‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

9/27/2023

Filosofi med Einar Øverenget | S2E5: Retorikk

Episoden av Wolfgang Wee Uncut handler om retorikk og hvordan det har endret seg gjennom tidene. Einar Øverenget, gjesten i episoden, diskuterer Platons og Aristoteles' syn på retorikk, og hvordan den brukes i politiske debatter i dag. Han argumenterer for at moderne politiske debatter er for målbaserte og at de mangler en ærlig sannhetssøken. Øverenget mener at podcasten, i motsetning til TV-debatter, er en mer åpen arena for meningsutveksling.

Transkript

Det er en ting som man ofte hører gjerne i politikk, i debatter og verdensledere, karismatiske mennesker. Hva vil det egentlig si å være retorisk sterk? Tradisjonelt sett vil det si at hvis vi går tilbake til gamle dager, at det var veltalende. At ordene kommer naturlig for deg. Ja, og så kan vi si hva vil det si å være veltalende?

Det er evnen til å overbevise. Historisk har det vært knyttet til det å være i stand til å overbevise. Vinne frem. Men var det nødvendig for at du fikk frem sannheten?

Det er stridigheter i den opprinnelige gamle retorikken at du var bare flink til å overbevise med å bruke masse triks og sånt, men du nærmet deg ikke sannheten. Der ligger noe av den opprinnelige

konflikten knyttet til de som var opptatt av retorikk. Det er jo på Platon også fistene. Men retorikken, altså Platon er nok den første som bruker retorikk i forbindelse med en retor, en folketaler. Det er noen folketaler de driver med. Og så kan du si at retorikk var da knyttet til ikke alt tale, men noen bestemt type tale.

Men du kan si at allerede tilbake til det vi kaller arkaisi, det er sånn 800-tallet før Kristus og sånt nå, så var det en retorisk praksis i gang knyttet til det å kunne overvise og vinne frem, ikke sant? Men det virkelig tok av var jo når

det direkte demokratiet i Aten ble etablert. Og det var et ordentlig direkte demokrati, ingen beskyttelse for noen. Hvis noen skulle holde av seg om du skulle henges eller ikke, så var det en flertall som gjaldt. Så det var et pøbelstyre på mange måter, et mobbstyre. Men da ligger jo sakets natur at det å ha evnen til å overbevise, å være veltalende,

For da måtte du reise deg opp i et plenum og være veltalen og greie å enten forføre folk eller overbevise folk eller få folk med deg. Og

det ble jo en ganske viktig kapital å ha med seg. Så allerede der så, men ikke nødvendigvis, fordi du satt på sannheten og greide å formidle sannheten. Det var jo kritikken av det. Du kunne egentlig få med deg folk ved å gjøre mye rart med rare argumenter. Uylogisk og gyldig, ikke sant? Det var jo tradisjonen, så er det jo det klassiske erasus montanus argumentet at

Mornille, en stein kan ikke fly, Mornille kan ikke fly, ergo er Mornille en stein, og Mornille ble veldig leise når hun presenterte argumentet. Det er jo, ikke sant, i sin ytterste håpløshet, da kan du si, ikke sant, altså bruk av retorikken, men med hjelp av finuligheter, triks, ugyldige argumenter, men det er greia å få med deg, folk spiller på bestemte følelser. Alt dette her, som ikke nødvendigvis var at du vant frem fordi du

var den som kunne mest da. Ikke sannsynlig nok, enkjennelsesperson kan veldig mye, men ikke rar å få det frem så lett. Og som ikke vil vinne frem i diskusjon, men en person som

er flink til å få det frem, men ikke egentlig vil ha flettet peiling på det han eller hun snakker om, kan de ikke ville få med seg folk. Det er noe litt mer sturent å kalle det retorikk når det er litt sånn soft manipulasjon av lyttemassen også, for det å være lyttere er jo en ganske krevende øvelse fordi du hører på noen snakke, skal ta det innover deg, og så har du egentlig ikke tid til å faktasjekke, kontrollere, verifisere, eller egentlig tenke over det som blir sagt før det er videre til neste ord. Dette er jo det, Platon, ikke sant, han

det har vært konstruert som en motpol til Platon, så hadde sofistene i Aten, de var omreisende lærere som skulle lære borgerskapets barn i å greie å vinne frem på den politiske arenaen, direkte demokrati, som lærte disse retoriske triksene de kunne bruke og alt dette her. Og Platon gikk ut for det til å si at de formidler jo ikke sannheten. De virker med sannhetsformidling, de driver bare med, det skal være bare et verktøy for å nypå

nyttig verktøy for å vinne frem, men de kunne like gjerne få fekte usannheter som sannheter og så videre, så lenge de greide å vinne diskusjonen. Så det er liksom bildet at Platon mener at godt brukt så er retorikken en øvelse å nærme seg sannheten. For Platon var jo, hadde jo litt spesielt syn på dette der, men

Kunnskap for han handlet om at vi gjennærhindre tappte viten. Altså viten som sjelen var i besittelse av før den kom i kontakt med kroppen, og så kan vi jo gjennærhindre den viten, ikke sant? Og at retorikken hadde en slags oppgave i den sammenhengen med å hjelpe oss til det. Men så kom Aristoteles typisk nok, en veldig systematisk og empirisk orientert person, og lagde faktisk en slags lærebok i retorikk. Og

Og retorikken den gjelder på de områder hvor vi ikke kan finne frem til noe bedre enn sannsynligheter. Hvis det finnes sannheter å finne frem til, så gjelder det ikke. Han trodde på at det fantes noen ordentlige sannheter, men på de områdene hvor det var sannsynligheter og sånt, det mulige vi ikke nå frem til, kunne retorikken nå frem. Og det er jo den klassiske retorikken til Aristoteles. Logos, etos og patos.

For å greie deg godt gjennom en diskusjon og være en god retoriker, så må du på en måte kunne cash inn på disse områdene her. Du må ha det beste argumentet, du må ha stor grad av troverdighet, men du må også være flink til å vekke følelser. Så du må levere på de tre punktene der, og greier du det, så det kan du jobbe med. Men alle tre må, og da kan vi tenke oss det, det er fullt mulig at du kan ha gode argumenter,

Men du har null troverdighet, og du greier ikke å vekke følelser, så hjelper ikke det. Og så kan vi tenke oss i dag da. Jeg har bare slått meg...

Har du sett på sånne NRK-debattprogrammer fra 70-tallet? Jeg tror det ligger ut på YouTube. Vi har snakket om det før. Ja, det har vi snakket om før. Da du ser hvordan røyken siver inn fra siden og sånt. De er veldig logos. Altså, snirklete språk, lange argumenter, og de driver på å sitte på en side og tenne snadda, og bruke lang tid. Veldig logos-orientert, ikke sant?

her er det argumentene og snirklet og litt troverdighet men det er ikke egentlig følelser og i dag så er det

En helt annen. Man satt også, og så var det et på, ikke sikkert på ubestemt tid, men kanskje det er veldig mye mer formatert i dag, i hvert fall de debattprogram vi hører på radio og TV, det er jo NRK som er ledende der med 90% av de politiske diskusjonene og setter både agendaen og hvem som får lov til å være med å snakke og vise rette frem og sånt. Men det som er de politiske diskusjonene, det handler jo litt som det du sa i sted, og det handler om

Det er ikke en sannhetssøken, det er om å vinne de minuttene du får på skjermen over din motpart, og vinne publikumsvelgeren. Hvis det hadde vært en debatt eller meningsutveksling, så kunne man tenkt seg at i en gitt ideell situasjon, så var det en eller annen som sa, «Nei, men vet du hva?»

Du har et poeng der. Jeg tok feil. Du har rett. Jeg tenkte jeg var syk. Det hadde vel vært at det høyre eller hver partipolitikk sa. Du ser litt sånn kommunikasjonsredogiveren river seg i hår. Spinn-doktoren kommer til å måtte etterpå si at han sa ikke det. Han sa noe annet. Men det mest betegnende for det her er jo NRKs fantastiske program Politisk Kvarter. Så er det en politisk diskusjon. To eller kanskje tre personer. Du har et kvarter.

Altså det er jo politisk diskusjon på... Altså kvarter hos deg, du har jo ikke fått servettkaffe. Har ikke fått servettkaffe den da? Nei, nei, nei. Men det er jo helt... Det er absurd. Hvor mange sekunder og minutter får du til å legge frem ideen eller tanken din, og så argumentere for den? Du har jo sittet med kommunikasjonsforholdene i forhånd og bare fått talking points. Det er jo en fullstendig absurditet. Og du skal...

og folk som blir med på dette her, har jo mistet respekt for hva meningsutveksling handler om, eller jeg vet ikke hva da. Men det er veldig betegnende da. Men du kan si, før vi går nærmere innpå, så kan jeg si at

fra Aristoteles og helt frem til 1880-tallet, da skal vi komme tilbake og se hva som gjaldt da, så var nok dette synet også romerske, retorikken var veldig viktig, ikke bare greske, men også romer, ikke sant? Særlig i senatet, altså før det ble et keiserdømme selvfølgelig. Så var jo eventuelt å være veltalende, og da når du snakket til folket, stod overfor en gruppe og snakket om hva er en retor, en folketaler, at du greide å få de med deg.

De greske demokraterne var jo livsforløpige for folk med seg, selvfølgelig. Og hva skulle du spille på da? Og da måtte du greie å spille på disse tre her, at det var det det handlet om. Men da ligger jo Sarastotus at du skulle få til alle tre, så du nytter liksom ikke bare en av de. Og der kan vi nok se at hvis vi skal se på

meningsutverskning i debatt i dag versus bare for 20, 30 eller 40, 50 år siden så kan vi si utifra Aristoteles forståelse av retorikk da skal vi si at dette skal endre seg litt så er det en ganske interessant måte å se på hva slags utvikling har vi

Jeg har jo vært påstande at vi har hoppet fullstendig bok over logos, det er helt uinteressant. Noe etos er vi opptatt av, har du utgangspunktet troverdighet, men veldig mye patos, eventuelt vekker følelser. Og da bruker du de sterke følelsene, frykt, skam, avskyd.

Og korona var jo glittret eksempel på det. Hvordan man brukte det aktivt for å vinne frem og for å hindre logos, for å hindre debatter. Og det er nok av politikere som har pekt på tidlig at vi må handle nå. Det er en sånn patos greie. Ja, men...

Har vi nok kunnskap? Vi har aldri nok kunnskap, og det er jo ikke sant. Men så kanskje verden hadde vært bedre hvis man aldri hadde gjort noen verdens ting, bare ventet på å få mer kunnskap. Sitte bare og vente. Bare leve normalt. En ting jeg hang meg opp i, når vi snakker om TV-debatter, og det her med, det er noe som jeg elsker denne praten rundt... Det sulte kaffe. Åja, ja.

Kjenner du på det? Jeg har ikke noe å se det på. Har du det? Nei, egentlig ikke. Jeg har det på andre ting. Jeg sitter ofte og skriver, så hvis jeg vet at det er rotet på kjøkkenet, så kan jeg ikke konsentrere meg. Da må jeg rydde det. Det jeg har tenkt på med TV-debatt,

Det er spesielt at det er veldig interessant hvordan det er så målbasert. Og det vi setter opp mot podcasten, ikke nødvendigvis denne podcasten, men hvis man hadde gjort det litt på en lengre måte, hvis man har en målbasert diskusjon som er i TV-studio eller en politisk kvarter, handler det om å vinne. Det handler ikke om å komme frem til at man tester hverandres argumentasjon, ideer. Og så dette her...

Man har det ene som er veldig målbasert, det handler om å vinne, og så har man det andre som er kanskje et mer evighetsbasert mål.

hvor det handler om å teste, utfordre hverandres ideer og argumenter. Vi skal ikke nødvendigvis komme til sluttpunkt hvor du har rett eller jeg har feil, men vi skal bare teste, se hvordan vi faktisk greier å snakke oss utover og komme og klarifisere visse ideer. Kanskje denne tingen her er bedre enn dette, og hvorfor mener du dette? Man har det evighetsbasert, og det er derfor jeg tror folk også liker podcasten, at man snakker, man har ikke noe fasit eller en endestasjon, man skal ikke prøve å vinne over lytterens...

Skal vi si fordomme, forutatthet og den type ideer. Man skal bare legge det ut uten et sluttpunkt, uten et definitivt mål på at man skal vinne eller åbevise, men bare her, man søker kanskje sammen etter. Du kan si at politiske debattene er jo på en sett ganske uærlig. Det er litt som idrett, det handler om å vinne. Idrett er det veldig logisk. Men det er noe ærlig ved idrett, da, men du doper deg selvfølgelig, og så er det det faktisk du driver med. Ja.

Men de kaller det for debatter og sånt nå. Ja, vi vet jo helt nøyaktig hva de kommer til å si. De har tre talking points. Det er skyttegravsdiskusjoner. Ja, det er tre-to talking points som de bare gjentar. Også en og annen morsomhet som eventuelt folk kan le av. Ja.

Og det er formatet. Man kan lure på hvem som orker å høre podd lenger. Ikke nok med det at de har innnøyd punktene, og du vet hva de skal si, hva de skal svare på motparten, men dette her formateres jo også inn i radio- og TV-programmene som driller intervjuobjektene.

du skal holde etter dette, så kommer han og sier dette, så kommer denne personen inn her, og da vil vi at vi skal snakke om dette. Det er ikke en fri diskusjon. Og det er jo helt horribelt, hvis jeg har hørt på. Ja, ikke bare det, men ikke bare politikken har vært med på masse. Dagsutdaten er jo klassiker, for det skal være debatt. Men man er jo der inne for å fylle en posisjon. Yes. Ikke sant? Ja.

og det er greit nok, men da representerer det, når jeg er inne der, så har jeg hvertfall ikke et partiprogram som jeg må forholde meg til, eller noe sånt nå.

Og når du har det, og det skal være minst mulig overraskelser, for kommunikasjonsstrategien skal være på plass, det skal ikke være noe overraskelse. Så blir det terningkast etterpå. Det er litt artig at du bruker terningkast, som er noe av det mest vilkårlige som finnes i hele verden. - Er det bare nordmenn som driver med det? - Jeg vet ikke, men det mest vilkårlige utfallet er terningkast.

Det bruker man for å måle. - Ja. - Artig. Vi skjønner hva de vil med det, men det er artig at det ble nettopp det. Ikke noe sånn god og dårlig, litt, ikke sant? Og det er jo sånn motepolitikk. Hvem er det som egentlig har noe interesse av å... Jeg tror de som er interesset i å se på det, er de som på en måte er med på det ballet. Som enten er politisk journalist, så har vi kommentarer etterpå som kan fortelle oss hva de egentlig sa.

Det er enda vakrere. Hva de mente og hvem som kom best ut av det. Ja, ja, ja. Altså en sånn objektiv diskusjon om den politiske debatten. Det er sånn. Som i utgangspunktet er altså riga fullstendig da. Og det er jo ikke noe rart

Folk mister lysten til å se på det, og det er jo derfor folk lytter til, og det er jo de som har pekt på, også spesielt i USA, at det er podcastene som blir den nye politiske arenaen. Det er ikke omsettelig klart Norge, men i USA, at det er der...

Du får lov til å snakke ferdig, du får lov til å presentere tanker, du får lov til å tenke høyt, du får lov til å undre deg, du får lov til å drive med det mennesket gjør når det er på sitt beste. Det er det mest elegante når du også kan legge frem alt med en implisitt underliggende at jeg prøver ikke å overbevise det her, jeg prøver ikke å få det til å forandre mening, men jeg ønsker at du skal få det til å tenke og se annerledes på ting, for her får du argumentasjonen fullt ut fra min side og hva jeg tenker og hva jeg mener. Men det er ikke denne ...

Og de opererer jo på et område, et slags kunnskapsområde, hvor det er minst grunnlag for absolutt sikkerhet. De er jo ikke fysikere og kjemi, de diskuterer jo ikke fysikk og kjemi og biologi og sånt nå, de diskuterer jo samfunnsforhold, hvor det er ...

hvor kausalitet nesten er umulig. Ikke sånn å si at det er kausal og nødvendig sammenheng og sånt. Det er et område av samfunnet og fellesskapet som er i veldig liten grad knyttet opp til eksakt kunnskap, altså eksakte vitenskaper, eller vitenskaper i det hele tatt.

hvor de uttaler seg ekstremt bombastisk, hvor det er masse som påstander om kausalitet, altså årsakssammenhenger, sånn og sånn vil føre til sånn og sånn. Og det er jo ikke sant. Den kunnskapen har de ikke. Og det er et problem med det, og da blir det jo mer over det vi har snakket om senere, altså propaganda rett og slett, eller noe sånt nå. Og så det logos-aspekten blir jo fort borte.

Og det greier ikke å forføre noen, ikke sant? Og det handler da om å bevege noen og ikke presentere argumenter. Så hvordan blir man retorisk sterk da? Mange tenker jo at det er en sånn naturtalent-greie at noen bare har det, men det er jo også noe man kan utvikle. Ja, altså du kan si det sånn at hvis du har utgangspunkt i Aristoteles sin lærebok i retorikk, så kan du si at ja, skal du...

Da er det tre ting du må være oppmærm på. Du må kunne noe om det du snakker om. Det er en kjekt utgangspunkt, ja. Men ikke nødvendig lenger. Men i utgangspunktet, du må faktisk kunne noe om det du snakker om. Du må ha noe kunnskap. Du kan ha doktoraten, men du må kunne noe om det. Så må du i utgangspunktet være i en posisjon der folk møter deg med en åpenhet, det vil si at du har en viss etos, altså troverdighet. Det er en sånn interessant utvikling i dag at

I dag, i økende grad, så tester vi troverdigheten til folk utifra hva slags medium det uttaler seg i. Ikke hva de selv sier, men hva slags medium det er i. Hvis du har vært på NRK, så kan vi ha tiltro til deg, men hvis du har vært på Steigand, så kan vi ikke ha det eller noe sånt. Det er viktig. Ja, eller Wolfgang, jeg vet ikke, hvordan er vi der? Det tar ikke godt å si. Men du må ha en troverdighet i utgangspunktet, og det vil si at hva slags...

Og så må du jo være i stand til å spille på følelser, altså vite hva du skal si for å bevege mennesker. Hvis vi går tilbake til Aristoteles' skjelslære, så kan han si at vi er jo både, vi er dyr og vi er mennesker, vi er rasjonelle dyr. Og dyr i oss, det er følelsene, ikke sant? Det vi ikke styrer, ikke sant? Altså vi styrer ikke hvilke følelser vi har, men vi kan styre følelsene våre, men de kommer. Og mens vi er altså rasjonelle oss, altså det kan vi,

Vi skal være i stand til å styre våre egne følelser. Men du kan jo spille på det mer instinktive, det mer følelsesmessige og sånt. Der er det mange triks, mange ting du kan gjøre. Humor for eksempel er jo en klassiker, hvordan du kan på en måte få skjære igjennom. Også er det mange...

Mange spesielle grep du kan ta der, ikke sant? Du kan mene hva du vil om Trump, om han retor seg, men han er jo veldig stående til å sette støkker i folk, ikke sant? Overraske de, plutselig komme med utsang som folk til å stoppe opp, sperre opp øynene, øh...

eller wow, overrasker, gjør det. Se hvordan han overkjørte de andre republikanske kandidatene i den oppkjøringen. Han gjorde det på en svinte måte, for han ga de kalle navn. Han skilte overhovedet. Det å være usakelig, definisjonen av usakelig, er jo ikke å skille mellom sak og person.

Det var usakelig. Han gikk jo i rett personavgrep, alle sammen. Slappy Joe og Crooked Hillary. Alle fikk disse navnene, og latterlig gjorde de. Det var jo ekstremt effektivt. Veldig ødeleggende, ikke sant? Og det funket, men det er ikke noe...

veldig positiv da. Men det funker jo, og det er jo, da er du jo på pathos-biten. Du spiller på hva folk synes er morsomt å le, og noen av disse var jo såpass håpløse,

altså mengden av håpløse amerikanske presidentkandidater er jo nesten uendelig. Men det er ikke lett å si hva det er en enkelt posisjon å være i, er det den som agerer eller reagerer, men det er det jeg har hengt meg litt opp i til sist og snakket mye om i podcastene og det er en evne til å reagere, for når du agerer så har du liksom the element of surprise. Ja, det har du i forkant. Og du kan ha tenkt ut, du kan ha planlagt det, at et veldig treffende angrep med en

evnen til å reagere på enhver konfrontasjon, angrep, beskyldning med noe som da er en sånn iskall, smart,

karisma, at du greier da å ikke, og det er det som er spennende, at de menneskene som ikke reagerer bra, det er sånn at jeg kan bli, når jeg blir presset, så svarer jeg direkte, jeg svarer gjerne direkte på spørsmålet, kan gå i forsvarsposisjon, jeg mister humoren min, jeg mister det lille smil og glimt i øyet, og så stivner jeg litt, og så spørs han, faen nå står det mye på spill, hva skal jeg svare? Mens den der er perfekt, og det er derfor vi elsker disse få idrettsstjerner som greier å bare gå ut av manus, eller politikeren som gjør det, som har den karismaen til, de vet, de har en evne til å svare uansett,

utenfor manus og det uforventet, men kanskje de fyrer tilbake igjen, de er morsomme. Eller sier noe helt annet. Gjerne, og det som er gjennomgående, tror jeg at de svarer gjerne på noe helt annet. De svarer ikke på spørsmål om skyld, de går i en helt annen retning. Det morsomste er jo de durkdrevne, du kan si at Karli Hagen, tidligere Karli Hagen, var jo ganske flink til det. Han irriterte jo vetta politikerne, av journalistene. Først så han ikke på det man så i kamera.

- Åja. - De ble sur i å se på meg. Nei, han så i kameraet. Jeg snakker vel ikke til deg. Og uansett hva de spurte om, så hadde han svart det han hadde tenkt seg å si. Helt uavhengig, for han visste at de driver på i ti minutter, og så skjer det ned til 30 sekunder. Så hvis budskapene kommer til en konfidens, må jeg bare gjenta det. Så det var jo veldig bevisst. Men det å si i en helt annen verden,

altså Nordtug er jo ingen stor folketale, men han har hatt en spennende, ikke sant, altså barneskiren, ikke sant, altså den der umiddelbare, hva skal du si, ikke sant, bare den ene setningen, han kom ikke videre, de sendte han ikke til OL, var det ikke sant, og så slår han nok alt på hele gjengen, kommer og skriker barneskiren, ikke sant,

- Og det er en hav av mening i det, og vi forstår poenget hans. Utrolig treffsikkert. - Han er også ofte på ageringssiden kanskje, men en annen idrettsprofil som alle kjenner til, er jo som også håndterer dette veldig bra på begge sider,

er jo Zlatan, og kan si hva du vil om fyren og alt mulig. Men når folk sier sånn: "Zlatan, du er jo ikke i nærheten av disse storhetene her." "Du er ikke sånn ..." "Løver og identifiserer seg ikke med mennesker." Så har han et karismatisk svar til forsvar, som på en måte ikke er et forsvar, men bare har depper preller av. Det er den biten jeg synes er fascinerende. - Men hva er norsk politikk som greier det? Trygve Bratli var vel som var på besøk i Sovjet.

Da kan det gå sånn at alt jeg sier nesten er feil, men han skal vel si at han har sagt noe sånt da. Jeg tror han så vet, og så kom han i et lite fly, og så ble det påbytt at han kom i et lite fly, og så ble det sagt at det kommer også fra et lite land. Så det er klart at noen har en sånn, men det er en form for trygghet i situasjonen, eller ærlighet, og

som kan være en uforstillethet, at du ikke planlegger, at du tør å gå inn i situasjoner uten en plan,

Problemet i dag er jo alt som har med politisk diskusjon å gjøre, er jo så planstyrt uansett. De er jo nesten ikke mennesker når de er der. De har sine tål. De skal si den ting, og den ting skal si sånn, og så skal de kanskje si... Og det fantes jo noen sånne type Hanna Kvannmo, en eller annen politiker. Einar Førde? Jeg har skrevet her, Einar Førde, Lars Sponheim. Disse to bare husker jeg veldig godt at det er...

der var det en egen karisma og en egen sånn... Einar Fødde hadde jo utsang som var fine også. Han var i en TV-debatt hvor han sitter... Ja, det var en TV-debatt med Kåre Kristiansen og en annen litt eldre politiker på den tiden, Einar Fødde er litt yngre, og så hadde det blitt påpekt at Berberde sitter ved makten lenge og

og Einar Føde som sier at disse unge djuplingene her synes det er for lenge, og så filmer de opp på K-Kryst. Det funker veldig bra. Eller en annen diskusjon han har vært i, for han henvender seg, det er to politikere han diskuterer med, en litt eldre og en litt yngre, og så henvender han bare til den mest erfarne politikeren, hvor det ble påpekt, så lenge jeg kan snakke med lirikassemannen, så bryr jeg meg om apen.

Og så kan det ikke sies lenger. Det var ikke min ord, det var en av føddes mine ord. Han sa for øvrig også at når han var på fest, og hvis han ikke var i seng til klokken 11, så dro han hjem. Ja, ikke sant? Det kan du heller ikke si lenger. Nei, det er en sitatmaskine. Jeg tror man kan si det. Jeg tror ikke helt på det, for jeg tror det bare er det at det er så få...

som evner det. Jeg tror ikke at det ikke er man tørr, jeg tror bare at det er så få evner det. Det er også debatt mellom Førde og godeste redaktørene av TV2. Hallo!

- For du sa Føyde og han TV 2, Valbrok? - Valbrok, ja. Og så hadde vi en stikk før det gikk på, hvor vi hørte at Føyde sa at, eller om det var Valbrok som sa Føyde, eller Føyde som sa Valbrok, for begge de to var jo retoriske interessanter. Men han sa at, jeg har bare forrakt til overs for denne personen her. Og så kom vi ut til Føyde, og grunnen var at han jakta med feil flue.

Det var det som kom etter hvert. Man jakta med feil type følgende. Det siste, en storstilt, det var jo den legendariske ordføreren i Oslo. Som jeg selvfølgelig skulle vite hva jeg nå kom vekk på han.

Skal jeg? Ja, vi må ha den. Fra 80-tallet. Orsdo ordførere. Skal vi se. Ikke Marianne Borgen. Nei, verden er verden. Skal vi se. 50-tallet sier du? 70-80. Ok, skal vi se. Her har vi Rolf.

Brunnhjulf Bull? Nei, etter det. Albert Norengen? Albert Norengen. Det var en sånn anket som ble gjort. Man ringte rundt til forskjellige ordfører ved juletider og spurte hva de ønsket seg til jul. Litt sånn overført betydning da. De fleste svarte jo fred på jord og slutt på sult og fattigdom og sånt. Nå, Albert Norengen svarte et par nye nikkers. Og det er jo en form for sånn

Det funker jo, en form for ærlighet, uforstillighet, direktehet, men også eventuelt å se humoren i situasjoner og sånt, så kan det fungere veldig godt. Det er en bra test på det der. Hvem har du lyst til å sitte ved siden av i et middagsselskap? Hvem av disse menneskene har du lyst til å sitte ved siden av i et middagsselskap? Så du svarer i seg selv. Ja, det gjør det jo. Det er mange som mente at Bush hadde en fordel overfor Obama,

For det var ingen som følte seg dum i nærvær av Bush. Ja, følte seg trua eller... Så det er jo noe der, mens de politikerne som fremelskes eller som vi får nå, er kanskje i økende grad den type broiler som muligens er. De er såpass automatiserte eller såpass programmerte at vi lurer på om det er en person der inne, ikke sant? Ja.

Men jeg ser vanskelig å se noen skikkelser som utpeker seg noe særlig. Det er ikke det paradoks at det er det en, og det er ikke en enkel, det er jo lettere sagt enn gjort, men er det en ting du kan gjøre for å skille deg ut som en politiker nå, og komme veldig kjapt by en medie, så er det nettopp det, gå ut ifra den manus, den broiler, det løypa, det korrekte, sånn som bare se hvor mye

En som da han taler fra eget ståsted, det var med han, unge høyrelederen, som bare sa sånn,

sa ut på en måte sin direkte mening at vi burde ha en innvandringsstopp i Norge, på tross av kanskje et partiprogram, og hva de voksne høyre politikere måtte mene. Men han fikk jo bli straffet for det. Ja, det gjorde han sikkert, ikke sant? Men dette her er noe folk legger merke til, bare sånn, ok, men det var jo interessant på tvers av politisk linje. Norsk politikk er for det første preget av en nominasjonsprosess som er helt umulig, ikke sant? Altså som er vanntett. Og så har vi et partiprogram, og vi har en slags sånn

Partilinje er det ikke dette? Ja, partilinje og en målstyrthet av politikken som egentlig er i konflikt med hva politikken er, og en programmering av det, og en ekspertifisering av det, og du har hele kommunikasjonsapparatet knyttet til, og du skal inn og si tingene, du er ferdig med det, du har ikke noen annen oppgave enn det. Vi er ikke egentlig ute etter profil lenger. Det er partiet. Ja.

Ikke sant? Og det gir jo ganske uinteressante politikere. Og i den grad vi har politikere, farger ikke politikere, det er folk som da tør å snakke litt mer fra leveren, og ikke nødvendigvis bare være eksponenter for partiet. Det hadde vi jo før i tiden, noen sånne skikkelser som var interessante. Men jeg tror ikke systemet vil ha den type politikere. Altså politikere, det er jo...

Du har noen vi skal se, og de har den oppgaven å komme og si tingene sine. De har ikke noen oppgave å mene noe selv. Gud forbi, tror jeg. Jeg tror den type tankegang, at du baner vei for, vi kommer sikkert, som du ser også, sett ned i Europa med Geert Wilders, for eksempel. Du får sånne personer som kanskje er enmannspartier, som kan bli fryktelig store, fordi de representerer seg selv noe nytt. De snakker uten manus og hele biten der, så vi blir sånn, wow, dette.

Og du baner vei for disse personene. Det kan komme helt fra sentrum til ytre fløyene. Men det er klart at i møte med enorme apparater som disse andre politiske partiene, så vil det jo gå på vegg. Det vil gå på en smell uansett. For det er et apparat som kverner og kverner og kverner. Og der ligger nok også delvis teknokratiet på lur. At vi skal ikke ha noe som er knyttet opp til...

valg og posisjoner til individualitet. Det er en kollektivisme som ligger på lur der, som sier at vi vil ikke ha de fargerike individene. Her skal det være strømlinjeformet, det skal være målstyrt, vi vet hvor vi skal. Og vi har et media som inviterer inn akkurat det der. De ønsker ikke de heller i særlig grad. Og det er noe av problemstillingen. Så vi har noen sånne skikkelser som ...

Jeg mener for eksempel Trond Giske Arbeiderpartiet er en sånn, du kan jo mene hva du vil om han ellers, ikke en person jeg har stemt på og sånt nå, og du kan være uenig med alt dette her, men han var jo villig til å fravike manus med noe ganske direkte og sterkt og stå for noe og sånt nå. Så

Men det er ikke så mange skikkelser vi har igjen som er der. Karl-Johan på sitt beste, det var enig mann, vel, ikke uenig mann, men var en sånn person. Mens Arbeiderpartiet har nok vært sterkere preget av nettopp nesten det mer teknokratisk orienterte, at du har en plass å fylle, den skal du fylle, du skal ikke glittre på noen som helst måte, det er ikke det vi skal ha. Ja.

Her er det business, ikke sant? Og du har en oppgave, du skal gjøre det, du skal gjøre det, og du skal synes, du skal ikke synes, og dette her apparatet skal kjøres. Sånn at du trekker fram Jan Bøhler, og så ble jeg liksom ikke passet inn i denne. Ja, Jan Bøhler var jo da en sånn type figur som snakket ganske fritt, ikke sant? Og som meldte overgang. Nå vet jeg ikke om han er begrenset for det nå lenger, men...

Han meldte overgang til noen som visste at det var akkurat helt likt. Jeg sender han meldinger og hører det. Jeg får veldig hyggelige meldinger av han innimellom. Han var jo her i tre-fire timer, tror jeg, og snakket. Uansett hva du mente, så var det en sånn situasjon som han brant for noe. Det var mulig å identifisere grunnen til at han drev en politikk. Ja.

Det er litt interessant, hvorfor driver de dette her? Jo, fordi han hadde noe han var opptatt av og sto for og sånt. Det skal man ikke ha. Så trette han mye da, han gjør det vel fortsatt? Ja, det er så mye styrke med den karakteren og den profilen, og det at han faktisk også, hvor mange politikere er så genuint opptatt av området sitt, bekymrer seg, skriver saker og er så lokalt orientert,

Som han. Og det er beundringsverdig i politisk system. Det er jo det eneste nivået demokrati strengt tatt fungerer på. Det vil si at du rett og slett utsetter deg for å møte de du representerer på butikken, ikke sant? Det kjenner deg, diskuterer deg, utfordrer deg. Mens de fleste politikere i Norge er jo godt, i hvert fall på nasjonalt nivå, godt beskyttet mot det. Det er ingen sannsynlighet for at det skal skje. Det er ikke...

Og jeg tror til og med vi har en politikerklass i Norge som tenker at Norge er alt for smått. At det er ambisjoner som går langt utover Norge. Ingen nevnt, ingen glemt. Men vil du si at det er sånn at...

retoriske egenskaper, kan vi si at det ikke er like mye verdt som det en gang var? - Nå skal vi se på retorikens utvikling. Du kan si at når vi snakket utifra folketaler, det å være flink til å tale og snakke til folk og få dem med seg, og der ligger Aristoteles der, logos, pathos, etos, at du greier å cash in på alle de tre der og få med deg folk. Nyttrykker vi bare en eller i dag, så går det kanskje bare med, muligvis greier det bare med pathos. Jeg tror kanskje. Det er ingen som vet

oppsatt av logos lenger. Men så kommer det til 1800-tallet, hvor du får en nyorientering av retorikken, spesielt Nietzsche for eksempel, som sier at det finnes ikke noe uskyldig tale lenger.

Så alt er retorisk, alt er språklig, og tanken om at verden er språklig organisert, språklig konstituert, du greker å erfare verden utenfor språket, og det retoriske invaderer alt, du iscenesetter deg selv kontinuerlig, du jobber med identifikasjon og så videre, det er det du er opptatt av, vi inviterer hele tiden hverandre til å se verden fra vårt standpunkt, vi driver med det hele tiden,

og vi tenker at det ikke finnes noen førspråklig virkelighet eller noe virkelighet. Det er litt det samme, på samme punkt som kunnskap, så finnes det heller ikke noe språk som er uskyldig lenger. Språket er allerede, jeg håper å si, belemret med retorikken, så vi driver med det hele tiden, og det gir et annet,

Alt forståelse er ikke bare når du reiser opp og snakker til en gruppe mennesker for å få dem med deg. Du er i gang med det alltid. Det er ganske god betydning hva som foregår på sosiale medier, hva som foregår overalt. All form for kommunikasjon er i sitt vesen retorisk.

Nietzsche og så videre får en sånn nyorientering av retorikken så det er ikke logos, patos, etos for eksempel så handler mye i retorikken om å invitere folk til å identifisere seg med noe det er litt sånn som når du er på en eller annen sosialt medium hvor du har mulighet til å like et eller annet ok, så ser du et utsang som isolert sett, ja, den er like var det neste du sjekker ut da?

Hvem andre som har liket det selvfølgelig. Du tenker at jeg må vite hvem andre som har liket det før jeg begynner å like dette her, fordi det kan være noen som ikke jeg vil bli identifisert med. Så det er ikke utsangen, det er masse rart. Masse rundt det der. Og språket er allerede der. Så

Og det er jo en typisk, altså, den forståelsen av språket er jo tyvende årens filosofi også, hvor vi på en måte er språklige. Vi tenker at det finnes ikke lenger protolingvistiske objekter, det er et ord å ta med seg. Protolingvistiske objekter, ikke språklige, altså du greier ikke å forholde deg til noe ikke språklig, altså. Du kan tenke at tanker er noe jeg deretter tenker og så kler i språk.

Ingen at man skal prøve å sette ord på tankene mine. Det betyr ikke at det er en tanke der det ikke finnes noen ord på, man skal jo sette ord på det, men du forsøker å presentere den på en eller annen måte som er forståelig. Men at vi har tilgang på noe ikke språklig. Mange tenker jo, vi har jo det, opplevelse av musikk, kanskje lyder og sånt nå. Men i den grad, verden er en meningshele da. En menings...

det er noe som er sementikk og mening til, og det er språklig i den forstanden. Og det er det ikke moderne filosofer som er opptatt av, det at vi...

Kan vi finne en vei ut av språket og inn i en ikke-språklig verden? Kan vi forlate språket for å nærme oss noe egentlig? Kan vi tre ut av alle mulige maktforhold for å nærme oss den rene kunnskapen? Kan vi tre ut og finne den absolutte objektive virkeligheten som ikke er språklig bearbeidet på en eller annen måte? Vi kan ikke det. Så det betyr at retorikken er jo egentlig overalt da.

Det retoriske er overalt. - Hva med reklam og sånt, tenker du? - Det er åpenbart retrykt. Det går jo drømme om overbevisning, men reklamen er et godt eksempel på at den spiller masse på følelser selvfølgelig, men den spiller mer på identifikasjon, å identifisere. Hele merkvarekjøret som har hatt ganske mange år nå, fordi produktene er generiske i veldig stor grad, så det er identifikasjonen

med brandet som det er opptatt av å få til. Er det en person som kan være bekjent av sånn eller slik? Hva slags bil vil du velge å kjøre hvis du ønsker i uttrykk for at du ikke er opptatt av biler? Skål da.

- Ja, det tenker du? - Skoda er nødvendig, men det er altså... Vi er allerede der, hvis du tenker at jeg er en person som trenger en bil, men jeg vil ikke at noen skal tro at jeg er opptatt av dette med bil. Det er jo en egen forhold for snobberi, ikke sant? Så hva slags bil skal jeg velge da?

Altså, noen tenker at de som er opptatt av biler, er veldig opptatt av å velge en bil som er riktig for dem. Men de som ikke er opptatt av biler, de er like opptatt av det. De skal få frem at de ikke er opptatt av biler, når de velger en bil.

- Det er nesten mer redelig å bare være opptatt av bilder. - Hva? - Det er nesten mer redelig å bare være opptatt av bilder. - Ja, det er det samme greia. Poenget er at vi er allerede i, vi driver og uttrykker oss, vi driver og iscenesetter oss hele tiden. Og det er et sånt nisje poeng, også kan vi si at jeg drar ned ikke litt langt, men altså hvis vi ser på sosiale medier så tror jeg den har et poeng. - Det å iscenesette seg selv synes jeg er et veldig bra ord på hva vi egentlig

Hvis vi går litt i oss selv, alle sammen som har en mobiltelefon og byr på oss selv, eksponerer oss. Jeg gjør jo det. Jeg prøver å si at man skal være forsiktig med å by på seg selv. Det kan være at noen byr over. Ja, det husker jeg du sa. Men jeg merker også at jeg sier til meg selv at jeg eksponerer meg for at dette skal gå bra.

Så ser du at jeg eksponerer meg for bare eksponeringsdel, så ser jeg på det etterpå og sånn, det var jo litt ugunn følelse da. Nå i scene setter jeg meg selv som en sånn type person, at jeg er laid back, jeg har det fint, jeg er familiefar og hele pakka der. Og ellers er du en aktiv neurotiker, ikke sant? Tygger på bordkanten til frokost. Men det er jo klart at man gjør det. Jeg har vært veldig opptatt av det ensomme, for jeg står jo veldig mye og snakker om etikk.

Så jeg har prøvd å være veldig forsiktig med å fremstille meg selv som en sånn person som reflekterer over det hele tiden. Ikke sant? Fordi jeg gjør ikke det. Men det er veldig fort gjort å presentere seg selv som et glansbilde. Og da tåler du rett og slett ikke å si deg selv...

i speilet, tenker jeg. Kan jeg hoppe tilbake til de tre punktene for å være sterk retorisk? Altså det var å kunne argumentere saken. Logos, at du har kunnskap. Kunnskapen, ja. Kunnskapen. Ja, kunnskap. Logos. Kan man sette argumentasjon, kunnskap, liksom i samme... Ja, altså poenget, man tenker jo i det hele tatt at det egentlig bare handler om kunnskap, at den som kan mest om en sak vinner diskusjon, men sånn er det dessverre ikke. Ok. Og så har du da troverdighet. Etos, ja. Det vil si at du har troverdighet, at i utgangspunktet folk stiller

positivt innstilt til deg. For noen veldig profilerte politikere, jo mer profilerte politikere det er i Norge, jo mer sliter du med det. Enten møter du noen som er helt enig med deg, så vil de være enige med deg uansett hva du sier, eller så møter du noen som er helt uenig med deg, og du vil være helt uenig med deg uansett hva du sier. Om du egentlig kurerer kreft, så vil de være uenige med deg. Men troverdighet er jo likevel sånn at vi tar partiet rødt, som skiller seg veldig fra veldig mange andre partiene, er jo at det

De aller fleste av oss kjøper mye mer. Vi liker mye mer, og vi hører etter hva han sier. Vi tar noen av argumentene hans, vi tar ikke noen av menneskene. Det er en person som man i større grad forholder seg til, og er interessert i, og som man synes har større troverdighet enn andre rett politikere. Han har sagt sånne ting som at, ja, jeg vet at FRP mener det samme som meg, men ikke sant? Han har greit å si det. I min verden, i og med at han er såpass eksponert, jeg har snakket med han, og vi har sett han sånn, og vi vet hvem han er, så har han en høyere troverdighet enn kanskje andre rett politikere jeg kjenner så godt til. Ja.

Ja, han er mindre ideologisk, da kan du si han er villig til å være med i mennesket og si at jeg mener dette her. Han sleit litt med solbillestriden, selvfølgelig. Ja, det er det sikkert. Vi kan jo kjenne at der er jo han

Jeg vil jo si at han er fullstendig inhabil, og de ordene han kommer med har ikke noe tyngde og betydning, for det er for mange forpliktelser. Vi skjønner hvorfor du sier det du sier. Og derfor burde han bare sagt at, vet du hva? Det er en springerolve jeg sier her. Jeg har egentlig ikke noe... Hva skal man si? Ja, hva skal man si, ikke sant? Og det er det som er poenget.

Det er morsomt som en sak, han ble liksom mer menneske når han rappet solbilleder på, for det er så vanlig å gjøre det, hvem har ikke gjort det liksom? Og så var det så kommende tall da, det er veldig få mennesker som stjerner på Gardermoen. Jeg tror det var

- Jeg tror å stjele objekter er noe... - Og en av grunnene til at folk ikke stjerner på gardene med seg der, det er jævlig overvåka, det vet de. - Men troverdighet, vi legger jo mye forskjellig troverdighet. - Men det er jo erfaring hele tiden. - Folk i utgangspunktet ikke har garden oppe, altså når de møter det, de tenker at... Fordi du kan jo si det sånn at, Carli Hagen var en sånn polissyke som sier at de som likte Carli Hagen, de var enige med alt han sa. Men de som ikke likte Carli Hagen,

Uansett hva han sa, så var det uenig. Men han hadde fortsatt troverdighet i begge leirene. Ja, han hadde vel i og for seg det. Trump er jo mer en skikkelse som enten har maktstroverdighet og disfiler alt, eller null. Yes.

- Men Obama hadde full troverdighet, eller skal vi si nesten på begge sider, i større grad i begynnelsen. - Ja, på slutten begynte man å skjønne at det var business as usual. - Men det er jo sånn her, det jeg vil frem til er at troverdighet også, som er litt sånn syn og sykdomstegn, at folk har veldig stor troverdighet i titler.

og så ikke noe erfaring, ikke hvem de faktisk er. Bare se at den enorme troverdigheten vi fikk til for eksempel Naks, som var et helt ubeskrevet blad, men hadde en karisma og en veldig god evne til å formidle og stå foran kamera og være veldig trygg. Det var en troverdighet, for han hadde en titel.

Ja, eller jeg tror kanskje for han var litt sånn det nordmenn liker, han var litt rundt og god og drev ikke å snakke som ekspert på en måte. Men det er jo den titlen som ligger i grunnen der. Titler i Norge har veldig mye å si for. Det har det, men hvis du kommer fra dette og dette departementet,

av mange, eller fra en annen offentlig instans, så har den titlen, ja, men han er jo professor. Han er jo professor. Ja, vi må jo, da tar vi det på alvor. Det er mye rart som er professor. Men ja, titler og titler har nesten omtrent den oppgaven. Skal være skapetroverdighet. Se på kronikker i avisen og sånt. Det kommer litt sånn titler av, og så er det på en måte, hva er du? Ja, ja, ja.

Ja, og det er klart at det er derfor å skape den troverdigheten at da har du foten i døra liksom. Det er grunnen til å høre på meg for jeg kan dette her. Og det er en sånn understreking av det. Så det skaper troverdighet men som person så kan du jo

Jeg tror jo mer sånn superprofilert du er som politiker, jo mer sliter du med dette her, for det er du snakker til de som hører på deg, de som allerede kommer til å være enige med deg uansett hva du sier, og resten vil ikke være enige med deg uansett hva du sier. Så det er litt av problemstillingen da. Så unntreder det seg følelser. Følelser, det fungerer alltid. Og

Og det har vi jo skjønt, og det er medier som har skjønt, altså det er jo reklamespråket. Og det er jo i propaganda. Og å spille på følelser, så er det å spille på de sterkere følelsene. Her er det jo sånn, jeg vil ta frem en sånn, jeg vet ikke om dette blir helt feil, men jeg kaller det nyretorikk, men det er jo sånn, i større grad, jeg så et sånt case nå i det siste som jeg tenker er sånn aktuelt, er jo at man bytter ut den kunnskaps argumentasjons biten med ad hominem typ, og den er veldig vanlig. Altså personagrep. Ja, personagrep.

kjøre personangrep, men du har troverdigheten til å si det, du har en titel, du er kjent, du har kanskje en... Og du har også følelsen til å backe det med at dette her... Og da tenker jeg spesielt på Hegnar, sin en eller to kronikker om kvinnefotball, kvinnelandslaget. Og der var det også en sånn at, da var det personer med troverdighet og et bra følelses...

i motsvaret, men kjørte fullstendig ad hominem på at dette er en gammel gubbe, det er dinosaur. Det er jo den eneste form for ad hominem som er lov da. Ja. Altså, vit mann over 50. Yes. Og det er jo sånn der som hun kadra, jo, hva heter hun igjen? Ja.

Beklager, Kadra. Hun skriver kjempebra på Facebook her om dagen, at hun savner på forkundet ikke, her er det jo faktisk Hegnar tar damefotballen på alvor, og kritiserer den, at den er for dårlig, og dette her er primadonna, og han bruker spalteplass på liksom

"Ok, nå tar jeg damfotballen, og dette er meningen." Og så blir det møtt ad hominem-bitten med troverdighet fra personer i fotballforbundet, i legender, i fotballporten. - I stedet for å se at, ok, la oss teste argumentet hans. Det kan være han har rett til å ta feil, og antageligvis er han et eller annet sted midt i mellom. Men de sliter vel med at de ikke er gode nok, skulle jeg tro.

Kadra Jussuf. Kadra Jussuf. Ja, det var han. Jeg visste det. Jeg visste det, men det stokka seg. Du kan mene hva du vil, men med mindre de vinner VM, det gjør vi ikke, for de er vel ute. Eller hvordan er det? Jeg er ikke peiling. Så er det ikke god nok, ikke sant? Og så kan man si, er de så gode som de burde være? Det er sånn midt på treet. Er det det vi ønsker at de skal være, eller ønsker at vi skal være bedre?

Så argumentet i idrett at du burde være bedre er nesten alltid gyldig, ikke sant? Det kan man ta på alvor. Det er jo en smart idrettsutøver, tenker jeg alltid. Hvis du har oss da, og da...

Resultaten er dårlig, og så skal du begynne å bortforklare eller komme på noe annet du er misfornøyd med. At presten ikke har vært en heia-gjeng, eller at det norske folk har hatt det ditt og datt. Det folk ønsker, det er dårlige prestasjoner, bare

Kort uttalelse, gå i deg selv. Det er for redd, for dårlig. Vi skal finne ut av det her, vi skal bli bedre. Ferdig med det. Det tror jeg de fleste kan respektere, og så kan de andre få lov til å diskutere og holde på. Men det man begynner å suge seg inn i og skal forsvare en dårlig prestasjon, det er ingen oppsider i det, tror jeg. Nei, jeg tror ikke det. Å begynne å forsvare seg og sånt, nå...

Og det er jo ikke et lovbrudd å tape. Kom et karismatisk svar. Hvis du har et, da kjører på. Men du kan si det er ad hominem, for de fleste er nå enige om at ad hominem ikke er greit, for du skal ikke angripe mennesker som medlemmer av grupper. Og det er bare en ad hominem som er... Før sa vi at mange får stygge av ad hominem, rasistisk ad hominem, og så videre, for all del. Og det er ikke bra. Men den hvite mannen over 50, den har fortsatt...

Du er ikke helt, du er, styret får seg klare av det enn du, gjør det ikke det? Ja. Men vi er vel tilbøyelige i alle fall, så hvis du hadde havnet i en debatt med en ny nazist som satt der i bare overkropp med et hakekors på brystet, så er det jo fortere å gå inn ad hominem, liksom du er jo helt åpenbart en nazist. Altså skal jeg liksom, skal jeg sitte og diskutere forholdene til deg der? Så angriper du personen, fordi som du, du. Ja, eller så kan du jo kanskje si at du angriper, han har så til tydelig kjennegitt en ideologisk posisjon.

Du går ikke på hudfarge eller høyde. Hvis du sitter med et hakårs på bryst og sitter sånn, så tenker du at, nei, jeg er ikke nazist, jeg synes bare det var et veldig fint symbol. Jeg har ingenting om ideologien. Det er det å være en gammel hvit mann. Du er kanskje veldig gammel, eller? Det er ille nok. Så, og

Og så tror jeg kanskje ikke det muligens rammer Trygve Hegnar så veldig. Jeg tror de reagerte som han kanskje muligens forventet at ville gjøre, hvor de egentlig bekreftet

At de bekreftet problemstillingen. Så det er jo litt av, men dette betyr at vi er jo der, det vi jobber hele tiden med, også tror jeg få andre til å se ting, tenk om alle hadde vært som meg, har du tenkt den tanken? Mye greier i verden. Ja,

alle sitter og lager podcaster og youtuber og ingen sier det bygger noe hvorfor kan det ikke bare være sånn jeg har jo tre barn som er forskjellige for meg kan du ikke bare reagere til annerledes og sette på ting på en annen måte det er tid for å oppsummere retorikk

Retorikk, det er jo en klassisk tradisjon som vi fortsatt forholder oss til, som er så fort fornuftig å være bevisst på. Du kan jobbe med å uttrykke det, være opptatt av kunnskap om det, og være opptatt av disse og andre, men i gode posisjoner for hverandre. Og i utglidingen der, alt har blitt til pathos. Alt handler om å vekke følelser, uansett hva du driver med. Og det er fordi det kjøper og salger, ikke sant? Den andre er mer sånn nyretoriske, hvor vi sier at

Alt vi driver med er retorisk, ikke sant? Vi driver hele tiden med denne typiske endelssendelsen, den med å vekke perspektiv. Vi gjør noe med språket hele tiden. Og dette er vi i gang med hele tiden. Det er ikke sånn at vi snakker helt objektivt, bortsett om vi reiser på og skal forføre en folkemengde, da er vi retorikere. Vi er i gang med det hele tiden. Og at verden er nesten en sånn språklig konstituert fenomen, altså vi greier ikke å forholde oss, fordi det handler om mening. Finnes det mening i utverden? Aner ikke altså, men det finnes mening i ordene våre, de har mening.

Så det er den andre delen av retorikken, og vi er jo veldig der også i scenesendelsen. Når er det retorikk går over og blir propaganda da, eller skal vi spare dette til neste? Vi kan spare, men på et eller annet punkt så gjør det nok det. Det er mange teorier om det, men hvis vi sier at den klassiske retorikken handler om å overbevise retorikken,

På en eller annen måte. Så hadde propagandene om å få folk til å innta posisjoner, ikke fordi det er overbevist, men før det har blitt overbevist nesten. Du er ikke ute etter å overbevise, du er ute etter å få ditt til å ha oppfatninger uten at det har blitt overbevist omtrent. Nå lukker vi retorikk og får propaganda. Når tilblikket er.

Nemnt i episoden

Platon

En gresk filosof som er kjent for sine ideer om kunnskap og sannhet. Øverenget nevner Platon i forbindelse med retorikk og sofistene i Aten.

Aristoteles

En gresk filosof som lagde en lærebok i retorikk. Øverenget diskuterer Aristoteles' tre deler av retorikk: logos, etos og patos, og hvordan de brukes i politiske debatter.

NRK

Norsk rikskringkasting, en statlig kringkastingsorganisasjon. Øverenget kritiserer NRK for sin rolle i politiske debatter og mener at de fokuserer på å vinne i stedet for å finne sannheten.

Sofistene

En gruppe omreisende lærere i det antikke Hellas som underviste i retorikk. Øverenget forklarer at Platon mente at sofistene ikke formidlet sannheten, men bare brukte retorikk som et verktøy for å vinne frem.

Politisk Kvarter

Et program på NRK Radio som fokuserer på politiske nyheter og debatter. Øverenget kritiserer programmet for å være for kort og for å fokusere på talking points fremfor dypere diskusjon.

Geert Wilders

En nederlandsk politiker som er kjent for sin kontroversielle politikk. Øverenget nevner Wilders som et eksempel på en politiker som er enmannsparti og som snakker uten manus.

Trump

En amerikansk politiker som ble president i USA. Øverenget diskuterer Trumps bruk av retorikk og hvordan han spiller på følelser.

Obama

En amerikansk politiker som ble president i USA. Øverenget sammenligner Trumps og Obamas retorikk og hvordan de påvirker folks troverdighet.

Zlatan

En svensk fotballspiller som er kjent for sin karisma og evne til å håndtere kritikk. Øverenget bruker Zlatan som et eksempel på en person som har en evne til å reagere på enhver konfrontasjon.

Kåre Kristiansen

En norsk politiker. Øverenget nevner en TV-debatt der Kåre Kristiansen og Einar Førde diskuterte politikk.

Einar Førde

En norsk politiker som var kjent for sin karisma og evne til å si morsomme ting. Øverenget diskuterer Førdes retorikk og hvordan han skiller seg ut fra andre politikere.

Lars Sponheim

En norsk politiker. Øverenget nevner Sponheim som en politiker som hadde en egen karisma.

Trygve Bratli

En norsk politiker. Øverenget nevner Bratli som et eksempel på en politiker som var ærlig og uforstilt.

Hanna Kvannmo

En norsk politiker. Øverenget nevner Kvannmo som en politiker som hadde en egen karisma.

Valbrok

En redaktør for TV2. Øverenget nevner en debatt mellom Einar Førde og Valbrok.

Albert Norengen

En norsk ordfører. Øverenget nevner Norengen som et eksempel på en politiker som var ærlig og uforstilt.

Bush

En amerikansk politiker som ble president i USA. Øverenget sammenligner Bush og Obamas retorikk og hvordan de påvirker folks troverdighet.

Skoda

Et bilmerke. Øverenget bruker Skoda som et eksempel på et merke som kan være et uttrykk for at man ikke er opptatt av biler.

Hegnar

En norsk økonomisk kommentator. Øverenget diskuterer Hegnars bruk av ad hominem i en kronikk om kvinnefotball.

Kadra Jussuf

En norsk fotballkommentator. Øverenget nevner Jussuf som et eksempel på en person som bruker ad hominem i stedet for å diskutere argumenter.

Naks

En norsk politiker. Øverenget nevner Naks som et eksempel på en person som får mye troverdighet på grunn av sin tittel.

Jan Bøhler

En norsk politiker. Øverenget nevner Bøhler som et eksempel på en politiker som snakker fritt og som ikke er redd for å ha sine egne meninger.

FRP

Fremskrittspartiet, et norsk politisk parti. Øverenget nevner FRP som et eksempel på et parti som har en sterk profil og som har en viss troverdighet.

Trond Giske

En norsk politiker. Øverenget nevner Giske som et eksempel på en politiker som var villig til å fravike manus og å stå for sine meninger.

Karl-Johan

En norsk politiker. Øverenget nevner Karl-Johan som et eksempel på en politiker som var en enig mann.

Kvinnefotball

En sport. Øverenget diskuterer Hegnars kronikk om kvinnefotball og hvordan den ble møtt med ad hominem.

Deltakarar

Host

Wolfgang Wee

Guest

WWU Presenterer: Filosofi med Einar Øverenget - Sesong 3: De Store -ismene. Einar Øverenget er filosof, forfatter og foredragsholder. 0:00 Debatten under pandemien 2:54 Moraliserende politikk...

Sjå mer

Lastar