Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen.
Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Nia Sveinong, selv om du er ung og vakker, eller til tross for at du er ung og vakker fortsatt, så har du jo levd mange liv, du. Jeg har det. Jeg har lurt mange på min vei.
Det skal du vel fortsette med? Jeg håper det. Jeg lurte jo min kone en gang til å tro at jeg ikke var pasient på Tyrelny, for eksempel. Det var jo en grunn til at du var der, men ikke den samme grunnen som
At mange andre var på Tyrel? Nei, jeg så en film på videregående som heter For har det livet med en gjeng med ungdommer som skulle opp på et eller annet høyt fjell i fjellheimen sammen med folk på Tyrel.
på Tyreli Tun, eller Tyreli Kollektivet, som det het på den tiden, 80-tallet, en dokumentar som gikk først på kino, og så på TV. Og jeg så den som sånn konfirmant alder, og sa «dit skal jeg flytte en gang og begynne å jobbe». En av merkelige grunner. Jeg hater jo vel...
Jeg skulle gjerne vært der, sånn flue på hesteryggen og sett deg der oppe. For det var jo til og med hester i Nord-Velt, men du hater ikke hester, så du hater fjellet. Det kommer jo en film til da, noen år etterpå, midten av 90-tallet, og da var det fra fengselet. Jeg hadde sikkert fengsel også, men jeg har ikke vært der så mye. Det kommer du til å finne ut etterpå.
Jo, men det var store gutter gråter ikke, så var jeg faktisk på kino, og så begynte jeg å ringe til Øyvind og måtte opp på Tyrelig kollektivet og greine meg til en sånn ungdomspraktikantjobb der oppe. Det var et problem da, de trengte ei jente som kunne ta av stallen.
Og da satt du jo rekt opp hånda. Ja, absolutt. Jeg tror ikke jeg lurte Øyvind helt på det, men jeg lurte meg inn til en plass i den stallen og inn på Tyrene kollektivet, hvor jeg blei i tre år, hvor jeg traff da
min nåværende kone, og hvor jeg da også traf. Kanskje hun leit at det var en jente som var flink med hester. Tenk som det blir bedre livet enn det hadde blitt, hvis hun fant en jente som var flink med hester i stedet for meg. Men det var jo min inngang til det som nå er Tyreliststiftelsen, og det er også en inngang til den gjesten vi har med oss i dag, Camilla Fjell, som i dag er nestleder i Tyreliststiftelsen, som har sittet i ledergruppa i Tyrel i Norge.
flere år, som fortsatte sin karriere ut av stalen og har gjort mye spennende i mellomtiden, også i andre organisasjoner, men som de siste årene har da sittet ved roret sammen med andre i Tyrelig Stiftelsen. Og så sitter jo jeg og Camilla sammen da i styret i Tyrelig Klatring på Lillehammer, som er et klatresenter drevet av pasienter i rehabilitering. En sosialentreprenør i verdensklasse, spør du meg.
Atta, har du klatring også? Det går så opp og ned med meg. Det er jo klatringen som at du gjør det. Jeg har jo en mer sikker kropp nå enn en klatrerkropp. Men guttungen, han går høyt og vertikal. Velkommen Camilla til Barkas Eventyr. Tusen takk. Veldig hyggelig å få være med.
Ja, nå gleder vi oss til mye her. Jeg og Sveinung har jo, han har ikke bare en bruker etter bakgrunnen på egen hånd, vi har jo en bruker etter bakgrunnen sammen. Og når vi først begynte å jobbe sammen, så husker jeg veldig godt at Sveinung tok med seg store gutter. Gutter gråter ikke på, var det DVD den gangen? Jeg tror ikke det var VHS, men kanskje det var DVD. Og så satt vi i et auditorium nede på det gamle NOH-bygget, Merino-bygget, som ikke finnes lenger. Og så viste han meg denne filmen, og så overbeviste han meg om at det første vitenskapelige arbeidet vi burde skrive sammen,
det var en studie av rusreformen som hadde funnet sted den gangen, og da med Tyreli også som et case oppi dette. Og den gangen, må jeg si helt ærlig, ikke kjente jeg til filmen Store gutter gråter ikke, som er jo en kjempefilm som jeg fikk se den gangen. Ikke kjente jeg til
Tyrlig stiftelsen og hva dere driver med. Og jeg visste også ganske lite om rusproblemer sine mange fasetter, men da også i forlengelsen av det, de ulike måtene å tilnærme til rusproblemer på. For det var jo det som jeg lærte så mye om i den perioden der, og fortsette å lære både av Sveinung og av dere andre i stiftelsen. Så kanskje du nå for alle de lytterne som er litt sånn som meg,
som ikke nødvendigvis har all den kunnskapen i ryggsekken, dras litt inn i både rusproblemer som sånn, men også disse ulike måtene å tilnærme seg det på, og hvordan og hvorfor tyrelige er annerledes enn de andre aktørene. Og så forstår jeg at dette er et kjempetort spørsmål, så du skal få et eller annet sted mellom tre og tre og en halv time å svare på det. Ja, det setter jeg veldig pris på, for det tar sin tid. For historien er jo lang, ikke sant? I tyrelige bare så er den 45 år.
fordi vi har holdt på i så mange år, og det er klart, der tydelig startet på et oppdrag fra sosialdepartementet i starten av på 80-tallet, hvor det var å hente barn, unger, ungdom fra Oslo som hadde
ruset seg over tid og var i utenforskap og hentet dem opp på fjellet og gi dem trygg omsorg, tilbake til skolebenk, gi dem nye ferdigheter, tro på voksne og støttepersoner. Til det det er i dag, det er noe helt annet. Så det er klart at det at man startet lite,
Med en liten gruppe, og til det det er i dag, det er et veldig stor forskjell. Så i dag er det jo en spesialisthelsetjeneste, ikke sant?
På like linje med andre spesialisthelsetjenester er det en for rus og psykisk helse. I rus er det et tilbud som skal favne veldig mye for den pasientgruppa. Det å være rusavhengig kan for mange føre med seg ganske krevende livssituasjoner, både i familienettverk, kan miste omsorg for barn,
stå i utenforskap av familieliv og sitt vanlige nettverk, skole og aktiviteter. Det også går hardt utover den helsa, biologiske, altså det somatiske, og det psykologiske, altså det å få psykiske, kanskje ha psykiske utviklingsproblemer fra tidligere, men også fått det fordi man ruser seg. Så det er liksom, man må se det, det er et ganske komplekst bilde. Det er ikke som å komme inn og reparere et bein og sette på noe og
en kort operasjon og rehabilitering, og så er du ferdig. Det å komme ut av en rusavhengighet, det er komplisert, og det krever komplekst tjeneste. Så derfor må vi ha både aktivitet og skoletilbud, kartlegge hvor er det du stopper opp for deg, så vi kan få deg on track. Helse av dine somatiske, altså tannhelse, somatisk helse på stort skadeomfeng på en del av de vi får inn, og det psykologiske, den kognitive helse,
hvor du står kognitivt, det er for mange veldig variabelt, men det er ganske svekket en del av de som kommer inn, og i den tidlige fasen, så det tar litt tid, og at cellene og det kognitive kommer på plass, sånn at du klarer å høre hva folk sier,
ha kontroll på tid og sted og sånne elementære ting nesten sånn som vi kjenner i dementomsorgen at det tar tid å komme seg til hekten igjen før man kan starte en utviklingsprosess på alle disse områdene
Så det er kjempekomplekst. Så det er ikke bare å dra på fjellet og kjøre hund, eller du må ha med helsefolk, leger og sykepleiere og verdenpleiere, du må ha med de sosialfaglige som kan hjelpe deg på det området, og du må ha aktiviteter og skole, og noen som kan hjelpe deg tilbake i jobb. Derfor heter det tverrfaglig spesialisert rusbehandling, fordi man hele tiden må jobbe tverrfaglig på alle disse livsområdene samtidig.
Og så høres jo det veldig krevende ut, men vi gjør jo selvfølgelig, vi bombarderer jo ikke pasienten med alle disse tingene, men man har en behandlingsplan som sier noe om hva du skal prioritere først, og
hvilken rekkefølge ting skal komme i da. Og det er noen som er hos oss kanskje i seks måneder eller ni måneder, de får gjort noen av disse tingene i denne omgang, og så må man komme tilbake senere og få jobbe med andre livsområder. For det å ha ruset seg i mange år, kanskje fra tidlig ungdomstid, og langt ut i 30-årene, det krever at du må rekonstruere ganske mye av livet ditt da.
Det har gått lang tid siden jeg fikk lov til å bo i Mestendalip, og det som var Tyrelig kollektiv og ble Tyrelig tunet i den perioden der. Jeg hører deg nå snakke, og jeg har jo fulgt med på Tyrelig i alle disse årene. Det er jo en annen språktrakt nå, det er en annen type kompetanse den tiden vi...
Bodde der så var det jo et litt annet fundament, absolutt et verdigrundlag som jeg kjenner igjen utenifra og inn i det dere gjør. Da jeg og Lars Jacob satt oss ned og skrev denne artikkelen i Journal of Social Work, som heter på engelsk da, hva er problemet? Og i en studie av denne rusreformen så sto jo tyrelig og hele rusfeltet og dirra litt, for da gikk det jo fra en sånn typ fylkeskommunal støtt,
det var et mer sosialpedagogisk tilbud, og så gikk det inn i helsevesenet på en annen måte. Og så begynte man med anbud. Så vi satt der og diskuterte som økonomer, hvordan ville disse anbudene påvirke denne
sektoren underveis, og vi hentet data fra ulike kilder og skrev om dette her, og vi skrev også om hvordan dette tilbudet, dette flerfoldige, mangfoldige tilbudet, som tidligere kanskje hadde hatt en mer sånn kallet sosialpedagogisk fundament, kanskje kunne bli utfordret etter et sånt medisinsk perspektiv, hvor man
Mange sikkert har drømt om en slags pille som kunne fikse dette store problemet som du beskriver her. Jeg husker på 90-tallet og tenkte mye tilbake til etterpå. Jeg trodde jo tydelig var eldgammelt da jeg jobbet der, men det var jo bare noen år gammelt. Det var jo 10-15 år med historie, og man hadde bygget opp noen få avgjørelser
andre enheter rundt dette her. Men dra oss litt gjennom fra den første tiden, det perspektivet, hvordan det har blitt utfordret underveis, og hva dere har utviklet i dag til å møte dette store problemet. Ja, det har utviklet seg heldigvis. Veldig mye var bra før, men veldig mye er bedre nå. Bare det at
Jeg skal komme tilbake til det med anbud, men at det er flere medisiner, altså substitusjonsbehandling, som kan hjelpe på...
veien ut av en rusavhengighet, at du kan ruse deg mindre og få mer støtte i ulike medikamenter, at det er lov å få ting som beroliger kroppen din, som heler den, at vi har kommet litt medisinsk lenger. Det er en lang vei å gå, men det å anerkjenne at vi alle trenger som pasienter medisiner tidligvis, det har vært en viktig brytning, ikke sant?
Så det er veldig mye som har skjedd siden man jobbet i den sosialpedagogiske linja, men har tatt med seg det. I hvert fall kan jeg si med hånden på hjertet at Tyrele har tatt med seg mye av den tradisjonen videre, men tilført medisinskompetanse, psykologfaglig kompetanse og har et mer helhetlig innhold enn vi hadde før.
Så det er jo veldig bra. Og så er det det som du sa litt om, at vi står i anbud. Vi er jo en ideell stiftelse. Det betyr at de pengene som vi har i kontraktene våre og som får inn, det bruker vi tilbake i tjenesten. Vi har ingen eiere annet enn vårt eget styre, og alt vi skulle være så heldige å ha et overskudd på går tilbake til tjenesten og går tilbake til å innovere.
eller tilføre pasientene et bedre tilbud. Og det er et veldig viktig prinsipp, og vi er veldig opptatt av ideelles rolle i samfunnet. Og anbudet som vi er utsatt for, fordi vi er privatideelle, har jo
absolutt påvirket den delen av helsetjenesten som handler om de rusavhengighetstilbud, altså i spesialisthelsetjenesten, på godt og på vondt. Mye har blitt bedre, vi har blitt mer strigglet, vi har systemer, vi har kvalitetskrav, vi har et annet tilsyn og kontroll enn tidligere, og det kunne denne tjenesten trenge i sin tid, og trenger den nok fortsatt. Men så er jo det at anbud
Vi har fire helseregioner i Norge, og de gjør det litt ulikt, og de kommer litt ulikt, disse anbudene. Og det er litt forskjellig hvordan det langstrakte landet vårt organiserer helsetjenestene. Så vi som driver nasjonalt, vi ser jo at det ikke er et one size fits all. Det er ikke sånn at anbud er det. Anbud er fire forskjellige ting, fordi det er fire forskjellige helseregioner.
Og det skaper noen begrensninger også, fordi det å utvikle en tjeneste i dialog med oppdragsgiver, at man utvikler seg i takt og tilfører tjenesten det man tenker er klok i grep og det er til beste for pasientene og borgerne i Norge, det er jo et felles mål vi burde hatt. Men i konkurranse så er det en del av de kriteriene som kanskje ikke blir vektlagt like mye, for da skal man stille til startsjekkelighet likt.
og da mister man en del oversettelser og forklaringsmodeller og historikk på veien. Så det er litt sånn, det er en situasjon vi står i nå med helsesørøst, hvor vi har vunnet litt, og vi har tapt ganske mye på et anbud, hvor det er hvert pris, det har vært en ganske ren priskonkurranse, hvor 60 prosent av det som skal vurderes er pris, og 40 prosent er kvalitet. Musikk
Og dette her skal vi komme inn igjen på konsekvensene ditt, og jeg skal begynne egentlig allerede nå, for jeg vil tilbake igjen til den utrolig fine beskrivelsen du ga av rusproblemister. Når jeg sier fin beskrivelse, så er det jo en fin beskrivelse av noe som ikke er fint, men du beskrev det så godt, det er mange faseter, det er det som...
som vi liker å kalle for et wicked problem. Jeg tror vi skrev det til og med i en artikkel den gangen, på godt norsk, og i alle fall på lillehammetrakten, en skikkelig floke. Du beskriver et problem som er sånn, det har disse mange fasetterne, hvor du kanskje ikke klarer å løse problemet hvis du kunne løse en av delene. Og du var inne på det her med, jo, en har fått...
medisin og medisinsk utvikling som gjør at en kan avdempe en del av det som er den spesifikke avhengigheten. Men så sier du at her ligger massevis av problem rundt det, som selvfølgelig følger av det som avhengigheten har gjort med både kroppen og det somatiske, alt som du var inne på. Men alle relasjonene rundt brytes ned, alle disse ulike problemer. Og de må jo da også, som du var inne på, løses på ulike måter og ved hjelp av ulike typer
eller hvertøy, eller kall det hva du vil. Og derfor, som du sa, så er det et sett av ulike typer fagdiscipliner som er involvert, og det betyr jo også at tjeneste tilbudet, som jeg forstår det da, nettopp har denne sånn mange fasiterte siden ved seg også.
Det du nå beskriver er jo en sektor i endring, og kanskje noen tjenester som er litt under press. Det er jo det som blant annet prismekanismen er bra til mange ting, men det å vektlegge pris er jo også noen konsekvenser som regel. Og jeg kan forestille meg at dette gjør at, og du sa at det er på godt og vondt, at en må stramme opp, en må strømlinjeforme, en må liksom...
hvilke deler av den komplekse løsningen på det komplekse problemet er det som blir mest under press, om du forstår? Blir det sånn at det kun det medisinske gjenstår, så gi medisin og behandle avhengigheten, så vi ferdig med det? Hvorhen er det dere opplever at
den løsningen som dere tilbyr, er mest underprest? Ja, altså tid er et punkt her, fordi at det som Særlig helses Røst har gjort, er at de har definert på forhånd hvor lang tid du skal få i behandling. Enten skal du ha tre måneder, seks måneder eller ni måneder.
Og det er et veldig merkelig prinsipp at et system skal definere hvor lang tid du trenger til behandling. Enten du er i et forløp for kreft eller psykisk lidelser eller rus, så er det jo selvfølgelig den som henviser deg, altså fastlegen din eller den spesialisten som henviser deg og deg, som sier noe om hva er behovet, hva er problemet og hva er målet ditt.
Så det er ikke helt logisk hvordan systemet nå ønsker å innrette den helsetjenesten. Mens i HelseVest har de sagt at
Vi skal tilby en tjeneste som alle kan bruke. Så når du kommer inn døra, så setter man seg ned og sier hva du trenger. Nå må vi kartlegge hva som er ditt behov. Vi må få en time hos legen. Vi må finne ut hva er rotårsaken og hva er problemet, og hva er din målsetning for dette forløpet. Enten det er en time i uka med en psykolog, eller om det er en døgninneggelse over tid, eller avrustning. Da finner man ut det sammen med deg som pasient.
Mens her har helse Sør-Øst gått til en annen skritt og sier skal du inn i tre måneder, seks måneder eller ni måneder. Så det er noen sånne logiske brister. Og så tror jeg vi må holde fast med at
Vi må holde fast med hva det pasienten trenger. Det er det vi skal hjelpe til med. Det hjelper ikke at vi mener at nå må du skjerpe deg. Nå må du settes på litt medisiner og få deg en jobb og få omsorg til barna dine. Det må være den som er pasient må eie sitt eget livsløp og sin endring. Og det er et kjempeviktig prinsipp.
Det vi kan sørge for, og som samfunn, er at vi klarer å ivareta både den pasientens rettigheter, for det er en rett du har til behandling, og de rundt, altså pårørende. Pårørende skal også få hjelp, så når vi behandler en pasient, så behandler vi også omgivelsene.
For det går hardt utover de som er de nærmeste pårørende, barn og foreldre og nettverk. Så det å reetablere seg og sørge for at du kommer innenfor hvis du står i et utenforskap, enten i samfunnet eller i familien. Så det å få komme on track på det du har mulighet til, om enten du stopper på ungdomsskolen eller på videregående, eller hvor du stopper, komme i spor igjen.
Det er noe annet enn å bare gi en pille. Vi trenger lærere, vi trenger jobbspesialister som kan hjelpe deg tilbake i ordinært arbeid. Sånn som vi jobber nå i Tyrelje har vi jobbspesialister som alle pasientene har tilgang til, som kan få deg inn i ordinært arbeid, som er egentlig ressursjegere. De ser hva det er du kan, hvor er det vi kan bygge opp deg, sånn at du kan bli en borger som betaler skatt.
Og vi vet at jobb, det å ha et nettverk og jobbe og ha et virksomt gjøre noe sammen med andre, det er veldig god helsefremmende tiltak. Så det får alle pasientene tilbud om, og det er ganske mange, aldri før i Tyrelig, siden vi fikk jobbspesialister, har kommet ut i arbeid. Så det er et merkbart, og det er bra for samfunnet, det er samfunnsøkonomisk klokt,
Så det å sørge for at man får den helsehjelpen på helsa si, men samtidig dette som samfunnet trenger, de trenger flere til å bidra og ta bort belastninger som pårørende ofte får gjennom et krevende liv.
Det er et baktepp bak denne samtalen, Camilla, og vi begynte jo litt på lystig vis, og tydelig for meg vekker jo enormt mange godminner, mye såreminner, det er jo ingenting som familien får meg til å grine, altså ting som skjer nært nært på, selvfølgelig, men det er jo ikke noe som jeg kan gjøre
men jeg har hatt flere opplevelser hvor jeg har fortalt om tida på Tyreli, fortalt om arbeidet til Tyreli, jeg har hatt med meg studenter fra huskolen i Inlandet opp på Tyrelituene på kursstedet deres, og fått lov til å kjøre en hel dag med masse studenter der oppe sammen med Gunnar Engen og flere andre, og snakket liksom om
om verdigrundlaget her, om innovasjonsarbeidet, hvordan man hele tiden må utvikle en organisasjon for å møte de utfordringene som er der ute. Rusfeltet forandrer seg, oppdragsgivers forventninger forandrer seg, og så har jeg vært med på sånne type prosesser og stått foran folk på slutten, og så kjente jeg plutselig at det hadde kommet noen følelser fra langt ned i magen som bare spruter ut i øya, og som på en måte har vekket. Flere ganger har jeg fortalt om dette arbeidet, så har det vekt.
vekket noen følelser hos meg som stikker så dypt. Jeg sa jo lenge at alt jeg har lært i livet, det lærte jeg på tyrelig, og så utdannet jeg meg i mange år og tok doktorat på toppen, og selvfølgelig kan andre ting. Men hos meg er den grunnkunnskapen med å jobbe med folk og behandle folk som folk og få lov til å være en del av det, det har satt en tone i mitt liv og for alt jeg har gjort etterpå.
Så bak denne smått humoristiske inngangen til podcasten i dag også, så ligger jo tårene og presser seg på, og det ligger jo også sånn sjokk bak der. For situasjonen akkurat nå er jo at helsesørest har sagt nei til flere enheter hos dere i det nye avdelinget.
som da står i fare for nedleggelse. Og dette klarer jeg nesten ikke å prate om, så nå må Lars-Jakob kanskje, jeg vet ikke om du klarer å prate om det ellers, så må Lars-Jakob ta over oss begge to. Men det ligger jo bak der et sånt helvetes alvor
som jeg nesten ikke klarer å ta inn over meg. Jeg leser overskriftene, jeg prater med dere om det, men jeg kan liksom ikke forstå at det er sant. Jeg skjønner jo at den modellen du beskriver her er dyr. Jeg skjønner jo det når du har flere enheter, dere har forskningsenheter, dere bygger jo dette fagfeltet videre, ansetter spesialister, følger opp med jobbspesialister, har bygget opp en egen tyrelig modell med etterhold,
etterhverden, jobber da på ulike måter. Jeg skjønner at det er ikke noe sånn det er jo ikke noe det er ikke noe temubehandling du får ikke kjøpt denne behandlingen her på temer. Dette er jo en high end, altså sånn et differensiert tilbud
som tilbys her, til våre svakeste, mest utsatte mennesker, og det har jo en kostnadside også, så i konkurranse med andre da, uten å kaste dem under bussen, det er sikkert mye bra som skjer der også, så er det vanskelig, jeg synes dette er skikkelig vanskelig å prate om, vanskelig å forstå. Kan du sette litt ord på hva som rører seg hos dere akkurat nå? Ja, det er ikke lett å snakke om, og jeg griner mye på møter, for å si det sånn. Det...
Altså det som er, vi er jo en ideell organisasjon, og den tjenesten vi leverer, det koster akkurat det det koster, og så setter vi alltid av litt penger for å utvikle oss. Så den prisen som vi har levert på er kun det det koster, med den kvaliteten vi mener.
I møte kommer de kravene og de rettighetene som pasientene har. Og det du sier, Sveinong, det er veldig viktig for den tjenesten den er utviklet. Ikke bare etter veien blir til mens man går. Metodikk, det er faktisk forskning. Vi har fire forskere.
Vi har forskning og utviklingsavdeling, og vi forsker sammen med pasientene. Så pasientene er hele tiden med og former tjenesten. Og vi ikke bare forsker og finner ny og sanker ny kunnskap, men vi evaluerer og justerer hele veien. Og det er en viktig verdi for at dette skal bli en god tjeneste. Så det også ligger i dette her, og det at Helsesør-Øst, som faktisk har vært med å innovere utrolig mye sammen med oss,
Så det er sånn dobbeltskuffende, fordi de har vært en skikkelig god pådriver og samarbeidspartner i utvikling av tjenester, som for eksempel at vi har integrert avrusningen inn i tjenestene, vi har ambulant behandling et halvt år i forkant og etterkant, at vi er inne i mange fengsler, seks fengsler, med stifinertim. Alt det har vi gjort sammen med Helses Røst.
Nå velger de å sette det til side. Enten har de ikke lest det. Jeg vil jo tenke at det har glipp i et eller annet sted. De har i hvert fall ikke valgt å ta det med videre.
Så det betyr at fire enheter må legges ned i Tyrelige hvis de ikke snur. Karenstiden har ikke gått ut, sånn at vi har klageavgang fortsatt. Vi har jo anmodet helseminister Vestre å gjøre en tilleggsanskaffelse eller prolongere for lenge avtalene. Og vi jobber politisk også for å skape et press for at dette er feil. Det er feil.
i tildelingen har bommet, og de har jo invitert også kommersielle aktører, som er nye og skal bygge seg opp. Og vi som driver med utvikling, vi vet at det tar to til fem år å utvikle en tjeneste. Det tar lang tid. Og så velger altså helsesøsterøst å legge ned fire enheter i Tyreliv, som de selv har vært med å utvikle og betale for. Så det er ikke til å tro. Det betyr at det er over 100 ansatte i Tyreliv
kan miste jobben sin også. Og 80 pasienter kan miste sitt tilbud. Og vi har jo kjempelange ventelister, ikke sant? Når denne tildelingen kom, så var det 70-80 personer som sto og ventet på plass i Tyrelig, og de står og venter og venter og venter, mens det er kapasitet andre steder. Og de velger Tyrelig fordi de har hørt at
Det er et sted hvor andre har fått hjelp, eller de har vært hos oss før. Så det betyr jo at den tjenesten som Helserøst har valgt å kjøpe, den vil kanskje stå på tomgang i flere år den. Fordi den er ikke kjent, den er ikke etablert, den har en annen kvalitet. Og pasientene står da heller i lange ventekør og
og det skaper mer skade, det er utenforskap og det går utover pårørende og det er en veldig dårlig situasjon så det er ikke helt god logikk synes jeg da i denne prosessen Og du er inne på konsekvensene her av en av
av et system og av en beslutning. Vi tilhører jo selv en sektor, nå skal jeg tråkke litt forsiktig, men hvor det av og til fattes beslutninger sentralt som kanskje får utilsikt av virkninger der ute. Det er jo sånn med mye forvaltning at en kan ha noen gode ideer om et prinsipp som skal være styrende for dere, men så passer ikke helt kartet og terrenget. Er det sånn at dere opplever at her er
på et vis håp i det hengende snøret på den måten at for det er jo som du er inne på dette her er jo en oppdragsgiver, ja, men det er jo også en partner. Er det slik at her kan være håp om at dette er et om ikke utilsiktet virkning altså at den her kan finne veien til at dette likevel skal kunne være en del av tilbudet som helseforetaket tilbyr fremover.
Jeg har ikke noe tro på at helserøst snur av seg selv, at de sier at vi tok feil, og vi glemte å risikovurdere, og så ikke helt det. Det sitter veldig langt inne, så jeg tror det må et politisk press, enten fra regjeringen som sitter nå, at de kommer med en tilleggsanskaffelse, eller beordrer helsesrøst til å
gjøre om noe da. Ellers så må vi vente på regjeringsskiftet da. For de høyre, og det er jo flere som har lov til at den raseringen som skjer på rusfeltet, den skal snu. Så det er jo liksom det er jo håp et sted der ute, men jeg tror ikke helserøst kommer til å erkjenne at de har gjort en dårlig risikovurdering og at det
at dette er feil. Jeg har lyst til å si bare på Lillehammer, vi har jo en stor enhet på Lillehammer som har lang tradisjon og har et klatresenter. Det er et senter for borgerne i byen. Mange har barnebørstagene sine der og klatrer. Det er et møte med
En spesialisthelsetjeneste og normale. Det er et helt unikt møte hvor vi drifter dette stedet sammen. Tyrelig senteret på Lillehammer har også kjempegod kobling til Høyskolen i Lillehammer. Det er et praksissted. Vi underviser der. Vi har til og med hatt utdanninger der. Denne synergien som er etablert, det tar mange år.
Det at helsepersonell, både sosiale og helsefaglige, nå mister et så viktig praksis- og kunnskapssenter som Tyreli-senteret er, det er også et kjempetap. Det samme er det i Skien og de andre stedene. Det er så mye mer enn bare at Tyreli ikke får. Det går utover de lokale stedene vi er. Det går utover utdanningsinstitusjonene, utover andre samarbeidsflater som vi har etablert.
Hvis vi må legge ned og får en tildeling om tre år, så tar det lang tid. Da har vi sølt bort veldig mye av skattebetalernes penger. Vi har mistet mange fagfolk på veien. Det er veldig trist, og det er noe jeg griner av på vegne av Norge. Det er den helsepersonellkrisen som vi står i. Vår felles helsetjeneste er under press. Når
når folk hos oss sier at nå begynner jeg å miste tilliten til politikerne, til helsesørest, til oppdragsgiverne, til tydelig som arbeidsgiver. Hvis det er sant det skal være, så går jeg ut av denne tjenesten. Da finner jeg meg noen tør, for det orker jeg ikke lenger.
Å legge arbeidet sitt, kraften i det å bygge relasjoner og hjelpe folk som sliter, det er en kjempebelastning. Og når det blir skalta av alt av meg, og dette skjer, så mister man troen. Og det, nasjonalt, er det en krise. Hvis vi mister flere helsepersonell på sånne type feilslåtte prioriteringer, så har vi alle tapt.
Dette er jo veldig alvorlig, og vi har diskutert dette her med hverandre, Lars Jacob, du og jeg, og vi har diskutert det, Camilla, og diskutert det generelt også, oss som samfunn, hvordan vi skal vurdere oss selv, og det er en sånn grunnregel der, altså sånn vi skal vurdere oss etter hvordan vi tar vare på de svakeste.
og vi som beslutningstagere vi sitter jo ofte flere av oss i situasjoner hvor vi har en myndighet gjennom titlene våre gjennom arbeidet vårt og sånne ting
stått på scene, Vilher Jacob, og snakket som tyrer de på Hadeland, blant annet, og trakte opp der for et par år siden, og vi hadde på Hadelandskonferansen og snakket om, ja, det var jo i fjor, sosial bærekraft, og så på, hadde tyrer de som en av de eksemplene inn her, og snakket om dette uvitenhetens slør, John Rawls,
uttaler det riktig, filosofen som sa at vi skal ta beslutning, vi skal lage et samfunn hvor vi ikke vet hvilken situasjon vi er i i morgen. Hvilken situasjon er da politikere her? Hvilken situasjon er de som sitter og tar disse beslutningene i helsesørest i dette tilfellet? Men i neste omgang så kan det jo være et annet sted.
som har press på seg økonomisk, og som vil kanskje kontrollere mer selv. Vi kan jo spekulere i hva som ligger bak her, men hva er det vi ønsker av behandling for oss selv da, i morgen, hvis vi skulle våkte opp den situasjonen, eller barna våre. Vi skal ikke lese mye avisen og prate mye med ungdommene våre før vi skjønner at rus det har kommet for å bli. Og noen vil jo absolutt klare det helt fint, og ha en part i
partiforhold til rusene, mens andre kommer til å falle ut på. Så her er det ungene våre, det er naboene våre, det er folk vi er glad i. Og hva slags type beslutninger er det vi fatter? Greit nok, du kan tenke at du selv er immun mot det, og at din nærmeste er immun mot det. Men hvordan er det vi skal fange opp da? De som du sier, med dementlidelse, med kreftlidelser, med da ruslidelser, og hva slags type samfunn er det vi da lager?
Jeg synes det er alvorlig, og hvis det skal ta temperaturen på oss som samfunn, så virker det litt kaldt. Ja, det er jeg helt enig i. Jeg synes jo det går ikke riktig retning akkurat nå, sånn politisk, når det kommer en forebygging og behandlingsreform som er sånn halvferdig, og som
hvor Mel går litt straffelinja og tror fortsatt på det å reise rundt og fortelle hvor farlig rus er og straffe ungdom og la dem være under ruskontroll. En forebyggingsreform handler om at du skal få en årskontroll hos fastlegen din.
Det er faktisk ikke biler vi snakker om, det er i varetagelse. En ting er å ha kvalitet i tjenesten som faktisk pasienten mener virker, og som vi har belegg og grunnlag og kunnskap om, kan si at dette er det beste vi kan gi nå.
Disse pasientene, folk med rusavhengighet, fortjener også Rikshospitalet. Du flytter ikke Rikshospitalet ned til Ullern sykehus, fordi det er billigere. Du gjør ikke det. Du vil ha det beste for deg selv og barna dine, og det skal politikerne også tenke, og det skal helsebyråkratene tenke.
Også er det en annen ting som jeg tenker er viktig hvis vi skal faktisk forebygge, da må du ha kvalitet på de flatene hvor unge er. Du må kanskje ha en barneverns- eller en barnefaglig kompetanse, en barnevernspedagog i noen barnehager og på barneskoler og på ungdomsskoler, og spre helsetjenesten og kunnskapen ut der folk kan oppdages tidlig, så man slipper
å få rusavhengige som 30-åringer som skal ha en tung tjeneste. Så det å tenke litt lenger enn de fire årene som man har i en valgperiode, det tror jeg er klokt. Man må tenke i lang sikt, man må tenke at barn, unge, voksne, alle må bli sett, og man må ha kunnskap om hva man skal se til, så man kan stoppe en mulig ugrei utvikling som blir problematisk og blir til slutt en sykdom.
Så det er ganske mange feil akkurat nå. Det kunne vi nok sikkert snakket i tre timer til om. Men man skal være overvåknet. Jeg tror alle som har noe å si i denne saken, må si det. Fordi det er en litt sånn uheldig utvikling som vi ser nå.
Og det er et mørkt bakteppe, som Sveinung sier, som vi trekker opp her. Og hvis vi skal zoome i siste fase av samtalen her, Camilla, hvis vi skal zoome enda litt mer ut, for jeg mistenker at det er mange her ute som hører på, som helt sikkert er bekymret for rusproblematikk, enten det er nært på eller for samfunnet som sånn, men som ikke nødvendigvis
har begrep om omfanget av problemet, går ting feil vei eller går det rett vei, kanskje du hjelper litt av denne verdenen litt inn i gjennom årene dere er drevet på på Tyrel, gjennom årene du har jobbet med dette, ser du at omfanget av dine problematikker øker, øker omfanget av deg med komplekse tilfeller, og så hvis du kan krydre det med litt optimisme på at vi også ser at
at hjelpen som tilbys blir bedre, og at dette problemet likevel kan la seg løse, selv om det er en grusom floke, så er det sikkert folk som vil være glad for å høre et snev av optimisme også, selv om jeg forstår at, som sagt, det store bildet her er jo åpenbart mørkt. Ja,
Vi får mer og mer kunnskap. Vi produserer en del kunnskap i Tyreløy, og det gjør andre også. Sånn at kunnskapsgrunnlaget økes. Og så klarer vi nå å favne flere. Vi klarer å avdekke mer kunnskap.
problematisk rusbruk som man kan kalle en rusavhengighetslidelse det går utover livskvaliteten din og at du ikke får gjort det du vanligvis kunne gjort at det skaper store helseproblemer og sosiale problemer for deg så det er klart at vi favner mange flere nå i somatikken, de som kommer inn på sykehus og ligger innlagt på sykehus det er veldig mange av de som har rusrelatert problematikk og nå har man begynt å spørre om det
i helsetjenesten. Så det er kjempefint. Da kan man kanskje ha avdekket skadelig alkoholforbruk og pillforbruk, eller annen type rusbruk. Så det er veldig bra. Det er en del god utvikling som skjer, men vi ser også at det er trender på kokain. Det blir litt økning der, og så går det litt ned på andre stoffer. Og så er jo disse designene, de som produserer rusmidler og som vi importerer fra, de er kjempekreative.
Så de går hele tiden, i det vi tror vi har oversikt, så kommer det en ny designdop, og så kommer det en radar, og posten tar inn for oss. Litt sånn temø. Vi vil ikke ha det, men det bestilles likevel. Så jeg kan liksom ikke si at det går helt riktig vei, fordi da må vi jobbe mer aktivt,
informativt. Vi må komme ut med hva er det som gjør at rus blir skadelig for deg. Enten du bruker det på fest eller du bruker det som medisin. Der har vi et stykke å gå på å gi folk opplysning på hva er det som er skadelig og når bikker det over og hvordan kan du søke hjelp. For det vi trenger er at vi har
Borgere som har tillit til helsetjenesten og søker hjelp så tidlig som mulig, det er det som er hjelpsomt. Mens de som står i utenforskap, som ikke rekker opp hånda og ikke har tillit til verken politi eller helsevesen, de vil flyte videre. Vi trenger å treffe alle i befolkningen vår.
Vi trenger å hjelpe alle som trenger hjelp, for det som jeg innledningsvis sa, at hvis du hjelper en rusavhengig til å komme seg tilbake i innenforskapet, så hjelper du også de pårørende, og da hjelper du kanskje barn til ikke å havne på samme sted som sine foreldre. Så det å...
Be om hjelp og få god hjelp. Det er det som er det viktige fremover. Hvis du skulle kommet med en appell i tillegg avslutningsvis til de som sitter med beslutningsmyndighet.
trekker pusten og tar sats, så er det appellen. Nei, da må vi sammen, vi må gjøre dette sammen. Det å ekskludere og gjøre det på den måten som er nå. Vi må se på nytt, vi må sette oss. Dialog er alltid veldig lurt i krig og i konflikt. Og når man er uenig, da er det lurt å sette
oss, og hva er min opplevelse av den situasjonen, hva er det jeg mener med kvalitet og kunnskap, hva er det jeg mener er feil, og hva er det helsesrøst for eksempel, eller helseministeren, mener er riktig eller feil, slik at vi kan få
mer gjensidig bilde av hvilken kontekst vi snakker om, hvilket fag vi snakker om, hvilken kvalitet og hva man mister, slik at vi kan redusere den risikoen som nå vi mener er ferdig med å skje, at vi mister viktig kunnskap, at vi mister viktige helsetjenester og at feltet blir litt fattigere med det som skjer med denne anskaffelsen. Så dialog
Det funker som regel alltid. Camilla Fjell, tusen takk for at du i sin tid ga fra deg høygafferen i Stalen til meg, så jeg fikk lov til å ha deg som mentor et år gammel. Ikke et år gammel, men et år eldre mentor, eller andre veien kanskje til og med.
i stallen med fire stakkars islandshester som fikk meg som sin såkalte beskytter. Tusen takk for at du og dere har jobbet i alle disse årene imellom. Det var jeg som valgte en litt enklere vei ut og begynte å studere økonomi. Og dere har faktisk stått dette her i år etter år etter år og bygd og innovert. Takk for at dere tar fighten nå og lykke til med å snu dette her, for det kan ikke være sant det som skjer nå.
Tusen takk for at jeg fikk lov å ytre meg.
Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Peder. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcast-serier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.