‹ Tilbake til podkaster ‹ Kaffeskål med Hollund & Krogh

10/12/2024

#144 Sånn her skal vi oppdra barna våre

I denne episoden av Kaffeskål diskuterer Frida og Holden oppdragelse, spesielt i forhold til skjermtid og TV-titting. Frida og Holden deler sine erfaringer med å vokse opp i familier med forskjellige holdninger til TV og skjermtid, og reflekterer over hvordan de vil oppdra sine egne barn. De diskuterer også hvordan de ble formet av sine barndoms-opplevelser og hvordan de vil prøve å unngå å gjøre de samme feilene som sine foreldre gjorde.

00:00

I denne episoden av podcasten diskuterer de Halloween-sminke med Lyko, en ny bok på BookBeat, og temaet oppdragelse.

04:45

Taleren diskuterer sin positive holdning til TV-tid for barn, og planlegger å gjøre TV-en til en sentral del av familiens liv.

10:40

Taleren reflekterer over barndommens TV-opplevelser og bekymringer om moderne skjermtid, og hvordan dette påvirker foreldreskap og barnas selvbilde.

22:42

Pokalen til suksess må komme fra indre motivasjon, ikke foreldrenes forventninger eller samfunnets press, som for mange skaper unødvendig stress.

27:09

Selvtilit er viktigere enn karakterer; det å stå ved seg selv er en imponerende ferdighet, uansett prestasjoner.

Transkript

Nevnt i episoden

Lyko

Lyko er en sponsor for Kaffeskål og er et sminke- og parfymeri-merke.

Nyx

Nyx er et sminke-merke som Frida anbefaler for Halloween-sminke.

Epic Ink Liner Waterproof Liquid Eyeliner Black

Dette er en eyeliner fra Nyx som Frida anbefaler.

BookBeat

BookBeat er en sponsor for Kaffeskål og er en app for lydbøker.

Jean-Mapel Agneta

Dette er en bok som Frida har lest og anbefaler.

Provence

Dette er en region i Frankrike hvor hovedpersonen i boken Jean-Mapel Agneta flytter.

The Office

Dette er en TV-serie som Frida nevner at hun vil vise barna sine.

MTV Cribs

Dette er et TV-program som Frida nevner at hun så da hun var yngre.

Hotel Cæsar

Dette er en TV-serie som Frida ikke fikk lov til å se på da hun var yngre.

MTV

Dette er en musikk-TV-kanal som Frida ikke fikk lov til å se på da hun var yngre.

Paris Hotel

Dette er en TV-serie som Frida ikke fikk lov til å se på da hun var yngre.

Pumpel og Pilt

Dette er en TV-serie som Frida så da hun var syk.

Peppa Pig

Dette er en TV-serie som Frida gruer seg til å vise barna sine.

Dora the Explorer

Dette er en TV-serie som Frida nevner sammen med Peppa Pig.

Love Island

Dette er en TV-serie som Frida nevner som et eksempel på noe som kan være «brain-rott».

HelloFresh

Dette er en sponsor for Kaffeskål og en matkasse-tjeneste.

Veitve

Dette er et sted i Oslo hvor Frida var på bowling med syv barn.

Ballettakademien

Dette er en dansehøgskole i Stockholm hvor Frida studerte.

Grønland

Dette er et område i Oslo hvor Frida bodde sammen med en venninne.

Eide

Dette er et sted i Norge hvor Frida bodde med familien sin.

Snekkeprinsen

Dette er en fiktiv karakter som Frida nevner at hun kanskje kan sende på foreldremøter i stedet for seg selv.

Matrix

Dette er en film som Frida bruker som en metafor for å beskrive opplevelsen av å gå på skolen og føle seg som en outsider.

Stjernskolen

Dette er en skole med høyere nivå og som er kjent for å være god.

Moss

Dette er en by i Norge hvor Frida gikk på en stjernskole.

Marathon

Dette er en løpekonkurranse som Frida og Holden diskuterer.

B-U-S

Dette er et merke på en buss.

Deltakere

host

Frida

host

Holden

Sponsorer

Lyko

BookBeat

HelloFresh

Lignende

Laster

En podcast fra Simpel. Ukes annonsør, det er Lyko. Lyko! Og vi elsker Lyko. Du vet hva som nærmer seg? Halloween. Det er Halloween. Jeg vet ikke om du husker Lyko sin Halloweenfest i fjor? Jo. Jeg er litt traumatist. Vi gikk jo som Nora og Sofie. Jeg vil jo si at det var en form for fulltreffer, men det var kanskje ikke det akkurat det vi skulle treffe. Nei.

Jeg tenker ikke kontrovers. Jeg tenker noe som har med Halloween å gjøre. Kan vi ikke heller være noe ordentlig bra? Fokusere på litt sånn bra sminke. Og det som er bra med Lyko, er jo at de har alle verktøyene du trenger for å kunne liksom få til fet Halloween-sminke. The make-up. Ja, og Nyx er da et av de merkene jeg tenker er perp.

vekt i dette. Det er bra på pris, og det er bra produkter. De har en waterproof liner som heter Epic Ink Liner Waterproof Liquid Eyeliner Black. Og den sitter så bra. Og det har vært en struggle for meg å finne en liner som sitter da jeg har renne øyne. Ja, det har du. Og når du først tar og sminker deg for en kveld ute, så er det sykt kjipt at hver gang du går inn på toalettet eller kommer hjem og ser deg i speilet, så har den lineren blitt gnikk

Ja, det er... Sånn!

Ja. Det kan vi prøve på. Og da er rett og slett nyksproduktene en sikker vinner. De får du hos Lyko. Så ta turen innom der før Halloween du også. Kaffeskål! Ukens annonsør er BookBeat. BookBeat. Og BookBeat det er en app du kan ha på telefonen din med over en million bøker rett i lomma. Og hvis du bruker koden Kaffeskål så får du 45 dager gratis prøveperiode.

Frida, du har funnet en ny bok, du. En ny bok som heter Jean-Mapel Agneta. Altså, dette er en veldig morsom innledning på boken. Fikk vi til å tenke på oss to. For vi er jo sånn som føler at vi ser personligheter og sånn i farger. Og det er sånn det starter da. Hvilken farge er hun? Gjennomsiktig. Å, fy faen, det er trist. Hun går rett med tapeten. Barnene hennes ringer henne bare for å få penger. Mannene hennes titter bare på fugler. Kollegaene hennes driter i henne. Folk driter i henne. Hun er gjennomsiktig. Hun er gjennomsiktig, og hun...

Mannen er veldig sånn der health freak, og det var jo eksen min også, veldig sånn der kinoa og sånne type ting. Ja, du må behandle kroppen som en tempel. Ja, som en tempel, og mens han bare titter på fuglene og gir seg faen, ikke sant? Og hun sitter da i smug, og drikker vin og spiser rost, og ser på opphusningsprogrammer og

Det er veldig morsomt, det høres vittig ut. Og boken går ut på at hun tar seg en jobb i Provence som au pair. Og rett og slett starter sitt livseventyr der, for hun er jo da en husmor som blir neglisjert av alle i livet sitt. Og jeg tipper at det er plått sikkert. Og jeg tipper at many can relate, altså. Ja, veldig. Nei, det var moro. Så hun gjør rett og slett kanskje det mange drømmer om, da man sitter der og spiser oss og drikker vin i kjul og ser på opplysningsprogrammer, at man bare kan reise til Provencen. Ja.

Og bli OP. Og denne boken heter? Den heter Jean-Mapel Agnete. Så den, blant mange bøker, kan dere lytte på i appen BookBeat. Og bruk koden Kaffeskal, så får dere altså 45 dager gratis prøveperiode. Kaffeskal! Du hører på Kaffeskal med Holden og Krog, og i denne episoden snakker vi om oppdragelse, oppdragelse og oppdragelse.

i forskjellige former og fasonger. Kaffeskål! Deluxe!

It's a Sunday fun day. It's Sunday. Sunday fun day. Time to have a little sleep. En som skjermtid. Skjermtid. Oh my god, jeg dør for skjermtid. Det er kanskje det beste jeg vet. Jeg elsker skjermtid. Bortsett fra å være med kjæresten min, så er det å være på skjerm som er det beste jeg vet. Det er så mye trist, altså. Men er det det? Eller er det litt koselig? Sette på TV-en.

Tenner noen lys, ser på film, ligger på mobilen og ser på film og hører på noe. Alle ting samtidig. Hører du på noe samtidig? Ja, jeg kan høre det. Musikk? Ja, det har jeg vært med på. Jeg har kommet hjem til at du har på musikk, TV-en på mute. Og på mobilen skroller. Og på mobilen skroller. Å, det er så deilig! Det scratcher på en måte hjernen. Å! Bare snakker og det er helt liksom mo i knærna. Ja, det er godt. Det er...

Så da kan jeg se for deg når jeg putter kjæresten min inn i kjermetid. Kjermetid med kjæresten min. Det må være faktisk ultimate time to be alive. Kjempefantastisk. Jeg har tenkt mye på det i det siste, og det er en type foreldre jeg ikke skal bli. Man skal jo forsiktig å si sånne ting. Men altså, whatever. Blir man sånn, så blir man sånn. Men jeg har tenkt å ikke bli sånn i hvert fall. Og det er en sånn som jeg skjønner...

Ikke skjermtid. Barnet min skal ha skjermtid de vil. Nei. Jo. Ikke minnebarn. Det blir så mye TV. Jeg skal ha TV i hvert rom. Vi skal se på film. Jo. Slutt. Det er ikke de det, barn. Jeg gjør hva faen jeg vil, og vi skal ha TV-er, og vi skal se på TV, og vi skal aldri være sånn å nei og se på TV. Jeg er helt enig i at man ikke skal sitte på internett. Jeg synes ikke det er veldig bra for barn, men det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om TV. TV er...

Guds gave til mennesket. Og ikke faen at jeg skal oppdra hverandre min til å tro at det er noe galt å se på TV når det beste jeg vet her i livet er å se på TV. TV-en skal være på.

Og den skal man se bra ting på. Og der skal man lære, og der skal man føle. Og der skal man samle sammen og se på ting, glede seg til ting. Det er altså... Men alt det her kan du jo fortsatt ha uten at det er ubegrenset TV-tid. Nei, bare se på TV, som idret vil. Men ikke noe sånn der psykedelisk dritt. Det orker jeg ikke, sånn der YouTube-video. Altså at alt er sånn internettgreier. Det må være liksom bra. Du skal ha retningslinjer. Ja, ja. Men

Men TV-en kan være på. Det er fint lov å se på TV, men man kan ikke liksom sitte og... Ja, for jeg tror nok dessverre at jeg kommer til å være ganske i andre enden, at jeg kommer til å ha veldig restriksjoner på hvor mye du kan få gjøre det, men

Men hva du ser på, det har jeg ingen restriksjoner på. Selvfølgelig ikke porn, eller krigsting og ting i tidlig alder. I tidlig alder kommer jeg ikke til å digge at du ser på farlige ting for deg å se på. Amerikansk møll også, som er veldig sånn former. Jeg husker bare at jeg var veldig nes opp på TV-en da jeg var yngre, at jeg ville alltid...

Jeg har jo veldig god fantasi, så jeg hoppet veldig inn i de verdenene jeg så på, hvis du skjønner. Så jeg kunne bli inspirert av alt da. Hvis du skjønner, jeg kunne se MTV-cribs, og så var jeg sånn «Å, nå vil jeg gjøre om mitt rom til en type crib», skjønner du? Jeg ville alltid ta inspirasjon fra det jeg så på TV. Og derfor så kom jeg til å være litt forsiktig med...

noen typer sånn amerikansk reality-tv og liksom sånne type ting. Det synes jeg er litt... Jeg fikk jo ikke lov å se på Hotel Cæsar. Jeg fikk ikke lov å se på MTV, ikke lov til å se på reality-tv. Men Hotel Cæsar? Jeg fikk lov å se på Hotel Cæsar etter jeg begynte på ungdomsskolen, men jeg prøvde å snike meg til det før det var da. Det prøvde jeg også, men det var noe. Ikke lov å se på Paris Hotel? Ikke heller. Men det var ikke heller sånn

strengt du lo av det? Det ser vi ikke på her i huset. Ingen så på det. Det var ikke sånn at du, Frida, får ikke lov til å se på MTV. Vi ser ikke på MTV i denne familien. Men broren min lot meg se på...

hotellsesver. Og da blir det et sånt hyggelig core memory. Og da blir det en bond, ikke sant? Ja, det er det. Han lot meg se på det, jeg er ti år eldre. Det binder veldig familien sammen med TV, og det er jo også, ikke til å stikke under stol, at det er en kjempeenkel access til kunst og kultur fra ung alder, som kan forme smak veldig tidlig, som er kjempebra. Så jeg kommer til å være, altså...

pro-TV i mitt hus, da er det bare å komme og se på TV. Og hvis de holder skjeft av å se på TV, åh, vi faen, jeg skal se mye på TV. God morgen, sette på TV. Nei, nei, nei. God kveld, TV-en. Våkne inn til TV-en, sove til TV-en, lage mat til TV-en. Jeg skal til TV-en. Jeg og bønnen min har snakket om det, og vi ler så mye om hva vi skal se på TV i vårt hus. Jeg gleder meg. Og det blir... Det blir bare sånn...

En free space for folk som vil se på TV. Ingen skal TV-sjamies i mitt hjem. Ja, men så mine kids kommer ut og elsker å være på besøk med Sante, Frida og onkel Benjamin. Bare se på TV. De kommer til å si, når skal vi tilbake til TV-huset? Det er helt korrekt. Vi vil til TV-huset. Men jeg vil jo prøve å gjøre et rom om til sånn

Kino? Kino-rom? Ja, jeg tenker det er noe sånn svære greie, men bare at et soverom er blacked out på en måte med gardiner, og så at man kan ha prosjekter, sånn at filmen kan også bli en sånn

Veldig sånn på lørdager så ser vi på film i det rommet. Åja, for dere må jo oppe det, for dere har jo TV alltid, så det blir ikke nok sugar on the Saturdays. Nei, for det er jo forskjellige typer følelser, ikke sant? Det er sånn, nå skal vi ha movie experience, og nå får jeg jo se alle filmer jeg elsker i livet mitt for første gang via barna mine i forskjellige tider, så det er sånn, å, nå er de gamle nok til å se den for første gang.

omg, da må vi gå i kino-romer nå skal de se en superbra film og så er det jo andre ting som bare dagligdags om The Office på en måte, de skal få lov å se The Office på vanlig TV det blir liksom kjedelig å se på The Office der i kinoet

i kinerommet hver gang man skal se The Office. Det er godt mulig at når dine barn kommer i en alder hvor de vil se The Office, så er det andre tv-serier som er... 100%, men jeg skal jo selvfølgelig vise dem alt jeg så på også, og så er det noen av de som kanskje synes at det er gøy, og noen som synes det ikke er gøy, men det gjorde mine foreldre med meg også. De var sånn, det her pleide vi å se, og jeg synes jo det var sykt stas. Vet du hva jeg gjorde når jeg var syk? Når jeg var syk, så ble jeg hjemme, og da dro pappa...

Da skjønner jeg hvor gammel jeg er, fordi jeg føler meg ikke så gammel fordi vi har vært med på denne utviklingen, og vi fikk tidlig tilgang til Netflix i ganske tidlig alder. Nå er jeg på videregående og sover jo på alt det, ikke sant? Så jeg føler at det var også en del av barndommen min. Men en del av barndommen min, som er veldig gøy nå, for det er så utrolig uralder, er at når jeg var syk,

Så jeg dro pappa ned på biblioteket og leide BOS-er, altså kassetter, som han da satt inn i TV-en, eller i spillemaskinen da, som han måtte spole tilbake hele for å starte på start. Og så kjøpte han skolebolle og cola. Det var det jeg fikk når jeg var syk, og noen lakridskotteri, for det var favorittet min. Og så lå jeg hjemme og så på pumpel og piltfri da.

Det var nok litt faren din som prosjekterte litt. Fri da, pumpet og pilt. Og jeg synes det var så kjedelig. Ja, og jeg tror faren din gjorde litt sånn som jeg ville gjøre da. Sånn, vise ting jeg likte. Fordi pumpet og pilt så ikke jeg på. Jeg er litt for unge for det. Jeg ville se på Cesar Hotel. Ja, for vi er litt for unge for det. Nei, Hotel Cesar er litt...

Det er ikke helt vår generasjon med pumple og pilt. Pumple og pilt, Frida? Det er foreldrene våre når de var små, så de på pumple og pilt. Det er noe av det mest psykedeliske du kan se på. Til og med mamma og pappa er litt for unge for pumple og pilt. Det er skummelt. De er sånn, ja, nei, det husker liksom ikke de noe særlig til. Pappa dro ned og leide pumple og pilt. Ja, det er sært. Det er sært. Så jeg vet ikke hva de har gjort med meg, men jeg husker det så godt fortsatt, ja. Pumple! Pilt! Så står de sånn og roper til hverandre i et eller annet rart bygg av noe hus. Alt er grått hvitt. Pumple!

Pilt! Pilt! Og så er det en vaktmester som går rundt og sier reparere, debatterere, reparere. Og så er det, altså det er så syre. Det er ikke noe bra når man har feber det der, det er bare forstørrelse i feberen. Det skal jeg ta og legge ut klippet neste, når denne søndagspersonen kommer ut, så kommer dere til å få et klipp i monitor for dere som ikke skjønner hva jeg mener, hva pappa satt på når jeg var syk.

På TV-en. Jeg gruer meg til barna mine er i den TV-alderen hvor man må la de se de jævlig kjedelige tingene. Du vet de der sånn peppet gris og sånn, for de er så små at det er det eneste de responderer på, som er sånn farger og former og lyder. Det gruer jeg meg til, for det er bare sånn

støy i bakgrunnen. På trommina, så er det irriterende. Det er det verste. Oi, peppagris, kom hjem fra meg! Og Dora the Explorer og sånt. Og grinn skaperen av peppagris her. Ja, fy faen. Ja, for jeg gleder meg til de kommer til en vanlig alder, holdt jeg på å si, til sånn snakkealder. Skolealder da. Hvor man kan enjoy faktisk bra Disney-filmer og sånt, prøver vi jo ikke bare sånn. Ah!

Sånn der. Men jeg skjønner, du skal være en familie etter en solgning med altså utrolig frie tøyler når det kommer til skjermtid. Men egentlig TV-tid, fordi ikke skjermtid. De kommer jo ikke til å få mobil til i iPad og sånt. Det blir jo TV-tid. De får lov å titte på TV-en. Og det mye.

Og det skal absolutt brukes som et apparat til å få dem til å rose ned. Ja, jeg må nok si at nei, jeg kommer ikke til å velge hvordan skjermkids... Jeg kommer nok til å ha friere tøyler i hva de skal få lov å gjøre med det, men jeg kommer til å ha restriksjoner i hvor mye tid i løpet av dagen det skal skje. Nå må jeg jo snakke med min co-parent. Men ja...

Det er jo ofte en samarbeid. Det er noe man må være enig om. Ja, det er noe man må være enig om. Hvis ikke blir det veldig fort good cop, bad cop. Men man blir jo brått veldig enig om det da, for det er jo ofte at man er litt like typer på de type tingene der, vil jeg tro. Men jeg vet ikke hvordan du hadde det, men jeg kommer fra en husholdning med fire barn, ikke sant? To foreldre og fire barn. Og da er du...

Det er jo ikke noe hemmelighet at å bruke det at et barn kan få lov å se på TV og sånne ting, er jo også en fin ting, for det gjør at det... Men det bare er en fin ting, altså, helt konge. Til tider så er det i hvert fall sånn, det kan være et veldig godt hjelpemiddel for foreldrene. Og jeg har fått ganske, jeg tror jeg er nok av barna, hatt løsest oppdragelse generelt, fordi jeg er nummer fire, og jeg har også eldre søsken som har passet på meg, ikke sant? Men det var tydelig at det var sånn, nei, nå er det nok TV-nødvendigvis.

Nå må du ut og finne på noe på en måte. Men når jeg kom til videregående, så var det helt opp til meg. Da hadde ikke de noen regler. Når jeg var fylt 15-16 år, da var det helt fritt. Bortsett fra hvis jeg satt til klokka to. Da var det skole i morgen, ikke på natta. Jeg kan aldri huske en regel på å se på TV. Jeg tror jeg kunne se så mye jeg ville, men det resulterte også til at man ville jo ikke sitte og se på TV hele dagen. Det ville man jo ikke, det er kjedelig. TV-nivået vi var yngre var...

Det var jo veldig mye reklamer, og det var jo veldig mye som du måtte vente og se hva som var på, ikke sant? Var det lett TV? Ja, det var jo sånn, nå må vi vente og se om det er noe bra på. Og så blir man jo også, noe av det som gjorde at jeg fant på gøye leker og ting og sånt, var jo det jeg hadde sett på TV, at jeg ville gå og gjøre det på ekte.

Så som jeg så på Blåfjell, så løp jeg ut i skogen og var ute i skogen fire dager i strekk for å late meg om blåneste. Det smittet veldig direkte over i inspirasjonen til hva jeg ville leke. Og jeg tror jeg hadde så sykt mye energi og ADHD og konsentrasjonsvansker at for meg å bare sitte og se på TV var uansett en helt utenkelig ting. Det hadde ikke skjedd. Nei, barn er jo forskjellige.

Det er akkurat det, så hvis man har barn som er sånn Da sitter de og ser på TV fra de står opp til de legger seg Det går jo åpenbart ikke an Men da må det jo kanskje komme noen restriksjoner også i ditt household Ja, ja, altså, man vil jo aldri at barna sine skal ha det skipt Men jeg tror bare, sånn jeg har hatt det Og jeg tror Benjamin heller ikke hadde noen TV-regler Men vi, jeg så ikke så mye på TV Det ble, det kom til mer enn sånn Det ble veldig sånn familieting da Som jeg gledet meg til å komme hjem for å henge med familien min Fordi vi alle likte å se på ting, ikke sant? Og jeg forbinder det veldig med

Med litt bonding også med søsken som er veldig langt unna, og at man bondet litt over det. Det er ikke så mye jeg og broren min kunne leke sammen som var gøy for han, på en måte. Men filmer og sånt var litt sånn, «Oh, så skal vi se den!» Og så følte jeg meg inkludert. Ja, og det er jo mange core memories med TV. For eksempel på julaften, når alle gjestene har dratt hjem, eller man har kommet hjem fra selskap, og sitter hele familien da, og tar med seg litt av...

og se en kanskje litt skummel film når du er ung, fordi alle ser den sammen, og så ta med seg kanskje litt kaker eller noe kringler eller hva du har, og sitte der og se på en film sammen med familien. Det er jo skikkelig core memory. Det er noe av det hyggeligste vi gjorde da.

Jeg er helt enig, og jeg synes også i den tiden vi lever med internett som er så sykt det er ganske usynt det er veldig mye jævlighet for barna der ute på en måte, så er jeg sånn og TV er virkelig the lesser of two evils for det er så mye bra som er faktisk sånn, det er skikkelig lærerikt og det er kunst og kultur, og det er bra så da er det, ja jeg vil heller

vil heller prøve å motivere litt i det. Så det har jeg tenkt mye på, spesielt når jeg hører folk TV-shame seg selv, så blir det alltid sånn, du er voksen, du kan gjøre hva faen du vil. Nå er folk sånn, ja, uff, det er ikke bra, nå har jeg sett på TV hele dagen. Men du ville det, liksom, det er helt greit, det er en interesse på, hvis du har sikt til å se

serier eller film. Det er interesse på nivå med mye annet også enn å sitte og lese en bok. Det er ingen som bokshamer seg selv. Jeg synes det er rart da. Jeg synes man må slutte litt med det. Jeg synes man kan få lov til å embrace de tingene som gjør en glad. You only live once. Skjønte du? Ja. Jeg mener vi folk, i hvert fall foreldregenerasjonen vår, de er jo veldig sånn, de har jo nesten internettkonnotasjon til TV. At de er sånn, åh, uforskjønnelig.

uffa meg, nå har jeg sett lenge på TV at de skammer seg, ikke sant? Og det gjør jeg også hvis jeg ser at skjermtiden min er høy på mobilen, så skammer jeg meg litt, typ. For jeg vet at jeg har brain-rottet mye, da. Og jeg tror TV kan være veldig brain-rott, åpenbart, hvis du ser på Love Island fire dager i strekk. Men kan også være bra. Jeg husker jeg hadde en kompis som måtte lese like mye som han så på skjerm.

Og han endte jo på... Foreldrene sa det? Sånn, så mye kjermtid du skal ha, må du ha i lesetid i løpet av en dag. Og det endte jo med at han aldri hadde tatt opp en bok etter han ble 17, skjønner du.

Man hater bøker. Det skjønner jeg veldig godt. Ja, fordi man får jo sånn, fy faen, fuck you, jeg er gammel nok til å ikke ta på en bok. Men det tror jeg også var et veldig godt forsøk, et nobelt forsøk på å prøve å kultivere barna sine, men den tvangen der rubba litt wrong, tror jeg. Ja, det er far for det. Og så er det også det at barn er så utrolig forskjellige, så kanskje den type disiplin kan fungere på noen barn, og så kan det gå helt andre veien på andre. Ja, det er akkurat det. Det er forskjellige behov i mennesker, det er ikke skrudd sammen helt likt.

og alt funker på alle. Nei, det er ikke det. Det er det som er veldig interessant med skolesystemet. For det er jo det vi ser, at det er jo det som gjør det ofte vanskelig. At vi har laget et system som skal passe alle, og så er jo det mulig å lage et system som passer alle. Det kommer aldri til å gå. Det kommer aldri til å gå. Det må bare passe flest, da. Ja, det må passe flest. Og så må man prøve å ha, liksom, jeg tror jo man må prøve å ha et litt mer åpent sinn. At du er ikke nødvendigvis et problembarn.

fordi du ikke er så flink på skolen. Det er litt mer det, at det kan jo faktisk bare hende at skolen er virkelig ikke tilrettelagt for å få deg til å skinne. Også med en gang du kommer i et miljø, eller satt i en annen sammenheng, hvor du føler at du blir sett, eller dine ferdigheter, eller det du er god på, kommer til nytte, så kan du jo blomstre helt ekstremt, og bli bare en superressurs. Så det er jo det som er problemet, det er mer den skam...

skambeleggingen av folk som ikke passer i systemet. Ja, det er jo generelt samfunnsproblemer, og det eneste vi får gjort med det er å prøve å lære barna våre hjemme det, fordi de kommer til å få det ut fra samfunnet. 100% sikkert. Hvis de har dårlig matte, så kommer de til å være sånn, du er dum, det kommer de til å få. Sånn er det. Ja, da må man prøve å huske det, hjemme, og være sånn, man er ikke dum fordi man har dårlig matte.

Men det er sykt, det greiene der. Vi er liksom survivors av Matrixen når vi kommer ut på andre siden og har gått 13 år på skolen. Det er jævlig stert. Fy faen, så vanskelig det er. Man skal virkelig dodge fra en veldig unge alder, hvor man er veldig lav selvtillit, kanskje, eller er veldig inntrykkssårbar. Så skal man virkelig måtte stå i veldig mye hate. Det er ganske...

Jeg synes det er litt simpelt å ha barn. Ja, det er simpelt å ha barn. Det er litt hardt å være barn. Det er hardt å være barn. Det er skikkelig drit til å være voksen. Man kan gjøre hva man vil. Og det er ikke sånn at du... Og du tar ikke bullshit fra andre. En ting som er fantastisk med å være voksen, er at du trenger ikke bli vurdert i en haug med ting som du ikke har interesse for.

som tydelig ikke er noe som har noe med din verdi som menneske å gjøre, men som barn og ungdom, så skal du vurderes og få en eller annen form for verdigrundlag, altså en poengsum, i hvor god du er i noe som kanskje er det verste du vet. Og det blir viktig. Det blir så viktig. Fordi det faktisk har noe med din verdi som menneske. Og det skal stempe deg som...

pliktoppfyllende, som smart, dum, som, altså det er de stempene du skal få, som er ekstremt tunge ting å få, se for deg som voksen at du er på en jobb, og noen sier sånn, du er dum. Det er helt sykt å høre. Men barn hører det på skolen hver dag, i flere år, at de er dumme fordi de er litt dårlige på brøk, liksom. Hahaha.

Ja, og det er det da, for da kan du jo komme ut, ikke sant? Og hvis du da har overlevd Matrixen, som du sier, så kommer man ut i... På andre siden. På andre siden, og så får du deg en jobb hvor du ikke trenger å se på en brøk noen gang igjen. Og du gjør en jobb som er helt fantastisk, og du kan altså få så mye suksess, du kan få... Og du kan føle deg så dyktig. Du kan føle deg at du liksom mestrer... Smart! Og så skal du måtte se barna dine gjøre nøyaktig det samme igjen, komme hjem og gråte på «Jeg er dum!»

Fordi jeg ikke kan brøk! Det kommer til å være vanskelig for meg å ta seriøst.

Vi snakket med, jeg var på en fest, og da snakket jeg med, hadde jeg flere interessante samtaler. Og vi har snakket om dette før for i dag, men det handler om presse hjemmefra, med tanke på hva man skal bli, eller hva man skal oppnå her i livet. Hadde du det? Nei, og det er jo det som er, for jeg satt på med pappa, vi kjørte en tur, og da sa jeg til han at jeg tror nok det er annerledes

annet enn at jeg har fått kjærlighet og trygghet, så er nok den største gaven de har gitt meg som foreldre, annet enn min søsken, at jeg har aldri følt at jeg måtte bevise noe for mamma og pappa.

Eller at jeg måtte leve opp til noe annet enn å være et godt menneske. Jeg har fått motgang hvis de opplever meg som bortskjemt, eller har opplevd meg som at jeg svikter noen avtaler, eller svikter noen venner. Alle de tingene der, da har jeg fått motgang hjemmefra.

Men jeg har aldri fått motgang på noe annet. Altså i forhold til hva jeg vil bli, hva jeg vil gjøre. Jeg har alltid følt at de ville blitt veldig glad for å komme hjem og høre noe. Det er bare det. Jeg har følt at det har vært så genuint. Altså jeg har jo hatt det likt.

Men det er det jo, jeg tror hvis man er sånn, så er man sånn, og det er litt personlighetstype, og jeg tror de foreldrene som opplever at de setter litt ønsker om hva de ønsker, jeg tror ikke de klarer å ikke gjøre det, fordi jeg tror, sånn jeg har opplevd det med mine foreldre, så har det vært så sykt genuint at de ikke har brydd seg, at hvis jeg hadde kommet hjem med en nyhet om at jeg hadde kommet inn på legestudiet, så vet jeg

Genuint inni meg At det ikke hadde blitt Noe mer imponert De hadde blitt null imponert De hadde vært sånn Så bra hvis det er det du vil Det er akkurat det Det hadde vært sånn Vi er så glad på dine vegne Fordi dette vil du Og det har du jobbet hardt for Men det er derfor vi er glad Ikke på grunn av noe annet Ikke fordi vi får noe Det hadde vært en nøyaktig det samme Med frisør Så det hadde vært Så lystig og noble Det hadde vært Jeg hadde fått helt eksakt Samme respons Samme gave Eller sånn der type ting Følelse av at sånn der Vi er stolte av deg Frida Jeg hadde fått

nøyaktig det samme, og jeg vet at de ikke måtte jobbe for det. Fordi jeg tror oppriktig for dem har det ingenting å si. Og det er jo en ting som er ganske unikt. Og jeg snakket med en som fortalte bare om at det på en måte har vært et jag, enten man vil eller ei, med å tilfredsstille noen hjemme da. Og det er også vanskelig å komme til bunns om det er grunnen og motivasjonen din til å gjøre noe eller ikke. Fordi det er jo

Blir jo ganske dypt innprintet i deg. Hvis det er noe du vil imponere, eller plise foreldrene dine, så er det ikke alltid så lett å vite at det er derfor du gjør det heller. Ikke sant? Og så, denne personen hadde da bestemt seg for å bli lege, kom fra en familie med masse leger, og tenkte, nå gønner jeg, nå blir jeg lege. Og har lagt masse energi og krefter inn å komme inn på legestudiet. Klarte å komme inn i Oslo. Utrolig imponerende. Veldig. Selvfølgelig. Kom inn i Oslo, startet på legestudiet, skjønte at dette er jo ikke det jeg vil.

Dette gjør meg ikke noe glad, det gjør meg bare trist å ha sin reisemalte der og etter hvert da tatt et oppgjør og valgte å gå en annen retning og gjøre noe annet og kjenner at det er da skitt dette er det jeg vil. Og da tror jeg på mange måter for denne personen så trengte man kanskje å få det til.

Man blir jo ikke lege av å gå og begynne på et legestudie, men å komme inn er en jævlig stor plage til seg selv. Ja, det er første steg da. Og vi vet jo at det er dødsvanskelig å komme inn i Oslo. Kjempeprestisje. Og det å bare vise kanskje om for seg selv at nå kan jeg hvis jeg vil. Nå kan jeg bli dette. Men jeg vil ikke. Men da skjønner jeg at jeg vil ikke. Og da må man også gå litt hvorfor. Hvorfor er det viktig for meg? Hva har skjedd? Og det å ikke ha hatt det prest hjemmefra, det tror jeg man skal være...

ekstremt glad for. Ja, jeg er veldig, faktisk tenker tilbake så er jeg nesten imponert. Jeg tror ikke, jeg kommer jo aldri til å bry meg, men samtidig, jeg tror ikke jeg klarer å være på nivå til mamma og pappa og ikke bry seg. Det er helt sånn, helt utrolig. Jeg husker, jeg var sånn, begynte å være veldig opptatt av å være god på skolen, og da var de sånn, hvorfor det? De skjønte ikke, fordi jeg gråt, og jeg liksom satt med lekser helt til klokka ett på natten og bare gråt og gråt, for jeg ville gjøre det bra. Og de var sånn, men hvor er det? Her kom

her kommer fra? Hvor kommer det her ønske om å være så syk på skolen? Det har jo ikke noe å si. Så lenge du er en bra person og du kommer deg gjennom skolen, så trenger du ikke ha femmer og seks, eller skjønte ikke. De skjønte ikke hvor det kom fra. Jeg fikk ikke noe klapp på skulderen, for det var imponerende. Så bra du piner deg selv for å få femmer og seks. Der hadde du da kontrasten til det som... Det mener jeg er viktig. Ja, vi kan bli kalt curling-generasjonen. Vi kan bli kalt alt det her at ting ligger til rette for oss. Det er jo som vi har snakket om før her. Vi er jo liksom...

Ikke bare lever vi ikke i krig, men foreldrene våre i tillegg. Vi har en helt unik posisjon. Men samtidig så er vi også...

uten tvil, generasjon prestasjon. Ja, og det var jo puttet på fra samfunn og venner, ikke sant? Og det er det presset med karakterer, og det jage vi, jeg husker det så godt, hvordan de bare alt knuste ved at det ikke ble en sekser. Og det også, mine foreldre, det var ikke det presset når de gikk på skolen. Det var ikke det. Nei, på ekte vars, jeg så at de så på meg med forundring, sånn der, hvor kommer det herfra? Vi har ikke puttet det her på deg, liksom. Du

Vi bryr oss ingenting. Få en tre, herregud, gå og legg deg. Du har prøvd i morgen, ja, men få en tre, det går bra. Bare sånn gå og sov. Ikke sitt våken i sko. Du går i tiende klasse, who the fuck cares på en måte? Og jeg var sånn, jeg må være like flikselig, da var det jo Pernille. Eller så hadde jeg mistet det, da.

og skole kommer lettere for noen enn for andre, og det at man putter det på seg selv er så sykt, fordi det som skal til for at en person får en femmer eller sekser, trenger ikke å være det samme for en som for eksempel har konsentrasjonsvansker, da er det å sitte oppe hele natten for å få det til, ikke sant? Og det er bare, jeg synes ikke det er noe mer imponerende, jeg synes det bare er helt, jeg er enig med foreldrene mine, det er helt tullet da.

Helt tullete. Du burde få lov til å legge inn like mye innsats som mennene dine, og så være fornøyd med det. Fordi den karakteren du får. Ja, for den innsatsen har vært lik. Du skal ikke klikke

ikke helt for at du skal få en femmer og sekser, liksom, men det gjorde jeg, og det var helt snodig, for mamma og pappa var, jeg husker pappa sa sånn, jeg har ikke gjort ferdig videregående engang. Hva skjer, liksom? Jeg er så fornøyd med at du går på videregående. Jeg er kongel, liksom. Begge foreldrene mine er jo akademikere, og pappa har en doktorgrad, og mamma har en master, og jeg tror de er strålende fornøyde med at de fire barna deres har gått hver sin retning, og ikke

Ikke prøvd å oppnå noen status i forhold til jobb. Det krever en selvtillit, da. Åh, er jeg bred. Du er high. Kan ikke mer kjøre. Men der kommer han. B-U-S. Bekvem. Unkomplisert. Sexy. Der buss. Stakk alene. Nice. High fjerde ikke. High lest kjøre. Kiffen hører din unfallrisiko. Ta den sikre veien. Mer under highlestfaren.no

Uges annonsør, det er HelloFresh, og hvis du går inn på hellofresh.no-podcast og bruker koden HELLOKAFFESKÅL, da kan du få gratis levering og opp til 1299 kroner i rabatt på de fem første kastene dine. Rabatten kan også brukes hvis du har vært kunde hos HelloFresh for mer enn 12 måneder siden.

Frida, nå er det ordentlig høst. Den har virkelig inntatt gatene. Ja, det er veldig koselig, altså. Det er på tide å rigge seg til hjemme, lage noe deilig middag. Ja, nå er innekosen det som betyr noe. Ja, og på den nye kjøkkenet ditt, som har vinduer så du kan se utover høsten mens du lager middag. Jeg står og ser bladene daler mens jeg står og mekker min lille HelloFresh.

For det er jo sykt deilig å kunne gå og velge mellom 28 spenneretter hver uke. Jeg synes det er helt nydelig. Klikk igjen det du vil ha. Og jeg føler meg så kokk. Jeg føler at jeg er så hjemmelaget. Og det er jo hjemmelaget. I stedet for å gå i butikken og kjøpe store porsjoner av alle de ingrediensene, så får du akkurat nok

Takk for at du så på.

Det blir levert på døra akkurat når det passer for deg, og du kan lage en middag på så lite som 15 minutter og få mer tid til å gjøre det du elsker. Så gå inn på hellofresh.no-podcast og bruk koden HELLOKAFFESKÅL, for da får du altså gratis levering og opp til 1299 kroner i rabatt på de fem første kastene dine. Rabatten kan også brukes hvis du har vært kunde hos HelloFresh for mer enn 12 måneder siden. Kaffeskål! Det snakket jeg og broren min om i går, det var i bursdagen til søndagens, og det krever en

mye høyere selvtillit og tørre å være komfortabel med å få en treer for eksempel i vår generasjon da og stå i det og ikke synes at jeg selv er dum det krever mye mer selvtillit, det er mye mer imponerende at du gikk og la deg den kvelden og du tørte å stå i det sosiale du vet du kommer til å spørre hva du fikk og du står i det, det synes jeg er en mye mer imponerende skill av barnet mitt å være stolt av seg selv og vite at jeg er ikke mindre intelligent fordi jeg fikk en fucking treer i Nynorsk det går helt fint

Det krever mer, på mange måter, for vi snakket om marathon, og det er jo så inn nå, ikke sant? Så var det en av kollegaene til broren min som hadde løpt, og så sa han sånn, men jeg slutta...

jeg fullførte ikke, jeg slutta etter 30 kilometer, nå hadde det vært 10 igjen. Og da hadde broren min respondert med å si, så jævlig imponerende. Det synes jeg er mer imponerende enn å fullføre et marathon, fordi 90% av de som fullfører et marathon, trosser kroppen sin til et nivå bare for å si til folk at de har, men hvis alle er ærlige med seg selv, og var

Var det verdt det etterpå? Mange ble jo syke for feber, hei og hå, fordi de egentlig ikke hadde trent godt nok til å gjøre et marathon. Men det er viktigere å si at jeg fullførte det, enn å... De har ikke selvtilliten til å stå i at sånn, ja, jeg prøvde å gjøre et marathon, men jeg ga meg faktisk etter tredje vas, for da var det så vondt i legget mine at det... Og det viser en... Ja, big dick energy da, det viser en selvtillit som jeg synes er...

sykt mye mer imponerende enn om å ha løpt et maraton. Det synes jeg bare er så lite imponerende. Ja, og det her er veldig gøy, fordi jeg er jo helt enig. Jeg er helt enig. Og det betyr ikke at jeg ikke ser på det som imponerende å fullføre. Hvis du liksom er sånn, du har jobbet mot noe og du fullfører, og jeg synes det er dritimponerende, jeg synes det er dritkult. Jeg sto og så på de som løpt maraton i Oslo og tenkte, fy faen, jeg kan være litt dømmende.

Men jeg synes dette er fett. Godt jobba, lykke til liksom. Men som du sier, når jeg så det tenkte jeg å gi seg her nå

Fordi du kjenner at det går på bekostning av ting jeg ikke synes det er verdt lenger. Det krever så mye selvtillit. Gå ut her med crowd på alle sider. Med numre. Nei, det holder. Jeg hadde bøyd meg i støvet. Da tenkte jeg bare, for han oppdra i to barn nå, og så sa han også, han sa...

Jeg trekker det også inn i å tørre å droppe ut av studier og alle typer ting. Jeg mener virkelig at jeg synes det er mer imponerende når man vet man har gjort feil fra starten, på en måte, og ikke faller under for presset. Og det er sånn man skal oppdra barna sine, på en måte. Og så tenkte jeg, lurer på om det er vanlig å tenke det,

Eller om dette er bare skikkelig tydelige resultater av mamma og pappa sin parenting? For det er godt mulig. Tanten min sa det til meg når jeg sluttet på dansestudiet i Stockholm. Da hadde jeg kjøpt leilighet i Stockholm, og jeg hadde flyttet dit. Det hadde virkelig gått inn for å fullføre tre års studie på Ballettakademien i Stockholm. Og etter et halvt år så sette jeg meg ned i en dansetime,

Og sa aldri igjen. Jeg er ferdig. Og nå vet jeg det. Jeg kjenner det hele kroppen min. At dette skal jeg ikke gjøre lenger. Dro hjem til mann og pappa og fortalte dem det. Og to uker senere flyttet vi alt i Eide tilbake til Norge. Og jeg flyttet inn med deg på Grønland. Og da husker jeg at tanten min sa til meg at hun var så stolt av meg. Hun var så stolt av meg av at jeg hadde for det første gått helt rett inn i et prosjekt. Prøvde. Gitt en ordentlig sjanse. Og var helt overbevist om at det var det her jeg skulle.

at jeg har gjort feil. Jeg har tatt en feil, jeg har begynt på noe som ikke er bra for meg, jeg merker at det går ut over syken min, jeg merker at jeg blir syker i med tanke på spiseforskyldelsen min, jeg merker at dette er ikke det jeg skal. Det er ikke verdt det. Det er ikke verdt det lenger. Nei. Og at jeg da

nedelaget ved at alle vet at du satser dans. Alle som har drevet med toppidrett av noen slag kjenner jo til det nedelaget å gi seg. Men å da bare være sånn, nei, det er ikke det her jeg skal. Det å få skryt for den måten, og ikke er du sikker, det at noen bare stoler på deg, og også roser at du tør å stå i et nedelag, har så mye verdi. Jeg er helt enig. Jeg synes det vil jeg gjøre likt som

som mine foreldre. Plutselig ble denne personen snakket om oppdragelse. Det er jo interessant da. Det er jo så derfor vi er som vi er da, og så vil man jo alltid, går man jo rundt livet og tenker sånn, med sine foreldre sånn, det vil jeg kanskje gjort litt annerledes, eller det er jeg uenig i, eller det er jeg veldig enig i, det skal jeg videreføre hele livet. Det er jo på en måte sånn der man går og summer opp, og ser på venner sine foreldre og tenker, oi, dritbra, ikke sant? Og jeg synes det er skikkelig, skikkelig gøy. Det er noe jeg gleder meg aller mest til med foreldreforeldre,

å bli foreldre, er når de er ferdige med å være babyer, kan de begynne å oppdra, eller begynne å forme. Ja, det starter jo i tidlig alder, men ja, man kan begynne å forme på et litt mer nøyaktig nivå. Bare amme og sove og gulpe, liksom. Det kommer noe ut av det. Jeg hadde en annen prat med pappa, fordi det er jo så interessant når man gjør litt selvrefleksjon og ser...

Noe av det som startet denne selvrefleksjonen var at jeg snakket om situasjonen min nå. Vi snakket om hvordan det var å være med min eks, og hvordan er det nå å være i en nytt forhold og sånne ting. Prater du ha med foreldrene dine? Så snakket jeg med pappa litt om det, og så sa jeg at et spørsmål jeg ofte får er om jeg har problemer med å stole på noen. Og om jeg er redd for at noen skal gå. Og da har jeg landet i at jeg har funnet ut av et privilegiet jeg ikke har opplevd.

egentlig vært klar over at jeg hadde. Og det er at jeg har aldri blitt forlatt. Jeg har blitt forlatt i en gang av en bestevenn i hele mitt liv. Det går bra. That's life. Når jeg er på barneskolen. Det er liksom ikke å bli forlatt heller? Det er ikke å bli forlatt. Jeg ble dum på en bestevenn. Det er noe annet. Men likevel, det førte faktisk noen ringvirkninger rundt vennskap. I den settingen. Som jeg har ryddet opp i eldre alder, så ryddet jeg og tok tak i det. Hvorfor er jeg redd for at...

at vennen min ikke skal ha lyst til å vende meg lenger. Jo, det er fordi jeg har opplevd det en gang. Men jeg har aldri blitt forlatt. Og det er det jo ekstremt mange som har blitt. Både av foreldre, av kjærester, av verger, av folk som virkelig skal være der. Og når du aldri har blitt det, så er det helt naturlig at det ikke er en frykt for meg. Så jeg

nå når jeg står i det forholdet her, man er jo alltid redd når du er sammen med noen for at de skal slutte å like deg. Ja, det er jo ikke noe hyggelig. Det er jo ikke noe hyggelig. Men jeg har jo skjønt at jeg er ikke redd for at noen skal gå fra meg. Nei. Fordi jeg har bare aldri opplevd det. Nei. Så det er en veldig positiv ting med min barndom og min oppvekst, at jeg ikke har fått noen sår der, som jo helt klart gjør det lettere å inngå nye relasjoner og

stole på folk og være hengivende som jo er en gave og så snakket vi liksom om ok, men kanskje nå kommer vi inn på barndom er det noen andre ting vi kan som har formet deg og da er det en ting som egentlig er litt interessant det er at mamma og pappa valgte at jeg skulle gå på en skole langt unna der jeg bodde fordi de ville jeg skulle gå på stjernskolen og for det første å gå på stjernskolen gjør at du blir en litt outsider i nærmiljøet hvis ikke alle i nærmiljøet ditt også går på stjernskolen ja, ja, selvfølgelig fordi

Da går alle andre på samme skole, og så drar du og drar på en annen skole. Ja, man har jo noe til felles. Og det første var jo da stjernskolen nærme oss, og så var vi så få der, så vi alle flyttet til en stjernskole langt unna. Så da gikk vi på en stjernskole langt, langt unna, som gjorde at jeg hadde, de som gikk på den skolen i Moss, de bodde jo i Moss alle sammen. Så de hadde jo fellesaktiviteter etter skolen, de hadde ting de gjorde i Moss, og sådde de på skolen når jeg møtte dem.

Jeg var jo ikke med på deres liv etter skolen, så da var du en outsider på Sternskolen i Moss. Og så kom jeg hjem til oss, hvor de da hadde lekser de gjorde sammen, de hadde et miljø på skolen, de hadde andre venner de snakket om som ikke bodde nærmest jeg, hvis ikke hvem de var. Så du var ikke inne i noen av miljøene, ikke sant? Du var alltid på besøk. Da blir man jo veldig selvstendig, ja. Du var alltid på besøk. Du var på besøk på skolen, og du var på besøk på fritiden. Ja.

Og det har jo virkelig formet meg veldig. Det at jeg alltid var på besøk. Fordi jeg føler jo fortsatt det. I nesten alle miljøer jeg er i. Det har vi snakket om før, å være en outsider eller en insider. At selv om jeg er på innsiden, så føler jeg at jeg er på besøk. Nesten overalt. Du formet deg, liksom, når du var ung. Det er veldig interessant det der. Man kan liksom ta en direkte linje som det. Det er så lett, liksom. Det er veldig sånn A pluss B. Ja, selvfølgelig.

Men da har du igjen blitt super selvstendig, ikke sant? Og da lærte du deg veldig ung alder å være selvgående og ikke hanke all gleden din på andre menneskers tilhørighet til OSV og SV. Så du er ikke redd for å være alene, så du er mye tøffere og moderådig. Det er jo det som er med veldig mange traumer generelt. Ikke at dette er en veldig stor traume, men en livsstilsvalg. Og det er jo det at det finnes...

Oppsides og downsides til nesten absolutt alle opplevelser som former deg. Det gjør at jeg sliter i de og de og de settingene, men det gjør at jeg thriver i de og de og de. Mer enn vanlig. Ja, og det var interessant å snakke om med pappa. Fordi pappa da var jo, for dem var det veldig viktig at jeg skulle gå på stjerneskolen, og de mente at det var en offring verdt det, at skolen var langt unna. Og for meg da i retrospekt, så vi snakket om at jeg ville putte mine barn på stjerneskolen, og da var jeg ja, det vil jeg.

hvis den er i nærområdet. Fordi jeg har opplevd det å være på besøk både i nærområdet og da på skolen, og det underlikker jeg mine barn. Jeg synes ikke det er verdt det. Hva med søsknene dine? Gikk de på den nærme? Blandet. Alle gjorde forskjellige ting. Men det betyr ikke at jeg da sitter og tenker at for det verste er det en veldig lite grov ting en foreldre kan gjøre. Men jeg er jo ikke sur på min pappa for at de tok det valget. For det kunne du ikke vite. Men

Det er interessant hvordan da pappa hører på meg og er sånn, ja, det var noe ikke jeg tenkte kunne skje. Jeg som voksen tenkte ikke over at du var på besøk på skolen og på besøk når du var hjemme i det miljøet.

Jeg som voksen tenkte ikke over det, og jeg som barn kunne ikke reflektere rundt det og forklare det til mine foreldre. Men når han da i retrospekt nå får høre det fra meg, så er jo han som det gir så mening. Det gir veldig mening. Og det var ikke noe de hadde tatt med i regninga, i ligninga, som jeg da kan ta med til mine barn, i ligninga til mine barn. Ja, det er veldig, ja, hele livet er jo veldig, hvis man får barn, hvis man får barn, så går det jo veldig ut på et stort fokus på oppdragelse, og det gjør det også hvis man ikke får barn, for det er jo ofte grunnen til at man er sånn man er.

Det er jo det. Sånn, eller Gud som jeg refererer til oppdagelse, eller som tenker over mamma og pappa sin oppførsel, og hvorfor jeg er som jeg er, og jeg tenker over det så mye, og jeg synes det er en av de mest spennende tingene i verden å høre om. Jeg føler ikke jeg kjenner, når jeg får nye venner og sånt, så føler jeg jo ikke jeg kjenner de før jeg har møtt foreldrene dem, det er alltid da jeg er sånn, ah, mmm, ah, ting faller liksom på plass. Drit spennende, man burde jo virkelig hatt liksom

terapi gratis i Norge, for det er jo det som terapeuter er så gode på å dra de linjene, for det er jo ofte det tar mange år, for jeg er sånn, det kunne jeg fått litt for lenge siden men det kom ikke jeg frem til før jeg var 20 da, eller 29 og det er jo veldig gøy, det er jo en av de synes jeg er en av de fine tingene, fordi når du er 25 så tenker du, nei, men nå har jeg jo nok nå har jeg tenkt nok på 40, ja, nå har jeg nå har jeg løst opp i det, eller i hvert fall skjønt ting og så blir du 29 da

Og så tenker du, shit, nå begynner jeg å tenke på barn. Og da begynner jeg å tenke på skole. Og da får jeg helt nye ting. Ting jeg på en måte refererer til å tenke på min egen opplevelse.

Og tenk hvordan det blir når du faktisk får barn. Ja, det blir helt crazy. Ja, og så kommer du til å komme til sånne punkter resten av livet, og det vi sitter og gjør i dag kommer til å være ting vi tenker over da om 20 år, hvordan det var med. Så det er jo kjempegøy. Kjempe, og kjempeskummelt. Det sier ofte om meg og Barstin, det er så skummelt å tenke på at man bare får barn, og så gjør man så godt man kan, men

Men alle de små valgene dine skal være helt ekstremt med på å forme din, og det må man bare leve med. Det er jo bare en risk man må ta hvis man vil ha barn. Men det er jo kjempeskummelt, og der føler jeg på, fy faen så mye ansvar det er, at hver eneste lille choice jeg skal gjøre skal være superdirekte til resten av livet til barnet mitt. Det er litt mye.

Det tror jeg egentlig man må prøve å ikke tenke mye på. Ja, men det må man jo ikke. Jeg er helt enig, og det viktigste er, jeg tror jo på akkurat som med mat, alt med måte, ikke sant? Bare grei og snill og grei. Og så går det som ofte. Det synes jeg er veldig deilig, mamma og pappa har alltid sagt, det blir folk av de fleste. Så lenge man er snill og grei. En ting som jeg synes er spennende med barn, er at de har jo en oppkommelse som er helt insane.

Og det synes jeg er sykt, fordi veldig ofte så kan man litt bagatellisere barn, skjønner du, deres opplevelse, fordi man tenker liksom, de får ikke med seg alt. Det høres jo litt trist på, men man kan være sånn, ja, men de husker alt. Ja, de husker veldig mye. De husker alt. Og det er viktig å tenke på. Jeg føler i hvert fall...

Vi var vel siste generasjonen hvor foreldre tenkte litt sånn at de får ikke helt med seg ting, men vi er jo ganske sånn, det er jo ny forskning nå, man ser jo at foreldre som blir foreldre nå er veldig mye mer sånn at de får med seg alt, mens foreldrene våre igjen ble jo helt negligert. Det var jo helt sånn samtaler som har fløy overhuv på dem som de fikk med seg. Det er jo helt utrolig. Men det er jo bare med hvor langt vi kommer med å finne ut av ting om barn generelt. Ja.

Helt sykt kobber i tilstander når barn av våre foreldre blir oppdratt. Det var bare å håpe på det beste. Å ta på de vinterklær på vinteren og kjøre på. Men det var helt kobber. Ja, og man kan godt si at barn får alt silkehandsker og alt sånt. Det blir interessant når vi får dem. Det blir veldig spennende. Jeg gruer meg og gleder meg på det samme tid. Apropos det. Jeg var jo på kino nå sist søndag for en uke siden, så var jeg på kino med syv barn.

Å fy, det er ikke kino, bovling. Ja, var på bovling. Det er helt sykt, faktisk. Ja, på Veitve. Tenk om du hadde hatt bovling med syv barn. Og det var da, den eldste barna var 14 år, så det vil jeg ikke kategorisere som et barn. Det var ikke mye jobb på den måten. Nei, når du er 14 år, så er du, du er verdt

fall ungdom, og du klarer det helt fint selv. Men du ønsker jo å vie oppmerksomheten likevel til 14-åringen. Ja, selvfølgelig. Så du ønsker jo å ha noe til overs for å kunne gi den også oppmerksomhet, og ikke negligere den bare for den klarer seg selv, men du må ikke passe på dem. Men da var vi med syv barn fra alder 0 til 14. Wow. Og

Og da er min nøvøn min, treåring, spinnbjern. Altså han er i den alderen hvor jeg ikke skjønner at han overlever uten å være i bom. Fordi han er overalt hele tiden. Og da tok jeg meg selv i å si, nå går vi og kjøper en is.

Ja, det blir sånn. Fordi, og da får du prøve det, fordi jeg skulle gjerne hatt energien til å stå i det. Det er jo det som man da får med respekt for foreldre. For det er så lett å si, nei, men man må stå i det, ikke sant? For at det ikke, man skal liksom... Nei, nei, for her er det faktisk seks andre barn som også skal ha oppmerksomheten din. Det er en seksåring som står og vil at du skal se på han også kaste bowlingkula. Og følge med på det han også gjør. Så det er...

Det å kjøpe den isen for å distrahere treåringen fra å løpe rundt og holde på å ta livet sitt, og skal sitte og spise den isen, er jo også fordi du ønsker å se de andre. Ja, det er jo åpenbart det. Det er jo det man ser med disse vanlige triksene. Grunnen til at det har blitt triks, det er fordi det... Det er jo ikke det at du har lyst til å, hva skal man si, kjøpe deg ut, eller du har lyst til å liksom... Belønne dårlig oppførsel. Belønne...

i parentes dårlig oppførsel, fordi det å være og løpe rundt er jo egentlig ikke dårlig oppførsel. Du skjønner jo ikke at det er dårlig oppførsel, det er bare energi. Men for å liksom belønne det å være rolig da, det er jo på en måte det, men det er jo ikke det det handler om. Det handler om at du har lyst til å se alle, og være der for alle, og noen ganger så er du nødt til å gjøre noen løsninger som gjør det mulig. Og det kan gå på bekostning av alle det her, hvordan du har lyst til å oppdra være enkelt til.

Ja, jeg synes det er viktig. Det håper jeg vår generasjon prøver å jobbe med. Slutter å shame foreldre som... Altså, vi er jo i peak foreldreshaming nå. Det kan ikke bli verre på en måte. Og folk er så sinnssykt moraliserende. Og det er moraliserende overfor andres oppdragelser. Og du er ikke dine barn, du aner ikke. Det er det verste jeg vet. Det er det verste jeg vet. Og jeg vet jeg kommer til å bli sånn...

skikkelig mot sånn her jeg kommer til å bli skikkelig sint av åh, jeg skulle ønske vi kunne hatt kamera på veggen når du skulle på foreldremøte ja, ja, men når jeg skal se en medforelder i mitt kull på en måte som jeg vet har 5, hvis du skjønner skal bli skjemet av en eller annen sånn der liten fitte sånn er det på ekte for det kommer til å være sånne det er jo bare mennesker som blir foreldre og det finnes fitter i alle klasser for at de hadde mest kakestykket med sukker på bursdagen for at det var for dårlig lunsj eller sånn her piss da

Å, fy faen, jeg kommer til å bli fuming. Skjer med meg, det kommer jeg ikke til å ta så til meg. Jeg kommer til å være selvsikker i hvordan jeg oppdrar mitt barn, at de har det bra. Men å se, og når jeg skal se, det kommer til å være direkte oversettning av hva jeg føler nå med de der typiske...

som vi møter på forsøk som er sånn oi, gjør du det? oi, studerer du ikke det? oi, de der menneskene der som får barn som skal være sånn oi, overfor andre som prøver så godt de kan og med barn som er så svårt punkt å faen, da kommer jeg til å bli sånn protector jeg kommer til å hate ingenting som gjør meg sintere av å tenke på en foreldre som skjemer andre foreldre når de prøver sitt beste er du ikke enig? jo, jeg er helt enig jeg er enig

Ja, jeg synes jo det er skummelt det. Skikkelig? Det er jo noe du ikke er fri av, det er jo konfronterende. Så jeg tror kanskje jeg må sende snekkeprinsen på de foreldremøtene, for å være helt ærlig. Så kan vi hele bytts om det når han kommer hjem. Ja, for jeg er ikke gøy til å skrike. Ja, hvis ikke det kommer til å bli meg og noen mødre der i klinch, eller noen fødre, spesielt fødre. Nei, det er ikke bra. Spesielt fødre!

Og jeg... Ja, ja, selvfølgelig så er det lettere for meg å pikke fight with a man. Det er jo trist, men sånn er det. Og det er en annen ting, da. En ting jeg vet at jeg skal ta fra mine foreldre... Nå skal vi gå ut på den. For det er en ting jeg synes er viktig, som mine foreldre også gjorde for meg. Det var at de...

De blandet seg ikke i drama eller konflikt jeg hadde. Nei, gud i land. Og det er en ting som jeg synes er veldig viktig jeg ikke skal. For jeg kan godt være konfronterende og sånn i mitt liv, men jeg skal ikke være det på barna mine sine vegne. Det skal de få lov å håndtere selv. Jeg vet at det kan bli skikkelig, skikkelig vanskelig. Det kan bli veldig vanskelig, men jeg...

opplevde i hvert fall, når mamma og pappa ikke blandet seg, at på en måte, de viste veldig støtte til meg, og hørte meg, og kunne snakke med meg, og var veldig til stede for meg i det. Men de, på en måte så gjorde det mindre viktig, alt det tullet, når de ikke blanda seg. Når de kunne støtte meg og være sånn, ja, men da synes vi kanskje ikke du skal være venn med, eller da må du kanskje revurdere om dere skal være så mye venner lenger. Og litt sånne ting, det kunne komme råd,

Men det var ikke sånn at de noen gang kunne plukket opp telefonen og ringt foreldrene til den personen de hjalp. Eller at hvis jeg hadde besøkt den personen, kunne de kommet stikk eller blitt med. Det er ingenting som er mer traumatiserende enn det der. Og det er akkurat det. Fordi jeg hadde jo foreldre som aldri gjorde det, som jeg synes var veldig viktig. Og det gjorde også at jeg måtte deale med min skitt og ordne opp i min skitt selv. Og veldig ofte opplever jeg at folk som har foreldre som blander seg veldig mye, de lærer barna sine til å ta en offerrolle.

For det er veldig ofte sånn at hvis det er konflikt, så er det to sider, og du må løses opp i, og det er veldig sjeldent en offer i den. Og den voksne er jo ikke der. Du må ikke lære barna dine å ha en offerholde, og som en forelder så får du vite en side av et barn.

Som du elsker, ubetinget. Du skal ikke tro blindt på barnet ditt. Så enkelt er det bare. Og du skal støtte barnet ditt, og være der for barnet ditt, og prøve å få barnet ditt til å reflektere rundt det. Men du skal ikke stole blindt på barnet ditt. For da lærer du barnet ditt at dem sier det er rett, og de er offere. Ja, det er faktisk...

Jeg tror de mest traumatiserende tingene som har skjedd meg i oppveksten er av andre foreldre som har gitt meg voksenskjeft i en krangel som var med meg og barnet deres. Som liksom har stormet ut da med sine to meter til et lite barn. Det er det, og det har veldig med det

fysisk. I en konflikt som er mellom to barn. Se for deg et menneske som er fire meter står og skriker til deg nå, liksom. Den størrelsen skal man ikke undervurdere, liksom. Det har en helt syk... Og autoriteten. Det har en veldig stor effekt på et barn som stormet inn på rommet eller stormet etter der og liksom kjefta på meg for ting, da. Og de tingene husker jeg, jeg husker orett alt som har blitt sagt.

Den dag i dag, jeg husker akkurat hva jeg hadde på meg, jeg husker akkurat rom, jeg husker alt, jeg husker, det er så sykt vivid, tydelige minner i hjernen min, fordi det, jeg fikk så hjerte i halsen av det da, det var bare helt grufult, og mamma og pappa gjorde ikke det så vidt jeg vet, men vi baksnakket mye til foreldrene som gjorde det. Men jeg husker ekstremt godt som bare har brent seg inn, og det var jo at det var

Det var en jentegjeng som hadde gjort noe skikkelig dårlig. Og jeg hadde fortalt det til mamma, men på en veldig sånn... Jeg hadde åpent opp meg at det var vondt, ikke sant? Og jeg var såret, og jeg var lei meg. Og denne situasjonen gjorde jo at de andre foreldrene, de fikk ikke vite fra mamma eller noe som hadde skjedd. Men for å beskytte seg selv, så hadde jo hele den jentegjengen fortalt løgner til sine foreldre, ikke sant? Åpenbart gått sammen og fortalt løgner. Ok, whatever, liksom. La oss bare deale med det selv. Men når jeg da satt meg inn i bilen til en av disse foreldrene, og jeg...

Fikk huden full på grunn av en løgn som var fortalt. Så ble jeg bare stille, husker jeg. For det var så sårt at jeg ble etterlatt av den gjengen. Og så fikk jeg huden full av en foreldre som hadde fått en løgn fra barnet sitt. Og jeg så barnet sitt der og tenkte, det er jo så tydelig, vi vet jo alle hva som skjer, ikke sant? Jeg så jenten der og ser meg i øynene. Og hun vet at nå avslør hun også moren.

at de har løyet til meg. Og det her var også et punkt hvor de hadde tatt med seg mobilen min, og de hadde tatt alle tingene mine, og lagt det bare i postkassa mi, for jeg hadde ikke tørt å komme inn med det etterpå. Og da husker jeg at det sekundet, så husker jeg at jeg skjønte hvor heldig jeg var som hadde foreldre som fikk blande seg. Det sekundet, jeg mistet all respekt for denne moren, og jeg mistet all respekt for datteren, og jeg var bare sånn,

Wow. Ja, ja, ja. Og det er det som skjer, og det har alltid den effekten at, ok, tusen takk for det, nå hater jeg deg og barnet ditt. Jeg hater ikke barnet ditt før, vi hadde en krangel, men nå hater jeg deg, og jeg hater barnet ditt. Så hvis vi ikke var venner før, og du synes jeg var, nå er vi ikke venner. Og nå blir hun ikke invitert til bursdagen min. For nå er vi ekte uvenner etter det her. Og ikke bare er barnet ditt slem.

Er det altså løgner og feig? Ja, ja, og du forsvarer det. Det er så jævlig med vaksenskjeft. De blander seg, og de aner ikke hva som har skjedd. Jeg husker det så godt at det var en jente i klassen min som bæsja på et lekeapparat ute i bæsja.

på et lekeapparat som barn leker, liksom. Vi leker der, og hun bæsja på den for gøy. Og jeg løp til en voksen og sa, hun bæsja på den. Det går ikke, liksom. Og jeg synes det var så ekkelt, husker jeg. Jeg var helt traumatised. Og hvordan jeg fikk så mye skjeft for å ha sladret på en venn. Og hvordan jeg kunne gjøre det, liksom. Og jeg var sånn... Og det her var den sykeste voksen-skjeften jeg fikk. Og jeg husker jeg tenkte, jeg har gjort alt rett i denne situasjonen. Jeg har gjort alt.

Alt rett. Og jeg sa til hun, ikke gjør det, vær så snill, ikke gjør det. Hun gjorde det. Jeg måtte si det til henne, og nå må jeg jo fjerne den versen. Men igjen så opplever jeg det her da. Jeg opplever det jo igjen som at i den situasjonen her, ofte så er det jo at foreldre, hvis det nå stemmer at denne personen, hvis det er moren til den som hadde bæsja da, så blir man veldig flau. Ikke sant? Flau for at barnet ditt hadde bæsja.

og på denne stativet og for at noen har avslørt det og i stedet for å skjønne at nå er jeg flau fordi det er pinlig at barnet mitt bæsjer på lege stativer for liksom å gjøre bøll så gjør jeg det til at det er jo helt forferdelig at du har sladret på det du er en dårlig venn og da husker jeg at jeg var helt sånn hva skjer? og det samme opplevde jeg i denne situasjonen for det er sånn

Hvis du tar innover deg nå hva som egentlig har skjedd, hvis du logisk tenkte deg som forelder, se hva som har skjedd her, så er du veldig uheldig i det at din døtre og hennes veninner har dratt fra en annen, alene i Oslo som var i situasjonen. Selv om de nå tilsier at det er fordi jeg stakk, og det gjorde jeg jo ikke, men ingen har gjort det med vilje, så er jo det veldig trist og veldig dårlig. Da velger jeg heller å stole på barnet mitt, som sier at det...

De ikke kunne noe for det. Jeg velger heller det. Og da må jeg jo stå i det. Så ofte er det veldig avslørende at man på en måte ikke ønsker å kanskje innse at barnet ditt er ikke perfekt. Jeg var ikke perfekt. Ingen barn er perfekt. Nei, barnet... Gruppepress gjør... Og barn kan være kjempeuspekulert og gjøre kjempefeil ting. Det er jo ikke det det går på. Det handler bare om at jeg synes det er overleit å kunne prøve å

fixe opp i det derfor er det lurt å holde seg unna derfor er det lurt å høre på barnet ditt høre på refleksjonene prøve å få dem til å være komfortabele med å åpne seg opp med deg og nå det er det gøy jeg sitter og snakker om oppdragelse jeg har faen aldri oppdraget et barn nei, vi har ingen peiling på det jeg snakker i perspektiv det er jo vår oppdragelse perspektiv as a kid ja, ja, ja ikke as a parent vi går ut på den takk for denne episoden det ble rett og slett oppdragelse oppdragelse, oppdragelse barndom minner og tv-tid

Kaffeskål! Kaffeskål! Kaffeskål! Det er lykk! Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk! Vi kommer tilbake...