284. Irina Lee om å bryte med slankekulturen og spise seg fri.
I denne episoden av Biohacking Girls intervjuer Alette og Monika Irina Lee. Irina er journalist, forfatter og podkastvert, kjent for konsepter som "Spis deg fri". De diskuterer Irnas personlige reise med helseutfordringer, hennes arbeid med å hjelpe andre, og hennes erfaringer med Joe Dispenza. De berører temaer som avhengighet, meditasjon, og forholdet mellom kropp og sinn. Samtalen inkluderer også produkt omtaler.
00:04
I dette avsnittet utforsker vi biohacking med Irina Li, som deler erfaringer om helse, matvaner og mental velvære.
03:51
I denne episoden deler en podcastvert sine erfaringer med oppdragelsen av tenåringer og forskjeller mellom generasjoner.
11:42
Taleren beskriver hvordan oppveksten og familiens holdning til arbeid og prestasjon påvirket deres forhold til mat og personlig velvære.
19:10
Unngå avhengighet gjennom kosthold, opplev smertelindring og raskere restitusjon med FlexBeam og kollagen fra Oslo Skin Lab.
22:52
Industrien skjuler viktig kunnskap om kosthold; ved å kutte sukker og mel kan man oppnå positive helsegevinster uten risiko.
Transcript
Mentioned in the episode
Irina Lee
Journalist, forfatter, podkastvert. Intervjues i episoden for hennes erfaringer med helse, kosthold og meditasjon.
Biohacking Girls
Podcasten hvor intervjuet finner sted. Fokus på vitenskap, livsstil og helse.
Spis deg fri
Konsept og bok av Irina Lee om å frigjøre seg fra avhengighet til mat.
Susan Pierce Thompson
Amerikansk psykolog bak "Bright Line Eating"-metoden, som danner grunnlag for "Spis deg fri".
Joe Dispenza
Spirituell lærer og forfatter. Irina har oversatt hans bøker til norsk og deltatt på retreats.
FlexBeam
Bærbar rødlysterapi, sponset produkt som hjelper med smertelindring og restitusjon.
Oslo Skin Lab
Selskap som selger kollagen, sponset produkt som bidrar til hudhelse.
Alette
En av vertene i Biohacking Girls podcasten.
Monika
En av vertene i Biohacking Girls podcasten.
Spis deg fri på 66 dager
Irnas bok med en 66-dagers plan for å endre vaner og forbedre forholdet til mat.
Bright Line Eating
Metode utviklet av Susan Pierce Thompson, fokus på å begrense sukker og mel.
TV2
TV-kanal hvor Irina har jobbet tidligere.
VG
Avis hvor Irina har jobbet tidligere.
DN (Dagens Næringsliv)
Avis hvor Irina har jobbet tidligere.
Majorstua
Oslo-bydel hvor Irina vokste opp.
Sør-Korea
Irnas fars opprinnelsesland.
Vest-Tyskland
Irnas mors opprinnelsesland.
Møllehausen
Konditorikjede hvor Irina jobbet i ungdommen.
Karpaltunnelsyndrom
Medisinsk tilstand som kan påvirkes av kaffekonsum.
Polen
Sted hvor Irina deltok på Joe Dispenzas retreat.
Quantum Study 3.0
Forskningsstudie på effekten av meditasjon på kropp og sinn.
University of California, San Diego
Universitet involvert i Quantum Study 3.0.
Mexico
Sted hvor Irina hadde en spirituell opplevelse med moren.
Finn din magiske kraft
En av Joe Dispenzas bøker oversatt av Irina.
Inger Sverresundholm
Oversetter av Joe Dispenzas bøker til norsk.
Janneke
Irnas yogalærer.
Osempik
Slankemedisin nevnt i samtalen.
Semaglutide
Aktivt stoff i slankemedisiner.
Participants
Host
Alette
Host
Monika
Guest
Irina Lee
Sponsors
FlexBeam
Oslo Skin Lab
Points
Hjernen kan bli 'kidnappet' av matvarer som sukker og mel.
Irina beskriver hvordan avhengighet av sukker og mel påvirker hjernen og fører til ubegrenset sug.
Det tar i snitt 66 dager å endre en vane.
Basert på forskning om vaneendring.
Meditasjon kan gi positive gevinster for mikrobiomet.
Basert på Irinas deltakelse i en forskningsstudie med Joe Dispenza.
Her og nå er alt godt.
Et mantra Irina bruker for å håndtere uro og bekymringer.
Vi må ikke la matvareindustrien ta valgene for oss når det gjelder helse.
Irina understreker viktigheten av å ta ansvar for egen helse og gjøre egen research.
Claims
Slankemedisiner som Ozempic kan ha alvorlige bivirkninger, inkludert depresjon.
Irina uttrykker bekymring for langtidsvirkninger og avhengighet av slankemedisiner.
Det er mulig å oppnå kontakt med avdøde gjennom meditasjon.
Irina deler en personlig opplevelse av å kontakte sin avdøde mor gjennom meditasjon.
Barfotgående kan gi positive effekter på helsen, blant annet bedre jording og tilstedeværelse.
Irina deler sine erfaringer med barfotgående og dens positive effekter.
Similar
Loading
They're waking up with the sunrise love Bulletproof coffee
Velkommen til Biohacking Girls podcast, der vitenskap møter livsstil, og der vi tar kontroll over vår egen helse. Vi dykker ned i teknologi, ernæring, trening og mentale heks for å styrke kroppen sin. Det handler om å bruke naturens prinsipper for å finne balanse, energi og glede. Vi tester, utforsker og lever som vi lærer, alt for å bli en god kvinne.
for å inspirere deg til å finne din vei til et balansert og godt liv. For det alle kan få dette til, og sammen kan vi gjøre kunnskap til praksis og skape varig forandring. Er du klar for å ta steg inn i fremtiden? La oss hekke livet sammen.
Å, det er ny uke, og vi er så spente at vi dirrer nesten her, fordi at vi har med oss en jente som beundres utrolig. Hun er journalist og forfatter, og hun er tidlig med forelegger, og hun er grunneren bak konseptet Spis deg fri. Hun heter Irina Li.
Og dette er en jente som vi har gledet oss til å snakke med. Hun er jo nesten som oss, Monika. Hun kunne vært søsteren vår hun også, fordi hun er jo en biohacker. Det kommer dere til å oppleve etter å ha hørt episoden med henne.
Og det med bakgrunnen fra flere redaksjoner som TV2 og VG og DN, og hun har en lang personlig reise med helseutfordringer selv, overvekt og har følt seg forstyrret når det gjelder mat, og har hatt et ønske om å forstå hva som ligger bak dette, og hva som virker, ikke bare på papiret, men hva som virkelig fungerer i praksis. Og derfor har hun også fordypet seg
i dette konseptet som heter Spis seg fri.
Hun jobber med å hjelpe tusenvis av mennesker med et litt lettere liv, både fysisk og mentalt. Det handler mye om vanene våre, hvordan man tenker, hvordan hjernen er sammensatt, og helheten rundt det hele. Det kuleste er dette med Joe Dispenza. Her må vi bare si at hvordan hun har klart å få til å løfte han frem i Norge ved å sette hans opplevelse
ord på norsk i norske bøker. Ja, jeg lurer på om hun nærmest startet et forelag, bare for å kunne få hans bøker til Norge. Det er jo bare så kult. Hun snakker åpent om temaer som angst, pusteteknikker, kosthold, avhengighet og manifestasjon i ukens podcast. Og vi dypper dykt ned i Jodie Spencer. Han spør vi masse om.
Så det er mange ting du har sluttet med, så når du kommer inn her i lyttemodus og skal sette deg ned og bare kose deg, så kan du kanskje bli inspirert. Kanskje det er noe du slutter med? Kanskje det er kaffe eller alkohol, eller er det siggen eller snus, eller hva enn det måtte være?
så vil i alle fall Irinas måte å se dette på gi deg et lite kick og inspirasjon. Hun har jo også vært aktiv i utholdelser med ditt kritisk blikk på helsemyndigheter og i det hele tatt hvordan
Vi skal få en best mulig nasjon med sunne borgere, så vi snakker om alt dette. Jeg håper, og vi håper, at du vil kose deg med denne episoden. Velkommen til ukens podd. Kjære Irina Li, dette har vi gledet oss til. Vi har snakket om deg veldig lenge og fulgt med på deg og
Og endelig skal du, som er en god og svær podcast-host selv, være gjest hos oss. Velkommen! Tusen, tusen takk. Dette gleder jeg meg til. Og så hyggelig at vi kan møtes opp på ekte. Ja, fantastisk. Det må jeg si er bare litt flaks, men Irina, jeg synes det er så herlig. Jeg har fulgt deg i så mange år. Hvordan ser dagene dine ut akkurat der du er nå i ditt rett?
Ja, akkurat nå da. Nå er vi jo midt i 2025. Det er mye bastu. Det er mye pust. Nei, altså jeg har jo to barn. Vi snakket om det rett før vi satt i gang her. To tenåringsjenter. Jeg er så heldig å ha barn i den alderen. Så jeg vil si at livet mitt er veldig todelt. Jeg har mine dager som egentlig jeg styrer over selv. Jeg er så heldig å være min egen sjef. Men kvelder og helger, da er jeg 100% ubetalt sjåfør.
fyker rundt i hele byen, plukker opp barn bringer, henter plukker opp på fest, plukker opp veninner ikke sant? så, men jeg det er egentlig litt sånn herlig denne livsfasen for det er mye som skjer på mange kanter så jeg er egentlig happy med det altså
Vi kjenner deg jo som datteren til Mr. Lee. Hvordan var det å vokse opp med ham som far? Hvordan var du som barn? Kan vi starte litt der? Vi er sånn i skjerri på historier, så fortell litt fra du var mindre. Jo, det skal jeg gjøre, vet du. Fordi jeg må jo bare si at siden jeg nevner disse tenåringsjentene mine, så skal jeg jo være veldig glad at jeg ikke er min egen datter, for jeg tror pappa hadde en mye verre jobb med
med å være far for meg og mine to søstre, enn det jeg har hatt da med mine to barn. Selv om mine tenåringer finner på mye rart, så føler jeg at vi var litt vilde. Jeg var jo tenåring på sent 80-tidlig 90-tall. Jeg føler at det ikke var mye rart som skjedde den gangen. Og så opplever jeg at jeg vil jo aldri fortelle pappa alt det vi holdt på med. Men jeg opplever faktisk at jentene mine er veldig åpne da. Det er ikke...
De har jo sine privatliv selvfølgelig, men
Jeg føler ikke at de gjør noe som de føler at de ikke kan fortelle meg. Men føler du også det med telefonen, at du har mer kontroll? Du kan spore dem litt. Det er en annen tid vi lever i. For jeg må si, med strekk og gru, jeg gleder meg ikke til en ny runde med ungdom. Han er 13 nå. Så jeg får litt av meg. Kanskje det kan bli lettere enn det man tror? Ja, akkurat det der med mobil, det er kanskje en av de tingene som faktisk bekymrer meg. Jeg har dem jo på sånn... Det har de gitt meg til lateste til, at jeg kan spore dem, sånn «find my iPhone». Men...
hele det livet de lever virtuelt, det må jeg innrømme at det skremmer meg litt. Og der har jeg ikke noe innsyn, og det føler jeg ikke at jeg har noe rett til heller. Så det synes jeg faktisk er litt skummelt, akkurat den der mobilbyten. Men hvordan er ungdomsmiljøet i dag rundt kretsen til barna dine da? Jeg føler at de er...
De tar vare på hverandre. Jeg opplever at det er godt og vondt. Jeg føler at det er det beste av det beste. Og et stort og fint fellesskap. Men så har jeg også vært vittne til at med utfrysing og bakvaskelser og utestengelser og sånne ting, og det synes jeg virker mye mer brutalt i dag.
På vår tid kunne man jo krangle høylytt, og så var man ansikt i ansikt, og så var man uenige. Mens i dag har jeg sett hendelser hvor noen bare blir utestengt av chatten. Og det er så anonym utfrysing. Man vet egentlig ikke hva jeg er beskyldt for, hvorfor får jeg ikke være med. Så det virker veldig brutalt. Jeg tror også at det er ikke opp til oss å forstå neste generasjonen.
de lever et helt annet liv enn oss. De har helt andre forutsetninger. De har helt andre kode for å omgås. Så tenker jeg kanskje det viktigste for oss da, som er foreldre, er å bare være der. Bare minne dem på at de er gode nok og bra nok uansett.
Jeg opplever det samme, at de unge nå er jo ganske tillitsfulle, og de deler jo mye med foreldrene sine, som jeg er enig med deg, vi delte ikke noe, i hvert fall ikke jeg heller, når jeg var liten, det var om å gjøre og ha mest mulig privatliv. Men hva drømte du om når du var liten?
Og jeg drømte om, det var veldig, veldig rart, dere hadde sikkert de der minnebøkene som blir kjent med sånn, fylle ut til klassekamerater og veninner og sånn, og da skriver jeg fra veldig tidlig at jeg drømmer om å bli journalist eller lege. Det er de to tingene det går i da.
Og fra jeg er sånn 8-10 år, så vet jeg at jeg har lyst til å bli journalist. Så jeg lager jo min egen avis i 4. klasse, som heter Barnas Gang, BG. Satt hjemme på skrivelmaskinen til pappa og klippet ut annonser fra Aftenposten, som jeg limte inn der, og hadde portrettintervjuer og lagde quiz. Så jeg var veldig inne i dette her journalistiske. Jeg tror jeg oppdaget at hvis jeg kunne late som jeg var journalist,
Så kunne jeg spørre folk om hva de ville. Da hadde jeg på en måte et påskudd til å få lov til å være nysgjerrig. Så det passet veldig godt til min personlighet. Så fra veldig tidlig så styrte jeg mot journalistikken da. Det er egentlig litt rart, for jeg har jo ingen journalist i familien, og har ikke noe erfaring med det sånn sett. Men
Så da var det typ, jobbet mye med skoleavis, på videregående så var jeg med å drive skoleavisen der, årbok og alt sånne ting, og så søkte jeg meg også til folkeskole da etter videregående, hvor jeg gikk på medielinje. Så jeg var veldig målrettet på journalistikken. Og det fikk jeg jo oppfylt da. Så da endte jeg jo opp som nyerejournalist og nettjournalist og tv-journalist i noen av de største mediehusene da.
Så jeg har jobbet i TV2 og Nettavisen og Dagens Tidene og VG og vært med på mange av de store sakene der. Ja, det har du absolutt. Hvis vi går tilbake til din far, hvordan var han som pappa og inspirator? Du har sikkert fått masse inspirasjon av han også, og du har jo skrevet en bok om ham.
Jo, altså det var jo når vi var små, vokste opp her på Majorstad i Oslo, så var jo dette jeg er født i 1976, så dette var jo egentlig før innvandringen. Pappa var jo faktisk den aller aller første koreaneren når han kom hit til Norge 1954. Så jeg tror liksom
opplevelsen av å vokse opp i familien Li, det var sånn at alle visste hvem vi var, for det var jo vi som, pappa var fra Sør-Korea, og mamma var født i Vest-Tyskland, så allerede der skilte vi oss litt ut. Han hadde veldig mange ideer, han var ekstremt ideerik,
Han kom stadig opp med nye påfunn, og spesielt på dette med import, for han reiste mye og syntes det fantes så mye spennende ut i verden som han mente at vi her hjemme i Norge trengte. Så det går jo litt sånn underlig utslag. Kjelleboden vår var alltid fylt opp med sånn samensyrium av ting, og det var alt fra ginseng som han importerte i mange, mange år.
Og så fant han ut at dette her med, ikke sant, i Sør-Korea så er det jo ganske forut på helse i mange ti år allerede. Så da fant han ut at i Korea hadde de sånne helsesokker, sånne singletær på sokkene. Så det drev han jo med stor import av, og han holdt på med kokkelur og plasthandsker, og han har jo bakgrunn fra, han var jo kjøkken, altså kokkeutdannet, hadde bakgrunn som kjøkkensjef, og hadde jobbet i restaurant- og hotellbransjen egentlig hele sitt liv.
Så han drev også veldig mye med hygieneprodukter til storkjøkken, kokkelur og plasthandsker og litt sånne ting. Så mye av samtalene hjemme hos oss foregikk at pappa fortalte om prosjekter og ideer, og for oss var det helt verdakslig, det var ikke noe uvanlig det. Og det som jeg tar med meg fra oppvekst min, det var at han alltid, det han utfødte oss på var, har du gjort ditt beste?
Han brydde seg egentlig ikke så mye om at vi skulle komme med så veldig gode karakterer. Han husker alltid at han spørte, har du gjort så godt du kan? Så det var en dyd for ham. Og så var han også veldig opptatt av at det ikke finnes noen dårlige jobber. Det finnes bare en dårlig måte å gjøre jobben din på.
så han drev jo mange år en konditorikjede her i Oslo som heter Møllehausen, som hadde nesten 200 ansatte og hevevis av utsaksteder over hele byen. Så både jeg og søstrene mine, det var vår første jobb da, at vi hadde lørdagsjobb hos Møllehausen. Og da husker jeg at han la vekt på hvordan vasker du toalettene? Ned på kne, altså vi måtte lære å gjøre oppgaver ordentlig. Han aksepterte ikke at vi gjorde ting halveis.
Det tar jeg nok med meg til det ekstreme, at når jeg gjør ting, så skal jeg gjøre det fullt og helt.
Han høres ut som en veldig spennende og inspirerende far, men helt klart at det kan hende at det også har skapt en liten flink prestasjonspike i deg. For du har jo også hatt en del utfordringer opp gjennom årene. Vil du snakke litt om det også, og hvordan det har ledet deg videre til Spis deg fri og til alt det du har formidlet i regnet? Jo, takk for det. Jo, det er helt klart det der...
Det har jo alt å ha en bakside, så det at vi blir motivert til å stå oppe, og at de resultatene vi får er det vi skaper selv, så kan vi også bli litt sånn i overkant, det kaller det flink pike da. Men det jeg oppdagde ganske tidlig hjemme hos oss, så det var mange spennende samtaler vi hadde, men jeg vil jo si at pappa var nok ikke verdensmest ved å snakke om følelser. Så når det skjedde vanskelige eller krevende eller triste ting, så var ikke det egentlig noe vi hadde noe
på en måte, verktøy for å håndtere. Så når jeg er åtte år gammel, så dør mamma av kreft. Og det etterlater jo et enormt traum, ikke sant? Og masse spørsmål og mye usikkerhet og mye sorg, selvfølgelig. Som jeg nå i voksen alder, når jeg ser tilbake på hvordan vi håndterte det som familie, så var jo ikke det i hvert fall det en åtteåring trengte.
Så det er vel kanskje i kjølvønnen av alt dette at jeg i løpet av tidlig ungdomsår, tenårene, opplever, eller uten at jeg er bevisst på dette, så har jeg da i løpet av disse årene utviklet et forhold til mat som gjør at jeg finner mye trøst i mat. Så
Har jeg også med meg at mamma var også sånn at hun skulle starte på nye slankekur hver mandag. Så jeg tror jeg var ti år gammel når jeg startet på min første slankekur. Og når jeg ser på bilder av meg selv som tiåring, jeg fant det sykt overvektig. Så det er jo egentlig bare trist, men det er der på en måte galskapen begynner da.
Og da er jo poenget at det var nok ikke eventuelt to-tre kilo for mye som var problemet mitt. Det var jo det at jeg var på masse vonde, triste følelser som jeg egentlig ikke fikk noe utløp for, som jeg da oppdager at jeg kan døve med mat.
Og den lupen der med slankekurer, og jeg kan nesten gi deg årstall for årstall, hvor mye jeg veier når jeg er 16 eller 18 eller 22 eller 24, det er helt sånn besettelse, og at tallet på den badevekten skal liksom avgjøre livskvaliteten. Og jeg bare vet hvor mye krefter det tar, hvor mye tid jeg brukte på å tenke på det, altså den selvforrakten, den dårlige selvbildet som følger med da.
Å være fanget i en opplevelse av å ikke lykkes. Det var veldig rart, for jeg lyktes jo på alle andre fronter. Jeg fikk det til skole, utdanning, karriere og jobb. Det var jo helt smertefrit. Men det var dette her i store mørker, som jeg ikke snakket om med noen selvfølgelig. Det var mitt forhold til vekt. I løpet av 20-årene er jeg oppe i kategorien FEDME, altså BMI over 30-årige.
Så jeg veier jo 20 og innemellom 30 kilo mer enn det jeg gjør i dag. Det er ikke det at det å være slank er god i seg selv, men det er det fordi jeg har slitt med vekt. Den følelsen man ikke får til, er den som er så utmattende.
Sånn holder jeg på gjennom, så får jeg to barn, og så legger jeg på meg ytterligere, og så klarer jeg å pine meg ned noen kilo, og så følger jeg jo alle disse eksperterrådene om å spise mindre og trene mer. Det gjør jo bare egentlig at kroppssammensetningen blir dårligere og dårligere for hver runde. Går ned ti kilo, da mister man jo både muskler og fett. Og så legger jeg på meg igjen, og da legger jeg på meg fett. Så den metaboliske sammensetningen blir jo bare forverret for hver slankekur man tar da.
Så da havner jeg jo i den fortvilende situasjonen at jeg slanker meg selv tjukkere og tjukkere over tid. Og så kommer jeg jo da over denne metoden fra USA, som på amerikansk heter Bright Line Eating, som på norsk har fått titlen Spis deg fri, som er utarbeidet av en veldig kul amerikansk psykolog som heter Susan Pierce Thompson.
Og det blir, det er da jeg knekker koden da, på hva jeg må gjøre for å få et bedre forhold til mat. Så det bestarten i 2015, da er jeg 39, det var noen måneder før min 40-årsdag, og da hadde jeg egentlig vært inne på tanken, burde jeg bare resignere? Er jeg nå kommet til et sånt sted hvor jeg bare må innrømme, eller innser at dette får jeg ikke til? Så det var akkurat i grevenstid at jeg kommer over denne metoden, for jeg var ferdig med å gi opp da.
Tilbake til Susan Pierce Thompson, for jeg har også lest litt om Bright Line Eating. Hva var det med det som plutselig snakket til deg? At du ikke hadde hørt dette før, eller var det bare tid, sted og rom? Det var absolutt det hun hadde å formidle, for det hadde jeg ikke hørt noensinne ord på sånn som hun gjorde. Hun sa veldig klart og tydelig at det er ikke deg det er noe galt med. Det er bare hjernen din som er blitt kidnappet av de matvarene du spiser.
Da hun begynte å beskrive hvordan denne hijackingen, denne kidnappingen foregår, så var det som om hun satt og beskrev min opplevelse av meg selv. Da er det nettopp det at det er disse to matvarene, sukker og mel, som for noen av oss, og jeg har skjønt at dette gjelder ikke alle, men det er anslagsvis en tredjedel av befolkningen,
Vi er sårbare, eller er disponert for å ha en tilbøyelighet til å bli hekta på disse type matvarene. Så hvis jeg spiser litt sukker eller litt mel, så er det som om noe slås av i hjernen min, og da finnes det på en måte ingen bånd. Da har jeg bare lyst på mer. Og da, som hun beskriver, hvis du er
skrudd sammen på en måte som du er disponert for avhengighet, så vil det være mye enklere for deg å kutte det ut, enn å prøve å navigere litt. Og det bare resonerte så bra. Jeg bare skjønte at det er dette som er løsningen for meg. At jeg må bare unngå de matvarene, så kommer jeg til å være på en måte...
Kan det frigjøre meg fra den avhengigheten? Er du lei av smerter eller lang restitusjonstid? Nå har vi funnet løsningen. Vi trener en del og underviser tøffe klasser. Det krever superform og balansert kropp. Vi har begge hatt utfordringer med både smerter, prolaps og Baker's sister, og noen ganger litt for lang restitusjonstid.
Ja, og nå bruker vi FlexBeam og har merket en enorm forskjell. FlexBeam er en bærbar rødlysterapi som har hjulpet oss med alt fra å dempe smerter ved prolaps til å redusere betennelse i hofte og muskler. Og vi har opplevd middelbar smertelindring nesten bedre enn parasett og raskere restitusjon.
etter støle muskler. Dette er rødt, næringsrikt lys uten bivirkninger. Apparatet stimulerer cellene til å produsere mer energi, noe som gir både smertelindring og en god følelse. Så er du på jakt etter en naturlig og effektiv måte å støtte kroppens helbredelse på, da kan du på det sterkeste anbefale FlexBeam. Det er enkelt, det er trygt og det virker. Må prøve det selv.
Opplev forskjellen og sikre deg rabatt med koden BG10 og husk at det er 60 dagers åpent kjøp. Du har lett deg nå som sommer nærme seg er det en ting vi aldri hopper over.
vår daglige dose kollagen selvfølgelig. Vi snakker ikke om et hvilken som helst kollagen. Vi snakker The Solution fra Oslo Skin Lab. Det har jo blitt en litt sånn fast del av morgenrutinen i kaffen eller i smudien, i vannflasken. Det er enkelt og smakløst, og huden elsker det.
Vi har brukt det lenge nå, og det er ikke bare innbildning. Vi merker en stor forskjell. Glød, spens og en mykere følelse i huden. Ja takk! Og vet du hva? Kollagen er ikke lenger bare en kjønnhetstrend. Det er forskning i ryggen, og derfor en internasjonal biohacking-movement. Folk over hele verden bruker hydrolysert kollagen for å støtte hud, ledd og bindevevde.
Så, hvis du vil gi kroppen din et forsprang nå før sommeren, er tiden inne. Det er aldri for sent å begynne å bygge opp kollagene. Sjekk ut det solution for Oslo Skin Lab. Vi digger det, og huden vår gjør det også.
Bruk rabattkoden BIO60 for 60% på første kjøp. For det er vel det som er hovedproblemet i våre dager med denne ultraprosesserte maten, er jo at folk blir avhengig. Den er jo til og med lavet som det, så mel og sukker er en ting, men nå har vi det jo overalt. Så hva tenker du om det? Jeg tenker at jo mer jeg har lært om næringsmiddelindustrien og matvarieindustrien, så tenker jeg at det er jo...
Altså, folk er villige til å skape uhelse i jakten på profitt. Og det gjør meg også enda mer bevisst på at jeg kan ikke delegere valg når det gjelder min helse til noen andre. Jeg må gjøre denne jobben selv. Og takket være sånn som dere, og den fantastisk viktige boken dere nå har gitt ut i forhold til biohacking, og hvilke valg vi kan ta, og hvilke muligheter vi har,
Dette er jo kunnskap som industrien aldri kommer til å fortelle oss. Så vi må gjøre denne researchen, og det som er så genialt, alle de rådene dere deler, eller veldig mange av de rådene jeg også snakker om, det er jo ikke ting som nødvendigvis koster noe, og det kan ha null bivirkninger, bortsett fra positive helsegevinster. Så vi kan teste veldig mye av denne kunnskapen uten risiko.
Da tenker jeg at det er ingenting å tape for de som hører dette. Bare undersøk hva som skjer hvis jeg kutter ut sukker og mel, og kutter det på antall måltider til tre om dagen, som er det jeg spiser.
Og vi er jo alltid nysgjerrig på rotorsakene til det som skjer, og jeg bare skal ikke siste her og leke psykolog, Irina, men jeg bare tenker i den tiden din mor dør, og du er med din far, og du har alle de følelsene, og har kostholdet i den perioden, og du måtte trøste deg litt fra det, kanskje rundt ti år. Har det sammenheng, tror du, med mel og sukker, at det er de matvarene der som på en måte ble din utfordring da? Absolutt. Det er jo bare å se på hva var det jeg spiste når jeg var «feeling down».
Jeg kom jo ofte hjem alene etter skolen, og var sånn nøkkelbarn, hadde nøkkel rundt halsen og låste meg inn. Jeg var hjemme alene. Da var det jo ikke kjøttkaker og rotmos jeg lagde på kjøkkenbenken, da var det jo kakedeier og sjokoladekaker og boller vi holdt på. Så det er jo den type matvarer som jeg kjente var trøstematen.
Og det er jo helt åpenbart at disse matvarene er de som faktisk skaper mest glede. Det utløser jo, det påvirker hjernes belønningssenter. Så det å spise sukker og mel, det er jo helt riktig i forhold til det kikket jeg var på jakt etter. Men problemet er jo de langsiktige konsekvensene det gir da. Så det ga kanskje en kortvarig lykke, men så ga det jo også en langvarig smerte.
Kan vi ikke snakke litt om Spis deg fri på 66 dager? Hvor ligger magien på 66 dager? Og hva tror du de som lytter på nå kan glede seg over når de får fatt i boken din? Ja, den boken Spis deg fri på 66 dager, det var jo... Jeg har jo holdt på med dette her nå siden 2015, så jeg nærmer meg jo mitt 10-årsjubileum. Og så har jeg hele tiden tenkt at
jeg elsker kunnskapen som Susan Pierce Thompson har formidlet og jeg elsker vitenskapen som ligger til grunn og hjerneforskningen og alt dette her og hva som skjer med hormonene våre og alt dette men så er det også noe med det å gjøre metoden tilgjengelig så den boken savnet jeg så jeg tenkte jeg må lage den boken som jeg selv skulle ønske at jeg hadde hatt når jeg startet så da tok jeg og lagde en bok først så skulle det være en introduksjonsbok til metoden og det var det første jeg lagde
der jeg forklarer hvordan vi gjør det, og hvordan det ser ut i praksis. Men så skjønte jeg at vi må lage en sånn journal, sånn dag for dag. Så da fant jeg at da må jeg legge inn en del om det også. Så det er derfor det heter 66 dager, hvor del 2 av boken er rett og slett en sånn journal for alle disse 66 dagene. Og så, selvfølgelig, det jeg alltid får spørsmålene om,
Hva spiser du hvis du ikke spiser sukker og mel? Da fant jeg at da må jeg legge inn en liten del med oppskrifter også. Så jeg må bare pøse på med alt en nybegynner kan trenge. Og grunnen til at det er 66 dager, det er jo da vitenskapen om dette med å bygge nye vaner. Da har forskerne sett at det tar i snitt nettopp 66 dager å endre en vane.
Og helt sikkert har noen hørt at du kan endre en vane på 21 dager, men det var faktisk i det forsøket så var de som var raskest til å implementere nye vaner, de hadde fått automatisert dette etter 21 dager. Men det er unntaket. I snitt så var det 66%.
Mens de som var tregest, de måtte kanskje repetere samme øvelse i over 250 dager før det var blitt automatisert. Som da er definisjonen på en vane. Men vi har sett også på våre kurs at etter 66 dager så har veldig mange kommet inn i gruven. Hvor lang tid tok det for deg å kjenne at den avhengigheten av mel og sukker forsvant?
Jeg vil nesten kalle det en detox eller en avrusning. Det verste var de tre første døgnene. Da var jeg ikke god å være i hus med. Det kjentes utrolig fysisk. Jeg kjente at jeg var kaldsvettet, kvalm, veldig irritabel, veldig humøsvingninger, sovdårlig, svimmel.
Så den opprinnelige, la oss si den initiale avrusningen, var tre dager. Og så hadde du da det følelsesmessige greiene for et mat. Men da visste jeg jo egentlig hva som skjedde. Da kunne jeg kjenne lysten eller tanken på at nå hadde det vært digg og prikk, prikk, prikk.
Men da bare tok jeg det som en bekreftelse på at jeg er i endring. Så jeg prøvde å øve meg på å møte disse følelsene av nysgjerrighet, i stedet for å bare agere på dem sånn umiddelbart. Og nå har du jo snart ti års jubileum. Da er vi veldig nysgjerrige på hvordan har da kostholdet ditt endret seg i løpet av de ti årene? Er du fremdeles helt fri fra disse trigger foodsene dine? Jeg er fremdeles helt fri fra sukker og mel. Altså jeg har jo
Jeg kan ikke si at jeg har vært ti år helt utenfor. Det har vært ganger hvor jeg har blitt servert ting, eller jeg har fått det i meg på ulike måter. Et veldig typisk eksempel er at jeg har bestilt en salat på en restaurant, og så har ikke jeg vært klar over at den skjevreosten har vært dynket i honning, for eksempel. Men jeg har ikke selv gått bevisst tilbake og begynt å lage mat med sukker og mel.
Jeg vil si at jeg har også etter å ha hørt mye på podcaster og blitt kjent med mange spennende folk på dette området, så har jeg lagt mye mer vekt på kjøtt nå. Jeg spiser mer kjøtt nå enn jeg gjorde tidligere. Og så er jeg egentlig ganske var på... Jeg føler litt sånn sesongene. Så nå når vi er i den lyse, lette, varme årstiden, så spiser jeg nok lettere mat enn...
Endelig på høst og vinter. Dette med avhengighet, det har jo selvfølgelig forskjellige former, og du har jo også skrevet denne boken om shopaholics, og vi var jo inspirert for mange år siden, så gjorde vi en challenge hvor vi ikke skulle handle noen ting, og fikk med oss hele gjengen på, alle som lyttet på podcasten. Det var vel fire-fem år siden, eller? Så avhengighet kan jo komme i så mange former, alt fra, ja, du vet selv, har det spredt seg fra sukker og mel til andre steder hos deg, så du vil dele og kanskje
å hjelpe andre til å forstå at det ikke er noe galt med deg. For de fleste av oss kan være skrivende på at de har avhengigheter. Det er kult at du spør, for jeg tenker at det handler ikke om å bli mer katolisk enn pavene, at vi skal bli helt sånn asketiske. Men jeg synes det er kult å bare se meg selv utenfor og tenke sånn, disse vanene jeg har, at jeg snuser for eksempel, at jeg drikker alkohol, eller at jeg scroller på Instagram, eller hva det måtte være.
Er det bra for meg? Hvis jeg bare møter meg selv der-
Og hva skjer hvis jeg kutter ut? Jeg trenger ikke bestemme meg for å kutte det ut for resten av livet, men jeg kan jo bare undersøke hva hvis jeg tar en pause, bare for å undersøke hvor balletak den avhengigheten har på meg. Så jeg tenker hvis det kan inspirere noen til å bare ta et lite skritt tilbake, og så teste avholds, om det for eksempel er på shopping, bare for å se hva det gjør med meg.
Jeg husker tilbake, det er mange, mange år siden da, men da jeg begynte å slutte med kaffe, så oppdaget jeg jo at når jeg sluttet med kaffe og lått være å drikke kaffe, så hadde jeg hodepine i en uke. Og da måtte jeg spørre meg selv sånn, ønsker jeg påføre kroppen noe som gir meg en uke med hodepine hvis jeg avstår fra det?
Så det var egentlig bare den oppdagelsen der som motiverte meg til å faktisk slutte med det. For jeg skjønte at dette her var ikke godt for systemet mitt. Og så etter hvert som jeg har sluttet med ulike ting, så har jeg også oppdaget hvor lett det er. Jeg tenker at det kan være veldig krevende, jeg tenker at det kommer til å være et stort offer, og nå kan jeg ikke kose meg mer. Men så opplever jeg faktisk at det er det motsatte, at det er veldig befriende.
Så det har motivert meg til å slutte med en hel haug med ting. For eksempel etter at jeg sluttet med sukker og mel, og det tror jeg må ha en sammenheng, for det første så ramte jo kiloen av i løpet av et halvt år, så hadde jeg gått ned all min overvekt. Og det var som om jeg ikke hadde dette laget utenpå, så ble jeg mye mer sensitiv. Så i januar 2016, det er bare tre måneder etter at jeg hadde begynt med «Spis deg fri»,
Så sluttet jeg å se på tv-nyhetene. For jeg kjente at det å sitte og ta inn all verdens elendighet, det gjorde meg ikke godt. Så det var som om nervesystemet mitt var blitt litt sartere eller mer sensibelt. Så da fant jeg ut at jeg bare skulle kutte det ut og se hva som skjer. Så 2. januar 2016, det var siste nyhetssendingen jeg så.
Så imponerer det deg akkurat inn i en sånn avslutning med kaffe selv, og da må du være kreativ og finne nye typer soppvarianter og ting som ikke har verken gluten eller, og det er spennende, synes jeg. Men hvis du skal snakke til lytterne nå,
og inspirere til noe man kan ta fast på sluttet med. Fordi jeg tror det også har en bakside. Man kan bli engstelig, man kan få følelsene å bli sensitiv, få litt angst, og så få følelsene på utsiden av huden, for man blir så sårbar. Man må jo bare ta to ting. Det ene med å slutte, men også følelsene sine. Hva vil du si?
Jeg tror det er mye, mye lettere, eller jeg vet at det er mye lettere å alliere seg med noen. Så la oss si at du har en eller annen veninne, eller en søster, eller en bror, eller en datter, eller hvem det måtte være, som er nysgjerrig på noe av det samme som deg. Kan du invitere henne eller han til å høre på denne podcasten? Vi har jo begge to snakket om at vi burde slutte med hva det måtte være. Så bare gi hverandre en bitteliten challenge.
Bare det å ha en såkalt accountability partner, hvis jeg sier til deg nå, Monica, at nå lover jeg deg at nå skal ikke jeg drikke kaffe. I dag skal jeg ikke drikke kaffe, jeg kommer til å sende deg en melding i morgen tidlig og si at jeg har ikke drukket kaffe hele den dagen. Så mangedobler jeg faktisk sjansen for å lykkes, fordi vi er så vante å gi løfter til oss selv som vi bryter hele tiden, så jeg er en upålitelig partner i møte med meg selv.
Men jeg har jo ikke lyst til at du skal tenke dårlig om meg, så hvis jeg sier til deg nå, jeg lover nå at jeg ikke skal gjøre dette eller dette i dag, så har jeg faktisk mange dobbelt sjansen for å lykkes. Og hvis du er inne på samme spor, og du heller ikke skal drikke kaffe, så har vi begge to, vi både hjelper oss selv og hverandre i den prosessen da. Åh, da er jeg den eneste som drikker kaffe her, det må jo...
Og det er jo min nemesis, for jeg vet det der med hodepinnen. Hver gang har jeg da ikke klart det, så jeg har da ikke viljestyrke nok til å greie det, for jeg synes den hodepinnen er så grusom. Hva har du for tips til meg da? For min egen del så hjelper det å ha en sterk motivasjon til å slutte, og jeg hadde noe som heter Karpal Tunnelsyndrom. Det er en sånn nervesammensnevring i håndleddene, som man ofte får i forbindelse med graviditet, det er hormonelt styrt da.
Og da fikk jeg tips om at det å slutte med kaffe kunne gjøre det bedre. Så etter at jeg måtte operere i mitt høyre håndled, og så begynte jeg å få det samme i venstre håndled, så var jeg veldig lite motivert til å operere. Så det var jo egentlig en sånn bakenforliggende... Det å ha en eller annen smerte du vil vekke fra, hjelper jo. For jeg vil jo anta at kaffe i dag for deg kanskje ikke utgjør noen store...
Det er ikke noen vonter du sliter med. Men bare finne en eller annen egen valg som motiverer meg til slutt, og hva er gevinsten jeg vil få? Det tenker jeg kan være greit å ta en liten tanke på. Og så er det å erstatte den vanen. Vi klarer aldri å slutte med noe. Vi må erstatte en vane med en annen.
Så da bare finne på et eller annet rituale om morgenen, eller når det er du drikker, som kan erstatte den kaffevanen. Og det finnes jo masse gode varmedrikker du kan teste i stedet. Og så bare vite at «Ja, ok, så er dette litt kjipt, eller så er dette luggelig, men jeg kan få det til. Dette kan jeg fikse».
Ja, Monika er jo et godt eksempel for meg, så jeg blir alltid veldig interessert på å teste når hun også tester noe, så kanskje jeg kan henge meg på den. For jeg vet ikke hva det er med den kaffen, jeg har prøvd mange ganger å slutte, men har på en måte alltid bare falt tilbake til det. Men som du sier, jeg har jo ikke noen plager med det.
Men Irina, vi er jo litt opptatt av Joe Dispenza og vi er veldig begeistret for han, og vi vet jo at du kjenner jo han godt og har vært på utallige festivaler med han. Hvordan startet dette samarbeidet? Dette må vi få høre om.
Det er morsomt, nå er vi på sommeren 2025, og det er akkurat tre år siden faktisk, at en god venn av meg som heter Kristian, det var han som begynte å snakke om Jodie Spencer. Og jeg har notert det, for jeg noterer på sånne notater på mobilen min, når jeg hører noen interessante forfatter, eller bøker, eller filmer som noen anbefaler, så skriver jeg ned datum, og så skriver jeg hvem som har tipset meg om det.
Så jeg har et notat da fra juni 2022, og da har jeg skrevet navnet til Jodie Spencer feil, og så har jeg da tips fra Kristian. Og da, for min del så begynner det med at jeg begynner å lytte til en lydbok,
sommeren 2022, går rundt tidlig og sent og hører på denne boken, og så får jeg liksom ikke helt fatt på det. For jeg skjønner at her er det noe veldig spennende, og hvordan man kan bruke tankens kraft og resultatet man kan skape i eget liv, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal gjøre det i praksis. Og så noen måneder etterpå så melder jeg meg på et nettkurs, og da begynner mynten å falle ned. Og jeg er da sånn som
Jeg har skjønt at vi lærer på forskjellige måter. Jeg er sånn som ser en modul, og så begynner jeg å øve meg på alle de tingene i den modulen. Og så ser jeg neste modul, og så begynner jeg ... Andre er jo sånn som skal se hele kurset først, og så går de tilbake til begynnelsen og gjør det ordentlig. Men jeg er sånn som bare setter i gang da, uten å vite hva som er next steps. Og det er da høsten 2022, og da begynner ...
det skjer så mye rart og en av de tingene han sier er jo når vi begynner å endre oss så kan vi jo begynne å legge merke til synkroniteter eller tilfelligheter som dukker opp i livet som kanskje er bringer oss i den retningen vi ønsker å gå da så da i det jeg begynner på det nettkurset så ser jeg på nettsiden hans at han skal ha en workshop eller et retreat i Polen i februar 2023 så da melder jeg meg på det
Jeg drar til Polen, og der i Polen er det der jeg første gang får, jeg må kalle det en download, jeg har liksom ikke noen bedre ord. Det er ikke jeg som sitter og pønsker på hvordan jeg kan gjøre noe ut av dette. Jeg får beskjed i en av disse lange mentasjonene hans at gi ut boken hans på norsk. Så det er egentlig sånn det starter, at jeg får en melding om at, eller en idé om at jeg skal gi ut boken hans på norsk.
Så tenker jeg at det er jo helt fjernt, den må jo være oversatt. Han har jo vært en internasjonal bestseller i, Gud nu vet, flere ti år etter hvert. Så viser det seg at utrolig nok har ingen oversatt den boken til norsk, eller bøkene hans. Så det er egentlig sånn det begynner. Som du er inne på, så har jeg reist på en del retreats med han rundt i verden, og også hatt gleden av å møte han to ganger og intervjue han til podcasten.
Han er jo en veldig spesiell type. Jeg prøvde å forklare det. Det er som en spirituell rockestjerne. Det er en giga-event, og folk hopper opp og ned. Jeg synes det er kjempegøy. Og så skjønner jeg at noen får litt at de rygger litt. De synes kanskje det blir litt voldsomt. Men jeg har skjønt at jeg lærer veldig godt av å være live in the room med noen.
Når vi i pausene hopper opp og ned og danser, det funker. Det gjør at jeg får påfyllet energi underveis og åpner opp for å ta imot veldig mye kunnskap. Det har vært veldig lærerikt. Hvordan er Joe Dispenza privat? Hvem er han som menneske? Kan du beskrive han litt?
Jeg opplever at Joe Dispenza er en av de personene jeg har møtt som har så ekstremt tilstedeværelse de gangene jeg har møtt han. Det er som om i det møtet så er det resten av verden eksisterer ikke. Det som jeg også beundrer med han, siden jeg er forfatter og jobber mye med formidling selv,
Han er en gudbenådet formidler. Han er så bevisst på ordbruken, og i løpet av de tre årene som nå har gått siden jeg har begynt å følge han, så snakker han, så har han til og med, jeg merker at han er i, han driver hele tiden og på en måte spisser pennen sin. Han blir mer og mer precis i ordbruken, og
Han er en fantastisk historieforteller. Han er morsom, og han har veldig god hukommelse, så han kan stadig referere til ting som har skjedd tidligere. Når jeg har møtt han, så har han referert til tidligere møter og sånne ting. Så jeg må bare si at...
Sånn som jeg opplever han, så opplever jeg han som en genuint ... Han er interessert i å formidle denne kunnskapen, og han er også veldig ydmyk i det han formidler, for han gjør det veldig tydelig at dette er ikke han. Dette er ikke hans kunnskap. Han er jo egentlig bare inngår i en lang tradisjon med mennesker som formidler denne vitenskapen på sin måte.
Det som er unikt for Jody Spencer er jo nettopp at han har slåsset sammen med en hel haug med veldig anerkjente forskere, blant annet ved University of California i San Diego, som nå forsker på disse teknikkene og ser hva meditasjon gjør med oss fysiologisk. Det er jo kjempespennende.
Jeg hørte den siste podcasten din, Irina, hvor du intervjuer han. Det var utrolig bra. Men dere bare touchet så vidt innpå en forskning som du er med på. Kan du fortelle litt om det? Den studien heter Quantum Study 3.0. Dette er en studieserie som ble startet i 2022 med Quantum Study 1.0. Der har man...
selektert mennesker som hadde deltatt på hans retreats. Den studien jeg var med på, der på dag 1 av retreatet avgav vi blodprøve og avføringsprøve faktisk. Vi måtte ta bæsjeprøve. Så skulle vi gjennom retreatet spille inn en video på to minutter hver kveld.
Da vi fikk noen spørsmål vi skulle svare på, hva har du lært i dag, hvordan har det påvirket deg, hvordan har dette endret ditt syn på verden, eller to-tre enkle spørsmål. Så legger vi de samme blodprøvene og avføringsprøvene på siste dagen av retweetet. Da tar de rett og slett å måle mikrobiomet på de som deltar, og blodprøvene.
Men det de også gjør med ganske avansert videoteknologi, de analyserer hele den lydfilen, og da hører de
de bryter ned og analyserer på ordbruken hvor mange prosent av ordene du velger er nøytrale, negative eller positive også facial features altså ansiktstrekk hvordan opplevelsen påvirker øyet med mikken din hvor bredt smilet ditt er jeg kan ikke gå inn og se på mine egne svar men dette blir jo analysert på gruppenivå
Da ser de blant annet at på mikrobiomet, så ser de at de som deltar på en syv dager lang retreat, for der sitter vi og mediterer i mange, mange timer hver dag, og da ser man at det er som om disse menneskene har gått på en healthy diet, altså spist sunt, i tre til seks måneder. Og da har vi egentlig bare vært sammen i syv dager.
Så det er som om denne meditasjonsteknikken og det å kultivere disse tankene bare setter alle prosesser i kroppen på sånn super speed med positive gevinster. Så det er kjempefasinerende.
Dette er jo helt utrolig, og så utrolig kult at det blir forsket på, at det kommer ned fra at det er sånn flømmig, at det blir ned på forskningstidbåd. Det trenger vi alle sammen. Men nå har du holdt på med dette i tre år, Irina. Hvordan har du utviklet deg gjennom disse tre årene? Hva har det gjort med deg, hvis du kan snakke litt om det? Ja, absolutt. Bare slenge på en ting til som jeg har kommet på med den studien, og i tillegg så ble vi da målt med HRV, altså pulserhjelm.
Garmin devices, Garmin klokker. De har oss på mange ulike parametre på søvn og puls og pust og HRV. Så det er kjempespennende. Og resultatene herfra blir jo publisert etter hvert. Og det som er så kult er at hvem som helst kan gå inn på nettsidene til Dr. Joe Dispensa og se på de resultatene som forskerne har kommet frem til så langt. Så hvordan har det påvirket meg? Jeg
Har jo skjønt at det å få sånne prikking på skulderen, eller beskjed, det er viktig at vi lytter til. Så jeg vil jo si at jeg lener meg mye mer mot det kallede spirituelle. Jeg opplever at jeg trenger ikke å finne ut alt selv. Det finnes det kallede universell visdom, eller gudomlig kraft, eller hva enn man er komfortabel med med ordbruken.
Så hvis det er ting jeg lurer på eller tviler på i livet mitt, så kan jeg egentlig bare overlate det. Jeg kan ta det med inn i meditasjonen. Jeg kan rett og slett gi det tid til at svaret kommer til meg.
Det der med, jeg sammenligner ofte med en bolledeg. Nå baker ikke jeg lenger da, men jeg kan jo bake boller. Eller jeg spiser ikke boller lenger, det hender at jeg baker. Vi vet hva som skal til, vi velger ingrediensene og smelter sammen den degen, men så kommer den viktigste prosessen, nemlig å la den degen heve. Da skal vi egentlig ikke foreta oss en dritt, vi skal bare overlate den degen, slik at de prosessene som nå er i gang satt, skal få lov til å utfolde seg.
Det har jeg mer og mer tillit til i eget liv, at jeg trenger ikke å styre så mye. Jeg kan lene meg litt tilbake og bare ha tillit til at ting faller på plass i den rekkefølgen det skal, og i det tempo det skal. Så jeg vil oppleve at jeg har blitt mye mer tillitsfull. Og så er det også sånn at jeg har sluttet å ta beslutninger hvis ikke jeg kjenner at det er helt riktig.
Så hvis jeg kjenner at her er det noe, her lugger det litt, dette er jeg ikke helt sikker på, så venter jeg. Jeg trenger ikke å si nei heller, men dette må jeg bare avvente litt. Så det vil jeg si er en veldig tydelig effekt i mitt eget liv. Norges aller første bok om biohacking er ute i butikk, og vi er så utrolig takknemlige.
Den gikk rett inn på førsteplass hos Ark, og nå ligger den på andreplass på den nasjonale bestsellerlisten. Dette er jo helt magisk. Og det er takket være deg, du som lytter på podcasten vår, gjestene våre, du som kommer på kongressene våre, og du som deler reisen med oss. Det er derfor det ble bok.
I boken får du våre beste verktøy, biohacks og hverdagstips, så du kan få mer energi, bedre søvn og mer balans i livet ditt. Så løp og sikre deg biohacking der du kjøper bøker eller du kan låne den helt gratis på biblioteket.
Vi heier på deg! Jeg bare ville touche litt inn på moren din igjen, siden vi snakker nå litt dypere for det å miste sin mor når du er så ung. Jeg har også mistet min mor, men jeg var voksen, så det å ikke ha foreldre lenger er noe som preger deg. Når du går inn i en sånn type reise, eller revurdering av hvem du er, sånn som Joe Dispenza, kommer det andre følelser opp? Får du kontakt med for eksempel moren din, eller andre følelser fra du var barn?
Det er utrolig spennende at du spør om, for jeg har jo aldri hatt sånne opplevelser i mitt liv. Jeg har jo ofte tenkt sånn, det nærmeste jeg kommer av at pappaen min døde i 2018, og han og jeg var veldig nære, vi hadde mange lange samtaler også i voksen alder, alt fra kjæresteting til karriereting, han var veldig interessert i samfunnet, så jeg har ofte tatt meg selv og tenkt sånn, hva ville pappa sagt?
Da er det som om jeg nesten kan høre stemmen hans, så jeg vet nøyaktig hva han ville ha sagt og hva han hadde ment. Men jeg har ikke hatt noen sånn type ekte kontakt. Men det opplever jeg da i fjor, i desember 2024, når jeg er på retreat med Dr. Joe.
før vi har startet så er jeg nede på stranden og gjør en morgenmeditasjon på den dagen retreatet skal starte men da gjør jeg det på egen hånd og da opplever jeg og det er første gang jeg har opplevd at det jeg står på stranden og det er soloppgang og det er en helt vittig vakker morgen så er det sånn om mamma står bak meg på stranden og legger armene sine rundt meg
Så det er en sånn 100% klarfølthet, og en opplevelse ulikt alt annet jeg noen gang har kjent. Og da er det ikke sånn, oi, det kunne ha vært mamma. Det er mamma, det er bare 100% sikkert. Og det var en veldig emosjonelt overveldende ... Dette er jo da 40 år etter at hun har gått bort. Hun dør i 1984, dette skjer i Meksiko i 2024.
Og så fem-seks dager senere så kommer hun til meg i meditasjonen igjen, og da er hun veldig tydelig, og da har hun et viktig budskap, så da snakker hun til meg. Så da kan jeg høre og se henne i denne meditasjonen. Og da ble jeg jo veldig nysgjerrig, fordi hvordan kan dette skje, ikke sant?
Så da snakket jeg med en av de veilederne på David Tweetet, så spurte jeg hva som skjer her. Og en forklaring er jo at vi i våre hverdagslige liv, vi er jo så bunnet til våre fem sanser. Vi ser, vi hører, vi smaker, vi lukter, vi føler. Og det er jo enormt sånn overload for hjernen vår som skal prosessere alle disse tingene.
Men så når vi over flere dager og mange, mange timer hver dag oppdør ut av disse sansopplevelsene og kobler oss på andre typer sansopplevelser som faktisk sitter i kroppen, det kan være i ulike kjertler eller ulike organer nedover i kroppen vår, så er det jo ikke helt utenkelig at vi da kommer i kontakt med sansopplevelser som kanskje er der hele tiden, men vi i våre travle liv oppdager
har jo ikke noen kontakt med det, ikke sant? Fordi for eksempel synet vårt tar jo 80% av hjernens kapasitet, bare det å bearbeide det som vi til enhver tid ser. Så jeg har veldig troen på det, at for å koble oss på disse, kaller det litt sånn esoteriske sansene, så må vi koble oss ut av det som vi bruker mesteparten av kreftene våre på, på å bearbeide det.
Så jeg har blitt kjempenysgjerrig, og har også hatt noen helt andre eldrevilde opplevelser. Kall det litt sånn sjette sans opplevelser, at jeg har plukket opp hvordan andre mennesker har det, og veldig mye sånn synkroniteter. Tenk på noen vedkommende dukker opp, skal plukke opp telefonen fra ringveninnen min, i det jeg skal finne henne i kontakter, så ringer hun alt dette her da.
Og jeg tror veldig mange av oss opplever det hele tiden, men vi legger kanskje ikke merke til det. Når vi begynner å kultivere det og gi det mer og mer oppmerksomhet, så tror jeg vi får mer av det også. Det er så vakkert å høre på. Men tenker du, Dairine, at før så kunne du kanskje være en type som bare skyldte på tilfeldighetene, eller at det var bare sånn, og så nå er du mer...
ikke at du er dualistisk, men du kan se både det esoteriske, det spirituelle, eller det som bare kommer til oss hvis vi klarer å lytte. Jeg har blitt mye mer åpen for det, og tenker at vår rasjonelle hjerne har skjønt fint litt av det som faktisk er mulig å fange opp da.
Så jeg har blitt mye mer ydmyk i møte med alt jeg ikke forstår og alt jeg ikke kan se. Og bare hvis vi begynner å se på forklaringen av hvor liten del av lysspektret som vi er i stand til å ta inn. Nå har jo ikke jeg hund, men jeg har jo skjønt at de som har kjeledyr vet jo at dyrene hører ting. Deres sensoriske hørselsapparat har jo en helt annen frekvens, opererer på andre frekvenser enn det som er tilgjengelig for oss.
Så jeg tror vi har forstått veldig mye, men så tror jeg også at i den store sammenhengen så er det veldig mye vi enda ikke har forstått. Og apropos bare dette her, men dette måtte jeg selvfølgelig også spørre Jody Spencer om når jeg møter han. Og han forteller jo at dette med å oppleve kontakt med folk som ikke lever lenger, han antyder at det var omtrent en tredjedel har hatt den typen opplevelser.
Og som man sa, når du har hatt den opplevelsen, så forandrer det deg for alltid. For det er på en måte å forrykke opplevelsen av hva som er sant og ekte. Og det må jeg si for min egen del også, at jeg har så tillit til at alle de jeg er glad i som ikke lever lenger, de har det helt fantastisk.
og at det kommer jeg altså til å få den dagen vi vandrer videre liksom og de er til stede de er med oss og det er bare uendelig kjærlighet som er budskapet så vi trenger ikke å frykte noen ting, det er det som er min opplevelse da Når du oversatte bryte vanen med å være deg selv
Hva skjedde egentlig når du gikk inn i materien på den måten? For det er altså oversett fra et annet språk til sitt eget. Du forstår jo materien på flere grunnlag med språk. Ja, og nå skal det sies at jeg har jo forlaget som gir ut. Det er ikke jeg som har gjort selve oversettet i jobben, men med Inger i Sverresundholms som har gjort en fantastisk jobb med å oversette både den og den nye boken som heter «Finn din magiske kraft».
så har vi hatt så mange spennende samtaler om alle disse begrepene som de bruker på amerikansk både med thought og consciousness og beliefs så vi har liksom hatt mange spennende samtaler om hvordan skal vi egentlig si det på norsk
For eksempel bare dette med ordet «being». Det vi har landet på norsk, det er da «værenstilstand». Det er ikke noe vi bruker veldig ofte, men jeg tenker det er viktig at vi forsøker å være så precise som mulig, slik at folk også skal skjønne at det er noe. Vi må komse litt for å ta til oss denne kunnskapen, og vi må også hensette oss i en tilstand som er litt utenom det hverdagslige.
for å komme inn i disse meditative rommene. Men jeg er så glad og veldig stolt over at vi har gjort dette arbeidet, og at denne kunnskapen nå er tilgjengelig på norsk. For jeg tenker også at her oppe i det mørke Kalenor, så trenger vi påfylle litt håp og livsglede.
Vi trenger mer i Norden. Vi trenger mer enn det du får når du får den oksytosine-loaden fra solen og varmen. Mørket er jo også en utfordring for oss. Dette med pust og meditasjon. Kan du fortelle hvordan du praktiserer dette selv, Irina, i dagliglivet? Og kanskje et råd til de som lytter på, som er litt mer urolige, som ikke helt finner roen. Er det noen veier? Basert på både Joe og din egen erfaring, som funker?
Når det gjelder dette med tilbakevendende uønskede tanker, som jeg tenker kanskje uro handler mye om, så er det, jeg synes det dr. Joe sier det så fint, for han snakker om at meditasjon, det er jo ikke en prestasjon i seg selv. Meditasjon er egentlig bare en mulighet til å bli kjent med.
så la meg si at jeg kan bruke meditasjonspraksisen min til å bli kjent med mine egne tankemønstre, til å legge merke til hva som hele tiden vender tilbake. Og det trenger ikke nødvendigvis være at jeg da sitter i lotus og gjør dette. Det kan være i dagliglivet også, bare bli oppmerksom på «Åja, nå kommer den tanken igjen, nå kommer den uroen igjen, nå kommer den bekymringen for om det måtte være A, B eller C eller D, ikke sant?»
Og så tenker jeg at for å bli kjent med, så er det veldig viktig at jeg ikke avviser den, men la oss si at jeg bare inviterer den tanken inn, og ser på hva er det dette handler om? Er dette noe jeg har tenkt på før? Er det relevant? Og bare tillater meg rett og slett å bli litt kjent med den. Det som jeg har...
Det har gjort det veldig klart for meg at vi kan dele kalde negative tanker i to. Vi har alt som handler om anger, bitterhet, skam. Depressive tanker handler egentlig om ting som ligger i fortiden. Det er greit å vite at det får jeg faktisk ikke gjort noe med. Det har jeg med meg, men jeg trenger ikke å lekke masse energi til ting som ligger i fortiden.
Så har vi det du var inne på, dette med uro, angst, usikkerhet, frykt. Det er egentlig ting som ligger i fremtiden, som jeg heller ikke får gjort noe med, i hvert fall ikke her og nå. Da er det akkurat dette brytningspunktet mellom fortid og fremtid, i dette fantastiske øyeblikket her og nå, det er det jeg har full rådrett over. Det kan jeg ta kontroll over, og allerenklest gjennom pusten og tilstedeværelse. Det er en som sier det så fint, «Vær der hvor føttene dine er».
Så det å vende oppmerksomheten tilbake til her og nå, det tror jeg kan være en veldig fin, ikke bare en inngang og en fin start, men det tenker jeg er en fin øvelse vi kan gjøre alle sammen hele tiden. Og som min fantastiske yogalærer gjennom mange år, Janneke, ofte sier, hun sier at her og nå er allting godt.
Og det har jeg gjort et mantra i mitt eget liv, er at når alle disse tankene kommer, som hijacker meg og får meg til å bekymre meg, eller angre meg, eller uro meg, så trenger jeg bare å vende tilbake til der hvor føttene mine er, her og nå, og så minne meg selv på at her og nå er allting godt. Og det som er så fascinerende med det utsagene, er at det er 100% sant. Altid.
Så hvis jeg vet og har erfart at i NUE så er alt godt, så er det helt waste å bekymre meg for noe som helst. Eller angre på noe som helst. Eller være irritert over noe som helst. For dette her og nå er jo alt godt. Så...
Det høres kanskje banalt ut, men det funker. Og så skal du si, vi snakket om mammaen min og oppvekst og sånne ting, så jeg har jo brukt mange år både i terapi og med coacher og ulike modaliteter og endervent på hver eneste stein fra oppvekst og barneom og alt sånt. Jeg har vært så nysgjerrig, jeg vil finne ut hvorfor jeg har det sånn, hvorfor tenker jeg sånn. Og så tenker jeg at det er nyttig, men det løser ingenting her og nå.
Så til syvende og sist så tenker jeg det er superkult å finne teknikker som kan grounde meg her og nå. Og da er jo pust som vi snakket om, det er jo en super effektiv, det er ikke noe du kan, du kan jo ikke lagre opp pust som du skal benytte deg av i morgen. Så pust er jo også en teknikk som gjør at jeg må være veldig til stede her og nå.
Perfekt, og da har vi jo et bioheks at du holder på med en dag, jeg nå er litt hekta på dette med bare fotgåing, så det kan kanskje også koble pust og meditasjon, eller hva tenker du om det, integrere det for å få kontakt med jorden i tillegg?
Absolutt. Barfotgåing. Makan, det føler jeg er det store. Nå har vi holdt på med kaldbading og alt dette her i noen år, og vi teiper jo alle sammen munnen og matten. Det var gårsdagens. Altså barfotgåing. Noe så enkelt som å bare vippe av seg sokker og sko. Jeg vet at det finnes barfotsko, men jeg vil gå barbeint. Altså hud mot bakkekontakt.
Man kan jo selvfølgelig gå bare fot på asfalten midt i Oslo by, men komme meg ut i skaven, eller enda helst ved sjøen, Svaberg, men gjerne litt forskjellige underlag. Jeg har snakket med en veldig dyktig fotsovneterapaut i Sverige om disse tingene, og han forteller hva som skjer når vi aktiverer alle de punktene under fotsoven. Det er jo så revitaliserende for hele kroppen. Det er det ene.
Jeg har lenge slitt med kalle føtter og kalle hender. Det er bare helt gone etter at jeg begynte med barefotgoing. Og så er det noe med den jordingen. Altså være i kontakt med natur som ikke er mulig å få til på noen annen måte enn å være i kontakt med natur.
også dette med oppmerksom nærvære for når du går på kongler og kvister og steiner og grus så er du uansett om du vil eller ikke så blir du veldig tilstedeværende så du får en enorm tilstedeværelse i kroppen som jeg tenker er lett å miste når vi sitter i alt dette som vi holder på med skrålning og data og kontorer og tanker og møter og alt så er vi jo veldig mange andre steder enn her og nå
Men barefotgåingen er å bare koble meg selv rett inn på
på meg selv, så det anbefaler jeg. Det er jo veldig mye forskning på dette kroppsbatteriet vårt og ionene som er overcharge av alt dette elektroniske, så bare det å ha null cellbatterier og dempeinflammasjoner, det er masse forskning på det, så du er spot on på biohackingen. Yes, og jeg tror jeg har drevet med biohacking uten at jeg har hatt noen begrepet for det, så det er kult at det nå også i den boken dere skriver om, så bare, yes, det har jeg holdt på med, og ja, det er derfor det funker. Så nå bare får jeg også liksom
mer en fysiologisk forklaring på ting. Det er veldig til hjelp da. Men vi kan jo gjøre masse ting uten at vi forstår hvorfor det funker. Vi kan bare registrere at det funker. Og jeg tror det er litt viktig også når man har holdt på med dette biohacking-begrepet, så tror jeg de fleste kjenner seg igjen. Og ja, men dette gjør de jo. Det er ikke noe sånn
forsøk på å gjøre det mer fancy enn det det er. Det er bare med å sette det inn i en sammenheng som er litt mer bevisst, at du har et bevisst forhold til kaffedrikkingen, til barfotgående, til tankene dine, at det ikke bare er noe som suser og går av gårde. Men du, la oss gå inn i en annen ting som jeg har lettere vært veldig opptatt av i det siste. Vi har snakket om metabolisk fleksibilitet, og i den forbindelse som også har gjort oss noen refleksjoner rundt slankemedisiner.
Det er det mye av om dagen, og helt ned i barneårene. Jeg lurer på om du har noen refleksjoner rundt dette med osempik og andre semaglutider. Så klart er man syk og har en veldig høy BMI, og bruker dette medisin som har vært en del misbruket av det. Har du noen tanker, Irina? Absolutt. Jeg tenker at disse medikamentene, hvis vi skal ta det positive da,
så er det jo det at det er noen som tjener veldig mye penger. Nei, det var litt flåst å si. Jeg skjønner, og jeg har jo sittet der selv, følt at jeg har vært fanget i den overvektige kroppen, og har selv brukt i en periode, da jeg var i 20-årene, så gikk jeg på noen slanke tabletter, som jeg fikk utskrevet av fastlegen min, som selvfølgelig ga resultater. Jeg gikk ned i vekt. Men disse kommer ikke uten bivirkninger.
Det synes jeg er synd. Jeg tenker jo for de som bruker det, ingen skamming av dem. Jeg skjønner vedkommende som tar disse medikamentene i dag. Jeg skjønner han eller henne veldig, veldig godt. Det som jeg synes er så dumt, er at vi ikke da får tilgang på den kunnskapen om hvordan vi kunne fått disse resultatene uten bruk av verken sprøyter, pulver, piller eller kirurgi. Så jeg tror...
For meg ville det vært absolutt last resort, for å si det sånn. Det er kanskje lett å tenke på det som en quick fix, men jeg tror kostnaden du betaler for å injisere disse medikamentene er mye, mye høyere enn det det kan se ut som. Og vi har jo heller ingen langtidsstudier om hva som er effektene av disse sprøytene da.
Det er litt det samme vi også tenker, og jeg tenker også på dette her, det at du tar en sprøyte, og så blir du tynn. Hva gjør det med selvtilliten din og selvfølelsen din? Det er at du er avhengig av noe resten av livet for å være en person som du tenker at du skal være. Nå snakker ikke jeg om disse som er sykelig overvektige og trenger en sånn kickstart for å komme i gang. Men også det at du, vi hører jo at de sier at de mister appetitten, og
Da spiser du jo ikke, og hva gjør det med tarmsystemet vårt og mikrobiomet og disse næringsstoffene som vi trenger hver eneste dag i forhold til det du snakket om tidligere i dag med at du går ned både muskler og fett og legger på deg fett hvis du da slutter med denne medisinen? Nei, jeg tror jo at
Hvis vi ser på disse GLP-1-preparatene, det hemmer jo appetitten. De påvirker de hormonene som styrer appetitten vår. Så i det bildet synes ikke jeg det er noen stor bombe, eller noen stor overraskelse, at mange av dem reporterer om depresjon som en bivirkning. For jeg tenker jo at det å ha appetitt, det er jo det vi gjør. Vi ønsker oss mat. Det er jo en del av overlevelsen og opprettholdelsen av liv.
Så når er det de to gangene i livet at man ikke har appetitt? Det er jo når vi er skikkelig syke, og kroppen må prioritere å få ned feberne, eller prioritere helse. Så da er det jo fornuftig å kutte ut mat, så kroppen kan bruke alle kreftene på å tilfristene. Den andre gangen det er slutt på matlyst, det er jo når vi er i ferd med å dø. Da slutter også organismen å ta til seg næring i forfall. Så det er jo
kjemisk sprøytermedikamenter som hemmer appetitten, det tenker jeg er ikke forenlig med godt liv. Tenk hva så utrolig mye god helse og viktig påfyll det ligger i et godt måltid. Så jeg tenker at disse medikamentene helt naturlig må være depresjonsfremmende. Og så er det det du er inne på, dette med mestring og selvfølelse. Det vil jo kanskje føles litt dumt at jeg har
delegert en del av helsen min til et medikament som jeg da faktisk er avhengig av å ta resten av livet men jeg tror for hvert fall håpe da at sånn som du er inne på, de som kanskje trenger den kickstarten kan bruke disse medikamentene som en komme i gang medisinering men at de underveis i prosessen oppdager alle de andre metodene da som kan gi ikke bare bedre, men også langvarige og ikke minst mer helsefremmende langtidseffekter da
Ja, la oss frem med det at man skal spise for helsens del, men du som jentemamma, hvordan er kroppsfokuset blant unge piker i dag? Det kan vi veldig lite om, jeg og dette. Jeg tenker jo at det er flere trender samtidig. Jeg synes jo, sånn som jeg ser meg rundt, så virker det som om det er
kroppspositivisme, den positive delen av det, at jeg opplever at det er mye større mangfold med kropper, og at jeg ser jenter som, de kan gjerne være overvektige, men som har en kroppsholdning og en selvfølelse som oser av selvtillit, og at de føler seg bra, og føler seg seks, det synes jeg er superpositivt. Og så ser jeg også at hvertfall sånn som nå har jeg
Barn som også driver aktivt med idrett, og der opplever jeg at det er veldig positivt. Jeg husker fra de som drev aktivt med idrett når jeg var ung, så var det veldig anorektisk, mange av dem. Det opplever ikke jeg på samme måte i dag, så det virker som om også de voksne i idretten har fått et mer sunt forhold til dette med at de er opptatt av godt kosthold og sunne vaner og nok søvn og sånne ting.
Og så er det selvfølgelig mote og andre influenser, hvor det er mye usunne forebilder. Men jeg er heldig hjemme hos oss, og de samtaler jeg har med jentene mine om det, så er det fokus på å ha det bra. Men så har jeg også veldig respekt for at de har veldig forskjellige kropper. Og det de i hvert fall ser hjemme hos...
hjemme hos oss så er det fokus på god mat og så lenge jeg har vært mammaen deres så har vi aldri snakket om kalorier eller kalorietellinger og vi har ikke engang badevekt så det er liksom ganske fjernt fra vår hverdag da
Men selvfølgelig, de vet jo at jeg jobber med det jeg gjør, men de skjønner også at det å ikke ta vare på egen kropp, og det å ikke ta vare på helsen sin, det kan få katastrofale følger, og ikke minst mentalt, at det blir en kjempe stor belastning.
Jeg er glad for at unge i dag har tilgang på mye mer kunnskap, og at man skjønner at utseende og kroppsvikt er bare en bitte liten marginal del av helsen. At vi må tenke større enn som så da.
Jeg må si at det er så gøy å følge fag på skolen i dag, og det finnes jo til å lære mye på skolen også, og pygge seg i en oppgave med minstomann, så det er kjempegøy. Men du, Irina, hva tror du i norsk offentlighet må til for at vi skal få endringer til det bedre innenfor helse og kostholdsveiledninger på et stortingsnivå? Ja.
Det er et kjempestort og viktig spørsmål. Jeg skulle ønske at den offentlige debatten, at man der også ikke var så skråsikre, og at man kunne anerkjent at dette er mye mer individuelt enn det de har lagt opp til i dag. Sånn som når kostrådene skal legge så enormt stor vekt på klima for eksempel, og klimaavtrykk, så tenker jeg at
Da synes jeg også at de må være med å problematisere at dette rådet gir vi av hensyn til klima. Det er ikke sikkert at det er dette rådet som vil være mest formålstjenende for deg og din helse.
Sånn som jeg bladde gjennom slankebøkene som mamma hadde fra 60-tallet, som var gitt ut av statens kostråd, så sto det jo der at der må vi spise masse kornprodukter og grovt brød av hensyn til den norske kornbånen. Ikke sant? Og de var jo helt transparente på det, at det var landbrukspolitikk, det var sysselsetting, det var bosetting, at hele landet skal med. Så tenker jeg at det er veldig bra at vi skal ha med oss bønnene også, men er det gunstig for meg og min helse?
Så jeg skulle ønske at myndigheter og politikere kunne vært litt mer transparente på at her må hver og en også sette seg inn i hva som er gunstig for deg. Kanskje delegere litt mer ansvar ned til den enkelte da. Vi kan altså ikke lene oss på den store stat, eller ikke minst matvarieindustrien, for at de skal ta valgene for oss. Her må vi sette oss i føreskjettet på vårt eget liv.
Altså, Alette og meg må bare si tusen takk for stemmen din og for bidraget ditt og alt du deler, Rina. Vi digger deg, og takk for at du er hos oss. Vi er så glade. Dette som er til. Tusen takk. Takk i like måte, og det er så kult å bli invitert dit. Og tusen takk også for det fantastisk inspirerende arbeidet dere gjør.
Altså, for å bare si det som det er, det er kjeldningsvis med både frysninger, skikkelig glede og følelse av bare påfyll, påfyll, påfyll. Vi er på samme lag. Irina er så bra! Ja, hun er så bra, og
Det er sjelden jeg blir så motivert til å skulle slutte med kaffe. Men det ble jeg faktisk i dag. Så det var helt vilt. Men du som lytter på denne episoden, sjekk ut bøkene til Irina og Joe Dispenza i Wetnest, og nå kan vi lese dem på norsk i tillegg. Selv om vi egentlig liker å lese på engelsk, men det er fint å få det norske språket også inn. Rørende å tenke på alt som vi har av potensialet inni oss, hvis vi bare klarer å legge fra oss fasaden kanskje, det skal det,
flinkheten, og så er det så mye som rommes i der inne, og før du vet ordet, så møter du kanskje en person som endrer livet ditt, eller så dukker opp en tanke som gjør at du går en ny vei, eller at du finner inspirasjon på så mange måter, og jeg tenker at det er du som sitter i førersettet, og jeg håper at vi sammen kan klare å skape den endringen som vi trenger.
Jeg er så glad for å leve akkurat nå, for dette er skikkelig spennende. Det kommer til å skje en revolusjon, tror jeg. Det kommer til å skje mye, for det er flere og flere som henger seg på dette budskapet som både Irina og vi så indelig vil dele. Og du, takk Lutter, du er en av oss. Ha en ny dyke. Happy biohacking. Du må si happy biohacking. Happy.
Happy biohacking! Da fikk vi det nok. Vi minner om at dere må snakke med egen lege eller kostholdsveileder om dieter og andre spørsmål relatert til medisiner og supplementer. Informasjon med dele kan ikke bli brukt til å diagnostisere, behandle, forebygge eller kurere noen sykdommer eller tilstander.