis det føles som et helvete, så kommer de ikke til å føle at de lykkes uansett hva slags helse de får. Min mening. Jeg synes det er veldig fornuftig. Ja, Øystein, da har jeg, det gjenstår etter siste spørsmål til deg her. Hva er det? Det jeg bruker å spørre mine gjester er, hva de tror skal til for å få et godt liv? Og du har jo vært inne på veldig mye, men hvis du skal gjøre det kort, hva tror du skal til for å få et godt liv? Ja, det er et stort spørsmål, men da svarer jeg med at et godt liv inneholder gode dager. Og gode dager, de kommer ikke i rekken av Esbjergfjord, de må lages. Så da, hver eneste dag så konsentrerer man seg om å lage best mulig dager gjennom å definere hva dagen i dag skal inneholde. Og for min egen del så er de tre suksesssekretærene jeg har, de er liksom, de er rissa inn i stein. Og det er tid til familien, det er tid til jobb, og det er tid til å trene i den rekkefølgen. Så det er svaret mitt. Godt svar. Jeg legger opp alle dagene sånn. Det er ikke noe jag, det er ikke noe stress, det er ikke noe macho-fjass om å stå opp unødvendig tidlig om morgenen og bade i isvann, men det er bare bevissthet rundt hva jeg bruker tid, energi og ressurs på. De som får nei når de rekker ut en hånd og spør om jeg kan hjelpe dem med noe annet, de får nei fordi det går på bekostning av ting som er viktigere for meg. Det er vanskelig å si nei. Det er det aller vanskeligste, men det er det aller riktigste å gjøre også. Jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i den situasjonen hvor du får et spørsmål, og du tenker inn deg, nei, nei, nei, og så svarer du ja. Og da ender du opp sliten. Da ender du opp med, ironisk nok, å kjøre over de som betyr enda mer for deg. Du misslykkes. De synes det er dritt. Ikke får du noe anerkjennelse, ikke får du noe ditt, ikke får du noe datt, og så legger du deg om kvelden med en klump i magen. Og det er det. Jeg er ikke suksess. Enig. Men det er mye lettere å si nei når man har definert hva de viktigste faktorene for å ha et godt liv er for seg selv, tror jeg. Så det å skrive de ned, det hjelper meg veldig i hvert fall. Jeg har det rissa inn i hver, jeg har en sånn kalender hvert år, og det er det første som står. De tingene, sånn at jeg alltid vet at jeg jobber med det i bakhodet. Ja, men igjen, det er lettere å velge riktig når det er definert på forhånd, lenge før spørsmålet eller krisen eller utfordringen kommer, hvordan du skal håndtere det. Så bra, Stein. Jeg er kjempeglad for at du ble med i podcasten min. Tusen takk for at du tok deg tid til det her. Takk for muligheten. Det er kjempespennende. Jeg kommer til å... Jeg skal reflektere over samtalen i morgen. Så bra. Hvor kan litterne mine finne deg og finne boka di? Meg finner de på Lillamer, sånn fysisk. Jeg er jo aktiv både her og der, så jeg er veldig lite forfengelig. Ta gjerne kontakt hvis dere lurer på noe, eller har noen refleksjoner. Jeg har lyst til å arrestere meg på noe, for det er kjempegøy. Det er sånn jeg lærer. Boka mi finner du der hvor du finner bøker. Så bra! Jeg håper jo at de som... Jeg kan si det sånn da, at ikke kjøp boka hvis du ikke har tenkt å bruke det til noe. Da kan du heller kose deg med Mester eller semester. Men hvis du tenker, det der er litt spennende, så les boka. Så bra! Og den anbefales varmt. Da sier vi takk for oss i dag, Øystein. Og hvis dere har noen spørsmål, så kan dere jo nå han, Øystein, da på Instagram på Øystein Pettersen. Og dere kan nå meg på Leger om livet. Og hvis dere føler at dette er en episode som gir deg noe og som kan være til nytte for noen andre, så del den. Det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og med det så sier vi takk for oss, Øystein. Kan vi få lov til å avslutte med å lage en god dag? Det synes jeg du skal få avslutte med. Da er det sivet ved det. Lag en strålende dag, folkens. Ha det godt.