Noe av det som jeg har etterlyst underveis her, det er pressens rolle. Jeg mener de har vært helt fraværende, nesten uten unntak, med å stille kritiske spørsmål. Det er etter pressekonferanse hvor myndighetene bare forteller status og hva skjer, smittetall og så videre, uten at myndighetene kommer
kommer med tall og grafer, sånn som de for eksempel gjør i Sverige. Hvor mange er det nå? Hvor mange er det innlagt på sykehus? Vi har plass til så og så mange. Vi har brukt opp 50 prosent av kapasiteten, 80 prosent av kapasiteten, eller hva det måtte være. Ingenting om det. Det er bare en sånn javn messing på de pressekonferansene. Og ingen ...
Journalister som stiller kritiske spørsmål. Det er bare kritiske spørsmål hvis de ikke gjør noe. Ja, nå ser vi at det er en stor smittespredning. Hvorfor gjør dere ikke noe nå? Men hva er effekten? Hva er tiltaken? Hvordan tenker du at dette skal virke? Dette henger jo ikke sammen. Kan dere forklare det til meg? De spør ikke spørsmålene, og de går heller ikke etter.
Det er noen hedelige unntak selvfølgelig, men i sum så mener jeg at pressen her har marsjert i takt og i takt med myndighetene. Er det litt sånn som Ola Spjørnes har vært inn på her i podcasten noen ganger før, at man i stor grad, og som man kanskje har sett veldig i sportsjournalistikken apropos, at man må være varsom på hvordan man behandler kildene sine? Er det...
Eller er det kanskje litt andre ting i politikken? For det er jo, med tanke på de store, det skal jo ikke være noe sånn at man som journalist eller medie bryter akkurat noen relasjoner med politikere hvis man stiller spørsmålstegn med COVID-19-strategier og tiltakene. Men jeg vet ikke, det kan jo være at man også mister... Jeg tenker jo at media har veldig stor makt her, for at pressekonferanser som holdes uten at pressen er der...
hvem er det man da prater til på en måte. Så det er jo totalt avhengighetsforhold. Politikerne er helt avhengige av media og pressen,
Men det kan jo være, men se på debatten da, hvor Fredrik Solvang stiller en del kritiske spørsmål og går etter, de kommer jo tilbake til han. Så jeg tenker jo at det er mye å gå på, veldig mye å gå på på den javne journalisten at de spør etter. Men hva bunner det her nedi? Er det journalistene som ikke er i stand til å
Vi mangler journalister av den gamle skolen, eller trenger vi flere typer som Fredrik Solvang? Er det dette her redaktørene vil ha journalistene sine? Hva tror du er bunnet? Jeg vet ikke, det henger vel sammen med det vi snakket om i sted, med hvordan er vi som samfunn, at vi går i takt, vi stiller ikke spørsmål igna, så da gjør ikke media det heller. Så de er jo også en del av oss. Og
Jeg vet ikke, det kan jo være at man har følt at, og til å begynne med så tror jeg egentlig at alle har følt at ok, dette er en krise. Nå må vi bare stå sammen og mot den yttre fienden som dette viruset var, og du hører på hvordan folk snakker om virus også, det høres ut som om det er en krig, ikke sant? Så jeg tenker at til å begynne med så var det kanskje nødvendig å være mer enn et talerør.
enn en kritisk journalist, i hvert fall de første ukene der. Men det er jo ikke sånn lenger. Nå må man jo spørre etter
Og så tror jeg også at det er en interessant dynamikk mellom at vi har skapt oss et fiendebilde, og det er viruset. Så vi er alle veldig redde for det viruset. Noen er nesten like redde nå som de var i fjor, for et år siden, og noen er litt mindre redde. Sånn som jeg tolket deg, så tolket jeg at du var ganske
redd i fjor, men nå har du erfaring som tilsier at jeg trenger ikke være så redd. Det er sånn opplevde at du sa det, og så tror jeg at, men jeg tror det er mange som fortsatt er veldig redde, og det gjelder kanskje også journalistene, at med en gang vi da hører smitte og økning, og så hører vi virusmutanter. Ja.
Alle ser jo disse svære ninja-mutantene som kommer rundt deg og på en måte skal ta deg. Så jeg tror at det blander seg i at du er litt usikker på at hva er det egentlig riktig? Det er jo farlig, og det er jo noen som er på sykehus, og så kommer det fra helsedirektorat at vi har sett selv noen som er født på 1990-tallet som er lagt inn på sykehus. Som om det er...
noe uvanlig. Det er jo sånn at også unge mennesker blir lagt inn på sykehus. Med vold og influensa også. Ja, eller andre ting. Men så blir vi i tvil. Det blir paranoid, for vi greier ikke helt å skille disse tingene fra hverandre, fordi vi hele tiden er så opptatt av smitte. Og så er det de som bor i Oslo, vi er kanskje litt mindre redde smitte akkurat nå.
Men jeg har jo folk som bor langt utenfor Oslo, og de er jo kjemperedd for smitte. Ikke sant? Sånn at...
Jeg tror at det spiller inn og gjør at det blir vanskeligere å være kritisk. Og så er det sånn at nå, jeg vet ikke om du har lagt merktid i pressen i det siste, nå smittetallene går opp, og sykehusinnleggelse går opp, og vi tenker, hvor skal dette ende? Og vi har i bakhod Italia, Belgia, New York City, ikke sant? De bildene ligger veldig, i hvert fall inni mitt hod, det er veldig langt fremme, og det ligger kanskje langt fremme hos alle andre også. Ja.
Når vi da hører det, og denne usikkerheten som smittetallene går opp, så stiller kritikken. Fordi da er alle egentlig litt sånn, tenk hvis det blir helvete nå. Det gjør jo også at det blir vanskelig å være kritisk.