Politi

Hei! Her kommer en viktig melding til deg som bruker en annen app enn NRK Radio til å lytte til denne podcasten. Nå slipper vi ikke lenger ukentlige episoder her. Det vil si at du må bytte til appen NRK Radio for å fortsette å høre på. Der har vi samlet alt, både podcaster og radio, uten reklame. Kanskje du vil høre på en av de 13 radiokanalene våre for å få med deg det siste som har skjedd? Henge med fine folk som spiller musikken du liker? Eller høre en av de andre NRK-podcastene? Du kan også sende melding direkte til podcastene du liker, inne i appen. Med andre ord, det er i appen NRK Radio det skjer. Vi snakkes der. Velkommen til Norsk Rikskrinchkasting. Velkommen til Tryggoddoret. Det ble ikke så mye cringing i dag, men det var et ordspill jeg kom på her om dagen, akkurat når jeg våkna om morgenen, tenkte jeg «Det må jeg bruke før jeg glemmer det». Det synes jeg er morsomt. Norsk Rikskrinchkasting. Det er ikke cringe i dag, tvertimot. Dagens gjest jobbet 31 år i Oslo politiet. Kjenner gatene til denne utslitte, gamle, men også litt glamorøse horda av en by som vi alle elsker som heter Oslo? Pensionert seg 2021. Hun har sett de verste sidene av menneskene som bor her i denne gryta her, men har likevel beholdt troen på at mennesker stort sett er god på bunnen, om man bare klarer å nå ut til dem, eller klarer å nå inn til dem. Hun har skrevet boka Politihjertet. Historier fra et liv i uniform om denne karrieren sin i Oslo politiet. Velkommen hit, Kim Anne Hjort. Tusen takk, Thomas. Takk for at jeg fikk komme. Denne boka er jo proppfull av historier fra livet som politikvinne. Du var småbarnsmor som gikk inn i politiet i en alder av... Jeg var 28 år da jeg søkte. Var det altså to år i politisk skole? Ja. Med betalt? Ja, det var helt digg. Ja, tenk på det. Var det her på Majorstua? Ja, det var bare den skolen. Det var statens politisk skole. For hele landet? For hele landet. Alle måtte reise inn til Majorstua. Hvilket år snakker vi da? 1990. Så da var vi ferdige, og så... Det var litt annerledes før, for alle fikk jo jobb. Rett i jobb. Ja, og da var det ordensavdelingen jeg begynte på, og det er veldig grei læring. Da kjører du sammen med en som er kanskje litt eldre i tjeneste, og så kjører vi etter oppdrag fra operasjonssentralen, som vi kaller 0-1, og de sier for eksempel, kjør til Sorgenfregata 14 husbråk. Det er den meldingen du får, det er noen naboer som har ringt at det er noe bråk i leilighetene, så vet du egentlig ikke hva som er på innsiden av de lukte dørene. Så det var jo det som gjorde det var en bratt læringskurve det å være nyutdannet småbarnsmor og liksom bare se alt den elendigheten som jeg opplevde. Og det som gjorde det vondt eller verst, det var jo det med barn som ikke hadde det bra. Da var du småbarnsmor selv. Ja. Og det vet jeg, for jeg kan ikke se filmer hvor det skjer kjipe ting med barn for eksempel. Det kan ikke jeg se lenger. Nei. Men dette fikk du jo rett i fleisen. Ja, det og det må man jo, man må liksom handle der og da, det er sånn, når du ser ting, så må du bare snu deg på en femmering og jobbe. Og det er barn som levde med misbruk og vold, og neglisjert og ikke hadde det bra i det hele tatt så tenkte jeg liksom vet du hva, jeg visste ikke at det var så gærent dette her med skrivende, dette her må Norge få vite at dette her også finnes i Norge det er en historie du skriver om hvor du kommer inn til det er noe huspråk og høye musikk og så kommer du inn så er det da ganske sliten gjeng ja Ja, det var ganske fersk. Vi fikk beskjed, det var det samme greiene. Altså før så var det husbråk for alt. Nå hvis det er vold, så heter det vold i nære relasjoner. Det blir forandret seg litt da. Men vi fikk beskjed husbråk i leilighet, og så dro vi opp to stykker. Og så døren var faktisk på gløtt, så vi gikk inn, og der lå det... Det var drabant by i Oslo. Ja, og der lå det syv voksne, som mer eller mindre lå og satt helt ruset, og det stod ikke ut der i leiligheten. Det var kanyler og spritflasker, og det var masse dop på bordet, og... søppel rundt omkring, og så plutselig så kommer det en liten jente først og krabber av ut av rommet, og så over disse alt søppelen, og så kommer hun bort til meg og tar meg rundt kneet, og så sier hun «tørst!» og det gjorde så vondt i mamma hjertet, så jeg tok jo den ungen opp, og så gikk vi på kjøkkenet som var like bomba som resten av leiligheten og jeg fant et glass og skyldte og så fylte jeg med vann, og hun drakk, og så sa mer, og så fikk jeg et glass til, og så stod det en pakke med kjeks der, en sånn marikjeks, og så pekte jeg på den, så jeg ga henne en kjeks i hver hånd, og så holdt jeg henne på armen, og da hadde jo kollegaen min allerede ringt til barnevern og forsterkninger og sånn. Og så plutselig sier hun til meg, lillebror, og så peker jeg på et annet soverom, og vi gjorde det så vondt, og vi gikk inn der, og kollegaen min, der lå det en baby, sånn fem-seks måneder, og bare så helt sånn apatisk ut, fikk ikke øyekontakt med den, og hadde kastet opp og lukta avføring. Og så sier kollegaen min, vil du skifte på han liksom? Så tok jeg den ungen, så ga jeg den lille jenta til kollegaen min, og hun var helt sånn vant til å bli holdt, var ikke redd av oss eller noen ting. Spiste på kjeksene sine, og så tok jeg den ungen ut på badet, der var det bare kaos, det var en bleie der, og den var det mest såre stumpen jeg noen gang har sett på den ungen, når han så ikke på meg. Jeg prøvde liksom å ta han på kinnene, og bare så at han hadde grått og grått, men han hadde bare gitt opp, han hadde vel grått så lenge at det var ingen som kom allikevel, så han hadde bare sluttet å gråte, ikke sant? Så når jeg fått skiftet på han, så fikk jeg ikke smør, for jeg fant ikke noe salver. Så gikk jeg på kjøkkenet og skyldte et glass og ga til han også. Man kan jo drikke frem en nyfødt fra glass. Han tok en hendene opp og drakk den og drakk det. Det var kjempetørst. Så jeg tenkte, hvor lenge siden er det disse barna her har fått mat å drikke? Så fant jeg en smukke senga som jeg skyldte, og han sugde litt på den, men så spyttet han bare ut i den og satt den like apatisk på armen til kollegaen min. Det er som en liten bylt. Og det gjør så vondt å oppleve sånne ting. Så jeg ser jo det for meg enda. Og det er mange jeg har fulgt opp, men ikke disse da. De aller fleste har jeg jo ikke fulgt opp, ikke sant? De har jo ikke kapasitet til. Men det er noen jeg har fulgt opp fra. Det er barn som jeg treffer, som i dag er voksne, og det går bedre med de. For det er liksom, det at en en ser deg og kan hjelpe deg, det er enormt viktig. Mm. Og så var det også en annen sterk historie med et overdosetilfelle på... Ja, det var på Oslo S, på gamle Oslo S, før det ble bygd det nye Oslo sentralstasjon, så var det Østbanen heter det da. Da var vi ute og gikk litt på plata, det var det gamle stedet før hvor narkomanene var og solgte og kjøpte dop, og så gikk vi patruller der, og så... Kommer en vakt borti, og så sier han at det er noe lyde fra en do nede, men den er låst, så jeg får den ikke opp. Jeg banker på, det er ingen som svarer, og så går vi ned noen trapper langt ned i kjelleren der, og så åpner vi med en Swiss Army Knife. Det er lett å åpne de låsene. Du vet ikke hva som er på innsiden. Du må bare stålsette deg, og der sitter det en dame oppe på toalettskålen, Jeg ser det for meg enda. Hun sitter liksom med hodet lent på ene siden, og så har hun en sånn rosa belte som har strammet over bicepsen, og så har hun sprøyt i armen. Og vi løper til og kjenner om det er liv, og ringer 113. Men vi kjenner ikke noe puls eller noen ting, så vi tror hun er død. Og det er hun jo også, da. Det er ganske små, de donene, ikke sant? Og så var det en sånn søppelkasse på siden, og der henger det en sånn grønn ullkåpe over, for det er vinteren. Og så plutselig så ser jeg det rører seg under den kåpa, jeg er skvettig og tenkte det her må være rått eller bikkje, eller hva er dette for noe? Så løfter jeg opp kåpa, så sitter en liten jente på cirka tre år under der, livredd, og gråter og tisset på seg, og man får bare sånn, jeg løfter henne opp, og hun slår og drar taket i armen til moren sin, og så roper jeg, mamma, mamma, ikke la damen ta meg fra deg, mamma, mamma. og det er jo som, jeg måtte jo løfte henne vekk og da hadde jo ambulansen kommet også og ta moren med da hun var død, og så må vi kjøre den lille jentehungen til barnevernvakten og det er bare så vondt og hun klor, og hun er helt fortvilet og prøver å ro henne ned og jeg får ikke ro til henne ned Men så går vi og får nye oppdrag, ikke sant? Og man jobber videre. Dette her var en sånn nattskift. Og så, man tenker på det, og den måten jeg på en måte fikk ut følelsene mine på, det var at jeg hadde en cirka halvtime hjem til der jeg bodde. Jeg satt og gråt i bilen for meg selv, bare for å få det ut, liksom. For du må være profesjoner, når du er på jobb. Du kan ikke stå der og gråte og sånn. Du må bare handle. Og så var det et par uker etterpå, så var vi og leverte noen andre barn der, på samme barnevernsmakt, og så var hun samme damen som jobbet da. Og så sa jeg, jeg tenker så veldig på den lille jentungen, så jeg vet det noe om henne liksom. Og så sa hun, jeg har undersøkt masse liksom, og jobbet med det, men det kan se ut som moren fikk henne på en måte alene, altså under radaren, hun var ikke registrert noen steder da. Wow. Så det eneste hun kunne si var fornavnet sitt da. Hun var sånn cirka tre år da. Så jeg håper at hun kom med et kjempegodt fosterhjem liksom og fått et bra liv. Det er noe som fortjener det. Så er det jenter som henne og gutter og jenter som henne og gode fosterforeldre de fortjener å få kongens fortjenestmedalje. Altså fordi de gjør en forskjell for mange bare sånn for å få fra et dårlig liv til et godt liv da. Mhm. Og det var jo ikke bare, dette er jo ganske dramatisk i seg selv, men det begynte jo karrieren din mer eller mindre med å nesten bli drept. Ja, jeg er ikke noe ledig av det, men da satt jeg inne på, vi hadde flyttet fra gamle Majorstua politistasjon, en liten trang politistasjon i Majorstua veien, det begynte jo der, og så flyttet vi opp til der hvor Majorstua politistasjon er nå, ved rundkjøringen der oppe, i Sørklassveien, ja. Og så var det etter påske, da hadde vi jo på vakta, så er det jo skuddsikker glass, så når vi er ute så bruker vi jo skuddsikker vest og vernhuster, men når vi sitter på innsiden der så har vi ikke på sånne ting, da har vi politiskjort og uniform. Så var det mange folk som kom og skulle anmelde innbrudd, kjelleboder, biler og etter påske. Så vi hadde litt å gjøre. Og så var det en person der, en mann, han... Det kan du gjøre i bybild også, men det er ikke sikkert alle tenker på det. Hvis du står og ser på folk i byen, så ser du de som skiller seg ut på en måte. De fleste går til bussen eller til butikken eller har et æren, det flyter. Men han her, og de andre som skulle anmelde, de stod og ventet på tur, og trakk lapp og gikk til lukene når det var deres tur. Men han drev å virret rundt der hele tiden, så det er veldig lett å legge merke til sånne ting. Og så... Den gangen var det jo veldig mye sånn, vi måtte jo skrive inn, eller de skrev jo anmeldelsen for hånden, mange leverte sånne kortanmeldelser. Så det var sånn rack på veggen med forskjellige anmeldelser, så drev han og bare tok en kulpe, og så skrev han, og så kastet han det inn til oss. Han skilt seg veldig ut da. Og så var jeg ferdig med innbrudde kjeller med en kar, og så sier kollegaen min, kan ikke du ta oss og... bare snakke til han, så han går ut. Liksom han får holde på sånn, for folk blir litt redde og sånn. Og så gikk jeg ut, og da hadde jo ikke jeg vest på meg, og så... Men så løp han bort til veggen, og så stilte han seg med armene inn i en stor frakk, inn til en telefonskjåsk, og så står han og rugger sånn her. Og så sier jeg til ham, jeg tok han på skulderen, nå tror jeg du har vært her lenge nok, og nå må du gå, for du forstyrrer faktisk litt. Jeg prøvde å ha en hyggelig tone da. Og så bare drar han ut i en revolver, ikke sant? Og så, det skjedde For meg så var det en sakte film, men det skjedde jo så fort. Og så kjører han midt mellom her, puppene, og så kjører han, nå lader du altså! Og han klikket, altså det sa klikk, og jeg tenkte, fikk jeg sånn liv i revy da, nå dør jeg? Så tenkte jeg, alt for tidlig å dø fra ungene mine, dette her er feil. Og så sa jeg, slipp å åpne, ikke sant? Og så er det ganske lydsikkert inn til de andre, så de så det ikke med en gang. Og så var han kjempediger og sterk, og jeg prøvde å holde den igjen og sånn, men han greide å gjøre det en gang til. Og da så kollegaene mine, da kom de jo løpende ut med forskjellige ting, og fikk lagt han ned. Var han ladd? Ja, det var jo tre kulere igjen da, det var jo, du vet, sånn snurret. Preussisk roulette heter det når det er halvparten av kammerne er kulere. Ja, det var jo ufrivillig det å være med på sånn preussisk roulette, jeg kaller det russisk roulette, men da er det preussisk. Ja, det er det da. Det var skummelt nok, men i alle fall så fikk vi han inn på et rom der, og så lagt han ned på bakken, og så hadde han sånne lange jaktstøvler, så han greide å drape en kniv også, så begynte han å hogge etter oss, så han hadde jo virkelig... Altså man kunne vel kanskje se bare på klærne til han fyren her, at her var ikke helt i vater med frakk og jaktstøvler. Ja, det er sant det, men det er jo, hvis du går i Oslo så ser du litt av hvert. Ja, det gjør man. Det er ikke sånn at alle går likt kledd. Men vi fikk i hvert fall... Du ble en helt uskyldig godser, fortsett. Ja, vi fikk i hvert fall kontroll. Og da reiste jeg meg opp, og da kjente jeg bare knærne, det der levde sitt eget liv, det var skalv. For man er så i det når man holder på, masse adrenalin og alt sånt, så jeg tenkte jeg var så glad at jeg ikke var død. Og så sier sjefen dette her, det var tøft, men gå og skriv ferdig rapporten, så kan du gå litt før hjem og få deg en god natt søvn. Jeg husker jeg satt der oppe og skrev den rapporten og så ut av vinduet. Det som skjedde var ikke sånn en liten boble, men på ytterste år var verden akkurat som vanlig. Så gikk jeg hjem og så ingenting. Ja, de som går forbi på gata, de skjønner ikke at du nesten nettopp har blitt drept. Nei. Altså, det er jo helt mindblowing. Ja, det er det. Men nå er det et veldig bra system med debriefing etterpå. Du blir tatt ut av tjeneste, og det er ikke valgfag å gå til psykolog, men du må gå, og det er veldig, veldig, veldig bra. Men det var ikke det i 1993. Da var det ikke sånt opplegg. Så jeg pratet med kollegaer og med venner og alt sånt, og det gikk jo over. Altså, på en måte da. Så... Men man husker jo sånne hendelser, det tror jeg sikkert man husker til jeg dør, men det er ikke sånn at det plager meg å tenke på det av og til, men ikke mye. Du sier at på vei hjem så sitter du, da har du en halvtime hvor du kan grine bare for liksom... få lettet på dette følelseskoke. Ikke hver dag selvfølgelig. Når det skjedde alvorlige ting. Stereotipien er jo detektiven på filmer og bøker som ser så mye mørkt at mørket titter tilbake inn igjen. Så blir man litt sånn har i hodet og trekking og piller. Klarer du å bli... du sier at når du nesten blir drept så tar du med deg det videre livet men altså de der mørke tingene som du forteller om med barna er det glemmer du det noen gang? eller er det noe du tenker på mye? man tenker på det, men jeg skal bare fortelle litt sånn positive ting også da for jeg har jo vært med på å altså det var en dame som som jeg skrev i boka også som var prostituert narkoman og så hadde jeg et barn på barnehjem og Og så sier jeg at jeg får ikke besøke henne Fordi at jeg må være nykter og det greier jeg ikke Det går ikke, hun må jo alltid være litt ruset Som man sier, ellers blir jo verden helt vanskelig Men hvis det fikk med seg en, så var det greit Så da sa jeg ja, jeg sa jo lett ja, jeg gjør det enda Så da var jeg med henne hver femte søndag Og så hentet vi det barnet på barnehjem Dette her er en god historie, eller enda godt Og det er viktig å få med seg det Når alle kan gjøre noe for noen da Men i alle fall så hentet vi den lille jenta, en nydelig unge på fem år, og så snakket hun ingenting. Hun kunne snakke, men hun snakket ikke med oss da. Men hun etter hvert så ventet. Når vi kom så sto hun klar med ryggsøkken, og det var sånn litt smalt vindu det barnehjemmet, så hun sto liksom og ventet på, og så syntes det var gøy. Så vi køtte i politibilen, og vi dro i parken. Jeg hadde med ball, og vi fikk is og politirefleks, sånn som du fikk til dine barn. Og så var hun seks år, og så hadde jeg kjøpt gave til henne da. Og så sier jeg til henne, «Vær så god, her er gavet til deg. Du er verdens fineste jente.» Og så plutselig begynner hun å snakke, så jeg skvatter jo så fælt. Og så ser hun på meg, så sier hun, «Du Kim, vil du være der for meg når jeg blir voksen?» Så bevisst, så reflektert. Men hvem er det som sier sånn? Jo, det er barn som har opplevd at du ikke alle, som vi fortalte senere da, alle de hun knyttet seg til fra hun var liten på barnehjem eller institusjoner og sånn, de sluttet jo å jobbe der, ikke sant? Det er sånn som våre barn. Ja, våre barn har jo liksom, de har foreldre, de har bestforeldre, de har mange omsorgspersoner, og så hvis noen også... Mamma og de som leter i Nord-Norge. Ja, mamma og de. Ja, og så da, men det hadde ikke hun. Nei. Og så tenkte jeg, hva skal jeg si? Liksom jeg kan ikke bare føie meg inn i rekken av de som bare sier ja da, ikke sant? Så jeg bøyde meg ned, og så sa jeg navnet henne, så sa jeg, vet du hva, jeg skal gjøre så godt jeg kan. Og vi har hatt kontakt, og vi har hatt kontakt enda. Nå er hun en voksen jente. Og det er ikke lett å ha rusmissbrukt i foreldre, og vokse opp i alle disse forskjellige fosterhjem og alt undervertig. Trolig fine unge. Eller jente, voksen også da. Og vi har hatt ja, Hun har jo også hatt det veldig vanskelig, men jeg har også vært en voksne som har sagt, sånn kan du ikke gjøre, sånn kan du ikke si, og sånne ting som alle andre får fra foreldre. Jeg fikk ikke lov å skrive om denne boka mi, men jeg har fått lov nå ettertid å fortelle om dette her. Nå, 27 år etter, så går det veldig bra. Man skal aldri gi opp folk. Det er verdens fineste unge dame, ikke sant? Å ha fått orden på livet sitt, og flott kjæreste, og... Man kan ha mange ikke-biologiske barn. Jeg føler at det er en av mine døttere. Selv med deg som ikke-biologisk reservemamma fra politiet, så var det nok med deg. Det er det man snakker om med løvetannbarna. Det har ikke noe å si om egne biologiske foreldre, men unger som vokser opp på Søpledinga i Bombay. Holder bare med en. En som er stabil, men trenger ikke å være der til å se det hele tiden, men det er jo ganske rått, vil jeg si. Altså at det... så lite. Ja, og hvis flere hadde visst om det, at alle kan gjøre en forskjell, for det trenger ikke være politi for å gjøre dette her. Jeg tror vi mangler litt de der nabokjæringene som var før, som følte litt med i vinduet og så hvem som kranglet i bakhårene. Ikke bare den tystete nabokjæringen, men den som faktisk kanskje gjør noe, for det er jo en litt forskjell på nabokjæringer. Det er to typer nabokjæringer, kan vi si. Ja. Sikkert. Ja, du vet, den som bare spionerer, også den som kanskje spionerer, registrerer at noe er gærent, og så prøver å gjøre noe positivt. Ja, det er veldig sant, for jeg har jo snakket med mange nå som er voksne, ikke sant, som jeg skriver i boka også, at det En da som opplevde at moren lå ruset på sofaen, og så falt lillebroren ned kjelletrappa og brakk armen, og så løp hun over til naboen, og naboen kjørte de til legevakten, men likevel, naboen gjorde ikke noe mer. Altså jeg tenker sånn, det er mange som så, hun forteller meg det nå, nå er jeg veldig sliten da, men at... alle de som så oss, der er læreren, legen som behandlet broren min, men ingen turte å gjøre noe med å ha den opp med seg selv, liksom, og vil helst ikke blande seg i ting, da, så tenker jeg at du får heller blande deg litt ekstra, da, og har du gjort det feil, så får du bare forklare det, men jeg trodde det var sånn, det er bedre å blande seg en gang for mye enn ikke blande seg, for det kan gjøre forskjell for barn, da, som vokser opp under veldig vonde forhold. Jeg har møtt unger som har sagt, liksom, Nei, og så var det jo sånn, ikke sant, alle foreldre, eller faren var i fengsel, og moren gikk på trygg, da ikke spør om noen penger, pengene kommer den 20. Og vi fikk aldri penger til å gå i bursdagselskap til de i klassen, for de hadde ikke penger til å kjøpe gave. Og der også synes jeg at man skulle ikke ha hatt med gaver sånn at ingen følte seg utenfor, det er bare min mening, og det er apropos uniform og ikke gaver. Det har de begynt med nå på skolen til eldste datter. Ja, det er veldig bra. Men i alle fall, og da, de barna da, ikke sant, så måtte du finne på en da, på mandagen, ja, du kommer aldri i bursdagen, du er ensom, aldri kommer, altså du blir straffet mange ganger da. Og liksom, jeg var alltid den som måtte låne ski, jeg måtte alltid låne skøyte, vi hadde aldri egen ting av noen ting da. Så liksom disse barna som på en måte alltid har følt seg tråkket på da, det å og fortelle dem at du er veldig bra, ikke sant, og være den som kan hjelpe dem da, og det nytter. Det husker jeg fra når jeg var liten her i Norge, at på skidagen så kunne du se hvem det var som, og det var jo fattige unger der hvor jeg vokste opp, på Nesodden faktisk, Da kunne du se fattigdommen, for da var det de som ikke kom på skidagen. Hei! Her kommer en viktig melding til deg som bruker en annen app enn NRK Radio til å lytte til denne podcasten. Nå slipper vi ikke lenger ukentlige episoder her. Det vil si at du må bytte til appen NRK Radio for å fortsette å høre på. Der har vi samlet alt, både podcaster og radio, uten reklame. Kanskje du vil høre på en av de 13 radiokanalene våre for å få med deg det siste som har skjedd? Henge med fine folk som spiller musikken du liker? Eller høre en av de andre NRK-podcastene? Du kan også sende melding direkte til podcastene du liker, inne i appen. Med andre ord, det er i appen NRK Radio det skjer. Vi snakkes der. Men du er ikke bare vanlig politidame, det skjønner man jo allerede nå at du ikke er. Men du er jo også MC-jente. Du var det. Ja, vi hadde jo... Og på 90-tallet så husker man jo, vi som husker 90-tallet, for jeg pleier å si at hvis du husker 90-tallet så var det kanskje, men vi som husker litt av 90-tallet, da var det jo noe som het MC-krigen i Skandinavia. Det var vel 27 folk som ble drept i løpet av en ganske kort periode. Det var jo skuddvekslinger ute på Fornebu, altså for de på Oslo. Ikke sant? Sånn at det var jo... Og der, midt oppi dette her, er jo... Altså, da er jo du politi. Og du er jo også... Har du da også en Harley Davidson? Ja, den var ikke min da. Vi fikk lånen. Fikk lånen? Ja, ja, ja. Lånesykkel. Ja, det er sant. Det var... Men du er MC-interessert, eller var det? Ja, altså det begynte jo egentlig med, egentlig så var jeg ikke så veldig, men... Jeg holder på å si exosrype, men det forbinder jeg med hus som sitter bakpå. Og det er jo litt av det vi skal innom nå, tror jeg. Ja, ikke sant? Nei, det var liksom når media skriver, ikke sant? Det var midten av 90-tallet, så hoppet jo politiet etter, ikke sant? Da var det jo problemer med, da kommer Hells Angels, Bandidos, Outlaws, Coffin Cheaters, alle disse kom for å lage chapter i Norge da, og klore seg fast, ikke sant? Stavanger, Trondheim, Oslo, kom forskjellige steder. Og så da skulle vi opprette, da opprettet politiet en MC... Egen chapter, sier jeg. Ja, vi skulle kanskje gjort det. En MC-gruppe. Og så kom han sjefen da, som het, det var et retningsseksjon den gangen da. Det var sjefen, het Eirik Jensen. Fortsett. Ja, etter hvert het den det. Men ikke da. Men da heter det sånn, har du lappen på tung motstrykkel? Ja, det hadde jeg. Og så da ble jeg plukket ut av de som hadde det, for det var jo lettere da med folk som hadde lappen, at Og så var vi tre mannfolk og meg, altså tre gutter og en jente da, som skulle jobbe på denne gruppa. Og da jobba vi opp da, kjørte opp til Strømsveien 222 til Hells Angels, vi kjørte rundt til Bandidos, Arnlott, Gelinnesvei, vi kjørte forskjellige steder, ikke sant? Og det var jo bombidrammen som smalt i løpet av tiden her også, det var veldig mye aksjon. Og det var et tilfellig forbipass, en eldre ektepar som bare kjørte forbi, og kvinnen døde. Ja. Mhm. Så det var veldig alvorlig dette her? Ja, det var jo skytinger på åpen gate og alt, så folk sier til meg, var det bedre, var det roligere før? Nei, det vil jeg ikke si, for da var det gjenkriminalitet, og før det så var det jo mye bråk natt til 1. mai, for det har jo roet seg mye. Det var en stund i Sverige før, snart blir det vel norske tilstander her? Ja, det var det. Det var gøy. Ja, fortsett. Nei, og da jobbet vi opp mot å prate med folk, ikke sant? Og vi kjørte jo sivilt da, og når vi kjørte sykkeren opp, så hadde jo i hvert fall, alle vi som kjørte hadde jo lappen. Og veldig mange av de ute hadde jo ikke lappen, ikke sant? Og hadde mistet den, eller aldri fått den da. Men de fleste sa de kjørte like bra uten førkort, men da får du et problem da, med politiet og sånn, når de kjører utenfor. Hvis Gud hadde ment at jeg skal ha lappen, så hadde jeg fått den ved fødsel. Ja, ja. Hvem sa det? Du? Nei, det var en bekjent av meg som kjørte bil lenge uten lappen. Ja, ikke sant? Nei, jeg tror ikke noe på akkurat at det er sånn, men uansett da. Men det var faren min som sa til meg at du burde ta lappen på mange forskjellige ting, så det gjorde jeg. Men uansett så kjørte vi opp der og fikk god kontakt, for sykken var jo et sånt samlingspunkt da, men når jeg satt foran og kjørte da, liksom, og en mann satt bak, da... rev de nesten av seg håret, de som hadde hår. For det var jo som å vandre en sykkel. Vet du, en del av den æreskolen i MC-miljøet som jeg synes er så funnet, ikke lov å ta kollektivtransport med vesten. Jeg synes bare det er så kult. Men ikke sant, det er jo sånn med alle... Du tar jo på deg en uniform på en måte, de også da, ikke sant? Det er Vesten, ikke sant? Med da 1%, ikke sant? Vi er den eneste prosenten som ikke da trenger å følge overregler i landet og alt sånt nå, og tar på seg en vest, og du ser mange blir jo redde, ikke sant? Du på en måte... Ja, tatueringer og langt hår. Det er et brand, kan du si. Ja, at folk blir jo litt skremt. Mange blir jo det, liksom. Jeg klager, jeg sitter og snakker. Så, men... Vi fikk god kontakt og dårlig kontakt, og jeg fikk høre veldig mye, men hvor kvinnens plass var, det var jo på kjøkkenet og soverommet, og i hvert fall ikke som politi, og i hvert fall ikke på en Harley. Men sånne kommentarer, det har gått inn det ene øret og ut det andre hele tiden, det bryr jeg meg ikke om, liksom. Det... Sånn er det bare. Så vi jobbet oss inn på folk der også, og fikk masse informasjon, og vi glemte litt at vi var politiene mellom, tror jeg. Mhm. Men det er jo folk som alle andre folk, disse gutta her også da. Mange av dem hadde jo hatt et stressomt liv, vokste opp med alkohol, liker det til foreldre eller rus, på barnehjem. Når du kommer inn på folk da, så får du den sårbare siden når du tør å slippe deg på innsida. Og det kjente jeg at jeg hadde noen evne til å komme litt på innsida av folk, og snakke litt om, om løst og fast, small talk. Det føler jeg at jeg er ganske god på da. Sånn prate... Og da fikk du høre, det er en grunn til veldig mye, men det er jo ingen grunn til å være voldelig eller kriminell. Det er det ingen som får noen unnskyld eller noen fradrag for, selv om oppveksten har vært vanskelig. Det er ikke alltid man har... Altså, det frie viljen og det frie valget, det er ikke alltid man står... Altså, at det kommer så lett når man vokser opp under veldig dårlige premisser. Nei. Kan vi si det sånn? Ja. Og det er veldig viktig å tenke på, og si til barna, det sa jeg til mine gutter også, for det var sånn... Ja, du har jo unge selv, liksom sånn, ha med hjem fra barnehagen, ha med hjem fra skolen, kan jeg være med hjem og bli med hjem til hverandre? Så det var liksom de samme. Og så ser man jo ganske lett ofte også når man er der, hvem som på en måte... aldri ha med noen hjem. Og så sier jeg, nå skal vi be de som ikke, det kan du be han og hun, ja, men de ber aldri tilbake. Nei, nettopp derfor. Jeg tenkte, hvis alle foreldre kan gjøre det, lære barna sine det, ta med de som ikke blir bedt så ofte, og være litt grei, og være litt revs med andres unger. Men du er jo veldig oppsøkende og inkluderende i politiråden. Du er jo både reservemamma og MC-kompisjoner. Kjummi, men også i løpet av dine år fra tidlig 90-tallet så har du sett Oslo bli et mye mer flerkulturelt og den globale landsbyen, som den ene politirapporten heter. Og da, for å møte disse minoritetskvinnene, så har du til og med lært deg arabisk. Ja. Altså, der er jo helt... Helt arabisk. Du er supersnut. Ok, takk. Du er supersnutten, Kim. Ja, tusen takk. Men hvordan var det? Først og fremst, er det vanskelig? Arabisk? Ja. Altså, ingenting er vanskelig hvis man vil. Men det er jo selvfølgelig, alfabetet er jo ikke sånn det latinske alfabetet vi er vant til med engelsk og norsk. Så leser du den andre veien? Så leser vi den veien der, ja. Men når man vil, så får man det til. Du kan lese det også? Ja. Ja. Ja, jeg kan skrive navnet ditt etterpå. Men ja, det begynte jo egentlig med at når jeg jobbet på organiseret kriminalitet, så når vi var hjemme og arresterte eller ansaket hos folk med annen etnisk bakgrunn enn norsk, så så jeg at kvinnene ofte, de snakket ikke norsk. Og så gikk jeg bort til dem, for jeg begynte å henge meg litt opp i det. Og så gikk jeg bort og sa, «Hvor lenge har du bodd i Norge?» Og så var det sånn, nei, 10 år, 15 år, 20 år, en av dem hadde bodd 38 år i Norge og så kunne ikke norsk, så tenkte jeg, ja, verden er jo helt bortkastet til å bo her, ikke kunne språket, ikke kan du jobbe, ikke kan du være på foreldremøter eller følge på ungene på skolen eller få venner eller lese nyheter, ikke sant? Jeg tenker, språk er nøkkaren til suksess. Og så begynte det å vokse i meg som en sånn graviditet, at jeg tenkte, noen må gjøre noe med dette, men ofte så er det noen bare deg selv. Og Og da gikk jeg ned til sjefene på forebyggende avdelingen. Jeg ser amerikanerne i deg. Ja, ja, ja. Se om bare her ser du something. Og så sier jeg det at jeg har lyst til å jobbe med bare minoritetskvinnene i Oslo. Å oppsøke dem og fortelle dem om like rettigheter. Vi bor i Norge. Viktigheten av å lære språket. Viktigheten av å ta del i samfunnet. Ikke finne seg i vold. Du skal ha eget bankkort og alt sånt. Og så sier han til meg, ja, men ingen har jobbet bare med kvinner. Nei, men derfor har jeg lyst til å begynne. Ja, jeg må ta det på ledemøte. Og så gikk det noen uker, og så sa han, det er greit, du kan gjøre det, men du må levere det. Og så var det lett å levere på organisert kriminalitet, når vi tok kilovis med stoff, våpen, tjugods og sånt. Men tenkte jeg, hvordan... Du har jo en kvote nærmest, altså det er jo litt som jobber... Dette er jo public management, du jobber jo som på en slags... Enten du jobber i barnevern eller psykiatrin, det er jo en slags fabrikk. Du må levere kvanta. Altså du må levere på en måte som er målbar. Det er veldig sant. Men så tenkte jeg, det her ordner seg sikkert. Så jeg har jo levert på mennesker. Så begynte jeg da, så gikk jeg inn og så på, for de fleste kirkesamfunn får jo støtte per medlem. Og så gikk jeg inn og så, og jeg jobbet jo i Oslo Indre Øst, det var midt i Smørøya, så ble jeg bare plukket av alle moskéer, jeg begynte der hvor det var segregering mellom kjønnene, med innganger og egne rom og be i forskjellige rom og alt, jeg begynte der. Jeg tenkte at dette går bra. Så begynte jeg å banke på, og de fleste moskéene som er store, som du ser, de er jo enkle å få øye på, men de fleste er jo inne i bygårder, de har en leilighet der, og så er det en over, så står det Machid, det betyr moské, parabisk, og så liksom bare går du oppover. Det er ikke noen minare der, der er det bare loftsboder, sier jeg. Der er det loftsboder, ja. Men de fleste, ja, og så begynte jeg da å oppsøke. Det første jeg banket på da, så var det en mann som åpnet en langt bønneskjegg og bønnehatt, og så sier han, hei, jeg heter Kim, jeg er fra politiet, har du kvinnegruppe? Han så på meg og sa, jeg har sånn stygg insekt. Nei, og pang. Altid en mann som åpnet, alltid en mann som lukket, og sånn gikk noen dager da. Trakk inn skjegget og smalt igjen døra. Ja da, og så ble jeg stående på første døra, så hørte jeg sånn subbeneskritt, for det er sånne gode, myke tepper i alle moskéer, jeg hadde aldri vært i en moské før. Jeg ble ikke bedt inn heller med en gang da. Men i alle fall så hørte jeg sånn subbeneskritt, og så hørte jeg at det var noen mannstemmer som pratet. Så tenkte jeg, de snakker arabisk, det skal jeg lære meg. Og så meldte jeg meg på universitetet da, uka etter. Så det begynte, jeg er litt sånn impulsiv da. Men jeg leser enda da, jeg har sånn app nå, Duolingo, så jeg gjør det hver dag, bare for å holde det vel like. Hvor lang tid tok det å lære seg da? Å knekke alfabetet tok tre måneder, liksom, å lære det. Men det er liksom, det er med alt i livet, vet du, Thomas, hvis du vil noe, og jobber og leser, så får du det til. Du kan gå på så mye kurs du vil, norsk kurs for eksempel, hvis du ikke gidder å åpne en bok, eller lese, så lærer du ingenting, og det sa jeg til damene når jeg holdt kurs også. Det er så viktig å lære seg språket, det er nøkkeren til suksess i Norge, og det skulle vært sånn at damer at vi legger norskboka, eller jeg har fortalt at jeg har lest arabisk, under puta, og så legger du oss over, og så kommer alt inn i hodet. Ja, der ler de det, men det er ikke sånn. Man må jobbe litt for det, det husker jeg i morgen min sa, ingenting kommer gratis. Så da gikk jeg banka videre, fire måneder tok det i hvert fall før en eneste dør åpna. Og da, for jeg kom jo tilbake til de samme, jeg var jo som en sånn selger som kom tilbake, ikke ga meg da. Og da åpna døren seg, da var det kvinnekveld, og satt jo åtte kvinner inn på kvinnerommet der, og myke gode røde tepper, og midt i januar var det iskaldt, det husker jeg var iskaldt. Så fikk jeg liksom kikertsuppe og te og da satt de alle bare og så på meg liksom og da måtte jeg fortelle at jeg er jo mer enn bare politi ikke sant? Alle er mer enn bare det du ser. Jeg fortalte jeg er mamma, jeg er datter jeg er kone, jeg er bestemor, ikke sant? Man er jo på en måte, man har mange hatter da i løpet av livet. Men som jeg sa, jeg har lyst til å samarbeide med dere og holde foredrag, og vi kan lage kurs, og så begynte jeg å jobbe med det, og snakket om likestilling, likerettigheter, du skal ha et eget bankkort, lærer seg norsk, er så viktig, og ta seg utdannelse. Jeg sa, hvilket land i verden er det som gir deg gratis utdannelse? Ikke sant? Du har alle muligheter her, alle sjanser, og så blir det gode rollemodeller for andre, barna dine, og andre som ser at «Moren min, altså, hun får det til». Så jeg tror veldig på denne oppmuntringen, og ikke stå som pekefinger og si at dette her er feil og sånn, men liksom si at du kan få det til. Det er jo snakk om parallellsamfunn, ikke sant? Dette er jo åpenbart kvinner som lever ganske avsondret fra det norske storsamfunnet. Og da virker det som, minner om situasjonen i USA, hvor det er noen steder i fattige byer, bydeler, så er det noen steder som opptrer politiet nærmest som en fintlig okkupantstyrke, mens andre steder så er det jo, som en politimann jeg kjenner i en storby i USA, som sier at jeg er basically en sosialarbeider med våpen og en badge. Ikke sant? Og da, altså... de folka han møter, det er liksom det eneste, i et veldig fattig område i USA, altså det eneste kontakten de har med sivilsamfunnet. Paradoxalt nok, da er det en mann i uniform. Og det ser man jo til opp til her. Og han sa også noe som tar meg videre på neste tema. Han mente at rundt 70 prosent, i hvert fall, av de casene han jobber med hver dag, når han kjører rundt og patrullerer og sånt, det er altså psykiatri slash rus. Det er veldig kjent. Og dette her er jo et økende problem. Mm. Hvor da politiet ikke bare må agere som du sier, det er en slags barnevernsfrontsoldat, men også litt psykiatrisk nærmest hjelpepleier. Ja, jeg har opplevd det. Du fortalte en historie om et nøkkelknippe. Ja, til å lese fokusene. Vi blir jo brukt til å kjøre folk med rutsjonskjøring, rus og psykiatri i forskjellige steder, han skal på behandling, så ble vi tilkalt, og så skulle vi hente en kar nede ved legevakta. Musikkbussen, som Junkie kaller den med overdose, og så kommer sykebilen med sirene, nå kom musikkbussen. Ja, ikke sant? Nei, og så han skulle da dra og få en sånn sprøyte som vart noen måneder da, så vi hadde med pleier også da, så visst, han sto der og ventet, han ville egentlig ikke inn i Maja, men så bestemte han seg for å gå inn da. Og så sitter vi der, dette her er jo lenge før. Åja, det er et gammelt ord for svarte Maria, altså kultivilen. Ja, var den store med skyvedør, ikke sant? Så det var litt god plass til å ha med flere. Tidligere var de svarte og hvite. Ja, det var det sånn Egon-filmen. Og så sitter vi der, og det er setene som er over hverandre, og så sitter han pleieren ved siden av, så sitter jeg mot og så bare... Altså er det ofte veldig lett å bare prate Hvis man prater bare litt sånn Tull og tøys, ikke tull og tøys Men sånne hverdagslige ting, så er det ofte lettestemningen litt Vi hadde ikke noen tunge temaer vi skulle ta på han Og dette er en fyr som har gått en stund siden han Fikk den forrige sprøyta Han var jo veldig vanskelig, for han ville jo ikke inn i bilen Så han holdt jo armene og bena som en sånn Stjerne Ja, stjerne, og på en måte så var han litt så tynn Så jeg hørte ikke å dra så mye inn Så jeg bare prøvde å overtale han som et barn Liksom han er flink til å ta det ene benet ned Og så gjorde han det Og så sitter vi der, og så er han veldig urolig, og så sier han plutselig til meg, da tar han hånda frem, han kan ikke holde nøkkelknippet mitt! Han hadde ingenting i hånda. Jo da, så jeg tar imot det som ikke, det er en sånn usynlig nøkkelknippe da. Og så tenker jeg at jeg bare spiller med, og så sitter jeg og prater, og så prater han, den gangen var det ikke, det var før å vanlig ha egen mobiltelefon, så han sitter og prater i telefonen han da, ikke sant? Altså later som. Og så går han av, og så sier jeg til ham, vil du ha nøkkelknippet ditt? Sier jeg. Er du helt gæren? Bli med opp og få en depotsprøy til du også, det tror du trenger det. Så det var en liten test? Ja, det var nok sikkert. Det er bra. Men det er ofte veldig lurt å på en måte... Ikke diskutere eller ta på noen tunge temaer med folk som sliter da. Nei. Bare være grei liksom. Være litt føyelig, eller bare være litt med i flyten. Ja, det er bare, da går det lettere altså. Du, vi har alle hatt våre møter, eller de fleste av oss har hatt våre møter med politiet, men i det siste så har vår venn Trygdebeiste merket en stor forskjell i måten lovens lange arm tar tak i denne fleskete armen hans. Du vet det, Seltes, vi som har levd der en stund, vi vet jo det at politiet før, det var ikke snille gutter, altså, det var jævlig voldelig, og så var jeg, liksom når jeg skulle opp i Slottsparken og få kjøpt meg bønner, så var det jo, det er fort gjort å bli dratt ned på vika og terrasse der, og så bare bli banket med telefonkataloger og vått håndklør, men altså... Nå møtte politifolk, sist jeg pratet med en snutt, så fikk jeg et tilbud om reiketerapi og fotmassasjer. Stod en unge politimann der med batikkebandana under politilua, en sånn drømmefang rundt halsen. Da tenkte jeg, har jeg gått for langt andre veien? Tenkte jeg, altså jeg kanskje vil kunne møtes på midten av det, faen. Jeg vet ikke hva jeg prater om her, jeg bare sier sånn på snakkel på vegne av det norske folk. Jeg krever full frihet og full beskyttelse. Og egentlig det jeg skulle si egentlig også. Kim Anne Hjort, tidligere politi, forfatter og mens, som det heter på idriss, altså medmenneske, deluxe, vil jeg si. Trygdebeiste er glad for at politiet på en måte, image og framgangsmåtene har forandret seg siden han fløy opp i Slottsparken på tidlige 80-tallet for å kjøpe harsj. Også nå kommer det da som firme litt sånn batikk-pannebånd nærmest under politilua. Har politiet blitt for sosionomifisert, kan vi si? Har det blitt for mykt? Jeg tror at man skal alltid være vennlig, men likevel er vi en autoritet når vi må trå til. Vi opplever mye mer at folk ikke hører etter, i det hele tatt, hvis du gir en beskjed. Men jeg tenker sånn, det er litt sånn som det er ellers i samfunnet også, at hvis all oppdragelse lærer man hjemme da, jeg tenker litt sånn, og jeg prater med mange lærere også liksom, at det synes at ungene på en måte ikke hører etter, ja, hører litt mindre etter da. Så jeg tror foreldrene har en veldig rolle i det å oppdra barna sine til å på en måte Man kan høre på de eldre og de voksne innenfor. Ja, og som politi så må vi jo, vi har jo et mandat da, og må trå til, og vi ofte siste skansen og alt annet hjelpeapparat er brukt opp, så ringer vi politi da, når alt annet er prøvd. Så vi må jo på en måte ta av og til, men man trenger ikke å bruke mer... makten det man må. Men utdanningen, altså hvordan man forbereder unge folk til å bli politikere, den har forandret seg ganske mye siden, skal vi si, 80-tallet. Hva er det... Altså, samtidig så virker det som om samfunnet har blitt hardere, altså er det en sånn der mismatch i utviklingen her? Jeg vet ikke om samfunnet har blitt hardere, jeg har ikke helt... vet ikke egentlig det, jeg synes det har vært sånn jevnt hele tiden, men det som er problemet nå, det er jo veldig mye yngre folk som løper med kniver og sånne ting da, som på en måte ikke var på 80-tallet og 90-tallet på samme måte, men det også går jo tilbake igjen på veldig mye fravær av, som jeg skriver i boken, veldig mye fravær av en del fedre, som ikke er der for guttene sine, så guttene på en måte ikke fullfører skolen og hopper ut av skolen, og det er jo så viktig å få alle gjennom skolen, og det er første røde flagget, at vi må putte inn alle kluter for å få alle gjennom skolen, for allerede da blir du et lett offer for eldre som vil ha deg til å løpe med våpen og narkotika. Det er det vi sier, det er svenske tilstander i dag, det er jo at 12-13-åringer blir brukt til veldig harde oppgaver. Nå har det blitt norske tilstander, ble til svenske og tilbake til norske tilstander. Hva tenker du om generell bevepning av politiet? Ja, jeg får det. Altså bevepnet til enhver tid? Ja, for det at vi har jo fremskutt lager, men vi har jo vært veldig mye bevepnet de siste årene på grunn av midlertidig bevepning, på grunn av terror som har skjedd i Norge og utlandet, så får du det. Da ligger ikke våpen i bilen lenger, da har du det på deg. Da har du det på hofta, men det er jo mye lettere å nå det. Jeg har holdt foredrag for NYPD, politi i New York, for jeg var invitert til å gjøre det for noen år siden. Og så var de veldig opptatt av det jeg sa til dem, vi ikke bare våpen. Og de bare lente seg frem med hele styrken der. Gidder du å bli politi? Nei, de var bare sånn at du tør liksom. Og så sa jeg, men vil dere vite hva mitt sterkeste våpen er? Det var sånn 300 kroner. The Norwegian Welfare State. Nei, jeg sa, ja de bare, å er det tohandsvåpen? De var sånn, hva er det? Det var jo helt sånn da. Nei da, sa jeg, det er munnen min, sa jeg. Det var det. Så sier jeg, du kan snakke folk ned, altså måten du snakker på kan avgjøre hvordan situasjonen blir ofte. Ikke alltid, men veldig, veldig ofte så ser jeg det å snakke, snakke, roe ned folk, eller gi klare beskjed. Det er jo egentlig det som jeg har brukt aller mest, da. Hva sa du da? Aldri turt å være politi i Norge. Ja, det hadde jeg sagt. Jeg hadde aldri turt å være politi i Norge. Men det var jo... De har en helt annen, de har en dårligere politiskole da. Men så andre ser, LAPD for eksempel, så må du ha en bachelorgrad før du begynner. Det har vi i Norge også. Veldig forskjell fra sted til sted. Vi har en veldig bra utdannelse i Norge da, det vil jeg virkelig si. Veldig, veldig, og vi har jo... Det er ganske omfattende, det er ganske bredt. Veldig bredt og veldig bra. Men klart, man trenger jo trening å være ute på gata. Sånn som det var før, at man startet på årensavdelingen, det synes jeg er ypperlig, men det er ikke sånn lenger nå, for du må jo søke der hvor det er ledig. Og mange får ikke jobb. Jeg snakket med min svoger, for eksempel, som var tidligere stasjonert, heter det det, altså en by i Telemark, og der var det sånn, hvis det var utrykning fra ut i bygda oppe i Dalum der, så kunne det ta liksom time, halvannen før den var fremme. Altså er det så dårlig, skal vi si, politidekning i Norge? Ja, men Norge er et langt land, ikke sant? Ja, men hvordan løser man det? Ja, nei, noen må vente lenge, ja. Men samtidig så vil jo ikke, sånn som politiet, hva heter politiet? Felsforbund. Ja, de vil jo ikke ha, er det de som ikke vil ha? Så er det sånn politisk motvilje mot å ha sånn spredning, masse små politistasjoner, er det det? Jeg husker Senterpartiet gikk jo veldig til valg nå sist på at nå skal det bli mye mer nærpolitiet også, utenfor Grisgentestrøk. Ja, men du kan tenke deg at Norge er, da må du ha politistasjoner overalt, for Norge er jo, og det er det ikke penger til, ikke sant? Det er jo snakk om penger og midler. Men du kan tenke deg folk som bor på øyer og alt mulig, hvor man må ta båt for å komme ut og alt sånt nå. Jeg husker jeg var i Kanada og holdt foredrag, og da var det mange som fortalte at de bodde jo, Kanada er jo fryktelig det er 27 ganger større enn Norge. Ja, men det er jo veldig mye villmark. Jeg har jo vært der mange ganger. De bor stort sett langs den der hovedveien, langs overfor USA-grensa. Og så fortalte jo mange meg at de bodde jo langt oppi, langt av gårdet, og de, ja... Fort St. John og Langtagård, og de sa at politiet måtte komme fly inn, ikke sant? Og klart, når det så skjedde noe, det er jo overforlengst, eller folk har blitt liv av. Sånn er jo Norge også. Ja, det er jo kanskje ikke fullt så gærent at de måtte ha fly, men de måtte ha båt mange steder, og det sånn er det bare da. Vi har jo et fortrynn i Oslo, men det er jo mest ting som skjer i en storby også da, i hovedstaden. For her kan det jo, sånn som de fortellingene jeg har i boken også, at når man ringer så kommer det bistand. Mange steder må du vente en time før det kommer noen. Så må du sitte og holde på, jeg har jo kollegaer som sitter og holder på drapsmenn og sånn, til det kommer forsterkninger, for du kan ikke slippe den. Altså det er jo, vi snakker om belastning og alt det der i sted, det er jo... Det er farlig. Ja, det er jo faktisk det, men det er en del av jobben. Du, etter at du pensjonerte deg fra politiet, så har du faktisk jobbet for FN. Du har blitt en slags verdens politikonsulent. Ja. Det var etter at jeg utviklet arbeidet med minoritetskvinner, og jobbet med det i mange år, så ble jeg opptatt av forskjellige andre organisasjoner, International Association for Women Police, Operation for Security and Corporation Europe, International Police Association. Det siste fikk jeg en sånn pris av før jul, en sånn world class policing av vår. Jeg var helt overrasket. Det er ikke USA som verdenspolitiker, det er deg. Gratulerer da. Nå på lørdag skal jeg ta imot Arne Næss sin hederspris opp i Værnes. Filosofen Arne Næss. Det er helt fantastisk. Jeg hadde ikke hørt om den prisen. Men veldig morsomt da. Og så det som du ikke har sagt, det er at boka blir tv-serie. Det er Oslo Company, jeg har jo kjøpt Rettighetene. Så der er jeg litt med å... Det blir drama? Ja. Ja, det blir vel True Crime, tenker jeg. Hvem skal spille deg? Ja, det jobber de med. Du skal sitte der på auditionen. Hvem skal spille deg? Hvem hvis du kan velge fra øverste hylle? Og da snakker jeg utlandet her også. Ja, det er det jeg ikke vet da, hvem de velger. Så nei, hun... Pamela? Jeg tenkte på hun Renve. Renate Reinsve? Ja, hun synes jeg er veldig diktig. Hun er flink. René Zellweger? Jeg tror ikke det blir henne. Hun var jo mora fra oppe i Vadsø, og så er hun delvis samisk, og så tok jeg jo kjemisk plastisk kirurgi på Norskia. Og da var liksom sametrekka litt borte. Hun bare så mer og mer sånn vanlig Housewives of L.A. Da ble det dårlig stemning oppe i Sapemi. Det ble det, ja. Men det skjønner jeg godt. Jeg synes det var penere før. Hvis noen skal lage film om meg, det håper jeg skjer, da skal det være han Ryan Gosling som skal spille meg. Da har vi omtrent samme kroppen. Men da skal han Morgan Freeman legge stemmen. Han er fin. Det er mine krav. Det er det eneste å se hvem det blir. Jeg kan fortelle når jeg vet det. Det som jeg ser også når vi lager filmen, eller når vi ser politifilmer generelt fra hvor som helst, så Som politi da, og mannen min er også politi, så sier jeg, åh, se hva det er helt feil, ikke sant? Man ser ting som på en måte ikke skjer i virkeligheten da. Ja, det har vært veldig mye representasjon av politiarbeid i film og TV, for å si det mitt. Veldig, jeg tror det selger veldig da. Men det som jeg, eller i hvert fall som de sier til meg da, Trond Kværnsjøen som er TV-produsenten, han sier at du har truffet en nerve i folket fordi ingen har lagd akkurat En film hvor en politi forteller ekte historier, som du opplevde selv. Det er kjempekult. Ja, så det har jo troffet et eller annet, for at nå, fra å ha levd med hemmelig adresse i 30 år, så plutselig er alle interessert i å høre om det, og i media, så det er veldig sånn... Bra. Du, om du kunne vært diktator i politinorge, hva ville du endret? Flere politifolk, flere politistillinger, det skjønner jeg. Noe mer? Ja... Diktator er liksom, ja. Nei, i hvert fall flere politier, flere politier på gata, flere som jobber med forebygging, særlig forebygging, for da kan vi være i forkant og forhindre at ting skjer. Være hjemme hos folk, vi har gjort det mye, ikke sant? Gå hjem og bruke tid på det, og prate til barna som på en måte er litt... Men det gjør de noen fleste på Åsted, eller hva heter det? Åsted, Norge. Og da var det en patruller fra Manglerud politikammer, som da fartet rundt på Holmelia, Oslo Sør og sånn, og da de kjente til veldig masse av kidsa, og var hjemme og pratet med morra. Men aldri legge ned det da, altså forebygging for det er liksom ryggraden i politiet sånn som jeg ser det nå etter å jobbe på forskjellige avdelinger for det er at hvis du er i forkant hele veien så slipper du bare å komme og rydde opp i etterkant når ting har skjedd da og det å kjenne folk, altså personskunnskap det er så viktig for det det ser jeg liksom de miljøene jeg jobber også du vet litt om det mennesket du vet hva den heter og litt mer og det er liksom sånn når noen sier navnet ditt så blir det sånn, åja husk meg liksom det er veldig viktig da Men diktator tror jeg ikke kommer til å fungere så godt som. Men mer det med følelsen også, at man skal være litt grei, gi folk en liten pause, og ikke ta i haren det du behøver. Det er så unødvendig, med håndhjern og alt. Vær medmenneske, vær litt grei, se folk gjennom litt medmenneskelig briller, og... Som jeg sier i boka, det jeg sier på engelsk, det er «everyone has a story, everyone has experienced something that has changed them, so don't judge a person by the chapter you walked in on». Alle har en historie, og du aner ikke... Du kommer inn midt i historien. Ja, og så lager du regler for dem, eller forteller hvem de er. Du aner ikke. Du har aldri gått en mil med skoene til de folkene du møter, og derfor må du gi dem litt slekk, og ikke... Det har jeg i hvert fall lært meg, at vi er alle forskjellige, og barndommen har så mye å si. Den oppveksten, som jeg har en veldig trygg oppvekst og trygg grunnvoll, men da føler jeg også at jeg har mye å øsa til andre. Og det virker da. Det å være litt omsorgsfull og grei og si at jeg skal hjelpe deg, det er skikkelig dritt, men du kan ikke bli liggende, altså folk har kastet deg under bussen, du kan ikke bli liggende under bussen, du må reise deg opp og bli sjåfør på egen buss, altså eget liv. For det er også bra politihjelp. Bare helt slutt, en episode her hvor du har fanget, er det det man bruker? Du har fanget en MC-dud, for nå var det noen narkogreier, og så sitter han og er meget... Du er ikke spesielt tilgjengelig inn på avhørsrommet der, og da drar du et litt... Jeg vil si nesten litt sånn skittent triks ut av her, men det er veldig, veldig fint. Hva er det du gjør for noe? Nei, jeg hadde pågrepet for narkotika, og så skulle jeg til avhør, og så var det jo... Altså, jeg begynte jo med skrivmaskiner i politiet, bare sånn for å si det sånn, så mine barnebarn spør om jeg levde når de noe sauerusene levde, så vi hadde akkurat byttet til... datamaskiner, sånne svære klumper. Så jeg var jo litt usikker, og så sitter han der, og han var jo bare så negativ til meg. Først så var jeg dame, og for det andre så sa han, du har bare lov å holde meg i fire timer. Så tenkte jeg, han ville ikke være veldig føyelig hvis jeg sa, jeg har litt problemer, jeg er helt ny på denne maskinen. Så jeg sa ikke det. Men så... De fleste som har vært inne mange ganger før, de vet hva de må si. De må si hva du heter, når du er født, og hvor du bor, og hvis du jobber da. Men det er som regel UFA uten fast arbeid. Noen har UFB også uten fast bopill. Så da skriver du det. Og Og da sier han da hva han heter og når han er født, og så ser jeg på kalenderen, så var han født, eller hadde bursdag den dagen. Og så er jeg litt sånn impulsiv da, og reiser meg opp, og så synger jeg Happy Birthday to you, og så aner jeg ikke hva jeg dro i gang liksom da, for da begynner jeg bare å... Happy Birthday Mr. President. Nei, jeg reiste opp og sang Happy Birthday to you, men jeg ble ikke ferdig, for han begynte å hylgrinne. Og da visste ikke jeg forhistorien, det er det jeg sa, du vet ikke historien. Han har jo vokst opp med... Alkoholike foreldre og bodøst Da fikk du hele historien Fikk jeg hele historien Og da liksom bursdagen Den var ingen som fikk lov å synge for den Ikke sant Hadde jo gitt læreren på skolen Det blåtte øyet for hun hadde sunget for noe Men da trykket jeg på Men nå var det mye eldre Og da trykket jeg på en knapp da Som var så sår Og da fortalte den liksom om Vond barndom Og så vi satt jo der kjempelenge Så det er Jeg har jo sånn avhørshatten Men så tar du medmenneskelhatten på deg Og så det er liksom sånn Du bare må bytte litt da Og da fikk jeg, han sa jeg skal gi deg et godt avgjør, jeg hadde klart det var stoffet mitt, jeg sa det visste jeg, men hvorfor gråter, måtte hente Kleenex og sånt inn, og snør og tårer og solbrillene datt ned og alt mulig, men i alle fall så visker han til meg liksom, vil du sende bursdagkort til meg? Hei, det er gud. Og så da, og så sa han ikke si til gutta at jeg sitter og piper som en skolejente, så sa jeg nei, det er de som skjer her, det blir her. Og fra da jobbet han innenfor for deg. Nei, det har jeg ikke sagt. Det har du ikke sagt. Du, Kim Annegjort, det har vært en stor glede å prate med deg. Dette er utrolig inspirerende å høre på, og det er skikkelig... Jeg blir rørt av det at du vasser rundt i denne misæren, men du gir ikke opp trua på at det finnes noe godt i hvert fall ganske mange. Ja. Ja, håp. Jeg pleier å si at jeg låner deg håpet mitt, sier jeg til folk. Du kan ha så lenge du vil, men du må gi tilbake når du har fått ditt eget. For det forplikter litt. Så folk har ringt meg fem år etter og sagt, nå kan du få tilbake håpet ditt, for til nå har jeg fått mitt eget. Så det å alltid gi folk håp, det er viktig. Manisk pleier å si, stay trygg da, men har du lyst til å si, kom deg tilbake i politien? Nei, men nå jobber jeg for FN, og nå har jeg vært to runder i Etiopia og lærer opp politiledere i landet i en handbok som FN har, UN Women Gender Responsing Policing for Women and Girls Subject to Violence. Det er masse vold og voldtekter og helt grusomt, mye av det jeg så. Mye husspråk i gårsene. Jeg var ikke i noe hus, men i alle fall, man må begynne et sted og inspirere folk til å... Det handler egentlig om å oppføre seg. Det å respektere hverandre og ikke bruke vold. like rettigheter. Enkelt så er det ganske enkelt. Det er liksom bare sånn der, være litt sånn grei, se folk. At folk har vært noe? Ja, alle har vært like mye. Det er ikke sånn ingen som velger hvilken familie man vil vokse opp i. Så... Det å aldri gi opp folk, det er viktig. Se at det alltid er håp. Helt til slutt, vil noen av barna dine bli politi? Hva vil du si hvis de vil det? De har nevnt det før, når de var yngre, at de hadde lyst til å bli det. Så han ene søkte vel, men da måtte det være 20 år for å komme inn, så han dro i militær først, og så valgte han noe annet. Så egentlig holder det med to stykker. Mannen min er politi også, så han har noe annet å prate om også. Man må ikke være politi for å gjøre en forandring for folk. Man kan begynne å se rundt seg i nabolaget. Begynne litt på nabokjæringen, en positiv forstand, en nabogubben. Ja, kanskje det skal bli det. Som sagt, ikke stay trygda Kim Anjort. Til dere andre, stay trygda. Vi snakkes, høres neste uke. En podcast fra NRK. Skoles eneste fritime eller et svett pubertalt marer. Jeg skal snakke med kjente mennesker og ha elevsamtal de aldri hadde på skolen. Hvordan har egentlig 13 år med gym formet de? Og hvordan går det med gymming i dag? Hør Myas Gym i appen NRK Radio. Teksting av Nicolai Winther Du kan også sende melding direkte til podcastene du liker inne i appen. Med andre ord, det er i appen NRK Radio det skjer. Vi snakkes der!