2/4/2024
2/4/2024
- I dag gjorde du noe veldig spesielt. Jeg synes det er et fint sted å starte, fordi jeg har to døtre selv. - Hvor gamle er de? - 8 og 10. - 8 og 10, herlig. - Du kjørte datteren din til Gardermoen? - Ja, Julia, hun er 20, akkurat blitt 20, og hun skal begynne på college i Los Angeles. Så det var den bilturen på en måte. Nå har vi jo hatt både fest for henne og sånn. Og i går var det middag hos faren min, hvor moren hennes, Maria, hun var bare et vrak i går. Mens jeg er nok... Jeg er sånn at det er latency på en del følelser. Jeg har vært helt iskald og bare praktisk. Men da vi kom til kløfta, eller hva det er for noe, på vei ut dit, så plutselig begynte jeg å grine. Og hun gråt. Og det er jo fint, så det er jo bra det. Det er jo det man skal når man kjører ratterenskina gårde på den måten der. Og så... Jeg skulle rekke å komme hit, så jeg var sånn, ja da går du av der, og så tar du en tralle, og så kjører jeg. Mens jeg kjørte var jeg sånn der, å ta en kaffe med henne nå, det er faktisk ganske mye verdt. Det må jeg gjøre, og så ringer jeg bare Wolfgang etterpå. Men jeg er litt treig på å skjønne sånne ting. Andre mennesker ville jo skjønt dette for uker siden, mens jeg var sånn, ja, ok, kjør en til Gardermoen, og så stikker jeg og gjør en podcast, og jeg har jo pappa per må, men baby... eller åtte måneder gamle Jimmy Luca, som moren min passer på heldigvis nå. Så det er, og det er egentlig, En veldig god ting, for jeg ville savne at Julia hadde bodd hos meg de siste 10 årene, 100%. Selv om hun har et veldig godt forhold til moren sin, men det groovet bra med oss to hjemme hos meg. Så det ville blitt uhorvelig tomt uten Jimmy Luca. Det kan jeg se for meg. Jeg tror det er veldig, nå blir det veldig grei å se den, men jeg kan kjenne meg i følelsen av en livsendrende hendelse. at jeg bygger ikke opp til noe slags emosjonelt momentum der før jeg plutselig står i det. Da tenkte jeg når du sa det nå, at akkurat som en følelse av at Første gang eksen var gravid, så gikk hun rundt og tenkte noe særlig på det. Nå skal vi snart ha et barn, og nå skal skjer dette. Det var bare med at hun var gravid, vi gjorde våre ting, og så plutselig på vei til sykehuset, da kommer hele denne røsje av forventninger, svette, litt stress, men også bare sånn, nå skjer det. Nå skal faen bli farlig. Da Ikke før den dagen vannet gikk, så tenkte jeg egentlig veldig lite på at det skulle bli far. Det er sikkert mange spennende teorier om hva det er, om det er overlevelsesinstinkt, i forhold til graviditet og barnefødsel, som jeg har vært med på noen ganger. så tror jeg også at jeg er såpass redd for at det skal gå galt, for det er jo mye som kan gå galt, at jeg ikke helt lager et kjærlighetsbånd før jeg vet at det er sikkert. Jeg tror det er noen sånne ting også. Men for meg nå, nå er det nok veldig, veldig mye sterke følelser i meg, for jeg har jo tre barn. Jeg har Julia, som har vært en ordentlig suksesshistorie og en veldig lykkelig og fin skilsmisse, for alt har funket veldig bra. Så det er klart hele, jeg hadde en terapeut som heter Nils Erling Haugen, veldig fin fyr, og han sa at alle følelser er uavhengig av tid og sted, så du kan tenke litt på det som et basseng, og jeg tenkte på dette i bilen på vei fra Gardermoen, at liksom sånn, det er nok et sånt baseng for meg som handler om det, å være redd for å miste et barn. Det er ganske sårbare ting, så jeg er sikkert, og det er sikkert bare fint, men jeg vil nok være preget av det under vår prat i dag til en viss grad. Ja, for det er etter å være mann og nettopp ha grått også, det er litt nesten som naturen nettopp har vært regn i naturen, at det er en spesiell lukt, en stemning som er sånn... Det er sant, og det er fint. Jeg tenker jo bare at Oliver Sacks, som jeg er veldig fan av, han... så har jeg jo liksom, jeg liker å se på meg selv som et objekt som får forskning på like linje med alt annet, og det synes jeg er flott, altså det tenker jeg bare liksom sånn, ok, nå er jeg her og kanskje litt sånn, ho, sjelven i stemmen og sånt, så tenker jeg det er bare kult liksom, da gir jo det en slags valør da til vår samtale og sånn. Er det litt mer... litt mer innenfor å gjøre dette her, både å prate om det og si det og ikke legge lokk på det. For du er født... 74. 8 år før meg. Men litt det samme, jeg har fått være med på den tiden hvor før man åpner seg opp på både, skal vi si, hvilke år er foreldrene dine født? 50. Begge to? 1950 er begge to. Ja, ikke sant? Moren min er født i 1952. Jeg har så ung mor, så jeg merker, faren min er også 48, og jeg har en storesøster, så jeg merker at det å være en gutt som har pratet mye med moren sin, det å alltid være åpen om følelser og sånn, Jeg har mange gode kompiser med noen av de aller nærmeste. De har jeg det til felles med, og jeg merker at vi er nesten en generasjon yngre enn veldig mange fra 1974, fordi jeg har vokst opp i et sånt type klima. Det synes jeg er spennende, og det er på en måte den kjempefordelen med å ha unge hippie foreldre. Så jeg merker jo at ... For eksempel far i Vildhagen, som er 30 år, men vi er helt på nett. Mens veldig mange som er på min alder, føler jeg er som foreldrene mine i forhold til disse tingene. Da du vokste opp, følte du at dine foreldre var litt annerledes enn de andre siden? Jeg tenkte ikke så mye på det, men jeg husker jo at alle mine venner og storesøsteren min sine veninner og venner var veldig tiltrukket av den lekende, ungdomlige energien til foreldrene mine. Faren min er en så utypisk norsk mann du finner. Han er veldig, veldig glad, utrolig sosial, en sånn ordentlig salongløve, på en veldig kul måte, og liksom flørte med alle menn og kvinner, og Hans foreldre og unker min er ikke sånn i det hele tatt, men han er ganske unik på det der. Og i fare for å generalisere, mye mer afrikansk spirit. Han kan ikke høre på trist musikk, han digger ikke klassisk. Han bare har en veldig positiv, nå skal vi ha det gøy, energi som er veldig uvanlig for en norsk mann født i 1948. og moren min er bare jævla smart, særlig på sånn mellommenneskelig, psykologiske ting da. og jeg har vært veldig, veldig close med henne, og det er jeg fortsatt. Hun bor i andre etasjen i huset vi kjøpte sammen like etter jeg ble skilt for ti år siden. Så det var på en måte en skummel move, men som nå, når Lillie og Meluka på åtte måneder «Jeg kan dra og gjøre podcast», barnevakt bor i andre etasje, og hun har akkurat blitt pensjonist. Og jeg er snart 50, så jeg er heldig altså. Det er noe jeg har reflektert over fordelen av å få barn i midten av 20-årene versus slutten av 30-årene, midten av 30-årene, er en sånn vesentlig ting som man glemmer litt nå, at den storfamilien, spesielt kanskje i Vesten, den storfamilien, både i en sånn fysisk og geografisk nærhet, det er jo en ting, men det at hvis du også får barn og dine barn igjen får barn i midten av 20-årene, så er besteforeldre, du har besteforeldrene lenger i livet ditt. - Altså den bruksverdien. Hva skal du si, det der litt sånn, kan vi kalle det en slags amerikansk moteting, at man skal hate foreldrene sine, dra til dem på Thanksgiving, man flytter til en annen by. Det er jo mange i Oslo som kommer fra rundt omkring Stavanger, kommer kvinnen fra, så kommer mannen fra oppe i Gubbrandstaden for eksempel, og så er besteforeldrene langt Pokkervold. Når de kommer til den lille leiligheten, så er det et helvete. Disse folkene her har ganske vanskelig liv, og som jobber så sinnssykt hardt. Hvis det går sånn som i mitt tilfelle, jeg hadde aldri kunnet gjøre dette med faren min. Jeg hadde ikke orket å bo i samme hus. Sånn er det bare, for han er alt for sosial. Mens med moren min, vi har klare regler på at vi må sånn og sånn. Vi banker på, vi ringer, det er ikke full seinfelt. Men jeg er ekstremt heldig, og sånn har jeg jo hatt med Julia fra hun var cirka ti da, ikke sant? Så det har gjort mitt liv, altså hvis du tenker på hvor mye praktisk som blir enklere og ikke minst type middager, alene pappa som lager middag, to stykker sitter og spiser, det er litt sturslig. Mens når vi da spør om farmor kommer ned, plutselig forteller Julia om ting som har skjedd på skolen, så får du tre generasjoners synspunkter på det, og jeg tror ... Jeg tror det er en veldig, veldig kul ting, hvis man får det til. Jeg tror det er kanskje til å få dra på litt undervurdert, med tanke på at jeg tror jo veldig på, jeg vet ikke hva du føler om det, jeg tror jo på den løseribelsesfasen er helt essensiell, at der er det et problem, at veldig mange også er for close med foreldrene sine, at man har visket ut et skille mellom foreldrerollen og vennerollen mellom to generasjoner. Jeg synes mange har gode poenger med at ungdommer må ha noe å løserive seg fra hvis de allerede har alt de trenger og alt de får i en foreldren sin, og de trenger ikke å løserive seg fordi de har det fint, bor hjemme og får støtte og hele den pakka der. Så det er et rammeverk foreldrene setter opp som jeg tror at man må kunne bryte ut av. på godt og vondt, og så komme tilbake. Jeg synes det er en sunn tanke at man lever der ute i slutten av tennårene, begynnelsen av 20-årene, og så kommer det alltid sønner og døtre hjem igjen i 20-årene. Så finner man litt tilbake igjen at det er en fase der som må skje. Jeg tror det er like mange måter å leve livet på som det finnes mennesker. Det har jo veldig mye med hva slags kjemi er det, hvilke interesser og Men jeg tenker at både jødiske storfamilier, italienske storfamilier, hvor det er veldig familiefokus, jeg ser på det som et ideal. Og veldig mange av kompisene mine som kommer fra sånne type familier, og det er klart moren til Julia er argentinsk, så jeg ble jo en del av det ganske tidlig. Vi ble sammen når vi var veldig unge og unge, Jeg er veldig inspirert av den latinske måten å være familie på, hvor jeg synes det var veldig mye å lære, og som jeg tror jeg har klart å ta med videre. Har du opplevd at det var mindre løstribelseskultur der, at de fleste er en del av storfamilien hele veien? Man har jo de problemer man har råd til å ha, og veldig ofte er dette også knyttet opp mot... økonomi og praktiske ting, ikke sant? Og hvis du liksom sånn, ja, eneste måten å få dette til er at vi bare snekker en sånn ny bod som sitter i forbindelse med garasjen, og der bor lillebror mens han jobber, og så alle mulige sånne ting spiller jo også inn, og det er klart de tingene du snakket om tidligere, tenkte jeg med en gang litt på sånn der millennial-type problematikk kanskje, for det har jo skjedd noe med både den der overforsiktigheten og at alle følelser skal tas over på, at du har fått det, er det sånne softe folk som har noen forventninger til også et materiellt standard som de på ingen måte kommer til å klare selv, og hvis foreldrene har råd til og fortsette å holde på dette, så har man et kjempeproblem. Hvis man ikke har råd til det, og det bare er sånn, kom deg ut, finn ut av det, for vi har ikke nok havregrøt, så blir de ungene sterke fort. Det er de tingene også. - Foreldre kan aldri trene barna på det. - Det er problematisk kanskje med at man gjør livet for enkelt for barna med tanke på å kjøre de rundt, organisere fritiden deres og hele den pakka der. - Jeg er Bjørntjenester, jeg er veldig imot og har vært ganske sånn, Julia måtte begynne å ta trikken rundt i Oslo selv når hun var åtte, og da husker jeg jeg fulgte etter for å sjekke om hun gjorde ting. Det var ganske spennende å se. Jeg husker det, lille tynne hjula gikk rundt, og jeg har jo ventet til det var grønn mann og en del sånne ting. Nei, faen altså. Mange av vennene mine, de gjør jo ikke annet enn å kjøre rundt og kjøre rundt, og jeg tenker bare, hva er det du gjør nå? Men frykt er jo det vi egentlig snakker om her nå. Så Det er så destruktivt, og jeg mener at den alvorligste og mest sikkert også planetskadlig sykdommen som finnes i vestlig verden, det er bekymringer for ting. Hele den der kulturen du har med Ting som kanskje kan gå galt. Så liksom, altså faen i helvete, jeg digger å være i Meksiko, så ser du der sitter det gamle kjæringer og menn, små barn på lasteplanene i en bil. Det går jo helt bra, besteparten av tiden, og et menneskeliv er ikke verdt så mye. Og det burde du kanskje ikke være på det planet som det har gått til Skandinavia og i USA og Tyskland. Vi dør innimellom, det har vi alltid gjort, og det er klart det er kjipt, vi skal prøve å unngå det. Men du må jo leve, og det er det folk ikke gjør. Og særlig siden jeg har vokst opp som skater, hvor egentlig så, altså jeg begynte, noe av det viktigste jeg har gjort er å bryte loven som jo var å kjøre skateboard når det ikke var lov smugle inn et brett når det ikke var lov men jeg bare skjønte i hele kroppen meg at dette her er koko og, altså - Ja, nei, ting går jo gærent uansett. Sånn, vi må skifte ledninger i huset, for nå har de stått her i trenevåret. Jeg tror det er bare piss. Jeg kan nok om strøm. Du har uflaks. Den eneste brannen noen i min vennkrets har hatt, det var en helt nyopphuset hytte hvor det skjedde noe med kjøleskapet nede i kjelleren. Det begynte å brenne. Man må tåle å leve med en X-faktor, eller en joker, eller hva man kaller det da. Det er den treningen som aldri, og det er uansett hva slags type oppdragelse foreldrene har, det som kommer for kort, og som jo er sunt for barn og tenninger å oppleve tidlig, og som blir kastet ut av det, er jo den virkelige verden hvor du må finne ut hvordan du skal snakke med folk, hvordan du skal... ikke forføre folk, som i hvert fall få folk med deg. Du må finne ut at du må oppdage så tidlig som mulig hvor politisert verden rundt er. Hvordan ting funker. Hvordan kotymer, sosiale koder og at folk ikke vil deg vel. Det er jo sånn det - Største kanskje bare er å komme ut i den virkelige verdenen. Hjemme vil jo alle løfte meg fram til å komme meg så langt som mulig, men når du kommer ut i arbeidslivet og alt sånt, så er du motstand på motstand på motstand. Du må komme forbi hindret, det er jo ingen som hjelper deg fram. Det er bare deg selv som kan gjøre det. Jeg tror ganske mange vil hjelpe deg frem, egentlig. Kom litt an på. Jeg tenker jo at det å stole på folk som sitter langt innenfor meg, men som jeg har begynt med mer og mer. Jeg synes verdien av å stole på folk er så stor at jeg heller blir lurt innimellom enn så slitsomt jeg synes det er å gå rundt og ikke stole på folk. som var sånn jeg var før da. Men jeg synes det er kjempedeilig. Bare erfaringen å bli lurt da. Altså det er jo, om det er da i kjønnsmarked, eller om det er i arbeidsliv, eller om det er sosialt. Erfaringen bygger deg oppå. Ja, og jeg mener sånn, strengt tatt, så er det den eneste som kan lure deg deg selv. Hva tenker du da? Nei, det er bare sånn det er det. For jeg mener, en hvilken som helst situasjon, så er det ikke så vanskelig. Alle ting vi konfronteres med kommer av valg vi har tatt selv. Jeg tror egentlig ikke det er mulig å bli sint på noen andre enn en selv. Jeg kaster det ut som en slags halvbasert teori, men jeg kjenner på det nesten alltid. Hvis det er noe groms inni meg, så vet jeg at det er meg selv jeg er sur på. Hvis jeg møter en eller annen fyr som jeg synes er fæl, så er det fordi han har noe som jeg har som jeg ikke liker ved meg selv. Det er det som gjør vondt. Det er en utrolig stor refleksjonsmasse. Det tok lang tid for meg å innse at - Det er vondt å si det, men det er så sant. - Hvis du bare går dypt nok, eller langt nok tilbake i tid, eller begge deler, så finner du alltid ut at du havna der, på din egen maskin og dine egne valg. - Absolutt. - Det er et godt eksempel i arbeidslivet her. Jeg har gjenta at jeg ble støkk i NRK, jeg satt og jobbet i NRK fryktelig lenge, og pekte på folk rundt meg på systemet at det gikk liksom ikke helt min vei. Så er det dine egne valgprioriteringer, klassisk bestøkk i arbeidslivet, det er veldig mange som kan kjenne seg inn i tror jeg, så peker de på omstendigheter og forhold og nøkkelpersoner rundt seg som holder dem tilbake igjen, og så er det de selv som er støkk. Også et godt eksempel her på at starten av podcasten, når jeg følte at gjesten ikke var kjempebra, Så tenkte jeg sånn, faen, yes, hva var det? Hvorfor var de så sure å få levere det? Hvor funket ikke denne kjemien her? Dårlig gjest. Så gikk jeg tilbake og sa, nei, det var jeg som valgte dårlig. Og jeg som trodde at dette skulle, jeg gjorde ikke god nok research, jeg gjorde ikke riktig valg i bunn. Så det er bare å falle tilbake på en selv hvis man bare går dypt nok i det. Og så er det jo, det er ganske spennende å jobbe med og bare akseptere veldig raskt at ting er akkurat det det er. Så hvis man klarer å slutte å dømme så mye, bare ja, nå har vi en podcast her, og det groover ikke helt. Det er helt greit, det hører med. Hvordan er jeg når podcasten går trått? Hva finner man på? Hva kommer frem? Det er interessant i seg selv, det også. Ja. Det er en lærdom i den feilen der, og det er det som er, også med for eksempel brudd, hvis du går nok langt tilbake, for det er veldig fort gjort. Det er en førsteinsigelse vi har til alle sammen, at hvis det er et brudd, eller det er et problem i kjærlighetslivet, så er det den andre. Men så går du tilbake, hvordan er ditt eget mønster? Hva er det du som, helt tilbake til, fra egen adferd til egne valg? Ja, hva slags, føler du du har noen klare mønstre? Er det liksom, Er du en type... - I forhold til sånne ting, ikke at vi behøver å snakke om det her, så jeg bare tenker det er spennende som generelt. - Jeg synes det er nesten interessant, jeg synes det er veldig rart at vi skiller seg veldig på 10-årene vi lever, altså 10-årene, 20-årene, 30-årene, og så slår det meg hvor utrolig forskjellig jeg er fra 10-årene, begynnelsen av 20-årene, slutten av 20-årene og 30-årene til den jeg er nå, det er veldig ulike personer med, skal vi si ulike tilbøyeligheter for Alt fra dårlig moral til god moral, til gode valg til dårlige valg. Det endrer seg hele veien. Det er alltid noe man kan jobbe med og bli bedre på. Det er kanskje litt av den moderne manneprosjektet å lage den berømte beste utgaven av seg selv. Med rett også, kan vi si, veldig inn i tiden og gå innover i stedet for å gå for mye utover. Har du også opplevd det? Jeg prøver å tenke ... Jeg bare tenker, eller jeg bare føler at, i hvert fall for min egen del, å bli voksen har tatt utrolig lang tid. Jeg har alltid vært ganske god til å prate, og jeg føler at jeg har skjønt ting, og jeg har trodd at jeg har skjønt ting, men noen sånne, rent i praksis for min del, når man snakker om forhold og sånn, så viser jo all forskning at jeg bare har blitt mer og mer håpløs, samtidig som jeg liksom skulle ha skjønt noe, men det er nok en gang, jeg kan ikke noe annet enn å le av meg selv. Hvorfor mener du at du har blitt mer håpløs? Nei, altså hva skal vi si da for, hvis jeg skal prøve å sånn, laget en litt forståelig fortelling om meg i tilknytningsmønstre og sånn. Moren min ble syk da jeg var veldig liten, og så var hun borte en stund, og faren min stakk. Så det var en sånn periode hvor jeg opplevde vel som syvåring, jeg gikk førsteklasse på voldtøyka og virkelig miste flokken. Dette har jeg snakket med terapeuten min om, og opp til jeg var noen år 30 så var jeg veldig sikker på at, og snakket med stor overbevisning til alle om meg selv, om at dette her hadde jeg jo taklet fint, og jeg har verdens beste forhold til både faren og moren min, og dette går bra. Ja. Og så var det under en time hvor vi snakket om sjalusi med Haugen, terapauten min, og jeg er veldig stolt, som jeg hadde sagt i mange år, nei, jeg er ikke sjalu, ikke i det hele tatt, nei, det er nei. Og han bare så på meg, sånn, det var morsomt, du er ikke det, nei. fortelle om det, og så plutselig så gikk det opp for meg at, "Okay, jeg er så, jeg har blitt sviktet så mye, eller i hvert fall har den opplevelsen, at jeg er så redd for å bli såret, at jeg tør ikke slippe noen inn på meg, og hvis jeg kommer i nærheten av noe som på en måte er så nært, så blir det trøbbel." Og det er ganske døft, for det er ingen som har lyst til å være sånn, Men jeg er nok sånn i veldig stor grad. Og når det ble slutt mellom Maria og meg, altså moren til Julia, vi hadde vært sammen i 16 år, og det var en stor, stor kjærlighet, så opplevde jeg det som et veldig, det var tøft, veldig, veldig kjipt at det ikke gikk. - Føler du svikter barna på et vis også? - Ja, man tenker det, og det er jo største tull i verden, men det vet man jo ikke før man på en måte har gjort det, men det kan jeg si til alle som sitter og kjenner på at det kanskje kommer en skilsmisse, og de har barn, og synes at det er for svært. Tva, kjenne på det der, bare skyld dere med en gang. Bare gjør det med en gang. Ingen klarer å lure barn til å tro at mamma og pappa har det bra hvis de går rundt og lyver for seg selv og for andre. Altså løgn i livet. Og det er et kjempeproblem, fordi det er så mye konvensjoner og det er så mye forventninger til hvordan vi skal være men vi må konse på hva vi faktisk er. Det er ikke behagelig, men det blir best. Jeg brukte så lang tid, for jeg synes det var så fælt, og jeg hadde lært at jeg skal sitte i det, Så en god skilsmisse, helt fantastisk. Så alle som da leter etter en partner for barna, finn noen som du tror er overleit å skille deg fra. Det er mitt råd. Bare tenk, vi kan ha litt morsomt og sånn. Ikke vanskelig. Men tenk også at du kan ha en overleit skilsmisse. Det tror jeg er viktig. Kan du se for deg denne personen, være din venn etter en skilsmisse og fullstendig tilspudd? Det husker jeg, det samme tenkte jeg også når vi skulle velge plateselskap i sin tid. For jeg mener, man ser jo skrittene sånn, ok, nå begynner vi å jobbe sammen, nå er vi kule, men så skal du få sparken også. Hvem hadde jeg likt best å få sparken av, husker jeg, tenkte jeg. Ja, Warner, Mats og Fred, liksom, som det var back in the day, tenkte jeg. Ja. Vi er kompiser uansett. Kult. Du sa det med å bli voksen. Du er samme generasjon som store søsteren min, som har født litt før deg. Hun er også veldig unge til sin, ser veldig unge ut, og sliter med at hun er 50. Du blir jo 50 år. Hva er den ... Og du sa jo som bare sånn, jeg tok lang tid for meg å bli voksen, og da er det sånn første spørsmål, hva er din egen definisjon av å være voksen, og hvor kommer den fra? Er det foreldrene våre som definerer den terskelen til å bli, å nå er jeg voksen? Nei, det er en følelse, som i hvert fall for min del, dette er veldig subjektivt, det er bare sånn det føles for meg, og det er sikkert forskjellig for folk, men I løpet av de siste fem årene, så føler jeg i hvert fall at jeg har fått en sånn type ro i forhold til å gjøre de kjedelige tingene. Og dette handler veldig mye, altså jeg knytter det veldig mye opp mot ego-problematikk også. For jeg har jo på en måte både som skater og som rockmusiker og sånn, så er det... mye peaks og når ting er gøy som definerer mye av den historien man lager om seg selv. Og så skjønner du på et eller annet plan at mesteparten av livet ditt er ikke det som blir lest opp på nyhetene når du dør, sånn og sånn og sånn. Nei, det er hver dag, det er alle de tingene du gjør hele tiden. Og så er det å finne roen i det greiene der. Er dette vagt? Det er liksom sånn hvordan du rydder kjøkkenet ditt på kvelden, hvordan du legger deg tidlig så det kommer til å funke for barna dine, Hvordan du skjønner at for min del at, nei, vet du hva, jeg kan ikke dra rundt og turnere i Brasil og USA og gjøre masse sånne ting. Jeg må være fornøyd med der hvor det er nå. For selve livet med familien og barna og alt det der, det kombo der, det er det viktigste. Mens erobringstrangen og en del sånne ting som er mye mer knyttet til et ego, da. Det å frigjøre seg fra det, og så her kommer det med å bli voksen, når plutselig en eller annen lykkefølelse rundt å bare være en vanlig kar som rydder kjøkene, og som henger opp tøy, og som har en jobb man elsker, og leker med barna, og så kjenner man at her er det en slags balanse, Å fy faen, hvor heldig jeg er som har dette. Og så er du veldig fornøyd med bare å være akkurat det du er, og så driter du i, det er ikke det å jage mål. Det er ikke det det handler om. Det handler om å ha en kul hverdag, gjøre den hverdagen til et slags kunstverk. Det føler jeg er, da føler jeg at jeg er voksen. Det var en fin måte å sitte på, synes jeg. Også finne, en glede og en ro med å gjøre de hverdagslige tingene og pliktene, samtidig som også det der med et eller annet sted, må også ego og selvrealiseringen stoppe kanskje at man setter familien, barna, kona, større enn seg selv, eller foran seg selv. Man offrer jo både tid og ressurser og penger for familien og barna. Og i den terskelen der at man setter noen andre foran seg selv, kanskje det er en terskeline i voksenverdenen. Ja, men det er ikke å offre, ikke sant? For du får... Det føles jo som et offer når det er en selvfølgelighet, men kanskje det er... Nei, jeg tenker bare at det å få lov, og få barn, og det å få lov å være født, og jeg mener i hvert fall hvis du legger på i Norge med en karriere som funker, du er så heldig du har vunnet i lotto så sinnssykt mange ganger. Så det er ikke snakk om noen offer noen vei, det er bare snakk om at skjerp deg og nyt dette her, forstå hvor jævlig bra akkurat sånn som du har det nå er. til enhver tid. - Kjøper du det største lykken du kan oppleve i livet er å få barn? - Nei, det blir litt sånn bare hele retorikken rundt det spørsmålet, den største lykken i livet, da har du en måte å se det på hvor du begynner å sammenligne. Sammenligning er i utgangspunktet helt feil. Det har brukt lang tid på å forstå For det er ikke sånn det funker. Nå skal jeg prøve å svare smart på det. Største lykken i livet er egentlig, det er å forstå hvis du setter pris på å leve, så er den største lykken i livet å være glad for at du er født, og at du får en sjans med de kortene. Og den kjenner jeg på hele tiden. Faktisk, men det var ikke sånn før. Jeg har vært veldig sånn, jeg var veldig bare, det skjedde masse bra ting, og nummer en på veggelista, plate etter plate, jeg var aldri fornøyd, var bare videre, videre, videre. Jeg nød ingenting. Ingenting. Og var bare stressa, og var ikke til stede, og så fikk jeg Leon, sønnen min som ble født for tidlig, og en sånn her sinnssyk, bare ble pølst, presset i kne av noe som var så vondt og vanskelig at, dette er litt sånn hurtigversjon, men så bare ble jeg tvunget til å forstå hva som er viktig og hva som ikke er viktig. For når du har et barn som holder på å dø hele tiden, så blir det veldig lett å sortere. Og så tror jeg kanskje jeg har klart å beholde den evnen til å sortere, og så gikk det såpass sånn utover meg, jeg sov ikke og mange ting jeg ikke husker fra de kanskje fire første årene etter dette her, for det var så mye uheldig på likt at jeg måtte lage et sånt overlevelsesmøte for jeg skulle være pappa for Julia samtidig, ikke sant, og så var det sånn, ok for å sove så må jeg trene og for å trene så må jeg spise det var bare sånne ting, og så begynte jeg med det, og så sakte men sikkert liksom så begynte jeg å få det mye bedre og klare å å fungere, og så bare holdt på de vanene og det tror jeg har gitt meg en sånn kjempehjelp da. En blessing and curse da. Det er sånn som jeg har sagt mange ganger, det er litt sånn takke bilkrasje for at du fant Jesus type logikk da, for du kommer, jeg ser at jeg har mange venner som sliter med mye av det jeg er sleit med før jeg fikk et virkelig stort problem. Så det er liksom det, får du et stort nok problem, så er du nødt til å skjerpe deg, eller så devler du. Du Du brukte det som å sortere tankene. I ditt tilfelle ble du tvunget til hva er det som er de viktige tingene i form av livet her nå? Du ble tvunget inn i en tankerekke av en overlevelsesmodus. Jeg tror det. Det er nok et veldig stort problem for veldig mange privilegierte at de har så mange valg og at at ting på en måte går så greit at de vet ikke hva de skal finne på. Og så sitter de fast i et eller annet, og så føler de bare at de seiler rundt, at de ikke helt har styring på eget liv. Jeg tror det er ganske vanlig, jeg vet ikke. Men du sa om karrieren din at det var toppplasseringer og suksess etter suksess, men likevel så bare jagget du videre. Det var vanskelig å nyte disse tingene her. Var det... For dette er jo sånn filosofisk diskusjon jeg har hatt i podcasten her uendelig mange ganger, er jo dette her med prosess versus mål. Skal man finne gleden i mileperlene ved å virkelig sånn den pengesummen, eller den statusen, eller det stedet, eller den type, den høyderen, eller den milepelen i karrieren, eller skal man finne, eller skal gleden være i all prosessen, i produksjonen, musikken og reisen? Det er ikke noe tvil om hva det er. Sånne medaljer og sånt, i hvert fall i forhold til mitt verdisyn, det betyr ikke en dritt. Det er ingenting å si. Det eneste som betyr noe er hvordan, altså hva du selv synes. Ble det en bra låt? Spilte vi en god konsert? Er vi gode kompiser på jobben? Ha babyen det bra. Altså det er liksom sånn din opplevelse av at du gjør ditt beste, kanskje lærer noe, det er det eneste som betyr noe. Alt annet er bare tull. Men når du da chaset en ny, var det greide du å nyte håndverket og gleden av? Ja, det tror jeg. Men altså, jeg... er jo en skater, hvis du skal kalle meg noe som helst person-type, og det har tatt meg lang tid å skjønne hvor mye det har definert hvem jeg er. For når jeg begynte å spille i band, fordi kneet mitt gikk til helvete, og jeg ble operert feil med vilje, og en sånn grusom historie, fordi jeg kjørte skateboard da, og det var det en kirurg på Loisenberg som... Med vilje? Ja, altså... Jeg vant europamesterskapet i stor ramp i Antwerpen sommeren 92, var det 91? Og så neste konkurranse i Münster, så sa sponsorene mine New Deal og Goldwing at du kan bli proff nå, bli med her når du vinner, sånn. Og så under trening så vrek jeg kneet og alle skaterne sa "det er menisken, du må operere", laser. Så jeg blir sendt på toget fra Münster i Tyskland, bytter i Hamburg, København, hjem til Norge, foreldrene mine er på ferie i Hellas eller et eller annet sånt, for det er midt på sommeren. Snakker jeg med faren til Bjørnar, kompisen min, som er anestesileger, han sier "Ja, Mertha Loises, der gjør de det, du er topputøver", men du må ha henvisning, så drar jeg på Loisenberg alene, og der sier de at vi skal bare gå inn i en matemaskin og sjekke dette her, uten å spørre meg mens jeg er under narkose, så bestemmer legen seg for at han skal bare operere kneet mitt, for det er skating, det betyr jo ikke en dritt. Så jeg hadde allerede blitt kastet ut av første gym, fagebord, fordi jeg hadde fravær på grunn av skatekonkurranser. Hadde jeg rødt med curling eller bandy, så hadde det vært sånn lesopp på høytaleren. Men skating, det var bare tull. Men mens jeg er under narkosis, bare opererer han meg, og det betyr et halvt år før det blir bra, kontra 14 dager med laser. Så jeg våkner opp, husker jeg, og ser ned, kneet mitt er på størrelse med en håndball, og jeg bare begynner å skrike og faller ut av senga, og de holder meg fast, de bare drøgger meg ned igjen, og så sender de meg bare ut igjen dagen etterpå, uten noe fysioterapi, ingenting. Så kommer foreldrene mine hjem fra ferie og bare: "Hva faen, hva er dette her for noe?" Moren min ville saksøke. Jeg sa bare: "Nei, nei, nei, dette går som det går." På grunn av dette ble skating litt ødelagt for meg. Selv om jeg kom tilbake og dro til USA og skatet noen måneder, men jeg ble ganske knekt psykisk av det. Det gikk inn i musikk, så begynte jeg med det. rett ut av det, og etter de første øvelsene med Erik og Krister, som var første Big Bang, så ringte jeg sponsorene mine og bare sa jeg skal ikke skate mer, ikke sende meg mer sters. Sånn, og så ble det liksom veldig lang historie her da, men poenget er at min måte å drive med musikk på var sånn som vi hadde kjørt skateboard, og det er ingen skatere som, hvertfall på min tid, som var litt kule som brød seg om plasseringer. Konkurranse var bare en unnskyldning for å møtes, og så var det liksom de som skatet bra dagen før konkurransen, det var de alle snakket om. Hvem som fikk hvilken plass, det var helt uvesentlig. Og det er det fortsatt, det tror jeg. Kanskje ikke i X-Games, men blant ordentlige skatere. Så når vi begynte å spille, så var ikke jeg opptatt av å spille konsert eller gi ut plate. Jeg var bare opptatt av å øve. For det er det fokuset en skater har. Det er jo bare å komme ut, holde på i åtte timer. Det er det. Og så sakte men sikkert så begynte jo folk å si sånn, ja, dere må spille konsert og så. Ok, så jeg føler på mange måter at jeg hadde en sånn Donnie Brasco-historie med musikk, fordi jeg har jo alltid vokst opp med det, faren min er musiker og sånn, hvor plutselig på grunn av bransjen og måten bransjen tenker på, så trodde jeg også at vi må gjøre sånn, vi må bruke en proffmikser, Mens egentlig skulle jeg bare gjort akkurat det jeg hadde lyst til. Det er ikke så langt unna, for mye av alt vi har gjort har jeg jo likt, men det er veldig mange sånne kommersielle grep som jeg nesten ubevisst bare fulgte etter, for det var en sånn bransjestandard. Det kan jeg se nå da. Som for eksempel? Nei, for eksempel valg av singler, og i det hele tatt tenke sånn at man må ha en hitsingle, og Men jeg vet av søren, ja. Det har ikke vært alt for ille. De aller fleste vi har jobbet med har vært kjempeflinke folk på sine ting. Men da er det definitivt... Nå føler jeg veldig med Olav og Nico, som ble med i en veldig turbulent tid. De kom jo fra noe helt annet enn meg. De kom fra Drammensområdet. De var litt mer sånn... leiemusiker, musikere, mens jeg var en bandfyr fra Oslo. Helt kulturcrash. Det har tatt oss uendelig lang tid å finne ut av hva vi er, for vi er noe helt annet. Men på sisteplata og sånn som vi hadde på den siste turnéen, så har vi aldri hatt det bedre. Det er veldig bra, men vi har hatt veldig mye dritt. mye store deler av tiden, og det føler jeg altså, en ting er selvfølgelig at et band er et slags trehytteprosjekt som blir en arbeidsplass uten at du får noe opplæring og guiding eller noen ting, så det er en helt egen greie, men så er det jo også i vårt tilfelle at alle har stått opp i en skilsmisse, alle får noen barn, tusen ting som skjer, og nå er vi i den alderen hvor Folk ofte da har hatt den fornuftige jobben, og barna er store, og så er det sånn, hva skal vi gjøre nå med livet vårt? Ja, vi starter bandene igjen. Den gleden der har vi, vi har bare aldri stoppet oss, vi har bare så jævlig bra jobb. Det er stor lykke, så det er en av de tingene jeg er mest stolt av. Apropos sånn, hvis man skal vurdere ting, at et spille med to folk som jeg synes er best i verden, og vi har mange tusen timer sammen foran publikum, og sånne ting skjer bare en gang i livet. Jimmy Page snakket om det når han ble intervjuet, hvorfor startet du ikke et nytt band? Så sa han bare, alle de øvelsene, Alle de konsertene, alle de soundcheckene, det skjer bare en gang i livet. Du får ikke det samspillet så finslepent, og da tenker jeg på, jeg er faen meg heldig som har det bandet i toppform fortsatt. Det er fra sidelinja, fra all den tiden jeg jobbet i radio til... har leflet med musikkproduksjon på hobbybasis, så har det jo alltid vært, dit man ser opp til er jo ikke bare denne bandmystikken, men jeg skjønte jo Fy faen så komplisert det må være. Ikke bare det å være et band, at du er ute på reise hele tiden også. Det skal være et samarbeid, et vennskap. Og så kommer det økonomiske som plutselig kikker inn, som er sikkert akkurat som du sa, man begynner bare med noe gøy, og så plutselig er det noen kontrakt man har signert og ikke signert. En økonomisk, vi kjenner aha-historien alle sammen. hvor mye som skal klaffe, og hvor vanskelig det er å lykkes som band, både musikalsk og samarbeidsmessig. Og hvor sinnssykt stor oppsida og output må være hvis det faktisk man får det. - Ja, ja, ja. Når du sier dette nå, så kjenner jeg på ordentlig glede. "Han er helt rett, fy faen, hvor vanskelig det er." Og så heldig jeg er, jeg har dette, jeg vet jo at Du kan ta hvilken som helst næringslivstopp, eller hva folk egentlig har lyst til å gjøre. Ja, vi vil spille i band. Det er det kuleste av alt. Alle vil egentlig det. Og jeg gjør det for meg med bra folk, og jeg elsker det. Men en ting jeg tenker på her er at jeg har hele veien hatt en fantastisk manager, Øystein Ronander, og hvordan han har klart ... I perioder hvor Olav, Nick og jeg aldri, vi kunne ikke ringe hverandre, for det var ikke snakk om. Ingen ville finne på å ta telefonen. Altså... i årevis, hvor alt måtte gå via han, og han klarte å sy dette sammen. Og den måten han har passet på alle, og det er jo veldig vanlig at manageren da nødvendigvis hadde blitt veldig min mann, siden jeg er låtskriveren og er hovedbrikken. Men han har vært jævlig god til å passe på både Olaf og Nico, han har... - Han har gjort vanskelig diplomatisk arbeid i mange år, og hadde det ikke vært for Ronander, så hadde vi falt sammen for lenge siden. Tusen takk, Øystein Ronander. - Det er jo bare manageren til å ha også. Hvor mye kreditt skal ikke han ha for å tatt de telefonene mellom bandmedlemmene og stått på som verst samles i studio og bli, skal vi si, den sosiale mentoren, altså gi den nødvendige magnetismen som gir de alle kanskje en sjanse, kanskje vi skal gi dem en sjanse til, greit, og så kjøper de hva han sier, og så at man aldri ville greid å finne ut av det her på egen hånd. - Har du sett DJs dokumentar? - Nei, den har jeg ikke sett. - Fy helvete, jeg fikk gåse når du sa det du sa nå. "De har akkurat samme greier, og de her er brødre." Greier ikke å snakke så mye om. - Det er jo på grunn av penger nesten alltid, at en eller annen, det er i hvert fall det vanligste, Jeg tror ofte det handler om... Hvis jeg har et sånn ordentlig forbilde her i verden, som på en måte nesten er en slags Buddha-figur for meg, det er Bootsy Collins. Og Questlove har jo en podcast i to deler med Bootsy Collins, og han sier så mye fornuftig og så mye bra. Han snakker om hvordan... Livet var helt fantastisk med musikken før pengene kom. Og hvordan det greiene du tiltrekker deg så mye. Og på mange måter, altså Big Bang har aldri vært sånn kjempesvært. Det har vært stort i Norge og nok til å brøfe tre folk liksom. Men Vi har nok vært veldig heldige der at det aldri har blitt så store penger at du møter de virkelig kjipe folka. Og det tror jeg er en stor gave. Som trekker da, altså du står og har en skilsmisse på et tag, og du ser på skilsmissen at du har økonomiske problemer, så er jo kanskje det ene bandet med det veldig villig til å stille opp i en reklamefilm, eller vil ha en del av potten, større potten, og føler seg kanskje for smådd, for eksempel, i alle disse fasene i en band. - Var det et spørsmål? - Nei, nei. - Bare ta et eksempel med alle situasjoner man er oppe i bandets levehistorie, så er det sånn økonomi plutselig kan være helt prekært i et liv, og så ti år senere, så er det penger du bryr deg minst om. Jeg tenkte på... - Pete Townsend sa noe veldig, veldig kult i forbindelse med den ørtende gjenforeningen hadde hus som skulle på turné, og så var det liksom, ja hvorfor liksom? Så han bare, «Nei, John vil ikke flytte inn i et mindre hus.» «Ja, helt ærlig, derfor drar vi på turné.» Det er jo det som er vanskelig å forklare for folk som ikke er inne i musikken, og hva samarbeidet krever, at man utad ser frontfiguren og vokalisten er alltid stjerne og det nøkkel og den viktigste personen, men i bandene så ser man ikke på samme måte, og det er jo også den der trommelsen føler seg kanskje som den viktigste brikken i bandene, samme gjør bassisten, samme gjør gitaristen, og i det det blir en sånn skjevhet i hvem er det som bidrar, men ikke får, skal vi si nok, skal vi si... eller skryt, eller honnør, eller anerkjennelse. Kanskje om det er internt i gruppa, for det arbeidet man legger inn i gruppa, kanskje også legger enormt mye tid i det, og så er det kanskje to nøkkelpersoner som stikker opp med oppmerksomheten og skryten, eller pengene. Der skjer fordelingen, vil jeg tro allerede, som bygger på seg sakte, men sikkert. Jeg tror det er veldig forskjellig. Sånn som jeg kjenner Olaf og Nico, så er de bare ekstremt opptatt av musikken, og fokuset på det. Mitt inntrykk er selvfølgelig alt skal jo være i orden i forhold til arbeidsplassen og alt det der, men hvis valgene som tas hele veien, at vi faktisk bruker mye penger på at vi tar med våre egne trommer og forsterker, det er mange sånne ting du kan spare penger på som musikere som Olaf og Nico vil oppleve, så som er veldig sånn, da er det ikke noe gøy å spille. Det synes jeg er et veldig fint fokus som jeg også har, at man vil gjøre mot sin neste. Når jeg går og hører Neil Young, så er det gøy at han har med seg den lille rare forsterkeren sin, som har den lyden han får kicka, og det tenker jeg det skal vi gjøre i forhold til vårt publikum også, mens mange andre vil si at hvis du ser på tallene, du kan bruke iPhone-en din, og så bruker du en Polak som gitarteknikker, og da betaler vi ingenting. Det koker ned til alle sånne ting. Har du vært på nippet å gi opp, om du har bandene eller musikken, og er du så fedd opp med dette her, at nå gidder jeg ikke mer? - Jeg har aldri vært fedd opp med musikken eller de jeg har spilt med, men det var en periode Hvor jeg hadde så dårlig med meg selv, at jeg opplevde at verdien på meg som en som kunne levere, den var så lav at jeg måtte tjene samfunnet på en bedre måte. Men jeg vurderte å bli lærer, ta lærerutdanning. Jeg tenkte bare, nå må jeg gjøre noe som faktisk er viktig for folk. Men det hadde med at det var forbindelse med sønnen min som ... som hadde mye trøbbel og som jeg ikke fikk se og sånn. Så det kom jeg meg ut av, men da hadde jeg lagt en plan for hvordan jeg skulle selge alt studieutstyr, at jeg skulle begynne å gå på den skolen i det horten og ta den pedden og og litt sånt nå, men så vipper jeg tilbake i musikken igjen. Kjente du det ene med det der å stå i en sånn langvarig skilsmiss også, og et langvarig brudd som vi var inne på i starten av? Det ene er jo aspektet hvor alt omfattende det blir. Man skal tenke sånn at Og det slo meg sånn der, man kan ha en krise på jobben, man kan ha en krise med noen barn som sliter, eller i familien, et eller annet sånt, men når ekteskapet og hele det fundamentet der begynner å vakle, så bare vakler alt annet i tillegg. Alt blir litt mindre gøy og fint, fordi alt bare, fikk den følelsen av å stå oppi det at alt ble liksom, i lys av skilsmissen, ble alt annet litt dritt også. Jeg vet ikke, nå er det så lenge siden jeg var i den situasjonen. For eksempel på musikken? Nei, egentlig ikke det som er så fint med musikk, og i hvert fall når man er låtskriver, det er jo at det er et mye større problem hvis du har et bra og litt kjedelig liv, mens når det skjer mye, og det er mye som er røft i livet, så betyr musikk mye mer. Og det var også en ting jeg tenkte å spille inn når du sa det er vanskelig med et band og alt, men grunnen til at noen folk bryr seg mye mer om musikk enn andre, det er fordi de har trengt musikk. Og når du trenger musikk veldig mye, så er det fordi du har det tøft. Det er ingen sånne Den mest vellykka gutten i klassen eller jenta i klassen som liksom alt går på skinneren og det er god sport, det er ingen av de som blir noe rå musikkfolk. Fordi du gidder ikke sitte alene og være i kontakt med det greien der. Hvis liksom alle har lyst til å stykke og svømme med deg eller et eller annet sånt nå, så det er en sånn der... Og så finner disse folkene som er fucked og litt knust, som blir ordentlig musikkfolk, de finner sammen, de har mye skavanker. Så du kan tenke deg bare sånn et band med tre folk, det er som et dysfunksjonelt kjærestepar, bare med tre folk og minus sex og kos. Men musikken kan være veldig bra da, og liksom bære hele greia. Men nei, tilbake til det du sa, altså... Jeg skiller ikke mellom en skilsmisseproblematikk. Jeg tenker bare ting som er tøffe, det er en boks for alle mennesker, og det kan være så mye. Det vil gjøre et arbeid på deg, med bevissthet, med aksept. Det er jo veien til aksept. Det gjelder absolutt alt som kan skje med et menneske. Hvis du bare er kjapt, ok, nå ble armen min sagda her, ok, armen min ble sagda, hva kan jeg gjøre? Jo raskere du kommer dit, jo bedre blir alt for deg. Mens hvis du er sånn, herregud, nei, nei, nei, nå får han på igjen, nei, hvordan kan jeg, sånn som folk holder på, da tar det lang tid, det krever mye energi, smertefullt. Det gjelder jo en skilsmiss og alt, og jeg mener sånn, til å skjønne at man skal gjøre det, det er den som er vond når man gjør det, og dagen etterpå, det er digg, det er helt fantastisk. Jeg husker veldig godt en kjøpte hus i LA, som var da Maria og jeg bestemte oss for å gå fra hverandre, vi hadde leid et sted, og så kjøpte jeg et hus rett opp i veien, det var veldig billig da, og så, åh, så deilig det var! Helt fantastisk! Så liksom... Jeg vet ikke. Men når du går rundt, og du legger deg i senga der, og så må jeg kysse deg, da er det vanskelig. Det er fælt. Den perioden er intens. Den er veldig fælt. Jeg har tilbake det du sa i stedet, så hvis du ikke minste følelsen på at det skal forskille oss, så gjør det med en gang. Er det feil, så finner man tilbake igjen. Men angrer du på at det stod så lenge i det da? Ja, egentlig. Litt. Men samtidig nå, jeg synes jo... Ja, nei, det var en unødvendig lang periode der, hvor jeg klamret meg litt for hardt til det, tror jeg. Ja, jeg tror at det har vært... Men altså, umulig å si. Det skjedde sånn som det skjedde. Og ja... Man må se på seg selv som objekt for forskning og bare le av alt man gjør, og man prøver så godt man kan. Jeg synes det var et veldig godt eksempel, hvis vi hopper litt tilbake i praten her nå, at den nedturen da med den operasjonen du hadde med skating at det ble hadde ikke det skjedd så hadde ikke musikken skjedd kan vi si det så enkelt? Nei, det hadde sikkert skjedd musikk uansett for jeg spilte jo før jeg begynte å skate og det var en del av det men det var en sånn motor og fordi jeg var så sånn forlatt av flokken noen helt åbeviste om at jeg ikke var en elskbar type kid, jeg trengte å bygge en identitet på andre ting, så var det skate, det var liksom sånn, så for meg, Så hadde ikke jeg, selvfølgelig unbevisst, men jeg hadde liksom ikke noe rett til å leve hvis ikke jeg var god til å skate. Og jeg var ikke elskbar. Og så gikk det rett over i musikken. Og det er en kjempebra motor, det er å være driven, som amerikanere er så opptatt av, som har en stor oppside, for det blir så mye kraft på det, men du har det ikke noe bra. Og det er jo det jeg føler jeg har klart kanskje de siste fem årene, å skjønne at du vet hva ... Det er ikke så farlig hvor bra det blir så lenge du koser deg og er en ordentlig fyr. Du er en bra kompis, og det er alt som trengs. Det å ikke være elskbar, er det et mønster som du oppdaget da? Ja, absolutt. Det kom i forbindelse med den haugen-diskusjonen i forhold til sjalusi og det der. Ja. Det er en ting jeg teoretisk har forstått kjempelenge, men jeg tror at det sitter så fast i dyret at jeg merker det når jeg møter folk som jeg virkelig ser opp til eller synes er ordentlig interessante. Da begynner jeg å drite meg ut med en gang. Jeg begynner å gjøre dumme ting. Fordi da blir jeg minnet på at jeg er ikke bra nok for deres selskap. Ja, skikkelig. Jeg kan le av det samtidig som jeg synes det er jævlig trist. Jeg vet jo at jeg er på en god dag en helt fantastisk person som hvem som helst kunne godt trives å ha en samtale med. Men jeg ødelegger for meg selv Det er veldig sjelden dette skjer, som alle der ute som tenker at det var ikke deg. Men jeg merker det. Dette er ganske gøy også, fordi det er jo... Men det skjer innimellom at folk kommer og lager et fjols av seg selv fordi de synes at jeg er så kul. Og det synes jeg er veldig spennende som forskning, for jeg vet at jeg er akkurat sånn som de er nå, og for visse personer som jeg liker veldig godt, og jeg tenker her må jeg lære noe. Og så ser jeg at de gjør veldig mye av det jeg også gjør, så prøver jeg å møte dem på en så overhvert måte, men det er umulig å møte dem. Så jeg skjønner jo det at den jeg blir ... Så hvordan man kan klare å parkere dette her, og liksom da være mot alt, Absolutt alle mennesker, helt likt, det er det man må. Men det er ikke lett. Er det noe som enkelt å være starstruck? Ja, det kan jo hende. Ja, starstruck er en del av det. Men veldig mange av disse folkene er jo ikke stars. De bare har en eller annen sånn... Det er veldig ofte... I hvert fall det jeg blir tiltrukket av er jo at de har en sånn selvtillit og en ro som jeg missunner. og som jeg har litt sånn, kanskje jeg skulle ønske at jeg var litt mer sånn selv, sånn type ting da, som vitt meg helt av pinnen. Jeg kan kjenne meg 100% til det, og jeg synes jo startstrukt er dårlig gjort for min egen del også, jeg kan kjenne på... Altså det man merker, det er jo at her står vi overfor et menneske som virkelig er hjemme i seg selv, mye mer enn du er. - Hører man seg selv si. - Er dette elementet æresfryktig? - Jeg tror grunnen til at vi får frysninger, Vet du det? Hvorfor menneskedyr får frysninger? Fysiologisk. Det er veldig interessant, for den opplevelsen får man jo ofte på konsert. Ikke sjelden når et eller annet er litt vakkert. Men back in the day var det fordi når man møtte et dyr som var større enn seg selv, så ønsket man å gjøre seg større. Derfor gjør hundene og kattene det. Man ser her et dyr som er større enn meg, og så ... - Ikke sant? Så jeg tror helt klart det er noe sånt at man bare liksom, altså noe i evolusjonen ønsker jo at avkommet skal gå oppover, skal bli smartere enn oss. Og så møter man kvinnen eller mannen som bare Du får et glimt inn i at dette kunne blitt noen jævlig bra greier, men jeg er ikke bra nok. I'm not worthy. Noe sånt. Akkurat det feelingen der hadde jeg, jeg tror, alle gangene noen av døde Jon Husta var her. - Ja, ok. - Jon Hustad var her. - Hvem er det igjen? - Han var jo på skribent, journalist, forfatter, utrolig smart kloke mann. - Er han fra Stavanger? - Nei, fra Møre og Sundmøre. Jeg skulle si en av de beste vi hadde. Fritenkere og knallhard type journalist og samfunnskritiker som jo alle hadde respekt for han på hele politiske skala, men som jo sleit med sine ting. - Men han hadde dårlig ånde. - Hadde han dårlig ånde? - Neida, jeg tror ikke. - Det hadde vært så morsomt. - Han var jo sånn der, for han hadde følelsen av at han kunne i hvilket som helst øyeblikk i samtalen, irettesette meg, eller hogge tilbake hvis jeg måtte formulert et spørsmål feil, eller ikke hang med. "Følger du meg? Forstår du det?" Så jeg var sånn: "Ja, jeg forstår, jeg henger med." Og det føltes at det var en enorm æresfrykt der, til det myktes litt opp her i episode, vi ble litt kjent, og han ble kjent med meg, og jeg ble tryggere på han da, og begynte å tøys litt tilbake. Men det lå en sånn æresfrykt der, akkurat som du beskrev her nå, at da ble jeg den selvtilliten som er i 99 av 100 episoder borte, fordi den valutaen der funker ikke på han. Det er spesielt. Det er kjempespennende, men det er jo fint at det er så nå. Og det er jo fint at jeg tror alle mennesker, altså Hustad, når han møtte Jo Benkov, så satt han og skal vel et eller annet. Alle har jo sånne figurer. For dine eksempler da. Mine eksempler på disse? Ja, ja, ja. På to. Ja, Feist. Leslie Feist. Hun er jeg så fan av at jeg hadde liksom sjans til å jeg kunne møtt henne fordi Kings of Communion spilte i LA. Så kom hun på scenen og spilte romer og så får jeg melding av Ærløy og kom opp på estefesten og Og så visste jeg bare sånn at der er hun, og nei, nei, nei, det kan jeg ikke. Så jeg dro hjem. Og det er ingenting jeg har mer lyst til. Kanskje vi kunne jogge en tur sammen. Da hadde jeg vært kjempefornøyd. Men jeg har hørt noen intervjuer, og musikken hennes, jeg synes hun er så kul. Så der har jeg et problem. Og det hender også på Instagram og sånn, at hun poster noe som er kult, og så skriver jeg noe sånn kjempedomt, jeg bare klarer ikke kontrollere det. Og jeg synes det er gøy, så jeg må liksom bare le av meg selv. Men jeg forstår jo at hvis ikke jeg hadde vært så dust og så fan, så kunne hun likt meg. Kanskje jeg er akkurat det hun faktisk drømmer om. Hva er vurderingen da? Nå trenger jeg bare å vokse litt og modnes litt. Hvis jeg skal møte henne en gang, så kan det ikke være en tilstand her. Nei, men jeg har allerede sagt så mye dumt på Instagram. Så hun kan gå tilbake og sjekke det. Jeg har fucket opp. Tror jeg. Det er et eksempel. Skal vi se. Er det noen andre ... Ja, altså jeg fucka det veldig opp også fordi at manageren til Jack White, som også har Vampire Weekend og M.I.A. og masse sånne greier, han likte meg og Big Bang veldig, veldig godt. Og satt i gang når vi turnerte med Raconteurs, et annet band Jack White hadde også. hadde vi en konsert i Texas under South by Southwest, og da hadde vi akkurat byttet bassist. Han hadde sett oss like før, og han hadde flyttet inn folk fra Japan og fra New York, og det var bare sånn, nå skal det skje, og jeg skal bli manager, og da hadde vi blitt svære i hele verden. Så spilte vi en dritdårlig konsert med en ny bassist, og en lydmann som hadde en dårlig dag, Og det hadde jeg problemer med. Jeg har fortsatt vondt av å tenke på det. Det er jo fortsatt vondt. Og så, og jeg husker han kom bort før, og David Frick, redaktøren i Rolling Stone, som hadde skrevet veldig bra om oss. Det var liksom the shit den kvelden. Og vi fucka opp, og jeg mener, vi som forhandler er så bra live. Faen, liksom. Men i etterkant av det, Så var det sånn, jeg klarte ikke å akseptere at han da bare lot det gå. Og jeg prøvde på ting, jeg sendte han en sånn tannbærradio, jeg kjøpte trommelsett til han. Jeg gjorde masse, helt håpløst. Altså virkelig sånn, det kunne blitt en god film om en idiot, og idioten var meg. Men kunne du ikke bare invitert han tilbake på en annen konsert, eller snudde den veien da? - Jo, jo, jo, nei, han hadde såpass mye spennende ting å ta tak i, så da var toget gått. Når han hadde invitert inn alle disse folkene, og vi ikke leverte, da var det sånn, ok, fuck det der. - Hva er refleksjonen der, gikk du deg selv bare sånn, faen? - Nei, altså, hva skal vi si, fordi... Nico sa jo, som da hadde sluttet bandene og kunne alt jævlig godt, han sa jo at jeg skal ikke bli med i å gjøre den jobben. Som ville vært smart, men jeg hadde funnet en ny bassist, Lasse, som jeg hadde veldig tro på, så tenkte jeg at vi må komme inn i det. Og Lasse hadde jo sagt at han kunne kore og sånt, men han kunne ikke det. Og i hvert fall ikke under sånne forhold. Så... Så det er bare meg som tok en feil avgjørelse der, rett og slett. Det var ikke noe du kunne gjort under konserten, var det ikke sånn at du så de stå i publikum og visste at det er et talentspeider til Manchester City er på tribunene her nå, nå må jeg faen meg levere? Jeg gjorde det så godt jeg kunne. Det gjorde vel alle. Jeg har bilder av det. Jeg husker Olav på et hvitt trommesett og gulvtammen. Han sa mye faen, og han var sint. Det er ofte bra, for Olav spiller veldig bra når han er sint, og synes trommen er dårlig. Da får han en edge som jeg liker veldig godt. Men, så Ian Montone som er manageren, han er en helt fantastisk fyr. Vi hadde en sånn bromance rundt, han var veldig fan av Manchester og særlig Solskjær. Så bromansen pika når vi spilte i Manchester med Raconteurs, og da ville Solskjær komme og høre oss og Raconteurs, så jeg ordnet han inn, jeg skaffet drakt, det var masse sånne greier. Og Solskjaer inviterte meg på, og jeg fikk liksom sitte på den der VIP-tribunen sammen med tante og bestemoren til Ronaldo. De var der, og faren til Zaha, han er sånn, han spilte alt mulig sånn. Satt jeg der med Hareide, og da følte jeg liksom at jeg var en del av noe stort. Og så kjørte vi hjem etterpå. i Audin til Ole Gunnar, med masse fans som stod og skreik, så måtte jeg flytte som barneseter, det er ikke så lett å få ut barneseter. Det var noe sånt. Men hva skjedde videre med kontakten der da? Med Montone, han manageren, eller med Solskjær? Nei, Solskjær, vi er buddies, han liker rock, men poenget her var at Montone syntes det var så stas at jeg kjente Solskjær, Så jeg fikk liksom ordnet sånn trøyer og ting, og det er klart sånn, hvis du er amerikaner, særlig i Los Angeles, så har du en sånn forkjærlighet for brittisk fotball. Det er et eller annet med det. Det er noe sånn, sikkert som for nordmenn å ha en ost som de tok med fra Toskana, eller det er noe sånt at det er langt unna sånn. Så ja, noe sånt. Forstått. - Jeg tenkte på, vil du ha noe mer? - Nei, jeg har det bra. Det som er med Faris og podcast er at du får en småraping som folk bare må deale med. - Det er del av skjermen med podcasten. Nå var vi inne på... - Vi var bare inne på når man gjør de dumme tingene, når man er starstruck. Det er gøy alle ting å snakke om, for du kjenner det i kroppen. Det gjør vondt når man gjør seg til en tosk, og det gjør jeg ofte. Men er det dag i dag også? Kanskje mindre nå, men hva skal jeg si? Nå har det vært så mye styr både med babyen og pappaperm som jeg er i nå. Det er fantastisk forresten, helt nydelig. Men babyen var jo ikke planlagt, og jeg har hatt et helvete med en farskapssak i ti år. Den saken kom opp i høst, samtidig som jeg og Marianne, babymamma, hadde veldig tøft og prøvde å finne ut av ting. Og Julia, min 20-årige gamle datter, var veldig sint på meg for at jeg kunne finne på å få en baby i det hele tatt nå, på den måten jeg gjorde det. Hun har vært utsatt for dette trauma med et søsken som hun da ikke har fått, og opplevde veldig mye vondt i forhold til det. Det var mye på en gang. Men jeg kan stolt si at jeg har blitt en mester i å stå i det. Så jeg har faktisk... I hvert fall etter fødselen. Jeg var veldig, veldig redd frem til fødselen, fordi i forrige gang det var fødsel var det så jævlig hevig. Og det skjønner jeg godt, og jeg gir meg selv masse slakk for det. Men fra Jimmy Luca ble født, og frem til nå så har jeg faktisk hatt det veldig bra selv om det har vært 100 ting i lufta og jeg har vært i tingretten med mellomstebarnet, fått kjeft av det eldste og kjeft mange steder egentlig, gitt ut en plate som har gått bra, spilt en fucking bra konsert på Øya og turnert Så jeg føler at jeg er blitt mesternes mester. Mestringens mester. Der har du titlen på greiene dine. Mestringens mester. Det høres ut som en psykologisk utgave av mesternes mester. Ja, ja, ja. Og TV-produsentene ute som må følge med her. Skrivende ideer. Ja, men det er blitt skrevet en serie som jeg føler kommer nå snart. Steyr. Som Aksel Henny tok tak i og spiller i. Har du hørt om dette her? Nei. Nei. Jeg fikk den tilsendt. for lenge siden og de ville ha med meg og det handler om en som har et band og så tar han en solokarriere og så går det ikke så bra og så har han mye trøbbel i privatlivet og så tenkte jeg bare her er det noen som løslig basert på mitt liv har laget dette lukter jo meg bare i norsk seriedrakt på godt og vondt. Så jeg sa nei, og jeg er en elendig skuespiller og alt mulig sånt nå, og så plutselig, litt senere, så ringer Aksel og spør om jeg kan lage musikken, for han har tatt tak i det, og han skal være the guy. Kjempegøy, men jeg har ikke mulighet til å gjøre det, jeg vet at Thomas Thomas Dybdahl har gjort det, som er helt fantastisk. Men dette skjer nå? Dette skjer nå, dette kommer. Aksel har jo med div, band og alt mulig fult Rockefeller, og jeg tror han begynte å skrive låter og spille mer gitar. Dette blir gøy, altså. Så Aksel Henning spiller deg? Nei, det har sikkert skjedd masse med det, men det første utkastet jeg fikk, Det syntes jeg mynte veldig mye om meg på mitt verste. - Spennende. - Spare. - Fikk du litt lyst til å... - Er det på TV 2? Eller hva det er. - Det er TV 2 som lager det? - Ja. Fikk du ikke litt lyst til å lage ett titelspor? Det er noe jævlig attraktivt med å bare få... enn ikke bestilling med å lage noe for ... Når artister blir stilt over for et filmprosjekt, så skjer det noe nytt med det. Jeg vil gjøre mer sånne ting, men jeg kunne ikke lage hele greia. Jeg vil bruke tiden min på å innmusikk. Det synes jeg er så gøy, så jeg har vært veldig beskyttende på det. Men jeg sendte inn ... En låt som vi ikke brukte, som jeg tenkte kunne være bra. Jeg vet ikke om de bruker det eller ikke. Jeg er ikke sikker. Hvor begynner du musikklagingen din? Begynner du med et piano og gitaren din? Jeg spiller jo hele tiden. Mens kaffen står og trakter, så spiller jeg litt. Har det tilgjengelig hele tiden. Så inn på iPhone som en liten idé. Og så er det noen ting du husker bedre enn noe annet, men hvis det er noe jeg prioriterer, så er det det å bruke tid med instrumentet, bruke tid, tenke på tekstideer. Hva kommer først? Melodi, tekst? Stort sett er det gitareriff, eller pianoriff, noen ganger er det tromme, tromme, ja. Du bare kjenner at her er det et eller annet, og så begynner du å nynne i forhold til det, og så oppstår det noen ganger et eller annet som er kult, som man kan gå videre med. - Så med teksten kommer den som regel senere hva den skal være? - Men det er bare fordi jeg er lat. Jeg burde, snakket om i mange år, jobbe opp for mens jeg studerte litteraturvitenskap og engelsk på Blindern og skrev mye da hadde jeg en bedre skrivemuskel. Så jeg bør egentlig sette av tid hver dag hvor jeg bare sitter og skriver, for det skjer alltid et eller annet. Men vi får nå se. Jeg er velsignet med et enormt trykk av dette. Jeg føler at jeg har gode ideer hele tiden. Så jeg må bare organisere det litt. Men Big Bang har for mange låter, så det er jo et problem. Men jeg synes det er dritgøy å holde på. - For mange utgitt låter? - I forhold til konsertvirksomhet er det umulig, og kjempevanskelig å kuratere det hele. For det kan ikke bli en for lang konsert heller, ikke sant? Og så er det mange låter som er så bra at de må spilles. Men det er bra, for det legger et press på kvaliteten på det nye. Og nå snakker jeg bare om, altså vurderingen av den er jo bare oss i bandet og meg, hvis jeg føler at det er bra. og oppleve sånn, så er det bra. Hvordan er forholdet til klassikerne da? For det er jo et evig hører at folk får så komplisert forhold til dem. Jeg har ikke trøblet forhold til kokken Thor, sånn som jeg har hørt noen ganger at Lars Lillo har til Girl in Oslo eller Wild Bird. Hvorfor har Lillo... Jeg vet ikke, jeg tror kanskje den ble liksom... Større enn... Nå bare later jeg som jeg vet hva Lars Lillo syns, så dette er jo helt på bærtur egentlig, men jeg tror at kokken Thor på en måte, at det var en eller annen gutta-energi, at det var så mye folk som likte den låta. Ble det for folkelig? Nei, ikke for folkelig, det tror jeg ikke han har noe mot, men jeg tror at at det på en måte ødela litt sånn harmonien i setet deres, fordi det var så veldig mye vekt på den. Et eller annet sånt nå. Og at det ble litt sånn der rorbud-rikkestemning, hvor jo han som den store poeten og den veldig følsomme menneska han er, kanskje kunne ønske seg at folk også lyttet til til klokken er mye nå og sånne type ting. Jeg vet ikke, jeg er blodfan. Apropos sånn husta, når jeg hadde Lars Lillo i radioprogrammet mitt, så var jeg sikkert litt sånn klønete, for jeg synes han er så kul. Men samtidig så er han så smart at jeg tror han catcher det og klarer å gjøre meg trygg som programleder. - Det er alltid lurt på innhold i et lite land som Norge, i artismiljøet, hvor tett kommer man på de andre store norske artistene i ikke bare ditt segment, men din tidsalder? - Jeg tipper alle har en kollegial følelse og respekt, og alle skjønner at det er veldig mye felles, så er det helt tydelig at noen liker hverandre bedre enn andre og noen har mer til felles og at man plukker opp på sånne ting. - Og når du får et rolig pause? - Jeg hadde ikke det noe særlig. Han sa til meg en gang, husker jeg at jeg burde bli med på hver gang vi møtes, og at det var en veldig fin opplevelse. Da hadde han nettopp gjort det. Alle som har vært med på det sier akkurat det, og meg selv inkludert. Men når jeg hørte det fra han, så tenkte jeg, yeah, right. Hva var fordommen din for hver gang vi møtes? Hva var det som ikke var det? Jeg var så negativ, og jeg hadde jo ikke sett på den gang. Jeg skamte meg litt. over det, fordi at det ble en veldig fin opplevelse. Det finnes ikke en fordom mot det programmet som jeg ikke hadde, for å si det sånn. Men hva var fordommen at du skulle bli kleint, at artistene på en måte ikke... Først og fremst det som var nøkkelen for meg, som snudde om på det, det var jo når jeg forstod, for datteren min på et tidspunkt ble veldig glad i å se på Mesternes Mester. Jeg har egentlig ikke sett TV siden... siden 80-tallet egentlig, for jeg har bare sluttet med det, synes alt var så dritt, og så har jeg bare sett Tarantino-filmer og Coen-brødrene-filmer og et par andre klassiks, og det er det, og det ser jeg igjen og igjen, så jeg er helt håpløs der. Men så begynte vi å se på Mesterens Mester, og så begynte jeg etter all cringinga og alt som er helt forferdelig der, åpenbart, men så skjønner du etter hvert, så blir du glad i folka, Og så skjønte jeg bare, ja selvfølgelig, det handler jo ikke om at musikken skal være bra, det er ikke det det går på, det handler om at Ola Nordman og Kari Nordman skal like meg, fordi jeg er en hyggelig fyr. Så skjønte jeg bare, jeg skal være koss, jeg skal være han som ... som er rutinert og som spiller i andre bra, som stiller et hyggelig spørsmål til tics. Det er det som er greia, og det er jo en kjempekul ting. Det handler fryktelig lite om musikk, men det handler veldig mye om mennesker. Når det gikk opp for meg, for jeg er såpass snobbet eller bare spesifikk i hva jeg liker av musikk, som er nesten ingenting. Og det er mitt problem. Så du må liksom svelge alt det der som du, dette handler ikke om musikk som jeg skal like. Dette handler om å være et menneske som snakker om en jobb og et liv, og prøve å være god for de andre. Så. Det var det det handler om da. Når jeg knakket en koden, så opplevde jeg det som veldig gøy. Veldig lærerikt å kjempe. - Det var en av fordommene i den klassen vi snakket om med masse artister og produsenter tidligere, så denne evindelige, skal vi bare sette før 2010, denne kredden som virket sånn, det var det kommersielle, og så var det det kredible, og samarbeide på tvers av sjanger, og med andre norske artister. Absolutt, ja, alt det der greiene der, selvfølgelig. Det handler jo om, jeg brukte ikke ordet kredd, men det handler jo om det der med å bry seg om musikken. Jeg synes det er bare å klare å parkere musikken, og se på at her er det menneskene og historiene som er viktig. - Var du opptatt av kredibilitet da når dere slo gjennom? - Jeg er kjempeopptatt av det for min egen del. Jeg driter i hva andre syns, men som skater klarer du ikke å ikke være opptatt av det der, fordi Det er ikke noe skille mellom hvem du er og hva du gjør som skater. Og det smitter over i musikken også. Og det er klart eneste gangen jeg har gått utenfor komfortzonen der, er i det TV-programmet. Men da prøvde jeg litt så på å gjøre versjoner som... som jeg synes hadde noe for seg, og det klarte jeg et par ganger, og gikk skikkelig bare noen andre ganger, men det er altså greit. Men i forhold til kredibilitet, det er viktig, eller hva skal du si, et viktigere ord er egentlig integritet, det å passe på kjærligheten til musikken, det er kjempeviktig. Og hvis du begynner å kødde med det, så det er nakkeskudd. Det er det beste praten jeg har hatt her også, den første praten med Espen Lind, og så den oppdagelsen av at hvis du ikke greier å like det du selv gjør, elsker låta til produksjoner, det du gir fra deg at du ikke har en god følelse av det, prøver å tilpasse deg et marked, kanskje plassselskapet, forventninger om at du skal følge opp suksessen fra sist, så er det litt føkt med en gang du forlater den, du må være selvtillitfretts med det du gjør. Absolutt, nei det er... Det er kjempeviktig. Og det har man ikke kontroll på i en sånn hver gang vi møtesetting. Der blir det ting du gjør som du aldri vil lite ut selv. Men det skjønte jeg når jeg gikk inn i det, og så tenkte jeg bare, ok, jeg må gjøre så godt jeg kan innenfor dette her. Og så var det å se produksjonen der fra innsiden og sånt, da var det masse stakk. Jo, det var gøy. Det var noe av det beste. Det var... Alle folk, det er jo hundre folk der på jobb som sørger for at du ikke skal se ut som en idiot. Og det er ganske rørende. Og når jeg er vant til å ha en sånn liten bedrift hvor jeg er sjef for alt og styrer hele greia, til å bare være en liten brikke. Og folk som rigger kulisser, folk som spør, vil du ha noe smågott på rommet? Altså, Veldig rørende at det fortsatt lages sånn type TV, at man bruker såpass mye penger på en norsk produksjon. Det er jo helt rått. Og det er kult at så mange gidder å se på det, for det er... Det er jo ingen andre steder omtrent. Du kan gå litt i dybden på låtskrivere og på artister og deres reiser, så den biten der, det skal de ha. Jeg må puste for deg som også har vært så musikkenrisert hele livet, og så har... Musikkinfluenseren langt tilbake i 60-tallet, 50-tallet, kanskje tilbake med fordelt artister og sånt. Til å komme inn i musikkbransjen i slutten av 90-tallet, begynnelsen av 2000-tallet, hvor annerledes er det bare på de 20 årene enn det er nå, synes du? Hmm. Det er vanskelig å si, det er så mange ting som har skjedd. Men vi var veldig heldige på den måten at når vi kom inn, så sa alle at vi var en bra liveband. Og på den tiden var ikke det nødvendigvis en bra ting, for da var det platesalget som var det folk var opptatt av, og nå er det live som er viktig, bare sånn som ting har utviklet seg, økonomisk. Men... Hva skal vi si? Når det kommer til det spirituelle og det åndelige, så er musikk forbausende likt. Altid, tror jeg. For det er liksom sånn, det kicket man får når en låt er bra og noen synger fint og sånt, det er helt universelt. Og uansett hva som måtte skje, altså det der bransjegreiene er jo ikke så viktig. Men jeg ser på barna mine da. De liker jo musikk på akkurat samme måte som mennesker alltid har likt musikk. Det bare går rett i fletta på oss og og er kjempekult. Noe av det vakreste og mest interessante som er skrevet om musikk, jeg lurer på om det er i bind 80 av Marcel Prost på Sporet av det tapte tid, så har han hørt fremføringen av et verk som bare virkelig slo han ut, og så merker han at når det er ferdig, og folk begynner å prate, så gjør det så jævlig vondt. Så tenker han på at kanskje det musikken, når den er riktig eller bra nok, kanskje det den minner oss om er et veivalg vi ikke tok for veldig mange år siden når vi valgte språket. At det minner oss på hvem vi kunne vært hvis vi hadde kommunisert uten språk og uten ord, men språk. og at det er et eller annet der som både er veldig melankolsk, det synes jeg er en veldig interessant tanke. Og så synes jeg selvfølgelig Thor Ulvens sitat om hva kunstopplevelsen gjør med oss, det pirrer ved det umulige i å tilfredsstille et uendelig behov, og det er også den der evighetsgreiene, bla bla bla, nå bare... babler jeg på her, men dette er viktig ting, så å snakke om streams eller snakke om plasser, vet du hva, det er helt uninteressant, for mennesker elsker musikk, og det vil vi fortsette å gjøre, og så lenge det er en flaske og en kulepen, så kommer mennesker til å lage kule ting på den ene eller den andre måten, og det er det som er viktig. Jeg tror det er gode nyheter med oppi alt dette AI-kjøret, som jo oppenbart kommer til å påvirke og ta over mye, jeg skal si, i den raske tilfredsstillelsen av popmusikk, som jo nødvendigvis alltid kommer til å være en plass for, som kommer til å fylle de ørene og de plassene og det markedet som er der, så er det jo, jeg tenker at det er en veldig god nyhet for et band som for eksempel bare Big Bang da. Ja, ja, men altså du merker jo veldig godt at på kids nå som er litt over gjennomsnittet musikkinteressert, hvor mye de elsker det organiske og det levende for alt det der perfekte som jo var et element noe man strebet etter til lang tid på 80-90-tallet hvor man begynte å få det til, og for de som var inne i musikk så ble det fort kjedelig, mens for de som bare vil ha raske stimuli og sånn, så funker det jo som faen. Men uansett egentlig, hvor vulgært man skal synes om Om det er laget av AI eller om det er laget av noe, det spiller egentlig ingen rolle, for når det er bra og det treffer folk, så er det bra. Og det kan skje på tusen måter. Sånne AI-ting, uansett, de er jo ikke... Umenneskelig. Det er ting mennesker har holdt på med veldig mye som bare skinner gjennom i en slags ... Det er også bare et verktøy som har akkurat det. En hammer er mye mer bare forlengelsen av en menneskehånd enn en hammer. Så jeg ser ikke et problem. Jeg har tenkt mye på det her, for det er AI, det også AI gjør, så forlengelse av det der er litt morsomt, for den prøver å gjenskape ting vi har gjort bare i nye formler. Ja, det er en snill hund. Og hvis du liker lyden av en snill hund, så kjøp den der. Så det er jo helt åpenbart utrolig kostnadseffektivt å kunne revolutionere masse aspekter i en av bransjene på den siden der, men det er et lands... En tanke som jeg hadde at det er fordelaktig for mennesker som driver med organsmusikk, eller bare hele sceneaktiviteten, som jeg har tenkt mye på. For min egen del, jeg har aldri vært den største scenedeltageren. Jeg har aldri vært en stor publikummer. Det er noen rastløshet på å se på fotball, se på musikk på scene. Jeg har aldri vært den store tilgjengeligen av, uten at i senere år, at jeg kommer mye tettere på Jeg synes det er helt fascinerende å se på musikere, når jeg sitter og lager musikk med en vokalist eller bare en musikk, gitarist, pianist, på klosshold. Og her tror jeg jeg kan olegge meg litt sånn som folk flest også oppfatter, som musikere, som artister og musikere ikke tenker på, er at når vi for eksempel hører på Spotify, så er det egentlig et stykke musikk, det er ikke så veldig magisk for oss. Det er bare sånn, dette er noe som bare er der. Men i det det kommer, opp i ansiktet vårt, og vi kan høre med egne ører, vi kan se musikeren lage musikken på pianoet eller på gitaren, og enda større på en scene, For meg er det fortsatt, og jeg kan jo litt musikk, men for meg å se en som behersker å spille piano uten å tenke, og spille til noter, for meg er det fullstendig magisk. Det er jo det. Det er jo fullstendig magi. Sitte og jobbe med Markus Neby og høre på han spille gitar for eksempel, bare sånn, skal vi gjøre litt dette og dette, og så bare, så har han tre filer senere, bare sånn, fy faen. Det er for meg helt fullstendig, helt perfekt rytme, ideen hvor kom det fra, og bare utførelsen. For meg er det bare sånn, fy faen for en jævla magi. Og det er det vi elsker med scene, tror jeg, som er at vi kan se artisten. Og så musikken blir til på den scenen der, på en måte som vi ikke helt skjønner, og vi blir helt amazed av den magien som kommer fra artister og musikk spesielt, fordi det er der og da. - Men har du prøvd å gå på konsert og lukke øynene? - Jeg har hatt konserter som virkelig bare har brakt frem tårer og tatt pusten fra meg, men det er vel et slags et mettningspunkt av å jobbe med materien som bare virkelig ga meg en sånn fatig på konsertverksomhet på 2010-tallet. Men den sterkeste konsertopplevelsen jeg har hatt er med Hans Zimmer. Og da var det jo 100 mann på scenen. Som ble en sånn ekstrem opplevelse. Var det Star Wars eller filmmusikk? Han var jo da gladiatoren, Inception og Interstellar, har Løvenes konge. Jeg har sett en dokumentar om du har vært i studio hans. Har du vært i studio hans? Ja, jeg har det. Alle kjenner jo til det, for det ser spesielt ut. Men har du møtt han? Nei, for jeg møtte... Hva faen var det han het for nå? Peter, Paul og Mary. Kjempelegendarisk produsent. Og vi har en felles venn, og det var noe snakk om, men jeg har glemt hva han heter. Det er veldig flott. Han har produsert alt av James Taylor. Men jeg har kjørt datteren min i dag, så det er derfor. Det er derfor jeg klarte det. Det vil komme til meg med en veldig kjent fyr, som har studio samme sted, som bare «This is Hans». «Okay, yeah». Det er veldig mye sånn fløyel som du ser gjerne ikke får sett i dag. Ja, det har jeg sett. Mye rød fløyel, han har ikke det. Jeg tror han har en sånn lille fiolettfløyel, kan jeg si. Han har en sånn fiolett, jeg vet ikke om du har sett hans klær, han går sånn fiolettbleser. Men filmmusikk er virkelig sånn, det har blitt en musikalsk berikelse for meg. Jeg fikk en veldig utmattelse på spesielt pop og rockmusikk. Liker du No Country for All Men? Er du glad i den filmen? Ja. - Liker du musikken? - Det er jo ikke noe musikk der. - Riktig. - Det er faktisk kult å sjekke. - Skal jeg si noe gøy jeg har gjort nå? Jeg har jo, jeg synes for å gjøre noe annet enn, jeg driver jo litt med elektronisk musikk på hobbybasis. Og det er også, kan du kjenne kanskje igjen i innenfor rockens mønster, poppens mønster, det er rytmer, konvensjoner, forventninger, det er satte ting der. Låten skal gjerne være under fem minutter, kanskje over to minutter, er det noe verserefrenk, en del konvensjoner å forholde seg til, kan stikke ut fra det, men så regel holder man seg til mønsteren. Men det oppdager bare Leffle både med å høre på filmmusikk, å leke og lage filmmusikk, var bare, helvete, det er jo ingen konvensjoner her. Det er helt, altså det er bare, du kan spille falsk, du kan bytte tempo, du kan bytte temaer, og det er ingen tidsbegrensning, og det var en helt sinnssyk lekegrinn. Og når du nevner den filmen der, så hadde jeg en sånn periode hvor jeg tok vekk filmmusikken til filmer, så lagde jeg min egen filmmusikk under, og da tok jeg egentlig, altså da var jo No Country for Old Men helt perfekt, for da var det ikke musikk, så jeg la på min egen stemningsmusikk på den scenen hvor Han sitter og venter på hotellrommet sitt, og han der, hva heter han der, Javier Bardot, er det han skulle spørre deg om? Bardem. Bardem kommer, og du hører, det er faktisk en detalj, nå skal vi nærme deg her. Du vet han sitter på hotellrommet og venter der. Ja, og så ser du sokken under deg med lyset. Ja, det er en detalj, og så er det... Hvis du skrur opp volymet så høyt at du nesten er uforsvarlig på forsterkning, så kan du høre han skyte resepsjonisten. Nei, det hører man jo. Du hørte ikke det før jeg skrudde deg ordentlig opp, ja. Ok, nei, altså det føler jeg man virkelig opplever. Jeg hadde en sånn detalj som du kanskje ikke har fått med deg. Nei, jeg har sett den veldig mange ganger. Tilbake til at jeg ser bare Kåben Brøtren og Tarantino, hele tiden. Jeg skal sende deg den der i lefflingene med stemmusikk der. Det skulle nesten ikke vært lov, men det var jævlig gøy å bare sitte og leke med den filmen der og prøve å lage en slags stemning som hvis man skulle lagt filmmusikk på det. Send det til gangbrødrene. Da får du kreft i fjeset. Ok, ok. Du får veldig nådløst kommentarer på YouTube når du gjør sånne ting, når du kødder med originalvaren. Men det er jo bare gøy, ikke sant? Det er bare utfolds. Det er ikke noe skarpe. Det er kjempekult. Men du har Coen og Tarantino, det er dine go-to. Det er masse andre, men ja. Hvorfor akkurat de to? Er det fordi de har sin egen veldig distinte stil? Jeg vet ikke. For meg er det en filmopplevelse som gir det jeg synes en film skal gi. Det er bare sånn det har blitt, at nesten alt annet, det er sånn, jeg er sånn som går etter ti minutter veldig, veldig ofte på film. Jeg bare, nei, nei, nei, dette går ikke. Dette går ikke, jeg kan ikke være her. Det er derfor jeg aldri tør å gå på teater, for det kan du ikke gjøre på teater. Men å være i... en sånn type opplevelse, og føler seg låst fast, da får jeg virkelig angst. Jeg må vekk. Jeg går på teater også, men så bare mister jeg de vennene. Går du fra kinosalen og setter tid i 15 minutter? Det gir ikke en sjanse. Kaster ikke vekk noe tid. Nei, eller jeg bare klarer det ikke for det gjør så vondt. Det er sikkert en yrkeskade, men Men nesten alle mine venner har hatt veldig fæle opplevelser med meg, og så går jeg. Jeg vet det da, men det løser jeg rett. Skulle du fått en forespørsel fra Longshot, Tarantino og Coen, ville det vært en æresfrektende kvikketid? For å jobbe med dem? Vil du lage musikk til filmene deres? Nei, de kunne ikke gjort det. - De ville ikke hatt det, tror jeg. - Tarantino, mange av dine låter er ikke så langt unna Tarantino. - Han tar jo, når han får en idé, så går han ned på rommet sitt, for han har gamle skiver, og så setter han på musikk, og så ser han om det groover, og bygger videre på det. Så han leier jo ikke inn ny musikk. Å være sånn lyddesigner til film, det er jo... det siste jeg kunne tenkt meg. - Som supervisor? - Sikkert veldig gøy, men det er ikke det jeg skal holde på med. Jeg hadde en fantastisk opplevelse med Patrick Suversen som hadde regi på Kilegata. og da ville han ha min og en kompis av meg, Jørgen Kristensen, vår musikk. Og da lagde vi musikken før det var ferdig, basert på manus og bare hva vi trodde kunne være kult. Og så brukte han det videre når han skrev. Så det var en kjempe sånn der, mens å sitte med en regissør bak, nei, altså prøv nå, hemmen orgel her. Nei, ikke sånn. Altså, det er ikke for meg. Jeg kan godt tenke meg å lage masse musikk og gi til en regissør og si, kanskje du vil lage denne filmen? Eller bare sånn som Patrick gjør, som jeg skal møte neste uke, jeg vet han har en skrekkfilm på gang. Så det kommer jeg til å gjøre. Vi jobber bra sammen. Men sånn som du jobber nå da, med ny musikk og sånt, er det på akkurat samme måten som Gørling og Slow-perioden for eksempel? Nei, hva skal vi si? Er det mye med arbeidsmetodikken? Arbeidsmetodikken? Nei, det er jo ikke noe forskjell der egentlig. Jeg har mye mer verktøy og jeg har mer skills nå enn før. Selteliten da? Musikalske selvteliten? Ja, mye bedre. Men det er klart, noe trøkk og sånn der, det er ikke til å komme unna at det der... Det man har både i 10-årene og i 20-årene av sånn rastløshet og trøkk. Nå bruker jeg mye lengre tid fordi jeg kan, og det er veldig deilig. Men det er klart du mister jo ... Det er et konsept jeg har, egentlig, som kan videreutvikles, og som jeg synes er spennende, for man snakker om sånn age-appropriate haircuts, hvor du har noen som kjører sånn femåring-look når de er 60. Det er rart. Ikke sant? Og så alle vet disse tingene her, og det kan man også egentlig trekke inn i sånn plastisk kirurgi og mye annet rart. Også ikke minst klestil, da. Når du ser på liksom sånn I dette bygget her med Rolling Stones i 2014, så tok vi bilder med dem. De har kommet til et sted hvor de ser ut som gamle tanter, mer enn noe annet. Det er deres look. Men så har de sånn jævlig mystiske sko, som ikke er joggesko, ikke skoletter, ikke koboistøvler. Det er en helt egen type look de får. som gudene vet det har vært spennende å få Roland Barthel og Prostl å snakke om dybden i Ron Wood og Keith Richards type motegreie, som da Petter Stordalen kanskje tar en liten bit av. Det er sånn noen gamle menn vil se unge og virile ut. Hva gjør man? Sånn type ting. Men The Age Appropriate Haircut, der har jeg en teori også i forhold til vokalproduksjon, fordi vi kan ikke komme bort fra at noe veldig viktig ved populærmusikk er jo egentlig parringshyle. Så der var det en måk, vil skjønne at en annen måke er en mulig parringspartner. Veldig mye popmusikk handler om det. Derfor er Drake sin veldig spesielle vokalprosessering med mye luft, mye kompresjon parallelt, sånn og sånn. Alle tidsaldre har en type lyd som er en slags parringshyl. Det finnes da, også har du folk som prøver å pushe dette her, noen med hell, noen ikke med så mye hell. Men hvis da for eksempel nå Rolling Stones på sin comeback-plate hadde gått for sånn totalt Drake-lyd på Mick Jagger for å nå et ungt publikum, det ville vi ikke likt. For det er liksom som å, nei skal bestefar sitte i bastun med oss 17-åringer? Nei, det er sånne ting som spiller inn da. Det er det ene. Det andre opplevde jeg på en reunion konsert for Big Star, et band jeg virkelig elsker. De startet i Glendale i LA, hvor da bassisten i R.E.M., som da representerer en slags sånn sent 70-80-talls tids- Og så har du noen unge kids fra Lemon Twigs, som er veldig nå, men med et retro sound. Og så har du Susanna Hoffs fra Bangles. Alle disse synger big star låter. Eneste gjenlevende bandmedlem, trommerslageren Jodie Stevens, som faktisk også kan synge veldig bra. Alle synger. Og så merker jeg at når Ari Embassisten synger, det høres ut som stipe, det høres ut som 80-tallet, med den tidens... Du hører den kalde krigen, du hører en slags bitterhet. Du ser for deg islendingen og Svart 501 med rulings og blona. Alt det kommer frem i den måten å synge på. Når Jodie Stevens, som nå er 70 år, synger en ballade, så hører du sent 60-tallets renhet og englens uskyldighet. En type sound som fortsatt bor i han, fordi han er det og kommer fra det. Ingen fra en annen tidsalder eller epoke vil kunne klare å låte sånn. De sang på samme mikrofoner, samme P-anlegg, Men det var jævlig spess, og jeg vet ikke helt hva jeg snakker om her, men jeg følte det, 100%. Og jeg vet heller ikke hva vi snakket om før dette, men jeg synes det er uendelig spennende vokalproduksjon, tilpasse seg, vi snakker litt om å tilpasse seg en tid eller holde på den tid man er i. - Jo, det var akkurat det, for det var jo det prosessen, så det er klart at den personen som Øystein Greni var som 20-åring, som ikke hadde fått barn og alt mulig sånt, der var det noe i meg som en eller annen representant for min samtid, kommuniserte på en slags brunsthyl måte, som absolutt alle artister, selv om de kan nekte så mye på dette, men dette er bare fins. Og det er noe med å høre Joni Mitchell som godt voksen kvinne, og det er fantastisk, men det er da på en helt annen måte enn å høre en som kanskje mange ville ha barn med på 60-tallet. Når du sier brunsthyl og parringsroping, da snakker vi ikke om disse her... stønnelydene mellom tekstene. Du snakker bare om, for jeg tror at Tilbake litt til det Proust snakker om, at vi mennesker lurer oss selv til veldig ofte å tro at det vi sier og ordene vi velger og intellekt og rasjonaliteten, vi legger veldig mye vekt på det, og særlig hele det jeg kunne være fristelig å kalle den akademiske og vitenskapens store misforståelse. Det er mye som er bra med det, men Det er også fryktelig mye bare tøys og tøv. Klangen i et menneskes stemme forteller oss så uendelig mye mer om hvem dette er. enn hva som blir sagt, og liksom bla bla bla bla bla bla. Du merker, og derfor er musikk så stert også, at en fyr som ikke kan skrive noe spesielt imponerende i en sånn akademisk kreftstilling, han kan bare synge fire ord, så hele verden begynner å grine. og kjenne bare på noe som er så mye sannere og så mye viktigere for deres liv enn en avhandling om Ibsens bruk av preposisjoner gjennom bla bla, altså sånne ting som man kan forville seg inn i. I sånn akademisk runk. Så når vi hører Amy Winehouse, så hører vi mye av hennes historie og hennes smerte gjennom Apple. Jeg tror, som Tor Ulven ville sagt, vi hører mye av vår egen smerte. Men gjennom noen andre som har klart å sette vårt kaos og vår smerte i et system som blir veldig, veldig vakkert. Hun tør å gjøre noe som veldig mange hadde lyst til å gjøre, og hun representerer selvfølgelig noen med... og fedre og kjærester og helvete, som mange kjenner seg igjen i, men kanskje ikke liksom... fikk på en like hevig måte, hvem vet. Det er liksom det 10-15 siste årene etterstrebing av å perfeksjonere musikk og produksjon, ting skal låte rent, støyfritt, vil jo være med på å fjerne, jo mer prosessering på det vi snakker om her nå, vil jo ta vekk mye av det. Jeg liker jo det menneskelige og vibben og edgen og alt det som gjør, jeg er glad i det, men Det er så mange måter å gjøre det på. Det finnes masse superslikke greier som du merker såbarheten bare gjennom det uttrykket. Man kan prate til krampa-taren om dette, men jeg føler veldig ofte at i samtaler om musikk, om sjelfullhet, om sånn og sånn, så letes det etter noe teknisk, det er ikke der det er. Det er alltid en slags åndelig overlegenhet, det er greia. En fyr som er dødst dårlig på cello kan ha det, og alle kjenner det, og noen som kan skrive for orkester og alt er perfekt, kan ha det, men det er den åndelige overlegenheten som alle, det er X-faktoren. og noen folk er flinke, noen er ikke flinke, men det er den som er interessant. - Det har jeg lyst til å høre enda mer om. Greier du, kan du gå et enda mer dybde inn? - Ja, det er veldig lett, for vi vet jo alle at det er masse folk som kan synge teknisk bra, men som ikke får mange til å føle noe som helst. Og at det er folk som ikke teknisk sett synger så bra, men så føler mange noe. og det er det vi snakker om, og det samme gjelder på instrumenter. Hvor gøy er det å høre noen spille fort, det er jo ingen som bryr seg om det. Så kommer det en eller annen på festen som titter inn eller står på en T-banestasjon og spiller veldig basic på en ukulele og synger et eller annet, så bare kjenner at, oi, her er det noe. Og det er det greiene der. Fy, hva er åndelig overlegenhet? Er det sånn? Ja, det er vel litt fritt lånt av Prost, egentlig. Han tok det i forbindelse med at det er en fiolinist som snakkes om gjennom hele, og så sier han at den vanlige floskelen, hvertfall på Prost sin tid i Paris, da det var litt sånn «Åh, vedkommende har en fantastisk tone», Og så sier Prost at det antageligvis betyr, handler ikke om noe som har med teknikk eller noe fysisk å gjøre, som så mange fortsetter å snakke om at typisk, men da, han har 1959 stratt gjennom en Marshall, sånn og sånn og sånn, ja da må det vel bli bra. Mens en som faktisk har noe å si musikalsk, vil få denne fargesflaska til å låte bedre enn hva en som er teknisk veldig begavet gjør med 1950 nyles Paul gjennom noe, for det er helt uinteressant. Men det er den menneskelige biten. - Henger dette sammen med at nødvendigheten, og det kan du også se veldig typt i litteraturen, at det noen slutter å ha noe å melde, og de har ikke noe å fortelle lenger, så stopper også det er noe med flowen og flyten og opplevelsen, noe som lugger sikkert både for de involverte, men også for publikum at vi merker at person har ikke noe å melde oss fra som sånn hadde for fem år siden. Det tror jeg. Det tror jeg absolutt. Og den meldingen, og jeg tenkte på forlengelse på det, det er sånn, hva er det som gjør at, er det akkurat dette her som gjør at det er så mange artister som sliter med å følge seg selv opp? Det vet jeg ikke. Jeg aner ikke, det kan være så mangt, men nei, det er ikke godt å si. Jeg har skrevet ganske mange artister låter som ikke ble bra. Det er sånn at man mangler konsentrasjon, man vet ikke helt hva man skal si. - Har du vært deg selv? - Ja, absolutt! Jeg har mange dårlige sanger. - Men det var en del du merker under sangskrivingen og i prosessen at det var sånn: "Fa faen, har jeg noe å melde akkurat her nå?" - Ja, men det er ikke helt sånn det foregår, fordi heldigvis så liksom... så er det så mye annet som man også liker, som kan bære mye av vekten. Og så, jeg vet ikke, en viss optimisme, som gjør at du, og så fullfører du jo. Og i noen tilfeller så blir noe du tenkte bare, faen dette var longshot. Det er mange eksempler på som ble helt fantastisk, bare fordi du tørte å stole på den optimismen. Og andre ganger så er det ting som du virkelig tenker, dette er helt støpt, dette kommer jeg til å undervise i låtskriving om noe, faen og bra der. Og så ser du at nei, du var bare flink. Det er jo ikke deg, det er ikke... Og man merker det jo alltid når man skal spille live. Da kjenner du liksom, i hvert fall for meg da, når jeg synger en tekst, så er det sånn, er dette sant? Og er det liksom... Erlend Øye sa noe veldig fint under den LA-konserten også, hvor han sa at... noe som er sant i en sang, behøver ikke være sant hele livet. Det holder at det er sant i ti sekunder. Og da tenkte jeg bare, å så deilig, det er jeg glad for han sa. Nettopp, ja ja, for da refererer man til de ti sekundene. Men hvis det var sant da, en jævlig kul fyr, smart og flink. Hva en bra konsert det var, herregud. Men faen for en... - Utrolig type bare. - Men nå må jeg bare spørre, hvor mye er klokka? For jeg har jo barnevakt. - Jeg spurte klokka halv fem. - Har vi en cliffhanger-mulighet da med Erlend Øye? Jeg er så Erlend Øye-fan, jeg har hørt så mye om Øye. - Jeg skulle bare si at han er, og også han Erik Lambeck Bø, eller Hø, de to, faen hvor bra de er. - Kingstokovines. - Fantastisk bra altså. De virker veldig smarte. Det er også sånne folk som jeg føler meg dum i forhold til faktisk. Jeg føler at de er litt for smarte for meg. Litt grann. Det får være siste ord, og så får vi, jeg håper ikke å få til å velge så prate med deg enn dette her. Nå er det masse gøy mer å ta og fatte igjen. Ja, ja, det må vi gjøre. Takk for praten. Takk for praten. Tusen takk for at du har hørt på denne episoden av Wolfgang VN Køtt, som alltid er sponset av Comfy Balls, verdens mest komfortable bokseshorts, og de holder jo til ute i min egen kommune her i Bærum kommune. Jeg synes det er veldig hyggelig med sånn kortreist samarbeid med vår egen bokserprodusent Comfy Balls, som da ikke springer ut av en idrettsetøver som skal gå solo, eller som har et forretningseventyr og skal selge boksershorts. Dette er et utgangspunkt til at vi ville lage en boksershorts som var helt unik og tok vare på ballene på en helt ny måte som de andre boksershortsene ikke gjorde. Så det er et bittelite norsk industri-inventyret her med Comfy Balls. som er veldig glad for at det sponser den podcasten her, og du kan selvfølgelig gå inn på comfiballs.no, og så skriver du Wolfgang15, så får du da en hyggelig liten rabatt på bokseskjortset dine, hvis du da går inn på comfiballs.no og skriver Wolfgang15.
1/2/2023
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #334: Stian Blipp (født Stian Glopholm 30. januar 1990 i Salhus i Bergen) er danser, komiker, programleder og musiker. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser...
Sjå mer
10/28/2024
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #558: Marstein er rapper fra Gamlebyen og Tøyen i Oslo, og kjent fra gruppen Undergrunn. 0:00 Start 2:30 AI 9:45 Dagens ungdom 11:04 Ungdommen stresser 19:00 Gründere...
Sjå mer
3/5/2024
Leger om livet
Tusen takk til ukens sponsor CSOAPS.COM. Med koden legeromlivet10, sparer du 10% på hele nettsiden deres https://www.csoaps.com/.For boken Vaskehjelpen trykk herDagens gjest er programleder og komiker Stian Blipp. Vi snakker om alt i mellom himmel og jord- blant annet om veien ut av en vanskelig tid, mønstre fra fortiden og hvordan følge verdiene sine. Stian treffer deg rett i hjertet. God lytt!Mer fra Stian Blipp:https://www.instagram.com/stianblipp/Ønsker deg en veldig fin uke!AnnetteFor mer:Instagram.com/dr.annettedraglandFacebook.com/drannettedraglandhttps://youtube.com/@drannetteDisclaimer: Innholdet i podcasten og på denne nettsiden er ikke ment å utgjøre eller være en erstatning for profesjonell medisinsk rådgivning, diagnose eller behandling. Søk alltid råd fra legen din eller annet kvalifisert helsepersonell hvis du har spørsmål angående en medisinsk tilstand. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer
8/7/2023
730.no
Pengeproblemer, offentlig brudd og signerte peniser! Hvis man holder på rølpen lenge nok blir det cred, og det kan hele Norges Staysman skrive under på. I denne eksklusive episoden av 730.no forteller Staysman at han ikke er redd for å miste fans fordi han støtter det skeive miljøet, og retten til å få elske den man vil, men fordi han har sagt at han ikke lenger drikker før konsert ♡ Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. Stokland Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.
Sjå mer