‹ Tilbake til podkaster ‹ Snakk med Silje

4/30/2023

SmS #2 Danby Choi om Subjekt, kanselleringskultur, kommentarfelt-troll og ytringsfrihet

Danby Choi diskuterer subjektivitet, kanselleringskultur, ytringsfrihet og utfordringer med å uttrykke meninger i Norge.

00:09

Redaktøren i Subjekt snakker om avisens kritiske tilnærming, viktigheten av ytringsfrihet og utfordringene med identitetspolitikk og «woke»-kultur.

12:13

Meningene dine blir ofte kritisert basert på bakgrunn og legning, med økende eksponensiell vekst av Subjekt-magasinet de siste årene.

19:46

Det er viktig å fremme ytringsfrihet og motarbeide kansellering i samfunnet, inspirert av forbilde Shabana Rehman og oppvekstens innflytelse.

32:29

Samfunnet beveger seg mot radikale standpunkt, utfordrer demokratiet og påvirkes av svart-hvitt tenkning og økt digitalisering.

36:27

Alt som strider mot helsemyndighetenes konsensus bør ikke kunne uttale seg og det er skremmende å forby å kritisere.

Transkript

Lignende

Laster

Du lytter til Snakk med Silje. Ja, hei! Hallo, hallo! Dan Bitschoy, du er redaktør i Subjekt. Det stemmer. Og jeg synes jo at dere har en så bra avis, for dere har litt sånn... Hva skal jeg si? Dere ser på Norge med et litt sånn skråblikk med...

litt sånn kontroversielle syn på ting og stille litt de kritiske spørsmålene som jeg synes har manglet litt i norske medier, i hvert fall hovedstrømsmediene som jeg kaller det. Tusen takk. Så ja, derfor så blir jeg litt nysgjerrig på hvem du er og hva som gjør at du har klart å lage en så, hva skal jeg si, bra avis. Nå høres jeg litt sånn, ja.

Jeg synes det er litt rart at det var et så stort hull å tette på en eller annen måte, fordi aviser i Mitt Hov, det skal hele tiden frembringe kontroversielle meninger og liksom gnisse mot det som er common sense. Så jeg synes det er litt sånn rart at det var så mye lagt opp til oss egentlig. Det har jo vært en gavepakke nesten, fordi at vi kommer med det som vi synes ikke er så kontroversielt sånn egentlig, og som burde blitt sagt, men så er det visst viktig å likevel da.

Og når du spør hvem som har gjort det og hvordan vi har klart å lage en så god avi, så er det helt klart ikke bare mitt arbeid, fordi subjekt høres ut som et one man show, navnet til tross, så er det ikke det. Vi har 12 ansatte, og mine veldig dyktige kollegaer står for veldig mye av det.

Og så kan det jo nevnes at du også har sendt inn noen leserinnlegg som også har vært med på å gjøre akkurat det oppdraget vi skal da, å stille kritiske spørsmål ved mange forskjellige ting, for eksempel illiberale tiltak og grep fra staten, hva gjelder korona eller helt andre ting.

Jeg tenkte, hvordan skal jeg få publisert dette? Jeg kommer nok ikke til å få publisert det i noen hovedstømsmedium. Jeg hadde prøvd noen andre artikler i forbindelse med covid. Blant de som jeg tenker at de er seriøse, og de tar og steller kritiske spørsmål, og jeg ikke setter på det som et alternativt medium, sånn at det jeg skriver der kan faktisk bli tatt seriøst.

Vi er jo faktisk per def hovedstrømsmedier. Jeg sitter jo i redaktørforeningen, og vi følger hvervarsomplakaten og sånne ting. Jeg mener at innenfor det er det også helt utrolig mye man kan gjøre som det man kjenner som hovedstrømsmediene ikke gjør. Jeg la jo merke til at hovedstrømsmediene ikke fulgte hvervarsomplakaten under for eksempel covid-krisen. Men det gjorde dere, og det var det jeg syntes var så utrolig bra. Takk.

Og det er jo for eksempel når det gjelder konverteringsterapi eller når det gjelder koronapass og så videre og så videre, så er jo dette eksempler på egentlig, det er jo ikke bare noen forslag, men det er forslag som strider med grunnleggende menneskerettigheter, ikke sant? Og for eksempel, ja, både koronapass med mobiliseringsfrihet og ytringsfrihet og informasjonsfrihet, men også når det gjelder

konverteringsterapi som man ønsker å forby nå, som er veldig politisk korrekt å ønske, men så er det likevel i strid med menneskerettighetene også. Det er jo ikke så enkelt da. Så den der moralismen som virker å råde, må utfordres ofte da. Hvorfor er det så viktig for deg?

Ja, for meg personlig så handler det kanskje om et aspekt ved ytringsfriheten som mange har glemt. Det ene er at det er godt for samfunnet at informasjonen strider mot hverandre i meningsbrytning. For meg personlig er det også et glemt aspekt ved ytringsfriheten som handler om at man skal

utleve seg selv og hvem man er, og man blir til i møte med å få prøvd meningene sine mot samfunnet og så videre, så det tror jeg er veldig viktig for mange andre også. Så for meg så har det handlet veldig mye om det egentlig, at hvis det er noe jeg står for, men ikke kan si, så får man jo ikke levd ut som den personen man ønsker å være.

Nei, og jeg ser jo at dere har jo også dekket Twitter-files. Dere er jo blant de få som har det, og jeg er så overrasket over at norske journalister ikke skriver mer om det. Det er jo helt hinsides hvordan faktisk staten har gått inn og styrt hva som er lov å si i sosiale medier, og hva som blir delt og ikke delt.

Og at noen stemmer kun på høyresiden, blir såkalt shadowbannet, og at man algoritmisk blir redusert i viralitet. Det er jo helt sinnssykt. Hadde det vært den andre siden, så hadde det vært omtalt fortsatt fremdeles hver eneste dag.

Det er noe med det at når det kom til covid så var det høyt utdannet fagpersoner som ble sensurert av folk som ikke hadde medisinsk faglig utdanning.

De gjemmer seg jo bak at dette er feil. Jeg skjønner jo på en måte det de snakker om, at feil informasjon skal ikke spres så mye, men så er det sånn, hvem definerer hva som er feil informasjon? Apropos det så kan man jo snakke om covid. I starten av pandemien så var det jo Facebook som blokkerte alle brukere som hadde

som mente at viruset stammet fra et laboratorium i Wuhan. Og så viste det seg at WHO sa at det kan stemme. Og hvem vet hvem Facebook blokkerte i starten av pandemien? Det kan jo ha vært kinesiske dissidenter, ikke sant? Og det er grunnen til at vi må tillate litt fake news i samfunnet. Fordi det er mye med hvilken risiko skal staten ta, ikke sant? Man må ta litt risiko, for hvis ikke så kan det vise seg at man hindrer sannheten å komme frem. Og det er det masse eksempler på opp igjennom i starten.

Man sprøyt ut syfelis i folk for å bli kvitt malaria, og vedkommende medisiner vant nobels fredspris i medisin. Den gangen så viste det seg at medisinen kostet mye mer enn sykdommen.

er det en ting vi ikke skal bli for sikre på, er at det vi tror nå er riktig, universelt og absolutt. Så man må til at det er litt fake news, hvis ikke så kan ikke informasjonen endre seg, og det har historien vist at nå alltid kommer til å gjøre. Ja, og såkalt fake news, man kan jo alltid korrigere det, uten at man sensurerer de som sier det, og at man sier tydelig fra at dette stemmer ikke, fordi også har du argumentene klare. Og det er jo det fritt demokrati bygger på.

Men du har også vært veldig opptatt av det med identitetspolitikk og vågkultur og sånne ting. Jeg lurer på, hva tenker du, hvorfor er ikke det så viktig?

Det ene er det vi snakket om nå, at woke-kulturen er en helt sentral del av begrunnelsen når man snakker om at man skal bekjempe fake news for eksempel, at man skal bli sånn autoritære da. Jeg er jo også kritisk til ekstrem høyreside og autoritær høyreside, og det er av samme grunner som jeg er kritisk til woke. Jeg er jo veldig liberal, liberalist av hjerte.

og er kritisk til både folk som vil benne LGBT-bøker på høyre siden og folk som vil benne koranbrenning på venstre siden. De er bare mot det å forby ytringer eller ønsker mest mulig fritt samfunn.

Vending generelt, liksom. Rett og slett. Og grunnen til at jeg er kritisk til woke er jo at man ønsker samfunnsdebatanter kanselert, fjernet, senenektet og kneblutt på grunn av at man mener ting som er politisk ukorrekt. Men politisk ukorrekt er ofte bra fordi at ubehagelige sannheter burde komme frem i samfunnet.

Også igjen i pandemien var det en journalist som skrev at det var mer koronavirus på østkanten enn på vestkanten. Og da var det en kampanje på sosiale medier mot journalisten om at han var en rasist. Det var veldig woke å tenke sånn.

Men det kan jo hende at journalisten ikke var en rasist. Det kan jo hende at det er bra at man sier hvor, altså hvis det brenner noe sted, er det fint å vite hvor det brenner. Og det gjelder ikke bare når det gjelder disse tallene, men for eksempel under apekopper, en annen pandemi eller epidemi, så snakket man om at det var mer apekopper blant homofile.

Og da sa FN at man måtte slutte å skrive det, at det var overrepresentert blant homofile. Men så kom det en fyr som jobbet i helseutvalget for menn som har sex med menn, og sa at nei, FN, nå må dere slutte å be journalister slutte å si det, fordi det er fint å vite at homofile er overrepresentert i det, sånn at man kan gjøre noe med det.

Og det smittet nesten bare blant homofiloer, det er egentlig omtankefullt å ha kritisk journalistikk da. Men så er det typ woke, ikke sant, og stå stanse der fordi at man tenker liksom mange ledd, tror man, og tror at dette bidrar til stigmatisering og så videre og så videre, og da tenker jeg at noen ganger så burde vi få bli litt provosert og bli støtt og bli krenka fordi at informasjonsfriheten er mye viktigere.

Så det er det saklige, men som personlig også så handler det mest om at det er noe som vrenger seg i meg i møte med moralisme. Hva tror du er grunnen til det da?

Ja, jeg sier det. Jeg har jo vært litt sånn, jeg tok en sånn personlighetstest, Big Five. Og der kom jeg, jeg er liksom enten veldig høyt oppe eller veldig langt nede på det meste, men jeg er veldig åpen for erfaringer. Der er jeg blant liksom the one percent. Og er liksom tolerant og liberal mot mange.

Ulike meninger og sånn. Så når det grupperer seg folk mot en som er eksentrisk eller noe sånt, så har jeg alltid reagert. Jeg har alltid vært fan av kunst som provoserer, forfattere som krenker og støter og så videre.

Ja, for det er jo på en måte nesten litt en motsatte av... Det er litt rart at det skal være en motsetning til woke på en måte, for tanken bak det er jo at man skal inkludere alle, at alle er like mye verdt, og at alle skal på en måte ha plass i samfunnet. Men så blir det på en måte nesten sånn at det blir litt intolerant igjen, fordi de ikke er tolerante for at man kan ha noe kritisk syn på

noen minoriteter på et eller annet nivå? Ja, jeg er også veldig overrasket over det. Vi i Subjekt jobber jo mest med kulturfeltet. Og kulturfeltet promoterer jo hele tiden at de er mangfoldige og tolerante og inkluderende og så videre. Og det er jo bare motord. Det er jo ikke... Det er veldig overraskende hvor lite inkluderende kunstnerfellesskapet er da. Og kunstnere skal jo være eksentrikere, og de skal utfordre og støte oss og videre. Så jeg synes det er veldig rart hvordan det har kommet dit til at kunstfeltet nærmest har blitt veldig aktivistisk kun for den ene siden.

Ja, for der burde jo alt flytte fritt egentlig, å være en sånn arena hvor alt er lov. Det er derfor vi i Subjekt sier det hele tiden, at dette slår tilbake som en bomerang. Hvis kulturfeltet ønsker å eksplodere noen, så er det kunstnerne som først kommer til å bli rammet av det.

Og så lurer jeg litt på, for du er, opprinnelsen din er fra Korea? Sør-Korea. Jeg har sør-koreanske foreldre og så er jeg født i Norge. Ok, og så er du homofil. Opplever du at du har blitt mest, hva skal jeg si, utstøtt? Opplever du at du har kjent på at du har blitt diskriminert på bakgrunnen av det?

Selv? Det har nok skjedd, men jeg har aldri møtt så mye diskriminering som fra velmendende antirasister selv. Jeg synes nok at jeg får mye mer reaksjoner på at jeg er homofil og sier dette med apekopper for eksempel.

Så du blir egentlig mer uglesett for å få meningene dine, og ikke nødvendigvis for bakgrunnen din på Atlantis eller legningen din? Ja, det er veldig, veldig få der ute i Norge. Det finnes selvfølgelig tilfeller av rasisme, men det er veldig, veldig lite av det. Det er mange ting som plages mer av i samfunnet, om det er for mye biler et sted, enn dette problemet.

For eksempel hvis jeg skriver om at de tingene jeg gjør, så får jeg høre at han spytter på sin egen minoritet, eller slikker hvite folk opp etter ryggen for å bli som dem, og det er jo så stygt, og det er jo rasistisk.

Ja, fordi jeg har den hudfargen jeg har, så må jeg representere en mening. Frigjøring for meg handler jo om å bryte ut akkurat det, ikke sant? At jeg skal få lov til å være redaktør og ikke en brun homo. Ja, klart det. Så ja, det kommer nok litt derfra også. Sånne opplevelser med moralisme.

Men du startet avisa for sånn ti år siden også, så dere har jo jubileum nå. Gratulerer. Tusen takk. Og jeg har jo ikke egentlig lagt merke til dere før egentlig under pandemien, fordi jeg så at, oi shit, her er det noen som tør å være kritiske til ting. Så jeg bare lurer på, har det blitt mer på grunn av det, tror du? Eller, når var dere begynte å vokse, og flere la merke til dere, og dere fikk flere lesere?

Cirka da. Men det har vært veldig eksponensiell vekstkurve, så vi merker nå i de siste to-tre årene så har det gått veldig fort frem og oppover. I starten for ti år siden så lanserte vi Subjekt som et veldig marginalt papirmagasin. 500 i opplag, så kom nummer to med 1000 i opplag, og så gikk det veldig trengt. Nå er det jo flere hundre tusen innom i løpet av en måned.

Men det er jo veldig bra og betryggende at det går an å gjøre seriøs og kritisk journalistikk uten at man snubler eller støtter. Ikke er det alle på Twitter ønsker at vi skal være, nemlig høyere ekstreme og kontrære for kontraritetens skyld.

Det synes jeg også er så merkelig, for jeg har fått så mange merkelapper etter at jeg har twitteret litt over ulike temaer. Jeg ser jo hvordan de trollene holder på. Det er jo helt uholdbart, egentlig. Det er det som er så morsomt. Jeg synes det er så rart når de er så intolerante overfor andres meninger.

Også på en måte for å promotere toleranse. For det er jo sånn som Einar Øvringe, er det det han heter? Han, filosofen, sier i hvert fall veldig sånn tydelig at hvis noe byr deg sterkt imot, men du likevel aksepterer det uten å gjøre noe med det, det er jo toleranse.

Men nå skal man på en måte kreve at du skal ha lyst til å gå i Proud-tog og veive med det flagget. For hvis ikke er du inntolerant, så det at du aksepterer at det går et tog forbi huset ditt, det er ikke nok på den måten.

Ja, nettopp. Jeg skjønner hva du mener om den boomerangen. Den slår jo tilbake. De kaller det for toleransens paradox at man for eksempel tillater kritiske stemmer inn i mediebildet. Det mener de kommer til å slå tilbake, men det de ønsker er å ikke tillate det i forveien for å få et mer tolerant samfunn. Men du gjør jo ikke det, du lurer jo bare deg selv. Du får ikke mer ytringsfrihet av å lage mindre ytringsfrihet.

For ytringsfriheten er jo ikke din eller min, den er vår. Så vi må ha den felles for alle. Ja, og jeg merker jo det, for jeg har jo alltid vært veldig støttet, jeg har jo vært veldig woke, egentlig. Og så oppdaget jeg vel, det var vel.

Rundt 2020 har jeg oppdaget litt mer at i alle dager, dette går litt over stokk og sein, fordi når jeg bare stilte litt kritiske spørsmål og var litt sånn, ja, men hvordan er det å gi barn hormoner før pubertet? Kjønnsutviklingen er jo gjennom puberteten. Vet vi nok om dette, så var jeg jo nesten transfob.

Da ble det litt sånn at jeg må få lov til å stille spørsmål. Hormoner gjør jo noe med utviklingen av hjernen og kroppen og alt, så selvfølgelig må jo det på... Det synes jeg er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg blir også kalt transfob.

for å mene disse tingene, men for det første så, eksen min for eksempel er jo en lykkelig såkalt cis-mann i dag, en som ikke er trans, men homofil. Da han var 6 år så gikk han bare i kjoler og elsket å være feminin. Og jeg tar imot et skudd ja, for at gutter skal få lov til å være feminine og jenter maskuline.

Men det endrer egentlig ikke det faktum at man er født som gutt eller jente. Det som er med trans og kjønnsbegreftende behandling, det er at jo tidligere du gjør det, jo mer vellykket vil kjønnsbekreftende behandling bli, det estetiske. Samtidig så drar du i to spakker samtidig, fordi da blir uetiskheten mye høyere jo tidligere du begynner, jo verdre er det i etisk lys.

Så det her er jo kjempevanskelige spørsmål. Det er jo ikke om å gjøre og begynne tidlig når en ikke har utviklet ideene sine heller. Da jeg var seks år ville jeg vært Batman. Og hvis man skulle drive og kødde med kroppen min for at det skulle skje, så er ikke det nødvendigvis det riktige da. Så nei, jeg synes dette...

Skaden kan bli veldig stor. Det er litt annerledes hvis man er homofil eller lesbisk og utforsker seksualiteten sin. Du gjør ikke noe som er irreversibelt. Det er akkurat det. Hvis foreldre begynner å si ja til dette når gutten er 10-12 år, så er det veldig illiberalt for barnet som ikke tar valget selv. Det er derfor man har myndighetsalder.

Ja, det er jo et veldig vanskelig spørsmål, men det er jo veldig synd om man ikke kan diskutere det litt åpent, da. Det er akkurat det. Det er et veldig vanskelig spørsmål, og jeg er ikke så interessert i å konkludere i det, men i å kunne snakke om det. Men det er det som gjøres veldig vanskelig når man gjør det til et transfob. Hvis man gjør det til transfob, da, omgjennom noe.

Ja, for det er jo det som er litt med en kanseleringskultur, at man ved å si noe blir satt i en bås som noe som man kanskje selv ikke identifiserer seg som, hvis man bruker det begreppet, og derfor ikke får lov til å si noen ting på et eller annet vis. Det er jo farlig for demokratiet hvis det skal bli sånn.

Og det er jo rett og slett knebling for å vinne ideologisk beite. Problemet med kanseleringskultur er jo at man ikke er interessert i å diskutere, man ønsker bare å vinne. Men det er joks! Ja, for jeg er jo veldig interessert i å diskutere ting, i å snakke om temaer, og synes det er gøy og interessant og spennende i seg selv.

Og så har jeg litt merket at folk er ikke interessert i det. Om jeg en gang er stillet litt sånn kritisk spørsmål, så er det sånn, ja, du er en sånn person, ja. Ja, når du mener det, ja, da mener du sikkert det, det, og det, og det. Så nei, nei, jeg er ikke der i det hele tatt. Så sentrum forsvinner veldig. Ja.

Men det er så kjekt at det finnes folk som deg som faktisk tar dette opp og frem. Ja, jeg synes det er kjempeviktig rett og slett at sentrum finnes. Det er der man gjør veloverveide valg, det er der man gjør de viktige passningene og de viktige valgene. Men det er en sånn sentrifuge effekt debattene får ofte.

Ja, og så blir det litt sånn at man driver kanskje mer selvsensur da. Ja, det også. At man er på en måte ikke, ja det er kanskje ikke noe tydelig yttre ting som stopper deg å si noe fra, hva skal si, makthaverne eller noe sånt, men vi på en måte skjemer hverandre såpass. Skam er en sånn følelse som,

er veldig sterk for at de skal være aksepterte i fellesskapet. Så vi vil gi dem det for å bli kjøpt ut. Det er et glasstak i samfunnet. Jeg ble litt irritert fordi lederne i Ytteringsfrihetskommisjonen startet med at de må si at de er verdensmestere i ytteringsfrihet i Norge. Det stemmer juridisk. Men hvis du spør norske karikaturtegner om hvorfor de ikke tegner profeten Mohammed, så er ikke det frykt for å få politiet på døren. Det er ikke fordi de ikke har lov.

Det er jo fordi at man likevel frykter for sitt liv og sin helse fordi det har vært noen chilling-effekter. Samme gjelder kanseleringskulturen. Hvis alle ser at det er farlig å ytre seg, så vil alle bli mer forsiktige med å ytre seg. Det har en nedkjølende effekt. Man passer på at man ikke blir kanselert, og da bidrar det til selvsensoren. Var det ikke en nedkjølende effekt på deg da?

Nei, heldigvis ikke. Jeg sier ja, nei. Men det er jo viktig at flere enn meg ytrer seg. Ja, men jeg kjenner meg litt sånn igjen i, eller hva skal jeg si, for jeg er litt sånn at jeg klarer ikke å la være å si noe. Fordi da føler ikke jeg meg som en genuin og ekte person. Helt enig, og det er det jeg prøvde å si i start, liksom ytringsfriheten. Det er mye mer enn det samfunnsviktige, det personlige. Jeg klarer ikke å gå ut der og si ting jeg ikke mener eller ikke si ting jeg mener og sånt.

Og derfor er det veldig viktig for tilblivelsen av et individ og for blomstringen og alt det der. Ja, for det er den som tiger samtykker jo. Og så kan man jo være i et møte eller i en sammenheng hvor det kanskje er flere som egentlig er enige med deg. Men hvis du ikke sier noe, og den personen ikke sier noe, så er det jo ingen som vet det da. Og det synes jeg er litt skummelt da, hvis det er sånn at man ikke tør

å si hva man mener, og det er jo noe som dere er med å bidra til at kanskje flere gjør da, når dere faktisk setter fingeren på de tingene der. Og blant ungdom, det er jo veldig mange som ikke tør å si hva de mener. De har gjort noen undersøkelser på det, jeg lurer på om du har nevnt det i en sammenheng før? 52% av unge tør ikke å si hva de mener. Tenk det! Opinionen sin, ung rapport.

Da lurer jeg på hva alle de 52 mener. Samfunnet er helt avhengig av deltakelse, demokrati er avhengig av deltakelse, så vi er helt avhengige av at folk tør å si hva de mener. Men det at du legger sånn merke til hvordan vi i det norske samfunnet egentlig med en sånn fane om at vi er så tolerante, egentlig blir intolerante, setter jeg det på spissen da. Tror du det kan ha noe med din egen bakgrunn og oppvekst?

Jeg har jo vært veldig opptatt av disse tingene lenge, men jeg vet ikke helt hvor eller når det startet. Men det er litt sånn i møte med disse glassveggene i samfunnet at jeg bare blir sånn... Du merker det på kroppen etterslett, at nå blir jeg stoppet. Nå blir jeg stoppet, og at jeg må svare på det, så jeg stopper opp hver gang det er noe som hindrer meg.

Prøver å komme forbi rett og slett. Ja, så da blir du ikke stående da. Men hvordan det har skjedd personlig, eller når det skjedde, jeg har liksom blitt stilt spørsmål før, men jeg har alltid vært selvstendig, jeg har alltid vært opptatt av å bestemme meg selv, og hvertfall hvis jeg tror på et eller annet, får lov til å utleve det.

Ja, men jeg tror kanskje det der kan være nesten litt sånn nedført. Jeg kjenner litt sånn igjen i det. Fordi jeg ble jo mobba som bare det på barneskolen og utstøtt og alt mulig, men jeg holdt aldri kjeft likevel. Jeg sa det jeg mente, og så fikk jo de bare lov til å være uenige i det. Og så fikk de... Det var jo vondt å bli mislikt, selvfølgelig. Men jeg tror ikke det er nødvendig å si det på grunn av meningene mine.

Ja, men for meg så var det jo en lærer min på ungdomsskolen som likte det ved meg, og som på en måte lot det blomse litt. Vi fikk en sekser i norsk fordi jeg var så god til å diskutere og stille kritiske spørsmål. Ikke sant? Sånn at det at man har folk rundt seg som ikke dømmer også, som kan være motvekt, det har jo vært veldig viktig for meg. Ja, det er jo nesten alt.

Jeg tror veldig på det også. Og kanselæringskultur og sånt, det er jo veldig nært mobbing. Det er jo det det er. Ja, det er jo sosial utfrysning. Det er den styggeste og mest smertefulle formen for mobbing egentlig. Og så er den så subtil og syns ikke så godt.

Og den oppleves å være en kamp for det gode. De tror det selv i hvert fall, og det er veldig farlig. Og da skammer man seg så voldsomt for å ha sagt noe som burde få lov til å bli sagt. For det burde være lov til å si nesten alt. Jeg vet ikke helt hvor den grensa går, men den er på et helt annet sted enn den er i norsk samfunn. Men har du noen rollemodeller?

Er det noen du stør opp til?

Det har vært litt sånn forskjellige figurer opp igjennom, men Shabana Rehman for eksempel er et av mine veldig store forbilder, og hun har også vært egentlig uten å bruke begrepet identitetspolitikk, var hun egentlig Norges første kritiker av det fenomenet. Hun gikk jo bort nå på slutten av tampen året, 29. desember, og jobbet egentlig hele livet med å utfordre identitetspolitikken.

Hun var en forgangsfigur. På en filmfestival i Haugesund så åpnet hun en film hvor en nordman og en pakistaner innledde et forhold i den filmen. Så kom det masse norske pakistanere og pakistanere på den filmlanseringen hvor hun sier at

Det er ikke uvanlig at gutter og jenter kysser og har sex og viser det på scenen ved å kline med den kvinnelige kulturministeren. Så viser hun rumpa for hele publikum og alt sånt, ikonisk opptreden. Men dagen etterpå løsnes det altså 18 skudd mot familierestauranten. Hun har ett av to tilfeller av skytteattentater.

Vi har lokaler rett ved siden av, og dagen etter det dukker det opp masse journalister på døren til Shabana and Rehman og stiller spørsmål. Hvorfor må du være så kontroversiell? Hun svarer heldigvis, kan du ikke spørre de som skyter?

Hvorfor må de være så kontroversielle? Hun viste hva rumpa og det hun viste var ikke rumpa, det hun viste var reaksjonene, hva slags tanker som finnes i samfunnet. At man har lyst til å skyte noen på grunn av at man står for det der med at gutter og jenter kan kysse eller kline når de ikke er under foreldrenes oppsyn.

Og så var det Dagbladet for Skidder, hvor hun malte seg selv med det norske flagget på naken, og forvirret veldig mange unge norske pakistanere som kom og spurte sånn, ja, men Shabana, er du med oss, eller med dem?

Og det selv er et spørsmål. Ja, det er et kjempespesielt spørsmål, for hun er sånn... Hun unge gikk å svare på det spørsmålet. Hun sa liksom, jeg er ikke med dere eller mot dem. Du trenger ikke kvalifisere deg med hudfarge for å være på lag med meg. Hvis du er liberal, er du på lag med meg. Og det lærte jo meg at jeg har mye mer tilfelles med Shabana Rehman enn kvinne norskpakistaner, enn noen annen norsk-koreansk homofil koreaner. Ikke sant? Det er det jeg prøver å si, at hudfarge, legning, disse tingene har jo ingenting å...

Det sier jo ingenting om hva jeg står for eller hva jeg mener. Og det er jo det egentlig Walk the Legs ønsker at man skal synes. Sånn at tanken og grunnverdien der er vi jo enige i. Ja, og jeg er jo helt enig med Shabana Rehman. Jeg og henne er veldig like egentlig i hvordan vi tenker og alt sånn. Kjente du denne personlig? Ja, mot de fem siste årene så begynte jeg å kjenne henne bedre og bedre.

Og hun utfordret, dette var jo på tidlig 2000-tall, så hun utfordret veldig denne måten at hvis du er innvandrer så må du være på lag med innvandrerne, eller hvis du er norsk så må du være på lag med de nordmennene. Det er jo den ideologiske overbevisningen og så videre som gjør at folk liker å være mer forskjellige.

Ja, for det blir en ideologi. Men hva var det som gjorde at du startet dette magasinet? Hadde du dette for øye da du startet? Tenkte du i de baner at du ønsket å ha en sånn kritisk

Avis? Nei, vi tror ikke det. Veldig mye av grunnprinsippene er de samme som da vi ga ut magasinet i starten. Nå var det jo en avis. Men kulturdekningen var den samme. Vi ønsket å... Vi gjorde en del... Nei, det er liksom kulturdekningen og sånne bond som er likt. Men så ble vi mer og mer formet som en liberal avis. Et avis med et liberalt ståsted.

For det begynte med å være kritisk mot kunst. Det har det alltid vært. Jeg tror på at kritikken gjør samfunnet bedre, og at kritikken gjør Pride bedre, kritikken gjør Black Lives Matter bedre, og kritikken gjør kunst- og kulturfeltet bedre om man klarer å være kritisk. Kulturfeltet er fortsatt kulturfelt, selv om en direktør må gå. Men i starten ble vi kalt for kulturfiender, fordi vi kritiserte kunstfeltet hele tiden.

Hvordan kan man være kulturfiender? Det er ved å stille kritiske spørsmål, men vi er jo ikke det. Vi er jo storefotbrukere av kultur, og fordi vi er så glad i det, så har vi valgt å gjøre det vi gjør. Så det har vært med hele tiden. Mens vi har blitt en raskere nyhetspublikasjon med lederartikler og så videre, og dannet vårt eget institutt på en måte, så har det liberale blitt yrket veldig mye mer og mer, og nå har vi på en måte funnet oss selv, opplever jeg veldig.

Så bra. Og så er det jo også sånn at i Dagsnytt 18, da Sigrid Solund intervjuer Jonas Karl Støre, så stiller hun kritiske spørsmål på sitt beste. Og ofte da. Og da er hun på en måte på høyresiden, og det er jo det som er meningen. Man skal stille kritiske spørsmål til de som er i studio.

Når Erna Solberg er der, så stiller hun spørsmål fra venstresiden. Og vi i Subjekt opererer på et kulturfeltet som er veldig venstresidelent. Veldig mange vil ha det til at vi er høyresiden, men egentlig er det en del av det journalistiske prinsippet.

og stille spørsmål fra den andre siden hele tiden, og når nesten alle lederne i kulturfeltet er på venstre siden, så blir det jo litt sånn. Men personlig så er vi ikke så veldig på høyre eller venstre siden, vi er bare veldig liberale. Vi er sånn på den opp- og nedskalene, liberale autoritære, så slår vi veldig langt ned da. Men på høyre og venstre er jeg egentlig ganske lite interessert i å være. Nei, for det er jo det, men det er jo naturlig at hvis du skal være kritisk, så blir du fra den motsatte siden da. Det er jo naturlig at det da blir mer fra høyre siden på et eller annet vis.

Det er litt rart, for jeg opplever selv at jeg alltid har vært veldig på venstre. Men jeg føler at jeg blir skjøvet mer og mer mot midten, for så er man aldri enig. Det er jo enkelt spørsmål som jeg er enig på den ene og den andre.

Så jeg synes det er veldig vanskelig å vite hvilken side jeg er på nå, men så merker jeg likevel at det nesten blir litt sånn voldsomt mye på neden. Men det er mange som opplever det sånn, og det er ikke fordi at du går mot høyresiden, det er fordi at skalaen fra høyre til venstre, så er det venstresiden som løper lenger og lenger til venstre, og hvis du da står helt stille, så vil jo midtpunktet også dytte seg bortover mot venstre. Så ender du plutselig opp med å stå på høyresiden. Ja, for det er jo ...

Hvordan endte det her? Hva skjedde? Det er litt det du nevnte med den boomerang-effekten. Det er ikke du selv som gjør det, det er samfunnet som beveger seg på et eller annet vis. Hvis walk-insene drar den med venstresiden så langt ut på radikal venstreside, så blir jo sentrum også forsøvet. Det skader jo egentlig venstresiden mest, dessverre.

Ja, det er det som er litt synd på en måte. Akkurat nå er det for eksempel, det er ganske mange skremmende tall, sånn, var det ikke to av tre som ønsket like sterke tiltak mot klimakrisen som under pandemien? Oi. Og, altså, man vil avvikle demokratiet for å løse klimakrisen, og det er sånn, ja.

Når det står de totalitære tendensen under covid, så er det kjempeskremmende. Ja, man vil ha like sterke tiltak. For eksempel å forby å reise ut av landet, forby å møtes, forby å kjøre bil. Det er jo helt sinnssykt. To av tre? Ja, jeg tror det var sånn, men nå skal jeg være litt forsiktig. Det var mange nok til at det var skremmende. Ja, det er jo skremmende at det bare er én av tre. 50 prosent ønsker å forby koranbrenning.

Jeg skjønner at det er en provoserende aksjon, men det er også en boomerang. Se for deg en transperson som har vokst opp på Sørlandet, som har blitt fortalt hele livet at de må drive med konverteringsterapi, og så skal han lage en performance. Jeg synes det er et bra virkemiddel, å brenne Bibelen, liksom. Og denne boken har hele livet fortalt meg at jeg ikke kan få utleve min identitet. Provoserende aksjon, men ytringer skal ha kraft da.

Og hvis du skal forbi bokbredning, så blir det forbuddet nest... Ja, det stopper ikke det der da. Det er umulig å lage en sånn lov forresten også. Så jeg tror... Ja, det er også en veldig skremmende statistikk. Ja, det er ganske skremmende hvor kjørt demokrati er da, og liberaldemokratiske prinsipper.

Ja, og så lurer jeg på om det har blitt påvirket av en litt svart-hvit tenkning. Og jeg lurer også på om det at vi har blitt mye mer digitale, at mer skjer på sosiale medier, og at man kan google alt til en hver tid.

Det er en illusjon om at det er et faktasvar på alt, at det er to streker under et svar, for det er jo så mange spørsmål hvor det ikke finnes. Som for eksempel når det kommer til forskning, så er det litt sånn at

For at forskningen skal drives framover så må man nødvendigvis utfordre og utforske hele tiden. Og det er jo så mange ting vi har vært så skråsikre på som har vist seg å være feil innen forskning. Og hvor konsensus har vært, for eksempel at lobotomering er en god behandling for nesten alle psykiske lidelser. Og det var jo folk skjønt enige om.

Hvis man da skulle sensurere alle de som stilte kritiske spørsmål til lobotomering, hvor ville samfunnet vært da? Nettopp. Det er kjempefarlig. Det med to-streker-undersvaret, det kan jo hende at det er riktig frem til neste forskning viser det motsatte. Hvis man ikke skal tillate det, da er du egentlig ganske naiv og ganske selvrettferdig.

Ja, og i Kanada er det faktisk noe forslag om at alt som strider mot det helsemyndighetene mener er konsensus, skal ikke være lov for en lege å si og mene på et eller annet nivå hvis man skal fortsatt ha lisensen sin. Så det er jo litt konsekvensen av den måten å tenke på. Det er det det er.

Og så opplever vi at diskusjonene blir litt stoppet, fordi vi diskuterer ikke dette mer. Vi kan bare google og finne svaret på Atlantis, og så får du ikke alle refleksjonene rundt det. Det er det å forby å kritisere eller utfordre common sense som er utbredt og som er kjempefarlig. Det er ikke bra.

Det er rett og slett ganske skremmende, synes jeg. Og som du sier, en helt klar del av den tendensen som vi har med woke og alt det der.

Og så så jeg at du hadde apprilsen her, så var det ganske morsomt. Jeg synes reaksjonene, ja det var jo mange som skjønte at det... Ja, altså det var mange som skjønte det, men det var skremmende mange som ikke gjorde det også. Jeg har fått kanskje 30-40 meldinger, siden nylig da vi publiserte spøkken, om at det var synd å høre og lykke til videre i karrieren og det var hyggelig det altså, men vi køddet nok.

Det er veldig koselig da. Jeg skjønte det faktisk med en gang, for det var veldig far-fetched på et eller annet nivå. Ja, det var jo kjempe-tight. Jeg sa at jeg sluttet fordi det var for mye click-bait, liksom. Så ja, det var litt rart om noen gikk fem på.

Ja, men det med clickbait, tror du det er med at du er avhengig av lesere som har noe å si for hvordan avisene forholder seg til en del tema?

Mediebransjen, ja, det har nok noe å si. Men noen aviser kan jo skrive samme artikkel, og så deskes den ulikt på forsiden. Og det gjør jo egentlig ikke journalistikken noe veldig mye dårligere. Jeg synes den clickbait-kritikken er litt teit. Vi lever av klikk, og vi lever av... Altså, kultursjonalistikken har lenge vært lite lest. Vi har gjort noe med det. Vi har ønsket at flere skal bry seg om kultur.

Da gjør vi en god jobb når vi får masse folk til å lese den. Og kulturliv er den tjeneste. Mange har også spurt hvorfor har korona med kultur å gjøre? Det var jo ingen som var med for koronapasset enn kulturliv for eksempel, og det er helt på sin plass at vi skal diskutere. Ja, klart det.

Kulturfeltet var veldig berørt på grunn av mobiliseringsforbud og så videre. Du går jo ikke inn på kaffebrenneriet og så gir de deg den kaffen, og så skal de ha 45 kroner for det, og så står du der og bare sånn, fy søren, du skal bare ha pengene mine. Det er sånn at de er avhengig av leseren. Selvfølgelig skal vi også ha inntekter, og vi må betale journalistene våre. Brød koster penger, og det gjør journalistikk også.

Ja, men tror du at noen aviser er litt engstelige for å gjøre seg selv upopulære? Ja, det er den andre siden av det. For eksempel, jeg er jo stor tillenger av kapitalismen og sånt, men noen ganger så lurer jeg på om er det egentlig perfekt for å forvalte yttringsfriheten? Fordi, hvorfor skal Aftenposten publisere noe hvis det bare er upopulært for eksempel? Ja, det lurer jeg på.

Absolutt. Det har vært et stillespørsmål ved. Vi kommer nok aldri til å bli størst, men vi har fått en rolle siden vi gjør det likevel. Dere har blitt populære fordi dere gjør det. Fordi dere følger Vær sånn-plakaten. Fordi dere lar de som ikke blir hørt noe annet få lov til å få en stemme i deres avis.

Jeg synes det var veldig styggt å bli uvaksinert og skjema under pandemien, selv om jeg selv er vaksinert. For i alle dager er dette et personlig helsevalg, å kjøre ut så mye.

Det var mye hat. Ja, hat og avisene. Greit nok, du skal få lov til å skrive et innlegg som er kritisk til de uvaksinerte, men da må du også slippe til de uvaksinertes meninger på et eller annet vis.

Helt klart. Og så er det noe med det at det var faktisk folk som fikk alvorlige konsekvenser, en kompis av meg som fikk alvorlige konsekvenser av vaksin, og det er utilgivelig. Det er sånn det der filosofie-eksempelet med fem personer som går over på rødt lys over noen tolkkinner, og så er det en person lenger borte som ikke blir påkjørt med mindre du drar de den spaken, kjenner du til eksempelet.

Og så er det da, konsekvensetisk, så er det jo riktig å dra fordi det bare tar ett liv. Men så er det jo det at det vedkommende ikke har gått på rødt lys, så vedkommende egentlig skal være trygg. Og i tillegg så er det du som gjør en handling for å drepe noen. Og det er også det med vaksiner. Altså hvis man føler seg tvunget da til å ta den vaksinen, og så går det utover deg, så er det så utrolig mye verre enn om folk velger å ikke vaksinere seg med vilje.

og så lider man en helt naturlig død. Jeg synes det etiske spørsmålet der er interessant, og at den moralismen og den lynsjestemningen som var rundt koronapandemien var uholdbar. Jeg tok også vaksin, dobbelt dose.

11 år i 3, og da de mente at jeg skulle ta nummer 4, 5, 6 og 7, så sa jeg at, vet du hva, jeg har ikke tid til å omgå. Hvor mye tid skal jeg bruke på det her? Ja, ja. Nei, jeg tok jo bare to, men det var jo noe med det at det var så dobbelt kommunikasjon der også, fordi det var jo aldri anbefalt med flere enn to doser for noen under 45 år. Ja, det var det. Det var jo sånn tillitsbrudd. Kødder du med meg, liksom? Det var sånn, du lovet. Altså, du hadde to strengdrikker, og så var det sånn... Jeg fullo akse der, tok en pokker. Ja, ja.

Det er jo den der hypokratiske eden, do no harm, det er jo litt det du beskriver nå. Hvis du som lege aktivt går inn og gjør noe som kan skade mot noe som kanskje ikke er skadelig på en eller annen måte, at du skal ikke gjøre mer... Og hvis du er ung, sånn som min kompis var, så var det jo... Hadde du ikke noe egennytt av det? Nei, hadde ikke det. Tvert imot så ble han veldig, veldig syk.

Ja, og det er det jo faktisk ganske mange som har blitt. Og det også synes jeg er litt rart å ikke snakke mer om. Og selv om det tavla er lavt, så er paradokset ved at du skal bli frisk og blir syk på grunn av en anbefaling, det er nettopp utilgivelig. Ja, de skjebnene, mange har jo fått hele livet sitt ødelagt etter den vaksinen.

Og så er det liksom det at vi som sier disse tingene blir beskyldt for å ville folk vondt og drept. Ja, det er også veldig fascinerende. Ja, de drar dem så langt. Og jeg vil jo at bestemor skal dø. Ja, det var det jeg mente. Nei, det var ikke det jeg sa. Jeg vil bare at vi skal beskytte barn og ungdom som ikke har noen egen nytte av den. Fordi vi vet jo faktisk ikke hva konsekvensene er at det kan bli på sikt da. Når vi så hvordan det gikk med svineinfluensavaksinen for eksempel.

så skadet vi jo en del barn, og man kan jo risikere det da. Så det var bra at jeg også fikk lov til å ytre meg om det i deres avis. Klart det. Så det er jeg jo veldig takknemlig for. Det er det vi skal være. Ja. Men ja, er det liksom... Du har jo ikke...

Du startet avisen selv på videregående? Ja, jeg droppet faktisk ut av videregående i 2. klasse for å begynne med dette. Jeg var 18 da jeg begynte med prosjektet, så jeg var veldig ung.

Og vi gikk jo på en måte i alle feller. Eller jeg da, det første numret var jo bare jeg som sto bak. Gikk jo i alle feller man kan gå inn når det er så ungt og ambisjøst og så videre. Men jeg ga ikke opp. Fikk med meg flere på lag, og da begynte vi å bli veldig bra. Og det er riktig som du sier at du ikke har lagt merke til oss før de siste årene fordi vi lanserte jo på nett i 2017.

Ja, derfor ja. Og så tok det tre år før vi begynte å bli kjent. Men ja, det var jo med veldig stor risiko da. For det første tok jeg forbrukslån hele det første året for å betale meg selv. Jeg droppet jo ut av videregående skole. Shit, ja, det satset virkelig der. Det satset virkelig. Kult.

Hvem hadde tatt den regningen om det gikk dårlig? Jeg tror i hvert fall ikke de på Twitter. Det er ganske mange råd jeg trosset for å få det til. Du hadde en kraft allerede da, hvor du bare netteskal deg og kjørte på.

Jeg blir så nysgjerrig på hvor du har det fra, men man vet jo ikke alltid det. Noen ganger har jeg med seg en gøds og giver og er uredd og har troen på at dette vil gå bra. Og hvis ikke, så går det over på en måte.

Nei, jeg aner faktisk ikke helt så konkret hvor jeg har det fra. Men det er jo deg da. Det er liksom Dandy som har fra han var ung og har på en måte gjort egentlig, det må jo være noe med at du

har en indre motivasjon for det da? Ja, det kommer veldig innenfra, opplever jeg. Hvis ikke så, hadde du ikke klart det hvis det faktisk var penger du var motivert av, eller fame, eller... Nei, altså det som er umulig å ta fra meg, det var jo at jeg jobbet helt gratis de to-tre første årene i hvert fall. Og det var veldig ideologisk, det er ikke født ut av

et mål om å lage en bedrift en gang. Jeg tror ikke jeg helt visste hvordan man gjorde det eller hva det var. Så jeg tror jo ofte det at det er mange grunner i å feil er at de tenker at jeg skal bygge en bedrift. Og så hva slags produkt skal jeg lage da? Det er ikke sånn man gjør det. Man må jo være opptatt av å bygge et prosjekt da. Eller den ideen. Eller produktet. Det er jo det man må være opptatt av. Og så er bedriften egentlig bare rammen for hva som er lov og hvordan man gjør det liksom. Og hvordan man overfører penger for å betale den. Men hvis du er mest opptatt av å bygge bedrift tror jeg det senker ganske fort.

Du trodde på prosjektet og det var noe du var interessert i fra innsiden. Det er litt det jeg kjenner med denne podcasten. Jeg tror ikke det er en dritt å tjene på det.

et ønske om noe av det som kanskje også driver deg nå, at jeg vil at alle skal ha en stemme, da. Og at folk skal på en måte forstå litt hva som ligger bak folks meninger. At det er litt sånn, du er ikke en dårlig person bare fordi du ikke er enig med flertallet. Nei, nei, nei. Nei, men det er jo helt riktig sted å starte, synes jeg. Det er en annen idé, men at man er mest interessert i det, og ikke bare rammen, på en måte, som mange er. Ideen av å lage en podcast, eller ideen av å

lage en bedrift eller noe sånt. Ja, det at alle skal få ytre seg fritt, og at man skal prøve å forstå hele mennesket og ikke være så dømmende. Det har jeg troen på. Jeg håper jo det, at det vil gå bra, at folk er interessert i å høre, men det tror jeg jo. Jeg håper jo at mange hører på alt det du har sagt her i dag, for det er så viktig.

Ja, du er jo på Twitter som meg, og det er så mange man skulle ønske at du faktisk hørte på episode med folk, og hva de faktisk mente, og prøvde å se hvilke personer de var i tillegg til bare

Ja, det blir så...

Man blir så.. Hvilke ord skal man bruke? Man blir så.. De er sånn opptatt av å ta folk på Twitter og på sosiale medier og alt sånt. Et av mine andre forbiller, diakans, er også det at man, i hvert fall i et sånt format, hvor man tidligere har vært opptatt av å snakke med hverandre, se hverandre, gestikulasjon, mimikken, tonefallet. Det har forsvunnet helt da, med tastaturet, ikke sant? Hvor alt går gjennom barnebokstaver.

Så det er jo veldig mye vi mister i kommunikasjonen, og i hvert fall på Twitter, hvor alt er liksom 120 tegn maks.

Ja, fordi hvordan kan man klare å ha en diskusjon der egentlig hvis de to hadde satt seg i samme rom og snakket sammen sånn som vi gjør nå, så hadde de nok antakelig også forstått hverandre bedre. Og det er det som er litt synd at man faktisk ikke hører på alt det den personen kommer med, og har avfeidet den personen ved å sette henne på oss for lenge siden, og da er det jo helt meningsløst å diskutere med 120 tegn.

Det er akkurat det. Så da blir det bare komprimert og sint og konsentrert vinner-mentalitet eller å ta personen eller noe sånt. Så det blir aldri ikke sunt.

Nei, for du er en konspirasjonsteoretiker, eller du er en entivekser, eller du er en transfob, eller homofob, eller høyere ekstrem. Alle disse merkelappene er egentlig bare en hersketeknikk om hvordan du kan klare å

bare avfeier alt det den personen kommer med på grunn av den merkelappen som han har fått. Jeg synes det er veldig bra derfor i noen av de trådene du har vært med i at bare sånn, ok, fint, men man trenger faktisk ikke å være så stygg med hverandre. Nei, det er det. Trenger du være så frekk? Kan vi diskutere det vi snakker om i stedet for at du skal kalle meg og alt mulig stygge ting. Ja, og det er en sånn, ja, så precis kan man si det.

Det er så fascinerende, men du har jo virkelig fått høre en del sånne ting du også. Og jeg har jo med tiden, jo mer jeg er i sånne podcaster og NRK-stendinger og alt mulig sånn, latt de tingene gå, og nå merker jeg at de har sett at jeg har ikke tid til å svare på alle de tingene, så nå blir det jo bare mer. Så jeg må begynne å bare poengtere det ofte, altså. Ikke holde på sånn, vær så snill. Det er mange andre som ser det.

Ja, men det er det som er så rart også. Ja, du er en dårlig person som har disse meningene, og så kommer de og kaller deg alt mulig stygge ting, så de fremstår da som en helt ok person. De ser jo ikke bra ut.

Jeg synes det er så fascinerende, men så er det nesten sånn at jeg har jo på en måte moralen på min side, så derfor kan jeg kalle deg disse stygge tingene fordi jeg har rett til det, fordi du er en grusom person. Det virker som om de rasjonaliserer det på en merkelig måte. Og det er det som er farlig. At de har den støttekraften i Ege 2.

Vi får jobbe imot det, og fortsette å si de tingene vi mener, og gi folk plass og rom til å få utfordre konsensus, og utfordre den rådende

Moralen, eller noe sånt? Ja, det er mye moral her jeg har lagt merke til. Og at det er litt sånn at, nei, er du ikke enig med oss så skal vi skamme deg. Og den skamminga, det er jo, du gjør nesten sosialt selvmord ved å komme med en del ytringer som vi har gjort. Men samtidig så merker jo jeg da at

Men det er jo noen som faktisk setter veldig pris på det, og på at noen tør å si det mange ikke tør å si. Det har jeg lagt veldig merke til, for jeg får masse positivt i inboxen min, mens folk kanskje ikke tør å støtte meg offentlig. Nei, det merker jeg også. Det er jo det som driver oss litt, hvertfall meg.

Det er mange som kommer bort og er stille og i offentligheten, men som sier takk da. Så de er ganske viktige, vi får jo nok hat, så det er viktig at de som liker tør å sende deg en melding i hvert fall, om man ikke tør å like offentlig.

Men den summa summarum, jeg opplever faktisk personlig at jeg får mer støtte enn jeg får hat. Og det er en veldig høylykt minoritet som driver og er stygge og hatefølger på Twitter. Det er helt klart, vi har nok majoriteten på vår side sånn egentlig.

Jeg opplever hvertfall det, og jeg tror dere også har det egentlig. I og med at når du ser hvor mange lesere dere har, også i komfortalfeltene deres, det er jo ikke representativt for den lesergruppa dere har egentlig heller. Nei, nettopp.

Det er de samme 200 som bare turnerer i alle mediers kommentarfelt, som en karusell liksom. Men de er jo høylytta og de sier mye, men de er jo bare de 200 menneskene i hele Norge som holder på. Det er ikke egentlig en stor trussel.

Nei, men samtidig så kan man jo få en sånn falsk forventning om at det faktisk representerer samfunnet. Og det er jo litt synd. Det er ikke bra, og det må man påpeke hele tiden. At de er bare en liten og høyliten minoritet. Som de er.

Men er det noe mer du har lyst til å bidra med nå, eller noe du føler at du ikke har fått sagt? Nei, egentlig ikke. Bare en oppfordring til alle om å si det hvis de mener det. Sende det inn til oss om det er til subjekt, om det er noe de brenner for, om det er et bra... La en sak de mener blå på frem. Ja, supert. Tusen takk for at du ville komme hit til Snakk med Silje. Takk for invitasjonen.